Øl gjorde at Russland ble kristent i stedet for islamsk - sies det. Bakgrunnen er at storfyrste Vladimir den store av Kiev (eller Valdemar som han ble kalt i Norge) i 988 ønsket en mer strukturert religion som kunne være felles og ha en nasjonal spennvidde. Etter et mislykket forsøk på å smi sammen de eksisterende, lokale religionene, fant han ut at han måtte gripe det an annerledes, og hente noe utenfra. Dersom man skulle forholde seg til nabolandene og store og mektige religioner, var alternativene i praksis tre: katolisismen, gresk-ortodoks kristendom og islam.

Ambassadører ble sendt ut til de ulike religionenes hjemmebaser for å hente informasjon, teologi og inntrykk. Det lyder nærmest som om om det var en vanlig anbudsrunde. I utgangspunktet lå islam godt an. Dette var tross alt rundt år 1000, og islam var på sitt mest ekspansive, sterkeste og ikke minst både teknologisk og kulturelt lengre fremme enn Vest-Europa og de temmelig reduserte restene av Øst-romerriket.

Men så var det noen som hvisket et ord i øret: Øl. Om man konverterte til islam ble det slutt på øl og annen alkohol. Dermed tippet plutselig vektskålen hardt i den andre retningen. Visstnok skal så valget mellom katolisismen og den ortodokse kirken ha blitt avgjort ved at de sistnevnte hadde mye kulere gudstjenester og mer imponerende byggverk. Spesifikt kan dette ha vært katedralen Hagia Sophia i Konstantinopel, som ironisk nok senere ble en moske.

Nå er det vel ikke helt sikkert at historien er fullstendig sann. Det er ofte slik med historier som både er gamle og gode. Men ofte er det en kjerne av sannhet der.

Og likevel er stemningen i mange konservative kristne kretser å mislike øl og alkohol i alt dets vesen - med mindre man snakker om nattverd. Forstå det den som kan.

Hva er forholdet mellom baking og brygging? Det mest nærliggende er at de begge bruker gjær og produserer matvarer - men det stopper ikke der. Kanskje nettopp fordi de begge produserer matvarer og fordi den ene produserer gjær som den andre kan bruke, så har de ofte vært samlokalisert i klostre, slott og andre steder som trenger begge.

Helt tilbake til det gamle Egypt var baking og brygging knyttet sammen. I Sumer synes bryggingen å ha vært basert på en slags halvbakte kaker eller kjeks som etter behov ble bløtt opp og gjæret.

Men samtidig har nok også dette tette samlivet mellom baking og brygging, mellom brød og øl, sannsynligvis vært årsaken til en underrapportering av brygging og bryggerier når man i ettertid ser på restene av gamle bygninger.

Av og til snus verden på hodet, og forholdet mellom brød og øl er et slikt. For inntil ganske få år siden var det vanlig å tenke at å brygge øl krevde en diger innsats i utstyr og arealer, for et bryggeri er ikke noe for en bakgårdsgeskjeft. På den andre side er et bakeri ypperlig egnet for en minibedrift i en liten kjeller. Sagt på en annen måte: frem til mikrobryggerirevolusjonen var det mange flere eksempler på bakerier-på-hjørnet enn eksempler på bryggerier-på-hjørnet.

Men går vi noen hundre år bakover i tid, så var det omvendt. Skulle du ha et bakeri, måtte du ha en bakerovn - en diger innretning i oppmurt stein og dermed en større investering. Om du ønsket å brygge i stedet for å bake, så trengte du et visst utvalg av bøtter og kar, men det var egentlig ingen diger enkeltinvestering, og det etterlot lite som ikke hadde en alternativ etterbruk - dvs lite som arkeologer kunne finne. Rett nok ville man som regel trenge en kjele, men slike var mobile og det gikk an å låne - faktisk var det ikke uvanlig at kirker og byer hadde bryggkjeler til utlån. Og selv om man hadde en selveid bryggkjele, så hadde den en betydelig restverdi når man sluttet å brygge, om ikke annet som metallverdi. En bakerovn derimot - den bare står der, og har liten verdi utover at man kan bake i den. Til alt overmål må en bakerovn innrettes annerledes enn et ildsted for oppvarming, vasking eller matlagning, mens et ildsted for brygging godt kunne kombineres med disse tre, i hvert fall ved brygging i moderat skala.

At det var lite spesialutstyr som ikke også hadde alternative bruksmåter (fat, bøtter osv) og det at ting i tre holder seg dårlig, gjør at vi finner få tydelige rester av bryggerier. Brygget man i litt større skala, kunne man nok bruke et spesiallaget ildsted, der man murte opp en kappe rundt kjelen i underkant, slik at man mer effektivt kunne fyre under. Men om man fjerner kjelen, sitter man igjen med noe som kan forveksles med nederste del av et ildsted.

