Her er en idé for pubverter som vil ha ha utvalg og kvalitet blant norske mikrobryggeriøl.

Ta med en varebil og dra på tur til bryggeriene. Kjøp 2-3 kasser av hvert øl. Det er sålangt jeg kan forstå lovlig (IANAL), det er enkelt, det er billig, det er morsomt (for sjåføren), det er informativt, og det bygger relasjoner mellom pub og bryggeriene. Som pubvert får du med deg de gode historiene som pubgjestene liker å høre.

Dessuten har de alltid noe på lager som er 'nesten' ferdig, eller som de 'egentlig' ikke hadde tenkt å distribuere så bredt. Man kan vanligvis få kjøpt litt av det - spesielt når man viser såpass interesse at man dukker opp på bryggeriet.

Det er ikke en metode som egner seg for faste eller store leveranser, men det er en ypperlig metode for en pub som vil ha et roterende utvalg med små kvanta av hvert øl.

Innen klassisk musikk finnes begrepene autentisk fremføring og tidligmusikk, der målet er å fremføre musikkverket så likt som mulig slik det var ment å skulle fremføres i sin samtid, da det var nytt.

I analogien fra musikkfremføring til brygging, hva er autentisk brygging av tidligøl? Det er så mange bryggerier som presenterer sine brygg som autentiske, mens det stort sett bare er noen få parametre som egentlig kan tilbakeføres som autentiske. Det er mange øl som litt for kjappt defineres som autentiske uten at man mer enn noen få detaljer i autentisk stil. Her er noen generelle og fiktive, men ikke irrelevante eksempler.

• Er et øl et middelalderøl fordi det har pors i seg, når det samtidig er brygget på et moderne bryggeri i rustfritt stål, tappet på glassflasker, og inneholder høykvalitetsmalt?

• Er et øl en original IPA fordi man bruker svært liberale mengder humle, når det er en amerikansk humletype, brygget med «feil» salter i vannet og ikke gjæret med Burton Union System?

• Er et øl et gårdsøl fordi det einer i, når det er brygget på moderne utstyr med metoder som ikke var kjent av gårdsbryggerne, i batchstørrelser på noen tusen liter, og gjær og humle er importvarer?

Alle disse tenkte eksemplene har det felles at man introduserer ett enkelt knep eller teknikk som er mer autentisk enn hva som er vanlig å brygge. Men de har også det til felles at størstedelen av bryggingen skjer som vanlig. For å sammenlikne med musikk, så er det som å bytte ut et par fioliner med stradivariuser og så implisere at orkesteret spiller autentisk fremført tidligmusikk.

Jeg skulle likt å se mer autentisk brygget tidligøl, men jeg innser at helsemyndigheter og storskala drift er vanskelige hindre å komme over om man skal gjøre det for salg. Men bare fordi det er vanskelig, byråkratisk eller uøkonomisk å brygge ekte autentiske øl, synes jeg ikke det er rett å kalle moderne øl med enkelte retroteknikker for autentisk tidligøl.

Det hjelper ikke om smaksforskjellene er små, for det betyr bare at det kun er de som ikke kan eller vil bruke smaksløkene som blir lurt. Det er ikke hjelpsomt å ignorere små smaksforskjeller som oppstår som følge av ulik bryggepraksis dersom man retter seg mot det publikummet som leter med største iver og alvor etter et hint av ditt og et snev av datt i smaksprofilen.

Derfor mener jeg at de tre tenkte eksemplene over ikke er autentisk brygget, men tre brygg med elementer av tidligøl, og at de kanskje heller burde kalles pors-øl, humle-øl og einelåg-øl, ikke autentiske gruitbier, IPA og gårdsøl.

Hvor går grensen ved hva som er greitt og hva som ikke er det ved autentisk tidligbrygging. Tja, det er vel flere nivåer av det.

1. På første nivå har man normalt bryggede øl der man har introdusert minst én autentisk teknikk eller ingrediens, slik at ølet må antas å ha trekk som minner om det opprinnelige ølet.

2. På andre nivå har man forsøkt å ta hånd om alle delprosesser som innvirker på smaken og reprodusert deres effekt, slik at smaksprofilen i ett og alt skal være lik i det nybryggede ølet som i det ølet man forsøker å reprodusere.

3. På tredje nivå bruker man de samme teknikker, verktøy, prosesser, materialer, råvarer osv som man ville brukt originalt. I praksis starter da bryggingen i verste henseeende med at man sår åkeren, finner seg passende eiker å lage fat av og bygger et bryggeri.

4. På fjerde nivå må man finne tilbake til et gammelt, autentisk, eksisterende bryggeri og brygge der. Joda, man kan utføre reparasjoner så lenge man bruker rette materialer og reperasjonsteknikker, men tanken er at et nykonstruert bryggeri ikke vil gi samme smaksprofil som et originalt.

5. På femte og øverste nivå må man finne et gammelt, autentisk, eksisterende bryggeri som mer eller mindre uavbrutt har brygget i den gjeldende stilen siden den tiden man snakker om.

Fra nivå 1 til 2 tar man høyde for at man må kontrollere ikke bare enkelt aspekter av smaken - noe som kan skape anakronistike øl - men alt som påvirker smaken. Fra nivå 2 til 3 tar man høyde for at man ikke kan kontrollere alle sider av bryggingen - det er kort og godt en for kompleks prosess. Fra nivå 3 til nivå 4 tar man høyde for at man ikke klarer å reprodusere et bryggeri uten å introdusere smaksnyanser fordi vi ikke har tilstrekkelig informasjon om hvordan man laget bryggerier. Fra nivå 4 til nivå 5 tar man høyde for at et bryggeri ikke bare er en mekanisk innretning som kan legges på lager, men at det er en tradisjon og en mikrobiologi som må holdes ved like.

Jeg kan formelig synes noen mene jeg legger lista altfor høyt. Men virkelighetens verden er ikke lengre unna enn ved lambic-bryggingen. Det blir ikke lambic bare man har brettanomyces i ølet for å gjøre det surt (nivå 1). Det er heller ikke troverdig å brygge en autentisk lambic på et moderne bryggeri der man forsøker å ta hånd om alle momenter som påvirker smaksbildet (nivå 2). Det fungerer bedre, men gir ingen garantert suksess, å bygge et nytt lambic-bryggeri ved å kopiere et gammelt og håpe at det kommer god lambic ut som produkt (nivå 3). Og det er slett ikke uproblematisk å legge et lambic-bryggeri på is noen ti-år og så forvente at det fungerer likedan som da det ble slått av (nivå 4). Om man skal gjøre det troverdig, trenger man et bryggeri som kommer med levende tradisjon og know-how og en kontinuerlig bruk.

Selv om man kommer nærmere målet for hvert nivå, så er det praktisk umulig for dagens moderne bryggerier å ligge annetsteds enn et sted mellom nivå 1 og nivå 2. Implisitt i dette ligger også at det er vanskelig å gjenskape en bryggetradisjon som har dødd ut.

Det jeg frykter mest, er den forfalskede autentisiteten. Den man får når noen introduserer enkelte bryggeteknikker som gir elementer av tidlig brygging, og som i neste omgang oppfattes om et referanseøl på det man siktet på - i verste fall til eksklusjon for andre øl som er mer autentiske. Tro om ikke ølene som er angitt i BJCPs definisjoner av IPA og Scotch/Scottish ale har vært gjennom noe slikt dette?

Nå må jeg ikke mistolkes dit hen at jeg vil at man ikke skal kunne bruke gamle bryggeteknikker uten å gå linjen helt ut og finne et gammelt, autentisk bryggeri å brygge det på. Men jeg vil gjerne at man utviser litt forsiktighet med å erklære autentisitet for et brygg på bakgrunn av enkeltteknikker, dersom det er stort sprik mellom resultatet og et virkelig autentisk brygg.

Bryggeriforeningen - eller Bryggeri- og mineralvareforeningen som de for tiden heter - har gjenoppstått eller flere års skinndød zombietilværelse.

