Anders myser på livets særere sider

2008-12-08

Trondhjem Mikrobryggeris tiårsjubileum

På fredag var Trondhjem Mikrobryggeri 10 år, og de hadde bedt inn til selskap for alle de faste kundene. Jeg begynte å gå der allerede kort tid etter de startet, og har hatt dem som ett av ganske få stamsted siden. De to første timene denne kvelden var puben stengt for andre enn spesielt innbudte gjester. Prosedyren var grei, man fikk et glass, og når man leverte det inn tomt, så kunne man få et nytt - fyllt. Det ble likevel ikke noen vill drikke-så-mye-du-vil-fest, selv om stemningen raskt ble meget god og livlig.

Eksakt hva som er fødselsdagen til TMB er kanskje litt uklart, for jeg ser av ølnotatene mine at femårsjubileet ble feiret en gang mellom 17. og 24. januar 2004. I år feiret de det på 5. desember. Formodentlig er det flere datoer som er aktuelle, men det er byggeriet som sitter med bryggeloggen og vet når den første batchen ble brygget og satt på tapp.

Ølet de hadde brygget for anledningen het ganske enkelt «Jubileumsøl» og var TMBs inntog inn i ekstremølet verden. Selv om de har hatt et meget godt øye til øl med hard humling, så har de samtidig vært bevisst på ikke å skli sakte inn i hophead-heaven med litt mer humle for hver batch. Med jubileumsølet tok det det helt ut, og jeg vil ikke nøle med å kalle det en dobbel IPA. Det var mye bitterhumle, det var mye aromahumle, og jeg tror de hadde tørrhumlet det endel også. Det var i alle fall tre humletyper som var med, og jeg husker Chinook og Summit. Sistnevnte snakket eierne om i månedsvis etter at de var på studietur i USA og smakte den for første gang. Derfor var det ingen overraskelse at det var nettopp den som var brukt - selv om det er en vanskelig humle å få tak i.

Magni på Jubileumsfesten

Nå var det ikke bare jubileumsølet som var tilgjengelig denne kvelden, de serverte totalt fire øl, hvorav tre var av det normale sortementet. Dog serverte de ikke bitter eller stout, for de tar så lang tid å tappe at det var logistisk uaktuelt denne kvelden. Og du verden! Hvor fort går det ikke å tappe og servere øl når man ikke skal betale og tabulere regninger og fikle med kort og slikt.

Selve jubileumsølet var omtrent som en bitter på fargen, det var klart med høy bitterhet og mye humle, endel citrus, tørt, fyldig, kanskje noe krydderaktig, med et visst alkoholbitt selv om det «bare» holdt 6%, og med bare små antydninger til skum. Kolla mente det var noe såpesmak i det, men det får stå for hans regning. Det ble kanskje servert litt kaldt - vi målte det til 7°C - men ølet vokste på å varmes opp.

Når jeg ser av notatene mine fra fem år tilbake, ser jeg at jubileumsølet den gang ble beskrevet som en mellomting mellom bitteren og amber'en på TMB, men noe mørkere enn dem. Jeg skrev at dengang var det mer rødlig tone på ølet, med mye CO2, samt at vi syntes det da hadde noe snev av røyk i tillegg til bitterheten. Selv om det er endel forskjeller på farge og smak, er det ikke helt galt å si at de to ølene ligger i samme gate.

Til ølet ble det servert grisini på bordene, samt at det var gratis buffet med både varmretter, salat og ostetallerken. Dessverre var det mest blåmuggoster, mens jeg synes faste, gule oster er best, gjerne de som har vært modnet lenge og begynner å krystallisere seg.

Da klokken ble sju stoppet de gratisserveringen og slapp inn andre gjester, og jeg tror ungdommene som på denne tiden begynte så vidt å fylle byens utesteder under oppkjøringen til lørdagskvelden ble litt perplekse. De fant en pub breddfull av gamlinger i den beste stemning. Forundret kikket de rundt mens de mumlet «hva skjer egentlig her?»

Nå er det vel minst fem år til neste gang. Jaja, den som venter på noe godt ...

 
testing - lagt inn av Anders Christensen - 2009/6/11 15:16:05
testing testing

På Poechellenkelder (del 8 av Brussel-turen)

Det var blitt ettermiddag siste dag, og vi hadde ennå ikke sett Manneken Pis. La meg tilstå at jeg følte at jeg måtte se ham, alle må jo se ham, turistene svermer i retning av ham. Det er sikkert noe de tilsetter vannet i Brussel som får deg til å ville det.

Vi trasket ham i møte, og ble ikke postitivt overrasket: det var akkurat så kommersielt som en turistfelle skal være. Men sidesynet mitt fanget opp et skilt der det stod «Poechellenkelder», som var en av kanskje-pubene som vi hadde prioritert bort under turen. Nå stod vi 20 meter unna og hadde valget mellom puben og å stirre på en statue av en pissende snørrunge. Det var et enkelt valg.

Poechellenkelder er holdt i litt gammel stil, man får nesten Peppes-vibber. Den vennlige kelneren oste av respekt for og glede over øl. Litt etter oss kom det inn to middelaldrende dansker og bestilte «lager». Han svarte med stolthet og lett proviserende stahet at denslags hadde de ikke, men de hadde mye godt, skikkelig øl i stedet. Så ville de heller ha en schnapps, som kelneren heller ikke kunne servere, og så fulgte en diskusjon der kelneren hevet øynebrynene akkurat så mye og gestikulerte på akkurat de måtene som fortalte hva han mente uten å være uhøflig. Etter litt om og men endte de to kultursensitive dansker med et klart, lyst øl og en Cola. Dét er en kelner etter min smak.

Han skjenket ølet vårt med omhu. For ham var ikke skjenkingen bare et spørsmål om å forflytte ølet fra flaska til glasset på kortest mulig tid. For ham var skjenkingen et rituale, ikke jålete eller flåsete som man tidvis kan se vinkelnere og barristas utføre det, men med oppmerksom fokus, samtidig som det var effektivt. Da vi hadde bestilt et par nye øl, og Magni var på toalettet da han kom med fulle flasker og tomme glass, spurte han om han litt engstelig om han skulle vente med å skjenke til hun kom tilbake. Da han serverte en Stouterik fra De la Senne, sa han med en lett bekymret mine «Vennligst ta godt vare på den, for den er virkelig god». Det må være frustrerende å være servitør, og servere de siste flaskene av en ypperlig batch, og ikke være sikker på om kunden er i stand til å sette pris på det.

Han fortalte at han hadde servert på La Grand Place tidligere, men det ble altfor turistinfisert - det var bare snakk om fart og effektivitet og masse turister uten respekt for øl. Men her på Poechellenkelder trivdes han bedre. Jeg spurte om ikke det var mange turister her også, gitt at de lå et stenkast fra Manneken Pis. Jo, litt ble det jo, men de kunne nok fått enda flere om de hadde omprofilert seg. Men det ønsket de kort og godt ikke. De ville heller at de rette kundene fant dem, enn å ty til glorete reklame og innkastere og prostituere stil og utvalg.

De hadde forresten limt fast en to-euro på et trappetrinn ned til kjelleren og toalettet. Meningen var at folk skulle forsøke å plukke den opp. Jeg avslørte den på trinnets manglende slitasje i en glorie rundt mynten, noe som viste at den måtte ha lagt der lenge. Og ja, jeg måtte forsikre meg om at den antagelsen var rett. Det var sikkert noen som lo i skjegget. Det minnet meg om puben med en liten Amor-engel på dametoalettet. Det var festet et plastfikenblad over den lille cherubens edlere deler - tilsynelatende for bluferdighetens del, men i virkeligheten var det koblet til en ringeklokke i publokalet, slik at de faste gjestene som visste hva signalet betød, fnisende kunne konstatere hvilke av de kvinnelige do-gjestene som ikke kunne dy seg for å inspisert de tildekkede juvelene.

Apropos toaletter, pubtoalettene i Brussel er omtrent som norske, men med det unntak at det vanligvis bare er kaldt vann i vasken. Det sies at såpe er viktigere for renhold enn at vannet er varmt, så det er egentlig greitt for min del.

Internett er en viktig kilde til opplysninger om puber, og der kan man blinke ut de mest lovende, men det er likevel et lotteri hvilken som er den beste opplevelsen. Når man besøker en pub én gang, er det ofte tilfeldighetene som bestemmer inntrykket. Var den underbemannet den kvelden, var den overfylt, hadde servitøren en dårlig dag, var kokken under opplæring? Når man går på sitt vanlige vannhull veier man positive og negative opplevelser opp mot erfaringene, mens det er førsteinntrykket som dikterer når man trår inn i en ny pub. Sånn sett er en pubcrawl i en fremmed by som en slags speed-dating: brutalt, urettferdig, utypisk og gjort på magert datagrunnlag, men likevel med fart, spenning og effektivitet. Og ofte er det vel slik at førsteinntrykkene er en god førsteapproksimasjon til virkeligheten?

Musikken der var heldigvis ikke den evinnelige, generiske europoppen som er så vanlig andre steder i Brussel. De spilte Louis Armstrong, og det passet til stedet. Jeg mener - uten blygsel - at det er en stor fornærmelse overfor kundene å spille europop på slike utesteder. Lyden er ikke bare et tomt rom som kan fylles med det billigste som var i tilbudsdisken på den lokale platesjappa. Det er nesten like viktig å designe lydbildet i lokalet som det er å sette sammen menyen av øl og mat, og dekorasjonene på veggene.

Av øvrige øl, smakte vi på den De Dolle Oerbier, som var en positiv opplevelse, om enn kanskje ikke med så gamle røtter som jeg først tolket navnet til. Vi hadde en La Caracole Nostradamus som jeg synes like sær som personligheten den var oppkalt etter, og litt for søt. Vi hadde en La Senne Equinox som jeg synes var utypisk bitter for Belgia. Til slutt ble det Affligem Christmas og Christmas Leroy med krydder og solbær i tillegg til det den belgiske basissmaken.

Poechellenkelder ble ikke vår siste pub på turen, men den burde fortjent å få sette punktum. Vi tok et par øl på flyplassen. Ikke noe galt sagt om flyplasser, men det er ikke et sted å valfarte for å smake øl. Det blir alltid en nedtur, så la meg hoppe over den opplevelsen.

Hva rakk vi ikke? Vi kom aldri til Beer Mania, men det er kanskje like greitt, for vi lastet opp med tilstrekkelig øl fra andre ølbutikker. Ei heller kom vi oss til Chez Moeder Lambic, noe plaget meg mer. Men når man har begrenset tid, så må man prioritere og ekskludere. Et annet sted jeg gjerne skulle ha besøkt, var t'Spinnekopje, som flere hadde anbefalt. Det er en liten restaurant - «bestill i god tid!» hadde man sagt - der menyen har mye mat som delvis er laget med øl. Men prioriteringene var harde, og vi hadde ikke bestilt i forkant, så det ble ikke slik denne gangen.

Hva skulle jeg ha gjort annerledes? Tja, vi burde ha fått tak i et godt kart over alle buss- og trikkeholdeplasser og en rutetabell. Det er fellen jeg har gått i før. «Det er sikkert ikke så langt å gå.» ... «Jeg kan finne det litt senere.» ... «Det er ikke så lenge til vi skal reise hjem.» Nei! Skaff et godt kart, en komplett rutetabell over kollektivtrafikken og en dags- eller ukesbillett, og skaff det senest på flyplassen ved innreise. Prat hull i hodet på folkene i infokiosken til du får kartene og rutetabellene - ikke tenk at det viktigste er å få sjekket inn på hotellet, for da risikerer du å aldri få tak i kartene og rutetabellene.

 
- lagt inn av Erik - 2008/12/14 12:43:51
Takk for en flott og inspirerende serie med reisebrev fra Brussel. Jeg ønsker meg snart tilbake igjen.
Førsteinntrykk - lagt inn av Lars Marius Garshol - 2009/4/2 22:53:54

"Sånn sett er en pubcrawl i en fremmed by som en slags speed-dating"

Enig med deg i at førsteinntrykket ikke kan være 100% nøyaktig, men samtidig føler jeg vel at man får med seg ganske mye av grunnstemningen, og ofte er det den som er viktigst. Du trenger ofte ikke være lenge på sted før du kjenner om du har lyst til å tilbringe mer tid der eller ikke. Service, mat osv er gjerne noe litt annet.

Senest i forrige uke var jeg i Praha og gikk på "Pub at the dead bird" i den tro at det kanskje var Pivovarsky Klub som hadde byttet navn. Det tok ca 5 minutter før jeg forsto at det umulig kunne være rett sted, for jeg trivdes kort og godt ikke der.

- lagt inn av Anders Christensen - 2009/4/3 00:13:22
Øh, har Pivovarsky Klub lagt ned!? De var i full drift da jeg var der for et par måneder siden.
gkcUfFTi - lagt inn av Aspen - 2012/1/7 19:20:49
Yup, that'll do it. You have my aprpeciatoin.

2008-11-08

Utkast til brev til de lokale polene

Her er utkastet til brev til de lokale Trondheimspolene som bruker skråstilte hyller.

Spørsmål om plassering av øl i skråstilte hyller

I butikken deres er det brukt skråstilte hyller nederste i hylleseksjonene for varegruppen øl, hvilket er negativt for kvaliteten på ølet. Jeg kontaktet Vinmonopolet sentralt i desember 2007, og fikk svar fra daværende produktsjef Anita Mikalsen som skrev følgende på dette punktet:

I våre butikker er det en uttalt policy å lagre og stille alle ølflasker stående.

Jeg har i etterkant brevvekslet elektronisk med Vinmonopolet, og i september 2008 gav produktsjef Martin Paulsen følgende klargjøring og utdypelse:

Som tidligere produktsjef Mikalsen uttalte i et svar til deg, er det en uttalt policy at alle ølflasker skal lagres og stilles stående i våre butikker. Utsagnet "uttalt policy" kan tolkes som en retningslinje vi forventer at butikkene skal følge og overholde. Slike meldinger blir sendt ut sentralt og dersom noen ikke har fått dette med seg, skal vi sørge for at det blir gitt beskjed igjen.

Oppstillingen av ølflasker i deres butikk er imidlertid ikke i samsvar med den policy som Vinmonopolet sentralt har formulert. Hva mer er, de ølmerkene som lagres i de nederste, skråstilte hyllene er delvis av den typen levende øl med gjærutfelling som nettopp best bør lagres loddrett stående. Om det i disse hyllene kun hadde vært øl som var filtrert og pasteurisert, ville jeg ikke lagt så stor vekt på plasseringen i slike hyller.

Spørsmålene jeg ønsker svar på er:

  1. Hva er motivasjonen for at man i deres butikk har valgt å bruke skråstilte hyller for øl, og videre sette øl med gjærutfelling i dem, i strid med Vinmonopolets uttalte policy?

  2. Har dere tenkt å endre denne praksisen?

Med forventningsfull hilsen,
Anders Christensen

Det er fritt frem for å kopiere og tilpasse dersom du ønsker å sende til tilsvarende brev til ditt lokale pol. Send meg da gjerne en mail. Jeg er dessuten spesielt interessert i høre hva resultatet av slike henvendelser blir.


 

Status for skråhyllene i Trondheim

Jeg har idag vært rundt på alle de seks polene i Trondheim, og her er status fra denne turen. La meg fraråde å kjøpe disse ølene på disse stedene. Ja, jeg vil faktisk gå så langt som til å oppfordre til å gjøre ølinnkjøpene på de to polene som har skikkelig oppbevaring, og å fortelle betjeningen der om det, og hvorfor man kommer til nettopp deres butikk.

  • Først ute var polet på City Syd, der alt var i orden, og ingen øl stod i skråhyller. Bra!

  • Neste på var Valentinlyst, og der traff jeg problemene i fullt monn. Følgende øl med gjærutfelling stod i skråhyller Nøgne Ø Porter, Saison og Imperial Stout, Raastad Imperial Stout og Erdinger Weissbier. Totalt var det ti øl i skråhyllene, hvorav to var utsolgt.

  • Så var det City Lade, der seks øl stod i skråhyller, hvorav Mikkeller Beer Geek Breakfast og Raasted Imp. Stout har gjærutfelling.

  • På butikken på Solsiden var det åtte øl i skråhyller, hvorav en utsolgt og fire med gjærutfelling: Mikkeller Beer Geek Breakfast, Corsendunk Pater, Raasted Imp. Stout og Young's Special London Ale.

  • Byhaven var to av seks øl i skråhyllene med gjærutfelling: Gouden Carolus og Haandbryggeriet Norwegian Wood.

  • Til slutt var jeg i Munkegata, der man ikke brukte skråhyller (bra!), og der jeg følgelig gjorde mine innkjøp for dagen.

Jeg har direkte eller indirekte hørt flere argumenter for hvorfor det enkelte polet mener at ølet kan stå i skråhyller, men jeg fester ingen tillit til noen av dem. Først er det argumentet om at det er polet sentralt som har installert hyllene, og det lokale polet kan ikke gjøre om på det. Det stemmer at design av butikkene gjøres sentralt, men vi snakker her om å fjerne innsatser i hyllene, ikke omkalfatre hele butikken eller endre hvilke varegrupper som står i hvilke hylleseksjoner.

Dernest er det argumentet om ølene må stå i en spesiell rekkefølge, etter produktnummeret. Selv om det er en viss tendens til at ølene omtrentlig følger i samme rekkefølge, så har jeg sett nok unntak til at jeg ikke fester lit ved denne forklaringen. Det er nok å se på ølene som er listet over. Eller for å si det på en annen måte, betyr det at alle butikkene flytter alle ølene de har en plass til høyre, dersom det skulle komme et nytt øl med aller lavest produktnummer?

Så er det argumentene over temaet om at ølet ikke har vondt av det, så det er ikke noe problem. Jeg hører til dem som ønsker ølet sitt mest mulig klart og fritt for gjær - og som samtidig ønsker levende ferskøl. Det er da helt klart at det er mest hensiktsmessig å oppbevare ølet loddrett, og jo oftere gjæren virvles opp, jo mindre fast blir den kaken med gjær på bunnen. Om polet mener at skrålagring er hensiktsmessig, så burde de i så fall hatt emballasje for kunne frakte ølet hjem i samme skrå vinkel.

Jeg har også møtt en avproblematisering av skråhyller basert på en sammenblanding mellom gjærutfelling og utfelling av bunnfall. Dersom øl (og endel andre drikker) blir stående mange nok år, vil det ofte felle ut bunnfall, i en prosess der ølet forvandles til noe som kan minne om tørr sherry. Dette er en helt annen type bunnfall enn gjærutfellingen som kommer etter at ølet er ferdig gjæret og flaskemodnet. Dersom betjeningen på Vinmonopolet sier at bunnfall på øl ikke er et problem fordi omløpet av varene gjør at de ikke står der så lenge, så har de gått i denne misforståelsen og har ikke fått med seg at gjærutfelling er en del av modningsprosessen før ølet blir drikkendes.


 
HAijBLyvvwrIPk - lagt inn av zmqmfxkau - 2011/6/12 09:10:55
2Yq29X <a href="http://rtbrcvckhjah.com/">rtbrcvckhjah</a>
otsLFjkBwCO - lagt inn av lvrxebeztse - 2011/6/12 14:02:46
p0p1H3 , [url=http://lvlpczrisbty.com/]lvlpczrisbty[/url], [link=http://atxiumqwwycs.com/]atxiumqwwycs[/link], http://ugszrdphqphz.com/

Polet og skråstilte hyller ... igjen

Jeg er gjentatte ganger blitt spurt om hvordan det gikk med henvendelsen min til Vinmonopolet om skråstilte hyller. Jeg har somlet og fomlet med å fortelle om det, men bedre sent enn aldri. Men først litt om bakgrunnen. Jeg sendte før jul i fjor en juleønskeliste, og fikk et svar, som jeg bad om utdypinger på.

Svaret jeg fikk fra polet kom 30 september i år, og er sendt fra Martin Paulsen, som titulerer seg som produktsjef. Om dette med plassering loddrett eller i skråhyller har han følgende utdyping å komme med:

Som tidligere produktsjef Mikalsen uttalte i et svar til deg, er det en uttalt policy at alle ølflasker skal lagres og stilles stående i våre butikker. Utsagnet "uttalt policy" kan tolkes som en retningslinje vi forventer at butikkene skal følge og overholde. Slike meldinger blir sendt ut sentralt og dersom noen ikke har fått dette med seg, skal vi sørge for at det blir gitt beskjed igjen.

Det kan vanskelig tolkes som noe annet enn at butikker som bruker skråhyller gjør dette etter eget initiativ og i direkte konflikt med de retningslinjene som Vinmonopolet har for kvalitetssikring av lagring og utstilling av varene. Jeg skal begynne å mase på polene her i Trondheim for å få dem til å slutte med dette, og jeg håper andre kan gjøre tilsvarende andre steder - se mer om dette under. Når det gjelder temaet om betjeningens ølkunnskap, så skriver Paulsen:

For oss er det viktig at alle produktgrupper blir behandlet seriøst og vi jobber langsiktig og målrettet med å bedre kunnskapsnivået for alle varetyper i våre butikker. Det er et arbeid vi vil fortsette med.

Det er kanskje mer en erklæring om hva man ønsker enn håndfast og praktisk informasjon, men det er i det minste hyggelig å vite at det dypt inne i pol-systemet finnes noen ønsker en kontinuerlig forbedring av kunnskap om og behandling av ølet de selger. Om plasseringen av ølhyllene i butikkene er han også passelig vag, men jeg har forståelse for at han ikke kan eller vil går dypere i den materien. Her er hva han sier:

Når det gjelder plassering av produkter i butikk er det naturlig at øl samles på et sted. Hvordan du oppfatter og vurderer plasseringen kan ikke jeg svare for, men jeg vil gjerne opplyse om at plasseringen av de ulike produktgruppene ikke blir utformet av den enkelte butikk, men av vår spacing avdeling.

Jeg vil gjerne presisere at øl ikke har et lavere status preg hos Vinmonopolet, men at vi tar kategorien svært alvorlig og med glødende interesse. Til tross for et relativt lavt salg, det vil si 0,4 prosent av det totale salget, fortsetter vi vårt arbeid med å utvikle kategorien.

Jeg synes det er et greitt svar. Det mest håndfaste der er at pol som bruker skråstilte hyller bør innrapporteres til produktsjefen for øl dersom de ikke selv rydder opp i saken når det påpekes. Jeg foreslår at vi alle tar tak i våre lokale pol i den grad de synder med skråhyller. Som nevnt skal jeg ta tak i polene i Trondheim, og jeg kommer til å formulere et standardbrev som dere kan kopiere. Enda enklere er det å bare prate med folkene på polet, men denne fremgangsmåten har lett for ikke å sette noe spor etter seg, slik at når ingenting skjer og man tar det opp igjen, så svares det at dette har man ahhldri hørt noenting om før. Med brev tvinges de til å ta større ansvar i svar og behandling.


 

2008-11-06

En rolig søndag formiddag (del 7 av Brussel-turen)

Søndag formiddag ble det hovedsaklig tradisjonelle turistaktiviteter, med innkjøp av souvenirer av mange slag.

Jeg hadde sett meg ut en pub som jeg hadde lyst til å besøke, den lå like ved La Becasse, og liksom denne lå den i enden av en kort bakgårdsgang inn fra gata. Dessverre, puben, L'image de Notre Dame var stengt da vi kom dit, men tyve meter unna lå enda en av disse bakgårdspubene: Au Bon Vieux Temps. Et noe slitent sted, stille og rolig på en søndag formiddag. Musikken de spilte var i det minste i tråd med stilen og stedet: Freddy Birset og Jacques Brel.

Veggene der var gulbrune, og det var ikke før Magni pekte på fingermerkene at det gikk opp for meg at det var innrøking. Vanligvis gir innrøking lyse border rundt bilder og i hjørner, for der er lufta litt mer stillestående, slik at røyken ikke setter seg fullt så intenst. Her var denne borden presset ned til en nesten usynlig tynn stripe, og gudene alene må vite hvor mange tonn tobakk som hadde gått med til å skape denne patinaen.

Men ølet var godt, puben hadde sjarme og gammel storhet, og den virket ekte - selv om dens beste side neppe er som nesten-tom, slik den var da vi besøkte den. Det er slik jeg forestiller meg en nabolagspub for de som har bodd i Brussel i generasjoner. Ifølge beskrivelsen på RateBeer var det et favorittsted for flygerne i RAF under krigen - formodentlig aller siste del av den.

