Det er idag ett år siden sjokkmeldingen om at Michael Jackson døde. Jeg oppfordrer alle til å minnes ham over en god øl eller whisky i løpet av dagen.

Sukk, så har Aftenposten redusert seg til såpekasse for en skribents personlige harang, i dette tilfellet mot kvalitetsøl. Dere finner «testen» - av alle steder - hyttebilaget til avisa, skrevet at Per A. Borglund.

Joda, jeg vet at det er mange som ikke liker mørkt og kraftig øl som smaker noe, og jeg plages ikke ved det. Men popularitet har aldri vært noe entydig godt mål for kvalitet, annet enn blant de av livets middelhavsfarerne som panisk frykter for å skille seg ut fra hjorden.

En gyllen regel er at man ikke forsøker å anmelde det man ikke har peiling på, og i hvert fall ikke det man dypt og intenst hater. Rett nok er det enkelt og fristende å drite ut sine hatobjekter for full offentlighet i blomstrende språk, og det er en lettvint måte å skaffe seg applaus fra likesinnede, men det er likevel ikke akkurat et tegn på egeninnsikt, integritet, seriøsitet eller selvsikkerhet. Likevel er dette hva jeg mistenker Borglund for å ha gjort. Selv i de terningkastende avisene bør det stilles visse krav til en objektiv vurdering, ikke bare ren subjektiv synsing.

Her flyter det liberalt med billige poenger og utskjellinger. Jeg finner ingen grunn til å gjenta smøreriet, gå dit og les selv. Jeg har sett mye rart skrevet av lagerboys i hat over nye ølvaner og frustrasjon over at ølverdenen og dens utvalg ikke stivnet til som et vokskabinett det året de fylte 20. Jeg skal slett ikke påstå at det gjelder akkurat denne artikkelforfatteren, men min første innskytelse var nettopp flash-backs til slike holdninger.

Hvem er så Per A. Borglund? En annen artikkel i hyttemagasinet forteller at han er forlagssjef i Aftenposten Forlag, og har skrevet en bok om kokebøker - bokstavlig talt på eget forlag. Det nevnes videre at han har «godt over 5000 bøker om mat og vin» - et poeng som nevnes flere steder og synes å være hans fremste krav på berømmelse. Det er en bakgrunn som burde borge for at han kan endel om smak og fødevarer, selv om ryggmargsrefleksen drar meg i en helt annen retning. I alle fall må vi ta seriøst hans eget utsagn som en selvbeskrivelse: «For ganer som er fin-tunet inn på kalde pilsnerøl, føles Polets øl (i vårt utvalg) omtrent like riktig som å servere Solo til lutefisken.» Det lyder som en lagerboy (for å bruke begrepet Wychwood har udødliggjort) og muligens vinsnobb, om boksamlingen hans er en indikasjon.

Det er denne typen artikler som journalister ikke bør slippe upåaktet unna med. Og om tilbakemeldinger ikke er velkomne, så er det ikke mindre viktig å gi dem.

Så la oss begynne allerede her og gi kritisk og relevant tilbakemelding. Vi kan ta utgangspunkt i artikkelens foto - som forfatteren selv har tatt. Det er en meget dårlig idé å plassere ølet i direkte og sterkt sollys, selv om det bare er for noen få minutters foto-op. Øl som dette har generelt mer humle enn jeg tror han er vant til. Stoffene fra humla blir spaltet og dermed ødelagt av UV-strålingen i sollys. Rett nok beskytter brune flasker bedre enn blanke, men ølet blir ødelagt av sollyset, eller skunky som det heter på engelsk. Så kanskje noen av alle disse forferdelige smakene han erfarte var selvfremkallet?

Dernest synes jeg det er temmelig freidig å beklage seg over at ølet er uklart, for så i neste åndedrag å innrømme - ja nærmest kokettere med - at man ikke har behandlet det slik det skal. Det er selvdiskvalifiserende og vitner om dårlig planlegging og lav seriøsitet. God skikk ifm anmeldelser er å sikre at varene man tester er i den best mulige kvalitet.

Aftenposten ... sukk! Dette er ikke et seriøst trekk av dem. La oss bare håpe at det i det minste finnes seriøse avislesere i Norge - lesere som innser at en test der gjennomsnittet er 1,7 i terningkast ikke egentlig er verd noe utover det å karakterisere testeren selv.

Siste: Aftenposten ser ut til å ha fjernet artikkelen, og det er et forsonende trekk og viser at man reagerer når slikt skjer. Det er tross alt viktigere å legge vekt på hvordan man rydder opp, enn hvilke tabber man i utgangspunktet gjorde. Du finner fremdeles den originale artikkelen på Googles cache, søk etter "borglund hyttemagasinet øl".

