Anders myser på livets særere sider

Side 1/63: 1 2 3 4 5 6 7 8 9 »

2016-07-19

Avholdsfolk og eksportølet

Da eksportølet kom på markedet våren 1949, var det ikke uten kamp fra avholdsbevegelsen. Helt frem til sommeren 1950 sloss de – og tapte. Et tap som på mange måter markerer et vendepunkt i norsk avholdshistorie.

Allerede da det ble klart at tillatelsene til å brygge eksportøl ville bli forlenget for 1950, kom det raskt protester fra avholdsbevegelsen. Stavanger Aftenblad rapporterer 2. desember 1948 fra en henvendelse fra Avholdsfolkets Landsnemnd. De fokuserte på at bare 2,5% av eksportølet ble eksportert. Mellom linjene kan vi lese at de er på vikende front: de ber Regjeringen om at avgjørelsen utsettes til Stortinget har trådt sammen igjen etter jul. Formodentlig ser de at den eneste måten de kan stoppe eksportølet og bryggeriene på, er å mobilisere avholdsfolk i Stortinget til å drepe tillatelsen til eksportølbryggingen gjennom en eller annen hestehandel.

Opprop om den årlige Dagens for Folkeedruskap i 1950
Facimile fra Avisen Hardanger, 2. juni 1950.
Dagen for Folkeedruligskap
Da en slik utsettelse ikke gikk, ble strategien på nasjonalt nivå å be myndighetene om ikke låse tillatelsen til brygging av eksportøl til en konkret periode. Man ønsket at det skulle være en løpende tillatelse. Dermed kunne den kuttes på kort varsel, fremfor at den måtte få løpe ut tiden. Heller ikke det fikk de gjennomslag for.

Samtidig, utover våren 1950, flyttet kampen om eksportølet seg til lokalpolitikken, etter at Finansdepartementet 13. januar 1950 hadde gitt tillatelse til brygging av eksportøl helt frem til 30. juni 1951. Avholdsfolkets Landsnemnd mobiliserte. Det ble stemt over støtte rundt om i kommunene til en resolusjon fra Landsnemnda, der man ville begrense alkoholstyrken i norsk øl til maksimalt 4,0%. Dette var en gammel taktikk utfra logikken om at dersom du ikke brygger sterkere øl, så hemmer en slik begrensning ikke eksisterende virksomhet. Logikken er forfeilet i denne konteksten, fordi man brygget alkoholsvakt øl utfra ytre betingelser, ikke utfra et eget valg.

Referatene fra kommunestyrene rundt om er artig lesning. I Vennesla lot de være å støtte resolusjonen (9 mot 7 stemmer) ifølge Fædrelandsvennen av 18. april 1950. Repr Hagen mente at det var en plikt overfor hjemmene å få bort eksportølet, og at Norge som kulturnasjon måtte ha noe bedre å eksportere enn øl. Repr Eikeland hadde forståelse for en øl til middagen, men forstod ikke hvorfor den trengte å være så sterk. Repr. Eskildsen innrømmet at han var glad i et glass øl, men stemte gjerne for å få det bort om det kunne hjelpe noen. Repr. Robstad mente forslaget var kommunen uvedkommende da det ikke var trøbbel med eksportøl lokalt. Og sånn fortsatte det.

I Randesund herredstyre var avstemningen 6 mot 6 stemmer. Fjalar heradsstyre, Aremark herredsstyre og Bremanger heradsstyre støttet resolusjonen enstemmig, mens Kinn heradstyre vedtok den 14 mot 1 stemme og Jølster heradsstyre med 15 mot 5 stemmer. I Odda heradsstyre gikk debatten livlig, men avstemningen endte 14-13 i favør av ordførerens innstilling om ikke å støtte resolusjonen. I Hemnes herredstyre støttet man resolusjonen med 7 mot 4 stemmer. I Kinsarvik heradsstyre støtte man den 7 mot 5 stemmer. Slik fortsatte det – som om det var en stafett mellom kommunestyrene. Men det hjalp lite.

Man mobiliserte på den årlige «Dagen for Folkeedruskap» som i 1950 falt på søndag 4. juni, og dette var året for hundreårsjubileet for Sven Aarrestads fødsel. Men det var til liten nytte. Luften var så smått begynt å gå ut av ballongen for avholdsbevegelsen. Krigen hadde gjort kampen mot øl og brennevin enklere, siden begrensninger ble godtatt utfra ressurssituasjonen, i stedet for avholdsprinsipper. Tilsynelatende hadde avholdsfolket vunnet frem, men i virkeligheten skled de stadig lengre ut på sidelinja, og dette ble først synlig da sterkølene begynte å komme tilbake. Jo mer krigen kom på avstand og jo mer ressurssituasjonen ble normalisert, jo mindre forståelse hadde befolkningen for at ølet ikke skulle tilbake i butikkene.

Under spalten «Sørlendinger i mellom» har signaturen OV en utblåsning i Fædrelandsvennen 18. april 1950, under overskriften «Endelig», og jeg tar den med i sin helhet, for det er noe typisk for den nye tidsånden i den.

Det var gledelig å se at man endelig er dradd til felts mot avholdsfolkets anmassende og utidige barnepikevirksomhet. Fylkesmann Hjelmtveit sa klart og tydelig fra i Aust-Agder fylkesting. Det var fullstendig korrekt og helt ut på sin plass.

Avholdsfolkene har for tiden under arbeid et større opus om eksportølet, og har delvis terrorisert herredsstyrene til å gi sin enstemmige tilslutning. Det er selvsagt en tilsnikelse, og har intet som helst med opinionsbildet å gjøre.

Totalavhold er vel og bra, og for mange ganske sikkert nødvendig. Men det skulle vel ikke berettige avholdsfolkene til å øve påtrykk overfor de kommunale institusjoner – for eksempel. Det er noe som de ikke har noe som helst med.

Det er noe symbolsk over at fylkesmannen i Aust-Agder irettesetter avholdsbevegelsens spill på bakrommene. Det var nettopp i Aust-Agder at den store avholdshøvdingen Aarrestad var fylkesmann – eller amtsmann – 40 år før. Rett nok er avholdsbevegelsen fremdeles stor og mektig, ikke minst har de skaffet seg posisjoner. Men verden har endret seg, og 1950 er midt i smørøyet for denne endringen.

Samtidig endret nok også bruksmønsteret seg. Går man langt nok bakover, finner man lønningsdagsfyll der slitne arbeidere flyktet fra trange leiligheter overfylt med skrikende unger. Men 50-tallets ideal var gode og standardiserte boforhold. Far skulle drikke sin øl til kjernefamiliens middag sammen med mor og de 2-3 ungene i en borettslagsleilighet av standardsstørrelse. Det var ikke så mye ølet som endret seg, men rammene rundt drikkingen eliminerte mange av de problemene som ølet alltid hadde fått skylden for.

Det er umulig å datofeste når avholdsbevegelsen mistet grepet, men om jeg skulle forsøke å trekke frem et årstall, så tror jeg 1950 og fadesen med å stoppe eksportølet ligger langt fremme.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-07-17

Eksportølet kommer

Eksportølet ble tenkt ut i 1948, som en alternativ og mindre alkoholsterk vei fremover etter at bokkølet ble stoppet i 1947. Det ble brygget vinteren 1948-49 – men ville det overleve?

Vi har tidligere sett at bryggeriene – med Bryggeriforeningen som talerør – argumenterte med kornimport for brygging av øl som kunne eksporteres og som ville skaffe landet valuta. Dette ble brekkstangen som åpnet opp for at man igjen begynte med brygging av sterkøl. Men hvordan gikk det?

To paller med Frydenlunds Eksportøl skal ombord i Fred Olsens M/S Bonanza, mai 1962
Kilde: Digitaltmuseum.no/Oslo Museum Foto Leif Ørnelund, opphavrett: CC BY-SA 4.0
Øleksport fra Frydenlunds
Bryggeriforeningen hadde gjennom 1948 forhandlet seg frem med Staten om å få lov til å brygge eksportøl i stedet for bokkøl. Det ble brygget bokkøl høsten 1947, men salget ble stoppet ved årsskiftet. Det var på tale å brygge et øl for eksport, basert på importert korn. Dette vakte sterke reaksjoner da det var tenkt parallellsolgt på innenlandsmarkedet, og det var klart at det måtte endel «opplysningsarbeid» til om forslaget skulle overleve.

I Aftenposten 18. november 1948 presenterer bryggeriforeningens formann Th. Platou et regnestykke rundt korn. Norge bruker 752.000 tonn korn, hvorav 246.000 tonn er innenlands og 405.000 tonn er import. En eventuell bokkølbrygging – som trolig er det som ligger hans hjerte nærmest – vil bruke 2-3.000 tonn, hvilket vi får inntrykk av nærmest er en trivialitet. Dessuten argumenterer han med at selv i de hungersrammede delene av Tyskland ble det fremdeles brygget store mengder øl … og da måtte vi vel få lov her hjemme.

Disse 2-3.000 tonnene er godt innenfor de 15.000 tonnene med dansk malt som bryggeriene allerede hadde forhandlet om, men dette tallet nevnes ikke nå. Kanskje materialiserte de seg aldri? Det eksportølet som man ønsket å brygge, ville være «av en lysere type enn bokkøl, men kommer i samme skatteklasse.» Dette siste var også viktig, da det ellers ikke ville gi de samme skatteinntekter.

I desember er alkoholfientlige Vårt Land bestyrtet over dette 7,0% eksportølet (hvilket er feil, det ble brygget endel svakere, men i en skatteklasse som strakk seg opp til 7,0%), sitert i Stavanger Aftenblad 8. desember 1948:

Det nye er nemlig ikke at det kan brygges sterkt øl for eksport. Det har for lengst vært gjort, og det er opplyst at det i år har vært solgt eksportøl på de oversjøiske markeder for 1 million kroner. Det nye er at det ikke bare er eksporthandelen, men det forbrukende norske folk som skal stimuleres med dette sterke ølet. Hvilken sosial og nasjonaløkonomisk betydning det vil få, behøver vi ikke på ny å understreke. Under de vanskeligeste kår arbeides det i dag for å heve folkeedruligheten. Og så tillater Regjeringen at denne hanske kastes like i synet på dem som strever med dette!

Det var ressurssituasjonen som hadde satt bryggingen av sterkøl på vent. Avholdsorganisasjonene hadde argumentert så lenge som mulig med ressurssituasjonen. Nå mente de at når sterkølet engang var borte, måtte man i edrulighetens navn ikke la det komme tilbake.

Pallene med eksportøl heises ombord i M/S Bonanza
Kilde: Digitaltmuseum.no/Oslo Museum, Foto: Leif Ørnelund, opphavrett CC BY-SA 4.0
Øleksport med M/S Bonanza
Bryggeriforeningen hadde hatt medlemsmøte en ukes tid tidligere, den 2. desember. Dagen før dette hadde regjeringen åpnet for eksportølbrygging. Dagen etter medlemsmøtet rapporterte NTB, og de beskrev det nye ølet som: Ølet skal ha samme alkoholstyrke som bokkøl, men er noe lysere i fargen. Det sies eksplisitt at motivasjonen er å brygge ølet for eksport og få valutainntekter, men for å sikre bryggeridriften er det nødvendig med et innenlandsmarked. Det er uvisst hvorfor de likestiller styrken med bokkøl. Kanskje har de mistolket at det er samme skatteklasse, eller kanskje bokkølet i 1947 faktisk lå så lavt som 5,5%?

I avholdsvennlige Firda Folkeblad 20. desember 1948 kommenteres dette:

Bryggeriforeningen har derfor gjort en omgående bevegelse. I stedet for bokkøl heter det nå «eksportøl». For å unngå dette med større alkoholkonsumsjon, stiller man valuta i utsikt. [...]

Mange nektet å tro at denne meldinga fra N.T.B. var riktig. Imidlertid er den det, og man har grunn til å etterlyse linjen i en slik alkholpolitikk fra statsmaktens side. Både avholdsfolket og andre edruskapsvennlige kretser tar til kraftig motmæle mot det som er skjedd, og man kan regne med at saken kommer opp i Stortinget på nyåret.

Det var mye skrik rundt sterkølbryggingen, men den ble allikevel tatt opp. Ølet kom på markedet i mars 1949, slik at man fikk dette som påskeøl, som var det andre, store sesong-sterkølet i tillegg til juleølet. Det lyse eksportølet var da også laget med oppskriften på det gamle påskeølet i tankene.

Bergens Tidende kan melde 11. mai 1949 at eksportølsalget ville bli stoppet for helflasker (dvs murere på 70cl). Dermed kunne man få eksportøl bare på halvflasker (dvs bjørnunger på 35cl). Man pekte på at «salg av helflasker tar for meget på råstoffbeholdningen» men jeg mistenker at man forsøkte å begrense kritikken fra avholdsbevegelsen og selge det sterkeste ølet kun på små flasker. Man kunne tenkt seg at det var mangel på helflasker, men det ville sannsynligvis bare gjelde visse regioner, og burde ikke betinge en nasjonal overgang til halvflasker. Skjønt … på denne tiden var det i hvert fall mangel på brennevinsflasker, slik at man måtte levere inn panteflaske om man ville kjøpe en flaske brennevin på Polet.

