Anders myser på livets særere sider

2010-05-31

Tradisjonsølet ajon i Uganda

I Katine i Uganda brygger de et øl som de kaller ajon. Bryggeprosessen er relativt lik med mange andre lokale øl i Afrika, selv om navnene kan variere endel.

Produksjonen starter ofte med at noen spleiser på materialene, og deretter deler ølet. Selve drikkingen skjer med sugerør fra en felles krukke eller kalabash: hver enkelt har sitt eget lange sugerør som de henter ølet opp fra midt i krukka, slik at de unngår både bunnfallet og det som flyter på toppen. Dette bildet på Flickr.com viser det hvordan drikkingen foregår. Det er forøvrig flere bilder i samme serie, og de gir flere vinklinger på det. Denne måten å drikke øl fra en krukke er helt analogt med hva vi ser på egyptiske og sumeriske innskriptsjoner. Formodentlig er det nær slektskap mellom disse kulturene med hensyn på bryggekunst.

Ølet har her - som andre steder - en rituell betydning. I et langstrukket bryllupsrituale er det trinn som sier at den ene siden skal brygge ajon for ulike møter mellom de to familiene som skal forenes.

Ajon brygges fremdeles og selges i barer til de som ikke har penger nok til å flotte seg med lokal pilsner. Er ikke det ironisk at her sitter vi og sikler på å smake på et slikt øl, mens der nede er det av alle ting pilsner som er status. Da svigerfar var i Sør-Afrika (der de har lignende øl) ble han advart mot det lokale ølet og han ble rådet til å holde seg til merker og bryggerier han kjente. Jeg kan forstå det, dels utfra at dette er et øl som tøyer definisjonen av øl vel langt for europeiske ganer.

Samtidig er advarselen også forståelig utfra at det er endel produsenter som forsøker å justere opp smaken på ølet sitt med alskens tilsetninger. Blant annet er batterisyre noe som river i ganen og får drikkeren til å synes at dette er en god og sterk drikk. Dette er visstnok et større problem med destillerte drikkevarer enn med øl. Og før noen ruller ufint med øynene over afrikansk ølkultur, vil jeg raskt henvise til Frederick Accum og hans arbeid med å avsløre alle tvilsomhetene som Londons bryggere tilsatte porteren på begynnelsen av 1800-tallet.

Batterisyra er nok helst et urbant slumfenomen, og ikke noe du utsettes for av en seriøs ølbrygger på landsbygda. Jeg hadde i alle fall gladelig latt pilsneren stå til fordel for en smak på dette ølet. Og om jeg ikke har muligheten for å smake på det, så har jeg i det minste muligheten for å understøtte bryggerne økonomisk. Gjennom kiva.org har jeg bidratt til mikrolån til ulike bryggere i Afrika, hvorigjennom jeg kan støtte «brewpubs» som lager for eksempel ajon. Mer om det senere.

Men tilbake til beskrivelsen av ajon. I en artikkel i den ugandiske avisa The Observer står det å lese:

The making of ajon is an elaborate process that takes several days. It starts with the threshing of millet (aicom alos) to isolate its grains, winnowing (aipiet) and grinding (airie) either using a machine or a grinding stone.

The millet (alos) is then mixed with water and buried underground (aimur) for seven to 10 days to ferment the millet paste. In the meantime, another ingredient called anyeles is prepared by soaking millet in water overnight so that it germinates. The next morning, the water is drained away, along with any dirt that the ainyeles may have had. The millet, which has germinated, is then put in water again to enable it germinate sufficiently, after which it is dried and ground using a stone. After ten days, the fermenting millet is retrieved from where it was buried and roasted to form black moulds called akiria. These are sun dried and left for four days to «cool down.»

After the fourth day, akiria is mixed with other ingredients following specific proportions. According to 63-year-old Emima Atyang, who has been brewing and selling ajon since she dropped out of school in 1959, every 10 gallons of akiria (akorokoro) requires one akorokoro of ainyeles (millet yeast) and one 20-litre jerry can of water.

«As you mix, you crush the black moulds and also remove the burnt part of akiria so that the ajon will not be black,» explained Atyang. It is then covered to let the combination ferment.

The first product of this process is a sweet version called ebibisi. More yeast is added that day to further the fermentation process. Interestingly, ajon is called a different name depending on the number of days it has taken fermenting. While that of day two is called ebibisi, day three begets arasai, day four aperoi, day five aducuduco, and day six onwards, aupapana.

Although each of these can be drank, most people prefer aperoi and beyond apparently because they do not give as bad a hangover as arasai. Ajon is drunk from a pot with tubes that can be shared by as many as five people. These days, however, it is more common to find each person carrying his/her own drinking tube. The generation of old was said to be fonder of using a gourd or calabash.

Dessverre har denne artikkelen senere blitt fjernet, formodentlig etter en reorganisering av websidene. Jeg har derfor valgt å ta den med verbatim her. Full referanse er: «Ajon: the toast of Teso» av Benon Herbert Oluka, publisert 31. august 2006 i «The Weekly Observer», lagt ut på www.ugandaobserver.com.

Så gjenstår det bare å finne ut hvordan jeg skal kunne brygge ajon her hjemme. Kanskje det kan brygges til krydderølkonkurransen på ettersommeren? Nja ....

2010-05-30

Et dusin trender

Hva kommer vi til å se i de neste årene fremover i øl-verdenen? La meg ta alle forbehold når jeg spår, men her er et dusin trender jeg tror vi kommer til å se stige i synlighet i årene fremover. Kanskje er noen av dem mer uttrykk for mine forhåpninger enn for reelle markedstrender. Jeg skal komme tilbake til de enkelte trendene i posting utover sommeren, men her er de samlet i kortform:

  • Røykøl. La meg ikke gå i dybden, for dette har jeg gnålet på lenge. Røykøl er en av de få gjenværende bastionene hvor bølgen av mikrobryggerier er pysete i forhold til etablerte bryggerier og tradisjonsbrygging. Slikt kan umulig fortsette i lengden.

  • Single Hops og Single Malt. Fremdeles er det slik at et øl designes utfra mange ulike ingredienser ... ørten humler og ått-og-fjørti typer malt. Målet er balanse. Likevel søker mange ølentusiaster det ekstreme, og ikke nødvendigvis det balanserte, og derfor tror jeg vi vil se mer av ekstreme «in your face» øl. Én måte å få det til på, er å bruke kun én humlesort, eller bare én malttype. Og så minner det om Single Malt Whisky. Hvorfor skille mellom ulike humletyper når de likevel sauses sammen i et brygg? Dessuten er det ikke umulig å få til balanse i et single hops eller single malt øl, det er bare vanskeligere å brygge. Det er også mer i tråd med gammel bryggetradisjon.

