Batch #51 (gang før siste) med hjemmebrygg var et stjørdalsøl - eller maltøl, som er den lokale navnet - laget med ren, ekte stjørdalsmalt. Det ble av tidsmessige og bryggetekniske grunner ikke helt bra. Jeg sitter her og funderer på hva jeg skal gjøre med det.

En mulighet er å tappe det på flaske og se om det modnes til noe bedre, men modning av øl er vanligvis bare en blekning av defekter. Det er sjelden et dårlig øl blir ypperlig av modning. Et godt øl kan bli ypperlig, mens et dårlig øl kan bli greitt.

En annen mulighet er å slå det ut - uff, nei, det er i hvert fall ikke en løsning!

En tredje løsning er å forsøke å la det surne et par-tre år. Jeg skal helle på bunnfallet fra den flaska med stjørdalsøl som jeg uforvarende fikk så fin og intens syrlighet på. Jupp, det blir det, jeg skal la den stå i kjelleren og modnes og surnes i to-tre år, frem til jul 2012. Så håper vi at den mikroorganismesuppa klarer å gumle i seg alle usmakene, litt som en belgisk lambic ... Jupp, jeg har en plan!

Og apropos jul 2012, det er jo da nyhetsspeilfolka og andre særinger mener at mayakalenderen har forutsagt jordens undergang - så dette blir et Dommedagsøl: jeg tapper det på flaske til vanlig juleøltid første lørdag november, med «best before» 21. desember. Planen er klar.

Kjært barn har mange navn, men det er pokker så sant at en del temmelig u-kjære har godt med navn også. Skvalderkålen er en av dem, og den kalles blant annet tyskerkål, grisefot, svenskekål, embetsmanskål, hanefot, gåselabb, bygrass, fattigmannskål, kirskål, prestegårdsugress og sikkert mange andre. Min personlige favoritt er djevelgress.

Foto: mnolf (cc-by-sa)
 

Jeg har slåss mot den i flere år, og jeg tror jeg har klart å knekke koden dens. Her er rådene for hvordan man tar knekken på den, basert på mine erfaringer. Disse punktene er i alle fall dette som danner grunnlaget for mine egne krigsplaner mot ugresset fremover.

1. Hold fokus. Du må være nidkjær. Du kan ikke ta fokus av skvalderkålen i mer enn et par uker om gangen, ellers har den tatt seg opp og kommet på fote igjen. Hvile kan du gjøre om vinteren og når den siste skvalderkålen er luket bort.

2. Gressklipperen. Det er én ting skvalderkål ikke takler, og det er gressklipper. Du har aldri sett skvalderkål i en hyppig klippet plen, har du vel? Den strekker seg mot lyset, og der tar gressklipperen den, i motsetning til løvetann og groblad som danner lavtliggende rosetter. Men kanskje har du noen mørke avkroker av plenen der det stort sett er mose og litt ugress ... og skvalderkål. Klipp dem med samme frekvens som du klipper resten av plenen - uten unntak. Skvalderkålen vil dø hen. Et annet moment er at du bør gjøre noe med den delen av plenen uansett, for du glemmer ikke så lett å slå en rasktvoksende plen, og det ser bedre ut, og dessuten er det vanskeligere for ugress å etablere seg i en frodig plen. Se heller etter gressfrø som egner seg på vokseplassen, det finnes varianter som tåler skygge.

3. Plenens kanter. Deretter bør du ta plenkantene skikkelig med hensyn til skvalderkål. Igjen, det er mange grunner for å holde plenkantene i orden, men de delene der det er skvalderkål må holdes nede i takt med plenen. Poenget er at skvalderkål har et digert nett av røtter. Et par planter i kanten av plenen kan vedlikeholde et nettverk at røtter som setter nye planter i plenen nesten over natta den ene gangen du ikke får klippet på noen uker.

4. Luk med røttene. I bed og andre steder der det er praktisk mulig å grave, må du ta skvalderkålen opp med rota. Det er vanskelig: grav deg så langt ned og rundt kålen som du kommer uten å skade rota og omliggende planter. Dra forsiktig, men bestemt i røttene så du får med så mye som mulig. Du klarer aldri å bli kvitt alle røttene på en gang uten å grave bedet fullstendig opp, så ikke forsøk med mindre du er beredt på å gjøre det grundig. I stedet: forsøk å la det øverste jordlaget og jorda mellom andre planter være løsest mulig. Dermed er det lettere å luke den ved å grave den opp med (mest mulig av) røttene neste uke eller måned, når den forsøker å komme tilbake.

