Anders myser på livets særere sider

Side 3/46: « 1 2 3 4 5 6 7 8 9 »

2014-12-25

Ølmilløping

Selv Lange Armstrong gjør det, kanskje i mangel av annen idrett han har lov til å stille i, eller mer trolig for bygge sitt folkelige image. Det handler om å løpe en ølmil, eller Beer Mile Running som det heter på engelsk.

Opphavet synes å komme fra amerikanske universiteter. Reglene er enkle, selv om det finnes et utall variasjoner over temaet: Drikk en øl, løp en kvart US mile (dvs 402,34 meter), og repeter dette ytterligere tre ganger. Det gir fire øl à 12fl.oz, eller 335ml, og fire quartermile, som i praksis ofte er internasjonale 400 meter. Dersom man spyr underveis, må man ta en ekstrarunde på enda 400 meter, men slipper å drikke en femte øl i forkant av denne.

Det høres kanskje fleipete ut, typisk noe linjeforeningstull. Men det er uventet vanskelig. Jeg mistenker at det ikke bare er alkoholen, for kullsyra er nok verre. Dersom du drikker en tredjedels liter øl på styrten, risikerer du å få godt med kullsyre i magen. Jeg vil tro at evnen til å rape er nyttig i denne «idretten». Dessuten ser jeg for meg at det er nyttig å velge øl med relativt lav karbonering, og at det er nyttig med alle teknikker for å få kullsyra ut før den kommer ned i magen: Kakk flaska eller boksen så den er hissig under åpning, skyll ølet rundt i munnen før det svelges, svirvle på boksen eller flaska, osv.

Jeg ser ikke bort fra at alkoholen kan gå relativt raskt i blodet om man løper på tom mage, slik en venteøl raskt kan gå en til hodet mens restaurantkjøkkenet tilbereder middagen.

I den britiske delen av verden har de en variant som bruker pints i stedet for 12oz, som bruker glass i stedet for boks/flaske, og som tillater at man spyr uten at det gir strafferunder. I USA regnes det som juks å bruke glass, siden det gjør det lettere å drikke det raskt. Dessuten er jo britisk øl kjent for å være relativt flatt. Oh, well.

Og hvordan gikk det med Lance Armstrong? Han tok første ølet, løp første runde, startet på neste øl, og brøt løpet med kommentaren «That was not what I expected.» Det var neppe kondisen det var noe galt med. Øl og løping går kort og godt ikke så godt sammen. Verdensrekorden etter de amerikanske reglene (som går under navnet «Kingston-reglene») er 4:57.0. Det er faktisk veldig bra, tatt i betraktning at den første rekordholderen for amatører på en mile (uten øl) var J. Heavieside i 1861 på 4:55 og den professjonelle rekorden lå på rundt 4:20 rundt samme tidspunkt.

En annen fun-fact: ifølge den offisielle statistikken på Beermile.com er Budweiser (2359 deltakelser) tre ganger så populær som løpsdrikk som Papst Blue Ribbon, fire ganger så populær som Miller High Life og nær fem ganger så populær som Coors. En kursorisk gjennomgang avslører at det er smått med norske øl: Hansa har to deltakelser, ellers har Tuborg 31 og Spendrup 14 deltakelser. Personlig synes jeg deltakelsen med Duvel hørtes ut som et robust og imponerende valg.

Selv må jeg tilstå at bortsett fra visse interessante aspekter rundt hvordan alkoholisk og kullsyreholdig drikke påvirker kroppen, så er jeg ingen stor tilhenger av denne idrettsformen heller. Jeg mistenker at den stiller et stykke bakover i køen om å bli olympisk gren, sikkert bak både basse og skotthyll, som begge tross alt er seriøse idretter, om enn små og regionale.

2014-12-24

Norrøn bryggetvang?

Vi har vel alle sett påstanden: i vikingetiden var det lovpålagt å brygge øl til jul, og du mistet gården om du lot være, eller var det livet du mistet? Nåja, øl måtte du i hvert fall brygge, så sa loven.

Eller var det helt slik? Tja, det skal vi se nærmere på.

Det virker helt klart at ølet hadde en viktig religiøs plass i den gamle norrøne kulturen og religionen. Men referansene til ølbryggeplikt i Gulatingsloven er fra kristen tid, og tolkninger av dette er litt urent farvann. La oss starte med teksten:

Olgerð hafum ver enn heitit at gera boande oc huspreyia iamvæge sitt. oc signa þat nott hina helgu til krist þacca. oc sancta Mariu. til árs. oc til friðar. En ef eigi er sva gort. þa scal böða firi þat. morcom .iij. biscope.

Enhver må brygge øl, like mye for husbond og husfrua, og signe det på julenatta til takk til Jesus og Sta. Maria og til godt år og til fred. Om så ikke er gjort, så skal det bøtes for dette tre merker til biskopen. (Teksten fortsetter med progressivt hardere straffer om man fortsatt ignorerer og nekter påpudet, inntil landsforvisning som hardeste straff.)

Mange ulike tolkninger har vært foreslått rundt dette, og de fleste fokuserer på at det var en bryggeplikt. Noen har ment at det var for at konge og biskop skulle ha øl når de dro rundt i landet, men vinterstid var ikke reisetid, og brygging i denne skalaen kunne allikevel ikke dekke behovene til kongens og biskopens følger. Et annet lite troverdig forslag er at det er et slags eiendomstilbakefall til «staten» av gårder som ikke ble aktivt drevet. Mer troverdig er det kanskje at dette var en slags tvungen deltakelse i den gjengse religionen, men magefølelsen min er ikke helt fornøyd.

Forleden så jeg en referanse i Spor nr.2/2007 av Brynja Björk Birgisdottir: Jól før jul (side 4-7), og den gav langt mer mening. Hun starter med å påpeke at det er litt vagt hva straffen egentlig skulle ramme. Var det straff for at man ikke brygget, eller var det straff for at man på julenatta ikke signet ølet i Jesu og Marias navn? Hun antyder at denne loven bør forstås ikke som en pro-kristendom, men som en anti-åsatro paragraf: at man skal brygge og skal vie ølet i kristen tro, slik at man ikke kan bruke det til å blote for førkristne guder.

Her må det nevnes at øl og øldrikking synes særlig dårlig fundert i kristen teologi. Selv om måltid og drikke har en viktig teologisk funksjon ved påsketider, så er det intet slikt rundt juletider – ja jula er egentlig teologisk sett relativt uviktig. På den andre siden er måltider og samvær viktig kultiske elementer i mange religioner, og kristendommen har ofte plukket opp slikt og tilpasset det inn i sitt eget sett av riter og skikker.

Men i den gamle før-kristne Åsatroen synes ølet å ha hatt en kultisk posisjon. Det er betegnende når bøndene krever at Håkon den Gode drikker til Odins ære på høstblotet på Lade og på juleblotet på Mære. Tegnet for jul i primstaven var ofte et drikkehorn. Bergisdottirs fremstilling samfaller med andre seriøse fortellinger om den før-kristne julen: Går man langt nok tilbake, så feiret man ikke jul, en drakk jul. Det sterkeste hovedtrekket i den tidligste julefeiringen var ølet og øldrikkingen til minne om guder og døde forfedre.

Når Gulatingsloven så krever at bøndene skal brygge og signe ølet på julenatta, så trenger det ikke å bety at det var spesielt viktig at de brygget og drakk øl, eller at signet øl var viktig for utøvelsen av kristendommen, men at det var essensielt at man hindret bøndene fra å føre den gamle Åsatroen videre. Det gir en langt bedre magefølelse. For den unge kristne kirken i Norge var det viktig å sette sitt merke på juleøldrikkingen.

Denne takke- og minnedrikkingen til Jesus, Maria og hele kostebinderiet av helgner fortsatte gjennom middelalderen inntil protestantismen forsøkte å utrydde det med sin ikonoklastiske minimalisme og sin nøytrale «skål». På mange måter var dét et speilbilde av hvordan kirken selv hadde innført disse skikkene et halvt årtusen før for å få has på en tidligere religion.

Ulempen er at denne paragrafen i Gulatingsloven da mister mye av sin nostalgiske tiltrekningskraft på dagens ølentusiaster. Men det får så være.

(Og la meg til slutt slå et slag for Spor, som er Vitenskapsmuseets arkeologiske og kulturhistoriske tidskrift, med artikler med lokal, men også nasjonal og internasjonal vinkling, popularisert av fagfolkene selv i relativt korte, interessante og leservennlige artikler. Utgavene frem til 2008 kan lastes ned herifra, mens abonnement på 2 årlige nummer koster 150 og kan bestilles herifra. Det var dagens reklame. Den var ikke for alkoholholdig drikk.)

God jul.

2014-12-23

Høstbryggematerialer

Hva skal du brygge til høsten? Ja, seriøst, for planleggingen starter nå, i hvert fall dersom du ønsker å dyrke råvarene selv.

Dersom du har tilgang til en hageflekk og du ønsker et spennende og interessant bryggeprosjekt, tenk over om du selv kan dyrke urter som du kan ha i ølet. Noen vekster trenger flere år før de gir avling, mens andre kan sås nå til våren og vil gi brukbar avling allerede i høst. Det koker bare ned til planlegging, igangsetting, vedlikehold og en god porsjon med venting.

Frø kan du kjøpe fra for eksempel Impecta Fröhandel i Sverige, som har en ypperlig levering via post til Norge. Det er forsåvidt mange andre produsenter av frø, men Impecta har trolig bedre utvalg på tradisjonelle nordiske urter. Du kan selvfølgelig også kjøpe på Plantasjen, men da er nok utvalget dårligere og prisene høyere.

For en liten kvaderatmeters hageflekk med krydder for ølbrygging er det temmelig trivielle utgifter til gjødsel, jordforbedring og frø. «Dyrest» er nok innsatsen du selv må nedlegge i planlegging, opparbeiding og vedlikehold – det er faktisk akkurat som med hjemmebrygging forøvrig, der råvarene sjelden den mest «kostbare» delen.

Ellers kan jeg anbefale bøker som Fisher & Fisher: The Homebrewer's Garden: How to Easily Grow, Prepare, and Use Your Own Hops, Malts, Brewing Herbs. Det finnes andre også, men de fleste fokuserer på bygg og humle, og har andre bryggeurter mest som bi-tema.

Hva kan du dyrke? Tja, koreander, reinfann, rosmarin og timian – for under hundrelappen til sammen? Eller du kan dyrke noen av de andre hundre-og-ørten alternativene. Og har du ikke hage, så er det mulig å høste urtene direkte fra naturen. Og om du ikke engang ønsker dét, kan du bestille fra for eksempel Urtekilden på Oppdal, som har et bredt utvalg av tørkede urter. De fokuserer mest på urtemedisin, men er en utmerket kilde også for urter til brygging.

Du finner en god oversikt over ulike ølkrydder i Norbryggs forum, oversatt av tidligere leder i Norbrygg, Eduard Möllenkamp fra en ypperlig nederlandsk artikkel. Dessverre har ikke flyttingen til nytt forum fart pent med html-kodene, men den er uansett meget lesverdig.

