Vørterølet er et ofte oversett øl - ja, mange vil hevde at det ikke egentlig er et øl, men kanskje jeg kan gå nærmere inn på det ved en annen anledning. Det lille som er fortalt om denne drikkens opprinnelse er stort sett det som står å lese i Schous 100-års jubileumsbok. Jeg kan ikke forstå annet enn at det har vært hyppig kopiert, for jeg finner lite informasjon som ikke står der. La meg derfor her gripe fatt i litt informasjon som kommer fra andre kilder og forsøke å tilføre historien om vørterølets opprinnelse noen nye momenter.

For det første, hvem var den mystiske Hr. Racine? I Schous bryggeris gjenfortelling nevnes det at de startet sitt arbeid med vørterøl etter påtrykk eller anbefaling fra sin «mangeårige agent i Stavanger, Hr. Racine».

Vørterølet kom ut i 1903, og ser vi på folketellingsdata for 1900, så er det fem personer som heter Racine til etternavn, men Fredrik Racine er 27 og Erik Racine er 41 år. Det lyder ikke helt som at de har vært den mangeårige agenten for bryggeriet, men sistnevnte - som er eier av en metall- og isenkramforretning - er dog en mulig kandidat. Ser vi på folketellingsdataene fra 1865, finner vi fire personer: Den nevnte Erik, og hans far: Handelsfullmektig Carl Samuel Racine. Han er sannsynligvis identisk med den Charles Racine (Charles er fransk og engelsk variant av det germanske navnet Karl) som er nevnt som leder av Berentsens Reperbane i 1880- og 1890-årene i nr 4, sept 2009, side 10 av Storhaug bydelsavis. Han er svigersønn til Erik Berentsen, hvilket forklarer hvordan han havnet i handelsvesenet i Stavanger (eller omvendt). Han synes å ha beskjeftiget seg på flere fronter i Stavanger, og et ølagentur for et oslobryggeri er ingen utenkelighet. Utfra en side med slektsdata, ser det ut som han var født 24. januar 1826 i Neuchatel i Sveits, og døde 5. mars 1896 i Stavanger.

Det tok syv år fra Charles Racine dør til vørterølet var i salg. Leser man Schous jubileumsbok, høres det ut som bryggeriet og bryggmester Braaten handlet raskt, men enten har Schous bryggeri somlet, eller så må det være Erik Racine man sikter til. Personlig holder magefølelsen min en knapp på Charles Racine. Det vil kanskje være spekulativt å lese for mye inn i Racines sr. sitt fødested i Sveits - nær grensen til Frankrike, men slettes ikke langt fra det sydlige Tyskland - med hensyn til hvor han hadde plukket opp dette med det alkoholfri øl.

En annen mulighet er at han sønn Erik Racine har overtatt sin del av farens forretninger eller fått sin del av morsarven - og deriblant agenturet for Schous bryggeri. Det er til og med mulig at Racine sr. har maset på Schou i mange år, men at det først i ettertid ble noe av - når de så markedsmulighetene materialisere seg for et slikt alkoholfritt øl.

Et annet bit av historien er patenten som bryggerimester Braaten hos Schou sikret seg for å beskytte vørterølet. Det er trolig snakk om patent nummer 14742, innmeldt 27 april 1903 og offentliggjort 27 desember 1905 med tittel «Fremgangsmaade til fremstilling af en alkoholfri lædskedrik.». Patentet ble altså innmeldt bare dager før vørterølet ble sluppet på markedet. Det er både et kort patent - en halv side og uten tegninger - og i mine øyne et nokså tynt patent. Kjernen i patentet er at man kjøler vørteren ned mot frysepunktet under kraftig lufting for at vørteren skal holde seg klar i stedet for etterhvert å bli tåket. Det er alt - og de er ikke mer spesifikke eller konkrete enn det. Formodentlig er dette nedkjøling utover det vanlige. Ikke uventet må vørteren pasteuriseres etterpå - men det er vel bare å forvente med en kraftig lufting (filtere nevnes ikke) av en så søt drikk.

Men var egentlig Schous bryggeri og bryggmester Braaten så ensomme i denne vørterølhistorien? Bryggerimester Paulus Jonassen fra Skien - baptist, ivrig jeger og formodentlig sønn av Lundetangens bryggeris grunnlegger - hang seg på det alkoholfri ølet og leverte inn en patentsøknad 26 mars 1906 (patent nummer 15724 «Apparat til fremstilling af alkoholfrie ølsorter»). Det er ca fire måneder etter at Braaten fikk sin patent innvilget, og tre år etter at vørterølet kom på markedet. Jonassens patent er langt mer kompleks og omstendelig, men den synes å være et apparat for å pasturisere, kjøle og karbonisere vørterøl. Jeg stusser på om ikke Jonassens apparat implisitt bruker Braatens patent når man kjøler det ned med is - det er litt uklart, og kanskje det var hensikten?

Leser man mellom linjene i Braatens korte patent, så står det der at at nyheten ikke er vørterølet som sådan, men det at man klarer å lage et vørterøl som er stabilt klart. Leser man fremstillingen i Schous jubileumsbok, sitter man lett igjen med inntrykket av at det var Schou som produserte det første vørterølet, og det er vel noe feilaktig.

Her er ti forslag til angrepsvinkler som Helsedirektoratet og vennene deres kan spinne videre på for å tyne øl og ølkultur enda litt mer. Og ja, det er skrevet i en god porsjon ironi - som sikkert går hus forbi.

1. Pålegg om logoglass kun for «riktig» øl. Logoene på glasset er tross alt reklame, men slikt er tillatt på serveringsutstyr. Dog er det diskutabelt om et Nøgne Ø-glass er serveringsutstyr for et Haandbryggeri-øl eller omvendt - og dermed burde det gå under reklameforbudet dersom logoglass brukes til feil øl. I praksis ville det skape så mye styr for pubene, at man kanskje fikk logoglass helt bort.

2. Reguleringer av merking av tappetårn. Noen av dem er jo mer reklameskilt som tilfeldigvis også kan tappe øl. Her er det ypperlige muligheter for å fastsette logoelementenes prominens i cm², høyde over disk og i luminens i påslått i forhold til avslått tilstand. Pedantiske paragrafryttere og misantropiske millimetermålere vil storkose seg.

3. Fjerning av utservering langs fortau. Her passerer folk forbi, og det kan tolkes som reklame at de ser en skummende og duggfrisk pilsner stå på et bord. Som et kompromis kan man tenke seg at kunder som sitter på utserveringen kan ha ølene sine stående i et hyllesystem innenfor inngangen - eller i det minste ute av syne. Mat og alkoholfri drikke er ok å ha med seg ut. Regelen burde kunne gjelde opptil 30-40 meter fra generelt trafikkert ferdselsåre for fotgjengere, sykkelister mm, med mindre det er visuelt skjermet av for eksempel et gjerde. Man burde også kunne tenke tilsvarende for pubstøy som kan virke forlokkende og dermed ha en reklameeffekt.

4. Fjerning av synlige, ubenyttede logoglass fra publokalet. En logo er reklame, men altså tillatt på serveringsutstyr. Når det ikke skjer noen servering eller drikking fra glasset er det følgelig en reklame som ikke skal være synlig. Slike logoglass burde oppbevares under disk og tas frem etter behov. Logoglass på bord i publokalet bør fjernes umiddelbart når de blir tomme. Glass uten logo bør det fremdeles være tillatt å ha stående fremme.

5. Fjerning av synlige flasker. Rett nok har kundene i en pub krav på å kunne orientere seg i utvalget, så det trengs en viss produktinformasjon, men dette kan ordnes med en meny i nøytral font og uten logoelementer, og ikke ved at man ser flaskene og fristes av designet. Eventuelle kjøleskap bak disk må blendes av eller plasseres slik at det ikke er innsyn fra pubkundene.

6. Forbud mot reklame på flaskekapsler. Mer eller mindre berusede personer på vei til fest forsøpler omgivelsene med slike kapsler - og utover det miljømessige er det også en reklamevinkling på dette når kapslene går fra å være et akseptabelt bryggerimerke på flaskene til å bli blikkfang langs gater og stier. Ved å kreve nøytrale - eller i det minste ensfargede - flaskekapsler, hindrer man denne snikreklamen.

7. Fjerning av ikke-ølreklame av gammel dato når det av nyere og mer uvitende generasjoner blir tolket som ølreklame. Her snakker vi om i hvert fall reklame for «landsøl», som teknisk sett er et lettøl og derfor ikke omfattet av reklameforbudet, men som av uvitende, yngre personer i dag kan bli misoppfattet som et vanlig øl, slik at reklamen for det fremstå som forherligende av også bruk av vanlig øl. Også vørterøl står nok i faresonen, men i mindre grad, siden det fremdeles er et levende produkt som mange vet er alkoholfritt.

8. Filtrering av RateBeer, BeerAdvocate og flere andre websites med ølreviews tilsynelatende rettet mot verden utenfor Norge. I den grad det gis produktinformasjon om ølene, og ikke minst gjengir ølenes offisielle produktinformasjon slik det står på etikettene, så bryter det med reklamelovgivningen når det tilgjengeliggjøres for og leses fra Norge. Desto mer så siden mange av ølene bare er å få kjøpt i Norge, og derfor kan påstås å ha liten eller ingen interesse utenlands. Da tenker jeg ikke bare på brewpubs, men også endel av de aller minste bryggeriene, som ikke har noen eksport av sine øl. Jeg hører Kina har mye artig teknologi for å stoppe internettrafikk «på grensen».

9. Pålegg om helsemerking. Det kunne komme pålegg om store merkelapper i sort og hvitt på alle flasker, der det står slikt som 'Alkohol dreper', à la sigarettpakker. Industribryggeriene ville helt sikkert være med på ethvert tiltak som er konkurransevridende til deres fordel - for utenlandske småbryggerier måtte da enten lage spesialetiketter for Norge, eller noen måtte klistre dem på for hånd. Kanskje burde kravet være at helseinformasjon på etikettene var like prominent og omfattende som bryggeriets produktinformasjon.

10. Alkoholfri soner på alle puber. For å hjelpe de som ønsker å gå på pub uten å drikke, burde være pålegg om at alle puber over en viss størrelse har en seksjon (kanskje 25% av lokalet) som er designert som alkoholfri sone. Kanskje man kunne kreve plassering av bardisk så det ikke sjenerer de som oppholder seg i alkoholfri sonene. For de største pubene burde det også bli krav om å etablere en egen alkoholfri bardisk.

Og hvis du tror at det ikke allerede finnes personer med våte drømmer om disse og lignende tiltak, så er du naiv. Vennligst ikke beskyld meg for å gi dem idéer - de har dem nok allerede. Men å se dem samlet her i en liste kan kanskje bevisstgjøre leserne for at det fremdeles er mangt og mye som kan rives ned og gjøres vanskelig.

Og tror du regelverket for ølreklame er uforanderlig og beskytter oss mot slike ting som nevnt over, så tenk da over hvordan ølbrikettene forsvant fra norske puber. De ble ulovlige fordi de ble tolket som reklame og ikke som nødvendig serveringsutstyr. Poenget er egentlig ikke hva loven sier, men hva alle forskrifter og retningslinjer og utfyllende tolkningsveilederne sier, og de er langt mer tøyelige og foranderlige saker enn en kortfattet lovtekst.

Flere av tiltakene er klart konkurransevridende i forhold til importøl, så våre lokale industribryggerier vil sikkert ikke være udelt negative til at de innføres.

Helsemyndighetene strammer inn alt de kan og så fort de kan - og alt som er nevnt over kan bli realitet de neste 10-15 årene. Men vi vil i så fall se det én ting om gangen.

Hva har svenske ølklassser å gjøre med Shakespeare-sitatet: To be or not to be - that is the question. Svaret på det skal vi komme tilbake til, men først må vi dykke i det svenske ølklassesystemet. Diagrammet under kan være en god illustrasjon når man skal følge klassene gjennom dette innlegget. Og merk at dette nødvendigvis er en liten forenkling. For eksempel har de operert med ulike subklasser og underdefinisjoner innen klasse III etterhvert som skatten har vært utregnet på forskjellig måte.

Diagram over svenske skatteklasser

Vi starter ferden i 1917. Krigen fikk ressursmessig innvirkning på Sverige selv om de var nøytrale. Samtidig var avholdsbevegelsens omtrent på sitt absolutte høydepunkt. Da ble den svenske øvre grensen for øl satt til 2,8% abw, merk at vi snakker om vektprosent, og dette tilsvarer omtrent 3,5% abv.

I 1919 ble det innført et tredelt system for skatteklasser, med klasse I, II og III, omtrent som Norge hadde innført fra 1913. Klasse I (Lättöl) var under 1,8% abw, Klasse II (Folköl) gikk fra 1,8% til 2,8% abw, og Klasse III (Starköl) var over 2,8% abw. Imidlertid er det først fra 1922 at det blir lovlig å selge øl i klasse III, og da opp til 3,2% abw.