Stedet hadde et øl som jeg oppfattet som Dietrich - men det var ikke så lett å finne ut hva det egentlig var. «C'est une bière blonde» var svaret da jeg forsøkte å spørre. Tja, jeg foretrekker en dubbel eller brune fremfor en blonde eller trippel, men jeg er alltid åpen for noe nytt, så jeg bestilte den. Så ble jeg da også temmelig lang i maska da jeg ble servert en pilsner fra Luxemburg, formodentlig fra Diekirch, og deres Premium lager. Men like lite planlagt som øltypen var, like uventet og overraskende var smaken. Vel, det var ikke smaken som var u-pilsneraktig, men lagerølets rene, klare tydelighet, koblet mot pilsnerens lette enkelhet stod i sterk kontrast til ølene vi hadde drukket de siste dagene. Sånn sett var den en kjærkommen forfriskelse til alle de belgiske fruktig-søte ekstremitetene. Jeg ble nesten fristet til å gjøre det til en vane å drikke en smakslett lager innimellom de tunge ølene i en lang smakesesjon.

De hadde også et øl som het Vieux Temps, men det var ikke spesielt imponerende eller bemerkelsesverdig. Kanskje har det kvaliteter som først kan avdekkes etter flere smakinger, men førsteinntrykket var litt kjedelig og pregløst. Vi forlot stedet etter to øl, men jeg tror jeg kunne kastet anker og gått i et lengre opplag der, for det er en av disse pubene som er er så herlig isolert fra det byens jag og mas som foregår bare noen meter utenfor. Å trå inn i dem er som å warp'e fra ett univers til det neste.

Til lunsj valgte vi Roy d'Espagne, som ligger på La Grand Place, og er et prestisjebygg som kongen av Spania fikk oppført som residens i Brussel. Bygget var staselig nok, og innredningen var eksentrisk nok, men holdt ølet mål? For så vidt, tatt i betraktning av at det ikke noe ølsted, men et matsted med øl.

Nettopp dette er også det fine med Belgia, for du kan gå fra sted til sted, og de har stort sett et nytt øl å oppdage hele tiden. Det sier seg selv at det er grenser for lenge man kan vandre rundt på en slik oppdagerferd og stadig treffe på hvite øl-flekker på menyen. Men for en nordmann traumatisert av Polets mørke skygge er Belgia som et lemmenår for en rev. Uansett, for en helg fungerer det med noe-nytt-på-hvert-nytt-sted, kanskje for en hel uke eller liten måned også. Kontrasten er enorm til forventningen på en random pub-crawl hjemme ... Dahls, Dahls, Dahls, Ringnes, Dahls, Hansa, Dahls, Dahls, Dahls, Mack, Dahls ... (og nei, det er ikke noe galt med Dahls, det er bare litt kjedelig hvis det ikke finnes alternativer.)

Fint er det også at det ikke bare er akseptert, men nærmest forventet at man har øl fra ulike bryggerier. I altfor mange land har pengepugerne monopolisert hele ølnæringskjeden fra brygging via distribusjon og helt frem til serveringsstedet. Resultatet er at den enkelte pub serverer øl fra kun ett bryggeri. Selv om det strengt tatt ikke er noe galt ved det, så gir det et øl-enfold à la Norge i stedet for øl-mangfold à la Belgia. Riktignok har man også i Belgia fått bryggerikonglomerater, men det virker som de i større grad opprettholder de enkelte bryggeriene.

Nåvel, hos spanskekongen ble først det en Hoegarden Grand Cru, med farge av gyllen messing og lyst hode. Den var svakt disig, den hadde litt aroma av fjøs, men hadde ellers en krydderaktig smak. Begrepet «Grand Cru» er lånt fra vinverdenen og betegner vingårder med det beste potensialet. Men i motsetning til vinverdenen, der begrepet er regulert med de beste intensjoner og stivnet i en avbildning av vinverdenen for fem generasjoner siden, så betyr det i belgisk ølverden lite. Det er noe man legger til på etikettene for å signalisere at dette ølet er man spesielt stolte av. Eller kanskje for å signalisere at du ikke skal klage om du synes prisen er høy. Det er ingen typebeskrivelse, og således er det milevid forskjell mellom Hoegarden Grand Cru og Rodenbach Grand Cru. Begrepet er omtrent like betydningsfult som «premium»

Deretter ble det en Belle Vue Kriek, et øl som for endel år siden var å få i Norge - men som jeg ikke har sett på svært lenge. De hadde den faktisk i innvandrerbrustadbua hvor jeg gjorde etter-stengetidsinnkjøpene mine på Lademoen på 1990-tallet. Den har tydelig kirsebærsmak, men den har en fin balanse som ikke gjør den for sur. Skummet er lyserødt som det gjerne er på en kriek. Men er det et øl eller en rusbrus - det er vel de som heller til det siste.

Kanskje var jeg bare irritabel på grunn av ustillet sult da jeg kom inn og fikk mitt førsteinntrykk, men jeg likte meg ikke hos Roy d'Espagne. Det er ofte utfra detaljene man trekker de store førsteinntrykkskonklusjonene. Vi fikk et glass med skår, vi fikk gratis peanøtter som smakte som noe som hadde frontkollidert med holdbarhetsdatoen. Utvalget var ikke spesielt stort til Belgia å være - spesielt siden det stod «beer bar» på vinduene - men til gjengjeld var det robust priset. Det virket staselig, men ikke ekte. Det var ikke de store tingene, og jeg festet meg sikkert ved de urettferdige tingene, men det var ikke noe sted jeg følte for å gjøre til noe stamsted.


 
vaFJbcsYaUdWgb - lagt inn av January - 2012/1/7 19:11:18
Why does this have to be the ONLY relailbe source? Oh well, gj!

2008-11-02

Beer Circus (del 6 i Brussel-turen)

På kvelden dro vi tilbake til Delirium Café. Det var tross alt det beste stedet vi hadde funnet, og et sted verd flere besøk, selv om byen er full av gode ølsteder. Det føltes som de hadde en uendelighet av øl vi ikke hadde smakt. Vi hadde planlagt å dra dit tidlig på dagen, men selv de beste planer kan slå feil, så vi ankom ikke før lokalene så smått var begynt å fylles med kveldens kvote av støyende berme.

En i selskapet hadde aldri drukket Kwak før, og var nysgjerrig på ølet og ikke minst glasset. La oss bare innse det, Kwak kan være et greit og fint øl, men det er først og fremst glasset man assossierer med dette ølet. Jeg skulle bestille og bad om en Kwak ved disken og ble bedt om legitimasjon før jeg fikk glasset. Jeg kan ikke huske sist jeg er bedt om leg på et utested - men det var dessverre ikke et ungdommelig utseende som var årsaken. Glasstjelingen av Kwak-glass hadde antatt slike proporsjoner at man måtte pante et legitimasjonskort for å få ut et glass. Jeg tror ikke de hadde tilsvarende på andre typer glass.

Kwak med glass
Foto: Riflemann; Kilde: Wikimedia; Copyright: GFDL

Kwak-flaske med tilhørende glass

Jeg har hørt om steder der man må pantsette en sko for å få spesielle glass - Den Gode Nabo tenkte å gjøre det for Kwak-glass, mest som gimmikk. De fikk til og med laget spesielle engangstøfler med logo for at ikke de Kwak-drikkende gjestene skulle hinke rundt på ett ben på et ikke alltid helt rent og tørt gulv.

Nå var det for så vidt ikke nødvendig å stjele Kwak-glassene. For det første er all glasstjeling på utesteder i mine øyne en forbannet uting, men dessuten får man i Brussel kjøpt Kwak-glass i mange av souvenir-sjappene - for rundt en norsk hundrelapp og oppover. De har til og med dobbelt-, trippel- og muligens også kvadruppelglass, dvs flere glass hengende på et felles trestativ. Og mens jeg er inne på Kwak, det finnes knapt noe bedre bevis for hvordan korrekt drikke av et Kwak-glass enn disse multiglassene. Et Kwak-glass er ikke et glass med et trehåndtak for å løfte glasset opp til munnen og drikke av det. Det er et glass med et bordstående stativ for å henge glasset på når du ikke har det i hånda. Dessverre blander noen puber glassene og trestativene slik at man tidvis bare med overdreven makt kan få glasset ut av stativet sitt. Glassene varierer nemlig litt i halsens tykkelse, og åpningen på trestativet må være tilpasset det enkelte glass, slik at glass og stativ hører parvist sammen. Opprinnelsen til disse glassene var at man serverte øl til kusker på skysstasjonene. Kusken hadde ikke tid eller lov til å forlate vognen når de skiftet hester, og det var dårlig med stødige vannrette flater å sette fra seg et glass på. Derfor laget man glass som kunne henge på en gaffelformet brakett. Og mens vi er inne på kusker, så var det en yrkesgruppe som var særs beryktet for sin drikkfeldighet, kanskje delvis fordi gjestfriheten krevde at tjenerskapet bød den ventende kusken på ubegrensede mengder drikke når noen kom på besøk, og innfulheten drev dem til å nøde andres kusker til de var dritings.

Tappelinja
Foto: John White; Kilde: Wikimedia; Copyright: GFDL
Tappekranene med skilt på Delirium Café

Belgiernes forhold til ølglass er i seg selv bemerkelsesverdig. Enkelte steder er det visst til og med slik at man ikke får kjøpt et bestemt øl dersom alle glassene tilfeldigvis er ute - hevdes det i alle fall. Er slikt en gimmikk eller ligger det noe fornuftig bak? Det er ingen tvil om at glassets form yter noe til opplevelsen av ølets aroma. Og likevel, jeg har sett nok eksempler på bryggerier som har ett felles glass for alle sine typer øl - eller omvendt, at 4dl-glasset er helt forskjellig fra 5dl-glasset. Så selv om glassets form har en betydning, så frykter jeg for at de fleste bryggeriene gir litt blaffen - sålenge glasset bærer deres logo på en prominent måte. Og likeledes blir glassets form irrelevant for mange øldrikkere, bare det annonserer deres personlig valg av drikke: det formidler «se hva jeg drikker». Dermed blir ølglass mer et spørsmål om kommunikasjon og merkelappsetting, og mindre noe som har med smak og aroma. Som støtte for denne teorien tror jeg det kan vises til at glassets viktighet øker proporsjonalt med utvalget. I land der pubene bare selger øl fra ett bryggeri virker det mindre interessant å styre med «riktige» glass. Norge er i så måte kanskje et unntak, men her til lands er glasset en av de svært få flatene der bryggeriene kan plassere sin logo, og vi opplever at selv bryggerier med kun ett øl har flere ulike glassutforminger.

Av øl fikk jeg smakt på Huyghe Campus, som var et sterk, kobberbrun øl med endel sødme og ikke uten en betydelig attraktivitet. Sainte Hélène La Grognard var et gyllent hveteøl med en god del bitterhet og en grapefruktaktig snerpende ettersmak. Verhaeghe Vihtenaar var dypt rødbrun med en balansekunst mellom gjær, syrlighet, brentsmak, sødme, solbær og en vins snerpende ettersmak - et namme-øl av den typen jeg faller i staver over, men som jeg ikke tror er å få i Norge. Huyghe Villers Oud Vielle var et forunderlig øl som jeg ikke helt ble ferdig med: i det ytre var det en bruin, men det var intrikate smaker og dybder. Men på et sted som Delirium har man ikke tid og anledning til å smake to ganger på samme øl, bare fordi det ikke er lett å båssette. Til slutt denne kvelden smakte jeg på St Louis Premium Faro, som var søt og sur og vinøs og alt det som en faro skal være, men som kanskje ikke gjorde så mye mer enn å oppfylle forventningene.

Så dro vi til Beer Circus for å få litt mat, og bedre sted kunne vi knappest ha valgt. Liggende på et hjørne har de to seksjoner: en restaurant og en bar, men alle drikkevarene er tilgjengelig begge steder. Lokalet er romslig, lyst, luftig, men kanskje også her med litt dårlig lyddemping - men fordi lokalet var litt lite og ikke overfyllt, så var det vel helst oss selv som stod for mesteparten av støyen. Maten var ypperlig, og de hadde fulle menyer, ikke bare småretter. Apropos menyene, de var skrevet på tre språk: flamsk, fransk og den lokale flamske dialekten i Brussel, en dialekt som syntes å være litt av alt.

Vi startet med en La Rulles Cuvée Meilleurs Voeux fra fat: mørkebrun, klar, brentsmak, litt salt, middels fylde, krydderaktig aroma og tørr - det var muligens et øl som var igjen etter sesongens juleølutvalg. Cantillon Iris 2004 var messingfarget eller gyllen med lite skum, bitterhet og syrlighet og en intens tørrhet og med en eksplosjon av smak i munnen. Dette er visstnok laget uten hvete og med ung humle for å gi det bitterhet. Bourgogne des Flandres var mørkerødbrun, solbær og malt, endel sødme og litt syrlighet og en litt stikkende følelse i munnen, men generelt god og langt fra kjedelig i smaken. Lindemans Cassis med intens aroma av solbær, syrlig og rødlig skum. Men det ble litt for mye konsentrert solbærsaft og litt for lite øl for meg. Cantillon Dernière Cuvée de '89 var gyllen, tåkete og med rikelig hvitt skum, syrlig, tørr litt emmen kjellerduft og litt for intens for min gane. Girardin Faro var syrlig, søt, klar, mahogny-farget nesten flat og med en grapefruitbitterhet - jeg likte den, men Magni kunne ikke med den og mente at den smakte yoghurt. Så en 't Hofbrauwerijke Hofblues som var svart med brunt skum, sødme og masse brentsmak, kaffe og ristet bygg. Og til slutt en De la Senne Stouterik som var mørk og brent og tørr og sort og sånn ... men også litt tynn i forhold til utseende.

På dette stedet fant vi også det dyreste ølet på turen: en årgangs-Orval fra 1992 til den nette sum av 40 euro. Det tilsvarer omkring 320,- her hjemme. Selv om man tar hensyn til at Orval kommer på 33cl flasker, så er det likevel godt over selv et norsk prisnivå for spesialøl. Orval er forresten et særegent øl. Det er lett å ignorere det, for det lar seg ikke enkelt plassere i noen kurv. Trappistøl, men ikke typisk klosterøl, med noe bakterievirksomhet, men slett ikke noen lambic. Det er det eneste ølet som Orval produserer, rent bortsett fra at de også lager en svakere avart som drikkes lokalt på klosteret.

Orval-elskere har ofte sterke meninger om hva som er den rette alderen på ølet. Noen vil ha det ferskt, helst under tre måneder, mens andre ikke vil røre en flaske om ikke den har noen år på hylla i kjelleren. Det har selvfølgelig ikke å gjøre med årganger som sådann, for ølet blir ikke påvirket av et bestemt års vekstforhold slik vin blir. Men Orval skal berømmes for at de klarer å lage et øl som endrer karakter over tid på en så konsistent måte, og som har ulike kvaliteter på ulike tidpunkt i lagringsprosessen.

Og forøvrig, dersom du trodde at munkene vandret rundt i klosterbryggeriet og brygget øl mellom tidebønnene, så er det nok ikke slik. Bryggeriet drives av en legmann - selv om det selvfølgelig er både under oppsyn av og etter retningslinjer fra munkene. Men flaskene du kjøper og ølet på dem er nok urørt av munkehender.

Bestilte jeg en Orval fra 1992? Selvfølgelig ikke! Jeg oppdaget den relativt sent på kvelden, og det ville vært helligbrøde å bestille en slik øl når man allerede var brisen og smaksløkene var sjokket av tallrike andre aromabomber. I ettertid angrer jeg litt - nei forresten, jeg angrer skikkelig hardt. Det er ikke det at det ikke hadde vært helligbrøde - men man angrer jo oftere på det man ikke gjør enn det man gjør.

Jeg likte Beer Circus. De holdt visst tidligere til i et annet lokale noen metre lengre ned i gata, og det er påstått at dengang var alt så meget bedre. Det er mulig, og jeg har ingen måte å etterprøve det, men det slo meg at det kanskje var et utslag av misfornøydhet med at det som oppleves som perfekt endrer seg. For meg som opplevde dem for første gang var det i alle fall et utmerket sted, og om de var bedre før, så må de ha vært på himmelsk nivå.


 

Dagen juleølene kom

Noen slipper juleølene på første lørdag i november, og noen slipper dem på første november, og når første november faller på en lørdag, blir det spesielt travelt.

Det startet med at jeg kl 09:00 skulle bestille juleøl og DH2 fra polet på nettet, men der var det ingen slike øl. Jeg er faktisk temmelig frustrert over nettbutikken til Polet, for den virker ikke spesielt høyt prioritert. En stund i går ettermiddag så den ikke ut til å virke i det hele tatt, og først idag ser jeg at DH2 er kommet inn. Kanskje Billettservice burde overta salget av DH og andre populære øl fra små partier? De har i det minste erfaringer med å selge popkonsertbilletter som blir revet unna med en gang.

Så jeg kastet meg i bilen og dro til nærmeste pol for å få dem til å bestille. De stusset og protesterte når jeg ville bestille DH2 på én ordre, og det øvrige på en annen - i tilfelle den ble utsolgt mens vi stod og bestilte. Men til slutt jattet de med meg - de konkluderte sikkert til at jeg er en særing og dessuten er gebyrene per ordre, ikke per flaske.

Etter at juleølene var bestilt, plukket jeg opp et par andre og kjørte to timer til Inderøy, der Inderøy gårdsbryggeri slapp juleølet sitt fra kl 13:00. Jeg har i skrivende stund ennå ikke smakt det, for det skal få lov til å roe seg litt. De hadde brygget flere batcher, men var blitt nødt til å skifte humle underveis, så egentlig var det to ulike juleøl under samme etikett. Her må altså ølentusiaster også se etter ulike batchnumre. Dermed måtte jeg ha en kasse av hver, samt at jeg måtte fylle på med de andre ølene deres. Fire kasser ble det, samt et par flasker fra den siste batchen med juleøl - en batch han ikke selv hadde smakt på ennå, og som han derfor helst ikke ville selge fra - jeg måtte love å ta høyde for at om den mot formodning skulle være dårlig, så ville han ikke ha solgt noe av den.

Vel tilbake i Trondheim ble det knapt tid til middag før turen gikk til Trondhjem Mikrobryggeri, der juleølet kom på tapp. I år feilberegnet jeg, for de setter juleølet på ved overgangen til november - vanligvis ved midnatt, og dermed egentlig på slutten av «kvelden før». Stig hadde vært der, og fortalte at stemningen hadde vært topp, med mesteparten av personalet som var av vakt tilstede. Ølet var også topp og i stil med tidligere år. Det var fremfor alt sterkt, nokså søtt og med en fyldig krydderaktig smak. Jeg synes det hadde belgiske toner, men kanskje det bare er styrken? De må visst brygge juleølet med litt kandissukker eller maltekstrakt, for meskekaret er ikke i stand til å ta nok malt til å gi tilstrekkelig sukker til en hel batch med juleøl. Styrken er visst i år på 7,8%, og om ikke styrken merkes så godt i hver slurk, så merkes det etter to pints.


 
gqFqEsnzWxEXHxlLzf - lagt inn av Cady - 2012/1/7 21:39:24
Play informative for me, Mr. internet wiretr.

2008-10-23

Rundt La Grande Place (del 5 av Brussel-turen)

Det er et snodig faktum at mange store byer har forholdmessig få mikrobryggerier, for mikrobryggeriene synes å være forlagt på underligste avkroker uten synderlig tanke på antall hoder og mager.

Brussel er i så måte intet unntak og har bare én brewpub, men den ligger til gjengjeld midt i turistløypa ved La Grande Place og heter beskrivende nok «Les Brasseurs de la Grande Place». Det var vel knappest noe spørsmål om vi skulle besøke den eller ei. Riktignok hadde stedet fått negative kritikker online, men den eneste brewpuben på turen er tross alt den eneste brewpuben på turen. Jeg har mang en gang opplevd at andres førsteinntrykk og anmeldelser er helt forskjellig fra hvordan jeg opplever et sted, for førsteinntrykk er kun dét, og de farges ofte av dagsform, tilfeldigheter og de underligste detaljer. Så det var med åpent sinn og moderate forventninger vi trådte inn.

Mikrobryggeri på La Grand Place
Foto: Meaglin; Kilde: Wikimedia; Copyright: Free Art License

Mikrobryggeriet hos Les Brasseurs La Grand Place

Lokalene var hyggelige og praktiske og gikk over flere etasjer. Bryggeutstyret stod delvis utstilt ved inngangen. Maten var god og kom i rikelige porsjoner. Betjeningen var grei og hyggelig - ja, det var ikke mye å utsette så langt. Men ølet? Vel det var ikke det at det var vondt eller dårlig eller noe slikt ... men det var gjennomgående utypisk. De hadde fire ulike øl, en brune, en blonde, en ambré og en trippel, og det er alle øltyper som man har typemessige forventninger til i Belgia. Likevel, deres blonde var et helt klart øl med nærmest en pilsnerrenhet i smak. Deres trippel syntes å ha smakselementer av wit. Deres brune var veldig søt og mer enn forventet brent. Og deres Ambré hadde masse snert og bitt av både CO2 og humle, men manglet kanskje den fruktigheten jeg hadde forventet i en amber. Det ble i det store og hele forvirrende på dette bryggeriet. Det var nesten så jeg mistenkte noen for å ha navngitt ølene uten tanke på deres smak, eller kanskje å ha ansatt en utforskende og eksperimentglad brygger som ikke føler seg bundet av at puben hadde faste navn og typer på ølene.

Det er helt klart et sted jeg gjerne besøker igjen, om ikke annet for den gode maten og for å sjekke om ølet deres i det minste er konsistent inkonsistent i forhold til seg selv og sin utypiskhet.

Etter å ha stillet sult og tørst, krysset vi La Grand Place og besøkte et annet museum: bryggerimuseet i Brussel. Med besøket på Cantillon friskt i minne ville ethvert annet museum få en utfordring à la å hoppe etter Wirkola. Og akkurat dette museet landet usermonielt og patetisk på kulen.

Det skuffet både de blant oss som besøkte det for første gang, og det skuffet meg som hadde besøkt det før - første gang for over ti år siden. De eneste som ikke ble skuffet, var Magni og Karianne, for de dro på et sjokoladerelatert sted i stedet. Selve museet er relativt lite, med kun tre rom. Det innerste er et miniauditorium dekorert med moderende bryggeutstyr i blankpusset stål. Her kan man sitte ned og se på en søvndyssende videopresentasjon som kjører i løkke. Bryggeutstyret i dette rommet ser fint og flott og rent og imponerende ut og alt sånt, men det forteller ikke så mye. Filmen de viste var for så vidt om belgisk øl, men det kunne nesten virke som den enda mer var om bruk av belgisk øl i og til mat. Det er et relevant og engasjerende tema, javisst, men kanskje ikke helt synkronisert med våre forventninger som besøkende. Den virket turistfokusert snarere enn ølfokusert, og viste mye fin natur rundt trappistklostrene.

Det midterste rommet har en utstilling med historisk bryggeutstyr, men lite av det er merket og forklart, og dermed fikk det litt karakter av «bygdemuseum»: for alle andre enn de som allerede vet, er det vanskelig å oppfatte annet enn at det er en diger samling med gamle, uspesifikke, nedstøvete bryggerirelikvier. Med litt bryggeerfaring og kunnskap om ølhistorie var det mulig å forstå endel mer. Her fant man en humlekurv, et sted var det bryggeårer, det var meske- og kokekar, statuer av St. Arnold med øl-attributter. Det var i det hele tatt mye spennende, men uten merking blir det lett til at man føler seg som en analfabet i et bibliotek: man ser at det er mye kunne hatt glede av, men det er og blir godt utenfor rekkevidde.

Det tredje rommet er en liten minipub der de serverte ett øl. Det var et poeng at det skulle være øl fra ett av medlemmene i bryggeriforeningen (som driver dette museet), men de opplyste av prinsipp aldri hvilket medlemsbryggeri det kom fra. For ølnerder er det som å vifte med en diger rød klut når man serverer et øl og sier: «Jeg vet hva det er, og du må gjerne gjette og spørre og grave, men jeg kommer ikke til å fortelle det, ædda-bædda.» Når det i tillegg tydeligvis var en lys pilsner som var dagens øl, så løftet det ikke opplevelsen nevneverdig.

Jeg nevnte at jeg hadde vært der for ca ti år siden. Jeg må tilstå at sålangt jeg kan erindre, så hadde ikke bryggerimuseet endret seg en døyt siden dengang. Det var akkurat like umerket og videoen like søvndyssende idag som dengang. Jeg hører ikke til de som mener at blind endringskåtskap er menneskehetens frelse, men akkurat dette museet kunne nytt godt av en liten kjærlig oppskibbing over årene.

