Om øl og bryggerier og øl-historie og sånt ...

Side 3/82: « 1 2 3 4 5 6 7 8 9 »

2019-07-03

Wikipedia om «bryggeri»

Tidvis ramler jeg inn på den norske Wikipedia-artikkelen om «bryggeri», og jeg blir ikke imponert. Det er mye feil, foreldet, misforståelser og utelatelser. Det er selvfølgelig å skyte seg i foten å kritisere en Wikipedia-artikkel, for det inviterer til svar à la «fiks det selv, da». Kanskje tid og fokus en dag gir rom for det. Men jeg frykter at dersom jeg begynte, så ville jeg holde på og aldri bli ferdig. Dette innleggets lengde, digresjoner og evindelige diskuteringer frem og tilbake får stå som bevisførsel på at jeg burde holde meg langt unna å forfatte Wikipedia-artikler, for jeg skriver meg bare innover og nedover og kommer ikke i mål før har en tidsfrist hengende over meg.

Men som en dårlig plan B kommer jeg her med en «brain-dump» på hva jeg reagerer på og tenker rundt i denne Wikipedia-artikkelen. Mine kommentarer er inline under.

Bryggeri

Et bryggeri er en næringsmiddelbedrift som fremstiller øl, sider eller mineralvann.

Dette er et interessant tema. Vi bruker «bryggeri» om øl og mineralvann, mens vi bruker «å brygge» om øl og kaffe. Det er vel ingen som brygger brus, og strengt tatt heller ingen som har et sider-bryggeri. Men dette er vel bare språklige spissfindigheter. Greia er vel kort og godt at å brygge opprinnelig betyr å koke eller varme opp, utfra betydningen til et gammelt ord for bevegelse i væske. Så har kaffe sneket seg inn fordi man tidligere brukte å koke den. Og mineralvann har kommet til fordi det var et nærliggende produkt som var vanlig å tilvirke i ølbryggeriene. Det er vel ingen som brygger sider, men i overført betydning kan det vel også brukes på gjæring, som skaper bevegelse i den gjærende væsken.

En litt mer konkret kritikk er at etter denne definisjonen fortsetter wikipedia-siden kun å omtale ølbrygging, uten å nevne mineralvannbryggerier eller siderbryggerier.

Et ølbryggeri består tradisjonelt av malteri, bryggerhus, gjærkjeller, lagerkjeller, tapperi og øllager.

Joda, men nøkkelordet her er «tradisjonelt», for dette var veldig klassisk terminologi for lagerøl-bryggerier i perioden 1850-1920-ish. Malterier har i praksis blitt helt adskilt fra bryggerier, selv om det er blitt en slags trend innenfor craft. Lagerkjeller er vel heller ikke flust av i våre dager, for småbryggeriene brygger ales, men storbryggeriene bruker sylindrokoniske tanker, der man gjærer og lagrer på samme tanken – og dessuten bruker man ikke så lang tid på lagringen lengre. Lagerkjellernes dager var vel talte den gangen man gikk over fra ishus til kjølemaskiner.

Historie

Bryggerinæringen har lange tradisjoner i de fleste land.

«Bryggerinæringen» var et litt upresist ord. Man finner lange tradisjoner for kornbaserte alkoholiske drikker i Asia, Afrika og Amerika, men med «bryggerinæringen» tenker jeg først og fremst på lagerøl-bryggerier, som stort sett er europeisk-inspirert over det aller meste av verden.

Man vet om bryggerivirksomhet så langt tilbake som år 4000 f.Kr. i Babylon.

Joda, men man vet om ting enda lengre tilbake enn det også. Forøvrig er ikke Babylon så gammel, og den regnes som grunnlagt i år 1894 f.Kr. Det som forfatteren men her er trolig den langt eldre kulturen Sumer, som ble nedrent av babylonerne.

I middelalderen forbedret munkene i Europa produksjonsmetodene, og la grunnlaget for industriell virksomhet.

Tja? Det er ikke tvil om at det ble brygget på klostrene, men det er sannelig ikke sikkert at det var den primære arenaen for forbedringer i bryggeteknikk. Vi bør ikke overse kommersielle, sekulære bryggere og bryggere i storhusholdninger hos konger og andre fyrster. Bryggerlaugene bør heller ikke utelates, selv om det er lett å oppfatte dem som bevarer av gamle teknikker snarere enn innovator. Dersom temaet er tidlig industriell virksomhet, så tror jeg hanseatene må ha gjort ett og annet, gitt at det var enorm øleksport fra flere hansa-byer allerede tilbake i senmiddelalderen. I England vokste industriell brygging frem fra 1600- og 1700-tallet, og det er vanskelig å se hvilken rolle munker skulle ha hatt her. Humla har en lang historie, men da den bredte seg ut og fortrengte andre urter, trolig maksimal intensitet i ekspansjonen rundt 1400-1600-tallet, virker det som om den åkerdyrkede humla var mer et pre-kapitalistisk-industrielt fenomen enn at det var noe som klostrene pushet. Her er bildet noget broket, men det virker mer som om klostrene og den katolske kirken hellet litt mer mot pors og gruit og landeierens rett til sanking av urter, enn mot den åkerdyrkbare humla.

Munkene har helt klart vært bevarer og spreder av både kunnskap og planter, men jeg føler meg ikke overbevist om at de var den primære kilden til innovasjon som ledet til industrialisering av brygging.

Fram til ca. 1840 ble det bare produsert overgjæret øl, …

Feil, men det er vel rett å si at undergjæring var stort sett bare var en bayersk spesialitet frem til utpå 1830-tallet.

… men etter at Emil Hansen ved Carlsberg bryggeri i Danmark gjorde produksjonen av undergjæret øl mulig, …

Øhhhh!? Her er det feil på så mange nivåer. For det første: Emil Christian Hansen ble født 1842 og gjorde derfor ingenting med undergjæring eller gjær rundt 1840. Derimot er han kjent for å ha rendyrket gjær – forsåvidt undergjær – i 1883, men da er vi i feil halvdel av århundret. En som heller bør stor ære for å ha gjort undergjæring og lagering kjent, må være Gabriel Sedlmayr jr ved Spatenbrau på 1830-tallet. Carlsberg Bryggeri ble for forresten ikke etablert av J. C. Jacobsen før i 1847, så de skal ikke ha den æren for å være først, og han hentet gjæren sin fra … Spatenbrau i 1845. Skjønt, Jacobsen overtok sin fars lille bryggeri i 1835, og selv om han var tidlig ute med å se potensiale i den nye bryggeteknikken (han smakte bayersk øl i København allerede i 1836 hos en vinhandler), så var han ikke så medvirkende til den i tidlige startfasen.

Det er heller ikke slik at noen gjorde produksjonen av undergjær mulig. Undergjæren fantes, og hadde vært brukt i lang tid, men Sedlmayr jobbet for å forbedre og skalere og kvalitetssikre prosessene med å bruke undergjær, og han var en viktig katalysator for å spre denne gjæren og kunnskapen om hvordan bruke den.

… overtok denne metoden det meste av det industrielle markedet.

Tja. Belgia og Storbritania holdt da ut veldig lenge, og det blir temmelig søkt å ekskludere Storbritania fra «det meste av markedet» dersom tidsramma er tiden mellom Krimkrigen og Andre Verdenskrig. Lenge var de største og mest industrielle bryggeriene nettopp britiske, og de brukte overgjær.

Bryggerivirksomheten i Norge

Norges første industrielle bryggeri ble anlagt ved Fredriksten Festning i 1690-årene for å forskye soldatene på garnisonen med øl[1]. Arkitekten Willem Coucheron anviste en hvelvning for dette formålet allerede i 1679, men finansiering kom ikke umiddelbart på plass[2]. Militær-ølet hadde lav alkoholprosent og det er estimert at bryggeriet produserte mellom to og tre tusen liter per dag[3].

Artig, jeg kjente ikke til dette. Men konkurransen om det første industrielle bryggeriet er kanskje ikke like så nyttig som den er støyende. Vi har skipsølsbryggerier tilbake til innføringen av eneveldet i 1660, vi har erkebispens bryggekjele på over 1300 liter tilbake i 1428, og vi har en lang rekke personer som er registeret som borger og brygger i Bergen, helt tilbake til 1611. Det er forsåvidt interessant å vite hvem som gjorde hva når og i hvilken skala, men den definitive kåringen av hvem som var først og størst tror jeg vi skal holde litt tilbake på.

Når vi er tilbake til før 1814 må vi også huske at Norge og Danmark var langt mer integrert enn vi liker minnes i dag. I København fantes Kongens Bryghus, og det københavnske bryggerlauget var særdeles velorganisert og var ikke skremt av oppskalering. Rett nok lå ikke det innen dagens Norge, men tanken på storskala brygging i en slags industriell ramme kan umulig ha vært fremmed for alle de norske embetsmenn og offiserer som hadde studert i København.

I 1776 fikk Christian Stabell kongelig bevilling til å starte et «skipsølbryggeri» i Christiania. Før denne tid var alt norsk øl brygget som hjemmebrygg, etter metoder fra middelalderen.

Er det noen som faktisk har dokumentert at Stabels skipsølbryggeri var kvalitativt annerledes enn tallrike andre skipsølbryggerier og småbryggerier som kom før det? Rundt 1800 ble det etablert et bryggeri i Christiania av Johannes Thrane, og som kan ha vært det første større kommersielle bryggeriet i Norge, i hvert fall utenfor Bergen. Forøvrig var et skipsølbryggeri mer et spørsmål om enerett overfor en kundegruppe enn det var snakk om en bestemt øltype. Det var med andre ord øl til proviant, mer enn øl som eksportvare. At man ikke eksporterte øl i noen skala fra Norge ligger i kortene da Norge ikke engang var selvforsynt med korn, og den britiske marinen forårsaket omfattende sult og barkebrødstider under krigen 1807-1814 med sin blokade av Skagerak og den innenrikshandelen som foregikk mellom Norge og Danmark. Det ble nærmest hungersnød i 1808/1809.

Fra ca. år 1800 ble det startet flere bryggerier, men de gikk etter hvert konkurs. I Jens Krafts «Norges Beskrivelse» fra 1820 nevnes ikke et eneste bryggeri.

Bob-bob. Det er bare Østfold som dekkes av bindet fra 1820, de øvrige amtenes beskrivelse kommer utover og frem mot 1835, så å ta Jens Kraft som sannhetsvitne på status i hele Norge i 1820 blir litt feil. Hans beskrivelser ble videreført i de femårlige amtmannsberetningene, og for å være brutalt ærlig ser vi heller ikke noe til de 343 bryggeriene på slutten av 1850-tallet i disse beretningene, kort og godt fordi det var kun større eller viktige eller kuriøse industriforetak som ble tatt med.

Forøvrig, i hele perioden der Kraft skriver var den store industritrenden destilleringen som ble frisluppet i 1816. Derfor er det rikelig med brennerier listet der. Vi vet fra annonser litt senere at brenneriene også produserte og solgte øl, i hvert fall så lenge de brant på korn fremfor poteter. Dette understøttes også av Jens Kraft, som skriver i bind 4 side 346 (1830) om destilleriene i Bergen, hvorav det var seks stykker med åtte kjeler i 1818, og 18 stykker med 35 kjeler i 1827: «Ved flere af disse Brændeviinsbrænderier ere Maltgjørerier og Ølbryggerier forenede.» Som en kuriositet kan nevnes at han i en historisk oversikt over Bergen skriver om første halvdel 1600-tallet: «Blandt Kornvarerne [som innførtes] var igjen en meget betydelig Deel Malt, ligesom ogsaa store Qvanta af Øl indførtes.», og i en tabell på side 361 lister han årlig gjennomsnittlig innførsel i årene 1695-1699. Der det er 35,262 tønner malt og 105 tønner øl. Nå var ikke øltønner og malttønner helt det samme og det er nesten et eget fag å holde orden på tønnevolum, men anslå dem til størrelsesorden 100 liter. Det er mye malt! Det var neppe alt sammen til hjemmebrygging og garantert ikke til gårdsbrygging.

Videre må ikke dette verket tolkes slik at det ikke fantes bryggerier, bare at de var av en såpass små og uvesentlige at de ikke kom med. Ofte var bryggerne handelsmenn og vertshusholdere – og de listes som dét, ikke som bryggere. Her er nok Bergen i en særstilling, men oversikten jeg laget over bryggere i Bergen 1714 forteller om en by med mange bryggere i ulike størrelse og sosial rang. Jeg gjengav også en liste over personer som tok borgerskap i Bergen som brygger i perioden 1611-1750, hvorav 26 kom fra Tyskland eller Danmark. Ikke minst gjorde jeg en gjennomgang av folketellingen i 1801, som er særegen idet det nesten ikke er registert bryggere, annet enn i Bergen. Det er noe merkelig med Bergen i så måte. Det burde i hvert fall indikere at Bergen neppe noensinne har vært bryggeriløst. I tillegg fantes det en utbredt hjemmebrygging og selvfølgelig gårdsbrygging. At det ble brygget rundt og i landet, og at det var viktig, vises av at Jens Kraft stadig befatter seg med humleavl, og hvorvidt den er tilstrekkelig for eget bruk i det lokale området og i hvilken grad man må importere eller nok for eksport til nabobygder.

Kan man så kalle det bryggerier? Tja. De brygget da for salg det var neppe slik at alle av dem var små. Dessuten ble det kalt bryggerier og bryggere, i hvert fall i Bergen. At vi har få store bryggerier frem til 1840-tallet kan nok skyldes at at ølet var blitt litt utrendy og fortrengt av brennevinet. Fordelen med brennevin fremfor øl er at sluttproduktet har stor holdbarhet. Dette var vel også grunnen til at bryggeriene forble små. De måtte ha løpende avsetning på produksjonen fordi det var en ferskvare, og transport rundt 1820 treg og kunne være tidsmessig uforutsigbar.

I 1821 startet Jørgen Young et bryggeri i Christiania. I 1837 ble det overtatt av Christian Schou, og fikk etter hvert betegnelsen Schous bryggeri. I 1843 ble det her startet produksjon av undergjæret øl (bayersk øl), noe som gjorde såvel produksjon som lagring langt enklere.

Nja, både produksjonen og lagringen var vel mer komplisert siden man trengte temperaturkontroll, men det gav mer holdbart øl, hvilket gjorde det verd den ekstra kostnaden og kompleksiteten.

Betydningen av den nye typen øl fremgår av et sitat fra det omfattende verket «Norge i det nittende aarhundrede»:
«Hvilken Betydning man i Begyndelsen af 40-Aarene tillagde Anlægget af Bayersk-Øl – SCHOUS og YTTEBORGS i Kristiania – finder sit Udtryk i det karakteristiske Træk, at Storthingsmændene med gamle Ueland i Spidsen den 17. Mai 1845 begav sig ud til den over Schous Iskjælder udenfor Nybroen opførte Ølpavillion for at smage paa den nye Vare, som havde vundet meget Bifald».

Ok, så stortingsmennene var på ølsmaking i bryggeriet på nasjonaldagen. Det sier vel egentlig mer om deres glede over øl enn det sier noe om den betydningen av under- og overgjæret øl. Bortsett fra sjansen til å drikke gratis øl, tipper jeg at de var mer begeistret over at det begynte å komme flere industribedrifter i Christiania, enn at de var opptatt av at man endelig var begynt å brygge ølet på en ny måte.

Det finnes en historie fra Danmark som er en motsats til dette, dessverre husker jeg ikke kilden. Da danske folketingsmenn foreslo å skattlegge ekstra høyt denne forferdelige undergjæren som utkonkurrerte småbryggeriene, ble de invitert til Carlsberg og servert overgjæret øl som var brygget for å smake som undergjæret øl. Med andre ord, det ville ikke hjelpe å differensiere skattlegging av gjærtypene. Det er innlysende at denne historien er yngre enn 1845. Men det illustrerer at parlamentarikere generelt er mer opptatt av skatter og industrivirksomhet (les: fremtidige skatter) enn de er av forskjellen på under- og overgjær.

Den nye produksjonsmåten førte til at det utover på 1840-, 1850- og 1860-tallet ble etablert en rekke nye bryggerier over hele landet. Mange av disse nye bryggeriene gikk imidlertid konkurs, eller ble kjøpt opp av konkurrenter. Konkurransen om markedet, og behovet for rasjonell produksjon og transport førte til at antallet bryggerier stadig sank frem mot siste århundreskifte.

Vel ... nja ... Det var vel litt mer komplisert enn som så. De nye bryggeriene som etablerte seg fra rundt 1840 brukte stort sett den bayerske bryggemetoden med undergjæring, og den produserte mer holdbart øl (og dermed mer transporterbart øl), selv om den krevde endel mer investeringer i utstyr. Dermed kunne de nye bryggeriene bygges større, fordi ølet deres var av en kvalitet som kunne forsyne et større omland. På 1840- og 1850-tallet var det nok helst de gamle småbryggeriene som ble konkurrert ut ved at de fikk konkurranse fra mer fjerntliggende bryggerier som laget undergjæret øl. I tillegg kom dampskip og jernbane utover midten av 1800-tallet, og gjorde transporten billigere og fremfor alt mer forutsigbar. Dessuten skal det ikke underslås at undergjæret øl ble en motedrikk. Så på den ene siden kan man nok si at det var størrelse og effektivitet som drev konkurransen. Men man må ta med i betraktningen av overgangen til den bayerske bryggemetoden og undergjæret øl ikke bare var et spørsmål om skalering, men også en teknologiskifte der de minste bryggeriene ikke kunne henge med. Det var så enkelt som at undergjæring nærmest fordret at man brygget i større skala.

Antall bryggerier:
1857 – 343 bryggerier.
1890 – 46 bryggerier.
1987 – 15 bryggerier.

Her må det poengteres at tallet fra 1857 trolig har sitt opphav i at maltskatten – den første form for ølavgift – ble innført på den tiden. Det er derfor rimelig å anta at 343 er antall bevillingshavere, med stort og smått. Jeg er overbevist om de aller fleste av dem var vertshusholdere, høkere og handelsmenn. Dermed var det ikke 343 bryggerier slik denne artikkelen bruker ordet bryggeri i andre sammenhenger. Det er heller ikke rett å indikere at de startet etter 1820. Dette var en små- og mediumskala produksjonsform som hadde foregått i århundrer.

Tallene fra 1890 kjenner jeg ikke opphavet til, men det kan nok være rett. Vi har imidlertid en god oversikt fra 1901 og utover, i Bryggeriforeningen medlemsregister. Og jeg mistenker at 46 egentlig referer til 1901, da bryggeriforeningen startet. De hadde da 44 medlemmer, men i tillegg fantes Dahls bryggeri i Molde, Nedreqværn Bryggeri i Brumunddal og Agder Bryggeri ved Risør. Disse stod utenfor, men Agder og Nedreqværn gikk konkurs rundt 1901, så det avhenger litt av hvordan og når man teller om man får 45, 46 eller 47 bryggerier.

Det er også en unnlatelsessynd å for kun forklare konsolideringen av bryggeribransjen med konkurransefortrinnene til de største bryggeriene. For det første jobbet avholdsbevegelsen for å gjøre levevilkårene dårligere for bryggeriene, og de store kunne vel takle det bedre enn de små. Dernest var det store konjunktursvingninger på 1800-tallet, noe som sees i salgsstatistikken over øl. Når ølsalget nærmest kunne endres med 30%-40% i løpet av få år, så ligger det i kortene at det er dårlige kår for nystartede bryggerier. Mangt et bryggeri planla i oppgangstider og solgte sitt første øl idet konjunkturen snudde. Frydenlund er ett eksempel. Jeg har tidligere vist statistikk over alkoholsalg 1851-2013, som med all tydelighet viser at 1800-tallet var et volatilt ølmarked i Norge.