Når man så forsøker å finne ut av restene etter rommene i en gammel ruin, så er det relativt lett å identifisere bakeriet og deretter kjøkkenet. Men bryggeriet? Tja, det blir lett feilkvalifisert som et litt uspesifisert del av «kjøkkenet».

Spellemannsprisen endte med skandale etter at vokalisten for bandet Plumbo - Lars Erik Blokkhus - forsøkte seg på en rasistisk «morsomhet» som ganske forståelig ikke ble godt mottatt. Stemningen ble ikke akkurat bedre av at Tshawe Baqua i Madcon i etterkant fyrte av seg en lekse med gloser jeg ikke har fått med meg skulle ha blitt akseptable i offentlig ordskifte og dertil lovet å helle drinken sin over Blokkhus. Meg bekjent har han ikke gjort det, men gitarist Terje Røthing i Kaizers Orchestra helte senere ølet sitt i hodet på Blokkhus mens sistnevnte ble intervjuet senere på kvelden. Nærmere bestemt var det Carlsberg pilsner fra boks sålangt jeg kunne se, uten at det er spesielt vesentlig. Og dermed er vi kommet til dagens tema, som er ølhelling i hodet på folk som debattform.

Denslags var nemlig på mote sensommeren 1999.

Natt til 5. august 1999 helte Jan Otto Hauge - mangeårige redaktør for Norsk journalistlags fagblad «Journalisten» - en halvliter over stortingsrepresentant Vidar Kleppe fra FrP (nå Demokratene) og oppfordret andre til å gjøre det samme. Han hadde først invitert Kleppe til å slå seg ned ved bordet sitt på Tostrupkjelleren, for deretter å helle innholdet i halvliteren over hodet hans.

To dager senere helte også visesangeren Lillebjørn Nilsen en halvliter i hodet på Vidar Kleppe, også det skjedde på den felles klubben for journalister og politikere på Tostrupkjelleren. Politisk uenighet og markering av avsky var eksplisitt gitt som en begrunnelse, og han knyttet det til oppfordringen fra Hauge. Det ble i hvert fall delvis forsvart av Åse Kleveland, og visesangeren selv fremstod ikke som noen angrende synder. Det påstås at Lillebjørn Nilsen med dette brente sjansene til Oslo bys kulturpris for 2000, og han fikk prisen i først for 2004.

Noen dager senere - 12. august - fikk Einar Steensnæs, som da var parlamentarisk leder i KrF, helt en halvliter over seg i Haugesund av en fyr som like etter kom tilbake med enda en halvliter som han helte over Steensnæs' tvillingbror Ola, som var KrFs kandidat til fylkesordførervervet.

Heldigvis stoppet det der, og etter valgsesongen 1999 gikk dette av moten. Men så sent som sommeren 2007 fikk Siv Jensen en halvliter over seg på Skrova av en full person under et ferieopphold der hun ble ad hoc-intervjuet av en journalist som spottet henne. Lite vites om det var politisk motivert, men det er jo nærliggende å tro.

Jeg er generelt positiv til nye og kreative bruksområder for øl, men helling av øl i hodet på folk som politisk statement og meningsytring synes jeg kort og godt ikke hører noe sted hjemme. Uansett hvor mye man måtte argumentere for at litt øl over hodet fysisk sett er temmelig harmløst, så er det å ta en diskusjon fra det verbale planet og over til fysisk håndgemeng, og minner meg om sitatet «violence is the last refuge of the incompetent.»

Jeg håper denne trenden ikke er på vei tilbake. Misbruket av øl er det som plager meg minst. Det er barnslig og umodent, men verre er at det øltømming i hodet på folk hverken er eller vil være noe konstruktivt argument i en debatt, og å late som det er en meningsfull politisk ytring vil bare viske ut grensen mellom hva som er en offentlig debatt og hva som er politisk vold.

Betegnende er det kanskje også at det stort sett er pilsner som tømmes på denne måten. Det sier vel mindre om pilsnerdrikkere - for det er tross alt bare et ørlite mindretall som oppfører seg slik - enn det sier noe om ølvanene til den typen folk som ikke helt klarer å forholde seg til gråsonen der verbale argumentasjon slutter og vold begynner. Jeg har aldri hørt om at noen har helt porter eller portvin i hodet på folk de er uenige i, det er visst bare pilsen som blir denslags til del.

Begrepet øllebrød har dukket opp fra tid til annen, men det er sjelden det følger med noen god definisjon, og servert det har jeg aldri blitt. Hva er dette mystiske øllebrødet, har det noe med øl å gjøre, og er det godt - ja er det i det hele tatt spiselig?

Øllebrød er et dansk uttrykk, selv om det sikkert har vært brukt i eldre tider på norsk også. Det er språklig kort og godt en variant av «øl og brød», og det har ikke noe med «flytende brød» som har vært et hyppig klengenavn på øl.