For hvert år har det kommet mer og mer ølfokus på denne festivalen, skjønt «ølfokus» er misvisende. Eksponeringen har gått fra nano til mikro til milli, og selv om det er en stor økning relativt sett, så er øl fremdeles en nesten forsvinnende liten del av festivalen. Men la oss se på det som er der.

I år var Inderøy gårdsbryggeri utstiller, med øl som eneste vare de stilte med. Dét er nytt av året, for tidligere har øl vært noe utstillerne «også fremstiller, men ikke har tatt med». Videre var Storli gård der, og jeg trodde at Inderøy slakteri skulle stille med egenprodusert ingefærøl - men det var Dahls' variant de serverte. Et annet høydepunkt var smaksverkstedet om ost og øl, i regi av prosjektet «Søke gammelt, skape nytt», med gårdsproduserte vareprøver fra både norsk og svensk side.

Storli gård presenterte primært maten de lager av lam. Deres lisens for brygging er kun for utskjenkning på gården, og de serverer kun for sluttete lag som kommer for å smake på maten. Det er jo interessant for reiseselskaper i buss om de besøker Trøndelag, men tilgangsmessig er det et stykke til en drop-in pub, for ikke å si tapping på flaske. Fru Pedersen var der også, for maten du får på Matfestivalen og bondens marked, selger de fra butikken sin resten av året, og det ville være naturlig om de i fremtiden også tar inn gårdsbrygget øl i tillegg til alle de andre gårdsproduserte varene de allerede fører.

Inderøy stilte med fire øl, de tre første ølene deres, samt Kvitweiss, som er et hveteøl, kanskje litt ungt, men det skyldes kanskje vi at ølene de brygger rives unna før de får modnet helt ferdig på bryggeriet. Batchstørrelsen deres er ikke så stor, så det er et bryggeri som nok kommer til å bli spennende, men neppe alment tilgjengelig nasjonalt. Det var således to øl som ikke ble presentert, samt at nisseølet deres kun var nevnt i bryggeripresentasjonen. Lisensen de hadde for å servere skapte litt hodebry, for enda så tydelig det var merket, så var det mange som ikke fikk med seg at ølet måtte drikkes i umiddelbar nærhet av boden, og det var derfor heller ikke mulig å kjøpe flasker for å ta med seg. Tidsbegrensningene i bevillingen gjorde også at de måtte pakke sammen før de andre bodene. Man kan nok fruste over norsk bevillingspolitikk, men det er kanskje mer konstruktivt å påpeke hvor og når den går unødig langt.

Standen til Inderøy gårdsbryggeri

Øl-og ostesmakingen på lørdagen var et høydepunkt. Det var fem lokale oster og fire lokale øl. En gjeitost fra Leksvik ble koblet mot vann - noe som ble litt tamt, men det var mulig de savnet det femte ølet. En tilsiterost fra Orkladal ysteri ble koblet mot Sigridøl fra Ølve på Egge. Blåmann, en blåmuggost fra Skånaliseter var koblet mot Ølveøl, men alle var enige om at osten kunne tålt et enda kraftigere øl. En vellagret Balder ost fra 2003 fra samme ysteri hadde konsistens som en velmoden parmesan, og det var ikke mulig å kjenne noe smak av geit på den. Den ble koblet mot IGB Kvamsholmer. Osten var en åpenbaring for meg, og jeg må snarest skaffe den, og ølet - som brygges med 10-12% hvete - matchet den i svak syrlighet. Til slutt var det en kjellerlagret geitost fra Gärdnäs Gård i Jämtland, som ble koblet mot IGB Ankerøl.

Fra smaksverkstedet

Gårdsproduksjon av ost har det til felles med mikrobrygging av øl at det er levende produkter, der man ofte må arbeide på lag med årstidsvariasjoner fremfor å forsøke å eliminere dem. De har også det til felles at sluttresultatet varierer, og at man kanskje skal akseptere det, fremfor å se på det som en defekt. Jeg liker i alle fall at ølene jeg nyter har smaksutvikling og variasjon, og det samme er tilfelle for osteproduksjon.