Og bryggeriene fulgte opp salgsstoppen for helflasker. Hansas direktør Murstad kunne samme dag fortelle at for deres del var salget av helflasker med sterkøl allerede avsluttet.

At ressurssituasjonen fremdeles var gjennomregulert av Staten viser den påfølgende artikkelen i BT, der Forsyningdepartementet hadde bestemt at gravide fra 3. måned og diegivende kvinner frem til 5 uker etter fødsel får en ekstra osterasjon på 200g pr uke. Man kan jo forstå at bryggeriene måtte trå nennsomt når man skulle starte brygging av sterkøl i et land der man diskuterte hvor mange osteskiver man kunne tilleggsrasjonere til gravide.

Det oser symbolsk skadebegrensning i beslutningen om å avslutte sterkølsalget på helflasker. Strengt tatt ville det mest ressurssparende være å ha store fremfor små pakninger. Men her snakker vi om øl og fyll og konseptet om å tømme en åpnet flaske. Bryggeriene ville komme igang med å brygge et sterkøl, det meste annet kunne de potensielt kompromisse på.

Skadebegrensning? Joda. Hvilken dårlig nyhet er det bryggeriforeningen kunne tenkes å ville komme i forkjøpet? Det lå nemlig noen salgstall på bordet som avslørte Bryggeriforeningens strategispill. I Stortingets spørretime 15. juni stilte Bondepartiets Romundstad spørsmål om tall for eksportsalg og innenlandssalg av eksportøl. Svaret fra statsråd Brofoss skapte sjokk og ble slått opp i blant annet i Stavanger Aftenblad 16. juni 1949. Frem til og med 1. juni var det eksportert 3500 hl eksportøl, mens det var solgt 87.000 hl eksportøl innenlands. Det var altså bare 3,9% av det produserte eksportølet som ble eksportert.

Bryggeriforeningen fremholdt at eksportølsalget innenlands var på vei ned etter at det initielt hadde en boost av nyhetens interesse. Vi kan også lese endel tall utfra denne artikkelen og hvordan Bryggeriforeningen hadde vinklet tallene. Mens det i 1948 ble estimert en allerede eksisterende øleksport på 1 million i omsetning pr år, opplyste Brofoss til Stortinget at eksporten for hele 1948 var på 550.000 kroner. Mens man tidligere fablet om 10 mill i skatteinntekter årlig, kunne Brofoss vagt fortelle at de fire fremste bryggeriene (formodentlig tilsammen) allerede hadde eksportert mer enn hele fjorårets eksport og at man derfor ville komme over minimumskravet på 1 mill i eksport.

Det ble i spørretimen 15. juni også opplyst om at eksportølet da holdt 4,8-5,5% ABV. Det virker som om regjeringen ønsket å gi bryggeriene en fair chance til å innarbeide produktet, og at noen stygge tall etter noen måneder ikke kan være grunn til å trekke tillatelsen. Næringspolitikk handler mye om å gi stabile vilkår til næringslivet – og Brofoss var handelsminister.

En måned senere – 18. juli 1949 – kan avholdsvennlige Stavanger Aftenblad melde at det store innenlandssalget av eksportøl har fått Sosialdepartementet på banen:

På grunn av det store salg av eksportøl på det innenlandske marked, har Sosialdepartementet mottatt mange henvendelser fra avholdsorganiasjonser og private personer der det klages over at eksportølet medfører fyll og uorden utover landet, særlig blant ungdommen.

Sosialdepartementet har også merket seg spørreaktiviteten i Stortinget, og de vurderte om forutsetningene for sterkølsalget er brutt. Sannheten var vel at forutsetningene ikke formelt er brutt, men at situasjonsbeskrivelsen og fremtidsutsiktene som bryggeriforeningen presenterte utad var mildt sagt misvisende. Tillatelsen til å brygge eksportøl var gitt for 1949, og man kunne la være å forlenge den for 1950 dersom ikke forutsetningene ble oppfylt.

Så gjør Sosialdepartementet norsk ølpolitikks kardinaltabbe:

Departementet spør samtidig Bryggeriforeningen om ikke alkoholprosenten i eksportølet kan settes ned, slik at dette ølet kommer inn under skatteklasse 2.

Du kan skattlegge norsk øl, du kan rasjonere norsk øl, du kan forby norsk øl. Men det aldri slipper unna med, er å vanne det ut slik at det krysser skatteklassene. Avisene hopper på saken med overskrifter om at trolig blir slutt på eksportølet, og rundt midten av juli 1949 anser de det allerede som fait accompli. Det nest beste som ølfolket kan håpe på at eksportølet legges til maksimalt 4,7%.

Noen dager senere kommer Bryggeriforeningen på banen med en helt ny vinkling av bakgrunnen for eksportølet. Her ført i pennen av Fædrelandsvennen 19. juli:

Det ble høsten 1948 ført forhandlinger mellom Prisdirektoratet og Bryggeriforeningen om de daværende priser for bayerøl, pilsnerøl, landsøl og vørterøl, som var utilfredsstillende. For å unngå prisforhøyelse, eller avgiftsnedsettelse foreslo Prisdirektoratet at Finansdepartementet søkte utvirket at bryggeriene fikk tillatelse til å fremstille bokkøl, hvilket ville bedre bryggerienes økonomi. Det viste at man på regjeringshold på det daværende tidspunkt ikke fant det ønskelig at bryggeriene gjenopptok bryggingen av bokkøl. Man ønsket heller at bryggeriene skulle selge eksportøl innenlands for at man da samtidig også kunne skape grunnlag for eksport til utlandet. Bryggerienes representanter var selv klar over de vanskeligheter som foreligger ved opparbeidelse av et eksportølmarked, og meddelte at det var mulig at man kunne komme opp i en eksport på 1 mill kr., hvilket var til 6000 hl., men heller ikke dette kunne man garantere.

I de meddelelser foreningen har mottatt fra myndinghetene er det ikke uttalt noen forutsetning om at en vesentlig del, enn si den største del av ølet skal eksporteres. Tvert om var det på den tid på det rene at innenlandsk salg på under 6000 hl. ikke ville gi bryggeriene den priskompensasjon som hele ordningen tok sikte på.

Deretter sammenholder de dette mot årsproduksjonen på 130.000 hl av bokkøl før krigen, og de avslutter med kraftsalve mot «forbudsfolket», som de mener opptrer på rent følesesmessig grunnlag, og uten å forholde seg til tall og realiteter. … og dessuten var det brennevinet som var det store problemet, mente Bryggeriforeningen.

Denne fremstillingen fra Bryggeriforeningen er temmelig forskjellig fra det som har blitt presentert i avisene tidligere. Men det er mulig man presenterte det litt mer rosenrødt i starten, og at dette er de faktiske detaljene i avtalene. Detaljnivået og taktikeriet kan tyde på det.

Utpå høsten endrer Bryggeriforeningen igjen situasjonsbeskrivelse med forbausende letthet. En melding via NTB er gjengitt i Adresseavisen 29. november 1949. Nå heter det seg at bryggeriene alltid har hatt lov til å brygge sterkøl opp til 7,0%. Når man har brygget svakere øl, har de vært helt frivillig og i forståelse med varierende statsmakter. Bakenfor denne argumentasjonen ligger en konklusjon om at bryggeriene ikke trenger å spørre noen om å ta opp bryggingen av sterkøl. Da ignorerer man imidlertid at om ikke bryggeriene hadde redusert ølstyrken, så ville den blitt regulert ned – så Bryggeriforeningen gjør opp regning uten vert her. Dessuten lå begrensningene heller i tilgang til korn enn det lå i salgstillatelser.

Forøvrig argumenterer man med at brennevinsforbruktet hadde eksplodert fra 7,9 mill liter i 1939 til 13,2 mill liter 1948, og at dette hadde skjedd med bakgrunn i et vakum av sterkøl. Etter at eksportølet kom på markedet hadde også brennevinsforbruket gått ned.

Aftenposten er mer utfyllende. Før krigen utgjorde salget av klasse 3 (4,8-7.0%) 25% av ølomsetningen, mens klasse 2 (2,6-4,7%) utgjorde 70%. Det etterlater 5% for lettølet i klasse 1 opp til 2,5%. Det er kanskje ikke så rart at når lettøl var det eneste man fikk tak i, så ble brennevinet mer attraktivt. Vinen var jo et dyrt overklasseprodukt.

Samtidig gikk eksportølet gjennom en nyhetens interesse. De månedelige salgstallene gikk nedover for hver måned etter det ble introdusert i mars, til mer enn halvering i oktober.

Med stor glede pekte Bryggeriforeningen på statistikken over drukkenskapsforseelser, som viste økning mellom 1948 og 1949 bare for første kvartal, mens andre og tredje kvartal viste en betydelig nedgang. Det var eksportølets fortjeneste, mente Bryggeriforeningen – selv om det også er fristende å se det som selektiv presentasjon av statistikk.

Det er lett å beskylde Bryggeriforeningen for å være taktiske og selektive her – ikke minst fordi det er sant. Men vi må huske at det var to sider i denne debatten, og avholdsbevegelsen var ikke det spor bedre. De fokuserte på ressurssituasjonen lenge etter at det egentlig var et relevant tema. De skrek opp om at eksportølet var billig fyll, selv om det billigste brennevinet var gav mer alkohol pr krone. De generaliserte alkoholmisbruket basert på personlige enkeltopplevelser som virker subjektive.

Ved utgangen av 1949 var eksportølet etablert, om enn som et svakt sterkøl. Eksporten var ikke stor, og var forsvinnende lite i forhold til det innenlandske salget. Ikke desto mindre var dette kjærkomne valutainntekter. Skulle eksportølet bli en døgnflue slik som bokkølet i 1947, eller var det en øltype som var kommet for å bli? Bryggeriforeningen klarte å manøvrere seg til en forlengelse av tillatelsen til å brygge eksport, og etter dét var tanken om et forbud mot eksportøl helt død.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-07-11

Øleksport til Sverige

Passfrihet ble innført mellom Norge, Sverige, Danmark og Finnland 14. juli 1952. Fra da trengte ikke innbyggerne i disse landene pass når de passerte felles grenser. Det finnes en øl-vinkling på dét.

Allerede 19. juli rapporterte Haldens Arbeiderblad at de merket pågang av svensker som trakk over grensa for å kjøpe øl. Idag er det vel helst omvendt, at nordmenn drar til Sverige for å kjøpe alkohol, men i 1952 var forholdet omvendt. HA skriver under overskriften «Passfriheten fører til eksport av "eksport" fra Halden til Sverige»:

– Vi merket det med en gang passtvangen ble opphevet, sier en ølhandler vi har snakket med. Det ser ut til å komme mange svensker som bor på ferie på den svenske siden over til oss. De kjøper en god del øl og drar så av gårde igjen. Mange spør oss hvor mye de kan ha med over grensen så det er sikkert at de tar det med seg. Ved siden av kundene i de svenske grensetraktene har vi et jamt innrykk av svenske turister hele dagen. De har hørt om det norske ølet, og skal naturligvis smake på det. For det alt vesentlige er det eksportøl som kjøpes. Det har man jo ikke i Sverige, og denne ølsorten ser ut til å være svært populær blant svenskene.

Pils fra Schous bryggeri, for eksport, trolig til det amerikanske markedet, fordi de mangler styrkeangivelse og har volum oppgitt i fl.oz
Digitaltmuseum.no/Teknisk Museum foto: Sohlberg Foto, opphavrett CC BY 4.0
Schous pils
Ved siden av øl, gikk det også endel i margarin, flatbrød og geitost i denne grensehandelen. At det var stor trafikk av svensker vitner et hjertesukk som en journalist mottok:

Man skulle tro at Østfold var en del av Sverige, sa en billist vi snakket med i går. Han hadde kjørt fra Halden til Fredrikstad, og faktisk bare møtt svenskebiler unerveis. Det var nesten et særsyn å se en B-bil [dvs Østfoldregistrert bil].

En ting var at svenskene trolig hadde bedre kjøpekraft enn nordmennene, så det var vel ikke fullt så stort potensiale for handel den andre veien. Viktigere var det at Sverige gjennom det meste av 1900-tallet hadde dårligere – eller mer korrekt: svakere – øl enn Norge.

Derfor kom de over grensen når formaliteten med pass falt bort. Hjemme i Sverige fikk man øl opp til 3,5%, mens i Norge holdt pilsneren opp til 4,7%, og man kunne få eksportøl og bokk på 5,5-6,5%. Svenskene måtte dra til Norge for å få tak i godt og sterkt øl – eller til Danmark, men det er en annen historie.

Sverige fikk nemlig ikke sterkøl før i 1955 – om vi ser på tiden etter første verdenskrig. Fra 1917 og frem til 1955 var det sterkeste ølet svensk klasse II, som gikk opp til 3,5% ABV – eller egentlig 2,8% ABW, for Sverige holdt på vektprosent i stedet for volumprosent for øl helt frem til 1993. Rett nok ble klasse II litt utvidet i perioden 1922-41 og kunne brygges opp til 4,0% ABV (egentlig 3,2% ABW), men etter 1941 ble ikke denne styrken brygget.

Det var først i 1955 at svensk klasse III – eller sterkøl – ble innført. Ølet kunne da holde en styrke helt opp til 5,6% ABV (egentlig 4,5% ABW). Sett med det perspektivet måtte Norge i 1952 fortone seg som det reneste øl-Mekka, med både sterkøl og «skikkelig» pilsner og bayer i norsk skatteklasse II.