Det er en matrett - men uten noe luksuspreg over seg. Man river biter av gammelt brød - gjerne rugbrød - og bløter dem opp i øl og koker det hele. Utav dette får man en slags grøt eller tykk suppe som visstnok er nærmest som en slags nasjonalrett i Danmark. Her er noen oppskrifter: Matoppskrift.no, Maduniversitetet.dk, DenStoreDanske.dk og DK-Kogebogen.dk.

I Norge finnes det endel oppskrifter på brød med øl, og det har blitt kalt «øllebrød». Men det er kanskje mest fordi man ikke har visst hva dette har vært og har trodd de må ha vært det samme - altså en sammenblanding av «øl og brød» og «brød bakt med øl». Mest kjent i Norge er vel «øllebrød» fra en sang som The Monn Keys sang inn en gang på 50- eller 60-tallet. Sangen er muligens opprinnelig dansk, for det er litt dansk aksent over ordvalget der, og den beskriver uomtvistlig øllebrød av den danske typen.

At denne retten ikke har vært noen statusrett, betyr ikke at den må være ubehagelig. For alt jeg vet kan den faktisk være god. Kanskje jeg skulle forsøke? I den grad oppskriftene spesifiserer dansk hvidtøl, tror jeg det nærmeste man kommer i Norge idag er lavt humlet bayer, kanskje med en dæsj vørterøl. Bayer og hvidtøl er rett nok to helt forskjellig øl, men jeg tror ikke det er noe annet som er nærmere. Om noen vil forsøke, er de refererte oppskriftene et bra utgangspunkt å triangulere seg via.

Om noen ønsker et gjenhør med The Monn Keys, så anbefales å søke på YouTube etter «Øllebrød Monn Keys». De var faktisk en gang i tiden det hyppeste og hotteste i Norge - men er nok ørlite akterutseilt idag.

Det er en gammel sannhet at fingeravtrykk og fett på innsiden av glassene ødelegger skummet - eller hodet - på ølet. Men stemmer dette, og hvor stor er egentlig effekten. Dét hadde jeg satt meg fore å finne ut med et relativt enkelt eksperiment.

Til formålet brukte jeg fire stk relativt nye glass fra Arendals bryggeri. Disse har kun vært bruke 2-3 ganger, og de ble alle vasket sammen etter nyttårsaften. I tillegg er dette temmelig tynne og høye glass. (Hvordan få 33cl til å se mye ut?) Jeg satte dem opp på rad og etter å ha spist og klasset på en plate melkesjokolade klasset jeg så på innsiden av glasset, så langt jeg nådde ned (ca 60% av glassets dybde. Glass nummer to og fire fra venstre er klasset på, mens glass en og tre er ubesudlet.

Til testen brukte jeg en flaske av mitt eget SMaSH hjemmebrygg, en batch som dessverre er blitt litt infisert, så den er ekstra livlig, men siden den er brygget på ren amber malt, så har den fylde nok til å gi et stort og fyldig skumhode. Glassene ble fylt omtrent like mye i hvert glass. Alle glassene ble fulle, og ett rant litt over.

Her er tilstanden ti sekunder etter helling, etter to minutter, etter fem minutter, etter ti minutter og etter tyve minutter.

Bildene er kanskje ikke så lette å tolke, men de underbygger følgende to konklusjoner som jeg trakk etter å ha studert prosessen nærmere.

1. Fett påvirker skummet, da det dannet seg hulrom i skummet på størrelse med en klinkekule til en liten ping-pong-ball der jeg hadde klasset på innsiden av glasset. Eller rettere sagt: i de områdene jeg mener å huske at jeg hadde klasset på glasset. Det er mest synlig på glass nummer to fra venstre.

2. Med unntak av disse hulrommene i skummet, var det ikke innlysende å se noen forskjell på de fire glassene. Både blonder, hastigheten som skumhodet sank inn med, initielt volum og sluttilstand virket omtrent like, og jeg ville ikke vært i stand til å identifisere hvilke glass som var tilfettet i en blindtest.

3. Det virket ikke som om hulrommene som ble skapt av fettet fremskyndet hastigheten av hvordan skumhodet kollapset.

Nå må jeg ile til og si at dette var en enkel og uformell test. Det er flere kilder til feil her. Kanskje er ikke fettet i sjokolade velegnet til å drepe ølskum. Jeg kunne ha brukt en plate sjokolade som var litt varmere og mykere. Jeg nådde ikke helt ned i bunnen av glassene, og jeg satte bare flekkvist fett på innsiden. Dessuten brukte jeg et øl med et meget robust skumhode, og kanskje fettet bare klarer å destruere en viss mengde skum. Ett av glassene rant over, og mistet derfor endel skum. Fettet kom bare i kontakt med skummet, ikke med selve det flytende ølet, så det var ikke spredd over hele skumhodet, bare områdevist tilstede, og dermed var trolig store soner av skummet helt upåvirket. Kanskje var det noe annet som fikk skummet til å kollapse langt raskere enn effekten av fettet. Dessuten er det sikkert flere andre faktorer som jeg ikke er klar over.

