Anders myser på livets særere sider

Side 3/62: « 1 2 3 4 5 6 7 8 9 »

2016-03-03

Jæren Bryggeri (1/4)

I en serie postinger skal vi se på historien rundt Jæren Bryggeri, startet av Torstein Surdal. Bryggeriet produserte øl fra april 1989 frem til nyåret 1992. I denne første delen skal vi se på oppstarten av bryggeriet. Mye bakgrunnsmateriale finnes på en side der Surdal har samlet avisutklipp.

Del 1: Et bryggeri på Tjøtta

Det første avisoppslaget jeg har funnet om Jæren Bryggeri er i Stavanger Aftenblad 18. februar 1989. Det har over seg et lite snev kuriosa og nytt fra distriktene. Mellom linjene kan det leses som at det er en særing som vil starte bryggeri. Journalisten avslutter da også litt dystert og jantelovaktig: 40-åringen er kjent for en rekke prosjekter på Jæren. Han har blant annet drevet med bilsalg, med bord-produksjon, med plantemøbler og med ulike former for fjøsinnredninger. I de fleste tilfellene har han solgt både produksjon og utstyr når produksjonen har kommet i gang. Det høres ut som journalisten ikke helt har troen på dette … og om bryggeriet skulle bli noe av, selger han vel seg ut.

Etikett for Jæren Bryggeri Pilsner
© Torstein Surdal, gjengitt med tillatelse, kilde
Øletikett, Jæren Pilsner
Journalisten omtaler det som en «øl-fabrikk», selv om Surdal selv siteres på «bryggeri». Ordet «mikrobryggeri» brukes ikke i disse artiklene. I stedet bruker man gjentatte ganger «minibryggeri». Rett nok fantes ordet «mikrobryggeri» på norsk rundt denne tiden, ikke minst gjennom Oslo Mikrobryggeri som startet tre måneder etter Jæren Bryggeri. Men det er verd å huske at de norske mikrobryggeriene kom fra to ulike utgangspunkt. Jæren Bryggeri og de fleste andre småbryggeriene ønsket å spise små markedsandeler fra de store, og de brygget klassiske norske øltyper. Den andre gruppen var de som tok utgangspunkter i den amerikanske mikrobryggerirevolusjonen, og som hadde amerikanske øltyper og kanskje i beste fall en slags pilsner som supplement.

I februar 1989 ble både lensmann og rådmann i kommunen oppsøkt av journalisten. Rådmannen hadde ikke hørt om bryggeriet som var i ferd med å materialisere seg. Han var tidligere politijurist og etter å ha forvisset seg om at dette ikke var noen aprilspøk konkluderte han raskt med at det var lovlig. Lensmannen som var nabo av bryggeriet, hadde plukket opp ryktene dagen før journalisten ringte ham. Han hadde også sjekket, men hadde ikke funnet noe som brøt med lover og regelverk. Det var nemlig ikke ulovlig å drive fabrikkutsalg av egne varer.

Eier og brygger, Torstein Surdal, ble sitert på at han ikke var ute etter å utkonkurrere de store, men han hadde likevel et ambisiøst lokalt mål for bryggeriet sitt på Tjøtta: Jeg er fornøyd hvis jeg klarer å dekke 25-30 prosent av markedet på Jæren. Lokalområdet var målet, og det lå også implisitt i strategien med et bryggeriutsalg som den primære måten å få distribuert ølet på.

Surdal innså at han ville få motstand fra avholdsfolket, men som han påpekte overfor journalisten: det måtte vel spille liten rolle om ølet kom fra Tou eller fra Tjøtta. Så kraftig kan man altså feilberegne sitt publikum…

I avisa i februar skisseres en plan om å starte selve bryggingen i mai. En bryggerimester fra Danmark skulle være konsulent i startfasen. Tappeanlegget var på plass, og tankene var under produksjon lokalt. Det første produktet skulle bli Jæren Pilsner. Etikettene var klare. De viste «Jæren» og «Pilsner» over og under en tegning av et jærlandskap, med bygg og humle i forgrunnen. Det var stilrent og enkelt.

Så er det stille en lang stund, før det kommer en oppfølgingsartikkel i Stavanger Aftenblad 2. mai. Journalisten er på besøk mens ølet for første gang blir brygget 29. april. Bryggerimester Jürgen Kwast og produksjonsmester Frank Rask-Jendresen fra Harboe Bryggeri i Danmark er tilstede som konsulenter i startfasen. Surdal forteller at målsetningen er å brygge 150-200.000 liter øl i året. Det første ølet er en pilsner i skatteklasse 2, men på grunn av karamellisering av vørter i utstyret, blir den noe mørkere enn vanlig pils.

Det lokale Jærbladet var også tilstede under bryggingen, og dagen etter kom de med en artikkel med ytterligere detaljer. Bryggingen var basert på maltekstrakt, og gjæren har man hatt med fra Harboe. Utstyret er kjøpt brukt fra Danmark for en halv million. Planen er tappe øl annenhver uke, og det ble regnet med 150.000 liter i årsproduksjon. Det gir en batchstørrelse på tappe-anlegget på opp mot 6000 liter, men det er usikkert om man da tapper mer enn én produksjonsbatch om gangen.

Maltektrakt? Ja, faktisk. Begge avisene beskriver hvordan man brukte maltektrakt fra et stålfat, visstnok fra Harboe i Danmark. Jæren Bryggeri fortsatte med denne produksjonsformen, men hadde planer om å bygge om for å brygge på malt med mesking.

På dette tidspunktet går fremdeles bryggerioppstarten stort sett under radaren. Eller kanskje det er noe man «ikke snakker om». Det er tydeligvis Surdal selv om har bedt med journalistene på første brygging. Men ikke alle er begreistret for bryggeriet. Kanskje håper man at det går over av seg selv. Det legges på dette tidspunktet ingen hindringer i veien, for dette er faktisk lov. Det trengs ingen bevilling for å selge øl i Norge i 1989, sålenge du har et bryggeri og selger ditt eget øl.

Bakgrunnen for at Surdal kunne åpne bryggeri uten at lokale myndigheter ble involvert er litt spesiell. I tiden før første verdenskrig stod avholdsbevegelsen svært sterkt. Deres strategi var å tørrlegge landet en kommune av gangen. For bryggeriene ville det være ekstremt problematisk dersom et kommunestyre skulle kunne legge ned en bedrift. Ølproduksjon var noe som kommunen ikke kunne regulere, mens ølsalg lå inn under kommunens myndighetsområde. Imidlertid var ølsalg direkte fra bryggeriet en del av bedriftens rettigheter, ikke en handelsvirksomhet som falt inn under kommunen mandat å regulere.

Dermed var det teknisk sett mulig å etablere et bryggeri i en kommune der alkohol var strengt regulert, og du kunne til og med selge øl der – men bare fra bryggeriet. Ivaretakelse av denne retten er trolig grunnen til at alle de store norske bryggeriene har brukt ha sitt eget ølutsalg. Det er en hevdvunnen rett som er grei å ha og som man nødig vil miste. På den andre siden sørget nok Bryggeriforeningen for at bryggeriene ikke misbrukte denne retten.

Jæren Bryggeri lå ikke i en tørrlagt kommune, men Klepp var allikevel ikke et sted der alkoholen fløt fritt. Det var bare to faste serveringsbevillinger og en salgsbevilling i kommunen. Det var dermed kun ett sted i kommunen du kunne kjøpe en flaske øl over 2,5% over disk. Jæren var fra gammelt av et kjerneområde for haugianere og andre religiøse pietister, og slikt sitter i lenge. Det var intet naturlig sted å starte et bryggeri. Skulle du ha alkohol, burde du egentlig reise til Stavanger eller Kristiansand.

På den andre siden er jærbuene kjent for å være viljesterke, gjennomføringsdyktige, ressursutnyttende og ikke de som gir seg bare fordi det blåser litt. De er kanskje ikke så høylytte, så de virker mer standhaftige enn kranglevorne. Surdal hadde bryggeriplaner, og han hadde ikke tenkt å gi opp. Han hadde en sunn forretningsplan, og han hadde loven på sin side. Hva mer trengte han?

Den 14. juni står det en ny reportasje i Jærbladet. Ølet skal tappes og salget kan begynne.

16. juni ble så ølet lansert: 20000 flasker à 33cl med Jæren Pilsner. Lanseringen skjedde på Thime Station Mad og Vinstove, og salget over disk startet dagen etter. Igjen ble det poengert at ølet bare blir tilgjengelig fra fabrikkutsalget, samt for servering på én lokal restaurant.

22. juli forteller Stavanger Aftenblad at ølet er kronisk utsolgt. De første batchen ble solgt unna på få timer. En batch på 13000 flasker ble solgt unna i løpet av to dager i starten av måneden. Surdal har fått mange forespørsler om distribusjon, men vil holde seg til sitt bryggeriutsalg så lenge han ikke kan produsere nok for det lokale markedet – for det er jo tross alt et jær-øl.

Surdal forteller at planen er å tappe 15000 flasker, dvs 5000 liter, hver tiende dag. Det er en produksjon som tilsvarer omkring Austmann bryggeris for 2015, om vi ser bort fra eksportandelen deres. Det er med andre ord ikke et lite mikrobryggeri man har planlagt.

Alt er fryd og gammen, eller er det så? I samme nummer som Jærbladet rapporterer fra settingen av den aller første batchen, har Odd Narve Grude fra KrF, leder i Sosial- og Helsestyret i kommunen latt seg intervjue på førstesideplass: Eg beklager salet av pils frå bryggeriet på Tjøtta sterkt. Men det er tilsynelatande eit hol i lova som gjer slikt sal mogleg. Statlege styremakter bør revurdere dette punktet i lova. Han så helst at det ikke var noe alkohol. Alternativt burde det vært mest mulig styrt og begrenset. Det faller ham tungt for brystet at noen kan bare åpne et bryggeri og selge øl, til og med uten å trenge å fortelle kommunen om det.

Grudes ønske om å få tettet dette hullet skulle på nesten magisk vis bli oppfylt, fortere enn noen trodde.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

Mer info - lagt inn av Odd Gunnar Jensen - 2016/3/14 10:38:05
Hei Kom over en webside om Jæren Bryggeri, her finner du mye utfyllende info, f.eks avisutklipp fra jan. 89 fra Stavanger Aftenblad. http://www.tosur.byethost15.com/side1.htm

2016-02-29

Norske bryggerikart

Hvorhen ligger bryggeriene i Norge? Det finnes kart med oversikt kart. Her skal vi se på noen av dem og vurdere hvilket som er best – og fundere litt over hvorfor noen er bedre enn andre.

Det første kartet er Ølportalens bryggerikart. Det er et nokså gammelt kart, laget av Erik Dahl, og det bruker Googles kart som grunnlag. Google har en brukbar og jevn dekning, samt at det har med satelittbilder, som riktignok kan være temmelig gamle. For Trondheim er dataene gamle og mangler flere av de nyere bryggeriene. Markørene er tildels litt upresise og misvisende, opptil 150 meter for ett bryggeri.

RateBeer har sitt eget kart, som også er basert på Google Maps. Det virker mer oppdatert (bortsett fra at de mangler E. C. Dahls), men er tilgjengjeld ofte svært upresis i plasseringen av bryggeriene. Café Ni Muser (som ikke brygger lengre) er plassert i skolegården til Birralee (nei, det er ikke slik «birra». To Tårn ligger fremdeles 150 meter nedover langs jernbanelinja. Og forøvrig: Gulating er plassert i Frimurerlogen, mens Mellomveien Pub ligger i Strandveien. Det er muligens delvis en effekt av at Google foreslår plassering basert på en adresse. En nyttig effekt av dette kartet er at det også viser utsteder og butikker, samt at det er øldrikkerne selv om vedlikeholder og oppdaterer informasjonen. Det er intet dårlig alternativ, sålenge man dobbeltsjekker plasseringen selv.

Gode gamle Open Brewpub Map fokuserer bare på brewpuber, men er faktisk veldig godt oppdatert. Den er faktisk komplett om vi tolker en brewpub som et generelt åpent serveringssted. Dette kartet bruker OpenStreetMap som basis. Det er et kartverk som meget varierende dekning. Enkelte steder har ekstremt god dekning og høy oppdatering, blant annet Trondheim som har mange som aktivt oppdaterer kartet. Endringer der kommer inn nesten idet de skjer. En annet poeng med OpenStreetMap er at dataene om bryggeriene ikke ligger som et lag i tillegg til kartet, men det er kartdata som fremheves under visning av kartet.

