Av alle hatobjekter er ølavgiftene blant de aller mest upopulære. De får skylda først og fremst for at øl er så dyrt her til lands. Jeg er imidlertid ikke så sikker på at den skylden er helt rett plassert.

Riktignok har vi høye alkoholavgifter i Norge, men ikke så høye at de alene forårsaker at en halvliter koster opp til 80 kroner. Ifølge P4.no er det bare 8,50 som går som alkoholavgift til Staten. Det er mulig de ikke har tatt med MVA av alkoholavgiften, og dessuten bør man også regne inn skjenkeavgift. Likevel er det vel i størrelsesorden 10-15 kroner som går til staten pga særavgifter for alkohol.

Virkeligheten ligger vel nærmere opp til at nordmenn villig aksepterer enhver påstand om at skatter og avgifter er høye. Og i skyggen av denne avledende halvsannheten er det gode vekstvilkår for avanser. En slags pervertert kjerne av sannhet er det også i det, for avansen beregnes ofte prosentvist etter varens en gros-pris. Det er en fremgangsmåte jeg ikke kan akseptere - selv om jeg ofte er nødt til å tolerere den.

Men det er heller ikke bare utestedene som har king size avanser. En kamerat av meg rapporterte at han fant norske poløl av den virkelige høyende-typen til 32 kroner på Brugsen i Danmark nå i sommer. Selv om vi korrigerer for at danske kroner er mer verd enn norske, så er det rundt halv pris og nedover sett med norske øyne. For noen år siden fant jeg selv norske øl på Systembolaget til rundt halv pris av hva de kostet på Polet. Det er meg uforstålig at disse prisforskjellene skulle kunne bunde i skatter og avgifter.

Kanskje dét blir det norske avgifts- og importsystemets bane. At ved å ha så mange hindre på hjemmebane, kan bryggerene og alle distribusjonsleddene la kundene på hjemmebane subsidiere lav prising på utemarkedet, og dermed gi urettferig konkurranse? Det eneste sikre er at det norske alkoholsystemet lever på lånt tid.

Øl er inn. Øl er i ferd med å bli mote. Og som med alle moter truer de ytre formene med å overdøve innholdet. Det sees på hysteriet rundt bruk av «riktig» glass til hvert enkelt øl.

Hvor langt dette har gått illustreres av et opptrinn jeg observerte fra en barkrakk i Trondheim. En kunde kom opp til bardisken og bad om «en porter, velg en god en for meg», for deretter å lage oppstyr fordi han ikke fikk den i et spesialglass fra det aktuelle bryggeriet. «Nei, da vil jeg heller ha et annet øl som du har riktig glass til,» var hans kommentar. Det var endog snakk om en engelsk porter, og for engelsk øl er jo i grunnen standard, kjedelige, no-brand glass det mest korrekte. Han var bekvem med bartenderens valg av drikke for ham, men stolte ikke på glassvalget. Den ro som bartendere viser i slike situasjoner må gi dem masse karma til neste liv.

Ølglass har forresten en ikke altfor gammel historie. Om man går tilbake i tiden brukte man knappest glass til å drikke øl fra. Man brukte skåler av tre, krus av tinn, begre av leire, horn fra kyr, men glass til å drikke øl er i all hovedsak noe nymotens påfunn fra første halvdel av 1800-tallet. Før det var drikkeglass en ekstrem luksus. Ingen kan sikkert si hvilken ur-sivilisasjon som startet å brygge øl, men mine tippoldeforeldre tilhørte den første generasjonen som i noen særlig grad drakk det fra glass.

Glass er et ypperlig materiale for øldrikking, spesielt om det renholdes riktig. Og jeg skal være den siste til å påstå at aromaen ikke påvirkes av glassets form, for det er sannelig forskjell på et graalslignende trappistglass og et britisk pintglass. Men antallet ulike glassformer er langt større enn behovet for å differensiere aromaene ... og dette er og blir noe som inneholder en stor porsjon motefjas.

Jeg tror nøkkelen til å forstå glasshysteriet ligger i det gamle utsagnet "follow the money", i denne sammenhengen markedsføring. Ølglasset er en av de få gjenværende flatene som bryggeriene kan sette sine logoer på, hvilket de mer enn gjerne gjør. De bærer villig ved til båls i hysteriet etter det perfekt riktige glasset - nettopp fordi det sikrer eksponering av reklameflaten. Her lever bryggeriene i bekvem symbiose med forbrukerne, for de motebevisste øldrikkerne ønsker jo ikke å drikke et dyrt, fancy og sofistikert øl uten at noen rundt dem oppdager det og kan beundre deres valg. Merk at jeg sa ikke at glass er uviktig, bare at mange overfokuserer på viktigheten.

Noen er kanskje uenige med meg, så la meg trekke frem noen observasjoner for å underbygget påstanden:

• Vi ser stadig oftere at et bryggeri har samme glassform for hele sitt sortiment av øltyper. Dessverre gir det ikke smaksmessig mening, fordi det drar teppet under bena på argumentet om å koble glasstype og øltype. Kanskje burde man heller drikke portere fra ulike bryggerier fra et felles porterglasstype, enn porter og wit fra samme bryggeri i dets standardiserte glass.

• Noen bryggerier har ulike glassformer, men da virker det oftere som de lager et 5dl-glass, ett 4dl-glass, ett 25cl-glass osv, enn at de lager et pilsnerglass, et witglass, et porterglass osv. Jeg har til og med sett bryggerier som kun har ett eget ølmerke, men med tilhørende glass i flere former ulike fasonger.