Dette kan være nyttig å ha i mente når vi beklager oss over hvor ille det var med utvalg, styrke og smak på norsk øl før mikrobryggeriene kom. Det var verre i Sverige. Og enda verre var det på Island, der alt øl var forbudt mellom 1915 og 1989.

Situasjonen i Sverige snudde seg ikke før i 1995, da svenskene fjernet den øvre grensa for sterkøl. I Norge ble på omtrent samme tidspunkt sterkølet flyttet inn på Polet, og den øvre grensen for øl på 7,0% ble ikke fjernet før i 1999. I tiåret etter årtusenskiftet var det stort sett nordmenn som dro til Sverge for å kjøpe øl, og det skulle ta mange år før Polet kunne nærme seg å konkurrere med Systembolaget på utvalg.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-07-10

Eksportølets skapelse

Det norske eksportølet er ølet de fleste dagens ølnerder har hørt om men aldri smakt. Rent bortsett fra at det faktisk var godt, så ligger det også mange interessante historier bak eksportølet. Aller først skal vi se på dets opphav.

En tilsnikelse! – det var hva avholdsbevegelsen mente om det norske eksportølet, og skal jeg være ærlig, så hadde de mye rett i det. Med urealistisk optimisme og enkelte hvite løgner så eksportølet dagens lys.

Annonse og kunngjøring ifm bokkølslippet i 1947
Kilde: Hardanger 18. november 1947, Nasjonalbibliteket
Bokkøl i 1947
Norske bryggerier drev med liten, men systematisk eksport av øl tilbake til i hvert fall 1860-tallet. Utfra annonser vet vi også at det tidvis ble omtalt som eksportøl. Men det er først etter krigen at eksportølet i mer moderne betydning oppstår. Da får vi to øltyper: lys eksport og mørk eksport, der 1800-tallets «eksportøl» var mer en betegnelse et markedssegment mer enn det egentlig var en øltype.

Skal vi forstå eksportølet, må vi tilbake til 9. april 1940. Etter den tyske invasjonen i Norge ble det ressurssparing på alle områder – ikke minst på korn, og dermed malt. Ølet ble brygget ned … og ned gjennom hele krigen. Ved freden i 1945 var det vel bare landsøl å få tak, det vil si en pilsner-type lettøl på maksimalt 2,5% – og hvem vet vel om bryggeriene brygget den på «full» styrke?

Tingenes øltilstand passet avholdsbevegelsen godt. De innså nok at det var vanskelig å holde igjen klasse 2 (dvs inntil 4,7%), men sterkølet i klasse 3 (dvs inntil 7,0%) ønsket de å demme opp for. Pilsner kom tilbake 21. januar 1946. Bayer kom 15. juli 1946. Men sterkølet lot vente på seg. I Norge på denne tiden hadde fantes det primært tre sterkøl: bokkøl som ble solgt året rundt, samt sesongølene jule- og påskeøl – også kalt vårøl.

Bokkølet kom tilbake på markedet først 24 november 1947, i tide til å fungere som juleøl. Bryggingen ble imidlertid stoppet i oktober da det ikke var mer bygg. Man solgte ut lagrene og salget ble formelt stoppet da 31. desember samme år, selv om jeg mistenker at mange selvere gikk tom lenge før det.

Dette var den sørgelige situasjonen vinteren 1947-48. Det var kort og godt ikke nok malt å brygge på – i hvert fall var det argumentet. Bryggeriene forhandlet med forsyningsdepartementet om kvoter av bygg som kunne gå til malt og ølbrygging. Gjennom bryggeriforeningen forsøkte de stadig å få reservert korn til brygging av sterkølene, men situasjonen var fastlåst: bokkølet i 1947 var en kortvarig affære, mens juleøl og påskeøl lå helt i det blå. (Spoiler alert: Et øl navngitt som juleøl skulle ikke komme tilbake på markedet før i 1956, og et øl navngitt som påskeøl kom i praksis aldri tilbake.)

Bryggeriene var frustrerte. De ønsket å gjenoppta bryggingen av sterkølene, men den evinnelige «ressurssituasjonen» stakk hele tiden kjepper i hjulene. Jeg kan ikke forstå annet enn at de må ha satt seg ned og planlagt hvordan de skulle komme i mål via en omvei: norsk øleksport. Og dermed var eksportølet født.

Egentlig handlet det om skinnargumenter – fra begge sider. Avholdsfolket hadde tapt forbudstiden og kunne ikke argumentere med at de ville «forby» ølet. Dessuten var brennevinssalget frigitt, og da kunne man vanskelig legge restriksjoner på øl. Men de kunne argumentere med at det ville være ekstragavant å bruke korn til øl, når man hadde for lite nasjonalt sett. Bryggeriene argumenterte med at om man eksporterte ferdige ølet, så var det egentlig ikke import dersom man importerte råvarer som korn eller malt – og dessuten ville det gi landet hardt tiltrengt valuta. Ahhh … valuta! Intet får realpolitikere til å kompromisse som tanken på skatteinntekter og penger å bruke på gode saker.

Valuta-argumentet må ha vært «deal-closer'en» for Bryggeriforeningen, og eksportølet – eller øleksporten – var en nødvendig ingrediens.

Den 3. september 1948 kunne direktør Platou i Bryggeriforeningen fortelle Aftenposten at de hadde fått tildelt 15.000 tonn dansk bygg, hovedsaklig for å brygge eksportøl. Jeg vil tro det burde holde til rundt 50-60 millioner liter øl, eller tilsvarende sjettedelen av Norges ølforbruk idag. Det var med andre ord en meget betydelig mengde øl. Haldens Arbeiderblad gjengav det under overskriften Export av øl skal gi oss hard valuta! og Platou fortalte at de fleste av landets 24 daværende bryggeri var i gang med eksportølbryggingen. Han fortsatte:

Vi har allerede eksportert øl til Belgia – hvilket har skaffet oss meget kjærkomne belgiske franc – en del er eksport til Det nære Orient [Midt-Østen], en del er eksportert til Østen [Øst-Asia] og en forholdsvis betydelig eksport vil finne sted til Frankrike i henhold til den nye handelsavtalen.

Eksporterte Norge øl til Belgia i 1948? Ja, tydeligvis. Man skulle tro belgierne hadde nok øl og bryggerier selv, men vi skal huske på at krigen gav langt større materielle skader i Belgia enn i Norge. Kanskje var mange bryggekjeler smeltet om for ammunisjon … hva vet jeg?

Platou er litt vag om hva det vil innbringe av valuta, for det avhang visstnok av mangt og mye. På spørsmål om kvaliteten til ølet svarer han:

– Vårt eksportøl er av førsteklasses kvalitet. Populært kan jeg kalle det «Vårøl» eller «Påskebrygg». Det har alkoholinnhold på 6,25 pst. og pilsner- og bayerøl har 3,5 pst.

Her bekrefter han implisitt at det er det gamle påskeølet man brygger. Det er også interessant å se at man i Norge like etter krigen la pilsner og bayer så lavt som 3,5%. Det er jo faktisk tilsvarende dagens svenske folköl i butikkstyrke. Den gamle norske skatteklasse 2 gikk fra 2,6-4,7%, så man hadde lagt seg midt i styrken, formodentlig for å spare på kornet under den rådende «ressurssituasjonen».

Jeg må sitere et annet, ganske oppsiktsvekkende sitat fra Platou i denne sammenhengen. Det er argumentene for andre fase av Bryggeriforeningens plan. Mens første fase var å importere korn som kunne maltes og brukes for å brygge øl vi kunne eksportere, så var andre fase å parallellselge dette eksportølet på hjemmemarkedet.

– Blir det bokkøl til julebordet i år?

– Vi ser gjerne at så blir tilfelle, men det spørsmålet må myndighetene svare på. For vårt vedkommende ville det være av stor betydning at bokkølet blir omsatt innenlands. Det tar nemlig 4-5 måneder fra ølet er produsert til det er ferdig til salg. Før og etter denne tid er det ikke av toppklasse. Skulle vi for eksempel brenne inn med et større kvanta eksportøl en tid – det kan ta en viss tid før avtalene blir brakt i havn – vil kvaliteten gå ned, og vi taper på det. Ved innenlands omsetning vil vi oppnå mer kontinuitet, og nevnte faremoment vil da forsvinne.

For øvrig mener direktøren at de 15.000 tonn bygg er tilstekkelig til produksjon også for innenlands omsetning av bokkøl. Videre peker han på at kornproduksjonen ute i verden for tiden er så lys at det ikke skulle være noe å si på at man produkserer ølsorter med mer maltinnhold, og derved bedre kvalitet enn pilsnerøl og bayerøl.

Takk! Her er direktøren i Bryggeriforeningen sitert på at bokkøl har bedre kvalitet enn pilsner og bayer. Bare sånn at vi har det dokumentert :-) Og sier han ikke her at bokkølet har én måneds optimal kvalitet, 4 måneder etter brygging? Seriøst, dette er tull. Det kan virke som eksporten av øl til blant annet Belgia på det tidspunktet var bokkølet fra 1947 – et øl som dermed fikk rolle som tre øltyper: bokkøl, juleøl og mørk eksport.

Og dessuten ser vi her omrisset av tredje fase av argumentasjonen: når vi har så mye korn igjen av de 15.000 tonn fra Danmark, så har vi sikkert nok til å brygge også andre sterkøltyper her hjemme – ihvertfall dersom eksporten feiler.

Direktør Platou har tydeligvis innsett at det hele må tallfestes bedre, for måneden etter, den 18. november 1948 er han igjen intervjuet i Aftenposten. Nå tallfester han Statens inntekter av eksporten kan bli 10 mill kroner. Han trekker også frem at Etter fattig evne har enkelte bryggerier vist interesse for regjeringens appell og solgt øl på oversjøiske markeder for omkring 1 mill kroner i år. En tidobling er vel ikke umulig med litt hard innsats?

Men vent, sammenlikner vi ikke epler og pærer her? Den millionen det ble solgt for i 1948 er omsetning, mens det Platou forespeiler for statskassen er avgifter, hvilket er et subsett av omsetningen. Her hadde det vært interessant å vite hvilke skatter Platou tar med. Jeg mistenker at han maler med bred pensel når han estimerer hva Staten kan tjene på dette. Og jeg mistenker at han senere ville argumentere for færrest mulige skatter på eksportert øl.

Og feilet eksporten? Som vi senere skal se, var Platou skremmende sanndrømt når han fryktet at det kunne bli kluss med avtaler og lisener og slikt. Og da var det godt at man kunne parallellselge ølet på hjemmemarkedet.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-07-08

Brygging med «sjak»

Det er endel ingredienser du ikke ønsker i ølet ditt – selv ikke innenfor tradisjonen med «extreme brewing». Svimling, Lolium temulentum, er én av dem. Likevel har det vært brukt. Hvorfor?

Det startet med en obskur referanse jeg snublet over – som slike postinger så ofte gjør. I 10 års dagbok for 8. juli står det blant annet om denne dagen: Det ble også høstet «sjak» — et ugress som liknet litt på bygg i åkeren. Hvis denne ble blandet i maltet under bryggingen, ble ølet så sterkt at mange sovnet av det. Denne boka er full med mange interessante men løse tråder om tidligere tiders tradisjoner, men den er relativt tvilsom rundt øl-tradisjoner … for eksempel tidfestet den høstingen av humle til rundt 7. juli. I praksis er boka et folkloristisk sammensurium uten dyptpløyende kvalitetssikring. Men «sjak» var nytt for meg.

Svimling (Lolium temulentum) fra Winklers bok om giftige planter.
Wikipedia/Eduard Winkler, opphavrett CC BY 2.0
Svimling
Hva er denne «sjaken» som ble brukt i ølet? Jeg tror vi snakker om planten svimling, eller Lolium temulentum, eller darnel på engelsk. Det er en plante som er mer knyttet både til hvete- og byggåkere. Noen mener at det bibelske uttrykket å skulle «skille kliten fra hveten» egentlig refererer til svimling som vokser i åkeren. Merk også at man ikke må blande svimling sammen med meldrøye, som er en sopp som vokser på kornet, ikke en ugressplante som vokser i konkurranse med kornet. Meldrøye er heller ikke noe du ønsker å få i ølet ditt … men annen plante og andre virkestoffer. Jeg har selv fått meldrøye i kommersielt malt.

Ordet «sjak» er mystisk. Jeg finner det ikke i et kursorisk søk på norske kilder. Det nærmeste jeg kommer er den dansk-bayerske botanikeren Georg-Christian Oeders Nomenclator Botanicus zum Gebrauche bey der Flora Danica, København 1769. På side 183 lister han navn for Lolium temulentum som Heire. Heiregræs. (D.) Svingel. Dude. (N.) Svimling. Byg Svimling (N.) Skiak, Sjak. Skeak. (Nidros.) Siden han skriver i unionstiden, lister han navn fra ulike steder i Danmark-Norge. «Nidros» må refere til Trondheimsområdet. Andre stedsnavnsreferanser på samme side (i tillegg til N. og D.) er: Söndm, Numed, Indh, Strind, Naustral, Romsd, Lapp – som i hvert fall burde referere til Sunnmøre, Nummedal, Innhered, Romsdal og Finnmark. Det burde styrke teorien om at «Nidros.» er en referanse til Trondheim. Den latiniserte formen «Nidrosiensis» ser ut til å være en gammel middelaldersk form, mens «Nidarosiensis» (med «a») muligens er en tilpasning i nyere tid til navnet «Nidaros».

