Anders myser på livets særere sider

Side 1/53: 1 2 3 4 5 6 7 8 9 »

2015-08-09

Kentucky Common Beer

Med en halv zillion nye småbryggerier på verdensbasis er det naturlig at man forsøker å differensiere seg i markedet, blant annet med ekstreme eller spesielle øl. Dermed letes det også med lykt og lupe i ølhistorien etter gamle øltyper å ta opp igjen. Kentucky Common Beer er nettopp en av øltypene som på gravrøversk vis er spadd opp fra kirkegården og dyttet tilbake i inn bryggeriet.

Kentucky Common Beer er en øltype som oppstod i Kentucky, rundt Louisville, i 1850-årene. Den døde ut da forbudstiden kom i 1919. Etter forbudstiden i 1933 ble kom den aldri skikkelig tilbake og den døde etterhvert helt ut – til tross for at den dekket 75-90% av markedet før forbudstiden.

Louisville lå opprinnelig i en fransk koloni, på den tiden engelskmennene bare hadde befestet atlanterhavskysten og franskmennenes rike strakk seg flekkvist men «sammenhengende» fra New Orleans til Quebec – i hvert fall formelt om man ser bort fra indianerne. Byen ligger ved Ohio-elven, som renner fra Pittsburgh gjennom hårdnakket hillbilly-land ned til den munner ut i Missisippi.

Bakgrunnen for øltypen sies å være det tyske ølets inntog i USA. Så langt syd som i Louisville kunne man ikke brygge lagerøl, for det var for varmt, og det var ikke mulig å kutte is på elver og innsjøer. Slik iskutting var den vanligste måten å sikre kjøling til brygging og lagering av undergjæret øl. Delvis kunne det utvide bryggesesongen. Det var først med introduseringen av kjøleteknikk på 1880-tallet at lagerbrygging ble global og helårs.

Så for å liksom-brygge undergjæret bayer i Louisville måtte man være kreative. Det er litt uklart om det var tyske bryggere som fant opp stilen, slik som i San Fransisco der man brygget man California Common Beer, eller om det var amerikanske bryggere, slik som med Cream Ale som var de eksisterende bryggeriens forsøk på å brygge en konkurrent til pilsen. Sannsynligvis det første.

Bryggeteknisk har nok stilen utviklet seg endel. Noen beskriver den som temmelig flat og uten ettergjæring, andre som skummende hissig helt til punktet der fatene eksploderte, og med tilsatt opptil 10% enda uferdig øl ved tapping på fat. Noen mener den ble surnet med melkesyre, andre at den hadde en sour-mash – dvs en mesk som får stå og syrne, mens atter andre mener den med hensikt var infisert med 2% Lactobacillus. Gitt tidsspennet, er det mulig at mye av dette er korrekt, men meningene er delte, for å si det mildt.

En sour-mash er et begrep som oftest er koblet til brennevinsindustrien, der det betyr noe helt annet enn en sour-mash i ølverdenen. For amerikansk brennevin betyr en sour-mash at man surner mesken med restene av en tidligere batch' førstedestillering. Det er strengt tatt ikke bakterier involvert, snarere tvert imot, man senker pH for å redusere bakterieveksten. Men så er dette en underlig teknikk, siden man gjærer i meskekaret parallelt med meskingen.

I ølverdenen er en sour-mash nødvendigvis noe helt annet. Der mesker man over så lang tid – typisk over natta eller flere dager – at de naturlig forekommende melkesyrebakteriene i malten begynner å jobbe og senker pH. Tyskerne brukte dette som pH-justering under Renhetsloven, når tilsetting av syrer ville vært forbudt. Med mørke øl er dette ikke så nødvendig, for den mørke malten vil i seg selv senke pH. Fordelen med en sour-mash er at melkesyrebakteriene er aktive før kokingen, slik at man ikke får med noen bakterier over til gjæringen.

Alternativt kan man tilsette melkesyre for å justere pH, eller man kan leke med fyrstikkene og tilsette melkesyrebakterier til gjæring eller senere fra treverket i fatene som ølet tappes på. Når tilsettingen kommer på et sent tidspunkt, påvirker det smaken mer enn gjæringen og bryggeprosessen. Dessuten er det skummelt med alt av mikrobiologi som tilsettes etter koking av vørter. Man har kort og godt begrenset kontroll på det, selv om enkelte typer melkesyrebakterier er enklere å kontrollere enn andre. Når melkesyren kommer tidlig, kan det bedre påvirke resten av bryggeprosessen, især gjennom justeringen av pH.

Kentucky Common Beer var et ferskøl. Produksjon og servering var nærmest sømløst i den forstand at ølet forlot bryggeriet før det var ferdig gjæret. Levert til puben skulle fatet få roet seg noen dager og gjære ferdig. Det var puben som overvåket siste del av gjæringen og bestemte når fatet var serveringsklart. Fatet ville vel vært oppdrukket i løpet av noen dager, og kanskje et par uker fra malt til ferdig oppdrukket øl.

I en sånn setting er det begrenset hvor mye skade melkesyrebakterier kan gjøre. Ølgjæren løper lett ifra dem, og de rekker ikke å skynde seg etter før ølfatet er tømt. La meg tippe at bakterier i tappekranene var et større problem enn eventuelle melkesyrebakteriene i fatene.

Hvorfor denne fokuset på syrlighet? Kentucy ligger i et område som er preget av en landskapsform som kalles karst, der bekker og elver har kuttet seg ned og inn i blant annet kalkstein. Det gir et alkalisk grunnvann, og formodentlig har man måttet motvirke det med justering av pH.

Ølet er brygget relativt små mengder spesialmalt. I gamle bryggelogger fra 1900-tallet som Leah Dienes og Dibbs Harting har gjennomgått, finner man ca 60% pale malt, 1,5-2% svartmalt, inntil 1,5% karamallmalt og resten mais. Det skulle også være et billig øl a brygge. Det skulle ha tydelig men nedtonet humlepreg, rundt 20-30 IBU.

Ølet skal være mørkt à la dyp kopper eller en bayer, visstnok noe uklart. Hovedkomponenten i smaken er fyldig og maltrik. Det skal vissnok også være forsiktig syrlighet fra en svak men passende infeksjon. Påstanden om infeksjonen er imidlertid imøtegått av Dienes og Harting, men det er alikevel inntrykket som har festet seg. Det er sjelden at bryggere ønsker et infisert øl, ytterst sjelden de ønsker seg et infisert ferskøl. Infiserte øl kan ha en utsøkt smak med en uovertruffen kompleksitet – men samtidig trenger de oftest en relativt lang lagring for å stabilisere seg. Det er vanskelig å se hvorfor man skulle ønske et syrlig øl, spesielt siden bayerølet ser ut til å ha vært målskiva.

Historisk sett går dette ølet inn sammen med andre rimlige arbeiderøl: bayer, dark mild, brown ale, hvidtøl, bruin, – mørkt, litt søtt, fyldig, ernærende, billig, ferskt og moderat bittert, ikke for sterke, men gode tørsteslukkere som kan drikkes i romslig kvanta. Det var øl av og for arbeiderklassen. Det var øl som ble dårlig om det ble transportert for langt. Om dette ølet hadde overlevd forbudstiden, hadde det neppe overlevd oppgangstiden i tiårene etter andre verdenskrig – i hvert fall om vi skal ta andre øl skodd over samme lest som en indikator.

Ølintelligensiaens omfavnelse av det mørke, søte arbeiderølet er egentlig litt ufrivillig komisk. Etter at arbeiderne er døde og deres barn har konvertert til å drikke pilsner, så kommer barnebarn-generasjonen og tror de tar opp tradisjonene. Men det er ofte en forvrengning og radbrekking av tradisjonene, basert på misforståelser og antakelser. Opprinnelig var dette lokalbryggede ferskøl fra fat i store volum, mens idag presenteres det gjerne som spesialøl på flaske for et smalt men globalt feinschmeckermarked. I mangel av en tidsmaskin er en rekreert øltype en slags erstatning … som regel en temmelig dårlig erstatning, dessverre.

testing - lagt inn av Anders Christensen - 2015/8/22 08:07:45
testing
mer testing - lagt inn av Anders Christensen - 2015/9/4 21:48:59
enda mer testing
mer testing - lagt inn av Anders Christensen - 2015/9/4 21:49:07
enda mer testing

2015-08-08

Trondheimsøl anno 1839

Hva slags øl brygget man i Trondheim rundt den tiden da Schreiners bryggeri startet?

Noe av det kan leses ut fra annonser i Adresseavisen, men det er viktig å huske at ikke alt drukket øl var solgt, og ikke alt solgt øl ble annonsert. Med det i mente kan vi se på hva som ble annosert. Ikke minst må vi huske at Adresseavisen ikke var en avis for almuen, så det ville vært naturlig at det var den bedre delen av ølet som ble annonsert.

Aller først var det to ulike ølmarkeder. Det første var for rimelig, lokalt øl. Det andre var for eksklusivt luksusøl solgt av delikatessebutikker og vinhandlere.

Vi kan se på det siste først, og annonseringene like oppunder jul er mest relevant, for da presenteres hele drikkevarespekteret til flere av handelshusene og da kommer også ølet frem. Finere folk skal ha sin juledram og en vin til julemiddagen, men et eget juleøl er det lite spor av. Det var formodentlig kun et gårdsøl, og ikke noe kommersielt produkt.

Julekatalogen til Lundgreens Enke får stå som et eksempel. De solgte alle mulige slags import- og kolonialvarer, men var kanskje fremst på finere viner og brennevin. Firmaet holdt det gående helt frem til vinsalget ble monopolisert på 1920-tallet. Det er typisk at de i mange år var fast leverandør av «Fiinere Viine» til Lyststedet Hiorten, Trondheims svar på Københavns Tivoli.

Adresseavisen 17.nov 1839, side 5 Adresseavisen 17.nov 1839, side 6
Adresseavisen 17. desember 1839, side 5-6; Kilde: Nasjonalbiblioteket, digitale aviser.
Klikk på siden for større bilde.

I katalogen deres finner vi øl under rubrikken «diverse» mot slutten. Det er drikkevarenes sosiale rangordning at øl katalogisere til slutt, gjerne etter mjød, eddik og likører med rare ingredienser. Under er annonserte finere øl fra Lundgreens Enke og andre i Trondheim i 1839:

  • 15. juni: Londonner Porter, Ale og Sider er igjen at bekomme hos Lundgreens Enke.

  • 18. juni: Londons Porter og Burton Ale, hjemkommet på Flasker, sælges hos Joh. Chr. Wildhagen. Wildhagen var forøvrig Schreiners onkel, og han fikk satt denne annonsen inn like foran Lundgreens Enke, som repeterte annonsen fra forrige nummer. Indikerer det en viss konkurranse om importølmarkedet?

  • 5. november: Joh, J. Hennissen annonserer en rekke varer, deriblant diverse Viin- Liqueur-, Porter- og Ølglas.

  • 5. november: Londons brown staout (sic) Porter paa Bouteiller sælges hos Hans Larsen.

  • 28.november: God gammel Rom, Armagnac, Spiritus, ditto Brændeviin og Londons Porter er tilkjøbs hos Hans Larsen.

  • 14. desember: Diverse Sorter fine Viin-, Porter- og Øl-Glas ere tilsalg hos Lundgreens Enke.

  • 17. november: Utdrag fra Lundgreens Enkes prisliste: Bedste Londons br. st. Porter, pr. Bout. 36 Sk; Ditto hjemk. paa Bout. 44 Sk; Ditto Ale ditto 48 Sk; Ditto Cider ditto 48 Sk. Flaskepant på 6 sk inkludert i prisen.

  • 21. desember: utdrag fra Lars Hansens prisliste: Bedste br. stout Londons Porter 32, 28, 24 sk. I tillegg flaskepant på 6 sk. Jeg antar «br» er forkortelse for «brown».

  • 21. desember: utdrag fra Joh. Chr. Wildhagens prisliste: London Porter 36, 44 sk; Burton Ale 44 sk. Flaskepant på 6 sk er inkludert i prisen.

Utfra Lundgreens Enkes prisliste ser vi at man importerte engelsk porter både på fat for lokal omtapping til flaske, og på bryggeritappet flaske. Det er også interessant at man skiller mellom porterglass og ølglass.

Vi ser at prisene ligger fra 30 til 48 skilling inkl pant, med variasjoner ikke bare mellom selgerne, men også mellom ulike kvaliteter av ølet. Legg også merke til prislistene som er annonsert like oppunder jul. At porter og pale ale fikk lov til å komme inn på disse listene var kanskje mer et uttrykk for at prislista skulle være komplett, enn at det var juledrikke. Det fantes langt dyrere, men også billigere viner, ja til og med billigere brennevin.

Her må det legges til at prisen inkluderer flaska, som butikken ikke ser ut til å ha tatt i retur når det var importøl. For viner brukte man normalt et pantesystem, der flaskene gikk for 6 sk, i hvert fall når det var tappet i Trondheim. Prisene ligger på oppunder en halv spesidaler. Pengesystemet dengang var at spesidaleren var delt inn i 120 skilling. Ved kronereformen i 1875, ble en spesidaler satt til fire kroner. En skilling tilsvarer da ca 3,3 øre, og justert for konsumprisindeksen skulle det være rundt 1,50 kroner idag.

Vi ser at engelsk importøl var dyrt, og kunne konkurrere med rimelige rødviner i pris. Samtidig stod den trolig lavere i status enn vinen. Generelt er det to typer importert øl: porter og pale (Burton) ale. Det er fristende å anta at slikt øl var for de spesielt interesserte, og at salgsvolumet var lite.

I tillegg til, og trolig helt separat fra importølmarkedet var det lokale ølet. Det er i liten grad gitt noen beskrivelse eller typebetegnelse, utover prisvariasjoner. Det kunne typisk kjøpes på tre måter: på flaske, på kanne eller på fat. Øl på kanne er vel nærmest en growler idag. Men kanne er forøvrig også et rommål på oppunder to liter, der en growler ikke har noe bestemt størrelse.

Mye av ølet som ble drukket var hjemmebrygget. Det kan vi se utfra de mange annonsene for malt og humle. Især humle har liten verdi utover til ølbrygging, og når det gjentatte ganger er handelsvare på detaljistnivå, indikerer det utbredt hjemmebrygging.

Som en kuriositet kan nevnes at i 1839 var amerikansk humle annonsert av minst tre ulike kjøpmenn i Adresseavisen. Det hevdes tidvis at amerikansk humle var uglesett og regnet for nesten ubrukelig frem til mikrobryggeriene begynte å brygge humlebomber med Cascade. Men i denne årgangen av Adressa spesifiseres det at humla er amerikansk på en måte som vanskelig kan oppfattes som annet enn et kvalitetsstempel.

Typisk pris for lokalt øl var 2 til 5 skilling flaska, hvilket vi må anta var av størrelse 3/4 pot, det vil si en helflaske, hvilket ganske godt tilsvare de 70cl «murerne» som var vanlige på 1900-tallet, eller 75cl vinflasker. Det tilsvarer 2-5 kroner halvliteren, men egentlig er ikke konsumprisindeksen særlig velegnet til å konvertere slike priser.

Husk at kanne er et mål. Et anker som måleenhet er 39 potter, dvs like oppunder 39 liter, og ordet refererer ofte til et fat i den størrelsen. Her er en liste over ølannonser for lokalt øl:

  • 17. januar: Dobbeltøl à 6 sk pr. Bouteille sælges av M. Mosling.

  • 21. februar: Godt Øll paa Flasker til 3 og 2 sk, samt ditto Kande-Øll til 4 sk pr. Kande bekommers i Skomager Hegvigs Gaard paa Reberbanen; sammesteds kjøbes tommer 3/4 pots Bouteiller.

  • 28. februar: Øl. Godt Øl på Flasker til 4 sk pr Flaske (Flasker, der ere belagte med indtørret og tildeeles uopløftelig Gruus eller Skorper, modtages ikke tilbge) faaes tilkjøbs hos N P Wold. boende i Materialskriver Sættems forrige Gaard i Danielsveiten.