Teknisk sett var det fremdeles lov å selge i klasse III under andre verdenskrig, men bryggeriene og staten inngikk en slags overenskomst om ikke å brygge i denne klassen for å spare ressurser. Da man etter krigen ønsket å komme igang igjen med produksjon av sterkøl, ble det en lengre diskusjon. Det endte med at staten forsøkte å sementere situasjonen ved å overkjøre bryggeriene og forby sterkølet i 1953, bare for å tape den forutsigbare politiske omkampen og åpne for brygging av sterkøl opp til 4,5% abw (5,6%) to år senere. Det er litt uvisst for meg om det er grensene for skatteklassene som ble justert, eller om det er øl i skatteklasse III som ble tillatt eller forbudt - det vil si, var øl mellom 2,8% og 3,2% abw mellom 1922 og 1953 i klasse III eller var det en utvidelse av klasse II?

Det fantes sterkere øl, men såvidt jeg har forstått var det da som apotekervarer eller mot resept. I følge Klas Boivie skal for eksempel D.Carnegie Stark-Porter alltid ha vært tilgjengelig i Sverige - men altså ikke nødvendigvis i butikk eller pol.

Det neste som skjer er det berømte Mellanölet, som var øl mellom 2,8% og 3,6% abw (3,5%-4,5% abv), som ble solgt i butikker i stedet for fra systembolaget fra 1. oktober 1965 til 1. juli 1977. I mange år etter, ja kanskje fremdeles idag, ble det fablet om det svenske Mellanölet som forsvant fra butikkene. Mellanölet hadde formelt betegnelsen skatteklasse IIB, mens den gamle skatteklassen II ble omdøpt til klasse IIA i denne perioden. Samtidig var klasse III tilsvarende mindre.

Etter 1977 skjer det ingenting med skatteklassene før i 1993, da man gikk over fra å beregne vektprosent til volumprosent. Sverige hadde den underlige situasjonen at man regnet volumprosent på vin, men vektprosent på øl - trolig fordi det ene var importert fra land som brukte volumprosent, mens ølet var innenlandsprodusert. Overgangen var vel også uttrykk for en begynnende tilpassing til EU og et felles europeisk regelverk og større varehandel over grensene. Grensene ble da satt slik at:

Skatteklasse I/II: 1,8% abw ble 2,25% abv; Skatteklasse II/III: 2,8% abw ble 3,5% abv; Skatteklasse IIIs øvre grense: 4,5% abw ble 5,6% abv;

I 1995 fjernes så den øvre grensen for skatteklasse III, som til da hadde vært 5,6% abv. En annen endring var at grensen mellom skatteklassene I og II heves fra 2,25% til 2,8%.

I 1998 gikk man over til en proporsjonal beskatning, slik at skatten regnes ut fra en sats som ganges med både volum og alkoholprosent. Skattetaksen var lik for klasse II og III, mens klasse I var unntatt spesifikk alkoholskatt. Selv om systemet med skatteklasser teknisk sett dermed er faset ut, fortsetter det likevel å leve som markører for grensene mellom butikkøl og poløl, og mellom skattbart og skattefritt øl.

Og hvor kommer så Shakespeare inn i bildet? Der mer observante vil at merket at mellanölet var i skatteklasse IIB, og i diskusjonen om man skulle innføre den eller ikke - og senere om man skulle ta den bort eller ikke - ble det kommentert: IIB or not IIB, that is the question.

Nå håper jeg bare at jeg ikke har for mange feil i fremstillingen. Ved en annen anledning kan jeg forklare hva IIB og mellanölet har å gjøre med Rolv Wesenlund.

I ølhistoriebøker av den litt lettere sorten kommer man tidvis over påstanden om at jødene brukte humle i ølet under fangenskapet i Babylon. Dette er en påstand som skyldes en feiloversettelser og en misforståelse, og den er tilbakevist hinsides enhver tvil, men likevel dukker opp her og der. La oss her fotfølge saken.

En vanlig påstand å finne om dette på nettet er noe slikt som:

It appears that hops were used in Babylon before 200 AD. Hops Latin name appears in records of Jews' captivity in Babylon. They mention sicera (strong drink) ex luplis confectam (made from hops).

Den finnes så mange steder, alle mer eller mindre likt skrevet, og de er alle innlysende kopiert av hverandre eller en felles kilde. Dessuten er tidsangivelsen misvisende, for det er tiden for teksten som beskriver bruken som trolig er angitt her, men den beskriver noe som hendte rundt i det sjette århundre B.C.E.

En som har tilbakevist dette er Ian Hornsey i sin utmerkede bok «A history of beer and brewing» (se side 310). Hornsey sporer misforståelsen bakover via John Bickerdyke, som er et pseudonym for en tidlig britisk forfatter av ølhistorieboka «The Curiosities of Ale and Beer». Bickerdyke er et pseudonym som skal ha blitt brukt av flere personer, blant annet maleren John Greville Fennell - som nettopp er den personen fra hvem bokas fiktive Bickerdyke i forordet sier at han fikk en mengde løsrevne notater, samlet opp over mange år, samt oppdraget med å systematisere og utgi dem. Vi kan derfor anta at Bickerdyke er Greville Fennell og/eller noen i kretsen rundt ham.

Mannen bak Bickerdykes ølbok er uansett en meget kunnskapsrik og belest person, men boka er skrevet litt for mye på gefühlen og uten å sjekke opp eller oppgi kildene han synes å minnes. I og med at dette var en tidlig bok om ølhistorien, og trolig også fordi forfatteren har ordet - om ikke ølhistorien - i sin makt, så har den blitt brukt litt for ukritisk av senere forfattere. Dermed har de tidvis litt for gode historiene til Bickerdyke ofte blitt til sannheter innen ølhistorien.

Bickerdyke skriver i kapittel 2:

In support of the theory that beer was known amongst the Jews, may be mentioned the Rabbinical tradition that the Jews were free from leprosy during the captivity in Babylon by means of the drinking 'siceram veprium, id est ex lupulis confectam', or sicera made with hops, which one would think could be no other than bitter beer.

For det første er konteksten her primært å vise at øl var kjent blant jødene, fremfor å underbygge tidlig bruk av humle. Det første er ikke særlig kontroversielt, da man i Babylon jo brukte øl, slik at jødene må ha kjent til det, i hvert fall under og etter fangenskapet der. Dernest, at man brukte humle i ølet er en påstand som ikke har vunnet gehør i seriøse kretser ... for å si det mildt.

Men hvor har Bickerdyke hentet dette fra? Det er sannsynlig at han har plukket det opp fra det fascinerende tidsskriftet Notes and Queries - der leserne sender inn spørsmål og andre lesere svarer i påfølgende nummer. Den er en utrolig kilde til ulike odde og obscure vinkler på de særeste ting, og nettopp en slik kilde som en Bickerdyke ville være troendes til å abonnere på, og hvorfra han kunne plukke opp de talløse små anekdotene og trivia-fakta han krydrer sin ølhistorie med.

I nummeret av Notes and Queries for 24 juli 1852 (serie 1, volum 6, nummer 143) kan vi lese på side 73:

And we have it on Rabbinical tradition, that the Babylonian bitter beer - with the good sallets they had, like the Stogumber ale, preserved the Jews from the leprosy, which had so much afflicted them:

"In Babylonia non erant ulcerosi quia ibi edebant blitum vel betam, et bibebant siceram veprium, id est, ex lapulis confectum (de la bière)." Ketubhot, fol. 77. 2.

What other early evidences have we of the use of hops? and was the sicera of the Hebrews beer ? W. FRASER.

Om vi antar at W. Frasers innlegg i N&Q er Bickerdykes bakgrunnsmateriale, så har vi nå den referansen Bickerdyke selv unnlot å oppgi - det er i det minste en meget sterk kandidat.

La meg også få skyte inn her at helt på slutten på side 72 synes det som om N&Q har en referanse til at Tacitus beskriver germanernes bruk av humle i øl: Lupo salicrario germani suam condiunt cervisiam. Det ville være utrolig om en slik referanse til humle i øl hele 500-600 år før tidligste andre sikre referanse har gått de lærde forbi. Inntil noen kan henvise til eksakt hvor han har skrevet dette, må dette ansees for et falsk sitat. Andre har søkt etter den før men ingen har funnet ennå.

Hornsey henviser videre til en artikkel av D. Gay Wilson, der han tar for seg analyser av planterester - deriblant humle - ifra et gammelt båtvrak i Graveney. Det er en artikkel som er svært interessant i seg selv, og den støtter ikke akkurat opp under påstandene om at humla kom til England i 1524 sammen med pest, protestantisme, kalkuner og annen styggedom - men mer om den saken i et annet innlegg. I denne sammenheng er det et lite sidespor i Wilsons artikkel som er relevant: nemlig der han tar for seg påstandene om tidlig bruk av humle i øl.

Wilson mener at påstanden om jødenes bruk av humle bygger på en feiloverettelse, og han baserer seg på Marcus Jastrows hebraiske ordbok over gamle tekster, men jeg kan sant å si ikke nok hebraisk til å verifisere det. Det relevante innslaget er omtrent midt på side 344 i venstre kolonne (her er ordboken på nett). Jastrow var meget lærd i hebraiske skrifter og han oversatte direkte fra de hebraiske tekstene, derfor bærer hans stemme tungt her.

En annen lærd var Rabbi Rashi som levde 1040-1105, og som oversatte og kommenterte hebraiske tekster. Det er han som først kobler navnet lupulus med den drikken jødene drakk i Babylon. Når Wilson avviser denne identifiseringen, bygger han på Immanuel Löws Aramaeisches Pflanzennamen (plante nummer 171, på side 230, men det relevante er på side 232). Og om du synes Jastrows ordbok er vanskelig å lese, så sjekk Löws oversikt over aramaiske plantenavn. Spørsmålet er ikke så mye hvor mange språk han veksler mellom, som hvor mange skriftspråk han hopper mellom i en og samme setning og om ISO-10646 i er kraftig nok for denne boka. Nåja.

Löw - som kan ha vært en kilde til Jastrow - mener at den opprinnelige referansen er til planten snyltetråd - en art av Cuscata - som vokser på akasietre. Han mener at Rabbi Rashi kan ha kjent til bruken av humle i øl, men neppe har kjent den opprinnelige planten som teksten har referert til. Dermed har det vært en kort vei for Rabbi Raschi til å omskrive eller mistolke og bruke det latinske navnet for humle i sin oversettelse og kommentarer.

For å sammenfatte i motsatt rekkefølge: Det som ser ut til å ha skjedd er følgende:

• 500-tallet B.C.E. Jødene er i fangenskap i Babylon, og drikker noe som trolig er et øl og som er tilsatt snyltetråd fra akasietreet som botemiddel mot spedalskhet - en plant som også senere er brukt i denne sammenhengen.

• ca 300-400 C.E. Historien om dette nedtegnes - formodentlig etter at den også tidligere har vært nedtegnet i andre skrifter som har gått tapt for ettertiden

• ca. 1100 Rabbi Raschi oversetter teksten fra hebraisk til latin, men i mangel av et latinsk ord for planten (hvilken ironi!), eller fordi han som franskmann ikke helt vet hvilken plante som menes, velger han å navngi den som humle. Wilson har også argumentert for at det latinske navnet for humle - lupulus - tidligere ble brukt som et generisk navn på mange slyngplanter, og at Raschi kan ha ment å fortelle at det var en slyngplante, ikke den spesifikken slyngplanten humle.

• 1852 En brite ved navn W. Frazier har lest eller er kjent med den latinske oversettelsen, og formoder naturlig nok at det må være snakk om den konkrete planten humle. Han svarer på et innlegg i N&Q med denne informasjonen. Dette leses av en i kretsen rundt pseudonymet Bickerdyke.

• 1886 Bickerdyke fletter inn en referanse til dette i boka si, og andre kopierer denne informasjonen uten å sjekke kildene - som jo ikke er veldig enkle å finne. Etter å ha blitt repetert nok ganger blir påstanden en slags sannhet.

Hvorfor har vi ikke svenske og engelske øl i butikkhyllene i Norge? Fra andre land er mangt et øl representert i polhyllene, men vi vet jo at sterkølet ble kommersielt kastrert da politikerne hestehandlet klasse III-ølet inn på Polet for å beholde polordningen.

En og annen pilsner fra Mellomeuropa kan man nok finne i butikkhyllene i dagligvarebutikkene, men det som virkelig glimrer med sitt fravær er engelsk og svensk øl.

Det engelske ølet er relativt svakt, og ligger gjennomgående i norsk klasse D. I min naive verden skulle det vel bare være å laste opp en kontainer, importere det via et firma med lisens, legge på norske skatter, og vips, har man et digert utvalg i butikkene. Men det skjer i praksis ikke utover noen få spesialbutikker for øl - og denslags er historisk henvist til gamle avholdskommuner og andre bortgjemte steder.