Dette med at OpenStreetMap har informasjon om bryggeriene i kartdataene, betyr at alle bryggerikartene som baserer seg på OpenStreetMap deler data og nyter godt av hverandres oppdateringer. Det er den berømte delingsøkonomien basert på dugnad – og det virker faktisk. Vi skal se på to andre kart som helt eller delvis bruker OpenStreetMap.

Det neste kartet er laget av Gustav Foseid, basert på OpenStreetMap, det er riktignok i beta-versjon, men ser ut til å fungere helt greit. Det har temmelig gode plasseringer av markører, som generelt vil lede folk til rett dør, ikke bare rett bygg. Og det er oppdatert. Gustav har ikke bare mekket dette kartet, men han har også tatt en runde med oppdateringer i OpenStreetMap for å korrigere og oppdatere informasjon om norske bryggerier. Det er informasjon som også andre som bruker OpenStreetMap nyter godt av.

Bryggerikart for Trøndelag
Utsnitt over Trondheim sentrum fra Gustav Foseids bryggerikart.

(Full disclosure: Jeg kjenner Gustav fra rundt 25 år tilbake i flere kontekster, og jeg har diskutert dette kartet og denne postingen med ham og hjulpet litt med data for Trøndelag.)

Det siste kartet er Atle Frenvik Sveens prisvinnende Ølkart. Det bruker kartdata fra Kartverket, info om puber fra OpenStreetMap, og info om bryggerier fra en liste han har hentet fra Ølportalens ølkart. Dermed er de litt gamle. Det burde vært mulig å hente også den fra OpenStreetMap, og da ville kartet vært mer oppdatert enn det er nå. Det kommer sikkert etterhvert. Kartdata hentes fra Kartverket, og er dermed det beste «bakgrunnskartet» jevnt over, i hvert fall når man kommer litt bort fra der det ferdes mange OpenStreetMap'ere.

Jada … jeg vet at i stedet for å akke meg over det på bloggen, så burde jeg har meldt inn mangler og feil til de ulike som vedlikeholder disse listene. Jeg skal nok gjøre det også, men i denne omgang er målet å vurdere de ulike kartene.

Forresten, gjorde jeg også det. Da jeg under korrekturlesing av denne postingen så at Austmann var markert på baksiden av bryggeribygningen, i krattet mellom noen gamle oljetanker, fyrte jeg opp redigeringsmodus i OpenStreetMap, og flyttet bryggeriet 50-60 meter. Et par dager etter var endringen blitt offisiell – helt automagisk. Jeg antar at den først skulle flushes gjennom noen cacher og komme seg forbi det voktende blikket til noen lokale OpenStreetMap-helter. Hvorfor var Austmann bryggeri så slumsete plassert? Fordi det var maskinplassert utfra gateadressen, ikke utfra hvor bryggeriet faktisk ligger.

Det er rundt oppdatering at man virkelig ser kvalitetsforskjellene mellom de ulike kartene. Ølportalen må få oppdateringer meldt inn via mail, men det er uklart om kartet er uoppdatert på grunn av manglende tilbakemeldinger eller oppdateringsprosessen. Ratebeers data kan trolig endres, men jeg fant ikke ut hvordan, eller så er det låst til postadresse i Google Maps. OpenStreetMap er ment for å skulle endres, og selv om det kanskje ikke er intuitivt for de som aldri har gjort det, så viser kartet at det gjøres et stort antall løpende oppdateringer. Dersom bare kartleggerne på OpenStreetMap tagger bryggerier og brewpuber korrekt, vil de automagisk dukke opp på de bryggerikartene som bruker data fra OpenStreetMap.

Det er tross alt de lokalkjente som best kan oppdatere kartene. Og det er andre lokalkjente som best kan kvalitetssikre oppdateringene. Derfor er jeg litt skeptisk til ethvert system som fordrer at oppdateringer skal prosesseres av en eller annen sentral instans langt borte. Det skalerer nemlig ikke spesielt bra.

I tillegg til hvor enkelt det er å oppdatere kommer spørsmålet om hvor åpent dataene er. Kan de gjenbrukes? Bryter du betingelsene til RateBeer om du laster ned posisjonen til alle bryggerier i Norge? Hvem eier egentlig dataene som ligger på Ølportalens kart, og hvilke rettigheter er knyttet til Google-kartet som de ligger oppå? Her er OpenStreetMap befriende enkel. Det er kort og godt et åpent format som ikke setter juridiske hindringer for videre bruk.

Når det eneste kartet jeg har gjengitt i denne artikkelen er fra OpenStreetMap, så er det nettopp fordi jeg vet at jeg kan bruke det uten å måtte lose meg selv gjennom et minefelt av AUP-er og juridiske vurderinger. Skal jeg konkludere, er Gustav Foseids bryggerikart det beste av disse fem.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

Riktig URL - lagt inn av Gustav Foseid - 2016/2/29 18:39:42
Riktig adresse til kartet jeg har laget er https://bryggerikart.foseid.no/ Adressen i postinga er til utvklingsversjonen, som vanligvis fungerer, men ikke alltid.
Ølkart hos Ølportalen - lagt inn av Erik - 2016/2/29 21:21:38
Hei, takk for fin og oppdatert oversikt. Ser at Ølportalen sitt kart som jeg opprettet for en tid tilbake er omtalt som ut datert. Det stemmer, det er flere år siden jeg sluttet å gjøre noe mer med dette og nok bare en misforståelse at det ikke har blitt fjernet fra Ølportalen for lenge siden. Kartet har nærmest ingen verdi i dag og det finnes flere gode alternativer i dag som du har fått med deg.
Ølkart på Ølmonopolet - lagt inn av Atle Frenvik Sveen - 2016/3/7 01:41:54
Vil bare opplyse om at jeg har fått på plass en tidlig versjon av hvordan jeg ser for meg et bryggerikart på ølmonopolet. Jeg henter OpenStreetMap-data daglig og matcher opp mot Ratebeer-data, men det gjenstår endel, både på data- og layout.siden. Tilbakemeldinger taes imot med takk: http://olmonopolet.no/countries/154/map

2016-02-24

Hurra for Thoresen!

Neida, jeg er ikke blitt gal … men kanskje er jeg litt ironisk og setter tingene litt på spissen. Mest av alt ønsker jeg å vise virkeligheten fra en alternativ side og sette opp noen argumenter som mange sikkert er uenige i, og som endel kanskje kunne utfordres på hvorfor de er uenige i.

Det er nemlig mulig at Henning E. Thoresen ved Sagene Bryggeri er den mest passende personen til å symbolisere den generelle retningen som mikrobryggeribransjen beveger seg.

Han er utadvendt, kommunikativ og alltid på ballen. Kanskje det er med en og annen grisetakling, men han er på ballen. Raskt og fokusert. Brygging vil i fremtiden handle mye om image, i stedet for tørsteslukking. Thoresen kan image og han er dyktig til å presentere det. Han knytter imaget mot ting som folk forstår og mot ting som trigger følelser. Du kan si hva du vil om ølet hans … men fyren er i hvert fall et forfriskende pust.

Det er snart slutt på den tiden da ølbryggeren var helten. Én av mine favoritter til kriterium for «craftiness» er trippelrollen som brygger, eier og manager. Men kanskje er den rollen på vei ut? Den nye øl-helterollen er kommunikatoren: øl-ambassadøren, den karismatiske fortelleren, den smaksvisjonære, presentatøren, evangelisten og misjonæren. Brygge? Næ, det har vi ansatte til – eller det er out-source'et. Sleng gjerne på litt forfatterskap, en god porsjon nettverksbygging, en robust tilstedeværelse på sosiale medier, et romslig fotograf-budsjett, evnen til å hoste opp de korte og fyndige sitatene som journalistene elsker, rikelig med selvsikkerhet og fokusert intensitet … og du har fremtidens ølhelt.

Ølbryggeren er egentlig passé. Bryggeren er nerd. Nerdete ting er tregt, kjedelig, infleksibelt og komplisert. Det er kanskje nyttig og fascinerende, men det er litt aparte. Det er fint at ølbryggeren legger seg i selen for å brygge den perfekte halvliteren, men det hadde sannsynligvis vært mer strategisk om han la seg i selen for å fortelle de gode historiene om ølet sitt – de historiene som gjør øldrikkingen til den gode, varme opplevelsen, og ikke bare en smaksopplevelse.

Kjenner du historien til én eneste ølbrygger forut for Jack McAuliffe i New Albion i 1976? E. C. Dahls? Investor. Schou? Investor. Fritz Maytag? Investor. I beste fall har en brygger bygget opp bryggeriet, og gjort familienavnet kjent, som Guinness, Whitbread, Jacobsen, Ringnes, Mack m.fl. Alternativt har man sendt sine sønner på bryggeutdanning for at de skal ha «gått gradene» og ha blitt skitne på fingrene når de engang skulle ta over roret i familiebryggeriet. Men bryggeren som kulturell øl-helt, som en person som står på barrikadene for den gode, lokale smaken og det ekte kvalitetsproduktet, det er noe som kom med mikrobryggerirevolusjonen.

Thoresen går rundt som en vandrende oppmerksomhetsmålskive. Han trenger knapt å åpne munnen. Det er vanskelig å være sikker på om han gjør det med vilje eller ikke. Om han er clueless eller om han provoserer. Om han mener det eller bare vil irritere. Om han svever rundt i skyene uten bakkekontakt eller om han ligger tre trekk foran alle andre. Om han lyver eller om han bare skrøner. Helt sikre blir vi liksom aldri. Uansett får han oppmerksomhet, vår tids dyreste og hardeste valuta.

Thoresen er ikke ydmyk. Han har brøytet seg temmelig useremonielt inn på en nasjonal ølscene der det allerede var i overkant fullt med store egoer med over gjennomsnitt behov for rampelys. Der hvor mange andre aktører stryker øl-personlighetene med hårene og håper på gode ting, der har han tatt seg mentalt til rette og ser ikke ut til å ha noen planer om å be om unnskyldning. Han er like velkommen som en kranglevoren kommunist på et republikansk lokallagmøte i West Texas, men det affiserer ham ikke.

La meg tippe at han hates dypt og inderlig rundt om i mikrobryggeri-Norge. Han er den ene som utad ødelegger freden og harmonien, som frydefullt tramper i klaveret, og de tror han gjør det på pur faenskap. Han er den ene som nekter å følge de uskrevne spillereglene. Den ene som snur saken på hodet før han er villig til å diskutere den. Som krangler på ølautoritetens etablerte fakta. Han har gate-crash'et party'et og forholder seg til regler som vi trodde – eller i det minste håpet – bare gjaldt utenfor. Det er nok å kaste frem navnet hans, så blir folk irriterte. Drittpreik om Thoresen er den sikreste formen for ice-breaking og sosialt småprat blant den harde kjerne av ølentusiaster.

Er han feilfri? Selvfølgelig ikke. Man ofte påpekt direkte feil i uttalelsene hans. Men det er allikevel hans snappy uttalelser som fester seg i tilhørernes hukommelse, ikke de tekniske og langtekkelige korrigeringene.

Han strekker sannheten lengre enn de fleste strikk kan tåle. Han påstod at Sagene var Oslos første bryggeri siden atten-hundre-og-noe, hvilket ignorerer de mange som har startet siden 1989. Dette til tross for at Sagene Bryggeri selv brygget ølet sitt i Arendal. Da skal man ha en god porsjon kreativ virkelighetsforståelse for deretter å hevde at Bergen sårt trenger et slikkelig bryggeri. Ølnerder opplever det som at han lyver om ølhistorien, men sannsynligvis forsøker han å redefinere de perifere tilskuernes forståelse av ølhistorien … å knesette sine egne premisser for å forstå ølhistorien. Det handler om definisjonsmakt, ikke om objektiv historieskriving.

Slikt burde ikke komme overraskende på gamle ølnerder. Forkjemperne for mikrobryggeriene har selv med rimelig stor suksess brukt definisjonsmakt til å ekskludere de bryggeriene man ikke liker. Høres utsagn som dette kjent ut: «pils smaker piss» og «øl uten bunnfall er dødt»?