  • Brettanomyces. Jeg har ofte observert øl-entusiaster starte ut med å være utforskende og alt-drikkende, for så å bli hop-heads på jakt etter IPA. Om det er et neste trinn, så er det gjerne interesse for syrlige øl som tar over når humleinteressen ebber ut. Oftest gir det seg et utslag i interesse for belgiske øl, for det er der man finner størst variasjon av «infeksjoner» som et virkemiddel i ølbryggingen. Men som jeg har beskrevet tidligere, dette kan egentlig gjøres overalt, og muligens med alle typer øl. Jeg tror vi kommer til å se flere konvertitter fra humle til brett. Det er også et naturlig steg for en eksperimenterende brygger: når man endelig har fått kontroll på bryggeprosessen, er det bare å introdusere et bredt spekter av bakterier for å skape nye bryggeutfordringer og en spennende hverdag.

  • Utvalg. Til nå har øl-utvalg vært synonymt med flest mulig ulike øltypemerker - det er en slags breddeutvalg der enhver industripilsner teller og der målet er å ha flere varianter av øl enn naboen. Dette gav en viss mening sålenge det mulige utvalget var begrenset, men antallet øl og bryggerier fortsetter å stige - i hvert fall i Norge, der importørene har vært den store flaskehalsen. Fremover tror jeg vi kommer til å sette større pris på de pubene som vet å ta inn et godt, variert og interessant utvalg, enn de som tar inn rubb og rake. Fremfor antall øl, tror jeg rotasjon i en betydelig del av utvalget blir viktigere, samtidig som det blir viktig å ha noen få spesialiteter som andre ikke har.

  • Kompetanse. Sammen med det jeg ovenfor nevnte om utvalg, kommer øl-kompetanse til å bli den differensierende faktoren mellom de gode ølstedene (og da tenker jeg ikke på festmaskinene som skal servere øl, øh - jeg mener alkohol, billigst mulig). Det gjelder kompetanse om ølet, om oppbevaring, servering, temperaturer, historikk osv. Tiden er over da spissen av øl-kompetanse var å finne glasset med riktig bryggerilogo. Ja, tvert om, fremover blir spissen av kompetanse å finne riktig glass uten bryggerilogo, men som likevel passer til ølet, til årstiden, til kunden og til stemningen. Nært beslektet til denne øl-kompetansen er pubens «networking» med bryggeriene, altså deres evne til å holde kontakten, formidle anekdoter og informasjon - jo mer slikt, jo høyere karma for puben. Bartenderen er ikke lengre bare en servitør, men blir en nøkkelperson.

  • Ølturisme og lokalt øl. En britisk brygger svarte slik da han ble spurt om hvorfor hans utmerkede øl ikke var tilgjengelig utenfor sitt lokale område: «My beer doesn't travel well». Alle som har smakt et øl både i og utenfor ølets hjemmemiljø vet at øl smaker best der det hører hjemme. Det er mulig det er enslags smaksmessig placeboeffekt, men øl smaker ikke det samme når den er fanget på flaske og eksportert til fremmede land. Jeg tror det blir mer av at smakeren kommer til ølene for å få en «mer perfekt» smaksopplevelse, enn at all verdens øl skal stå og vansmekte på hyllene for vi skal få en hermetisert smak av verdenshjørnene i vårt hjemmemiljø. Ølturismen leve! Den andre siden av denne saken er at flere bryggerier gir opp å komme inn på markeder i fjerne land, men rendyrker et mer lokalt marked.

  • Hjemmebrygging. Dette har allerede eksplodert og vil fortsette med det. Man kan ikke starte med hjemmebrygging uten at man får et nytt forhold til øl og ølets smaker - det er kort og godt den naturlige forlengelsen av å dyrke en ølentusiasme. Jeg vet ikke helt hvordan, men jeg er overbevist om at bølgen med nye hjemmebryggere kommer til å påvirke mikrobryggeriene - og kanskje også makrobryggeriene - og hvor de legger kursen fremover. Den typiske mikrobrygger startet som hjemmebrygger, og i fremtiden vil kanskje den typiske øl-entusiasten være litt hjemmebrygger?

  • Ikke-europeiske øl. Joda, europeisk-type øl har en enorm bredde, men i bunn og grunn er det likevel en smal, liten del av alkoholholdige drikker basert på gjæring av kornprodukter. Det er et enormt utvalg i Afrika, og mange øltypene der er rotfestet i eller i det minste beslektet med gammel egyptisk bryggetradisjon. Ekstremøl? Move over! Her kommer afrikanske stammeøl med yoghurtkonsistens, mikrobiologi som overgår en lambic, tilsatt mystiske urter, tilberedt i batcher av nanostørrelse. Dertil kommer asiatiske øl og deres variasjoner over sake, for ikke å snakke om hva de fremdeles holder på med i Amazonas. Det er langt å dra, men de virkelig ekstremølene kaller der ute, og vi kommer til å se dem forsøkt reprodusert i Europa og Nord-Amerika.

  • Lys lager-revival. Vi trodde lys lager var ekstremt uhipt og ølverdenens svar på dansebandmusikk. Kanskje, men likevel er det en meget vanskelig øltype å brygge. I en pilsner er det ikke mulig å pøse på med en overflod av ulike smaker, og enhver usmak står tydelig frem, siden det er få andre smaker som er sterke nok til å maskere dem bort. I rett kontekst kan det smake godt også, tenk en badestrandtur på en varm og solrik sommerdag! Om det smaker dårlig er det et forbedringspotensiale, om det smaker lite er det en teknisk utfordring. Jeg tror flere av de mer seriøse mikrobryggeriene kommer til å ta opp brygging av lys lager, nettopp fordi det er en utfordrende øltype å få typeriktig. Brewpubene har forøvrig av andre grunner vært der lenge.