  • 7. mai: Godt Øl til 4 og 3 sk pr. Bouteille, i ankerviis billigere, samt Kandeøl til 3 og 2 sk udsælges fremdeles fra mit Bryggerie. M Mosling. (Og like under:) At Mad. sal. Fermann fra i Dag har Udsalg af overnævnte Ølsorter fra mit Bryggerie, tager jeg mig herved den Frihed at bekjentegiøre for dem, der paa Grund av den lange Vei ei hidendtil har kundet unde mig deres Næring. M Mosling.

  • 11. mai: I Henhold til Hr. Distillateur M. Moslings Avertissement i sidste Adresseavis, anbefaler jeg herved mit Detaille-Utsalg af diverse Ølsorter fra hans Bryggerie; ligesom jeg og udfører Bestillinger på Leverancer i større Partier, saasom til Skibsbrug ec. Enhver Søgning modtages med største Erkjendtlighed K. M. sal. Fermann.

  • 18. mai: Øl til 6, 4 og 2 sk pr Flaske, samt i Foustager efter Bestilling, faaes tilkjøbs hos N P. Wold, boende i Danielsveien.

  • 22. august: Øl à 4 og 3 sk pr Flaske, 3 og 2 sk pr Kande, fra M Mosling Bryggerie, sælges ved M. Bangs Enke. (Mad Fermand hadde i mellomtiden gått konkurs.)

  • 17. september: Øl, efter 3 sk pr Flaske og paa Ankere i Forhold billigere, sælges af Hanna Holmberg, boende ute i Sanden.

  • 15. oktober: Øll-Udsalg. I Madame Bordevichs forrige Gaard i Enkeltskillingsveiten bekommes for Fremtiden godt, stærkt Øll paa Flasker til 4 og 3 sk pr. Flaske, ditto i kandeviis à 4 sk Kanden samt god Øll-Eddike til 5 sk Potten hos C. A. Heilmann.

  • 12. november: Godt Øll i kandeviss er tilkjøbs hos A. Flengstad.

  • 14. desember: Øl til 6, 4 og 3 Skilling pr Flaske faaes tilkjøbs hos N. P. Wold i Danielsveien.

  • 19. desember: Øl, der ikke er bittert, men godt og velsmakende, paa Bouteiller 4 og 3 sk, – paa Ankere, færdigt til Brug, à 54 og 36 sk sælges af Undertegnede. NB Naar Ankere eller større Foustager tages, bringes Samme Kjøberen i Huset. M. Mosling.

Merk at flere av annonsene er repetert, ofte i tre nummer etterhverandre. Med gammeldags typesetting var det billig å gjenbruke deler av satsen fra forrige avis, så annonsører fikk sikkert god rabatt om de lot annonsen løpe to-tre ganger. Jeg har unnlatt å gjenta repeterte annonser i lista over.

Brygget alle disse annonsørene selv? Neppe. Mange av dem – liksom enkefru Fermann og enkefru Bang – var simpelthen øltappere som kjøpte ølet på fat fra et bryggeri. Kanskje hadde de også utskjenking, og kanskje leide de ut rom. Ofte var det kvinner som stod bak. Generelt hadde enker ikke så mange muligheter i arbeidslivet, og spesielt ikke dersom de skulle opprettholde sin stand og sosiale verdighet. Alternativene til å leve av pensjon, renter eller oppsparte midler var å fortsette ektemannens geskjeft som eier, eller å brygge, skjenke og ta losjerende. Eller de kunne gifte seg på ny.

Noen av dem har nok brygget selv. N. P. Wold kan nok har brygget selv. Han annonserer i hvert fall også for «Ribsviin, hvid og rød, paa Flasker». Et medlem av Heilmann-familien endte opp som brygger på Toten, og det er ikke utenkelig at en familie-bigeskjeft har utviklet seg til et yrke over noen generasjoner. Sannsynligvis var det bare M. Moslings destilleri og bryggeri som tilnærmelsesvist var noe vi idag ville gjenkjenne som noe i nærheten av et industriforetak.

Prisene på lokalt øl er langt lavere enn for det importerte, anslagsvis 8-12 ganger høyere. Dog er det problematisk å sammenligne, siden det er ulike varer, og begge de to gruppene med øl har store innbyrdes variasjoner.

Kan vi snakke om øltyper her? Ikke utfra disse tekstsnuttene. Der det dyre importølet helt klart er beskrevet og differensiert med øltyper – til og med øltyper vi umiddelbart gjenkjenner idag – der er det lokale ølet bare beskrevet som «øl». Det kan prisdifferensieres, som 2, 3, 4 og 5 skillings øl, og det gir assosiasjoner til skotske 60, 70 og 80 shillings ale (men det ene er pris pr flaske, det andre er vel skatt pr fat).

Det nærmeste vi kommer enslags øltype er Moslings annonsering av dobbeltøl. Det gir assosiasjoner til Belgia og dubbel. Det er nok korrekt, men vi bør huske at enkel, dobbelt og trippel opprinnelig angir stigende styrke og pris, men ikke i «hele» trinn: En dobbelt var ikke det dobbelt av en enkel osv. I England brukte man X, XX, XXX osv til langt inn på 1900-tallet. Faktisk kunne ett bryggeris trippel være svakere enn et annet bryggeris dobbel. Enkel-, dobbel og trippel er bare en beskrivelse av relativt styrke, ikke en øltype i seg selv.

Det er også litt underlig at Mosling i den sist siterte annonsen insisterer på at ølet ikke er bittert. Det kan tenkes at det er som en motvekt til Burton Ale som ble annonsert av andre rundt den tiden. Det kan også godt tenkes at Schreiner på det tidspunktet hadde startet salget av sitt øl av tysk type. Ikke det at en bayer er så bitter, men kanskje den var bitter nok for almuen i Trondheim?

Fokuset på øltyper er relevant først når man faktisk har signifikante forskjeller innen øltype. At man ikke opererte med annen inndeling enn styrke og pris tror jeg kan tolkes dithen at man hadde en generisk, lokal øltype, som kunne brygges i litt ulike styrker. Siden den gang har mangt endret seg.

2015-08-07

Schreiners bryggeri

E. C. Dahls bryggeri har mange røtter bakover, og bryggeridriften i sukkerhuset ifra 1856 er bare én. En annen var C. L. Schreiners bryggeri, som ble startet 1839/40, og som må ha vært ett av de aller første bryggeriene med undergjæring i dagens Skandinavia.

Christian Ludwig Schreiner kom fra Flensburg, som idag er i Tyskland, men som frem til 1864 var en del av Danmark. Han kom fra en kjøpmannsslekt og var vel sendt til Trondheim for knytte forbindelser og lære faget, men også fordi hans mor hadde slektninger her. Men han ble værende og giftet seg.

På 1830-tallet var Sedlmayrs ølverdenens store snakkis. Han var en evig perfeksjonist som så undergjærens potensiale i både kvalitet og produksjonsskalering. Han skapte bayer-ølet, som på sett og vis alt undergjæret øl typemessig nedstammer fra. Sedlmayrs bryggeri var datidens hotteste «mikrobryggeri», og bryggere kom reisende langveisfra for å snappe opp idéer, teknikker og gjær.

I Trondheim var det mye øl, men det var tynt, tvilsomt og lite holdbart. Det var vel kanskje ikke så mye at Trondheim hadde dårlig øl, som at Norge generelt hadde dårlig øl. Skjønt, det er litt urettferdig: det er riktigere å si at man fremdeles brygget ølet som gårds- og hjemmebrygg, men økende handel og lengre transportveier trakk veksler på ølets kvalitet.

Jeg har gått igjennom Adresseavisen for 1839, og der finner vi spor etter Scheiners bryggerioppstart. Når vi ser på ølannonser før Schreiner, er det alltid for «øl», uten at det spesifiseres hva slags type. Unntaket er importert øl, og da i all hovedsak engelsk porter og Burton (Pale) Ale. Når det er tale om norsk øl, er det kun øl. Prisvariasjonene er mest over volum og innpakking: store volum er billigere enn små, mens flasker er dyrere enn kannetappet (det vi ville kalle growlers idag). Noen av bryggeriene tilbyd øl i to eller tre prisklasser, og det er fristende å tolke det som styrke eller kvalitetsforskjeller. Noen få ganger er ølet spesifisert som «stærkt», men såvidt jeg kan se sjelden i relasjon til at det samtidig selges i svak eller «normal» variant. Det er derfor nærliggende å tolke «stærkt» som salgshype snarere enn som en typebetegnelse.

Store bryggerier fantes ikke før Schreiner, annet enn at destillerier også kunne produsere øl. Det mest seriøse bryggeriet før Schreiner synes å ha vært M. Moslings Ølbryggeri, som egentlig var et destilleri som også produserte øl. Mer om det ved en annen anledning.

Jeg skal senere gå igjennom ølanonser fra både før og etter Schreiners bryggeristart, men idag vil jeg gjerne trekke frem en artig diskusjon blant leserinnleggene i Adresseavisen. Schreiner startet bryggeriet sitt høsten 1839. Vi ser 19. oktober 1839 at han annonserer: «Norsk Byg kjøbes af C. L. Schreiner & Comp.» Det står forøvrig like over en tilsvarende annonse for kjøp av norsk bygg fra Lysholms Brenneri, for dette var tiden da akevitt fremdeles var et kornbrennevin. Ti dager senere annonserer Schreiner etter å kjøpe «Tomme Marseille Sirupsfoustager». En foustage er et trefat, vi kjenner ordet mest fra Wesenlunds sketsj om doble fustasjeopphengsforkoblinger, men det er altså et fat av den typen ølportører kunne bære ut til skjenkesteder og hjem – og gjerne opphengt under en stokk de kunne bære mellom seg, over skuldrene. Schreiner gjentar annonseringen etter norsk bygg 14. november. Det var med andre ord både et bryggeri og malteri han startet.

Schreiners firma drev med salg av blant annet korn og mel og tilsvarende produkter, så man skulle tro at han ønsket å kjøpe norsk bygg for salg i sitt firma. Imidlertid er det meste av det han selv selger importvarer, og det er nærliggende å tro at disse annonsene er for råvarer til bryggeriet sitt. Sirupsfat er noe han burde fått til overs når han importerer varer i fat, men selger ut i mindre kvanta. Det er derfor nærliggende å ta dette som tegn på at bryggeriet var i oppstartsfasen og trengte råvarer og lagringsfat.

Det er også eksplisitte spor etter at noen er i ferd med å starte bryggeri i Trondheim, men uten at det utvetydig kan kobles mot Schreiner. Det annonseres 7. november anonymt etter en ung mann som er «bevandt med Bryggearbeide», mens så tidlig som 3. oktober kan Adresseavisen melde under rubrikken «Anmeldte Reisende» at «Bryggermester Jansen og H. Christophersen fra Villa» ankom 1. oktober og er innlosjert hos O. Sommer. Det er ikke innlysende hvor stedet Villa ligger, men det er mulig at dette er en feilskrivning av Vilna, som er et vanlig navn på Vilnius, og et navn Adresseavisen har brukt ved andre anledninger. Det er uansett nærliggende å koble dette mot Schreiner. Det betyr ikke nødvendigvis at det var litauiske bryggere, for stedet er ofte angitt som avreisested.

Mest avslørende er imidlertid ordvekslingen i leserbrevene i Adresseavisen. Første gang vi hører om Schreiners bryggeri er 26. oktober 1839 under «Innsendt», og det er anonymt:

Det er Indsenderen med Mange saare behageligt at erfare, at Hr. Schreiner akter at etablere et ordentligt Ølbryggerie, saasom denne Industriegreen hidtil har staaet tilbage. Trondhjem vil forhaabentlig see en af de meest følelige Mangler afhjulpne, idet at Concurrence nu vil gjøre det nødvendigt for de øvrige saakaldte Ølbryggere at levere skikkelige og drikkelige Varer og ikke længere opvarte Kunder med farvet og suurt Vand istedet for Øl.

Språkdrakten er kanskje gammelmodig, men dette noe som tallrike ølnerder kunne ha uttalt for ikke så veldig mange år tilbake, dog med snert til pilsnerbryggeriene og som hyllest til bryggerier av overgjæret øl – plus ça change …

Det er litt vanskelig å ta beskrivelsen av ølets elendighet uten en klype salt, siden innsenderen helt klart favoriserer Schreiners nye ølbryggeri. Tonen i innlegget legger for dagen ny innstilling: nå skal det brygges skikkelig øl – Schreiner skal ikke bare enda en konkurrent, han skal gjøre ting annerledes. Leserbrevet blir besvart to nummer senere, 31. oktober, igjen anonymt:

En Indsender har i sidste Adresseavis yttret, at Mange med ham nære Haab om at faae godt Øl, fordi Hr. Schreiner akter at anlægge et ordentlig Ølbryggerie. Dette turde dog maaskee ei saa ganske gaae i Opfyldelse. Til at skaffe god Øl er det ikke nok at anlægge et Bryggerie; – dertil udfordres saadanne chemiske og andre Kundskaber, som vi ikke antage at Hr. S. er i Besiddelse af, og neppe vil Nogen, som tilgavns forstaaer den Kunst at tilvirke godt Øl, lade sig engagere til at forestaae et Ølbryggeri her, om han endog som Løn erholdt alt det Overskud som et saadant kan afkaste.

At her skulde være en saadan total Mangel paa godt Øl, som Indsenderen antyder, kan ikke indrømmes. I de for Brygningen af tyndt Øl – det eneste, som her finder Kjøbere – gustige Maaneder af aaret har denne Nødvendighetsvare ret ofte været at erholde af ligesaa god, om ikke bedre Beskaffenhed, end baade i Christiania, Kjøbenhavn og Hamborg, samt billigere end paa noget av disse Steder.

At det vil lykkes Hr. S. i denne Aarstid, idetminste nu og da, at skaffe godt Øl, derom tvivles ikke; men han virker da kun, hvad hidtil er virket i denne Retning, og Indsenderens sangvinske Forhaabning vil saaledes vel ikke gaae i Opfyldelse.

Trondhjem, den 29de October 1839.

Det er mye interessant å lese utfra dette. For det første var brygging noe man gjorde i vinterhalvåret, en vanlig begrensning før man fikk kjøleteknikk eller begynte å operere med storstilte iskjellere. Innsenderen ser også ut til å erkjenne at det lokale ølet var tynt, men peker på at markedet ikke vil ha noe annet, og påpeker at det er billig. Han er også tydelig på at brygging er vanskelig og at man må påregne jevnlige kvalitetsproblemer. Dersom man skal unngå dette, måtte man ha kompetanse som er hinsides hva det er lønnsomt å ha i Trondheim. Litt slår han argumentene sine ihjel ved å påstå at trondheimsølet tidvis erh like godt om ikke bedre enn ølet i Oslo, København og i Hamburg – og det er i stigende rekkefølge luksusvarenes opphav. Hamburg var den gamle store metropolen, i gammel konkurranse med Lübeck og ny konkurranse med London.

Innsenderen får svar på tiltale to nummer senere, 5. november, denne gangen anonymt, men nå under rubrikken «Indrykket mot Betaling»

«Det er paa Kanterne man skal kjende Iesper Beendreiers Tærninger.»

Indsenderen i No. 131, angaaende Ølbryggersagen, nærer ikke det Haab, om de heldige Virkninger af Hr. Schreinbers Entreprise, som ytredes i Bladets næstforegaaenbde No. – Manden kan have sine egne Grunde for maaske endog at ønske en mindre heldig Fremgang; – nærværende Indsender derimod, som Consument, er kuns forsaavidt interesseret i Sagen som han ikke alene har Haab om at erholde godt og sundt Øl fra det nye etablerede Bryggerie, med derhs tillige oprigtig ønsker Entrepreneuren et godt Utbytte av Speculationen og hans forøgede borerlige Virksomhed. Skulde nærværende Indsender ikke tage mærkelig Feil, torde Hr. Schreiner – uden maaskee selv at besidde chemiske Kundskaber, dem Byens øvrige Ølbryggere vistnok heller ikke ere behæftede med – ikke saa ganske have gjort Regning uten Vært. – Dette maa nu endelig ene blive hans Sag: – iallefald er ved ham gjort et betydelig Skridt fremad, idet en ønskelig Concurrence i denne Industrigreen er opstaaet og som utvivlsomt vil, om det end ikke allerede har viist sig, have en for Consumenterne velgjørende Indvirkning paa Stædets øvrige Ølbryggeres Productioner.

