Til middagen i dag ble det en flaske med kjellertemperert The Red MacGregor fra Orkney Brewery. Den holder 5% på en 500ml flaske. Ganske kort fortalt var det en flaske med et aldeles utmerket øl. Det er neste så jeg må dra til Orkenøyene en gang. Det gir nesten en déja vye fra dengang da jeg smakte på et øl fra Shetlandsøyene (Sjolmet Stout). Akkurat dette ølet var oppkalt etter Rob Roy (Røde Robert), og det minnet meg kanskje mest om andre røde øl fra de britiske øyer.

Nåvel. The Red MacGregor kommer uten ettergjæring. Etiketten avslører ingen sære ingredienser. Ølet er mørkt med masse skum som også holder en relativt mørk farge, men uten å bli ekstrem. Skummet prunes ned etterhver, men forsvinner ikke helt, og etterlater seg bitte lite grann mer enn et snev av blonder på innsiden av glasset. Fargen er dyp maghognyrød, eller kanskje et sted mellom rød te og mørk rubinrød, det er i alle fall sterke og klare toner av rødt. Ølet er klart. Appearence=4.

Aromaen er deilig, og førsteinntrykket mitt var en porter, men uten at det var en porter allikevel. Fremst i aromaen er nok malt, tett etterfulgt av noe røykaktig - Magni mente det kunne være hickory, og det kan nok sikkert stemmer, selv om jeg ikke er noen stor fan av hickory. Aroma=8.

Smaken er fyldig og balansert, Magni gav den en nokså treffende beskrivelse av at den minnet om grillmat. Jo, jeg er ikke uenig i det - for det er røyk og malt og grilling og noe kjøttaktig eller "meaty" i den. Det må være et ypperlig øl til en biff! Jeg synes den var herlig, og Magni var enig med meg, fordi hun sukker over at det ikke gikk an å få tak i slikt øl her i Norge (vi hadde denne med fra Skottland). Jeg syntes å sanse noe nøtteaktig, og i alle fall noe fruktig eller bæraktig. Flavour=9.

Dette ølet er ikke speielt bittert, men det er til gjengjeld ganske søtt - men uten å bli noen søtsuppe. Det har en respektabel utvikling på tunga, fra nesten melkeaktig via fløteaktig til halvpisket krem - det er er slett ikke så ille! Palate=4.

Alt i alt var dette et av de bedre ølene som jeg har smakt på svært lenge, og jeg vil gi Overall=17, og selv det er ikke å gå for høyt - ... hmmm, selv om det er mulig at jeg bare er underforet på godt øl for tiden. Det gir Total=43, og det er vel kanskje litt vel høyt for denne? Menmen, det er en god øl som jeg gjerne drikker igjen.

Et av ølene som kom på polet denne lørdagen er Anchor Porter fra legendariske Anchor Brewing Company i San Fransisco. Den holder 5,6 prosent i en 355ml flaske - det er vel en eksportversjon, tenker jeg.

Den har en dyp kastanjebrun farge, uklar, men uten bunnfall på flaksa, dette er nok eksportversjonen som så definitivt ikke er et levende øl. Skummet holder seg helt ok, det er til og med tilløp til blonder. Det beste med skummet er en mellombrun farge, helt i stil med en kraftig portern, bare så synd at vi så skjelden ser det slik.

Aromaen er preget av malt og kaffe, men også med et svakt krydderpreg. Den har en avrundet mildhet og innbydenhet som jeg har smakt før ... men hvorhen. Tro om det ikke er kombinasjonen av Nøgne Ø batch 100 og Youngs Luxury Double Chocolate Stout som den minner litt om. Jeg tror det må være duften av røstet malt.

Smaken er kraftig, Mye kaffe, malt, brentsmak og en viss søthet i munnen - men det er langt fra et søtt øl, slik som enkelte andre portere kan være. Gir en fløtefølelse, men har temmelig lite karbondiosyd. Noe fruktighet og - tror jeg - noe sitrusaktig i smaken.

