Anders myser på livets særere sider

Side 1/43: 1 2 3 4 5 6 7 8 9 »

2014-08-23

Brygghus 9

Jeg befant meg tilfeldigvis på rett sted til rett tid og traff de rette personene som gav meg en ad hoc omvisning i lokalene til Brygghus 9 – en kommende brewpub i Trondheim. Her er et sammendrag av inntrykkene.

Bak står Bakke Brygg og Petit-Agentur, som har samarbeidet om bryggeråvarer lenge. Bryggmester ser ut til å bli Tobias Johan Karlsen i Bakke Brygg. Den siste konkurransen jeg erindrer at han stilte opp i var Det gode øls klubbs hjemmebryggfestival for halvannet år siden. Der vant han dobbelt seier med en Imperial IPA og en belgisk mørk sterkøl, om jeg ikke husker feil. Og meget fortjent. Han banket vårt øl. Arrgh. Og jeg synes å minnes at han tidligere samme år vant en NM-tittel i hjemmebrygging i klassen Belgisk øl med det ene av disse to.

Lokalene er ved siden av Bakke Brygg, der Grønn Pepper tidligere lå. I første etasje blir det restaurant med lokal mat, mens det blir pub i underetasjen. Inntrykket var at det meste er ferdig, men at det fremdeles står igjen noen detaljer, samt en større ryddejobb.

Jeg spurte om hva de mente med lokal mat. «Kortreist» var svaret, men jeg fikk liksom ikke ut av dem hva slags matprofil de ville legge seg på. Jeg tviler på at det blir feskmat, hyllkak og sodd, men kanskje har de et kort i ermet de ikke vil ut med. I mangel av flere spor antar jeg at det blir generisk amerikansk pubmat – biff, burger osv.

I kjelleren er puben lokalisert i et hvelvet kjellerrom. Det kan komme til å bli støyende. Restauranten Akropolis som lå på hjørnet av Fjordgata og Søndre gate og hadde en liknende kjeller, der man kunne høre hva som ble hvisket i motsatt ende av lokalet … og det var med rolige gjester i og kvart belegg.

Det er i det minste stilfullt med en hvelvet kjeller, og det er et lokale som kanskje kan konkurrere med Schouskjelleren i kulhet. Lokalet har tidligere huset Throndhjem Brændevinssamlag, som trolig ble stiftet rundt 1879. En av stifterne av dette samlaget var forøvrig E. C. Dahls, som trolig er litt mer kjent for å ha startet en annen bedrift.

Slike kjellere kan være gamle, gjerne tilbake til 1600-tallet, selv om jeg ikke tror denne var så gammel. Ofte er de eldre enn husene som står oppå dem, og det tror jeg gjelder denne kjelleren. Etterhvert som bybrannene la bygningene i aske, bygde man på nytt – over de gamle kjellerne. Og om du ser i de rette krokene, ser du rester av langt eldre kjellermurer som hvelvingen er bygget opp mot. Bare Gud og byantikvaren vet vel alderen på dette.

Men bygget har litt fra 1900-tallet også, før det ble Grønn Pepper, huset det La Sultana, som såvidt jeg forstår var en restaurant med nord-afrikansk kjøkken, og ser du godt etter, finner du påmurte fliser med nord-afrikanske motiver: et maurisk fort her, en tuareg der osv.

Foran huset går den brede Fjordgata, mens på siden ligger den smale Brattørveita som forbinder Fjordgata med Brattørgata. Brattørveita het forøvrig på folkemunne «Pessveita», og lokalhistorikere har knyttet det til brennevinsutsalget, selv om det passer bedre på et ølsalg enn på brennevinssalg. La oss håpe at ikke det blir et navn og en adferd som hjemsøker Brygghus 9.

Bryggeriet er installert og i drift. Det er et 650-liters bryggeri, med 500-liters tanker – fem gjæringstanker og åtte serveringstanker. Barene er installert med ti tappelinjer fra bryggeriet og fire tappelinjer for gjesteøl fra andre mikrobryggerier. Det blir med andre ord nok øl for en kveld.

Bryggeriet kommer fra Kina. Det er noe med pris og tilgjengelighet og evinnelig lange ordrebøker som gjør de kinesiske bryggeriene attraktive. Designet er litt klassisk tysk-amerikansk. Det ene bryggekaret er et felles meske- og kokekar, dog ikke à la Brew in a Bag. Det andre bryggekaret er todelt og huser whirlpool og lauter oppå hverandre. Videre er det en glykoltank for kjøling av gjærings- og lagertanker, og en kaldtvannstank for platekjøleren. Varmtvannstanker er ikke initielt med i oppsettet, men kommer nok etterhvert. Det er ingen perkulator eller hop-rockets for enorme doser humlearoma, planen er visst å tilsette det i whirlpool. Den eneste delen av det kinesiske bryggeriet som de har plukket ut, er styringsenheten, som er byttet ut med et selvsnekret system. Den inneholdt visstnok også et lite pilotbryggeri på rundt 30 liter.

Utvalget av ølstiler kommer neppe til å by på de store overraskelsene. Det blir mye amerikansk og endel belgisk, samt et og annet av litt andre ting. Dessuten ble det lovet at det blir minst et surøl, men da ikke som fast øl.

Og så var det navnet? Hvorfor Brygghus 9? Vel, da Bakke Brygg startet, tok de navn etter bydelen Bakke, der de til alt overmål holdt til i Bakkegata. Så flyttet de til Fjordgata i Midt-Byen. Kanskje de har lært at navn ikke bør være altfor stedsspesifikke?

Nitallet refererer til adressen – Fjordgata 9. Verre er det ikke. Det er ikke en dyp SciFi-film-referanse til Ed Woods Plan Nine from Outer Space. Logoen på glassene deres er skrevet i en stensil-font som har 9-tallet som «lower case», dvs at de varierer i høyde og plassering liksom små bokstaver gjør. Her er et eksempel på hvordan dette blir – dog i en annen font:

Eksempler på siffer i «små bokstaver»

Det er litt sjarmerende i løpende tekst, men det fungerer dårlig sammen med store bokstaver og passer egentlig ikke med en stensil-font. Dessuten egner de seg ikke for enkeltsiffer, for da ser det ut som sifferet har krympet eller sklidd nedover. Dessverre har ikke tegnsettene tatt inn over seg at siffer finnes som store og små «bokstaver», og dermed er man i én og samme font værfast med de sifrene man får. Vanligvis er jeg ikke så utadvendt nerdete og sutrende om fonter og design, men på akkurat dette temaet er det nok jaktsesong på Tobias hele året. Men jeg digrerer …

Snart får Trondheim sin andre brew/gastro-pub. Når åpner de? Også her var svarene litt vage, men det virket som om de var temmelig sikre på at det var åpnet før september var omme. I'll be back …

Hmmm, nr 7 eller 9 - lagt inn av Anders Christensen - 2014/8/24 00:03:08
Jeg ser at jeg bommet litt. Bakke Brygg ligger i Fjordgata 9, mens Brygghus 9 ligger i Fjordgata 7. Jaja, så mye for den teorien.
Skrifttyper - lagt inn av Tobias Johan Karlsen - 2014/8/27 22:24:24
Når det gjelder nørding rundt skrifttyper, kommer jeg til å sende alle slike henvendelser videre til medeier Sverre. Som kanskje er den største fontnørden av dem alle. :p

2014-08-22

Såinnhus … konklusjon

(Dette er åttende og siste del – jeg lover! – av en serie om opphavet til de stjørdalske såinnhus og teorien om at de er av keltisk opprinnelse. Tidligere er publisert første, andre, tredje, fjerde, femte, sjette og syvende del.)

I mange og lange innlegg har jeg sett på det språklige og tekniske rundt malt- og korntørker i Norge og de keltiske områdene i Irland og Skottland. Nå er tiden kommet for å trekke konklusjoner.

For å oppsummere, jeg har vist

  1. at trønderske såinnhus høyst sannsynlig er både språklig og teknisk nært beslektet med malttørker på Færøyene og på Vestlandet.

  2. at det er sannsynlig at det er en språklig kobling mellom disse norrøne såinn/sodnur og den keltiske sorn.

  3. at denne koblingen mellom norrønt og keltisk ikke er kontroversiell for relevante eksperter på språk, kultur og historie.

  4. at det finnes minst én administrativ enhet – Nidaros bispedømme – som frem til reformasjonen omfattet blant annet Sunnmøre, Stjørdalen og Færøyene, samt andre, keltiske områder i Skottland. Dermed finnes det rammeverk innenfor hvilket denne teknologien kan ha blitt spredd.

Jeg har også gått igjennom keltiske korn- og malttørker, og tilsvarende for norske. Om vi aksepterer at det er et språklig slektskap, er det interessant å se om det også er et teknologisk slektskap.

Finnes det så felles elementer mellom det skotske/irske tørkeinnretningene og såinnhusene? Ja, det gjør det, men samtidig finnes det viktige forskjeller. Det finnes langt flere og tydeligere likheter mellom såinnhusene og andre norske malt- og korntørker, enn det finnes mellom såinnhusene og den keltiske sorn.

Noen sier at vikingene lærte korn- og malttørking fra kelterne, og vi kan ikke utelukke det. Men man har eksempler på tørkeheller som synes eldre enn vikingtiden, og det er innlysende at man må ha hatt tørketeknikker før man begynte å reise ut på slutten av 700-tallet. Har man så lært teknikken med tørking med røyk og luft over et ildsted fra kelterne? Kanskje, men også der er de mange alternative kilder. Det finnes overlevende røykøltradisjoner fra Gotland og Bamberg, og det finnes trolig massevis av utdødde tilsvarende.