At Tyndtøllet ofte har været at erholde af ligesaagod, om ikke bedre Beskaffenhed end baade i Christiania, Kjøbenhavn og Hamborg, samt billigere end paa noget av disse Stæder er vel temmelig problematisk, og man lader derfor denn edristige Paastand staae ved sit Værd! –

Det er få tekniske detaljer som kan leses ut av dette siste innlegget. Det antydes at kompetanse er noe han har tenkt på, og det ligger et «bare vent og se» mellom linjene. Trolig har ikke Schreiners og hans støttespillere ville fortelle hvordan de skal lage godt øl, men heller ville la de øvrige ølbryggerne leve i troen på at Schreiners bryggeri bare ville bli enda-ett bryggeri, om enn større. Debatten stoppet også der, kanskje delvis fordi Adresseavisen begynte å kreve penger for innleggene. Men det er fascinerende å lese hvordan dette innvarsler en ny tid.

Schreiner går til bryggingen med kapital, bayersk bryggeteknikk, kompetente bryggere og et skikkelig og spesialbygget bryggeri. Man kan gjerne kalle ham for 1830-tallets bryggeri-gründer. Man kan mistenke ham for å satse på at god kvalitet vil selge godt. Byens øvrige bryggere – som vi skal høre mer om senere – trodde visst ikke helt på at topp kvalitet kunne være mulig, i hver fall ikke i virkeligheten realistiske verden. Schreiner trodde det varb rom for et skikkelig øl, mens de andre så på realitetene.

Schreiners bryggeri finnes ikke lengre. Det ble til Trondhjems Bryggeri som i 1918 ble kjøpt opp av Aktiebryggeriet i Trondhjem, som igjen ble fusjonert med E. C. Dahls i 1966. Disse to andre bryggerier tenkte likedan som Schreiner, men startet senere. Bryggeriene som var før Schreiner er det knapt noen som har hørt om, og de var vel alle utradert i løpet av tiårene etter 1839.

Schreiners tanke var å ta det ypperste i kompetanse, den beste gjæren, det gode, men dyre utstyret, og så lage et godt øl av det. Kanskje han ønsket å sikre godt øl for seg selv og derfor var villig til å ta en økonomisk risiko utover det sikre. Kanskje han bare var fremsynt og så 1800-tallet store ølrevolusjon før alle andre i Norge?

Schreiners øl kan du ikke lengre kjøpe. Men du kommer et stykke på vei om du kjøper Frydenlund Bayer, som kanskje er det nærmeste man kommer i type og arvtaker.

Tynt øl - lagt inn av Lars Marius Garshol - 2015/8/8 12:48:19
Jeg undres på om ikke sitatene må tolkes litt annerledes. Jeg tror ikke de sier at ølet i Trondheim var tynt, men at det ølet som ble brygget var tyntøl, det vil si spissøl. Det ene sitatet sier rett ut at "tyndt Øl – det eneste, som her finder Kjøbere," det vil si at det eneste ølet folk kjøper er tyntøl.

Folk flest brygget fortsatt selv, og da fikk de dekket behovet for sterkt øl til fest, men et brygg gir normalt langt mindre spissøl. Dersom man ville ha dette som hverdagsøl var man fort henvist til å kjøpe det, og det kan forklare at det var et marked for tyntøl, men ikke for sterkt øl.

Lagerøl ville det sannsynligvis stille seg annerledes med, i og med at det blir en helt annen produktkategori.

En annen indikasjon på at dette kan være rett er at man i Sverige på denne tiden hadde hundrevis av bryggerier som produserte svagdrycka, den svenske varianten av det samme.

Tynt øl eller tynnøl? - lagt inn av Anders Christensen - 2015/8/8 13:57:12
Det kan du forsåvidt ha rett i. Første innsender skriver ikke direkte at ølet er tynt, men kaller det «farvet og suurt Vand istedet for Øl». Da er det vel underforstått at det er tynt og svakt, men uten at det er en eksplisitt klage. Neste innsender bruker «tynt øl» som en typebetegnelse i motsetning til andre – ikke nevnte – øltyper. Og han sier vel implisitt at det ikke er en defekt men en egenskap ved ølet. Dog ble det nok solgt begge typer øl, som jeg skal vise i et senere innlegg.
Tidlige bayerøl - lagt inn av Bernt - 2015/8/18 12:39:29
Takk skal du ha, Anders, dette var en meget interessant artikkel!

Jeg har selv gravd litt i historien om bayerølets inntog i Norge og i følge "25-Aars Jubileumsskrift for Aktiebryggeriet i Trondhjem" fra 1926 var nettopp C. L. Schreiners & Comp. "det første bryggeri her tillands, som tilvirket øl efter den bayerske metode". Dette har jeg forsøkt å få verifisert fra eldre kilder ved å søke gjennom Najsonalbibliotekets digitalarkiv, men jeg har funnet lite håndfast før Adresseavisen 20.mai 1847 hadde følgende annonse fra bryggeriet:

"Prisen paa vort Bayersk Øll er fra idag indtil Videre 5 Skilling pr. Flaske."

Til sammenligning averterte Schous Bryggeri på Fjerdingen utenfor Kristiania, som siden 1.september 1839 hadde hatt en tysk bryggerimester (Hilmers), sitt bayerøl i Morgenbladet 15.mai 1840, bare måneder etter at Schreiners bryggeri tidligst kan ha lansert sitt første øl (ut fra de leserbrev du siterer).

Men da Schous lanserte sitt øl, "brygget etter den bayerske methode", så kjente ikke en gang dets tyske bryggerimester til forskjellen mellom over- og undergjær, han hadde nemlig brygget en overgjæret bayerøl, som viste seg å være en smakskatastrofe. Christian Schou var imidlertid en ganske glup fyr og innså etter å ha kommet over den første skuffelsen at selv om ølet var blitt brygget som i Bayern, etter samme oppskrift og med store, nye iskjellere for modning av ølet, så var dette med gjæren en mulig årsak til at det gikk galt. Han tok derfor kontakt med Deschens bayerbryggeri i Hamburg og etter mange måneder med kurtisering og skjulte trusler, om selv å reise til Bayern for å skaffe riktig gjær, fikk Schou viljen sin og det første lagergjæret ankom Schous Bryggeri 16.desember 1842. Resultatet ble sluppet våren 1843, og senest 16.juni 1843 kunne man i Morgenbladet lese følgende annonse fra Schous Bryggeri: "Bayersk Undergjærs-Øl, brygget efter den veritable bayerske Methode, til 48 sk. pr. Dusin Flasker".

For å sitere Schous 150-års jubileumsbok, fra 1971: "Christian Schou lanserte - som første brygger i Norden, det undergjærede bayerske øl"

En siste interessant opplysning, som er hentet fra det allerede nevnte 25-Aars Jubileumsskriftet, er at Schreiners første bryggeri ble anlagt i hans forretningsgård inn mot Lilletorvet, sammen med malteriet og hans andre virksomheter, noe som tyder på at det nok dreide seg om et litt mindre bryggeri enn det han fikk satt opp etter at hele gården og nabolaget brant ned under den store bybrannen 24.april 1841. Etter brannen fikk han nemlig også overta den nedbrente eiendommen ned mot Dronningens gate, som skulle bli bryggeriets fremtidige adresse. Dette gav ham større plass til å anlegge sitt bryggerianlegg. Jeg har ikke klart å finne ut når bryggeriet var gjenoppbygget og i drift men det skjedde neppe før et godt stykke ut i 1842, muligens ikke før 1843.

Såvidt jeg kan bedømme tyder ting derfor på at Christian Schou var tidligst ute med et undergjæret bayerøl i Norge (og Norden, siden Jacobsen ikke lanserte sitt før i 1846), men at Schreiner både var tidlig ute med bayerøl og muligens først i landet med bockøl; Schreiners bockøl dukker sannsynligvis opp i en notis om prisøkning for bryggeriets tre ølsorter 13.mars 1847, der den mellomste sorten økte i pris fra 4 til 4,5 skilling pr flaske, noe som svarer ganske bra til prisen av bayerølet et par måneder senere (sitert ovenfor), mens den dyreste sorten økte fra 6 til 6,5 skilling pr flaske - her kan det neppe være snakk om annet enn bockøl. Så Schreiner tilbød nok bockøl allerede før 1847.

Dersom du klarer å grave frem mer informasjon om den tidlige fasen av Schreiners bryggeri, spesielt årene 1839-1847, så vil det være veldig interessant å lese. Lykke til!

2015-08-05

Buy a Friend a Beer

Eva Beate har vært i utlandet og besøkt en pub der de hadde en krittavle der man kunne få notert opp at man spanderer en øl på andre, som så kan komme innom og hente ut sin øl. Det er jo fint og hyggelig, men ville det være lovlig i Norge, undrer hun.

Krittavle med øl gitt i gave
Foto: Eva Beate Holm, brukt med tillatelse.
Krittavle med gaveøl i pub
Det er lovlig å gi et gavekort på alkohol, så i utgangspunktet er ikke tanken bak dette ulovlig. Det mest opplagte eksemplet er gavekort på Vinmonopolet, men da må vi også huske at det er enkelte spesielle regler som bare gjelder Vinmonopolet – selv om disse reglene visstnok skal samordnes i det nye regelverket som er på trappene. Det er også mulig å kjøpe gavekort som kan løses ut i butikker som selger øl.

Forøvrig, det hender at premiebonger etc ikke kan løses inn i alkohol, og det er korrekt, for alkohol kan egentlig ikke brukes som premie i lotteri eller lignende – så som vinlotteri. I praksis blir det for omfattende å kontrollere at et gavekort ikke brukes til ølkjøp. Dessuten er det irrelevant for denne saken, siden det ikke er noe lotteri involvert. Det vil si: givere og mottakere kan tenkes å bruke dette som «premie» i veddemål, men det blir litt søkt å forby det på dette grunnlaget, med mindre det er en utbredt praksis.

Det er ikke lov å kjøpe alkohol på krita, men her er det tross alt forhåndskjøpt, så dette er heller ikke relevant, sålenge vi formoder at ølet er forhåndsbetalt.

Det er lov å spandere en øl på noen, sålenge det ikke er for å omgå aldersbegrensninger (langing) på skjenking eller å kjøpe til noen som er så full at de burde nektes ytterligere skjenking. Begge deler er irrelevant her, siden det formodentlig er slik at mottakere må gå i baren og «ta ut» gaven. Dermed får de formodentlig ikke gaven om de ikke også kunne fått kjøpe samme øl og betale for den selv.

På den andre siden pleier spandering av en øl på noen å være et mellomliggende mellom giver og mottaker, uten at skjenkestedet aktivt deltar eller endog kjenner til det. Utfra hvordan jeg leser denne tavla, så deltar skjenkestedet veldig aktivt her, ved ikke bare å ha en infrastrutur for det, men også ved å publisere informasjonen om det offentlig.

Man kunne tenke seg til at man i stedet for denne tavla hadde en notisbok liggende bak i baren. Da ville det være givers ansvar å informere mottaker. Med tavla blir det vel gjerne et «offentlig ansvar» for alle gjestene, spesielt dersom det er en nabo-pub der alle kjenner alle.

Til tider har kjøping av runder vært forbudt, men da gjerne på grunn av det drikkepresset det har lett for å bygge oppunder. Når noen kjøper en runde, er det dårlig kotyme å ikke ta imot, smile og drikke opp. Deri ligger drikkepresset. I Norge er kjøperunder lite utbredt på grunn av prisnivået. Det er såvidt jeg vet ikke forbudt, men jeg kan ta feil. Man kan også tenke seg at det å gi en øl skaper en viss forventning om at mottakeren gir en øl tilbake. Dersom dette er en etablert og utbredt praksis i den aktuelle puben, blir dette også et kjøpepress.

I praksis er denne tavla satt opp slik at den ikke reklamerer for bestemte ølmerker. Dersom den også hadde hatt navnet på ølet man kjøpte til noen, ville i hvert fall dét vært et problem for norske forhold.

Det vil vel generelt være slik at ulike øl på dette skjenkestedet har ulik pris. Dersom det er mottakeren som bestemmer hvilken øl han eller hun vil ha, så må enten giveren etterfaktures eller skjenkestedet betale mellomlegget dersom en dyr øl velges. I første tilfelle blir det alkohol på krita, i siste tilfelle blir det sponsing og rabatt. Uansett kan man tenke seg en rekke måter å kommer rundt dette på.

I tillegg tror jeg at det kan tolkes som et lokkemiddel for puben og giveren i fellesskap, og at det også derfor ikke er lov. Muligens er det ikke direkte loven og forskriftene som forbyr det, men kommunene synes å ha et digert slingringsmonn når de tolker regelverket. Jeg vil tro det er rom for kommunene til å tolke dette som uønsket og dermed utlovlig, utfra at det tolkes som å skape et drikkepress og at det er et lokkemiddel som dermed fungerer som en slags reklame.

IKEA har for eksempel gratis middag til personer som har navnedag den dagen, og det ville helt klart ikke vært lovlig med øl på en pub.

Man kan også tenke seg at det erstattes med en dataskjerm og at status i tillegg er tilgjengelig over Internett. Det ville ikke gjøre det særlig bedre. Jeg har satt i barer der untappd-innskjekkinger vises realtime på storskjerm, og det var en litt blandet fornøyelse når man i tillegg har gjenkjennbar bilde-avatar på untappd. Det er nesten garantert ikke lov i Norge, siden det skaper en opphausing av drikking og en slags premie for å kjøpe (og drikke) øl og sjekke dem inn. En slik automatisk visning kan tolkes som enslags tilgift.

Tilgift var lenge generelt forbudt i Norge, men ble lovlig for noen år siden etter en oppmykning av reglene. Det er imidlertid fremdeles forbudt å bruke alkohol som tilgift (f.eks. å gi en flaske whisky med på kjøpet), eller gi tilgift ved kjøp av alkohol (f.eks. få med Underberger-effekter når du kjøper mange nok småflasker).

Det er med andre ord et spørsmål om dette kan tolkes som tilgift. En tilgift er som nevnt en ekstratjeneste som er pakket sammen med noe, så som en reklame-gizmo. Men det kan også være en tjeneste – så som å få navnet sitt på tavla, hvilket er noe som viser at man er en hyggelig person som spanderer øl på andre, dvs at at man kjøper seg en positiv status i lokalmiljøet. Det vil si at om jeg kjøper en halvliter til en bekjent, får jeg her opplistingen av det på tavla som tilgift. Det er uvesentlig at det ikke er jeg som drikker ølet. Det er tilstrekkelig at jeg kjøper og at tilgiften påvirker meg i kjøpsfremmende retning.

Et sentralt poeng med tilgift er hvorvidt ekstratjenesten eller -varen virker salgsfremmende, og der synes det som man har langt lista veldig lavt. For eksempel er den lille leke-oksen i plastikk som henger rundt halsen på en bestemt rødvin regnet som tilgift, selv om det er vanskelig å se for seg at den er særlig salgsfremmende. Det er til og med tilstrekkelig at en gizmo fremmer produktet visuelt i forhold til konkurrerende produkter, men her kommer man inn i en vanskelig gråsone. Det er tross alt en glidende overgang fra det prangende tilgiftsaktige og over i det som er relevant og informativt design på en etikett.

Det er ikke veldig vanskelig å tenke seg at noen kjøper en halvliter til en bekjent for den statusen det gir i bekjentskapskretsen å komme på denne tavla – og spesielt at dette kan gjøres i halvfylla. At tilgiftsdelen ikke kan kjøpes for seg selv, uten alkoholdelen gjør ikke saken bedre. Dersom gavekjøpet derimot hadde vært notert i en liten notisbok som kun var tilgjengelig for barpersonalet … da hadde det kanskje vært lovlig.