I utgangspunktet syntes deres mål og mening å være å organisere en kartellvirksomhet som hadde fått konkurransetilsyn og EØS-domstoler til å gå i fistel. De delte inn landet mellom bryggeriene - og disse spilte sammen, slik at hvert bryggeri hadde et nærmest monopol - eller i hvert fall begrenset konkurranse - i sitt område. Det er ikke uten grunn at 1901 både er året da Bryggeriforeningen ble dannet og samtidig det siste året for en vellykket bryggerioppstart på veldig lang tid. I årene før Bryggeriforeningen startet var det livlig med bryggerioppstarter, men i årene etter ... ingen. Jeg har tidligere kalt det for hundreårsnatten, for 1900-tallet var mer merkverdig for sin lange periode uten nye, overlevelsesdyktige bryggerier enn for nedleggelser av gamle bryggerier.

Denne kartellvirksomheten ble avviklet på 1980-tallet, og etter det synes Bryggeriforeningen å ha hanglet videre som en sosial ølklubb uten så mye fokus - omtrent som Nordisk Råd. Litt nytte gjorde de, som å standardisere panteflasker, utgi litt litteratur, delta i driften av bryggerihøyskolen i København, lage årsrapporter med statistikk og slikt ... omtrent som Nordisk Råd. Etterhvert som den nye bølgen med bryggerier flommet over landet fra slutten av 1990-tallet, maktet de ikke å plukke dem opp som medlemmer. I tillegg falt noen av de gamle industribryggeriene fra som medlemmer - og slike bryggerier ble det dessuten stadig ble færre av. Bryggeriforeningen anno 2007 var et temmelig sørgelig syn.

Men to ting ting har skjedd de siste par årene. Først, Nøgne Ø - kraftverket i norsk håndverksbrygging - meldte seg inn i Bryggeriforeningen. Jeg var blant dem som ikke klarte å se noe sjakktrekk i det, for det la samtidig på is tankene om en aktiv mikrobryggeriforening i konkurranse med den da temmelig passive (industri-)bryggeriforeningen. Det neste store som skjedde var at Petter Nome ble leder i Bryggeriforeningen høsten 2009, og etter det har det skjedd mye.

Foreningen ser ut til å ha stukket fingeren i jorda og stilt seg selv to meget relevante spørsmål: hvem er potensielle medlemmer og hvilke problemer sliter de med til daglig. Og de har blitt aktive og utadvendte. Hvorhen jeg besøker et norsk mikrobryggeri, så har Petter Nome vært der og etterlatt entusiasme og håp i kampen for bedrede vilkår for småbryggeriene.

De har lovet å ta tak i flere ting, og det mest synlige er det som har skjedd rundt produktinfomasjon og reklameforbud. Nå er vel ikke reklameforbudet som sådann noe hett stridstema, men grensene for hva det faktisk dekker ser ut til å ha sklidd endel over årene. Derfor er det viktig at man klarlegger hvor grensene går. Det er også viktig at en aktør kan «føre saken» i denne diskusjonen for øl-verdenens side. Derfor er det meget betimelig at Bryggeriforeningen har plukket opp denne stafettpinnen.

Til nå har status tilsynelatende vært at grensa går der Helsedirektoratet ønsker at den skal gå, og det kan være både en tvetydig og tåkete definisjon. Et kroneksempel på bevisst utydelighet i alkoholregler (dog et eksempel som neppe Helsedirektoratet kan lastes for) er reglene for forenklet fortolling av reisegods, der alt øl har én sats, men der man må kunne kommareglene godt for ikke å oppfatte det som at en høyere sats gjelder for øl over 4,7%. Selv tollerne blingser her. Helsedirektoratet er flinkere til å si hva som er forbudt, enn til å være tydelige på hva som er lov. Derfor har mangel på klage fra Helsedirektoratet implisitt er blitt en slags antatt aksept for at det er lov. Bryggeriene blir dermed tvunget til å leke en mellomting mellom blindebukk og gjemsel, noe som alle parter burde være lite tjent med, men som Helsedirektoratet synes å være fornøyd med.

Det er spesielt i grenselandet mellom produktinformasjon og reklame at man trenger å finne en demarkasjonslinje. Importølet har sin produktinformasjon liggende på nettet i sine hjemland, mens norske bryggerier ikke kan gjøre tilsvarende - eller rettere sagt, de kan, om de skriver på engelsk og kan argumentere med at de har en betydelig eksport - eller enda rettere sagt: de kan muligens det. Det er et prakteksemplar av arten konkurransevridning .... og og regeltvetydighet.

På dette punktet har Bryggeriforeningen gått rett til kjernen av problemet og laget en website - drikkeglede.no - som har relevant produktinformasjon for alle medlemmenes øl. Det er selvfølgelig en provokasjon à la sivil ulydighet, men en slik aksjonsform har sin plass i samfunnet, og i denne sammenhengen er det på sin plass for å tvinge frem en prinsippavgjørelse og om nødvendig en rettslig behandling.

Aksjonsformen er relevant også fordi Helsedirektoratet har stått fritt til å oppføre seg «bøllete», og la meg forklare hva jeg mener. Direktoratet er myndigheten som gir og fornyer bevillinger for bryggeriene som selger utenfor egne lokaler. Samtidig er de organet som overvåker brudd på reklameforbudet. Intet bryggeri med snev av overlevelsessans vil gå hardt og alene inn i en krangel med direktoratet, når direktoratet kan påføre dem usigelige mengder smerte og økonomisk tap - ja, kanskje sende bryggeriet over kanten og inn i konkursen ved å skape kluss ved fornying av bevilling. Det hjelper ikke om man har rett, dersom «dødsdommen» er effektuert og konkursen et faktum før noen ankesak kommer opp.

Derfor er det viktig og riktig at Bryggeriforeningen på vegne av sine medlemmer fronter denne saken for å få en avklaring.

Jeg vil tro at Direktoratet mener at Bryggeriforeningen opptrer ulovlig, uansvarlig og provoserende, og de vil nok hevde at de selv bare er satt til å se til at lovene blir fulgt ... øh, og gi utfyllende og forklarende bestemmelser, samt å gi og inndra bevillinger. Det er litt for mange hatter på én og samme etat.

Da politikerne vedtok reklameforbudet, så vil jeg tro at man dengang fokuserte på tradisjonell reklame. Alt som er lov å trykke på en øletikett burde være lov å legge på en informativ webside. Jeg vil ikke at vi skal få reklamebannere for øl på gulesider.no, men jeg vil at man skal kunne klikke seg inn på en produktside hos produsenten og se produktinfo.

I en periode var det bred enighet om at politisk reklame var noe man ikke drev med. Det forhindret ikke de ulike partiene fra å fortelle hva de drev med på sine websider eller å legge ut partiprogrammet sitt. Men av en eller annen grunn er reklame begrenset til høylytt, utadvendt, in-your-face skriking når vi snakker om politisk informasjon og de fleste andre ting, mens det er definert bredt og altomfattende når temaet er alkohol. Det er resultatet av å ha et Direktorat som har fått styre altfor selvstendig, og som ingen har maktet eller ønsket å bremse. I praksis har de vært lovgivende, utøvende og dømmende makt i denne saken. Vel, lovene gis av Stortinget, men det er Departement og Direktorat som fyller ut detaljene og som derfor i praksis bestemmer hvor skapet skal stå. Og dømmende bare som en slags første instans, men det er ofte tilstrekkelig om det å komme seg videre til neste instans er en forbydende dyr og langvarig prosess.

Med det som bakteppe ønsker jeg Bryggeriforeningen hjertelig velkommen tilbake i ringen som en oppegående og stridsvillig motvekt til Direktoratet. Jeg håper de vil utvise en aktivitet som balanserer den nidkjærheten som Direktoratet i alle år har lagt for dagen. Det vil kunne borge for en langt jevnere situasjon enn den mosingen som tradisjonelt har blitt bryggeriene - og spesielt de minste - til del.