Enda mer sært er det med det svenske folkölet, som holder 3,5% og dermed går fint innenfor norsk klasse C med 7,63 i «skatterabatt» pr liter i forhold til klasse D. Internasjonale merker brygger til og med egne varianter for det svenske markedet, og det hadde ikke kostet mye å dytte på en norsk etikettvariant og solgt det til Norge også.

Sannheten synes å være at avholdsbevegelsen sjokkerende nok ikke ønsker det - i hvert fall ikke om du skraper dypt nok under fernissen. De har bidratt til å sette opp strukturer som gjør at nordmenn får sitt øl på 4,7% - og om vi med ørlite grann arbeid klarer å få tak i øl som er sterkere, så er det desto vanskeligere å få tak i øl som er ørlite grann svakere. Og nei, Munkholm og lettøl er ikke øl - ikke skikkelig øl.

Hva er det så som hindrer import av svakere øl til Norge? I teorien er det ingenting, men ...

• Det engelske ølet på 3,8-4,2% skattlegges likt med norsk øl på 4,7% i alkoholavgift. Dermed mistes en mulig skattefordel på 4-7 kroner pr liter, som man kunne tatt ut dersom det var en virkelig progressiv beskatning av ølet.

• Siden det engelske ølet kommer på flasker som ikke er med i den norske panteordningen - og det er heller ikke er praktisk å sende flaskene tilbake til England for gjenbruk. Derfor kommer grunnavgift på engangsemballasje på 1,02 i tillegg sammenliknet med norske gjenbruksflasker. Rett nok skal man betale miljøavgift på 4,97 for drikkevareemballasje både for norske og engelske flasker. Men systemet er gradert, slik at man får fritak for den andelen av flasker som kommer tilbake gjennom pantesystemet - og er returandelen over 95%, så slipper man å betale denne avgiften - og det klarer man. Det betyr at det engelske ølet får 5,99 ekstra i avgift pr flaske i forhold til norske ølflasker.

• Men det svenske folkölet har da en skatterabatt? Javisst. Siden det stiller i klasse C, betaler man 7.63 mindre pr liter i alkoholavgift. Men det spises raskt opp av 2x5,99=11,98 (halvlitersflasker) i miljøavgifter siden heller ikke de svenske flaskene er pantbare i Norge. Tenker man mindre flasker, blir regnestykket enda verre, og større flasker finnes i praksis ikke på markedet.

Nå er det ikke bare avholdsfolk som støtter opp under dette systemet. Det er vel ingen overdrivelse at de norske industribryggeriene er temmelig bekvemme med situasjonen. Ikke bare skjermer det dem fra utenlandsk konkurranse, men det virker muligens også konkurransevridende innenlands.

Man må nesten ha en slags respekt for byråkratene og lobbyistene som har klart å legge hodene sine i dyp bløt for å komme opp med et system som er så til de grader urettferdig, samtidig som man overfor EU og EØS kan argumentere med at reglene er like for alle, helt objektive og ikke favoriserer noen. Og dessuten er jo miljø viktig og bra og fint og sånn, så ingen vil vel skade miljøet gjennom å svekke miljøavgiftene?

Og hvor kommer avholdsfolket inn i dette? For det første mistenker jeg at de har innstillingen «Better the devil you known, than the one you don't», og at er mer bekvemme med å jobbe mot de norske bryggeriene fremfor å få utenlandske aktører inn på det norske markedet - denslags blir det bare konkurranse og vansker av. Dernest synes de å ha bevaring Polsystemet som sitt høyeste mål. Dette systemet har vi fått importert fra Göteborg via det svenske systemet ... eller Systembolaget. Jeg har vanskelig for å se for meg noen hellige kuer som ikke avholdsbevegelsen kan slakte, sålenge Ku Nummer Én - Vinmonopolet - består. Det er den mest håndfaste seieren de fikk til i sin storhetstid frem mot midten av første halvdel av 1900-tallet. Da får det så være at kompromisene sementerer norsk øl på en alkoholstyrke som ekskluderer lettere øl eller at gir oss fylleøl fremfor kvalitetets- og gode matøl.

Har du noensinne tenkt over hvorfor det ikke er miljøavgifter eller pant på for eksempel syltetøyglass? Der er det tilstrekkelig at vi pælmer det i en glasskontainer, men for ølflasker renner avgiftene i strie strømmer om det ikke pantes i butikkene. I det minste får Tomra et pent hjemmemarked.

Vi burde i alle fall en gang i blant skåle ironisk for avholdsbevegelsen som er vårt vern og bolverk mot at ølet i Norge skulle tynnes ut.

Sukk, her sitter jeg i Trondheim, mens Mat- og Ølfestivalen starter i Oslo. Da er det liten trøst at godværet for en gang skyld er nord for Dovre. ... og selv dét kommer visst til å endre seg de neste timene. Lykkelige er de som i tid og sted befinner seg slik at de i motsetning til meg faktisk kan besøke festivalen.

Men det er til gjengjeld en god anledning for å tankespinne litt rundt konseptet ølfestivaler. Her er en liten inndeling i varianter:

• Norsk oktoberfestival. Vanligvis ett øl eller i det minste ett bryggeri eller importør. Målet er vanligvis å drikke mest mulig innenfor skjenkebestemmelsene, gjerne under kulturelt dekke av ohmpa-musikk fra et orkester som spiller som de hadde forgrepet seg på drikkevarene.

• Hjemmebryggefestival. Vanligvis uformalt arrangert av hjemmebryggere som tar med smaksprøver og treffes, supplert av venner og bekjente med den samme spesielle interessen. Målsetningen er å smake seg gjennom alt som er tilgjengelig innenfor den promillen som man er bekvem med å forlate arrangementet med.

• Internasjonal ølfestival. Denne typen festival samler en rekke bryggerier som fra hver sin stand serverer smaksprøver til de besøkende. På de største slike festivalene er det mange hundre eller tusen øl, slik at målsetningen for den bevisste deltaker er å velge ut hva man skal smake på, for det er umulig å smake på alt.

• Og-festivalene. Vanligvis er dette messer eller festivaler som heter mat-og-øl, men det kan også være andre kombinasjoner. De har gjerne litt av alt. Jeg tror slike messer søker å nå en kritisk masse ved å koble to tema med presumptivt stor overlapp i målgruppen: bil og båt, hytte og villmark, øl og whisky. Eller der det ene temaet komplementerer det andre, som jeg tror ofte er tilfellet med øl og mat. Men der man ønsker et inkluderende både-og blir det gjerne med et segregerende enten-eller.

Og likedan, de fleste ølkjennerne jeg vet om er primært ølfokusert, og deres forhold til mat med-og-til øl er mer pragmatisk og nyttedrevet enn det er intenst og aktivt utøvd.

Men vi vil sikkert se mer kobling av øl og mat i festivalsammenheng, for matkoblingen gir en ølfestival et skinn av respektabel verdighet og profilerer det som noe annet enn en drikkefest. Samtidig pirrer ølkoblingen interessen hos mat-interesserte, fordi det åpner en ny smaksverden. Kanskje er det tilstrekkelig for en langt og fruktbart samarbeid? Men jeg holder ikke pusten i påvente av at det skjer noen snarlig bevissthetsrevolusjon i kobling av mat og øl.

Og forøvrig, la meg presisere at ikke alle og-festivaler virrer omkring sin grense for en kritisk masse. Stockholm har sin øl- og whiskyfestival, og ingen kan vel hevde at den står i fare for å være subkritisk. Men det er kanskje riktigere å kalle det en drikkefestival, for det er vel faktisk heller hva det er.

Igår - 16. august - eller i overimorgen - 19. august - er en av festdagene til Sankt Arnold, biskop av Metz - og blant annet en av mine forfedre. Jupp, jeg avstammer fra den gode ølhelgenen ... er det rart jeg er blitt slik? Men la meg ikke kjede leserne med alle de 42 slektsleddene tilbake fra meg til ham.

Navnet Arnold er nok en forvanskning av Arnulf, som også kan skrives Arnou eller Arnoul på fransk, og vel er det samme som Ørnulf på norsk. Han må ikke forveksles med St. Arnold av Soissons (1040-1087) eller St. Arnou av Oudenaarde (1300-tallet) - som begge regnes som øl- eller bryggehelgener. I tillegg finnes det en annen St. Arnold med samme festdag som en av de tre som angis for «vår» St. Arnold, men han levde nesten ett århundre tidligere, og led martyrdøden i Paris.

St. Arnold av Metz (foto: Graoully)

Arnold er blant forfedrene til karolingerne og oldefar i rett nedadstigende linje til Karl den store - og neida, han klådde ikke på sognebarna for å skaffe seg avkom. På hans tid var ikke sølibatet helt innført, og den gode biskopen var dessuten noe for vår tid så uvanlig som en lek-biskop - en praksis som var mer utbredt i tider der biskoper faktisk hadde også verdslig makt og innflytelse.

Han var født rundt 582 i et fremstående frankisk familie, og han utmerket seg såvel militært som i sivil administrator. Han fungerte som minister og rådgiver og gikk således omtrent til tops så langt det var mulig innenfor det merovingerske dynastiet. Han ble nærmest mot sin vilje presset til å bli biskop av Metz i 611, for han ville helst trekke seg tilbake fra offentlig liv. Men også etter han ble biskop fungerte han som minister og rådgiver. Lei av hofflivet og intrigene der - formodentlig såvel verdslig som i kirken - forsøkte han å kvitte seg med sitt kall for å trekke seg tilbake til et stille liv. Han klarte dette først rundt år 626, og dro til Vosges i Lorraine der hans venn Romaricus hadde startet byggingen av det som skulle bli klosteret Remiremont (=Romarici Mons =Romaricus' fjell). Der døde han - formodentlig 16. august 640.

Hans festdag er litt tricky. Mange steder - blant annet i den katolske kirke - feires han 18. juli, som ikke er hans dødsdag, men da han utrettet undre i 641. Det er også utnevnt som International Brewers Day. I den galliske matyrologien - som både i tid og sted står ham nærmere - har han en festdag på 16. eller 19. august, og 16. august 640 sies å være hans dødsdag. Dessverre er nettet full av en rekke variasjoner og gjensidig utelukkende historier, så det er best å trå varsomt. Eksakt hvorfor 19. august er kommet med i bildet vet jeg ikke. Når det gjelder 18. juli, kan man mistenke den katolske kirken for å overlagre festdagene til St. Arnold av Metz og St. Arnold som ble matyr i Paris. Nåja.

Hans insignia er blant annet en fisk med en gullring, og denslags henleder jo straks tankene til trappistklosteret Orval og deres øl. Legenden forteller at hertuginne Mathilde av Toscana - etter å ha mistet sitt spebarn i sykdom og sin mann i bakhold - til slutt mistet gifteringen i en brønn eller kilde. Så bad hun om å få tilbake sitt siste minne om sin elskede ektemann og lovet å bygge et kloster der om så skjedde. En fisk dukket opp med ringen i munnen, og klosteret ble en realitet. Det var den offisielle versjonen ... uoffisielt er det en langt høyere Se-og-hør-faktor.

Arnolds forhold til ringer og fisker er ganske annerledes enn Mathildes. Han skal ha kastet bisperingen sin i Moselelven og erklært at han ikke regnet sine synder for tilgitt før han fikk ringen tilbake - hvorpå han like etter på H. C. Andersensk manér fant den igjen i magen på en fisk han skulle spise.

Hva gjorde så Arnold til en ølhelgen? Etter sin død bad innbyggerne i Metz om at gammelbiskopen deres skulle få et endelig hvilested i katedralen der. Liket ble gravd opp og på vei til Metz stoppet følget i Champignuelles, der vertshuset bare hadde én mugge øl igjen. Men mugga ble aldri tom, og dermed hadde man et mirakel som var godt nok for en kanonisering.

En annen øl-relatert historie som fortelles at han advarte folk mot å drikke vann og rådet dem til å drikke øl. I tettbygd strøk på den tiden og til helt utpå 1800-tallet var det ofte slik at latriner og brønner lå annenhver bortover gatene. Fra brønnene pumpet man ut vann, og i latrinene fylte man på ... og sykdommene florerte. Det er mulig at han som oppvakt og pragmatisk admnistrator observerte det konvensjonelle deler av legestanden benektet til helt ut på 1860-tallet. Epidemiske sykdommer smitter, og brønner nær latriner er en skummel smittekilde. Når derimot vannet har vært kokt under ølbrygging, er alle smittestoffene drept.

Et sitat som ofte tillegges ham er i engelsk språkdrakt «From man's sweat and God's love, beer came into the world.» Hvorvidt det er et korrekt sitat vet jeg ikke. Det minner litt om syndefallet samtidig som det gir et gjenklang av det beryktede og forfalskede Benjamin Franklin-sitatet.