Mikrobryggerier

I de senere år er det imidlertid startet mange nye, små bryggerier for produksjon av spesialøl, for eksempel bryggeriet Nøgne Ø i Grimstad. Etter at alkoholloven ble endret i 2003 er det også anlagt flere mikrobryggerier i forbindelse med gårdsturisme og opprettelse av «bryggeripub»er med salg av eget brygg.

Her høres det nesten ut som om mikrobryggeriene kom etter 2003. Det er ikke rett, de første kom i 1989, med det kortlivede Jæren bryggeri først, og deretter Oslo Mikrobryggeri senere på året. Det kom en rekke bryggeri utover 1990-tallet, også enkelte brewpuber, men med få unntak (OMB og Akershus Bryggeri helt i starten renner meg i hu) satset de på undergjæret øl og skulle konkurrere med de store etablerte bryggeriene. Fokuset på overgjæret øl kommer for fullt først endel senere, og der er Nøgne Ø viktig, skjønt det er vel ikke lengre et eksempel på et bryggeri som har kommet «i de senere år».

Endringene i 2003 var vel stort sett at man kunne få kommunal bevilling for import som man kunne skjenke ut i egen pub. Og tilsvarende at man kunne få kommunal bevilling (eller egentlig utvidet skjenketillatelse) til å servere øl man hadde tilvirket på stedet. Det forenklet prosessene mye og det tillot endel «romslige vurderinger» i kommuner i grisgrente strøk – det gjorde nok håndhevingen av regelverket mer ulikt. Men det fantes brewpuber før dette – blant annet TMB og OMB som eksisterer fremdeles.

Forøvrig, det som virkelig åpnet opp for småbryggeriene var ikke så mye regelendringer, men at kartellsystemet til de store bryggeriene brøt sammen.

Det er nå flere bryggerier i alle de største byene i Norge, og det er bryggerier i så godt som alle fylker.

Så godt som? Ok, det er gamle data, som burde vært kvalifisert med et årstall.

Det eldste norske bryggeriet i drift er Aass bryggeri, som ble anlagt i 1834.

Her tenker jeg det er et visst rom for å krangle – og wikipedia-artikler bør ikke legge til rette for krangling. Artikkelen forteller jo for eksempel selv at Schous/Young er langt eldre, og Schous gikk inn i Oslobryggeriene som etterhvert endte med å bruke Ringnes-navnet. Kontinuiteten koker da lett ned til et definisjonsspørsmål. Flere bryggerier bygger dessuten på destillerier som også kan ha solgt øl i en parallelt med destilleringen, f.eks. Arendals.

Markedsfordeling

64 prosent av alt øl som drikkes i Norge er norsk-produsert, …

Tihi :-) har noen sjekket tallene her. De ligger på bryggeriforeningens hjemmesider: Tallene for de siste 12 mnd frem til og med mai 2019 er at importen er 18,8%, og selv det er på en måte litt høyt, for Tuborg blir tidvis importert mens det ellers brygges i Norge. Det blir jo litt sært når to like six-packs med Tuborg står på samme butikkhylle, men den ene er importøl og den andre er norsk-produsert. Men dersom Ringnes flytter produksjonen ut, så tolkes det som import, og SSB regner det som import i tallene sine, så greit nok. Men 36% import er uansett helt feil og har alltid vært det.
… hvorav småbryggeriene står for 2 prosent.
Småbryggeriene står for ca 4,39% av ølsalget ifølge tall samme sted. Igjen, når man oppgir tall uten at konteksten forteller når de er fra, så burde man spesifisert tidsangivelse. Forøvrig blir disse tallene litt ugjennomtrengelige, ettersom det er lett å forveksle småbryggerier med småskala-labels. Etterhvert som de store bryggeriene går inn på markedet med spesialøl med øl som til forveksling likner småbryggerienes, så øker spesialøl-salget, selv om småbryggeriene faller i markedsandel. Det blir heller ikke bedre av at Arendals Bryggeri kan oppfattes som et mellomstort bryggeri, mens de i statikken kategoriseres som et småskalabryggeri. Ved Arendals brygges en rekke brands som er knøttsmå, på vegne av bryggerier som ikke selv har eget bryggverk. Derfor er det vrient å si en prosentandel av markedet uten en lang liste med betingelser.
Markedet domineres fullstendig av gigantene Ringnes (danskeid) og Sarpsborg-eide Hansa Borg. …

Siden det gjøres et poeng ut av det ... Hansa Borg er 25% dansk-eid via Royal Unibrew, som blant annet har merkene Lapin Culta, Ceres og Faxe. Det er grunnen til at Ringnes kaller seg Norges største bryggeri, Hansa Borg kaller seg Norges største norsk-eide bryggeri, og Aass kaller seg Norges største hel-norsk-eide bryggeri.

Ringnes lager merkene Ringnes, Frydenlund, E.C. Dahls, Lysholmer, Tou, Nordlandspils, Tuborg og Carlsberg i Norge.

De holder faktisk også i live Schous som merke. Dessuten mangler Arendalspils på denne lista, for den merkevaren fulgte ikke med da Arendals Bryggeri ble solgt. Men det er vel detaljer. Men generelt er det dumt å liste statistikk og vise oversikter som endrer seg med tid, uten å henvise til årstall.

Hansa Borg lager Hansa, Borg, CB, Fredrikstad, Heineken og Nøgne Ø. De tre mellomstore bryggeriene er Mack, Aass og Grans. Mens Ringnes omsetter for over 3 milliarder og Hansa Borg over 1, har de tre mellomstore en samlet omsetning på 800 millioner kroner. Videre på listen over de ti største bryggeriene ligger Berentsens, Arendals, Lervig, Ægir og Haandbryggeriet. Men da er vi nede på bryggerier med langt under 1 prosent av Ringnes' omsetning.

Usikker på hvor korrekt denne statistikken er. Ringnes AS lå i 2017 på 4,46 millarder i driftsinntekter, mens Hansa Borg Bryggerier AS har driftinntekter på 1,01 milliarder i 2018. Jeg hadde vel forventet å finne 7 Fjell og Austmann nevnt her, i det minste. Skjønt salgsstatistikk brutt ned på enkeltbryggeri er notorisk vanskelig å få tak på.

Og så er det så mange tema som ikke er touchet inn på i denne wikipedia-artikkelen: bryggeriforeningen(e), kartellsystemet, forbudstiden, oppkjøpene utover på 1900-tallet, det nye regelverket fra 1913 med koordinerte øltyper, konsolideringen av «alle» i Orkla, der bryggerivirksomheten endte som Ringnes, omrokeringene mellom Orkla, Procordia og Carlsberg.

Sorry at dette ble så langt …

Tags: , .
©2019 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 

2019-07-01

Smakstips 15 - Repetisjon

En av episodene med Teletubbies heter «Again and again», der gjennomgangstemaet er at de gjør det samme omigjen og omigjen og omigjen og … Og akkurat dét er hva du trenger å gjøre når du skal bli en bedre ølsmaker.

Noen øldrikkere vil helst bare smake favorittølet sitt, og går glipp av mye annet. Andre vil helst smake noe nytt. De får nok smakt på mye, men også de går glipp av noe. I denne postingen vil jeg slå et slag for å drikke det samme ølet mange ganger. Ikke mange ganger på samme kveld, og slett ikke ved kun å drikke ett øl. Jeg tenker på mange ganger som jevnlig å komme tilbake til det samme ølet.

Hvorfor? Vel, ved å repetere så forsterker vi. Ved å forsterke kan vi få frem mer subtile nyanser. Det er ikke sikkert at du klarer å komme til bunns i ølets kompleksitet ved første smaking, og kanskje var ikke sansene dine helt på topp da du smakte det første gang. Men det aller viktigste tror jeg er å repetere smaksopplevelsen for at minnet av ølet skal sitte bedre og du skal være i stand til å plukke opp stadig finere nyanser.

Du kan for eksempel blinke ut et øl som du kjøper en kasse av, og fra den kan du plukke øl to til tre ganger i uka. Neste gang du kommer over et passe komplekst og godt (og rimelig!) øl, tenk over om du kanskje skulle kjøpe en kasse og plotte inn på kalenderen når du planlegger å drikke dem. Ikke la det gå uker mellom hver gang du tar en slik øl, du bør ha forrige smaking relativt friskt i minne når du åpner neste flaske.

Etterhvert som du går igjennom fler og fler repetisjoner, kommer du også til å gå gjennom ulike faser. I første fase kommer du til å tenke at «ja, sånn omtrent smakte dette ølet.» Etterhvert blir du mer og mer vant til ølet, og det er som å gå på en kjent sti: du gjenkjenner trær og steiner – eller for ølets del dets ulike smakskomponenter. Og disse komponentene er ikke lengre oppdagelser, det er gjenoppdagelser og etterhvert gjenkjennelser.

I tredje fase merker du om noe ikke er rett, for du begynner å kjenne ølet så godt at du stoler mer på din egen smakssans og hukommelse enn på flaska som står foran deg. Og selv små og suptile forskjeller blir tydelige. I fjerde fase lærer du deg til å forstå hvordan variasjoner i omgivelser og håndering påvirker smaken. Var det servert litt varmt eller kaldt og hvordan påvirker det smaken? Har de vært lagret litt lenge eller er det ferskt, og hvordan påvirker det smaken? Har du kjøpt nye flasker som kommer fra en annen batch?

Tenk på et hotellrom du har overnattet på én natt. Etter et par uker eller måneder vil du ikke engang klare å gjenfinne hvilket rom det var. Tenk så på et rom du har bodd på i årevis, men for lenge siden. Lukk øynene og du kan formelig kjenne hvordan sanseinntrykkene manes frem. Lukten, lydene, fargenyansene og alt det andre sitter som støpt. Om du gikk inn på det samme rommet idag, ville du med en gang se hva som har vært pusset opp og endret, og hva som er det samme gamle. Det er litt sånn jeg tenker at du bør lære deg å kjenne ett eller noen få øl.

Om du leter etter noe nytt hver gang du griper etter en ølflaske, så får du mange badges på Untappd, men du lærer deg aldri helt til å bli kjent med et øl.

Så hvorfor skal du bli kjent med bare ett øl? Eller bare en håndfull øl? Vel, saken er at ved å spisse sansene når du lar dem bryne seg på ett øl omigjen og omigjen, så blir de også bedre i stand til å fange opp de samme nyansene og aspektene når du smaker på et annet øl for første gang. Jeg tror du skjerper sansene og blir en bedre ølsmaker også av andre øl på den måten. Liksom på så mange andre områder er repetisjon god trening.

... og merk at når du drikker ølet, er det «mindfull drinking» jeg tenker på. Ikke bare drikk ølet mens du spiser pizza og konverserer med de andre rundt bordet, eller mens du ser på TV eller leser en bok. Du må virkelig smake. Du må la smaksprosessen få lov til å legge beslag på hele din oppmerksomhet, slik jeg skrev i smakstipset om fokusering.

Her er noen punkter til fremgangsmåte og øvingsmomenter.

  • Når du smaker ølet første gang, hva smaker du, og tror du at du klarer å bevare disse smakene i minnet slik at du kan mane dem frem i forkant av neste gang du skal smake samme ølet?

  • Like før du åpner ølflaska for drikking neste gang, tenk over hva du kommer til å smake. Så smaker du. Traff du? Eller var det smakskomponenter du hadde glemt?

  • Når du drikker ølet på nytt, er det smakskomponenter du ikke kjente når du har drukket ølet tidligere? Det kan være at ølet utvikler seg under lagring, spesielt dersom det er en ferskøltype som IPA eller NEIPA. Eller det kan tenkes at det at du fant en smakskomponent tidligere gjør at du raskere finner den igjen neste gang.

  • Ta notater og skriv ned hva som faller deg inn når du smaker på ølet. Førsteinntrykk er alltid gull! Etter smakingen sammenligner notatene fra tidligere runder med dette ølet, hvor stor er forskjellen?

Lykke til!

 

2019-06-30

Smånyheter uke 26/2019

Ukens store nyheter er konkursen i Northern, samt en strøm med varierende bryggeriregnskaper, et par varemerker, samt at Inderøy gårdsbryggeri nå også er gårdsmalteri og skal bruke tradisjonshumle i noen ølene sine.

Northern & Co er konkurs, ble det meldt her forleden. Dermed er det siste bryggeriet i Norbrew-systemet også konkurs. Bryggeriet ble opprinnelig holdt utenfor konkursen, ettersom det ble solgt ut i forkant – men gjennom en eller annen prosess endte det tilbake under Steinar Knutsens kontroll, en sentral mann i Norbrew. Imidlertid har Northern gått inn i etslags samarbeid med selskapet Feddie Destillery, som ser ut til å skulle drive destilleridelen. Funfact: til Feddie gjenbrukte de selskapet som ble startet som Nordlandsbryggeriet og som en stund het Bodø Aktiebryggeri og som skulle starte et bryggeri i Bodø. Bryggeridelen har formodentlig forblitt i selskapet Northern &: Co. For halvannen måned siden inngikk de to selskapene en meldepliktig avtale, som jeg antar må ha noe å gjøre med at de faktisk bruker det samme bryggverket og holder til i det samme bygget. Northern &: Co har såvidt jeg vet ikke hatt reell drift de siste årene, og driften ble visst avsluttet så plutselig at man knapt rakk å tømme og rengjøre tanker og slikt.

Arendals Bryggeri leverer 2018-regnskapet. Den gode nyheten er at inntekten økte fra 42,5 mill til 52,5 mill i 2018, men dessverre øker kostnadene fra 46,1 mill til 59,4 mill. Bryggeriet går derfor fra et driftsunderskudd på 3,66 mill i 2017 til ett på 6,84 mill i 2018. Ser vi på nedbrytingen av kostnadene, øker varekostnad proporsjonalt med inntektøkningen, og lønnskostnadene øker prosentvis mindre. Derimot øker den litt ugjennomtrengelige posten «andre kostnader» fra 10,0 mill til 15,1 mill. Men det er mulig at noe av dette relaterer ser til oppstarten av De Tvende, som er mikrobryggeriet som de også driver. Arendal Bryggeri har godt med gjeld, 52,9 mill i langsiktig gjeld og 18,2 mill i kortsiktig gjeld. Det meste av den langsiktige gjelda – 50,7 mill – er imidlertid konserngjeld til Bryggeriforvaltning, som har en balansesum på 81,2 mill og 44,0 mill i gjeld til finansinstitusjoner. Imidlertid, Bryggeriforvaltning er 51% eid av Otterlei Group, som har greit med penger. Med andre ord står det ikke på midlene, bare på viljen. Og viljen er tydeligvis der, for Bryggeriforvaltning har økt lånet sitt til Bryggeriet fra 37,9 mill i ved utgangen av 2017 til 50,7 mill ved inngangen til 2019. Og det er bra de har god vilje, for bryggeriet har 10,6 mill i kundefordringer og 4,04 mill i ferdigvarer. Det burde vel bety at ca tredjedelen av årsproduksjonen ennå ikke er betalt for. På bankkonto stod det 1,34 mill ved årets start, mens man skyldte offentlige avgifter for 8,29 mill. Normalt ville vel dette vært en varsellampe, men det kan skyldes periodisering, og dessuten mistenker jeg at eierne sørger for at bryggeriet er betalingsdyktige.

Arendals og Norbrew. Og siden vi nettopp nevnte Norbrew og Arendals så kan det nevnes at Arendals bryggeri taper endel på Norbrew-konkursene. De er oppført i kreditorlistene med 1.34 mill i krav til boet etter Norbrew og 222 tusen tusen i krav til boet etter Voss Fellesbryggeri. Også Sleeping Village Brewing taper, om enn mye mindre, de har et krav på 9580 til boet etter Oslo og Akershus Bryggeri, dvs Siste Sang.

Nøisom Bryggeri har nylig fått registrert «Tundra» som varemerke. Jeg aner ikke hva slags produkt dette er, men i søknaden sin er oppgitt «tonic», og siden NICE-klasse 32 gjelder kun øl og mineralvann, så mistenker jeg at de tenker på å lage mineralvann. Bryggeriet har ikke registrert andre varemerker, annet enn bryggerinavnet sitt – selv om de har inne en søknad om «Bifrost», som også er beskrevet som varetype tonic.

Anuga 2019 er visst den nye Grüne Woche, eller noe slikt. I hvert fall stiller en rekke norske bryggerier opp i en av verdens største matmesser, som går av stabelen i Köln i starten av oktober med 7400 utstillere. Av norske bryggerier finner vi Stolt, Berentsen, Lofotpils, Mack og Svalbard Bryggeri. Vi har sett i et tidligere innlegg at det står moderat til med norsk øleksport, og kanskje de klarer å snu dette med et slikt fremstøt.

Klokk & Cos 2018-regnskap har kommet. De øker salgsinntekt fra 2,83 mill til 3,86 mill, men kostnadene øker også, og især lønnskostnad øker forholdsmessig mer, fra 1,93 mill til 2,75 mill, og det gir et driftsunderskudd på 392 tusen. Klokk har lite langsiktig gjeld, hvorav ingenting er ekstern gjeld. Den kortsiktige gjelden balanseres av penger på konto. Sånn sett står bryggeriet i en god posisjon … skjønt er man et bryggeri når man ikke har et bryggverk? Klokk ser ut til å få brygget ølet sitt hos Arendals. Det er ikke det dummeste stedet å få brygget sitt øl, for de har stålkontroll på kvaliteten, hvilket er tvingende nødvendig når man brygger for andre. Dermed blir Klokk & Co mer en salgsorganisasjon for en merkevare enn det er en bryggeribedrift. Det er interessant å se at det kanskje er enklere og mer økonomisk givende å være bryggeri om man ikke har et bryggverk å skulle konsentere seg om. Skjønt de har et lite pilotsystem for uttesting av oppskrifter, hvilket er mer enn mange andre har. Forøvrig har Klokk & Co også skaffet seg bevilling for import, men jeg vet ikke om de har tatt den i bruk ennå.

Inderøy gårdsbryggeri har startet malteri kan vi lese i Trønder-Avisa (paywall). Bryggeriet har vært startet og drevet av Steinar Kvam og ligger på slektsgården, som drives av broren Per Morten, som nå også er involvert i bryggeridriften slik jeg forstår det. Per Morten har vært på maltingskurs på NMBU og de har bygget et eget malteri på gården. I tillegg har de plantet humle og kommer med et 100% gårdsøl som heter «Gåppålur», som er dialekt for en luring eller skøyer. Ølet de brygger nå er med malt fra 2017 og humle fra i fjorårets høst. Humla er en gammel gårdshumle fra Inderøy. Dessuten lager de sider, også det fra epler som vokser på gården.

Hunsfos vant bronse. For en tid tilbake meldte vi at Hunsfos Bryggeri sendte inn bidrag til London Beer Competition, og da er det vel bare rett og rimelig at vi forteller hvordan det gikk. De fikk bronse med 75 poeng for juleølet Direktørens Jul i kategorien Dark British Beer. Bedømmingen er slik at alle mellom 65 og 75 poeng får bronse. Det er faktisk ikke noen liten bragt, for i denne kategorien var det ett bryggeri over, Monty's Dark Secret fra Montys Brewery. Og under dem på lista kom Cream Stout St. Peter's Brewery med 73 poeng. Gratulerer.

Grans Bryggeri har levert 2018-regnskapet, og det er riktig så vakre tall. Inntektene øker fra 198 mill til 230 mill, kostnadene øker ikke tilsvarende mye, så driftsoverskuddet går fra 26,5 mill i 2017 til 30,9 mill i 2018. Bryggeriet har 105 mill på bankbok, mens alle gjeldspostene summerer til 112 mill – som i hovedsak er leverandørgjeld og offentlige avgifter. Det er temmelig pent. Og dette er etter at de har investert betydelige beløp i fjor. De har kassakreditt, men brukte den ikke i 2018. Note 3 i regnskapet viser at tross så stor produksjon, hadde de ved årsskiftet bare 11,0 mill i råvarer, 6,42 mill i ferdigvarer og 1,16 mill i varer under bearbeiding – og det tenker jeg er temmelig just-in-time. De har 33,8 mill utestående i kundefordringer, men det er vel stort sett til bestevennen Rema, som også eier 50% av Grans. Dessuten er utestående kundefordringer betydelig ned fra tilsvarende tall ifra 2017. Pent regnskap!