  • Svakere øl. Ting går i bølger, og derfor burde et ønske om svakere og lettere øl komme som en naturlig reaksjon på mikrobryggeritrenden med stadig sterkere øl. Videre kan man smake på flere øl om hvert av dem ikke er så sterkt, for ølentusiastene trekkes ikke til ølet av alkoholen, men av smaken og variasjonen. Dog er det ting som trekker mot sterkere øl også: Tradisjonelt er det avholdsbevegelsen som har trukket ølenes styrke nedover, og den linja har vært mer suksessrik enn forbudslinja. Slik sett har faktisk avholdsbevegelse og ressursknapphet vært faktorer som har fremtvunget noen av de beste av de svake øltypene, men også noen av de øltypene som er vanskelig å brygge. Men idag er avholdsbevegelsen på tur nedover. Videre er det på en sær måte enklere å brygge et kraftig sterkt (vel, middels sterkt til sterkt) øl enn et svakt øl. Sannsynligvis er det mer penger for alle parter i sterkt øl også. Sterk alkoholsmak må balanseres, og det er vanskeligere finne rett balanse i små konsentrasjoner enn der man kan «ta det helt ut» i et par retninger og overdøve alle andre smaker. Jeg tror vi kommer til å se en revival av svake øl, så som mild og endel belgiske session, britiske small beers og andre.

  • Autentisitet. Når ølverdenen tar av i så mange ulike retninger samtidig, blir det viktigere å kunne skille snørr og barter. Det betyr at autensitet og tradisjoner blir viktigere som kritierium for hva som har verdi og hva som er ignorerbart jåleri. Autentisitet har en subjektiv og en objektiv side, for det er ikke alt det vi tror er autentisk som faktisk er det. Som et tankeeksperiment, list opp for deg selv hvilke norske bryggerier som bruker tradisjonelle elementer i design og navn. Tenk så over hvilke av dem som også har noe faktisk tradisjonelt norsk også inni flaskene. Et øl behøver ikke å være autentisk for å være godt, men ekte autentisitet kommer til å selge. Dog, en IPA blir ikke autentisk norsk om man budnadsklær, rosemaler eller runeinnskriberer etiketten.

  • Fusion-øl. Selv om et segment av øl-entusiastene søker mot nyheter og stadig mer ekstreme øl, så finnes øvre grenser for hvor langt man kan trekke det innenfor eksisterende øltyper. Alternativt kan man trekke inn nye øltyper man har laget selv, og her er det kav åpent for kreativitet. Det mest nærliggende er å mikse to eksisterende øltyper, som en syrlig IPA, en imperial mild, eller en hvete-bitter. Når oppfinnsomheten har tatt slutt, kan man trekke inn øl kombinert med andre drikker, som som vin, fruktvin, sider, mjød og gudene alene vet hva. En tredje kategori er alle de morsomme ingrediensene man kan ha i øl for å smakssette det.

Mange av disse trendene flyter sammen og trekker i samme retning, selv om noen av dem peker i stikk motsatte retninger.

I grensesnittet mellom autentisitet, lokalt øl, single-hop/malt, svakere øl og lager-revival, er det et overlapp som utgjør en mega-trend som vi kan kalle «back-to-basic». En annen mega-trend som vi kan kalle «supersize-me» ligger i grenselandet mellom røykøl, brettanomyces, fusion og ikke-europeiske øl. En siste mega-trend ligger i overlappet mellom kompetanse, autentisitet, utvalg og hjemmebrygging, og vi kan navngi den «the-real-thing».

Jeg ble selv overrasket over analysen min over de tre mega-trendene som er identifisert over, fordi jeg endte opp med omtrent de samme tre kategoriene som jeg for noen dager siden omtalte tre bryggerier som gode representanter for tre ulike paradigmer.

2010-05-29

Nye mulige bryggerier?

Jeg brukte for en tid tilbake noe tid på å lete litt etter nye mikrobryggerier, men skulket å faktisk lage en blogartikkel. Her kommer en backlog-utgave av det store søket etter nye mikrobryggerier. La meg først ta med de som jeg riktignok ikke har nevnt tidligere, men som formodes granske kjent og hoppe over alle de som tidligere er nevnt i tidligere lister fra nyttår 2006/07 og nyttår 2007/08:
  • Qdulla i Snåsa skal visstnok snart tappe på flaske
  • Klostergården Håndbrygg på Tautra er operative
  • Kinn Bryggeri er operative og tapper
  • Ruten Fjellstue er operative med kommunal lisens
  • Bjarne Vestmo har kommunal lisens for servering av Stjørdalsøl
  • Storli gård i Oppdal kommune serverer maltøl til matturister

La oss så ta de andre som burde være nye for de fleste. Mange av disse er steder som har gårdsbrygging som bigeskjeft til en turistaktivitet - og således er det ikke vanligvis ikke snakk om et mikrobryggeri i vanlig forstand. Men det kan være interessant å besøke dem om man allikevel er i området.

  • Suppestasjonen på Røros synes å være en kafe som ligger nesten helt nederst i Kjerkgata - hovedgata på Røros. De har spesialisert seg på lokal og og god mat, deriblant på hjemmebrygget øl. De har vært operative fra tidlig våren 2009. Status: Javisst!

  • Bryggeriet Pub ligger i kjelleren på Hotell Nor på Oppdal. De har flere egenbryggede øl, men hovedsaklig er det en after-ski-pub med et relativt greitt utvalg av øl til et slikt etablissement å være, supplert med egenproduserte ting. Eieren er selv hjemmebrygger, hvilket forklarer eksistensen. De synes ikke å fokusere hard på sitt eget øl. Se Facebook-gruppa deres. Må ikke forveksles med puben ved samme navn i Tønsberg. Status: proven.

  • Breiflabben Bygghus på Andenes er et mikrobryggeri som har brukt noen år på å etablere seg, men som nå synes å være i aller siste fase med å komme i mål. De har kjøpt et 1000-liters bryggeri fra Japan. Se Websidene deres. Status: ytterst seriøst.

  • Trollbryggeriet i Liabygda på Stranda har såvidt kommet i gang med ølet sitt, og har allerede vært servert på Cardinal. Status: høyst trolig.

  • Lofotpils har en virkelig cool animert webside (men lite annet der), og de har vært medlem av Norsk Resirk. Ifølge en gammel artikkel i Lofotposten er det en Thorvardur Gunnlaugsson som står bak tiltaket som ikke akkurat synes å skride frem med stormskritt. Status: ikke hold pusten.