Nå er det forresten feil å si at St. Arnold er en ølhelgen. Han er skytshelgen for bryggere, såvel som for musikk og møllere og for gjenfinning av tapte gjenstander. Men som alltid, det er best å trå varsomt her. Mange historier og anekdoter hopper fra én Arnold til en annen Arnold som følge av misforståelser. Det samme gjelder bilder. Men bildet som er vist her, stemmer, for man kan se fisken med ringen.

Da jeg dykket i regelverket for skatteklasser, slo det meg at det skjedde en subtil endring i januar 2004. Den kan ha innvirkning for øl - dog mest teoretisk.

For å skatte rusbrus høyere enn andre alkoholholdige drikker omgjorde man det som tidligere var skatteklassen for alkoholholdig drikke over 22% abv til en klasse som dekket alle brennevinsbaserte produkter over 0,7%. Med andre ord, tidligere ville rusbrus skattlegges som øl, men nå skattlegges det etter de samme takster som brennevin. Og vips fikk man økt skatten på rusbrus uten egentlig å forskjellsbehandle noen.

Så langt er alt vel. Problemet er at skattetabellene for alkoholholdige drikker stopper på 22%. Nå er jeg ikke så naiv at jeg tror øl som holder over 22% ikke skattlegges, men det at det ikke finnes noen skatteklasse for det betyr kanskje at det ikke er mulig å selge det på lovlig måte?

Brewdog har jo spesialisert seg på å lage slike øl, men selv før det lå vel verdensrekordene fra 25% og oppover mot 30%. Kanskje kommer man unna med å innvende at dette er øl av typen eisbock som er frysedestillert, og der koker (no pun intended) det ned til hvordan man definerer brennevin i lovverket. Jeg er likevel ikke sikker på om alle ølene over 22% er eisbock med frysedestillering, så problemstillingen er nok relevant.

Jeg kan formelig se for meg ett eller annet lite norsk bryggeri koke ihop en øl på over 22% bare for å skape hodebry for skattebyråkratene. Kanskje de til og med kan prosedere på at det ikke finnes noen skatteklasse og dermed må kunne selges skattefritt. Vel, neppe.

Update: Det ser ut til at definisjonen for brennevin er slik at alle alkoholholdige drikker over 22% regnes som brennevin uansett produksjonsmåte. Neida, det var nok ikke noe stort hull i alkohollovgivningen der. Til gjengjeld kan vi glede oss over at vi kan kjøpe brennevin på Rema-1000 - i form av rusbrus.

Noen tall er har en egen klang, som 1814, 3,14, 42, 666 ... og innen norsk ølverden er det magiske tallet 4,7. Det er enkelt nok å forstå: øl som er over denne styrken må selges på Polet, mens øl opp til denne styrken kan selges i vanlige butikker. Men hva er bakgrunnen for dette og hvorfor akkurat 4,7?

La oss spore det opp fra starten - og ha langmodighet med meg, for vi kommer til å ende opp på 4,7 ... selv om veien er lang og kronglete.

Etter at konsumptionsavgiften innenlands ble opphevet fra 1828, var det ikke særskatt på øl i Norge, før man fra 1. april 1858 innførte skatt på malt, som ble betalt pr kilogram av korn som ble brukt til malting. Det gav implisitt en skatt på øl, men det var egentlig uinteressant hvor sterke ølene var, siden det generelt gikk mer malt med til de sterkere ølene, og følgelig høyere skatt jo sterkere øl.

Den første inndelingen i lovene etter styrke kommer i 1904, der man skiller mellom svakt øl og vanlig øl, og grensen gikk ved 2,25% - men dette var vektprosent (abw), ikke volumprosent (abv) som er det vi måler alkoholstyrke etter i dag. Omregningen er 1,0% abw er omtrent 1,25% abv, så denne grensen gikk altså ved ca 2,8% abv. Denne grensen hadde flere ganger vært foreslått i en rekke tidligere innspill til lovforslag.

Den virkelig store endringen skjer først 1. januar 1913, når den nye alkoholloven innføres i Norge, og maltbeskatningen erstattes med skatteklasser, der det betales en fast skattetakst pr liter for alt øl i samme skatteklasse. Parallelt med denne loven koordinerer bryggeriforeningen en storstilt snuoperasjon i ølnavn, slik at mange av de gamle ølnavnene - og muliens øltypene - fra 1800-tallet forsvinner og vi får nye navn og typer.

De nye skatteklassene er fantasiløst nok kalt 1, 2 og 3, men får hvert sitt tilnavn. Fremdeles i 1913 regner man i vektprosent, og klasse 1 - svakt øl - var øl under 2,25% abw, klasse 2 - alminnelig øl - var mellom 2,25 og 3,75% abw, mens klasse 3 - sterkt øl - var fra 3,75 opp til 5,5% abw. De tre grenseverdiene i volumprosent blir omkring 2,8%, 4.7% og 7,0%. Øl over 7% så man ikke bort fra kunne lages, men bryggeriene hadde ikke slike produkter, så man satte øvre grense for tillatt øl der.

Siden alle øl innen hver skatteklasse beskattes likt, er det økonomisk optimalt for bryggeriene å legge seg opp i underkant av klassens øvre grense. Dermed utviklet det seg øltyper som grupperer seg på 4,5-4.7% og 2,5-2.8% og 6-7%. Om du ser av de norske industribryggerienes produkter, så er det omtrentlig der de ligger også idag.

Det neste som skjer er overgangen fra vektprosent til volumprosent i 1917, der grensene settes på 2,50%, 4,75% og 7,00% for de tre klassene.

Det ble innført en ny skatteklasse 0 fra 1. april 1972. Denne skatteklassen dekket øl opp inntil 0,7%. Før dette måtte alkoholfritt øl være helt alkoholfritt, men etter dette kunne man ha en initiell, avbrutt gjæring og fremdeles selge produktet som alkoholfritt.

Fra 1. januar 1994 ble sterkølet flyttet inn på Polet, hvilket gjorde at salgsvolumet falt drastisk. Som konsekvens refokuserte bryggeriene på øl i skatteklasse 2 - spesielt pilsner - mens eksport ble droppet og forsøkt erstattet med det mislykkede produktet gulløl. Samtidig ble det viktigere med juleøl i skatteklasse 2 - altså butikkjuleøl parallelt med det opprinnelige juleølet som i utgangspunktet helst var et sterkøl.

Fra 1. januar 1995 introduserte man det nye klassesystemet, med bokstaver i stedet for tall. Klasse 0 blir klasse A; klasse 1 blir klasse B; klasse 2 deles på midten mellom klassene C og D; og klasse 3 blir inndelt i klasse E, F, og G. Fremdeles kan øl kun brygges opp til 7%. Vi har da følgende situasjon:

• Klasse A: opp til og med 0,7%
• Klasse B: over 0,7% opp til og med 2,75%
• Klasse C: over 2,75% opp til og med 3,75%
• Klasse D: over 3,75% opp til og med 4,75%
• Klasse E: over 4,75% opp til og med 5,75%
• Klasse F: over 5,75% opp til og med 6,75%
• Klasse G: over 6,75% opp til og med 7,00%

Fra 1. januar 2000 samordner man avgiftene på øl med avgiftene på andre alkoholholdige drikker. Dermed fjernes skatteklassene fra E og oppover, og avgiftene på disse sidestilles med avgiftene på vin, og regnes lineært utfra en takst pr liter pr volumprosent. Det som tidligere var klassene E, F og G blir nå omtalt som sterkøl. Jeg tror det er på dette punktet at man åpner for øl som er sterkere enn 7%.

Fra 1. januar 2008 samordner man grenseverdiene som til nå har hatt en inkonsistens fordi den nederste ligger på 0,7, mens de andre ligger på x,75. Alle grensene justeres dermed til ,7, og vi har det som er dagens system:

• Klasse A: opp til og med 0,7%
• Klasse B: over 0,7% opp til og med 2,7%
• Klasse C: over 2,7% opp til og med 3,7%
• Klasse D: over 3,7% opp til og med 4,7%

Dette er omstendelig, men likevel nyttig kunnskap for å holde tunga rett i munnen. Jeg ser fremdeles pubverter blande sammen de ulike begrepene, der det for eksempel snakkes om klasse F, klasse 0 og «sterkøl» i én og samme listing - til tross for at disse hører til tre disjunkte klassesystemer.

Dermed har vi besvart de to spørsmålene:

• Det var beslutningen i 1993 - visstnok en politisk hestehandel om å beholde Polet også innenfor EU-regelverket - om å flytte salget av sterkøl inn på Vinmonopolet fra 1994 som i praksis vingeklippet sterkølet som konkurransedyktig produkt og gjorde klasse 2 eller klasse D så viktig.

• Det var lovendringen som tok effekt fra 1913 om å skattlegge øl i klasser etter alkoholstyrke som gjorde at det var hensiktsmessig å brygge øl som lå opp mot øvre grense i sin skatteklasse.

• Det var klasseinndelingen fra 1913 på 3,75% abw, modifisert til 4,75% abv i 1917 og nedjustert til 4,7% i 2008, som bestemte det konkrete tallet.

Da jeg i går skrev om HMS Menestheus glemte jeg rent å skrive noen ord om øltypen de serverte der - mild - som virkelig er en øltype med en sær og til dels forvirrende, berg-og-dalbane-aktig historie. En god kilde til info om mild er Ronald Pattinsons bok «Mild!», som i praksis er sammensatt av hans blogentries.

Opprinnelig var mild en slags modifikator som ble hektet på en annen øltype, og det betød at ølet var ungt og ulagret og generelt ment å skulle drikkes ferskt. Begrepet står i kontrast til øl som ble benevnt «stale» for modnet øl, eller «keeping» for øl som var egnet til lagring. Sånn sett deler mild delvis skjebne med stout, som også opprinnelig var en typemodifikator - som refererte til at ølet var det sterkeste eller sterkere enn et annet - for eksempel en stout porter. Faktisk kalte vel Guinness den sterkeste varianten av ølet sitt for stout porter før de droppet både referansen til porter og de svakere variantene - slik at de idag sitter igjen med stout, extra stout og extra foreign stout.

Man kunne altså ha en mild amber ale eller en mild pale ale. En mild porter burde vært en selvmotsigelse, siden porteren gjennomgående var et lagret øl før 1830-ish, men Pattinson refererer til at porteren i hele sin levetid også ble solgt mild, selv om det er en stale eller blandet (av mild og stale) porter fra sent 1700-tallet eller tidlig 1800-tall som er den klassiske porteren. På norsk brukte man vel begrepene fersk eller muligens søt for den samme funksjonen som mild på engelsk.

I denne tidligste tiden var det derfor ingen fellesnevner for de ølene som ble kalt mild - kanskje med unntak av at de var lavere humlet, for hvorfor sløse med humla om det skal drikkes ferskt? Etterhvert ble mild et navn som refererte til en bestemt øltype: i styrke fra ca 5% og oppover, temmelig søtt, lavhumlet og solgt ferskt uten de infeksjonene som så lett snek seg inn i annet øl som ble lagret en stund - og gjerne var mørkere enn en pale, men langt fra noen brown ale. Det er denne bruken av ølnavnet som utkrystalliserer seg litt innpå 1800-tallet, og som holder seg ut det århundret og vel så det. Det er mild som er det store 1800-tallsølet som konker ut porter i den ene enden og selv fases ut til fordel for bitter og pale ale i den andre.

Så kommer vi til første verdenskrig, som i stor grad faller sammen med at avholdsbevegelsen når sitt høydepunkt. Både for å bekjempe drukkenskap og for å utnytte knappe ressurser ble styrken på ølene justert nedover ... og nedover ... og nedover. I utgangspunktet hadde ikke en mild nødvendigvis vært noe svakt øl. Pattinson har vist hvordan de kraftigste variantene av mild rutinemessig ble brygget med en opp mot 1,115 - et øl som kanskje holdt 10-12%. Samtidig holdt de svakeste en OG på fra 1,050. Men mild var den øltypen som tok styrkefallet hardest, og etter hat-tricket med verdenskrig, avholdsfolk og depresjon på 30-tallet, ble mild vanligvis brygget med en OG på rundt 1,030 til 1,035 og med forsiktige forhåpninger til å klatre opp mot 1,040.

Deretter kom andre verdenskrig, og ølets styrke ble skrudd enda litt mer ned, helt ned mot rundt eller under 1,030 i OG. Det man kalte mild på de tider da HMS Menestheus seilte, ville vi idag kalt - styrkemessig - en blanding av lettøl og folköl. I ettertid har mild stabilisert seg på litt over 3% abv.

