Her er en idé for pubverter som vil ha ha utvalg og kvalitet blant norske mikrobryggeriøl.

Ta med en varebil og dra på tur til bryggeriene. Kjøp 2-3 kasser av hvert øl. Det er sålangt jeg kan forstå lovlig (IANAL), det er enkelt, det er billig, det er morsomt (for sjåføren), det er informativt, og det bygger relasjoner mellom pub og bryggeriene. Som pubvert får du med deg de gode historiene som pubgjestene liker å høre.

Dessuten har de alltid noe på lager som er 'nesten' ferdig, eller som de 'egentlig' ikke hadde tenkt å distribuere så bredt. Man kan vanligvis få kjøpt litt av det - spesielt når man viser såpass interesse at man dukker opp på bryggeriet.

Det er ikke en metode som egner seg for faste eller store leveranser, men det er en ypperlig metode for en pub som vil ha et roterende utvalg med små kvanta av hvert øl.

Innen klassisk musikk finnes begrepene autentisk fremføring og tidligmusikk, der målet er å fremføre musikkverket så likt som mulig slik det var ment å skulle fremføres i sin samtid, da det var nytt.

I analogien fra musikkfremføring til brygging, hva er autentisk brygging av tidligøl? Det er så mange bryggerier som presenterer sine brygg som autentiske, mens det stort sett bare er noen få parametre som egentlig kan tilbakeføres som autentiske. Det er mange øl som litt for kjappt defineres som autentiske uten at man mer enn noen få detaljer i autentisk stil. Her er noen generelle og fiktive, men ikke irrelevante eksempler.

• Er et øl et middelalderøl fordi det har pors i seg, når det samtidig er brygget på et moderne bryggeri i rustfritt stål, tappet på glassflasker, og inneholder høykvalitetsmalt?

• Er et øl en original IPA fordi man bruker svært liberale mengder humle, når det er en amerikansk humletype, brygget med «feil» salter i vannet og ikke gjæret med Burton Union System?

• Er et øl et gårdsøl fordi det einer i, når det er brygget på moderne utstyr med metoder som ikke var kjent av gårdsbryggerne, i batchstørrelser på noen tusen liter, og gjær og humle er importvarer?

Alle disse tenkte eksemplene har det felles at man introduserer ett enkelt knep eller teknikk som er mer autentisk enn hva som er vanlig å brygge. Men de har også det til felles at størstedelen av bryggingen skjer som vanlig. For å sammenlikne med musikk, så er det som å bytte ut et par fioliner med stradivariuser og så implisere at orkesteret spiller autentisk fremført tidligmusikk.

Jeg skulle likt å se mer autentisk brygget tidligøl, men jeg innser at helsemyndigheter og storskala drift er vanskelige hindre å komme over om man skal gjøre det for salg. Men bare fordi det er vanskelig, byråkratisk eller uøkonomisk å brygge ekte autentiske øl, synes jeg ikke det er rett å kalle moderne øl med enkelte retroteknikker for autentisk tidligøl.

Det hjelper ikke om smaksforskjellene er små, for det betyr bare at det kun er de som ikke kan eller vil bruke smaksløkene som blir lurt. Det er ikke hjelpsomt å ignorere små smaksforskjeller som oppstår som følge av ulik bryggepraksis dersom man retter seg mot det publikummet som leter med største iver og alvor etter et hint av ditt og et snev av datt i smaksprofilen.

Derfor mener jeg at de tre tenkte eksemplene over ikke er autentisk brygget, men tre brygg med elementer av tidligøl, og at de kanskje heller burde kalles pors-øl, humle-øl og einelåg-øl, ikke autentiske gruitbier, IPA og gårdsøl.

Hvor går grensen ved hva som er greitt og hva som ikke er det ved autentisk tidligbrygging. Tja, det er vel flere nivåer av det.

1. På første nivå har man normalt bryggede øl der man har introdusert minst én autentisk teknikk eller ingrediens, slik at ølet må antas å ha trekk som minner om det opprinnelige ølet.

2. På andre nivå har man forsøkt å ta hånd om alle delprosesser som innvirker på smaken og reprodusert deres effekt, slik at smaksprofilen i ett og alt skal være lik i det nybryggede ølet som i det ølet man forsøker å reprodusere.

3. På tredje nivå bruker man de samme teknikker, verktøy, prosesser, materialer, råvarer osv som man ville brukt originalt. I praksis starter da bryggingen i verste henseeende med at man sår åkeren, finner seg passende eiker å lage fat av og bygger et bryggeri.

4. På fjerde nivå må man finne tilbake til et gammelt, autentisk, eksisterende bryggeri og brygge der. Joda, man kan utføre reparasjoner så lenge man bruker rette materialer og reperasjonsteknikker, men tanken er at et nykonstruert bryggeri ikke vil gi samme smaksprofil som et originalt.

5. På femte og øverste nivå må man finne et gammelt, autentisk, eksisterende bryggeri som mer eller mindre uavbrutt har brygget i den gjeldende stilen siden den tiden man snakker om.

Fra nivå 1 til 2 tar man høyde for at man må kontrollere ikke bare enkelt aspekter av smaken - noe som kan skape anakronistike øl - men alt som påvirker smaken. Fra nivå 2 til 3 tar man høyde for at man ikke kan kontrollere alle sider av bryggingen - det er kort og godt en for kompleks prosess. Fra nivå 3 til nivå 4 tar man høyde for at man ikke klarer å reprodusere et bryggeri uten å introdusere smaksnyanser fordi vi ikke har tilstrekkelig informasjon om hvordan man laget bryggerier. Fra nivå 4 til nivå 5 tar man høyde for at et bryggeri ikke bare er en mekanisk innretning som kan legges på lager, men at det er en tradisjon og en mikrobiologi som må holdes ved like.

Jeg kan formelig synes noen mene jeg legger lista altfor høyt. Men virkelighetens verden er ikke lengre unna enn ved lambic-bryggingen. Det blir ikke lambic bare man har brettanomyces i ølet for å gjøre det surt (nivå 1). Det er heller ikke troverdig å brygge en autentisk lambic på et moderne bryggeri der man forsøker å ta hånd om alle momenter som påvirker smaksbildet (nivå 2). Det fungerer bedre, men gir ingen garantert suksess, å bygge et nytt lambic-bryggeri ved å kopiere et gammelt og håpe at det kommer god lambic ut som produkt (nivå 3). Og det er slett ikke uproblematisk å legge et lambic-bryggeri på is noen ti-år og så forvente at det fungerer likedan som da det ble slått av (nivå 4). Om man skal gjøre det troverdig, trenger man et bryggeri som kommer med levende tradisjon og know-how og en kontinuerlig bruk.

Selv om man kommer nærmere målet for hvert nivå, så er det praktisk umulig for dagens moderne bryggerier å ligge annetsteds enn et sted mellom nivå 1 og nivå 2. Implisitt i dette ligger også at det er vanskelig å gjenskape en bryggetradisjon som har dødd ut.

Det jeg frykter mest, er den forfalskede autentisiteten. Den man får når noen introduserer enkelte bryggeteknikker som gir elementer av tidlig brygging, og som i neste omgang oppfattes om et referanseøl på det man siktet på - i verste fall til eksklusjon for andre øl som er mer autentiske. Tro om ikke ølene som er angitt i BJCPs definisjoner av IPA og Scotch/Scottish ale har vært gjennom noe slikt dette?

Nå må jeg ikke mistolkes dit hen at jeg vil at man ikke skal kunne bruke gamle bryggeteknikker uten å gå linjen helt ut og finne et gammelt, autentisk bryggeri å brygge det på. Men jeg vil gjerne at man utviser litt forsiktighet med å erklære autentisitet for et brygg på bakgrunn av enkeltteknikker, dersom det er stort sprik mellom resultatet og et virkelig autentisk brygg.

Bryggeriforeningen - eller Bryggeri- og mineralvareforeningen som de for tiden heter - har gjenoppstått eller flere års skinndød zombietilværelse.

I utgangspunktet syntes deres mål og mening å være å organisere en kartellvirksomhet som hadde fått konkurransetilsyn og EØS-domstoler til å gå i fistel. De delte inn landet mellom bryggeriene - og disse spilte sammen, slik at hvert bryggeri hadde et nærmest monopol - eller i hvert fall begrenset konkurranse - i sitt område. Det er ikke uten grunn at 1901 både er året da Bryggeriforeningen ble dannet og samtidig det siste året for en vellykket bryggerioppstart på veldig lang tid. I årene før Bryggeriforeningen startet var det livlig med bryggerioppstarter, men i årene etter ... ingen. Jeg har tidligere kalt det for hundreårsnatten, for 1900-tallet var mer merkverdig for sin lange periode uten nye, overlevelsesdyktige bryggerier enn for nedleggelser av gamle bryggerier.

Denne kartellvirksomheten ble avviklet på 1980-tallet, og etter det synes Bryggeriforeningen å ha hanglet videre som en sosial ølklubb uten så mye fokus - omtrent som Nordisk Råd. Litt nytte gjorde de, som å standardisere panteflasker, utgi litt litteratur, delta i driften av bryggerihøyskolen i København, lage årsrapporter med statistikk og slikt ... omtrent som Nordisk Råd. Etterhvert som den nye bølgen med bryggerier flommet over landet fra slutten av 1990-tallet, maktet de ikke å plukke dem opp som medlemmer. I tillegg falt noen av de gamle industribryggeriene fra som medlemmer - og slike bryggerier ble det dessuten stadig ble færre av. Bryggeriforeningen anno 2007 var et temmelig sørgelig syn.

Men to ting ting har skjedd de siste par årene. Først, Nøgne Ø - kraftverket i norsk håndverksbrygging - meldte seg inn i Bryggeriforeningen. Jeg var blant dem som ikke klarte å se noe sjakktrekk i det, for det la samtidig på is tankene om en aktiv mikrobryggeriforening i konkurranse med den da temmelig passive (industri-)bryggeriforeningen. Det neste store som skjedde var at Petter Nome ble leder i Bryggeriforeningen høsten 2009, og etter det har det skjedd mye.

Foreningen ser ut til å ha stukket fingeren i jorda og stilt seg selv to meget relevante spørsmål: hvem er potensielle medlemmer og hvilke problemer sliter de med til daglig. Og de har blitt aktive og utadvendte. Hvorhen jeg besøker et norsk mikrobryggeri, så har Petter Nome vært der og etterlatt entusiasme og håp i kampen for bedrede vilkår for småbryggeriene.

De har lovet å ta tak i flere ting, og det mest synlige er det som har skjedd rundt produktinfomasjon og reklameforbud. Nå er vel ikke reklameforbudet som sådann noe hett stridstema, men grensene for hva det faktisk dekker ser ut til å ha sklidd endel over årene. Derfor er det viktig at man klarlegger hvor grensene går. Det er også viktig at en aktør kan «føre saken» i denne diskusjonen for øl-verdenens side. Derfor er det meget betimelig at Bryggeriforeningen har plukket opp denne stafettpinnen.

Til nå har status tilsynelatende vært at grensa går der Helsedirektoratet ønsker at den skal gå, og det kan være både en tvetydig og tåkete definisjon. Et kroneksempel på bevisst utydelighet i alkoholregler (dog et eksempel som neppe Helsedirektoratet kan lastes for) er reglene for forenklet fortolling av reisegods, der alt øl har én sats, men der man må kunne kommareglene godt for ikke å oppfatte det som at en høyere sats gjelder for øl over 4,7%. Selv tollerne blingser her. Helsedirektoratet er flinkere til å si hva som er forbudt, enn til å være tydelige på hva som er lov. Derfor har mangel på klage fra Helsedirektoratet implisitt er blitt en slags antatt aksept for at det er lov. Bryggeriene blir dermed tvunget til å leke en mellomting mellom blindebukk og gjemsel, noe som alle parter burde være lite tjent med, men som Helsedirektoratet synes å være fornøyd med.

Det er spesielt i grenselandet mellom produktinformasjon og reklame at man trenger å finne en demarkasjonslinje. Importølet har sin produktinformasjon liggende på nettet i sine hjemland, mens norske bryggerier ikke kan gjøre tilsvarende - eller rettere sagt, de kan, om de skriver på engelsk og kan argumentere med at de har en betydelig eksport - eller enda rettere sagt: de kan muligens det. Det er et prakteksemplar av arten konkurransevridning .... og og regeltvetydighet.

På dette punktet har Bryggeriforeningen gått rett til kjernen av problemet og laget en website - drikkeglede.no - som har relevant produktinformasjon for alle medlemmenes øl. Det er selvfølgelig en provokasjon à la sivil ulydighet, men en slik aksjonsform har sin plass i samfunnet, og i denne sammenhengen er det på sin plass for å tvinge frem en prinsippavgjørelse og om nødvendig en rettslig behandling.

Aksjonsformen er relevant også fordi Helsedirektoratet har stått fritt til å oppføre seg «bøllete», og la meg forklare hva jeg mener. Direktoratet er myndigheten som gir og fornyer bevillinger for bryggeriene som selger utenfor egne lokaler. Samtidig er de organet som overvåker brudd på reklameforbudet. Intet bryggeri med snev av overlevelsessans vil gå hardt og alene inn i en krangel med direktoratet, når direktoratet kan påføre dem usigelige mengder smerte og økonomisk tap - ja, kanskje sende bryggeriet over kanten og inn i konkursen ved å skape kluss ved fornying av bevilling. Det hjelper ikke om man har rett, dersom «dødsdommen» er effektuert og konkursen et faktum før noen ankesak kommer opp.

Derfor er det viktig og riktig at Bryggeriforeningen på vegne av sine medlemmer fronter denne saken for å få en avklaring.

Jeg vil tro at Direktoratet mener at Bryggeriforeningen opptrer ulovlig, uansvarlig og provoserende, og de vil nok hevde at de selv bare er satt til å se til at lovene blir fulgt ... øh, og gi utfyllende og forklarende bestemmelser, samt å gi og inndra bevillinger. Det er litt for mange hatter på én og samme etat.

Da politikerne vedtok reklameforbudet, så vil jeg tro at man dengang fokuserte på tradisjonell reklame. Alt som er lov å trykke på en øletikett burde være lov å legge på en informativ webside. Jeg vil ikke at vi skal få reklamebannere for øl på gulesider.no, men jeg vil at man skal kunne klikke seg inn på en produktside hos produsenten og se produktinfo.

I en periode var det bred enighet om at politisk reklame var noe man ikke drev med. Det forhindret ikke de ulike partiene fra å fortelle hva de drev med på sine websider eller å legge ut partiprogrammet sitt. Men av en eller annen grunn er reklame begrenset til høylytt, utadvendt, in-your-face skriking når vi snakker om politisk informasjon og de fleste andre ting, mens det er definert bredt og altomfattende når temaet er alkohol. Det er resultatet av å ha et Direktorat som har fått styre altfor selvstendig, og som ingen har maktet eller ønsket å bremse. I praksis har de vært lovgivende, utøvende og dømmende makt i denne saken. Vel, lovene gis av Stortinget, men det er Departement og Direktorat som fyller ut detaljene og som derfor i praksis bestemmer hvor skapet skal stå. Og dømmende bare som en slags første instans, men det er ofte tilstrekkelig om det å komme seg videre til neste instans er en forbydende dyr og langvarig prosess.

Med det som bakteppe ønsker jeg Bryggeriforeningen hjertelig velkommen tilbake i ringen som en oppegående og stridsvillig motvekt til Direktoratet. Jeg håper de vil utvise en aktivitet som balanserer den nidkjærheten som Direktoratet i alle år har lagt for dagen. Det vil kunne borge for en langt jevnere situasjon enn den mosingen som tradisjonelt har blitt bryggeriene - og spesielt de minste - til del.

En av fordelene ved å jobbe på NTNU er lunsjen, hvor det er mange interessante professor emeriti å møte. Spesielt er sommeren interessant, for under ferieavviklingen kollapser de ulike lunsjklikkene i kantina, og folk som alltid holder ett bords avstand begynner å spise lunsj sammen.

En av emeritusene er Arne Espelund, som er metallurg med gamle tiders jernutvinning som spesialitet. Han fortalte om jernutvinning og hvordan man strevet med å finne ut de aller eldste teknikkene og å forstå prosessene. For meg var det litt uventet at var det vanskelig - men enkelte spørsmål er nærmest umulig å besvare - ifølge Espelund, og tankene hans slo meg som meget relevante og analoge for et annet arkeologisk problem: Brygging i de aller tidligste tider. Men la meg vente med analogien til bryggingen og først fullføre Espelunds argument.

Om en arkeolog finner en kvernstein eller pilespiss, så kan de nærmest rekonstruere hele mølla eller pila. Den føyer seg inn i et mønster, så man kan sammenlikne med andre funn der man har funnet komplementere deler, og dessuten er bruksprosessen ofte temmelig enkel og direkte, og man finner spor av alle deler av prosessen.

Verre blir det når man har en prosess med flere interne ledd, men der man bare finner rester av det som puttes inn (=myrmalm) og det som kommer ut (=jern). Problemet er at det ikke er ett enkelt og intuitivt trinn mellom råvare og sluttprodukt, samtidig som det er mange alternative prosesser som kan gi den samme bearbeidelsen. Videre er subprosessene i én prosesskjede ikke nødvendigvis nyttige i en annen prosesskjede: det vil si at man kan ikke utvikle seg fra prosess A til prosess B ved å bytte ut eller oppgradere delprosessene. Det blir som med en ku - gress inn og melk ut - men det i seg selv er for magert til å utlede hva som skjer i magene til kua uten å kjenne mellomtilstandene. Eksempelvis, geita gir også melk, men det er ikke nødvendigvis nyttig å forstå kuas mager for å forklare hvordan geita fungerer.

Og enda mer problematisk blir det når arkeologene finner en idrettsplass, men er maktesløse når det gjelder å rekonstruere hva slags idrett som har blitt utført der. Regler og sosiale konstruksjoner forsvinner kanskje fortere enn noe materielt man kan grave etter.

Ifølge Espelund var det minst to ulike prosesser for jernutvinning som man trolig aldri ville avdekke hvordan hadde fungert - fordi det ikke var spor etter mellomproduktene.

Dette slo meg som å ha sterke analogier til tidlig brygging. Det er få artifakter som har overlevd, og de som har, kan mistolkes fordi de er så generiske: kokekar, drikkekar, krukker osv. De sier lite om bryggeprosessen, ja, de kan knapt knyttes entydig til den. Samtidig er bryggeprosessen en meget sammensatt prosess der det ikke er innlysende hva som er trinnene om man bare har tilgang til råvarer og sluttprodukt.

Videre er det flere måter å brygge på som egentlig ikke er sammenlignbare. Den europeiske malte-meske-koke-gjære kan nok forsøksvis tres nedover hodet på sake, afrikanske tradisjonsøl, chicha fra Amazonas og babylonsk sikaru, men uten at det nødvendigvis er en god og relevant mal for å forstå bryggingen av disse drikkene. De som har sin bryggeforståelse solid forankret i vestlig brygging og nekter å gi slipp på dét faste punktet, vil kanskje aldri få et godt perspektiv for å forstå de andre prosessene.

En hyppig felle man går i, er å tro at øl har vært oppfunnet ett sted av en genial «urbrygger», for deretter velordnet å spre seg samtidig som det forbedres på ulike måter på forskjellige geografiske steder. I så fall har ølet et felles opphav, slik at prosessen har et felles rammeverk - liksom skjelettet har en viss formlikhet alle pattedyr imellom. Ja, det er større formlikhet på pattedyrenes skjelett, enn på deres generelle utseende, og slik er det også for øl: bryggeprosessen for vestlige øl er forbausende lik, selv om produktet kan variere langt større grad.

Men det er kanskje slik at ølet har vært oppfunnet til ulike tider og på ulike steder - uavhengig av hverandre. Da er en formlikhet bare en funksjon av tilfeldigheter eller nødvendigheter i prosessen. Et konkret eksempel er øl i den sumeriske bryggetradisjon og kelternes øl. De to synes så forskjellige i bryggemåte at det kanskje er grunn til å avvise teorien om at den ene bygger på den andre. Konsekvensen vil være at Sumer ikke er vårt ur-bryggeristed, men at vårt øl kanskje er en keltisk tradisjon, mer eller mindre løsrevet fra Sumer og Egypt.

Det er nyttig å dele ølets tidlige bruk inn i breddegradssoner. I Nord-Europa har vi «alltid» brygget i den tradisjonen vi også idag brygger i. I Syd-Europa - vindruebeltet - har de reimportert brygging etter at deres antikke brygging ble utradert av den gresk-romerske kulturen. I den arabiske sonen brygget de mye før, men dette ble i stor grad utradert av Islam. I Sub-Sahara brygger de fremdeles, selv om de der også har reimportert vestlig brygging som en alternativ bryggetradisjon. Det er lett å se at bryggingen i Nord-Europa og tradisjonsbryggingen i Sub-Sahara er helt forskjellig, men det er ikke like innlysende hvorvidt opprinnelig bryggeteknikker i den arabiske sonen og i den syd-europeiske sonen tilhørte den ene eller den andre bryggetradisjonen - eller var noe for seg selv.

De tidligste alkoholholdige drikkene vi kjenner var blandingsdrikker, dels øl, dels vin, dels mjød, dels urtete og kanskje dels grøt - og det er ikke godt å si hva som var tilsetninger til hva. Kanskje var - som noen har foreslått - alkoholen bare et middel for å trekke stoffer ut av urtene? Her er vi på den idrettsplassen som Espelund beskrev. Vi har noen artifakter, men vi står temmelig blanke med hensyn til hva de er brukt til. Faren er at vi leser inn våre egne oppfatninger av ølbrygging og ølbruk. Et eksempel på slikt er fra den i øl-sammenheng kjente Ektvedpigen - om enn ikke et øl-eksempel. Da man på 1920-tallet rekonstruerte hennes klær, fant man at skjørtet var så kort, at man trakk konklusjonen at hun måtte ha vært en trell eller gledespike.

La konklusjonen bli at arkeologi nok ikke er noe enkelt fag, men det blir ikke det spor enklere når fokuset er tidlig ølbrygging.

At Brewdogs reklameframstøt ofte går over alle støvelskafter visste vi, men at de i tillegg går over lik ... om enn smågnagerlik ... det var nytt. De har laget et brygg på 55% ABV, lettere utenfor BJCP-grensene for den angitt typen Belgian Blond Ale, der flaskene er kledt inn i utstoppede ekorn og andre små søte pelsdyr. At dyrene ikke døde hverken av eller for spriten, men allerede hadde forlatt denne verden da de ble utpekt til å bli flaskeskjulere, gjør det egentlig ikke bedre.

Brewdog er et bryggeri som selger gjennom å være ekstreme. Det er deres markedsstrategi og bryggeristil, både i og utenfor flaskene. Det er ingen grunn til å bruke penger på annonser og markedføring, om man kan få oppmerksomheten gratis. Ja, når trenden er i retning av strengere begrensninger på reklame, så er det til og med en fordel å bruke sosiale nettverk, viral markedføring, nyhetskanaler og annet. Ulempen er at om middelet er sjokkering, så man stadig må skrike høyere og høyere, dels for å overdøve de andre som lærer dette virkemiddelet, og dels for å være merkbare i et offentlig rom som er fyllt med ekkoet fra forrige reklamestunt. På ett eller annet punkt stopper formodentlig kreativiteten opp og man klarer ikke å skrike høyere.

Retorisk spørsmål: etter Tactical Nucular Penguin og Sink The Bismark, ville et øl på 42% skapt noe som helst furore? Neppe. Men hva med 55%, innpakking i utstoppede gnagere, en pris på £500 og ikke minst en slippdato i agurktiden? Ja. Og hva blir neste trekk?

Nå selger de trolig godt av de andre ølene også, og de har mange øl som ikke er ekstreme - hvilket den Rema-1000-solgte Alpha Dog som er brygget spesifikt for norsk alkoholgrense på 4,7% viser. Og det er her bryggehunden (eller skulle vi si flaskeekornet) ligger begravet. Brewdog tjener formodentligvis ingenting på å selge 12 flasker av et øl til £500, det er totalt under 60.000,- som formodentlig knapt dekker brygging, utstoppingen og alt det andre rundt ølet. Derimot skaper det masse blest og mediedekning, som kan øke salget av deres andre øl. Ola Normann kommer ikke til å kjøpe Brewdog End of History, men de kan kjøpe deres andre øl. Og det kommer de til å gjøre, fordi det er et bryggeri de har hørt om, og fordi det er tilknyttet en historie til ølet og bryggeriet som differensierer det fra alle de andre.

Jeg klarer liksom ikke helt å se for meg at de samme folkene som skraper opp roadkills på vei til jobb for å bruke som dekor på flaskene og er intenst selvstendige og kun fokuserer på øl og kvalitet, også tilpasser et brygg så det passer inn i norske alkoholregler. Det hadde egentlig vært mer i deres stil gi F i Norge og alkoholpolitikken, tilby Nannystate med oversatt etikett, eller vise fingeren på en annen måte.

Men de er flinke til å bruke sosiale medier og viral markedsføring. Da de var på presentasjon på Den gode nabo i Trondheim, var det to ting som slo meg: Det var kjåka fullt - selv om lokalet er stort, og dernest at de fremførte en lekse som virket noget innøvd - eller skal vi heller si hyppig repetert.

Og pressen sluker agnet. Vinkelen her er ikke styrken, som er 14 prosentpoeng sterkere enn forrige verdensrekord, som også var fra samme bryggeriet. Vinkelen er heller ikke teknikken med bruke av frysedestillering, som de har satt søkelyset på, og som jeg ikke kan forstå annet enn kommer til å bli en forbudt teknikk. Vinkelen er heller ikke prisen, som er svært dyr, selv for norske lommebøker. Neida. Hovedvinklingen er innpakkingen: de utstoppede dyrene som er tredd rundt flaskene. Hva ølet faktisk smaker virker nærmest uvesentlig, og det tror jeg de er bevisst på. Prater de om ølet og dets smak, så når de ikke frem. Sjokkerer de, får de medieomtale.

Jeg har tidligere skrevet at jeg tror BrewDog kan bli en has-been i løpet av 5-10 år - ja, kanskje langt kortere tid enn det. Det er ikke et dårlig bryggeri, tvert om, de brygger mye godt øl. Men alle reklamestuntene deres skrur forventningene hos ølekstremistene så kolossalt opp at om ikke de innfrir med stadig mer og sterkere, så mister de grepet. De blir i så fall et bryggeri som var lovende, men ikke lengre innfrir. De blir som en supernova som brant på øl-himmelen og stilte alle de andre i skyggen, og som så ble til en hvit dverg. For ølekstremistene blir de en has-been som har mistet handlaget. For feinschmekerne blir de fremdeles for vulgære til å ta i. Bare for wannabe'ene som ikke følger med i timen blir de fremdeles hotte for en stakket stund, hvilket gjør dem enda mindre interessante for alle andre.

Jaja, nå kan i hvert fall ikke Den gode nabo lenger si at de har 100 flasker med verdens dyreste øl.

Hvorfor har vi videoovervåkning i butikker? Jeg trodde det var for å ta - eller helst avskrekke - tyver og ranere. Men det er visst ikke bare derfor.

For en ukes tid siden rømte det en drapsdømt pasient fra et tungt psykiatrisk sykehus her i Trondhiem. Det var to pleiere med for å passe på ham. Mens de var i en butikk, ble de distrahert i hva de selv sa var 2-3 sekunder over prisen på snus, og deretter var fangen søkk borte. Det ble en storstilt jakt, og rømlingen ble tatt utpå kvelden på Oppdal.

Idag kom det enda en lokalnyhet: mandag hadde man gått igjennom videoen fra overvåkingssystemet på butikken der han rømte, og det lå en slags implisitt kritikk i at man hadde målt at pleierne hadde lett etter ham i hele to minutter i butikken før de gikk ut og formodentlig varslet om rømningen.

Med hvilken grunn sjekker man overvåkningsvideoen her? Hverken rømlingen eller pleierne har stjålet noe. Ikke har de gjort noe annet ulovlig. Selv ikke det å rømme er egentlig straffbart. Butikken er ikke forsøkt ranet, og ingen i butikken er blitt eller kan idag være truet. Rømlingen er forlengst fakket. Ingen er forsvunnet. Pleierne har formodentlig forklart hva som skjedde. Ingen har såvidt jeg vet bestridt sakens fakta.

Jeg mistenker at man så på videoen fordi den var der, fordi man kunne, fordi det hørtes ut som en god idé der-og-da og muligens fordi man ønsket å sjekke om de to pleierne snakker sant. Stoler man ikke helt på dem? Eller kanskje vil man bare få gode data på tidsaspektet fra en situasjon der stress og sjokk kan ha ødelagt tidsfølelsen? Det er ikke for å oppklare en forbrytelse, i verste fall for å sjekke om pleierne har opptrått uaktsomt, men sannsynligvis mest for å bedre interne rutiner.

Kanskje har de gått med på bruken av videotapen. Hvilket valg hadde de, egentlig? Jeg kan se det for meg: «Snakker dere sant, så har dere jo ingenting å frykte.» Og: «Om dere nekter oss å se videoen, så kaster dere bare mistanke over dere selv.» Og ikke minst: «dere vil vel samarbeide, ikke sant?»

Nå tviler jeg ikke på at noen har fått alt det juridiske papirarbeidet i orden. Men dette var garantert ikke en bruk av data fra videoovervåkning man argumenterte med som potentielt nyttig da ordningen ble innført: «Hvis noen i ettertid lurer på hvordan deres ansatte oppførte seg på butikken, så kan vi korrelere videoen med deres egne forklaringer.» Jeg vil tro at brekkstangen for å få lov til å videoovervåke butikker hadde å gjøre med tyveri og ran og sikkerhet og beskyttelse av ansatte, ikke kontroll av dem.

Men så kommer det en situasjon der det hadde vært lidderlig praktisk å sett på videobåndet ... og vips, så ser man på det.

Det er denne typen utglidning som gjør at jeg er genuint skeptisk til DLD. DLD er prinsippielt en dårlig idé, men selv om DLD-tilhengernes argumenter hadde vært korrekte og relevante, så hadde jeg likevel vært skeptisk - på grunn av slik utglidning. Motivasjonen for å innføre overvåkning er alltid så edle og vakre. Gjengangere er barneporno, utenlandsk mafia og terrorister. Men når det hele bare er på plass, så sklir det ut. Dessverre.

Wikileaks har lekt mange dokumenter som har vært grunnlag for viktige avsløringer. Det siste halvåret eller så har de vært relativt kortfattede, i første omgang fordi de jobbet med videoen fra angrepet der to journalister ble drept i Irak - en video som det amerikanske forsvaret sa ikke eksisterte - men som likevel kunne lekkes til Wikilieaks. Dernest har de jobbet med en stor samling dokumenter som Bradley Manning lekket. Etter sigende var det 260.000 diplomatiske telegrammer fra US utenriksstasjoner, men Wikileaks har alltid benektet dette. Nå ser det ut til at det er 91.000 stridsrapporter fra Afghanistan - hvorav 15.000 er holdt tilbake for å dobbeltsjekke at de ikke inneholder informasjon som ikke bør komme ut. Dette siste er forunderlig sett i lys av Wikileaks tidligere handlinger, der de er temmelig fundamentalistisk har fulgt linjen «The leak, the whole leak, and nothing but the leak.»

