La oss kjøre en quiz fra tid til annen. Jeg er ingen fan av quizer som kan løses med litt googling, så spørsmålene er nok ting som man enten må vite eller selv finne ut av. Premier er det smått med, men jeg satser på at heder og ære ved først å finne ut av vanskelige spørsmål er motivasjon nok.

Lesere for ha meg unnskyldt, men jeg vender stadig tilbake til Arendals bryggeri. Etikettene på deres Arendalspilsner bruker maritime elementer - det er nærmest som et gammelt sjøkart som viser innseilingen til Arendal gjennom Galtesund.

Men de som studerer hvordan kartet er tegnet og fonten til navnene på kartet, ser at dette er photoshoppet. Navnene er til og med plassert ulikt på kartet på boksversjonen i forhold til flaskeetikettene. I det minste skal de har skryt for ikke bare å ha tatt et generisk sjøkart, men faktisk brukt ett som har tilknytning til byen.

Imidlertid - ett av navnene på kartet er helt feil plasert. Denne pinlige kartfeil for et bryggeri som er stolte av sin maritime arv må vel bli den ultimate øl-quizen for arendalitter: Hvilket navn er feilplassert på bakgrunnskartet på etiketten på Arendalspilsen? Såvidt jeg vet gjelder det både for flaske- og boksetiketten.

Svar sendes i e-post til anders@geekhouse.no innen utgangen av 15. januar (UTS). Første person som svarer korrekt vinner heder og ære. Vinnerens navn publiseres ved neste quiz.

Det går mot slutten av året. Jeg har blogget litt stokastisk, men de siste par månedene har det gått temmelig så jevnt og trutt. Jeg kunne tenkt meg å fått litt mer tilbakemeldinger fra leserne, dels for å legge opp strategien for blog-året 2012. Når jeg bare for litt mer tid (hah!) har jeg planlagt en liten make-over på bloggen og enkelte endringer.

Hva mener du om bloggen?
Hva vil du ha mer eller mindre av?
Er miksen av tema grei?
Hvilke entries var mest interessante?
Hvordan er språket?
Er innleggene for lange?
Er det spesifikke tema du ville like å høre om?
Andre ting?

Svar helst på E-post direkte til meg på E-postadressen anders nabla geekhouse dott no. Kom gjerne med positive og negative ting.

La meg introdusere et nytt ord: Trivselspromille, bygd litt over samme lest som trivselsvekt - vel helt nytt er forresten ikke ordet om vi skal tro google.no.

Hvor mange våkner opp med skallebank og anger over å ha drukket for mye kvelden i forveien? Vel, been there, done that. Men det har heldigvis blitt mindre med årene, delvis fordi sjarmen med flatfylla fortar seg raskt, og delvis fordi jeg vet å begrense meg. Jeg har med andre ord funnet min trivselspromille, og den er faktisk ikke så veldig høy.

Det er lett å tro at om litt av noe er gøy, så er masse av det samme kjempegøy. Men det er ikke alltid slik, og alkohol er en av de tingene som dette ikke gjelder for. En annen ting som er lett å tro er at alkoholens påvirkning er lineær - dvs at om en gitt promille gir deg en gitt påvirkning, så er den halvparten så intens ved halve promillen, og dobbelt så intens ved den dobbelte promilen. Men sånn er det altså ikke.

Ett eller annet sted mellom 0,5 og 1,0 i promille drar man nytte av en økt sosial smøring, samtidig som det fremdeles ikke er noe problem å te seg. Den fjerner nervøsitet, løser på tungebåndet og booster noe kreativt ved at hemninger sitter litt mindre fast, men uten at alle bevissthet og selvdisiplin er borte.

Og liksom trivselsvekta skal også trivselspromillen først nås, og deretter vedlikeholdes, hvilket er en kunst i seg selv og fordrer noe selvkontroll.

Hvordan finner du så din trivselspromille? Tja, du kan måle promillen din når du føler deg omtrent passe påvirket. Eller du kan huske hva du drakk, og i ettertid regne deg frem til hva som er for lite, for mye og akkurat ganske passe. Finn middelverdien over flere sesjoner og sikt på den ved senere anledninger.

Og om du så spør meg hva trivselspromillen min er, så vil jeg svare at det er like uhøflig å spørre om den som å spørre om trivelsvekta.

Jeg hadde for en tid tilbake en lengre posting om logo-skipene som brukes av Arendals Bryggeri og på Arendalspils. En kommentar spilte inn et tips om at skipet skulle være det skipet som stamfaren til Josefsen-slekten i Arendal skulle ha havarert med på 1700-tallet. Det er en løs tråd å nøste i, men vi har ingen andre tråder, så la oss nøste.

Her må først nevnes at patronymet Josefsen ikke er felles for én slekt, men felles for de som stammer fra personer som rundt slutten av 1800-tallet het Josef. Så enkelt er det. Før 1850 konstruerte man -sen-navn (og -datter-navn) utfra fars fornavn, mens etter første verdenskrig var det alment at man arvet sin fars etternavn, enten det var et sen-navn, gårdsnavn eller et egentlig slektsnavn. Så mengden Josefsen'er er sterkt korrelert til antall Josef'er på siste halvdel av 1800-tallet.

La oss først nøste i følgende ende: Hvilke håndfaste indikasjoner finnes for at en Josefsen har vært involvert i Arendals Bryggeri? Boka fra 1931 for deres 90-årsjubileum nevner ingen Josefsen, til tross for at den er en ganske tørr opplisting av eiere og direktører. Det er heller ikke listet noe i det lokale historielagets sekstende årbok (for 2010) der de hadde en kortfattet gjennomgang av bryggeriets historie. Jubileumsboka fra 1923 for Arendals 200-års jubileum har ingen Josefsen i personregisteret. Med andre ord, fra et kursorisk boksøk ramler det altså ingen gratis spor ut, og Josefsen-slekten virker egentlig relativt anonym - ikke helt der hvor skipet som slekten ankom med blir ikon på den lokale øletiketten.

Jubileumsboka fra 1931 har etiketter med alle skipene unntatt dagens pilsnerskip, så det er ingen grunn til å lete etter denne datoen for disse. Skipet som idag brukes på pilsneretiketten kommer fra et engelsk reklamebyrå en gang på 1990-tallet - etter hva jeg fikk opplyst av en tidligere direktør ved bryggeriet. Det er følgelig liten sannsynlighet for at dette skipet har noe med Josefsen-slekten å gjøre. Trolig er designet tatt fra ett eller annet tilfeldig innskannet bilde fra en gammel bok, formodentlig hentet fra en samling med clip-art.

For å spore i den andre enden, hvem var egentlig denne Josefsen? Han skal ha havarert med Sagrado Nacimiento 5. november 1787, og deretter giftet seg med en lokal jente ved navn Karen og slått seg ned i Barbu. Når vi leter i 1801-folketellingen, finner vi ham trolig som person nummer 398526. Han er listet her. Eldste sønn er døpt i Tromøy 14. september 1788 (nr to ovenfra på høyre side), og de giftet seg 5. august 1787 (fjerde nederst på venstre side), så datoen for forliset må være feil, men det er i alle fall bekreftet her at han kommer fra Portugal.

Folketellingen fra 1801 har hele 324 personer som heter Joseph til fornavn. I Østre Moland (som omfatter Barbu) Arendal er det en Joseph Andersen som er gift med Karen Simonsdatter, og de har barna Simon, Anne Marie, Anders, Salve, Emanuel og Gumbor Gurine. Med mulig unntak av yngste datter er alle lett navnene oversettbare til portugisisk, uten at det beviser noe. Joseph - eller José som han sannsynligvis var døpt - er i denne folketellingen angitt som «Enroulleret matros og jordløs huusmand», hvilket høres ut som han var matros i Marinen. At han benevnes som Andersen kommer trolig av at hans far må ha hett André. At han har jordløs husmand er ikke så ille som det kanskje høres ut til. Det betyr sannsynligvis at han leiet hus men uten tilhørende jord. Han var da 46 år, og hans kone 34. Han har tross alt bodd i Barbu, som den gang var et tettsted på rundt 500 personer, og de fleste var dermed nødvendigvis jordløse.

Så er det ikke folketelling igjen før 1865. Da finner vi Gumbor igjen som enke og «Husmandskone» i Østre Moland. Simon (Josefsen) er gårdbruker, selveier og «tømmermand» bosatt på Haugene i Barbu. Han har en sønn som er døpt Josef Marthin Simonsen. I selve Arendal er det på dette tidspunktet kun registert to Josefsen, og de er begge notert som født i Sverige. Jeg tror vi av dette kan slutte at a) Josef Andersen var en relativt fattig matros, og b) navnet Josephsen nok ble gitt hans sønner som patronym, men det ble ikke tatt som fast slektsnavn før fra og med hans oldebarn som arvet det fra hans barnebarn.

Her renner egentlig sporet litt ut. Man må eventuelt følge sporet av hver av etterkommerne etter sønnene og døtrene til Joseph og Maren. De kan jo godt har utmerket seg innen bryggeribransjen, men da trolig under et annet navn enn Josephsen. En annen mulighet er Simon Josefsens sønn Josef Marthin Simonsen, hvis barn sannsynligvis ville hete Josefsen. Det er også mulig at noen av Josef Andersens barn utvandret til Amerika, hvor Josefsen kunne blitt fiksert som fast etternavn allerede ganske tidlig.

Kan noen av etterkommerne ha slått seg opp på eier- eller driftssiden i Arendals Bryggeri? Tja, det er jo ikke umulig. Heller ikke at en gammel familielegende har inspirert til designet av logoen. På den annen side er det vel mer sannsynlig at bryggerilogoen kom først, og at noen etterpå diktet opp en skrøne halvveis basert på en gammel familiehistorie.

Som tidligere dokumentert, var det første skipet tatt fra byvåpenet til Arendal. Det neste logo-skipet var sannsynligvis en stilisert utgave av det samme. Det tredje skipet er et relativt lite fartøy, sannsynligvis en kystgående frakteskute. Det fjerde skipet er trolig hentet fra ett eller annet digitalt bildearkiv hos et britisk reklamebyrå, og muligens valgt fordi det hadde en viss ytre likhet (i vinkel, men ikke i seilføring eller skipstype) med det tredje skipet. Mer om dette siste skipet ved en annen anledning. Med unntak av det siste skipet - pilsnerskipet - er det ingen av logoskipene til Arendalsbryggeri som gir inntrykk av å kunne være et portugisisk langveisfarende skip fra tiden før den franske revolusjonen. Og pilsnerskipet er trolig uten lokal tilknytning.

Konklusjonen må være at Josefsen-sporet synes veldig sterkt å være en blindgate.

En av fordelene med de nye auditoriedørene med glass er at vi som jobber på NTNU kan kaste et blikk inn i auditoriene, lese foilene som vises på lerretene og se hva de underviser.

For en tid tilbake hadde de en eller annen matteforelesning, og da jeg passerte viste de en foil om fraktal geometri, der det blant annet stod at i en slik var avstandsbegrepet om ikke irrelevant, så i alle fall temmelig annerledes. Ja, jo - det gir mening. Så slo det meg at øltypologien - om det er hva vi skal kalle inndelingen av øl i klasser og typer og kategorier - har i bunn og grunn en slags fraktal dimensjon, uansett hvor mye vi forsøker å presentere den i rader, kolonner og lister med pene og hele dimensjoner.

Før vi ser nærmere på den påstanden må vi kikke litt på fraktal geometri. La oss ta det gamle eksemplet med norskekysten. Rent teknisk sett er det en linje (la oss her ignorere bølger og tidevann og slikt). Men om vi skal måle lengden på norskekysten, så er den avhengig av hvor fint vi måler. Jo mer nøyaktig vi måler, jo lengre blir kystlinja. En liknende øvelse kan vi gjøre med å måle norskekysten i areal: jo finere skala vi bruker, jo mer nøyaktig måler vi og jo mindre blir det arealet som dekkes av kystområdet. En førsteapproksimasjon tar kanskje med hele Vestlandet og Lofoten, en andreapproksimasjon eliminerer innlandet på øyene og fjellområdene mellom fjordene, osv. Tenker vi på norskekysten som å ha en fraktal geometri, så har den en dimensjon som er høyere enn en endimensjonal linje, men mindre enn en todimensjonalt flate. At den skulle ha en dimensjon på for eksempel 1,39 gir kanskje ikke noen praktisk mening, og så er det vel nok en grunn til at landmålere holder seg unna fraktale dimensjoner. Nå er dette et matematisk konsept og kystlinja har ikke egentlig en fraktal dimensjon, men det er et godt illustrerende eksempel for et objekt med fraktal dimensjon.

En annen effekt med objekter av fraktal dimensjon er formlikhet på ulike skalaer. Ser du på et oversiktskart over Lofoten er det masse øyer. Zoomer du inn på en mindre del av kystlinja, er det fremdeles mange øyer og en buktende kystlinje. Etterhvert blir det holmer og skjær, men det overordnede bildet er fremdeles det samme - vel, i hvert fall for et visst skalaintervall. Gullklumper som du vasker i elva har noe av det samme, de er nesten helt formlike samme om de er store eller mikroskopisk små, og de ser ut som veltygde tyggegummier.

Så tilbake til øltyper. I Norge har vi tradisjonelt pilsner, bayer og bokk, samt tidligere eksport i lys og mørk variant - samt nå gulløl, og dessuten lettøl og juleøl.

I Danmark har de omtrent det samme, men «bayer» refererer av historiske grunner til en pilsner, og i stedet bruker de lagerøl om en mørk münchnerøl. Dessuten har de en classic, de skriver luksusøl i stedet for eksportøl, og de bruker tradisjonelt litt mais og ris som gjør ølet lettere og tynnere. Juleølet deres har følge av et påskeøl som må fungere til deres påskelam i stedet for sjokolade og appelsiner i hytteveggen på norsk høyfjell, samt at de har behold skibsøl og hvidtøl. Mye som i Norge, men med noen forskjeller.

I Tsjekkia er svetle lys og tmave mørk lager, mens polotmave ligger et sted midt i mellom - ifølge noen tilsvarende vår pilsnerøl, wienerøl og bayerøl (bortsett fra at wienerølet ikke lengre finnes hos oss. De har en lehke som er lettøl, og fremdeles en porter som vi har kvittet oss med. Litt som Norge, men likevel med en del forskjeller.

I England har de bitter/pale, brown ale, mild og porter osv. Det er mindre formlikt Norge, men det er en skala fra lys til mørk, fra svak til sterk, fra tørr til søt. Og det er punkter på disse skalaene som er mulig å kjenne seg igjen på. Engelsk dark mild synes veldig tydelig å være en motsvarenhet til norsk bayer, selv om bryggeteknikk er litt annerledes. Det var en nå nesten utdødd øltype som ble drukket av gamle menn til inntil for noen få tiår siden. Det er endel likheter, men slett ikke helt likt.

Om vi forsøker å systematisere top-down, så har hvert land - eller egentlig hver nasjon - et sett med øltyper, men disse typologiene har i større og mindre grad formlikhet med andre lands sett av øltyper. Noen ligger lengre fra hverandre, som Norge og Belgia, mens andre ligger tettere opp til hverandre, som Tyskland og Tsjekkia eller Norge og Sverige.

Samtidig er det forskjeller innad i en nasjon. Nord-engelsk kontra syd-engelsk er temmelig like, men likevel med forskjeller. Flamsk kontra vallonsk (om vi fremdeles antar Belgia som en nasjon), og vest-flamsk kontra øst-flamsk. Selv i Norge kunne vi tatt det helt ut og snakket om bergensk kontra trøndersk, men da har vi fokusert så langt inn at vi egentlig ser på forskjellene på bryggeriene imellom, ikke på bryggeritradisjonene imellom.

Dette var bare en geografisk eller nasjonal akse. I tillegg er det en tidsakse, siden øltyper i idag kan være forskjellig fra hvordan det var før krigen, som igjen kan være forskjellig fra før første verdenskrig. Det er mange likheter, men også endel forskjeller. Det er mange likheter mellom land i måten som øl har utviklet seg på - nedbrygging i dårligere tider, effektivisering og bryggerikonsolidering, og ikke minst tidens moter har gitt noen av de samme effektene i ulike land, men som regel med en lokal vri. Nokså like mønstre, men med variasjoner.

Forsøk på å systematisere øltyper i kolonner og rader lider av en eller annen nasjonal eller tidsmessig forutinntatthet. For å forsøke å rette på det ender vi opp med å definere multiple øltyper som egentlig bare er punkter på en slags kontinuerlig øltype som strekker og snirkler seg (og endrer seg!) rundt i tid og rom. Jo mer presis vi ønsker å få definisjonene, jo flere øltyper introduseres - pale ale, belgisk pale ale, vest-flandersk pale ale, førkrigs vest-flandersk pale ale - inntil systemet har gått fullstendig av hengslene.

Å forstå øltyper som nasjonale/regionale og tidsmessige variasjoner over et generelt tema, gjør at det blir lettere å forstå helheten og variasjonene, Kranglingen om hva som egentlig er en pale ale blir da litt irrelevant, for det er ikke en klar definisjon, det er en ide spredd ut geografisk og historisk. Ja, vi visste jo at det fantes en US Pale Ale og en engelsk Pale Ale, men selv det er en tilnærming hvor vi forsøker å oversetter øltypen til to undergrupper.

Øltyper som tilsynelatende ligger ytterst på hver sin gren av det store øltypetreet, kan likevel smake forbausende likt. Det er kanskje fordi tanken om at øltyper skal kunne deles inn i et slags slektskapstre er mer systematisk pent enn det er relevant og praktisk nyttig.

Og jo mer vi forsøker å stramme inn på definisjonene, jo flere faktiske øltyper ligger ekskludert igjen. Jo bredere og mer generelle vi forsøker å gjøre definisjonene, jo flere «falske øl» slipper vi inn i dem. Det burde vært rom for mange ulike ølklassifiseringssystemer som hver fanger inn sine deler av virkeligheten - selv om erfaring tilsier at det først definerte systemet for å visualisere og systematisere typer er det som «vinner» - og derfor blir det meste en eller annen variant over BJCP.

Litt flåsete sagt: det er eksakt samme problemet som vi får når vi forsøker å måle norskekysten til et eksakt antall meter eller kvadratmeter.

Så til slutt, hvordan burde vi egentlig definere øltyper? Ha'kke peiling ... men jeg kommer sikkert til å spre ut noen tanker og slikt med tid og stunder. Bær over med meg.

Jeg har tidligere sukket over regelverket for alkoholreklame (her, her, her og her), og ikke så mye reklameforbudet rent prinsipielt, som over hvordan det faktisk praktiseres med en nulltoleranse overfor selv relevant produktinformasjon som man selv aktivt og målrettet oppsøker. «Når skal dette endres?» har jeg retorisk spurt. Svaret er muligens «ganske snart».

Reklameforbudet er gitt i loven, men det er regelverk og andre kilder som utdyper det, og det mest utdypende er gitt i Rundskriv IS-5/2008 (Håndbok i alkoholloven m.v.) - se side 146-149 for paragraf 9.2 i Alkoholloven og side 215-223 for paragraf 14 i Alkoholforskriften. For begge er originalteksten gjengitt og utfylt med kommentarer.

Jeg forsøker å bruke innsynsretten til å følge litt med på hva som skjer rundt praktiseringen av reklameforbudet, for jeg tror dette kommer til å bli en av de større sakene i øl-Norge i et par års perspektiv. I ett svarbrev fra Helsedirektoratet på en privat henvendelse med et spørsmål omkring reklameeffekter skrives det at de for tiden arbeider med «en gjennomgang og klargjøring av enkelte spørsmål knyttet til reklameforbudet i alkoholloven», og at det vil munne ut i en revisjon av nevnte rundskriv.

Eller kanskje det snarere er omvendt, at endringene i loven betyr at man allikevel må gjennomgå håndboka, rundskrivet, kommentarutgaven eller hva vi nå skal kalle det. Når man først er i gang er det også en god anledning til å flikke litt på andre punkter av kommentarene til Alkoholloven, punkter som kanskje er overmodne for en justering eller presisering.

Reklameforbudet er vel et tema som endel mener det har akkumulert seg et visst behov for presiseringer. Om ikke annet har aksjonene à la sivil ulydighet fra Aass bryggeri og Bryggeri- og drikkevareforeningen fremprovosert en gjennomtenking og etterprøving av regelverket. Nå har jeg ingen grunn til å påstå at Direktoratet bruker anledningen som er gitt av en gjennomgang av kommentarene ifm endringen av Alkoholloven til ytterligere å pansre egen tolkning, men akkurat den tanken er forbausende nærliggende for halvpessimistiske kynikere som meg.

Noe som Direktoratet selv har uttrykt at de kanskje ønsker å ta inn i kommentarene, er retningslinjer for salg av logo-artikler som ikke er direkte knyttet til at selger har noe økonomisk motiv for økt salg av noe alkoholprodukt. Det kan være så enkelt som en T-skjorte med logoen til et spritmerke som du kjøper fra en gateselger. Idag rammes ikke dette av reklameforbudet, fordi hverken gateselgeren eller kjøperen som bærer av plagget tjener noe på en eventuell reklameeffekt.

Det som brakte dette til Direktoratets oppmerksomhet var et konkret spørsmål om butikker som ikke selger alkohol kan selge «barartikler» med reklame - så som logo-glass, flaskeåpnere, barmatter, ølbriketter osv. Til dette har Direktoratet svart: «Helsedirektoratet har så langt ikke slått ned på salg av slike effekter for privat bruk. Imidlertid vil det rammes av reklameforbudet dersom man reklamerer for produktene, og dersom de utstilles/benyttes på en måte som fremstår som massekommunikasjon i markedsføringsøyemed, jf. alkoholloven § 9-2 hhv. første og andre punktum samt alkoholforskriften § 14- 2.»

Det er litt uklart hvordan den sideordnede konjunksjonen «og» skal tolkes ved første komma i andre setning i dette sitatet, og dessuten er det uklart hvem som impliseres av «utstilles/benyttes». Det som strengt tatt sies her, er vel at det etter Direktoratets mening kanskje ikke er lov å informere på noen massekommunikativ form om at du selger et produkt som det står et bryggerinavn på - selv om du ikke har noen forbindelse til bryggeriet eller økonomiske interesser av deres alkoholprodukters salg.

Det vil ramme «moro-butikker» som til nå har ført bareffekter for privatmarkedet. Det kan også ramme samlernes bruktmarked av f.eks etiketter og flaskekapsler. Mon tro om det også vil ramme ølbloggeres bruk på nett av fotografier av logoglass?

Nå skal jeg ikke overdramatisere her. For det første er sitatet over sikkert fyrt av uten tanke på at det skulle gjennomanalyseres i offentlighet som en slags indikator på offisiell politikk fra Helsedirektoratet angående Alkoholloven. Dernest er sitatet klart tvetydig og og dertil noe uklart. Vi bør avvente hva som blir resultatet av gjennomgangen av kommentarene til Alkoholloven. Men ett er helt sikkert, man er i ferd med å endre på noen tødler i skriftstedene som dikterer tolkningen av alkoholforbudet. Det er litt mindre sikkert i hvilken retning det bærer.

Sannsynligvis tar det endel tid før vi vet. Nåværende versjon av rundskrivet kom som etter en lovendring som trådte i kraft 1. juli 2005, men ble ikke levert før i februar 2008. Det er to-og-et-halvt år. Skjer det samme denne gang, kan vi først vente oss en ny versjon i august 2014.

Knapt har bryggerinæringen fått endelig tak på storskala brygging uten infeksjoner eller smaksavvik, så innser de (vel, det er vanligvis bare noen av dem som innser det) at de mistet noe underveis. Så er det tilbake til gamle teknikker som var delårsaker til de øl-defektene man tidligere så gjerne ville bort ifra. Det bringer oss til dagens tema, som er eikefat.

Eikefat er temmelig vrient å bruke til brygging. Vel, strengt tatt er det enkelt, men det introduserer uforutsigbarhet som nettopp var en viktig grunn til at man gikk bort fra det. Dessuten er det endel skaleringsproblemer som må håndteres. Når et fats størrelse øker, øker volumet raskere enn det indre arealet, og siden det er treverket (=innsidearealet) som gir smak til øl (=volumet), så går de ulike prosessene i forskjellige tempo i et 50 liters fat enn i et 200 liters fat. Siden prosessene ikke er lineære, vil et 50 liters fat aldri kunne gi den samme påvirkningen som et 200 liters fat, samme hvor mye man forsøker.

En annen utfordring er at treverk har en viss variasjon i seg selv, både fra eikeslag til eikeslag, men også for ulike fat laget av samme eikeslag. Ikke minst har eika i motsetning til rustfritt stål en påvirkning som varierer over materialets levetid. I starten gir den en kraftig eikepreg, men for hver fylling og hvert år i bruk blir dette «brukt opp» og mindre tydelig. Eika suger også opp væske, slik at neste fylling tar karakter fra hva som var lagret på fatet i forrige omgang.

Så er det oksidering, som normalt er et fy-ord innen brygging. Eika lekker nemlig oksygen inn til ølet, slik at det blir oksidert. For de fleste typene øl vil de si at det ødelegges, men for noen typer øl - så som for barleywine, liksom for sherry - er det en del av smaksbildet. Noen har postulert at oksygenlekkasjen i en vanlig 25 liters plastdunk er akkurat passe stor til at den gir ølet samme oksidering som et 2-300 liters eikefat. Jeg vet ikke om det er sant, men liker å tro det, fordi det ville være så perverst ironisk.

Hva som har lagt på fatene tidligere er som nevnt viktig. Ideelt skulle man tro at det var enkelt å kontrollere, men det er ikke fullt så enkelt. Fat som har vært brukt til amerikansk whiskey kan man bare bruke til dette én gang. Dette er lovpålagt og skriver seg tilbake til Den store depresjonen på 30-tallet, da man fikk vedtatt dette slik at flere bøkkere - som tønnemakere kalles - fikk arbeid. Konsekvensen er at fat brukt til amerikansk whiskey er relativt enkelt å skaffe og nokså billige. Skottene har derimot ingen slike begrensninger, så fat fra skotsk whisky er vanskeligere å få tak i med mindre de er utbrukt. Sherryfat er muligens enda vanskeligere å få tak i, da de går til skotsk whiskyindustri. Vinfat er kanskje det enkleste å få tak i.

Det er et herlig forhold mellom spansk sherry og skotsk whisky. Det startet med at britene drakk fransk vin, men med de evinnelige krigene dem i mellom, måtte britene ofte søke vinen sin annetsteds - for eksempel fra Spania og Portugal. Fra disse områdene kom det da store mengder hetvin, transportert på fat. Fatene hadde man ikke så stort behov for som tomgods, og de ble brukt til lagring av destillat. Så viktig ble sherryfatene for whiskyindustrien, at det sies at da deres behov for brukte sherryfat oversteg sherryprodusentenes avsetning av sherry, gikk whiskyindustrien inn i sherrybransjen for å sikre at «produksjonen» av tomme sherryfat - og dermed sherry - ble opprettholdt.

Eik er nokså porøst og et av de treslagene som ikke dør umiddelbart om du hogger av barken i ring rundt stammen. Eika kan nemlig transportere vann i veden, og ser du godt på treverk av eik, kan du se porene i veden som går i treets lengderetning. Disse porene er perfekte gjemmesteder for mikrobiologi, hvor de kan overleve fra én fylling til neste. Det å forsøke å rengjøre et eikefat helt, kan man egentlig bare gi opp. Nærmest mål kommer man om man steamer det, eller om man vokser overflaten innvendig og dermed forsegler den - men da er eika bare en pittoresk ytre beholder rundt en indre voks-beholder.

Selv for whisky-bransjen - som tross alt ikke trenger å bekymre seg om mikrobiologien - er fatlagring én del vitenskap, én del håndverk og én del ren magi.

Hvor kommer så disse fatene fra? Romere og grekere brukte stort sett leirkar for å lagre sin vin, og det var først hos gallerne at de møtte fat-teknologien. Gallerne likte romersk vin, men tappet den helst om på fat som de mente var et langt enklere og mer robust lagringsmiddel. Om det var gallerne som fant opp fatet eller om også de hadde fått det importert, det vites ikke, men det synes som om fatet - og dens halvbror bøtta - er ektefødte barn av Nord- og Mellom-Europa.

Av nevnte grunner kommer fat neppe til å bli et reelt alternativ for hjemmebryggere. Dersom du brygger i 20-25 liters batcher, så blir eventuelle fat så små at det er et helt annet game enn for kommersielle bryggerier som ofte opererer på fat på 200-400 liter.

Dessuten får du neppe fat under 50 liter som har vært brukt til lagring av sherry, rødvin, whisky eller annet godt. Dette er kort og godt så små fat at du i beste fall kan kjøpe dem helt nye. De er faktisk ikke veldig dyre, du får et 20-30 liters fat for rundt 2000 kroner. Det at de er nye - samt den store overflaten kontra volumet - vil raskt gi ølet ditt et ekstremt eikepreg.

Neste trinn er da å bruke fattigmannsfat: dytte eikespon på modningstanken. Det skal være det samme - i teorien. I praksis er det fremdeles vanskelig å treffe. Du kan selvfølgelig justere mengden på en enkel måte, men i beste fall er bare én side innsatt med whisky el. l. av sponen eller kubene med eiketre. Dermed får du allikevel en kraftig eikepreg. Du får heller ikke noe form for oksidering. Teknisk sett kan du kondisjonere eikekuber eller -staver i rett væske, men det får være måte på iherdighet. En annen måte som vil ta deg i mål, er å forsegle deler av innsiden i et lite fat, slik at forholdet mellom eikeinnside og væskevolum igjen blir lik den for et stort fat. Men igjen er det mye styr, da.

I praksis er eikefatlagring noe hjemmebryggere kan gjøre, men likevel et felt der man aldri helt vil få det samme resultatet som de større og mindre bryggeriene. Men kanskje nettopp fordi man aldri helt kan komme i mål, vil for alltid fatlagring bli et Soria-Moria for hjemmebryggere.

Levde mennesket en gang i tiden utelukkende på øl? Det ville i alle fall ikke noen lavkarbodiett - som et apropos i disse diettider. Spørsmålet var utgangspunktet for et post-symposium av antropologer i 1953.

Om du har lest ølhistoriebøker som har insinuert at øl ikke bare var essensielt for mennesket, men også hovednæringskilde og til og med en forutsetning for de aller eldste sivilisasjoner, så kan du sannsynligvis følge kildematerialet til akkurat dette symposiet.

Konteksten var at for å spare reisekostnader og tid - og i mangel av videokonferanse og epost - så fant man opp hva man kalte «postsymposium», der interessenter meldte seg på et tema og alle svar ble distribuert til alle, og resultatet i lett redigert form ble publisert. Akkurat dette symposiet ble publisert i American Anthropologist vol 55, nr 4, side 515-526, oktober 1953 - to-tre måneder etter at Koreakrigen «sluttet».

Forresten er symposium gresk for drikkegilde, og dermed et godt navn på en granskning med øl som tema. Rett nok drakk de gamle grekerne vin, men selv om de ikke helt vil innrømme det, så var nok vinen en arvtaker etter tidligere øltradisjoner - også hos dem.

Nå er symposiets tittel - «Did Man Once Live by Beer Alone» - noe tabloid, for temaet var ikke det ernæringsmessige, men hvorvidt ønsket om å brygge øl - ikke bake brød - var hva som fikk mennesket til å bli bofast og dyrke åkre. Temaet er selvfølgelig kjærkomment for en gammel ølnerd, uten at det nødvendigvis blir sannere av den grunn.

Men la oss dykke inn i ølsymposiet. Det starter med at organisatoren - Robert Braidwood - stiller spørsmålet om hvor sannsynlig var det at mennesket ble bofast for å dyrke korn primært til ølbrygging. Jeg ønsker å gi et temmelig utførlig sammendrag, fordi det er mange interessante tanker her - selv om flere av dem ikke er godt underbygget. Mest av alt er det røde tråder som kan nøstes videre i og vurderes opp mot senere arkeologiske funn.

Jonathan D. Sauer svarer så at de første åkrene neppe kan ha gitt nok korn til at det var verd alt strevet for å brødfø seg, men at øl med sin rus kunne være tilstrekkelig motivasjon. Dessuten mener han at siden de første avlingene synes å ha vært flerkorns (bygg og hvete), så passer det godt for ølbrygging.

Hans Helbæk - som selv hadde jobbet med innholdet i Grauballemannn magesekk - uttrykte sin skepsis, og påpekte at de for det første ikke hadde bevis for noe av dette, og dernest at gjenstander som arkeologene har funnet har kunnet hatt mange mulige bruksområder, der brygging bare er ett. Videre påpekte han at brygging er en langt mer komplisert prosess - spesielt når man også tar med maltingen - enn baking. Som en skikkelig festbrems understreker han at det er langt mer sannsynlig at man fant de minst kompliserte bruksområdene først, og de komplekse senere. Videre trekker han frem det faktum at variasjonen i å lage øl er langt større enn i å lage brød, og at det indikerer at ølet er oppdaget flere ganger på ulike steder, mens brødet kan ha spredd seg fra én oppdagelse.

Paul C. Mangelsdorf kaster seg inn i diskusjonen med argumentet om at de tidligste korntypene hadde for mye kli til at det var godt til baking, men at det derimot gjorde det bare mer velegnet til brygging. Deretter heller han kaldt vann i diskusjonen ved å latterliggjøre tanken om at sivilisasjonen var grunnlagt av halvfulle alkiser som heller ville ha næringsfattig øl-alkohol enn nærende brød. Han peker så på mangelen på håndfaste bevis på dette, før han går videre til å foreslå at de tidligste ølene var laget på umaltet og umesket korn - han nevner hawaiisk poi, og russisk kvass er vel et annet eksempel. Han avslutter med å sette frem en teori om at den første bruken av korn var gjennom «popping» for å gjøre kornet mer spisbart. Deretter kunne man ha kvernet det for å gjøre det tilgjengelig for tannløse medlemmer i samfunnet. Blandet med vann blir det en grøt, og varmebehandlet blir det et uhevet brød. Om man legger inn et ventetrinn for å tillate heving, har man hevet brød. Legger man så inn et trinn med spiring og tørking før kverning, etterpå blander ut med rikelig med vann og lar gjære, får man øl med bunnfall fremfor grøt.

Hugh C. Cutler trekker så inn at alkoholiske drikker lages av en lang rekke råmaterialer utover korn/malt, og at alkohol kanskje ble laget også før man begynte å dyrke korn.

Carleton S. Coon kommer så trekker frem at grøt må ha kommet før både øl og brød, fordi det er en så enkel og utbredt måte å tilberede en rett på. Han peker på at selv om det ble brygget øl blant indianerne i Sør- og Mellom-Amerika, så fantes ikke denne drikken hos indianerne i Nord-Amerika, til tross for at de hadde grøt og brød, og han mener det er lite trolig at de ville glemt det. Han trekker også frem guanchene på Kanariøyene og berberne i Marokko. Begge folkegrupper hadde grøt, mens brød kom senere. I tillegg hadde berberne vin, men ikke øl. Hans argument er at alle har grøt, de fleste har brød, mens ølet har den mest begrensede utbredelsen.

Ralph Linton kaster seg på grøt-teorien, og påpeker at mens grøt kan lages med korn knust i morter, så trenger man i praksis langt finere kvernet mel for å lage brød, og kverning kommer etter mortere.

Julian Steward gjentar bare tidligere argumenter.

A. Leo Oppenheim en er assyrolog som har studert øl og bryggeteknikker i Mesopotamia, og tilfører diskusjonen innsikt basert på noen av de eldste skrevne kildene. Han mener at matvaretilbereding ikke kan skilles fra matvareoppbevaring. Mye av hvordan vi behandler matvarene før spising er egentlig mer måter å sikre oss at de kan lagres. Han mener at man har gjæret frukt og bær for å bevare dem og hindre at de råtnet, og produksjon av korn til øl mener han kan ha fulgt dette mønsteret. Videre påpeker han at det finnes mye skriftlig materiale man kunne forholde seg til fremfor å synes vilt og uhemmet.

Til slutt oppsummerer Braidwood, og han kommer tilbake til at konsensusen synes å være at man har startet med grøt og ulike varianter av knekket og/eller poppet korn. Tabloidisert kan man si at popkornet kom før både brødet og ølet. Dog, kikk på artikkelen selv. De av dere som er tilknyttet et universitet som f.eks NTNU kan få den gratis gjennom de ypperlige abonnementsordningene som NTNU har. Dere andre finner en innskannet - men fremdeles meget leselig - versjon på Wiley Online Library.

Til tross for tittelen, og til tross for hvordan dette symposiet har blitt brukt i senere ølhistoriebøker av den litt lettere sorten, så er det intet grunnlag for å si hverken at øl var hovednæringsmiddel for menneskeheten, at øl kom før brød eller grøt, eller at øl var hva som utløste jordbrukssamfunnet.

På Norbryggs juleølkonkurranse på Tautra var det foredrag med Anders Kissmeyer - som jeg tallrike ganger har nevnt. Han er også redaktør for Scandinavian Brewers' Review, som er de skandinaviske bryggmestrenes medlemsblad. Han delte ut kopier av oktobernummeret. Mange takk! I det var det en artikkel av Axel G. Kristiansen, direktør ved Den Skandinaviske Bryggerhøjskole i København, om moderende bryggeteknikker for optimalisering og strømlinjeforming av industribrygging.

Om du synes avviklingen av Renhetsloven var syndefallet i bryggeribransjen, så er disse teknikkene et stort skritt i retning av Sodoma og Gomorrah. La oss se på noen høydepunkter:

• Enda mer alfa-syrer i humla, helt opp mot 18%. Nå er det nok noen her som synes det høres bra ut, men det er viktig å huske på at slike humler ikke utvikles for hopheads, men for å øke effektivitet når man brygger internasjonal pilsner. Hvorvidt de egner seg til Double Imperial IPA er oftest mer en tilfeldighet enn planlegging.

• Bruk av andre kornslag for å gi mer gjærbart materiale uten å måtte ty til importert byggmalt, og da spesielt i regioner der man ikke har lokal bygg-produksjon. Tatt helt ut er det mulig at bryggerier opparbeider kompetanse på å brygge samme internasjonal lager på ulike typer korn eller kilde til stivelse eller sukker, slik at de kan kjøpe ett eller annet billig som er rikt på stivelse og sukker og så brygge et bredt spekter av internasjonale standardøl på det. Bygg, hvete, durra, poteter, sorghum, molasse osv. Oppskrift er ikke så viktig lengre, for det er bare en gammeldags måte å sikre konsistens i sluttproduktet. Nå kan dét kanskje fikse på andre måter, og da blir det mer fokus på prosesser for å sikre konsistens i sluttproduktet.

• Bruk av større mengder umaltet korn - opptil 30% - for å redusere på kostnadene i maltingsprosessen, siden malt oftest har mer enn tilstrekkelig med ensymer. Kanskje også øl laget utelukkende på umaltet korn, ved at man eksplisitt tilsetter ensymene. Energi går jo tapt under malting, som i tillegg ikke er en gratis prosess. Så kanskje man kan øke effektiviteten ved å brygge på umaltet korn?

• Effektivisering av humleutbyttet, gjennom å forhåndsbehandle humla slik at man få et sterkere som humleekstrakt man kan tilsette vørteren (eller ølet!) direkte. En enkel måte er å koke humla i en liten mengde vann, og derette tilsette det til vørteren. Ifølge artikkelen gjør Asahi allerede det, hvilket gjør at man slipper å koke vørteren i en time for å ekstrahere humlebitterhet. Ironisk nok er dette en utbredt teknikk i gammel gårdsbrygging når man ikke hadde stor nok kjele til å koke hele ølet. Man trenger å koke vørteren lenge nok til å få utfelt proteiner, men det skjer langt raskere enn den ene timen man bruker for å koke humla. Hovedproblemet med å koke vørteren i en hel time er visstnok ikke energiforbruket, men at man beslaglegger utstyret for en «lang» periode.

• Videreutvikling av humleprodukter som er stabile når de utsettes for ultraviolett lys, slik at det ikke er noe problem å bruke klare glassflasker. Det finnes allerede idag, selv om de gir en annen humleprofil enn vanlig humle. Sannsynligvis blir det fokus både på å forbedre prosessen og å avle frem humler som er mer egnet.

• Brygging av multiple øltyper på samme vørter. Dersom man kan gi ølet personlighet senest mulig i prosessen, så kan man spesialisere seg på å lage færre typer vørter. Det kan være slike ting som å justere bitterhet (humleekstrakt), OG (maltekstrakt) og farge (sukkerkulør) like før man tilsetter gjær - eller kanskje til og med etter gjæringen?

• Kontinuerlig bryggeprosess. Idag brygges øl i batcher, men det er ønskelig å komme over til en kontinuerlig prosess - en slags black box som man fôrer med malt og humle i den ene enden og tapper ut øl i den andre. Noen vil påstå at et bryggeri er nettopp en slik black box, men man ønsker å gjøre selve bryggeprosessen kontinuerlig.

• Kortere modningstid. En pilsner skal helst modnes i måneder. I praksis er det som skjer at gjæren har sluttet å gjære, men at ensymer og annet smårusk i gjæren arbeider med å prosessere avfallsstoffer og mellomtrinn. Et slikt er acetaldehyd, som vi opplever som grønne epler eller diacetyl som vi opplever som smør. Begge kan fjernes av gjæren, men den trenger litt tid på seg. Om vi tilsetter ensymene og slikt direkte, så kan det kanskje gå fortere. Ja, om vi klarer å forstå alle prosessene som skjer under modning av ølet, så kan vi tilsette ensymer og ha ølet klart på dager i stedet for måneder. Det betyr raskere tilpassing til varierende forbruk, mindre lagerhold og ikke minst mer effektiv utnyttelse av tankkapasitet.

• Ny undergjær som kan gjære på rundt 20C, og dermed blir ferdig langt raskere. Tid er penger, så om man finner - eller genspleiser - en gjær som gir undergjæring i ekspressfart så er det vel ingen grunn til ikke å bruke den, er det?

Mange av disse teknikkene er allerede idag i bruk, om enn i litt begrenset skala og ofte enkeltvis. I fremtiden ser vi dem kanskje brukt i kombinasjon og stor skala.

Litt forenklet, så ser man omrisset av at bryggerier i økende grad blir kjemilaboratorier, og der tidligere essensielle og tidkrevende prosesser blir eliminert av ensymer og slikt. Hjemmebryggeres store drøm er ofte å brygge øl akkurat som et profesjonelt bryggeri gjør det, bare i langt mindre skala. Mikrobryggeriene har i stor grad vært småskalautgaver av de store, kommersielle bryggeriene. Med disse teknikkene blir det et skisma i bryggeteknikker, og større forskjell mellom håndverksbrygging og industribrygging.

Men på den andre siden, håndverksbryggerne har også generelt tatt i bruk nyvinningene fra industribryggerne - så som sylindrokoniske tanker. Det er få håndverksbryggere som opererer med gode gammeldagse gjæringskar (all ære til Espen for det!), men det er ingen som vil påstå at ikke ølet tar smak av de nye gjæringskarene. Går vi lengre tilbake var det stor motstand blant tradisjonalistene av de kommersielle bryggerne mot såvel termometer som oechslevekt - før dette ble standardverktøy for enhver brygger. Så kanskje forskjellen på håndverksbryggere og industribryggere mer er et spørsmål om tidsforsinkelse i akseptering av ny teknologi enn en forskjell i fundamental innstilling?

Og la meg til slutt igjen anbefale Scandinavian Brewers' Review. Mange av artiklene der er tilgjengelige på nett som pdf, og det er mye interessant å lese.

Problemene rundt reklame på hjemmesidene er slett ikke borte. Nylig sendte Helsedirektoratet ut brev til hele rukla av 208 vin- og spritimportører, der brudd på alkoholreklame på hjemmesider var tema. Nå var det ikke slik at de alle hadde slike brudd på hjemmesidene, men slike brudd var så utbredt at man valgte å informere dem alle om innskjerpingen.

På sett og vis er disse et mer «soft target» enn norske bryggerier. For det første er det en bransje med en air av litt mer cowboy-faktor og høy flaskeføring enn trauste håndverksbedrifter med ryggen mot veggen i forsøk på å holde produksjonshjulene igang. Dette er sikkert upresist og forutinntatt skrevet av meg, men jeg tror det er en utbredt oppfatning. Eller sagt på en annen måte, tyner du et enmanns mikrobryggeri for at de har kommet i skade for å nevne på hjemmesidene hvilke øl de brygger, så risikerer du å bli hengt ut som byråkratisk prinsipprytter i tabloidpressen - kanskje ikke helt ufortjent. Tyner du en importør for internasjonale spritmerker, så fremprovoserer du neppe samme motreaksjon av medlidenhet.

En annen grunn til at importørene er et soft target er at de strengt tatt har lov til å reklamere overfor sin kundegruppe, som er Horeca-markedet, og i tillegg har produsentene i utlandet typisk lov til å reklamere for de enkelte produktene, også på måter som tilfeldigvis skvulper over grensene og inn i Norge. Derfor er det intet stort offer for dem å følge reglene. At reglene er - og praktiseres - ens er viktig, for ellers blir det fordeler for dem som er villige til å strekke og bryte reglene.

Et annet poeng er at ved å ta dem alle på en gang, så er det vanskeligere at et enkeltfirma fremstår som tilfeldige offer for urettferdighet og idiotisk byråkrati.

