Her er utkastet til brev til de lokale Trondheimspolene som bruker skråstilte hyller.

Spørsmål om plassering av øl i skråstilte hyller

I butikken deres er det brukt skråstilte hyller nederste i hylleseksjonene for varegruppen øl, hvilket er negativt for kvaliteten på ølet. Jeg kontaktet Vinmonopolet sentralt i desember 2007, og fikk svar fra daværende produktsjef Anita Mikalsen som skrev følgende på dette punktet:

I våre butikker er det en uttalt policy å lagre og stille alle ølflasker stående.

Jeg har i etterkant brevvekslet elektronisk med Vinmonopolet, og i september 2008 gav produktsjef Martin Paulsen følgende klargjøring og utdypelse:

Som tidligere produktsjef Mikalsen uttalte i et svar til deg, er det en uttalt policy at alle ølflasker skal lagres og stilles stående i våre butikker. Utsagnet "uttalt policy" kan tolkes som en retningslinje vi forventer at butikkene skal følge og overholde. Slike meldinger blir sendt ut sentralt og dersom noen ikke har fått dette med seg, skal vi sørge for at det blir gitt beskjed igjen.

Oppstillingen av ølflasker i deres butikk er imidlertid ikke i samsvar med den policy som Vinmonopolet sentralt har formulert. Hva mer er, de ølmerkene som lagres i de nederste, skråstilte hyllene er delvis av den typen levende øl med gjærutfelling som nettopp best bør lagres loddrett stående. Om det i disse hyllene kun hadde vært øl som var filtrert og pasteurisert, ville jeg ikke lagt så stor vekt på plasseringen i slike hyller.

Spørsmålene jeg ønsker svar på er:

1. Hva er motivasjonen for at man i deres butikk har valgt å bruke skråstilte hyller for øl, og videre sette øl med gjærutfelling i dem, i strid med Vinmonopolets uttalte policy?

2. Har dere tenkt å endre denne praksisen?

Med forventningsfull hilsen,
Anders Christensen

Det er fritt frem for å kopiere og tilpasse dersom du ønsker å sende til tilsvarende brev til ditt lokale pol. Send meg da gjerne en mail. Jeg er dessuten spesielt interessert i høre hva resultatet av slike henvendelser blir.

Jeg har idag vært rundt på alle de seks polene i Trondheim, og her er status fra denne turen. La meg fraråde å kjøpe disse ølene på disse stedene. Ja, jeg vil faktisk gå så langt som til å oppfordre til å gjøre ølinnkjøpene på de to polene som har skikkelig oppbevaring, og å fortelle betjeningen der om det, og hvorfor man kommer til nettopp deres butikk.

• Først ute var polet på City Syd, der alt var i orden, og ingen øl stod i skråhyller. Bra!

• Neste på var Valentinlyst, og der traff jeg problemene i fullt monn. Følgende øl med gjærutfelling stod i skråhyller Nøgne Ø Porter, Saison og Imperial Stout, Raastad Imperial Stout og Erdinger Weissbier. Totalt var det ti øl i skråhyllene, hvorav to var utsolgt.

• Så var det City Lade, der seks øl stod i skråhyller, hvorav Mikkeller Beer Geek Breakfast og Raasted Imp. Stout har gjærutfelling.

• På butikken på Solsiden var det åtte øl i skråhyller, hvorav en utsolgt og fire med gjærutfelling: Mikkeller Beer Geek Breakfast, Corsendunk Pater, Raasted Imp. Stout og Young's Special London Ale.

• På Byhaven var to av seks øl i skråhyllene med gjærutfelling: Gouden Carolus og Haandbryggeriet Norwegian Wood.

• Til slutt var jeg i Munkegata, der man ikke brukte skråhyller (bra!), og der jeg følgelig gjorde mine innkjøp for dagen.

Jeg har direkte eller indirekte hørt flere argumenter for hvorfor det enkelte polet mener at ølet kan stå i skråhyller, men jeg fester ingen tillit til noen av dem. Først er det argumentet om at det er polet sentralt som har installert hyllene, og det lokale polet kan ikke gjøre om på det. Det stemmer at design av butikkene gjøres sentralt, men vi snakker her om å fjerne innsatser i hyllene, ikke omkalfatre hele butikken eller endre hvilke varegrupper som står i hvilke hylleseksjoner.