Jeg skulle gjerne ha knyttet navnet «sjak» sterkere mot planten svimling for å utelukke at det var snakk om en annen plante. Men jeg har tross alt ikke funnet noen indikasjoner som knytter det mot noen andre planter, så det får holde.

Hva er egentlig denne planten svimlings rolle i øl? Når vi idag snakker om sterkt øl, tenker vi på alkoholsterkt øl med høy ABV. Men det finnes andre betydninger av «sterkt». Det var to måter å vurdere ølets styrke på i gamle dager. Man kunne vurdere det utfra smaken: jo mer det reiv munn og svelg, jo sterkere var det. Utfra samme prinsipp har man ved «brygging» av enkeltdestilatet waragi i Øst-Afrika i nyere tid tilsatt for eksempel batterisyre, og i England på tidlig 1800-tall dokumenterte den ufortjent dårlig behandlede Frederick Accum en rekke tilsommme tilsetninger til øl over temaet: dersom det river i halsen, så må det være godt og sterkt.

Den andre måten å vurdere ølets styrke på var utfra fylla. Jo hardere, lengre og villere den ble, jo sterkere var ølet. Det gjaldt vel for bakfylla også, som med svimling visstnok kunne vare noen dager. Her nærmer vi oss nok motivasjonen for å ville ta med svimling i ølet. Effekten av svimling er svimmelhet, sjangling, hodepine, synsforstyrrelser og brekninger – alt sammen noe som kan overbevise drikkeren om at ølet var sterkt og godt. Men den kan ifølge urtekilden også gi en beroligende eller narkotisk virkning. Det finnes en fascinerende teori rundt svimling om at det ikke egentlig er planten som produserer giftstoffet temulin, men noen sopparter som lever symbiotisk i svimling og vokser seg gjennom hele planten og ut i frøene. Dermed infiseres også frøene og neste generasjon med svimling. Akkurat det er både kult og litt kvalmende.

Merk: at i tilstrekkelig alvorlige tilfeller er forgiftningen dødelig. Derfor vil jeg sterkt fraråde å eksperimentere med denne planten.

Sjansen for at du får svimling fra åkeren idag er liten. Korn filtreres og sorteres godt nok til at svimling i stor grad har forsvunnet fra åkerne. Ja selv bryggeriene – i hvert fall de største – har maltmøller som sikter ut fremmedlegemer fra malten, enten det er stein eller frø fra andre planter enn bygg.

Tiårskalenderens påstand om at man samlet svimling – eller sjak – til bruk i øl er jeg litt skeptisk til. Man har nok fått det mer eller mindre frivillig med via normal høsting av bygg, men jeg stusser på om man eksplisitt har samlet det for å bruke til brygging. At det har endt opp i øl er utvilsomt.

Carl Linné skrev om øl med svimling: Råneöl från Gotland är illa beryktat på grund av att Lolium [dårrepe] kommit in bland kornet. Gör dem som dricka det berusade och blinda. Svimling gir muligens ikke blindhet, men den kan gi synsforstyrrelser samt at den skal utvide pupillene, hvilket jeg antar kan gi sterkere synsinntrykk og lysømfintlighet.

Stephen Harrod Buehner siterer Maude Grieve på at «[...] one of the common names for darnel was "cheat", from its use as an adulterant of malted wheat and barley. A custom that, she notes in 1931, "has not been entirely abandoned".» Han påpeker at svimling gjorde ølet billigere, ikke så mye fordi det erstattet byggmalt som sukkerkilde for gjæringen, men fordi det gav en alternativ «fylleeffekt», selv om ølet var tynt, billig og alkoholsvakt. Buhner er selvfølgelig tilhenger av å brygge svimling-øl, men han er jo lettere sær, og han ser ut til å drikke alt som innholder noe tvilsomt.

Jeffrey Patton forteller at britisk lovgivning på 1870-tallet for å motvirke uheldige tilsetninger i øl eksplisitt nevnte svimling, forøvrig i tillegg til opium, hamp og stryknin. Han mener også bruken var bevisst, ikke bare en effekt av at det ble høstet sammen med vanlig korn.

En rekke navn på denne planten er ekvivalent med ordet «svimling», idet de refererer til dens fylleaktige rus. Det omfatter også det latiske temulentum som kommer fra temetum (berusende drikk) og endelsen ulentus (full av).

Svimlingens negative egenskaper har vært kjent lenge. I England hadde man lollardene gjennom hele 1400-tallet. Det var en religiøs bevegelse som riktignok ble slått ned, men som på mange felt var langt mer i takt med den senere protestantismen. Et forslag til opphavet til navnet på dem, var at det var implisitt og nedsettende beskyldning om at de hadde ruset seg på svimling.

Men hvorfor skulle «sjaken» høstes i disse dager, fremfor på høsten sammen med kornet? Tross alt kommer den inn blant kornet nettopp fordi den er så vanskelig å skille ut når den står på åkeren. Her må vi se på hva ti-årskalenderen skriver umiddelbart før referansen til høsting av sjak: «Kjell Sviebygg ble dagen (8. juli) kalt mange steder, og det navnet henspiller på engene som nå var fullvoksne og svært utsatt for tørke. Det var om å gjøre å få høyet i hus.». Navnet Kjell Sviebygg kobles til St. Killian, den irske misjonæren som er bayersk skytshelgen, og som kalles Kjell Fut på norsk. Ordet «Sviebygg» er av andre forfattere koblet til at kornet skulle få tørke på åkeren nå på høysommeren. Dog, kanskje var dette tidspunktet da man slo høyet, og kanskje endel først samlet inn frøene fra svimlingen som vokste på engene som skulle slås? I så fall brukte man svimling eksplisitt som rusgivende stoff i øl.

Jeg våger å trekke den konklusjonen at «sjak» må dreie seg om en dialekt-form – muligens trøndersk – for svimling. Ikke bare understøttes det av Oeder, men både bruken og virkningen slik den er beskrevet er konsistent med beskrivelser på bruk av svimling i øl.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-07-07

Øl og miljø

Bør det være glassflaske eller boks? Delvis går det på kvalitet, delsvis går det på følelser, delvis går det materialegenskaper som varmeledningsevne, lystetthet og BPA. Men valget av emballasje har også et miljøaspekt med noen interessante problemstillinger.

Et poeng som taler til ølboksens fordel fremfor flasker, er transportkostnader og gjenvinning. I gamle dager var gjenbrukbare panteflasker det miljøvennlige alternativet fremfor engangsbokser. Idag er panteflasker på vei ut. Vi ønsker heller ikke å begrense oss til det lokale ølet. Det er noe sidrumpa 1970-isk over kun å drikke det lokale bryggeriet på panteflasker.

Ølbokser
Kilde: PublicDomainPictures.net, opphavrett: Public Domain
Ølbokser
Boks er billigere og enklere å transportere pr liter øl enn flasker. Det samme gjelder håndtering av tombokser i forhold til tomflasker. Med globalisering er gjenbruk blitt miljøfiendtlig i forhold til lett og gjenvinnbar engangsemballasje – for vi kan jo virkelig ikke transportere tomgodset tilbake til produsenten i et fjernt land.

Det hender vi blander sammen «gjenbruk» og «gjenvinning». Gjenbruk betyr at vi bruker gjenstanden om igjen, mens gjenvinning betyr at vi gjenbruker materialene i gjenstanden. Derfor kildesorterer – gjenvinner – vi idag glassflasker så de kan smeltes om og bli til nye flasker, mens man tidligere pantet – gjenbrukte – flaskene så de kunne vaskes og fylles på ny. Bakgrunnen er ikke så mye på at miljøaspektet har endret seg, men at våre forventninger til bredde i utvalg er annerledes idag.

Går vi enda litt lengre tilbake, ble ølet i stor grad levert på tank eller fat, ikke på flaske. Langt nok tilbake i tid var det til og med vanlig å fylle kanner for å ta med hjem til middag eller annet «hjemmeforbruk». Dermed var man enda mer bundet opp mot lokalt øl som ble levert i bærekraftig, gjenbrukbar og miljøvennelig emballasje – noe vi idag oppfatter som gammeldags og utvalgsbegrensende nærmest til det konkurransevridende.

Under ligger en forventning om at all verdens øltyper og ølmerker skal stå på våre lokale butikk- og pubhyller. I gamle dager solgte butikken den lokale bayeren og pilsneren, samt den lokale bokkølet i mer urbane strøk, og det fikk du klare deg med. Med dagens ølglobalisering er pantesystemet en logistisk umulighet. På den andre siden kan vi spørre oss om det grunnleggende miljøproblemet med glassflaskene er transportutfordringene eller vår forventning om et allestedsnærværende bredt geografisk utvalg av øl. Som all problematikk rundt søppel og avfall er det ikke utelukkende et spørsmål om materialvalg, men om forbrukeradferd.

Eller spissformulert for et liknende problem: Er det miljøvennlig å fly med den energieffektive Dreamlineren til Norwegian når du skal shoppe i New York? Strengt tatt er vel rett svar «ja», men på et overordnet nivå er et enda rettere svar at det miljøvennlige ville vært å shoppe lokalt i stedet for å dra over Atlanteren – ja, kanskje til og med slutte å «shoppe».

Jeg spår at diskusjonen rundt boks eller flaske ikke kommer til å dø hen med det første. Strengt tatt er det en diskusjon med flere mer eller mindre disjunkte problemstillinger, der logistikk og avfallshåndtering bare er to enkelttema.

Og en liten hjemmelekse til ettertanke: hva ville du velge dersom det skulle vise seg at bredt ølutvalg og miljøvern ikke er helt kompatible? Trenger vi egentlig å drikke en vare som består av omkring 90% vann og som kanskje er produsert i og transportert fra tørkerammede deler av USA og Australia, når du har ypperlige lokale øl?

Og om svaret er «nei»: ville du faktisk vært villig til å ta konsekvensen av det for dine egne valg av øl? … sånn rent hypotetisk.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-07-06

Ølbolleinnskripsjoner

Øltyper endrer seg, men også drikkeskikker endrer seg, og ikke minst utstyret man skjenker og drikker med. Her er en oversikt over noen innskripsjoner på ølboller som strekker seg over flere lang tid.

Ølboller var et felles drikkekar som kunne gå fra person til person rundt bordet. Skikken med å sende den rundt gjorde det sikkert lettere å fokusere på skålene som utbragt. Liksom en stafettpinne gikk ølbollen rundt og den som fikk den både utbragte en skål og drakk. Det satte vel også et felles tempo for festingen, i motsetning til idag, da hver og en kan drikke i sitt eget tempo. Man kunne vel drikke lite eller mye, men man hadde mindre styring på om man drakk sjelden eller ofte.

Ølbolle med innskripsjon («Drik af mig saa…»).
Kilde: Digitaltmuseum.no/Sunnhordland Museum, opphavrett CC BY-NO-SA
Ølboller
Jeg mistenker at vi ikke skal legge for mye vekt på denne sendingen av ølbollen rundt i laget. Det er et vakkert og romantisk bilde, og den kan nok ha hatt sin misjon som en rituell og offisiell runde med skåling, og det er godt dokumentert at man drakk slik. Men jeg ser for meg at det ikke var den eneste skikken å innta drikkevarene på. Antakelig var det vanligste mer selvbetjening og fri flyt av drikkevarene, i hvert fall litt utpå kvelden. Vi vet også at i mange sammenhenger var det helt vanlig med personlige drikkekar slik vi er vant til idag, selv tilbake til før reformasjonen, og spesielt på større fester i urbane strøk.

Disse innskripsjonene er hentet fra beskrivelsene av gjenstander som det er lagt ut bilder av på digitaltmuseum.no, og de gir et relativt godt bilde av typiske innskripsjoner på ølbollene.

Gøt øl min ven. Guri Johans Datter anno 1807

Øl eller ikke Blib På Dette sted Vil I Være Da Med Ære Drik og Ønsk Øll 1799 J K S H Løftig

Bær mig til den række Tønse og lad gaat Øl i mig ... Snor om 1831

Jeg er Festemøens ven og følger mor til Kielderen i gein J:A:D:E:

Her sad en Mand hos mig i Nat. Han fraløb baade Sko og Hat. AOSO 1830

Jeg er Bolde rund og Trind, Drik af mig Til det Skrik dit Skind - 1782

Jeg er en Bolde rund og Trind, Drich af mig til det sprich i dit skiend

Drik vad Du Tørster, ei vad du Løster. Drik til Made maa her Rådes 1865

Ber meg til den Ret Tönde saa gaat Öl i meg Rinne Anno 1812

Drik mens du tørster, tønden har en søster.

Drik du et mus av mig vil av dig sige Men gjør du uprør i mit hus må du vige

Lad en anden Laare dig, ikke din Mund, en fremmed, og ikke dine Leeber. Aar: 1872

Drik af mig om Jeg er liden Du kan en større faa med tiden. Lars Larssen Jon-nes 1823

Drik af mig saa faar du mod thi Jeg er dannet av Olkerrod Lars Søn Staveland 1842

Når det står fire bokstaver foran årstallet og det ikke er «anno» og nest siste bokstav er «S» eller «D» er det trolig initialer, dvs et navn à la Peder Olsen Tangen, som ville forkortes «POST».