Det er strengt tatt få av de norske konstruksjonene som minner om det klassiske keltiske designet av en malt- og korn tørke, slik det finnes i Skottland og Irland. Da skulle vi forvente å finne enten to groper i åttetallsform med røykkanal imellom, eller mer sannsynlig den nyere varianten som er en nøkkelhullaktig form med et rundt kammer for malten og en kanal inn fra et ildsted. En viktig forskjell er at de keltiske tørkene synes å ha ilden tent utenfor tørka, men med en røyk- og varmluftskanal inn til et kammer under malten. I Norge er ilden utelukkende tent under maltet, og steinhellere, samt kanaler brukes i mindre grad for å lede røyk og varmluft som den trolig har hatt til hensikt å hindre flammer og gnister å nå kornet og spileverket som kornet lå på. I det keltiske designet leder man røyk og luft til maltet, mens i det norske designet leder man røyk og luft – i den grad man leder det – hovedsaklig bort fra maltet.

Det er mulig at kanalene i de nyere skotske tørkeinnretningene tillater ujevn fyring, ved at hard fyring gjennom en tykk, massiv, steinsatt kanal varmer den så mye opp at den fortsetter å trekke og varme opp luft lenge etter at selve ilden er dødd ut. I såinnhuset kan nok også varme absorberes av steinen i røykkanalen, men den stråles relativt raskt ut i rommet under malten.

Et poeng er at man bygger i lokale materialer, og dermed kan designet endre seg fordi materialene krever det. For eksempel er det i Stjørdalen naturlig å bygge laftede stuer, og dermed blir husene rektangulære. I Skottland ville det være mer naturlig å bygge med stein og torv og stråtak, og dermed kan man bruke runde eller ovale former. En firkantet tørkeovn vil trolig være mindre effektiv i hjørnene, og en rund ovn ville være å foretrekke rent tørketeknisk.

Også valg av brensel kan påvirke designet. I Skottland er kanskje torv et attraktivt valg, og det ulmer kanskje mer enn det gir flammer. Bruker man ved, blir det mer flammer – selv om oreved er kjent for å brenne rolig og jevnt.

Min magefølelse er at man kanskje har lånt navnet på disse røyktørkeinnretningene fra keltisk, men dersom man samtidig også lånte det tekniske designet, så har over tiden endret og modifisert så mye på det – om ikke til og med skiftet det fullstendig – at de norske sonner og såinnhus fremstår som klart forskjellige fra de skotske sorn'er. Det er heller ikke innlysende at det er et teknisk slektskap, da det å føre varmluft ifra et ildsted gjennom korn eller malt som skal tørkes er en temmelig basal idé som kan ha kommet fra mange kilder, og som ikke minst kan ha oppstått mange steder uavhengig av hverandre.

Det finnes egentlig bare tre grunndesign for slike malttørkeovner: a) lufta fra ildstedet føres gjennom maltet, b) ilden varmer stein, mur eller annet materiale som maltet ligger på, og c) man tørker lufta i rommet der malten er spredd ut. Her vil a) gi mest og b) minst røykpreg.

Et annet moment er bruken av «kjerring» for ovnen i et såinnhus. Det er mulig at dette kommer fra et indoeuropeisk stamme for ovn eller brenne, men det må da være importert, for det er like vanskelig å se noen troverdig norsk-fundert etymologi for en slik betydning som for «såinnhus». Alternativt kan det være en forvanskning av ordet «kar», som forøvrig er en veldig god beskrivelse av tørkekammeret i en skotsk/irsk sorn. Men her er det stor usikkerhet.

Vi har ingen gode indikasjoner på hvorfra det tekniske designet for såinnhuset har kommet. Om jeg skal spekulere, er det mulig å konstruere en utvikling som starter i norske korntørker fra før vikingtiden og ender i såinnhuset.

  • Man kan starte med en tusse, som er en steinhelle med ild under, og som er en meget gammel innretning. Dersom man skal skalere opp tørkingen på en slik, er det mest innlysende å bygge karmer rundt for å tørke et tykkere lag med malt, samt å fyre hardere for å få ned tørketiden. Imidlertid vil begge botemidlene gi ujevnt tørking dersom de strekkes for langt.

  • Neste trinn vil kunne være å bytte steinhellen med en bunn under karmene, altså en terre. Den kan ikke plasseres rett over bålet, men den er lett å lage og kan forhåndstørkes oppunder taket, eller den kan sitte på toppen av tussen. Imidlertid kan ikke tykkelsen på malt- eller kornlaget økes utover ca 10 cm uten det blir for tykt og tett. Dersom man skal tørke enda mer korn, må man utvide arealet på rammen med malt.

  • Fra en terre plassert like over en tusse er det svært kort vei til en vestlandsk sonn, som er et ildsted under en stein (kalt grisen) som tar av for flammer og gnister, og i god høyde over dette er en karm med korn og malt. Rundt det hele er bygget vegger som tvinger varmlufta opp og gjennom malten. En slik sonn kunne skaleres opp: dersom man fyrte hardere, økte høyden og hadde større overflate på karmene. Kjernen her er at det ikke trenger å være lik størrelse på steinen over ilden og på arealet på ramma over.

  • Dersom man skal skalere opp den vestlandske sonnen ytterligere, betyr det å fyre enda hardere og bruke en enda større karm. Da når man de dimensjonene man finner i Stjørdal. Imidlertid er det et nytt problem som melder seg. Normalt ville man da også ønske å øke høyden mellom ildstedet og karmen, slik som i de østlandske kjølnene, men det blir raskt upraktisk ettersom det krever en to-etasjes bygning. Løsningen på det vil kunne være å lage en horisontal kanal for røyk og varmluft fra ildstedet. Det vil hindre gnister og luer fra å nå karmen, det vil absorbere mye varme i steinen som deretter stråler det jevnt utover.

Fire-punktsbeskrivelsen over er rent spekulativ, men den forklarer hvordan man kan starte med det aller enkleste og eldste designet og ende opp med et såinnhus, bare motivert av iterative forbedringer som utvider kapasiteten.

Det er grunn til å minne om at vikingene for tusen år siden tente ild i årer og lot røyken gå ut av bygget igjennom en ljore i taket. Peis og gruve med skorstein og pipe er er ikke så veldig mange hundre år gamle, for ikke å snakke om metallovner. Innimellom alt dette ligger mange nivåer med forbedring og teknologi-lån. Det er ingen grunn til å tro at ikke en tilsvarende utvikling har skjedd for tørking av malt og korn. Så selv om man lånte keltisk teknologi for tusen år siden, burde man forvente at den har utviklet seg i mellomtiden og kanskje blitt borte eller kanskje har smeltet sammen med annen teknologi. Ord kan derimot overleve svært lenge med relativt minimale endringer.

Det beste argumentet for et slektskap er det temmelig sannsynlige språklige slektskapet. Uten dette ville man neppe ha grublet over et teknisk slektskap mellom disse malttørkeinnretningene. Samtidig er kanskje en tendens til at sonn/såinnhus er rikere på røykpreg enn andre lokale alternativer, og det er mulig at ordet er blitt lånt for, eller har utviklet seg til, å bety tørkestue med sterkt røykpreg.

Det er ikke mulig å avfeie at det er tekniske elementer fra de skotske og irske tørkeinnretningene som har overlevd og påvirket designet i et såinnhus. På den andre siden er det ikke nødvendig å peke på de keltiske korntørkene for å forklare tekniske elementer i såinnhusene.

Men at kelterne på de britiske øyer for tusen år siden eller så skulle ha tørket korn og malt på en innretning som vi umiddelbart ville ha gjenkjent som et slags stjørdalsk såinnhus … dét har jeg liten tro på.

2014-08-21

Norske korn- og malttørker

(Dette er syvende og nest siste del av en serie om opphavet til de stjørdalske såinnhus og teorien om at de er av keltisk opprinnelse. Tidligere er publisert første, andre, tredje, fjerde, femte og sjette del.)

Til slutt skal vi se på om de stjørdalske såinnhusene kanskje er mer like andre norske malttørker enn de er like de keltiske. Dersom det er tilfelle, er det en indikasjon på at opphavet er mer lokalt enn de britiske øyer. Det er tross alt en mulighet at det tekniske designet har kommet etsteds fra, mens navnet har kommet annetsteds fra. Først skal vi se på en oversikt over norske korn- og malttørker.

I forrige del så vi at kelterne hadde korn- og malttørker, og at selv om de i prinsippet var nokså like såinnhusene, så var det en god del forskjeller. Det følgende er i stor grad en oppsummering av beskrivelser av tradisjonelle norske tørkehus fra Norske mylnor og kverner, utgitt av Statens kornforretning i 1936. Fra norske IP-adresser kan du lese den her. Det er spesielt sidene 17 til 79 som er interessante.

Den mest utbredte og sannsynligvis eldste innretningen er badstuer, som opprinnelig var for for badstu-bading. Ovnen i disse er en røykovn, som er et spesielt design som stort sett gikk ut av bruk på 1800-tallet. I badstua kunne man montere benker og hyller som man spredte ut korn eller malt på, og så lot varmen i rommet tørke det – men uten at varme eller røyk ble ført gjennom malt eller korn. Slike badstuer brukes ennå til å røyke kjøtt, som da henges ned fra taket. Badstuene kunne også brukes for å gi mildere røyking. Da fyrte man kraftig i ovnen med gjennomlufting av rommet. Når så ilden var gått ut stengte man alle glugger og ventiler og lot den oppmagasinerte varmen i ovnen tørke kornet eller malten. Ved tørking av kjøtt ønsket man kanskje mer røykpreg, og da tettet man gluggene allerede under fyringen.

Fra Finnskogene finnes også en finsk variant av badstua, som nærmet seg en finsk sauna, der røykovnen har en mengde stein på toppen, som man slår vann på. Denne varianten av badstua har nok vært mest brukt for bading, fordi man i det samme områdene har ryer som ble brukt til tørking av korn.