Dernest er det argumentet om ølene må stå i en spesiell rekkefølge, etter produktnummeret. Selv om det er en viss tendens til at ølene omtrentlig følger i samme rekkefølge, så har jeg sett nok unntak til at jeg ikke fester lit ved denne forklaringen. Det er nok å se på ølene som er listet over. Eller for å si det på en annen måte, betyr det at alle butikkene flytter alle ølene de har en plass til høyre, dersom det skulle komme et nytt øl med aller lavest produktnummer?

Så er det argumentene over temaet om at ølet ikke har vondt av det, så det er ikke noe problem. Jeg hører til dem som ønsker ølet sitt mest mulig klart og fritt for gjær - og som samtidig ønsker levende ferskøl. Det er da helt klart at det er mest hensiktsmessig å oppbevare ølet loddrett, og jo oftere gjæren virvles opp, jo mindre fast blir den kaken med gjær på bunnen. Om polet mener at skrålagring er hensiktsmessig, så burde de i så fall hatt emballasje for kunne frakte ølet hjem i samme skrå vinkel.

Jeg har også møtt en avproblematisering av skråhyller basert på en sammenblanding mellom gjærutfelling og utfelling av bunnfall. Dersom øl (og endel andre drikker) blir stående mange nok år, vil det ofte felle ut bunnfall, i en prosess der ølet forvandles til noe som kan minne om tørr sherry. Dette er en helt annen type bunnfall enn gjærutfellingen som kommer etter at ølet er ferdig gjæret og flaskemodnet. Dersom betjeningen på Vinmonopolet sier at bunnfall på øl ikke er et problem fordi omløpet av varene gjør at de ikke står der så lenge, så har de gått i denne misforståelsen og har ikke fått med seg at gjærutfelling er en del av modningsprosessen før ølet blir drikkendes.

Jeg er gjentatte ganger blitt spurt om hvordan det gikk med henvendelsen min til Vinmonopolet om skråstilte hyller. Jeg har somlet og fomlet med å fortelle om det, men bedre sent enn aldri. Men først litt om bakgrunnen. Jeg sendte før jul i fjor en juleønskeliste, og fikk et svar, som jeg bad om utdypinger på.

Svaret jeg fikk fra polet kom 30 september i år, og er sendt fra Martin Paulsen, som titulerer seg som produktsjef. Om dette med plassering loddrett eller i skråhyller har han følgende utdyping å komme med:

Som tidligere produktsjef Mikalsen uttalte i et svar til deg, er det en uttalt policy at alle ølflasker skal lagres og stilles stående i våre butikker. Utsagnet "uttalt policy" kan tolkes som en retningslinje vi forventer at butikkene skal følge og overholde. Slike meldinger blir sendt ut sentralt og dersom noen ikke har fått dette med seg, skal vi sørge for at det blir gitt beskjed igjen.

Det kan vanskelig tolkes som noe annet enn at butikker som bruker skråhyller gjør dette etter eget initiativ og i direkte konflikt med de retningslinjene som Vinmonopolet har for kvalitetssikring av lagring og utstilling av varene. Jeg skal begynne å mase på polene her i Trondheim for å få dem til å slutte med dette, og jeg håper andre kan gjøre tilsvarende andre steder - se mer om dette under. Når det gjelder temaet om betjeningens ølkunnskap, så skriver Paulsen:

For oss er det viktig at alle produktgrupper blir behandlet seriøst og vi jobber langsiktig og målrettet med å bedre kunnskapsnivået for alle varetyper i våre butikker. Det er et arbeid vi vil fortsette med.

Det er kanskje mer en erklæring om hva man ønsker enn håndfast og praktisk informasjon, men det er i det minste hyggelig å vite at det dypt inne i pol-systemet finnes noen ønsker en kontinuerlig forbedring av kunnskap om og behandling av ølet de selger. Om plasseringen av ølhyllene i butikkene er han også passelig vag, men jeg har forståelse for at han ikke kan eller vil går dypere i den materien. Her er hva han sier:

Når det gjelder plassering av produkter i butikk er det naturlig at øl samles på et sted. Hvordan du oppfatter og vurderer plasseringen kan ikke jeg svare for, men jeg vil gjerne opplyse om at plasseringen av de ulike produktgruppene ikke blir utformet av den enkelte butikk, men av vår spacing avdeling.