Likevel, selv i denne uformelle testen var det forbausende liten forskjell. Jeg ville gått bananas om et pubglass var så klasset på innvendig, også av hygienegrunner, men likevel var det temmelig lite forskjell i resultat.

Jeg planlegger å gjenta forsøket, og da smøre et tynt lag med fett utover hele innsiden av glasset. Dessuten skal jeg forsøke med et mer standard pilsnerøl for å se om mindre fyldige og robuste øl kanskje gir større utslag på denne testen. Men sålangt synes det som om dette er en myte - i hvert fall i praksis. Det er helt tydelig var en effekt av at fettet fikk skum i sitt nærområde til å kollapse, men det virket ikke som det nevneverdig påvirket skumtoppen som helhet.

Nå gjenstår det bare å fjerne bevismaterialet ...

Jeg er vanligvis en mild og fleksibel person, men på ett felt pleier jeg en dyp fundamentalisme: vasking av ølglass. Det er noe av det verste jeg vet å få skitne ølglass på byen. Gjennom eksponeringstrening har jeg lært meg å leve med det, men jeg hater det okke som. Leppestift, inntørkede rester av oppvaskmiddel, fingeravtrykk fra barbetjeningen, osv. Huff!

I min egen «hjemmepub» bestemmer jeg reglene, og de sier at glass skal vaskes ordentlig. Her er reglene:

1. Ølglass skal ikke i oppvaskmaskin.

2. Ølglass vaskes for hånd med krystallsoda. Du får dette i de fleste dagligvarebutikker som har et middels til stort utvalg.

3. Oppvaskbørsten brukes kun til ølglassvask og ikke for andre ting.

4. Glassene vaskes, avrennes, skylles, avrennes og lufttørkes.

5. Man tørker ikke glassene med håndkle, med unntak av at man kan bruke et ikke-loende håndkle på utsiden av glassene - men aldri på innsiden.

6. Gummihanskene som brukes under vasken beholdes helst på inntil glassene er satt i skapene, så man unngår fingeravtrykk.

7. Glass oppbevares i skap med skapdører, slik at man minimaliserer at de støver ned. Jeg er litt mer usikker på om glass skal oppbevares opp-ned eller få stå rett vei - jeg heller til det siste.

Jeg stengte for kommentarer en kortere periode en stund tilbake, fordi det var store mengder spam som ble dyttet inn på bloggen som kommentarer. En stund etter åpnet jeg opp igjen, og de startet på nytt.

Jeg har derfor gjort noen endringer. På siden for kommentarer har jeg dyttet inn et kontrollspørsmål som er at du skal skrive inn summen av to og tre med bokstaver. Dersom noen trenger fasiten, så er det «fem». Teorien min er at dette stopper spammerne mer enn captcha, fordi de alltids kan leie en horde av kinesere eller indere - eller hvem som nå er billigst - til å taste inn captcha-koder fra ulike bloggers kommentarfelter. Ja, det er faktisk også en slags levevei.

Men de har ikke så lett for å svare rett på et norsk spørsmål, uansett hvor trivielt det er. En stund tenkte jeg å kode inn Æ, Ø og Å i captcha-strengen, men det ville sikkert bare skape problemer med tegnsett. Jeg vurderer til og med å fjerne captcha helt, og det er mulig at jeg mekker litt på det så det veksles mellom ulike spørsmål, sånn som hva er hovedstaden i Norge og hva er fornavnet til statsministeren. Ikke veldig vanskelige spørsmål, men tilstrekkelig utydbart for folk som ikke kan norsk til at spammerne finner et annet sted å plage. Siden jeg blogger på norsk, antar jeg at de fleste som kommenterer også er i stand til å svare.

Jeg håper at det er greit for leserne. Jeg tenkte også på å legge inn autentisering via en tjeneste som Disqus, men jeg er ikke veldig hypp på det. Vi får se det litt an.

Nei, det er ikke en eller annen tvilsom designersprit, men en drikkemåte. Sannsynligheten er temmelig liten for at du har gjort det, men sannsynligheten er likevel ganske stor for at du har drukket på en lignende måte.

Begrepet er gammelt. En kjent referanse er gitt av Tom Nash i 1595, som Isaac D'Israeli - far til statsministeren - har gjengitt i et kapittel om britiske drikkeskikker, og som igjen synes å være piratkopiert av den lette garde av britiske ølhistorikere. Selve ordet er en slags latinisering og finnes i ulike varianter: super nagulum, super naculum og super ungulum. Urban Dictionary definerer det som å bety å drikke til siste dråpe, og påstår feilaktig at det er den bokstavelige betydningen av ordet. Mer trolig er det en latin-aktig nydannelse for på/over neglen. Begrepet er ifølge Merriam-Webster kjent fra tysk auf den Nagel.