En av fordelene ved å jobbe på NTNU er lunsjen, hvor det er mange interessante professor emeriti å møte. Spesielt er sommeren interessant, for under ferieavviklingen kollapser de ulike lunsjklikkene i kantina, og folk som alltid holder ett bords avstand begynner å spise lunsj sammen.

En av emeritusene er Arne Espelund, som er metallurg med gamle tiders jernutvinning som spesialitet. Han fortalte om jernutvinning og hvordan man strevet med å finne ut de aller eldste teknikkene og å forstå prosessene. For meg var det litt uventet at var det vanskelig - men enkelte spørsmål er nærmest umulig å besvare - ifølge Espelund, og tankene hans slo meg som meget relevante og analoge for et annet arkeologisk problem: Brygging i de aller tidligste tider. Men la meg vente med analogien til bryggingen og først fullføre Espelunds argument.

Om en arkeolog finner en kvernstein eller pilespiss, så kan de nærmest rekonstruere hele mølla eller pila. Den føyer seg inn i et mønster, så man kan sammenlikne med andre funn der man har funnet komplementere deler, og dessuten er bruksprosessen ofte temmelig enkel og direkte, og man finner spor av alle deler av prosessen.

Verre blir det når man har en prosess med flere interne ledd, men der man bare finner rester av det som puttes inn (=myrmalm) og det som kommer ut (=jern). Problemet er at det ikke er ett enkelt og intuitivt trinn mellom råvare og sluttprodukt, samtidig som det er mange alternative prosesser som kan gi den samme bearbeidelsen. Videre er subprosessene i én prosesskjede ikke nødvendigvis nyttige i en annen prosesskjede: det vil si at man kan ikke utvikle seg fra prosess A til prosess B ved å bytte ut eller oppgradere delprosessene. Det blir som med en ku - gress inn og melk ut - men det i seg selv er for magert til å utlede hva som skjer i magene til kua uten å kjenne mellomtilstandene. Eksempelvis, geita gir også melk, men det er ikke nødvendigvis nyttig å forstå kuas mager for å forklare hvordan geita fungerer.

Og enda mer problematisk blir det når arkeologene finner en idrettsplass, men er maktesløse når det gjelder å rekonstruere hva slags idrett som har blitt utført der. Regler og sosiale konstruksjoner forsvinner kanskje fortere enn noe materielt man kan grave etter.

Ifølge Espelund var det minst to ulike prosesser for jernutvinning som man trolig aldri ville avdekke hvordan hadde fungert - fordi det ikke var spor etter mellomproduktene.

Dette slo meg som å ha sterke analogier til tidlig brygging. Det er få artifakter som har overlevd, og de som har, kan mistolkes fordi de er så generiske: kokekar, drikkekar, krukker osv. De sier lite om bryggeprosessen, ja, de kan knapt knyttes entydig til den. Samtidig er bryggeprosessen en meget sammensatt prosess der det ikke er innlysende hva som er trinnene om man bare har tilgang til råvarer og sluttprodukt.

Videre er det flere måter å brygge på som egentlig ikke er sammenlignbare. Den europeiske malte-meske-koke-gjære kan nok forsøksvis tres nedover hodet på sake, afrikanske tradisjonsøl, chicha fra Amazonas og babylonsk sikaru, men uten at det nødvendigvis er en god og relevant mal for å forstå bryggingen av disse drikkene. De som har sin bryggeforståelse solid forankret i vestlig brygging og nekter å gi slipp på dét faste punktet, vil kanskje aldri få et godt perspektiv for å forstå de andre prosessene.

En hyppig felle man går i, er å tro at øl har vært oppfunnet ett sted av en genial «urbrygger», for deretter velordnet å spre seg samtidig som det forbedres på ulike måter på forskjellige geografiske steder. I så fall har ølet et felles opphav, slik at prosessen har et felles rammeverk - liksom skjelettet har en viss formlikhet alle pattedyr imellom. Ja, det er større formlikhet på pattedyrenes skjelett, enn på deres generelle utseende, og slik er det også for øl: bryggeprosessen for vestlige øl er forbausende lik, selv om produktet kan variere langt større grad.

Men det er kanskje slik at ølet har vært oppfunnet til ulike tider og på ulike steder - uavhengig av hverandre. Da er en formlikhet bare en funksjon av tilfeldigheter eller nødvendigheter i prosessen. Et konkret eksempel er øl i den sumeriske bryggetradisjon og kelternes øl. De to synes så forskjellige i bryggemåte at det kanskje er grunn til å avvise teorien om at den ene bygger på den andre. Konsekvensen vil være at Sumer ikke er vårt ur-bryggeristed, men at vårt øl kanskje er en keltisk tradisjon, mer eller mindre løsrevet fra Sumer og Egypt.

Det er nyttig å dele ølets tidlige bruk inn i breddegradssoner. I Nord-Europa har vi «alltid» brygget i den tradisjonen vi også idag brygger i. I Syd-Europa - vindruebeltet - har de reimportert brygging etter at deres antikke brygging ble utradert av den gresk-romerske kulturen. I den arabiske sonen brygget de mye før, men dette ble i stor grad utradert av Islam. I Sub-Sahara brygger de fremdeles, selv om de der også har reimportert vestlig brygging som en alternativ bryggetradisjon. Det er lett å se at bryggingen i Nord-Europa og tradisjonsbryggingen i Sub-Sahara er helt forskjellig, men det er ikke like innlysende hvorvidt opprinnelig bryggeteknikker i den arabiske sonen og i den syd-europeiske sonen tilhørte den ene eller den andre bryggetradisjonen - eller var noe for seg selv.

De tidligste alkoholholdige drikkene vi kjenner var blandingsdrikker, dels øl, dels vin, dels mjød, dels urtete og kanskje dels grøt - og det er ikke godt å si hva som var tilsetninger til hva. Kanskje var - som noen har foreslått - alkoholen bare et middel for å trekke stoffer ut av urtene? Her er vi på den idrettsplassen som Espelund beskrev. Vi har noen artifakter, men vi står temmelig blanke med hensyn til hva de er brukt til. Faren er at vi leser inn våre egne oppfatninger av ølbrygging og ølbruk. Et eksempel på slikt er fra den i øl-sammenheng kjente Ektvedpigen - om enn ikke et øl-eksempel. Da man på 1920-tallet rekonstruerte hennes klær, fant man at skjørtet var så kort, at man trakk konklusjonen at hun måtte ha vært en trell eller gledespike.

La konklusjonen bli at arkeologi nok ikke er noe enkelt fag, men det blir ikke det spor enklere når fokuset er tidlig ølbrygging.

At Brewdogs reklameframstøt ofte går over alle støvelskafter visste vi, men at de i tillegg går over lik ... om enn smågnagerlik ... det var nytt. De har laget et brygg på 55% ABV, lettere utenfor BJCP-grensene for den angitt typen Belgian Blond Ale, der flaskene er kledt inn i utstoppede ekorn og andre små søte pelsdyr. At dyrene ikke døde hverken av eller for spriten, men allerede hadde forlatt denne verden da de ble utpekt til å bli flaskeskjulere, gjør det egentlig ikke bedre.

Brewdog er et bryggeri som selger gjennom å være ekstreme. Det er deres markedsstrategi og bryggeristil, både i og utenfor flaskene. Det er ingen grunn til å bruke penger på annonser og markedføring, om man kan få oppmerksomheten gratis. Ja, når trenden er i retning av strengere begrensninger på reklame, så er det til og med en fordel å bruke sosiale nettverk, viral markedføring, nyhetskanaler og annet. Ulempen er at om middelet er sjokkering, så man stadig må skrike høyere og høyere, dels for å overdøve de andre som lærer dette virkemiddelet, og dels for å være merkbare i et offentlig rom som er fyllt med ekkoet fra forrige reklamestunt. På ett eller annet punkt stopper formodentlig kreativiteten opp og man klarer ikke å skrike høyere.