Innskjerpingene denne gangen er listet i brevet fra Helsedirektoratet til importørene. Under siteres hva som Direktoratet presiserer er forbudt:

• omtale og bilder av konkrete produkter
• nedlastbar produktkatalog
• pressemeldinger med produktomtale
• lenker til utenlandske nettsider, bl.a. produsenter/leverandørers hjemmesider, inneholdende bilder og produktomtale
• lenker til uavhengig redaksjonelt stoff i form av bilder, produktomtale, produktanmeldelser mv., samt gjengivelser av redaksjonelt stoff direkte på importørens hjemmeside
• lenker til eksempelvis vin-, whisky- og cognacklubbers hjemmesider, inneholdende bilder og produktomtale
• bilder av alkoholholdig drikk alene, sammen med mat og i drikkesituasjoner

I tillegg tar man opp problemet med dårlig beskyttelse av interne websider, altså passordbeskyttede websider som er ment internt eller for Horeca-markedet, men som har trivielle og mer eller mindre offentlige passord, og der mange har tilgang til den samme brukeren. Direktoratet ønsker at passordene skal være reelle og personlige for hver enkelt bruker - og altså én brukerkonto og ett passord pr fysisk person. Praksis til nå har for eksempel vært felleskonti og gjerne at passord og brukernavn er likt - så som navnet på importøren.

Brevet gikk ut i begynnelsen av november, og Direktoratet har satt en frist til 28. november med å bringe websidene i tråd med regelverket. I tillegg skriver de «Direktoratet vil gå gjennom sidene på nytt i begynnelsen av november.» og at de deretter vil ta sakene opp med hver enkelt importør. Det er mulig de her mente begynnelsen av desember, for det virker sært å gi en frist for å bringe sidene i orden, men selv begynne å kontrollere gjennomføringen av dette før fristen er gått ut.

Det er to positive ting her. Først at de velger en iterativ prosess der det er mulig for importørene å rydde opp i konstruktiv dialog med Direktoratet. For det andre viser de vilje til å følge opp reglene blant en gruppe aktører der holdningene ofte har vært at det er lov å forsøke seg, og at det er er lettere å få tilgivelse enn tillatelse.

Problemet er da heller ikke hva Direktoratet gjør for å sikre at alle er på rett side av streken, men det regelverket som tegner opp streken.

Reklameforbudet i sin nåværende form er egentlig død som en sursild - om man ser det i et lengre tidsperspektiv. Det ble utformet i en tid da bryggeribransjen var kartellisert og produktene standardisert. Dengang var det i praksis ikke så stort behov hverken for reklame eller produktinformasjon utover hva det kunne bidra til å stjele kunder fra konkurrenter. Dengang hadde man pilsner, bayer, eksport og bokk, og mer trengte du knapt å vite om ølutvalg.

Mangt har endret seg siden. Vi har fått importøl og lokale mikrobryggere, nye øltyper har kommet til, og nye øl med helt nye og kreative smaker kommer hvert år. Selv for erfarne ølentusiater er det ikke intuitivt å orientere seg i utvalget. Til tross for at det er blitt færre bryggerier, så er konkurransen hardnet og kartellvirksomheten er vel mest et rosenrødt minne blant de bryggeriarbeiderne som har jobbet lenge nok til å få gullklokke for lang og tro tjeneste.

Med andre ord har vi gått fra en situasjon der alle forbrukerne uansett kjente markedet, til en situasjon der reklameforbudet virker sterkt konkurransevridende til fordel for de som allerede er innarbeidet på markedet og for de som kan omgå reklameforbudet på ulike måter - som for eksempel å basere seg på reklame i internasjonale medier. Konkurransevridning, favorisering av etablerte aktører og forskjellsbehandling ... det er dødssynder i et åpent marked.

I den konteksten kommer reklameforbudet til å følge etter NRK-monopolet og forbudet mot politisk reklame og en skokk med andre norske særordninger. Og når det først har falt er det ingen som kommer til se for seg at det kan gjeninnføres.

Det som overrasker meg mest, er at politikere og helsebyråkrater ikke ønsker å drive litt «oppholdende strid» og «taktisk tilbaketrekning». Det virker mer som de ønsker å grave skyttergravene enda dypere ved dagens tolkning av reklameforbudet. En smartere og på lang sikt mer hensiktsmessig strategi ville vært å tillate produktinformasjon i moderate former, mens man holdt igjen på mer blatant og direkte reklame. I praksis ville det kunne gjøres ved å utvide unntakslista med tillatte reklameformer, og kanskje kunne det gjøre at vi kunne beholde de mest hensiktsmessige delene av reklameforbudet i veldig lang tid fremover. Det ville også være i tråd med hva småbryggeriene ønsker. Dagens beinharde anti-alt-linje kan lett føre til at hele reklameforbudet brekker, og ølreklamen fosser inn over oss helt uten restriksjoner.

Og til slutt et lite sukk. Er det ikke betegnende at disse importørene omtales som «vin- og spritimportører» uten at øl nevnes? Joda, «vin-, whisky- og cognac-klubber» ... men ølklubber nevnes ikke. Myndighetene våre klarer å glemme øl i så mange sammenhenger at det er et sted mellom litt komisk og nesten hjertevarmende at de husker på øl når det kommer til avgifter og reklameforbud.

Det lyder som en kriminalgåte og er nesten like spennende. I den gamle primstaven er 21. desember markert som «Tomasmesse» eller «Tomas bryggjeren», og dagen er viktig i forbindelse med bryggingen av juleølet. Men der slutter også enigheten. Her skal jeg forsøke å spore opp bakgrunnen og peke på noen løsningsforslag. Om du vil være med, så heng på.

Hvem var denne Tomas som har merkedag på 21. desember? Det er dagen til apostelen St. Thomas - han som tvilte, og det er hans helgendag i den katolske kirken. Hva han har med brygging å gjøre er temmelig uvisst. Slikt er ikke unikt, for mange av helgenene med svært magre forbindelser til øl og brygging har allikevel blitt elevert til skytshelgner for dette. Det finnes forresten en annen Tomasmesse på primstaven, det er 29. desember og refererer til Thomas Becket som ble drept på denne dagen i 1170. Men han er ikke vår Thomas, selv om han har en ølforbindelse gjennom et fat med engelsk luksusøl som han bragte med seg som en diplomatisk gave til det franske hoff.

At 21. desember hadde en øl-betydning er klart. Et dykk i litteraturen viser det. Per Holck i Merkedager og gamle skikker sier at på denne dagen skulle man starte bryggingen av juleølet, og dagen kunne merkes med en bøtte, som symbol på bryggevannet. Rett nok har jula i vår tid begynt tidligere og tidligere, og juleølene kommer nå i starten av november, men det synes litt vel i seneste laget å starte bryggingen bare fire dager før julemorgenen? Javel, det er ferskøl, og en gjæring på 3-4 dager er ikke uvanlig, men allikevel. En peker inn på rett spor nevner Holck under 9. desember på primstaven. Da var det mange steder vanlig å begynne bryggingen av juleølet. Det er stor forskjell på fire dager og seksten dager, så det er noe som skurrer her.

Jon Espesæter skriver om julens gamle tradisjoner at til Tomasmesse skulle alle juleforberedelsene være unnagjort, og det rimer ikke med at man først da skulle sette juleølet.

Ørnulf Hodne skriver i Jul i Norge - Gamle og nye tradisjoner at bryggingen startet en uke eller to før jul, og at øl som ble brygget på 21. desember ville det gå galt med. Det ville «kaste seg» (ese over) i det samme sola snudde, bli surt eller rett og slett nekte å renne ut av karet.

Tage Taaning skriver i sin danske ølhistorie (Øl - en Bog om en Verdensdrik) at «Der var bestemte Tider af Aaret, da man helst skulde undgaa at brygge Øl. Man maatte ikke brygge i den stille Uge, heller ikke paa Solhvervsdag, for saa vilde Rosten, den mæskede Malt, dreje sig og blive bortskærend.»

Ingrid Spilde i forskning.no refererer at det var ulike meninger om saken, men at det nok helst var slik at ølet på Tomasmesse skulle prøvesmakes. Hun nevner ordet «skakubollen» om bakrusen man fikk fra nettopp denne prøvesmakingen. Dette ordet synes relatert til «oppskoke», som betyr at ølet prøvesmakes - gjerne under en høytidlighet med naboer tilstede. Dette er flere ganger fortalt om i Norsk Maltøltidende som er gjengitt i Astri Riddervolds Drikkeskikker - Nordmenns drikkevaner gjennom 1000 år.

Ordet «oppskoke» er nevnt i noen gamle ordbøker. I Hans Ross' Norsk Ordbog fra 1895 er tredjedefinisjonen under verbet «skoka» følgende: nybrygget Øl =Uppskoka. - Skokudrykk (o') m, en Drik af "Uppskoka". I Norsk Riksmålsordbok er det definert: skok(e)drikk, en (til skoka 'nybrygget øl'), dial., drikk av nybrygget øl når det øses fra gangkarret på tønnen (Benneche, Rygnestad-gutten, 183). Her betyr gangkaret gjæringskaret da gang eller gong er et gammelt ord for gjær, og med tønnen må menes et fat som ølet enten ble lagret på, ellers ble servert ifra.

Selv om det er flere som nevner at «skakubollen» er bakrusen etter oppskok, så er nok dette trolig en misforståelse eller brukt i overført betydning. Det er nok en bolle man brukte for å smake på ølet eller overføre ølet fra gjæringskaret til lagringsfatet under oppskoka. Følgende dikt får stå som eksempel på hvor lett det kan misforstås, da ordet med litt fantasi kan tolkes på to ulike måter:

Tomas Brygger,
Da fyltes Øllet på Tønderne
og da faar Folk smake paa Skakubollen.

Det sies enda mer eksplisitt hos Odd Norland i Brewing and Beer Traditions in Norway, som baserer seg på skriftlige informanter som selv kom fra den tiden da brygging fremdeles var vanlig på gårdene over hele landet. Han gjengir (s.278) en av dem, oversatt til engelsk:

In the past, my mother said, they went around to the neighbours on St Thomas' Day and let them taste the new ale, «oppskoka». If the ale was good, the neighbours would answer: 'Thank you for good ale. Your ale has fermented well', or 'You have taken the length of the grain sack and the width of the brook'. This means that they had used much malt and little water.

The ale was carried around in a jug with a pipe, a copperbound jug with a long pipe made from a branch still attached to its stem. The jug was called skokekanna, and the wooden cup from which the ale was drunk, (upp)skokebollen.

Odd Nordland forteller samme sted enda mer eksplisitt at det i gammel tid i Vest-Agder var tradisjon for at man bar rundt noe av det nybrygget ølet til naboene for smaking, spesielt ved juletider - og at det å ikke gjøre det var en stor skam. Dette er sannsynligvis et eksempel på oppskoke der ølet bringes ut til naboene, mens det andre steder og i nyere tid var mer vanlig at naboene kom til bryggeren.

Det synes altså som om bryggingen skulle starte en gang i desember, og så at man 21. desember - som en av de aller siste forbedelsene til jula - skulle stikke om juleølet fra gjæringskaret til en øltønne som det kunne stå på. For de fleste var kanskje denne omstikkingen med smaking - oppskoka - en større merkedag enn selve bryggingen, så den har kanskje festet seg sterkere i folkeminnet.

Men 21. desember er vanligvis vintersolverv, og den egentlige juledagen, så kanskje tidfestingen av oppskake er en videreføring av den gamle julefeiringen der øl var en viktig ingrediens. Det er kanskje betegnende at juleforberedelsene, inklusive juleølet skulle være ferdig til den dagen som også er vintersolverv, og det vitner kanskje om hvordan eldre tradisjoner har fått den kristne jula lagt på toppen av seg.

I de gamle lovene, som riktignok er fra kristen tid, men bygger på før-kristne tradisjoner, er det svært viktig med et slags felles ølmåltid som kalles sambærerøl. Det er tre tidspunkter som nevnes: vintersolverv, sommersolverv og allehelgensdagen. Det legges tildels sterk vekt på at slike øl («øl» er her brukt som navn på en samling der det drikkes øl) skal feires sammen med andre, og det var tildels strenge regler for når og hvordan man kunne gjøre dette alene. Formodentlig er dette av gammelt opphav, og har skvulpet over til kristen tid.

I Gulatingsloven skal et sambærerøl ha minimum tre gårder som skulle gå sammen med hvert sitt øl til et slikt ølstevne. Også når vi ser på de andre øl-lagene er det sammenkomst over drikken øl som er viktig. Jeg er overbevist om at ølet hadde en rituell betydning, og ikke bare var der for fyllas skyld. Korn er blitt kalt «Gudslånet», og det høres ut som noe som har overlevd fra en gammel fruktbarhetskult. Om kornet var gudens hellige gave, så måtte ølet være en hellig drikk. Noe slikt er på ingen måte unikt, for vi kjenner rituelle måltider eller drikker fra svært mange religioner.

Nå har hjemmebryggere til alle tider ønsket å smake på hverandres brygg, så det er muligens å trekke det litt langt, men tradisjonene med oppskake og besøksrunder for å smake på ølet på solvervsdagen synes å kunne være rotfestet i norrøn religiøs praksis, som kan ha overlevd i kristen tid som tradisjon uten noen eksplisitt begrunnelse.

Jeg minner ellers om skriftstedet Matt 18:20 «For hvor to eller tre er samlet i Mitt navn...» som helt klart fokuserer på viktigheten i å samles under bønn. Dette skiftstedet kunne nesten vært tatt ut fra de norrøne lovene der det er viktig at religiøs praksis gjøres i fellesskap. Nå skal jeg igjen være forsiktig med å overtolke noe her, men også den kristne nattverdstradisjonen står i en historisk kontekst av samling til hellige måltider som religionsutøvelse. Mithras-kulten hadde dette helt klart som et sentral moment. I India og Persia hadde man soma og grekerne hadde sine dionysiske mysterier. Selv nattverden er tett koblet rent symbolsk mot tidligere tiders blod og matoffer. Det er ikke vanskelig å se for seg at norrøne sambærerøl opprinnelig hadde en religiøs betydning. At det var tidfestet til solvervsdagene kan bare understreke det.

I kveld skal jeg finne frem et par flasker godt øl, men ikke av noen religiøse eller nostalgiske grunner, men kort og godt fordi en øl smaker godt når dagens strev går mot slutten. Jeg har stående to flasker stjørdalsøl som jeg fikk av en hjemmebrygger for noen dager siden. De kommer fra samme batch som er delt i to og gjæret med henholdsvis tradisjonell og moderende gjær. Det må jo på alle være passende drikke på en kveld som denne, og dessuten er jeg veldig nysgjerrig på dette med divergerende gjæring på en batch.

Ja, og så liker jeg stjørdalsøl, men det kom vel ikke som noen stor bombe.

Kolaborasjonsbrygg - eller sambrygging - er på moten. Det er brygg der to eller flere bryggere fra ulike bryggerier møtes på ett bryggeri og brygger et øl sammen - tidvist også på hvert av bryggeriene i serie. Det er flere grunner til at det er trendy:

• Man lærer noe av hverandre, ja i det hele tatt er brygging en bransje der det er mye learn-by-doing, og det er en god læringssituasjon når man under bryggingen utbryter «hvorfor gjør dere det sånn?» med påfølgende diskusjon.

• Et ekte kolaborasjonsbrygg bærer med seg elementer fra de ulike bryggeriene, og det gir enda en ny dimensjon til antall kombinasjoner som man kan gi øl. Et bryggeri har gjerne sin egen «house-style», og ved å sambrygge kan man bryte ut av bryggerispesifikke begrensninger som man kanskje ikke engang visste at man hadde.

• Etterhvert blir det litt kjedelig å brygge på det samme anlegget og med de samme ingrediensene hele tiden. Da kan det live opp hverdagen og bryte rutinene å sambrygge med noen andre bryggere, enten det er på eget eller et fremmed system.

• Sambrygg er ofte enkeltstående batcher, og dermed blir sterkt ettertraktede av «tickers» - de som skal smake på alle øl. Av samme grunn blir det også mye snakk og buzz rundt det - som er bryggerienes ersatz-reklame, puber vil gjerne ha det fordi det er spesielt, det blir alltids utsolgt, osv.

Sambrygging er forskjellig fra kontraktbygging, fordi det er to eller flere bryggere som sambrygger og utveksler ideer og kunnskap. Det ligger i konseptet at alle som sambrygger bringer med seg noe, nesten som et kakelag. Jeg mistenker at halve moroa ligger i månedene frem mot bryggedagen, mens oppskrifter skal diskuteres og fastbankes, og der prosessen skal bestemmes og helst være i tråd med hva det aktuelle bryggverket kan håndtere.

Noen ganger brygger man samme oppskriften på alle systemene, så kan man vurdere forskjellene - hvilket er en ypperlig måte å bli kjent med eget bryggverks begrensninger og mulige forbredringer. (Og det gir to eller tre ganger så mange øl for tickers å gå i fistel over, for ølet blir annerledes når brygges på et nytt bryggverk.)

Noen bryggerier er rene virtuelle bryggerier som utelukkende brygger kolaborasjonsbrygg, og der er Mikkeller kanskje den mest kjente på våre breddegrader. Et annet er Kissmeyer Beer, der mannen bak - Anders Kissmeyer - fortalte om kolaborasjonsbrygging i sitt foredrag på Norbryggs juleølkonkurranse på Tautra i november. Å lage et virtuelt kolaborasjonsbryggeri er en rimelig måte å skaffe seg et bryggeri på, for man slipper å skaffe bryggverk og lokaler. Det gir yppelige muligheter for å kunne skalere opp og ned ved å hoppe fra bryggeri til bryggeri.

Dessverre er det nok ikke slik at man bare kan mail'e et bryggeri og foreslå at man dukker opp og brygger et øl. Det vil si, man kan forsøke, men med mindre man er Mikkeller eller de Molen så er trolig svaret nei. Sambrygging er nemlig koblet mot en slags hakke- eller rangordning i bryggeverdenen. Man kunne trolig satt opp en rangering av heltestatus innen mikrobryggeriverdenen ved å lage en graf over hvem som har sambrygget med hvem - litt som journalister mapper finansakrobaters nettverk ved å se hvem som sitter i hverandres styrer, eller sosietetspersoners nettverk ved å se hvem som går på byen med hvem.

Men om du har en god brygge-idé, så kan du få det kontraktsbrygget til en konkurransedyktig pris hos i hvert fall noen bryggerier, og inkludert i prisen kan du sikkert få oppskriftsdiskusjon og deltakelse i bryggingen. Det er disse to siste tingene som skiller sambrygging fra ren kontraktsbrygging.

Om vi skal sammenlikne med musikk, så er det litt jazz-session over slik sambrygging - alle bringer noe med, alle setter sitt preg på det, og tross all planlegging er det sikkert litt vanskelig å si hva man kommer til å ende opp med før man har vært igjennom det. Det har også litt elementer av «performance art» eller teatersport, i den forstand at veien blir til mens man går.

Og til slutt en ide: Hvorfor er dette bare noe for professjonelle bryggere og bryggerier? Kunne dette også være noe for hjemmebryggere? Man har som hjemmebrygger vel så mye interesse av å erfare hvordan andre brygger, for å lære og å lære bort.

For en tid tilbake skrev jeg noen innlegg om New Zealands utviklingsprogram for humle med en liste over nye humler fra dette programmet. Jeg tenkte å gå litt nærmere inn på dette med humlers smaks- og aromaprofiler.

Poenget er at humle inneholder langt mer enn bare alfasyrer, selv om det er stoffet som er mest kjent. Man regner med flere hundre smaksstoffer i humle, hvorav 22 regnes som signifikante. Disse kan selvfølgelig opptre i en rekke ulike konsentrasjoner, og tanken er at humlas smaksegenskaper - eller personlighet, om du vil - er diktert av disse konsentrasjonene. Man kan ikke bare måle opp humle utfra hvor mye humlepreg man ønsker, man må finne ut hvilke delstoffer som er ansvarlig for det humlepreget man ønsker, og så plukke ut humler som alene eller i kombinasjon - og kokt i rett antall minutter - gir den ønskede humleprofilen.

Når man sender humle til laboratoriet for analyse, kan man få tilbake en liste over konsentrasjoner for ulike sentrale stoffer. New Zealand har publisert disse analysedataene for sine nyere humler, blant annet for Nelson Sauvin og Motueka. Disse to får stå som eksempler, men om du graver litt på sidene der, finner du også for de øvrige humlene. Jeg har ekstrahert dataene og samlet dem i tabellen under. Og selvfølgelig er variasjonene fra høst til høst - og sikkert fra åker til åker - større enn den tilsynelatende presisjonen i disse tallene.

Hva refererer så alle disse stoffene til? De fleste hjemmebryggere er sannsynligvis bare kjent med alfasyrer og ikke alle de øvrige. Utrolig nok er dette heller ikke helt velpløyd mark for de proffe som jobber med slikt, og det er et felt det aktivt forskes på. Det vil si, man kjenner til stoffene, men man forstår bare delvis hvordan de påvirker den endelige smaksprofilen i ølet. For noen av dem ser man en sammenheng mellom høye verdier av stoffet og en type humle - f.eks tyske edelhumler. På bakgrunn av det postulerer man at det stoffet er viktig for smaken, men det er fremdeles et stykke igjen før man kan si at man forstår hvorfor humla smaker som den gjør.

Litt av problemene er muligens at det er lettere å bedømme disse stoffene når de opptrer alene, mens ting kan raskt bli komplekst når de opptrer sammen. For eksempel kan flere stoffer som hver for seg er under smaksterskelen allikevel gi et utslag når de er sammen. Hvordan vi oppfatter ett stoff kan endre seg når et annet stoff kommer til, selv i små konsentrasjoner.

• Alfasyrer er den viktige kilden til bitterstoffer, og jo større andel bitterstoffer i humla, jo mindre vekt av humle trenger man å bruke for å oppnå en viss bitterhet i ølet - derfor er det en god del fokus på å lage høy-alfasyre-humle. Men om du er hjemmebrygger visste du det godt fra før. Det finnes en rekke ulike alfasyrer, hvorav humulone er den viktigste.

• Betasyrer gir også bitterhet til ølet, men mens bitterheten fra alfasyrene brytes ned gjennom oksydering, så oksyderes betasyrene ved å gå fra å være relativt nøytrale til å blir bitre. Ved å ha rett balanse mellom alfa- og betasyrer, kan man få en jevn bitterhet i ølet over lagring, selv om bitterhetens karakter nok kan endre. De fleste gamle edelhumler har litt mindre betasyrer enn alfasyrer, og meningene er delte om hva som er det optimale nivået. Det kan også virke som om endel mener at betasyrer smaker harskere enn humulone som er den viktigste alfasyren.

• Cohumulone er én av alfasyrene, og tradisjonelt har den vært skydd, fordi man har ment at den har gitt en brutal bitterhet, og derfor har den vært eksplisitt oppgitt, så man kunne unngå humle med mye av den. Imidlertid er noen av de nye høy-alfasyre humlesortene også rik på cohumulone, uten at de har noen ubehagelig bitterhet, uten at noen helt vet hva som er grunnen.

• Oljer er eteriske oljer som gir aroma til ølet. Jo større andel, jo mer aromatisk er humla - generelt. Men her må det tas med i betraktningen av disse oljene kommer i hundrevis av ulike former, hvorav visstnok 22 er signifikante for smaken av humle. Deres samlede mengde må balanseres med deres sammensetning. Det er vanligvis bare de viktigste man tar hensyn til. Oljemengde er oppgitt i to måltall i tabellen over, en pr humlevekt og én i forhold til mangden av alfasyrer - uten at jeg har kontrollregnet hvorvidt det stemmer.

• Myrcene er den olja som vi forbinder med amerikanske humler - tenk Cascade. Den har en sitrusaktig karakter som ble uglesett i gamle dagers Europa, og derfor har man selektert den bort i europeiske edelhumler, selv om det er litt mer i bitterhumlene hvor den allikevel raskt blir kokt bort. Dersom man tørrhumler, er den det kraftige karakteristiske tunge humlepreget som er typisk for enkelte amerikanske tørrhumlebombede øl, og litt av grunnen er at aromaen forsvinner raskt når den varmes opp. Den finnes i store mengder i for eksempel Simcoe, Amarillo og Riwaka.

• Humulene (eller alfa-caryophyllene) er en olje som man knytter mot edelpreget i europeiske humler, men dersom man koker den for lenge, gir den et urteaktig eller krydderaktig preg til ølet.

• Caryophyllene (eller beta-karyophyllene) er en annen viktig eterisk olje i humle. Som de andre oljene er den også viktig i mange andre planter, blant annet i enkelte peppersorter, lavendel, kardemomme og kløver. Som aromastoff brukes den i alt fra såper til tyggegummi. Den har vært beskrevet som treaktig og krydderaktig og litt jordaktig. Den har dårlig holdbarhet og oksyderer lett. Samtidig er den en viktig faktor i humlearomaen, og i gammel, daff humle er det ofte dens frafall som utgjør den største forskjellen. Det anbefales å sammelikne humle med stilk og blomst på kløver for å finne den.

• Farnesene er en olje som finnes i mye citrusaktige frukter, i tilegg til epler, pærer, ingefær og muskat. Den har en smak som minner om tre og urter. Visstnok er dette stoffet også bruk blant midd for å signalisere fare seg imellom, og muligens er den nyttig for humla for å skremme bort disse. Humla inneholder temmelig små mengder av den, selv om den kan være relativt høy i enkelte aromatiske humler, og man mener den spiller en rolle i aromaprofilen selv om det er litt uvisst hvordan. Generelt brukes humler som har et høyt innhold av denne til tørrhumling eller sent i kokeprosessen.

• Sitrus/harpiks-andel er en samlegruppe for ulike stoffer som alle bidrar i denne smaksretningen.

• Floral/fruktig-andel er en samlegruppe for ulike stoffer som alle bidrar i denne smaksretningen. Merk at fruktighet i øl vanligvis kommer fra gjæren.

• Linalool er ikke klart forstått, men det virker som om den bidrar til å gi en harmonisk bitterhet og florale/fruktige smaker, siden humle med linalool har god korrelans til dem i øl. Om den når over smaksterskelen, gir den humlearoma - og den er også tilstede over persepsjonsterskelen i vin. Faktisk kan konsentrasjonen av linalool øke under gjæring, gjennom nedbrytning av andre stoffer.

• Xanthohumol er et polyphenol som har vist lovende resultater i testing som middel mot mange lidelser, blant annet kreft. Det er ikke dermed sagt at du reduserer risikoen for kreft ved å drikke øl, selv om det er noen som mener akkurat det. Den skal gi en svært velbalansert bitterhet uten å bidra til noe ettersmak. Smaksterskelen skal være 0,9 mg/L, og for isoxanthohumol er den 0,5 mg/L.

Det ovenforstående er satt sammen fra mer eller mindre tilfeldige og ikke-verifiserte kilder på Internett. La meg ikke legge skjul på at at jeg på ingen måte er noen humle-ekspert, og at det som står over mest er tatt med for å vise kompleksiteten i det å forsøke å forstå hvorfor humla smaker slik den smaker.

La meg ta med noen referanser til hvor man kan starte å lære mer om humle og humlearomaer:

• Stefan Hanke: Linalool - A key Contributor to Hop Aroma. MBAA, november 2009.
• D. Kaltner og W. Mitter: Possible impact of hops on taste and drinkability of beer. EBC Symposium Edinburgh Drikability 2006.
• Realbeer: The Essential Oil of Hops: Hop Aroma and Flavor in Hops and Beer
• Alana Jones: Hops Topics, BJCP Study Group, Dukes of Ale.

Jeg har kikket litt på statistikken som Statens institutt for rusmiddelforskning - Sirus - utgir. Det meste av det er så tørt at det knirker i papiret, men tidvis ramler det ut en og annen interessant trend.

En slik trend er den økende privatiseringen av skjenkekontrollen - eller rettere sagt gjennomføringen av den. Her er tallene fra Sirus, hentet fra rapporten «Kommunens forvaltning av alkoholloven 2011». De viser hvor mange kommuner som har svart at de gjennomfører dette selv, og hvor mange som kjøper denne tjenesten fra et privat firma.

Dataene er litt varierende på grunn av varierende svarprosent og sikkert også på grunn av kommunesammenslåinger og slikt. Dog skulle trenden være tydelig når man ser tallene under ett.

Det gir egentlig mening å sette bort slike oppgaver utfra et økonomisk synspunkt. Kommuner med få skjenkesteder - og mange har kun en knapp en håndfull eller så - kan da slippe kursing og kompetansevedlikehold av skjenkekontrollører. Samtidig er det lettere for folk utabygds å gjennomføre anonym kontroll, siden det sikkert ryktes raskt på et lite sted hvem som er kontrollør. Det er også en oppgave der et felles nasjonalt regelverk gjør at det er lett for kontrollører å flytte mellom kommuner, slik at man dermed kan skalere gjennomføringen bedre.

Trenden er at de små kommunene setter dette bort, gjerne koordinert sammen med andre kommuner. Det er visst typisk vaktselskaper som gjennomfører kontrollene. Men det er også en trend at det store kommunene beholder skjenkekontrollen selv, hvilket gjelder blant annet Oslo, Bergen og Trondheim. Tallene viser at privatiseringen var stor rundt 2000, men at den har stabilisert seg litt mer de siste årene.

Hva er så ulempen. Formodentlig betales det for en gjennomført tjeneste, ikke for påpeking av feil. En slags bonusordning for hvor mange man hadde knepet er ikke bare prinsippielt tvilsomt, men ville også bare gitt mer arbeid til kommunen i form av å måtte reagere på bagatellmessige ting i gråsonen som kontrollørene rapporterte for å utløse bonus. Selv uten bonuser så er det tross alt noen som tjener på at det gjennomføres flere kontroller.

Er det helt uproblematisk at salgs- og skjenkekontrollen privatiseres? Det er noe litt udefinertbart ved det å privatisere gjennomføringen av en tilsynsordning som jeg ikke helt liker.

Trondheim har blitt et bryggeri rikere: To Tårn, startet av lokale krefter med pågangsmot: Børge Barlindhaug, John Sunde og Lars Tofte. Foreløpig brygger de med kommunal bevilling på Lian Restaurant, men et mikrobryggeri i egne lokaler ligger i kortene. Deres første øl - JuLian Preludium - har vært tilgjengelig en tre-ukers tid. Jeg dro opp til Lian Restaurant for å treffe og prate med folkene bak dette bryggeriet.

Det er ikke lett å spå når antallet bryggerier flater ut, men det synes ikke å bli de første par årene. For hvert år som går blir det flere bryggerier og enda litt trangere om plassen. Samtidig øker fremdeles den markedsandelen som småbryggeriene sitter på. Balansen mellom de to effektene er i praksis det som avgjør om nye bryggerier skal få pusterom til å blomstre, eller må kjempe beinhardt for i det hele tatt å overleve.

To Tårn har valgt en forsiktig innmarsj på dette markedet. De ønsker å gjøre hobbyen sin til noe mer, men foreløpig uten å brenne broer. Derfor blir bryggingen en «nummer-to-jobb», overlappende med hobbyen. Det er jordnært og fornuftig i en bransje der det ikke alltid har vært lett å ta ut full lønn de første driftsårene. Med det ølet de har laget og den innsatsviljen de har lagt for dagen, er jeg overbevist om at de kommer langt, og at vi kommer til å se mye til dem fremover.

De har valgt en iterativ prosess til å bygge opp bryggeriet. I første fase brygger de på en 50-liters Speidel på Lian Restaurant. Samtidig er det en omfattende oppussing på gang i de fremtidige lokalene på Marienborg, der de vil brygge på et langt større system. Disse lokalene ligger i det gamle vann- og sandtårnet på det som var NSBs gamle verkstedsområde i Midt-Norge. Det er innlysende at gamle damplokomotiver trengte vann, men hva trengte de sand til? Strø skinnegangen? Vel, det er en distraksjon.

Forøvrig, disse lokalene formelig skriker etter et gravitasjonsdrevet bryggeri, som man kan se på bildene som er referert over. Gamle bryggerier på 1800-tallet kom rundt praktiske begrensninger i pumpeteknologi ved å bygge bryggeriet i høyden. Så fraktet man malten helt oppunder taket, og deretter sørget tyngdekraften for å frakte malt, vørter og de andre mellomstadiene fra den ene beholderen til den neste, ned til lagertankene i kjelleren. Slike kompakte, høye bygninger var også som skapt for dampmaskiner og reimdrift. Men samlebånd, pumper og små elektromotorer har dyttet verden over et nytt paradigme, og idag får man vel ikke engang kjøpt et ferdig gravitasjonsdrevet bryggeri, om vi ser bort fra 5 gallons hjemmeinnretninger.

Mangt og mye er litt uavklart når det kommer til fasen etter Lian for dette bryggeriet. Samarbeidet med Lian vil selvfølgelig fortsette, men bryggingen flyttes. Tidsmessig avhenger det blant annet av ytre faktorer, som når bevilling og oppussing og slikt er på plass. Planene ligger nok der, men bryggerne vil helst ikke hause opp den delen av prosjektet som fremdeles ligger frem i tid og holder derfor kortene litt tett til brystet. I korte og grove trekk blir det et bryggeri med flasketapping og servering on-site for sluttet lag. Bryggverkets størrelse blir en avveining mellom noe som er stort nok til å monne, samtidig som de ikke vil ha noe som er så stort at man ikke tør å eksperimentere eller ta noen sjanser med oppskriftene.

Som nevnt så brygges det nå på Lian med kommunal lisens, og ølet brygges som akkompagnement til maten som serveres der. Det forklarer også hvorfor deres juleøl er noe så jule-uvanlig som en amerikansk IPA med polstyrke. BJCP-purister ville nok kalt den litt for mørk og litt for fyldig, men den er god og den står klart innenfor denne tradisjonen med sin blatant sitruspregede humle. Til feit julemat passer det tross alt bedre med et bittert øl enn norsk makrojuleøl, selv om tradisjonen dikterer det motsatte.

Kombinasjoner av mat og øl er noe som Lian og To tårn kommer til å fortsette med. Inge Johnsen på Lian har en levende interesse for å ta vare på lokale mattradisjoner, råvarer og prosesseringmåter - og dette er en integrert del av restaurantdriften. I den sammenhengen blir ølet en del av helheten. Det kan være en utfordring å finne riktig øl til en rett, men enda mer spennende blir det når man skal spesialbrygge øl til matretter. Det fordrer tett samarbeid mellom kokker og bryggere, og kanskje deres produkter gjensidig påvirker hverandres arbeid og oppskrifter. Det er et samarbeid som To Tårn karakteriserer som fantastisk morsomt. Utover våren er målet å sette sammen en femretters middag med kortreist mat der det tilhørende ølet er brygget på Lian. Og det er noe jeg ser frem til å smake.

Vi har sett mange restauranter kaste seg på øl-og-mat-bølgen. Det kan være helhjertet nok, men ikke alltid like hel-vellykket. Det er noe med at de ikke helt tilstrekkelig slipper vinkartet og kaster seg ut på dypt øl. Og det er noe med at ølet spiller lillebror i oppmerksomheten, en slags add-on. Let blant de bedre restaurantene, og du kan frotse i muligheter av mat-og-vin, mens mat-og-øl blir litt «vi-hadde-en-spesialaften-med-det-i-forrige-måned». Det er nesten som å komme inn på Polet: rad på rad med hylleseksjoner med vin ... og et hjørne med øl.

Nå skal ikke jeg her og nå provosere noen noen med å påstå at øl egner seg bedre enn vin til mat, men i konteksten av mat-filosofien til Lian Restaurant, er og blir vin fremmed og langtransportert, mens øl har en historisk og lokal tilknytning, kan lages på stedet og gir nok smaksmessige frihetsgrader til å passe til maten.

Stilmessig ønsker ikke To Tårn å la seg fange inn i bestemte tradisjoner eller rammer. I praksis tror jeg vi kommer til å se stor bredde på produktene deres, men jeg blir ikke overrasket om de får en langt sterkere profil av mat-øl enn vi har sett på noe norsk bryggeri til nå, spesielt i deres første fase. Mikrobryggere er stort sett gamle hjemmebryggere, så mikrobryggeriøl blir gjerne nokså robuste varianter av øl som står godt og selvstendig som drikke uten akkompagnement. Eventuelle egenskaper som matøl er ofte mest en bonuseffekt. Matøl skal derimot spille sammen med maten ved å kontrastere eller forsterke den, og det skal ikke nødvendigvis nippes til alene.

Lian er forøvrig et lite kraftsentrum innen tradisjonsmat, der Inge Johnsen har jobbet iherdig for å ta vare på tradisjonsmatlaging. Det handler ikke bare om lokale råvarer og kortreist mat, men også lokale oppskrifter og behandlingsmåter. De har en visjon om konseptet SjølHUShold Lian. Det handler mye om kortreist mat, men vel så mye om kortreist matbehandling. Man skal ikke bare for eksempel dyrke potetene lokalt, man skal også ta vare på de gamle, lokale potetvariantene, og samtidig benytte gamle oppskrifter og prosesseringsmåter for poteter - eller i det minste hente inspirasjon derifra. I det samme konseptet ligger å tilpasse seg årstidene og de råvarene de gir, fremfor å sikte mot en jevn helårsforsyning ved å ty til import, drivhus og fysing og slikt.

På Lian ønsker de å skape et senter der man tar vare på helheten i lokale mattradisjoner, blant annet baking og brygging. Kommer de i mål, vil vi kunne dra til Lian og oppleve et trøndersk tradisjonsbryggeri i funksjon. Det er ikke som et museum med døde gjenstander, men levende matproduksjon med gamle metoder. Egentlig er slikt noe som Trøndelag Folkemuseum på Sverresborg burde tatt tak i. Litt har de gjort rundt baking, men brygging har de såvidt jeg vet ikke sett på.

Det handler også om å ta vare på biologisk mangfold, og for bryggingens del gjelder dette i første rekke gjær, korn og humle. Jeg har tidligere akket meg lenge og vel over at ingen ser ut til å ta tak i gamle bryggeråvarer og bevare og videreutvikle de typene og variantene som gjennom århundrer har tilpasset seg det lokale klimaet. Det kan godt tenkes at nyere og mer moderne sorter gir større avlinger målt i kilo og kroner, men jeg er ikke sikker på at svaret er det samme om vi måler i smak og næringsinnhold. Dertil kommer konseptet terroir, som er særdeles relevant for i hvert fall humledyrking.

Det ser heldigvis ut til at disse tingene skal bli tatt hånd om for trøndelagsregionen, selv om det er på et generelt nivå, og ikke eksplisitt for ølbrygging.

En av folkene bak To Tårn - Børge Barlindhaug - har stjørdalske aner, og er vokst opp med hjemmebrygging av stjørdalsøl. Men det kommer ikke noe stjørdalsøl fra To tårn. «Det ville vært respektløst», mener Børge, for man kan ikke bare plukke med noen elementer og fremdeles kalle det stjørdalsøl. Men det kommer nok røykøl fra dem, på malt røkt over «ødder».

Den holdningen har jeg sansen for. Det er en trend blant de minst beskjedne av mikrobryggeriene at de høylytt plukker tradisjonselementer fra gammel gårdsbrygging, men er mindre flinke til fortelle hva de ikke har viderebragt. Paradoksalt nok er det derfor ikke nødvendigvis sammenheng mellom hvor tradisjonstro ølene er og hvor hardt dette piskes på etikettene. Noen bryggerier går ut med høy etikettføring av tradisjonsølene sine, mens innholdet godt kan være en blanding av litt amerikansk cowboybrygging, noen tradisjonselementer, litt tilpassing til norsk 4,7%-grense, litt turistkompatibel Norges-nostalgi, en god porsjon magefølelse og ren improvisering der man mangler data. Godt? Ja ofte. Autentisk? Tja.

Når så de virkelig tradisjonstro beskjedent toner det ned, sitter øldrikkerne igjen med et feil inntrykk av hva som er autentisk tradisjonsbrygging. Men det synes å komme en ny og yngre generasjon av bryggere som tar autentisitet langt mer alvorlig, og det er gledelig å se at To Tårn er blant dem.

To Tårn har forøvrig ingenting med Caféen ved Domen å gjøre, tross navnelikheten. De har heller ikke noe med Tolkien å gjøre, men de klarer vel neppe å holde seg fra å dra noen puns, for de faller pent inn i mikrobryggeritradisjonen med høy punning-faktor. Det er nok å nevne at deres første øl heter JuLian - Juleøl på Lian.

De har også et stilrent og gjennomført - men litt minimalistisk - design. Se logoen deres på de ennå tomme hjemmesidene. Også her skiller de seg litt ut fra resten av mikrobryggeri-Norge, for de virker langt mer striglet og strøket. Her er det ingen sliten T-skjorte med utvasket logo, her er det strøkne, hvite kvalitetsskjorter med passelig diskret brodert logo. Rett nok traff jeg dem like før de skulle holde et foredrag om mat-og-øl, men det topper alt hva jeg ellers har sett i ølbransjen, og kombinert med kompetanse stråler det seriøsitet. Kanskje er også dét noe de har fått inn fra kokkene, for strengt tatt er det litt oftere et visuelt anslag av «kebab-bule» enn «Michelin-guide» over mange norske bryggeriers indre gemakker. Og javisst, ølet blir ikke bedre av bryggeren er striglet og strøket - ikke direkte i hvert fall. Men likevel, kanskje man samtidig mentalt legger lista litt høyere?

Uansett, jeg ser frem til å følge med To Tårn, både på Lian og i fremtiden på Marienborg.

Sogn Avis hadde tirsdag en stor artikkel av Terje Eggum om Balder Brygg - med bilder og det hele. Du må registrere deg for å lese den elektronisk, men det er gratis. Det er på side 8 av avisen fra tirsdag 13. desember 2011.

Generelt noen oppdateringer og korrigeringer i forhold til det jeg skrev. Mark Brooks er ikke bryggmester, men er «knyttet til» bryggeriet og opphavsmann til bryggeutstyret. Mark har tidligere annonsert dette for salg for 450.000 (se her for en beskrivelse av bryggeriet) og han er nok konsulent og problemløser, i hvert fall i oppstarten. Bryggmesteren er Joar Njøs, mens eiere er Knut Njøs og Øystein Meland.

De har også angitt et bryggemål første året på 30.000 liter øl, som med et 1000-liters anlegg er 30 batcher. Når ting har kommet i gang, planlegger de å kunne brygge 150.000 liter pr år. Utvalget skisseres som 4-5 typer øl pluss 2-3 basert på tradisjonell oppskrift, samt noen spesialøl. Første øl er beskrevet som et fyldig vårøl.

Det er også noen formuleringer som tyder på at de planlegger å få en relativt bred distribusjon, så her er det bare for utvalgspubene å starte bikkjeslagsmålet om hvem som først klarer å servere tradisjonelt sogneøl.

Med bakgrunn i den strategien jeg refererte til tidligere, hvordan ser fremtiden ut for Ringnes i Norge? Vel, jeg vet jo egentlig ikke, men dette er hva jeg ser for meg, når jeg tolker strategiplanene deres på nett. Merk at jeg ikke nødvendigvis synes dette er gode eller fornuftige planer, men det er slik jeg tror planene må bli dersom Carlsbergstrategien skal være veiledende.

Imsdal og Farris bør selges ut. Dette sterke merkevarer i Norge, men det har ingenting med øl å gjøre. Dessuten er det to ekstra produksjonsfasiliteter som av naturlige grunner ikke kan flyttes. Selges til høystbydende raskest mulig, for å fokusere på kjerneområdet øl og for å kvitte seg med unødvendige eiendommer - som er to eksplisitte mål i strategiene.

I praksis går all brusproduksjon samme veien, om enn langt saktere, blant annet fordi det er vanskeligere på en praktisk måte å skille ut fra ølproduksjonen på en håndterlig måte. Det skaleres ned etterhvert som det naturlig kan fases eller selges ut, men man beholder det sålenge det gir tilstrekkelig inntekter og beslaglegger markedsandeler uten at det fordrer store investeringer. Dessuten er det et nyttig produktspekter som det kan reklameres for, og som derfor gir Ringnes som helhet en bedre merke-eksponering, noe som er nyttig i et reklamefritt marked.

Samtidig med at man beholder regionale og nasjonale øl-varemerker, så må man søke å supplere dem med internasjonale merker, fortrinnsvis Carlsberg og Tuborg, som er posisjonert som henholdsvis elegant internasjonal pilsner og mest-alkohol-for-penga-pilsner. Det er viktig å legge til rette for at de produktene kan spise markedsandeler fra andre, også fra Carlsbergs egne «norske» produkter.

Av samme grunn som over skal salgsapparatet være pågående med å installere internasjonal-pils-tårn ved siden av den regionale og nasjonale pilsnere. Høy aktivitet mot Horeca-markedet og mot butikker er essensielt. Selgerne skal ikke være noen som sitter og tar imot bestilling, de er noen som henger over skuldrene på de ansatte i barer og butikker og dytter dem vennlig men pågående i «riktig» retning. Fokus må legges på den typen «markedsføring» som ikke rammes av reklameforbudet, så som bedre plassering i butikkhyller enn konkurrenter, eller bedre plassering av tappetårn enn konkurrentene på puber, utdanning av bar-personell osv.

Hovedgrunnen til å ha lokale bryggerier i Norge er flaskepanten. Tomflasker må fraktes tilbake til bryggeriet, samt at gjenbruksflasker ofte er tykkere og tyngre enn engangsflasker. Dersom vi ser bort fra de økonomiske insentivene i panteordningen, så er det sannsynligvis billigere å produsere på engangsflasker eller boks, enn å rote med gjenbruksflasker. Gjennom det kan man også øke konsolideringen av bryggingen, siden man kun trenger å transportere ølet ut til kundene, og ikke returflasker tilbake, og man dermed reduserer total transportvei.

Panteordningen er heller ikke ønskelig utfra et profileringssynspunkt. Den får produktene til å se noenlunde like ut - hvilket også var litt av meningen - mens Carlsberg ønsker å differensiere seg fra de andre. Til det er flaskekapsel, etikett og sixpack-pappen en litt for liten eksponeringsflate.