Ettersmaken har komponenter av brentsmak, bitterhet og malt, og kanskje også en svak tørrhet et stykke ute i ettersmaken. Den sitter temmelig så lenge og er selvbevisst, markant og aldri så lite ubehøvlet - men absolutt sjarmerende.

Det er et ypperlig øl, og så absolutt noe jeg vil smake på igjen. Det er såvidt ikke noe lyst sommerøl, men kanskje heller en "winter-warmer" ... en øl for en kald vinterkveld når snøstormen suser rundt hushjørnene og du sitter foran peisen.

I dag kom juleølet på tapp hos Trondhjem mikrobryggeri. Jeg var selvfølgelig nede og smakte. Likte jeg det? Ja. Var det himmelsk? Tja, egentlig ikke. Var det interessant? Javisst! Hos TMB er jo ølet et levende produkt, så det skal bli spennende å følge med på utviklingen av dette fremover mot jul.

Først, fargen var kastanjenøttfarget, relativt dyp brun med sterke toner av rødt. Ølet var uklart - endel mer enn bare tåket. Det gikk raskt å tappe, hadde greitt nok med skum, men uten at det hverken lå lenge eller etterlot seg mye blonder.

Når det gjelder smak og aroma, så tror jeg at jeg må være forkjølt, for det var egentlig ikke så mye av det. Det er den eneste forklaringen jeg kan komme på, egentlig. Jeg stusset litt på om det var krydret, men bryggeren var der nede, og han sa at den ikke inneholdt noe krydder. Likevel, det var et snev av julestemning der. Ikke ingefær, kanel, nellik, kardemomme ... men allikevel noe som jeg ikke kunne plassere. Velvel. Det var endel maltsmak.

Ølet var litt svak på kullsyre, så det var nesten litt glatt og "slick" i munnen, kanskje til og med en tanke dovent. Men dette er vel noe som ordner seg etterhvert som det blir litt mer ettergjæring på tanken, håper jeg. Styrken var det i alle fall ikke noe å si på, for den lå på et sted mellom 7 og 8 prosent, visstnok i klasse G. Styrken gav meg også visse deja-vues av belgisk sterkøl av klostertypen, ikke så mye fordi dette var et øl av den kategorien - langt ifra! - men fordi den delte en viss smak om ofte sniker seg inn i sterkt øl.

Alt i alt, så var det slett ikke ubehagelig. Det er faktisk et av de bedre ølene de har der akkurat nå. Med noen runder til med smaking, så tenker jeg at jeg har bedre grunnlag for å si noe om dette ølet.

Trondheim Mikrobryggeri skiftet brygger for knapt et par måneder siden, og nå tror jeg de har syklet gjennom alle ølene slik at det bare er øl brygget av den nye bryggeren - Roger - i stedet for av den gamle - Marco Hacker. Derfor er det kanskje på sin plass med en gjennomgang av ølene deres. Dessverre hadde de hverken porter eller idag. De hadde nettopp gått tom for porter, og det duftet klart av at de tidligere på dagen hadde brygget årets juleøl. Lovende!

IPA-en var blitt markant mye mer bitter. Den har tidligere ikke vært av de mest ekstreme, nesten så en ekte hop-head (don't count me in) ikke ville kalt det en IPA overhodet. Nå var den helt klart blitt bitrere, nesten på grensen mot harskhet. Jeg synes det dominerte ølet for mye, men det er smak og behag. Den hadde også en klar smak og aroma av humle også, men alt dette er jo in-style for en IPA. Jeg skal ikke rakke ned på det som tross alt er en akseptert stil, bare si at det ikke er min stil. Den er under alle omstendigheter absolutt verd en smak, om ikke annet for å smake en markant IPA.

