Anders myser på livets særere sider

Side 1/44: 1 2 3 4 5 6 7 8 9 »

2014-12-19

Næve om humle

Under er gjengitt kapittel 11 om humledyrking i Oluf Næves verk om jordbruk: Den Norske Jord-Dyrkers Bog. Den er skrevet i tiden fra rundt 1750 og frem til 1766, men forble upublisert på grunn av manglende midler, inntil Gudmund Balvoll, professor ved Norges Landbrukshøyskole, transkriberte den og utgav den med kommentarer for få år siden.

Oluf Næve – eller Ole Pedersen Nefue – ble født i Meldal, trolig i 1709. Han var – som sin far – klokker og skrev flere bøker om jordbruk, men var også radikal i en samtid der progressive og reaksjonære krefter kjempet om makten. Han var autodidakt i opplysningstidens ånd, men fikk ikke de midlene som andre av opplysningstidens helter ble til del, kanskje fordi han ikke var så flink til høflig å nedtone hva han mente om styre og stell. Han døde fattig på Trondhjems hospital i 1795. Hans få eiendeler ble solgt på auksjon, mens manuskriptene endte hos Vitenskapsselskapet der de ble bevart for ettertiden.

Balvoll har modernisert teksten noe, blant annet har han fjernet store bokstaver i substantiver og kortet inn på setninger, men det er ikke andre innlysende endringer.

Boka kan i sin helhet hentes ned fra NMBU, tidligere Landbrukshøgskolen på Aas, Balvolls gamle lærested. Jeg vil oppfordre til det, og da få man også med seg Balvolls interessante og informative innledning og kommentarer.

Boka bruker en del enheter av mål og vekt, og jeg har på slutten forsøkt å sammenfatte de viktigste av disse og hva de tilsvarer i dagens system.

Gudmund Balvoll påpeker i kommentarene at Næve har en underlig oppfatning av vill og tam humle, samt at han ignorerer at det finnes hann- og hunnplanter. Det er jo ikke slik at det egentlig er grunnleggende forskjell på ville og tamme humleplanter, utover at det selvfølgelig kan være mindre varianter.

Denne forvirringen rundt hann- og hunnplanter er vanskelig å forstå. Om det ikke hadde vært for at Næve selv skriver om hvordan man sår humle, så hadde jeg tippet at han kun kjente til hunn-plantene og formerte dem via rotdeling eller avleggere. Men når man formerer ved hjelp av frø, så vil man få en andel hannplanter som ikke gir kongler. Det er mulig at Næves distinksjon mellom vill og tam humle egentlig er en distinksjon mellom hann- og hunnplanter, men da er det tilsynelatende liten mening i utsagnet om at ville planter kunne bli tamme – og omvendt.

Dersom Næve faktisk misoppfatter vill kontra tam humle som henholdsvis hann- og hunnplanter, så er det mulig at påstanden om at vill humle (dvs hannplanter) kan bli tamme (dvs hunnplanter) er en ytterligere misoppfatning basert på at humlerøttene spas opp hver høst. Humle er nærmest å regne for en ugressplante, og den er vrien å bli kvitt. Når man derfor om våren setter ned en hann/vill-humle på samme plass som det tidligere har vokst en hunn/tam-humle, så er det mulig at gjenblevne røtter gir en hann og en hunn på samme voksested, og at det er dette som menes med temming av humle.

Her er i hvert fall originalteksten i Balvolls transkripsjon.

Det 11te Hoved-Stykke:
Om humlehaugers anlæg og humleplantninger

Humle er og en nødvendig frugt for dem som vil og må have øll i huuset. Dog kan man ikke befatte sig meget med sammes plantning, hvor høstkulden oftest indfinder sig førend den kan naae sin modenhed. Thi den bliver oftest ikke fullmodnet førend sist i september maanet, dog kommer det meget an paa jordarten og humlehaugens beqvemme beliggenhed imod solen.

De som ikke har nogen retskaffen humlehauge, men vil af nye anlægge een, de kan da i nogen maade behielpe sig med den liden underretning som her gives, saafremt de ikke forud har, eller kan erlange bædre efterretning derom fra andre.

See more ...

2014-12-17

Hva skjer med E.C.Dahls?

Aller først, E. C. Dahls bryggeri slik vi kjenner det idag vil forsvinne. Merkevaren E. C. Dahls skal nok videreføres, og i underkant av halvparten av staben blir med videre. Men det blir tilbake bare 14 av rundt 130 på produksjonsavdelingen, ennskjønt nærmere 90 på distribusjon og salg. Det blir et ganske annet E. C. Dahls fremover enn det som det har vært til nå.

Tidligere har Dahls vært et integrert produksjonsbryggeri innen Carlsberg-systemet, mens nå skal det bli en mer frittstående spesialbryggeri. Det blir en enslig svale med stor frihet og betydelig fallhøyde. Så til alle som har raljert over E. C. Dahls og deres øl og ønsket dem dit pepper'n gror: Følg med, for dere kan muligens ha fått ønskene innfridd.

Endringene er ikke bare kursjusteringer og utstyrsutskiftninger, det er en nærmest en fullstendig reboot av bryggeriet. «Paradigmeskifte» er et forslitt begrep, men om vi ser til hva ordet faktisk betyr, så er det kanskje den beste beskrivelsen. Det er en endring større og raskere enn noensinne tidligere i bryggeriets historie. For E. C. Dahls historie blir det en epoke forut for denne og en epoke etter denne omleggingen.

Og hva skjer fremover? Jeg har myset på fremtiden rundt Carlsberg og Ringnes og E. C. Dahls tidligere (se blant annet her og her og her og her ), og i hvert fall tidvis truffet ikke så rent dårlig. Hva vil neste kapittel i sagaen om E. C. Dahls bringe?

Jeg tror - eller spår - følgende:

  • E. C. Dahl står i fare for å bli en litt schitzofren merkevare, som fokuserer både på å være det patriotiske lokalølet, samtidig som det også skal vinkles som et eksklusivt valg med et nasjonalt og kanskje internasjonalt fokus. Utfordringen blir å balansere to image: det eksklusive og internasjonale feinschmeckeriet, og det lille, regionale, folkelige tradisjonsbryggeriet. For alt jeg vet er det nettopp kombinasjonen som trengs, men det kan bli en utfordring.

  • Når først returemballasjen forsvinner og Dahls får kniven på strupen, så er dette kanskje den beste løsningen. Alternativet ville vært å fortsette som før, men det kolliderer vel med Carlsbergs strategiske retningslinjer. Jeg tviler på om E. C. Dahls kunne overleve som et rent tank-øl- og tappetårn-bryggeri for utelivsbransjen. Det klarte ikke Nordlandsbryggeriet i Bodø, og det ville heller ikke ha fungert i Trondheim. Derfor er det essensielt at det kombineres med noe mer enn bare trondheimsbrygget Dahlspils.

  • På mange måter gikk Arendals bryggeri gjennom en lignende prosess, men der virker det som om man manglet vilje og ressurser til å brygge nye produkter og å tilpasse seg det nye ølkartet. Dersom Dahls hadde gått i samme fella, vil de kunne fortsatt å brygge Dahlspils med stadig synkende salgstall i noen år til, før det ble endelig kroken på døra. Norge har allerede nok gamle bryggeristoltheter på patetisk life-support: Det er nok å nevne Tou, Nordlands og Lundetangen. Derfor er det essensielt at Dahls tilføres midler, utstyr, kompetanse og ikke minst markedstilgang for å brygge det 21. århundres øltyper – liksom de brygget bayer i det 19. og pils i det 20. århundre.

  • Jeg tror det blir mer spesielle men likevel tradisjonelle øl under Dahls logo. Kanskje blir det weissbier, porter, bokk, bayer, eksport osv. Det er signalisert at det blir mer spesialøl, men man har sagt mindre om øltypene, og jeg tror noen av dem blir de øltypene som industribryggeriene har lagt ned gjennom 1900-tallet, og som kanskje er modne for en litt romantisk gjenoppstandelse idag. Alle de andre ølene som Dahls til nå har produsert under merkene Ringnes, Frydenlund, Tuborg osv flyttes jo helt og holdent til Oslo, men samtidig kan det høres ut som videre produktutvikling under Frydenlund-merkevaren er noe som blir liggende hos Dahls bryggeri. Ringnes har orden i oppskriftsarkivene sine, og kan nok gjenskape tidligere tiders øl stor troverdighet. Spørsmålet er mer om et autentisk 1880-talls eksportøl treffer publikummet av idag.

  • Samtidig kan det tenkes at man fronter nye gjenoppvekkede øltyper under Dahls-merket internasjonalt, slik Carlsberg idag gjør med Leffe, Brooklyn osv. I fremtiden er kanskje Dahls Bayer og Dahls Bokk noe av det mer eksklusive du kan få på kjedepuben på en storflyplass på Kontinentet? Eller hva med 1856, eller exportølet? Kommunikasjonssjef Nicolay Bruusgaard i Ringnes sitert på følgende: «Med det nye Dahls-bryggeriet får vi sjansen til å lage langt flere spesialøl-varianter.» Det eneste spennende her er om de vil fokusere på IPA og porter og egentlig ikke vil skille seg ut fra resten av mikrobryggeribransjen, eller om de vil ta opp stafettpinnen på de gamle øltypene fra industribryggeriene. En E. C. Dahls Imperial IPA vil ikke pirre det internasjonale markedet, men en Traditional Norwegian Dark Bock har bedre sjanser til det, slik Aass Bock har vist.

  • Ringnes har kommet med noen nyskapninger, blant annet deres Pale Ale, som er brygget på en skotsk gjær. Med Dahls nye rolle vil nok slik nyskapninger heller komme hos – eller i det minste starte hos – Dahls. Dette har også å gjøre med image. Uansett hvor god Ringes sin Pale Ale er, genererer den en andel neserynkende kommentarer om «industriøl» fra ølpurister. Ved å samle nyskapningen et eget sted, under et eget navn, brygget av «andre» personer på et annet bryggverk, på an annen type emballasje, kan de få flere til å møte ølet med færre fordommer. Kall det gjerne Jacobsen-effekten.

  • Det blir ytterligere minst ett bryggeri, mest sannsynlig to. Trolig blir det et pub-bryggeri à la bryggeripub og et mikrobryggeri for litt mer oppskalert produksjon. Det er sannelig ikke så mange bryggerier som har klart å kombinere disse to bryggeriformene med ett og samme bryggverk, så jeg har tro på at blir to - kanskje på rundt 10hl og 50hl, i tillegg til et nytt hovedbryggverk på kanskje 300hl. Det er et oppsett som tillater en gradvis oppskalering av produksjonen, ifra pilotbatcher for brewpub-publikumet, via et mikrobryggeri og videre til det store bryggverket dersom et øl blir en salgssuksess. Nettopp disse skaleringssmertene for et øl som blir populært er et av de store bryggeriproblemene.

  • Viljen til å bytte ut bryggverket vitner også om en endring - eller i det minst utviding - i ølstiler. Dagens bryggverk er best egnet til å brygge 6,5% øl med opsjon på nedbrygging til 4,7%, basert på et lite antall ulike malttyper. Det er ypperlig til å brygge i de gamle norske skatteklassene II og III, men ved en ombygging kan man sikre at bryggeriet egner seg for et større repetoir av ølstiler. De norske stor-bryggeriene har hatt moderat suksess med ale, og selv om det kan være flere grunner til det, er kanskje bryggverkene en del av årsakene.

