Anders myser på livets særere sider

2010-12-30

Ostekjøpsfrustrasjoner

Jeg fruster når jeg er ute og kjøper ost, og jeg håper ikke vi kommer dit i ølverdenen. Men la meg ta ostene først. Problemet ligger i grensesnittet mellom navngivning og typeangivelse. Det er en trend innen blant annet osteverdenen at ostenes type skal opphavsstedsbeskyttes, liksom viner. Ønsker et ysteri å lage en gouda eller en emmentaler? Tja, det sitter kanskje noen i Gouda eller Emmental og har synspunkter på akkurat dét.

For enhver produsent er varemerket viktig. Intet ysteri vil opparbeide et produkts varemerke og markedsimage dersom det kan komme noen andre og stoppe eller overta bare fordi de bor et bestemt sted. Da er det bedre å bruke intetsigende navn og generiske eller lissomtypebetegnelser.

Ulempen dukker dermed opp for meg som forbruker. Her i Norge har jeg stort sett lært meg til hvilke oster som smaker omtrentlig hvordan. Men når jeg drar på harrytur til Sverige og også ønsker å raske med meg noen oster i tillegg til drikkevarene, helst en vellagret gouda eller gjerne moden cheddar, da er etikettene ikke til allverdens hjelp. Jeg fant Falbygdens oster der borte - oster som jeg ser at ICA Maxi også har tatt inn. De heter slike ting som 1878, Arn, Greve, Prästost, Birger Jarl, Viking osv. Men hva er egentlig typene?

Hva skjer den dagen det samme kommer til ølverdenen, og bryggeriene slutter å lage øl de kaller IPA, trippel og bokkøl? Vi er halvveis der allerede, for mange av mikrobryggeriene produserer øl med kreative og egentlig nokså intetsigende navnerom. Kinn og IGB er gode eksempler. Heldigvis er det ofte en typebetegnelse ett eller annet sted på etiketten, men det er lett å se potensialet for å droppe typebetegnelsen helt.

I riktig gamle dager hadde ikke øl egne navn, de hadde en toleddet betegnelse: bryggeriets navn og ølets typebegnelse. Aass Bock, Ringnes Pilsner osv. Fremdeles er dette vanlig, men typebetegnelsen er i ferd med å dyttes lengre ut, bort og ned i navngivningen og på etikettene. I stedet forsøker bryggeriene å gi ølene en personlighet med ett eller annet kreativt navn. Dels kan det skyldes at typesystemet bryter litt sammen fordi mange bryggerier lager øl av blandingstyper, eksperimenterer helt vilt eller kort og godt ikke tenker så mye på typer, dels kan det komme av at kampen om kundenes oppmerksomhet hardner til. Men det kan også tenkes man vil ha noe å falle tilbake til den dagen mange øltyper måtte bli beskyttet etter opphavssted. Vil du produsere pilsner, da må det gjøres i Plzen. En lambic? Brygg det i Brussel.

Jeg ser ikke frem til den dagen bryggeriene ikke kan eller vil beskrive sine øls typer. Typesystemet med alle sine feil og mangler er en måte kategorisere øl i forhold til hverandre, og det er langt bedre enn ingenting. Forsvinner det står vi tilbake med kaos, eller for å parafrasere et gammelt datauttrykk: you're in a maze of beer names - all different.

Ellers kan modne og kittaktige oster anbefales til øl. Kutt dem i terninger og bruk en dip av kraftig og gjerne litt grov sennep.