Lindesnes Brygghus leverer røde tall, med en salgsinntekt som går fra 1,82 mill i 2017 til 1,09 i 2018. Kostnadene synker også, men klarer ikke å holde følge, spesielt ikke for avskrivninger. Til gjengjeld kuttet man de siste restene av lønn i 2018. Driftsunderskuddet økte fra 69,0 tusen i 2017, til 229 tusen i 2018. Egentlig peker de fleste tallene i dette regnskapet på lavere aktivitet, i hvert fall om man ser tallene i sammenheng. Og ser vi videre bakover, hadde bryggeriet en salgsinntekt på 2,20 mill i 2016, 3,08 i 2015 og 3,98 mill i 2014 – som var toppåret og samtidig var det første fulle driftsåret deres. Det må dermed konkluderes med at de hadde en pang-start, men at det meste har gått nedover siden. Jeg synes å huske at de tidlig hadde temmelig bred distribusjon, men med alle de nye aktørene som kom fra 2015 og utover, må det ha vært vanskelig å holde på posisjonen sin i markedet. Dernest mener jeg å huske at det var kvalitetsutfordringer på de flaskene av ølet deres som jeg smakte. Ifølge Avisen Lindesnes (paywall), drives og eies nå bryggeriet av én av de to som startet det, og driften fremover blir på hobbybasis ved siden av en oljejobb i Nordsjøen. Det satses på å komme sterkere tilbake med dette bryggeriet, men i et rolig tempo.

Celis på auksjon. om en ukes tid går Celis Brewery på auksjon i Austin i Texas. De fleste husker vel historien om Pierre Celis, melkemannen som gjenopplivet Wit-bier som ølstil med Hoegaarden-bryggeriet, og som så forlot bryggeriet fordi han ikke ville jenke på kvalitetskravene. Etter Hoegaarden startet han Celis Brewery i Austin, men også derfra dro han for ikke å fire på kvaliteten. For et par år siden startet hans datter og barnebarn opp igjen et Celis Brewery i Austin. Det var så vidt jeg kunne forstå med stor bryggeteknisk suksess, men økonomisk har det ikke gått rundt.

Lysere og lettere er kanskje fellesnevneren for sommerølet. I hvert fall dersom man skal tolke jubelen hos Hansa Borg og Aass, som har fått til salgsvinnere i butikk med en Mango IPA og en meksikansk-inspirert pilsner med mais. Jeg skal ikke være nostalgisk på renhetslovens vegne, men det er litt synd at ikke småbryggeriene kunne få lov til å beholde markedet for sære øl for seg selv. Nesten som et slags reservat. En gang i tiden spiste småbryggeriene andeler av de store bryggerienes salg – andeler som for dem var store og viktige, men som for de store bryggeriene knapt var merkbare. Nå er det heller de store bryggeriene som spiser opp markedet til de små.

Ølsmia har levert sitt 2018-regnskap. De krympet endel etter toppåret som var 2017, der de hadde salgsinntekt på 909 tusen og kostnader på 853 tusen, og dermed et driftsoverskudd på 56 tusen. I 2018 sank dette til 473 tusen i inntekter og 497 tusen i kostnader, og dermed gikk de med et lite underskudd på 23 tusen. De har lite langsiktig gjeld, og bankkontoen deres ved årets start dekket nesten både kortsiktig og langsiktig gjeld. Det er ikke tatt ut lønn. Sålenge man kan og vil drive dette på dugnad, så burde det gå rundt, siden de ikke har noen bank som skal ha avdrag.

Trondhjem Mikrobryggeri har søkt på varemerket «Trondheims Pils». Og snodig nok er det korrekt at staveformene heim/hjem divergerer på bryggerinavn og varemerke. Jeg tipper at de har fått kalde føtter som følge av at E. C. Dahls Pils har fått ørlite men temmelig signifikant endret design. Tidligere stod det E. C. Dahls med store bokstaver og Trondheim under med små. Nå har disse to byttet plass på boksene, slik at «Trondheim» og «pils» er de to mest prominente ordene. Trondhjem Mikrobryggeri har hatt sin Trondhjemspils siden de startet for litt over tyve år siden, så dette kan bli morsom å følge med på. Jeg tror ikke de får rett på navnet, fordi det er et stedsnavn + øltype.

Redusert alkoholavgift. Ved nyttår ble det introdusert spesielle regler, der små bryggerier fikk rabattert alkoholavgift på mellom 20% og 5% på de første 200.000 litrene de brygget. Nå er det på tale å utvide ordningen til å gjelde andre produsenter av alkoholholdig drikke, som mjøderier og siderier.

Tags: , , , , , , , , , , , , , , , .
©2019 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 

Thoresen doubles down

Henning Thorsen kommer snart på banen med nytt opplegg. Sist forsøkte han å få investorer til Norsk Øl, gjennom Folkeinvest, men dette ble strandet da Finanstilsynet stoppet Folkeinvest. Denne gangen tenker han enda større: ikke bare vil han ha investorer til bryggeriet, han planlegger å starte en egen crowd-funding-platform som skal gjøre det.

Man skal ikke beskylde Henning Thoresen for å tenke smålåtent. Han har alltid noen nye planer på beddingen. Sist vi hørte om ham, var på senvinteren, da bryggeriselskapet Norsk Øl fikk varsel om tvangsoppløsning fordi 2017-regnskapet var uteblitt, og samtidig fordi det ikke var kommet ny revisor på plass etter at den gamle hadde trukket seg i november. Det er forøvrig fremdeles status, siden denne prosessen godt kan ta et halvår eller så.

Før nyttår var Thoresen på jakt etter investorer til Norsk Øl, men han ble temmelig uforskyldt fanget av at crowd-funding-selskapet – Folkeinvest – fikk pålegg av Finanstilsynet om å stoppe virksomheten. Nå er imidlertid Folkeinvest tilbake igjen, så da kommer kanskje Norsk Øl aksjen ut så vi kan fylle sparepengene våre på Thoresens bryggerivyer?

Vel, nei. Det er nok ikke så ukomplisert. Det viser seg nemlig at Thoresen har skiftet navn på et av de andre selskapene sine, det som startet som Norway Jazz Brewery, og senere har hett Norwegian Beer Company, Nordic Breweries, og Norwegian Beer Holding (alt sammen på under 18 måneder). Selskapet heter nå nemlig Folkeaksjen, og har som nytt formål å skulle selge og kjøpe aksjer og legge tilrette for selskaper. Han har med andre ord gått fra å lete etter finansiering til bryggeridrømmen sin, til å starte et selskap som skal finne finne finansiering til gründere og hjelpe dem i gang. Det må vel sies å være et godt eksempel på det amerikanerne kaller «to double down»

Folkeaksjen? Da jeg snublet over navnet, tenkte jeg på Thoresen med en gang. Navnet ble brukt for en tyve års tid siden, dengang alle nordmenn skulle bli småaksjeeiere i Statoil og Telenor, men ordet var i praksis gått ut av bruk i dag. Men Thoresen har brukt det med jevne mellomrom, for det treffer veldig sentralt i en idé som Thoresen lenge har styrt i retning av: Starte noe som mange har et nært og emosjonelt forhold til, og så selge mange små og mellomstore andeler. Vi kjenner jo bryggeri-eventyrene hans, men i tillegg forsøkte han seg på musikkfestivalen Norwegian Wood, som ble avlyst og endte med krangling om regninger. Og så det var noe salg av Nordmarka-genseren som jeg ikke tror det ble så mye av. Går vi bakover, finner vi ham knyttet til Manglerud Star og supportereffekter, og før det enslags vin-bank i Bordeaux for rikinger. Fellesnevneren er at det er varer som man av emosjonelle eller prestisjemessige grunner kan ta en premium pris for. Så langt er ikke idéene dårlige … men gjennomføringsgraden er ikke imponerende.

Dersom vi kun ser på bryggeriene, så er det vel bare ett som kan sies å være en vellykket: Sagene, der han etter sigende ikke lengre er med. To Tårn kjøpte han opp etter konkursen for halvannet år siden, men det har ikke skjedd noe der. Kødn Bryggeri ble det aldri noe av. Norway Jazz endte som ubetalte regninger hos leiebryggeriet, og selskapet er nå altså blitt til Folkeaksjen AS. Jæren Bryggeri ble tvangsoppløst, selv om tanken trolig materialiserte seg som Rygr, men eid av andre. De mange Aktiebryggeriene han registrerte så vi aldri sett noe til. Med O. F. Halds bryggeri ble han kjøpt ut av Rema for flere millioner, så en slags suksess var det, selv om bryggeriet gikk mot styrt avvikling nå i vår. Fellesnevneren her er at Thoresen har mange idéer, men at han er avhengig av andre for at det skal kunne realiseres.

Så tilbake til Folkeaksjen AS, som er heleid av Thoresen – dersom hva som er meldt til Brønnøysund fremdeles er korrekt. De har en webside på folkeaksjen.no som er stort sett tom, men det ligger en webportal under folkeaksjen-no.webnode.com, som trolig er denne webportalen under opparbeiding. Eventyrlystne som ønsker å gå i kompaniskap med Thoresen kan sjekke ut utlysningen til Chief Financial Officer (CFO) som ligger på sidene deres, skjønt søknadsfristen gikk ut for to måneder siden. Det er her vi finner den mest konkrete beskrivelsen av tanken bak Folkeaksjen. For å sitere, så skal de være «et investeringsselskap som i runde én skal investere i norske oppstartsselskaper, og i runde to, selge hele eller deler av sine aksjer ut til det norske folk som Folkeaksjer. Dette når selskapene vi har investert i er levedyktige og kan stå på egne ben.» Dette har vel også vært hvordan han har gjort det ifm Sagene og O. F. Halds Bryggeri. Er det dumt av Thoresen å søke kompaniskap? Nei, for selv om han har et imponerende grep om pressen, så sitter jeg med inntrykk av at prosjektstyring og administrasjon ikke er hans sterkeste sider.

Jeg må tilstå at Thoresen ikke er lett å forstå seg på. To dager etter at bryggeriselskapet hans skiftet navn og formål til å jobbe med crowdsourcing til grundere, så søkte han om varemerket «PURE MAGIC» for øl og mineralvann og øvrige alkoholholdige drikker. Senere har han søkt om «KONGETINN». Tidligere søkte han om «SNOWSTAR» som et varemerke innfor bevertning, finansielle tjenester og sportstøy. Mens selskapet fremdeles het Norwegian Beer Holding søkte han om «MAGIC WATER». Det er veldig vanskelig å se den overordede planen her …

Og mens vi er inne på Thoresens varemerker. Med enkelmannsforetaket sitt søkte han om «DALIDA» men betalte ikke. Nylig har han søkt på «CITYBUZZ», men her har ikke fakturaen forfalt ennå. Han søkte også på «FOLKEAKSJEN» i mars i fjor, men glemte å svare på innvendingene som Patentstyret hadde. Da han søkte igjen fra det selskapet som i mellomtiden heter Folkeaksjen, glemte han å betale gebyret.

Jeg antar at med fokuset på selskapet Folkeaksjen kan vi regne med at bryggerifinansieringen i Norsk Øl vil bli kanalisert den veien. Jeg sliter med helt å tro på at dette går bra. Til bloggen fortalte Thoresen allerede i våres at både revisor og regnskap er på plass, det er bare ikke meldt inn til Brønnøysund av taktiske grunner. Problemet er at selv om dette skulle være sant, så kan man allikevel ikke holde på slik når man skal ut og hente investorer. Det er essensielt med innsyn i det selskapet man investeringer i, og at man har visshet om at regnskapet der er ryddig og forutsigbart.

... dessverre er innsyn, ryddig og forutsigbart ikke det første som som slår meg når jeg tenker på Thoresens selskaper.

Tags: , .
©2019 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 

2019-06-29

Eksportdrømmen som brast

Da mikrobryggeritrenden brått snudde rundt jul 2017, begynte mange bryggerier å se seg om etter alternative markeder. Det mest forlokkende var eksportmarkedet. Det var umettelig stort. Det var uten norske skatter og avgifter. Der gjaldt ikke norske reklameregler. Men var egentlig gresset så mye grønnere på den andre siden av grensa?

Jeg har tidligere skrevet om norsk øleksport, og vist tall fra 1937 frem til 1983. Jeg har også skrevet om opphavet til lys og mørk eksportøl og om det politiske spillet rundt eksportølet. Hovedkonklusjonene der var at norsk øleksport etter krigen startet som en slags dekkoperasjon for å få lov å brygge sterkøl, og at øleksport er en volatil geskjeft, preget av raske oppganger og nedganger i volum, men med få platåer.

Statistikken som er tilgjengelig på websidene til SSB strekker seg tilbake til 1988, og dette er de samme tallene som drikkeglede.no bruker, bortsett fra at SSB har tall brutt ned på skatteklasser. Tallene dekker ikke tax-free-salg – men jeg tipper at de fleste som kjøper øl på tax-free er nordmenn på hjemtur, og det blir litt fiktivt som eksport.

Jeg skal komme tilbake til mer generelle eksporttall senere, for det er mye interessant å lese ut av dem, men her og nå tenkte jeg å fokusere på øleksporten fra 2013 og frem til idag, for å se hvilken vei det går med norsk øleksport. De tykke linjene er løpende snitt over de foregående 12 månedene.

For det første, eksporten har økt kraftig de siste årene for butikkøl og sterkøl, og det er gledelig. Vi ser også at eksporten av alkoholfritt og klasse B er svært lav, og det er vel ikke så uventet. Det er litt mer interessant at vi har en såpass stabil eksport av lettøl, selv om den er svakt synkende.

De to mest prominente grafene er naturlig nok for klasse D og sterkøl. Vi ser imidlertid at klasse D har et knekkpunkt rundt jul 2018, mens sterkøl har en utflating på samme tidspunkt. Er eksportdrømmen i ferd med å slå revers? Det er flere mulige alternative forklaringer, og bare tiden fremover vil vise hva som er greia her.

  • Ufullstendige tall. For det første er denne statistikken slik at de siste ca fire månedene har midlertidige tall som kan bli oppdatert senere. Jeg tror ikke endringene er så store, men dersom det blir endringer, er det trolig i retning av mindre avvik for 2019. Jeg har egentlig ikke så stor tiltro til denne forklaringen.

  • Panikkdumping. Vi vet fra presseoppslag at Nøgne Ø dumpet betydelige mengder øl på eksportmarkedet. De gjorde trolig dette for å cash'e inn litt på øl som ellers ikke solgte Det er mulig at andre bryggerier har gjort tilsvarende. Når vi ser på eksporttallene, så eksploderer de utover sommeren, og faller som en stein idet vi passerer nyttår. Det er minst to forklaringsmodeller her: 1) at man mettet eksportmarkedet med billig, norsk øl og at det trengtes litt tid for få å drukket unna og 2) at «alle» dumpet varer til eksport, slik at på nyåret falt eksporten til det reelle, bærekraftige nivået. Jeg tviler litt på den første forklaringen, for eksport er ikke ett marked, men segmentert i ulike land og regioner, og en dumping av varer går trolig bare til ett slikt geografisk segment. Den andre forklaringen sier at vi ville sett en jevn, men noe lavere vekt om vi kunne skrelt bort dumpingen av billig øl i andre halvår av 2018.

  • Ringnes. Det vises ikke på denne grafen, men minst ett bryggeri har tidvist eksportert digre mengder med øl – og tankene mine dras uvegerlig mot Ringnes. Når det skjer, overdøver det fullstendig de andre og skaper uintuitive artefekter i statistikken. Imidlertid, det ser ut til å ha blitt gjort siste gang i 2012. Når det skjer, gir det en kortvarig men kjempediger topp. Det virker ikke som det er hva som skjer her.

Med mindre disse grunnene kan klare nedgangen, så er det nærliggende å tolke det som at eksporten er på vei nedover. Det er lett å tenke på eksportmarkedet som en «fall-back» i dårlige tider, men jeg tror det er en forfeilet forståelse av markedet. Det er heller en bonus i gode tider. Det er flere grunner til at eksport er vanskelig, og spesielt vanskelig i dårlige tider.

  • Merkevarelojalitet. For det første er eksportmarkedene langt mindre varemerketro enn lokalmarkedet. Eksportvarer er litt eksotiske, men koster mye arbeid å opparbeide seg en sterk merkevare på eksport.

  • Langsiktig fokus. Eksportarbeid er langsiktig arbeid. Her kan ølbransjen lære litt av lakseoppdrett. Du må kunne språket, du må forstå kulturen, du må ha sterke lokale samarbeidspartnere, og du må gidde å reise dit og vise ansiktet ditt og bygge forretningsforbindelser. I en bransje der mange ikke kan ta ut lønn, er dette nærmest uoverstigelige hindre for å skape en god eksportorganiasjon. Det nytter ikke å sitte på bryggeriet sitt og vente på mail eller telefon.

  • Standard- eller spesialøl. Norge er et høykostland, og brygging er arbeidsintensivt for småskalaprodusentene, siden man brygger i relativt små batcher i et bryggeri som sjelden er helautomatisert. Vi har problemer med å konkurrere med andre på lønn. Dermed er nok spesialølmarkedet mer lukrativt enn standard-øl-markedet. Problemet er at selv om det kan være høyere marginer på spesialølet, så ligger de store volumene i standardølet.

  • Butikk- eller sterkøl. Det beste ølet er som en tommelfingerregel litt over 4,7%, men mange norske bryggere tvinges til å fokusere på 4,7%. Dermed er de litt handicapet når de skal ut på det internasjonale markedet og levere sterkøl, siden de i hovedsak brygger butikkstyrke for hjemmemarkedet.

  • Kvaliteten. Det nytter ikke å eksportere dårlig øl, for da kommer det ikke nye bestillinger. Litt for mange norske småbryggerier selger øl av variabel kvalitet, og kvaliteten blir ikke bedre av at logistikken blir enda mer langstrakt.

Vi ser fra grafen at det var et platå rundt 2016, i hvert fall for butikkøl. Dette var i en periode da det gikk bra for bryggeriene og mange nye småbryggerier var i ferd med å starte opp. Kanskje prioriterte norske småbryggerier hjemmemarkedet dette året, fremfor å eksportere? Det er skummelt å ta øynene bort fra et eksportmarked.

Blir det øleksporten som redder småbryggeriene? For å være brutalt ærlig: Jeg tror ikke det. Men la meg ile til og moderere meg: Noen få av de største småbryggeriene kan nok ha kontakter og ressurser til å bygge opp og vedlikeholde en eksportvirksomhet, men for de fleste er dette langt utenfor rekkevidde.

Eksport handler ikke bare om å sende varer ut av landet, det handler kanskje enda mer om å dyrke frem en forbindelse med en importør i andre enden – en som kan ta imot og arbeide inn ølet som eksporteres. Varemerkebygging blir nemlig ikke enklere ved at markedet er fjerntliggende. Jeg tror vi kommer til å se både vinnere og tapere blant norske bryggerier på eksportmarkedet i fremtiden.

Forøvrig takk til Gustav Foseid som pekte meg i riktig retning med hensyn til dataene på SSB.

Tags: , .
©2019 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 

2019-06-27

Hansa Borg-regnskapene

Regnskapene er kommet fra Hansa Borg, og samtidig med dem kom også regnskapene til Nøgne Ø og Austmann. Er ting så ille stilt hos Hansa Borg som vi har mistenkt. Kortversjonen: Nei – men mikrobryggeriene til Hansa leverer solide underskudd.