Dessuten er flaskepantordningen i en usikker posisjon på grunn av EU-tilpassing og problemer med konkurransevridning. I påvente av at den avvikles beholder man hva man har, men legger til rette for maksimalt ett produksjonssted i Norge, og at alt produseres på boks. Den dagen panteordningen forsvinner, stiller man om produksjonen og kjører lageret av flasker til glassgjenvinning. Om man skal fortsette med noen produkter på flaske som et spesialprodukt må vurderes der og da. Derfor bør det ikke investereres i noe som har med panteflasker å gjøre. Fremtiden for volumøl er boks og sentralisering.

Det bør derfor vurderes om produksjonen av norsk pilsner kan gjøres billigere i Baltikum enn i Norge, tross lengre transportvei. Av dagens merker er det trolig mer opportunt å flytte produksjonen av Ringnes ut av Norge enn Dahls, siden Dahls har en tettere samlet kundegruppe med en sterk identifisering til et lokalt produsert merke. Arendals er i stor grad bare et avtaleverk med Arendals Bryggeri, og kan fortsette sålenge det gir overskudd og holder konkurrenter borte fra den regionen. Tou og Nordlandspils kan godt flyttes ut, siden lokalpatriot-effekten allerede er drept for disse merkene. Frydenlund er bare en etikettvariant over Ringnes, og kan håndteres som det.

Ringnes-produktene har lavere grad av lokalpatriotisme og allerede betydelige transportbehov som et merke med nasjonalt fokus. I en overgangsfase kan man produsere Ringnes parallelt på Gjelleråsen og i Baltikum, og videre tidsplan kan tas etter evaluering av erfaringer med det og etter at man ser hvordan avgiftsstrukturen i Norge blir.

Bokk og bayer har minimale markedsandeler, og forsøk på å vekke dem til live igjen har stort sett feilet. Det er bare noen få særinger igjen som drikker dem, og det er vanligvis mest interessert i breddeutvalg, og ville aldri tenke seg å drikke kassevis med bayer eller bokk. De bør derfor kuttes som produkter, siden de mest er å regne for kuriositeter. Juleølet beholdes som sesongøl, dels fordi det er en måte å få synlighet på i et reklamefritt marked. Det kan tvert om lages flere differensiert juleølprodukter for å beslaglegge mer hylleplass, samt at det gir flere deltagende «lodd» i ulike lotteriene som endel av juleøltestene ofte er.

I den grad man kutter et produksjonssted i Norge, kan det godt bli Gjelleråsen en gang i fremtiden etter at man har kvittet seg med brusproduksjon og en overfasing av Ringnes til Baltikum er så godt i gang at den kan sluttføres. En mulig prosess er å overføre bryggingen til Baltikum og spesialølproduksjonen til Dahls, for så å sitte igjen med et rent brusanlegg som så kan selges som det.

Dahls kan fortsette for tapping på flasker sålenge panteordningen består, og kan håndtere juleøl og spesialøl (bayer, bokk, gull og juleøl) i den grad man ønsker å videreføre slikt. En grunn for slik videreføring er at profilering må kanaliseres gjennom noe annet en åpen reklame, og der er det opportunt å kaste seg på trendene med spesialøl og øl-og-mat. I den sammenheng er det nyttig å ha en viss produksjon av spesialøl - men dette er også et regnestykke der man må ta med om det hele går med overskudd.

Det bør også vurderes om det er en mulighet å selge seg ned i Dahls etter modell fra Arendals bryggeri. Gjelleråsen har for stor produksjonskapasietet til at man ønsker å la noen andre ta over, og bør «ombygges» før den overdras til noen andre.

Vel, det var mitt forslag til en slags handlingsplaner for Ringnes, gitt den strategien som ligger på Carlsbergs websider. Merk at jeg har null «inside information» som skulle tilsi at jeg sikter noe bedre enn en hvilken som helst annen synser. Og som jeg skrev innledningsvis: jeg er ikke nødvendigvis enig i dette. men det er gøy å synse.

Og til slutt, blir det skikkelig Ringnes om den er brygget på den andre siden av Østersjøen? Tja, de syr bunader i Øst-Asia.

Da Anders Kissmeyer var på Norbryggs Juleølkonkurranse på Klostergården på Tautra, spurte jeg ham om hvilken øltype han trodde kom til å bli den neste store? Etter å ha tenkt seg om litt, kom han med et svar som sikkert vil forbause mange: Pilsner.

Jeg tror jeg forstår hva han mener og hvorfor, men jeg er sannelig ikke helt sikker på om jeg er fullstendig enig. Det tenkte jeg å drodle litt om idag.

La oss starte med noen fakta - eller i det minste innarbeidede sannheter om pils. Den utgjør langt det meste av det som selges av øl - noen sier over 95%. Det er også blant ølentusiaster en temmelig utskjelt og uglesett øltype. Du skal ikke rote lenge rundt på RateBeer og tilsvarende steder før det blir veldig tydelig at en pilsner har problemer med å nå toppkarakterene som IPAer og Stouter langt oftere plukker ned. Rett nok kan en god pils få toppkarakterer, men de vannes raskt ut av et hylekor av folk som tydeligvis ikke liker stilen.

Få håndverksbryggerier brygger pilsner, selv om den er svært ofte tilstede i en eller annen variant på brewpuber - og jeg mistenker at det er fordi tilstrekkelig mange gjester vil ha en pils, og at brewpubene mister kunder gruppevis dersom de ikke har en eller annen pils til de kundene som bare dilter etter sine bekjente og egentlig ikke er ute etter utfordre smaksløkene sine, men heller vil holde seg til noe som lyder trygt og kjent.

Det er egentlig ikke så enormt stor forskjell utvalgsmessig og i stilfokus mellom brewpuber og mikrobryggerier som ikke er brewpuber, at skulle være noen grunn til at de ene «alltid» har en pils, mens de andre «aldri» har det. Man skulle heller ha forventet det motsatt, for brewpuber fokuserer nok i litt større grad på øltyper som blir raskt ferdig, fordi de må ha større gjennomstrøming på ølet, for ølet tar opp fatplass til det er ferdig servert. De har dessuten større krav til kundevennlig og sentral plassering enn et bryggeri som tapper på flaske, og dermed blir det høyere kvaderatmeterpris og desto dyrere med ekstra lagringstanker. Å lage en pils, som egentlig burde vært kald-lagret i måneder er i beste fall i utkanten av brewpubenes operasjonsrammer. Da er det så mye enklere med britiske ales, som tradisjonelt har vært kjørt til puben allerede før de er helt utgjæret. Men la meg ikke gruble på hvor mange brewpub-pils som kanskje ikke er «ekte» pils.

Har ikke de flasketappende mikrobryggeriene pils? Om vi ser på Norge, så finner vi mikrobryggeripils på brewpubene. Dessuten laget Nøgne Ø en pils det andre året de drev Skipperkroa, tilsynelatende for å slippe sutringen fra alle som ville ha pils, og strengt tatt lukter dét litt av brewpub. Atna Øl brygger pils, liksom de gjorde i sitt forrige liv som Atna Bryggeri, og i livet før der igjen som Østerdalen bryggeri. Men strengt tatt er dette et bryggeri som stilmessig kanskje ligger i grenseland mellom et vanlig håndverksbryggeri og et lite industribryggeri. Det samme gjelder i enda større grad for Berentsen, Lervig og Union.

Gjennomgående finner vi langt færre pilsnerøl blant mikrobryggeriene som tapper på flaske. Hvordan kan da dette bli det neste store? Før vi forklarer det, må vi utforske et mentalitetsskille innen ølentusiastverdenen: Hva er et ekstremt godt øl?

Noen vil legge vekt på «ekstremt», og mener - kanskje uutalt - at det er godt fordi det er ekstremt. Det kan være ekstremt sterkt, ekstremt fyldig, ekstremt smaksrikt, eller med ekstremt sære ingredienser. Den amerikanske mikrobryggeriverdenen representerer i utstrakt grad denne holdningen, og få blir vel forbauset om det der dukker opp en Imperial Triple Handpump-Dryhopped India Forreign Brett-Stout. Nei, jeg vet ikke om noen som lager noe slikt, men det kommer nok snart. Om vi skal bruke en idrettsmetafor, så er det bryggeriet som klarer å sleggekaste eller kulestøte lengst som vinner.

Den andre mentaliteten kan sammenlignes med idrettsgrenene der man sikter på blink, så som bueskyting. Målet er å være presis - konsistent presis, gjerne mot en almenn akseptert ølstil. Dette er en mentalitet som i større grad henger mer igjen i den europeiske bryggetradisjonen.

Her kan det også skytes inn at Kissmeyer nevnte at det i USA ble snakket om en egen skandinavisk øl-aksent - at importøl fra Danmark, Sverige og Norge hadde noe vagt og ubestemmelig felles. De blendet godt inn blandt amerikanske mikrobryggeriøl, men likevel var det noe litt mer balansert over dem, noe litt mindre kantete og brutalt, noe litt annerledes. Kanskje det var fordi de skandinaviske mikrobryggeriene som kommer på det amerikanske markedet ofte representerer amerikansk mikrobryggeritankegang med et europeisk tilsnitt av balansert typeriktighet?

For å oppsummere overgeneraliseringen så langt: amerikanske håndverksbryggerier brygger ekstremøl. Engelske, tyske, belgiske og tsjekkiske håndverksbryggerier brygger mer stilriktige og balanserte øl. Og ja... det er en grov overgeneralisering, men la gå for argumentasjonens del.

Dersom amerikanske mikrobryggeri skulle tatt opp pilsnerbrygging, frykter jeg at det ville blitt som ekstremøl, for eksempel en 9% øl med høy FG og voldsomme mengder med Nelson Sauvin. Da er det kort og godt ikke en pilsner lengre. Hele poenget med pilsner er at det var en stilren, smaksmoderat og balanset reaksjon på datidens mer ekstreme øl. En ekstrempilsner er et oksymoron - en selvimotsigelse - på samme måte som aggressiv ikke-vold og «military intelligence». En ekstrempilsner må eventuelt være en ekstremt typeriktig pilsner. Å brygge pilsner er ikke det samme som å kaste noe lengst mulig, det er å skulle treffe en blink.

Og her er det jeg tviler på at pils blir stort blant amerikanskinspirerte mikrobryggerier. De er i stor grad startet de siste tiårene av menn født på 50-, 60- og 70-tallet, ofte som en reaksjon mot en marked som var overflommet av pilsner. De er temmelig samstemt i filosofi og verdenssyn og ølsmak. Jeg er ikke overbevist om at dagens generasjon av amerikanske mikrobryggeribryggere vil forsøke seg på pilsen, like lite som vinelskerne i noen utstrakt grad kommer til å ta innover seg stout og IPA, eller forrige generasjon av pilsnerdrikkere kommer til å ta innover seg mikrobryggeriøl.

Det har ikke noe med mangel på smaksløker, men det at man har kommet inn i et spor og neppe kommer til å gjøre de store sprellene bort fra det sporet. Når dagens ledestjerner på mikrobryggerihimmelen pensjonerer seg om 20-30 år, åpner det seg kanskje muligheter for en ny generasjon av bryggere som idag kanskje ikke er gamle nok til å drikke øl lovlig. Kanskje vil de se pils som en reell utfordring og ikke bare noe som man ikke(tm) gjør - eller gjør bare for å motbevise at man ikke «ikke-gjør» det.

Problemet er også delvis at pils er en forbausende vanskelig øltype å brygge. Den har relativt lite av alle smaker som man kan gjemme usmaker bak. I en IPA dekker humla over det meste av mindre feil, i en imperial porter er det få skjønnhetsfeil som skinner gjennom mørke maltslag og høy alkohol, men i pilsen er det ingen steder å gjemme seg.

Dertil kommer at pilsen ikke bare er et velbalansert designøl, det er også en synergi mellom øltypen per se og en ekstremt effektivisert industribrygging. Industribryggeriene sikter på - og treffer - en bryggeeffektivitet som ligger langt over hva hjemmebryggere får til. Dermed gjør de også endel ting som er vanskelige å replisere for hjemmebryggere. Håndverksbryggerier er ofte oppskalerte hjemmebryggerier med endel kulere utstyr. Mye av det som industribryggeriene gjør for å ha høy effektivitet har også sideeffekter som påvirker smaken og har blitt en del av pilsneren.

Jeg tviler på at de aller fleste mikrobryggeriene ville klare å lage en typerett industripilsner. Jeg er overbevist om at de ville kunne lage en form for pilsner, men ville de vært i stand til å brygge en pilsner som en normal øldrikker ville ha problemer med å skille fra en av de store merkene på markedet i dag i en triangeltest? Poenget er ikke om den er god eller ikke, bare om den er brygget så tett opp til målet at man ikke klarer å skille den fra målskiva.

Men det er også tegn som peker i den andre retningen. I jul/aug-nummerer av Zymurgy kåres årets 50 beste amerikanske øl. Lista er som en orgie i humle og mørk malt, men den inneholder tre lette lagerøl. To av dem er fra Boston Beer Company som har merket Sam Adams, den tredje - som ligger på delt 48. plass er Victory Prima Pils. Nå er Boston litt spesiell, siden de ble startet av en sjette generasjons brygger av tysk avstamning, og startkapitalen var blant annet noen gamle familieoppskrifter fra 1800-tallet. Bryggeriet deres startet svært tidlig, og i grenselandet mellom industribryggerienes kvalitetstradisjon, gamle håndverkstradisjoner og den gryende mikrobryggerirevolusjonen, og ølene deres har fått legendarisk status i USA.

Blar jeg videre i Zymurgy finner jeg to annonser som fokuserer på pilsner og en artikkel om pilsens historie og bryggeteknikk. Siste nummer har artikler om kald-gjæring, lagering og typeriktig humle for pilsnere. Kanskje Kissmeyer kjenner amerikansk mikrobryggeribransje godt på pulsen?

Kanskje etablerte mikrobryggeribryggere har innsett at de kan ta ekstremitetene sine ut så langt de vil i hvilken retning de vil, mens de i sine stille sinn irriterer seg over at de ikke klarer å lage de utskjelte pilsnerne. Kanskje sikler gadgetfrikene over alt som må på plass for å kunne brygge en riktig ekte pilsner? Kanskje er pilsneren en av de siste hvite flekkene på håndverksbryggekartet og som få av dem har mestret. Kanskje er det handverksbryggernes variant av en midtlivskrise?

Kissmeyer har spådd. Vi får se i årene fremover. Kanskje Kissmeyer selv kommer med en og annen pilsner? Ja hvorfor ikke, han har jo en bakgrunn for å kunne gjøre det som går utenpå de fleste andre håndverksbryggere.

Her er gratis forretningsidé til noen som liker å kjøre bil, har teft for godt øl, har en gründer i magen, liker utvalgspuber og spennende mikrobryggerier og ikke minst har et godt kontaktnett: en «øl-ekspress» som kjører i ring rundt Sør-Norge. Idéen er delvis inspirert av Petit-bilen til Petit-agentur.

Problemet som trengs å løses er følgende: Utvalgpuber ønsker seg øl fra gode, men små norske bryggerier, men ølene kommer i små opplag og bryggeriene er usedvanlig godt distribuert utover landet. Dermed blir transportkostnadene relativt høye - sending av to-tre kasser øl fra ett sted i geografien til et annet koster. Det spiser marginer for såvel bryggeren som for pubene. Man kunne bestilt større kvanta om gangen, men utvalgspubene vil heller ha flere øltyper enn store kvanta av hvert øl.

Så kunne man bruke den velprøvde modellen med en distributør. Det er ingenting feil med den, men det betyr at ølet må sendes i minst to etapper, samt at det er gjerne er noen fordyrende mellomledd inne i regnestykket.

Grunntanken i forretningsidéen er at selv om bryggeriene er godt spredd rundt om i Norge, så ligger de fleste av dem innen rimelig avstand fra den naturlige ruten om man ønsker å kjøre rundt Sør-Norge i «sirkel». Dermed kan man treffe de fleste både bryggerier og puber på én og samme tur og transportere øl for dem alle i parallell. Det gir en storskala-effekt som presser kostnadene nedover, for de fleste utvalgspubene vil gjerne ha øl fra flere bryggerier, og de fleste bryggeriene ønsker å levere til flere utvalgspuber. Ølflasker tas ikke med med mindre det er bekreftet levering på en pub senere på turen. Modellen skiller seg markant ut fra hvordan de makrobryggeriene distribuerer varer, for de pumper ut relativt store kvanta av noen få produkter fra ett sentrallager og ut til puber i en viss region.

En slik rundtur kunne for eksempel gått opp følgende løype: Fra Trondheim på E-39 via Bergen og Stavanger til Kristiandsand, hvor man følger E-18 til Oslo og derfra tar E-6 tilbake til Trondheim. Alternative ruter kan være R3 gjennom Østerdalen, og det finnes en rekke ruter lands Vestlandet, og man kan legge inne en sløyfe langs E-6 og R720/715/710 rundt Trondheimsfjorden. Dessuten er det mulig å møte noen fra litt mer avsidesliggende puber og bryggeri på halvveien.

Om man får inn tilsvarende to paller med øl i en varebil, og hver palle tar 64 kasser av 12 flasker (ca en kubikkmeter), blir det 1536 flasker i en varebil. Siden hver flaske blir med i snitt en halv runde og man hele tiden laster nye varer etterhvert som gamle leveres, så kan man få levert opp mot 3000 flasker på én rundtur. Om man kjører ofte nok og legger annenhver tur med og mot solas retning, så kan man med litt planlegging få til at hver flaske i snitt transporteres bare en kvart runde, slik at man kan få med opp mot 6000 flasker på en runde. Dette regnestykket forutsetter at man kan begynne på neste rundtur relativt raskt etter at forrige er avsluttet. Dessuten har jeg ikke tatt med at man aldri kjører helt fullastet fra en pub, men det kan finregnes på av andre. Det er også et spørsmål hvor lang tid utvalgspubene bruker på å selge unna 6000 flasker med spesialøl.

Det er behov for et godt logistikkstyringssystem og ikke minst litt spesialinnredning for transportsikring av lasten og gjøre det enkelt å plukke ut enkeltflasker, men det er rent praktiske ting. Dessuten må noen finne ut om det er en slik «øl-ekspress» som står for betaling ved kjøp og salg, eller om det er noe bryggeri og pub gjør opp seg imellom, mens «øl-ekspressen» bare er budbilen som frakter.

En slik rundtur er ca 2000km. Om vi antar et bensinforbruk på en liter pr mil, blir det 200 liter à 13,50 som er 2700,-, og la oss doble dette for andre kostnader for bildrift. Om vi antar at man bruker fem dager på turen, og 15.000,- i lønnskostnader, samt 4000 i overnattinger, så er vi på ca. 24.000,- pr tur, som blir 4,- pr flaske - 5,- i utsalgspris om man legger på MVA. Man kan se på dette som snittpriser, og lage en formel som tar hensyn til veilengde og andre relevante faktorer.

Det er relativt lite når man sammenlikner med utsalgsprisen på en pub, og det gir fremdeles rom for overskudd og andre kostnader. Det er sikkert mye i forhold til volumølene på en pub, men jeg tror det er minimalt i forhold til prisen pr flaske om man skal ha spesialsendt to-tre kasser fra et bryggeri til en pub.

Tenker vi fat i tillegg til flasker, kan man trolig pakke bilen tettere målt i antall liter, men til gjengjeld må man da trolig også frakte tomgods tilbake, så det går kanskje opp-i-opp.

Jobben egner seg kanskje ikke for en person med familie (ellers skulle jeg ha vurdert å hoppe på det selv). Men den er genial for en person som ønsker å treffe bryggere og betjeningen på de beste pubene. Med litt planlegging kan overnattingene legges slik at man kan henge rundt på mange av de beste pubene i Norge. Det er en krem-jobb for en ølnerd som ønsker å leve tett på den norske øl-scenen.

Strengt tatt er dette noe som norske utvalgspuber og mikrobryggerier burde gått sammen om: starte et lite felles firma for spesialtransport av øl mellom bryggerier og puber. Og kanskje Bryggeriforeningen burde ha sparket det hele igang?

Er det noen som har lyst til å hoppe i det?

For en stund siden skrev jeg om direktøren i Ringnes som gikk på dagen ifm noe som tekkelig vagt ble beskrevet som strategiske uenigheter med moderkonsernet Carlsberg, og der DN hadde gravd frem at det handlet om sentralisering.

Men hva er egentlig denne kontroversielle strategien til Carlsberg? Vel, deres strategiske vurderinger er ikke tilgjengelig for meg - med unntak av hva de selv skriver på sine Websider. Derfor, la oss grave litt i den overordnede delen av strategien som de selv har lagt ut, ta den på alvor og forsøke å tolke hva som faktisk står mellom linjene. Hvordan man enn snur og vender på det, så er dette kanskje den mest presise værvarslingen for det største bryggeriet i Norge.

Om du vil se strategien selv, så gå til Carlsberg.com, gå igjennom gammel-nok-filteret på ærlig vis (velg «others» som land, siden Norge ikke er listet). Når du er kommet igjennom, velg «corporate info» for å komme inn i den kjedelige delen av deres webpresence, velg deretter «Company», og velg så «Strategy . Her er min tolkning av det som står der - beklager lengden:

• The Carlsberg Group's ambition is to be the fastest growing global beer company målt i organisk vekst over tre år. Det er et temmelig ambisiøst mål, men det er neppe satt der bare for å virke imponerende. Man må ha såpass tillit til et konsern som Carlsberg at det betyr at de ser for seg at det er en reell sjanse for at de faktisk kan nå målet, og det setter rammene for resten av strategien.

• Under «Efficiency» skriver de: More activities in fewer locations to leverage scale, hvilket er vanskelig å tolke på noen annen måte enn at man skal legge ned bryggerier - uansett om de går bra eller ei - dersom det gjør at man gjennom storskala drift kan betjene markedet billigere og nå vekstmålene gjennom å flytte produksjonen til et mer sentralt og større bryggeri. Med andre ord er færre og større bryggerier et uttalt middel for å bli mer effektive. Carlsberg hadde neppe bygget Dahls eller Gjelleråsen idag, men når de først står der får de leve enn så lenge, inntil man kommer på noe enda mer effektivt.

• Under «Efficiency» skriver de også Continuously optimise cost structure and asset base, hvilket høres ut som et dårlig skjult løfte (eller trussel, om du vil) om at ingen eller intet er hellig i kampen for å eliminere kostnader samtidig som man forsøker å beholde og øke inntektene - hele tiden og når som helst. Det med å optimalisere «asset base» kan godt referere til å selge unna eiendommer, for Carlsberg driver med øl, ikke med eierskap og drift av eiendommer utover det som er nødvendig for å brygge og selge øl. Det er vanskelig å skrive bryggerikonsolidering (les: nedleggelse à la Tou) med klarere ord.

• GloCal approach in a matrix organisation er også en grunntanke som trenger litt tolkning. Begrepet GloCal er kort-kort form for «Think globally, act locally» og har litt ulike betydninger innen ulike kontekster. Innen økonomi og koblet med begrepet matriseorganisasjon betyr det vel at et bryggeri innenfor Carlsberg-familien - som E. C. Dahls - ikke aksepteres å leve sitt eget private liv isolert fra andre. Personell og produksjonskapasitet er ressurser som går inn i et digert system. Selv om hvert lokale bryggeri skal operasjonelt tenke lokalt, så skal produksjonen optimaliseres fordelt mellom dem. Se også «Network optimalization» under.

• Under produkter skrives det Drive growth by innovating in beer and other cereal-based beverages. Og her nevnes ikke mineralvann og brus med et kløyvet ord. Det nærmeste man kommer er kornbaserte drikkevarer, som formodentlig kan bety vørterøl, sake og kanskje ingefærøl (dog ikke den trønderske varianten). Øl er kjernefokus, og alt det andre er egentlig distraksjoner. Distraksjoner er særdeles uønsket, fordi Carlsberg er ikke et altmuligfirma som skal tjene litt på alt mulig. Orkla var dét, men Carlsberg skal tjene masse på å være verdensmester i ett snevert felt: ølbrygging. I et konsern som aggressivt ønsker å optimalisere og oppskalere for å nå en høyere effektivitet, er det en meget usikker fremtid til de som har lenket seg til produkter som faller utenfor strategien.

• Men så står det også: Selectively pursue local market opportunities where there is a strong fit with our core competencies og det betyr oversatt til norsk at Dahls, Tou, Arendals og Ringnes skal få bestå som merkevarer, der hvor de klarer å holde sine markedsandeler. Men man legger nok ned Dahls som merke dersom trønderne drikker noe annet. Kanskje legger man det ned selv om det selger godt, dersom man mener at folk i stedet vil drikke Carlsberg eller Tuborg eller noe annet Carlsberg-merke. Noe lignede står litt senere: Iconise Carlsberg and grow through a winning portfolio of international premium and strong local brands, som betyr at produktet Carlsberg er kjerneproduktet, og det skal ikke bare være et øl, det skal være en merkevare. Alle de andre er bare «de gode hjelperne» og er med på ferden bare sålenge de er har existensberettigelse gjennom salg. Det er også verd å huske på at Ringnes kan levere regnskapstall med bra overskudd, men de kan vanskelig levere sterkt økt salg.

• De har også en formulering som sier: Outperform in all commercial areas with an emphasis on route-to-market and superior outlet execution. Den er todelt: de skal ha sterk logistikk mellom bryggeri og forbruker, og de skal være bedre enn alle andre på hvordan varene fremstår for forbrukerne. Det siste må jo være en diger utfordring i Norge, men betyr nok at de skal ha et stort og aktivt salgsapparat som hele tiden skal være i tett dialog med puber og butikker, kombinert med en ypperlig innpakking, perfekt plassering, godt vedlikehold av tappeanlegg osv. ... ja og gjerne med utkonkurrering av alternative bryggerier på den enkelte pub eller i den enkelte butikkhylle.

• Carlsberg har tre overregioner, hvor én er Nord- og Vest-Europa, der Norge hører hjemme. I denne regionen er det fokus på value fremfor volume for å kunne skaffe penger til å komme seg inn på øvrige markedene. Med andre ord er denne regionen det modne markedet som er pengemaskinen som skal skaffe ressursene til å bli vokse på nye markeder.

• Innen «vår» region skal effektiviteten økes gjennom blant annet Network optimalization som er kodeord for at man ikke skal se noen kobling mellom bestemte bryggerier og bestemte kundegrupper eller ølmerker. Ideelt sett skal alle bryggerier kunne produsere alle øl, og så er det en pragmatisk avgjørelse basert på kapasitet og logistikk hvor flaska di ble produsert. Det er også et slags forstadium til å sentralisere bryggingen på ett produksjonssted - om logistikken bare er bra nok. Ringnes har allerede gjort dette i Norge, der de ikke kobler et bryggerilokale med et navn til et ølmerke av samme navn. For Dahls-merket er det litt spesielt, siden Dahls-bryggeriet sitter midt blant Dahls-forbrukerne. Om de plutselig dukket opp enormt mange Dahlsdrikkere ett eller annet sted langt borte, så hadde man ikke forsynt dem med trondheimsbrygget Dahls, bare fordi det er «rett». Og jeg er overbevist om at strategene i Carlsberg mumler internt om at det ikke er helt slik det det ment å skulle være at Dahls-ølet er så tett koblet til Dahls-bryggeriet. De hadde gjerne sett Dahls eller Ringnes som et internasjonalt merke. At de ikke har potensiale for å bli det er én spiker i likkista for disse merkene.

• Innen vår region skal man også satse langsiktig på forbrukerlojalitet, men det er ikke nødvendigvis gjennom lokale merker. Det vil si at man ønsker at forbrukeren velger en Carlsberg (eller alternativt ett av de andre Carlsberg-produktene) ikke utfra en vurdering av pris, styrke, volum og slikt. Man ønsker at beslutningen skal komme fra hjertet og ryggmargen og gi kjøperen en varm og fuzzy følelse av å ha valgt Rett Produkt(tm). Norske pilsnerdrikkere passer som hånd i hanske inn i den tankegangen, og i Norge har Ringnes/Carlsberg strukket seg langt for å koble de to: Merkelojale pilsnerdrikkere og det historisk lokale pilsnermerket.

  Men nettverksoptimalisering går videre. Etiketter fikses kanskje ett sted, gjærbank et annet sted, avanserte laboratorier et tredje, utdanning et fjerde. Oppgavene kan fremdeles være distribuert, men det er ikke slik at hvert bryggeri er et eget, selvstendig bryggeri for seg selv. Hvert bryggeri er bare en produsjonsfasilitet som har noen funksjoner, deler de øvrige funksjonene med andre lokasjoner, og kanskje til og med yter enkelte tjenester til resten av konsernet.

• De fokusererer også på Business standardisation som en strategisk virkemiddel for å øke effektivitet. Jeg er litt usikker på om dette omfatter tekniske ting som flasker og gjær og slikt, eller om det kun er Business-siden - som går på forhandlersystemer, varekataloger, kundedatabaser, kontrakter med utesteder, distribusjonsapparat og slikt. Det er uansett et virkemiddel for å sikre at man er ett digert konsern, ikke bare et konglomerat av separate enkeltbryggerier.

• Under «value creation» har de formuleringen Strengthen local power brands and develop international brands som gir ly for norske ølmerker - som tross alt er lokale og kraftfulle bare i den grad de har store andeler i det norske markedet. Men samtidig er det fokus på å utvikle internasjonale merker, og der har vel Ringnes ingen norske merker å vise til.

• Det er også en annen formulering som er vanskelig å tolke, de ønsker verdiskaping gjennom det de kaller Premiumise the portfolio. Det har ikke så mye å gjøre med Premium-versjoner av ølene, selv om det faktisk kan være et middel. Med «premiumisering» menes å løfte produktene opp i retning av luksusmarkedet, der forbrukerne er villige til å betale litt mer. Det kan være fiffige ordninger for åpning, det kan være lekker innpakking, elegante flasker (Herregud som designerne hos Carlsberg må stønne over norske panteflasker). I det hele tatt er det alt som gir en 'de luxe'-følelse av å ha kjøpt et kvalitetsprodukt og ikke bare en flaske øl. Det behøver ikke å koste så mye mer å produsere, men det viktigste er at a) forbrukeren er villig til å betale enda mer enn det faktisk koster og b) det har en skaleringseffekt slik at det koster mye å gjøre slikt for små aktører (les: konkurrentene), og derfor gir det en konkurransefordel for de store (les: Carlsberg). For eksempel kan de store premiumisere produktene sine til å virke håndverkslaget og småskalaprodusert, mens alt er like storskala bak designet.

Strategien har en iboende motsigelse ved at den på den ene siden sier at lokale merker som det går bra for og som tjener inn penger skal få lov til å fortsette. Samtidig sies det på den andre siden at sentralisering og strømlinjeforming skal gjennomføres. De synes å gå hver sin vei, men slik er det ofte i strategidokumenter der man må holde mer enn én tanke i hodet på en gang. Den ene tanken om å beholde det distribuerte som fungerer er den konservative, realistiske og jordnære trenden. Mens tanken om å uniformere for å kunne sentralisere og skalere opp er den progressive og visjonære trenden.

Hva betyr dette for E. C. Dahls og Gjelleråsen? Tja, i en senere posting skal jeg forsøke å si hva jeg ville ha gjort dersom jeg samvittighetsfullt skulle iverksette denne strategien.

Til slutt vil jeg understreke at jeg har overhodet intet innsyn i Ringnes eller Carlsbergs interne strategier eller prosesser. Det som er skrevet her er utelukkende min tolkning av det som de har lagt ut offentlig av sine strategier.

Så du har hørt et rykte om om noen som skal starte mikrobryggeri? Hvor seriøst er det? Her er kontrollspørsmålene du kan stille for å vurdere hvor sannsynlig det er at dette blir et bryggeri:

1. De praktiske tingene som må på plass før man i det hele tatt har et bryggeri:

   1. Lokaler. Har man skaffet seg bryggelokaler eller i det minste har en plan for det? Brygging er plassintensivt, og det trengs en god del infrastruktur i form av våtrom, vann, sikring av avgiftsfritt lager, solide gulv som kan bære tanker, og ikke minst skal det oppfylles helsekrav til matproduksjon.

   2. Bryggeutstyr. Det avgjør batchstørrelse, men også slike ting som om man kan bruke pellets eller blomst, om man kan brygge lager-øl med dekoksjon osv. Videre er utvalget av tanker noe som setter rammer for antall batcher man kan modne i parallell, og man trenger tappeutstyr dersom man skal tappe på flasker.

   3. Bryggmester. Bryggeutstyr og bryggmestere er som musikkinstrumenter og musikere. Et godt bryggverk kan løfte en god brygger til nye høyder, men med en inkompetent brygger hjelper det lite hvor godt og dyrt utstyr du måtte ha. Før man har fått bryggmester på plass er et bryggeri som en konsert det ikke er avklart hvem som skal spille på.

2. Strategiske valg som bør være på plass før man kan si at bryggeriet har kommet igang med å starte opp og er blitt et seriøst initiativ.

   1. Bryggestiler. Er det f.eks. pilsner eller amerikansk IPA? Dette har stor innvirkning på hvordan man trekker kunder og hvem man konkurrerer med. Om det ikke er avklart, ligger det ofte i kortene at man brygger i en generisk amerikansk mikrobryggeritradisjon. Men samtidig gir det også inntrykk av at man mangler visjoner dersom man ikke har et rimelig detaljert bilde av de produktene man skal lage.

   2. Flaske eller fat? Ved første øyekast kan det se ut som en triviell sak. Tapper man på fat, er man begrenset til egne lokaler og Horeca-markedet, og kundene må i større grad oppsøke ølet og man får følgelig langt lavere distribusjon. Satser man på flaske har man mulighetene for å selge det over disk, med lengre holdbarhet og langt bredere distribusjon. Om man velger å tappe på flaske for servering i egen pub, betyr det i praksis at man kan ha et langt bredere utvalg enn om man tappet på fat for servering.

   3. Innenfor 4,7%? Spørsmålet er egentlig: pol eller dagligvarebutikker? Det er to forskjellige verdener og to forskjellige systemer å jobbe seg inn på, hver med sitt eget sett av fordeler og ulemper. Dermed kan det være ønskelig å brygge et øl ned eller opp for å sikte på den ene eller den andre distribusjonsmekanismen.

   4. Distribusjonskanaler. Et beslektet spørsmål er distribusjonskanaler, for ølet selger neppe seg selv, og bryggeriet har vanligvis mer enn nok med bryggingen om ikke man skal reise rundt og forhandle med butikker og puber. Dersom man ikke har en plan for hvordan ølet skal avsettes, bør man kanskje tenke seg om før man brygger det.

3. Byråkrati. Så er det endel punkter som faller under samlebetegnelsen papirarbeid som også trenger å være på plass.

   1. Bevilling. Det sies ofte i ettertid at det tok lengre tid enn man så for seg å skaffe det. Det er essensielt to typer bevilling: Statlig for å produsere for salg over disk andre steder. Det er lite sannsynlig at man nektes en slik, selv om det kan være en lang prosess. Kommunal bevilling er en tilleggsbevilling for brygging som ligger på toppen av en vanlig serveringsbevilling. Dermed er man avhengig av kommunens strategi for hvor man vil ha serveringssteder, hvor mange man vil ha og så videre. Det virker også som det varierer fra kommune til kommune hvor interessert man er i å legge til rette for slike bevillinger.

   2. Finansiering. Det koster å bygge opp et mikrobryggeri. Ikke minst koster bryggeutstyr og ingredienser - og dessuten skal man helst betale lønn til de som er med. Det er neppe gitt at man går med overskudd allerede fra første brygg. De som ikke har tenkt over budsjettering, burn-rate, salgsvolum og når bryggeriet kommer til å gå i null er ikke seriøse.

   3. Internettdomene. Nei, det er ikke lov å reklamere for alkohol, men man bør likevel sikre seg domenenavn, dels for å sørge for at ikke andre tar det, og dels fordi reklameforbudet i sin nåværende form kommer til å falle. Kanskje det ikke blir fritt frem for alle typer reklame, men at det for eksempel blir lov med produktinformasjon på websider som man må oppsøke. Dessuten er en website nyttig selv om man ikke har produktinformasjon der.

Det er også andre momenter man burde tenke på, så som tidsplaner for når man starter testbrygging, når første brygg er ute osv. Det gir seg selv at man bør har en viss formening om det for å bli oppfattet som seriøs.

Og om det er noen der ute som går med planer om å starte et mikrobryggeri, så ikke ta denne lista som en oppskrift på forarbeidet. Det er den ikke. Den er kun en liste med kontrollspørsmål for å avdekke om et gitt bryggeriinitiativ er seriøst. Det er litt som at en EU-test på bilen avdekker i hvilken stand den er, men ingen bilprodusent ville finne på å bruke EU-testen som designgrunnlag for en ny bilmodell.

Ymse ølnyheter med hovedfokus på Trøndelag og en tilt mot Trondheim.

1. Øl senker hastigheten i demens? Visstnok. Det høres ut som et noe tabloid oppslag. Visstnok skal 2 glass daglig nedsette hastigheten på utviklingen av demens, slik at de som ikke drakk utviklet demens 85% raskere. Vi arkiverer dette under sære forskningsresultater som kanskje kvalifiserer til en Ig Nobel.

2. Juleølkonkurransen på Tautra gikk i regi av Norbrygg i år som i fjor, og Klostergården gav arrangementet både en vakker og funksjonell ramme, i tillegg til å ha et utmerket utvalg fra egen produksjon. Et vellykket arrangement som forhåpentligvis blir årlig. Vinnerne i år ble: Bjarte Halvorsen i TJ og Jan Halvor Fjeld i SJ.

3. Ringnes-sjefen gikk på dagen. Visstnok var det uenighet om strategiske spørsmål rundt sentralisering som var tua som veltet lasset. Vi venter i åndeløs spenning på hva etterfølgeren - som skal følge opp det den gamle Ringnes-sjefen ikke ville - kommer til å iverksette.

4. Sparkling TMB. Vi har tidligere meldt at TMB har fjernet sparklerene på Porter og Bitter. Nå viser det seg at de likevel har - på alle ølene. Tappekranene kan kjøres i to modus, hvorav 'bakover' betyr at de tapper med tilførsel av luft. Det tar lengre tid, og du må muligens eksplisitt be om det, og det er ikke sikkert at du får det når det er stinn brakke osv osv. Men det går an.

5. To the Bitter End? TMB kutter ned på Bitter, og den tas ut av det faste sortimentet. Til gjengjeld får de da to tanker som kan brukes til gjesteøl, sesongøl, spesialøl osv. Takk! Det har vi ønsket oss lenge, og det vil gi større bredde der. Krangelen om det var Bitter som var rett øl å ta hopper vi bukk over - det blir en slags variant over stolleken.

6. TMB Pilot-system.Enda en nyhet om TMB. De har gått til innkjøp av et 50-liters pilotsystem, der bryggeren kan eksperimentere uten å være redd for å kaste bort store mengder malt å humle i mislykkede eksperimenter. Vellykkede eksperimenter blir solgt, da de også skal begynne å tappe på små fat - hvilket betyr enda flere sær-, spesial-, sesong- og gjestebrygg. Det betyr også mer spenst og større utvalg. Flasketapping er igjen blitt nevnt ...

7. To tårn er navnet på Trondheims kommende bryggeri nr tre. De har foreløpig sluppet juleølet JuLian Preludium (Jul+Lian ... get it?) som er brygget på Lian i et lite kvanta. Samarbeidet med Lian kommer nok til å fortsette også etter at de flytter inn i nye lokaler på Marienborg en gang neste vinter.

8. Nr 5 av Magasinet Plot er i salg, og hovedtema er en lang artikkel om Kjetil Jikiun og Nøgne Ø og hvor strevsomt det har vært å bygge opp et bryggeri - samt hvor hard forretningspraksis det store bryggeriene har for å tyne puber og småbryggerier (og hverandre). Det er verd å lese, løp til nærmeste Narvesen eller bibliotek.

9. Balder Brygg. Dette er navnet på et nytt bryggeri i Leikanger i Sogn. De skal brygge på et 1000L-system for tapping på fat og salg på restauranter i Bergen. Stilmessig blir det trolig vanlige mikrobryggeristiler og ulike gårdsøl. ETA er våren 2012.

10. Ni Musér har begynt å brygge, og selger nå sin egen IPA. Det er neppe slik at de planlegger å gå helt brewpub, så de blir vel det vi tidligere har kalt en supplementspub - en sted med normalt utvalg supplert med noen få egen-bryggede øltyper.

11. TV-reklame for alkohol. Det blir lovlig med alkoholreklame på norsk TV, sålenge egentlig er en ikke-norsk stasjon - dvs sender fra f.eks London. For stasjoner som sender fra Norge er det fremdeles forbudt. Mens reklameforbudet mot produktinformasjon på web ruller videre mot snarlig og formodentlig spektakulær sprekking, kan vi fordrive tiden med å se på spritreklame på TV3 - om vi gidder.

12. Juleøltestene. Mye det samme - og de samme - som i fjor og i forfjor ... litt gjesp. Nytt i et femårsperspektiv er at det har blitt så mange norske bryggerier og juleøl at juleøltestene blir uhåndterlige maratonkonkurranser. Jeg vil tro at sjangeren 'test-av-alle-norske-juleøl' snart er historie. I det minste fylles det ikke lengre på med belgisk og andre jule- og sesongøl i testene, noe som var vanlig for fire-fem år siden, og jeg tror det er et slags fremskritt.

13. Skjenketider. Det brygger opp til ny strid om de nasjonale skjenketidene, der spørsmålet er hvor sent skal det være lov å servere en øl på en pub. Det er litt vanskelig å piske opp det store engasjementet.

14. Bryggeriutsalg. Nye regler gjør det mulig for bryggerier å selge ølet sitt direkte fra bryggeriet, og det skal gjøre det enklere for småskalaprodusenter å få tilgang til markedet. Men dette gjelder kun opp til og med 4,7%, for noe annet ville jo undergrave den hellige kua som heter Vinmonopolet og skaffe oss en dom i EØS-domstolen.

Denne dagen er i den gamle kalenderen viet Sta. Anna, som er Jomfru Marias mor, og den kalles blant annet Annadag, men også Anna Røytrauv og Anne Pissihose. På denne dagen var det flere ting som burde gjøres i juleforberedelsene, blant annet skulle man brygge juleølet denne dagen.

Normalt skulle ølet da være ferdig til 21. desember, som var Tomasmesse, men mer om det senere.

Fremdeles er det omkring disse tider man setter juleølet i Stjørdal. I gamle dager da man ikke helt forstod hva som skjedde med infeksjoner og surning av øl, var denne dagen plassert slik i forhold til romjula at man hadde ferdig men fremdeles ferskt øl i juledagene. I våre dager er det vel helst slik at julebryggingen legges til en nærliggende helg, eller vi drar fordel av moderende materialer og desinfeksjonsmidler og brygger i god tid før jula.

Så løp og brygg om du ikke allerede har gjort det.

For noen uker siden slaktet jeg en artikkel i Finansavisen der tema var at mange nye bryggerier var på trappene. De hadde identifisert 20 nye bryggeri-initiativer de siste to årene, men i praksis var det bare 6 plus/minus 2 av dem som var reelle når man begynte å grave litt i grunnlagsdataene.

Et av bryggeriene som jeg dengang kategoriserte under «mulig» var Balder Brygg, og jeg har nå fått mer info om det, delvis fra folkene som står bak, og jeg har forsøkt å pusle sammen brikkene for å få et bilde og inntrykk av hva dette bryggeriet kommer til å bli.

Firmaet ble registerert september 2011, så det er temmelig ferskt. De har skaffet seg lokaler i «Saften» i Hermansverk i Leikanger kommune, i et gammelt industribrygg der Drægni Konserves tidligere produserte saft og syltetøy, og som senere har vært brukt som brusfabrikk frem til Pepsi-tappingen ble avviklet i 1998. Det høres ut som å ha ypperlig bygningsteknisk infrastruktur for et bryggeri.

Aller først, de har ingenting med Arvid Ystad å gjøre, selv om han rundt 2004 fikk fikk brygget en batch med øl kryddersatt med typiske akevittkrydder hos Aass under navnelappen Balders Brygg. Ystad er vel også mer en akevittmann.

Hva er så strategien til Balder Brygg? De ønsker å brygge batcher på et 1000L-system i Leikanger for servering på utesteder i Bergen. Nei, jeg vet ikke sikkert hvilke, men sålangt jeg har klart å spore det, er det ingen av de vanlige vannhullene for de som oppsøker steder med breddeutvalg. Dessuten tror jeg det er riktigere å tenke restaurant enn pub her. Alt det praktiske høres ut til å være på plass. Det blir tapping på fat, slik at flasker og dertil hørende avgifter ikke er relevant. Dessuten er 4,7%-grensa ikke så relevant når det går til Horeca-markedet (Hotell, Restaurant, Café), slik at de ikke tvinges til å «brygge ned» øl som ellers ville gjort seg best i området rundt 5-7%.

Siden det ikke er mulig med kommunal bevilling for den driften de ser for seg, må de ha en statlig bevilling. Ølet skal tross alt serveres et helt annet sted enn det brygges - til alt overmål i et annet fylke. Det virker ikke som papirarbeidet med bevilling formelt har startet, men det skal visst være på vei. Med en statlig bevilling betyr det også at de kan tappe på flaske, men det virker ikke som det er noe bryggeriet ønsker å gape over i stort monn i første omgang.