Så var det Trondhjemspilsen. Det er et øl jeg aldri har hatt noe godt forhold til. For det første har jeg et dårlig forhold til pils generelt, og i tillegg synes jeg at TMB har en veldig varierende pils, både i stil og kvalitet. Denne gangen var den mellom strå og gyllen med endel skum - mest fordi den var litt gazzy og boblene regenererte nytt skum hele tiden, med brukbart med bobler. Smaken hadde komponenter av både frukt og citrus, kanskje appelsin? Det var korn i den, og den var temmelig syrlig. Ettersmaken hadde komponenter av brenthet. Jeg vet ikke hva som var mest out-of-style, men det slo meg ikke som en typisk pils. Selv om den ikke var min favoritt, så var den absolutt drikkendes.

Pale Ale har nettopp endret type, der den gamle oppskriften og varebeholdningen ble omdøpt til 'VSOP' - forøvrig en øl som akkurat nå nettopp var gått ut og (vil jeg tro) neppe kommer tilbake. For dagens pale var fargen fin og kobberfarget, skikkelig nydelig med en ekstrem brillians og glassklarhet. Det var mye humle i bådearoma og smak, og jeg syntes den var svakt søt? Likevel, det var ikke et øl som virkelig flesket til. Den var god, og den var bra og den var fin ... men jeg klarte ikke helt å bestemme meg for om den bare var velbalansert eller om den snarere var sjelløs. Jeg må nok smake et par ganger til på denne i ulike sammenhenger før jeg kan felle en dom.

Men bitteren var herlig. Her var en øl med en forbilledlig skumtopp, og tykke lag med blonder på glasset og med markante ringer a la Guinness. Den hadde en fin dyp rødlig kobberfarge og svakt tåke. Bare skummet i seg selv er et eget måltid på dette ølet, og det blir liggende som tykk kremdott - meget imponerende. Men så tar den også sin tid å tappe, da. Det er masse kaffe og sjokolade i aromaen, det får meg til å tenke på mokkabønner. I tillegg er det korn og brenthet i smak, og spesielt i ettersmak som har en markant bitterhet. Akkurat i overgangen til ettersmaken er det en deilig friskhet. Dersom jeg skal kritisere, så blir det bitterheten, som jeg ikke helt blir venner med. Jeg vet ikke hvorfra den kommer. Andrew insisterer at det er en bitterhet som kommer fra brent korn, og det er mulig at han har rett. I alle fall er den markant bitter, og det kan jo ikke være out-of-style for en øl som heter 'bitter'? Den kan anbefales, og er absolutt beste i kveld.

En annen øl som ikke akkurat overdøvet naboene sine var Amber. Den har en ypperlig kastanjefarge og holder et tynt men jevnt og vedvarende skum som gir brukbare blonder. Denne er mild og ble drukket etter de andre ... men jeg syntes den nok hadde lite aroma. Noe fruktighet mente jeg å kunne kjenne, og endel bitterhet og brenthet fant jeg i smaken. Den var svakt tørr og med noen mokka, tror jeg. Den er grei nok, men den utmerker seg liksom ikke blant sine langt mer selvsikre og fremtredne søsken. Dette er også en øl som fortjener litt mer smaking for å se om det er uoppdagede kvalitet som gjemmer seg bak førsteinntrykket.

Til slutt var den stout'en. Det er alltid stout'en til slutt, og den tåler det! Den er dyp vinrød, nesten mot rødlig tjæreaktig svart. Den har skum som holder seg lenge, lenge, lenge, men idag ble det etterhvert litt 'storboblet'. Den har en syrlighet i aroma, sammen med sjokolade og røyk. Tilsammen er det meget bra. Konsistensen er et sted mellom fløte og krem. Det er godt med blonder. Smaken har syrlighet, bitterhet, tørrhet og endel kaffe. Det er masse smak. Et stort øl med mange overganger mellom ulike smaker. Det er imidlertid en ting jeg har å utsette på det. Den har en viss bismak akkurat i overgangen til ettersmaken. Jeg vet ikke hvor den kommer fra men har smakt den flere ganger tidligere på TMB, både i stout og i andre øl. Jeg liker den ikke - men la ikke det hindre deg, Det er et godt øl, og det er vel kanskje heller min smak som er problemet.