Museer skal fortelle en historie, de skal formidle en forståelse, de skal gi innsikt, de skal utvide horisonter, de skal gi aha-opplevelser - man skal forlate dem med litt færre spørsmålstegn og litt flere utropstegn, eller man skal forlate dem med noen spørsmålstegn man tidligere ikke visste fantes. Men dette museet gav bare et takras av løsrevne data som vi stort sett hverken forstod eller kunne releatere til noe som helst. At museer er små er vanligvis ingen ulempe, for de fleste overmetter deg før du har kommet halvveis, og du innser at du trenger sesongkort for å komme skikkelig igjennom. Dette museet hadde akkurat den rette størrelsen for noen timers formiddagstur, men dessverre var lite av innholdet fordøyelig.

Var besøket i museet verd de euroene og den tiden det tok. Tja, vi hadde vel irritert oss grønne om vi ikke hadde besøkt det, men det er ikke et museum du kommer tilbake til neste dag eller neste år, for å si det slik.

Etterhvert endte vi på ølbutikk, og hva er vel vondere enn å gå på en butikk som bugner av rimlige varer du ønsker å kjøpe, og å vite at det er begrenset hva du kan ta med hjem. Det er som å være seks år og besøke den store sjokoladebutikken, og få beskjed om at du bare kan velge fem biter. Det er ikke så mye tollen som setter begrensningene, for til en tollsats på 20 kroner per liter kan man fortolle opp til mange-og-tyve liter, men sakene skal jo fraktes i flybagasjen. Så der gikk vi da langs hyllene, og hadde lyst på en-av-hver, mens vi forsøkte å blinke ut de vi bare måtte ha med. Det ble litt fokus på Westvletern og variasjoner over lambic, samt et utvalg av effekter som pubforkleder og slikt.


 

2008-10-22

Det levende muséet Cantillon (del 4 av Brussel-turen)

Lørdag startet vi med et besøk på Cantillon, som er bryggeri og museum på én gang. Det er et brusselsk lambic-bryggeri, og selv om de brygger langt mindre nå enn før, så er ølet deres stadig å få tak i på de rette stedene. Til daglig er det bryggerimuseum, et museum av den typen som alle museer burde være. Det er knappest noen utstilling, men du får lov å vandre nærmest fritt rundt i bryggeriet - selv på lagrene deres. Faktisk ble de litt irritert da Gustav kalte det et museum. Et par ganger i året har de åpen bryggesesjon, og formodentlig har de «vanlige» bryggesesjoner for å nå produksjonsmålene. Det geniale med dette museet er dermed at det ikke bare er et fungerende, men altså til og med et virksomt bryggeri som de har hengt opp litt veiledning i. Det hjelper å være interessert i øl og brygging, men akkurat det er vel de fleste som legger veien dit.

At Cantillon brygger lambic betyr at de bruker den eldgamle teknikken som tidligere var vanlig på gårdene rundt Brussel - og sikkert andre steder i verden - for å starte gjæringen. Kort fortalt er bryggingen noenlunde vanlig helt frem til avkjølingen av vørteren. Da pumpes ølet opp i et grunt kopperkar helt oppunder loftet. Batchstørrelsen er rundt 100hl, og karet er kanskje på åtte ganger åtte meter, så det har en stor, utildekket overflate. Deretter åpner de lufteventiler på hver side av rommet, og lar uteluften trekke over karet med vørteren. Vel, egentlig er også de tidlige fasene av bryggingen temmelig spesielle, men det er likevel fra og med avkjølingen av bryggeriets særegenhet virkelig tar av.

Slik står vørteren over natten, og innen morgenen har den både kjølnet og blitt podet med en mangfoldig blanding av den lokale mikrobakteriologien, og gjæringen starter. Eksakt hvor mikrobiologien kommer fra er ikke så lett å fastslå. Noe kommer utenfra, men mye kommer fra vegger og tak i bryggeriet selv, der bakteriefloraen utenfra har slått seg ned. Videre er det mange basillusker som har slått ned i porer og sprekker i fatene som lambic lagres på. Til alt overmål hender det også at man importerer et fat - og dets mikrobiologi - fra et annet lambic-bryggeri. Det betyr også at det å skape et godt lambic-bryggeri er vel så mye et spørsmål om å være en god gartner - et par-tre generasjoner - for mikrobiologien som å kunne bryggeriteknikk. Det forklarer også hvorfor man holder liv i gamle bryggerier, for om man holder opp å brygge, er det ikke sikkert at det smaker likedann om man starter opp igjen.

Etter avkjøling tappes så etterhvert ølet over på liggende trefat, der gjæringen skjer i flere overlappende faser over lang tid, siden de ulike variantene av gjær og bakterier har hver sin arbeidstakt og hvert sitt intervall av miljødata som de trives i. I starten flommer gjæren ut av hullet øverst på fatene. Etterhvert proppes hullene stadig mer igjen, slik at ikke nye sopper og bakterier kommer til. Det virkelig spennende med lambic er at gjæringsprosessen ikke beveger seg monotont mot det ferdige produktet. Det vil si at etter halv lagringstid, så smaker det ikke nødvendigvis som et sted midtveis mellom de to endepunktene.

Ølet ligger på fat i ca tre år, og vekslingen mellom sommer- og vintertemperatur er særdeles viktig. Det ender opp som ekstremt surt og tørt. Slik treårs lambic kalles «oude», som betyr gammel. På nederlandsk er lyden «ou» i skrift vanligvis tilsvarende «ol» på engelsk eller andre germanske språk: oude=old og goud=gold. Det er på alle måter en accquired taste. For å gjøre det mer lettdrikkelig blandes det ut før det flaskes. Det mest vanlige er å tilsette sukker og få et produkt som går under navnet faro. Alternativt kan man tilsette frukt, slik at sødme og saft trekkes ut og går inn i ølet. Da blir det hetende kriek (kirsebær), framboise (bringebær), eller cassis (solbær) - andre varianter finnes også. En tredje mulighet er å blande gammel lambic med ung lambic som bare har vært lagret ett års tid for å produsere gueuze.

Det er få av disse teknikkene som er helt unike - berlinerne blander syltetøy i sin sterkt sure Berliner Weisse - riktignok like før drikking for å ære renhetsloven. Porteren som londonerne brygget rundt napoleonskrigene var en blanding av ungt og gammelt, lagret øl. Selv bruken av grunne, åpne kjølekar var vanlig - og har vært brukt i England helt opp til vår tid - bryggeriet Sam Smith bruker det visst ennå. Det er vanskelig å tro at en slik teknikk ikke har tilført ølet litt av den lokalt boende mikrobiologien - spesielt for de sterke ølene som skulle lagres før de skulle drikkes. Det sies at da Morland bytte ut sine gamle gjæringsfat av tre med eksakte kopier, så ble ikke ølet likt seg selv før de dro på søppelfyllinga og hentet treverk fra de gamle karene og la løst i bunnen på de nye. Jeg vet ikke om det er sant, men det er i alle fall en god historie. Det er altså flere bryggerier som inkluderer en lokal mikrobiologi som har fått utvikle seg over tid. Men det er temmelig spesielt at man bruker alle disse teknikkene i ett og samme øl, at man ikke eksplisitt tilsetter gjær, og at man har brygget det slik i århundrer.

Omviserne - som også var eierne - fortalte gjentatte ganger at de brukte champagnemetoden - et navn det strengt tatt neppe settes pris på at de bruker, for produsenter av musserende vin utenfor Champagne-distriktet i Frankrike har fått på pukkelen når de har sagt tilsvarende. Jeg er usikker hva som skiller Cantillon fra andre øl som har ettergjæring på flaske. Poenget med champagnemetoden er at ettergjæringen skjer på flaske, og ved gradvis å snu flasken opp-ned samles all gjæren i tuten. Flasken blir så åpnet og lar gjæren bli blåst ut uten at man mister for mye veske eller kullsyre. Rent konkret gjøres det enten ved ufattelig fingerferdighet eller gjennom finurlige knep som å fryse ned flaskehalsen.

Å besøke et slikt museum er som å få en drømmetur i et lekeland for hjemmebryggenerder. Vi løp fra den ene innretningen til den andre og deduserte oss frem til hvordan de virket ... det må være en pumpe ... det må samles opp under flteret der og komme ut hver oppe ... osv. Det er et Eldorado for ølentusiastiske ingeniører.

Bryggkjelen hos Cantillon
Foto: Agon S. Buchholz; Kilde: Wikimedia; Copyright: GFDL

Bryggkjelen hos Cantillon

Lageret var mørkt og støvete og med en intens eim av lambic, siden gjæringen fikk lov til å renne ut av fatet og ned på gulvet der det trakk inn i treverket. Fruktfluer tiltrekkes av lukten av alkohol - for det er produktet av gjæring, og gjæring oppstår der noe er søtt, og sødme betyr sukker - som fruktfluer liker. For å motvirke fruktfluene aksepterer man at det er en stor grad av edderkopper og edderkoppspinn på et slikt lager. Det høres kanskje tatt ut fra en skrekkfilm, men er ikke så ille som det høres ut til. Forresten har kanskje også fruktfluene sin misjon, siden de sannsynligvis bringer bakterier mellom ølfatene.

Sopp og gjær og slikt er også noe som får lov til å leve her, for ingen tantejohanne slippes inn med kost-og-såpevann for å vaske alle krinkelkroker i dette bryggeriet. Det ville være som å henrette det, for det ville kunne endre bryggeristilen irreversibelt. Det er kanskje ikke lengre slik at man kan skape et nytt lambic-bryggeri på gamlemåten. Det er den luftbårne mikrobiologien i utelufta som opprinnelig infiserer bryggeriet og det som produseres der, og utelufta oppdaterer også utvalget av basillusker. Visstnok kom det tidligere i stor grad fra de gamle kirsebærhagene som var så vanlig rundt Brussel. Idag er disse nesten borte, så kanskje må man finne på noe nytt om man skal skape et nytt lambic-bryggeri? Eller kanskje er det slik at gjær og bakterier er mer hardføre enn jeg frykter?

Lambic-bryggeriene er truet av parkeringsplasser og byfornying der mugg og sopp og gjær og slikt ikke er velkomment, og av klimaendringer der sommer og vinter-temperaturer kreker seg ut av behaglighetssonen for de lokale artene. Kanskje trues de også av importert mikrobiologi i vår fly-baserte verden. Kanskje vil vi se overskriften «Lambic-bryggeri rasert av invaderende bakterie» i løpet av de neste ti-tyve årene.

Lambicfat på Cantillon
Foto: Tollef Fog Heen; Gjengitt med tillatelse

Lagringsfat på lageret hos Cantillon

I tillegg til at vi fikk vandre mellom trefatene med lambic som stod og gjæret og modnet, fikk vi også gå fritt mellom rekkene av flasker som var lagret i noen båser, rett opp mot veggen. De var lagret liggende, stablet på en forunderlig måte som var langt mer stabil enn den virker på bildet under. Og ja, det var ikke tomflasker. Forresten, det var slik man lagret ølflasker i kasser også her hjemme i tidligere tider. Et lite praktisk puslespill, hvordan lagret man ølflasker mest effektivt i kasser à 28 flasker? Svar: i fire horisontale lag à sju flasker, der fire ligger parallelt den ene veien, og tre den andre, med tutene mot hverandre, for neste lag veksles det hvilken side som har tre eller fire flasker.

Flaskelageret på Cantillon
Foto: Tollef Fog Heen; Gjengitt med tillatelse

Flaskelager på Cantillon

Dette bryggeriet hadde en katt, og egentlig burde alle bryggerier hatt en katt. Men her hjemme ville vel Mattilsynet gått i frø over et omvandrende kattedyr i et bryggeri, og jeg er ikke overbevist om at argumentet om at «den er et nyttedyr som fanger rotter og mus» egentlig ville ha beroliget dem. Noen nevnte at destillerikatter i Skottland dør tidlig av kronisk alkoholforgiftning på grunn av alkoholdunsten de hele tiden innånder, men jeg vet ikke om det er sant, og uansett er øl svakere enn whisky. Denne katten var svært leken, om enn litt humørsyk og meget selvbevisst på det faktumet at dette bryggeriet tilhørte ham, og at alle vi tobente bare var gjester der.

Bryggerikatten på Cantillon
Foto: Tollef Fog Heen; Gjengitt med tillatelse

Her er det jeg som bestemmer!

Vi fikk tre-fire smaksprøver på ølet fra Cantillon av forskjellige øl. Jeg smakte på deres Gueuze, Rosé de Gambrinus og Framboise. De var alle gode, men det var vanskelig å konsentrere seg om ølet og smakingen fordi jeg var oppspilt etter besøket i bryggeriet.

Jeg benyttet anledningen til å kjøpe noen små bøker om lambic i bryggeriets museumsbutikk. De var riktignok på fransk og flamsk, men det førstnevnte har jeg teknisk sett hatt fire års undervisning i, og nederlandsk klarer jeg nesten å lese - i hvert fall på øletiketter og skilt. Dersom man vil lese gode tekster om lambic, så er ikke engelsk det beste utgangspunktet. Jeg får heller streve litt i begynnelsen og håpe at det glir lettere etterhvert. No pain, no gain.

Cantillon har åpne bryggesesjoner, der man kan komme og bivåne, ja visstnok til og med delta i bryggingen. Det har jeg lyst til, og som så mye annet innen ølverdenen er det ikke verd å vente for lenge, for det er neppe en ordning som varer evig.


 

2008-09-24

Delirium Café - en øldrøm (del 3 av Brussel-turen)

Fra Mort Subite dro vi videre til Delirium Café, som ligger inne i det tetteste strøket av restauranter. Puben går over to etasjer, der flaskebaren er nede i kjelleren, mens det oppe er en lang rekke fatøl. Mange norske puber er for store til å være intime. Det samme gjaldt også Delirium og ble bare understreket av at så mange andre puber i Brussel hadde et betydelig mindre format. Det småfleipes ofte med at byer i gamle dager hadde en pub pr 25 eller 50 innbyggere - og selv om tallene sikkert er korrekte nok, så snakker man da oftest om langt mindre og langt mer sporadiske etablissementer enn hva vi idag tenker på som en pub. Det er tidens krav om effektivitet og høsting av stordriftsfordeler som fordrer at man skalerer puben til flest mulig gjester på minst mulig betjening og infrastruktur. Man glemmer alle smådriftsfordelene ved en liten pub som utgjør et sosialt samlingspunkt og rammeverk for sitt nabolag.

Delirium har en imponerende meny, og aldri før har jeg opplevd at en ølmeny fordrer toarmsgrep nå jeg skal løfte den - men Delirium Cafés meny krevde nesten det. Den største ulempen var at det var for få menyer - såvidt jeg kunne telle bare fire menyer i hele lokalet. Når de i tillegg var oppslukende lesestoff så var det frustrerende vanskelig å få lagt sine øltørste hender på dem. Det virket som de hadde avbildninger av alle etikettene til alle ølene, og i mangel av annet lesestoff ble menyene beslaglagt som coffee table literature som gjestene bladde dovent i mens de drakk ølet sitt. For alt jeg vet lette de etter neste øl, men jeg tviler. Når vi dykket ned i underetasjens yrende folkehav, under et dekke av røyk og støy, brukte vi langt mer tid på å stå i kø for en meny, enn for å stå i kø i baren for å bestille ølet vi blinket ut. Om de bare hadde delt menyen i to: én separat liste over ølene med en femords beskrivelse, og en annen meny med samlingen med etiketter. Jaja.

På grunn av ombygninger på lageret hadde de redusert ølutvalget til «bare» belgiske og tyske øl. Men selv med en slik reduksjon hadde de glatt flere øl enn noe annet etablissement jeg har besøkt. Ifølge ølmytologien skal denne puben ha 2004 ulike øltyper. Det stammer fra et vellykket rekordforsøk 9 januar 2004, der de kom inn i Guinness' rekordbok. Jeg forsøkte å sjekke det opp, men Guinness har tilpasset seg og har visst ikke øl-relaterte ting på nettet. Temmelig ironisk, siden Guinness Book of Records har sitt opphav fra bryggeriet Guinness, opprinnelig som et referanseverk for å avgjøre pubveddemål.

Som den tvilende Thomas jeg er, måtte jeg senere telle etter på menyen deres på web, og kom til 1416 belgiske øl og 1050 andre øl fra totalt litt over 70 andre land, hovedsaklig øl fra Tyskland og Frankrike. Ikke bare er det et imponerende utvalg, alene logistikken bak er imponerende. Et sted leste jeg noe om at de til enhver tid hadde omkring 500 øl i langvarig backlog fordi de var vanskelige å skaffe. Og i tillegg til alle flaskeølene hadde de dessuten en linje med tappetårn som stod stramt på geledd. Det er noe vakkert med en forseggjort linje med likt utseende tappetårn, i motsetning til tårn av alleslags former og farger er spredd hulter til bulter bortover bardisken.

Tappekraner på Delirium
Foto: Tollef Fog Heen; Gjengitt med tillatelse
Rekken av tappekraner på Delirium Café

Men det er forskjell på kvalitet og kvantitet - det å ha tusenvis av øl slår ut alt jeg tidligere har opplevd i kvantitet, men hvordan er det med kvaliteteten på utvalget? En boklærd avslørte engang at han vanligvis brukte side-99-testen når han skulle vurdere en bok. Den går ut på å slå opp på og lese side 99, dersom det var relevant, forståelig, interessant og fornuftig, så kjøpte han boka, ellers ikke. Jeg bruker på lignende måte norgestesten - siden jeg vanligvis kan litt mer enn utenlandske forfattere om Norge, så er jeg i stand til å vurdere om de er helt ute på viddene eller ei, i det minste for dette ene deltemaet.

Hvordan bestod Delirium Café norgestesten min? De strøk - med glans og med flagget til topps! Først og fremst må det nevnes at de egentlig ikke hadde norske øl, siden de omorganiserte lageret, men menyene fortalte i det minste hva de hadde hatt. Og la oss ta dem i rekkefølge: Først hadde de den norske «statuspilsneren» Haakon. Ingen kvalitetspub er vel komplett uten? Hvordan de i alle dager har fått tak i den - som jo er et butikk-billig-produkt - er meg enda litt mer uforståelig enn hvorfor de hadde valgt den. Kanskje lokket den kule etiketten med en viking på? Dernest kom Ringnes Gold, som jo er et poløl og en slags representant for de litt begredelige restene av det engang så mektige og akseptable eksportølet. Det er vanskelig å si at det er et helt galt valg på denne øllista, men det må være lov å undres på om ikke noe annet hadde passet bedre. Til slutt kom den velkjente Isbjom pils, som må være en feilskrivning av Macks Isbjørn pilsner. Joda, men det er jo kult og eksotisk med bilde av en isbjørn, da.

Det mest avslørende er vel kanskje utvalget. Disse tre ølene er ikke tilsammen det representable av norsk ølkultur, og har heller aldri vært det, for hvor er bayer, bokk og juleøl, for ikke å snakke om bryggene til de nye mikrobryggeriene? Og når to av tre har kule og ikoniske norsk bilder på etiketten (isbjørn og viking), så sitter en med mistanken om at det er valgt dels på måfå og dels etter etikettens blikkfang. Eller kanskje en eller annen bekjent hadde fått i oppdrag å raske med seg et par-tre kasser under en norgestur?

Det må innrømmes at jeg plafrer litt urettferdig i vei fra hoften. Det er tross alt en pub som spesialiserer seg på belgisk øl, og de hadde langt bedre utvalg av ihvertfall amerikansk og dansk øl (som var det jeg rakk å få glimt av i et par stjålne øyeblikk alene med menyen). Dessuten regnes ikke Norge som noe stort øl-land, og undergjæret øl er tross alt mest utbredt i Norge og så videre. Men det trekker ikke akkurat opp, og tatt i betraktning av at Delirium har en gimmick med å skulle ha noen øl fra nesten alle verdens land, så kan man stusse på om new-zealandske Steinlager, argentinske Quilmes Beer og armenske Kotayk er valgt etter de samme kriteriene som de tre norske.

La meg balansere all denne kritikken litt, for Delirium Café er et godt sted. At det ikke er perfekt har det til felles med så mange andre, men de er langt mer perfektere enn enn de fleste. De har gode menyer, de har kunnskapsrike servitører, de har en kjærlighet for øl, de har et enormt utvalg, de har - såvidt jeg vet - god lagring osv osv. Det er bare så menneskelig å fokusere på det lille som mangler, i stedet for å se hvor nært målet man egentlig kom.

Dersom du besøker Delirium, så er det et annet ikke-øl-relatert turistmål som er særdeles billig å få med seg i samme slengen. Tyve meter lengre inn i denne blindgata finner du statuen av Jeanneke Pis. Hun er «søsteren» til den mer kjente Manneken Pis - den lille snørrungen som alle turistene må se når de kommer til Brussel. Jeanneke Pis sitter på huk og ... vel, hun tisser. En riktig så stilfull kombinasjon av statue og fontene, og visstnok et feministisk og anti-kommersielt prosjekt. Gata hun - og Delirium Café - ligger i har dobbeltbetydningsnavnet Impassé de la Fidelité, som vel betyr noe slikt som Troskapsblindgata. Du får ikke tak postkort av henne, for kunstnerkollektivet bak har motsatt seg alle former for kommerisalisering. En gang tidligere da jeg var i Brussel forsøkte jeg å få tak i postkort, og vandret rundt fra sjappe til sjappe og spurte, men fikk bare vage og negative svar. Til slutt spurte jeg rett ut i en forretning for blonder og postkort om hvorfor finnes det ikke postkort av henne. Svaret var noe slikt som «vi i Brussel liker ikke henne, for det er Manneken Pis som er den ekte statuen, og hun forsøker å stjele statusen». Jeg forstod ikke svaret, men aksepterte at det var slik. Det selges et hav av Manneken Pis-etterlikninger, og det er ikke måte på hva den vesle pissungen må gå igjennom av uverdige ting. Først er det korketrekkerne som er plassert der-du-vet. Dernest er det flaskeåpnerne som stikker opp gjennom hodet hans. Så er det alt tøyet de har kledt ham opp i. Det finnes ikke dén nasjonaldrakten i verden han ikke har fått tredd nedover hodet og blitt avbildet med. Stakkars jævel. Og så synes innbyggerne i Brussel at Jeanneke Pis er en uverdig konkurrent, som om Manneken Pis har snev av verdighet igjen?

Jeanneke Pis
Foto: Werneuchen; Kilde: Wikimedia; Copyright: Public Domain

Jeanneke Pis, like utenfor Delirium Café

Turister fra alle verdenshjørner spasserer inn blindgaten ved Delirium Café for å se på henne, og det virker som om hun gir dem både en wow-opplevelse og en fnis-effekt, der broren har en gjesp-effekt og et må fotograferes-ved-siden-av-ønske. Turistene strømmer busslassvist til Manneken Pis via turistkontoret for turistprotokollen sier at de skal det, liksom de av mystiske grunner flokkes på Gamle Bybro når de besøker Trondheim. Men de strømmer smågruppevist til Jeanneke Pis fordi de har hørt om henne og lest om henne og utviser selvstendig ønske om å se henne. Slikt kan man like.

Delirium var som allerede påpekt meget røykfullt - det er liksom ikke før røykeloven har vært i kraft noen år og du reiser utenlands at du virkelig merker forskjellen. Underetasjen ble først full av gjester og tilhørende støyende musikk. Vi kom rundt 18-19-tiden, og det ble raskt fullt i andre etasje også. Det virket som om kjelleren var mer bule, mens andre etasje var roligere og med mer fokus på fatølet og de 20-30 tappetårnene som var koblet via en skikkelig plastrørkvase til et batteri av fat bak disken.

Vi smakte øl fra Affligem, Dubuisson, Huyghe, Cazeau, du Bocq, Bie og van Eecke. Det er sannelig nyttig å være flere på et slikt sted, slik at man kan dele en flaske, og dermed smake på flere øl. Ulempen er at det ikke er sikkert at en halv liten flaske gir ølet tilstrekkelig eksponering til å yte det rettferdighet. Det blir som å «gjøre Nasjonalteateret på 30 minutter» - joda, du rekker å få kastet et blikk på alle maleriene, men har du egentlig opplevd dem? Mest diskusjon denne kvelden gjorde Floris Pear, som var et pæreøl vi i en viss beduggelse ikke helt klarte å bestemme oss for om smakte såpe i tillegg til en intens pæresmak. Best denne kvelden var Stoute Bie som nok hadde for mye kullsyre og sødme til å være en dry stout, men som ikke desto mindre var sjarmerende god.

