Anders myser på livets særere sider

Side 1/83: 1 2 3 4 5 6 7 8 9 »

2017-05-22

Hobbybryggeriene

Vi har industribryggerier, hjemmebryggerier, mikrobryggerier, nanobryggerier, pubbryggerier, gjøkebryggerier, håndverksbryggerier og leiebryggerier. Og nå ser vi omrisset av enda en type, som jeg vil kalle hobbybryggeriene.

Hva mener jeg med betegnelsen «hobbybryggeri»? Det er et bryggeri som satser i liten skala, uten realistisk forhåpning om å kunne ta ut lønn for innsatsen. De har ofte utstyr av temmelig høy kvalitet, men det er temmelig liten batchstørrelse og det er svært arbeidsintensivt.

Om jeg skal sammenligne det med noe, så tenk på elgjegere og laksefiskere. De bruker mye penger på hobbyene sine, for ikke å snakke om tid og fokus. Laksefiskere binder fluer, abonnerer på egne tidsskrifter, reiser til en bortgjemt elv der de betaler i dyre dommer for å stå å fiske i en myggsverm. Elgjegere likeså – de sparer opp ferien sin til høsten for å traske rundt i høstvåt skog på jakt etter elg å skyte. Kanskje de også pådrar seg helårs hundehold, hovedsaklig for å kunne ta med hund på jakta.

La meg ile til å si at jeg har stor respekt for både laksefiskere og elgjegere. Det er lett å ironisere over kostnadene til disse hobbyene sett i lys av pengeverdien i matauken det gir, men da har man gått glipp av det essensielle ved disse to aktivitetene. Det er ikke ment som en økonomisk innbringende aktivitet. Det er nærmest en hobby som man deltar i av interesse, for den roen det gir sjelen, for tradisjonen, for opplevelsen … eller av ørten andre grunner som ikke handler om å få penger inn i lommeboka. Joda, man får mat også, ypperlig mat, men det er vel ingen som tør å regne på kiloprisen.

Hva har så dette med ølbrygging å gjøre? Jo, vi ser omrisset av at hjemmebryggere starter kommersielle bryggerier som en hobby. Det er litt feil å bruke «kommersiell» og «hobby» i samme setning, men disse bryggeriene er kommersielle fordi de har bevillinger og kan selge ølet som de brygger, samtidig som de er «hobby» fordi det i overskuelig fremtid er nokså irrelevant hvorvidt aktiviteten bærer seg økonomisk.

Om du kan dytte ti-tusener av kroner på en jakt- eller fiskehobby, så hvorfor kan man ikke gjøre det samme med en bryggehobby? Jeg synes å se at det dukker opp noen bryggerier som er kommersielle bare i en bevillingsmessig sammenheng. Joda, de tar inn litt penger på salg, men litt går til alkoholavgift, endel går til råvarer, en god del går til utstyr i størrelsesorden fra 20-50 liter, og fint lite går til lønn. Aksjekapitalen i AS'et gikk trolig til å kjøpe et mindre bryggverk, og litt sparer man på MVA med en slik ordning. Men i bunn å grunn det er ølbrygging som de egentlig vil drive med … som hobbyaktivitet, ikke som levevei. Økonomisk overskudd hadde vært en hyggelig sideeffekt, men er intet stort mål.

De vil brygge, de vil ha kunder som kommer til deres eget ølutsalg for å kjøpe ølet, de vil ta med ølet sitt og servere på messer og ølfestivaler, de vil få det solgt på lokale butikker og skjenkesteder. Kanskje har de også en vag drøm om en vakker dag å kunne leve av bryggingen, men det finnes ingen forretningsplaner eller strategier så langt frem. Inntil videre har de en «skikkelig» jobb på dagtid og så brygger de på kveldstid og i helger – en gang i blant. Og de har det egentlig veldig gøy. Det handler mest om å brygge godt øl og å vise det frem til omgivelsene og få skryt for det.

De kan brygge spesialbatcher, for råvarekostnadene er lave for små batcher og arbeidsinnsatsen er «gratis». De liker å servere ølet til kundene på messer og festivaler og prate med kundene. Venner og bekjente drikker og skryter av ølet deres. De har rom for å kunne eksperimentere over en lav sko. Ikke minst dekker øldrikkerne utgiftene til råvarer og kanskje litt til. Det må jo være den perfekte hobbyen?

Men det er og blir en hobby.

Stjeler de markedsandeler fra de ekte kommersielle bryggeriene? Nei egentlig ikke, tror jeg. De er mer med å skape blest om ølbrygging og småbryggerier.

Og de kan i praksis ikke gå konkurs. Utstyret er betalt, ingen gjeld skal nedbetales, avskrivninger er rent regnskapsteknisk, råvareutgiftene er minimale, det er knappest noen løpende utgifter som ikke er direkte knyttet til bryggingen. De kan brygge mindre og mindre, men de kan holde på så lenge og så mye de gidder. De er kommersielle hobbybryggere.

Tags: .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2017-05-07

Cell-artikkelen om ølgjær

En artikkel i tidsskriftet Cell har sett på slektskapet mellom 157 ulike gjærstammer som de har gensekvensiert, hvorav mange er vanlig over- og undergjær. Dessuten har de tatt med resultater fra andres gensekvensiering, som bringer antallet gjærstammer opp til 182. Målet har vært å finne slektskap og avstand mellom gjærstammer. Resultatet har noen mildest talt overraskende elementer.

Artikkelen er Gallone B, et al. (2016) Domestication and Divergence of Saccharomyces cerevisiae Beer Yeasts. Cell 166(6):1397-1410.e16. Ofte refereres den som Verstrepens artikkel, etter Kevin Verstrepen som leder laben ved Universitetet i Leuven som står sentralt i arbeidet med artikkelen. Verstrepen er kontaktperson og har den presistisetunge plasseringen som siste-forfatter. Du kan laste ned arikkelen som PDF på denne siden dersom du ønsker å lese den.

Slik jeg leser artikkelen, er ikke den delen som konstruerer slektskapstreet så kontroversiell. Den knytter en rekke ulike gjærslag sammen i et tre som blader på greiner, og den kobler greinene sammen til stammen på en tilsynelatende ok og uproblematisk måte. Det finnes forsåvidt ting å stusse på også der, men vi vet ikke hvilke ulike gjærsorter som er brukt, bare typene, så det er i utgangspunktet vanskelig å krangle på det. Dessuten har jeg ikke tilstrekkelig kompetanse på genforskning og mikrobiologi til å gå inn i de tekniske detaljene. Og i det store og hele ser det tilforlatelig ut.

Men så daterer artikkelen forskjellige forgreningspunkter – og det er her utfordringene starter. De kommer frem til dateringer som en nerd på øl- og bryggerihistorien – sånn som meg – har vanskelig for å akseptere, og jeg mistenker at jeg ikke er helt alene.

Det første man må være oppmerksom på er definisjonen av «domestication». Artikkelen definerer det slik: Domestication is defined as human selection and breeding of wild species to obtain cultivated variants that thrive in man-made environments, but behave suboptimally in nature. Det er med andre ikke definert som da man gikk over fra å fange vill gjær for hvert enkelt brygg, til å gjenbruke gjær fra ett brygg til neste. Domestisering må ha kommet etter eller i beste fall samtidig med dette. Kanskje det kom veldig lenge etter. Om vi bruker det litt vage ordet «temming» fra husdyrhold, så er ikke «domestication» sammenfallende med det. I stedet er domestisering at man fremavler husdyrvarianter som i praksis bare kan leve i fangenskap. «Domestication» handler ikke om husdyrhold så mye som det handler om genteknikk.

Vi kan tenke på villsvin som ikke-domestisert, mens gris er det. Belgisk blått fe er domstisert, mens uroksen er det ikke. Det er noe mer enn bare to varianter. Man har «byttet» egenskaper som er nyttige for overlevelse i naturen, mot et liv i et kunstig, beskyttet miljø og som fremelsker egenskaper som er nyttige sett fra menneskers side – sånn som masse kjøtt og servilt lynne. Høner legger egg i ett sett og belgisk blått fe kan knapt stå på bena for alt kjøttet.

Når Gallone et al dokumenterer at ølgjær har gått gjennom en domestiseringsprosess, er det litt som å si at ølgjærcellene er liksom eggleggingsmaskinene som vi kaller burhøns, sammenliknet med en vill høne-lignende fugl du måtte møte på ute i skogen. Ølgjær blir dermed litt som intenst fremavlet burhøns, men som produserer øl i stedet for egg.

Men dette er ikke så sjokkerende. Det som jeg har større problemer med, er dateringene av når de ulike gruppene med gjær skilte lag. Gallone et al daterer at det de kaller gruppen Beer1 – og som ser ut til å dekke langt de fleste variantene av overgjær – har en felles stammor mellom 1574 og 1604. Det vil si at de hevder at praktisk det meste av overgjær som du kan bestille fra White Labs, Wyeast og de andre stammer fra en og samme sære gjærcelle en gang sent på 1500-tallet.

Aha, tenker noen. Det var en genetisk supermutasjon som gav oss overgjæren - litt som en mellomting mellom Spiderman og Teenage Mutant Ninja Turtles. Nei ikke helt. Analogiene blir litt fargerike her, men la meg dra dem litt vel langt på en høyst uvitenskapelig måte. Denne stammoren for all gjær er vel mer i retningen av en superpysete mega-nerd med en lang regle bokstav-diagnoser og et rikt utvalg syndromer, men som er superflink til én veldig nyttig ting. Denne gjærcella er kanskje et «lett mobbeoffer» og temmelig ute av stand til å overleve uten en vernet arbeidsplass og betydelig bostøtte. Men gi den akkurat de levevilkårene som er perfekte, og hold andre som ville trives enda bedre langt unna, så skaper den mirakler. Der har du ølgjæren i et nøtteskall. Temmelig langt unna Spiderman, egentlig …

Som nevnt er dette en litt vel malerisk versjon. Blant annet var det neppe ett digert hopp fra ikke-domestisert til domestisert. Det har nok vært en prosess som har strukket seg over mange gjær-generasjoner, men samtidig vet vi fra andre domestiseringsprosesser at de kan være forbausende korte når bare seleksjonspresset er stort og tilstrekkelig konsistent og ensrettet.

