Anders myser på livets særere sider

Side 3/40: « 1 2 3 4 5 6 7 8 9 »

2013-12-24

Poengberegningsproblemet

Jeg har tidligere liret av meg en tirade om nesten alt som er galt med rating-sites, og varslet at det var mer ... og her kommer det. Det er tre hovedtemaer. Ett sett med problemer gjelder unødvendige forskjeller i poengsetting som gjør det vanskelig å relatere de ulike rangeringene til hverandre. Et annet sett gjelder mangelen på konsistens og validitet. Og til slutt er det noen problemer som svever rundt det at dataene på slike sites generelt er lukket og låst.

La oss dykke ned i dem ...

  • Kompatible typedefinisjoner. Skalaene må knyttes til et register av øltyper, ellers er de objektive delene av skalaen verdiløse, fordi det lett blir mer subjektiv synsing enn objektiv vurdering av typeriktighet. Derfor er slike skalaer meningsløse uten en typedefinisjon, og dersom man skal kunne konvertere mellom ulike skalaer for rating, trenger man å ha kompatible typedefinisjoner - hvilket man ofte ikke har.

  • Håndterer ikke ekstrem-øl. Slike skalaer er egentlig ikke hensiktsmessige for ekstremøl, for de går ofte utenfor øltypen. Det er to reaksjoner på det, enten store ovasjoner og toppkarakterer fordi den er så kraftig – en slags markering av hvor øltypen burde vært; eller en bunnotering fordi den ligger utenfor øltypen og er sær. Og ofte trenger ikke ølet å være så veldig ekstremt for å falle utenfor typedefinisjonen.

  • Smakernes kompetanse. Det er ikke alle som er like flinke til å vurdere øl. La meg her bare trekke frem den gamle problemstillingen mellom smak og aroma, der aroma er det man kjenner med luktesansen, mens smak er bitter, salt, søtt, surt osv, som man fanger med smakssansen. Men det er en utbredt oppfatning at aroma fanges med nesa og smak med munnen. Så når man snuser på ølet beskrives det under aroma, og når man smaker på det beskrives det under smak. Dette er ikke så ekstrent feil for aroma/snusing, men under drikking trigger man både smakssans og luktesans – og følelsessansne med. Dersom ikke de som rater forstår hva som skal karaktersettes, så blir også karakterene deretter.

  • Øl som utvikler seg. Disse stedene har en utfordring i å takle at øl varierer seg, enten fordi bryggeren ikke klarer å reprodusere det fra gang til gang, eller fordi man ønsker å justere oppskrifter. For eksempel er det ofte årsvariasjoner på juleøl. Øl kan også bli ødelagt ved lagring, og samme ølet kan smake svært forskjellig som ferskt og vellagret. Akkurat på disse punktene er ratingstedene vanligvis relativt gode - selv om det oftest er opp til de enkelt raterne å følge etablerte, men ofte uformelle konvensjoner. Men hele grunntanken er at øl er et stabilt produkt slik at et konkret ølmerke skal smake så likt at det gir mening å se på det som ett, anmeldbart produkt.

  • Nye øltyper. Typeregistrene fungerer dårlig når bryggere koker ihop nye øltyper, brygger blandingsøl eller introduserer nye ingredienser. Beslektet er problemet der et øl samtidig tilhører flere «øltyper» men bare en kan velges. Problemet er også beslektet med problemene rundt ekstrem-øl, men bakgrunnen er litt annerledes.

  • Kulturavhengighet. Typeregistre generelt blir vanskelig, fordi variasjonenen mellom ulike land og kulturer gjør at det er som er typeriktig i ett land forskyver seg når typen eksporteres til et annet land. Det er nok å se på hvordan porter har mutert på sin ferd fra London. Et annet ekstremt eksempel er mumme. Verden er dessverre ikke så enkel som at alle øl kan dyttes inn i et to- eller trenivås hierarki av øltyper.

  • Subjektivitet. De fire objektive poengsummene blir nok ofte vurdert subjektivt. Ta en perfekt øl innenfor en øltype, gi den én defekt, og se hvordan den raser nedover på andre poengsummene også. Jeg har ikke tilgang til dataene, men det hadde vært interessant å sett statistisk på det hvor stor korrelasjon det er mellom de ulike poengsummene.

  • Manglende vekting av input. Disse ratingsiteene er litt for 'presise og demokratiske'. Det høres ikke ut som det skulle være et problem, men la meg forklare. Ikke bare teller alle stemmer likt, men det er vanskelig å la være å gi input der hvor man kanskje ikke føler man har input å komme med. Til en viss grad kan man finne metrikker for å omgå dette, men det er ikke enkelt.

Jeg skulle gjerne likt å sett algoritmen for utregning av rangering vekte ulike ratere - slik at man kan rangere raterne etter hvor dyktige de er til å match den generelle holdningen til ølene, og deretter bruke det for å rangerer ølene bedre. Men jeg er pinlig klar over at jo mer kompleks du gjør en slik algoritme, jo mer oppfinnsomme blir folk for å klatre på rankingen. Likevel, det er karma og kudos i ratingkretser å ha ratet mange øl, men kanskje man kunne lage metrikker som gav uttelling ved at man laget gode ratinger?

Man kunne hatt en poenggiving i prosent, fra 0 til 100, og så skille vekting fra poenggiving. Det vil for det første eliminere å måtte huske at ulike skalaer har forskjellig antall trinn (aroma er 1-10, mens utseende er 1-5). Dernest vil det være lettere å forholde seg til hva en karakter betyr. Da ville 70% bety det samme, uansett om det var på en poengskala 0-5 eller 1-10.

Kanskje man skulle redesignet systemene utfra at det er vanskelig å skille subjektivite meninger om ølet og en objektiv vurdering. Det ville vært mulig å karaktersette både typeriktighet og hedonisk subjektiv mening om ølet – uavhengig av hverandre. På et system som Ratebeer.com kunne man da logge det ene eller begge to, og Ratebeer ville trolig satt igjen med bedre data for å rangere ølene i forhold til hverandre.

Man kan mistenke personene bak slike sites for å vekte poengene forskjellig for å mure inne brukerne, så de ikke kan konvertere alle sine scores til en annen site. Det handler om opphavsrett. Hver av de store rating-sitene sitter på en database av øldata som er opparbeidet av brukerne, og som med en riktig mengde massering kan gi en god inntektskilde i bokform. Nå er jeg ikke så fokusert på om noen tjener penger på en datasamling der jeg har ytt en milliontedel av totalen. Faktisk er det snarere tvert om: Jeg skulle ønske at alle kunne bruke disse dataene. Jeg vil gjerne at noen bruker mine beskjedne data til å lage noe større og bedre.

Jeg har en slags kikkhullstilgang til dataene, mens det trengs full datatilgang dersom man skal bruke dataene videre, for ikke å si at det trengs opphavsmessig tillatelse. Og det tviler jeg på at er lett å få.

Jeg kunne tenkt meg en åpen site, der dataene var åpent tilgjengelige for alle - eller i det minste at den enkelte rater kunne gi hele verden lov til å bruke hans eller hennes ratingdata, enten ordrett, eller i det minste som input til statistikk. Slik som det fungerer idag er disse ratingstedene digre databaser over nyttige data, men storskala bruk av dem er reservert for nettstedet selv. Jeg kunne kort og godt tenkt meg en wikibeer.net eller openbeer.org. Det må gjerne koblet mot de ulike wikipediaartiklene om øl, øltyper og bryggerier og de formene for aggregering av slikt som finnes. Det kunne kobles mot wikimedia commons for bilder av flasker og logoer. Det må gjerne være koblet opp mot ulike språk, slik at man kan filtrere bort ratings skrevet i språk man ikke selv kan lese. Men fremfor alt må dataene være åpne og eksporterbare til andre steder og formater, inklusive til kommersiell utnytting andre steder.

Det kunne også kobles mot andre nettsteder som openbrewpubmap, som igjen er klasket på toppen av Openstreetmap. Poenget er at når aggregering av data gjøres åpent (hvilket letter importering og eksportering rent teknisk) og fritt (tillater avledet bruk rent juridisk), så er sannsynligheten større for at noen kommer og kobler sammen komponenter og deler som gir alle involverte en merverdi. Det er når hver aktør sitter og puger på sine egne data at disse forblir interessante snarere enn virkelig nyttige.

2013-12-23

Wiinholt: «Humleavl»

Her er noe såvidt uvanlig som en norsk bok om humledyrking utgitt i 1817, skrevet at overførster Wiinholt. En «førster» er en skogsforvalter, etter tysk Förster, tenk også fransk forêt og det engelske etternavnet Forrester. Boken er hentet fra en digitalutgave ifra Nasjonalbiblioteket, og opprinnelig utgitt sammenstilt med en tilsvarende bok om tobakksdyrking. Du finner originalen her.

Jeg skal la teksten tale for seg selv, og heller komme tilbake med en analyse av det senere. Her skal jeg bare nevne at en Alen er to fot, dvs ca 60cm, mens et bismerpund (Bmpd.) er tolv pund (Pd.) altså ca 6 kg. Et mål er 10.000 kvadratfot, hvilket er tett oppunder 900m², mens en Tønne (Td.) er fire mål. Det refereres til at 2 mål er 6-7000 alen «i Fiirkant», og med dette menes 6-7000 kvadrat-alen. Ellers er teksten lettlest og likefrem.

Humleavl av Wiinholt, Overførster.
Utgivet av Selskabet for Norges Vel.
Christiania, 1817
Trykt hos Chr. Grøndahl.

Om Humle.

Saa nyttig og uundværlig som Humle er i enhver Landhuusholdning, saa lidet har man i Almindelighed bekymret sig om dens Dyrkning, men heller kjøbt udenlandsk Humle til en overdreven Priis. Finder man endogsaa som en Sjeldenhed et gammelt Humleanlæg eller en Humlehauge, saa er den i Almindelighet saa begroet med Nelder, Skarnkyde (Hundeskær), Skræpper, Graadynke og andet Ukrud, at Humlen derved, om ikke aldeles undertrykkes, saa dog saaledes forringes, at den kun bærer faa og smaa Kogler (Hoveder, Kopper), istedenfor at den ved ordentlig Røgt vilde bære megen og stor Frugt. En Aarsag, skjøndt der gives vist mange flere, hvorfor Humleavlen saaledes er forsømt, og hvorfor man saa sjelden seer, hvad der dog burde findes ved enhver Bondegaard – en god Humlehauge – troer jeg sikkert kan søges i Mangel paa Anviisning i denne Sag som virkelig findes, og den kunstige, omstænedelige og bekostelige Maade man paa enkelte Steder har anvendt, ved at opfylde dybe Kuler med Gjødning, og i en derover anbragt Jordforhjøyning at lægge Rødderne af Humlen, hvilket har afskrækket Flere fra at begynde et Anlæg.

