Jeg fruster når jeg er ute og kjøper ost, og jeg håper ikke vi kommer dit i ølverdenen. Men la meg ta ostene først. Problemet ligger i grensesnittet mellom navngivning og typeangivelse. Det er en trend innen blant annet osteverdenen at ostenes type skal opphavsstedsbeskyttes, liksom viner. Ønsker et ysteri å lage en gouda eller en emmentaler? Tja, det sitter kanskje noen i Gouda eller Emmental og har synspunkter på akkurat dét.

For enhver produsent er varemerket viktig. Intet ysteri vil opparbeide et produkts varemerke og markedsimage dersom det kan komme noen andre og stoppe eller overta bare fordi de bor et bestemt sted. Da er det bedre å bruke intetsigende navn og generiske eller lissomtypebetegnelser.

Ulempen dukker dermed opp for meg som forbruker. Her i Norge har jeg stort sett lært meg til hvilke oster som smaker omtrentlig hvordan. Men når jeg drar på harrytur til Sverige og også ønsker å raske med meg noen oster i tillegg til drikkevarene, helst en vellagret gouda eller gjerne moden cheddar, da er etikettene ikke til allverdens hjelp. Jeg fant Falbygdens oster der borte - oster som jeg ser at ICA Maxi også har tatt inn. De heter slike ting som 1878, Arn, Greve, Prästost, Birger Jarl, Viking osv. Men hva er egentlig typene?

Hva skjer den dagen det samme kommer til ølverdenen, og bryggeriene slutter å lage øl de kaller IPA, trippel og bokkøl? Vi er halvveis der allerede, for mange av mikrobryggeriene produserer øl med kreative og egentlig nokså intetsigende navnerom. Kinn og IGB er gode eksempler. Heldigvis er det ofte en typebetegnelse ett eller annet sted på etiketten, men det er lett å se potensialet for å droppe typebetegnelsen helt.

I riktig gamle dager hadde ikke øl egne navn, de hadde en toleddet betegnelse: bryggeriets navn og ølets typebegnelse. Aass Bock, Ringnes Pilsner osv. Fremdeles er dette vanlig, men typebetegnelsen er i ferd med å dyttes lengre ut, bort og ned i navngivningen og på etikettene. I stedet forsøker bryggeriene å gi ølene en personlighet med ett eller annet kreativt navn. Dels kan det skyldes at typesystemet bryter litt sammen fordi mange bryggerier lager øl av blandingstyper, eksperimenterer helt vilt eller kort og godt ikke tenker så mye på typer, dels kan det komme av at kampen om kundenes oppmerksomhet hardner til. Men det kan også tenkes man vil ha noe å falle tilbake til den dagen mange øltyper måtte bli beskyttet etter opphavssted. Vil du produsere pilsner, da må det gjøres i Plzen. En lambic? Brygg det i Brussel.

Jeg ser ikke frem til den dagen bryggeriene ikke kan eller vil beskrive sine øls typer. Typesystemet med alle sine feil og mangler er en måte kategorisere øl i forhold til hverandre, og det er langt bedre enn ingenting. Forsvinner det står vi tilbake med kaos, eller for å parafrasere et gammelt datauttrykk: you're in a maze of beer names - all different.

Ellers kan modne og kittaktige oster anbefales til øl. Kutt dem i terninger og bruk en dip av kraftig og gjerne litt grov sennep.

Aftenposten hadde torsdag et oppslag om norske embetsmenn som bak ryggen på politisk ledelse i sine departementer har lekket interne synspunkter og tanker fra departementene og har oppfordret den amerikanske ambassaden om å legge press på ministerne der disse ikke ble oppfattet som tilstrekkelig USA-vennlige.

Dette er oppsiktsvekkende fordi norske embetsmenn skal være upartiske og følge politisk ledelse lojalt - uansett egne meninger. Slik har man ønsket det for å få stabilitet i statsadministrasjonen. De embetsmenn som ikke klarer dette, misbruker sin tillit og det bør få konsekvenser for dem. Om dette er utbredt må det få konsekvenser for organiseringen av departementene. Dersom de virkelig har så sterke «pro-USA-instinkter» så kjenner de sikkert godt til og har få problemer med den amerikanske skikken med å skifte nær sagt hele embetsverket når regjeringen skifter. Ikke at det er noen ønskelig modell, men det minimerer i alle fall muligheten for saboterende embetsmenn med personlige agendaer og left-over tankesett fra tiligere regjeringer.

Det er også interessant å sammenligne disse embetsmennene med Arne Treholt. POT klarte aldri å bevise at han overleverte viktige dokumenter, og trolig gjorde han heller ikke det. Muligens drev Treholt og russerne et skyggespill som Treholt oppfattet som at han deltok i en slags privat-diplomatisk kommunikasjonskanal, mens KGB oppfattet det litt mer som om de jobbet med å opparbeide en kommende spion. Når man fikk Treholt så strengt dømt, var det på bakgrunn av det stinkende og tvilsomme pengebeviset, som «beviste» at han hadde fått penger, hvilket «beviste» at han måtte ha overlevert viktige dokumenter, hvilket «beviste» at han var storspion, hvilket «beviste» at han ikke hadde skrupler med å overlevere hva som helst, hvilket «beviste» at han overleverte alt han hadde tilgang til. Nåja, de to siste leddene gikk faktisk ikke retten med på, men det var i den retningen aktor argumenterte.

Embetsmennene i sakene som er nevnt i telegrammene fra den amerikanske ambassanden synes å ha blottlagt interne norske synspunkter og forhandlingsposisjoner, og har dermed undergravd den politiske ledelsens forhandlingsposisjoner og indre liv. Hadde de gitt tilsvarende opplysninger til den daværende sovjetiske ambassaden, hadde de utvilsomt blitt oppfattet som spioner - og saken hadde trolig blitt minst like alvorlig som Treholtsaken ble i sin samtid.

For alle andre ambassader enn den amerikanske ville dette være et innlysende problem. Men i visse kretser oppfattes det ikke som et problem nettopp fordi det er den amerikanske ambassaden. For amerikanerne er jo våre venner, og vi har jo et så dypt og godt vennskap(tm) til dem. Men er dette vennskapet egentlig så rosenrødt? Utfra telegrammene som er lekket virker de mer som pushy, arrogante og små-diktatoriske foreldre enn som venner. Og dessuten er det konkurranse også på ramme alvor mellom USA og Norge, spesielt når det kommer til å legge til rette for eget næringsliv.

Nylig skjedde noe lignende i Tyskland, der en rådgiver i regjeringen gav rapporter til ambassaden om regjeringens indre liv. Han fikk såvidt jeg husker en bråstopp i karrieren, og strengt tatt burde enkelte norske embetsmenn følge etter ham i den løypa.

Og om jeg virkelig skal konspirasjonsteoretisere meg halvveis inn i paranoiaen, så tenker jeg at disse plaprende embetsmennene i norske departementer neppe synes de har gjort noe som helst galt. Trolig innser de at de har et krav på seg om lojalitet overfor politisk ledelse, men de føler nok også de har et enda større krav til lojalitet overfor «det egentlige Norge» - et slags vagt og litt udefinert Norge som står hevet over ulike regjeringer som måtte komme og gå, og et Norge som tilfeldigvis matcher godt med deres egne, personlige synspunkter. Og om den analysen er rett - og det er heldigvis et hvis - så er de (og vi) virkelig ute å padler i urent farvann.

Saken er også et ypperlig eksempel på hva Assange ønsker med Wiki Leaks. Han er ikke «ute etter» USA som sådann. I stedet er han ute etter å vrenge ut i all offentlighet den informasjonen som går via de hemmelige kanalene der maktmennesker kommuniserer seg imellom og der de ekskluderer oss andre. Det er den typen hemmelige kommunikasjonskanaler som gjør at man kan late som vi alle har et fint og flott demokrati, mens det i virkeligheten er «gutta på bakrommet» som legger alle de fundamentale premissene og som trekker i de viktige trådene. Joda, det finnes legitime grunner for hemmelighold, men forbausende mye av hemmeligholdet synes å være motivert utfra et ønske om å skjule eget dobbeltspill. Om nettverkene, det unødige hemmeligholdet og kommunikasjonskanalene mister sin ekskluderingsevne, tvinges disse skjulte og konspiratoriske nettverkene ut i åpent terreng, der de tvinges til å sameksistere med en fri presse og et åpent demokrati. Dét er i alle fall motivasjonen for Assanges store prosjekt. Det er mindre et spørsmål om det er en korrekt analyse enn det er et spørsmål om det er gjennomførbart, men det har i det minste en megalomanisk storslåtthet over seg.

Frøs du i november? Det gjorde jeg. Det var visst kaldeste november siden veldig lenge ... Adressa tror jeg nevnte 222 år, mens VG holdt seg til «bare» 92 år. Nåja, de kan jo referere til ulike geografiske områder så la meg ikke harselere over at de ikke klarer å enes om hvor mange år siden det var like kaldt. Kaldt var det, okke som.

Eller var det egentlig det? November var nemlig også varmeste november noensinne - bare ikke i Norge, men globalt. Sjekk følgende kart - som jeg har hentet fra climateprogress.org, der du finner det i dette innlegget (som forøvrig inneholder mye mer lesverdig om novemberværet), og kartet eller dataene kommer formodentlig fra NASA:

For våre breddegrader er det en moderat kuldeperiode over Skandinavia og deromkring, mens resten - Russland, Alaska og Nord-Canada har en kraftig varmeperiode. I disse stedene finnes store områder med permafrost der metan er magasinert, og man frykter at om disse områdene tiner så kan metangassen gi en skikkelig boost til global oppvarming. Nåja, mer om hvorfor metan kanskje ikke er så ekstremt skummel en annen gang.

Så er det noen som vil si «Pytt, det er bare sola og naturlige svingninger og slikt.» Men solflekkene er i en fase der man skulle tro at klimaet skulle være kaldere snarere enn varmere. Og vi er nå inne i en La Niña - som også skulle tilsi at klimaet skulle være moderat kaldere enn normalt. Det er formodentlig La Niña som gir kaldere klima enn normalt i det østlige Stillehavet.

Det er også verd å legge merke til at det er varmere enn normalt på Vest-Grønland og i Vest-Antarktis. Det er de to områdene som er viktigst å følge med i forbindelse med avsmelting fra isbreer og - for Vest-Antarkis' del - kollaps av isbremmer. Følg med, følg med.

Tirsdag kveld var jeg på et foredrag i Trondheim sopp- og nyttevekstforening der temaet var stjørdalsøl. Foredragsholder var professor i zoologi, Arne Moksnes. Han er selv stjørdalsølbrygger, og han fortalte om sine erfaringer med bryggingen. Her er mitt referat fra møtet - vel, et slags referat, for jeg har fyllt på med litt ekstra informasjon her og der - men forsøkt å markere det tydelig.

Første del av foredraget var om ølhistorie og siste del var om drikkekultur, og jeg hopper over disse, da det i stor grad er kjent stoff for mange av leserne. Men la meg nevne at han brukte litt tid til å understreke at øl i gammel tid var en rituell drikk, og at påbudet om å brygge strakk seg lengre tilbake enn kristen tid, selv om det er fra Gulatingsloven i kristen tid vi best kjenner dette påbudet. Han plasserte stjørdalsølet i forlengelsen av denne bryggehistorien.

Om stjørdalsølbryggingen mente han at kvaliteten var langt bedre nå enn for femti år siden, men det må ikke forstås som at ølet konsekvent var dårligere jo lengre bakover man gikk. De gamle bryggemetodene og -utstyret kom ut av jevnlig bruk utover 1900-tallet, og mye utstyr sprakk og tørket inn, og mye kunnskap ble ikke overført til neste generasjon. Derfor falt både volumet og kvaliteten på bryggingen. Dette hadde de siste tiårene blitt balansert av en ny generasjon som var opptatt av røttene sine, og som ønsket å brygge stjørdalsøl for å videreføre tradisjoner, ikke bare for å få noe å drikke. Det var nærmest en renessanse i bryggingen. I tillegg var det tatt i bruk mye nytt utstyr som var hensiktsmessig - i plast og stål.

De to tingene som kanskje best særmerker stjørdalsølet er at man malter kornet selv og at det tørkes over røyk. Han nevnte følgende tider for maltingen - som jeg formoder er tatt fra hans egen malting og brygging: bløtlegging i 2-3 døgn med rennende vann; groing i 6-7 døgn i en grokarm på 1x3 meter for 200kg (etter mine beregninger skulle det være et lag på rundt 10cm); og tørking i 3-4 døgn i en "såinn". Han understreket behovet for å snu om på malten både i grokarmen og under tørking - for å få jevn temperatur og forhold under spiringen. Akkurat der tror jeg teknikkene varierer litt, for jeg mener at noen gror og tørker malten mer i "kaker" der de enkelte kornene er sammenfiltret i røttene.

Moksnes mente rett tidspunkt å begynne å tørke malten på var når groen hadde nådd 2/3 til 3/4 av kornet lengde - og det er vel rimelig tradisjonelt. Han understreket også viktigheten av godt korn med høy spireevne, da det ellers kunne bli mye dødt korn som kunne mugne under groing.

Når det gjaldt såinnhus, så fortalte han de gamle historiene om hvordan de jevnlig brenner ned på grunn av ovnens konstruksjon og bruk. Han viste også plakaten - datert 20. juni 2006 - fra brannvesenet som krevde at man ringte brannvakta i Namsos og tårnet på Værnes. Det siste er visstnok så man skal slippe å stresse med brannmeldinger fra innkommende fly. Han hadde selv ved en anledning varslet brannvakta i Namsos, og der kun møtt et forvirret "hæ?", så la meg tippe at det ikke er så mange som følger denne plakaten.

Såinnhuset - uttales "soinnhuse" med diftong "oi" og palatinisert "oinn" - er en enkel røykstue. Det skal ikke være for stort i volum, og sentralt langs en vegg står en tørkeovn - såinna. Den er en oppmurt, retangulær ramme til høy arbeidshøyde på rundt 1,4m. Lengden oppgav han til 3,5 meter, bredden er vel litt over halvparten av dette. På toppen av såinna legges det trefjøler med et enormt antall små hull i. Hullene skal slippe opp røyk, men ikke la for mye malt falle ned. I rommet innenfor ramma og under fjølene er det murt opp et ildsted som kalles kjerringa. Det er oppmurt som en kanal som strekker seg innover fra en åpning i såinnas langside, og den er dekket med stein. Målet med denne ovnen er å trekke inn luft fra rommet, varme den opp, spekke den med røyk og slippe den ut under fjølene på en sånn måte at det blir jevnt fordelt varme og den trekker opp og ut gjennom malten.

Fra annet hold har jeg hørt historien om ett av såinnhuslagene hadde gått over fra en steindekt til en jernplatedekt kjerring, og det gav et mye mørkere malt. Trolig er det varmeledningevnen til jern som gjorde at det ble mer strålingsvarme og tilsvarende mindre varme i lufta. Dette viser hvordan mange sære faktorer spiller inn ved såinnas konstruksjon, og at det ikke er trivielt å repetere prosessen med den annen konstruksjon.

Malt som faller ned gjennom fjølene og lander på kjerringa kalles kjerringmalt, og det er naturlig nok tørket på en langt høyere temperatur. Dersom man ønsker et mørkere øl - eller for å kompensere for en litt lys batch med malt, så kan man samle opp litt av denne kjerringmalten og bruke under mesking.

Til fyring i såinna brukes utelukkende olderved - det vil si grå-or. Svart-or er vanlig på Sørlandet der jeg kommer fra, men finnes så vidt jeg vet ikke her i Trøndelag. Moksnes beskrev at den brant jevnt og fint og hadde en fin glo og var lett å kontrollere. Den gav også fin aske som ble tidvis brukt til luting av fisk. Fyringen må passes godt på, for blir den for hard, blir kornet som ligger nederst mot fjølene ødelagt ved at det kommer brentsmak på det, og dessuten kan hele såinnhuset brenne ned dersom fjølene tar fyr. Det sikreste tegnet på at man fyrer for hardt var at det begynner å "kneppe" og knitre i trefjølene. Brentsmak skal ikke stjørdalsølet ha.

Moksnes mente det var viktig å snu malten under tørking, nettopp for å unngå brentsmak. Han regnet at utav 200kg korn fikk man 160kg malt. Selve tørketemparturen kunne variere endel fra batch til batch, og ikke minst var det vanlig at malten i en og samme batch hadde en viss variasjon, siden det var vanskelig å tørke alt helt likt.

Maltingen kunne variere endel fra gård til gård - og på spørsmål etterpå kom det frem at det var få regionale variasjoner, selv om det var tydelig at gårdene på Skjelstadmarka brygget et hardere og mer smaksrikt øl - et øl som selv en av stjørdalsølbryggerne sa var nærmest udrikkelig i sin særhet.

Om selve bryggingen beskrev han et gammeldags meskeskjema. Jeg fikk ikke med meg om dette var meskingen slik han utførte den eller om det var slik man tidligere utførte den. Den krevde tre kar og en ovn. Karene kalte han meskekar, bryggpanne og røstin - men det er nesten bare forvirrende å bruke disse navnene for deres funksjon er ikke helt slik man kanskje skulle tro utfra navnene. La meg derfor kalle dem kar A, B og C. I kar A hadde man malten sammen med bryggevann, og det fikk stå over natta. Deretter tok man ut deler av innholdet fra kar A over i kar B, som var et mindre kar i metall, og dette ble varmet opp til ca 70C på en komfyr, og deretter helt tilbake i kar A. Dette minner litt om tysk dekoktasjonsmesking, men Moksnes tok ut kun de mest flytende delene av mesken, samt at han ikke kokte det helt opp. Etter flere iterasjoner med dette var mesketemperaturen nått opp til rundt 65-70C.

Neste trinn var å helle over fra kar A til kar C, som på forhånd var utstyrt med et filter av einerkvister. Man tappet så ut av kar C fra en spuns under filteret og helte væsken tilbake i kar A som i mellomtiden hadde blitt rengjort. Når det hadde kjølt seg ned til litt over 20C, hadde man i gjær.

Leseren lurer sikkert nå på om ikke vørteren ble kokt, og det stemmer at det ikke ble kokt, evt kunne det gis et raskt oppkok etter filtering og før nedkjøling. Det virket på meg som det ikke ble kokt - i hvert fall ikke de sedvanlige 60 minuttene med kraftig koking.

Humle mener jeg han refererte til som at han brukte 100g pr 50 liter malt. Samtidig anslo han at det gikk tre liter vann på en liter malt - og jeg tror han mente til innmesking. Det var to måter å tilsette humla på, enten kunne det blandes inn i malten, slik at det fikk være med på meskingen, eller så kunne man koke en slags te på humla i et separat kar, og så helle dette over i ølet. Begge deler vil gi en helt annen og sannsynligvis mindre optimal humleutnyttelse enn vi er vandt til fra vanlig hjemmebrygging. Men så er jo heller ikke Stjørdalsølet kjent for å være noen humlebombe. Han mente at det var mest tysk humle som var i bruk - og han nevnte ikke noe om lokalt dyrkede humler, selv om flere av gårdene har gamle humlehager. Han nevnte heller ikke noe om apotekerhumle, som jeg vet andre bryggere bruker.

Gjæra mente han burde være dahlsgjær (dvs gjær som kan hentes fra E. C. Dahls bryggeri), og han dro selv til bryggeriet og hentet gjær før bryggingen. Brødgjær var han skeptisk til, selv om jeg tror andre har den motsatte innstillingen til dahlsgjær og brødgjær. En innvending mot annen gjær enn dahlsgjær sa han var at den kunne stormgjære. De temperaturene han anslo var 17-18C som ideelt og ikke over 24C.

Kauking var viktig, men det var litt uklart hva det var godt for. Gjærkauket er et rått og brutalt skrik av den typen som får eventuelle naboer til å undres på om de skal ringe politiet eller etter psykisk helsevern. Dessverre fikk vi det ikke demonstrert under foredraget. En teori er at kauket skal skremme bort uvetter som kunne ødelegge ølet. I motsatt retning peker tradisjonen som sier at man skulle gå rolig og forsiktig i dørene på de dagene det ble brygget - eller kanskje man skulle være stille bortsett fra kauket. Alternativt skulle kauket styrke gjæringen eller gjøre brygget sterkt. En annen tradisjon var å bruke et kors eller to pinner i kors for å styrke gjæringen. Moksnes mente at korset kanskje kunne ha en praktisk betydning som samlingspunkt for gjærceller på overflaten, men kauket hadde han ingen praktisk forklaring på. Han lot forklaringen stå åpen, men mellom linjene knyttet han det mot en rituell betydning som har blitt tapt i århundrenes løp.

Man skulle ikke måle ølet styrke, og det er noe jeg har hørt fra andre kilder også - man kan godt vurdere og bedømme, men da skal det være løslig, uformelt og muntlig. Tickers med RateBeer-skjema er neppe vel ansette. En annen særegenhet han nevnte var at avholdsfolk godt kunne drikke stjørdalsøl - men bare dersom det ble servert fra mugge. Dog virket det som om dette kun var tynt og anekdotisk belagt.

Stjørdalsmalten har vært brukt i akevittproduksjon, han nevnte Skipper Worse som helt sikker, og han mente at det også var noe i Steinviksholm-akevitten. Såvidt jeg vet er det vel også noen som har startet opp med lovlig produksjon av kornbrennevin, og til det har vært brukt stjørdalsmalt - som sikre kilder kan fortelle gir produktet en intens røyksmak. Om dette er whisky eller akevitt er vel en definisjonssak - det er tross alt samme ordet, og akevitten i Norge ble laget på korn før poteten ble faset inn.

Moksnes ble spurt om bruk av sukker i ølet, og han mente selv at ølet ble bedre og mer smaksfullt når det ikke ble brukt sukker. Imidlertid kunne det nok være nødvendig å bruke sukker dersom malten var svak - og med det mentes vel at utbyttet fra meskingen var dårlig. Formodentlig bunner et slikt dårlig utbytte i en uheldig malting. Utfra andre kilder sies det at candissukker av den gamle typen som kommer på hyssing er en fast og typeriktig ingrediens i mange bryggeres virke.

Et annet interessant tema som kom opp i spørsmålsrunden var om kalium i ølet var medvirkende til at vi likte øl og kom stadig tilbake til denne drikken. Dyr oppsøker aktivt kaliumkilder og spørsmålet ble reist om vi oppsøker ølet av samme grunn. Ikke er jeg kompetent til å svare, ikke vet jeg om noen annen har noe godt svar heller, og dessuten høres det noe søkt ut ... så vi skal la tanken ligge.

Det ble såvidt også nevnt dette med at man i gamle dager dro rundt på gårdene for å smake på ølet på de ulike gårdene. Det var folk tilstede som hadde vært med på dette på 50- eller 60-tallet, men denne tradisjonen har vel i stor grad dødd ut og erstattet med samlinger der man smakte på hverandres øl.

Foredraget var interessant og etterhvert temmelig lystelig - til tross for at det ikke ble delt ut smaksprøver. Jeg hadde inntrykk av at det var mange stjørdalsølbryggere som var tilstede. Det var vel verd timen det tok.

