I går var jeg innom Three Lions og smakte på en Newcastle Brown Ale, som de serverer fra fat i originalglass (Yeah!) Ølet kom med en herlig kremaktig skumtopp som dessverre skrumpet inn litt for fort, og etterlot seg bare et svakt snev av blonder. Selv om skummet var visuelt utmerket for en stakket stund, så hadde det en aroma av gjær (i tillegg til en grei maltaroma) som jeg syntes var irriterende. Det var ikke merkbart med gjær i smak eller aroma på selve ølet, kun hodet. Jeg vet at gjær ikke vanligvis forbindes med dette ølet, men jeg kunne ha sverget på at det var gjær - men skal dobbeltsjekke en annen dag.

Fargen var brunlig med et snev av rødt, og helt greitt. Ølet hadde nok litt vel mye kullsyre, i alle fall bet det, men uten at det var ekstremt fizzy. Det var en tanke søtt, men det skal jo være slik. Smaken var preget av nøtter og malt, og jeg syntes å merke en viss fruktighet eller kanskje til og med bæraktighet - den skulle nok ikke være der, og jeg må dobbeltsjekke det.

Jeg vil si appearence=4/5, for det var ingenting galt med den i forhold til sin type, og selv om skummet forsvant raskt, kan det ha vært glasset. Dernest vil jeg si aroma=4/10, for dette er et øl som ikke skal ha noen gjæraroma noe sted. Jeg kan ikke gi mer enn palate=2/5 (og selv det er generøst), for det er et ufattelig tynt øl som har nesten null utvikling i munnen - og det er beryktet for nettopp dette - og jeg mener det ikke 'in style' for typen. Videre mener jeg at flavour=7/10 siden det var et helt greitt øl på smaken, egentlig. Dog har jeg smakt det i langt verre (surt?) tidligere fra fat i Trondheim, men det har kanskje med salgsvolum å gjøre? Til slutt vil jeg si overall=12/20, som gir en total på 2,9.

Til en ypperlig søndagsmiddag av dampet laks med pepperrotsaus og agurksalat, drakk vi i kvelden to av de nye pilsnerne fra Polet. Den ene var Lindeboom Pilsener fra Nederland. Den holder 5.0% på en 30cl flaske, mens den andre var en Neumarketer Lammsbräu Edel Pils som holder 4,8% på en 33cl flaske. Begge er økologiske pilsnerøl, og begge hadde et utseende som kunne forveksles med hverandre: De var høy-strågule og klare, med masse ujevnt, fluffy, hvitt skum som relativt raskt forsvant. Det er mulig at Lindeboom var et lite hakk mørkere, men det var ikke mye om å gjøre.

Heldigvis drakk vi dem til et måltid der slikt øl passet, for de hadde ikke gjort seg i endel andre situasjoner. La oss først ta Lindeboom, som ikke var så ekstremt pilsneraktig slik vi kjenner det fra norsk pils, men til gjengjeld hadde den et svakt snev av den egne belgiske emmenheten som tidvis kan være så fremtredende ved ølet der. Joda, det var jo et nederlandsk øl, men provinsen Limburg er omtrent så nært opp til Belgia du kan komme i Nederland, både religiøst og geografisk, og dette ølet minnet meg om Belgia. Alt i alt var det et drikkendes øl innen sin sjanger, men det var ikke et øl som satte igjen det helt store inntrykket. Det var kort og godt et øl som du drakk, svelget og glemte, med kort ettersmak - en der-og-da-opplevelse. Sånn sett er det kanskje et ypperlig øl å drikke når man skal smake på mat!

Neste var Edel Pils, og den hadde en langt mer markant humlesmak - men dog av en annen karakter enn jeg forbinder med norsk pils - og noe søthet i tillegg til at den var langt renere i smaksbildet. Her var ettersmaken langt mer fremtredende, og selv nå en stund etter kjenner jeg snev av bitterheten til dette ølet. I tillegg hadde dette ølet en fylde som er uvanlig for pils, og som var det jeg best husker ved det. Dette var helt klart det mest huskbare av de to ølene.

Selv om jeg må smake på begge igjen, er det nok Edel Pils jeg helst kommer til å prioritere å smake på igjen. Her har jeg valgt å ikke gi poeng à la RateBeer, siden jeg delte de to flaskene med Magni. Dermed ble det nok litt lite til å gi en skikkelig vurdering - men jeg kommer tilbake! Det er nok to øl som jeg kommer til å ta med på en pilssmakekveld, dersom jeg skal arrangere det.