I England har mild fått en skjebne utover 1900-tallet som på endel punkter minner om bayerens skjebne i Norge. Det var 1800-tallsølet som ble et uhipt øl som symboliserte foreldre- og besteforeldregenerasjonen, og som noen særinger utpå landsbygda og gamlinger på tvilsomme brune puber drakk, og det ble færre og færre utgaver av det. I tillegg deler de det å være litt mørkere og søtere enn det som ble neste generasjons favorittdrikk. For noen få år tilbake laget Camra lurveleven da Greene King ønsket å kutte Hardys & Hansons' Mild. Men også lenge før Greene King kjøpte dette bryggeriet satt tradisjonene og vanene langt inne hos mild-drikkerne i Nottinghamshire. Mike Dunn forteller i «Local Brew» at etter at Hardys og Hansons bryggerier slo seg sammen på 1930-tallet, så gikk det mange år før de gamle Hardys-kundene aksepterte å drikke Hansons-ale og omvendt - til tross for at det teknisk sett var det samme brygget.

Mild er fremdeles med oss som aktivt brygget øltype, og den er langt mindre utrydningstruet nå enn tidligere. Camra har gjort mai til mild-måned - kanskje på grunn av aliterasjonen i ordene. Jeg har tidligere spådd at vi kommer til å se en tilbakevenden til de svakere ølene, og det kan gi en renessanse for mild.

Og til slutt, mild er også et godt eksempel på at kriger, skatteoppkrevere og avholdspolitikere kan være fødselshjelpere for en øltype. De setter rammer som bryggerne forsøker å overleve innen, og i den konteksten fødes det øl som har ingredienser, alkoholstyrke og prising som svever rundt de økonomisk optimale punktene i avgiftssystem og alkohollover. Bryggere kan snakke alt de vil om kvalitet og tradisjoner, men politikere og skatteetat har medvirket mer til øltyper enn mange vil medgi.

Jeg fikk ikke blogget i går. Gravølet på Filter får ta skylda, for i min naivitet trodde jeg at jeg skulle få tid til å blogge et innlegg etter gravølet. Fnis. Men la meg heller nå fortelle om festlighetene i går kveld.

Denne kvelden tok Filter frem de ølene som de hadde holdt sin hånd over tidligere. Hver gang et øl gikk unna litt vel fort, så har de plukket ut et par flasker som er dyttet inn som overraskelse eller spesialøl for utvalgte gjester for en senere anledning. Fra åpningen i går var det derfor mange små overraskelser å finne i skapet.

Det var stinn brakke der fra litt over åpningstid og ut hele kvelden. Mange hadde kommet for anledningen fordi de hadde hørt at Filter skulle legge ned. Bare noen av dem satt hele kvelden - og bra var vel egentlig det, for lokalet hadde vært for lite om alle skulle ha satt der lenge.

Denne kvelden ble de ikke servert noe Dahls - tappetårnet var merket med 'tomt' - skjønt jeg mistenker at de nok kunne ha fått koblet på noe Dahlspilser om de egentlig hadde villet. Kanskje var det en liten takk for sist til bryggeriet som vel ikke har gitt noe ekstra drahjelp til puben. Dahls - eller Ringnes - liker at du serverer pilsen deres, og dersom du absolutt vil ha noe «spesialøl» så kan de levere et assortert utvalg av importerte europilsnere - og hvis du i tillegg vil at spesialølet skal være noe annet enn pils, så kan de tilby bayer, Jacobsen og Guinness. Denne kortversjonen er ikke helt komplett og rettferdig, men den formidler sakens kjerne. Ringnes er ikke verdens mest spennende utvalgsbryggeri, og de importerte fjær de har for å bruse med som utvalg, er stort sett på femten til tyve års overtid i forhold til å kalles spennende og interessante. Det er et litt satt bryggeri for menn på 60 +/- 15 år, og som i tillegg er i stand til å konkurrere om ungdomsfylla på grunn av konkurransevridende skatteregler.

Så det ble en pils-fri kveld. Selv pilsen fra Nøgne Ø var utsolgt. De som kom og ville ha pils, ble geleidet av en mob ølnerder i ulike andre retninger, vanligvis til en Saison fra Nøgne Ø - som var det siste Filter serverte på tapp, ved siden av Old Specled Hen. Og jeg registrert ikke at noen klagde over at ølpuben denne kvelden var en pilsfri sone.

Beate og Roar fikk overrakt Det gode øls klubbs hederspris, som de satte usigelig stor pris på. Det er trist at vi i klubbens styre bare klarer å få ut fingeren med slike priser på aller siste dag. Det var likedan med Bjørn på Naboen, som fikk prisen på sin siste dag i Trondheim.

Stemningen var stor, og absolutt ikke trist - vel, kanskje litt vemodig, men generelt var den stor og lystelig. Gravøl skal ikke være for å markere det triste, men for å minnes det hyggelige når det triste allerede er en fait accompli. Filter er - sammen med Skjenkestova i Skorovass - det nærmeste jeg har kommet i Norge til det engelske konseptet med «a local». Øl-Norge hadde vært et hyggeligere og mindre fuktig sted dersom vi hadde hatt flere locals og færre festmaskiner.

Det var kommet inn et bud på Filter som gikk ut ved midnatt, så vi så for oss en budrunde på puben som den ultimate avslutningen på gravølet. Slik gikk det dog ikke. De hadde 3-5 interessenter utover de som hadde gitt bud, og de kommer til å få ordnet opp med budrunder og salg i kommende uke - som forøvrig er vaske-, rydde- og avviklingsuke på Filter. Flere av interessentene ønsker å drive stedet videre som ølpub med utvalg, og jeg håper det blir stedets skjebne.

Skål for Kafé Filter og for Beate og Roar!

Helt siden jeg leste en referanse i en ølhistoriebok om et fartøy i den britiske marinen som skulle ha vært et bryggeriskip under andre verdenskrig, har jeg vært fascinert av ideen og skipet. Og endelig har jeg satt meg ned og gravd i historien bak. De vanligste bitene med trivia rundt det er at HMS Menestheus var en britisk mineleggingsfartøy som i 1944 ble konvertert til flytende bryggeri med kapasitet på 1800 gallons pr dag og brukt under andre verdenskrig i Stillehavet. Det er kanskje ikke helt feil, men det er heller ikke helt rett, og det er ufattelig mye annen informasjon om dette skipet. La oss forsøke å få faktaene litt mer på plass.

Skipet ble bygget i 1929 av Caledon Shipbuilding & Engineering i Dundee som søsterskip til Agamemnon som ble bygget i Nord-Irland. Begge skipene har sine biografier listet hos The Merchant Navy Association. Det var et sivilt fartøy bestilt av Ocean Steamship Co - som også gikk under navnet Blue Funnel Line. Derav kommer også forklaringen på skipets navn, for dette rederiet oppkalte alle sine skip etter greske helter. Merk at rederiet hadde tre etterfølgende skip med samme navn. Den første Menestheus - som er vårt skip - gikk i trafikk mellom Liverpool og det fjerne Østen.

Menestheus før krigen (kilde: photoship.co.uk)

Skipet ble i 1939 rekvirert av den britiske marine, og konvertert til en mineleggingsfartøy som opererte utfra Kyle of Lochalsh. Det la først ut miner rundt Færøyene hvor det i 1941 ble truffet av bomber. Senere var det med å legge de siste minefeltene ut rundt Island, miner som man fremdeles idag finner og uskadeliggjør. Der ble skipet skadd av en drivende mine, og slept tilbake til de britiske øyer av HMS Agamemnon. Minelegging er kanskje en militær aktivitet, men du trenger intet krigsskip til å utføre det. Derfor er det ørlite misvisende å formulere det som at den britiske marinen konverterte et av sine mineleggingsfartøyer til bryggeri. Det var og ble et fartøy av sivil type, selv om det ble brukt til krigsinnsats.

Mineleggingen var ikke så effektiv mot ubåtene, visstnok ble bare to ubåter senket av dem gjennom hele krigen. Andre tiltak som konvoifart og flyovervåking fungerte langt bedre. Det var kanskje delvis grunnen til at mineleggerne ble omplassert til rekreasjons- og støttefartøy, som såkalt NAAFI-skip. Forkortelsen NAAFI står for Army, Navy and Air Force Institutes, en mellomting mellom velferdstjeneste, kantinedrift og støttefunksjon.

Jeg antar denne konverteringen kom en gang mot slutten av 1943. Mot slutten av 1944 forbereder man en lang og blodig invasjon av Japan. England utruster en Stillehavsflåte, og til den følger det med støttefartøyer. Menestheus blir sammen med søsterskipet Agamemnon utpekt til å være med som NAAFI-skip, og deres rolle var blant annet å kunne servere ferskt øl fra eget bryggeri. The Shields Gazette har den neste brikken i puslespillet: Ombyggingen ble skalert ned, slik at bare Menestheus faktisk ble bygget om og satt i drift - og hun ble ikke ferdig ombygget før etter krigen var avsluttet, mens Agamemnon ble kuttet ut og returnert til sine førkrigseiere. Formodentlig innså man at de alliertes krigsmateriell var omfattende nok og krigen snart var slutt.

Men vi kan finne ytterlige biter av informasjon om dette skipet. I nekrologen over kaptein Allan Norman Cabot nevnes det at han seilte 20 år for Blue Funnel Line fra 1924, og i 1945 fikk han oppdraget med å konvertere Menestheus til et «amenity skip» i Vancouver i Kanada. Kanskje fulgte han med skipet da det ble rekvirert av den britiske marinen, eller kanskje dro man med noen fra rederiet under ombyggingen, siden skipet nødvendigvis snart ville bli returnert. Dette er igjen en referanse til 1945, ikke 1944 eller 1943, og det nevnes ikke noe om et bryggeri. Jeg antar at det her menes ytterligere ombygninger av skipet, for det må ha vært NAAFI-skip også før dette. Videre nevner nekrologen sier videre «His proudest moment was to later entertain Lord Mountbatten and other dignitaries aboard the ship.» Utfra dette kan man kanskje lese at det ikke var et rent bryggeriskip, men mer en slags flytende hvilestasjon eller mannskapskantine for troppene.

En annen kilde er en passasjen i et notat David Hobbs har skrevet om den britiske stillehavsflåten i 1945. Under avsnittet om The Fleet Train (flåten av forsyningsskip og tekniske støttefartøyer) skriver han: «Perhaps the most interesting auxiliary was the amenity ship Menestheus which featured a 350-seat theatre, bars and even a brewery capable of brewing 250 barrels of beer per week.» Igjen er bryggeriet nevnt som noe sekundært ombord, nærmest som en særegenhet, og ikke som skipets primære oppgave.

Menestheus under ombyggingen (kilde: photoship.co.uk)

Menestheus som rekreasjonsskip (kilde: photoship.co.uk)

Ifølge informasjon på russisk online leksikon var det firmaet George Adlam & Sons som produserte bryggeriet til skipet, og det var opprinnelig bestilt fire slike, hvorav to ble kuttet før de ble levert, og ett (på Agamemnon) ble deinstallert før det ble tatt i bruk. Utfra hva som sies her, har skipet - og bryggeriet - vært i drift første halvår 1946. Nye brikker med informasjon her er at bryggeriet gikk under navnet «David Jones' Brewery», formodentligvis et klengenavn, for Davy Jones er en slags uoffisiell, mytisk «havgud» i den britisk marine. Det nevnes også at skipet brygget øltypen engelsk mild.

Kildereferansene i det russiske leksikonet har dessverre råtnet, men den samme artikkelen finnes her (lokal kopi) og er en meget informativ artikkel om Menestheus. Det er fra et tidsskrift for CAMRA i Chesterfield and District, august 2006, nr 62, side 28, tittel «The Bizarre Tale of `Davy Jones Brewery'», skrevet av Nick Lister, og den er vel verd å lese, for det er den artikkelen som har mest detaljert informasjon om bryggeriskipet. Av tilleggsinformasjon utover det som allerede er tatt med, kan nevnes at bryggeriet hadde problemer med at kannene med maltekstrakt eksploderte - formodentlig i varmen. Skipet hadde kun én tur, og gikk blant annet via Yokohama, Shanghai og Hong Kong, før det returnerte til England der bryggeriet ble plukket ut.

Vi møter skipet igjen i en artikkel i Caterer and Hotelkeeper fra omtrent 1945 og da er det i Hong Kong. Den er gjengitt som et femtiårsminne i august 1995 - der det står:

Beer brewed in Hong Kong from distilled sea water was served at a function last week, when the only floating catering establishment with its own brewery retired from active service.

She is the Naafi ship Menestheus, which brewed her own beer on board from distilled seawater, malt extracts and hop concentrates. The ship was fitted with a café, beer bar, ice-cream and soda fountains.

In charge of the brewery was Lt Cdr George Brown, who told Caterer: "Our brewing capacity was 1,800 gallons a day."

Det er vanskelig å krangle en bryggemester om størrelsen på bryggeriet hans, så vi må nesten ta dette tallet som korrekt, spesielt siden det synes å være intervju. Det høres også veldig ut som om det er størrelsen på bryggepanna og bryggebatchen.