OK, så selger Thoresen industripils, øltypen som «alle» elsker å hate. Men image er den nye substansen. Innpakning er det nye innholdet. Hva betyr det egentlig om han selger industripils dersom tilstrekkelig stor andel av kjøperne frotser i det imaget han har pakket det inn i? Hva er problemet om han selger en pils som mottas med åpne og entusiastiske armer? Det er tross alt faktisk en pils. Mangt et mikrobryggeri har forsøkt å selge noe som ikke er en pils med en craft-etikett der det står «pils». Sånn sett har Sagene autentisitet på ett område der endel andre ikke har det.

Men er han bare masse «hot air» uten realisme? Tja, det har jo blitt noe av Sagene Bryggeri, enten man liker det eller ei. Og kanskje er Sagene en god modell for å forstå hvorhen han nå har staket ut kursen. Han starter det ene bryggeriinitiativet etter det andre – med de påkrevde 30.000 i aksjekapital og kun seg selv pluss en vararepresentant i styret. Slikt er ikke et realistisk bryggeriinitiativ. Det er et luftslott. Men det er samtidig en grunnstein oppå hvilken han flittig bygger med lånte byggesteiner som lokal bryggerientusiasme, investorer, stedlig dugnadsånd og pressedekning. En etter en blir de tåkeaktige bitene i luftslottet byttet ut med solide og realistiske materialer: helt til dagen da bryggeriet står der med ham som en solid minoritetsaksjonær. Er ikke dette tross alt bedre enn en ren kapitalinnsprøytende investor?

Dersom du vil høyt opp og langt fram i bryggeribransjen vil jeg ikke anbefale å skulle bli ølbrygger. Det er allerede temmelig fullt. Det er alltids rom for å presse inn én til, men det er trangt. Selv om markedsandelene for småskalabryggeriene kanskje skal videre oppover, er det heller batchstørrelsene enn antallet bryggverk som på sikt vil øke. En brygger som spar mask er et øl-romantisk og vakkert bilde, men det er en ineffektivt driftsform og et HMS-mareritt.

For femten år siden var mikrobryggerikjelen stedet å være med en visjon og masse arbeidsinnsats. Aller helst skulle du ha sveiset den selv utfra hva du fant hos en skraphandler. Jeg sier ikke at det å starte bryggeri var en gratistur for de som var så «heldige» å være på rett sted til rett tid. På ingen som helst måte! De var gjerne på rett sted til rett tid fordi de fornemmet trendene og så mulighetene lenge før vi andre oppfattet dem – og de måtte arbeide hardt.

Starter du nå, må du ta igjen ti-femten års forsprang og nettverksbygging i forhold til de som var tidlig ute. Og de har allerede oppgradert til et profesjonelt og effektivt anlegg, så ikke kom her med et sveiseapparat og noen gamle tanker.

Inntil markedet har gått seg til, trengs ikke egentlig flere bryggere. Men norske småbryggerier trenger de gode selgerne som sørger for at det gode … og tidvis det ikke fullt så gode … ølet blir bestilt, betalt, drukket og rate'et med høy score. Det er den entusiastiske øl-formidleren som blir den sentrale helten i neste kapittel av sagaen om mikrobryggerirevolusjonen – det kapitlet vi er på vei inn i. Der finner vi Henning E. Thoresen … selger, misjonær og igangsetter.

Om du kun har en genuin fasinasjon for øl og brygging, vil jeg heller anbefale å skaffe deg en grei og fleksibel dagjobb, samt et hus med stor kjeller der du kan hjemmebrygge.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

2016-02-23

Enkronesetiketter

Da jeg lette etter informasjon om Frydenlunds Kroneøl, snublet jeg over informasjon om et øl som ble etikettert med pengesedler. Det er en historie som er for god til ikke å grave i.

Sporet startet i Morgenbladet fra 12. oktober 1919, der man skrev at ved et sveitsisk bryggeri som brygget et øl som het «kroneøl» hadde man begynt å bruke østerikske en-kronessedler som etiketter. Merk at dette kroneølet neppe hadde noe med danske eller norske avholdsdrikker å gjøre, det var trolig bare en navnelikhet. Saken var at etikettene kostet 10 sveitsiske centimes stykket, mens på grunn av den økonomiske kollapsen i Østerrike kostet ikke den østerrikske krona mer enn 7½ sveitsiske centimer. Med andre ord både billig og oppsiktsvekkende … ifølge Morgenbladet.

Saken kan følges til østerriksk presse, der den synes å ha sitt opphav i Neues Wiener Tagblatt fra 2. oktober 1919, side 12, øverst i venstre spalte. Der kobles saken til en direktør Heinrich Brand, som via bekjentskaper hjemkommet fra reise skal ha fått nyss om at man ved et bryggeri i byen Olten i Sveits kjøpte opp østerrikske en-kronessedler for bruk som etiketter. Hans bryggeri hadde en gullkrone som logo og ølet som er referert til skulle hete «Kronenbier». Bryggeriet syntes visstnok at en østerriksk krone-seddel passet bra som etikett.

Olten er en liten sveitsisk by med middelalderske aner. Den har i overkant av 17000 innbyggere idag. På en oversikt over sveitiske bryggerier er ikke mindre enn elleve bryggerier listet for denne byen fra midten av 1800-tallet og frem til år 2000. Noen av dem har ikke vært i drift i 1919, men vi finner en god kandidat i et «Brauerei zum Krone», som ser ut til å ha vært eid som familiebryggeri av Schmid-familien, men solgt til en Heinrich Hempele i 1900. Det var visst et Gästhaus zum Krone med tilhørende restaurant og bryggeri, liggende på hjørnet ut mot et lite torg på hovedgata i bakkene ned mot den middelalderske, overbygde trebrua over elven Aare, rett før den møter sideelven Dünnern. Det høres idyllisk ut.

Idag huser bygget MacDonalds. Men det er fremdeles veldig idyllisk der – litt sveitsisk skikkelighet over det.

Det har vel neppe vært noe stort produksjonsbryggeri, men mer et vertshus med egen brygging, kanskje med litt salg. Kanskje det endog knapt var tapping på flasker, men mest salg i kanne à la medbrakt kanne – growler som vi kaller det i dag? Kanskje penge-etikettene var mest for show-off-effekten?

Og pengeseddelen som de brukte? Her er den:



Østerriksk-ungarsk en-kronesseddel fra 1916, overstemplet i 1919 for bruk i Østerrike etter keiserdømmets fall.

Den er riktignok datert desember 1916, men fordi det østerrikske keiserdømmet falt fra hverandre etter første verdenskrig, overstemplet østerrikerne sedlene med «Deutchösterreich" i 1919. Opprinnelig var sedlene på tysk og ungarsk på den ene siden, og med hele åtte alternative språk på den andre. Og her hjemme klager vi over bokmål og nynorsk.

Det kan nok være at dette er historien som var litt bedre enn den var sann. Men var den sann? Tja. Neues Wiener Tagblatt har det fra en forretningsmann som har det fra en forretningsforbindelse som har hørt det selv. Dessuten er det kun rapportert at han jakter etter en-kronessedler, ikke at han har sett de etiketterte flaskene. Det er ikke akkurat grave-journalistikk på sitt beste. Men historien har truffet en nerve hos leserne og blitt kopiert i mer eller mindre nedkortet form av tallrike aviser – datidens variant over «likes» og «going viral».

Bedre vibber blir det ikke av at Neues Wiener Tagblatt etter å ha skissert historien går over i en lengre anklagende jeremiade over den dårlige økonomien. Dette er et aspekt som stort sett er kuttet ned på når historien er gjengitt andre steder. Vi kan jo mistenke at journalisten blåser historien litt opp for å ha en angrepsvinkel for et politisk partsinnlegg om økonomien.

Historien illustrerer uansett hvordan den østerrikske økonomien var gått av hengslene. Det må ha vært både pirrende og sjokkerende å se hvordan en pengeseddel bokstavelig talt var mindre verd enn papiret den var trykket på, og det har sikkert hjulpet til å få historien spredd. De skulle bare visst hva de påfølgende to-tre tiårene skulle bringe.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

2016-02-22

Gjærkunnskap før Pasteur

En seiglivet myte går ut på at man ikke kjente til gjær før Louis Pasteur oppdaget det rundt 1860. Det er selvfølglig helt feil. Her er en tekst fra 1776 som forteller hvordan man setter en gjærstarter for å få tilstrekkelig mengde med fersk gjær til å lage sats til brennevinsproduksjon. Det får stå som enda en liten spiker i likkista til denne myten.

Gjær er forøvrig ikke nevnt i Renhetsloven fra 1516, men er faktisk referert til i en senere stadfestelse fra 1550-tallet. Man kjente til gjær og forstod dens funksjon, selv om man ikke visste hvordan og hvorfor. Pasteur gav enorme bidrag til å forstå hva gjæren var, ikke minst å forstå det som liv, ikke bare ren kjemi … men gjæren i seg selv var kjent lenge før Pasteur.

Her er teksten fra Martinus Nissens bok: Theoretiske og practiske Underrætninger om Agerdyrkningen med meere, som til Landvæsenet henhører, utgitt i Trondheim i 1776. Jeg har tidligere referert til den ifm humledyrking og generelle øl-råd. Her er råd nr 25 i det 25. kapittel: Om adskillige Underretninger i Huusholdningen, side 192-193.

Det er en bekjent Sag, at jo meere og bædre Gier eller Gang man bruger ved Brændeviins-Brænden til Sætningen, jo meere Brændeviin faaer man; Kunsten bestaar derfore i at skaffe sig megen og god Giær, som skeer paa følgende Maade: man tager en halv Tønde godt Malt, og naar al Saften er draget av Maltet, giør man en Roste, og lader det løbe igjænnem, da Vørteren samles i et Kar for sig selv; af denne Hoved-Vørter tages sexten Kander, medens den er varm, og kommer i en Egege-Tønde af tredesindstyve Kanders Rum, aaben i den eene Ende og indrættet til dette Brug; denne Tønde sættes paa et varmt Stæd, bedækkes med et tykt Klæde, hvorpaa lægges en løs Bund, som hindrer Saftens Uddunstning. I Hoved-Vørteren, som bør være saa stærk som mueligt er, lægges imedens den er varm en Kande fiint sammenmalet Ruug-Meel, som røres i Vørteren, at det er ey sætter sig i Klumper. Naar Vørteren er bleven nogenludes kold, røres den paa nyt, og kommes [helles inn] da deri en god Kande Giær, det røres da atter om og dækkes til, da det begynder at gaae, og bliver da alt til Giær. Naar man nu giør Blandingen til Brændeviin, lader man det sætte sig, tager derpaa sexten Kander af Sætnings-Vørteren, hvori røres en Kande Ruug-Meel og slaaes derpaa i Tønden som tildekkes, efter at det vel er omrørt. Naar nu Tønden staar i sin høyeste Giæring, røres alt vel om, og tages deraf sytten Kander og slaaes i Sætnings-Karret og Tønden tildækkes til en anden Gang, som mældt er, saaledes forholder man sig hver Gang der skal brændes, da man skal erfare en fortræffelig Virkning, thi man kan altiid giøre sig forvisset om at faa fire og tyve Kander bæste Brændeviin efter en Tønde Bland-Korns Malt, og endnu meere om Brændingen behandles som den bør. Af Rognebær destilleres og et velsmagende Brændeviin.

Fremgangsmåten i teksten er litt kronglete, og det er lett å falle av lasset. Men det virker som man vedlikeholder en egen kultur av gjær som man henter gjær fra til brennevinsproduksjonen, men også tilbakefører gjær fra hovedgjæringen.

Merk forøvrig at når man snakker om brennevin, er det laget på malt, evt på fruktvin som for eksempel fra rognebær. Poteter nevnes ikke. Rett nok drev man litt med brenning av poteter allerede på 1700-tallet, men det er især på 1800-tallet at norsk akevitt blir potet-basert. Opprinnelig var det et kornbrennevin, liksom whisky, genever og gin.