Retorisk spørsmål: etter Tactical Nucular Penguin og Sink The Bismark, ville et øl på 42% skapt noe som helst furore? Neppe. Men hva med 55%, innpakking i utstoppede gnagere, en pris på £500 og ikke minst en slippdato i agurktiden? Ja. Og hva blir neste trekk?

Nå selger de trolig godt av de andre ølene også, og de har mange øl som ikke er ekstreme - hvilket den Rema-1000-solgte Alpha Dog som er brygget spesifikt for norsk alkoholgrense på 4,7% viser. Og det er her bryggehunden (eller skulle vi si flaskeekornet) ligger begravet. Brewdog tjener formodentligvis ingenting på å selge 12 flasker av et øl til £500, det er totalt under 60.000,- som formodentlig knapt dekker brygging, utstoppingen og alt det andre rundt ølet. Derimot skaper det masse blest og mediedekning, som kan øke salget av deres andre øl. Ola Normann kommer ikke til å kjøpe Brewdog End of History, men de kan kjøpe deres andre øl. Og det kommer de til å gjøre, fordi det er et bryggeri de har hørt om, og fordi det er tilknyttet en historie til ølet og bryggeriet som differensierer det fra alle de andre.

Jeg klarer liksom ikke helt å se for meg at de samme folkene som skraper opp roadkills på vei til jobb for å bruke som dekor på flaskene og er intenst selvstendige og kun fokuserer på øl og kvalitet, også tilpasser et brygg så det passer inn i norske alkoholregler. Det hadde egentlig vært mer i deres stil gi F i Norge og alkoholpolitikken, tilby Nannystate med oversatt etikett, eller vise fingeren på en annen måte.

Men de er flinke til å bruke sosiale medier og viral markedsføring. Da de var på presentasjon på Den gode nabo i Trondheim, var det to ting som slo meg: Det var kjåka fullt - selv om lokalet er stort, og dernest at de fremførte en lekse som virket noget innøvd - eller skal vi heller si hyppig repetert.

Og pressen sluker agnet. Vinkelen her er ikke styrken, som er 14 prosentpoeng sterkere enn forrige verdensrekord, som også var fra samme bryggeriet. Vinkelen er heller ikke teknikken med bruke av frysedestillering, som de har satt søkelyset på, og som jeg ikke kan forstå annet enn kommer til å bli en forbudt teknikk. Vinkelen er heller ikke prisen, som er svært dyr, selv for norske lommebøker. Neida. Hovedvinklingen er innpakkingen: de utstoppede dyrene som er tredd rundt flaskene. Hva ølet faktisk smaker virker nærmest uvesentlig, og det tror jeg de er bevisst på. Prater de om ølet og dets smak, så når de ikke frem. Sjokkerer de, får de medieomtale.

Jeg har tidligere skrevet at jeg tror BrewDog kan bli en has-been i løpet av 5-10 år - ja, kanskje langt kortere tid enn det. Det er ikke et dårlig bryggeri, tvert om, de brygger mye godt øl. Men alle reklamestuntene deres skrur forventningene hos ølekstremistene så kolossalt opp at om ikke de innfrir med stadig mer og sterkere, så mister de grepet. De blir i så fall et bryggeri som var lovende, men ikke lengre innfrir. De blir som en supernova som brant på øl-himmelen og stilte alle de andre i skyggen, og som så ble til en hvit dverg. For ølekstremistene blir de en has-been som har mistet handlaget. For feinschmekerne blir de fremdeles for vulgære til å ta i. Bare for wannabe'ene som ikke følger med i timen blir de fremdeles hotte for en stakket stund, hvilket gjør dem enda mindre interessante for alle andre.

Jaja, nå kan i hvert fall ikke Den gode nabo lenger si at de har 100 flasker med verdens dyreste øl.

Som dere ser, har det blitt endel innlegg på bloggen i det siste. Flere skal det bli, og ikke bare om øl. Jeg forsøker å blogge om mange ulike ting, og jeg ville gjerne ha tilbakemeldinger om hva leserne synes er mest interessant.

Skjønt, jeg gir ikke noe løfte om å blogge om bestemte tema bare fordi leserne ønsker det. Jeg blogger fordi jeg har lyst, så dere får bare utstå mine jeremiader, verbale agonier og høytsvevende tastaturdiaré. Men det hadde vært artig å visst hva som ble godt mottatt, da.

Her er noen forslag til tema:

• Ølhistorie
• Alternative ølbryggetradisjoner
• Presentasjon av øltyper
• Bryggeribesøk
• Smakinger
• Hjemmebrygging
• Øl-politikk
• Øl-reiser
• Øl-quiz
• Øl- og pubkultur

Hva av dette ville du like at det ble mer av på øl-delen av denne bloggen? Og er det andre tema som du mener jeg burde blogget om?

Send meg tilbakemelding pr epost til anders@geekhouse.no.

Går man langt nok tilbake, til før man hadde metallgryter, klebersteinsgryter eller kokekar av leire, så kunne man koke med kokestein: Man la stein i intens varme i et ildsted inntil de var rødglødende, så slapp man dem oppi gryta. Én stein kunne holde kokingen gående en god stund, og ble det for mange stein der, kunne man hente ut noen og varme dem på ny. Det er fremdeles enslags gryte med i prosessen, men den varmes ikke opp over ild, slik at den trenger ikke å være så varmebestandig. Det er da mulig å koke både i trekar og i skinnkar - eller helst skinnbelagte groper. Rett nok er steinen som brukes rødglødende, men overflaten kjøles raskt ned til de rundt 100°C som veska koker på.

En slik koketeknikk gir en solid karamellisering om det brukes for å koke øl, for steinene er rødglødende, og det umiddelbare laget med vørter rundt steinene blir varmet ekstremt opp. Det minner om skotske Caledonian som bruker den gamle teknikken med å fyre med åpen ild rett på kokekaret slik at det blir rødglødende. De bruker en gassflamme som varmer opp en kobberkjele direkte. Det er kanskje tilstrekkelig å bruke kokeelementer som er vanlige i norske småbryggerier, dvs XXXL-versjonen av dyppvarmeren for tekopper. Jeg vil tro man får endel karamellisering fra det også, i hvert fall ut fra beskrivelser om hvilket prakk det skal være å vaske dem etterpå.

Jeg vet at Thisted Bryghus brygget i hvert fall ett brygg med glødende steiner, for jeg smakte det da vi syklet rundt Limfjorden fra bryggeri til bryggeri for mange år siden. Et par år senere ble jeg helt på en blindsmaking da jeg ble presentert for noe som viste seg å være et av Thisted forsøgsbryg og sa med en smattende mine: «Det minner om et eksperimentøl brygget med glødende kokstener som Thysted brygget og som jeg smakte for noe år siden. Det er vel ikke rett svar, men det er det nærmeste jeg kan svare.» Så en viss gjenkjennbar karakter gir det i alle fall til ølet. Visstnok bruker Thisted lavastein på 800 grader, og lar steinen bli med under gjæring og modning. Jeg mistenker at de har med disse lavasteinene som en ekstra oppvarming, og at mesteparten av energien til oppkoking og vedlikehold av kokingen kommer direkte fra elektrisitet eller gass på vanlig måte.

Hvor utbredt var det med slik koking? Jeg støtte på det i flere beskrivelser av kjøkken i borgruiner i Skotland da vi var på whiskyrundtur. Det finnes flere røyser med sprukne kokesteiner rundt (etterhvert sprekker de opp på grunn av det termiske spenningene). Arthur Bredli på Ruten Fjellstue fortalte at det fantes flere røyser med kokesteiner i Gudbrandsdalen. Linné skriver at bryggeteknikken på hans tid ennå var i bruk på Ösel og i Russland, men at den hadde nærmest dødd ut i Finland der den tidligere hadde vært i bruk. Generelt, det var engang en meget vanlig måte å koke på, og om man kokte øl, var det slik man gjorde det.

