Jeg fruster når jeg er ute og kjøper ost, og jeg håper ikke vi kommer dit i ølverdenen. Men la meg ta ostene først. Problemet ligger i grensesnittet mellom navngivning og typeangivelse. Det er en trend innen blant annet osteverdenen at ostenes type skal opphavsstedsbeskyttes, liksom viner. Ønsker et ysteri å lage en gouda eller en emmentaler? Tja, det sitter kanskje noen i Gouda eller Emmental og har synspunkter på akkurat dét.

For enhver produsent er varemerket viktig. Intet ysteri vil opparbeide et produkts varemerke og markedsimage dersom det kan komme noen andre og stoppe eller overta bare fordi de bor et bestemt sted. Da er det bedre å bruke intetsigende navn og generiske eller lissomtypebetegnelser.

Ulempen dukker dermed opp for meg som forbruker. Her i Norge har jeg stort sett lært meg til hvilke oster som smaker omtrentlig hvordan. Men når jeg drar på harrytur til Sverige og også ønsker å raske med meg noen oster i tillegg til drikkevarene, helst en vellagret gouda eller gjerne moden cheddar, da er etikettene ikke til allverdens hjelp. Jeg fant Falbygdens oster der borte - oster som jeg ser at ICA Maxi også har tatt inn. De heter slike ting som 1878, Arn, Greve, Prästost, Birger Jarl, Viking osv. Men hva er egentlig typene?

Hva skjer den dagen det samme kommer til ølverdenen, og bryggeriene slutter å lage øl de kaller IPA, trippel og bokkøl? Vi er halvveis der allerede, for mange av mikrobryggeriene produserer øl med kreative og egentlig nokså intetsigende navnerom. Kinn og IGB er gode eksempler. Heldigvis er det ofte en typebetegnelse ett eller annet sted på etiketten, men det er lett å se potensialet for å droppe typebetegnelsen helt.

I riktig gamle dager hadde ikke øl egne navn, de hadde en toleddet betegnelse: bryggeriets navn og ølets typebegnelse. Aass Bock, Ringnes Pilsner osv. Fremdeles er dette vanlig, men typebetegnelsen er i ferd med å dyttes lengre ut, bort og ned i navngivningen og på etikettene. I stedet forsøker bryggeriene å gi ølene en personlighet med ett eller annet kreativt navn. Dels kan det skyldes at typesystemet bryter litt sammen fordi mange bryggerier lager øl av blandingstyper, eksperimenterer helt vilt eller kort og godt ikke tenker så mye på typer, dels kan det komme av at kampen om kundenes oppmerksomhet hardner til. Men det kan også tenkes man vil ha noe å falle tilbake til den dagen mange øltyper måtte bli beskyttet etter opphavssted. Vil du produsere pilsner, da må det gjøres i Plzen. En lambic? Brygg det i Brussel.

Jeg ser ikke frem til den dagen bryggeriene ikke kan eller vil beskrive sine øls typer. Typesystemet med alle sine feil og mangler er en måte kategorisere øl i forhold til hverandre, og det er langt bedre enn ingenting. Forsvinner det står vi tilbake med kaos, eller for å parafrasere et gammelt datauttrykk: you're in a maze of beer names - all different.

Ellers kan modne og kittaktige oster anbefales til øl. Kutt dem i terninger og bruk en dip av kraftig og gjerne litt grov sennep.

Aftenposten hadde torsdag et oppslag om norske embetsmenn som bak ryggen på politisk ledelse i sine departementer har lekket interne synspunkter og tanker fra departementene og har oppfordret den amerikanske ambassaden om å legge press på ministerne der disse ikke ble oppfattet som tilstrekkelig USA-vennlige.

Dette er oppsiktsvekkende fordi norske embetsmenn skal være upartiske og følge politisk ledelse lojalt - uansett egne meninger. Slik har man ønsket det for å få stabilitet i statsadministrasjonen. De embetsmenn som ikke klarer dette, misbruker sin tillit og det bør få konsekvenser for dem. Om dette er utbredt må det få konsekvenser for organiseringen av departementene. Dersom de virkelig har så sterke «pro-USA-instinkter» så kjenner de sikkert godt til og har få problemer med den amerikanske skikken med å skifte nær sagt hele embetsverket når regjeringen skifter. Ikke at det er noen ønskelig modell, men det minimerer i alle fall muligheten for saboterende embetsmenn med personlige agendaer og left-over tankesett fra tiligere regjeringer.

Det er også interessant å sammenligne disse embetsmennene med Arne Treholt. POT klarte aldri å bevise at han overleverte viktige dokumenter, og trolig gjorde han heller ikke det. Muligens drev Treholt og russerne et skyggespill som Treholt oppfattet som at han deltok i en slags privat-diplomatisk kommunikasjonskanal, mens KGB oppfattet det litt mer som om de jobbet med å opparbeide en kommende spion. Når man fikk Treholt så strengt dømt, var det på bakgrunn av det stinkende og tvilsomme pengebeviset, som «beviste» at han hadde fått penger, hvilket «beviste» at han måtte ha overlevert viktige dokumenter, hvilket «beviste» at han var storspion, hvilket «beviste» at han ikke hadde skrupler med å overlevere hva som helst, hvilket «beviste» at han overleverte alt han hadde tilgang til. Nåja, de to siste leddene gikk faktisk ikke retten med på, men det var i den retningen aktor argumenterte.