Noen forklaringer. Tallordet tredsindstyve er kanskje ikke intuitivt i dag. Det er en langform av den tyvetallsformen som vi kjenner på dansk og fransk. På dansk bruker de «tres» i dag, altså tre-tyvere, dvs seksti. En kande er i underkant av to liter, mens en tønde i denne sammenhengen må tolkes som rundt 140 liter.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

2016-02-21

Frydenlunds Kroneøl

Du har neppe smakt Frydenlund Kroneøl. Det er kanskje ikke så rart. Det er omkring hundre år siden de sluttet å brygge det. Men det er en god anledning til å fortelle litt om dette ølet.

Selve navnet og konseptet stammer – som så ofte før – fra Danmark. Før vi i Norge begynte å etterape hva svenskene gjorde, var det Danmark, vår tidligere storebror, som var det kulturelle forbildet.

Her er et referat fra en tale som en dansk avholdsmann holdt sommeren 1900, referert i Asker og Bærum Budstikke fra 8. august 1900, side 2. Jeg gjengir det hele, for det illustrerer forskjellene mellom norsk og dansk avholdsbevegelse:

En Afholdskongres har været afholdt i Kristiania, hvortil var fremmødt Deltagere baade fra Danmark og Sverige. En dansk Afholdsmand holdt et Foredrag, gaaende ud paa, hvorvidt Brugen af ikke berusende Ølsorter kunde formenes at være skadelig for Afholdssagen Fremme. Af dette hidsættes: De mest kjendte og bedste skattefrie Hvidtølsorter, som siden Ølskatloven er bragt i Handelen i Danmark, er det saakaldte «Hesteøl», «Kroneøl» og «Kronepilsner». Samtlige Hvidtølsorter nydes af det langt overveiende Flertal af danske Afholdsfolk baade som Lædske- og Nydelsesdrik. «Kroneøl» indeholder 1.66, «Kronepilsner» 1.80 Procent Alkohol; extraktindholdet i begge er ca. 8½ Procent. De nye danske Hvidtølsorter er et i alle Maader ypperligt Produkt, der er overgjæret i Modstning til bayersk Øl. Personlig vilde Tal. gjerne være den strengeste Afholdsmand; men for Massernes Skyld vilde han lade den praktiske Fornuft raade, og han følte tilstrækkelig, at Charmen og Duften vilde gaa af Afholdssagen, hvis de, der af forskjellig Grund er knyttet til den, skulde føle, at der hvilede et uretfærdigt og unødvendigt Fanatismens Præg over den. Og dernst vilde man, i alfald i Danmark, fuldstændig umuliggjøre Afholdsbevægelsen ved at forbyde dem, der tilhører den, at drikke det ikke berusende «Hvidtøl». Vil man i et Land, som er velsgnet med Ølskatlov, bygge en Afholdsbevægelse op, der skal brede sig ud over Landet, maa man lade Afholdsmændenes Grænse være den, som Loven foreskriver som skattefri Grændse; thi ellers vil man miste Fodfæstet for Bevægelsen og Taget i Befolkningen. Det skattefrie Øl har ogsaa i høi Grad fremmet Ædrueligheden blandt Befolkningen udenfor Afholdssagens Rækker.

Det kan være interessant å legge merke til at her brukes hvidtøl som navn på en styrkeklasse, hvori øltypen hvidtøl var den mest sentrale. Dette kan jo også skyldes en forvirring hos den norske referenten av foredraget.

Frydenlunds bryggeri må ha plukket opp idéen rundt «Kroneølet» fra Danmark da de begynte å brygge det i 1906, men her i Norge ble den brygget som alkoholfritt. Tre år før var Schous bryggeri kommet med vørterølet, som vi fremdeles har. Avholdsbevegelsen roste dette alkoholfri ølet og gjorde det så bryggeren, Laurits August Braaten, endog fikk kongens fortjenestemedalje i gull for bragden i 1915.

Det er det er nærliggende å anta at Frydenlund ville konkurrere med Schous om alkoholfri-markedet, og at det var motivasjonen for Kroneølet. Frydenlund registrerte varemerke for det nye ølet, og trolig var dette varemerket i praksis ølets etikett.

varemerke for frydenlund kroneøl

Da Frydenlund kom med ølet sitt, var det viktig å overbevise kjøperne om ølets sunnhet og lave alkoholinnhold. Det var vanlig dengang å leie inn stadskjemikeren til å analysere ølet og så publisere rapporten i avisene. Her er hva Frydenlunds bryggeri satte inn av reklame flere ganger utover i 1906 for å annonsere det nye ølet.


Annonse fra Frydenlunds bryggeri i Aftenposten den 11. april 1906, side 3.

Legg merke til at ekstraktgehalten – det vil si sukkerinnholdet er oppgitt med fire siffers nøyaktighet, men alkoholprosenten er «0» – altså med ett siffers nøyaktighet. Rent teknisk kan verdier helt opp 0,49% avrundes til 0%. Mer sannsynlig er det kanskje at Frydenlund har laget et vørterøl, men unngått varemerkeproblematikk ved å kalle det noe annet. Legg også merke til at annonsen starter med «For at tilfredsstille de stadig stigende Krav paa alkoholfri Drikke ...». Det synes å indikere at de dilter etter noen, mest trolig Schous Vørterøl.

Vi ser at det danske ølet var på 8,5% ekstrakt og 1,66% alkoholstyrke – trolig ABW, som tilsvarer rundt 2,0% ABV. Det må være et søtt og fyldig øl med lav alkohol. Til sammenlikning var Frydenlunds Kroneøl uten alkohol men med nesten 12% ekstrakt, hvilket må tilsvare omtrent ugjæret bayerøl - og betydelig søtere og fyldigere.

Man kan spørre seg hvorfor Kroneølet forsvant. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg har en mistanke. Det finnes en rekke annonser for Kroneøl frem mot 1909, og de siste annonsene jeg har funnet er fra 1911. I 1912 var Bryggeriforeningen i ferd med å koordinere øltypene i Norge i forbindelse med totaloverhalingen av lovverk og det meste annet rundt øl. Kanskje var Kroneøl og vørterøl tilstrekkelig like til at alle norske bryggerier standardiserte på den ene øltypen? Standardisering av ølutvalget var en forutsetning for den kartelliserte salgsoppdelingen av landet mellom bryggeriene. Kanskje er svaret på forsvinningen så enkelt? Det er forresten noe rart med vørterølet og Schous Bryggeri.

Dessuten har vi ofte sett at alkoholsvake øl mister markedsandeler og jevnlig må «gjenoppfinnes» med nytt navn og i ny innpakning. Kanskje Kroneølet bedre på tegnebrettet enn i glasset?

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

2016-02-20

Temmelig mye pilsner

Salgstallene for de ti største mikrobryggeriene for 2015 fra Bryggeri- og drikkevareforeningen (BROD) er kommet ut. Jeg har tidligere nevnt at økningen synes lineær, ikke eksponensiell. La oss med litt mer data tilgjengelig se på dem og hva de kan fortelle.

Takken for tallene går i stor grad til Sagene Bryggeri som la en tabell med data for de ti største småskalabryggeriene på Facebook-siden sin, samtidig med at de også ble publisert av Finansavisen ifm et intervju med Sagene. Selv om dette kun er markedsandeler, så har Bryggeri- og drikkevareforeningen publisert totalproduksjonen for 2014 og 2015 (henholdsvis 8.547.372 og 6.886.637 liter) for småskalabryggeriene på sine hjemmesider. Det er god grunn til å tro at disse to statistikkene er sammenstillbare, og dermed kan vi regne ut salgsvolumene for de ti største mikrobryggeriene.

Her er tallene så langt:

2015 2014 Diff
Nr Bryggeri Andel Prod AndelProdProd Andel
1 Nøgne Ø 15,28% 1306 16,9% 1164 +142 -1,62%
2 Lervig 14,09% 1204 17,9% 1233 -28 -3,81%
3 Berentsens 9,73% 832 12,1% 833 -2 -2,37%
4 Ægir 7,43% 635 11,2% 771 -136 -3,77%
5 Kinn 5,99% 512 5,99% 413 +99 0,00%
6 Sagene 5,95% 509 1,86% 128 +380 +4,09%
7 Haandbr. 5,45% 466 7,58% 522 -56 -2,13%
8 Arendals 3,74% 320 4,35% 300 +20 -0,61%
9 7 Fjell 3,16% 270 0,72% 50 +221 +2,44%
10Austmann 2,17% 185 1,98% 134 +51 +0,22%

Kolonnene er: Rangering etter størrelse i 2015; bryggeriets navn; markedsandel i 2015; salgsvolum i 2015; markedsandel i 2014; salgsvolum i 2014; endring i salgsvolum fra 2014 til 2015; endring i prosentpoeng i markedsandel.

Dette er tall for markedsandeler av innenlands salg for småskalabryggeriene. Det er med andre ord ikke produksjonstall, men salgstall. Småskalabryggerier er egentlig en litt særegen kategorisering som skiller bryggerier over og under 5 mill liter pr år. De som ligger over er Grans, Aass, Mack, Hansa-Borg og Ringnes. Grans er forsåvidt ikke med i bryggeriforeningen, men BROD samler den offisielle statistikken, også fra ikke-medlemmer.

Arendals Bryggeri kvalifiserer idag som småskalabrygger. De har vel en bryggkjele på 30.000 liter. Om tallene over skulle ha vært hele produksjonen, tilsvarer det at de brygger i underkant av én gang i måneden, men tallene over omfatter en mindre del av produksjonen ved Arendals. Her blir kategoriseringen med småskalabryggerier i denne statistikken litt underlig. Ølsalg regnes som tilhørende det bryggeriet som ordner avgiftene for ølet. Strengt tatt har Arendals brygget både for seg selv og alt av Sagenes salg til og med 2015, og i tillegg produserer de vel fremdeles Arendalspils for Ringnes. Men sålenge Sagene og Ringnes ordner med avgiftene for det ølet de får brygget i Arendal, så gir ølet uttelling for dem, ikke for Arendals.

På liknende måte omfatter tallene for Nøgne Ø også brygging ved CB. Økningen av salgstallene for Nøgne Ø fra 2014 til 2015 er i vesentlig grad basert på bryggingen av øl i butikkstyrke ved CB.

Eksportert øl ikke tatt med, selv om det også er salg. For noen bryggerier er eksport-andelen såvidt stor at det ville kunne skyfle litt om på rekkefølgen på denne lista om det hadde vært med. Med andre ord må vi lese lista med forsiktighet, for den er uegnet til å si noe om Lervig eller Nøgne Ø er størst, eller rekkefølgen på Kinn, Sagene og Haandbryggeriet.

Så var det grupperingen av de minste bryggeriene i en egen «divisjon» som småskalabryggerier. Markedsandeler målt opp mot totalt ølsalg hadde hadde kanskje vært bedre, men da blir markedsandelene så forsvinnende små. På toppen blant småskalabryggeriene ligger Nøgne Ø med 15,28% av dette delmarkedet, som er totalt 8,55 mill liter, men om vi regner mot total norsk ølsalg, ville markedsandelen deres ha vært 0,57%. Det er for så vidt greit at man ekstraherer tallene for et delsegment, slik at de ikke skal drukne i totaliteten, men da er det essensielt at man har klare og meningsfulle skillelinjer, og dét er vi på vei bort fra i øl-Norge.

Det er lett å mistolke statistikken som at den er relatert til craft-beer eller håndverksøl. Men skillene craft-kontra-industriøl og småskala-kontra-storskala er ikke nødvendigvis det samme. De store bryggeriene har en god andel av spesialølmarkedet, og disse produktene oppfattes eller grupperes ofte som craft. Det burde være nok å nevne Hansa IPA og Ringnes Julebokk som eksempler. På den andre siden produserer flere bryggerier på denne lista pilsnerøl, en øltype som ofte kobles mot storskalabryggerier. Man overgeneraliserer derfor dersom man tolker denne statistikken som at den sier noe om craft-beer i stedet for noe om store og små bryggerier.

Den gangen bryggeristørrelse var nesten entydig korrelert med øltyper, var det litt annerledes. Da brygget småbryggeriene nesten bare ales og storbryggeriene stort sett lyst lagerøl. Idag er denne sammenhengen langt svakere, selv om vi med en god porsjon forsiktighet kombinert med innsikt i bryggerienes varespekter fremdeles kan ektrahere nyttig innsikt fra statistikken.