Noen steder kunne røykovnen i badstua ha et bredt ildkammer dekket med en flat helle eller mur, slik at det var mulig å tørke korn og malt og andre ting på toppen. Det finnes tørkestuer som funksjonelt likner badstuene, men som er slik innrettet at de kun egner seg for tørking av malt og korn. Da hadde man også gjerne separate hus for badstu-bad og for korntørking. Etterhvert gikk skikken med badstu-bad ut. Skikken med tørking i badstu holdt seg lengre, mens det er skikken med røyking i badstu som har holdt seg lengst. Ofte bruke man begrepet tørkestue om slike badstuer som kun ble brukt til tørking.

Røykovnen ble som nevnt innført i vikingtiden, etter sigende under Olav Kyrres regjeringstid. Den erstattet åren, det åpne ildstedet. Disse ovnene slo igjennom på Vestlandet, samt deler av Agder og Trøndelag, men ikke Østlandet. Røykovnen er i praksis en oppmurt ovn som har et kammer eller en romslig nisje, men ingen pipe, slik at man fortsatt måtte lufte ut gjennom glugger eller ljore. På Østlandet gikk man først langt senere direkte over til gruva, som i praksis er en peis, der man har en oppmurt pipe som fører røyken helt ut over tak.

Enkelte steder hadde man flere typer ovner i ett og samme hus, og det gav fleksibilitet med hensyn til om man ville tørke med eller uten røykpreg. Det er viktig å huske at røyking var en teknikk som gav økt vern mot småkryp og mugg, og ikke utelukkende en smakssak. Det er også viktig å huske at disse tørkehusene ikke bare ble brukt for å tørke malt, men også var viktige for å tørke korn etter innhøsting. Dessuten kunne de brukes for andre materialer, blant annet kjøtt og lin. Dermed er det for eksempel mulig at man ønsket røykpreg på maltet men ikke generelt på kornet.

I store deler av landet finner man kjølner eller kjoner. På Østlandet er dette oftest av et to-etasjes design. I underetasjen står ovnen, som ofte er bare et oppmurt, åpent ildsted. Overetasjen har en større grunnflate, og kan være «tredd nedpå» underetasjen, slik at denne stikker opp inne i overetasjen og danner en platform eller hevet gulvflate, hvorpå man tørket kornet eller malten. I praksis brukte man stokker, kvister og strå eller matter som spilverk, altså som man la over hullet og som lufta ség igjennom. Graden av røyking kunne justeres etter hvor god trekk det var gjennom spilverket som malten lå på og hvor mye lufting man hadde i underetasjen.

På Vestlandet samt Vest-Agder er kjonene mer lik en malttørke som vi kjenner den fra såinnhusene, men vanligvis mindre. Ovnene er ofte kvadratiske, rundt 1-1,5 meter i grunnflate, og typisk halvannen meter høy, oppmurt i stein. De ble oftest fyrt med et ildsted liggende like innenfor nedre kant på én side av oppmuringen. Typisk var det også innmurt en steinhelle over åpningen til ildstedet, og denne strakk seg innover og over ilden. Den ble kalt grisen, og hadde en lignende funksjon til kjerringa. Dog var det kun en steinflate som ilden slo mot, ikke en kanal for å lede røyk og ild. De vestlandske kjonene kunne godt være bygget inn sammen med andre funksjoner i et eldhus.

De trønderske kjølnene minner om de vestlandske, men har et lukket pipe-system for røyk og varmluft, slik at røyken ikke kommer i kontakt med maltet. Gjerne kombineres de med for eksempel en smie slik av kjølneovnen munner ut i pipa fra denne. Dessuten er de trønderske variantene ofte større.

Det vil si at vi må ta for oss at såinnhusene ikke var enerådende i Trøndelag. I tillegg til såinnhus fantes det kjølner, i hvert fall på Innherred og Fosen. I Norske mylnor og kverner sies det ganske tydelig. Selv om begrepet kjølne (eller kylle og kjone) refererer til samme ord, er designet ofte sterkt varierende. Kjølne er ofte knyttet til engelsk kiln, et ord som er knyttet til ovn og matlagning, og nært beslektet med kulinarisk.

Derfor er kjølne et røyktørke i store deler av Norge, mens det er en røykløs tørke i Trøndelag. Styreren på Statens Kornmagasin i Verdal er sitert: det som mest skil kylna frå sonn er at kylna hev utgang til røyken i ei murpipa og det kjem då ikkje røyk gjenom maltet soleis som det gjer i sonnturka.

Dermed er såinn og kjølne i stor grad like i trøndersk kontekst, med den hovedforskjellen at den ene varmer med røykfull varmluft rett fra bålet, mens den andre er litt mindre effektiv og varmer med luft varmet opp av en pipe fra ildstedet. En teori man ofte ser, er at såinn kommer fra keltisk mens kjølne kommer fra engelsk kultursfære. Det er nok en sterk forenkling, men er kanskje riktig med hensyn til navnet. Kanskje har man beholdt navnet, men lånt elementer fra andre typer design. Det er for eksempel lenge siden dashbordet på en bil hadde noe med å forhindre sprut av søle, men ordet overlever ofte sin beskrivende funksjon, spesielt dersom ordets opprinnelse og betydning ikke er innlysende.

At det tekniske og navnemessige slektskapet er både komplisert og forvirrende vitner tørkehuset makjinn ifra Namdalen om. Navnet er trolig en forvanskning av maltkjølne, men konstruksjonen minner mest om en badstu brukt utelukkende for tørking.

Videre har man tarre eller malttarre ifra Jæren, men her er designet det samme som kjølnene i Sørvest-Norge. Dessuten har man tonn/todn som brukes på Vestlandet. Imidlertid brukes tonn om så mange ulike teknisk design at det er fristende å akseptere teorien om at dette ikke er en språklig avledning av sonn/sodn, men et ord som er avledet av å tørke og derfor er et mer generelt begrep.

Korntørkene ifra Finnskogen – ryene – hadde en røykovn i en stue, og så ble kornnekene hengt opp for tørking, tredd på kjepper eller tynne stokker som ble hengt opp i taket. Det er ikke innlysende hvordan denne kunne brukes til malt, som tross alt ikke kommer på nek.

En spesiell og særdeles gammel korn- og malttørkeinnretning er tussen, som er en steinhelle satt på noen steiner, slik at det er mulig å fyre ild under den. Den er bare bevart på gamle hustufter, men en variant er bevart som tussekrone, et sideildsted til gruve eller peis, med separat ilegg av ved under en stor helle, og med avtrekk av røyk felles med grua. Heller kunne også monteres på toppen av ildsteder eller ovner, og kunne da beskytte mot gnister og luer, men de kunne også brukes til tørking.

En annen innretning var tørkehylla, som var spesielt utbredt i Trøndelag. Dog har jeg sett den i gamle hus i Danmark også. Den var bygget sammen med en gruve/peis, gjerne på siden eller bak, og oftest i et eldhus, størhus eller bryggerhus. Tørkehella er en innmurt helle med ovn under, temmelig lik tussekrona. Det var separat ilegg av ved, og avtrekk for røyk ut i gruva. Vanligvis var det en sidekarm for å holde kornet på plass, og man kunne ta den av om man ønsket å steke flatbrød eller lignende. Etterhvert ble det også vanlig å bruke jernplater i stedet for hellere. Da nærmer man seg takka, som egentlig er en rund jernplate man typisk stekte flatbrød på, men som også kunne brukes til å tørke malt og korn, om man brukte den sammen med en passende karm. En variant av tørkehelle finnes også der man ikke fyrer under selve helleren, men lar røyk og varmluft fra gruva kun ledes under den på vei opp og ut. Enda mindre varmebehandling fikk man i kråhella, som er en eller flere hyller satt opp mellom gruva og veggen, og der korn og muligens malt tørkes fra den generelle varmen i rommet og fra sin nærhet til gruva.

Det fantes også løse tørkeinnretninger. Terren ble brukt på Vestlandet og var laga av en karm med seilduk under, og ble hengt opp i rommet. Vanligvis ble den brukt til å fortørke kornet så det ikke skulle mugne, og så tørket man kornet ytterligere med mer direkte varme før maling. Man skilte derfor mellom terretørket og tussetørket korn. Tarren ble brukt lengre sør, og var av samme design, men var mindre og hadde trebunn (tarrefjøler) med hull. Den ble gjerne satt oppå røykovnene. Etter at det ble slutt med røykovn-konstruksjonen, har de blitt brukt som dørslag for grønnmalt som var vært lagt i bløt, og tro om ikke «dør» i dørslag kan være beslektet med å tørke.

Hære var en innretning som ble brukt opptil ganske sent, og som var en karm med klede i bunnen, ofte av hestehår, etterhvert tidvis også treplater eller netting. Såvidt vites ble den bare brukt til maltørking. Liksom terren kan den henges opp i rommet, gjerne over en ovn, eller den kunne legges på eller settes nært over en tørkehelle. Det er fristende å sammenlikne denne denne tørkekarmen med grokarmene som brukes for å gro malten.

Hærene var regnet som ypperlige til å tørke malt. De var lette å montere opp over en eksisterende ovn, det lett brennbare materialet gjorde at man ikke ble fristet til å tørke med sterk varme, og man fikk ikke mer røyk enn man slapp ut fra ovnen man tørket over. De hadde også forbausende god kapasitet, og kunne tørke en tønne malt (ca 116 liter) på en halv til én dag. Andre varianter av denne kalles harpe og hekk. De har regionale forskjeller, men er i store drag av det samme designet.