Igår satt Steinar og jeg en ny batch av blekansikt. Det var etter samme oppskrift som forrige batch, men vi måtte justere ifm humla. Vi har tidligere brukt Riwaka og Amarillo, men vi hadde ikke disse denne gangen, så vi improviserte med Simcoe og Nelson Sauvin. Håpet vårt er å lage en god US pale ale som bikker i retning av en IPA, med masse humlearoma. Vi syntes Amarillo og Riwaka passet godt sammen, og vi krysser fingrene for Simcoe og Nelson Sauvin som parhester.

Her er bryggets vitale data:

5kg Muntons Maris Otter Pale Malt
300g Lys Krystallmalt EBC 150
300g Flaket hvete - gir ypperlig skum
Mesket i 90 min med 15l vann på rundt 65,5°C
Skyllet med 18l vann
Vann modifisert med kalsiumsulfat: 6,1g + 8,1g
Tappet 28,25l på 13,3°P over 60 min.
Det siste som ble tappet var på 3,1°P og pH 5,6 (*)
17g Simcoe (12,2% alpha) i 60 min og 17,3g i 30 min
17,4g Nelson Sauvin (12-13%) i 10 min og i 1 min
Tappet 24l etter kjøling
Gjæres på ca 21°C med Safale US-05 (**)
Meskeeffektivitet: 84%, total effektivitet: 78%
Skal tørrhumles med ca 35g Nelson Sauvin

(*) Jeg er i ettertid usikker på om pH-målingen var korrekt, da jeg mener at brygget snirklet seg opp mot 5,8 mot slutten. Uansett var det langt unna tvilsomme verdier.

(**) Jada, jeg vet vi har lovet å gå over til flytende gjær, men vi hadde ikke noe som plasset akkurat her, og dessuten var det en reproduksjon av en tidligere batch som også hadde brukt US-05 ... så da så.

Gjæringen var kommet greitt i gang da jeg sjekket i dag morges, 12 timer etter at vi satt gjæra.

For de som måtte ønske det, er det mulig å følge med gjæringen på følgende link. Den ble satt til gjæring like etter klokken 19:00, men det var først to timer senere at vi husket å sette varme på den termostatstyrte kassa som vi gjærer i. De fire grafene er rød for lufttemperaturen i gjæringskassa; lyseblå for lufttemperaturen like over varmeelementet; grønn for temperaturmåling like under gjæringskaret; og mørkeblå for temperaturmåling utenpå siden av gjæringskaret (merkingen av de to sist er reversert på grafen ... jaja)

Oppdatering 2010/12/05: Hovedgjæring og tørrhumling

Her er hovedgjæringen - joda, den skulle nok vært omstukket litt tidligere, for dere ser at hovedgjæringen gikk over de første 3-4 dagene, da temperature i gjæringsbøtta var opp mot én grad høyere enn temperaturen i gjæringsbåsen. Grafen starter omtrent ved pitching av gjær, og den går frem til omstikking. Det vil si, vi pitchet gjær to timer før dette, men glemte å sette på temperaturstyring av gjæringsboksen, slik at temperaturen falt de første timene. Men det ser ut til at det har gått bra likevel.

Ellers er den nå etter omstikking humlet med 43g Nelson Sauvin. Den holdt 1.010 ved omstikking, men var ikke blitt klar ennå. Sukk, jeg synes å huske at vi glemte Irish moss i dette ølet - igjen!

Hvordan har utviklingen vært for norske alkoholavgifter på øl? Rutinerte lesere kan allerede nå forutsi at dette kan bli et langt og tørt innlegg. Jaja, det får så bli.

Men før vi går løs på grafen for ølavgifter fra 1913 og frem til idag, trenger vi å se kortfattet på skattlegging av øl før dette. Før 1858 var det ikke særlig avgift på øl. Men fra det året ble det lagt skatt på malt, slik man indirekte betalte avgift på alkoholen som man laget fra malten. Dermed meldte også behovet for renhetsloven seg, for skattet man av malten, måtte det være ulovlig å dytte inn sukker, poteter, bjørkesaft, molasse eller noe av alt det andre skattefrie som man teknisk sett kunne spe ut malten med under ølbrygging.

Skattlegging av malt var den beste måte å gjøre det på, da det var vanskelig å regne seg frem til ølets styrke. Vel, det er egentlig ikke sant. I 1858 var det kommet helt greie og enkle metoder for å måle ølets styrke, men den norske skattleggingen fra 1858 diltet etter metodene som allerede ble brukt i andre land, og går man langt nok tilbake hadde denne måten å skattlegge øl på sitt opphav i en tid da måling av væskens spesifikke vekt ikke var i almen bruk og det var utbredt mistillit til hvorvidt det virket.

Fra 1913 la man om beskatningen og avgiftene ble lagt på alkoholstyrke, samtidig som man introduserte en klasseinndeling av styrke for å gjøre systemet differensiert, men likevel enkelt, praktisk og håndterbart. Selv om denne klasseinndelingen har vært justert over årene, er det i bunn og grunn dette systemet fra 1913 vi fremdeles bruker.

La oss gå til dataene, som jeg har sammenfattet i diagrammet under. Kildene er gitt på slutten av denne artikkelen. Klassesystemet har jeg vært innom i tidligere innlegg. Kort fortalt har skattene på øl økt over årene, men det er vel ingen overraskelse. For å forsøke å vise hvorvidt skattene har økt mer eller mindre enn kostnadsutviklingen generelt, har jeg også plottet inn to grafer for konsumprisindeksen slik Statistisk sentralbyrå lister den. Disse viser ekvivalent avgiftsnivå for to øl i forhold til avgifter per sommeren 2009: en pilsner på 4,7% (klasse D, tidligere klasse 2) og en juleøl 6.7% (tidligere klasse F og før dette klasse 3). Dette er det siste året med gjennomsnittstall for konsumprisindeksen. Disse to grafene for konsumprisindeksen indikerer hvorvidt tidligere tiders ølavgifter har vært høyere eller lavere enn de for 2009.

Det er mye interessant å lese ut av denne grafen. For det første ser vi at under dyrtiden under første verdenskrig og 20-årene, økte prisnivået, men egentlig ikke skatten. Man skal være forsiktig med å lese for mye ut av det, siden det også var forbudstid - dels for sterkøl, og enda mer for drikker som det var ønskelig at relativt svakt øl kunne erstatte. Men det er fristende å tolke det dithen at når prisene gikk opp og det ble dyrtid, så valgte eller turde man ikke å legge sten til byrden ved å øke alkoholavgiftene - tvert om, de ble heller senket. I denslags baner har senere regjeringer i hvert fall ikke tenkt. Under er vist et utsnitt av grafen over, skalert opp i høyden, slik at det er lettere å lese utviklingen de første årene.

Under andre verdenskrig ser det ut som det gjennomgående er fast særskatt på øl bortsett fra helt i starten av krigen, men dette er misvisende. For det første kommer den første avgiftsøkningen i 1940 før invasjonen, og den kan derfor vanskelig lastes Quisling. Deretter er det i rask rekkefølge noen avgiftsøkninger som nazistene stod bak, før avgiften tilsynelatende holder seg fast helt frem til en enorm økning i 1947. Imidlertid var det ytterligere en særavgift på øl under krigen. Det ble 18. mai 1942 lagt en 30% krisetilleggsavgift på utsalgs- eller serveringspris, og den skattemodellen er vanskelig å samordne med tallene for alkoholavgift som er vist i grafen over. Etter krigen ble denne skatten omtrentlig omgjort til vanlig alkoholavgift, og det forklarer hoppet som vises i 1947. Reelt sett kom altså dette hoppet i 1942.

Fra begynnelsen av 90-tallet og et tiår fremover var det en kraftig realøkning i alkoholavgiftene - spesielt for de sterkere klassene. Dette ble implisitt reversert da man samordet alkoholavgiften på vin og øl og alt annet over 4,7%. Tilsynelatende hadde vin vært underbeskattet og øl overbeskattet, og når takstene for øl ble samordnet systemet for vin, sank avgiftene. Sagt på en annen måte, tynn og billig vin ble beskattet mindre enn sterkt øl, selv om de to drikkene kunne ha tilnærmet samme styrke. Det kan også være at man ønsket å tilpasse seg litt til et europeisk skattenivå. Uansett, dette var en tid med tilpasninger til EU, og det ville være helt uholdbart å ha ulike skatteordninger på øl og vin, basert på så vage begreper som drikkens prestisje, opprinnelse og gammel historikk. I 1993 var grunnavgiften for vin mellom 7% og 15% abv satt til 160 øre pr liter og prosent. Samtidig på avgiftsnivået for sterkøl i klasse 3 (som strakk seg fra 4.75 til 7% abv) på 21 kr pr liter, som for et øl på 7% tilsvarer 3 kroner pr liter pr prosent - altså nesten det dobbelte av hva en vin på 7% fikk i avgifter. Det blir imidlertid en litt urettferdig sammenlikning, siden vin i tillegg hadde en verdiavgift som ble lagt på utsalgspris, og som for svakvin var på 31% fra starten av 1991 og etterhvert var blitt senket til 19% da den falt bort i 1995.

Men for den perioden som er sammenlignbar, dvs fra og med bortfallet av verdiavgiften i 1995, lå svakvin på et avgiftsnivå på fra 313 til 326 øre, med et hopp til 365 øre i 1999. Tilsvarende lå et 7% abv øl i denne perioden på fra 352 til 442 øre. Fra 2000 var det en felles sats på 365 øre pr liter pr prosent for begge kategorier. I praksis betød det en betydelig senking av alkoholavgiften for sterkøl, mens avgiftsnivået for vin ble opprettholdt. Hvor reell denne avgiftsenkningen egentlig var er diskutabelt, siden man i praksis allerede hadde drept sterkølet ved å flytte det inn på polet.

Etter denne justeringen på siste halvdel av 90-tallet har politikere og byråkrater holdt seg imponerende i skinnet ved å oppjustere alkoholavgiftene kun i tråd med økningen i konsumprisindeks. Det er virkelig bemerkelsesverdi.

I 3-4 år før 1981 er det ubevegelig skattenivå på øl, til tross for at konsumprisindeksen øker kraftig. Dette var tiden da folkeaksjonen «Pilsens venner» slo til som en reaksjon mot idéen om et svensk system der både sterkøl og vanlig øl (dvs 4,7%) skulle inn på polet. Denne aksjonen var så klar og tydelig at politikerne ikke turde å tvinge forslaget igjennom. Jeg har ingen annen forklaring enn at dette platået i skattenivået må ha vært et utslag av at anti-øl-folket ikke ville provosere unødig, men heller ønsket å bruke all sin karma til å intrigere for å få ølet inn på polet. I 1981, etter at det var blitt klart at alt ølet forble i butikkene (enn så lenge), kom det et kraftig hopp i alkoholavgift. Om min analyse stemmer her, betyr det et folkekrav og en folkeaksjon faktisk kan få politikerne til å endre kurs - i hvert fall midlertidig.

Ellers ser vi at dagens skattenivå av øl bevisst har fulgt konsumprisindeksen siden 2002. Før dette var en periode 1992-2002 der skattenivået lå på eller over dagens nivå, og før 1992 lå skattenivået under dagens nivå. Når man kan hevde at dagens skattenivå på øl er betydelig lavere enn tidligere, så skyldes nok det mest at man på 90-tallet tok alkoholavgiftene helt ut og at noe av dette har vært reversert. Både skattemyndigheter og avholdsfolk liker å presentere et utsnitt av avgiftshistorikken som begynner rundt 1990 når de skal vise hvor historisk lave alkoholavgiftene i Norge. Ett skritt frem er vel ikke egentlig et fremskritt om det kommer i etterkant av to skritt tilbake? Samtidig kan man utfra tallene til hele grafen si at dagens stattenivå ligger godt over nivået for 1900-tallet. Begge vinklinger er «sanne». Er ikke statistikk gøy?

Vi ser også at for et par år siden ble avgiftstakstene for klasse A og klasse B satt likt. I praksis fjernet man klasse A bortsett fra i navnet, og la det alkoholfri ølet i denne klassen inn under klasse B. Det betyr at det ikke lengre er noen skattemessig forskjell på alkoholfritt og lettøl. Egentlig burde vi da sett mer lettøl og mindre alkoholfritt, siden bryggeriene liker å brygge i øvre del av en skatteklasse. Men samtidig er jo promillegrensene for bilkjøring satt ned, og kanskje var det slik at lettølets bruksområde tidligere var som kjørepils, mens man nå i større grad tyr til alkoholfritt for å være på den sikre siden?

Kilder: Avgiftnivåene har jeg hentet fra et virkelig fascinerende og trivia-spekket dokument som heter «Særavgifter i Norge», som er skrevet av Toll- og avgiftsdirektoratets Særavgiftsavdeling. Jeg brukte 2009-utgaven supplert med andre data for 2010, men jeg ser at 2010-utgaven finnes, og det er den jeg har lenket til. Merk at dette er et dokument som er merket kun for internt bruk, og det er noen suspekte data i materialet, så ikke ta det for helt god fisk. Jeg skal forsøke å gi dem tilbakemelding om det jeg mener kan være feil. Dog tror jeg ikke det endrer figurene og konklusjonene i særlig grad. Når det gjelder konsumprisindeksen har jeg hentet den fra en tabell fra Statistisk sentralbyrå.

«Jeg vil, jeg vil, men får det ikke til.» Det får stå som dommen over ikke bare den ambisiøst navngitte «Gastro pub og spiseri» på Torp lufthavn, men også for så mange av dens pretensiøse slektninger. Førsteinntrykket er tungt og mørkt pubinventar bestilt fra England. Hvordan vet jeg så sikkert at det var engelsk inventar? Tja, bøkene og effektene som lå tilfeldig limt og skrudd fast på hyllene var alle engelske. Sportsbildene som skulle understøtte pubens image som sportspub var gamle bilder fra fra engelsk liga, samt cricket og kanalroing. Engelsk.

De eneste andre gjestene var et par noen-og-tyveårige gutter som ønsket å se en fotballkamp på TV2. Men sportspuben hadde dessverre ikke den kanalen - så de ble sittende og se den over nettet fra en PC. Storskjermen viste noe så uengelsk som et skirenn, lykkelig uvitende om at ingen så på.

Jeg bestilte deres ikke helt BBQ-burger, og jeg tror jeg gjenkjente alle ingrediensene fra min lokale Rema. Nå er det ikke noe galt med Rema, men det er egentlig ikke billig- og nesten-billigstvarene deres jeg forventer å få på en slikt sted. Deslags kan gjøre måltidet til en gjettekonkurranse om hvilke merker og produsenter de enkelte ingrediensene tilhører. Litt dvask assortert salat med brune kuttkanter? hmmm - Remas middagssalatblanding? Og hamburgerbrødet, er ikke det Hattings? I det minste var det ikke Thousand Island, men en eller annen remulade - det er da i det minste et slags plusspoeng til stedet.

Spisesteder som dette synes å slå an en upscale tone helt frem til og med den romslige regningen er betalt. Så faller de tilbake til det gatekjøkkennivået som er deres sanne natur. De overlever best der de er skjermet for konkurranse og der hvor man ikke er avhengig av for mange returnerende gjester - flyplasser og slikt. Akkurat dette eksemplaret av arten virket som et forsøk på å klone O'Learys på Gardermoen. Jeg sa «et forsøk», ikke «et godt forsøk».

Men over til øl ... det som møtte meg i døra er et utvalg på rundt et dusin ølmerker, hvorav 3-4 på fat. Det ser lovende ut, helt til man ser litt nærmere på hvilke merker som føres: pils fra hist og pils fra pist, samt litt pils, litt mer pils, et par irske ales og enda mer pils. Og hva er mer: av en eller annen grunn er det alle eid av eller distribuert via Ringnes/Carlsberg. Jeg begynner å bli lei av Carlsbergs «collateral beers» som de markedsfører under begrepet «World of beers» - for Ringnes' og Norges vedkommende synes det å være det et utvalg på rundt 10-20 ulike, allestedsnærværende øl.

De sier det er for å spre godt ølutvalg, men jeg mistenker at det er for å a) spise butikkhylle- og bardiskplass fra konkurrenter, b) være en slags dekorasjon for clueless puber så de kan vise frem «utvalg», og c) være beinhard konkurranse for å tyne konkurrenter ut av markedet. De trenger ikke å være reelle konkurrenter - de kan ha en brøkdels promilles markedsandel, men for de store - og Carlsberg er av de store - er enhver konkurranse en trussel som skal møtes nådeløst med den paranoide overkill som kjennetegner dem som ikke lenger husker at de har vært små. Carlsberg er som en elefant (no pun intended) som er livredd for mus, og som går berserk for å trampe dem i hjel.

Til hamburgeren ønsket jeg noe mørkt. Ahh, Leffe, det er da i det minste en slags greitt-nok. Men de har bare én Leffe: Blonde ... og én Staropramen, den lyse. Hvorfor er det så viktig å ha bare ett merke fra hvert bryggeri? Det er jo det motsatte av hva man finner andre steder, der man har alle - eller de viktigste - ølene til ett bryggeri. Svaret er nettopp hva jeg allerede har insinuert: for slike puber er ikke dette ulike øl fra forskjellige bryggerier spredd utover hele verden. Det er ulike øl med litt fancy og upscale etiketter, coole flaskeformer og sprek innpakking - men fra ett bryggeri eller rettere sagt distribusjonspunkt: Carlsberg. Det er «instant» variasjon og ølutvalg ... jeg hadde nær sagt «just add water», men akkurat dét er man jo allerede tidvist farlig nær.

Nåvel, jeg velger det mørkeste jeg finner: Jacobsen Dark Lager. En flaske settes på disken og jeg betaler .... og lar en halv pinlig pause forløpe før jeg etterspør et glass, mens jeg undertrykker en ryggmargsreaksjonen som ønsker at jeg skal spørre sarkastisk hvorfor baren er overdekorert med logoglass når de tydeligvis ikke bruker dem.

Tilbake ved bordet oppdager jeg at det ikke ble en Dark Lager, men en Saaz Blonde. Jaja, etikettene er jo lissom så like, asså. Det gir meg i det minste muligheten for å bestille én til senere. Etter at jeg får plinget inn bartender-kokken fra en av røykepausene utenfor, får jeg en Dark Lager, og etter den halve pinlige pausen spør han meg til og med om jeg vil ha et glass - temmelig surt og uinteressert, men han spør i det minste. Tilbake til bordet: helle, smake ... hmmm. Ryggmargsdjevelen reagerer igjen: Har dette ølet stått lenge i kjøleskapshylla, og står lysrøret på hele tiden? Nei, jeg spurte ikke, for ikke tror jeg bartenderen ville forstå eller sette pris på det, og ikke tror jeg han hadde hadde vært besynderlig interessert heller.

Neste gang jeg skal spise på Torp, skal jeg heller ta taxi eller spasere opp til Fokserød, der Sandefjord Motor Hotel har en kafeteria som lager en meget spisverdig, om enn ikke spesielt pretensiøs kjøttkaker med erterstuing og tykk brun saus, med store porsjoner og selvbetjening av tyttebærsyltetøy. Kanskje ikke materiale for Michelin-guiden, men ærlig og redelig, og dessuten god og mettende mat. Neste gang!

En pub er ikke - eller rettere sagt burde ikke være - som en slags dyrehage der man kan oppleve litt fra alle verdenshjørner på et par timers rundtur. Om man virkelig ønsker å oppleve dyrene, er dyrehagen en blek avskygning fra å oppleve dem i deres rette element. Joda, det er kanskje bedre å ha sett en tiger i bur enn aldri å ha sett en tiger ... men er det egentlig noen god erstatning?

Med øl er det noe av det samme, utvalgspubens eksemplarer av en US Pale Ale eller en tjekkisk pilsner kan nok være autentiske nok, men opplevelsen kan likevel være en blek avskygning av å oppleve dem i deres rette element. Dels skyldes det at ølene som sendes oss oftest er enda litt mer pasturisert og filtrert og innpakket enn det man kan få lokalt. Men delvis skyldes det også at man ikke drikker ølet i sin rette kontekst og omgivelse.

Det mulig at det har noe med forventningene å gjøre, men ølet smaker tilsynelatende best på sin egen hjemmebane, og det er ikke nødvendigvis det samme som drikkerens hjemmebane. Det kan være mange andre grunner til det. Øl kan ta skade av transport. Dessuten er det gjerne mindre gjennomstrømning av et spesielt øl på en bar i Langtvekkistan, så flaskene risikerer å bli hyllevarmere. Motsatt: øl som er ferskt er godt, både fordi det har reist kort og fordi det ikke får lov til å ligge lenge. Øl er tross alt ferskvare. Dessuten er det større sjanse for at noen i nærmiljøet skriker opp om ølet blir dårlig, og skriker opp til noen som faktisk kan gjøre noe med saken. Motsatt: langt fra sitt hjemsted selges mye ødelagt øl med en forsikring fra bartenderen om at «Det skal smake sånn, helt sant». Slikt går ikke på ølets fødested.

Et selvopplevd eksempel: jeg synes en 90 minutes IPA smakte ufattelig mye bedre i brewpuben på Rehoboth Beach enn jeg har smakt den eller andre IPA-er noe annet sted. I ettertid har jeg fått vite at Dogfishhead visstnok brygger parallelt både på bryggeriet og på brewpuben - så det er er muligens ikke samme øl. Uansett var det best på brewpuben. Jeg ser ikke bort fra at forventningene mine spilte inn, men opplevelsen var i det minste ypperlig.

Og kanskje er det nettopp slik at en reise gir bredere mulighet i tid og rom for å bygge forventninger enn ølnerdens sedvanlige chatroulette med flaskeetikettene på den lokale utvalgspuben.

Jeg tror - i hvert fall håper jeg - at konsekvensen er at vi får mer ølturisme. Jeg sier ikke dermed at lønningspilsen er verdiløs om den ikke inntas i Plzen. Men de virkelig store smaksopplevelsene vil kanskje først få når vi reiser til ølet i stedet for å få det levert.

Porterens opphav er innhyllet i myter og annen historisk tåke. Og i mangel av at noen snubler over en god, historisk, skreven kilde, er det mulig man aldri vil bringe full klarhet i saken. Dette gjelder også navnet «porter». Her finnes det flere teorier, og la oss se nærmere på dem. Såvidt jeg vet bare to troverdige og samtidige kilder. De er:

Obediah Poundage som skriver 4. nov 1760:
The labouring people, porters etc. experienced its wholesomeness and utility, they assumed to themselves the use thereof, from whence it was called Porter or Entire Butt.

César de Saussure som skriver 26. nov. 1726:
Another kind of beer is called porter ... because the greater quantity of this beer is consumed by the working classes.

Obediah Poundage - det er et navn som høres ut som det er tatt utfra en Dickens-roman - var gammel ølbrygger som startet i bryggeribransjen rundt 1690, og skrev anonymt en pamflett i 1760 om nødvendigheten av å øke prisen på øl. Nå er det sjelden ølbryggere argumenterer offentlig for økte ølpriser, men på 1700-tallet var i praksis ølprisene konstante, mens inflasjonen og skattene var begynt å stige, og dere akkumulative effekt over årene var betydelig. Dermed ble bryggernes marginer skviset. Hvem Poundage egentlig var, vites ikke, men det er vanskelig å komme rundt ham som kilde, kort og godt på grunn av gode og motstridende alternativer.