Hva sier så disse rapportene? Stort sett er de temmelig kjedelige. Jeg leste et dusin meldinger på måfå i kategorien NATO, og det var rapporter à la avd så-og-så som er der-og-der hørte en eksplosjon 1 km i retning så. Så var det én melding som fanget oppmerksomheten min i oversiktslista over hendelser. La meg ta den starten:

RC WEST: MTG; Affiliation NEUTRAL; Type Non-Combat Event; Category Meeting; Date 2006-10-18 00:12. A NATO-sponsored group of journalists visited Panjshir Oct. 18 in the run-up to the NATO ministerial in Riga. The dozon journalists represented media in Italy, Poland, Denmark, Germany, Greece, Belgium, Hungary and Spain. Their program included a tour of Massouds tomb and VERP projects in Bazarak ... osv osv

Så NATO sponset en gruppe journalister i forkant av ministermøtet i Riga. Tja, ikke noen bombe, men det er flere tråder man kan nøste opp der. Hva sa journalistene, visste de bakgrunnen for at de fikk komme dit? Var de åpne på at dette var en NATO-sponset tur? Var de åpne på at dette var en mulighet de fikk fordi NATO snart skulle ha ministermøte og formodentlig ønsket seg noen gladnyheter fra Afghanistan?

Nå var det ikke noen norske journalister der, eller skulle jeg satt meg ned med retriever (eller hva det nå heter) og sjekket hva de hadde skrevet om Afghanistan i etterkant av denne turen og under minstermøtet. La meg tippe at resultatet av det hadde vært blandet, der noen journalister hadde vært åpne om det, mens andre hadde skjøv mer av bakgrunnen under stolen og laget pene reportasjer om «positive news» og «nu går alt så meget bedre i Afghanistan».

La meg se - 2006, var ikke det omtrent da vi hadde så mange positive nyheter fra Afghanistan? Litt sånn som nymalte skoler og kvinner som kastet sløret, brenning av opiumsvalmuemarker og hjemføring av kulturelle skatter og denslags? Så var det en og annen negativ nyhet, men de druknet nesten litt i alle de litt lovende og generelt positive nyhetene.

Og det var bare det første dusinet ... det er nesten 6000 dusin igjen, pluss enda litt mer enn ett tusen dusin som er holdt tilbake fordi de er potensielt ekstra sensitive. La meg tippe at dagen idag markerer slutten på agurksesongen i norske nyhetsredaksjoner, og at vi kommer til å få en strøm av avsløringer i ukene og månedene fremover.

Som dere ser, har det blitt endel innlegg på bloggen i det siste. Flere skal det bli, og ikke bare om øl. Jeg forsøker å blogge om mange ulike ting, og jeg ville gjerne ha tilbakemeldinger om hva leserne synes er mest interessant.

Skjønt, jeg gir ikke noe løfte om å blogge om bestemte tema bare fordi leserne ønsker det. Jeg blogger fordi jeg har lyst, så dere får bare utstå mine jeremiader, verbale agonier og høytsvevende tastaturdiaré. Men det hadde vært artig å visst hva som ble godt mottatt, da.

Her er noen forslag til tema:

• Ølhistorie
• Alternative ølbryggetradisjoner
• Presentasjon av øltyper
• Bryggeribesøk
• Smakinger
• Hjemmebrygging
• Øl-politikk
• Øl-reiser
• Øl-quiz
• Øl- og pubkultur

Hva av dette ville du like at det ble mer av på øl-delen av denne bloggen? Og er det andre tema som du mener jeg burde blogget om?

Send meg tilbakemelding pr epost til anders@geekhouse.no.

Går man langt nok tilbake, til før man hadde metallgryter, klebersteinsgryter eller kokekar av leire, så kunne man koke med kokestein: Man la stein i intens varme i et ildsted inntil de var rødglødende, så slapp man dem oppi gryta. Én stein kunne holde kokingen gående en god stund, og ble det for mange stein der, kunne man hente ut noen og varme dem på ny. Det er fremdeles enslags gryte med i prosessen, men den varmes ikke opp over ild, slik at den trenger ikke å være så varmebestandig. Det er da mulig å koke både i trekar og i skinnkar - eller helst skinnbelagte groper. Rett nok er steinen som brukes rødglødende, men overflaten kjøles raskt ned til de rundt 100°C som veska koker på.

En slik koketeknikk gir en solid karamellisering om det brukes for å koke øl, for steinene er rødglødende, og det umiddelbare laget med vørter rundt steinene blir varmet ekstremt opp. Det minner om skotske Caledonian som bruker den gamle teknikken med å fyre med åpen ild rett på kokekaret slik at det blir rødglødende. De bruker en gassflamme som varmer opp en kobberkjele direkte. Det er kanskje tilstrekkelig å bruke kokeelementer som er vanlige i norske småbryggerier, dvs XXXL-versjonen av dyppvarmeren for tekopper. Jeg vil tro man får endel karamellisering fra det også, i hvert fall ut fra beskrivelser om hvilket prakk det skal være å vaske dem etterpå.

Jeg vet at Thisted Bryghus brygget i hvert fall ett brygg med glødende steiner, for jeg smakte det da vi syklet rundt Limfjorden fra bryggeri til bryggeri for mange år siden. Et par år senere ble jeg helt på en blindsmaking da jeg ble presentert for noe som viste seg å være et av Thisted forsøgsbryg og sa med en smattende mine: «Det minner om et eksperimentøl brygget med glødende kokstener som Thysted brygget og som jeg smakte for noe år siden. Det er vel ikke rett svar, men det er det nærmeste jeg kan svare.» Så en viss gjenkjennbar karakter gir det i alle fall til ølet. Visstnok bruker Thisted lavastein på 800 grader, og lar steinen bli med under gjæring og modning. Jeg mistenker at de har med disse lavasteinene som en ekstra oppvarming, og at mesteparten av energien til oppkoking og vedlikehold av kokingen kommer direkte fra elektrisitet eller gass på vanlig måte.

Hvor utbredt var det med slik koking? Jeg støtte på det i flere beskrivelser av kjøkken i borgruiner i Skotland da vi var på whiskyrundtur. Det finnes flere røyser med sprukne kokesteiner rundt (etterhvert sprekker de opp på grunn av det termiske spenningene). Arthur Bredli på Ruten Fjellstue fortalte at det fantes flere røyser med kokesteiner i Gudbrandsdalen. Linné skriver at bryggeteknikken på hans tid ennå var i bruk på Ösel og i Russland, men at den hadde nærmest dødd ut i Finland der den tidligere hadde vært i bruk. Generelt, det var engang en meget vanlig måte å koke på, og om man kokte øl, var det slik man gjorde det.

En norsk brygger som går i tanker om å prøve noe slikt, er Arthur på Espedalen Fjellbryggeri. Det holder til ikke så langt fra Helvete - som er det offisielle navnet på et område med noen enorme jettegryter. Den største er 100 meter dyp og 40 meter i diameter. De tenker å brygge et øl i en av de mindre grytene - med kokstein. Det er den typen eksperimentering som er spennende, for den fordrer en god del research, både i gamle kilder og praktisk eksperimentering for å finne ut hva som faktisk fungerer. Jeg er litt mer usikker på autentisiteten i det og den praktiske betydning utover gimmickfaktoren - det vil si, brukte man faktisk jettegryter til koking?

En annen norsk brygger som allerede har eksperimentert, er Odd Nicolaysen som brygger i samarbeid med Lofotr Vikingemuseum på Borg i Lofoten. De har testbrygget med kokestein og einelåg - en utmerket aktivitet fremfor å sitte på en stol å teoretisere som jeg helst gjør. De har også laget en meget interessant rapport som forteller om gleder og frustrasjoner under maltingen og bryggingen.

Eksempelvis er det ikke likegyldig hva slags stein man bruker. De termiske spenningene som kommer som følge av gjentatte raske oppvarminger og nedkjølinger kan få steinen til å sprekke, ja visstnok nærmest eksplodere. Noen stein er totalt uegnet, andre er ypperlig, og mye er et sted midt i mellom. Så man trenger en geolog og en fysiker - eller en steinalder-eksperimentalist som Storm som har testet ulike stein (lokal kopi).

Videre trenger man å estimere hvor mye stein man trenger til å starte og holde igang kokingen - det er rene fysikkutregninger over varmekoeffisienter. Om vi regner 0,84 J/gK for lavastein, mens vann har 4,18 J/gK, og vi antar en 25 liters batch med øl og lavastein som varmes til 500°C, mens vannet skal varmes fra 20°C til 100°C, så skulle det bli rundt 25 kg lavastein - som tar rundt 10 liters volum om det hadde vært kompakt, så vørtermengden øker til 35 liter. I praksis må man kjøre på med betydelig mer for a) å oppveie for at man ikke har perfekt effektivitet og b) for å holde kokingen igang. Det er litt logistikk som skal til, men når bare alt er på plass, så går det trolig fort å koke opp.

Jeg tror vi vil ser flere brygg som er laget med kokesteiner, men se opp for etterlikninger og enkle løsninger. Det er litt for enkel å kaste oppi et par rødglødende stein, for egentlig skal den eneste varmen som tilsettes under koking komme fra disse steinene.

Idag kom det en trist melding på facebook fra Kafe Filter:

Etter mye om og men, har vi bestemt oss for å selge kafeen... Vi har forsøk dette tidligere, i håp om at noen ville føre den videre med kulturkonseptet. Frem til 15. august er kafeen åpen for salg til de som måtte ønske ... Kafeen drives nå som Pub fra kl 1900 til 2400 man til fred. inntil videre tlf 40296229/45663017

Filter har i løpet av få år blitt en pub med godt utvalg, og god stemning har det alltid vært der. De har mye i hyllene som ikke er å oppdrive andre steder i Trøndelag - og det er veldig trist at det nå forsvinner.

Jeg håper at konseptet blir videreført og at Filter overlever som sted. Om det er noen som har råd, så er det bare å kastet seg ut som pubvert!

Hva sier Bibelen om øl? Vel, den sier veldig mye mer om vin, og i NT er vinen omtrent opphøyet til en rituell nødvendighet. Men hvor er ølet - tilsynelatende nevnes det ikke, men er det egentlig slik?

Bibelen nevner flere ganger et begrep som ofte oversettes med noe slikt som «vin og annen sterk drikk». Begrepet «sterk drikk» er det hebraiske «shekar», som vi idag også finner i jiddisk som «shikker», som betyr å være dritings. Ulike bibelhåndbøker er veldig uenige i hva ordet skal oversettes som, men jeg tror øl er det korrekte. Ordet har gått også overlevd en annen rute frem til våre dager, via fransk sisdre og gammel engelsk sidre til det vi idag kaller sider eller cider.

Men sider er ikke øl? Nei, men så har nok betydningen endret seg på veien. For om vi sporer ordet bakover ifra bibelsk hebraisk kommer vi til akkadisk sikaru og dermed er vi i Babylon og det gamle Sumer - av mange utpekt som ølbryggingens vugge. Det er et ord som vi med sikkerhet vet betyr øl. Formodentlig har de gamle israelittene lært ordet og drikken under fangenskapet i Babylon og brakt den med hjem, eller kanskje allerede Abraham brakte den med seg fra Ur. Etterhvert har bruken av alkoholholdig drikke har gått fra øl til vin - sikkert godt påskyndet av gresk og romersk kulturell innflytelse.

Hva sier så Bibelen om øl, alias «sterk drikke», alias hebraisk shekar? Fra endel hold - gjerne i grenseland mellom religion og avholdsbevegelse - hevdes at det Bibelen er sterkt negativt til det hele. Men så enkelt er det nok ikke. Kortversjonen av utledningen under er at øl nevnes a) i et rituelt forbud mot bruk for hellige menn og i religiøse situasjoner b) i profetenes generelle anklager og surmuling over konger, folket og de dårlige tidene og c) generelle referanser til daglig bruk. Intet nytt under solen her.

Men aller først, ordet er hovedsaklig brukt i Det gamle testamentet, og forekommer bare én gang i Det nye testamentet, i starten av Lukas-evangeliet (Luk 1:15) der profetiene om Johannes Døperen omtales. Nå er vel ikke dette skriftstedet som kan gjøre størst krav på autentisitet, og det formelig oser av å være en litterær overgang fra profetier i GT, for å lede frem til at Johannes Døperen blir født. Vi skal etter å ha gått igjennom skriftstedene i GT komme tilbake til dette skriftstedet i NT og vise at det i praksis er løftet fra GT for å underbygge Johannes', og dermed indirekte Jesu autoritet.

La oss så ta skriftstedene i GT i rekkefølge, så skal jeg oppsummere kommentarer til dem etterpå. Jeg har påtatt meg den lett beskjedne rollen å sammenfatte eller kommentere litt før og/eller etter skriftstedene, slik at de blir stående i sin rette sammenheng. Mine sammenfatninger er i italic mens Guds egne ord er i vanlig skrift. I tillegg har jeg uthevet ordet som vi ser på her. Bibelutgaven jeg har brukt er den som ligger på bibelen.no.

• (3.Mos 10:8-9) Herren sa til Aron: «Vin eller sterk drikk må du og dine sønner ikke drikke når dere skal gå inn i møteteltet. For da kommer dere til å dø. Dette skal være en evig lov for dere, fra slekt til slekt, for alkohol er rituelt urent og må ikke brukes i ti tempelet. Merk at Aron og hans sønner var det jødiske presteskapet og dette forbudet var knyttet til tempeltjenesten.

• (4.Mos 6:3) Når noen avlegger nasireerløfte (blir hellig mann) skal han avholde seg fra vin og annen sterk drikk. Han skal ikke drikke eddik som er laget av vin eller annen sterk drikk, eller saft som er laget av druer. Og druer må han ikke spise, enten de er friske eller tørret. ... og ikke må han barbere seg heller - igjen er det et forbud som trer i kraft når man går inn i en slags hellig tilstand, men det er lov å drikke både før man har avlagt sitt løfte og etter man er løst fra det.

• (5.Mos 14:26) Der kan du bruke dem til å kjøpe alt du har lyst på, storfe og småfe, vin og sterk drikk og alt det du ellers ønsker. Så skal du holde måltid for Herren din Guds åsyn og glede deg sammen med din husstand. Instruksjoner om hvordan man skal gå frem om man bor så langt fra templet at det er upraktisk å ta med offer dit hjemmefra. Løsning: selv offeret lokalt, ta med pengene og kjøp noe nytt i nærheten av tempelet ... for eksempel øl, og dette er nærmest i en slags rituell sammenheng.

• (5.Mos 29:6) Dere spiste ikke brød og drakk ikke vin eller sterk drikk, for han ville at dere skulle skjønne at han er Herren deres Gud. Her er tema en oppsummering av de prøvelsene som Gud hadde utsatt Israels folk for under ørkenvandringen, og det er signifikant at vin og sterk drikk ikke nevnes videre når lista over fremtidige formaninger kommer haglende ned i de påfølgende versene. Fravær av vin og øl er med andre ord en straff, og å drikke dem er normalt.

• (Dom 13:4,7,14) En engel forteller Samsons mor: Nå må du akte deg, så du ikke drikker vin eller sterk drikk og ikke spiser noe urent. Og hun fortalte videre til sin ektemann: Han sa til meg: Du skal bli med barn og få en sønn. Nå må du ikke drikke vin eller sterk drikk og ikke spise noe urent. For gutten skal være en Guds nasireer helt fra mors liv til den dagen han dør.» Og for å sikre seg at ingen misforstår sier engelen også til Samsons mors ektemann: Hun skal ikke nyte noe som kommer av vintreet, ikke drikke vin eller sterk drikk og ikke spise noe urent. Alt det jeg bød henne, skal hun rette seg etter.» I tillegg til ikke å røre alkohol måtte heller ikke Samson klippe sitt hår, og vi vet jo hva som skjedde da forførende og svikefulle Dalila trakk frem frisørsaksa etter en omgang i høyet.

• (Jes 5:11) Ve dem som står tidlig opp om morgenen og jager etter sterk drikk, som sitter lenge utover kvelden og blir hete av vin. For det som virkelig betyr noe er ikke verdslig eller luksuriøst - slik var i alle fall verdensbildet til den gamle grinebiteren Jesaja.

• (Jes 5:22) Ve dem som er helter - til å drikke vin, og djerve menn - til å blande rusdrikk, for det er ikke hva som er viktig i verden - de burde heller komme seg ut å drepe filistre og knuse avgudsbilder.

• (Jes 24:9) Folk synger ikke mer mens de drikker vin, beskt smaker den sterke drikk. For de dårlig tidene har kommet som straff for at man ikke har gjort slik Gud har formidlet gjennom sine profeter og dommere. Igjen er dårlig eller fraværende alkohol en straff, ikke et påbud.

• (Jes 29:9) Stirr på hverandre, fulle av undring, la øynene klistres igjen og vær blinde! Vær drukne, men ikke av vin, og rav omkring, men ikke av rusdrikk! Enda mer om hvordan straffene Gud skal sende vil påvirke menneskene - i denne sammenhengen er det hvilken forvirring som skal ramme.

• (Jes 28:7) Men det er også andre som sjangler, som raver av vin og sterk drikk: Prester og profeter er drukne, helt fortumlet av vin. De raver av den sterke drikk, de sjangler når de har syner, og vakler når de feller dom. Om presteskapet og profetene og hvordan de bør holde seg edru i sin religiøse gjerning. Se forøvrig kommentarer under.

• (Jes 56:12) Israels ledere er korrupte og dekadente og sier: «Kom, jeg skal hente vin, så vi kan drikke oss fulle! Og morgendagen skal bli som denne, en stor og herlig dag.» Mens Jesaja mente de burde være ute og øve ulike former for storverk. Dette skriftstedet oversettes ofte med «sterk drikk» inkludert.

• (1.Sam 1:13-15) Det var inne i seg hun bad; hun rørte bare leppene, men stemmen hørtes ikke. Derfor trodde Eli hun var drukken, og han sa til henne: «Hvor lenge vil du oppføre deg som drukken? Se til å få rusen av deg!» «Nei, herre,» svarte Hanna, «jeg er en ulykkelig kvinne. Vin eller annen sterk drikk har jeg ikke drukket; jeg bare klager min nød for Herren. I forkant av at Hanna blir gravid og føder Samuel - hvor godt og trygt er det ikke at man har dette sitatet som dokumenterer den hellige manns avholdenhet helt tilbake fra før han ble unnfanget?

• (Ordsp 20:1) Vinen er en spotter, og den sterke drikk en bråkmaker, ingen som raver av drikk, er vis. Og vi er vel alle enige i at overforbruk er misbruk.

• (Ordsp 31:4-6) Det sømmer seg ikke for konger, Lemuel, det sømmer seg ikke for konger å drikke vin, eller for fyrster å nyte rusdrikk. For da glemmer de lov og vedtekt og fordreier retten for alle undertrykte. Gi heller rusdrikk til den som holder på å gå til grunne, og vin til den som har sorg i sinn. Dette er vel igjen et sitat over det gamle profet-temaet: Make war, not beer! Eventuelt er det også et skriftsted som går misbruk og overforbruk i møte: du skal ikke drikke så mye at du ikke passer jobben din.

• (Mik 2:11) Kom det en mann som fór med løst snakk og talte løgn og bedrag: «Jeg spår for deg om vin og drikk», se, det var en profet for dette folket! Her er konteksten at dette avslutter et kapittel som forteller hvordan samfunnet har falt i synder og lovløshet, og han avslutter med å kommentere at den profeten de virkelig ville like og ta vel imot, er en som taler vinens og ølets budskap.

Nå er det farlig å lese for mye ut av Bibelen (no pun intended), men om vi fingransker disse sitatene, så ser vi at ølet er beskrevet som blandet, og at det det smaker bittert. Dette kan tyde på at dette ølet var krydret, dog ikke med humle.

Men er det ikke flere av sitatene som taler for avhold? Joda, avhold for hellige menn - og i tilfellene med Samson og Samuel: avhold selv for hans mor under svangerskapet for at han skulle være spesielt ren og hellig. Dette er helt klart et forbud som kun gjelder de hellige personene, og dessuten følges det med et forbud mot å barbere seg - en del av Bibelen som sjeldnere siteres enn forbudet mot alkohol. Forøvrig, dette barberingsforbudet speiler en liknende og mer utbredt praksis blant muslimer og sikher - og selv historien om vår egen Harald Hårfagre har muligens lånt elementer om magien som ligger i det uklippede hår. Kanskje noe lignende ligger til grunn for uttrykket «ikke krumme et hår på hans hode», nåja.

Om vi ser bort fra de forbudene mot alkohol som er knyttet til religiøse menns hellighet, så er den underliggende tonen at selvfølgelig nyter man vin og sterk drikk, men helst ikke i overmål. Den gjennomgående tonen er ikke negativ til vin og sterk drikke generelt.

Dessuten er denne frakoblingen av alkohol og hellighet noe som kolliderer sterkt med Jesus handlinger i det NT - og det er nok å nevne nattverden, som er ett av flere steder på at han nærmest tramper på gamle ritualregler for hva som er rent og urent. Og man finner vel neppe noe mer sentralt i NT enn nattverden. Eller som en avholdssørlending kommenterte da det ble påpekt for ham at Jesus laget vin av vann: «Mi veid de', men mi ligå de' ikkje».

Jeg lovet å komme tilbake til sitatet i NT - det er en engel som taler til far til Johannes Døperen i Luk 1:15, og hans talking points er gjenbrukt fra Samson og Samuel: «for han skal være stor i Herrens øyne. Vin og sterk drikk skal han ikke smake, og helt fra mors liv skal han være fylt av Den hellige ånd.» Skriftstedet er grupperbart sammen med de andre som går på rituell renhet, og det er nok beregnet på å underbygge Johannes' status som hellig mann. Det er betegnende at det eneste stedet man bruker ordet i NT er der det formmessig matcher med bruken i GT.

Men hvorfor denne hatskheten mot alkoholbruk hos hellige menn og i sakrale sammenhenger? Som ateist tror jeg all denne religiøsiteten ikke oppstår noe annet sted fra enn midt mellom ørene. Noen påstår at religion kommer fra kreativ bruk av planter og sopper. Kanskje har de rett i det, men enkelte kan sannelig få tilstrekkelig med syner, visjoner, rare tanker og mere til uten å spise sære urter. Imidlertid er nok ikke alkohol spesielt hjelpsomt på de religiøse opplevelsene - man kan se dobbelt og kanskje en og annen rosa elefant, men det er ikke mye gudsopplevelse i dét.

Det er hva jeg vil foreslå som bakgrunn når man så eksplisitt forviser alkoholen fra den religiøse praksisen. Og husk at Bibelen og dens tilhørende herligheter har sine fastende ørkenvandrere og selvpiskende søylehelgener - begge deler er kjente teknikker for å indusere hallusinasjoner og gi gudsopplevelser. Alle gledesdreperes helt - Jesaja - kan tas til inntekt for det, for nettopp i Jes 28:7 sier han: [prestene som har drukket] sjangler når de har syner - formodentlig i motsetning til når de ikke drikker og dermed ikke sjangler når de har syner. Med andre ord, ikke bland alkoholen inn i den praksisen der man induserer syner og hallusinasjoner av gudsopplevelser ... og akkurat det er jeg inderlig enig i.

Begrepet single malt er knyttet til whisky, og spesielt til skotsk whisky. Men se opp, det er på vei inn i øl-verdenen også, bare at det ikke betyr det samme som for whisky.

Uformelt og litt feilaktig brukes single malt om whisky fra ett destilleri, altså der alt innholdet er brent i samme anlegg. Mer korrekt kunne man kalt det single destillery pure malt. En single malt kan være blandet fra ulike distilleringer, men den må ikke være blandet med grain whisky (omtales da som en blended whisky) eller med malt whisky fra andre destillerier (omtales da som en vatted eller tidvis pure malt whisky). Men destilleriene blander normalt malt fra ulike kilder, for det er ikke malten, men destillatet som ikke skal blandes.

Konseptet med whiskyblending skalerer dårlig til øl, der det bare unntaksvis er noe poeng. I farta kan jeg kun komme på lambic og gammeldags London porter av de mer kjente øltypene. Og jeg ser da bort fra alle variantene av half-n-half, for de blandes jo på tappingstidspunktet. Vi må også se bort fra den utbredte praksisen blant industribryggeriene med å blande to batcher som spriker i hver sin retning: kanskje den ene har litt for mye humle, og den andre har litt for lite - bland dem og få et øl som matcher profilen. Ofte sikter man visst ofte litt på siden av målet når det brygges, nettopp for at resultatet skal blandes med en annen, komplementær batch som heller ikke traff helt.

Følgelig, det man blander i ølproduksjon er ikke det ferdiggjærede ølet, men malten som går til brygging. Ved å produsere malt med ulik profil, kan man sette sammen nærmest en uendelig mengde kombinasjoner av egenskaper i den malten som går til mesking. Det er to store fordeler med det:

• Maltprodusentene kan konsentrere seg om å lage et lite antall malttyper, for bryggeren kan mikse dem for å få omtrent den malten man trenger. Resultat: omtrent samme brede utvalg med mindre innsats og lavere kostnader!

• Utbyttet synker jo mørkere malten er brent. Om man vil ha et mørkt øl, så må man enten bruke malt som gir dårlig utbytte, eller man blander litt ekstra mørk malt inn i vanlig lys pilsner eller pale malt. Resultat: bedre utbytte og lavere kostnader!

Men det var ikke alltid slik. Går vi tilbake til det tidlige 1700-tallets England, brukte man tre typer malt: pale, amber og brown - og joda de blandet dem også, men det var tre malttyper som var utviklet for å brukes til single malt øl. Til en dyr pale ale brukte man 100% pale malt osv.

Det var først rundt Napoleonskrigene at man tok i bruk hygrometer i stor skala og man innså at det var bedre økonomi i å brygge på dyr pale malt med litt tilsatt ekstremt mørk malt for fargen, enn å brygge fra en ren brown eller amber malt. Rett nok var brown malt billigere, men utbyttet (av sukker, som gav alkohol) var også lavere - mye lavere og oppveiet for den høyere prisen til pale malt. Dermed brast demningen, og det ble kappløp mot å utvikle oppskriftene med en blanding malt som gav godt med sukkerekstrakt, uten å kompromisse smaken ... vel, uten å kompromisse smaken for mye. Samtidig dukket det opp patentmalt, som var svartbrent malt som hadde null verdi for gjæring, men som gav masse farge og brentsmak - jeg hadde nær sagt bryggerinæringens svar på konditorfarge.

Og slik er det fremdeles. Du har sikkert lest på etiketter der det står noe slikt som «Vårt øl er brygget av den fineste pale malt, blandet med en mindre mengde eksklusiv karamellmalt for farge og smak.» Det de egentlig sier er at de er gjerrigknarker som ikke ville betale for en spesialmalt som passet til deres brygg, så de blandet to andre malttyper så gjennomsnittet ble sånn omtrent rett. Til deres unnskyldning må det også nevnes at bryggeriene i gamle dager hadde egne malterier, så de lettere kunne få laget malten akkurat slik de trengte den til de ulike ølene.

Ironisk nok har også antallet malttyper eksplodert, for nå har vi en rekke såkalte spesieltmalt som smakssetter ølet med én delsmak, men er altfor sterk til å brukes i alene eller i store kvanta.

Det bringer oss over til single malt øl. Sett at bryggeren oppgir den frihetsgraden han har gjennom å blande malt. Sett at han sier at han skal bruke 100% av én maltsort, og heller behandle den slik at den gir de smakene han er ute etter. Sett at bryggeren ser på malt som en del av bryggeprosessen, ikke bare en råvare som leveres i sekker. Sett at bryggeren sier: vi begrenser oss til å bruke bare ett maltslag i ølet, men vi skal lage stor kunst og god drikke av det likevel.

Jeg mistenker at det gjør det enda vanskeligere å brygge spesielt de mørkeste og mest ekstreme ølene. Samtidig tror jeg det vil gi en brutalt endret smaksprofil på mange av de ølene man tilsynelatende kan brygge. Et eksempel er bayeren, som er av de få ølene som fremdeles brygges som et single malt øl. Man kan brygge den av 90% lys pilsnermalt og 10% mørk, karamellisert münchnermalt, eller man kan brygge den av 100% lys, lett karamellisert münchnermalt. Jeg tror jeg vet hva jeg foretrekker.

Dette er en brygge-retro-trend som sikter på å gå tilbake til røttene. Det forutsetter at man tar malt og malting på alvor, og at man er ekstremt påpasslige i valg av malt. Ja, kanskje man må helt tilbake til tiden da malting var en integrert del av bryggeprosessen. I så måte er stjørdalsølbryggerne forbilledlige, for de malter sitt korn selv, og bryggingen deres starter med å malte kornet. Kornet som går inn i ett øl, kommer ifra én batch malt. Riktignok kan maltet innen én batch bli ujevnt varmet opp og tørket og det kan være stor variasjon fra korn til korn, men det er også en del av prosessen.

Jeg ser også en tendens til å reversere «digitaliseringen» av ølbryggingen - og jeg tenker ikke her på datamaskiner, men på at råvarene skal være konsistente, ensartede, beregnbare, repeterbare og ISO-sertifiserte. Med andre ord, brygger man samme ølet to ganger, så trenger man bare å gjennomføre de samme operasjonene på det samme settet med råvarer, og man er i mål - i hvert fall i teorien. Jeg forstår godt at det er praktisk og trygt for en brygger, ja til og med en økonomisk nødvendighet, men det er mer en maskinell industribehandling enn det egentlig er håndverk. Med ekte håndverk er det kanskje slik at målet å bringe det maksimale potensiale ut av råvarer av varierende kvalitet. Av og til blir det bra, av og til greit nok, av og til topp. Det holder alltid spesifikasjonene, men det er aldri helt likt.

La meg her komme med en analogi til båtbygging. Idag har vi skipsverft som bestiller råvarer som holder en viss spek som passer til byggetegningen for skipet. Det er fint og flott og strukturert og økonomisk effektivt. I gamle dager hadde vi skipsbyggere som startet med råvarer - tømmer - og forsøkte å få mest mulig ut av disse: utnytte styrkene, nøytralisere svakhetene, dra nytte av formene ... og de justerte sluttproduktet - skipet - etter hva råvarene i det enkelte tilfellet tillot og krevde. Dét er ekte håndverk.

Jeg tror det er nyttig å se på malting som en del av bryggeprosessen, men jeg vet ikke om det å holde seg til én type malt er hensiktsmessig. Det er litt som å spille ping-pong med lapp foran det ene øyet - et selvpålagt hinder som gjør at man kan være litt mer stolt av å få til et godt produkt. Men bryr kundene seg utover om det smaker bedre? Som en slags vrien étyde? Gjerne. I den grad det gir en annen smak? For all del. Men for bare å gjøre det? Tja ...