Helt andre design av løse korn- og malttørker finnes. Man har brya, som er en uthult, kløyvd trestamme, oppi hvilken man hadde kornet og varmet det med steiner ifra ilden på gruva eller åra. Man brukte også jerngryter, men måtte da fyre forsiktig under og røre jevnlig i malten. Spesielle tørkegryter fantes og var ekstra lave og flatbunnede. Tidvis kunne tørkegrytene også være store, og de var da ofte innmurt i gruva.

Av trøndersk interesse er også banka, som egentlig er et maleverk for gryn, men i Oppdal ble den også brukt til tørking, visstnok fordi byggen ble avskallet samtidig med at det ble tørket gjennom et røreverk. Det ble ikke brukt varme på dette. Muligens ville dette kun fungere for tørking av korn, siden man til ølbrygging ønsker at malten skal ha skallet sitt for å kunne få til avsiling. Dette er imidlertid et tema som kan graves dypere i. Blant de siste tradisjonelle ølbryggerne i Oppdal ble det sagt av det som drepte ølbryggingen på gårdene der, var nye tørkemetoder for kornet, som formodentlig gjorde at man samtidig mistet de gamle tørkemetodene for malten.

Til slutt må vi ta med at man også soltørket malt på berg, og det samme kan ha blitt gjort med korn også. Noen steder spendte de ut seil eller andre tøystykker for å tørke på lignende måte. Stedvis kunne også bakerovner brukes. Fra Finnskogen er det også en tradisjon med å legge korn i ovnen over natta, etter at ilden er gått ut, er blitt passelig kald og den er grundig gjort ren.

Dette ble en lang men summarisk oversikt over ulike norske tørkemetoder for malt og korn. I neste – og siste del – av denne serien om såinnhus skal vi se om såinnhusene slekter mest på de øvrige norske tørkeinnretningene eller de irske og skotske som er blitt beskrevet tidligere.

2014-08-19

St. Arnolds festdag

Idag – 19. august – er St. Arnolds festdag. Han er bryggernes skytshelgen. Vel, han har litt forskjellige dager avhengig av hvem du spør, men i den galliske tradisjonen er det 16. eller 19 august som er den store festdagen.

Det påkaller behovet for en skål, og hva er vel bedre enn en pub-til-pub-runde i kveld for å kvalitetssikre en viss porter som nettopp er kommet på tapp på en rekke puber i Trondheim. Det er en vinkling for pubvandringer som jeg ikke har tatt før: smake samme ølet på ulike puber for å se i hvilken grad de er forskjellige. Det er spesielt interessant å gjøre dette for den baltiske porteren, ikke bare fordi jeg har et spesielt forhold til den, men mest fordi jeg vet at den er tappet, lagret og transportert på samme måte og nylig levert så forskjellene i smak må skyldes kullsyrenivå, temperatur, glassform, tappelinjerenhold, tappekraner og lignende ting som pubene selv påvirker.

Men tilbake til dagens helgen. Ikke mindre enn to bryggerier er oppkalt etter ham: Birra Sant'Arnoldo i Italia og Saint Arnold Brewing Company i Texas. Dessuten er det endel øl fra andre bryggerier som er oppkalt etter ham … men se også opp for oppkallinger etter Arnold Schwarznegger, Benedict Arnold og eventuelle andre arnolduser.

St. Arnold var lek-biskop i Metz og oldefar til Karl den store. Nå var Karl den store temmelig kreativ og taktisk i sin opplisting av forfedre, men det er fullt mulig at kreativiteten ikke startet så tidlig som med oldeforeldre. Gjennom Karl den store – og et sinnrikt system med bortgiftinger – har dermed øl-helgenen St. Arnold blitt forfader til det meste av kongelige og adelige i Europa.

2014-08-18

Finnes skotske såinnhus?

(Dette er sjette delen av en serie om opphavet til de stjørdalske såinnhus og teorien om at de er av keltisk opprinnelse. Tidligere er publisert første, andre, tredje fjerde og femte del.)

Hadde skottene slike korn/malt-tørker? Ja. Her er en video som viser en en delvis rekonstruert slik korntørke. Legg merke til beskrivelsen: a peat fire would be lit in the firebox, and the hot air would work its way through the flue and would rise up to the kiln-bowl to dry off the grain. There would have been a wickerwood floor on the kiln-bowl, and the grain would have sat upon that. Dessverre er det ikke så enkelt å se designet i bildene på denne videoen, men det synes som dette prinsippielt er veldig nært opp til de stjørdalske såinnhusene, da det virker som om røykrommet både er stort og rektangulært.

Som nevnt tidligere har Ian Whitaker skrevet om korntørker ifra Inverness-shire. De er begge bygget (side 163 og 164) som en forhøyet platform på kortenden av en bygning, med en kanal som leder fra et ildsted i fremkant av platformen og som ender ut i en grop som er omkring en meter i diameter og i underkant av en halv meter dyp. Det er antatt at kornet eller malten ble plassert på toppen av en slags rist eller flettverk som ble lagt over gropen.

Sånn rent umiddelbart er den store forskjellen at «pipa» i de to skotske korntørkene ifra Inverness-shire går i en krom bue som svinger 90-180° ifra inntaket med ildstedet og til der den munner ut i en gropen i det stensatte, hevede gulvet. I Stjørdalen går pipa rett inn fra kanten og ender i en åpning. Rent umiddelbart virker det også som om såinnhusene har en langt større overflate å tørke på.

I en artikkel ifra Irish Archaeology vises noen gamle utgaver av et lignende design, der man kun sitter igjen med to groper, en for fyring og én for tørking – med en røyk- og luftkanal imellom. Her har C14-datering av korn funnet i strukturen blitt daterert som sannsynligvis minst 3500 år gamle. I senere utgaver virker det som om ildstedet er blitt mindre og tørkeområdet større, muligens fordi man har klart å få trekken bedre.

Nederst på denne siden ifra The Clwyd-Powys Archaeological Trust finnes et bilde og en beskrivelse av en korntørke fra Wales ifra 1400-tallet. Gitt at kanalen som fører inn i tørkekammeret opprinnelig var dekket til og dermed var en røyk- og luftkanal, er også dette designet veldig likt de andre vi har listet her. Den eldre åttetallsformen er blitt til en mer nøkkelhull-aktig form, gjerne med en økende lengde på røykkanalen.

De fleste gamle eksemplene på disse korntørkene er temmelig små, men designet kunne skaleres betydelig opp, hvilket vises fra en 1700-talls korntørke som er bygget nærmest inn det langt eldre fortet Vercivicium i Hadrians Mur. Korntørken viser hvordan de opprinnelige tørkekammergropene kunne skaleres opp ved å bygge opp en skrått utoverlenende indre murvegg i gropa. Denne korntørken må vel ha omkring 2-3 meters diameter.

I Cork i Irland ble det gravd ut en korn- og malttørke ifra senmiddelalderen. Igjen er det et stensatt rundt kammer, med en pipe eller kanal ledende inn ifra et ildsted.

I Shawbost på Lewis på Hebridene har de rekonstruert en norrøn mølle og korntørke. Denne har en steinsatt grop i en oppmurt platform, men det virker ikke som det er en luftekanal eller pipe inn i gropa. Det er interessant, men forvirrende, at de i de korte, populariserte beskrivelsene av den synes å mene at denne malttørken skulle fyres i det som formodentlig er røykkammeret. Kanskje er en røykkanal og tilhørende ovn fjernet eller igjenmurt? Det gir veldig liten mening å ha ild i røykkammeret for denne tørken, dels på grunn av brannfaren, men vel så mye fordi det er vanskelig å fôre ilden med mer ved.

I Transactions of The Gaelic Society of Inverness, vol 19, 1893-94, side 213-214, Notes on Gaelic Technical Terms ved Rev. Duncan Macinnes, Oban,beskrives en sorn:

The kiln for drying corn was a conical-shaped pit, with the small end downwards, and built round with stones. The opening of this pit was called «Sùil na h-atha,» i.e., eye of the kiln. Over this opening was laid a beam of wood, called «Laom-chrann.» On this beam and on the wall of the kiln were placed sticks close to each other, called «Sticean.» Over those sticks was laid. A thick covering of thatch, called " Sreathainn,» on which the corn was laid. The process by which the straw was prepared was called «Spothainneachadh.» «A' Mheilisg,» that part of the building round the eye of the kiln that is immediately above the fire-place. «Sòrn,» flue or fire-vent of the kiln, placed about eight feet front- wise from the eye, and shaped like a sewer. This «Sorn» was also called «Leum-srad.» About sixty years ago a covering made of hair, and called «brat,» was introduced into the island of Luing ; and it is believed that it was introduced into Luing as early as into any other part of Argyllshire.

Det hadde vært mulig å fortsatt opplistingen av korntørker av keltisk opphav, men det er på tide å konkludere. Det ser ut som de er svært gamle. De har rett nok utviklet seg, ifra to groper med en kort varmekanal imellom, til et større konisk kammer med en lengre kanal for å lede røyk og varmluft fra et ildsted. I alle tilfeller virker det som de har blitt dekket over med noe som kornet kan ha ligget på, ofte lagvist fintere materialer som greiner i bunnen, deretter kvist, og så strå umiddelbart under kornet. Andre steder har planker visstnok blitt brukt.

Kan man se noe slektskap med såinnhuset i dette designet? Også i et såinnhus har man et ildsted hvorfra en kanal leder inn i større røykkammer over hvilket en platform bærer kornet eller malten som skal tørkes. På den andre siden er dette et så basalt design at man ikke kan utelukke at det er funnet på flere steder uavhengig av hverandre.

Den store forskjellen mellom de keltiske og de stjørdalske korn- og malttørkene er først og fremst formen, der de keltiske har et rundt, gropaktig røykkammer, mens det i Stjørdalen er kasseformet. Videre er røykkanalen innbygget i muren/bakken i de keltiske tørkene, mens i Stjørdalen er både ovn og kanal passert inne i røykkammeret.