Navnet «Balder Brygg» henspiller etter sigende dels på dette med tradisjonsbrygg, selv om Balder ikke er noen brygge- eller ølgud. Dog finnes Baldershage på Husabø like vest for Leikanger sentrum, og navnet henspiller delvis på det. Stedet Leikanger ligger tross alt bare en kilometer vest for Hermansverk, så det er i praksis samme sted. Navnet Baldershage kommer fra en historisk roman om Fritjof den Frøkne av Esaias Tegnér. Navnebruken ble professoralt avskrevet som litt for fri fantasi av den ruvende P. A. Munch - Edvards onkel og historieproffen som bestakk seg inn i Vatikanets arkiver med den rette typen skråtobakk til en tysk kardinal med hjemlengsel og tobakkssug. Men det finnes referanser til bruk av navnet Balder i området lenge før Tegnér dukket opp. Uansett, Balder har tilknytning lokalt, og det gir masse designmateriale å spinne på rundt bryggeriet, blant annet Baldersteinen, som magefølelsen min påstår vil dukke opp på logoen.

En tillitsvekkende sak med Balder Brygg er at bakmennene synes å ha ulike bakgrunner og egenskaper. Det er alltid bedre med en gruppe som dekker ulike kompetanseområder enn fire-fem dønn like ølnerder som skal starte å brygge. Et bryggeri er tross alt veldig mye mer enn bare brygging, og vi kan raskt nevne slikt som papirarbeid, bevillinger, logistikk, salg, design, budsjettering og regnskap. Samtidig er det ikke bare bryggeri de fokuserer på. Personene sitter med flere hatter i ulike sammenhenger, og ser ut til å sikte på synergieffekter mellom de rollene og kompetansene de tilsammen besitter. Én kan brygge, én har lokalene, én har utsalgene osv. Det er en svært fornuftig og relativt jordnær og billig tilnærming.

Bryggeeksperten i gruppa er Mark Brooks. Han holder til i Lærdal og har lenge drevet med hjemmebrygging. Etter hva jeg forstår skal ha han bryggeteknisk utdanning ifra USA. Han har også bygget seg sitt eget mikrobryggeri, som er det det samme som Balder skal brygge på.

Det vites ikke om det blir også lokal servering ved bryggeriet, men om jeg skal tippe, dukker det kanskje opp på Kafé Herman der. To av flere grunner til det er at utvalget de fører skulle tilsi at de tar inn Balder Brygg svært tidlig og at de holder til i nabobygget til bryggeriet.

Stilmessig kan vi vente oss noe innen amerikanske mikrobryggeritradisjon, men sannsynligvis også noe rundt tradisjonelle norske gårdsøl. Mark Brooks har vist sterk interesse for gamle norske bryggetradisjoner, og andre i gruppen bak bryggeriet er også interessert i det. Nå kan det være nok oppgave å bryne seg på å starte et mikrobryggeri, om man ikke skal introdusere relativt ukjente og utfordrende øltyper samtidig. Derfor vil vi nok i starten se «trygge» og kjente mikrobryggeristiler fra USA og andre steder. Dersom det går bra, vil vi kanskje etterhvert se ølmerker mer rotfestet i tradisjonsbrygging. Folkene bak dette bryggerier synes i hvert fall å ha bedre og tettere kobling mot gårdsbrygging enn hva vi har sett av gårdsøl fra to-tre av de mer kjente norske bryggeriene.

Dette virker som en seriøs aktør. Det som er veldig spennende her, er at det vel er første gang i Norge at man lager et mikrobryggeri som ligger ett sted, men primært skal forsyne et sett serveringssteder som ligger et helt annet sted. Det er en forretningsmodell som det blir interessant å følge med på. Det er også verd å følge med på om det blir en trend at man satser rett på Horeca-markedet, og dermed hopper helt bukk over alt styret med å skulle selge flasker på Polet - noe som kan være en ryggknekkende brattbakkeklatring for et nytt og ukjent bryggeri. Samtidig er butikkmarkedet på 4,7% allerede så tettpakket og såpass uinteressert i å ta inn spesialprodukter at det er vanskelig å få plassert inn varer utover et par lokale dagligvarebutikker.

Det virker som sagt lovende. Det gjenstår å se om Horeca-satsningen er rett vei å gå, spesielt ettersom dette ikke synes rettet mot de etablerte utvalgspubene. Kombinasjonen spesialøl-og-mat er en sikker vinner, men det virker kanskje som om ingen har har klart å få frem vinnerformatet ennå, for volumet har tilsynelatende ikke tatt av. Dessuten må bevillinger på plass før Balder kan brygge for salg. En ekstra utfordring er rent kvalitetsmessig å skulle mikrobrygge på fat for et sett serveringssteder som ligger 3-4 timers kjøretur unna. Utestedene må ha nok gjennomstrømning av ølet til at det ikke taper seg ved litt tregt salg. Dog er mye i boks om man er paranoid med renhold av tappelinjer.

Tidsmessig burde vi se dem på markedet utpå våren, og såvidt jeg forstår er bryggeriet allerede mer eller mindre klar til å testkjøres over nyttår. Siden de ligger i et fruktdyrkningområde kan det også tenkes at de vil ekspandere inn i siderproduksjon eller fruktviner eller øl smaksatt med frukt, men dette er bare meg som ekstrapolerer langt utover noen holdepunkter jeg måtte ha.

Nummer 5/2011 av Plot dumpet ned i postkassen idag, og forsidesaken var «Ølkrigen». Det er en 30 siders artikkel (inkl. bilder) om hardheten i krigen i norsk øl- og utelivsbransje. Jeg skal ikke gi noen spoilere, men artikkelens to vinkler er på den ene siden Nøgne Ø og Kjetil Jikiun og deres kamp for å overleve i et beinhardt marked der de store i praksis rår som de vil. På den andre siden er det en brutal avsløring av hva slags utslag denne maktkampen gir og hvordan den lar de store herje med de små i et marked der det er én ting som gjelder: å selge mer øl og skaffe seg markedsandeler. På toppen av det hele kommer et Helsedirektorat som synes mer interessert i å slå ned på de små enn å gjøre noe med de strukturelle problemene i markedet som favoriserer sterkere, hyppigere og mere drikke.

Jeg har gjentatte ganger blogget kritisk om de store aktørene og ikke minst de (forhåpentlig utilsiktede) konkurransevridende effektene av reklameforbudet. Det som Plot bringer frem i lyset her er enda dystrere enn hva jeg kjente til. Joda, jeg har nå og da hørt en bartender eller pub-eier fortelle «highlights» fra deal-ingen på bakrommene og stillingskrigen om tappetårnene. Men denne artikkelen trekker all elendigheten frem i lyset. Det tverrsnittet de eksemplifiserer med viser godt omfanget, og selv om det ikke er lystelig ledning, så er det nødvendig lesning.

Jeg kan ikke få anbefalt artikkelen nok. Jeg vet ikke om Plot er kommet i løssalg ennå, men den burde være hos Narvesen om ikke så mange dagene. Det er noen mindre detaljer jeg ville kranglet på (ellers ville jeg ikke vært meg selv), men intet av det vesentlige i artikkelen.

Forøvrig lover jeg etter beste, men fattige evne å fortsette med kritiske blogentries om det som er galt i det norske ølmarkedet og i bryggerinæringen.

Og mens jeg er inne på anbefalinger, så ta en titt på dokumentarfilmen «Beer Wars - Brewed in America», som essensielt er eksakt det samme som Plot-artikkelen, bare for USA og i filmformat. Den finnes på amazon.com og kan anbefales på det aller varmeste.

Bryggeriforeningen synes å ønske å angripe reklameforbudet gjennom offentlige instanser og rettsvesen, og det er vel og bra. Hva med en alternativ - om enn temmelig nihilistisk - angrepsvinkel, som supplement.

Jeg har tidligere skrevet om mekanismene i reklameforbudet, og hvordan det fungerer bare fordi det litt absent-minded ikke håndheves konsekvent slik at det kan brukes til å slå ned på alle som forsøker å stikke seg litt ut fra hopen.

Det er jo også slik at alt er reklame, men noe reklame er tillatt. De mest innlysende eksemplene på lovlig ølreklame er etiketten på flaska, bryggerilogoen på glasset og navnet på ølet i menyen. Så langt er alt greit, men stridens eple går blant annet på om det skal være lov med en beskrivelse av ølet på web og i fysiske menyer i serveringslokalet.

I saken om reklameforbud er puber og bryggerier som en saueflokk og Helsedirektorat og skjenkemyndigheter som gjeterhunder. Førsteprioritet er å stoppe alle som forsøker å bryte ut og å få dem tilbake til flokken. Andreprioritet er å samle flokken enda litt tettere. Tredjeprioritet er å flytte flokken i riktig retning. På samme måte blir reklameforbudet år om annet litt trangere, ikke fordi regelverket endrer seg, men fordi tolkningen gjøres litt strengere. Egentlig er jo «alt» ulovlig, men man slår bare ned på det som er opportunt for å stramme inn på, og bare litt om gangen. Men enhver som forsøker å bryte ut blir slått hardt ned på.

I sommer besøke jeg et spisested i arendalsområdet. La meg se hva jeg kunne ha satt fingeren på om jeg hadde vært inspektør med den «rette» innstillingen:

1. Ølmenyen var et halvfabrikat fra Ringnes med stedets navn på fremsiden. Den hadde bilder av ølene de solgte og beskrivelser av hvert enkelt øl. Baksiden var en tåredryppende vakker fortelling om Ringnes-gjæren og forsiden var et nostalgisk bilde av bilde av et par bryggpanner i kobber.

2. På spisestedet stod ølene i kjøleskap lett synlig og godt opplyst på kundedelen av lokalet, så kundene selv kunne plukke, uten at det var optimalt oppsyn med skapet fra betjeningens side.

3. I vinduet var det kunstnerisk dandert en vakker oppsats med et par flasker vin i en rustik kurv fôret med halm. Etikettene var tydelig synlig fra hagen utenfor, og kunne godt tolkes som et forsøk på å dra inn kunder til vindrikking.

4. Et større antall gamle, svenske ølflasker i ulike størrelser var plassert rundt om i lokalet, muligens for å gi det et mer rustikt preg. Noen av flaskene var merket med bryggerinavn, og enda flere var merket med klasse-type. Denne utstilling av øl-parafernalia er lett å påstå at er fordekt ølreklame, og selv om bryggeriene forlengt er lagt ned, er det en alkoholpositivistisk fremstilling av øl i en slik oppstilling. Flere av flaskene stod i vinduspostene og kunne sees utenfra.

5. På herretoalettet var det en lett afigurativ akvarell med tittel «Champagnefrukost» som helt klart viste en champagneflaske i et fargerikt og livlig landskap. Mellom ørene på en skjenkekontrollør vil den nok fremstå den både som alkoholforherligende, henledende oppmerksomheten på drikkevarer og kan rent visuelt gi de besøkende økt lyst på alkohol. Plasseringen på toalettet må tolkes som målretting mot de som må «lense» etter allerede å ha drukket alkohol, og gjør det vanskelig for dem som ønsker å unngå alkoholreklame siden alternative avtreder er langt unna.

Noe av dette er allerede klart forbudt innenfor dagens praksis. Andre ting ligger i gråsonen, mens noe sannsynligvis ligger utenfor slik regelverket tolkes idag. Alt sammen er dessuten egentlig tøv om man bare har et minstemål av realisme i forhold til alkoholreklame.

Hva om vi alle oversvømte Helsedirektoratet og skjenkemyndighetene med klagebrev av denne typen, slik at de måtte ta affære, siden det var eksplisitt påpekt for dem.

Effekten ville trolig være at: a) de fikk nok å gjøre, b) de måtte klargjøre tvilstilfellene og c) det ville kanskje skape en mot-reaksjon fra pubverter og andre som ikke klarer å se at nøktern og diskret produktinformasjon og gamle relikvier fra forlengst avlidne bryggerier er reklame.

Jeg slites mellom å synes at en slik aksjon ville være å skite brutalt i eget reir og at det ville være en ypperlig aksjonsform som ville tydeliggjøre - og ikke minst fiksere - demarkasjonslinja i tolkningen av alkoholloven. Problemet idag er nettopp at denne linja er vag og litt flytende - og tilsynelatende stadig i det stille flyttes litt i strengere retning. Noen trenger å stoppe den utglidningen før den helt kveler mulighetene for på en hensiktsmessig måte å gi produktinformasjon om spesialøl.

Tja ... jeg kommer vel aldri til å gjøre det, men kanskje ideen ikke er så ekstremt dårlig, eller?

Idag er det 6. desember, og det er Samichlaus-dagen - dagen da det østerrikske bryggeriet Schloss Eggenberg brygger juleølet Samichlaus. Det blir deretter modnet frem til neste høst, og først da tappet og sendt ut på markedet for påfølgende jul.

Ølet er sterkt - 14% - og intenst søtt når det er ferskt, og jeg kan faktisk ikke huske å ha møtt noen som har det som sitt favorittjuleøl. Likevel er det bygget på gammel tradisjon. Og hva mer er, det er et øl der biter med trivia formelig hagler, og jeg kan jo ikke la en slik anledning gå fra meg!?

Dagen er spesiell, for 6. desember er helgendagen til Sankt Nikolaus fra Myra i dagens Tyrkia, som er opphavet til den mellomeuropeiske nisse-tradisjonen. Navnet gikk fra Sanct Nicolas til Sint Klaus på nederlandsk som amerikanerne endret videre til Santa Claus. Her i Norden ble han til Nils og deretter til Nisse - uten at vi skal gå inn på bikkjeslagsmålet om hvor Old Saint Nick slutter og den gamle skandinaviske nissen starter. I Alpene ble han på lokal dialekt til Samichlaus. Derav kommer navnet på ølet og derav kommer dagen de brygger det på.

Samichlaus har trolig hatt en innvirkning på norsk regelverk. Da reglene for forenklet fortolling av reisegods kom, fikk man en uniform avgiftssats for alt øl over 2,5% abv, uansett styrke. Opprinnelig var det ikke så ille, siden øl ikke var lov å brygge sterkere enn 7%, men med årene steg denne denne grensen, og utenlandsk øl hadde færre slike begrensninger. For å fastslå en øvre grense spurte tollmyndighetene Bryggeriforeningen hva som var øvre grense for et øl, og fikk til svar at over 14% burde det ikke være å regne for øl lengre, for de kjente ikke til noe øl som var sterkere enn det, og trolig var det Samichlaus de tenkte på. Om denne grensa praktiseres fremdeles vet jeg ikke, men den er til å leve med, for å si det sånn.

Dette ølet gikk altså lenge for å være verdens sterkeste, og det kom visstnok i Guinness rekordbok i 1982. Med sine 14% abv er det tross alt temmelig sterkt, men egentlig litt halvpislete etter dagens mikrobryggeriekstremiteter. Likevel tror jeg at Samichlaus brygges «riktig», mens de fleste andre brygges med litt ... vel, hjelpeteknikker. En vanlig teknikk er å tilsette ny gjær underveis, slik at gjæringen blir en «flertrinnsrakett» med ulike gjærtyper som egner seg for hver sin fase av gjæringen. Det er nemlig ikke så lett å finne en gjær som egner seg hele veien fra 0% til 14%, sies det. Nåja, det gjør det med titt og stadig med vin, men da er det kanskje ikke helt rendyrket gjær. En annen vanlig teknikk er å fôre det gjærende ølet med mer gjærbart materiale underveis. En ekstremt sukkerholdig vørter kan i seg selv kan gi gjæren sukkersjokk. En tredje teknikk er å frysedestillere, men da er man virkelig dypt inne på teknikker som endel av de rettroende bryggerne fnyser av.

Eggenberg Samichlaus bruker såvidt jeg vet ingen av disse teknikkene. Et annet øl i noenlunde samme stil er U Medvidku X33, fra det vidunderlige mikrobryggeriet U Medvidku i Praha. Egentlig ser det ut som en bule som serverer tsjekkisk Budvar, men går langt nok inn og opp i andre etasje, så har de et like mikrobryggeri med ypperlig øl. Går du enda lengre opp i etasjene finner du overnattingsmuligheter i vidunderlig restaurerte rom i dette renessansehuset - hva mer trenger man: overnatting, mat og mikrobryggeri under ett og samme historiske tak?

Poenget med X33 er at det det også er brygget uten jukseteknikker, og det er også verden sterkeste øl. Tsjekkerne måler ølstyrke i stamvørter, altså hvor mye sukker det er vørteren, mens østerrikerne måler det i alkoholprosent. (Det vil si, tsjekkerne er vel EU-tilpasset til å tenke abv de også nå.) Så X33 er 33°P (derav navnet) selv om den holder 12,6% abv, mens Eggenberg Samichlaus er på 32°P og 14% abv. De er begge sterkest, avhengig av hvordan man måler. Snodig nok synes jeg X33 var mindre søt enn Samichlaus, men det var vel hukommelsen min som spiller meg et puss. Ekstrakttallet for Samichlaus har jeg fra bryggeren på U Medvidku, og det mulig han var litt subjektiv, for jeg får det ikke helt til å stemmer her.

Ellers er det viktig at man ikke forveksler Eggenberg-bryggeriene, det vi snakker om her er det østerrikske Schloss Eggenberg, mens det under privatiseringen i Tsjekkia i 1991 dukket opp et Pivovar Eggenberg. Hvilket er eldst? - og her begynner enda en mellomeuropeisk pissekonkurranse. Schloss Eggenberg har brygget kontinuerlig kommersielt i én familie i sju generasjoner siden 1681, mens slottsbryggingen selvfølgelig er langt eldre. Den tsjekkiske Pivovar Eggenberg daterer seg tilbake til 1560, men har visst delvis vært et rent slottsbryggeri og delvis operert under et annet navn. Navnet Eggenberg skriver seg fra at Eggenberg-familien eide slottet en periode. Jeg gir egentlig litt blaffen, så lenge disse mellomeuropeerne holder kranglingen på et rent verbalt nivå og ikke tyr til moderende varianter av stumpe og spisse redskaper.

Men kaoset slutter ikke der. For Schloss Eggenberg har ikke brygget Samichlaus lenge, bare siden 1999, da de tok opp bryggingen etter at det sveitsiske bryggeriet Feldschlösschen sluttet å brygge det i 1996. Feldschlösschen startet å brygge dette ølet i 1979 etter at ha selektert gjær som taklet den høye alkoholen. Forøvrig er Feldschlösschen et interessant bryggeri for nordmenn, siden det er ett av de ytterst få andre europeiske bryggeriene innenfor Carlsberg-systemet som har et sterkt, lokalt varemerke - og slik sett har et skjebnefellesskap med Ringnes. Kunne vi sett for oss at Ringnes for ti år siden hadde lagt ned Julebokken og latt for eksempel et svensk bryggeri lisensbrygge det?

Ølet er i alle fall noe som kan - og bør - lagres noen år, og om jeg ikke tar feil har jeg noen årganger liggende ... hvilket minner meg på at jeg må sette klar en flaske årgangs-Samichlaus til i kveld. Den er altfor søtsuppe etter kun ett år, og kan best verdsettes når den har vært kjellermodnet en stund.

Har du gått langs hyllene i en dagligvarebutikk og funnet «hjemmebakt» brød og «hjemmelaget» syltetøy? Av en eller annen grunn er disse begrepene blitt omdefinert fra å bety noe som tilvirkes i hjemmet, til å bety noe som er litt mer robust, med litt grovere konsistens, litt mer smak og litt mindre glatt innpakning - som om det hadde vært tilvirket i hjemmet. Eller det betyr kanskje overhodet ingenting utover å være noe innpakkingsmessig lokkende.

Men vi har ennå til gode å se norske industribryggerier skryte av at ølet deres er «hjemmebrygget». Eller har vi egentlig det? Rett nok er hjemmebrygg fremdeles oppfattet negativt av de fleste, men «mikrobrygg» er blitt et statusbegrep, og det er nok av industribryggerier som har forsøkt å kaste seg på den merkelappen. Ironisk nok synes det fremdeles å være slik at mikrobrygg tenderer til å ha en høyere status enn håndverksbrygg hos industribryggeriene, til tross for at innen mikrobryggeriene selv er det en trend over mot å bruke begrepet håndverksbrygg.

Tanken er at dersom det er håndlaget på et lite system så er det bedre og mer smaksrikt enn det som er brygget på et stort system.

Hansa, Aass og Mack har alle ulike særheter på samvittigheten, og jeg mistenker at mye av det kanskje mest er forskjeller i innpakning, siden det kanskje ikke er slik at alle små-merkene deres rettferdiggjør en full bryggebatch. Ikke alle produktene deres er bevisst vinklet som småskalaproduksjon, heller. Hansa har ellers tatt det enda et hakk ut, med Waldemars Mikrobryggeri, som ligger i tilknytning til Kalfaret Brygghus, som ikke er et bryggeri men en restaurant som serverer fra Waldemars. Formodentlig brukes det også til å konstruere og teste ut etiketter som brygges som merkevaren Waldemars på Hansas fullskala bryggeri. Det hele synes mest egnet til å forvirre.

Ringnes har holdt seg unna dette, men det er kanskje mer for å holde seg innen en Carlsberg-strategi som sier at man heller skal dyrke eksisterende produkter med lokal status og rang, enn å lage nye produkter der hvor det ikke er en eksplisitt strategi. For nettopp Carlsberg har dyrket imaget av mikrobryggeri med Jacobsen og Kongens Bryghus.

Men det er litt underlig at «hjemmebakt» står så høyt i kurs, og likeså «hjemmelaget», mens «hjemmebrygget» fremdeles er paria på etiketter. Statusen for hjemmebrygg er stert økende, parallelt med at hjemmebryggerne blir flinkere og kvaliteten øker, men også parallelt med at antallet hjemmebryggere og interessen for hjemmebrygging øker.

Og forskjellen på hjemmebrygg og håndverksbrygg? Tja, de fleste håndverksbryggere er gamle hjemmebryggere som har kommersialisert hobbyen sin, så rent teknisk synes den største forskjellen å være bryggverkets størrelse og kvalitet.

Så når kommer vi til å se et industribryggeri hinte om at ølet deres er like godt som hjemmebrygg, og kanskje til og med er «hjemmebrygget»? Ikke på temmelig lang tid tror jeg ... og håper jeg, mest fordi jeg synes den typen språklig utglidning er en uting.

Nesten helt nord i Canada finnes det tre øyer som er oppkalt etter norske bryggeridirektører. Hvorfor det monn tro? La oss først se på hvor de ligger.

De tre øyene ligger under teksten «Queen Elizabeth Islands». Først er det Ellef Ringnes Island som «en» i Queen står over. Dernest er det Amund Ringnes Island som a'en i Island står like under. Til slutt er det Axel Heiberg Island som ligger under «zab» i Elizabeth. Sistnevne er Canadas syvende største øy, og på størrelse med Buskerud og Oppland til sammen.

Bakgrunnen var at Otto Sverdrup fikk finansiell støtte fra bryggerieierne til ekspedisjonen sin, så når han fant nye øyer falt det vel naturlig å kalle dem opp som en gjenytelse.

Dette er mer enn hundre år siden, og bryggeriene i den tiden var ikke helt fremmede for å opptrå som meséner for forskning og kunst. De mest kjente i så måte var kanskje Jacobsen-familien som stod bak Carlsberg. Ikke bare grunnla J. C. Jacobsen et fremragende laboratorium som sammen med en rekke andre naturvitenskaplige prosjekter nøt godt av inntektene fra bryggeriet. Sønnen Carl Jacobsen - som bryggeriet er navngitt etter - grunnla Glyptoteket, som er en imponerende samling kunstverk og virkelig verd et besøk om man er i København (blant annet har de en egyptisk modell av et bryggeri som ble langt i graven med en eller annen farao). Det var forøvrig Carlsberg som støttet Nansen da han ville gå over isen på Grønland. Den norske stat somlet og ville egentlig ikke åpne pengepungen, så Jacobsen trådte til - det var jo tross alt dansk land - selv om det var en norsk polfarer.

Carlsberg er ett av de få bryggeriene som har betydelig aktivitet som mesén fremdeles. Det skyldes nok at Jacobsen'ene satte opp stiftelser med disse formålene. I våre dager er det nærmest slutt på denslags. Deres formuer kom fra en tid der øl fremdeles var en nødvendighetsartikkel, samtidig som industrialisering gjorde at man kunne skalere opp bryggeridriften noe kolossalt. Dermed kunne man også få enorme overskudd. Man ser dette ganske tydelig i England, der man til og med fikk begrepet beerage som en pun på peerage (adel). Den engelske beerage var søkkrike bryggerieiere som hadde slått seg opp sosialt nærmest som en subgruppe, men som i stor grad også ploget formuene sine tilbake til samfunnet i ulike former.

Én slik beerage-familie var Guinness. Eksempelvis ble rekordboken laget nærmest som en gimmick med bare et halvt øye til markedsføring. Rett nok var det ikke ikke en Guinness som gjorde det men en av direktørene, men det var typisk for tiden og mentaliteten om at man overrislet samfunnet med endel penger til mer eller mindre nyttige tiltak, og at man hadde adelsskapets forakt for å vise for nidkjær interesse for penger og overskudd og små marginer og slikt.

Idag er eierstrukturene - og ikke minst eiermotivasjonene - helt annerledes. For det første er det vel ingen som bruker overskudd på samfunnsnyttige ting med mindre man er forpliktet til det, som Carlsberg, og det hele bunner i tidsånden. Verre er det at når de store bryggerikonglomeratene skal bruke penger på noe samfunnsnyttig, brukes det gjerne sentralt på noe litt stort, men pengene tross alt er tjent på de enkelte bryggeriene rundt om i verden. Dermed kommer nok ikke pengene helt tilbake til de byene og samfunnene der de er skapt.

Otto Sverdrup som oppdaget øyene erklærte dem for norske, men dette var ca 1901 og Norge var egentlig mer opptatt med Sverige enn å tenke ekspansivt i Arktis - og da de begynte å gjøre det noen tiår etter var det blant annet med en dundrende fiasko på Øst-Grønland.

(Det er en litt for god historie til ikke å nevnes her. Norske egentlig-nokså-private «styrker» i omtrent et patruljelags størrelse okkuperte Øst-Grønland med «hovedstad» i Myggbukta for et norsk landområde de ville kalle Eirik Raudes Land. Forsvarsminister Quisling (dette var i 1931) erklærte at den norske marine ville støtte dem. Justisminister Lindboe oppsøkte i ren frustrasjon åndemaneren Køber for om mulig å konferere rundt saken med nylig avdøde statsminister Kolstad. Dessuten sies det at utenriksminister Ihlen hadde forsnakket seg i representasjonssprit-fylla og gitt danskene argumenter som gjorde at de vant saken i Haag. Øst-Grønland har såvidt jeg vet ingen øl-vinkling, men det er en akevitt-vinkling, ettersom de norske «okkupasjonsstyrkene» etter sigende gikk tom for jule-akevitt, og måtte ro bort til de danske «forsvarsstyrkene» - i praksis forskere som var der for å markere revir - for å tigge en flaske Aalborg. Det sier vel egentlig sitt om konfliktnivået.)

Nord i Canada fikk Ringnes-finansierte Sverdrup - som forøvrig også hadde vært med på Nansens Carlsberg-finansierte Grønlandstur - betalt en liten formue for kart og dagbøker relatert til oppdagelsen av øyene. Idag er det funnet olje i disse områdene - ja-ja. Øyene var vagt omtvistet frem til rundt 1930, da Norge anerkjente at de tilhørte Canada. Uka etter anerkjente England Norges rett til Jan Mayen.

VG kan i dag på forsideplass med stor glede fortelle at Norge har vunnet Spritkrigen over Sverige, og dermed brøt jeg prinsippet mitt om ikke å falle for den kulørte tabloidpressens lokkeoverskrifter. For jeg visste ikke engang at vi kjempet noen Spritkrig med Sverige og langt mindre at vi hadde vunnet den.

Når man graver litt, viser det seg at Systembolaget har regler for hvilke varer som skal få bli med i deres fullsortiment, og disse reglene er basert på salgsvolumet - litt som hos Polet. Men i Sverige selger norsk akevitt best på utsalgene langs norskegrensa. Siden disse varene sannsynligvis selger best til nordmenn, har Systembolaget laget seg et «norskefilter» for å begrense dem til de butikkene der de selger. Fy flate! Eller?

Først, er det faktisk slik? Gammel Oplands finnes på tre butikker på to steder: Charlottenberg og Stömstad. Men de fem andre norske akevittproduktene finnes på henholdsvis 21, 77, 191, 341 og 377 butikker i Sverige. Det er med andre ord ett av seks produkter i varegruppen norsk akevitt som er tatt inn bare på grensebutikker. Jeg ser ikke helt det store problemet, og jeg føler meg kanskje ikke overbevist om at salget av dette produktet vil eksplodere i Sverige om det kommer i butikker lengre bort fra grensa.

Ifølge Polets utmerkede statlige produktinformasjon - unnskyld, jeg mener alkoholreklame - på internett er det 42 svenske varer på Polet, hvorav 3 er øl, begrenser vi det til lagervarer, er det 14 svenske varer, hvorav ingen øl.

På Systembolagets utmerkede statlige alkoholreklame på internett er det 28 norske varer, hvorav er 12 er øl, og hvorav 15 er på bestillingsutvalg. Det ser ut som om Systembolaget har rundt 13500 varer, mens Vinmonopolet har 12037 varer.

Jeg vet ikke helt om svenskene har vært slemme mot norske varer. Det ser egentlig ut til å være noenlunde sammenlignbare tall - selv om det er skummelt å sammenligne slike tall, siden Sverige har en lavere grense for monopolsalg av alkohol og de to landene ikke har helt sammenlignbar alkoholindustri. Til alt overmål er det vel ikke Polet og Bolaget som bestemmer hvilke merker som importeres. Strengt tatt lyder det mer som en storm i et vannglass - eller i en akevittflaske om du vil.

For det er ett eller annet med akevittprodusenter som er litt søtt og barnslig. For et par-tre år siden laget den norske varianten av arten en spritkrig med danskene, og dengang var det om definisjonen på hva som er «ekte» akevitt og hvordan den skulle lages. Var det den danske varianten eller den norske som var ekte? Og burde de andre i det hele tatt få lov til å kalle produktet sitt akevitt? Ja, faktisk. Sukk. Deres eneste forsvar er at det var agurktid.

Men den nylig avsluttede svensk-norske krigen har også en litt mer alvorlig side, nemlig at konkurransevridning og diskriminerende regler er noe som man må rydde opp i om man ønsker å beholde monopolene på utsalg. Akkurat det er noe som både Vinmonopolet og de store bryggeriene i Norge burde legge seg på minnet og holde i fokus også når det er snakk om deres egne valg.

I denne saken var det trusselen om å ta den til Brussel som var det magiske løseordet. I saken med alkoholreklame på TV var det EUs TV-direktiv som gjorde at Regjeringen kastet inn håndkledet, fordi det å bruke veto mot et EU-direktiv er noe man aldri gjør - ja, med mindre man gjør det i en mindre viktig sak for å motbevise at man aldri gjør der.

Det begynner å bli kastet noen lange skygger over norske (og svenske) restriksjoner på alkohol, og de bunner i EU-systemet. Norske myndigheter har møysommelig laget sin egen Maginot-linje av regler og forskrifter, og håper at den skal motstå EU-tilpassingen. Om det blir slik gjenstår å se. Det kan bli år med oppholdende strid for å beholde mest mulig av regelverket. Det verst tenkelige utfallet er at vi beholder de mest idiotiske og uproduktive delene av systemet som tyner de små, kvalitetsfokuserte og uproblematiske aktørene, samtidig som de fornuftige delene som begrenser reklameråkjøret og fyllespriten blir eliminert fordi det er der de økonomiske kreftene presser på.

På grunn av gårsdagens nyhet er det vanskelig å unngå at reklame blir et gjennomgangstema på denne bloggen nå i desember. Jeg ville heller skrevet om juleøltradisjoner, men jeg styrer ikke kalenderen for politiske utspill.

I Norge har vi altså - enn så lenge - et reklameforbud mot alkohol. Men vi har samtidig masse alkoholreklame. Du har ganske sikkert sett den. Den er helt lovlig, og den formidles av Vinmonopolet.

Nå er det sikkert noen som vil si at Polet ikke reklamerer for alkohol. De har tross alt ingen annonser i pressen, de har ingen reklamesnutter på TV. Det er ingen reklameoppslag på vegger og busskur. Men joda, Polet har masse reklame.

• Har du vært inne på Polet og gått langs reolene og lest på etiketteringen av hyllene - litt sånn info om fylde, beskhet og sødme? Det er alkoholreklame. Ingen pub eller dagligvarebutikk har lov til noe tilsvarende.

• Plukket du tidligere med deg produktkatalogen til Polet? Det var reklame, og ingen pub eller bryggeri har lov til det samme. At de har sluttet med den har utelukkende å gjøre med papirmengde, logistikk og miljø, ikke med at det er alkoholreklame.

• Har du klikket deg inn på varekatalogen deres på Internett? Det er alkoholreklame, og ingen butikk, pub eller bryggeri har lov til å lage tilsvarende websider.

Dersom du nå tenker at det er da ikke reklame, det er da bare uskyldig produktinformasjon, så er du enig med meg - men uenig med Helsedirektoratet. Saken er ikke at Polet bryter loven, men at loven er formulert slik at kun Polet har lov til å alkoholreklamere - formodentlig fordi de regnes som ansvarlig og statskontrollerbar. Men det er likefullt alkoholreklame, og det er forbudt dersom andre ønsker å gjøre det samme.

Og her kommer første paradokset i norsk alkoholreklamepolitikk. Om dette er akseptabel reklame, hvorfor kan ikke lista legges på det nivået for alle? Og om slikt ikke er akseptabel reklame fra puber, butikker og bryggerier, hvorfor driver da Staten selv med det? Sannheten er vel at det nytter ikke å drive et utsalg uten et visst minstemål av produktinformasjon, så Staten gir seg selv de rettighetene, selv om de ikke ønsker å gi den samme muligheten til private aktører.

Dersom Polet skulle hatt samme reklamevilkår som andre, så var det ut med all produktinfo på nettsidene - som forøvrig kun ville inneholde kontaktinformasjon og liste over butikker. De gamle produktkatalogene måtte forbli en saga blott. Og det var ut med hyllemerking utover produktnavn, volum, styrke, beholdertype og pris. Om du som kunde stusset på om du skulle kjøpe en Dom. des Aphillantes 2009 eller en Bernard Côtes du Rhône Villages 2006 til oksesteken til helga, så ville eneste alternativ til å vite det selv være å spørre betjeningen. For Polet har fremdeles betjening med en viss kompetanse - i hvert fall på vin. Eller kanskje bruker også de varemerkingen på hyllene som jukselapper? Dagligvarebutikkene har ikke slik merking og har heller ikke lov til å sette det opp. Ølbutikker - som kunne hatt kompetent personale til å rådgi kundene - er noe man helst ikke vil ha.

Men norsk alkoholreklamepolitikk har flere paradokser. I går skrev jeg om nyheten om at Regjeringen ville godta EUs TV-direktiv, og dermed akseptere alkoholreklame sendt på for eksempel TV-Norge fra England. Det gjenstår å se hvordan TV-Norge vil bruke dette smutthullet, men «eneretten» til å sende alkoholreklame på TV i eller temmelig alkoholreklamefritt Norge er nok en litt for fristende gullgruve.

Hvorfor treffer Regjeringen slike beslutninger? Vel, Norge har en lang historie med å akseptere langt mer av alkohol fra utlandet enn hva det tolererer av innenlandsk opphav, og det er ganske paradoksalt.

Vi kan gå helt tilbake til Forbudstiden. Javisst var det forbud mot salg av alkohol, deriblant salg alt øl sterkere enn hva vi idag ville kalle lettøl. Men vin var greit, for vinlandene Frankrike, Spania og Portugal ville gitt oss trøbbel - blant annet med tørrfiskeksporten - dersom vi blokkerte importen av vin fra dem. Det skulle være restriksjoner på lokalprodusert øl, men det var greit at den dyre, utenlandske vinen fløt inn, så lenge vi kunne opprettholde restriksjoner rettet mot innenlandske produsenter.

Saken om TV-reklame følger egentlig samme lest. Javisst er det forbud mot slik reklame, men ikke dersom det sendes fra utlandet. Om man la restriksjoner på TV, tidsskrifter og Internett fra utlandet, da man stikke hånda inn i et vepsebol av konkurransevridning, ytringsfrihet og proteksjonisme, og man ypper til krangel med andre stater. Så derfor er det greit om det kommer fra utlandet, men vi må ikke få gjøre det her i Norge.

Og det er ølmessig en viss presedens for at man har strengere restriksjoner på lokale produsenter enn på importvarer. Da Tyskland ble dømt for å nekte et fransk bryggeri markedstilgang for «øl» fordi det var brygget på noe mer enn malt, vann, humle og gjær, så endret de lovene, slik at øl var alt utenlandsk som minnet om øl, samt alle tyskproduserte varer som fulgte Renhetsloven. Man diskriminerte med andre ord egne innbyggere til fordel for andre lands: var det brygget med sukker i Frankrike var det salgbart som øl, men var det brygget på samme måte med sukker i Tyskland var ikke salgbart som øl. Og det var greit, for EUs prosjekt er å hindre at stater diskriminerer andre lands innbyggere.

Og her kommer det andre paradokset i norsk alkoholreklamepolitikk. Utenlandsk alkohol er kanskje ikke helt greit, men likevel til å leve med, mens vår hjemlig produserte alkohol er farlig og må settes restriksjoner på og begrenses på alle bauger og kanter. Det er i alle fall den konklusjon man må trekke av at alkoholreklame er tolerert sålenge den litt tilfeldig skvulper over grensene i form av utenlandske tidsskrifter, TV-kanaler og .com-websider. Til sammenlikning blir alt slikt slått hardt ned på dersom det er norskprodusert, norske produkter, eller i norske medier. Men hvis den utenlandske alkoholen er så tolererbar, hvorfor kan man ikke tillate det samme for norsk alkohol? Og om den norske alkoholen er så farlig at reklame er fy-fy, hvorfor lar man utenlandsk reklame flyte temmelig uhindret inn?

At man nå aksepterer EUs TV-direktiv og dermed også aksepterer «ulovlig» alkoholreklame på for eksempel TV-Norge, er bare foreløpig siste inkonsekvente molbohistorie der man diskriminerer egne innbyggere og egen industri til fordel for utenlandsk.

Når jeg besøker andre land, blir jeg alltid slått av hvor mye mindre fokus det er på importøl der i forhold til Norge. Jeg har ikke noen tall å underbygge det med, men det skulle ikke forundre meg om Norge ligger på ølimport-toppen blant europeiske land som egentlig er selvforsynt med øl. Jeg undres på hvorfor det er slik. Det kan da umulig ha noe med at det bare er reklame for utenlandske ølmerker som når oss, kan det?

Og la oss ta med et tredje paradoks. Norge kommer trolig aldri frivillig til å akseptere relevant produktinformasjon for øl fra bryggerier, puber og butikker på det beskjedne nivået som Polet idag har lov til. Til det står fremdeles forbudslinja for sterk. Derimot er det sterke interesser som ønsker blatant å pushe iøynefallende og ubedt alkoholreklame for de masseproduserte industriproduktene.

Det er dessverre langt mer sannsynlig at hele reklameforbudet faller på grunn av utenlandske storbryggerienes interesser, enn at innenlandske håndverksbryggerier og ølentusiaster klarer å overtale Regjeringen til å lage litt flere små og kontrollerbare hull i reklamelovgivningen for høyst legitim produktinformasjon. Med andre ord, jeg ønsker meg kun produktinformasjon, men den eneste realistiske måten jeg ser at det kan bli tilfelle, er gjennom at hele reklameforbudet revner fullstendig. Da får jeg i tillegg den reklamen jeg ikke ønsket meg, men jeg får i det minste også produktinformasjonen.

Og er du forresten klar for et fjerde paradoks? Siden Polet kan reklamere for sine produkter, men ingen andre, betyr det at i Norge er det kun de aller sterkeste (og de nesten alkoholfri) alkoholvarene det er lov å reklamere for. Om spriten holder 40% - versågod Vinmonopol, snurr reklame/produktinformasjon. Men om ølet holder 4,7%, da er det ikke lov med tilsvarende produktinformasjon i de butikkene der dette ølet selges. Om pilsen er så farlig, burde man da ikke lagt samme restriksjoner på spriten. Og om det er greit å reklamere i moderate former for spriten, hvorfor kan da ikke butikker gjøre det tilsvarende for pilsen de selger?

Vi har lenge hatt reklameforbud for alkohol i Norge, og forbudet praktiseres hardt, ja til randen av det komiske. Imidlertid setter politikerne EU og EØS-avtale høyere enn reklameforbudet, og dermed åpner de for virkelige komiske ting.

Nå nettopp kom nyheten (og her og her) om at regjeringen ikke ville bruke reservasjonsretten som kunne blokkert alkoholreklame i sendinger på norsk rettet mot seere i Norge men produsert og sendt fra et annet land enn Norge.

Det er for eksempel ikke lov å legge produktinformasjon (dvs hva Helsedirektoratet kaller reklame) på nettsider. Men det er likevel greitt om det er på engelsk og retter seg mot ikke-nordmenn og ligger under et annet toppdomene enn .no. Slik sett får du ikke produktinfo om Ringnes Pils eller Ølve på Egge, for de eksporteres ikke, mens du kan få det på engelsk for Haandbryggeriet og Nøgne Ø. Men du kan ikke få Guinness' irske produktinfo, fordi den vil de ikke gi til nordmenn. Det hele er et juridisk minefelt som jeg ikke tror noen har lyst til å tråkke inn i.

Dagens juridiske problemområde er reklame sendt fra TV3 - TV-stasjonen som tross navnet er en norskspråklig TV-stasjon i England, og som «tilfeldigvis» abonneres på av mange nordmenn. Norske myndigheter har til nå forsøkt å si at alkoholreklameforbudet gjelder også denne stasjonen, siden de retter seg primært mot et publikum i Norge. Men andre reklameregler gjelder ikke for dem fordi de er en engelsk TV-stasjon, blant annet om antallet, lengden og plasseringen av reklamepausene. Derimot har for eksempel Discovery lenge kunne sende alkoholreklame til norske seere, men formodentlig kun når dette ikke er eksplisitt rettet mot Norge. Dette er parallelt med at utenlandske tidsskrifter kan ha alkoholreklame og være tillatte i Norge, fordi de ikke retter seg eksplisitt mot et norsk marked. Hele dette temaet er så fullt av paradokser og gråsoner at det gjør vondt.

En annen reklamestrid - som dog ikke er øl-relatert - har vært lengden på reklameperiodene, der Norge har hatt strenge regler, som TV3 har unngått ved å sende fra England. Det gjelder visst andel reklametid, antall reklamepauser pr time og ikke minst reklamepauser inne i programmer. Nå har imidlertid England på trappene nye regler som fjerner mye av grunnen for TV3 til å være i London.

Og er det ikke et litt rart sammentreff at akkurat samtidig har noen trigget EU til å se på hvorvidt det norske alkoholreklameforbudet faktisk kan gjelde for norskspråklige kanaler som produseres utenfor Norge? Det ser ut som om denne klagen fører frem - men jeg vet ikke hva som vil være mest patetisk: at TV3s overlevelsesstrategi blir å sende alkoholreklame på «norsk» TV, eller at politikerne panisk fortsetter å forby relevant produktinformasjon om øl som forbrukerne selv ønsker å oppsøke mens de aksepterer direkte alkoholreklamepauser for sprit midt i TV-programmene.

Muligens kan man kreve at kommende TV-reklame for alkohol gjelder merker som har et marked utenfor Norge. Ikke at det gjør det bedre, for da har man bare en runde med konkurransevridning mellom for eksempel Ringnes og Carlsberg... øh, ja, det var jo samme firma, men dere ser sikkert potensialet for parodisk kaos.

Siste ord er neppe sagt i denne saken.

Oppdatering 7. desember 2011: Jeg hadde dessverre bommet på TV-stasjonen som sendte fra England, og hadde nevnt TV Norge. Dette skulle selvfølgelig være TV3, og det er korrigert. Beklager TV Norge!

Når vi ser på New Zealand, er det lett å se at årtier med avlsarbeid har gitt et boost til en gammel industri der. Uansett hvordan man snur og vender på det, har de skapt mange nye humlesorter som er unike for New Zealand og ikke vil gi samme aroma om de dyrkes andre steder.

De truffet to blinker, selv om kanskje den bare siktet på én: Først har de laget humler som kan erstatte mer kjente slag fra Europa og USA, slik at når humlehøstene svikter der, blir det humle-høykonjunktur i New Zealand, som naturlig nok er isolert fra nesten uansett hva som gav dårlig høst på den nordlige halvkule. Den andre blinken de har truffet er at den forskjellen som tross alt finnes mellom europeiske og new zealandske humler gir en ny smaksdimensjon til de som bruker dem i kraftig humlede øl - slik at disse humlene er foreløpig siste nye komét på humlehimmelen og har gjort new zealandsk humle til en merkevare.

Kunne man ha gjort noe tilsvarende i Norge? Ja, hvorfor ikke.

Humledyrkingen på New Zealand har gått igjennom tre faser, først da britene koloniserte New Zealand tok de med seg humle for ølbrygging. På 1920-tallet importerte man Late Cluster fra USA for å få bedre ytelse. Fra rundt 1950 har man drevet avlsarbeid for å finne sorter som gir høy ytelse, er tilpasset det lokale klimaet og har smaks- og aromaegenskaper som de kjente, store humlesortene. Gjennom selektering fant de frem til gode varianter, blant annet Smoothcone, First Choice og Calicross. Avlsarbeidet har deretter bestått i å krysse disse lokale variantene med ulike importerte humler for stadig å forbedre og ikke minst tilpasse seg et marked i endring.

