Anders myser på livets særere sider

Side 2/72: « 1 2 3 4 5 6 7 8 9 »

2018-02-11

Jon Alfred Mjøen og 4,7%

Forleden – 6. februar – var det Samefolkets dag, og i Dagbladet hadde Geir Ramnefjell en kommentar-artikkel om Rune Fjellheim, direktør ved Sametinget. Utgangspunktet var et urovekkende bilde fra 1922, der Fjellheims bestemor og oldemor var avbildet mens familien fikk sine hoder målt. Om vi nøster opp i bakgrunnen til den personen som utfører disse målingene ender vi en ubehagelig rasisme med fascistiske toner – og samtidig kommer vi også innom bakgrunnen til 4,7%-grensa.

Personen som måler hodeformene deres, er nemlig Jon Alfred Mjøen. Han opprettet Vinderen Biologiske Laboratorium ca 1906, og utgav boken «Racehygiene» i 1914. Den kom i en rekke opplag og opptrykk – såvidt vites siste gang på ettervinteren 1945. I 1932 utgav han «Det norske program for rasehygiene. Han utgav også tidsskriftet «Den nordiske rase», og stiftet «Den konsultative norske komité for rasehygiene». Han var blant dem som var med på stiftelsesmøtet for Nordisk folkereisning – en forløper til Nasjonal Samling. Mjøen døde i 1939, og ble derved forhindret fra å kunne påføre sitt ettermæle ytterligere skade under andre verdenskrig. Laboratoriet hans ser derimot ut til å ha opplevd en viss oppblomstring, for så å bli lagt ned etter frigjøringen.

Udatert portrett av Jon Alfred Mjøen. Bildet er retusjert, men trolig for å lage et portrettbilde utav et utsnitt fra et gruppebilde, ikke for karikere ham som gal vitenskapsmann.
Kilde: Wikimedia Commons, public domain
Jon
Alfred Mjøen

Arve Monsen skriver om ham i skriftserien fra Senter for teknologi og menneskelige verdier: «Jon Alfred Mjøen var den mest markerte agitatoren for en rasehygienisk praksis i den norske offentligheten. Gjennom sin tyskfødte kone og en doktorgrad i kjemi fra Universitetet i Leipzig hadde han både familiære og akademiske forbindeler til Tyskland, og indirekte til den tidlige tyske rasehygieniske bevegelsen. I 1897 var han “saa heldig at træffe sammen med dr. Ploetz i den tid da tanken om at begynde et maalbevisst arbeide for (...) en forbedring av menneskemateriellet begyndte at dæmre hos ham”» («Politisk biologi – opprettelsen av Institut for arvelighetsforskning i 1916», Oslo 1997.)

Det skulle være unødvendig med flere detaljer for å underbygge at Mjøen var en reinspikka rasist i ordets egentlige og opprinnelige og ufordragelige forstand. Han hadde også en rasistisk motivert interesse for alkohol, eller rettere sagt for avholdssaken. Mjøen var leder for Alkohol- og lægemiddelkontrollen i perioden 1905-1912, og var overkontrollør i brennevins- og malttilvirkningen i 1. distrikt (Akershus). Han satt i den departementale Brennevins- og maltkomité av 1903. Denne anbefalte omleggingen av alkoholavgiftene som etterhvert ble iverksatt fra 1913, med introduksjonen av skatteklasse I, II og III. Sånn sett er han også opphavet til disse skatteklassene og derigjennom den berømte 4,7%-grensa som senere ble til grensa mellom butikkøl og poløl. Og i dén sammenhengen var det nettopp de nasjonalistiske rasehygiene-teoriene hans som ser ut til å ha motivert ham til å sloss for skatteklasser og progressiv beskatning av alkohol fremfor beskatning av råvarene.

Er det kanskje litt drøyt å påstå at bakgrunnen for alkoholbeskatningen i skatteklasser er motivert utfra datidens teorier rundt rasehygiene? Det er klart at Mjøen hadde mange meningsfeller rundt alkoholpolitikken, og at ikke alle fulgte ham helt ut i eugenetikken. Et liknende skifte mot produktbeskatning foregikk dessuten i flere land. Men Mjøen var i bøkene sine klinkende klar på at denne skattleggingen var et integrert moment i det som han kalte det nasjonale program for rasehygiene, og han var en viktig proponent for slik beskatning i Norge.

  • I «Det norske program for rasehygiene» fra 1932 karakteriserer han alkohol som en rasegift, og etter hans inndeling av tiltak for rasehygiene ble alkoholens «klassifisering og beskatning i henhold til styrkegraden» listet som et tiltak under det han kaller for «profylaktisk rasehygiene» … dvs forebyggende rasehygiene.

  • I utgaven av «Rasehygiene» fra 1938, side 219 skriver han som et eget punkt under overskriften «Det norske program for rasehygiene»: «Klasse og gruppesystemer for fremstilling og salg av alkoholholdige drikke, med det mål å skyve forbruket fra de sterkeste til de svakeste alkoholgrupper.» Hans motivasjon for dette var den såkalte «blastoftori-teorien» – dvs at alkohol og andre gifter kunne ødelegge arvestoff i kjønncellene – før befruktningen. Teorien er kanskje mer glemt enn den aktivt har blitt diskreditert. Selv om enkelte mekanismer, så som radioaktiv stråling, kan virke slik, så ser det ut som om Mjøen tenkte seg det langt mer generelt. Alskens sykdommer og i hans subjektive øyne en rekke uønskede tilstander, skulle kunne forårsakes av «rasegifter» som blant annet alkohol, nikotin og koffein. De skulle ha påvirket kroppens «kimstoffer» (dvs arvestoff). I den konteksten var skatteklasser som skjøv forbruket i retning av svakere alkoholiske drikker for ham et viktig nasjonalt rasehygienisk tiltak.

  • I boken «Giftstoffene i våre nytelsesmidler – Hvad skal folket drikke?» skriver han «Den opgave jeg stillet mig ved det system som har vært kalt det progressive klassesystem for alkoholholdige drikkevarer var å skape et sådant grunnlag for salg at konsumpsjonen ble skjøvet over mest mulig fra de sterkere til de svakere drikkevarer. Dernest gjaldt det å få et system hvor publikum selv kunde utføre tilsynet, m. a. o. kontrollen skulde være både enkel, billig og samtidig betryggende. Ennvidere skulde systemet i fornøden grad tilgodese statskassens inntekter. Men først og sist gjaldt det å ta hensyn til folkehelsen m. a. o. om mulig bygge systemet op på et biologisk grunnlag.»

Her må det tas med at frem mot 1913 var spørsmålet om man skulle fortsette å beskatte øl basert på maltskatt (altså råvaren), som var forslaget fra flertallet, eller om man skulle såkalt «produktbeskatte», som var hva Mjøen ønsket. Hans argumentasjon synes å ha vært todelt. For det første mente han at det var alkoholen som var var farlig og burde beskattes, ikke den ugjærede sødmen. Dernest mente han at alkoholens fare økte mer enn alkoholstyrken ved økende alkoholkonsentrasjon. Hans utgangspunkt var at dette ville påvirke arvematerialet, hvilket han så på som et nasjonalt problem. Vi har idag et sterkt fokus på at gravide ikke skal drikke alkohol, men her må vi huske at Mjøen mente at alkoholen skadet ubefruktet arvemateriale, slik at enhver alkoholisk drikk gav nasjonens felles folkehelse en skade utfra en nasjonal rasehygiene. Det er tankegods som går som hånd i hanske med datidens fascistiske idéer, og med konsekvenser som er skremmende. Mjøen ser ut til å ha vært blant dem som skilte mellom retten til å leve og retten til å formere seg, og forskjellen de to ble i mange år realisert med ufrivillig sterilisering. Når det for oss idag fremstår som temmelig fremmed, er det nok mye fordi det ble sterkt diskreditert utover andre halvdel av 1900-tallet, både politisk og vitenskapelig.

I sin samtid fant Mjøen en rekke samarbeidspartnere i politikken i tiden rundt omleggingen av alkoholbeskatningen og frem mot forbudstiden, dels blant avholdsfolk og ikke minst hos Venstre. Det var et overlapp mellom avholdssak og brun-grumset fascisme som Mjøen personifiserer. Han ser ikke ut til å ha vært spesielt imot alkohol på grunn av fylla eller de sosiale aspektene, men utfra en nasjonal rasehygiene.

Selv om Mjøen selv utvilsomt knyttet skatteklassene for øl til tiltak i lys av sine raseteorier, så må det heller ikke stikkes under en stol at tilsvarende ordninger ble resultatet i en rekke land, selv om man ikke ser en tilsvarende raseideologi. Det er ikke vanskelig å tenke seg at man også i Norge etterhvert hadde endt opp med et system à la det som Mjøen forfektet. Mjøen utgjorde et enslig mindretall i komiteen med sin produktbeskatning, men det var allikevel hans mindretallsforslag som vant frem. Da den nye ordningen for skattlegging av øl kom, var motivasjonen nokså enkelt å spore tilbake til hans ønske om nasjonal rasehygiene.

Jeg skal komme tilbake til Mjøen i en mer snever alkoholpolitisk kontekst. Det er ikke så mye fordi hans rasefantasier er spesielt interessante, men fordi han var en sentral person i spillet rundt skatteomleggingen av øl og rundt avholdsbevegelsens kamp frem mot forbudstiden. Han symboliserer ett aspekt av avholdsbevegelsen, og selv om det ikke akkurat er det vakreste aspektet, så var det dog et viktig aspekt i samtiden.

Mjøens mest rabiate raseteorier ble forkastet etter 1945, men mye av det ikke fullt så ekstreme som han og hans likesinnede forfektet fikk allikevel tilhold i norsk helsevesen i flere tiår etter krigen. Hans tanker og teorier er et odiøst tankegods, men det er allikevel viktig å kjenne til, om det er aldri så smertefullt – for det er bare slik man kan kjenne det igjen hvis det dukker opp på ny.

Tags: , .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2018-02-10

Smånyheter uke 5-6/2018

Siden jeg ikke rakk å skrive noe forrige uke, så kommer det for to uker i denne omgangen.

Doblougs bryggeri får tilvirkningsbevilling fra 30. januar, noe de trenger siden bevillingen til tidligere eier, under navnet Laagen ikke automatisk følger med på kjøpet. De har fra før både salgsbevilling og skjenkebevilling.

Kjetil Jikiun og Kjell Einar Karlsen har begge hatt fartstid fra Nøgne Ø, som henholdsvis gründer og daglig leder. De har imidlertid begge vært ute av norsk ølbransje en stund – selv om Kjell Einar har vært involvert med Ølbrygging.no og Beer Brew-bryggemaskinene. Denne uka registrerte de selskapet «Dyp» sammen, innen næringskoden «opplevelsesaktiviteter». Det er jo et temmelig litesigende navn, og firmaets formål – Utvikling av opplevelser for selektive markeder [...] – er ikke akkurat mer spesifikt. Dette virker jo som litt tynt grunnlag for å erklære at Kjetil Jikiun er på vei tilbake til den norske øl-scenen. Imidlertid hadde Kjell Einar en ukes tid i forkant også søkt om varemerkeregistrering for «DYP» innen NICE-gruppene som dekker øl og mineralvann (32), andre alkoholholdige drikker (33) og restaurantdrift (43). Forøvrig, jeg tror ordet er for generisk til at de klarer å få det godkjent, men søknaden er i seg selv interessant. Om jeg ikke tipper helt feil, er det neste måned tre år siden Kjetil Jikiun sa opp, og det ville være uvanlig med en «karantene» på konkurrerende virksomhet på mer enn det. Her er formodentlig ett eller annet på gang … kanskje en brewpub?

Salikatt søker om varemerket «Fjellpils», som er et av deres nyeste øl. Det er såvidt jeg kan finne deres første varemerke utover bryggerinavnet, og det viser en økende trend der norske småbryggerier beskytter produktnavnene sine.

Nøgne Ø og Lervig er på topp-100-lista hos RateBeer, som eneste norske bryggerier. Vi gratulerer! Alle slike rankinger har slagsider i en eller annen retning, og RateBeer er tung på ølnerder og feinschmeckere. På den ene siden gir det ekstra tyngde til utmerkelsen, men samtidig er det nok også en tendens til at kreativitet og ekstremitet prises fremfor stabilitet og typeriktighet.

Carlsberg taper store penger i Russland. Bryggeriet gikk inn på det russiske markedet ved å kjøpe opp Baltic Beverages Holding i en diger handel da de sammen med Heineken kjøpte Scottish and Newcastle i 2008 – like før finanskrisen slo til. Selv om Carlsberg har omstrukturert og lagt ned bryggerier for å effektivisere (høres det kjent ut?) så har ikke involveringen i Russland gitt ønsket avkastning, og verdien av de russiske bryggeriene har falt kraftig. Nå i 2018 har de ytterligere skrevet ned investeringen med 4,8 milliarder danske kroner.

Norad og Heineken. I en litt underlig nyhet ble det meldt at Norad ville stoppe å samarbeide med bistandsorganisasjonen Global Fund, fordi sistnevnte hadde inngått en avtale med Heineken. Global Fund har fokus på å bekjempe AIDS, malaria og tuberkulose. Norad har regler som ekskluderer samarbeid med firma som produserer våpen, tobakk, pornografi og alkohol, mens Global Fund ikke har alkoholprodusenter med på sin fy-liste. Norad og Norge vil presse det inn, bejublet av Vårt Land og Forut, og tilbakeholding av bistandsmidler er visst ett mulig pressmiddel. Dette er én av flere nyheter i det siste, som viser at avholdsorganisasjonene ikke har tatt noen pust i bakken, og at den svakeste gruppen med alkoholholdig drikke – øl – fremdeles er en prioritert skyteskive … som alltid.

Norbrew slanker styret. I begynnelsen av januar forsvant Jørn-Gunnar Jacobsen ut av styret, og nå i begynnelsen av februar forsvinner Thorbjørn Theie ut. Han har lang fartstid fra dagligvarebransjen, især ICA og Norgesgruppen, og sånn sett har han nok vært en ressurs for Norbrew. Han forsvinner tilsynelatende ut av øl-bransjen ettersom han blir adm.dir i Bademiljø fra 1. mars. Dermed er det bare Geir Hjorth og Arne Hjeltnes igjen i styret i Norbrew. Det er forsåvidt uproblematisk at det bare er to igjen i styret, men dersom dette er et fremadstormende meta-bryggeri med mange interessenter, flerfoldige underbryggerier, flusst med samarbeidspartnere og stor kontaktflate i bransjen, så ville jeg nok forventet det bedre gjenspeilt i styresammensetningen.

Norsk Øl og Henning Thoresens varemerkeportefølje ble noe slanket, etter at Patentstyret besluttet å henlegge varemerkesøknadene på: Frost, Eventyrbrus, Eventyrøl, Smaken av Eventyr og Green Mountain. Avslagene skyldes at fakturaene ikke ble betalt, som trolig skyldes at Posten returnerte fakturabrevene med beskjeden Ukjent/Ny adresse ukjent. Dette skjedde til tross for at Patentstyret sendte fakturaene til adressen som firmaet Norsk Øl er registret med i Brønnøysund. Såvidt jeg husker er ikke dette første gang fakturaer fra Patentstyret bouncer på den offisielle adressen til Thoresens selskaper.

Storm Bryggeri skifter navn. Nei, det er ikke Storm Brygghus på Hitra, men Storm Bryggeri i Hallingdal. De har hatt et krav fra det offentlige om å skifte navn for ikke å kollidere med bryggeriet på Hitra, og de har nå valgt Hatlehiet som nytt navn. Av de to er det vel bare bryggeriet på Hitra som faktisk er på markedet med produkter.

Babu Breweries tømmes for personer. Bryggeriet ble opprettet for et knapt år siden, med import, distribusjon og produksjon av øl som mål. Etter at både styrets leder og daglig leder har fratrått nå på nyåret, ser det ut som om de mangler både styre og daglig leder. Bryggeriet skulle ifølge sine websider selge innovative håndverksprodukter med indisk smaksprofil, brygget etter renhetsloven av 1516. Det er mange pluss-ord der, og jeg er ikke sikker på de alle passer like godt sammen i én og samme setning.