Poenget er at man skal tømme sitt drikkebeger og deretter vise at man har tømt det fullstendig ved at det etterpå ikke renner ut mer enn en dråpe som man kan balansere på sin negl. Så avslutter man begeret med å slikke i seg denne siste dråpen. Flere drikkeleker er beskrevet der man for å vise at man har drukket opp heller siste dråpen på neglen sin. Selv om navnet er ukjent, finnes konseptet fremdeles i noe modifisert form.

Da jeg en gang i fjern fortid deltok i Arendalspilsens venner hadde vi en drikkesang som minnet om dette - nei, jeg refererer ikke til den «nye» organisasjonen i Arendal, men den gamle, opprinnelige fra 1969 i Trondheim blant NTH-studenter fra Sørlandet. Drikkesangen gikk på rundgang rundt bordet, og hver enkelt måtte drikke ut sin flaske (man drakk jo direkte fra bjørnungene, må vite. En førstemann ble utpekt, gjerne ved at noen bare startet å synge og samtidig peke på en annen person. Sangen gikk noe slik som;

Se der sitter en fyllehund, mine herrer lambo.
Sett nå glasset for din munn,
mine herrer lambo.
Se hvordan hver dråpe vanker,
nedad halsen på den dranker.
Lambo, lambo, mine herrer lambo.

Siste linje ble så repetert inntil personen hadde tømt sin flaske og snudd den oppned over sitt eget hode. Den som nettopp har drukket unna synger så følgende vers, der alle stemmer med på linjene «mine herrer, lambo».

Jeg mitt glass utdrukket har,
mine herrer lambo.
Se der finns ei dråpen kvar,
mine herrer lambo.
Som bevis derpå jeg vende
glasset på dets annen ende.
Lambo, lambo, mine herrer lambo.

Deretter forsetter alle i et slags talekor og fremsier følgende regle:

Han kunne kunsten,
han var et jævla fylle-fylle-svin.
Nå går vi til neste mann
og ser hva han formår.

Og så repeterte det seg for neste rundt bordet.

Poenget med drikkeleken er todelt, dels å få opp tempoet i drikkingen, og dels å sikre at ingen sakker etter ved å ruge på én flaske halve kvelden. I eldre tid var det noe suspekt over de som meldte seg ut av godt lag ved ikke å holde følge med de andre i drikkingen. Hvorfor så snu glasset/flasken? Dels for at å sikre at det ikke bare er 'nesten-tomt', og kanskje er det dels en etterlevning fra de tider man brukte krus og beger, og det ikke lett å se hvor mye som var igjen hos de andre man drakk sammen med. Det er også tydelig utfra teksten at det er en gammel sang - og kanskje med svenske aner om vi skal overtolke formen «kvar».

Denne typen leker egner seg best for svakere drikkevarer som øl, sikkert uten at noen holder seg for gode til å shotte sprit til dens akkompagnement. Egentlig egner den seg ikke spesielt godt, men det er jo en annen sak, og kanskje delvis tuftet på at jeg begynner å bli gammel - og kanskje litt mer moden.

En annen referanse til noe av det samme er «dråpen» som en av mine svirrebrødre tidvis snakker om - uten at han har noe spesielt rituale rundt det. «Dråpen» er den siste dråpen i glasset, og glasset er ikke skikkelig tomt før dråpen er drukket. Det er det samme konseptet, om enn med den annen tilnærming.

Tenk at du snublet over en tidsmaskin, og du kunne dra på en ølreise til vilkårlig tiår - eller la oss si to tiår. Hvilke tyveår ville du valgt? Min preferanse ville vært 1830- og 1840-tallet - nesten helt uten tvil.

En god konkurrent er 1990-tallet og det første tiåret av 2000-tallet, for det dekker den moderende mikrobryggerirevolusjonen. Men pytt sann, det tidsrommet har jeg jo strengt tatt opplevd - og som tickerne sier: never twice same beer. Så hvorfor 1830? Tre grunner: avholdsbevegelsen, bayerølet og pale ale. La oss se nærmere på dem.

Bayerølet. Rett nok kom ikke pilsnerølet før senhøstes 1842, men det er viktig å huske på at pilsen bare var en variasjon over det bayerske undergjærede ølet. Det er tidstypisk at Bürgerbrauerei i Pilsen dumpet det gamle overgjærede ølet sitt og hyret inn Josef Groll - en bayersk brygger - for å gi dem godt øl, basert nettopp på den bayerske undergjæringen. Stedet var riktignok Pilsen og Tsjekkia, men bryggemetoden var bayersk. Selve pilsnerølet tok det mange tiår før ble markedsledende, og den store, revolusjonerende øltrenden i samtiden var bayerskølet, ikke pilsnerølet.