Tilsvarende har man datert stammor for det Gallone et al kaller gruppe Beer2 – og som vi stort sett kaller undergjær – til en gang mellom 1645 og 1671. Det er et spenn på 26 år og forbausende tydelig definert historisk sett. Jeg har problemer med den dateringen også, jeg, men litt mindre problemer.

Rent intuitivt er min førstereaksjon at det er begge dateringene er altfor sene, spesielt for overgjær (Beer1). Selvfølgelig finnes det en felles stammor for dem en eller annen gang i historien, men om den dateres så sent er for meg svært overraskende og egentlig dypt sjokkerende.

I 1574-1604 brygget man kommersielt over «hele» Nord-Europa, selv om man må forvente en glidende overgang mellom kommersielle bryggerier med professjonelle bryggere og hjemmebryggere som solgte litt av hva de brygget. Gallone et als datering sier i praksis at all gjæren man brukte rundt om til dette ølet nå er utdødd (eller rettere sagt at den ikke har arvtakere blant det brede spekteret av gjærslag som er tatt med i denne undersøkelsen), så nær som maksimalt én sort. De sier dermed også implisitt at middelalderens øl ikke har så mye med dagens overgjærede øl å gjøre.

Med andre ord, du kan rote rundt med ulike klostergjærsorter, men i praksis er det temmelig forskjellig fra hva munkene drakk før reformasjonen, med hensyn til gjærpreg. Det meste av kommersiell overgjær som du får kjøpt idag er dermed – satt på spissen – en relativt ny, «kunstig» industrigjær. Skjønt, det er ikke helt sant. Det finnes også ølgjær i flere andre grupper, både i et familietre som stort sett inneholder vingjær, og i en blanda familie som inneholder endel brødgjær, villgjær og spritgjær. Jeg vet kort og godt ikke hvilke ølgjærvarianter som inngår der, kanskje det er weissbier-gjær og belgiske spesialgjær, og at disse representerer en gjærstamme som var langt mer utbredt før Beer1-gjæren rullet over Europa?

Vi er vant til at ulike varianter av overgjær divergerer temmelig mye i hvordan de gir gjærpreg til øl. Gallone et al sier implisitt at alle stiltrekk som skyldes gjærpreg fra størstedelen av dagens kommersielle overgjær har utviklet seg etter ca 1600, og at det nødvendigvis opprinnelig kommer fra én bryggetradisjon, muligens den engelske. Det er litt vanskelig å akseptere.

Disse dateringene har man kommet frem til ved å beregne mutasjonsrate. Når man sammenlikner flere celler med felles stammor, men med forskjeller i genene, og man vet hvor hyppig gjær muterer, så kan man si noe om hvor lenge siden de skilte lag. Det vil si, ikke «hvor lenge siden» målt i antall år, men «hvor mange generasjoner siden».

Rett nok må man skille mellom to typer mutasjoner. Først er det de i «aktive» gener, som ofte ikke lever videre kort og godt for endringer vanligvis er det til verre. Dernest er det mutasjoner i inaktive gener. Det endrer ikke adferden til cella, og er derfor velegnet som utgangspunkt for å estimere antall mutasjoner siden ulike individer hadde felles stammor … altså til å generere et stamtre.

Da har man avstand til felles stammor i antall mutasjoner. Om man skal oversette det til et årstall trenger man å vite mutasjonsraten. Problemet er at den er angitt pr generasjon. For sauer og kyr er det et overkommelig problem, fordi de har en noenlunde konstant generasjonslengde – sånn circa et antall år pluss-minus 50% eller deromkring. For gjær blir det meget vrient, for gjæren kan ligge i nærmest dvale på bunnen av en flaske i noen år, eller flere generasjoner kan gå raskt unna på noen timer, som i en gjærstarter.

Selv om mutasjonsraten er kjent, så måler den hastigheten pr generasjon, slik at man altså må kjenne gjennomsnittlig generasjonslengde. Her er det at jeg har store problemer med artikkelen til Gallone et al. Den anslår disse parametrene til de nokså omtrentlige tallene en og tre. En brygging i uka og tre doblinger av gjærmassen hver gang, dvs åttedobling av gjærmassen ved hver brygging, og nærmest kontinuerlig brygging – som gir 150 generasjoner pr år. Det finnes mange scenarier der de parametrene helt klart er relevante, men å ta dem som universelle for kommersiell brygging over en periode på over 400 år, over et bredt geografisk område, og formodentlig for mange typer, stiler, teknikker og tradisjoner av brygging … vel, det er å strekke strikken.

Disse tallene er selvfølgelig estimater, men det er i det minste en tallfesting man kan være enig i eller krangle på. Jeg heller til krangling. For meg virker de tatt litt ut av lufta uten å belegges med noen begrunnelse utover å være et «educated guess».

For meg minner de to tallene – en og tre – mest på noe à la «tenk på to runde heltall, multipliser dem og gi svaret med ørten siffers nøyaktighet». Men jeg skal komme tilbake til dette senere.

Et nøkkelbegrep er domestisering, og det må vi også komme tilbake til. Forsåvidt sies det ikke eksplisitt at ikke det har vært domestisering av gjær før eller parallelt med det som Gallone et al grupperer som Beer1 og Beer2, domestiseringer som nå er utdødd, eller i det minste ikke spesielt godt representert i det gjærutvalget som dekker under- og overgjær fra Europa. Men er det vanskelig å peke på historiske dokumentasjon på domestisert «tamgjær» før 1574, for Gallone et al vil trolig svare med et «show me the genome».

Vi kan tenke på kveik som en mulig pre-industriell gjær, sannsynligvis domestisert, men separat fra de to domestiseringene som Gallone et al lister. Sånn sett kan kveiken være en representant for alle de gjærsortene som ble fortrengt av industrigjæren. Det er en spennende tanke, men mer arbeid trengs for å kunne si noe sikkert om det.

Jeg skal blogge et par-tre oppfølgere til denne postingen. Den første skal ta for seg argumenter for at Gallone et als dateringer er for sene som felles stammor for industriell gjær. Den neste skal ta utgangspunkt i disse dateringene og forsøke å konstruere et puslespill-scenario som er noenlunde konsistent med Gallone et als artikkel. Det blir et puslespill der man må file til og banke på plass noen av brikkene, men desto større grunn til å legge det for å se hva vi klarer å få til. Til slutt vil jeg komme med en oppsummering.

Kanskje blir det delt opp i flere postinger også, for disse blogpostingene mine er egentlig litt for lange som det er.

Tags: , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2017-05-06

2016-regnskapene - del 1

Jeg lovet å se på regnskapene til bryggeriene etterhvert som de blir tilgjengelige utover våren og sommeren. Idag starter vi med de første, som inkluderer Ægir, Salikatt og Grünerløkka - tre veldig forskjellige bryggerier i både konsept og historie, samt en rekke små-bryggerier.

Ægir bryggeris regnskap viser ikke sterke tall. Om vi bruker varekostnad og salgsinntekter som indikatorer, ser produksjonen ut til å ha falt. Varekostnaden faller med 5,9 til 4,8 mill, eller -15,6% ifht 2015. Salgsinntekter faller fra 18,5 mill i 2015 til 15,0 mill i 2016 – dvs et fall på 3,5 mill, eller -18,9%. For 2015 hadde de et resultat før skatt på knappe 80.000, mens i 2016 er det på 3,2 mill i underskudd. Fra toppåret 2014 til 2015 falt salgsinntektene med 2,9 millioner, men dette siste er tall som også inkluderer skatter. Det gir et fall i salgsinntekter på 6,4 mill over to år.

Regnskapet er litt utfordrende å lese. For det første er det endel store bevegelser på grunn av den nye tappelinja for bokser, og det er flere millionposter som ikke er så lette å tolke. Dernest har de etter 2015 lagt om hvordan de bøkfører avgifter, så det er lett å sammenligne epler og pærer når man henter ut tall fra de ulike regnskapsårene. Ikke minst er Ægir bryggeri en del av et større økosystem som også omfatter bryggeripuben og hotellet, slik at midler også flyter litt mellom dem.

Omleggingen til bokser har nok vært utfordrende, noe Evan Lewis bekrefter. Ikke bare er installasjon og justering av en slik tappelinje et teknisk fiklearbeid, men endring i emballasje og design er alltid vanskelig å forutsi effekten av. I tillegg har de endret enhetsstørrelse fra 50cl til 33cl. De fleste ølnerder kjøper «en-av-hver» og vil ikke kjøpe to bare fordi enhetsstørrelsen er blitt mindre. Evan Lewis fremhever at de nå selger flere enheter, selv om bildet ser annerledes ut målt i liter. Han forteller at de over siste 12-mnds periode har solgt ca 30% flere enheter. Da er man langt på vei nær det tidligere produksjonsvolumet, for om man skal matche salget i antall liter, ved overgang fra 50cl til 33cl, trenger man 50% flere enheter. Totalt solgte Ægir rundt 560.000 liter i 2016, opplyser han.