Det er underlig når et sted blir in - når det blir viktig å gå dit fordi det er stedet å gå, og det blir irrelevant hva stedet kan tilby av fasiliteter utover det å ha blitt sett der. Vi har sett noe av det samme med Trondhjem Mikrobryggeri, som er særdeles velfyllt på sen kveldstid de fleste ukedagene. Det er kanskje ikke byens mest kanoniske in-sted, men de har jobbet seg oppover lista. Jeg liker best steder som er vannhull for faste kunder, der de-fleste kjenner de-fleste, man blir møtt med et «Hei» i døra, og man så blir sugd inn i miljøet. Et sted mister endel av sin karakter når det går fra et sted å være og møtes til å bli et sted å besøke for å bli observert. Rett nok trekker jeg nå konklusjoner på tynt datagrunnlag, men Delirium slo meg som et sted som var blitt in på kveldstid. Jeg håper og tror det er bedre på dagtid, men vi fikk dessverre ikke tid til å verifiere.

Delirium Café er derfor et sted å besøke så tidlig som mulig på dagen, for om kvelden blir det fullt, støyende og røykfullt. Vi forlot stedet på jakt etter À la Becasse - bekasinen - som er et hyggelig sted, liggende med inngang fra en liten bakgård til hvilken en trang gang leder fra et portrom. Det er ikke en pub av den typen du snubler over, til tross for at det var nettopp det vi gjorde da Magni og jeg besøkte den for 4-5 år siden. Jeg husker den som mer sær og eksotisk, men kanskje var det fordi jeg dengang ramlet inn uten forventninger, mens minnene og forventningene i mellomtiden hadde gjæret og est litt.

Innvendig har de langbord, servitører i de tradisjonelle brusselske forkledene som er bundet opp med tau, og de serverer lambic i keramikkmugger og det vi ellers ville kalle melkeglass. Lambic er et forunderlig øl. I de fleste andre sammenhenger ville vi kalt det surt og ødelagt, men tidvis og stedvis klarer man å lage kulinariske topper ut av det som foraktes alle andre steder. Lambic er en slik bryggeteknikk, og den har utviklet seg og levd i symbiose med de lokale ganer. Det brygges i egnen rundt Brussel, og var visstnok frem til første verdenskrig det vanlige ølet som lokalbefolkningen drakk. Å dømme utfra reklameplatatene som prydet veggene på Delirium Café, så må belgierne ha drukket temmelig mye pilsner i alle fall fra en gang i mellomkrigstiden og utover, så det er nok en stund siden de gamle øltypene regjerste ubestridt også der.

À la Becasse var et mer modent sted enn Delirum Café, ikke primært i klientellets alder, men kanskje heller i deres oppførsel og holdning. Her var det lystig, men ikke utagerende; det var livlig, men langt fra tilløpene til nesten-håndgemeng som vi tidvist hadde obervert på Delirium; det var nok flørting ved bordene, men slett ikke den tunge og temmelig ublu kliningen som hadde sjokkert min sarte og puritanske sørlandske sjel på Delirium.

Jeg smakte på Timmermans Lambic Doux som er ravfarget, søtt, litt bitter og med aroma av blomster og epler, og et farlig godt øl. Ellers smakte vi på noe som jeg noterte som Lambic Blanc, men som må være Timmermans Traditional Blanche Lambicus. Den var i alle fall stråfarget til lys gyllen, tåkete, tørr og med sødme på én gang - og syrlig med frisk sitruskarakter. Ren lambic er - i min ydmyke mening - mer interessant enn god, og mer for opplevelse enn for kos. Det er muligens en konsekvens av for mager eksponering, men den er fremdeles litt for brutal for meg. Men i form av en faro er jeg langt mer entusiastisk. Jeg husker ennå opplevelsen av en Lindemans Faro på en sportspub i Trondheim. Innehaveren hadde utvidet sortementet og blant annet tatt in flere belgiske øl, og da jeg bøyet meg over disken så jeg en ny og ukjent flaske innerst i kjøleskapet. Ølet ble bestilt, fortært, betalt og var aldeles nydelig, men da jeg kom innom neste gang og spurte etter det, fortalte innehaveren at det var et øl han hadde fått i smaksgave av en kunde. Au!


 

2008-09-21

Løsningen på etikettutfordringene

Jeg har fått noen henvendelse angående om jeg fant en god løsning på problemene jeg hadde med etikketter til ølflaskene. Problemet var - som dere sikkert husker - at etiketter som man kjøper på bokhandel har lim som sitter som heia. Det er ille nok å banne og svette over arbeidet med å fjerne etikettene fra flaskene til Nøgne Ø og Haandbryggeriet, men det er ekstra irriterende å klistre på egne etiketter som man vet kommer til å gi mye arbeid når de skal av igjen fordi flaskene skal brukes på ny.

Jeg fikk tak i Gummi arabicum (også kalt G. arabica) fra Urtegaarden i Danmark (http://www.urtegaarden.dk/). De kaller det akasiestivelse, som er samme produkt. En halv kilo kostet 136, og utfra hva jeg estimerer, kommer det til å vare veldig lenge for meg. Det er også andre som selger lignende produkter, blant annet så jeg noe som liknet i en gammel katalog fra Brouwland i Belgia.

Egentlig var det jeg kjøpte beregnet for bruk i hjemmelaget sukkertøy, der gummiaktighet (tenk seigmenn eller skum-mus) visstnok lages ved å blande inn dette. Derfor var varen i matkvalitet og til og med økologisk - uten at det var viktig for mitt bruk.

Jeg skriver nå bare ut etiketter på vanlig papir, skjønt jeg bruker 90 grams superhvitt laserpapir. Så blander jeg ut en teskje av pulveret i ca 5 ganger så mye vann, og rører godt ut. Denne blandingen smører jeg med en relativt stor pensel på flaska der etiketten skal sitte og i området rundt. Deretter setter jeg på etiketten, og presser den godt inntil flaska med en fuktig klut. Jeg tror det tørre papiret suger opp lim-væska jeg har penslet på, og da trenger den 3-5 sekunder for å sitte så fast at jeg ikke kan rette opp vinkelen om det kom skjevt på. Til slutt tørker jeg opp overskytende lim-væske med den fuktige kluten. Jeg klarer kanskje 3-4 etiketter i minuttet, hvilket er ikke veldig fort, men likevel er en kolossal innsparing totalt sett.

Bruker man for tynn blanding, kan den ramle av om det dugger på flaska (tenk kjøleskap), men jeg vet ikke om 1:5 er den optimale blandingen - den bare ser ut til å fungere for meg. Når etikettene skal av, er det bare å legge flaskene 3-4 minutter i lunkent vann, så ramler etikettene av helt umotivert og motstandsløst.


 

2008-09-20

Fikenbladet i Beringen

Fredag formiddag dro de fleste av oss på en hjemmebryggersjappe nord i Belgia, mens Magni og Karianne skulle på et sjokolademuseum. Kjønnsroller? Næ, kan'ke forstå hva du mener med det!? I leiebil, veiledet av en GPS med den litt sarkastiske stemmen til John Cleese, suste vi av gårde mot Beverlo og Brouwland. Sjappa innfridde til overmål alle våre forventninger, men det er en annen historie. På vei ut av butikken spurte Gustav om de kunne anbefale et spisested i nærheten. Joda, de anbefalte t'Vijgenblad i Beringen noen km unna. I et land som Belgia, der landsbyene er strødd jevnt utover, nesten tettere enn holmene i en sørlandsk skjærgård, så vil en pub i en landsby noen km borte ikke kvalifisere som «like ved». De kunne ha dirigert oss mot atskillige nærmere puber, men valgte kvalitet fremfor nærhet - heldigvis.

Vi fant puben relativt enkelt, midt i sentrum av en gammel middelalderlandsby. Vi ble ikke skuffet, for fikenbladet var en kombinert pub, kafe og restaurant av den typen det alltid er morsomt å besøke. Innehaveren var en romslig Obelix-type og menyen var rikholdig både på mat i store porsjoner og på drikke.

Jeg valgte en biff av et slag, som kom med en saus laget på Koolputterbier, og bestilte samme ølet til maten. Vi hadde sett nedlagte kullgruver på veien. Jeg antok at dette ølet var et beksvart og brent porterlignende øl, hvilket ikke var langt unna sannheten. Belgisk øl er sjelden helt svart. Rett nok har det kommet både stout og portere, men det er unntaket å finne noe som er skikkelig svart.

Belgierne har sine egne øltradisjoner og føler ikke behov for å etterape briter og tyskere og andre. Kanskje er det også en motvilje mot brentsmak og kanskje liker de smaken av karamell, men det er et faktum at det mørkeste du vanligvis får er dyp karamell-rødbrun til burgunder-brunt, et sted rundt mørk mahogny og dypmørk portvin. I mange andre land har mikrobryggeribølgen gitt oss en rekke nye øl og bryggerier de siste ti årene, og flaggskipsølene til mange av disse bryggeriene er ofte så mørke og brente det bare går an å få dem. Men i Belgia har utvalget øltyper forblitt forbausende stabilt. Jeg kjøpte en plakat med bilder av et par hundre belgiske ølflasker for litt over ti år siden, og overraskende mange av disse er fremdeles i omløp. Selvfølgelig har noen kommet til og andre falt fra, men det ville være galt å si at den belgiske ølscenen har gjennomgått noe paradigmeskifte på disse ti årene.

Koolputterbier holdt 10% med mye malt og sødme, en brunlig skumtopp. Oppskriften ble sagt å være både gammel og lokal. Utfra RateBeer ser jeg at te Proefbrouwerij har et Koolputter-øl som to personer har anmeldt i november 2006. Jeg har en mistanke om at det er samme ølet, men at jeg smakte en senere batch, muligens kontraktbrygget et annet sted, for etiketten sa ingenting om te Proefbrouwerij, men gav gjentatte henvisninger til Beringen. På etiketten er det et våpenskjold som minner om byen Beringens: men i stedet for fire bjelker er det tre B'er (sikkert for 'Beringse Bier Brouwerij') og bjørnen har fått et fikenblad (sikkert som symbol på puben som selger ølet).

Koolputterbier var tydeligvis lokalt, og vi måtte spørre om de hadde flere lokale øltyper. Serveringsdamen så litt tvilrådig ut - kanskje var det bare frykten for lange engelske setninger som gjorde henne usikker. Hun hentet i alle fall den Obelix-aktige innehaveren. Han tenkte litt over saken og så oss litt an, og så kom det litt forsiktig at joda, de hadde jo forsåvidt et annet lokalt øl - sånn strengt tatt - men de pleide ikke å reklamere så høylytt for det, men om vi virkelig var interessert, så ... vel, kanskje han kunne finne det ... Oppmuntret av vår imøtekommende interesse hentet han en flaske med Bèrrings Blauw Bier - et blåbærøl. Det var godt, blåbærsmaken var der, men den var langt fra overdøvende. Det er jo ofte en vanskelig balansekunst å få et fruktøl til å smake av frukten som er brukt uten at den denne smaken høyrøstet overdøver alle andre smaker. Også dette har bryggerivåpenskjoldet som jeg nevnte over.

Vi spurte innehaveren videre ut. Det var hans bror som produserte både blåbærølet og og det andre ølet, og blåbærene kom fra en blåbærfarm i nærheten. Ølene var stort sett bare i salg på denne ene kafeen. Vi ønsket å kjøpe noen flasker, men det var ingen butikk i nærheten som solgte det - men vi fikk kjøpt direkte fra lageret til butikken. Praktisk - slik vil jeg ha det i Norge også!

Se det! Nå har jeg brukt ordet, og produktet finnes, så det er bare å løpe og registrere blåbærøl.no, trolig Norges korteste domene som er et ekte ord og som har alle de tre norske spesialtegnene. Selv Cantillon har brygget et blåbærøl for danske Ølbutiken, så det finnes mer enn ett produkt.

Ellers smakte jeg på Kerkom Winterkoninkse - et uklart, dypbrunt juleøl som ennå ikke var utsolgt, og Barbar - som vel er mer kjent her hjemme i Norge, om kanskje ikke i denne varianten, som var et honningøl.

På ettermiddagen skulle vi ut på pub i Brussel. Vi forsøkte først Bier Circus, og støtte på siesta-problemet: det at endel steder er åpent på formiddagen og åpent på ettermiddagen, men stengt noen timer imellom. De er dels lunsjcafé og dels kveldspub, men innimellom har de stengt fordi det er labert med gjester. Så det ble ikke Beer Circus denne kvelden heller.

Derifra dro vi videre til La Mort Subite - et navn som er kjent både som pub og som øl. De holder til i et gammelt, ærverdig café-lokale, og selv om det var skakke bord og slitte og nedrøkte lokaler, så skinte det av gammel, loslitt storhet.

På La Mort Subite så vi igjen en art som jeg tror forlengst er utryddet hjemme i Norge: cafékelneren. Ikke sånn å forstå at de ikke finnes, men som karrierevei er vel dette tørket inn. Servitør er noe man er på deltid ved siden av studier, og om man ønsker å gjøre det til levevei, finnes det seriøse og dyrere restauranter som er bedre steder å jobbe. Lange åpningstider ser ut til å sikre at de fleste som trår inn i dette yrket forsvinner ut etter noen år. Det er synd, fordi det er en fornøyelse å bli servert av en profesjonell gammel kelner - om han ikke har ervervet seg den litt arrogante grinebiterske minen over årene, da.

De hadde her en utmerket ost med sennep som vi maulet tallerkenvist. Etter at vi først smakte dette i Nederland, har Magni og jeg virkelig trykket denne skikken til våre bryst. Sålenge det er en god og kraftig ost, og en sterk og ikke for søt sennep, så går det alldeles nydelig til fyldig øl. Styr unna alt som minner om pølsesennep og pregløs, mild gulost.

Jeg fikk smakt Mort Subite Gueuze Sur Lie, som er tåkete, syrlig med endel kullsyre og en noe stikkende munnfølelse som var mer kantete enn en faro, men også mer interessant. Begrepet «sur lie» beskriver at ølet har vært lagret med bunnfallet av gjær fra primærgjæringen, noe som gir den en ekstra gjær-karakter. Neste var Mort Subite Blanche som var gyllent til stråfarget, fruktig à la plomme eller sider. Det er et underlig øl med smakskombinasjoner jeg ikke er vant til og som gjør det til et interessant øl jeg gjerne skulle smake på noen ganger til. Det siste ølet her - Mort Subite Framboise var rødlig med masse bringebær og fluffy skum og blonder, og var det minst komplekse av disse ølene.


 

2008-09-19

Forsiktig start

(Dette er starten på en serie med innlegg om en tur jeg deltok på til Brussel, sammen med Magni og andre i januar i år. De øvrige delene kommer fortløpende fremover.)

«Ut på tur, aldri sur» heter det, og vi skulle på øl-lang-helgetur til Brussel. Men det med surheten var vel en sannhet med modifikasjoner, for Brussel er smørøyet for bryggingen av lambic som er ... vel i alle fall syrlig. «Vi» var i denne sammenheng syv ølinteresserte, dels hjemmebryggere, de fleste med datastudier fra NTNU bak seg. Vi var på «guttetur» til Belgia og Brussel, der vi skulle smake på øl og besøke Browland - en av Europas beste butikker for utstyr til hjemmebrygging.

Siden jeg var så negativ til Guinnessen på Gardermoen forrige gang jeg reiste på øltur, ble jeg nærmest tvunget av reisefølget til å prøve én gang til på samme sted. Joda, de hadde tross alt skiftet fat i mellomtiden, og ølet var langt bedre enn forrige gang, men hvor god kan egentlig en generisk internasjonal Guinness bli? La meg sammenlikne det med hamburgere. McDonald's og Burger King satser på jevn kvalitet over hele verden - målet er ikke verdens beste hamburger, men grei nok kvalitet og lav variasjon i smaken. Du skal vite hva du får når du entrer en McDonald's, selv i de mest avsidesliggende strøk. Det er trygt, men ikke spennende. Du blir sjelden skuffet, men heller aldri positivt overrasket.

Guinness er likedann: målet er å servere et øl av lik kvalitet over hele verden - uavhengig av klima, geografi og andre «uvesentligheter». Det er en svært moderende tanke, men vi beveger oss inn i en post-moderende verden. I mine øyne er ikke det verste at kvaliteten aldri blir noe bedre enn litt over middels, men at med Guinness er det eneste spennende - den eneste variasjonen - den eneste overraskelsen: hvorvidt ølet er skjemt og i så fall hvordan og hvor mye. Jeg vet at det er mange som liker at verden rundt dem er statisk, som hater å bli utsatt for variasjon, som synes at en øl bare skal være en øl, og ideelt skal den være helt lik fra gang til gang. For meg er det omvendt, jeg liker at det er variasjon. Rett nok er det mange nedturer. Det er jo slett ikke alle ølene jeg har smakt som jeg - gitt sjansen - ville springe opp og kjøpe enda én til av. Men imellom nedturene finnes også oppturene. Innimellom alt det som ikke trengs å repeteres er også juvelene blant de store, positive ølopplevelsene. Og disse oppturene oppleves mer intense når de kan kontrasteres mot nedturene, og ikke bare være en evig ensformig grei-nok-het.

... så for å gjøre en lang historie kort. Guinness'en var helt grei den - omtrent som den bruker å være.

Vel fremme og installert på hotellet var klokken allerede blitt kvart over temmelig-sent. Hotellet lå bokstavelig talt et stenkast fra EU-kommisjonens kontorbygg. Jeg tok meg forresten stadig i å lese det som Barleymont i stedet for Berlaymont, det er vel en Fraudian slit. Vestibylen på hotellet stinket som produksjonshallen til en plastbåtprodusent, for vi kom i den uka som de skiftet alle teppene i hotellet. Eller kanskje var det slik at vi hadde fått billige rom på et firestjerners luksushotell nettopp fordi det var under oppussing akkurat den uka? Det var greitt nok, for jeg hadde ingen planer om å sitte og ruge i en hotellobby.

Sulten styrte oss mot første og beste restaurant, en gresk sådann. Selv om de ikke hadde fokus på øl, og slett ikke spesial-øl, så hadde de likevel et utvalg som var imponerende for oss som nettopp var avsteget et SAS-fly: Leffe, Chimay og Grimbergen for å nevne noen. Jeg skal ikke gå i dybden på de som er velkjente her hjemme, men la meg nevne Blanche de Bruge. De tappet den fra fat og dyttet en sitronskive i glasset! Det var nesten som å få en ufrivillig klunk Cola i en førti år gammel whisky, men skaden var skjedd og det var bare å forsøke å smake. For alt jeg vet er dette den kanoniske måten å servere dette ølet på. Det er vel ingen overraskelse at den hadde en aroma av citrus, fargen var gul og tåkete med lite skum, ellers var det lite av det meste - lite bitterhet, lite fylde og lite smak - men den var temmelig oppfriskende, da.

Belgia er full av øl som heter Blanche de histen og Blanche de pisten. En gang i tiden var denne øltypen så godt som utdødd, og Pierre Celis skal ha mye av æren for å ha vekket den til live igjen. Etterhvert har ølinteressen steget både i Belgia og andre steder, og witbier er blitt en sterk og levedyktig stil.

Ølmessig har Belgia store kontraster. Utvalget er stort, og bevisstheten om at det skal serveres i rett glass er også stor - men der stopper det opp hos mange serveringssteder. Kunnskap om behandling, skjenking og varekunnskap virket variabelt. På de beste stedene var dette så absolutt tilstede, mens mange andre steder er man akkurat like nonchalant og uvitende som her hjemme - man har bare flere øl.

Jeg hadde etter middagen lyst til å spasere til Beer Circus noen km unna, men ble nedstemt. I stedet valgte vi etter en kort rekognosering den mest lovende av de nærmeste pubene: Kitty O'Shea's Pub - dvs etter at puben Ye Olde Hack var funnet stengt for kvelden (neida, det var uansett ikke en datapub).

Kitty O'Shea's er nok en pub du ser lite til i guidebøkene, og det er egentlig ikke så stort tap. Puben er irsk ... skjønt, «er» og «er», fru Blom. Av en eller annen grunn skal hamburgersjapper være amerikanske, pizzabuler italienske og i den samme tradisjonen skal puber være irske. Jeg aner ikke helt hvorfor. Jeg har vanskelig for å tro at det er ølet, for Irland er kanskje det øldrikkende landet i Vest-Europa som minst har utmerket seg med sine mikrobryggerier. Kanskje er det at irsk musikk har et image som passer til puber, kanskje er det at irene var flinkere enn engelskmennen og belgiere til kommersielt å pushe noe annet enn lys lager til resten av verden? Kanskje de har klart å beholde pubkulturen selv om de har ensrettet ølutvalget? Jeg vet ikke, det er bare slik.

I alle fall må det være en livlig handel med genuintutseende irske pubeffekter, og Kitty - dersom det var innehaverens virkelige navn - må ha handlet inn sin andel og vel så det. Puben hadde de vanlige irske ølene, samt at ett og annet engelsk øl - som Boddington - lå der som etnisk støy.

Det hadde vært interessant å fått høre en ekte ires syn på disse irske pubene. Er det noe han eller hun ville føle seg hjemme i, eller er det et sammensurium av irsk, nesten-irsk, lissom-irsk, latesom-irsk og kunnevært-irsk? Især er det engelsk og irsk som sammenblandes i pubikonologien - noe som neppe behager irene. Jeg tør knapt å tenke på hvordan en «Genuine Norwegian Vaertshus» i Minnesota vil kunne se ut, men jeg har mine mistanker - og det involverer rosemaling, vikingeskipstavner, köttbullar, lutefisk og Tuborg.

Plasseringen vis-a-vis EU-kommisjonens kontorer sikret puben en jevn strøm av slipskledte kunder. Stemningen var stor og atmosfæren preget av den engelske fotballkampen på storskjermen - komplett med feltet som konstant opplyste om at det var på tide å skifte pære i projektøren. Det var endel båser og søyler og annet mørkt treverk som må ha hørt hjemme annetsteds - søylene hadde ihvertfall ingen iøynefallende bygningsteknisk funksjon - de stoppet et stykke oppi den røykfylte lufta. Men bak det hele gløttet restene av et tidligere, ikke-irsk liv frem: overmalte fliser på vegger og i tak. De var malt i generisk pub-gulbrunt, men den profilerte overflaten avslørte at lokalet hadde vært annerledes dekorert en tidligere inkarnasjon.

Jeg styrte unna alt det irske ølet, og fant ett som het Brussles Fruit Beer. Jeg hadde der og da ikke mer info om det - flaska forsvant i søpla før jeg fikk forsøkt å overdøve pubmusikken med et «nei». I ettertid ser jeg at dette var produsert av Du Bocq, som har mange respektable øl. Det var tåkete, nokså kullsyreholdig, avrundet i smaken, med lyst skum med trekk av sider og eplemost. Jeg må nesten si meg enig i Magni, som mente det minnet litt om den generiske juicen du kan kjøpe og som er satt sammen av ulike tropiske frukter. Det var ingen stor opplevelse, og det var få andre øl der som fristet.


 

2008-09-18

Seks store opplevelser

Noen dager er bedre enn andre dager, også ølmessig. I kveld har jeg smakt seks store opplevelser. Først var det Trondhjem mikrobryggeris Jubel Ale, som er brygget i forbindelse med deres ti års jubileum. Den var helt klart i deres bryggeri-stil, med en god del humle og fruktighet, et sted mellom deres amber og IPA, men med en farge som minnet mer om en pale ale. Det er ikke så lenge siden den ble satt på, så den var fremdeles litt ung.

Senere på kvelden ble det et fullt sett av øl fra Westvleteren, samt Ut på tur og Dark Horizon 2nd edition fra Nøgne Ø. De første er per definisjon ikke å få på det norske markedet, og de siste er ennå ikke sluppet. Det var ifm prøvesmaking for Adressa, så referatet kommer nok der. Kortversjonen er at Westvleteren er god, meget god. Den har kompleksitet, balanse og overtoner som ligger på toppen av det som ved første øyekast er tre bra belgiske øl. Ut på tur er for meg en åpenbaring av profetiske proporsjoner, for den har så mye jeg ikke har smakt før i noe annet øl. DH2 er i litt større grad en kjenning, men likevel en velkommen kjenning, og jeg tripper og venter allerede på 3rd edition.


 
- lagt inn av Lars Marius Garshol - 2008/9/19 09:33:38
Veldig enig i at Ut på tur er en høyst uvanlig øl. Jeg syntes den var litt tung å drikke, men absolutt spennende.

Ut på tur og DH2 er faktisk sluppet. Begge ble offisielt sluppet på European Beer Festival i helga.