Kanskje er formen diktert av bygningsmaterialene, der kelterne brukte mur og stråtak, mens man i Norge har brukt laftet tømmer og tretak, hvilket dikterte mer rette former. Uansett er det et visst designbrudd mellom de to, og om de er beslektet, så har noen oppdatert konstruksjonen. Men forskjellene er ikke større enn at de kan være beslektet, og da er navnelikheten igjen kanskje den beste indikatoren på slektskapet mellom de to.

Det må i hvert fall konkluderes med at man i de keltiske delene av de britiske øyene har korn- og malttørker som på de fleste vesentlige områdene fungerer som såinnhusene. Det er følgelig ikke mulig å ekskludere et slektskap mellom keltisk sorn og stjørdalske såinnhus utfra at de er altfor ulike.

2014-08-16

Stjørdalsøl og Thomastoget

(Dette er femte delen av en serie om opphavet til de stjørdalske såinnhus og teorien om at de er av keltisk opprinnelse. Tidligere er publisert første, andre, tredje og fjerde del.)

Dernest må vi ha en troverdig kommunikasjonsåre over hvilken såinnhuset og ordene rundt det kan ha flyttet seg. Er det så trivielt som at trøndere på vikingferd snublet over et skotsk såinnhus og tenkte: Så genialt, dette må vi bygge når vi kommer hjem? Eller at de røvet treller som satt og fablet om hjemlandets øl helt til de fikk bygget tekniske innretninger for å brygge det på sitt nye hjemsted? Neppe, men det har utvilsomt vært reiser mellom Trøndelag og de keltiske områdene på de britiske øyene, både som vikingtokt, men helt sikkert også for handel.

En mer troverdig vektor har å gjøre med det lille toget Thomas som kjører rundt på øya Sodor på Barne-TV. Forfatteren – Wilbert Awdry – savnet en setting, et sted der Thomas og vennene hans kunne tøffe rundt, og helst en øy så det ble enkelt å forklare et begrenset galleri av lokomotiver. Øya fant han under et besøk til Man, der han besøkte bispedømmet som formelt heter «Sodor and Man». Øya Sodor finner du imidlertid ikke på noe kart, men det refererer til «Suðreyjar» som er det gamle norske navnet på øyene langs den skotske vestkysten.

Frem til 1266 lå disse under Norge og sorterte under erkebiskopen av Nidaros. Færøyene lå til å begynne med under Bjørgvin bispedømme, men ble eget bispedømme, som fra 1152 var underlagt Nidaros. Orkenøyene og Shetland ble pantsatt som betaling for medgift i 1468. Uansett ble erkebispedømmet lagt ned ved reformasjonen, og det gjenværende underbispedømmet rundt Skottland – Færøyene – ble administrert direkte fra Danmark.

Samtidig nevnes i Hans Ross: Norsk Ordbog at sonn er registrert brukt i Romsdal og på Nordmøre, og han gir en beskrivelse som passer godt med stjørdalske såinnhus, og han knytter order sågar til den trønderske bruken og lister det registert i Innherred der han eksplisitt nevner Stjørdalen. (Forøvrig nevner også han at det skal komme av irsk sorn.) Nettopp Møre og Romsdal var en del av Nidaros bispedømme helt frem til 1983.

Så Nidaros erkebispedømme – og kongedømmet Norge – omfattet Orkenøyene der man hadde sodnur, Romsdal og Nordmøre der man hadde sonnhus, og Stjørdal der man har såinnhus. Jeg påstår ikke at den katolske kirken spredde denne typen korn- og malttørker, selv om det også er en mulighet. Men innenfor disse administrative strukturene – og kanskje spesielt innenfor kirken – må det ha vært en slags felles infrastruktur og kommunikasjon. I det minste må det ha vært en ordning med visitasjoner, omflytting på personell, og tett kommunikasjon mellom klostre der en gruppe fra ett kloster hadde gått ut og opprettet et nytt. Det kan vanskelig utelukkes at ikke teknologien har spredd seg fra keltiske områder i Skottland til Stjørdalen via kirkens menn.

Det er vanskelig å tenke seg en dato for spredningen av navn og teknokogi rundt sorn/såinn som er særlig mye tidligere enn rundt år 800. Etter sigende skal norske vikinger først ha kommet til Færøyene i år 795, og slutten av 700-tallet var da vikingene virkelig begynte å røre seg utenlands. Dette ble forsterket av et økende overbefolkning av Norge, kombinert med en sterkere kongemakt som slo ned på innenlands plyndring.

Men vikingene var ikke bare plyndring, og de drev kanskje vel så mye med handel. Rett nok var 1000-tallet preget av en del store og viktige slag, men det ser også ut til at det var mye handel og samrøre de ulike nasjonalitetene imellom.

I den andre enden er det lite trolig at denne teknologien har spredd seg etter reformasjonen. Det er også i tråd med Ragnar Jirlows påstand om at overgangen fra «rn» til «dn» indikerer at navnet må ha spredd seg før år 1500.

Det er en periode som strekker seg over flere hundre år der det var en utstrakt administrativ kommunikasjon mellom skotske og midtnorske områder. Det er ikke dermed sagt at det var slik en keltisk sorn ble til et stjørdalsk såinnhus. Men vi kan ikke avvise et slektskap mellom de to utelukkende på grunnlag av at det har vært for liten kontakt.

2014-08-15

Språkforskere om såinnhus

(Dette er fjerde delen av en serie om opphavet til de stjørdalske såinnhus og teorien om at de er av keltisk opprinnelse. Tidligere er publisert første, andre og tredje del.)

Er teorien om at trønderske såinnhus beslektet med keltisk sorn akseptert av språkforskerne, eller er det en bare en eller annen hobby-etymolog som har skutt fra hoften?

Går man gjennom relevant litteratur dukker denne forbindelsen opp i forbifarten i en rekke skrifter av høy faglig standard. Det er i seg selv ikke noe bevis, og mange av referansene er nok bygget på hverandre … men det betyr at seriøse forskere aksepterer, eller i det minste ikke setter lunsjkaffen i halsen over, denne forbindelsen.

Jeg har tidligere sitert den færøyske språkforskeren Jakob Jakobsen, og la meg her liste noen flere eksempler:

  • William Sayers i Deployment of an Irish Loan: ON "verða at gjalti" 'to Go Mad with Terror' (The Journal of English and Germanic Philology, Vol. 93, No. 2 (april 1994), side 157-182, University of Illinois Press) Han lister en rekke jordbruksuttrykk som de Vrees mener har kommet fra Gælisk til norrønt, og legger selv til blant annet sorn->sodur/sonn (skal det være 'sodnur'!?) og angir sorn som «grain-drying kiln».

  • Den eldste referansen jeg har funnet er Alexander Bugge: Vesterlandenes Indflydelse paa Nordboernes og særlig Nordmændenes ydre Kultur, Levesæt og Samfundsforhold i Vikingetiden utgitt med støtte fra Fridtjof Nansens Fond i Vitenskapsakademiets Skrifter i 1903. Han kobler sodnur mot irsk sorn og likestiller det med norsk sonn som han forklarer som «tørrehus», hvilket er et annet norsk navn for en malttørke. Bugge var professor i historie med vikingetidens kulturforhold som et spesialfelt.

  • Fil. dr. Ragnar Jirlow nevner dette i sin Drag ur Färöiskt arbetsliv side 23. Han mener at lånet må ha skjedd før år 1500 på grunn av at overgangen fra rn til dn ikke ville ha skjedd etter dette tidspunktet.

  • Forbindelsen gjengis i Ilmar Talves Bastu och torkhus i Nordeuropa, utgitt gjennom Nordiska Museets Handlinger i 1960. Han var professor i etnologi ved Universitetet i Åbo.

  • Det gjengis i Alexander Fenton: The Northern isles: Orkney and Shetland side 379. Professor Fenton var blant annet director ved Scottish National Museum of Antiquities, research director ved National Museums of Scotland, og director ved School og Scottish Studies ved Universitetet i Edinburgh.

  • I en artikkel av Ian Whitaker – Two Hebridan Corn-kilns, i Gwerin, vol 1 nr 1 ifra juni 1956, se side 161-170, gjengis den samme koblingen, men han bemerker at selv om det språklig er veldig liten tvil som slektskapet, så er den tekniske utformingen temmelig forskjellig. Vi skal komme tilbake til dette senere. Whitaker var professor i antropologi og fokuserte på Skottland og nordområdene.

Dette er bare noen eksempler på at språkforskere og andre forskere akspekterer lånet – ja endog bruker det som eksempel nettopp på låneord fra keltisk til skandinavisk.

Av en viss interesse kan det muligens også være at Sayers i lista med jordbruksuttrykk som er importert fra gælisk til norrønt nevner «skjaðak» for søt vørter og refererer til gælisk «scethach» som opprinnelse. Jeg er dog ikke kjent med at dette ordet har overlevd til moderne norsk, men et søk i Nordland og bakgrunnsmaterialet han jobbet med ville vært spennende.

Og i neste runde skal ta for oss Thomas-toget for å illustrere at det har over lang tid har vært relativt tett kommunikasjonen mellom Trøndelag og øyene i Nord-Skottland, via hvilken idéer og tekniske nyvinninger har kunne flyte.

2014-08-13

Fra norrønt til keltisk

(Dette er tredje delen av en serie om opphavet til de stjørdalske såinnhus og teorien om at de er av keltisk opprinnelse. Tidligere er publisert første og andre del.)