Så å gå ned på enhetsstørrelse er nærmest pr definisjon å si fra seg en god porsjon av produksjonen. Men det kan være lurt dersom mindre enheter (og tilhørende lavere pris) vil gi desto høyere salg og bedre inntjening. Fokuset på liter nesten en digresjon, for det som teller mer er inntjeningen, og den kan være større på en 33cl enhet enn på en 50cl enhet. Årsberetningen nevner valuttaproblematikk og en stadig hardere kamp om plasseringen i butikkhyllene som del-årsaker til det svake resultatet. Lewis trekker også frem at de hadde mindre kapasitet til å jobbe frem nye produkter, og at det også har bidratt til svakere salgstall. Samtidig har de ekspandert på eksportmarkedet, noe som også har spist fokus og innsats fra andre områder.

Bryggeriet har betydelig gjeld. Totalt er det regnskapsført 21,1 mill i gjeld ved utgangen av 2016, hvorav 14,0 mill er til banker el.l., hvilket var opp fra 9,4 mill i 2015, trolig på grunn av den nye tappelinja for boks. Resten av lånene kommer i stor grad fra andre selskaper i Ægir-konsernet, trolig med lave renter. Men det endrer ikke hovedinntrykket av at bryggeriet har betydelig lån og er avhengig av et solid driftsresultat for å betjene disse. Totale rentekostnader for 2016 var på 649', og i tillegg kommer avdrag.

At bryggeriet går med underskudd er forsåvidt ikke umiddelbart en krise, for det er del av et konsern som blant annet omfatter puben og hotellet. Det er tilstrekkelig med midler innen konsernet, og om bryggeriet drar inntekter til pub og hotell, så er det også relevant med et økonomisk bidrag den andre veien. Viktigere over tid er at man har tatt strategiske valg som staker ut en ny og bedre kurs. Tapping på 35cl bokser gir lavere enhetspris enn for 50cl glassflasker, og det kan øke salget. Det gjør eksporten enklere, og i tillegg kommer lavere vekt på emballanse og lengre holdbarhet på innholdet. Ægir satser mer på eksport og har brukt 2016 til å posisjonere seg for dette. Regnskapet viser forsåvidt ikke noen positiv effekt av det ennå, men det er for tidlig å forvente å se resultater allerede nå. Det blir ekstremt spennende å følge med utviklingen i 2017, der Ægir trenger å snu trenden fra de to siste årene.

Salikatt Bryggeri i Stavanger går med en kvart million i underskudd i 2016, som var første reelle driftsår. Det er forsåvidt ikke så ille, for man må regne med underskudd i starten. De har salgsinntekter på 1,1 mill og kostnader på 1,4 mill - hvorav bare halvparten er varekostnader. De begynte å selge øl like før sommeren i 2016. En god del av disse andre kostnadene er nok egentlig engangskostnader, fordi man i starten må kjøpe alt nytt, mens man etterhvert kan gjenbruke eller i det minste få utgiftene bedre fordelt når noe må etterfylles eller erstattes.

Bryggeriet oppgir at de solgte ca 15000 liter i 2016 og planlegger 40000 for 2017. Om de klarer det og får tilsvarende høyere inntekter, burde de gå i pluss fra andre reelle driftsår. De har to gjæringstanker idag, og har ytterligere to under levering.

Bjarte Halvorsen forteller at de satser endel på egendistribusjon i regionen rundt Stavanger. Ulempen er at man må trå til selv med logistikk og det vanskelig lar seg skalere veldig mye opp. Fordelen er at man kutter ut distributør-leddet – som ofte er kjent for å beregne seg gode avanser. En annen fordel er at de har større kontakt med og oversikt over ølet og salgsstedene, og de får da bedre oversikt over kvaliteten helt frem til sluttbruker. Det høres ut som mottoet er ferskt, lokalt og passelig stort. Det er en spennende forretningsstrategi som jeg har stor tro på.

Salikatt har pent design, bildene viser flott utstyr og ryddige lokaler, de har et sterkt fokus på kvalitet og ikke minst har de et gjenkjennbart navn. Navnet er vel etter den beryktede politimester og frimurer Fredrik Theokar Salicath som hadde evnen til å legge seg ut med lokalbefolkningen på en særdeles steil og infleksibel måte. I Stavanger var dråpen da han arresterte en avisredaktør og en oberst som svirret rundt i gatene og sang «Mellom bakkar og berg». Navnet hans ble en mild – selv for Stavanger – forbannelse og et lokalt uttrykk. Da han senere ble politimester i Larvik endte det med alment opptøyer der befolkningen raserte hagen i privatboligen, knuste alle vinduene og kun ble holdt fra å bryte seg inn ved bevæpnet forsvar. Det hele roet seg ikke før naboen – doktor Augestad – personlig garanterte mobben at politimesteren skulle være ute av byen innen 24 timer. Ølet mottas forhåpentligvis endel hakk bedre.

Utfordringen for Salikatt er at det knappest er tatt noe ut i lønn, så over tid må de ikke bare hanke inn den kvarte millionen i underskudd, men også før eller senere finne overskudd til å lønne arbeidet. Folkene bak - Bjarte og Tonje Halvorsen - har over årene hatt mange gode øl i PF-type konkurranser her i Trondheim på DGØ klubb og juleølarrangementet på Tautra, så jeg vet at de kan brygge godt øl. De har satset 100% på bryggeri

Grünerløkka Brygghus har levert et regnskap for 2016 som er relativt stabilt sammenliknet med 2015. Det er egentlig ikke så mye spennende i dette regnskapet. Dessuten dekker det jo servering og restaurantdrift i tillegg til bare brygging, så det er vanskelig å trekke ut enkelttall. Selskapet har 14,8 mill i gjeld, hvilket er godt under ett års salgsinntekt som er på 16,3 mill. Driftsresultatet er imidlertid ned til 0,3 mill i 2016 fra 1,2 mill i 2015. Det gjenspeiler at selv om salgsinntekten har økt, så har også alle kostnadene øk – og med litt mer. Med fare for å overtolke, så kanskje det er en indikasjon på at det blir trangere i dette markedet med stadig flere aktører.

Hvalerbryggeriet har jeg beskrevet nærmere tidligere. Egentlig er dette en pub med enkelte egne øl, men de har i fjor og i år valgt å leiebrygge hos Amundsen. Selve regnskapstallene for bryggeriselskapet viser derfor ikke så mye, og det er vel kun brygging på et lite pilotanlegg som skjer i regi av dette selskapet. Det meste av økonomien rundt bryggeriinitiativet skjer i regi av serveringsstedet, og sånn sett er det vanskelig å skille ut noen representative tall for bryggingen alene.

Coldboy Norge har også levert regnskap i år – faktisk både for 2016 og 2015. Noen vil huske at Coldboy gikk konkurs i 2015, men en stund før dette – allerede på forsommeren 2014 – ble et annet selskap med det beslektede navnet Coldboy Norge AS startet og registerert som å skulle drive med brygging av øl, såvidt jeg kan se på de samme personene. Firmaet har skaffet seg endel gjeld, og har tilsynelatende få midler. Den ene av de to bak – styremedlem og daglig leder – trakk seg i 2015. Revisoren deres har fratrått to ganger, men er hver gang blitt innmeldt igjen etter at firmaet ble truet med tvangsoppløsning på grunn av manglende revisor. Såvidt man kan se har de ikke brygget siden 2014 og stort sett bare akkumulert udekket tap. At backloggen med regnskap tross alt er levert kan jo bety at folkene bak ønsker å ta en opprydding og kanskje vil satse på en ny giv? Det ser uansett ikke ut til at de har brygget eller solgt øl i 2016.

Helland og Hallans Samgaardsbryggeri ble opprettet forsommeren 2015 i Son. De har i 2016 hatt en salgsinntekt på 411', hvilket var første år med salgsinntekt. Varekost er 283', og utover det har de hatt i overkant av 200' i andre driftskostnader i de halvannet årene de har vært i drift. På websidene lister de fire produkter som alle holder 4,7%, hvilket indikerer at de satser på butikksalg eller bryggeriutsalg. Bryggeriet går med 14' i overskudd før skatt, hvilket er bra for første reelle driftsår, men det er til gjengjeld ikke tatt ut lønn. Dessuten er det opparbeidet et varelager verdsatt til 71'. Untappd lister ca fem øl og har et tresifret antall ratinger for flere av dem. Det er et bryggeri som er i gang og som er uten banklån. Selv om noen ratinger synes å indikere utfordringer rundt karbonering, så ser det ut til at de har levert en betydelig mengde øl og burde være godt posisjonert til å ekspandere.

Norse Beer holder til i Nesttun utenfor Bergen, og ble stiftet like før jul 2015. De har ikke hatt salgsinntekter i 2016, men har hatt driftskostander på i overkant av 28' som har spist av aksjekapitalen på 50'. Regnskapet indikerer at det har skjedd ting i 2016, men tilsynelatende ikke brygging. Det er mulig at utgiftene er utstyrsinnkjøp eller at det har gått med til å få opp websidene, som ser både fine og ambisiøse ut. Der hinter de forøvrig om at de skal samarbeide med en annen aktør i bransjen, men uten at noen navngis. Drahjelp og samarbeid kan de nok trenge med et uttalt mål om å bli ett av de fremste bryggeriene i verden og bli en nasjonalt viktig eksportbedrift. Det er bra med ambisiøse mål, men det er også viktig at strategier gaper over passelige biter av gangen. Egentlig blir jeg litt i stuss om dette bryggeriet er seriøst, en stor porsjon stormannsgalskap eller et eller annet slags ironisk kunstprosjekt.