Men vi vil sikkert se mer til single malt øl.

Og på tampen, til ettertanke: pilsner er sannsynligvis det ølet som oftest produseres som single malt.

I hodet mitt har Teletubbiessangen husokkupert noen hjerneceller og ville ikke la seg kaste ut. Det kan være ille nok, men nå har den morphet til noe som likner vel så mye på kontakt-jingelen ifra Nærkontakt av tredje grad. Og akkurat dét er litt surrealistisk.

Kanskje jeg blir kvitt det nå, når jeg forhåpentligvis påfører andre det samme mentale viruset?

Gustav Foseid tipset meg om en ny og nyttig site. Det er noen tyskere som har satt opp et kart over brewpuber og brukt det fri kartet OpenStreetMap som grunnlag. Når en pub registreres i OpenStreetMap kan man markere den som brewpub, og vips, så dukker den opp på Open Brewpub Map.

Neida, det er ingen måte å rangere eller score pubene og deres utvalg på, det er en måte å plassere ting på kartet. Åh, hører jeg noen mumle om at RateBeer har bra nok kart? Tja, RateBeer har sikkert flere brewpuber og mer detaljert informasjon om den enkelte puben, men de suger skikkelig på kartplassering. For eksempel, av fire steder i Trondheim kan du ikke se puben eller dens skilting fra tre av posisjonene som RateBeer oppgir. Open Brewpub Map har bedre nøyaktighet i plassering. Poenget er at plasseringen til RateBeer ofte er automatisk utfra adresse - og der bommer Google Maps litt. Mens Open Brewpub Map er basert på at noen har vært ute i terrenget og manuelt registrert koordinatene. Dessuten kan du oppdatere dataene om de er gale.

Om du har data som Open Brewpub Map kan oppdateres med, så er det bare å kaste seg inn i OpenStreetMap, men det er kanskje en litt lang og småfrustrerende vei å gå om det bare er for å registrere en brewpub. Det er nemlig ikke så enkelt som bare å klikke på kartet og plassere en brewpub der, eller ta jeg feil nå?

I skrivende stund er det 8 i USA/Canada, 4 på de britiske øyer, 2 i Norge, 1 i Finland, kanskje 70-80 spredd i Mellom-Europa, og 1 i Japan. Om dette går som med OpenStreetMap ellers, så har vi noen hundre i løpet av sommeren og et firsifret antall før jul. Det kule her er at alle puber markeres, og det er mulig å tagge dem for spesielle egenskaper, der at den er brewpub er en slik. Jeg ser for meg tags for utvalgspub og real-ale - og det skulle ikke forundre meg om det allerede finnes.

Forresten er OpenStreetMap et spennende prosjekt i seg selv. Det går ut på å lage et kart som er helt uten opphavsrettslige begrensninger og dermed kan brukes til hva du vil. Tenk på det som wikipedia for kart. Du finner det på openstreetmap.org. Har du en GPS kan du være med å lage det nye kartet. Gustav er en av de norske ildsjelene, og han har sammen med en annen god bekjent av meg - Magne Mæhre - lagt i en langvarig krangel med norske kommuner for å få ut de offisielle norske kommunegrensene. Tro det eller ei, men sjansen er nær 100% for at kommunen du bor på forespørsel vil nekte å opplyse om hvor grensa mot nabokommunene går. De vil nok svare på om et bestemt sted ligger innenfor eller utenfor kommunen, men grenselinja som sådann og de eksakte koordinatene får du ikke ... for de eies av Statens Kartverk. Vil dere lese mer om deres kamp mot kommunebyråkratiet og kartadelen, sjekk frigeonorge.net.

En av fordelene ved å ha hage, er at man kan dyrke sin egen humle. Da vi flyttet til Sverresborg, plantet jeg ganske raskt noen humler jeg fikk fra svigers. Jeg tror de er samlet inn fra ulike steder i Trøndelag - og muligens én som var medrasket fra Tyskland.

Uansett, første året var de pislete, andre året kom det såvidt noen kongler på dem. Men i år ser det ut til å bli masse kongler. Dette må brukes i et brygg: grønn, utørket humle av ukjent type. Jeg vet ikke om det blir en suksess, men det blir helt sikkert ikke kjedelig.

Humla i hagen (foto: anchr)

Det bringer meg over på et bevaringsarbeid som noen trenger å nøste opp i. I Norge var det påbud om humledyrking fra 1400-1500-tallet eller deromkring, og selv etter at påbudet opphørte, dyrket man humle til gårdsbrygging. Fremdeles er det gårder der humla kommer villig hvert år - enten den brukes til brygging eller ei. Det må ha skjedd et enormt arbeide med å velge ut de beste humletypene for norsk klima, og alt dette forfaller når de norske humlesortene ikke tas vare på.

Poenget er at humla er det som gir ølet sitt terroir. Man kan dyrke genetisk lik humle to ulike steder, og det gir forskjellig resultat. Momenter som jordsmonn, sol, temperatur, årstidsvariasjoner, dagslengde og sikkert ørten andre faktorer spiller inn og må samspille med humlas gener. Den tyske humla blir kanskje ikke engang tilstrekkelig moden alle steder i Norge. Gjennom evolusjon og bondens utvalg har man plukket ut de humlevariantene som over århundrene har vist seg å gi best resultater i vårt klima. Eller rettere sagt, man har valgt et knippe ulike humletyper som passer de ulike mikroklimaene i Norge.

Men selv om humla vokser villig i Norge, så er det ikke et godt sted å dyrke den i stor skala. Dermed har vi latt de norske humletypene leve sitt eget liv, mens vi har importert Hallertau og Cascade i prosessert tilstand, eller man har ganske enkelt brukt anonym apotekerhumle til brygging.

Liksom man har samlet inn gamle hus, rosebusker, folkeviser, dialektord, stedsnavn og eventyr, så trenger man også å ta vare på den lokale humla. Her er et oppdrag til alle leserne med en egen hage: skaff deg kontakt med noen som har gammel humle voksende, ta stiklinger og plant dem i din egen hage. Snakk med historielag, den lokale avdelingen av Norges sopp- og nyttevekstforbund eller lokale botanikere for å vite hvor du skal lete. Noter ned hvorfra humla er hentet, og evt hva som vites om dens bruk i øl. Humle er nesten en ugressplante, så den trenger ikke så veldig gode levekår. Normal jord og litt oppbinding, så overlever den - og kan du gi den mer, så kan den trives. Gi den gjerne en lun solvegg, der trenger den ikke så mye plass, og den er dekorativ.

En gang i fremtiden kommer man til å forvente norsk humle i et norsk tradisjonsbrygg. Om vi da ikke har tatt vare på de norske humlevariantene, så kan vi heller aldri troverdig gjenskape gamle norske gårdsøl.

Ved Klostergården håndbryggeri har de startet å eksperimentere med humletyper i ikke-triviell skala på åker, og all ære til dem for det. Jeg har sett humle vokse på veggene utenfor Trondhjem Mikrobryggeri, Ruten Fjellstue og Haandbryggeriet - uten at jeg vet hvor mange av dem som er annet enn til dekorasjon. Flere burde følge i deres fotspor, og NorBrygg, et universitet eller hobbybotanikere i Norges sopp- og nyttevekstforbund burde koordinere arbeidet, registrere voksesteder og hjelpe med klassifisering.

Noen burde starte aksjonen La Humla Overleve!

Øl er et ufarlig rusmiddel - det er i alle fall konklusjonen min etter å ha lest ulike bøker om rusens kulturhistorie. Og la meg med en gang ile til og si at jeg ikke mener alkohol er ufarlig, den er bare ikke samfunnsnedbrytende per se. Det er få som har drukket ut sin øl og så kommet på nye religioner eller samfunnsomveltende ideer. I hvert fall om vi sammenlikner med andre rusmidler som ikke lengre er i lovlig omløp. Rett nok kan man drikke seg til mot og forsøke å sette ut i livet det impulskontrollen tidligere har hindret en i å gjøre, men det ligger få nye tanker i det, bare gamle idéer man utenfor fylla har styrt klar av. Etter en helaften med alkohol våker man opp med bakrus, ikke med en ny verdensanskuelse. Forøvrig, at alkoholisme kan være samfunnsnedbrytende er en helt annen sak - men heller ikke den er samfunnsomveltende.

Derfor er alkohol et vennligsinnet rusmiddel - dvs venneligsinnet for enhver makthaver. Der hvor hamp, opium, sopper og alt det andre er tvunget ut og bort og vekk, der har alkoholen relativt uhindret fått lov til å fortsette. Idag eksisterer den side om side med et to andre milde og samfunnsmessig ufarlige rusmidler: koffein i kaffe, cola-drikker og te, og nikotin i tobakk. Førstnevntes mildt oppkvikkende effekt er så akseptert at de fleste arbeidsgivere uten den minste betenkelse sponser dine ansattes kafferusbruk - ja, de ser det som ønskelig for å holde folk våkne.

Disse tankene kom etter å ha lest Richard Rudgleys «The Alchemy of Culture - Intoxicants in Society», der forfatteren forsøker å argumentere for at alkohol - enten det er vin eller øl - kan ha kommet etter bruken av psykoaktive rusmidler som hamp og opium. Han har et poeng når han viser til de eldste kjente alkoholiske drikker, som synes å være blandingsprodukter, dels mjød, dels øl, dels vin, og alltid med en mengde urter. I Norden kjenner vi Egtvedpigen - som riktignok er et meget sent funn, om enn tidlig i nordisk sammenheng. Langt tidligere er Jiahu i Kina, som er datert tilbake til 7000 BCE.

Han går så langt som til å foreslå at alkohol i utgangspunktet kanskje mest var et middel for å løse opp substanser i urter, og at det først senere har fått et rusmiddelliv for seg selv. Det er også et poeng at alkoholholdige drikker enten trenger kompleks bearbeiding (som malting og mesking) eller baserer seg på frukter som idag er som den reneste frankenfood-aktige sukkerbomben i forhold til variantene av plantene som våre forfedre startet å foredle. Var det sukker i dem? Ja. Var det mye? Nei. Selv om fruktdisken på supermarkedet bugner av søte og frodige frukter og bær, så var det ikke slik det engang startet. Tenk markjordbær i forhold til supermarkedjordbær.

I forfatterens tanker er alkohol den samfunnsmessige ufarlige rusen, den sosiale rusen og den tillatte rusen, mens halucinogener fra planter var den hermetiske, religiøse, enteogene, innsiktsbringende og revolusjonerende rusen, den som gav ny verdensanskuelse og forståelse.

Det er fornøyelig når han beskriver zoroastreren Arda Wiraz' mang-trip til himmel og helvete i en fremstilling som minner om både Den gudommelige komedie og vårt hjemlige Draumkved. Nå skal jeg ikke ha beskyldt Dante for å ha vært på syretrip, men han skrev neppe sitt opus mangum etter en helaften i vinkjelleren. Alkohol avstedkommer drikkeviser, ikke verdenslitteraturens epos.

Nokså harmløst, med andre ord.

Jeg ble litt bitt av basillen med hensyn av å finne ut hvilket skip som var avbildet på boksene og flaskene med Arendals Pils. En tur til biblioteket i Arendal gav meg tilgang til 90-årsjubileumsboka for Arendals Bryggeri, men det er synd å si at den gav Svaret(tm). Den besvarte noen, men åpnet også flere nye spørsmål.

Som tidligere nevnt er det brukt et skip - trolig en sent 1700-talls fregatt på flaskene og boksene med Arendals Pils. I tillegg til det bruker Arendals Bryggeri et annet skip som bryggerilogo. De to kan kanskje forveksles om man kaster et overfladisk blikk, men det er helt klart to ulike bilder. Her er logoen fra dagens pilsner, og en pilsneretikkett fra 1931, som avfotografert fra jubileumsboka.

Etikettskipene fra idag og fra 1931 (foto: anchr)

Men aller først, søket i historieboka avslørte enda et etikettskip, en fullrigger i profil. Et søk på nettet viser at man tidligere brukte en variant av Arendals byvåpen på etiketten, her er et par eksempler som er hentet fra Norwegian Collectors øletikettsider:

Etiketter med Arendals gamle byvåpen

Det er ikke noe veldig uvanlig i at man brukte byvåpenet på etikettene. Flere andre bryggeri har brukt riksvåpen eller byvåpen, så som gamle Lillehammer bryggeri, Hamar bryggeri og Throndhjems bryggeri.

Det gamle byvåpenet
Kilde: Aschehougs 1920-utgave

Merk forøvrig at de to skipene er litt forskjellig tegnet i de to byvåpnene på etikettene, og de er igjen forskjellige fra det offisielle byvåpenet på første fjerdedel av 1900-tallet. Men alle elementene er der: Riksvåpenet omgitt av grantrær, med en tremaster seilende på bølgene bak. Arendals byvåpen var i utgangspunktet hentet fra en signetring som en sorenskriver brukte, og det var først ved byens 200-års jubileum i 1923 at man kom igang med å lage et heraldisk mer korrekt byvåpen, noe som resulterte i dagens byvåpen. På dette tidspunktet hadde altså bryggeriet benyttet seg av byvåpenet.

Dagens byvåpen
Kilde: Arendal kommune

Her forlater vi kjennsgjerningene og går over på min synsing. Vi skriver som sagt første halvdel av 1920-tallet. Avholdsfolket står som sterkest. Samtidig bytter byen sitt våpen, og det er nærliggende å tro at de samtidig strammer inn på hvem og hva som bruker byens våpen som egne logoelementer. Jeg vil tro at Arendals bryggeri neppe har ønsket å bli seende uoppdatert ut ved å fortsette å bruke et foreldet byvåpen. Samtidig er det nærliggende å tro at forsøk på å bruke det nye byvåpenet ble slått ned på. I jubileumsboka fra 1931 - syv år etter byvåpenskiftet - er det gjengitt syv etiketter, og der er vist noen øl med en fullrigger som synes tatt rett ut fra det gamle byvåpenet. Det er nærliggende å trekke den slutningen at når fullriggeren er brukt alene på etikettene, så er det som et element hentet fra det gamle byvåpenet. To eksempler på bruk av denne fullriggeren er vist under:

Etikettskipet bayer og landsøl fra 1931 (foto: anchr)

Vi har da sannsynliggjort en forklaring på ett av etikettskipene til Arendals bryggeri. Om det er mulig å spore det videre tilbake, så må det være ved å sjekke bakgrunnen for motivvalg hos den sorenskriveren som først brukte det. La oss ikke gjøre det her og nå.

I jubileumsboka fra 1931 dukker det også opp et annet skip som er veldig likt dagens bryggerilogo. Den har vært tegnet flere ganger, og har utviklet seg litt over årene. Men hovedelementene er gjennomgående de samme: rigget som bark (evt med latinerseil på kryssmast), mersseilene er beslått. Det er et digert norsk flagg akter, skipet sees fra fra babord akter side, det er fire vinduer i et galleri akter. Det vist i pilsneretiketten i starten av dette innlegget, og under er vist fire andre gjengivelser som viser at det tydelig er samme skip, men at utformingen har vært endret noen ganger. Etiketten med mørkt eksportøl viser omtrent samme skip som på pilsneretiketten i starten av innlegget, med unntak av fargeleggingen. Bildene er vist i antatt kronologisk rekkefølge. Hmm, er det bare meg som får en fornemmelse av at det avbildede skipet blir større og staseligere for hver versjon?

Variasjoner over bryggerilogoen på ulike etiketter
(Kilder: øverst til venstre: fra labologist.no sin oversikt over gamle norske øl-etiketter; nederst til venstre: fra Arendals Pilsens Venner i Trondheim; de to øvrige: fra salgsannonser på skrotnissen.no (her og her))

Man kunne mistenke bryggeriet for å omgå et evt forbud mot å bruke byvåpenet ved å lage en litt mer naturtro gjengivelse av skipet i byvåpenet, fra en litt annen vinkel. Men det er viktige forskjeller. Bryggeriskipet har ikke flagg på baugspydet, det har beslåtte bramseil, øvre seil på kryssmasta har ikke et råseil. Dessuten virker det ikke som om de tidligste utgavene av denne logoen er så veldig naturtro. Om bildet har blitt tegnet på 1920-tallet, er det neppe et bilde av noe daværende eksisterende skip. Kanskje kommer man ikke lengre enn til å konkludere med at det er et skip til erstatning for - eller til forveksling av - det nye byvåpenets skip?

Den nye logoen (foto: anchr)

Når bryggeriet har blitt selvstendig igjen, og har startet å profilere seg - om enn aldri så lite - under egen logo, så synes det som de har valgt den versjonen av logoen som er gjengitt på bayer-etiketten over - muligens med noen små variasjoner.

Hvorfor fortsatte man ikke med fullriggeren i profil? Tja, det var et motiv som var ekstremt ikonisk idet enhver styrmann eller skipper fikk malt skipet «sitt» i en eller annen utenlandsk havn. Det var en hel liten industri i å male skip, noen produserte halvfabrikata malerier, så kjøperen kunne ta utgangspunkt i et maleri med et skip som liknet (eller vi hvert fall se bakgrunnen rundt skipet) og se omtrentlig hvordan det ble, så oppdaterte man for hvordan skipet faktisk så ut og forretningen var gjort. Disse maleriene viste typisk skipet i profil og i tillegg var det gjerne også vist i bakgrunnen, sett bakfra. Om alle sørlandske hjem på 1920-tallet var proppfulle av slike malerier med «profilbilder» av skip som foreldre og besteforeldre hadde seilt på, så kunne det gamle profilbildet kort og godt fremstå som særdels uhippt - litt «forrige tiår» - en dødssynd for ethvert moderende bryggeri.

Og hvorfra kommer så dagens pilsnerskip? Tja, jeg vet ikke. Det må ha dukket opp langt senere, kanskje så sent som 80- eller 90-tallet? Det finnes ingen elementer av dette skipet i tidligere logoer. Joda, rett nok var logoskipet blitt justert og oppdatert, men som vist over er overgangen til pilsnerskipet et så brutalt brudd med den gamle logoen at det må regnes for en ny logo, ikke bare en oppdatering. Tidligere har jeg påpekt at det synes som det er et lite utsnitt av et større bilde, kanskje tatt fra en sjøslagscene ifra en bok. Det er også interessant å se at bryggeriet har gått bort fra navnet Arendals skrevet i den spesielle håndskriftsfonten som står så prominent på pilsneretikettene.

Og som ikke dette er nok, da jeg kjørte forbi Arendals bryggeri på siste feriedag, oppdaget jeg enda et skip malt på en av bygningene. Det synes å være en hanseatisk kogge, og kan umulig ha noe med saken å gjøre ... nope, det må være knyttet til noe ganske annet.

Her er et lite, men enkelt prosjekt for hjemmebrygging. Jeg sitter i skrivende stund på hytta, der jeg egentlig ikke har mulighet for å brygge. Derfor denne enkle versjonen, der alle ingredienser er tilgjengelige fra enhver Rema eller Kiwi. Det er mulig du er i samme situasjon, og her er en idé til tidsavspredelse.

1. Skaff tre 33cl flasker vørterøl, en pakke Idun original brødgjær (ferskgjær, også kalt pressgjær) og en tom halvannen liters plastflaske med skrukork (f.eks en Farris-flaske). Sjekk datostemplingen på gjæra i butikken. Finn en ren, finmasket klut, en kniv, en bolle og et strikk på kjøkkenet.

2. Klar til gjæring (foto: anchr)

   Dytt pakka med gjær ned i plastflaska. For å få dette til, må du skjære den opp i biter som får plass i åpningen. Vær sikker på at kniven du bruker til å skjære med er helt ren. Om du er usikker på om de kan ha kommet til bakterier til gjæra, så skjær gjerne vekk overflatene før du starter, for du trenger egentlig ikke hele gjærpakka.

3. Skyll plastflaska godt. Velg fortrinnsvis en flaske man ikke har drukket fra, evt kjør flaske og skrukork i oppvaskmaskinen. Bruk gjerne en flaske som det kun har vært vann uten annen tilsetning enn kullsyre, da kan du egentlig kutte ut skylling og vasking helt, sålenge du ikke har drukket direkte fra flaska.

4. Åpne en-og-en flaske med vørterøl, og hell dem forsiktig ned langs innsiden av plastflaska. Poenget er kort og godt at du må forsøke å få minst mulig skum - evt kan du gjør det over vasken og la skummet renne av. Samtidig må du unngå at det skvulper så det «piskes» inn luft i vørteren - dog er dette neppe et stort problem, for det skilles ut så mye CO2 at det neppe kommer til luft. (Det er mulig man burde tilsette gjæra etterpå, eller ha noen korn sukker eller salt i vørterølet for å frese ut CO2 ... jeg vet ikke, men skal eksperimentere.)

5. Ikke skru plastkorken på, for det kommer til å produseres masse gass i flaska under gjæringen. Strengt tatt kunne du ha brukt korken skrudd på så løst at overtrykket slipper ut, men det er risikofylt, for om det tetter seg, har du potensielt en omfattende vaskejobb foran deg. Det tryggeste er å bruke en ren, tettmasket klut lagt dobbelt eller trippelt over tuten, og festet med strikk rundt flaskas hals. Det hindrer at støv kommer inn, samtidig som gas slipper ut. Vær sikker på at kluten er ren!

6. Sett flaska på et sted der det er en jevn varme på rundt 20 grader. Med Iduns pressgjær for brødbaking kommer gjæringen temmelig raskt igang. Du kommer til å se bevegelser i vørteren etter få minutter. Magni insisterte på at jeg skulle sette flaska oppi en bolle. Det var bra jeg ikke protesterte, for under stormgjæringen ble det presset både gjær og øl ut av flaska. Iduns brødgjær er ingen attgløyme.

7. Etter stormgjæringen (foto: anchr)

   Når gjæringen er kommet skikkelig igang, pass på ikke flaska tetter seg, for da bygger det seg opp trykk i den. Er du usikker, så klem på flaska, er den hard er det trykk i den og du bør stake opp åpningen (gjøres utendørs), er den myk er det ok.

8. Ideelt sett bør du etter at gjæringen har nådd toppen og er på god vei tilbake tappe ølet over på en ny, ren flaske. Slik kvitter du deg med gjæren og masse grums som nå sikkert har satt seg på innsiden av flaskehalsen og rundt tuten.

9. Når gjæringen er i ferd med å slutte, kan du fjerne kluten over tuten og skru korken på. Det vil gjøre at resten av kullsyra blir i ølet. Men du bør overvåke flaska jevnlig, dersom den blir hardere enn du forventer en Cola- eller Farrisflaske, så skru opp korken og lett på trykket.

10. Når gjæringen er nærmest over, og du har fanget riktig trykk med kullsyre, sett flaska i kjøleskapet. Den burde klarne i løpet av noen dager. Ikke vent for lenge med å drikke den. Levende øl er ferskvare, og dette er neppe noe modningsprodukt. Den burde holde seg god i et par uker i alle fall.

11. Når du serverer ølet, forsøk å unngå at bunnfallet følger med under skjenking. La den gjerne få varme seg litt i glassene, for vørterøl har nok smak - hvilket den trenger for å kunne balansere all sødmen.

Dette var kortversjonen. Det er mange mulige forbedringer her som jeg har utelatt, for feg har forsøkt å beskrive det så enkelt som mulig, og uten andre hjelpemidler enn de man får i en hvilken som helst dagligvareforretning. Her kommer noen kompliserende tips.

• Om du har tilgang på en gjærlås med gummiforing, så er det langt bedre enn å la skrukorken sitte løst på eller bruke en klut. Det gir mye bedre sikring mot infisering av ølet, og dessuten er det enklere å beregne kraften på gjæringen (dvs: hvor hyppig plopper det). Gjør-det-selv-gjærlåser kommer i mange versjoner, partyversjonen er et sugerør med bøy, koblet til en balong med nok vann til at sugerøret inni balongen kommer under vann. Når balongen blir slapp er gjæringen over.

• Om du får tak i en pakke med ekte ølgjær, så er den bedre enn Idun brødgjær. Bruk helst overgjær. Ulike gjærtyper vil gi ulike smaker på ølet. Men merk at en pakke med tørr ølgjær kommer til å bruke mye lengre tid på å komme igang og på å gjære.

• I stedet for å skru til korken når gjæringen begynner å fisle ut, kan du la den gå helt ut, deretter tilsette et par teskjer sukker, og så skru korken helt fast og la det stå i samme varme som tidligere et par dager til. Dette er en fremgangsmåte som har enklere timing.

• Normalt skal man tilsette langt mindre gjær, samtidig som man får mye luft inn i vørteren før gjæra tilsettes. Men vi løser dette ved å tilsette «nok» gjær (i disse mengdene er den likevel billig nok) og ikke lufte. Derfor er det nyttig om du heller vørterølflaskene på plastflaska uten å skvulpe så mye.

• Ikke la flaska bli utsatt for sol, det setter usmak på ølet.

• Vi bruker her veldig mye gjær, og for mye gjær kan sette usmak på ølet, men det burde gå greitt om du drikker det raskt - eller om du tapper om etter at stormgjæringen har avtatt.

• Vi bruker en flastflaske fordi den lar deg enkelt måle trykket (kjenn om den er hard) og slippe ut trykket (løsne litt på skrukorken). Proffe bryggere har dyrere og mer avansert utstyr, men det koster også endel mer enn de 2,50 som er panten på en plastflaske (dessuten kan du fremdeles skylle og levere plastflaska til pant, så strengt tatt er den gratis).

• Jeg har ikke her og nå mulighet for å måle sukkerinnholdet i vørterøl, men om jeg skal estimere utfra informasjonen på etiketten og noen gamle formler jeg tror sitter korrekt i bakhodet, så har vørterølet et potensiale til å nå rundt knappe 5% abv - og det er egentlig nok.

• Om du likevel vil ha et sterkere øl, kan du helle på ønsket mengde med Moss maltekstrakt (ok, du kan også bruke sukker, da). For hver 100g med maltekstrakt, er det maksimalt potensiale til ca 50g alkohol, hvilket utblandet til én liter veske gir litt over 6% alkohol - eller i praksis kanskje 5% fordi du ikke får en perfekt utgjæring (utregningen er også her tatt på gefühlen). Du ønsker med andre ord garantert ikke å lempe et helt glass maltekstrakt i en halvannen liters flaske med en liter vørterøl. Nei, du ønsker IKKE det.

Fortæring av resultatet (foto: magnio)

Lykke til med prosjektet! Det er enkelt, det er lite og ingrediensene er billige. Om du aldri før har brygget, så er dette et godt startprosjekt. Om du brygger men har strandet på familiehytta langt fra kjellerbryggeriet ditt, så er dette et godt sommerprosjekt. Om du bare er tørst, så er dette en god unnskyldning for å kjøpe et par flasker ekstra med Bris eller Farris.

Ble det bra? Vel, jeg kastet det frem i vår årlige sommerblindsmaking på verandaen. De andre - Frode Bergh og Gustav Foseid - hadde naturlig nok store problemer med å plassere dette brygget - det smakte litt sært, men ikke så ille at de trodde det måtte være en merksnodighet fra ett eller annet norsk, kommersielt bryggeri.

Og nok en gang: om du gjærer på en flaske med tilskrudd kork, så sjekk den nøye. Blir det veldig hard, så a) slipp ut litt gass og b) sjekk den ofte/gjenta frem til den stabiliserer seg som passelig hard. Jeg spøker ikke. Seriøst, jeg mener det!

Har du noen gang hatt lyst til å smake ugandisk ajon, malwa, tonto, kongolesisk rukutu eller nigeriansk dolo?

Det er teknisk sett ikke så vanskelig, det er bare å dra dit og komme seg utenfor turistallfarvei. Men for oss litt attgløymer med over snittet beskrankninger på eventyrlysten, finnes det et litt tamt men likevel hyggelig alterntiv: Kiva.

Kiva er et system for mikrolån. De samarbeider med en rekke feltpartnere som presenterer personer med en forretningsidé og et behov for finansiering i størrelseorden noen-tusen. Så deler de lånet opp (for risikospredning) og lar deg og meg delfinansiere dem. Ganske enkelt: micro loans meet community funding. Etterhvert som de betaler ned en hundrelapp eller to i måneden, samler det seg opp penger på din konto, som du kan ta ut eller låne ut på ny.

Jeg har forsøkt å spesialisere meg på å låne til de som brygger lokale øl. Vanligvis har de en liten pub-aktig sak, der de brygger og serverer øl - gjerne kombinert med ymse annen aktivitet.

Det er også en fin anledning til å provosere seg selv til å lese om de ulike ølene. For eksempel, waragi blir gjentatte ganger beskrevet som et brygget produkt, men det er nok heller et enkeldestillat. Det er vekselsvis beskrevet som en forvanskning av «war gin» eller «arak» - jeg stoler mest på sistnevnte etymologi. Verre enn at det er destillert (og forbudt lokalt!) er at det er status å lage variantene som river mest - og hva er da bedre å dytte inn enn batterisyre? Det er slikt man kanskje ikke ønsker å finansiere. Andre lager kort og godt gamle øltyper med aner tilbake til Egypt og Sumer - bokstavelig talt.

Kiva er også et godt, men nøkkelhullsmalt, innblikk i en verden av tradisjonelle bryggere. Gå på www.kiva.org og klikk "Lend" og søk etter for eksempel "brew". Velg også gjerne status "All" for å sikre at det faktisk er noen treff på søket, for det er ikke alltid det er noen tradisjonsbryggere som søker finansiering akkurat der-og-da. Dessverre er det unntaket at de spesifiserer navnet på hva de brygger - vanligvis er det bare navngitt som «local brew».

Helt alene er jeg ikke i min bryggerifinansiering i den tredje verden. Jeg har lagt merke til at Cardinal i Stavanger har en konto der de støtter (er det tips-pengene?) tradisjonsbryggere i den tredje verden - noe som har økt min respekt for puben betydelig.

Og for all del, det er mange andre gode formål å støtte via Kiva enn brygging.

Dere har vel alle sett hekser og trollmenn stå ved grytene i tegneseriene, det er nok å navne Madam Mim, Magica fra Tryll og med Miraculix. Oppi en diger gryte has de mest eksotiske og suspekte ingredienser ... og ut kommer av det hele kommer en liten kopp med magisk heksebrygg. Men hvorfor bruke så stor kjele når man trenger så lite?

Ekstremølbrygging på gang?
Source: wikicommons

Jeg tror svaret ligger i det mentale bildet vi har av heksene har tatt opp i seg elementer av den førindustrielle bryggeren: øl-kona. Det ble brygget øl lenge før man startet bryggerier, og det ølet ble brygget i hjemmene kunne enten bli solgt for å drikkes der og da, eller for å tas med - akkurat som i våre dager. Oftest var det koner som stod for ølbryggingen. Det virker som om transisjonen fra hjemmebrygging for utskjenking og salg, til profesjonelt bryggeri også er en transisjon fra et kvinneyrke til et mannsyrke, samt en transisjon fra landsbygd og landsbyer til urbane storbyer.