For å sette det på spissen: jeg anser det som fullt mulig at lyst lagerøl er den mestbryggede øltypen blant de som BROD har karakteristert som småskalabryggerier – kanskje slått av IPA og Porter. Lyst lagerøl er nesten garantert den mestvoksende øltypen blant småskalabryggerier i denne statistikken. Men hvor mange tenker på lyst lagerøl som et typisk øl fra et småskalabryggeri innenfor mikrobryggerirevolusjonen?

Et moment som ikke er veldig overraskende er at bryggkjelene har med størrelse å gjøre. Av de ti øverste bryggeriene på denne lista, tror jeg Austmann er «minst» med et 1000-liters anlegg. Sånn generelt: jo større bryggkjele, jo større produksjon.

Når vi ser bort fra prosentene og heller fokuserer på antall liter, er det et annet moment som utpeker seg. De store brygger ikke så veldig mye mer fra 2014 til 2015. En kunne mistenke at de etablerte bryggeriene allerede kjører på maks kapasitet. Likevel synes det bare som det er Austmann og Nøgne Ø som ikke kan øke produksjonsvolumet med dagens eksisterende bryggverk.

Økningene står de nye bryggeriene for – både 7 Fjell og Sagene, men sikkert mange på plassene bak de ti fremste. Bryggeriet blant top-ten med størst nedgang i antall liter er Ægir, men de hadde til gjengjeld en stor økning fra 2013 til 2014. Det er fristende å kaste frem en teori om at veksten hovedsaklig skjer ved at det kommer til nye bryggerier, og i mindre grad ved at gamle bryggerier vokser.

Et nytt bryggeri har per definisjon produksjonsøkning i sitt første driftsår. Videre er det oftest en sterk produksjonsøkning fra første til andre driftsår – dels fordi salg kommer uker og måneder etter produksjon, og dels fordi produksjonen under oppstart ikke dekker et helt kalenderår og sikkert også fordi man trenger litt innkjøring. Effektene kan for noen strekke seg inn i tredje driftsår, men på ett eller annet tidspunkt går man fra å kjempe seg inn på markedet, til å skulle kjempe seg oppover på markedet. Akkurat der kan det virke som det stopper litt opp for mange bryggerier.

Blant øvrige småskalabryggeriene – dvs nedenfor top-ten – går volumet opp fra 1,339 mill liter i 2014 til 2,318 mill liter i 2015. Det er en økning på nær en million liter – eller 72%. Dette er en diger økning, spesielt målt mot top-tens salgsøkning på bare 12,5%. Ser vi bort fra «nykommerne» Sagene og 7 Fjell, så er økningen for de resterende åtte «gamle» blant top-ten på magre 1,68%.

Jeg mistenker at de største bryggeriene kan ha tapt noen markedsandeler ved at det dukker andre og nye bryggerier som også er spennende å teste. Hvor mange går på Gulating og kjøper en sixpack av IPA'en fra ett bryggeri, når man kan plukke seks ulike IPA'er? Det kjøpes nok mer spesialøl, men salget spres tynt utover på veldig mange produsenter.

Selv om det er positivt at de små og nye bryggeriene klarer å spise markedsandeler, så har saken også et annet perspektiv. En million liter fordelt på nær 90 bryggerier blir bare 11-12.000 liter pr bryggeri, eller tilsvarende 0,05‰ av totalmarkedet. Det er med andre ord veldig mange om beinet. Med den økningen i antall bryggerier vi har hatt de siste årene, ville jeg forventet at de mange små tilsammen hadde spist langt større markedsandeler. Sannsynligvis er det digre forskjeller bryggeriene imellom, hvilket betyr at salgstallene for noen småbryggerier må være alarmerende lesning.

Det er noe som skurrer dersom craft-beer er trendy, og bryggeriene generelt har en stor uuttatt produksjonskapasitet, men økningen likevel er lineær og i stor grad på en øltype – pils – som ikke er typisk for mikrobryggerier. Selv om veksten er gledelig, tror jeg veksten er for liten til å understøtte de mange små som er under oppstart … og veksten i veksten – «aksellerasjonen» om du vil – synes å ha stoppet helt opp.

Jeg skal ikke her gå inn i en dypere analyse av problemene, men jeg tror det er to vesentlige punkter:

  • De fleste bryggeriene kunne godt ha økt produksjonen, og mange ølkunder kunne ha drukket mer av ølene deres, men problemet for bryggeriene er distribusjon. Det vil si å tilgjengeliggjøre ølflaska i tid og rom foran kunden. Da mikrobryggeriene begynte å komme, var tilgjengelighet og hylleplass et problem. Leddet fra bryggerilageret og frem til øldrikkerens hånd var en bratt oppoverbakke. Så kom en periode der «suget» fra kundene var så stort at dette problemet ble langt mindre. Antallet bryggerier har eksplodert i etterkant av dette. Nå er vi kanskje tilbake der hvor det er forholdsvis lett å brygge ølet, men vanskeligere å få det plassert ut foran kundens nesetipp?

  • Øl har aldri vært noen luksusvare. Tvert om, det har pleid å være en billig forbruksvare. Dersom spesialølet skal spise signifikante markedsandeler, må det konkurrere i pris, og det betyr storskalabrygging. Da er storbryggeriene best posisjonert, men deres andel vises ikke på denne statistikken. Jo mer ølnerdene velger porter, IPA og annet spesialøl fra de store bryggeriene basert på pris, jo mer anemisk blir salget fra småbryggeriene som rullet mikrobryggerirevolusjonen i gang.

Jeg tolker muligens denne statistikken mer negativt enn mange andre. Dessverre har jeg bare disse tallene. En mer inngående analyse av et større tallmateriale over flere år ville kunne underbygge eller forkaste teorien om at norske mikrobryggerier – i hvert fall de dyktigste – i stor grad ikke er i stand til å vokse fordi sektoren som helhet vokser i antall bryggerier snarere enn i økende salg pr bryggeri.

Dette tallmaterialet er altfor spinkelt til å underbygge dette, men det er heller ikke noe i det som undergraver denne teorien. Dersom denne teorien stemmer, tror jeg bryggeri-Norge er fullt av «sitting ducks» når markedet begynner å stramme seg til en gang i fremtiden. På den andre siden: Når småbryggerier begynner å legge inn årene, kan andre bryggerier snappe opp markedsandelen deres – den enes død er den andres brød. Det store spørsmålet er om det blir de minste eller de største bryggeriene som snapper opp markedsandelene når konkursene kommer.

En annen konklusjon er at disse tallene kan nok høres ut som de sier noe om craft beer og håndverksbrygging av øl, men i praksis er kategoriseringen så løs at det hele må tas slik som en gose skal brygges – med en stor klype salt.

(Postingen har vært presentert for de ti bryggeriene og BROD for å kunne få tilbakemeldinger og korreksjoner, og den er justert på bakgrunn av nyttige og informative tilbakemeldinger.)

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

2016-02-11

Ølstatistikken for 2015

Statistikken for ølproduksjon for 2015 er kommet, selv om de mest interessante delene dessverre er unntatt offentlighet. Likevel kan vi lese ut litt om hvilken vei det går med norsk mikrobryggeribransje.

Det store spørsmålet som alle går og sikler på data etter er: hvem selger mer og hvem selger mindre, og hvem selger nesten ikke noe. Dataene er sendt ut til alle medlemmene av Bryggeri- og drikkevareforeningen, og de ulike bryggeriene har allerede begynt å lekke data som kan vinkles positivt for dem. Jeg lover å analysere datene etterhvert som de lekker ut.

Imellomtiden har vi den månedlige salgsstatistikk for hele mikrobryggerisektoren som helhet. Det får være en god erstatning. I tillegg til dataene, har jeg lagt på en «moving average» som bruker gjennomsnittsverdien for måneden samt de seks foregående og fem etterfølgende månedene. Da jevner vi ut toppene rundt juleølet og sommersesongen, og eventuelle andre sesongvariasjoner.

Dette ser faktisk temmelig linært ut for de siste tre årene. I perioden 2010-2013 aksellererte økningen, men etter 2013 virker den nokså konstant. At det er en stabil og jevn økning er vel en god nyhet? Eller?

Det kan jo høres ut som en 25% økning i salgsvolumet over et år er bra. Men målt opp mot visjonene de siste årene, eller mot de magiske ti prosentene av ølmarkedet, så er dette egentlig svakt.

Problemet er at det er burde vært økning langs to akser: at de fleste bryggeriene øker produksjonen sin, og at det blir flere bryggerier. Vi vet at det siste er tilfelle, og det virker som antallet har økt mer enn lineært. Men vi har bare noen få punktdata for underbygge det første. Da burde vi ha sett en aksellererende økning i totalt salgvolum fra småskalaprodusentene. Det gjør vi ikke.

Spørsmålet er da, hvem øker og hvem synker i produksjon. Akkurat dét får vi altså ikke vite uten BRODs hemmeligholdte statistikk. I mellomtiden får vi nøye oss med samletall for hele landet, samt hva vi kan lese mellom linjene i glad-vinklingene som annonseres fra bryggeribransjen selv. Jeg vil tippe at flere bryggerier har synkende og problematiske produksjonstall, men vi blir vel helst servert gla'historiene.

Er disse tallene komplette? På BRODs hjemmesider er det beskrevet at tallene dekker de 98 største bryggeriene i Norge. Derfor tror jeg vi kan tolke dem som rimelig komplette. Derimot dekker de ikke spesialøl og craft-øl fra større bryggerier, og heller ikke importøl. Mikrobryggeriene er bare en liten del av den totale ølproduksjonen, og selv importen er nesten tre ganger så stor som småskalaproduksjonen. Importtallene er ikke oppdelt i craft og non-craft, så det er derfor vanskelig å si om småskalabryggeriene taper i forhold til craft og spesialøl som importøl og fra større bryggerier, eller om disse tallene er typiske for hele segmentet.

Vil trenden med økende salgstall fortsette? Ja, det vil den sikkert en stund til. Men jeg tror den årlige økningen vil bli mindre i årene fremover. Jeg tror det kort og godt kommer til å gå litt tregere, og det skal nok ta en stund å komme seg over 6% av markedet.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

2016-02-03

Sagene og varemerkene

Sagene bryggeri – og Henning Thoresen – var i fjor vår norsk bryggeriverdens enfant terrible: De la seg ut med «alt og alle». I tillegg registrerte Thoresen endel varemerker i 2015. Faktisk så mange at det ble norsk årsrekord og fikk det til å blippe på radaren til e24.no.

«Varemerketrolling» var den kortfattede kommentaren fra Lars Marius Garshol, og det er en nærliggende forklaring. Verbet «to troll» er engelsk for «å pilke», og ved å reservere seg en rekke varemerker som det er sannsynlig at noen andre tenker på eller kan komme til å ønske å bruke, så kan man senere selge det videre til fortjeneste. Dersom du tenker på et nytt produkt, er internettdomenet og varemerkerettighetene noe av det første du bør skaffe deg. Derfor er det vanskelig å forhåndsdømme noen for varemerketrolling, siden vi ikke vet om Sagene og andre Thoresen-firma kommer med noen dusin nye øl. Og selv om vi med tid og stunder får fasiten, så er det bare Thoresen selv vet om det var en reell intensjon om å brygge dem eller ikke.

Men det finnes en alternativ forklaring. Han har bare registrert varemerker han kanskje tror at han kan komme til å trenge, men uten særlig mål og mening, og over en lav sko. Når jeg ser på hva som er registrert, er det ikke typisk trolling. Dessuten har de fått temmelig direkte avslag på mange av dem – så det ville være inkompetent trolling.

Hvilke varemerker dreier det seg om? Og hvorfor skal vi bry oss? For det første er varemerker en måte å hegne om en intellektuell eiendom. Når Sagene eller Thoresen har plantet sitt bryggerimerke på bestemte ølnavn, er det relevant for andre bryggerier å vite om hva som er blitt «no trespassing». Dernest kan en samling av så mange varemerker kanskje fortelle oss noe om hva Sagene tenker om fremtiden.

La oss først søke på Sagene bryggeri hos Patentstyret (beklager, jeg får ikke til å dyplenke til søkeresultatene, så leserne for skrive inn søketeksten selv). Da finner vi ni varemerkesøknader.