  • Jeg tror de kommer til å koble Dahls mot eksterne, internasjonale storheter i bryggeriverdenen. Ringnes har en strategisk kopling med Brooklyn og sjefsbrygger Garret Oliver, og jeg tror det blir en modell fremover med samarbeidsbrygging og «special editions». Kanskje jeg til og med kan håpe på at samarbeidsbryggingen blir med lokale mikrobryggerier? Brooklyn åpent for ikke så lenge siden et nytt bryggeri i Stockholm i samarbeid med Carlsberg. Ingen har ymtet frempå at det blir modellen i Trondheim, men kanskje ser vi elementer av dette? Et stort Dahlsbryggeri, et middels Brooklyn-ish mikrobryggeri og et lite gourmet pubbryggeri – under ett og samme tak og med et felles bryggemannskap?

  • De har noe på gang med øl og mat. Ringnes vant bryggeribråk, til stor overraskelse for de som ikke hadde fulgt med i timen. De slo i rekkefølge ut Nøgne Ø, Austmann og Kinn i avstemninger blant et ølinteressert publikum på ett av de fremste ølhullene for Oslos ølnerder. Ringnes jobbet med øl og mat før mikrobryggeri i det hele tatt var et norsk ord. Trolig er det indikativt at Roar Hildonen nevnes og avfotograferes når man snakker om dette ølsenteret. Hildonen står sammen med Alexander Skjefte bak To rom og kjøkken, som nylig sammen med Credo fikk æren av å være de eneste som ble nevnt i den nye restaurantguiden White Guide Nordic. En intensjonsavtale nevnes flere steder, og at Hildonen skal være ansvarlig for restaurant- og serveringsdelen. Adressa omtaler hans planer som «grandiose», uten å vie detaljene oppmerksomhet.

  • Hva blir så utvalget på serveringsstedene i Dahls' lokaler? De som tror det bare blir Dahls og Ringnes må tro om igjen. Hildonen er sitert i Adresseavisen på at han vil «samarbeide med lokale småprodusenter av øl i hele regionen og bygge opp et ølsenter som trekker ølinteresserte fra hele verden». Det høres ut som om man tar sikte på et slags regionalt ølsenter med de beste ølene fra alle mikrobryggeriene i Trøndelag, enslags all-trøndersk ølhall. Antikvariatet forsøkte å være det, men strakk stadig konseptet kortreist inntil det ble frafalt.

  • Samtidig nevnes Lykke, som er mannen bak Bunnpris. Idag forsynes Bunnpris via Remas varedistribusjon, mens de tidligere var en slags proxy for Norgesgruppen i Midt-Norge. Rema har opparbeidet merkevaren Lade Gårds Bryggeri, som brygges hos Grans bryggeri og som tidvis har glimtet til med godt øl, selv når det ikke er brygget hos Harboe i Danmark. Trond Lykke slengte med leppa for noen år tilbake om å starte bryggeri sammen med Hansa dersom Dahls ble lagt ned. Dersom Lykke - idag Christian, etter et generasjonsskifte - er med, vil jeg tro at han er ute etter distribusjon av spesialøl via sin butikkjede. Bunnpris har - tross navnet - gått litt i retning av utvalg og eksklusive varer, spesielt i sine Bunnpris Gourmet-butikker. På ølsiden har det vært litt bob-bob og temmelig speilbildeaktig av Rema. Men i det siste har det skjedd ting, og Bunnpris har vist vilje til å satse på utvalg også på ølsiden. Gjennom samarbeidet med Lykke og Bunnpris kan det kanskje også være en bakvei inn i varedistribusjonen til Rema-systemet.

Hva ligger så i et ølsenter? Er det bare monetær avlat for å roe gemyttene og tåkelegge en nedlegging, eller er det en seriøs satsning på noe som Carlsberg og Ringnes har strategisk tro på? For her det Carlsberg som betaler store deler av regningen. Det er Carlsberg som må ha tro på det, og det er Carlsberg som har signalisert at E. C. Dahls ølsenter - ifølge Under Dusken - blir ett av omkring fem slike ølsentre. Andre steder som nevnes er Zürich, Barcelona og London. Dessverre klarer jeg ikke å google noe om det, men kanskje er planene for disse andre ikke kommet så langt?

Jeg vet ingenting om eierstrukturene. Carlsberg legger 110 millioner på bordet, men det kan godt tenkes at lokale interesser også kjøper seg inn - om ikke i selve bryggeriet, så i deler av konseptene rundt ølsenteret. I det minste har Lykke tilstrekkelig med penger.

Carlsbergs internasjonale sider ligger det en nyhet om det nye ølsenteret. Der er det også vist tre bilder, som jeg er så freidig at jeg lenker til.

Nye E. C. Dahls Biergarten
Dahls Biergarten med innsyn inn i det Nye E. C. Dahls bryggeri.

Det nye mikrobryggeriet
Det nye mikrobryggeriet, med vinduer, trolig for å kunne ha omvisninger.

Den nye brewpuben
Den nye brewpuben, se bryggverket i bakgrunnen.

Hva vet om hva dette ølsenteret skal omfatte? Vel, ikke så veldig mye. Litt kan leses ut fra bildene, litt kan vi lese ut fra navnene på de som er med, og litt kan leses ut fra pressemeldinger og intervjuer.

Det blir minst to, trolig tre bryggverk, hvorav det ene er en erstatning for dagens bryggverk. Nye E. C. Dahls får trolig inngang gjennm det gamle ærverdige tårnet i gamlebygget fra Trondhjem Actiebryggeri. Når du kommer inn blir mikrobryggeriet liggende i fløyen til høyre, brewpuben i fløyen til venstre, og går du rett frem kommer du til det gjenoppståtte E. C. Dahls bryggeri, som omkranser en biergarten - eller ølhage - i tilknytning til brewpuben.

Interessant er det også at det snakkes om et «kompetansesenter» og et konferansesenter. Det må omfatte et besøkssenter, kanskje et ølsmakesenter, kanskje en satelitt av Den Skandinaviske Bryggerhøjskole i Danmark? Kanskje et hospiteringssystem for bryggere? Men hva mer? Sigrid Strætkvern er sitert på at man satser på flere besøkende enn Nidarosdomen. Det er nok et utsagn med mer wow-effekt enn tallmessig punch, for en pilegrimsferd til Nidaros må nok vektes litt annerledes enn en kveld på brewpuben. Hun sa tross alt ikke mer betydningsfull enn domen, men flere besøkene, og det ble sagt i konteksten av å trekke folk til ølsenteret og et bryggeribesøk, ikke et rent pubbesøk. Dog setter det nivået på sigarføringen i prosjektet, som internt i Carlsberg har fått navnet Clara Futura - klar fremtid.

Jeg hater å være negativ, men jeg sliter litt med å se hva som passer inn i et slikt ølsenter, og som vil være en større publikumsmagnet enn Nidarosdomen … med erkebispegården og kronjuvelene og Olsok og Olavsfestdagene og alt det andre. Det hadde vært hyggelig om et turistbesøk til Trondheim like naturlig omfattet et ølsenterbesøk som et turistbesøk til Dublin omfattet et besøk til Guinness, men … Forøvrig, det kan virke som om Guinnes besøkssenter er litt forbilde, og Guinness Storehouse er virkelig et mål å strekke seg langt etter. Carlsberg har allerede sitt eget Besøgscenter i København, og det er sikkert også et forbilde. Flaskesamling, brand-store, multimedieforklaring av bryggeprosessen, utstilling av historiske gjenstander i fredede bygninger, et sampler-brett, bildekavalkader, spisested. La meg spå at lakmustesten er om Hurtigruten begynner å busse passasjerene sine på turer til Nye E. C. Dahls i firetimersoppholdet i Trondheim, slik de idag sender dem til Sverresborg, Ringve og Nidarosdomen.

I artikkelen i Byavisa snakkes det om samarbeid og om å dra veksler på hverandre. Ikke bare dét, men Sigrid Strætkvern er sitert på at de vil ha med seg hele ølbryggekulturen i Trøndelag. Det er nok mange som overraskes av den stemningen og synes det er nye toner i fra en stor aktør i et marked der oppkjøp, markedsandeler og konkurranse er hovedtema. Men det er ikke fullt så ensidig. For det første var aldri Trondheim av de byene som hadde den hatskeste konkurransen. Dernest var konkurranseinstinktet mest en selger-greie som i langt mindre grad manifesterte seg blant teknikere og bryggere. Og ikke minst ser selv de store aktørene at dette er et spørsmål om å jobbe sammen og bli en del av et større hele. Tiden da man forventet at kundene var bryggerilojale er over, så fremover er spørsmålet om bryggeriet ditt er «hot-or-not», og midlet er samarbeid. For Austmann er det imidlertid veldig i tråd med hva de helt fra starten har signalisert: at de ser på ølbrygging som et samarbeidsfokusert felt. Man deler kunnskap, man låner og gir noe tilbake, og man hjelper hverandre.

Vil samarbeidet stoppe ved et trøndersk kompetansesentrum for ølbrygging? Eller vil det til og med omfatte operativt samarbeid à la at Austmann brygger noen av sine øl på et av bryggverkene på E. C. Dahls. Tenker man seg Nye E. C. Dahls mikrobryggeri delvis som et oppdragsbryggeri, noe à la de Proefbrouwerij? Når man snakker om trøndersk ølbryggekultur, så kommer man ikke utenom et sterkt hjemmebryggermiljø og ikke minst en sterk tradisjon for gårdsbrygging. Hvordan kommer slikt inn i Nye E. C. Dahls ønske om å omfavne «hele ølbryggemiljøet i Trøndelag».

Kanskje omfatter det at hjemmebryggere får tilgang til å kunne analysere bryggene sine på laben? Kanskje blir det flere storskalabatcher som premier i hjemmebryggekonkurranser?

Dersom det er lov til å fabulere enda mer høytflyvende, så er det interessant at i Byavisa ble Sigrid Strætkvern ifra Ringes avbildet sammen med Thomas Sjue ifra Austmann og Roar Hildonen ifra To rom og kjøkken. Da Austmann var nystartet, hadde de en langsiktig og ambisiøs strategisk målsetning om å konkurrere med Dahls for å bli det primære lokale bryggeriet. At Austmann og Lykke samarbeider med Dahls vitner om at man nå fokuserer mer på åpenhet og samarbeid enn på konkurranse.

Det er i det hele tatt veldig mange jokere og uavklarte ting her. Eller mer sannsynlig: ting man ennå ikke har snakket om, for man investerer ikke 110 millioner uten at forretningsplanene er på stell. Det må være to år siden Ringnes først begynte å ymte om et ølsenter ved Dahls, og man ruger heller ikke to år på en idé uten at det utkrystalliserer seg konkrete planer. Og som med ethvert prosjekt med mange ukjente faktorer er det helt sikkert noen inntjeningsmål som må oppnås for at dette ikke ender med styrt avvikling.

Og navnet? Tja, Ringnes har selv brukt «Nye E. C. Dahls», og det kan tenkes at den navnejustering er påkrevd for å signalisere endringene overfor de aller tregeste?

Og om jeg skal piske en personlig kjepphest ... siden man har med Austmann og skal gjøre noe ut av Dahls. Hvorfor ikke tilbakeføre Dahls til åpne gjæringskar, som de tross alt brukte før de gikk over til nyere metoder. Jada, jeg vet det er særdeles lite trolig. Og mens jeg er inne på urealistiske ønsker, hva med å gjenskape Actiebryggeriets gamle produktserie og ikke minst Lysholmeren?