Så vi kan se for oss gamle dagers ølbryggere nesten som vi tenker oss Madam Mim stå og røre i gryta si. Ja, hvorfor står de nettopp og rører i gryta - tja, kanskje fordi det er viktig å blande mesken godt under mesking for å få god effektivitet? Nå kokes det ikke under mesking, men det er varmt nok til at det ryker på en kjølig dag. Og hvorfor har heksa alltid en katt - tja, kanskje er det et nyttig husdyr om man har et lager med malt til å lokke rotter?

Men hva med alle de sære ingrediensene i heksebrygget, de har vel ingenting i ølbryggingen å gjøre? Tja, si ikke det. Mangt og mye har vært brukt i ølbrygging, tildels også giftige og rusgivende stoffer. La oss derfor ikke utelukke at det fantes en mellomting mellom et rent alkoholprodukt og et rent heksebrygg med hallucinerende urter og padder.

Kjernen er at et kraftig øl alltid har hatt høy status, og én måte å gjøre rusen sterkere og fyldigere på, er å ha i urter. Både bulmurt og alrune - ja til og med pors - har vært brukt i øl og sies å ha rusgivende effekt. Dette er nettopp én av forklaringsmodellene bak renhetsloven: at man ville til livs ølene med sære urter som kunne ha en ikke helt helsebringende effekt.

Det var neppe bruken av sukker man ville til livs med Renhetsloven, for sukker var dyrt i 1516. Der bryggere på 1700- og 1800-tallet brukte billig sukker for å heve styrken på ølet, der har 1400- og 1500-tallets bryggere muligens tydd til urter for å få ølet til å «slå» litt bedre. På en måte tror jeg sukkeret er å foretrekke.

Nå forsøker jeg ikke å si at heksene var øl-koner som brygget, for så enkelt er det ikke. Men jeg tror at det mentale bildet vi idag har av hekser og trollmenn er sammensatt, og en av fasettene i dette bildet tror jeg er øl-konene.

Hvem var så disse øl-konene? Noen av dem var kanskje enker som skaffet seg et levebrød, noen spedde på familiens økonomi med et ekstra håndverk. Noen av dem solgte ølet i kanner, mens andre og også drev utskjenking i eget hjem. De synes å ha brygget litt ujevnt, slik at noen kanskje brygget for salg bare noen få ganger i året, mens andre hadde øl for salg nærmest hele tiden. Det har vært en stor og mangfoldig gruppe, og det de drev med ville vi kalt hjemmeindustri, nesten som husflid.

De er nevnt i flere sammenhenger utover middelalderen, vanligvis i forbindelse med hvilke rettigheter, plikter og skatter de hadde, samt i rettstvister de måtte komme i. De overlever lenge, spesielt utenfor byene, men forsvinner etterhvert som ølproduksjonen strømlinjeformes, oppskaleres, reguleres og skattlegges - hvilket dessverre er fire sider av samme sak, siden de som samlet inn skatter ønsket å ha så få enheter å forholde seg til som mulig.

I Norge syntes brygging i middelalderen å være en kvinneaktivitet. Når det ble en mannsaktivitet også på gårder og i hjemmene er et interessant spørsmål ... som vi kanskje kan komme tilbake til.

Det er stadig folk som går på en pub og bestiller «en øl», mens de aldri ville gått på en bedre restaurant og bestilt «en mat»; på en kino og bedt om billett til «en film»; eller til et reisebyrå og ønsket «en tur».

En delårsak er nok at fra slutten av 60-tallet og frem til for ganske få år siden, var øl i Norge synonymt med pilsner - den fremherskende øltypen. Det hjelper jo ikke at restauranten har den ene eller den andre pilsneren, om ulikheten mest er på etiketten og knappest inni på smaken.

Derfor er det jo litt forståelig at mange i all denne smakslikheten kort og godt ikke bryr seg - selv om det likevel er skuffende. Det er heldigvis ikke mange andre områder der man er like vilkårlig med hva man får levert når man ber om «en vare» ... men det finnes. Ost? Den skal bare være gul og kunne skjæres med ostehøvel. Når nordmenn snakker om goudaost mener de oftest generisk gulost, og alle som har smakt en ekte «oude gouda» vet at den har veldig lite til felles med de kreasjonene som norske meierier dikter ihop for å kunne balansere på kanten til hva som teknisk sett er lov å kalle «ost». Kaffe? Den skal være brunsvart, varm, ha brentsmak og gi oppkvikkende koffein. Kanskje er det noe som hjemsøker varer vi fortærer og som vi (feilaktig!) oppfatter som at alle produktvarianter har samme standardkvalitet.

Slike holdninger presser priser, for når man ikke bryr seg om andre parametre, står kun prislappen igjen for kunden å evaluere etter. Men det presser også kvaliteten, for om forbrukeren ikke bryr seg om annet enn prisen, hvorfor skulle ikke produsenten høvle bort litt kvalitet for å kunne krympe produksjonskostnadene - eller øke inntektene?

Nordmenn er dessuten ekstremt merketro, og kombinert med at de er kvalitetsagnostiske, åpner det for slakting av merker: a) kjøp opp en merkevare med trofaste kunder, b) juster ned kvaliteten og kutt hjørner, og evt sett ut produksjonen til Langtvekkistan, c) gled deg over de økte inntektene som er differansen mellom opprettholdt pris og kollapset produksjonskostnader, og d) når forbrukerne begynner å oppdage kvalitetstapet og slutter å kjøpe produktet, så let etter en ny merkevare som du kan flagre videre til. Slikt skjer vel ikke innen øl-verdenen? Fnis. Jeg sier bare Belgia.

Men tilbake til innstillingen om «en øl». Jeg tror egentlig ikke kremmerne er så glade for denne kundeinnstillingen, for om pris er det eneste kundene er interessert i, så blir det mindre marginer for mellomleddene. Prisen er da nærmest diktert av markedet, og man må finne andre ting for å differensiere seg fra konkurrenter. For puber kan det være bedre plassering av uteserveringen, hyggeligere betjening, kosligere lokaler, bedre stemning, velsmakende mat, osv. Problemet med alt dette er at det fordrer hard innsats og er vanskelig å skalere opp. Prissetting er mye enklere ...

Om man derimot kan sjonglere med typer og kvaliteter og varianter og eksklusivitet, så kan alt dette justeres og manipuleres så prisen kan dyttes oppover til et behagelig nivå. Det er i slike markeder at det er penger å tjene for den smarte kremmeren - og det er et slikt marked som er nærmest umulig for forbrukeren å priskontrollere.

Så tilbake til øl. En av mine nærbutikker er den navnemessige selvmotsigelsen Bunnpris Gourmet. De har faktisk et godt vareutvalg på relativt få kvadratmetre - mest fordi de har forstått at man ikke trenger å bruke mer enn 20cm hylleplass til en eksklusiv, utenlandsk vare. Nåvel, på øl suger de brutalt. Jeg har ikke vært depressiv nok til å telle, men jeg tror de må ha over 30 merker øl - hvorav så godt som alle synes å være pilsnerøl. Variasjonen består av en bayer i riktig retning, balansert av et par «lite» og «lime» i den andre retningen. De har et godt utvalg av brød med god bredde i typer, former og ingredienser. I brødhyllene sine ville de aldri tatt inn 30 typer hveteloff og én vågal outlayer med 2% sammalt hvete.

Men så går jeg heller aldri dit for å kjøpe øl, om jeg ikke i et anfall av galskap bare var på jakt etter «en øl».

I utgangspunktet høres det ut som et dumt spørsmål, for ølet kom først om man mener glassflasker slik som vi kjenner dem.

Men under ligger det et meget relevant spørsmål, for en flaske er en beholder med en smal og trang åpning, enten den er laget av glass som i våre dager, eller av skinn eller metall som i gamle dager. Det er kanskje ikke helt tilfeldig at dagens flasker har en viss formlikhet med kalabasher og antikke amphoraer.

Mange som har forsøkt å gjenskape ølets oppdagelse har kjørt seg fast i en blindgate og konkludert med at om man tilfeldigvis skulle få laget vørter, og den står fremme og samler naturlig gjær, så får man i praksis en sur, ekkel og stinkende materie. Jeg har ingen grunn til å tvile på korrektheten i disse eksperimentene, men jeg tviler på deres relevans. Vanligvis innebærer slike eksperimenter et trinn der man setter ølet i en bolle eller på en skål i påvente av at gjæringen skal starte. Hvorfor en bolle eller skål? Tja, kanskje det er et ønske om å sikre seg en størst mulig mikrobiologi? Stor overflate gir bra potensiale for innsamling, det at vinden lett slipper til burde frakte enda mer mikrobiologi dit og det burde jo sikre suksessen ... eller ikke?

For som forfatteren av den utmerkede boken «The Alaskan Bootlegger's Bible» kommenterte: gjæring med villgjær som ikke rimelig raskt etablerer et lokk av CO2 over vørteren vil uvegerlig gå galt. Det viktige er ikke hvor mye villgjær man fanger, men at den CO2 som lages blir liggende som et beskyttende lag som hindrer uønsket aktivitet fra andre aerobe og CO2-hatende mikroorganismer. Den enkleste måten å fjerne laget ved CO2 er å la det gjære i et åpent fat eller en breddfull krukke, og å sikre seg at det er et vinddrag som slipper til.

Men, sier kanskje noen, Lambic ligger jo i store, åpne, grunne kar, der nattelufta blåser over. Joda, men det er kun under det relativt korte nedkjølingstrinnet som inkluderer infiseringen av ølet. Gjæringen foregår i fat, som i praksis er en stor beholder med et lite hull øverst.

Jeg vil derfor foreslå et modifisert eksperiment: Sett vørteren på en flaske, og hell på med en liten mengde vann som har stått over natta og samlet bakterier og gjær og andre uhumskheter. Vannet vil ha fanget mye rart, mens dets næringsfattighet gjør at bakterievekst og gjæring ikke starter før den blandes med vørteren som har det næringsrike sukkeret.

Og siden jeg allerede nevnet lambic. Jeg tror nedkjølingstrinnet er litt overvurdert som infeksjonskilde, sammenliknet med de iboende bakteriene i fatene som brukes.

Arkeologer har funnet kar med innrissede mønstre på innsiden - mønstre som man derfor ikke kunne se under normal bruk. Om vi ser bort fra forklaringer som omfatter magiske symboler og slikt, er det nærliggende å anta at man har oppdaget at gjæringskar med uregelmessig innside - dvs om ikke kan rengjøres effektivt - har en mer konsistent gjæringsevne. Og hvilken hjemmebrygger er ikke blitt advart mot å få riper og sår på innsiden av gjæringskarene - fordi det da er nærmest umulig å rengjøre dem skikkelig. Krukker og kar i leire er formodentlig bare en kunstig erstatning for de kalabasher man har kunne skaffe seg fra naturen.

Og dermed er vi tilbake til utgangspunktet. Kanskje kom det første ølet (eller vinen) fra en kalabash med vørter eller fruktsaft som gjæret naturlig. Men det viktige er at flaskeformen med en beholder med smal og gjerne trang åpning må ha kommet før man gjæret vesker til alkoholholdige drikker. Satt på spissen: flaska kom før ølet, fordi flaska trolig er en betingelse for å få til en bra gjæring.

Og forøvrig, egget kom før høna, dinosaurene la egg, og en høne er en fjern etterkommer av dinosaurene.

Har du gått inn på en fremmed brewpub og likevel fått en følelse av déja-vu?

Det er mye bra med dem, men dessverre synes så altfor mange prewpubs å være et slags middelgjennomsnitts potpurri av ølverdenen, gjerne med en eller annen bryggesignatur som kjennetegner - eller i de verste tilfellene hjemsøker - de fleste av ølene.

Den typiske brewpuben har rundt 5-7 øltyper, helst med et tilsnitt av amerikansk mikrobryggeribrygging, gjerne supplert med noen britiske øltyper, ofte med en påklasket, pliktbrygget pilsner og en og annen vovet rekreasjon fra Belgia eller Tyskland, gjerne som et roterende sesong- eller spesialøl. Du finner gjerne en pale, en amber, en bitter, en IPA og en stout. Ett av ølene er vanligvis utsolgt akkurat da, og de mest spennende sesongølene er brygges selvfølgelig en annen måned. Noen få steder liver de virkelig opp med et gjestebrygg i ny og ne, men vanligvis er variasjon ensbetydende med de bryggerne roterer oppskriftene.

Bryggeriet står vanligvis til offentlig skue, og har mer kobber og messing enn et fregattmannskap kan pusse, til tross for at det bak all kobberet vanligvis er et bryggeri i rustfritt stål og plast av medisinsk kvalitet. Brewpuben har ensartede glass, gjerne med bryggerilogo på, og bruker dem til alle sine varierte øltyper, den eneste variasjonen er i glasstørrelse. Det går an å bestille samplerbrett, og her er det ofte forbausende stor variasjon i innpakkingen. På ett eller annet tidspunkt har nok designere vært involvert, men det var gjerne da puben var helt ny. Siden innehavere av brewpuber er ølentusiaster, er dekorasjonen oftest ølfokusert, gjerne med reklameskilt, bryggeingredienser eller en flaskesamling. Noen forvirrer med å sette vanskelige - gjerne lokale og historiske - navn på ølene, mens andre gjør det enkelt og kaller sine øl opp etter øltypen. Skjønt øltype - det går en tilsynelatende evigvarende epidemi blant brewpuber: «beer type specification creep». Ett sted er alt mørkere enn sin type, ett annet sted er det bitrere eller syrligere eller søtere eller fruktigere eller noe annet. Sånn sett er morsommere å smake seg frem til brewpubenes bryggeristil enn det egentlig er å smake på deres ørten enkeltøl. Når vi snakker om bryggeristil, kan det nok mye komme av a) de ofte bruker samme gjær i alle eller de fleste ølene, b) de mesker og gjærer øltypene mye på de samme temperaturene, og c) det er samme brygger som står bak, så evt feil eller særegenheter gjentas for alle øl.

Vanligvis får du mat der, hovedsaklig i grill- eller burgerstil, uten de helt store kokketekniske utfordringene, men greitt nok og minst to hakk opp fra den jevne pizza- og burgersjappa. Noen retter har øl som ingrediens, men det er sjelden det er tatt helt ut.

Prisene ligger litt over de vanlige, lokale øltypene som serveres på alle de andre barene rundt om.

Utover dette er de omtrent like like eller forskjellige som puber generelt - selv om de tenderer til å være litt roligere og litt dyrere. Har du vært på én brewpub, har du vært på (nesten) alle.

Ruten Fjellstue er oppkalt etter fjelltoppen til hvilken det er et godt utgangspunkt å starte en bestigning. Det er en gammel seter i Espedalen, og like før krigen ble den bygget ut som fjellstue og base for turgåere. Det er også hjem til Espedalen Fjellbryggeri, kanskje ett av landets minst tilgjengelige bryggerier.

Jeg beskrev stedet i den nesten-årlige listen over mulige nye bryggerier til jul 2007. Og da jeg tidligere i år snakket med Knut Albert som hadde vært der og som lovpriste bryggeriet, og da Magni og jeg senere har fått behov for en underveisovernatting på våre turer mellom Sørlandet og Trondheim, så var det ingen vei utenom et besøk.

Ruten Fjellstue (foto: anchr)

Folkene bak er Berit og Arthur Bredli, og det er sistnevnte som brygger. De har valgt å skille navnet på fjellstua og bryggeriet, og det er kanskje slik det må være, for bryggeriet er ikke, og er neppe tiltenkt å skulle bli noen hovedinntektskilde. Det er en tilleggsaktivitet i krysningen mellom hobby og næring. I store deler av Norge er det ikke grunnlag for å rendyrke drift med én, storskalert aktivitet, og dermed må man sette ihop et konglomerat av delaktiviteter som passer sammen og gjerne har innbyrdes synergieffekter. Folkene bak Ruten Fjellstue er ypperlige eksempler på slik sjonglering med mange ulike og sesongmessige baller i lufta. Som et sidetema, dersom det er noen som lurer på hvorfor norske småbryggerier jevnt over ligger på små og uveisomme steder, så er nok dette litt av årsaken.

For øl-puristene: Ruten ligger på 870 meters høyde, og der er lufttrykket rundt 8-10% lavere enn ved havnivået. Det betyr igjen at kokepunktet for vann er litt mer enn 3 grader lavere enn ved havnivået. Alle bryggeveiledninger understreker viktigheten av å ha en livlig koking, hvilket i praksis vil si at man holder fulle 100 grader under kokingen. Jeg tror dette har mest betydning for humla. Det betyr strengt tatt at Espedalen aldri kommer helt opp på den temperaturen som de fleste andre bryggeriene brygger på. For sherlock'er på jakt etter å detektere ølsmaker må dette være en gyllen anledning til å lete etter en høydekarakter i ølene deres. Nei, jeg tror ikke de finner den, men la ikke min negativitet stoppe dere. Som en sidebemerkning: Lillehammer bryggeri brygger med et østerisk alpe-bryggeri som har et trykksatt kokesystem, slik at de kan brygge ved én atmosfære uansett vær og høyde - noe de egentlig ikke trenger det ved sine 150-200 meter over havet. Uansett, trykk, og dermed kokepunkt, er en oversett parameter ved ølproduksjon, og kanskje den neste store «fad» blant bryggeekstremistene. Jeg har lenge tenkt på ulike alternativer til å ekstrahere bitterhet og aroma fra humla, men mer om det i en annen posting. Hvorfor stoppe kokingen på 100 grader? Hvorfor ikke koke humla i en trykksatt kjele på 105 eller 110 grader? Hvordan påvirker dette ekstraheringen av smaksstoffer?

Og mens vi er inne på effektene av trykkforskjellene, er det forskjell på brygging under lavtrykk og høytrykk. I praksis nei, selv om det teoretisk er en forskjell, og selv i praksis er det kanskje en merkbar forskjell. Kanskje har barometeret en plass i bryggeriet som giver av inndata for å kalibrere oppskriftene?

Bryggeriet på Ruten bruker et 200-350 liters system levert av Leif Stana, norske gårds- og småbryggeriers «hoffleverandør». Det er i etterkant gjort enkelte lokale tilpasninger. Det skiller seg litt ut ved at det er firkantede kar og ved at gjæringen er nesten-åpen. Rett nok gjæres det under lokk, men uten at gjæringskaret har gjærlås. Det går greit sålenge gjæringen er livlig, for da produseres det nok CO2 til at det hele tiden står et pust ut av karet, slik at ingen bakterier kan finne veien inn dit. Det fordrer følgelig at man ikke venter for lenge med å tappe på et modningsfat, men det er også mange andre grunner til å gjøre det raskt. Det vanligste alternativet er dyre sylindrokoniske tanker, der man kan tappe ut gjæren som utfelles på bunnen. Men begge systemer fordrer en viss årvåkenhet med hensyn til timing, og sålenge man aksepterer å måtte stikke om og man passer på hygiene, så tror jeg ikke det er et problem å la være å bruke sylindrokoniske tanker.

Idyllisk på Ruten (foto: anchr)

Arthur har tatt skrittet helt ut og er bevisst på at han ikke brygger faste øl. Han brygger det han brygger, og gjentar «aldri» en batch. Det betyr ikke at om én bitter er brygget, så kommer det aldri noensinne en ny bitter. Jeg forstod det slik at han ikke ville være bundet av å skulle ha en bitter eller en bayer som man var tvunget til å brygge igjen og igjen, bare fordi det stod på en ølmeny. I praksis fordeler ølene deres seg jevnt utover øltypologien, med noen lyse, noen mørke, noen bitre osv.

Bryggeriet bruker de blå 200L plastfatene fra Felleskjøpet, i likhet med så mange andre små gårds- og distriktsbryggerier. En konsekvens av det er vel at man er begrenset til å gjære på temperaturen i bryggeriet, slik at lagerøl i praksis er begrenset til å bli brygget om vinteren.

Sommeren er en høysesong for fjellstua, og det gir mindre tid til brygging. Dermed er det også det dårligeste tidspunktet å besøke dem på, om man vi smake deres eget øl. Da vi var der i slutten av juni, hadde de fem øl, hvorav tre var godt igang på sin batchs siste fat. Det beste tidspunktet skal etter sigende være rundt jul og nyttår, for det brygges ivrig utover høsten frem til skisesongen og en ny turistinvasjon starter.

Godt med bjørk (foto: anchr)

Særegent for dette bryggeriet synes å være en genuin vilje til å eksperimentere. Vi ble sjarmert av et øl som var brygget på bjørkesaft i stedet for vann, og vi falt i staver over et annet øl som var brygget med kaffebønner. Neida, det nytter ikke å rushe dit om du vil smake, for de er sikkert utsolgt for dem nå - men de får etterhvert nye øl og jeg vil tro at eksperimenteringen med ingredienser vil fortsette. Ølene var gjennomgående gode selv om det var litt syrligehet i et par av dem som var helt på tampen av det siste fatet i sin batch. Stilmessig virket de altomfattende, eller kanskje var det slik at bryggeriet ikke lot seg fange av stilbegrensningene i enkelte bryggetradisjoner?

Forresten, det med bjørkesevje vil jeg tro blir gjentatt, for det var tappet fra bjørkene på tunet på Fjellstua. I denne høyden er det ikke så mye annet enn bjørk og furu som vokser, så det var godt med bjørk der. Arthur hadde målt sukkerinnholdet i sevja til å kunne gjære til en drikk på rundt 2%, så selv om den gav sukker til gjæringen, måtte den kombineres med andre ting ellers kokes brutalt inn, så ikke forvent noen ren bjørkevin. De hadde også plantet en humle i en husvegg, men denne var så langt ikke gitt noen avling som var tilstrekkelig til å brygge på.

Ruten ligger omtrent 4 reisetimer fra Oslo, 5 fra Trondheim og 7 fra Bergen. Det burde vært et perfekt sted å holde et hjemmebryggertreff eller -konkurranse ved en eller annen anledning ...

De har en serviceinnstilt og flink betjening som tar øl på alvor. De har en ølmeny som med et bredt fokus på norske mikrobryggerier, og der man kan finne godbiter som ikke lenger er å finne på mer frekventerte utvalgspuber. Og for all del, ikke dra dit kun for ølet, det er faktisk flott natur og gode muligheter for fjellturer der også!

Bryggeriet holder til i denne bygningen (foto: anchr)

Ølet tappes på fat som serveres i ulike glasstørrelser på Fjellstua. Og nei, det tappes ikke på flaske for utsending til RateBeer-tickere. Ikke har de lisens til det, og ikke tror jeg de ville ønsket å gjøre det, om lisensen hadde vært på plass. Om du vil smake ølet deres, får du pakke sekken, ta på turklær og dra til Ruten. Overnattingen ordner du selvfølgelig samme sted.

Apropos RateBeer og tickere, for dem må et sted som Espedalen Fjellbryggeri være en høyst frustrerende prøvelse. Dypt inne i de fleste tickers ligger det en stormannsgal tanke om å smake på alle verdens øl. Da må det være fortvilende at et sted som Ruten serverer det ene engangsølet etter det andre, og den eneste måten å smake det er ikke bare å måtte dra dit og i praksis overnatte der, men å gjøre det jevnlig og på de rette tidspunktene for å kunne få med seg alle.

Jeg har lyst til å dra dit i januar. Er det noen som blir med?

Den lokale tabloidpressen i Arendal har i agurktiden skapt en nokså fiktiv konkurranse mellom Arendals Pilsner og Nøgne Ø Pils. Det blir ingen overraskelse om førstnevnte vinner i volum og sistnevnte utklasser konkurrenten på RateBeer. Gjeeeesp ...

Skipet på Arendalspilsen

Men jeg har min egen lille agurksak som kombinerer to av mine hobbyer: Hvilket skip er avbildet på flaskene med Arendals Pilsner?

• Det er to kanondekk synlig på babord side, og teller vi etter, er det 9 eller 10 kanoner på (det åpne) dekk og 9 kanoner på et eget kanondekk under. I tillegg synes det å være 6 kanoner vendt akterover. Det gir 42 eller 44 synlige kanoner - hvilket ikke er uvanlig for en stor fregatt eller lite linjeskip. Rett nok hadde handelsskip påmalte juksekanonporter, men vel aldri i flere dekk.

• Det er et fullrigget (noen ganger benevnt som fregattrigget) skip med en viss gammelmodighet i riggen. Hver mast er rigget med tre seil: storseil, mersseil og bramseil. Det er noe som i seg selv peker godt før midten av 1800-tallet.

• Hekken og låringen viser et halvdekk med et aktervendt, åtte-vindus galleri. Dette var vanlig på skip før 1800-tallet, og generelt: jo tidligere, jo flere dekk og jo høyere akterspeil. Et skip av den formen burde kanskje være siste halvdel av 1700-tallet eller tidlig 1800-tall?

• Skipet har en tydlig krumning av dekket med høy stevn og hekk, i motsetning til hva som ble vanlig utover 1800-tallet, der dekket ble nesten helt rettlinjet i skipets lengdeakse.

• De lange vimplene i mastetoppene var vel også noe som var særegent for orlogsfartøyer i forhold til handelsskip. Det var vel også en del av all den glorete staffasjen som gikk av moten i løpet av midtre tredjedel av 1800-tallet.

• Det er ikke tegnet noe sidegalleri på skipet, hvilket er underlig, for det peker på et lite skip, mens utrustningen peker på et stort skip.

Det er med andre ord ikke mye vi har å gå etter. Vi leter etter en klassisk fregatt i perioden 1730-1850. Sistnevnte dato er nok satt veldig konservativt, for det kan være et skip som er bygget tidligere men operert frem til da. Også førstnevnte dato er nok noe konservativt satt.

Ideelt sett burde den hatt noe med Arendal eller Sørlandet å gjøre, siden den er valgt til logo for Arendals Pilsner. Imidlertid har jeg en mistanke om at skipet ikke er valgt fordi det er et viktig skip, men fordi det passet til logoens design. Arendals bryggeri har i mange år brukt et annet skip, en langt mindre tremaster som logo, og den er enten barkrigget, eller mer sannsynlig, rigget med latinerseil på akterste mast. Om dette er rett, er den opprinnelige bryggerilogoen muligens et 1600-talls eller tidlig 1700-talls handelsskip. Det ville være et skip som er langt mer i tråd med Arendals vesen og opprinnelse.

Når så Pilsneren av en eller annen grunn har fått sitt eget skip, har man formodenlig - for gjenkjennelsens skyld - valgt et bilde av et skip som har omtrent lik seilføring og stil, og som vises fra samme vinkel. Det aner meg at motivasjonen for å velge akkurat dette skipet mer er et ønske om gjenkjennelse i forhold til den gamle logoen, snarere enn at dette skipet betyr noe spesielt for bryggeriet, ølet eller byen.

La oss allikevel først nøste opp i teorien om at det er en fregatt med tilknytning til Arendal. Fregatter utmerker seg primært i krig. Under napoleonskrigene er det på grunn av flåteranet og Lord Nelson kun én fregatt som hadde noen tilknytning til Sørlandet: Najaden under kaptein Holm. Najaden fikk en sørgelig kort historie og ble senket av HMS Dictator på Risør havn. Det finnes imidlertid en diger verftsmodell av den på Marinemuseet i Horten. Modellen er kanskje litt medtatt etter å ha blitt brukt til å trene kadetter i seilsetting, men hekken til Najaden er overhodet ikke slik som vist på tegningen - og Najadens hekk er virkelig en nokså særegen konstruksjon. Najaden kan derfor utelukkes.

Er det mulig at man kunne avbildet et kaperskip som opererte utfra Arendal. Vi vet jo at Arendalsfamilier ble styrtrike på kapervirksomhet. Men jeg har aldri hørt om et kaperskip som rigget og armert som en fregatt. Om noe slikt hadde eksistert, hadde formodentlig umiddelbart blitt konfiskert av Marinen. Derfor kan vi også se bort fra dette.

Før napoleonskrigene, var det lenge fred for Danmark-Norges vedkommende, og vi må tilbake til den Store nordiske krigen for å finne mer «action». Den dansk-norske marinen hadde en rekke fregatter på dette tidspunktet. Stilen til logoskipet matcher riktignok ikke et skip før 1718, men det ville ikke vært helt sært om man valgte ett av Tordenskiolds skip. Den store sjøhelten likte seg best på raske, manøvrerbare fregatter på selvstendig oppdrag, i stedet for på store klumpete linjeskip som var del av en flåtestyrke og fordret disiplin og planer og samarbeid. Han er derfor best kjent for sine bedrifter fra de mindre skipene, deriblant Løvendals Galley og Den Hvide Ørn. En kontrollsjekk viser at ingen av disse matcher skipet på øletiketten. Kanskje er linjeskipet Laaland den som kommer nærmest?

Da har vi altså løpt ut for opplagte muligheter, og vi trenger å lete etter en fregatt fra perioden 1730-1850. Fordelen er at fregatter ikke vokste på trær - vel, i treskipenes tid gjorde det forsåvidt det. De små landene hadde ikke så mange av dem, og de store sjømaktene bygde nok mange, men laget mange kopier over samme design. Derfor er det et endelig antall design å sjekke.

En annen observasjon: det ser ut som skipet på etiketten enten er en miniatyr eller en detalj fra et større bilde. Det er mulig at man har tatt et utsnitt av et skip som var malt i bakgrunnen på et bilde. Skjønt, det er ikke et maleri, mer en strektegning, som om det var en illustrasjon fra en bok.

Om jeg skal rå-tippe, vil jeg tro det er en engelsk eller fransk fregatt fra siste halvdel av 1700-tallet. De brukte litt forskjellige konstruksjoner for akterspeilet, og bildet synes å minne om slik jeg husker at fransk skipsbygning gjorde det. Nåvel, la søket starte.

Fra 50-årsjubileumsboken til Bryggeriet Stjernen fortelles det (s.12) om en hendelse i Kjøbenhavn i 1876. Det var malerne som skulle holde generalforsamling i fagforeningen sin, og de hadde rykket inn følgende annonse i avisen «Social-Demokraten»:

Malernes fagforening af 1873

afholder sin ordinære generalforsamling den 17de kl 8½ i Farvergade 9, stuen. Valg af formand og repræsentanter foreligger. Forslag kan indgives og behandles samme aften.

Da det er temmelig nødvendigt, at medlemmerne i det mindste møder til generalforsamlingen så talrigt som muligt, så erholder ethvert medlem, som giver møde, gratis halve bajere.

Bestyrelsen.

På dansk betydde vel fremdeles bajer hva det fremdeles idag betyr på norsk, altså et halvmørk lagerøl av bayersk forbilde. De to språkene har i stadig økende grad og tempo skilt lag, slik at på dagens dansk betyr en bajer nærmest «en øl», eller det vi på norsk vil ville kalle «en pils» (som i enkelte sammenhenger ikke fordrer at øltypen faktisk er pils) eller «en halvliter» (som i enkelte sammenhenger dessverre kan være 40cl eller 33cl).