  • Skjåkbrygg synes å være et firma som er dannet for å brygge øl, men lite vites om status. Formodentlig har de ikke kommet særlig langt. Personen bak heter Hans Morten Sæterdal. Visstnok fikk han tilskudd til etablering av hjemmebryggeri sommeren 2007, der målet var produksjon av lokalt maltøl til ulike arrangement, med vyer om å utvikle det til et turistprodukt. Status: Hallo? Noen hjemme?

  • Steinkjer bryggeri er et firma som tilsynelatende ikke har gjort noe som helst i retning av å brygge. Dog, et av styremedlemmene er Roger Løe, som lenge brygget på Trondhjem Mikrobryggeri, som har jobbet for E. C. Dahls og Hansa, og som har studert lokale bryggetradisjoner ifm et prosjekt rundt distriksutvikling. En snodig ting med dette tiltaket er at det er et NUF, altså et norskregistrert utenlandsk foretak. Jeg vet ikke hvor vi skal plassere det, men det er verd å følge med på. Status: potensielt seriøse saker.

  • Ofte Turistgård ved Farsund har noen planer om å starte et mikrobryggeri, formodentlig med skjenkestue. Se artikkel i Farsunds Avis. Det vites ikke hvor langt de har kommet, og det er fare for at dette ligger langt frem i tid. Status: tja.

  • Vikingmuseet på Borg i Lofoten har et bredt spekter av tilbud, blant annet servering av øl og mjød - dog er visst dette ikke egenprodusert. Men de har et prosjekt gående med historisk brygging av øl. Dette er i samarbeid med Odd Nicolaysen som vi tidligere har nevnt, og som lenge har hatt planer om å starte produksjon av maltøl og whisky. Status: noe kommer til å skje her.

  • Holo Gardstun ligger i Flåmsdalen, og de har bevilling for servering av blant annet egenprodusert maltøl, men kun til grupper. Se websidene deres for mer info. Kanskje et spennende reisemål når man er i Flåm for å besøke Ægir - og trolig mer i henhold til tradisjonsbrygging også. Status: Interessant men utilgjengelig.

  • Aasnæs Glasværk mellom Namsos og Steinkjer har ønsker om å servere lokalprodusert maltøl på gården ifm servering av grupper. Det er litt uklart om de ønsker å starte produksjon selv, eller om det er andre i nærområdet som da skal stå for bryggingen. Se mer info her. Status: vente og se.

  • Hjartdalsbygda har også noe på gang. Det er en bygd midt i Telemark, og flere av gårdene tar imot gjester, og «maltøl etter gamle oppskrifter» er noe av det som kan tilbys. Muligens er dette på gården Su-Hovland eller Nordbø pensjonalt som står bak bryggingen. Følgende side har litt info. (Det er mulig du må merke all tekst på siden for å kunne lese den.) Status: kanskje.

Vel, det var flest løse tråder. Men sånn er det med å starte med ølbrygging. Det tar flere år å komme i gang - ikke minst for å få lisenser og bevillinger på plass. Det er lite trolig at alle de mulige bryggeriene som er nevnt over kommer til å bli realisert, men noen av dem kommer vi trolig til å høre mer om.

Tvilsomt på Røros - lagt inn av Knut Albert - 2010/5/30 21:23:56
Etter mine etteretninger er det alkoholfritt øl av tomtebrygg-type som lages på Suppestasjonen, altså ikke skikkelig øl. Forøvrig anbefales Ruten Fjellstue!
Alkoholfritt!? - lagt inn av Anders Christensen - 2010/5/30 23:11:29
Hmm, det var jo sært. Jeg fikk plutselig en magefølelse av ingefærøl, som er noe trøndere tidvis kaller øl. Jaja, så har man noe å sjekke ut.
Jepp, alkoholfritt - lagt inn av Anders Christensen - 2010/5/31 23:48:56
Jeg ringte Suppestasjonen idag og hørte, og det stemmer at det er et alkoholfritt øl. Det skulle være laget med sukker, appelsin og vørterøl, og var visst en gammel tradisjon i Røros. Dog er den neppe eldre enn rafinert sukker (1700-tallet?), vørterøl (1904?) og appelsin (i Norge? 1900?). La meg tippe at det er en 'gammel' oppskrift fra omkring forbudstiden.
Glemte du her... - lagt inn av Hjemmebrygger - 2010/7/30 20:05:40
....Morten Granås på Granås Gård i Hegra, som også har kommunal lisens for servering av Stjørdalsøl.

2010-05-28

Stjørdalslambic?

Fusion er in, også i ølverdenen. Ikke bare skaper man ekstremøl ved være hard på utmålingen av smakssterke ingredienser, man kan også skape nye smakskombinasjoner ved å blande ulike bryggestiler ... eller man blander en bryggestil med noe helt annet.

Hva blir en fusion mellom stjørdalsk røykøl og en belgisk lambic? Vel, for 4-5 år siden fikk vi via svigers en 5-liters dunk med stjørdalsøl. Vi drakk opp rundt 3/4 av den i løpet av den jula, men da den etterhvert begynte å bli litt grumset av bunnfall, lot jeg resten stå. Så tømte jeg restene over på en halvannenliters flaske for å minimalisere oksydering. Til slutt satte jeg den bort på et kjølig sted. Og slik har den stått siden.

La meg ikke her bruke så mye tid på å fortelle om stjørdalsøl (eller maltøl, som er navnet bryggerne selv bruker). Det har jeg gjort før. Hvordan smakte så ølet da vi tok det frem i vinter? Vel, en fusion mellom stjørdalsøl og oude lambic er den beste beskrivelsen. Røykpreget var tonet noe ned, selv om det var mye igjen. Dessuten var den blitt knusktørr og sterkt lambic-syrlig. Kombinasjonen av syrlig og røykrik både utfylte og balanserte hverandre. La meg presisere at det selvfølgelig ikke er en lambic, men det var dit tankene fløy under smakingen.

Nå har jeg gjort lignende ting med andre øl, men uten at det har vært like vellykket. Trolig er det litt flaks som skal til for å få den rette miksen og mengden av mikrobiologi. Kanskje røykens preserverende effekt var medvirkende. Kanskje det beste er å gjære et ferskøl med litt infeksjon uten å være altfor opphengt hverken i overdreven hygiene eller å skulle inokulere til overmål? Uansett, det fungerte denne gangen, selv om det selvfølgelig er litt lotteri over det hele.