Det er fristende å anta at dette må være i august 1945 utfra at det er et femtiårsminne. Men det er mulig at slike glimt et rundt antall år bakover ser veldig 'rundt' på tidsangivelser, og heller finner noe interessant enn noe som er eksakt på dato. Derfor bør vi være forsiktig med å tidfeste det eksakt utfra dette. En sjekk av tidsskriftet fra 1945 og 1946 burde gi svaret.

Dermed er vi kommet til spørsmålet om størrelsen på bryggeriet ombord. De to tallene som dukker opp er 250 barrels pr uke, og 1800 gallons pr dag. Nå er konverteringen fra barrel til gallons mer vrien enn man skulle tro. En barrel - eller et fat på norsk - er noen-og-tredve gallons (jeg spøker ikke, dette er et godt argument for det metriske systemet). Regner vi 36 gallons pr fat, blir de to tallene 9000 gallons pr uke og 1800 gallons pr dag. Om vi antar en femdagers uke, går det akkurat opp og tallene er kompatible. Men det er første gang jeg har hørt om at den britiske marine opererer med femdagersuker. Det vi dog ikke vet, er størrelsen på bryggeriet, for det kunne tenkes at de 9000 gallons enten var resultatet av flere dagers brygging, eller at det var en diger bryggedag og en ukes ventetid på gjæringen. Første alternativ er trolig det korrekte.

Og til slutt, ifølge denne artikkelen hadde Menestheus også et kapell eller kirkerom ombord, noe som igjen forsterker inntrykket av at bryggeriet bare var en del av et større rekreasjonskonsept.

Det er ingenting som tyder på at skipet primært være et bryggeriskip - bryggeriet var bare en tilleggsfunksjon på det som i praksis var et kantine- og rekrasjonsskip. Bryggeriet var ombord bare en kort periode av skipets liv som NAAFI-skip. Det ble aldri brukt som bryggeriskip i krigen. Det leverte heller aldri øl som forsyninger til soldatene, det var kun for å ha på eget skip til NAAFI-funksjonen. Og til syvende og sist, det var ikke et videre vellykket prosjekt: det ble brutalt nedkuttet før det var operativt, og gjennomføringen synes til syvende og sist mer å være en test på konseptet enn at man trengte eller ønsket å gjennomføre det.

Det kom ikke som noe sjokk, men det var likevel trist da Kafé Filter i går tidfestet stengingen. Det var under ølklubbens møte med gjennomgang av hele den norske mikrobryggeriverdenen. Filters siste åpningsdag er symbolsk nok fredag 13. - om tre dager.

Under Beate og Roars ledelse har Kafé Filter vokst fra å være en helt vanlig bydelspub til å bli et buzz-sted. Det var ikke slik det var planlagt, for de startet ikke egentlig med en ølinteresse - den har vokst til underveis. Det startet med at onsdagsklubben var stamgjester. De var en gjeng med lokale gjester, der noen likte litt mer fyldig øl enn den standard Dahls-pilsen. Det begynte med en Spitfire eller en Bayer, alltid på ønske fra stamgjestene. Og om spesialølet ikke solgte veldig raskt, så ble det heller ingen hyllevarmer.

Dermed kunne man ta inn en ny kasse, og etter ønske fra onsdagsklubben ble det en kasse med noe annet. Og den nye kassa solgte litt raskere enn den forrige. Så ble det to kasser med hvert sitt øl. Slik ballet det på seg: nye øl, raskere gjennomstrømning og flere øl samtidig.

På Filter hadde de fra starten av et kjøleskap av den typen man bruker til mineralvann. Etterhvert ble det mindre mineralvann og mer øl i det. Skapet er - sammen med Beate - kjernen på Kafé Filter. Det gir kun rom for et endelig antall øl: fem hyller, og 7 i bredden ... åtte om det er små flasker. Det litt under 40 typer øl. Det er alt. Det er forskjell på «great» og «big» og i ølverdenen trenger man ikke mange øl for å ha gode øl.

Ølskapet og Beate - kjernen på Filter (foto: anchr)

Andre steder har kanskje hatt en liknende begynnelse på skapelseshistorien, men det er og blir ølskapet som definerer Filter. Der andre puber ble bitt av stormannsgalskapen og begynte å drømme om å ha flest øl i hele verden, der ble Filter begrenset til å forvalte de 5x7-plassene på best mulig måte, ved å la ethvert øl - samme hvor godt det var - fases ut til fordel for noe nytt. Der andre puber har mange spennende diamanter innimellom et lite ølhav av kjedelige hyllevarmere, der måtte Filter tenke på hvordan man velger ut og kun lagerfører diamantene.

Ingen pub er vel komplett uten? (foto: anchr)

Det er det motsatte av konseptet bak «the long tail», men så har kanskje aldri det konseptet vært spesielt velegnet for vareforvaltning av en ferskvare som øl på en pub.

Mye av oppskriften bak Filter er også at de har vært flinke til å vite hvem de skal spørre om råd, og de har stolt på vurderingene de har fått. Når de har kontaktet bryggerier og leverandører, har de spurt dem om råd til hva de skulle kjøpe. Ja, det har endog kjøpt ølet utspesifisert fra de flinkeste leverandørene, og stolt på at de klarer å velge det beste. Det er en tillit som de alle har vist seg verdig. På den andre siden har selgere som ikke har visst hva de har pratet om blitt sendt på dør uten salg.

Men i det lange løp har det ikke gått så godt. Det vil si, kvalitetsmessig er det fremdeles på topp, men det er ikke økonomi nok i det. Det er mange delgrunner til at de nå legger inn årene: Sommeren er en dårlig tid, for da er studentene og NTNU-ansatte på ferie utenbys; de ligger ikke så sentralt plassert; de er utenfor sentrum og har derfor begrensede åpningstider for skjenking; konkurransen fra ny-åpnede Lilleskansen som har bedre plassert uteservering; et relativt lite lokale slik at de er uaktuelle for linjeforeningssamlingene; gå-ut-mønsteret har flyttet utelivet senere på kveldene; og til slutt, det er kanskje ikke nok øl-nerder i Trondheim til å holde økonomisk liv i to steder med godt utvalg.

Konkurranse (foto: anchr)

En pub er summen av alle elementene, og både betjeningen og lokalet er del av dette. De fleste publokaler er uforanderlige - i hvert fall etter den initielle, febrilske innredningen frem mot åpningen. Kom tilbake ti år etter, det ser likedan ut der. Slik har aldri Filter vært. Med bare måneders mellomrom kunne man redekorere hele lokalet. I en fase var det tegninger på veggene, en annen fase var med selvtatte bilder av stamgjester i naturlig størrelse, en tredje fase er med etiketter i store størrelser. Fargene kunne skifte. Plutselig en dag står det en selvlysende flamingo der, eller det henger et par utstoppede ravner ved døra ... og ingen overraskes av det, de glir liksom rett inn i miljøet.

Miljøet Filter omfatter også gjestene, og ikke noe annet sted har jeg snakket med så mange andre, for meg ukjente gjester som på Filter. Det vil si, jeg har vært i nærheten av det på langbordene på de minst turistinfiserte tsjekkiske pubene. Filter var akkurat passe stor til at det var mulig å komme i snakk med de andre. Og dessuten skal Beate og Roar ha stor del av æren for å sette en uformell og hyggelig tone og god evne til å få gjestene til å snakke med hverandre.

Ila mistet en institusjon da man rev Hiorten, og jeg tror enda én mistes når Filter nå legger ned. Men vi håper fremdeles på at noen kan plukke opp stafettpinnen og føre puben og utvalget videre.

Minnene om gode pubbesøk og godt øl lever videre selv om det fysiske lokalet måtte legges ned eller bli pizzasjappe. Sånn sett vil Filter leve videre. Men aller først er det et gravøl på siste åpningsdag på fredag.

Jeg tenkte jeg skulle si noe om ikke-eksisterende øl, altså øl som er beskrevet og navngitt, men som ikke er - og aldri har vært - mulig å kjøpe på vanlig kommersiell måte. Under litt sjekking av dette emnet fant jeg at det var svært mange av dem - hvorav enkelte er legendariske øl. Derfor blir dette en posting i flere deler.

La oss starte med de første fem:

• Duff Beer er ølet som drikkes i tegneserien Simpsons. Personene bak tegneserien ønsker ikke å lisensiere navnet til et bryggeri, men det har ikke forhindret at noen har forsøkt. I tillegg finnes det flere andre, hvorav minst ett ikke er et forsøk på en ripoff av Simpsons. Et australsk bryggeri tapte en rettsak over varemerket, og måtte destruere sin varebeholdning av ølet - som vissnok i ettertid har solgt for opptil 70.000 kroner pr kasse på auksjon for de lille som slapp unna sluket. Det ryktes at én person har fått lisens, men jeg tviler. I én episode nevnes det en rekke typer av dette ølet, men vi kan vel trygt anta at det er en US pilsner og smaker et sted mellom Bud og Miller, eller kanskje Homer heller er en Schlitz-type drikker?

• Leopard Lager er Listers favorittdrikk i Red Dwarf. De fikk laget virkelige bokser av dette fiktive ølet som de brukte i serien, og selv tomboksene har gått for priser rundt tusen kroner. Det er vanskelig å si hva slags øl det er, men det holder 5,1%, det er navngitt en «Premium Lager» og vi må formode det er NEP (=nok en pilsner).

• Butterbeer fra Harry Potter er et øl for «yngre trollmenn», i motsetning til «firewhisky» som er langt mer berusende. Hva slags øl er dette? Navnet er en pun på «butterscotch». Det skal være et nærmest rusfritt øl, og formodentlig svært søtt om hentydningen til butterscotch skal tas alvorlig. Wikipedia refererer til at det i Tudortiden fantes et butterbeer, og det stemmer, selv om det vanligvis ble kalt «buttered beer» eller kanskje helst «buttered ale». Det var bare én av en lang rekke ølbaserte, krydrede blandingsdrikker som gjerne ble drukket varme. Akkurat denne varianten var en blanding av øl, smør, piskede egg eller eggeplommer og rikelige mengder med krydder, vanligvis ingefær, muskatnøtt, kanel og nellik. Selv Pepys referer til drikken - da er vi på 1660-tallet - og da mest som middel mot forkjøelse, også preventivt. Men hvordan smaker Harry Potters butterbeer? Tja, jeg forestiller meg en mellomting mellom vørterøl og sweetstout, for forfatteren har aldri indikert at butterbeer har noe med den historiske drikken buttered ale/beer å gjøre.

• LöBrau fra Futurama, der Philip J. Fry ofte drikker det. Navnet minner oss kanskje om Lövenbräu, sikkert ikke uten grunn, men det er minst ett nivå med ironi bak navngivningen. Amerikanere har ikke helt kontrollen på aksenterte tegn, og ignorerer dem ofte. Dermed blir uttalen av LöBrau til forveksling lik «lowbrow» som er et begrep som kan oversettes med vulgært, vanlig og usofistikert. Vi kan være sikker på at det er en relativt moderne amerikansk pilsner som spiller på tyske aner, litt som Budwieser og Miller. NEP.

• Bendërbrau Cold-fusion Steam Beer fra Futurama er det øl som brygges inn i roboten Bender. Det er et kult navn som setter fantasien i sving. En new zealandsk galning har til og med brygget en klon av Bender som han kan brygge ølet sitt inni. Hvordan det virkelige ølet smaker er litt vanskelig å si. Det skal visstnok være løst basert på Anchor Steam Beer ... meget løst, for det bruker genetisk modifiert gjær som klarer å gjære opp til 1000 grader (og selv om det skulle være Fahrenheit, så er det vanskelig å holde vann flytende på den temperaturen - nåja.) Det bør i det minste være et temmelig spesielt øl. Den som er i området om tusen år får smake. Ølet har i alle fall fått en skare av kult-fans, og det finnes T-skjorter å få kjøpt, og så har det et herlig vulgært slagord: «Let's get drunk».

Derfor er det tryggere å bruke produkter som er fullstendig fiktive. Konsekvensen er at det har grodd frem en hel liten industri av fiktive øl for bruk på lerret og skjerm. Ja, man kan til og med finne de samme produktene igjen fra film til film ... men uten å kunne finne dem i butikken. Dét skal bli neste tema i serien om fiktive øl.

Ja, østers og stout går bra sammen - som hånd i hanske. Men noen har tatt skrittet helt ut, og bruker østers i bryggingen av stout. Hvor autentisk er egentlig det?

Michael Jackson har skrevet om Oyster Stout, og i henhold til ham var østers i stout noe man startet med i mellomkrigstiden. Han forteller videre at enkelte Oyster Stouts ikke engang har østers i seg, men kun er navngitt som en indikasjon til hva den står til.

