Fra Mort Subite dro vi videre til Delirium Café, som ligger inne i det tetteste strøket av restauranter. Puben går over to etasjer, der flaskebaren er nede i kjelleren, mens det oppe er en lang rekke fatøl. Mange norske puber er for store til å være intime. Det samme gjaldt også Delirium og ble bare understreket av at så mange andre puber i Brussel hadde et betydelig mindre format. Det småfleipes ofte med at byer i gamle dager hadde en pub pr 25 eller 50 innbyggere - og selv om tallene sikkert er korrekte nok, så snakker man da oftest om langt mindre og langt mer sporadiske etablissementer enn hva vi idag tenker på som en pub. Det er tidens krav om effektivitet og høsting av stordriftsfordeler som fordrer at man skalerer puben til flest mulig gjester på minst mulig betjening og infrastruktur. Man glemmer alle smådriftsfordelene ved en liten pub som utgjør et sosialt samlingspunkt og rammeverk for sitt nabolag.

Delirium har en imponerende meny, og aldri før har jeg opplevd at en ølmeny fordrer toarmsgrep nå jeg skal løfte den - men Delirium Cafés meny krevde nesten det. Den største ulempen var at det var for få menyer - såvidt jeg kunne telle bare fire menyer i hele lokalet. Når de i tillegg var oppslukende lesestoff så var det frustrerende vanskelig å få lagt sine øltørste hender på dem. Det virket som de hadde avbildninger av alle etikettene til alle ølene, og i mangel av annet lesestoff ble menyene beslaglagt som coffee table literature som gjestene bladde dovent i mens de drakk ølet sitt. For alt jeg vet lette de etter neste øl, men jeg tviler. Når vi dykket ned i underetasjens yrende folkehav, under et dekke av røyk og støy, brukte vi langt mer tid på å stå i kø for en meny, enn for å stå i kø i baren for å bestille ølet vi blinket ut. Om de bare hadde delt menyen i to: én separat liste over ølene med en femords beskrivelse, og en annen meny med samlingen med etiketter. Jaja.

På grunn av ombygninger på lageret hadde de redusert ølutvalget til «bare» belgiske og tyske øl. Men selv med en slik reduksjon hadde de glatt flere øl enn noe annet etablissement jeg har besøkt. Ifølge ølmytologien skal denne puben ha 2004 ulike øltyper. Det stammer fra et vellykket rekordforsøk 9 januar 2004, der de kom inn i Guinness' rekordbok. Jeg forsøkte å sjekke det opp, men Guinness har tilpasset seg og har visst ikke øl-relaterte ting på nettet. Temmelig ironisk, siden Guinness Book of Records har sitt opphav fra bryggeriet Guinness, opprinnelig som et referanseverk for å avgjøre pubveddemål.

Som den tvilende Thomas jeg er, måtte jeg senere telle etter på menyen deres på web, og kom til 1416 belgiske øl og 1050 andre øl fra totalt litt over 70 andre land, hovedsaklig øl fra Tyskland og Frankrike. Ikke bare er det et imponerende utvalg, alene logistikken bak er imponerende. Et sted leste jeg noe om at de til enhver tid hadde omkring 500 øl i langvarig backlog fordi de var vanskelige å skaffe. Og i tillegg til alle flaskeølene hadde de dessuten en linje med tappetårn som stod stramt på geledd. Det er noe vakkert med en forseggjort linje med likt utseende tappetårn, i motsetning til tårn av alleslags former og farger er spredd hulter til bulter bortover bardisken.

Foto: Tollef Fog Heen; Gjengitt med tillatelse
Rekken av tappekraner på Delirium Café

Men det er forskjell på kvalitet og kvantitet - det å ha tusenvis av øl slår ut alt jeg tidligere har opplevd i kvantitet, men hvordan er det med kvaliteteten på utvalget? En boklærd avslørte engang at han vanligvis brukte side-99-testen når han skulle vurdere en bok. Den går ut på å slå opp på og lese side 99, dersom det var relevant, forståelig, interessant og fornuftig, så kjøpte han boka, ellers ikke. Jeg bruker på lignende måte norgestesten - siden jeg vanligvis kan litt mer enn utenlandske forfattere om Norge, så er jeg i stand til å vurdere om de er helt ute på viddene eller ei, i det minste for dette ene deltemaet.