Det kommer vel ikke som noen overraskelse at tiltaket ble slått ned på av mer sentrale instanser - arbeiderbevegelsen var på den tiden også i stor grad en avholdsbevegelse. Men det viser at øl som lokkemiddel for å få folk til å møte opp har vært i bruk i lange tider. I våre dager opplever vi det i gode tider er bedriftspresentasjoner ved universitetene, der arbeidsgiver håper å fiske opp fremtidige ansatte blant studentene. Da er det ofte pizza og øl på menyen. I tider der det virkelig var mangel på datafolk, kunne datastudentene nesten erstatte middagen på hverdagene med slike bedriftspresentasjoner.

Det bør vel også her nevnes at Stjernen var københavnske arbeideres kooperasjonsbryggeri - med andre ord, en øl fra Stjernebryggeriet var en støtte til arbeiderbevegelsen, mens Carlsberg var det aristokratiske bryggeriet. Uten at vi skal legge for mye symbolikk i det, så kjøpte Carlsberg deler av Stjernen da de la ned i 1964.

Forøvrig var det ikke bajere fra Stjernen som malerne skulle ha drukket, for det bryggeriet ble til først i 1902, men også før den tid var man bevisst på at man drakk «rett» øl i henhold til klasse, stand og politisk overbevisning. Er det ikke litt fascinerende at ølvalg kunne være et politisk «statement», mens det i dag - om noe - er et kulturelt sådant?

Det er en utbredt enighet om at begrepet «mikrobryggeri-øl» ikke er betegnende for det ølet som brygges ved ... vel ... mikrobryggerier. Ordet gir assosiasjoner til bryggeriets størrelse, mens man oftere tenker på andre og mindre kvantifiserbare kvaliteter som blant annet bryggefilosofi, ingrediensvalg og produktspekter.

Derfor har man endt opp med begrepene industribrygg og håndverksbrygg. Industribrygg er billig, enkelt, automatisert, fritt for variasjoner, reproduserbart, men også stabilt, selv om det kanskje er litt kjedelig - i det minste ensformig - og oftest innsiktet på å treffe flest mulig og frastøte færrest mulig. Med fare for å overgeneralisere: håndverksbrygg lages i en litt mer iterativ prosess der man utfra erfaring og kompetanse kompenserer og justerer for variasjoner, avvik og utvikling over produktets levetid - og der man ikke minst aksepterer en viss variasjon i sluttproduktet.

De to begrepene er egentlig veldig passende, for de speiler veldig godt to fremstillingsfilosofier innen andre områder. Vi vet intuitivt hva det vil si at et stykke tøy er maskinlaget eller industrifremstilt, i motsetning til et håndarbeide som er håndverksfremstilt. Vi liker den jevne og konsistente kvaliteten til det som er industrifremstilt - om ikke av andre så av praktiske grunner. Men vi beundrer likevel arbeidet som ligger bak det håndverksmessige og rangerer det ofte høyere. Selv om vi aksepterer litt mer variasjon på et håndverksprodukt, forventer vi likevel at det holder seg rundt ett eller annet mål.

Industriproduksjon har ikke egentlig lavere krav til kompetanse enn håndverk, men kompetansekravene kommer i forkant når man setter opp produksjonen, ikke når man produserer varene. Med andre ord, den som designer bryggeriet, oppskriftene og prosessene må kunne mye - kanskje mer, mens de som kjører produksjonen ikke trenger like mye kunnskapsmessig ballast. Innen håndverk er kompetansen jevnere fordelt over hele jobben, og man trenger kompetansen hele tiden. Det finnes egentlig ikke noe slikt som en håndverksmessig jobb man trenger lite kompetanse for. I beste fall finnes det oppgaver man man kan utføre som lærling, men kompetanse hos utøverene er en integrert del av et håndverksprodukt.

For ølbrygging vil jeg gjerne foreslå et tredje begrep for noe som ikke dekkes av de to nevnte: kunstverksbrygg eller kunstbrygg. Endel av aktørene i mikrobryggeribransjen driver for noen av sine øl hverken med industribrygging eller håndverksbrygging. I stedet er de for disse batchene mer som kunstnere som lager ikke-reproduserbare prosjekter, eller en slags performance art. Det er ikke en kritikk til manglende planlegging eller føring av bryggelogg, men en konstatering av at veien-blir-til-mens-man-brygger, og følgelig har man ikke alltid har nok kontroll over alle parametre til hverken å kunne treffe det man sikter på, eller til i ettertid å kunne gjenta hva som faktisk skjedde.

Typiske løpske kanoner under brygging er slikt som villgjær, fatlagring, krydder, lange modningstider, ekstrem-sterkøl som tyner gjæra til det ytterste - og ikke minst kombinasjoner av disse. I tillegg brygges noen øl så sjelden at man har minimal mulighet til å lære seg til å kontrollere dem.

Dette er min konklusjon etter å ha fulgt med noen av de mer profilerte bryggeprosjektene her til lands. Nøgne Ø lager sin Dark Horizon, mens Håndbryggeriet har sin fatlagrede Akevittporter - men disse er på langt nær de eneste, de er bare typiske eksempler. Nå tror jeg ikke egentlig at bryggerne er det spor lei seg for at ikke to batcher i disse seriene er like, men det er uvesentlig: jeg tror de ikke er i stand til på kommando å lage to like batcher av disse ekstremølene. Og det flytter det ikke fra industriøl til håndverksøl, men fra å være håndverksøl til å bli kunstverksøl. I det hele tatt, når man som forbruker ønsker å skille - og trenger å skille - mellom de ulike batchnummerne, så er vi på kunstbrygg.

I produksjonen av akevitt og whisky utvikler fatene seg selvstendig. Produsentene er klar over det, og blander innholdet fra flere fat for å få en gjennomsnittlig smak. Man kan ikke kaste de fatene som ikke har utviklet seg optimalt, og man ønsker ikke å sjonglere med et utall produkter. Når bryggeriene arver de tomme fatene, vil ikke bare ølet kunne utvikle seg ulikt fra fat til fat, men den smaken som sitter igjen i fatet fra den whiskyen eller akevitten er like forskjellig som det som gikk til «blending».

Når bryggeriene bruker disse fatene videre, så lager de kunstverksbrygg. Den dagen de selv starter å mikse innholdet i de ulike fatene sammen for å skape en konsistent smak, er de over på håndverksbrygg. Og den dagen de forsøker å skape ølet fra rene enkeltingredienser slik at variasjon har minst mulig sjanse til å oppstå, så er de over i industribrygg (les: hvorfor modne på akevittfat når man kan tilsette akevittessens, eiksspon og en blanding rendyrkete bakteriekulturer til et rustfritt stålfat).

Og for ordens skyld, jeg har ikke noe imot kunstøl, men alt til sin tid, for jeg ønsker ikke at det er til fortrengelse for håndverksbrygg og industribrygg, men kommer i tillegg.

Da Arendals bryggeri i fjor ble «hjemkjøpt» fra Carlsberg/Ringnes av Arendal kommune, de ansatte og lokale investorer, overhørte jeg noen mumle noe om at bryggeriet og merkevaren var to forskjellige ting: dvs at man nok kunne hjemkjøpe Arendals Bryggeri, men at ikke Arendalspilsen nødvendigvis kom med på kjøpet.

Jeg valgte å overhøre det dengang, for så dumme kunne man ikke være, at man kjøpte et bryggeri uten dets merkevarer. Men, det har ligget og surret i bakhodet mitt siden dengang. Nå, ett år etter, er det på tide å oppsummere hva som har skjedd med dette Norges nyeste selvstendige industribryggeri.

La oss se: Juleøl? Nei. Bayer? Nei. Bokk? Nei. Gulløl eller eksport? Nei. Eller rettere sagt: sannsynligvis ja på alle, men under Ringnes-merkelapp, altså som kontraktbrygging for Ringnes. Det eneste de brygger under sitt eget navn er tilsynelatende Arendalspils. Men er det egentlig slik?

Jeg har finlest bokser og flasker med Arendalspils i butikkhyllene, og med forbehold om at noe har gått meg hus forbi: jeg har ikke funnet noen eksplisitt referanse til Arendals bryggeri på dem. De er merket «Arendals Pilsner» og «Norges stolteste bryggeri», «etabl 1839» og merkelappen navngir dem som «Arendals pils» og de har masse ikoniske designelementer fra Arendal og det gamle Arendals bryggeri. Ja det er til og med et sjøkart fra innseilingen til Arendal som bakgrunn på etiketten. Men: det er Ringnes som er oppgitt som bryggeriadresse, og det er Ringnes som er forbrukerkontakt.

Videre har bryggeriet - både tidligere og i sin gjenoppståtte eksistens - en litt annen logo enn den som er på pilsneren. Den gamle bryggerilogoen hadde en bark- eller galleonsrigget skip (latinerseil på aktre mast), mens pilsneren har tilsynelatende en fullrigget fregatt eller lite linjeskip i sin logo. De er begge tremastere sett fra samme vinkel og fargesatt i gult. Kanskje har det tidligere vært ønskelig for Ringnes å forsøke å skille bryggerilogoen og bryggeriidentiteten fra pilsnerproduktet?

Ok, så har Ringnes et godt apparat for forbrukerkontakt, men det hadde ikke kostet mye å skaffe ett ekstra telefonnummer, kalt det for Arendals forbrukerkontakt og latt det gå til samme telefon-poolen. Og ja, kanskje de bare sitter på et enormt opplag av etiketter som de trenger å bruke opp - men ett års forbruk av etiketter? Dessuten, boksene er vel halvfabrikata som trykkes som en del av produksjonsprosessen. Og siden hjemkjøpet var planlagt i god tid, så burde det være enda større grunn til å holde lagrene av snart ukurant merkede effekter så lave som mulig.

Men likevel, politikerne har muligens kjøpt katta i sekken: et ølløst bryggeri - ja, enda verre, de kan ha kjøpt et bryggeri uten synlige ambisjoner om å brygge eget øl under eget navn eller å etablere en egen identitet. De kan nesten virke som de har kjøpt en produksjonsfasilitet for Ringnes. Det vil i så fall si at de har kjøpt seg ansvaret og risikoen ved bryggeridriften samtidig som det fremdeles er Ringnes som bestemmer hvor skapet skal stå. Man kunne kanskje spørre seg om de har kjøpt seg videre drift med tilhørende arbeidsplasser. Skjønt, om jeg husker rett, kjøpte kommunen bare tomta og bygget, slik at de ikke skulle løpe noen risiko.

Det er selvfølgelig mulig at Arendals bryggeri eier merkevaren, men lisensierer den til Ringnes som igjen kontrakterer bryggingen av det konkrete ølet tilbake til Arendals Bryggeri. Det er kompleks situasjon på randen av det komiske, men dét - og et enormt berg med gamle etiketter - er de to eneste alternativene jeg ser til at merkevaren Arendals Pils ikke skulle tilhøre Arendals Bryggeri.

Om merkevaren tilhører bryggeriet og er produsert på bryggeriet - og det er et selvstendig bryggeri, da er det vel ingen grunn til å bringe Ringnes inn på etiketten? Ellers ser jeg at i butikker i Arendal er Ringnes pils lavere priset enn Tuborg, som igjen er billigere enn Arendals. Ja, selv CB pils slår Arendals på pris. Det synes som tatt rett ut fra Ringnes gamle prisstrategi: om lokalpatrioter ønsker et øl med «sitt» navn, så skal de få det og samtidig betale litt ekstra for det.

Det er grunn til å spørre seg om det nye Arendals Bryggeri er et selvstendig bryggeri, om det bare er et «Ringnes Lite-bryggeri», eller om det er en snedig måte å få kommunen til å sponse driften?

Øl-Norges svar på hagefestene i forlagsbransjen er sommerfesten hos Haandbryggeriet - i hvert fall om vi holder oss innenfor sommermånedene.

Bakgården på bryggeriet (foto: anchr)

At Haandbryggeriet holder til i en nedlagt strøpefabrikk er et velkjent stykke trivia - men det er noe annet å ha sett og opplevd det. Og det må sees for å forstås. Jeg tenkte i all min fordomsfullhet at det måtte bety en halv etasje i en lett sliten treetasjers mastodont i stål og betong. Derfor ble jeg overrasket da jeg kom inn i en liten bakgård - ja nærmest en bakgårdshage - kringsatt av et konglomerat av lave, gamle, særegne trebygninger som bar preg av ikke å være helt vedlikeholdsfrie. Det var en tvers igjennom ekte, gammel bygård i tre. Om «Fredriksons Fabrikk» hadde trengt en utendørskulisse, så hadde dette vært stedet. Om jeg hadde snublet over en gammel, strømpestrikkende gammel dame lengst inne i et hjørne, så hadde jeg egentlig ikke blitt det spor forundret. En forunderlig observasjon jeg ofte har gjort meg, er at bryggerienes plassering og lokale på en merksnodig måte også ofte gjenspeiler bryggeriets indre sjel. Haandbryggeriets lokaler motbeviste ikke dette. Nåja, kanskje det kommer mer om den teorien en gang senere.

Flasketapperiet (foto: anchr)

Haandbryggeriet er ikke lenger en vennekrets med en sær hobby og et pittoreskt lokale hvor man kan bedrive den. De har begynt å ansette bryggere utover den opprinnelige firerbanden. Både på godt og vondt er magefølelsen min at det er veldig langt igjen til de blir noe strømlinjeformet midtsideobjekt i businessmagasiner - for det er bryggere de ansetter, ikke administratorer og bønnetellere. Og jeg tror ikke de nyeste skuddene på bryggerstammen er vesentlig mindre sære enn de som har residert der fra starten.

Dette bryggeriet har alltid vært litt vanskelig å forutse. Joda, det finnes mange andre norske bryggerier som ikke akkurat passer inn i noen A4-mal, men de er vanligvis nokså beregnlige i all sin uberegnlighet - det vil si at det i det minste er beregnlige på et metanivå.

Men Haandbryggeriet er haren som hopper i de underligste retninger og med de skarpeste kursendringer. I utgangspunktet syntes de som en klon av Nøgne Ø, men de manglet litt av den amerikanske ølaksenten, og det dukket opp slikt som en Ardenne Blonde som kanskje kunne indikere en europeisk vinkling. Ikke før var de båssatt som et old-world-style mikrobryggeri, så dukket det opp fusion-varianter over over små og lokale bryggeteknikker, som et fatlagret røykøl eller et par variasjoner over lambic. Ikke før var de forsøkt boltet fast i den båsen, så kom det en gruitbier som meldte dem på i grenene autentisitet og revival. Ikke før hadde vi vendt oss til at alle ølene deres var gjennomgående litt fizzy, så begynner de å komme litt flate. Ikke før har vi vendt oss til et rent, men litt kjedelig etikettdesign, så tar de av ut i den den ytterste photoshoppingen.

Jens Maudal i sitt rette element (foto: anchr)

Der andre bryggerier synes å ha et visst minimum av fokus, målrettethet, strategi og planmessighet, der valser Haandbryggeriet inn og gjør akkurat det de har lyst til, når de ønsker det og på den måten de har lyst til - og ofte glemmer de å varsle om det på forhånd. Ølverdenen er i alle fall ikke kjedelig med slike aktører. La meg tippe at de har det ekstremt gøy.

Men tilbake til sommerfesten. Flere av deres egne øl var tilgjengelig mot bonging, det var gode muligheter for omvisninger, om man turde trive tak i en brygger. Det var mange andre der å diskutere med. Man kunne mingle, man kunne smake, man kunne vandre rundt og bese seg, man kunne frotse, man kunne nyte og man kunne masse annet. Med andre ord: en ypperlig sommerfest.

Skikkelig fatlagring (foto: anchr)

Den andre store opplevelsen var at flere av de fremmøtte var hjemmebryggere og hadde tatt med egne øl. Dermed fikk vi også smakt på andre hjemmebryggeres øl. Er det noe hjemmebryggere liker, så er det å smake på hverandres øl, å få tilbakemeldinger - helst positive - om sitt eget øl og utveksle erfaringer og oppskrifter. Jeg skal ikke trøtte leserne med beskrivelser av de hjemmebryggede øl jeg smakte, men la meg bare sammenfatte at kvaliteten på hjemmebrygg øker stadig, bare overskygget av økningen av antallet av hjemmebryggere. Dette lover godt for fremtidige norske mikrobryggerier, både de som trenger nye bryggere og de helt nyoppstartede. Knapt ett eneste norsk bryggeri de siste ti årene har startet uten at det lå en bred hjemmebryggererfaring bak.

Vi kommer garantert til å høre mer fra Haandbryggeriet, men jeg tør ikke spå noe om i hvilken retning de hopper videre. Vi får bare forsøke å følge med.

Nei, ikke sommerøl-lektyre, men sommer-øllektyre. Her er mitt forslag til hva man kan lese i sommer, om man vil lese noe godt om øl. Det meste som skrives om øl stiller i faglitteraturens klasse for lettøl og US pilsner, men det som er listet her er øllitteraturens svar på imperial porters og IPA. Noe av det er ikke lengre i trykk, så det kan hende man må lete med lykt og lupe på antikvariatene.

• Odd Nordland: Brewing and Beer Traditions in Norway. Dette er standardverket om tradisjonsbrygging i Norge. Forfatteren har tatt utgangspunkt i undersøkelser om gårdbrygging som ble innsamlet i mellomkrigstiden, og har ekstrahert en fremstilling av levende norsk gårdsbrygging fra rundt 1870 til 1960 - selv om mange av teknikkene han beskriver går mye lengre tilbake. Han beskriver ikke bare alle ledd i bryggeprosessen, men også alt av utstyr som er brukt. I tillegg redegjør han for regionale forskjeller - noe som gir boka den ekstra dimensjonen som gjør at den går utenpå alle andre forsøk på autorativt å beskrive norsk gårdsbrygging. Selv om den ikke er perfekt, så har denne boka egenhendig satt Norge solid på kartet for alle engelskspråklige ølhistorikere - som vanligvis sier ingenting om Sverige og Danmark, lite om Finland, og masse om Norge.

• Nils von Hofsten: Pors och andra humleersättninger och ölkryddor i äldre tider Denne boka er langt mindre kjent enn Nordlands bok, men det ville kanskje vært omvendt om den også hadde vært i engelsk språkdrakt. Forfatteren - som formodentlig er et lite universalgeni - fokuserer snevrere, og tar kun for seg urter som er brukt til brygging, men går desto dypere i botanikken og bruken innen brygging. Vanskelig tilgjengelig, ikke nødvendigvis lettlest, med et vell av referanser man trenger å sjekke opp for å få fullt utbytte, men vel verd letingen og lesingen.

• Ron Pattinson: Samlede verker. Det høres imponerende ut, men selv om det er mange bind, så er det små bøker. I praksis er det hans blogentries fra «Shut up about Barklay Perkins» som er grovt tematisert og innbundet og tilgjengelig fra lulu.com. Dermed er det endel gjentakelser og temabrudd, som rimelig er når man redaksjonsløst klasker sammen blogginnlegg. Men man leser ikke Pattinson for den litterære verdien, man leser ham fordi han er en av de få i bloggosfæren som faktisk gjør noe som likner på grunnforskning på ølhistorie - spesielt britisk - for de siste 250 årene og som trekker frem nye, originale data, ikke bare gjentar og sammenstiller hva man har funnet annetsteds på nettet. Og han er fæl til å drepe gamle øl-myter. Vel, ikke helt alle hans samlede verker, for han har et par andre kjepphester, men hans samlede ølverker. Om Nordland er systematikeren og von Hofsten er universalgeniet, så er Pattinson ADHD-propellen.

• Ian Marchant: The longest pub crawl. Dette er en historie om en pubcrawl fra den ytterste av Scilly-øyene helt i sydvest av Storbritannia til den nordligste puben på Shetlandsøyene. Og, nei, han er ikke innom alle de andre på veien, men et representativt og samtidig bredt utvalg. Det er mindre en bok om øl enn en bok om de siste tredve årene med britisk ølkultur. Forfatteren er langtfra noen øl-snobb, og det tjener boka på. Derimot er han flink til å sy sammen et lappeteppe av anekdoter og historier og selvopplevde pubbesøk, et lappeteppe som levendegjør og mesterlig beskriver britisk pubkultur.

• Max Nelson: The Barbarian's Beverage - A History of Beer in Ancient Europe. Som med så mange gode ølbøker, så er forfatteren ikke ølnerd, han er i stedet skolert i klassisk litteratur. Dette er boka som knuser de puslete Kapittel 2 i alle andre ølhistoriebøker - det kapittelet som forfatteren tydligvis føler er nødvendig å skrive, men som han eller hun egentlig ikke føler noe særlig for: kapittelet som omhandler øl i antikken, i den greske og romerske sfære. (Kapittel 1 omhandler summerisk og egyptisk brygging, og kaptittel 3 begynner å nærme seg noe som den jevne ølhistorieforfatter både interesserer seg for og kan forstå. Det er en dyr bok, men den er verd pengene. Nelson lister flere antikke sitater om øl enn jeg har sett noe annet sted, og han evner å sette sitatene inn i en fornuftig sammenheng. Han virker noe mer vag og hoppende når han kommer inn i middelalderen, men i antikken er han uovertruffen.

• Richard W. Unger: Beer in the Middle Ages and the Renaissance En historiker som går til kildene og faktisk kan fortelle noe om ølets historie som ikke bare er oppgulp av hva lettsindige ølhistorikere har kokt sammen tidligere, men han går også i rette med en god del myter. Han er glad i tall, og tabellene han har hentet ut fra ulike europeiske byers arkiver gjør at hans versjon av ølhistorien trumfer synsingen fra den store, lempfeldige hop av lystelige ølhistorieforfattere.

• Ian Hornsey: History of Beer and Brewing. Et mastodontisk verk over ølhistorien, som tross sine over 700 sider likevel er utilstrekkelig og med store tomme flekker. Til tross for dette er det den desidert beste allmenne, engelskorienterte ølhistorien jeg kjenner. Boka ligger til og med online. Forfatteren er egentlig kjemiker, visstnok med matvareprosessering som spesialområde, og skulle skrive en bok om tilsetningsstoffer til øl, men skrev først dette verket, dels fordi det falt ut som et biprodukt av hans forskning på historisk bruk av tilsetningsstoffer, og kanskje dels for å fylle et tom nisje. Vi gleder oss til neste bok!

• Jeff Sparrow: Wild brew: Culture and Craftmanship in the Belgian Tradition. Jeg trodde en gang i tiden at lambic var et øl jeg skulle kunne reprodusere i kjelleren, og jeg gråt da jeg leste denne boka og alle mine illusjoner derom ble knust. Den går grundig til verks med å fortelle om bryggeprosessen i lambic og andre belgiske øl med varierende grad av villgjær. Det er ikke bare bryggerens handlinger som beskrives, men også hva som skjer med ølet når det lagres og modnes og gjærer og alt det andre: hvordan fatstørrelsen påvirker smaken, hvorfor edderkoppene er nyttige i bryggeriet, hvilke bakterier som er aktive når i en prosess med villgjæring osv.

• George Fix: Principles of Brewing Science. Javel, jeg kan gå med på at brygging er en kunst - men det er også en vitenskap, og salig George Fix var en av de få som kunne fortelle vitenskapen bak kunsten på en måte som fikk også ikke-vitenskapsmenn til å forstå. Dette er en spennende bok å lese, selv om det hjelper med fysikk og kjemi i tredje klasse videregående. Forfatteren forteller hva som faktisk skjer under malting, mesking og gjæring. Hva er fysikken bak å trykksette et øl med kullsyre? Hva gir bitterhet? Dette er boken om dine hjemmebryggeambisjoner virkelig er seriøse om som mistenker at historien som fortelles i de vanlige bryggebøkene bare er en grov førsteapproksimasjon.

• Pamela Sambrook: Country House Brewing in England 1500-1900. Dette er en informativ bok som synes skrevet av en historiker snarere enn en ølnerd. Forfatteren sporer tradisjonen med å brygge øl på de engelske godsene, der det var vanlig at hvert gods hadde sitt eget bryggeri. Noen av disse var i drift helt til rundt andre verdenskrig. I tillegg er mange av de gamle familiearkivene bevart, der alt rundt kostnader ofte er beskrevet i detalj - en gullgruve for den som vil finne ut hva som egentlig skjedde. Videre har hun også besøkt en rekke gods der bryggeriene er bevart mer eller mindre intakt. Det som gjør godsbryggeriene så interessante er at de i langt mindre grad enn de kommersielle by-bryggeriene oppgraderte til nye tekniske innretninger, slik at de fortsatte å brygge i 1600- eller 1700-tallsstil.

Når jeg nå har laget lista, slår det meg at det som kjennetegner disse bøkene er gode referanser, evne til å dokumentere grunnlaget for konklusjoner som trekkes, strikte begrensninger i tema og en vilje til å komme seg ut i felten fremfor å teoretisere på et kontor.

De anbefales alle som ferieøllektyre. God sommer!

Her er en idé som Gustav Foseid og jeg snublet over mens vi satt på hytteverandaen og smakte på øl i sene kveldstimer. Jeg ser ingen ulemper med den, annet enn at jeg er usikker på om det økonomiske i det svarer seg - men pytt sann.

Brewpuber har typisk 5-7 øl, og en egen brygger i deltidsstilling. Få hobbybryggere har råd eller mulighet til å ta spranget over i en delstids bryggerstilling, men mange ville vel være interessert i å gjestebrygge for en brewpub. Mulighetene for å gjøre det er imidlertid små.

Men hva er det som hindrer vanlige puber - eller brewpuber - fra å få seg en kommunal tilvirkningslisens for et lite bryggeri på kanskje bare 50 liter, og så trekke til seg lokale hobbybryggere for å gjøre bryggejobben. Det er ikke økonomi i det til å drive en pub på et slikt konsept alene, for småbatchbrygging er dyrt og arbeidsintensivt, liksom storbatchbrygging har en høy investeringskostnad og det er smertelig dyrt å bomme på bryggingen.

Men 50 liter koster kanskje 400,- i matrialkostnader, så om det går galt er det en begrenset skade. Om det i det minste blir drikkelig, så kommer bryggeren og hans venner og bekjente for å smake. Det er kanskje ingen gullgruve i seg selv, men det trekker nye mennesker til puben, personer som kanskje kommer igjen senere eller snakker om puben til andre. Dernest kommer alle tickerne som gjerne vil smake på alle øl som finnes, for det er en ypperlig måte å skaffe seg noe som ingen andre har.

Valg av oppskrifter gir seg selv: hjemmebryggerne kan komme med forslag. De kan til og med stille med en oppskrift og med en flaske de allerede har hjemmebrygget utfra den oppskriften, og så kan innehaver og hjemmebrygger i fellesskap blinke ut mulige oppskrifter som kan brygges på pubbryggeriet.

Jeg tror ikke hjemmebryggerne hadde fordret noe betaling for det, i hvert fall ikke om kun fikk slippe til en gang eller to i året. Hadde jeg tatt meg et par feriedager fra jobben for å få brygget et øl som ble solgt på en pub? Ja. Hadde jeg forventet betaling utover heder og ære? Nei.

For alt jeg vet kan det være puber som gjør dette allerede. Teknisk sett er det ikke veldig forskjellig fra gjestebryggede øl på en brewpub. Om det gjøres, så er det ikke utbredt, men jeg tror det er en god idé. Er det noen problemer her som jeg ikke ser?

Om dette skulle bli populært, så skaper det en ny bryggerikategori, nemlig pubbryggeriet, som er en pub som egentlig har eksterne øl som egentlig hovedvare, men som supplerer med egenprodusert. I hvert fall ett bryggeri faller inn under dette pr idag: Bryggeriet Pub på Oppdal - selv om det hjemmebryggede supplementsølet deres brygges av innehaveren selv.

Du vet det egentlig, selv om du kanskje ikke har tenkt bevisst over det: øl er ferskvare. Ved hjelp av ulike tricks som masse humle, høy alkoholprosent, pasteurisering, filtrering og annet kan ølet leve lenger, men øl er og blir en ferskvare. Joda, øl har vanligvis godt av litt modning, men etter en topp går det uvegerlig nedover - eller i det minste i uforutsigbare og variable retninger.

Javel, og hva så? Konsekvensen er at de pubene vi ølentusiaster aller mest skyr, på én måte kanskje er mest tro mot ølets sanne natur: jeg tenker på pubene med ett øl, i praksis den lokale pilsneren og lite annet. De står i klar opposisjon til utvalgpubene som kan tilby øl med en ekstremspredning i geografi, bryggetradisjon, typologi og bryggetidspunkt, flaskeformat, bryggefilosofi ... og lagringsdyktighet.

Jeg har flere ganger tatt meg selv i å tenke «gamlehjem» når jeg har sett menyen eller vareoppstillingshyllene på de mest ekstreme utvalgspubene. Der står de - alle som én - liksom sommerfugler tredd på nåler. Er det sannsynlig at de alle er drikkbare? Tja, drikkbare er de som oftest, men gir de en optimal opplevelse eller bare en blek avskygning av sitt potensiale? Med fare for å være overtydelig: det er ikke ølet som er problemet, men behandlingen under en lang lagringstid.

Hva med best-før-datoen? Jeg pleide å ignorere denslags, men med tiden har jeg innsett at øl er enten dødt (les: pasteurisert) eller under utvikling (les: i ferd med å bli gammelt). Joda, det er mange øl som tåler, ja til og med trenger, lagring. Men levende øl fødes, vokser til, modnes og aldres som vi mennesker. Det går ikke an å tvinge levende øl inn i vår timeplan og vår logistikk, vi må møte dem når de selv er klare og modne, har nådd sin rette alder og selv ønsker å møte oss. I den forstand har faktisk en best-før-dato en misjon - eller, den ville ha hatt det om flere bryggerier var mer bevisste på og kritiske til hva de stemplet ølene sine med. Kanskje hadde det forresten vært bedre med en best-rundt-dato?

Ingen ville være så gale at fordi brødene til en eller annen syd-fransk baker er ekstremt gode, så importerer vi dem til den lokale dagligvarebutikken sammen med ørten andre bakverksgo'biter. Ok, så har brød enda kortere levetid enn øl, men det er tross alt bare en gradsforskjell. Det er egentlig bedre å satse på noe godt (og ferskt!) lokalt øl, enn en «bottaljon» med potensielt dvaske og overmodne øl fra Langtvekkistan - øl som kanskje i navn og historie er interessante, men som i smak er mer et lotteri i overmodenhet og speditørmishandling.

Neida, jeg er ikke blitt frelst på en eller annen lokal pilsner, men jeg klarer liksom ikke lengre helt å engasjeres av et utvalg som er større enn kundemassens evne og vilje til å drikke seg gjennom det på rimelig tid. «Hyllevarmer» er det negativt ladede ordet som ofte brukes om øl som hjelper pubens utvalgsbredde mer enn varekvalitet. Som ølnerd har jeg drukket mer enn min andel av hyllevarmere som virket mer forlokkende på menyen enn de smakte etter at flaskekapselen poppet.

Liksom man ikke skal drikke flere øl enn helse og hode og neste arbeidsdag tåler, så bør ikke en pub varelagre flere øl enn kundene klarer å holde i gjennomstrømning.