Vær forberedt på at DH3 blir noe helt annet.

2008-08-30

Ett år siden Michael Jackson døde

Det er idag ett år siden sjokkmeldingen om at Michael Jackson døde. Jeg oppfordrer alle til å minnes ham over en god øl eller whisky i løpet av dagen.


 

2008-08-29

Useriøst om øl av Aftenposten og Borglund

Sukk, så har Aftenposten redusert seg til såpekasse for en skribents personlige harang, i dette tilfellet mot kvalitetsøl. Dere finner «testen» - av alle steder - hyttebilaget til avisa, skrevet at Per A. Borglund.

Joda, jeg vet at det er mange som ikke liker mørkt og kraftig øl som smaker noe, og jeg plages ikke ved det. Men popularitet har aldri vært noe entydig godt mål for kvalitet, annet enn blant de av livets middelhavsfarerne som panisk frykter for å skille seg ut fra hjorden.

En gyllen regel er at man ikke forsøker å anmelde det man ikke har peiling på, og i hvert fall ikke det man dypt og intenst hater. Rett nok er det enkelt og fristende å drite ut sine hatobjekter for full offentlighet i blomstrende språk, og det er en lettvint måte å skaffe seg applaus fra likesinnede, men det er likevel ikke akkurat et tegn på egeninnsikt, integritet, seriøsitet eller selvsikkerhet. Likevel er dette hva jeg mistenker Borglund for å ha gjort. Selv i de terningkastende avisene bør det stilles visse krav til en objektiv vurdering, ikke bare ren subjektiv synsing.

Her flyter det liberalt med billige poenger og utskjellinger. Jeg finner ingen grunn til å gjenta smøreriet, gå dit og les selv. Jeg har sett mye rart skrevet av lagerboys i hat over nye ølvaner og frustrasjon over at ølverdenen og dens utvalg ikke stivnet til som et vokskabinett det året de fylte 20. Jeg skal slett ikke påstå at det gjelder akkurat denne artikkelforfatteren, men min første innskytelse var nettopp flash-backs til slike holdninger.

Hvem er så Per A. Borglund? En annen artikkel i hyttemagasinet forteller at han er forlagssjef i Aftenposten Forlag, og har skrevet en bok om kokebøker - bokstavlig talt på eget forlag. Det nevnes videre at han har «godt over 5000 bøker om mat og vin» - et poeng som nevnes flere steder og synes å være hans fremste krav på berømmelse. Det er en bakgrunn som burde borge for at han kan endel om smak og fødevarer, selv om ryggmargsrefleksen drar meg i en helt annen retning. I alle fall må vi ta seriøst hans eget utsagn som en selvbeskrivelse: «For ganer som er fin-tunet inn på kalde pilsnerøl, føles Polets øl (i vårt utvalg) omtrent like riktig som å servere Solo til lutefisken.» Det lyder som en lagerboy (for å bruke begrepet Wychwood har udødliggjort) og muligens vinsnobb, om boksamlingen hans er en indikasjon.

Det er denne typen artikler som journalister ikke bør slippe upåaktet unna med. Og om tilbakemeldinger ikke er velkomne, så er det ikke mindre viktig å gi dem.

Så la oss begynne allerede her og gi kritisk og relevant tilbakemelding. Vi kan ta utgangspunkt i artikkelens foto - som forfatteren selv har tatt. Det er en meget dårlig idé å plassere ølet i direkte og sterkt sollys, selv om det bare er for noen få minutters foto-op. Øl som dette har generelt mer humle enn jeg tror han er vant til. Stoffene fra humla blir spaltet og dermed ødelagt av UV-strålingen i sollys. Rett nok beskytter brune flasker bedre enn blanke, men ølet blir ødelagt av sollyset, eller skunky som det heter på engelsk. Så kanskje noen av alle disse forferdelige smakene han erfarte var selvfremkallet?

Dernest synes jeg det er temmelig freidig å beklage seg over at ølet er uklart, for så i neste åndedrag å innrømme - ja nærmest kokettere med - at man ikke har behandlet det slik det skal. Det er selvdiskvalifiserende og vitner om dårlig planlegging og lav seriøsitet. God skikk ifm anmeldelser er å sikre at varene man tester er i den best mulige kvalitet.

Aftenposten ... sukk! Dette er ikke et seriøst trekk av dem. La oss bare håpe at det i det minste finnes seriøse avislesere i Norge - lesere som innser at en test der gjennomsnittet er 1,7 i terningkast ikke egentlig er verd noe utover det å karakterisere testeren selv.

Siste: Aftenposten ser ut til å ha fjernet artikkelen, og det er et forsonende trekk og viser at man reagerer når slikt skjer. Det er tross alt viktigere å legge vekt på hvordan man rydder opp, enn hvilke tabber man i utgangspunktet gjorde. Du finner fremdeles den originale artikkelen på Googles cache, søk etter "borglund hyttemagasinet øl".


 
- lagt inn av Johannes - 2008/8/2 11:54:38
I Belgien är det viktigt med rätt ölglass, det stämmer ju. Men det är väldigt ovanligt att man vägrar att servera en viss ölsort bara därför att alla märkesglas råkar vara i bruk. Riktigt så fanatiska är belgierna faktiskt inte.
Enig i at det er ikke universelt i Belgia ... - lagt inn av Anders Christensen - 2008/8/4 21:01:08
... at man ikke får servering fordi glassene er opptatt, og på enkelte puber har jeg fått servering i det som minnet om umerkede melkeglass. Jeg må også innrømme at jeg ikke selv er blitt nektet servering pga manglende glass (eller av andre grunner :-)). Likevel sier hårdnakkede rykter (som jeg ikke kan dokumentere) at på enkelte, spesielt kvalitetsbevisste puber vil de heller selge deg et annet øl, enn ett som de mangler rent glass til. Det er i alle fall en søt historie, og belgierne er utvilsomt meget bevisst på å bruke rett glass.

2008-08-11

Besøk på Trøndersk matfestival

For hvert år har det kommet mer og mer ølfokus på denne festivalen, skjønt «ølfokus» er misvisende. Eksponeringen har gått fra nano til mikro til milli, og selv om det er en stor økning relativt sett, så er øl fremdeles en nesten forsvinnende liten del av festivalen. Men la oss se på det som er der.

I år var Inderøy gårdsbryggeri utstiller, med øl som eneste vare de stilte med. Dét er nytt av året, for tidligere har øl vært noe utstillerne «også fremstiller, men ikke har tatt med». Videre var Storli gård der, og jeg trodde at Inderøy slakteri skulle stille med egenprodusert ingefærøl - men det var Dahls' variant de serverte. Et annet høydepunkt var smaksverkstedet om ost og øl, i regi av prosjektet «Søke gammelt, skape nytt», med gårdsproduserte vareprøver fra både norsk og svensk side.

Storli gård presenterte primært maten de lager av lam. Deres lisens for brygging er kun for utskjenkning på gården, og de serverer kun for sluttete lag som kommer for å smake på maten. Det er jo interessant for reiseselskaper i buss om de besøker Trøndelag, men tilgangsmessig er det et stykke til en drop-in pub, for ikke å si tapping på flaske. Fru Pedersen var der også, for maten du får på Matfestivalen og bondens marked, selger de fra butikken sin resten av året, og det ville være naturlig om de i fremtiden også tar inn gårdsbrygget øl i tillegg til alle de andre gårdsproduserte varene de allerede fører.

Inderøy stilte med fire øl, de tre første ølene deres, samt Kvitweiss, som er et hveteøl, kanskje litt ungt, men det skyldes kanskje vi at ølene de brygger rives unna før de får modnet helt ferdig på bryggeriet. Batchstørrelsen deres er ikke så stor, så det er et bryggeri som nok kommer til å bli spennende, men neppe alment tilgjengelig nasjonalt. Det var således to øl som ikke ble presentert, samt at nisseølet deres kun var nevnt i bryggeripresentasjonen. Lisensen de hadde for å servere skapte litt hodebry, for enda så tydelig det var merket, så var det mange som ikke fikk med seg at ølet måtte drikkes i umiddelbar nærhet av boden, og det var derfor heller ikke mulig å kjøpe flasker for å ta med seg. Tidsbegrensningene i bevillingen gjorde også at de måtte pakke sammen før de andre bodene. Man kan nok fruste over norsk bevillingspolitikk, men det er kanskje mer konstruktivt å påpeke hvor og når den går unødig langt.

Inderøy gårdsbryggeri på Trondheim matfestival i
	2008
Standen til Inderøy gårdsbryggeri

Øl-og ostesmakingen på lørdagen var et høydepunkt. Det var fem lokale oster og fire lokale øl. En gjeitost fra Leksvik ble koblet mot vann - noe som ble litt tamt, men det var mulig de savnet det femte ølet. En tilsiterost fra Orkladal ysteri ble koblet mot Sigridøl fra Ølve på Egge. Blåmann, en blåmuggost fra Skånaliseter var koblet mot Ølveøl, men alle var enige om at osten kunne tålt et enda kraftigere øl. En vellagret Balder ost fra 2003 fra samme ysteri hadde konsistens som en velmoden parmesan, og det var ikke mulig å kjenne noe smak av geit på den. Den ble koblet mot IGB Kvamsholmer. Osten var en åpenbaring for meg, og jeg må snarest skaffe den, og ølet - som brygges med 10-12% hvete - matchet den i svak syrlighet. Til slutt var det en kjellerlagret geitost fra Gärdnäs Gård i Jämtland, som ble koblet mot IGB Ankerøl.

Smaksverksted om øl og ost på Trondheim matfestival i
	2008
Fra smaksverkstedet

Gårdsproduksjon av ost har det til felles med mikrobrygging av øl at det er levende produkter, der man ofte må arbeide på lag med årstidsvariasjoner fremfor å forsøke å eliminere dem. De har også det til felles at sluttresultatet varierer, og at man kanskje skal akseptere det, fremfor å se på det som en defekt. Jeg liker i alle fall at ølene jeg nyter har smaksutvikling og variasjon, og det samme er tilfelle for osteproduksjon.

En annen nyhet som jeg ikke hadde plukket opp tidligere, var at Skånaliseter gård i Namdalen tenker seriøst på å starte å brygge øl. Der produserer Svein Håpnes idag ost, og de holder på å eksperimentere med ølbrygging for å lage øl som står til de 15 ostesortene deres. Jeg har naturlig nok ikke smakt deres øl, men skal man dømme utfra hva de har klart å få til å ostefronten, så kan dette bli et gårdsbryggeri å regne med. Utfra paneldebatten var det mulig å forstå at de i alle fall eksperimenterte intert med to øl: Ett var mørkt, søtt med stegvis mesking på tildels høy temperatur for å gi mye ikke-gjærbare sukker, og med mye brentsmakt og endel røyksmak, men jeg fikk ikke med meg om de de også selv maltet. Det andre ølet kalte de «Smugler», men de beskrev det ikke så inngående. De er presentert i en matturistavis om Røyrvik, der også Inge Staldvik er intervjuet, holdende frem Meirsmak-krusa fra Skjenkestova på Skorovas, så la oss tippe at også dette gårdsølet først dukker opp i Skorovas.

Skånali Gårdsysteri
Svein Håpnes fra Skånaliseter ysteri

Dette er enda et resultat i regi av det interregionale samarbeidet «Søke gammelt, skape nytt» - et prosjekt som nå visstnok har fått penger til fortsatt drift i to-og-et-halvt år. Vi gleder oss! En annen nyhet fra samme kant er at Roger Løes rapport om maltøltradisjoner i Midt-Norge er tilgjengelig for 100,-. Roger er tidligere brygger på Trondhjem Mikrobryggeri og dessuten ivrig ølinteressert. Den 50-siders rapporten hans er sammen med Bjarne Westmos Norsk Maltøltidende det AFAIK mest substansielle som er skrevet om trønderske maltøltradisjoner siden Odd Nordlands bok fra 1968.

Et annet rykte jeg plukket opp i løpet av festivalen er at man på Meium gård i Selbu visstnok også teller på fingrene om man skal begynne å brygge. De har idag produksjon av konfektsjokolade, blant annet med mye bruk av bær og frukt og andre lokale produkter som ingredienser. En av sjokoladefylltypene deres kommer imidlertid mer langveis fra, det er en whisky-konfekt med ram røyksmak, visstnok fra Caol Ila, og siden whisky er videreforedlet øl, så er det lov å håpe og tro at interessene deres gjør at det ligger noe i startgropa her. Jeg ville ikke anbefale å holde pusten, for det er et temmelig langt lerret å bleke fra stadiet der man funderer på om ikke brygging kunne vært lurt, til flaskene med produktet står på disken.

Hvem savnet jeg? Det var ingen av bryggerne fra Stjørdal der, men det matcher det litt introverte image de generelt gir, for det er en lokal bryggetradisjon, og ikke butikk. Jeg savnet Ølve på Egge også, og tenk om vi kunne fått besøk av Jämtlandsbryggeriet eller en av gårdsprodusentene som tenker på ølbrygging på svensk side! Jeg fikk inntrykk av at seminaret om øl og ost var en suksess, og at de planlegger å repetere det til neste år.


 

2008-08-03

Kanskje slutten for Kieglekroa?

Kieglekroa skal kanskje gå inn, ifølge Adressa. For noen dager siden var jeg innom og sjekket, og det stemte. De hadde visst ikke helt og ugjenkallelig bestemt det, men det var den veien det så ut til å gå.

Selv om Kiegla på langt nær er første drikkested i Trondheim, så var det vel den første puben i byen. Det fantes steder som Gamla lenge før Kieglekroa, men såvidt jeg vet var Kiegla den aller første puben som var inspirert av engelsk stil, helt ned til pubspillet sjoelbak. Rett nok er navnet nederlandsk, men visstnok var spillet populært i England helt tilbake til Tudor-tiden, under navn som Shovel-board og Shove Ha'penny.

Kieglekroa ble åpnet i 1962 av ingen ringere enn senere statsminister Per Borten. Han er kanskje ikke først og fremst kjent som pubgjest, men han var neppe noe hengehue i sosialt lag. Det går en historie om ham i selskap på Slottet. Under en stående buffet fikk han fingermat, kaffe og cognac å passe på. Det er tre ting fordelt på to hender, så Borten løste det ved å helle cognacen i kaffen, à la karsk. På avisbildet fra de tidligste tider er vist en bowlingbane - kanskje pubnavnet kommer derav? Et annet trivia om puben er at det var politiets stamsted, men det var sikkert før politistasjonen flyttet til Nedre Elvehavn.

Mitt mentale bilde av Kiegla er at det startet som stamstedet for generasjonen som var for unge til å ha vært på Skauen under krigen, men for gamle til bli hippier i 1968. Det er sikkert ikke et helt rettferdig bilde, for ikke var jeg født da puben åpnet. Med årene har nok kundekretsen blitt komplementert med atskillige yngre krefter, selv om det virker som de stadig er eldre enn meg - kanskje det er generasjonen som ikke var født under krigen, og som var for staighte og konvensjonelle til å bli hippier i 1968? Men stedet står for meg som et pilsens tempel, bygget i britisk stil, med små sidekapeller for ales og mørkere lagere. I det minste har ales og mørke lagre hatt en plass der.

Det er 46 år siden 1962, men bygningen som huser puben - eller rettere sagt de hvelvede kjellerne der - er fra senest 1650. Det er 358 år siden. Da hadde Jämtland vært svensk i fem år, og det skulle gå 40 år til Tordenskjold ble født.

Huset er et godt eksempel på en bakgårdsbygning, selv om det ikke er så lett å se idag, fordi bygningene som lå ut om gata er revet og tomtearealet er blitt til Krohagen - en biergarten. Men tenk deg at de opprinnelige bygningene med gatefasaden fremdeles var der, og se for deg en port, med et lang og trang portrom inn mot bakgårdsbygningen. Da får du nesten samme følelse som ved A la Becasse i Brussel. Og på et overordnet plan er vel heller ikke bygningene så forskjellige, selv om byggestil, materialer og funksjon varierer. At såpass mye av bygningen er oppført i stein kan skyldes en av de mange forordningene om bruk av ikke-brennbare byggematerialer som alltid dukker frem fra røyken etter en større bybrann, men som raskt falmer og forsvinner i mangel av den neste.

Selvfølgelig er det nå mange som gråter og gnisser tenner over at denne tradisjonsrike puben kan forsvinne. Men jeg velger å se det litt annerledes, om ikke annet for ta et annerledes og kanskje litt kontroversielt standpunkt. Selv gode ting må ha en slutt, og det er bedre å avslutte med verdighet, enn å tvære det ut på overtid.

Byantivaren kommer aldri til å la hotellet rasere bygget, og pubdriften dekker bare en åttendedel av husets historie. En pub er noe langt mer enn huset rundt og gjenstandene inni. En pub er summen av stemninger, anekdoter, tradisjoner, holdninger, lystlige kvelder, av kunder og personale.

Noen puber monopoliserer et publikum - og omvendt. Disse pubene vokser opp, blomstrer, modnes, aldres og dør med dem. Det er et sunnhetstegn for fremtidsutsiktene at en pub har et blandet klientell, og et varseltegn når gjestene utgjøres av den samme kameratgjengen som har gått der de siste tiårene. Slike puber lever akkurat like lenge som kundene sine. Det er ikke noe galt i det, det er bare gitt at puben lever og dør med gruppen av stamkunder.

Jeg har aldri frekventert Kiegla, uten at det er én bestemt grunn til det. I tidligere tider hadde de et utmerket ølutvalg, og selv om de ikke har endret det vesentlig, så fremstår det idag som tynt og ensiding og langt fra forlokkende på meg. Dels har jeg alltid oppfattet - sikkert feilaktig og fordomsfullt - at de som går der er noen årsklasser over meg. Jeg har vært der oppigjennom årene, men det ble liksom aldri førstevalget eller noe stamsted.

Det er også noe mildt irrasjonelt ved å ville beholde en pub utover dens egen evne til å overleve. Jeg tror det koker ned til ønsket om ikke å bli gammel. Om man fremdeles kan herje stampuben som en Jokke eller en Pondus, om enn med stokk og høreapparat, så gjenutspiller man ungdommen for en stakket stund. Det er rikignok noe cargo-cult over det, siden det indre ikke nødvendigvis slår gninster bare man konfigurerer de ytre tegn og rekvisitter «rett». Hvis man så river eller stenger puben, så er det som man for godt har avstengt retrettmuligheten tilbake til ungdommens glade dager, som om man har kuttet navlestrengen for godt.

Men rent generelt: en pub dør ikke idet veggene kollapser, den dør litt når gjestene tynnes ut og nye ikke kommer. Den dør litt med nytt eierskap som heller fokuserer på å tjene mest mulig pæng enn å skape et miljø. Den dør litt når betjeningens gjennomløpstid nærmer seg den for italienske statsministre. Den dør litt når de tidligere så velbrukte pubspillene ligger og samler støv.

Hvis man virkelig vil bevare Kiegla, så er det kanskje ikke først og fremst videre drift som bør være målet, for det er og blir bare et midlertidig tiltak. Skriv heller artikler og bøker om puben og livet der. Dét er måten å gi puben evig liv. Å bevare veggene og gjenstandene innenfor uten å klare å formidle livet slik det utspilte seg der, er å lage et bygdemuseum av den mest patetiske typen: et hus fylt av gamle og sikkert autentiske gjenstander, men hvis historie og funksjon knappest noen av de besøkende har noen idé om. Det blir som med etruskerne, som vi har massevis av gjenstander etter, men som likevel fremstår som mystiske og tåkete, for vi mangler stemmene deres i skrift.


 
zfdfsd5 - lagt inn av 2moons dil - 2009/8/24 07:05:03
This is my first time comment at your blog. Good recommended website.

2008-07-23

Av alle hatobjekter er ølavgiftene blant de aller mest upopulære. De får skylda først og fremst for at øl er så dyrt her til lands. Jeg er imidlertid ikke så sikker på at den skylden er helt rett plassert.

Riktignok har vi høye alkoholavgifter i Norge, men ikke så høye at de alene forårsaker at en halvliter koster opp til 80 kroner. Ifølge P4.no er det bare 8,50 som går som alkoholavgift til Staten. Det er mulig de ikke har tatt med MVA av alkoholavgiften, og dessuten bør man også regne inn skjenkeavgift. Likevel er det vel i størrelsesorden 10-15 kroner som går til staten pga særavgifter for alkohol.

Virkeligheten ligger vel nærmere opp til at nordmenn villig aksepterer enhver påstand om at skatter og avgifter er høye. Og i skyggen av denne avledende halvsannheten er det gode vekstvilkår for avanser. En slags pervertert kjerne av sannhet er det også i det, for avansen beregnes ofte prosentvist etter varens en gros-pris. Det er en fremgangsmåte jeg ikke kan akseptere - selv om jeg ofte er nødt til å tolerere den.

Men det er heller ikke bare utestedene som har king size avanser. En kamerat av meg rapporterte at han fant norske poløl av den virkelige høyende-typen til 32 kroner på Brugsen i Danmark nå i sommer. Selv om vi korrigerer for at danske kroner er mer verd enn norske, så er det rundt halv pris og nedover sett med norske øyne. For noen år siden fant jeg selv norske øl på Systembolaget til rundt halv pris av hva de kostet på Polet. Det er meg uforstålig at disse prisforskjellene skulle kunne bunde i skatter og avgifter.

Kanskje dét blir det norske avgifts- og importsystemets bane. At ved å ha så mange hindre på hjemmebane, kan bryggerene og alle distribusjonsleddene la kundene på hjemmebane subsidiere lav prising på utemarkedet, og dermed gi urettferig konkurranse? Det eneste sikre er at det norske alkoholsystemet lever på lånt tid.


 
- lagt inn av Knut Albert - 2008/7/25 09:38:38
For de små blir distribusjonskostnadene svært høye. Dette er ikek noe problem for Carlsberg og de andre store, men når Ægir eller Ølve skal sende et par kasser med øl til Fenaknoken i Oslo, blir kostnadene pr. flaske svært høye. Det er også et problem at de varene som skal listeføres på polet skal ha samme pris over hele landet. Hvis jeg sitter på min ferieøy på Helgelandskysten og vil bestille ølflasker enkeltvis, må distributøren pent betale kostnaden ved å sende den i posten. Det er klart at dette må endres påe t elelr anent vis!

2008-07-19

Glasshysteriet

Øl er inn. Øl er i ferd med å bli mote. Og som med alle moter truer de ytre formene med å overdøve innholdet. Det sees på hysteriet rundt bruk av «riktig» glass til hvert enkelt øl.

Hvor langt dette har gått illustreres av et opptrinn jeg observerte fra en barkrakk i Trondheim. En kunde kom opp til bardisken og bad om «en porter, velg en god en for meg», for deretter å lage oppstyr fordi han ikke fikk den i et spesialglass fra det aktuelle bryggeriet. «Nei, da vil jeg heller ha et annet øl som du har riktig glass til,» var hans kommentar. Det var endog snakk om en engelsk porter, og for engelsk øl er jo i grunnen standard, kjedelige, no-brand glass det mest korrekte. Han var bekvem med bartenderens valg av drikke for ham, men stolte ikke på glassvalget. Den ro som bartendere viser i slike situasjoner må gi dem masse karma til neste liv.

Ølglass har forresten en ikke altfor gammel historie. Om man går tilbake i tiden brukte man knappest glass til å drikke øl fra. Man brukte skåler av tre, krus av tinn, begre av leire, horn fra kyr, men glass til å drikke øl er i all hovedsak noe nymotens påfunn fra første halvdel av 1800-tallet. Før det var drikkeglass en ekstrem luksus. Ingen kan sikkert si hvilken ur-sivilisasjon som startet å brygge øl, men mine tippoldeforeldre tilhørte den første generasjonen som i noen særlig grad drakk det fra glass.

Glass er et ypperlig materiale for øldrikking, spesielt om det renholdes riktig. Og jeg skal være den siste til å påstå at aromaen ikke påvirkes av glassets form, for det er sannelig forskjell på et graalslignende trappistglass og et britisk pintglass. Men antallet ulike glassformer er langt større enn behovet for å differensiere aromaene ... og dette er og blir noe som inneholder en stor porsjon motefjas.

Jeg tror nøkkelen til å forstå glasshysteriet ligger i det gamle utsagnet "follow the money", i denne sammenhengen markedsføring. Ølglasset er en av de få gjenværende flatene som bryggeriene kan sette sine logoer på, hvilket de mer enn gjerne gjør. De bærer villig ved til båls i hysteriet etter det perfekt riktige glasset - nettopp fordi det sikrer eksponering av reklameflaten. Her lever bryggeriene i bekvem symbiose med forbrukerne, for de motebevisste øldrikkerne ønsker jo ikke å drikke et dyrt, fancy og sofistikert øl uten at noen rundt dem oppdager det og kan beundre deres valg. Merk at jeg sa ikke at glass er uviktig, bare at mange overfokuserer på viktigheten.