I Norge har vi dyrket humle siden middelalderen, hvilket vil si at vi har hatt både bredere og lengre utvelging av humlesorter som ser ut til å passe det lokale klimaet. I perioder var det pålegg om at alle gårder skulle dyrke humle, hvilket gir mening siden humle kan gro på mark som ikke egnet seg til åker. Dessuten er det en årviss plante som mer minner om ugress enn noe man skal vanne med «sitt ansikts sved». Selv etter at man sluttet å dyrke humla for brygging fortsatte den å gro rundt om på gårdene på steder hvor man allikevel ikke kunne dyrke noe - og den ble etterhvert en slags tolerert prydplante.

Grunnen til at man ikke dyrket humle kommersielt i Norge er i hvert fall to. Først og fremst ble de norske øltypene i løpet av 1800-tallet utradert av tyske og tsjekkiske øltyper, og med dem kom også ønsket om å bruke typeriktig humle. Men på grunn av humlens terroir ble det ikke typerett pilsner og bayer om man brukte Saaz og Hallertau Mittelfrüh som var dyrket i Norge.

Dessuten er det norske klimaet ikke egnet for å dyrke humle, i hvert fall ikke de sortene og i den skala som man dyrker lengre syd i Europa, for der har man fordeler som eventuelle norske humledyrkere ikke kan konkurrere økonomisk med. I Sydøst-England og i Mellom-Europa kan du drive humleplantasjer målt i kvadratkilometre, mens i Norge kan du få utmerkete resultater med samme humle oppetter sydveggen og andre gode plasser på gården. På den annen siden er slike humleplantasjer som et veritabelt matfat for sykdommer og utøy, slik at man vanligvis har vært rause med sprøytemidlene.

Men hva om man i Norge for noen tiår siden hadde startet avlsarbeid på innsamlede gamle norske humler og krysset dem med importerte humler med ønskelige aroma-profiler og bitteregenskaper - akkurat som på New Zealand. Det må finnes en humle på en eller annen nedlagt gård som har ypperlige evner til å overleve i norsk klima - sannsynligvis finnes det mange tusen av dem. I Norge gror humla vilt - sannsynligvis forvillet - helt nord til Nordland. Norge har i tillegg et bredt spekter av klima, så det skulle være rikelig med rom for terroir innen de enkelte mikro-klimaene. For eksempel er Norge omtrent det nordligste du klarer å dyrke korn. Vi ligger som en mild kile inn i Arktis, takket være Golfstrømmen, og på samme breddegrad finner du ellers Alaska og Sibir. Hadde Norge lagt på samme breddegrader på den sydlige halvkule, hadde landet i stor grad kunnet overlappet med den vestantarktiske halvøya. Hva slags humleterroir ville Norges tempererte klima kombinert med superlange sommerdager kunnet gi?

Man startet faktisk på noe slikt en gang. I noen år frem mot 2003 hadde Planteforsk samlet humler fra tett opp mot 40 steder i Norge, og plantet dem på et forskningssenter i Hedmark. De ble dyrket, målt og analysert i et par år. Om vi skal tro dataene deres, er den norske «gårdshumla» gjennomgående på rundt 5% alfasyrer - men det er selvfølgelig slik at det finnes mange varianter.

Etter høstingen i 2003 ble prosjekt sålangt jeg kan forstå lagt ned. Nå har de sikkert pløyd dem bort og dyrker noe rart og eksotisk der i stedet. Hva om de hadde kommet på dette tre tiår tidligere, og hva om de ikke hadde lagt det ned etter 3-4 år? Hadde det da fantes mikro- og hjemmebryggere som fablet om de unike aromaprofilene i norsk humle - som trengte midnattsol, brevann, hardingfelespill og elgbæsjgjødsel for å bli akkurat slik?

Joda, jeg vet at det er spekulativt, og jeg har en viss ironisk distanse til det, men spørsmålet har også en seriøs kjerne. I landbrukets jakt på standardvarer de kan dyrke, så konkurrerer de mot land som har langt flatere, større og mer steinfri åkre enn hva Norge byr på. Hvorfor har man ikke satset mer på landbruksvarer som har en komponent av terroir, for terroir kan du ikke kopiere, etterligne og utkonkurrere med mer optimale dyrkingsforhold. Jeg kjøper ikke helt en forklaring om at det først er de siste årene det er blitt inn med småskala og spesielle varer med terroir, for i vinverdenen har mange små vingårder tilsynelatende overlevd på nettopp terroir.

Nå må det også sies at vi allerede har alskens humlesykdommer, slik at vi ville hatt noen utfordringer som man ikke hadde på New Zealand. Dessuten bygget det new zealandske programmet på en liten, men tross alt eksisterende humledyrking, mens vi i Norge aldri har hatt det - om vi ser bort fra gårdsdyrking av humle for biinntekter og til egen brygging. Dessuten må vi være oppmerksomme på det politisk betente i å bruke Statens penger på å dyrke og foredle en plante som hovedsaklig egner seg i en alkoholisk drikk.

Men lell... hva om? Det er lov å fable.

I går fortalte jeg endel om bakgrunnen for de new zealandske humlene som har kommet på markedet de siste årene, og jeg lovet å komme tilbake med en presentasjon av flere av disse humlene.

• Smoothcone er en gammel bitterhumle som var dyrket endel på 60- og 70-tallet, men som nå ikke dyrkes kommersielt. Den holder rundt 8% alfasyre. Derimot har den blitt brukt i avlsarbeid og gitt opphav til flere av de andre variantene, blant annet Green Bullet, Super Alpha og Nelson Sauvin. Den skal visstnok minne endel om Cluster og er en slektning av Late Cluster.

• Nelson Sauvin (aroma og bitter, 1990) er den mest kjente av de nye new zealandske humleslagene. Det er en triploid, frøløs humle utviklet fra blant annet Smoothcone. Brukt som aromahumle er den temmelig unik, med aroma av tropisk frukt med ananas, og mange mener den har et vinøst og fruktig preg à la Souvignon Blanc. Opprinnelig har den nok vært utviklet som en bitterhumle for lagerøl i tysk stil, men den spesielle aromaprofil har muligens gjort at den nå markedsføres litt mer som en wunder-aromahumle.

• Riwaka (arom1, 1997) er en triploid sort som har vært å få i norske hjemmebryggesjapper, som som tidligere ble kalt D-Saaz. Det er en humle som er nesten like høy på beta-syrer som på alfa-syrer. Den er også høy på cohumulone og myrcene. Til nå har det ofte vært et ensidig fokus på alfasyre som måltall på humle, men disse andre målene er noe hjemmebryggere nok burde stifte mer bekjentskap med. I praksis er Riwaka en foredling av Saaz og den skal kunne brukes der man ville brukt Saaz. Hvorfor navnet «Riwaka»? Tja, det er bare stedsnavnet på forskningsstasjonen for humleavlingen, som forøvrig ligger i Nelson-Tasman-regionen.

• Pacifica (aroma, 1994) er en triploid sort som er en variasjon over Hallertau Mittelfrüh, og den har tidligere blitt kalt Pacific Hallertau. Aromaen er beskrevet som å ha marmelade og blomster. Alfasyren ligger på 5-6% og den er utviklet for skulle brukes i tyske lagerøl.

• Pacific Gem (bitter, 1987) er en triplod sort som er en krysning mellom Smoothcone og en californisk krysning mellom Last Cluster og Fuggels. Den har høy alfa-syre - 13-15% - men ifølge noen uten den litt brutale og brautende smaksprofilen som høy-alfa-humle ofte har. Andre er sterkt uenig og mener den har en ødeleggende harskhet. Den er blitt beskrevet som å ha en eikekarakter, litt jordaktig og en fruktighet med solbær og litt jordbær. Mange har kalt den en «Super-Fuggles», både i positiv og negativ forstand. Det er en humle jeg ville brukt litt tid til å bli kjent med før jeg brukte den i et viktig øl.

• Green Bullet (bitter, 1972) er en triplod høy-alfa humle for pilsner og andre lagerøl, og sies å oppføre seg eksemplarisk innenfor de rammene. Den sammenliknes med Styrian, er fremedlet fra Smoothcone og visstnok Riwaka, har 11-15% alfasyrer og minner litt om Styrian.

• Super Alpha. (bitter, 1976) Aromaprofilen er beskrevet som krydderaktig, litt harpiks og med lemongrass, og sies å være et typisk eksempel for de litt sære new zealandske humlearomaene. Opprinnelig ble den utviklet fra Smoothcone som bitterhumle (10-12%), men den sies å kunne brukes bra også som aromahumle.

• Sticklebract er en høyalfa (ca 13,5%) humle for bruk i engelske ales, der den kan gir en liten kiwi-aksent av sitrus og harpiks. Den skal være utviklet fra den gamle new zealandske humla First Choice.

• Southern Cross (bitter, 1994) er enda en triploid, høy-alfa humle (11-14%) for lagerøl. Denne sies å ha kraftig aroma av sitronskall kombinert med furunåler og krydderaktighet. Det er en krysning fra 1950-tallet mellom den lokale varianten Smoothcone, med Fuggles og en navnløs, tidlig californisk humlevariant. Som aromahumle bør man prøve seg frem litt forsiktig før man bruker den i store mengder.

• Pacific Jade (bitter, 2004) er en triploid humle med langt mer avdempet bitterhet (12-14%). Den er blitt beskrevet som å ha citrus og svart pepper i aromaprofilen sin. Den er en krysning mellom en new zealandsk humle som heter First Choice (som igjen er en slektning av Late Cluster) og Saaz.

• Hallertau Aroma (aroma og bitter, 1988) ble tidligere kalt New Zealand Hallertau, og er en triploid humle som kan brukes som en erstatning for Hallertau. Aromaprofilen er ren med litt sitrus og lime og noen florale toner. Alfasyrer på 6,5-8,5% og betasyrer rundt 8,5%. Den er fremavlet fra Hallertau Mittelrüh og en lokal new zealandsk humle.

• Motueka (aroma) ble også kalt B.Saaz, som egentlig er en forkortelse for Belgian Saaz - et navn som bare er egnet til å forvirre fordi den ikke er belgisk, men tidlig ble brukt av et kjent belgisk bryggeri. Den er utviklet fra Saaz som er krysset med new zealandske sorter. Den har sitrus, sitron og lime, kombinert med tropisk frukt. Målet er en triploid erstatningshumle for tsjekkisk pilsner. Holder 6,5-7,5% alfasyrer.

• NZ Cascade er egentlig vanlig US Cascade, men terroir gir en litt annen smak som heller mer mot grapefruit enn citrus. Opprinnelig er Cascade fra 1972 etter at man krysset engelsk Fuggles med en humle som allerede var en krysning av Fuggles og russisk Serebrianka. Bruk NZ cascade som (US) Cascade, men forvent bare omtrentlig samme resultat. Holder 6,0-8,0% alfasyrer.

Jeg har også sett referanser til andre humler fra New Zealand: Rakau, Alfaroma, Pacific Sunrise, Wai-iti og Kohatu, men jeg vet ikke om dette er nye navn for noen av de andre. Dessuten dyrker de en del lokale varianter av andre standardsorter i tillegg til Cascade: Willamette, Fuggle, Golding. Og hvem aner hvor mange andre varianter de har på lager, men som de til nå ikke har sett potensiale til å dytte ut på markedet?

Mye av informasjonen her er hentet fra New Zealand Hops Ltd. En annen god kilde til ulike humler er hos BeerLegends.

I morgen skal jeg spekulere litt om hva som kunne skjedd dersom Norge hadde gjort et like alvorlig avlsarbeid på humle som New Zealand.

Alle som har fulgt med i det nyeste og særeste innen humler må ha fått med seg Nelson Sauvin - den new zealandske kjendis-humla med vinøse tendenser og et robust aromapreg av tropisk frukt med ananas og aprikos og uttale i retning «såvvinn». Men New Zealand har langt flere humler å by på, og det skal vi se nærmere på.

Plasseringen på den sydlige halvkule gjør at humlehøsten kommer i motfase med humledyrkingen i Europa og USA. Dermed kan New Zealand levere fersk humle på det som er våren hos oss - hvilket velsigner oss bryggerne med to humlehøster per år.

Dernest er plasseringen så langt unna andre humleområder blitt en velsignelse. En gang i tiden var det mest en forbannelse, for lang transport til markedene gav merkostnader. Idag betyr det lang vei for sykdommer og utøy, for denslags har ingen respekt for landegrenser, men blir effektivt stoppet av store hav.

Opprinnelig dyrket man på New Zealand europeiske sorter som man hadde importert. På 1920-tallet introduserte man Late Cluster fra California, og gav den navnet Cali lokalt. Den gav større avlinger, men var svært utsatt for Phytophthora - som er en sopp som angriper røttene, jeg tror det norske navnet er rotråte. Mot slutten av 1940-tallet opprettet man et forskningssenter i New Zealand for å avle frem nye sorter med større motstandsdyktighet mot denne sykdommen. Innen 1960, hadde de krysset seg frem - ved hjelp av ulike europeiske sorter - til tre nye sorter som hadde nærmest resistens: Smoothcone, First Choice og Calicross.

På rundt samme tid kom trenden med at man ønsket seg frøløs humle. Humla vi bruker er hunnblomsten, og den har vanligvis frø. Man kan «ordne» det ved å sikre at det ikke er noen hannplanter i tilstrekkelig mange kilometrers omkrets, for da for blir hunnblomstene ubefruktede og frøløse. En annen teknikk er å avle frem en polyploid humlevariant, altså en humle som har ikke har kromosompar, men tre (triploid) eller fire (tetrapolid) kromosomer av hver type. Om du synes det høres ut som en feil fra naturens side, så er du ganske nær. En slik plante får en rekke endrede egenskaper og typisk er den ikke i stand til å formere seg uansett hvor mange hannplanter som er i nærheten. Dermed lager den også frøløse humlekongler, hvilket er hva man ønsker.

Forskningsstasjonen på New Zealand klarte å få en triploid humle ut på markedet i 1986, samtidig med at andre humledyrkende land slet med å få til polyploide humler.

Det er altså ikke bare et ønske om å spre landbruket på noe mer enn sauer som har gjort at new zealandske humler ligger fremst i verden. Dyktige forskere med finansiering innen langvarige forskningsprogrammer kombinert med en industri som så lengre frem enn til neste avling har gjort at humleutvalget har fått en helt ny dimensjon.

Men i all gleden over disse nye humlene er det noen skår. For det første er dette humler som er utviklet for volummarkedet, som tross alt er pilsnerbrygging. Man skal være temmelig sprø for å sette igang et årelangt planteforeldringsarbeid i håp om at noen nerdete og motevinglete hjemmebryggere skal kjøpe resultatet. Målet har vært å bringe frem erstatningshumler for de meste kjente og statusrike humlene - så som Saaz og Hallertau, og gjerne ekstreme høyalfa-varianter som til forveksling minner om europeiske varianter av bitterhumle. For jo mer konsentrert alfasyrene er, jo mindre volum av humle trenger man å bruke, og jo større reell avling får man fra samme dyrkingsareal.

Akkurat det legger ikke hindringer i veien for å bruke dem i rikelige mengder i andre øltyper enn pils, men det gir noen utfordringer underveis. Aromastoffer som forsvinner diskret i bakgrunnen og under smaksterklene når de brukes i «riktig» mengde for internasjonal pilsner kan komme veldig tydelig frem om du bruker samme humle som ryggrad i en Dobbel Imperial IPA. Med andre ord, man har ikke laget dem for slik bruk du muligens tiltenker dem. Ha det i mente.

Av samme grunn bør man være forsiktig med ukritisk å erstatte én høyalfa humle med en annen. De er kort og godt ofte ikke laget for å bruke i svært bitre og smaksrike øl. Om man skal bruke dem, kan det være sammen med andre humler som komplementerer deres smak, eller man må finne akkurat den rette konteksten hvor de kommer til sin rett. Dernest er humla ikke bare alfasyrer - selv om det den vanligste parameteren som er oppgitt på forbrukspakningene. En rekke andre bitterstoffer og eteriske oljer er relevante og bør sammenliknes om man skal si noe vettugt om hvorvidt én humle kanskje kan erstattes av en annen.

Som konsekvens av dette er de new zealandske humler noe mange har sterke meninger om. Når de brukes utover rammene de ble utviklet for - internasjonal pilsner - tar de gjerne av i ulike retninger og viser personlighet. Enten liker man dem, eller så hater man dem. Det er litt som med røykøl, eller en double imperial IPA, eller en lambic.

Så til slutt et hjertesukk om humle og smak. Som nevnt virker det som smaken også her er delt, noen liker én type, mens andre hater den. Dernest har det jo ekstrem betydning hvor i prosessen humla brukes, samt med hvilke andre humler den brukes. Humla mister smaksstoffene sine ved lagring, og to humlehøster er ikke nødvendigvis like. I tillegg kommer at ulike øl danner ulike kontekster rundt ølet. Da har vi ikke engang nevnt alt som går på jordsmonn, solforhold, klima og andre ting som man i vinverdenen ville kalt terroir. Å felle en generell dom over en humle er nærmest en umulighet.

I morgen skal vi se nærmere på new-zealandske varianter av humler.

I Fiinere hjemmebryggerkretser er det som å banne i kirken å snakke høyt om tørrgjær og ekstraktbrygging. Den fremherskende holdningen er at disse ingrediensene ikke når opp til malt og flytende gjær, fordi fremstillingsprosessen sliter og stresser dem og setter setter smak på produktet.

Feinschmekerne kjenner smaken av tørrgjær og av maltekstrakt, men ofte skjer dette i en dialog à la:

- Hmmm, det var en sær smak ... har du brukt maltekstrakt?
- Neida, det er mesket på vanlig måte.
- Har du brukt tørrgjær?
- Øhh, vel, ja.
- Ja, det var det jeg kjente! Det setter usmak, ja.

Jeg er generelt litt skeptisk til denne diagnosen, fordi den ikke takler falske positive og korrekte negativer. Hvis man i dialogen over hadde fått «nei» også på spørsmålet om tørrgjær, så hadde letingen etter årsaken sannsynligvis bare fortsatt. Og hadde det ikke vært noen feil, så hadde det heller ikke blitt noe fokus på hverken tørrgjær eller ekstrakt.

Tørrgjær får vanligvis to anklager om kvalitet rettet mot seg. Først er det renheten av gjæren. Problemet er at det brukes store mengder tørr, men ikke nødvendigvis tilstrekkelig steril luft til å tørke gjæren. Dermed kan den bli infisert av bakterier og villgjær under tørking. Tørrgjær brukes formodentlig mest til baking, og der er i praksis ikke bakterier et problem, for dels rekker ikke en infeksjon å spre seg før gjæren for lengst har tatt overhånd og brødet er stekt. Videre blir aldri gjær til baking pitchet på ny. Og til slutt er det vel tilstrekkelig med bakterier i melet fra før til at hva som måtte tilføres gjennom tørrgjæren er neglisjerbart. For å kunne bruke tørrgjær til brygging, er man avhengig av at produksjonen er tilstrekkelig paranoid med hensyn til infeksjoner - og det er neppe tilstrekkelig å lage en ølgjær-batch på et anlegg som er ment for brødgjær. På den andre side burde det være helt gjennomførbart å lage en gjærtørker som reduserer infeksjonsproblemet ned til samme nivå som for våtgjær.

Det andre problemet med tørrgjær er at tørkeprosessen ikke er snill mot gjæren, og det sies at gjæren oppfører seg annerledes og dermed produserer en litt annen smaksprofil, og at denne adferdsendringen varer i 3-5 «generasjoner» av repitching. Jeg har ærlig talt ikke klart å kjenne noen tørrgjærssmak, men for det første er ganen min ikke av de bedre, dernest er det lenge siden ølsnobben i meg bevisst smakte på tørrgjæret øl, og til slutt er det vanskelig å gjenkjenne en smak man aldri har identifisert.

Problemet med stresset tørrgjær lar seg ikke fikse med å la den hvile litt under optimale forhold. For det første kan vanskelige forhold forsterke problematikken med mutasjoner - som ikke lar seg reparere med hvile. Dernest er det fremdeles mange av de originale gjærcellene igjen når man har formert gjæren i forkultur. Og til slutt er det ikke slik at gjæren formerer seg med å få «barn» som er nye og friske ubeskrevne blad utelukkende basert på arvematerialet. Gjæren knoppskyter og det er kanskje mulig at det faktisk er litt kvasi-lamarckistisk. Lamarckisme er den utskjelte idéen om at avkom kan arve sine foreldres opptrenede egenskaper - dvs at om din far trente mye vekter, så skulle du fødes med mer muskler.

Uansett er det mindre variasjon i utvalget for tørrgjær, og det er mulig at utvalget også er basert på mer robuste gjærvarianter som tåler tørkingen bedre, men kanskje mangler litt subtilitet. Til gjengjeld har tørrgjær lengre holdbarhet, er billigere og den overlever nok lettere reiser innen postverket og klimamessig dårlige opphold på lagerhyller.

Men smaker den annerledes? Jeg ser forsikringene om at den gjør det, men jeg er en tvilende Thomas. Kommersielle mikrobryggerier og suksessfulle hjemmebryggere bruker eller har brukt tørrgjær, men det er sjelden det snakkes så høyt om det, og jeg har ikke tenkt å out'e noen her. Dessuten er det temmelig lenge siden tørrgjær hovedsaklig var noe man brukte til hjemmebrenning og sammen med ølkits.

Det er mye den samme historien med maltekstrakt. De som har langt bedre ganer enn meg sier de kjenner smaken, men det synes som om det brukes i mange brygg med godt resultat.

Jeg mistenker at fordi tørrgjær og maltekstrakt gir mindre fleksibilitet og lavere status, så går de fleste hjemmebryggere relativt raskt bort ifra dem og i retning av malt og våtgjær. Det er nærmest med stolthet en hjemmebrygger forteller hvor få batcher man satt med tørrgjær eller ekstrakt før man gjøv løs på «the real thing».

Men parallelt med denne ferden mot våtgjær og ekte malt blir også de fleste hjemmebryggere dyktigere, og kanskje er usmakene på hjemmebrygg med tørrgjær, ekstrakt og lavt batchnummer mest er et resultat av manglende bryggeerfaring?

Hva skjer om man bygger med ekstrakt og tørrgjær på ny etter at man har fått nok erfaring til å takle de klassiske nybegynnerproblemene som gjæringstemperaturer, lufting av vørter, tilstrekkelig renhold, minimalisere splashing med vørter?

Jeg har i alle fall lyst til å forsøke, i hvert fall for noen få brygg. Det er greit at fleksibiliteten er lavere, men så blir bryggedagen også desto kortere.

Har egentlig bensin og øl noe felles? Javisst. I hvert fall blant størstedelen av befolkningen. Det er varer der produsentene har lykkes med å skape et inntrykk av at en hvilken som helst variant er ombyttbar med en hvilken som helst annen.

Om du tanker på Esso, Statoil eller Shell - så tenker du nok at bensin er bensin. Rett nok er ikke 95 oktan det samme som 98 oktan, og blyfri er forskjellig fra blybensin, for ikke å snakke om diesel. Men innenfor hver varegruppe er det da ingen variasjon?

En av kollegene mine er bensinnerd - vel, han er egentlig multinerd, og deriblant bensinnerd. Han har sjekket forskjellene på de ulike bensinslagene, og han holder seg orientert om variasjoner innad i typene. Én måned for noen år siden fikk 95-oktan-bensinen bilen hans til å gå så mye bedre at han ikke bare merket det på drivstofforbruket, men selv kona lurte på om han hadde sneket inn en eller annen dyr dings i motoren uten hennes vitende og vilje.

Historiene hans om forskjellene i bensin - som jeg synes er «bare bensin» - fikk meg til å tenke på øl - som de fleste andre synes er «bare øl». Den norske bryggeriforeningen klarte i gamle dager å gjennomføre en knipetangsmanøver: bryggeriene brygget de samme øltypene, og de var til forveksling like, samtidig som landet var delt inn i soner der hvert lokale bryggeri hadde forrang foran andre bryggerier. Konsekvensen av det var at øl (eller rettere sagt pils, eller bayer eller eksport) ble oppfattet som «bare øl».

Ingen pub trengte da mer enn én pils, for de var jo alle like - liksom en bensinstasjon ikke fører mer enn ett merke 95-oktan. Hele tanken om at en bensinstasjon skulle føre ulike typer 95-oktan er så fremmed at vi finner den lattelig i tillegg til at bensinstasjoner er knyttet til bensinprodusentene i et system som minner om engelske tied pubs. Sannsynligvis fant de tanken om at en pub skulle ha flere typer pils omtrent like latterlig på 50- og 60-tallet, dog med det unntaket av effekten av lokalpatriotisme overfor bryggerier, men det har trolig mer med merkelojalitet enn smaksvariasjon i varene å gjøre.

Betyr så mikrobryggerirevolusjonen at overført til drivstoffmarkedet må vi nødvendigvis få utvalgs-bensinstasjoner med 95-oktan fra ulike oljeselskaper?

Naturligvis ikke. Dette er noe som skjer når en vare går fra å være forbruk til status og fra nyttig til nytelse. Øl har gått fra å være noe som mange så på som en alkoholisk drikk som smurte festlig lag på det sosiale plan til å bli en drikk man nyter for sin smak, og som man derfor vi ha mer smaksrik og variert. På samme måte blir det viktigere med alt det rundt flaska av bryggeteknikk og historie og slikt, ikke bare fordi det gir status å være kunnskapsrik på alle de trivia-bitene, men også fordi den kunnskapen gir kontekst som er viktig for å sette rett pris på ølet. Og i det øyeblikk man har kommet dit, har ølet gått fra å være en nyttig forbruksvare til bli en vare for nytelse, ja til og med en statusvare. Samtidig faller konseptet om ett pilsnerøl for alle på sin egen utilstrekkelighet, fordi målet ikke lengre bare er å drikke ølet, men også å fordype seg i alle de ulike ølene og deres aspekter.

I slutten av forrige uke siden kom nyheten om at han gikk på dagen, og jeg tenker ikke eldregeneral Carl I. Hagen - selv om det overskygget den relevante nyheten. Jeg tenker på Ringnes-direktøren Ole Petter Wie. Se her, her, her og her.

Nå er det ingen som vil si noe konkret om hvorfor han gikk, utover at det var uenighet om strategi - tydeligvis en fundamental og uløselig uenighet for det er ikke slik at man kranger om detaljer eller går på dagen over bagateller i de lag av næringslivet. Hvilke dype, strategiske spørsmål er det man kunne være så uenige i? På nett, står det ikke så mye i dn.no, men papirutgaven deres har en litt lengre versjon. (Takk til Gollum for tips!) Der står det: Etter det Dagens Næringsliv erfarer skal ikke Wie være enig i de sentraliseringstankene Carlsberg har.

At fagforeningens representant beklager avgangen kan lett tas som et ikke så veldig subtilt hint om at Wie kjempet mot økt sentralisering. At Wie går på dagen betyr at hans synspunkter tapte. At de tar inn en Carlsberg-person fra utlandet som midlertidig leder betyr nok at de ønsker å sørge for å plassere skapet der de vil ha det. Det betyr sentralisering. Og det er ingen brygger med nostalgiske følelser for øltyper og håndverksbrygging de setter inn i til å lede Ringnes frem til man finner ny sjef.

Hva er det Ringnes har som kan sentraliseres? De har i praksis «koblet seg fra» Arendals Bryggeri, som de imidlertid fremdeles har litt eierinteresser i, og som har oppdrag med å brygge varene deres på Sørlandet. Ringnes kan dra ut pluggen for Arendals, men det er neppe derfor Wie går, for han neppe plassert det bryggeriet i en slik posisjon om han ikke hadde vært villig til å dra ut den pluggen. Siste året har de også løsnet den litt, først med å flytte bort produksjonen av bayer, og deretter flytte ansvaret for Rogaland til Gjelleråsen. Det halverte antall ansatte ved Arendals. Jeg tviler på at de ville hatt skrupler med også å dra teppet under beina på den andre halvparten.

Oskar Sylte i Molde er i en liknede situasjon som Arendals Bryggeri, men det er vel heller ikke der problemet ligger.

Så har de E. C. Dahls i Trondheim og hovedbryggeriet på Gjelleråsen, i tillegg til tapperier for Farris og Imsdal - som naturlig nok ligger i Larvik og i Østerdalen. De siste to kan vanskelig flyttes om det ikke skal bli litt parodisk. Er det da E. C. Dahls de planlegger å legge ned eller innskrenke?

Tross alt har man manøvrert seg ut av Arendals Bryggeri med et så grasiøst fotarbeid at det ville være en prima ballerina verdig. Det må være første gang et norsk storbryggeri har ditchet et lokalt produksjonssted til nærmest applaus fra lokale pilsnervenner, og det står i sterk kontrast til hvordan de trampet over hele klaveret med begge føttene fulle av salat under nedleggingen av Tou. Om frikobling av Arendals bryggeri var greit for Ringnes og Wie, hvorfor skulle ikke en tilsvarende løsning kunne brukes for E. C. Dahls? Og hvorfor skulle nedleggingen av et produksjonssted være si-opp-på-dagen-grunn når de i praksis langt på vei har gjort tilsvarende før?

E. C. Dahls er vel uansett et bryggeri som lever på oppsigelse. Driften vedvarer sålenge a) flaskepantordningen består, b) bystyret aldri ville ha omregulert tomta til boliger, c) det ikke er et direkte tapsprosjekt og d) det fyller en praktisk nytteverdi hvis erstatning krever investeringer et annet sted. Men vær veldig trygg på at det finnes mestre i bedriftsakrobati som ikke er skikkelig tilfreds med plusstall, men som har visjoner om stadig større overskudd og bredere markedsandeler i form av nyordninger som ikke nødvendigvis inkluderer Dahls. Målet er tross alt ikke å gå med overskudd, men å øke overskuddet.

Det ville blitt et heidundrandes leven om Dahls-produksjonen ble flyttet til Oslo. Hver gang trusler om det kommer, rasler Dahls Ølets Venner (sic) med tomflaskene og byens befolkning graver opp de gamle skyttergravene for sitt lokale øls forsvar. Jeg har ikke registrert noen aktivitet fra den kanten, og jeg tror at det kanskje ikke er der hunden ligger begravet.

Dermed står vi igjen med muligheten av at strategispørsmålet som de ikke ble overens om var at sentraliseringen ikke er til Gjelleråsen, men fra Gjelleråsen ... for eksempel til Baltikum eller deromkring. Og det blir virkelig det virkelig bråk av.

Fra en bønnetellende blåruss' synspunkt gir det mening. For det første er flaskepantordningen en spesialkonstruksjon for å beholde norsk volumølproduksjon innenlands og tildels lokalt. Den er og blir konkurransevridende, selv om det kanskje bare var en bieffekt i forhold til hovedmotivet, som er å beholde produksjonen lokalt. Flaskepantordningen kommer til å forsvinne, og Carlsberg vet det bedre enn noen. Dermed endrer økonomien i ølproduksjonen seg. Man kan kutte lokalt og heller produsere ølet i lavkostland rundt Østersjøen, tappe det på boks og få det sendt i kontainer til Norge. Kanskje lar man det bli litt fatølproduksjon igjen. Kanskje holder man nok en gang en beskyttende og nostalgisk hånd over bayer og bokk, men jeg holder det for sannsynlig at temaet er utflytting av en signifikant del av pilsnerproduksjonen fra Norge.

Vi skal heller ikke ignorere store konserns ønske om strømlinjeforming. Særordninger og historiske løsninger gjør det vanskelig å holde oversikt over noe som er digert, og da sniker det seg lett inn en mistanke om at det man ikke har oversikt over har man ikke styring over, og det man ikke har styring over frykter man ikke er optimalt effektivt.

Det er også interessant at det er Carlsberg-sjefen i Polen som midlertidig skal ta over, og jobbe 50% i Polen og 50% i Norge. Bryggerinedleggelser er meget kilne affærer som må koordineres godt, spesielt i Norge hvor forbrukerne har enorm merkelojalitet, ikke minst på pilsnerøl. Det optimale tidspunktet å legge ned på er mai-juni, siden det ødelegger konkurrenters mulighet for å øke produksjonen for kunne å kapre andeler i et utepilsmarked hvor det hagler mye aggresjon og frustrasjon ned over en nedleggelse. Samtidig kan man selv legge opp tilstrekkelige mengder med alternativt produserte varer som man kan tapetsere markedet med for å lokke kundene over på nytt produkt. Med en delt sjefstilling i Polen og Norge vil Jacek Pastuszka sitte perfekt plassert. At prosessen med å finne en ny adm. dir. kommer til å ta seks måneder eller mer betyr også at den ikke trenger å være ferdig før vi tidsmessig er i bryggerinedleggingsvinduet i mai-juni.

Til slutt vil jeg igjen presisere at jeg intet vet utover det som står i pressemeldingene. Det ovenforstående er er kun bygget på disse pressemeldingene og min magefølelse. Jeg har tatt feil før, og kommer til å gjøre det igjen, kanskje allerede i denne saken.

Og siden Ringnes er på jakt etter ny sjef: Jeg stiller, ring meg! Jeg lover å ta opp igjen produksjonen av lys og mørk eksportøl, samt at vi burde hatt en Ringnes Imperial Stout og ikke minst en tykk og fyldig Ringnes Skipsøl med røyk og tjære - en øltype som jo var den første som ble produsert på det eldste av de bryggeriene som endte opp som Ringnes. ... men det var kanskje ikke i den retningen strategien pekte?

Jeg kunne hatt lyst til å referere noen historiske skildringer av øl fra ulike kilder, og jeg starter med å sitere litt fra Jacobus Bugges dagbokverk: På tokt med korvetten Nordstjernen, utgitt posthumt i 1943, men opprinnelig skrevet under tittelen Dagbog holden ombord paa Corvetten Nordstjernen under dens Togt til Sues og Brasilien 1869/70. Det er forøvrig en meget lesverdig beretning.

Bakgrunnen er at den norske marine ville vise tilstedeværelse. I forbindelse med at Suez-kanalen ble åpnet i 1869 under avfyring av uhorvelige mengder saluttkrutt, sendte man derfor en korvett til det indre Middelhav, og når man først «var i området» fikk den i oppdrag å besøke Sør-Amerika og de gamle dansk-norske koloniene på de vestindiske øyene.

Jacobus Bugge var Underskibslæge om bord, og han førte en grundig dagbok fra turen. Det første sitatet om øl kommer etter at de har ankret opp på reden utenfor Montevideo. Også den gang var Statens brød temmelig tørt, og han klager over prisnivået. For lørdag 12. februar 1870 skriver han:

Præsten, Næstcommanderende og jeg holdt da en Stund sammen og gik omkring i en Del Butikker, men Gudbevares for Priser, ja noget saa ublu't har jeg aldrig i mit Liv hørt. Enhver Ting er her omtrent fire-fem Gange saa dyrt som hjemme, enkelte Ting f. Ex. Øl endog ti Gang så dyrt, koster nemlig ½ Spd. pr. Flaske.

Ved pengereformen i 1875 da man gikk fra speciedaler til kroner, ble én speciedaler konvertert til fire kroner, som igjen (ifølge Wikipedia som baserer seg på konsumprisindeksen) tilsvarer 195 kroner pr 2009. Strengt tatt kostet da en øl i underkant av 100 2009-kroner i Sør-Amerika, og dersom Bugges vurdering er rett, kostet en øl i Norge dengang i underkant av 10 kroner (etter 2009-standard). Og det er kanskje ikke helt hakkende galt om vi ser bort fra galopperende avanse på serveringssteder og stadig økende særavgifter.

Bugge seiler videre med Nordstjernen og kommer til Buenes Aires som han besøker 17. februar og skriver igjen om prisnivået etter å ha observert at det var overordentlig mange skip på reden:

Men senere da jeg fik at høre at man hernede indfører alle mulige Ting fra Europa, saa kunde jeg nok forstaa at en saapas stor By trængte en svær Mængde Skibe for at bringe sig det fornødne. Saagodtsom ingen Ting forarbeides i Landet selv, dertil er Arbeidslønnen altfor høi. Alt indføres her uagtet den høie Told (25% af den Værdi hvortil det her i Landet sættes [...]) langt billigere, ja endog Saalelæder indføres her i Hudernes Land.

Argentina var altså i en voldsom økonomisk boom, der man produserte huder i enorme mengder for eksport. De store inntektene det gav gjorde altså at det var billigere å importere enn å produsere lokalt. At Argentina idag er mer kjent for kjøtteksport enn lær er også forklart i boka. Problemet var kort og godt at alle kadaverne skapte et stinkende miljøproblem, så man startet kjøtteksporten som et miljøtiltak rundt lærproduksjonen for å få ned avfallsmengden.

Bugge fortsetter med denne tidlige observasjonen av norsk eksportøl:

Vi blev [på Hôtel du Nord] meget behagelig overraskede ved at høre os blive tiltalte i vort eget Tungemaal. Værten selv var tydsk, men en af Opvarterne, egentlig en Svenske, talte meget godt norsk. Efter at have styrket os paa et Glas norskt Øl, dette er temmelig almindelig hernede under Form af «Exportøl» til en Pris av ½ Spd. pr. Flaske, accorderede vi om Prisen [for overnatting] som ble sat til 1½ Spd. pr. Døgn, alt iberegnet [...]

Igjen ser vi den samme prisen, som få år senere tilsvarte to kroner flaska. Det er interessant å legge merke til at når de tok inn på et hotell - som formodentlig var billig men respektabelt - så kostet det bare tre ganger mer enn prisen for en øl. Dog var det neppe enkeltværelser de skaffet seg, og det er uvisst om prisen er pr rom eller pr person. Men lell! Overnatting for prisen av tre øl synes billig.

En annen ting som er interessant her, er referansen til eksportøl, og at det skrives i anførselstegn, hvilket synes å indikere at det begrepet ennå ikke var innarbeidet i Norge. Det underbygger også den vanlige forklaringen om at øltypen har oppstått som en eksportvare og først senere blitt introdusert på det norske hjemmemarkedet. Torfinn Jåsund lister 1882 som et tidspunkt da typebenevnelsen eksportøl var innarbeidet, ved at flere norske bryggerier produserte det, men det er uklart om det var for hjemmemarkedet eller eksport.

Det sies at forandring fryder, og samtidig med noen endringer på alkohollovgivningen har man bestemt å endre klassifiseringssystemet for alkoholstyrker, eller «skatteklassene» som de populært heter.

I det kommende systemet opererer man med fem klasser for alkoholholdige drikker.

«Klasse»	Styrke	Benevning
Alkoholfri drikk	opp t.o.m. 0,7%	Nå offisielt alkoholfritt
Alkoholsvak drikk	over 0,7% opp t.o.m. 2,5%	Lettøl
Alkoholholdig drikk gruppe 1	over 2,5% opp t.o.m. 4,7%	«Vanlig» øl
Alkoholholdig drikk gruppe 2	over 4,7% opp t.o.m. 22%	Sterkøl, vin og hetvin
Alkoholholdig drikk gruppe 3	over 22% opp t.o.m 60%	Brennevin

Endringene er med andre ord:

• Grensen for lettøl justeres ned fra 2,7% til 2,5%.
• Klasse A blir formelt alkoholfritt og tillater opp til 0,7%.
• Klasse C og klasse D slås sammen til ny gruppe 1.
• Det som før var sterkøl, vin og hetvin blir til ny gruppe 2.
• Det som før var brennevin blir til ny gruppe 3.

Dagens system skiller heller ikke mellom øl og annen alkoholholdig drikk, det har følgende klasser som vi til nå har hatt siden 1/1-2000:

Klasse	Styrke	Øltyper
Klasse A	opp t.o.m. 0,7%	Alkoholfritt og nesten-alkoholfritt
Klasse B	over 0,7% opp t.o.m. 2,7%	Lettøl
Klasse C	over 2,7% opp t.o.m. 3,7%	(tradisjonelt veldig få eksempler)
Klasse D	over 3,7% opp t.o.m. 4,7%	Pils og bayer
«Sterkøl»	over 4,7%	Gulløl, juleøl og bokk etc

Fra 1/1-2004 ble i praksis grensen for alkoholfritt økt til 0,7%, ved at øl i klasse A ble skattet som alkoholfritt, og klasse A i praksis ble en sovende kategorisering. Noen har sikkert også lagt merke til at grensene tidligere gikk på *,75 snarere enn *,7 - men dette ble justert på fra 1/1-2008, uten at det hadde den store praktiske betydningen.

Fra 1/1-1995 til 1/1-2000 hadde man også klassene E, F, og G, som startet på hver sin økte abv-prosent som en fortsettelse av systemet opp til D, med det unntaket at G bare gikk opp til 7,0%, som var det sterkeste man fikk lov å brygge øl. Typiske eksempler i disse tre typene var eksport, juleøl og julebokk. (Eksport og arvtakeren gulløl skal vi komme tilbake til en gang senere, for det er en nokså lang historie.)

Men fra 1/1-1913 frem til 31/12-1994, altså før man hadde bokstavsystemet, brukte man et tallsystem, der man hadde skatteklasse 1, 2 og 3, ofte angitt som I, II og III. Disse dekket hva vi idag vil kalle lettøl (under 2,5%), «vanlig øl» (2,5-4,7%) og sterkøl (over 4,7%).

Fra 1972 hadde man også øl klasse 0, som var øl opp til 0,7%, og som altså senere ble til klasse A.

Før 1913 skattet man ølet gjennom en skatt på maltet gjennom maltavgiften som ble innført 1/4-1858, og dermed var det hele noe som forbrukerne i praksis slapp å tenke på. Før maltavgiften ble innført var det ingen særavgift på øl.

Med alkoholholdig drikk gruppe 1, 2 og 3 er man tilsynelatende tilbake til det gamle systemet fra 1913 med øl i skatteklasse 1, 2 og 3. Men langtifra, for i det gamle systemet dekket de tre klassene spennet 0,7-7,0%, mens i det nye systemet dekker de tre gruppene spennet 2,5-60%.

Mange - selv innenfor for bryggebransjen - har fremdeles ikke helt fått med seg at klassene E-G forsvant, samt at noen fremdeles snakker om klasse 2 og klasse 3 etter systemet fra før 1995. Dette tatt i betraktning er det nye systemet utmerket for å skape forvirring. Du trenger ikke i drikke disse godsakene for å gå deg vill i regelverket om deres beskatning.

Er det noen som ikke sovet av denne utlegningen?

Fra nyttår blir det lov for bryggerier å selge ølet sitt fra egen virksomhet. Men før man roper hipp-hurra for oppmykingen av alkohollovgivningen, så er det noen skår i gleden som gjør at dette kanskje ikke er så omveltende som det kanskje høres ut til.

For det første var det ikke veldig lenge siden dette var tillatt, så det er mindre en oppmykning enn det er eliminering av en relativ ny innskjerping. Hukommelsen er litt dårlig, men jeg mener at det var i forbindelse med Oslo Mikrobryggeri og deres tapping på flasker at det kom frem at bryggerier - også mikrobryggerier - ikke trengte kommunal lisens for salg av øl, sålenge det skjedde fra produksjonslokalet. Etter et initielt sjokk gikk byråkratene i gang med å tette hullene i loven. Og ja, loven var faktisk engang slik at et bryggeri kunne selge fra egne produksjonslokaler helt uten kommunal innblanding.

Dernest må vi huske at det er en 4,7%-grense på det ølet som bryggeriene nå får lov til å selge over disk for at kundene skal kunne ta med seg hjem, så det blir bare «halve» ølutvalget som man kan selge.

Dessuten er det et litt vagt krav om at produksjon og salg må «utgjøre en del av stedets helhetlige karakter og salgstilbud». Det gjenstår å se hvordan dette blir tolket. For et gårdsbryggeri som produserer tradisjonelle gårdsøl burde dette være uangripelig. Men hva med en pub som hovedsaklig selger industripils, men som har et par tilleggsøl som de selv brygger, men som utad i liten grad fremstår som et bryggeri? De fleste mikrobryggerier har tross alt profilert seg temmelig sterkt, så det burde ikke bli noe omfattende problem.

Videre har flere bryggerier i praksis allerede denne ordningen, siden de har fått kommunal lisens for salg fra egne produksjonslokaler. Av disse er Nøgne Ø best kjent. Men det er greitt å få det inn i ordnede former og ut av den sterkt varierende prosessen som kommunale lisenser utgjør.

Det store spørsmålet er om det nå blir lov til å kjøpe «growlers» fra brewpubene. Det vil si: kan jeg etter nyttår gå inn på for eksempel Trondhjem Mikrobryggeri og få tappet en liter med et øl i skatteklasse-D og ta med hjem for å drikke til middagen? Det finnes slike ordninger i Tsjekkia, Danmark og flere andre steder, mens det altså er forbudt i Norge.

Frem til idag har en brewpub kun trengt kommunal lisens for å servere egenprodusert øl. Det har i praksis vært en utvidet skjenkebevilling for egen-fremstilte alkoholholdige drikker. Imidlertid er det andre regler som sier at et skjenkested ikke kan selge flasker à la butikk - altså flasker med øl som du tar med bort fra skjenkestedet; det som heter off-premises-salg på engelsk. I den grad bryggeripuber i Norge har hatt dette, må det ha vært ved at man samtidig har en lisens for butikksalg av øl, og at man butikkselger ølet over en annen disk og i et annet salgslokale enn man serverer ølet til drikke-kunder.

Dette er også årsaken til at man aldri får en uåpnet ølflaske i en pub i Norge. Å levere ut uåpnede ølflasker er en alvorlig synd i øl-Norge. Selv ikke ølflasker med svingtopp kan leveres ut uåpnede, selv om de er enkle nok å lukke igjen ... jaja.