Vi får la Jacob C. Jacobsen - grunnleggeren av Carlsberg - stå som eksempel på tidsånden. Allerede i 1837 brygget han undergjæret øl på sin mors vaskekjele med «lokal» undergjær - men det ble ikke så helt bra, før han året etter dro han på studietur til Seidelmeyers bryggeri i München, og skikkelig bra ble det ikke før han i 1844 selv hentet gjær - på den berømte flosshatturen.

Kongens Bryghus i København - datidens industribryggeri - hyret inn en bayersk brygger i 1838. Her hjemme skal Schreiners bryggeri i Trondheim ha brygget lagerøl allerede i 1839.

Men selv før man brygget det lokalt i København, var bayerølet tilgjengelig. Tage Taaning skriver i «Øl» (Henry Clausen, 1942) om hvordan den unge Jacob C. Jacobsen dro med seg Frans Djørup på Waage-Petersens Vinhandel, offisielt for å smake vin, men egentlig med det formål å smake det bayerske ølet som ble solgt der. Han tidfester det ikke, men det må ha vært mellom 1834 da han ble kjent med Laura Holst - gjennom hvem han ble kjent med Djørup - og 1837 da han første gang forsøkte å reprodusere ølet etter en studietur til Langes bryggeri i Altona. For 1830-tallet er tiåret da det bayerske undergjærede ølet i dobbelt forstand kommer på alles lepper - eller i hvert fall på leppene til de unge, fremadstormende unge bryggerne som skulle slå an tonen innen ølverdenen utover 1800-tallet.

I København kuttet Kongens Bryghus raskt sitt prosjekt med bayersk øl - for de tradisjonelle øltypene solgte for godt. Kanskje var hele prosjektet i utgangspunktet også litt halvhjertet? Det ville være litt som når norske industribryggerier skal brygge porter og IPA - ikke fordi de egentlig vil, men fordi de forsøker å henge med på en endrende smakstrend de bare delvis forstår. Men I. C. Jacobsen startet sitt Carlsberg og var en kvalitetsbevisst og visjonær gründer - uansett hvorvidt det er begreper man idag ville bruke om Carlsberg-konsernet.

1830 er også året for den relativt fredelige revolusjonen i Frankrike - den vi hører minst om. Den markerer overgangen fra gjenopplivingsforsøket av l'Ancien Régime og dansende kongresser til et mer borgerlig 1800-tall, og parallelt knoppskjøt Nederland øl-tidskapselen Belgia, om enn ikke helt frivillig. I den andre enden av tyveåret ligger revolusjonsåret 1848, som selv om det ikke var noen umiddelbar suksess, likevel satte scenen for de neste 150 årene ikke bare politisk sett - men også litt ølmessig. For mens Engels og Marx skrev på det kommunistiske manifest, drev radikale bryggere i Tyskland på med å brygge samfunnsomveltning på bakrommet, og etter at det ble slått ned, og kanskje hardest nettopp i evig ultrakonservative Bayern, flyktet de til USA. Der grunnla de lagerbryggeriene som vi idag forbinder med amerikansk pilsner. I København feiet revolusjonsåret 1848 bort det gamle eneveldet og gav Danmark sitt Folketing. Derinn ble Jacob C. Jacobsen - Danmarks senere svar på britisk beerage - bare få år etter ble valgt for de liberale.

Idag synes vi kanskje ikke det er noe mer industrielt og kjedelig enn et lagerølbryggeri, men i perioden 1830-1850 var det siste skrik, og bransjen var preget av kreative og fremadstormende personligheter med visjoner og en utmerket forståelse av hvor trendene pekte ... nesten som innen mikrobryggeribransjen de siste tyve år. Det må ha vært spennende å ha opplevd det i samtiden.

Pale ale. I 1830 var hertugen av Wellington - Napoleons nemesis fra Waterloo - blitt liberal statsminister i Storbritannia. Han implementerte en rekke nye ordninger, hvorav én var et frislepp av øl-bransjen gjennom «The Beer Act». Sammen med en lignende lov fra 1828 eliminerte dette mange av de praktiske og juridiske restriksjonene på skjenkesteder. Samtidig ble avgiftene på øl avskaffet - selv om det fremdeles var skatt på malt og humle. Delvis var målet å gjøre øl tilgjengelig også for de fattigste, og delvis var det vel også for å bekjempe spritmisbruken.

Konsekvensen var at for fattige 2 guineas kunne man starte et 'beer house'. Det gjorde at titusenvis av puber ble startet i løpet av ganske få år. Bare i løpet av de tre første månedene etter loven tok effekt ble det tatt ut 26.291 nye lisenser. Det er omkring 300 nye puber hver dag. På mange måter satte det hele systemet med skjenkesteder på hodet.