Alt i alt ser dette lovende ut. Det er trist at (Gamle) E. C. Dahls i stor grad legges ned, men det toget gikk i praksis for lenge siden. Nye E. C. Dahls burde ha potensiale til å bli noe nytt og spennende, men det er fremdeles mange sider av det som er uavklart for oss som betrakter det utenfra. Det er i bunn og grunn få av de gamle bryggeriene som har overlevd uten at de har også har transformert seg til noe mer enn bare en produsent av undergjærede øltyper for sitt regionale marked.

2014-12-03

Drikkestell

På julemarkedet på Sverresborg fikk jeg nylig kjøpt Ole Grefstads Drikkestell for øl i Trøndelag på Museumsforlaget, en bok som utførlig lister ølboller, -kanner, -haner og andre drikkekar for øl i Midt-Norge. Boken skildrer disse frem til rundt 1900, da tradisjonen for det aller meste hadde gått ut av bruk. Forfatteren stod selv på museet og solgte boka. Den koster riktignok stive 495 kroner, men det koster med fargebilderike praktverk om smale tema, dessverre.

Mange av de drikkekarene som har overlevd er datert utover 1800-tallet, på tidspunkter da både såvel øldrikking som gårdsbryggingen egentlig var på vei tilbake, i hvert fall målt etter volum. Selv en størrelse som Eilert Sundt nevner dette i Om Ædruelighetdstilstanden i Norge ifra 1857, der han analyserer:

I flere bygdelag i Christiansands og Bergens stifter er skikken endnu så gammeldags, at det hjemmebryggede, stærke øl spiller en hovedrolle ved drikkelag. Brændevinet er nok indført, men har ingenlunde fortrængt øllet. I de østlandske bygder derimod eller i Christiania stift bliver det hjemmebryggede øl fast ikke nevnt, hvor talen er om misbrug af stærke drikke; her har det længe været brændevinet og punsjen, som har givet anledning til beruselse og fylderi. Men i den senere tid er brændevinet her atter for en stor del fortrængt af mistænkelig vin (oftest kaldet frugtvin) og af det fabrikmæssige tilvirkede (bayerske) øl. (Gyldendals Fakkel-serie, 1976, side 74-75)

Jeg var interessert i paradokset rundt hvorfor man har så mange sirlig prydet drikkeboller laget fra en periode da brygging og drikking av tradisjonsøl tilsynelatende var på vei ut. Kanskje var det slik at selv om volumet av gårdbrygget øl sank, så beholdt det sin rituelle betydning i ved markering av høytider. Ja, kanskje dets rituelle betydning ble enda viktigere, og at ølbollene dermed fikk en viktigere, snarere enn mindre rolle.

Påstanden over krever kanskje en viss forklaring, for mange vil nok undre seg over at øldrikkingen skulle gå ned på 1800-tallet. Etter at spritbrenningen ble frisluppet i 1816, tok spritproduksjonen og -forbruket enorme proporsjoner. På Østlandet og i Trøndelag klarte den mange steder nesten helt å presse bort ølbryggingen på gårdene. Det er lett å tro at gårdsbryggingen har hatt en jevn nedgang over lang tid, men virkeligheten er nok trolig mer at den har hatt sterke konjunktursvingninger, i vekselvirkning med brenningen, avholdsbevegelsen og kjøpe-øl. Situasjonen var litt annerledes på Sør- og Vestlandet, der tradisjonsbryggingen klarte konkurransen med brenningen bedre.

Dette er nok mye av grunnen til at Sør- og Vestlandet har hatt en mer kompromissløs avholdsbevegelse, som også har sett på selv det svake ølet som styggedom, der det i resten av landet har vært mer akseptert som motvekt til spriten.

Grefstad sa ikke så mye om akkurat dette, men han påpekte noe som for meg var nytt. Han påpekte at utfasingen av drikkeboller og andre tradisjonelle drikkekar var mest koblet til fokuset på smittevern og smittsomme sykdommer. Mot slutten av 1800-tallet ble felles drikkekar oppfattet som en smittekilde, og dessuten var dekketøy i tre vanskeligere å renholde enn det som var glasert eller i metall. Mange andre trender har sikkert også hjulpet på, blant annet veksten i kommersielle bryggerier, men smittevernet var det sentrale.

I Norge var man nemlig så sent som på midten av 1800-tallet fremdeles ikke overbevist om at sykdommer som kolera, difteri, kopper og desslike skyltes smitte fra én syk person til en annen. Det høres kanskje sært ut i dag, men samtidens professorer avfeiet smitteteorien som vrøvel og så på den som – om vi skal bruke nåtidens språkdrakt – som en kvakksalversk alternativteori basert på tvilsomt datagrunnlag. I stedet helte man til miasme-teorien, som sa at sykdommer kom fra sykdomstoffer som oppstod spontant ved spesielle steder og hendelser, så som dårlig luft, myrer, lynnedslag, urolig vær osv. Det er trolig overlevninger fra dette at malaria bokstavelig talt betyr dårlig luft – dvs sykdommen du fikk ved å oppholde deg på steder med dårlig og stinkende luft.

I opposisjon til denne teorien stod en stadig økende generasjon av yngre leger, og spesielt leger på Sørlandet, der hyppige skipsanløp gjorde det nærmest umulig å ignorere smitteteorien som eneste fornuftige forklaring på epidemier. Dette er spennende og engasjerende presentert av May-Brith Ohman Nielsen i foredraget Mennesker, mikrober og medisinsk vitenskap i epidemienes århundre, som først gang ble sendt i P2-akademiet 13. november 2008.

Miasmeteorien var seiglivet. Ullevål sykehus ble bygget på siste halvdel av 1880-årene, og selv om miasmeteorien da var på vikende front, ble den allikevel retningsgivende for mye av utformingen og plasseringen. Først så sent som i 1903 kom de første bygningene der man arkitektonisk kun tok hensyn til smitteteorien.

Miasmeteoriens fall fra tronen har en annen kopling mot øl enn ufasingen av felles-drikkekar i tre: Louis Pasteur er blant annet kjent for pasteuriseringen. Mens man før trodde at bakterier spontant oppstod av seg selv som følge av luftbårne miasmer, slik at ølets forsurning nærmest var gitt, viste Pasteur med all tydelighet at selv om bakterier lett kan formere seg, ofte er luftbårne og kan være vanskelig å eliminere, så oppstår de på ingen måte spontant.

For øldrikkingen betydde dette ett drikkeglass per person, og det ble fokus på materialer som var lette å renholde - som glasert keramikk, glass og metall. Man hadde selvfølgelig også hatt dette tidligere, men i løpet av siste halvdel av 1800-tallet fikk man vitenskaplige holdepunkter for at det var mindre smittespredende å bruke dem. Det var ikke de eneste vanene som endret seg for å hindre smittespredning: skråtobakk, spytting og spyttebakker var ut, mens røyking var inn. Epidemier endrer adferd, og likeom svineinfluensaen fikk oss til å sprite hender og å hoste i albuene, så fikk epidemiene på slutten av 1800-tallet nordmenn blant annet til å slutte med felles ølboller.

Men tilbake til Drikkestell for øl i Trøndelag. Boka lister de ulike typene med drikkestell, beskriver dem i sin sammenheng og bruk, siterer samtidige kilder og beskrivelser, har informasjon om hvordan utbredelsen varierer i tid og sted og gir mange professjonelt fotografert bildeeksempler fra Trøndelag. Men aller mest interessant er likevel de gjengitte ølbollerimene, som er innskripsjoner på ølboller og andre drikkekar, gjerne et fyndord på én til to verselinjer. De er valgt med omhu og forteller mye – om enn ofte indirekte – om hvordan man i tidligere tider så på øl, på drikking og på skikkene rundt dette.

Boka er en forfriskende primærkilde til ny informasjon i en ølhistoriebransje som sårt trenger slikt. At temaet er snevert er bare en styrke, for litt for mange av de bøkene som utgis er altfor generelle til å føre særlig mye ny informasjon til torgs.

Den anbefales under juletreet!

2014-12-02

Deli de Moretti

Pizza og øl, hånd-i-hånd
 
Reklame for Birra
Moretti
Her er hva jeg fant på Deli de Luca på Kjevik Lufthavn, bak sikkerhetskontrollen, men slett ikke bak utenlandskontrollen. Er dette egentlig lovlig? En Calzone var priset i disken til 60,-. En Birra Moretti kostet 69,-. Det er vel ikke lov å rabattere alkohol (jf forbudet mot såkalte happy hours).

Ved å gruppere det med andre varer blir det egentlig ikke bedre. Er det calzone'en som blir billigere fordi du også kjøper en pils, eller er det pilsen som rabatteres når du kjøper den til mat? Det er mulig at Deli de Luca kan argumentere med at de her selger et helhetlig måltid, og helhetligheten i dette er at italienske calzone passer så inderlig godt til en italienskbrygget pils, men ...

Det er to problemer med dette (utover dette med pizza og pils). For det første er en slik argumentasjon veldig tynn. Kan man da rabattere all alkohol bare det selges sammen med noe omtrentlig matchende mat. Dernest er det et problem at dette fungerer som et reklameskilt ikke bare for calzone'en, men også for ølet. Det er jo også et interessant knep at man i stedet for å avbilde ølet på plakaten, bygger inn en liten hylle som fire ølflasker kan stå på. Teknisk sett unngår man å avbilde ølet på det som virker som en tilbudsplakat, men i realiteten fungerer fire oppstilte flasker på hylla like under plakaten like bra – om ikke bedre – enn en avbilding av ølet.

Jeg kan ikke skjønne annet enn at her er det mange overtramp på alkoholvedtektene. Slikt blir ikke bedre ved at mange synes å være bekvemme ved et system der de frimodigste tar seg friheter – og leverer dem tilbake dersom det mot formodning skulle påpekes. I de fleste tilfeller «går det bra», mest fordi ingen klager sålenge man ikke overtrår reglene altfor grovt. Slikt blir det bare ujevne forhold av, for det er de store som blir tatt, og de små som får lov til å holde på. Det er også store geografiske forskjeller, slik at det som er forbudt i én kommune synes å være gangbart i en annen.

Jeg kunne ha lyst til å starte et lite prosjekt: Påpeke bruddene på alkohollovgivningen og tvinge Helsedirektoratet til å si noe konkret om hvorvidt slikt er lovlig. Og la meg starte med denne reklameplakaten til Deli de Luca.

Noen vil kanskje synes det er unfair, men denne tilbuds- og reklameplakaten var så utførlig laget, og danset seg så elegant gjennom visse gråsoner, at jeg har vanskelig for å tro at dette ikke bevisst er gjort for å komme seg rundt reklameforbudet.

Her er hva jeg sender til Helsedirektoratet:

Reklame for Birra Moretti hos Deli de Luca

Jeg reiste 23. november i år med fly fra Kjevik flyplass ved Kristiansand. I avgangshallen for innenlandsrutene (dvs etter sikkerhetskontrollen men før pass- og billettkontroll for utenlandsruter) ligger en Deli de Luca som har et bredt spekter av varer, sikkert fordi de er den eneste butikken i denne avgangshallen. Ved siden av å servere ulike lette retter, serverer de også alkohol, deriblant øl. Butikken ligger åpent og integrert i avgangshallen, uten særlig vegger eller avskjerming.