Molo Brew får statlig tilvirkningsbevilling. Denne brewpuben som startet sommeren 2017 deler eierinteresser med festivalarrangøren Momentium. Tanken er vel også at Molo Brew skulle brygge øl for festivalene til Momentium. I mangel av en statlig tilvirkningslisens virker det som de heller har leiebrygget pilsneren Molo Instant Hero hos Arendals Bryggeri. Nylig har imidlertid Momentium inngått avtale med Hansa om øl til festivalene, etter at tilbakemeldinger indikerte at festivalpublikummet ville ha en lys og lett pilsner, og at selv en pilsner fra Arendals ble litt for drøy, i hvert fall når den kom i en craftbeer-lignende forpakning. La meg tippe at Hansas pils erstatter leiebryggingen av Instant Hero, og at utvalget utfylles med øl fra Molo Brew, for å gi alternativer til festivalgåerne som ikke er så lettskremte.

Tags: , , , , , , , , , , , .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2018-01-28

Øl i Spydeberg, 1770-tallet

Her er en beskrivelse av det lokale ølet i Spydeberg nordøst i Østfold, 3-4 mil sydøst for Oslo, ifm en beskrivelse av området, nedtegnet av sogneprest Jacob Nicolai Wilse, utgitt i 1779.

Sogneprest Wilse er født i Lemvig, nesten helt vest i Limfjorden på Jylland i Danmark, og hadde med opplysningstidens iver kastet seg over å beskrive sitt prestegjeld i alle henseende på 1770-tallet. Han gikk videre til å bli en potetprest, medlem av vitenskapsakademier, og spesielt interessert i meteorologi. På 1790-tallet utgav han en rekke skrifter, mens det vi skal se på her er var et arbeidet han jobbet med i rundt ti år, og fikk utgitt i 1779.

Bokas fulle tittel er: Physisk, oeconomisk og statistisk Beskrivelse over Spydeberg Præstegield og Egn i Aggershuus-Stift udi Norge, og i Anledning deraf adskillige Afhandlinger og Anmerkninger deels Norge i Almindelighed, deels dens Østre-Kant i Særdeleshed vedkommende, med nødvendige Kobbere og Bilager, efter 10 Aars egne Undersøgninger forfattet af J.N. Wilse Mag. Phil. Sognepræst sammesteds. Den finnes på Google books, den finnes på Nasjonalbiblioteket. De relevante sidene er 372-377 etter bokas paginering, som er side 400-405 talt fra og med forsiden.

Beskrivelsen av øl-drikker er bare en kort del av det hele. Boka er et 815 siders verk som forsøker å beskrive prestegjeldet i ett og alt. Beskrivelsen av drikker gir et visst innblikk i bryggeteknikker. Mot slutten sklir han over fra å beskrive lokale bryggeskikker til å fortelle om brygging i andre land, delvis sammenlignende med Spydeberg.

Om Drikkene, i sær om Øl.

Til daglig Drik bruger gemeen Mand det tyndeste Øl, kaldet Spis-Øl. Da her falder mindre Melk end i Oplandene, bruges og mindre Mysse (Valde) og Blande. Melke-Drikke af ½ Vand og ½ Melk er ellers for den Uvandte langt mageligere end det sædvanlige Havremalts-Øl, og dog er dette saa sundt og godt som man vil ønske, naar det kunde haves klarere og mindre underkastet at suurne. Engelskmanden selv roser hans Oats-al, som angenem. ...

Det faller selvfølgelig ikke melk som om det var nedbør, men her brukes begrepet mer generisk, dvs at det av naturlige årsaker er mindre melkeproduksjon her enn i Oppland. Myse eller valle er det flytende restproduktet etter osteproduksjon. Blande er blanding av surnet melk og vann. Formuleringen «klarere og mindre underkastet at suurne» oppfatter jeg som to problemstillinger han anfører mot denne drikken.

... Godt Blandkorn og Tore afgive ellers vor beste Malt, Bygmalt for alt, da man for at lade det eene Gode svare til det andet, tilliige bruker Engelsk Humle. Men da Havremalts Øl er det sædvanlige, vil jeg kuns anføre dets Brygning efter den beste her brugelige Maade, men først erindre vor Maltgiøring.

Det er også interessant at han faktisk dokumenterer at det brukes engelsk humle for spesielt eksklusivt øl. Selv om det på dette tidspunktet fremdeles var kommersiell dyrking av humle i Norge, så var humleproduksjonen på nedadgående, og importen økende.

Allerede her er det tydelig at det er en rekke ulike skikker som lever ved siden av hverandre i prestegjeldet. Han trekker frem bygg-øl som det beste, men slett ikke det mest utbredte. Med blandkorn menes korn fra åkre der det vokser mer enn én type korn om hverandre, typisk bygg og havre.

Tore er ifølge lokalhistoriewiki nakent, seksrader bygg – hordeum vulgare coeleste. Slik nakenbygg (også kalt himmelkorn) mister skallet sitt ved tresking og ble regnet for å være mer eksklusivt enn vanlig bygg. Det er litt underlig at det skulle være bra for brygging, siden skallet av bygg danner hovedbestanddelen av rosten under mesking, men kanskje det tillater overskylling uten å gi tanniner? I Europa ble slik nakenbygg visstnok især dyrket i høyereliggende strøk, samt i Belgia og Norge.

Det vanligste i Spydeberg var ifølge Wilse havreøl, og med det må det forstås øl laget på 100% havre.

Til Malt tages Veggefalds-Korn og støbes i 24 Timer, ja til 48 om det er gammelt og meget tørt, nogle tørre i sær det nye Korn først litt på Kionen, men tapper så Vandet fra og udbreder Kornet 1 Korter dybt i Malt-Karmen (Malt-Benken), hvor det røres iblant, jo langsommmere det spiirer, jo bedre, kuns det ey fryser i Groingen, hvoraf Ølet blir blakket, ...

«Kione» er en korn- og malttørkeovn, ordmessig er det nok beslektet med «kjølne» som igjen er nært beslektet med engelsk «kiln». «Veggefaldskorn» er det beste kornet, det som under kastingen over låvegulvet kommer lengst, dvs de kornene som er størst og tyngst. Poenget med høy kvalitet på kornet har nok med spiregrad å gjøre. Om du spiser kornet betyr spiregrad lite. Om du sår det betyr nok spiregrad noe, siden det såkornet som ikke spirer ikke gir deg noe, men heller ikke ødelegger noe. Men for brygging er spiregrad viktig, for kornet som ikke spirer kan mugne under maltingen.

Jeg er sannelig ikke sikker på hva «1 Korter» er for dybdemål, men jeg mistenker at det er et kortspann, som er lengden mellom tuppen av pekefinger og tommel når de spennes ut maksimalt. Et langspann er tilsvarende fra tuppen av tommel til tuppen av langefinger. Med blakket øl må det menes at det blir tåket og ugjennomsiktlig – men uten at jeg er sikker på hva som er mekanismen i dette, for det skulle ikke være problematisk med en mindre andel umaltet bygg under mesking. Muligens vil uspirede korn som går igjennom en fuktig maltingsprosess være kilde til soppinfeksjoner og mugg som utmerket godt kan gi uklart øl?

... om 8 à 12 Dage er det groet nok, hvorpaa det kommes paa Kionen. Nogle ligge Næver under og over Kornet i Malt-Karmen. Nogle lade Kornet ligge i en Hob, til det blir varmt og begynder at groe og da først udbreder det for at groe videre. Nogle faae uden at sætte Kornet i Støb, kommer det strax i Malt-Karmen, hvor det flitting omrøres og befrugtes til det begynder at groe, og saa breder det ud. Endelig bruges og Tørve-Malt, fc: man sætter vel renset Korn i Støb og efter at det der har begynt at groe, kommer det i Malt-Karmen, pakker det der tæt sammen, ligger Næver og Bredder deroven paa, lader det saa ligge urørt en 10 Dage, og naar man seer det har groet nok, river det smaat fra hverandre og bærer det på Kionen, hvor det i et Par Dage tørres, saa det blir Røg-Malt, det males (grøpes) jo grovere, jo bedre. Nu til Brygningen:

Selv om den overordnede prosessen med malting er den samme, så virker det som det er store forskjeller i enkeltteknikker. Det er ved første øyekast litt forunderlig, for det er lett å tro at bondesamfunnet i en bygd måtte være temmelig uniformt. Imidlertid er det nokså nærliggende at mennesker til alle tider har forsøkt å forbedre og justere prosesser for gjøre dem mer effektive eller gi resultater av subjektivt høyere kvalitet. Wilse beskriver variasjon over en generell maltingsprosess, men ser ikke ut til å dømme hvilken som er riktigst, noe han gjør i forbindelse med brygging.

Har så alle disse teknikkene foregått innen ett prestegjeld? Wilse fokuserer geografisk på Spydeberg, men tittelen indikerer at han også ser i større kontekst, både regionalt og nasjonalt. Jeg oppfatter imidertid at når det kommer til brygging og malting, så ser han snevert på prestegjeldet. Det er basert på at han selekterer hva han skal beskrive utfra hva som er bra og vanlig, ikke hva som er lokalt i forhold til hva som er fjernt. For meg indikerer det at dette er teknikker som var relevante for prestegjeldet og for Wilses samtid på 1770-tallet – eller den nære tiden før, for han bruker presens når han beskriver teknikkene. Hvis ett enkelt prestegjeld har kunne oppvise så stor variasjon i teknikker, er det fristende å tolke det dithen at det har vært stor eksperimenteringsvilje, at man villig kan ha lånt impulser utenfra, og at flere tradisjoner fra ulike kilder kan ha levd side-om-side.

Grotiden her er også forbløffende, med opp til 12 dager til groing. Her må vi huske den gamle regla om «to dager i bekken, to dager i sekken» (dvs støpning og spiring på tilsammen fire dager – andre bruker tre+tre i den samme regla, men 8-12 dager er veldig lenge, selv om Wilse understreker at det skal gros sakte under kjølige forhold. Muligens gror havre saktere enn bygg?

Det er litt vanskelig å tolke tørvemalten. Det virker som han snakker om en spesiell tilbereding der malten får gro sammen til matter som tørkes klumpvist. Det er litt uklart hvorvidt tørvemalt var ovnstørket og røkt, mens de øvrige malttypene ikke var det. Det var ikke uvanlig at man lufttørket malt uten at den lå direkte over et ildsted, så tørvemalt var øyensynlig eksplisitt røkt, noe de øvrige maltvariantene ikke nødvendigvis var.

Af formeldte tage f. E. ½ Tønde, og mæltes ɔ: kommes i et Kar, og under Omrøring befrugtes jevnt med Vand, og saaledes henstaar til Morgenen, da man belaver sig paa Loug (kogende Vand). Nu mæskes, nemlig, 2 à 3 Koller (à 3 Potter) Loug øses paa Maltet i Karet og vel omrøres, hvorpaa det staar en Tiime at trekkes, saadant gientages 2 Gange til, allene det da nyder 2 Tiimer at trekke sig, ...

Han definerer ikke Loug, men det er lett å tenke på einerlog. Leter vi i resten av boka hans, bruker han begrepene einerlog, kornlog og log, og det kan nesten virke som han bruker «loug» som navn på kokt vann uten tilsetninger. Vi ser at meskingen starter med fukting av malten, som får stå over natta. Ved fukting med varmt vann vil malten kunne balle seg og det blir vanskelig å få den gjennomvåt, mens med initiell fukting med kaldt vann blir den gjennomvåt. Slik fukting av maltet brukes i mange bryggerier også idag, selv om det også brukes for å redusere støvplager.

En halv tønne malt må her være 57 liter eller 42 kg. En potte er ca én liter, så vi snakker om tre tilsetninger av 6-9 liter kokende vann. Vi har selvfølgelig ikke nok info til å regne på mesketemperaturer her, men det er ikke usannsynlig at man med dette systemet med tilsetninger av moderate mengder med kokende vann treffer et funksjonelt meskeskjema. Dersom vi antar 27 liter veskevann, og vi antar at malten er i stand til å suge opp 50 liter vann over natta, så er det allikevel en relativt tykk mesk her, men innenfor.

... (imidertiid koges reent Vand i Brygger-Kiedelen og kommes paa de Tønder, som ere bestemte til de nye Øl). Mæskningen bliver da som en tynd Grød, hvorpaa nu ligges lit Rug-Halm, gjennem hvilken man oven af en Skaal afsier Vandet og koger det i Brygger-Kiedelen, hvorefter det igjen kommes på Mæskningen og trekker sig 1 Tiime, dette kaldes tvemæske; Naar dette er skeet anden Gang, kommes heele Mæskningen i Rost-Karet og siden kaldes Rosten: ...

Jeg er litt skeptisk til at det blir tynn grøt av de mengder med malt og vann som ser ut til å brukes her. Vannet som helles på kan ikke være varmere enn 100°C, mens vannet i mesken som har stått over natta er i romtemperatur, om man skal nå over 60°C kan må det være sånn omtrentlig like mengder.

Med denne tvemeskingen – eller decoctasjonen – kan man dog tappe av inntil like mye som man hadde tilsatt etter bryggestart, og det er mulig at selve stivelseskonverteringen for alvor ikke skjer før tvemeskingen, kanskje til og med på andre runde med tvemesking.

Konseptet med rughalm og skål tolker jeg som at man setter en sil ned i masken, på toppen av litt halm, slik at væske uten maltkorn siver inn i sila/skålen, og der kan øses av. Jeg kan ikke se noen grunn til at man ikke røre i meskekaret etter hver tilsetting av vann.

... Dette Kar har Tap-Hullet nederst paa Siiden, og er belagt paa Bunden med mange i Kors lagde Træ-Stykker, hvorpaa lit Halm, at intet skal nedrinde med Vørtern for Tappen. Vørtern ɔ; det saftige af Rosten udtappes nu over lang neden til, koges i Brygger-Kiedelen og øses smaat og jevnt ud over Rosten, som Vørter gjennemsier den Rosten og liigeledes uttappes langsom og atter kommes i Kiedelen, som bestandeig koger, denne Operation gjentages 6 à 9 Gange indtil Vørtern bliver saa klar man ønsker, ...

Her settes det opp en slags kontinuerlig prosess. Vørter tappes sakte ut og ned i en bryggekjele, og øses deretter på toppen av rosten. Det er litt uklart om dette er en satsvis (batchvis) eller kontinuerlig prosess. Jeg antar begge deler vil kunne fungere. Trolig skal det ikke tappes raskere enn at det alltid koker, mens det raskt men forsiktig øses tilbake til Rosten når bryggekjelen er full. Det er uklart om man stopper tappingen mens man fyller den avtappede og oppkokte vørteren over i rosten.

Igjen er det tydelig at det viktige er at vørteren skal bli klar, slik at også ølet blir klart. Vi ser her hvordan rosten brukes for å filtrere utfelte proteiner (hot-break) i ølet.

... da den samles i et lidet Kar, for at faa Kiedelen tom, medens Humlen deri brases ɔ: koges i lit Vand; Derefter øses den samlede Vørter paa Humlen, som begge tilsammen vel koges. Denne Humle-Vørter øses nu giennem Humle-Sien i Brygger-Karet. ...

Her ser vi at humlen skal «brases» (braseres?), det vil si kokes med bare litt vann. Jeg tror det blir feil å kalle det en humle-te. Med te ønsker man å trekke ut aromatiske stoffer ved høy varme, men uten at det koker. Her er nettopp poenget at det skal koke, og det med lite vann. Jeg vil tro at det eliminerer humlearomaer nokså effektivt, mens bitterheten blir kokt ut i vørteren. Det er mulig at kan tolkes som at man ikke ønsket så mye humlearoma, eller at humlen man hadde var aromatisk på en uønsket måte. Jeg oppfatter det som at humlesien er en sil som ligger over bryggerkaret, og som siler bort humleblomstene.