Jeg vil gjerne presisere at øl ikke har et lavere status preg hos Vinmonopolet, men at vi tar kategorien svært alvorlig og med glødende interesse. Til tross for et relativt lavt salg, det vil si 0,4 prosent av det totale salget, fortsetter vi vårt arbeid med å utvikle kategorien.

Jeg synes det er et greitt svar. Det mest håndfaste der er at pol som bruker skråstilte hyller bør innrapporteres til produktsjefen for øl dersom de ikke selv rydder opp i saken når det påpekes. Jeg foreslår at vi alle tar tak i våre lokale pol i den grad de synder med skråhyller. Som nevnt skal jeg ta tak i polene i Trondheim, og jeg kommer til å formulere et standardbrev som dere kan kopiere. Enda enklere er det å bare prate med folkene på polet, men denne fremgangsmåten har lett for ikke å sette noe spor etter seg, slik at når ingenting skjer og man tar det opp igjen, så svares det at dette har man ahhldri hørt noenting om før. Med brev tvinges de til å ta større ansvar i svar og behandling.

Søndag formiddag ble det hovedsaklig tradisjonelle turistaktiviteter, med innkjøp av souvenirer av mange slag.

Jeg hadde sett meg ut en pub som jeg hadde lyst til å besøke, den lå like ved La Becasse, og liksom denne lå den i enden av en kort bakgårdsgang inn fra gata. Dessverre, puben, L'image de Notre Dame var stengt da vi kom dit, men tyve meter unna lå enda en av disse bakgårdspubene: Au Bon Vieux Temps. Et noe slitent sted, stille og rolig på en søndag formiddag. Musikken de spilte var i det minste i tråd med stilen og stedet: Freddy Birset og Jacques Brel.

Veggene der var gulbrune, og det var ikke før Magni pekte på fingermerkene at det gikk opp for meg at det var innrøking. Vanligvis gir innrøking lyse border rundt bilder og i hjørner, for der er lufta litt mer stillestående, slik at røyken ikke setter seg fullt så intenst. Her var denne borden presset ned til en nesten usynlig tynn stripe, og gudene alene må vite hvor mange tonn tobakk som hadde gått med til å skape denne patinaen.

Men ølet var godt, puben hadde sjarme og gammel storhet, og den virket ekte - selv om dens beste side neppe er som nesten-tom, slik den var da vi besøkte den. Det er slik jeg forestiller meg en nabolagspub for de som har bodd i Brussel i generasjoner. Ifølge beskrivelsen på RateBeer var det et favorittsted for flygerne i RAF under krigen - formodentlig aller siste del av den.

Stedet hadde et øl som jeg oppfattet som Dietrich - men det var ikke så lett å finne ut hva det egentlig var. «C'est une bière blonde» var svaret da jeg forsøkte å spørre. Tja, jeg foretrekker en dubbel eller brune fremfor en blonde eller trippel, men jeg er alltid åpen for noe nytt, så jeg bestilte den. Så ble jeg da også temmelig lang i maska da jeg ble servert en pilsner fra Luxemburg, formodentlig fra Diekirch, og deres Premium lager. Men like lite planlagt som øltypen var, like uventet og overraskende var smaken. Vel, det var ikke smaken som var u-pilsneraktig, men lagerølets rene, klare tydelighet, koblet mot pilsnerens lette enkelhet stod i sterk kontrast til ølene vi hadde drukket de siste dagene. Sånn sett var den en kjærkommen forfriskelse til alle de belgiske fruktig-søte ekstremitetene. Jeg ble nesten fristet til å gjøre det til en vane å drikke en smakslett lager innimellom de tunge ølene i en lang smakesesjon.

De hadde også et øl som het Vieux Temps, men det var ikke spesielt imponerende eller bemerkelsesverdig. Kanskje har det kvaliteter som først kan avdekkes etter flere smakinger, men førsteinntrykket var litt kjedelig og pregløst. Vi forlot stedet etter to øl, men jeg tror jeg kunne kastet anker og gått i et lengre opplag der, for det er en av disse pubene som er er så herlig isolert fra det byens jag og mas som foregår bare noen meter utenfor. Å trå inn i dem er som å warp'e fra ett univers til det neste.

Til lunsj valgte vi Roy d'Espagne, som ligger på La Grand Place, og er et prestisjebygg som kongen av Spania fikk oppført som residens i Brussel. Bygget var staselig nok, og innredningen var eksentrisk nok, men holdt ølet mål? For så vidt, tatt i betraktning av at det ikke noe ølsted, men et matsted med øl.