Noen er kanskje uenige med meg, så la meg trekke frem noen observasjoner for å underbygget påstanden:

  • Vi ser stadig oftere at et bryggeri har samme glassform for hele sitt sortiment av øltyper. Dessverre gir det ikke smaksmessig mening, fordi det drar teppet under bena på argumentet om å koble glasstype og øltype. Kanskje burde man heller drikke portere fra ulike bryggerier fra et felles porterglasstype, enn porter og wit fra samme bryggeri i dets standardiserte glass.

  • Noen bryggerier har ulike glassformer, men da virker det oftere som de lager et 5dl-glass, ett 4dl-glass, ett 25cl-glass osv, enn at de lager et pilsnerglass, et witglass, et porterglass osv. Jeg har til og med sett bryggerier som kun har ett eget ølmerke, men med tilhørende glass i flere former ulike fasonger.

  • Ølglasshysteriet varierer fra land til land. England har hatt lite av det, mens i Belgia er det ekstremt. Det ryktes at på enkelte puber i Belgia blir en nektet servering av et øl dersom alle de rette glassene er i bruk. Bakgrunnen for de nasjonale forskjellene ligger nok i at belgiske puber oftest har øl fra mange ulike bryggerier, og da det blir relevant å brand'e hvert enkelt glass, mens England med sitt system av tied pubs har stort sett bare pleid å ha øl fra ett enkelt bryggeri på hver pub, dermed er opphavet til hva du drikker implisitt gitt.

Michael Jackson - fred være med hans minne - laget et sett med fire ulike glass. Man kan diskutere formene, men egentlig trenger man ikke stort flere enn fire, for det er de generelle formene som teller. Men jeg gadd se den puben som kjøpte inn et relevant sett av generisk formede ølglass sålenge de får logo-glass slengt etter seg fra bryggeriene.


 
- lagt inn av Johannes - 2008/8/2 11:54:38
I Belgien är det viktigt med rätt ölglass, det stämmer ju. Men det är väldigt ovanligt att man vägrar att servera en viss ölsort bara därför att alla märkesglas råkar vara i bruk. Riktigt så fanatiska är belgierna faktiskt inte.
Enig i at det er ikke universelt i Belgia ... - lagt inn av Anders Christensen - 2008/8/4 21:01:08
... at man ikke får servering fordi glassene er opptatt, og på enkelte puber har jeg fått servering i det som minnet om umerkede melkeglass. Jeg må også innrømme at jeg ikke selv er blitt nektet servering pga manglende glass (eller av andre grunner :-)). Likevel sier hårdnakkede rykter (som jeg ikke kan dokumentere) at på enkelte, spesielt kvalitetsbevisste puber vil de heller selge deg et annet øl, enn ett som de mangler rent glass til. Det er i alle fall en søt historie, og belgierne er utvilsomt meget bevisst på å bruke rett glass.

2008-07-15

Åpent oppfølgingsbrev til Vinmonopolet

Jeg har vært litt sen til å ta tak i denne saken, men her kommer det. Først side 1 og side 2 av svarbrevet fra Polet. Under kommer teksten jeg nettopp har sendt til Polet via epost. Jeg skal holde dere oppdaterte om svar jeg får.

Jeg takker for hyggelig brev datert 21. januar 2008 fra Produktsjef Anita Mikalsen med svar til og klargjøringer på punktene i min juleønskeliste som jeg sendte i adventstiden. Hun henviser til dere for videre kontakt i saken.

Det var imidlertid ett punkt jeg særlig festet meg ved i svaret, og jeg ønsker her å komme tilbake til det, siden det berører det gjennomgående temaet i ønskelista. Jeg skrev om de skråstilte kassene på Vinmonopolets utsalgssteder, og Mikalsen svarte: «I våre butikker er det en uttalt policy å lagre og stille alle ølflasker stående».

Jeg har over lang tid erfart en virkelighet som ikke rimer med det som presenteres i svaret. For å underbygge dette, har jeg tatt en runde på alle polene i Trondheim. Status er at ved 4 av 6 Vinmonopolbutikker brukes skråstilte hyller nederst i hylleseksjonen der ølet står. Spesielt ille er det at øl med bunnfall av utfelt gjær plasseres i disse kassene, når man enkelt burde kunne ha reservert dem for de mange ølmerker uten bunnfall.

For noen år tilbake forsøkte jeg å ta opp spørsmålet med betjeningen på ett av polene. Det var to spørsmål jeg dengang tok fatt i, det ene gikk på de skråstilte hyllene, og det andre var at ølet han dengang holdt på å sette ut på hyllene var utgått på dato. Jeg fikk en fem-minutters tirade som i hovedsak kan kokes ned til at «øl er noe forbannet tull som Vinmonopolet aldri skulle hatt», og dessuten var det «aldri noen som kjøper det, så det går ut på dato.» Angående de skråstilte hyllene fikk jeg beskjed om at det var Vinmonopolet sentralt som hadde satt dem opp, og betjeningen hadde hverken mulighet eller tillatelse til å endre på oppsettet.

Jeg skal være forsiktig med å trekke slutninger på grunnlag av enkeltsaker og enkeltpersoner, men grunnholdningen jeg møtte i denne saken er ikke utypisk - om enn langt mer ekstrem - for slik jeg så altfor ofte opplever Vinmonopolet. Jeg har bestemt inntrykk av at tallrike andre ølentusiaster mener det samme.

Jeg vet utmerket godt at ikke alle innen Vinmonopol-systemet hater øl, men det er vanskelig å ikke sitte med en følelse av at det er en generell favorisering av mer «statuspregede» varer på bekostning av ølet. Flere av punktene i ønskelista gikk direkte eller indirekte på akkurat det.

Jeg vil gjerne be om en utdyping av hva som menes med «uttalt policy» mht loddrett plassering av ølflasker. Hvem har uttalt det og i hvilken sammenheng? Hva menes med policy - er det et pålegg til butikkene, eller er det bare en retningslinje eller anbefaling? Når stammer denne policyen fra? Og hva har man eventuelt gjort for å implementere den og verifisere at den etterleves?

I tillegg vil jeg også gjerne signalisere et ønske om rene øl-pol på det større stedene, for jeg har etterhvert kommet til den erkjennelse at ølet neppe kan riste av seg sin B-status innen polsystemet sålenge det som idag er henvist til «ølhylla»; gjerne bortgjemt i en stille krok, og gjerne sammen med ymse-hylla. Rent alkoholpolitisk burde det vel også være i allmen interesse at det drikkes sterk-øl fremfor den generelt langt sterkere vinen - en varegruppe som jeg opplever får gjennomgående bedre behandling, høyere status og mer fremtredende plassering.

Om det så skulle være at mine erfaringer er spesifikke for Trøndelag, og at virkeligheten er annerledes i resten av landet, ber jeg om unnskyldning for maset mitt. Som sørlending utvandret til Trøndelag har jeg stor forståelse for at trøndere kan være sære og egenrådige og ikke alltid overivrige etter å rette seg etter sentrale pålegg. Men i så fall er jeg likefullt takknemlig om at det dere tar tak i saken.

Med hilsen,
Anders Christensen
Ølentusiast


 
- lagt inn av Øystein - 2008/11/4 13:41:03
Anders, fikk du noe svar på dette brevet?

2008-06-05

Nytt, blått lys for storbryggeriene

I går kom nyheten om at EFTAs overvåkingsorgan - ESA - har uttalt at grunnavgiften er en skatt som diskriminerer ikke-norske bryggerier fra EØS-området. For å få det korrekt, siterer jeg direkte fra ESAs pressemelding:

The Norwegian system for taxation of beverage packaging consists of two elements: first, a general environmental tax (miljøavgift) that is applicable to all beverage packaging, and secondly, a so-called base tax (grunnavgift), which is levied only on beverage packaging which is not reusable in its original form. Norway has not provided documentation confirming that re-use is more environmentally friendly than recycling.

Det er altså ikke miljøavgiften i seg selv som er problemet, for den er lik for alle. Det er heller ikke panteordningen i seg selv, men det er den avgiften som legges på emballasje som ikke kan gjenbrukes (dvs pantes, vaskes og gjenfylles). Strengt tatt er disse reglene like for alle, men i praksis virker de skjevt, siden bare norske storbryggerier har reell mulighet for å være med på panteordningen.

Har de rett? Ja, selvfølgelig har de det. For som én kommenterte: det er noe fundamentalt fishy når bryggeriene ber på sine knær om å beholde en avgift. Det norske systemet for emballasjeavgift favoriserer de store og lokale, og «alle» vet det, men i diskusjonen om markedsandeler, arbeidsplasser og merkevarelojalitet har de fleste vært interessert i å bevare status quo.

Hva skjer videre? Norge har mulighet til å snakke seg ut av problemene ved å dokumentere at panteordningen har en signifikant bedre miljøprofil enn ordningene med engangsemballasje, og at differansen tilsvarer beløpet man tar inn med skatten på engangsemballasjen. Men engangsglassflasker også går til gjenvinning: de knuses og smeltes om. Spørsmålet er om panting, vasking og gjenfylling er mer miljøvennlig enn normal glassretur.

Jeg tviler på at Norge er i stand til å snakke seg ut av det. Dermed ender det i EFTA-domstolen, og der ryker nok på sikt grunnavgiften. Det kan starte en dominoeffekt. Neste brikke er pantesystemet som har liten nytteverdi utover å unngå grunnavgiften. Deretter, hvis man allikevel ikke panter flasker, så er det mest praktisk å brygget alt ølet på ett, stort bryggeri. Det betyr i første omgang bryggeridød, der Ringnes bryggerier i Trondheim og Arendal ligger veldig tynt an. I neste omgang kan det bety at utenlandske bryggerier forsøker å slå seg opp på det norske markedet, eller at norske bryggerier flytter ut hele eller deler av produksjonen sin, f.eks til Baltikum.

En gang i tiden var det høye transportkostnader og kvalitetsproblemer under transport som gav lokale bryggerier en naturlig konkurransefordel. Etterhvert som disse fordelene ble erodert bort gjennom billig bensin og godt stabiliserte øl, så introduserte man andre mekanismer for å sementere den lokale bryggeristrukturen. Ikke at det egentlig fungerte så godt, fordi de aller fleste bryggeriene har forsvunnet allikevel, men nå har vi åpnet siste kapittel i den gamle bryggeriforeningens verk for å forevige status quo i øl-Norge.


 

2008-04-21

Svar fra Vinmonopolet på ønskelista

Jeg har for lenge siden fått svar fra Vinmonopolet på den juleønskelista jeg sendte dem i adventstiden. At jeg ikke har skrevet om det før skyldes sommel fra min side, for Polet svarte meg i slutten av januar.

Svaret deres var kanskje ikke spenstig, for gitt formen jeg skrev i, så kunne de godt ha løsnet litt på snippen. Det nærmest man kommer en litt ledig tone der er i åpningen der de takker «for en interessant og ikke minst konstruktiv ønskeliste». Videre tar de opp flere av de punktene jeg listet, og essensen i det de skriver er gjengitt under.

  • Status for varegrupper. Her insisterer de på at de ikke forskjellsbehandler noen varegruppe, men uten at de går inn på de enklete vinklingene jeg listet. Stort videre kommer vi vel ikke med denne saken, men det er lov å håpe at de i det stille forbedrer seg, samtidig som de utad insisterer på at alt har vært helt perfekt hele tiden.

  • Bestemte ønsker til utvalg. Polet påpeker her at det er grossister og importører som håndterer varene, mens polet bare håndterer salget. Men det visste vi fra før, så intet nytt der.

  • Partivarer. Her svarer de essensielt at mye av det som de tar inn er partivarer, så de ser ikke egentlig hva som er problemet. Det er mulig vi her snakker forbi hverandre, for jeg vil gjerne ha flere partivarer utover juleølene - men også her er vel grossister og imporører rett adresse.

  • Varer under 4,8%. De svarer her at de er lovpålagt å selge varer over 4,7%, samt at på samme måte er lovpålagt å selge alkoholfri produkter. Det vil si at de ikke kan ta inn en pilsner på 4,7%, men teoretisk antar jeg at de kan ta inn Munkholm - uten at jubelen står i taket av den grunn. Det er vel ingen overraskelse av de holdt seg innenfor paragrafene på dette punktet.

  • Behandling av flasker. Her sier de at de gjør det som tenkes kan for å behandle varene rett, men at grossister og importører også har et ansvar. Angående skråstilte flasker, så vil jeg gjerne sitere fra brevet: «I våre butikker er det en uttalt policy å lagre og stille alle ølflasker stående.» Videre sier de at de etterstreber å ha høy kompetanse på ansatte, og at det bør være en selvfølge at flaskene behandles skånsomt gjennom strekkodeleseren, selv om de ikke kan garantere at det alltid skjer.

  • Solskjerming. Her skriver de at har gjennomført et prosjekt for å skjerme varene mot solen og for å gjøre forbedringer der lysrør og spotlights kan være et problem.

Det mest iøynefallende er at de igjen sier at øl skal lagres stående og stilles ut på hyllene stående. Jeg vet av egen erfaring at det ikke er tilfelle. Jeg foreslår et lite prosjekt: frem til 1. mai sjekker vi våre lokale pol, og dersom de har flasker stående i skråhyller, så ta et bilde (mobilkamera er ok), og send det til meg (91897181 eller på epost til anders@geekhouse.no). Legg ved dato og spesifikasjon på hvilket pol, og hvilke ølmerker som er skråstilt. Jeg skal etter 1. mai sammenstille det og sende brev til polet og påpeke hvor deres «uttalte policy» ikke overholdes.


 
- lagt inn av Arve Lervik - 2008/9/15 16:37:07
Litt seint, men tenkte på det da jeg var innom polet på City Lade i dag. Der lå flere godsaker i skråstilte hyller, bl.a. Beer Geek Breakfat, Chimay Red og Raasted Imperial Stout.
uCFfNJqCtsisRmMsvdR - lagt inn av gyzfgbcf - 2011/6/12 09:56:41
fHGz3M <a href="http://bcnxzeicugea.com/">bcnxzeicugea</a>
SXhpXLFmnRcXMYhhv - lagt inn av stzveba - 2011/6/13 11:03:57
uFbe28 , [url=http://iehqneoxarog.com/]iehqneoxarog[/url], [link=http://nlrymkjpvjkh.com/]nlrymkjpvjkh[/link], http://zmyolxfryrbr.com/

2008-04-17

Jeg snublet over et mulig nytt bryggeri: Trollbryggeriet på Sunnmøre. Jeg vet nesten (vel, egentlig fullstendig) ingenting om dem, annet enn navnet deres, at de formodentlig tenker å brygge for tapping på flaske, og at har reservert domenet trollbryggeriet.no, der kontaktperson er Kjartan Olav Lied i Liabygda.

Dersom man skal tolke utfra navnet, så må det antas at de kanskje sikter mot tradisjonelle norske øl (tenk pre-pilsner) - men det gjelder jo tilsynelatende både Små Vesen og Ægir, - selv om de mer synes å brygge etter anglo-amerikansk mikrobryggeritradisjon.


 

2008-02-28

Ny ølklubb i Trondheim

Vi hadde oppstartsmøte på ølklubben tidlig i februar, og har hatt første styremøte. Klubbens navn er «Det gode øls klubb», og fokus er på variasjon og kvalitet i både øl og hele prosessen rundt det, fra produksjon til det fortæres i sosialt lag.

Det kommer mer info etterhvert, såsnart jeg har fått laget en midlertidig webside for klubben. Jeg er litt opptatt for tiden, og det er grunnen til at jeg har vært forholdsvis stille de siste ukene. Våren er alltid travel for meg, for jeg har undervisning i IT-Drift i vårsemesteret, og ølmessig har jeg jobbet endel med ølboka jeg driver og skriver på.

De som ønsker å kontakte klubben kan inntil videre gjøre det til meg, enten på e-post til anders@geekhose.no eller på telefon 91897181 (gjerne litt utenfor arbeidstid). Innmeldninger og slikt kan vi sikkert vente med til vi har fått opp webside med medlemsfordeler og slikt. Forøvrig, vi har medlemsmøter hver annen tirsdag i måneden, og disse møtene blir hovedsaklig på Den Gode Nabo i Trondheim, på kvelden, klokken 19-ish. Det er mulig å dukke opp på medlemsmøtene og melde seg inn der.

Mer info kommer etterhvert. Blant annet har jeg nesten ferdig en serie om øl-turen til Belgia, og jeg hadde tenkt å skrive noe om Polets svar på Julegaveønskelista mi.


 
- lagt inn av Knut Albert - 4/19/2008 19:48:24
Jeg vil gjerne vite hva polet svarte....

2008-02-10

Startmøte for ny ølklubb i Trondheim

Det blir oppstartsmøte for en ny, åpen ølklubb for Trondheimsområdet på førstkommende tirsdag (dvs 12 februar) kl 1900 på Den Gode Nabo. Målet med ølklubben er å være inkluderende der andre er ekskluderende med hensyn til utvalg og medlemskap.

Klubbens navn og enkelte aspekter av dens virkeform blir nok ikke avklart før på oppstartsmøtet, så om du møter, har du mulighet for å påvirke klubben i den retningen du ønsker. På det første møtet blir det ikke så mye faglig stoff - stiftelsen kommer til å ta mesteparten av tiden - men det blir et kort koseri om øl og ølhistorie. Det er en liten smakebit på stoff vi ser for oss at Styret som velges kan ta med som tema på medlemsmøtene.

Dersom du er interessert, så møt opp!


 
- lagt inn av Erik Dahl - 2/17/2008 12:02:28
Dette er spennede, hvordan gikk møtet?

2008-01-08

Hundreårsnatten i bryggeri-Norge

Det sies at det ligger makt i å definere språket, så la meg forsøke å skape et redskap til å forstå og håndtere verden bedre - et nytt norsk ord: «hundreårsnatten». Det er navnet jeg bruker på 1900-tallet, da det nesten ikke kom noen nye bryggerier - og før noen korrigerer meg, så la meg ile til og understreke at jeg vet det er en forenkling, men det er likevel en god oppsummering av bryggeri-Norge på 1900-tallet.

Det første bryggeriet etter hundreårsnatten var Oslo Mikrobryggeri som ble startet høsten 1989, og deretter kom det få før på slutten av 1990-tallet. I den andre enden av hundreårsnatten var det enkelte bryggerietableringer på 1890-tallet, men ifølge websidene til Mikrobryggeriet, som står bak brewpubene i Oslo og Trondheim, så var den siste bryggerietableringen før hundreårsnatten i 1899. Det var vel også forsøk på å starte bryggeridrift midt under hundreårsnatten, men ikke vellykkede. Det gir en periode på 90 år uten bryggerietableringer, og stemning og rammebetingelser snudde vel ikke på en femøring med disse to etableringene. Så om man tøyer det litt for late-comers og early-starters i hver ende, så ender man opp med en periode på rundt hundre år som synes å være særdeles lite fruktbar for bryggerietableringer. Hvorfor?

Det er mange grunner, og jeg har ikke akkurat forsket på temaet, men la meg foreslå noen hypoteser som jeg i tror i varierende grad holder vann:

  • Avholdsbevegelsen økte kolossalt i størrelse og innflytelse. Det var en langvarig og sen oppbygging, men rundt 1900 var de blitt virkelig store og mektige. De skulle fortsette å øke til under og like etter første verdenskrig. Deretter flatet det ut, og spesielt etter andre verdenskrig har det gått tildels bratt nedover. Det er ikke det at medlemmene blir mer drikkfeldige, men de klarer ikke å verve nye medlemmer i samme tempo som de gamle faller fra. Avholdsbevegelsen forsøkte å legge hindre i veien for etablering av nye bryggerier, og har således garantert vært medvirkende til hundreårsnatten.

  • Bryggeriforeningen ble opprettet i 1902, og man skulle tro at de mer enn andre var interessert i gode vilkår for bryggeriene. Javisst, men Bryggeriforeningen er også summen av medlemmene, og de var ikke nødvendigvis entusiastiske over tanken på å få flere konkurrenter. Mye av arbeidet til Bryggeriforeningen gjennom 1900-tallet var å organisere kartellvirksomhet, slik som å dele Norge inn i soner der det var fritt frem for det lokale bryggeriet, og fingrene-fra-fatet for alle andre. Både direkte og indirekte var dette hemmende for nyetableringer.

  • Sosialdemokratiet var nærmest enerådende i Norge fra andre verdenskrig og til langt utpå 60-tallet. Selv om de i den perioden hadde en lavere avholdsprofil enn tidligere, så var de allikevel interessert i å holde store private aktører i tømmene. I samarbeid med Bryggeriforeningen og avholdsbevegelsen ble det dermed innført og videreført sterke elementer av det som heter trenivåsystemet, det vil si at bryggerier, distributører/agenter og detaljister er adskilt fra hverandre. Man skulle tro det ville lette nyetableringer, men sannheten er kanskje heller at det sementerte strukturer og dermed hindret nyskaping.

  • Økt modernisering gjorde at ett bryggeri kunne forsyne et stadig større omland av forbrukere. Dels var det bedre utstyr, dels var det økt produksjon, og dels ble det bedre holdbarhet på ølet, dels var det bedre og raskere kommunikasjonsmidler. Der hvor bryggeriene i gamle dager hadde en naturlig fordel i sitt nærområde pga lavere transportkostnader og mindre kvalitetsutfordringer, der ble disse fordelene erodert bort av den teknologiske utviklingen. Følgelig ble det vanskeligere levevilkår for de mange små bryggeriene, og enda mindre forlokkende å starte nye bryggerier.

  • Produktensrettingen er også et gjennomgående tema i hundreårsnatten, spesielt siste halvdel. Stadig større prosentandel av forbruket samlet seg rundt det som nærmest skulle bli eneproduktet: pilsneren. Dersom du ønsker å komme inn på et marked, så bør du enten ha et billigere eller et bedre/annerledes produkt. Å produsere billigere enn de etablerte er vanskelig, spesielt siden storskala ølbrygging krever betydelige investinger. Å produsere noe annerledes er en bratt motbakke når markedet i stadig økende grad vil ha et ensrettet produkt, og helst ett som de har lært å kjenne gjennom generasjonene.

Det er først på 1990-tallet at disse betingelsene begynner å kollapse. Avholdsbevegelsen er en mager skygge av sin gamle storhet. Bryggeriforeningen har stort sett overflødiggjort seg selv ved at bryggeriene har kjøpt hverandre opp. Sosialdemokratiet er blitt markedsorientert og liberalistisk. Produktensrettingen er blitt gammeldags, siden moten dikterer at man vil ha det spesielle og det som er annerledes - ikke bare det samme som alle andre har. Og selv moderniseringen har ikke sin gamle styrke, for idéene med kortreist mat, produkter med sjel, små kvanta, lokale produsenter og økologiske råvarer gir de små håndtverksbryggeriene overtak i kredibilitet i forhold til industribryggeriene. Dessuten har Reinheitsgebot falt. Hjemmebryggingen er blitt tillatt og har eksplodert - og trener opp mange potensielle håndtverksbryggere.

Så i løpet av de siste årene har teppet gått ned for hundreårsnatten, og vi har fått en rekke mikrobryggerier, bryggeripuber og gårdsbryggerier. Selv om det nok er litt upresist, så er det fristende å si at denne hundreårsnatten sammenfalt med 1900-tallet.

Men nå er det altså stort sett over - heldigvis.


 

2008-01-06

Forsøk på en typebeskrivelse av stjørdalsølet

Jeg har tidligere skrevet at jeg synes stjørdalsølet som brygges til jul kan sies på være en egen øltype, fordi det er stor konsistens mellom ølene fra de ulike bryggerne, og det er mange felles trekk mellom dem som skiller det fra andre øl.

Hvilke karakteristika er det så som betegner et stjørdalsøl? Jeg tror det kan være vanskelig å sette opp eksakte og presise kriterier - for den virkelige verden lar seg sjelden ordne i like stor grad som petimetrene blant oss ønsker. Men det lar seg sette opp en liste med typiske, om enn kanskje ikke alltid nødvendige, kriterier på stjørdalsøl. Dét skal jeg forsøke på her. Men aller først må jeg innrømme at jeg her er ute på en del av kartet som egentlig er en hvit flekk for meg. Jeg er ingen kjenner av stjørdalsøl, så dette er mer mitt forsøk på å sammenfatte mine egne magre erfaringer og opplysninger i retning av å utkrystallisere en typebeskrivelse.