... Imidlertiid har man den ommeldte paa Tønderne komme Loug over lang Rost-Karet, som gjennemsier sig og udtappes efter Haanden og kommer til den øvrige Vørter i Brygger-Karet: Denne Paaøsning &c bliver ved indtil det udtappede tager af til Spis-Øl, som det tyndeste, hvilket derpaa tages for sig selv. ...

Med andre ord skifter man under oppøsing til bryggekaret over fra vanlig øl til tynnere spissøl på et bestemt tidspunkt, og holder disse to adskilt videre i prosessen.

Det er et aspekt her jeg ikke forstår. Med «ommeldte paa Tønderne kome Loug» tolker jeg som «den logen som tidlig ble helt på tønnene», hvilket var spesifisert som reent vann. Det er nok en indikasjon på at Wilse ikke mener einerlog når han skriver «loug», men kun rent, varmt vann.

... Efter Ølet har henstaaet til det bli lunken, kommes Gang (Giær) deri og Karet dækkes, det gaar saa gemeenlig i 24 Tiimer; Hvis ey Ølet ey snart nok overtrækker sig med Gang, paaligges fleere Kieder. Gangen tages nu af Ølet, hvilket tylles paa Tønder, som dog ey tilspunses førend Ølet har Natten over overtrukket sig.

Her refereres det til Kieder, som jeg tolkes som gjærkranser. Det vil si at om den første ikke virker, så legger man på flere. At ølet overtrekker seg med gang betyr at det dekke overflaten med gjær som flyter opp. Typisk gjæringstid er 24 timer, selv om det også foregår nok ettergjæring påfølgnede natt til at fatet ikke kan spunses, dvs lukkes.

I Steden for Halmen hvorigiennem Vandet sies fra Mæskningen, bruker nogle Sie-Tønde, som er bedre. Jeg har nu anførst den beste Brygge-Maade her I Egnen bruges, da efter 1 Tønde Havremalt faaes 2 Tønder Øl og næsten ¾ Spis-Øl. De andre her brugelige Maader adskille sig i mange Henseende, men komme overeens i Skiødesløshed, Forsømmelse og Forkortelse i adskilligt af foranførre Maade, f. E. at komme den første Loug liige paa Rost-Karet, ey at koge Vørteret saa ofte, da Bonden er bange der koges formeget ind derved. Rosten nyttes foralt meget ut, da man tilsidst endog slaar kold Vand paa, som staar Natten over, og saa aftappes. ...

Mens Wilse beskrev objektivt de ulike variantene over malting, er han langt mer dømmende rundt variasjonene over bryggeteknikk, og det er tydelig at han mener en bestemt variant er den korrekte, mens de andre er forenklinger eller forvanskninger.

... Bygmalts Øl er rar endog hos Fornemme, og saa godt Øl deraf som i min Faders Huus på Thyholm i Jylland tillavedes, har ieg aldrig noensteds smagt. 1765 udgav Riigets Stænder i Sverrig en Beskrivelse av Omgangen med Øl-Bryg af umæsket Havre, for at faae det klart, som er den sædvanlige Mangel ved Havremalts-Øl, og tilliige sundt. Man tager 1 Tønde vel renset Havremalt og blandes med 1 Qvarter Bygmalt (som er skraaet for sig selv) det bestænkes om Aftenen med kold Vand og bedækkes med Matte, Morgenen derpaa mæskes med lunken Vand og vel røres op, Resten som sædvanlig, men paa Rosten ligges Sod 2 Potter for hver Tønde, som just er det som gjør Ølet klar, Hvede-Klie eller malet Rug branket i en Jern Pande og strøet paa Rosten, gjør det samme. Saadant Øl skal være endog sundere enn Bygmalts Øl, i sær for Colik-Syge.

At byggøl er «rar», kan muligens tolkes som at den er uvanlig, som vi finner i den engelske betydningen «rare», for eksempel i «rare books».

Her brukes sot i meskekaret for å klarne ølet. Formodentlig vil det binde proteiner. Å branke betyr å brune noe raskt og sterkt over kraftig varme, så det nesten blir sort.

Neppe er nogen Tillavning, hver det kommer meere an paa Maaden i alt end Øl-Brygning, være sig i Henseende til Materierne og Operationerne, være sig i Henseende til Tiiden og Temperaturen i alt. Til at bestemme det sidste er Thermometeret det visseste, og da der udfordres en vis Grad i Luften og Vandet til hver Ting og Foretagende heri, har man i et nyt og grundigt Skrift Heuns Versuch der Kunst alle Arten Bier &c zu brauen, disse Temperatur Grader med meere antegnede. Heraf sees og, hvormeget det kommer an på Aarets Tiid, Her er først i April best. Øl kogt med Kryd-Urter, f. E. Malurt, Holz-Rod, Salvie &c er baade gammeldags og man finder bedre at nyde saadanne Urters Kræfter i Thée og Decocter. Kunde man ved nogen Urt forhøye Ølets Smag, var det bedre, f. E. Galgan, Pomeranz-Skal? Øl af Granbar er ved Enden av forige Seculo endog brukt i Pommern, Gött; Anz; 1776. maaskee og fordum her.

Wilse er tydeligvis negativ til de fleste urter annet enn Humle, og viktigere, slike urter er gammeldags eller det har fremtidig potensiale. Likevel kan det skinne gjennom i formuleringen at det er enkelte som bruker det i hans samtid.

En interessant kommentar er at en tønne havre gav to tønner øl og 3/4 tønner spissøl, og at fattigfolk drakk spissøl til daglig. Jeg formoder at man har kunnet styre forholdet mellom vanlig øl og spissøl, men det er dog en indikasjon på at det må ha vært mye vanlig øl, ikke bare svakt spissøl.

Tags: , .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2018-01-27

Ølbrygging i 1759

Her er transkripsjon og kommentarer til en dansk-norsk bok om hvordan brygge øl, utgitt i 1759 av tollskriver Niels Aalholm i Arendal, senere fogd i Nedenes Amt. Boka er interessant fordi den må være en av de eldste norske øloppskriftene som er detaljert nok til å noenlunde å kunne reproduseres.

Boka er gått ut av opphavrett, og du finner en skannet PDF av originalen lokalt her eller hos Nasjonalbiblioteket. Her kommer boka transkribert:

Underretning
om en fordeelagtig Maade
at Brygge Øl
hvorved man af en Tønde Malt
skal tilveyebringe 6 Tønder forsvarlig godt Maaltids,
eller saa kaldet Bord-Øl,

udgiven af Niels Aalholm.
Kjøbenhavn, 1759.
Trykt hos Andreas Hartvig Godiche,
boende i Skinder-Gaden, nest ved For Frue-Skole.

Den Aalholm som skrev dette var høyst sannsynligvis Niels Matthiassøn Aalholm, 1715-1775, tollskriver i Arendal. Det vil også forklare kommentaren om at de som trenger å utstyre store skip med øl til mannskapet vil ha nytte av denne typen brygging. Boken er utgitt i København 1759, men det er ingenting i den som spesifikt knytter den til Norge eller til Danmark. Niels Aalholm i Arendal den første forfatteren i Norge som forfektet dyrking av poteter, på Hove gård på Tromøya utenfor Arendal. Det er helt i tråd med ånden til også denne boka om ølbrygging som er gjengitt her.

En interessant kobling til forfatteren er Olav Anton Aalholm (1902-1983), som var fylkeskonservator i Aust-Agder, og trolig en etterkommer. Han skrev dessuten 90-års jubileumsboka til Arendals Bryggeri i 1929. I den trekker han historien om brygging i Arendal tilbake til 1700-tallet, og beskriver skibsølbrygging. O. A. Aalholm trekker da eksplisitt linjene tilbake til N. Aalholm i Arendal og boka hans.

Det finnes ulike mål for tønne til ulike tider, steder og varer. Når det her er snakk om 1759 og korn, må en tønne være en korntønne på 139,4 liter. Vekten av en liter malt ser ut til å være rundt 600g, hvilket betyr at det er rundt 84kg malt. Hvor stor en øltønne er ble visstnok endret i 1753, da man gikk fra en øltønne på 136 potter (=131 liter) over til en fisketønne på 120 potter (=116 liter). Avhengig av om man følger gammel eller ny definisjon blir 6 tønner da 788 liter eller 696 liter.

Til Læseren.

Det er en i Naturen grundet, og unægtelig Sandhed, at alle i en Stat bør giøre saa meget til den Tilvext, som deet er i deres Formue. Efterdi nu en god privat Huusholdning legger meget til Statens Velstand, saa ere og alle kloge forbundne til at have et vaaget Øye paa samme, og stræbe med muelig Flid at indrette samme paa det beste, eller med andre Ord: at befordre en nyttigere Brug af de Ting, som Skaberen har givet Menneskene til Tieneste.

Af den Kilde reyser sig den Frihed, alle, uden Forskiel af Stand og Kiøn, har, og mange virkelig bruge, til at giøre nyttige Forslag i Huusholdningen.

Deraf følger og alles Forpligtelse til en allene vel at optage, men endog betiene sig av nyttige Forslag eller Opfindelser.

Af selvsamme Kilde har jeg og holdt det for min Plikt at udgive disse faae Poster om Øl-Brygning. Sagen er prøvet, og har holdt Prøve, vil og blive ved at holde Prøve, naar man nøye iagttager den anviiste Omgang.

Med andre ord, det er en borgers plikt til Gud, konge og fedreland – nærmest ganske bokstavelig – å utnytte ressursene til det ytterste, ved blant annet å brygge på en effektiv måte.

De see da, kiere Landsmænd! Fordeelen af den i følgende Blade indeholdte Maade, saavel for Enhver i Almindelighed, som for de i Særdeleshed, hvis Vilkaar fører det med sig, at udlevere en mængde Øl, saa som: De, der har store Skibe at forsyne med Øl, hvilke kand, ved den rette Brug af dette Forslag, spare mange Tønder Malt, og saaledes til en Deel forøge deres Formue. Lev vel.

Her er det interessant med forslaget om at dette er nyttig for blant annet skipseiere – fordi slikt eierskap «fører det med sig, at udlevere en mængde Øl». En mulig tolkning er at mannskapene hadde rett på øl.

§. I. Maltet, som maae være vel giort af godt Byg, males saa grovt, som mueligt, dog saaldes at ingen heele Korn findes deriblandt.

§. II. Aftenen før man om Morgenen vil begynde sin Brygning, mæltes eller fugtes det med koldt Vand, saa at intet tørt findes deriblant; hvilket hielper til Maltets Deeles Opløsning, og siden befordrer det Hoved-Øyemerke: at tvinge Kraften af det.

§. III. Morgenen derpaa begyndes Brygningen, da man opkoger en Kiedel med reent Vand, med eller uden Eener-Riis, efter Enhvers Godtbefindende, af 3 Fierdingers Rum, hvilket man sydhedt kommer på det om Aftenen fuftede Malt, arbeyder det vel ved Omrøring med en ved Brygning brugelig Spade eller Mæske-Rør, dekker det til, og lader det staae 2 Timer at trekke Kraften af Maltet til sig, og synke; Den klare Urt øser man varlig af, kommer den i dertil tienligt Kar, og dekker den til, at den kand beholde Varmen og Kraften hos sig.

En Fierding betyr en fjerdedel, og dermed har den forekommet i litt ulike varianter. Til hulmål ble fjerding uten referanse til konkret annet mål brukt om en fjerdedels tønne, dvs 34,7 liter, altså fjerdedel av 115,8 liter. Med «sydhedt» må menes så varmt som når det syder, altså småkoker. Jeg oppfatter «syde» som at vannet beveger seg, men at det ikke bobler. Her brukes «komme» i en gammel betydning der vi i dag ville bruke «helle». Ordet «Urt» brukes fremdeles på dansk for vørter. Med «Kraft» menes her sødme og sukkergehalt.

§. IV. Imidlertid har man kaagende Vand i Kiedelen til reede, hvilket man, ligesom forrige Gang kommer paa Maltet, rører vel om, dekker det til, og ligeledes lader det staae 1 à 3 Timer at trekke Kraften til sig, og sætte sig; øser saa den tynde Urt sagte af, som forrige Gang, og kommer den i et Kar for sig selv, indtil den er blevet saa kold som, eller har lige Varme med den første Urt, da de kand blandes tilsammen. Imedens dette forrettes, koger man lige Maal og Mængde av Vand; hvilket ...

Her brukes «imidlertid» i en eldre betydning: «imens» eller «parallelt». Skillet mellom §IV og §V kommer midt i en setning, og må være typesetters feil

§. V. ... koghedt kommes på Maltet, røres vel om, dekkes til, staar 3 timer paa Maltet, og siden øses af i et Kar for sig selv, indtil det er blevet ligesaa koldt som de 2 forrige Urter, da de kan kommes til samme. Medens denne 3die og sidste Trekning gaar for sig, laves Rosten tilrette, hvorpaa man kommer Maltet, med den Urt, som er tilbake derved; lader samme løbe igiennem Rosten, og blander i den anden samlede Urt; Og det tilhobe kaldes Hoved-Urt.

§. VI. Samme Hoved-Urt kommer man nu i Kiedelen, og lader den faae et godt Opkog, bærer den saa kogende, som den er, paa Roste-Karret, og lader den gaae saa mange Gange igiennem Roste, ved at tappe den af, og øse den paa igien, indtil den har faaet sin fuldkomne Klarhed, vogtende sig imidlertid at man ey rører Roste-Karret af Stedet; thi derved kan Rosten bringes i Uorden og stoppes, at man bliver nødt til at legge den om, og derved foraarsager sig en Hob unødvendigt Arbeyde. Det er en Hoved-Observation at, hvis man vil spare Arbeyde med at lade Urten ofte gaae igiennem Roste, maar man ey vente sig klart Øl; thi, som Urten er i Karhet, saa bliver og Øllet siden.

§. VII. Medens Hoved-Urten gaar igiennem Rosten, maae Kiedelen ey være ledig; thi i samme koger man saa meget Vand, med eller uden Eener-Riis, som den kan rumme; hvoraf man Tiid efter anden kommer noget paa Rosten, og dermed fortfarer, saa længe der er nogen Sødhed i Maltet, men ey længere; tagende tillige i Agt, at Vandet stedse er koghedt; thi ellers kunde Maltet kaste sig, eller blive suurt, og man savne den fuldkomne Kraft og Nytte deraf, som er Øyemerket. Man tapper af, og slaar igien paa Rosten, saa længe til Urten er fuldkommen klar, da denne saaledes samlede Efter- eller Anden-Urt kommes i et Kar for sig selv.

Her betyr «stedse» kontinuerlig eller hele tiden. «Fortfarer» det samme som å fortsette, og vi kjenner ordet fra dagens svensk: «fortfarande», dvs «fremdeles»

§. VIII. Imedens man ved Rosten er i Arbeyde med at samle Efter-Urten, koges 2 Marker af den beste Humle i gandske lidet Vand; og det saa længe indtil den er næsten tør, da Hoved-Urten slaaes dertil, for at kaage med Humlen noget over en Time hvorefter den sies i Gang-Karret.

En Mark er er et halvt pund, og i Danmark-Norge var det 249 gram. «Gang-Karret» var gjæringskaret. Med «sies» tror det det menes å sile. Det er et ord som brukes bare to ganger i teksten, begge ganger når kokt humleekstrakt skal tilsettes, og det er naturlig at man da siler bort humlen.

§. IX. Siden koges Efter-Urten og en Time med samme Humle, og sies til Hoved-Urten.

§. X. Derpaa koger man saa stor en mængde godt reent Vand, at det tilligemed Urten maa kunne udgiøre 6 Tønder; hvilket man kommer koghedt iblandt Urten, rører det vel om, og lader det staae at svales.

§. XI. Naar det er maadelig svalt, kommes fornøden Giær derudi; hvorpaa det dekkes til og gaar saa længe, til det er nok, da det kommes paa Tønder, og er færdigt.