Så nei, det er neppe lov i Norge, tatt i betraktning hvor strengt man tolker reglene rundt tilgift. Men husk at jeg ikke er jurist, og at jeg derfor nå skriver om noe jeg egentlig ikke har peiling på.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> – tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

2015-07-30

Den Nøgne Sandhed?

De fleste har vel registrert at det en tid har stormet internt på Nøgne Ø. I forbindelse med at Kjetil Jikiun slutter, har han gått ut offentlig og skrevet om hvorfor. Jeg har snakket med både Kjetil og andre på bryggeriet, og her skal jeg forsøke å fortelle hva som ligger bak konflikten.

Et sentralt dokument er Kjetils nypubliserte manifest. Det ble skrevet som en tale for en intern sammenkomst i bryggeriet for en tid tilbake. I det formidler han til kollegene sin drøm og visjon om Nøgne Ø og frustrasjonen over hvordan visjonen gikk fra å være en drøm innen rekkevidde, til å bli «bare» en drøm.

Det er et langt dokument. Dersom ditt attention span er overbelastet før du kommer halvveis, anbefaler jeg å la være å lese det fremfor å skumlese. Dersom du har hørt Kjetil selv lese det med intensitet og innlevelse, vet du at det ikke bare er strategi-svada, men et viktig dokument som formidler hans drøm om hva Nøgne Ø skulle bli. Det er nærmest hans visjons-testamente når han nå slutter.

Manifestet kan også leses som en nøkkel til konflikten ved Nøgne Ø. Kjetil og to andre startet bryggeriet i 2002, men Kjetil selv tok ikke ut lønn før i 2012. Det er ti års intens jobbing for å starte en bedrift, i tillegg til å jobbe ved siden av for å ha inntekt. Hele tiden var visjonen der om et topp, internasjonalt kvalitetsbryggeri etter global målestokk: de dyktigste medarbeiderne, de beste ølene, de mest interessante samarbeidspartnerne, de mest spennende smakene, de beste råvarene – et bryggeri som skulle engasjere og begeistre og revolusjonere ølet.

Men bryggeriet økte i størrelse og fikk flere ansatte. Det er kanskje ikke å forvente at visjonen om verdens beste bryggeri motiverer alle personer år ut og år inn. Kjetil er visjonær og fremoverskuende. Andre personer er i stedet jordnære og konkrete her-og-nå-mennesker.

Så det etablerte seg to strategiske linjer i bryggeriet: den visjonære langsiktige drømmen som Kjetils manifest uttrykker, og den jordnære, dag-til-dag-driften, den som brygger de sikre standardølene og genererer forutsigbare fakturaer. For Kjetil er visjonene noe som må gjennomsyre hele prosessen og veilede i alle beslutninger. For andre er målsetningen mest bare å få gjort jobben sin uten å måtte tenke ekstra på sånt som visjoner og drømmer og overordnede målsetninger.

Det er ikke noe iboende galt i dette. Enhver bedrift må tenke både kortsiktig og langsiktig. Tidvis er det konflikt mellom det kortsiktig og langsiktige, men begge deler er viktig og man må balansere mellom dem. Men når man balanserer dem, må man starte med visjonene.

Nøgne Ø skiftet daglig leder flere ganger i perioden 2009-2012, og det er etter denne perioden problemene vokser frem. Innad oppstod det en kamp om bryggeriets sjel. Begrepet «mikrobryggeri» dekker mange ulike aspekter. Noen, som Kjetil, fokuserer på smaken, opplevelsen og bryggeprosessen – det han navngir som Craft Beer. Andre tenker mer på det som et lite men effektivt bryggeri.

Det er fullt mulig å være begge deler på en gang, men Kjetil opplevde at bryggeriet rekrutterte personer som ikke brydde seg om det som var viktig for ham – ja, som til og med ikke forsto hva Craft Beer egentlig handlet om. I manifestet sitt siterer han Iain Russell, som eier legendariske The Wharf og Charlie's Bar: «You have to remember that you are making and selling beer. You are not selling earthmoving equipment!». Craft Beer handler ikke bare om å brygge øl over en viss kvalitet til under en viss pris. Det handler om gi øldrikkeren en unik opplevelse som betyr noe. Det er liksom Bondens Marked ikke handler om billige gulerøtter, eller at et Jon Fosse-skuespill ikke handler om et par timers tidtrøyte.

Man burde ha tatt tak i de langsiktige og kortsiktige perspektivene og jobbet mentalt og strukturelt med de iboende motsetningene i dem. I stedet ble Kjetils visjoner penset inn på et sidespor der de kunne stå og gjære litt for seg selv og engasjere utad. Den daglige driften reduserte visjonene til vakre festtaler og løsrev seg i det store og det hele fra dem. Det ble to Nøgne Ø: Kjetils visjonære Nøgne Ø og det andre, jordnære Nøgne Ø.

Konflikten kom til å gå primært mellom Kjetil på den ene siden og daglig leder Tore Nybø på den andre. Tore har vært med nesten fra starten, fra 2004. Han er nesten så diametral i personlighet i forhold til Kjetil som det går an å komme. Han er stille og rolige, han må tygge på beslutningene og skyter ikke fra hofta. Om Nøgne Ø kollektivt skal anklages for en synd, så må det være at man ikke klarte å få de to til å jobbe sammen fra 2012 og utover, da Nybø ble daglig leder. De ville utfylt hverandre og tilsammen kunne gitt bryggeriet stor styrke. Om ikke annet, burde Hansa ha sett konflikten og forstått at den måtte tas tak i på en skikkelig måte.

Konflikten fikk gjennomsyre bedriften. Kjetil reiste rundt og hadde et digert kontaktnett. Han huket tak i de beste internasjonalt, men følte at rekrutteringen ble sabotert på hjemmebane og satt igjen med et inntrykk av at man ikke ville ha så mange av «hans» folk inn i bryggeriet. I stedet rekrutterte Nybø lokalt, ikke minst blant familie og venner. Kjetil fikk inntrykk at alliansebygging kunne være viktigere enn bryggerikompetanse ved ansettelser. Han begynte å lure på om bryggeriet var i ferd med å bli en familiebedrift for Nybø-familien.

Konflikten de to imellom ble som en skyttergrav som snodde seg gjennom bedriften. Beslutninger ble tatt i lukkede rom – eller som noen lakonisk har spissformulert det: over middagsbordet hjemme hos familien Nybø.

Mens Kjetils karriere som flyver ble trappet ned og jobben i Nøgne Ø ble tilsvarende formalisert, så følte han at innflytelsen i bryggeriet gled stadig mer ut av hendene hans. Samtidig ble hans posisjon mer penset inn mot det internasjonale markedet og samarbeidsbrygging med andre bryggerier. Etterhvert ble det slik at om du skulle treffe Kjetil på en festival, måtte du nesten dra utenlands. Om du gikk på en norsk ølmesse eller -festival, så var ølet bra, serveringen grei, tekniske spørsmål ble besvart, men man dro derifra med undringen over hvorfor de ikke sendte Kjetil for å begeistre og engasjere enda litt mer enn de andre bryggeriene.

På 1. april 2013 hadde norske ølbloggere en aprilsspøk om at Nøgne Ø var blitt kjøpt opp av Ringnes. Den var litt for drøy til å være troverdig, mente mange lesere. Akkurat den måneden toppet konflikten seg, og Kjetil tok kontakt utad for å finne mulige kjøpere til aksjeposten sin. Dersom man ikke fikk ryddet bort uformelle og tåkete maktstrukturer ville han heller ut. Han var frustrert.

Hansas oppkjøp var ikke en overrumpling av Kjetil. Kjetil var en av de som solgte seg ned da Hansa kom inn. Kjetil var den som pushet på for å gjennomføre salget. Motivasjonen var et håp om at Hansa – eller et annet bryggeri, for det var flere som initielt var aktuelle – ville rydde i organisasjon og strukturer og tvinge frem en formalisering av beslutningsprosessene. Håpet var at en stor, ekstern organisasjon ville tvinge bryggeriet opp på et nytt og bedre organisasjonsnivå, slik at man kunne ta frem igjen visjoner og strategier og gi dem en sentral tilstedeværelse i drift og planlegging.

For Kjetil var Nøgne Ø ølverdenens svar på Apple anno 1980 eller Ford anno 1908. Det var en bedrift som hadde alt som skulle til for å bli ølets svar på Google eller Amazon. Det manglet bare én ting: kollektivt guts til å kaste seg ut i det.

… men hvorfor skal man bli best i verden når man kan bli gasellebedrift på Sørlandet? Best i verden høres risikofyllt ut. Det er tross alt ganske mye heder i å være gasellebedrift også. Det gir intervjuer i Agderposten, og den har langt større opplag enn både New York Times og Washington Post til sammen, i hvert fall på Sørlandet.

Stillingskrigen fikk lov å fortsette. Det var en type konflikt som ikke forsvinner bare fordi man forsøker å ignorere den hardt nok. Man forsøkte å rydde i det, også med eksterne krefter, men uten at det ble sluttført. Selv da Hansa kom inn som majoritetseier, fikk det fortsette. Kjetil hadde håpet at Hansa skulle være «the grown ups» som kom inn, meklet, ryddet og organiserte og skapte nytt arbeidsrom for drømmen. Han trodde de skulle være flinke og velfungerende i kraft av sin størrelse. Men han opplevde at de tok parti for Nybø.

I forbindelse med oppkjøpet var det innlysende at Kjetil var en svært viktig ressurs for Nøgne Ø. Han var Mr. Craft Beer i Norge, som Jan Halvor Fjeld har uttrykt det. Et Nøgne Ø uten Kjetil Jikiun ville vært et underlig Nøgne Ø. Utfordringen ble å parkere ham i en ufarlig posisjon uten at det var altfor innlysende at han var parkert. Det var tross alt ikke mulig å spikre ham opp på veggen som umælende gallionsfigur, selv ikke i billedlig forstand.

Kjetils rolle ble todelt. Med tittel av «Head Brewer» fikk han et overordnet ansvar for bryggingen. Det var ikke det at han brygget til daglig, ikke styrte han egentlig de som brygget heller. Han ble en slags kvalitetssikrer av nye oppskrifter og prosessendringer. Utad stod han som garantist for kvaliteten, innad ble han nærmest en slags blindtarm i bryggeprosessen – et ledd som allerede trufne beslutninger formelt måtte via, men som egentlig bare hadde makt til justere og utsette.

Den andre rollen var som internasjonal ambassadør. Han fikk brygge one-off batcher som samarbeidsbrygg med andre bryggerier. Han fikk representere bryggeriet på utenlandske festivaler og pleie det internasjonale nettverket. Jo mer midlertidig og jo lengre unna noe var, jo mer var han rett mann til oppgaven.

Affæren med Chmiel Iunga – den polske humle med det uuttalbare navnet – fikk et kortvarig fokus på seg i vinter, men er illustrerende. Det var et samarbeidsbrygg med et polsk bryggeri der man brukte en gammel tradisjonshumle fra Polen. Den var brygget sensommeren 2014 som en single hop IPA. Av en eller annen grunn var et parti av batchen blitt stående på lager et halvår. Det er egentlig litt for lenge for en IPA. Man ønsket å få den ut. Brygget hadde allerede forlengst blitt sluppet internasjonalt og på Horeka. Restpartiet ble lansert på bestillingslista på polslippet i mars.

To dager før lanseringsfredagen trakk bryggeriet ølet tilbake, sikkert til masse irritasjon og ekstra prakk for Polet. Begrunnelsen var at det var blitt smakt på og funnet at det ikke svarte til forventningene. Humlepreget hadde endret seg. Utover det var det ikke noe galt med ølet, det bare smakte ikke som det skulle. Dette var få uker etter at Kjetil hadde sagt opp. Det var Kjetil som trakk i nødbremsene ved denne lanseringen og tvang beslutningen igjennom, selv om bryggeriet fokuserte på at det formelt var noen andre som tok beslutningen. Saken kan tolkes som at man hadde passert et vendepunkt tidligere på vinteren. Kjetil var gått lei, og var villig til å sette ned foten og si nei, om nødvendig i full offentlighet. Det ville vært en omdømmekatastrofe av de store om Head Brewer Kjetil hadde gått ut og underkjent det ølet bryggeriet nettopp hadde lansert på Polet.

Etter Chmiel Iunga-affæren virker det som man bare har ventet på 31. juli, dagen da «skillsmissen» effektueres. Det er dagen da Kjetil ikke lengre er Head Brewer og ikke lengre har formell myndighet til å påvirke hvilken retningen bryggeriets øl skal gå i, og heller ikke mulighet til å bremse det opp når det allikevel går i en annen retning. Skjønt, Kjetil er ikke mentalt helt «ute» av Nøgne Ø. I tillegg til aksjeposten sin på 9,9% er Nøgne Ø ennå «bryggeriet hans». Dersom han ikke fremdeles hadde brydd seg så lidenskapelig om bryggeriet, ville han nok gått av med langt mindre støy.

Hva skjer etter 31. juli? Tja, det er både vanskelig og skummelt å spå, men la meg forsøke meg med noen observasjoner med tilhørende begrunnelse.

  • Bryggeriet har fokusert mer og mer på butikkmarkedet gjennom de store kjedene. Marginene er lavere, men potensialet for volum er større, så det er hvor pengene ligger, snarere enn i spesialølene – som ofte kommer kommer i uøkonomisk små kvanta, men med høy profil. I det norske markedet med reklameforbud er spesialøl blitt en ersatz-reklame. Ved å ha for eksempel juleøl og sommerøl og påskeøl osv kommer man med i øltestene og blir eksponert. Det trekker ølnerder på messer og det spiser hylleplass i spesialbutikkene og synes på Untappd og RateBeer. Om det ikke svarer seg økonomisk, så veies det opp ved at man ikke trenger noe budsjett for reklame. Jeg tror Nøgne Ø etter Kjetil kan komme til å justere ned fokus på utenlandsmarkedet og samarbeidsbrygg og muligens spesialøl – kanskje ikke som en offsiell beslutning, men kanskje bare som en konsekvens av mer fokus på innenlandsmarkedet, og spesielt butikkstyrke.

  • Kjetil har ikke stått for den daglige bryggingen, så det er ingenting som plutselig stopper opp eller slutter å virke dagen etter at han slutter. Men over tid kan vi komme til å se endringer på ølet. Først og fremst gjelder det oppskriftsformulering, kanskje spesielt på nye øl. Det blir kanskje gradvis mindre Kjetil og mer noe annet. Nøgne Ø har brygget noen sommerøl for 2015, som bare er tilgjengelige i spesialbutikker og Horeca. Dette er blant de aller første der Kjetil ikke har vært involvert i oppskriften, om vi ser bort fra ett og annet spesialøl. Dog bør vi være forsiktige med å tolke noen kursendring ut av disse sommerølene. Dessuten kan det dukke opp endringer i bryggeprosessen. For eksempel: skal det være gjær på flaskene? Jeg tror at hver enkelt endring blir liten, og at det mest interessante blir den akkumulerte effekten av dem over tid.

  • Ved Kjetil avgang har den interne konflikten blitt offentlig kjent, men det er slett ikke sikkert at den forsvinner av seg selv med Kjetil. Jeg tror det er viktig at bryggeriet tar tak i konflikten og finner samlende og inkluderende løsninger. Man burde gjort det mens Kjetil var ansatt, men det er kanskje enda viktigere å gjøre det nå for å sikre at det blir ro fremover. Det verste for bryggeriet ville være gjentatte runder med ny opprivende støy.

Dette er en trist avslutning av et betydningsfullt kapittel i bryggeriets og norsk mikrobryggings historie. Men det kommer nye kapitler, både for Nøgne Ø og for Kjetil.

Bryggeriet har signalisert at Kjetils avgang ikke betyr noen skarpe kursendringer for dem.