Franskmannen de Saussure skrev om mye annet spennende fra London i det som trolig var private reisebrev. Av ølinteresse er at han skriver at alle drakk øl, og ingen drakk vann, til tross for at London hadde utmerket vann å drikke. Selv den fattigste tigger drakk øl. Andre tidfester porterens opphav til 1722, så de Saussure skriver bemerkelsesverdig tidlig.

De to kildene over stemmer godt overens - og trolig er ikke bakgrunnen for navnet mer mystisk enn dette - at det var et populært øl blant arbeiderne i London. Men det har ikke forhindret en rekke andre teorier fra å dukke opp. La oss dykke ned i dem:

• Noen mener det er en forvanskning av «export beer». Nå er i sannhet porter det ikoniske eksportølet fra midten av 1700-tallet og 100-150 år fremover. Men det er ingen grunn til å tro at det opprinnelig ble skapt for eksport. Tvert om, det er god grunn til å mene at eksporten kom etter ølets introduksjon, og at porternavnet var veletablert før eksporten startet. Dermed ryker denne navneforklaringen.

• Andre mener det kommer fra latin potare - som er klar til å drikkes, og her skulle bryggerne notere «potare» med kritt på fatene for å vises at de var klare til å bære ut av bryggeriet. Eller var det «porter» de skulle ha skrevet for at bærerne - eller portørene - skulle ta rett fat. Jeg er skeptisk til historien, og synes den har romantiserende overtoner av klosterbryggerier med latintalende munker og av whiskyproduksjon med fat som lagres til de er klare. Jeg er meget skeptisk. Det forklarer heller ikke hvorfor akkurat porteren skulle få dette navnet, når man må anta at alle øl fikk den samme behandlingen.

• Det har også vært foreslått at den kunne komme fra at ølguttene som sprang i kjelleren måtte hente øl fra tre ulike fat, og det derfor var et mer arbeidsintensivt øl for de som bar det. Dog var ikke disse ølkjellerguttene var portere. Ikke stemmer det historisk, siden three treads ikke var porter, det var dets erstatningsøl entire butt som ble navngitt som porter - og det var et øl som i henhold til tradisjonelle forklaringer skulle eliminere behovet for å tappe fra ulike fat for å bygge én og samme pint.

• En annen - mer sannsynlig - mulighet, som Clive la Pensée har stilt seg bak, er at Porter var et øl som også ble solgt som «take-away» eller mer korrekt et øl som kan kunne kjøpe levert på døren. Bærerne som leverte ville da banke og rope «porter», og porter gikk fra å være navnet på budet til å bli navnet på ølet. Tja, det er mulig, men heller ikke dette understøttes av kilder. Rett nok ble sikkert øl og mat levert til privathjem av portere. Men for det første sier de to nevnte kildene at det var populariteten blant portørene og andre arbeidere som gav det navnet. Dernest sier kildene at det var det øl som var populært blant de lavere sosiale lag - som nok i mindre grad fikk sitt øl tilbært hjem. Til slutt forklarer det ikke hvorfor bare dette ølet ble hetende porter, og ikke andre øl (og andre varer) som man må ha blitt levert i like stor grad.

For noen uker siden holdt jeg et foredrag om porter for Det gode øls klubb. I den forbindelse snublet jeg over mange referanser og trivia som jeg tenkte å krydre bloggen med. Dagens tema er en porterbryggerhelt ved navn Nathaniel Chivers. Skjønt helt, det er slett ikke sikkert at alle hans samtidige ville være enige.

Vi har bare flekkvise og skisseaktige informasjonsbiter om ham, men nok til å danne oss noen inntrykk, og til tross for at han ikke er berømt, så har han hatt betydning for bryggerihistorien.

Tidlig i 1772 finner vi ham i arkivet til Surrey Quarter Sessions, der han er anklaget for å ha stjålet 58 pund fra «the counting house desk» ved Warrings bryggeri. Det må ha vært en meget alvorlig anklage - for de andre sakene i samme arkiv er stort sett trivialiteter i sammenlikning - tigging, legemsfornærmelse, tyveri av gammelt tauverk, en tyverianklage på en mastesag.

Roger Protz refererer flere ganger (blant annet i «Homebrew Classics - Stout & Porter», skrevet sammen med Clive la Pensée og utgitt av CAMRA) til at Chivers skaffet Guinness bryggekompetanse i porterbrygging, men uten å angi noe årstall. Vi vet at Guinness brygget porter i 1787, men det er ikke dermed sagt at de ikke brygget det før. Jonathan Guinness refererer i «Requiem for a Family Business» til at Arthur Guinness brygget mange typer øl på bryggeriet i St. James' Gate helt fra dets start i 1759, deriblant også porter, men det er nok grunn til å være litt forsiktig med å stole på denne boka på akkurat dette temaet.

Vi vet imidlertid at Chivers var i Dublin i 1775. Kanskje var det første gang han var i Dublin og at han var hentet dit av Arthur Guinness? Det er uklart hvorvidt Arthur Guinness dro til London for å lære seg brygging av porter, eller om han kun importerte en londonbrygger som kunne ta med seg kunnskapen - eller begge deler. Det synes i alle fall som Chivers har jobbet for Guinness. Kanskje var det saken fra Surrey fire år tidligere som gjorde at han ikke anså jobbmarkedet i London som opportunt? Selv om saken med de 58 pund muligens ikke førte til domfellelse, så kan det ha gjort det vanskelig for ham å finne arbeid i den delen av England. Eller kanskje hadde han brygget for Guinness tidligere, og etter tyverianklagene forsøkt lykken i Dublin der han muligens hadde et eksisterende sosialt nettverk?

Chivers er nevnt i Peter Mathias' monumentale og grundige verk «The Brewing Industry in England 1700-1830», men kun i forbifarten som en viktig person i utviklingen av porterbrygging i Glasgow. En mer utfyllende historie er fortalt i «Glasgow - Past and Present» (side 416-419). Fra denne virker det som Chivers i 1775 var arbeidsledig i Dublin, etter sigende for å by sine tjenester og kompetanse til bryggeriene der. Der han har funnet ut at Warroch fra Anderston Brewing Company i Glasgow lette etter kompetanse til å brygge sin porter bedre, og hadde lovet å skaffe det - koste hva det koste ville.

Chivers kontaktet Anderston Brewing Company (eller: Murdoch, Warroch, & Co)og tilbød sin tjeneste, men i stedet for jobb som bryggmester, ble han tilbudt hva vi i dag vil kalle et konsulentoppdrag for å lære opp personalet på bryggeriet. Dette gikk han med på, og betalingen skulle være 100 guineas pluss reisekostnader. I oktober samme år ankom han Glasgow og lærte bryggeriets ansatte hemmelighetene bak å brygge ekte londonsk porter.

I utgangspunktet hadde Chivers ment at noen få dager ville være tilstrekkelig, og visstnok var det underforstått fra begge parter at hans opphold skulle være der én til to uker. Likevel, etter endt jobb forble han i Glasgow, og etter et helt år var han fremdeles der. Han hadde da hevet lønn for ulike ting og tang på over 300 guineas fra bryggeriet. Det er vel neppe en understatement at det må ha skapt irritasjon at oppholdet hadde blitt både lengre og dyrere enn stipulert. Med til historien hører nemlig at Chivers var Anderstons hemmelige våpen i kampen for bedre kvalitet, og at han var pålagt gjennom avtale å ikke hjelpe andre bryggerier i nærheten. Mer konkret gjaldt dette Struther's Brewery, som også brygget porter, og som tidligere hadde tusket til seg kompetanse ved å stjele ansatte fra Anderston.

Det virker altså som han ikke hadde tenkt seg til London, og igjen kan det være saken med de 58 pundene som ligger bak.

I oktober 1776 gir bryggeriet ham eksplisitt ordre om å komme seg ut av Glasgow og tilbake til London - med medfølgende reisepenger. Men til deres forferdelse skjer ikke dette, og Chivers går i stedet i samarbeid med et annet bryggeri i Glasgow - nettopp Struther's i Gallowgate - der han brygger porter. Dermed blir det rettsak hvis arkiver har belyst saken for ettertiden. Anderston Brewing Company vant selvfølgelig saken, for de hadde dokumenter som bandt Chivers til ikke å lære porterbrygging til andre i Glasgow. Argumentet om at han kun brygget porter, og ikke underviste i brygging, falt på sin egen urimelighet siden han brygget sammen med resten av personalet på bryggeriet. Men innen dommen falt, var skaden gjort, og Glasgow hadde to porterbryggerier med opplæring i brygging av ekte London-porter.

Nathaniel Chivers har satt spor etter seg i bryggehistorien. Struther's Brewery konkurrerte ut Anderston Brewing Company og ble for en periode ett av Skottland største bryggerier. Trolig var Chivers medvirkende til dette. Guinness har selvfølgelig vokst seg stor, og muligens var det Chivers' kunnskap som lærte dem å brygge kvalitetsøl og satte dem i stand til å vokse i de kritiske første årene.

... og de 58 pundene er det knappest noen som husker idag.

Long time, no blogging ... Vel, ambisjonene har vært der hele tiden, men jeg er hjemmeværende far for Ada Marie for noen måneder, og jeg hadde kanskje overvurdert hva jeg fikk tid til utover bleieskift og fôring og trilling og slikt. Nåja, jeg skal aldri si noe stygt om alenemødre igjen.

Men tilbake til øl. Idag kastet Andrew Iversen - over et par ferske juleøl fra Trondhjem mikrobryggeri - frem en tanke jeg må tygge litt på før jeg tør å slutte meg til. Men la meg likevel kaste den videre ut, for den er interessant. Han mente at IPA kanskje vel så mye var bitter på grunn av kinin som av humle.

Kinin er det mytiske stoffet som man brukte mot malaria, og som er hovedbestanddelen i tonic-vann som brukes i gin-and-tonic. Det er et bittert stoff, og liksom man dyttet jod i salt for å utrydde struma, dyttet man kinin i ting for å moderere effektene av malaria i tropene.

Andrew mente at selv norske bryggerier på 60- og 70-tallet brygget øl med kinin for eksport. På hjemmemarkedet var slikt selvfølgelig forbudt etter renhetsloven som på den tiden fremdeles hersket over det kommersielle ølet. At Norge på den tiden hadde en betydelig øl-eksport er klart, og der gjaldt ingen slike restriksjoner. Tidligere hadde eksporten vært stor til tropene, noe som ulike etikettdatabaser over norske øl-etiketter dokumenterer over enhver tvil. Men når vi kommer ut på 60-tallet skrumper norsk øleksport inn til en målgruppe som hovedsaklig består av skipshandlere rundt om i verden som igjen videreselger til norskbemannede skip. Etterhvert forsvinner også dét eksportmarkedet, etterhvert som norske skip bemannes av filipinere og andre.

Den godeste Andrew hadde selv sett norskprodusert øl fra Ringnes på engangsflakser - små, lave, runde, sylinderformedede - brygget med kinin. Jeg kan selv vagt huske disse flaskene fra min fortid som medbragt barn i den norske handelsflåte - de står for meg som å minne om formen på flaskene til jamaikanske Red Stripe. Nå hører det med til historien at selv om Andrew ofte forteller historier med romslige krav til mottakernes tillit, har jeg aldri klart å ta ham i faktafeil - og tro meg, jeg har forsøkt!

Hans tentative teori var at man brygget IPA - eller kanskje mer et generisk trope-øl med kinin som gav ølet en ekstra bitter smak. Så skulle amerikanske mikrobryggere med hang til humlesenere ha lett etter historiske ølstiler med mye humle og kommet over referanser til IPA eller dette tropeølet, men uten at de visste at dette kom fra kinin. Dermed skulle de ha trodd at det var fra humle og laget sine ekstrem-humlede øl.

Det var en fremkastet tanke, og en som er verd å sjekke nærmere. I utgangspunket var vel tropeølene kjennetegnet ved at de hadde mindre humle og mer sødme enn vanlige øl? Jeg har heller ikke hørt om kinin i øl tidligere. På den andre siden ville det kunne forklare hvorfor engelske IPA-er er så lite bitre. Det er også mulig at IPA var kinin-fri, selv om det fantes kinin-øl - selv norske sådanne.

Jeg vil tro at om teorien har noe hold, så er det støtte å finne hos Pete Brown som gikk mytene og historien til IPA nærmere etter i sømmene i «Hops and Glory», og hos Ronald Pattinson som har gransket allverdens britiske originale bryggelogger fra 1800-tallet og fremover på bloggen «Shut up about Barclay Perkins». Det er i alle fall en tråd å spinne videre på, og kanskje jeg kommer så langt som til å nøste den opp.

Dette er egentlig ikke et innlegg om klimaendringer, men om misbruk av statistikk og vitenskap. På engelsk kalles teknikken «cherry picking», og den går ut på at man plukker de dataene som best passer ens eget synspunkt, og ignorerer resten. Det er selvfølgelig en form for løgn, og en temmelig ufyselig form også.

Men til saken - og her koker jeg temmelig mye fra Skeptical Science, og spesielt dette innlegget - deriblant de tre grafene. Her er en graf som viser at havnivået synker. X-aksen er andeler av 2010, så den starter et par dager inn i 2010, og slutter en gang i april.

Her synes det jo unektelig som om havniået synker, ikke stiger - og det er vel en korrekt tolkning om man ser snevert på disse dataene. Men dersom vi ser på hele datarekken som strekker seg 18 år bakover, blir bildet litt annerledes:

Det er vanskelig å si at dette ikke er en graf som viser en klar stigning. Rett nok er det store variasjoner langs grafen, men det er også innlysende at disse er overlagret en klar lineær stigning. Det er ikke intuitivt at disse to grafene bygger på samme dataene - bare at den ene er et subsett av den andre.

Så kommer det elegante: For å sette søkelyset på hvordan slik cherry picking er en forfalskningsteknikk, har de kombinert de to grafene over, med aksene fra den andre grafen og dataene fra den første grafen. Det blir seende slik ut:

Hups! På et rent teknisk detaljnivå så stemmer det at havnivået sank fra januar til april 2010, men det er egentlig irrelevant, for de effektene man egentlig snakker om er kun målbare over lengre perioder, mens de kortvarige endringene over uker eller måneder nærmest er en naturlig støy.

Dette er analogt med å si at det var varmt i går, mens idag er det kaldt, så derfor går vi mot en istid. Rent bortsett fra å misbruke ekstrapolering, så er slikt å sammenblande naturlige variasjoner i været fra dag til dag eller år til år med de trender som først blir tydelige når man sporer dem over flere tiår.

Se opp for denne teknikken. Den er dessverre hyppig brukt i ulike variasjoner. Det skumle med slik cherry picking, er at den er pakket inn i et format og en form som ser vitenskaplig ut. Dessuten er kjernen her ikke at dataene nødvendigvis er gale, men at seleksjonen av data er tendensiøs. Og nettopp fordi de relevante delene av dataene er ekskludert, så må kjenne dataene like godt som den som begår cherry-pickingen, dersom man skal avsløre det.

Vær skeptisk hver gang noen ønsker å bevise noe rundt klima - dvs svært langvarige fenomener - med data som strekker seg over noen få år - eller bare noen måneder. Klimaendringene er små fra år til år, slik at i den skalaen druker de i naturlige variasjonene. Om de skal måles, må det være som akkumulerte effekter over flere år eller helst tiår.

Når jeg først har dykket ned i St. Arnold av Metz, så kan jeg like gjerne liste kortfattet alle de andre Arnold-helgnene, så man lettere kan differensiere mellom de ekte øl-arnoldene og de andre arnoldene.

• St. Arnoul d'Yvelines, død ca. 534, festdag 18. juli. Apostel til frankerne som led martyrdøden i Yvelines-skogen (Aquiline) mellom Paris og Chartres. Han har en høy status i Frankrike, og deler ikke bare navn, men også festdag i den katolske martyrologien med St. Arnold av Metz, nemlig 18 juli. At de to dagene sammenfaller kan skyldes: a) et sammentreff, b) at man valgte å flytte liket - og dermed fikk underet - på det som allerede var St. Arnolds dag; eller c) at den katolske kirken ploget de to arnoldene inn på samme dag når frankerne ville ha to St. Arnolder. Denne helgenen er ikke knyttet til brygging eller øl.

• St. Arnold fl. 800, festdag 8. juli. Gresk av fødsel, men virket ved hoffet til Karl den store, der han spesielt ble kjent for sin veldedighet overfor de fattige. Landsbyen Arnold-Villiers nær Jülich er oppkalt etter ham. Han er lett å forveksle med St. Arnold av Metz både fordi de er noenlunde nært i tid og rom, og fordi de begge virket blant frankerne. Som en konsekvens ser man tidvis også St. Arnold av Metz bli feiret på 8. juli. Men denne helgenen synes ikke å være knyttet til brygging eller øl. Det er noe sært at han heter Arnold om han skulle være av gresk avstamning ... nåja.

• St. Arnold av Soissons, ca 1040-1087, festdag 14. august. Kalles også St. Arnold av Oudenburg etter stedet han trakk seg tilbake til. Etter å ha vært soldat, ble han munk i Soissons i Frankrike, der han motvillig steg til å bli abbed i klosteret og senere biskop i Soissons. Da en konkurrent forsøkte å ta over bispedømmet, valgte han å ta det som et tegn og en mulighet til å komme seg bort. Han dro så til Oudenburg (Aldenburg) i Flandern, mellom Brugge og Oostende, der han grunnla et nytt kloster hvor han levde resten av sitt liv. Han er skytshelgen for blant annet ølbryggere og humleplukkere. Det første skal visstnok ha sitt opphav i at han brygget øl i klosteret og energisk talte varmt for ølet som sunn drikke fremfor vann - som jo ofte var forurenset. Han ble født i Tiegem ved Oudenarde, og i Frankrike er han også kjent som Arnoul d'Audenarde eller Arnoul de Pamele (Pamele var Oudenaardes tvillingby på den sydøstre bredden av Scheldt). Festdagen - 14. august - er dagen før hans dødsdag, men den oppgis ofte som 8. juli, som trolig er en forveksling med forrige helgen.

• St. Arnold av Oudenaarde er ikke egentlig en helgen, men en misforståelse av at forrige helgen har hatt ulike navn, slik at det er blitt oppfattet som flere separate helgener. Samtidig har det vært flere profilerte grever ved navn Arnold av Oudenaarde, slik at mange (meg inkludert) har falt i den fellen å tro dette var en egen helgen. Så er nok ikke tilfelle, og begrunnelsen og forklaringen er gitt over.

Så finnes det en rekke andre helgener med navn Arnold, men de er vanligvis såvidt nært opp til vår tid, at de ikke forveksles med øl-arnoldene, det vil si med St. Arnold av Metz eller Arnold av Soissons.

Vørterølet er et ofte oversett øl - ja, mange vil hevde at det ikke egentlig er et øl, men kanskje jeg kan gå nærmere inn på det ved en annen anledning. Det lille som er fortalt om denne drikkens opprinnelse er stort sett det som står å lese i Schous 100-års jubileumsbok. Jeg kan ikke forstå annet enn at det har vært hyppig kopiert, for jeg finner lite informasjon som ikke står der. La meg derfor her gripe fatt i litt informasjon som kommer fra andre kilder og forsøke å tilføre historien om vørterølets opprinnelse noen nye momenter.

For det første, hvem var den mystiske Hr. Racine? I Schous bryggeris gjenfortelling nevnes det at de startet sitt arbeid med vørterøl etter påtrykk eller anbefaling fra sin «mangeårige agent i Stavanger, Hr. Racine».

Vørterølet kom ut i 1903, og ser vi på folketellingsdata for 1900, så er det fem personer som heter Racine til etternavn, men Fredrik Racine er 27 og Erik Racine er 41 år. Det lyder ikke helt som at de har vært den mangeårige agenten for bryggeriet, men sistnevnte - som er eier av en metall- og isenkramforretning - er dog en mulig kandidat. Ser vi på folketellingsdataene fra 1865, finner vi fire personer: Den nevnte Erik, og hans far: Handelsfullmektig Carl Samuel Racine. Han er sannsynligvis identisk med den Charles Racine (Charles er fransk og engelsk variant av det germanske navnet Karl) som er nevnt som leder av Berentsens Reperbane i 1880- og 1890-årene i nr 4, sept 2009, side 10 av Storhaug bydelsavis. Han er svigersønn til Erik Berentsen, hvilket forklarer hvordan han havnet i handelsvesenet i Stavanger (eller omvendt). Han synes å ha beskjeftiget seg på flere fronter i Stavanger, og et ølagentur for et oslobryggeri er ingen utenkelighet. Utfra en side med slektsdata, ser det ut som han var født 24. januar 1826 i Neuchatel i Sveits, og døde 5. mars 1896 i Stavanger.

Det tok syv år fra Charles Racine dør til vørterølet var i salg. Leser man Schous jubileumsbok, høres det ut som bryggeriet og bryggmester Braaten handlet raskt, men enten har Schous bryggeri somlet, eller så må det være Erik Racine man sikter til. Personlig holder magefølelsen min en knapp på Charles Racine. Det vil kanskje være spekulativt å lese for mye inn i Racines sr. sitt fødested i Sveits - nær grensen til Frankrike, men slettes ikke langt fra det sydlige Tyskland - med hensyn til hvor han hadde plukket opp dette med det alkoholfri øl.

En annen mulighet er at han sønn Erik Racine har overtatt sin del av farens forretninger eller fått sin del av morsarven - og deriblant agenturet for Schous bryggeri. Det er til og med mulig at Racine sr. har maset på Schou i mange år, men at det først i ettertid ble noe av - når de så markedsmulighetene materialisere seg for et slikt alkoholfritt øl.

Et annet bit av historien er patenten som bryggerimester Braaten hos Schou sikret seg for å beskytte vørterølet. Det er trolig snakk om patent nummer 14742, innmeldt 27 april 1903 og offentliggjort 27 desember 1905 med tittel «Fremgangsmaade til fremstilling af en alkoholfri lædskedrik.». Patentet ble altså innmeldt bare dager før vørterølet ble sluppet på markedet. Det er både et kort patent - en halv side og uten tegninger - og i mine øyne et nokså tynt patent. Kjernen i patentet er at man kjøler vørteren ned mot frysepunktet under kraftig lufting for at vørteren skal holde seg klar i stedet for etterhvert å bli tåket. Det er alt - og de er ikke mer spesifikke eller konkrete enn det. Formodentlig er dette nedkjøling utover det vanlige. Ikke uventet må vørteren pasteuriseres etterpå - men det er vel bare å forvente med en kraftig lufting (filtere nevnes ikke) av en så søt drikk.

Men var egentlig Schous bryggeri og bryggmester Braaten så ensomme i denne vørterølhistorien? Bryggerimester Paulus Jonassen fra Skien - baptist, ivrig jeger og formodentlig sønn av Lundetangens bryggeris grunnlegger - hang seg på det alkoholfri ølet og leverte inn en patentsøknad 26 mars 1906 (patent nummer 15724 «Apparat til fremstilling af alkoholfrie ølsorter»). Det er ca fire måneder etter at Braaten fikk sin patent innvilget, og tre år etter at vørterølet kom på markedet. Jonassens patent er langt mer kompleks og omstendelig, men den synes å være et apparat for å pasturisere, kjøle og karbonisere vørterøl. Jeg stusser på om ikke Jonassens apparat implisitt bruker Braatens patent når man kjøler det ned med is - det er litt uklart, og kanskje det var hensikten?