Den, som forlanger sterkt Øl, kand tage Efter-Urten for sig selv, og spare paa Vandet ved sidste Blanding. Har Maltet, Vandet og Humlen været gode, forsikrer man, at den i Titelen belovede Mængde sundt og godt Øl ey skal mangle; foruden, at, om nogen vil tillige have Spis-Øl, kand der siden øses koghedt Vand paa det udtrokne Malt, og faaes 1 à 1 og en halv Tøende deraf, ligesom Maltet har været godt til.

Vi ser hvordan det skisseres brygging av øl av tre styrkegrader, sterkøl dersom man kutter ut skylling (Efter-Urt) og evt kutter ned på tredje trekning av vørter, bordøl dersom man følger oppskriften, og spissøl dersom man trekker ut enda en runde med vørter fra malten etter normal brygging.

Av de ting som ikke beskrives er hvordan man tar gjær av til neste brygging. At det ikke er beskrevet betyr ikke at det ikke ble gjort. Det kan enten være så innlysende at det ikke ble beskrevet, eller man fikk ny gjær fra andre for hver brygging. Det er heller ikke beskrevet noe rundt hvordan rosten skal lages før masken helles oppå.

Skriftet er hovedsaklig fokusert på en prosess som ved første øyekast virker temmelig komplisert, med mye helling av vørteren fra ett kar til det neste på en måte som må være for å maksimere effektiviteten. Noen interessante momenter for en hjemmebrygger idag:

  1. Den knuste malten fuktes med kaldt vann om kvelden før bryggedagen. Jeg tenker umiddelbart på at det må ha satt i gang en prosess i maltet à la surdeigsgjæring, selv om det skjer ved lav temperatur.

  2. Meskingen skjer med en slags trippelt satsvis avtapping, der mesken må være temmelig tynn, og får stå en stund, slik at man kan øse av væske etter at masken har sunket ned. Dette gjentas tre ganger, og det etterfylles med vann og røres rundt mellom hver avøsing.

  3. Avsiling foregår i eget silkar, og selv den tidligere avøsede delen siles igjennom. Til slutt skylles det med vann.

  4. Det advares mot overdreven skylling, noe som gjør ølet «suurt», hvilket jeg tolker som at man ekstraherer tanniner av malten og får ut kornbitterhet. Når sterkt øl alltid har hatt høy status, mistenker jeg at det bare delvis er for sin evne til å beruse raskere. Sterkt øl vitner også om at bryggeren ikke har vært gjerrig ved å overskylle og vanne ut ølet for å spare penger – teknikker som lett gir ølet dårligere smak.

  5. Bruken av humle er interessant. Den skal kokes i en kjele med lite vann, og nesten kokes tørt, og deretter skal det kokes ut bitterhet av den med vann, før vørteren tilsettes. Jeg tenker at den første innkokingen driver av det meste av humlearoma og humleoljer, mens den andre innkokingen ekstraherer mye bitterhet. Her må vi huske at koking av humle i vørter er ved pH rundt 5,1, mens brønn- og bekkevann typisk er mindre surt, og at pH-verdien betyr endel for ekstrahering av bitterhet.

  6. Mengdene er temmelig store. Det er mange definisjoner på tønne, ikke minst avhenging av tid og sted og hva slags varer som var i tønna. De fleste definisjonene ligger rundt 110-150 liter, om vi bruker de definisjonene jeg tror er mest relevant, se teksten, så dreier det seg altså om 84 kg malt som gir 696 liter øl. Det er en betydelig batchstørrelse, men leseren har selvfølgelig kunne skalere den ned etter behov, samt at oppskriften legger til rette for deling på ulike kar avhengig av hva man måtte ha for hånden.

  7. Det er lett å blande sammen avøsinger og hoved- og ettervørter. Det tre avøsinger som utgjør hovedvørteren, mens resultatet av skyllingen utgjør ettervørteren. Begge de to skal kokes en time hver med humla. Det er lett å se hvordan man kan justere på oppskriften for å lage øl av annen styrke eller ulike delbatcher av forskjellig styrke.

  8. Rådet om å lage spissøl på den allerede utskyllede mesken høres for meg ut som et «dårlig» råd. Jeg ville forventet at det blir et tynt øl nærmest uten alkohol, og med betydelig kornbitter preg. Men kanskje det var hva man ønsket, og så var vel ikke spissølet noe luksusøl? Spissølet introduseres med «om nogen vil tillige have Spis-øl…» og sett i relasjon til forfatterens fokus på optimal ressursutnyttelse ligger det kanskje i kortene at dette er å tyne grensene for hva som er fornuftig?

Hvor sterkt er så dette ølet? Litt leking med ulike kalkulatorer for oppskrifter kan indikere at det kanskje var et øl på rundt 4-6 IBU og 2,8-3,5% abv. Men det er vanskelig å estimere bryggeeffektivitet, spesielt ifm en temmelig uvanlig bryggeprosess, usikkerhet rundt hvor god malten var, hva slags bygg som ble brukt osv.

Dersom vi følger instruksjonene om sterkt øl, og antar at det settes til 3 fjerdinger væske til fuktet malt to ganger, og bare 2 fjerdinger den tredje gang, og at vi kun bruker hovedvørter, ikke ettervørter, da blir det tilsatt 282 liter vann, og vi må regne med at vi mister 75 liter vann (om vi antar at maltet var forhåndsfuktet med 10 liter vann og at masken holder på endel vann etter avtapping). Da skulle vi fått kanskje 210 liter vørter. Her er det vanskelig å estimere effektivitet, men når jeg skyfler rundt på ulike mulige tall får jeg ett eller annet med abv mellom 5,5% og helt opp mot 9-10%.

I hvilken grad forteller denne boka om hvordan det var vanlig å brygge øl rundt om i landet? Arendal var en rik by på dette tidspunktet, etter å ha slått seg opp på trelasthandel med nederlendere og etterhvert skapt en betydelig egen skipsfart. Det er vanskelig å si om Aalholm beskriver brygging slik han observerte at det foregikk, eller om han har formidlet utenlandske trender. Hans skrift om poteter indikerer at han ikke var konservativt uimottagelig for nye impulser.

Det er lite trolig at den jevne bonde i Norge hverken kjøpte eller leste en slik pamflett. Men vi må huske på at kunnskap på denne tiden i stor grad spredte seg fra person til person. Idag er det lett å se landsbygda som en avsidesliggende bakevje som vi suser forbi på motorveien, men vi må huske at for 200+ år siden gikk hovedveiene fra gårdstun til gårdstun, ikke utenom som idag. Byene, og spesielt havnebyene fikk nok flest impulser utenfra, men også landsbygda, spesielt langs landeveiene, fikk sin del. Aalholms beskrivelse av ølbrygging kan utmerket godt ha spredd seg og påvirket hvordan det ble brygget.

Om vi antar at Niels Aalholm kan ha brukt lokal kunnskap fra Arendal som han bodde i, er det også interessant å sammenholde dette med hva O. A. Aalholm i 90-års jubileumsboka for Arendals Bryggeri skriver om bryggerier i Arendal på 1700-tallet:

I selve Arendal var skibsølsalg til fremmede skibe gjenstand for kongelig privilegium. Fra tiden før Arendal blev by hadde madame Aase Jørgensdatter, salig Ellef Larssøns efterleverske, faat et privilegium exclusivum (av 13 november 1722). Efter dette var hun eneberettiget til «at forsyne de til Arendal kommende skibe med hvis øl de kunde behøve.» Dette privilegium fik madamen to gange (29 april 1729 og 27 april 1731) fornyet for 8 aar – efterat hun hadde giftet sig igjen med kjøbmand Peter Bøeg, byens første havnefoged. Men skjønt denne skibsøltilvirkning antok et relativt betydelig omfang og var en værdifuld indtægtskilde, foregik den i havnefogdens bryggerhus og ikke i noget bryggeri.

Kunne Aase Jørgensdatter ha brygget i den skalaen og etter de fremgangsmåter som hennes samtidige Niels Aalholm beskrev i boka utgitt 20 år etter at privilegiet hennes sist gikk ut? Vel, vi har ikke noen gode beviser på det, men hvorfor ikke? Aalholm var født i 1715, på Tyholmen, sju år før Aase Jørgensdatter første gang fikk sitt privilegium. Det er i hvert fall nærmest utenkelig at ikke en vitebegjærlig person som Niels Aalholm var ukjent med hvordan bybryggingen foregikk i Arendal.

Beskrivelsen i denne boka er interessant, selv om det er vanskelig å si om den beskriver by-brygging, eller en oppskalert versjon av brygging på landsbygda, eller om den er bygget på utenlandske skrifter og idéer … eller en miks av dem.

Tags: .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
Norges eldste oppskrift? - lagt inn av Lars Marius Garshol - 2018/1/28 10:29:15
Fantastisk, Anders! Jeg fatter ikke hvordan jeg har klart å overse denne kilden. Det er den eldste norske oppskriften jeg kjenner til, i hvert fall. Så dette er jo hyper-interessant!

Det må jo faktisk være spissøl han brygger, når han sier: "forsvarlig godt Maaltids, eller saa kaldet Bord-Øl". Eller det svenskene kalte svagdricka, men her brygget som hovedølet. Veldig interessant! Det er ikke mye spor av den typen øl i Norge.

At han starter med kaldmesk over natta kommer rett fra gårdsbrygging, og viser tydelig at vi er øst for fjellet. <a href="http://www.garshol.priv.no/blog/339.html>I Telemark</a> gjør folk akkurat det samme ennå. Når vannet og maltet er kaldt gir dette ingen syrning av ølet i det hele tatt.

Og så begynner han med einerlåg: det tyder jo igjen sterkt på gårdsbrygging. Det samme med å bruke ordet "rost" om silkaret. Han koker humle-te, det tyder jo også sterkt på gårdsbrygging.

At han øser vørteren av mesken, kjøler ned, og til slutt siler gjennom rosten er merkelig. Det tror jeg aldri jeg har sett før. Men den kompliserte rund-dansen med tapping og tilbakehelling er klassisk øst-norsk brygging. Det vanlige på Østlandet ville dog vært å gjøre dekoksjon: renne av fra mesk, varme opp i kjele, helle tilbake på. Jeg mistenker at dette med å ta av og kjøle ned er en innovasjon.

Veldig rart at han ikke beskriver hvordan rosten legges. Jeg tror årsaken må være at han mener alle vet hvordan man skal brygge, og at poenget med denne publikasjonen er å vise fram en <i>effektiv</i> måte å brygge på. De delene som ikke har med effektiviteten å gjøre hopper han derfor over, og dermed er legging av rostebunn og gjenbruk av gjær noe han ikke trenger å bruke plass på. Antar jeg.

Jeg har regnet vekten for en liter malt til å være 540g, så det tallet stemmer bra. "Sies" er sile på dansk, ja.

At han lager ett øl til av den utvaskede mesken er nok helt tidstypisk. Det var en del som lagde tre styrker øl for å få mest mulig ut av maltet, og å lage så svakt øl har vært vanlig helt ut på 1990-tallet i Estland og Litauen. Det svakeste ølet tror jeg antagelig var syrnet i stedet for alkoholgjæret, men poenget var nok å få noe å drikke. I og med at poenget her er å være effektiv må han vel nesten anbefale dette.

At det skal være et dårlig råd er jeg ikke enig i. Surt, tynt øl høres selvsagt ikke godt ut, men alternativet var å drikke blande. Da ville jeg valgt ølet.

Når det gjelder hva slags brygging dette er vil jeg tippe at det speiler bryggingen i Arendal den gangen, men at han har forandret på noe. Akkurat hva han har forandret vet vi jo ikke. Jeg mener dette viser veldig tydelig påvirkning av gårdsbrygging, og at det tyder sterkt på at bryggingen i byene på denne tiden var enten den samme som gårdsbryggingen, eller bare en videreutvikling av den. Den samme utviklingen ser man i Tyskland og Østerrike, f.eks.

2018-01-26

Smånyheter uke 4/2018

Hvert år skjer det masse i januar. Det er en slags naturlov at når årstallet skifter er det en god anledning til å starte noe nytt. Det betyr at det nå renner inn med nye saker, nesten mer enn jeg klarer å ta unna.

Nedover med Thoresen. Det vil si, Henning Thoresen har i hvert fall gjennom firmaet Norsk Øl registrert varemerket «Downhill», sammen med «Hunky Dory». Begge deler er engelske slanguttrykk. Nordmenn tenker kanskje at «downhill» betyr noe slikt som «rett vest», men på engelsk virker det som primærdefinisjonene er mindre figurative, og mer betyr «nedoverbakke» eller «enkelt». Det er nok færre nordmenn som vet at «hunky dory» betyr noe slikt som «helt greit» eller «veldig bra». Hva og hvor han tenker å brygge øl med disse navnene er mer uvisst. Thoresen registrerte tidligere mest navn med norske ordspill og stedsnavn som bare nordmenn kunne ventes å ha et forhold til. Etterhvert virker det mer som han planlegger eksportbrygging og har registrert engelske navn, tildels som oversettinger på norske bryggerier og øl.

Ølbæks Bryggeri i Tananger rett vest for Stavanger ser ut til å ha vært et ikke-kommersielt hjemmebryggeri med gode tilbakemeldinger i snart ti år, om vi skal dømme utfra Google-treff og årstallet i logoen deres. Folkene bak er Kjetil Ølberg og Henrik Sandbæk. (ØLberg og sandBÆK blir Ølbæk … get it?) Det er nå annonsert at de skal presentere sitt første kommersielle øl 16. mars på Hummeren Hotell, og et AS under bryggeriets navn ble dannet 22. januar. Utfra kommentarer på Facebook-siden deres virker det som de leie- eller gjøkebrygger denne første batchen. Det virker dog ikke som de har startet noen prosess med å få egen tilvirkningsbevilling.

Konkurransetilsynet stiller seg mildt sagt negativ til en volumgradert alkoholavgift. Deres høringsuttalelse kan kokes ned til 1) skepsis til at tiltak for å øke nyetablering trengs, da det allerede er masse nyetablering; 2) småskala-ulemper er en iboende forbannelse i en rekke bransjer, og det er ikke innlysende hvorfor dette nødvendigvis må fikses for ølbrygging; og 3) grensen på en halv mill liter vil kunne virke konkurransehemmende fordi små bryggerier har et insentiv til å ligge under den, fremfor å øke konkurransen ved å vokse mer. Tilsynet har flere gode, prinsipielle poenger, men magefølelsen min er likevel at de har oversett endel strukturelle problemstillinger i bryggeribransjen. Kanskje fasiten er at endringsforslaget har en stor, innbakt svakhet i måten halv-mill-grensa er tenkt å fungere, samt at man i høringsnotatet har lagt ned utilstrekkelig arbeid med å forklare behov og beveggrunner for endringene?

En liten øl, bryggeriet på Fitjar, er blitt «tatt» for alkoholreklame på Facebook. Da bryggeriet åpnet, postet de bilder av styrelederen som skålet med ordføreren i bryggeriets øl. Nå har kommunen – som håndhever alkoholregelverket ved hjelp av Securitas – funnet at de samme facebook-sidene inneholder flere andre bilder som de mener er ulovlig alkoholreklame. Rett nok måtte de visst bla seg laaaangt tilbake på Facebook-tidslinja for å finne dem, men de fant, de fant … #dagensKvoteOppfylt. Bryggeriet mener dette ikke var aktiv alkoholreklame, men de kommer neppe i mål med det. Det virker langt vanskeligere å riste av seg en ufortjent prikk enn det er å unngå å få en fortjent en. Jeg synes det er trist om det blir slik at private aktørers iherdighet i de enkelte kommunene bestemmer hvor lista for alkoholreklame skal ligge. Det blir neppe noe likhet for loven ut av dét.

Einehaug Micro er et bryggeri i Ålesund med litt spesiell profil og med sesongøl solgt over nett som spesialitet. Fra 1. januar har de også fått rett til import og engrossalg. Websidene deres avslører ingenting, utover at det ikke ser ut til å ha kommet så mange nye øl i det siste.