Dermed blir det neppe growlers ifra brewpubene. Men de kan altså forhåndstappe på flaske og selge disse i en annet, tilliggende butikklokale. Men siden øl - og spesielt brewpub-øl - er ferskvare, så ønsker jeg jo ikke en flaske med noe de tappet i forrige måned, jeg vil ha en growler med dagens blodferske produkt. Kan de likevel få det til med ekstra tappelinjer og real-time tapping? Ja, men bare med veldig mye styr og behov for ekstra lokaler og dermed også personale til å stå der. Tusen takk for at dere tillater noe som som dere samtidig legger så mange hindre i veien for at det neppe er noen som kommer til å forsøke å gjøre det.

Dermed er min spådom at dette kommer mest til å få praktisk virkning for gårdsbryggerier utenfor tettbygde strøk. Selv der vil det kanskje ha begrenset nytteverdi, for det ekskluderer muligheten til å selge ølet på felles gårdsbutikker med mindre den ligger i naturlig nærhet til bryggeriet.

Den eneste brewpuben jeg kan huske i farta som selger flasker over disk, er Ægir, som har en liten sidebu der de selger ølene sine på flaske, men som teknisk sett er en annen forretning enn puben. Det blir opprettholdt i de nye reglene, og kommer til å bli den største startterskelen for brewpubene. Ægir har dessuten en statlig lisens for flaskesalg, slik at kombinasjonen statlig tilvirkningsbevilling på flaske og kommunal bevilling for flaskesalg tar dem i mål. Med de nye reglene ville de ikke trengt statlig bevilling for å kunne selge flasker fra produksjonslokalet.

Jeg er usikker på hvordan Oslo Mikrobryggeri ordnet det mens de solgte på flasker, men det er uansett veldig lenge siden. I praksis blir det lett til at det blir for mye styr og bry dersom man skal bemanne to butikklokaler for å kunne både servere og butikkselge et øl.

Jeg kan se for meg flere norske mikrobryggerier med kommunal lisens som kunne tenke seg å selge ølet på flaske. Klostergården har allerede all infrastruktur på plass, da de har adskilte lokaler for serveringsdriften og gårdsbutikkbiten. For de fleste andre er det mest praktiske ting det står om.

Så over nyttår kan vi kanskje besøke mikrobryggerier og kjøpe med produktene deres derifra. Men dette er i liten grad åpning for noe helt nytt. Det er mer en forenkling av regelverket, for mulighetene til å gjøre nettopp dette har alltid lagt der, om man bare var villig til å hoppe over nok hindre og hadde et litt fleksibelt kommunestyre. Jeg skal med stor møye avholde meg fra å ironisere over hvor langt man har kommet her til lands og hvor store skritt man tar av gangen ...

Men den store bøygen er fremdeles at de sterkeste ølene - og dermed også ofte de beste og mest interessante ølene - fremdeles ikke er tilgjengelige. Om man skulle tillate ølsalg over disk på flaske over 4,7%, så ville det vært urettferdig overfor butikkene som må holde seg under 4,7%. Det ville være urettferdig overfor importøl, som ikke har produksjonslokaler i Norge og derfor ikke vil kunne selge på den måten. Det ville være urettferdig over Vinmonopolet som da ikke lengre har et monopol. De eneste det ikke er urettferdig overfor er visst oss forbrukere, men det er vel ikke Statens oppgave å tenke på oss.

Dessuten heter det ikke klasse D lengre, for loven innfører nye navn for klassifisering av styrkegradene, selv om det ikke er noen endring i praksis. Men la oss ta det senere.

Når tilgangen på noe går ned, så går går verdien i det å få tak i det opp. Bare det at noe er vanskelig tilgjengelig kan trigge hamstringsgenene og får det til å rykke i må-få-tak-i-før-det-er-for-sent-nervene.

Dette gjelder også alkohol, og har forkvaklet mange nordmenns forhold til øl og annen alkoholisk drikke. Joda, det hjelper at det også er dyrt - men begge deler, dyrt og med begrenset tilgjengelighet drar i samme retning, for høye priser har også en begrensende effekt på tilgjengelighet.

Hva har dette gjort med den norske folkesjelen? (Og merk at det nedenforstående er skrevet med et visst ironisk sideblikk fra min side.)

• Drikk så det merkes. Det er ingen grunn til å drikke bare litt, for den første pilsen kjenner du nesten ikke. Skal det først drikkes, bør det fylles på, for da «sløses» en mindre del alkohol til å komme opp på nivået der man er merkbart beruset, og man får «mer» for pengene.

• Tell halvlitere. Øl kommer i nøye utmålte porsjoner - gjerne halvlitere på 4,7%. Det gjør at en nordmann holder rede på hvor full han er (eller burde være) gjennom bevisst eller ubevisst å telle antall glass eller flasker. Mange vil benekte denne mekanismen, men hvor utbredt den er sees best i situasjoner der den bryter sammen, dvs når utmålingen av glass og flasker opphører. I selskaper der glassene automagisk fyller seg selv kan svært så mange nordmenn miste tellingen og uten overlegg bli seriøst fulle. Når man kommer utenlands og drikker øl med andre alkoholstyrker kan det også gå veldig galt: for man har jo bare drukket tre 33cl flasker - ja, med belgisk trippel, må vite.

• Gratis er bra! Alkohol er dyrt, så man sier ikke nei til gratis drinker. Vel, strengt tatt er alkohol billig å produsere, og i mange land vet man at kostnaden ved å gi gratis drinker drukner i inntektene som nordmenn genererer i fylla. Man tenker ikke på at fri alkohol i Syden ikke må måles etter norske alkoholpriser, man tenker bare at denne puben vil meg gratis sprit, de er snille - ja dumsnille, så hvorfor nøle? Ja, hvorfor det, mon tro?

• Hamstre til lommeboka er tom. Dersom alkoholen er billig, så kjøper man desto mer. Det er underordnet hvordan den smaker, for sålenge den er billig, er tilgjengelig og inneholder alkohol, så kjøp. Kjøp mye og kjøp ofte. En liten del langt bak i hjernen på nordmenn står og skriker at billig sprit er en abnormalitet, og at det ikke kan vare, så utnytt det her og nå ... drikk mens du kan og kjøp mens det er på tilbud. Det er ikke så mye alkoholen som gjør dette, men det mentale knapphetsbilde mange nordmenn har av alkoholtilgang.

• Alkohol er alkohol. Det spiller ofte mindre rolle hvordan den smaker, for all alkohol er dyr, så det er dyrebare dråper uansett hvordan den er produsert. Nå skal Polet ha skryt for ikke å drasse inn det aller verste og billigste - men kanskje det er medvirkende til at nordmenn i sitt møte med utenlandsk alkoholutvalg og -priser tenker «Jøss så billig!» fremfor «Er den noe god, da?».

• Dra rusen lengst mulig ut. Når utestedene stenger er natten fremdeles ung, og man kan jo ikke bare kaste bort det «grunnlaget» man har bygget opp. Dermed blir det nachtspiel. Billigere er det også med hjemme-drikking.

• Legg grunnlaget hjemme. Og i andre enden, fordi alkohol er så dyrt på byen, så blir vorspielene viktige for å lade opp, så man er i rett modus for å herje på byen, og kun trenger å bruke penger på å vedlikeholde alkoholnivået. Tidligere var «sistebussen» noe man måtte rekke for å komme billig hjem, nå er det nærmest blitt noe man må rekke for ikke å gå glipp av byturen. På ett eller annet tidspunkt kommer kanskje vorspiel og nachspiel til å gli sammen og byturen forsvinner. Rent økonomisk burde den gjort det for lenge siden, men det var vel dette med å vise seg og bli sett på byen, da.

I all beskjedenhet mener jeg at jeg stort sett har kommet meg forbi dette stadiet. Jeg hopper heller over en øl fremfor å drikke en jeg ikke liker. Leveren er for dyrebar og livet er for kort til å drikke dårlig og uinteressant øl. Jeg kjøper gjerne billig øl og sprit når jeg er i Sverige, men helst drar jeg da til Östersund der de har systembolag med brukbart utvalg, i stedet for til Åre, der utsalget mer er lagt opp til å forsyne nordmenn på harrytur. Jeg liker at de er billig, for det betaler turen, men jeg vil heller ha kvalitet enn kvantitet, og jeg regner ikke på det vulgære målet for abv/kr. Og det er nå mange år siden sjarmen med flatfylla fortok seg.

Jeg er nok ikke alene om å ha et avmålt forhold til lave alkoholpriser og heftig fylling, men dessverre er det mange som fremdeles lever i den andre tankegangen.

Da var høstens våteste eventyr ferdig, og jeg tenker på juleølkonkurransen til Norbrygg, som de for andre år på rad ble holdt på Klostergården på Tautra. Et praktfullt arrangement med en fireretters middag før konkurransen om publikumsfavoritt.

Klostergården er et genialt sted å holde det, og selv om det var færre som kom hit i år enn i fjor, så var det stor stemning hele kvelden. Som arrangement kan det ikke slå PF-kåringen under NM i kvantitet, men tar det absolutt igjen i kvalitet. Litt forenklet er det vel ingen som kommer hit ut for å smake billig alkohol, og derfor er kompetansenivå og seriøsiteten til publikum ekstremt høyt. Selv om stemningen var høy og det var mye sterkt øl, var det selvfølgelig null ubehagelige situasjoner.

Årets faglige vinkling var Anders Kissmeyer, tidligere fra Nørrebro Bryghus, som fortalte om trender og impulser innen spesialøl- og mikrobryggeriverdenen. Med sitt store kontaktnett, sin utadvendte væremåte, sin bakgrunn som bryggmester hos Carlsberg, og sin nye tilværelse som omflakkende samarbeidsbrygger, så er han en person som har kontroll på ølverdenens puls. Det var et meget interessant foredrag som gav endel å tenke på.

Vi vant en tredjeplass i spesialjuleøl, men jeg har ikke sett dommerskjemaene, som visstnok skulle sprike på punktet om røyk er et akseptabelt krydder i et krydderjuleøl. I det generelle tilfellet er det selvfølgelig et juleøl, bare spør vilkårlig stjørdaling. Men her konkurreres det i Norbryggs øldefinisjoner, og da er det et litt mer tolkbart spørsmål. Håpet mitt var at siden stjørdalsøl - som tross alt er et juleøl - er smaksatt med røyk, så ville den temmelig vide definisjonen til Norbrygg av krydret spesialjuleøl også omfavne røyk. Akkurat denne øltypedefinisjonen er en slags samledefinisjon som historisk har favnet om veldig mange ulike øltyper, så jeg regnet med at det ville være en akseptabel tolkning, men det var visst ikke unison støtte for det i siste runde av dømmingen. Vi ser som alltid frem til å studere dommerskjemaene.

Dessuten vant vi en tredjeplass i etikettkonkurransen med videreutviklingen av etiketten til St. Nicolas, som vi vant med i fjor, og vi vant en fjerde, femte eller sjetteplass på publikumsfavoritten med Frk. Julefryd. Det gav oss i alle fall vårt aller første Cornelius-fat. Så nå blir det kanskje mindre flaskevask på oss fremover. Dette var et øl jeg vurderte å melde av i siste sekund fordi jeg var usikker på om det kom til å bare bli slaktet. Mens St. Nicolas - som jeg trodde ville bringe oss noen premier - må man lete langt ned på resultatlistene for å finne. Det er noe av det som er mer spennende med ølbryggekonkurranser enn med andre konkurranser, det er så totalt vanskelig å vurdere hva som kommer til å gjøre det skarpt og hva som vil gjøre det dårlig.

Så her sitter jeg dagens etter. Jeg våknet litt tidlig (takket være Adas programmering av døgnrytmen min) og har tuslet ned i konkurranselokalet, der det fremdeles står masse godsaker på bordet. Men jeg skal kjøre senere idag, så alle de halvfulle flaskene får stå i friste helt forgjeves. Derimot har jeg funnet restene av de brettene med sjokolade fra Meium sjokoladefabrikk som Terje Løkås var så snill å stikke innom med. Ølsjokolade laget på innkokt byggvin og imperial porter. Nam! Og jeg er fremdeles alene i lokalet! Egentlig burde jeg vel ryddet litt her, men det er så altfor mye sjokolade som ligger der og vil ha litt selskap.

Apropos Meium. Han fikk et par flasker av meg i fjor, to med røykøl vi stilt med i fjor og to med krydderølet som vi vant andreplass med. Han sa han skulle bruke dem i julesjokoladen som han selger på torget i Trondheim i perioden 9.-18. desember. Hint, hint ...

Og gratulerer til Bjarte Halvorsen som vant 1. pris i Tradisjonelt juleøl med Studentbokk og Jan Halvor Fjeld som vant 1. pris i Spesialjuleøl med Yulebock. Jeg gleder meg til å se oppskriftene.

I våres kjøpte vi en brødbakemaskin, hvilket var et godt kjøp siden vi bruker mindre penger på brød, samtidig som vi har ferskere brød, i tillegg kan vi eksperimentere med ulike ingredienser og vi får brukt opp ølslanter. Dessuten krever akkurat så lite arbeid at vi faktisk gidder å bruke den hver dag.

Temmelig tidlig i brødbakemaskinens liv begynte vi å eksperimentere med å bytte ut deler av vannet med øl, eller rettere sagt ølslanter. Øl ble tidligere kalt «flytende brød», så hva var vel mer naturlig enn å forsøke det som ingrediens i nettopp brød? Dersom du er som oss, drikker du stort sett håndverksbrygget og hjemmebrygget øl. Det blir alltid en gjærrik rest igjen i flaska, og det hender ofte det blir én eller to flasker etter en middag og en kveld. Normalt ville vi tidligere skylle tomgodset godt og sette det bort for gjenbruk til hjemmebrygging.

Men ikke lengre. Vi skyller dem fremdeles god i vann, men tømmer dem i brødbakemaskinen i stedet for vann. Det gir ekstra gjær, det gir ikke-gjærbart sukker og det gir brent- og/eller humlesmak avhengig av ølet. Brødet blir fyldigere og rundere på smaken. Det er nesten så jeg nå lar det stå litt ekstra øl igjen etter skjenking nettopp for å ha litt ekstra å fôre brødbakemaskinen med.

Jeg tror vel egentlig ikke at gjæren betyr så mye. Den er tross alt gått i dvale på ølflaskene, og en brå gjenoppliving for å skulle virke som brødgjær tviler jeg på at de klarer å respondere på. Til det er tørrgjæren for brødbaking altfor veltrent og startvillig. Men noe er det i alle fall i ølslantene som bedrer smaken i brødet.

Blir det alkohol i brødet? Nei, jeg tror ikke det. Det er lite alkohol i ølslantene, og brødet bakes på en temperatur som nok damper ut det aller meste av den alkoholen som måtte være der.

Og mens vi er inne på det med å bruke restprodukter av øl til brødbaking. Dersom du er hjemmebrygger, kan du bruke restene fra meskinen til brødbaking, men vær forsiktig med mengdene. Det gir et fyldigere, grovere og tyngre brød. Tenk mengder i spiseskjer snarere enn i decilitre her.

God brødbaking!

I sommer mekket jeg på brygga, eller rettere sagt jeg reparerte på en gammel flytebrygge bygget på gamle tømmerstokker fra tømmerfløtingens tid. Denslags har vel lite med øl å gjøre? Tja, si ikke det. For en ølnerd som meg går det vanligvis an å finne en ølvinkling på det meste. La oss se ...

For det første er bryggas konstruksjon slik at den har mange halvmorkne tommerstokker. En del planter har slått seg ned på dem. Av dem jeg umiddelbart gjenkjente var or, mjødurt og masse pors. Det er jo nesten tilstrekkelig til å smakssette et øl, så kanskje jeg til neste år må laget et eget bryggebrygg. Hva annet kunne jeg hatt i - kanskje gammelt tauverk, for eksempel tjæret hamptau.

Hamp vokser nok ikke på denne brygga, men det er likevel en slags lokal vare, for dette er bare noen hundre meter fra Tangen gård på Hisøy ved Arendal, der det i gamle dager var en stor reperbane - dvs en industribedrift der man lager tauverk. I sin natur er det en lang og smal bygning - like lang som de tauene man skulle lage. Tangen gård er ypperlig plassert for det, der den ligger på det som opprinnelig var en diger sandbanke i Nidelva. Dertil kommer et par digre sandbanker i elva som har blitt bygget opp til flate åker-holmer. Jeg mistenker at det for et par hundre år siden må ha vært Sørlandets største hamp-plantasje. Det er et tresifret antall mål med flat, sandrik, solrik jord bare noen decimetre over det grunnvannspeilet som ferskvannet i elva skaper, og det må ha gitt gode forhold for å dyrke hamp, med kort vei til lokalene for videreforedling til tauverk.

For det var hamp man brukte til å lage tauverk av, og Arendal var Norges største sjøfartsby på 1700-tallet. Om jeg ikke husker feil så reiste selveste Gerhard Schønning rundt i Trøndelag på omtrent samme tid og argumenterte for dyrking av hamp - på Statens reiseregning. Men de røkte dog ikke avlingen. Hampen er forresten en nær slektning av humla, men det er neppe ny kunnskrap for de fleste.

Hamp-øl er forresten litt in, men da som smakstilsetting uten psykodeliske effekter utover alkoholen. Og jeg er altfor ærlig til å gjøre noe som er ulovlig. «Patetisk lovlydig» ble jeg kalt her forleden, så hampøl blir det nok ikke fra min side.

Og en annen øl-vinkling der jeg sitter og mekker på brygga: Det er litt av hvert av tomgods som flyter inn fra elva. Mest er det Tuborg i normal, lite og lime-versjon, dernest Grans og Ringnes. Mest overraskende er det at jeg ikke finner noe tomgods fra det lokale Arendals Bryggeri. Jeg tror kort og godt at bryggeriet - både i Ringnes-tiden og etterpå har posisjonert dette ølet som en liten ekstraavgift for de som vil markere lokalpatriotisme. Vi snakker her om et markedssegment med en snittalder som stadig øker og som trolig har bikket både 40 og kanskje 50 år. Med alderen er de kanskje blitt mer modne og ansvarsbevisste, samt at flatfyllas fortryllelse natulig fortar seg litt med årene. Jeg tror de som idag drikker Arendals på flaske er ansvarlige og modne og tar med tomgodset hjem og panter det. Mens de som idag slenger tomgodset over bord er Tuborg-folk, og gjerne Tuborg-boks-folk. Det er egentlig litt vemodig, for jeg har tjent mange hundre kroner på å padle rundt i kano på Nidelva og samle tomflasker fra Arendals Bryggeri.

Men én slags fordel har boksene. De flyter, selv i uåpnet tilstand. Øl inneholder alkohol som er lettere enn vann, selv om stor sødme på ølet vil gjøre boksene tyngre. Dessuten er det litt headspace, og aluminiumen veier nesten ingenting. Så mens fulle flasker går til bunns på grunn av glassets tyngde, så flyter fulle bokser - i hvert fall om ølet er sterkt nok. Det kunne vært mat for et lite miniforskningsprosjekt: Hvilke boksøl flyter og hva er de viktigste parametrene og hvordan varierer de mellom bryggeri og mellom ulike land. Og sannelig fant jeg ikke en flytende, uåpnet boks med Arboga 7,2% sterkøl.

Hvis nå bare de som mister fulle bokser med øl i elva kunne hatt litt bedre smak, så skulle jeg reparert litt oftere på brygga.

Det brygger opp til nytt slag om tidspunktene for skjenkestopp (her, her og her). Idag må kranene stenges senest klokken 03:00, men kommuner har mulighet til å skjerpe det ytterligere inn. Nå ønsker Regjeringen å endre siste mulige skjenkestopp til 02:00. Dette forslaget kom opp for et par år siden, men ble dengang utsatt i påvente av en rapport fra Sirus (Statens institutt for rusmiddelforskning). Den har nå kommet og Regjeringen har ønsket å stramme inn. Dessverre har jeg ikke funnet rapporten på sidene til Sirus, om det er noen andre som vet hvor den er, så si ifra.

For min egen del føles det hele ganske irrelevant. Jeg kan knapt huske sist jeg var på byen etter siste bussen hjem rundt midnatt, og vanligvis er det god plass på de siste ordinære bussene ut av byen, mens bussene til byen er overfylt. Forøvrig har Trondheim allerede skjenkestopp klokken 02:00. Om de andre kan sitte igjen to eller tre timer etter meg føles stort sett som et akademisk spørsmål. Ei heller er det vel håndverksbrygget øl som det fortæres mest av i timene etter midnatt. Tvert imot, det er vel det tidspunktet da utestedene kappes om å skjenke «standardpilsneren» raskest og i størst mulig volum.

På den annen side er jeg litt usikker på hva man egentlig kan forvente å oppnå med å skjerpe dette inn, og jeg skulle gjerne ha lest denne rapporten - og innvendingene som er rettet mot den. Jeg har egentlig ingenting i mot at de seneste natteravnene tvinges til å ankomme en time tidligere fordi de må slutte en time tidligere. Men det betyr vel i praksis bare at man parallellpumper enda flere personer ut av festmaskinene klokken 02:00 enn man til nå har gjort klokken 03:00, og jeg har litt vanskelig for å se hva det skulle forbedre. I praksis betyr det vel at man drikker litt mer på vorspielet for å justere for en time mindre på byen, eller man forskyver hele festmønsteret én time tidligere - eller det kan øke volumet av nachpiel. Rent egoistisk er det for min del helt greit at de verste ranglefantene først drar til byen når jeg drar hjem.

Noen som tok dette med tidlig skjenkestopp veldig langt ut var Australia (google etter «six o'clock swill»), som hadde skjenkestopp klokken 18:00 i store deler av 1900-tallet. Det gjorde at man stresset til puben rett fra jobb, og fylte innpå med så mye man kunne før klokken ble seks. Det er generelt ingen god ide å stresse pubgjester så de begynner å hamstre alkohol i magesekken. Om australiere har ord på seg for å være ekstremt utagerende på fest, så ligger det kanskje lang og hard nasjonal trening i skjenketimen fra 17:00 til 18:00 bak.

Det virker nesten som om de nasjonene som har ord på seg for å feste hardest og mest utagerende også har hatt det strengeste rammene for servering på puber. Det blir et høna-og-egget-spørsmål om de har strenge rammer fordi de tenderer til å feste hardt, eller om de fester hardt fordi de har strenge rammer som stresser dem og får dem til å frotse i godsakene mens de fremdeles er tilgjengelige.

Jeg tror egentlig ikke løsningen på problemene ligger i å finne et optimal klokkeslett. Fest-drikkemønsteret har sementert seg med utagerende festing, der prisnivået på servert drikke tvinger festingen delvis over i et system med vorspiel og nachspiel. Jeg mistenker at mye av problemene ikke er direkte knyttet til utestedene i seg selv, men til vor- og nachspiel og til lemmenvandringene til og fra bysentrene. Det må da være bedre at det festes i noenlunde kontrollerbare former på utestedene, enn at festingen trekker inn i det private rom og blir mindre oversiktlig? Men med den prisdifferansen som er mellom alkohol i butikk og over bardisk så tror jeg det er umulig å eliminere vor- og nachspiel-systemet

Samtidig synes det som festingens geografi er endt opp som en høy tetthet av utesteder i sentrum, med knappest noen aktivitet rundt. Dette har vært en bevisst strategi fra myndighetene, som har ønsket skjenke-ringer og å få pubstøy bort fra boligområder for forsteder. Uansett hvor høyverdig disse motivasjonene har vært, så har det ikke akkurat hjulpet lokalpuben å overleve. I stedet har man fått et rush inn til festmaskinene i sentrum, der folk i mindre grad blir mixet sammen på tvers av alder og bakgrunn. «Fordelen» for driverne, er at de sentraliserte festmaskinene kan skaleres opp og bli de reneste pengemaskinene. Og prospektene til høy omsetning er vel som fluepapir på useriøse aktører.

Jeg har ingen gode løsninger skjenkestoppsaken, for det er mindre et spørsmål om å blinke ut et klokkeslett enn det er et spørsmål om å endre en ukultur som har vokst frem over flere tiår. Kanskje er handlingsrommet vårt idag begrenset fordi valgene reelt sett ble gjort allerede på 80- og 90-tallet? Det tar lang tid å snu vaner, og jeg har liten tro på at å flikke på implementasjonsdetaljer vil endre noe fundamentalt i det systemet av fest-pub-symbiose vi har idag.

Men jeg lover å komme tilbake til problemstillingene i ulike vinklinger!

Danskene hadde inntil for ganske nøyaktig tyve år siden en meget gammel øltype de kaldte skibsøl. Ikke bare er det en gammel dansk øltype, den var også utbredt i Norge. Norges første bryggeri - Schous bryggeri - sies opprinnelig å ha vært et bryggeri for skipsøl. Også i Arendal var bryggeriene som kom forut for Arendals Bryggeri små-bryggerier som produserte skipsøl.

Men hva var egentlig dette ølet? La oss først gå til danske kilder. I Den Store Danske finner vi det beskrevet som:

skibsøl - overgæret, alkoholsvag, mørk dansk øltype. Den har en relativt kraftig humlesmag og bliver som de tidligste danske øltyper brygget på røgmalt (se øl). Skibsøl har fået sit navn, fordi det oprindelig var proviant i den danske flåde og som sådan bl.a. produceredes på Kongens Bryghus.

I Markussens maritime leksikon er det beskrevet slik:

skibsøl (-let, -): Øltype brygget på røget malt, der får røgsmagen fra bøgebrænde. Samtidig får øllet længere holdbarhed og bliver velegnet til langfartsforsyninger.

Og i dansk ordnet.dk er den definert som:

mørk, ekstraktrig og alkoholsvag øl med stærk humlesmag

Kongens Bryghus er nevnt allerede i 1454, men er nok mer en generell benevnelse på et statlig bryggeri enn et konkret bryggeri. Fremdeles ifølge Den Store Danske ble det nybygget etter en brann i 1767 som det første danske industribryggeri og hadde store leveranser til marinen. Det gikk inn i Carlsberg-systemet i 1891, før det ble lagt ned i 1923.

Carlsberg har imidlertid fortsatt å bruke etiketten Kongens Bryg for sine fyldige og alkoholsvake øl, hovedsaklig hvidtøl, skibsøl og muligens maltøl. Samtidig har de introdusert etiketten «Kongens Bryghus» som de bruker på utenlandske spesialøl brygget på Jacobsen-bryggverket, så som gose, vestindisk porter, mumme og broyhan .... arrrrgh, de gjør det bare for å forvirre oss, jeg vet det nok.

Carlsberg flyttet skibsølet fra Kongens Bryghus via Tuborg til Wiibroe Bryggeri, et lite lokalt bryggeri på Nord-Sjælland som de i 1998 la ned etter å ha helintegrert det inn i Carlsberg-systemet. Således er Wiibroe idag kun et etikettmerke, litt som Frydenlund er i Norge. Forøvrig hadde Wiibroe selv hatt skibsøl tidligere, men også de hadde sluttet å brygge da Albani la ned sitt skibsøl i 1991.

En etikett fra Wiibroe - og som jeg ikke klarer å finne tilbake til - beskrev ølet som: Brygget af malt, råfrugt og humle, justeret med antioxidant, sukkerkulør og andre tilsætningsstoffer. Men vi får anta at det var en relativ sen variant av dette ølet.

Skibsølet beskrives vanligvis som en humlerik og røkt variant av hvidtøl. Nå skulle man tro at det overgjærede hvidtølet var lyst og kanskje en slektning av engelsk pale ale. Men i Danmark er hvidtøl temmelig mørkt, og går også under det tilsynelatende selvmotsigende navnet «mørkt hvidtøl». Jeg har dessverre aldri selv smakt skibsøl, men hvidtøl kjentes ut som noe man kunne fått om man blandet norsk bayer og vørterøl i forholdet 2:3. Styrken ligger rundt 1.9% abv. Om man så legger til røyk- og tjæresmak, kanskje søter det litt med sukker og legger til litt sukkerkulør, så skulle vi være ved det danske skibsølet.

Den 19. november 1991 skriver Berlingske Tidende på siste side, referert til i Jørgen Marcussens maritime leksikon:

En af Danmarks ældste øltyper, skibsøllet, er lige så stille forsvundet her i efteråret. Nu har nemlig også de fynske Albanibryggerier, som de sidste i landet opgivet det karakteristiske øl med den tjæreagtige smag, og dermed forsvinder også traditionen med at slå øllet af.

Og det forklares at At slå øllet af stammer fra tiden med korkpropper, hvor man - for at undgå propsmag i øllet - hældte det øverste af og fyldte op med brændevin. Ja, vi skjønner vel alle hvor viktig det er å unngå korksmaken.

Så i 1994 tok Refsvindinge opp tradisjonen med skibsøl, og har lagt dette ølet på 2,4% abv. De beskriver det selv som: Det er en mørk undergæret hvidtøl, brygget på vand, røgmalt, humle & gær. (Siges at smage af tov & tjære.)

Men i følge Tordenkalvens Øllaug er det kanskje ikke fullt så enkelt som at Refsvindinge gjenopplivet skibsølet, de skriver om Refsvindinge:

Skibsøl har ikke været en normal del af bryggeriets ølsorter altid. Produktionen blev først taget op, da skibsøllen var uddød som øltype i Danmark, og produktionen er heller ikke helt ægte - de undergærer hvidtølstypen, der historisk er en overgæret type.

I Ivan Rolf Hansens ordliste over øltermer - Humlen ved øl er følgende skrevet om hvidtøl og skibsøl:

Hvidtøl er et skattefrit, overgæret øl med et alkoholindhold på højst 2,25 vægtprocent, svarende til 2,8 volumenprocent. Det mørke hvidtøl er svagt humlet med en sødlig smag, som bl.a. opnås ved tilsætning af en sukkeropløsning. Navnet kommer sandsynligvis af, at øllet blev lavet af "hvidmalt", der var tørret uden opvarmning og derfor lyst i farven. Hvidtøl var - sammen med skibsøl - det mest populære øl i forrige århundrede og udgjorde endnu ved århundredskiftet ca. 65% af Danmarks ølsalg. Efterhånden fortrængtes det af bajerskøllet, og i 1986 udgjorde hvidtøl og skibsøl kun 3% af salget.

Skibsøl er et skattefrit, mørkt, overgæret øl med et alkoholindhold som hvidtøl. Det er imidlertid brygget med en særlig malt - «røgmalt» - hvorved det har fået en røgsmag. Det er også stærkere humlet end hvidtøl, og af disse grunde er det mere holdbart end meget andet øl og var derfor særlig anvendt til skibsproviantering.

Her refererer forrige århundre til 1800-tallet, og det «bajerskøllet» som fortrengte skibsølet var den opprinnelige danske betydningen av bajer, som er lik den norske. Og ifra midten av 1900-tallet ble bayeren fortrengt av pilsneren. Det er fremdeles litt usikkerhet rundt hva som vil komme til å fortrenge pilsneren.

Konseptet med hvidtmalt utdypes i ordboken til Danske Ølentusiaster som beskriver det som:

Hvidmalt eller luftmalt eller vindtørret malt. Malttype i 1800-tallet. I modsætning til malt fremstillet i nutiden, som er tørret ved varme i maltkøller, er luftmalt fremstillet på følgende måde: Grønmalten blev udspredt i et tyndt lag på et loft, i trækvind fra åbne luger og under kastning flere gange om dagen, men således at solen ikke kunne nå bunken. I løbet af 4 til 6 uger var malten tilstækkelig tør til opbevaring. ­ Metoden sparede dels køllebrændsel, og dels var malten nødvendig til datidens ølsorter. Øllet var meget lyst, og af hvidmalt kommer navnet hvidtøl, som var datidens mest bryggede øl.

(Kommentar: En «kølle» er en tørkeovn, det er samme ordet som kiln på engelsk, og kjølne - eller kjone, kylle eller kjune - på norsk, selv om det har ramlet ut av aktivt ordforråd hos de fleste. Ordet er gammelt, og beslektet med latin «culina» for kjøkkenovn, hvorfra vi har fått kulinarisk og muligens kjøkken. Men jeg digrerer...)

Utfra de overstående beskrivelsene er det tydelig hva skibsølet var på 1800- og 1900-tallet, men var det alltid slik? Populærhistorien om IPA forteller at det ble brygget sterkt og humlerikt for å klare overfarten til India. Imperial Stout ble også brygget svært sterkt, og går vi langt tilbake var tysk mumme beskrevet som fyldig, krydret og sterk. Hva er så dette med at dansk skibsøl har røyk og humle for preservering, men er alkoholsvak? Burde det ikke heller være alkoholsterkt for å holde seg?

Poenget her er at man må skille mellom eksportøl og proviantøl. Begge ble sendt ut med skip, men det første var en vare skipet leverte, det andre var noe mannskapet drakk. For øleksport har man alltid forsøkt å holde transportkostnaden nede ved å gjøre ølet så sterkt, smaksrikt og fyldig som mulig. Det er først i vår tid at transportkostnadene er så lave at noen ville finne på å eksportere noe slikt som Bud Lite over Atlanteren. For øl som mannskapet drakk, var det ønskelig at man ikke ble for full, og da er lav alkoholstyrke noe som gjør det både billigere å produsere og som minsker sjansen for fyll ombord.

Harald Thunæus skriver i sin utmerkede historie om svensk øl at det på 1400-tallet i Stockholm fantes tre lokalt produkserte øltyper: «vanligt öl, enkelöl och skeppsöl», og utfra prisene - 4-10 øre pr tønne for vanlig øl men 3-5 øre for skipsøl - er det innlysende at dette var et alkoholfattig øl, ikke et spesielt sterkt luksusøl som mumme. Forøvrig lister også Thunæus mumme som ett av flere importøl og angir en vanlig pris på 8-12 øre pr tønne for dem. Linné lister på midten av 1700-tallet «skepparöl» som en av de svenske øltypene, og det er nok snakk om det samme.

I O. A. Aalholms historiebok for Arendals Bryggeris 90-års jubileum skrives det:

Fra umindelige tider hadde sjøfolk og lodser i Arendals uthavner, Sandvigen, Mærdø og Rævesand, hat en hævdbunden ret til at forsyne alle de mange fremmede «indkommende skippere og skibe med det øl og brød og andre ting av landets produkter som de til provisjon behøvet.» Her hadde derfor ølbrygningen længe været en ganske værdifuld hjemmeindustri.

I selve Arendal var skibsølsalg til fremmede skibe gjenstand for kongelig privilegium. Fra tiden før Arendal blev by hadde madame Aase Jørgensdatter, salig Ellef Larssøns efterleverske, faat et priviledium exclusivum (av 13 november 1722). Efter dette var hun eneberettiget til «at forsyne de til Arendal kommende skive med hvis øl de kunde behøve.»

At det er snakk om priviantøl er innlysende utfra teksten, såvel utfra det at en hjemmebryggende kone nok kunne brygge til å forsyne et skipsmannskap, men neppe til å fylle skipets lasterom.

Det sies ikke om hvor sterkt øl enkemadammen forsynte skipene med, men jeg vil tro det skulle være en temmelig korka (pun intended) kaptein som provianterte noe à la imperial stout til mannskapet sitt (offisersmessa, derimot ...)

Her kommer en kort liste over øl-litteratur på Internett som interesserte sjeler kan fordype seg i.

• Gunnar Kagge: Det japanske ølets norske far. En artikkel i E24 som tar opp historien rundt Johan Martinius Thoresen/William Copeland som tidlig drev Kirin-bryggeriet i Japan. En kortfattet men ypperlig artikkel som faktisk samordner uryddige data og løse tråder, og en ypperlig start til å forstå alle mytene rundt Kirins «far».

• Bjarne Vestmo: Norsk Maltøltiende, div årganger. Journalisten Bjarne Vestmo hadde et avisprosjekt på si, om Stjørdalsøl. Det har blitt en unik samling av artikler og ulike innsyn i dette ølet (og endel andre ting om øl), og den mest dyptpløyende beskrivelse av denne bryggetradisjonen. At samlingen er noen år gammel (ca 1900-tallet) er ingen ulempe, fordi det sikrer mot at den har fanget opp så mange impulser fra den hjemmebryggetrenden som synes trigget fra mikrobryggebølgen.

• BrewingTechniques Magazine gikk inn i 1999, men mange av deres utgaver er fremdeles tilgjengelig for kjøp i et lagersalg som har pågått i flere år nå. Det er fremdeles det beste og mest vitenskaplige tidsskriftet for hjemmebryggende hobbyister. Etter hvert som utgavene blir utsolgt, legges også artiklene på nett. Temaene spenner over masse, men litt forenklet kan man si at dette tidskriftet tok opp hjemmebryggeteknikk på et seriøst plan 10 år før de fleste andre - og gjennomgående langt mer seriøst enn de som har kommet etter.

• Ian Hornsey: The History of Beer and Brewing. Ølhistorien er dessverre full av lettsindige og anekdotefylte "historiebøker", og nettopp derfor er det så bra når noen forsøker å skrive et verk med edrulig fokus, basert på kilder fremfor å kopier rykter og synsing fra tidligere bøker. Hornseys bok er nok litt vel ambisiøs, da ølhistorien vanskelig lar seg fange i ett bind - men det er den beste generelle ølhistorien til dags dato. Såvidt jeg kan se ligger den i kapittelvis i PDF tilgjengelig for alle fra nevnte URL.

• Ron Pattinson: Samlede bloginnlegg. Pattinson må være den fremste blogger rundt historien til britisk øl, og en av de få ølbloggere som faktisk driver noen slags forskning rundt ølhistorie. Du får hans bloginnlegg litt tilfeldig sortert og grovt kategorisert i selvpubliserte og relativt sidefattige hefter. Om du kun er ute etter informasjonen kan du lese bloggen hans, men jeg vil sterkt oppfordre til å kjøpe hans temmelig billige hefter. Dels for kategoriseringens del, men mest for å holde ham i gang så han kan gi oss enda flere skatter.

• German Beer Institute: Styles. Jeg vet ikke hvor offisielt dette instituttet er, og jeg antar at det bare er en fyr med internettforbindelse og en website (som aldri synes å bli helt ferdig), men han har kanskje den mest komplette og seriøse beskrivelsen av tyske øltyper som finnes på nettet i engelsk språkdrakt.

«Åhh-nei, du må ikke gå der» var tilbakemeldingen da jeg med infam og påtatt sørmodighet slaktet Sidesporet. «På Østbanen må du besøke Kristiania Bar og Café».

Noen måneder er gått, men jeg har hatt dem på hitlista og bare ventet på et langt nok opphold på Oslo S. Forresten, Oslo S er et nokså nytt konsept. Egentlig het det Østbanestasjonen og var endestasjon for jernbanene fra øst og nord, mens Vestbanen var endestasjon fra jernbanene fra vest og sørvest. Du kunne ta drosje mellom dem om du hadde hastverk og på død og liv ville reise videre med en gang du ankom. Jeg husker det gamle jernbanesporet man hadde over Rådhusplassen, så man kunne forflytte materiell mellom de to jernbanenettene før jernbanetunnellen under Oslo kom. Såvidt jeg husker deltok det sporet også i et plot i en Olsenbandenfilm. Nåja, jeg er i tydeligvis i ferd med å bli gammel.

På Kritiania Bar og Café kommer man inn i et vidunderlig vakkert rom i en slags neo-barokk monumental stil. Et rom av den typen man ikke trodde Den norske stat hadde lov til å bygge til noe så utilitarisk som en jernbanebilletthall. Men i siste halvdel av 1800-tallet var jernbane toppen av teknologi, det var en økonomisk hovedpulsåre, og ikke minst: det var et utstillingsvindu for nasjonal stolthet og ambisjoner. Jernbanestasjoner og telegrafstasjoner var portal og vindu ut mot verden for ethvert sted som var stort og viktig nok, og ble stedets mentale fokus. Mangt et norsk småsted startet som en stasjonsby - som en jernbanestasjon i nesten-ødemarka som det vokste opp en by rundt. Og om man skulle ha staselige stasjonsbygninger på odde steder ingen hadde hørt om, hva skulle man da ikke ha i Christiania?

Det er et vakkert og pent restaurert rom som Kristiania Bar og Café holder til i. Pent og troverdig restaurert, og deretter rasert av pub-kafén. Ja, rasert! Vel, visuelt rasert i det minste. Og dét er før jeg tar med TV-ene, høyttalerne og lyskasterne som er montert i taket og mellom søyler og små amoriner.

De har formodentlig kjøpt et flatpakket engelsk pubinventar etter mål. Fra gulvet og 3,5 meter opp er det viktoriansk beer-temple av den typen som kom på moten i victoriatidens London og som for datidens pubgjester må ha virket mer som et palassaktig Disneyland enn som et drikkested. Forresten var det vel ikke pubene selv som betalte det, for dette var også tiden for introduksjon av konseptet med «tied pubs», så det var bryggeriene som tok regningen og målet var å ha flest mulig puber som bare solgte bryggeriets egne øl.

Over 3,5 meter er Kristiania Bar og Café norsk monumental neo-barokk, mens under det er det londonsk øl-palass. Husker dere de puslespillene der man kan kle opp en papp-person av en underdel og en overdel, og man kan velge fra et sett ulike kostymer. Dette rommet er liksom noen har kledt en slik dukke i Prince Albert-underdel og Christian Kvart-overdel. De av dere som ikke ser hvor hysterisk galt det er oppfordres til å bilde-google litt.

Bar-øya midt i rommet minner om en krysning mellom en victoriansk teak-UFO og en stilisert kjempeblekksprut som har landet i et barokt slott. Selv om den er diger - og jeg har bodd i leiligheter som er mindre - så virker den litt puslete i det store lokalet. Urk! Dette er dessverre et rom som skriker etter å være nesten tomt, etter luft, og verden idag er ikke villig å la rom stå tomme bare fordi det passer dem best.

I randsonen mellom de to stilene har de installert noen slags neo-gotiske glassmaleri-ish paneler i de øvre delene av den nedre buene. Ahhrrhg, de passer bare ikke sammen, men kanskje det er ment som en slags ironisk samtidskritisk kulturkommentar, hva vet vel jeg.

Også søylene på nedre plan er klådd på, og kledt opp i mørkt panel som illuderer noe tropisk og utrydningstruet. Men la meg komme videre i sytingen og konkludere med at de burde ha lagt en falsk himling i mørkt, oljeinngnikket treverk, i 3,5-4 meters høyde, og puben ville stått frem som en liten perle. Vel nesten. Helt harmonisk er ikke underdelen heller. Noen med en fetish for lær og mørkt tre har fått boltre seg litt for vilt. Det er et potpurri av sitteinnredninger, og det eneste fellestrekket med dem er ... mørkt tre og lær. Barstolene, ståbordene med høye stoler, chesterfieldlenestolene, den kule designermøteromsbordgruppa, bierstubebenkene, kafebordene ... litt av alt, men gjennomgående med lær og mørkt tre. Vel, det kunne jo vært verre.

Men nok om innredningen. Hvordan var maten? Bra. Litt grill over den, men hamburgeren jeg bestilte var slett ikke ille, selv om den hadde noe slappe og soggy pommes frites. Prisene er midt på treet, det vil si upscale i de fleste andre sammenhenger. Jeg er ingen matekspert, men for min utrenede - og sultne - gane virket det greit.

Øl og andre drikkevarer da? Joda, det er jo et utvalg, men man har ønsket å ha litt alt. Det er et fromt nok ønske, men det blir gjerne til at man egentlig ikke har noe av noenting. Kanskje er det en nødvendig overlevelsesstrategi for et sted med stort gjennomtrekk av reisende? Men jeg klarer ikke å holde meg helt fra å tenke at de har valgt drikkevarer utfra status og hvor kjente merkene er, ikke utfra hvor gode de er eller hvordan de passer inn i en vareutvalgsstrategi. Det er et slags minste felles multiplum for wannabes, ignoramuser og connoisseurer som motvillig er dratt ditinn. Et utvalg selv den mest ambisjonsløse hotellbar kunne vært stolt av. Det blir som med navnet: Det heter bar og café, men er mest pub og restaurant - litt av alt, men uten at det er noen tydelig profil.

Men helt hakkendes galt er da heller ikke. En Nøgne Ø Brun passet greit til den amerikanskinspirerte hamburgeren som igjen passet bra til den generisk amerikaniserte musikken som forgjeves kjempet mot akustikken i rommet.

Hva skulle man ha som øl-apropos et slikt sted? Utvalget deres på ikke-eurolager er rundt et lite dusin. Det måtte selvfølgelig bli Orval - 7 måneder gammel Orval. Ølet som er en verd en egen stilkategori for seg selv, for den bikker aldri helt ned i noen av de andre. Ølet som er så bra balansert at konteksten det drikkes i alltid farger smaken. Ølet som ikke nødvendigvis blir bedre med lagring, for det er godt både som ungt og gammelt - men som så absolutt endrer seg under lagring. Det er kanskje det beste øl-aproposet til denne bar-og-caféen. Dessuten er Orval et øl jeg aldri blir helt ferdig med, og kanskje jeg også må ta en ny runde på dette stedet for å sjekke om jeg kanskje var litt for streng?

Nesten alt lukter noe. Du kan dytte det opp til nesa di og du vil oppdage at det har en duft. Lukter det noe i det rommet du sitter og leser denne bloggen? Du vil kanskje si det ikke lukter noe, men det er sannsynligvis feil - og det er tre hovedgrunner til det.

• De fleste duftene er i konsentrasjoner som ligger under persepsjonsterskelen med mindre du er svært nær, hvilket betyr at du normalt aldri ville luktet dem under selv de beste forhold. Avisa på bordet lukter papir, men du kjenner de ikke med mindre du dytter nesa di tett oppi.

• Nesa blir raskt vant til duft i små og moderate konsentrasjoner og mister teften på en lukt med mindre konsentrasjonen øker. Blomsten i vinduskarmen merket du kanskje da du kom inn i rommet, men ikke etter litt tid. Det er bare nesa di som har tilpasset seg. Dytt den tett opp i blomsten - dvs endre konsentrasjonen av duftstoffene, og du kjenner den på ny.