Leser man mellom linjene i Braatens korte patent, så står det der at at nyheten ikke er vørterølet som sådan, men det at man klarer å lage et vørterøl som er stabilt klart. Leser man fremstillingen i Schous jubileumsbok, sitter man lett igjen med inntrykket av at det var Schou som produserte det første vørterølet, og det er vel noe feilaktig.

Her er ti forslag til angrepsvinkler som Helsedirektoratet og vennene deres kan spinne videre på for å tyne øl og ølkultur enda litt mer. Og ja, det er skrevet i en god porsjon ironi - som sikkert går hus forbi.

1. Pålegg om logoglass kun for «riktig» øl. Logoene på glasset er tross alt reklame, men slikt er tillatt på serveringsutstyr. Dog er det diskutabelt om et Nøgne Ø-glass er serveringsutstyr for et Haandbryggeri-øl eller omvendt - og dermed burde det gå under reklameforbudet dersom logoglass brukes til feil øl. I praksis ville det skape så mye styr for pubene, at man kanskje fikk logoglass helt bort.

2. Reguleringer av merking av tappetårn. Noen av dem er jo mer reklameskilt som tilfeldigvis også kan tappe øl. Her er det ypperlige muligheter for å fastsette logoelementenes prominens i cm², høyde over disk og i luminens i påslått i forhold til avslått tilstand. Pedantiske paragrafryttere og misantropiske millimetermålere vil storkose seg.

3. Fjerning av utservering langs fortau. Her passerer folk forbi, og det kan tolkes som reklame at de ser en skummende og duggfrisk pilsner stå på et bord. Som et kompromis kan man tenke seg at kunder som sitter på utserveringen kan ha ølene sine stående i et hyllesystem innenfor inngangen - eller i det minste ute av syne. Mat og alkoholfri drikke er ok å ha med seg ut. Regelen burde kunne gjelde opptil 30-40 meter fra generelt trafikkert ferdselsåre for fotgjengere, sykkelister mm, med mindre det er visuelt skjermet av for eksempel et gjerde. Man burde også kunne tenke tilsvarende for pubstøy som kan virke forlokkende og dermed ha en reklameeffekt.

4. Fjerning av synlige, ubenyttede logoglass fra publokalet. En logo er reklame, men altså tillatt på serveringsutstyr. Når det ikke skjer noen servering eller drikking fra glasset er det følgelig en reklame som ikke skal være synlig. Slike logoglass burde oppbevares under disk og tas frem etter behov. Logoglass på bord i publokalet bør fjernes umiddelbart når de blir tomme. Glass uten logo bør det fremdeles være tillatt å ha stående fremme.

5. Fjerning av synlige flasker. Rett nok har kundene i en pub krav på å kunne orientere seg i utvalget, så det trengs en viss produktinformasjon, men dette kan ordnes med en meny i nøytral font og uten logoelementer, og ikke ved at man ser flaskene og fristes av designet. Eventuelle kjøleskap bak disk må blendes av eller plasseres slik at det ikke er innsyn fra pubkundene.

6. Forbud mot reklame på flaskekapsler. Mer eller mindre berusede personer på vei til fest forsøpler omgivelsene med slike kapsler - og utover det miljømessige er det også en reklamevinkling på dette når kapslene går fra å være et akseptabelt bryggerimerke på flaskene til å bli blikkfang langs gater og stier. Ved å kreve nøytrale - eller i det minste ensfargede - flaskekapsler, hindrer man denne snikreklamen.

7. Fjerning av ikke-ølreklame av gammel dato når det av nyere og mer uvitende generasjoner blir tolket som ølreklame. Her snakker vi om i hvert fall reklame for «landsøl», som teknisk sett er et lettøl og derfor ikke omfattet av reklameforbudet, men som av uvitende, yngre personer i dag kan bli misoppfattet som et vanlig øl, slik at reklamen for det fremstå som forherligende av også bruk av vanlig øl. Også vørterøl står nok i faresonen, men i mindre grad, siden det fremdeles er et levende produkt som mange vet er alkoholfritt.

8. Filtrering av RateBeer, BeerAdvocate og flere andre websites med ølreviews tilsynelatende rettet mot verden utenfor Norge. I den grad det gis produktinformasjon om ølene, og ikke minst gjengir ølenes offisielle produktinformasjon slik det står på etikettene, så bryter det med reklamelovgivningen når det tilgjengeliggjøres for og leses fra Norge. Desto mer så siden mange av ølene bare er å få kjøpt i Norge, og derfor kan påstås å ha liten eller ingen interesse utenlands. Da tenker jeg ikke bare på brewpubs, men også endel av de aller minste bryggeriene, som ikke har noen eksport av sine øl. Jeg hører Kina har mye artig teknologi for å stoppe internettrafikk «på grensen».

9. Pålegg om helsemerking. Det kunne komme pålegg om store merkelapper i sort og hvitt på alle flasker, der det står slikt som 'Alkohol dreper', à la sigarettpakker. Industribryggeriene ville helt sikkert være med på ethvert tiltak som er konkurransevridende til deres fordel - for utenlandske småbryggerier måtte da enten lage spesialetiketter for Norge, eller noen måtte klistre dem på for hånd. Kanskje burde kravet være at helseinformasjon på etikettene var like prominent og omfattende som bryggeriets produktinformasjon.

10. Alkoholfri soner på alle puber. For å hjelpe de som ønsker å gå på pub uten å drikke, burde være pålegg om at alle puber over en viss størrelse har en seksjon (kanskje 25% av lokalet) som er designert som alkoholfri sone. Kanskje man kunne kreve plassering av bardisk så det ikke sjenerer de som oppholder seg i alkoholfri sonene. For de største pubene burde det også bli krav om å etablere en egen alkoholfri bardisk.

Og hvis du tror at det ikke allerede finnes personer med våte drømmer om disse og lignende tiltak, så er du naiv. Vennligst ikke beskyld meg for å gi dem idéer - de har dem nok allerede. Men å se dem samlet her i en liste kan kanskje bevisstgjøre leserne for at det fremdeles er mangt og mye som kan rives ned og gjøres vanskelig.

Og tror du regelverket for ølreklame er uforanderlig og beskytter oss mot slike ting som nevnt over, så tenk da over hvordan ølbrikettene forsvant fra norske puber. De ble ulovlige fordi de ble tolket som reklame og ikke som nødvendig serveringsutstyr. Poenget er egentlig ikke hva loven sier, men hva alle forskrifter og retningslinjer og utfyllende tolkningsveilederne sier, og de er langt mer tøyelige og foranderlige saker enn en kortfattet lovtekst.

Flere av tiltakene er klart konkurransevridende i forhold til importøl, så våre lokale industribryggerier vil sikkert ikke være udelt negative til at de innføres.

Helsemyndighetene strammer inn alt de kan og så fort de kan - og alt som er nevnt over kan bli realitet de neste 10-15 årene. Men vi vil i så fall se det én ting om gangen.

Hva har svenske ølklassser å gjøre med Shakespeare-sitatet: To be or not to be - that is the question. Svaret på det skal vi komme tilbake til, men først må vi dykke i det svenske ølklassesystemet. Diagrammet under kan være en god illustrasjon når man skal følge klassene gjennom dette innlegget. Og merk at dette nødvendigvis er en liten forenkling. For eksempel har de operert med ulike subklasser og underdefinisjoner innen klasse III etterhvert som skatten har vært utregnet på forskjellig måte.

Diagram over svenske skatteklasser

Vi starter ferden i 1917. Krigen fikk ressursmessig innvirkning på Sverige selv om de var nøytrale. Samtidig var avholdsbevegelsens omtrent på sitt absolutte høydepunkt. Da ble den svenske øvre grensen for øl satt til 2,8% abw, merk at vi snakker om vektprosent, og dette tilsvarer omtrent 3,5% abv.

I 1919 ble det innført et tredelt system for skatteklasser, med klasse I, II og III, omtrent som Norge hadde innført fra 1913. Klasse I (Lättöl) var under 1,8% abw, Klasse II (Folköl) gikk fra 1,8% til 2,8% abw, og Klasse III (Starköl) var over 2,8% abw. Imidlertid er det først fra 1922 at det blir lovlig å selge øl i klasse III, og da opp til 3,2% abw.

Teknisk sett var det fremdeles lov å selge i klasse III under andre verdenskrig, men bryggeriene og staten inngikk en slags overenskomst om ikke å brygge i denne klassen for å spare ressurser. Da man etter krigen ønsket å komme igang igjen med produksjon av sterkøl, ble det en lengre diskusjon. Det endte med at staten forsøkte å sementere situasjonen ved å overkjøre bryggeriene og forby sterkølet i 1953, bare for å tape den forutsigbare politiske omkampen og åpne for brygging av sterkøl opp til 4,5% abw (5,6%) to år senere. Det er litt uvisst for meg om det er grensene for skatteklassene som ble justert, eller om det er øl i skatteklasse III som ble tillatt eller forbudt - det vil si, var øl mellom 2,8% og 3,2% abw mellom 1922 og 1953 i klasse III eller var det en utvidelse av klasse II?

Det fantes sterkere øl, men såvidt jeg har forstått var det da som apotekervarer eller mot resept. I følge Klas Boivie skal for eksempel D.Carnegie Stark-Porter alltid ha vært tilgjengelig i Sverige - men altså ikke nødvendigvis i butikk eller pol.

Det neste som skjer er det berømte Mellanölet, som var øl mellom 2,8% og 3,6% abw (3,5%-4,5% abv), som ble solgt i butikker i stedet for fra systembolaget fra 1. oktober 1965 til 1. juli 1977. I mange år etter, ja kanskje fremdeles idag, ble det fablet om det svenske Mellanölet som forsvant fra butikkene. Mellanölet hadde formelt betegnelsen skatteklasse IIB, mens den gamle skatteklassen II ble omdøpt til klasse IIA i denne perioden. Samtidig var klasse III tilsvarende mindre.

Etter 1977 skjer det ingenting med skatteklassene før i 1993, da man gikk over fra å beregne vektprosent til volumprosent. Sverige hadde den underlige situasjonen at man regnet volumprosent på vin, men vektprosent på øl - trolig fordi det ene var importert fra land som brukte volumprosent, mens ølet var innenlandsprodusert. Overgangen var vel også uttrykk for en begynnende tilpassing til EU og et felles europeisk regelverk og større varehandel over grensene. Grensene ble da satt slik at:

Skatteklasse I/II: 1,8% abw ble 2,25% abv; Skatteklasse II/III: 2,8% abw ble 3,5% abv; Skatteklasse IIIs øvre grense: 4,5% abw ble 5,6% abv;

I 1995 fjernes så den øvre grensen for skatteklasse III, som til da hadde vært 5,6% abv. En annen endring var at grensen mellom skatteklassene I og II heves fra 2,25% til 2,8%.

I 1998 gikk man over til en proporsjonal beskatning, slik at skatten regnes ut fra en sats som ganges med både volum og alkoholprosent. Skattetaksen var lik for klasse II og III, mens klasse I var unntatt spesifikk alkoholskatt. Selv om systemet med skatteklasser teknisk sett dermed er faset ut, fortsetter det likevel å leve som markører for grensene mellom butikkøl og poløl, og mellom skattbart og skattefritt øl.

Og hvor kommer så Shakespeare inn i bildet? Der mer observante vil at merket at mellanölet var i skatteklasse IIB, og i diskusjonen om man skulle innføre den eller ikke - og senere om man skulle ta den bort eller ikke - ble det kommentert: IIB or not IIB, that is the question.

Nå håper jeg bare at jeg ikke har for mange feil i fremstillingen. Ved en annen anledning kan jeg forklare hva IIB og mellanölet har å gjøre med Rolv Wesenlund.

I ølhistoriebøker av den litt lettere sorten kommer man tidvis over påstanden om at jødene brukte humle i ølet under fangenskapet i Babylon. Dette er en påstand som skyldes en feiloversettelser og en misforståelse, og den er tilbakevist hinsides enhver tvil, men likevel dukker opp her og der. La oss her fotfølge saken.

En vanlig påstand å finne om dette på nettet er noe slikt som:

It appears that hops were used in Babylon before 200 AD. Hops Latin name appears in records of Jews' captivity in Babylon. They mention sicera (strong drink) ex luplis confectam (made from hops).

Den finnes så mange steder, alle mer eller mindre likt skrevet, og de er alle innlysende kopiert av hverandre eller en felles kilde. Dessuten er tidsangivelsen misvisende, for det er tiden for teksten som beskriver bruken som trolig er angitt her, men den beskriver noe som hendte rundt i det sjette århundre B.C.E.

En som har tilbakevist dette er Ian Hornsey i sin utmerkede bok «A history of beer and brewing» (se side 310). Hornsey sporer misforståelsen bakover via John Bickerdyke, som er et pseudonym for en tidlig britisk forfatter av ølhistorieboka «The Curiosities of Ale and Beer». Bickerdyke er et pseudonym som skal ha blitt brukt av flere personer, blant annet maleren John Greville Fennell - som nettopp er den personen fra hvem bokas fiktive Bickerdyke i forordet sier at han fikk en mengde løsrevne notater, samlet opp over mange år, samt oppdraget med å systematisere og utgi dem. Vi kan derfor anta at Bickerdyke er Greville Fennell og/eller noen i kretsen rundt ham.

Mannen bak Bickerdykes ølbok er uansett en meget kunnskapsrik og belest person, men boka er skrevet litt for mye på gefühlen og uten å sjekke opp eller oppgi kildene han synes å minnes. I og med at dette var en tidlig bok om ølhistorien, og trolig også fordi forfatteren har ordet - om ikke ølhistorien - i sin makt, så har den blitt brukt litt for ukritisk av senere forfattere. Dermed har de tidvis litt for gode historiene til Bickerdyke ofte blitt til sannheter innen ølhistorien.

Bickerdyke skriver i kapittel 2:

In support of the theory that beer was known amongst the Jews, may be mentioned the Rabbinical tradition that the Jews were free from leprosy during the captivity in Babylon by means of the drinking 'siceram veprium, id est ex lupulis confectam', or sicera made with hops, which one would think could be no other than bitter beer.

For det første er konteksten her primært å vise at øl var kjent blant jødene, fremfor å underbygge tidlig bruk av humle. Det første er ikke særlig kontroversielt, da man i Babylon jo brukte øl, slik at jødene må ha kjent til det, i hvert fall under og etter fangenskapet der. Dernest, at man brukte humle i ølet er en påstand som ikke har vunnet gehør i seriøse kretser ... for å si det mildt.

Men hvor har Bickerdyke hentet dette fra? Det er sannsynlig at han har plukket det opp fra det fascinerende tidsskriftet Notes and Queries - der leserne sender inn spørsmål og andre lesere svarer i påfølgende nummer. Den er en utrolig kilde til ulike odde og obscure vinkler på de særeste ting, og nettopp en slik kilde som en Bickerdyke ville være troendes til å abonnere på, og hvorfra han kunne plukke opp de talløse små anekdotene og trivia-fakta han krydrer sin ølhistorie med.

I nummeret av Notes and Queries for 24 juli 1852 (serie 1, volum 6, nummer 143) kan vi lese på side 73:

And we have it on Rabbinical tradition, that the Babylonian bitter beer - with the good sallets they had, like the Stogumber ale, preserved the Jews from the leprosy, which had so much afflicted them:

"In Babylonia non erant ulcerosi quia ibi edebant blitum vel betam, et bibebant siceram veprium, id est, ex lapulis confectum (de la bière)." Ketubhot, fol. 77. 2.

What other early evidences have we of the use of hops? and was the sicera of the Hebrews beer ? W. FRASER.

Om vi antar at W. Frasers innlegg i N&Q er Bickerdykes bakgrunnsmateriale, så har vi nå den referansen Bickerdyke selv unnlot å oppgi - det er i det minste en meget sterk kandidat.

La meg også få skyte inn her at helt på slutten på side 72 synes det som om N&Q har en referanse til at Tacitus beskriver germanernes bruk av humle i øl: Lupo salicrario germani suam condiunt cervisiam. Det ville være utrolig om en slik referanse til humle i øl hele 500-600 år før tidligste andre sikre referanse har gått de lærde forbi. Inntil noen kan henvise til eksakt hvor han har skrevet dette, må dette ansees for et falsk sitat. Andre har søkt etter den før men ingen har funnet ennå.

Hornsey henviser videre til en artikkel av D. Gay Wilson, der han tar for seg analyser av planterester - deriblant humle - ifra et gammelt båtvrak i Graveney. Det er en artikkel som er svært interessant i seg selv, og den støtter ikke akkurat opp under påstandene om at humla kom til England i 1524 sammen med pest, protestantisme, kalkuner og annen styggedom - men mer om den saken i et annet innlegg. I denne sammenheng er det et lite sidespor i Wilsons artikkel som er relevant: nemlig der han tar for seg påstandene om tidlig bruk av humle i øl.

Wilson mener at påstanden om jødenes bruk av humle bygger på en feiloverettelse, og han baserer seg på Marcus Jastrows hebraiske ordbok over gamle tekster, men jeg kan sant å si ikke nok hebraisk til å verifisere det. Det relevante innslaget er omtrent midt på side 344 i venstre kolonne (her er ordboken på nett). Jastrow var meget lærd i hebraiske skrifter og han oversatte direkte fra de hebraiske tekstene, derfor bærer hans stemme tungt her.

En annen lærd var Rabbi Rashi som levde 1040-1105, og som oversatte og kommenterte hebraiske tekster. Det er han som først kobler navnet lupulus med den drikken jødene drakk i Babylon. Når Wilson avviser denne identifiseringen, bygger han på Immanuel Löws Aramaeisches Pflanzennamen (plante nummer 171, på side 230, men det relevante er på side 232). Og om du synes Jastrows ordbok er vanskelig å lese, så sjekk Löws oversikt over aramaiske plantenavn. Spørsmålet er ikke så mye hvor mange språk han veksler mellom, som hvor mange skriftspråk han hopper mellom i en og samme setning og om ISO-10646 i er kraftig nok for denne boka. Nåja.

Löw - som kan ha vært en kilde til Jastrow - mener at den opprinnelige referansen er til planten snyltetråd - en art av Cuscata - som vokser på akasietre. Han mener at Rabbi Rashi kan ha kjent til bruken av humle i øl, men neppe har kjent den opprinnelige planten som teksten har referert til. Dermed har det vært en kort vei for Rabbi Raschi til å omskrive eller mistolke og bruke det latinske navnet for humle i sin oversettelse og kommentarer.

For å sammenfatte i motsatt rekkefølge: Det som ser ut til å ha skjedd er følgende:

• 500-tallet B.C.E. Jødene er i fangenskap i Babylon, og drikker noe som trolig er et øl og som er tilsatt snyltetråd fra akasietreet som botemiddel mot spedalskhet - en plant som også senere er brukt i denne sammenhengen.

• ca 300-400 C.E. Historien om dette nedtegnes - formodentlig etter at den også tidligere har vært nedtegnet i andre skrifter som har gått tapt for ettertiden

• ca. 1100 Rabbi Raschi oversetter teksten fra hebraisk til latin, men i mangel av et latinsk ord for planten (hvilken ironi!), eller fordi han som franskmann ikke helt vet hvilken plante som menes, velger han å navngi den som humle. Wilson har også argumentert for at det latinske navnet for humle - lupulus - tidligere ble brukt som et generisk navn på mange slyngplanter, og at Raschi kan ha ment å fortelle at det var en slyngplante, ikke den spesifikken slyngplanten humle.

• 1852 En brite ved navn W. Frazier har lest eller er kjent med den latinske oversettelsen, og formoder naturlig nok at det må være snakk om den konkrete planten humle. Han svarer på et innlegg i N&Q med denne informasjonen. Dette leses av en i kretsen rundt pseudonymet Bickerdyke.

• 1886 Bickerdyke fletter inn en referanse til dette i boka si, og andre kopierer denne informasjonen uten å sjekke kildene - som jo ikke er veldig enkle å finne. Etter å ha blitt repetert nok ganger blir påstanden en slags sannhet.

Hvorfor har vi ikke svenske og engelske øl i butikkhyllene i Norge? Fra andre land er mangt et øl representert i polhyllene, men vi vet jo at sterkølet ble kommersielt kastrert da politikerne hestehandlet klasse III-ølet inn på Polet for å beholde polordningen.

En og annen pilsner fra Mellomeuropa kan man nok finne i butikkhyllene i dagligvarebutikkene, men det som virkelig glimrer med sitt fravær er engelsk og svensk øl.

Det engelske ølet er relativt svakt, og ligger gjennomgående i norsk klasse D. I min naive verden skulle det vel bare være å laste opp en kontainer, importere det via et firma med lisens, legge på norske skatter, og vips, har man et digert utvalg i butikkene. Men det skjer i praksis ikke utover noen få spesialbutikker for øl - og denslags er historisk henvist til gamle avholdskommuner og andre bortgjemte steder.

Enda mer sært er det med det svenske folkölet, som holder 3,5% og dermed går fint innenfor norsk klasse C med 7,63 i «skatterabatt» pr liter i forhold til klasse D. Internasjonale merker brygger til og med egne varianter for det svenske markedet, og det hadde ikke kostet mye å dytte på en norsk etikettvariant og solgt det til Norge også.

Sannheten synes å være at avholdsbevegelsen sjokkerende nok ikke ønsker det - i hvert fall ikke om du skraper dypt nok under fernissen. De har bidratt til å sette opp strukturer som gjør at nordmenn får sitt øl på 4,7% - og om vi med ørlite grann arbeid klarer å få tak i øl som er sterkere, så er det desto vanskeligere å få tak i øl som er ørlite grann svakere. Og nei, Munkholm og lettøl er ikke øl - ikke skikkelig øl.

Hva er det så som hindrer import av svakere øl til Norge? I teorien er det ingenting, men ...

• Det engelske ølet på 3,8-4,2% skattlegges likt med norsk øl på 4,7% i alkoholavgift. Dermed mistes en mulig skattefordel på 4-7 kroner pr liter, som man kunne tatt ut dersom det var en virkelig progressiv beskatning av ølet.

• Siden det engelske ølet kommer på flasker som ikke er med i den norske panteordningen - og det er heller ikke er praktisk å sende flaskene tilbake til England for gjenbruk. Derfor kommer grunnavgift på engangsemballasje på 1,02 i tillegg sammenliknet med norske gjenbruksflasker. Rett nok skal man betale miljøavgift på 4,97 for drikkevareemballasje både for norske og engelske flasker. Men systemet er gradert, slik at man får fritak for den andelen av flasker som kommer tilbake gjennom pantesystemet - og er returandelen over 95%, så slipper man å betale denne avgiften - og det klarer man. Det betyr at det engelske ølet får 5,99 ekstra i avgift pr flaske i forhold til norske ølflasker.

• Men det svenske folkölet har da en skatterabatt? Javisst. Siden det stiller i klasse C, betaler man 7.63 mindre pr liter i alkoholavgift. Men det spises raskt opp av 2x5,99=11,98 (halvlitersflasker) i miljøavgifter siden heller ikke de svenske flaskene er pantbare i Norge. Tenker man mindre flasker, blir regnestykket enda verre, og større flasker finnes i praksis ikke på markedet.