Daglig leder i Hansa Borg gjennom mange år gikk av i fjor vår, og da tenkte jeg mitt. Men regnskapet deres ser faktisk ikke så ille ut sammenlignet med 2017. Salgsinntekter har økt fra 2,37 milliarder til 2,55 milliarder, hvorav 1,54 milliarder er alkoholavgifter. Dette er kanskje den aller beste indikatoren på produksjonsvolum, og er opp fra 1,41 milliarder i 2017. Kostnadene har også økt, med varekostnad som det som har økt mest, fra 385 mill til 430 mill. Driftsoverskuddet har gått fra 63,4 mill til 67,3 mill. Selv om det ikke er noe stort byks fremover, så har det jo gått riktig vei i alle ledd. Imidlertid er utfordringen at i 2016 og 2015 var driftsoverskuddet 126 mill og 114 mill – og vi må helt tilbake til 2011 for å finne et år som er dårligere enn de to siste. Hansa Borg hadde fem feite år 2012-2016, med toppår i 2014, og 2018 klarte ikke å klatre tilbake til dette platået. Vi kan også legge merke til Remas bestevennstrategi ble annonsert i januar 2017, så de dårlige årene sammenfaller med dette.

Nøgne Ø har et ganske annerledes regnskap enn Hansa Borg. Bryggeriets inntekter sank fra 50,3 mill i 2017 til 30,4 mill i 2018. Det er en nedgang på ca 40%. Ouch! Men salgsinntekt er ikke det samme som produksjonsvolum. Bildet blir litt mindre dystert om vi ser på varekostnad, som har falt fra 17,5 mill i 2017 til 12,9 mill i fjor, et fall på 26%. Tidligere har jeg sitert et tall som Agderposten publiserte i januar, der produksjonsvolumet for 2018 var oppgitt til 1,0 mill liter, men Sverre Orm Øverland forteller til bloggen at det korrekte tallet er i underkant av 900 tusen liter. Dermed var produksjonen i 2018 ned 25%.

Men er ikke dette bare enda et utslag av at 2018 var et elendig år for småbryggeriene, og at Nøgne Ø hadde uflaks og dårlig timing? Det er sant at «alle» hadde et dårlig år i 2018, men Nøgne Ø hadde solid produksjonsnedgang og brutalt krympende i overskudd både i 2017 og 2016 – som var bra år for bransjen. Sånn sett virker problemene mer som en fortsettelse og forsterking av en trend som er spesifikk for Nøgne Ø enn at bryggeriet uforskyldt ble sugd inn i en dårlig konjunktur som rammet «alle».

Bryggeriet skriver i årsberetningen at bryggeriet «valgte å destruere store deler av av varelageret vårt i 2018, som igjen utgjør en vesentlig del av det negative årsresultatet i 2018 på 5.718.318 NOK.» I note 5 i regnskapet - «nedskrivning for ukurante varer» - er det ført 786.751, men dette er ikke veldig forskjellig fra tilsvarende post på 771.846 i 2017, så det virker ikke som man har destruert en uvanlig stor andel av produksjonen. I snitt har nedskrivningene av ukurante varer holdt seg på dette nivået siden 2014. Samme sted listes det at lageret av ferdigvarer har sunket fra 4,27 mill kroner til 3,32 mill fra starten til slutten av 2018. Det er heller ikke noen oppsiktsvekkende stor reduksjon, selv om det er lenge siden beholdningen av ferdigvarer har vært så liten.

Dagens Næringsliv har omtalt dette regnskapet, og de var vel først ute med nyheten. De skriver at «160.000 liter øl ble destruert eller dumpet utenlands for å få redusert et altfor stort varelager.» Jeg tipper at det viktigste ordet i den setningen er «eller». Dumping av ellers usalgbart øl til utenlandsmarkedet vil forklare hvorfor salgsinntektene faller så mye mer enn varekostnadene. Det er verd å merke seg at en rekke andre aviser har plukket opp denne historien, men har vinklet den som at bryggeriet har destruert 160.000 liter øl. Det tror jeg bygger misforståelser og spissing av overskrifter, for jeg oppfatter «dumpet» som billigsalg til eksportmarkedet, ikke som dumpet i sluket. Overfor bloggen er Øverland tydelig på at en betydelig andel av lagertømmingen har skjedd gjennom slikt billigsalg til utlandet.

Er det ikke bedre å få varene ut, om enn til null eller svakt negativ fortjeneste, enn å brenne inne med noe som tross alt er ferskvare? Joda, men tanken på å dumpe varelageret på eksportmarkedet gir ingen god magefølelse. Det er jo som regel en grunn til at man ikke får solgt det på hjemmemarkedet. Selv om dumping på eksportmarkedet kan dempe tapet, så kan det også kanibalisere ens gode navn og rykte. Mitt inntrykk er at eksportmarkedet har enda lavere merkelojalitet enn hjemmemarkedet, og at det tillates mindre slingringsmonn der enn hjemme.

Det er to marer som har ridd norsk håndverksølbransje de siste årene. Det ene er teknisk dårlig kvalitet. Selv om det slett ikke har rammet alle bryggeriene, så har du ikke kunnet forvente at en vilkårlig flaske med norsk mikrobryggeriøl var teknisk feilfri. I starten trodde visst mange øldrikkere at det skulle være sånn – med oksidering og lett infisering. Etterhvert har det lagt en demper på eksperimenteringsviljen blant ølkjøperne. Selv om Nøgne Ø har hatt kontroll på kvaliteten, så har de nok blitt rammet av syndromet der et tilfeldig øl man aldri har smakt før i snitt smaker endel dårligere enn et øl du tidligere har smakt på og vært fornøyd med.

Bransjens andre mare er Nøgne Ø langt mer delaktig skyldig i: en kreativitet som grenser opp mot det uproduktive. Når man kombinerer utradisjonelle ingredienser, så leker man med ild. Det er sikkert spennende, og resultatet blir alltid interessant. Tidvis går det til og med kjempebra. Men det er ytterst få personer som klarer å koble sammen utradisjonelle råvarer og på første forsøk treffe noe som smaker godt. De som klarer det er stjernekokk-materiale. Dette blir ikke noe lettere for et bryggeri, for det skjer mye med råvarenes smak gjennom koking, gjæring og modning. Det er to nøkler til å gjøre dette rett: du må ha stålkontroll på å kombinere smaker, og du bør repetere 4-5 ganger eller mer før oppskriften er rett justert.

Det virker som Nøgne Ø lot kreativiteten få utfolde seg temmelig fritt etter at Kjetil Jikiun sluttet, for han hadde som Head Brewer lagt en demper på den mest eksperimentelle kreativiteten. Det ble mange sære øl av det, men det var vel ikke alt som ble like godt mottatt. Man treffer jo alltids blink med avsagd hagle, men det er et dyrt alternativ til målrettet sikting. Sånn sett er det forståelig når Øverland forteller til DN at enkelte av de 50 lanseringene i 2018 kanskje bare solgte 25% av produksjonsvolumet. Her må vi også ha i mente at det er betydelig strukturell friksjon i øldistribusjonen i Norge for nyankomne øl: de fleste pubene vil bare ha et greit utvalg uten så mye styr, polhyllene er et trangt nåløye og som regel bare et fata morgana, og i dagligvare ligger nærmest all makt hos kjedene.

Øverland har imidlertid tatt robuste grep, og har på under halvannet år ifølge årsberetningen redusert bemanningen fra 23,5 årsverk ned til 11,5 – det er i overkant av en halvering. Regnskapsposten «andre driftsutgifter» har også blitt redusert fra 12,9 til 7,82 mill, en reduksjon på nesten 40%. Det er lett å forestille seg at et slikt spareprogram må slite på organisasjonen. På den andre siden er det kanskje bedre å ta hele hestekuren i én omgang, enn å dra det utover i tid over?

Øverland vil helst snakke om hvor godt det går nå i 2019, enn hvordan det gikk i 2018. Det kan man forstå. Og det lyder fint når han tapetserer bryggeriets fremtid med optimistiske nyheter og gode vartegn på at tidene har snudd. På den andre siden skal vi ikke glemme at det også nærmest er jobbeskrivelsen hans i denne situasjonen. Ennå vet vi kanskje ikke hvordan dumpingen av ukurante varer på eksportmarkedet vil slå ut. Dernest er det alltid spennende å se om man får med all nøkkelkompetanse når man nedbemanner. Sikkert er det i hvert all at det blir interessant å følge med Nøgne Ø og ølene deres.

Også det tredje bryggeriet i Hansa Borg-familien går med underskudd. Teknisk sett er ikke Austmann en del av Hansa-Borg-konsernet, ettersom Hansa Borg kun eier 50%, men bortsett fra dette må de vel regnes som familiemedlem. Bryggeriet går fra et overskudd på 993 tusen i 2017 til et driftsunderskudd på 4,36 mill i 2018. Det er stort, men samtidig kjøpte man nytt og større bryggverk, man flyttet til nye lokaler, og man åpnet et taproom. Det er tre ting på en gang, og det er uunngåelig at ikke det vises på regnskapet. Det som er interessant fremover er hvordan det hele stabiliserer seg.

Varekost har gått fra 7,94 mill til 6,99 mill, men det er ikke gitt at det betyr at de har redusert produksjonen, for særavgifter til Staten har gått opp fra 1,40 mill til 1,97 mill. Gitt at det er omtrent samme fordeling over ulike alkoholstyrker, så betyr det en betydelig økning i volum. At varekostnaden samtidig har gått ned kan kanskje forklares med en bedre ressursutnyttelse – kanskje en nytteeffekt av nytt og mer moderne bryggverk? Sånn sett er det mye positivt i regnskapet fra Austmann.

Tags: , , .
©2019 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 

2019-06-21

Smånyheter uke 25/2019

Det har vært noen travle uker som har spist opp tiden, men her kommer en rask oppsummering, og så håper jeg å komme inn i en stabil, ukentlig rytme nå når ting roer seg i sommerferien. Gjennomgangstema her er vel at småbryggeriene fremdeles sliter, og at enkelte kaster inn håndkledet. Likevel er det noen få som utvider eller starter opp.

Grønland bryggeri har fått statlig tilvirkningsbevilling fra 23. mai. Dette er det nye driftsselskapet til brewpuben Siste Sang som gikk konkurs under driftsselskapet Oslo og Akershus bryggeri. Brewpuben gjenåpnet visstnok 17. juni. Grønland Bryggeri er eid av G27 Investor AS, som via noen mellomledd er eid 50/50 av Geir Hjorth og Stig-Rune Steiro, som begge to var sentrale i det imploderte Norbrew. Det kan legges til at Grønland Bryggeri har «bryggeri og destilleri» i sitt vedtektsfestede formål, og bevillingen deres går da helt opp til 60% abv. Selskapet har forøvrig allerede rukket å levere årsregnskap for 2018. Norbrew-tradisjonen med solide lønninger ser ut til å fortsette, for tross en driftsperiode på bare 57 dager etter etableringen 11. november 2018 klarte de å ha lønnskostnader på 310.000, såvidt jeg forstår på en person. En interessant note i regnskapet er at selv om det ikke fremkommer noe eierskap, så er det satt opp 120.000 i langsiktig gjeld til AKK Invest AS, som er investeringsselskapet til Anne-Kristi Koppang. Hun har slått seg opp på restauranter i Oslo, og hun har de siste årene klart å investere seg inn i både Norbrew-systemet og Henning Thoresens bryggerivyer.

Kvestad Sideri har fått statlig tilvirkningsbevilling. Dette synes å være et familieforetak i Nå ved Sørfjorden i Hardanger, der sideri-tettheten er betydelig.

E. C. Dahls Bryggeris 2018-regnskap har kommet. Som vi husker var 2017 første fulle driftsår etter ny-åpningen i august 2016 – men 2017 gikk med et driftsunderskudd på 7,21 mill. Dette ble forklart med at bryggeriet og morselskapet hadde gjort noen tabber i prisingen av varer eller tjenester som ble solgt internt i konsernet, eller noe slikt. De har formodentlig ryddet opp i 2018, for der er driftsresultatet 9,27 mill i overskudd. Inntekten går fra 44,7 mill til 62,3 mill., men ser vi på kostnadene har de økt svakt, fra 51,8 mill til 53,0 mill. Siden alle delpostene på kostnader er omtrentlig like eller øker moderat, tipper jeg at økningen i inntektene koker ned til prisingsproblematikken for 2017. Dermed tør vi vel også ane at produksjonen i 2018 var litt mer enn i 2017? Man har 90 mill i langsiktig gjeld, men det er masse driftsmidler og andre verdier til å balansere dette. En post jeg stusser litt ved, er kundefordringer, som har gått fra 1,16 mill ved utgangen av 2017 til 12,3 mill ved utgangen av 2018. Det betyr at de har kundefordringer tilsvarende nesten fjerdedelen av salgsinntekten. Det synes høyt, eller er det kanskje en indikator på en hard konkurranse bryggeriene imellom, og som gir lange betalingsfrister til puber? Nedbetalingen av gjeld er rett nok «bare» 4,49 mill i 2018, men Carlsberg-konsernet har sin egen interne «bank» der penger kan lånes mellom datterselskapene, og E. C. Dahls er oppført med å ha lånt ut 8 mill, likt delt mellom Svytury og HK Yau. Sistnevnte er et ungt Hong Kong-bryggeri med ikonologi som gir litt vibber av Brooklyn.

Rygr Brygghus søker etter «ryddig brygger med ansvar for logistikk og lager», men der endel av oppgavene er å bistå bryggerisjef i produksjonen. Løp og søk på finn.no om du er ute etter en mikrobryggeri-stilling, for det er det ikke flust med slike for tiden.

Det kan bli off-license i Norge. Det er et forslag om forenklinger ute på høring, og tittelen er en drabelig munnfull: Høring om endringer i alkoholloven – Vinmonopolets åpningstid og salg og skjenking i samme lokale i tilknytning til bryggeri. Det er flere endringsforslag som er gruppert sammen her. Det ene er en forskyvning av Vinmonopolutsalgenes åpningstider på lørdager. De fleste polene ligger i kjøpesentre, og det er ingen av dem som åpner kl 0830. Forslaget går ut på å gi polutsalgene nye åpningstider fra 1000 til 1600. Dermed kan FrP vise til at de har forlenget åpningstidene til 1600, mens KrF kan vise til at de har krympet åpningstidene med 30 minutter. Win-win kalles slikt – vel, bortsett fra for de som vaker utenfor tidlig om morgenen for å skulle reparere. Det andre forslaget er å åpne for at små brewpuber kan butikk-selge øl som kunden kan ta med hjem. I Norge har vi til nå hatt et svært strengt skille mellom servering (dvs barer) og salg (dvs butikk). Det blir imidlertid ingen generell åpning for off-license, ettersom dette kun vil gjelde for øl som er brygget på stedet. Dernest blir det trolig krav om at det kun blir mulig for små lokaler, at det blir kommunen som gir bevillingen, og at det blir kun for drikke opp til 4,7%. Så selv om man har åpnet for dette, så har man også skrudd så godt igjen at de færreste faktisk vil få mulighet til å kunne stikke innom sin lokale brewpub for å tappe en growler juleøl i desember.

Gulatings pub i Fredrikstad sliter tydeligvis med å finne den rette franchise-takeren sin. Søknaden som ble lagt ut i februar har kommet ordrett ut igjen på finn.no. Her er det sikkert mulig for noen å forhandle seg frem til en god franchise-avtale, tenker jeg ...

Haugesunds Høvleri & Trælastforlastforretning inkluderte Garasjebryggeriet i 2017 – skjønt det var vel de samme eierne som stod bak begge. Høvleriet har hatt utvidet skjenkebevilling med tillatelse for tilvirkning, men har nå også fått statlig bevilling, som tillater dem å distribuere og å selge flasker over disk utenom egne lokaler. Skjønt jeg fant neppe alle bevillingene deres, for de har både nettsalg på websidene sine, og de er tydeligvis allerede distribuert endel steder.

Bryggeri på 1000 liter til salgs i Vestfold, på finn.no, for 250.000. Jeg er ikke sikker på hvilket bryggeri det er, men det ser ut som det er laget av melketanker, samt at det er hele 9 gjæringstanker annonsert, så det er nok et middels mikrobryggeri, og kanskje ett som har oppgradert, siden det virket som de tenkte å beholde utstyret for flasketapping.

Salgstallene for april var kraftig opp fra 2018, se drikkeglede.no. Noe annet hadde da også vært katastrofalt, siden været var vidunderlig i april, og påska falt så sent at påskeølkjøpene falt i april i stedet for mars. Marstallene var temmelig triste, og det må vi huske når vi ser på apriltallene. Totalt steg ølsalget med 19,2%, mens norskprodusert øl steg med 20,4%. Vil det si innenlands brygging drar fra importen? Nei, vi kan ikke konkludere med det utfra disse tallene, siden Ringnes importerer store og varierende volum med øl. Småskalabryggeriene økte 15,7% utfra BRODs justering for Lervig, og igjen ser vi at småskalabryggeriene gjør det litt dårligere som gruppe enn storskalabryggeriene. For inntil halvannet år siden spiste småskala markedsandeler av storskala, men nå ser det ut som det er omvendt.

Salgstallene for mai kom idag på drikkeglede.no, og de er ikke like gode som apriltallene. Totalt ølsalg synker 5,79%, mens norskbrygget øl synker 9,32% og småskalabryggeriene synker 18,70%. Det er usikkerheter knyttet til fordelingen av importerte kontra norskbryggede Carlsbergøl, men det bortforklarer ikke nedgangen, for økningen i import er på 553.000 liter fra mai 2018 til mai 2019, mens nedgangen i norskbrygget er på knappe 2 mill liter. Fraværet av Lervig i 2019-tallene i forhold til 2018-tallene forklarer heller ikke hele nedgangen for småskalaprodusentene, siden denne nedgangen er på nesten 200.000 liter, som må være mye mer enn hva Lervig selger. Også denne måneden ser vi trenden med at gapet mellom de små og de store blir større, ikke mindre. Dessuten ser vi at eksporten av norsk øl sank med 21,0% – omtrent samme nedgang som vi ser for 2019 akkumulert. Dersom det var øleksport som skulle redde norske småbryggerier, så understøttes det ikke av statistikken.

Lervig leiebrygger i Canada for det amerikanske markedet etter det Stavanger Aftenblad 10. juni kan fortelle. Det er ønsket om ferskest mulig øl som er motivasjonen, ettersom ølet eldes under eksporten over Atlanteren. Lervig har jo tidligere vært i litt over middels intens diskusjon med Polet over samme tema, da de har ment at polets frister og behandling av sterkøl gjorde det vanskelig å selge fersk NEIPA, noe som gjorde at de heller valgte å eksportere ølet enn å selge det på Polet.

Engeløya Håndbryggeris 2018-regnskap er kommet. Dette bryggeriet i Steigen sies å strekke seg tilbake til 2012, selv om selskapet ble opprettet høsten 2016, men har holdt en nokså lav profil. Regnskapet for 2018 viser en salgsinntekt på 296', som er opp fra 99' i 2017, altså en tredobling. Inntektene er litt høyere, men står ikke i forhold til inntektene – og varekostnaden har faktisk sunket fra 2017 til 2018. Det gir et driftsoverskudd på 85'. Imidlertid er det utbetalt under 1000 i lønn. Det er et relativt lite regnskap, med kun 133' i gjeld til kredittinstitusjoner. Sånn sett er ikke dette noe pengemaskin, men utfra regnskapet ser det ut til å gå greit rundt sålenge interessen og iveren er der.

Bryggverket til 7null4 er lagt ut for 3,8 mill på finn.no. Videre forteller bryggeri 7null4 at de faser seg ut av markedet for å fokusere på færre oppgaver, og vil konsentrere seg om servering og arrangementer.