Magni og jeg var i Skottland for et par uker siden. Jeg skulle selvfølgelig har myst på livet og lokalbefolkningen og blogget om det der og da. Men jeg hadde forbannet meg på at jeg skulle 'reise lett' og da var en bærbar i bagasjen ikke aktuelt. Kanskje neste gang. Det nest beste var å ta noen notater og spre skottlandsbloggingen ut over ukene denne høsten. Og det har jeg tenkt til å gjøre.

En ting som slo meg var hvordan de tappet øl. Fra Trondheim Mikrobryggeri og andre steder her i Norge er vi vant til at man en øl som skummer mye, den trenger lang tid for å tappes. Man heller eller øser ikke av skummet.

Jeg så aldri noen gjøre dette i Skottland. I stedet fylte de bare glasset opp så skummet rant over, og stoppet når det var en fingerbredd eller to med skum øverst i glasset. Vi besøkte mange puber, hvorav flere var CAMRA local-pub-of-the-year, og de gjorde det likedan overalt. Jeg stusset på dette, og dersom noen kan komme opp med en god forklaring, så tar jeg mer enn gjerne imot den. En mulig forklaring er selvfølgelig at øl er billigere og at det skattes og/eller betales etter hvor mange glass de tapper, ikke etter hvor mange liter de tapper. En annen forklaring er at de har dårligere tid. Men de forklaringene er liksom ikke helt troverdige i mine øyne.

Skummet er av det mest smaksrike i ølet. Boblene - spesielt når de er små - har en diger overflate, og drar med seg proteiner og alskens annet opp til overflaten. Dersom man skummer av ølskummet, så tror jeg man mister en komponent. Men jeg vet ikke. Er det noen som kan oppklare dette for meg?

Til middagen idag smakte jeg på "Rav" fra Berentsens Brygghus, som er et gammelt bryggeri i Egersund. Etter hva Andrew forteller meg, har de overlevet på brusproduksjon, mens de hele tiden har laget et visst utvalg av ulike alkoholholdige drikker. Til deres jubileum (de ble 100 år i 1995, men det var kanskje 110-års jubileet?) brygget de et jubileumsøl. Andrew mener at det ølet som på lørdag kom på polet er en gjenskaping av dette jubileumsølet.

La meg med en gang si at jeg er kraftig forkjølt, og slett ikke i en tilstand der jeg kan smake på og vurdere et øl på en seriøs måte. Jeg smakte også litt på Naimas havrestout fra Nøgne Ø, og til tross for at dette er et av mine favorittøl smakte den som kald kaffe. Det var en velsmakende kald kaffe, men definitivt kald kaffe.

Berentsens Rav har ikke uventet "Amber Ale" som undertittel, og teksten på flaska indikerer at den er brygget etter amerikansk tradisjon. Den holder 5,5%, som er temmelig mye, men så veldig mye mer kan man jo heller ikke gå før polet ikke vil ta i den. Flaska er forøvrig av samme type som Nøgne Ø (og Håndbryggeriet og Ølve på Egge Bryggeri) bruker - den begynner nesten å bli en ny norsk standard for halvlitersflaske. Vi får håpe at vi snart får se en pant på den typen flasker.

Ølet har ikke bunnfall, men like fullt er flasket fylt langt over halvlitersmerket (der halsen treffer krumningen på flaskens kropp). Det trenger vi jo ikke å klage på!

Fargen har kanskje elementer av rav, men jeg synes den var nærmere en vinrød farge med litt gult i. Det var i alle fall ikke rav eller amber som jeg først tenkte på. Smaken er - og husk at jeg var forkjølt - temmelig særegen. Den var kraftig, men slett ikke særlig bitter. I stedet var det elementer av brenthet, malt, korn og karamell. Den etterlot en særegen brent ettersmak, en som jeg ikke synes var så veldig god. Men ølet var også kraftig og solid, og alt i alt var det et godt øl. Jeg skal i alle fall smake på flere flasker.