Hvordan bestod Delirium Café norgestesten min? De strøk - med glans og med flagget til topps! Først og fremst må det nevnes at de egentlig ikke hadde norske øl, siden de omorganiserte lageret, men menyene fortalte i det minste hva de hadde hatt. Og la oss ta dem i rekkefølge: Først hadde de den norske «statuspilsneren» Haakon. Ingen kvalitetspub er vel komplett uten? Hvordan de i alle dager har fått tak i den - som jo er et butikk-billig-produkt - er meg enda litt mer uforståelig enn hvorfor de hadde valgt den. Kanskje lokket den kule etiketten med en viking på? Dernest kom Ringnes Gold, som jo er et poløl og en slags representant for de litt begredelige restene av det engang så mektige og akseptable eksportølet. Det er vanskelig å si at det er et helt galt valg på denne øllista, men det må være lov å undres på om ikke noe annet hadde passet bedre. Til slutt kom den velkjente Isbjom pils, som må være en feilskrivning av Macks Isbjørn pilsner. Joda, men det er jo kult og eksotisk med bilde av en isbjørn, da.

Det mest avslørende er vel kanskje utvalget. Disse tre ølene er ikke tilsammen det representable av norsk ølkultur, og har heller aldri vært det, for hvor er bayer, bokk og juleøl, for ikke å snakke om bryggene til de nye mikrobryggeriene? Og når to av tre har kule og ikoniske norsk bilder på etiketten (isbjørn og viking), så sitter en med mistanken om at det er valgt dels på måfå og dels etter etikettens blikkfang. Eller kanskje en eller annen bekjent hadde fått i oppdrag å raske med seg et par-tre kasser under en norgestur?

Det må innrømmes at jeg plafrer litt urettferdig i vei fra hoften. Det er tross alt en pub som spesialiserer seg på belgisk øl, og de hadde langt bedre utvalg av ihvertfall amerikansk og dansk øl (som var det jeg rakk å få glimt av i et par stjålne øyeblikk alene med menyen). Dessuten regnes ikke Norge som noe stort øl-land, og undergjæret øl er tross alt mest utbredt i Norge og så videre. Men det trekker ikke akkurat opp, og tatt i betraktning av at Delirium har en gimmick med å skulle ha noen øl fra nesten alle verdens land, så kan man stusse på om new-zealandske Steinlager, argentinske Quilmes Beer og armenske Kotayk er valgt etter de samme kriteriene som de tre norske.

La meg balansere all denne kritikken litt, for Delirium Café er et godt sted. At det ikke er perfekt har det til felles med så mange andre, men de er langt mer perfektere enn enn de fleste. De har gode menyer, de har kunnskapsrike servitører, de har en kjærlighet for øl, de har et enormt utvalg, de har - såvidt jeg vet - god lagring osv osv. Det er bare så menneskelig å fokusere på det lille som mangler, i stedet for å se hvor nært målet man egentlig kom.

Dersom du besøker Delirium, så er det et annet ikke-øl-relatert turistmål som er særdeles billig å få med seg i samme slengen. Tyve meter lengre inn i denne blindgata finner du statuen av Jeanneke Pis. Hun er «søsteren» til den mer kjente Manneken Pis - den lille snørrungen som alle turistene må se når de kommer til Brussel. Jeanneke Pis sitter på huk og ... vel, hun tisser. En riktig så stilfull kombinasjon av statue og fontene, og visstnok et feministisk og anti-kommersielt prosjekt. Gata hun - og Delirium Café - ligger i har dobbeltbetydningsnavnet Impassé de la Fidelité, som vel betyr noe slikt som Troskapsblindgata. Du får ikke tak postkort av henne, for kunstnerkollektivet bak har motsatt seg alle former for kommerisalisering. En gang tidligere da jeg var i Brussel forsøkte jeg å få tak i postkort, og vandret rundt fra sjappe til sjappe og spurte, men fikk bare vage og negative svar. Til slutt spurte jeg rett ut i en forretning for blonder og postkort om hvorfor finnes det ikke postkort av henne. Svaret var noe slikt som «vi i Brussel liker ikke henne, for det er Manneken Pis som er den ekte statuen, og hun forsøker å stjele statusen». Jeg forstod ikke svaret, men aksepterte at det var slik. Det selges et hav av Manneken Pis-etterlikninger, og det er ikke måte på hva den vesle pissungen må gå igjennom av uverdige ting. Først er det korketrekkerne som er plassert der-du-vet. Dernest er det flaskeåpnerne som stikker opp gjennom hodet hans. Så er det alt tøyet de har kledt ham opp i. Det finnes ikke dén nasjonaldrakten i verden han ikke har fått tredd nedover hodet og blitt avbildet med. Stakkars jævel. Og så synes innbyggerne i Brussel at Jeanneke Pis er en uverdig konkurrent, som om Manneken Pis har snev av verdighet igjen?