  • Ølet må være laget på bygg som maltet og røkt i et tradisjonelt «såinnhus» over ved av gråor, eller older/ødder som er det lokale navnet.

  • Det må ha en tydelig røyksmak fra maltingen. Det kan nok være noe kreosotsmak, men den bør ikke være spesielt fremtredende. Jeg synes også å ha merket noe diacetyl i endel av smaksprøvene jeg har fått, det kan vel komme dersom lagergjær gjærer på for høy temperatur.

  • Ølet brygges på én type malt, og settes dermed ikke sammen med ulike malttyper som har vært ulikt behandlet slik at de hver gir ølet sin egen del-karakteristikk.

  • Ølet bør ikke være brent, hvilket betyr at man under tørkingen hele tiden må snu maltet slik at det som ligger underst ikke blir for varmt. Det er en bryggeteknisk grunn til dette, siden malt som er brent gir mye aroma men lite sødme under meskingen. Dersom man ikke har tørket maltet jevnt, kan man nok ha en liten andel av maltet som er brent. Det kan nok være tilfelle for stjørdalsølet, men dersom det er lite, så burde det ikke sette særlig smak på ølet. Jeg mener å ha hørt at det også finnes enkelte tradisjoner der man tørker malten så det blir endel mer brent, men det er mulig jeg her husker feil.

  • Hvilken type gjær som skal brukes er det delte meninger om. De to vanligste kildene er visst E. C. Dahls og Idun brødgjær - dvs pressgjær av den typen som kommer i kuber i butikken. Argumentene for og mot pressgjær er mange, men det er ikke til å komme unna at det har vært og er mye i bruk. Det høres kanskje ut som et uvanlig valg av ølgjær, men det lages godt og typisk øl av det. Det sies at noen også vedlikeholder gamle gjærstammer, men det er mer uklart for meg hva slags opphav denne gjæren har, og hvor lenge man har vedlikeholdt den.

  • Stjørdalsølet skal serveres helt eller nesten helt flatt. Dermed følger at det ikke skal ha noe særlig skum på ølet, ja ofte er det helt uten skum.

  • Det bør humles forsiktig. Selv om det ikke er noen mangel på humlehager i Stjørdal, så skal ølet ikke være noen humlebombe. Eventuelle hopheads bør søke favorittølene sine andre steder. Humla gir holdbarhet til øl, men stjørdalsølet får trolig også endel holdbarhet ut av røyken.

  • Det bør ha tydelig maltkarakter, og kanskje endel restsødme, men det må ikke være for søtt, for det er ikke en klissete sukkerbombe av en likør.

  • I styrke bør det være robust og betydelig over butikkøl. Jeg har ikke målt og det er vanskelig å estimere slikt, men la meg tippe at rundt 7% abv. ikke er uvanlig.

  • Ølet kan tilsettes noe sukker, men det synes å være en lavstatusingrediens. De fleste gjør dette utelukkende for å få opp styrken, men det regnes som bedre å få til samme styrke med malt.

  • Fargen bør ligge et sted mellom bayer og bokkøl, og det kan ha et lite snev av rødt.

  • Ølet kan være uklart til noe tåkete, men det er ikke nødvendigvis gjær som gjør det uklart. Valg av byggtype og meskingsteknikk er nok sterkt medvirkende til uklarheten.

  • Det bør kaukes idet man tilsetter gjæren, og et er mange teorier (og lite sikker informasjon) om hvorfor man bør kauke. Den beste grunnen er trolig at man ikke unødig skal bryte tradisjonen. Kauking betyr å avgi et fryktinngytende skrik, et sted midt i mellom det man gir når man har vunnet en million i lotto, taper på nivå 26 i nethack, og det er uavgjort og favorittlaget får straffespark på overtid.

  • Ølet er ferskvare og bør drikkes i løpet av relativt kort tid, og bør helst ikke stå utover en måned eller to.

  • Det lagres normalt på plast, og om det ettergjærer på dunk eller flaske, så kan man la korken sitte litt løst, så karbondioksyden slipper ut.

  • Til slutt, siden det er stjørdalsøl bør det være brygget i Stjørdal.


 

2008-01-05

Hvorfor jeg ikke scorer

For altfor lenge siden det spurt i en kommentar om hvorfor jeg ikke poengsetter ølene jeg smaker og beskriver. Jeg lovet dengang å komme tilbake til spørsmålet. Den dårlige samvittigheten min har ruget på saken siden, fordi jeg ikke har sett meg tid til å blogge om det. Nåvel, jeg har nå fått krotet ned noe om hvorfor og hvordan.

En av de vanskelige valgene man må ta, når man skal poengsette øl ved smaking, er å blinke ut ett av poengsystemene. Det finnes flere av dem, og variasjonene er så små at de nesten er like, men likevel så store at de ikke er ombyttbare. Noen av dem er:

  • RateBeer.com: Inntil 50 poeng i tilsammen fem ulike kategorier, 1-5 poeng for «appearance», 1-10 poeng for «aroma», 1-10 poeng for «flavor», og 1-5 poeng for «palate». Til slutt kan man gi 1-20 poeng som en personlig vurdering under «overall». Kategoriene summeres og totalen deles på 10. For ett år siden hadde de over 1M kritikker av 59k ulike øl.

  • Beer Advocate: Gir fra 1.0 til 5.0 poeng (halvpoeng er mulig) i hvert av følgende fem kategorier: «appearance», «smell», «taste», «mouthfeel» og «drinkability». Poengene blir så vektet slik at «taste» teller dobbelt så mye som hver av «appearance» og «smell», som igjen hver teller dobbelt så mye som «mouthfeel» og «drinkability». Dette webstedet har 537k kritikker av 38k ulike øl.

  • Ølguruen Charlie Papazian foreslår et annet system i sin bok om hjemmebrygging: «Aroma/bouquet» er 1-10 poeng; «appearance» er 1-6 poeng; «flavor» er 1-19 poeng; «body» er 1-5 poeng; og «drinkability» eller «overall impression» er 1-10 poeng, og her har de tre første kategoriene 3-6 underpunkter som hver får 2-4 poeng. Tilsammen blir det veldig mange punkter som skal bedømmes.

  • BeerPal har kategoriene «aroma», «appearance», «mouthfeel», «flavor» og «overall», som hver gir en poengdelsum på 1-10 poeng, og totalen deles på 10. Dette webstedet har ca 82k kritikker av ca 26k øl.

  • American Homebrewers' Association og deres BCJP program bruker et skjema der «aroma» er 1-12 poeng; «appearance» er 1-3 poeng; «flavor» er 1-20 poeng; «mouthfeel» er 1-5 poeng; og «overall impression» er 1-10 poeng.

Hvilke problemer har jeg så med disse nært beslektede systemet utover problemet med å samle meg om ett av dem?

  • Skalaene måler ikke alltid det samme. For eksempel er «flavor» hos RateBeer begrenset til det som tungen har sensorer for (søtt, salt, surt og bittert), mens hos BeerAdvocate er «taste» tilsynelatende totaliteten av sanseinntrykk når man drikker av ølet. Dette er kanskje medvirkende til at BeerAdvocate vektlegger «flavor» dobbelt så mye som «smell», mens RateBeer vekter «aroma» og «flavor» like mye. Én ting er at de divergerer i tolkningen, noe annet er at mange ikke er klar over skillet mellom lukt og smak.

  • Selv om man ser bort ifra at kategoriene ikke er identiske, så er konvertering mellom skalaene ikke trivielt. Noen eksempler: hva blir 3 på en 1-5-skala konvert til en 1-10-skala? Det er ikke 6, men 5,5 - tegn skalaene opp overlappende og sjekk selv. Hva blir 7 på en 0-10-skala når det konverteres til en 0-5-skala? Blir det 3, 4 eller 3,5? Er konverteringene symmetriske, dvs gir konvertering både frem og tilbake den opprinnelige verdien? En konsekvens er at om du poengsetter i ett system, så er dataene egentlig låst til det systemet.

  • Jeg liker ikke at dataene mine lever på andres nåde. Selv om det neppe skjer, så er det ingenting i veien for at administratorene på de store webstedene for rangering av øl over natten kan slette alt en har gjort. Jussen i brukeravtalen er jo på plass. Joda, jeg vet at det neppe blir et problem, og jeg kunne sette opp noe for å ta backup, osv. Men jeg liker det ikke helt.

  • Brukeravtalene for webstedene er formulert temmelig bekvemt for eierne med hensyn på kommersiell utnyttelse. Det blir neppe noensinne noe reelt problem, og opprinnelig forfatter gis normalt full rett til å bruke eget materiale i andre sammenhenger. Likevel ... brukerbetingelsene kan vanligvis endres når som helst og uten varsel. Det er ikke at jeg ikke vil dele dataene mine med andre, for jeg kunne godt ha akseptert en åpen lisens som gjorde alles data symmetrisk og fritt tilgjengelige for alle.

  • Alle bortsett fra BeerAdvocate og BeerPal er unødig kompliserte ved at man må forholde seg til flere skalaer samtidig. Derfor må du ha et mentalt bilde av tre skalaer samtidig når du skal poengsette i et delt system med f.eks en 1-5, en 1-10 og en 1-20-skala.

  • Hvordan poengsetter man et lytefritt øl, la oss anta et aspekt av en pilsner som er helt perfekt ut fra hvordan spesifikasjonene til øltypen sier at den skal være. La oss videre anta en 1-5-skala. Skal man gi ølet 5 poeng fordi det er lytefritt, eller skal man gi det 3 poeng (dvs midt på treet) siden det er en helt vanlig og normal pilsner? Jeg tror det er den første tilnærmingen som er korrekt, mens jeg tror det oftere er den andre tilnærmingen som følges. Hvordan skiller man egentlig mellom et øl som mangler feil og et øl som er bedre enn feilfritt? Enten har ølet en korrekt farge for sin type, og hvordan kan det da gis enda høyere poengsum?

  • Høy poengsum er ingen garanti for at ølet er godt. Hvis den perfekte pilsneren får 50 poeng, hvor høyt kan en annen pilsner komme om den er helt lik, bortsett fra at den er mørkegrønn og tåkete? Strengt tatt er det bare innen «appearance» og «overall» man da kan trekke, og denne bastarden skulle få en svært respektabel poengsum på rundt 30-40 poeng.

  • Det er meningen at den siste delkarakteren (drinkability) skal være en subjektiv vurdering, mens de øvrige skal være objektive vurderinger. Man skal altså spørre seg: var aroma for dette ølet i tråd med øltypen? Det er først ved siste delkarakter at man skal spørre seg «likte jeg dette ølet». Dessverre er det nok mange som vurderer subjektivt på alle fem delkarakterer, og det dreier poengsettingen fra en kvalitetsvurdering til en popularitetskonkurranse.

  • En rekke systematiske feilkilder til rangering av øl er listet i «The Flavor of Beer» av Morten Meilgaard. Det er slikt som at man nedvurderer et middels øl etter et godt, man oppvurderer de øvrige atributtene til et øl dersom én attributt er godt over middels.

  • Er det egentlig mulig å si noe om ølet etter én smaking - en smaking som kanskje er et minimalt volum eller fra en flaske som har reist langt og vært tvilsomt lagret. Hva om et øl smakes som den førtiende deciliterstore smaksprøven på en kveld, er det grunnlag for å si noe fornuftig om ølet? Hva om man har fått en dårlig flaske, og hvordan vet man at det ikke er tilfelle uten å ha smakt ølet ved flere anledninger?

Så langt er det ingen showstoppere, for ingen av innvendingene over burde hindre meg fra å rangere øl. Jeg kunne med en overbærende mine rangere «riktig» på tross av alle som gjør det «feil», og jeg kunne omgå de praktiske problemene med litt planlegging og omtanke. Men dette er ikke de eneste problemene jeg har med poengsetting, de tre neste innvendingene er hva som egentlig holder meg fra det.

  • Først er det grunnidéen om at et øl skal og bør og må tilhøre en øltype. Det er noe som jeg tror kommer fra USA, og det er egentlig høyst ironisk siden USA også er arnestedet for dagens impulser rundt cross-over-øl og ekstrem-øl, som begge deler sprenger konseptet med øltype. I den gamle verden har man nok hatt øltyper, men de har aldri på samme måte vært dikterende, bare et hjelpemiddel, eller brukt for beskatning. Og om man ikke setter øltyperiet i førersetet, så kollapser tanken om å bedømme ølets attributter iht typen sin. Jeg er ikke imot at man har øltyper, men enten må man ha øltyper og seriøst bruke dem, eller så må man se bort fra dem og vurdere etter en ren hedonistisk skala.

  • Dernest har jeg problemer med tanken om at en kvalitetsvurdering av øl kan komprimeres til en en-dimensjonal rangering. Det gjør det selvfølgelig lettere å generere uoverkommelige mengder med statistikk - men kvaliteten på statistikken er neppe bedre enn kvaliteten på rådataene (eller garbage-in-garbage-out som vi sier i dataverdenen). For meg er og blir det en overforenkling å tro at ølets kvalitet kan reduseres til enkle fem tallverdier.

  • Det siste problemet er at smaken er delt, og at det som én liker, misliker en annen. Det er faktisk noe så grunnleggende at vi oppfatter smaker forskjellig og har ulike persepsjonsterskler. Til en viss grad kan sansene trenes opp, men bare til en viss grad. Magni klarer f.eks ikke å smake røyk, og får derfor et helt annet smaksbilde av skotsk whisky og stjørdalsøl enn det jeg får. Et øl blir ikke middels godt ved at noen elsker og andre hater det.

Summa sumarum - jeg er for beskrivelser og bedømminger, men jeg tviler på om det er meningsfullt å bedømme og rangere på den måten og med de skalaene som RateBeer, BeerAdvocate og andre bruker. AHA og andre organisasjoner for hjemmebryggere gjør dette ifm konkurranser, men dette fordrer omfattende kvalitetssikring av dommerne for å sikre meningsfull dømming - noe de faktisk gjør. Ettersom poenggiving er obligatorisk når man beskriver øl på webstedene, så har jeg heller valgt å la være der å beskrive ølene jeg smaker.

Jeg skriver stort sett ned i min notatbok for personlig bruk, og sjeldent mer. Og selv dét har jeg i det siste begynt å slurve med, for jeg hopper over enkelte øl. Dessuten har jeg begynt å beskrive øl jeg smaker på gruppa 365beer i LiveJournal - slik Magni gjorde gjennom hele 2007. Der er rangering ikke obligatorisk. Vi får se om jeg kommer i mål gjennom hele året.


 
- lagt inn av Per Øyvind Arnesen - 1/7/2008 20:04:08
Bra artikkel. Det finnes jo ørti skalaer, selv har jeg etter hvert kommet frem til en personlig skala med terningkast for farge/skum, aroma, smak, "typeriktighet" og "overall trynefaktor".

Det er mest et hjelpemiddel for å smake på ølet og verdsette det, ikke for å finne "verdens beste øl" - smaksnotatene inneholder selvsagt info om i hvilken sammenheng ølet kan drikkes og eventuelt hva slags mat det kan passe bra til.

2008-01-04

Maltøltestfestivalen på Berrihytta i Stjørdal

Hvert år har bryggerne av Stjørdalsøl en samling der man smaker på ølet. De kaller det Maløltestfestival, men kjernen i tradisjonen går nok mye lengre tilbake enn de 19 årene som denne festivalen har vært arrangert. Etterhvert har det forresten blitt flere av disse treffene, men akkurat denne samlingen er den opprinnelige. Tid og sted er uforanderlig, det er Berrihytta kl 10:30 på andre juledag. I år dro jeg dit - til tross for at jeg hverken er fra Stjørdal, eller selv brygger Stjørdalsøl.

Tid og sted krever en viss forklaring, for av alle ølfestivaler er kanskje dette den minst «publikumsvennlige». Poenget er at det er en festival eller et treff for bryggerne selv. Publikum er egentlig et irrelevant begrep her. Berrihytta ligger et stykke opp i åssida på nordsiden av Stjørdal, opp fra Værnes kirke. Ja, det går både vei og sti dit opp, men det er bratt og det kan - avhengig av været - være glatt. Tidspunktet kolliderer nok for mange med familieforpliktelser, men i Stjørdal er brygging noe ganske annet enn en hvilken som helst hobby, og om man virkelig mener noe med bryggingen, så er et kinkig tidspunkt bare en logistisk utfordring for julegjennomføringen. Det er kort og godt ikke et spørsmål om det kolliderer med noe - bare hvilke andre ting som må flyttes på.

Jeg fikk Magni (Tusen Takk!!) til å kjøre meg dit ut i god tid. Relativt tidlig en morgen på andre juledag er Norge nesten dødt og «ingen» er ute. Men etterhvert som vi nærmet oss, så vi små grupper med turkledte på vei til Berrihytta. Hytta ligger omkring en kilometer inn- og oppover fra E-14. Selve hytta er temmelig primitiv, nærmest bare et tresiders skjul for vind og nedbør, men det er godt med plass på vollen rundt.

Som ny og mer eller mindre ubedt kjente jeg lite til konvensjonene. Selv om jeg hadde kledt meg noenlunde kompatibelt, så hadde jeg glemt minst én viktig ting: kopp. Alle dukket opp med hver sin kopp, ofte utskåret i tre, og små nok til å romme akkurat en smaksprøve. Tidligere pleide de visst også å selge kopper der, for mange hadde kopper med inskripsjon fra tidligere tiders festivaler. Vennlige sjeler tryllet frem et tomt yoghurtbeger til meg - i sannhet et barbarisk drikkekrus for en slik anledning, men nøden er en ypperlig læremester. Skjønt, de fleste ølfestivaler bruker vel plastkrus, og yoghurtkrusene setter vel ikke smak, så det så verre ut enn det egentlig var.

Det andre jeg manglet var medbrakt hjemmebrygg. Rett nok brygger jeg tidvis røykøl, men et ekte Stjørdalsøl er langt mer enn kun et hjemmebrygget øl med røyksmak. Men mer om dét en annen gang. Man skal ha såpass respekt for et tradisjonsrikt produkt, at man ikke later som man produserer det, bare fordi man fremstiller noe som mer eller mindre minner i smaken. Kan man egentlig produsere fetaost i Danmark, lambic i USA og bordeauvin i Australia? Jeg vet at det er delte meninger om det, men jeg en er konservativ fyr som ikke ønsker å flytte grensesteiner i så måte.

Men tilbake til festivalen. Stjørdalsølet ble stort sett servert på plast, gjerne på halvannenlitere av mineralvanntypen. Jeg kan forestille meg at mang en ølfeinschemcker løfter på både ett og to øyenbryn over en slik opplysning, men sånn er det. Det er tross alt plast av god kvalitet - for det er få som klager på at mineralvannet smaker plast. I gamle dager var vel melkespann i ulike størrelser mest brukt. Man tager hvad man haver, og plastflaskene er passelige i kapasitet og tilgjengelighet.

Til dekorasjon av flaskene hadde de fleste et slags trekk, ofte strikket i sort/hvitt med selburoser som motiv. Jeg har ingen illusjoner om at alle disse elementene strekker seg tilbake til vikingtiden, men det er også irrelevant. Tradisjoner er uforanderlige bare når de ender i museumskonservatorenes klør, og en viktig side av en tradisjon er tilpassing til nye muligheter, moter, krav og vilkår. Om en generasjon er det kanskje atter annerledes, for tradisjoner skal videreføres, ikke stivne og størkne og krympe inn.

Til å begynne med samlet man seg inne i hytta, og det var taler og sanger og skåler. Ordfører og turistsjef var der og talte - og det var tydelig at de gjerne ville at det ble både produksjon og turistnæring ut av gårdsbryggingen. Det var tale av Maltølkommisaren, som er tittelen som følger et ærefullt verv som tildeles en av bryggerne under festivalen. Kommisarens oppgaver er å fronte maltølet, blant annet med arrangementet av neste festival, og festivalens oppgave er å heve nivået på maltølet. Jeg kan ikke vurdere nivåøkningen, for jeg har bare smakt ølet i nyere tid. Men det sies ofte at nivået har steget betraktelig de siste 10-20 årene, og til sammenlikning var det visstnok mye dårlig øl på 50-tallet. Jeg kan ikke annet enn å stole på de som sier dette, og tatt i betrakning at på de fleste andre områder sies det at «alt var bedre før», så heller jeg til å tro på dem når de sier at ølet er blitt bedre med årene. Alt ølet som jeg smakte på var i alle fall bra. Selv om jeg langt fra smakte på alle, så virket det som om det var flere gjennomgående, konsistente trekk ved de aller fleste ølene, slik at man med rette kan snakke om en ølstil, ikke kun om en bryggetradisjon.

Hva slags gjær bruker man? Vel, gjær er i grunnen ikke så enkelt. Det er lettvindt å si at hver øltype skal bruke «sin» type gjær - og dette er ofte inntrykket man får fra overfladiske øl-bøker. I Stjørdal er det såvidt jeg vet to gjærtyper som er rimelig utbredt: det er pressgjær og det er dahlsgjær. Såvidt jeg har registret er det endel ulike meninger i bryggemiljøet om hva som er den beste gjæren av disse to. Dahlsgjæren har jo sine meritter, men det er som lagerøl-gjær. Pressgjær - Idun brødgjær - virker rent intuitivt som et særs utradisjonelt valg. Men tenker man litt etter, så er det enkelt å finne argumentene for hvorfor dette kanskje er et godt (om enn uvanlig) valg av gjær, men mer om det i en annen posting.

Ølet serveres flatt, selv om noen av dem hadde litt kullsyre i seg. Det er rødbrunt og fra disig til tåkete, og det skal drikkes relativt raskt etter at det er brygget, ja kanskje til og med før det er helt gjæret fullstendig ferdig. Ølet kan ha noe sødme, men må være langt fra klissete søtt. Det mest fremtredende trekket ved denne typen øl er røyksmaken som det får ved at malten tørkes over bål fyrt med ved fra gråor, eller older som er det lokale navnet. En egen type tradisjonelle hus med røykovner for tørking av malten finnes i Stjørdal og kalles såinnhus, og er et viktig element i ølbryggingen på gårdene.

Denne dagen på Berrihytta var det mer enn 60 personer og mer enn halvparten var bryggere. Festivalen er over i løpet av noen timer, men det var ikke desto mindre en svært minneverdig opplevelse. Noe som skiller det fra andre ølfestivaler er at det ikke skal kåres noen vinnere. Rett nok vurderes ølet på alle kanter og bauger, og det er stor ære å ha øl som andre liker, men festivalens statutter sier at man ikke skal protokollføre noen smaksinntrykk. Det er ingen konkurranse.

Jeg ble lett oppdaget som en outsider, det hadde delvis med dialekt å gjøre, delvis med påkledning og ikke minst med yoghurtbegeret. Men selv som outsider ble jeg tatt godt imot, for det var et gjestfritt arrangement. Opptil flere tok meg for en journalist, uten at jeg skal tenne opp under debatten om bloggere og journalister. Det var ekte journalister der også - du finner en artikkel med bilder i Stjørdalens Blad. Jeg mener at Trønder-Avisa også var der, men kunne ikke finne noen artikkel fra dem.

Er det et arrangement jeg kunne tenke meg til å dra på også til neste år? Javisst!


 
Kommentarer ett år etter - lagt inn av Anders Christensen - 2008/12/25 20:33:49
Et par kommentarer: 'åi' i såinnhus skal uttales som diftong, litt som 'oi' eller 'oy' i 'boy' og 'toy', og den palataliseres sammen med de påfølgende n-ene. Jeg skrev at 'older' er et lokalt navn på gråor - og det er forøvrig trolig et eldre navn enn 'gråor': det heter 'alder' på engelsk og 'aldus' på latin, og begge er innlysende beslektet med 'older'. Lokalt uttales det 'ødder', men det er samme ordet.

2008-01-03

På kvelden hadde vi bestemt oss for å dra tilbake til Pivovarsky Klub. Vi visste at de hadde mer øl enn vi ville klare å drikke oss igjennom, og om vi mot formodning gikk lei av tsjekkisk øl, så hadde de også en utmerket samling utenlandsk øl. Det var bare en ulempe med planen. Guidebøkene nevnte ølbutikken Pivní Galerie i bydelen Holesovice. Den skulle også ha et tresifret antall øl, og visstnok hadde de endog et smakerom. Vi tenkte litt på det og dro dit først. Takk og pris for det!