Nettopp dette er også det fine med Belgia, for du kan gå fra sted til sted, og de har stort sett et nytt øl å oppdage hele tiden. Det sier seg selv at det er grenser for lenge man kan vandre rundt på en slik oppdagerferd og stadig treffe på hvite øl-flekker på menyen. Men for en nordmann traumatisert av Polets mørke skygge er Belgia som et lemmenår for en rev. Uansett, for en helg fungerer det med noe-nytt-på-hvert-nytt-sted, kanskje for en hel uke eller liten måned også. Kontrasten er enorm til forventningen på en random pub-crawl hjemme ... Dahls, Dahls, Dahls, Ringnes, Dahls, Hansa, Dahls, Dahls, Dahls, Mack, Dahls ... (og nei, det er ikke noe galt med Dahls, det er bare litt kjedelig hvis det ikke finnes alternativer.)

Fint er det også at det ikke bare er akseptert, men nærmest forventet at man har øl fra ulike bryggerier. I altfor mange land har pengepugerne monopolisert hele ølnæringskjeden fra brygging via distribusjon og helt frem til serveringsstedet. Resultatet er at den enkelte pub serverer øl fra kun ett bryggeri. Selv om det strengt tatt ikke er noe galt ved det, så gir det et øl-enfold à la Norge i stedet for øl-mangfold à la Belgia. Riktignok har man også i Belgia fått bryggerikonglomerater, men det virker som de i større grad opprettholder de enkelte bryggeriene.

Nåvel, hos spanskekongen ble først det en Hoegarden Grand Cru, med farge av gyllen messing og lyst hode. Den var svakt disig, den hadde litt aroma av fjøs, men hadde ellers en krydderaktig smak. Begrepet «Grand Cru» er lånt fra vinverdenen og betegner vingårder med det beste potensialet. Men i motsetning til vinverdenen, der begrepet er regulert med de beste intensjoner og stivnet i en avbildning av vinverdenen for fem generasjoner siden, så betyr det i belgisk ølverden lite. Det er noe man legger til på etikettene for å signalisere at dette ølet er man spesielt stolte av. Eller kanskje for å signalisere at du ikke skal klage om du synes prisen er høy. Det er ingen typebeskrivelse, og således er det milevid forskjell mellom Hoegarden Grand Cru og Rodenbach Grand Cru. Begrepet er omtrent like betydningsfult som «premium»

Deretter ble det en Belle Vue Kriek, et øl som for endel år siden var å få i Norge - men som jeg ikke har sett på svært lenge. De hadde den faktisk i innvandrerbrustadbua hvor jeg gjorde etter-stengetidsinnkjøpene mine på Lademoen på 1990-tallet. Den har tydelig kirsebærsmak, men den har en fin balanse som ikke gjør den for sur. Skummet er lyserødt som det gjerne er på en kriek. Men er det et øl eller en rusbrus - det er vel de som heller til det siste.

Kanskje var jeg bare irritabel på grunn av ustillet sult da jeg kom inn og fikk mitt førsteinntrykk, men jeg likte meg ikke hos Roy d'Espagne. Det er ofte utfra detaljene man trekker de store førsteinntrykkskonklusjonene. Vi fikk et glass med skår, vi fikk gratis peanøtter som smakte som noe som hadde frontkollidert med holdbarhetsdatoen. Utvalget var ikke spesielt stort til Belgia å være - spesielt siden det stod «beer bar» på vinduene - men til gjengjeld var det robust priset. Det virket staselig, men ikke ekte. Det var ikke de store tingene, og jeg festet meg sikkert ved de urettferdige tingene, men det var ikke noe sted jeg følte for å gjøre til noe stamsted.

På kvelden dro vi tilbake til Delirium Café. Det var tross alt det beste stedet vi hadde funnet, og et sted verd flere besøk, selv om byen er full av gode ølsteder. Det føltes som de hadde en uendelighet av øl vi ikke hadde smakt. Vi hadde planlagt å dra dit tidlig på dagen, men selv de beste planer kan slå feil, så vi ankom ikke før lokalene så smått var begynt å fylles med kveldens kvote av støyende berme.