Nr Klasse Varemerke-tekst Status   Registrert
201502937 32; 33; 40; 41; 43 SAGENE Registered 2015.03.06
201308804 32; 33 Seilskute Finally shelved 2013.07.19
201308474 32; 33 Oslofjord Registered 2013.07.10
201212470 32 julebock Finally shelved 2012.11.15
201212472 33 sagene akevitt Finally shelved 2012.11.15
201212475 33 Sagene juleakevitt Finally shelved 2012.11.15
201212478 32; 33 Sonja Henie Finally shelved 2012.11.15
201211962 32; 33 Sagene Finally shelved 2012.11.05
201211963 32; 33 Vatn of Norway Finally shelved 2012.11.05

Dette ser ikke så ille ut. Rett nok har Sagene vært kreative, men de to varemerkene de har fått innvilget er bryggeriets navn sammen med logoen deres (og det skulle jo bare mangle), og «Oslofjord». Riktignok har fakturaen blitt returnert av Postverket med beskjed om at ny addresse var ukjent – hvordan klarer man å søke om registrering av varemerke med ugyldig adresse? Men Patentstyret har vært hyggelige og sendt det på ny pr e-post.

Her er klasse 32 mineralvann og øl, mens klasse 33 er alkoholholdig drikk utenom øl. Vi ser at de har forsøkt å registere «julebock». Merk at dette ikke er «Sagene julebock», men bare «julebock». Jeg ser for meg en livlig diskusjon med Ringnes som har brygget «julebokk» i snart to tiår. Grunnen for avslaget er at man ikke får registrert en ren beskrivelse av varen. «Julebock» er i praksis en betegnelse på en øltype, og heller ikke Ringnes har varemerkebeskyttet «julebokk». Om Sagene hadde for eksempel registrert «sagbokk», så hadde det formodentlig gått igjennom.

Det samme gjelder de andre søknadene. Det nytter ikke med å blande språk som i «Vatn of Norway». Så lenge det bare er en ren beskrivelse av et produkt, kan det ikke varemerkebeskyttes. Søknaden på «Sagene» ble avvist, da man ikke kan nekte andre bryggerier å bruke stedsbetegnelsen for sine øl. Dog er «Sagene bryggeri» naturlig nok blitt registrert. De to henleggelsene kom forøvrig i retur med ukjent adressat – dog en annen ugyldig adresse enn for registreringen av «Oslofjord».

Trolling? Nei, egentlig ikke. De betaler typisk fra 2600,- og oppover for disse registreringene. Og de ser ut til å ha støttet statskassa for flere forfeilede varemerkeregisteringer. Dersom dette er trolling, må han gjerne trolle seg igjennom hele norskordboka, så blir det litt mindre skatt på meg. Dog, de betalte ikke for «Sonja Henie», «Seilskute», «Sagene akevitt» og «Sagene juleakevitt». Det er ukjent for meg om det er manglende betaling eller at søknaden ble trukket, men passer dårlig med at det skulle være trolling.

I det minste sier det noe om ambisjonene til bryggeriet. De siktet mot en Oslo-identitet og tenkte på å destillere i tillegg til å brygge. Ett av varemerkene er registrert av Sagene Bryggeri, men er per idag eid av Norske Bryggerier AS. Eierskapet er tilsynelatende overført omtrent samtidig med at Sagene sluttet med en ekspansiv praksis rundt varemerker. Overført til hvilket firma? Norske Bryggerier AS er enda et Thoresen-firma. Idag er han «bare» er vanlig styremedlem i Sagene Bryggeri, mens andre ser ut til å ha overtatt roret. Derimot virker det som han er mutters alene i Norske Bryggerier, bare støttet av sin kone som vararepresentant til styret. Er Norske Bryggerier AS involvert i varemerker? Ja. Mange! Og nå begynner det å likne litt mer på trolling. Her er de (merk at noen få av disse er med logo):

Nr Klasse Varemerke-tekst Status   Registrert
201601186 32 33 Oslo Brenneri Pending 2016.01.30
201601187 32 33 Oslo Spritfabrikker Pending 2016.01.30
201601188 32 33 Hjula Brenneri Pending 2016.01.30
201600866 32 33 Det Sorte Får Pending 2016.01.25
201600269 32 33 Brewed in Norway Pending 2016.01.07
201516622 32 33 Nordstoga Pending 2015.12.23
201513217 32 33 Indre Shelved 2015.10.25
201512975 32 33 Hjula Brenneri Shelved 2015.10.21
201512941 32 33 FARGO LAGER Pending 2015.10.19
201510905 32 33 LANDSØL Finally shelved 2015.09.06
201510802 32 33 EROICA Finally shelved 2015.08.30
201510251 32 33 40 VÅRT ØL - VÅR ÆRE NORSKE BRYGGERIER
Brygget på dugnad
Registered 2015.08.19
201510035 32 33 Norske Bryggerier Registered 2015.08.14
201510036 32 33 N DET GODE NORSKE ØLET Registered 2015.08.14
201509453 32 33 BRIGG Registered 2015.08.05
201509438 32 33 Shimokita Registered 2015.08.04
201509430 32 33 STAUT Registered 2015.08.03
201509432 32 33 RAKKAR Registered 2015.08.03
201509045 32 33 OSLOFJORDEN Registered 2015.07.24
201508829 32 33 STØL Pending 2015.07.18
201508830 32 33 ECOLOGIC Pending 2015.07.18
201508473 32 33 SØRLANDET Pending 2015.07.06
201508457 32 33 Styrepils Pending 2015.07.04
201508458 32 33 CAMPING Pending 2015.07.04
201508179 32 33 FELLINI Registered 2015.07.01
201507801 32 33 Sober Club Registered 2015.06.20
201507802 32 33 SOBER Registered 2015.06.20
201507555 32 33 Håkon Håkonsson Shelved 2015.06.17
201507556 32 Kong Sverre Shelved 2015.06.17
201506949 32 33 Dugnad Registered 2015.06.04
201506860 32 33 Bærkraft Registered 2015.06.01
201506861 32 33 Naboens Hage Registered 2015.06.01
201506044 32 33 SKUTEPILS Registered 2015.05.21
201506447 32 33 AKTIEBRYGGERIET Registered 2015.05.21
201505411 32 33 NORSKE Finally shelved 2015.05.06
201503830 32 Kjørepils Finally shelved 2015.03.27
201503552 32 Olapils Finally shelved 2015.03.23
201503774 32 Karipils Finally shelved 2015.03.23
201503260 32 33 New York Lager Finally shelved 2015.03.16
201503262 32 33 American Lager Finally shelved 2015.03.15
201502862 32 MURER Pending 2015.03.03
201502666 32 Nordmarka Vørterøl Registered 2015.03.02
201502641 32 33 Eplehage Finally shelved 2015.02.27
201502642 32 33 Eplehagen Registered 2015.02.27
201502282 32 33 Kvitfjell Registered 2015.02.18
201500991 32 33 Luftskipet Norge Registered 2015.01.26
201500992 33 NORDMARKA Registered 2015.01.26
201413980 32 FULLRIGGER Registered 2014.11.26
201413608 32 Nordmarka Registered 2014.11.20
201413311 32 Ola Ale Finally shelved 2014.11.17
201413260 32 Fortuna Bryggeri Finally shelved 2014.11.14
201413213 33 HUMLE Finally shelved 2014.11.13
201413244 32 Det norske ølet Finally shelved 2014.11.13
201413245 32 Det gode norske ølet Shelved 2014.11.13

For å summere (og unngå skriking med CAPS LOCK!) så har de fått registrert Nordmarka, Fullrigger, Luftskipet Norge, Kvitfjell, Nordmarka Vørterøl, Actiebryggeriet, Skutepils, Eplehagen, Naboens Hage, Bærkraft, Dugnad, Sober, Sober Club, Fellini, Oslofjorden, Rakkar, Staut, Shimokita, Brigg, Norske bryggerier.

Flere av disse er relativt uproblematiske, men noen er problematiske. «Brigg» er for eksempel et fellesnavn på lettøl introdusert på 1970-tallet. «Staut» er et øl som Valdres Gårdsbryggeri har brygget i mange år – men som nå viser seg at Thoresen registrerte i høst. Dessuten er «Actiebryggeriet» et kortnavn på flere bryggerier rundt om i Norge, der full form gjerne var Actiebryggeriet i X. «Shimokita» ante jeg ikke hva var før jeg søkte på Google … noen må ha en eller annen sær interesse, tror jeg. Let selv på Google – helst på bilde-søk.

Interessant er det også å lese gjennom de som ikke er blitt registrert: Det norske ølet, Humle, Fortuna Bryggeri, Ola Ale, Eplehage, American Lager, New York Lager, Karipils, Olapils, Kjørepils, Norske, Landsøl, Eroica. Det hadde vært særdeles problematisk om man hadde gitt varemerke på navnet på en ingrediens som «Humle», eller navnet på en humlesort som «Eroica». Her er det vanskelig å tolke det annerledes enn at man forsøker å få registrert noe som er problematisk, men som kunne gått igjennom dersom personen som godkjenner ikke kan noe om øl. Det samme gjelder «American Lager», «New York Lager», og ikke minst «Landsøl». Imidlertid er disse ikke egentlig forkastet, men registreringsgebyret er ikke betalt. Det ser ut som det bare er «Kjørepils», «Norske» og «Olapils» som er betalt for, behandlet og avvist. Den siste fordi det kan forveksles med et internasjonalt varemerke «OLA». Med andre ord, det stopper oftere på betalingsviljen enn på Patentstyret.

Kong Sverre og Håkon Håkonson kolliderer med varemerker for cognac, og de er avslått, uten at klagefristen ennå er gått ut.

Mer interessant er varemerkene som er søkt om, og som er under behandling eller der man venter på at registreringsgebyret skal betales: Oslo Brenneri, Oslo Spritfabrikk, Hjula Brenneri, Det Sorte Får, Brewed in Norway, Nordstoga, Indre, Støl, Ecologic, Sørlandet, Styrepils, Camping.

Her kommer neppe «Støl» igjennom fordi noen har registrert «Stølen Gårdsbryggeri» som varemerke. «Camping» er et for generelt ord. «Styrepils» ekskluderes fordi det bare en sammensetning av styre/kjøre og pils, og derfor tolkes som en varebeskrivelse snarere enn et navn. «Sørlandet» er et geografisk navn. Det er forøvrig en sak der Thoresens gode venner ved Arendals Bryggeri burde våkne opp, siden de har produsert Sørlands Juleøl. «Ecologic» er et generelt uttrykk og det beskriver en kvalitet ved varen – selv om det er på engelsk.

Ett av de som kanskje kommer igjennom er «Det sorte får», og der burde Berentsens Brygghus reagere. Så er det noen varemerker som ikke bare er et navn, men også en logo eller inneholder grafiske elementer, som generelt er mindre problematisk, så la meg hoppe over dem.

Men, det er mer. Leter man etter Henning Thoresen dukker Oslo Mineralvannfabrikk AS opp. Det er nok et Thoresen-only-firma, om vi ser bort fra at hans hans kone er vararepresentant i styret. De har forsøkt å registrere Fortuna Bryggeri, Bislett Bryggeri, Bjølsen Cola, Soria Moria – men heller ikke her klarte Postverket helt å finne frem til avsenderen av søknad, på en tredje ikke-fungerende adresse. Forøvrig ble Oslo Mineralvannfabrikk tvangsoppløst 15.12.2015 etter Aksjelovens §16-15, fordi revisor fratrådte og ingen ny revisor kom på plass. Opprinnelig ble selskapet dannet av Thoresen som Elite Hockey Manglerud AS like før jul i 2013 med formål å «Drifte Idrettslaget Manglerud Star Ishockey - Elite samt utvikle relatert næringsvirksomhet.» Firmaet endret så navn og fokus til Bryggeri Invest i januar 2015 og til Oslo Mineralvannfabrikk i februar 2015.

Vi finner også enkeltmannsforetaket Sagene Industrier H.E.Thoresen, som de vel to årene det har eksistert også har hett «Henning Thoresen Vinhandel» og «Nordic Performance H.E.Thoresen». Dette foretaket har forsøkt å registrere Hjula Brænderi. Det er tredje gang (en, to, tre) på under fire måneder at Thoresen forsøker å registrere en variant av dette navnet. De to første gangene ble det ikke betalt gebyr. Den tredje registreringen har ennå ikke forfalt. Hvorfor registrere det på ny om han ikke betalte de to første gangene? Fokuset på dette navnet kommer trolig fra at Sagene bryggeri holder til i en bygning som en gang i tiden har har huset Hjula Veveri.