Den Maade jeg vil anprise, er den simpleste og mindst bekostelige, som hidtil er bleven bekjendt.

Til en Humlehauges Anlæg bør vælges en Plads, der har Lye for Nord og Nordvest, og Soel fra Østen og Syden. Det bedste Jordsmon til en Humlehauge er sandblandet Muld, men ogsaa i anden Jord kan Humlen trives og vorde frugtbringede, naar den blot ikke er i alt for mager eller sumpig. I første Tilfælde maa den først forbedres ved Gjødning, passende Jordblanding og Dyrkning, og i sidste ved Vand-Aflednings-Grøvter og Oppfyldning. For at rense Pladsen for Ukrud og gjøre den beqvemmere til Humle-Anlæg dyrkes den eet til to Aar i Forveien med Kartofler eller andre jordrensende Væxter. Arealets Størrelse beroer vel som oftest paa Omstændigheder, eller paa Hensigten med Anlægget, om det alene skal tjene til Huusfornødenhed eller tillige til Handel. En Humlehauge kan imidlertid efter min Formening ikke lettelig være for stor, naar den behandles og benyttes paa en rigtig Maade, da den i dette Tilfælde er saare indbringende; dog, naar jeg skulde nævne nogen forholdsmæssig Størrelse for en Bondegaards Humlehauge, maatte det vel være ½ Td. eller henved 2 Maal, 6-7000 Al. i Fiirkant, og den passeligste Figur en Quadrat (Fiirkant). At Haugen maa være vel indfredet, om Anlægget skal trives, forstaaer seg af sig selv; kun maa jeg i denne Henseende bemærke, at hvor man af Mangel paa Steen ei kan sætte Steengjerder, som upaatvivleligt er og bliver det første og bedste Hegn, naar det sættes af Sagforstandige, maa plante levende Hegn, som derefter bør have Fortrinet; og hvilke 2 Sorter af Hegn, upaatvivleligen burde være de eneste, som vare til. – Der maa alene sørges for, at det levende Gjerde ei voxer til den høide ved den sydlige Kant, at det beskygger Anlægget. Det forstaaer sig, i Mangel deraf, sætter man de almindelige brugelige Planter eller Skiegjærder omkring.

For at bespare Kulegravningen, eller, som det og kaldes, Reolingen, af detHele, graves Grøfter. Desuden maa Reolingen foretages med megen Forsigtighed og godt Overlæg; thi ellers kan man, efter meget Arbeide, let have faaet en slettere Jordsort, end man før havde. Grøvterne graves paralelle af 1 Alens Brede og Dybde, og 2 Alen fra hverandre, fra Syd til Nord; disse halvfyldes med velforraadnet Hestegjødning, og tilfyldes aldeles med den bedste Deel af den opkastede Jord, saaledes, at den i Grøvterne har en Forhøining af 8 til 10 Tommer over det mellem disse liggende Jordsmon. Har man ei forraadnet Hestemøg, er vel brændt Komøg og forraadnede Saugflise meget tjenelige, og bedst er velbrændt Svinemøg; hvor man har gjødet med Sidste, siges Jordrotterne ei at komme. Har man endeel Duemøg og Faaremøg, da sætte man dette i Støb, og af dette Vand helde man et godt Kar fuldt ved hver Humleplante eller sprede den hele Opløsning ud over de nyligen plantede Humleskud. Gjør man dette i tilstrækkelig Mængde, og Jorden er god, vel renset og spadet, kan man spare alt andet Møg. – Humlen plantes derpaa i de ophøiede Bede, 1 Alen fra hverandre. De Rødder, som vælges til Utplantningen, maae være af Humle, der er bekjendte for at have baaret store og gode Kogler, maae være Skud fra sidste Aar, som skjelnes fra de ældre ved et hvidt Udseende. I Mangel af saadanne Skud kan man og bruge gamle Rødder, naar kun den ydere brune Bark bliver skrabet af. Man bør ogsaa lægge Mærke til den bedst voxende vilde Humle og tage Rødder fra den. Hvor Rod, som plantes, maa beholde 2 Led, og afskjæres glat tæt ovenfor de øverste 2 Øine, og ligeledes noget nedenfor de nederste. Rødderne nedstikkes i Bedets Midte i ovennævnte Afstand, og saaledes at de øverste Øine ikke komme under Jordens Overflade, men i lige Linje med samme, og bedækkes da hver Plante med et Stykke Tagsten. Men man kan og gjerne sætte dem alle neden under Jordskorpen. Da Anlægget bør skee saa tidlig om Foraaret som muligt, er det nødvendigt desuden at strøe lidet fiin Jord oven over hver Rod, for at bevare dens Øine for sildig [=sen] Nattefrost. Ved hver Rod sættes endvidere en liden Pind, for at man kan vogte sig for at afbryde de unge Spirer ved Lugningen, der foretages og fortsættes saa ofte og saa snart som Ukrudet maatte fremvoxe i den Grad, at de unge Spirer derved kunne tage Skade. I det første Aar vil Lugningen oftere behøves, i de følgende vil det være tilstækkeligt, naar den foretages een, høist to Gange. Første Gang i Juni Maaned og anden Gang i September. Sidst i Mai, først i Juni, eller saasnart Spirerne maatte være ¼ til ½ Alen over Jorden, sættes smaa Stager (Kjæppe), af Erterises Størrelse ved samme, og spirerne ledes da til kjæppene, med Solen eller tet omkring, samt fastbindes vaersomt med Bast. Dette første Aar kan man ikke vente at see meget Frugt paa Humlerankerne, men de Kogler, som fremkomme, ere derimot i Almindeligehet store. Disse modnes sædvanlig sidst i September, og Rankerne affskjæres da ½ til 1 Alen over Jorden. Det bør skee i tørt Veir, og naar Humlen er vel tør. Skulde den være lidt fugtig, maa Simerne (Rusmerne, Stænglerne) vel rystes før de tages ind. Koglernes Modenhet kjendes derved, at de faae en brunladen Farve, og at der under Skjellene siddende Frøe begynder at falde ud, naar de rystes. Det ansees for raadeligst og fordeelagtigst, at afskjære Humlen, naar Koglerne ere endnu grønne og klare, da de saa tidlig aftagne, indeholde mere af det Bittre og er altsaa kraftigere; endskjøndt den svinder mere; thi man faaer kun af 5 Pd. nyplukket Humle 1 Pd. tør. Naar Rankerne ere bragte i Huus, som bør skje paa samme Tid som de nedskjæres, da bør Humlen jo før jo heller afpilles og saa tyndt udspredes paa et luftigt loft, som Pladsen maatte tillade, hvor den i de første Dage, især om den ei ligger udspredet under ⅛ Alens Tykkelse, engang daglig maa gjennemhakkes med en Træerive, og siden hver 8de dag. Nødes man til at tørre Humlen i Badstuer, maa man iagttage, ikke at pakke den ind, før 14 Dage efterat den er tørret. Den maa nødvendig indpakkes i tætte Sække og stampes meget fast sammen og lukkes vel for den; eller i meget tætte og veltilsluttede Kar, allerbedste i Leerkar med Laag over og Vægt paa. – Fordi Soløer Humle pakkes slet, taber den meget af sin Kraft.

Naar den næsten er tør, som vil være Tilfældet efterat den i 3 til 4 Uger har nydt forommeldte Behandling paa Loftet, da rives den sammen i en Hob, i hvilken Tilstand den forbliver i 14 Dage, for som det kaldes at sammenbrændes. Skulle den derved have taget betydelig Varme, bør den atter utspredes og røres en Dags Tid; men i manglende Fald, eller om den ogsaa er lunken, bør den strax kommes i Kasser eller Tønder, hvori den stødes saa fast som muligt, og da kan den uden at tage Skade gjemmes 2, 3 eller flere Aar.

Det andet og følgende Aar behandeles Humlehaugen anderledes end første Aar. I April Maaned, eller saasnart Frosten eller Tælen er af Jorden, løshakkes og udpilles ¼ Alen fra Midte av hver Rod, alle Sideskudd; og den gamle Rod renses fra alt Ukrud, og Jorden jevnes dernest som tilforn omkring Planten. Derved vinder Planten, at den faaer et mindre Antal Skud at ernære, befries for Ukrud, og faaer løs Jord omkring sig, hvorved den sættes istand til at skyde frodige Ranker. Denne Behandling er saa nyttig og uundværlig for Humlen, at den hvert Foraar bør foretages. Vil man komme lettere fra Arbeidet, tager man en lang Kniv og skjærer ¼ Alen fra Midten av Humleplanten saa dybt ned i Jorden som mulig, hvorved man overskjærer alle Sideskud der tages op. Men den førstanførte Maade er dog langt bedre for Humlevexten. – Dersom de gjenstaaende Humlespirer synes at være svage, bør man tage god Muldjord og strøe den ud over hele Bedet og jevne den vel ud. – Indtræffer en tør Vaar eller Sommer, bør man, efterat man har renset Humleskuddene paa den anførte Maade, vande dem tilgavns; og dette bør gjentages siden længere hen paa Sommeren en 3 til 4 Gange.

Humlehaugen bør gjødes hvert andet eller tredie Aar, om Vaaren, med velforraadnet Gjødsel, helst, om man har det, med Svinemøg, som gnides fiint, og enten blandes med den om Rødderne forsigtig løsned Jord, eller spredes oven paa. Dog behøver man ikke denne Overgjødning over hele Bedet, men aleneste om Rødderne.

Naar Humlespirerne have naaet ½ Alens Længde, skrides til Stængningen af samme, men den behøver da længere Stænger end første Aar; disse maa i det mindste være 8 til 10 Alen lange, og da samme ikke alene i mange Egne vilde falde bekostelige, men det endog er langtfra saa hensigtsmæssigt at anvende Stænger til Humlen som Halmsimer (Reb snoede av Halm), saa bør disse i Almindelighed foretrækkes hine. Simerne faaes lettest af Havrehalm. Naar de ere 3/4 til 1 Tomme i Gjennemsnit, da have de den fornødne Styrke.