Trappistene har registrert «Authentic Trappist Product» som varemerke i Norge. En viss beskyttelse har det vel hatt gjennom sin bruk fra før. Dette er ikke en spesifikk registrering for Norge, men ser ut til å være en generell registrering av varemerket i en rekke land. Derfor skal vi ikke tolke det som at det er noe trappistøl på gang her hjemme. Fra før har Westmalle, Rochefort og Chimay registert seg i Norge som varemerke.

Austmann søker om varemerkene «boxfresh» og «box fresh», som sitt åttende krav på registrerte varemerker for produkt produktnavn. Bare tre av disse har gått igjennom. »Varemerket «boxfresh» matcher deres serie med Boxfresh IPA'er, men det er også et varemerke for en britisk produsent av joggesko – som har tatt varemerke på dette i Norge. Dog er det vanligvis ikke et problem så lenge det ikke er overlapp i varene.

Juga Mikrobryggeri i Lakselv er drevet av Alf Emil Paulsen. Han har ifølge bildene i iFinnmark og en beskrivelse i NRK Finnmark (samt her) allerede et oppmontert, profft utseende bryggeri med mye messing. Han regnet i sommer med snarlig start, men jeg kan ennå ikke finne noen øl fra dem logget på de «vanlige» stedene. Prosess med statlig tilvirkningsbevilling er startet. Navnet «juga» betyr å drikke på nord-samisk. Utfra bildene vil jeg anslå at anlegget er på knappe 1000 liter.

Brewdog har søkt om varemerkebeskyttelse for «Brewdog Punk» – og det er resultatet av en lang historie, der de først søkte om «Brewdog» og så om «Punk». Førstnevnte burde vært uproblematisk, men firmaet Blender, som driver endel restauranter hadde allerede søkt om og fått «Dog&Brew», så det ble en lang affære som strakk seg over halvannet år. Varemerke på «Punk» er problematisk, siden det strengt tatt er et ordliste-ord. Imidlertid strandet det på et varemerke til PDM Parthian Distributer & Marketing Adviser GmbH på «Black Punk» (I kid you not!) og også denne saken har trukket ut. Den feirer to-årsdag i disse dager, uten at den er avgjort. Når Brewdog nå søker om sammensetningen «Brewdog Punk» er det lettere å få, samt at det vil gjøre det vanskelig for andre å få elementer av «dog», «brew» og «punk» relatert til øl. Bryggere over det ganske land: lær og ta dere i akt.

Ulabrand. Det er søkt om et graftisk varemerke med tekst «Ulabrand Cream Ale». Ølmerket er knyttet til Ula Marina, mellom Larvik og Sandefjord. Det er usikkert om de planlegger å brygge selv eller om det er leiebrygging av et øl som skal serveres lokalt. Jeg vil tippe det siste. Navnet referer til en legendarisk los i uthavnen Ula.

Kvænbrygg er et bryggeri i Vadsø som håper å være operative i løpet av 2018. Se Facebook-sidene. De tre bak er Stian Feldt Didriksen, Torgrim Jankila og Ole Kristian Gaski er presentert i iFinnmark (paywall). De satser på å bli Norges østligste bryggeri, og bruker kvensk språk og lokale navn på ølene i profileringen. Det brygges visstnok med vann fra Vestre Jakobselv. Utfra bildene er det i hvertfall påtenkt en weissbier og en ale.

Hophead Bryggerisupport er et AS startet 8. januar av Jørgen Torp, som har fartstid i både det gamle og det nye Baatbryggeriet på Vestnes ved Molde. Selskapet ser ikke ut til å være knyttet til Baatbryggeriet. Formålet er – i tillegg til kurs og foredrag – å «Tilby ølbryggingstjenester og konsulenttjenester til fortrinnsvis mikrobryggerier». Det er uvisst hvor stort markedspotensiale for slike konsulenttjenester for småbryggeriene er. For det første er det få bryggerier som går med nok overskudd til å leie inn konsulenthjelp, og for det andre har det vært en slags kotyme at man får gratis hjelp og råd blant kolleger i mikrobryggeribransjen.

Nøisom Bryggeri kommer på snart på boks, kan Demokraten melde (paywall).

Aske Gatemat og Bryggeri åpnet til fullbooket lokale og gode anmeldelser. Dog virker det som det kun er restaurantdelen som er åpnet, ikke bryggeridelen.

Eivar Bryggeri bryggeri i Horten er endelig i gang, kan Gjengangeren (paywall) fortelle. Det nye ølet er en kölsch, og er etter sigende brygget ved Arendals Bryggeri.

Kolonial.no har fått kommunal bevilling for nettsalg av alkohol opp til 4,7% i Svelvik kommune. Bedriften har fra før en rekke kommunalebevillinger: Sandefjord, Lier, Skredsmo, Nittedal og Ski. Da jeg for uttesting forsøkte å bestille litt øl fra dem, var det største problemet at det var et begrenset antall utleveringssteder dersom alkohol var blant varene. For mitt postnummer i Trondheim var Jessheim, Kløfta og Kjelsås nærmest. Litt forunderlig var det dog at de fleste utleveringstedene var bensinstasjoner, siden ølsalget en gang i tiden nettopp forsvant fra bensinstasjonene fordi man ville bryte en kobling mellom bilkjøring og øl. Kolonial.no er forøvrig ikke de eneste som har luktet på nettsalg av øl, men pr idag er regelverket fremdeles for krøkkete til at det er praktisk gjennomførbart.

Ølmarinert ost ser ut til å være på gang hos Tine. Det er uvisst hvilket bryggeri som skal forsyne dem med marinaden. I mellomtiden kan leserne eksperimentere hjemme med denne oppskriften på selvlaget øl-ost. Trappistene har vel holdt på med dette lenge, og ved Munkeby Mariakloster lager forresten cisterciensermunkene en utmerket norsk klosterost, dog uten øl.

Ølsalget ned 10%! Ha, der fikk jeg oppmerksomhet, ja. Bryggeriforeningen melder at salget i des 2017 var 10,33% lavere enn i des 2016. Bakgrunnen er trolig dels periodisering à la på hvilke ukedager jul og månedskrifter faller, men kanskje mest at grossister og distributører ser ut til å ha prioritert å fylle lagrene med brus og mineralvann i forkant av økt sukkeravgift 1. januar. Brus gikk opp 14,09% og energidrikker gikk opp 15,36%, mens cider og vann begge falt rundt 11%. Sånn sett borger det for et godt ølsalg fra bryggeriene til distributørene i januar 2018. Ølsalget har de siste tre årene vært ca 30% lavere i januar måned sammenlignet med forutgående desember måned, men i år blir det trolig annerledes.

Tags: , , , , , , , , , , , , , .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2018-01-21

Smånyheter uke 3/2018

Med nytt år ramler det også inn mange endringer som folk har villet legge til et årsskifte. Salg, oppstarter, nedlegginger osv. Her er denne ukas dose med nyheter relatert til øl og bryggerier.

ASK Brygghus – som lager alkoholfri kombucha – har søkt om importtillatelse av legemidler, nærmere bestemt barken fra Chinchoa-treet, som inneholder kinin. Dette har vært brukt mot malaria, og har vært brukt i norske øl tidligere, spesielt eksportøl for tropiske strøk. Jeg vet dog ikke om de hentet det fra akkurat denne typen bark. Også Schweppes Tonic Water – som i Norge såvidt jeg vet lages hos Hansa – har visstnok kinin. Det at enkelte spesielle ingredienser faktisk kan ha status som legemiddel og trenger spesialtillatelse for import er kanskje noe å ha i bakhodet for bryggerier som tenker på noe kreativt?

Little Brother Brewery er solgt til Oslo Brewing Company. Little Brother har en stund talt på knappene rundt salg, men ser nå ut til å falle ned på en løsning der de selger bryggeriutstyret til Oslo Brewing Company, mens de beholder merkevaren selv. Dermed er det mulig de fortsetter som gjøkebryggeri og får oppskriftene sine produsert annetsteds. Oslo Brewing har tidligere fått produsert ølet sitt i stor grad hos Arendals Bryggeri og hos nettopp Little Brother. På den andre siden, kanskje de fortsetter i dele bryggverk, selv etter at eierskapet har skiftet?

Casual Beer Company er et nytt mikrobryggeri, registrert i høst, som har bedt om tilvirkningsbevilling. Det virker som de skal bruke de samme lokalene som Hegg Ølbryggeri brukte på Svensefjøset. Da er det vel over for Hegg.

Slakteren Brygghus på Mysen startet pop-up pub i romjula. Ifølge Smaalenenes Avis har de planer om å starte et bryggeri i lokaler der en slakter tidligere holdt til, derav navnet. Det er en kobling mot ølbutikken Ølkompaniet, som virker å være en franchise av Gulating. Målet er å komme i gang med et bryggeri i løpet av 2018, og det virker som de sikter mot en årlig produksjon på opptil 100.000 liter – fremdeles ifølge Smaalenenes Avis fra 12. desember 2018.

Mellombels Ølstove på Bryne ønsker å starte mikrobryggeri til høsten, melder Jærbladet 11. desember 2018.

Skjenkekontrollens prikker suger. Skistua på Norefjell har fått prikk av skjenkekontrollen, kan Bygdeposten fortelle. Denne gangen var det sugerør satt i et glass med påtrykt «Ringnes» som var utslagsgivende. Utfra avisens fremstilling dreier det seg visst hverken om sugerør med reklame eller bruk av sugerør i øl, men at man brukte et ølglass med logo fra Ringnes som beholder for en bunke sugerør. Strengt tatt er nok ikke dette lov, men på den andre siden: ingen skal si at ikke skjenkekontrollørene er årvåkne og vaktsomme, i det minste.

Stjørdalsbryggeriet er eiermessig i støpeskjeen, har det versert noen rykter om en stund. Men jeg har holdt tilbake om å melde om det, da det ikke har vært gjenspeilt i Brønnøysundregistreret. Nå kan imidlertid Adresseavisen formidle at to av de opprinnelige gründerne selger seg ut, mens bryggmesteren – Mikael Slettedal – kommer inn som ny hovedaksjonær. Se også artikkel i Bladet.

Kristiansand kommune har hatt et ras av skjenkebevillinger like etter nyttår, men det er ikke så mye at det har kommet flere til, som at de har vært rundhåndet med å tildele utvidede skjenkebevillinger med importrettigheter og kommunal tilvirkningsbevilling. Ikke mindre enn 97 tilvirkningsbevillinger har de tildelt så langt i 2018. Det er neppe uttrykk for at det eksploderer i antall pub-bryggerier der, men trolig mer for å forenkle behandlingen av søknader, slik at alle skjenkebevillingene blir likelydende, med rett på tilvirkning og import – som de selvfølgelig ikke trenger å ta i bruk. Det er egentlig litt «Wow!»

Lyoness er av Lotteritilsynet igjen definert som pyramidelignende omsetningssystem. I 2017 innrettet Lyoness Norge seg etter krav fra tilsynet, slik at de vissnok skulle være på rett side av loven. Men nå har imidlertid Lotteritilsynet snudd, formodentlig på bakgrunn av ytterligere, gamle saker som har dukket opp. Hva det skulle ha med øl å bryggerier? Tja, det er kanskje et spørsmål som heller burde stilles til Una Bryggeri og Kjøkken, Voss Fellesbryggeri og ikke minst til folkene bak Norbrew. Voss kjøpte andeler i Lyoness for 108.000,- i 2016 – andeler som i årsregnskapet for samme år ble nedskrevet til null.

Lauvanger Bryggeri snakker om å flytte mer sentralt til Narvik, og vil gjerne bli endel av den nye Torvhallen, der det skal bli mat og restaurant og ølbryggeri, litt etter samme lest som flere andre byer. Les mer om det i Avisen Fremover fra 1. desember (paywall) og i i en kort bemerkning 12. januar. Bryggeriet ble etablert i 2014 i Lavangen. De har et 500 liters anlegg og egen pub idag, ifølge Byregion Harstad.

… og til slutt en oppfordring. Det finnes bryggerier og utesteder som tidvis sliter med å få bevillingen sin på plass, og som må rokkere rundt på personalet for å komme i mål. Hvorfor? Vel, fordi man må ha plettfri vandel for å få myndighetenes tillit til å være i stand til å forvalte en bevilling rundt alkohol. Er det egentlig et problem? Tja. Men om du har en fillesak av ungdomssynd fra russetiden med drikking på offentlig sted, så kan det tenkes at du kan få problemer senere.

(Takk til Knut Albert for tips og input til nyhetene om Casual Beer Co og Little Brother.)

Tags: , , , , , , .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2018-01-16

Står 4,7% for fall?

Står 4,7%-grensen for fall? Et punkt i den nye Regjeringsplatformen kan leses som at mikrobryggerier skal få en oppmyket grense for butikkstyrke, og at de skal få lov til å selge øl over 4,7% i butikk. Men hvor reelt er det?

I Regjeringsplatformen 2018, side 28 under kapittel 7, Næring og fiskeri, står det blant annet:

Innføre fleksibilitet i grensen for alkoholinnhold som tar høyde for kvalitetsforskjell i produktene for å legge til rette for at mikro- og minibryggerier skal kunne selge produkter i vanlig butikk.

Det er snirklete formulert, som gjør det vanskelig å tolke. Samtidig er det vanskelig å tolke dette på andre måter enn at den nye regjeringen ønsker å myke opp 4,7-grensa. Alt tyder på at dette er en formulering som Venstre bragte med seg inn i regjeringsforhandlingene, og som trolig overlevde til sluttdokumentet på grunn av en miks mellom at ingen helt forstod den og at ingen helt var imot intensjonen bak den.

Min første tanke var at de ville myke opp 4,7%-grensa ved å la mikrobryggerier – men ikke de store bryggeriene – få lov til å selge øl over 4,7% i butikk. Imidlertid ser det ut til at det også finnes en annen tolkning her: at dette etablerer et akseptabelt slingringsmonn på 4,7%-grensa, slik at man ikke trenger å treffe nøyaktig på eller under grensa.

Jeg sendte mail til de tre regjeringspartiene og spurte om de kunne utdype. Høyre svarte «ja» på spørsmålet om dette betyr at småbryggeriene skal ha en høyere butikk-grense enn 4,7%. Og de fortsatte i sitt svar: «For mikrobryggerier er det vanskelig å treffe nøyaktig på 4,7 prosent-grensen og regjeringen vil legge til rette for at de får slingringsmonn. Det vil bety at øl med høyere alkoholprosent vil kunne selges i vanlige butikker. Hvordan kvalitetsforskjeller skal defineres må regjeringen komme tilbake til.»

Dersom vi tolker det som slingringsmonn rundt 4,7%, så er det ingen grunnvollskakende endring. Bryggerier kan sikte så godt de kan, men allikevel tidvis bomme, og det er en god intensjon at de ikke skal lide under det. Forskjellen i alkoholstyrken mellom 4,7% og f. eks. 4,9% er temmelig liten, og en tidvis feil betyr lite. Spørsmålet er heller om noen bryggerier vil ta et slikt slingringsmonn som en ekstra gavepakke, slik at de konsekvent kan sikte på øvre del av slingringsmonnet. En slik endring vil trolig gavne de store bryggeriene med god kontroll mer enn det vil hjelpe de små med som sliter med å sikte.

For det første, er bryggeriene egentlig så dårlige til å treffe? Er det ikke bare måle nøyaktig? Vel, problemet med å treffe 4,7% er ikke bare et måleproblem, selv om det å ha råd til dyrt kvalitetsmåleutstyr kan være en utfordring i seg selv. Det sies at bryggeren lager vørter, mens gjæren lager øl. Derfor hjelper det ikke å treffe rett sukkerinnhold i vørteren, dersom gjæren gjærer det for langt ut. Hva skal en brygger gjøre, om man ærlig og redelig la til rette for at gjæringen skulle stoppe på 4,6%, men så gikk den helt til 4,9%? Skal man helle ut? Skal man blande inn litt vann? Her har faktisk endel store bryggerier en fordel, for de kan sikte på ca 6,5% som så er beregnet for å vannes ut til 4,7%. Dermed kan de treffe temmelig presis.