Alternativt kan du også arbeide med urter i sprit. Polet har helt grei nøytral 60% sprit, eller kjøp en nøytral vodka. På den kan du legge ulike urter og trekke ut smaksstoffer, og så blande dem i ulike forhold. Til ølbrygging er det nok litt upraktisk å eksperimentere for mye, for det er irriterende om du «ødelegger» en batch med øl ved å ha i et krydder som kjørte aroma og smak i helt feil retning. Krydder har lett for enten å bli for nøytralt eller for dominerende, og det er vanskelig å finne rett balanse. Men trekker du ut smakstoffer i sprit, krever det mindre innsats, det er enklere å lage små batcher, og det praktisk mulig å blande smakene i ulike styrkeforhold. Så kan du eksperimentere på forhånd og deretter treffe rett på første forsøk i ølet ditt.

Uansett er det omtrent på disse tider du trenger å mentalt sette av plass i hagen, bestille frø, og ikke minst grave deg ned i kilder både rundt hvordan dyrke urtene frem, høste og eventuelt preservere dem, og hvordan bruke dem i øl. Lykke til!

2014-12-22

Den Danske Humlehaven

Jeg ser alltid etter ølvinklingen, og finner den ofte på de mest uventede stedene. Da vi i sommer strandhusferierte ved Ebeltoft i Danmark, besøkte vi Gml. Estrup gods nord i Djursland, og sannelig snublet vi ikke over en sikkerhetsduplikat av den nasjonale danske samlingen av gamle kulturhumler. Det var faktisk helt tilfeldig – men ganske interessant.

Gml. Estrup er et gammelt ærverdig gods, der man i godsets driftsbygninger i nyere tid har lagt et landbruksmuseum. De har også en samling med tett på 300 tradisjonelle, danske eplesorter, samt at de har en backup-andel av tradisjonelle humlesorter ifra den nasjonale danske samlingen med humler. Se her for litt mer informasjon. Dette var et prosjekt ved navn Dansk Humle som ble avsluttet for noen år tilbake, men selv før det var et et prosjekt tilbake til slutten av 90-tallet der man samlet inn humler over hele Norden, selv om den danske innsamlingen ikke synes å ha kommet i gang før noen år senere. Forøvrig virker det som Per Kølster og Jacobsen bryggeri har vært medvirkende til å komme igang med dette.

Humlene på Gml. Estrup
Humlevariantene som er bevart på Gml. Estrup

For kompletthetens skyld lister jeg her informasjonen ifra navneskiltene på disse plantene.

Nr.1,2,4-13 fra Carlsberg bryggerierne
Nr.15 fra Humlemagasinet, Harndrup, Fyn
Nr.16 fra Hjemstavnsgården, Gummerup på Fyn
Nr.18 fra Holbæk Museum
Nr.48 fra Avernakø
Nr.53 fra Søvind, Horsens
Nr.56 fra Vitskøl Kloster
Nr.78 fra Valby Overdrev
Nr.81 fra området ved Fåborg

Her manglet Nr.3 fra Carlsberg, samt at det var én humle der merkingen var forsvunnet, men som trolig er en lokal humle fra godset. Carlsberg-humlene stammer såvidt jeg vet fra et tidligere prosjekt der dette bryggeriet samlet inn ulike gamle kulturhumler som de tenkte å teste ut. Jeg vet egentlig ikke så mye om dem, men en fun-fact er at Klostergården på Tautra har i hvert fall én av disse Carlsberg-humlene.

Egentlig er samlingen av humler lagt til Universitet i Århus, der jeg tror man har opp mot 80 ulike humler som er samlet inn fra ulike steder i Danmark, men man har valgt å ha duplikater av de viktigste sortene annetsteds. Rent generelt virket de fleste plantene noe puslete, men idéen er vel heller å ta vare på dem enn å dyrke dem så intenst. Dog har man brukt humle i samarbeid med Raasted Bryghus for å lage øl med de ulike humler, og de har fått Carlsberg og Jacobsen til å evaluere humla.

Danmark har på mange måter kommet lengre enn Norge på dette området. Et tilsvarende prosjekt i Norge har samlet inn 37 norske humler, og vi kan komme tilbake til dem ved en senere anledning. I Danmark har man kommet i gang med å brygge på gamle kulturhumler, i hvert fall utprøvende brygging, og det er flere bryggerier som eksperimenterer med gamle, lokale kulturhumler som smaksgiver til øl.

Litt av hemmeligheten rundt dette er kanskje at Danmark, og især Fyn, hadde en kommersiell humledyrking til langt opp på 1900-tallet. Dessuten er det Danmark som var arnested for bevegelsen rundt nordisk mat og lokale råvarer som smakskilder. Ikke minst har Danmark Per Kølster, som er et kraftsentrum rundt nordiske øltradisjoner og nordiske råvarer. Her hjemme «på berget» kommer vi etter, men frustrerende sent. Mer beskrivende er det også at dette ikke så mye er ulike nasjonale initiativer, men at det vel så mye er en felles nordisk – eller i hvert fall skandinavisk – oppvåkning rundt tradisjoner og lokale råvarer. Selv om takten er forskjellig i de ulike landene, så er retning og fokus veldig ensartet. Jeg kan love at jeg kommer tilbake til dette etterhvert, og ikke bare kulturhumler men også andre lokale planter som smaksgivere.

Forøvrig kan et besøk til Gml. Estrup på alle måter anbefales, også utover dette med humle, det er et flott hageanlegg og et museum med mange fine og interessante utstillinger, og ikke minst er herregården gamle praktbygninger verd et besøk.

Nei, jeg tok ikke avleggere ... mest fordi det var upraktisk og uhøflig og at jeg ikke ville skade plantene, og ikke primært fordi straffen for det – i hvert fall i tidligere tider – var tre timer i halsjern (gapestokk) på torvet.

2014-12-19

Næve om humle

Under er gjengitt kapittel 11 om humledyrking i Oluf Næves verk om jordbruk: Den Norske Jord-Dyrkers Bog. Den er skrevet i tiden fra rundt 1750 og frem til 1766, men forble upublisert på grunn av manglende midler, inntil Gudmund Balvoll, professor ved Norges Landbrukshøyskole, transkriberte den og utgav den med kommentarer for få år siden.

Oluf Næve – eller Ole Pedersen Nefue – ble født i Meldal, trolig i 1709. Han var – som sin far – klokker og skrev flere bøker om jordbruk, men var også radikal i en samtid der progressive og reaksjonære krefter kjempet om makten. Han var autodidakt i opplysningstidens ånd, men fikk ikke de midlene som andre av opplysningstidens helter ble til del, kanskje fordi han ikke var så flink til høflig å nedtone hva han mente om styre og stell. Han døde fattig på Trondhjems hospital i 1795. Hans få eiendeler ble solgt på auksjon, mens manuskriptene endte hos Vitenskapsselskapet der de ble bevart for ettertiden.

Balvoll har modernisert teksten noe, blant annet har han fjernet store bokstaver i substantiver og kortet inn på setninger, men det er ikke andre innlysende endringer.

Boka kan i sin helhet hentes ned fra NMBU, tidligere Landbrukshøgskolen på Aas, Balvolls gamle lærested. Jeg vil oppfordre til det, og da få man også med seg Balvolls interessante og informative innledning og kommentarer.

Boka bruker en del enheter av mål og vekt, og jeg har på slutten forsøkt å sammenfatte de viktigste av disse og hva de tilsvarer i dagens system.

Gudmund Balvoll påpeker i kommentarene at Næve har en underlig oppfatning av vill og tam humle, samt at han ignorerer at det finnes hann- og hunnplanter. Det er jo ikke slik at det egentlig er grunnleggende forskjell på ville og tamme humleplanter, utover at det selvfølgelig kan være mindre varianter.

Denne forvirringen rundt hann- og hunnplanter er vanskelig å forstå. Om det ikke hadde vært for at Næve selv skriver om hvordan man sår humle, så hadde jeg tippet at han kun kjente til hunn-plantene og formerte dem via rotdeling eller avleggere. Men når man formerer ved hjelp av frø, så vil man få en andel hannplanter som ikke gir kongler. Det er mulig at Næves distinksjon mellom vill og tam humle egentlig er en distinksjon mellom hann- og hunnplanter, men da er det tilsynelatende liten mening i utsagnet om at ville planter kunne bli tamme – og omvendt.

Dersom Næve faktisk misoppfatter vill kontra tam humle som henholdsvis hann- og hunnplanter, så er det mulig at påstanden om at vill humle (dvs hannplanter) kan bli tamme (dvs hunnplanter) er en ytterligere misoppfatning basert på at humlerøttene spas opp hver høst. Humle er nærmest å regne for en ugressplante, og den er vrien å bli kvitt. Når man derfor om våren setter ned en hann/vill-humle på samme plass som det tidligere har vokst en hunn/tam-humle, så er det mulig at gjenblevne røtter gir en hann og en hunn på samme voksested, og at det er dette som menes med temming av humle.

Her er i hvert fall originalteksten i Balvolls transkripsjon.

Det 11te Hoved-Stykke:
Om humlehaugers anlæg og humleplantninger

Humle er og en nødvendig frugt for dem som vil og må have øll i huuset. Dog kan man ikke befatte sig meget med sammes plantning, hvor høstkulden oftest indfinder sig førend den kan naae sin modenhed. Thi den bliver oftest ikke fullmodnet førend sist i september maanet, dog kommer det meget an paa jordarten og humlehaugens beqvemme beliggenhed imod solen.

De som ikke har nogen retskaffen humlehauge, men vil af nye anlægge een, de kan da i nogen maade behielpe sig med den liden underretning som her gives, saafremt de ikke forud har, eller kan erlange bædre efterretning derom fra andre.

See more ...

2014-12-17

Hva skjer med E.C.Dahls?

Aller først, E. C. Dahls bryggeri slik vi kjenner det idag vil forsvinne. Merkevaren E. C. Dahls skal nok videreføres, og i underkant av halvparten av staben blir med videre. Men det blir tilbake bare 14 av rundt 130 på produksjonsavdelingen, ennskjønt nærmere 90 på distribusjon og salg. Det blir et ganske annet E. C. Dahls fremover enn det som det har vært til nå.

Tidligere har Dahls vært et integrert produksjonsbryggeri innen Carlsberg-systemet, mens nå skal det bli en mer frittstående spesialbryggeri. Det blir en enslig svale med stor frihet og betydelig fallhøyde. Så til alle som har raljert over E. C. Dahls og deres øl og ønsket dem dit pepper'n gror: Følg med, for dere kan muligens ha fått ønskene innfridd.

Endringene er ikke bare kursjusteringer og utstyrsutskiftninger, det er en nærmest en fullstendig reboot av bryggeriet. «Paradigmeskifte» er et forslitt begrep, men om vi ser til hva ordet faktisk betyr, så er det kanskje den beste beskrivelsen. Det er en endring større og raskere enn noensinne tidligere i bryggeriets historie. For E. C. Dahls historie blir det en epoke forut for denne og en epoke etter denne omleggingen.

Og hva skjer fremover? Jeg har myset på fremtiden rundt Carlsberg og Ringnes og E. C. Dahls tidligere (se blant annet her og her og her og her ), og i hvert fall tidvis truffet ikke så rent dårlig. Hva vil neste kapittel i sagaen om E. C. Dahls bringe?

Jeg tror - eller spår - følgende:

  • E. C. Dahl står i fare for å bli en litt schitzofren merkevare, som fokuserer både på å være det patriotiske lokalølet, samtidig som det også skal vinkles som et eksklusivt valg med et nasjonalt og kanskje internasjonalt fokus. Utfordringen blir å balansere to image: det eksklusive og internasjonale feinschmeckeriet, og det lille, regionale, folkelige tradisjonsbryggeriet. For alt jeg vet er det nettopp kombinasjonen som trengs, men det kan bli en utfordring.