På veggen bak disken i denne butikken hang en reklameplakat i ca A1-format, som jeg vedlegger et bilde av. Den tilbød en calzone og ølet Birra Moretti til en fellespris på 99 kroner. Dette ølet var isolert priset til 69 kr, mens calzonen alene var priset til 60 kr. Utfra dette var det et avslag på 30 kroner i forhold til om de to varene skulle kjøpes separat.

Plakaten var utformet slik at ølnavnet Birra Moretti var skrevet med noe som kunne oppfattes som bryggeriets skrifttype for denne merkevaren. Merk at skrifttypen som er brukt på plakaten imidlertid ikke bruker offisielle logoelementer for denne merkevaren. Faktisk er ølnavnet feilstavet, da det heter «Birra», ikke «Bierra». I tillegg var plakaten rammet inn slik at en smal hylle var integrert i plakatens nedre kant, og på denne var oppstilt fire flasker med Birra Moretti.

Jeg har følgende spørsmål rundt reklameforbudet i forhold til denne reklameplakaten.

  1. Er det lov til å kombinere en matrett og en alkoholholdig drikk til en «pakkepris» som er rabattert i forhold til om de to ble kjøpt isolert?

  2. Er det lov som på denne plakaten å bruke elementer som kan oppfattes som deler av varemerken (så som logoer, spesielle skrifttyper, fargekombinasjoner osv), eller skal slike plakater bruke nøytrale grafiske elementer som ikke skiller ølnavn o.l. ut fra resten av teksten?

  3. Jeg antar at det er forbudt å avbilde ølflasker på reklameplakater, selv om det formodentlig er lov å reklamere for et måltid som også omfatter alkoholdig drikk. Stemmer dette? Er det i så fall lov å omgå dette ved å anbringe flasker med drikken i umiddelbar forkant av en reklameplakat, slik det er gjort her? Merk at de flaskene som ble servert ble plukket fra et kjøleskap, ikke fra hylla i forkant av plakaten.

  4. Dersom reklameplakaten er lovlig har jeg ytterligere ett spørsmål. Plakaten fremstod som reklame for kun ett av flere ølmerker som Deli de Luca serverte. I Trondheim var det for en tid tilbake en mye omtalt sak der en mikrobryggeripub fikk påpakning av kommunen over en tavle i serveringslokalet med priser og vareutvalg. Tavla listet bare de øltypene man brygget lokalt, som tross alt var bryggeriets primære varespekter. Imidlertid serverte bryggeripuben også vin og brennevin, og kommunen mente at tavla dermed forskjellsbehandlet noen alkoholprodukter ved ikke å nevne dem alle. I lys av saken fra Trondheim, har ikke da Deli de Luca brutt regelverket ved å trekke frem bare ett alkoholdig produkt når de tross alt serverer flere.

Med hilsen,
Anders Christensen, anders@geekhouse.no
Vedlegg: bilde i jpeg-format.

Jeg skal holde dere oppdatert.

- lagt inn av Pål Tobiassen - 2014/12/3 13:14:05
Angående rabatt så tror jeg de har sitt på det tørre. Det er bare steder med salgsbevilling som har forbud mot rabatt, jf alkoholloven § 8-12. Hvis jeg husker riktig er det vel skjenking de bedriver på Kjevik, med tanke på at alkoholen drikkes på stedet.
Hva er rabatt - lagt inn av Anders Christensen - 2014/12/3 14:14:07
Forbudet retter seg mot 'spesielle rabattilbud', og det er mulig at det er rettet mot 3-for-2-tilbud og slike som rabatterer prisen når du kjøper over disk. De ulike stedene som har salgsbevilling kan utmerket godt sette prisen selv, sålenge de ikke selger med tap. Da vil vel § 8-12 hovedsaklig ramme tidsavhengige og mengdeavhengige prisavslag. Dermed kommer de seg vel unna denne paragrafen med å selge 'partivarer'.

Happy hour er vel kanskje i seg selv ikke forbudt, men informasjon om det blir lett rammet av reklameforbudet.

Jeg er overbevist om at denne reklamen må være ulovlig, men jeg har vanskelig for å sette fingeren på eksakt hva som er ulovlig. Oppstillingen av flaskene er kanskje det mest tvilsomme, men oppstilling av flasker for å vise utvalget er da akseptert? Kanskje er det bruken av fire flasker der én hadde vært illustrerende nok. Kanskje er det plasseringen i en flyterminal der den er lett synlig, også for de som ikke går inn på Deli de Lucas område.

- lagt inn av Pål Tobiassen - 2014/12/3 20:39:59
Er enig med at plakaten ser veldig tvilsom ut, spesielt med tanke på vedtak andre steder. Men angående rabatt så var det vel en sak i Tromsø for en del år siden der noen drev med 2-for-1 på øl. Det var greit etter loven siden det var skjenking og så lenge de ikke reklamerte for det.
- lagt inn av Pål Tobiassen - 2014/12/3 22:01:55
Er enig med at plakaten ser veldig tvilsom ut, spesielt med tanke på vedtak andre steder. Men angående rabatt så var det vel en sak i Tromsø for en del år siden der noen drev med 2-for-1 på øl. Det var greit etter loven siden det var skjenking og så lenge de ikke reklamerte for det.
- lagt inn av Gustav F - 2014/12/5 11:08:39
I postjournalen til Helsedirektoratet er det en del slike henvendelser ("Privat henvendelse - mulig alkoholreklame"), men det ser ikke ut til at de blir tatt tak i. Dessuten er kommunen sannsynligvis rett instans.
Kommunen - lagt inn av Knut G - 2014/12/15 09:53:29
Følgende står på Helsedirs sider; "Helsedirektoratet videresender alle klager om mulig alkoholreklame på kommunale salgs- eller skjenkesteder til kommunen som er ansvarlig..."

2014-10-01

Mellanölet 49 år

I dag for 49 år siden kom det svenske mellanölet i butikkene. Det var øl som var over 2,8% ABW og under 3,6% ABW. Svenskene brukte den gangen fremdeles vektprosent i stedet for volumprosent for øl, så i praksis var mellanölet fra 3,5% til 4,5% ABV. I Sverige ble dette betegnet som type B i skatteklasse II, mot type A i samme skatteklasse, som var mellom 1,8% og 2,8% ABW. Se forøvrig også oversikten min over Svenske Skatteklasser.

Motivasjonen for dette frislippet var at man ønsket at større tilgjengelighet for dette relativt svake ølet skulle demme opp for vin og brennevin.

Selve slippet var en gigantisk operasjon. Det var ikke lov til å distribuere ølet til butikkene i forkant, så på slaget midnatt natt til 1. oktober 1965 stod lastebilene med ølkasser klare bak portene på bryggerilagrene og ruset motorene. Det gjaldt for alle bryggeriene å forsyne butikkene med øl i løpet av natta, så ølkjøperne også ville få med deres øl i førsteinntrykket av det nye utvalget.

Akkurat dette ble selvfølgelig litt urettferdig, for avsidesliggende bryggerier hadde en større utfordring enn andre. Ett Stockholmsbryggeri tok endog i bruk flytransport for å få ølet sitt frem til områder som lå langt unna.

Det medførte også at mange sjåfører skulle finne frem til butikker langt fra der de bodde og var kjent. Akkurat dét fant man en ordning på, da studenter i Stockholm organiserte seg og dirigerte lastebilene til rett sted.

Det er vel en understatement å si at frislippet av mellanölet var en gledens dag i Sverige. På samme tid i Norge var selv sterkølet i butikk, selv om sterkølet hadde en øvre begrensning på 7,0% ABV. Sånn sett var Sverge langt mer begrenset med hensyn til ølsalg enn Norge.

Mellanölet ble fra starten av en favorittskyteskive for avholdsbevegelsen. Ikke bare irriterte man seg stort over det som var en sjelden oppmykning, men mer sentralt var antakelig at avholdsbevegelsen har vært mer på hugget overfor varene som får en bred sosial aksept enn de som nytes under en slags kollektiv skyldfølelse. Det er som om det skulle være verre med hasj enn med heroin, for sistnevnte vil egentlig ingen ha, mens førstnevnte har støttespillere og potensiale for legalisering.

Gleden varte frem til 1977, da mellanölet igjen ble lagt inn på Systembolaget, og der har det vært siden. Da hadde salget av maltbaserte drikker økt 60%, uten at salget av sterkere varer hadde sunket nevneverdig. Tallene åpner for mange analyser og betydelig usikkerhet, men de politikerne som vant frem var de som fokuserte på at dette var et feilslått eksperiment.

I Norge forsøkte man seg med et lignende stunt et par år etter. Tanken var å utvanne pilsen og å forby sterkølet. Dette avstedkom en så kraftig og bred reaksjon gjennom «Folkeaksjonen for pilsen» at det hele ble lagt på is, og da man mange år senere plukket opp idéen igjen, gapet man mindre ambisiøst og lot kun sterkølet gå inn på Polet.

2014-08-23

Brygghus 9

Jeg befant meg tilfeldigvis på rett sted til rett tid og traff de rette personene som gav meg en ad hoc omvisning i lokalene til Brygghus 9 – en kommende brewpub i Trondheim. Her er et sammendrag av inntrykkene.

Bak står Bakke Brygg og Petit-Agentur, som har samarbeidet om bryggeråvarer lenge. Bryggmester ser ut til å bli Tobias Johan Karlsen i Bakke Brygg. Den siste konkurransen jeg erindrer at han stilte opp i var Det gode øls klubbs hjemmebryggfestival for halvannet år siden. Der vant han dobbelt seier med en Imperial IPA og en belgisk mørk sterkøl, om jeg ikke husker feil. Og meget fortjent. Han banket vårt øl. Arrgh. Og jeg synes å minnes at han tidligere samme år vant en NM-tittel i hjemmebrygging i klassen Belgisk øl med det ene av disse to.

Lokalene er ved siden av Bakke Brygg, der Grønn Pepper tidligere lå. I første etasje blir det restaurant med lokal mat, mens det blir pub i underetasjen. Inntrykket var at det meste er ferdig, men at det fremdeles står igjen noen detaljer, samt en større ryddejobb.

Jeg spurte om hva de mente med lokal mat. «Kortreist» var svaret, men jeg fikk liksom ikke ut av dem hva slags matprofil de ville legge seg på. Jeg tviler på at det blir feskmat, hyllkak og sodd, men kanskje har de et kort i ermet de ikke vil ut med. I mangel av flere spor antar jeg at det blir generisk amerikansk pubmat – biff, burger osv.

I kjelleren er puben lokalisert i et hvelvet kjellerrom. Det kan komme til å bli støyende. Restauranten Akropolis som lå på hjørnet av Fjordgata og Søndre gate og hadde en liknende kjeller, der man kunne høre hva som ble hvisket i motsatt ende av lokalet … og det var med rolige gjester i og kvart belegg.

Det er i det minste stilfullt med en hvelvet kjeller, og det er et lokale som kanskje kan konkurrere med Schouskjelleren i kulhet. Lokalet har tidligere huset Throndhjem Brændevinssamlag, som trolig ble stiftet rundt 1879. En av stifterne av dette samlaget var forøvrig E. C. Dahls, som trolig er litt mer kjent for å ha startet en annen bedrift.