En i selskapet hadde aldri drukket Kwak før, og var nysgjerrig på ølet og ikke minst glasset. La oss bare innse det, Kwak kan være et greit og fint øl, men det er først og fremst glasset man assossierer med dette ølet. Jeg skulle bestille og bad om en Kwak ved disken og ble bedt om legitimasjon før jeg fikk glasset. Jeg kan ikke huske sist jeg er bedt om leg på et utested - men det var dessverre ikke et ungdommelig utseende som var årsaken. Glasstjelingen av Kwak-glass hadde antatt slike proporsjoner at man måtte pante et legitimasjonskort for å få ut et glass. Jeg tror ikke de hadde tilsvarende på andre typer glass.

Jeg har hørt om steder der man må pantsette en sko for å få spesielle glass - Den Gode Nabo tenkte å gjøre det for Kwak-glass, mest som gimmikk. De fikk til og med laget spesielle engangstøfler med logo for at ikke de Kwak-drikkende gjestene skulle hinke rundt på ett ben på et ikke alltid helt rent og tørt gulv.

Nå var det for så vidt ikke nødvendig å stjele Kwak-glassene. For det første er all glasstjeling på utesteder i mine øyne en forbannet uting, men dessuten får man i Brussel kjøpt Kwak-glass i mange av souvenir-sjappene - for rundt en norsk hundrelapp og oppover. De har til og med dobbelt-, trippel- og muligens også kvadruppelglass, dvs flere glass hengende på et felles trestativ. Og mens jeg er inne på Kwak, det finnes knapt noe bedre bevis for hvordan korrekt drikke av et Kwak-glass enn disse multiglassene. Et Kwak-glass er ikke et glass med et trehåndtak for å løfte glasset opp til munnen og drikke av det. Det er et glass med et bordstående stativ for å henge glasset på når du ikke har det i hånda. Dessverre blander noen puber glassene og trestativene slik at man tidvis bare med overdreven makt kan få glasset ut av stativet sitt. Glassene varierer nemlig litt i halsens tykkelse, og åpningen på trestativet må være tilpasset det enkelte glass, slik at glass og stativ hører parvist sammen. Opprinnelsen til disse glassene var at man serverte øl til kusker på skysstasjonene. Kusken hadde ikke tid eller lov til å forlate vognen når de skiftet hester, og det var dårlig med stødige vannrette flater å sette fra seg et glass på. Derfor laget man glass som kunne henge på en gaffelformet brakett. Og mens vi er inne på kusker, så var det en yrkesgruppe som var særs beryktet for sin drikkfeldighet, kanskje delvis fordi gjestfriheten krevde at tjenerskapet bød den ventende kusken på ubegrensede mengder drikke når noen kom på besøk, og innfulheten drev dem til å nøde andres kusker til de var dritings.

Foto: John White; Kilde: Wikimedia; Copyright: GFDL
Tappekranene med skilt på Delirium Café

Belgiernes forhold til ølglass er i seg selv bemerkelsesverdig. Enkelte steder er det visst til og med slik at man ikke får kjøpt et bestemt øl dersom alle glassene tilfeldigvis er ute - hevdes det i alle fall. Er slikt en gimmikk eller ligger det noe fornuftig bak? Det er ingen tvil om at glassets form yter noe til opplevelsen av ølets aroma. Og likevel, jeg har sett nok eksempler på bryggerier som har ett felles glass for alle sine typer øl - eller omvendt, at 4dl-glasset er helt forskjellig fra 5dl-glasset. Så selv om glassets form har en betydning, så frykter jeg for at de fleste bryggeriene gir litt blaffen - sålenge glasset bærer deres logo på en prominent måte. Og likeledes blir glassets form irrelevant for mange øldrikkere, bare det annonserer deres personlig valg av drikke: det formidler «se hva jeg drikker». Dermed blir ølglass mer et spørsmål om kommunikasjon og merkelappsetting, og mindre noe som har med smak og aroma. Som støtte for denne teorien tror jeg det kan vises til at glassets viktighet øker proporsjonalt med utvalget. I land der pubene bare selger øl fra ett bryggeri virker det mindre interessant å styre med «riktige» glass. Norge er i så måte kanskje et unntak, men her til lands er glasset en av de svært få flatene der bryggeriene kan plassere sin logo, og vi opplever at selv bryggerier med kun ett øl har flere ulike glassutforminger.