  • Når først returemballasjen forsvinner og Dahls får kniven på strupen, så er dette kanskje den beste løsningen. Alternativet ville vært å fortsette som før, men det kolliderer vel med Carlsbergs strategiske retningslinjer. Jeg tviler på om E. C. Dahls kunne overleve som et rent tank-øl- og tappetårn-bryggeri for utelivsbransjen. Det klarte ikke Nordlandsbryggeriet i Bodø, og det ville heller ikke ha fungert i Trondheim. Derfor er det essensielt at det kombineres med noe mer enn bare trondheimsbrygget Dahlspils.

  • På mange måter gikk Arendals bryggeri gjennom en lignende prosess, men der virker det som om man manglet vilje og ressurser til å brygge nye produkter og å tilpasse seg det nye ølkartet. Dersom Dahls hadde gått i samme fella, vil de kunne fortsatt å brygge Dahlspils med stadig synkende salgstall i noen år til, før det ble endelig kroken på døra. Norge har allerede nok gamle bryggeristoltheter på patetisk life-support: Det er nok å nevne Tou, Nordlands og Lundetangen. Derfor er det essensielt at Dahls tilføres midler, utstyr, kompetanse og ikke minst markedstilgang for å brygge det 21. århundres øltyper – liksom de brygget bayer i det 19. og pils i det 20. århundre.

  • Jeg tror det blir mer spesielle men likevel tradisjonelle øl under Dahls logo. Kanskje blir det weissbier, porter, bokk, bayer, eksport osv. Det er signalisert at det blir mer spesialøl, men man har sagt mindre om øltypene, og jeg tror noen av dem blir de øltypene som industribryggeriene har lagt ned gjennom 1900-tallet, og som kanskje er modne for en litt romantisk gjenoppstandelse idag. Alle de andre ølene som Dahls til nå har produsert under merkene Ringnes, Frydenlund, Tuborg osv flyttes jo helt og holdent til Oslo, men samtidig kan det høres ut som videre produktutvikling under Frydenlund-merkevaren er noe som blir liggende hos Dahls bryggeri. Ringnes har orden i oppskriftsarkivene sine, og kan nok gjenskape tidligere tiders øl stor troverdighet. Spørsmålet er mer om et autentisk 1880-talls eksportøl treffer publikummet av idag.

  • Samtidig kan det tenkes at man fronter nye gjenoppvekkede øltyper under Dahls-merket internasjonalt, slik Carlsberg idag gjør med Leffe, Brooklyn osv. I fremtiden er kanskje Dahls Bayer og Dahls Bokk noe av det mer eksklusive du kan få på kjedepuben på en storflyplass på Kontinentet? Eller hva med 1856, eller exportølet? Kommunikasjonssjef Nicolay Bruusgaard i Ringnes sitert på følgende: «Med det nye Dahls-bryggeriet får vi sjansen til å lage langt flere spesialøl-varianter.» Det eneste spennende her er om de vil fokusere på IPA og porter og egentlig ikke vil skille seg ut fra resten av mikrobryggeribransjen, eller om de vil ta opp stafettpinnen på de gamle øltypene fra industribryggeriene. En E. C. Dahls Imperial IPA vil ikke pirre det internasjonale markedet, men en Traditional Norwegian Dark Bock har bedre sjanser til det, slik Aass Bock har vist.

  • Ringnes har kommet med noen nyskapninger, blant annet deres Pale Ale, som er brygget på en skotsk gjær. Med Dahls nye rolle vil nok slik nyskapninger heller komme hos – eller i det minste starte hos – Dahls. Dette har også å gjøre med image. Uansett hvor god Ringes sin Pale Ale er, genererer den en andel neserynkende kommentarer om «industriøl» fra ølpurister. Ved å samle nyskapningen et eget sted, under et eget navn, brygget av «andre» personer på et annet bryggverk, på an annen type emballasje, kan de få flere til å møte ølet med færre fordommer. Kall det gjerne Jacobsen-effekten.

  • Det blir ytterligere minst ett bryggeri, mest sannsynlig to. Trolig blir det et pub-bryggeri à la bryggeripub og et mikrobryggeri for litt mer oppskalert produksjon. Det er sannelig ikke så mange bryggerier som har klart å kombinere disse to bryggeriformene med ett og samme bryggverk, så jeg har tro på at blir to - kanskje på rundt 10hl og 50hl, i tillegg til et nytt hovedbryggverk på kanskje 300hl. Det er et oppsett som tillater en gradvis oppskalering av produksjonen, ifra pilotbatcher for brewpub-publikumet, via et mikrobryggeri og videre til det store bryggverket dersom et øl blir en salgssuksess. Nettopp disse skaleringssmertene for et øl som blir populært er et av de store bryggeriproblemene.

  • Viljen til å bytte ut bryggverket vitner også om en endring - eller i det minst utviding - i ølstiler. Dagens bryggverk er best egnet til å brygge 6,5% øl med opsjon på nedbrygging til 4,7%, basert på et lite antall ulike malttyper. Det er ypperlig til å brygge i de gamle norske skatteklassene II og III, men ved en ombygging kan man sikre at bryggeriet egner seg for et større repetoir av ølstiler. De norske stor-bryggeriene har hatt moderat suksess med ale, og selv om det kan være flere grunner til det, er kanskje bryggverkene en del av årsakene.

  • Jeg tror de kommer til å koble Dahls mot eksterne, internasjonale storheter i bryggeriverdenen. Ringnes har en strategisk kopling med Brooklyn og sjefsbrygger Garret Oliver, og jeg tror det blir en modell fremover med samarbeidsbrygging og «special editions». Kanskje jeg til og med kan håpe på at samarbeidsbryggingen blir med lokale mikrobryggerier? Brooklyn åpent for ikke så lenge siden et nytt bryggeri i Stockholm i samarbeid med Carlsberg. Ingen har ymtet frempå at det blir modellen i Trondheim, men kanskje ser vi elementer av dette? Et stort Dahlsbryggeri, et middels Brooklyn-ish mikrobryggeri og et lite gourmet pubbryggeri – under ett og samme tak og med et felles bryggemannskap?

  • De har noe på gang med øl og mat. Ringnes vant bryggeribråk, til stor overraskelse for de som ikke hadde fulgt med i timen. De slo i rekkefølge ut Nøgne Ø, Austmann og Kinn i avstemninger blant et ølinteressert publikum på ett av de fremste ølhullene for Oslos ølnerder. Ringnes jobbet med øl og mat før mikrobryggeri i det hele tatt var et norsk ord. Trolig er det indikativt at Roar Hildonen nevnes og avfotograferes når man snakker om dette ølsenteret. Hildonen står sammen med Alexander Skjefte bak To rom og kjøkken, som nylig sammen med Credo fikk æren av å være de eneste som ble nevnt i den nye restaurantguiden White Guide Nordic. En intensjonsavtale nevnes flere steder, og at Hildonen skal være ansvarlig for restaurant- og serveringsdelen. Adressa omtaler hans planer som «grandiose», uten å vie detaljene oppmerksomhet.

  • Hva blir så utvalget på serveringsstedene i Dahls' lokaler? De som tror det bare blir Dahls og Ringnes må tro om igjen. Hildonen er sitert i Adresseavisen på at han vil «samarbeide med lokale småprodusenter av øl i hele regionen og bygge opp et ølsenter som trekker ølinteresserte fra hele verden». Det høres ut som om man tar sikte på et slags regionalt ølsenter med de beste ølene fra alle mikrobryggeriene i Trøndelag, enslags all-trøndersk ølhall. Antikvariatet forsøkte å være det, men strakk stadig konseptet kortreist inntil det ble frafalt.

  • Samtidig nevnes Lykke, som er mannen bak Bunnpris. Idag forsynes Bunnpris via Remas varedistribusjon, mens de tidligere var en slags proxy for Norgesgruppen i Midt-Norge. Rema har opparbeidet merkevaren Lade Gårds Bryggeri, som brygges hos Grans bryggeri og som tidvis har glimtet til med godt øl, selv når det ikke er brygget hos Harboe i Danmark. Trond Lykke slengte med leppa for noen år tilbake om å starte bryggeri sammen med Hansa dersom Dahls ble lagt ned. Dersom Lykke - idag Christian, etter et generasjonsskifte - er med, vil jeg tro at han er ute etter distribusjon av spesialøl via sin butikkjede. Bunnpris har - tross navnet - gått litt i retning av utvalg og eksklusive varer, spesielt i sine Bunnpris Gourmet-butikker. På ølsiden har det vært litt bob-bob og temmelig speilbildeaktig av Rema. Men i det siste har det skjedd ting, og Bunnpris har vist vilje til å satse på utvalg også på ølsiden. Gjennom samarbeidet med Lykke og Bunnpris kan det kanskje også være en bakvei inn i varedistribusjonen til Rema-systemet.

Hva ligger så i et ølsenter? Er det bare monetær avlat for å roe gemyttene og tåkelegge en nedlegging, eller er det en seriøs satsning på noe som Carlsberg og Ringnes har strategisk tro på? For her det Carlsberg som betaler store deler av regningen. Det er Carlsberg som må ha tro på det, og det er Carlsberg som har signalisert at E. C. Dahls ølsenter - ifølge Under Dusken - blir ett av omkring fem slike ølsentre. Andre steder som nevnes er Zürich, Barcelona og London. Dessverre klarer jeg ikke å google noe om det, men kanskje er planene for disse andre ikke kommet så langt?

Jeg vet ingenting om eierstrukturene. Carlsberg legger 110 millioner på bordet, men det kan godt tenkes at lokale interesser også kjøper seg inn - om ikke i selve bryggeriet, så i deler av konseptene rundt ølsenteret. I det minste har Lykke tilstrekkelig med penger.

Carlsbergs internasjonale sider ligger det en nyhet om det nye ølsenteret. Der er det også vist tre bilder, som jeg er så freidig at jeg lenker til.

Nye E. C. Dahls Biergarten
Dahls Biergarten med innsyn inn i det Nye E. C. Dahls bryggeri.

Det nye mikrobryggeriet
Det nye mikrobryggeriet, med vinduer, trolig for å kunne ha omvisninger.

Den nye brewpuben
Den nye brewpuben, se bryggverket i bakgrunnen.

Hva vet om hva dette ølsenteret skal omfatte? Vel, ikke så veldig mye. Litt kan leses ut fra bildene, litt kan vi lese ut fra navnene på de som er med, og litt kan leses ut fra pressemeldinger og intervjuer.

Det blir minst to, trolig tre bryggverk, hvorav det ene er en erstatning for dagens bryggverk. Nye E. C. Dahls får trolig inngang gjennm det gamle ærverdige tårnet i gamlebygget fra Trondhjem Actiebryggeri. Når du kommer inn blir mikrobryggeriet liggende i fløyen til høyre, brewpuben i fløyen til venstre, og går du rett frem kommer du til det gjenoppståtte E. C. Dahls bryggeri, som omkranser en biergarten - eller ølhage - i tilknytning til brewpuben.