Tags: , , , , , , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2017-05-02

Ølsalgsspiralen

Når jeg allikevel hadde tastet inn alle tallene, så kunne jeg like gjerne kode en visualisering av dem som en spiral over året. Dette plottet viser månedlige verdier, som som aggregerer salgstallene. Jeg liker egentlig denne måten å presentere disse dataene på …

Det er en litt kul visualisering av hvordan småskalabryggeriene i Norge har økt ølsalget de siste årene. Grønt er første år, som er 2009. Rødt er siste år, som er tre måneder av 2017. Hver sett med tverrgående tråder i nettet tilsvarer 200.000 liter, og aksene ender på ca en million liter. Tallene er månedstall.

Småskalabryggerienes salg
Ølsalg fra småskalaprodusentene fra jan 2009 til mars 2016.   Kilde: statistikk fra BROD

Selv om salget går litt opp og ned, så er det bare én måned der salget er lavere enn samme måned foregående år. Salget av øl fra småskalabryggeriene har økt jevnt og trutt over de åtte årene som vi har data for. Med stadig økende salgstall, fås denne spiralen som vist på figuren. Tilsvarende graf for storbryggeriene er ikke like kul og pen, men litt mer kaotisk.

Tags: .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2017-04-30

Ølsalgstall 2016

Er det ikke noe som manglet denne vinteren? Ja, ikke bare snøen, men noe annet. Noe rundt øl. Ah, nå har jeg det, den vanlige skrytemeldingen fra Bryggeri- og drikkevareforeningen – BROD – om hvordan småbryggeriene fosser fremover. Den meldingen som pleier å komme i februar. Den har jeg ikke sett.

Hvorfor det mon tro? Kanskje de bare har glemt det i all viraken? Tja, neppe. Det ville nesten være som om Paven og Vatikanet glemte å holde påskemessa på Petersplassen. Noen ting glemmer man simpelthen ikke. Hvis ikke BROD trekker frem de positive sidene av salgsstatistikken, da begynner jeg å bli redd på bransjens vegne.

I fjor analyserte jeg tallene for 2015. Det var ikke så enkelt, for BROD gir egentlig ikke ut disse tallene. Man får månedstall for industrien som helhet, og en grov inndeling og vanligvis noen positive high-lights, men tall for enkeltbryggerier fås ikke. Visstnok får medlemmene dette, men vi ølbloggere kan bare se langt etter dem. Jeg forsøkte å fiske etter dem i fjor, men det dukket ikke opp noe regneark fra noen anonym, ikke-sporbar epost-konto. Sånn er livet.

Men la oss allikevel analysere det lille som er tilgjengelig. Først og fremst er det tallene som BROD publiserer på hjemmesidene sine. Det virker jo virkelig som hyggelig lesning og burde tilsi at man hadde slått på stortromma i pressemeldinger.

Småbryggeriene økte fra 8,50 mill i 2015 til 9,83 mill liter øl i 2016. Det er en økning på 1,83 mill liter, eller 15,7%. Det ser jo pent ut. Importen av øl økte fra 24,71 mill til 30,30 mill i 2016. Det er en økning på 5,59 mill liter, eller 22,6% – men importtallene til BROD er notorisk ufullstendige. Storbryggeriene økte fra 220,53 mill til 226,24 mill liter i 2016. Det er en økning på 5,71 mill liter. Med andre ord, selv om kakestykkene blir større for alle, så er det importølet som tar det største stykket relativt sett. Kompenseres den økte importen av øl ved at man eksporterer mer? Nei. Eksporten økte fra 4,62 til 4,99 mill liter, en økning på 0,37 mill liter, selv om den prosentvise økningen er på pene 7,9%.

Selv om småbryggeriene drar inn på storbryggeriene, så går det nokså sakte. Dessuten er kategoriseringen av små og store bryggerier noe underlig. Grensen går visst ved 10 eller 15 million liter salg. Et lite bryggeri teller ikke bare med det som de selv produserer, men også det som produseres for dem andre steder.

Vil det si at Ringnes kunne skapt om Frydenlund til et småskalabryggeri ved å opprette et minimalt AS, kjøpe en Speidel som man kan brygge på i ny og ne, og så å tappe 10-12 millioner liter på Gjelleråsen under merkevaren småskalabryggeriet Frydenlund? Slik jeg forstår reglene: ja. Ikke at jeg tror de ville gjøre det eller at de burde fått lov til å gjøre det, men slik er visst reglene. Jeg er mer interessert i aktiviteten på bryggverkene enn salgstallene for ulike etiketter.

Her er tallene frem til og med mars 2017. Blå linje er en 12 måneders snittverdi. Først kommer utviklingen for småskalabryggeriene. Vi ser at trenden med vekst fortsetter fra de siste årene. Før var det en svak eksponentiell vekst, men nå er det tydelig at det har blitt lineær vekst, ja, kanskje til og med en svakt retarderende trend.

Salgstall småskala
2016

Vi ser at etterhvert som salgsvolumet øker, så øker variasjonene, også relativt sett. Det kom markante post-juleøl-dipper både i fjor og i år. Vi ser også at juleøl-toppen i oktober holder seg. Den typen volatilitet i salgsvolum er veldig dårlige nyheter for bryggerier som allerede måtte være på hælene.

Hvordan ser bildet ut for de store bryggeriene? Trenden er helt klart en svakt nedadgående kurve. Vi har ikke nok data, men pessimistiske dommedagsprofeter vil finne trøst og skråsikkerhet rundt en begynnende kollaps i starten på 2017. Tallene fra januar og februar er helsvarte, mens mars-tallene bare er temmelig dårlige. Men tre måneder er lite grunnlag for å spå noe som helst.

Salgstall storskala
2016

Men totalt sett taper storbryggeriene mer enn små skalabryggeriene vinner. I dette bildet har vi ikke tatt med importen, som trolig kompenserser for mye av fallet i produksjonen. Norge er netto-importør av øl. Har forresten småskalabryggeriene begynt å spise signifikante markedsandeler av de store? Bedøm selv:

Salgstall stor- og småskala
2016

Konklusjonen fra 2015 (og her) var at de største småbryggeriene spiste så mye av småbryggerienes felles økning, at det måtte være lite igjen for alle de minste småbryggeriene, og man må anta at de stagnerte som gruppe, ikke minst ettersom de ble flere. Det må bety at det var mange røde salgstall blant de minste. Jeg mistenker at det er en trend som fortsatte for 2016. I så fall er det noe som ville ramle lett ut av bryggeriforeningens interne tall, men de tallene har vi altså ikke.

Noen problemer med disse statistikkene er at det har vært litt vagt hva som er småbryggerier. I praksis melder et bryggeriforeningsmedlem inn sin egen produksjon, men dette er koblet til selskapet, ikke bryggverket. Det var veldig tydelig i fjor, da Arendals og Sagene lå på ti-på-topp, til tross for at det bryggeteknisk i praksis var ett og samme bryggverk. Tilsvarende vil jeg anta at Austmann og Nøgne Ø inkluderer det ølet som er brygget på deres merkevare i Sarpsborg og Kristiansand. Arendals har mye brygging for andre, likeså Amundsen, som dessuten har flere bryggverk selv. Telemark Mikrobryggeri brygger for TMB og OMB. Sånn kunne vi holde på. Det er ikke helt sånn lengre at et bryggeri er ett selskap som har ett bryggverk som de brygger øl på.

I mangel av salgstall får vi forsøke noe annet: regnskapstallene i Brønnøysundregisteret. Jeg kommer til å jobbe med å samle og analysere regnskapstallene for norske bryggerier, men fristen for levering av regnskap er ikke før 1. juli, så det blir en stund til vi har endelig fasit. Forhåpentligvis ramler det ut noen trender relativt raskt for de bryggeriene som allerede er ferdig med regnskapene.

Der meldes det inn inntekter i kategorien varesalg, og selv om det er mange unøyaktigheter, som f.eks at øl ikke har samme ut-pris og at noen selskaper kan selge andre varer enn øl, så er det enslags indikator på ølsalg. Dessuten vil bryggerier som er enkeltmannsforetak - som endel gårdsbryggerier - være vanskelig å tolke, siden bryggeridelen inngår som en del av hele gårdsdriften. Dog, jeg tror ikke vi tenger komplette og perfekte data før å se noen trender.

Tags: , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2017-04-28

«Vi Brygger»-konkursen

Idag ble konkursbehandlingen av «Vi Brygger» på Askøy avsluttet da boet er tomt for midler. Skjønt det var vel ikke konkurs, men heller oppbud som ble meldt rundt jul, hvilket betyr at det er selskapet selv som igangsetter prosessen, ikke kreditorene.

Bedriften ble startet august 2015, men 2015-regnskapet ble ferdig først i oktober påfølgende år. Det er ikke noe positivt tegn. Verre var det at revisor kort og godt ikke ville vite av det og karakteriserte det som «mangelfull på en rekke vesentlige punkter» i forbindelse med selskapets interne kontroll.

I januar 2016 forsøkte man tilsynelatende å rydde opp, ved å skille ut Vi Brygger Butikkdrift som et eget selskap, og dette finnes såvidt jeg vet fremdeles. Men hvorfor gikk selskapet dukken? Opprinnelig var det meningen at butikken skulle selge både øl og hjemmebryggeutstyr. Problemet var bare at senterets nye eier – Norgesgruppen – satte ned foten. Du vet de med Meny og det brede ølutvalget. Det er en plage på slike sentre at det helst bare skal være én butikk av hver type, ja bortsett fra klesbutikker, tydeligvis.