Nå må det sies her at dette ikke var et naturlig gjæret øl, for det var tilsatt gjær for hovedgjæringen, samtidig som den sannsynligvis var blitt litt infisert underveis. Sannsynligheten er også stor for at det ble brukt Iduns pressgjær, og den påstås å være gjennomgående infisert. Det lages nok fra ren gjær, men prosessen med å produsere butikkproduktet skal visstnok gi infisert gjær. Til brødbaking er det greitt nok, men til ølbrygging? På den andre siden, kanskje denne infeksjonen til og med det er med å gi rett utvikling på ølet?

Vi drakk halve flaska i vinter, og så lot jeg det stå på et kaldloft til nå. Min svirrebror Stig likte ølet, og uttrykte nylig forferdelse over at jeg kunne la resten stå utover i vårvarmen på loftet, i stedet for i en kjølig kjeller, men sakte årstidssvingninger er noe øl bør tåle. Denne helga skal jeg smake på resten, og så får jeg ta en bambergsk røykøl og en belgisk lambic som referanseøl. Jeg gleder meg og håper inderlig den har holdt seg.

Og så skal jeg se om jeg kan få tatt vare på bunnslammet med gjær og bakterier og spare til en senere runde med brygging av surøl.

2010-05-26

Mørkt, tåkete og røykfullt

Man skal ikke lese veldig lenge blant skriftene til verdens amatørølhistorikere før man snubler over påstanden, gjerne i en variant som: «Før år X, var alt øl mørkt, tåkete og røykfullt». Tidspunktet X varierer, og kan være så sent som 1840, eller så tidlig som rundt reformasjonen.

Det irriterer meg av flere grunner, og jeg har en mistanke om hva som ligger bak denne opplagte feilformuleringen.

Men la oss starte med å dokumentere hvorfor det er feil.

  • Øl blir mørkt hovedsaklig fordi man bruker malt som har vært utsatt for høye temperaturer under tørkeprosessen. Om man sikrer seg at maltet ikke varmes for mye, så blir heller ikke ølet man lager mørkt. Det er veldokumentert at man tidligere har tørket malt oppunder taket i våningshus, eller man la dem ut på svabergene for soltørking liksom klippfisk - og i begge tilfeller burde ølet bli lyst. Selv tørkeovnene som fremdeles brukes på Stjørdal ville gitt et lysere øl om de tørket malten litt mer forsiktig. Enkelte steder sopet man opp kornene som falt gjennom hullene i plankelaget som malten lå på, slik at man fikk noen ekstra korn som hadde blitt skikkelig svidd nede på ovnsplata, for å gi ølet en mørkere farge og mer brent karakter. Norland refererer også til at man i Elverum brukte brent sukker for å gjøre ølet mørkere. En brygger merker raskt at fargen på ølet kom fra fargen på malten, og det kom igjen av temperaturen under tørkingen. Dernest kunne man konstruere ovner for malting som sikret at maltet ikke ble for varmt. Om ølet i gamle dager var mørkt, var det ikke av manglende evne til å brygge et lyst øl. Det kunne være enklere og billigere å brygge mørkt øl, men ikke uunngåelig.

  • Øl blir røykfylt fordi det utsettes for røyk. Forresten gjør ikke røyken ølet så mye mørkere, for det er ikke slik at ølet blir farget av soten. Om man ikke ønsket et røykfylt øl, kunne det som nevnt soltørkes. Det finnes også brensel som setter lite eller ingen røyksmak, og som vi vet har vært brukt. Noen av de første patentene som ble gitt i England på 1600-tallet, var nettopp innen brygging, og deriblant var også konstruksjoner for tørking av røykfri malt. La meg kaste frem muligheten for at patentene ble gitt på forbedringer av røykfri tørking, snarere enn at røykfri tørking i seg selv var en nyvinning. Det er kanskje enklere (og krever mindre brensel) å tørke om man lar maltet komme i kontakt med røyk, men det er på ingen måte vanskelig å konstruere ovner som hindrer det, eller å tørke øl på andre måter enn over åpen ild.

  • At øl blir tåkete kan komme av flere ting. Drikkes det før det er ferdig gjæret, så er det tåkete, men får det lov å stå, så klarner det ved at gjæren synker til bunns. En annen kilde til tåke er proteiner, og her er det vanligvis et spørsmål om valg av rett type korn, og riktig behandling under malting og brygging. Fra uminnelige tider har mennesket vært oppfinnsomt - det er nok å bla igjennom en kokebok eller en oversikt over urter og deres bruk for å innse at eksperimentering må ha vært vanlig. Hvor mange måter kan man preservere kjøtt på? Salting, tørking, graving, raking, røyking og sikkert mange flere, og dette er ikke metoder som har dukket opp fiks ferdig. Dersom folk i gamle dager har ønsket et klart øl, har det vært innenfor rekkevidde for dem å finne frem til rett prosess. Ved å observere resultatet, og så gjenta de variasjonene som gav et klarere øl, må man ha kunnet foredle bryggeprosessen. Det kan ha betydd en noe dyrere eller mer kompleks prosess, men det var vært fullt mulig. At de hatt mulighetene for det, betyr ikke har de har gjort det. Der må vi ty til historiske kilder. Ølet som Thomas Becket brakte til Frankrike i 1158 er beskrevet som «a drink most wholesome, clear of all dregs, rivalling wine in colour, and surpassing it in savour.» Hornsey nevner at det er flere tilfeller av at man i vikingetiden lister «ealu» og «hluttor ealu» som to ulike varer, det sistnevnte er rent eller klarnet øl. På den annen side har nok mye øl blitt drukket så ferskt at det ikke har fått tid til å klarne, men det er en annen skål.

I engelsk brygging var det vanlig med tre typer malt: pale, amber og brown, og på begynnelsen av 1800-tallet skjedde det flere ting samtidig. Først ble oechslevekt tatt i bruk i stor skala, noe som gav innsikt og visshet i at pale malt gir mer sukker pr kilo malt enn de mørkere maltslagene. Dernest fant man opp patentmalt, som gav store mengde mørk farge med en liten mengde malt. Etter den tid ble det vanlig å brygge mørke øl med blandingsmalt: store mengder pale malt for å få mye sukker, og små mengder patentmalt for å få farge. I samme retning pekte også at ølet ble beskattet etter maltbruken, så å minimalisere maltbruken var å minimalisere alkoholavgiften. Tidligere hadde man brygget en brown ale fra 100% brown malt, men nå blandet man altså ulike malttyper. Selv om pale malt var dyrere å fremstille enn de mørkere maltsortene, var det likevel regningssvarende siden den gav mer sukker. Nåvel, utav dette kan man tolke at pale malt - og tilhørende pale ale - var veletablerte produkter før 1800, og trolig går de langt tilbake, selv om de nok hadde en høyere pris enn sine mørkere slektninger.