Et Fruentimmer kan ved nogen Øvelse lettelig være istand til at snoe 200 Favne i en Dag av disse. De anvendes paa Følgende Maade: 2de Støtter (tykke Stører), av 6 til 7 Alens Længde nedsættes imellom hver 2 Rader, i 8-10 Alens Afstand; over disse lægges en Stang eller Lægte af 3 til 4 Tommers Førlighet, og saaledes fortsættes til Enden av Raderne. Derefter befæstes Enden av en Sime med en liden Krog, som nedstikkes i Jorden ved en Humlestok i den ene Rad og Simen føres da over Lægten og befæstes ved den anden Ende ligesom ved den første, ved en Krog, der nedstikkes ved den ligeoverforstaaende Humleplante i den anden Rad. Saaledes fortsættes heelt igjennem med første og anden Rad, siden med tredie og fjerde, da med femte og sjette o. s. v. Denne Maade vil i de fleste Egne være mindre bekostelig end den almindelige Maade at stænge paa; thi om man endog i Skovegne ikke regner Humlestængerne, saa ere de dog alligevel kostbare, naar man betænker, at det er lutter unge og ranke Træer, som dertil brukes; desuden, Humle-Rankerne lade sig bedre opad den skraae trukne Halmsime; Humlen bliver meer udsat for Luftens og Solens veldædige Virkninger; Vinden kan ikke saa let forstyrre denne Stængning, som den almindelige; de mellem hvert Par Rader liggende Bede kunne bedre føres til Nytte, da Halmsimerne paa begge Sider falde fra Bedene, saaledes at de aldeles ligge aabne for Soel og Luft; Humlerankerne nedtages langt lettere end om de vare stægede paa den almindelige Maade, og man udsættes altsaa ikke for, at saa mange Kogler afrives ved Nedskæringen; Haugen faaet et smukt Udseende, saaledes at den ikke alene lettere kan oversees, men upaatvivlelig ogsaa oftere vil vorde besøgt end de almindelige slet røgtede Humlehauger. Efterat Stængningen er fuldført, ledes 4 til 5 af de stærkeste Humlesprirer af hver Blok med Solen omkring Simen, Resten afskæres ved Jorden. Om Spirerne ei af sig selv strax ville hefte til Simerne, da tilbindes de løsligen med Bast. Naar en af disse er fuldkommen 2 Alen lang, da affkæres dens Spidse, og saaledes studser man de øvrige efterhaanden, saa at den anden omtrengt bliver 1½ Alen længere end den første, den tredie 1½ Alen længere end den anden, den fjerde noget længre end den tredie, og den femte gaaer saa høit den kan. Rankerne faae paa denne Maade mange Sideskud, og frembringe altsaa langt mere Humle. En Humlehauge, behandlet paa denne Maade, har Humle fra den nederste til den øverste Deel af Simen eller Stangen, isteden for at man ellers kun seer Humle paa Toppen av Ranker, og hvor da som oftest den ene Ranke qvæles av den anden, hvorved Humlen selv vorder ringe.

Jeg har selv anlagt Humlehauger paa ovenbeskrevne Maade, og derved erfaret dens Fortrinlighed for alle de mig hidtil bekjendte Maader.

Naar Humlehaugen behandles paa den beskrevne Maade, vil man om faa Aar erfare at neppe noget Jordstykke af lige Størrelse giver et fordelagtigere Product end det, som er beplantet med Humle. Efter 12-16 Rødder kan man i gode Aar vente 1 Bmpd. tørret Humle. Altsaa vil der til en Gaards egen Fornødenhed ikke udfordres noget stort Jordstykke. Den, som vil anvende 7000 Alen Land i Fiirkant eller omtrent 2 store Maal til et saadant Anlæg, kan gjøre Regning paa at sælge hvert Aar anseeligt.

2013-12-20

Industri eller håndverk?

Noen bryggerier kalles industribryggerier og andre kalles håndverksbryggerier, men hva er i grunnen forskjellen? Og er egentlig «håndverk» en meningsfull betegnelse for det småbryggeriene holder på med? Jeg har grublet og konkludert med et nei.

Først brukte man betegnelsen mikrobryggeri. Da var det intuitivt at det var et spørsmål om de store kontra de små. Men etterhvert som noen av de små vokste seg større, ble den definisjonen meningsløs. For det var noe mer enn størrelse som skilte de nye bryggeriene som kom med mikrobryggerirevolusjonen ifra de gamle, industrielle bryggeriene.

Deretter skapte noen begrepet håndverksbryggeri. Ordet var opprinnelig «craft brewery», og ble visstnok først brukt i 1986 av Vince Cottone i «Good Beer Guide – Brewers and Pubs of the Pacific Northwest». Han definerer det som «[...] a small brewery using traditional methods and ingredients to produce a handcrafted, uncompromised beer that is marketed locally.» Han lister beslektede begreper som andre har brukt: boutique brewery, cottage brewery og microbrewery.

Det er tydelig at han tenkte på noe lite, enkelt og lokalt – uten at det trenger å diktere hvordan vi idag oppfatter begrepet. Oversettelsen av craft til håndverk er nok dekkende men likevel litt uheldig, fordi en oversettelse til «husflid» kunne vært like relevant, hvilket alternativet «cottage brewery» helt klart refererer til. Han er videre ganske eksplisitt på at han bruker «microbrewery» og «craft brewery» som forskjellige begreper, om enn delvis overlappende.

Mange av dagens bryggerier har vokst ettertrykkelig ut av Cottones definisjon på et «craft brewery». Omtrent samtidig ble «mikrobryggeri» i USA definert som et bryggeri med en årsproduksjon på inntil 10.000 fat à 119 liter, dvs ca 1,2 millioner liter, noe som fremdeles er i overkant av Nøgne Øs antatte årsproduksjon for 2013.

På et eller annet tidspunkt ble craft brewery og microbrewery nærmest synonyme begreper. Kanskje var det fordi det ikke lengre var så mye micro over noen av de nye bryggeriene, og man trengte en ny merkelapp som skilte «de nye» fra «de andre».

Og her starter problemene med å definere håndverksbryggeri. Et første forsøk kan være: Hvorvidt du er håndverksbrygger har noe å gjøre med hvilken innstilling du har til bryggeprosessen og hvordan man brygger. Industribryggeriene tenker industri og kjemi, mens håndverksbryggeriene tenker ... øh, håndverk? Jeg har aldri fått det helt klart for meg hva som er håndverk med brygging på de største mikrobryggeriene. Kanskje ligger håndverksbryggeriene litt etter de store, gamle industribryggeriene med logistikkrutiner, laboratorier, dataassistert styring, QA-rutiner, logging, osv, men for meg virker som om småbryggeriene i det store og det hele higer etter den samme standard som de store allerede følger: masseproduksjon av konsistente produkter. Om man masseproduserer 100.000 eller bare 6000 flasker pr produksjonssetting blir temmelig uvesentlig.

Dernest virker det ikke som noen kan peke på et industribryggeri startet etter 1990, eller et håndverksbryggeri startet før, i hvert fall ikke i Norge. Det hadde nesten vært like greit om man hadde brukt begrepene «gamle bryggerier» og «nye bryggerier».

Håndverk beskrives av Wikipedia som «en betegnelse på produksjonsmetoder der man hovedsakelig benytter hendene og enkle verktøy for å produsere noe, oftest en gjenstand. Betegnelsen brukes helst om spesialister innen håndverksfag, med en yrkesmessig produksjon.» De eksemplifiserer med et bilde av en pottemaker, men man kan også trekke frem skomakere, skreddere, smeder, snekkere, blikkenslagere og rørleggere. Videre skriver de: «I prinsippet er håndlagde produkter laget ett og ett mens industriell produksjon kjennetegnes ved masseproduksjon.»

Nå kan man godt være uenig med Wikipedia, men de har fanget noen essensielle og fornuftige aspekter ved håndverk kontra industri. Og etter deres definisjon er «håndverk» er et trangt nåløye å komme igjennom for mange av småbryggeriene. Tapper man for hand, eller har man en industriell flaskerobot? Er bryggeriet manuelt, eller er det automatiserte pumper og termostatstyrte varmeelementer? Produserer man én og én vare, eller det masseproduksjon? De fleste småbryggeriene er en liten industribedrift – og i den grad de ønsker å endre på noe er det vel helst å øke graden av industrialisering og strømlinjeforming, ikke redusere den.

Forøvrig er det ikke vanskelig å strekke definisjonen på håndverk så alle bryggeriene vi liker å kalle håndbryggerier kommer innenfor, men ikke uten at også de bryggeriene vi liker å kalle industribryggerier samtidig slipper inn.

Et forslag jeg fikk fra Andrew Iversen, var at håndverksbryggeriene inkluderte alle ansatte på et helt annet vis enn industribryggeriene, og at de drev på en måte som fordret høyere kompetanse og bedre integrering. For eksempel, da Nøgne Ø startet opp, bygde de sitt eget bryggverk og inkluderte en sveiser i bedriften. Industribryggeriene ville aldri gjort noe slikt. De ville i stedet hyret inn en sveiser som utførte en klart spesifisert jobb, eller de ville kjøpt et ferdigprodusert bryggverk. Og dermed ledet det til Andrews forslag om at i håndverksbryggeriene sitter de ansatte mye tettere på alle aspekter av prosessen, mens i industribryggeriene konsenterer nesten alle seg om sin egen lille del av prosessen. Som en konsekvens er det enklere å bytte personell, og man kan bruke personell med klart definert, men snever, spisskompetanse.

På den andre siden er dette mistenkelig nær hva Karl Marx kaller «fremmedgjøring», at arbeiderne mister kontakt med produksjonsprosessen og produktet fordi de fokuserer rent snevert på sin lille del av produksjonen, kontra at de er inkludert og deltagende og forstår alle ledd i prosessen. Men det er noe som skurrer om vi må ty til marxistisk analyse for å forstå hva håndverksbryggerier er. Og er egentlig industribryggeriene kapitalistisk utbytting, mens håndverksbryggeriene er sosialistiske oaser? Men for all del, det er her en kjerne som vi ikke skal se helt bort fra.

En av forskjellene på Nøgne Ø og Haandbryggeriet fra ganske tidlig, var at NØ raskt viste vilje til å arbeidsdele etter oppgavetype, mens HB lenge så ut til å bare trekke til seg enda flere bryggenerder i stillinger som altmuligmenn. Om vi tar Andrews definisjon på alvor betyr det at HB var mer håndverksmessig enn NØ.