Av øl fikk jeg smakt på Huyghe Campus, som var et sterk, kobberbrun øl med endel sødme og ikke uten en betydelig attraktivitet. Sainte Hélène La Grognard var et gyllent hveteøl med en god del bitterhet og en grapefruktaktig snerpende ettersmak. Verhaeghe Vihtenaar var dypt rødbrun med en balansekunst mellom gjær, syrlighet, brentsmak, sødme, solbær og en vins snerpende ettersmak - et namme-øl av den typen jeg faller i staver over, men som jeg ikke tror er å få i Norge. Huyghe Villers Oud Vielle var et forunderlig øl som jeg ikke helt ble ferdig med: i det ytre var det en bruin, men det var intrikate smaker og dybder. Men på et sted som Delirium har man ikke tid og anledning til å smake to ganger på samme øl, bare fordi det ikke er lett å båssette. Til slutt denne kvelden smakte jeg på St Louis Premium Faro, som var søt og sur og vinøs og alt det som en faro skal være, men som kanskje ikke gjorde så mye mer enn å oppfylle forventningene.

Så dro vi til Beer Circus for å få litt mat, og bedre sted kunne vi knappest ha valgt. Liggende på et hjørne har de to seksjoner: en restaurant og en bar, men alle drikkevarene er tilgjengelig begge steder. Lokalet er romslig, lyst, luftig, men kanskje også her med litt dårlig lyddemping - men fordi lokalet var litt lite og ikke overfyllt, så var det vel helst oss selv som stod for mesteparten av støyen. Maten var ypperlig, og de hadde fulle menyer, ikke bare småretter. Apropos menyene, de var skrevet på tre språk: flamsk, fransk og den lokale flamske dialekten i Brussel, en dialekt som syntes å være litt av alt.

Vi startet med en La Rulles Cuvée Meilleurs Voeux fra fat: mørkebrun, klar, brentsmak, litt salt, middels fylde, krydderaktig aroma og tørr - det var muligens et øl som var igjen etter sesongens juleølutvalg. Cantillon Iris 2004 var messingfarget eller gyllen med lite skum, bitterhet og syrlighet og en intens tørrhet og med en eksplosjon av smak i munnen. Dette er visstnok laget uten hvete og med ung humle for å gi det bitterhet. Bourgogne des Flandres var mørkerødbrun, solbær og malt, endel sødme og litt syrlighet og en litt stikkende følelse i munnen, men generelt god og langt fra kjedelig i smaken. Lindemans Cassis med intens aroma av solbær, syrlig og rødlig skum. Men det ble litt for mye konsentrert solbærsaft og litt for lite øl for meg. Cantillon Dernière Cuvée de '89 var gyllen, tåkete og med rikelig hvitt skum, syrlig, tørr litt emmen kjellerduft og litt for intens for min gane. Girardin Faro var syrlig, søt, klar, mahogny-farget nesten flat og med en grapefruitbitterhet - jeg likte den, men Magni kunne ikke med den og mente at den smakte yoghurt. Så en 't Hofbrauwerijke Hofblues som var svart med brunt skum, sødme og masse brentsmak, kaffe og ristet bygg. Og til slutt en De la Senne Stouterik som var mørk og brent og tørr og sort og sånn ... men også litt tynn i forhold til utseende.

På dette stedet fant vi også det dyreste ølet på turen: en årgangs-Orval fra 1992 til den nette sum av 40 euro. Det tilsvarer omkring 320,- her hjemme. Selv om man tar hensyn til at Orval kommer på 33cl flasker, så er det likevel godt over selv et norsk prisnivå for spesialøl. Orval er forresten et særegent øl. Det er lett å ignorere det, for det lar seg ikke enkelt plassere i noen kurv. Trappistøl, men ikke typisk klosterøl, med noe bakterievirksomhet, men slett ikke noen lambic. Det er det eneste ølet som Orval produserer, rent bortsett fra at de også lager en svakere avart som drikkes lokalt på klosteret.

Orval-elskere har ofte sterke meninger om hva som er den rette alderen på ølet. Noen vil ha det ferskt, helst under tre måneder, mens andre ikke vil røre en flaske om ikke den har noen år på hylla i kjelleren. Det har selvfølgelig ikke å gjøre med årganger som sådann, for ølet blir ikke påvirket av et bestemt års vekstforhold slik vin blir. Men Orval skal berømmes for at de klarer å lage et øl som endrer karakter over tid på en så konsistent måte, og som har ulike kvaliteter på ulike tidpunkt i lagringsprosessen.