Slike kjellere kan være gamle, gjerne tilbake til 1600-tallet, selv om jeg ikke tror denne var så gammel. Ofte er de eldre enn husene som står oppå dem, og det tror jeg gjelder denne kjelleren. Etterhvert som bybrannene la bygningene i aske, bygde man på nytt – over de gamle kjellerne. Og om du ser i de rette krokene, ser du rester av langt eldre kjellermurer som hvelvingen er bygget opp mot. Bare Gud og byantikvaren vet vel alderen på dette.

Men bygget har litt fra 1900-tallet også, før det ble Grønn Pepper, huset det La Sultana, som såvidt jeg forstår var en restaurant med nord-afrikansk kjøkken, og ser du godt etter, finner du påmurte fliser med nord-afrikanske motiver: et maurisk fort her, en tuareg der osv.

Foran huset går den brede Fjordgata, mens på siden ligger den smale Brattørveita som forbinder Fjordgata med Brattørgata. Brattørveita het forøvrig på folkemunne «Pessveita», og lokalhistorikere har knyttet det til brennevinsutsalget, selv om det passer bedre på et ølsalg enn på brennevinssalg. La oss håpe at ikke det blir et navn og en adferd som hjemsøker Brygghus 9.

Bryggeriet er installert og i drift. Det er et 650-liters bryggeri, med 500-liters tanker – fem gjæringstanker og åtte serveringstanker. Barene er installert med ti tappelinjer fra bryggeriet og fire tappelinjer for gjesteøl fra andre mikrobryggerier. Det blir med andre ord nok øl for en kveld.

Bryggeriet kommer fra Kina. Det er noe med pris og tilgjengelighet og evinnelig lange ordrebøker som gjør de kinesiske bryggeriene attraktive. Designet er litt klassisk tysk-amerikansk. Det ene bryggekaret er et felles meske- og kokekar, dog ikke à la Brew in a Bag. Det andre bryggekaret er todelt og huser whirlpool og lauter oppå hverandre. Videre er det en glykoltank for kjøling av gjærings- og lagertanker, og en kaldtvannstank for platekjøleren. Varmtvannstanker er ikke initielt med i oppsettet, men kommer nok etterhvert. Det er ingen perkulator eller hop-rockets for enorme doser humlearoma, planen er visst å tilsette det i whirlpool. Den eneste delen av det kinesiske bryggeriet som de har plukket ut, er styringsenheten, som er byttet ut med et selvsnekret system. Den inneholdt visstnok også et lite pilotbryggeri på rundt 30 liter.

Utvalget av ølstiler kommer neppe til å by på de store overraskelsene. Det blir mye amerikansk og endel belgisk, samt et og annet av litt andre ting. Dessuten ble det lovet at det blir minst et surøl, men da ikke som fast øl.

Og så var det navnet? Hvorfor Brygghus 9? Vel, da Bakke Brygg startet, tok de navn etter bydelen Bakke, der de til alt overmål holdt til i Bakkegata. Så flyttet de til Fjordgata i Midt-Byen. Kanskje de har lært at navn ikke bør være altfor stedsspesifikke?

Nitallet refererer til adressen – Fjordgata 9. Verre er det ikke. Det er ikke en dyp SciFi-film-referanse til Ed Woods Plan Nine from Outer Space. Logoen på glassene deres er skrevet i en stensil-font som har 9-tallet som «lower case», dvs at de varierer i høyde og plassering liksom små bokstaver gjør. Her er et eksempel på hvordan dette blir – dog i en annen font:

Eksempler på siffer i «små bokstaver»

Det er litt sjarmerende i løpende tekst, men det fungerer dårlig sammen med store bokstaver og passer egentlig ikke med en stensil-font. Dessuten egner de seg ikke for enkeltsiffer, for da ser det ut som sifferet har krympet eller sklidd nedover. Dessverre har ikke tegnsettene tatt inn over seg at siffer finnes som store og små «bokstaver», og dermed er man i én og samme font værfast med de sifrene man får. Vanligvis er jeg ikke så utadvendt nerdete og sutrende om fonter og design, men på akkurat dette temaet er det nok jaktsesong på Tobias hele året. Men jeg digrerer …

Snart får Trondheim sin andre brew/gastro-pub. Når åpner de? Også her var svarene litt vage, men det virket som om de var temmelig sikre på at det var åpnet før september var omme. I'll be back …

Hmmm, nr 7 eller 9 - lagt inn av Anders Christensen - 2014/8/24 00:03:08
Jeg ser at jeg bommet litt. Bakke Brygg ligger i Fjordgata 9, mens Brygghus 9 ligger i Fjordgata 7. Jaja, så mye for den teorien.
Skrifttyper - lagt inn av Tobias Johan Karlsen - 2014/8/27 22:24:24
Når det gjelder nørding rundt skrifttyper, kommer jeg til å sende alle slike henvendelser videre til medeier Sverre. Som kanskje er den største fontnørden av dem alle. :p
testing - lagt inn av Anders - 2014/10/24 15:15:06
testing tesintt
testing tesitn - lagt inn av Anders - 2014/10/24 15:15:31
sadfasfd

2014-08-22

Såinnhus … konklusjon

(Dette er åttende og siste del – jeg lover! – av en serie om opphavet til de stjørdalske såinnhus og teorien om at de er av keltisk opprinnelse. Tidligere er publisert første, andre, tredje, fjerde, femte, sjette og syvende del.)

I mange og lange innlegg har jeg sett på det språklige og tekniske rundt malt- og korntørker i Norge og de keltiske områdene i Irland og Skottland. Nå er tiden kommet for å trekke konklusjoner.

For å oppsummere, jeg har vist

  1. at trønderske såinnhus høyst sannsynlig er både språklig og teknisk nært beslektet med malttørker på Færøyene og på Vestlandet.

  2. at det er sannsynlig at det er en språklig kobling mellom disse norrøne såinn/sodnur og den keltiske sorn.

  3. at denne koblingen mellom norrønt og keltisk ikke er kontroversiell for relevante eksperter på språk, kultur og historie.

  4. at det finnes minst én administrativ enhet – Nidaros bispedømme – som frem til reformasjonen omfattet blant annet Sunnmøre, Stjørdalen og Færøyene, samt andre, keltiske områder i Skottland. Dermed finnes det rammeverk innenfor hvilket denne teknologien kan ha blitt spredd.

Jeg har også gått igjennom keltiske korn- og malttørker, og tilsvarende for norske. Om vi aksepterer at det er et språklig slektskap, er det interessant å se om det også er et teknologisk slektskap.

Finnes det så felles elementer mellom det skotske/irske tørkeinnretningene og såinnhusene? Ja, det gjør det, men samtidig finnes det viktige forskjeller. Det finnes langt flere og tydeligere likheter mellom såinnhusene og andre norske malt- og korntørker, enn det finnes mellom såinnhusene og den keltiske sorn.

Noen sier at vikingene lærte korn- og malttørking fra kelterne, og vi kan ikke utelukke det. Men man har eksempler på tørkeheller som synes eldre enn vikingtiden, og det er innlysende at man må ha hatt tørketeknikker før man begynte å reise ut på slutten av 700-tallet. Har man så lært teknikken med tørking med røyk og luft over et ildsted fra kelterne? Kanskje, men også der er de mange alternative kilder. Det finnes overlevende røykøltradisjoner fra Gotland og Bamberg, og det finnes trolig massevis av utdødde tilsvarende.

Det er strengt tatt få av de norske konstruksjonene som minner om det klassiske keltiske designet av en malt- og korn tørke, slik det finnes i Skottland og Irland. Da skulle vi forvente å finne enten to groper i åttetallsform med røykkanal imellom, eller mer sannsynlig den nyere varianten som er en nøkkelhullaktig form med et rundt kammer for malten og en kanal inn fra et ildsted. En viktig forskjell er at de keltiske tørkene synes å ha ilden tent utenfor tørka, men med en røyk- og varmluftskanal inn til et kammer under malten. I Norge er ilden utelukkende tent under maltet, og steinhellere, samt kanaler brukes i mindre grad for å lede røyk og varmluft som den trolig har hatt til hensikt å hindre flammer og gnister å nå kornet og spileverket som kornet lå på. I det keltiske designet leder man røyk og luft til maltet, mens i det norske designet leder man røyk og luft – i den grad man leder det – hovedsaklig bort fra maltet.

Det er mulig at kanalene i de nyere skotske tørkeinnretningene tillater ujevn fyring, ved at hard fyring gjennom en tykk, massiv, steinsatt kanal varmer den så mye opp at den fortsetter å trekke og varme opp luft lenge etter at selve ilden er dødd ut. I såinnhuset kan nok også varme absorberes av steinen i røykkanalen, men den stråles relativt raskt ut i rommet under malten.

Et poeng er at man bygger i lokale materialer, og dermed kan designet endre seg fordi materialene krever det. For eksempel er det i Stjørdalen naturlig å bygge laftede stuer, og dermed blir husene rektangulære. I Skottland ville det være mer naturlig å bygge med stein og torv og stråtak, og dermed kan man bruke runde eller ovale former. En firkantet tørkeovn vil trolig være mindre effektiv i hjørnene, og en rund ovn ville være å foretrekke rent tørketeknisk.

Også valg av brensel kan påvirke designet. I Skottland er kanskje torv et attraktivt valg, og det ulmer kanskje mer enn det gir flammer. Bruker man ved, blir det mer flammer – selv om oreved er kjent for å brenne rolig og jevnt.

Min magefølelse er at man kanskje har lånt navnet på disse røyktørkeinnretningene fra keltisk, men dersom man samtidig også lånte det tekniske designet, så har over tiden endret og modifisert så mye på det – om ikke til og med skiftet det fullstendig – at de norske sonner og såinnhus fremstår som klart forskjellige fra de skotske sorn'er. Det er heller ikke innlysende at det er et teknisk slektskap, da det å føre varmluft ifra et ildsted gjennom korn eller malt som skal tørkes er en temmelig basal idé som kan ha kommet fra mange kilder, og som ikke minst kan ha oppstått mange steder uavhengig av hverandre.

Det finnes egentlig bare tre grunndesign for slike malttørkeovner: a) lufta fra ildstedet føres gjennom maltet, b) ilden varmer stein, mur eller annet materiale som maltet ligger på, og c) man tørker lufta i rommet der malten er spredd ut. Her vil a) gi mest og b) minst røykpreg.

Et annet moment er bruken av «kjerring» for ovnen i et såinnhus. Det er mulig at dette kommer fra et indoeuropeisk stamme for ovn eller brenne, men det må da være importert, for det er like vanskelig å se noen troverdig norsk-fundert etymologi for en slik betydning som for «såinnhus». Alternativt kan det være en forvanskning av ordet «kar», som forøvrig er en veldig god beskrivelse av tørkekammeret i en skotsk/irsk sorn. Men her er det stor usikkerhet.

Vi har ingen gode indikasjoner på hvorfra det tekniske designet for såinnhuset har kommet. Om jeg skal spekulere, er det mulig å konstruere en utvikling som starter i norske korntørker fra før vikingtiden og ender i såinnhuset.

  • Man kan starte med en tusse, som er en steinhelle med ild under, og som er en meget gammel innretning. Dersom man skal skalere opp tørkingen på en slik, er det mest innlysende å bygge karmer rundt for å tørke et tykkere lag med malt, samt å fyre hardere for å få ned tørketiden. Imidlertid vil begge botemidlene gi ujevnt tørking dersom de strekkes for langt.