Neste trinn er å vise at såinn/sonn/sodnur er samme ordet som keltisk sorn, og det skal vise seg å være en vanskeligere forbindelse å dokumentere enn mellom stjørdalsk såinn og færøysk sodnur. Bevismaterialets første – og viktigste, og kanskje eneste – del er at de lyder likt og begge brukes om korn- og malttørker.

Vi står fremdeles overfor et tredelt problem:

  1. Har vi egentlig indikasjoner på at sodn/såinn på norsk og sorn på keltisk er beslektet, og at det ikke bare er en tilfeldighet?

  2. Vet vi at det er keltisk som har lånt dette ordet til norsk, eller er det kanskje omvendt.

  3. Har de kanskje begge lånt det fra et felles opphav?

Dessuten er det interessant å vite om et eventuelt lån fra keltisk kun er et språklig lån, eller om det også er et lån av teknologi.

Når det gjelder punkt nummer 2, er det temmelig sikkert. Dersom likheten i ordene skylles at det er lånt fra det ene språket til det andre, må lånet ha gått fra keltisk til norrønt. Etymologiske ordbøker virker samstemte om at keltisk sorn er et låneord fra latin furnus for ovn. Det er et ord vi også gjenfinner som låneordet furnace i engelsk, samt at det har overlevd som four på fransk og forno på italiensk (tenk lasagna al forno – ovnsbakt). Samtidig finnes ordet vidt spredd over det keltiske språkområdet, der det heter forn i Bretagne og Frankrike, ffwrn i Wales og horno med stum h i spansk, der det visstnok har kommet inn via kelterne. I skotsk og irsk keltisk finnes også ordet.

Samtidig er det ingen god og overbevisende etymologi for såinn og beslektede ord på norsk og færøysk. Dessuten er det vel vanskeligere for den norrøne versjonen å plukke opp en r på vei til keltisk, enn det er for den keltiske versjonen å miste en r på vei til norrønt.

Når det gjelder punkt nummer 1 og 3, så er begge disse mulige, men vi mangler fremdeles en god forklaring på hvor det norske ordet kommer fra. Dermed vinner den keltiske sorn-teorien på walk-over. For å styrke argumentet for at opphavet er keltisk, skulle vi gjerne hatt på plass følgende smørbrødliste:

  1. Et dypere søk i norsk etymologi før man konkluderer med at det ikke har tilforlatelige røtter i norsk. Det er uansett et spesialord, og når det ikke finnes i norrøne kilder eller beskrevet i norske ordbøker, så er det kanskje fordi det stort sett har gått under radaren på grunn av sjelden bruk?

  2. Parallell bruk av andre ord relatert til denne typen korntørke, og især dersom keltisk har tilsvarende til ordet ker/kjærring, samtidig som man der har en grei etymologi.

  3. At keltisk har ordet sorn som en godt integrert ord, brukt over en stor geografisk spredning, slik at neppe er et låneord. På norsk og norrønt virker det som dette er et spesialord med begrenset geografisk utbredelse.

  4. At det finnes samme type malt- og korntørker i keltiske områder, og at de er navngitt som sorn, slik at det ikke bare er ordet som er lånt, men også konstruksjonen. Dette skal vi se nærmere på i del 6.

  5. At konstruksjonen avviker tilstrekkelig rent teknisk fra andre typer malttørker, og navngiving og teknikk følges ad såpass at man er bekvem med at ikke navn og teknologi har kommet via ulike veier. Det skal vi se på i del 7.

  6. At fagfolk er fortrolig med forbindelsen mellom keltisk sorn og norrønt sodn/sonn. Dette skal vi se nærmere på i del 4.

  7. At det er en troverdig kommunikasjon mellom disse områdene, gjennom hvilken kunnskapen om de tekniske innretningene – og språket knyttet til det – kunne overføres. Dette skal vi se på i del 5.

Når det gjelder sorn på keltisk, virker det som det er en etablert og vidspredt bruk, som jeg delvis beskrev over. Jeg kan ikke nok keltisk til å grave frem eventuelle ord som kunne gitt ker/kjerring, så det får bli en løs tråd for andre å nøste opp. Det finnes dessuten en mulig norsk etymologi for dette ordet gjennom en kobling til kar for lukket hulrom. Det er registert en lignende overgang fra kar til kjer for teineaktig fangstredskap for fisk, så man kan ikke helt avvise denne forklaringen.

På Vestlandet brukes også formene tonn/todn for sonn/sodn, og disse formene med t er knyttet etymologisk til norrønt gorn, ifølge en referanse i lokalhistorie.no. Jeg har sant å si ikke klart å finne flere referanser til gorn, og jeg tviler. I Norske mylnor og kvernar knyttes disse ordene til begrepet å tørke, selv om det også åpnes for at det er en avledning av sorn.

Ellers kan nevnes at nettopp Norske mylnor og kvernar, utgitt av Statens Kornforretning i 1936 er et utmerket verk om ulike tørkeinnretninger for korn og malt. Den finnes online på Nasjonalbiblioteket. Det er side 17-79 som i denne kontesten er mest interessant, og spesielt side 49-57 for såinnhus. Det skal være fri tilgang for alle norske IP-adresser. Takk!

I neste innlegg skal vi se på hva språkforskere mener om slektskapet mellom sorn og såinn/sodn. Er det akseptert eller er det litt suspekt hobbyetymologi?

2014-08-12

Fra Stjørdal til Færøyene

(Dette er andre delen av en serie om opphavet til de stjørdalske såinnhus og teorien om at de er av keltisk opprinnelse. Tidligere er publisert første del.)

Et viktig trinn på veien mellom stjørdalske såinnhus og keltiske korntørker er den færøyske «sodnur», og la oss nå fokusere på dette slektskapet. Dernest er ordet også registrert det som «sodn» eller «sonn» på Vestlandet. Transformasjonen sorn-sådn-såinn samsvarer med for eksempel korn-kodn-koinn, og horn-hodn-hoinn. Slik sett er det slett ikke umulig at trøndersk såinn er avledet av en opprinnelig form «sorn». Eller for å si det enda litt sterkere, dersom man starter med «sorn» burde man forvente at det i Trøndelag over tid blir til «såinn», med palatalisering og det hele.

Viktigere for å fastslå slektskapet mellom det stjørdalske og det færøyske ordet er konteksten de brukes i. Ikke bare er begge brukt om korn- og malttørker, men de konstruksjonsdetaljene som angis i den færøyske beskrivelsen matcher svært godt med såinnhusene i Stjørdal. Her er en beskrivelse fra «Færøsk-dansk Ordbog»:

sodn|hús n. Korntørringshus. -ker n. Rummet under Korntørringslægterne (sodnspølir) i et sodnhús. -kerakorn n. Korn (Aks) som ved Tørringen falder ned mellom Lægterne og er halvbrændte eller alt for sterkt tørrede (LF). -kona f. Kone, som tørrer Kornet i sodnhús. -munni m. Aabning i den i Korntørringshuset (sodnhús) paa tvers anbragte Væg af Stene og Græstørv til at lægge den ene Ende av lægterne (se sodnspølur) paa, i hvilken Aabning den Ild optændes, som skal tørre det paa Lægterne liggende Korn (den anden Ende av Lægterne hviler på Udvæggen i den ene Ende af Huset). -spølur m. en af de Lægter, hvorpaa Kornet tørres i sodnhús (se sodnur).

sodnur m. (a; ar) 1) den til Kornets Tørring i sodnhús opførte Indretning, bestaaende af a) en paa tværs anbragt Væg af Stene og Græstørv (eller to saadanne i et Hjørne opførte Vægge) og b) Korntørringslægter (se sodnspølur), hvis ene Ende hviler paa den paa tværs opførte Væg, mendens den anden hviler på Udvæggen i den ene Ende af Huset; Ilden, hvorved Kornet tørres, lægges i sodnmunni (munni), se dette Ord. 2) det Kvantum Korn, som tørres paa een Gang på sodnur, =avlating (jf. lata av); jf. einnáttarsodnur.

M. A. Jacobsen og Chr. Matras: Færøsk-dansk Ordbog,
1927-1928, J. H. Schultz Forlag, København; Felagið Varðin, Tórshavn.

I beskrivelsen over må «to saadanne i et Hjørne opførte Vægge» leses som «to vegger av stein og torv, oppført i vinkel på hverandre». Det er en ganske god beskrivelse av konstruksjonen av stjørdalske såinnhus.

Her er det spesielt viktig å legge merke til at rommet under fjølene med malt kalles på Færøyene «sodnker», og maltkorn som faller ned mellom fjølene kalles «sodnkerakorn». Ikke bare matcher dette bra konstruksjonsmessig i forhold til såinnhusene på Stjørdal, men også språklig. Der kalles ovnkonstruksjonen under fjølene for kjerringa. Jeg har hørt flere, men ingen særlig overbevisende, forklaringer fra stjørdalingene på hvorfor dette skulle ha med kvinnfolk og koner å gjøre. Malten som ramler ned og blir hardt stekt kalles kjerringmalt. Svaret kan være så enkelt som at det er et importert fremmedord som kun lyder noenlunde likt med ordet kjerring.

Denne bruken av ker/kjerring for ildstedet er kan kanskje knyttes til det indoeuropeiske ordstammen *ker-, som vi finner igjen i karbon, kremere, hearth og andre ord som varierende grad referer til ovn. Ordet keramikk virker som et lovende eksempel, siden det er leirkar som brennes i en ovn. Imidlertid er etymologene delte, utover at den moderne varianten av ordet oppstod på 1800-tallet på bakgrunn av gresk keramos – pottemakerleire.

En annen forklaring er indikert i Færøsk-dansk Ordbog, der ordet «ker» kobles til «kar» (som i kokekar) og betegner en fordypning. Som en spesialdefinisjon på «ker» listes det som synonymt med «sodnker». Dersom dette er rett, er «ker» enten en beskrivelse av en bålgrop under fjølene med malt eller korn, eller kanskje mer sannsynlig at det refererer til dette rommet i seg selv som et kar. Jeg er imidlertid ikke helt bekvem med denne forklaringen.