Batch #51 (gang før siste) med hjemmebrygg var et stjørdalsøl - eller maltøl, som er den lokale navnet - laget med ren, ekte stjørdalsmalt. Det ble av tidsmessige og bryggetekniske grunner ikke helt bra. Jeg sitter her og funderer på hva jeg skal gjøre med det.

En mulighet er å tappe det på flaske og se om det modnes til noe bedre, men modning av øl er vanligvis bare en blekning av defekter. Det er sjelden et dårlig øl blir ypperlig av modning. Et godt øl kan bli ypperlig, mens et dårlig øl kan bli greitt.

En annen mulighet er å slå det ut - uff, nei, det er i hvert fall ikke en løsning!

En tredje løsning er å forsøke å la det surne et par-tre år. Jeg skal helle på bunnfallet fra den flaska med stjørdalsøl som jeg uforvarende fikk så fin og intens syrlighet på. Jupp, det blir det, jeg skal la den stå i kjelleren og modnes og surnes i to-tre år, frem til jul 2012. Så håper vi at den mikroorganismesuppa klarer å gumle i seg alle usmakene, litt som en belgisk lambic ... Jupp, jeg har en plan!

Og apropos jul 2012, det er jo da nyhetsspeilfolka og andre særinger mener at mayakalenderen har forutsagt jordens undergang - så dette blir et Dommedagsøl: jeg tapper det på flaske til vanlig juleøltid første lørdag november, med «best before» 21. desember. Planen er klar.

Kjært barn har mange navn, men det er pokker så sant at en del temmelig u-kjære har godt med navn også. Skvalderkålen er en av dem, og den kalles blant annet tyskerkål, grisefot, svenskekål, embetsmanskål, hanefot, gåselabb, bygrass, fattigmannskål, kirskål, prestegårdsugress og sikkert mange andre. Min personlige favoritt er djevelgress.

Foto: mnolf (cc-by-sa)
 

Jeg har slåss mot den i flere år, og jeg tror jeg har klart å knekke koden dens. Her er rådene for hvordan man tar knekken på den, basert på mine erfaringer. Disse punktene er i alle fall dette som danner grunnlaget for mine egne krigsplaner mot ugresset fremover.

1. Hold fokus. Du må være nidkjær. Du kan ikke ta fokus av skvalderkålen i mer enn et par uker om gangen, ellers har den tatt seg opp og kommet på fote igjen. Hvile kan du gjøre om vinteren og når den siste skvalderkålen er luket bort.

2. Gressklipperen. Det er én ting skvalderkål ikke takler, og det er gressklipper. Du har aldri sett skvalderkål i en hyppig klippet plen, har du vel? Den strekker seg mot lyset, og der tar gressklipperen den, i motsetning til løvetann og groblad som danner lavtliggende rosetter. Men kanskje har du noen mørke avkroker av plenen der det stort sett er mose og litt ugress ... og skvalderkål. Klipp dem med samme frekvens som du klipper resten av plenen - uten unntak. Skvalderkålen vil dø hen. Et annet moment er at du bør gjøre noe med den delen av plenen uansett, for du glemmer ikke så lett å slå en rasktvoksende plen, og det ser bedre ut, og dessuten er det vanskeligere for ugress å etablere seg i en frodig plen. Se heller etter gressfrø som egner seg på vokseplassen, det finnes varianter som tåler skygge.

3. Plenens kanter. Deretter bør du ta plenkantene skikkelig med hensyn til skvalderkål. Igjen, det er mange grunner for å holde plenkantene i orden, men de delene der det er skvalderkål må holdes nede i takt med plenen. Poenget er at skvalderkål har et digert nett av røtter. Et par planter i kanten av plenen kan vedlikeholde et nettverk at røtter som setter nye planter i plenen nesten over natta den ene gangen du ikke får klippet på noen uker.

4. Luk med røttene. I bed og andre steder der det er praktisk mulig å grave, må du ta skvalderkålen opp med rota. Det er vanskelig: grav deg så langt ned og rundt kålen som du kommer uten å skade rota og omliggende planter. Dra forsiktig, men bestemt i røttene så du får med så mye som mulig. Du klarer aldri å bli kvitt alle røttene på en gang uten å grave bedet fullstendig opp, så ikke forsøk med mindre du er beredt på å gjøre det grundig. I stedet: forsøk å la det øverste jordlaget og jorda mellom andre planter være løsest mulig. Dermed er det lettere å luke den ved å grave den opp med (mest mulig av) røttene neste uke eller måned, når den forsøker å komme tilbake.

5. Destruér skikkelig. Det du har luket av skvalderkål går helst i varmkomposten, eller alternativt i en annen kompostbinge som du har kontroll på, så du ikke komposterer til jord med skvalderkål som du tar i bruk andre steder i hagen.

6. Sjekk avleggere. Ikke ta i mot planter fra andre som har røtter av skalderkål uten å ta forholdsregler. Spør dem om de har skvalderkål, se om avleggeren har røtter (du lærer deg fort å kjenne dem igjen når du luker) fra den, og sjekk for blader med noen ukers mellomrom etter at du har plantet avleggeren. Om du er usikker, så plant avleggeren midlertidig et sted der du vet det er lett å luke bort svalderkålen om den skulle være med på lasset. Ser du antydning til skvalderkål, grav opp, gjør det skikkelig, og se til at den ikke får fotfeste. Husk at 8-10 timers arbeide for å få skikkelig utryddet en skvalderkål som kom med en avlegger er nesten ingenting mot alle de ettermiddagene du kommer til å luke i årene fremover om den får festet seg i hagen din! Uansett hvor grundig du gjorde det, sjekk grundig med et par ukers mellomrom etter nye skudd av skvalderkål på dette stedet - hold på i hvert fall ut sesongen og igjen neste vår. Min mor har en hage som var fri for skvalderkål i 30 år - inntil hun fikk en avlegger med blindpassasjer. Nå har hun ikke sjanse til å bli kvitt den.

7. Minimum: gress den bort. Om du ikke har tid til å grave opp og luke røttene, så grass i hverfall av den delen av planten som er over jorda. Ikke utsett dette! Det dreper ikke planten, men det stjeler energi fra den, så den ikke blir kraftigere under jorda, og den får neppe til å sette blomster og frø. Det er en enkel plante å gresse bort (over jorda, ikke under!) Det kjøper deg i alle fall mer tid. Om du gjør det hyppig nok, kan du over noen år kvitte deg med den bare ved å gresse over jorda, men det er et laaaangt lerret å bleke.

8. Absolutt minimum: hindre frøsetting. Uansett om du ikke får luket den fullstendig bort med én gang, så må du luke bort alt av dens blomster, så den ikke får frøsatt seg. Det har du igjen for neste år. Om naboene ikke tar den alvorlig, knip av de av blomstene som står nær nok til å kunne frø seg inn i din hage.

9. Se opp for sprirer. Om den har klart å fått sådd seg fra noen blomster du har oversett, luk dem bort mens de er små, og krafse i de øverste cm av jorda i et par runder. Selv ikke skvalderkålen tåler å bli kastet rundt i jorda i overgangsfasen der den bruker energi fra frøet til der den har fått rotfestet seg.

10. Foto: H. Zell (cc-by-sa)
     

    Slipp inn lys. Skvalderkålen er en skogbundsplante, og selv om den er hardfør nok til å trives på mange vokseplasser, så er det i skyggen under trær og busker den best trives. Slipp inn lys til voksestedet, og du gjør den litt mindre hardfør i forhold til andre planter. Skvalderkålen er ikke et troll som sprekker i sola, men andre planter kan lettere konkurrere med den der. Eller omvendt: plant noe annet og enda mer frodig der, så vanskeliggjør du for at den kommer tilbake når den er grasset bort over jorda. Målet er at den må være utkonkurrert.

11. I hekker og busker. Skvalderkål kan vokse i hekker, og der er den spesielt vanskelig å bli kvitt. Enkelte steder anbefales den som hekkplante - grøss! Det er to grunner til at den er vanskelig å bli kvitt i hekker. En hekk skiller mellom to områder, og om det ene er din nabo - som kanskje synes at skvalderkålen er en ålreit plante - så er hekken din fremste og vanskeligste forsvarslinje. Den andre grunnen er at hekker er tette og jorda er full av røtter. Skaff deg nok plass i underkant av hekken, og vær brutal mot alle røtter i det øverste skiktet av jorda. Alfa og omega er løs jord du kan krafse i, dels for å grave opp røttene, dels for å tvinge skvalderkålen til å bruke energi på å sette skudd fra de dype røttene opp gjennom 5-10 cm med løs jord. Det gir deg litt mer tid mellom hver gang den dukker opp av jorda, og den må bruke mer energi mellom hver gang den får livgivende lys.

12. Vær brutal med røttene når du luker den. Det er mange som mener at man ikke skal rive i stykker rotnettet. Jeg har en annen innstilling. Med mindre du bruker kjemikalier, er det vanskelig å luke bort en skvalderkål med et digert rotnett. Dypt går de også. Roter du i dette, skaper du riktignok dusinvis med nye, selvstendige planter, men de er i det minste små og lokale og dermed mindre levedyktige og lettere å luke.

13. Planlegg over flere år. Du ser på tykkelsen og livskraften til skuddene om de kommer fra et digert og kraftig rotnettverk, eller om det er siste rest av energi fra en rotbit som er blitt liggende igjen fra tidligere luking. Når du merker at et bed som tidligere var overtatt av skvalderkål bare setter små og ynkelige skudd fra korte, tynne rotbiter, da er du i ferd med å vinne. Men: fortsett å luke et par år til.

14. Løst jordlag. I områder som har så mye røtter fra andre planter at det er vanskelig å luke bort røttene fra skvalderkålen, kommer du kanskje aldri til å bli kvitt den. Er det trær og busker: ofre de røttene i de øverste 5-10 cm av jorda (evt legg på litt mer) så du kan krafse opp jorda. Er det stauder mm: vurder å flytte (pass på at du ikke flytter skvalderkålen også!) eller ofre dem, så du får et lag løsjord øverst som du kan krige i. I det minste, rydd soner og kanaler i det øverste jordlaget, så kan ta den trinnvis.

15. La den ikke spre seg. Utrolig nok synes skvalderkålen å være noenlunde stedbunden. Når den sprer seg, skyter den skudd opp med noen decimetres mellomrom. Det vil si at sålenge du gresser bort alt over jorda (raskt og enkelt) med jevne mellomrom, kan du jobbe med luking under jorda (tungt og tidkrevende) seksjonsvis over noen år. Det viktigste er å ha en skvalderkålplan for hagen: hvilke deler av hagen er det problemutsettende gressing, hvilke deler er det kompromissløs og problemløsende luking av røtter.

16. Resignér til kjemikalier. Jeg har ikke selv kommet til det punktet, men det sies at den er motstandsdyktig mot det meste. Visstnok skal det hjelpe å kutte toppen av en stor og livskraftig plante og dryppe et par dråper ufortynnet Roundup ned i den åpne stilken. Jeg har ikke selv forsøkt, og jeg tror ikke engang det er riktig bruk av det midlet.

Fortsett med dette i noen år, ja kanskje så lenge du bor i den hagen, så blir du kanskje kvitt den.

Jeg har holdt på i tre år nå. Jeg har utryddet den fra halve hekken, jeg har desimert og omringet det som var en skvalderkålbastion på nordvestre hjørne av huset, jeg har drevet oppholdende strid mellom varandaen og hekken, mens i urtehagen er jeg snart i mål, bortsett fra stadige invasjoner fra naboen naturhage. I grønnsaks- og frukthagen har jeg ikke startet på de gjenværende lommene etter at vi begynte å slå plenen mellom busker og trær. Den har befestet seg inni solbærbuskene, den har guerillabaser inne i naboens hekk, den har gravd seg ned mellom nettinggjerdet og naboens kompostbinge, der jeg aldri vil kunne nå den. Kanskje jeg er i mål om fem år?

Lykke til!

I forgårs satte jeg hjemmebrygg batch 52 - en extra special bitter. Det var ikke noe spesielt med den, i hvert fall ikke noe ekstra spesielt. Men jeg er litt fascinert av å forsøke å lage godt øl med basale ingredienser, for vi har for ofte dyttet inn litt av alt i ølene våre. Uten at vi kjenner det rette balansepunktet mellom smakene, blir det lett til at én smak overdøver de andre. Og uten at vi kjenner til styrken på smakene i ingrediensene og hvordan de varier fra innkjøp til innkjøp og med lagring, så blir det uansett som å skyte på et bevegelig mål.

Derfor ble denne bitteren «back to basic», med pale, litt crystal malt og en rikelig mengde East Kent Goldings. Den holdt 1.060 - som er øvre område for typen, og like under Norbryggs konkurransegrense for sterkøl. OK, så var det litt konkurransetaktisk. Men ikke kritisér meg for det. Vi har en rekke bryggerier her til lands som profilerer seg som mer eller mindre kompromissløse, men likevel tenderer til å ende opp med mange øl i området 4,5-4.7%.

Apropos humle, så brukte jeg blomst, ikke pellets, og jeg ble virkelig overrasket over hvor mye kvist og blad (ja, humleblad, ikke humleblomstblad) det var i denne pakka. Det var en småpakke pakket av Brewferm, og jeg hadde egentlig forventet bedre fra dem. Jeg begynner å forstå hva man mener når man snakker nedsettende om maskinplukking.

Bryggingen gikk greitt, med unntak av luftingen. Alle hjemmebryggere vet at vørteren må luftes for å få inn oksygen så gjæren kan starte i en aerob fase der den formerer seg, før den går over til en anaerob, alkoholproduserende fase. Riktig mengde oksygen er vanskelig å beregne uten måleutstyr, og det blir usmak på ølet om det kommer for mye oksygen inn. Men om man tilsetter luft, så er det bare å mette vørteren, for blandingen av nitrogen og okysgen i luft gjør at en vørter mettet med luft har omtrent rett mengde oksygen. Det er så utgjort at kreasjonistene burde tatt det med som et gudsbevis på ID.

Så jeg desinfiserte lufteutstyret, koblet til luftfilter og satte det på - og så gikk jeg for å utføre min del av kveldens leggeritual for Ada. Man kan jo ikke overlufte vørter ... trodde jeg! Da jeg kom tilbake etter en god stund var det et skrekkelig syn som møtte meg. Gjæringsbøtta var i utgangspunktet kanskje 80% full og med 15-20 cm fribord. Likevel hadde luftingen generert så mye og så tykt skum at lokket hadde løftet seg av og satt som en hatt på et digert skumhode som langsomt vokste seg ut av gjæringsbøtte. Et virkelig frankenbrygg som jeg irriterer meg irrgrønn over at jeg ikke tok bilde av.

Det hele skyldes nok vår hemmelige ingrediens for å skape et vakkert, robust, tett og holdbart hode på ølet. Nei, jeg kan ikke si hva det er, for da er det ikke vår hemmelige ingrediens lengre. Den er i alle fall tillatt etter Renhetsloven - i alle fall enkelte versjoner av den.

Så der stod jeg da og forsøkte å piske skummet ned i vørteren igjen. Infeksjonskilde? Næææ, kan ikke forstå hva du mener med det! Jaja, vi får drikke den opp før eventuelle infeksjoner har kommet for langt. Gjæringen kom i alle fall relativt raskt igang på 19 C, med tydelig aktivitet neste morgen og god aktivitet i gjærlåsen etter 24 timer.

Og så glemte jeg Irish moss denne gangen også. Pokker, akkurat det begynner å bli en vane. Det aner meg at dette ikke blir noe konkurransebidrag til NM i mars.

Er det bare meg som blir kynisk og paranoid på mine gamle dager, eller er det flere som ser en mulig sammenheng mellom Wikileaks' Julian Assanges flukt forrige uke med 260.000 amerikanske diplomatiske telegrammer på den ene siden, og USAs annonsering igår om at de har funnet enormt rike mineralforekomster i de afghanske fjellene?

Assange har sagt at han ønsker å publisere dette for maksimal politisk effekt, og USA tar brodden av i hvert fall ett av temaene som formodentlig ligger i disse telegrammene ved å plumpe ut med denne nyheten før Assange kan lekke det. Det mest interessante er da hvor lenge de har visst om disse mineralforekomstene, og om dét er tidsmessig korrelert til en eller annen «surge» i troppeantall. Og kanskje var det noe man visste allerede fra starten?

Dernest var det fasinerende å se dem spinne det som en gla'nyhet for afghanerne - nå blir det snart slutt på kampene, for nå kan lokalbefolkningen få arbeid i gruvene i stedet og landet kan få masse inntekter som helt sikkert går til skoler og veier, og ikke i lommene på store selskaper og korrupte politikere. Dessuten er naturrikdommer noe man ahhldri har kriget om før. Kina er sikkert helt uinteressert i dette her, India også. Neida, jeg kan aldri tenke meg at dette drar inn enda flere store, globale aktører i det som allerede er et bikkjeslagsmål.

Uansett, for meg lukter dette av «damage control» fra USAs side: Det er bedre å få nyheten ut nå med en positiv vri, enn at den ramler ut på et uheldig tidspunkt med en skadelig vinkling. Når og om Wikileaks så publiserer saken med alle sine pinlige momenter, så kan USA apologeter si at dette er gammelt nytt og dermed en ikke-nyhet.

Om så tusen telegrammer omhandler dette, så er det likevel 259.000 telegrammer igjen ... Se opp for ytterligere selvavsløringer med en positiv vri!

I Katine i Uganda brygger de et øl som de kaller ajon. Bryggeprosessen er relativt lik med mange andre lokale øl i Afrika, selv om navnene kan variere endel.

Produksjonen starter ofte med at noen spleiser på materialene, og deretter deler ølet. Selve drikkingen skjer med sugerør fra en felles krukke eller kalabash: hver enkelt har sitt eget lange sugerør som de henter ølet opp fra midt i krukka, slik at de unngår både bunnfallet og det som flyter på toppen. Dette bildet på Flickr.com viser det hvordan drikkingen foregår. Det er forøvrig flere bilder i samme serie, og de gir flere vinklinger på det. Denne måten å drikke øl fra en krukke er helt analogt med hva vi ser på egyptiske og sumeriske innskriptsjoner. Formodentlig er det nær slektskap mellom disse kulturene med hensyn på bryggekunst.

Ølet har her - som andre steder - en rituell betydning. I et langstrukket bryllupsrituale er det trinn som sier at den ene siden skal brygge ajon for ulike møter mellom de to familiene som skal forenes.

Ajon brygges fremdeles og selges i barer til de som ikke har penger nok til å flotte seg med lokal pilsner. Er ikke det ironisk at her sitter vi og sikler på å smake på et slikt øl, mens der nede er det av alle ting pilsner som er status. Da svigerfar var i Sør-Afrika (der de har lignende øl) ble han advart mot det lokale ølet og han ble rådet til å holde seg til merker og bryggerier han kjente. Jeg kan forstå det, dels utfra at dette er et øl som tøyer definisjonen av øl vel langt for europeiske ganer.

Samtidig er advarselen også forståelig utfra at det er endel produsenter som forsøker å justere opp smaken på ølet sitt med alskens tilsetninger. Blant annet er batterisyre noe som river i ganen og får drikkeren til å synes at dette er en god og sterk drikk. Dette er visstnok et større problem med destillerte drikkevarer enn med øl. Og før noen ruller ufint med øynene over afrikansk ølkultur, vil jeg raskt henvise til Frederick Accum og hans arbeid med å avsløre alle tvilsomhetene som Londons bryggere tilsatte porteren på begynnelsen av 1800-tallet.

Batterisyra er nok helst et urbant slumfenomen, og ikke noe du utsettes for av en seriøs ølbrygger på landsbygda. Jeg hadde i alle fall gladelig latt pilsneren stå til fordel for en smak på dette ølet. Og om jeg ikke har muligheten for å smake på det, så har jeg i det minste muligheten for å understøtte bryggerne økonomisk. Gjennom kiva.org har jeg bidratt til mikrolån til ulike bryggere i Afrika, hvorigjennom jeg kan støtte «brewpubs» som lager for eksempel ajon. Mer om det senere.

Men tilbake til beskrivelsen av ajon. I en artikkel i den ugandiske avisa The Observer står det å lese:

The making of ajon is an elaborate process that takes several days. It starts with the threshing of millet (aicom alos) to isolate its grains, winnowing (aipiet) and grinding (airie) either using a machine or a grinding stone.

The millet (alos) is then mixed with water and buried underground (aimur) for seven to 10 days to ferment the millet paste. In the meantime, another ingredient called anyeles is prepared by soaking millet in water overnight so that it germinates. The next morning, the water is drained away, along with any dirt that the ainyeles may have had. The millet, which has germinated, is then put in water again to enable it germinate sufficiently, after which it is dried and ground using a stone. After ten days, the fermenting millet is retrieved from where it was buried and roasted to form black moulds called akiria. These are sun dried and left for four days to «cool down.»

After the fourth day, akiria is mixed with other ingredients following specific proportions. According to 63-year-old Emima Atyang, who has been brewing and selling ajon since she dropped out of school in 1959, every 10 gallons of akiria (akorokoro) requires one akorokoro of ainyeles (millet yeast) and one 20-litre jerry can of water.

«As you mix, you crush the black moulds and also remove the burnt part of akiria so that the ajon will not be black,» explained Atyang. It is then covered to let the combination ferment.

The first product of this process is a sweet version called ebibisi. More yeast is added that day to further the fermentation process. Interestingly, ajon is called a different name depending on the number of days it has taken fermenting. While that of day two is called ebibisi, day three begets arasai, day four aperoi, day five aducuduco, and day six onwards, aupapana.

Although each of these can be drank, most people prefer aperoi and beyond apparently because they do not give as bad a hangover as arasai. Ajon is drunk from a pot with tubes that can be shared by as many as five people. These days, however, it is more common to find each person carrying his/her own drinking tube. The generation of old was said to be fonder of using a gourd or calabash.

Dessverre har denne artikkelen senere blitt fjernet, formodentlig etter en reorganisering av websidene. Jeg har derfor valgt å ta den med verbatim her. Full referanse er: «Ajon: the toast of Teso» av Benon Herbert Oluka, publisert 31. august 2006 i «The Weekly Observer», lagt ut på www.ugandaobserver.com.

Så gjenstår det bare å finne ut hvordan jeg skal kunne brygge ajon her hjemme. Kanskje det kan brygges til krydderølkonkurransen på ettersommeren? Nja ....

For en noen uker siden meldte jeg meg ut av Tekna på grunn av deres høringsuttalelse ifm Datalagringsdirektivet. Aller først sendte jeg dem et innspill noen dager før høringsfristen gikk ut, der jeg protesterte mot deres høringsuttalelse og bad dem trekke den.

Da det ikke skjedde grublet jeg litt over medlemskapet mitt og saken, og begynte å skrive en riktig lang og fyldig utmelding. Men et sted på andre eller tredje side slo det meg at sannsynligheten for at noen i Tekna kom til å lese den var marginal, så jeg kokte det hele ned til et par-tre linjer om at og på hvilken sak jeg meldte meg ut, samt en henvisning til tidligere epost til dem. Dessuten kunne jeg ikke for skams skyld sitte på finpusse på en utmelding i månedsvis siden ferskhet er viktig i en slik reaksjon.

Nuhvel, jeg sitter derfor med en lang tekst om hvorfor min samvittighet og Tekna ikke lengre er kompatible etter ca 20 års medlemskap. La meg derfor forkorte og skrive den om til et blogentry om Tekna og DLD og meg, og om noen i Tekna mot all formodning skulle være interessert, så er de hjertelig velkomne til å lese det her. Jeg hopper over den generelle diskusjonen om DLD, den kan du lese om andre steder. I stedet tar jeg for meg det som spesifikt er hvorfor jeg er skuffet over Tekna i DLD-saken.

Det som mest skuffet meg i Teknas uttalelse, var ikke støtten til DLD, men at de ønsket sentral lagring av data. Det er noe som gjør det lettere å misbruke dataene i stor skala og drive datamining i dem. Politiarbeid bør være noe annet enn å drive korrelasjonsanalyse på overvåkningsdata, men både innen politi og etterretning synes det å være et ønske om å prioritere kvantitet fremfor kvalitet når det kommer til datainnsamling. Jeg kan forstå ønsket, for det er lettere å sikre seg kvantitet enn kvalitet. Men når man samler så mye data, tror jeg en utglidning mot «utvidet, kreativ bruk» ligger fristende nær. Det er nærmest en lov innen informatikken - og dersom har ingen navngitt den før, så kaller jeg den herved Christensens lov: Når tilstrekkelig mye og interessante data samles, vil de i ettertid forårsake ideer og følte behov for å bruke dem på måter man ikke forutså når de ble besluttet samlet. Om politiet først skal få et slikt personvern-problematisk innsyn i logger på ett gitt grunnlag, så bør vi organisere det slik at det ikke er lett og fristende å utvide bruken.

Jeg var også særs skuffet over at Tekna dekket seg bak at de ville ha et tilsyn, når man allerede idag har både Post- og teletilsynet og Datatilsynet til å ta vare på disse områdene. Sistnevnte har forøvrig kraftig gått imot DLD. Flere ganger har Tekna med en tillagt fornærmet mine sagt at det er usant at de er for DLD - de er slett ikke for DLD, De påstår at de bare for DLD dersom det blir et Tilsyn, for da blir ikke personvernet dårligere, det blir totalt sett bedre. Det formelig tyter «damage control» ut mellom linjene i et slikt utsagn. Men når jeg ser bort fra underholdningsverdien i det newspeak-komiske, så sitter jeg igjen med et spørsmål til meg selv: er det en organisasjon med slike verbale og etiske piruetter jeg vil ha til å representere meg og fronte saken min i en eventuell fremtidig arbeidskonflikt?

Jeg er også skuffet over den interne Tekna-prosessen som har ledet frem til denne høringsuttalelsen. Den synes å være lukket, ja nærmest hemmeligholdt frem til det ramlet ut en uttalelse på vegne av medlemmene. Jeg hadde forventet at en organisasjon som Tekna ville være mer åpen og inkluderende overfor medlemmene i en sak som er så prinsippiell, så kontroversiell, så dyptpløyende, så langt utenfor det en fagforening driver med, og ikke minst: som det var så god tid til å bestemme seg. Bedre ble det ikke at Tekna uttalte at de visste at det var en kontroversiell sak, og nettopp derfor hadde de en spesielt bred prosess frem mot uttalelsen. Se forrige paragraf f.o.m. «Det formelig...».

Enda verre er det at man i etterkant har grepet protestene temmelig dårlig an. Jeg hadde i starten et naivt håp om at Tekna skulle innse at man hadde grepet materien galt an og trekke uttalelsen. La meg trekke frem noen utspill fra Tekna som jeg synes poengterer de negative høydepunktene i håndteringen:

• Det ble sagt at reaksjonen syntes organisert fordi argumentene i klagene var så like. Det var ingen synlig refleksjon over at man reagerte likt kanskje fordi man i utgangspunktet delte samme synspunkt. Mellom linjene i dette lå det en slags påstand om at dersom det var organisert, så var det på en måte «uekte» og dermed ignorerbart. Forøvrig ville det være ganske forunderlig om en fagorganisasjon uten snev av selvironi kan mene at noe og mindreverdig eller til og med ignorerbart fordi det er organisert.

• Intervjuet med Kåre Rygh Johnsen i Kulturnytt, som åpnet med «Vi sier ja til dette direktivet primært for å kunne bedre datasikkerheten og øke personvernet.» og at man «aldri kunne ha gått inn for» det om det hadde svekket personvernet. Dette står i grell og ulogisk kontrast til Teknas egen uttalelse der man bruker mye trykksverte på nettopp å balansere personvern opp mot overvåkingssamfunnet, for så å lande på at hensynet til det siste må gå foran.

• Reaksjonen på min e-post til Tekna kom etter en liten uke, og var et standardsvar som i praksis var etslags «goddag mann, økseskaft», slik standardsvar ofte blir. Etter hva jeg erfarer, var dette det samme standardsvaret som flere enn meg fikk. Jeg kunne ha forstått om en reaksjonsflom med likelydende klager ble oppfattet mindre seriøst, men da forventer jeg også at Tekna forstår at jeg oppfatter dem som mindre seriøs når de responderer med likelydende standardsvar.

• Det er forøvrig ulogisk å si at det blir mindre misbruk med Teknas forslag om sentral lagring. Dataene blir lagret ett ekstra sted, samt at et bredere spekter av data må lagres og over lengre tid. Hvert av disse tre momentene gir økt eksponering for misbruk. I tillegg gir den sentraliserte lagringen gode muligheter for den offisielle men «egentlig ulovlige» overvåkningen som vi kjenner fra de hemmelige tjenestene. Det hjelper ikke med ett eller ti nye tilsyn, for all denne lagringen kommer i tillegg til eksisterende lagring, og dermed vil mulighetene for misbruk øke.

• At Tekna trekker inn Lund-kommisjonen som eksempel på kontrollinstans er både kreativt og trist. Lund-kommisjonens arbeide var ikke for proaktivt å sikre mot eller hindre misbruk, men reaktivt å forsøke å sette lys på en gammel misbrukskultur som over flere tiår hadde løpt helt av skaftet. Det ble skapt en intern og hemmelig praksis for hva som var akseptabel overvåkning, stikk i strid med offentlig lov og instrukser. Om Lund-kommisjonen holdes frem som en forbilledlig modell, så ligger det også implisitt i saken at man forventer at en misbrukskultur skal få lov til å gro frem, og at den må stusses og justeres litt en gang i blant.

Det synes som om Tekna sliter med å finne sin identitet, er de fagorganiasjon, er de interesseorganiasjon, er de en teknisk-faglig organiasjon, er de gutteklubb for gamle helter, er de en kurs- og turoperatør, er de talerør for de sterkeste medlemsgruppene sine? Eller er de kanskje litt av alt sammen?

Jeg funderte en stund på om jeg skulle ta initiativ og forsøke å ta opp saken internt. Men endringsvegrende organisasjoner og institusjoner reformeres ikke enkelt utenfra og innover, og det ville vært en fånyttes kamp mot vindmøllene. Om det er noen andre som har lyst til å prøve, så lykke til, men jeg har liten tro på effekten.

Snart blir temaet oljeboring i Lofoten, og DLD-saken har vel bare vært en aperitif på hva som kommer til å skje i den saken. Men de blir de nødt til å finne ut av uten meg. Det har blitt NITO på meg. Jeg er ikke overdrevent begeistret over at NITO har uttalt seg i DLD-saken, for jeg synes strengt tatt at det er en sak som fagforeninger bør la ligge eller uttale seg passe rundt og diplomatisk om. Men når folkene fra NITO åpner munnen om DLD, så strømmer det i det minste ut fornuftige og logiske setninger.

Adjø, Tekna.