Dermed var det ene beinet av butikken kappet av før de kom igang. Revisors kritikk kan tyde på at de ikke har hatt helt orden i papirer og slikt. Det siste er litt forunderlig, for en av eierne, og styremedlem, bak Vi Brygger var Ola B. Skarland, mannen som kjøpte Petit-Agentur og flyttet det til Høylandet. Skarland er ingen rotekopp som ikke klarer å holde styr på papirer. Han driver ikke bare nettbutikk på Høylandet, han har gått inn som minoritetsaksjonær i en rekke norske bryggebutikker, sånn som i Vi Brygger.

Firmaet Petit-Agentur er en av ur-pilarene i norsk hjemmebrygging. Det ble startet av Atle Holgar i 1971. Det var et kvart århundre før det ble lovlig å brygge hjemme med kjøpt malt – i motsetning til malt du hadde maltet selv. Skjønt denne loven var temmelig sovende de siste tiårene før den ble opphevet. Og hvorfor navnet «Petit-Agentur»? Vel, om jeg har forstått det rett, er det så enkelt som at Holgars mor hadde drevet firmaet innen import av parfyme. Navnet passer liksom bedre til dét. Da Atle Holgar overtok, var det fremdeles telefonmangel i Norge. Laget han et nytt firma med nytt navn måtte han stille seg bakerst i telefonbestillingskøen og vente noen år. Overtok han morens firma og firmanavn, kunne han også overta telefonen. Og så ble navnet bare sittende. Ofte er de mest idiotiske forklaringene de rette.

Petit-Agentur er forøvrig fremdeles definert under næringskode 46.499 – Engroshandel med husholdningsvarer og varer til personlig bruk ikke nevnt annet sted. Det passer liksom bedre på en parfymehandel enn en hjemmebryggersjappe. Og det passer forsåvidt også godt på en hjemmebryggerbutikk som selger varer som strengt tatt er ulovlig å brygge med.

Da den tidligere Telenor-direktøren Skarland overtok Petit-Agentur, flyttet han bedriften ut av Bergen og inn nær odelsgården på Høylandet. Plasseringen var kort og godt diktert av boplikten. Men det var ikke den eneste flyttingen. Holgar var en mann av den gamle skole, og han brukte telefon. Skarland var IT-mann og flyttet butikken over på Internett. Skarland var kanskje den første i hjemme- og mikrobryggeribransjen som tilnærmet seg bransjen som en proff out-sider. Der andre var hjemmebryggere som tok hobbyen helt ut og småkommersialiserte, der var han den effektive forretningsmannen som så mulighetene uten sentimentale bindinger. Samtidig endret Petit-Agentur karakter fra en liten, pertentlig, bergensk enmanns-, spesialforretning til en bedrift med voksebegjær.

Skarland scoret en rekke suksesser. Blant annet sponset Petit-Agentur helt eller delvis Speidel som premie i hjemmebryggekonkurranser. De som vinner der har jo en viss tendens til å brygge godt øl – uansett utstyr. Da et Speidel-brygget øl etterhvert vant, var suksessen sikret, og man sluttet å høre sutring over at ølet ikke kunne bli skikkelig på en automatisert bryggemaskin. Noen forsøkte å gjøre det trickset igjen et par år senere med BeerMaker30, men da var Speidelen allerede etablert som gullstandarden. Dessuten gir Speidel en litt annen magefølelse enn BeerMaker30. Det hele slo tilbake og annonser for ubrukte BeerMaker30 florerte på bruktmarkedet etter hjemmebryggekonkurranser.

En retning som veksten til Petit-Agentur tok, var bryggebutikker. Vi tenker ofte på Petit-Agentur som en nettbutikk på Høylandet, men Ola B. Skarland har involvert seg i bryggebutikker så mange ganger, og på så lik måte, at vi må kunne si at han har en funnet en slags formel. Han finner sammen med lokale interessenter og går inn med en minoritetsandel på rundt 30% i en bryggebutikk. De lokale samarbeidspartnerne har kontaktnettet og står for butikkdriften, men Skarland stiller med kapital, varebeholdning og Petit-Agentur.

Dermed har Skarland hele eller deler av kaka helt frem til hjemmebryggeren, han er importør, grossist, distributør og butikkeier. Han selger deg utstyret du brygger på og råvarene du brygger med, og flasker og fat du lagrer det på. Han fikk til og med produsert Sterkrens og Stoutrens på sin egen etikett, og det var det universelt brukte vaske- og desinfeksjonsmiddelet frem til folk begynte å lese annonser i amerikanske bryggetidsskrifter. Hvilke bryggebutikker er han så involvert i? Bakke Brygg i Trondheim, Stavanger Brygghus, Garo Brygg ved Kristiansund, Humlebua i Bodø og til slutt Vi Brygger på Askøy.

Noen steder er det til og med et tredje ben på dette samarbeidet. I Trondheim var det gastropuben Brygghus 9, som hadde stort overlapp i eierstruktur med Bakke Brygg. I Bodø var Bådin involvert i Humlebua. Oppskriften er enkel: Petit-Agentur importerer og ordner logistikk, bryggebutikken er lokal hub og lager for råvarer og utstyr, og bryggeriet produserer. Vi Brygger skulle selge øl, kanskje de også skulle brygge, det var i hvert fall den næringskoden de registrerte seg under, og kanskje til og med navnet er et hint. Stavanger Brygghus høres i hvert fall ut som ha ambisjoner om å brygge.

Den stillfarne Atle Holgar dukker fremdeles opp i hjemmebryggersammenheng, for å nippe til godt øl, treffe kjente og utveksle gamle historier. Han er mannen som trolig en gang i tiden kjente hver eneste moderne hjemmebrygger i Norge ... moderne som i at man ikke gårdsbrygget men brygget etter inspirasjon av engelske ales og amerikanske mikrobryggerier. Ola B. Skarland dukker tidvis også opp, med stor hvit kassebil full av varer, gode rabatter, og en utadvendt kremmerpersonlighet som hadde vært en bergenser verdig.

Det store spørsmålet er bare hvorfor suksessoppskriften hans slo så grundig feil på Askøy.

Tags: , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
- lagt inn av - 2017/4/29 09:09:57
Tror ikke at det blir noe med Stavanger Brygghus. Hjemmebryggerbutikken er vel stort sett overført til Mr Norman og et nytt, lite mikrobryggeri kalt Yeastside starter opp i de samme lokalene.

2017-04-25

Drum Brew i Arendal

Drum Brew er et nystartet bryggeri i Kongshavn på Tromøya utenfor Arendal. Bryggeren bak Drum Brew er Erlend Årsbog. Han har fokus på mat og smak og han starter et bryggeri med masse entusiasme og overbevisning, ikke bare forretningsplaner og investorer. Jeg har pratet med ham.

Logoen til det nye bryggeriet: Drum Brew
Kilde, brukt med tillatelse
Drum Brew
Erlend Årsbog er både mat-feinschmecker og brygger. Han er sønn av en kokk, og han har smaksopplevelser som lidenskap. I et alternativt univers ble han kokk. I dette universet lot han være, for at ikke jobben skulle drepe gleden over å kokkelere. Ordet «amatør» betyr «den som er glad i», og sånn sett er han en ekte amatør.

Fra kokkekunsten gikk veien videre til brygging. Først ut var en milkstout. Senere har det kommet til flere brygg. Han søker å skape de gode smaksopplevelsene. Han justerer på og tilpasser oppskrifter og prosess for hver batch. Hvert øl har sin egen skapelseshistorie. De kan ligge i enden av et spor han tilfeldig snubler over, som ingefærstouten. Den startet på en Café Gollem i Amsterdam, der han hadde tatt med en ingefærøl og en milkstout for å vise frem. Folkene i baren helte sammen flaskeslantene på ren magefølelse, og kombinasjonen gav en fantastisk wow-effekt.

Eller han kan ta utgangspunkt i lokale råvarer, som i Oak Juice Blonde. På Tromøy er det rikelig med eik, ikke fransk limousin-eik eller amerikansk hviteik, men norsk sommer- og vintereik. Selv innen én enkelt art som Q. rubor endrer visst eika karakter med vokseplass. Det kreves nok kreativitet og tålmodighet for å avlure den norske eika sitt potensiale i øl. Årsbog har hugget eiketrær og skavet av spon for bryggingen, og har på planen å ta med en eikestokk til et bryggeri i Nederland som vil eksperimentere.

Med en bakgrunn i mat, er han en brygger som ikke ser på øl som en ren drikkevare, for det er også en ingrediens i mat. Man drikker nok øl til maten, men man bruker også øl i maten.

For tiden brygger han på et 50 liters egenkonstruert system på kjøkkenet. Det er helt greit for å lage små batcher for eksperimentering og for å få tilbakemeldinger på testbatcher. Det gjør det mulig å jobbe med å utvikle oppskrifter. Et større bryggverk blir en nødvendighet senere, men det må være et eget bryggverk.

En Milk Stout i Vondelpark i Amsterdam
Foto: Erlend Årsbog, brukt med tillatelse
Drum Brew Milk Stout
Alt dette er bra og beundringsverdig. Likevel, endel bryggere med noen års erfaring i industrien vil riste kollektivt på hodene sine. De har ansvar for stabile inntekter som skal dekke lønnsutgifter. De vil kanskje mumle «been there, done that». Selv om matlagning er vanskelig å skalere opp uten å miste kvalitet, sier konsensusen at ølbrygging er ekstremt lett å skalere opp – gitt nok penger og kontroll på logistikk ut til kunden. Innen ølbrygging er det ikke egentlig noen øvre grense for skalerbarhet. Dermed blir bryggeribransjen et kappløp om hvem som klarer å vokse mest. De som ikke klarer å vokse skal visstnok være dømt til å krympe inn og forsvinne. Det er «voks eller forsvinn!»