  • Neste trinn vil kunne være å bytte steinhellen med en bunn under karmene, altså en terre. Den kan ikke plasseres rett over bålet, men den er lett å lage og kan forhåndstørkes oppunder taket, eller den kan sitte på toppen av tussen. Imidlertid kan ikke tykkelsen på malt- eller kornlaget økes utover ca 10 cm uten det blir for tykt og tett. Dersom man skal tørke enda mer korn, må man utvide arealet på rammen med malt.

  • Fra en terre plassert like over en tusse er det svært kort vei til en vestlandsk sonn, som er et ildsted under en stein (kalt grisen) som tar av for flammer og gnister, og i god høyde over dette er en karm med korn og malt. Rundt det hele er bygget vegger som tvinger varmlufta opp og gjennom malten. En slik sonn kunne skaleres opp: dersom man fyrte hardere, økte høyden og hadde større overflate på karmene. Kjernen her er at det ikke trenger å være lik størrelse på steinen over ilden og på arealet på ramma over.

  • Dersom man skal skalere opp den vestlandske sonnen ytterligere, betyr det å fyre enda hardere og bruke en enda større karm. Da når man de dimensjonene man finner i Stjørdal. Imidlertid er det et nytt problem som melder seg. Normalt ville man da også ønske å øke høyden mellom ildstedet og karmen, slik som i de østlandske kjølnene, men det blir raskt upraktisk ettersom det krever en to-etasjes bygning. Løsningen på det vil kunne være å lage en horisontal kanal for røyk og varmluft fra ildstedet. Det vil hindre gnister og luer fra å nå karmen, det vil absorbere mye varme i steinen som deretter stråler det jevnt utover.

Fire-punktsbeskrivelsen over er rent spekulativ, men den forklarer hvordan man kan starte med det aller enkleste og eldste designet og ende opp med et såinnhus, bare motivert av iterative forbedringer som utvider kapasiteten.

Det er grunn til å minne om at vikingene for tusen år siden tente ild i årer og lot røyken gå ut av bygget igjennom en ljore i taket. Peis og gruve med skorstein og pipe er er ikke så veldig mange hundre år gamle, for ikke å snakke om metallovner. Innimellom alt dette ligger mange nivåer med forbedring og teknologi-lån. Det er ingen grunn til å tro at ikke en tilsvarende utvikling har skjedd for tørking av malt og korn. Så selv om man lånte keltisk teknologi for tusen år siden, burde man forvente at den har utviklet seg i mellomtiden og kanskje blitt borte eller kanskje har smeltet sammen med annen teknologi. Ord kan derimot overleve svært lenge med relativt minimale endringer.

Det beste argumentet for et slektskap er det temmelig sannsynlige språklige slektskapet. Uten dette ville man neppe ha grublet over et teknisk slektskap mellom disse malttørkeinnretningene. Samtidig er kanskje en tendens til at sonn/såinnhus er rikere på røykpreg enn andre lokale alternativer, og det er mulig at ordet er blitt lånt for, eller har utviklet seg til, å bety tørkestue med sterkt røykpreg.

Det er ikke mulig å avfeie at det er tekniske elementer fra de skotske og irske tørkeinnretningene som har overlevd og påvirket designet i et såinnhus. På den andre siden er det ikke nødvendig å peke på de keltiske korntørkene for å forklare tekniske elementer i såinnhusene.

Men at kelterne på de britiske øyer for tusen år siden eller så skulle ha tørket korn og malt på en innretning som vi umiddelbart ville ha gjenkjent som et slags stjørdalsk såinnhus … dét har jeg liten tro på.

2014-08-21

Norske korn- og malttørker

(Dette er syvende og nest siste del av en serie om opphavet til de stjørdalske såinnhus og teorien om at de er av keltisk opprinnelse. Tidligere er publisert første, andre, tredje, fjerde, femte og sjette del.)

Til slutt skal vi se på om de stjørdalske såinnhusene kanskje er mer like andre norske malttørker enn de er like de keltiske. Dersom det er tilfelle, er det en indikasjon på at opphavet er mer lokalt enn de britiske øyer. Det er tross alt en mulighet at det tekniske designet har kommet etsteds fra, mens navnet har kommet annetsteds fra. Først skal vi se på en oversikt over norske korn- og malttørker.

I forrige del så vi at kelterne hadde korn- og malttørker, og at selv om de i prinsippet var nokså like såinnhusene, så var det en god del forskjeller. Det følgende er i stor grad en oppsummering av beskrivelser av tradisjonelle norske tørkehus fra Norske mylnor og kverner, utgitt av Statens kornforretning i 1936. Fra norske IP-adresser kan du lese den her. Det er spesielt sidene 17 til 79 som er interessante.

Den mest utbredte og sannsynligvis eldste innretningen er badstuer, som opprinnelig var for for badstu-bading. Ovnen i disse er en røykovn, som er et spesielt design som stort sett gikk ut av bruk på 1800-tallet. I badstua kunne man montere benker og hyller som man spredte ut korn eller malt på, og så lot varmen i rommet tørke det – men uten at varme eller røyk ble ført gjennom malt eller korn. Slike badstuer brukes ennå til å røyke kjøtt, som da henges ned fra taket. Badstuene kunne også brukes for å gi mildere røyking. Da fyrte man kraftig i ovnen med gjennomlufting av rommet. Når så ilden var gått ut stengte man alle glugger og ventiler og lot den oppmagasinerte varmen i ovnen tørke kornet eller malten. Ved tørking av kjøtt ønsket man kanskje mer røykpreg, og da tettet man gluggene allerede under fyringen.

Fra Finnskogene finnes også en finsk variant av badstua, som nærmet seg en finsk sauna, der røykovnen har en mengde stein på toppen, som man slår vann på. Denne varianten av badstua har nok vært mest brukt for bading, fordi man i det samme områdene har ryer som ble brukt til tørking av korn.

Noen steder kunne røykovnen i badstua ha et bredt ildkammer dekket med en flat helle eller mur, slik at det var mulig å tørke korn og malt og andre ting på toppen. Det finnes tørkestuer som funksjonelt likner badstuene, men som er slik innrettet at de kun egner seg for tørking av malt og korn. Da hadde man også gjerne separate hus for badstu-bad og for korntørking. Etterhvert gikk skikken med badstu-bad ut. Skikken med tørking i badstu holdt seg lengre, mens det er skikken med røyking i badstu som har holdt seg lengst. Ofte bruke man begrepet tørkestue om slike badstuer som kun ble brukt til tørking.

Røykovnen ble som nevnt innført i vikingtiden, etter sigende under Olav Kyrres regjeringstid. Den erstattet åren, det åpne ildstedet. Disse ovnene slo igjennom på Vestlandet, samt deler av Agder og Trøndelag, men ikke Østlandet. Røykovnen er i praksis en oppmurt ovn som har et kammer eller en romslig nisje, men ingen pipe, slik at man fortsatt måtte lufte ut gjennom glugger eller ljore. På Østlandet gikk man først langt senere direkte over til gruva, som i praksis er en peis, der man har en oppmurt pipe som fører røyken helt ut over tak.

Enkelte steder hadde man flere typer ovner i ett og samme hus, og det gav fleksibilitet med hensyn til om man ville tørke med eller uten røykpreg. Det er viktig å huske at røyking var en teknikk som gav økt vern mot småkryp og mugg, og ikke utelukkende en smakssak. Det er også viktig å huske at disse tørkehusene ikke bare ble brukt for å tørke malt, men også var viktige for å tørke korn etter innhøsting. Dessuten kunne de brukes for andre materialer, blant annet kjøtt og lin. Dermed er det for eksempel mulig at man ønsket røykpreg på maltet men ikke generelt på kornet.

I store deler av landet finner man kjølner eller kjoner. På Østlandet er dette oftest av et to-etasjes design. I underetasjen står ovnen, som ofte er bare et oppmurt, åpent ildsted. Overetasjen har en større grunnflate, og kan være «tredd nedpå» underetasjen, slik at denne stikker opp inne i overetasjen og danner en platform eller hevet gulvflate, hvorpå man tørket kornet eller malten. I praksis brukte man stokker, kvister og strå eller matter som spilverk, altså som man la over hullet og som lufta ség igjennom. Graden av røyking kunne justeres etter hvor god trekk det var gjennom spilverket som malten lå på og hvor mye lufting man hadde i underetasjen.

På Vestlandet samt Vest-Agder er kjonene mer lik en malttørke som vi kjenner den fra såinnhusene, men vanligvis mindre. Ovnene er ofte kvadratiske, rundt 1-1,5 meter i grunnflate, og typisk halvannen meter høy, oppmurt i stein. De ble oftest fyrt med et ildsted liggende like innenfor nedre kant på én side av oppmuringen. Typisk var det også innmurt en steinhelle over åpningen til ildstedet, og denne strakk seg innover og over ilden. Den ble kalt grisen, og hadde en lignende funksjon til kjerringa. Dog var det kun en steinflate som ilden slo mot, ikke en kanal for å lede røyk og ild. De vestlandske kjonene kunne godt være bygget inn sammen med andre funksjoner i et eldhus.

De trønderske kjølnene minner om de vestlandske, men har et lukket pipe-system for røyk og varmluft, slik at røyken ikke kommer i kontakt med maltet. Gjerne kombineres de med for eksempel en smie slik av kjølneovnen munner ut i pipa fra denne. Dessuten er de trønderske variantene ofte større.

Det vil si at vi må ta for oss at såinnhusene ikke var enerådende i Trøndelag. I tillegg til såinnhus fantes det kjølner, i hvert fall på Innherred og Fosen. I Norske mylnor og kverner sies det ganske tydelig. Selv om begrepet kjølne (eller kylle og kjone) refererer til samme ord, er designet ofte sterkt varierende. Kjølne er ofte knyttet til engelsk kiln, et ord som er knyttet til ovn og matlagning, og nært beslektet med kulinarisk.

Derfor er kjølne et røyktørke i store deler av Norge, mens det er en røykløs tørke i Trøndelag. Styreren på Statens Kornmagasin i Verdal er sitert: det som mest skil kylna frå sonn er at kylna hev utgang til røyken i ei murpipa og det kjem då ikkje røyk gjenom maltet soleis som det gjer i sonnturka.

Dermed er såinn og kjølne i stor grad like i trøndersk kontekst, med den hovedforskjellen at den ene varmer med røykfull varmluft rett fra bålet, mens den andre er litt mindre effektiv og varmer med luft varmet opp av en pipe fra ildstedet. En teori man ofte ser, er at såinn kommer fra keltisk mens kjølne kommer fra engelsk kultursfære. Det er nok en sterk forenkling, men er kanskje riktig med hensyn til navnet. Kanskje har man beholdt navnet, men lånt elementer fra andre typer design. Det er for eksempel lenge siden dashbordet på en bil hadde noe med å forhindre sprut av søle, men ordet overlever ofte sin beskrivende funksjon, spesielt dersom ordets opprinnelse og betydning ikke er innlysende.

At det tekniske og navnemessige slektskapet er både komplisert og forvirrende vitner tørkehuset makjinn ifra Namdalen om. Navnet er trolig en forvanskning av maltkjølne, men konstruksjonen minner mest om en badstu brukt utelukkende for tørking.

Videre har man tarre eller malttarre ifra Jæren, men her er designet det samme som kjølnene i Sørvest-Norge. Dessuten har man tonn/todn som brukes på Vestlandet. Imidlertid brukes tonn om så mange ulike teknisk design at det er fristende å akseptere teorien om at dette ikke er en språklig avledning av sonn/sodn, men et ord som er avledet av å tørke og derfor er et mer generelt begrep.