I intervallet 4,5%-5,5% erfarer jeg at det ofte er slik at alkoholmengden innvirker på den subjektive kvaliteten på ølet. Jo mer alkohol som er der, jo mer annen smak og fylde kan alkoholen balansere, og jo «bedre» og rikere vil ølet vanligvis smake. Det er ikke så mye at forskjellen er stor i alkohol, men den gir en betydelig konkurransefordel. Derfor må vi regne med at noen bryggerier gjerne vil bruke et slingringsmonn til eget beste. Rett nok går det ekstra ingredienser med til et sterkere øl men jeg tror det mer enn oppveies av at ølet blir mer salgbart.

Dermed blir en oppmyket grense ikke bare slingringmonn for de som ikke har full kontroll. Det kan også være et ekstra forsprang for som allerede har kontroll. Dessuten ser jeg en masse problemer med å skulle formulere en slik regel, slik at det ikke i praksis bare er en forhøyning av butikkgrensa.

Hva skal skje med et bryggeri som stadig ligger opp mot øvre grense i slingringsmonnet? Det er bare dumt å kreve at de skal skal treffe 4,7% i gjennomsnitt over tid. Jeg skjønner og sympatiserer med intensjonen i denne endringen, men jeg ser ikke hvordan det skal kunne formuleres i regelverket uten at det vil skli ut.

Den andre mulige tolkningen er at dette er en reell flytting av butikkgrensa for de minste bryggeriene, men ikke for de store eller de utenlandske. Det vil være en enda større utfordring å skulle formulere, og det ville være å rokke ved dagens alkoholpolitikk, tirre på seg EFTA-domstolen og sette ordningen med Vinmonopolet i fare. Og dessuten ville det kanskje ikke få flertall i Stortinget. Jeg tror egentlig ikke det er rett tolkning.

Tags: , , .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2018-01-15

Smånyheter uke 2/2018

Det har vært en rolig start på året, uten de helt store nyhetene. Glasskontainerne har gått fulle med juleøl og spesielt julebrus siden glassflasker ikke lengre skal pantes, men det justerer seg etterhvert.

Kveik på Polet. I mai kommer det trolig minst én kveik på Polet. Den som ligger best an kommer fra Voss Bryggeri, som ble evaluert til de to første plassene i «tenderen» – og formodentlig vil vi se dem i Basisutvalget. På tredje- til femteplass kommer Nøgne Ø, Haandbryggeriet og Aja, og formodentlig vil disse komme som basis eller som partivarer. Gratulerer! Dette dreier seg om den tenderen jeg omtalte i september på en norskbrygget gårdsøl med kveik på minst 6% abv. Det var også en tender på en saison/farmhouse på minst 7% og som ikke kunne inkludere brett, men jeg vet ennå ikke hvem som vant den. Det var tenkt sluppet i mai 2018. (Opprinnelig annonsering om at Haandbryggeriet hadde vunnet var nok ufullstendig. Beklager.)

Norsk Øl ved Henning Thoresen har siden sist søkt om to nye varemerker. Det første er «Humle Hansen», som for meg er ukjent hva kan referere til. Det andre er «Oslo Prison», som høres sprelsk ut. Her må vi huske at Oslo Botsfengsel (det som Egon Olson kommer ut av i Olsenbanden-filmene) hadde en avdeling B i en bygning som opprinnelig huset Christiania Aktieølbryggeri, og som gav denne avdelingen klengenavnet Bayer'n. Fengslet het ved nedleggelsen Oslo Fengsel, og det er visstnok ennå ikke avklart hva som skal skje med bygningene. Har Norsk Øl og Thoresen en gjenoppstandelse av Oslo Aktiebryggeri i ermet? I de originale lokalene i fengslet? Ringnes lot varemerket på «Aktiebryggeriet i Oslo» gå ut i oktober 2015, mens Norsk Øl hadde allerede før det skaffet seg varemerke på «Aktiebryggeriet».

Chimay. Og mens vi er inne på varemerker, Chimays varemerker for en rekke varianter over øl må fornyes denne måneden. Dog har de enkelte varemerkeregisteringer som varer litt lengre i en kategori som blant annet omfatter ost. Jeg tviler sterkt på at noen er gale nok til å forsøke å overta «Chimay», dersom ikke klosteret selv vil videreføre det. Og ikke tror jeg det ville føre frem heller. Men vi vet jo aldri hva noen finner på.

Infisert gjær fra White Labs? Left Hand brewing skal ha saksøkt White Labs for å ha solgt infisert gjær. Også her i Norge ymtes det frempå at minst tre bryggerier har slitt med akkurat samme problemstilling. Symptomene er i utgangspunktet små og subtile, men med lagring vil ølet kunne ettergjære og bli sterkt overkarbonert. Det skal være en infeksjon av diastaticus. Visstnok skal knallharde bokser være et sikkert tegn, og ved åpning kan det sprute endel … som i: du må kanskje vaske taket. Som forbruker slipper du som regel å komme i kontakt med disse batchene, for produsenter og salgsledd er flinke til å trekke batchene tilbake. Men marginene i bransjen er små, og hvem har vel råd til å trekke tilbake batcher – kanskje for både én og to måneder? Det er slikt som potensielt kan gi kroken på døra for et lite bryggeri. Hjemmebryggere med eksplosive batcher kan nok også ha blitt utsatt for det samme, vil jeg tro. Vi har neppe hørt siste ord i denne saken.

Åpningstidene for alkoholsalg skal utvides til 21:00 på såvel hverdager som lørdager. Dermed reduseres effekten av at Polet er den første butikken som stenger på kjøpesenteret. Antakelig er det også en konsekvens av at KrF står utenfor regjeringsforhandlingene. Dog vil det vel ikke få de helt store ringvirkningene.

Alkoholavgiftene økte ved nyttår i år som tidligere år. Økningen er på 1,6%, som sikter på et estimat av konsumprisindeksen. Det betyr at øl på 4,7% koster 22,07 i alkoholavgift, mot 21,72 før nyttår. For sterkere øl regnes det 4,94 pr liter pr volumprosent, mot tidligere 4,86. Sterkølet er nå i praksis ikke diskriminert i forhold til butikkølet, da klasse D 3,7-4,7% tilsvarer en sterkølavgift for et tenkt øl på 4,6%, men brennevinsbasert rusbrus skatter 7,58 pr liter pr volumprosent.

Grüne Woche i Berlin har alltid vært et utstillingsvindu for regional mat. Bryggerier har vært med flere år tidligere, men for 2018 har det virkelig tatt av. Blant utstillerne som Regjeringen lister finner vi Fjellbryggeriet, Ruten Fjellstue, Små Vesen, Ansnes Brygger, Frøya, Klostergården, Reins Kloster, Røros Bryggeri og mineralvannfabrikk og Rodebak. Mens Bryggeriforeningen lister hele 16 norske bryggerier. Flere av disse stiller nok med mer enn bare øl. Det er veldig fristende å tolke det som en ny giv med fokus på øleksport blant bryggeriene. På den ene siden er det en fristende måte å ekspandere inn i nye markedet. På den andre siden er Norge et høykostland, og det virker sannsynlig at spesialøl i den eksklusive enden har størst potensiale for eksportsuksess.

Tags: , , , , , , .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2018-01-07

Smånyheter uke 1/2018

Her kommer årets første runde med smånyheter rundt øl og bryggerier og slikt. Jeg mistenker at det blir et enda mer spennende og turbulent år enn 2017. Mens 2015 var idé-året og 2016 var det store oppstartsåret, så ble 2017 mer et trå-vannet-år, og jeg mistenker at 2018 blir et konsolideringsår der det mye ser annerledes ut ved årets utgang enn nå i starten.

Monkey Brew har fått import- og engros-bevilling gjeldende fra 4. jan. Når de tidligere har importert øl, har de gått via andre, men fremover kan de ta inn øl selv. Blant annet har de tidligere tatt inn blodfersk amerikansk-brygget IPA fra små, ukjente men knallgode bryggerier på fra øl-mekka'et i Oregon, og de kunne derved selge den ferskere enn det aller meste av amerikansk IPA selges i Norge. Dette ble ved minst én anledning gjort i samarbeid med Sean Moen Casey, som har gode kontakter i de rette miljøene over-there. Vil de gjenta fokuset på blodfersk US IPA?

Sagene Bryggeri har til synelatende omstrukturert litt og ryddet i eierstrukturen. De har etablert et holdingselskap, og det er ikke fullt så uproblematisk som det høres ut til. Siden Holdingselskpet har majoriteten på rundt 56% av aksjene, er dette teknisk sett en overdragelse av eierskapet – selv om det er de samme personene som til syvende og sist eier bryggeriet. Dermed må de ut og skaffe seg ny tilvirkningsbevilling – oops. Strengt tatt er dette rutinemessig og uproblematisk, men man trenger å få plass papirarbeidet innen de tre månedene som den «nye» eieren kunne drive på den «gamle» eierens bevilling. Det høres overkommelig ut, men er ikke veldig mye mer enn tiden og veien. Greia med holdingselskapet er å samle flest mulig av store og små aksjonærer der, og totalt ble det ca 50 ulike entiteter. Etter dette har Sagene tillegg til holdingselskapet igjen Rema-selskapet Norske Bryggerier med ca 43% eierandel og fem småaksjonærer med tilsammen under 1%.

Kolonihagen Bryggeri skifter styreleder, fra Lars Kristian Lindberg til Amund Fjørtoft. Lindberg er generelt gitt æren (eller skylda) for Æ-prosjektet og bestevennstrategien til Rema. Avgangen hans ble annonsert for bittelitt over tre måneder siden, og Rema hevdet dengang at den ikke hadde noe med utfallet og den manglende omdømmesuksessen til bestevennstrategien. Inn som ny styreleder i bryggeriet kommer Fjørtoft, som blant annet også er styreleder i Norske Bryggerier – Remas paraply for små, lokale bryggerier. Kolonihagen – som tidligere hadde en sterk identitet med plasseringen på Grünerløkka – brygger idag hos Færder, og synes å ha reprofilert seg med tyngre vekt på øko-merkevaren.

Sleeping Village Brewing har byttet daglig leder. Dette er et Grimstad-bryggeri med folk fra Nøgne Ø, nærmere bestemt Ingebjørg Nybø, som har frontet bryggerier på mange festivaler, og Stephen Andrews, som tidligere frontet arbeidet med fatlagring, og som nå har flyttet til USA, der fokuset trolig blir mer farmhouse ale i Ny-England-statene. Det er vel også grunnen til at Ingebjørg tar over som daglig leder etter ham. Sleeping Village har samarbeidet med St. Hallvards i Oslo om bryggingen, og har nylig kommet ut med det tredje ølet sitt – under navnet «Bright Green Mountain Covered With Snakes». (Og omtrent samtidig registrerte Henning Thoresen varemerket «Green Mountain» for øl). Ølene vi ser fra dem er underlig nok ikke typiske fatlagringsøl, men langt mer hops-forward. Tanken var opprinnelig å leie seg inn på andre bryggerier under egen tilvirkningsbevilling, men to bevillingshavere på ett bryggverk blir veldig mye papirarbeid og byråkrati, så teknisk sett er de et bevillingsløst gjøkebryggeri.

Norbrew bruker også nyttårshelga til å justere på styret. Der går Jørn-Gunnar Jacobsen ut av styret for å bli adm.dir i Norwegian Fish Company i Mehavn. Han ble såvidt vites hentet inn til Norbrew i våres/sommer, formodentlig gjennom Hjeltnes' kontakter i fiskematindustrien, der han blant annet hadde vært leder for Findus. Allerede da han ble hentet inn til Norbrews styre, var det klart at han skulle tilbake til fiskebransjen. Øl med fisk brukt under bryggingen får vi dog ikke fra Norbrew – da må du til Graff.

Una Bryggeri & kjøkken er konkurs. Dette var en brewpub i Bergen sentrum, med både mat og med øl fra en rekke bryggerier, blant annet sitt eget husbryggeri. Strengt tatt var vel ikke husbryggeriet så sentral i driften, så dette er vel mer en utestedskonkurs enn det er en bryggerikonkurs. Sjansene er vel også gode for at noen starter opp igjen på samme sted, men jeg aner ikke om det blir med eller uten husbryggeriet. Daglig leder for inntil et par uker siden var Steinar Knutsen, som også er daglig leder i Norbrew.

Kormt Brygghus i Skudeneshavn på Karmøy har fått kommunal bevilling for servering – mot KrFs to stemmer. Dette er ikke det samme som Skudenes mikrobryggeri, selv om du trolig får deres øl også på dette stedet. Ser du på facebooksidene deres, er det mer bakervarer og brygging av kaffe enn av øl som presenteres, men det er kanskje bare fordi sidene er Helsedirektorat-kompatible? I Karmøynytt presenteres det et mikrobryggerikonsept. Navnet «Kormt» er det norrøne navnet for Karmøy, og føyer seg dermed pent inn i en rekke med norske bryggerinavn som griper etter norrøne navneformer.

Den Norske Krone – eller Norbrew – får internasjonalt skryt for designet sitt, i hvert fall fra en australier som blogger om merkevaredesign. Ølet er visstnok brygget hos Arendals Bryggeri, ifølge Untappd, og bak selskapet Den Norske Krone står forresten før nevnte Steinar Knutsen fra Una Bryggeri & Kjøkken, som daglig leder. Forøvrig er det egentlig fascinerende å se hvordan motene bølger frem og tilbake. Nå skal mikrobryggerier gjerne ha glorete design med sterke farger, mye grafiske detaljer, litt håndtegnet stil og fancy fonter. Tradisjonelt var det de tradisjonelle bryggeriene som brukte grafisk overloading av etikettenes design, mens bryggerier som Nøgne Ø og Haandbryggeriet kom inn med stilrenhet i design. Med stor fare for å overgeneralisere, virker det nå som industribryggeriene sikter på designmessig stilrenhet, mens mange mikrobryggerier går bananas i fonter og farger og grafisk bling.

Villtotningen var et bryggeri startet i 2014 som aldri har kommet så langt som til å brygge, og som hadde minimalt med aktivitet i 2017. Rundt nyttår ble såvel daglig leder som hele styret byttet ut, hvilket sannsynligvis skyldes at selskapet er solgt. Det er uvisst om selskapet fremdeles vil ha ambisjoner om å startet bryggeri, men det kan virke som om flere av de nye personene er hjemmebryggere.

Tags: , , , , , , , , .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2017-12-31

Sukkerhuset i Trondheim

For å kunne si noe mer om hvorfor og hvordan E. C. Dahl kjøpte Sukkerhuset, og om det skjedde før eller etter han kom på idéen om å lage et bryggeri, må vi først se nærmere på Sukkerhusets historie og funksjon før 1851. Det bringer oss til Karibia og et særlig dystert kapittel i norsk og dansk historie.

Kongeriket Danmark og Norge – eller rettere sagt selskapet Vestindisk-guineisk Kompagni – hadde skaffet seg tre vestindiske øyer som koloni. Først kom den ubebodde St. Thomas, var blitt annektert i 1672 etter et mislykket koloniseringsforsøk allerede i 1665. Øya St. Jan ble annektert i 1718 etter et kappløp med engelskmennene. Til slutt kjøpte man øya St. Croix fra det franske vestindiske kompani i 1733. På den ene siden var dette et slags privat selskap drevet av kommersielle interesser, men på den andre siden kan man ikke løsrive det fra en kongemakt som oppfordret og understøttet disse initiativene, og gav dem privilegier, ressurser og legitimitet.