Eksplosjonen i antall skjenkesteder gjorde raskt at konkurransen ble beinhard, noe som gjorde at bryggeriene - som allerede var store og industrielle - gikk enda tyngre inn på eiersiden i pub-bransjen for å sikre markedsandeler for sine øl. Pubene var billige fordi det var så mange av dem og fordi konkursene haglet, og systemet med «tied houses» ble sementert.

Den andre effekten var at bryggeriene måtte legge om bryggingen for å dekke etterspørselen. Til da hadde porteren vært volumvaren, men den trengte egentlig lagringstid. Nå trengte man stor produksjon og ikke minst rask produksjon. Man trengte mer ferskøl, ikke lagret øl. Dermed gled porteren ut i periferien og pale ale, eller egentlig mild ale ble inn. Sånn som det er beskrevet her høres det ut som det skjedde raskt, men det tok mange tiår - og det tok av på 1830-tallet. Noen mener at det hjalp med den økte tilgangen på drikkeglass - som kom av tekniske og skattemessige grunner.

Samtidig ble det fokus på matvaresikkerhet, der spesielt porter hadde vært brygget med mye rart av ingredienser og opparbeidet seg et litt dårlig rykte. Rett nok var klimakset over dette rundt 1820 med kjemikeren Friedrich Accums avsløringer av tvilsomme ingredienser og prosesseringsteknikker av ikke bare øl, men en rekke andre matvarer. Accum ble skandalisert og forlot London tidlig i januar 1821, men som ofte er tilfelle er det lettere å kvitte seg med mannen enn med sannheten som han hadde sluppet ut. Så på 1830 startet man å rydde opp.

Et litt beslektet tema var at man oppdaget at det var billigere (alkohol pr krone) å brygge på lys malt enn på mørk malt - selv om mørk malt var billigere pr vektenhet enn lys malt. Også det var en prosess som hadde startet tidligere og som pågikk i flere tiår. Der alt øl tidligere i praksis opprinnelig hadde vært «single malts», gikk man over til å designe ølet utfra en blanding av ulike maltsorter. Dette høres kanskje innlysende ut idag, men 1830-tallet er skjæringspunktet for gammel og ny bryggeteknikk med hensyn til maltsammensetning.

Alt dette førte til en omlegging av bryggingen fra det lagrede blandingsproduktet porter til designer-ferskølet som ble forgjenger for bitter og mild. Fremdeles skal en ekte engelsk bitter kjøres ut til puben før den er helt ferdiggjæret og serveres etter bare dager i kjelleren. Det er delvis en arv fra hertugen og whig'ene og 1830 og «The Beer Act».

Avholdsbevegelsen. Rundt 1830 hadde vi mer en måteholdsbevegelse enn en avholdsbevegelse. Fienden var spriten og hadde vært det i mer enn hundre år. I Norge hadde man til og med skattlagt hjemmebrenningen - skjønnsskattlagt, slik at man betalte skatten enten man brente eller ikke. Er det noe nordmenn vil ha, så er det den moroa man allerede er blitt skattlagt for, og hjemmebrenningen florerte - legalt. Spriten ble produsert i tusener av små destillasjonsapparater og i økende grad med kontinuerlig destillasjon til billig og rent brennevin. Men ti - eller i hvert fall tyve - år senere var ølet gått fra å være et bolverk mot sprit-fylla til å bli inkludert til selv å være ondskap. Hva skjedde og hvorfor og hvordan endret man holdningen så fundamentalt?

Litt av dette skyldtes kanskje nettopp at ølet var i ferd med å vinne over - nja, i hvert fall få overtaket på - spriten. Dermed gikk ølet fra å være et mindre onde enn og et alternativ til sprit, til selv å bli et hatobjekt for som bekjempet fyll. I Storbritannia hadde anskje nettopp «The Beer Act» litt av ansvaret for det?

Jo, 1830 og tyve år fremover hadde vært et spennende ølmål for en tidsreise.

Ymse ølnyheter med hovedfokus på Trøndelag og en tilt mot Trondheim.

1. Ny ølklubb på Oskars - muligens den seriøse utvalgspuben som har holdt på med dette lengst i Norge - i Levanger 20. januar 2012. De har hatt ølklubb der før, men ønsker visst å starte på ny. Se denne annonseringen.

2. Vi fortsetter i Levanger, der det var brann i det tradisjonsrike Backlunds hotell - som forøvrig er ypperlig plassert om man ønsker å overnatte etter en kveld på Oskars. Brannårsaken var et Ringnes-skap. Det hadde aldri skjedd med øl som kun skal oppbevares kjellertemperert.

3. Årets stjørdalsøl har vært presentert i lokalavisene. Her er dekningen fra Stjørdalen Blad og Stjørdals-Nytt. Se også denne artikkelen om forberedelsene.