Korntørkene ifra Finnskogen – ryene – hadde en røykovn i en stue, og så ble kornnekene hengt opp for tørking, tredd på kjepper eller tynne stokker som ble hengt opp i taket. Det er ikke innlysende hvordan denne kunne brukes til malt, som tross alt ikke kommer på nek.

En spesiell og særdeles gammel korn- og malttørkeinnretning er tussen, som er en steinhelle satt på noen steiner, slik at det er mulig å fyre ild under den. Den er bare bevart på gamle hustufter, men en variant er bevart som tussekrone, et sideildsted til gruve eller peis, med separat ilegg av ved under en stor helle, og med avtrekk av røyk felles med grua. Heller kunne også monteres på toppen av ildsteder eller ovner, og kunne da beskytte mot gnister og luer, men de kunne også brukes til tørking.

En annen innretning var tørkehylla, som var spesielt utbredt i Trøndelag. Dog har jeg sett den i gamle hus i Danmark også. Den var bygget sammen med en gruve/peis, gjerne på siden eller bak, og oftest i et eldhus, størhus eller bryggerhus. Tørkehella er en innmurt helle med ovn under, temmelig lik tussekrona. Det var separat ilegg av ved, og avtrekk for røyk ut i gruva. Vanligvis var det en sidekarm for å holde kornet på plass, og man kunne ta den av om man ønsket å steke flatbrød eller lignende. Etterhvert ble det også vanlig å bruke jernplater i stedet for hellere. Da nærmer man seg takka, som egentlig er en rund jernplate man typisk stekte flatbrød på, men som også kunne brukes til å tørke malt og korn, om man brukte den sammen med en passende karm. En variant av tørkehelle finnes også der man ikke fyrer under selve helleren, men lar røyk og varmluft fra gruva kun ledes under den på vei opp og ut. Enda mindre varmebehandling fikk man i kråhella, som er en eller flere hyller satt opp mellom gruva og veggen, og der korn og muligens malt tørkes fra den generelle varmen i rommet og fra sin nærhet til gruva.

Det fantes også løse tørkeinnretninger. Terren ble brukt på Vestlandet og var laga av en karm med seilduk under, og ble hengt opp i rommet. Vanligvis ble den brukt til å fortørke kornet så det ikke skulle mugne, og så tørket man kornet ytterligere med mer direkte varme før maling. Man skilte derfor mellom terretørket og tussetørket korn. Tarren ble brukt lengre sør, og var av samme design, men var mindre og hadde trebunn (tarrefjøler) med hull. Den ble gjerne satt oppå røykovnene. Etter at det ble slutt med røykovn-konstruksjonen, har de blitt brukt som dørslag for grønnmalt som var vært lagt i bløt, og tro om ikke «dør» i dørslag kan være beslektet med å tørke.

Hære var en innretning som ble brukt opptil ganske sent, og som var en karm med klede i bunnen, ofte av hestehår, etterhvert tidvis også treplater eller netting. Såvidt vites ble den bare brukt til maltørking. Liksom terren kan den henges opp i rommet, gjerne over en ovn, eller den kunne legges på eller settes nært over en tørkehelle. Det er fristende å sammenlikne denne denne tørkekarmen med grokarmene som brukes for å gro malten.

Hærene var regnet som ypperlige til å tørke malt. De var lette å montere opp over en eksisterende ovn, det lett brennbare materialet gjorde at man ikke ble fristet til å tørke med sterk varme, og man fikk ikke mer røyk enn man slapp ut fra ovnen man tørket over. De hadde også forbausende god kapasitet, og kunne tørke en tønne malt (ca 116 liter) på en halv til én dag. Andre varianter av denne kalles harpe og hekk. De har regionale forskjeller, men er i store drag av det samme designet.

Helt andre design av løse korn- og malttørker finnes. Man har brya, som er en uthult, kløyvd trestamme, oppi hvilken man hadde kornet og varmet det med steiner ifra ilden på gruva eller åra. Man brukte også jerngryter, men måtte da fyre forsiktig under og røre jevnlig i malten. Spesielle tørkegryter fantes og var ekstra lave og flatbunnede. Tidvis kunne tørkegrytene også være store, og de var da ofte innmurt i gruva.

Av trøndersk interesse er også banka, som egentlig er et maleverk for gryn, men i Oppdal ble den også brukt til tørking, visstnok fordi byggen ble avskallet samtidig med at det ble tørket gjennom et røreverk. Det ble ikke brukt varme på dette. Muligens ville dette kun fungere for tørking av korn, siden man til ølbrygging ønsker at malten skal ha skallet sitt for å kunne få til avsiling. Dette er imidlertid et tema som kan graves dypere i. Blant de siste tradisjonelle ølbryggerne i Oppdal ble det sagt av det som drepte ølbryggingen på gårdene der, var nye tørkemetoder for kornet, som formodentlig gjorde at man samtidig mistet de gamle tørkemetodene for malten.

Til slutt må vi ta med at man også soltørket malt på berg, og det samme kan ha blitt gjort med korn også. Noen steder spendte de ut seil eller andre tøystykker for å tørke på lignende måte. Stedvis kunne også bakerovner brukes. Fra Finnskogen er det også en tradisjon med å legge korn i ovnen over natta, etter at ilden er gått ut, er blitt passelig kald og den er grundig gjort ren.

Dette ble en lang men summarisk oversikt over ulike norske tørkemetoder for malt og korn. I neste – og siste del – av denne serien om såinnhus skal vi se om såinnhusene slekter mest på de øvrige norske tørkeinnretningene eller de irske og skotske som er blitt beskrevet tidligere.

2014-08-19

St. Arnolds festdag

Idag – 19. august – er St. Arnolds festdag. Han er bryggernes skytshelgen. Vel, han har litt forskjellige dager avhengig av hvem du spør, men i den galliske tradisjonen er det 16. eller 19 august som er den store festdagen.

Det påkaller behovet for en skål, og hva er vel bedre enn en pub-til-pub-runde i kveld for å kvalitetssikre en viss porter som nettopp er kommet på tapp på en rekke puber i Trondheim. Det er en vinkling for pubvandringer som jeg ikke har tatt før: smake samme ølet på ulike puber for å se i hvilken grad de er forskjellige. Det er spesielt interessant å gjøre dette for den baltiske porteren, ikke bare fordi jeg har et spesielt forhold til den, men mest fordi jeg vet at den er tappet, lagret og transportert på samme måte og nylig levert så forskjellene i smak må skyldes kullsyrenivå, temperatur, glassform, tappelinjerenhold, tappekraner og lignende ting som pubene selv påvirker.

Men tilbake til dagens helgen. Ikke mindre enn to bryggerier er oppkalt etter ham: Birra Sant'Arnoldo i Italia og Saint Arnold Brewing Company i Texas. Dessuten er det endel øl fra andre bryggerier som er oppkalt etter ham … men se også opp for oppkallinger etter Arnold Schwarznegger, Benedict Arnold og eventuelle andre arnolduser.

St. Arnold var lek-biskop i Metz og oldefar til Karl den store. Nå var Karl den store temmelig kreativ og taktisk i sin opplisting av forfedre, men det er fullt mulig at kreativiteten ikke startet så tidlig som med oldeforeldre. Gjennom Karl den store – og et sinnrikt system med bortgiftinger – har dermed øl-helgenen St. Arnold blitt forfader til det meste av kongelige og adelige i Europa.

2014-08-18

Finnes skotske såinnhus?

(Dette er sjette delen av en serie om opphavet til de stjørdalske såinnhus og teorien om at de er av keltisk opprinnelse. Tidligere er publisert første, andre, tredje fjerde og femte del.)

Hadde skottene slike korn/malt-tørker? Ja. Her er en video som viser en en delvis rekonstruert slik korntørke. Legg merke til beskrivelsen: a peat fire would be lit in the firebox, and the hot air would work its way through the flue and would rise up to the kiln-bowl to dry off the grain. There would have been a wickerwood floor on the kiln-bowl, and the grain would have sat upon that. Dessverre er det ikke så enkelt å se designet i bildene på denne videoen, men det synes som dette prinsippielt er veldig nært opp til de stjørdalske såinnhusene, da det virker som om røykrommet både er stort og rektangulært.

Som nevnt tidligere har Ian Whitaker skrevet om korntørker ifra Inverness-shire. De er begge bygget (side 163 og 164) som en forhøyet platform på kortenden av en bygning, med en kanal som leder fra et ildsted i fremkant av platformen og som ender ut i en grop som er omkring en meter i diameter og i underkant av en halv meter dyp. Det er antatt at kornet eller malten ble plassert på toppen av en slags rist eller flettverk som ble lagt over gropen.

Sånn rent umiddelbart er den store forskjellen at «pipa» i de to skotske korntørkene ifra Inverness-shire går i en krom bue som svinger 90-180° ifra inntaket med ildstedet og til der den munner ut i en gropen i det stensatte, hevede gulvet. I Stjørdalen går pipa rett inn fra kanten og ender i en åpning. Rent umiddelbart virker det også som om såinnhusene har en langt større overflate å tørke på.

I en artikkel ifra Irish Archaeology vises noen gamle utgaver av et lignende design, der man kun sitter igjen med to groper, en for fyring og én for tørking – med en røyk- og luftkanal imellom. Her har C14-datering av korn funnet i strukturen blitt daterert som sannsynligvis minst 3500 år gamle. I senere utgaver virker det som om ildstedet er blitt mindre og tørkeområdet større, muligens fordi man har klart å få trekken bedre.

Nederst på denne siden ifra The Clwyd-Powys Archaeological Trust finnes et bilde og en beskrivelse av en korntørke fra Wales ifra 1400-tallet. Gitt at kanalen som fører inn i tørkekammeret opprinnelig var dekket til og dermed var en røyk- og luftkanal, er også dette designet veldig likt de andre vi har listet her. Den eldre åttetallsformen er blitt til en mer nøkkelhull-aktig form, gjerne med en økende lengde på røykkanalen.

De fleste gamle eksemplene på disse korntørkene er temmelig små, men designet kunne skaleres betydelig opp, hvilket vises fra en 1700-talls korntørke som er bygget nærmest inn det langt eldre fortet Vercivicium i Hadrians Mur. Korntørken viser hvordan de opprinnelige tørkekammergropene kunne skaleres opp ved å bygge opp en skrått utoverlenende indre murvegg i gropa. Denne korntørken må vel ha omkring 2-3 meters diameter.

I Cork i Irland ble det gravd ut en korn- og malttørke ifra senmiddelalderen. Igjen er det et stensatt rundt kammer, med en pipe eller kanal ledende inn ifra et ildsted.

I Shawbost på Lewis på Hebridene har de rekonstruert en norrøn mølle og korntørke. Denne har en steinsatt grop i en oppmurt platform, men det virker ikke som det er en luftekanal eller pipe inn i gropa. Det er interessant, men forvirrende, at de i de korte, populariserte beskrivelsene av den synes å mene at denne malttørken skulle fyres i det som formodentlig er røykkammeret. Kanskje er en røykkanal og tilhørende ovn fjernet eller igjenmurt? Det gir veldig liten mening å ha ild i røykkammeret for denne tørken, dels på grunn av brannfaren, men vel så mye fordi det er vanskelig å fôre ilden med mer ved.