Men likevel … knaker det ikke litt i kvaliteten når man skalerer og effektiviserer og helautomatiserer ølbryggingen? Og er det ikke rom for de små som ikke har ambisjoner om å blir større enn moderat mellomstore, og som heller vil fokusere på kvaliteten enn å skulle vokse så mye? Det er vanskelig å holde på smådriftsfordelene når man skal realisere stordriftsfordelene.

Navnet på bryggeriet sikter til en oversettelse av «Tromøy» til «Drum Island». Jeg antar at «Drum» er en gammel variant over «Trom», kanskje på tysk eller nederlandsk. Det er et navn som vissnok kommer av øyrekka Tromlingene utenfor Tromøy, helt ute i havgapet, og er muligens beslektet med dialektordet «tram» for stenhelle eller steintrapp ved utgangsdør.

Valget av engelsk språk indikerer internasjonale ambisjoner, og Årsbog bekrefter det. Han ønsker å eksportere en vesentlig del av produksjonen, og jobber med avtaler og kontakter rundt dette. Især er Nederland og Amsterdam et fokusområde som han jobber med. Det kan vi også lese mellom linjene på websidene. Arendalsregionen hadde på 1600-tallet en nær tilknytning til Nederland, med til og med en ikke ubetydelig utvandring. Dette gjenspeiles tydelig i Drum Brews valg av ølnavn og ikonologi. Vi finner «Eagle Valley», dvs Arendal og «Kings' Port» er Kongshavn på Tromøy.

websidene beskriver de fem øl, delvis navngitt med engelske oversettelser av lokale navn. De har en IPA, en blonde, en ingefær-stout, en melkestout og en ingefær-øl. Flere øl står på planen. En Mango APA er ferdig, og en eiket imperial stout ligger på beddingen, mens Årsbog sirkler seg inn på målet så den blir akkurat riktig.

Drum Brew ble registert i februar i år. For øyeblikket er det kun testbatcher, men målet er å bli fullt operativt med et eget bryggeri på Tromøy. På spørsmål avviser han at leiebrygging, for eksempel ved Arendals, er aktuelt. Det er kort og godt for mye justeringer og for mange tilpasninger underveis, basert på råvarer og erfaringer fra tidligere smakinger, til at ølbryggingen kan sendes av gårde som en epost-bestilling med en oppskrift vedlagt.

Jeg ønsker Drum Brew lykke til. Innstillingen er ypperlig. Jeg tror mange av de små som startet for 5-15 år siden kanskje har mistet noe på veien mens de har vokst. De startet med masse entusiasme og endte med en jobb. Jobben kan være både spennende og givende, men det er og blir en jobb. Årsbog lot være å bli kokk for ikke å ødelegge gleden ved å lage mat. Jeg håper inderlig at han ikke dreper gleden ved å brygge ved starte bryggeri. Unngår han det, kan han få et kvalitetsbryggeri – kanskje ikke et stort bryggeri, men et godt bryggeri.

Tags: , , , , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2017-04-24

Tradisjonsbryggingsopptak

NRK har laget radioprogrammer om mange ulike ting. Også tradisjonsbrygging av øl. Faktisk finnes det flere dokumentar- eller intervjuprogrammer i radio om tradisjonsbrygging og øltradisjoner rundt om i Norge. Her er pekere og en kort beskrivelse av noen av dem.

Det første radioprogrammet er et vel ti minutters intervju fra senhøstes 1972 med Jens Haukdal om bruk av øl i gammel tid i Soknedal. Utfra dialekten er han vel ikke selv fra Soknedal. Han forteller om humledyrking, drikketradisjoner, inskripsjoner på drikkestell og andre ting knyttet til øltradisjoner og tradisjonsbrygging.

Det andre programmet er et intervju med Marit Stene i Meldal fra januar 1970, der temaet er gamle bryggeteknikker, i forbindelse med at man brygget et tradisjonsøl da kongen skulle besøke Meldal. Hun går igjennom malting- og bryggeprosessen. Hun beskriver også endel om behandling av gjær og en andre tapping av mesken for å lage lettøl.

Brygging på Haustgardane i Granvin i Hardanger oppunder jul i 1985 på der Hans Haugse og Olav Vindal brygger, det er etter brygging, dagen før oppskoke og Ola E. Bø intervjuer dem om bryggeprosessen. På denne gården ønsker de 1-2 ukers modning før ølet er ferdig, så de hadde brygget 9. desember, hvilket er Annadagen i den gamle primstaven, en dag som ofte er knyttet til ølbrygging. Dette kan jo være en tilfeldighet, selvfølgelig. Her stegmesker de, faktisk, og har fire dagers gjæring. Det virker som flere andre bryggere har brygget samtidig, men det kan tenkes at det var en fallback for å sikre seg at de hadde øl for oppskoke. En artig detalj var at de sier at Hardingølet skal ha sju smaker, som er: maltsmak, humlesmak, røyksmak, brakesmak, søtsmak, ølsmak og «meirsmak».

I besøksreportasje til Voss intervjues Samuel Apeltun mens han brygger øl i slutten av oktober 1938. Han intervjues av en lokal lektor og går igjennom hele bryggeprosessen fra maltingen. Når han beskriver malttørka si, kommenterer han at de bruker rør som fører røyken ut, så den ikke kommer i kontakt med maltet, mens man i gamle dager ikke brukte det, og fikk røkt malten, og han refererer til et par ulike tidligere innretninger som tydeligvis har gått ut av bruk.

I et opptak fra Marnadal i Vest-Agder intervjues åttiårige Knut T. Rosseland høsten 1973. Han forteller om forberedelsene av juleølet fra malting og brygging og en rekke tradisjoner rundt det. En liten særhet er at han sier at de beholdt ølet i lang tid etter selve jula, og minst en gang helt til påske.

Endel av beskrivelsene her er faktisk så detaljerte at prosessen er nær ved å kunne reproduseres. Uansett er det mye informasjon om prosess og teknikker, som helt klart kan sammenstilles med annen informasjon om brygging i disse fem bygdene.

Tags: , , , , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
Granvin - lagt inn av Lars Marius Garshol - 2017/4/24 20:47:42

Det var mye bra her, men den fra Granvin er nok ikke så tradisjonell som den kan virke. Jeg snakket med Hans Haugse for noen måneder siden, og han sier han fikk kveiken sin fra Dyrvedalen på Voss. Den meskemetoden hører hjemme på Østlandet, ikke Vestlandet. Det stegmeskeskjemaet kommer fra Olav Sopps bok om hjemmebrygging s74-75. Dette er eksakt samme greiene som de drev med i Morgedal, og morsomt nok fortalte Aslak Slettemeås meg at han hadde lært akkurat dette fra noen i Granvin. Artig å se koblingene falle på plass på den måten.

Det fins en oppskrift fra 1898 fra Granvin, og den beskriver vanlig infusjonsmesk slik som på resten av Vestlandet. Det <i>kan</i> jo være at noen har stegmesket på Vestlandet i gammel tid, men det her er jeg rimelig overbevist om at er en nyvinning.

2017-04-23

Stormkongen Bryggeri

Nye bryggerier kommer raskere enn det er overkommelig å telle dem. Et av de nyeste skuddene er Stormkongen Bryggeri i Vanylven. Her kommer litt mer info på et bryggeri du sannsynligvis aldri har hørt om før, og som det ikke er lett å si om du noensinne får høre om igjen.

Du finner websidene deres på www.stormkongen.no. Det er to kamerater – Trond Hatlevik Borg og Frode Slagnes – som satser på et gårdsbryggeri med produksjon og salg på gården. Det virker ikke som de sikter på bredere distribusjon enn gårdsutsalg. Det er mulig de også ønsker å servere på gården, men såvidt jeg forstå har de kun søkt om kommunal utvidet salgsbevilling.

Litt trivia som er hentet fra websidene deres og annet jeg har klart å google … Navnet henspeiler på det ruskete været ved Stadt, halvøya som stikker som en tunge langt utover like syd for Vanylvsfjorden, der bryggeriet ligger på en gård langs Åheimselva som går fra Gusdalsvatnet og renner ut i Åheim sentrum. Gårdens navn er såvidt jeg kan forstå Tue. Deres første batch er en Weissbier med navn Bleiking, som ble satt fredag 7. april.

Det som er kjempekult er at de ikke bare legger ut full oppskrift på brygget, men de legger ut fermenteringsprogresjonen underveis på www.brewstat.us, hvilket sannsynligvis betyr at de bruker The Tilt for kontinuerlig å måle SG. Førstebatchen deres ser i hvert fall ut til å ha flatet ut på 1.018, mens de siktet på 1.013.

Det er selvfølgelig å blottstille seg å legge ut så detaljert informasjon om bryggene, for det gjør at man kan pirke i detaljer. Gudene skal vite at det er mange mikrobryggerier som ikke treffer rett på hverken første eller femte forsøk, men det er ofte litt vanskelig å påpeke det med påståelighet når man ikke har annet enn smaksløkene og magefølelsen å gå etter. Så all ære til Stormkongen for å legge ut dette. Jeg skulle ønske alle andre bryggerier ville gjøre det samme.

Et annet moment er at den første batchen er på 20 liter. Utfra det kan man lese at det er hjemmebryggutstyr, og at de sannsynligvis er hjemmebryggere som har tatt hobbyen litt videre. At bryggeriet deres er registrert som et enkeltmannselskap peker også i retning av at de ikke sikter veldig høyt i første omgang. Om de skal opp i et volum der inntektene balanserer arbeidskostnadene med bryggingen, må de ha et betydelig større bryggeri enn 20 liter.

Det forteller litt hvor fort verden har gått fremover de siste par årene med hensyn til bevillinger og slikt. Nå er det visst nok å være et par kompiser, ha litt hjemmebryggeutstyr, et enkeltmannsforetak og en WordPress-portalside (og så en gård …) og vips har man et kommersielt gårdsbryggeri med eget utsalg.