Ifm at Magni er på fallskjermhopping på Æra denne helga, så hadde jeg mast meg til en kveld hos Andrew - siden jeg visste at han hadde mye godt drikke, både sprit og svakere ting. Men jeg ble sjokkert da jeg dukket opp, for det var jo laget den herlig fingermat-aftenen for meg og Olav Vidvei. Men la meg ikke gå i dybden på maten, men heller fortelle om ølene vi drakk.

Først var det en Shepherd Neame Spitfire fra det som er Englands eldste bryggeri - dog er ølet brygget for å minnes flyet. Så ble det en Goose Island IPA, fra et bryggeri i Chigago som har massevis av ulike øltyper, selv om bare IPA'en importeres til Norge - jeg skulle gjerne smakt deres demolition ale. Goose Island IPA var det lenge siden jeg smakte, og jeg så den ble pent omtalt av Beerman i forumet til Venner av Nøgne Ø. Her har vi helt klart et noe jeg har forbigått i letingen etter det fjerne og eksotiske. Den må smakes på igjen. Deretter kom en John Martins Pale Ale, som er belgisk selv om navn og etikett ved første øyekast kan lede en til å tro noe annet. Dette er alle øl som jeg har ignorert litt - jovisst har jeg smakt dem, og flere ganger, men så har de liksom blitt liggende i bakleksa uten at jeg har kommet tilbake til dem.

Men så etter disse ``vanlige'' ølene (i betydningen lett tilgjengelige) kom Andrew frem med godbitene. Jeg er her fristet til å hentyde til bryllupet i Kaanan, for Andrew serverte det beste ølet etter at vi hadde drukket det gode ølet hans og blitt fulle. Jeg skal ikke trekke sammenligningen for langt her, men hva han nå serverte hadde gjennomgått en ypperlig forvandling i hans kjeller.

Først kom en Franziskaner Hefe Weissbier på bordet. Den hadde en best-før-dato engang i 1996 og var vel omkring 10 år gammel. Jeg var litt skeptisk, må jeg tilstå. Ellen hadde visstnok anbefalt at den ble kastet uåpnet, og Andrew hadde vaklet litt i spørsmålet før han landet på å servere den. Takk! Den var nydelig. Et klart preg av hvitvin, der kullsyra fikk meg til å tenke på champagne. Den hadde et svakt snev av hveteøl i aromaen, og den var syrlig og fruktig i smaken. Den hadde ikke snev av den emmenheten som ofte finnes hos weissbier, og som jeg hater (og andre elsker). Den hadde også toner som fikk meg til å tenke på sherry. At en Weissbier kunne være så god betyr bare en ting, jeg må kjøpe noen flasker, og dersom de ikke smaker så godt med en gang, så må jeg få meg kjeller - for dette er verd å vente på!

Det neste vidunderet som Andrew tok frem, var en Falcon Gammelbrygd, et øl som etter sigende ikke lengre brygges, men som fremdeles kan fås i 1996-årgangen i Sverige. Her serverte Andrew to flasker, fra 1992-årgangen og 1993-årgangen. Den var tjærebrun og mørk, muligens noe uklar, meget innbydende og med en aroma av som minnet meg om bock. For 1992-årgangen var kanskje fylden litt tynn, slik øl som har vært lagret for lenge kan bli, den var noe søt og sherrypreget, og kanskje litt tam. Mens 1993-årgangen hadde en markert kaffesmak og var langt mindre søt. Den var ikke så overmoden og tynn, og kjentes langt ``yngre'' ut, samtidig som den var mer kompleks og kraftig. Jeg var naturlig nok altfor full til å få med meg så mye av dette på dette tidspunktet.

Dernest kom Andrew frem med en Samuel Smiths Imperial Stout som er et utmerket øl. Den er kraftig nok til å kunne komme til sin rett etter alle de andre ølene, men dessverre for kompleks til at vi kunne nyte den i fulle drag etter selv å blitt såpass ... eh ``fulle''. Med masse kaffe, brentsmak og bitter sjokolade er dette et øl som nok har den fylden som (spesielt 1992-årgangen av) Gammelbrygd manglet.