Interessant er det også at det snakkes om et «kompetansesenter» og et konferansesenter. Det må omfatte et besøkssenter, kanskje et ølsmakesenter, kanskje en satelitt av Den Skandinaviske Bryggerhøjskole i Danmark? Kanskje et hospiteringssystem for bryggere? Men hva mer? Sigrid Strætkvern er sitert på at man satser på flere besøkende enn Nidarosdomen. Det er nok et utsagn med mer wow-effekt enn tallmessig punch, for en pilegrimsferd til Nidaros må nok vektes litt annerledes enn en kveld på brewpuben. Hun sa tross alt ikke mer betydningsfull enn domen, men flere besøkene, og det ble sagt i konteksten av å trekke folk til ølsenteret og et bryggeribesøk, ikke et rent pubbesøk. Dog setter det nivået på sigarføringen i prosjektet, som internt i Carlsberg har fått navnet Clara Futura - klar fremtid.

Jeg hater å være negativ, men jeg sliter litt med å se hva som passer inn i et slikt ølsenter, og som vil være en større publikumsmagnet enn Nidarosdomen … med erkebispegården og kronjuvelene og Olsok og Olavsfestdagene og alt det andre. Det hadde vært hyggelig om et turistbesøk til Trondheim like naturlig omfattet et ølsenterbesøk som et turistbesøk til Dublin omfattet et besøk til Guinness, men … Forøvrig, det kan virke som om Guinnes besøkssenter er litt forbilde, og Guinness Storehouse er virkelig et mål å strekke seg langt etter. Carlsberg har allerede sitt eget Besøgscenter i København, og det er sikkert også et forbilde. Flaskesamling, brand-store, multimedieforklaring av bryggeprosessen, utstilling av historiske gjenstander i fredede bygninger, et sampler-brett, bildekavalkader, spisested. La meg spå at lakmustesten er om Hurtigruten begynner å busse passasjerene sine på turer til Nye E. C. Dahls i firetimersoppholdet i Trondheim, slik de idag sender dem til Sverresborg, Ringve og Nidarosdomen.

I artikkelen i Byavisa snakkes det om samarbeid og om å dra veksler på hverandre. Ikke bare dét, men Sigrid Strætkvern er sitert på at de vil ha med seg hele ølbryggekulturen i Trøndelag. Det er nok mange som overraskes av den stemningen og synes det er nye toner i fra en stor aktør i et marked der oppkjøp, markedsandeler og konkurranse er hovedtema. Men det er ikke fullt så ensidig. For det første var aldri Trondheim av de byene som hadde den hatskeste konkurransen. Dernest var konkurranseinstinktet mest en selger-greie som i langt mindre grad manifesterte seg blant teknikere og bryggere. Og ikke minst ser selv de store aktørene at dette er et spørsmål om å jobbe sammen og bli en del av et større hele. Tiden da man forventet at kundene var bryggerilojale er over, så fremover er spørsmålet om bryggeriet ditt er «hot-or-not», og midlet er samarbeid. For Austmann er det imidlertid veldig i tråd med hva de helt fra starten har signalisert: at de ser på ølbrygging som et samarbeidsfokusert felt. Man deler kunnskap, man låner og gir noe tilbake, og man hjelper hverandre.

Vil samarbeidet stoppe ved et trøndersk kompetansesentrum for ølbrygging? Eller vil det til og med omfatte operativt samarbeid à la at Austmann brygger noen av sine øl på et av bryggverkene på E. C. Dahls. Tenker man seg Nye E. C. Dahls mikrobryggeri delvis som et oppdragsbryggeri, noe à la de Proefbrouwerij? Når man snakker om trøndersk ølbryggekultur, så kommer man ikke utenom et sterkt hjemmebryggermiljø og ikke minst en sterk tradisjon for gårdsbrygging. Hvordan kommer slikt inn i Nye E. C. Dahls ønske om å omfavne «hele ølbryggemiljøet i Trøndelag».

Kanskje omfatter det at hjemmebryggere får tilgang til å kunne analysere bryggene sine på laben? Kanskje blir det flere storskalabatcher som premier i hjemmebryggekonkurranser?

Dersom det er lov til å fabulere enda mer høytflyvende, så er det interessant at i Byavisa ble Sigrid Strætkvern ifra Ringes avbildet sammen med Thomas Sjue ifra Austmann og Roar Hildonen ifra To rom og kjøkken. Da Austmann var nystartet, hadde de en langsiktig og ambisiøs strategisk målsetning om å konkurrere med Dahls for å bli det primære lokale bryggeriet. At Austmann og Lykke samarbeider med Dahls vitner om at man nå fokuserer mer på åpenhet og samarbeid enn på konkurranse.

Det er i det hele tatt veldig mange jokere og uavklarte ting her. Eller mer sannsynlig: ting man ennå ikke har snakket om, for man investerer ikke 110 millioner uten at forretningsplanene er på stell. Det må være to år siden Ringnes først begynte å ymte om et ølsenter ved Dahls, og man ruger heller ikke to år på en idé uten at det utkrystalliserer seg konkrete planer. Og som med ethvert prosjekt med mange ukjente faktorer er det helt sikkert noen inntjeningsmål som må oppnås for at dette ikke ender med styrt avvikling.

Og navnet? Tja, Ringnes har selv brukt «Nye E. C. Dahls», og det kan tenkes at den navnejustering er påkrevd for å signalisere endringene overfor de aller tregeste?

Og om jeg skal piske en personlig kjepphest ... siden man har med Austmann og skal gjøre noe ut av Dahls. Hvorfor ikke tilbakeføre Dahls til åpne gjæringskar, som de tross alt brukte før de gikk over til nyere metoder. Jada, jeg vet det er særdeles lite trolig. Og mens jeg er inne på urealistiske ønsker, hva med å gjenskape Actiebryggeriets gamle produktserie og ikke minst Lysholmeren?

Alt i alt ser dette lovende ut. Det er trist at (Gamle) E. C. Dahls i stor grad legges ned, men det toget gikk i praksis for lenge siden. Nye E. C. Dahls burde ha potensiale til å bli noe nytt og spennende, men det er fremdeles mange sider av det som er uavklart for oss som betrakter det utenfra. Det er i bunn og grunn få av de gamle bryggeriene som har overlevd uten at de har også har transformert seg til noe mer enn bare en produsent av undergjærede øltyper for sitt regionale marked.

2014-12-03

Drikkestell

På julemarkedet på Sverresborg fikk jeg nylig kjøpt Ole Grefstads Drikkestell for øl i Trøndelag på Museumsforlaget, en bok som utførlig lister ølboller, -kanner, -haner og andre drikkekar for øl i Midt-Norge. Boken skildrer disse frem til rundt 1900, da tradisjonen for det aller meste hadde gått ut av bruk. Forfatteren stod selv på museet og solgte boka. Den koster riktignok stive 495 kroner, men det koster med fargebilderike praktverk om smale tema, dessverre.

Mange av de drikkekarene som har overlevd er datert utover 1800-tallet, på tidspunkter da både såvel øldrikking som gårdsbryggingen egentlig var på vei tilbake, i hvert fall målt etter volum. Selv en størrelse som Eilert Sundt nevner dette i Om Ædruelighetdstilstanden i Norge ifra 1857, der han analyserer:

I flere bygdelag i Christiansands og Bergens stifter er skikken endnu så gammeldags, at det hjemmebryggede, stærke øl spiller en hovedrolle ved drikkelag. Brændevinet er nok indført, men har ingenlunde fortrængt øllet. I de østlandske bygder derimod eller i Christiania stift bliver det hjemmebryggede øl fast ikke nevnt, hvor talen er om misbrug af stærke drikke; her har det længe været brændevinet og punsjen, som har givet anledning til beruselse og fylderi. Men i den senere tid er brændevinet her atter for en stor del fortrængt af mistænkelig vin (oftest kaldet frugtvin) og af det fabrikmæssige tilvirkede (bayerske) øl. (Gyldendals Fakkel-serie, 1976, side 74-75)

Jeg var interessert i paradokset rundt hvorfor man har så mange sirlig prydet drikkeboller laget fra en periode da brygging og drikking av tradisjonsøl tilsynelatende var på vei ut. Kanskje var det slik at selv om volumet av gårdbrygget øl sank, så beholdt det sin rituelle betydning i ved markering av høytider. Ja, kanskje dets rituelle betydning ble enda viktigere, og at ølbollene dermed fikk en viktigere, snarere enn mindre rolle.

Påstanden over krever kanskje en viss forklaring, for mange vil nok undre seg over at øldrikkingen skulle gå ned på 1800-tallet. Etter at spritbrenningen ble frisluppet i 1816, tok spritproduksjonen og -forbruket enorme proporsjoner. På Østlandet og i Trøndelag klarte den mange steder nesten helt å presse bort ølbryggingen på gårdene. Det er lett å tro at gårdsbryggingen har hatt en jevn nedgang over lang tid, men virkeligheten er nok trolig mer at den har hatt sterke konjunktursvingninger, i vekselvirkning med brenningen, avholdsbevegelsen og kjøpe-øl. Situasjonen var litt annerledes på Sør- og Vestlandet, der tradisjonsbryggingen klarte konkurransen med brenningen bedre.

Dette er nok mye av grunnen til at Sør- og Vestlandet har hatt en mer kompromissløs avholdsbevegelse, som også har sett på selv det svake ølet som styggedom, der det i resten av landet har vært mer akseptert som motvekt til spriten.

Grefstad sa ikke så mye om akkurat dette, men han påpekte noe som for meg var nytt. Han påpekte at utfasingen av drikkeboller og andre tradisjonelle drikkekar var mest koblet til fokuset på smittevern og smittsomme sykdommer. Mot slutten av 1800-tallet ble felles drikkekar oppfattet som en smittekilde, og dessuten var dekketøy i tre vanskeligere å renholde enn det som var glasert eller i metall. Mange andre trender har sikkert også hjulpet på, blant annet veksten i kommersielle bryggerier, men smittevernet var det sentrale.

I Norge var man nemlig så sent som på midten av 1800-tallet fremdeles ikke overbevist om at sykdommer som kolera, difteri, kopper og desslike skyltes smitte fra én syk person til en annen. Det høres kanskje sært ut i dag, men samtidens professorer avfeiet smitteteorien som vrøvel og så på den som – om vi skal bruke nåtidens språkdrakt – som en kvakksalversk alternativteori basert på tvilsomt datagrunnlag. I stedet helte man til miasme-teorien, som sa at sykdommer kom fra sykdomstoffer som oppstod spontant ved spesielle steder og hendelser, så som dårlig luft, myrer, lynnedslag, urolig vær osv. Det er trolig overlevninger fra dette at malaria bokstavelig talt betyr dårlig luft – dvs sykdommen du fikk ved å oppholde deg på steder med dårlig og stinkende luft.

I opposisjon til denne teorien stod en stadig økende generasjon av yngre leger, og spesielt leger på Sørlandet, der hyppige skipsanløp gjorde det nærmest umulig å ignorere smitteteorien som eneste fornuftige forklaring på epidemier. Dette er spennende og engasjerende presentert av May-Brith Ohman Nielsen i foredraget Mennesker, mikrober og medisinsk vitenskap i epidemienes århundre, som først gang ble sendt i P2-akademiet 13. november 2008.

Miasmeteorien var seiglivet. Ullevål sykehus ble bygget på siste halvdel av 1880-årene, og selv om miasmeteorien da var på vikende front, ble den allikevel retningsgivende for mye av utformingen og plasseringen. Først så sent som i 1903 kom de første bygningene der man arkitektonisk kun tok hensyn til smitteteorien.