De indo-europeiske røttene blir mer interessante når vi skal knytte ordene til keltisk, men sålenge vi diskuterer så nært beslektede talemål som færøysk og stjørdalsk, er det tilstrekkelig å konstatere at de bruker samme navn på tørkehuset og samme navn på ildstedet.

Begrepet spølinn er formodentlig beslektet til spiler, og jeg synes å minnes at også dette ordet brukes i Stjørdal. Det er litt interessant, da spiler i min språkfølelse indikerer lange, smale fjøler som er plassert med romslige mellomrom, mens slikt er dysfunksjonelt for et såinnhus. Det er selvfølgelig mulig at også dette ordet er kommet sammen med teknologien og at det har blitt tilpasset til et ord som det likner på. Det er nok å minne om «kjerringa» i såinnhusene.

En annen forklaring på bruken av «spølinn» er at man i tidligere tider ikke brukte heldekkende, hullete fjøler, men et slags vevd teppe som lå over og ble holdt oppe av – nettopp – et lag med spiler. Dette underbygges av en teknisk beskrivelse av vestlandske sånnhus. Videre vet vi fra Odd Nordlands monumentale verk at hestehårskleder ble brukt for å tørke malt på. Før man fikk elektriske boremaskiner, ville det være langt enklere å veve et slikt hestehårsklede, enn å bore titusenvis av hull som dagens såinnhus krever.

Det bør også nevnes at på Vestlandet finnes formene tonn og todn som synonyme til sonn og sodn, men jeg oppfatter det som en avledet og nyere form.

Det synes som om den stjørdalske betydningen av ordet – malttørkeovn – blir mer generell når man kommer til Færøyene og Vestlandet, der det synes bruktgenerelt om en tørkeovn for både malt og korn. Det er mulig at også de stjørdalske såinnhusene har vært brukt til korntørking i tidligere tider, men jeg har ikke sett eller hørt noen indikasjoner på det. I mangel av slikt er det fristende, men farlig, å anta at man i Stjørdal har importert en mer generell korntørkingsteknikk, men kun benyttet den for den mer spesifikke malttørkingen etter groing.

Vi kan si at vi har klare paralleller i konstruksjon, bruk og ordforråd mellom Færøyene og Stjørdal og steder på Vestlandet på dette området. Jeg vil hevde at man uten tvil må konkludere med at det er både et språklig, et konstruksjonsmessig og et bruksmessig slektskap mellom såinnhusene på Færøyene, Vestlandet og i Stjørdalen.

Kan vi også knytte dette videre til keltiske områder og keltisk språk? I neste innlegg skal vi se nærmere på dét.

2014-08-11

Såinnhusets opprinnelse

Det stjørdalske maltølet er berømt og beryktet for sitt robuste røykpreg, der tørkestuen for malten – såinnhuset – står i sentrum. Det er mange interessante aspekter ved dem, også utover smaken de gir. Ett interessant aspekt er hvordan et så brutalt røykpreg har etablert seg i et så avgrenset område, og hvorfra disse teknikkene og idéene kommer fra.

Den beste teorien peker i retning keltisk kultursfære. I dette og de neste bloginnleggene skal jeg fortelle om og forsøke å etterprøve den teorien.

Såinnhusene er ytterst sentrale for maltølet. Ikke bare er det nødvendig for å gi ølet sin karakteristiske røyksmak, men de er også trolig sterkt medvirkende til å ha bevart denne ølbryggingen som en levende tradisjon. Bryggingen var ikke utelukkende en gårds-spesifikk aktivitet, siden såinnhusene var felles for et mindre antall gårder. Bakgrunnen for dette var at en såpass spesialkonstruksjon som såinnhuset hadde kapasitet langt utover den enkelte gårds behov, samt at man på grunn av brannfaren uansett ønsket å legge dem et godt stykke unna gårdstunene. Dermed delte flere gårder såinnhus i såkalte såinnhuslag. Bieffekten av dette er at selv om bryggingen skulle dø ut på én gård, fantes det et felleskap rundt det lokale såinnhuset der man senere kunne plukke kunnskapen og ferdighetene opp.

Her er det på sin plass å referere til en av de beste primærkildene for stjørdalsøl: Norsk Maltøltidende, som Bjarne Vestmo utgav i mange år rundt årtusenskiftet. I en artikkel av Erik Erstad, skrevet i 1992 og gjengitt i Norsk Maltøltidende, kommer et viktig spor. Konklusjonen er der at det stjørdalske begrepet såinnhus er av keltisk opprinnelse rent språklig, og at konsept og design på disse røyktørkeovnene egentlig også er importert fra keltiske områder på de britiske øyer. Holder denne argumentasjonen vann?

Erstad forteller malerisk i sin artikkel hvordan han ble satt på sporet av en passasje i boka «Greinir og ritgerdir» av den færøyiske språkforskeren Jakob Jakobsen, som skriver:

Alt (dette) tyder paa, at Kelterne have været de nordiske Vikingers og de nordiske Nybyggeres Læremestre paa Agerdyrkningens, Korndyrkningens Omraade, og yder god Støtte for det, som jeg i det efterfølgende vil fremhæve. Som bekent er jo "sodnur" det aldmindelig gængse Ord paa Færøerne for en Korntørringsovn. Ordet genfindes paa Shetland i formen sonni. Ogsaa i visse vestnorske Dialekter findes efter Aasen og Ross Ordet sonn i Betydningen: Maltovn, Tørreindretning for Malt og Korn; men i Grundsproget oldnordisk findes intet Spor til ordet. Det gamle keltiske, baade i Irland og Skotland almindelig gængse, Navn for en Maltovn, Korntørringsovn, er imidlertid "sorn", og det er sikkert dette, der som et Laaneord er gaaet over i nordisk (norsk, shetlandsk, færøsk) samtidig med at Nordboerne have optaget og indført den keltiske Korntørringsmethode"

Se forøvrig også andre artikler i Norsk Maltøltidende – Også Vestlandet hadde såinnhus og Tusen år gammel malttørketeknikk.

Er gåten om såinnhuset opprinnelse dermed løst? Vel, dette er et viktig og relevant spor, men det er fremdeles mange løse tråder som trengs å nøstes opp. I noen innlegg fremover skal jeg forsøke å ta dem ned i den grad det er mulig.

2014-08-10

Huxley om gjær

Thomas Henry Huxley er kjent som biolog og en tidlig forkjemper for Darwins teorier om artenes opprinnelse. Han var en dyktig debattant, og fikk klengenavnet Darwins bulldog. Han holdt også et meget interessant foredrag om gjær rundt 1870, og det er dette foredraget jeg vil sette fokus på idag. Se her for andre formater.

Han var forøvrig bestefar til forfatteren Aldous Huxley, og han var en av stifterne av tidsskriftet Nature i 1869. Stilen i foredraget synes å indikere at det ble holdt for et akademisk publikum, kanskje i et vitenskaplig selskap. På den andre siden er det et oppsummerende foredrag der Huxley ikke trekker på egen forskning, men sammenfatter det som var kjent om gjær frem til da. Huxley antyder mer enn en gang i foredraget at han er litt utenfor sitt eget fagfelt.

Hvorfor er dette en interessant tekst å lese idag? Han gir endel etymologi og bakgrunn for ord knyttet til gjæring. Viktigere er at det at han gir en god sammenfatning av den tidlige forståelsen av gjæring, og hvilke teorier og eksperimenter som hadde ledet opp til den.

Pasteur er nevnt i foredraget, men dette var sannsynligvis på den tiden Pasteur begynte å forske på gjær i øl, så han har naturlig nok ingen sentral rolle. Nettopp derfor er foredraget interessant, siden så sørgelig mange andre fremstillinger av gjærens oppdagelse starter med et slags Big Bang hvori Pasteur oppdager gjæren som ingen tidligere visste hva var. Dette er selvfølgelig tull, og Huxleys foredrag dokumenterer det til fulle.

Dette er selvfølgelig ikke til forkleinelse for Pasteur, som gjorde en enorm innsats for å få brikkene på rett plass rundt forståelsen av gjær og andre mikroorganismer. Dessuten hadde Pasteur en akademisk pondus som i praksis terminerte diskusjonen når han støttet – og dokumenterte – den ene av teoriene.

Siden foredraget nok forutsetter at man har litt vitenskaplig bakgrunn anno 1870, er det kanskje relevant å fortelle om et paradigmeskifte som var mer eller mindre fullført. Tidligere brukte man miasmeteorien som forklaring på sykdommer og hvorfor mikrober oppstod. Den sa litt enkelt forklart at encellet liv oppstår hele tiden – helt spontant. Det er den teorien Huxley refererer til når han nevner «spontaneous generation». Ofte knyttet man slik spontan skapelse av sykdomsstoffer til dårlig vær, lyn eller til dårlig lukt og sterke lukter. Det er bakgrunnen for sykdommer som malaria (egentlig dårlig-luft-sykdommen) og at leger i lang tid foreskrev sjøreiser og sanatorieopphold. I opposisjon til den stod den mer moderne smitteteorien, som sa at sykdommer ble forårsaket av mikrober som ikke kunne oppstå av seg selv, men som utmerket godt kunne formere og spre seg.

Det er vel nokså innlysende hvilken teori som ble stående …

2014-08-09

Alkoholreklamehøring

Ting er i bevegelse. Regjeringen leter med lykt og lupe etter de alkoholpolitiske tiltakene som både åpner opp den restriktive alkoholpolitikken samtidig som det er innenfor avtalen med støttepartiene (les: KrF) om at grunnlinjene i norsk alkoholpolitikk skal ligge fast. Man vil ha symbolsaker som ikke rokker grunnvollene.