Nå er det ikke bare avholdsfolk som støtter opp under dette systemet. Det er vel ingen overdrivelse at de norske industribryggeriene er temmelig bekvemme med situasjonen. Ikke bare skjermer det dem fra utenlandsk konkurranse, men det virker muligens også konkurransevridende innenlands.

Man må nesten ha en slags respekt for byråkratene og lobbyistene som har klart å legge hodene sine i dyp bløt for å komme opp med et system som er så til de grader urettferdig, samtidig som man overfor EU og EØS kan argumentere med at reglene er like for alle, helt objektive og ikke favoriserer noen. Og dessuten er jo miljø viktig og bra og fint og sånn, så ingen vil vel skade miljøet gjennom å svekke miljøavgiftene?

Og hvor kommer avholdsfolket inn i dette? For det første mistenker jeg at de har innstillingen «Better the devil you known, than the one you don't», og at er mer bekvemme med å jobbe mot de norske bryggeriene fremfor å få utenlandske aktører inn på det norske markedet - denslags blir det bare konkurranse og vansker av. Dernest synes de å ha bevaring Polsystemet som sitt høyeste mål. Dette systemet har vi fått importert fra Göteborg via det svenske systemet ... eller Systembolaget. Jeg har vanskelig for å se for meg noen hellige kuer som ikke avholdsbevegelsen kan slakte, sålenge Ku Nummer Én - Vinmonopolet - består. Det er den mest håndfaste seieren de fikk til i sin storhetstid frem mot midten av første halvdel av 1900-tallet. Da får det så være at kompromisene sementerer norsk øl på en alkoholstyrke som ekskluderer lettere øl eller at gir oss fylleøl fremfor kvalitetets- og gode matøl.

Har du noensinne tenkt over hvorfor det ikke er miljøavgifter eller pant på for eksempel syltetøyglass? Der er det tilstrekkelig at vi pælmer det i en glasskontainer, men for ølflasker renner avgiftene i strie strømmer om det ikke pantes i butikkene. I det minste får Tomra et pent hjemmemarked.

Vi burde i alle fall en gang i blant skåle ironisk for avholdsbevegelsen som er vårt vern og bolverk mot at ølet i Norge skulle tynnes ut.

Sukk, her sitter jeg i Trondheim, mens Mat- og Ølfestivalen starter i Oslo. Da er det liten trøst at godværet for en gang skyld er nord for Dovre. ... og selv dét kommer visst til å endre seg de neste timene. Lykkelige er de som i tid og sted befinner seg slik at de i motsetning til meg faktisk kan besøke festivalen.

Men det er til gjengjeld en god anledning for å tankespinne litt rundt konseptet ølfestivaler. Her er en liten inndeling i varianter:

• Norsk oktoberfestival. Vanligvis ett øl eller i det minste ett bryggeri eller importør. Målet er vanligvis å drikke mest mulig innenfor skjenkebestemmelsene, gjerne under kulturelt dekke av ohmpa-musikk fra et orkester som spiller som de hadde forgrepet seg på drikkevarene.

• Hjemmebryggefestival. Vanligvis uformalt arrangert av hjemmebryggere som tar med smaksprøver og treffes, supplert av venner og bekjente med den samme spesielle interessen. Målsetningen er å smake seg gjennom alt som er tilgjengelig innenfor den promillen som man er bekvem med å forlate arrangementet med.

• Internasjonal ølfestival. Denne typen festival samler en rekke bryggerier som fra hver sin stand serverer smaksprøver til de besøkende. På de største slike festivalene er det mange hundre eller tusen øl, slik at målsetningen for den bevisste deltaker er å velge ut hva man skal smake på, for det er umulig å smake på alt.

• Og-festivalene. Vanligvis er dette messer eller festivaler som heter mat-og-øl, men det kan også være andre kombinasjoner. De har gjerne litt av alt. Jeg tror slike messer søker å nå en kritisk masse ved å koble to tema med presumptivt stor overlapp i målgruppen: bil og båt, hytte og villmark, øl og whisky. Eller der det ene temaet komplementerer det andre, som jeg tror ofte er tilfellet med øl og mat. Men der man ønsker et inkluderende både-og blir det gjerne med et segregerende enten-eller.

Og likedan, de fleste ølkjennerne jeg vet om er primært ølfokusert, og deres forhold til mat med-og-til øl er mer pragmatisk og nyttedrevet enn det er intenst og aktivt utøvd.

Men vi vil sikkert se mer kobling av øl og mat i festivalsammenheng, for matkoblingen gir en ølfestival et skinn av respektabel verdighet og profilerer det som noe annet enn en drikkefest. Samtidig pirrer ølkoblingen interessen hos mat-interesserte, fordi det åpner en ny smaksverden. Kanskje er det tilstrekkelig for en langt og fruktbart samarbeid? Men jeg holder ikke pusten i påvente av at det skjer noen snarlig bevissthetsrevolusjon i kobling av mat og øl.

Og forøvrig, la meg presisere at ikke alle og-festivaler virrer omkring sin grense for en kritisk masse. Stockholm har sin øl- og whiskyfestival, og ingen kan vel hevde at den står i fare for å være subkritisk. Men det er kanskje riktigere å kalle det en drikkefestival, for det er vel faktisk heller hva det er.

Igår - 16. august - eller i overimorgen - 19. august - er en av festdagene til Sankt Arnold, biskop av Metz - og blant annet en av mine forfedre. Jupp, jeg avstammer fra den gode ølhelgenen ... er det rart jeg er blitt slik? Men la meg ikke kjede leserne med alle de 42 slektsleddene tilbake fra meg til ham.

Navnet Arnold er nok en forvanskning av Arnulf, som også kan skrives Arnou eller Arnoul på fransk, og vel er det samme som Ørnulf på norsk. Han må ikke forveksles med St. Arnold av Soissons (1040-1087) eller St. Arnou av Oudenaarde (1300-tallet) - som begge regnes som øl- eller bryggehelgener. I tillegg finnes det en annen St. Arnold med samme festdag som en av de tre som angis for «vår» St. Arnold, men han levde nesten ett århundre tidligere, og led martyrdøden i Paris.

St. Arnold av Metz (foto: Graoully)

Arnold er blant forfedrene til karolingerne og oldefar i rett nedadstigende linje til Karl den store - og neida, han klådde ikke på sognebarna for å skaffe seg avkom. På hans tid var ikke sølibatet helt innført, og den gode biskopen var dessuten noe for vår tid så uvanlig som en lek-biskop - en praksis som var mer utbredt i tider der biskoper faktisk hadde også verdslig makt og innflytelse.

Han var født rundt 582 i et fremstående frankisk familie, og han utmerket seg såvel militært som i sivil administrator. Han fungerte som minister og rådgiver og gikk således omtrent til tops så langt det var mulig innenfor det merovingerske dynastiet. Han ble nærmest mot sin vilje presset til å bli biskop av Metz i 611, for han ville helst trekke seg tilbake fra offentlig liv. Men også etter han ble biskop fungerte han som minister og rådgiver. Lei av hofflivet og intrigene der - formodentlig såvel verdslig som i kirken - forsøkte han å kvitte seg med sitt kall for å trekke seg tilbake til et stille liv. Han klarte dette først rundt år 626, og dro til Vosges i Lorraine der hans venn Romaricus hadde startet byggingen av det som skulle bli klosteret Remiremont (=Romarici Mons =Romaricus' fjell). Der døde han - formodentlig 16. august 640.

Hans festdag er litt tricky. Mange steder - blant annet i den katolske kirke - feires han 18. juli, som ikke er hans dødsdag, men da han utrettet undre i 641. Det er også utnevnt som International Brewers Day. I den galliske matyrologien - som både i tid og sted står ham nærmere - har han en festdag på 16. eller 19. august, og 16. august 640 sies å være hans dødsdag. Dessverre er nettet full av en rekke variasjoner og gjensidig utelukkende historier, så det er best å trå varsomt. Eksakt hvorfor 19. august er kommet med i bildet vet jeg ikke. Når det gjelder 18. juli, kan man mistenke den katolske kirken for å overlagre festdagene til St. Arnold av Metz og St. Arnold som ble matyr i Paris. Nåja.

Hans insignia er blant annet en fisk med en gullring, og denslags henleder jo straks tankene til trappistklosteret Orval og deres øl. Legenden forteller at hertuginne Mathilde av Toscana - etter å ha mistet sitt spebarn i sykdom og sin mann i bakhold - til slutt mistet gifteringen i en brønn eller kilde. Så bad hun om å få tilbake sitt siste minne om sin elskede ektemann og lovet å bygge et kloster der om så skjedde. En fisk dukket opp med ringen i munnen, og klosteret ble en realitet. Det var den offisielle versjonen ... uoffisielt er det en langt høyere Se-og-hør-faktor.

Arnolds forhold til ringer og fisker er ganske annerledes enn Mathildes. Han skal ha kastet bisperingen sin i Moselelven og erklært at han ikke regnet sine synder for tilgitt før han fikk ringen tilbake - hvorpå han like etter på H. C. Andersensk manér fant den igjen i magen på en fisk han skulle spise.

Hva gjorde så Arnold til en ølhelgen? Etter sin død bad innbyggerne i Metz om at gammelbiskopen deres skulle få et endelig hvilested i katedralen der. Liket ble gravd opp og på vei til Metz stoppet følget i Champignuelles, der vertshuset bare hadde én mugge øl igjen. Men mugga ble aldri tom, og dermed hadde man et mirakel som var godt nok for en kanonisering.

En annen øl-relatert historie som fortelles at han advarte folk mot å drikke vann og rådet dem til å drikke øl. I tettbygd strøk på den tiden og til helt utpå 1800-tallet var det ofte slik at latriner og brønner lå annenhver bortover gatene. Fra brønnene pumpet man ut vann, og i latrinene fylte man på ... og sykdommene florerte. Det er mulig at han som oppvakt og pragmatisk admnistrator observerte det konvensjonelle deler av legestanden benektet til helt ut på 1860-tallet. Epidemiske sykdommer smitter, og brønner nær latriner er en skummel smittekilde. Når derimot vannet har vært kokt under ølbrygging, er alle smittestoffene drept.

Et sitat som ofte tillegges ham er i engelsk språkdrakt «From man's sweat and God's love, beer came into the world.» Hvorvidt det er et korrekt sitat vet jeg ikke. Det minner litt om syndefallet samtidig som det gir et gjenklang av det beryktede og forfalskede Benjamin Franklin-sitatet.

Nå er det forresten feil å si at St. Arnold er en ølhelgen. Han er skytshelgen for bryggere, såvel som for musikk og møllere og for gjenfinning av tapte gjenstander. Men som alltid, det er best å trå varsomt her. Mange historier og anekdoter hopper fra én Arnold til en annen Arnold som følge av misforståelser. Det samme gjelder bilder. Men bildet som er vist her, stemmer, for man kan se fisken med ringen.

Da jeg dykket i regelverket for skatteklasser, slo det meg at det skjedde en subtil endring i januar 2004. Den kan ha innvirkning for øl - dog mest teoretisk.

For å skatte rusbrus høyere enn andre alkoholholdige drikker omgjorde man det som tidligere var skatteklassen for alkoholholdig drikke over 22% abv til en klasse som dekket alle brennevinsbaserte produkter over 0,7%. Med andre ord, tidligere ville rusbrus skattlegges som øl, men nå skattlegges det etter de samme takster som brennevin. Og vips fikk man økt skatten på rusbrus uten egentlig å forskjellsbehandle noen.

Så langt er alt vel. Problemet er at skattetabellene for alkoholholdige drikker stopper på 22%. Nå er jeg ikke så naiv at jeg tror øl som holder over 22% ikke skattlegges, men det at det ikke finnes noen skatteklasse for det betyr kanskje at det ikke er mulig å selge det på lovlig måte?

Brewdog har jo spesialisert seg på å lage slike øl, men selv før det lå vel verdensrekordene fra 25% og oppover mot 30%. Kanskje kommer man unna med å innvende at dette er øl av typen eisbock som er frysedestillert, og der koker (no pun intended) det ned til hvordan man definerer brennevin i lovverket. Jeg er likevel ikke sikker på om alle ølene over 22% er eisbock med frysedestillering, så problemstillingen er nok relevant.

Jeg kan formelig se for meg ett eller annet lite norsk bryggeri koke ihop en øl på over 22% bare for å skape hodebry for skattebyråkratene. Kanskje de til og med kan prosedere på at det ikke finnes noen skatteklasse og dermed må kunne selges skattefritt. Vel, neppe.

Update: Det ser ut til at definisjonen for brennevin er slik at alle alkoholholdige drikker over 22% regnes som brennevin uansett produksjonsmåte. Neida, det var nok ikke noe stort hull i alkohollovgivningen der. Til gjengjeld kan vi glede oss over at vi kan kjøpe brennevin på Rema-1000 - i form av rusbrus.

Noen tall er har en egen klang, som 1814, 3,14, 42, 666 ... og innen norsk ølverden er det magiske tallet 4,7. Det er enkelt nok å forstå: øl som er over denne styrken må selges på Polet, mens øl opp til denne styrken kan selges i vanlige butikker. Men hva er bakgrunnen for dette og hvorfor akkurat 4,7?

La oss spore det opp fra starten - og ha langmodighet med meg, for vi kommer til å ende opp på 4,7 ... selv om veien er lang og kronglete.

Etter at konsumptionsavgiften innenlands ble opphevet fra 1828, var det ikke særskatt på øl i Norge, før man fra 1. april 1858 innførte skatt på malt, som ble betalt pr kilogram av korn som ble brukt til malting. Det gav implisitt en skatt på øl, men det var egentlig uinteressant hvor sterke ølene var, siden det generelt gikk mer malt med til de sterkere ølene, og følgelig høyere skatt jo sterkere øl.

Den første inndelingen i lovene etter styrke kommer i 1904, der man skiller mellom svakt øl og vanlig øl, og grensen gikk ved 2,25% - men dette var vektprosent (abw), ikke volumprosent (abv) som er det vi måler alkoholstyrke etter i dag. Omregningen er 1,0% abw er omtrent 1,25% abv, så denne grensen gikk altså ved ca 2,8% abv. Denne grensen hadde flere ganger vært foreslått i en rekke tidligere innspill til lovforslag.

Den virkelig store endringen skjer først 1. januar 1913, når den nye alkoholloven innføres i Norge, og maltbeskatningen erstattes med skatteklasser, der det betales en fast skattetakst pr liter for alt øl i samme skatteklasse. Parallelt med denne loven koordinerer bryggeriforeningen en storstilt snuoperasjon i ølnavn, slik at mange av de gamle ølnavnene - og muliens øltypene - fra 1800-tallet forsvinner og vi får nye navn og typer.

De nye skatteklassene er fantasiløst nok kalt 1, 2 og 3, men får hvert sitt tilnavn. Fremdeles i 1913 regner man i vektprosent, og klasse 1 - svakt øl - var øl under 2,25% abw, klasse 2 - alminnelig øl - var mellom 2,25 og 3,75% abw, mens klasse 3 - sterkt øl - var fra 3,75 opp til 5,5% abw. De tre grenseverdiene i volumprosent blir omkring 2,8%, 4.7% og 7,0%. Øl over 7% så man ikke bort fra kunne lages, men bryggeriene hadde ikke slike produkter, så man satte øvre grense for tillatt øl der.

Siden alle øl innen hver skatteklasse beskattes likt, er det økonomisk optimalt for bryggeriene å legge seg opp i underkant av klassens øvre grense. Dermed utviklet det seg øltyper som grupperer seg på 4,5-4.7% og 2,5-2.8% og 6-7%. Om du ser av de norske industribryggerienes produkter, så er det omtrentlig der de ligger også idag.

Det neste som skjer er overgangen fra vektprosent til volumprosent i 1917, der grensene settes på 2,50%, 4,75% og 7,00% for de tre klassene.

Det ble innført en ny skatteklasse 0 fra 1. april 1972. Denne skatteklassen dekket øl opp inntil 0,7%. Før dette måtte alkoholfritt øl være helt alkoholfritt, men etter dette kunne man ha en initiell, avbrutt gjæring og fremdeles selge produktet som alkoholfritt.

Fra 1. januar 1994 ble sterkølet flyttet inn på Polet, hvilket gjorde at salgsvolumet falt drastisk. Som konsekvens refokuserte bryggeriene på øl i skatteklasse 2 - spesielt pilsner - mens eksport ble droppet og forsøkt erstattet med det mislykkede produktet gulløl. Samtidig ble det viktigere med juleøl i skatteklasse 2 - altså butikkjuleøl parallelt med det opprinnelige juleølet som i utgangspunktet helst var et sterkøl.

Fra 1. januar 1995 introduserte man det nye klassesystemet, med bokstaver i stedet for tall. Klasse 0 blir klasse A; klasse 1 blir klasse B; klasse 2 deles på midten mellom klassene C og D; og klasse 3 blir inndelt i klasse E, F, og G. Fremdeles kan øl kun brygges opp til 7%. Vi har da følgende situasjon:

• Klasse A: opp til og med 0,7%
• Klasse B: over 0,7% opp til og med 2,75%
• Klasse C: over 2,75% opp til og med 3,75%
• Klasse D: over 3,75% opp til og med 4,75%
• Klasse E: over 4,75% opp til og med 5,75%
• Klasse F: over 5,75% opp til og med 6,75%
• Klasse G: over 6,75% opp til og med 7,00%

Fra 1. januar 2000 samordner man avgiftene på øl med avgiftene på andre alkoholholdige drikker. Dermed fjernes skatteklassene fra E og oppover, og avgiftene på disse sidestilles med avgiftene på vin, og regnes lineært utfra en takst pr liter pr volumprosent. Det som tidligere var klassene E, F og G blir nå omtalt som sterkøl. Jeg tror det er på dette punktet at man åpner for øl som er sterkere enn 7%.

Fra 1. januar 2008 samordner man grenseverdiene som til nå har hatt en inkonsistens fordi den nederste ligger på 0,7, mens de andre ligger på x,75. Alle grensene justeres dermed til ,7, og vi har det som er dagens system:

• Klasse A: opp til og med 0,7%
• Klasse B: over 0,7% opp til og med 2,7%
• Klasse C: over 2,7% opp til og med 3,7%
• Klasse D: over 3,7% opp til og med 4,7%

Dette er omstendelig, men likevel nyttig kunnskap for å holde tunga rett i munnen. Jeg ser fremdeles pubverter blande sammen de ulike begrepene, der det for eksempel snakkes om klasse F, klasse 0 og «sterkøl» i én og samme listing - til tross for at disse hører til tre disjunkte klassesystemer.

Dermed har vi besvart de to spørsmålene:

• Det var beslutningen i 1993 - visstnok en politisk hestehandel om å beholde Polet også innenfor EU-regelverket - om å flytte salget av sterkøl inn på Vinmonopolet fra 1994 som i praksis vingeklippet sterkølet som konkurransedyktig produkt og gjorde klasse 2 eller klasse D så viktig.

• Det var lovendringen som tok effekt fra 1913 om å skattlegge øl i klasser etter alkoholstyrke som gjorde at det var hensiktsmessig å brygge øl som lå opp mot øvre grense i sin skatteklasse.

• Det var klasseinndelingen fra 1913 på 3,75% abw, modifisert til 4,75% abv i 1917 og nedjustert til 4,7% i 2008, som bestemte det konkrete tallet.

Da jeg i går skrev om HMS Menestheus glemte jeg rent å skrive noen ord om øltypen de serverte der - mild - som virkelig er en øltype med en sær og til dels forvirrende, berg-og-dalbane-aktig historie. En god kilde til info om mild er Ronald Pattinsons bok «Mild!», som i praksis er sammensatt av hans blogentries.

Opprinnelig var mild en slags modifikator som ble hektet på en annen øltype, og det betød at ølet var ungt og ulagret og generelt ment å skulle drikkes ferskt. Begrepet står i kontrast til øl som ble benevnt «stale» for modnet øl, eller «keeping» for øl som var egnet til lagring. Sånn sett deler mild delvis skjebne med stout, som også opprinnelig var en typemodifikator - som refererte til at ølet var det sterkeste eller sterkere enn et annet - for eksempel en stout porter. Faktisk kalte vel Guinness den sterkeste varianten av ølet sitt for stout porter før de droppet både referansen til porter og de svakere variantene - slik at de idag sitter igjen med stout, extra stout og extra foreign stout.

Man kunne altså ha en mild amber ale eller en mild pale ale. En mild porter burde vært en selvmotsigelse, siden porteren gjennomgående var et lagret øl før 1830-ish, men Pattinson refererer til at porteren i hele sin levetid også ble solgt mild, selv om det er en stale eller blandet (av mild og stale) porter fra sent 1700-tallet eller tidlig 1800-tall som er den klassiske porteren. På norsk brukte man vel begrepene fersk eller muligens søt for den samme funksjonen som mild på engelsk.

I denne tidligste tiden var det derfor ingen fellesnevner for de ølene som ble kalt mild - kanskje med unntak av at de var lavere humlet, for hvorfor sløse med humla om det skal drikkes ferskt? Etterhvert ble mild et navn som refererte til en bestemt øltype: i styrke fra ca 5% og oppover, temmelig søtt, lavhumlet og solgt ferskt uten de infeksjonene som så lett snek seg inn i annet øl som ble lagret en stund - og gjerne var mørkere enn en pale, men langt fra noen brown ale. Det er denne bruken av ølnavnet som utkrystalliserer seg litt innpå 1800-tallet, og som holder seg ut det århundret og vel så det. Det er mild som er det store 1800-tallsølet som konker ut porter i den ene enden og selv fases ut til fordel for bitter og pale ale i den andre.

Så kommer vi til første verdenskrig, som i stor grad faller sammen med at avholdsbevegelsen når sitt høydepunkt. Både for å bekjempe drukkenskap og for å utnytte knappe ressurser ble styrken på ølene justert nedover ... og nedover ... og nedover. I utgangspunktet hadde ikke en mild nødvendigvis vært noe svakt øl. Pattinson har vist hvordan de kraftigste variantene av mild rutinemessig ble brygget med en opp mot 1,115 - et øl som kanskje holdt 10-12%. Samtidig holdt de svakeste en OG på fra 1,050. Men mild var den øltypen som tok styrkefallet hardest, og etter hat-tricket med verdenskrig, avholdsfolk og depresjon på 30-tallet, ble mild vanligvis brygget med en OG på rundt 1,030 til 1,035 og med forsiktige forhåpninger til å klatre opp mot 1,040.

Deretter kom andre verdenskrig, og ølets styrke ble skrudd enda litt mer ned, helt ned mot rundt eller under 1,030 i OG. Det man kalte mild på de tider da HMS Menestheus seilte, ville vi idag kalt - styrkemessig - en blanding av lettøl og folköl. I ettertid har mild stabilisert seg på litt over 3% abv.