Foto: Werneuchen; Kilde: Wikimedia; Copyright: Public Domain
Jeanneke Pis, like utenfor Delirium Café

Turister fra alle verdenshjørner spasserer inn blindgaten ved Delirium Café for å se på henne, og det virker som om hun gir dem både en wow-opplevelse og en fnis-effekt, der broren har en gjesp-effekt og et må fotograferes-ved-siden-av-ønske. Turistene strømmer busslassvist til Manneken Pis via turistkontoret for turistprotokollen sier at de skal det, liksom de av mystiske grunner flokkes på Gamle Bybro når de besøker Trondheim. Men de strømmer smågruppevist til Jeanneke Pis fordi de har hørt om henne og lest om henne og utviser selvstendig ønske om å se henne. Slikt kan man like.

Delirium var som allerede påpekt meget røykfullt - det er liksom ikke før røykeloven har vært i kraft noen år og du reiser utenlands at du virkelig merker forskjellen. Underetasjen ble først full av gjester og tilhørende støyende musikk. Vi kom rundt 18-19-tiden, og det ble raskt fullt i andre etasje også. Det virket som om kjelleren var mer bule, mens andre etasje var roligere og med mer fokus på fatølet og de 20-30 tappetårnene som var koblet via en skikkelig plastrørkvase til et batteri av fat bak disken.

Vi smakte øl fra Affligem, Dubuisson, Huyghe, Cazeau, du Bocq, Bie og van Eecke. Det er sannelig nyttig å være flere på et slikt sted, slik at man kan dele en flaske, og dermed smake på flere øl. Ulempen er at det ikke er sikkert at en halv liten flaske gir ølet tilstrekkelig eksponering til å yte det rettferdighet. Det blir som å «gjøre Nasjonalteateret på 30 minutter» - joda, du rekker å få kastet et blikk på alle maleriene, men har du egentlig opplevd dem? Mest diskusjon denne kvelden gjorde Floris Pear, som var et pæreøl vi i en viss beduggelse ikke helt klarte å bestemme oss for om smakte såpe i tillegg til en intens pæresmak. Best denne kvelden var Stoute Bie som nok hadde for mye kullsyre og sødme til å være en dry stout, men som ikke desto mindre var sjarmerende god.

Det er underlig når et sted blir in - når det blir viktig å gå dit fordi det er stedet å gå, og det blir irrelevant hva stedet kan tilby av fasiliteter utover det å ha blitt sett der. Vi har sett noe av det samme med Trondhjem Mikrobryggeri, som er særdeles velfyllt på sen kveldstid de fleste ukedagene. Det er kanskje ikke byens mest kanoniske in-sted, men de har jobbet seg oppover lista. Jeg liker best steder som er vannhull for faste kunder, der de-fleste kjenner de-fleste, man blir møtt med et «Hei» i døra, og man så blir sugd inn i miljøet. Et sted mister endel av sin karakter når det går fra et sted å være og møtes til å bli et sted å besøke for å bli observert. Rett nok trekker jeg nå konklusjoner på tynt datagrunnlag, men Delirium slo meg som et sted som var blitt in på kveldstid. Jeg håper og tror det er bedre på dagtid, men vi fikk dessverre ikke tid til å verifiere.

Delirium Café er derfor et sted å besøke så tidlig som mulig på dagen, for om kvelden blir det fullt, støyende og røykfullt. Vi forlot stedet på jakt etter À la Becasse - bekasinen - som er et hyggelig sted, liggende med inngang fra en liten bakgård til hvilken en trang gang leder fra et portrom. Det er ikke en pub av den typen du snubler over, til tross for at det var nettopp det vi gjorde da Magni og jeg besøkte den for 4-5 år siden. Jeg husker den som mer sær og eksotisk, men kanskje var det fordi jeg dengang ramlet inn uten forventninger, mens minnene og forventningene i mellomtiden hadde gjæret og est litt.

Innvendig har de langbord, servitører i de tradisjonelle brusselske forkledene som er bundet opp med tau, og de serverer lambic i keramikkmugger og det vi ellers ville kalle melkeglass. Lambic er et forunderlig øl. I de fleste andre sammenhenger ville vi kalt det surt og ødelagt, men tidvis og stedvis klarer man å lage kulinariske topper ut av det som foraktes alle andre steder. Lambic er en slik bryggeteknikk, og den har utviklet seg og levd i symbiose med de lokale ganer. Det brygges i egnen rundt Brussel, og var visstnok frem til første verdenskrig det vanlige ølet som lokalbefolkningen drakk. Å dømme utfra reklameplatatene som prydet veggene på Delirium Café, så må belgierne ha drukket temmelig mye pilsner i alle fall fra en gang i mellomkrigstiden og utover, så det er nok en stund siden de gamle øltypene regjerste ubestridt også der.