Vil det si at det er fritt frem for alle og enhver å brygge og selge øl? Nei, ikke helt. De trenger fortsatt en salgsbevilling fra kommunen, av den utvidede typen som også omfatter tilvirkningsbevilling. De ser ut til å ha søkt om dette til kommunen 27. mars, men det virker ikke som de har fått bevillingen ennå, så jeg antar at vi må vente litt til før man kan dukke opp på gårdsutsalget. Det er enkelte formalia man må gjennom. Blant annet må man bestå «Kunnskapsprøven», som er litt som førerkortet for de som vil servere eller selge øl. Et annet obligatorisk, men temmelig lavt hinder er vandelsattest, og man må dokumentere at hverken skattemyndigheter, helsemyndigheter eller politi har noen innvendinger. Og til slutt må det jo faktisk gjennom politisk behandling i kommunen – og vis meg den norske kommunen der det ikke sitter en prinsippiell avholdspolitiker med vilje til å hestehandle i andre saker …

I søknaden deres for salgsbevillig med utvidelse for tilvirking skriver de forresten at de i tillegg til øl også ønsker å selge mjød og sider. Dette er bevillingsmessig to interessante varer, da det er blitt lov å selge i styrker helt opp til 22%. Som dere kanskje husker henger 4,7%-grensa på gårdsutsalg på en EU-avtale som har koblet den opp mot likebehandling for alle utsalg og varer som er basert på malt eller vindruer. Dermed er sider og mjød (og sake og fruktvin og masse annet unntatt) – selv om det fremdeles forutsettes at det er dyrket og produsert lokalt. For eksempel gjelder det samme for sake og daddelvin, men det er kanskje ikke så mange gårder som dyrker råvarene til det.

For gårdsproduksjon rammer dette skjevt, fordi gårdsbryggerier blir hemmet av den 4.7%-grensa som ikke gjelder for alt mulig annet enn malt og vindruer. For vin blir det faktisk stadig et mer relevant tema, da det har fantes minst én gård som har dyrket vindruer kommersielt, Kvelland Vingård i Vest-Agder.

Jeg misunner sannelig ikke de som sitter og skriver disse reglene, og som skal holde dem universelle og lesbare, samtidig som det virker som om de sikter på å åpne opp restriksjonene uten egentlig å åpne opp for særlig mye ny praksis.

Skjønt, Stormkongen har søkt om salgsbevilling gruppe 1, som går opp til 4,7%, så vi får vel ikke se mjød og sider i hetvinsstyrke fra dem med mindre de gjør mer papirarbeid.

Bare tiden vil vise om vi kommer til å høre mer om Stormkongen Bryggeri, eller om det er et av de mange bryggeriene som startet som en idé et sted mellom det interessante og det elleville, for så å falme bort før den ble implementert. Når jeg har lett på søkemotorer og sporet opp ulik informasjon, har jeg tatt meg i å lure på om dette er ment som et seriøst initiativ eller som en tulleregistrering. Men de har altså sendt søknad om salgsbevilling til kommunen og registrert seg i Brønnøysund, og det høres jo seriøst nok ut?

Jeg har forsøkt å få kommentarer fra de to bak bryggeriet, men har ikke klart å få kontakt. Kanskje ble det med en god idé og en pre-batch, eller kanskje de kommer seg i mål og bygger seg opp. Vi får se.

Tags: , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2017-04-22

Palmer om diacetyl

Denne helgen er hjemmebryggerhelgen i Trondheim. Det er mange spennende talere der, men la meg fokusere på en: John Palmer som skal snakke om diacetylredusjon i øl. «Høh» tenkte jeg da jeg først hørte temaet. «Er ikke det bare et par dager på 20°C, og bare nødvendig for undergjæret øl?» Og så sjekket jeg litt og fant ut at dette faktisk var et digert og spennende tema.

Aller først, i mitt hode var diacetyl noe som gjæren produserer under gjæring, buffrer i ølet og så bryter ned under modning. Ulik gjær produserer ulike mengder, og høyere temperatur får gjæren til å bryte det ned fortere. Enkelt og greit – eller overforenklet og greit.

For det er ikke fullt så enkelt. Før det første produserer ikke gjæren diacetyl, men et relativt smaksløst stoff – alfa-acetolactate, eller AAL – som skilles ut av gjærcellen og som så kan oksyderes til diacetyl. Dette skjer dessuten kun under vekstfasen av gjæringen der det er oksygen tilgjengelig, ikke under den anaerobe hovedgjæringen med alkoholproduksjon.

Dermed er første mulighet for å redusere diacetyl å unngå oksygen – men oksygen ønsker man jo å ha for vekstfasen. Dermed kommer man ikke utenom diacetyl. Kanskje det olivenolje-trikset kan fungere, dog. Det er jo en teknikk som sies å generere nesten like-smakende øl, men gi øl som har bedre holdbarhet, nettopp noe som gir mindre oksydering på code-side i vørteren frem til man er kommet i anaerob hovedgjæring.

Videre kan man heller ikke bli skikkelig kvitt diacetyl, siden eventuell oksydering kan generere ny fra AAL, som det typisk vil være «nok» av i ølet. Det vil si den at luftig under tapping og omstikking kan gi mer diacetyl.

Og ikke minst, diacetyl kan oppstå som oksydering under drikking, spesielt i tomt glass. Jeg fikk en aha-opplevelse da jeg begynte å grave i dette, for diacetyl har en mindre kjent fetter som lukter som honning.

Diacetyl heter også butane-2,3-dion, og er to acetylgrupper koblet sammen, en acetylgruppe er CH3-CO, en kjede med fire karbonatomer. De i endene er metylgrupper (med tre hydrogen) og de to i midten har dobbeltbinding til oksygen. Innpoder vi et ekstra CH2 inn i dette, får vi pentan-2,3-dion, som har en søtlig honningaktig lukt.

Jeg kjenner denne lukta i endel øl, men helst i tomt glass. Og vips falt det noen brikker på plass. Både honningduften og smørduften er et resultater av oksydering av en prekursor. De kan provoseres frem med svirvling, men den er mest fremtredende når glasset er tomt. Da ligger det en hinne av øl over hele innsiden av glasset, det bobler ut null CO2 og oksygen slipper lett til.

Jeg kjenner at jeg gleder meg skikkelig til dette foredraget. Forhåpentlig blir det tatt opp til glede for de hjemmebryggerne som ikke har mulighet til å være tilstede.

Tags: , , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2017-04-20

«Øl hører til!»

Da alkoholreklame var lov, begikk bryggeriene endel reklamefilmer i en herlig og nesten litt pinlig femtitallstil. De er som en tidskapsel, og det er interessant utfra at de forteller litt om hvordan folk så på øl den gangen. Eller rettere sagt, hvordan bryggeriene ville at folk skulle se på øl. Og det skapte bølger.

Jeg har tidligere pekt på en YouTube-versjon av en 30-talls-film med Venche Foss, med en sang som har en noe spesiell bakgrunn – fra en ølsangkonkurranse som Ringnes holdt.

Generisk alkoholreklame i mangel å kunne vise bilder fra disse reklamefilene pga opphavsrett.
Kilde: Wikimedia/Archives New Zealand, CC BY-SA 2.0
Ølreklame
La meg her trekke frem et par reklamefilmer fra 50-tallet. Vi kan si at den påskeaktige hytte-settingen i en av scenene får være kontekst god nok.

Her er første film og andre film. For alt jeg vet ble det laget flere reklamefilmer enn dette, men det er hva jeg har funnet. Filmene er laget av Arvid Skaugen, som kanskje er mer kjent for å ha regisert filmen «Ante» på 1970-tallet.

De er tydelig ute etter å påvirke mer enn å informere, men det fremstår ufattelig gammelmodig og fumlete idag. Gjennomgangstema er «Øl hører til», og folkene er unge, moderne (i sin samtid) med sunne aktiviteter som bridge, hytteturer, båtpuss og hageselskaper. Og ølet serveres på fat, intet mindre enn sølvfat, sålangt jeg kan se.

I bakgrunnen kan man se omgivelsene som elegante, men litt spartanske. Det er kvalitet men ikke luksus – litt sånn klassisk norske verdier. Kjønnsfordelingen holder noenlunde mål selv etter moderne standard. Men bortsett fra dét, er det en veldig ensartet gruppe personer som vises i disse filmene. Det er nikkersadelsen som er målgruppa, og ikke minst skulle kvinner drikke øl. Forresten tviler jeg på om den stå på Bechdel-testen, selv om den neppe er egnet for reklamefilmer. Ølet som serveres er en blanding av pilsner, bayer og bokk. Legg merke til at kvinnene ikke bare drikker lyst øl eller mørkt øl.

Her blir øl profilert som den sofistikerte drikken for unge, aktive, selvbevisste mennesker i fritiden deres. Det er totalt fravær av seidler og brune puber. Det er ingen helflasker her, bare halvflasker. Her er det ingen gamle tradisjoner, drikkeviser, renhetslov, gaulatingslover, drikkeboller, ølkagger, gårdsbrygging eller noe annet tradisjonelt som vi i andre sammenhenger har sett bryggerier til ymse tider har forsøkt å koble ølet sitt til. Tvert om, reklamen forteller at øl er en naturlig del av det moderne menneskets fritid.

En annen ting å legge merke til er at dette ikke er en reklamefilm for et bestemt bryggeri. Flaskene er etikettløse. Det er sannsynligvis bryggeriforeningens reklamefilm for øl, til glede og nytte for alle sine medlemmer.