Kongsberg Bryggeri i Opsahlgården ekspanderer kan Laagendalsposten fortelle (paywall). De nye lokalene til dette bryggeriet er i kjelleren på Myntgata 15, som er den gjenværende kjelleren etter at Kongsberg Aktiebryggeri brant ned i 1921 – en ypperlig historikk om dette bryggeriet finnes på 3600.no. Etter at det nåværende bryggeriet ble for lite, har man supplert med kontraktsbrygging. Til avisen estimerer Mikael Rydell en årsproduksjon på 200.000-250.000 liter på det nye bryggverket, mens det gamle bryggverket med en batchstørrelse på 300 liter vil bli beholdt som et pilotbryggeri.

Tags: , , , , , , , , , .
©2019 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 

2019-05-03

Hansa skriver ned

Dagens Næringsliv er en av få aviser som er oppdatert på bryggeribransjen. Sist fredag kunne de melde at Hansa Borg skriver ned verdien av Nøgne Ø med over 30 millioner – det vil si med mer enn halvparten av verdien av aksjeposten sin. Hva skjer!?

For det første, regnskapene for 2018 har ikke kommet i Brønnøysund, hverken for Hansa Borg, Nøgne Ø eller Austmann. Likevel er vi nå i høysesongen for å sluttføre disse regnskapene, og det er trolig i den forbindelse av Hansa Borg har nedskrevet aksjepostene sine. Ifølge DN var det med 32,4 mill på aksjeposten i Nøgne Ø, som de hadde betalt 60 mill for, og med 1,3 mill i Austmann på en aksjepost de hadde betalt 11 mill for.

Rent praktisk har vel dette lite å si. Det endrer ikke aksjepostene eller eierskapet for hverken Hansa Borg eller andre aksjonærer. Men det indikerer at Hansa Borg mener disse bryggeriene er mindre verd enn før. Forsåvidt kan det også være en justering som korrigerer en verdi som har falt over flere år, men som kommer akkumulert nå, slik at justeringen nå virker mer dramatisk.

For Austmann er da heller ikke dette så store justeringen. Daglig leder Jon-Ivar Holmslett forteller at 2018 var et økonomisk dårlig år for dem, men at pilene peker oppover i 2019. Han legger til at flyttingen fra Høvringen til nytt bryggeri på Sluppen nok var medvirkende til resultatet i fjor. Det var ikke så mye bryggestoppen på noen måneder i fjor sommer, for de gikk ikke tom for øl, og det nye bryggeriet hadde nok kapasitet til raskt å bygge opp lagrene igjen. Men en slik flytteprosess spiser mye fokus, og det gjør at det er vanskelig å holde øynene 100% på salg og innovasjon. I tillegg etablerte man et taproom i lokalene. Det er en viktig og nyttig del av bryggeriets virksomhet, men det er også noe som stjeler fokus i etableringsfasen.

For Nøgne Ø lyder DNs overskrift imidlertid endel mer dramatisk. Dersom vi bruker tallene fra avisa, har Hansa Borg en aksjepost på 64% kjøpt til en verdi på 60 mill. Bruker vi disse tallene som verdivurdering på bryggeriet, så betyr det en verdireduksjon for hele Nøgne Ø fra 93,8 mill rundt de tider Hansa kjøpte seg inn, til en verdi på 43,1 mill idag. Det forutsetter at Hansa Borg ikke har skrevet opp verdien i mellomtiden, men det virker ikke slik.

Jeg har tidligere referert til en artikkel i Agderposten 1. februar, der Sverre Orm Øverland, daglig leder i Nøgne Ø, intervjues i forbindelse med at 2018 var et veldig dårlig år for bryggeriet. Der fortelles det at salgsvolumet var på 1,7 mill liter i 2015, at det sank til 1,5 mill liter i 2017, og ytterligere falt til 1,0 mill liter i 2018. Øverland forteller til bloggen at tallene Agderposten har gjengitt ikke er helt korrekte, og han ønsker ikke å si noe salgsvolumet for 2018 før regnskapet er blitt offentlig til sommeren. Jeg har gått over en rekke andre avisartikler og -intervjuer der ledelsen i Nøgne Ø har fortalt om produksjonstall. Tallene er sammenfattet under, og referanser til kildene er gjengitt på slutten. Disse tallene viser at Nøgne Ø økte kontinuerlig frem til og med 2015, og at det etter dette har gått nedover.

Det synes dermed som om problemene strekker seg lengre bakover enn bare 2018. Årene 2015-2017 var generelt et Klondyke for småbryggeriene, og det ville vært å forvente at Nøgne Ø både på grunn av sin størrelse, sin historie og sin markedsposisjon skulle klare å vokse på volum i disse årene.

Selv om ikke 2018-regnskapet er klart, så kan vi se på regnskapene i Brønnøysund fra årene før det. De viser hvordan Nøgne Ø hadde en eventyrlig vekst, med en driftsinntekt på 1,46 mill og et driftsresultat på 294' allerede i 2004, som var to år etter oppstartsåret 2002. Bortsett fra 50' i underskudd på driftsregnskapet i 2005 gikk det rett oppover. Rekordåret var 2015 med en driftsinntekt på 61,1 mill og et driftsoverskudd på 15,1 mill. Det var en solid vekst i driftsoverskuddet på nesten 3 mill fra året før. Nøgne Ø var seddelpressa blant småbryggeriene. Optimismen var da også stor. I april 2014 fortalte Midtgaard til Finansavisen at han trodde produksjonen i løpet av få år ville nå opp i 4 mill liter. Og selv i toppåret 2015 var ambisjonene høyere, om vi skal tolke Tore Nybø som i mars 2015 fortalte DN at man regnet med et salgsvolum det året på opp mot 2 mill liter. Fremtiden var tilsynelatende problemfri og gullkantet.

Så kom 2016, der driftsoverskuddet ble halvert til 7,37 mill, og året etter falt driftsoverskuddet ytterligere til 1,21 mill. Samtidig vokste finanskostnadene, så overskuddet før skatt i 2017 endte på 646'. Selv om vi ennå ikke har sett offisielle tall for økonomien i 2018, er det lett å forestille seg at det ikke er pene tall, dersom tallet 1,0 mill liter fra Agderposten for salgsvolum i 2018 skulle være korrekt.

Hva har skjedd? Det er interessant å bryte ned driftsinntekter og -kostnader over årene, utfra tallene i regnskapene i Brønnøysund. I figuren under er salgsinntektene brutt ned i fire kategorier: varekostnad, lønnskostnader, andre kostnader inkludert finanskostnader og til slutt resultat før skatt, for årene fra 2004 til og med 2017. Disse fire postene summerer til inntektene til bryggeriet, som i all hovedsak er dominert av salgsinntekt på ølet. I tillegg er det lagt over to grafer som viser utviklingen i salgsvolumet. Den røde er hentet fra ulike artikler i pressen. Underveis i arbeidet fikk jeg også tilgang til tilsvarende tall direkte fra Nøgne Ø, og det er vist som grønt. Et mulig salgsvolum på 1,0 mill liter i 2018 er vist med sort stiplet linje. Differansen mellom rødt og grønt kan for eksempel være avrundinger eller hvorvidt eksportvolumet er tatt med eller holdt utenfor.

Fra dette diagrammet ser vi hvordan det er en kraftig vekst med stadig økende overskudd frem mot toppåret 2015. Det går riktignok prosentvis litt saktere på slutten, men eksplosiv vekst kan bare vare en viss stund. Men fra 2015 skjer det noe. Varekost og lønn forblir nærmest konstant, mens overskuddet skrumper raskt inn. Man kan ut fra grafen nesten si at Nøgne Ø nå faller like fort som de engang vokste.

Én forklaringsmodell ville være dersom konkurransen ble hardere og marginene mindre. Imidlertid, tallene fra ulike avisartikler indikerer en annen forklaringsmodell: at det er et fallende salgsvolum som gir svikten i inntekter.

Dersom denne analysen er korrekt, har man ikke klart å redusere hverken varekost eller lønn i takt med produksjonsnedgangen. Inntektene representeres ved hele kolonna i grafen over, mens kostnadene er de blå (=lønn), fiolette (=varekost) og fiolette (=øvrige) delsøylene. Overskuddet før skatt er i gult. Beløp følger skalaen på venstre side, mens volum følger skalaen på høyre side.

Dersom salgsvolumet i 2018 endte på 1 mill liter, så har salgsvolumet fortsatt ned langs den stiplede linja. Det er lett å se at man da er nødt til å gjøre betydelige kostnadskutt for ikke å gå med underskudd. I Agderposten estimerte Øverland underskuddet til 5-10 millioner. Det er i så fall ikke veldig dramatisk, dersom man samtidig klarer å snu skuta økonomisk. Jeg synes det mest interessante her er å se nærmere på hvorfor man endte opp i denne situasjonen.

Både 2016 og 2017 var gode og optimistiske år i mikrobryggeribransjen. Så hvorfor klarte ikke Nøgne Ø å benytte disse «feite årene» til å sluke unna en enda større markedsandel som de kunne leve på når de magre årene i bransjen uvegerlig måtte komme? Hva skjedde? La oss først ekskludere noen forklaringer:

  • Det var storflom i Nidelva i 2015, og da ble bryggeriet grundig oversvømt, men den ser ikke ut til å ha satt dype spor i regnskapet for det året. Dessuten var det en relativt kort hendelse som var mye opp i nyhetene mens det skjedde, men er lite omtalt etterpå.

  • Overgangen til 33cl forpakning var ferdig gjennomført høsten 2017 og var etter hva Øverland selv har uttalt en stor tabbe der de ikke lyttet til forbrukerne. Også Ægir opplevde noe lignende. Rett nok blir enhetsprisen endel billigere, men de øl-nysgjerrige kjøper ikke to flasker med samme øl, da kjøper de heller to ulike øl. Å gå ned i forpakningsstørrelse betyr derfor at man selger flere enheter, men færre antall liter. Denne overgangen kom imidlertid etter at volum og fortjeneste var begynt å synke, så det virker mer som forpakningsendringen var et forsøk på å møte utfordringene. Rett nok gjorde det saken verre, men det var neppe starten på problemene.

  • Bestevennstrategien fra Rema rammet primært Hansa Borg, men det rammet vel også Nøgne Ø, hvis øl er distribuert via Hansas kanaler. Denne Rema-strategien ble annonsert på begynnelsen av 2017, så heller ikke den kan forklare den salgsnedgangen som allerede var i gang – selv om den helt klart kan ha forsterket den.

  • Så var det den interne konflikten. Kjetil Jikiun sluttet to år etter at han hadde tatt initiativet til å trekke Hansa Borg inn på eiersiden i 2013. Det var tydelig at mer skjedde internt enn det som kom ut offentlig. Frem mot sommeren 2015 sprakk det og han sluttet med fynd og klem. Jeg kan forstå at interne konflikter kan være hemmende, men 2015 var jo det beste året og de par-tre årene i forkant var skikkelige vekstår, selv om konflikten da var het. Såvidt jeg vet har Kjetil Jikiun vært helt ute etter at han sluttet. Derfor er det vanskelig å tenke seg at denne konflikten er årsaken til disse tallene.

Hvor ligger så årsaken? Vel, nå går vi over i en mer spekulativ analyse, men jeg tror røttene til problemene allikevel ligger i den før nevnte interne konflikten.

Småbryggerier à la Nøgne Ø er som rockeband, og de må ha sin rockestjerne. Lervig har Mike, 7 Fjell har Gahr, de Molen har Menno, Mikkeller trenger ikke engang eget bryggeri fordi de har Mikkel, Kinn har Espen. Det var ikke slik før mikrobryggerirevolusjonen, for da var det bryggerieieren eller direktøren som var bryggeriets ansikt utad. Idag er det stjernebryggeren – i hvert fall dersom du er et håndverksbryggeri.

Jeg sier ikke dermed at man ikke kan brygge godt øl uten å ha en karismatisk superbrygger. Norske industribryggerier har brygget godt og solid øl i alle år, uten at noen har visst navnet på bryggerne deres. Men så er det også mindre craft-image rundt ølene fra bryggerier som Ringnes, Hansa og Grans. Dette er to ulike forretningsmodeller, det er to ulike memer.

Nøgne Ø startet som en vekkelse rundt kvalitetsøl, med Kjetil Jikiun som predikant. Økonomer og bønnetellere kan sikkert mene at man ikke blir søkkrik på spesialøl og bryggestunts, og skuer man tilstrekkelig nærsynt på materien har de muligens rett. Men saken er mer kompleks enn som så. Det er nesten som et tog. Alle de betalende sitter i vognene, men lokomotivet er allikevel essensielt, selv om det ikke er noen betalende reisende der. Innen håndverksbrygging fungerer en head brewer med sterk personlighet, tydelig synlighet og høy flaskeføring som et lokomotiv for bryggeriet.

Jeg tror Nøgne Ø gjorde en strategisk bommert da de etter Kjetil Jikiun valgte ikke å hente inn en ny karismatisk head brewer, som kunne vært «lokomotiv». Tenk hva Nøgne Ø kunne blitt, dersom de den sommeren hadde fått tak i en Garrett Oliver, en James Watt eller en Sam Calagione. Dersom du hadde foreslått det for bryggeriet den sommeren, så tror jeg ledelsen kunne ha utbrutt noe slikt som «Nei, fri og bevare oss for flere primadonnaer!» Det var en dyp splittelse rundt bryggeriets sjel og strategi der Kjetil tapte og sluttet.

Jeg har fulgt med Nøgne Ø fra de holdt til i en garasje. Det var et særdeles fremoverlent bryggeri. De brygget etterhvert øl som nærmest solgte seg selv. Delvis hadde de teft og brygget øl som ble trendy, og delvis kom de inn i en god sirkel der de satt på så mye sosial kapital at det som de brygget, det satte også trenden. For eksempel: Nøgne Ø kom med en ekstrem imperial stout på akkurat det tidspunktet da dette skulle til å ta av, og Dark Horizon lå på topplistene på RateBeer før den i det hele tatt var releaset. Sånt er godt gjort i et land der reklame er ulovlig. Nøgne Ø var alltid en hovedattraksjon på ølfestivaler, hvert øl hadde sin historie, og hver happening var en opplevelse.

Og så stoppet det litt opp. Det var ikke det at ølene ble dårligere eller at man sluttet å brygge. Det var heller at det alltids var et annet bryggeris øl som var litt mer spennende. I mitt hode gikk de på festivalene fra å være headliner til å bli also-ran. De var der og man måtte innom, men først måtte man ha noe mind-blowing fra Menno, noe typeriktig fra Espen, noe weird fra Cervisiam, noe surt fra Telemark, noe kreativt fra Haand, osv. Og så, når festivalen nærmet seg slutten og man var kommet til den siste poletten, innså man at man fremdeles hadde Nøgne Ø igjen. Ok, jeg overdriver litt her, men lell…

Vi spurte dem om hvorfor det ikke kom flere spennende saker og hvorfor de ikke var mer aktive på festivaler. Jeg minnes det ble sagt at de hadde nådd et produksjonstak, men det skulle komme nytt bryggeri. Flere alternativer ble presentert som det nye bryggeriet. Men det varte og det rakk, med stadige endringer i planene. Da det endelig materialiserte seg, så var det visst mer en ny bryggeribygning enn et nytt bryggverk. Til gjengjeld ble endel av volumproduktene flyttet til Christiansands Bryggeri. Alle så vel de praktiske sidene av saken, og bryggeriet garanterte for at kvaliteten skulle være den samme, og så videre – men ... meh ... det var ikke slikt som gir ølnerder gåsehud.

Det opplevdes som at fokus skiftet i retning av å bygge volum i dagligvare … men det ble ikke mye gåsehud av det heller. Joda, det er langt flere normale øldrikkere enn det er ølnerder. Og vi så også logikken i regnestykket med å tjene litt pr enhet for et digert volum av 4,7% øl fremfor høy avanse på spesialøl som måtte ut gjennom puber og pol. Nøgne Ø ble kort og godt litt utydelig og usynlig. Boksene var nok minst like synlige i butikkhyllene, men bryggeriet var ikke så synlig på øl-scenen.

I mellomtiden hadde den interne konflikten ramlet ut av skapet og inn i offentligheten og Kjetil Jikiun hadde sluttet. I tiden etter dette skal i hvert fall ikke Nøgne Ø beskyldes for ikke å ha vært kreative. Det kom en rekke mer eller mindre eksperimentelle produkter. Men de kom raskere enn man fikk det med seg, og mange av produktene føltes kanskje mer interessante og spesielle enn de faktisk var noe du ville kjøpe én til og så enda én til av. Nyhetene fosset ut og det var som en demning hadde bristet. Og egentlig var det vel også sant: Kjetil hadde vært head brewer, og slik jeg forstod det hadde han veto i alle oppskrifter. Etter han var ute, blomstrert det opp en forfriskende og entusiastisk kreativitet, men smaksmessig føltes det liksom ikke som det traff like godt, og jeg tror endel av produktene var relativt kortlivede. Og det føltes ikke som noen klarte å fortelle en historie rundt hvert øl. Det virket som karismaen var blitt borte og man tok noen hvileskjær. Her tror jeg forklaringen ligger – man hvilte på sine laurbær og trådte ut av rampelyset. Man kanibaliserte spesialølmarkedet for å bli rike på volumølmarkedet. Man abdiserte som konge på haugen, og det var mange andre bryggerier som tørstet etter å ta over den posisjonen.

En bekjent av meg – en sunnmøring i eksil på Østlandet – har alltid vært Nøgne Ø-fan. Sist jul fant han ikke årets pol-juleøl fra bryggeriet, alt han fant var brygget i 2017. Jeg ser ham for meg der han trasker han rundt i førjuls-slapse fra pol til pol, på jakt etter det som skulle være julens höydare. Jeg kan formelig se hvordan han resignerer og kjøper fjorårets – som han julen før allerede hadde spart unna flere flasker av til i årgangssamlingen sin. Det er noe gruelig trist over det. En gang i tiden hadde Nøgne Ø klippekort på topplassering i juleøltestene, nå får ikke engang blodfansen tak i års-ferskt juleøl. Og så juleøl, da – som er paradesjangeren innen norsk ølbransje …

Hovedaksjonæren Hansa Borg har ifølge DN konkludert med at bryggeriet er verd under halvparten av hva det pleide. Vi kan bare spekulere på motivasjonen deres for å gjøre det, men de har i det minste innsikt i bryggeriets regnskaper, så en eller annen grunn må de ha. Kanskje ønsker de bare å bokføre rett prissetting på aksjeposten i sitt eget regnskap? Eller er det kanskje noe annet på gang?

I mange år var Lars A. Midtgaard daglig leder i Hansa Borg. Etter dårlige resultater i etterkant av Remas bestevennstrategi, gikk både han og en relativt fersk styreleder av våren 2018. Ny styreleder ble Ulf Werner Andersen. Han kom fra advokatfirmaet Arntzen de Besche, og hans web-presentasjon hos dette firmaet beskrev dengang hans spesialfelt som at han «bistår først og fremst innen skatt i forbindelse med fusjoner og fisjoner, selskapsorganisering, outsourcing og oppkjøp for noen av de største virksomhetene i Norge.» Følgende blir selvsagt rene spekulasjoner, men Hansa Borg har noen overmodne oppgaver som en person med slik kompetanseprofil kunne tatt tak i. Bryggeriet i Sarpsborg er av familiehistoriske grunner blitt skånet når man har tenkt kreativt innen konsernet. Det var Borg Bryggerier og Egenæss-familien som kjøpte Hansa da Ringnes måtte selge for å unngå å få en for sterk markedsstilling etter sammenslåing med Pripps i 1995. Imidlertid var Borg Bryggerier relativt små, og det synes som de aldri helt har klart å fordøye unna det digre og selvbevisste Hansa Bryggeri. En annen oppgave en styreleder med svart belte i bedriftsomstrukturering kan tenkes å ville bryne seg på, er hva man gjør med et relativt lite craft brewery som ikke lenger tjener penger … Men som sagt er jo dette bare spekulasjoner.