Kjetil har flere nye prosjekter på gang: vingård og vinlegging (og et lite mikrobryggeri) på Kreta, samt fermentering av matvarer i Arendal. Vi kommer garantert til å høre mer fra ham i fremtiden. Jeg vet at han tar med sine drømmer og visjoner inn i disse nye prosjektene. Vinen skal for eksempel gjæres i tradisjonelle amforaer fra lokale pottemakere. Jeg gleder meg til produktene hans igjen er på Polet!

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> – tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

Godt oppsummert - lagt inn av Jan Halvor Fjeld - 2015/7/31 07:08:43
Takk for en flott artikkel. Jeg er ingen ekspert på interne forhold i NØ, men jeg er glad i bryggeriet og de som jobber der. Jeg sitter stort sett igjen med samme intrykk som deg. Dette er en artikkel som alle bør lese.
- lagt inn av Sean Casey - 2015/7/31 08:27:11
Fint innlegg og innsats Anders! Men som det alltid er virker det som om du ser gjennom et hull i veggen til Nøgne Ø og med det ikke fått med deg HELE historien. Konflikt var vel alltid inn i bildet i Nøgne Ø, men det var ikke særlig merkbart til ETTER Scott Larrick gikk av som daglig leder for å være med familien sin i USA. Kjetil hadde alltid egentlig hatt den rollen som ambassadør i utlandet, og tok ikke ut lønn men heller en halv million i året i reiseregning til steder som Japan, Malaysia, USA osv. Noe som jeg synes er kul og ordentlig men ikke burde forvirres med at han var nede på tappelinjen på en daglig basis, eller sto for brygging eller satt med spreadsheet og bekymret seg om lønn kunne betales i tida, noe som ofte var årsaken i Oktober "før i tida". Det er også interessant å nevne Nybø familen, men det er lett å glemme at de alltid hadde jobbet dugnad i årevis før de endelig befant seg med lønn fra Rygene, og at hver eneste var overkvalifisert til den rollen de ble ansatt i, og at "den rollen" i en liten bedrift alltid betyr "mange roller" noe som de aldri hadde problem med, Nøgne Ø fikk den summen de fikk i stor grad pga innsatsen til familen Nybø. Beklager skrivefeil, jeg skriver med mobilen min...
- lagt inn av Sean Casey - 2015/7/31 08:33:40
Fjernet kommentar?! Latterlig....
testing - lagt inn av anders - 2015/7/31 08:44:54
Testing ... virker kommentarer?
Kommentarer - lagt inn av Anders Christensen - 2015/7/31 08:46:43
Kommentarene virker og er ikke fjernet. Men det kan se ut som man må ta en reload av cache for å få dem inn (evt vil det virke med å gå inn på innlegget også)
- lagt inn av sean Casey - 2015/7/31 08:57:23
Internet Explorer til Windows Phone som skyldes, jeg mente å skrive underlig ;)
Litt mye fra en side? - lagt inn av Sammy Myklebust - 2015/7/31 10:00:26
Jeg blir sittende igjen med et inntrykk av at du har snakket mer med Kjetil enn med andre på bryggeriet. Det at en gründer som har "solgt seg ned" i bedriften, for å få penger til å utvikle den er missfornøyd med at han ikke lenger har like mye kontroll er ikke noe nytt. Jeg finner lite substans i Kjetils klager. Ikke et eneste eksempel på besluttninger som har vært gjort i "de små rom", samtidig var det nettopp slik han selv avgjorde sitt salg til Hansa. Det kom som en overraskelse på en del av de andre eierne. En stiller seg heller ikke i en god posisjon til å være med å ta besluttninger om en er mer ute og reiser enn på bedriften og etter det jeg hører var ikke dette noe som begynte da Hansa kom inn. Klagene på manglende inflytelse blir og halvkvedde viser. Sake-produksjonen er f.eks. en sak det ser ut til at det en enkelt person har fått viljen sin og dette er en type prosjekt en ikke kan ha for mange av. En tjener rett og slett ikke penger på det og hva gjør en da når kassen er tom. Får inn enda flere investorer og ender opp med en enda mindre del av bedriften? Det er ikke tvil om at det ikke ville vært noe Nøgne Ø uten Kjetil Jikiun, men det ville heller ikke lenger vært noe Nøgne Ø uten Tore Nybø. I kveld skal jeg løfte et glass Nøgne Ø, med øl der Kjetil står bak oppskriften, og skåle for alt Kjetil har gjort for Nøgne Ø og den norske øl-scene. Der er han helt unik. Samtidig har jeg et stille ønske om at denne konflikten ikke får mer plass i media. Det tjener ikke til annet enn å sverte Kjetils rykte og får i gang ubegrunnede spekulasjoner om hva som er endret ved Nøgne Øs øl.
testing - lagt inn av anders - 2015/8/1 02:08:22
Testing ... virker kommentarer?
Kommentarer - lagt inn av Anders Christensen - 2015/8/1 21:34:11
Kommentarene virker og er ikke fjernet. Men det kan se ut som man må ta en reload av cache for å få dem inn (evt vil det virke med å gå inn på innlegget også)

2015-07-28

«Trolls picking roses»

«Trolls picking roses» er tittelen på et term paper ved BI, med undertittel «The case of HBB’s acquisition of Nøgne Ø», skrevet av Sverre Colbjørnsen Olsen, og som jeg har fått lov til å legge ut på nettet. Det er et interessant innblikk i hvordan økonomiske teorier og modeller matcher eller mismatcher Hansa Borg Bryggeriers oppkjøp av Nøgne Ø.

Tittelen henspiller på bildet av et troll som plukker roser. Trollet kan nok plukke rosene, men stor og klumsete som det er, klarer det ikke å unngå å ødelegge dem i prosessen.

Bildet symboliserer den største usikkerheten ved oppkjøpet. Nøgne Ø har få såkalte «hard resources» – dvs lokaler, eiendeler, produsjonsutstyr, varelager osv. Verdien til bryggeriet ligger primært i såkalte «soft resources» – dvs kompetanse, markedsanseelse, varemerker, kundemasse, et forretningsnettverk, oppskrifter og et godt renomé.

Slik jeg forstår oppgavebesvarelsen, er oppkjøp ikke det opplagte valget i en situasjon med hovedsaklig soft resources. Dette gir mening, for soft resources må dyrkes frem og kan raskt skusles bort med noen få gale avgjørelser eller en lite nensom fremferd.

Dersom et firma hovedsaklig består av soft resources er man interessert i å bevare det som en helhet, ikke spise det opp. I stedet for oppkjøp, er det da mer hensiktsmessig å bygge allianser og finne win-win-situasjoner der begge parter har frivillig og gjensidig nytte av hverandre.

Nå kan det hevdes at Hansas oppkjøp ikke så mye var et oppkjøp for å innlemme Nøgne Ø som en integrert del i resten av Hansa. Avtalen skal sikre at Nøgne Ø kan fortsette å drive som et selvstendig bryggeri, med Hansa på en armlengdes avstand, om jeg har forstått korrekt.

Dog er ikke armlengden større enn at adm.dir i Hansa-Borg Bryggerier også er styreleder i Nøgne Ø. Det er opp til Hansa å ikke gjøre noe som ødelegger soft resources, men bygge tillit og trygghet. Selv om det gis rom for autonomi og selvstyre, ligger Hansas aksjemajoritet som etslags ris bak speilet. Det er tross alt Hansa som som til syvende og sist kan styre skuta. Bare tiden vil vise hvordan det går, men det virker helt klart som om alle parter er svært klar over det.

Om det mot formodning skulle gå galt, ville det ikke vært første gang noe oppkjøpsaktig startet rosenrødt og endte helsvart etter klønete grep og pågående fremferd. Det er nok å nevne Pierre Celis som to ganger forlot bryggerier han hadde bygget opp – Hoegaarden og Celis Brewery i Texas – nettopp fordi investorer eller tilsvarende begynte å mene ting om hvordan han skulle drive bryggeriet – ting som Celis ikke følte gikk sammen med sin samvittighet og stolthet som brygger.

Men tilbake til Sverre Olsens oppgave. Jeg er ingen økonom og derfor ikke kompetent til å vurdere den. Men for mitt utrente øye ser det i hvert fall interessant og fornuftig ut. Det er litt økonomisk «lingo» i den, med referanser til ulike teorier og slikt. Det gjør den litt tyngre å lese for en lekmann, men ha i mente at den er skrevet for økonomikolleger. Innholdet er i hvert fall fascinerende.

Det mangt og mye rundt Nøgne Ø og oppkjøpet som denne oppgaven ikke fokuserer på, men den gir en interessant vinkling inn mot noen viktige aspekter. Og den er et spennende innblikk i hvordan økonomer tenker.

Anbefales!

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> – tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

2015-07-27

En kaptein mønstrer av

Fredag er siste formelle arbeidsdag for Kjetil Jikiun på Nøgne Ø – selv om ferieavvikling og slikt har gjort at han har hatt siste praktiske arbeidsdag for en god stund siden. Det er en god anledning til å oppsummere Kjetils rolle og personlighet i norsk mikrobryggeriverden.

Om en skal beskrive Kjetil, vil ord om lidenskaplig, kompromissløs, og fargerik ligge langt fremme, samt utforskende, bestemt, leken og visjonær. Om bryggeriet har tatt navn fra et Ibsen-dikt, så kan kanskje Kjetil beskrives gjennom diktets hovedperson, Terje Vigen:

Der bodde en underlig gråsprængt en,
på den yderste nøgne ø; -
han gjorde visst intet menneske mén
hverken på land eller sjø;
dog stundom gnistred hans øjne stygt, -
helst mod uroligt vejr, -
og da mente folk, at han var forrykt,
og da var der få, som uden frykt
kom Terje Vigen nær.

Les gjerne resten av diktet også. Det er godt, og folk leser altfor lite dikt. Eller Kjetil kan beskrives med et annet Ibsen-sitat: Det du er, vær det fullt og helt, ikke stykkevis og delt.

Kjetil er ikke en kompromissenes mann når spørsmålet er noe han tror på. Han nedjusterer ikke målene sine bare for å slippe å måtte strekke seg etter dem. Tvert om, han setter målene sine akkurat der han mener de skulle være, enten man må strekke seg etter dem eller ikke. Uten disse egenskapene ville det ikke vært noe Nøgne Ø.

Kjetil har selv valgt å slutte i Nøgne Ø. Men det er ingen stor hemmelighet at han lenge – og lenge før Hansas oppkjøp – har følt seg forsøkt parkert på sidelinja i bryggeriet, og at det er bakgrunnen for at han slutter. Det hele er en historie som i seg selv ikke står tilbake for et ibsensk skuespill, men det er et drama som får fortelles ved en annen anledning. Idag er det Kjetil som er hovedtema.

I bryggeriet på Rygene har Kjetil hengt opp et ortodoks ikon. Men han er selv etslags ikon. Når man snakker med mikrobryggere rundt om i Norge og deres motivasjon for å begynne å brygge, er Kjetil og historien til Nøgne Ø kanskje den hyppigste ytre inspirasjonskilden. Liksom Kjetil strakk seg etter et hårete mål i 2002, har tallrike norske mikrobryggere strukket seg etter nettopp dét som Kjetil og de andre ved Nøgne Ø har skapt.

Nøgne Ø kom inn som et friskt pust i et bryggeri-Norge som bestod av sementerte maktstrukturer. Ølentusiaster hadde oftest klart for seg hvilket øl og bryggeri som var «deres», og de drakk nødig noe annet. Der andre bryggerier mer enn ugjerne så at du smakte på annet enn deres øl, der syntes Nøgne Ø det var helt greit at du drakk andre bryggeriers øl. Venneforeningen deres – «Venner av Nøgne Ø» – hadde den samme holdningen. Deres internettforum var lenge det primære for diskusjon av nye bryggerier og spennende øl, ikke bare fra Nøgne Ø.

Nøgne Ø brygget øl med smak og personlighet. Det var bunnfall av gjær, og nettopp fordi det var bunnfall var det også levende øl, ikke filtreret og pasteurisert og tvangskarbonert. Jeg skal være forsiktig med å påstå at Nøgne Ø var først ute. Det fantes andre, men bortsett fra et par brewpuber var vel Nøgne Ø den første suksessfulle mikrobryggerioppstarten i Norge.

En anekdote illustrerer godt Kjetils åpenhet. Da Steinar Hamre og jeg hadde vunnet Porterkonkurransen til Ringnes og Norbrygg, var Ringnes-bryggerne litt nervøse for om den store andelen av relativt mørk malt ville tette til under avsiling og gi en stuck mash. Christian Ødegård nevnte bekymringen for Garrett Oliver og Kjetil Jikiun på en bryggekonferanse, og de anbefalte begge å bruke risskall. Men imøtekommenheten til Kjetil stoppet ikke der. Risskall er ikke enkelt å få raskt tak på i store mengder her i Norge. Men Nøgne Ø hadde et halvt tonn på lager, og det ble overdratt til Ringnes i tide til akkurat denne bryggingen. Dette var til og med flere måneder etter at Hansa hadde kjøpt seg inn.

Kjetil er flykaptein. Det nevnes ofte som kuriosa, og få har fundert på hvordan det kan ha påvirket Nøgne Ø. Man skal ikke ha observert en flyplass lenge før man innser at nøkkelen til at det hele fungerer er en kombinasjon av rolledeling og velkoordinert samarbeid. Andre småbryggerier bestod gjerne av noen hjemmebryggenerder, og om de skulle utvide, søkte de helst enda en hjemmebrygg-nerdete altmuligmann. Nøgne Ø var blant de første til å rolledele og trekke inn særkompetanse.

Samtidig er flyvning en ekstremt sikkerhetsfokusert aktivitet. Sikkerhet kan ikke isoleres som aktivitet, den må gjennomsyre alle aktiviteter. Det er noe som alle har delansvar for og som må integreres i alle faser av arbeidet og i alle deler av organisasjonen. Dermed er det akseptert å holde øye med og utfordre andre på sikkerhet. Det er ikke det at man ikke stoler på sine kolleger, men sikkerheten blir bedre når alle beslutninger og alle ansvarlige er mottakelig for diskusjon og konstruktiv kritikk. Men det fordrer også at alle takler å ta imot diskusjon og konstruktiv kritikk.

Det er kanskje noe unorsk over dette. Har vi her til lands først fått et ansvar, oppfattes det som utidig innblanding dersom arbeidet underveis ettergås i sømmene. Et bryggeri har nok ikke samme behov for sikkerhetsfokus som luftfarten, men sikkerhet og kvalitet er to sider av samme sak, og kvalitet har alltid vært Nøgne Øs uttalte målsetning. Kjetil bryr seg om kvaliteten på bryggeriet, produsjonen og ølet, og han sier hva han mener. Han er direkte, ærlig og standhaftig. Kanskje ligger noe av hemmeligheten bak Nøgne Øs suksess i dette? Ganske sikkert er det at noe av årsaken bak stridighetene ligger bak dette.

Sakeproduksjon ved Nøgne Ø illustrerer Kjeil Jikiun på en ypperlig måte. Som prosjekt må det ha gått på tvers av enhver bedriftsmessig og økonomisk tommelfingerregel. Det spredde fokus, det krevde investeringer i spesialutstyr, det fantes knapt et lokalt marked, og dessuten var kompetanse og litteratur stort sett på japansk. Egentlig var det galskap å produsere sake i Norge. Men det var samtidig en utfordring, og jeg vil tippe at dét var hva som gjorde det spennende og interessant for Kjetil.

La oss fleske til med enda et Ibsen-sitat: Ja, tenke det; ønske det; ville det med; – men gjøre det! Det er mange andre mikrobryggerier som kunne lekt med tanken om sake, eksperimentert med utstyr, gått på kurs, ja kanskje litt å med satt noen prøvebatcher. Men det er typisk for Kjetil at det hele endte opp i et produkt – som til og med må sies å ha vært en suksess. Han legger inn helhjertet innsats, men forventer også at andre gjør det samme. Han sluttfører, og han gjør det i det tempoet som er riktigst og som kreves av kvaliteten, hverken raskere eller senere. Om sakeproduksjonen har gått med økonomisk overskudd vet bare de som sitter på regnskapstallene, men regnskapstall forteller bare litt av det store bildet. Sakebryggingen har uansett gitt Nøgne Ø stor respekt.