La meg forøvrig påpeke at jeg slett ikke påstår at intet øl var mørkt, røykfullt og tåkete i gamle dager. Mye øl var slik. Jeg er kun ute etter misforståelsen om at alt øl var slik.

Hvorfor alt øl skulle være så mørkt, røykfullt og tåkete i gamle dager er uforståelig, og trolig er forklaringen sammensatt. Kanskje sees pilsen på som moderne, og så leser vi de motsatte egenskapene av pilsen inn i dens forgjengere. Kanskje er det en slags fortolkning av at bayer, bokk og porter er øltyper som ble fortrengt av pale ale og pilsner, og så har man tolket dem som representative for alt øl i gamle dager. De er riktignok ikke røykfulle, men brentsmak og røyksmak kan jo på et vis sammenblandes. Ikke er de nødvendigvis tåkete heller, men mørk til det ugjennomsiktige kan vel forveksles med tåkete. Kanskje er det den feilaktige tanken om at alt var så tungt og dystert og primitivt og traurig i middelalderen og gamle dager? Kanskje er det vinkulturelle romerske og greske forfattere som har fått slå an tonen, forfattere som sjelden hadde noe pent å si om øl og øldrikkere.

Videre skal det ikke underslås at mange - spesielt av det tidligere - ølhistoriere var temmelig lempfeldig i sin omgang med fakta. Ølhistorie var nærmest et underholdningstema og mange myter ble sementert av tidlige skribenter. I en overpopularisering av temaet, ble det muligens ofte til at de gode historiene, de mest tabloide vinklingene og de saftigeste klagene over det skjemte øl fikk bredere eksponering enn de fortjente.

Men man har «alltid» hatt øl som har vært lyst, røykfritt og klart. Kanskje det har vært dyrere øl, men det har fantes.

HChfwilQjINjeDg - lagt inn av nvaken - 2011/6/12 09:55:18
nwYEpr <a href="http://sbvevkuusldj.com/">sbvevkuusldj</a>
tZAntcuSbF - lagt inn av hhdmyrrwgly - 2011/6/13 10:27:14
vQyNtr , [url=http://aorylpkyaroh.com/]aorylpkyaroh[/url], [link=http://lenzffyasmdo.com/]lenzffyasmdo[/link], http://yvqjycxhheaz.com/
iNZaZoqWRe - lagt inn av harpyhater - 2011/6/14 05:51:54
tramadol 200 pills online 443613 levitra viagra online lwamh

2010-05-25

Hvorfor er de store så clueless?

De store forundrer meg - bryggerier, distributører og detaljister. Tidvis virker det som mange av dem famler i mørket. Det er ikke bryggekompetansen jeg sikter til, for selv om man kan mene mangt og mye om øltypene de brygger, så har de den tekniske kompetansen i orden. Jeg sikter til marketing.

Litt for ofte gir marketing inntrykk av å skyte på blink med avsagd hagle - hva de mangler i presisjon, tar de igjen i rått pådrag. Hvorfor introdusere kun ett enkelt, nytt øl? Hvorfor ikke heller introdusere et halvt dusin og se hvilke(t) som overlever? Etter ett års tid er de stort sett alle borte. Det er mer som å leke blindebukk enn seriøs markedsanalyse.

Vi ser det samme igjen i detaljhandelen, der man tar inn øl som man tilsynelatende ikke har peiling på hva er. Det dyttes bare inn i hyllene, og dersom det selger bra over en viss periode, så tar man det inn permanent. Det som mangler her, er forståelsen for at butikk ikke bare er logistikk, men også varekunnskap. Dette er ikke bare begrenset til øl. Hvorfor har en butikk to snes ulike pastatyper? Jeg mistenker at svaret er at det er de varene som over tid har vist seg å selge. Å si at "vi tok inn et parti for å se om det solgte" er en måte å innrømme at du mangler tilstrekkelig innsikt i markedet til å velge de rette varene uten å prøve seg frem.

Nå er jeg egentlig ikke indignert for at butikkene indirekte bruker kundene (meg og deg!) som varekonsulenter, for de kan vanskelig sitte med varekunnskap på alle varegrupper. Men man skulle forvente litt mer av distributører og produsenter. Selv om man vel trenger en marketstest som fasit, så er det en avsluttende realitetssjekk. Det er ikke en erstatning for forståelse og innsikt.

Forøvrig, noe annet som irriterer meg med clueless markedsavdelinger, er at de elsker å rote med produkter som allerede fungerer. Ingen markedsfører ønsker å bli tildelt dårlige produkter, nei de vil sette fingrene i suksessene, de vil gjøre enda bedre det som allerede er bra. Har de hørt om regresjon mot gjennomsnittet? Nåvel, et eksempel. Dahls hadde et levedyktig og nasjonalt produkt i sin Lysholmer, men den passet vel liksom ikke inn i produktspekteret. Og så justerte og markedstilpasset de seg gjentatte ganger mot antatte markeder, inntil dette ble et produkt som ufortjent står på lasterampa på vei til nedleggelse.

Fremtiden tilhører de som kan fortelle noe jordnært, relevant og korrekt om hvorhen verden ruller, fordi de forstår verden og de mekanismer som påvirker den. De som kun kan måle hvor verden har rullet, eier fortiden, kanskje med en liten aksjepost i nåtiden, men de er dømt til å snuble ekstrapolerende rundt som sanseløse blindebukker på jakt etter de få lykketreff som de store talls lov sikrer dem.

De flinke er de som prikker inn den ene innertieren etter den andre, uten noen markedsflopper imellom. De trenger ikke å ha så store marginer, for de trenger ikke å dekke underskuddene til de mange dårlige produktene med overskuddet fra de få gode. Se rundt det blant bryggeriene. Hvilke har høy feilrate på å b(r)ygge nye merkevarer - tross mange forsøk, og hvilke har stort sett ingen flopper? Derpå kan man også måle ølmarkedskunnskap.

2010-05-23

Hvor kommer «suds» fra?