• Ølglasshysteriet varierer fra land til land. England har hatt lite av det, mens i Belgia er det ekstremt. Det ryktes at på enkelte puber i Belgia blir en nektet servering av et øl dersom alle de rette glassene er i bruk. Bakgrunnen for de nasjonale forskjellene ligger nok i at belgiske puber oftest har øl fra mange ulike bryggerier, og da det blir relevant å brand'e hvert enkelt glass, mens England med sitt system av tied pubs har stort sett bare pleid å ha øl fra ett enkelt bryggeri på hver pub, dermed er opphavet til hva du drikker implisitt gitt.

Michael Jackson - fred være med hans minne - laget et sett med fire ulike glass. Man kan diskutere formene, men egentlig trenger man ikke stort flere enn fire, for det er de generelle formene som teller. Men jeg gadd se den puben som kjøpte inn et relevant sett av generisk formede ølglass sålenge de får logo-glass slengt etter seg fra bryggeriene.

Jeg har vært litt sen til å ta tak i denne saken, men her kommer det. Først side 1 og side 2 av svarbrevet fra Polet. Under kommer teksten jeg nettopp har sendt til Polet via epost. Jeg skal holde dere oppdaterte om svar jeg får.

Jeg takker for hyggelig brev datert 21. januar 2008 fra Produktsjef Anita Mikalsen med svar til og klargjøringer på punktene i min juleønskeliste som jeg sendte i adventstiden. Hun henviser til dere for videre kontakt i saken.

Det var imidlertid ett punkt jeg særlig festet meg ved i svaret, og jeg ønsker her å komme tilbake til det, siden det berører det gjennomgående temaet i ønskelista. Jeg skrev om de skråstilte kassene på Vinmonopolets utsalgssteder, og Mikalsen svarte: «I våre butikker er det en uttalt policy å lagre og stille alle ølflasker stående».

Jeg har over lang tid erfart en virkelighet som ikke rimer med det som presenteres i svaret. For å underbygge dette, har jeg tatt en runde på alle polene i Trondheim. Status er at ved 4 av 6 Vinmonopolbutikker brukes skråstilte hyller nederst i hylleseksjonen der ølet står. Spesielt ille er det at øl med bunnfall av utfelt gjær plasseres i disse kassene, når man enkelt burde kunne ha reservert dem for de mange ølmerker uten bunnfall.

For noen år tilbake forsøkte jeg å ta opp spørsmålet med betjeningen på ett av polene. Det var to spørsmål jeg dengang tok fatt i, det ene gikk på de skråstilte hyllene, og det andre var at ølet han dengang holdt på å sette ut på hyllene var utgått på dato. Jeg fikk en fem-minutters tirade som i hovedsak kan kokes ned til at «øl er noe forbannet tull som Vinmonopolet aldri skulle hatt», og dessuten var det «aldri noen som kjøper det, så det går ut på dato.» Angående de skråstilte hyllene fikk jeg beskjed om at det var Vinmonopolet sentralt som hadde satt dem opp, og betjeningen hadde hverken mulighet eller tillatelse til å endre på oppsettet.

Jeg skal være forsiktig med å trekke slutninger på grunnlag av enkeltsaker og enkeltpersoner, men grunnholdningen jeg møtte i denne saken er ikke utypisk - om enn langt mer ekstrem - for slik jeg så altfor ofte opplever Vinmonopolet. Jeg har bestemt inntrykk av at tallrike andre ølentusiaster mener det samme.

Jeg vet utmerket godt at ikke alle innen Vinmonopol-systemet hater øl, men det er vanskelig å ikke sitte med en følelse av at det er en generell favorisering av mer «statuspregede» varer på bekostning av ølet. Flere av punktene i ønskelista gikk direkte eller indirekte på akkurat det.

Jeg vil gjerne be om en utdyping av hva som menes med «uttalt policy» mht loddrett plassering av ølflasker. Hvem har uttalt det og i hvilken sammenheng? Hva menes med policy - er det et pålegg til butikkene, eller er det bare en retningslinje eller anbefaling? Når stammer denne policyen fra? Og hva har man eventuelt gjort for å implementere den og verifisere at den etterleves?

I tillegg vil jeg også gjerne signalisere et ønske om rene øl-pol på det større stedene, for jeg har etterhvert kommet til den erkjennelse at ølet neppe kan riste av seg sin B-status innen polsystemet sålenge det som idag er henvist til «ølhylla»; gjerne bortgjemt i en stille krok, og gjerne sammen med ymse-hylla. Rent alkoholpolitisk burde det vel også være i allmen interesse at det drikkes sterk-øl fremfor den generelt langt sterkere vinen - en varegruppe som jeg opplever får gjennomgående bedre behandling, høyere status og mer fremtredende plassering.

Om det så skulle være at mine erfaringer er spesifikke for Trøndelag, og at virkeligheten er annerledes i resten av landet, ber jeg om unnskyldning for maset mitt. Som sørlending utvandret til Trøndelag har jeg stor forståelse for at trøndere kan være sære og egenrådige og ikke alltid overivrige etter å rette seg etter sentrale pålegg. Men i så fall er jeg likefullt takknemlig om at det dere tar tak i saken.

Med hilsen,
Anders Christensen
Ølentusiast