Et annet forslag var at prosessen i håndverksbrygging er mer dynamisk, at man kontinuerlig justerer og tweek'er på prosessen underveis. Dermed vet man ikke helt eksakt hva man kommer til å gjøre underveis, men man har en visjon om sluttproduktet og en overordnet forståelse av prosessen og tilpasser den kontinuerlig for å nå målet.

Vi kan sammenligne med båtproduksjon: spantbygde eller kravellbygde båter legger til rette for industrialisering i forhold til klinkbygde båter. Eller hus med reisverk kontra laftede bygninger. Kjernen er at den industrialiserbare teknikken krever en høy grad av forhåndsdefinering, der både målet og veien dit må være eksplisitt og tydelig definert; mens håndverksteknikken kun fordrer én til to mann med en omtrentlig visjon om målet, en høy fagkompetanse og godt øymål omkring å tilpasse tilgjengelige råvarer for å komme dit.

Det er som når en robot repeterer opplærte bevegelser og dermed tilfeldigvis ender opp på målet (industri), kontra at en kompetent arbeider bearbeider produktet for å ta det videre i retning av målet (håndverk). Men heller ikke dette er innertier om vi forsøker å bruke det som mal for å forstå bryggeriverdenen. Storbryggeriene – i hvert fall E. C. Dahls – bruker tilpasninger underveis: Dersom en batch gjærer litt mye ut og blir litt tørr, brygger man neste batch litt søtere og blander dem. Men gjør det Dahls til et håndverksbryggeri? Og småbryggeriene jobber i liten grad på øyemål mot et omtrentlig mål.

For bryggerier synes forskjellen mellom industri og håndverk å være litt som med pornografi og erotiske bilder: ingen klarer å gi en god definisjon for å kategorisere bilder som det ene eller det andre, men «alle» vet hva som er forskjellen likevel. Og da mistenker jeg at forskjellen egentlig er liten og i beste fall glidende, og at det koker ned til hva vi liker og misliker.

Dessuten er «håndverk» et plussord, mens «industri« er negativt ladet – i hvert fall i vår tid. Det er neppe de gamle storbryggeriene som har laget «industribryggeri». Og så tror jeg Marx var inne på noe: en helhetlig prosess- og produktforståelse og høy kompetanse hos de ansatte er nødvendig, for at det skal kunne kalles håndverksbrygging. Men det er ikke bare et spørsmål om kunnskaper, det bør være betydelige elementer av at produktet blir til underveis i en iterativ prosess, ikke bare at et ferdigdesignet produkt reproduseres i flere eksemplarer. Den enkelte håndverker må være en integrert del av prosessen og vedkommendes kompetanse og ferdigheter må styre den, ikke bare overvåke den.

Jeg er overbevist om at mange av de store norske mikrobryggeriene egentlig er industribryggerier. De liker bare ikke å tenke på seg selv som det, spesielt fordi det er et begrep de selv har vært med å gi et negativt spinn. La gå at de ikke er storindustri, men de holder ikke på med håndverk ... like lite som en lastebilsjåfør eller en gravemaskinfører er en håndverker.

Når Steinar og jeg hjemmebrygger, har vi i liten grad en eksplisitt definert prosess. Vi kan nok ha en oppskrift på forhånd, men det er sjelden vi følger den slavisk. Ofte smaker vi på ulike øl underveis, og lar dem spontant inspirere oss mht råvarer, temperaturvalg og lignende. Vi bruker magefølelser, diskuterer og krangler underveis før vi treffer et valg – vanligvis først når det ikke lengre kan utsettes.

Driver vi med industriell produksjon? På ingen måte. Blir det godt øl? Tja, vi gjør det brukbart i konkurranser. Er det håndverk? Absolutt! Men husk at håndverk ikke bare dekker håndverkeres kommersielle arbeid, men også hjemmeindustri, husflid, sjølbergingsproduksjon osv.

Men tilbake til utgangspunktet, om «de nye» bryggeriene ikke ikke driver med håndverk, og de selv ikke mener at industri er et dekkende begrep, hva skal vi da kalle dem? Det finnes allerede et godt ord for det: kunstindustri. Dog jeg er ikke så naiv at jeg tror at «kunstindustribryggeri» kommer til å gli friksjonsløst inn i det norske språk, uansett hvor korrekt det måtte være. Men hvorfor det egentlig er rett begrep kan vi komme tilbake til en annen gang.

2013-12-19

Så gjør vi så når vi ...

Det nærmer seg jul og det er juletrefesttid. Her er en sang som burde ta alle hjemmebryggere på juletrefest med storm. Melodien går naturlig nok etter «Så går vi rundt om en enebær busk».

Så gjør vi så når vi knuser vår malt,
    knuser vår malt, knuser vår malt.
Så gjør vi så når vi knuser vår malt,
    tidlig en mandags morgen.

Ref:
Så går vi rundt om en enebærbusk,
    enebærbusk, enebærbusk.
Så går vi rundt om en enebærbusk,
    tidlig en mandags morgen.

Så gjør vi så når vi ...
    ... melter vår malt
    ... koker vår vørter
    ... lufter vårt øl
    ... pitcher vår gjær
    ... gjærer vårt øl
    ... tapper vårt øl
    ... kapsler vårt øl
    ... smaker vårt øl

Hvert vers følges av tilsvarende lissombevegelser som passer til oppgaven, en ypperlig anledning for de små til å lære bryggingens hovedoppgaver. Noen vil kanskje mene at «koker vår vørter» ikke passer siden vørter er to stavelser, mens alle de andre er én. Men det går bra på samme måte som noen gjentar «busk» i «så går vi rundt om en enebærbusk-busk».

OK. Så tar ikke hver av disse oppgavene en hel dag. Jeg vet det.

En garantert slager på alle juletrefester for hjemmebryggere.

2013-12-18

Julebokkinfeksjon

Ringnes trekker tilbake restpartiet på 50.000 flasker (av et volum på 150.000 flasker) av julebokken, etter sigende etter at flere flasker har eksplodert i hyllene. Dette gjelder produksjonsseriene med best-før-dato 7. og 14 oktober 2015. Åh huffamei ... for å sitere renslighetsentusiasten Tante Sofie. Det finnes forresten ok Ringnes Julebokk også, for vi festet oss ikke ved noe negativt ved den flasken vi smakte på, og den var datostemplet 2. oktober 2015.

For det første, julebokken brygges ved Arendals Bryggeri, som tidligere var en del av Ringnes. Men Ringnes solgte seg ned til 20% og det kom lokale interessenter inn. Bryggeriet hadde en flerårskontrakt på brygging for Ringnes, men den har blitt faset gradvis ut. Først forsvant bayeren over til E. C. Dahls bryggeri, og så forsvant bryggingen for Rogalandsmarkedet. Grunnen til at Arendals Bryggeri har hatt så mye brygging av spesialøl, var at de ikke hadde bokstapperi, og dermed tok større andel av flaskeproduksjonen, og dermed spesialølene. Nå har de vel nylig fått installert en tappelinje for bokser, men det er irrelevant her.

Arendals Bryggeri virker også som et bryggeri som sliter. De har – meg bekjent – ikke klart å komme med noe juleøl de to siste årene etter å ha hatt «Sørlands Juleøl» i butikkstyrke i 2010 og 2011. De er vel kanskje det eneste norske bryggeriet uten eget juleøl, til tross for sin tagline om å være Norges stolteste bryggeri. Ifølge dem selv ville de heller satse på julebrus og Ringnes Julebokk ... iiiik.

Så er det veldig fint at Ringnes tar situasjonen alvorlig og trekker ølet fra markedet, men strengt tatt er det vel Arendals Bryggeri som til syvende og sist får den store smellen her. Før eller senere kommer en slik smell til å bli deres død som bryggeri.

Dernest er har saken en flaskevinkling. Julebokken tappes på gjenbrukbar, brun 33cl flaske, populært kalt bjørnunge, som skal være en flaske som tåler en støyt. Jeg antar at Ringnes har tenkt på og sjekket ut at det ikke bare er noen få, slitte flasker som allerede var svekket, eller at man ikke har fått inn et nytt parti med sveisefeil. Flasker med feil vil alltid kunne snike seg gjennom flaskevaskeriet, men Ringnes burde ha gode historiske data på hvor stor egenbrekkasje det er på en ølbatch tappet på bjørnunger. Ett eller annet sted bak i hjernen min synes jeg å huske at flaskevasken av bjørnunger også inkluderer en trykktest.

På den andre siden synes det som om godset i disse 33cl gjenbruksflaskene er blitt tynnere over årene. Jo mindre glass i flaska, jo lavere transportkostnader for ølet. Bjørnungene stort sett brukes til lavkost pilsnerøl, siden panteordningen eliminerer emballasjeavgift og engangsavgift, og dermed gjør at utprisen pr liter kan senkes. Siden pilsnerølet er tørt og filtrert og kanskje til og med pasteurisert, så er ettergjæring med på flaske ikke noe problem, enten det er villgjær eller lagergjæren. Og dermed er det pæng å spare ved å skave glass av flaskegodset.

Videre er julebokken et litt variabelt produkt. Den lå tidligere på 9,9%, men sank et år ned til rundt 8%. Visstnok var det utgjæringen som kort og godt stoppet opp og ikke ville opp til planlagte 9,9%. I år er den på 9%. Kanskje hadde man hatt litt mer styring på den om man brygget den oftere? Kanskje man bruker en gjær som egentlig trives bedre på lavere alkoholstyrke? Flere har kommentert at julebokken i år smakte tynt, surt, flatt og var hissig – alt sammen indikasjoner på infeksjoner.

Med et øl på 9% burde det ikke være store og plutselige problemer med villgjær, for i den grad det har en infeksjon, burde den komme sakte og forsiktig, og ikke nå eksplosjonsfare i løpet av halvannet måned på relativt kjølige pol-hyller. Jeg har åpnet og lagret mange bjørnunger med hjemmebrygg ifm konkurranser, og jeg har aldri opplevd at noen av dem har spontant eksplodert. Rett nok dør det noen flasker i Posten, men det er som følge av mishandling og dårlig innpakning, ikke overtrykk i flaska.

Nå er Ringnes Julebokk et øl jeg gjerne lagrer noen år, så en infeksjon er en showstopper enten flaska eksploderer eller ikke. Men jeg skulle gjerne visst hvor mange flasker som faktisk har eksplodert. Både eksplosjonsfare og degradert smak etter en infeksjon er grunner til å trekke et øl tilbake. Men eksplosjonsfaren er lettest å argumentere for, siden det går på sikkerhet for butikkansatte og kunder.