Jeg snakket med daglig leder Sverre Orm Øverland for å få bryggeriets kommentarer til DN-artikkelen. Han fortalte at selv om 2018 var et dårlig år, så har pilene pekt rett vei etter nyttår. Man har gått tilbake til forpakninger på 50cl, og man ser allerede at det var et riktig trekk. Han forteller at de dessuten har et ambisiøst fatlagringsprogram som vil gi en rekke eksklusive høy-ende tappinger som vil skape synlighet for bryggeriet. Det tar imidlertid et års tid å rigge litt ned på en organisasjon som er konstruert for et salgsvolum som har krympet. Men fra og med starten av 2019 er det igjen match mellom kostander og inntekter, forteller han.

Alt dette er jo gode nyheter. Spørsmålet er om det er tilstrekkelig. Det er veldig 1900-talls å tenke på et bryggeri som en ren produksjonsbedrift. Etter årtusenskiftet selger ikke bryggeriene bare øl, de selger opplevelse, smak, oppdagelse, deltakelse og historie. Ølkjøp er blitt emosjonelt og personlig, og ølvalget ditt er nærmest blitt en måte å fortelle omgivelsene noe om deg selv. En karismatisk bryggerskikkelse er en katalysator for salg i det markedet.

Hva skjer videre? Ha'kke peiling, egentlig. Regnskapstallene kommer nok i løpet av juli. Dersom Hansa Borg bestemmer seg for å omorganisere noe, tipper jeg at de planlegger ferdig på kammerset, før de overrasker oss alle.

(Kilder til tallmaterialet for salgsvolum: Intervju med Øverland i Agderposten 1. februar 2018; intervju med Øverland til et suksess-case i organet for NHO sommeren 2017; Tore Nybø i Agderposten 19. februar 2016; Tore Nybø i DB 16. mars 2015; Lars Midtgaard i Finansavisen 16. april 2014; Kjetil Jikiun i Finansavisen 6. september 2013; Tore Nybø i Finansavisen 18. juni 2012; Agderposten 7. mai 2011; Kjetil Jikiun i DN 1. desember 2010; Agderposten 15. mars 2014; og Cecilie Nybø i Nationen 15. mars 2014.)

Tags: , , , .
©2019 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 
- lagt inn av Kjetil Jikiun - 2019/5/4 10:46:54
Her er det mange skarpe observasjoner. Da jeg sa opp i 2015, og hadde 6 måneders oppsigelse, gjorde jeg ledelse og styre i NØ oppmerksom på betydningen av å rekruttere min overtager (rock star). Men de var fast bestemt på at en slik ikke skulle ansettes. Jeg har også lyst til å fortelle at jeg sendte et brev til samtlige styremedlemmer i HBBs styre, der jeg redegjorde for kommende hendelser (basert på min virkelighetsforståelse). Det er interessant at absolutt alt i dette brevet har skjedd, nå 4 år etter: Sviktene kvalitet, vinglende kreativitet, dårlig markedskommunikasjon, nedlegging av sakeproduksjon, problemer med branding, dårlig stemming blandt ansatte, sviktene markedsandeler og økonomisk resultat. Det som må til nå er en fullstendig snuoperasjon, inkl rebranding og en total revisjon av portefølje og markedskommunikasjon.

2019-05-01

Smånyheter uke 17/2019

Hva har skjedd i øl-Norge forrige uke - om enn litt forsinket. Vel, egentlig har det vært en rolig uke, der de største nyhetene er trolig kan få mer betydning på lang sikt enn på kort sikt. Pausen i veksten forsetter, Nøgne Øs verdi nedskrives brutalt mye av hovedeier Hansa Borg, samtidig som Kjetil Jikiun retur til den norske øl-scene ble annonsert.

Norsk Gjærverk starter bryggeri i Mo i Rana ifølge Rana Blad (paywall). Se også Facebook-siden deres for mer info. Bryggerinavnet er selvfølgelig et ordspill på den den gamle hjørnestensbedriften A/S Norsk Jernverk, og neppe et ordspill på «hærverk», for de som måtte tro det. Firmaet ble stiftet så sent som i midten februar i år. Bak står tre personer: Thomas Bustnes, Morten Røberg og John Erik Andersen. Litt google-stalking viser at Thomas har bakgrunn fra IT, salg og personal; Morten kan prosessindustri; John Erik har lang erfaring fra Vinmonopolet og er enda en mikrobrygger med lærerutdanning. De forteller at de håper å få noe på markedet før jul, og at det i starten hovedsaklig blir vanlige mikrobryggeri-stilarter og butikkstyrke. Bryggeriet satser på et 1000-liters bryggverk.

Salgstallene for mars er kommet, og forrige måneds optimisme rundt småskalaprodusentene kan settes på ytterligere vent slik som jeg tolker det. Jeg begikk en nærmere analyse av dette tidligere i uka, og har lite å legge til. April-tallene bør bli knallgode, ellers ser det stout-svart ut.

Hansa Borg skriver ned regnskapsverdien av aksjepostene sine i Nøgne Ø med 32,4 mill og i Austmann med 1,3 mill, ifølge Dagens Næringsliv. Det har nok ikke så store praktiske implikasjoner i seg selv, men som signal er det særdeles interessant og ikke så oppløftende. Jeg kommer tilbake med en lengre analyse av dette i et senere innlegg.

Regnskapet for Heidrun kom for litt siden, og tallene viser at aktiviteten har tatt skikkelig av. Mens det var inntekter på 718' i 2017, økte det til 4,99 mill i 2018, som er nesten en 7-gang. Lønnsutgiftene har også økt med en 7-gang, men det er vel å forvente av et tapperi – mens alle de andre utgiftene, også varekost, har økt mindre enn 7-gangen, og det har medført at driftsunderskuddet på 196' i 2017 er snudd til et driftsoverskudd på 142' for 2018. Selskapet har også investert i utstyr i 2018, og det virker som det er finansiert gjennom lån. Langsiktig gjeld er på 2,84 mill, mens kortsiktig gjeld er på 806' og matches omtrentlig av fordringer og bankinnskudd.

Regnskapet til Inderøy gårdsbryggeri er nettopp kommet. Både utgifter og inntekter har holdt seg fra 2017-regnskapsåret, hvilket er bra gitt at 2018 var et elendig år for småskalabryggeriene. Salgsinntekt er svakt opp fra 2,80 mill til 2,81 mill, mens kostnadene har økt noe, så driftsoverskuddet har sunket fra 350' til 201'. Det er lønn og andre driftskostnader som har økt, mens varekost faktisk har sunket, så sånn sett burde det vel egentlig indikere litt bedre marginer i 2018 enn i 2017. Også i 2016 hadde dette bryggeriet omtrent slike inntekter og kostnader, så man har kanskje nådd et nivå. På den andre siden er dette hovedsakelig et enmannsbryggeri, og da er det naturlig med en øvre grense på produksjon som er gitt av både utstyr og bemanning. Bryggeriet har nå gått med overskudd i en årrekke, og brukte i 2017 opp den siste biten med utsatt skattefordel som ble opparbeidet mens det var et underskuddsforetak under oppstarten. Langsiktig gjeld har de ikke hatt de siste årene. Kortsiktig gjeld de siste to årene matches i svært godt monn av midler på egen bankkonto, og at det er et relativt høyt beløp for kortsiktig gjeld og omløpsmidler er vel bare et tegn på høy aktivitet. Her er det jo bare fryd og gammen.

Nighthawk Diner trues med konkurs, om vi skal tro DN.no. Dette er et kjent vannhull på Grünerløkka, dersom jeg skal tolke lokalbefolkningens trang til å trekke meg med i den retningen i sene kveldstimer etter ett eller annet ølevenement.

Strømsgodset – skjenkekontrollen: 1-1. Det kom skjenkekontroll på besøk på stadion 30 minutter inn i kampen mellom Strømsgodset og Mjøndalen den 12 april, kan Drammens Tidende fortelle (paywall). Her scoret først Skjenkekontrollen, da det ble avdekket at man solgte brus i plastkopper med logo fra Aass bryggeri. Slikt er som kjent reklame når logoen også brukes i relasjon til alkoholisk drikk, og man belaget seg på en prikk. Strømsgodset utlignet ettersom kommunen på grunn av påska somlet med å få ut rapporten, og dermed ble prikken frafalt. Hvem som vant i kampen mellom Strømsgodset og Mjøndalen? Aner ikke.

Kjetil Jikiuns non-compete på det norske markedet er over om kort tid, og han kommer tilbake med en to-ukers turné med colabs og tap-takeovers, der han dekker alle landsdeler rundt månedskiftet mai/juni. Det er jo litt vanskelig å si om dette er en takk-for-sist ifm non-compete-klausulen, eller om det slår an tonen for et fokus fra Σoλo-bryggeriet hans på Kreta i retning av det norske markedet. Eller slår det kanskje an tonen for starten på en ny satsing et sted i Norge? Om jeg regner rett, er dette fire år etter at han sa opp hos Hansa Borg/Nøgne Ø – og jeg trodde faktisk ikke at det var lov med så langvarige klausuler om non-compete.

NM i hjemmebrygging har vært avholdt av Norbrygg, og er vant Kurt Haugen to NM-titler, i både lys lager og mørk lager. I tillegg vant han den gjeveste prisen som Årets hjemmebrygger, og trolig får han vel ølet sitt brygget i en kommersiell batch ved et bryggeri. Vi gratulerer! Vi ser videre at i klassen for Belgisk vant Frode Krogstad med et øl som brukte Wallonia Farmhouse malt fra Bonsak Gårdsmalteri, et malt som er håndmaltet på en spesiell måte for å matche belgisk bryggestil. Bloggen minner om at resultatlistene fra NM i hjemmebrygging i tidligere år ofte har vært en hvem-er-hvem for personer som starter bryggeri noen få år etter.

Forenkling av regelverket. Jeg vet sannelig ikke hvordan jeg skal tolke dette, men mellom departementer og desslike verserer det en høringsrunde på et utkast til en høring til et forslag om forenkling av regelverket rundt salg og servering av alkohol ved bryggerier. Det var helt nytt for meg, og det eneste jeg kan knytte det mot, er noen innspill om at det er unødig krøkkete at siderier, mjøderier og fruktvingårder får lov til å selge sine egne varer over disk helt opp til 22% abv, mens med en gang malt eller vindruer er en ingrediens, så er maksimal øvre grense 4,7%. Dog, dette spørsmålet har ingenting med servering å gjøre, så jeg er litt i uvisse her. Uansett vil jeg peke på at selv om «forenkling» er et pluss-ord, så er det er det langt fra ensbetydende med «liberalisering».

Ringnes søker etter Maintenance Manager på finn.no. Søkere må ha ingeniørutdanning på universitetsnivå innen prosessteknikk, automasjon eller lignende. Om jeg skal spille inn et fromt ønske, så kanskje vedkommende kunne fikse den tappelinja på Gjelleråsen som i starten fikk skylda for at man tidvis må importere Tuborg fremfor å brygge den selv. Dette gjør at man i enkeltmåneder tar store og varierende volum med Tuborg på import fra andre Carlsbergbryggerier. Dette har pågått i over ett år nå, sist i mars, der importvolumet hoppet fra 1,60 mill liter i mars 2018 til 4,04 mill liter i mars 2019. For en statistikk-nerd som meg er dette ganske frustrerende.

Hansa Borg søker etter en som er «Rå på salg» som kan være Distriktsansvarlig for uteliv Oslo, se finn.no. Ordet «rå» er nok her brukt med positive konnotasjoner, og er forhåpentligvis ikke en hentydning til de store bryggerienes konkurransepraksis med ekskluderende (les: ufine) teknikker i tidligere tider. Funfact fra utlysningsteksten er at det spilles mye shuffleboard på kontoret hos Hansa – og det liker vi!

Gulating søker etter franchise-taker til reetablert pub i Drammen i annonse på finn.no. Tidligere var dette den konkursrammede Buddy, som nå er omdekorert til en Gulatingpub, og man er nå på jakt etter en driver. Igjen ser vi et mønster der man starter med lokaler og innredning før man leter etter noen som kan ta ansvar og risiko rundt foretakende. I mitt hode burde det være omvendt, at man først forsøkte å få tak i en lokal propell, som så kunne være med på prosessen helt fra starten: med å finne lokaler og utforme dem innenfor Gulating-konseptet. Slik det gjøres nå, er litt mange brikker allerede lagt på plass før en driver bringes inn for å ta over ansvaret. Funfact fra annonsens bildemateriale er at puben har minst åtte tappelinjer og et shuffleboard.

Berentsens Brygghus hadde søkt om «Forgotten Botanics» og «The Scientist», som vi tidligere meldt om, men søknadene ble lagt bort på grunn av manglende eller for sen betaling. Når har Berentsen betalt gjenopptakelsesgebyr, så de går disse varemerkesøknadene videre. Trolig er dette mer relatert til sprit enn til øl.

Tags: , , , , , , , , , , .
©2019 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 

2019-04-27

Salgstall for mars 2019

Så har salgstallene fra Bryggeriforeningen kommet for mars, og hvor bra er de? Spoiler alert: jeg synes de egentlig må være deprimerende for småbryggeriene, men signalene fra mikrobryggeribransjen er at alt går meget bedre nå. For de store er marstallene temmelig greie.

Tallene er publisert på drikkeglede.no. Den tørre, tallmessige og litt kjedelige gjenfortellingen er at det ble solgt 20,9 mill liter øl i Norge i mars, som er svakt ned fra 21,0 mill liter i mars i fjor. Dette omfatter 16,8 mill liter norskbygget øl, hvorav 738 tusen liter fra småskalabryggeriene – dog uten Lervig, som jeg estimerer har solgt 69 tusen liter i mars. Mikrobryggeriene solgte 861 tusen liter i mars 2018 og 997 tusen liter i mars 2017 – så marssalget har sunket tre år på rad. Videre er eksporttallene 279 tusen liter, ned 15,5% fra 330 tusen liter i mars i fjor. Ølimporten har gått fra 1,60 mill liter i mars i fjor til 4,04 mill i mars i år men disse tallene er misvisende pga Ringnes/Tuborg.

For de store bryggeriene er det vanskelig å se noen utpregede trender, og volumet av norskprodusert øl ligger nokså jevnt de siste årene. Om noe, så er variasjonene og totaliteten i denne grafen reelt sett litt mindre enn det som den gir inntrykk av, for Ringnes har siste halvannet år vekslet mellom å brygge på Gjelleråsen og å importere «norske» ølmerker (så som «norsk» Tuborg på boks) fra de øvrige bryggeriene i Carlsberg-systemet. Det har gjort at importtallene vingler kraftig i synk med tilsvarende endringer i innenlandsproduksjonen. Trolig merker ikke øldrikkeren om Tuborg'en er brygget i Norge eller ved et Carlsberg-bryggeri utenfor Norge, men det vil i hvert fall sterkt påvirke denne statistikken.

Derfor vil jeg advare mot å forsøke å ekstrahere noen trender fra denne grafen, kort og godt fordi den må sees i lys av importtallene, og det er en analyse jeg skal ta for meg ved en senere anledning. Det holder å konstatere at det ikke er noe tydelig brekkpunkt hverken i økende eller minkende retning. Tallene for småskalabryggeriene er også på denne grafen – helt nede ved X-aksen. Mikrobryggerienes spesialøl er kanskje synlig i hyller og tappetårn, men de er ikke spesielt synlige i salgsvolumene.

Salgsstatistikk øl, pr mars 2019

Så var det småbryggeriene, og der er bildet et helt annet. Jeg har tidligere påpekt at noe snudde i førjulstiden 2017, nærmest over natta gikk salgstallene for småskalaprodusentene fra en slags evigvarende, kraftig oppgang til en svakt nedadgående trend. I 2017 klarte juleølsalget for første gang siden ikke klarte å hamle opp med sommerølsalget, og den trenden ble forsterket i fjor.

I figuren under er den røde grafen salgstallene for småskalaprodusentene, men siden Lervig ikke har levert salgstall etter mai 2018, så har jeg brukt estimatet for dem som jeg regnet ut i fjor høst. For ordens skyld har jeg også plottet inn de faktisk rapporterte dataene som lyserødt – dvs salgstallene uten Lervig. Som man ser av grafen er Lervig synlig, men utgjør ikke et volum som kan forklare juleknekken i 2017. Den blå grafen er et 12 måneders løpende gjennomsnitt for å glatte ut sesongvariasjonene, og jeg la også inn dette gjennomsnittet uten Lervigs tall, som lyseblått.

Salgsstatistikk øl, pr mars 2019

Som vi ser av grafen var nyheten om en moderat oppgang i salget i februar ikke starten på en trend som skulle fortsette i mars. Jeg advarte da også forrige måned om at de «gode» februartallene trolig var gode mest på bakgrunn av horrible salgstall fra februar 2018. Som vi husker ble sukkeravgiften innført fra og med januar 2018, og de store grossistene lot være å fylle lagrene med øl, for å kunne fylle dem med mineralvann før nyttår. Dermed skapte de bølger i logistikken som gav seg utslag i noen gode og dårlige månedlige salgstall på nyåret 2018.

Et annet moment er at i år var påska i midten av april, mens i fjor var den i slutten av mars. Det kan nok ha påvirket salget og gitt dårligere tall i år i forhold til i fjor. Men er må vi huske at disse salgtallene er bryggerienes salgstall til grossistene og distributører, ikke salgstall ut til forbrukeren, så salgstidspunktet må være såpass i forkant av påska at man rekker å få varen ut i butikken eller bar.

Som nevnt over, dersom man ser på salgtallene for alt norskbrygget øl, og sammenlikner med småskalabrygget øl, så ser vi at det ikke er noen tilsvarende knekk for de store bryggeriene. Salgsknekken er med andre ord bare noe som har rammet de små. Jeg har tidligere drodlet på grunner for dette, og jeg ser ingen indikasjoner i mars-tallene som kolliderer med den analysen. Kort fortalt er det trolig en kombinasjon av økt import av spesialøl, en fallende «mote» rundt hipster-image og mikrobryggerier som har mettet markedet, og det at de store bryggeriene har kommet med egne produkter ikledd mikrobryggeri-image.

Et annet lite hyggelig moment her er den fallende eksporten av øl. Mange bryggerier har det siste året fokusert hardere på øleksport for å ta igjen fallende markedsandeler innenlands. At eksporten faller med så mye som 15,5% er ikke tillitsvekkende. Men det er også konsistent med at i eksportmarkedet må du i enda større grad enn i hjemmemarkedet være «på ballen» hele tiden, uten et eneste hvileskjær. Forsåvidt er jeg her villig til å peke på Lervig som en betydelig forklaringsmodell. De er store på eksport til blant andre Tyskland, men det er vanskelig å estimere gode tall for hvor mye de eksporterer. En nærmere analyse av eksporttallene hadde også vært nyttig.

Dersom det er slik at ølsalget har løsnet for de store mikrobryggeriene etter nyttår, så er det ikke lett å lese det ut av statistikken. Den mest nærliggende forklaringsmodellen er i så fall at tilstrekkelig mange av de knøttsmå har gitt opp etter fjoråret, slik at det nå er frigjort betydelig markedsandeler som de største av de små kan spise opp. For markedet synes ikke å bli særlig mye større, så da må det være en indre omfordeling av markedsandeler.