En annen nyhet som jeg ikke hadde plukket opp tidligere, var at Skånaliseter gård i Namdalen tenker seriøst på å starte å brygge øl. Der produserer Svein Håpnes idag ost, og de holder på å eksperimentere med ølbrygging for å lage øl som står til de 15 ostesortene deres. Jeg har naturlig nok ikke smakt deres øl, men skal man dømme utfra hva de har klart å få til å ostefronten, så kan dette bli et gårdsbryggeri å regne med. Utfra paneldebatten var det mulig å forstå at de i alle fall eksperimenterte intert med to øl: Ett var mørkt, søtt med stegvis mesking på tildels høy temperatur for å gi mye ikke-gjærbare sukker, og med mye brentsmakt og endel røyksmak, men jeg fikk ikke med meg om de de også selv maltet. Det andre ølet kalte de «Smugler», men de beskrev det ikke så inngående. De er presentert i en matturistavis om Røyrvik, der også Inge Staldvik er intervjuet, holdende frem Meirsmak-krusa fra Skjenkestova på Skorovas, så la oss tippe at også dette gårdsølet først dukker opp i Skorovas.

Svein Håpnes fra Skånaliseter ysteri

Dette er enda et resultat i regi av det interregionale samarbeidet «Søke gammelt, skape nytt» - et prosjekt som nå visstnok har fått penger til fortsatt drift i to-og-et-halvt år. Vi gleder oss! En annen nyhet fra samme kant er at Roger Løes rapport om maltøltradisjoner i Midt-Norge er tilgjengelig for 100,-. Roger er tidligere brygger på Trondhjem Mikrobryggeri og dessuten ivrig ølinteressert. Den 50-siders rapporten hans er sammen med Bjarne Westmos Norsk Maltøltidende det AFAIK mest substansielle som er skrevet om trønderske maltøltradisjoner siden Odd Nordlands bok fra 1968.

Et annet rykte jeg plukket opp i løpet av festivalen er at man på Meium gård i Selbu visstnok også teller på fingrene om man skal begynne å brygge. De har idag produksjon av konfektsjokolade, blant annet med mye bruk av bær og frukt og andre lokale produkter som ingredienser. En av sjokoladefylltypene deres kommer imidlertid mer langveis fra, det er en whisky-konfekt med ram røyksmak, visstnok fra Caol Ila, og siden whisky er videreforedlet øl, så er det lov å håpe og tro at interessene deres gjør at det ligger noe i startgropa her. Jeg ville ikke anbefale å holde pusten, for det er et temmelig langt lerret å bleke fra stadiet der man funderer på om ikke brygging kunne vært lurt, til flaskene med produktet står på disken.

Hvem savnet jeg? Det var ingen av bryggerne fra Stjørdal der, men det matcher det litt introverte image de generelt gir, for det er en lokal bryggetradisjon, og ikke butikk. Jeg savnet Ølve på Egge også, og tenk om vi kunne fått besøk av Jämtlandsbryggeriet eller en av gårdsprodusentene som tenker på ølbrygging på svensk side! Jeg fikk inntrykk av at seminaret om øl og ost var en suksess, og at de planlegger å repetere det til neste år.

Kieglekroa skal kanskje gå inn, ifølge Adressa. For noen dager siden var jeg innom og sjekket, og det stemte. De hadde visst ikke helt og ugjenkallelig bestemt det, men det var den veien det så ut til å gå.

Selv om Kiegla på langt nær er første drikkested i Trondheim, så var det vel den første puben i byen. Det fantes steder som Gamla lenge før Kieglekroa, men såvidt jeg vet var Kiegla den aller første puben som var inspirert av engelsk stil, helt ned til pubspillet sjoelbak. Rett nok er navnet nederlandsk, men visstnok var spillet populært i England helt tilbake til Tudor-tiden, under navn som Shovel-board og Shove Ha'penny.

Kieglekroa ble åpnet i 1962 av ingen ringere enn senere statsminister Per Borten. Han er kanskje ikke først og fremst kjent som pubgjest, men han var neppe noe hengehue i sosialt lag. Det går en historie om ham i selskap på Slottet. Under en stående buffet fikk han fingermat, kaffe og cognac å passe på. Det er tre ting fordelt på to hender, så Borten løste det ved å helle cognacen i kaffen, à la karsk. På avisbildet fra de tidligste tider er vist en bowlingbane - kanskje pubnavnet kommer derav? Et annet trivia om puben er at det var politiets stamsted, men det var sikkert før politistasjonen flyttet til Nedre Elvehavn.

Mitt mentale bilde av Kiegla er at det startet som stamstedet for generasjonen som var for unge til å ha vært på Skauen under krigen, men for gamle til bli hippier i 1968. Det er sikkert ikke et helt rettferdig bilde, for ikke var jeg født da puben åpnet. Med årene har nok kundekretsen blitt komplementert med atskillige yngre krefter, selv om det virker som de stadig er eldre enn meg - kanskje det er generasjonen som ikke var født under krigen, og som var for staighte og konvensjonelle til å bli hippier i 1968? Men stedet står for meg som et pilsens tempel, bygget i britisk stil, med små sidekapeller for ales og mørkere lagere. I det minste har ales og mørke lagre hatt en plass der.