Her trengs det i første omgang en Tante Sofie-rengjøring på bryggeriet. La oss bare håpe at dette er en ren Tante Sofie-historie, og at vi ikke har elementer av noen røverhistorie her.

2013-12-17

Juleøltestsesongavslutning

Puuuuh, da er vi forbi juleøltestsesongen – denne forunderlige tiden i etterkant av novemberslippet på Polet, da det synes å være enhver nordmanns fordømte nasjonalplikt å smake seg gjennom alle tilgjengelig juleøl, helst på én og samme kveld.

Det flommer over av juleøltester, men kan vi stole på dem? Hvilken kvalitet holder de? Vel, jeg har en god og en dårlig nyhet. Den dårlige nyheten er at juleøltestene ofte er elendig makkverk. Den gode nyheten er at ting har blitt litt bedre de seneste årene.

Hvilke marer rir de årvisse juleøltestene?

  • Batchvariasjoner. Øl varierer fra batch til batch, men også over livslengden til en og samme batch. I 2012 hadde E. C. Dahls en lite vellykket førstebatch av poljuleølet sitt, mens andrebatchen var nydelig. Slikt fanges dårlig opp av juleøltestene.

  • Halvseriøse smakspaneler. Si juleøltest og assosiasjonen min er smakspanel. Deri ligger også en stor svakhet ved testene: hvem velger ut panelene og hva slags ølfaglig bakgrunn har de? Fordi juleøltester har blitt sett på som litt lett og upretensiøst stoff, har panelene tradisjonelt vært tilsvarende sammensatt, gjerne med kjendiser og med skuling til politisk korrekte fordelinger.

  • Fanklubbsmakere. Det hender panelet vurderer egne favorittøl – for ofte sitter det en fyr eller to fra fanklubben av det lokale bryggeriet, i en slags falsk forvissing om at lokalpatriotisme og stort ølkonsum er de beste kvalifikasjoner for å kunne si noe vettugt om ølets smak. Ved én juleølsmaking der jeg deltok, hørte jeg det bli mumlet ifra panelets fanklubbalibi: «Det er denne, gutter! Kom an, stem den opp!» Jeg husker ikke om det faktisk var E. C. Dahls juleøl, men den gjorde det i hvert fall godt.

  • Typevariasjoner. Hva skal man vurdere ølet etter? Det var enklere før, når alle bryggeriene brygget mer eller mindre etter den samme juleøloppskriften. Jeg sa ikke at det var bedre, bare at det var enklere å måle juleølene opp mot hverandre. Idag blir juleøltester lett en orgie i synsing og personlige preferanser.

  • For mange øl. Hvor mange ulike juleøl kan man egentlig smake forsvarlig på? Alt var mye greiere den gang det var 12-13 ulike juleøl å få tak i. Snart kan man kanskje komme opp i et tresifre antall om man tar med småbryggeriene, importøl og såkalte winterwarmers og seasonal ales. Det er ekstremt vanskelig å vurdere så mange øl på en kveld.

  • Karaktersetting. Ofte reduseres dette til terningkast, rett nok gjerne med en liten forklarende tekst, for det er få aspekter i denne verden som treffsikkert kan fanges på en skala fra én til seks. Nå har jeg mindre problemer med terningkastklisjéen enn det at man absolutt skal bruke skalaen og normalfordele ølene. For man kan jo ikke ende med en test med tre firere, to seksere og resten femmere? Man skal jo skape tapere og vinnere, må vite.

I det minste har det blitt bedre med årene. Panelene er mindre preget av kjendiser, til tross for at kjendisstoff og fordekt alkoholreklame i én og samme artikkel burde være win-win for click-fikserte aviser. Tidligere kom ofte slike tester i to hovedvarianter: der hvor panelet dogmatisk scoret opp smaksrikt øl fra de nye mikrobryggeriene, eller der hvor de samme ble scoret ned som udrikkelige og utradisjonelle. Etterhvert er bildet heldigvis blitt mer nyansert.

Hva driver egentlig disse testene som vokser frem som paddehatter hver eneste november? Man kan mistenke både forsideforbrukerjournalistikken og den menneskelig trang til å rangere alt og alle. Men jeg essensiell nøkkel til å forstå dem i stor grad er som reklame. Med et reklameforbud må bryggeriene raske med seg det man kan få av fordekt reklame. Kanskje hadde ikke konseptet juleøl overlevd 1990-tallet om ikke det var for den ettertraktede snikreklamen det gav å stille med et par juleøl.

Men nå er sesongen for juleøltester over, og vi er inne i øladvendtskalendertiden. I det minste er det bare én flaske øl pr dag.

2013-12-16

Marinen i Schjøschlag

Fyllet man mer før i tiden? Ja, det kunne nok hende. Her er et par passasjer fra dagboka til Jacobus Bugge – sønn av rektor Bugge på Katedralskolen i Trondheim – fra hans tur som «Underskibslæge» på Fregatten Nordstjernen på dens tokt 1869-70 til åpningen av Suez-kanalen og videre til Argentina. Jeg har tidligere fortalt om hvordan norske marineoffiserer fant norsk eksportøl i Buenes Aires, men til priser som var hinsides deres kjøpekraft.

La meg nå fortelle om hvordan offiserene ombord i festlig middagsselskap drakk seg særdeles beduggede, i mannskapets nærvær. Man kan godt mene at avholdsbevegelsen er humørløse mørkemenn, men en gang i tiden var det nok rom for å jekke ned festkulturen et par hakk.

Konteksten idet vi går inn i teksten er søndag 10. oktober 1869, der de sivile ombord – overlege Ihlen, Bugge og presten – har invitert kapteinen (omtalt som Chefen) m.fl. til middag.

Middagen var denne Dag som sædvanlig om Søndagene storartet. Chefen, et Par Cadetter, samt 1ste Maskinist var vore Gjæster. Efter Middagen, som varede et Par Timer, gik vi igjen op paa Dækket for at nyde den vidunderlige deilige Aften. [...] Vi fik et Bord og Stole op og samlede os nu om Caffen, Curacao og Crème de Cacao agterut paa Skandsen. Jeg siger Stemningen var begeistret, ja det var den da rigtignok ogsaa og dette gav sig Luft i talrige Skaaler, Taler og Sang. Nu fik Chefen den heldige Idé at faa samlet Sangerne, et 28 Mand stærkt Chor, ligeoverfor os paa den anden Side af Skandsen, og de afsang nu til hver Tale dertil passende Sange, [...] Saa fik Chefen op Champagne og vi drak Kongens og Landets Skaal under tordnende Hurraraab, saa utbragte jeg en Skaal for Chefen, som Gemytlighedens Chef, saa han en for kameratslig Aand ombord, saa Præsten for de hjemmeværende Kvinder og Børn, saa Ihlen for Alt hva «Kjærest» var og specielt for min «Kjærest», saa en af de Uforlovede for Spaniens Kvinder etc., etc. Nu kom Toddyen, Stemningen blev mere og mere animeret og vi begynte selv at synge. Chefen utbragte i mange og jeg kan just ikke egentlig sige udvalgte Ord en Skaal for Nordstjernen. [...] Saa utbragte en en Skaal for Maskinist Berg med Ønske om at han ikke maatte faa «sin Skrue» [dvs dobbeltbetyning med propell] løs, men desværre, han havde nok allerede faaet alle sine Skruer løse, thi i dyb og overstrømmende Taknemmelighedsfølelse over at være bleven erindret paa en for ham saa smigrende Maade vilde han just reise sig, og ligesom Chefen tolke sine Følelser i et glødende Foredrag, men uheldigvis tabte han Ligevegten og styrtede paa alle fire overende mod Bordet, som overrasket over denne Tilgift i Byrde uden Betænkning under et frygtelig Knald, Klirren og Spectakel væltede overende, og overøste os med hele sin ikke ringe Beholdning af Toddy og kogende Vand. [side 28-29]

Men sluttet de av den grunn? Neida, de holdt på et par timer til, dog etter at førstemaskinist Berg ble båret bort av fire gaster. I Det virker som om de ikke manglet en eneste av datidens kjente alkoholiske drikker, fra øl og vin, til sherry og rom ikke var ombord i rikt monn.

Tre dager senere er de kommet til Spania og åtte av dem går i land i Cadiz, der målet er at de skal proviantere mer drikkevarer for den videre turen.