Hva kommer vi til å se i de neste årene fremover i øl-verdenen? La meg ta alle forbehold når jeg spår, men her er et dusin trender jeg tror vi kommer til å se stige i synlighet i årene fremover. Kanskje er noen av dem mer uttrykk for mine forhåpninger enn for reelle markedstrender. Jeg skal komme tilbake til de enkelte trendene i posting utover sommeren, men her er de samlet i kortform:

• Røykøl. La meg ikke gå i dybden, for dette har jeg gnålet på lenge. Røykøl er en av de få gjenværende bastionene hvor bølgen av mikrobryggerier er pysete i forhold til etablerte bryggerier og tradisjonsbrygging. Slikt kan umulig fortsette i lengden.

• Single Hops og Single Malt. Fremdeles er det slik at et øl designes utfra mange ulike ingredienser ... ørten humler og ått-og-fjørti typer malt. Målet er balanse. Likevel søker mange ølentusiaster det ekstreme, og ikke nødvendigvis det balanserte, og derfor tror jeg vi vil se mer av ekstreme «in your face» øl. Én måte å få det til på, er å bruke kun én humlesort, eller bare én malttype. Og så minner det om Single Malt Whisky. Hvorfor skille mellom ulike humletyper når de likevel sauses sammen i et brygg? Dessuten er det ikke umulig å få til balanse i et single hops eller single malt øl, det er bare vanskeligere å brygge. Det er også mer i tråd med gammel bryggetradisjon.

• Brettanomyces. Jeg har ofte observert øl-entusiaster starte ut med å være utforskende og alt-drikkende, for så å bli hop-heads på jakt etter IPA. Om det er et neste trinn, så er det gjerne interesse for syrlige øl som tar over når humleinteressen ebber ut. Oftest gir det seg et utslag i interesse for belgiske øl, for det er der man finner størst variasjon av «infeksjoner» som et virkemiddel i ølbryggingen. Men som jeg har beskrevet tidligere, dette kan egentlig gjøres overalt, og muligens med alle typer øl. Jeg tror vi kommer til å se flere konvertitter fra humle til brett. Det er også et naturlig steg for en eksperimenterende brygger: når man endelig har fått kontroll på bryggeprosessen, er det bare å introdusere et bredt spekter av bakterier for å skape nye bryggeutfordringer og en spennende hverdag.

• Utvalg. Til nå har øl-utvalg vært synonymt med flest mulig ulike øltypemerker - det er en slags breddeutvalg der enhver industripilsner teller og der målet er å ha flere varianter av øl enn naboen. Dette gav en viss mening sålenge det mulige utvalget var begrenset, men antallet øl og bryggerier fortsetter å stige - i hvert fall i Norge, der importørene har vært den store flaskehalsen. Fremover tror jeg vi kommer til å sette større pris på de pubene som vet å ta inn et godt, variert og interessant utvalg, enn de som tar inn rubb og rake. Fremfor antall øl, tror jeg rotasjon i en betydelig del av utvalget blir viktigere, samtidig som det blir viktig å ha noen få spesialiteter som andre ikke har.

• Kompetanse. Sammen med det jeg ovenfor nevnte om utvalg, kommer øl-kompetanse til å bli den differensierende faktoren mellom de gode ølstedene (og da tenker jeg ikke på festmaskinene som skal servere øl, øh - jeg mener alkohol, billigst mulig). Det gjelder kompetanse om ølet, om oppbevaring, servering, temperaturer, historikk osv. Tiden er over da spissen av øl-kompetanse var å finne glasset med riktig bryggerilogo. Ja, tvert om, fremover blir spissen av kompetanse å finne riktig glass uten bryggerilogo, men som likevel passer til ølet, til årstiden, til kunden og til stemningen. Nært beslektet til denne øl-kompetansen er pubens «networking» med bryggeriene, altså deres evne til å holde kontakten, formidle anekdoter og informasjon - jo mer slikt, jo høyere karma for puben. Bartenderen er ikke lengre bare en servitør, men blir en nøkkelperson.

• Ølturisme og lokalt øl. En britisk brygger svarte slik da han ble spurt om hvorfor hans utmerkede øl ikke var tilgjengelig utenfor sitt lokale område: «My beer doesn't travel well». Alle som har smakt et øl både i og utenfor ølets hjemmemiljø vet at øl smaker best der det hører hjemme. Det er mulig det er enslags smaksmessig placeboeffekt, men øl smaker ikke det samme når den er fanget på flaske og eksportert til fremmede land. Jeg tror det blir mer av at smakeren kommer til ølene for å få en «mer perfekt» smaksopplevelse, enn at all verdens øl skal stå og vansmekte på hyllene for vi skal få en hermetisert smak av verdenshjørnene i vårt hjemmemiljø. Ølturismen leve! Den andre siden av denne saken er at flere bryggerier gir opp å komme inn på markeder i fjerne land, men rendyrker et mer lokalt marked.

• Hjemmebrygging. Dette har allerede eksplodert og vil fortsette med det. Man kan ikke starte med hjemmebrygging uten at man får et nytt forhold til øl og ølets smaker - det er kort og godt den naturlige forlengelsen av å dyrke en ølentusiasme. Jeg vet ikke helt hvordan, men jeg er overbevist om at bølgen med nye hjemmebryggere kommer til å påvirke mikrobryggeriene - og kanskje også makrobryggeriene - og hvor de legger kursen fremover. Den typiske mikrobrygger startet som hjemmebrygger, og i fremtiden vil kanskje den typiske øl-entusiasten være litt hjemmebrygger?

• Ikke-europeiske øl. Joda, europeisk-type øl har en enorm bredde, men i bunn og grunn er det likevel en smal, liten del av alkoholholdige drikker basert på gjæring av kornprodukter. Det er et enormt utvalg i Afrika, og mange øltypene der er rotfestet i eller i det minste beslektet med gammel egyptisk bryggetradisjon. Ekstremøl? Move over! Her kommer afrikanske stammeøl med yoghurtkonsistens, mikrobiologi som overgår en lambic, tilsatt mystiske urter, tilberedt i batcher av nanostørrelse. Dertil kommer asiatiske øl og deres variasjoner over sake, for ikke å snakke om hva de fremdeles holder på med i Amazonas. Det er langt å dra, men de virkelig ekstremølene kaller der ute, og vi kommer til å se dem forsøkt reprodusert i Europa og Nord-Amerika.

• Lys lager-revival. Vi trodde lys lager var ekstremt uhipt og ølverdenens svar på dansebandmusikk. Kanskje, men likevel er det en meget vanskelig øltype å brygge. I en pilsner er det ikke mulig å pøse på med en overflod av ulike smaker, og enhver usmak står tydelig frem, siden det er få andre smaker som er sterke nok til å maskere dem bort. I rett kontekst kan det smake godt også, tenk en badestrandtur på en varm og solrik sommerdag! Om det smaker dårlig er det et forbedringspotensiale, om det smaker lite er det en teknisk utfordring. Jeg tror flere av de mer seriøse mikrobryggeriene kommer til å ta opp brygging av lys lager, nettopp fordi det er en utfordrende øltype å få typeriktig. Brewpubene har forøvrig av andre grunner vært der lenge.

• Svakere øl. Ting går i bølger, og derfor burde et ønske om svakere og lettere øl komme som en naturlig reaksjon på mikrobryggeritrenden med stadig sterkere øl. Videre kan man smake på flere øl om hvert av dem ikke er så sterkt, for ølentusiastene trekkes ikke til ølet av alkoholen, men av smaken og variasjonen. Dog er det ting som trekker mot sterkere øl også: Tradisjonelt er det avholdsbevegelsen som har trukket ølenes styrke nedover, og den linja har vært mer suksessrik enn forbudslinja. Slik sett har faktisk avholdsbevegelse og ressursknapphet vært faktorer som har fremtvunget noen av de beste av de svake øltypene, men også noen av de øltypene som er vanskelig å brygge. Men idag er avholdsbevegelsen på tur nedover. Videre er det på en sær måte enklere å brygge et kraftig sterkt (vel, middels sterkt til sterkt) øl enn et svakt øl. Sannsynligvis er det mer penger for alle parter i sterkt øl også. Sterk alkoholsmak må balanseres, og det er vanskeligere finne rett balanse i små konsentrasjoner enn der man kan «ta det helt ut» i et par retninger og overdøve alle andre smaker. Jeg tror vi kommer til å se en revival av svake øl, så som mild og endel belgiske session, britiske small beers og andre.

• Autentisitet. Når ølverdenen tar av i så mange ulike retninger samtidig, blir det viktigere å kunne skille snørr og barter. Det betyr at autensitet og tradisjoner blir viktigere som kritierium for hva som har verdi og hva som er ignorerbart jåleri. Autentisitet har en subjektiv og en objektiv side, for det er ikke alt det vi tror er autentisk som faktisk er det. Som et tankeeksperiment, list opp for deg selv hvilke norske bryggerier som bruker tradisjonelle elementer i design og navn. Tenk så over hvilke av dem som også har noe faktisk tradisjonelt norsk også inni flaskene. Et øl behøver ikke å være autentisk for å være godt, men ekte autentisitet kommer til å selge. Dog, en IPA blir ikke autentisk norsk om man budnadsklær, rosemaler eller runeinnskriberer etiketten.

• Fusion-øl. Selv om et segment av øl-entusiastene søker mot nyheter og stadig mer ekstreme øl, så finnes øvre grenser for hvor langt man kan trekke det innenfor eksisterende øltyper. Alternativt kan man trekke inn nye øltyper man har laget selv, og her er det kav åpent for kreativitet. Det mest nærliggende er å mikse to eksisterende øltyper, som en syrlig IPA, en imperial mild, eller en hvete-bitter. Når oppfinnsomheten har tatt slutt, kan man trekke inn øl kombinert med andre drikker, som som vin, fruktvin, sider, mjød og gudene alene vet hva. En tredje kategori er alle de morsomme ingrediensene man kan ha i øl for å smakssette det.

Mange av disse trendene flyter sammen og trekker i samme retning, selv om noen av dem peker i stikk motsatte retninger.

I grensesnittet mellom autentisitet, lokalt øl, single-hop/malt, svakere øl og lager-revival, er det et overlapp som utgjør en mega-trend som vi kan kalle «back-to-basic». En annen mega-trend som vi kan kalle «supersize-me» ligger i grenselandet mellom røykøl, brettanomyces, fusion og ikke-europeiske øl. En siste mega-trend ligger i overlappet mellom kompetanse, autentisitet, utvalg og hjemmebrygging, og vi kan navngi den «the-real-thing».

Jeg ble selv overrasket over analysen min over de tre mega-trendene som er identifisert over, fordi jeg endte opp med omtrent de samme tre kategoriene som jeg for noen dager siden omtalte tre bryggerier som gode representanter for tre ulike paradigmer.

Jeg brukte for en tid tilbake noe tid på å lete litt etter nye mikrobryggerier, men skulket å faktisk lage en blogartikkel. Her kommer en backlog-utgave av det store søket etter nye mikrobryggerier. La meg først ta med de som jeg riktignok ikke har nevnt tidligere, men som formodes granske kjent og hoppe over alle de som tidligere er nevnt i tidligere lister fra nyttår 2006/07 og nyttår 2007/08:

• Qdulla i Snåsa skal visstnok snart tappe på flaske
• Klostergården Håndbrygg på Tautra er operative
• Kinn Bryggeri er operative og tapper
• Ruten Fjellstue er operative med kommunal lisens
• Bjarne Vestmo har kommunal lisens for servering av Stjørdalsøl
• Storli gård i Oppdal kommune serverer maltøl til matturister

La oss så ta de andre som burde være nye for de fleste. Mange av disse er steder som har gårdsbrygging som bigeskjeft til en turistaktivitet - og således er det ikke vanligvis ikke snakk om et mikrobryggeri i vanlig forstand. Men det kan være interessant å besøke dem om man allikevel er i området.

• Suppestasjonen på Røros synes å være en kafe som ligger nesten helt nederst i Kjerkgata - hovedgata på Røros. De har spesialisert seg på lokal og og god mat, deriblant på hjemmebrygget øl. De har vært operative fra tidlig våren 2009. Status: Javisst!

• Bryggeriet Pub ligger i kjelleren på Hotell Nor på Oppdal. De har flere egenbryggede øl, men hovedsaklig er det en after-ski-pub med et relativt greitt utvalg av øl til et slikt etablissement å være, supplert med egenproduserte ting. Eieren er selv hjemmebrygger, hvilket forklarer eksistensen. De synes ikke å fokusere hard på sitt eget øl. Se Facebook-gruppa deres. Må ikke forveksles med puben ved samme navn i Tønsberg. Status: proven.

• Breiflabben Bygghus på Andenes er et mikrobryggeri som har brukt noen år på å etablere seg, men som nå synes å være i aller siste fase med å komme i mål. De har kjøpt et 1000-liters bryggeri fra Japan. Se Websidene deres. Status: ytterst seriøst.

• Trollbryggeriet i Liabygda på Stranda har såvidt kommet i gang med ølet sitt, og har allerede vært servert på Cardinal. Status: høyst trolig.

• Lofotpils har en virkelig cool animert webside (men lite annet der), og de har vært medlem av Norsk Resirk. Ifølge en gammel artikkel i Lofotposten er det en Thorvardur Gunnlaugsson som står bak tiltaket som ikke akkurat synes å skride frem med stormskritt. Status: ikke hold pusten.

• Skjåkbrygg synes å være et firma som er dannet for å brygge øl, men lite vites om status. Formodentlig har de ikke kommet særlig langt. Personen bak heter Hans Morten Sæterdal. Visstnok fikk han tilskudd til etablering av hjemmebryggeri sommeren 2007, der målet var produksjon av lokalt maltøl til ulike arrangement, med vyer om å utvikle det til et turistprodukt. Status: Hallo? Noen hjemme?

• Steinkjer bryggeri er et firma som tilsynelatende ikke har gjort noe som helst i retning av å brygge. Dog, et av styremedlemmene er Roger Løe, som lenge brygget på Trondhjem Mikrobryggeri, som har jobbet for E. C. Dahls og Hansa, og som har studert lokale bryggetradisjoner ifm et prosjekt rundt distriksutvikling. En snodig ting med dette tiltaket er at det er et NUF, altså et norskregistrert utenlandsk foretak. Jeg vet ikke hvor vi skal plassere det, men det er verd å følge med på. Status: potensielt seriøse saker.

• Ofte Turistgård ved Farsund har noen planer om å starte et mikrobryggeri, formodentlig med skjenkestue. Se artikkel i Farsunds Avis. Det vites ikke hvor langt de har kommet, og det er fare for at dette ligger langt frem i tid. Status: tja.

• Vikingmuseet på Borg i Lofoten har et bredt spekter av tilbud, blant annet servering av øl og mjød - dog er visst dette ikke egenprodusert. Men de har et prosjekt gående med historisk brygging av øl. Dette er i samarbeid med Odd Nicolaysen som vi tidligere har nevnt, og som lenge har hatt planer om å starte produksjon av maltøl og whisky. Status: noe kommer til å skje her.

• Holo Gardstun ligger i Flåmsdalen, og de har bevilling for servering av blant annet egenprodusert maltøl, men kun til grupper. Se websidene deres for mer info. Kanskje et spennende reisemål når man er i Flåm for å besøke Ægir - og trolig mer i henhold til tradisjonsbrygging også. Status: Interessant men utilgjengelig.

• Aasnæs Glasværk mellom Namsos og Steinkjer har ønsker om å servere lokalprodusert maltøl på gården ifm servering av grupper. Det er litt uklart om de ønsker å starte produksjon selv, eller om det er andre i nærområdet som da skal stå for bryggingen. Se mer info her. Status: vente og se.

• Hjartdalsbygda har også noe på gang. Det er en bygd midt i Telemark, og flere av gårdene tar imot gjester, og «maltøl etter gamle oppskrifter» er noe av det som kan tilbys. Muligens er dette på gården Su-Hovland eller Nordbø pensjonalt som står bak bryggingen. Følgende side har litt info. (Det er mulig du må merke all tekst på siden for å kunne lese den.) Status: kanskje.

Vel, det var flest løse tråder. Men sånn er det med å starte med ølbrygging. Det tar flere år å komme i gang - ikke minst for å få lisenser og bevillinger på plass. Det er lite trolig at alle de mulige bryggeriene som er nevnt over kommer til å bli realisert, men noen av dem kommer vi trolig til å høre mer om.

Fusion er in, også i ølverdenen. Ikke bare skaper man ekstremøl ved være hard på utmålingen av smakssterke ingredienser, man kan også skape nye smakskombinasjoner ved å blande ulike bryggestiler ... eller man blander en bryggestil med noe helt annet.

Hva blir en fusion mellom stjørdalsk røykøl og en belgisk lambic? Vel, for 4-5 år siden fikk vi via svigers en 5-liters dunk med stjørdalsøl. Vi drakk opp rundt 3/4 av den i løpet av den jula, men da den etterhvert begynte å bli litt grumset av bunnfall, lot jeg resten stå. Så tømte jeg restene over på en halvannenliters flaske for å minimalisere oksydering. Til slutt satte jeg den bort på et kjølig sted. Og slik har den stått siden.

La meg ikke her bruke så mye tid på å fortelle om stjørdalsøl (eller maltøl, som er navnet bryggerne selv bruker). Det har jeg gjort før. Hvordan smakte så ølet da vi tok det frem i vinter? Vel, en fusion mellom stjørdalsøl og oude lambic er den beste beskrivelsen. Røykpreget var tonet noe ned, selv om det var mye igjen. Dessuten var den blitt knusktørr og sterkt lambic-syrlig. Kombinasjonen av syrlig og røykrik både utfylte og balanserte hverandre. La meg presisere at det selvfølgelig ikke er en lambic, men det var dit tankene fløy under smakingen.

Nå har jeg gjort lignende ting med andre øl, men uten at det har vært like vellykket. Trolig er det litt flaks som skal til for å få den rette miksen og mengden av mikrobiologi. Kanskje røykens preserverende effekt var medvirkende. Kanskje det beste er å gjære et ferskøl med litt infeksjon uten å være altfor opphengt hverken i overdreven hygiene eller å skulle inokulere til overmål? Uansett, det fungerte denne gangen, selv om det selvfølgelig er litt lotteri over det hele.

Nå må det sies her at dette ikke var et naturlig gjæret øl, for det var tilsatt gjær for hovedgjæringen, samtidig som den sannsynligvis var blitt litt infisert underveis. Sannsynligheten er også stor for at det ble brukt Iduns pressgjær, og den påstås å være gjennomgående infisert. Det lages nok fra ren gjær, men prosessen med å produsere butikkproduktet skal visstnok gi infisert gjær. Til brødbaking er det greitt nok, men til ølbrygging? På den andre siden, kanskje denne infeksjonen til og med det er med å gi rett utvikling på ølet?

Vi drakk halve flaska i vinter, og så lot jeg det stå på et kaldloft til nå. Min svirrebror Stig likte ølet, og uttrykte nylig forferdelse over at jeg kunne la resten stå utover i vårvarmen på loftet, i stedet for i en kjølig kjeller, men sakte årstidssvingninger er noe øl bør tåle. Denne helga skal jeg smake på resten, og så får jeg ta en bambergsk røykøl og en belgisk lambic som referanseøl. Jeg gleder meg og håper inderlig den har holdt seg.

Og så skal jeg se om jeg kan få tatt vare på bunnslammet med gjær og bakterier og spare til en senere runde med brygging av surøl.

Så kjøpte jeg en Android-telefon, da. Dels i frustrasjon over hvor arrogante kontrollfreaker Apple er, dels fordi Android syntes som et bedre system som jeg hadde lyst til å teste, men mest fordi min gamle iPhone hadde begynt å ramle fra hverandre rent fysisk. Hva er konklusjonen så langt? Skuffelse!

I spesifikasjoner er iPhone og HTC Desire omtrent like. HTC har flere knapper, den ligger bedre i hånda, den har FM-radio og den synes å ha mange flere opsjoner for personalisering. Samtidig har den dårligere lyd og designet er ikke like minimalistisk. At den ligger bedre i hånda er vel uttrykk for at det finnes en slags mobilmote. Ta frem de siste 3-4 mobiltelefonene dine og sammenlign dem. De eldste vil se like håpløse ut som 80-tallsklær. Nåvel, maskinvaren er omtrentlig sammenlignbar.

Så var det programvare. Apple har sitt App Store, og Android har sitt Android Market. Problemet er at Google ikke har åpnet sitt Market for Skandinavia, så det er kun gratis-applikasjoner som er tilgjengelige her. Det vil si at det ser ut som det er en overflod av applikasjoner, men mye av det er lite-, free- og demo-versjoner. Det føles som en dobbelt fornærmelse: Nei, du får ikke applikasjonen vår, men du kan få demo-versjonen så du ser hva du går glipp av, samtidig som du kan irritere deg over reklamen som råder deg til å oppgradere til den betal-versjonen du ikke har tilgang til. Joda, det finnes flere gode gratisprogrammer også, men jeg hadde sett for meg å kjøpe endel applikasjoner. I vår kapitalistiske, markedsøkonomiske verden har noen bestemt seg for at jeg ikke skal ha muligheten til å bruke pengene mine på deres produkter.

Mye av grunnen til at jeg valgte meg bort fra Apple var deres arrogante innstilling til sine brukere, deres motvilje mot teknologisk åpenhet og deres dobbeltbudskap om verdier (utad: vær kreativ, personlig, innovativ og åpen; innad: hierarkisk og kontrollfokusert). Nå føler jeg meg svært snytt når jeg opplever at heller ikke Google lever opp til sitt image. Hadde det enda vært Microsoft eller IBM eller et annet firma jeg kunne forventet det av ... men Google. Det er mulig jeg naivt har sovet i timen, men jeg hadde faktisk trodd annerledes om Google. Likevel, Google er jo Apple opp av dage i kundeinnstilling, og akkurat det var en dypt skuffende overraskelse.

Joda, jeg vet at man kan bruke andre markets enn Googles, men så lenge Android Market er åpent i de største landene, er det vanskelig eller umulig å skape alternative markeder, så alternativet er ikke reelt. Jeg kan root'e telefonen og legge inn en patch som narrer den til å tro den er i et «godkjent» land, men det var slike høkkertløsninger jeg ønsket å unngå ved å kjøpe en mobil jeg trodde var åpen. Jeg kan vente til de i sin grenseløse visdom åpner for Norge - hvilket vel er hva jeg trolig kommer til å gjøre, mens jeg med sammebitte tenner mumler eder og forbannelser over et Google jeg har mistet mye tillit til.

Jeg vil fraråde andre å kjøpe en Android-telefon.

Man skal ikke lese veldig lenge blant skriftene til verdens amatørølhistorikere før man snubler over påstanden, gjerne i en variant som: «Før år X, var alt øl mørkt, tåkete og røykfullt». Tidspunktet X varierer, og kan være så sent som 1840, eller så tidlig som rundt reformasjonen.

Det irriterer meg av flere grunner, og jeg har en mistanke om hva som ligger bak denne opplagte feilformuleringen.

Men la oss starte med å dokumentere hvorfor det er feil.

• Øl blir mørkt hovedsaklig fordi man bruker malt som har vært utsatt for høye temperaturer under tørkeprosessen. Om man sikrer seg at maltet ikke varmes for mye, så blir heller ikke ølet man lager mørkt. Det er veldokumentert at man tidligere har tørket malt oppunder taket i våningshus, eller man la dem ut på svabergene for soltørking liksom klippfisk - og i begge tilfeller burde ølet bli lyst. Selv tørkeovnene som fremdeles brukes på Stjørdal ville gitt et lysere øl om de tørket malten litt mer forsiktig. Enkelte steder sopet man opp kornene som falt gjennom hullene i plankelaget som malten lå på, slik at man fikk noen ekstra korn som hadde blitt skikkelig svidd nede på ovnsplata, for å gi ølet en mørkere farge og mer brent karakter. Norland refererer også til at man i Elverum brukte brent sukker for å gjøre ølet mørkere. En brygger merker raskt at fargen på ølet kom fra fargen på malten, og det kom igjen av temperaturen under tørkingen. Dernest kunne man konstruere ovner for malting som sikret at maltet ikke ble for varmt. Om ølet i gamle dager var mørkt, var det ikke av manglende evne til å brygge et lyst øl. Det kunne være enklere og billigere å brygge mørkt øl, men ikke uunngåelig.

• Øl blir røykfylt fordi det utsettes for røyk. Forresten gjør ikke røyken ølet så mye mørkere, for det er ikke slik at ølet blir farget av soten. Om man ikke ønsket et røykfylt øl, kunne det som nevnt soltørkes. Det finnes også brensel som setter lite eller ingen røyksmak, og som vi vet har vært brukt. Noen av de første patentene som ble gitt i England på 1600-tallet, var nettopp innen brygging, og deriblant var også konstruksjoner for tørking av røykfri malt. La meg kaste frem muligheten for at patentene ble gitt på forbedringer av røykfri tørking, snarere enn at røykfri tørking i seg selv var en nyvinning. Det er kanskje enklere (og krever mindre brensel) å tørke om man lar maltet komme i kontakt med røyk, men det er på ingen måte vanskelig å konstruere ovner som hindrer det, eller å tørke øl på andre måter enn over åpen ild.

• At øl blir tåkete kan komme av flere ting. Drikkes det før det er ferdig gjæret, så er det tåkete, men får det lov å stå, så klarner det ved at gjæren synker til bunns. En annen kilde til tåke er proteiner, og her er det vanligvis et spørsmål om valg av rett type korn, og riktig behandling under malting og brygging. Fra uminnelige tider har mennesket vært oppfinnsomt - det er nok å bla igjennom en kokebok eller en oversikt over urter og deres bruk for å innse at eksperimentering må ha vært vanlig. Hvor mange måter kan man preservere kjøtt på? Salting, tørking, graving, raking, røyking og sikkert mange flere, og dette er ikke metoder som har dukket opp fiks ferdig. Dersom folk i gamle dager har ønsket et klart øl, har det vært innenfor rekkevidde for dem å finne frem til rett prosess. Ved å observere resultatet, og så gjenta de variasjonene som gav et klarere øl, må man ha kunnet foredle bryggeprosessen. Det kan ha betydd en noe dyrere eller mer kompleks prosess, men det var vært fullt mulig. At de hatt mulighetene for det, betyr ikke har de har gjort det. Der må vi ty til historiske kilder. Ølet som Thomas Becket brakte til Frankrike i 1158 er beskrevet som «a drink most wholesome, clear of all dregs, rivalling wine in colour, and surpassing it in savour.» Hornsey nevner at det er flere tilfeller av at man i vikingetiden lister «ealu» og «hluttor ealu» som to ulike varer, det sistnevnte er rent eller klarnet øl. På den annen side har nok mye øl blitt drukket så ferskt at det ikke har fått tid til å klarne, men det er en annen skål.

I engelsk brygging var det vanlig med tre typer malt: pale, amber og brown, og på begynnelsen av 1800-tallet skjedde det flere ting samtidig. Først ble oechslevekt tatt i bruk i stor skala, noe som gav innsikt og visshet i at pale malt gir mer sukker pr kilo malt enn de mørkere maltslagene. Dernest fant man opp patentmalt, som gav store mengde mørk farge med en liten mengde malt. Etter den tid ble det vanlig å brygge mørke øl med blandingsmalt: store mengder pale malt for å få mye sukker, og små mengder patentmalt for å få farge. I samme retning pekte også at ølet ble beskattet etter maltbruken, så å minimalisere maltbruken var å minimalisere alkoholavgiften. Tidligere hadde man brygget en brown ale fra 100% brown malt, men nå blandet man altså ulike malttyper. Selv om pale malt var dyrere å fremstille enn de mørkere maltsortene, var det likevel regningssvarende siden den gav mer sukker. Nåvel, utav dette kan man tolke at pale malt - og tilhørende pale ale - var veletablerte produkter før 1800, og trolig går de langt tilbake, selv om de nok hadde en høyere pris enn sine mørkere slektninger.

La meg forøvrig påpeke at jeg slett ikke påstår at intet øl var mørkt, røykfullt og tåkete i gamle dager. Mye øl var slik. Jeg er kun ute etter misforståelsen om at alt øl var slik.

Hvorfor alt øl skulle være så mørkt, røykfullt og tåkete i gamle dager er uforståelig, og trolig er forklaringen sammensatt. Kanskje sees pilsen på som moderne, og så leser vi de motsatte egenskapene av pilsen inn i dens forgjengere. Kanskje er det en slags fortolkning av at bayer, bokk og porter er øltyper som ble fortrengt av pale ale og pilsner, og så har man tolket dem som representative for alt øl i gamle dager. De er riktignok ikke røykfulle, men brentsmak og røyksmak kan jo på et vis sammenblandes. Ikke er de nødvendigvis tåkete heller, men mørk til det ugjennomsiktige kan vel forveksles med tåkete. Kanskje er det den feilaktige tanken om at alt var så tungt og dystert og primitivt og traurig i middelalderen og gamle dager? Kanskje er det vinkulturelle romerske og greske forfattere som har fått slå an tonen, forfattere som sjelden hadde noe pent å si om øl og øldrikkere.

Videre skal det ikke underslås at mange - spesielt av det tidligere - ølhistoriere var temmelig lempfeldig i sin omgang med fakta. Ølhistorie var nærmest et underholdningstema og mange myter ble sementert av tidlige skribenter. I en overpopularisering av temaet, ble det muligens ofte til at de gode historiene, de mest tabloide vinklingene og de saftigeste klagene over det skjemte øl fikk bredere eksponering enn de fortjente.

Men man har «alltid» hatt øl som har vært lyst, røykfritt og klart. Kanskje det har vært dyrere øl, men det har fantes.

For noen dager siden dukket det opp en pakke med åtte utmerkede kubanske sigarer - helt anonymt. Jeg har sjekket all mail og vridd hjernen min for å forsøke å huske om og med hvem jeg avtalte å skulle få kjøpe med noen sigarer ifm en tur. Jeg snakket med noen om det, gjorde jeg ikke? Men jeg har paget ut den informasjonen og nå er det sektorfeil på den delen av swapfila, eller noe slikt.

Kassen er en amerikansk standardpappeske som har blitt gjenbrukt. Frimerkene er norske, poststemplet er uleselig, men det står trolig 'Posten Norge' der. Det er ingen følgebrev eller avsenderadresse.

Hjelp! Dersom det er noen som leser denne bloggen som har sendt det (eller vet hvem som har sendt det), vennligst ta kontakt meg meg og gi et hint. Jeg er grundig nysgjerrig på hvem det er.

De store forundrer meg - bryggerier, distributører og detaljister. Tidvis virker det som mange av dem famler i mørket. Det er ikke bryggekompetansen jeg sikter til, for selv om man kan mene mangt og mye om øltypene de brygger, så har de den tekniske kompetansen i orden. Jeg sikter til marketing.

Litt for ofte gir marketing inntrykk av å skyte på blink med avsagd hagle - hva de mangler i presisjon, tar de igjen i rått pådrag. Hvorfor introdusere kun ett enkelt, nytt øl? Hvorfor ikke heller introdusere et halvt dusin og se hvilke(t) som overlever? Etter ett års tid er de stort sett alle borte. Det er mer som å leke blindebukk enn seriøs markedsanalyse.