På engelsk - spesielt amerikansk engelsk - brukes «suds» som et uformelt navn på øl, men hvor er opprinnelsen til dette? På engelsk er suds et gammelt ord, men det refererer til såpevann og tidligere til sølevann, og et mellomtrinn kan være vaskevann eller skittent vann. Aller først, denne betydningen av det engelske ordet er trolig beslektet med norsk «besudle», som egentlig er tysk, og i bakhodet mitt svever «sudrer» som jeg tror er grisefôr av matrester. Men, hva har så dette med øl å gjøre?

Andrew Iversen fortalte at han på sekstitallet i Berkshire hadde hørt begrepet brukt om ølet som rant ned i sluket når man overfylte glassene under tapping. I praksis var det vel slik at dette ble samlet på en tank og pubeieren kunne trekke dette fra på regningen, siden det var svinn. Når pubverten selv drakk dette, var det ekstremt billig, men kanskje ikke helt sunn fyll.

Men brukt om øl er det et relativt nytt begrep. Ifølge Oxford English Dictionary er det først observert brukt om øl i USA på tidlig 1900-tall, av George Vere Hobart i boka «I'm from Missouri (they had to show me)», og ordboka siterer: «Who ... hoists a few dippers of suds? ... Dad!».

Hvorfor har så dette ordet som generelt betød noe skittent og negativt blitt til generell slang for øl? Den forklaringen jeg har sett andre steder er at skummet på såpevann minner om skummet på en øl. Tja, det er vel så, men såpe er det jeg minst tenker på når jeg sitter der med en øl, og forøvrig er jo såpe og ølskum veldig inkompatible.

La meg foreslå en alternativ etymologi, en som egentlig ikke er beslektet med den gamle betydningen av suds. Delstaten Missouri er hjem for Anheuser-Busch og en av de gamle sentrene for brygging i den tyske stilen. Det var de tyske bryggerne som tok med seg lager-teknikken og undergjær og pilsneren til USA, der de fortrengte den gamle bryggetradisjonen som var fundert på britisk brygging. Så grunding var den overkjøringen at det før mikrobryggerirevolusjonen bare var noen få portere og et snev av øltypene cream ale og California common ale igjen - jaja, sistnevnte ble også skapt av tyskere, og cream ale var de gamle bryggernes stilmessige tilsvar på den tyske bryggestilen med lagerøl. Enda mer betegnende for graden av overkjøring er at tidsskriftet for den amerikanske bryggeriforeningen ble utgitt på tysk helt frem til første verdenskrig, og da de gikk over til engelsk, var det kun for å vise sin patriotisme. Brygging i USA er tysk-basert, det er nok å se navnene på ølene og bryggerne, så som Papst og Schlitz.

Tysk har nemlig ordet «Sud», som betyr sjy eller avkok. Det er beslektet med det norske verbet «å syde» som på engelsk heter «to seethe», som betyr å nesten-koke noe eller å småkoke. Begge språk har forøvrig dobbeltbetydningen av syde/seethe: at det yrer og beveger seg, slik som en folkemasse kan syde. Av trøndersk interesse kan nevnes at navnet på den lokale festretten sodd er formet av å syde: det som har sydet er sodd.

Så, Bier-Sudes betegner på tysk visstnok den ferdige meskede eller kokte vørteren som ennå ikke er gjæret. Er det helt utenkelig at tyskerne har bragt med seg sin bryggeterminologi til USA, og at Sudes deretter har blitt fanget opp i amerikansk engelsk som slang for øl. Og så har man senere retrospektivt og feilaktig koblet det mot det eldre engelske ordet suds à la såpevann utfra en visuell likhet rundt ølskum og såpeskum.

Jeg tror dette er mulig. Og dermed åpner det muligheten for at suds brukt slik Andrew Iversen hørte det i Berkshire (om spill-øl) og suds brukt som slang om øl i USA har ulike opphav, henholdsvis basert på skittent vann for den britiske bruken, og basert på det tyske ordet for det som har kokt i tilfellet med den amerikanske bruken. Hvor ofte kommer ett og samme ord til oss via multiple etymologiske veier?

2010-05-21

Tre bryggerier - tre paradigmer

For et par uker siden var tre bryggerier på besøk i Trondheim. Først kom Kinn bryggeri på en mandag, og dernest Haandbryggeriet og BrewDog sammen på tirsdagen etter. Det var tankevekkende å høre tre bryggerifilosofier så tett sammen, og jeg gjorde meg noen tanker om hvordan disse bryggeriene er forskjellige, og hvordan de representerer tre ulike trender i mikrobryggeriverdenen.

Kinn synes å være «Det perfeksjonistiske bryggeriet» - bryggeriet med gode øltyper, hverken kjedelig eller ekstremt - heller treffsikre. Det virker som de er pragmatiske med hva de brygger, men når de først har bestemt seg for brygge noe, så skal det også gjøres bra. Det skal være typeriktig og det skal være godt. Det er et bryggeri for feinschmekerne på jakt etter de gode opplevelsene. Det virket ikke som de ønsket å lage det som vi tidvis kaller «nytt og spennende øl», men heller lage gode utgaver av etablerte øltyper. Det virker som de satser på å levere ypperlige, men ikke nødvendigvis oppsiktsvekkende varer.

BrewDog syntes å være «Det ekstreme bryggeriet». De har en gå-på, punk-holdning, men det må vel heller ikke underslås at de også er gode markedsførere. De brenner neppe inne med godt øl fordi folk ikke har hørt om dem eller ølet deres. De holdt et godt foredrag, men det gikk litt for fort og glatt til at det ikke føltes innøvd. Dette er bryggeriet for de som alltid ønsker å oppleve noe som smaksmessig går utenpå alt annet man har smakt. Og for tickers må det være et mareritt med små og sære engangsbatcher og øltyper som stadig gis ny vri - nesten som å samle på frimerker og innse at små øystater i Stillehavet trykker opp et vell av nye frimerker - ikke fordi postgangen trenger det, men for at samlere skal kjøpe dem.

Haandbryggeriet kom etter BrewDog på tirsdagen, og det var ikke lett å overta etter et slikt oppvarmingsband. Som bryggeri synes de å utvikle seg i retning av «Det sære bryggeriet» - eller kanskje «Det sure bryggeriet», eller kanskje «Retrobryggeriet»? De har tatt i bruk norske og utenlandske tradisjonelle ingredienser og bryggeteknikker, der revival og autentisit er viktig. Dog, man må spørre seg hvor stort er egentlig markedet for norske tradisjonsøl, utradisjonelt tappet på flaske med etikettert på engelsk. I overskuelig fremtid tror jeg ryllik og brennesler forblir ugress med et marginalt segment i ølverdenen. Og hvor autentisk kan man flasketappe et øl som var ment som ferskøl? Er det ikke nettopp elementer i disse ølene som må tilpasses for at det skal kunne brygges for vår tid og verden?