4. Café Ni Muser har også brygget en mørk øl i tillegg til sin lyse IPA, men den mørke ble kun servert på en interntilstelning for de ansatte. Det tolkes dithet at de tenker på litt mer utvalg enn deres nåværende ene IPA. Dog brygges det i små kvanta og tappes på bjørnunger, hvilket betyr at det må være et blodslit og knappest et overskuddsforetak selv med en literspris på utsalg på 300,-. De kommer vel neppe til å gå for utelukkende egenproduserte øl.

Idag - 1. januar - er den sedvanlige dagen for å øke alkoholavgiftene. Det var på denne dagen i 1913 at dagens system med alkoholavgifter ble innført, etter at man tidligere hadde beskattet malten, ikke alkoholen direkte.

Nå har Staten vært temmelig edrulig de siste årene, ved at alkoholavgiftene kun har økt proporsjonalt med konsumprisindeksen. Unntaket var i fjor, da man økte avgiftene reelt med 5 prosent. De som forfekter at avgiftene er lave liker også å vise til at man senket avgiftene på 1990-tallet. Det er ikke fullt så ofte de husker å nevne at det i bunn og grunn var en EU-tilpasning, og den gikk mest på å få et ensartet system for både vin og øl. Siden de to drikkene overlapper i styrke, måtte man ha et ensartet avgiftssystem for dem som ikke favoriserte produsenter av det ene fremfor det andre.

Norge har favorisert «alltid» importert vin fremfor lokalt produsert øl, men det fører for langt her å drodle om årsakene til det. Favoriseringen av vin - i hvert fall den mest åpenbare - ble altså avviklet. Alternativet til å sette ned avgiftene på øl ville være å heve dem for vin ... meeen, det var jo EU vi skulle knytte oss tettere mot dengang, og det var EU mesteparten av vinen kom fra. Dessuten var det vel en slags forståelse av at man uansett måtte tilpasse seg EU og i hvert fall ikke øke avstanden til deres avgiftsnivå for alkohol.

Avgiftene fra og med 1. januar 2012 blir:
    over 0,7% og tom 2,7% - økes fra 2,95 til 3,00 pr liter
    over 2,7% og tom 3,7% - økes fra 11,13 til 11,31 pr liter
    over 3,7% og tom 4,7% - økes fra 19,28 til 19,59 pr liter
    over 4,7% og tom 22% - økes fra 4,31 til 4,38 pr liter pr volumprosent.

For kompletthetens skyld kan nevnes at brennevinbaserte drikkevarer - altså alt over 0,7% som har innblandet brennevin (f.eks rusbrus) og alt som er sterkere enn 22% - øker fra 6,61 til 6,72.

Staten har altså holdt seg innenfor konsumprisindeksen, og hoppene er ikke veldig store. Ikke synes jeg at alkoholavgiftene er så ekstremt høye i Norge heller. Det er 9,80,- pr halvliter og 6,53 på en tredjedels liter for vanlig 4,7% øl. Hmmm, kommer ikke MVA på toppen av den, forresten? Uansett, det merkes på butikkprisen, men på pubene er det nok ikke dette det som drar prisen mest opp.

Dessuten merkes den best på billig-ølet, mens den er mindre synlig i prisen på de litt mer eksklusive merkene.

La oss kjøre en quiz fra tid til annen. Jeg er ingen fan av quizer som kan løses med litt googling, så spørsmålene er nok ting som man enten må vite eller selv finne ut av. Premier er det smått med, men jeg satser på at heder og ære ved først å finne ut av vanskelige spørsmål er motivasjon nok.

Lesere for ha meg unnskyldt, men jeg vender stadig tilbake til Arendals bryggeri. Etikettene på deres Arendalspilsner bruker maritime elementer - det er nærmest som et gammelt sjøkart som viser innseilingen til Arendal gjennom Galtesund.

Men de som studerer hvordan kartet er tegnet og fonten til navnene på kartet, ser at dette er photoshoppet. Navnene er til og med plassert ulikt på kartet på boksversjonen i forhold til flaskeetikettene. I det minste skal de har skryt for ikke bare å ha tatt et generisk sjøkart, men faktisk brukt ett som har tilknytning til byen.

Imidlertid - ett av navnene på kartet er helt feil plasert. Denne pinlige kartfeil for et bryggeri som er stolte av sin maritime arv må vel bli den ultimate øl-quizen for arendalitter: Hvilket navn er feilplassert på bakgrunnskartet på etiketten på Arendalspilsen? Såvidt jeg vet gjelder det både for flaske- og boksetiketten.

Svar sendes i e-post til anders@geekhouse.no innen utgangen av 15. januar (UTS). Første person som svarer korrekt vinner heder og ære. Vinnerens navn publiseres ved neste quiz.