Det som er interessant er fokuset på at det er bollen som taler til drikkeren. Det er liksom gjenstanden beskjeles og forsøker å fortelle drikkeren noe. Det minner egentlig litt om gamle runeinnskripsjoner à la «X reiste meg til minne om Y, far sin.» Dette kan kontrasteres til mer moderne former for innskripsjoner à la «NN lot denne stein reise til minne om ...» eller bare «til minne om …»

Hvordan står disse innskripsjonene i forhold til de skålene man utbragte når man drakk av dem. Tja, det virker som det er dårlig overlapp. For det første har man påført dem eierens navn, ikke navnet til dem man skåler for. Og jeg har ikke sett noen som går i retning av typiske skåler for fred og god avling. Forbausende få har religiøse motiver, selv om det var en vanlig skål, i hvert fall frem til reformasjonen men også i lang tid etter. Dessuten er få av innskripsjonene holdt i et format som ville fungere som en skål.

Vi kan også se hvordan enkelte innskripsjoner har blitt gjenbrukt på nye boller. For eksempel i listen over finner vi «Jeg er bolle rundt og trinn» i to varianter. Mange innskripsjoner er generelle fyndord, og mange er påmalt før bollen er solgt på markeder. Men samtidig utviklet dette seg til serieproduksjon, slik at noen solgte umalte boller, skåler og kanner – gjerne omreisende på markeder. Da kunne man kjøpe en bolle, male den selv eller få det gjort hos noen lokalt. Det er også mulig at man kunne få en ferdig malt bolle eller skål, der det kun gjenstod å male på initialer og årstall.

Dessverre er mange av registreringene i digitaltmuseum.no litt dårlig transkribert, sikkert dels fordi de ikke er i så lesbar skrift, og kanskje delvis fordi dette har vært en batchregistrering som skulle gå litt fort. For eksempel er transkripsjonen Drik til Made maa her Rådes suspekt fordi lyden «å» transkriberes på tre ulike måter. En annen ting er bruken av store bokstaver, som man burde forvente brukes i alle substantiver, ikke bare navn, og i starten av verselinjer. Men det er i transkripsjonen brukt inkonsekvent på en måte som jeg tror skyldes transkripsjonen.

Disse ølbollene var stasgjenstander. Men man må vel anta at det var de stasligste ølbollene som ble best tatt vare på. Det er et digert antall som har overlevd. Og det er forøvrig ikke bare ølboller, det er øldankarer, ølskåler, ølhøner, osv. Det er ypperlig beskrevet i boka Drikkestell for øl i Trøndelag av Ole Grefstad.

Det blir noe litt rituelt over ølboller og annet drikkestell når man kommer ut sent på 1800-tallet. Fra andre kilder vet vi at det generelt gikk ned med ølbryggingen på gårdene, delvis ble det overtatt av kjøpeøl fra de nye bryggeriene og delvis ble det fortrengt av hjemmebrenningen. Likevel lages det nye ølboller, til tross for at skuffer og skap allerede burde vært fulle av gamle. Jeg antar at det «skulle» være ny ølbolle i forbindelse med bryllup eller at man overtok gården, altså at man skulle ha sin egen ølbolle med sitt eget navn.

Aspekter av denne skikken har vel overlevd til våre dager i form av sølvskjeer, som selges som dåpsgave eller tilsvarende, enten mottakerens familie har nok bestikk eller ei. Ungen skal liksom ha sølvbestikk, og det skal være inngravert med navn og årstall.

Et annet aspekt ved ølbollene var konseptet med bearlag. Det var uformelle kretser der det var uskreven skikk at man inviterte hverandre på fest. Skulle du ha bryllup, måtte du be de andre gårdene i beerlaget, men du forventet også å komme på bryllup hos dem. Det var nesten som en utvidet familie. Innen et bearlag kunne man ha plikt til å stille med ølbolle. Derfor kunne det å ha en ølbolle ikke bare en statusting ved å eie en prydgjenstand, men det var også en slags obligatorisk billett til et medlemskap i lokalsamfunnet.

Ølbollene forsvant, og det er en øl-connection der også. Pasteurs arbeide med sykdommer var delvis relatert til kvalitetsproblematikk rundt øl og andre gjærende væsker. Det gjorde at man kunne rendyrke gjær og skape et enda mer konsistent og holdbart øl. Men Pasteur og andres arbeide gjorde også at man forsto hvordan smittestoffer til sykdommer fungerte, og fant ut av hvordan de spredde seg gjennom for eksempel spytt på felles drikkestell. Især tuberulose var fryktet. Dermed ble ølbollene permanent satt bort til pryd.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-07-04

Ølkunngjøringer vår 1883

Greit, dette kan bli temmelig øl-nerdete. Her starter en ny serie som går på norsk ølhistorie, utfra spor i forgjengeren til Norsk Lysningsblad.

Når man ser på historie er primærkilder viktige. Det er skrevne kilder som enten er samtidige med en hendelse eller som ført i pennen av personer med førstehånds kjennskap til hendelsen. En viktig primærkilde til norsk bryggerihistorie er Norsk Kundgjørelsestidende, senere Norsk Lysningsblad. Jeg skal gå over årgangene og gjengi annonseringer og kunngjøringer som er bryggeri-relevante. Joda, jeg vet at dette er temmelig kjedelig stuff for de fleste, men noen vil før eller senere finne gullkorn her når disse er søkbare via Google, så hold ut eller hopp over.

Dessuten er mye av dette interessant i seg selv. Endel av dette forteller en ukjent historie eller utfyller annen, kjent historie. Ikke minst gir det presise datoer og knytter enkeltpersoner til bryggeridriften. Og dessuten er informasjonen her verd å bli søkbar for Google og andre søkemotorer.

Vi starter med første halvår av årgang, som var vårhalvåret 1883.

Først ut er en kunngjøring fra 12. januar 1883 som repeteres dagen etter, der det varsles at Schreiners Bryggeri omdøpes til Throndhjems Bryggeri fra årsskiftet 1883/84. Bryggeriet hadde vært drevet av familien Schreiner siden rundt 1839, men hadde gått ut av slekten selv om nye eiere fortsatte å drive det under dette navnet.

Firma-Anmeldelse.

Til Magistraten i Throndhjem.

Vi give os herved den Ære at meddele, at den af os hidtil under Firma Schreiners Bryggeri drevne Bryggeriforretning, vil fra 1ste Januar næste Aar blive fortsat under Firma: Throndhjems Bryggeri.

Throndhjem den 29de December 1882.
Jenssen & Co.
N. Jenssen & Sønner.
I. G. Matzow.

Modtaget 30/12 82. Gebyhr 2 – to – Kroner. Strøm.

Trondhjems Bryggeri må ikke forveksles med Trondhjem Aktiebryggeri. Såvidt jeg husker kjøpte sistnevnte opp førstnevnte rundt første verdenskrig. Denne bekjentgjøringen kommer forøvrig like etter en bekjentgjørelse om Throndhjems Brændevinssamlag, for utskjenking og salg av «brennevin og andre drikkevarer». Dette samlaget lå forøvrig i de lokalene som idag huser Bakke Brygg i Trondheim.

Jeg vil imidlertid trekke frem en tilsvarende kunngjøring for et samlag i Sarpsborg, publisert 9. januar, siden den eksplisitt nevner øl:

Til Sarpsborgs magistrat!

I henhold til lov af 3die Juni 1874 tillader man sig hervd at anmelde, at der under firma «Sarpsborgs samlag for Brændevinshandel» er stiftet et uansvarligt selskab, hvis øiemed er fra 1ste Januar 1883 at drive med handel med og udskjænkning af brændevin, øl, mjød, vin og cider m. m. i Sarpsborg.

Samlaget bestyrelse består af undertegnede Nils Severin Olsen, Mikael August Lund og Hans Jacob Holter, og til at forpligte samlagets udfordres der underskrift af 2 af bestyrelsens medlemmer, der tegner: «Sarpsborgs samlag for Brændevinshandel» ved (2 ller 3 bestyrelsesmedlemmers underskrift). Med hensyn til samlagets forhold til trediemand forøvrigt henvises til vedliggende exempar af samlagts vedtægter.

Sarpsborg, 6te Januar 1883.
Nils Sev. Olsen.   M. A. Lund.   H. J. Holter.

Foranførte Anmeldelse er modtaget den 6te Januar 1883, efterat den i mit Overvær er bleven undertegnet av samtlige tre Udstedere, og anført i Firmaregisteret.

A. Lorentzen, Magistrat.

Den 2. februar selger kjøpmann Iver Lyche og bryggerieier Chr. L. Møller sine andeler i Fredrikshalds Mineralvandfabrik til sakfører Oskar Andersen Dietz. Det er muligens ikke ølrelatert. Bryggerieren er trolig Christian Møller, født 1826 i København, boende like i nærheten av det som i folketellingen i 1885 er angitt som «Bryggeriet», i hvilket er boende Fredrik Møller – formodentlig hans sønn – angitt som ølbrygger. Det ser ut til at Fredrik Møller overtok bryggeriet, som trolig var L'Orange's bryggeri fra 1835. Han er angitt som bryggerieier helt frem til han døde i 1906, da bryggeriet – kalt Møller & Co – ble slått sammen med Halden Ølbyggeri i 1907.

Den 8. februar melder Throndhjems Toldpakhus om uavhentede varer, blant annet en pakke med malt extrakt som kom fra uspesifisert sted i utlandet med pakkepost den 14. mai 1881. Eventuelle mottakere bør melde seg innen seks måneder, ellers blir maltekstrakten solgt til inntekt for «Toldkassen». Det er temmelig utrolig at de var villige til å oppbevare uavhentede pakker i så lenge som to år.

Dette var nok tiden for opprydding på tollagrene, for 14. februar melder Stavanger Toldpakhuse at det 12. januar 1881 ble innført via N. Folkedahl fra Hamburg noen varer som siden har vært uavhentede, blant annet 115 helflasker og 46 halvflasker med øl – i tillegg til hermetikk, soyaolje og sukker. Formodentlig var ølet ødelagt etter to års lagring.

Følgende kom 27. februar 1883 med gjentakelse dagen etter. Det gjelder også endring av et bryggerinavn. Erlanger bryggeri gikk forresten konkurs senere på 1880-tallet, men bryggeriet fortsatte som Akers bryggeri og Borch og Co.s Aktiebryggeri. Bygningen står der fremdeles, ved Bryn stasjon.

Firma-Anmeldelse.

Christiania, 22de Februar 1883.

Til Magistraten i Christiania.

I Forbindelse med Firma-Anmeldelse av 20de Juli 1880 anmeldes herved, at Aktieselskabet «Bryns Bryggeri» ifølge Beslutning, fattet i Generalforsamlinge d. 14de Juli 1882, fra idag forandrer sit Fimanavn til «Erlanger Bryggeri».

Undertegnede Henrik Dons afløses af Hr. G. Krogh som Medlem af Direktionen.

Ærb. Henrik Dons. L. Semb. Julius Norbye.

I Henhold til Ovenstaaende forpligtes «Erlanger Bryggeri» ved Bestyrelsen som fortiden bestaar af L. Semb, Julius Nordbye og G. Krogh.

Ærb. Henrik Dons. L. Semb. Julius Norbye.

Anmeldt for Christiania Magistrat den 23de February 1883 og anmærket i Firmaregisteret III, fol. 2 og 176. Gottfr. Hoffmann.

Det er meg uvisst hvorfor de valgte å assosieres med Erlangen. Rett nok er det en by med øltradisjoner – blant annet visstnok verdens eldste ølfestival Die Bergkirchweih – men byen er vel er mer kjent for sine hugenotter. Kanskje var Erlanger bare et passelig tyskklingende navn på et bryggeri, slik som Anheuser-Busch valgte Budweiser som navn, trolig mest fordi det lød passelig tysk?

Den 22. og 23. mai annonseres opprettelsen av Kronviken bryggeri på Vestlandet. Bryggeriet eksisterte ihvert fall ut 1800-tallet. Det må ha lagt sydøst for Store Lungegårdsvann, i nærheten av der Haukeland sykehus ligger i dag. I den tiden var byene oftest begrenset til bykjernen og den umiddelbart omliggende bymessige bebyggelse. Idag ville vi sagt at bryggeriet lå relativt halvsentralt i Bergen, men på den tiden var det teknisk sett altså ikke er bergensbryggeri. Det er imidlertid vanskelig å tenke seg at ikke Bergen var et viktig marked for ølet.

Til Fogden i Nordhordland.

Ifølge Lov om Firma-Registre av 3die Juni 1874 anmeldes herved, at et uansvarlig Aktieselskab er oprettet under Navn av «Kronvikens Bryggeri» for Tilvirkning og Salg af Øl. Bryggeriet anlægges paa Gaarden Solheimsbakken, Løbe-No. 316a i Aarstad Thinglag, hvor ogsaa Forretningskontoret bliver.