Men kombinsjonen av østers og stout - eller rettere sagt dens forgjenger porter - går lengre tilbake, til den tiden da østers var en vanlig rett i London. Etter sigende skulle det være datidens pubsnack. Men likevel, hvorfor dytte østers i ølet? Trolig bunner sammenhengen i måten porter ble brygget på. Porter var et vellagret øl der man blandet gammel og nytt øl. Til tider ble endog returnert øl blandet inn i de enorme porterfatene på Londonbryggeriene, der deres smakskomponent gav et snev av syrlighet som var in-style for dette ølet. For å balansere dette rett, skulle man visstnok ha tilsatt noe som kunne balansere syra - og for hånden hadde man en diger forsyning av østerskall. Enten disse var spist som pubsnacks eller ikke, skallet er av liten generell verdi, men for bryggeren balanserer det syrligheten til porteren som modnes.

Jackson sporer den moderne oysterstouten til New Zealand i 1929 men uten å si noe om hvor de hadde fått idéen fra. Annetsteds indikeres det at motivasjonen var for å bedre holdbarheten av skummet, og at smaken ikke skulle påvirkes det spor.

Deretter dukker den opp i London i 1938 på Hammerton Brewery og så sprer den seg til en liten håndfull bryggerier. Men denne gangen var motivasjonen at det skulle være etb øl som var godt for helsa. Også denne oppblomstringen døde ut, men ble vekket til live igjen da en sveitser som på 80-tallet startet et bryggeri på Isle of Man gravde i gamle øltyper og fant oyster stout brygget lokalt frem til 60-tallet. Dermed bare måtte han brygge det.

Fra Isle of Man har tilsynelatende moten spredd seg utover og funnet fruktbart land blant annet i USA - der man overhodet ikke synes det er rart å kaste østers i ølet. Det er lett å anta at man har startet med å bruke de kalkrike skallene samt at man har laget øl som går til østers eller for å markere østerssesongen, for så at noen langt bort misforstår og bruker hele østers under bryggingen.

Det ville ikke være første gang tradisjoner har utviklet seg i interessant og muligens positiv retning på grunnlag av misforståelser.

Fra tid til annen snubler jeg over bryggerier som trekker frem vannet det brygges på som hovedårsak til at nettopp deres øl er så totalt overlegent alle andre øl i hele verden. Det er selvfølgelig en slags konkurransevridning, for malt, gjær og humle kan eksporteres til nært sagt hvor som helst, mens vannet i prinsippet forblir der det er. Stemmer disse vannteoriene?

Vel, vannet er viktig, eller rettere sagt saltene i det er viktige. Endel øltyper har blitt utviklet i synergi med det lokale vannet og de saltene som dette vannet inneholder. Dermed kan de ikke brygges troverdig andre steder, uten at man modifiserer vannet. Så langt er jeg enig, men gitt at man kan modifisere saltinnholdet i vannet, har det egentlig noen betydning for sluttproduktet?

Mange bryggerier poengterer hva slags vann de bruker. Christiansands Bryggeri henter sitt fra Christian IVs kilde - det høres ut som om det var noe Christian IV lesket seg på innimellom grunnlegging av byer og gruver, men sannheten er at de gravde ut brønnen på 1930-tallet. Nøgne Ø bruker muligens vannets opphav som en litt ironisk gimmick: det var vel en eller annen etikkett der det stod at de brukte malt fra hist og humle fra pist, og så slang de på «og Grimstadvann» på slutten. Jeg tviler på at de vil hevde at Grimstadvannet gir brygget deres noe som Arendalsvannet ikke ville kunne gi (og vi ser her bort fra at de to byene deler vannverk).

Om vannet er en fordel fordi det er friskt og godt og sunt, så må vi huske at det kokes i en time eller så, så friskheten forsvinner og alle basillusker kreperer. Dernest er det en annen implikasjon: om det er saltene i vannet som er poenget, og ulike øl trenger ulike sett med salter, så betyr det at et bryggeri med spesielt godt vann kun kan brygge et mindre sett med øltyper på en god måte. Det er selvfølgelig vås, siden de justerer saltinnholdet etter behov.

Så når jeg hører at et bryggeri uten selvironi hevder å brygge alle sine mange og varierte øl på ett og samme vann og grunnfester ølets overlegenhet i stedets perfekte vannforsyning, da stusser jeg. Om vi ser bort fra saltene, så er vann bare vann - med mindre man heller til homeopatiske eller magnekylære teorier.

Her kommer en oppskrift på hvordan blindsmake øl når de som står for blindsmakinen også skal ta del i smakingen.

Problemet oppstod på hytta i sommer da Magni og jeg skulle blindsmake Arendals pils og CB Pilsner. Ingen av oss hadde lyst til å administrere smakingen for den andre, for begge hadde lyst til å smake. Vi endte med en metodikk som var temmelig uperfekt, og vi satte oss ned for å finne en bedre.

Forutsetninger: Flaskene er så like (bortsett fra etikett) at de kan forveksles, i praksis vil det si boksøl eller brun panteflaske (bjørnunge). Dette vil følgelig ikke virke om man ønsker å dobbeltblindsmake for eksempel ett øl fra Nøgne Ø og ett fra Haandbryggeriet, fordi flaskene er så forskjellige.

Det er også en forutsetning at ølet er i utseende og skum omtrentlig likt, så som norske pilsnere. Det gir liten mening å dobbeltblindteste en stout mot en pilsner, siden det er innlysende hvilken som er hvilken.

1. Person A tar frem to flasker som person B aldri har fått se, kler dem med aluminiumsfolie slik at alle etiketter er skjult, og åpner korkene og setter dem i en rekkefølge som noteres ned.

2. Person B flipper en mynt, om det er kron byttes rekkefølgen på ølene, om det er mynt gjøre det ikke. Så helles ølet i glassene, ett sett for hver person som skal smake.

3. Glassene serveres og notater gjøres.

4. For å finne ut hvilket som som er hvilket, brukes den rekkefølgen som person A noterte ned, evt reversert om person B faktisk byttet om på ølene.

Metoden kan utvides til å gjelde flere personer: Som et nytt trinn mellom de to første trinnene kan person C, D, E osv flippe en mynt og bytte ølene dersom det er kron, ellers ikke. Hvorvidt det byttes noteres ned og tas med når man skal spore opp hvilket øl som er hvilket.

Metoden kan også utvides til å gjelde flere øl. En enkel metode er å kaste terning og gi hvert øl nytt nummer i rekkefølgen. Er det bare tre øl, kan man si at 1=4, 2=5 og 3=6. Slås en terning som viser et nummer som ikke eksisterer eller som allerede er opptatt, kastes det igjen.

Har man flere enn seks øl, kan man bruke en kortstokk, ta ut for eksempel alle hjerter fra ess (=1) til det antallet øl du har. Stokk kortene, og gå gjennom ølene, og gi hvert øl en ny plass i rekka lik det nummer du trekker fra kortstokken. Ikke legg kortene som trekkes tilbake blant de kortene som det trekkes fra.

Har du mer enn tretten øl, kan du kan ruter telle for øl nr 14-27, kløver fra 28-41 osv.

Har du mer enn 52 øl å smake på, så har du minst ett problem.

I den minste versjonen kan person A koble etikett mot flaske, men vet minimalt om ølets utseende og aroma. Person B kan koble flaske mot glass, men vet minimalt om etiketten. Ingen kan dermed koble fra etikett til glass. Om det er mistanke om at noen er troendes til å jukse, er det viktig at både A og B skriver ned rekkefølge og evt omstokking, slik at det ikke er mulig å lyve for at ens egen gjetning blir 'rett'.

Av alle hatobjekter er ølavgiftene blant de aller mest populære. De får skylda for at øl er så dyrt, men jeg er slett ikke så sikker på at den skylden er helt rett plassert.

Riktignok har vi høye alkoholavgifter i Norge, men ikke så høye at de alene forårsaker at en halvliter koster opp mot 80 kroner. For 2010 er det bare 9,02 pr halvliter som går som alkoholavgift til Staten. Emballasjeavgift er ikke relevant her om det er øl fra et tappeanlegg. Regner man med MVA på alkoholavgiften, så går det opp til 11,27 pr halvliter, og det er mulig man burde inkludere skjenkeavgift. Likevel er det vel i størrelsesorden 12-16 kroner som går til stat og kommune pga særavgifter for alkohol. Det er godt innenfor prisvariasjonene fra utested til utested, og ikke den fremste prisdriveren.

Virkeligheten ligger vel nærmere opp til at nordmenn villig aksepterer enhver påstand om at skatter og avgifter er høye. Og i skyggen av denne avledende halvsannheten er det gode vekstvilkår for avanser. En slags pervertert kjerne av sannhet er det også i det, for avansen beregnes ofte prosentvis etter varens innpris. Det er en fremgangsmåte jeg ikke helt kan akseptere - selv om jeg ofte er nødt til å tolerere den.

For å illustrere det overtydelig: om to flasker øl kommer inn på en pub, den ene koster 20,-, den andre 30,- og puben regner 2,5x i avanse, så koster kapselflipping og helling av den ene 50,- mens tilsvarende servitøraktivitet koster 75,- for den andre. Hva slags inntjeningsmodell er det? Den er ikke koblet til arbeidsinnsats. Om noe, så er den koblet til idéen om at dersom du er villig til å bruke en 500-lapp på byen, så reserverer puben seg en viss prosentandel av det. Jeg synes det er nærliggende å sammenlikne slikt med skattlegging.

En liten presisering - jeg sier ikke egentlig at norske alkoholavgifter er lave. De er høye i forhold til utenlandske alkoholavgifter og utenlandsk prisnivå, men de er ikke veldig høye i forhold til et norsk prisnivå, og de utgjør en relativt liten del av norske ølpriser.

Men det er heller ikke bare utestedene som har king size-avanser. En kamerat av meg rapporterte at han fant norske poløl av den virkelige høyende-typen til 32 kroner på Brugsen i Danmark. Selv om vi korrigerer for at danske kroner er mer verd enn norske, så er det rundt halv pris eller mindre sett med norske øyne. For noen år siden fant jeg selv norske øl på Systembolaget til rundt halv pris av hva de kostet på Polet. Det er meg uforstålig at disse prisforskjellene skulle kunne bunne i skatter og avgifter. Sannheten ligger vel nærmere at det er alle mellomleddene som skor seg godt, og det som tillater dem å holde på er oppfatningen om at alkohol er høyt skattlagt i Norge.

Kanskje blir dette det norske avgifts- og importsystemets bane. At ved å ha så mange hindre på hjemmebane, kan bryggerene og alle distribusjonsleddene la kundene på hjemmebane subsidiere lav prising på utemarkedet, og dermed gi urettferdig konkurranse? Det eneste sikre er at det norske systemet for alkoholprising lever på lånt tid, men jeg er sannelig ikke sikker på at det er Statens grådighet som er den eneste - eller største - spikeren i likkista.

Trivia: Når brygges Nøgne Ø Sunturnbrew? Svar: på vintersolverv og sommersolverv. Enkelt og greitt, men det er langt mer som kunne sies om akkurat dette - og da tenker jeg ikke på at sommersolverv faller på min fødselsdag slik at ølet har en spesiell plass i min mage.

Nøgne Ø forteller selv litt av historikken om solvervsdagen - det er dagen da sola snur, og de impliserer at sola snur på himmelen og går fra vest mot øst på akkurat disse dagene. Det er selvfølgelig astronomisk vås, men det er også formodentlig en mistolkning av folketroen. Det er ikke den daglige traverseringen over himmelen som snur, men den årlige rytmen av solas høyde i syd ved middagstid. Dernest er det mange tradisjoner som om det eksakte tidspunktet der sola snur, for det er da uroen og skadene inntreffer. Hadde det vært en dag da sola gikk motsatt vei av vanlig, ville sola måttet snu to ganger. Jeg tror ganske sikkert folk i gamle dager hadde oppdaget hvorvidt sola går feil vei, ja, de hadde garantert oppdaget det både bedre og raskere enn oss idag.

Men det er mer lære som knytter seg til øl brygget på solverv, og her har Nøgne Ø har på det mest brutale utfordret folketroens forestillinger. Man skulle nemlig ikke brygge på solvervsdagen, spesielt vintersolverv. Hva man enn gjorde denne dagen, så gikk det helst galt, og det gjaldt spesielt brygging og baking. Om man brygget kunne filteret i meskekaret tette seg, eller rosten flytte seg, tønnebånd kunne sprette av fat, eller ølet kunne bli surt, gjæra kunne nekte å starte - ja, det var nærmest ikke ende på alt som ville gå galt denne dagen.

Rett nok er 21. desember kalt Tomas Bryggerens dag i den gamle primstaven, og selv om det er vanskelig å se noen forbindelse til øl og brygging, så er det disippelen tvileren Thomas det må være snakk om. På denne dagen skulle det være oppskake, altså omstikking fra gjæringsfat til modningsfat av juleølet - og til det hørte det også med at naboene kom på besøk og smakte.