À la Becasse var et mer modent sted enn Delirum Café, ikke primært i klientellets alder, men kanskje heller i deres oppførsel og holdning. Her var det lystig, men ikke utagerende; det var livlig, men langt fra tilløpene til nesten-håndgemeng som vi tidvist hadde obervert på Delirium; det var nok flørting ved bordene, men slett ikke den tunge og temmelig ublu kliningen som hadde sjokkert min sarte og puritanske sørlandske sjel på Delirium.

Jeg smakte på Timmermans Lambic Doux som er ravfarget, søtt, litt bitter og med aroma av blomster og epler, og et farlig godt øl. Ellers smakte vi på noe som jeg noterte som Lambic Blanc, men som må være Timmermans Traditional Blanche Lambicus. Den var i alle fall stråfarget til lys gyllen, tåkete, tørr og med sødme på én gang - og syrlig med frisk sitruskarakter. Ren lambic er - i min ydmyke mening - mer interessant enn god, og mer for opplevelse enn for kos. Det er muligens en konsekvens av for mager eksponering, men den er fremdeles litt for brutal for meg. Men i form av en faro er jeg langt mer entusiastisk. Jeg husker ennå opplevelsen av en Lindemans Faro på en sportspub i Trondheim. Innehaveren hadde utvidet sortementet og blant annet tatt in flere belgiske øl, og da jeg bøyet meg over disken så jeg en ny og ukjent flaske innerst i kjøleskapet. Ølet ble bestilt, fortært, betalt og var aldeles nydelig, men da jeg kom innom neste gang og spurte etter det, fortalte innehaveren at det var et øl han hadde fått i smaksgave av en kunde. Au!

Jeg har fått noen henvendelse angående om jeg fant en god løsning på problemene jeg hadde med etikketter til ølflaskene. Problemet var - som dere sikkert husker - at etiketter som man kjøper på bokhandel har lim som sitter som heia. Det er ille nok å banne og svette over arbeidet med å fjerne etikettene fra flaskene til Nøgne Ø og Haandbryggeriet, men det er ekstra irriterende å klistre på egne etiketter som man vet kommer til å gi mye arbeid når de skal av igjen fordi flaskene skal brukes på ny.

Jeg fikk tak i Gummi arabicum (også kalt G. arabica) fra Urtegaarden i Danmark (http://www.urtegaarden.dk/). De kaller det akasiestivelse, som er samme produkt. En halv kilo kostet 136, og utfra hva jeg estimerer, kommer det til å vare veldig lenge for meg. Det er også andre som selger lignende produkter, blant annet så jeg noe som liknet i en gammel katalog fra Brouwland i Belgia.

Egentlig var det jeg kjøpte beregnet for bruk i hjemmelaget sukkertøy, der gummiaktighet (tenk seigmenn eller skum-mus) visstnok lages ved å blande inn dette. Derfor var varen i matkvalitet og til og med økologisk - uten at det var viktig for mitt bruk.

Jeg skriver nå bare ut etiketter på vanlig papir, skjønt jeg bruker 90 grams superhvitt laserpapir. Så blander jeg ut en teskje av pulveret i ca 5 ganger så mye vann, og rører godt ut. Denne blandingen smører jeg med en relativt stor pensel på flaska der etiketten skal sitte og i området rundt. Deretter setter jeg på etiketten, og presser den godt inntil flaska med en fuktig klut. Jeg tror det tørre papiret suger opp lim-væska jeg har penslet på, og da trenger den 3-5 sekunder for å sitte så fast at jeg ikke kan rette opp vinkelen om det kom skjevt på. Til slutt tørker jeg opp overskytende lim-væske med den fuktige kluten. Jeg klarer kanskje 3-4 etiketter i minuttet, hvilket er ikke veldig fort, men likevel er en kolossal innsparing totalt sett.

Bruker man for tynn blanding, kan den ramle av om det dugger på flaska (tenk kjøleskap), men jeg vet ikke om 1:5 er den optimale blandingen - den bare ser ut til å fungere for meg. Når etikettene skal av, er det bare å legge flaskene 3-4 minutter i lunkent vann, så ramler etikettene av helt umotivert og motstandsløst.