5. Destruér skikkelig. Det du har luket av skvalderkål går helst i varmkomposten, eller alternativt i en annen kompostbinge som du har kontroll på, så du ikke komposterer til jord med skvalderkål som du tar i bruk andre steder i hagen.

6. Sjekk avleggere. Ikke ta i mot planter fra andre som har røtter av skalderkål uten å ta forholdsregler. Spør dem om de har skvalderkål, se om avleggeren har røtter (du lærer deg fort å kjenne dem igjen når du luker) fra den, og sjekk for blader med noen ukers mellomrom etter at du har plantet avleggeren. Om du er usikker, så plant avleggeren midlertidig et sted der du vet det er lett å luke bort svalderkålen om den skulle være med på lasset. Ser du antydning til skvalderkål, grav opp, gjør det skikkelig, og se til at den ikke får fotfeste. Husk at 8-10 timers arbeide for å få skikkelig utryddet en skvalderkål som kom med en avlegger er nesten ingenting mot alle de ettermiddagene du kommer til å luke i årene fremover om den får festet seg i hagen din! Uansett hvor grundig du gjorde det, sjekk grundig med et par ukers mellomrom etter nye skudd av skvalderkål på dette stedet - hold på i hvert fall ut sesongen og igjen neste vår. Min mor har en hage som var fri for skvalderkål i 30 år - inntil hun fikk en avlegger med blindpassasjer. Nå har hun ikke sjanse til å bli kvitt den.

7. Minimum: gress den bort. Om du ikke har tid til å grave opp og luke røttene, så grass i hverfall av den delen av planten som er over jorda. Ikke utsett dette! Det dreper ikke planten, men det stjeler energi fra den, så den ikke blir kraftigere under jorda, og den får neppe til å sette blomster og frø. Det er en enkel plante å gresse bort (over jorda, ikke under!) Det kjøper deg i alle fall mer tid. Om du gjør det hyppig nok, kan du over noen år kvitte deg med den bare ved å gresse over jorda, men det er et laaaangt lerret å bleke.

8. Absolutt minimum: hindre frøsetting. Uansett om du ikke får luket den fullstendig bort med én gang, så må du luke bort alt av dens blomster, så den ikke får frøsatt seg. Det har du igjen for neste år. Om naboene ikke tar den alvorlig, knip av de av blomstene som står nær nok til å kunne frø seg inn i din hage.

9. Se opp for sprirer. Om den har klart å fått sådd seg fra noen blomster du har oversett, luk dem bort mens de er små, og krafse i de øverste cm av jorda i et par runder. Selv ikke skvalderkålen tåler å bli kastet rundt i jorda i overgangsfasen der den bruker energi fra frøet til der den har fått rotfestet seg.

10. Foto: H. Zell (cc-by-sa)
     

    Slipp inn lys. Skvalderkålen er en skogbundsplante, og selv om den er hardfør nok til å trives på mange vokseplasser, så er det i skyggen under trær og busker den best trives. Slipp inn lys til voksestedet, og du gjør den litt mindre hardfør i forhold til andre planter. Skvalderkålen er ikke et troll som sprekker i sola, men andre planter kan lettere konkurrere med den der. Eller omvendt: plant noe annet og enda mer frodig der, så vanskeliggjør du for at den kommer tilbake når den er grasset bort over jorda. Målet er at den må være utkonkurrert.

11. I hekker og busker. Skvalderkål kan vokse i hekker, og der er den spesielt vanskelig å bli kvitt. Enkelte steder anbefales den som hekkplante - grøss! Det er to grunner til at den er vanskelig å bli kvitt i hekker. En hekk skiller mellom to områder, og om det ene er din nabo - som kanskje synes at skvalderkålen er en ålreit plante - så er hekken din fremste og vanskeligste forsvarslinje. Den andre grunnen er at hekker er tette og jorda er full av røtter. Skaff deg nok plass i underkant av hekken, og vær brutal mot alle røtter i det øverste skiktet av jorda. Alfa og omega er løs jord du kan krafse i, dels for å grave opp røttene, dels for å tvinge skvalderkålen til å bruke energi på å sette skudd fra de dype røttene opp gjennom 5-10 cm med løs jord. Det gir deg litt mer tid mellom hver gang den dukker opp av jorda, og den må bruke mer energi mellom hver gang den får livgivende lys.