• Dufter flyter sammen til en grå suppe av en slags aromatisk hvit støy som nesa generelt avskriver som intet spesielt å lukte.

Om du skal trene luktesansen, er det direkte uproduktivt å lukte lenge på samme duften. Luktesansen oppfatter differanser, og du trenger å trene deg i å detektere endringene i lukt som du opplever. Det er først når konsentrasjonen av en duft øker at du har best sjanse for å detektere den.

• Du kan - om du ikke har noe imot å bli kjent som en underlig skrue - gjøre det til vane å forsøke å identifisere dufter i rom du kommer i inn. Trekk pusten når du trår over terskelen, og forsøk å isolere et par dufter som stikker seg ut. Forsøk først å identifisere dem og forsøk deretter å snuse deg frem til hvor de kommer fra. Du bør muligens ikke overdrive dette på jobben og i andre sammenhenger der du ikke ønsker å fremstå som en tulling ...

• Dersom du går til jobb, kan du forsøke å gå på oppdagelsesferd i dufter. Om ikke hver meter, så i hvert fall hver femtimeter burde det være en ny duft. Forsøk å fang dem opp og prøv å identifisere dem. Det kan være kjøttkakene som noen lager til middag eller kompostbingen bak gjæret ved fortauet. Det er en fordel om det ikke blåser for mye, og sommeren er en bedre årstid for dette enn vinteren.

• Du kan nærme deg nye lukter gradvis, og dermed kan du trinnvist øke konsentrasjonen du utsetter nesa for. Det vil gjøre at du kan lukte samme duften flere ganger i stadig økende konsentrasjon, og overvinne luktesansens evne til å tilpasse seg. Samtidig har ulike dufter ulike persepsjonsterskler, og lukter du på noe på litt avstand, kan du få et annet duft-bilde enn om du stikker nesa tett oppi. Det klassiske eksemplet er når du åpner en flaske og overtrykket sender en liten sky av dufter ut av flaska. Akkurat det førsteduftinntrykket er nærmest umulig å gjenoppleve, dels fordi det kanskje gjelder svært flyktige dufter, men også kanskje fordi det gir en rask endring i aromabildet.

• Begynn å lukte på ting. Neste gang du åpner en bok, kan du for eksempel stikke nesa ned i den og lukte. Ulike bøker lukter faktisk utrolig sterkt og forbausende forskjellig. Hva lukter såpa du vasket hendene med, og hvor lenge sitter den duften i huden?

• Lukt på ølglassene etter at de er tømt. Et ikke-tomt ølglass har et digert lager av duftstoffer, og selv om dets smaksbilde ikke er tidsmessig konsistent (det endrer seg over tid med ulike stoffer flyktighet, temperaturendringer osv), så er det «ingenting» mot de smaksendringene som skjer etter at glasset er tomt og noen av mer flyktige aromastoffene er helt uttømt. (Og ja, du kan bli sett litt rart på om du sitter der og snuser på tomme ølglass.)

En annen ting man kan trene på, er å skille ut én enkelt duft i et totalbilde. Spesielt der dufter ofte henger sammen kan det lett bli til at man automatisk kobler dem ihop og forveksler dem. Kan du perfekt skille mellom brent, røyk, svidd, kaffe og tjære selv i små konsentrasjoner?

Det kan virke som om noen har en top-down-tilnærming til luktesansen, mens andre har en bottom-up-tilnærming. Med top-down mener jeg at man primært sanser og fokuserer på helhetsbildet av alle duftene, uten å blinke ut enkeltdufter med mindre de er ekstremt fremtredende. Med bottom-up mener jeg at man primært kjenner enkeltduftene fremfor helheten. Jeg hører veldig hardt til den første gruppen, og kan finne på å beskrive et øl som å ha «hveteølkarakter», fordi i nesa mi blander alle duftene seg til en symfoni som jeg bare med bevisst innsats kan blinke ut enkeltsmaker i. Andre som smaker på samme ølet kan uten den minste nølen eller anstrengelse ramse opp enkeltsmaker: banan, nellik, estere, litt alkohol, noen lette fuselalkoholer, gjærpreg, osv. Jeg misunner dem!

Jeg har ikke noe grunnlag eller dokumentasjon for denne forklaringsmodellen for hvordan folk tolker og bruker luktesansen, men den forklarer hvordan jeg opplever verden og hvordan og hvorfor mange andre synes å oppleve det annerledes. Kanskje den også gir deg en modell å forstå verden etter. Det er også en temmelig edruliggjørende tanke at andre opplever et helt annet smaksbilde enn deg.

Vær generelt bevisst på duftene du snubler over. Det skal ikke så mange tilfeller av bevisst bruk av nesa i løpet av en dag som skal til for å trene luktesansen. De fleste bruker ikke nesa i det hele tatt. Men pass på, du risikerer å oppdage en helt «ny» sans.

Gårsdagens utgave av Finansavisen advarer mot en overoppheting i mikrobryggeri-Norge. De har gått igjennom regnskapene, og funnet at ingen egentlig tjener noe særlig. På den annen side er det bare Lervig som virkelig taper noe særlig.

Og strengt tatt er det en underliggende antakelse som kanskje er litt feil - Finansavisens implisitte definisjon av at noe går bra synes å være at investorer og eiere tar ut feite overskudd. Når man ser på lista over mikrobryggerier som eksemplifiserer hvor dårlig stilt det er, så er det også tydelig for en som kjenner bransjen at dette i stor grad er bedrifter som også sysselsetter eierne. Uansett hvor dumt det er at man ikke går med større overskudd, betyr det likevel at eierne har skapt sin egen arbeidsplass som lar dem gjøre noe som de ønsker og kanskje drømmer om. Jevnt over går det heller ikke med dundrende underskudd. Da er det vel ingen falitterklæring for mikrobryggeribransjen?

Men det er metodiske svakheter i artikkelen. La oss se nærmere på dem. Det litt underlige data Finansavisen presenterer - og mye epler og appelsiner dyttet inn i samme kolonne uten så mye differensiering.

Den første svakheten er at man ikke skiller mellom produksjonsbryggerier og brewpuber. Du skal være usedvanlig langtbortdrømmende i timen for ikke å få med deg at det er to helt forskjellige verdener med hvert sitt sett med juridiske lover og økonomiske tommelfingerregler.

Dernest er flere på lista som enten er lagt ned, refinansiert eller knappest har startet skikkelig opp, og det er et spørsmål om de er gode alternativer for kategorien etablerte bryggerier.

• Lofotpils er en gammel traver, men bortsett fra en über-c00l web-animasjon (som forøvrig hadde stresstestet hjertestarter-kit'ene hos Helsedirektoratet dersom de hadde visst om den) så er det vel bare en vagt realistisk fremtidig drøm for en eller annen som de færreste har hørt om. Om ølboksen fra deres ulovlige internettreklame er noe mål, så kommer dette i bestefall til å være et virtuelt bryggeri som kontraktbrygger hos industribryggeriene.

• De kommenterer at de bare har gamle tall for Nordkapp mikrobryggeri, og hadde de spurt noen ølnerder, ville de fått vite at Nordkapp er MIA ikke bare på regnskapssiden. Du kan ikke liste nedlagte bryggeri som etablerte.

• Jeg observerer at Trondhjem Mikrobryggeri og Oslo Mikrobryggeri ikke er på lista, og det er jo underlig siden de er de to eldste mikrobryggeriene i Norge, og absolutt blant de mest etablerte med fulle hus hver kveld. Jeg ville heller tatt dem frem som eksempler på etablerte brewpubs enn Nordkapp, Breiflabben, Grünerløkka og Lillehammer. To av dem brygger ikke, og egentlig er det vel bare Lillehammer som kan sies å være et etablert mikrobryggeri. Dessuten har Grünerløkka av en eller annen grunn kommet på lista for både de etablert og de nye.

• Og mens vi snakker om bryggerier som har falt ut av lista over etablerte. Hvor er Inderøy? Hva med Valdres GB og Espedalen Fjellbryggeri? Rett nok er de to siste små, men ikke mindre enn et som virkelig profileres i artikkelen. Jeg har ikke lyst til å si at utvalget er tendensiøst, men det er noen momenter der som jeg har vanskelig for å bortforklare som noe annet enn relativt tendensiøst.

• En annen artighet er deres statistikk for å vise hvordan antall bryggerier eksploderer. De lister bare fire bryggeristarter mellom 1904 og 1989 i en slags bastardgraf som har en X-akse som hverken er lineær eller logaritmisk men snarere en litt lett dansende tidsakse. Denne grafen alene er verd løssalgsprisen for avisen som skrekkeksempel på misbruk av statistikk. I tillegg er det praktisk for argumentasjonen deres at de starter grafen på 1904, siden siste halvdel av 1800-tallet var forrige eksplosjon av bryggerioppstarter, med 1890-tallet som et cresendo. Men det hadde vel ødelagt den grafiske fremstillingen.

Ellers, har det virkelig ikke vært mer enn fire bryggeristarter i perioden 1904-1989? Hmmm. Hvilket ble forresten stiftet i 1904? Det var da Aass ble et AS, men om det teller burde de også listet Chr. Wridts bryggeri som ble AS i 1908. Og hva med det ene bryggeriet som ble startet i 1989. Det var året da både Oslo Mikrobryggeri og Jæren bryggeri ble startet. Nåja, det er detaljer.

Noe som ikke er en detalj, og som de godt kunne ha nevnt, er at årsaken til at det ikke var noen bryggerietableringer å snakke om fra ca 1901 frem til 1989, er at Bryggeriforeningen organiserte et bryggerikartell som effektivt sett eliminerte muligheten for å starte opp et nytt bryggeri. Dette kartellet kollapset i 1987. Så økningen i bryggerier som starter rundt 1990 og som i sannhet har økt kraftig siste tiåret skyldes ikke en plutselig ellevill bryggevilje de siste årene, men kanskje heller beinhard kartellvirksomhet på 1900-tallet.

Og så kommer deres konklusjon: det har blitt startet 20 nye bryggerier de siste to årene. Hmm, javel. Det har kommet endel til de siste par årene, men la oss grave litt i dataene deres også her. La oss ta dem etter tur:

1. Balderbrygg. Jeg har aldri hørt om dem. De ble stiftet i september i år. Styreformann er en Øystein Husefest Meland, som er ansatt ved Universitetet i Agder på Institutt for økonomi. Det rimer med at Balder Brygg har en postadresse i Vest-Agder og en besøksadresse i Sogn og Fjordane. Hva ligger ellers på deres besøksadresse? En frisør, Sogn Avis, et trykkeri, noen butikker. Tja, en avis som nabo - har de skrevet om Balder Bryggeri som de deler bygg med? De har skrevet villig vekk om både Ægir og Kinn, men Balder Brygg nevnes ikke tilsynelatende ikke. Nokså skeptisk.

2. Barrbrygger Companiet i Bøstad - med adresse Vikingeveien. Hei, dette minner om Vikingesenteret og den eksplorative arkeologien de driver der ifm gamle «vikingøl». Tro om ikke dette er Odd Nicolaysen, se her. Jeg har nevnt dem tidligere på bloggen, og de har lenge hatt visjoner om å starte bryggeri, men jeg tror ikke de planlegger å være noen «major player» på det norske ølmarkedet. Og strengt tatt har Nicolaysen gått med et bryggeri i magen i langt mer enn to år.

3. Benjamin Lemaitre på Sprangeid er listet. Også han har jeg hatt på radaren min tidligere i mai. Det virket da som han hadde forhåpninger om å starte å brygge på et industriområde med kommunal lisens. Fyren bak er visst hjemmebrygger. Jeg har tidligere karakterisert det som seriøst og står ved det, men jeg tror det er for tidlig å holde pusten.

4. Brygg og kompetanse S.Titterud i Ise i Østfold. Dette er samme adresse og personer som nr 19 - Vikingøl - på lista til Finansavisen. Der er Brit Flugstad Adm. dir. og Ava Avibeck er innehaver. Sistnevnte har også et firma "Designdoktorene", og synes å være designer fremfor ølbrygger. Jeg tviler på om det blir øl av dette. Det finnes en vikingale.no og en vikingol.no som er parkert. Domene/navnehai eller en designer med et prosjekt?

5. Fjellbryggeriet er en seriøs aktør ifra indre Telemark. Det synes å være to personer med en hobby og en ambisjon om å ta den videre, men jeg er veldig usikker på om de har noen konkrete planer for noe produksjon utover det hjemmebryggsanlegget som er vist på Facebook, dog er det irrelevant før de har lisensene på plass, hvilket de selv mener skal være på plass over nyttår. Det er i alle fall verd å følge med dem. Seriøst.

6. Fossen bryggeripub i Dale i Sunnfjord vites det lite om, men de som synes å stå bak registreringen virker seriøse nok til at det neppe er en tulle-registrering. Vanskelig å si.

7. Grünerløkka Bryggeri kjenner vi vel alle til. De satser vel på et konsept der de har noen egne øl som suplement til et bredt utvalg av andres øl - der egen ølbrygging blir «noko attåt». Og ennå har de vel muligens ikke kommet igang med å brygge selv? Dog må de absolutt karakteriseres som seriøse.

8. Hadelandsbryggeriet er også et ukjent bryggeri, men personen bak - Iver Frøslie - leverte en Ardennerøl til Publikumsfavoritten i NM i hjemmebrygging i 2011 og kom godt over midten av resultatlista. Tanken er nok seriøs, men det er litt vanskelig å si om fremdriften er seriøs.

9. Johannes Huijs Hubertus er en hjemmebrygger som også har registrert et firma, men der det er litt vanskelig å se spor av en faktisk bryggerietablerting. Det er kanskje bare en drøm? Eller kanskje det blir noe av.

10. Hønsa er et enkeltmannsforetak for Ali Mostafi i Bergen, og det har vært registrert i over ett år uten å etterlate noen spor som leder i retning av en bryggerietablering. Jeg er skeptisk, og det gjør ikke saken bedre at navnet høres ut som en pun på Hansa. På den andre side, en annen Mostafi i Bergen er knyttet til Pars Restaurant, og de har noen interessante ølbilder i forbindelse med ølmenyen sin, og det får meg til å tenke på mikrobrygging, så kanskje.

11. Kapp Bryggeri. Tja ... Det synes å være knyttet til Per Staudenmann på Kapp. Det finnes en webside - kappbryggeri.no - som rett nok snakker mer om Viking Melk enn om øl. Den virker hjemmelaget, og man undres på om det er mer et stunt enn en bryggerietablering. Det er kanskje litt for tidlig å avskrive det.

12. Klostergården kjenner vi vel alle til. De har lisenser i orden og serverer øl og er etter alle definisjoner et nyetablert, seriøst og fungerende bryggeri. Men er de nyetablert i 2010 eller 2011? La meg sitere DrikkeGlede.no: Klostergården var det mestvinnende bryggeriet i Trøndersk mesterskap i håndverksbrygging i 2009. Men siden Klostergården har drevet med servering og mye annet og så har ekspandert til brygging, er det mulig at bryggeridriften ikke formelt har vært skilt ut som eget selskap før de siste to årene.

13. Larvik Mikrobryggeri AS er også en seriøs etablering, der man er synlig på nettet, det er utstyr synes å være påtenkt og lokaler er under ombygging, bevilling er på plass osv. Absolutt seriøs.

14. Larvik Mikrobryggeri ANS. Øh, er ikke dette det samme som den over, bare med en annen selskapsform? Kan Finansavisen egentlig lese data fra Brønnøysund?

15. Lia Bryggeri ved Kongsvinger har Leif Ivar Aanerud (sjekk initialer) som bakmann. Han er hjemmebrygger med 22 batcher siste halvannet år, om vi skal tro websidene på liabryggeri.no. På den andre siden får jeg vibber fra websidene om at han egentlig ikke tenkte å ta hobbyen fullt så langt ut som en kommersiell bryggerietablering.

16. Seniorkompetanse i Oslo er også listet som bryggeri, og det er Ingar Randel som står bak. Jeg finner egentlig ikke så mye om ham og brygging, så jeg tror egentlig ikke dette heller er noen bryggerietablering.

17. To tårn i Trondheim er en seriøs bryggerietablering, men de har mye renovering av lokaler før de kan servere noe. Jeg tror ikke vi ser ølet deres før i 2013, men det er absolutt et seriøst inititiv som har entusiastiske hjemmebryggere bak seg.

18. Trollbryggeriet i Liabygda er også et seriøst initiativ, men det burde ikke vært listet her, da de startet opp i 2009.

19. Vikingebryggeriet på Ise er allerede nevnt under Brygg og kompetanse.

20. Ægir er så absolutt et reelt bryggeri, men det er et bryggeri som åpna juni 2007, så det er veeeldig søkt å kalle det en nyetablering fra 2010/2011. La oss tippe at de har endra organisasjonsform og derfor kommet med i Finansavisens søk.

La oss nå regne over disse 20 «nye» bryggeriene. Først forsvinner det to pga dobbeltregistering (Larvik bryggeri og vikingøl/brygg og kompetanse). Så forsvinner det tre (Ægir, Trollbryggeriet og Klostergården) som var kommet igang med ølproduksjonen sin før 2010. Disse burde Finansavisen ha ekskludert selv uten bryggekompetanse. Dernest bør vi eliminere de som trolig mest er noen som syntes det var kult å ha 'ølproduksjon' som tema for det enkeltmannsforetaket som de egentlig bare registrerte for å kunne skaffe seg et domenenavn. Det er vanskelig å være skråsikker her, men jeg ville tippe at Brygg og kompetanse, Seniorkompetanse, Hadelandsbryggeriet, Hønsa, Johannes Huijs Hubertus, Lia Bryggeri og Kapp bryggeri. Om det er korrekt, så er vi nede på 8 gjenværende, ekte bryggerier. Av disse er det bare To tårn, Larvik Mikrobryggeri, Grünerløkka, Fjellbryggeriet som er rimelig sikre, fordi det er faktiske spor av å erverve lokaler og utstyr. På den andre siden, Balderbrygg, Barrbrygger, Fossen og Lemaitre gir jeg en 50/50 sjanse. Det gir oss seks bryggerietableringer på to år, som er tre pr år. Wow, det er jo faktisk omtrent akkurat på snittet for de foregående ti årene!

Så skal det nevnes at det til gjengjeld kanskje er slik at Breiflabben burde nevnes som et bryggeri som har kommet de siste to årene, selv om bedriften som brygger er eldre enn det. Dessuten kunne de tatt med Røros og Trettenget.

Og Lervig som hadde de stygge regnskapstallene? Vel, de som følger med mikrobryggeri-Norge vet at Lervig gjorde en snuoperasjon i utvalg og stiler, og at de for tiden er et meget hot bryggeri, og i hvert fall den stjernen på bryggerihimmelen som har blusset mest opp siste par årene.

Så i stedet for en eksplosjon i mikrobryggerier har vi ... stort sett business as usual. For oss som har fulgt med mikrobryggerinorge de siste årene, så har 2-4 bryggerier hvert år vært temmelig typisk. Nå har det ikke gått ned de siste to årene, men heller opp, og jeg vil forvente en viss økning fremover. Men eksplosjon er et litt sensasjonspreget ord. OK, kanskje Haandbryggeriet fortsetter med noen hissige flasker, men det stopper omtrent der.

Hvor trådte journalistene feil? For det første skrev de om noe de egentlig ikke hadde peiling på. Enhver ølentusiast hadde eliminert de nest mest pinlige feilene i artikkelen. Det aller pinligste feilene burde alle tatt, selv journalister. Dernest virker det som de i grafikkgenereringen sin har bygget på to kilder - en som lister bryggerietableringer post-faktum, og en som lister folk som registrerer bedrifter og som påstår de skal brygge øl. Ja, det er faktisk ikke så veldig rart at det er flere av de siste (de som erklærer en intensjon) enn de første (de som klarte å komme i mål). Videre har de tydeligvis ikke klart å følge bryggerienes historie på tvers av endringer i selskapsform. Så er det endel utelatelser som jeg tror ville tilt'e statistikken i motsatt retning av konklusjonen.

Er det «shoddy work»? Tja, ikke verre enn mye annet som beæres med trykksverte. Men det er ikke bra når man kommer til en konklusjon mens de dataene man sier å brygge egentlig ikke støtter opp under konklusjonen.

Men lell. Jeg har aldri forstått finansfolk, og jeg tror det er gjensidig. Jeg husker jeg som ung og naiv student leste i en eller annen finansblekke at Norsk Data var blitt kåret som årets bedrift. Vi måpet og ristet på hodet og kommenterte at det var jo knappest ett eneste datasenter ved NTH som ikke allerede hadde eller stod i ferd med å plassere gamle ND-maskiner på gangen. Det nye på den tiden var Vaxer fra Digital. Heldigvis kunne de samme finanssannsigerne med like stor selvoppblåst pondus fortelle oss kort tid etter hvorfor det var innlysende for alle som kunne følge med at det måtte gå så galt i ND. Siden den gang har jeg hatt vanskelig med å ta dem helt på alvor.

Men det er fint at Finansavisen råder spekulanter og andre til å holde seg borte fra mikrobryggerimarkedet. Det er nettopp hva vi andre også ønsker. Finn heller noen komplekse spareobjekter i Langtvekkistan.

Og en annen ting som er litt fint, er at de forsterker alle mine negative og stereotype fordommer mot journalister som personer som er litt for kjappe til å skrive, litt for late til å grave, og med en sterk aversjon mot å sjekke ihjel en mulig sensasjon. Fordommer er trygt og godt å ha.

Jeg fikk en aha-opplevelse under Matfestivalen i Trondheim i sommer. Jeg hadde nettopp vært dommer i Trøndersk mesterskap i håndverksbrygging - og så møtte jeg noen av de samme ølene igjen under smaksverkstedet til Roar Hildonen. Førstereaksjonen min da jeg kom inn i smaksverkstedet var: «javel, hvorfor har han valgt disse ølene, mon tro».

Under øldømmingen i mesterskapet ble det lagt vekt på balanse i smak, og det at et øl er ubalansert - at én smak skjærer uforholdsmessig og utypisk frem over de andre - regnes som negativt. Derfor jeg må tilstå jeg initielt var skeptisk til ølutvalget under smaksverkstedet, siden vi hadde scoret ned noen av ølene på smaksverkstedet.

Men Hildonen hadde et annet utgangspunkt. Han var neppe så interessert i ølet som selvstendig smaksopplevelse, han ønsket å parre det med minst én annen smak. Og neppe er han vel spesielt opptatt av at ølet skal være innenfor en eller annen typedefinisjon. Dermed var balanse i ølet ikke lenger så essensielt, for det var balansen i kombinasjonen av øl-mat som var viktig. Jeg har for så vidt alltid vært interessert i kombinasjonen av øl og mat - og noe av det beste jeg vet til øl er ost og senep. Men jeg har alltid tatt det som gitt at man starter med et «godt» øl. Det var en ny tanke at man starter med et «dårlig» - eller rettere sagt ubalansert - øl og «reparerer» med mat som gjenoppretter balansen.

Som de fleste aha-opplevelser var dette noe jeg egentlig visste, jeg var bare ikke klar over at jeg visste det. Det åpnet bevisstheten for en ny smaksverden for meg, der ubalanse i et øls smak ikke er en show-stopper, men blir en utfordring til å finne maten som kan støtte opp ølet og ... vel ... balansere det.

Dermed begynte jeg kanskje å forstå litt mer hvorfor Mostues bejublet Små Vesen Kvernknurr ESB - ølet som minnet mer om en lambic enn hva det var etikettert som. De tenkte selvfølgelig ikke på ølets smak, men mer på hva ølet kunne parres med for å skape en balansert smak.

Og hva er det vi oftest matcher øl med på puber? Salte peanøtter, som oftere er valgt utfra at saltet skal øke tørsten enn fordi det smaker godt til øl. Men la meg ikke her og nå starte korstoget for bedre pubsnacks.

Vel, kanskje i hvert fall - dersom jeg består eksamen i februar. Norbrygg har kommet igang med øldommerutdanningen, og første runde gikk nesten parallelt med tett på 60 personer i Oslo og Trondheim tilsammen.

Jeg deltok på kurset i Trondheim 29. oktober i år. Temaene var grovt regnet konkurransekunnskap, øltypekunnskap, smakeprosessen og hvordan gi tilbakemelding i dommerprotokollen.

Dessverre er det en splitt i øltyper i Norge akkurat nå, siden Norbryggs dommerkomité legger opp til et nytt type-system som er kompatibelt med det danske, mens dommerkurset bruker det gamle, norske systemet. Strengt tatt er ikke forskjellene så enorme, for det gamle norske systemet ble arvet fra svenskene, som egentlig hadde kopiert det fra BJCP-2004 eller BJCP-1999. Danskene har tatt utgangspunkt i BJCP-2008. I praksis er det noen justerte grenser og slikt fra BJCPs oppdatering, samt at det er noen ekstra lag med skandinavisk ferniss utenpå og noen amerikanismer som er plukket bort, dels for å tilpasse det til lokale forhold (f.eks i valg av eksempel-øl) og dels for å ettermontere endringer som allerede er - eller burde vært - gjort «upstream».

Jeg har tidligere dømt på noen konkurranser, så konkurransekunnskap og protokollføring var mer eller mindre kjent stoff. Det mest spennende på kurset var smakingen på defekt øl, der man hadde doktorert tre øl med henholdsvis DMS, diacetyl og oksydering. Det er lett mene at man smaker mais eller smør i et øl, men det er noe annet å faktisk ha smakt det i en solid dose så man lettere senere kan identifisere det og selvsikkert stå ved diagnosen.

Det andre som var svært givende var prøvesmakingen underveis, for det gir alltid ydmykhet å bomme gjentatte ganger i prøvesmaking. Det er dessverre slik at man oftest ser etiketten når man smaker, og man skal være ekstremt objektiv for ikke å la det påvirke hva man «kjenner» av smaker. Ofte kan det være at man egentlig bare har forventninger til skal være der utfra hva etiketten eksplisitt eller implisitt sier. Har du noensinne smakt på et øl, og en ved bordet sier noe slikt som «her er det tydelig jordbær-fruktighet, gitt»? Merker du selv jordbær når etterpå kjenner etter? Selv om det med jordbærene var noe som fyren fant på, er det ikke usannsynlig at du synes du kjenner smaken - ved at du lurer deg selv og smaksløkene dine. Det samme skjer når du heller en øl du skal smake på, for etiketten gir deg mange smaksmessige ledetråder som det er vanskelig eller umulig å mentalt stenge helt ute. Når man så blindsmaker er det lett å trå feil mellom øltyper som historisk og typemessig ligger langt fra hverandre, men som i smak nesten kan overlappe litt. Jeg har dykket så dypt i doble IPA-er og imperial stout-er at jeg har etterlatt altfor mange pinlig smaksmessige hvite flekker blant de lysere og lettere øltypene.

Magni elsker å utsette meg for blindsmaking, og hun er en fryktet villeder når jeg skal forsøke å gjette hva det er hun har servert meg. Det blir nok flere slike hjemlige smakinger utover, tror jeg. Dessuten kunne jeg tenke meg til å dra igang noen «smaks-studiesirkler» sammen med andre som pugger på øldommereksamen - men mer om det i en senere posting.

Jeg kommer sannsynligvis til å blogge litt mer om øl-smaking som en del av mine egne eksamensforberedelser. Det blir ikke så mye konkret smaking av spesifikke øl, for det synes jeg er litt kjedelig lesestoff. Derimot kunne jeg tenke meg til å blogge mer om smaking som aktivitet og om øltypedefinisjoner.

(Dette er andre innlegg i en serie på tre. Her finner du første innlegg og andre innlegg.)

En annen inndeling av røykøl er prosessen man røyker etter, og her er det et vell av varianter og opsjoner. Aller først kan man som nevnt skille mellom røykt malt og røyktørket malt. Den første er en ferdig malt som så blir røykt som etterbehandling, mens den siste er malt som tørkes med røykfull varmluft. Selvfølgelig er det også et hav av trinn imellom.

Røykstuer - bygninger med hovedmål å røyke malt og eventuelt andre matvarer - finner man mange steder. Selv om den overordnede hovedfunksjonen er relativt lik, er det mange forskjeller i design og materialvalg. En anekdote fra Stjørdal forteller hvor viktig slike tilsynelatende detaljer kan være. De hadde bygget et nytt såinnhus, og i stedet for en steinplate over ildstedet, brukte de av rent praktiske grunner en jernplate. Men stein og jern har helt ulike egenskaper, slik at varmespredningen ble helt annerledes, og dermed ble maltet «ikke helt rett».

Dernest kan man skille mellom hva slags ved man bruker - gammel kontra ny, tørr eller litt våt, med eller uten bark osv. Man må også skille mellom å føre røyken gjennom maltet og å røyke litt mindre direkte, ved å fylle luften i rommet rundt maltet med røyk. Jeg antar man må skille mellom varmrøyking og kaldrøyking. Graden av gjennomhulling av den karmen maltet ligger på kan også spille inn. Noen steder har man hatt et finvevd stoff av hestehår, andre steder har man brukt plank med så store huller at man har kunne stikke en tommel gjennom (men maltets røtter har filtrert seg sammen så maltet likevel ikke faller igjennom). Det er en lang rekke parametre å endre på, og sikkert mange flere enn de jeg har nevnt her.

Røykøl har nok hatt en lavere status enn det røykfri ølet, trolig kort og godt fordi det har kostet mer å lage røykfri malt enn røykmalt. Det er betegnende at etter at dagens patentsystem ble opprettet i England var patenter på tørkeovner for røykfri tørking av malt en hyppig tema. Av liknende grunner var det mørke brown ale av lavere status enn det lyse pale ale. Rent generelt må røykfri pale malt tørkes mer indirekte, både for å sikre en stabilt lav temperatur, og for å hindre at maltet kommer i direkte kontakt med den varme, røykfulle lufta fra ovnen. En slik indirekte tørking er neppe så effektiv som en direkte tørking, og dermed brukes sannsynligvis mer brensel, samt at man trenger en litt mer spesialisert ovn. Alternativt kunne man bruke dyr koks som ikke gav særlig mye røyk.

Det var først med introduksjonen av hydrometeret at man fant ut at den dyrere pale-ale maltet gav så mye mer sukker enn den billigere, mørkere brown-ale maltet, at det egentlig var billigere å brygge lys pale ale enn mørk brown ale og porter. Dét ble startpunktet for en diger snuoperasjon der menigmann i England gikk fra å drikke porter og brown ale til å drikke bitter, mild og pale ale.

I denne vendingen har nok eventuelle røyksmaker også forsvunnet ut med badevannet - for røykmalt er ikke nødvendigvis mørk malt. Det er likevel mentalt lett å gruppere røyk med mørkt og brent, og gruppere røykfritt med lyst, klart og lett. Det er en av skaleringens luner at tommelfingerreglene ofte bare gjelder over noen få størrelsesordner. Rett nok er det ved småskala produksjon lettere å lage røykmalt enn ikke, men ved moderende storskalaproduksjon av malt er det nok omvendt.

Men om det var moten som endret seg eller bryggeriene som vennlig dyttet øldrikkerne i «riktig» retning med veiledende prising, det er vel et høna-og-egget-spørsmål. Tro om ikke lemenvandringen fra bayer til pilsner - det store norske øltemaet gjennom 1900-tallet - kanskje hadde en tilsvarende del-motivasjon? Tilsvarende skiftninger finnes nesten universelt i andre ølland, selv om typene heter noe annet, og kanskje det skjer noen tiår tidligere eller senere - så som engelsk mild som måtte vike for bitter.

Så bør det også nevnes at røyk var en mye mer integrert del av dagliglivet i gamle dager. Før man fikk skorstein, var det vanlig med en glugge i taket som røyken fra ildstedet forsvant ut igjennom. Som konsekvens må stuene ha vært mer eller mindre røykfulle, men samtidig var det gode tørkeforhold oppunder taket - og ikke minst gode forhold for å røyke malt og andre ting. Det finnes historiske beskrivelser fra Norge der man tørket og røyket malt i bolighus, nettopp på karmer og andre flate plater som man hang oppunder taket. Det er ikke vanskelig å tenke seg at røykstuene - som de trønderske såinnhusene er en spesialvariant av - var spesialbygde røykerier som både emulerte tidligere tiders røyking i bolighusene, samtidig som det gav større kontroll over prosessen. Det er betegnende at såinnhusene ikke har pipe, bare en stein (kalt kjærringa) som ligger over ilden og fordeler røyk og varme utover under karmen med maltet.

I moderende brygging er det relativt lite røykøl. Rett nok har flere bryggerier brygget med røyk, men tross alt er resultatene - med enkelte hederlige unntak - temmelig milde og nedtonede røyksmaker. De virkelig råtassene av røykøl er faktisk de som har vært brygget i flere hundre år, ikke først og fremst de som brygges av ekstreme mikrobryggere i den amerikaniserte bølgen som har slått innover hele ølverdenen siden 1970-tallet. Jeg har tidligere argumentert for at røyk er de tradisjonelle bryggerienes og bryggetradisjonenes aller siste skanse, der de nye mikrobryggeriene fremdeles er puslete og forsiktige i forhold. Mikrobryggeri a la USA har gitt oss Double IPA og Imperial Stout, men når de bruker røyk overgår de sjelden de tradisjonene de sier å brygge i. Akkurat nå synes det som også den skansen skal falle, for røyk virker som noe av det mest hotteste innen den eksperimentelle delen av ølverdenen akkurat nå.

Hvordan måler man så hvor røykfullt et øl er? Tja, man måler vel egentlig ikke det, men whiskyindustrien har måltall, der de karakteriserer malttyper og målsetter røykfullheten. Den måles i ppm fenoler. En normal highland-whisky ligger rundt 5-10 ppm, mens Laproiag ligger på 40 og det mest ekstreme er en Octomore på 80 ppm. Jeg har dog ennå ikke sett øl spesifisert med ppm-tall for fenoler, og kanskje er det vanskeligere å måle i øl enn i (destillert) whisky - men det kommer sikkert etterhvert. Uansett, om det kan beregnes for maltet, så kan man estimere ølets røykfullhet utfra spesifikasjonen for den røykmaltet som brukes, slik som man allerede idag beregner farge i EBC og bitterhet i IBU.

Røyk er en smakskomponent, men smaken er delt, og jeg tror det er slik at ulike folk opplever smaker ulikt. Noen kan ikke smake røyk, og da går røykøl og skotsk whisky raskt fra å være potensielt fint balanserte smaksopplevelser til å være totalt ubalansert.

Trenger vi røyk i øl? Nei, like lite som vi trenger å salte, speke, tørke, grave og rake fisk og kjøtt nå i kjøleskapets og fryseboksens tidsalder. Men disse metodene har gått fra å være preserveringsteknikker til også å gi maten en smakskarakter. Med trendene som fokuserer på lokal mat, tradisjonsteknikker, kortreist mat og mer smakfullt tilberedt mat, så er det absolutt rom for røykøl.

I starten av denne miniserien kommenterte jeg at temaet dukket opp i etterkant av en diskusjon med Terje på Meium Sjokoladefabrikk. Når vi nå har diskutert røyk i øl og mat, så er det neppe noen overraskelse at han tenker på å ha råvarer med røyk i sjokoladen sin. Røyk er inn. Nam!

(Dette er andre innlegg i en serie på tre. Her finner du første innlegg.)

De vanligste treslagene som brukes i Europa til røyking av øl synes å være or, bjørk og bøk. Bøk vokser knappest i Norge i naturlig tilstand, så det treslaget er mer brukt i Tyskland og Danmark - to land som har tradisjonsrike røykøl.

I Tyskland er røykølene fra Bamberg mest kjent. Nettopp i Bamberg holder maltprodusenten Weyermann til, og enten de har overlevdt på lokale bryggeriers spesialbehov eller røykøltradisjonen har overlevd på grunn av en lokal malter som var velvillig innstilt til røykt øl, så er det neppe tilfeldig at maltprodusenten Weyermann lager røykmalt og holder til i kjerneområdet for tysk røykølbrygging. Nils von Hofsten lister forøvrig fra gamle tyske kilder fra 1600-tallet som angir aske av bjørk og bøk som ingredienser i ølbrygging, og det er litt uklart om det faktisk er aske eller røyk som menes.

I Danmark finnes det såkaldte skibsølet, en øltype som var nesten utdødd som kommersiell vare, men som ble produsert til relativt nylig. De var et røkt, smaksrikt, relativt mørkt øl, en røykt variant av deres hvidtøl. Produksjonen av skibsøl er tatt opp igjen, men det gjenstår å se om ølentusiasmen smir denne øltypen om til noe som er sterkere, mørkere og mer røykfullt enn forgjengerne slik enkelte andre øl er blitt gjenoppvekket til et nytt liv som en ekstremparodi av sin tidligere eksistens.

I Sverige finner vi røykøl på Gotland, men det varierer litt hva man rapporterer brukt til brensel under maltingen. Noen sier or (bl. a. Wiki-en til SHBF), andre sier bjørk, mens noen hentyder til einer. Det er ingen motsetning i dette, for man har brukt en rekke ulike brensel, avhengig av smak og tilgjengelighet. Etterhvert som røykølbryggetradisjonen har forflyttet seg, har man måttet tilpasse seg lokale råvarer.

Forøvrig fantes både skibsøl og hvidtøl i Norge også, men det lille som kanskje var igjen forsvant ut med badevannet da Bryggeriforeningen striglet de norske øltypene i forbindelse med det nye beskatningssystemet fra 1913. Men siden det er tre-fire generasjoner siden de forsvant helt, så husker ingen dem, og de kommer neppe til å bli brygget igjen - med mindre man uforvarende starter å brygge det man nå sannsynligvis ville oppfatte som danske øltyper.

Skottland er kjent for sin whisky, som litt forenklet er brent, uhumlet maltøl. Det var ikke uvanlig at man kunne drikke det "ølet" som var basis for brenning i destilleriene - blant annet var visst dette et kjært drikke til lunsjen for destilleriarbeiderne, til tross for at det må være et ekstremt fruktig og røykfullt øl. Skottland må formodentlig ha hatt røykfulle øl basert på malt tørket over torv. Imidlertid er torvrøyken temmelig intens og påtrengende i øl. Røyksmaken kan tross alt overleve en dobbeltdestillering og lagring i ørten år, så bare forestill deg hvordan produktet må være før destillasjonen. Mesteparten av torvrøykt malt går nok av gode grunner til whiskyproduksjon. Ja, til tross for at Skottland ikke er beskjedne på brygging av øl, så går faktisk mesteparten av malt der til whisky, ikke til øl.

I Trøndelag brukes or - eller ødder som det kalles lokalt - til røyking av malt for ølbrygging. Det er en tradisjon som er spesiell for Stjørdalsområdet. Den nøyaktighet med hvilken denne bryggetradisjonen følger kommunegrensa kan bare tilskrives en kombinert effekt av at disse kommunegrensene faktisk følger urgamle kulturelle og «lokaletniske» skillelinjer, samt at den forsterkende effekt av lokalpatriotisme for de som bor innenfor grensene. Innenfor Stjørdal er ølet nokså ensartet, med unntak av Skjelstadmarka, der de brygger ølet med brentsmak, hvilket generelt er like avsverget teknikk i resten av kommunen, og røykølet er avsverget i nabokommunene.

Odd Nordland refererer til at man på Bømlo brukte hassel til røyktørking av malt, og han refererer også til at einer har vært brukt til røyktørking i Trøndelag, i tillegg til grå-or, selvfølgelig.

Bryggeriet Apollo i Danmark har brygget et finsk røykøl. I det hele tatt er det gjemt bort mye gammel bryggetradisjon i Finland som av ulike grunner er godt skjult. Jeg kjenner lite til dette, men har sett noen referanser til bruk av torv i finsk røykmalt.

I USA brukes mye hickory til røyking av malt, men i hvert fall ett bryggeri i Alaska bruker or til sin velkjente Alaskan Smoked Porter. I dette ølet bruker man røykerier som egentlig er ment brukt for laks, men som også fungerer for røyking av malt, og så vidt jeg vet er det det ferdig tørkede maltet de røyker, ikke det spirede kornet (grønnmaltet).

Jeg har også sett en referanse fra 1800-tallet til en lokal bryggetradisjon i England i en liten landsby eller mindre område, der ølet var så røykfullt at ingen i landsbyene rundt kunne drikke det. Det minner litt om situasjonen rundt stjørdalsølet, og det er kanskje på samme måte et lite område der røykøltradisjonen har overlevd.

En rekke andre treslag kan også brukes. Med mikrobryggeribølgen som har flommet over verden de siste tiårene, så har nesten alle regler for ingredienser og tradisjoner blitt utfordret. Litt forenklet er det nå slik at om du kan bruke nesten hva du vil - i hvert fall om du kaller det eksperimentelt. For eksempel bruker Alley Kat epletre i sin jubileumsporter, mens Amnesia bruker kirsebærtre til sin Chimney Driver. Bare fantasien setter grenser.

På maltølseminaret på Hegra i mai var det en diskusjon som ble litt for mye digresjon til at den kunne tas i sin helhet der og da. Men jeg lovet Terje Løkås ifra Meium sjokoladefabrikk og tygge litt på det i etterkant. Spørsmålet var hvor røykølet hadde sitt opphav.

En hyppig - men likevel feil - påstand er at en gang i tiden var alt øl røykøl. På samme måte er det også en utbredt misforståelse at alt øl var mørkt og uklart. Rett nok var det sikkert vanligere med mørkt og uklart røykøl før i tiden, men vi kjenner gamle teknikker for tørking av malt som ikke gir røyksmak - soltørking er det mest innlysende eksemplet, og det ville også gi et lyst øl. Nordland lister fire hovedtørkeformer: føring av varm røykfull luft gjennom maltet, tørking av malt på en oppvarmet flate, tørking i et oppvarmet rom, og soltørking.

Og dette med at øl skulle alltid være uklart i gamle dager ... Fra angelsaksisk England kjenner vi til at de inndelte ølet i kategorier som ealu, wilisc ealu og hluttor ealu, som fritt oversatt betyr øl, walisisk øl og klart øl - en referanse til at ølet fantes i en klar og en ikke klar variant. Det walisiske ølet var trolig blandet ut med honning. Senere erkebiskop og berømt mordoffer Thomas Becket ledet i 1158 et diplomatisk besøk til det franske hoff for å fikse et barnebryllup. Med seg hadde han engelsk øl som av samtiden ble beskrevet - i Ian Hornseys moderende språkdrakt - som «a drink most wholesome, clear of all dregs, rivalling wine in colour, and surpassing it in savour». For å overleve turen måtte det være et sterkt øl, og det er ingen grunn til å tro at det ikke var et klart øl. Klare øl var kanskje luksusvare, men de eksisterte.

Kanskje er det så enkelt som at opphavet til de røykte ølene var at man ønsket en grei og kontrollerbar prosess for å tørke malt. Soltørking gjør en avhengig av lunefullt vær, mens tørking i en tørkestue eliminerer de fleste faktorer man ikke har tilstrekkelig kontroll på - især regn. Dermed kan man bedre planlegge og ikke minst lettere gjenta prosessen for å lage samme produkt gjentatte ganger. Det skal heller ikke underslås at de ulike tørkemetodene utsetter maltet for ulike temperaturer, og således gir malt med ulik smak - uansett røyk.

Er det så enkelt som at de første bryggerne som tørket maltet innendørs over vedfyrt ildsted fikk røyksmaken med på kjøpet, og betraktet det først som et nødvendig onde og senere som en nyttig sideeffekt? Kanskje? Men vi skal også huske på at røyking er en urgammel måte å konservere mat på. Nå er hverken korn eller malt matvarer som trenger avansert konservering utover tørr, sikker og kjølig lagring, men såsnart det er brygget til øl, er det i praksis en ferskvare med sterkt begrenset holdbarhet. Mangt man har hatt i ølet er nok havnet der for å bedre holdbarheten - det mest iøynefallende eksemplet er humle, men også pors og einerlåg har økt holdbarhet som sideeffekter til smaken .... eller var det også for disse slik at smaken var sideeffekter til den økte holdbarheten? Dessuten, røyken øker kanskje holdbarhet og lagringsdyktighet på maltet, ikke bare ølet?

Og selv om malt ikke er vanskelig å oppbevare, er det kanskje et ekstra nivå med sikkerhet at den er røykt. Tross alt er ølet noe som med tradisjonell bryggeteknikk uansett blir dårlig etter 3-4 uker, mens maltet kan oppbevares i måneder og år.

Det er illustrerende at juleølet etter den gamle kalenderen skulle settes 9. desember og gjære og modnes frem til 21. desember, som var Tomas bryggersdag og oppskake. Da skulle ølet helles på fat. Deretter ble det drukket utover i jula, og var det noe igjen, skulle det drikkes opp på 13. eller 20. dag jul - på hvilket tidspunkt det formodentlig ikke smakte helt ferskt.

Når den lovlige hjemmebrenningen tok så enormt av i Norge i tiden etter 1814, så hadde det nok ikke bare skattemessige og rusmessige årsaker, men det ølet man brant gav sprit med nærmest uendelig holdbarhet - ja, med unntak av litt fordamping ble det jo bare bedre jo lengre det ble laget på fat. Det er lett å anta at brenningen var attraktiv også fordi den eliminerte enda ett av naturens nærmest ukontrollerbare luner: ølets forsurning. Rett nok forbinder vi akevitt med poteter idag, men opprinnelig var dette et rent kornbrennevin ... ja, en whisky, om du vil. Potetspriten er noe som kommer inn rundt 1800, pluss/minus femti år.

Så kanskje var røykingen av maltet et virkemiddel - reelt eller innbilt - for å forlenge ølets - eller kanskje også maltets - holdbarhet? Uansett har noen på ett eller annet punkt stoppet opp og konstatert at røyken var god smaksmessig, eller man har blitt vant til den og sett på røykfri øl som mangelfulle, eller man har kanskje lært å røyke på måter som var lettere å tolerere for ganen - eller litt av alt sammen. Så har røyksmaken blitt en nødvendig del av ølets profil.