Også denne gangen gikk turen med trikk, og også denne gangen var det bare halvannet kvartal fra trikkeholdeplassen til butikken. Området var litt nedslitt, og det var tydelig at vi var ute i en av de mindre statusrike forstedene. Inne i butikken ble vi møtt av tre vegger fulle med ølflasker. Det aller meste var tsjekkisk, men en hylleseksjon var viet trappistøl og kun trappistøl - ikke noe abbedi-lookalikes der, nei. Såvidt jeg kunne se hadde de 'alt' av det som er lett å få tak i. Velvel, så er innehaveren en tsjekkisk øl-nerd med en svakhet for trappistøl. Man kan like slikt. Vi kikket oss rundt en ti minutters tid, vel vitende om at vi allerede hadde fyllt opp vektkvoten på flyet hjem.

Jeg hoppet likevel uti og spør: Om du skal anbefale ett tsjekkisk øl (vi må vel ha plass én liten flaske øl!), hva vil du anbefale? Tja ... de hadde da en ypperlig ett-eller-annet-jeg-ikke-forstod på tapp i naborommet, mente han. Og ganske riktig, naborommet til butikken var det før nevnte smakerommet, det vil si en fembords skjenkestue - nærmest skjult bak et forheng. De hadde to øl på tapp, en lys Rebel og en mørk Remsy (eller noe slikt). Vi bestilte sistnevnte først. Det liknet en porter med en herlig fløtemykhet, passelig syrlighet og tørrhet som var en ekte dry stout verdig. Det var noe annet i smaksbildet også, i tillegg til kaffe og sjokolade. Dette ølet var alldeles nammenam! Om jeg skal trekke ned på noe, så var det at det ble servert litt for kaldt.

Det aller meste av ølet vi fikk servert i Praha holdt en helt grei kjellertemperatur på rundt 10 grader, og det var sjelden at glassene dugget. Desto oftere var de søkkvåte fordi det ble tappet til det rant over. Dette var vanligvis ignorerbart siden ølbrikken er allestedsnærværende og dens bruk obligatorisk. Om du glemmer å legge den ut selv, så legger servitøren den ut. Faktisk tror jeg at om du vil ha øl, legger du bare ut en ølbrikkett, så kommer en servitør med «en øl» av vanligste type og størrelse til den. Den typen magiske ølbrikketter har de sikkert i Valhall også.

Før vi fikk bestilt Rebel, hadde fatet gått tomt. Av grunner jeg ikke forstod, måtte begge fatene skiftes. Nåvel, det var greitt nok for oss, siden vi fikk smake nye øl. Magni valgte ut en Janacek Extra Svetly 12° som er en meget tørr og smaksren pilsner, og som er sterkt humlet med en variant som jeg ikke gjenkjente. Jeg sutrert litt over Rebel'en som forsvant, og Magni løste problemet ... det var jo tross alt en hel butikk i naborommet. Vi valgte en mørk Rebel på 4,7%. Den var bare kjempegod, og ble enda et høydepunkt på turen: sort, fyldig, brunt skum, med masse malt, rosiner, toast og en aroma av julebakst - og etterhvert som den ble varmet opp: et svakt hint av honning. Sukk, nå kommer jeg til å fable om mørk Rebel fremover.

Slike kombinerte ølbutikker og puber vil jeg gjerne ha i Norge. Det er jo som en pub med walk-in-varelager. Men hvor herlig denne butikken enn var, så måtte vi tilbake til sentrum og Pivovarsky klub. Vi så hvor fullt det var på onsdagen, og vi hadde bestemt oss for å komme dit tidsnok til å okkupere et passelig lite bord resten av kvelden. Men av en eller annen grunn var ikke fredag kveld like travel som onsdag kveld. Det er kanskje en lokal greie? Kanskje var det en viktig fotballkamp på TV? Kanskje holdt folk seg hjemme på årsaftenen for Krystallnatten i frykt for at nynazistene skulle lage bråk i forkant av lørdagens varslede marsj? Jeg hadde sett overskrifter om «neonacisty» på trikkemedpassasjerenes aviser under hele oppholdet. Jeg vet ikke hvorfor, jeg vet bare at denne kvelden var det lite folk i gatene og god plass på pubene.

Først smakte vi en Lubkowicz Baron, søt og dyp rød med mye karamell, grei men kanskje litt vel søt. Deretter en Zatecký Lucan Tmavé på milde 4,3%. Den hadde en dyp kanstanjefarge med klare røde trekk og litt mye kullsyre, kanskje. Så ble det en Vratoslaviscke Conrad ESO Polotmave, som var klar og mørk. En Hemp Valley Beer, som var laget på blomstene fra hamp, som er nært beslektet med humle - og nei, den hadde ikke noen av de andre effektene man ofte forbinner med hamp. Deretter ble det en Primator English Pale Ale, som jeg syntes ble for mye humle og citrus. Dette var forresten et temmelig dyrt øl, selv om det var tsjekkisk - kanskje prisen steg bare fordi det var brygget i utenlandsk stil? Til slutt ble det en Primator Lezak Tmavé, som var grei nok, men som ikke akkurat var etter noen renhetslov. Det var både sukker, E300 og E954 i den, og smaken var litt vørteraktig og søtlig med endel karamell.

Nabobordet vårt var et ti-plassers langbord, og det var reservert for et bursdagsselskap. De bestilte en giraff med øl. Pokker ta! Giraffer er også noe jeg vil ha i Norge. Det er en glassylinder, kanskje 10 cm i diameter og over meteren høy. Det er avmerket en strek for hver halvliter, og nær bunnen av sylinderen sitter en liten tappekran. Giraffen fylles med øl til overmål og settes midt på bordet, hvor folk tapper det til seg selv. Hele herligheten kostet i størrelsesorden av hva du betaler for en utepils i Norge.

Det ble kveld, vi var brisne uten å være fulle. Praha var da allerede halvtom og suvenirsjappene stengte dovent for kvelden mens vi fant en trikk hjemover. Det tok imidlertid ikke helt slutt ennå, for vi hadde bestemt oss for å lette vekta på innsjekket bagasje ved å ta en flaskeøl på hotellrommet. Det ble en Pivovarsky Dum Champ, som er et øl som er brygget enten etter champagnemetoden eller på champagnegjær - jeg tror det må være det siste, for den var ikke helt klar. Sprudlende og livlig minte den litt om champagnebrus, både i CO2-innhold og farge. Jeg syntes den var litt urteaktig, og kanskje minnet den litt om ingefærøl i så måte. Det var kanskje ikke det perfekte ølet å sette punktum for turen med, men det var en grei nok slutt på en topp tur.


 

2008-01-02

Det var siste dag, og vi hadde lært at de meste populære stedene trenger du å gå på tidlig på dagen. Vi hadde fremdeles tre ubesøkte mikrobryggerier, og først siktet vi på U Fleku - der vi første kveld ikke var kommet inn. En halvtime etter åpningstid kom vi inn. Vi fikk faktisk et eget rom for oss selv. En gjeng med svensker i supporterdrakter til I.F. Göteborg dukket opp etter et kvarter og fikk et annet rom. Det var like godt, for de skrålet noe med refreng som gikk på rai-rai-rai-rai ... ikke DDE, men noe kompatibelt.

U Fleku er den kvintessensielle tsjekkiske puben der alt er som det virkelig skal være på en ekte tradisjonell tsjekkisk pub. Men jeg fikk allikevel en slags Disneyland-følelse. Det var ikke bjelkene med utskjæringer i taket, det var ikke den innrøkte nikotinfargen på veggene, heller ikke de slitte bordene, vinduene med fargede glass, viftene med centimetertykke lag med fett, ølflekkene i det tre meter høye taket, flisegulvet, de slitte benkene eller de primitive lysekronene. Det var ikke mulig å sette fingeren på noe som var galt eller uekte - men likevel var det noe som skurret. Kanskje var det museumsfølelsen? Det som i alle fall skurret, var souvenirsjappa ved inngangen. For uansett hvor mye tidsriktig utskåret treverk de hadde brukt der, så var og ble det et fremmedelement, likeså konseptet T-skjorte og caps. Kanskje var det noe forunderlig at souvenirsjappa solgte ølglass med pubens logo på i ørten ulike fasonger og størrelser, mens vi som gjester utelukkende kunne bestille ett øl i én størrelse, og ølet kom i umerkede glass. Kanskje skyldes det at halvlitere på 4dl skurrer og i hvert fall ikke passer inn i et land der menyer må angi hvor mange gram kjøtt der i hver enkelt rett. Kanskje var det bare tidlig på dagen og det opplevdes så spøkelsesaktig tomt.

På overflaten så helt rett ut, men allikevel føltes det helt feil, og kanskje er nettopp Franz Kafkas hjemby stedet å oppleve det? Nåja. Ølet heter U Fleku Lezak 13° Tmave - som i praksis betyr at det er U Flekus nokså sterke mørke lager. Det var mørkt og ikke helt klart, det hadde karamell og malt, men var ikke veldig fyldig. På minussiden var en sitronsyreaktig syrlighet som jeg vanligvis attributterer til litt for mange dager på tapp. Det er rart om de ikke har tilstrekkelig rotasjon på ølet her, med 1200 plasser og ett eneste øl, men kanskje vi fikk dagens første øl som hadde overnattet i rørene? Vi drakk opp, betalte, knabbet et par ølbrikketter og dro derifra.

Neste mikrobryggeri ut var U Medvedku. Vi fant det enkelt nok, vi gikk inn, fant oss plass på et lite bord - så ingen kunne parlamentere seg til en halvdel av bordet. Det var et særdeles røykfyllt - eller rettere sagt dårlig ventilert - lokale. Vi bestilte mat og øl, men samme hvor mye vi studerte menyen, så var her bare Budweiser. Det var riktignok tsjekkisk Budweiser, og i både lys og mørk variant, men intet annet. Vi bestilte begge, og konkluderte igjen med at de mørke variantene er bedre enn de lyse. Mat og øl oppholdt oss en halvtime, og med rennende øyne hadde vi lyst til å slå retrett til frisk luft. Finlesing av guidebøkene avslørte imidlertid at her som andre steder i Praha var de øl-messige juvelene noe du ikke ville snuble over. Deres eget øl selges bare i andre etasje, stod det. Men andre etasje? Her var jo ingen trapp. Vi spurte en slags portier som satt der, og med et dypt sukk sa han at vi måtte gå 50 meter innover, igjennom hele lokalet, så ville vi finne en trapp.

Jada, jeg vet at det høres ut som noe som er tatt ut fra et adventure-spill, men det var faktisk slik det skjedde. Vi ekspedisjonerte oss to eller tre serveringsrom innover i bygget, med stadig færre folk og mindre røyk. Og der, innerst, fant vi trapp opp til et nytt, mindre, røykløst og godt ventilert, tomt lokale med vår egen servitør og et komplett bryggeri.

I denne nye verden som åpenbarte seg for oss fantes der to øl, en Oldgott Barrique 5,2% og en X-beer 33 12,5%, begge fra fat. Sistnevnte gav vibber jeg kjente igjen fra Samichlaus: sterk, alkoholdunstende og klissete søt. Den hadde krydderaroma, brunt skum, karamell og masse bitterhet. Den var smooth, brent og flat. Det hadde vært interessant å smake den opp mot Samichlaus.

Det var også et øl som var brygget i en viss vennlig konkurranse med sin mer kjente østeriske ekvivalent. De er nemlig begge erklært som verdens sterkeste øl. Samichlaus holder 14%, men er brygget på 32°, mens X-beer 33 er brygget på 33° for å være litt sterkere - målt på tsjekkisk måte. Nå er ikke 12,5% og heller ikke 14%, så ekstremt sterkt, og jeg er litt usikker på hvordan de bortforklarer andre øl. Utfra brosjyremateriellet fikk jeg inntrykk av at de mente andre ølbryggere diskvalifiserte seg ved å tilsette sukker underveis i gjæringen. Tsjekkerne er tradisjonelt opphengt i opprinnelig sukkerkonsentasjon snarere enn alkoholstyrke, så fôring av gjæren med mer sukker etterhvert som den spiser opp det gamle blir vel for dem en barbarisk, undergravende og diskvalifiserende jukse-skikk.

Oldgott var rødbrun med lysebrunt skum som fløt som et lite isfjell av pisket krem. Den var svakt søt, litt brent med snev av toast. Det var et godt halv-lett mellom-mørkt øl.

Etter dette spesiallokalet, dro vi ned i kjelleren, der de hadde et gratis øl-museum. Det var kanskje ikke så stort lokale det heller, og det var kanskje halvparten utstilling og halvparten butikk med øl-effekter. Begge deler var av interesse, likeså hylla med spesielle tsjekkiske øl som de solgte. Det er i alle fall absolutt verd et besøk. Komplekset huser også overnattingsmuligheter for de som vil bo øl-sentralt. Opprinnelig er det et bryggeri som ble omgjort til pub og deretter konfiskert av kommunistene. Det er nå returnert til de opprinnelige eiernes arvinger, og disse har pusset opp og startet mikrobryggeri og øl-museum og ølbutikk og overnatting og alt det andre. Magefølelsen sier meg at alle de røykfylte rommene i forkant bare er for å finansiere mikrobryggeriet, som innerst inne er hva eierne egentlig føler for.

Deretter dro vi på en restaurant vi hadde fått anbefalt: Ferdinanda, der de utelukkende serverte øl fra bryggeriet Ferdinand - enda et eksempel på at overensstemmelse mellom et utenbys bryggeri og navnet på Praha-puben som selger deres øl. Det var et litt forunderlig sted, hvor vi knapt nok fikk enkeltord på engelsk ut av servitørene. I stedet for å late som de var en gammel autentisk ølhall, hadde de innredet slik de ville, og helst med å bruke dagligdags hagegjenstander på ny måte. Taklampeskjermene var sinkbøtter. Knaggrekkene til frakker var tennene på river. Askebegerne var lett modifiserte små spadehoder, osv. Det var i det minste upretensiøst og oppfinnsomt.

Vi smakte en Ferdinand 11° Svetly, som var en pilsner; og en Ferdinand 11° Tmave som var svært mørk, temmelig søt, med masse karamell, meget brent, og som bortsett fra styrke kunne gått som en bokkøl. Den mest komplekse av ølene vi smakte her, var Ferdinand seven bullets 13° som var klar og mørkebrun med rødlige toner. Jeg fikk ikke riktig tak på den, for den var ikke spesielt søt, men likevel hadde den en viss vørtersmak, den hadde harpiks og en litt sær fruktighet som Magni mente var mango. Det var en øl jeg gjerne skulle smakt på igjen et par ganger, for jo mer komplekst et øl er, jo flere sessjoner med smaking trenger man.


 
- lagt inn av magni - 1/4/2008 11:20:09
Eg trur det står ein X-beer 33 i kjelleren (i pen tre-eske med eit glass oppi, om eg ikkje hugser feil) pluss minst to årgangar Samiclaus. Vi får drikke oss til mot ein kveld.
Best blog ever - lagt inn av Jon Anders - 2009/3/16 18:19:19
Wow endelig en sikkelig ølhund som har putta skapet på plass her , veldig pra blog her . Noen tips for en en øl hund som skal til praha i begynelsen av april , er det foresten noen bryggerier som vi kan besøke i praha 5 Anlen

2008-01-01

Vi fant ut at vi ikke kunne komme tilbake fra Praha uten å ha utført en eneste av de klassiske turistøvelsene, så vi trasket nedover langs Voltava til Karlsbrua og krysset over den, samtidig som vi så på severdigheter, kjøpet noen suvenirer og nesten gikk på torturmuseet. På vestsiden traff vi på en CS'er som hadde vært oppe i åsen ved slottet og vi dro oppover igjen. Vel oppe oppdaget vi at vi var like i nærheten av Strahov klosterbryggeri. Det er et bryggeri som guidebøkenes kritikker ikke har fart så pent med, men en brewpub er en brewpub, og man går den ikke forbi. Strahov er imidlertid lett å gå forbi rent geografisk, for den ligger kronglete til og er dårlig merket.

Lukten i lokalet røpet umiddelbart at de holdt de på å brygge. Bryggeriet hadde to øl på tapp den dagen, en mørk St. Norbert Tmavé og en amber: St. Norbert Jantarovy. Jeg synes begge hadde et snev av grapefrukt og den bitterheten som grapefruktskall gir. Ølene var ikke av de mest minneverdige vi smakte på turen, men greie nok. En av grunnen til at dette bryggeriet er kritisert, er prisene, som ligger over det normale for halvliter, og dessuten serveres øl i porsjoner på 4 dl. Man tuller ikke med øl i Tsjekkia uten å bli uglesett.

Det syntes som en lang tur oppover mange motbakker for to øl. Men det gav meg også en annen aha-opplevelse av tsjekkisk ølkultur: det er kun fatøl som egentlig teller. Jeg spurte servitøren om de hadde andre øl enn de to vi hadde smakt, og han svarte på den idiomatiske blandingen av tegnspråk og engelske ord at de kun hadde disse to. Så pekte jeg med fortvilelse på lista over sesongøl de tidvis brygget og spurte om de hadde noen av dem. Neida, de hadde ingen av dem for tiden ... de var kun på flaske, la han til. Jeg sa at vi gjerne ville ha høstølet på flaske, og han svarte forferdet at det var veldig dyrt. Litt rask hoderegning avslørte at det kom på nivå med en happy hour-pils i Norge, og vi bestilte uten særlig nølen.

Poenget er nemlig at i Tsjekkia kommer øl på fat. Bortsett fra Storbritannia er det visst ingen i Europa som drikker så stor andel av ølet sitt fra fat som tsjekkerne. Flaskeøl er en nødløsning når man ikke har ekte øl tilgjengelig. Visstnok er kommunistene å takke, fordi de prissatte flaskeøl og fatøl likt. Du kan altså velge om du går på den lokale kneipa og drikker i sosialt fellesskap, eller om du sitter hjemme og super flasker. Jeg vet ikke om det er tilfelle, men jeg observerte at flasker ikke bare var for spesielt interesserte, det lå liksom utenfor servitørenes mentale fokus.

Så vi fikk en flaske med patentkork à la Grolsch og to glass. Det er liksom bare én måte å åpne en slik patentkork på, så jeg åpnet og skjenket og kuttet når gjæren truet med å komme. Etterpå fortalte Magni meg at dette ritualet - og spesielt min resolutte håndtering av patentkorken - hadde flere imponerte tilskuere. Jeg har bakkekontakt nok til å innse at det sier mer om tsjekkere og ølvaner og eksponering for flasker og patentkorker, enn om meg og min teknikk for å åpne og skjenke øl. Jaja.

Høstølet deres var 16° og 6,3% og mørkt med brunt skum. Det var meget maltrikt og godt, det virket ikke for søtt, og det var temmelig brent til tsjekkisk øl å være. I dette landet kan du kjøpe øl med hjem fra puben. Faktisk heves ingen øyenbryn om du kommer med medbrakt mugge for oppfylling. Slike mugger er til og med salgsvare. Jeg talte på knappene om jeg skulle kjøpe en flaske med hjem, men flyreiser tvinger frem hard prioritering for en øl-nerd, og jeg lot det være. Dette ølet brygges for å slippes på St. Vaclavs dag, som er 28. september. Kanskje jeg en gang må tilbake på den datoen for å smake det på tapp?

Etterpå forsøkte vi å gå på puben U Cernehu Vola, men det var fullt av gjester og røyk, og vi følte ikke for å parlamentere oss til plass på en bordende.

Vi satte litt senere retningen mot Richter Brewery, som også ble kalt U Bulovky. Formodentlig er det første bryggeridriften og det siste pubdriften. Det utmerker seg ved å være det bryggeriet - bortsett fra industribryggeriet Staropramen - som ligger lengst bort fra sentrum og turistløypene. Men trikken stoppet likefull halvannet kvartal eller så unna - snille trikken! Det var mørkt og slitent, stalin-blokkene i området tårnet seg truende rundt oss og Magni gav meg forbud mot å annonsere vår turiststatus gjennom å blafre med bykartet (helt unødvendig, forresten, for vi hadde ikke inntrykk at det var en by med kriminalitet). Heldigvis fant vi lett puben. Det var forresten ikke så vanskelig, for pubstøyen tøt ut gjennom vinduer og dører.

Å stige inn på U Bulovky var som å trå ut av kulden og mørket og inn i en annen verden. Det var dessverre fullt, men etter litt insisterende parlamentering med en servitør fikk vi et «vent litt» og ett minutt etter fikk vi tilvist den ytterste tredjedelen av et bord der en venneflokk klumpet seg litt tettere sammen. Mest prangende i pubbildet var et selskap med nesten bare damer, formodentlig en arbeidsplass på pubbesøk, kanskje en lønningspils. Jeg skal ikke smøre veldig hardt på for å påstå at de nesten danset på bordene - men bare nesten. Vennegjengen ved siden av oss hadde det også lystelig, liksom ved alle bordene.

Vi bestilte mat og øl, og her fikk vi for aller første gang se noe som alle guidebøkene hadde hevdet var universelt: regningslappen. Poenget er at når du setter deg ned, så legger servitøren en liten blank lapp, ca 12x5cm, på bordet. Hver halvliter gir en strek på lappen, hver liten øl (vanligvis 3dl) gir et kryss, og mat etc blir ført opp som tekst og pris. Når du skal gå, regner de manuelt sammen regningen. Dersom du skal lyve på hvor mange øl du klarer, så kan du legge til noen ekstra streker - og betale for dem. Dersom lappen forsvinner, er du alvorlig ute å kjøre. Og nei, den kan ikke brukes til skribling, drodling eller tegning av flytskjema.

De hadde en mektig, uklar og humlerik pilsner, eller kanskje det også var noe hvete i den? Richter er et av de bryggeriene som også brygger i ikke-tsjekkisk stil i tillegg til vanlige tsjekkiske øl. Deres halvmørke øl var en klar amber, med CO2-bitt, bitterhet og med en fyldig fluffy følelse i munnen. Og så hadde de en mørk øl som var rødlig mørk, med malt og toast og masse brentsmakt og sjokolade.

Det er helt klart at besøket på Richter var et av høydepunktene på turen, og kanskje var det så vellykket fordi vi kanskje ikke forventet så mye. Kanskje var ikke inventaret der så autentisk gammelt, men stemningen virket ekte. Til gjengjeld så vi puber som var langt mer pittoreske, men de nådde ikke opp til U Bulovky i stemning. Det å gå ut derifra var som å dra gjennom et wormhole tilbake til vårt eget univers.

Siste post på øl-programmet denne kvelden var Les Moules i det gamle jødiske kvarteret Josefov. Det var en pub som i guidebøkene ble beskrevet som å ha flere dusin belgiske øl. Ettersom Praha synes å være en by hvor kun tre puber som har flere enn tolv ulike øl, så går man ikke dette stedet forbi bare fordi det er belgisk i stedet for tsjekkisk øl der. Les Moules var en hyggelig restaurant ved en liten park, overfor den gammel-nye synagogen - som på 1200-tallet overtok for den gammel-gamle synagogen, og som senere formodentlig er blitt erstattet av minst én ny-ny synagoge. Sånn går århundrene i byer med tradisjoner ...

Utvalget på Les Moules var bra men ikke veldig imponerende. Det var flere øl der som jeg ikke har sett i Norge, men jeg mistenker at de hadde minst ett importørledd felles med en av mine stampuber, for godt over halvparten av ølene deres finnes også i Norge. Skjønt, om man ser bort fra Westvletern, så er det utfordrende å konstruere setninger som inneholder både «trappist» og «eksklusiv». Trappistølene er blitt øl-Belgias svar på «The six classic malts» fra Skottland - i hvert fall i tilgjengelighet.

Vi tok en flaske Hoegaarden Verboden Vrucht og en Belle-vue Kriek fra fat, og så satte vi strek for dagen der.

Som et post scriptum til besøket på Les Moules kan nevnes at samme dag som vi reiste fra Praha, skulle nynasister marsjere gjennom Josefov for å markere årsdagen for Krystallnatten. Da vi kom hjem sjekket jeg mer, og fant ut at nynasistens marsj skulle marsjere over torget utenfor Les Moules fra nordvest, mens radikale anti-rasister og anarkister skulle holde en motmarsj inn til samme torg fra nordøst, samtidig som den jødiske union skulle holde en markering på dette torget, en borgerrettighetsgruppe hadde aktiviteter like i nærheten, samt at 1200 opprørspoliti skulle holde det hele under kontroll. Det setter nyhetene i litt mer i perspektiv å ha vært der. Og ja ... dagen vi reiste og kvelden før så jeg litt flere mørkkledde med boots, hettegensere, skjerf, bulmende lommer, praktiske rumpetasker og ryggsekker - enkeltvis og i små grupper. Eller kanskje jeg bare la bedre merke til dem?