Ifølge Selskabets Love, hvoraf et Exemplar her medfølger [men ikke gjengitt] er Direktionens formand, eller i hans Forfald Viceformanden, i Forening med Bryggeriets Bestyrer alene berettiget til at underskrive Dokumenter, der forpligte Selskabet. for Tiden er Hr. Overtoldbetjent Ludvig Bekkevold Direktionens Formand, Hr. Salgter Besse Nielsen Viceformand og Her Kand. juris Peter Johan Norman Bestyrer.

Bergen den 7de Mai 1883.
Direktionen for Kronvikens Bryggeri,
Bekkevold, Besse Nielsen, Rasmus Rolfsen.

Underskrifterne vedkjent ved personligt Møde.
Nordhordlands Fogedkontor, 7de Mai 1883. C. Heiberg.

Den 7. juni 1883 kunngjør overrettssakfører Robsahm en mortifikasjonsstevning på vegne av Kristiania Bryggeri. Bakgrunnen er at Kristiania Bryggeri eide Maridalsveien 143, og det fantes en «forkommen» (=bortkommen) panteobligasjon på denne eiendommen. En tidligere eier, enkefru Grønneberg hadde utstedt den i 1863 på 300 speciedaler (=1200 kr) til sine to døtre. Panteobligasjonen var i mellomtiden borte, men det var et ihendehaverpapir som fulgte eiendommen, selv om eiendommen i mellomtiden var solgt. Derfor kunne en vilkårlig person som besatt den dukke opp hos eiendommens eier og kreve sine 1200,-. Bryggeriet ville trolig ha saken ut av verden, og betalte sikkert 1200,- til døtrene, men så lenge papiret var borte, måtte det mortifiseres for å unngå at bryggeriet kanskje måtte innfri det enda en gang i fremtiden.

Vi kan bare fundere på hvorfor Kristiania Bryggeri satt med eierskap til et lite arbeiderhus langt oppe i Maridalsveien, når de selv holdt til nederst i samme gate, 2,5 km unna. Dersom vi ser i folketellingene, hadde enkemadammen allerede fraflyttet huset i 1865, mens folketellingene i 1875 og 1885 ikke lister noen boende på denne adressen og i 1900 er den kommentert som ubebygd tomt. En klassisk måte de ble sittende med eiendommer på, var gjennom overtakelse som følge av stor leverandørgjeld på et serveringssted som gikk konkurs – men det er ingen indikasjoner på at det var tilfelle.

… vi fortsetter med høsten 1883 ved en senere anledning.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-07-02

Chevalier-malt

Det påstås at perioden 1850-1880 var det lyse britiske ølets glansperiode. Hvordan skal man kunne brygge øl fra denne perioden på en autentisk måte? Vel, der kommer man til mange problemstillinger, og ett av dem handler om byggslag.

I dag oppfatter vi Maris Otter som den kvintessensielle britiske, tradisjonelle malten. La meg ikke rakke ned på smaken, men opphavet er ikke så gloriøst. Det er et ungt maltslag, introdusert i 1966, og «Maris» skriver seg fra gateadressen der forskningsinstituttet holdt til: Maris Lane. Hva slags malt brygget de med før 1880? Stort sett Chevalier-malt. Hvorfor skiftet de? Det har med skattlegging å gjøre.

Frem til 1880 ble britisk øl skattlagt gjennom en maltskatt. Man betalte en fast skatt pr vektenhet malt. Vi hadde det samme i Norge fra 1858 og frem til 1913, hovedsaklig basert nettopp på den britiske skattemodellen.

Man kan jo mene at det må være det samme om man skattlegger malten eller alkoholen, så lenge satsene er korrekt avstemt. Men nei, det er mindre nyanser som blir svært betydningsfulle når man graver seg dypt nok. For eksempel, her hjemme gav overgangen i 1913 oss skatteklassene, som i praksis var det som etablerte 2,5%, 4,7% og 6,5% som klassiske norske ølstyrker.

Men tilbake til Storbritannia. Så lenge man skattla vekten av malten, ønsket bryggeriene helst å bruke bare den beste malten – den som gav høyest effektivitet. Tross alt, 1 kg malt skattet man like mye for, enten den gav godt eller dårlig utbytte. Man skulle tro at det ikke betød så mye, men engelske bryggerier brød seg om selv dette, sannsynligvis utfra reelle økonomiske betraktninger. For bønder og maltere var det vanskelig å få tilstrekkelig pris for andreklasses bygg og malt. Da kjøpte heller bryggeriene importert malt.

Chevallier-malten hadde store korn, tynt dekkblad og lite protein. Det var en malt som gav høy effektivitet under brygging. Det ble kort og godt mer alkohol av en vektenhet med Chevallier. Bøndene ønsket å komme bort fra denne formen for skattlegging. De argumentere for at om man skattla etter sukkerprosenten i vørteren, ville man kunne ta inn like mange penger, og bryggeriene ville ha et insentiv til å bruke også suboptimal malt. Bryggeriene betalte jo bare for det sukkeret som de klarte å ekstrahere. Det var bedre med øl på suboptimal britisk malt, enn importert malt, mente man.

Statsminister Gladstone kjempet for dette, og vant frem i 1880 – og det innvarslet rundt hundre år med kvalitetsnedgang i britisk brygging. Motivasjonen for skatteendringen var velment, men som så ofte kan den skape et sett med bivirkninger som gjennom dominoeffekten tar en til et sted som ingen ønsket seg.

Det første poenget var hvem som skulle skatte, nå ble det flyttet fra malterne til bryggerne. Dernest forsvant motivasjonen for å bruke umaltet bygg i ølet, slik for eksempel Guinness hadde gjort tidligere. Dette hadde forsåvidt ikke vært tillatt. Nå ble det tillatt, men ikke lengre interessant.

I stedet ble mais og ris attraktive sukkerkilder for øl. Der sukker og billige kornslag hadde før hadde vært skatteunndragelse, der ble det både lovlig og økonomisk fornuftig. Man skattet nok av sukkeret som kom fra ris og mais, men innprisen var så lav at dette var økonomisk fornuftig.

Dermed ble det et balansespørsmål om hvor mye ris og malt man turde brygge med, før det mistet øl-preg og før det ble for lite enzymer fra malten til å konvertere all stivelsen. Som vanlig akker og oier forbrukerne seg over bryggeriene som endrer ting raskt, mens de venner seg til endringene som kommer gradvis over mange år. Og maltinnholdet i britisk øl sank stadig. Ja, styrken sank også, selv om det også var andre grunner til det.

Den store taperen var malterne, den nest største taperen var bøndene. De fant nye byggslag men mistet volum. Det ble vel kanskje viktigere med maltslag som gav mer karakter og ensymer, slik at man kunne takle store mengder med ris og mais. Det kan sammenlignes med patentmalt: Da man gikk over til å bruke patentmalt rundt 1830, sluttet man samtidig å bruke massive mengder mellommørk malt, og i stedet brukte man små mengder med ekstremt mørk malt.

Slike endringer påvirker ikke bare økonomien til bryggeren, det påvirker også smaken til ølet. Om bryggeren skal komme unna med det, må han starte forsiktig og skride gradvis frem. På den andre siden, gitt nok tid og lav endringtakt, kan man ta det ekstremt ut.

Det er idag ikke er mulig å gjenskape ølet slik det var for 150 år siden. Man mangler kort og godt malttypen. Det vil si, man har vekket Chevallier-malten til live igjen i løpet av de siste årene. Det tar noen år å dyrke den opp til avlinger av kommersiell størrelse, men snart vil vi se øl brygget med denne. Hvor mye betyr bygg-varianten for ølets smak? Tja. Noen mener at bygg ikke har noe terroir og at byggkorn er byggkorn. De store smaksforskjellene kommer under maltingen. På den andre siden er det mange dyktige bryggere og også hjemmebryggere som er hellig overbevist om ulike byggslag påvirker smaken på forskjellig måte.

Og hvorfra kom Chevallier-malten? La oss hoppe over den fascinerende skapelsesberetningen, og heller bare peke på 1820-årenes Suffolk. Den kom på banen med de rette egenskapene nettopp på det tidspunktet da man trengte en maltvariant som gav høy effektivitet. Det var politikk som indirekte løftet Chevallier frem, og det var skattepolitikk som indirekte drepte den etterpå.

Og før Chevallier? Da var de fleste byggslagene lokale og formodentlig tilpasset de ulike regionale klimaene. Disse sortene var gamle, trolig utviklet over århundrer gjennom seleksjon av såkorn fra det kornet som gav best avling. Dersom man virkelig skal tilbake til autentiske, gamle øl, trenger man å gå tilbake til disse områdespesifikke sortene. Og plutelig er ikke bare humle og gjær og vann områdespesifikke, men også malten.

Men det er ikke bare i Storbritannia man gjenoppvekker gamle kornslag. Her hjemme fant man 10 korn med svedjerug i en gammel badstu på Finnskogene på 1970-tallet. Bakgrunnen er innvandrende finner på 1500-tallet, da Sverige koloniserte Finnland og mange migrerte derifra. Med seg brakte de svedjebruk, der man svei av skogen og dyrket den noen år før den fikk gro til igjen. De brakte også med seg svedjerug som var godt egnet for denne driftsmåten. Av 10 korn som man fant, spriret 7, og fra disse har man dyrket opp mange åkre. Svedjerugen er en toårig kornplante. Den kan bli 2,5 meter høy, den er svært hardfør, og den busker seg godt. Forskere ved NIBO har talt opptil 94 strå på én rugplante, og opp til 50 korn på hvert strå.

Sannsynligvis er den finskettede svedjerugen spesiell, men det finnes sikkert andre spesielle kornslag rundt om i Norge. Bakgrunnen kan være tilfeldigheter eller lokale klimatiske forhold, men det er ikke usannsynlig at man brygget øl på det. Noen sorter er tapt for alltid, noen er tatt vare på og ligger på lagre hist og her. Noen få er allerede trukket frem.

Problemet med å gjenskape autentiske øl er ikke bare at man trenger «genmaterialet» fra tidligere tider. Man trenger å kjenne prosessene, så trenger man å finne riktig sett av råvarer og prosesser, så man ikke blander ulike tradisjoner. Det er et puslespill uten fasit-bildet, der det eneste man er sikre på er at det mangler mange brikker.

Men tradisjonsøl er – liksom tradisjonsmat generelt – på vei tilbake.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-07-01

Rosavinbloggere

Blant bloggingens enklere gleder inngår det å bli gjenstand for oppmerksomhet fra en spesiell gruppe: de som har et produkt å selge, men ikke lov til å fortelle om det på grunn av reklameforbudet. Om du blogger om øl eller vin, så kan det hende at det vanker både vareprøver og spesialinvitasjoner til arrangementer. Men er det lovlig?

Tidligere i år ble en slik sak behandlet av Helsedirektoratet. Der gjaldt ikke øl, men vin. Selected Wine Partners hadde fått Mildh Press til å holde en event for å lansere vin-serien Wine of Fire. Det ble servert tapas, det ble gitt smaksprøver på det nye produktet, som visstnok var en vin med noe glitter-aktig. Ja: glitter. Det blir jo «sparkling» wine på en litt ny måte, og forresten var vinen også tilsatt kullsyre etter charmat-metoden (som ikke er like fancy som det høres ut). Og så var det involvert tilsetninger av druejus og kunstig farge og sikkert mer. Det høres ut som en mellomting mellom champis, rusbrus, et kaleidoskop og et batteri livlig konditorfarge. Og til slutt de inviterte hjemsendt med goodiebags med vinflasker.

Men tilbake til bloggerne. Dette skulle formodentlig være en lansering for presse og bransje. Jeg skal være den siste til å påstå at vin- eller ølbloggere ikke er ekte vin- eller ølskribenter. Så da må det vel være greit om bloggerne er der. Nja, si det.

Det var i hvert fall tre bloggere der: Nora Alba skrev om «Deilig vinlunsj på Cargo», og hun hadde tydeligvis trukket med seg The Strawberry Brunette, som kalte postingen sin Launch and lunch at Cargo. Der traff de Karine Marlen som rapporterte dette under postingen L for lunch and launch. (Og jeg kan borge for at både stilen, klientellet og bildekvaliteten er temmelig annerledes når det er ølnerder som møtes til øl-slepp.)

Med fare for å dømme noen, så håper jeg norsk vinverden har noen litt mer temafokuserte og mer dyptgående vinbloggere, for dette gikk mer i rosablogging enn i vinblogging. Og her er vi ved problemets kjerne. Slike lukkede arrangementer er for bransjen, deriblant fagpressen, men man blir ikke fagpresse bare ved å ha mange likes og followers på sosiale nettverk.

Og jeg synes ikke ti stemningsbilder og halvparten så mange setninger er en overbevisende måte å formidle en vin-nyhet på. Men hvis dette er disse bloggernes stil, så er det hva man får om man inviterer dem til launch. For oss andre som går med en faglig innstilling på enkelte slike arrangementer er det imidlertid et problem når publisitetskåte pr-firma spar på med like-rike rosabloggere for å nå ut «til folket» der åpen reklame er forbudt. Det er et problem fordi det skjer under dekke av å skulle ha noe med fagpresse og fagskribenter å gjøre.