Nøgne Ø skapte Norge som et interessant ølland ute i verden. I skikkelig gamle dager hadde Norge en stor eksport av øl, solgt til skipsagenter som solgte det videre som proviant til norske handelsskip. Denne eksporten forsvant parallelt med norske mannskaper på skipene. Etterhvert satt vi igjen med litt eksport av Aass, som mye på grunn av navnet nøt en viss popularitet i USA. Hvilken respekt og popularitet som Nøgne Ø raskt etablerte i utlandet kan best fortelles gjennom en anekdote. Da medlemmer i Venner av Nøgne Ø var på The Wharf i Ålborg på vei til den store ølfestivalen i København, opplevde de å bli sluppet fremst dokøen fordi noen spottet logoen på T-skjorta og ropte ut: «Slipp mannen frem, han kommer fra den Nøgne Ø!» Og dette var relativt tidlig i bryggeriets historie.

Ekte trendsettere forsøker ikke bevisst å skape trendene som oppstår sitt kjølvann. De går opp nye stier fordi de ser det er riktig og mulig og personlig givende. Så følger de andre etter. Dét er Nøgne Ø og Kjetil i et nøtteskall.

Kjetil er nok ikke den enkleste i verden å samarbeide med, dersom vi skal tro endel av dem som har gjort nettopp dét. Han er en person som krever stor plass. Det er lett å komme litt i skyggen i hans nærvær, for han blir lett et naturlig fokuspunkt. Han er en person som sjelden er likegyldig til noe. Han er intens og sier hva han mener, Men han er også utrolig kunnskapsrik og har en intuitiv teft som imponerende ofte peker i riktig retning – selv om analyser og forståsegpåelse måtte peke annetsteds.

Alt dette kan nok ha vært medvirkende til at det tidvist har stormet rundt ham … for det har vært konflikter. Bryggeriet heter ikke bare Nøgne Ø, dets fulle navn er Nøgne Ø – det kompromissløse bryggeri og nettopp siste del av navnet beskriver Kjetil bra. Kompromissløshet er et interessant ord. Det har både positive og negative konnotasjoner. Motsatsen, kompromissvilje, indikerer fleksibilitet, realisme og imøtekommenhet, men det kan også bety ryggesløs unnfallenhet og mangel på prinsipper.

Kjetil er ikke en person som skifter prinsipper i tide og utide av bekvemlighetsgrunner. Tvert om, han holder på dem – langt utover komfortsonen, og gjerne uten omsyn til den støyen prinsippfastheten måtte generere. Han har vært som et fyrtårn for norsk ølverden og vist oss godt øl og mikrobryggingens muligheter. Et fyrtårn står fast og stødig og viser alle på lang avstand hva som er sikkert og usikkert farvann. Men der hvor fyrtårnet står, går gjerne brenningene som verst. Kommer en for nær, kan det gå galt – liksom med Ikaros.

Trolig har Nøgne Ø endret seg langt mer enn Kjetil over årene. Suksess skaper volum, volum krever rutiner og struktur. Nøgne Ø er i dag et bryggeri som har satset sterkt på breddemarkedet i dagligvarebransjen og på logistikk gjennom kjedene. De brygger fremdeles spesialøl som gir en uovertruffen synlighet, men det er vel kanskje ikke der de ser for seg fortjenesten og volumet. Ettergjæring på flaske er borte og erstattet av tvangskarbonering. Tapping på boks er på vei inn. Endel av produksjonen brygges i Kristiansand ved CB. Nøgne Ø har blitt mye større, men også endel streitere og kjedeligere.

Kanskje er Kjetils oppsigelse enslags fornufts-skillsmisse? Kanskje har Kjetil og bryggeriet han startet grodd såvidt langt fra hverandre at enslags minnelig oppsplitting er vel så greit? Kanskje det frigjør Kjetil fra en energislukende stillingskrig på bryggeriet og lar ham skape nye og store ting? Gründeren av Hoegaarden og gjenskaperen av wit-stilen, Pierre Celis, måtte starte bryggeri hele tre ganger før han fant varig levelige vilkår.

Et nytt Ibsen-sitat er på sin plass: Saken er den, ser I, at den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene. I virkelighetens verden er often den geniale og visjonære en temmelig enslig posisjon. Kjetil er mer skaperen enn han er administratoren. Det kan nok være bra med et stort og dyktig mannskap rundt seg, men det kan raskt bli en hemsko eller en tvangstrøye eller et nett man vikler seg inn i.

Og la oss ta enda et Ibsensitat: Han var for stærk. Der stod kvinder bag ham. … eller én kvinne – hans kone Cathie – som ikke bare har støttet opp om bryggeristarten, men også selv aktivt har jobbet i bryggeriet, og idag jobber med eksportmarkedet. Selvfølgelig har det også vært mange andre ved Nøgne Ø opp igjennom årene – men ingen symboliserer bryggeriet slik som Kjetil.

Ikaros og hans far – den dyktige og geniale håndverkeren Daidalos – skapte seg vinger for å kunne rømme fra Kreta. Kjetil drar til Kreta for å lage vin. Det er bort fra Norge og unna juridiske klausuler som hindrer ham i å brygge øl på det norske markedet. Samtidig startet ikke Kjetil som øl-mann, det var mer vin som var interessen hans, men ølet var og er Nord-Europas «vin», og slik var trådte han inn i ølverdenen.

På Kreta skal Kjetil og Cathie lage orange-vin og brygge øl – to ikonoklastiske målsetninger. En orange-vin forholder seg til en hvitvin på motsatt måte som en rosévin forholder seg til en rødvin. Det er en vintype som er på oppadgående trend, til tross for at tallrike forståsegpåere grundig har avskrevet den. Den kan litt forenklet beskrives som vinverdenens motsats til en IPA: lett men tanninrik, gyllen til gulbrun, historisk gammel, men moderne trendy. I tillegg skal han lage den som naturvin, som er en avskrelling av industriteknikker og -ingredienser, mye på samme måte som håndverksbrygging stod opp mot industribrygging den gangen Nøgne Ø ble startet i 2002.

Kreta og kvalitetsøl er kanskje ikke noen intuitiv kombinasjon. Men øl var faktisk hva de drakk i den mykenske tidsalderen før øya ble kulturelt gresk. Og tro om ikke Kreta har rom for et for lite sakebryggeri også …? Hva han enn gjør, er det neppe mainstream – i hvert fall ikke før han har holdt på med noen år og gjort det til en suksess. I tillegg aktivitetene på Kreta er han med i Gode Baktus, et firma i Arendal som skal bruke fermentering i matvareproduksjon.

Det hviler noe profetisk over Kjetil Jikiun: visjonene, prinsippfastheten, intensiteten, selvsikkerheten – ja, selv klesdrakten. Han vet at han har rett og handler deretter, uten hensyn til hva andre måtte synes og synse. Kanskje ligger det noe i det gamle ordtaket om at ingen blir profet i eget land … som forøvrig er nok et Ibsen-sitat.

En gang i tiden var Kjetil og Nøgne Ø ett og det samme – eller det føltes i hvert fall slik for oss som observerte utenfra. Nå er han ikke lengre ansatt der. Men han vil uansett for alltid bli assosiert med Nøgne Ø, og Nøgne Ø med ham. For å sitere Ibsen – for siste gang, jeg lover: Evig eies kun det tapte. Det er få av oppskriftene der han ikke har hatt siste ord og en justerende hånd. De siste par årene har han i stadig mindre grad vært involvert i den daglige driften av bryggeriet og i stedet hatt fokus på utenlandsmarkedet. Bryggeriet har en lang rekke dyktige folk som ønsker å slippe til – helt og fullt og på egne ben og uten Kjetils overoppsyn. De lengter etter å kunne hoppe etter Wirkola. Det blir spennende å se hvordan det gir seg utslag i kursendringer i ølutvalg og ølstiler og smak.

For norsk ølverden er dette et tidsskille eller endog et skissma. Jeg tror det blir et før Kjetil sluttet og et etter Kjetil sluttet. Det blir en ny æra, og vi kommer aldri tilbake til den gamle, samme hvor mye vi ønsker og forsøker.

Kjetil og Cathie ønskes lykke til videre med vingård og bryggeri og matvareprodusjon. Erik Dahl har oppfordret alle til å drikke en skål for Kjetil på fredagen. Dét er en utmerket oppfordring som jeg mer enn gjerne sender videre. Selv har jeg stående en flaske Dark Horizon 1st Edition som burde egne seg …

Kjetils manifest - lagt inn av Morten B - 2015/7/28 09:54:04

Kjetil har i løpet av de siste par dagene lagt ut et offentlig innlegg på Facebook om sitt manifest og bakgrunnen for oppsigelsen. Det sammenfaller vel ganske bra med mye av det du skriver her:

https://www.facebook.com/kjetil.jikiun/posts/877933342283895?pnref=story

2015-06-11

Hva er greia med Sagene?

I det siste har det eksplodert en kontrovers rundt Sagene Bryggeri. Hva synes du om Sagene? – i et litt oppgitt tonelag – er kanskje det hyppigst stilte spørsmålet ølentusiaster imellom. Det vil si den har lagt og gjæret siden i hvert fall i februar. Sammy «Storemy» Myklebust – redaktør på Ølportalen – åpnet foreløpig siste kapittel i saken med sin bloggposting der han syntes litt synd på Sagene.

I format var innlegget polemisk. Man er vel normalt litt ekstra snill med dem man synes synd på, men Sammys posting var neppe tuftet på pur snillisme. I bunn og grunn er innholdet i postingen en lang liste over problemstillinger rundt Sagene Bryggeri.

Intet av Sammys punkter er vel noe pluss å ta med seg, og Sammy har mange gode poenger. Men strengt tatt er det lite av dette som ikke også andre bryggerier har gjort seg skyldig i – tildels høyt anerkjente bryggerier – uten at det har vært noen showstopper for renomméet.

Så derfor, hva er greia med Sagene? Blant alle dusinene med bryggerier som dukker opp, hvorfor bejubles alle med unntak av ett? Jeg tror svaret er rotfestet i en bevisst mediestrategi av en type ølentusiast-Norge ikke har sett før, i hvert fall ikke på hjemmebane.

Sagene kommer sent til mikrobryggeribølgen. Jo flere som starter opp, jo vanskeligere er det å få oppmerksomhet. For ti år siden var en bryggeristart en stor hendelse, noe du reiste for å oppleve. Idag er det nærmest en ukentlig hendelse – noe man egentlig har gitt opp å holde oversikt over, og slettes ingen grunn for en pilegrimsreise med mindre det er i lokalbussavstand.

Sagene presenterer seg som viderefører av tradisjoner og i opposisjon til dansker som legger ned norske bryggerier. De bruker positivt ladede symboler for seg selv, og forsøker å konstruere et fiendebilde av danske kapitalister som legger ned norske bryggerier.

Strengt tatt bør det tas med i betraktningen av Carlsberg kjøpte seg inn i Ringnes i 2000 og 2004, og at bryggerinedleggelsene i stor grad skjedde før det, mens Nora, Orkla og Ringnes-familien var eiere. Ved både Arendals og E. C. Dahls bryggeri har man funnet løsninger som skal fristille bryggeriene og la dem forlate redet på egne vinger. Tou Bryggeri var en nedleggelse, men trolig også en vekker som gav kursendring for Ringnes og Carlsberg. Nordlandsbryggeriet var på kurs mot nedbygging allerede før Carlsberg kjøpte seg inn. Man kan si mye rart om Carlsberg, men det er underlig å påstå at det var de som bragte bryggerinedleggelsene til Norge. Det er nok å nevne Horten, Larvik, Hønefoss og Tønsberg bryggerier.

Bildet av aggressive danske kapitalister er kanskje nyttig som en kontrastbakgrunn for male seg selv som liten, lokal og trendy, men det kan stilles spørsmål ved hvor reelt det er.

Sagene har et spesielt vennskap med Arendals Bryggeri. Arendals står for volumbryggingen, mens Sagene selv skal ha et 1000-liters system på trappene i Oslo. Arendals er ikke ukjent med brygging av lagerøl. De var lenge en del av Ringnes. De har bare vist moderat vilje til å løsrive seg fra Ringnes-identiteten, selv når anledningen bød seg. Arendals har brygget spesialølene for Ringnes for det norske markedet. Så vidt jeg vet er Ringnes Julebokk brygget ved Arendals, selv for 2014-sesongen. Det er vel det eneste av industribryggerienes øl som har kunnet måle seg med mikrobryggeriene i smakinger blant ølentusiastene – og det burde borge for kvalitet.

Derfor klarer jeg ikke helt å ta Sagene alvorlig når de fyrer opp retorikken mot Ringnes og Carlsberg. Ringnes er også en takknemlig skyteskive, siden de neppe lar seg trekke med inn i krangelen. Dersom Sagene virkelig hater Carlsberg, skjønner jeg ikke helt hvordan stemningen må være når de møter sine venner ved Arendals bryggeri. Ringnes, Arendals og Sagene må være jo et trekantforhold av ypperste såpeopera-kvalitet. Sagene kan umulig ha unngått å se Ringnes-skiltene og flåten av Ringnes-lastebiler når de drar for å brygge hos sine venner ved Norges aller stolteste og nest eldste bryggeri i Arendal?

Her er et par eksempler som illustrerer hvordan Sagene argumenterer:

  • Sagene skulle være det første bryggeriet i Oslo siden 1877, men det er dessverre ikke sant. Ikke minst er det en ignorering av en rekke Oslobryggerier fra og med Oslo Mikrobryggeri i 1989 og frem til idag, og det er vanskelig å tro at det bygger på ren forglemmelse eller uvitenhet.

  • Ringnes skulle være nedlagt som Oslo-bryggeri fordi de ikke brygger i Oslo. Rett nok holder de til en kilometer utenfor bygrensa, selv om hovedkontoret med et tresifret antall ansatte ligger i de gamle lokalene på Grünerløkka – men det teller viss ikke i Sagenes øyne. Men når de ser på seg selv, så er de et ekte Oslo-bryggeri, selv om de brygger ølet sitt 26 mil unna.

Man får inntrykk av at det gjelder ett sett med regler for Sagene, og et annet sett for de andre. Det er nesten så jeg få trang til å sitere Det Nye Testamentet: Hvorfor ser du splinten i din brors øie, men bjelken i ditt eget øie blir du ikke var? (Matt 7:3)

Retorikken mot Carlsberg synes på et overfladisk nivå å matche en langvarig kritikk blant ølentusiaster mot de store industribryggeriene. Imidlertid er det en viktig forskjell. Ølentusiastene klager over Ringnes og Carlsberg fordi de mener ølet smaker lite og er kjedelig og er industrielt fremstilt. Sagene ser ut til å klage over at det er utenlandsk eierskap og manglende lokal tilknytning. Det bryggeritekniske kan umulig være noe stort ankepunkt, siden de selv brygger hos et industribryggeri.

Saken tok en ny vending med Sammys innlegg om hvor synd han syntes på Sagene, og Sagene gikk verbalt i strupen på ham. Sammy er ikke den som vanligvis lar seg avspise seg med nest siste ord i en diskusjon. Derfra og utover ser Sagene ut til å konstruere et bilde av ølnerder som pompøse, selvopptatte, bakkekontaktløse besserwissere, og kontrastere sitt eget image i forhold til dét. Trolig treffer de en nerve hos mange med den stereotypien av ølnerder, men de stikker i hvert fall hånda inn i et vepsebol og dytter en lang rekke nøkkelpersoner i øl-Norge grundig ifra seg – både toneangivende ølsynsere, men også mer lavmælte bransjefolk, både i de små og de store bryggeriene.

Om ikke annet, så ser Sagene ut til å ha knyttet skyteskivene for sine to stereotypier tettere sammen: ølnerdene og de store industribryggeriene.