I England har mild fått en skjebne utover 1900-tallet som på endel punkter minner om bayerens skjebne i Norge. Det var 1800-tallsølet som ble et uhipt øl som symboliserte foreldre- og besteforeldregenerasjonen, og som noen særinger utpå landsbygda og gamlinger på tvilsomme brune puber drakk, og det ble færre og færre utgaver av det. I tillegg deler de det å være litt mørkere og søtere enn det som ble neste generasjons favorittdrikk. For noen få år tilbake laget Camra lurveleven da Greene King ønsket å kutte Hardys & Hansons' Mild. Men også lenge før Greene King kjøpte dette bryggeriet satt tradisjonene og vanene langt inne hos mild-drikkerne i Nottinghamshire. Mike Dunn forteller i «Local Brew» at etter at Hardys og Hansons bryggerier slo seg sammen på 1930-tallet, så gikk det mange år før de gamle Hardys-kundene aksepterte å drikke Hansons-ale og omvendt - til tross for at det teknisk sett var det samme brygget.

Mild er fremdeles med oss som aktivt brygget øltype, og den er langt mindre utrydningstruet nå enn tidligere. Camra har gjort mai til mild-måned - kanskje på grunn av aliterasjonen i ordene. Jeg har tidligere spådd at vi kommer til å se en tilbakevenden til de svakere ølene, og det kan gi en renessanse for mild.

Og til slutt, mild er også et godt eksempel på at kriger, skatteoppkrevere og avholdspolitikere kan være fødselshjelpere for en øltype. De setter rammer som bryggerne forsøker å overleve innen, og i den konteksten fødes det øl som har ingredienser, alkoholstyrke og prising som svever rundt de økonomisk optimale punktene i avgiftssystem og alkohollover. Bryggere kan snakke alt de vil om kvalitet og tradisjoner, men politikere og skatteetat har medvirket mer til øltyper enn mange vil medgi.

Jeg fikk ikke blogget i går. Gravølet på Filter får ta skylda, for i min naivitet trodde jeg at jeg skulle få tid til å blogge et innlegg etter gravølet. Fnis. Men la meg heller nå fortelle om festlighetene i går kveld.

Denne kvelden tok Filter frem de ølene som de hadde holdt sin hånd over tidligere. Hver gang et øl gikk unna litt vel fort, så har de plukket ut et par flasker som er dyttet inn som overraskelse eller spesialøl for utvalgte gjester for en senere anledning. Fra åpningen i går var det derfor mange små overraskelser å finne i skapet.

Det var stinn brakke der fra litt over åpningstid og ut hele kvelden. Mange hadde kommet for anledningen fordi de hadde hørt at Filter skulle legge ned. Bare noen av dem satt hele kvelden - og bra var vel egentlig det, for lokalet hadde vært for lite om alle skulle ha satt der lenge.

Denne kvelden ble de ikke servert noe Dahls - tappetårnet var merket med 'tomt' - skjønt jeg mistenker at de nok kunne ha fått koblet på noe Dahlspilser om de egentlig hadde villet. Kanskje var det en liten takk for sist til bryggeriet som vel ikke har gitt noe ekstra drahjelp til puben. Dahls - eller Ringnes - liker at du serverer pilsen deres, og dersom du absolutt vil ha noe «spesialøl» så kan de levere et assortert utvalg av importerte europilsnere - og hvis du i tillegg vil at spesialølet skal være noe annet enn pils, så kan de tilby bayer, Jacobsen og Guinness. Denne kortversjonen er ikke helt komplett og rettferdig, men den formidler sakens kjerne. Ringnes er ikke verdens mest spennende utvalgsbryggeri, og de importerte fjær de har for å bruse med som utvalg, er stort sett på femten til tyve års overtid i forhold til å kalles spennende og interessante. Det er et litt satt bryggeri for menn på 60 +/- 15 år, og som i tillegg er i stand til å konkurrere om ungdomsfylla på grunn av konkurransevridende skatteregler.

Så det ble en pils-fri kveld. Selv pilsen fra Nøgne Ø var utsolgt. De som kom og ville ha pils, ble geleidet av en mob ølnerder i ulike andre retninger, vanligvis til en Saison fra Nøgne Ø - som var det siste Filter serverte på tapp, ved siden av Old Specled Hen. Og jeg registrert ikke at noen klagde over at ølpuben denne kvelden var en pilsfri sone.

Beate og Roar fikk overrakt Det gode øls klubbs hederspris, som de satte usigelig stor pris på. Det er trist at vi i klubbens styre bare klarer å få ut fingeren med slike priser på aller siste dag. Det var likedan med Bjørn på Naboen, som fikk prisen på sin siste dag i Trondheim.

Stemningen var stor, og absolutt ikke trist - vel, kanskje litt vemodig, men generelt var den stor og lystelig. Gravøl skal ikke være for å markere det triste, men for å minnes det hyggelige når det triste allerede er en fait accompli. Filter er - sammen med Skjenkestova i Skorovass - det nærmeste jeg har kommet i Norge til det engelske konseptet med «a local». Øl-Norge hadde vært et hyggeligere og mindre fuktig sted dersom vi hadde hatt flere locals og færre festmaskiner.

Det var kommet inn et bud på Filter som gikk ut ved midnatt, så vi så for oss en budrunde på puben som den ultimate avslutningen på gravølet. Slik gikk det dog ikke. De hadde 3-5 interessenter utover de som hadde gitt bud, og de kommer til å få ordnet opp med budrunder og salg i kommende uke - som forøvrig er vaske-, rydde- og avviklingsuke på Filter. Flere av interessentene ønsker å drive stedet videre som ølpub med utvalg, og jeg håper det blir stedets skjebne.

Skål for Kafé Filter og for Beate og Roar!

Helt siden jeg leste en referanse i en ølhistoriebok om et fartøy i den britiske marinen som skulle ha vært et bryggeriskip under andre verdenskrig, har jeg vært fascinert av ideen og skipet. Og endelig har jeg satt meg ned og gravd i historien bak. De vanligste bitene med trivia rundt det er at HMS Menestheus var en britisk mineleggingsfartøy som i 1944 ble konvertert til flytende bryggeri med kapasitet på 1800 gallons pr dag og brukt under andre verdenskrig i Stillehavet. Det er kanskje ikke helt feil, men det er heller ikke helt rett, og det er ufattelig mye annen informasjon om dette skipet. La oss forsøke å få faktaene litt mer på plass.

Skipet ble bygget i 1929 av Caledon Shipbuilding & Engineering i Dundee som søsterskip til Agamemnon som ble bygget i Nord-Irland. Begge skipene har sine biografier listet hos The Merchant Navy Association. Det var et sivilt fartøy bestilt av Ocean Steamship Co - som også gikk under navnet Blue Funnel Line. Derav kommer også forklaringen på skipets navn, for dette rederiet oppkalte alle sine skip etter greske helter. Merk at rederiet hadde tre etterfølgende skip med samme navn. Den første Menestheus - som er vårt skip - gikk i trafikk mellom Liverpool og det fjerne Østen.

Menestheus før krigen (kilde: photoship.co.uk)

Skipet ble i 1939 rekvirert av den britiske marine, og konvertert til en mineleggingsfartøy som opererte utfra Kyle of Lochalsh. Det la først ut miner rundt Færøyene hvor det i 1941 ble truffet av bomber. Senere var det med å legge de siste minefeltene ut rundt Island, miner som man fremdeles idag finner og uskadeliggjør. Der ble skipet skadd av en drivende mine, og slept tilbake til de britiske øyer av HMS Agamemnon. Minelegging er kanskje en militær aktivitet, men du trenger intet krigsskip til å utføre det. Derfor er det ørlite misvisende å formulere det som at den britiske marinen konverterte et av sine mineleggingsfartøyer til bryggeri. Det var og ble et fartøy av sivil type, selv om det ble brukt til krigsinnsats.

Mineleggingen var ikke så effektiv mot ubåtene, visstnok ble bare to ubåter senket av dem gjennom hele krigen. Andre tiltak som konvoifart og flyovervåking fungerte langt bedre. Det var kanskje delvis grunnen til at mineleggerne ble omplassert til rekreasjons- og støttefartøy, som såkalt NAAFI-skip. Forkortelsen NAAFI står for Army, Navy and Air Force Institutes, en mellomting mellom velferdstjeneste, kantinedrift og støttefunksjon.

Jeg antar denne konverteringen kom en gang mot slutten av 1943. Mot slutten av 1944 forbereder man en lang og blodig invasjon av Japan. England utruster en Stillehavsflåte, og til den følger det med støttefartøyer. Menestheus blir sammen med søsterskipet Agamemnon utpekt til å være med som NAAFI-skip, og deres rolle var blant annet å kunne servere ferskt øl fra eget bryggeri. The Shields Gazette har den neste brikken i puslespillet: Ombyggingen ble skalert ned, slik at bare Menestheus faktisk ble bygget om og satt i drift - og hun ble ikke ferdig ombygget før etter krigen var avsluttet, mens Agamemnon ble kuttet ut og returnert til sine førkrigseiere. Formodentlig innså man at de alliertes krigsmateriell var omfattende nok og krigen snart var slutt.

Men vi kan finne ytterlige biter av informasjon om dette skipet. I nekrologen over kaptein Allan Norman Cabot nevnes det at han seilte 20 år for Blue Funnel Line fra 1924, og i 1945 fikk han oppdraget med å konvertere Menestheus til et «amenity skip» i Vancouver i Kanada. Kanskje fulgte han med skipet da det ble rekvirert av den britiske marinen, eller kanskje dro man med noen fra rederiet under ombyggingen, siden skipet nødvendigvis snart ville bli returnert. Dette er igjen en referanse til 1945, ikke 1944 eller 1943, og det nevnes ikke noe om et bryggeri. Jeg antar at det her menes ytterligere ombygninger av skipet, for det må ha vært NAAFI-skip også før dette. Videre nevner nekrologen sier videre «His proudest moment was to later entertain Lord Mountbatten and other dignitaries aboard the ship.» Utfra dette kan man kanskje lese at det ikke var et rent bryggeriskip, men mer en slags flytende hvilestasjon eller mannskapskantine for troppene.

En annen kilde er en passasjen i et notat David Hobbs har skrevet om den britiske stillehavsflåten i 1945. Under avsnittet om The Fleet Train (flåten av forsyningsskip og tekniske støttefartøyer) skriver han: «Perhaps the most interesting auxiliary was the amenity ship Menestheus which featured a 350-seat theatre, bars and even a brewery capable of brewing 250 barrels of beer per week.» Igjen er bryggeriet nevnt som noe sekundært ombord, nærmest som en særegenhet, og ikke som skipets primære oppgave.

Menestheus under ombyggingen (kilde: photoship.co.uk)

Menestheus som rekreasjonsskip (kilde: photoship.co.uk)

Ifølge informasjon på russisk online leksikon var det firmaet George Adlam & Sons som produserte bryggeriet til skipet, og det var opprinnelig bestilt fire slike, hvorav to ble kuttet før de ble levert, og ett (på Agamemnon) ble deinstallert før det ble tatt i bruk. Utfra hva som sies her, har skipet - og bryggeriet - vært i drift første halvår 1946. Nye brikker med informasjon her er at bryggeriet gikk under navnet «David Jones' Brewery», formodentligvis et klengenavn, for Davy Jones er en slags uoffisiell, mytisk «havgud» i den britisk marine. Det nevnes også at skipet brygget øltypen engelsk mild.

Kildereferansene i det russiske leksikonet har dessverre råtnet, men den samme artikkelen finnes her (lokal kopi) og er en meget informativ artikkel om Menestheus. Det er fra et tidsskrift for CAMRA i Chesterfield and District, august 2006, nr 62, side 28, tittel «The Bizarre Tale of `Davy Jones Brewery'», skrevet av Nick Lister, og den er vel verd å lese, for det er den artikkelen som har mest detaljert informasjon om bryggeriskipet. Av tilleggsinformasjon utover det som allerede er tatt med, kan nevnes at bryggeriet hadde problemer med at kannene med maltekstrakt eksploderte - formodentlig i varmen. Skipet hadde kun én tur, og gikk blant annet via Yokohama, Shanghai og Hong Kong, før det returnerte til England der bryggeriet ble plukket ut.

Vi møter skipet igjen i en artikkel i Caterer and Hotelkeeper fra omtrent 1945 og da er det i Hong Kong. Den er gjengitt som et femtiårsminne i august 1995 - der det står:

Beer brewed in Hong Kong from distilled sea water was served at a function last week, when the only floating catering establishment with its own brewery retired from active service.

She is the Naafi ship Menestheus, which brewed her own beer on board from distilled seawater, malt extracts and hop concentrates. The ship was fitted with a café, beer bar, ice-cream and soda fountains.

In charge of the brewery was Lt Cdr George Brown, who told Caterer: "Our brewing capacity was 1,800 gallons a day."

Det er vanskelig å krangle en bryggemester om størrelsen på bryggeriet hans, så vi må nesten ta dette tallet som korrekt, spesielt siden det synes å være intervju. Det høres også veldig ut som om det er størrelsen på bryggepanna og bryggebatchen.

Det er fristende å anta at dette må være i august 1945 utfra at det er et femtiårsminne. Men det er mulig at slike glimt et rundt antall år bakover ser veldig 'rundt' på tidsangivelser, og heller finner noe interessant enn noe som er eksakt på dato. Derfor bør vi være forsiktig med å tidfeste det eksakt utfra dette. En sjekk av tidsskriftet fra 1945 og 1946 burde gi svaret.

Dermed er vi kommet til spørsmålet om størrelsen på bryggeriet ombord. De to tallene som dukker opp er 250 barrels pr uke, og 1800 gallons pr dag. Nå er konverteringen fra barrel til gallons mer vrien enn man skulle tro. En barrel - eller et fat på norsk - er noen-og-tredve gallons (jeg spøker ikke, dette er et godt argument for det metriske systemet). Regner vi 36 gallons pr fat, blir de to tallene 9000 gallons pr uke og 1800 gallons pr dag. Om vi antar en femdagers uke, går det akkurat opp og tallene er kompatible. Men det er første gang jeg har hørt om at den britiske marine opererer med femdagersuker. Det vi dog ikke vet, er størrelsen på bryggeriet, for det kunne tenkes at de 9000 gallons enten var resultatet av flere dagers brygging, eller at det var en diger bryggedag og en ukes ventetid på gjæringen. Første alternativ er trolig det korrekte.

Og til slutt, ifølge denne artikkelen hadde Menestheus også et kapell eller kirkerom ombord, noe som igjen forsterker inntrykket av at bryggeriet bare var en del av et større rekreasjonskonsept.

Det er ingenting som tyder på at skipet primært være et bryggeriskip - bryggeriet var bare en tilleggsfunksjon på det som i praksis var et kantine- og rekrasjonsskip. Bryggeriet var ombord bare en kort periode av skipets liv som NAAFI-skip. Det ble aldri brukt som bryggeriskip i krigen. Det leverte heller aldri øl som forsyninger til soldatene, det var kun for å ha på eget skip til NAAFI-funksjonen. Og til syvende og sist, det var ikke et videre vellykket prosjekt: det ble brutalt nedkuttet før det var operativt, og gjennomføringen synes til syvende og sist mer å være en test på konseptet enn at man trengte eller ønsket å gjennomføre det.

Det kom ikke som noe sjokk, men det var likevel trist da Kafé Filter i går tidfestet stengingen. Det var under ølklubbens møte med gjennomgang av hele den norske mikrobryggeriverdenen. Filters siste åpningsdag er symbolsk nok fredag 13. - om tre dager.

Under Beate og Roars ledelse har Kafé Filter vokst fra å være en helt vanlig bydelspub til å bli et buzz-sted. Det var ikke slik det var planlagt, for de startet ikke egentlig med en ølinteresse - den har vokst til underveis. Det startet med at onsdagsklubben var stamgjester. De var en gjeng med lokale gjester, der noen likte litt mer fyldig øl enn den standard Dahls-pilsen. Det begynte med en Spitfire eller en Bayer, alltid på ønske fra stamgjestene. Og om spesialølet ikke solgte veldig raskt, så ble det heller ingen hyllevarmer.

Dermed kunne man ta inn en ny kasse, og etter ønske fra onsdagsklubben ble det en kasse med noe annet. Og den nye kassa solgte litt raskere enn den forrige. Så ble det to kasser med hvert sitt øl. Slik ballet det på seg: nye øl, raskere gjennomstrømning og flere øl samtidig.

På Filter hadde de fra starten av et kjøleskap av den typen man bruker til mineralvann. Etterhvert ble det mindre mineralvann og mer øl i det. Skapet er - sammen med Beate - kjernen på Kafé Filter. Det gir kun rom for et endelig antall øl: fem hyller, og 7 i bredden ... åtte om det er små flasker. Det litt under 40 typer øl. Det er alt. Det er forskjell på «great» og «big» og i ølverdenen trenger man ikke mange øl for å ha gode øl.

Ølskapet og Beate - kjernen på Filter (foto: anchr)

Andre steder har kanskje hatt en liknende begynnelse på skapelseshistorien, men det er og blir ølskapet som definerer Filter. Der andre puber ble bitt av stormannsgalskapen og begynte å drømme om å ha flest øl i hele verden, der ble Filter begrenset til å forvalte de 5x7-plassene på best mulig måte, ved å la ethvert øl - samme hvor godt det var - fases ut til fordel for noe nytt. Der andre puber har mange spennende diamanter innimellom et lite ølhav av kjedelige hyllevarmere, der måtte Filter tenke på hvordan man velger ut og kun lagerfører diamantene.

Ingen pub er vel komplett uten? (foto: anchr)

Det er det motsatte av konseptet bak «the long tail», men så har kanskje aldri det konseptet vært spesielt velegnet for vareforvaltning av en ferskvare som øl på en pub.

Mye av oppskriften bak Filter er også at de har vært flinke til å vite hvem de skal spørre om råd, og de har stolt på vurderingene de har fått. Når de har kontaktet bryggerier og leverandører, har de spurt dem om råd til hva de skulle kjøpe. Ja, det har endog kjøpt ølet utspesifisert fra de flinkeste leverandørene, og stolt på at de klarer å velge det beste. Det er en tillit som de alle har vist seg verdig. På den andre siden har selgere som ikke har visst hva de har pratet om blitt sendt på dør uten salg.

Men i det lange løp har det ikke gått så godt. Det vil si, kvalitetsmessig er det fremdeles på topp, men det er ikke økonomi nok i det. Det er mange delgrunner til at de nå legger inn årene: Sommeren er en dårlig tid, for da er studentene og NTNU-ansatte på ferie utenbys; de ligger ikke så sentralt plassert; de er utenfor sentrum og har derfor begrensede åpningstider for skjenking; konkurransen fra ny-åpnede Lilleskansen som har bedre plassert uteservering; et relativt lite lokale slik at de er uaktuelle for linjeforeningssamlingene; gå-ut-mønsteret har flyttet utelivet senere på kveldene; og til slutt, det er kanskje ikke nok øl-nerder i Trondheim til å holde økonomisk liv i to steder med godt utvalg.

Konkurranse (foto: anchr)

En pub er summen av alle elementene, og både betjeningen og lokalet er del av dette. De fleste publokaler er uforanderlige - i hvert fall etter den initielle, febrilske innredningen frem mot åpningen. Kom tilbake ti år etter, det ser likedan ut der. Slik har aldri Filter vært. Med bare måneders mellomrom kunne man redekorere hele lokalet. I en fase var det tegninger på veggene, en annen fase var med selvtatte bilder av stamgjester i naturlig størrelse, en tredje fase er med etiketter i store størrelser. Fargene kunne skifte. Plutselig en dag står det en selvlysende flamingo der, eller det henger et par utstoppede ravner ved døra ... og ingen overraskes av det, de glir liksom rett inn i miljøet.

Miljøet Filter omfatter også gjestene, og ikke noe annet sted har jeg snakket med så mange andre, for meg ukjente gjester som på Filter. Det vil si, jeg har vært i nærheten av det på langbordene på de minst turistinfiserte tsjekkiske pubene. Filter var akkurat passe stor til at det var mulig å komme i snakk med de andre. Og dessuten skal Beate og Roar ha stor del av æren for å sette en uformell og hyggelig tone og god evne til å få gjestene til å snakke med hverandre.

Ila mistet en institusjon da man rev Hiorten, og jeg tror enda én mistes når Filter nå legger ned. Men vi håper fremdeles på at noen kan plukke opp stafettpinnen og føre puben og utvalget videre.

Minnene om gode pubbesøk og godt øl lever videre selv om det fysiske lokalet måtte legges ned eller bli pizzasjappe. Sånn sett vil Filter leve videre. Men aller først er det et gravøl på siste åpningsdag på fredag.

Jeg tenkte jeg skulle si noe om ikke-eksisterende øl, altså øl som er beskrevet og navngitt, men som ikke er - og aldri har vært - mulig å kjøpe på vanlig kommersiell måte. Under litt sjekking av dette emnet fant jeg at det var svært mange av dem - hvorav enkelte er legendariske øl. Derfor blir dette en posting i flere deler.

La oss starte med de første fem:

• Duff Beer er ølet som drikkes i tegneserien Simpsons. Personene bak tegneserien ønsker ikke å lisensiere navnet til et bryggeri, men det har ikke forhindret at noen har forsøkt. I tillegg finnes det flere andre, hvorav minst ett ikke er et forsøk på en ripoff av Simpsons. Et australsk bryggeri tapte en rettsak over varemerket, og måtte destruere sin varebeholdning av ølet - som vissnok i ettertid har solgt for opptil 70.000 kroner pr kasse på auksjon for de lille som slapp unna sluket. Det ryktes at én person har fått lisens, men jeg tviler. I én episode nevnes det en rekke typer av dette ølet, men vi kan vel trygt anta at det er en US pilsner og smaker et sted mellom Bud og Miller, eller kanskje Homer heller er en Schlitz-type drikker?

• Leopard Lager er Listers favorittdrikk i Red Dwarf. De fikk laget virkelige bokser av dette fiktive ølet som de brukte i serien, og selv tomboksene har gått for priser rundt tusen kroner. Det er vanskelig å si hva slags øl det er, men det holder 5,1%, det er navngitt en «Premium Lager» og vi må formode det er NEP (=nok en pilsner).

• Butterbeer fra Harry Potter er et øl for «yngre trollmenn», i motsetning til «firewhisky» som er langt mer berusende. Hva slags øl er dette? Navnet er en pun på «butterscotch». Det skal være et nærmest rusfritt øl, og formodentlig svært søtt om hentydningen til butterscotch skal tas alvorlig. Wikipedia refererer til at det i Tudortiden fantes et butterbeer, og det stemmer, selv om det vanligvis ble kalt «buttered beer» eller kanskje helst «buttered ale». Det var bare én av en lang rekke ølbaserte, krydrede blandingsdrikker som gjerne ble drukket varme. Akkurat denne varianten var en blanding av øl, smør, piskede egg eller eggeplommer og rikelige mengder med krydder, vanligvis ingefær, muskatnøtt, kanel og nellik. Selv Pepys referer til drikken - da er vi på 1660-tallet - og da mest som middel mot forkjøelse, også preventivt. Men hvordan smaker Harry Potters butterbeer? Tja, jeg forestiller meg en mellomting mellom vørterøl og sweetstout, for forfatteren har aldri indikert at butterbeer har noe med den historiske drikken buttered ale/beer å gjøre.