I Transactions of The Gaelic Society of Inverness, vol 19, 1893-94, side 213-214, Notes on Gaelic Technical Terms ved Rev. Duncan Macinnes, Oban,beskrives en sorn:

The kiln for drying corn was a conical-shaped pit, with the small end downwards, and built round with stones. The opening of this pit was called «Sùil na h-atha,» i.e., eye of the kiln. Over this opening was laid a beam of wood, called «Laom-chrann.» On this beam and on the wall of the kiln were placed sticks close to each other, called «Sticean.» Over those sticks was laid. A thick covering of thatch, called " Sreathainn,» on which the corn was laid. The process by which the straw was prepared was called «Spothainneachadh.» «A' Mheilisg,» that part of the building round the eye of the kiln that is immediately above the fire-place. «Sòrn,» flue or fire-vent of the kiln, placed about eight feet front- wise from the eye, and shaped like a sewer. This «Sorn» was also called «Leum-srad.» About sixty years ago a covering made of hair, and called «brat,» was introduced into the island of Luing ; and it is believed that it was introduced into Luing as early as into any other part of Argyllshire.

Det hadde vært mulig å fortsatt opplistingen av korntørker av keltisk opphav, men det er på tide å konkludere. Det ser ut som de er svært gamle. De har rett nok utviklet seg, ifra to groper med en kort varmekanal imellom, til et større konisk kammer med en lengre kanal for å lede røyk og varmluft fra et ildsted. I alle tilfeller virker det som de har blitt dekket over med noe som kornet kan ha ligget på, ofte lagvist fintere materialer som greiner i bunnen, deretter kvist, og så strå umiddelbart under kornet. Andre steder har planker visstnok blitt brukt.

Kan man se noe slektskap med såinnhuset i dette designet? Også i et såinnhus har man et ildsted hvorfra en kanal leder inn i større røykkammer over hvilket en platform bærer kornet eller malten som skal tørkes. På den andre siden er dette et så basalt design at man ikke kan utelukke at det er funnet på flere steder uavhengig av hverandre.

Den store forskjellen mellom de keltiske og de stjørdalske korn- og malttørkene er først og fremst formen, der de keltiske har et rundt, gropaktig røykkammer, mens det i Stjørdalen er kasseformet. Videre er røykkanalen innbygget i muren/bakken i de keltiske tørkene, mens i Stjørdalen er både ovn og kanal passert inne i røykkammeret.

Kanskje er formen diktert av bygningsmaterialene, der kelterne brukte mur og stråtak, mens man i Norge har brukt laftet tømmer og tretak, hvilket dikterte mer rette former. Uansett er det et visst designbrudd mellom de to, og om de er beslektet, så har noen oppdatert konstruksjonen. Men forskjellene er ikke større enn at de kan være beslektet, og da er navnelikheten igjen kanskje den beste indikatoren på slektskapet mellom de to.

Det må i hvert fall konkluderes med at man i de keltiske delene av de britiske øyene har korn- og malttørker som på de fleste vesentlige områdene fungerer som såinnhusene. Det er følgelig ikke mulig å ekskludere et slektskap mellom keltisk sorn og stjørdalske såinnhus utfra at de er altfor ulike.

2014-08-16

Stjørdalsøl og Thomastoget

(Dette er femte delen av en serie om opphavet til de stjørdalske såinnhus og teorien om at de er av keltisk opprinnelse. Tidligere er publisert første, andre, tredje og fjerde del.)

Dernest må vi ha en troverdig kommunikasjonsåre over hvilken såinnhuset og ordene rundt det kan ha flyttet seg. Er det så trivielt som at trøndere på vikingferd snublet over et skotsk såinnhus og tenkte: Så genialt, dette må vi bygge når vi kommer hjem? Eller at de røvet treller som satt og fablet om hjemlandets øl helt til de fikk bygget tekniske innretninger for å brygge det på sitt nye hjemsted? Neppe, men det har utvilsomt vært reiser mellom Trøndelag og de keltiske områdene på de britiske øyene, både som vikingtokt, men helt sikkert også for handel.

En mer troverdig vektor har å gjøre med det lille toget Thomas som kjører rundt på øya Sodor på Barne-TV. Forfatteren – Wilbert Awdry – savnet en setting, et sted der Thomas og vennene hans kunne tøffe rundt, og helst en øy så det ble enkelt å forklare et begrenset galleri av lokomotiver. Øya fant han under et besøk til Man, der han besøkte bispedømmet som formelt heter «Sodor and Man». Øya Sodor finner du imidlertid ikke på noe kart, men det refererer til «Suðreyjar» som er det gamle norske navnet på øyene langs den skotske vestkysten.

Frem til 1266 lå disse under Norge og sorterte under erkebiskopen av Nidaros. Færøyene lå til å begynne med under Bjørgvin bispedømme, men ble eget bispedømme, som fra 1152 var underlagt Nidaros. Orkenøyene og Shetland ble pantsatt som betaling for medgift i 1468. Uansett ble erkebispedømmet lagt ned ved reformasjonen, og det gjenværende underbispedømmet rundt Skottland – Færøyene – ble administrert direkte fra Danmark.

Samtidig nevnes i Hans Ross: Norsk Ordbog at sonn er registrert brukt i Romsdal og på Nordmøre, og han gir en beskrivelse som passer godt med stjørdalske såinnhus, og han knytter order sågar til den trønderske bruken og lister det registert i Innherred der han eksplisitt nevner Stjørdalen. (Forøvrig nevner også han at det skal komme av irsk sorn.) Nettopp Møre og Romsdal var en del av Nidaros bispedømme helt frem til 1983.

Så Nidaros erkebispedømme – og kongedømmet Norge – omfattet Orkenøyene der man hadde sodnur, Romsdal og Nordmøre der man hadde sonnhus, og Stjørdal der man har såinnhus. Jeg påstår ikke at den katolske kirken spredde denne typen korn- og malttørker, selv om det også er en mulighet. Men innenfor disse administrative strukturene – og kanskje spesielt innenfor kirken – må det ha vært en slags felles infrastruktur og kommunikasjon. I det minste må det ha vært en ordning med visitasjoner, omflytting på personell, og tett kommunikasjon mellom klostre der en gruppe fra ett kloster hadde gått ut og opprettet et nytt. Det kan vanskelig utelukkes at ikke teknologien har spredd seg fra keltiske områder i Skottland til Stjørdalen via kirkens menn.

Det er vanskelig å tenke seg en dato for spredningen av navn og teknokogi rundt sorn/såinn som er særlig mye tidligere enn rundt år 800. Etter sigende skal norske vikinger først ha kommet til Færøyene i år 795, og slutten av 700-tallet var da vikingene virkelig begynte å røre seg utenlands. Dette ble forsterket av et økende overbefolkning av Norge, kombinert med en sterkere kongemakt som slo ned på innenlands plyndring.

Men vikingene var ikke bare plyndring, og de drev kanskje vel så mye med handel. Rett nok var 1000-tallet preget av en del store og viktige slag, men det ser også ut til at det var mye handel og samrøre de ulike nasjonalitetene imellom.

I den andre enden er det lite trolig at denne teknologien har spredd seg etter reformasjonen. Det er også i tråd med Ragnar Jirlows påstand om at overgangen fra «rn» til «dn» indikerer at navnet må ha spredd seg før år 1500.

Det er en periode som strekker seg over flere hundre år der det var en utstrakt administrativ kommunikasjon mellom skotske og midtnorske områder. Det er ikke dermed sagt at det var slik en keltisk sorn ble til et stjørdalsk såinnhus. Men vi kan ikke avvise et slektskap mellom de to utelukkende på grunnlag av at det har vært for liten kontakt.

2014-08-15

Språkforskere om såinnhus

(Dette er fjerde delen av en serie om opphavet til de stjørdalske såinnhus og teorien om at de er av keltisk opprinnelse. Tidligere er publisert første, andre og tredje del.)

Er teorien om at trønderske såinnhus beslektet med keltisk sorn akseptert av språkforskerne, eller er det en bare en eller annen hobby-etymolog som har skutt fra hoften?

Går man gjennom relevant litteratur dukker denne forbindelsen opp i forbifarten i en rekke skrifter av høy faglig standard. Det er i seg selv ikke noe bevis, og mange av referansene er nok bygget på hverandre … men det betyr at seriøse forskere aksepterer, eller i det minste ikke setter lunsjkaffen i halsen over, denne forbindelsen.

Jeg har tidligere sitert den færøyske språkforskeren Jakob Jakobsen, og la meg her liste noen flere eksempler:

  • William Sayers i Deployment of an Irish Loan: ON "verða at gjalti" 'to Go Mad with Terror' (The Journal of English and Germanic Philology, Vol. 93, No. 2 (april 1994), side 157-182, University of Illinois Press) Han lister en rekke jordbruksuttrykk som de Vrees mener har kommet fra Gælisk til norrønt, og legger selv til blant annet sorn->sodur/sonn (skal det være 'sodnur'!?) og angir sorn som «grain-drying kiln».

  • Den eldste referansen jeg har funnet er Alexander Bugge: Vesterlandenes Indflydelse paa Nordboernes og særlig Nordmændenes ydre Kultur, Levesæt og Samfundsforhold i Vikingetiden utgitt med støtte fra Fridtjof Nansens Fond i Vitenskapsakademiets Skrifter i 1903. Han kobler sodnur mot irsk sorn og likestiller det med norsk sonn som han forklarer som «tørrehus», hvilket er et annet norsk navn for en malttørke. Bugge var professor i historie med vikingetidens kulturforhold som et spesialfelt.

  • Fil. dr. Ragnar Jirlow nevner dette i sin Drag ur Färöiskt arbetsliv side 23. Han mener at lånet må ha skjedd før år 1500 på grunn av at overgangen fra rn til dn ikke ville ha skjedd etter dette tidspunktet.

  • Forbindelsen gjengis i Ilmar Talves Bastu och torkhus i Nordeuropa, utgitt gjennom Nordiska Museets Handlinger i 1960. Han var professor i etnologi ved Universitetet i Åbo.

  • Det gjengis i Alexander Fenton: The Northern isles: Orkney and Shetland side 379. Professor Fenton var blant annet director ved Scottish National Museum of Antiquities, research director ved National Museums of Scotland, og director ved School og Scottish Studies ved Universitetet i Edinburgh.

  • I en artikkel av Ian Whitaker – Two Hebridan Corn-kilns, i Gwerin, vol 1 nr 1 ifra juni 1956, se side 161-170, gjengis den samme koblingen, men han bemerker at selv om det språklig er veldig liten tvil som slektskapet, så er den tekniske utformingen temmelig forskjellig. Vi skal komme tilbake til dette senere. Whitaker var professor i antropologi og fokuserte på Skottland og nordområdene.

Dette er bare noen eksempler på at språkforskere og andre forskere akspekterer lånet – ja endog bruker det som eksempel nettopp på låneord fra keltisk til skandinavisk.

Av en viss interesse kan det muligens også være at Sayers i lista med jordbruksuttrykk som er importert fra gælisk til norrønt nevner «skjaðak» for søt vørter og refererer til gælisk «scethach» som opprinnelse. Jeg er dog ikke kjent med at dette ordet har overlevd til moderne norsk, men et søk i Nordland og bakgrunnsmaterialet han jobbet med ville vært spennende.

Og i neste runde skal ta for oss Thomas-toget for å illustrere at det har over lang tid har vært relativt tett kommunikasjonen mellom Trøndelag og øyene i Nord-Skottland, via hvilken idéer og tekniske nyvinninger har kunne flyte.

Side 1/44: 1 2 3 4 5 6 7 8 9 »