12. Vær brutal med røttene når du luker den. Det er mange som mener at man ikke skal rive i stykker rotnettet. Jeg har en annen innstilling. Med mindre du bruker kjemikalier, er det vanskelig å luke bort en skvalderkål med et digert rotnett. Dypt går de også. Roter du i dette, skaper du riktignok dusinvis med nye, selvstendige planter, men de er i det minste små og lokale og dermed mindre levedyktige og lettere å luke.

13. Planlegg over flere år. Du ser på tykkelsen og livskraften til skuddene om de kommer fra et digert og kraftig rotnettverk, eller om det er siste rest av energi fra en rotbit som er blitt liggende igjen fra tidligere luking. Når du merker at et bed som tidligere var overtatt av skvalderkål bare setter små og ynkelige skudd fra korte, tynne rotbiter, da er du i ferd med å vinne. Men: fortsett å luke et par år til.

14. Løst jordlag. I områder som har så mye røtter fra andre planter at det er vanskelig å luke bort røttene fra skvalderkålen, kommer du kanskje aldri til å bli kvitt den. Er det trær og busker: ofre de røttene i de øverste 5-10 cm av jorda (evt legg på litt mer) så du kan krafse opp jorda. Er det stauder mm: vurder å flytte (pass på at du ikke flytter skvalderkålen også!) eller ofre dem, så du får et lag løsjord øverst som du kan krige i. I det minste, rydd soner og kanaler i det øverste jordlaget, så kan ta den trinnvis.

15. La den ikke spre seg. Utrolig nok synes skvalderkålen å være noenlunde stedbunden. Når den sprer seg, skyter den skudd opp med noen decimetres mellomrom. Det vil si at sålenge du gresser bort alt over jorda (raskt og enkelt) med jevne mellomrom, kan du jobbe med luking under jorda (tungt og tidkrevende) seksjonsvis over noen år. Det viktigste er å ha en skvalderkålplan for hagen: hvilke deler av hagen er det problemutsettende gressing, hvilke deler er det kompromissløs og problemløsende luking av røtter.

16. Resignér til kjemikalier. Jeg har ikke selv kommet til det punktet, men det sies at den er motstandsdyktig mot det meste. Visstnok skal det hjelpe å kutte toppen av en stor og livskraftig plante og dryppe et par dråper ufortynnet Roundup ned i den åpne stilken. Jeg har ikke selv forsøkt, og jeg tror ikke engang det er riktig bruk av det midlet.

Fortsett med dette i noen år, ja kanskje så lenge du bor i den hagen, så blir du kanskje kvitt den.

Jeg har holdt på i tre år nå. Jeg har utryddet den fra halve hekken, jeg har desimert og omringet det som var en skvalderkålbastion på nordvestre hjørne av huset, jeg har drevet oppholdende strid mellom varandaen og hekken, mens i urtehagen er jeg snart i mål, bortsett fra stadige invasjoner fra naboen naturhage. I grønnsaks- og frukthagen har jeg ikke startet på de gjenværende lommene etter at vi begynte å slå plenen mellom busker og trær. Den har befestet seg inni solbærbuskene, den har guerillabaser inne i naboens hekk, den har gravd seg ned mellom nettinggjerdet og naboens kompostbinge, der jeg aldri vil kunne nå den. Kanskje jeg er i mål om fem år?

Lykke til!

I forgårs satte jeg hjemmebrygg batch 52 - en extra special bitter. Det var ikke noe spesielt med den, i hvert fall ikke noe ekstra spesielt. Men jeg er litt fascinert av å forsøke å lage godt øl med basale ingredienser, for vi har for ofte dyttet inn litt av alt i ølene våre. Uten at vi kjenner det rette balansepunktet mellom smakene, blir det lett til at én smak overdøver de andre. Og uten at vi kjenner til styrken på smakene i ingrediensene og hvordan de varier fra innkjøp til innkjøp og med lagring, så blir det uansett som å skyte på et bevegelig mål.

Derfor ble denne bitteren «back to basic», med pale, litt crystal malt og en rikelig mengde East Kent Goldings. Den holdt 1.060 - som er øvre område for typen, og like under Norbryggs konkurransegrense for sterkøl. OK, så var det litt konkurransetaktisk. Men ikke kritisér meg for det. Vi har en rekke bryggerier her til lands som profilerer seg som mer eller mindre kompromissløse, men likevel tenderer til å ende opp med mange øl i området 4,5-4.7%.