Andrew var skikkelig i slag denne kvelden. Selv om han vanligvis går til ro tidlig på kvelden (tenk 21-ish), mens vi nå var langt over midnatt så insisterte han på å åpne en Nøgne Ø Batch #111 - riktignok i den nye tappingen (batch 159) som blir tilgjengelig på polet i septemberslippet (jeg ante ikke at de hadde satt den ut ennå). Heldigvis var vi desto mer insisterende (og fulle) og krevde at han ikke sløste den på oss i den tilstanden vi var i, og det endte opp med en flaske Nøgne Ø Brown Ale i stedet. Det måtte jo selvfølgelig bli en viss nedtur etter de andre høydepunktene denne kvelden, men faktum er at jeg syntes den klarte seg bra - enklere og tynnere javisst, men slett ikke uten en viss ungdommelig og selvsikker karakter. Det ble litt som en middels dyr nyttårsrakett. Den er vakker for seg selv, men mister glansen når naboen kommer med fyrverkeri for femti tusen.

Så er det bare ett problem som gjenstår - jeg må be Andrew på gjenvisitt etter dette, og hvor søren finner jeg øl som matcher hva han serverte meg og Olav? Forrige gang serverte jeg pils med papp, salt og brødsmuler i - og det kan jeg jo ikke repetere.

Startet kvelden med en Ruddles County som holder 4,7% på en 50cl flaske. Den er kobberbrun med et kl artskjær av rødt. Den har en klar og markant humlesmak - som gir den en duft og smak av høy eller gress. Den er rund og kraftig.

Men denne var jo bare oppvarmingen (fordi jeg var tørst). Det neste var å drikke mot hverandre følgende: Odin pilsner (#2) på 500cl boks - dansk øl fra Fakse, og en Arendals pilsner på (33cl) flaske, som er #1.

#1 smakte definitivt ikke som boksen (av samme øl som jeg drakk en tidligere kveld). Det var ingenting av den vørteraromaen og smaken, i alle fall var det i så fall veldig lite, mens det var kommet til en søtlig emmenhet av den typen som jeg ikke setter pris på. (Den var ikke markant, og det kan tenkes at den forsvinner fra smaksbildet etter et par kraftige slurker.) Dersom det hadde vært omvendt, ville jeg trodd at de jukset på Gjelleråsen, men det er faktisk flaskeølet som brygges i Arendal (og bokseølet i Oslo.) Og det er flaskeølet som smaker mest som Ringnes. Utover det er det bitterhet og humle i den, og ellers er det som en 'vanlig' pils.

#2 smakte litt korn og litt emment i aroma den også, og den har en fruktighet i ettersmaken. Men når man har smakt litt på den blir smaken bare frisk og god. (Den er nok hakket bedre enn #1.)

Begge er strågule, men med #2 som et snev mørkere. #1 er glatt og kanskje litt oljeaktiv (i munnfølelse)? Begge har laces og gir godt med skum, selv om det ikke holder seg allverdens lenge. Undres på om det er et snev av bringebær i #2 i smaken? den er kanskje også en tanke tørr i ettersmaken, mens #1 har en mer nøytral pilsnersmak, som stort sett bare er dominert av humle og btterhet.

(I kveld skal Magni og jeg på seminar om 'Øl og sjokolade' - med smaksprøver av begge. Det er en en av grunnleggerne fra Nøgne Ø som skal holde foredrag på et lite verdshus noen mil inne i landet. Jeg fikk listet opp menyen da vi besøkte det gamle bryggeriet deres for noen dager siden. Både Magni og jeg fikk tenner som løp i vann og vi hadde vanskelig for å la være å stønne. Det hørtes ut som de ville servere også Nøgne Øs Imperial Stout, som ellers er et øl de bare har produsert for eksport. Mer om dette i morgen formiddag.)