Fredag formiddag dro de fleste av oss på en hjemmebryggersjappe nord i Belgia, mens Magni og Karianne skulle på et sjokolademuseum. Kjønnsroller? Næ, kan'ke forstå hva du mener med det!? I leiebil, veiledet av en GPS med den litt sarkastiske stemmen til John Cleese, suste vi av gårde mot Beverlo og Brouwland. Sjappa innfridde til overmål alle våre forventninger, men det er en annen historie. På vei ut av butikken spurte Gustav om de kunne anbefale et spisested i nærheten. Joda, de anbefalte t'Vijgenblad i Beringen noen km unna. I et land som Belgia, der landsbyene er strødd jevnt utover, nesten tettere enn holmene i en sørlandsk skjærgård, så vil en pub i en landsby noen km borte ikke kvalifisere som «like ved». De kunne ha dirigert oss mot atskillige nærmere puber, men valgte kvalitet fremfor nærhet - heldigvis.

Vi fant puben relativt enkelt, midt i sentrum av en gammel middelalderlandsby. Vi ble ikke skuffet, for fikenbladet var en kombinert pub, kafe og restaurant av den typen det alltid er morsomt å besøke. Innehaveren var en romslig Obelix-type og menyen var rikholdig både på mat i store porsjoner og på drikke.

Jeg valgte en biff av et slag, som kom med en saus laget på Koolputterbier, og bestilte samme ølet til maten. Vi hadde sett nedlagte kullgruver på veien. Jeg antok at dette ølet var et beksvart og brent porterlignende øl, hvilket ikke var langt unna sannheten. Belgisk øl er sjelden helt svart. Rett nok har det kommet både stout og portere, men det er unntaket å finne noe som er skikkelig svart.

Belgierne har sine egne øltradisjoner og føler ikke behov for å etterape briter og tyskere og andre. Kanskje er det også en motvilje mot brentsmak og kanskje liker de smaken av karamell, men det er et faktum at det mørkeste du vanligvis får er dyp karamell-rødbrun til burgunder-brunt, et sted rundt mørk mahogny og dypmørk portvin. I mange andre land har mikrobryggeribølgen gitt oss en rekke nye øl og bryggerier de siste ti årene, og flaggskipsølene til mange av disse bryggeriene er ofte så mørke og brente det bare går an å få dem. Men i Belgia har utvalget øltyper forblitt forbausende stabilt. Jeg kjøpte en plakat med bilder av et par hundre belgiske ølflasker for litt over ti år siden, og overraskende mange av disse er fremdeles i omløp. Selvfølgelig har noen kommet til og andre falt fra, men det ville være galt å si at den belgiske ølscenen har gjennomgått noe paradigmeskifte på disse ti årene.

Koolputterbier holdt 10% med mye malt og sødme, en brunlig skumtopp. Oppskriften ble sagt å være både gammel og lokal. Utfra RateBeer ser jeg at te Proefbrouwerij har et Koolputter-øl som to personer har anmeldt i november 2006. Jeg har en mistanke om at det er samme ølet, men at jeg smakte en senere batch, muligens kontraktbrygget et annet sted, for etiketten sa ingenting om te Proefbrouwerij, men gav gjentatte henvisninger til Beringen. På etiketten er det et våpenskjold som minner om byen Beringens: men i stedet for fire bjelker er det tre B'er (sikkert for 'Beringse Bier Brouwerij') og bjørnen har fått et fikenblad (sikkert som symbol på puben som selger ølet).

Koolputterbier var tydeligvis lokalt, og vi måtte spørre om de hadde flere lokale øltyper. Serveringsdamen så litt tvilrådig ut - kanskje var det bare frykten for lange engelske setninger som gjorde henne usikker. Hun hentet i alle fall den Obelix-aktige innehaveren. Han tenkte litt over saken og så oss litt an, og så kom det litt forsiktig at joda, de hadde jo forsåvidt et annet lokalt øl - sånn strengt tatt - men de pleide ikke å reklamere så høylytt for det, men om vi virkelig var interessert, så ... vel, kanskje han kunne finne det ... Oppmuntret av vår imøtekommende interesse hentet han en flaske med Bèrrings Blauw Bier - et blåbærøl. Det var godt, blåbærsmaken var der, men den var langt fra overdøvende. Det er jo ofte en vanskelig balansekunst å få et fruktøl til å smake av frukten som er brukt uten at den denne smaken høyrøstet overdøver alle andre smaker. Også dette har bryggerivåpenskjoldet som jeg nevnte over.