En norsk brygger som går i tanker om å prøve noe slikt, er Arthur på Espedalen Fjellbryggeri. Det holder til ikke så langt fra Helvete - som er det offisielle navnet på et område med noen enorme jettegryter. Den største er 100 meter dyp og 40 meter i diameter. De tenker å brygge et øl i en av de mindre grytene - med kokstein. Det er den typen eksperimentering som er spennende, for den fordrer en god del research, både i gamle kilder og praktisk eksperimentering for å finne ut hva som faktisk fungerer. Jeg er litt mer usikker på autentisiteten i det og den praktiske betydning utover gimmickfaktoren - det vil si, brukte man faktisk jettegryter til koking?

En annen norsk brygger som allerede har eksperimentert, er Odd Nicolaysen som brygger i samarbeid med Lofotr Vikingemuseum på Borg i Lofoten. De har testbrygget med kokestein og einelåg - en utmerket aktivitet fremfor å sitte på en stol å teoretisere som jeg helst gjør. De har også laget en meget interessant rapport som forteller om gleder og frustrasjoner under maltingen og bryggingen.

Eksempelvis er det ikke likegyldig hva slags stein man bruker. De termiske spenningene som kommer som følge av gjentatte raske oppvarminger og nedkjølinger kan få steinen til å sprekke, ja visstnok nærmest eksplodere. Noen stein er totalt uegnet, andre er ypperlig, og mye er et sted midt i mellom. Så man trenger en geolog og en fysiker - eller en steinalder-eksperimentalist som Storm som har testet ulike stein (lokal kopi).

Videre trenger man å estimere hvor mye stein man trenger til å starte og holde igang kokingen - det er rene fysikkutregninger over varmekoeffisienter. Om vi regner 0,84 J/gK for lavastein, mens vann har 4,18 J/gK, og vi antar en 25 liters batch med øl og lavastein som varmes til 500°C, mens vannet skal varmes fra 20°C til 100°C, så skulle det bli rundt 25 kg lavastein - som tar rundt 10 liters volum om det hadde vært kompakt, så vørtermengden øker til 35 liter. I praksis må man kjøre på med betydelig mer for a) å oppveie for at man ikke har perfekt effektivitet og b) for å holde kokingen igang. Det er litt logistikk som skal til, men når bare alt er på plass, så går det trolig fort å koke opp.

Jeg tror vi vil ser flere brygg som er laget med kokesteiner, men se opp for etterlikninger og enkle løsninger. Det er litt for enkel å kaste oppi et par rødglødende stein, for egentlig skal den eneste varmen som tilsettes under koking komme fra disse steinene.

Idag kom det en trist melding på facebook fra Kafe Filter:

Etter mye om og men, har vi bestemt oss for å selge kafeen... Vi har forsøk dette tidligere, i håp om at noen ville føre den videre med kulturkonseptet. Frem til 15. august er kafeen åpen for salg til de som måtte ønske ... Kafeen drives nå som Pub fra kl 1900 til 2400 man til fred. inntil videre tlf 40296229/45663017

Filter har i løpet av få år blitt en pub med godt utvalg, og god stemning har det alltid vært der. De har mye i hyllene som ikke er å oppdrive andre steder i Trøndelag - og det er veldig trist at det nå forsvinner.

Jeg håper at konseptet blir videreført og at Filter overlever som sted. Om det er noen som har råd, så er det bare å kastet seg ut som pubvert!

Hva sier Bibelen om øl? Vel, den sier veldig mye mer om vin, og i NT er vinen omtrent opphøyet til en rituell nødvendighet. Men hvor er ølet - tilsynelatende nevnes det ikke, men er det egentlig slik?

Bibelen nevner flere ganger et begrep som ofte oversettes med noe slikt som «vin og annen sterk drikk». Begrepet «sterk drikk» er det hebraiske «shekar», som vi idag også finner i jiddisk som «shikker», som betyr å være dritings. Ulike bibelhåndbøker er veldig uenige i hva ordet skal oversettes som, men jeg tror øl er det korrekte. Ordet har gått også overlevd en annen rute frem til våre dager, via fransk sisdre og gammel engelsk sidre til det vi idag kaller sider eller cider.

Men sider er ikke øl? Nei, men så har nok betydningen endret seg på veien. For om vi sporer ordet bakover ifra bibelsk hebraisk kommer vi til akkadisk sikaru og dermed er vi i Babylon og det gamle Sumer - av mange utpekt som ølbryggingens vugge. Det er et ord som vi med sikkerhet vet betyr øl. Formodentlig har de gamle israelittene lært ordet og drikken under fangenskapet i Babylon og brakt den med hjem, eller kanskje allerede Abraham brakte den med seg fra Ur. Etterhvert har bruken av alkoholholdig drikke har gått fra øl til vin - sikkert godt påskyndet av gresk og romersk kulturell innflytelse.

Hva sier så Bibelen om øl, alias «sterk drikke», alias hebraisk shekar? Fra endel hold - gjerne i grenseland mellom religion og avholdsbevegelse - hevdes at det Bibelen er sterkt negativt til det hele. Men så enkelt er det nok ikke. Kortversjonen av utledningen under er at øl nevnes a) i et rituelt forbud mot bruk for hellige menn og i religiøse situasjoner b) i profetenes generelle anklager og surmuling over konger, folket og de dårlige tidene og c) generelle referanser til daglig bruk. Intet nytt under solen her.

Men aller først, ordet er hovedsaklig brukt i Det gamle testamentet, og forekommer bare én gang i Det nye testamentet, i starten av Lukas-evangeliet (Luk 1:15) der profetiene om Johannes Døperen omtales. Nå er vel ikke dette skriftstedet som kan gjøre størst krav på autentisitet, og det formelig oser av å være en litterær overgang fra profetier i GT, for å lede frem til at Johannes Døperen blir født. Vi skal etter å ha gått igjennom skriftstedene i GT komme tilbake til dette skriftstedet i NT og vise at det i praksis er løftet fra GT for å underbygge Johannes', og dermed indirekte Jesu autoritet.

La oss så ta skriftstedene i GT i rekkefølge, så skal jeg oppsummere kommentarer til dem etterpå. Jeg har påtatt meg den lett beskjedne rollen å sammenfatte eller kommentere litt før og/eller etter skriftstedene, slik at de blir stående i sin rette sammenheng. Mine sammenfatninger er i italic mens Guds egne ord er i vanlig skrift. I tillegg har jeg uthevet ordet som vi ser på her. Bibelutgaven jeg har brukt er den som ligger på bibelen.no.

• (3.Mos 10:8-9) Herren sa til Aron: «Vin eller sterk drikk må du og dine sønner ikke drikke når dere skal gå inn i møteteltet. For da kommer dere til å dø. Dette skal være en evig lov for dere, fra slekt til slekt, for alkohol er rituelt urent og må ikke brukes i ti tempelet. Merk at Aron og hans sønner var det jødiske presteskapet og dette forbudet var knyttet til tempeltjenesten.

• (4.Mos 6:3) Når noen avlegger nasireerløfte (blir hellig mann) skal han avholde seg fra vin og annen sterk drikk. Han skal ikke drikke eddik som er laget av vin eller annen sterk drikk, eller saft som er laget av druer. Og druer må han ikke spise, enten de er friske eller tørret. ... og ikke må han barbere seg heller - igjen er det et forbud som trer i kraft når man går inn i en slags hellig tilstand, men det er lov å drikke både før man har avlagt sitt løfte og etter man er løst fra det.

• (5.Mos 14:26) Der kan du bruke dem til å kjøpe alt du har lyst på, storfe og småfe, vin og sterk drikk og alt det du ellers ønsker. Så skal du holde måltid for Herren din Guds åsyn og glede deg sammen med din husstand. Instruksjoner om hvordan man skal gå frem om man bor så langt fra templet at det er upraktisk å ta med offer dit hjemmefra. Løsning: selv offeret lokalt, ta med pengene og kjøp noe nytt i nærheten av tempelet ... for eksempel øl, og dette er nærmest i en slags rituell sammenheng.