Ble denne reklamefilmen stort sett ignorert? Nei. I avisen Hardanger for 12. desember 1962 kan vi lese at Odda Godtemplar Ungdomsforbund var gått til kamp mot nettopp denne kinoreklamen, etter at tilsvarende kamper mot denne kinoreklamen for øl visstnok var kronet med hell i Molde, Larvik, Hammerfest og Mandal. Blant annet står det:

På mange stader rundt i landet driv Bryggeriforeningen sin falske og villedande propaganda for å læra ungdomen til å drikke øl. Heldigvis får fleire og fleire augene opp for det meiningslause i dette. [...] Dette må det gjærast slutt på, og for godtemplarungdommen må det bli ei merkesak, og å føra denne saka fram. [...] Odda Godtemplar Ungdomslag har hatt denne reklamefilmen under oppsikt i det siste, den har også vore drøfta ein del på lagsmøta. På siste styremøtet blei denne filmsaka gjennomgått på nytt. Styret kom fram til at laget skal senda ein søknad til Kommunestyret og Kinostyret om at denne reklamefilmen «Øl hører til», blir teken vekk frå Odda Kino.

I Rogalands avis 4. desember 1964 er det referert til fra en konferanse for skoleinspektørene i Rogaland, der Rektor Einar Anthi insinuerer at Bryggeriforeningens reklame var en blåkopi av de amerikanske bryggerienes reklamekampanje «Beer belongs to ...» som koblet øl til alle dagliglivets situasjoner, visstnok en reklamekampanje til avskrekkende 80 mill dollar. I samme artikkel tas det forøvrig også til orde for at edruskapsopplæring bør bli eksamensfag i ungdomskolen.

Eller jeg kan sitere John Austrheim (Sp) fra Stortinget 27. november 1962 som sier blant annet: Eg nemner også ølreklamen ved kinoane. Her vert det reklamert for bruk av alkohol. «Øl hører til» – vert det terpa oppatt og oppatt. Og for å setje det noko på spisse. Her vert folk, også ungdom, gjennom reklame oppmoda til bruk av alkohol. Eller repr. Egil Aarvik (KrF) 3. mai 1965, som sier blant annet: Jeg tror at det måtte være all mulig grunn til å få – ikke minst som motvekt mot den ølreklamen som etter min mening av og til på en uforsvarlig måte appellerer til ungdommen om at øl hører til – en propagandamessig opplagt opplysningskampanje som tok sikte på å være opinionsdannende. Sjelden har vel den særnorske tradisjonen med offentlige holdningskampanjer være mer direkte beskrevet enn dette.

Så sent som 4. juni 1980 formulerte en ungdommelig Kjell Magne Bondevik (KrF) seg slik fra Stortingets talerstol: Det er nødvendig å gå til kamp mot at alkoholen har fått innpass i alle mulige miljøer i dag. Det må bli rettet et avgjørende angrep på slagordet «øl hører til». Det normale må bli at alkohol ikke «hører til».

I det minste er det fornøyelig at de klarer å hisse seg så opp over en kinoreklame som fremstår så klossete og keitede, i hvert fall med dagens øyne. Det er også sært at disse filmene klarer å engasjere såpass mange år etter de ble produsert i 1958 og 1959.

Om reklamen var fullt så virkningsfull blant ungdommen i sin samtid vet jeg ikke. Dette var en periode der Elvis og James Dean, og etterhvert Beatles, var de ikoniske ledestjernene for ungdommen, og for den generasjonen må disse reklamefilmene har fremstått nokså bizarre og gammelmodige. Holdbarheten på en slik reklame må også ha vært ufattelig kort. Men reklamen satte tydeligvis dype, traumatiske, årelange spor blant avholdsfolket.

Tags: , , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2017-04-19

Hvalerbryggeriet

Hvalerbryggeriet – eller Big Fish Brewing Co – er enda en representant for de små bryggeriinitiativene der brygging er en tilleggsaktivitet til noe annet. Det ble startet tidlig i 2014, og ennå har det kanskje ikke helt funnet sin endelige form. Av og til blir veien til mens man går, og av og til er veien frem lengre enn man kanskje forutså i starten.

Forholdet mellom de to navnene er at Hvalerbryggeriet er navnet på et selskap som skal drive med brygging, mens Big Fish Brewing Co er navnet som har vært brukt på etikettene. I tillegg kommer selve serveringsstedet, som tross alt er de som sitter på bevillingen for tilvirkning av alkohol, siden denne er knyttet opp mot skjenkebevillingen som en utvidelse av denne. Dette selskapet heter såvidt jeg vet Cafècompagniet AS, eller Big Fish Café som det også ser ut til å kalles. Det er de samme folkene som står bak det hele.

Selve firmaet Hvalerbryggeriet viser liten eller ingen aktivitet når man ser på regnskaper og årsberetninger. Men den typen papirarbeid forteller tidvis ikke hele historien. Ser vi til Ratebeer, ser vi at det er brygget endel, for det er definert hele femten ulike ølsorter. Det er endel, selv om vi skulle ta høyde for noen duplikater, men det er bare sju av dem som har fått noen rating. Vurderingen varier fra meget godt til elementer av defekter. På Untappd ligger det inne fem øl.

Logoen til Big Fish Brewing Co, som ølet idag brygges under.
Hvalerbryggeriets logo
Som nevnt presenteres ølet under navnet Big Fish Brewing Co., etter puben der det serveres. Det ble servert første gang februar 2014, om vi skal tro Facebook. Facebooksiden hadde endel aktivitet i 2015, men har vært nokså stille der gjennom 2016.

Øltypene kan litt overforenklet kategoriseres som belgiske og portere, samt amerikanske mer eller mindre hops-forward-øl. Flaskene på bildene fra RateBeer viser halvlitersflasker med fliptop og små, enkle etiketter med batchnummer. Samtidig er mye av ølet også solgt fra fat.

Bryggeriet ligger i Skjærhalden, som er uthavna på Kirkøy og senteret i Hvaler kommune, som ligger i helt syd i skjærgården i Østfold, kloss opp mot svenskegrensa. Jeg kan tenke meg at det er et temmelig sesongbetont område, med mange hytter og besøkende i båt om sommeren. Hvaler har fått veiforbindelse via tunnel og en rekke bruer, og selv om det er mange fastboende der, er det også et utall hytter som våkner til liv gjennom et par hektiske sommermåneder. Det dikterer nok årssyklusen for dette bryggeriet.

Fra andre steder ser vi at sesongbetonte bryggerier kan være litt tricky. Forretningsdriften går på høygir og krever full oppmerksomhet i høysesongen. Tanken om å brygge i lavsesongen er elegant, men fungerer ikke alltid like bra. For det første gir det litt liggetid på ølet. For det andre er det ofte temmelig travelt utenfor sesongen også, fordi man har skalert ned personalet og har latt mange andre ting også få «vente» til lavsesongen.

På forespørsel opplyser bryggeriet at de brygget på Speidel i 2014 og 2015, men at de i 2016 leiebrygget en batch hos Amundsen i Oslo, og at de gjør det samme for 2017-sesongen, men nå minst to batcher. Samtidig brukes Speidelen som pilotbryggeri for eksperimentering og oppskriftsformulering. Jeg tipper at det ikke er helt umulig at ølnerdete besøkende kan få snakket til seg en forsmak på kommende øl.

Bak Hvalerbryggeriet står Thoralf Huth med flere familiemedlemmer. Ifølge Reiselivsavisa i en artikkel fra sommeren 2015 drev han tidligere Strandkaféen som et sesong-sted, mens han skulle satse på stedet Big Fish på helårsbasis. Forøvrig virker det som Big Fish har et relativt bredt utvalg utover sitt eget øl. Det at personene bak Hvalerbryggeriet også står bak Big Fish gjør at det må regnes som et seriøst bryggeriinitiativ: De har distribusjonsmekanismen og logistikken på plass.

Det ligger en youtube-video ute med en bryggedag på high speed, der de brygger på en 30L Speidel. På spørsmål om de kommer til å kjøpe et større bryggverk og skaffe seg nasjonal bevilling, svarer de at det kan bli aktuelt, men at andre ting er høyere prioritert på kort sikt. Det er nokså irrelevant at selve selskapet Hvalerbryggeriet ser puslete ut på papiret, for jeg antar at man fikser bryggeri og andre ting på en eller annen måte når tiden blir moden. Jeg antar at de også ønsker å se an markedet og hvordan bryggingen passer inn i resten av konseptet, snarere enn at de leter etter penger og investorer. Å kjøpe et stort bryggverk er sjelden rett ende å starte i.

Bryggere er Peter Huth og Sjur Hansen. De brygger både på pilotanlegget, og de spesifiserer oppskrift og er med på bryggingen hos Amundsen.

Thoralf Huth står også bak Andy Thornton Norge, som er norsk agent eller distributør eller noe slikt for en britisk leverandør av innredning til barer og puber. De har blant annet innredet Nydalen Bryggeri og Spiseri, The Scotsman og Amundsen. Ja, Amundsen, der hvor de leiebrygger idag. Dersom du trodde alt det stæsjet man har i mørkt tre, kobber og glass på norske puber var noe man fant på bruktbutikken, så må du tro om igjen. Skjønt, det vil si, Andy Thornton startet faktisk som dét i 1975 … å plukke ned innredningen i gamle britiske puber og sende det til USA, der man var på jakt etter europeisk nostalgia. Men idag antar jeg de stort sett produserer ny innredning.

Det blir spennende å se hvilke valg man treffer i dette bryggeriet i årene fremover, og hvordan det finner sin form.

Tags: , , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

Side 1/83: 1 2 3 4 5 6 7 8 9 »