I neste innlegg skal vi se nærmere på ulike treslag og andre kilder til røyk som brukes i røykøl, og vi skal forsøke å identifisere andre dimensjoner.

Ymse ølnyheter med hovedfokus på Trøndelag og en tilt mot Trondheim.

1. Hva i huleste er dette? Tidligere har jeg sendt ut et ujevnt utkommende, lokalt nyhetsbrev på epostlista ninkasi@geekhouse, men jeg tar meg den frihet å legge det ut som blogposter i stedet og legger ned den epostlista.

2. Juleølsmakinger. Ølakademiet har hatt sin juleølsmaking, der Haandbryggeriet tok de to første plassene, dinSide falt ned på Ringnes Julebokk, mens Norøl rangerte Nøgne Ø øverst i sin juleølsmaking. Det tviles ikke på at det kommer flere og at de gjennomgående kommer til å sprike litt i ulike retninger. Det beste med juleøltester er at det finnes én for enhver smak.

3. Mikrobryggeri på Brekstad. En observatør som har besøkt Ørlandet forteller at Trettenget gårdsbryggeri ennå ikke er å få tak på der, selv om det visstnok skulle ha vært servert i lukkede lag. Det ventes i spenning og muligheten burde være til stede for overnattingstur til Ørlandet med Det gode øls klubb.

4. Mikrobrygging på Austråt. Samme angi^Wrapportør forteller også at de på Austråt fortalte at man hadde funnet noen eldgamle oppskrifter på vin og øl, og at de seriøst vurderte å produsere dette for kuriøst salg. Det vites ikke noe mer om hva slags oppskrifter eller hvilket århundre, og strengt tatt høres det ut til fremdeles å være på et tidlig idemyldringsstadium.

5. To Tårn. Personene bak To Tårn (Nei, det har ingenting med Tolkien eller 911 eller kaféen ved Domen) har kastet sine øyne på lokaler som sies å være det gamle vann- og sandtårnet på Marienborg. Bygningene er ikke akkurat nyoppusset, så det vil ta en stund og mye innsats før de kan sette brygget sitt der. På litt lengre sikt kan det bli svært spennende. Foreløpig virker det som de satser på samarbeid med Lian om servering i sluttet lag.

6. Velsignet tradisjonsbrygg. Litt mer om To tårn, de fikk sitt øl velsignet (og påsmakt) av sogneprest Knut Kittelsaa under Kokarkjærringdagen på Lian Restaurant forrige helg. I middelalderen forsøkte man å kunne bruke velsignet øl til dåp og nattverd, men ble stoppet av paven. Paven har ikke lengre sanksjonsmulighet i den saken, så ... Just saying ...

7. Juleølet. Årets juleøl (som snart burde skifte navn til før-adventsøl) er stort sett ute i butikkene, og dermed kan smakingen starte. Også TMB har satt sitt juleøl på tapp, og det er ingen store endringer der i forhold til tidligere år. Rett nok smakte ølet nokså ferskt og temmelig søtt, men det modnes nok endel fremover mot advendt.

8. Årets Ølhund. Denne utmerkelsen for 2011 gikk til Inge Staldvik for sin innsats med Skjenkestova på Skorovas. Det jubles for en klok avgjørelse og Inge gratuleres på det varmeste.

9. TMB og sparkler.TMB har fjernet sparkleren på bitteren og stouten - dvs den lille gadgeten som til nå har fått disse ølene til å skumme opp og ta 10-15 minutter å tappe. Dermed er disse to ølene blitt tynne og vandige med langt mindre kompleksitet. Visstnok har dette falt mistenkelig sammen med en sikkert travel Halloween-helg. Det er derfor mulig det har noe med å balansere trøkket av kunder og tiden det tar å tappe disse to ølene, men Halloween er over nå, og det var ufint å skremme «miljøet» slik ... for det er ikke permanent, er det? Hallo? Dere monterer vel sparklerne tilbake? Øh? Neeeeeeei!!!!

10. Ni muser. Det skal kanskje ikke alluderes altfor sterkt til konspirasjonsteorier, men det bør muligens påpekes at facebook-sidene til Café Ni Muser og Meldal Ølbryggarlaug liker hverandre og bare hverandre. Såvidt vites er det ikke helt tilfeldig.

11. Brennevin fra Ægir? Det ryktes at Ægir ønsker å tenke på destillering, og om utgangspunktet da er øl, så blir resultatet whisky - eller akevitt i norske termer. Norsk akevitt forbindes ofte til potetsprit, men var opprinnelig laget på korn - altså øl.

Nylig ble Årets Ølhund utdelt for andre gang i «moderende tid», og den gikk til Inge Staldvik. En meget verdig vinner. Gratulerer!

Staldvik er en person som har vært engasjert på så mange måter, deriblant for godt øl. Han - og Marianne Flåto - driver bl.a. med lam og åpnet Skjenkestova som bigeskjeft. I et fraflytta gruvesamfunn der man på en vanlig dag fint kunne få plass til hele befolkningen i mils omkrets i en middels stor buss, laget han en av landets beste utvalgspuber. Det gir ny dybde til det engelske begrepet "your local".

Nå er det relativt greit å lage en utvalgspub på festmaskinene innenfor «skjenkeringene» i de større byene, men det høres ut som galskap å forsøke det et sted der «alle» har flyttet bort, og der de som er tilbake kanskje ikke best kan betegnes som hippe og trendy ølnerder. Likevel er det hva de har gjort, om enn hovedsaklig med helgeåpent. Vi var der for et par år siden og blogget om det. Etter sigende har han nå mangedoblet utvalget sitt. Det var en tur jeg håper å få repetert.

Hva er så denne Årets Ølhund-prisen? Det var en gammel pris som Bryggeriforeningen har delt ut siden 1973, men som parallelt med det meste annet i Bryggeriforeningen gikk i dvale utover nitti-tallet. Det var en tid da Bryggeriforeningen gikk fra å være en maktfaktor, en påvirker og en drivende kraft for å røkte norsk ølutvalg, til å bli bryggerienes svar på Nordisk Råd - holdt i live, men ikke gitt noen viktige oppgaver utover å registrere litt statistikk, koordinere noen praktiske og utgi litt priser og sånt.

Det synes at det først var med Petter Nome at dette endret seg. Plutselig var det bryggerier - til og med små mikrobryggerier - som meldte seg inn. «Høh!?» tenkte jeg, «har noen meldt seg *inn* i Bryggeriforeningen?» Så begynte de å ta opp saker - viktige saker som var kontroversielle. Det var saker som hvor grensa for reklameforbudet skulle gå, hvordan småbryggerier skulle få reell markedsadgang, og det var hvordan alkoholavgiftspolitikken kunne justeres slik gjorde det mulig å starte små bryggerier som kunne produsere lokalt øl i relativt små kvanta.

I denne sammenheng er Årets Ølhund et ypperlig termometer på Bryggeriforeningens ve og vel. Etter at den først ble utdelt i 1973, så har den oftest gått til noen som kanskje har vært kjent for sitt store og joviale inntak av øl - og mange av dem ser ut til å ha tilhørt den samme kultureliten og frekventert de samme utestedene i Oslo sentrum - gjerne med en liten slagside i retning av de som var aktive i Folkeaksjonen for Pilsen og Pilsens Venner.

Etter Kari Svendsen (hun rappkjefta med banjo) i 1993 var det et opphold frem til 2010, da Lars Peder Brekk fikk prisen for å jobbe for å myke opp regelverket for de små produsentene. Og så nå i år fikk altså Inge Staldvik prisen. Det lange oppholdet 1993-2010 synes også å markere et brudd fra en pris rettet mot pilsner, kvantitet og lystelig forbruk, mot en pris rettet mot bredde, kvalitet, matvareaspektet og lokal tilhørighet.

Om du ikke har besøkt Skorovas og Skjenkestova der, så bør du gjøre det. I mine øyne er den på kort-lista over must-visit-puber. Jaja, ved nærmere ettertanke er det egentlig en nokså lang liste, men Skjenkestova er i alle fall godt plassert der.

Her i våres dro vi på pub ... på formiddagen, med ett-åring og bil. Det er jo ikke hva vi pleier å gjøre, men så var det heller ikke et normalt øl, det var Stuten fra Nøgne Ø som hadde lansering. Det er deres alkoholfri øl som ble lansert synkront på elleve steder rundt om i Norge.

Vi var ute i relativt god tid på Den gode nabo, og for en gangs skyld var de mange folk der på en lørdag formiddag - for det er ikke et formiddagssted med uteservering, men mer et kveldssted. Så nær som alle satt der uten øl. Så fortsatte det å renne inn med folk - og mange kjentfolk blant ølnerder og hjemmebryggere. Da stunden var inne var naboen fylt til randen så langt jeg kunne se.

Klokken var 14:05 og datoen 14.05, uten at jeg er sikker på om det er signifikant utover gimmick-effekten. Hmm, la meg sjekke ... 1405 var året da Timur Lenk døde - nja neppe - og det var året for den første skrevne referansen til drikking av irsk whisky - nei, enda mindre sannsynlig.

Så ble herligheten servert - Nøgne Ø Stuten. For å ta det ytre først. Flaska er deres gamle kjente, og det er for så vidt også etikett-designet. Men det er noen endringer. Først og fremst er usynlige skråstreken i Ø-logoen borte, så det blir en O eller en 0. Ahhhh, get it? Dernest er navnet Stuten, skrevet med store bokstaver og med akkurat så mye ekstra mellomrom mellom t og u at du lurer på om det er en kerning-feil. Dvs vil si, inntil du oppdager at det ikke er «Stuten», men «St(out) uten». Hvor får de tak i designere med slik sans for ordspill og puns?

Videre er det verd å legge merke til at etiketten har bryggedato trykket på seg, ikke etterstemplet som ved deres normale etiketter. Det er med andre ord en etikett som er laget for akkurat dette brygget, ikke for øltypen generelt, og utfra det ligger det i kortene at det kanskje blir med denne ene batchen. Videre er den laget i ulike varianter, med bilde av ulike figurer på baksiden som alle tenker det samme, en dame, en baby, et skjelett, superhelt, en hund osv, uten at jeg er helt sikker på symbolikken i alt dette. Nåja. Det som er mer interessant er at hver flaske er nummerert, og nummeret er trykket på etiketten, men selv det har de vel gjort med spesialtapninger tidligere, som Dark Horizon.

Hva smaker så ølet? Vel utseende er i alle fall som en imperial porter. Aromaen er meget lovende og leverer hva en imperial porter skal med blant annet kaffe og lakris. Hva så med smaken? Det er masse riktige smaker der, men det er to ting som mangler. At alkoholen mangler er ingen bombe, og det gjør at ølet mangler en dimensjon i smaksbildet, og den manglende komponenten blir bare tydeligere ettersom man har valgt en øltype som krever mye alkohol. Det er liksom alkoholfri vin, som smaker saft og er langt fra en vin okke som man snur og vender på det. Det er ikke nødvendigvis slik at alkoholen trenger å være fremtredende i smaksbildet for at dens fravær er fremtredende i en alkoholfri variant.

Det andre som mangler er fylde og sødme. Det blir nok en alkoholfri øl, men om du lukker øynene for at den ser fyldig ut, så smaker den ikke egentlig fyldig. Jeg kaller det Guinness-effekten, for det er akkurat det samme du får med en Guinness. Jeg vil tro det er minst to grunner til at dette ølet ikke fyldig. For det første er fylde egentlig karbohydrater - eller sukker, og jo mer fylde du dytter inn i et øl, jo mer gjærer ølet. Vel, det var veldig forenklet, for det er mange typer sukker, og ikke alle gjærer like fort, eller kan gjæres av vanlig ølgjær. Men generelt, det er vanskelig å få med bare de ikke-gjærbare sukkerartene - med mindre man tilsetter dem i ren form som man har kjøpt fra en eller annen kjemisk fabrikk.

Et eksempel på et øl som gis fylde på en juksemåte er Sweet stout, som i England brygges som en svak stout, som man så tilsetter melkesukker. Det gir sødme, og det er fylde. Men det gir ikke alkohol, for ølgjær kan ikke gjære melkesukker. Som bryggeteknikk er slikt mer velkjent enn det er annerkjent, og Nøgne Ø skal ha skryt for ikke å ha tydd til dette tricket, for dette ølet er kun brygget på de fire kornslagene bygg, hvete, rug og havre. Det er ikke tilsatt noe gjærstopp eller pasteurisert eller på andre måter avbrutt en gjæring på «rett styrke». De har kort og godt brygget det som et svakt øl med masse smak, og det er bra gjort.

De har nok eksperimentert en god del i dette prosjektet. I hvert fall var det under uttesting halvannet år før slippet. Da var vi på besøk på bryggeriet i forbindelse med slippet av juleølet, men Magni var gravid og kunne ikke drikke alkohol. Kjetil Jikiun tryllet frem litt av det alkoholfri ølet som hadde stående på 25-liters test-batch, og Magni sa uten forbehold at det var graviditetens aller beste øl, og hun forsøkte virkelig alt som fantes på det norske markedet av alkoholfri øl.

Sånn sett var dette et øl hun har et visst forhold til. Etter juleølsmakingen på Nøgne Ø fikk jeg beskjed om at jeg hadde å hjemmebrygge noe liknende, og jeg fikk oppskrift av Kjetil. For så vidt fikk vi til noe, men det var tynt og den manglende alkoholkomponenten etterlot et slags smakmessig tomrom. Mens NØ tenkte å kalle sitt øl for Inferial Stout, valgte vi i respekt å sikte litt lavere og kalle vår for en Inferior Stout, med navnet Magnis Kjørestout - et øl hun sa var det nest beste hun drakk under graviditeten. Erfaringene fra den bryggingen gjør at jeg vet hvor vrient det er å brygge et slikt øl, så all ære til NØ for at de faktisk klarer det. Alkoholfri øl har det til felles med pilsner at de ikke er et statusøl, samtidig som de begge på ingen måte er enkle å brygge bra.

Norske hjemmebryggere kan idag velge mellom 3-4 ulike nettbutikker, men det var ikke alltid slik - og da tenker jeg ikke primært på en fjern steinalder da man ikke hadde internett og internettbutikker.

Før 1. juli 1999 var det i praksis ikke lov å brygge hjemme. Vel, strengt tatt var det lov, men man måtte malte selv. Dermed ble det i praksis lagt så mange og store hindre i veien for de som måtte ønske å brygge hjemme at det nærmest var for et forbud å regne. La meg sitere fra paragraf 3 i Ølloven, slik den står i min gamle studentutgave av Norges Lover fra 1987:

Ølbrygning, som sker i tilvirkerens hjem og med hans egne apparater samt til bruk enten i hans egen husholdning eller for arbeidere ved hans gaardsbruk, undtages fra beskatning og fra de med hensyn til beskatning i den lov givne forskrifter. Til ubeskattet hjemmebrygning maa tilvirkeren ikke anvende malt, maltekstrakt eller vørter, som er blit ham overdrat av nogen anden, eller som er tilvirket i anlæg, hvis tilvirken er bestemt til salg eller til derav at tilberede varer for salg.

Med andre ord: Nei, du får ikke lov å kjøpe malt eller maltekstrakt, du får ikke lov å motta det som gave fra noen, du får ikke lov å lage det selv dersom du akter å bruke utstyr som brukes til kommersiell virksomhet av noe slag.

Vel, en liten korreksjon, det høres ut som om man kunne brygge hjemme dersom skattet av det, men jeg vet ærlig talt ikke om det fantes noen måte å innbetale skatt for de hjemmebrygget man hadde laget av kjøpemalt. Kanskje fantes det forhåndsskattet malt man kunne kjøpe i vinråstoffsjapper. Det er noe jeg kanskje kan forsøke å finne ut av på ett eller annet tidspunkt. Sannsynligvis var det vel helst slikt at enten hjemmebrygget man skattefritt på eget malt, eller så brygget man kommersielt med skatting, avgiftsfri lagre, helserådsinspeksjoner, lisenser, firmaregnskap og fandens oldemor. Enten-eller, og ingenting i mellom.

Jeg husker i hvert fall at vi fniset over de første settene med malt-ekstrakt vi kjøpte i 2004, for instruksjonene på norsk, svensk og finsk var sterkt uenige i hvor mye sukker det var lurt å blande inn i maltekstraktet. Kanskje var det et resultat av ulike lands regelverk på hjemmebrygging. Det slo meg som symptomatisk på reguleringsgalskapen at australierne (vi brukte Cooper's) satt og lagde tekster på språk de ikke forstod om hvordan brygge på maltekstrakten utfra nasjonale lover og ikke utfra hva som var rent teknisk lurt.

En tid var visstnok glassene med Moss maltekstrakt merket med at de ikke måtte brukes til hjemmebrygging. Loven hadde sannsynligvis vært sovende noen år før den ble opphevet, og utfra diskusjonsfora for hjemmebryggere virker det ikke som om noen brydde seg særlig over den loven. Men den var der, og sovende lover som kan dras frem og støvtørkes ved spesielle behov er noe av det verste som finnes, spesielt om de brukes selektivt med vikarierende motiv. Forresten var visstnok Moss maltekstrakt en periode laget ved Oslo Mikrobryggeri - det var i alle fall hva en av de aller første bryggerne der nevnte - at de brukte bryggeriets ubenyttede kapasitet til å koke inn vørter til maltekstrakt for å spe på inntektene.

Men hvorfor var egentlig denne lovparagrafen der? Jeg har en mistanke om at den var en etterlevning fra lovene før 1913, da øl ble beskattet indirekte gjennom en skatt på malt. Det sier seg selv at i den tiden var det å brygge på sukker det samme som å unndra skatt på ølet, og renhetsloven var en skattemessig nødvendighet. Nå betalte heller ikke de skatt, som brygget hjemme på egenmaltet malt, men samtidig var det kanskje greit nok sålenge de kun serverte egen husstand. Hjemmebryggere før 1913 som brukte kjøpemalt hadde jo allerede skattet for ølet sitt, så strengt tatt var ikke det noe problem - og de fikk muligens også da bare lov å bruke en viss mengde sukker pr liter ferdig øl.

Men når så skattleggingen legges om fra en indirekte beskatning på malt, til en direkte beskatning på alkohol, så er det underlig at en slik paragraf overlever. Kanskje var det ingen som kjempet for å få den bort? Avholdsbevegelsen ville sikkert ikke ha den bort, for den la restriksjoner på brygging - et absolutt onde i deres verden. Bryggeriene ville sikkert ikke ha den bort, for den la restriksjoner på hjemmebryggingen - utidig konkurranse i deres verden. Den plaget ikke den tradisjonelle gårdsbryggingen, for de maltet jo selv.

Samtidig var det helt greit å legge vin. Men man kunne jo si det samme om fruktviner - det er greit så lenge du plukker bærene selv. Nå er det forskjell i innsats på å plukke kirsebær og legge vin på dem, og det å malte korn for å brygge på det, så helt likestilt kan man vel ikke si at vin og øl var i praksis, selv om lovens formulering måtte være aldri så likt formulert.

Tenk over det ... det er bare tolv år og halvannen måned siden var det i praksis ble tillatt å brygge hjemme i Norge.

I forgårs hørte jeg Carl I. Hagen uttale seg på radio. Jeg har ikke sitatet foran meg, men jeg tror jeg rimelig korrekt gjengir ham som: «Ikke alle muslimer er terrorister, men nesten alle terrorister er muslimer». Det er et fint og snappy soundbite, men er det sant?

Nei, det er ikke så enkelt. Ifølge Europol var det 249 terrorhandlinger i EU-landene i 2010, og bare tre kunne knyttes til islamistiske grupper. De andre? Nasjonalister, separatister, anarkister og en liten myriade andre bakgrunner.

Var det noe spesielt med 2010? Jeg tror ikke det. Jeg mener å ha sett statistikk som viser at det var ikke var noen uvanlig fordeling. Rett nok blir det færre islamister og muslimer i Europa jo lengre bakover man går, men den islamistiske volden synes å okkupere større arealer i fantasiene til personer som Carl I. Hagen enn i tørr og faktabasert statistikk.

Og for dem som mener - i likhet Carl I. Hagen - at det jo knapt er noen ikke-islamistisk terror i Europa, kan jeg inkludere et lite register av de mest synlige i min levetid. En kort-kort liste omfatter: separatister og nasjonalister som PLO, IRA og ETA, ekstreme venstregrupper som Rote Armé Fraksjon og Røde Brigader, anarkister som 17.november-organisasjonen som har herjet i Hellas. Dernest kommer forskjellig høyreekstremt grums, slik som vår hjemlige Breivik.

Og så antar jeg det vil bli påstått at den islamistiske terroren er så mye verre. At den kommer som digre bilbomber mens de ikke-islamistiske terroristene kaster tomater og råtne egg. Tja, det har jeg ikke dykket tilstrekkelig i tallene til å kunne tilbakevise kategorisk, men jeg tviler. Var det ikke i 2010 at en islamist sprengte seg selv og ingen andre i Stockholm, og en enbeint tsjetsjensk bokser skadet seg alvorlig da han utløste en bombe på et toalett i København - en bombe som var tiltenkt en avisredaksjon. Det er for så vidt greit at deres intensjoner var langt mer ondsinnet, men vi kan ikke sammenlikne den ene gruppens intensjoner med den andre gruppens handlinger. Dersom disse er to av de tre islamistiske terrordåder så sliter jeg litt med å se at de islamistiske terroraksjonene så totalt skulle overdøve de ikke-islamistiske.

Så kan det innvendes at om vi ser på hele verden så blir det annerledes. Selvfølgelig, men gjør det egentlig det? Han sa «nesten alle terrorister er muslimer» ... nei, jeg tror ikke det er dekning for det om vi ser på spørsmålet globalt.

Zoomer vi inn på terror i Norge de siste tiårene, så har vi selvfølgelig Breivik, som neppe kan sies å være noen islamist. Dernest har vi bomben som nazisten Kyvik kastet mot 1. mai-toget i 1979. I 1977 ble Oktober bokhandel sprengt i Tromsø. Det ble kastet bombe mot Blitzhuset, og i 1985 ble en moské på Frogner sprengt av nazister. Vi kan ta med likvideringen av Bouchiki på Lillehammer som Mossad utførte. Bomba på Oslo S i 1982 - og en tilsvarende bombe som ikke gikk av - hadde bakgrunn i økonomiske utpressingsmotiver. Om vi ser på islamistisk terror, så kan vi trolig ta med drapsforsøket i 1993 på William Nygaard som utgav Sataniske vers, selv om det aldri ble oppklart. Vi må også ta med Arfan Bhatti som ble dømt for medvirkning til skyting mot synagogen i Oslo natt til 17 september 2006. All terror er alvorlig, men det er vanskelig å konkludere med at den islamske terroren i Norge er så mye verre og så mye mer utbredt enn annen terror for Norges vedkommende. Bedre blir det heller ikke om man aksepterer en forkvaklet, men på høyresiden stadig mer vanlig retorikk som forsøker å sidestille aksjoner fra miljøvernere, fagforeninger, husokkupanter og desslike som terrorisme.

Det er ingen unnskyldning eller aksept for islamistisk terror, det er en påstand om at den ikke overskygger og overgår all annen terror. Poenget her var jo at Hagen mente at nesten alle terrorister er muslimer.

Kanskje er det kort og godt slik at vi ignorerer eller i det minste raskt glemmer den terroren vi ikke føler vil kunne ramme oss selv. Om ETA sprenger bomber i Baskerland ... tja, jeg skal jo ikke reise dit, så hvorfor bry seg? Men om vi føler oss som målskive for en terrorhandling, så vokser plutselig bevisstheten omkring den og følelsen av fare.

Og kanskje er det slik man må tolke Hagens uttalelse. Han kan nok føle seg som målskive for islamistiske terror - enten den er innbilt eller ekte, og kanskje er det derfor han fokuserer på det. Men siden Hagen selv snakket i konteksten av Breiviks terror: Breivik siktet på Arbeiderpartiet og AUF, som han kalte Stoltenberg-Jugend, mens Hagen hadde neppe trengt å frykte å være noe primærmål for Breiviks terror. Tvert om, Breiviks forhold til FrP var som tidligere medlem, tillitsvalgt i ungdomspartiet og aktiv på deres nettfora. Nei, jeg sa ikke at FrP hadde noen medvirkning i dette, bare at det er ganske utenkelig at de ville bli målskive for Breivik og hans likesinnede. I Breiviks mentale verden er FrP og Hagen de naive og endog de «nyttige idiotene» som tenker litt rett men ikke tar konsekvensen eller forstår hele bildet, mens AP og AUF er de onde som konspirerer for å ødelegge nasjonen og kulturen, og som må stoppes for enhver pris.

Det finnes en irriterende og lite tillitsvekkende trend utpå høyre fløy i politikken. Like lite som man frekventerer Oktober-bokhandlere, 1. mai-tog, Ahmaddyya-moskéer og Blitz-hus, like lite er man målskive for den terroren som rammer disse. Og selv om man fordømmer slik terror med alle de rette frasene og ordene, så virker det som det ikke trenger lengre inn i bevisstheten enn korttidsminnet. Slik er imidlertid ikke med muslimsk terror, som man øyensynlig hverken har vanskelig for å forestille seg i forkant eller huske i etterkant.

Det er kanskje i dét lyset man må se Hagens uttalelse om at Politiet sløser med ressursene i en sak med kjent gjerningsmann. Mellom linjene lyder det som han ber de overlevende og de pårørende om å komme seg over det og komme seg videre. Jeg klarer simpelthen ikke å forestille meg Hagen innta samme holdning om det hadde vært en islamist eller en AKP(ml)'er som hadde massakrert FpU'ere på deres landsmøte. Det er mulig han ville, og han har vel til og med nesten prinsippielt sagt det selv - men jeg klarer ikke å forestille meg at han faktisk skulle gjøre det. Jeg klarer ikke å forestille meg at Hagen i en sånn situasjon ta en «gi ham 21 år her og nå, og så er vi ferdig med saken»-holding. Jeg klarer ikke å se for meg at ikke Hagen hadde sklidd rett inn i sporene med «dette endrer Alt» eller «vi må til helt bunns i dette» eller «gruppe så-og-så er ansvarlige for dette» eller «noe drastisk må gjøres».

Det er en slik «dere-oss-asymmertri» som jeg inderlig misliker i politikken. Når du går på trygd, så er du en snylter, når jeg går på trygd bruker jeg rettighetene mine. Du sprer løyner, mens jeg utøver ytringsfriheten. Du plager andre med din oppførsel, mens jeg vet at det ikke er noen lov mot det jeg gjør. Du forsøker å drepe debatten, mens jeg kommer med vektige innvendinger. Du burde få strengeste straff, jeg har formildende omstendigheter.

Det er ikke det at man skal la være å kritisere eller konfrontere eller til og med irritere, men man skal ha storsinn og oversikt nok til å innse og akseptere at de samme meta-reglene og de samme lovene og den samme logikken gjelder for oss alle. Man skal forstå at det ikke er én tolkning for meg - fordi jeg er meg - og en annen tolkning for deg - fordi du er deg. Jeg vil ikke ha subjektiviteten ut av politikken, men på ett eller annet overordnet nivå må vi innse at det finnes noen objektive kjøreregler. Utpå høyresiden i politikken synes dessverre ikke dét å være en tanke som har slått rot hos alle.

Nå skal jeg ikke laste Hagen for amerikanske republikanere - selv i lys av at det fra og med Reagans tid synes å være en betydelig eksport av høyrepolitisk kultur over Atlanteren i østlig retning. USA synes å ligge noen år foran oss i den forstand at hva de har der, får vi ofte senere. Det virker som om republikanerne gjennomgående er eksperter på dobbeltmoralsk, selvrettferdiggjørende eksepsjonalisme som sier at det er greit når jeg gjør det, men du skal fordømmes hvis du gjør det. Og disse eksepsjonalistene håper jeg vi slipper å stri med i norsk politikk, for det er intet vakkert skue.

Om vi avslutningsvis skal parafrere litt over Hagens utsagn, hva med: «Ikke alle FrP'ere er høyreekstremister, men nesten alle høyreekstremister er FrP'ere.» God logikk? Sant? Neida, men strengt tatt ikke annerledes enn Hagens.

Knapt noe er så spennende på ølreiser som en pubvandring, for det bringer deg fra én verden til den neste. Til alle som tror at en pub er en pub er en pub: En pub er et eget univers med sin egen kultur som skapes av miksen mellom vertskapet, gjestene, utvalget, rommet, været, tidsånden, akustikken osv.

Så da jeg like før sommeren besøkte Bergen, stod en pubvandring høyt prioritert på lista. Hva besøkes av en omreisende øl-nerd? Først og fremst mikrobryggerier. Bergen er noe forvirrende her. De har noe som heter Kalfaret Brygghus, men for det første synes de ikke å være så veldig ofte åpent, og for det andre brygger de ikke, de er bare «utskjenkingssted» for Waldemars Mikrobryggeri - og de to er begge tentakler i Hansa-systemet. Det var skikkelig bomtur sist jeg forsøkte å besøke Kalfaret Brygghus, og websidene deres var ikke lovende denne gangen. Så exit Kalfaret.

Dernest har vi mikrobryggeri igjen: Waldemars Mikrobryggeri, som er oppkalt etter Waldemar Stoud Platou, grunnleggeren av Hansa. Den godeste Platou - forøvrig et vidunderlig navn for en bryggeridirektør - kom fra Oslo, startet Hansa, brant for godt øl og gode spisevogner på Bergensbanen, før han vendte hjem til det egentlige bryggeriet sitt - Frydenlund. Nåja. Valdemars Mikrobryggeri er det litt vanskelig å forstå seg på. De er lokalisert inne i Kalfaret Brygghus og ølet deres serveres der. Men hvor brygges det ølet som heter Waldemars og kommer på boks? Er det på mikrobryggeriet i Kalfaret eller på makrobryggeriet til Hansa? Er Waldemars i realiteten både et pilotbryggeri og et etikettkonsept som Hansa bruker for noen av de mer «spennende» ølene sine? Det kan nesten virke slik.

Dernest kommer utvalgspubene. I Bergen troner Henrik Øl- og Vinstove øverst. Den ligger på hjørnet av Vaskerelven og Engen, i andre etasje over en Luca Deli i et arkitektonisk noe forvirret nabolag. Man går inn en lang gang dekorert med bilder av Henrik Ibsen - etter hvem puben formodentlig er oppkalt. Så langt kan de minne om bakgårdspubene i Brussel. Deretter er det opp en trapp hvor herligheten ligger. Den er middels stor i kjølige blå farger og med et utvalg som kan ta pusten fra en nordmann. Klientellet er litt ungt, litt hippt, litt modent, samt temmelig urbant og veldig bergensk.

Ved nærmere ettersyn er nok utvalget bredt, men uten de store kronjuvelene. Det er noen norske mikrobryggerier, men få virkelig spesielle ting. Når det gjelder utvalg i puber kommer dette i tre kategorier eller nivåer. Første nivå er de pubene som bare åpner kjøleskapsdøra for et ferdig utvalg - gjerne Ringnes' line-up av verdensøl som er designet for at pubeier skal slippe å tenke på utvalg. Andre nivå er de pubene som selv bestiller fra øllistene til de store distributørene. Liksom Henrik, kan de få et digert ølutvalg, men det er likevel noe som mangler. Tredje og øverste nivå er de pubene som vet at de mest spennende ølene aldri kommer på distributørenes Horeca-prislister. For å få go'bitene må man pleie nettverk med bryggerne, kjenne de rette distributørene, ringe rundt og fiske etter perlene. Henrik var bare på nivå to+, men det var absolutt verd besøket.

Deretter gikk turen til Naboen, som ligger knappe 100 meter unna. Det er en restaurant i første etasje, mens puben ligger i kjelleren og gir vibber av litt bule når man kommer ned i mørket. Det er også et navn som for en trondheimer forplikter - og de innfrir. Rett nok er ikke utvalget så enormt stort, og ikke hadde de alt som var stilt ut heller. Men de har spesialisert på norske og spesielt lokale mikrobryggerier: Ægir, Kinn, Lervig, NØ, HB, Aass og Atna. Ikke alle er mikrobryggerier, ikke alle er lokale og heller ikke hadde de alt fra de utvalgte få bryggeriene, men det var i høy grad et ølutvalg med personlighet.

Denne puben har to «egne» øl, og hva er vel mer naturlig enn å begynne med dem. Min første tanke var at de ikke var brygget av samme bryggeri. Deres bitter var godt engelsk, og deres bayer var tradisjonelt norsk. Jeg kjenner intet bryggeri som treffer begge disse to målskivene. De bekreftet da også at bitteren var brygget hos Kinn, men bayeren nektet de å si hvem som brygget. Det er visst en gimmick at det skal være en hemmelighet. Jeg synes å gjenkjenne gjæras fruktighet og ja, det stemte både med hva et google-søk kunne fortelle meg og hva andre forhold skulle tilsi. Men jeg skal være snill gutt og ikke fortelle hvor de brygger den bayeren. Helt grei var den, i alle fall.

Selv med to besøk dit måtte jeg prioritere litt, så det ble Lervig og Kinn, som er de to minst tilgjengelige for meg. Lervig ansatte ny brygger for et par år siden - Mike Murphy som tidligere jobbet for Mack - men det er først siste året at dette bryggeriet har blomstret opp. Ansettelsen har gitt dem et nytt øl-kreativt ben å stå på, slik at de brygger gode og robuste internasjonale øltyper i tillegg til deres gamle line-up av norske lyse lagerøl. I alle fall hadde de en god barley-wine og hveteøl. Fremdeles sliter de muligens med at volumet på bryggkjelen maner til velkjente oppskrifter fremfor eksperimentering, men herifra tror jeg vi kan vente endel gode øl i årene fremover - og god ikke-egentlig-markedsføring også.

Kinn var også godt representert, men det er et bryggeri jeg i litt mindre grad forstår. Det er ingen tvil om at bryggeren er dyktig, ja han er meget dyktig. Utfra de første ølene jeg har smakt fra dem dro jeg konklusjonen at det var et bryggeri for gode OG typeriktige øl som ikke forsøker å overdøve de andre, men heller ikke trenger å gjøre det for å overbevise om sin kvalitet. Bryggerens bruk av åpne gjæringskar av engelsk type med tilhørende topphøsting av gjær vitner om engelsk tradisjonstro på randen av det vågale og hoderystende sære, spesielt når man tapper på flaske. Hadde den bransjen vært litt mer konform, hadde noen norske industribryggere tvunget ham til å skrive «gjæringskar skal være sylindrokoniske» hundre ganger på tavla. Vi får se om han klarer å holde kvaliteten - jeg opplevde nylig for første gang en virkelig hissig Gårdsøl fra dem, så det er kanskje issues der, men la meg ikke trekke konklusjoner på enkelthendelser.

Men samtidig viskes det om at han slett ikke er bastet og bundet av typeriktighet når han slår ut håret i kreativ oppskriftsutvikling. Det er bare at bryggevolumet krever at man safer på øl som man kan være sikker på blir solgt ut. Med tiden tror jeg vi vil se at når bare de gode og typeriktige ølene gir dem en solid og stabil massefart, så blir det spedd på med med noe ganske annet innimellom.

Naboen var et interessant sted fordi de ikke har gått i utvalgsfella. Visst har de utvalg, men ikke for utvalgets egen del. Det virket som man tok inn øl ikke fordi man kunne, men på grunnlag av ølet selv og hvordan det passet inn i konseptet. Det er fremtidsrettet fordi antallet tilgjengelige øl kommer til å fortsette å eksplodere, så ingen kan klare å ta inn alt, og om man forsøker, vil det bare medføre mange hyllevarmere. Kvaliteten på en pub vil i fremtiden komme mer til syne i hvordan den velger ut hvilke varer den skal føre, enn gjennom antallet ulike varer. De som vil vite mer om det kan legge en studietur til Naboen.

Til slutt trasket jeg over gatekrysset til Biskopen, en festpub med greit utvalg, Andre steder hadde man sagt at utvalget var godt, men med naboer som Henrik og Naboen så falmer man litt. Attraksjonene deres begrenset seg egentlig til Waldemar på fat, og jeg mistenker at dette var Waldemar fra Waldemars ekte mikrobryggeri, og ikke Waldemar fra Hansa Waldemar storskalareprodusert på Hansas industribryggeri. Jeg har tidligere slaktet to av ølene deres - på boks - men hveteølet var strengt tatt greit nok. Det er tross alt en tysk stil, så bryggeren brygget den muligens med litt mer velvilje og type-trohet enn deres brown ale og pale ale. Eller kanskje det skjer noe med ølene fra de pilotbrygges på mikrobryggeriet til de makrobrygges på ølboks.

Og tilbake til inndelingen av utvalg for puber som jeg skisserte over. Biskopens utvalg var godt, men litt umiskjennelig ferdigutvalg med lovende takter, altså nivå en. Henriks har jeg allerede beskrevet som et godt breddeutvalg uten de store høydepunktene. Mens Naboen var deres rake motsetning, en skur av høydepunkter uten så mye fyllekalk imellom - et klar nivå tre. Tre eksempler som faller inn i hver sin kategori.

I går holdt jeg et foredrag om den tyske Renhetsloven i Det gode øls klubb her i Trondheim:

Jeg hadde sikret meg at bilder og slikt skal være tilgjengelig etter Creative Commons BY-SA, og mitt bidrag i foredraget er også BY-SA, så dermed kan jeg legge det ut offentlig.

Jeg har kun rettet opp noen mindre skriveleifer som ble påpekt under foredraget i går. Foredraget er noe lettsindig i den grad det kunne bidra til tilførernes munterhet. I ettertanke var jeg også kanskje - som det ble påpekt - litt for negativ til renhetsloven, og jeg kunne nok ha dyttet inn en foil med de vanligste argumentene som gis i dens forsvar.

Så her kommer foredraget i ODP-format. Det er mulig du ikke kan bruke PowerPoint med den fila, men det fungerer ypperlig i LibreOffice Impress under Ubuntu - som er hva jeg har brukt.

For de som ikke kan lese det, har jeg eksportert foilene til PDF i to versjoner: som rene foiler og som foiler med merknader. I versjonen med merknader (og selvfølgelig i originalfila) står de fleste anekdotene jeg krydrer foilene med, samt at nest siste foil inneholder liste over kilder der jeg hentet bilder og lignende.

Om det er noen som vil bruke av det jeg har laget her, så er det fritt frem innenfor CC BY-SA 3.0. Om det er noen som vil at jeg skal komme og holde dette foredraget (eller om andre tema) in persona, så er jeg åpen for forslag.

Sukk, her sitter jeg med batch 63 av vårt hjemmebrygg. Det er en nydelig SMaSH laget på amber og Simcoe ... og så er den infisert. Jeg vet ikke om det er det korrekte navnet, men «micro-derm» er hva mange kaller denne infeksjonen for. En tynn melkeaktig hinne på toppen av ølet, som kan blåse seg opp til tynne bobler av betydelig størrelse. Kanskje ikke helt ulike eggposene til enkelte edderkopper.

Sannsynligvis var den en sluggish start på gjæren som gjorde at noen bakterier eller annet snusk klarte å få tak, og under sekundærgjæringen kom de første synlige tegnene. Jeg tappet på flasker, men faenskapet dukket opp i hver eneste flaske.

Nå har jeg helt en flaske gjennom filter, og det et et nydelig øl med en herlig humlearoma. Kanskje litt tynnere enn jeg husker det ved om stikking, og muligens med litt i overkant med estere. Når ferien er over og jeg får smakt det neste gang er det kanskje helt ødelagt. Og så blir det uthelling. Buhu.

Som filter brukte jeg forøvrig min datters bleieinnlegg. Nei, ikke de brukte, selvfølgelig! Vi bruker tøybleier, og i hver bleie legger vi et stykke papir innerst for å skille væske og tyngre ting. De papirene har nødvendigvis de egenskapene man ser etter: slippe væske raskt igjennom (så det ikke flyter ut på siden av bleien), sterkt så det ikke revner, og passelig god evne til å holde tilbake alt som ikke er væske. Jeg kunne brukt kaffefiltre, men erfaringen er at revner raskt etter at de er blitt gjennombløte. Bleieinnleggene holder styrken i timer - og sikkert dager uten at vi har utsatt Ada for slik testing.

Og nå er ikke Simcoe fra 2010-høsten å få tak i lengre. Så det blir lenge til jeg får brygget dette ølet igjen. Dersom noen i Trondheimsområdet vil se - og forøvrig smake - på dette ølet, så si ifra. Den vil formodentlig gå ypperlig sammen med aceton-sideren min fra 2009-høsten av epler.

I går var det min tur til å gjøre innskudd i Blodbanken - en affære som sjelden er morsom, for jeg bruker i gjennomsnitt to sykepleiere, to stoler, to armer og to skudd. Jeg har nemlig dyptliggende årer som skvetter fryktsomt unna hver gang det kommer en nål under huden. Dagens første sykepleier gav i det minste raskt opp og hentet en erfaren én. Det er verre når ferskingene insisterer på å skulle klare det selv og roter verre der inn i armen i håp om å treffe. Jaja, det er i det minste liten sjanse for at jeg noensinne blir heroinmisbruker.

Men hvorfor blogge om blodgivning? De sa jeg burde gjøre det i informasjonsskrivet jeg fikk da jeg kom. Blodbanken har nemlig i samarbeid med Geelmuyden.Kiese funnet ut at dersom alle blodgivere spontant forteller om sine positive opplevelser på sosiale medier, så kan de nå rekrutteringsmålene sine på 30.000 nye blodgivere. Og man oppfordres til å oppfordre andre til å la seg rekrutere. Det er veldig grasrot over det og helt uten snev av kjedebrev - helt sant! Sorry, det der var et dårlig forsøk på ironi. Det hele gav meg en fullskala magefølelse av astroturfing, klengenavnet på teknikken der man skaper og driver en tilsynelatende bottom-up grasrotbevegelse gjennom å investere i en top-down, styrt og planlagt prosess.

Men la meg alikevel blogge om Blodbanken og hvordan jeg idag fikk en alvorlig samtale på enerom etter å ha krysset av 'feil' på skjemaet deres. Det var ikke spørsmålet om jeg hadde trukket på gata i afrikanske storbyer siste trettidøgn som var problemet, men spørsmålene om jeg var villig til å la blodet brukes til forskning og om jeg var villig til å la det eksporteres.

Siste uka var det en liten - og tilsynelatende allerede neddysset - skandale om hvordan medisinske prøver ble lagret gendatabanker og eller brukt til forskning uten at prøvegiver visste om det. Så jeg tenkte i et sekunds innfall at de kunne få blodet til å bruke medisinsk, men ikke til å forske på. Og det er i Norge blodmangelen er, så hvorfor skal de eksportere det? Så 'nei' ble svart på hvert av dem.

... og så kom turen i enesamtalerom. Etter alle de mer eller mindre irrelevante spørsmålene om hva jeg ikke hadde gjort siste månedene, så kom vi til sakens kjerne. Man hadde sett at jeg hadde krysset av på 'nei', og man lurte på litt rundt det. Jeg svarte at jeg ikke så noen grunn til å eksportere blodet. «Ja, men det er vi nødt til, blodet prosesseres i utlandet og kommer så tilbake, så det går ikke an å krysse av nei der.» «Hvorfor er spørsmålet der om det ikke kan krysses av på?» «Det blir likevel brukt i Norge.» Det ble endel frem og tilbake, som jeg oppfattet som å diskutere med en murvegg, og jeg gav opp og bad henne endre det.

«Og så var det spørsmålet om forskning.» Jeg fortalte at jeg var kritisk bruken av medisinske prøver til forskning uten at den som hadde avgitt prøven var informert og/eller et relevant register var blitt vasket mot. «Du blir alltid spurt først.» «Men jeg vil det skal brukes medisinsk, ikke forskes på.» «Det tas separate prøver om det skal forskes på.» .... og slik utvekslet vi forbisnakkinger og pinlige pauser i flere minutter inntil jeg gav opp og sa jeg skulle endre det.

Og ikke før hadde jeg strøket over «nei» og krysset av i «rett» rubrikk, så fikk jeg beskjeden: «Ja ... ikke for at det er noe press, altså.»

Javel, ikke noe press? Forbanna løyner!

«Du er like velkommen til å gi blod om du svarer ja eller nei.» Står det på denne rubrikken. Yeah, right.

Så i går - på Blodgivningens dag 2011 - raste Blodbankens omdømme hos meg temmelig langt nedover. Astroturfing med Geelmuyden.Kiese, pyntespørsmål på skjemaene sine, og «intet press» på å svare rett på skjemaene. Tsk-tsk.

Så ja, jeg vil oppfordre alle til å melde seg å gi blod, men jeg vil samtidig oppfordre gamle og nye blodgivere til å krysse av 'nei' på disse to spørsmålene. De kan få blodet mitt for å bruke det i Norge. Hvis de vil ha materiale til forskning så får de hente det annetsteds fra. Og hvis de ikke klarer å formulere skjemaet slik at de kan skille mellom fri eksport av blodet og nødvendig prosessering i utlandet, så er det i bunn og grunn deres problem, ikke mitt.

Og så vil jeg oppfordre Blodbanken til å rydde litt i intern etikk.

Mengden Kina-spam ble litt for stor. Det er en spam der noen fyller et digert lokale med personer som sitter og tolker capcha-koder, slik at de kan legge spam til blogger. Jeg har kort og godt ikke tid til å rydde opp, og inntil jeg får ryddet nok tid på kalenderen til å finne en bedre løsning, så skrur jeg heller av kommentarene.

Men jeg tar gjerne imot kommentarer på epost: anders nabla geekhouse dott no.