Embetsmennene i sakene som er nevnt i telegrammene fra den amerikanske ambassanden synes å ha blottlagt interne norske synspunkter og forhandlingsposisjoner, og har dermed undergravd den politiske ledelsens forhandlingsposisjoner og indre liv. Hadde de gitt tilsvarende opplysninger til den daværende sovjetiske ambassaden, hadde de utvilsomt blitt oppfattet som spioner - og saken hadde trolig blitt minst like alvorlig som Treholtsaken ble i sin samtid.

For alle andre ambassader enn den amerikanske ville dette være et innlysende problem. Men i visse kretser oppfattes det ikke som et problem nettopp fordi det er den amerikanske ambassaden. For amerikanerne er jo våre venner, og vi har jo et så dypt og godt vennskap(tm) til dem. Men er dette vennskapet egentlig så rosenrødt? Utfra telegrammene som er lekket virker de mer som pushy, arrogante og små-diktatoriske foreldre enn som venner. Og dessuten er det konkurranse også på ramme alvor mellom USA og Norge, spesielt når det kommer til å legge til rette for eget næringsliv.

Nylig skjedde noe lignende i Tyskland, der en rådgiver i regjeringen gav rapporter til ambassaden om regjeringens indre liv. Han fikk såvidt jeg husker en bråstopp i karrieren, og strengt tatt burde enkelte norske embetsmenn følge etter ham i den løypa.

Og om jeg virkelig skal konspirasjonsteoretisere meg halvveis inn i paranoiaen, så tenker jeg at disse plaprende embetsmennene i norske departementer neppe synes de har gjort noe som helst galt. Trolig innser de at de har et krav på seg om lojalitet overfor politisk ledelse, men de føler nok også de har et enda større krav til lojalitet overfor «det egentlige Norge» - et slags vagt og litt udefinert Norge som står hevet over ulike regjeringer som måtte komme og gå, og et Norge som tilfeldigvis matcher godt med deres egne, personlige synspunkter. Og om den analysen er rett - og det er heldigvis et hvis - så er de (og vi) virkelig ute å padler i urent farvann.

Saken er også et ypperlig eksempel på hva Assange ønsker med Wiki Leaks. Han er ikke «ute etter» USA som sådann. I stedet er han ute etter å vrenge ut i all offentlighet den informasjonen som går via de hemmelige kanalene der maktmennesker kommuniserer seg imellom og der de ekskluderer oss andre. Det er den typen hemmelige kommunikasjonskanaler som gjør at man kan late som vi alle har et fint og flott demokrati, mens det i virkeligheten er «gutta på bakrommet» som legger alle de fundamentale premissene og som trekker i de viktige trådene. Joda, det finnes legitime grunner for hemmelighold, men forbausende mye av hemmeligholdet synes å være motivert utfra et ønske om å skjule eget dobbeltspill. Om nettverkene, det unødige hemmeligholdet og kommunikasjonskanalene mister sin ekskluderingsevne, tvinges disse skjulte og konspiratoriske nettverkene ut i åpent terreng, der de tvinges til å sameksistere med en fri presse og et åpent demokrati. Dét er i alle fall motivasjonen for Assanges store prosjekt. Det er mindre et spørsmål om det er en korrekt analyse enn det er et spørsmål om det er gjennomførbart, men det har i det minste en megalomanisk storslåtthet over seg.

Frøs du i november? Det gjorde jeg. Det var visst kaldeste november siden veldig lenge ... Adressa tror jeg nevnte 222 år, mens VG holdt seg til «bare» 92 år. Nåja, de kan jo referere til ulike geografiske områder så la meg ikke harselere over at de ikke klarer å enes om hvor mange år siden det var like kaldt. Kaldt var det, okke som.

Eller var det egentlig det? November var nemlig også varmeste november noensinne - bare ikke i Norge, men globalt. Sjekk følgende kart - som jeg har hentet fra climateprogress.org, der du finner det i dette innlegget (som forøvrig inneholder mye mer lesverdig om novemberværet), og kartet eller dataene kommer formodentlig fra NASA:

For våre breddegrader er det en moderat kuldeperiode over Skandinavia og deromkring, mens resten - Russland, Alaska og Nord-Canada har en kraftig varmeperiode. I disse stedene finnes store områder med permafrost der metan er magasinert, og man frykter at om disse områdene tiner så kan metangassen gi en skikkelig boost til global oppvarming. Nåja, mer om hvorfor metan kanskje ikke er så ekstremt skummel en annen gang.

Så er det noen som vil si «Pytt, det er bare sola og naturlige svingninger og slikt.» Men solflekkene er i en fase der man skulle tro at klimaet skulle være kaldere snarere enn varmere. Og vi er nå inne i en La Niña - som også skulle tilsi at klimaet skulle være moderat kaldere enn normalt. Det er formodentlig La Niña som gir kaldere klima enn normalt i det østlige Stillehavet.

Det er også verd å legge merke til at det er varmere enn normalt på Vest-Grønland og i Vest-Antarktis. Det er de to områdene som er viktigst å følge med i forbindelse med avsmelting fra isbreer og - for Vest-Antarkis' del - kollaps av isbremmer. Følg med, følg med.