• (5.Mos 29:6) Dere spiste ikke brød og drakk ikke vin eller sterk drikk, for han ville at dere skulle skjønne at han er Herren deres Gud. Her er tema en oppsummering av de prøvelsene som Gud hadde utsatt Israels folk for under ørkenvandringen, og det er signifikant at vin og sterk drikk ikke nevnes videre når lista over fremtidige formaninger kommer haglende ned i de påfølgende versene. Fravær av vin og øl er med andre ord en straff, og å drikke dem er normalt.

• (Dom 13:4,7,14) En engel forteller Samsons mor: Nå må du akte deg, så du ikke drikker vin eller sterk drikk og ikke spiser noe urent. Og hun fortalte videre til sin ektemann: Han sa til meg: Du skal bli med barn og få en sønn. Nå må du ikke drikke vin eller sterk drikk og ikke spise noe urent. For gutten skal være en Guds nasireer helt fra mors liv til den dagen han dør.» Og for å sikre seg at ingen misforstår sier engelen også til Samsons mors ektemann: Hun skal ikke nyte noe som kommer av vintreet, ikke drikke vin eller sterk drikk og ikke spise noe urent. Alt det jeg bød henne, skal hun rette seg etter.» I tillegg til ikke å røre alkohol måtte heller ikke Samson klippe sitt hår, og vi vet jo hva som skjedde da forførende og svikefulle Dalila trakk frem frisørsaksa etter en omgang i høyet.

• (Jes 5:11) Ve dem som står tidlig opp om morgenen og jager etter sterk drikk, som sitter lenge utover kvelden og blir hete av vin. For det som virkelig betyr noe er ikke verdslig eller luksuriøst - slik var i alle fall verdensbildet til den gamle grinebiteren Jesaja.

• (Jes 5:22) Ve dem som er helter - til å drikke vin, og djerve menn - til å blande rusdrikk, for det er ikke hva som er viktig i verden - de burde heller komme seg ut å drepe filistre og knuse avgudsbilder.

• (Jes 24:9) Folk synger ikke mer mens de drikker vin, beskt smaker den sterke drikk. For de dårlig tidene har kommet som straff for at man ikke har gjort slik Gud har formidlet gjennom sine profeter og dommere. Igjen er dårlig eller fraværende alkohol en straff, ikke et påbud.

• (Jes 29:9) Stirr på hverandre, fulle av undring, la øynene klistres igjen og vær blinde! Vær drukne, men ikke av vin, og rav omkring, men ikke av rusdrikk! Enda mer om hvordan straffene Gud skal sende vil påvirke menneskene - i denne sammenhengen er det hvilken forvirring som skal ramme.

• (Jes 28:7) Men det er også andre som sjangler, som raver av vin og sterk drikk: Prester og profeter er drukne, helt fortumlet av vin. De raver av den sterke drikk, de sjangler når de har syner, og vakler når de feller dom. Om presteskapet og profetene og hvordan de bør holde seg edru i sin religiøse gjerning. Se forøvrig kommentarer under.

• (Jes 56:12) Israels ledere er korrupte og dekadente og sier: «Kom, jeg skal hente vin, så vi kan drikke oss fulle! Og morgendagen skal bli som denne, en stor og herlig dag.» Mens Jesaja mente de burde være ute og øve ulike former for storverk. Dette skriftstedet oversettes ofte med «sterk drikk» inkludert.

• (1.Sam 1:13-15) Det var inne i seg hun bad; hun rørte bare leppene, men stemmen hørtes ikke. Derfor trodde Eli hun var drukken, og han sa til henne: «Hvor lenge vil du oppføre deg som drukken? Se til å få rusen av deg!» «Nei, herre,» svarte Hanna, «jeg er en ulykkelig kvinne. Vin eller annen sterk drikk har jeg ikke drukket; jeg bare klager min nød for Herren. I forkant av at Hanna blir gravid og føder Samuel - hvor godt og trygt er det ikke at man har dette sitatet som dokumenterer den hellige manns avholdenhet helt tilbake fra før han ble unnfanget?

• (Ordsp 20:1) Vinen er en spotter, og den sterke drikk en bråkmaker, ingen som raver av drikk, er vis. Og vi er vel alle enige i at overforbruk er misbruk.

• (Ordsp 31:4-6) Det sømmer seg ikke for konger, Lemuel, det sømmer seg ikke for konger å drikke vin, eller for fyrster å nyte rusdrikk. For da glemmer de lov og vedtekt og fordreier retten for alle undertrykte. Gi heller rusdrikk til den som holder på å gå til grunne, og vin til den som har sorg i sinn. Dette er vel igjen et sitat over det gamle profet-temaet: Make war, not beer! Eventuelt er det også et skriftsted som går misbruk og overforbruk i møte: du skal ikke drikke så mye at du ikke passer jobben din.

• (Mik 2:11) Kom det en mann som fór med løst snakk og talte løgn og bedrag: «Jeg spår for deg om vin og drikk», se, det var en profet for dette folket! Her er konteksten at dette avslutter et kapittel som forteller hvordan samfunnet har falt i synder og lovløshet, og han avslutter med å kommentere at den profeten de virkelig ville like og ta vel imot, er en som taler vinens og ølets budskap.

Nå er det farlig å lese for mye ut av Bibelen (no pun intended), men om vi fingransker disse sitatene, så ser vi at ølet er beskrevet som blandet, og at det det smaker bittert. Dette kan tyde på at dette ølet var krydret, dog ikke med humle.

Men er det ikke flere av sitatene som taler for avhold? Joda, avhold for hellige menn - og i tilfellene med Samson og Samuel: avhold selv for hans mor under svangerskapet for at han skulle være spesielt ren og hellig. Dette er helt klart et forbud som kun gjelder de hellige personene, og dessuten følges det med et forbud mot å barbere seg - en del av Bibelen som sjeldnere siteres enn forbudet mot alkohol. Forøvrig, dette barberingsforbudet speiler en liknende og mer utbredt praksis blant muslimer og sikher - og selv historien om vår egen Harald Hårfagre har muligens lånt elementer om magien som ligger i det uklippede hår. Kanskje noe lignende ligger til grunn for uttrykket «ikke krumme et hår på hans hode», nåja.

Om vi ser bort fra de forbudene mot alkohol som er knyttet til religiøse menns hellighet, så er den underliggende tonen at selvfølgelig nyter man vin og sterk drikk, men helst ikke i overmål. Den gjennomgående tonen er ikke negativ til vin og sterk drikke generelt.

Dessuten er denne frakoblingen av alkohol og hellighet noe som kolliderer sterkt med Jesus handlinger i det NT - og det er nok å nevne nattverden, som er ett av flere steder på at han nærmest tramper på gamle ritualregler for hva som er rent og urent. Og man finner vel neppe noe mer sentralt i NT enn nattverden. Eller som en avholdssørlending kommenterte da det ble påpekt for ham at Jesus laget vin av vann: «Mi veid de', men mi ligå de' ikkje».

Jeg lovet å komme tilbake til sitatet i NT - det er en engel som taler til far til Johannes Døperen i Luk 1:15, og hans talking points er gjenbrukt fra Samson og Samuel: «for han skal være stor i Herrens øyne. Vin og sterk drikk skal han ikke smake, og helt fra mors liv skal han være fylt av Den hellige ånd.» Skriftstedet er grupperbart sammen med de andre som går på rituell renhet, og det er nok beregnet på å underbygge Johannes' status som hellig mann. Det er betegnende at det eneste stedet man bruker ordet i NT er der det formmessig matcher med bruken i GT.

