Anders myser på livets særere sider

2010-04-23

Renhetsloven er 494 år idag

Gratulerer med dagen - eller noe slikt. Det var i Ingolstadt i Bayern 23. april 1516 at den bayerske renhetsloven ble signert. La meg tippe at om de holdt festtaler etter lovsigneringene på den tiden, så var det neppe renhetsloven de så for seg at de skulle bli husket et halvt årtusen senere. Den er nærmest en attpåklatt dyttet inn mot slutten av en lovtekst om prisregulering av øl. Ikke var den spesielt nyskapende heller, for man hadde i flere hundre år forsøkt å stagge bryggernes kreativitet i valg av bryggematerialer. Men en eller annen historiker i moderende tid klarte vel ikke å spore renhetsloven lengre tilbake enn til 1516, og dermed ble det innarbeidet som lovens almenne fødselsdag.

Renhetsloven er loven jeg aldri klarer å bestemme meg for om jeg liker eller ikke. Det er litt som Orval, som er ølet jeg ikke klarer å bestemme meg for hvorfor jeg liker: ny dag, ny Orval, ny kontekt, ny smaksopplevelse. Med renhetsloven vakler jeg mellom å takke høyere makter for at den setter visse grenser for den kreative galskapen, samtidig som jeg sterkt misliker begrensningene den gir og ofte takker enda høyere makter for en lang rekke øl som klart og tydelig faller utenfor de tre-til-fem sanne ingredienser som loven spesifiserer.

Resten av Tyskland var ikke renhetslovslydig før mot slutten av 1800-tallet, og formelt ble det vel ikke innført i hele det tyske riket før i 1906. Det er nok å minne om gamle nord-tyske øltyper som mumme, garlei og broyhan (alle av hanseatisk avstamning) for å dokumentere at tyskerne en gang i tiden gikk utenpå dagens amerikanere i ølekstremitet og utenpå belgierne i ingredienser.

Men renhetsloven har hatt en betydning. Når råvarenes utvalg har vært begrenset, har man i større grad måttet ty til bryggekompetanse og råvarenes kvalitet for å differensiere smaker. På den ene siden blir det ikke så stort smaksspekter, mens på den andre siden åpner det for et bredere spekter av fine nyanser mellom de ølene man har. Og derfor tror jeg at renhetsloven er medvirkende til at Tyskland med omliggende øl-kulturelle sfære har vært og er både kjedelig og spennende på samme tid: Nokså kjedelig for de som er på jakt etter ekstreme og hypersære øl, men samtidig veldig spennende for de som finner gleden i å smake nyanseforskjellene.

Og dermed kan vi trekke linjene hjem til Norge og den ofte utskjelte øltypen norsk pilsner. Ifølge endel smaker all norsk pilsner likt (og jeg skal ikke si hva de ofte sammenlikner det med). Nå skal jeg være forsiktig med å tildele all æren for norsk pilsner til renhetsloven, men litt tror jeg den har medvirket til disse ølene er såpass like. Og nå er det sikkert mange som vil si at norske pilsnere er slett ikke like, og det er nettopp mitt poeng: er det ikke flott at noen finner en diger spennvidde av smaker i noe som andre synes er temmelig enformig og likt? Og om du frydes ved å smake nyanseforskjellene på ulike norske pilsnere, så bør du kanskje legge neste pilegrimsferd til Bayern fremfor til California.