Apropos humle, så brukte jeg blomst, ikke pellets, og jeg ble virkelig overrasket over hvor mye kvist og blad (ja, humleblad, ikke humleblomstblad) det var i denne pakka. Det var en småpakke pakket av Brewferm, og jeg hadde egentlig forventet bedre fra dem. Jeg begynner å forstå hva man mener når man snakker nedsettende om maskinplukking.

Bryggingen gikk greitt, med unntak av luftingen. Alle hjemmebryggere vet at vørteren må luftes for å få inn oksygen så gjæren kan starte i en aerob fase der den formerer seg, før den går over til en anaerob, alkoholproduserende fase. Riktig mengde oksygen er vanskelig å beregne uten måleutstyr, og det blir usmak på ølet om det kommer for mye oksygen inn. Men om man tilsetter luft, så er det bare å mette vørteren, for blandingen av nitrogen og okysgen i luft gjør at en vørter mettet med luft har omtrent rett mengde oksygen. Det er så utgjort at kreasjonistene burde tatt det med som et gudsbevis på ID.

Så jeg desinfiserte lufteutstyret, koblet til luftfilter og satte det på - og så gikk jeg for å utføre min del av kveldens leggeritual for Ada. Man kan jo ikke overlufte vørter ... trodde jeg! Da jeg kom tilbake etter en god stund var det et skrekkelig syn som møtte meg. Gjæringsbøtta var i utgangspunktet kanskje 80% full og med 15-20 cm fribord. Likevel hadde luftingen generert så mye og så tykt skum at lokket hadde løftet seg av og satt som en hatt på et digert skumhode som langsomt vokste seg ut av gjæringsbøtte. Et virkelig frankenbrygg som jeg irriterer meg irrgrønn over at jeg ikke tok bilde av.

Det hele skyldes nok vår hemmelige ingrediens for å skape et vakkert, robust, tett og holdbart hode på ølet. Nei, jeg kan ikke si hva det er, for da er det ikke vår hemmelige ingrediens lengre. Den er i alle fall tillatt etter Renhetsloven - i alle fall enkelte versjoner av den.

Så der stod jeg da og forsøkte å piske skummet ned i vørteren igjen. Infeksjonskilde? Næææ, kan ikke forstå hva du mener med det! Jaja, vi får drikke den opp før eventuelle infeksjoner har kommet for langt. Gjæringen kom i alle fall relativt raskt igang på 19 C, med tydelig aktivitet neste morgen og god aktivitet i gjærlåsen etter 24 timer.

Og så glemte jeg Irish moss denne gangen også. Pokker, akkurat det begynner å bli en vane. Det aner meg at dette ikke blir noe konkurransebidrag til NM i mars.

Er det bare meg som blir kynisk og paranoid på mine gamle dager, eller er det flere som ser en mulig sammenheng mellom Wikileaks' Julian Assanges flukt forrige uke med 260.000 amerikanske diplomatiske telegrammer på den ene siden, og USAs annonsering igår om at de har funnet enormt rike mineralforekomster i de afghanske fjellene?

Assange har sagt at han ønsker å publisere dette for maksimal politisk effekt, og USA tar brodden av i hvert fall ett av temaene som formodentlig ligger i disse telegrammene ved å plumpe ut med denne nyheten før Assange kan lekke det. Det mest interessante er da hvor lenge de har visst om disse mineralforekomstene, og om dét er tidsmessig korrelert til en eller annen «surge» i troppeantall. Og kanskje var det noe man visste allerede fra starten?

Dernest var det fasinerende å se dem spinne det som en gla'nyhet for afghanerne - nå blir det snart slutt på kampene, for nå kan lokalbefolkningen få arbeid i gruvene i stedet og landet kan få masse inntekter som helt sikkert går til skoler og veier, og ikke i lommene på store selskaper og korrupte politikere. Dessuten er naturrikdommer noe man ahhldri har kriget om før. Kina er sikkert helt uinteressert i dette her, India også. Neida, jeg kan aldri tenke meg at dette drar inn enda flere store, globale aktører i det som allerede er et bikkjeslagsmål.

Uansett, for meg lukter dette av «damage control» fra USAs side: Det er bedre å få nyheten ut nå med en positiv vri, enn at den ramler ut på et uheldig tidspunkt med en skadelig vinkling. Når og om Wikileaks så publiserer saken med alle sine pinlige momenter, så kan USA apologeter si at dette er gammelt nytt og dermed en ikke-nyhet.

Om så tusen telegrammer omhandler dette, så er det likevel 259.000 telegrammer igjen ... Se opp for ytterligere selvavsløringer med en positiv vri!