Og mer kryptisk blir det, for ut av varemerkeregisteret ramler også Jæren Bryggeri AS, der Thoresen har sendt søknad om varemerket «jærsk», med returadresse hos et regnskapsbyrå på Jæren. Igjen er det et Thoresen-only-selskap, med kona som vararepresentant. Et aksjeselskap kan klare seg med én person i styret dersom aksjekapitalen er under tre millioner, under forutsetning av at det er valgt en vararepresentant. I denne søknaden om «jærsk» er det også tatt med varegrupper som kjøtt, fisk, fjærkre, frukt og grønnsaker. Men han fikk avslag av samme grunn som han ikke fikk «Norske» – det betegner et generelt opphav, ikke et spesielt produkt.

Hvorfor holder han på slik? Noen, som Staut, Julebock og De sorte får høres ut som å snappe opp eksisterende produkters navn. Andre virker det som man forsøker å plukke opp gamle bryggerinavn. Mange virker som det er noen som har fått en tilsynelatende god idé – og så har man kommet på andre tanker og latt være å betale registreringsgebyret. Er det trolling? Nei, det virker ikke systematisk. Er det produktutvikling? Neppe. Er det katt-og-mus-lek med Patentstyret? Tja. Er det bare et tidsfordriv? Da er det i så fall dyrt, for gebyret for å registrere et varemerke er nærmere tre tusen kroner.

Derimot finner jeg ingen varemerker på Bryggeriet Kødn (som jeg formoder er valdresdialekt for korn og ikke inspirert av et visst slenguttrykk). Det annonseres lansert våren 2016 på hjemmesidene til Norske Bryggerier. Der finner vi i hvert fall igjen referanse til mørk Olapils og lys Karipils – til tross for at varemerkene ble henholdsvis avvist og ikke betalt for.

… det er i hvert fall ikke lett å bli klok på Sagene Bryggeri – eller rettere sagt Thoresen, for Sagene er flere personer enn Thoresen, mens de fleste øvrige bedriftene er mest Thoresen og den obligatoriske vararepresentanten. Jeg sliter med å se at denne vinglete adferden i varemerkeregistrering er konsistent med et seriøst bryggeriinitiativ. Ikke er det spesielt ølfokusert, ikke virker det lønnsomt, og ikke virker det seriøst å bomme gjentatte ganger på returadresse. Det virker mest som inkonsistent virring mellom alskens innfall og idéer – som et kreativt oppkomme av idéer kombinert med manglende fokus på gjennomføring.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

- lagt inn av Bård - 2016/2/4 09:36:54
idag kom det inn fem nye søknader også med Norske Bryggerier AS som fellesnevner.
trolling - lagt inn av Svein Christian - 2016/2/4 16:21:06
Trolling = Dorging (IKKE pilking)
Pilking og dorging - lagt inn av Anders Christensen - 2016/2/4 23:36:29
Auda. Burde ha sjekket.

2016-02-02

Austmann og Hansa = sant

Kveldens store nyhet i øl-Norge er at Hansa-Borg kjøper seg inn med 50 prosent i Austmann Bryggeri. De har tidligere kjøpt litt over 50 prosent av Nøgne Ø, samt at de har sitt eget mikrobryggeri i Bergen. Dermed posisjonerer de seg solid i mikrobryggerimarkedet.

For en ukes tid siden holdt jeg foredrag for det lokale Tekna Seniorforum om bryggeriutviklingen i Trøndelag de siste 200 årene. Avslutningsvis skisserte jeg fremtiden, og stipulerte at det bare var Austmann og E. C. Dahls som posisjonerte seg som «major actors» i Trøndelag i en 10-15 års aspekt fremover. Og jeg spådde at fremtiden ville kjennetegnes av aliansebygging.

... men ikke i mine villeste fantasier hadde jeg tippet at Hansa en uke senere skulle kjøpe opp halvparten av Austmann i noe som nettopp virker som en slik alliansebygging. Dette kan bli malen for mange små og middels store bryggerier: deleid og «tied» til én av noen få store bryggerialianser, med deling av ulike ressurser og støttefunksjoner.

Hva betyr dette for Austmann og for øl-Trøndelag?

Hansa kjøper seg ikke inn bare for å plassere pengene et sted eller for å være snille. Det synes innlysende at det ligger en avtale på bordet – eller fremdeles forhandles om detaljene. Jeg vil tippe – og dette er ren tipping fra min side! – at noen momenter som vi kommer til å se avklart er:

  • Distribusjon. Austmann har distribuert via Beer Entusiast. Hansa har sin egen distribusjon, og vi så hvordan for eksempel Nøgne Ø nasjonalt ramlet ut av Rema-1000-butikkene da Hansa ramlet ut. Jeg vil forvente at et slikt strategisk kjøp omfatter at Hansas distribusjon overtar distribueringen av Austmann, samtidig som Austmann slipper å tenke på distribusjon.

    Nå tror jeg ikke Austmann har måttet tenke så veldig mye på distribusjonen, siden de har brukt Beer Entusiast – kometen av en øldistributør som plukket opp mange av de mest spennende bryggeriene. Men saken er mer omfattende enn hvem som kjører bilene med 4,7%-ølet til hvilken dagligvarekjede. Austmanns turboklatring på den norske øl-himmelen har hatt Polet som propell. I en periode vant de nesten det som var å vinne av tendere på Polet. De gjorde ikke det bare fordi de brygger godt øl, for en nødvendig betingelse var at Beer Entusiast besatt prosesskompetanse på hvordan klare å vinne tendere på Polet. Et skifte av distributør kan komme til å gi seg utslag i hvor stor prosentandel av polhyllene som Austmann tar i fremtiden. Det kan igjen bety mer for bryggeriet enn distribusjonen til dagligvarekjedene.

  • Produksjonsøkning. Austmann trenger sårt et større bryggverk, kort og godt fordi de kan selge mer øl enn de bekvemt klarer å produsere. Et bryggeri er en diger prosessbedrift, og produksjonen er begrenset av enkelte ledd som vanskelig lar seg skalere opp utover en viss grense. Meskekar og bryggkjele er kanskje de viktigste, men også gjæringstanker og annet dikterer begrensninger på batchstørrelse og antall batcher som kan brygges per dag. Det nytter ikke å kjøpe en dobbelt så stor bryggekjele, for da må du ha dobbelt så stor mesketank og dobbelt så stor varmtvannstank og dobbelt så store gjæringstanker og ... du ser tegningen? Når et bryggeri når sin maksimalgrense, så bytter du hele sulamitten med noe som helst er minst fire ganger så stort (og mye dyrere enn du har råd til).

    I artikkelen i Adressa er Midtgaard i Hansa sitert på at det nye bryggeriet skal realiseres i 2017. Men vi er i et marked som ligger på rundt 5% mikrobryggeriøl. Midtgaard mener det skal opp til 15%, selv om den vanlige verdien for tenk-på-et-tall-for-fremtiden for mikrobryggeriøl er 10%, fordi det er markedsandelen i USA. Mindre viktig enn hva det ender på, er at det øker med 50-100% pr år. Endestasjonen er litt uvesentlig, men toget går nå i denne stund.

    Dersom Austmann skal være begrenset av produksjonskapasiteten på et lite 1000-liters bryggverk, betyr det at de stiller med handicap på startstreken i det virkelige kappløpet: hvem blir de 4-6 fremste mikrobryggeriene i Norge i 2020. Om ikke Austmann kan fylle butikkhyllene med Austmann-øl, er det andre bryggerier som har noe som kan fylle plassen.

    Her kan kanskje Hansa hjelpe. Nøgne Ø begynte å produsere enkelte av øltypene sine ved Christiansands bryggeri, og det har vel markedsmessig fungert bra. Det frigjorde kapasitet i Grimstad og tillot dem å øke produksjonen uten å kjøpe nytt bryggverk. Kan denne modellen være mulig også for Austmann – i det minste i den kritiske fasen der mikrobryggerimarkedet øker mer enn Austmann kan øke produksjonen?

    Dersom svaret er ja, ligger det i kortene at det ikke blir med åpen gjæring dersom noen av Austmanns butikkøl produseres i Fredrikstad eller i Bergen. Bokstapping og tvangskarbonering lå allerede i kjømda for Austmann, men gjæring i åpne kar med tophøsting av gjær har vært en teknologisk kjerneverdi for bryggeriet.

    Det sentrale spørsmålet blir hvor raskt man kommer i mål med det nye bryggeriet. Og dessuten: dersom det viser seg at man flytter litt produksjon til et annet bryggeri, hva om det fungerer så bra at man kan eliminere planene for et utvidet bryggeri? Tross alt, det er få ting som er så permanente som en midlertidig løsning som ser ut til å fungere.

Uansett drar kampen om mikrobryggeri-Norge seg til. I Trondheim blir det Hansa-Borg og Austmann på den ene siden, og et E. C. Dahls eid av Ringnes og Brooklyn på den andre siden. Vi har sett omrisset av nye E. C. Dahls, men ikke hva Austmann versjon 2 blir. Forhåpentlig faller det endel brikker på plass i løpet av kort tid, men jeg tror vi må vente 18-24 måneder før vi kan oppsummere fasiten.

Og samtidig må man begynne å spørre seg om hvem som er neste bryggeri som går inn i strategiske allianser. Av de sju store mikrobryggeriene er det igjen fem allianseløse: Håndbryggeriet, Kinn, Lervig, 7 Fjell og Ægir.

Oppdatert: 2016-02-02 09:42 – For å tydeliggjøre at det ikke er alt ølet Nøgne Ø brygger ved Christiansands Bryggeri, bare enkelte øltyper.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

Litt unøyaktig om Nøgne Ø - lagt inn av Sammy Myklebust - 2016/2/2 06:52:06
En bra analyse, men jeg vil gjerne kommentere en eneklt frase: "Nøgne Ø begynte å produsere ølet sitt ved Christiansands bryggeri" Så langt gjelder dette, etter det jeg vet, kun to av deres øl og da de to som er kommet på boks. Asian Pale Ale og Inferial Stout (alk. fri). Samtidig ligger det i kortene at det fort kan skje med flere av ølene i butikkstyrke. Hansa har også hjulpet til med finansieringen av nytt bryggeri. Dette blir åpnet i løpet av året.
Bryggested - lagt inn av Anders Christensen - 2016/2/2 07:29:17
Det er et godt poeng. Det var heller ikke meningen min å påstå at alt ølet ble brygget i Kristiansand, selv om formuleringen er tvetydig på det. Jeg skal oppdatere teksten så det ikke er tvetydig.

Det vel også vært brygget i Kristiansand med transport til Grimstad for tapping på flaske, og i mitt hode trodde jeg at også Brown Ale hadde vært brygget i Kristiansand i parallell med Grimstad - men det er mulig jeg tar feil. Uansett er bryggingen der bare noen få øl, om enn av de med stort volum. Poenget mitt i postingen er at det er en måte å utsette behovet for å oppgradere et bryggeri som egentlig er for lite.

Utfra hvordan jeg forstod Nøgne Ø, var det meningen i flytte det gamle bryggverket til den nye bygningen. I så fall er det mindre et nytt bryggeri enn det er en ny/utvidet bryggeribygning.

Distribusjonen fremdeles en utfordring - lagt inn av Knut Albert Solem - 2016/2/2 11:20:21
JEg tror det kan bli spennede med et større familieeid selskap i ryggen for denne utvidete bryggerigruppen. Vi må huske at Hansa Borg er en mygg i internasjonal sammenheng, slik sett er det interessant å se hva Carlsberg gjør i Sverige for tiden - de bygger allianser med utvalgte småbryggerier. Det som blir utfordringen for Hansa-Borg-Nøgne Ø-Austmann fremover blir dagligvare. Husk at Borg-pilsen var billigølet hos RIMI og ICA, og her har man nok mistet et stort volum. Når de også må ut av REMA-hyllene, er det bare Norgesgruppen og COOP igjen. Jeg er redd vi ølinteresserte får se ubehagelige følger av maktkonsentrasjonen hos dagligvarekjedene fremover.
Distribusjonen fremdeles en utfordring - lagt inn av Knut Albert Solem - 2016/2/2 13:58:06
JEg tror det kan bli spennede med et større familieeid selskap i ryggen for denne utvidete bryggerigruppen. Vi må huske at Hansa Borg er en mygg i internasjonal sammenheng, slik sett er det interessant å se hva Carlsberg gjør i Sverige for tiden - de bygger allianser med utvalgte småbryggerier. Det som blir utfordringen for Hansa-Borg-Nøgne Ø-Austmann fremover blir dagligvare. Husk at Borg-pilsen var billigølet hos RIMI og ICA, og her har man nok mistet et stort volum. Når de også må ut av REMA-hyllene, er det bare Norgesgruppen og COOP igjen. Jeg er redd vi ølinteresserte får se ubehagelige følger av maktkonsentrasjonen hos dagligvarekjedene fremover.