De neste salgstallene blir for april. Her burde småskalabryggeriene kunne klare å ta igjen 2018-tallene, for de var temmelig dårlige. Dessuten, dersom det stemmer at det var den sene påska som gav dårlige mars-tall, så burde april bli desto bedre. Ikke minst har vi i april hatt et knallgodt vær der utepilssesongen fikk en tidlig start – og det burde også gi tilsvarende gode salgstall. Alt ligger godt an for at bransjen burde puste lettet ut når april-tallene kommer. Så dersom den nedadgående trenden fortsetter i april, så er det virkelig fare på ferde.

Tags: .
©2019 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 

2019-04-26

Bonsak Gårdsmalteri

I høst besøkte jeg Bonsak gårdsmalteri for å se nærmere på småskala malting av bygg, og jeg fikk en spennende omvisning på malteriet ved Tyson Weaver, og en innføring i det som kanskje er den mest undervurderte smaksgiveren i øl: malt.

Historisk sett har malting alltid vært første trinn av bryggingen, men med industrialiseringen har malting og brygging blitt helt adskilte prosesser. For hjemmebryggere er det vel også upraktisk å malte selv fremfor å kjøpe malt. Men nettopp derfor er det så gledelig når håndverksbrygging følges ad med håndverksmalting.

Bodil Oust og Tyson Weaver driver Ner-Kjesbu og Bonsak Gårdsbryggeri. Foto: anchr
Bodil og Tyson på Ner-Kjesbu

Bonsak Gårdsmalteri ligger på gården Ner-Kjesbu, sør-vest for Skogn. Et par mil sydover ligger kjerneområdet for stjørdalsølbryggingen – men et par mil er langt innen tradisjonsbrygging når det innbefatter en fjellkjøl med vannskille. Det har vært brygget og maltet i området rundt Ner-Kjesbu i uminnelige tider, men ikke nødvendigvis i de stilene vi kjenner fra Stjørdalsølbryggingen.

Dette er et kornområde. Tidligere drev man med melkeproduksjon på gården, men idag er det kyllinger og korndyrking … og ikke minst malting av bygg. Det er Bodil Oust og Tyson Weaver som driver gården. De er samboere og ble nybakte foreldre tidligere i vinter. Bodil overtok gården og har ansvaret for gårdsdriften og korndyrkingen, mens Tyson driver gårdsmalteriet. Selv om det teknisk sett er to ulike produksjonssykler og to ulike selskaper, så er det innlysende at det er tett integrert.

Tyson har tilnærmet seg maltingen fra en systematisk vinkel. Han har en mastergrad innen fornybar energi med vekt på tverrfaglighet fra Finland, og et doktorgradstipent fra NTNU innen fornybar energi og vannkraft. Det var derfor naturlig å ty til teknologi og vitenskapelige publikasjoner når han skulle starte et malteri. Akkurat dét har nok vært sterkt medvirkende til at Bonsak Gårdsmalteri så raskt har fått den høye statusen som det har.

Vi kjenner til mange gårdsbryggerier, men det har ikke vært flusst med gårdsmalterier i moderne tid. Egentlig er dette litt rart, for gårdene produserer korn, men mellom kornet og ølet ligger maltet. I gamle dager var malting en integrert del av totalprosessen med ølbrygging. Man skulle trodd at langt flere gårder ville foredle sitt eget korn helt frem til forbrukeren, men det er ikke helt slik. Kanskje skyldes det at korndyrking og malting har temmelig forskjellig krav til kompetanse og utstyr? Jeg vet ikke helt.

På Ner-Kjesbu har de bygget opp et imponerende malteri. Maltet deres er en videreforedling av byggkornet som de dyrker. Og hos Bonsak strekker verdikjeden seg faktisk enda lengre bakover, for varmen som brukes til maltproduksjonen kommer fra et flisbrenneri drevet med trevirke fra egen skog. Sånn sett er gården temmelig selvforsynt med råvarene til maltingen. Denne effektive bruken av egne ressurser er essensielt for å kunne presse prisen på maltet ned til et nivå som er i størrelsesorden med de store malteriene.

Kjeden av videreforedling hos Bonsak stopper imidlertid ved malt. Tyson påpeker at Bonsak selger til bryggerier, og dersom de skulle starte å brygge selv, ville de konkurrere med malt-kundene sine, og det ville ikke være rett. Dessuten er det lett å forstå at det også handler om tydelighet og om å spisse virksomheten fremfor å spre seg på for mye.

Kornbingen der kornet lagres etter høsting, og hvorfra det hentes til malting. Foto: anchr
Kornbingen

Kornet som de startet å dyrke for malting var av sorten Salome, en tysk to-rads-variant av bygg, og som ble introdusert på det norske markedet for 8-10 år siden. At valget falt på Salome skyldtes at den hadde gode egenskaper for malting, samt at den allerede var dyrket i Østfold der den ble brukt til malting. Dersom den fungerte for maltproduksjon i Østfold, så ville den kanskje fungere i Trøndelag også, tenkte de. Imidlertid ble ikke Salome-kornet i Østfold maltet lokalt, men sendt til Finland for malting før man fraktet det tilbake igjen for brygging – men Tyson ville gjøre det skikkelig og ha sitt eget malteri og gjøre hele prosessen lokalt.

Valg av bygg-sort er intet enkelt valg. I tillegg til egnethet for brygging og tilgang på såkorn, så må det passe til det lokale klimaet. Der spiller ikke bare temperatur inn, men også for eksempel nedbør. Salome har relativt korte og robuste strå så den legger seg mindre ned på åkeren – en nyttig egenskap i våte trøndersomre. Den er motstandsdyktig mot meldugg, og dessuten er en rimelig motstandsdyktig mot Fusarium, en annen nyttig egenskap i et fuktig sommerklima.

De færreste bryggerne har hørt om Fusarium, og det kan de være glade for. Det er en muggsopp som vokser på korn. I tillegg til at den produserer toksiner vil den også ødelegge ølets evne til å holde på CO2 når trykket senkes. Et øl laget på malt med Fusarium vil sprute – eller «gush'e» – under åpning. Det var gjennom kontroll av Fusarium at bryggeri-bransjen, eller rettere sagt malteri-bransjen fikk kontroll med slik gushing.

Dette illustrerer en underlig forskjell mellom malterier og bryggerier. De færreste bryggeriene måler så mye på det ferdige ølet sitt, og når de måler, er det vanligvis bare volum, OG og FG for å sikre at Staten får skattepengene sine, og at ølet gjærer tilstrekkelig ut. Eksempelvis er det vel ingen som faktisk måler IBU – den beregnes etter formler som er beryktet for å være temmelig omtrentlige. Heller ikke fargen eller alkoholstyrken måles, men beregnes utfra formler.

Kornet i tanken der det bløtlegges og begynner å spire. Foto: anchr
spirende malt

Men i malteribransjen er litt annerledes. Malt sendes regelmessig til lab og måles opp og ned av dage: diastatisk styrke, effektivitet, EBC-verdi, nitrogeninnhold, osv er størrelser som bryggerne gjerne vil vite. Men Tyson mener at det også er en stor forskjell mellom storskala bryggere og hjemmebryggere. Stikk i mot hva man skulle forvente er det blant hjemmebryggerne man finner de som er mest fokusert på måltall og som jakter på det «perfekte» maltet – selv om de kanskje også er de som har dårligst forutsetning for å tolke og nyttiggjøre seg denne informasjonen. De kommersielle bryggerne er generelt mer opptatt av maltets smak, og viser en mer avslappet og pragmatisk holdning til de øvrige parametrene.

Pragmatisk? Ja, det er ikke det at måltallene er irrelevante for de proffe bryggerne. Det er mer at en dyktig brygger kan justere prosessen til å bruke et bredt spekter av malt med litt ulike måltall. Dersom maltet inneholder mye protein eller litt lite enzymer, så kan man justere bryggeprosessen for å kompensere for det. En dyktig håndverksbrygger kan nok ønske seg «perfekte» råvarer, men realitetene dikterer at man må klare seg med de råvarene som er tilgjengelige eller som er rimelige nok, så han eller hun må være i stand med å jobbe med de råvarene man har.

Derfor er ikke sukkerinnhold og farge og slikt det mest kritiske. Det er jo viktige ting, men det er også temmelig håndterbare parametre. Derimot er den aromatiske smaken til maltet unik, og ikke noe man kan justere eller skape gjennom meskeprosessen. Det er her de virkelig store kvalitetsforskjellene på malt ligger, og der ulike maltingsteknikker viser sin unike personlighet.

Tyson påpeker at prisen på malt utgjør en temmelig liten del av totalprisen på ølet. Jeg stusset litt ved det, men han har jo egentlig helt rett. For de store og effektive bryggeriene utgjør kanskje malt brorparten av tilvirkningskostnaden, men det er skatter og avgifter og avanser og slikt som drar ølprisen opp. Mange mikrobryggere har nok arbeidsinnsats og kanskje utstyrskostnader som større utgifter, men om de ikke tar ut lønn og utstyret ses på ofte på som en tilbakelagt engangskost – og da runger råvarekostnaden uforholdsmessig tungt i regnskapet. For hjemmebryggere er maltprisen egentlig forsvinnende liten og drukner fullstendig i arbeidsinnsats og utstyrskostnader. Selv om maltprisen skulle gå litt opp, så monner det ikke så mye på selve ølprisen. Men dersom man samtidig får en ny og bedre smak, så er det kanskje verd å gå opp en prisklasse.

Spirende bygg, der vi ser de første røttene begynner stikker frem. Foto: anchr
Spirende korn som blir til malt

I skrivende stund koster Bonsak-malt 38,- pr kilo på hjemmebryggbutikker, mens man kan få industrimalt av samme type til circa halvparten av den prisen. Om man bruker 6 kilo malt på 20 liter ferdig øl, så blir det under to kroner i ekstra kostnader pr 33cl. Kanskje ikke en trivialitet, men absolutt innen rekkevidde og verd kostnaden dersom smaken blir bedre. Mikrobryggerier som kjøper store kvanta får selvfølgelig bedre priser, og da blir ekstrakostnaden pr flaske desto mindre.

Storbryggerne er kanskje pragmatiske, men det er blant hjemmebryggerne man finner de mest regelbundne. De som har sin oppskrift og ser mer på spek og måltall enn de tenker smak og justeringer underveis. Akkurat dette ser ut til å irritere Tyson litt, for malt er ikke bare en standardisert sukker-giver for gjæringen, men også en betydelig smaksgiver til det ferdige produktet. Alle kjenner jo til at sterkere varmebehandling under tørking av maltet gir farge og ulike brente smaker, fra karamell til sjokolade og kaffe – men det er ikke de smakene Tyson tenker på. Det lyse maltet er mer aromatisk komplekst enn det mørke, for jo hardere man varmebehandler, jo mer ødelegger man disse vare, aromatiske maltduftene til fordel for ulike karamell- og brent-smaker.

Tyson ønsker seg at alle bryggere, også hjemmebryggerne, ble mer oppmerksomme på maltets aromatiske smak, og at de ikke bare ser på malt som en sukkerkilde man skal forsøke å piske ut effektivitet fra. Målet om maksimal effektivitet under bryggingen er et slags fata morgana for mange hjemmebryggerne. Det er en blink som er lett å sikte på – selv om det neppe er mulig å treffe innertier, og trolig heller ikke ønskelig. Ved å fokusere på alle disse målbare egenskapene ved maltet, overser de mange av de mest vidunderlige egenskapene ved malt – smaks- og aromamessige egenskaper som i praksis er umulig å måle eller tallfeste. Malt er en smaksgiver med stort potensiale, men altfor mange tenker dessverre bare på malt som sukker og farge.

Gulvet der maltet får gro, og der mesteparten av den manuelle arbeidsinnsatsen går med. Foto: anchr
gulvet for malting

Tyson produserer flere ulike slag malt. Opprinnelig var det en palemalt og en lagermalt, som er maltslag de fleste kjenner. Så kom en Wallonia Farmhouse-malt, som trenger en nærmere forklaring. Det startet egentlig som en feil … med en batch som ikke ble helt som den skulle. Men dette maltet viste seg å ha kvaliteter som spilte ypperlig sammen med gjæren dersom man ønsket å brygge en belgisk saison. Aromaprofilen har spesielt tyngde på gress og høy og den litt jordaktige profilen som spiller godt sammen med det særegne gjærpreget man sikter etter i et slikt øl.

Etterhvert har det også kommet en ale malt med klassisk britisk aksent, basert ikke på Salome, men på byggsorten Fairytale. Den er kanskje mindre velkjent enn Maris Otter, men drar i samme retning, med et malt som gir lett søtlig, brødaktig aroma. Opprinnelig tenkte Tyson Weaver kun å lage basemalt, men han har også laget sin egen variant av belgisk Special B, som han kaller Special N, og der det stappfullt med aromakomponenter, fra toffee via tørkede frukter til nøtter. Den strekker fargen opp til 70-80 EBC, og hvem vet om vi vil se enda flere spesialmalt fra Bonsak?

De ulike sortene med malt fra Bonsak kommer fra et mindre utvalg byggsorter. Fra én og samme sort bygg skapes ulike maltsorter gjennom variasjoner i prosessen: tidsvariasjoner, temperaturvariasjoner, fuktighetsvariasjoner osv. Og akkurat der ligger mye av hemmeligheten til en dyktig håndverksmalter. For malting er et klassisk eksempel på et håndverk. Mange av de sentrale delene av prosessen styres med temmelig enkle verktøy: en spade og en rake – men viktigere er at også de styres med erfaring og innsikt. Det er fingerspitzgefühl – ikke utstyret – som gjør at malteren hele tiden kan behandle maltet optimalt og skape en unik råvare med stort bryggepotensiale. Håndverkere som Tyson får det hele til å se så enkelt og lett ut, ja nesten trivielt. Men i bunnen ligger det masse kompetanse, grunnsolid ferdighet og uendelig mye trening.

Når man er malter, lenker man seg til malteriet sitt. Maltet skal nesten kontinuerlig stelles med. Vel, ikke kontinuerlig, men ofte nok til at man hele tiden må være i nærheten. Deler av prosessen har Tyson automatisert, så han kan overvåke den fremfor aktivt å arbeide med den. Men selve snuingen av maltet som gror er vanskelig å automatisere uten å miste kvalitet. Det handler om å blande maltet så det blir jevnt, samle det sammen så det varmer seg, spre det ut så det kjøler seg, vende det så oksygen kommer til, passe på at utviklingen går like fort i alle deler av en batch … og en rekke andre aspekter. Og det er mer enn «bare» kompetanse, det er også en ferdighet av den typen som er vanskelig å formidle, såkalt «taus» kompetanse. For å gi en analogi: det er ikke så vanskelig å kjøpe og lese en kokebok, men å trylle frem de deiligste matretter krever noe mer enn bare evnen til å pugge det som står i én eller ti eller femti kokebøker. Det handler om en dyptgående forståelse av råvarer, prosesser og smaker, og hvordan det hele henger sammen.

Tyson forteller at dersom han drar bort to dager, så må han stenge ned malteriet dersom han ikke har avløser. Så lenge kan nemlig ikke maltet stå for seg selv uten at det går galt. Og avløsere som kan malte vokser ikke på trær. Så neste gang du ser Tyson tilstrekkelig langt fra malteriet, så tenk på at det ligger endel logistikk og produksjonsplanlegging bak at han kan i det hele tatt kan reise.

I grove trekk er det ikke noe fundamentalt som skiller Tysons malteri fra andre malterier. Maltingen starter med bløtlegging som gjør at byggkornet tar opp vann og starter spiringen. I neste fase skal kornet spres utover et gulv og få gro til rett stadium. I tredje og siste fase skal maltet tørkes. Slik har man maltet i hundrevis av år. De viktigste tingene å få rett er konsistens og timing. Tja, er det så vanskelig? Er det ikke bare å styre et rom med temperatur og luftfuktighet og litt sånt? Nei, slett ikke. I en haug med spirende korn er det varmest i midten, og mest oksygen langs ytterkantene. Kornet puster inn oksygen og ut CO2. Fuktigheten synker nedover. For å holde det konsistent og optimalt må det kastes om på i rett mon, ikke for mye og ikke for lite.

Tørkeoven der maltet til slutt blir tørket. Foto: anchr
tørkeovnen for malt hos Bonsak

Det handler om å finne de gode tekniske løsningene som sparer innsats, beskytter mot kroniske slitasjeskader og gir gode og jevne og forutsigbare egenskaper på maltet, men uten å ofre kvaliteten gjennom automatiseringen. Da han startet med tanken på et malteri begynte han å lete etter dokumentasjon på hvordan malte i denne størrelsesordenen. Utrolig nok var det lite å finne. Malting hadde i løpet av 1900-tallet i praksis gått fra å være et gammelt håndverk til å bli storindustri. Samtidig forsvant kunnskapen etterhvert fra det offentlige rom og inn i interne rapporter i malteriselskapene. Det som fantes av åpen teknisk kunnskap var ofte gammelt eller det var veldig snevert fokusert på en liten del av prosessen. En studietur til Tyskland var ikke til så mye hjelp, kun ett av malteriene – Mälzeri Steinbach – slapp ham noenlunde inn på livet, og han gikk ennå med capsen fra dem da jeg besøkte ham. En studietur til USA hjalp mer, for der var det flere mindre malterier. Mange av dem var mer åpne for å dele idéer, kunnskap, erfaringer og tekniske løsninger.

Noen tenker kanskje at det bare er de store malteriene som får skikkelig til å malte. Men det er nesten som med øl: småbryggeriene brygger generelt øl med mer smak og personlighet enn det som kommer fra de store industribryggeriene. Omtrent sånn er det med malt også, for håndverksproduksjon setter smaksmessig spor etter seg i maltet.

Malteriet på gården ble bygget i to gamle betongsiloer. I den ene er det to etasjer med grogulv nederst, mens det øverst er tre kar, ett for temperering av vann, ett for bløtlegging, og ett for tørking. I den andre siloen er det installert et kombinert oppholdsrom og kontor øverst. Alt utstyret er kraftig tilpasset og modifisert for oppgavene. Alt er automatisert og fjernstyrt – i så stor grad som det går an. Sånn sett er malting både gammelt håndverk og moderne automasjon – på én gang.

Batch-størrelsen er på 1500kg ferdig malt, og hver batch bruker ett av gro-gulvene. Siden groingen er den delen av prosessen som tar lengst tid, trengs det plass til to batcher på hvert sitt stadium av groing. Dermed kan han på ethvert tidspunkt ha opptil fire batcher underveis på hvert sitt stadium av prosessen: én til bløtlegging, to på ulike stadier av groing og én til tørking. Fra start til mål tar prosessen typisk åtte dager for en batch. Det er en kontinuerlig prosess uten hviledager. Selv om aktiv arbeidsinnsats ikke trengs hele tiden, så må det rakes og skyfles på grogulvet flere ganger om dagen.

Tyson forteller at han håper at malt skal bli mer høyere verdsatt som aromatisk smakskomponent i øl. Rollen til både gjær og humle er høyt priset, og selv vannbehandling er høyt skattet. Men malt blir ofte redusert til enslags statist-rolle som fylde og råstoff for alkohol. Han trekker frem Craft Malters Guild, en forening for håndverksmaltere. De har gjort mye for spre informasjon og kunnskap om malting, og de er i ferd med å dra i gang en revolusjon rundt malt. Tyson brenner for at smaksspekteret fra maltet skal bli bedre kjent og høyere verdsatt.

Det ferdige produktet. Foto: anchr
maltsekker fra Bonsak

Og han har jo så rett, for vi vet intuitivt at malt ikke kan erstattes med en annen sukkerkilde uten at resultatet blir noe helt annet enn øl. Selv moderate mengder rug, havre og hvete endrer ølets smak, men vi er mindre flinke til å forholde oss til ulike smaker fra byggmalt maltet op litt ulike måter. Både gjærslag og humlesort navngis ofte på øletiketter, men når så du sist en etikett spesifisere byggsort eller malte-teknikk? Tyson eksperimenterer med å utløse aromapotensialet i malt gjennom en forholdsvis rask prosess der aroma nærmest trekkes ut som for en te. Dermed kan man smake på ulike maltslag ok kjenne forskjellene – helt uten å trenge å brygge en batch øl først. Slik maltsmaking er faktisk like spennende som ølsmaking, og et er minst like utfordrende for smakssansene.