Miasmeteoriens fall fra tronen har en annen kopling mot øl enn ufasingen av felles-drikkekar i tre: Louis Pasteur er blant annet kjent for pasteuriseringen. Mens man før trodde at bakterier spontant oppstod av seg selv som følge av luftbårne miasmer, slik at ølets forsurning nærmest var gitt, viste Pasteur med all tydelighet at selv om bakterier lett kan formere seg, ofte er luftbårne og kan være vanskelig å eliminere, så oppstår de på ingen måte spontant.

For øldrikkingen betydde dette ett drikkeglass per person, og det ble fokus på materialer som var lette å renholde - som glasert keramikk, glass og metall. Man hadde selvfølgelig også hatt dette tidligere, men i løpet av siste halvdel av 1800-tallet fikk man vitenskaplige holdepunkter for at det var mindre smittespredende å bruke dem. Det var ikke de eneste vanene som endret seg for å hindre smittespredning: skråtobakk, spytting og spyttebakker var ut, mens røyking var inn. Epidemier endrer adferd, og likeom svineinfluensaen fikk oss til å sprite hender og å hoste i albuene, så fikk epidemiene på slutten av 1800-tallet nordmenn blant annet til å slutte med felles ølboller.

Men tilbake til Drikkestell for øl i Trøndelag. Boka lister de ulike typene med drikkestell, beskriver dem i sin sammenheng og bruk, siterer samtidige kilder og beskrivelser, har informasjon om hvordan utbredelsen varierer i tid og sted og gir mange professjonelt fotografert bildeeksempler fra Trøndelag. Men aller mest interessant er likevel de gjengitte ølbollerimene, som er innskripsjoner på ølboller og andre drikkekar, gjerne et fyndord på én til to verselinjer. De er valgt med omhu og forteller mye – om enn ofte indirekte – om hvordan man i tidligere tider så på øl, på drikking og på skikkene rundt dette.

Boka er en forfriskende primærkilde til ny informasjon i en ølhistoriebransje som sårt trenger slikt. At temaet er snevert er bare en styrke, for litt for mange av de bøkene som utgis er altfor generelle til å føre særlig mye ny informasjon til torgs.

Den anbefales under juletreet!

2014-12-02

Deli de Moretti

Pizza og øl, hånd-i-hånd
 
Reklame for Birra
Moretti
Her er hva jeg fant på Deli de Luca på Kjevik Lufthavn, bak sikkerhetskontrollen, men slett ikke bak utenlandskontrollen. Er dette egentlig lovlig? En Calzone var priset i disken til 60,-. En Birra Moretti kostet 69,-. Det er vel ikke lov å rabattere alkohol (jf forbudet mot såkalte happy hours).

Ved å gruppere det med andre varer blir det egentlig ikke bedre. Er det calzone'en som blir billigere fordi du også kjøper en pils, eller er det pilsen som rabatteres når du kjøper den til mat? Det er mulig at Deli de Luca kan argumentere med at de her selger et helhetlig måltid, og helhetligheten i dette er at italienske calzone passer så inderlig godt til en italienskbrygget pils, men ...

Det er to problemer med dette (utover dette med pizza og pils). For det første er en slik argumentasjon veldig tynn. Kan man da rabattere all alkohol bare det selges sammen med noe omtrentlig matchende mat. Dernest er det et problem at dette fungerer som et reklameskilt ikke bare for calzone'en, men også for ølet. Det er jo også et interessant knep at man i stedet for å avbilde ølet på plakaten, bygger inn en liten hylle som fire ølflasker kan stå på. Teknisk sett unngår man å avbilde ølet på det som virker som en tilbudsplakat, men i realiteten fungerer fire oppstilte flasker på hylla like under plakaten like bra – om ikke bedre – enn en avbilding av ølet.

Jeg kan ikke skjønne annet enn at her er det mange overtramp på alkoholvedtektene. Slikt blir ikke bedre ved at mange synes å være bekvemme ved et system der de frimodigste tar seg friheter – og leverer dem tilbake dersom det mot formodning skulle påpekes. I de fleste tilfeller «går det bra», mest fordi ingen klager sålenge man ikke overtrår reglene altfor grovt. Slikt blir det bare ujevne forhold av, for det er de store som blir tatt, og de små som får lov til å holde på. Det er også store geografiske forskjeller, slik at det som er forbudt i én kommune synes å være gangbart i en annen.

Jeg kunne ha lyst til å starte et lite prosjekt: Påpeke bruddene på alkohollovgivningen og tvinge Helsedirektoratet til å si noe konkret om hvorvidt slikt er lovlig. Og la meg starte med denne reklameplakaten til Deli de Luca.

Noen vil kanskje synes det er unfair, men denne tilbuds- og reklameplakaten var så utførlig laget, og danset seg så elegant gjennom visse gråsoner, at jeg har vanskelig for å tro at dette ikke bevisst er gjort for å komme seg rundt reklameforbudet.

Her er hva jeg sender til Helsedirektoratet:

Reklame for Birra Moretti hos Deli de Luca

Jeg reiste 23. november i år med fly fra Kjevik flyplass ved Kristiansand. I avgangshallen for innenlandsrutene (dvs etter sikkerhetskontrollen men før pass- og billettkontroll for utenlandsruter) ligger en Deli de Luca som har et bredt spekter av varer, sikkert fordi de er den eneste butikken i denne avgangshallen. Ved siden av å servere ulike lette retter, serverer de også alkohol, deriblant øl. Butikken ligger åpent og integrert i avgangshallen, uten særlig vegger eller avskjerming.

På veggen bak disken i denne butikken hang en reklameplakat i ca A1-format, som jeg vedlegger et bilde av. Den tilbød en calzone og ølet Birra Moretti til en fellespris på 99 kroner. Dette ølet var isolert priset til 69 kr, mens calzonen alene var priset til 60 kr. Utfra dette var det et avslag på 30 kroner i forhold til om de to varene skulle kjøpes separat.

Plakaten var utformet slik at ølnavnet Birra Moretti var skrevet med noe som kunne oppfattes som bryggeriets skrifttype for denne merkevaren. Merk at skrifttypen som er brukt på plakaten imidlertid ikke bruker offisielle logoelementer for denne merkevaren. Faktisk er ølnavnet feilstavet, da det heter «Birra», ikke «Bierra». I tillegg var plakaten rammet inn slik at en smal hylle var integrert i plakatens nedre kant, og på denne var oppstilt fire flasker med Birra Moretti.

Jeg har følgende spørsmål rundt reklameforbudet i forhold til denne reklameplakaten.

  1. Er det lov til å kombinere en matrett og en alkoholholdig drikk til en «pakkepris» som er rabattert i forhold til om de to ble kjøpt isolert?

  2. Er det lov som på denne plakaten å bruke elementer som kan oppfattes som deler av varemerken (så som logoer, spesielle skrifttyper, fargekombinasjoner osv), eller skal slike plakater bruke nøytrale grafiske elementer som ikke skiller ølnavn o.l. ut fra resten av teksten?

  3. Jeg antar at det er forbudt å avbilde ølflasker på reklameplakater, selv om det formodentlig er lov å reklamere for et måltid som også omfatter alkoholdig drikk. Stemmer dette? Er det i så fall lov å omgå dette ved å anbringe flasker med drikken i umiddelbar forkant av en reklameplakat, slik det er gjort her? Merk at de flaskene som ble servert ble plukket fra et kjøleskap, ikke fra hylla i forkant av plakaten.

  4. Dersom reklameplakaten er lovlig har jeg ytterligere ett spørsmål. Plakaten fremstod som reklame for kun ett av flere ølmerker som Deli de Luca serverte. I Trondheim var det for en tid tilbake en mye omtalt sak der en mikrobryggeripub fikk påpakning av kommunen over en tavle i serveringslokalet med priser og vareutvalg. Tavla listet bare de øltypene man brygget lokalt, som tross alt var bryggeriets primære varespekter. Imidlertid serverte bryggeripuben også vin og brennevin, og kommunen mente at tavla dermed forskjellsbehandlet noen alkoholprodukter ved ikke å nevne dem alle. I lys av saken fra Trondheim, har ikke da Deli de Luca brutt regelverket ved å trekke frem bare ett alkoholdig produkt når de tross alt serverer flere.

Med hilsen,
Anders Christensen, anders@geekhouse.no
Vedlegg: bilde i jpeg-format.

Jeg skal holde dere oppdatert.

- lagt inn av Pål Tobiassen - 2014/12/3 13:14:05
Angående rabatt så tror jeg de har sitt på det tørre. Det er bare steder med salgsbevilling som har forbud mot rabatt, jf alkoholloven § 8-12. Hvis jeg husker riktig er det vel skjenking de bedriver på Kjevik, med tanke på at alkoholen drikkes på stedet.
Hva er rabatt - lagt inn av Anders Christensen - 2014/12/3 14:14:07
Forbudet retter seg mot 'spesielle rabattilbud', og det er mulig at det er rettet mot 3-for-2-tilbud og slike som rabatterer prisen når du kjøper over disk. De ulike stedene som har salgsbevilling kan utmerket godt sette prisen selv, sålenge de ikke selger med tap. Da vil vel § 8-12 hovedsaklig ramme tidsavhengige og mengdeavhengige prisavslag. Dermed kommer de seg vel unna denne paragrafen med å selge 'partivarer'.

Happy hour er vel kanskje i seg selv ikke forbudt, men informasjon om det blir lett rammet av reklameforbudet.

Jeg er overbevist om at denne reklamen må være ulovlig, men jeg har vanskelig for å sette fingeren på eksakt hva som er ulovlig. Oppstillingen av flaskene er kanskje det mest tvilsomme, men oppstilling av flasker for å vise utvalget er da akseptert? Kanskje er det bruken av fire flasker der én hadde vært illustrerende nok. Kanskje er det plasseringen i en flyterminal der den er lett synlig, også for de som ikke går inn på Deli de Lucas område.

- lagt inn av Pål Tobiassen - 2014/12/3 20:39:59
Er enig med at plakaten ser veldig tvilsom ut, spesielt med tanke på vedtak andre steder. Men angående rabatt så var det vel en sak i Tromsø for en del år siden der noen drev med 2-for-1 på øl. Det var greit etter loven siden det var skjenking og så lenge de ikke reklamerte for det.
- lagt inn av Pål Tobiassen - 2014/12/3 22:01:55
Er enig med at plakaten ser veldig tvilsom ut, spesielt med tanke på vedtak andre steder. Men angående rabatt så var det vel en sak i Tromsø for en del år siden der noen drev med 2-for-1 på øl. Det var greit etter loven siden det var skjenking og så lenge de ikke reklamerte for det.
- lagt inn av Gustav F - 2014/12/5 11:08:39
I postjournalen til Helsedirektoratet er det en del slike henvendelser ("Privat henvendelse - mulig alkoholreklame"), men det ser ikke ut til at de blir tatt tak i. Dessuten er kommunen sannsynligvis rett instans.
Kommunen - lagt inn av Knut G - 2014/12/15 09:53:29
Følgende står på Helsedirs sider; "Helsedirektoratet videresender alle klager om mulig alkoholreklame på kommunale salgs- eller skjenkesteder til kommunen som er ansvarlig..."
Videresendt kommunen - lagt inn av Gustav F - 2015/1/4 09:20:06
Da ser jeg at denne ble videresendt til kommunen, uten noe mer om og men fra Helsedirektoratet: https://www.oep.no/search/result.html?caseNumber=2014/11070&searchType=advanced&list2=153&caseSearch=true&sortField=doknr Generelt er det nok vanskelig å få Helsedirektoratet til å mene noe om enkeltsaker som kommer fra privatpersoner.