Vi ser det samme igjen i detaljhandelen, der man tar inn øl som man tilsynelatende ikke har peiling på hva er. Det dyttes bare inn i hyllene, og dersom det selger bra over en viss periode, så tar man det inn permanent. Det som mangler her, er forståelsen for at butikk ikke bare er logistikk, men også varekunnskap. Dette er ikke bare begrenset til øl. Hvorfor har en butikk to snes ulike pastatyper? Jeg mistenker at svaret er at det er de varene som over tid har vist seg å selge. Å si at "vi tok inn et parti for å se om det solgte" er en måte å innrømme at du mangler tilstrekkelig innsikt i markedet til å velge de rette varene uten å prøve seg frem.

Nå er jeg egentlig ikke indignert for at butikkene indirekte bruker kundene (meg og deg!) som varekonsulenter, for de kan vanskelig sitte med varekunnskap på alle varegrupper. Men man skulle forvente litt mer av distributører og produsenter. Selv om man vel trenger en marketstest som fasit, så er det en avsluttende realitetssjekk. Det er ikke en erstatning for forståelse og innsikt.

Forøvrig, noe annet som irriterer meg med clueless markedsavdelinger, er at de elsker å rote med produkter som allerede fungerer. Ingen markedsfører ønsker å bli tildelt dårlige produkter, nei de vil sette fingrene i suksessene, de vil gjøre enda bedre det som allerede er bra. Har de hørt om regresjon mot gjennomsnittet? Nåvel, et eksempel. Dahls hadde et levedyktig og nasjonalt produkt i sin Lysholmer, men den passet vel liksom ikke inn i produktspekteret. Og så justerte og markedstilpasset de seg gjentatte ganger mot antatte markeder, inntil dette ble et produkt som ufortjent står på lasterampa på vei til nedleggelse.

Fremtiden tilhører de som kan fortelle noe jordnært, relevant og korrekt om hvorhen verden ruller, fordi de forstår verden og de mekanismer som påvirker den. De som kun kan måle hvor verden har rullet, eier fortiden, kanskje med en liten aksjepost i nåtiden, men de er dømt til å snuble ekstrapolerende rundt som sanseløse blindebukker på jakt etter de få lykketreff som de store talls lov sikrer dem.

De flinke er de som prikker inn den ene innertieren etter den andre, uten noen markedsflopper imellom. De trenger ikke å ha så store marginer, for de trenger ikke å dekke underskuddene til de mange dårlige produktene med overskuddet fra de få gode. Se rundt det blant bryggeriene. Hvilke har høy feilrate på å b(r)ygge nye merkevarer - tross mange forsøk, og hvilke har stort sett ingen flopper? Derpå kan man også måle ølmarkedskunnskap.

På engelsk - spesielt amerikansk engelsk - brukes «suds» som et uformelt navn på øl, men hvor er opprinnelsen til dette? På engelsk er suds et gammelt ord, men det refererer til såpevann og tidligere til sølevann, og et mellomtrinn kan være vaskevann eller skittent vann. Aller først, denne betydningen av det engelske ordet er trolig beslektet med norsk «besudle», som egentlig er tysk, og i bakhodet mitt svever «sudrer» som jeg tror er grisefôr av matrester. Men, hva har så dette med øl å gjøre?

Andrew Iversen fortalte at han på sekstitallet i Berkshire hadde hørt begrepet brukt om ølet som rant ned i sluket når man overfylte glassene under tapping. I praksis var det vel slik at dette ble samlet på en tank og pubeieren kunne trekke dette fra på regningen, siden det var svinn. Når pubverten selv drakk dette, var det ekstremt billig, men kanskje ikke helt sunn fyll.

Men brukt om øl er det et relativt nytt begrep. Ifølge Oxford English Dictionary er det først observert brukt om øl i USA på tidlig 1900-tall, av George Vere Hobart i boka «I'm from Missouri (they had to show me)», og ordboka siterer: «Who ... hoists a few dippers of suds? ... Dad!».

Hvorfor har så dette ordet som generelt betød noe skittent og negativt blitt til generell slang for øl? Den forklaringen jeg har sett andre steder er at skummet på såpevann minner om skummet på en øl. Tja, det er vel så, men såpe er det jeg minst tenker på når jeg sitter der med en øl, og forøvrig er jo såpe og ølskum veldig inkompatible.

La meg foreslå en alternativ etymologi, en som egentlig ikke er beslektet med den gamle betydningen av suds. Delstaten Missouri er hjem for Anheuser-Busch og en av de gamle sentrene for brygging i den tyske stilen. Det var de tyske bryggerne som tok med seg lager-teknikken og undergjær og pilsneren til USA, der de fortrengte den gamle bryggetradisjonen som var fundert på britisk brygging. Så grunding var den overkjøringen at det før mikrobryggerirevolusjonen bare var noen få portere og et snev av øltypene cream ale og California common ale igjen - jaja, sistnevnte ble også skapt av tyskere, og cream ale var de gamle bryggernes stilmessige tilsvar på den tyske bryggestilen med lagerøl. Enda mer betegnende for graden av overkjøring er at tidsskriftet for den amerikanske bryggeriforeningen ble utgitt på tysk helt frem til første verdenskrig, og da de gikk over til engelsk, var det kun for å vise sin patriotisme. Brygging i USA er tysk-basert, det er nok å se navnene på ølene og bryggerne, så som Papst og Schlitz.

Tysk har nemlig ordet «Sud», som betyr sjy eller avkok. Det er beslektet med det norske verbet «å syde» som på engelsk heter «to seethe», som betyr å nesten-koke noe eller å småkoke. Begge språk har forøvrig dobbeltbetydningen av syde/seethe: at det yrer og beveger seg, slik som en folkemasse kan syde. Av trøndersk interesse kan nevnes at navnet på den lokale festretten sodd er formet av å syde: det som har sydet er sodd.

Så, Bier-Sudes betegner på tysk visstnok den ferdige meskede eller kokte vørteren som ennå ikke er gjæret. Er det helt utenkelig at tyskerne har bragt med seg sin bryggeterminologi til USA, og at Sudes deretter har blitt fanget opp i amerikansk engelsk som slang for øl. Og så har man senere retrospektivt og feilaktig koblet det mot det eldre engelske ordet suds à la såpevann utfra en visuell likhet rundt ølskum og såpeskum.

Jeg tror dette er mulig. Og dermed åpner det muligheten for at suds brukt slik Andrew Iversen hørte det i Berkshire (om spill-øl) og suds brukt som slang om øl i USA har ulike opphav, henholdsvis basert på skittent vann for den britiske bruken, og basert på det tyske ordet for det som har kokt i tilfellet med den amerikanske bruken. Hvor ofte kommer ett og samme ord til oss via multiple etymologiske veier?

Hvordan står det til med alternativbevegelsen? For oss som leser Nyhetsspeilet og Prison Planet som en slags småpervertert underholdning, er alternativmessene blant årets høydepunkter. Dessverre kom jeg men ikke på Trondheimsmessa i fjor vår, og høstmessa ble avlyst, og i år klarte jeg bare å få tynt ut 4-5 timer av kalenderen min til å rekke over programmet for vårmessa. Men det var tilstrekkelig ...

Her er et sammendrag av inntrykkene mine:

• Det er hovedfokus på utstillere som vil selge noe, og de kan hovedsaklig fordeles på følgende kategorier: spåmenn, spirituelle medier, mirakelkurterapeuter, og håndverksdingsselgere.

• Særingene som er ute etter å frelse verden er stort sett ikke lengre på disse messene. Det var helt fritt for UFOer, kornsirkler, Nibiru, 9/11-konspirasjoner, chemtrails og 2012-ere. Det var egentlig litt koselig med disse, for de hadde i det minste overbevisning og intensitet, og bøkene de solgte var oftest sjarmerende dårlige stensiler til 30,- stk. Bøker jeg er sikker på ble solgt til kostpris eller litt under.

• Det er signifikant at 2012-erne er borte, det er mulig at Nibiru og jordens undergang i 2012 hadde sitt klimaks i 2009; eller det er mulig at messearrangørene har sparket dem ut. For to år siden var det flust opp av dem, men nå er de borte. Kanskje det største i 2012 blir anglo-amerikanske og franko-russiske 200-årsmarkeringer? Forøvrig, de innbyrdes proporsjonene mellom de to markeringene kommer til å bli interessante, men det er en annen skål.

• Det mest ikke-kommersielle der var den sedvanlige standsen til Maitreya-folkene. Jeg glemta å spørre om det var Raj Patel-fraksjonen eller «People's front of Judea» som var der, men samme kan det være.

• Dernest var det en særing med sin personlig Nostradamus-retolkning, der han la mye vekt på Joachim av Fiore som foregangsmann for Nostradamus. Det var i det minste en interessant forestilling i symbolbruk, selv om noen av tolkningene var litt vel sprelske, selv i en Notradamus-sammenheng.

• Alt rundt miljø- og bio- og organisk og slikt syntes noe nedtonet. Egosentrismen har muligens nådd alternativbevegelsen, og nå er det fokus på meg og mine engler og mine plager og min aura og mine kjente på den andre siden. Kanskje er det litt av årsaken til UFOer og kornsirkler og Nibiru og nesten alt slikt er ute: alt som ikke har messedeltakeren i sentrum er skrelt bort?

• Det var sålangt jeg kunne se lite heckling fra skeptikere. I den grad det var heckling, var det fra alternative (no pun intended) alternativteoretikere som ville fremme sine synspunkter og teorier. En morsom episode var for noen år siden med Bodvar Schjelderup. Han presenterte sine pyramideteorier, og inni alle vinklene og kardinallinjene fikk han spørsmål om ikke dette beviste eksistensen av Nibiru i den femte dimensjon (elns). «Øhhh, nei ... det kan man ikke utlede av dette» var Bodvars litt irriterte svar. Senere ble det spørsmål om ikke dette var knyttet til Ashtarkommandoens bruk av kjærlighetsfrekvensen til å redde jorden (elns). Igjen svarte han irritert benektende. Det var egentlig litt surrealistisk at Bodvar var den mest jordnære av de som sa noe på dette foredraget.

• Forøvrig er Bodvar Schjelderup i ferd med å bli helt i alternativbevegelsen. Følg med ham! Han er mest metafysisk og kvasireligiøs, så på en måte er han mindre problematisk i mine øyne enn mange av de andre som opptrer der. Nylig har han kommet ut med et tobindsverk som samler alle hans teorier.

Jeg rakk bare tre foredrag, det første var den innfløkt symbolistiske retolkningen av Nostradamus.

Den neste var med Bruno Grönings vennekrets fra Danmark, som fortalte om sin mester og hans Heilstrom, som jeg tror i praksis er en slags kvasireligiøs meditasjonsteknikk. Det er kanskje en bevegelse å følge med i tiden fremover, for jeg tror de kommer til å segle opp og frem

Til slutt gikk jeg på borddans med Ann-Charlotte Oksanen. Neida, vi skulle ikke danse på bordene, men bordene som skulle danse på kommando «från andra sidan». Jeg måtte dessverre stikke før man kom så langt, for foredragsholderen jobbet seg subtilt igjennom salen for å finne passende medier for å ta videre til selve borddansen, og det tok endel tid. Nåja, jeg hadde sett samme foredragsholderen tidligere, og hun var flink! Det var virkelig fornøyelig da hun - som er svensk - for et par år siden skulle snakke med de avdøde slektningene til en familie fra et sted i Nord-Trøndelag. De forstod ikke ord som farbror og svärfar, mens hun forstod ikke ord som schjølen og onkel. Så de snakket forbi hverandre og kaldlesingen holdt på å krasje helt, men resten av salen falt inn med korrigerende oversettelser, og tilsammen kom vi nesten i mål. Den gang var det kaldlesing, og imens har hun tydeligvis introdusert litt mer action i sine opptredner.

Generelt var dette en interssant nok messe, og det var egentlig nok med en kveld.

Spammen ble litt for overveldende, så jeg har deaktivisert muligheten for kommentarer inntil jeg finner en god måte å skille ut spam på. I utgangspunktet er det vanskelig, siden det ryktes at enkelte spammere har satt opp sine egne porno-sites, der du må besvare captcha-strenger for å få tilgang til godsakene. Dermed får de brukerne av den siten til å løse strenger for seg. Sukk.

Jeg antar at jeg kommer frem til en kominasjon av moderering av kommentarer til innlegg som er over en uke, spørsmål i norsk kontekst (hva heter kongen?), begrensning av antall kommentarer på en time (siden spammen kommer i korte bursts), og sikkert andre teknikker. Inntil videre, send kommentarer til meg pr epost, er de konstruktive, kan jeg til og med legge dem ut manuelt.

Det frustrerende er at det er slikt som ikke skulle være nødvendig. Hadde jeg enda vært kristliøs, så jeg kunne trøste meg med at spammere skulle brenne i det inderste av Helvete til evig tid!

For et par uker siden var tre bryggerier på besøk i Trondheim. Først kom Kinn bryggeri på en mandag, og dernest Haandbryggeriet og BrewDog sammen på tirsdagen etter. Det var tankevekkende å høre tre bryggerifilosofier så tett sammen, og jeg gjorde meg noen tanker om hvordan disse bryggeriene er forskjellige, og hvordan de representerer tre ulike trender i mikrobryggeriverdenen.

Kinn synes å være «Det perfeksjonistiske bryggeriet» - bryggeriet med gode øltyper, hverken kjedelig eller ekstremt - heller treffsikre. Det virker som de er pragmatiske med hva de brygger, men når de først har bestemt seg for brygge noe, så skal det også gjøres bra. Det skal være typeriktig og det skal være godt. Det er et bryggeri for feinschmekerne på jakt etter de gode opplevelsene. Det virket ikke som de ønsket å lage det som vi tidvis kaller «nytt og spennende øl», men heller lage gode utgaver av etablerte øltyper. Det virker som de satser på å levere ypperlige, men ikke nødvendigvis oppsiktsvekkende varer.

BrewDog syntes å være «Det ekstreme bryggeriet». De har en gå-på, punk-holdning, men det må vel heller ikke underslås at de også er gode markedsførere. De brenner neppe inne med godt øl fordi folk ikke har hørt om dem eller ølet deres. De holdt et godt foredrag, men det gikk litt for fort og glatt til at det ikke føltes innøvd. Dette er bryggeriet for de som alltid ønsker å oppleve noe som smaksmessig går utenpå alt annet man har smakt. Og for tickers må det være et mareritt med små og sære engangsbatcher og øltyper som stadig gis ny vri - nesten som å samle på frimerker og innse at små øystater i Stillehavet trykker opp et vell av nye frimerker - ikke fordi postgangen trenger det, men for at samlere skal kjøpe dem.

Haandbryggeriet kom etter BrewDog på tirsdagen, og det var ikke lett å overta etter et slikt oppvarmingsband. Som bryggeri synes de å utvikle seg i retning av «Det sære bryggeriet» - eller kanskje «Det sure bryggeriet», eller kanskje «Retrobryggeriet»? De har tatt i bruk norske og utenlandske tradisjonelle ingredienser og bryggeteknikker, der revival og autentisit er viktig. Dog, man må spørre seg hvor stort er egentlig markedet for norske tradisjonsøl, utradisjonelt tappet på flaske med etikettert på engelsk. I overskuelig fremtid tror jeg ryllik og brennesler forblir ugress med et marginalt segment i ølverdenen. Og hvor autentisk kan man flasketappe et øl som var ment som ferskøl? Er det ikke nettopp elementer i disse ølene som må tilpasses for at det skal kunne brygges for vår tid og verden?

På mange måter var det tre bryggerier som representerer tre utviklingsgrener innen bryggeriverdenen. Jeg sier ikke at de er rendyrkede representanter for hver sin retning, for de fleste bryggeriene har vel litt av alt i seg. Men likevel er det tre gode eksempler på trender innen mikrobryggeriverdenen.

Og kanskje kan jeg driste meg til å ekstrapolere disse trendene og spå hvordan det går med bryggeriene om 5-10 år? Det er vanskelig å spå, spesielt om fremtiden, men la meg tippe at Kinn forblir et lite bryggeri med utmerket øl, en lojal vennekrets og lokal forankring og distribusjon. BrewDog fortsetter i sitt spor til de en eller annen gang i fremtiden mister massefarten og deretter oppfattes som veldig passé og fjorårs, og til slutt ender som et greit bryggeri med en spennende forhistorie. Haandbryggeriet tar kanskje av i stadig mer tradisjons- og historisk brygging, og kan ende i øl-okkultismen der de produserer unike batcher på varierende historisk grunnlag, men de beholder en liten men intens tilhengerskare spredd over hele verden, litt som norske black metal-band.

Men jeg har tatt feil før ...

I dag kunne Adresseavisen gledsstrålende bringe oss nyheten om at Trondheim var blitt en attraksjon rikere: Den gode nabo hadde kjøpt inn intet mindre enn hundre flasker av verdens dyreste øl, Calsbergs Jacobsen Vintage III til 2010,- pr 370ml flaske ... 2010 danske kroner. Nyheten var passende nok plassert i økonomibilaget i papiravisa.

Det er i sannhet et eksklusivt øl, for når Den gode nabo har kjøpt disse flaskene, er det visst slik at det ikke blir innført flere flasker til Norge, og dermed må man dra til Trondheim om man vil smake dette i Norge ... Og «om» er kanskje nøkkelordet her: Ølmarkedet er så stort og mangfoldig, at det må være lov å velge bort noen eksemplarer, for eksempel basert på høy pris.

Nå skal vi ikke nødvendigvis tolke dette som en indikasjon på hvor den nye ledelsen på Den gode nabo ønsker å ta puben. Dette partiet var kjøpt inn mens Bjørn fremdeles ledet puben. Full disclosure: Bjørn spurte meg før innkjøpet om jeg synes det var lurt, og jeg svarte at jeg syntes det var galskap. Jeg har ikke selv smakt dette ølet. For alt jeg vet er det et utmerket øl, men til prisen av én flaske får man veldig mye annet, godt øl. Man skal være svært angrepet av tickermania for å bla opp to laken for en øl ... og for min egen del burde jeg forberede meg på å sove på sofaen et par netter etterpå.

Sett at ølklubben kan få den til en eller annen spesialpris, og at man deler flaska på 4-5 personer i en prøvesmaking? Tja, man er fremdeles på minst 3-400 for en smaksprøve, og det er andre øl jeg heller ville bruke de pengene på. Men vil ikke en og annen kjøpe den da? Tja, kanskje når de blir fulle nok og mister hemninger og ikke vører penger - dvs når de minst skulle drikke et eksklusivt øl. Men vil ikke eksklusiviteten trekke, da? Vel, for en definisjon av «eksklusivt» er det jo det, men i hvert fall ikke Carlsberg og knappest Jacobsen er navn som får mitt hjerte til å slå raskere. La meg tippe at den store snakkisen med dette ølet er prisen snarere enn innholdet.

Så hvordan kan de få solgt disse flaskene? Vel, første målgruppe er antakelig Fiskerimessa på høsten, for der er det alltids noen som ikke kan få dyr nok mat og drikke å spandere på sine forretningsforbindelser. Dernest finnes det vel et visst auksjonsmarked for øl - i det minste vil det sikkert komme - slik det finnes for blant annet vin og whisky. Visstnok gikk en flaske Nøgne Ø Dark Horizon 1st edition for svimlende summer på en auksjon for noen år siden, til tross for at polprisen var IIRC 145,-. Det er et passende øl å kontrastere Vintage III mot, siden den er omtrent like sterk, den er et myteomspunnet øl, og Den gode nabo kjøpte seksti flasker som de solgte over ett års tid for rundt 300,-. Til sist, Vintage III er et øl som har en holdbarhet på 100 år, og om det er tidsrammen puben tenker, så får de nok solgt i gjennomsnitt en flaske i året. Forresten, kan man klage etter 80 år på en flaske Vintage III som ikke har holdt seg?

Men det er også et øl som kan trenge litt tid for å komme på høyden av sin smakskurve. Det ble prøvesmakt på ølfestivalen i København forrige helg, rett nok i en versjon uten fatlagring, og høstet ingen store ovasjoner der ... for å si det litt diplomatisk. Kanskje det er vin-folkene som tenker litt annerledes enn en ølentusiast som meg. Kanskje de har tenkt å dytte dette på lager og først ta det frem om en tyve års tid som et gammel, eksklusivt og modnet øl?

Og så var det dette med prisen. Carlsberg sier at selv med den prisen de tar for det, er det et underskuddsforetak. Wow! Det minner meg om amerikansk Budweiser, som også ble markedsført som verdens dyreste øl, fordi budsjettet til alt rundt det ølmerket overgikk tilsvarende for andre ølmerker. Om Carlsberg ikke klarer å brygge 370 liter øl for under 210.000,- så er de inkompetente. Jeg mistenker at høy pris og lite volum var et markedsmessig designmål med dette ølet - og det har de i alle fall truffet innertier på.

Gratulerer med dagen - eller noe slikt. Det var i Ingolstadt i Bayern 23. april 1516 at den bayerske renhetsloven ble signert. La meg tippe at om de holdt festtaler etter lovsigneringene på den tiden, så var det neppe renhetsloven de så for seg at de skulle bli husket et halvt årtusen senere. Den er nærmest en attpåklatt dyttet inn mot slutten av en lovtekst om prisregulering av øl. Ikke var den spesielt nyskapende heller, for man hadde i flere hundre år forsøkt å stagge bryggernes kreativitet i valg av bryggematerialer. Men en eller annen historiker i moderende tid klarte vel ikke å spore renhetsloven lengre tilbake enn til 1516, og dermed ble det innarbeidet som lovens almenne fødselsdag.

Renhetsloven er loven jeg aldri klarer å bestemme meg for om jeg liker eller ikke. Det er litt som Orval, som er ølet jeg ikke klarer å bestemme meg for hvorfor jeg liker: ny dag, ny Orval, ny kontekt, ny smaksopplevelse. Med renhetsloven vakler jeg mellom å takke høyere makter for at den setter visse grenser for den kreative galskapen, samtidig som jeg sterkt misliker begrensningene den gir og ofte takker enda høyere makter for en lang rekke øl som klart og tydelig faller utenfor de tre-til-fem sanne ingredienser som loven spesifiserer.

Resten av Tyskland var ikke renhetslovslydig før mot slutten av 1800-tallet, og formelt ble det vel ikke innført i hele det tyske riket før i 1906. Det er nok å minne om gamle nord-tyske øltyper som mumme, garlei og broyhan (alle av hanseatisk avstamning) for å dokumentere at tyskerne en gang i tiden gikk utenpå dagens amerikanere i ølekstremitet og utenpå belgierne i ingredienser.

Men renhetsloven har hatt en betydning. Når råvarenes utvalg har vært begrenset, har man i større grad måttet ty til bryggekompetanse og råvarenes kvalitet for å differensiere smaker. På den ene siden blir det ikke så stort smaksspekter, mens på den andre siden åpner det for et bredere spekter av fine nyanser mellom de ølene man har. Og derfor tror jeg at renhetsloven er medvirkende til at Tyskland med omliggende øl-kulturelle sfære har vært og er både kjedelig og spennende på samme tid: Nokså kjedelig for de som er på jakt etter ekstreme og hypersære øl, men samtidig veldig spennende for de som finner gleden i å smake nyanseforskjellene.

Og dermed kan vi trekke linjene hjem til Norge og den ofte utskjelte øltypen norsk pilsner. Ifølge endel smaker all norsk pilsner likt (og jeg skal ikke si hva de ofte sammenlikner det med). Nå skal jeg være forsiktig med å tildele all æren for norsk pilsner til renhetsloven, men litt tror jeg den har medvirket til disse ølene er såpass like. Og nå er det sikkert mange som vil si at norske pilsnere er slett ikke like, og det er nettopp mitt poeng: er det ikke flott at noen finner en diger spennvidde av smaker i noe som andre synes er temmelig enformig og likt? Og om du frydes ved å smake nyanseforskjellene på ulike norske pilsnere, så bør du kanskje legge neste pilegrimsferd til Bayern fremfor til California.

I helga hadde vi vår årlige referansesmaking, der vi sammen med noen venner i besittelse av gode smaksløker gikk igjennom endel av ølene våre for å bestemme oss for hva vi skal sende inn til NM i hjemmebrygging. Nå skal jeg ikke snakke om våre konkurransebidrag, men det er en god foranledning til å lufte min frustrasjon over øltypesystemer - noe jeg i det stille ofte banner og sverter over.

Ok, først en kort quiz: Hvorfor er ikke løping valgfri lengde en olympisk gren? Svar: fordi det gjør det nærmest umulig å bedømme hvem som vinner. Det nytter ikke å være verdens raskeste på 550 meter, om det ikke er en gren det konkurreres i.

Av lignende grunner misliker jeg BJCPs typeinndeling og med den også Norbryggs hierarki av øltyper. De faller mellom to stoler. Først og fremst er det mange øltyper som ikke er med der, og det er også mange øltyper som nok er langt bredere enn det som BJCP-systemet indikerer. Det finnes også mange nasjonale varianter av ulike øltyper, ofte fordi ulike lands historie og skattepolitikk ofte har vært mer retningsgivende for hvordan øltypene har utviklet seg enn vi liker å tenke på. Kort og godt: BJCP-systemet er ikke nødvendigvis noe godt rammeverk for å kategorisere øltyper.

Så langt er egentlig alt greitt, under forutsetning av at BJCP-typene ikke er ment som en uttømmende liste for å kategorisere ethvert øl i sin korrekte og riktige type. Problemet er at det synes å være nettopp hva de forsøker på - i hvert fall synes mange å mene det. Med andre ord, om bare ølet er godt og typeriktig, så skal det finnes en kategori for det i BJCP-systemet.

Men, øltypene er tidvis altfor vide til å være meningsfulle som en presis blink å sikte på. Samtidig er endel av kategoriene dessuten i prinsippet ikke ulike øltyper, men kort og godt kunstgrep for å partisjonere en øltype i ulike trinn, gjerne en høy-middels-lav-inndeling som man ser med bitter (8A-C) og med scottish ale (9A-C).

Dette er hvorfor jeg mener at det ramler mellom to stoler: det blir meningsløst å være så inkluderende at ethvert øl skal få en klasse det kan konkurrere rettferdig i - over slikt er litt karakter av Steinerskole og barneskirenn med idealtid. Samtidig er ikke oversikten i nærheten av å være en uttømmende taksonomi over alle øltyper.

Kanskje kunne man strammet kraftig inn på bredden i hver types definisjon. Ja, man kunne til og med snevret det så mye inn at det var å reprodusere bestemte kommersielle referanseøl som var målet, slike som Guinness, Pilsner Urquell, Bass Pale Ale osv. Men da mistes samtidig endel av utfordringen ved å lage et godt balansert øl innenfor mål-øltypen.

Men det er flere problemer. De litt mer sære og eksotiske øltypene havner lett under store, vidtspennende samlekategorier, der det uvegerlig blir til at man sammenlikner epler og bananer. Klasse 5N hos Norbrygg er et godt eksempel på det.

Videre har jeg gjort følgende observasjon: blant de ti ølene med høyest poengsum på Ratebeer er det åtte Imperial Stouts. De er alle godt utenfor Norbryggs stipulering av denne øltypen. (BJCP opererer med en Russian Imperial Stout som er sterkere enn Norbryggs Imperial Stout - det er knapt nok overlapp i styrke på dem - men selv de oppgir eksempeløl som ligger utenfor det styrkeområdet de angir). Så, skal man satse på det man tror blir likt, eller på det som teknisk sett er innenfor klassedefinisjonene?

Klassesystemene som brukes for konkurranser er ofte bare samtidige avbildninger av hvordan kommersielle øls typer oppfattes idag. Det sier lite eller tildels helt feilaktige ting om vi ser historisk på øl. Et godt eksempel er en mild, som idag er en mildt og sagtmodig øl som hadde sklidd rett inn på enhver kirkekaffe, men som så sent som på siste halvdel av 1800-tallet fremdeles i ekstreme tilfeller kunne ha en OG på over 1.110. I en ølverden hvor det er blitt «in» å brygge historisk, blir et typehierarki uten en historisk dimensjon alt for tynt og endimensjonalt.

Litt i samme retning har vi konseptet med fusion-brygg, eller brygg som ligger i grenseland mellom ulike øltyper, brygg som utvikler helt nye sider ved øl, eller brygg som kort og godt er bare sære, men likevel interessante, brygg innenfor konseptet «ekstremøl». Kan eller bør man ta slikt inn i konkurranser? Neppe. Men likevel er denne trenden på vei inn, og det virker litt inkonsekvent at man tillater tildels stor frihet innenfor enkelte brede konkurranseklasser, men ikke mellom klassene der det skjer spennede ting.

For å oppsummere: man trenger å skille tydelig mellom konkurranseklasser og et ekte, altomfattende øl-taksonomi. Dessverre har jeg sett få gode samlinger av det siste.

Arrgh.

Her sitter jeg med en skål store, kube-skårne ostebiter av ekte, nesten-krystallisert nederlandsk oud gouda, dippet i en sennepsblend av like deler ilter, fransk dijon, et grovt-søtt, svorsk industriprodukt og en dansk, krydret julesennep ... og til alt dette: en egenhjemmebrygget engelsk IPA. Ok, jeg kunne ha valgt en øl med litt mer malt, men akkurat nå er det meste egentlig helt greitt.

Forrige helg hadde Kafe Filter et arrangement der de hadde leiet inn en professjonell kokk som laget tapasretter med øl som en ingrediens i mange av rettene. Det var et utsøkt måltid, og et annet høydepunkt var at Dr. Bekken spilte.

Øl bør brukes i moderate mengder i mat, for det er lett at det kan sette for sterk smak. Her som i så mange andre sammenhenger er moderasjon det beste. Jeg har selv flere ganger brukt for mye øl i for eksempel en saus, og ende opp med noe som er nærmere en humlesaus enn en skysaus med litt ølsmak. Nåvel, liksom moderasjon og balanse er målet, så er eksperimentering veien dit.

Men tilbake til Filter, jeg tenkte jeg skulle dele menyen med dere. Det er riktignok ikke oppskriftene, for de glemte jeg å spørre etter, men kun øl-rettenes navn. Det gir i hvert fall et visst inntrykk av kvelden.

1. Brød bakt med Tyttebærøl
2. Biff marinert i Islay Edition
3. Reker og krepsehaler chilimarinert i Kvamsholmer
4. Chilimarinerte blåskjell i Vinterblot
5. Hvitløksstekt sopp med Spesial holiday ale
6. Edamerost marinert i Ut på Tur

Det var mange andre retter også, uten at jeg vet om også de var tilberedt med øl. Godt var det i alle fall. Og det var en spore til å eksperimentere mer med øl - gjerne hjemmebrygget - i egen matlaging.

Og så hadde Filter laget quiz. Jeg kommer til å irritere meg over at jeg ikke fant det bryggeriet som skulle begynne på et navn og slutte på «berg», og som det ble annonsert var så lett at det kunne bli vanskelig.