Vi spurte innehaveren videre ut. Det var hans bror som produserte både blåbærølet og og det andre ølet, og blåbærene kom fra en blåbærfarm i nærheten. Ølene var stort sett bare i salg på denne ene kafeen. Vi ønsket å kjøpe noen flasker, men det var ingen butikk i nærheten som solgte det - men vi fikk kjøpt direkte fra lageret til butikken. Praktisk - slik vil jeg ha det i Norge også!

Se det! Nå har jeg brukt ordet, og produktet finnes, så det er bare å løpe og registrere blåbærøl.no, trolig Norges korteste domene som er et ekte ord og som har alle de tre norske spesialtegnene. Selv Cantillon har brygget et blåbærøl for danske Ølbutiken, så det finnes mer enn ett produkt.

Ellers smakte jeg på Kerkom Winterkoninkse - et uklart, dypbrunt juleøl som ennå ikke var utsolgt, og Barbar - som vel er mer kjent her hjemme i Norge, om kanskje ikke i denne varianten, som var et honningøl.

På ettermiddagen skulle vi ut på pub i Brussel. Vi forsøkte først Bier Circus, og støtte på siesta-problemet: det at endel steder er åpent på formiddagen og åpent på ettermiddagen, men stengt noen timer imellom. De er dels lunsjcafé og dels kveldspub, men innimellom har de stengt fordi det er labert med gjester. Så det ble ikke Beer Circus denne kvelden heller.

Derifra dro vi videre til La Mort Subite - et navn som er kjent både som pub og som øl. De holder til i et gammelt, ærverdig café-lokale, og selv om det var skakke bord og slitte og nedrøkte lokaler, så skinte det av gammel, loslitt storhet.

På La Mort Subite så vi igjen en art som jeg tror forlengst er utryddet hjemme i Norge: cafékelneren. Ikke sånn å forstå at de ikke finnes, men som karrierevei er vel dette tørket inn. Servitør er noe man er på deltid ved siden av studier, og om man ønsker å gjøre det til levevei, finnes det seriøse og dyrere restauranter som er bedre steder å jobbe. Lange åpningstider ser ut til å sikre at de fleste som trår inn i dette yrket forsvinner ut etter noen år. Det er synd, fordi det er en fornøyelse å bli servert av en profesjonell gammel kelner - om han ikke har ervervet seg den litt arrogante grinebiterske minen over årene, da.

De hadde her en utmerket ost med sennep som vi maulet tallerkenvist. Etter at vi først smakte dette i Nederland, har Magni og jeg virkelig trykket denne skikken til våre bryst. Sålenge det er en god og kraftig ost, og en sterk og ikke for søt sennep, så går det alldeles nydelig til fyldig øl. Styr unna alt som minner om pølsesennep og pregløs, mild gulost.

Jeg fikk smakt Mort Subite Gueuze Sur Lie, som er tåkete, syrlig med endel kullsyre og en noe stikkende munnfølelse som var mer kantete enn en faro, men også mer interessant. Begrepet «sur lie» beskriver at ølet har vært lagret med bunnfallet av gjær fra primærgjæringen, noe som gir den en ekstra gjær-karakter. Neste var Mort Subite Blanche som var gyllent til stråfarget, fruktig à la plomme eller sider. Det er et underlig øl med smakskombinasjoner jeg ikke er vant til og som gjør det til et interessant øl jeg gjerne skulle smake på noen ganger til. Det siste ølet her - Mort Subite Framboise var rødlig med masse bringebær og fluffy skum og blonder, og var det minst komplekse av disse ølene.

(Dette er starten på en serie med innlegg om en tur jeg deltok på til Brussel, sammen med Magni og andre i januar i år. De øvrige delene kommer fortløpende fremover.)

«Ut på tur, aldri sur» heter det, og vi skulle på øl-lang-helgetur til Brussel. Men det med surheten var vel en sannhet med modifikasjoner, for Brussel er smørøyet for bryggingen av lambic som er ... vel i alle fall syrlig. «Vi» var i denne sammenheng syv ølinteresserte, dels hjemmebryggere, de fleste med datastudier fra NTNU bak seg. Vi var på «guttetur» til Belgia og Brussel, der vi skulle smake på øl og besøke Browland - en av Europas beste butikker for utstyr til hjemmebrygging.