På mange måter var det tre bryggerier som representerer tre utviklingsgrener innen bryggeriverdenen. Jeg sier ikke at de er rendyrkede representanter for hver sin retning, for de fleste bryggeriene har vel litt av alt i seg. Men likevel er det tre gode eksempler på trender innen mikrobryggeriverdenen.

Og kanskje kan jeg driste meg til å ekstrapolere disse trendene og spå hvordan det går med bryggeriene om 5-10 år? Det er vanskelig å spå, spesielt om fremtiden, men la meg tippe at Kinn forblir et lite bryggeri med utmerket øl, en lojal vennekrets og lokal forankring og distribusjon. BrewDog fortsetter i sitt spor til de en eller annen gang i fremtiden mister massefarten og deretter oppfattes som veldig passé og fjorårs, og til slutt ender som et greit bryggeri med en spennende forhistorie. Haandbryggeriet tar kanskje av i stadig mer tradisjons- og historisk brygging, og kan ende i øl-okkultismen der de produserer unike batcher på varierende historisk grunnlag, men de beholder en liten men intens tilhengerskare spredd over hele verden, litt som norske black metal-band.

Men jeg har tatt feil før ...

2010-05-20

Verdens dyreste øl

I dag kunne Adresseavisen gledsstrålende bringe oss nyheten om at Trondheim var blitt en attraksjon rikere: Den gode nabo hadde kjøpt inn intet mindre enn hundre flasker av verdens dyreste øl, Calsbergs Jacobsen Vintage III til 2010,- pr 370ml flaske ... 2010 danske kroner. Nyheten var passende nok plassert i økonomibilaget i papiravisa.

Det er i sannhet et eksklusivt øl, for når Den gode nabo har kjøpt disse flaskene, er det visst slik at det ikke blir innført flere flasker til Norge, og dermed må man dra til Trondheim om man vil smake dette i Norge ... Og «om» er kanskje nøkkelordet her: Ølmarkedet er så stort og mangfoldig, at det må være lov å velge bort noen eksemplarer, for eksempel basert på høy pris.

Nå skal vi ikke nødvendigvis tolke dette som en indikasjon på hvor den nye ledelsen på Den gode nabo ønsker å ta puben. Dette partiet var kjøpt inn mens Bjørn fremdeles ledet puben. Full disclosure: Bjørn spurte meg før innkjøpet om jeg synes det var lurt, og jeg svarte at jeg syntes det var galskap. Jeg har ikke selv smakt dette ølet. For alt jeg vet er det et utmerket øl, men til prisen av én flaske får man veldig mye annet, godt øl. Man skal være svært angrepet av tickermania for å bla opp to laken for en øl ... og for min egen del burde jeg forberede meg på å sove på sofaen et par netter etterpå.

Sett at ølklubben kan få den til en eller annen spesialpris, og at man deler flaska på 4-5 personer i en prøvesmaking? Tja, man er fremdeles på minst 3-400 for en smaksprøve, og det er andre øl jeg heller ville bruke de pengene på. Men vil ikke en og annen kjøpe den da? Tja, kanskje når de blir fulle nok og mister hemninger og ikke vører penger - dvs når de minst skulle drikke et eksklusivt øl. Men vil ikke eksklusiviteten trekke, da? Vel, for en definisjon av «eksklusivt» er det jo det, men i hvert fall ikke Carlsberg og knappest Jacobsen er navn som får mitt hjerte til å slå raskere. La meg tippe at den store snakkisen med dette ølet er prisen snarere enn innholdet.

Så hvordan kan de få solgt disse flaskene? Vel, første målgruppe er antakelig Fiskerimessa på høsten, for der er det alltids noen som ikke kan få dyr nok mat og drikke å spandere på sine forretningsforbindelser. Dernest finnes det vel et visst auksjonsmarked for øl - i det minste vil det sikkert komme - slik det finnes for blant annet vin og whisky. Visstnok gikk en flaske Nøgne Ø Dark Horizon 1st edition for svimlende summer på en auksjon for noen år siden, til tross for at polprisen var IIRC 145,-. Det er et passende øl å kontrastere Vintage III mot, siden den er omtrent like sterk, den er et myteomspunnet øl, og Den gode nabo kjøpte seksti flasker som de solgte over ett års tid for rundt 300,-. Til sist, Vintage III er et øl som har en holdbarhet på 100 år, og om det er tidsrammen puben tenker, så får de nok solgt i gjennomsnitt en flaske i året. Forresten, kan man klage etter 80 år på en flaske Vintage III som ikke har holdt seg?

Men det er også et øl som kan trenge litt tid for å komme på høyden av sin smakskurve. Det ble prøvesmakt på ølfestivalen i København forrige helg, rett nok i en versjon uten fatlagring, og høstet ingen store ovasjoner der ... for å si det litt diplomatisk. Kanskje det er vin-folkene som tenker litt annerledes enn en ølentusiast som meg. Kanskje de har tenkt å dytte dette på lager og først ta det frem om en tyve års tid som et gammel, eksklusivt og modnet øl?

Og så var det dette med prisen. Carlsberg sier at selv med den prisen de tar for det, er det et underskuddsforetak. Wow! Det minner meg om amerikansk Budweiser, som også ble markedsført som verdens dyreste øl, fordi budsjettet til alt rundt det ølmerket overgikk tilsvarende for andre ølmerker. Om Carlsberg ikke klarer å brygge 370 liter øl for under 210.000,- så er de inkompetente. Jeg mistenker at høy pris og lite volum var et markedsmessig designmål med dette ølet - og det har de i alle fall truffet innertier på.

eneQEsQhNd - lagt inn av Bobby - 2011/6/11 22:17:06
Glad I've fianlly found something I agree with!
UMvIdJLdyI - lagt inn av zkquszd - 2011/6/13 10:53:25
JpaNhi , [url=http://aapbiwsuxiou.com/]aapbiwsuxiou[/url], [link=http://hpcdcgermtdu.com/]hpcdcgermtdu[/link], http://xkcafoaonokm.com/