Som blogger ønsker du å fortelle en historie, samtidig som du forhåpentlig ikke ønsker å være en ren midereformidler av noe som bryggerier, importører eller andre ønsker å få fortalt. Arrangementer av denne typen er nyttig ikke primært fordi man får gratis smaksprøver – det er tross alt bare «penger». Men man får tilgang til info fra ressurspersoner rundt produktene, og man får tilgang til info og smaksprøver i forkant av at det slippes – og begge deler uvurderlig og umulig å skaffe seg for penger.

Arrangementet resulterte i at noen sendte brev til Helsedirektoratet med krav om å få klarlagt lovligheten i dette. Jeg tror Helsedirektoratet får temmelig mange slike private henvendelser fra indignerte personer som krever å få vite om ett eller annet er lovlig eller ikke – og underforstått argumenterer for at det må være ulovlig og at noen™ burde gjøre noe™.

Helsedirektoratet henvendte seg til importøren for å få dennes syn på saken. Erfaring tilsier vel at private henvendelser av denne typen ikke alltid favner alle sakens relevante fakta, og at saken alltid har minst to sider.

Select Wine Partners svarte at det var et lukket, sen-lunsj-arrangement for pressen, med mat, presentasjon og smaksprøver på vinene i den nye serien. Det var spyttebakker der, det ble servert vann. Det var ikke drikkepress, det ble servert på forespørsel og det var ingen krav til gjenytelser for å bli invitert, hverken til blogging eller hvordan det ble vinklet. Det måtte være opp til den enkelte skribent å forvalte sin egen redaksjonelle frihet – for redaksjonell frihet liker vi. Og så toet SWP sine hender i forhold til hva presse og privatpersoner måtte publisere på sosiale medier og under hashtags.

Helsedirektoratet har så ruget på dette en tre måneders tid, og konkluderte i mai med at dette var brudd på regelverket. La meg sitere fra direktoratets konkluderende vurdering:

Det er her tale om et arrangement som gjennomføres i forbindelse med lanseringen av en ny vin. Arrangementet er iverksatt av en bransjeaktør med hjelp av et PR-byrå. De inviterte var i stor grad bloggere. Det ble delt ut gratis mat og alkoholholdig drikk i form av smaksprøver av de nye produktene, samt «goodiebags» som kunne medbringes ut fra selve arrangementet. Det har formodningen for seg at formålet med et slikt arrangement er å oppnå positiv omtale av produktene som presenteres i de invitertes blogger/øvrige kanaler. Dette vil gjelde selv om aktøren ikke eksplisitt oppfordrer eller stiller som vilkår at det skrives om produktet. [...] Helsedirektoratet fremholder at det omtalte arrangementet er et brudd på alkoholloven § 9-2.

Har man i det hele tatt lov til å invitere bloggere til et slikt arrangement? Helsedirektoratet mener nei:

Videre forbyr alkoholloven § 8-6a gratis utdeling av alkohol i markedsføringsøyemed til forbruker. I henhold til det som fremgår ovenfor vil bloggere o.l. regnes som «forbrukere» i alkohollovens forstand, da disse sjeldent har tilknytning til den nevnte bransjen. Det er ikke tvilsomt at utdelingen av alkohol har skjedd i markedsføringsøyemed. Det vises bl.a. til redegjørelsen ovenfor. Direktoratet fremholder således at det også har skjedd brudd på alkoholloven § 8-6a ved at det ble utdelt gratis alkohol.

Her konkluderer altså departementet med at bloggere er forbrukere, og derfor ikke bør ha tilgang til slike arrangementer, selv om det er en viss åpning for at dette er situasjonsbetinget. Jeg er kanskje ikke uenig i at det konkrete tilfellet og at de tre nevnte rosabloggerne er forbrukere fremfor fagskribenter. Men det er synd om en prinsippavgjørelse skal baseres på hva dem og hva de har gjort.

Når bryggerier gjør slikt, er det vanligvis en traust brygger som får en mikrofon i hånda og må besvare spørsmål og fortelle om produktets bakgrunn. Her er det Mildh Press som står bak. De presenterer seg som the leading Lifestyle Public Relations agencies in Scandinavia, og det kan vel diskuteres om det valget av dem som arrangør var et godt sjakktrekk for å stråle at målgruppen var troverdig fagpresse.

Dette skjedde i september 2015 og ble rapportert inn like etter. Så ventet Direktoratet rundt tre måneder før de kontaktet importør og PR-byrået, og så gikk det tre nye måneder før man konkluderte med at det var brudd på regelverket og henla saken med en viftende pekefinger og beskjed om at de skulle klare å grave frem klagen fra arkivet om det skjedde igjen. I september 2015 var det fremdeles ikke utkrystallisert seg en praksis rundt de nye alkoholvedtektene, men jeg tviler på de nye regelverket har endringer på dette området.

Det gjenstår å se hvordan dette påvirker hva seriøse fagbloggere får tilgang til av informasjon fra ressurspersoner og tidlig tilgang til nyheter.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
Bloggere - lagt inn av Gustav F - 2016/7/1 23:29:43
Jeg tror «bloggere» her har veldig lite med hva slags teknisk løsning som er valgt for publisering. Det brukes nok, først og fremst, om personer som mer eller mindre løpende publiserer sitt eget hverdagsliv (mer eller mindre sminket), ofte omtalt som rosabloggere. For de seriøse fagbloggerne tror jeg dette kommer til å bety veldig lite.
Vi får håpe - lagt inn av Anders Christensen - 2016/7/2 00:12:00
... de kunne jo for eksempel finne på å kreve pressekort eller noe slikt for denne typen arrangementer.

2016-06-30

Øl på Folkemuseet

Den 18. juni åpnet en utstilling om øl og hjemmebrygging på Sverresborg Folkemuseum i Trondheim. Denne utstillingen – «Skål!» – er vel verd et besøk, selv om du trenger å reise litt. Den blir stående ut året.

Problemet med slike utstillinger er at man skulle fortalt så mye, men får vist så lite. Det er én ting at man har begrenset areal til rådighet, men den mest begrensende flaskehalsen er publikums oppmerksomhet: det er bare en viss mengde nye idéer du klarer å ta inn over deg i løpet av et museumsbesøk. Egentlig trenger du å komme tilbake et dusin ganger, og gi deg en ukes tid på å fordøye tingene imellomtiden.

Ølkanne fra 1720, av samme type som vises flere av på utstillingen, merk hvordan tuten er laget av en tønnestav med påsittende gren.
Kilde: Digitaltmuseum.no og Vest-Telemark Museum, opphavrett: CC BY-SA
Ølkanne fra
1720
Utstillingen viser en rekke løst sammensatte tema rundt øl og brygging, uten at det løper noen sterk rød tråd igjennom og organiserer det hele. Det blir «øyeblikksbilder» fra ulike aspekter ved øl og brygging, og det er forøvrig også tittelen på den faste utstillingen deres.

Nettopp derfor er den lett å fordøye porsjonsvis. Det er mye å lære rundt det utstilte gjenstandene:

  • Gjærkranser og annet utstyr for brygging på gårdene. Tradisjonell gårdbrygging og de smaksgivende teknikkene og ingrediensene som ble brukt … og noen steder fremdelesbrukes! Det blir kanskje nesten crazy-trend innen brygging tradisjonsbrygging?

  • Moderne hjemmebryggeutstyr for kjøkkenbrygging, tydeligvis utlånt av Bakke Brygg. Det fungerer i hvert fall som et hjørne der man kan vise hvordan man brygger, uten å være redd for å ødelegge noen gjenstander.

  • Julemannen som man trakterte på gårdene i jula, og som var et bindeledd mellom dagens joviale gårdsnisse og før-kristen ættedyrking. Tradisjonene som omgav denne skikken der var at de døde forfedrene, og spesielt ættens opphav eller den som ryddet gården, kom på besøk.

  • Ingredienser som humle og malt, og deres historie, opphav og bruk, og man kan smake på malttyper og sånt.

  • Du kan se ekte bryggestein, som var den steinen som de varmet opp over åpen ild og slapp glødende ned i vørteren som skulle kokes. Fordelen var at man da kunne koke i både skinn- og trekar. Steinen ble sprø og smuldret opp etterhvert, og man forbrukte uhorvelige mengder av den.

  • Drikke-, serverings- og oppbevaringskar av ulike typer og hvordan de har utviklet seg: dankerter, kanner, skåler, boller, ølhøner, kagger, ankere osv. På dette området er kanskje Sverresborg fremst i landet etter et prosjekt de hadde rundt drikkestell for øl.

  • De tidlige bryggeriene og hvordan de introduserte det tyske undergjærede ølet og vokste og ble store, og hvordan øl var en viktig og integrert del av samfunnet, ikke bare i førindustriell tid, men og en viktig del av det moderne samfunnet helt frem til idag.

  • Betydningen av øl og ølbrygging i før-kristen og tidlig kristen tid, med en gjennomgang av lovene som påbød brygging til jul og andre høytider.

  • Og så kan du ta en selfie sammen med en reproduksjon av et ekte drikkehorn med sølvbeslag.

Jeg pleier å heckle når jeg kommer bort i sammenfatninger av ølhistorien, kort og godt fordi den er så kompleks og langvarig og med så store geografiske variasjoner at det er ekstremt vanskelig å koke det ned til noe som er kort og overordnet og fremdeles representativt og korrekt. Men her har de faktisk gjort en god jobb. Jeg fant mye jeg ikke visste og som jeg skal nøste opp i.

Sett gjerne av dagen. Om du kommer i høysesongen er det også mulig at de har åpnet Nissen-gården, der de har et oppmurt husbryggeri fra 1700-tallet i grovkjøkkenet noen rom innover i bygget. Jeg har tidligere beskrevet det her.

Og så kan du vandre rundt på de ulike husene og se etter hvor man kunne ha brygget øl. Det er ikke noe komplett bryggeri der, og det er i hvert fall ikke merket som dét, men det flere steder som har løsninger for ildsteder eller utstyr som man kan tenke seg har vært brukt til brygging.

Og stikker du bortom Haltdalen stavkirke, finner du en bygning i særegen stil. Vi tenker ofte på gamle bygninger som enten laftet av tømmer eller oppmurt i stein. Men stavkirkene bevarer en gammel byggeskikk med etslags «reisverk» av tømmersøyler som holder oppe resten av bygningen. De gamle hovene var sannsynligvis bygget i slik stil. Når man i før-kristen tid drakk øl rituelt under bloting, var det sannsynligvis nettopp i slike bygninger. Forresten har byggeskikken mye overordnet felles med de ikoniske templene i Øst-Asia.

Jeg tror Sverresborg folkemuseum har ulike frivillige grupper, blant annet en smed-gruppe, som utfører håndverk og andre aktivieter i de gamle bygningene på store publikumsdager. Generelt er de flinke til å ha illustrerende aktiviteter i bygningene. Kanskje de kunne dannet en brygge-gruppe som kunne brygget etter gammel skikk, på området, med pulikum som tilskuere – noe à la hva de har fått til på Skansen i Stockholm?

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-06-29

Øl-varemerker – 16Q2

Her kommer den omtrentlig kvartalsvise oppdateringen på søknader på varemerker innenfor øl-Norge, for andre kvartal 2016. Hvorfor? Det kan gi noen indikasjoner på hva som er på gang og hvilke produktnavn som er planlagt i øl-Norge.

Sist gang skjedde mye rundt Thoresens søknader. Men siden sist har han bare søkt om tre nye varemerker: «Citrus Blanc», «Fram» og «Veldig Lite». Det er egentlig … veldig lite.

Av det som er blitt søkt om tidligere er noen godkjent, mens mange er avvist. Status nå er at Norske Bryggerier AS har følgende varemerker på rene ord: Bysommer, Funkis, Hjula Brenneri, Brigg, Shimokita, Staut, Rakkar, Oslofjorden, Fellini, Sober Club, Sober, Dugnad, Bærkraft, Naboens Hage, Skutepils, Aktiebryggeriet, Nordmarka Vørterøl, Eplehagen, Kvitfjell, Luftskipet Norge, Nordmarka, Fullrigger og Oslofjord.

Av disse synes jeg flere er problematiske i ulik grad. Visstnok fikk han lov av Bryggeriforeningen til å ta «Brigg», som de hadde eierskap på tidligere, så da så. «Staut» er veldig problematisk. Dessuten er jeg ikke begeistret for stedsnavnene og i hvert fall ikke «Aktiebryggeriet» fordi det okkuperer en rekke gamle bryggerinavn à la «Aktiebryggeriet i X». Men tross alt har han ikke fått varemerke på Humle, Murer, American Lager, Kjørepils, Norske, Ecologic, Landsøl, mens Hjemmebrygget og Det Sorte Får fremdeles er under behandling.

Jeg har tidligere nevnt Bryggeriforeningen og Petter Nomes protestbrev rundt «Staut» og «Det Sorte Får». Når det gjelder «Det Sorte får», har advokatfirmaet Steenstrup Stordrange levert inn protest til Patentstyret på vegne av Berentsen, samt krav til Norske Bryggerier om tilbaketrekking av søknaden. I tillegg har den svenske vinimportøren Oenoforos AB søkt om «The Black Sheep» – både med og uten logo – for et vinprodukt. Til alt overmål ser både «The Black Sheep» og Thoresens «Sorte Får» ut til å være søkt om på eksakt samme dag, men det svenske firmaet påberoper seg prioritet på grunn av en tidligere registrering annetsteds. Dessuten finnes det allerede et tildelt varemerke for «Black Sheep» registrert for rundt tyve år siden av P/F Föroya Bjór på Færøyene. Ellers har Skavli Brygghus hatt en Sorte Får, og det samme har Refsvindinge i Danmark. Skal vi tro at det blir mye skrik og lite ull ut av alt dette?