Siden jeg var så negativ til Guinnessen på Gardermoen forrige gang jeg reiste på øltur, ble jeg nærmest tvunget av reisefølget til å prøve én gang til på samme sted. Joda, de hadde tross alt skiftet fat i mellomtiden, og ølet var langt bedre enn forrige gang, men hvor god kan egentlig en generisk internasjonal Guinness bli? La meg sammenlikne det med hamburgere. McDonald's og Burger King satser på jevn kvalitet over hele verden - målet er ikke verdens beste hamburger, men grei nok kvalitet og lav variasjon i smaken. Du skal vite hva du får når du entrer en McDonald's, selv i de mest avsidesliggende strøk. Det er trygt, men ikke spennende. Du blir sjelden skuffet, men heller aldri positivt overrasket.

Guinness er likedann: målet er å servere et øl av lik kvalitet over hele verden - uavhengig av klima, geografi og andre «uvesentligheter». Det er en svært moderende tanke, men vi beveger oss inn i en post-moderende verden. I mine øyne er ikke det verste at kvaliteten aldri blir noe bedre enn litt over middels, men at med Guinness er det eneste spennende - den eneste variasjonen - den eneste overraskelsen: hvorvidt ølet er skjemt og i så fall hvordan og hvor mye. Jeg vet at det er mange som liker at verden rundt dem er statisk, som hater å bli utsatt for variasjon, som synes at en øl bare skal være en øl, og ideelt skal den være helt lik fra gang til gang. For meg er det omvendt, jeg liker at det er variasjon. Rett nok er det mange nedturer. Det er jo slett ikke alle ølene jeg har smakt som jeg - gitt sjansen - ville springe opp og kjøpe enda én til av. Men imellom nedturene finnes også oppturene. Innimellom alt det som ikke trengs å repeteres er også juvelene blant de store, positive ølopplevelsene. Og disse oppturene oppleves mer intense når de kan kontrasteres mot nedturene, og ikke bare være en evig ensformig grei-nok-het.

... så for å gjøre en lang historie kort. Guinness'en var helt grei den - omtrent som den bruker å være.

Vel fremme og installert på hotellet var klokken allerede blitt kvart over temmelig-sent. Hotellet lå bokstavelig talt et stenkast fra EU-kommisjonens kontorbygg. Jeg tok meg forresten stadig i å lese det som Barleymont i stedet for Berlaymont, det er vel en Fraudian slit. Vestibylen på hotellet stinket som produksjonshallen til en plastbåtprodusent, for vi kom i den uka som de skiftet alle teppene i hotellet. Eller kanskje var det slik at vi hadde fått billige rom på et firestjerners luksushotell nettopp fordi det var under oppussing akkurat den uka? Det var greitt nok, for jeg hadde ingen planer om å sitte og ruge i en hotellobby.

Sulten styrte oss mot første og beste restaurant, en gresk sådann. Selv om de ikke hadde fokus på øl, og slett ikke spesial-øl, så hadde de likevel et utvalg som var imponerende for oss som nettopp var avsteget et SAS-fly: Leffe, Chimay og Grimbergen for å nevne noen. Jeg skal ikke gå i dybden på de som er velkjente her hjemme, men la meg nevne Blanche de Bruge. De tappet den fra fat og dyttet en sitronskive i glasset! Det var nesten som å få en ufrivillig klunk Cola i en førti år gammel whisky, men skaden var skjedd og det var bare å forsøke å smake. For alt jeg vet er dette den kanoniske måten å servere dette ølet på. Det er vel ingen overraskelse at den hadde en aroma av citrus, fargen var gul og tåkete med lite skum, ellers var det lite av det meste - lite bitterhet, lite fylde og lite smak - men den var temmelig oppfriskende, da.

Belgia er full av øl som heter Blanche de histen og Blanche de pisten. En gang i tiden var denne øltypen så godt som utdødd, og Pierre Celis skal ha mye av æren for å ha vekket den til live igjen. Etterhvert har ølinteressen steget både i Belgia og andre steder, og witbier er blitt en sterk og levedyktig stil.

Ølmessig har Belgia store kontraster. Utvalget er stort, og bevisstheten om at det skal serveres i rett glass er også stor - men der stopper det opp hos mange serveringssteder. Kunnskap om behandling, skjenking og varekunnskap virket variabelt. På de beste stedene var dette så absolutt tilstede, mens mange andre steder er man akkurat like nonchalant og uvitende som her hjemme - man har bare flere øl.

Jeg hadde etter middagen lyst til å spasere til Beer Circus noen km unna, men ble nedstemt. I stedet valgte vi etter en kort rekognosering den mest lovende av de nærmeste pubene: Kitty O'Shea's Pub - dvs etter at puben Ye Olde Hack var funnet stengt for kvelden (neida, det var uansett ikke en datapub).