• LöBrau fra Futurama, der Philip J. Fry ofte drikker det. Navnet minner oss kanskje om Lövenbräu, sikkert ikke uten grunn, men det er minst ett nivå med ironi bak navngivningen. Amerikanere har ikke helt kontrollen på aksenterte tegn, og ignorerer dem ofte. Dermed blir uttalen av LöBrau til forveksling lik «lowbrow» som er et begrep som kan oversettes med vulgært, vanlig og usofistikert. Vi kan være sikker på at det er en relativt moderne amerikansk pilsner som spiller på tyske aner, litt som Budwieser og Miller. NEP.

• Bendërbrau Cold-fusion Steam Beer fra Futurama er det øl som brygges inn i roboten Bender. Det er et kult navn som setter fantasien i sving. En new zealandsk galning har til og med brygget en klon av Bender som han kan brygge ølet sitt inni. Hvordan det virkelige ølet smaker er litt vanskelig å si. Det skal visstnok være løst basert på Anchor Steam Beer ... meget løst, for det bruker genetisk modifiert gjær som klarer å gjære opp til 1000 grader (og selv om det skulle være Fahrenheit, så er det vanskelig å holde vann flytende på den temperaturen - nåja.) Det bør i det minste være et temmelig spesielt øl. Den som er i området om tusen år får smake. Ølet har i alle fall fått en skare av kult-fans, og det finnes T-skjorter å få kjøpt, og så har det et herlig vulgært slagord: «Let's get drunk».

Derfor er det tryggere å bruke produkter som er fullstendig fiktive. Konsekvensen er at det har grodd frem en hel liten industri av fiktive øl for bruk på lerret og skjerm. Ja, man kan til og med finne de samme produktene igjen fra film til film ... men uten å kunne finne dem i butikken. Dét skal bli neste tema i serien om fiktive øl.

Ja, østers og stout går bra sammen - som hånd i hanske. Men noen har tatt skrittet helt ut, og bruker østers i bryggingen av stout. Hvor autentisk er egentlig det?

Michael Jackson har skrevet om Oyster Stout, og i henhold til ham var østers i stout noe man startet med i mellomkrigstiden. Han forteller videre at enkelte Oyster Stouts ikke engang har østers i seg, men kun er navngitt som en indikasjon til hva den står til.

Men kombinsjonen av østers og stout - eller rettere sagt dens forgjenger porter - går lengre tilbake, til den tiden da østers var en vanlig rett i London. Etter sigende skulle det være datidens pubsnack. Men likevel, hvorfor dytte østers i ølet? Trolig bunner sammenhengen i måten porter ble brygget på. Porter var et vellagret øl der man blandet gammel og nytt øl. Til tider ble endog returnert øl blandet inn i de enorme porterfatene på Londonbryggeriene, der deres smakskomponent gav et snev av syrlighet som var in-style for dette ølet. For å balansere dette rett, skulle man visstnok ha tilsatt noe som kunne balansere syra - og for hånden hadde man en diger forsyning av østerskall. Enten disse var spist som pubsnacks eller ikke, skallet er av liten generell verdi, men for bryggeren balanserer det syrligheten til porteren som modnes.

Jackson sporer den moderne oysterstouten til New Zealand i 1929 men uten å si noe om hvor de hadde fått idéen fra. Annetsteds indikeres det at motivasjonen var for å bedre holdbarheten av skummet, og at smaken ikke skulle påvirkes det spor.

Deretter dukker den opp i London i 1938 på Hammerton Brewery og så sprer den seg til en liten håndfull bryggerier. Men denne gangen var motivasjonen at det skulle være etb øl som var godt for helsa. Også denne oppblomstringen døde ut, men ble vekket til live igjen da en sveitser som på 80-tallet startet et bryggeri på Isle of Man gravde i gamle øltyper og fant oyster stout brygget lokalt frem til 60-tallet. Dermed bare måtte han brygge det.

Fra Isle of Man har tilsynelatende moten spredd seg utover og funnet fruktbart land blant annet i USA - der man overhodet ikke synes det er rart å kaste østers i ølet. Det er lett å anta at man har startet med å bruke de kalkrike skallene samt at man har laget øl som går til østers eller for å markere østerssesongen, for så at noen langt bort misforstår og bruker hele østers under bryggingen.

Det ville ikke være første gang tradisjoner har utviklet seg i interessant og muligens positiv retning på grunnlag av misforståelser.

Fra tid til annen snubler jeg over bryggerier som trekker frem vannet det brygges på som hovedårsak til at nettopp deres øl er så totalt overlegent alle andre øl i hele verden. Det er selvfølgelig en slags konkurransevridning, for malt, gjær og humle kan eksporteres til nært sagt hvor som helst, mens vannet i prinsippet forblir der det er. Stemmer disse vannteoriene?

Vel, vannet er viktig, eller rettere sagt saltene i det er viktige. Endel øltyper har blitt utviklet i synergi med det lokale vannet og de saltene som dette vannet inneholder. Dermed kan de ikke brygges troverdig andre steder, uten at man modifiserer vannet. Så langt er jeg enig, men gitt at man kan modifisere saltinnholdet i vannet, har det egentlig noen betydning for sluttproduktet?

Mange bryggerier poengterer hva slags vann de bruker. Christiansands Bryggeri henter sitt fra Christian IVs kilde - det høres ut som om det var noe Christian IV lesket seg på innimellom grunnlegging av byer og gruver, men sannheten er at de gravde ut brønnen på 1930-tallet. Nøgne Ø bruker muligens vannets opphav som en litt ironisk gimmick: det var vel en eller annen etikkett der det stod at de brukte malt fra hist og humle fra pist, og så slang de på «og Grimstadvann» på slutten. Jeg tviler på at de vil hevde at Grimstadvannet gir brygget deres noe som Arendalsvannet ikke ville kunne gi (og vi ser her bort fra at de to byene deler vannverk).

Om vannet er en fordel fordi det er friskt og godt og sunt, så må vi huske at det kokes i en time eller så, så friskheten forsvinner og alle basillusker kreperer. Dernest er det en annen implikasjon: om det er saltene i vannet som er poenget, og ulike øl trenger ulike sett med salter, så betyr det at et bryggeri med spesielt godt vann kun kan brygge et mindre sett med øltyper på en god måte. Det er selvfølgelig vås, siden de justerer saltinnholdet etter behov.

Så når jeg hører at et bryggeri uten selvironi hevder å brygge alle sine mange og varierte øl på ett og samme vann og grunnfester ølets overlegenhet i stedets perfekte vannforsyning, da stusser jeg. Om vi ser bort fra saltene, så er vann bare vann - med mindre man heller til homeopatiske eller magnekylære teorier.

Her kommer en oppskrift på hvordan blindsmake øl når de som står for blindsmakinen også skal ta del i smakingen.

Problemet oppstod på hytta i sommer da Magni og jeg skulle blindsmake Arendals pils og CB Pilsner. Ingen av oss hadde lyst til å administrere smakingen for den andre, for begge hadde lyst til å smake. Vi endte med en metodikk som var temmelig uperfekt, og vi satte oss ned for å finne en bedre.

Forutsetninger: Flaskene er så like (bortsett fra etikett) at de kan forveksles, i praksis vil det si boksøl eller brun panteflaske (bjørnunge). Dette vil følgelig ikke virke om man ønsker å dobbeltblindsmake for eksempel ett øl fra Nøgne Ø og ett fra Haandbryggeriet, fordi flaskene er så forskjellige.

Det er også en forutsetning at ølet er i utseende og skum omtrentlig likt, så som norske pilsnere. Det gir liten mening å dobbeltblindteste en stout mot en pilsner, siden det er innlysende hvilken som er hvilken.

1. Person A tar frem to flasker som person B aldri har fått se, kler dem med aluminiumsfolie slik at alle etiketter er skjult, og åpner korkene og setter dem i en rekkefølge som noteres ned.

2. Person B flipper en mynt, om det er kron byttes rekkefølgen på ølene, om det er mynt gjøre det ikke. Så helles ølet i glassene, ett sett for hver person som skal smake.

3. Glassene serveres og notater gjøres.

4. For å finne ut hvilket som som er hvilket, brukes den rekkefølgen som person A noterte ned, evt reversert om person B faktisk byttet om på ølene.

Metoden kan utvides til å gjelde flere personer: Som et nytt trinn mellom de to første trinnene kan person C, D, E osv flippe en mynt og bytte ølene dersom det er kron, ellers ikke. Hvorvidt det byttes noteres ned og tas med når man skal spore opp hvilket øl som er hvilket.

Metoden kan også utvides til å gjelde flere øl. En enkel metode er å kaste terning og gi hvert øl nytt nummer i rekkefølgen. Er det bare tre øl, kan man si at 1=4, 2=5 og 3=6. Slås en terning som viser et nummer som ikke eksisterer eller som allerede er opptatt, kastes det igjen.

Har man flere enn seks øl, kan man bruke en kortstokk, ta ut for eksempel alle hjerter fra ess (=1) til det antallet øl du har. Stokk kortene, og gå gjennom ølene, og gi hvert øl en ny plass i rekka lik det nummer du trekker fra kortstokken. Ikke legg kortene som trekkes tilbake blant de kortene som det trekkes fra.

Har du mer enn tretten øl, kan du kan ruter telle for øl nr 14-27, kløver fra 28-41 osv.

Har du mer enn 52 øl å smake på, så har du minst ett problem.

I den minste versjonen kan person A koble etikett mot flaske, men vet minimalt om ølets utseende og aroma. Person B kan koble flaske mot glass, men vet minimalt om etiketten. Ingen kan dermed koble fra etikett til glass. Om det er mistanke om at noen er troendes til å jukse, er det viktig at både A og B skriver ned rekkefølge og evt omstokking, slik at det ikke er mulig å lyve for at ens egen gjetning blir 'rett'.

Av alle hatobjekter er ølavgiftene blant de aller mest populære. De får skylda for at øl er så dyrt, men jeg er slett ikke så sikker på at den skylden er helt rett plassert.

Riktignok har vi høye alkoholavgifter i Norge, men ikke så høye at de alene forårsaker at en halvliter koster opp mot 80 kroner. For 2010 er det bare 9,02 pr halvliter som går som alkoholavgift til Staten. Emballasjeavgift er ikke relevant her om det er øl fra et tappeanlegg. Regner man med MVA på alkoholavgiften, så går det opp til 11,27 pr halvliter, og det er mulig man burde inkludere skjenkeavgift. Likevel er det vel i størrelsesorden 12-16 kroner som går til stat og kommune pga særavgifter for alkohol. Det er godt innenfor prisvariasjonene fra utested til utested, og ikke den fremste prisdriveren.

Virkeligheten ligger vel nærmere opp til at nordmenn villig aksepterer enhver påstand om at skatter og avgifter er høye. Og i skyggen av denne avledende halvsannheten er det gode vekstvilkår for avanser. En slags pervertert kjerne av sannhet er det også i det, for avansen beregnes ofte prosentvis etter varens innpris. Det er en fremgangsmåte jeg ikke helt kan akseptere - selv om jeg ofte er nødt til å tolerere den.

For å illustrere det overtydelig: om to flasker øl kommer inn på en pub, den ene koster 20,-, den andre 30,- og puben regner 2,5x i avanse, så koster kapselflipping og helling av den ene 50,- mens tilsvarende servitøraktivitet koster 75,- for den andre. Hva slags inntjeningsmodell er det? Den er ikke koblet til arbeidsinnsats. Om noe, så er den koblet til idéen om at dersom du er villig til å bruke en 500-lapp på byen, så reserverer puben seg en viss prosentandel av det. Jeg synes det er nærliggende å sammenlikne slikt med skattlegging.

En liten presisering - jeg sier ikke egentlig at norske alkoholavgifter er lave. De er høye i forhold til utenlandske alkoholavgifter og utenlandsk prisnivå, men de er ikke veldig høye i forhold til et norsk prisnivå, og de utgjør en relativt liten del av norske ølpriser.

Men det er heller ikke bare utestedene som har king size-avanser. En kamerat av meg rapporterte at han fant norske poløl av den virkelige høyende-typen til 32 kroner på Brugsen i Danmark. Selv om vi korrigerer for at danske kroner er mer verd enn norske, så er det rundt halv pris eller mindre sett med norske øyne. For noen år siden fant jeg selv norske øl på Systembolaget til rundt halv pris av hva de kostet på Polet. Det er meg uforstålig at disse prisforskjellene skulle kunne bunne i skatter og avgifter. Sannheten ligger vel nærmere at det er alle mellomleddene som skor seg godt, og det som tillater dem å holde på er oppfatningen om at alkohol er høyt skattlagt i Norge.

Kanskje blir dette det norske avgifts- og importsystemets bane. At ved å ha så mange hindre på hjemmebane, kan bryggerene og alle distribusjonsleddene la kundene på hjemmebane subsidiere lav prising på utemarkedet, og dermed gi urettferdig konkurranse? Det eneste sikre er at det norske systemet for alkoholprising lever på lånt tid, men jeg er sannelig ikke sikker på at det er Statens grådighet som er den eneste - eller største - spikeren i likkista.

Trivia: Når brygges Nøgne Ø Sunturnbrew? Svar: på vintersolverv og sommersolverv. Enkelt og greitt, men det er langt mer som kunne sies om akkurat dette - og da tenker jeg ikke på at sommersolverv faller på min fødselsdag slik at ølet har en spesiell plass i min mage.

Nøgne Ø forteller selv litt av historikken om solvervsdagen - det er dagen da sola snur, og de impliserer at sola snur på himmelen og går fra vest mot øst på akkurat disse dagene. Det er selvfølgelig astronomisk vås, men det er også formodentlig en mistolkning av folketroen. Det er ikke den daglige traverseringen over himmelen som snur, men den årlige rytmen av solas høyde i syd ved middagstid. Dernest er det mange tradisjoner som om det eksakte tidspunktet der sola snur, for det er da uroen og skadene inntreffer. Hadde det vært en dag da sola gikk motsatt vei av vanlig, ville sola måttet snu to ganger. Jeg tror ganske sikkert folk i gamle dager hadde oppdaget hvorvidt sola går feil vei, ja, de hadde garantert oppdaget det både bedre og raskere enn oss idag.

Men det er mer lære som knytter seg til øl brygget på solverv, og her har Nøgne Ø har på det mest brutale utfordret folketroens forestillinger. Man skulle nemlig ikke brygge på solvervsdagen, spesielt vintersolverv. Hva man enn gjorde denne dagen, så gikk det helst galt, og det gjaldt spesielt brygging og baking. Om man brygget kunne filteret i meskekaret tette seg, eller rosten flytte seg, tønnebånd kunne sprette av fat, eller ølet kunne bli surt, gjæra kunne nekte å starte - ja, det var nærmest ikke ende på alt som ville gå galt denne dagen.

Rett nok er 21. desember kalt Tomas Bryggerens dag i den gamle primstaven, og selv om det er vanskelig å se noen forbindelse til øl og brygging, så er det disippelen tvileren Thomas det må være snakk om. På denne dagen skulle det være oppskake, altså omstikking fra gjæringsfat til modningsfat av juleølet - og til det hørte det også med at naboene kom på besøk og smakte.

Selve juleølet skulle vært brygget 9. desember eller deromkring. Fremdeles kan man se misforståelsen om at juleølet skal brygges på 21. desember, men det gir jo bryggeteknisk ingen mening, for et slikt øl kan jo vanskelig bli ferdig til julefeiringen.

Ifølge Andreas Leiro må det ha vært to tradisjoner, og de har muligens blitt blandet ifm overgangen fra juliansk til gregoriansk kalender. Noen dager flyttet seg med kalenderjusteringen og holdt seg på en fast dato, mens andre - som solvervsdagene - holdt seg fast i forhold til tiden på året, og skiftet derfor dato. De to tradisjonene er én rundt Tomas Bryggeren, og én rundt Lossi Langenatt, et utyske med trekk av Lucifer og fra Åsatro som i mer moderende tid har smeltet sammen med Santa Lucia. Leiro siterer en tradisjon der Lossi kommer på årets lengste natt og han siterer Da kommer Lossi i skorstenspiben og råber: «Inkje brydja, inkje baga, inkje store elda hava.» Opdager hun at en af delene gjøres, styrter hun den øvre del af piben og slår i stykker hvad der findes på skorstenen. Det er jo ørlite grann fristende å leke hobbyfolklorist og trekke sammenlikninger til den nederlandske julenissen og hans hjelper Svartepetter.

Men nå er vel ikke folkene på Nøgne Ø hverken overtroiske eller lettskremte, og knappest har de vel skorsteinspipe på bryggeriet. Dessuten har de jo allerede vist flere ganger at det faktisk går bra å brygge på vintersolverv.

Update: Jeg fant nettopp dette intervjuet med Kjetil Jikiun i beernews.org, der han kommenterer at filteret tettet seg under mesking ved brygging av Sunturnbrew. Se det, folketroen hadde rett! ... eller noe sånt.

Jeg fant en referanse dypt begravet i 100-års jubileumsboka til Schous bryggeri, til at de i 1910 hadde forsøkt å starte brygging av noe de kalte jernøl. Dette var etter et tysk patent som kombinerte øl med jerntilskudd og var rettet mot anemiske og svake personer.

Ifølge jubileumsboka strandet det hele på apotekerlovgivingen, som vissnok krevde at alt som minner om kosttilskudd og medisiner må distribueres gjennom apotekene - og til apotekenes prissetting. Dette var før alkoholloven av 1913 som etablerte renhetsloven i Norge, men i Tyskland hadde man visst justert på den hellige loven slik at jernølet ble sluppet inn i varmen. Overhodet intet utenom vann, malt og humle, og så gjær selvfølgelig, samt litt hvete, og noe jern og ... men jeg digrerer.

Hva var dette ølet? Jeg har ikke lyktes å finne patentene, hverken det tyske eller det norske - om en slik ble tatt ut. Dessverre ligger ikke så gamle patenter på nettet. Og det virker som min nærmeste offline kilde til slikt, biblioteket på NTNU, har lagret de eldste patentene i fjernarkiv. Det er jo litt snodig, siden patenter gis for at almennheten skal nyte godt av den fulle tekniske fremgangsmåten etter at patenttiden er gått ut - derfor burde det jo nettopp være de utgåtte patenter som legges ut - men jeg digrerer igjen.

På nettet finnes flere referanser til dette ølet. Det synes som «Eisenbier» var spesifikt for Tyskland og Tsjekkia. Jeg har i alle fall funnet øltypen eller -navnet Eisenbier for to tyske bryggerier: Brauerei zum Felsenkeller i Dresden og ølet Eisenbier Ferrmaltan fra Feldschlösschen-Brauerei i Chemnitz-Kappel. Vest for jernteppet finnes Iron Beer fra Cuba. Det stammer fra 1917 og er kanskje opprinnelig inspirert av den tyske oppfinnelsen? Dog er den kubanske varianten en Dr. Pepper-variant og synes ikke å ha noe med øl å gjøre, men hvem vet om oppskriften har endret seg over årene. Tyskerne har i alle fall hevnet seg for eventuelle uetiske lån med sin Salitos.

Ølbrikke og etikett fra Pivovar Cassovar

I tillegg er det en rekke referanser til Eisenbier i Slovakia, men jeg lurer på om det opprinnelig kan ha vært navnet på et bryggeri, ikke på et brygg. Likevel har jeg funnet en etikett for Pivovar Cassovar som tydeligvis er et brygg på 12% (formodentlig ekstrakt, slik at det er rundt 5% abv) med en etikett som er ny nok til å ha strekkoder. Det siste burde bety tidligst 80-tallet, og formodentlig etter at kommunismen falt. Annetsteds har jeg sett referanser til at det var et øl på 4,0% fra Cassovar. Et øl på 4-5% lyder liksom ikke navnet Eisenbier med mindre det er kosttilskuddsversjonen man tenker på. La meg tippe at det var nostalgisk navngitt etter et gammelt bryggeri eller ølmerke, siden Tsjekkoslovakia rensket ut det aller meste av tyske ølnavn,

Følgende tekst fra tidsskriftet «Spirituosen und Essig» vol 29, nr 4 fra februar 1915 bekrefter at den tyske varianten av ølet dreier seg om et øl med tilsatt jern:

Zusatz löslicher Eisenverbindungen zum Bier führt leicht zu Ausscheidungen, wobei das Bier eine Abnahme in seinem Phosphorsäuregehelt erleidet, die mit steigendem Eisenzusatz wächst. Zu den Eisenverbindungen, deren Beständigkeit im Bier verhältnismäßig am größtsen ist, gehört das Ferrum lacticum, doch ist die geschmackliche Beeinflussung eine ziemlich erhebliche.

Det hadde vært interessant å grave opp patentet for dette, helst det norske om det finnes, men gjerne det tyske. Kanskje det blir en arkivtur med Ada utpå høsten?

En kommentar tidligere gikk på å få en liste over alle norske bryggerier, og det sammenfaller mye med et foredrag i den lokale ølklubben jeg i et anfall av overmot meldte meg frivillig til: nettopp å presentere en bredde-oversikt over norske mikrobryggerier på halvannen time.

Her kommer notatene mine over bryggerier, og det er sikkert mange som er uenig i inndelingen i grupper, og det er sikkert bryggerier som mangler på lista.

• Makrobryggerier (inklusive separate produksjonssteder): Ringnes, E. C. Dahls bryggeri, Arendals bryggeri, Christiansands bryggeri, Mack, Hansa, Grans, Borg, Aass, Lervig Berentsen

• Brewpuber (eget brygg men uten matservering): Oslo Mikrobryggeri.

• Gastropuber, (dvs brewpub med matservering): Trondhjem Mikrobryggeri, Lillehammer Mikrobryggeri, Qdulla, Bryggebryggeriet, Klostergården Håndbryggeri, Breiflabben Brygghus, Waldemars Mikrobryggeri (Kalfaret Brygghus), Ekspedisjonen Bryggeri (og Ekspedisjonen Skjenkestove).

• Pubbryggerier (eget brygg som supplement til andre øl): Espedalen Fjellbryggeri (Ruten Fjellstue), Bryggeriet pub.

• Mikrobryggerier (brygger i små batcher): Kinn Bryggeri, Ølve på Egge Bryggeri, Ægir Bryggeri, Inderøy Gårdsbryggeri, Små vesen Bryggeri, Valdres Gårdsbryggeri, Union Bryggeri (ex Trio), Atna Øl, Trollbryggeriet, Nøgne Ø, Håndbryggeriet.

• Virtuelle bryggerier (brygger hos andre): Hønefoss brygghus, Lundetangen, Ladegaardsbryggeri, Chakra, Vestlandsbryggeriet.

• Gårdsbryggerier (kun lokal servering på gården, og vanligvis bare for sluttet lag): Vestmo i Stjørdal, Granås i Stjørdal, Mo Laksegard i Suldal, Holo Gardstun i Flåmsdalen, Storli gård i Oppdal.

• Annet: Gjerberg bryggeri (ikke salg eller servering, kun kursing).

• De nedlagte bryggeriene (etter ca 1990): Nekolai Pøbb og Cafe, Nordkapp Mikrobryggeri, Møllebyens mikrobryggeri, Atna bryggeri, Østerdalen bryggeri, Glommen bryggeri, Baatbryggeriet, BryggeriKAIA, Dalane brygghus, Trio Bryggeri, Det lille bryggeri., Studenten Johan Albrecht Brygghus, Tromi.