Så var det navnet Bonsak. Det er ikke gårdsnavnet, men et personnavn knyttet til gården Nedre Kjesbu, eller Ner-Kjesbu på dialekt. Det er kort og godt fornavnet til Bonsak Eriksen Ree som kjøpte gården i 1859, og som i tillegg til å være gårdbruker også var kommunekasserer. Selve Kjesbu gård er eldre enn Svartedauen, men ble liggende brakk noen hundre år etter den. Den ble delt mellom to brødre i 1819, i Øvre og Nedre Kjesbu. I dag kjenner vi personnavnet Bonsak stort sett fra etternavnet Bonsaksen, men opprinnelig kom det fra tysk og var visstnok et yrkesnavn som betydde bønnesekk, muligens for bønnedyrkere. I folketellingen i 1801 er Bonsak/Bonsach kun brukt som etternavn, blant annet for sogneprest Mathias Bonsak Krogh, som virket på Ørlandet og i Lensvik. Dette mellomnavnet er hans mors etternavn, men formodentlig har noen feiltolket det som et fornavn og så har det fått en viss popularitet. I folketellingen i 1865 var det 33 med Bonsak som fornavn, hvorav hele 19 var i Trøndelag, sterkt konsentrert rundt den indre delen av Trondheimsfjorden – nettopp der vi idag finner Bonsak Gårdsbryggeri.

Noen tenker vel at den beste strategien for et lite gårdsmalteri er å produsere kraftig og heftig malt med overtydelig smaksprofil. Problemet er at det er så mange som lager det ekstreme, og egentlig er det ikke så vanskelig å lage noe ekstremt. Det er mye mer utfordrende å lage det godt balanserte. Hos Bonsak er for eksempel maltet ikke røkt, og med dagens oppsett kan man heller ikke produsere røykmalt der. I stedet for å sikte på heftig spesialmalt, har man valgt å produsere høykvalitets basemalt. Jeg tror det er langt mer fremtidsrettet, for hele ølbransjen går i modererende retning. I forhold til for noen år siden er det i dag færre ensporede, over-kill imperial portere, og flere subtile lyse øl som tryller frem subtil balanse mellom gjær, malt og humle. Og det er nettopp dette markedet som Bonsak sikter på. Dessuten er ekstremøl mer utsatt for øltrendene, mens fin balanse aldri går av mote.

Noen hjemmebryggere har skjønt dette, og blant dem har Bonsak-maltet fått en nærmest kultstatus. Likevel er det ikke primært hjemmebryggermarkedet det siktes mot, men det kommersielle småbryggeriene. Blant småbryggeriene finnes dyktige håndverksbryggere som kan overta der håndverksmaltingen slutter. De kan skape godt øl av god malt, og de vet å utnytte det store aromapotensiale i maltet. Dette er det viktigste markedet for Bonsak Gårdsmalteri, for storbryggeriene blir uansett for store til at Bonsak kan forsyne dem jevnlig.

Jeg gleder meg til å se hvor dette leder hen … i slutten av mai blir det en tap takeover med hele åtte trønderske mikrobryggerier og deres øl som er brygget med malt fra Bonsak. Det tror jeg må være landets første single maltery tap takeover. Det blir en ypperlig anledning for å se hvor mye maltet preger det ferdige ølet, og om det er fellesnevnere for øl brygget med malt fra samme malteri.

Tags: , .
©2019 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 

2019-04-20

Smånyheter uke 16/2019

Påskeroen senker seg over landet, men den store saken som ser ut til å seile opp, er håndhevingen av reklameforbudet, og det kommer nok til å bli ett av de store temaene i tiden fremover. Det er mulig Helsedirektoratet ønsker å skyve denne saken foran seg frem til det åpnes for overtredelsesgebyr – noe som er en mye større, skarpere og hardere reaksjonsform (men mer effektivt for Helsedirektoratet) enn hva dagens regelverk åpner for. Blogmessig, så begynner disse ukentlige nyhetssammenfatningene å bli litt for omfattende, så jeg vurderer å poste enkeltnyhetene fortløpende som egne postinger … vi får se.

Siste Sang blir Grønland Bryggeri ifølge hva bloggen har fanget opp. For det første har selskapet Malm 18 AS skiftet navn i Brønnøysundregistrene. For det andre er internettdomenet gronlandbryggeri.no anskaffet av dette selskapet, men foreløpig uten at det ligger noe informasjon der. Malm 18 var selskapet som overtok konkursboet etter Oslo og Akershus Bryggeri, som igjen var selskapet bak bryggeriet Siste Sang.

Rena Bryggeri er «anmeldt» til Helsedirektoratet, eller rettere sagt rapportert inn for mulig ulovlig alkoholreklame. Det er veldig klart at de har hatt Facebook-innlegg som er i strid med regelverket, selv om det har fokusert på bestillingsopsjoner fra grossist, og dermed fokuserer mot Horeca-bransjen. Det er tross alt er lov å reklamere overfor dette markedssegmentet, men i så fall er neppe en Facebookgruppe med 2491 følgere rett kanal? Saken blir litt ekstra dagsaktuell ved at den skjedde etter at Helsedirektoratet for noen uker siden sendte ut et presiseringsskriv til alle norske bryggerier og importører. Dette skrivet måtte oppfattes som et signal om at de ville innskjerpe en praksis som hadde falt langt bakut i forhold til regelverket. Litt ekstra pikant blir saken ettersom det såvidt denne bloggen har grunn til å tro, er en sentral person ved et annet mikrobryggeri som står bak «anmeldelsen». Det er ikke så lenge siden jeg spådde at den gode stemningen i bransjen ville forvitre, og det kan virke som innskjerpingen fra Helsedirektoratet fungerer som en katalysator i den prosessen. Jon Bjørtuft i Rena Bryggeri var ukjent med «anmeldelsen» da bloggen kontaktet ham. Det aktuelle innlegget på Facebooksidene til Rena Bryggeri er nå fjernet.

Skarre Bryggeri og RedFox Ales i Østfold er også blitt spilt inn i Helsedirektoratets søkelys for mulig ulovlig alkoholreklame på sine Facebooksider. Dette skjedde ca to uker før Helsedirektoratets notat til alle bryggeriene. Innmelder var Ole Morten Aasheim fra Raa Brewing som er et nabobryggeri av de to andre, og han har bekjent sin brøde og bedt om unnskyldning på et facebook-innlegg. (For ordens skyld påpeker jeg at Raa og Aasheim har ingenting med den nevnte saken rundt Rena Bryggeri i gjøre.) Skarre Brewing forteller at de ikke kjente noe til dette, men at de hadde generelt ryddet på Facebooksidene i etterkant av Helsedirektoratets presisering av regelverket. De synes det er leit at andre bryggerier går til Helsedirektoratet fremfor heller å gå til dem først. Også RedFox Ales var ukjent med denne tipsingen, men ønsker ikke å gi noen kommentarer. Aasheim forteller at også Raa Brewing ble tipset inn til Helsedirektoratet, og de fikk brev med forhåndsvarsel om pålegg om retting og evt tvangsmulkt et par uker etter de hadde fått tilvirkningsbevillingen sin i fjor høst. Postjournalen til Hdir bekrefter dette, men avslører ikke i hvem som har tipset – og en analyse av dette kunne blitt bloggens lille «whodunit» i årets påske. Det er lett å forstå at bryggerier blir frustrerte når de ser konkurrenter gjøre ting som de selv avstår fra på grunn hvordan de selv tolker regelverket. Imidlertid, regelverkets ordlyd er langt strengere enn dagens håndheving i praksis, så jeg tror så godt som alle bryggerier overtrår reglene, som oftest temmelig uforvarende. Sakskomplekset rundt reklameforbudet har gått i vranglås, med et regelverk som er for strengt til å håndheves, og som er i utakt med folks oppfatning, men der det mangler politisk vilje til å justere reglene etter realitetene og der det mangler politisk mot til å håndheve det etter dagens ordlyd. Petter Nome gjorde en diger innsats for å forsøke å løse opp denne gorgiske knuten, og jeg vil tippe at også Erlend Fuglum vil få ett og annet med den å gjøre.

Christiania Bryggerier er blitt varslet oppløst som antatt dødt foretak – og bakgrunnen her er innviklet. Dette er et enkeltpersonsforetak tilhørende Geir Erevik, som også er daglig leder i Brewery International … som hverken er et bryggeri eller spesielt internasjonalt, men en norsk importør av øl og sider. I praksis er det Brewery International som distribuerer dette varemerket, men da i entallsformen «Christiania Bryggeri», som egentlig er et annet selskap, heleid av Erevik. En gang i tiden forsøkte man å få varemerke på navnet, men det er ikke lengre mulig fordi kombinasjonen et stort sted pluss «bryggeri» ikke er mulig å få som varemerke. I stedet holder man rettighetene i hevd med et øl kalles Christiania Bryggeri Lager 63. Dette er vel enda ett eksempel i rekken av aktører som snapper opp et gammelt, utgått varemerke i håp om at andres forgagne storhet skal farge av på dem selv. Navnet har ifølge produktarket deres noe å gjøre med 63 tanker av ca 1000 liter, men uten at jeg klarte å følge tankene i den passusen. Ifølge Ratebeer brygges dette ølet pr idag ved Aass. Er du også forvirret?

Bryggeriutsalg av sterkøl? FrP ønsker å få til bryggeriutsalg av sterkøl, og anbefaler et prøveprosjekt for vårens landsmøte, ifølge Vårt Land (paywall), og da snakker vi kun om bryggeriets egenproduserte øl, ikke øl generelt. Dette er et forslag som matcher dagens mulighet med fabrikkutsalg av alkoholholdig drikke opp til 22% gitt at det ikke inneholder malt eller vindruer – og gitt at en vesentlig del av råvarene er lokalt produsert. Saken indikerer vel at vi nærmer oss lokalvalget til høsten. Den er kanskje populær i FrP, men møter nok motbør i KrF, så den vil vel neppe bidra til å redusere spenningene innad i regjeringen.

Stephen Andrews er på vei tilbake til Norge. Vi husker ham som ansvarlig for fatlagringsprogrammet på Nøgne Ø, og før det jobbet han hos Brooklyn Brewery i New York. De siste årene har han vært en halvdel av Sleeping Village Brewing, og det siste året eller så har han jobbet på The Fox Farm Brewery i USA. Og det er kanskje han som har gjort at de i skrivende stund i tillegg til temmelig vanlige øltyper også har en «Våronna Norwegian-Style Farmhouse Ale» på tapp. Han forteller at han skal jobbe med Haandbryggeriet, og han lover: «Expect some really unique mixed culture beers in a new barrel facility» … som lyder både lovende og litt illevarslende. I tillegg fortsetter arbeidet i Sleeping Village sammen med Ingebjørg Nybø.

Resirkulert glass til besvær. Hvor blir ølflaska av etter at du har dyttet den i glass-containeren? Vi vet jo at de ikke ombrukes lengre, men du trodde kanskje det ble til nye flasker. Vel, det viser seg at endel av disse flaskene har havnet i Otta-elva. Bakgrunnen er at mye resirkulert glass brukes til å lage glasopor eller skumglass, som er omsmeltede grå glass-brikker som består av 20% glass og 80% luft – omtrent litt som lecakuler eller pimpstein. Disse er solide, har god isolerende og drenerende effekt, og er godt egnet til mye innen bygge og anlegg. Men da det kom en plutselig flom i Lom i høst, forsvant 25000 kubikkmeter med glasopor med flommen, hvorav 60% fremdeles ikke er fjernet, ifølge NRK forrige måned. Nå haster det med å rydde, ifølge Gudbrandsdølen Dagningen (paywall), for det er bare uker til vårflommen kommer. Alt denne glasoporen endte i Ottaelva fordi man ikke hadde tid til å sikre i forkant. Det høres mye ut, men dette var knappe to måneder etter siste frist for panting av ombruksflasker, så det var vel dine gamle bjørnunger som fløt av gårde med Ottaelva etter omsmeltning. Varelageret var vel derfor ekstra stort, og det var verd mange millioner. I tillegg til dette tapet har Glasopor nå fått pålegg om en dyr opprensing. Siden glasopor inneholder så mye luft, flyter det godt. Nå kommer vårflommen i løpet av noen uker, og det haster med å sluttføre opprydningen før glasoporen forsvinner videre nedover til Gudbrandsdalslågen og Mjøsa. Firmaet Glasopor er eid indirekte av blant andre Vinmonopolet og Bryggeriforeningen – og Staten har nå bevilget 30 millioner til den ufullførte ryddejobben, ifølge NRK … men det vil komme et regresskrav til Glasopor. Man skal nok pante mange flasker for å dekke dette.

Kirkenes Snøhotell eller rettere sagt Radius Kirkenes som er selskapet som står bak, søker om utvidelse av skjenkebevillingen sin til også å omfatte tilvirking. Det vites lite om planene utover at det gjelder øl.

Humbrygg med Andreas Endrerud og Emil André Larsen flytter inn i Bryggerigården, Ringerikes Blad (paywall), der Hønefoss bryggeri en gang holdt til. Ifølge Facebook-sidene deres skal de brygge sitt eget øl der, i stedet for hos Disko Brewing, som i tidligere tider het Hegg Ølkompani, og Svensefjøset. Det nye bryggeriet har delt finansiering med sparepenger, lån fra bank og noe via crowd-funding via lokalverdi.no, der de p.t. er 40% i mål med finansieringen. Det blir fortsatt tett samarbeid med Disko, som vil fortsette å brygge endel av ølene på boks. Humbrygg planlegger med et 500 liters bryggverk og et sett med gjæringstanker i ulike størrelser som tilsammen gir dem tankkapasitet på 45.000 liter – jepp, tankkapasitet tilvarende 90 batcher ingen kommafeil der.

Polsk-samisk øl med tørket reinsdyrkjøtt. Det er faktisk et sitat fra en artikkel hos NRK som forteller om polske Jan Jakub Ciućka som er giftet inn i en samisk familie, og som har hjemmebrygget med tørket reinkjøtt som smaksgiver. Dette har truffet så godt blant polske bloggere og ølsmakere at det polske bryggeriet Beerlab nå ønsker å brygge dette ølet i full skala. Jeg er sannelig ikke sikker på hva det vil smake, men jeg ser ikke bort fra at det faktisk kan være en god match.

Folkölsbutiken Fölk i Göteborg legger ned, ifølge beernews.se. Denne butikken har solgt øl opp til 3,5%, men legger nå inn årene. Grunnen er delvis at svenske myndigheter nekter prøvesmaking i butikk av øl opp til 3,5%. Slik prøvesmaking er regulert i regelverket for øl over 3,5%, men siden det ikke står noe om øl under 3,5%, så må det være ulovlig. Den andre grunnen er at salgsbevillingen ble gitt under forutsetning av at det skulle være en delikatessebutikk, og man mener at Fölk har for lite andre varer til å være en delikatessebutikk snarere enn en ølbutikk. Av og til er det for oss nordmenn en svak trøst at andre har det enda verre.

Buran Gårdsbryggeri? Peder Angel Andresen har fått godkjenning av Levanger kommune for etablering av gårdsdestilleri og bryggeri på Buran gård i Markabygda. Det gjelder ikke bevilling så mye som det bygningstekniske. Andresen er kjent for Buran Whisky, og var blant de aller første som lå i løypa da privat brenning igjen skulle tillates. Imidlertid ble det ikke eget destilleri på ham, idet han gikk i samarbeid med Jørn fra Klostergården og plasserte destillasjonsapparatet på Tautra, der man selvfølgelig allerede hadde utstyret for ølbrygging. Siden den gang har han flyttet ut apparatet sitt og Klostergården har fått sitt eget. Såvidt jeg forstår, ønsker han nå å bygge om for å etablere destilleri og bryggeri hjemme på gården i Markabygda, sørøst for Skogn, hvilket trolig også var den opprinnelige planen.

Ballast Point er et New York-bryggeri San Diego-bryggeri som sliter litt økonomisk. Rett nok er de et mikrobryggeri, men alt er jo større «over there». De ble kjøpt av Constellation Brands for 1 milliard dollar (sic) i 2015, som var mens alle piler pekte oppover og ingen hadde hemninger. Man har forsøkt endel med bryggeriet, senest for noen dager siden da man lanserte en Ballast Point Lager, som var både lys og lett i kalorier. Nå konkluderer kjøperen med at bryggeriet kanskje ikke var verd fullt så mye, og de har allerede nedskrevet verdien med ca en milliard norske kroner. Videre krymper de virksomheten litt ved å stenge en 7500 m2 filial for fatlagring i San Diego, en brewpub i Temecula, Ca, samt at de skrinlegger planene om en brewpub i San Fransisco. En talskvinne for Constellation formulerer det som en «right-sizing [of] our cost structure based on recent craft trends.

Designpriser for ølemballasje. Norske grafikere har delt ut priser, og noen oppdrag for bryggerier har vunnet diplomer. Det gjelder blant andre Macks Ølbryggeri og Stolt Bryggeri. I fjor vant blant andre Handverk med design for Skumbag Oslo, der et sentralt element var en brun papirpose for å «skjule» flaska. Det er litt typisk at de gir prisen til et design som trolig bryter reklameforbudet, nærmere bestemt reglene for tilgift. I Helsedirektoratets merknader til alkohollovens bestemmelser om alkoholreklame av 1. nov 2015 (her er pdf, versjon av 19.02.2016). Der finner man under «Særlig om tilgift», side 14, seksjon 9.2.2.3 at det «ikke er tillatt med […] Gaveinnpakning som cellofan, sløyfer, gaveposer, papirinnpakning, o.l. som har til hensikt å tiltrekke seg kjøpers oppmerksomhet, samt gi en merverdi som skal få kjøper til å velge dette produktet fremfor andre.» Man kan påstå at papirposen brukes for å skjule produktet, men alle forstår jo at den brukes for å fremheve det og være kuul.

Varemerker:

  • Hansa Borg søker om «Hansa Ultra Lite» i kombinasjon med det grafiske uttrykket på boksene sine, og det er jo intet urimelig ønske, og det går vel igjennom uten problem.

  • Det laotiske Beerlao søker om sitt navn i kombinasjon med et generisk etikettdesign. Jeg har vanskelig for å se at det skulle være problematisk.

  • Monkey Brew søker om logoen sin i kombinasjon med teksten på den: «Monkey Brew Always Evolve». De søkte om «Monkey Brew» for noen få år siden, men fikk avslag fordi det kolliderte med litt for mange andre drikkevarer som brukte elementet «Monkey». Denne gangen går det sikkert bedre, siden det tekstlige uttrykket er lengre, og det er koblet mot en logo.

  • Grimbergen søker om sin logo, eller rettere sagt, det er Carlsberg som søker på deres vegne. Etter at Inbev bestemte seg for å håndtere sine egne ølmerker på det norske markedet, har Ringnes måttet finne erstatninger for ikke å få huller i utvalget av øltyper. Det er gjelder flere internasjonale merker, og ett av dem er Leffe, i både lys og mørk utgave. Dette er visst tenkt byttet ut med Grimbergen, og denne registreringen er vel en sikring av varemerker i den forbindelse.

  • Tøftabrygg kjemper videre for rettighetene til varemerket «Marsteiner», som Warsteiner Brauerei ønsker å nekte dem å bruke. Saken er nå ferdig diskutert mellom partene og behandlingstiden på avgjørelse i Patentstyret er 3-6 måneder. Det er ikke gitt hvem som vinner her.

Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , .
©2019 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 

Side 3/82: « 1 2 3 4 5 6 7 8 9 »