Onsdag den 13de October. Kl. 8 F.M. [Formiddag] reiste vi med Jernbanen op til Jerez, hovedsagelig i den Hensigt at beundre den verdensberømte Gonzalez' Vinkjælder. [...] Det var en glødende, ja smeltende Hede, og uagtet vi var klædte saa tyndt som muligt, haglede Sveden af os. Hist og her passerede vi en liden Palmelund, nogle Orangetrær, men idethele var det kun ynkelig bevendt med Skyggen. Gonzalez' Vinkjælder er vel noget af det mest storartede i sit Slags, hans Beholdning skal være assureret for 3 Millioner £. Fem eller seks umaadelige Træbygninger huse disse Skatte. Da vi havde bestemt os til at complettere vort Vinlager med Gonzalez' ædle Sorter, gik vi først ind paa hans Contoir for at afgjøre vore Forretninger, d. v. s. smage paa nogle Sorter, udvælge den Sort vi vilde have og bestemme Qvantiteten. Hertil medgik minst halvanden Time, da der var en forfærdelig Mangfoldighed af forskjellige Sorter næsten til én og samme Pris, vi drak og smagede, smækkede med Tungen og syntes det var saare godt altsammen og var i megen Beraad om hvad for en Sort vi skulde kjøbe og hvormeget vi skulde kjøbe af hver Sort. Endelig havde vi da smagt saa længe og paa saa mange sorter at de alle løb rent i hinanden, og nu kunde det da ikke nytte at smage længre, men man fik bestemme sig. Vi kjøbte for ca. 1500 Spdlr. [=6000 kr etter reformen av 1875] tilsammen, dels af tørre, dels af søde Vine, spesielt den delicate Pedro Ximenes. Jeg for min Part kjøbte sammen med Præsten og Forvalteren 1 Qvartercast Sherry à 9 £ [1£ = 20kr = 5Spdlr] og 1 Qvartercask Pedro Ximenes à 15 £, 1 Qvartercask skal inneholde ca. 150 Flasker. Nu var da Forretningerne afsluttede og Fornøielserne skulde begynde, idet vi skulde gjennemvandre og se paa (eller rettere sagt smage paa) hele Beholdningen. Til den Ende modtog vi alle otte i Contoret af Hr. Gonzalez selv hver vort Vinglas, og med dette løftet op foran os som den Fane vi nu skulde følge, marscherede vi forventningsfulde afgaarde i Procession. Og nu var det ret interessant at se med hvilken Routine Hr. Gonzalez ved Hjælp af sine smaa Blikcylindre heftede paa en lang Fiskebensstang fra de forskjellige Fade optog Vinen og især med hvilken beundringsværdig Færdighed og Flothed han fra en betydelig Høide hældede den i Glassene. Alle de bedste, ædleste og kostbareste Sorter maatte vi smage paa, det gjaldt at holde Ørene stive. Først var det kun de almindelige Sorter Amontillado, Paxaret, Pedro Ximenes, Muscatel, etc., fra de svagere til de mest stærke og ildfulde. Fad laa her paa Fad opstablet i en umaadelig Høide og i uoverskuelige Rækker, alle Tønder forsynede med Maaned og Aarstal. [...] Vi gik fra den ene umaadelige Hal til den anden og havde vel gjennemvandret en fem-seks saadanne, da det blev os betydet at vi nu havde seet Forgaarden hvor Enhver kunde faa Lov til at komme og se, men nu skulde vi ind i det Hellige hvor Sorter fra 100 £ og opover laa. Ogsaa her smagte vi paa en hel Del fortrinlige Sorter, men maatte tilsidst gjøre som Hr. Gonzalez selv, d. v. s. øieblikkelig spytte ud og derpaa smække med Tungen, forresten bedømte han Vinen bedst ved at lugte paa den. Her smakte vi blant andet ogsaa paa Noah og Methusalem og andre gamle Patriarcher, saa gamle at han ikke kjendte eller ialfald sagde at han ikke kjendte Alderen, ja deilige var de, det er sikkert. Priserne paa disse var mellem 3 og 400 £ pr. Cask. Nu skulde vi da ind i det Allerhelligste – Apostelkjælderen eller den apostoliske Kjælder, saa kaldt efter de tolv umaadelige Fustager som her staa opstillede seks paa hver Side. Hvert af disse Fade er paa 16 Cask eller 9600 Flasker og indeholde den aller kosteligste Vin, hvert Fad er opkaldt efter en Apostel. Han har nu fra Tydskland bestilt en Fustage [=fat] dobbelt saa stor som disse paa 32 Cask, den skal ligge midt imellem de tolv og kaldes Christus.

Det var nu ikke frit for og kunde vel heller ikke være anderledes end at vi ved denne uvante Nydelse var blevne noget muntre, dog paa ingen Maade til Overmaal, nei det er mærkværdigt hvad man kan drikke i dette Clima, man sveder det ligesaa hurtigt ut igjen, hjemme vilde vi sikkerligen være blevne placat af mindre end Halvparten. [...] Tilslut maatte vi optegne vore Navne i et Slags Fremmed-Album og efter mange Taksigelser forlod vi denne elskværdige Mand, der havde forskaffet os en i saa mange Henseender rig og storartet Nydelse. Come back when you like and drink as much as you like, all together, var hans sidste Ord. [side 38-41]

Rett nok har stil og formell omgangstone sunket de siste 140 årene, men kjernen i innholdet minner litt om dagens charterreiser til Syden med nordmenn-på-tur. Det går fremdeles mye i fest og fyll.

Generelt var det et marinetokt der man (vel, i hvert fall offiserene) grundig forlystet seg med saluttkanoner, drikkevarer og lange middager. Det er en bok jeg kan anbefale, selv om den er lite tilgjengelig. Den beskriver på en vidunderlig måte samtidens Zeitgeist. Boken er forøvrig utgitt posthumt i 1943, så opphavsretten går vel ut om akkurat et par uker. Kanskje det er tid for å blåste støv av skanner og OCR-programvare?

Ja, og så var det en obBeer ... På vei tilbake til skipet fant Bugge og Falsen en flaske «Ale-Export» i en butikk. På spørsmål om hva det var, ble de fortalt at det var «Champagne», men det var vel heller kullsyreinnholdet ekspeditøren da tenkte på, ikke opphavet i vindruer eller malt. Prisen var 12 realer, som Bugge verdsetter til 3 mark, en litt uformell pengestørrelse som trolig tilsvarer 2 kroner etter kronereformen. I Norge gikk samtidig ølflaskene for brøkdelen av den prisen. Fra Frydenlunds jubileumsbok finner vi at gjennomsnittsprisen for bryggeriets ølsalg lå på 4-5 speciedaler pr hl i perioden 1862-67. Det burde gi en pris ut fra bryggeri pr 35cl halvflaske på rundt 6 øre etter kronereformen. Flasken med «Ale-export» ble – tross prisen – kjøpt for å stille tørsten, men innholdet ble spyttet ut som udrikkelig. Det er jo artig hvordan importvarer kan prises som luksusgoder, nesten uansett kvalitet og kostpris.

Sjef, Chef eller Chief? - lagt inn av Anders Christensen - 2013/12/17 23:37:46
Det ble kommentert at Chefen neppe var kapteinen, men mer trolig maskinsjefen, som til sjøs ofte omtales som chief'en, med sjømannsnorsk uttale 'kjif'.

Det er et veldig godt observert poeng og virker velfundert med utgangspunkt i de utdragene som er gjengitt her. Imidlertid, i de delene av boka som ikke gjengis er det veldig tydelig at Chefen er en referanse til skipssjefen, og at han styrer over alt og alle ombord, ikke bare maskinen.

2013-12-15

Dugnadstid

Kom alle sammen, det er dugnadstid! Det skal lages offisielle dommerskjema for endel av de mest sentrale eksempelølene i Norbryggs typesystem av øltyper. Det har lenge vært et ønske om å få dette til blant de som selvstuderer ølsmaker. For eksempel, typesystemet beskriver øltypen Engelsk Brown Ale, og eksemplifiserer med ølet Newcastle Brown Ale. Men det er ikke godt å vite om dette ølet er på den tørre, humlerike, fyldige, sterke eller mørke siden av typedefinisjonen. Det kan vi i fellesskap avklare.

Dermed blir det enklere med selvstudier til dommereksamen i Norbrygg, for man kan lese typedefinisjonen, smake på eksempelølene, og studere dommerskjemaet for disse ølene og diskutere med seg selv hvor tett opp til denne «fasiten» man kom. Det er dessverre litt rusk or rask i typedefinisjonene. For eksempel står det at California Steam Beer skal ha aroma og bitterhet av mellomeuropeisk humle, mens det som er brukt i Anchor Steam Beer – kroneksemplet på typen – visstnok lenge har vært Cascade. Endel slike ting tror jeg kan ryddes opp i eller i det minste avklares med denne dugnaden.

Rammen rundt dugnaden er to øl pr måned samt en person som sammenstiller innspillene – nå i desember er det Johan Johansen. Derfor oppfordrer jeg alle drikkeføre ølentusiaster (enten de er hjemmebryggere eller ikke) til å:

  1. kjøpe Newcastle Brown Ale og Pilsner Urquell;

  2. lese typedefinisjonene for 5A Engelsk Brown Ale og 1C Tsjekkisk pilsner;

  3. fylle ut dommerskjema for hvert av ølene;

  4. sende inn på epost til Johan;

  5. nyte den gode følelsen av å ha bidratt med noe mens du drakk øl.

Man kan med fordel repetere over noen ganger i løpet av måneden, og se om man kjenner det samme hver gang, men send helst inn bare ett skjema som omfatter alle smakingene.

Når denne stafetten har gått noen måneder, får vi et nyttig verktøy for å trene smakssansene. Når den har gått noen år har vi i fellesskap kanskje laget det viktigste norske hjelpemiddelet for å trene smakene.

2013-12-14

Vi kom, vi drakk, vi vant

På lørdag for to uker siden var vi på Klostergården på Tautra under Norbryggs juleølkonkurranse, Norges beste hjemmebryggertreff. Steinar Hamre og jeg stilte i flaskekonkurransen med St. Nicolas 2012 og vant der i klasse for juleøl uten krydder. I tillegg fikk vi en best-in-show-premie som er å bli med og brygge dette ølet som en normal batch på Klostergården håndbryggeri – mikrobryggeriet på Tautra. Det skulle være unødvendig å si at vi gleder oss. Det blir en eller annen gang på nyåret. Skål!

I den forbindelse vil jeg gjerne slå et slag for et annet arrangement som Norbrygg skal ha i slutten av april 2014. Se Norbyggs hjemmesider for mer info. Der blir det mye bryggefaglig stoff, samt at resultatet for NM offentliggjøres. I tillegg er det en ekstra konkurranse med innlevering i slutten av januar 2014, der tema er baltisk porter. Vinneren får sitt øl brygget i fullskala på 30.000 liter sammen med Brooklyns Garret Oliver på Ringnes på Gjelleråsen – under hjemmebryggerarrangementet mai. Ølet kommer deretter trolig på Polet, muligens under Polaris-etiketten.

Det er nesten så jeg håper at mange fremdeles tror de får pilsner-utslett av å tenke på Ringnes, slik at det blir mindre konkurranse. For dette er en premie jeg har virkelig lyst til å forsøke å vinne. Bryggingen skjer under arrangementet, og resten av hjemmebryggermafiaen i Norge får lov til å stå å se på.

Merk at 30.000 liter er like mye oppskalering i forhold til vår normale batchstørrelse på 20 liter som 1,3 centiliter – ca en spiseskje – er i forhold til vår normale batchstørrelse. Om vi bruker én kilo av en maltsort, må Ringnes bruke 1,5 tonn – eller 60 sekker à 25 kilo – er det omkring fire paller? Rett nok har det blitt gitt slike fullskalabrygginger som premie før, men ingen fullt så fullskala. Om man la sammen alle slike tidligere premier i Norge, ville det fremdeles ikke fylle bryggkjelen til Ringnes.

Så var det påstanden min om at juleølkonkurransen på Tautra er Norges beste hjemmebryggerarrangement. Tautra ligger litt avsides til. Egentlig er logistikken grei, for man tar taxi til busspris fra Åsen jernbanestasjon, om man bare bestilller minst tre timer i forkant. En ventende taxi og en halvtimes tur for 60,- er ikke ille. Men Tautra føles kanskje litt avsides. Dermed er de aller fleste som møter opp på dette arrangementet ihuga hjemmebryggere. Der publikumsfavoritten på NM trekker til seg folk som kanskje har mer fokus på produktet og fæsten enn på prosessen og det bryggefaglige, der er arrangementet på Tautra mindre men bedre, fordi det faglige nivået er desto høyere.