2014-10-01

Mellanölet 49 år

I dag for 49 år siden kom det svenske mellanölet i butikkene. Det var øl som var over 2,8% ABW og under 3,6% ABW. Svenskene brukte den gangen fremdeles vektprosent i stedet for volumprosent for øl, så i praksis var mellanölet fra 3,5% til 4,5% ABV. I Sverige ble dette betegnet som type B i skatteklasse II, mot type A i samme skatteklasse, som var mellom 1,8% og 2,8% ABW. Se forøvrig også oversikten min over Svenske Skatteklasser.

Motivasjonen for dette frislippet var at man ønsket at større tilgjengelighet for dette relativt svake ølet skulle demme opp for vin og brennevin.

Selve slippet var en gigantisk operasjon. Det var ikke lov til å distribuere ølet til butikkene i forkant, så på slaget midnatt natt til 1. oktober 1965 stod lastebilene med ølkasser klare bak portene på bryggerilagrene og ruset motorene. Det gjaldt for alle bryggeriene å forsyne butikkene med øl i løpet av natta, så ølkjøperne også ville få med deres øl i førsteinntrykket av det nye utvalget.

Akkurat dette ble selvfølgelig litt urettferdig, for avsidesliggende bryggerier hadde en større utfordring enn andre. Ett Stockholmsbryggeri tok endog i bruk flytransport for å få ølet sitt frem til områder som lå langt unna.

Det medførte også at mange sjåfører skulle finne frem til butikker langt fra der de bodde og var kjent. Akkurat dét fant man en ordning på, da studenter i Stockholm organiserte seg og dirigerte lastebilene til rett sted.

Det er vel en understatement å si at frislippet av mellanölet var en gledens dag i Sverige. På samme tid i Norge var selv sterkølet i butikk, selv om sterkølet hadde en øvre begrensning på 7,0% ABV. Sånn sett var Sverge langt mer begrenset med hensyn til ølsalg enn Norge.

Mellanölet ble fra starten av en favorittskyteskive for avholdsbevegelsen. Ikke bare irriterte man seg stort over det som var en sjelden oppmykning, men mer sentralt var antakelig at avholdsbevegelsen har vært mer på hugget overfor varene som får en bred sosial aksept enn de som nytes under en slags kollektiv skyldfølelse. Det er som om det skulle være verre med hasj enn med heroin, for sistnevnte vil egentlig ingen ha, mens førstnevnte har støttespillere og potensiale for legalisering.

Gleden varte frem til 1977, da mellanölet igjen ble lagt inn på Systembolaget, og der har det vært siden. Da hadde salget av maltbaserte drikker økt 60%, uten at salget av sterkere varer hadde sunket nevneverdig. Tallene åpner for mange analyser og betydelig usikkerhet, men de politikerne som vant frem var de som fokuserte på at dette var et feilslått eksperiment.

I Norge forsøkte man seg med et lignende stunt et par år etter. Tanken var å utvanne pilsen og å forby sterkølet. Dette avstedkom en så kraftig og bred reaksjon gjennom «Folkeaksjonen for pilsen» at det hele ble lagt på is, og da man mange år senere plukket opp idéen igjen, gapet man mindre ambisiøst og lot kun sterkølet gå inn på Polet.

2014-08-23

Brygghus 9

Jeg befant meg tilfeldigvis på rett sted til rett tid og traff de rette personene som gav meg en ad hoc omvisning i lokalene til Brygghus 9 – en kommende brewpub i Trondheim. Her er et sammendrag av inntrykkene.

Bak står Bakke Brygg og Petit-Agentur, som har samarbeidet om bryggeråvarer lenge. Bryggmester ser ut til å bli Tobias Johan Karlsen i Bakke Brygg. Den siste konkurransen jeg erindrer at han stilte opp i var Det gode øls klubbs hjemmebryggfestival for halvannet år siden. Der vant han dobbelt seier med en Imperial IPA og en belgisk mørk sterkøl, om jeg ikke husker feil. Og meget fortjent. Han banket vårt øl. Arrgh. Og jeg synes å minnes at han tidligere samme år vant en NM-tittel i hjemmebrygging i klassen Belgisk øl med det ene av disse to.

Lokalene er ved siden av Bakke Brygg, der Grønn Pepper tidligere lå. I første etasje blir det restaurant med lokal mat, mens det blir pub i underetasjen. Inntrykket var at det meste er ferdig, men at det fremdeles står igjen noen detaljer, samt en større ryddejobb.

Jeg spurte om hva de mente med lokal mat. «Kortreist» var svaret, men jeg fikk liksom ikke ut av dem hva slags matprofil de ville legge seg på. Jeg tviler på at det blir feskmat, hyllkak og sodd, men kanskje har de et kort i ermet de ikke vil ut med. I mangel av flere spor antar jeg at det blir generisk amerikansk pubmat – biff, burger osv.

I kjelleren er puben lokalisert i et hvelvet kjellerrom. Det kan komme til å bli støyende. Restauranten Akropolis som lå på hjørnet av Fjordgata og Søndre gate og hadde en liknende kjeller, der man kunne høre hva som ble hvisket i motsatt ende av lokalet … og det var med rolige gjester i og kvart belegg.

Det er i det minste stilfullt med en hvelvet kjeller, og det er et lokale som kanskje kan konkurrere med Schouskjelleren i kulhet. Lokalet har tidligere huset Throndhjem Brændevinssamlag, som trolig ble stiftet rundt 1879. En av stifterne av dette samlaget var forøvrig E. C. Dahls, som trolig er litt mer kjent for å ha startet en annen bedrift.

Slike kjellere kan være gamle, gjerne tilbake til 1600-tallet, selv om jeg ikke tror denne var så gammel. Ofte er de eldre enn husene som står oppå dem, og det tror jeg gjelder denne kjelleren. Etterhvert som bybrannene la bygningene i aske, bygde man på nytt – over de gamle kjellerne. Og om du ser i de rette krokene, ser du rester av langt eldre kjellermurer som hvelvingen er bygget opp mot. Bare Gud og byantikvaren vet vel alderen på dette.

Men bygget har litt fra 1900-tallet også, før det ble Grønn Pepper, huset det La Sultana, som såvidt jeg forstår var en restaurant med nord-afrikansk kjøkken, og ser du godt etter, finner du påmurte fliser med nord-afrikanske motiver: et maurisk fort her, en tuareg der osv.

Foran huset går den brede Fjordgata, mens på siden ligger den smale Brattørveita som forbinder Fjordgata med Brattørgata. Brattørveita het forøvrig på folkemunne «Pessveita», og lokalhistorikere har knyttet det til brennevinsutsalget, selv om det passer bedre på et ølsalg enn på brennevinssalg. La oss håpe at ikke det blir et navn og en adferd som hjemsøker Brygghus 9.

Bryggeriet er installert og i drift. Det er et 650-liters bryggeri, med 500-liters tanker – fem gjæringstanker og åtte serveringstanker. Barene er installert med ti tappelinjer fra bryggeriet og fire tappelinjer for gjesteøl fra andre mikrobryggerier. Det blir med andre ord nok øl for en kveld.

Bryggeriet kommer fra Kina. Det er noe med pris og tilgjengelighet og evinnelig lange ordrebøker som gjør de kinesiske bryggeriene attraktive. Designet er litt klassisk tysk-amerikansk. Det ene bryggekaret er et felles meske- og kokekar, dog ikke à la Brew in a Bag. Det andre bryggekaret er todelt og huser whirlpool og lauter oppå hverandre. Videre er det en glykoltank for kjøling av gjærings- og lagertanker, og en kaldtvannstank for platekjøleren. Varmtvannstanker er ikke initielt med i oppsettet, men kommer nok etterhvert. Det er ingen perkulator eller hop-rockets for enorme doser humlearoma, planen er visst å tilsette det i whirlpool. Den eneste delen av det kinesiske bryggeriet som de har plukket ut, er styringsenheten, som er byttet ut med et selvsnekret system. Den inneholdt visstnok også et lite pilotbryggeri på rundt 30 liter.

Utvalget av ølstiler kommer neppe til å by på de store overraskelsene. Det blir mye amerikansk og endel belgisk, samt et og annet av litt andre ting. Dessuten ble det lovet at det blir minst et surøl, men da ikke som fast øl.

Og så var det navnet? Hvorfor Brygghus 9? Vel, da Bakke Brygg startet, tok de navn etter bydelen Bakke, der de til alt overmål holdt til i Bakkegata. Så flyttet de til Fjordgata i Midt-Byen. Kanskje de har lært at navn ikke bør være altfor stedsspesifikke?

Nitallet refererer til adressen – Fjordgata 9. Verre er det ikke. Det er ikke en dyp SciFi-film-referanse til Ed Woods Plan Nine from Outer Space. Logoen på glassene deres er skrevet i en stensil-font som har 9-tallet som «lower case», dvs at de varierer i høyde og plassering liksom små bokstaver gjør. Her er et eksempel på hvordan dette blir – dog i en annen font:

Eksempler på siffer i «små bokstaver»

Det er litt sjarmerende i løpende tekst, men det fungerer dårlig sammen med store bokstaver og passer egentlig ikke med en stensil-font. Dessuten egner de seg ikke for enkeltsiffer, for da ser det ut som sifferet har krympet eller sklidd nedover. Dessverre har ikke tegnsettene tatt inn over seg at siffer finnes som store og små «bokstaver», og dermed er man i én og samme font værfast med de sifrene man får. Vanligvis er jeg ikke så utadvendt nerdete og sutrende om fonter og design, men på akkurat dette temaet er det nok jaktsesong på Tobias hele året. Men jeg digrerer …

Snart får Trondheim sin andre brew/gastro-pub. Når åpner de? Også her var svarene litt vage, men det virket som om de var temmelig sikre på at det var åpnet før september var omme. I'll be back …

Hmmm, nr 7 eller 9 - lagt inn av Anders Christensen - 2014/8/24 00:03:08
Jeg ser at jeg bommet litt. Bakke Brygg ligger i Fjordgata 9, mens Brygghus 9 ligger i Fjordgata 7. Jaja, så mye for den teorien.
Skrifttyper - lagt inn av Tobias Johan Karlsen - 2014/8/27 22:24:24
Når det gjelder nørding rundt skrifttyper, kommer jeg til å sende alle slike henvendelser videre til medeier Sverre. Som kanskje er den største fontnørden av dem alle. :p
testing - lagt inn av Anders - 2014/10/24 15:15:06
testing tesintt
testing tesitn - lagt inn av Anders - 2014/10/24 15:15:31
sadfasfd

2014-08-22

Såinnhus … konklusjon

(Dette er åttende og siste del – jeg lover! – av en serie om opphavet til de stjørdalske såinnhus og teorien om at de er av keltisk opprinnelse. Tidligere er publisert første, andre, tredje, fjerde, femte, sjette og syvende del.)

I mange og lange innlegg har jeg sett på det språklige og tekniske rundt malt- og korntørker i Norge og de keltiske områdene i Irland og Skottland. Nå er tiden kommet for å trekke konklusjoner.

For å oppsummere, jeg har vist

  1. at trønderske såinnhus høyst sannsynlig er både språklig og teknisk nært beslektet med malttørker på Færøyene og på Vestlandet.

  2. at det er sannsynlig at det er en språklig kobling mellom disse norrøne såinn/sodnur og den keltiske sorn.