øletikett øletikett øletikett øletikett øletikett

Nå finnes det mange viner og øl som heter noe rundt «The Black Sheep», men ingen som har samme logo som den Oenoforos AB har søkt om. Forøvrig ser denne vinlogoen nokså amatørmessig ut, som om den ble laget i en fei. Det er forresten ikke en svart sau, det må være et negativ-bilde av en hvit sau! Derfor ser den ut som en skummel vampyrsau med lysende øyne. Jeg mistenker at dette ikke handler om Berentsen eller Föroya Bjór, men om en kappestrid mellom Oenoforos og Thoresen om å snappe opp et varemerke for en ny vin – det er litt for stor tilfeldighet at de har levert inn nærmest konkurrerende søknader på varemerke samme dag. I praksis tror jeg man kommer til å konkludere med at det finnes så mange sorte får innen vin- og ølverdenen at det er vanskelig å varemerkebeskytte begrepet.

Begrepet om det sorte får er forøvig – som så mange andre uttrykk holdt i en fordums språkdrakt – en bibelsk referanse. Er intet hellig lengre? Nei. Og kan flere tusen år gamle språklige begrep «eies» for kommersiell utnyttelse? Tydeligvis.

Når det gjelder «Staut» leverte Valdres Gårdsbryggeri protest mot det tildelt varemerket. Det kan virke som de gjorde dette muntlig, og de ser ikke ut til å ha gått via advokat, og dessuten virker det som de har latt være å følge opp med dokumentasjon til å underbygge protesten før fristen for dette gikk ut – hvilket neppe er en lur frist å oversitte. Imidlertid har Patentstyret koblet sammen protestene fra Valdres og Bryggeriforeningen, og saken henger nå på en tremåneders innsigelsesfrist på sammenkoblingen av de to protestene. Følg med, følg med.

Dessuten brygger det opp til strid om varemerket «O. F. Hald's Bryggeri og Mineralvandfabrik», som Henning Thoresen og Norske Bryggerier AS søkte om i vinter og fikk registrert 17. juni. Det har Hansa Borg Bryggerier lagt merke til, og de har dyttet saken over til Acapo – spesialister på varemerker og annen IP – som søkte om det samme varemerket 10. mai. Dette er tross alt et bryggeri som Hansa kjøpte opp for rundt hundre år siden, så det er vel få som forarges over om de ender opp med rettighetene, selv om Thoresen var først ute med søknad i nyere tid. Det kunne virke som O. F. Halds Bryggeri var Thoresens tanke om et bergensk brohode i bryggerifamilien med samlebetegnelsen Norske Bryggerier. Det er vel nok andre, gamle navn på bergensbryggerier til at han klarer seg.

En annen potensiell konflikt ser vi i Lillesand, der Lars Kristian Sundtoft – som eier av et vaktselskap i byen – har søkt om «Rønnevigs Bryggeri» i klasse 32 og spesifisert det som «Fremstilling av øl». Dette er litt snodig av flere grunner. For det første er allerede «Rønnevigs» registrert med logo og navn til den gamle, nedlagte brusfabrikken av samme navn, og eid av Rønnevig Produkter AS, til og med nettopp i klasse 32, som også kan omfatte blant annet mineralvann. Dernest ble visstnok produksjonen av tilsvarende mineralvannproduktene på en eller annen måte overført til Berentsen, og de kan muligens ha ett og annet de ville si. Enten er noen i ferd med å gi bort eller selge navnet «Rønnevigs» til et nytt bryggeri, eller så kommer Tandberg Patentkontor – som ivaretar Rønnevigs produkter – til å få noe å gjøre.

Dessuten søker Kolonihagen om varemerket «Kolonihagen Bryggeri», hvilket er interessant siden Rema nylig har kjøpt Kolonihagen for å ha som matkasselevering. Jeg ville ha tippet at Rema ville spisset virksomheten og skrelt av ting som lå utenfor fokusområdet, så som brygging … men så feil kan man altså ta. Rema og øl er forøvrig en underlig affære. Varemerkene for «Lade Gaards Brygghus» er eid av Rema 1000, selv om de brygges hos Grans Bryggeri, som Rema forøvrig eier en god andel av. Hva tenker de å gjøre med «Kolonihagen Bryggeri»? Kommer det også til å brygges og tappes hos Grans i Sandefjord som et kjedeeid varemerke? I det minste er Ole Robert Reitan nesten-sitert i Aftenposten på at bryggeriet skal fortsette.

En snodighet er «Olden Bryggeri OB - Brygga på reint brevatn», som er under registrering av Olden Bryggeri og Hobby AS. Når jeg tenker drikkevarer og Olden, så tenker jeg først på en produktserie hos Hansa. Det er ikke sikkert Hansa er begeistret for å dele navn. Kanskje er Acapo på dén saken også?

Så har vi enkeltmannsforetaket Aïa Bryggeri Niklas Simonsen, som har forsøkt å registrere varemerket «aïa», hvilket høres forvekslbart ut med «Aja Bryggeri». Dessverre var søknaden mangelfull, blant annet gikk det ikke tydelig frem av den om hvilke produktområder han søkte om «aïa» for. Svarbrevet fra Patentstyret på registreringen kom i retur på grunn av ukjent addressat, hvilket sjelden er et godt tegn. La meg kort og godt sitere ordrett hva det ble søkt om:

Aïa er unik fordi det er et alkoholinnholdene brygg aldri noensinne tidligere brygget, akkurat, ikke nemlig før nå, i glimrende deilig frukt, bær, dadler, aprikos, rosiner, sultaner, svisker, fiken, helbredende ingefær, fermenterende honning, agave, yaconsirup, lønnesirup, steviaurtesukker, rørsukkermelasse, smakstilsettende krydder; kryddernellik, kanel, kardemomme, anis, og safran. Andre ingredienser er chili, spisskum, pepper, ginseng, chaga (Inonotus obliquus), colabønne, cocoabønne, muskat, marsipan (mandelmasse), kokosmelk, kokosflak, sitron, lime, grapefrukt, sjampagnegjær (tørrgjær), svovelkrystaller, himalayasalt, filtrert vann fra lokal brønn i fjellet og mye mer. Derfor nettopp også med mange andre fruktsmaker, i alle regnbuens farger. Ingrediensene er altså biodynamiske. Eventuelle frukt og bærsmaker: Blåbær (ferske eller tørkede), annanas, appelsin, granateple, plomme, eple, drue, banan, pære, graviola, (guanabana, soursop, piggannona), guaranabær, mandarin, klementin, bjørnebær, multer, blodappelsin, cantaloupemelon, piel de sapo, honningmelon, vannmelon, kiwi, nektarin, fersken, aprikos, mango, bringebær, jordbær, dragefrukt, stjernefrukt, rips, tyttebær,stikkelsbær, solbær, kirsebær, moreller, pasjonsfrukt etc

Puuuuh … wow! Jeg blir litt overveldet, egentlig. Noen ser ut til å ha gått bananas i kjøkkenskapet. Og så i jubileumsåret for Reinheitsgebot, da! Enkeltmannsforetaket er forøvrig registrert i NACE-bransjen 11.030 «Produksjon av sider og annen fruktvin».

Jeg tror noen har misforstått hva et varemerke er – man kan ikke få varemerke på en liste over ingredienser, tvert om. Man kan få varemerke på produktnavn eller grafisk design, men begge deler må være noe mer enn bare beskrivende. Tanken er at det er et merke eller navn man skal markedsføre varen under, ikke noe som skal hindre andre produsenter i å beskrive sine øl på en relevant måte. For eksempel ville jeg neppe fått varemerke på «Jordbærøl», for det høres ut som en beskrivelse av varen, men «Jordbæråker'n Fruktpilsner» er mer akseptabelt materiale for et øl-varemerke, spesielt om det kombineres med bilde av etiketten.

Austmann har også kastet seg på varemerkekjøret. De har registrert logoen sin, hvilket ikke er dumt. Videre har de registrert noen ølnavn, så som «Vintersolverv», «Tre Gamle Damer», «Aztec Stout», «Stille natt» og «Vinternatt». De har lenge vært kreative på brygging og navngiving, men short på cash, så de har nok en viss backlog å etterregistrere. Forresten er «Vintersolverv» avvist på grunn av manglende betaling, hvilket kan bety at de har innsett at de ikke får søknaden godkjent. Når det gjelder «Vinternatt» er de kanskje litt sent ute, for Atna Øl er allerede på markedet med likelydende produkt, registret på untappd høsten 2014. Dessuten kom Grim og Gryt også ut med et slikt øl høsten 2015.

Så kanskje toget har gått for «Vinternatt», om vi skal ta registreringsdatoene i untappd for god fisk. Det kan bety at søknaden avvises fordi det allerede er tre konkurrerende produkter på markedet med det navnet, eller det kan tenkes at Austmann – som var først til å søke om registrering – kan krangle med Atna – som var først til å brygge – om rettighetene til dette varemerket. Hent popcorn!

I gamle dager pleide vi å more oss over idiotien i at tsjekkiske České Budějovice ikke fikk lov til å kalle seg Budweiser i USA, fordi noen temmelig grunnløst allerede hadde plukket det navnet uten noen reell knytning til byen Budvar i Tsjekkia. På den andre siden hadde det sikkert ikke vært så intenst viktig å kalle seg «Budweiser» i USA om ikke Anheuser-Busch hadde opparbeidet det som en sterk merkevare. Med det nåværende varemerkenåmet her hjemme kan vi komme til å se en og annen idioti også her i Norge også. Hva skjer for eksempel om Austmann får «Stille natt» og Brouwerij De Dolle Brouwers Stille Nacht forsøkes solgt på Polet. Den har så vidt jeg vet vært der før. Eller hva om noen vil importere et svensk eller dansk øl kalt «Vintersolverv»?

Austmann har også søkt på «Hoppy Lager», hvilket er litt overraskende, siden de egentlig ikke har erfaring med undergjæring og neppe utstyr for å brygge lager. La oss tippe at det er en lys og humlerik lager på gang, brygget i butikkstyrke på ett eller annet Hansa-Borg-bryggeri med Austmann-etikett, kanskje det blir vinklet som årets nyhet på sommerølfronten. En match til deres «Hoppy Blonde». Sjefen i Hansa var visst over seg av begeistring da fjorårets Hansa «Her kommer solen!» (etter sigende tilsatt noen veldig dyre, men mirakuløse dråper humleekstrakt) ble kåret som beste sommerøl 2015 av Ølakademiet. Lysten på et produkt som runger i markedssegmentet «sommerøl» er sikkert ikke mindre i år.

Av en eller annen grunn har Austmann med «Hoppy Lager» også søkt om varekategori 30, som omfatter blant annet kaffe, te og kakao, men også gjær, maltekstrakt, eddik, spiseis, sirup, bakverk og mye annet. Med fare for å overtolke noe her, kan det virke som noen har ett eller annet kort i ermet. Eller så har noen bare tastet feil.

Er jeg begeistret for en eventuell varemerkebeskyttelse på «Hoppy Lager»? Nei. Det er nettopp et kroneksempel på et ølnavn som egentlig er øltypenavn eller -beskrivelse, men som en person som ikke er ølkyndig raskt kan tolke som et særnavn mer enn en beskrivelse.

Amundsens bryggeri har også søkt om noen varemerker, to logoer og en etikett for «4 Saisons». Det er relativt standard-stuff, bortsett fra at søkeren er «Aker's Hus Kafedrift As». Ikke at det plager meg, men «Aker» er et varemerke som temmelig aggressivt forsvares. Gustav Foseid forklarte meg dette engang: Egentlig kan man ikke få varemerke på stedsnavn, men noen har definert en liste over stedsnavn, og der er ikke «Aker» med. Du kan fritt bruke «Vestre Aker» eller «Østre Aker» fordi det er offisielle stedsnavn, men om du bruker «Aker» får du advokatene til Røkkes selskap på nakken, og sikkert også om du forsøker «Nordre Aker» eller «Søndre Aker». Jaja, det skal ikke være lett.

Ægir har søkt som «Dag», «Naglfare», «Lindisfarne», «Bryggve» og «Bæver». Det blir spennende å se hva som skjer med «Dag», som tross alt er et ord med mange betydninger. Potensielt ser jeg også et problem med «Lindisfarne», som er et stedsnavn – sånn rent bortsett fra tanken på å kalle opp et øl etter et plyndringstokt i 793 med ran og drap og voldtekt og rasering av et gammelt kultursted. Kanskje de vil inn på hooligans-markedet?

Andre litt eldre søknader i år er Bastesen & Stokvik Bryggeri AS som har fått registrert «Torghatten Pils». Sigvald Høye forsøkte å registrere Bjørvika Bryggeri. Hans Christian Myhre forsøkte å registrere «skicago». Og til slutt er det logoene til Salikatt Bryggeri og Salamander Bryggeri. Generelt er det ikke så mye på gang, men det begynner å dra seg til med rettigheter til ølnavn.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

Side 1/63: 1 2 3 4 5 6 7 8 9 »