... og dessuten er det en utmerket middag på Tautra, med mat fra lokale råvarer servert sammen med gårdens eget øl. Ved disse middagene trekker Jørn alltid frem noen spesielle ting han har liggende på lur. I år ble jeg servert det første kommersielle røykølet på flaske som virkelig smakte ekte stjørdalsøl.

Så får vi se til neste år, hvordan grepene rundt delingen av NM i hjemmebrygging fungerer, og om Tautra klarer å holde teten som beste arrangement for hjemmebryggere. Det blir i 2014 ett PF-arrangement i vinter og en tredagers hjemmebryggerfestival i april hvor man har et sterkt faglig innhold og hvor man offentliggjør resultatene fra flaskekonkurransen – den egentlig NM-konkurransen. Det kan bli minst like bra som Tautra.

Jeg har så lyst til å brygge 30.000 liter baltisk porter på Ringnes! På tirsdag kveld brygget Steinar og jeg vårt bidrag til denne konkurransen.

2013-12-13

Hva er «min greie»

Da jeg skrev om den store øltypereisen fra pils via ales, IPA'er, syrlig øl og ut det store ukjente, så skrev jeg at jeg heller ville smake andre bryggeres egen «greie», enn hva de hadde brygget etter kopioppskrifter med industriråvarer fra fjerne strøk. Og så fikk jeg kommententar med spørsmål om hva som var «min greie».

Det er et relevant spørsmål: Hva er egentlig «min greie»? Hva har jeg lyst til å brygge og perfeksjonere, helt uavhengig av hva andre synes og liker? Kortsvaret er Bymarka, eller rettere sagt råvarer fra Bymarka.

Langversjonen av svaret er at da jeg trillet rundt på ungene under pappapermisjonene, ofte rundt Theisendammen og andre steder i Bymarka, så jeg hvordan det bugnet av bryggeråvarer som aldri ble utnyttet. Stedvis var nesten alt som vokste potensielt brukbart til brygging i en eller annen variant. Det eneste som ikke fantes der var nær sagt korn og humle. Korn kommer man vanskelig utenom for et øl, men alt det andre i Bymarka kan supplere, erstatte og tilføre smaker til brygget.

  • Bær finnes av mange slag, så som blåbær, tyttebær, bringebær og rognebær, einebær, i tillegg til at det også finnes gamle forlatte busker med rips og solbær der. Dessuten finner man blokkebær, krekling og multer, om ikke i Bymarka, så andre steder i rimelig nærhet.

  • Vann finnes selvfølglig der. Men man kan brygge på andre ting enn vann, så som tresaft. Selv om vi ikke har søtlønn som er så ikonisk for Canada, så er det mulig å tappe bjøkesaft. Som barn i Arendal kuttet vi bjørkegrener og tredde innpå og bant fast flasker for samle opp den søtlige saften. Man kan også koke einerlåg, som brukes i så mange gårdsbrygg.

  • Gamle bryggeurter finnes i mer eller mindre rikt monn. Mjødurt, ryllik, jordhumle, tistler, reinfann, einebar, granskudd, brennesler og mere til.

  • Ved til røyking, der svartor og bjørk er de mest brukte.

  • Jeg skulle tro at Bymarka – liksom andre steder – er full av villgjær. Det hadde vært interessant å forsøke å fange sin egen gjær. Farene er at den tar over bryggeriet og at man skal lete lenge før man finner en som gir bedre resultater enn de mange kjøpegjærstammene. Men spesielt blir det.

Nå er det imidlertid slik at det ikke uten videre bare er å ta seg til rette med råvarer ifra Bymarka. Bær er vel det minst problematiske å plukke. Urter burde heller ikke være noe problem, i hvert fall ikke for de artene som vokser i rikt og nesten ugressaktig monn. Kvister, skudd og ved er vel mer problematisk.

På den andre siden hugges og ryddes det en god del i Bymarka, dels som opprydding etter beverens herjinger. Så det er mulig man får lov til å forsyne seg av det som allikevel skal eller allerede er hugget. Dessuten er ved egentlig billig om man ikke skal bruke det til oppvarming, men for eksempel til røyking. Det største problemet er vel ikke prisen, men å få rett slag tre.

En utfordring med brygging på slike råvarer er at man må planlegge bryggingen etter hva sesongen gir og hva som er tilgjengelig. Dermed er det ikke så lett å brygge samme oppskrift to ganger i måneden så man kan tilpasse og perfeksjonere oppskriften over tid. Man må også ta høyde for årsvariasjoner i smaksstyrke og tilgjengelighet på en og samme råvare. Og ikke minst har mange råvarer en tendens til å være tilgjengelige på samme tidspunkt, slik at det om vinteren er dårlig med urter og bær å brygge på – mens det bugner over av dem i august og september.

Men jeg mistenker at min greie blir å brygge på urter og bær fra Bymarka.

2013-12-12

Øltypemonomaniet

«Og hva slags øltype er dette, da?»

Spørsmålet kommer titt og ofte, enten du byr på ditt eget hjemmebrygg eller bare sitter og overhører samtaler ved en eller annen bardisk. Men er ikke det viktigste at ølet er godt, ikke hvilken øltype det tilhører? Og er ikke denne monomanien rundt øltyper bare en avsporing av ekte ølinteresse, fôret av et litt for stort behov for å kategorisere og båssette allting?

Både ja og nei. Du kan vurdere et øl to minst to måter: typemessig og hedonisk. Vurderer du det hedonisk rangerer du det på en skala fra liker til ikke-liker. Det er når du skal vurdere det typemessig at problemene starter, for da skal ølet vurderes i forhold til en tenkt innhegning, innenfor hvilken øl er typeriktige, mens de typeuriktige ølene streifer som villdyr utenfor.

Hva er så disse øltypene som vi så altfor ofte måler øl opp mot og sabler ned etter. Spørsmålet er langt enklere å stille enn å besvare? La meg forsøke å angripe det gjennom å foreslå noen mulige kriterier for at en øltype dannes:

  1. Like produkter. Når flere bryggerier brygger øl med lignende karakteristikker, og de bruker samme eller beslektet navn på dem, og dette foregår over en rimelig lang periode.

  2. Konsensus om rett og galt. Når det utkrystalliserer seg en konsensus om hvilke egenskaper som er riktige og hvilke som er feil innen for en sjanger (eller proto-øltype) av øl, slik at man kan bedømme om konkrete øl faller innenfor eller utenfor.

  3. Kluster av enkeltøl. Når det oppstår et kluster av øl som ligger innenfor en type, og det er relativt få øl som ligger midtveis mellom denne typen og andre øltyper.

  4. Deskriptiv definisjon. Når noen definerer en typedefinisjon.

En viktig moment er at øltype er forskjellig fra en samlebetegnelse for opphav. For eksempel er Münchener Dunkel en øltype, men Trappist er bare en opphavsbetegnelse. Selv Dubbel var i utgangspunktet trolig ikke egentlig ment som en øltype, men som en delbeskrivelse: øl som var sterkere enn vanlig «enkelt» øl. Det samme kan sies om Ekportøl og Stout og Skipsøl, selv om disse også har utviklet seg til å bli relativt klart definerte øltyper.

Idag har vi paradoksalt nok nærmest en eksplosjon i ulike øl, og i karakteristikk spriker de ofte i mange retninger. Men ironisk nok: samtidig ser vi i langt mindre grad nye øltyper. Vi har sett blant annet Black IPA (eller hva vi ønsker å kalle den) og US Imperial Red. Vi har sett mye av hva vi kan kalle proto-øltyper, men det er få som strengt tatt har utkrystallisert seg til å fortjene å bli kalt en egen øltype. Deri ligger at for å bli en øltype, er det ikke nok at noen har en god idé eller brygger et øl som er ulikt alle andre. Idéen må «catch on» og må nå en kritisk masse og holde seg der tilstrekkelig lenge. Det er kort og godt så mange mulige nye øltyper at få av dem får virkelig gjennomslag.

På den andre siden ser vi også en enorm kreativitet i ekstrapolering og kryssing av øltyper. Imperial Pilsner, Black IPA, Rug IPA, Lys Stout. Også her kan hver krysning potensielt bli en egen type, men det kritiske punktet er fremdeles at ideen tar av og sprer seg.

Generelt er jeg litt skeptisk til alle disse krysningene egentlig er sine egne øltyper. De peker ofte litt for mye i ulike retninger, så det blir mer en modifikasjon til en annen øltype enn det egentlig er en ny øltype. Med en ekte øltype forstår jeg et relativt snevert intervall på de aller fleste parametrene for ølet.

La meg ta Black IPA (eller hva den heter denne måneden) som et eksempel. Ok, den skal være mørk og den skal ha mye humle, men omtrent der stopper det litt opp. La oss si middels til kraftig humlearoma, middels til kraftig humlesmak og mørk til helt svart. Altså: mørk og humlerik. Men hva er det som gjør at én BIPA er typeriktig og en annen ikke er det?

Vi kan legge til kriterier for fravær av feil: skal ikke ha DMS, ikke diacetyl, ikke infisert, ikke acetaldehyd osv, men det er ikke egentlig veldig begrensende. Så kan man utelukke det som kolliderer med stilen, så som at tydelig humlearoma ofte er et tegn på ferskhet som ikke lar seg kombinere så godt med fatlagringspreg, oksydering og en snert av brettanomyces. Av samme grunn skal IPA helst ikke ha fatpreg og en Barley Wine bør ikke ha masse humlearoma. Til slutt kan man sette lav-til-middels eller rundt-midt-på-treet på øvrige parametre som malt, sødme, fruktighet osv. Og vips har vi en øltype ... eller har vi egentlig det?

Vi kan kontrastere det med øltypen Norsk Pils, som er og blir en egen øltype eller i det minste en variant av en øltype. Mange ølnerder skjeller den ut for at all pils smaker det samme, og noen bedre attest til Norsk Pils som fungerende og klart definert øltype kunne de vel neppe gi.

Øltyper handler nemlig ikke så mye om å sette merkelapper på øl, som at hvert øl skal treffe omtrentlig likt til andre øl av samme type. Konsekvensen derav er at mange øl – til og med mange gode øl – ikke egentlig er av noen etablert øltype. Og samtidig er mye av det som kalles øltyper heller en kortbeskrivelse, som ofte kan være for snever eller for vid.