Kitty O'Shea's er nok en pub du ser lite til i guidebøkene, og det er egentlig ikke så stort tap. Puben er irsk ... skjønt, «er» og «er», fru Blom. Av en eller annen grunn skal hamburgersjapper være amerikanske, pizzabuler italienske og i den samme tradisjonen skal puber være irske. Jeg aner ikke helt hvorfor. Jeg har vanskelig for å tro at det er ølet, for Irland er kanskje det øldrikkende landet i Vest-Europa som minst har utmerket seg med sine mikrobryggerier. Kanskje er det at irsk musikk har et image som passer til puber, kanskje er det at irene var flinkere enn engelskmennen og belgiere til kommersielt å pushe noe annet enn lys lager til resten av verden? Kanskje de har klart å beholde pubkulturen selv om de har ensrettet ølutvalget? Jeg vet ikke, det er bare slik.

I alle fall må det være en livlig handel med genuintutseende irske pubeffekter, og Kitty - dersom det var innehaverens virkelige navn - må ha handlet inn sin andel og vel så det. Puben hadde de vanlige irske ølene, samt at ett og annet engelsk øl - som Boddington - lå der som etnisk støy.

Det hadde vært interessant å fått høre en ekte ires syn på disse irske pubene. Er det noe han eller hun ville føle seg hjemme i, eller er det et sammensurium av irsk, nesten-irsk, lissom-irsk, latesom-irsk og kunnevært-irsk? Især er det engelsk og irsk som sammenblandes i pubikonologien - noe som neppe behager irene. Jeg tør knapt å tenke på hvordan en «Genuine Norwegian Vaertshus» i Minnesota vil kunne se ut, men jeg har mine mistanker - og det involverer rosemaling, vikingeskipstavner, köttbullar, lutefisk og Tuborg.

Plasseringen vis-a-vis EU-kommisjonens kontorer sikret puben en jevn strøm av slipskledte kunder. Stemningen var stor og atmosfæren preget av den engelske fotballkampen på storskjermen - komplett med feltet som konstant opplyste om at det var på tide å skifte pære i projektøren. Det var endel båser og søyler og annet mørkt treverk som må ha hørt hjemme annetsteds - søylene hadde ihvertfall ingen iøynefallende bygningsteknisk funksjon - de stoppet et stykke oppi den røykfylte lufta. Men bak det hele gløttet restene av et tidligere, ikke-irsk liv frem: overmalte fliser på vegger og i tak. De var malt i generisk pub-gulbrunt, men den profilerte overflaten avslørte at lokalet hadde vært annerledes dekorert en tidligere inkarnasjon.

Jeg styrte unna alt det irske ølet, og fant ett som het Brussles Fruit Beer. Jeg hadde der og da ikke mer info om det - flaska forsvant i søpla før jeg fikk forsøkt å overdøve pubmusikken med et «nei». I ettertid ser jeg at dette var produsert av Du Bocq, som har mange respektable øl. Det var tåkete, nokså kullsyreholdig, avrundet i smaken, med lyst skum med trekk av sider og eplemost. Jeg må nesten si meg enig i Magni, som mente det minnet litt om den generiske juicen du kan kjøpe og som er satt sammen av ulike tropiske frukter. Det var ingen stor opplevelse, og det var få andre øl der som fristet.

Noen dager er bedre enn andre dager, også ølmessig. I kveld har jeg smakt seks store opplevelser. Først var det Trondhjem mikrobryggeris Jubel Ale, som er brygget i forbindelse med deres ti års jubileum. Den var helt klart i deres bryggeri-stil, med en god del humle og fruktighet, et sted mellom deres amber og IPA, men med en farge som minnet mer om en pale ale. Det er ikke så lenge siden den ble satt på, så den var fremdeles litt ung.

Senere på kvelden ble det et fullt sett av øl fra Westvleteren, samt Ut på tur og Dark Horizon 2nd edition fra Nøgne Ø. De første er per definisjon ikke å få på det norske markedet, og de siste er ennå ikke sluppet. Det var ifm prøvesmaking for Adressa, så referatet kommer nok der. Kortversjonen er at Westvleteren er god, meget god. Den har kompleksitet, balanse og overtoner som ligger på toppen av det som ved første øyekast er tre bra belgiske øl. Ut på tur er for meg en åpenbaring av profetiske proporsjoner, for den har så mye jeg ikke har smakt før i noe annet øl. DH2 er i litt større grad en kjenning, men likevel en velkommen kjenning, og jeg tripper og venter allerede på 3rd edition.