Og forøvrig, dersom du trodde at munkene vandret rundt i klosterbryggeriet og brygget øl mellom tidebønnene, så er det nok ikke slik. Bryggeriet drives av en legmann - selv om det selvfølgelig er både under oppsyn av og etter retningslinjer fra munkene. Men flaskene du kjøper og ølet på dem er nok urørt av munkehender.

Bestilte jeg en Orval fra 1992? Selvfølgelig ikke! Jeg oppdaget den relativt sent på kvelden, og det ville vært helligbrøde å bestille en slik øl når man allerede var brisen og smaksløkene var sjokket av tallrike andre aromabomber. I ettertid angrer jeg litt - nei forresten, jeg angrer skikkelig hardt. Det er ikke det at det ikke hadde vært helligbrøde - men man angrer jo oftere på det man ikke gjør enn det man gjør.

Jeg likte Beer Circus. De holdt visst tidligere til i et annet lokale noen metre lengre ned i gata, og det er påstått at dengang var alt så meget bedre. Det er mulig, og jeg har ingen måte å etterprøve det, men det slo meg at det kanskje var et utslag av misfornøydhet med at det som oppleves som perfekt endrer seg. For meg som opplevde dem for første gang var det i alle fall et utmerket sted, og om de var bedre før, så må de ha vært på himmelsk nivå.

Noen slipper juleølene på første lørdag i november, og noen slipper dem på første november, og når første november faller på en lørdag, blir det spesielt travelt.

Det startet med at jeg kl 09:00 skulle bestille juleøl og DH2 fra polet på nettet, men der var det ingen slike øl. Jeg er faktisk temmelig frustrert over nettbutikken til Polet, for den virker ikke spesielt høyt prioritert. En stund i går ettermiddag så den ikke ut til å virke i det hele tatt, og først idag ser jeg at DH2 er kommet inn. Kanskje Billettservice burde overta salget av DH og andre populære øl fra små partier? De har i det minste erfaringer med å selge popkonsertbilletter som blir revet unna med en gang.

Så jeg kastet meg i bilen og dro til nærmeste pol for å få dem til å bestille. De stusset og protesterte når jeg ville bestille DH2 på én ordre, og det øvrige på en annen - i tilfelle den ble utsolgt mens vi stod og bestilte. Men til slutt jattet de med meg - de konkluderte sikkert til at jeg er en særing og dessuten er gebyrene per ordre, ikke per flaske.

Etter at juleølene var bestilt, plukket jeg opp et par andre og kjørte to timer til Inderøy, der Inderøy gårdsbryggeri slapp juleølet sitt fra kl 13:00. Jeg har i skrivende stund ennå ikke smakt det, for det skal få lov til å roe seg litt. De hadde brygget flere batcher, men var blitt nødt til å skifte humle underveis, så egentlig var det to ulike juleøl under samme etikett. Her må altså ølentusiaster også se etter ulike batchnumre. Dermed måtte jeg ha en kasse av hver, samt at jeg måtte fylle på med de andre ølene deres. Fire kasser ble det, samt et par flasker fra den siste batchen med juleøl - en batch han ikke selv hadde smakt på ennå, og som han derfor helst ikke ville selge fra - jeg måtte love å ta høyde for at om den mot formodning skulle være dårlig, så ville han ikke ha solgt noe av den.

Vel tilbake i Trondheim ble det knapt tid til middag før turen gikk til Trondhjem Mikrobryggeri, der juleølet kom på tapp. I år feilberegnet jeg, for de setter juleølet på ved overgangen til november - vanligvis ved midnatt, og dermed egentlig på slutten av «kvelden før». Stig hadde vært der, og fortalte at stemningen hadde vært topp, med mesteparten av personalet som var av vakt tilstede. Ølet var også topp og i stil med tidligere år. Det var fremfor alt sterkt, nokså søtt og med en fyldig krydderaktig smak. Jeg synes det hadde belgiske toner, men kanskje det bare er styrken? De må visst brygge juleølet med litt kandissukker eller maltekstrakt, for meskekaret er ikke i stand til å ta nok malt til å gi tilstrekkelig sukker til en hel batch med juleøl. Styrken er visst i år på 7,8%, og om ikke styrken merkes så godt i hver slurk, så merkes det etter to pints.