Og hva med øltyper som overlapper? Et eksempel er en Bayer og en Brown Ale, som i enkelte tilfeller kan smake temmelig likt. Det er likevel to ulike øltyper, for det er ikke slik at det er en entydig mapping fra smak til øltype.

Grensene rundt øltypene synes tidvis å være som strikk som kan strekkes etterhvert som kreative bryggere tøyer grensene. Det er i hvert fall ikke noen sylskarp konsensus om hvor typegrensene går, og dét er et problem ved vurdering av øl typemessig. Det er greit at alle er omtrentlig enige om hva som er i sentrum for en øltype, men det mangler ofte konsensus om hvor går skillet mellom typeriktig og typeuriktig.

Og til slutt kan vi nevne jus og politikk som kompliserende faktorer, for lovgivning har til alle tider vært en av de viktigste drivkreftene for å forme øltyper og utvikle øl i nye retninger.

Til syvende og sist er det kanskje rådende magefølelse og konsensus blant bryggere og ølentusiaster som best bestemmer hva som er en øltype og hva som ikke er der. Øltypologi er i hvert fall vanskelig.

2013-11-29

Hvor går Nøgne Ø?

Med nyheten om salget på noen dagers avstand er det på tide å forsøke å analysere dette litt mer. Og takk til Gustav Foseid for givende diskusjoner omkring temaet over et par Belgisk mørk sterkøl.

Aller først, hva er det rent faktisk som har skjedd? Ifølge Agderposten har NØ til nå hatt seks aksjonærer, to av dem hadde 2,50% hver og har solgt seg helt ut. Kjetil Jikiun og Anne Hestness Trommestad (gjennom Aht Invest) hadde henholdsvis 28,75% og 37,50%, og har begge solgt seg ned til 9,91%. Søskenene Anne Cecilie Nybø og Tore Nybø hadde hhv 13,13% og 15,63%, der hun har solgt seg ned til 10,13%, mens han beholder aksjeposten. Da får Hansa Borg 54,44%.

Og dermed inngår Nøgne Ø automagisk i konsernet Hansa Borg som et datterselskap, siden de eier mer enn 50%. Ja, under forutsetning av at ikke Konkurransetilsynet torpederer avtalen.

Hva er prisen? Det vil ingen si, men vi kan synse litt. Ett utgangspunkt for prissetting av et selskap kan være ti ganger driftsoverskuddet, og Nøgne Ø hadde i 2012 et driftsoverskudd på 9,5 mill. I tillegg har driftsoverskuddet økt de siste årene, og da må man dykke litt mer ned i tallene for å si om 9,5 million er realistisk over de neste årene. Videre vekst i inntekter er nok sannsynlig, men avhengig av betydelige investeringer. NØ hadde ved utgangen av 2012 14,3 millioner i gjeld, hvorav litt over halvparten er langsiktig. Men la oss anslå prisen til 10-12× av driftsoverskuddet på 9,5 millioner, og siden de har kjøpt litt over halvparten, så ligger kanskje prisen på rundt 50-60 millioner. Men det er veldig grove anslag, da. Dessuten er kanskje den mest verdifulle delen av NØ merkevaren, og den er ekstremt vanskelig å prissette.

Så er det to måter man kan kjøpe seg inn i et selskap: ved å kjøpe aksjeposter, eller ved å utvide aksjekapitalen. Sålangt jeg kan forstå er det her kun kjøpt aksjeposter. I så fall har eierne som har solgt aksjer fått penger, mens bryggeriet selv ikke har fått mer kapital. Da er det fremdeles et stykke frem til et nytt bryggeri.

Rett nok er Hansa Borg kapitalsterke, men de vil neppe sponse et nytt bryggeri uten at øvrige eiere spytter inn sin del. I så fall kunne de like gjerne også ha utvidet aksjekapitalen. Eventuelt kan Hansa gi bryggeriet et lån på gode betingelser, eller det kan komme en aksjeutvidelse senere, der Hansa øker sin eierandel. Men på en eller annen måte må det skaffes penger til et nytt bryggeri, både bryggverk, tomt og lokaler.

I mai i år var NØ ute i Grimstad Adressetidende og snakket om å kjøpe en ti dekar stor tomt ved Østerhus, med opsjon på ytterligere 19 dekar. Dette skulle koste over 20 millioner for den store løsningen, med ytterligere 20 millioner til første runde med bygninger. Det vites ikke om disse planene er lagt bort, eller om oppkjøpet av Hansa er en ekstrarunde man trengte å ta for å få økonomisk ryggrad til å ta dette løftet. En indikasjon er at ingen synes å snakke om Østerhus og nytt bryggeri lengre.

Uansett om penger plutselig materialiserer seg idag, så tar det lang tid å bygge et nytt bryggeri. Bygninger er en ting, men det er betydelig leveringstid på nye bryggverk. Dessuten må man kjøre inn oppskrifter når det flyttes til nytt bryggverk. Under selv de beste omstendigheter er neppe NØ innkjørt på nytt bryggeri før jul 2014. Og da blir spørsmålet hva man gjør i mellomtiden.

NØ sliter med å dekke etterspørselen. Ifølge daglig leder Tore Nybøs uttalelser til Fædrelandsvennen i oktober hadde de ikke klart å levere bestilt volum de foregående 2-3 månedene, men hadde et mål på å klare 70-80% av bestillingene. Man kan velge å definere det som et luksusproblem og ignorere det inntil videre. Men all den tid det ikke er en midlertidig økning i etterspørselen, men en kontinuerlig oppadgående trend, så er det dårlig forretning. I samme artikkel siteres salgstallene for 2011 og 2012 som 0,6 og 0,9 millioner liter, mens estimatet for 2013 var mellom 1,1 og 1,2 millioner liter. Det er potensielt tapte markedsandeler om ikke bestillingene blir fylt, og i mens kan andre bryggerier fylle den hylleplassen NØ-øl kunne hatt.

Alternativt kan man tyne mer ut av produksjonen på Rygene. Men mitt inntrykk er at de allerede har presset maksimalt ut der, og en illustrasjon på det er at Kjetil i et intervju med BeerReviews i mars 2011 oppgav årlig kapasitet på bryggeriet til 0,45 millioner liter – halvparten av hva de solgte i 2012. Det er neppe stort mer å hente på å forsøke å kjøre flere batcher. Tvert imot, når et bryggeri over lang tid presses utover sin naturlig øvre produksjonsgrense, er faren at det skaper slitasje på personalet.

Men det finnes også en tredje løsning: De kan midlertidig flytte produksjonen av noen av standardølene med stort volum til enten CB i Kristiansand eller ett av de andre anleggene innen Hansa Borg. Ifølge Statistisk sentralbyrå har ølsalget sunket med 8,7% siden toppåret 2008 til i fjor, og når vi tar i betraktning at både import og mikrobryggeriproduksjon trolig har økt i samme periode, skulle de gamle industribryggeriene ha rikelig med ledig produksjonskapasitet. Flytting av brygging av standardølene vil ikke bare lette trykket på Rygene og samtidig dekke etterspørselen, men det vil kunne frigjøre kapasitet som kan brukes til spennende ting som kollaborasjonsbrygg, eksperimenter, spesialøl og slikt. Det er slikt som har høy profil og får det til å sitre i ølentusiaster. Og det er akkurat slike ting som Kjetil er kjent for å være flink til å skape, og det er slikt som også gir omdømmebygging i et marked der reklame er forbudt.

Denne tredje løsningen er – sålangt jeg kan forstå – den eneste fornuftige på kort sikt mens man venter på et nytt produksjonsanlegg blir ferdig.

Men så kan man spørre seg om man trenger nytt bryggeri. Dersom volumproduksjonen av standardutvalget fungerer greit hos de såkalte industribryggeriene hos CB, Borg eller Hansa og dette aksepteres i markedet, trenger man da egentlig et nytt bryggeri i Grimstad? Dagens anlegg hos Nøgne Ø er mer enn tilstrekkelig for spesialølmarkedet som brygger sære ting. Kanskje man kan beholde anlegget på Rygene som pilotbryggeri, spesialølbryggeri og eksperimentbryggeri med høy profil, mens volumproduksjonen av ølene flyttes til de øvrige Hansa Borg-anleggene. Det ville jo være eksakt etter modellen for Waldemar og Hansa.

«Alt blir som før» er det blitt gjentatt, og alt starter nok ut som før, men det er illusorisk å tro at alt forblir som før over tid. Det viktigste blir kanskje å se etter om det fristilles penger til et nytt bryggeri og å se etter om ingrediensen «Grimstadvann» fortsetter å listes på etikettene.

... skjønt det er et annet bryggeri som også brygger på Grimstadvann, nemlig Arendals Bryggeri, siden Arendal og Grimstad har felles drikkevann fra Rore som hovedsaklig ligger i Grimstad. Jeg forstår forresten ikke hvorfor ikke disse to bryggeriene har funnet sammen om å brygge Nøgne Øs volum-produkter. Det burde de ha gjort, i hvert fall etter at Arendals Bryggeri ble selvstendig da Ringnes solgte seg ned. Arendals brygger fremdeles Ringnes Julebokk, og burde i alle henseender være ute etter kontraktsbrygging, ettersom de ikke viser vilje til å utvikle egne ølmerker. Ringnes flytter produksjon bort fra dem så noen burde høre at klokkene ringer for dem. Men meg er ikke givet at forstå alt.

Jeg tror salget av Nøgne Ø er et veiskille i norsk bryggerihistorie, og jeg lover å komme tilbake med analyser av hvordan det gikk og hvorfor det gikk slik på årsdager fremover.

- lagt inn av Captain Frodo - 2013/12/8 23:58:46
Hm, jeg tror dine gjetninger om salgspris muligens er i høyeste laget. Jeg vil gjette på at kjøper skuler litt mer til egenkapital enn til driftsresultat, men som du sier kan det hende at kjøper er villig til å betale godt for en eksklusiv merkevare. Det har definitivt selger i dette tilfellet. Dersom det gjennomføres emisjon(er) kan det være mulig å få kunnskap om flere detaljer ved å bestille dokumenter fra Brønnøysundregistrene. Følg med dersom det dukker opp kunngjøringer fra selskapet fremover. De tilgjengelige kunngjøringene for øyeblikket viser for øvrig at det har vært hyppige bytter av styreleder i år. Stusser litt over en setning i Agderpostens artikkel: "Derfor var det naturlig for oss å søke kontakt med den eneste norskeide store aktøren innenfor drikkevaremarkedet". Hva med drammenserne?

Side 3/40: « 1 2 3 4 5 6 7 8 9 »