Sukkerhuset i 1820
Sukkerhuset i Trondheim rundt 1820. Gouache av Johannes Finne Rosenvinge, fra K. Koren: Trondhjems Sukkerraffinaderi

Navnet – Vestindisk-guineisk Kompagni – refererer til at det hadde to holdepunkter, ett på de karibiske øyene, og ett på Gullkysten i Guinea, rundt fortet Christianborg, som idag ligger i Ghanas hovedstad Accra. Som arbeidskraft i Karibia brukte man slaver fra Gullkysten, og antallet slaver steg jevnt og trutt, især gjennom siste halvdel av 1700-tallet. I 1800 var det 35.000 slaver der. Øyene i Karibia var således slavebaserte sukkerplantasjer som produserte råsukker for transport hjem. Råsukkeret ble deretter raffinert og solgt på det innenlandske markedet. Uten slavene ville ikke den arbeidsintensive dyrkingen gått rundt. Det viste seg nærmest umulig å lokke kolonister hjemmefra som arbeidskraft, og selv forsøk med å la dødsdømte og langtidsfanger få friheten etter seks års straffarbeid fungerte dårlig. Kolonien hadde kort og godt et veldig dårlig rykte.

Det dårlige ryktet var neppe uten grunn. Kolonien var i starten ikke akkurat veldrevet. Det første koloniseringsforsøket i 1665 var plaget av piratangrep og kollapset etter få år. Hovedstaden Charlotte Amalie het opprinnelig Taphus etter det store antallet vertshus der. I en periode var en del av St. Thomas bortleid til kurfyrstedømmet Brandenburg og fungerte som hovedinnskipningshavn og salgsmarked for en stor andel av slavene som ble bragt over Atlanteren og solgt videre til andre deler av Vestindia. Den danske kolonien mottok prosenter av antallet slaver som ble solgt. Guvernør Nicolas Esmit, som var utnevnt visstnok fordi kongen skyldte ham penger, ifølge andre fordi han var eneste søker til guvernørstillingen. Han skaffet seg private ekstrainntekter ved å la pirater få operere utfra kolonien og under dansk flag, og forårsaket trusler om militære aksjoner fra England. Da han vendte tilbake til København ble han arrestert, men erklært sinnsyk. Guvernør Jørgen Iversen Dyppel som skulle overta for ham ble kastet overbord sammen med sin datter på vei til kolonien etter mytteri blant det temmelig broket sammensatte mannskapet. Man kan forstå at kolonien hadde et dårlig rykte. Ifølge Jeppe Søe var det i koloniens tidlige historie ikke uvanlig at tredjedelen av mannskapene døde på den tre måneder lange turen til kolonien, og halvparten av de resterende var døde et halvt år senere – men hans historier kan tidvis være litt løst festet til dokumenterte kilder.

Heller ikke økonomisk var denne kolonien noen stor suksess. Det var først da man kjøpte St. Croix av franskmennene i 1733, og man 50-doblet import-tollen på råsukker fra alle andre steder enn akkurat disse tre øyene, at dette virkelig begynte å bære seg økonomisk. Tre år senere ble tollen ytterligere tredoblet.

I 1754 ble kolonien dansk kronkoloni, ved at Staten kjøpte ut de private eierne. Det representerte et faseskifte i en langvarig trend der den dansk-norske staten tok sterkere kontroll over øyene. Antallet plantasjer og slaver økte. Koloniene gikk i økende grad fra å være en utpost som noen tjente seg rike på, til å bli en signifikant del av kongerikets økonomi. Dette var tiden for privilegier – eller monopolrettigheter som vi ville kalt det i dag. Nasjonaløkonomien skulle være et godt planlagt byggverk nedfelt i lover, avgifter, tollsatser og statlig regulerte priser. Målet var å lekke færrest mulig verdier til andre stater. Sukkeret man trengte skulle komme «innenlands», fra koloniene, for å unngå å måtte kjøpe det fra andre nasjoner. For å sikre seg dette, gav man monopolprivilegier – men også plikter – til bedrifter man ønsket å fremelske, og man la toll og skatter på den importen og aktiviteten man ønsket å undertrykke. I teorien var det en vakker visjon om en gjennomtenkt og velordnet planøkonomi, men i praksis gav det stort spillerom for spyttslikking, personlig berikelse, svindel og utbytting.

Her er det Sukkerhuset kommer inn. På begynnelsen av 1750-tallet ble det bygget sukkerraffinerier i Halden, Bergen og Trondheim, samt også i Danmark, blant annet i Odense. Initiativet kom nok fra Det vestindisk-guineiske Kompagni, men i tett samarbeid med lokale kjøpmenn.

Delvis var det en økonomisk mulighet for trondheimskjøpmennene, og delvis var det et slags forsvar mot at denne rettigheten – og muligheten – skulle tilfalle det tilsvarende selskapet i Bergen. Alt sukker nord for Dovre skulle komme fra Sukkerhuset … med unntak av at hovedstadens sukkerraffinaderier fritt kunne selge til hele kongeriket. Dette unntaket ble da også de lokale sukkerraffinerienes svøpe.

Stiftelsen av selskapet bak Sukkerhuset og forberedelsene til bygging startet i 1751, og bygget stod ferdig i 1754. Der raffinerte man sukker i ulike kvaliteter: sukkerkandis, sukkersirup, melis, raffinadesukker, kanarisukker, puddersukker, perlesukker. Allerede første driftsår gav Sukkerhuset en avkastning på 10% for investorene. Det var en økonomisk suksess, der den største bekymringen var å få tak i nok råsukker. Plantasjene i koloniene tjente tidvis mer på å selge til andre enn danske oppkjøpere og unnså seg ikke for å selge via «feil» kanaler. Raffinaderiene i København ser ut til å ha førsterett på råvarene, så det kunne bli smått med råstoffer til Sukkerhuset. Trondheimskjøpmennene forsøkte med egne oppkjøpere og skuter for direkte import fra Vestindia, men det fungerte dårlig. Til slutt ende de med å kjøpe utenlandsk råsukker.

Etter 1800 begynte det å gå dårligere med Sukkerhuset. Først var det krig og uår og engelsk blokade. På toppen av det hele kom den store statsbankerotten i 1813 som raserte økonomien. Forrangen til de københavnske raffinaderiene undergravde lønnsomheten til de lokale Sukkerhusene. Delingen av kongeriket i 1814 etterlot Norge lutfattig. Det betydde også at man satt igjen med et industriforetak – Sukkerhuset – som ikke lengre var en del av det helhetlige økonomiske systemet som det var konstruert for, og der nytte og kostnader var jevnt fordelt. Videre blåste det nye økonomiske vinder: frihandel og like rettigheter var på vei inn inn og privilegier unaturlige hindre var ut. Sukkerhuset i Bergen gav opp allerede i 1775, mens i Halden la de i praksis ned få år før unionsoppløsningen. Det ble drevet i 1816-18, før det gjenoppstod i 1850. Et sukkerhus i Oslo var visstnok blitt lagt ned i 1842.

Den norske staten videreførte sukkerprivilegiene i andre former. En høy importtoll rammet bearbeidet sukker, men ikke råsukker. Likevel var lønnsomheten dårlig. Man klarte ikke å dekke etterspørselen, så det meste av sukkeret var importert. Sukkerforbruket økte, og sukker gikk fra å være en luksusvare til å bli en stadig mer integrert del av kostholdet. Innenlands sukkerraffinering var ikke noe som kunne overleve uten solid tollbeskyttelse. Statens motivasjon for å opprettholde tollbeskyttelsen skled bort fra understøttelse av lokal industri over mot at det var en god inntektskilde. Dermed ble Sukkerhuset ikke egentlig sett i nåde til av Staten. Det var kort og godt slik at Staten tjente godt på sukkertollen … faktisk så godt at Sukkerhuset nærmest ble en slags tollunnvikelse.

Samtidig var de vel neppe effektive som fabrikker. Mot slutten av 1840-tallet ble det produsert mest sirup og puddersukker, som er de billigste typene sukker. Det er også de sukkertypene der tollvernet var mest effektivt. Følgelig ble de mer eksklusive sukkertypene utelukkende importert, tross tollvernet. Sukkerhuset i Trondheim var da det eneste virksomme i sitt slag i Norge, men dekket allikevel bare rundt 2% av det nasjonale forbruket av raffinert sukker.

Det virker som folkene bak Sukkerhuset hadde forsøkt å supplere aktiviteten. De hadde startet med et destilleri, som gir mening som en ytterligere prosessering av restene fra sukkerraffineringen. De hadde også bygd et malteri, som gir mening i det øyeblikket du har et destilleri og trenger mer «sukkerråstoff» for gjæring og brenning. Disse sukkerhusene forsøkte å utnytte alle deler av råstoffet. I Halden vet vi at de også kokte stavene i fatene som råsukkeret ble levert i, for å ekstrahere sukkeret som var gått inn i treet.

Dersom Sukkerhuset var interessant for E. C. Dahl som et fremtidig bryggeri er destilleriet og malteriet trolig langt mer interessant enn selve raffineriet. Et destilleri er i prinsippet et bryggeri uten tapping, men med destillasjon som ekstra prosessledd. Destillering av rester fra sukkerraffineringen ville ikke fordret utstyr for mesking, men dersom man også brukte malt fra eget malteri, ville Sukkerhuset måtte ha meskekar og tilhørende utstyr. Et malteri er fortrinnet foran bryggeprosessen og i seg selv interessant i et bryggeri. Tallrike norske bryggerier rundt midten av 1800-tallet var ombygde destillerier, og i Trondheim hadde man allerede M. Moslings og J. P. Byes bryggerier i denne kategorien. Destillering var i prinsippet bare videreforedling på toppen av et bryggeri. Vel, ikke helt, for man ville vektlegge ulike parametre avhengig av om man skulle lage øl eller brennevin, men prosessene er nært beslektede.

Idag snakker norsk destillatører varmt om poteten som basis for spriten, men på første halvdel av 1800-tallet ser det ut som om det var malt og korn som destilleriene handlet med og annonserte oppkjøp av. Brenning av potetspit var nok kjent, men tok ikke av før man oppdaget at i storskala kunne man få mer sprit ut av et åkerareal med potet enn av samme areal med bygg.

Også raffinaderiet i Halden hadde et destilleri. Det vet vi utfra en reisebeskrivelse fra senere amtmann Magnus Theiste i perioden 1763-65. Der skriver han: «Af Sukkervand brændes Brændevin, men ikke af Skum, siden deraf skal betales Konsumtion;» Også der var motivasjonen at man kunne gjære og destillere sukkerrestene etter at raffineringen, selv om det av skattetekniske grunner kun gjaldt de innkokte delene, ikke det som var avskummet under kokingen.

Vi vet at E. C. Dahl kjøpte Sukkerhuset i 1851. Men om han allerede da tenkte bryggeri, hvorfor ventet han helt til 1856 med å konvertere til bryggeri? Det ville ligge en klar fordel i å komme raskt igang og etablere seg tidlig på et marked i sterk vekst. Vi har sett hvordan Christiania Bryggeri solgte sitt øl hos minst seks trondheimskjøpmenn i det året E. C. Dahl startet – og dét var et konkurrerende bryggeri som ikke eksisterte i 1851 da E. C. Dahl kjøpte Sukkerhuset. I neste del skal vi se nærmere på kjøpet, den videre driften og konverteringen til bryggeri.

Noen kilder:

  • Kristian Koren: Trondhjems sukkerraffinaderi - 1752-1855 - Nasjonalbibl.
  • Kjell A. Halvorsen og Per Mehus: Sukkerhuset på Kalvskinnet - Et temahefte i historie - Nasjonalbibl.
  • Jeppe Søe's guide til Danmarks Vestindien - kopi hos archive.org

 

2017-12-30

Smånyheter uke 52/2017

Her kommer årets siste runde med smånyheter rundt øl og bryggerier og slikt.

Skjalf Bryggeri i Skjeberg ved Sarpsborg fikk statlig tilvirkningsbevilling 1. des, etter ca 5,5 mnd saksprosess. Veldig lite vites om dette bryggeriet, men med i styret har de fått Tom Hellebø og Arnt Erik Henjum, som også står bak Tya Bryggeri … det må jo bety noe, på ett eller annet nivå.

Haandbryggeriet flytter – for tredje gang – ifølge Drammens Tidende (paywall). Denne gangen er det fra Brakerøya der de har holdt til i en pittoresk og nesten landlig gammel lyspærefabrikk. Imidlertid skal det bygges nytt sykehus på Brakerøya så de er i praksis kastet ut fra 1. jan 2019. All fornuft skulle tilsi at et mikrobryggeri ville tilføre sykehuset glede, avslapning og god stemning, men det er visst ikke slik man tenker. Det har lenge vært kjent at flyttingen til Bragerøya hadde vist seg å være et dårlig trekk – og ikke minst et dyrt trekk. Usikkerhet rundt lokalene og en mulig ny flytting vært nevnt som medvirkende til at to av de sentrale eierne solgte seg ut for en tid tilbake. Bryggeriet ser ut til å overta lokaler fra konkursbedriften Oceansaver, som hadde spesialisert seg på rensing av ballastvann innen skipsfart. Drammens Tidende omtaler bygningene som «skur» på kaia. Ordet «skur» yter imidlertid ikke rettferdighet til lokalenes størrelse, selv som om det treffer ypperlig på deres sjelløse 70-talls betong-stil.

Byavegen 287 er et særdeles anonymt navn på et selskap (ja, det er besøksadressen deres i Steinkjer), beliggende på By gård ved utløpet av Reinsvatnet. Selskapet utvidet aksjekapitalen nå i romjula med 30', etter at det ble utvidet med 150' i august. De fikk 1. nov bevilling for tilvirkning av brennevin, men de holder kortene tett til brystet og definerer sitt formål som «landbruksbasert næringsmiddelproduksjon og videreforedling». Fyren bak sitter i en rekke styrer, men det er usikkert om dette bare er et småskala «hobbyprosjekt» eller om han jobber for å holde en større sak under radaren. Adressen refererer til en diger steinbygning som ble brukt som brenneri på 1800-tallet, så det er mulig at dette er et prosjekt som skal bygge på gamle og lokale tradisjoner.

Aga Sideri i Nå i Hardanger ved Sørfjorden, fikk statlig tilvirkningsbevilling 6. desember, men lite vites om dem. En gang i tiden fantes Aga Cideri og Saftfabrikk, som muligens ikke bør forveksles med merkevaren Hardanger Cidreri & Saftfabrikk, som Scandza har fått produsert ved Arendals Bryggeri. Imidlertid har Scandza-selskapet Synnøve Finden ekspandert inn i saftpressing og kjøpt et saftpresseri nettopp i Nå i Hardanger, og det er formodentlig dette som forsyner råvarene til Arendals Bryggeri. Imidlertid er nevnte Aga Sideri et enkeltmannsforetak og dermed neppe knyttet mot Scandza. Og det går vel akkurat klar av merkevarekonflikter. Domenet agasideri.no er reservert og parkert. Man får vente og se hva det blir til.

Bådin Bryggeri har hatt besøk av Arbeidstilsynet. De fikk pålegg om sakkyndig kontroll av trucken sin – som ble underkjent på forrige kontroll – og om sikring av bevegelige deler på tappelinja. I praksis ble bruken av tappelinja stoppet frem til slikt vern var montert. Ellers var det bedriftshelsetjeneste, risikovurderinger, verneombud osv som var tema. Dessuten var det lite skryt å få for et system basert på muntlige HMS-rutiner. Bådin er neppe verre enn andre bryggerier, og de rettet raskt opp påleggene. Tvert om er de kanskje typiske for mikrobryggerier og alt det som lett kan glemmes eller nedprioriteres når man vokser og oppskalerer. Det er mangt og mye av byråkrati og regelverk man trenger å forholde seg til, og på mange måter er det bra. Jeg er glad for Arbeidstilsynet, selv om de sikkert tidvis kan oppleves som brysomme, og jeg spår (og håper) at flere småbryggerier får nærkontakt med dem i 2018.