Men hvorfor denne hatskheten mot alkoholbruk hos hellige menn og i sakrale sammenhenger? Som ateist tror jeg all denne religiøsiteten ikke oppstår noe annet sted fra enn midt mellom ørene. Noen påstår at religion kommer fra kreativ bruk av planter og sopper. Kanskje har de rett i det, men enkelte kan sannelig få tilstrekkelig med syner, visjoner, rare tanker og mere til uten å spise sære urter. Imidlertid er nok ikke alkohol spesielt hjelpsomt på de religiøse opplevelsene - man kan se dobbelt og kanskje en og annen rosa elefant, men det er ikke mye gudsopplevelse i dét.

Det er hva jeg vil foreslå som bakgrunn når man så eksplisitt forviser alkoholen fra den religiøse praksisen. Og husk at Bibelen og dens tilhørende herligheter har sine fastende ørkenvandrere og selvpiskende søylehelgener - begge deler er kjente teknikker for å indusere hallusinasjoner og gi gudsopplevelser. Alle gledesdreperes helt - Jesaja - kan tas til inntekt for det, for nettopp i Jes 28:7 sier han: [prestene som har drukket] sjangler når de har syner - formodentlig i motsetning til når de ikke drikker og dermed ikke sjangler når de har syner. Med andre ord, ikke bland alkoholen inn i den praksisen der man induserer syner og hallusinasjoner av gudsopplevelser ... og akkurat det er jeg inderlig enig i.

Begrepet single malt er knyttet til whisky, og spesielt til skotsk whisky. Men se opp, det er på vei inn i øl-verdenen også, bare at det ikke betyr det samme som for whisky.

Uformelt og litt feilaktig brukes single malt om whisky fra ett destilleri, altså der alt innholdet er brent i samme anlegg. Mer korrekt kunne man kalt det single destillery pure malt. En single malt kan være blandet fra ulike distilleringer, men den må ikke være blandet med grain whisky (omtales da som en blended whisky) eller med malt whisky fra andre destillerier (omtales da som en vatted eller tidvis pure malt whisky). Men destilleriene blander normalt malt fra ulike kilder, for det er ikke malten, men destillatet som ikke skal blandes.

Konseptet med whiskyblending skalerer dårlig til øl, der det bare unntaksvis er noe poeng. I farta kan jeg kun komme på lambic og gammeldags London porter av de mer kjente øltypene. Og jeg ser da bort fra alle variantene av half-n-half, for de blandes jo på tappingstidspunktet. Vi må også se bort fra den utbredte praksisen blant industribryggeriene med å blande to batcher som spriker i hver sin retning: kanskje den ene har litt for mye humle, og den andre har litt for lite - bland dem og få et øl som matcher profilen. Ofte sikter man visst ofte litt på siden av målet når det brygges, nettopp for at resultatet skal blandes med en annen, komplementær batch som heller ikke traff helt.

Følgelig, det man blander i ølproduksjon er ikke det ferdiggjærede ølet, men malten som går til brygging. Ved å produsere malt med ulik profil, kan man sette sammen nærmest en uendelig mengde kombinasjoner av egenskaper i den malten som går til mesking. Det er to store fordeler med det:

• Maltprodusentene kan konsentrere seg om å lage et lite antall malttyper, for bryggeren kan mikse dem for å få omtrent den malten man trenger. Resultat: omtrent samme brede utvalg med mindre innsats og lavere kostnader!

• Utbyttet synker jo mørkere malten er brent. Om man vil ha et mørkt øl, så må man enten bruke malt som gir dårlig utbytte, eller man blander litt ekstra mørk malt inn i vanlig lys pilsner eller pale malt. Resultat: bedre utbytte og lavere kostnader!

Men det var ikke alltid slik. Går vi tilbake til det tidlige 1700-tallets England, brukte man tre typer malt: pale, amber og brown - og joda de blandet dem også, men det var tre malttyper som var utviklet for å brukes til single malt øl. Til en dyr pale ale brukte man 100% pale malt osv.

Det var først rundt Napoleonskrigene at man tok i bruk hygrometer i stor skala og man innså at det var bedre økonomi i å brygge på dyr pale malt med litt tilsatt ekstremt mørk malt for fargen, enn å brygge fra en ren brown eller amber malt. Rett nok var brown malt billigere, men utbyttet (av sukker, som gav alkohol) var også lavere - mye lavere og oppveiet for den høyere prisen til pale malt. Dermed brast demningen, og det ble kappløp mot å utvikle oppskriftene med en blanding malt som gav godt med sukkerekstrakt, uten å kompromisse smaken ... vel, uten å kompromisse smaken for mye. Samtidig dukket det opp patentmalt, som var svartbrent malt som hadde null verdi for gjæring, men som gav masse farge og brentsmak - jeg hadde nær sagt bryggerinæringens svar på konditorfarge.

Og slik er det fremdeles. Du har sikkert lest på etiketter der det står noe slikt som «Vårt øl er brygget av den fineste pale malt, blandet med en mindre mengde eksklusiv karamellmalt for farge og smak.» Det de egentlig sier er at de er gjerrigknarker som ikke ville betale for en spesialmalt som passet til deres brygg, så de blandet to andre malttyper så gjennomsnittet ble sånn omtrent rett. Til deres unnskyldning må det også nevnes at bryggeriene i gamle dager hadde egne malterier, så de lettere kunne få laget malten akkurat slik de trengte den til de ulike ølene.

Ironisk nok har også antallet malttyper eksplodert, for nå har vi en rekke såkalte spesieltmalt som smakssetter ølet med én delsmak, men er altfor sterk til å brukes i alene eller i store kvanta.

Det bringer oss over til single malt øl. Sett at bryggeren oppgir den frihetsgraden han har gjennom å blande malt. Sett at han sier at han skal bruke 100% av én maltsort, og heller behandle den slik at den gir de smakene han er ute etter. Sett at bryggeren ser på malt som en del av bryggeprosessen, ikke bare en råvare som leveres i sekker. Sett at bryggeren sier: vi begrenser oss til å bruke bare ett maltslag i ølet, men vi skal lage stor kunst og god drikke av det likevel.

Jeg mistenker at det gjør det enda vanskeligere å brygge spesielt de mørkeste og mest ekstreme ølene. Samtidig tror jeg det vil gi en brutalt endret smaksprofil på mange av de ølene man tilsynelatende kan brygge. Et eksempel er bayeren, som er av de få ølene som fremdeles brygges som et single malt øl. Man kan brygge den av 90% lys pilsnermalt og 10% mørk, karamellisert münchnermalt, eller man kan brygge den av 100% lys, lett karamellisert münchnermalt. Jeg tror jeg vet hva jeg foretrekker.

Dette er en brygge-retro-trend som sikter på å gå tilbake til røttene. Det forutsetter at man tar malt og malting på alvor, og at man er ekstremt påpasslige i valg av malt. Ja, kanskje man må helt tilbake til tiden da malting var en integrert del av bryggeprosessen. I så måte er stjørdalsølbryggerne forbilledlige, for de malter sitt korn selv, og bryggingen deres starter med å malte kornet. Kornet som går inn i ett øl, kommer ifra én batch malt. Riktignok kan maltet innen én batch bli ujevnt varmet opp og tørket og det kan være stor variasjon fra korn til korn, men det er også en del av prosessen.

Jeg ser også en tendens til å reversere «digitaliseringen» av ølbryggingen - og jeg tenker ikke her på datamaskiner, men på at råvarene skal være konsistente, ensartede, beregnbare, repeterbare og ISO-sertifiserte. Med andre ord, brygger man samme ølet to ganger, så trenger man bare å gjennomføre de samme operasjonene på det samme settet med råvarer, og man er i mål - i hvert fall i teorien. Jeg forstår godt at det er praktisk og trygt for en brygger, ja til og med en økonomisk nødvendighet, men det er mer en maskinell industribehandling enn det egentlig er håndverk. Med ekte håndverk er det kanskje slik at målet å bringe det maksimale potensiale ut av råvarer av varierende kvalitet. Av og til blir det bra, av og til greit nok, av og til topp. Det holder alltid spesifikasjonene, men det er aldri helt likt.