En av tingene som derfor er i svak og sakte bevegelse er reklameforbudet. Det kommer på ingen måte til å bli opphevet, men det blir noen lettelser på områder som idag rammes sterkere enn intensjonen var da reklameforbudet ble innført. Det er et høringsnotat ute. Jeg har lest det, og her er mitt inntrykk.

Her finner du høringsnotatet (lokal kopi). Jeg oppfordrer alle til å laste ned og lese igjennom, og gjerne gi tilbakemeldinger på høringen.

Til de som tror at dette betyr en fundamental ny politikk ifm alkoholreklame og produktinformasjon: nei, det gjør ikke det. Det blir i praksis en presisering av endel konkrete situasjoner som listes som eksplisitt lovlig, spesielt der man de siste årene har hatt en glidende utvikling i retning av å forby informasjon i nye medier.

Hva ser ut til å bli lovlig:

  • Små informasjonsfoldere om øl generelt og som presenterer ølutvalg blir tillatt. Men de må holdes i et «nøkternt språk», så det går greit å skrive at man har brukt Cascade- og Columbus-humle, men man får kanskje ikke lov til å beskrive dem som «vidunderlige amerikanske sitruspregede humler». Folderne må være «ikke produktspesifikke», som jeg tolker dithen at du ikke kan informere om bare ett eller et par produkter, men må enten la være å nevne konkrete produkter, eller man må presentere hele produktspekteret med samme tyngde.

    (Og langt inne i byråkratiet må en eller annen gammel grinebiter fryde seg over å ha fått inn «nøkternt språk» som kritierium for alkoholinformasjon … siden nøktern egentlig betyr edrulig. Men for all del, la dem dele ut de fornærmelsene de kan.)

  • Informasjonsmateriellet kan bare deles ut på forespørsel, eller på steder det er unaturlig å frekventere om man ikke ønsker å kjøpe øl. Det vil si at det kan ligge i baren ved siden av tappetårnet, og det kan henge ved siden av pallen med øl i ølkroken på supermarkedet. Men det kan definitivt ikke ligge i kassa på supermarkedet, og det kan kanskje ikke ligge på bardisken dersom etablissementet ikke er en ren pub, men for eksempel en familie- eller lunsjrestaurant som også har øl. Det tillater slikt materiell i endel klare tilfeller, men det åpner også for gråsonetolkninger i så mange tilfeller at jeg frykter at mange serveringssteder ikke tør å benytte seg av muligheten.

  • Tilsvarende informasjonmateriell blir også tillatt på nettsider, men igjen er det to tåkete betingelser. Det må kun være på sider som forbrukerne selv oppsøker, det må ligge på produsent eller distributørs egne hjemmesider, og det må være i et nøkternt språk. Eventuelle bilder må ha nøytral bakgrunn og kan bare brukes dersom det også brukes på hele produktspekteret. Hva om du får det opp mens du egentlig søkte på noe annet på Google? Blir det krav om innlogging og aldersbegrensning? Uansett, det blir lov til å liste og beskrive produktene, selv om det ikke er lov til å fortelle at de er velsmakende eller bruke andre «alkoholpositive» vendinger.

  • Det blir lov med illustrasjonsbilder på informasjonsmateriell, både på papir og på Internett. Men bildene må være nøkterne og må ikke kobles til konkrete produkter.

  • Menyer blir fremdeles tillatt, men igjen er det begrensninger. Menyen må inneholde alkoholfri alternativer, hvilket er et mindre problem enn at den må være helhetlig på tvers av hele varespekteret. Derfor er ølmenyer i snever forstand fremdeles forbudt, men det åpnes for f.eks en øl- og matmeny. Men i god tradisjon må imidlertid øl-delen av helheten være samlet og diskret plassert, så man i minst mulig grad snubler over den og blir angrepet av et anfall av lyst på en pils, mens man egentlig bare ville se på pizza-menyen.

  • Menyen kan ligge på bordene, men kanskje bare dersom man også tar bestillinger ved bordene, for informasjonen skal være begrenset til å være tilgjengelig som grunnlagsmateriale for å ta en beslutning om hva man vil bestille.

  • For det første kan disse menyene nå ligge på Internett, og for det andre er det tillatt med produktinformasjon utover pris, bryggeri, produktnavn, abv-styrke, volum, opprinnelsesland og kanskje øltype. Men beskrivelsen må være nøktern, og den kan ikke være alkoholpositiv.

Stort mer er det ikke. Dvs, det er nok første runde i en lang kamp om småbryggerienes levevilkår. Det kommer nok til å gå igjennom, for alle de politiske signalene er selv KrF er med på endringer som fjerner endel idiotiske konsekvenser av dagens regime, sålenge endringene er små og generelt ubetydelige. For KrF er dette skadebegrensning: det er bedre å fjerne de verste utvekstene nå, enn å blokkere alt frem til en ny stortingssammensetning kan plukke opp saken og gjøre mer omfattende endringer, og der man kanskje ikke har blokkerende posisjon som støtteparti til Regjeringen.

Det er også verd å legge merke til at de fleste endringene ikke er presentert som en endring, men som presisering av tolkningen av regelverket. Med andre ord, det sies da implisitt at det har vært slik hele tiden, og at de er som har stått for den strenge tolkningen som har overtolket og tatt feil. Det er tross alt en liten seier for oss som i lang tid har hevdet at kommunene praktiserer regelverket for strengt.

På den andre siden har det også eksistert praksis rundt om som det nå presiseres ikke er lov. Dermed blir denne lempingen på reklamereglene for alkohol samtidig også en slags innstramming for mange. Helsedirektoratet har lenge unnlatt å slå ned på endel ting, utfra at de selv så at praksisen strengt tatt var ulovlig mens all fornuft tilsa at det burde vært lovlig.

Det har gjort at bryggeriene har blitt utsatt for ulik praksis. Små bryggerier har gått under radaren til både prikkbelasterne og de som brevinnmelder til Helsedirektoratet, mens de store har måttet rette seg etter påleggene fordi de er mer synlige.

Neste runde kommer nok ikke før vi ser neste stortingssammensetning. Det er kun FrP som har programfestet nærmest totalsanering av lover og regler rundt alkohol. Alle de andre partiene vil generelt beholde hovedlinjene, men åpner i varierende grad for liberalisering på konkrete punkter der idiotien er spesielt grell og prangende.

Endringene i denne omgang gir utesteder og bryggerier sårt tiltrengt forutsigbarhet og lar dem navigere i det som tidligere var et tåkehav av varierende praksis og halvsovende paragrafer. Dermed kan utesteder igjen ha ølmenyer uten å være redd for å få prikker – ikke fordi det egentlig var forbudt, men av frykt for at feil fyr fra skjenkekontrollen kommer på besøk. Det er noe fundamentalt feil dersom arbeidet med å lage noe så enkelt som en ølmeny for gjestene må starte med å hyre inn et advokatfirma.

Dessverre åpner de nye reglene for nye gråsoner og tvilstilfeller, så helt rosenrødt blir det vel ikke.

Praksisen endres ikke i forhold til «importert» reklame i tidsskrifter, utenlandsk internett, TV-kanaler eller gjennom sportssendinger. I et ølmarked som blir stadig mer globalisert, blir det en økende hemsko for norske bryggerier at de ikke kan informere på samme måte som deres utenlandske konkurrenter. EØS-avtalen hindrer norske myndigheter å diskriminere borgere og bedrifter fra andre medlemsland, men ironisk nok hindrer den ikke å diskriminere egne borgere.

En stor fordel med disse endringene er at det fastslås at Internett ikke er forskjellig fra papir, og at Polet i praksis får de samme reglene som alle andre som selger alkohol over nett.

Omfanget og retningen på endringene er slik at jeg tror bryggeriene er fornøyd, men ikke forsynt. Dog, ikke forvent at noen fokuserer på neste fase før dagens endringer er vedtatt og implementert. Og ikke forvent nye endringer før vi har en ny stortingssammensetning.

Selv om den politiske realitetene er slik at dette kommer til å gå igjennom, så kan vi forvente masse gråt og tenners gnidsel, samt forsøk på uthaling fra avholdsorganisasjonene. Departementet lister 80-90 høringsmottakere, hvorav ca 30 er organisasjoner som mer eller mindre jobber med avholdssaken. Dersom vi ser bort fra handelsstanden og deres medlemsorganisasjoner, er forbrukerne i høringslista kun representert ved Norbrygg, Norske vinklubbers forbund og Pilsens venner. Sistnevnte eksisterer vel knapt, men man kan håpe at arvtakeren NorØL plukker opp tråden – de var i hvert fall en gang i tiden ment som en forbrukerorganisasjon og vaktbikkje for øldrikkerne.

Dersom du er medlem i en forbrukerorganisasjon eller lignende med fokus på øl eller brygging (f.eks en ølklubb), vil jeg oppfordre til at du ber organisasjonens ledelse om å plukke opp og behandle denne høringen og gi sitt egen høringstilbakemelding. Det er bare ved å engasjere seg at man blir synlig for myndighetene. La ikke avholdsorganisasjonene ha monopol på synlighet overfor myndighetene.

(PS: Pilsens Venner eksisterer fremdeles som organisasjon, men synes å være lederløs etter at Rolv Wesenlund døde. Websider finnes visst ikke.)

Flere kommer - lagt inn av Gustav - 2014/8/11 15:46:25
Det kommer høringsuttalelser fra flere som ikke står på lista, så vidt jeg vet. Legg også merke til at alle landets kommuner er høringsinstanser, så saksbehandlerne kommer til å få en del å lese på.

Side 1/43: 1 2 3 4 5 6 7 8 9 »