Berentsen Brygghus er innvilget varemerke på «Trollpikken». Det var rift om dette varemerket i sommer mens saken verserte i den tabloide presse, men nå er det vel knapt noen som husker var dette dreiet seg om. Gudene må vite hva slags øltype som best måtte passe å komme under dette varemerket, og om det egentlig er særlig potent. Dessuten, Markedsrådet kan komme til å måtte avgjøre om man i det hele tatt kan profilere et øl under varemerket «Trollpikken» så lenge andre bruker tilsvarende profil-navn til ikke-øl.

Alkoholreklameklager. Det har kommet inn en rekke klager på bloggen www.carolinebergeriksen.no helt i starten på desember. Tatt i betraktning at denne bloggeren har vært i søkelyset rundt produktplassering og gråsone-reklame for alkohol en rekke ganger, blir det interessant å se hva som skjer her. Før eller senere må vel også Helsedirektoratet gjøre noe utover truende pekefingervifting. Skjønt, bloggeren bak er neppe verre enn andre, bare mer eksponert. Også TV2-programmet «Julenatt med Prøysen» avstedkom en liten seerstorm rundt alkoholreklame.

Laidback Licence to Chill er drevet av de «Hengekøymannen» Tom Madslangrud og konseptet «ChillBill». Han har snust på mulighetene til å brygge eget øl. Tanken er muligens å servere på events og i egne lokaler som de leier ut for kreative og avslappende events. På websidene skriver Hengekøymannen: For tiden går jeg inn for å få ChillBill og bevegelsen mot stress over i flytende form (på flaske, eventuelt på fat) i form av et eget øl; her til lands og i USA. Jeg har aliert meg med størrelser som behersker bryggekunsten. Så folkens, se opp for ChillBillBrewing. Så vi får roe ned og se opp …

Lysebu Bryggeri er et nytt og litt underlig bryggeri. Bak står Fondet for norsk-dansk samarbeid, som er den organisasjonen som ble dannet i Danmark under andre verdenskrig, og som på det meste bespiste 50.000 norske skolebarn daglig med havresuppe mens det var matmangel i Norge - og Danmark selv var okkupert. Respekt! Organisasjonen har fortsatt etter krigen med ulike aktiviteter innen kulturutveksling og forbrødring. Nå har de søkt om en statlig tilvirkningsbevilling for Lysebu, der de har sitt norske hovedkvarter. Lysebu ble gitt av Norge til Fondet etter krigen som takk for hjelpen, og har vært et sted der dansker kan oppleve norsk kultur, og omvendt. Deres årsmelding for 2016 lover at det i 2017 skal bli eget husbryggeri, i tillegg den eksisterende matproduksjonen, blant annet hønsehold og birøkting. Mon tro om danskene er klare for norsk alkohollovgivning?

Korvald Søndre Mikrobryggeri er opphørt som bryggeri, og bevillingen er inndratt. Sovende tilvirkningsbevillinger må i det minste betales et minstegebyr for på 5000.- pr år i alkoholavgift. Siden Korvald Søndre formodentlig ikke planlegger å brygge mer, ser det ut som de har latt denne gå ut. Regnskapet deres for 2016 viser minimal aktivitet, mens regnskapet for 2015 viser liten aktivitet.

Bjørnafjorden Bryggeri i Os, sør for Bergen, mottok statlig tilvirkningsbevilling 7. des etter ca 2,5 måneders saksprosess. Ifølge den lokale nettavisen Midtsiden, satser de på et 2hl anlegg og en estimert årsproduksjon 8-12.000 liter.

Tags: , , , , , , , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2017-12-26

E. C. Dahl og sukkerhuset

Hva kom først, høna eller egget? Eller rettere sagt, hva kom først av E. C. Dahls bryggeri og Sukkerhuset der det først lå? Spørsmålet som opptar meg for tiden er om E. C. Dahls kjøpte Sukkerhuset for å starte bryggeri, eller om bryggeriet var en etterutviklet plan B etter at sukkerraffineringen ikke viste seg å ha drivverdig fremtid.

Over en jubileumsmiddag i Det gode øls klubb ble jeg sittende og diskutere med Morten Kvam om motivasjonen for E. C. Dahls for å kjøpe Sukkerhuset – som var bryggerilokalene til E. C. Dahls fra starten og mer enn hundre år fremover. Utav uenigheten krystalliserte det seg et behov for å grave i bryggeriets tidlige historie. Hvorfor kjøpte han egentlig denne bygningen som ble til et bryggeri? Bygget var allerede den gang omkring hundre år gammelt sukkerraffineri. Et «moderne» nybygg burde ha vært et bedre alternativ dersom han ønsket å starte et bryggeri.

Jeg mente at det neppe fantes klare beviser på at Dahls kjøpte dette for å starte bryggeri, spesielt siden Sukkerhuset ble drevet som sukkerraffineri i 4-5 år etter at det ble kjøpt, før det ble ombygd til bryggeri. Det standpunktet var mye bygget på magefølelse. Morten mente at det ble eksplisitt kjøpt for å konverteres til bryggeri, selv om det tok noen år å komme dit. Med andre ord, var E. C. Dahl på jakt etter lokaler til en bryggeri-visjon i 1851, eller var satt han med et lokale etter en dårlig investering innen sukkerraffinering og jaktet på noe å fylle det med? Dette kan komme til å strekke seg over flere innlegg og betydelig tid, vil jeg tro.

Sukkerhusets salg er dokumentert i Adresseavisen nr 40 fra 3. april 1851. Under rubrikken «Bortskjødede faste Eiendomme i Marts Maaned 1851.» er det listet: «Sukkerraffinaderiet i Trondhjem, med Bygninger, Grunde, og andet Tilbehør, tilskjødet Handelsmand Erich Dahl for 6100 Spdlr.» Her må vi holde tunga rett i munnen, for Erich Dahl var far til E. C. Dahl, men han døde i 1821, da E. C. Dahl var ca sju år gammel. Det må følgelig være Erich Christian Dahl som omtales her – uten mellomnavnet. Den eldre Erich Dahl hadde flyttet til Trondheim fra Tydal. I flytteprosessen har han nok forkortet og urbanisert navnet sitt, trolig fra Stuedahl eller Stuggedal eller en variasjon derav.

Sukkerhuset ble også solgt året før, i september 1850, men da ble det kjøpt av finansdepartementet for 11.000 speciedaler. Det var en enorm sum som den liberale og progressive trondheimsavisen Den Frimodige raljerte mot, og som var litt av hovedkritikken mot finansminister Christian Bretteville. Hadde ministeren med småtvilsom pengebruk løst ut eiere som satt med en oppblåst investering? Hadde han vist inkompetent handlekraftighet for ikke å virke uvirksom, som avisen insinuerte. Eller var dette Den norske stat som kjempet for åpen handel og like rettigheter og brukte penger for å slette gamle særprivilegier? Da raffinaderiet ble videresolgt året etter til E. C. Dahls, var det i hvert fall uten monopolrettighetene til sukkerraffinering nordenfjells.

Vi skal senere komme tilbake til historien til Sukkerhuset og hvordan E. C. Dahls kjøpte dette. Her starter vi oppnøstingen av historien med bryggeristarten som kom i 1856/1857. Senere skal vi komme tilbake til om det var Sukkerhuset eller bryggeri-idéen som kom først.

Jeg har lett i gamle årganger av Adresseavisa, men kan ikke finne noe om bryggeri og Dahls fra før 1857. Det er en melding 6. desember 1856 om at de ønsket å ansette en person til malteriet: «Tieneste tilbydes. I mit Mælterie er Plads ledig for en i enhver Henseende paalidelig og ordentlig Arbeidsmand. E. C. Dahl.» Ordlyden og konteksten må tolkes som at malteriet var oppe å gå, eller i ferd med starte opp. Det er nærliggende å anta at de maltet for bryggeriet som var under oppstart. Vi skal senere se at dette malteriet må ha vært en viktig brikke i bryggerioppstarten.

Annonser for øl må vi imidlertid til 1857 for å finne. Den første gangen det annonseres for ølet ser ut til å være en annonse trykket i Adresseavisen for 16. og 19. mai, og datert 15. mai, med følgende tekst:

Øl-Udsalg.

Flaske-Øl fra mit Bryggeri til 3½ Skilling pr. Flaske er til Udsalg hos Hr. Joh Strøm og Hr. Joh F. Paasche ved Bybroen.

Omkjørsel i Byen vil senere finde Sted, ligesom Udsalg fra Bryggeriet, hvor simplere Øl nu er tilsalgs i Anker- og Tøndeviis, der efter Bestilling bliver Vedkommende tilkjørt.

Throndhjem, 15de Mai 1857. E. C. Dahl.

Allerede 21. mai annonseres det: «Flaske-Øl. Flaske-Øl i Partier paa 50 Flasker og derover vil efter Bestilling i Bryggeriet blive Vedkommende tilkjørt. E. C. Dahl.»

Det er verd å merke seg at det ikke nevnes noe om bayersk øl i disse annonsene. Vi må til 25. juni 1857, da det annonseres: «Bajersk Øl er nu at erholde saavel paa de forskjellige Udsalgssteder som ved Bryggeriet. Throndhjem, den 24de Juni 1857. E. C. Dahl.» Annonsen etterfølges umiddelbart av en annonse for E. C. Dahls Flaskeøl og Potte-Øl fra P. C. Øyen på hjørnet av Dronningens og St. Olafs Gade. De står mellom tilbud om opplæring i skjønnskrift og en annonse for «propert Liigtøi». Lengre ute i avisen annonserer også Joh.s Strøm at han fører E. C. Dahls bayerske øl, like før en annonse fra Kjeldsberg & Holst for Gothenborger Porter, hvilket trolig kan ha vært det vi kjenner som Carnegie Porter.

Dette var på langt nær det første bayerske ølet som ble solgt i Trondheim. Både J. P. Byes bryggeri og L. C. Schreiner bryggeri hadde annonsert for bayersk øl. Og selv Det Sembske Bryggeri i Bergen, forløperen til Hansa, hadde annonsert allerede 11. mars 1851 for bayersk øl i Adresseavisen, og 14. feb 1850 i Den Frimodige. Schous Bayerske øl ble annonsert av Lundgreens Enke allerede 5. aug 1843. Således var E. C. Dahl ikke veldig tidlig ute, selv ikke i Trondheim.

En annonse fra 17. juli 1857 viser at de første batchene med Dahls-øl trolig hadde gjennomgående bryggefeil. Kanskje var de tappet hos kjøpmennene i stedet for på bryggeriet, og derigjennom blitt infisert? I hvert fall kom følgende annonse som oser av skadebegrensning.

Bedes bemærket.

Ved at meddele at Prisen paa Bayer-Øl fra mit Bryggerie er 5 Skilling pr Flaske uden og 10 Skilling med Flaske, finder jeg mig tillige foranlediget at gjøre opmærksom paa at «E. C. D.» Korkkene ere mærkede Bayersk og at optrukne eller «Öl», før benyttede Korkker ikke bruges; ligesaa tillader jeg mig at underrette om at Sødt-Øl i god Qvalitet om fort Tid atter vil blive at erholde, imod min Villige foraarsaget ved at Bryggeriet først ud paa Foraaret kom i Drift var det senest udleverede Sødt-Øl ikke været saa godt som jeg kunde have ønsket det.

Simplere Øl sælges i Tønde- og Ankerviis til 2 og 1½ Spd. pr. Tønde (3 Ort 8 sk og 2 Ort 12 sk pr. Anker); de bedre Øl-Sorter kan ogsaa efter Bestilling erholdes leveret paa Foustager.

Throndhjem, 17de Juli 1857. E. C. Dahl.

E. C. Dahls nest første annonse for bayer
Kilde: Nasjonalbibliotekets avissamling, opphavrett: Public Domain
E. C. Dahls Bryggeris annonse for bayer
(Kommentarer om mål og vekt. 1 speciedaler = 5 ort = 120 skilling. Et anker var fat med 38,60 liter. Det gikk tre ankre på en tønne, som da var 115,8 liter. Vi ser dermed at siden 2Spd/3 = 240/3Sk = 80Sk = 2Ort 8Sk, mens 1½Spd/3 = 180/3Sk = 60Sk = 2Ort 12Sk, slik at det ikke ble gitt noen kvantumsrabatt på store fat.)

Med andre ord, det ølet som tidligere var solgt, formodentlig i mai, var ikke helt godt. Vi ser også at bayerølet gikk for 5 skilling uten pant, mens ølet i mai gikk for halve prisen pr flaske, og var formodentlig blant de «simplere Øl», trolig søttøl. Det er ikke godt å si hva som forårsaket problemene med det første ølet, men mellom linjene virker det som det er overbevist om at problemet er identifisert og løst.

Som kontekst til pris kontra styrke og kvalitet kan det nevnes at Schous Bryggeri i 1846 annonserte Sødt-Øl til 3Sk, Prinsesse-Øl og Bittert Øl til 4Sk, Bayersk undergjærsøl til 4½Sk og Dobbelt-Øl og Bock til 8Sk.

Dette med bytting til ny serie med korker minner om en slags tilbaketrekning av produktet. Mellom linjene står det at de første batchene var ikke gode, at man har fikset problemene, og at det fra nå av kun selges øl med korker merket «E.C.D.» (eller «Bayersk») og ingen merket «ÖL».

Starten av salget var tydeligvis våren 1857, men siden også søttølet som ble solgt denne våren var defekt, er det grunn til å mistenke at også bayerølet – som formodentlig trengte mer lagringstid var defekt.

I denne oppstartstiden annonserte E. C. Dahls sitt landsted «Amager» på Øya for salg, i adressa for 27. og 29. nov 1856. Stedet lå omtrent der klubbhuset til FK Kvik ligger i dag, og det var vissnok kjøpt i 1850. Det ville ikke være rett å trekke konklusjoner om at dette var for å finansiere bryggeriet, men det er en tråd som hadde vært interessant å følge opp.

Kanskje var kjøpet av Sukkerhuset noe som strakk E. C. Dahl finanser litt vel langt? Eiendommen Amager var innmeldt til auksjon etter pantsettelse fra Norges Bank i 1853, men det har formodentlig blitt ordnet i uten at det ble auksjon. Var også dette et tegn på at finansene til E. C. Dahl var anstrengt på denne tiden?

Hvorfor starte bryggeri? Trondheim hadde allerede tre betydelige bryggerier. M. Moslings bryggeri var operativt allerede på 1830-tallet, L. C. Schreiners bryggeri ble trolig startet 1839/40, og kobberslager J. P. Byes bryggeri hadde også vært i drift i flere år, som et ombygget brenneri. I hvert fall Schreiners og Byes bryggerier brygget bayersk øl. Det er alltid vanskelig å starte opp i et marked der konkurrentene har hatt opptil 15-20 år på å etablere seg.

Det er likevel grunn til å tro at E. C. Dahls oppstart truet med å forrykke balansen i ølsalget. En uke etter annonsen som er referert over – den 23 juli 1857, var det ikke mindre enn seks annonser fra ulike kjøpmenn i Trondheim som annonserte «Christiania Bayersk Øl» – trolig øl fra Christiania Bryggeri. Jeg mistenker at bryggeriet betalte for annonsene for alle seks, men ikke dessto mindre betyr det at det var hele seks kjøpmenn i Trondheim som solgte øl fra Christiania på det tidspunktet da E. C. Dahls startet.

Den fremste kilden som indikerer at E. C. Dahls tenkte bryggeri allerede i 1851 er Kristian Koren, som i forbifarten nevner at bryggeridrift var den opprinnelige planen, og at E. C. Dahls flere ganger hintet til de som stod for raffineringen at de kanskje kunne kjøpe ham ut eller selv kutte ut aktiviteten. Men mer om det i neste del.

Følgelig: kom tanken om bryggeri før eierskapet til bygningen, eller kjøpte han bygningen før han tenkte på å starte bryggeri? … og apropos høna og egget: egget kom før høna, for dinosaurene la egg lenge før de utviklet seg til fugler og etterhvert til høner.

Tags: , , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

Side 2/72: « 1 2 3 4 5 6 7 8 9 »