  3. at denne koblingen mellom norrønt og keltisk ikke er kontroversiell for relevante eksperter på språk, kultur og historie.

  4. at det finnes minst én administrativ enhet – Nidaros bispedømme – som frem til reformasjonen omfattet blant annet Sunnmøre, Stjørdalen og Færøyene, samt andre, keltiske områder i Skottland. Dermed finnes det rammeverk innenfor hvilket denne teknologien kan ha blitt spredd.

Jeg har også gått igjennom keltiske korn- og malttørker, og tilsvarende for norske. Om vi aksepterer at det er et språklig slektskap, er det interessant å se om det også er et teknologisk slektskap.

Finnes det så felles elementer mellom det skotske/irske tørkeinnretningene og såinnhusene? Ja, det gjør det, men samtidig finnes det viktige forskjeller. Det finnes langt flere og tydeligere likheter mellom såinnhusene og andre norske malt- og korntørker, enn det finnes mellom såinnhusene og den keltiske sorn.

Noen sier at vikingene lærte korn- og malttørking fra kelterne, og vi kan ikke utelukke det. Men man har eksempler på tørkeheller som synes eldre enn vikingtiden, og det er innlysende at man må ha hatt tørketeknikker før man begynte å reise ut på slutten av 700-tallet. Har man så lært teknikken med tørking med røyk og luft over et ildsted fra kelterne? Kanskje, men også der er de mange alternative kilder. Det finnes overlevende røykøltradisjoner fra Gotland og Bamberg, og det finnes trolig massevis av utdødde tilsvarende.

Det er strengt tatt få av de norske konstruksjonene som minner om det klassiske keltiske designet av en malt- og korn tørke, slik det finnes i Skottland og Irland. Da skulle vi forvente å finne enten to groper i åttetallsform med røykkanal imellom, eller mer sannsynlig den nyere varianten som er en nøkkelhullaktig form med et rundt kammer for malten og en kanal inn fra et ildsted. En viktig forskjell er at de keltiske tørkene synes å ha ilden tent utenfor tørka, men med en røyk- og varmluftskanal inn til et kammer under malten. I Norge er ilden utelukkende tent under maltet, og steinhellere, samt kanaler brukes i mindre grad for å lede røyk og varmluft som den trolig har hatt til hensikt å hindre flammer og gnister å nå kornet og spileverket som kornet lå på. I det keltiske designet leder man røyk og luft til maltet, mens i det norske designet leder man røyk og luft – i den grad man leder det – hovedsaklig bort fra maltet.

Det er mulig at kanalene i de nyere skotske tørkeinnretningene tillater ujevn fyring, ved at hard fyring gjennom en tykk, massiv, steinsatt kanal varmer den så mye opp at den fortsetter å trekke og varme opp luft lenge etter at selve ilden er dødd ut. I såinnhuset kan nok også varme absorberes av steinen i røykkanalen, men den stråles relativt raskt ut i rommet under malten.

Et poeng er at man bygger i lokale materialer, og dermed kan designet endre seg fordi materialene krever det. For eksempel er det i Stjørdalen naturlig å bygge laftede stuer, og dermed blir husene rektangulære. I Skottland ville det være mer naturlig å bygge med stein og torv og stråtak, og dermed kan man bruke runde eller ovale former. En firkantet tørkeovn vil trolig være mindre effektiv i hjørnene, og en rund ovn ville være å foretrekke rent tørketeknisk.

Også valg av brensel kan påvirke designet. I Skottland er kanskje torv et attraktivt valg, og det ulmer kanskje mer enn det gir flammer. Bruker man ved, blir det mer flammer – selv om oreved er kjent for å brenne rolig og jevnt.

Min magefølelse er at man kanskje har lånt navnet på disse røyktørkeinnretningene fra keltisk, men dersom man samtidig også lånte det tekniske designet, så har over tiden endret og modifisert så mye på det – om ikke til og med skiftet det fullstendig – at de norske sonner og såinnhus fremstår som klart forskjellige fra de skotske sorn'er. Det er heller ikke innlysende at det er et teknisk slektskap, da det å føre varmluft ifra et ildsted gjennom korn eller malt som skal tørkes er en temmelig basal idé som kan ha kommet fra mange kilder, og som ikke minst kan ha oppstått mange steder uavhengig av hverandre.

Det finnes egentlig bare tre grunndesign for slike malttørkeovner: a) lufta fra ildstedet føres gjennom maltet, b) ilden varmer stein, mur eller annet materiale som maltet ligger på, og c) man tørker lufta i rommet der malten er spredd ut. Her vil a) gi mest og b) minst røykpreg.

Et annet moment er bruken av «kjerring» for ovnen i et såinnhus. Det er mulig at dette kommer fra et indoeuropeisk stamme for ovn eller brenne, men det må da være importert, for det er like vanskelig å se noen troverdig norsk-fundert etymologi for en slik betydning som for «såinnhus». Alternativt kan det være en forvanskning av ordet «kar», som forøvrig er en veldig god beskrivelse av tørkekammeret i en skotsk/irsk sorn. Men her er det stor usikkerhet.

Vi har ingen gode indikasjoner på hvorfra det tekniske designet for såinnhuset har kommet. Om jeg skal spekulere, er det mulig å konstruere en utvikling som starter i norske korntørker fra før vikingtiden og ender i såinnhuset.

  • Man kan starte med en tusse, som er en steinhelle med ild under, og som er en meget gammel innretning. Dersom man skal skalere opp tørkingen på en slik, er det mest innlysende å bygge karmer rundt for å tørke et tykkere lag med malt, samt å fyre hardere for å få ned tørketiden. Imidlertid vil begge botemidlene gi ujevnt tørking dersom de strekkes for langt.

  • Neste trinn vil kunne være å bytte steinhellen med en bunn under karmene, altså en terre. Den kan ikke plasseres rett over bålet, men den er lett å lage og kan forhåndstørkes oppunder taket, eller den kan sitte på toppen av tussen. Imidlertid kan ikke tykkelsen på malt- eller kornlaget økes utover ca 10 cm uten det blir for tykt og tett. Dersom man skal tørke enda mer korn, må man utvide arealet på rammen med malt.

  • Fra en terre plassert like over en tusse er det svært kort vei til en vestlandsk sonn, som er et ildsted under en stein (kalt grisen) som tar av for flammer og gnister, og i god høyde over dette er en karm med korn og malt. Rundt det hele er bygget vegger som tvinger varmlufta opp og gjennom malten. En slik sonn kunne skaleres opp: dersom man fyrte hardere, økte høyden og hadde større overflate på karmene. Kjernen her er at det ikke trenger å være lik størrelse på steinen over ilden og på arealet på ramma over.

  • Dersom man skal skalere opp den vestlandske sonnen ytterligere, betyr det å fyre enda hardere og bruke en enda større karm. Da når man de dimensjonene man finner i Stjørdal. Imidlertid er det et nytt problem som melder seg. Normalt ville man da også ønske å øke høyden mellom ildstedet og karmen, slik som i de østlandske kjølnene, men det blir raskt upraktisk ettersom det krever en to-etasjes bygning. Løsningen på det vil kunne være å lage en horisontal kanal for røyk og varmluft fra ildstedet. Det vil hindre gnister og luer fra å nå karmen, det vil absorbere mye varme i steinen som deretter stråler det jevnt utover.

Fire-punktsbeskrivelsen over er rent spekulativ, men den forklarer hvordan man kan starte med det aller enkleste og eldste designet og ende opp med et såinnhus, bare motivert av iterative forbedringer som utvider kapasiteten.

Det er grunn til å minne om at vikingene for tusen år siden tente ild i årer og lot røyken gå ut av bygget igjennom en ljore i taket. Peis og gruve med skorstein og pipe er er ikke så veldig mange hundre år gamle, for ikke å snakke om metallovner. Innimellom alt dette ligger mange nivåer med forbedring og teknologi-lån. Det er ingen grunn til å tro at ikke en tilsvarende utvikling har skjedd for tørking av malt og korn. Så selv om man lånte keltisk teknologi for tusen år siden, burde man forvente at den har utviklet seg i mellomtiden og kanskje blitt borte eller kanskje har smeltet sammen med annen teknologi. Ord kan derimot overleve svært lenge med relativt minimale endringer.

Det beste argumentet for et slektskap er det temmelig sannsynlige språklige slektskapet. Uten dette ville man neppe ha grublet over et teknisk slektskap mellom disse malttørkeinnretningene. Samtidig er kanskje en tendens til at sonn/såinnhus er rikere på røykpreg enn andre lokale alternativer, og det er mulig at ordet er blitt lånt for, eller har utviklet seg til, å bety tørkestue med sterkt røykpreg.

Det er ikke mulig å avfeie at det er tekniske elementer fra de skotske og irske tørkeinnretningene som har overlevd og påvirket designet i et såinnhus. På den andre siden er det ikke nødvendig å peke på de keltiske korntørkene for å forklare tekniske elementer i såinnhusene.

Men at kelterne på de britiske øyer for tusen år siden eller så skulle ha tørket korn og malt på en innretning som vi umiddelbart ville ha gjenkjent som et slags stjørdalsk såinnhus … dét har jeg liten tro på.

Norske korn- og malttørker

(Dette er syvende og nest siste del av en serie om opphavet til de stjørdalske såinnhus og teorien om at de er av keltisk opprinnelse. Tidligere er publisert første, andre, tredje, fjerde, femte og sjette del.)

Til slutt skal vi se på om de stjørdalske såinnhusene kanskje er mer like andre norske malttørker enn de er like de keltiske. Dersom det er tilfelle, er det en indikasjon på at opphavet er mer lokalt enn de britiske øyer. Det er tross alt en mulighet at det tekniske designet har kommet etsteds fra, mens navnet har kommet annetsteds fra. Først skal vi se på en oversikt over norske korn- og malttørker.

I forrige del så vi at kelterne hadde korn- og malttørker, og at selv om de i prinsippet var nokså like såinnhusene, så var det en god del forskjeller. Det følgende er i stor grad en oppsummering av beskrivelser av tradisjonelle norske tørkehus fra Norske mylnor og kverner, utgitt av Statens kornforretning i 1936. Fra norske IP-adresser kan du lese den her. Det er spesielt sidene 17 til 79 som er interessante.

Den mest utbredte og sannsynligvis eldste innretningen er badstuer, som opprinnelig var for for badstu-bading. Ovnen i disse er en røykovn, som er et spesielt design som stort sett gikk ut av bruk på 1800-tallet. I badstua kunne man montere benker og hyller som man spredte ut korn eller malt på, og så lot varmen i rommet tørke det – men uten at varme eller røyk ble ført gjennom malt eller korn. Slike badstuer brukes ennå til å røyke kjøtt, som da henges ned fra taket. Badstuene kunne også brukes for å gi mildere røyking. Da fyrte man kraftig i ovnen med gjennomlufting av rommet. Når så ilden var gått ut stengte man alle glugger og ventiler og lot den oppmagasinerte varmen i ovnen tørke kornet eller malten. Ved tørking av kjøtt ønsket man kanskje mer røykpreg, og da tettet man gluggene allerede under fyringen.

Fra Finnskogene finnes også en finsk variant av badstua, som nærmet seg en finsk sauna, der røykovnen har en mengde stein på toppen, som man slår vann på. Denne varianten av badstua har nok vært mest brukt for bading, fordi man i det samme områdene har ryer som ble brukt til tørking av korn.