Selve juleølet skulle vært brygget 9. desember eller deromkring. Fremdeles kan man se misforståelsen om at juleølet skal brygges på 21. desember, men det gir jo bryggeteknisk ingen mening, for et slikt øl kan jo vanskelig bli ferdig til julefeiringen.

Ifølge Andreas Leiro må det ha vært to tradisjoner, og de har muligens blitt blandet ifm overgangen fra juliansk til gregoriansk kalender. Noen dager flyttet seg med kalenderjusteringen og holdt seg på en fast dato, mens andre - som solvervsdagene - holdt seg fast i forhold til tiden på året, og skiftet derfor dato. De to tradisjonene er én rundt Tomas Bryggeren, og én rundt Lossi Langenatt, et utyske med trekk av Lucifer og fra Åsatro som i mer moderende tid har smeltet sammen med Santa Lucia. Leiro siterer en tradisjon der Lossi kommer på årets lengste natt og han siterer Da kommer Lossi i skorstenspiben og råber: «Inkje brydja, inkje baga, inkje store elda hava.» Opdager hun at en af delene gjøres, styrter hun den øvre del af piben og slår i stykker hvad der findes på skorstenen. Det er jo ørlite grann fristende å leke hobbyfolklorist og trekke sammenlikninger til den nederlandske julenissen og hans hjelper Svartepetter.

Men nå er vel ikke folkene på Nøgne Ø hverken overtroiske eller lettskremte, og knappest har de vel skorsteinspipe på bryggeriet. Dessuten har de jo allerede vist flere ganger at det faktisk går bra å brygge på vintersolverv.

Update: Jeg fant nettopp dette intervjuet med Kjetil Jikiun i beernews.org, der han kommenterer at filteret tettet seg under mesking ved brygging av Sunturnbrew. Se det, folketroen hadde rett! ... eller noe sånt.

Jeg fant en referanse dypt begravet i 100-års jubileumsboka til Schous bryggeri, til at de i 1910 hadde forsøkt å starte brygging av noe de kalte jernøl. Dette var etter et tysk patent som kombinerte øl med jerntilskudd og var rettet mot anemiske og svake personer.

Ifølge jubileumsboka strandet det hele på apotekerlovgivingen, som vissnok krevde at alt som minner om kosttilskudd og medisiner må distribueres gjennom apotekene - og til apotekenes prissetting. Dette var før alkoholloven av 1913 som etablerte renhetsloven i Norge, men i Tyskland hadde man visst justert på den hellige loven slik at jernølet ble sluppet inn i varmen. Overhodet intet utenom vann, malt og humle, og så gjær selvfølgelig, samt litt hvete, og noe jern og ... men jeg digrerer.

Hva var dette ølet? Jeg har ikke lyktes å finne patentene, hverken det tyske eller det norske - om en slik ble tatt ut. Dessverre ligger ikke så gamle patenter på nettet. Og det virker som min nærmeste offline kilde til slikt, biblioteket på NTNU, har lagret de eldste patentene i fjernarkiv. Det er jo litt snodig, siden patenter gis for at almennheten skal nyte godt av den fulle tekniske fremgangsmåten etter at patenttiden er gått ut - derfor burde det jo nettopp være de utgåtte patenter som legges ut - men jeg digrerer igjen.

På nettet finnes flere referanser til dette ølet. Det synes som «Eisenbier» var spesifikt for Tyskland og Tsjekkia. Jeg har i alle fall funnet øltypen eller -navnet Eisenbier for to tyske bryggerier: Brauerei zum Felsenkeller i Dresden og ølet Eisenbier Ferrmaltan fra Feldschlösschen-Brauerei i Chemnitz-Kappel. Vest for jernteppet finnes Iron Beer fra Cuba. Det stammer fra 1917 og er kanskje opprinnelig inspirert av den tyske oppfinnelsen? Dog er den kubanske varianten en Dr. Pepper-variant og synes ikke å ha noe med øl å gjøre, men hvem vet om oppskriften har endret seg over årene. Tyskerne har i alle fall hevnet seg for eventuelle uetiske lån med sin Salitos.

Ølbrikke og etikett fra Pivovar Cassovar

I tillegg er det en rekke referanser til Eisenbier i Slovakia, men jeg lurer på om det opprinnelig kan ha vært navnet på et bryggeri, ikke på et brygg. Likevel har jeg funnet en etikett for Pivovar Cassovar som tydeligvis er et brygg på 12% (formodentlig ekstrakt, slik at det er rundt 5% abv) med en etikett som er ny nok til å ha strekkoder. Det siste burde bety tidligst 80-tallet, og formodentlig etter at kommunismen falt. Annetsteds har jeg sett referanser til at det var et øl på 4,0% fra Cassovar. Et øl på 4-5% lyder liksom ikke navnet Eisenbier med mindre det er kosttilskuddsversjonen man tenker på. La meg tippe at det var nostalgisk navngitt etter et gammelt bryggeri eller ølmerke, siden Tsjekkoslovakia rensket ut det aller meste av tyske ølnavn,

Følgende tekst fra tidsskriftet «Spirituosen und Essig» vol 29, nr 4 fra februar 1915 bekrefter at den tyske varianten av ølet dreier seg om et øl med tilsatt jern:

Zusatz löslicher Eisenverbindungen zum Bier führt leicht zu Ausscheidungen, wobei das Bier eine Abnahme in seinem Phosphorsäuregehelt erleidet, die mit steigendem Eisenzusatz wächst. Zu den Eisenverbindungen, deren Beständigkeit im Bier verhältnismäßig am größtsen ist, gehört das Ferrum lacticum, doch ist die geschmackliche Beeinflussung eine ziemlich erhebliche.

Det hadde vært interessant å grave opp patentet for dette, helst det norske om det finnes, men gjerne det tyske. Kanskje det blir en arkivtur med Ada utpå høsten?

En kommentar tidligere gikk på å få en liste over alle norske bryggerier, og det sammenfaller mye med et foredrag i den lokale ølklubben jeg i et anfall av overmot meldte meg frivillig til: nettopp å presentere en bredde-oversikt over norske mikrobryggerier på halvannen time.

Her kommer notatene mine over bryggerier, og det er sikkert mange som er uenig i inndelingen i grupper, og det er sikkert bryggerier som mangler på lista.

• Makrobryggerier (inklusive separate produksjonssteder): Ringnes, E. C. Dahls bryggeri, Arendals bryggeri, Christiansands bryggeri, Mack, Hansa, Grans, Borg, Aass, Lervig Berentsen

• Brewpuber (eget brygg men uten matservering): Oslo Mikrobryggeri.

• Gastropuber, (dvs brewpub med matservering): Trondhjem Mikrobryggeri, Lillehammer Mikrobryggeri, Qdulla, Bryggebryggeriet, Klostergården Håndbryggeri, Breiflabben Brygghus, Waldemars Mikrobryggeri (Kalfaret Brygghus), Ekspedisjonen Bryggeri (og Ekspedisjonen Skjenkestove).

• Pubbryggerier (eget brygg som supplement til andre øl): Espedalen Fjellbryggeri (Ruten Fjellstue), Bryggeriet pub.

• Mikrobryggerier (brygger i små batcher): Kinn Bryggeri, Ølve på Egge Bryggeri, Ægir Bryggeri, Inderøy Gårdsbryggeri, Små vesen Bryggeri, Valdres Gårdsbryggeri, Union Bryggeri (ex Trio), Atna Øl, Trollbryggeriet, Nøgne Ø, Håndbryggeriet.

• Virtuelle bryggerier (brygger hos andre): Hønefoss brygghus, Lundetangen, Ladegaardsbryggeri, Chakra, Vestlandsbryggeriet.

• Gårdsbryggerier (kun lokal servering på gården, og vanligvis bare for sluttet lag): Vestmo i Stjørdal, Granås i Stjørdal, Mo Laksegard i Suldal, Holo Gardstun i Flåmsdalen, Storli gård i Oppdal.

• Annet: Gjerberg bryggeri (ikke salg eller servering, kun kursing).

• De nedlagte bryggeriene (etter ca 1990): Nekolai Pøbb og Cafe, Nordkapp Mikrobryggeri, Møllebyens mikrobryggeri, Atna bryggeri, Østerdalen bryggeri, Glommen bryggeri, Baatbryggeriet, BryggeriKAIA, Dalane brygghus, Trio Bryggeri, Det lille bryggeri., Studenten Johan Albrecht Brygghus, Tromi.

Matfestivalen leverte igjen en interessant tredagers med mye god mat fra rundt om i Trøndelag. Jeg vet ikke om festivalen er blitt mindre eller større, men det virker som det var flere boder før. Selv påstår de det var 100.000 besøkende der i år, mot 80.000 i fjor. Det må høyst sannsynligvis være inflaterte tall, for det betyr i snitt nesten 5000 nye besøkende pr time (eller rundt 90 nye besøkende hvert minutt, eller en busslast hvert halvminutt med nye besøkende) over de 21 timene festivalen var åpen.

Ølmessig var i utvilsomt årets festival sterkere enn fjorårets, og det gjør at det er mye å glede seg til i årene fremover, om dette er treden.

Det var to smakinger, én med øl og sjokolade, og én med bare ren smaking på trønderske øl. Sjokoladesmakingen var med sjokolade fra Meium gård, som har spesialisert seg på sjokolade med lokale ingredienser - blant annet med lokalt produsert øl og whisky - i tillegg til mer tradisjonelle ting som bær og urter.

Selv om kombinasjonen øl og ost har begynt å sige inn, så er øl og sjokolade fremdeles relativt nytt. Dog er det ikke nyere enn at Kjetil Jikiun holdt et slikt foredrag på Åsines i Herefoss i 2005. For alle som fremdeles lever i misoppfattelsen om at øl=europilsner, så er det likevel en fremmed tanke å kombinere øl med ulike kulinariske særheter - men de har noe i vente om de klarer å åpne smaksløkene.

Den andre smakingen var en ren smaking på ulike øl fra de fire bryggeriene som deltok på messa: Klostergården, Inderøy, Ølve på Egge og Qdulla (i rekkefølge fra syd til nord). Flere av ølene som ble presentert på smakingen og som var med i konkurransen, var øl som var helt nye. For hardcore tickers betyr det at de må besøke bryggeriet for Klostergården og Qdullas vedkommende. Og jeg vil tro at begge bryggeriene kommer til å lage en god del one-off-batcher, som de færreste har reisekapasitet til å få med seg.

De fire nevnte bryggeriene har forbausende liten overlapp i stil og uttrykk. Klostergården er eksperimentelle og brygger nær sagt i alle stiler, gjerne med litt hard amerikansk aksent på toppen av norske råstoffer. Det er vel ogs dét bryggeriet som ligger nærmest opp til mikrobryggerirevolusjonen av de fire. Inderøy brygger i europeisk stil, og er mer forsiktig og konservativt i sitt uttrykk og eksperimentering, men også tilsvarende mer perfeksjonistisk i utførelsen. Ølve på Egge brygger ikke så veldig mange ulike øl, og er kanskje mer forsiktig enn ekspansiv i stilarter og øltyper, men de synes å bygge opp et hjemmemarked i innerst i Trondheimsfjorden, og det virker som de - og ølene deres - er kommet for å bli. Qdulla er nyeste blad på stammen. De likner nok mest på Ølve, som de deler en tradisjonstilknytning med, men de er mer eksperimentelle både i typer og antall øl, og de har kun kommunal bevilling og har åpen servering fortrinnsvis om sommeren.

Nytt av året var at NorBrygg hadde en stand på festivalen. Den lå vegg-i-vegg med Petit-agentur, og dermed var det et hjemmebryggerhjørnet på festivalen, og det var mange som fant veien dit. På NorBryggs stand ble det brygget to øl hver dag, en på et Speidel-system, og en på et mer høkkert hjemmesnekret system (delvis satt sammen av komponenter fra min kjeller.) Gahr Smith-Gahrsen stilte fra NorBrygg sammen gamle og nye lokale hjemmebryggere. Det hadde vært topp om det hadde vært mulig å servere smaksprøver av det ølet som ble brygget på stand, men både gjæringstid og alkohollovgivning umuligjør det.

Det var også et Trøndersk mesterskap i håndverksbrygging, som jeg har kommentert tidligere. I tillegg var det i år mulig å få kjøpt trønderske håndverksbrygg til matserveringen på messa, som alternativ til Ringnes' mer tradisjonelle utvalg av pils, alkoholfritt og bayer. Ølene som var tilgjengelig var fra Ølve og Inderøy - som er de eneste to som har statlig lisens. I tillegg hadde Inderøy en egen mini-pub på messa, der de serverte ølene sine.

I forhold til tidligere år savnet jeg den historiske serveringen i erkebispegården, men utover det var det lite som hadde falt bort av ølrelaterte ting. Dersom trenden fra de siste 3-4 årene holder seg, så utsikten fremover løfterik.