Dette handler om mediestrategi. Med reklameforbudet er bryggeriene bastet og bundet med hensyn til reklame. Ett utløp for «reklame» er medieomtale, enten i massemedier eller i sosiale medier. Når bryggeriene ikke kan reklamere, styres omdømmet til bryggeriene og ølene deres i større grad av hva andre sier og mener. Det forfremmer bloggere og tickere (enten de vil det eller ei) til viktige meningspåvirkerne. Gjennomgangstonen blant norske bryggerier har vært å stryke dem med hårene: gi dem vareprøver, invitere dem på besøk, ignorere eventuelle nykker, bukke, nikke og neie … og håpe at de skriver noe pent.

Men Sagene har valgt en annen strategi. Ved å fyre oppunder en konfliktsituasjon mellom ulike grupper og male stereotypier med bred pensel, gjør de seg mer interessante for massemediene. Journalister elsker konflikt – eller rettere sagt motsetninger og spenninger, og helst enkle og lettforståelige konflikter. En god «story» bør ha en underdog som helt, en slem skurk, deres motsetningsforhold, en utvikling underveis og forøvrig færrest mulig kompliserende faktorer.

Det blir ingen god story ut av et nystartet mikrobryggeri og et dusin ølnerder som danser lykkelig og smilende rundt og alt er happy-happy. I beste fall blir det greit turistbrosjyrestoff til reisebilaget. Sagene-storyen har alt som skal til for trekke til seg journalister, og ikke minst har Sagene en veltalende gründer som genererer en uuttørkelig strøm av velspissede og lettbrukelige sitater. Krangelen med ølnerdene er nesten som et klippekort til aviser, TV og radio.

På et eller annet tidspunkt må Sagene trolig roe ned retorikken, for de er neppe tjent med varig å tirre opp alt og alle av øl-dignitærer. Men for øyeblikket er de veldig tjent med at alle snakker om Sagene. Selv om det ikke bare er pene ting som sies, betyr det at den jevne forbruker som står foran ølhylla og må velge øl kan mumle for seg selv: Sagene bryggeri har jeg i det minste hørt om.

Sagene kan kanskje ha brutt alt av kutyme og etikette i sosiale medier og i ølmiljøet, men ganske så få øldrikkere kommer noensinne til å grave seg dypt nok ned til å forstå hva og hvorfor og hvordan. Det handler ikke om hva Sagene gjør og er. Det handler om hva de fremstiller seg for å være. Det er måten de aggressivt og konfliktgenererende går i strupen på alt og alle. Det går langt utover en askeladdensk uærbødighet eller en partycrashers frimodighet. Men det går hus forbi hos de fleste. Krangel oppfattes generelt som delt skyld mellom partene, og da er alle like slemme og like snille. Øldrikkere flest får bare med seg «Sagene». Bryggeriet blir snakkis. Og så lenge ølmiljøet snakker om Sagene, så snakker de mindre om andre bryggerier.

Jeg tror vi vil se at Sagene får mye dekning i pressen. I tillegg viser de aktiv og kreativ bruk av sosiale medier. Det virker som de forsøker å skape et image av seg som pioner og foregangsfirma for mikrobryggerirevolusjonen, og det faller nok mange like tungt for hjertet som det er misvisende. Det er litt som å hoppe inn foran 17.mai-toget og late som det følger etter deg.

Samtidig virker det også som de forsøker å skape et martyr-image, noe à la: Skviset av kapitalistiske dansker og hånet av ølnerder … men der står de rake i ryggen, med røttene dypt plantet i det ekte arbeiderstrøket på Sagene, næret av det eneste ekte Oslo-ølet. Vel, la gå at det ikke er slik, men virkelighet er dessverre ofte like formbar som plastilin. Om man bare kan festet illusjonen av dette på innsiden av hipsterhjernene, så er det kanskje en grei nok erstatning for virkeligheten. Det ville jo ikke være det første gapet mellom virkelighet og virkelighetsforståelse, hverken innenfor eller utenfor ølverdenen.

Alle elsker en underdog. Alle gir ekstra spillerom til en maverick. Og siden folkene bak Sagene er kyndige i mediehåndering, så kanskje de også beregner perfekt når de skal skifte strategi.

I mellomtiden har sagaen høy popcorn-faktor.

2015-06-10

Smakstips #9 – jernaroma

Noen ganger har øl en metallisk aroma. Det drar sjelden i positiv retning, selv om det i små konsentrasjoner kan gi ølet litt mer kompleksitet. Her skal vi mer spesifikt på jernsmak.

Jernsmak kommer tidvis fra utstyret. Stål kan lekke metallisk smak, og her bør vi skille mellom stål og rustfritt stål. Man skulle tro at rustfritt stål er helt fritt for å avgi jernsmak, men meningene er delte. John Palmer mener det ikke vil avgir metallisk smak, men andre synes ikke å være enige. I praksis vil vel lekkasjen fra rustfritt stål være så liten at den er ignorerbar fra et smaksperspektiv.

Stål kan gå igjennom en prosess som kalles passifiseres, hvor det dannes et ekstremt tynt lag med oksid på overflaten, og dette beskytter metallet under. Slik passifisering av stål brukes vanligvis mest for å redusere korrosjon, men det er ikke utenkelig at det også beskytter mot å sette metallsmak på ølet. Ved særlig grundig rengjøring – så som hard skrubbing – kan man fjerne dette laget med oksid.

Mange kilder kobler metallisk smak mot ting vi normalt ikke forbinder med metall. Vannet du bruker, gammel malt, spesielle humletyper – spesielt de som har mye myrcene, for sterk Star-san-oppløsning, flaskekapler, oksydering av mørke malttyper, for mye gjærnæring. Jeg antar at fellesnevneren her er stoffer som er rike på metaller og at de under bestemte betingelser kan frigjøre dem.

Det er også noen som peker på smaks- og luktesansen, og mener at enkelte personer ikke skiller så godt mellom metallisk og smaker som sitron og eddik. Sansene våre, og kanskje spesielt smaks- og luktesansen, synes å variere endel fra person til person. Det er kanskje fordi det har vært et lavere evolusjonært konformitetspress på de to sansene enn på syns-, hørsels- og følelsessansen?

Lukter jern? Ja. Du kan få lukten av jern på hendene når du jobber med jern eller stål. Blod inneholder jern i hemoglobinet og lukter og smaker ofte jern-aktig. Mosedreper til plen eller hustak er oftest jernsulfat, og om du ikke bruker hansker, kan jernduften holde seg på hendene i mange timer, selv etter grundig håndvask. Dersom du går med et nøkkelknippe i lomma, er det en god sjanse for at det dufter jern.

Jernaroma kommer tydeligere frem med oppvarming og lufting. Noen forfekter å dyppe en finger i ølet, og smøre en dråpe på håndbaken, vente litt og lukte på den våte flekken. Det gir oppvarming og lufting, men lite konsentrering av gasses. Dessuten vil håndbaken ha sin egen bakgrunnslukt. Likevel ser denne teknikken ut til å fungere bra med jern. Et alternativ er svirvling av glasset, som også vil la jernaromaen tre frem.

Det finnes metaller du ikke ønsker i ølet av helsemessige grunner, men jern er vel i verste fall bare et smaksmessig problem i de konsentrasjonene man kan finne det i øl.

  1. Vask hendene med en nøytral såpe. Finn frem noe jernskrammel, og hold det og gnikk på det med den ene hånda i et par minutter. Lukt på begge hendene og merk deg forskjellen.

  2. Om du har et nøkkelknippe i lomma, lukt på det.

  3. Skjenk en flaske i to glass, og la en bit stålull ligge i det ene glasset. Stålull er ståltråd som er oppfliset i tynne tråder. Pass på at du bruker stålull uten såpe eller grundig skyller bort såpa. Lukt og smak på forskjellen mellom de to glassene. Dersom den blir liggende for lenge kan jernlukta bli helt overdøvende.

  4. Knus en jerntablett som brukes som kosttilskudd. Tilsett den til øl. Smør litt av pulveret på håndbaken og lukt. Gjør det samme senere med ølet.

  5. Neste gang du skjærer deg og blør, lukt og smak på blodet.

Lykke til!

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> – tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

Annen teknikk - lagt inn av Gustav F - 2015/8/2 00:03:01
En annen teknikk for å kjenne igjen metallisk aroma er å gni litt øl på håndbaken og kjenne om det lukter blodaktig etterpå. Ser sært ut, men funker.

2015-05-27

Halvannet år etter

Tiden flyr, og det er 18 måneder siden sjokkmeldingen om at Hansa kjøpte seg inn i Nøgne Ø – det nærmeste norsk ølentusiastverden har kommet et skissma. Hva har skjedd siden den gang?

Den viktigste saken for Nøgne Ø før 27. november 2013 var nye produksjonslokaler. Man hadde ikke råd, men inn fra siden kom Hansa som en skinnende ridder på hvit hest. Lokaler har ikke materialisert seg, men planer og tegninger finnes. Det har egentlig gått litt sakte. Nøgne Ø var et bryggeri som stod på hoppet og trente på å ta sats for å rykke opp en divisjon produksjons- og markedsmessig. De manglet bare penger. Pengene hadde Hansa, men bryggeriet på Rygene står fremdeles igjen på hoppet og trener på å ta sats … men det er visst like før nå.

Lokalene på Rygene er litt à la Reodor-Felgen – og ganske «repurposed». De er bygget som en kraftstasjon, litt bevaringsverdige, nokså upraktiske, og ikke veldig moderne. Det er mulig de kolliderer med interne krav til HMS og kvalitetssikring for produksjonslokaler i Hansa-Borg-konsernet, og kanskje det også er en motivasjon for et nytt bygg.

Nytt bryggverk var nært knyttet til nye lokaler. Bryggeriet på Rygene var dimensjonert for å kunne takle litt under 1 million liter øl per år. Med ulike teknikker har man skjøvet det taket lengre opp, men før oppkjøpet var planen at man måtte få tak i et nytt og større bryggverk, nye og større lokaler, og nok ekspansjonsmulighet på nabotomter å konkurrere med hvem-som-helst. Etter fusjonen har man brygget flere av ølene ved Hansa-eide Christiansands Bryggeri, med transport på tankbil til Rygene for tapping på flaske. Nylig har Asian Pale Ale kommet på boks, som nødvendigvis er tappet (og sannsynligvis brygget) annetsteds enn på Rygene.

Etter sigende skal nybygget huse det gamle bryggverket, og det er vanskelig å se for seg at man kan presse veldig mye større produksjon ut av det. Dermed må det antas at bryggingen ved CB er en modell man vil fortsette, slik at Nøgne Ø blir et varemerke for en produktserie ved Hansa-bryggeriene – i hvert fall innad. Utad vil man nok fremdeles forsøke å knytte navnet Nøgne Ø mot bryggeriet på Rygene. De særere spesialølene vil også brygges der i overskuelig fremtid.

Det er også mulig Hansa vil satse på en Pilsner Urquell-modell, der en mikroskopisk del av de store varemerkene brygges på det gamle systemet for sensorisk å ha noe å sammenligne med, slik at man kan sikre at det smaker tilstrekkelig likt på storskalabryggingen og den småskala legacy-bryggingen.

17. februar 2015 kom nyheten om at Kjetil Jikiun slutter i Nøgne Ø. Kjetil har personifisert bryggeriet – etter at de to andre som var med fra starten gav seg relativt tidlig. Nestor på Rygene blir da Tore Nybø. Han er en flink brygger, en dyktig tekniker og rutinert som daglig leder – men han mangler Kjetils karisma og utadvendthet. Når Kjetil forlater skuta, frykter jeg at Nøgne Ø blir kjedelige og mer anonyme. Nøgne Ø har vært spydspissen blant håndverksbryggeriene i Norge, men om de lener seg for mye tilbake på sine laurbær, er det mange kompetitive bryggerier på de neste plassene som mer enn gjerne drar frem i tet.

Det er lett å tro at brygging er som matvareproduksjon ellers, men det er ikke helt sant. Det handler om mer enn råvarepriser, produksjonsprosesser, logistikk, salgstall osv. Det handler også om trendsetting, moter, følelser og emosjonell forankring, i hvert fall i det markedssegmentet som håndverksbryggeriene sikter mot. I ølentusiastverdenen er du enten up-and-comming eller en has-been – eller du er off-radar. Det finnes ingen platåer, bare bevegelse. Du er ikke mer spennende enn dine tre siste batcher med spesialøl og årets ølfestivalopptredner. Forbrukerne klarer ikke å mane frem samme entusiasme overfor lettmelk, paprika og jordbærsyltetøy som overfor øl.

(Oppdatering: Slettet avsnitt om personer utover Kjetil Jikiun som har forlatt bryggeriet etter at Hansas oppkjøp ble offentliggjort.)

Det er bare unntaksvis det kommer meldinger at stemningen ikke er på topp. I forbindelse med at Kjetil sa opp, meldte Agderposten at årsaken skulle være intern uenighet. Kjetil har såvidt vites fått en non-competition-klausul slik at han ikke kan brygge konkurrerende øl eller sake. Dette trenger ikke å være så signifikant, da det kan være en standardformulering. Men det er betegnende at han snakker om vingård og matvareproduksjon gjennom fermentering, i stedet for om øl og sake. Det er et litt sørgelig symbolsk punktum for hans tilknytning til Nøgne Ø, siden han alltid har vært sterk eksponent for deling, samarbeid, lagspill, godvilje og å gjøre hverandre sterkere.

Community-arbeidet overfor ølentusiaster og hjemmebryggere fortsetter, om ikke i lavere, så i hvert fall ikke i høyere tempo. Et arrangement i juni i år ble utsatt til neste år. Hjemmebryggerdagene arrangeres i år, men Zwanze day ble i 2014 flyttet til Apotekergården. Juleølarrangementet ble arrangert på bryggeriet i 2013, men jeg er usikker på om det ble arrangert i 2014. Kanskje man ikke helt har tid akkurat nå? Det er blitt forsikret at man skal ha et åpent bryggeri med outreach til ølmiljøene. I nybygget skal man kunne se inn på bryggeriet gjennom en glasvegg som går fra gulv til tak, eller man kan se ned på det fra en gangbru. Alt skal blir som før, forsikres vi – minst like bra, men ikke annerledes, ikke egentlig annerledes.

Vi som har besøkt bryggeriet er kanskje litt skeptiske. Vi har spasert gjennom den åpne porten og inn i bryggeriet, sett oss rundt etter personer og forsiktig ropt «Hallo? … Kjetil? … Er det noen her?» Jeg kan forestille meg at den praksisen har gitt litt hakeslepp i Hansa-Borg. Joda, jeg hører at de sier at bryggeriet skal forbli et åpent bryggeri, men «åpent» og «åpent» er to forskjellige ting.

Samtidig formidler Hansa en slags dobbeltkommunikasjon. De har både produktserien Nøgne Ø og har spesialøl under merket Hansa. De har Hansa Sterkøl, som er det mestselgende polølet og de har Hansa IPA som er svært populært. Spesialølsatsningen deres er liksom et Ole Brummsk jatakk-begge-deler. Det er forsåvidt ikke noe galt i dét, men all forretningsstrategi burde vel peke i retning av å eliminere duplisering og mot tydelige og enkle strukturer?

En hendelse som fikk miljøet til å heve øyenbrynene var tilbaketrekkingen av Chmiel Iunga IPA i 4. mars 2015, som skjedde to dager før det skulle slippes på Polet og to uker før nyheten sprakk om at Kjetil Jikiun slutter. Med konspriatoriske solbriller på kan man postulere at ingen trekker et øl fra markedet to dager før et polslipp og at det derfor må ligge noe bak. Uten disse solbrillene kan man litt blåøyd bejuble at man kompromissløst trakk et parti fra polslippet på grunnlag av manglende kvalitet. Skjønt, det var visst ikke egentlig noe galt med kvaliteten, det var humleprofilen som hadde utviklet seg i uønsket retning under flaskemodning. Så kan man jo i hvert fall bejuble at ølet ble fanget i siste liten på vei til Polet? Men ølet var et samarbeidsprosjekt med AleBrowar i Gdansk, brygget et halvår tidligere, og allerede sluppet internasjonalt og i Norge på Horeka-markedet. Det virker overraskende at en smaksutvikling i feil retning skulle komme så bardus på.