La meg her komme med en analogi til båtbygging. Idag har vi skipsverft som bestiller råvarer som holder en viss spek som passer til byggetegningen for skipet. Det er fint og flott og strukturert og økonomisk effektivt. I gamle dager hadde vi skipsbyggere som startet med råvarer - tømmer - og forsøkte å få mest mulig ut av disse: utnytte styrkene, nøytralisere svakhetene, dra nytte av formene ... og de justerte sluttproduktet - skipet - etter hva råvarene i det enkelte tilfellet tillot og krevde. Dét er ekte håndverk.

Jeg tror det er nyttig å se på malting som en del av bryggeprosessen, men jeg vet ikke om det å holde seg til én type malt er hensiktsmessig. Det er litt som å spille ping-pong med lapp foran det ene øyet - et selvpålagt hinder som gjør at man kan være litt mer stolt av å få til et godt produkt. Men bryr kundene seg utover om det smaker bedre? Som en slags vrien étyde? Gjerne. I den grad det gir en annen smak? For all del. Men for bare å gjøre det? Tja ...

Men vi vil sikkert se mer til single malt øl.

Og på tampen, til ettertanke: pilsner er sannsynligvis det ølet som oftest produseres som single malt.

Gustav Foseid tipset meg om en ny og nyttig site. Det er noen tyskere som har satt opp et kart over brewpuber og brukt det fri kartet OpenStreetMap som grunnlag. Når en pub registreres i OpenStreetMap kan man markere den som brewpub, og vips, så dukker den opp på Open Brewpub Map.

Neida, det er ingen måte å rangere eller score pubene og deres utvalg på, det er en måte å plassere ting på kartet. Åh, hører jeg noen mumle om at RateBeer har bra nok kart? Tja, RateBeer har sikkert flere brewpuber og mer detaljert informasjon om den enkelte puben, men de suger skikkelig på kartplassering. For eksempel, av fire steder i Trondheim kan du ikke se puben eller dens skilting fra tre av posisjonene som RateBeer oppgir. Open Brewpub Map har bedre nøyaktighet i plassering. Poenget er at plasseringen til RateBeer ofte er automatisk utfra adresse - og der bommer Google Maps litt. Mens Open Brewpub Map er basert på at noen har vært ute i terrenget og manuelt registrert koordinatene. Dessuten kan du oppdatere dataene om de er gale.

Om du har data som Open Brewpub Map kan oppdateres med, så er det bare å kaste seg inn i OpenStreetMap, men det er kanskje en litt lang og småfrustrerende vei å gå om det bare er for å registrere en brewpub. Det er nemlig ikke så enkelt som bare å klikke på kartet og plassere en brewpub der, eller ta jeg feil nå?

I skrivende stund er det 8 i USA/Canada, 4 på de britiske øyer, 2 i Norge, 1 i Finland, kanskje 70-80 spredd i Mellom-Europa, og 1 i Japan. Om dette går som med OpenStreetMap ellers, så har vi noen hundre i løpet av sommeren og et firsifret antall før jul. Det kule her er at alle puber markeres, og det er mulig å tagge dem for spesielle egenskaper, der at den er brewpub er en slik. Jeg ser for meg tags for utvalgspub og real-ale - og det skulle ikke forundre meg om det allerede finnes.

Forresten er OpenStreetMap et spennende prosjekt i seg selv. Det går ut på å lage et kart som er helt uten opphavsrettslige begrensninger og dermed kan brukes til hva du vil. Tenk på det som wikipedia for kart. Du finner det på openstreetmap.org. Har du en GPS kan du være med å lage det nye kartet. Gustav er en av de norske ildsjelene, og han har sammen med en annen god bekjent av meg - Magne Mæhre - lagt i en langvarig krangel med norske kommuner for å få ut de offisielle norske kommunegrensene. Tro det eller ei, men sjansen er nær 100% for at kommunen du bor på forespørsel vil nekte å opplyse om hvor grensa mot nabokommunene går. De vil nok svare på om et bestemt sted ligger innenfor eller utenfor kommunen, men grenselinja som sådann og de eksakte koordinatene får du ikke ... for de eies av Statens Kartverk. Vil dere lese mer om deres kamp mot kommunebyråkratiet og kartadelen, sjekk frigeonorge.net.

En av fordelene ved å ha hage, er at man kan dyrke sin egen humle. Da vi flyttet til Sverresborg, plantet jeg ganske raskt noen humler jeg fikk fra svigers. Jeg tror de er samlet inn fra ulike steder i Trøndelag - og muligens én som var medrasket fra Tyskland.

Uansett, første året var de pislete, andre året kom det såvidt noen kongler på dem. Men i år ser det ut til å bli masse kongler. Dette må brukes i et brygg: grønn, utørket humle av ukjent type. Jeg vet ikke om det blir en suksess, men det blir helt sikkert ikke kjedelig.

Humla i hagen (foto: anchr)

Det bringer meg over på et bevaringsarbeid som noen trenger å nøste opp i. I Norge var det påbud om humledyrking fra 1400-1500-tallet eller deromkring, og selv etter at påbudet opphørte, dyrket man humle til gårdsbrygging. Fremdeles er det gårder der humla kommer villig hvert år - enten den brukes til brygging eller ei. Det må ha skjedd et enormt arbeide med å velge ut de beste humletypene for norsk klima, og alt dette forfaller når de norske humlesortene ikke tas vare på.

Poenget er at humla er det som gir ølet sitt terroir. Man kan dyrke genetisk lik humle to ulike steder, og det gir forskjellig resultat. Momenter som jordsmonn, sol, temperatur, årstidsvariasjoner, dagslengde og sikkert ørten andre faktorer spiller inn og må samspille med humlas gener. Den tyske humla blir kanskje ikke engang tilstrekkelig moden alle steder i Norge. Gjennom evolusjon og bondens utvalg har man plukket ut de humlevariantene som over århundrene har vist seg å gi best resultater i vårt klima. Eller rettere sagt, man har valgt et knippe ulike humletyper som passer de ulike mikroklimaene i Norge.

Men selv om humla vokser villig i Norge, så er det ikke et godt sted å dyrke den i stor skala. Dermed har vi latt de norske humletypene leve sitt eget liv, mens vi har importert Hallertau og Cascade i prosessert tilstand, eller man har ganske enkelt brukt anonym apotekerhumle til brygging.

Liksom man har samlet inn gamle hus, rosebusker, folkeviser, dialektord, stedsnavn og eventyr, så trenger man også å ta vare på den lokale humla. Her er et oppdrag til alle leserne med en egen hage: skaff deg kontakt med noen som har gammel humle voksende, ta stiklinger og plant dem i din egen hage. Snakk med historielag, den lokale avdelingen av Norges sopp- og nyttevekstforbund eller lokale botanikere for å vite hvor du skal lete. Noter ned hvorfra humla er hentet, og evt hva som vites om dens bruk i øl. Humle er nesten en ugressplante, så den trenger ikke så veldig gode levekår. Normal jord og litt oppbinding, så overlever den - og kan du gi den mer, så kan den trives. Gi den gjerne en lun solvegg, der trenger den ikke så mye plass, og den er dekorativ.

En gang i fremtiden kommer man til å forvente norsk humle i et norsk tradisjonsbrygg. Om vi da ikke har tatt vare på de norske humlevariantene, så kan vi heller aldri troverdig gjenskape gamle norske gårdsøl.

Ved Klostergården håndbryggeri har de startet å eksperimentere med humletyper i ikke-triviell skala på åker, og all ære til dem for det. Jeg har sett humle vokse på veggene utenfor Trondhjem Mikrobryggeri, Ruten Fjellstue og Haandbryggeriet - uten at jeg vet hvor mange av dem som er annet enn til dekorasjon. Flere burde følge i deres fotspor, og NorBrygg, et universitet eller hobbybotanikere i Norges sopp- og nyttevekstforbund burde koordinere arbeidet, registrere voksesteder og hjelpe med klassifisering.

Noen burde starte aksjonen La Humla Overleve!