Noen steder kunne røykovnen i badstua ha et bredt ildkammer dekket med en flat helle eller mur, slik at det var mulig å tørke korn og malt og andre ting på toppen. Det finnes tørkestuer som funksjonelt likner badstuene, men som er slik innrettet at de kun egner seg for tørking av malt og korn. Da hadde man også gjerne separate hus for badstu-bad og for korntørking. Etterhvert gikk skikken med badstu-bad ut. Skikken med tørking i badstu holdt seg lengre, mens det er skikken med røyking i badstu som har holdt seg lengst. Ofte bruke man begrepet tørkestue om slike badstuer som kun ble brukt til tørking.

Røykovnen ble som nevnt innført i vikingtiden, etter sigende under Olav Kyrres regjeringstid. Den erstattet åren, det åpne ildstedet. Disse ovnene slo igjennom på Vestlandet, samt deler av Agder og Trøndelag, men ikke Østlandet. Røykovnen er i praksis en oppmurt ovn som har et kammer eller en romslig nisje, men ingen pipe, slik at man fortsatt måtte lufte ut gjennom glugger eller ljore. På Østlandet gikk man først langt senere direkte over til gruva, som i praksis er en peis, der man har en oppmurt pipe som fører røyken helt ut over tak.

Enkelte steder hadde man flere typer ovner i ett og samme hus, og det gav fleksibilitet med hensyn til om man ville tørke med eller uten røykpreg. Det er viktig å huske at røyking var en teknikk som gav økt vern mot småkryp og mugg, og ikke utelukkende en smakssak. Det er også viktig å huske at disse tørkehusene ikke bare ble brukt for å tørke malt, men også var viktige for å tørke korn etter innhøsting. Dessuten kunne de brukes for andre materialer, blant annet kjøtt og lin. Dermed er det for eksempel mulig at man ønsket røykpreg på maltet men ikke generelt på kornet.

I store deler av landet finner man kjølner eller kjoner. På Østlandet er dette oftest av et to-etasjes design. I underetasjen står ovnen, som ofte er bare et oppmurt, åpent ildsted. Overetasjen har en større grunnflate, og kan være «tredd nedpå» underetasjen, slik at denne stikker opp inne i overetasjen og danner en platform eller hevet gulvflate, hvorpå man tørket kornet eller malten. I praksis brukte man stokker, kvister og strå eller matter som spilverk, altså som man la over hullet og som lufta ség igjennom. Graden av røyking kunne justeres etter hvor god trekk det var gjennom spilverket som malten lå på og hvor mye lufting man hadde i underetasjen.

På Vestlandet samt Vest-Agder er kjonene mer lik en malttørke som vi kjenner den fra såinnhusene, men vanligvis mindre. Ovnene er ofte kvadratiske, rundt 1-1,5 meter i grunnflate, og typisk halvannen meter høy, oppmurt i stein. De ble oftest fyrt med et ildsted liggende like innenfor nedre kant på én side av oppmuringen. Typisk var det også innmurt en steinhelle over åpningen til ildstedet, og denne strakk seg innover og over ilden. Den ble kalt grisen, og hadde en lignende funksjon til kjerringa. Dog var det kun en steinflate som ilden slo mot, ikke en kanal for å lede røyk og ild. De vestlandske kjonene kunne godt være bygget inn sammen med andre funksjoner i et eldhus.

De trønderske kjølnene minner om de vestlandske, men har et lukket pipe-system for røyk og varmluft, slik at røyken ikke kommer i kontakt med maltet. Gjerne kombineres de med for eksempel en smie slik av kjølneovnen munner ut i pipa fra denne. Dessuten er de trønderske variantene ofte større.

Det vil si at vi må ta for oss at såinnhusene ikke var enerådende i Trøndelag. I tillegg til såinnhus fantes det kjølner, i hvert fall på Innherred og Fosen. I Norske mylnor og kverner sies det ganske tydelig. Selv om begrepet kjølne (eller kylle og kjone) refererer til samme ord, er designet ofte sterkt varierende. Kjølne er ofte knyttet til engelsk kiln, et ord som er knyttet til ovn og matlagning, og nært beslektet med kulinarisk.

Derfor er kjølne et røyktørke i store deler av Norge, mens det er en røykløs tørke i Trøndelag. Styreren på Statens Kornmagasin i Verdal er sitert: det som mest skil kylna frå sonn er at kylna hev utgang til røyken i ei murpipa og det kjem då ikkje røyk gjenom maltet soleis som det gjer i sonnturka.

Dermed er såinn og kjølne i stor grad like i trøndersk kontekst, med den hovedforskjellen at den ene varmer med røykfull varmluft rett fra bålet, mens den andre er litt mindre effektiv og varmer med luft varmet opp av en pipe fra ildstedet. En teori man ofte ser, er at såinn kommer fra keltisk mens kjølne kommer fra engelsk kultursfære. Det er nok en sterk forenkling, men er kanskje riktig med hensyn til navnet. Kanskje har man beholdt navnet, men lånt elementer fra andre typer design. Det er for eksempel lenge siden dashbordet på en bil hadde noe med å forhindre sprut av søle, men ordet overlever ofte sin beskrivende funksjon, spesielt dersom ordets opprinnelse og betydning ikke er innlysende.

At det tekniske og navnemessige slektskapet er både komplisert og forvirrende vitner tørkehuset makjinn ifra Namdalen om. Navnet er trolig en forvanskning av maltkjølne, men konstruksjonen minner mest om en badstu brukt utelukkende for tørking.

Videre har man tarre eller malttarre ifra Jæren, men her er designet det samme som kjølnene i Sørvest-Norge. Dessuten har man tonn/todn som brukes på Vestlandet. Imidlertid brukes tonn om så mange ulike teknisk design at det er fristende å akseptere teorien om at dette ikke er en språklig avledning av sonn/sodn, men et ord som er avledet av å tørke og derfor er et mer generelt begrep.

Korntørkene ifra Finnskogen – ryene – hadde en røykovn i en stue, og så ble kornnekene hengt opp for tørking, tredd på kjepper eller tynne stokker som ble hengt opp i taket. Det er ikke innlysende hvordan denne kunne brukes til malt, som tross alt ikke kommer på nek.

En spesiell og særdeles gammel korn- og malttørkeinnretning er tussen, som er en steinhelle satt på noen steiner, slik at det er mulig å fyre ild under den. Den er bare bevart på gamle hustufter, men en variant er bevart som tussekrone, et sideildsted til gruve eller peis, med separat ilegg av ved under en stor helle, og med avtrekk av røyk felles med grua. Heller kunne også monteres på toppen av ildsteder eller ovner, og kunne da beskytte mot gnister og luer, men de kunne også brukes til tørking.

En annen innretning var tørkehylla, som var spesielt utbredt i Trøndelag. Dog har jeg sett den i gamle hus i Danmark også. Den var bygget sammen med en gruve/peis, gjerne på siden eller bak, og oftest i et eldhus, størhus eller bryggerhus. Tørkehella er en innmurt helle med ovn under, temmelig lik tussekrona. Det var separat ilegg av ved, og avtrekk for røyk ut i gruva. Vanligvis var det en sidekarm for å holde kornet på plass, og man kunne ta den av om man ønsket å steke flatbrød eller lignende. Etterhvert ble det også vanlig å bruke jernplater i stedet for hellere. Da nærmer man seg takka, som egentlig er en rund jernplate man typisk stekte flatbrød på, men som også kunne brukes til å tørke malt og korn, om man brukte den sammen med en passende karm. En variant av tørkehelle finnes også der man ikke fyrer under selve helleren, men lar røyk og varmluft fra gruva kun ledes under den på vei opp og ut. Enda mindre varmebehandling fikk man i kråhella, som er en eller flere hyller satt opp mellom gruva og veggen, og der korn og muligens malt tørkes fra den generelle varmen i rommet og fra sin nærhet til gruva.

Det fantes også løse tørkeinnretninger. Terren ble brukt på Vestlandet og var laga av en karm med seilduk under, og ble hengt opp i rommet. Vanligvis ble den brukt til å fortørke kornet så det ikke skulle mugne, og så tørket man kornet ytterligere med mer direkte varme før maling. Man skilte derfor mellom terretørket og tussetørket korn. Tarren ble brukt lengre sør, og var av samme design, men var mindre og hadde trebunn (tarrefjøler) med hull. Den ble gjerne satt oppå røykovnene. Etter at det ble slutt med røykovn-konstruksjonen, har de blitt brukt som dørslag for grønnmalt som var vært lagt i bløt, og tro om ikke «dør» i dørslag kan være beslektet med å tørke.

Hære var en innretning som ble brukt opptil ganske sent, og som var en karm med klede i bunnen, ofte av hestehår, etterhvert tidvis også treplater eller netting. Såvidt vites ble den bare brukt til maltørking. Liksom terren kan den henges opp i rommet, gjerne over en ovn, eller den kunne legges på eller settes nært over en tørkehelle. Det er fristende å sammenlikne denne denne tørkekarmen med grokarmene som brukes for å gro malten.

Hærene var regnet som ypperlige til å tørke malt. De var lette å montere opp over en eksisterende ovn, det lett brennbare materialet gjorde at man ikke ble fristet til å tørke med sterk varme, og man fikk ikke mer røyk enn man slapp ut fra ovnen man tørket over. De hadde også forbausende god kapasitet, og kunne tørke en tønne malt (ca 116 liter) på en halv til én dag. Andre varianter av denne kalles harpe og hekk. De har regionale forskjeller, men er i store drag av det samme designet.

Helt andre design av løse korn- og malttørker finnes. Man har brya, som er en uthult, kløyvd trestamme, oppi hvilken man hadde kornet og varmet det med steiner ifra ilden på gruva eller åra. Man brukte også jerngryter, men måtte da fyre forsiktig under og røre jevnlig i malten. Spesielle tørkegryter fantes og var ekstra lave og flatbunnede. Tidvis kunne tørkegrytene også være store, og de var da ofte innmurt i gruva.

Av trøndersk interesse er også banka, som egentlig er et maleverk for gryn, men i Oppdal ble den også brukt til tørking, visstnok fordi byggen ble avskallet samtidig med at det ble tørket gjennom et røreverk. Det ble ikke brukt varme på dette. Muligens ville dette kun fungere for tørking av korn, siden man til ølbrygging ønsker at malten skal ha skallet sitt for å kunne få til avsiling. Dette er imidlertid et tema som kan graves dypere i. Blant de siste tradisjonelle ølbryggerne i Oppdal ble det sagt av det som drepte ølbryggingen på gårdene der, var nye tørkemetoder for kornet, som formodentlig gjorde at man samtidig mistet de gamle tørkemetodene for malten.

Til slutt må vi ta med at man også soltørket malt på berg, og det samme kan ha blitt gjort med korn også. Noen steder spendte de ut seil eller andre tøystykker for å tørke på lignende måte. Stedvis kunne også bakerovner brukes. Fra Finnskogen er det også en tradisjon med å legge korn i ovnen over natta, etter at ilden er gått ut, er blitt passelig kald og den er grundig gjort ren.

Dette ble en lang men summarisk oversikt over ulike norske tørkemetoder for malt og korn. I neste – og siste del – av denne serien om såinnhus skal vi se om såinnhusene slekter mest på de øvrige norske tørkeinnretningene eller de irske og skotske som er blitt beskrevet tidligere.

Side 3/46: « 1 2 3 4 5 6 7 8 9 »