Det er litt vanskelig å se hva Hansa vil med Nøgne Ø. Kanskje visste de ikke det selv? Kanskje kjøpte de seg inn i stedet for å forsøke å knekke mikrobryggerikoden selv. Kanskje var de bare voksesyke? Kanskje regnet de med at veien ville bli til mens man gikk den? Kanskje tenkte de på det som oppkjøp av en rasktvoksende merkevare som kunne erstatte produksjonsnedgang ved de øvrige bryggeriene? Foreløpig er det vanskelige å se klare strategiske planer som gjennomsyrer dem både utad og innad. Innad synes det å være produksjonsoptimalisering og effektivisering, utad kommuniseres det status quo.

Da nyheten om Hansas oppkjøp ble offentlig, bedyret alle at alt ville bestå, man ville brygge i Grimstad, Nøgne Ø skulle få utvikle seg. Det ville bli nybygg osv. Det kom mange kritiske følelsesutbrudd den gangen, ispedd modererende vente-og-se-holdninger. Så kom bryggingen ved CB … men tapping i Grimstad. Så kom det på boks … men det er kvalitetssikret ifra Grimstad.

Hadde vi for 18 måneder siden visst hva vi vet i dag, ville trolig kritikerne vært mer høylytte. Produksjonsøkningen synes å ha kommet andre steder enn i Grimstad. Kjetil og flere med ham slutter eller har sluttet. Bryggverket blir det samme. Vi må fremdeles vente noen år for å se om det blir bryggeriet i Grimstad eller merkevaren Nøgne Ø som vinner mest på oppkjøpet. Om det ikke var Det store syndefallet i norske ølentusiasters øyne, så har det i hvert fall potensiale til å splitte harmonien, slik vi også har sett ved lignende oppkjøp i utlandet.

For mange var Nøgne Ø den første forelskelsen, ølmessig mener jeg. Dermed blir det sterke følelser i det når det legges strategier som man er uenig i. Det blir nesten som når fotballaget i ditt hjerte gjør det samme, og det er nok å henvise til sirkuset rundt fotballaget Brann.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> – tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

En liten korrigering og en presisering - lagt inn av Ingrid E. Skistad - 2015/5/27 13:34:53
Jeg er ikke mikrobiolog, jeg er bioteknolog. Eller sivilingeniør i industriell kjemi- og bioteknologi med en elstra mastergrad i bryggeri og destillering, om du vil. Jeg vil gjerne presisere at jeg sa opp stillingen i Nøgne Ø før oppkjøpet ble kjent. På grunn av oppsigelsestiden var siste arbeidsdag naturlg nok etter oppkjøpet var et faktum. En kan tolke dette blogginnlegget som at jeg sa opp fordi Hansa Borg tok over Nøgne Ø, noe som ikke medfører riktighet.
Slettet avsnitt - lagt inn av Anders Christensen - 2015/5/28 00:06:08
Jeg beklager bruk av feil tittel.

Ellers har jeg slettet hele avsnittet om personer som har sluttet etter offentliggjøringen av at Hansa kjøpte seg inn.

Stor skandale - lagt inn av Captain Frodo - 2015/6/1 22:04:05
Denne kommende katastrofen hadde jeg ikke fått med meg før jeg leste bloggen din, ingen god nyhet....
Stor skandale - lagt inn av Captain Frodo - 2015/6/1 22:07:18
Denne kommende katastrofen hadde jeg ikke fått med meg før jeg leste bloggen din, ingen god nyhet....

2015-05-24

Hjemmefermenteringstrenden

Hjemmebrygging er typisk for et knippe teknikker som kretser rundt bruk av mikrobiologi til matvarefremstilling. En annen rød tråd er at man opprinnelig brukte fermentering – ofte gjæring, for så at man mer eller mindre forenklet disse prosessene gjennom industrialisering.

Ved industialisering av prosessene har man ofte forsøkt å erstatte mikrobiologien med mer beregnelige og enklere kjemiske prosesser. De siste tiårene har man sett at mange ønsker å vende tilbake til de gamle fermenteringsmetodene for behandling av matvarer, kort og godt fordi det smaker bedre. Og føles riktigere.

Strengt tatt er fermentering av mat noe som burde ha forsvunnet etter inntoget til kjøleskapet, dypfryseren og ferskvaredisken på supermarkedet. Utfordringen for tidligere generasjoner var at mat kunne finnes i overflod til visse tider av året, mens det var lite av den på andre tider. Dermed ble preservering av mat livsviktig, enten det var med eller uten mikrobiologi: tørking, røyking, ysting, gjæring, raking, graving, sylting, safting eller salting. En annen grunn var at før dampskipene tok transport tid. Dersom varer skulle eksporteres, trengte de ofte å preserveres.

Men de ulike tradisjonsteknikkene for preservering av mat gir også smak til maten, og deri ligger trolig årsaken til at de har overlevd. Man skulle tro at ferske råvarer alltid var å foretrekke, men liksom med whisky og ost, kan modning forbedre kvaliteten. Aldring og modning er også et prosessteg.

Teknikkene spenner fra ren fysikk som tørking og varmebehandling, via kjemiske prosesser som for gravet fisk og surkål, til bruk av mikrobiologi, som ved gjæring og raking. Hjemmebryggere har lett for å se på aktiviteten sin som isolert og selvstendig, men egentlig er dette bare én av en rekke teknikker for å preparere og preservere matvarer.

Du har kanskje hørt hjemmebryggere si at hjemmebrygg er trygt å drikke fordi ingen farlige bakterier trives i korrekt brygget øl? Javisst, for ølbrygging er delvis en preserveringsteknikk, selv om det også er en tilberedingteknikk som gjør næringen i kornet lettere å ta opp. Skjønt ølbrygging og preservering … akkurat øl går litt imot strømmen, siden ølet vanligvis har dårligere holdbarhet enn råvarer som malt og humle, i hvert fall i gamle dager.

Mikrobiologi er på et dypt detaljnivå «bare» kjemi, men man skal ha autistisk nærsyn eller territorialinstinktet til visse 1800-talls-kjemikere for ikke å forstå at det allikevel ikke er «bare kjemi». Det gir fermentering et litt mystisk og uberegnlig tilsnitt, akkurat av den typen som industriprodusenter så inderlig hater.

Jeg bør bare snakke for meg selv, men det mest interessante med ølbrygging er at man aldri blir helt utlært. Eller blir man utlært? Eller rettere sagt tilstrekkelig utlært til at aktiviteten mister sin fascinasjon sammenlignet med andre ting? Det finnes idag en rekke fermentingsprosesser på vei tilbake som er langt mer spennende, og en god del mindre kommersielle enn ølbrygging. Selv om ingen av dem har fått samme moment som hjemmebrygging, er det kanskje fordi de ligger 20 år etter, slik at også de kan bli store med tiden.

Det er betegnende at Kjetil Jikiun etter å ha brygget øl og sake, nå sammen med to andre starter opp «Gode Baktus». Litt skyldes det nok at han sikkert har en avtale som hindrer ham i å konkurrere med Nøgne Ø og Hansa, men fermentering av matvarer er in, og Kjetil har god teft og har alltid hatt et bein innenfor det neste store. Gode Baktus skal produsere kål, kimchi, bønner, agurker, samt kombucha og etterhvert også soyasaus og miso. Mitt tips er å følge med dem.

Fermentering som foredlingsprosess i matvareproduksjon er et gjennomgangstema for en trend bort fra industrimatvarer og i retning av håndverksproduksjon. Faktisk er det mange bedre eksempler enn innenfor ølverdenen, og bare for å ta noen som har lange tradisjoner her i Norge:

  • Rakfisk er fermentering av fisk, og beslektet med tradisjoner i Sverige og på Island. Egentlig snakker vi om to ulike prosesser: raking, som involverer mikrobiologi, og graving som er ensymatisk prosess med autolyse av fisken. I hvert fall raking er en prosess som har opplevd en renessanse.

  • Ingefærøl var i utgangspunktet et gjæret brygg, basert på den såkalte ingefærølplaneten (GBP). Så forenklet man prosessen til å blande vann, sukker, ingefærsmak og CO2 – samt antioksydant og surhetsregulerende middel. Likevel ser vi at man vender tilbake til de gamle måtene å lage det på – fordi det smaker annerledes og mer komplekst. For 20 år siden var dette utdødd, idag snakkes det om gjæret ingefærøl både hist og her.

  • Surkål lages blant annet med eddik, sukker og salt, som alle er gamle perserveringsmidler. I Tyskland har man sauerkraut, som lages helt annerledes enn den norske surkålen. I Tyskland er dette en gjæret matrett, der melkesyrebakterier er sentrale. Jeg tror vi kommer til å se mer eksperimentering med kål og gjæring for å skape andre og mer komplekse smaksbilder enn Stabburets ferdigsurkål.

  • Med «brød» tenker vi vel oftest på gjæret bakverk. De mange industrielle snarveiene utenom gjæren fikk vel aldri helt fotfeste i Norge. Vi kjenner likevel natron, bakepulver og de andre hevemidlene som er ren kjemi, men de brukes mest til kakebaking. Enkelte steder er brød ren kjemi. Garrett Oliver liker å fortelle om hvordan bakekunsten nesten ble ødelagt av industriforetak som dampstekte kjemisk hevede deiger og «malte» på skorper. Det var ingenting å si på effektiviteten, og direkte helsefarlig var det vel neppe, men likevel vender man tilbake til ekte brød – fordi det smaker og føles bedre.

  • Øl har alltid vært en gjæret drikk, selv om det ikke har manglet på førsøk på å gå helt eller delvis rundt gjæren. Likefullt har gjæren – og spesielt gjærstammer med personlighet og særegenhet – fått en renessanse. Det samme gjelder gjærblandinger, tradisjonsgjær og villgjær – fordi det smaker mer komplekst og interessant.

Dette er bare noen eksempler. Dersom vi utvider fokus til utenfor Norge, finner vi tallrike eksempler på bruk av mikrobiologi i tradisjonell matvarebearbeiding. Tenker vi globalt, snakker vi garantert om et tresifret antall, sannsynligvis et firsifret antall ulike tradisjonsretter.

Alt dette er er del av en bevegelse om også omfatter kortreist, miljøbevissthet, slow-food, autentisk, lokalt, tradisjonsbundent osv.

Spørsmålet er om hjemme- og mikrobryggerne forblir i sin egen verden, eller om i noen særlig grad begynner å se utover ølgjær, malt og humle som basis for fermenting. Noen gjør det, men spørsmålet er hvor stort det egentlig blir ølbryggerverdenen.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> – tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

2015-05-22

Stalin og Churchill på fylla

I gamle dager drakk man øl-skål når man inngikk forretninger, og et gammelt visdomsråd sier at du ikke skal stole på noen før du har vært på fylla med dem. Det er faktisk ikke så dumt et råd. At det virker er kanskje forholdet mellom Storbritania og Sovjetunionen under andre verdenskrig en indikasjon på.

Både Churchill og Stalin var erfarne alkoholkonsumenter – for å omskrive det litt pent. Selv Roosevelt var ingen avholdsmann, og opphevingen av forbudstiden var et av hans fremste valgløfter i 1932. Sett med dagens øyne er det noe suspekt over en politiker som evner å drikke seg gjennom betydelige mengder alkohol, men det er strengt tatt en temmelig moderne aversjon. Og siden vi har nevnt de allierte lederne, kan det nevnes at både Hitler og Mussolini var i praksis avholdsmenn som i beste fall drakk symbolsk i sammenhenger der det ble forventet.

Sensommeren 1942 virket det fastlåst for de allierte. Sommeren før hadde Tyskland invadert Sovjetunionen. USA hadde ikke vært med i krigen så lenge, og selv om Japans og Tyskland ekspansjon var bremset opp, var den på ingen måte stoppet og slett ikke reversert. Tyske ubåter lammet skipstrafikken. Slagene om Stalingrad, El Alamein og Guadalcanal lå i fremtiden, selv om det bare var snakk om uker og måneder.

Samarbeidet mellom britene og sovjetrusserne var reservert og knirkende. Stalin var ingen godtroende fjott, og strengt tatt var det bare en felles fiende som bandt dem sammen. Churchill var ingen fan av bolchevikene, og hadde støttet den vestlige millitære intervensjonen i Russland i 1918-20. Ei heller var vel Stalin noen naturlig fan av den aristokratiske Churchill.

I den konteksten dro Churchill til Moskva i august 1942 i det som ble kalt Operation Bracelet. Det offisielle hovedmålet var å overbringe de dårlige nyhetene om at USA og Storbritania ikke ville starte en snarlig ny front i Vest-Europa. Dette var dårlig nyheter for Stalin, fordi det ville gitt ham et pusterom og utsatt Tyskland for en tofrontskrig. Men det var ikke tvingende nødvendig for Churchill å overbringe dette personlig, og det var vel mest en nyttig begrunnelse for å få til et møte.

Den virkelige årsaken til turen var nok heller å få igang en god personlig dialog med Stalin, og lære å forstå hvordan Stalin tenkte. I dagens språkdrakt kan vi si at han ville få til en mellomting mellom ice-breaking og male-bonding.

Møtene forløp tilsynelatende helt greit til å begynne med, men på andre dag skar det seg grundig. Noen har ment at det var ren forhandlingstaktikk fra Stalins side. Uansett fant de ikke tonen, de snakket i beste fall forbi hverandre, og det hele ble forverret av dårlige tolker. Et dårlig forhold truet med å bli enda verre.

Siste kvelden bad derfor Churchill om et privat møte med Stalin. De endte etterhvert i Stalins private leilighet i Kreml, der de ble vartet opp med bedre måltider av hans husholderske. Og de tok for seg av Stalins ikke ubetydelige samling av alkohol. Med til Moskva var Alec Cadogan, og han ble tilkalt til dette nachspielet rundt klokken ett på natta. Da hadde også Molotov dukket opp, men det var uansett drikkevarer nok til alle. Cadogan kommenterte senere at Everyone seemed to be as merry as a marriage bell.

Ifølge Cadogan hadde Churchill forsøkt å skadebegrense ved å satse på den relativt svake kaukasiske rødvinen, og han klaget over «a slight headache». Selv kunne ikke Cadogan avslå Stalins tilbud om langt sterkere saker, drikkevarer som han senere beskrev som «pretty savage».

Cadogan og Molotov satte seg deretter ned sammen – sannsynligvis med solid promille – og forfattet en erklæring om samarbeid og vennskap. Selv om den inneholdt lite håndfast, slo den an tonen. Festen holdt på til klokken tre på natta, da Churchills følge måtte bryte opp for å rekke flyet hjemover. Dette var tross alt ikke et sted og en tid for dagflyvninger.

Cadogan skrev videre: I think the two great men really made contact and got on terms, Certainly, Winston was impressed and I think that feeling was reciprocated. Med andre ord, de gikk på fylla og «fant tonen» på en måte som var nødvendig for å kunne stole på, forstå og respektere hverandre når de skulle samarbeide utover i krigen.

Før Nokia var «connecting people» oppgaven til øl og annen alkoholholdig drikke. Den spissformuleringen er bare delvis en pun. I en verden med treg og dårlig kommunikasjon, var det dessto viktigere å knytte relasjoner ansikt-til-ansikt for så å avstandssamarbeide etterpå. Fylla reduserer sosiale hemninger, og den lar ens virkelige personlighet komme til syne – både på godt og vondt. Fylla viser tydeligere hvem du er. Dersom man finner tonen i fylla, så er det endel større sjanse for at man senere også klarer å arbeide seg gjennom edruelige problemstillinger.

Det var nettopp dét Churchill ønsket å få til ved å reise til Moskva i august 1942. Og som han klarte.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> – tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

Side 1/53: 1 2 3 4 5 6 7 8 9 »