2016-02-01

Kveiksmaking

Forleden smakte jeg på øl brygget med kveik fra Voss. Jeg må tilstå at jeg var litt skeptisk i forkant, men jeg fikk nytt syn på det underveis. Denne tradisjonsbryggingen er ikke basert noen hjemmebryggere som er «for cheap'e» til å kjøpe «skikkelig» gjær. Det er gjær på en helt annen måte enn vi andre er vant til.

Smakingen foregikk på Institutt for bioteknologi ved NTNU, der Truls Rasmussen tar mastergrad rundt tradisjonsølgjær for professor Per Bruheim. Sentral i innsamlingen av de kveiktypene som er brukt har Lars Marius Garshol vært – han driver et utrolig viktig arbeide med å samle inn gamle gjærstammer fra gårds- og tradisjonshjemmebrygging, før de siste av dem dør helt ut.

Vi smakte på øl som var brygget som én batch, og deretter spredd på 12 ulike gjæringsregimer. Det var tre gjærtyper og fire gjæringstemperaturer: 19°C, 26°C, 33°C og 33/19°C. Gjæren som var blitt brukt var kveik fra Hornindal i to varianter og Fermentis Safale US-05. De to variantene fra Hornindal var den opprinnelige kveiken, og en rendyrket form fra én ølgjær-celle som fantes i denne kveiken.

Kveiken var naturlig nok ikke en ren gjær. I tillegg til at det kunne være ulike varianter av ølgjær, ble det også identifisert bakterier i den. Noen kanskje vil si at gjæra var «infisert», men som vi skal se er det feil måte å tenke på det.

Bryggevæsken var avkok av einer, og ølet var humlet i 2 minutters koking.

Varianten brygget med Safale hadde et pent og rent smaksbilde, med fokus på harpiks og litt sitrus fra einer, litt maltpreg, men ellers lite. Det var omtrent som man skulle forvente av en ren og pen gjær med folkeskikk på moderate 19°C. Versjonen som var gjæret på 26°C, var helt klart stresset og viste mye fruktighet, men den var slett ikke ødelagt eller udrikkelig. Sammen med einerens harpis gav et smaksbilde som dro tankene litt i retning av bière de garde eller saison. Gjæringen på 33°C var imponerende drikkelig, forholdene tatt i betraktning. Det var ikke det at den egentlig var et godt øl, for den strakk seg i retning av en saison på syre. Det var ikke noe velsmakende øl – men jeg hadde ikke ventet at den skulle takle denne temperaturen såpass bra.

Den rendyrkede hornindalsgjæren var preget av svoveltoner på 19 og dels på 26, men mindre på 33°C. Einerpreget svant også litt bort med økende gjæringstemp, men det er litt vanskelig å si om det skyldes at ganene våre vennet seg til smaken, eller om det var økende andre aroma og smaksstoffer som overmannet eineren. Jeg var overbevist om at svovelpreget var reelt mindre ved høyere gjæringstemperatur, og det er ikke en intuitiv konklusjon.

Den originale hornindalsgjæren var langt mer fyldig med et langt bredere smaksspekter enn den rendyrkede, litt som å gå fra et lite kammerorkester til et fullt symfoniorkester. Den ble også bedre med økt gjæringstemperatur og fikk mer preg av gjæren. Den originale hornindalsgjæren hadde økende tørrende munnfølelse med økende gjæringstemperatur, og ved 33°C hadde den til og med en lett snerpende munnfølelse.

Den minnet meg litt Orval, med en velbalansert kompleksitet. Det er helt klart en gjær som trenger høy gjæringstemp, der «infeksjonen» (egentlig galt ord) er en integrert del av det ferdige produktet. Også Orval er «infisert» som en del av den normale bryggeprosessen, og den endrer karakter med lagring og går fra et ferskt øl i retning av tørrere og langt mer kompleks smaksbilde.

Det er mulig at disse ølene har stått lengre enn det er vanlig for tradisjonsølet brygget på dem. Smakingen overbeviste meg om at kveiken har en kompleksitet som kan trekke et øl opp til de helt store høyder, og langt forbi en dressert og rendyrket bryggerigjær.

Dette er en «mixed fermentation», hvilket er temmelig krevende å gjære øl med. Ølets karakter kommer ikke bare fra de enkelte bestanddelene i gjærblandingen, men også fra blandingsforholdet mellom dem. Selv med en rendyrket gjær er det strenge tommelfingerregler for hvordan man kan høste gjær til nye generasjoner med øl – helst fra lyst, middels lett og moderat humlet øl. Med en gjærblanding som kveik er det garantert enda snevrere krav. Før eller senere kommer man til et punkt der gjærblandingen lever i en slags meta-symbiose med øltypen den brukes i – og man trenger å brygge det samme ølet med omtrent samme hyppighet, om ikke for ølbryggingens del, så for å ta vare å gjæren.

Det virket som kveiken trengte over 30°C for å bli kvitt svovelpreget. Ølgjærdelen av kveiken ser ut til å takle økende temperatur svært godt, men samtidig vil økende temperatur gi mer preg fra bakterier og annen «bonus-biologi» i kveiken. Retrospektivt ville det vært interessant å smakt på denne enda et trinn varmere, på sju grader høyere, altså 40°C.

Jeg var tidligere med på en blindsmaking her ved NTNU mellom bryggerigjær, fire ulike kveik og Idun bakegjær. Da var alle brygget på 19°C, såvidt jeg kan huske. Jeg mente at svovelpreget var det mest utpregede ved dem, også ved bakegjæren. Det varierte endel i svovelpreg, men det var den mest konsistente forskjellen. Faktisk var Idun brødgjær slett ikke så ille som jeg hadde fryktet. Men jeg mistenker at også den bør ha litt høy temperatur for å unngå noen usmaker. Det er en av gåtene ved kveik: hvorfor den lar seg gjære på så høy temperatur og at den nærmest blir smaksmessig bedre med økende temperatur, når «vanlig» ølgjær mister smaksmessig kvalitet med økende gjæringstemperatur over et visst punkt.

Men det er viktig å huske at ølgjær-delen av kveiken er bare halvparten av perlen, den andre halvdelen er «infeksjonen» – som vi ikke burde omtale det som. Det er nærmest et som et mikrobiologisk supplement til gjæren. Det gjør at kveiken er et balanse-produkt.

Jeg venter i stor spenning på at mastergraden til Truls Rasmussen blir ferdig. Han driver med mange andre analyser enn sensorisk smaking av kveik gjæret på ulike temperatuer. Med tilgang til avanserte instrumenter er det mange hemmeligheter man kan avlure gjæren. De jobber for eksempel også med genetisk analyse av ulike kveiker for å bestemme slektskapet imellom dem.

Og så til dagens hint: om du vil studere mikrobiologi og ølgjær, så nærmer det seg den tiden av året da man kan søke opptak ved NTNU. Det er slett ikke et ølbryggerstudium, men det er en ypperlig mulighet for å studere mikrobiologen rundt ølgjær.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

2016-01-29

Plopptellerforsøk

Her er data fra innledende forsøk med plopptelleren som jeg har skrevet om før (her og her). Målet er å kunne måle progresjonen og tilstanden i gjæringen med en rimelig god nøyaktighet.

For å oppsummere hva som er gjort tidligere. Jeg har koblet to lysdioder og tilhørende lyssenitiv resistor (LDR) til en gjæringslås, der jeg har hatt litt soyasaus i vannet, slik at det i liten grad lar lyset slippe igjennom. Etterhvert som luftboblene beveger seg igjennom røret på gjæringslåsen, kan det detekteres som variabel resistans i de to LDR-ene.


Testoppsettet, til venstre hele oppsettet med blending av gjæringslåsen, til høyre detalj fra gjæringslåsen.

Jeg har testkjørt dette over et par dager og fått relevante data, bortsett fra at jeg ikke er fornøyd med plasseringen av LED/LDR - slik at bare én av dem egentlig har gitt relevante data. Dermed kan jeg heller ikke detektere hvilken vei det plopper.

Koden tar utgangspunkt i en lysmåling som gir en intensitetsverdi som kan gå fra 0 til 1023. Koden bruker hysterese ved at den blir går i lys tilstand om den kommer over 600, og i mørk tilstand om den kommer under 400, ellers beholdes tilstand. Et plopp telles ved overgang til mørk tilstand, siden tilbakefallet (dvs selve ploppet) skjer nesten momentant i forhold til trykkoppbyggingen som forårsaker det. Jeg vil ikke poste koden her, for den er litt prototypeaktig den også.


Måleverdier for litt mindre enn to døgn med gjæring, hver måleverdi er en gjennomsnittsverdi over 10 minutter.

Vi kan ane en mulig døgnvariasjon, selv om måleperioden er for kort til å si det sikkert. Dessuten skulle jeg gjerne ha koblet til et barometer og et termometer til oppsettet, for da kunne gjæringsraten korreleres mot temperatur og korrigeres for tykkendringer.

Likevel, den gir såpass konsistente tall over en periode på nesten to døgn med rundt tre plopp i minuttet, at de endringene over tid som sees, er relle (om enn små) endringer i gjæringsraten. Med en slik gjæringsratedetektor er det mulig å samle data av en helt annen kvalitet enn om man manuelt skulle sjekke innom og se om den «fremdeles ploppet». Kan man kort og godt se at gjæringsraten har steget fra 3,25 til 3,30 plopp over 15 minutter. Ja. Er det nyttig? Tja, det er jo på en måte å ta pulsen på på gjæren – og det må jo være nyttig?

Videre forbedringer er å koble til en boks som kan logge og vise grafen real-time. Dessuten burde det vært mulig å gi varsel når gjæringen er i ferd med å gi seg, eller dersom man er i ferd med å få backplopps. Koden jeg har brukt her er for lite robust, og var bare fokusert på en situasjon med stabil gjæring for å se om det ville være mulig å få gode data fra et slikt oppsett.

Gitt at hvert plopp tilsvarer en konsistent mengde CO2, kan man også si noe om hvor langt gjæringsprosessen har kommet. Det er kanskje det mest interessante, og med det kan man estimere SG i ølet. Det forutsetter selvfølgelig at man ikke har hatt stormgjæring. Sannsynligvis er det bedre å bruke en overdimensjonert gjæringslås eller bytte til mindre gjæringslås etter at en eventuell stormgjæring er over.

Det er også en innlysende nytteverdi i å koble dette til temperaturstyring. Det er minst to typer temperaturendinger man ønsker å styre under gjæring. Det ene – la oss kalle det trappist-varianten – er at man ønsker å justere temperaturen oppover mot slutten av gjæringen. Det simulerer et gjæringskar som ikke klarer å ta bort all varmen som genereres og det er en hyppig brukt teknikk for å gi ølet fruktighet og rett aromaprofil fra en høytemperatur-gjæring, uten at totalt ødelegger ølet ved å la det gjære utelukkende på denne temperaturen.

Den andre nytteverdien er når man ønsker å avbryte gjæringen på et visst tidspunkt og starte kjøling av ølet fordi man ønsker et litt fyldig og søtt øl, eller om man vil flaskemodne uten å tilsette noe sukker, og derfor ønsker å treffe med tappingen på akkurat riktig tidspunkt. Dessuten er det bare uheldig å lagre ølet på typisk gjæringstemperatur utover det som trengs for gjæringen, så det er nyttig å kunne monitorere når gjæringen er over.

Denne testen viser i hvert fall at dette er en farbar vei for å monitorere gjæringen. Det har dessuten fordelen at det ikke er direkte kontakt med selve ølet. Det gjenstår bare å gjøre det til en praktisk og fungerende innretning.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

Side 3/62: « 1 2 3 4 5 6 7 8 9 »