Det er 46 år siden 1962, men bygningen som huser puben - eller rettere sagt de hvelvede kjellerne der - er fra senest 1650. Det er 358 år siden. Da hadde Jämtland vært svensk i fem år, og det skulle gå 40 år til Tordenskjold ble født.

Huset er et godt eksempel på en bakgårdsbygning, selv om det ikke er så lett å se idag, fordi bygningene som lå ut om gata er revet og tomtearealet er blitt til Krohagen - en biergarten. Men tenk deg at de opprinnelige bygningene med gatefasaden fremdeles var der, og se for deg en port, med et lang og trang portrom inn mot bakgårdsbygningen. Da får du nesten samme følelse som ved A la Becasse i Brussel. Og på et overordnet plan er vel heller ikke bygningene så forskjellige, selv om byggestil, materialer og funksjon varierer. At såpass mye av bygningen er oppført i stein kan skyldes en av de mange forordningene om bruk av ikke-brennbare byggematerialer som alltid dukker frem fra røyken etter en større bybrann, men som raskt falmer og forsvinner i mangel av den neste.

Selvfølgelig er det nå mange som gråter og gnisser tenner over at denne tradisjonsrike puben kan forsvinne. Men jeg velger å se det litt annerledes, om ikke annet for ta et annerledes og kanskje litt kontroversielt standpunkt. Selv gode ting må ha en slutt, og det er bedre å avslutte med verdighet, enn å tvære det ut på overtid.

Byantivaren kommer aldri til å la hotellet rasere bygget, og pubdriften dekker bare en åttendedel av husets historie. En pub er noe langt mer enn huset rundt og gjenstandene inni. En pub er summen av stemninger, anekdoter, tradisjoner, holdninger, lystlige kvelder, av kunder og personale.

Noen puber monopoliserer et publikum - og omvendt. Disse pubene vokser opp, blomstrer, modnes, aldres og dør med dem. Det er et sunnhetstegn for fremtidsutsiktene at en pub har et blandet klientell, og et varseltegn når gjestene utgjøres av den samme kameratgjengen som har gått der de siste tiårene. Slike puber lever akkurat like lenge som kundene sine. Det er ikke noe galt i det, det er bare gitt at puben lever og dør med gruppen av stamkunder.

Jeg har aldri frekventert Kiegla, uten at det er én bestemt grunn til det. I tidligere tider hadde de et utmerket ølutvalg, og selv om de ikke har endret det vesentlig, så fremstår det idag som tynt og ensiding og langt fra forlokkende på meg. Dels har jeg alltid oppfattet - sikkert feilaktig og fordomsfullt - at de som går der er noen årsklasser over meg. Jeg har vært der oppigjennom årene, men det ble liksom aldri førstevalget eller noe stamsted.

Det er også noe mildt irrasjonelt ved å ville beholde en pub utover dens egen evne til å overleve. Jeg tror det koker ned til ønsket om ikke å bli gammel. Om man fremdeles kan herje stampuben som en Jokke eller en Pondus, om enn med stokk og høreapparat, så gjenutspiller man ungdommen for en stakket stund. Det er rikignok noe cargo-cult over det, siden det indre ikke nødvendigvis slår gninster bare man konfigurerer de ytre tegn og rekvisitter «rett». Hvis man så river eller stenger puben, så er det som man for godt har avstengt retrettmuligheten tilbake til ungdommens glade dager, som om man har kuttet navlestrengen for godt.

Men rent generelt: en pub dør ikke idet veggene kollapser, den dør litt når gjestene tynnes ut og nye ikke kommer. Den dør litt med nytt eierskap som heller fokuserer på å tjene mest mulig pæng enn å skape et miljø. Den dør litt når betjeningens gjennomløpstid nærmer seg den for italienske statsministre. Den dør litt når de tidligere så velbrukte pubspillene ligger og samler støv.

Hvis man virkelig vil bevare Kiegla, så er det kanskje ikke først og fremst videre drift som bør være målet, for det er og blir bare et midlertidig tiltak. Skriv heller artikler og bøker om puben og livet der. Dét er måten å gi puben evig liv. Å bevare veggene og gjenstandene innenfor uten å klare å formidle livet slik det utspilte seg der, er å lage et bygdemuseum av den mest patetiske typen: et hus fylt av gamle og sikkert autentiske gjenstander, men hvis historie og funksjon knappest noen av de besøkende har noen idé om. Det blir som med etruskerne, som vi har massevis av gjenstander etter, men som likevel fremstår som mystiske og tåkete, for vi mangler stemmene deres i skrift.