Matfestivalen leverte igjen en interessant tredagers med mye god mat fra rundt om i Trøndelag. Jeg vet ikke om festivalen er blitt mindre eller større, men det virker som det var flere boder før. Selv påstår de det var 100.000 besøkende der i år, mot 80.000 i fjor. Det må høyst sannsynligvis være inflaterte tall, for det betyr i snitt nesten 5000 nye besøkende pr time (eller rundt 90 nye besøkende hvert minutt, eller en busslast hvert halvminutt med nye besøkende) over de 21 timene festivalen var åpen.

Ølmessig var i utvilsomt årets festival sterkere enn fjorårets, og det gjør at det er mye å glede seg til i årene fremover, om dette er treden.

Det var to smakinger, én med øl og sjokolade, og én med bare ren smaking på trønderske øl. Sjokoladesmakingen var med sjokolade fra Meium gård, som har spesialisert seg på sjokolade med lokale ingredienser - blant annet med lokalt produsert øl og whisky - i tillegg til mer tradisjonelle ting som bær og urter.

Selv om kombinasjonen øl og ost har begynt å sige inn, så er øl og sjokolade fremdeles relativt nytt. Dog er det ikke nyere enn at Kjetil Jikiun holdt et slikt foredrag på Åsines i Herefoss i 2005. For alle som fremdeles lever i misoppfattelsen om at øl=europilsner, så er det likevel en fremmed tanke å kombinere øl med ulike kulinariske særheter - men de har noe i vente om de klarer å åpne smaksløkene.

Den andre smakingen var en ren smaking på ulike øl fra de fire bryggeriene som deltok på messa: Klostergården, Inderøy, Ølve på Egge og Qdulla (i rekkefølge fra syd til nord). Flere av ølene som ble presentert på smakingen og som var med i konkurransen, var øl som var helt nye. For hardcore tickers betyr det at de må besøke bryggeriet for Klostergården og Qdullas vedkommende. Og jeg vil tro at begge bryggeriene kommer til å lage en god del one-off-batcher, som de færreste har reisekapasitet til å få med seg.

De fire nevnte bryggeriene har forbausende liten overlapp i stil og uttrykk. Klostergården er eksperimentelle og brygger nær sagt i alle stiler, gjerne med litt hard amerikansk aksent på toppen av norske råstoffer. Det er vel ogs dét bryggeriet som ligger nærmest opp til mikrobryggerirevolusjonen av de fire. Inderøy brygger i europeisk stil, og er mer forsiktig og konservativt i sitt uttrykk og eksperimentering, men også tilsvarende mer perfeksjonistisk i utførelsen. Ølve på Egge brygger ikke så veldig mange ulike øl, og er kanskje mer forsiktig enn ekspansiv i stilarter og øltyper, men de synes å bygge opp et hjemmemarked i innerst i Trondheimsfjorden, og det virker som de - og ølene deres - er kommet for å bli. Qdulla er nyeste blad på stammen. De likner nok mest på Ølve, som de deler en tradisjonstilknytning med, men de er mer eksperimentelle både i typer og antall øl, og de har kun kommunal bevilling og har åpen servering fortrinnsvis om sommeren.

Nytt av året var at NorBrygg hadde en stand på festivalen. Den lå vegg-i-vegg med Petit-agentur, og dermed var det et hjemmebryggerhjørnet på festivalen, og det var mange som fant veien dit. På NorBryggs stand ble det brygget to øl hver dag, en på et Speidel-system, og en på et mer høkkert hjemmesnekret system (delvis satt sammen av komponenter fra min kjeller.) Gahr Smith-Gahrsen stilte fra NorBrygg sammen gamle og nye lokale hjemmebryggere. Det hadde vært topp om det hadde vært mulig å servere smaksprøver av det ølet som ble brygget på stand, men både gjæringstid og alkohollovgivning umuligjør det.

Det var også et Trøndersk mesterskap i håndverksbrygging, som jeg har kommentert tidligere. I tillegg var det i år mulig å få kjøpt trønderske håndverksbrygg til matserveringen på messa, som alternativ til Ringnes' mer tradisjonelle utvalg av pils, alkoholfritt og bayer. Ølene som var tilgjengelig var fra Ølve og Inderøy - som er de eneste to som har statlig lisens. I tillegg hadde Inderøy en egen mini-pub på messa, der de serverte ølene sine.

I forhold til tidligere år savnet jeg den historiske serveringen i erkebispegården, men utover det var det lite som hadde falt bort av ølrelaterte ting. Dersom trenden fra de siste 3-4 årene holder seg, så utsikten fremover løfterik.

Resultatene fra Trøndersk mesterskap i håndverksbrygging ble offentliggjort i dag. Det var Inderøy og Klostergården som knivet om tronen, etterfulgt av Ølve på Egge som fikk to øl inn blant de tre beste i de fire kategoriene. Fulle resultatlister finnes på oimat.no.

Full disclosure: jeg satt i jurien, så jeg skal ikke kommentere bedømmingen eller ølene her, men bare gå rett på å gratulerer vinnerne.

Det var totalt 32 øl i år, som var langt flere enn i fjor, selv om det var færre bryggerier med i år enn i fjor. Det kan også nevnes at flere av ølene er nye, og derfor ikke har vært i butikk eller på brewpub tidligere. Det er topp at bryggeriene tar matfestivalen så alvorlig at de stiller opp og at de i tillegg stiller med nye øl - om ikke for anledningen, så i hvert fall lagt til matfestivalen som et slags slipp.

Uten at jeg har noen håndfaste data, så ble det mumlet om at det var flere nye bryggerier på gang i Trøndelag, og at vi nok ville se enda flere deltakere til neste år.

Ta med en varebil og dra på tur til bryggeriene. Kjøp 2-3 kasser av hvert øl. Det er sålangt jeg kan forstå lovlig (IANAL), det er enkelt, det er billig, det er morsomt (for sjåføren), det er informativt, og det bygger relasjoner mellom pub og bryggeriene. Som pubvert får du med deg de gode historiene som pubgjestene liker å høre.

Dessuten har de alltid noe på lager som er 'nesten' ferdig, eller som de 'egentlig' ikke hadde tenkt å distribuere så bredt. Man kan vanligvis få kjøpt litt av det - spesielt når man viser såpass interesse at man dukker opp på bryggeriet.

Det er ikke en metode som egner seg for faste eller store leveranser, men det er en ypperlig metode for en pub som vil ha et roterende utvalg med små kvanta av hvert øl.

Innen klassisk musikk finnes begrepene autentisk fremføring og tidligmusikk, der målet er å fremføre musikkverket så likt som mulig slik det var ment å skulle fremføres i sin samtid, da det var nytt.

I analogien fra musikkfremføring til brygging, hva er autentisk brygging av tidligøl? Det er så mange bryggerier som presenterer sine brygg som autentiske, mens det stort sett bare er noen få parametre som egentlig kan tilbakeføres som autentiske. Det er mange øl som litt for kjappt defineres som autentiske uten at man mer enn noen få detaljer i autentisk stil. Her er noen generelle og fiktive, men ikke irrelevante eksempler.

• Er et øl et middelalderøl fordi det har pors i seg, når det samtidig er brygget på et moderne bryggeri i rustfritt stål, tappet på glassflasker, og inneholder høykvalitetsmalt?

• Er et øl en original IPA fordi man bruker svært liberale mengder humle, når det er en amerikansk humletype, brygget med «feil» salter i vannet og ikke gjæret med Burton Union System?

• Er et øl et gårdsøl fordi det einer i, når det er brygget på moderne utstyr med metoder som ikke var kjent av gårdsbryggerne, i batchstørrelser på noen tusen liter, og gjær og humle er importvarer?

Jeg skulle likt å se mer autentisk brygget tidligøl, men jeg innser at helsemyndigheter og storskala drift er vanskelige hindre å komme over om man skal gjøre det for salg. Men bare fordi det er vanskelig, byråkratisk eller uøkonomisk å brygge ekte autentiske øl, synes jeg ikke det er rett å kalle moderne øl med enkelte retroteknikker for autentisk tidligøl.

Det hjelper ikke om smaksforskjellene er små, for det betyr bare at det kun er de som ikke kan eller vil bruke smaksløkene som blir lurt. Det er ikke hjelpsomt å ignorere små smaksforskjeller som oppstår som følge av ulik bryggepraksis dersom man retter seg mot det publikummet som leter med største iver og alvor etter et hint av ditt og et snev av datt i smaksprofilen.

Derfor mener jeg at de tre tenkte eksemplene over ikke er autentisk brygget, men tre brygg med elementer av tidligøl, og at de kanskje heller burde kalles pors-øl, humle-øl og einelåg-øl, ikke autentiske gruitbier, IPA og gårdsøl.

Hvor går grensen ved hva som er greitt og hva som ikke er det ved autentisk tidligbrygging. Tja, det er vel flere nivåer av det.

1. På første nivå har man normalt bryggede øl der man har introdusert minst én autentisk teknikk eller ingrediens, slik at ølet må antas å ha trekk som minner om det opprinnelige ølet.

2. På andre nivå har man forsøkt å ta hånd om alle delprosesser som innvirker på smaken og reprodusert deres effekt, slik at smaksprofilen i ett og alt skal være lik i det nybryggede ølet som i det ølet man forsøker å reprodusere.

3. På tredje nivå bruker man de samme teknikker, verktøy, prosesser, materialer, råvarer osv som man ville brukt originalt. I praksis starter da bryggingen i verste henseeende med at man sår åkeren, finner seg passende eiker å lage fat av og bygger et bryggeri.

4. På fjerde nivå må man finne tilbake til et gammelt, autentisk, eksisterende bryggeri og brygge der. Joda, man kan utføre reparasjoner så lenge man bruker rette materialer og reperasjonsteknikker, men tanken er at et nykonstruert bryggeri ikke vil gi samme smaksprofil som et originalt.

5. På femte og øverste nivå må man finne et gammelt, autentisk, eksisterende bryggeri som mer eller mindre uavbrutt har brygget i den gjeldende stilen siden den tiden man snakker om.

Jeg kan formelig synes noen mene jeg legger lista altfor høyt. Men virkelighetens verden er ikke lengre unna enn ved lambic-bryggingen. Det blir ikke lambic bare man har brettanomyces i ølet for å gjøre det surt (nivå 1). Det er heller ikke troverdig å brygge en autentisk lambic på et moderne bryggeri der man forsøker å ta hånd om alle momenter som påvirker smaksbildet (nivå 2). Det fungerer bedre, men gir ingen garantert suksess, å bygge et nytt lambic-bryggeri ved å kopiere et gammelt og håpe at det kommer god lambic ut som produkt (nivå 3). Og det er slett ikke uproblematisk å legge et lambic-bryggeri på is noen ti-år og så forvente at det fungerer likedan som da det ble slått av (nivå 4). Om man skal gjøre det troverdig, trenger man et bryggeri som kommer med levende tradisjon og know-how og en kontinuerlig bruk.

Selv om man kommer nærmere målet for hvert nivå, så er det praktisk umulig for dagens moderne bryggerier å ligge annetsteds enn et sted mellom nivå 1 og nivå 2. Implisitt i dette ligger også at det er vanskelig å gjenskape en bryggetradisjon som har dødd ut.

Det jeg frykter mest, er den forfalskede autentisiteten. Den man får når noen introduserer enkelte bryggeteknikker som gir elementer av tidlig brygging, og som i neste omgang oppfattes om et referanseøl på det man siktet på - i verste fall til eksklusjon for andre øl som er mer autentiske. Tro om ikke ølene som er angitt i BJCPs definisjoner av IPA og Scotch/Scottish ale har vært gjennom noe slikt dette?

Nå må jeg ikke mistolkes dit hen at jeg vil at man ikke skal kunne bruke gamle bryggeteknikker uten å gå linjen helt ut og finne et gammelt, autentisk bryggeri å brygge det på. Men jeg vil gjerne at man utviser litt forsiktighet med å erklære autentisitet for et brygg på bakgrunn av enkeltteknikker, dersom det er stort sprik mellom resultatet og et virkelig autentisk brygg.

Bryggeriforeningen - eller Bryggeri- og mineralvareforeningen som de for tiden heter - har gjenoppstått eller flere års skinndød zombietilværelse.

I utgangspunktet syntes deres mål og mening å være å organisere en kartellvirksomhet som hadde fått konkurransetilsyn og EØS-domstoler til å gå i fistel. De delte inn landet mellom bryggeriene - og disse spilte sammen, slik at hvert bryggeri hadde et nærmest monopol - eller i hvert fall begrenset konkurranse - i sitt område. Det er ikke uten grunn at 1901 både er året da Bryggeriforeningen ble dannet og samtidig det siste året for en vellykket bryggerioppstart på veldig lang tid. I årene før Bryggeriforeningen startet var det livlig med bryggerioppstarter, men i årene etter ... ingen. Jeg har tidligere kalt det for hundreårsnatten, for 1900-tallet var mer merkverdig for sin lange periode uten nye, overlevelsesdyktige bryggerier enn for nedleggelser av gamle bryggerier.

Denne kartellvirksomheten ble avviklet på 1980-tallet, og etter det synes Bryggeriforeningen å ha hanglet videre som en sosial ølklubb uten så mye fokus - omtrent som Nordisk Råd. Litt nytte gjorde de, som å standardisere panteflasker, utgi litt litteratur, delta i driften av bryggerihøyskolen i København, lage årsrapporter med statistikk og slikt ... omtrent som Nordisk Råd. Etterhvert som den nye bølgen med bryggerier flommet over landet fra slutten av 1990-tallet, maktet de ikke å plukke dem opp som medlemmer. I tillegg falt noen av de gamle industribryggeriene fra som medlemmer - og slike bryggerier ble det dessuten stadig ble færre av. Bryggeriforeningen anno 2007 var et temmelig sørgelig syn.

Men to ting ting har skjedd de siste par årene. Først, Nøgne Ø - kraftverket i norsk håndverksbrygging - meldte seg inn i Bryggeriforeningen. Jeg var blant dem som ikke klarte å se noe sjakktrekk i det, for det la samtidig på is tankene om en aktiv mikrobryggeriforening i konkurranse med den da temmelig passive (industri-)bryggeriforeningen. Det neste store som skjedde var at Petter Nome ble leder i Bryggeriforeningen høsten 2009, og etter det har det skjedd mye.

Foreningen ser ut til å ha stukket fingeren i jorda og stilt seg selv to meget relevante spørsmål: hvem er potensielle medlemmer og hvilke problemer sliter de med til daglig. Og de har blitt aktive og utadvendte. Hvorhen jeg besøker et norsk mikrobryggeri, så har Petter Nome vært der og etterlatt entusiasme og håp i kampen for bedrede vilkår for småbryggeriene.

De har lovet å ta tak i flere ting, og det mest synlige er det som har skjedd rundt produktinfomasjon og reklameforbud. Nå er vel ikke reklameforbudet som sådann noe hett stridstema, men grensene for hva det faktisk dekker ser ut til å ha sklidd endel over årene. Derfor er det viktig at man klarlegger hvor grensene går. Det er også viktig at en aktør kan «føre saken» i denne diskusjonen for øl-verdenens side. Derfor er det meget betimelig at Bryggeriforeningen har plukket opp denne stafettpinnen.

Til nå har status tilsynelatende vært at grensa går der Helsedirektoratet ønsker at den skal gå, og det kan være både en tvetydig og tåkete definisjon. Et kroneksempel på bevisst utydelighet i alkoholregler (dog et eksempel som neppe Helsedirektoratet kan lastes for) er reglene for forenklet fortolling av reisegods, der alt øl har én sats, men der man må kunne kommareglene godt for ikke å oppfatte det som at en høyere sats gjelder for øl over 4,7%. Selv tollerne blingser her. Helsedirektoratet er flinkere til å si hva som er forbudt, enn til å være tydelige på hva som er lov. Derfor har mangel på klage fra Helsedirektoratet implisitt er blitt en slags antatt aksept for at det er lov. Bryggeriene blir dermed tvunget til å leke en mellomting mellom blindebukk og gjemsel, noe som alle parter burde være lite tjent med, men som Helsedirektoratet synes å være fornøyd med.

Det er spesielt i grenselandet mellom produktinformasjon og reklame at man trenger å finne en demarkasjonslinje. Importølet har sin produktinformasjon liggende på nettet i sine hjemland, mens norske bryggerier ikke kan gjøre tilsvarende - eller rettere sagt, de kan, om de skriver på engelsk og kan argumentere med at de har en betydelig eksport - eller enda rettere sagt: de kan muligens det. Det er et prakteksemplar av arten konkurransevridning .... og og regeltvetydighet.

På dette punktet har Bryggeriforeningen gått rett til kjernen av problemet og laget en website - drikkeglede.no - som har relevant produktinformasjon for alle medlemmenes øl. Det er selvfølgelig en provokasjon à la sivil ulydighet, men en slik aksjonsform har sin plass i samfunnet, og i denne sammenhengen er det på sin plass for å tvinge frem en prinsippavgjørelse og om nødvendig en rettslig behandling.

Aksjonsformen er relevant også fordi Helsedirektoratet har stått fritt til å oppføre seg «bøllete», og la meg forklare hva jeg mener. Direktoratet er myndigheten som gir og fornyer bevillinger for bryggeriene som selger utenfor egne lokaler. Samtidig er de organet som overvåker brudd på reklameforbudet. Intet bryggeri med snev av overlevelsessans vil gå hardt og alene inn i en krangel med direktoratet, når direktoratet kan påføre dem usigelige mengder smerte og økonomisk tap - ja, kanskje sende bryggeriet over kanten og inn i konkursen ved å skape kluss ved fornying av bevilling. Det hjelper ikke om man har rett, dersom «dødsdommen» er effektuert og konkursen et faktum før noen ankesak kommer opp.

Derfor er det viktig og riktig at Bryggeriforeningen på vegne av sine medlemmer fronter denne saken for å få en avklaring.

Jeg vil tro at Direktoratet mener at Bryggeriforeningen opptrer ulovlig, uansvarlig og provoserende, og de vil nok hevde at de selv bare er satt til å se til at lovene blir fulgt ... øh, og gi utfyllende og forklarende bestemmelser, samt å gi og inndra bevillinger. Det er litt for mange hatter på én og samme etat.

Da politikerne vedtok reklameforbudet, så vil jeg tro at man dengang fokuserte på tradisjonell reklame. Alt som er lov å trykke på en øletikett burde være lov å legge på en informativ webside. Jeg vil ikke at vi skal få reklamebannere for øl på gulesider.no, men jeg vil at man skal kunne klikke seg inn på en produktside hos produsenten og se produktinfo.

I en periode var det bred enighet om at politisk reklame var noe man ikke drev med. Det forhindret ikke de ulike partiene fra å fortelle hva de drev med på sine websider eller å legge ut partiprogrammet sitt. Men av en eller annen grunn er reklame begrenset til høylytt, utadvendt, in-your-face skriking når vi snakker om politisk informasjon og de fleste andre ting, mens det er definert bredt og altomfattende når temaet er alkohol. Det er resultatet av å ha et Direktorat som har fått styre altfor selvstendig, og som ingen har maktet eller ønsket å bremse. I praksis har de vært lovgivende, utøvende og dømmende makt i denne saken. Vel, lovene gis av Stortinget, men det er Departement og Direktorat som fyller ut detaljene og som derfor i praksis bestemmer hvor skapet skal stå. Og dømmende bare som en slags første instans, men det er ofte tilstrekkelig om det å komme seg videre til neste instans er en forbydende dyr og langvarig prosess.

Med det som bakteppe ønsker jeg Bryggeriforeningen hjertelig velkommen tilbake i ringen som en oppegående og stridsvillig motvekt til Direktoratet. Jeg håper de vil utvise en aktivitet som balanserer den nidkjærheten som Direktoratet i alle år har lagt for dagen. Det vil kunne borge for en langt jevnere situasjon enn den mosingen som tradisjonelt har blitt bryggeriene - og spesielt de minste - til del.

En av fordelene ved å jobbe på NTNU er lunsjen, hvor det er mange interessante professor emeriti å møte. Spesielt er sommeren interessant, for under ferieavviklingen kollapser de ulike lunsjklikkene i kantina, og folk som alltid holder ett bords avstand begynner å spise lunsj sammen.

En av emeritusene er Arne Espelund, som er metallurg med gamle tiders jernutvinning som spesialitet. Han fortalte om jernutvinning og hvordan man strevet med å finne ut de aller eldste teknikkene og å forstå prosessene. For meg var det litt uventet at var det vanskelig - men enkelte spørsmål er nærmest umulig å besvare - ifølge Espelund, og tankene hans slo meg som meget relevante og analoge for et annet arkeologisk problem: Brygging i de aller tidligste tider. Men la meg vente med analogien til bryggingen og først fullføre Espelunds argument.

Om en arkeolog finner en kvernstein eller pilespiss, så kan de nærmest rekonstruere hele mølla eller pila. Den føyer seg inn i et mønster, så man kan sammenlikne med andre funn der man har funnet komplementere deler, og dessuten er bruksprosessen ofte temmelig enkel og direkte, og man finner spor av alle deler av prosessen.

Verre blir det når man har en prosess med flere interne ledd, men der man bare finner rester av det som puttes inn (=myrmalm) og det som kommer ut (=jern). Problemet er at det ikke er ett enkelt og intuitivt trinn mellom råvare og sluttprodukt, samtidig som det er mange alternative prosesser som kan gi den samme bearbeidelsen. Videre er subprosessene i én prosesskjede ikke nødvendigvis nyttige i en annen prosesskjede: det vil si at man kan ikke utvikle seg fra prosess A til prosess B ved å bytte ut eller oppgradere delprosessene. Det blir som med en ku - gress inn og melk ut - men det i seg selv er for magert til å utlede hva som skjer i magene til kua uten å kjenne mellomtilstandene. Eksempelvis, geita gir også melk, men det er ikke nødvendigvis nyttig å forstå kuas mager for å forklare hvordan geita fungerer.

Og enda mer problematisk blir det når arkeologene finner en idrettsplass, men er maktesløse når det gjelder å rekonstruere hva slags idrett som har blitt utført der. Regler og sosiale konstruksjoner forsvinner kanskje fortere enn noe materielt man kan grave etter.

Ifølge Espelund var det minst to ulike prosesser for jernutvinning som man trolig aldri ville avdekke hvordan hadde fungert - fordi det ikke var spor etter mellomproduktene.

Dette slo meg som å ha sterke analogier til tidlig brygging. Det er få artifakter som har overlevd, og de som har, kan mistolkes fordi de er så generiske: kokekar, drikkekar, krukker osv. De sier lite om bryggeprosessen, ja, de kan knapt knyttes entydig til den. Samtidig er bryggeprosessen en meget sammensatt prosess der det ikke er innlysende hva som er trinnene om man bare har tilgang til råvarer og sluttprodukt.

Videre er det flere måter å brygge på som egentlig ikke er sammenlignbare. Den europeiske malte-meske-koke-gjære kan nok forsøksvis tres nedover hodet på sake, afrikanske tradisjonsøl, chicha fra Amazonas og babylonsk sikaru, men uten at det nødvendigvis er en god og relevant mal for å forstå bryggingen av disse drikkene. De som har sin bryggeforståelse solid forankret i vestlig brygging og nekter å gi slipp på dét faste punktet, vil kanskje aldri få et godt perspektiv for å forstå de andre prosessene.

En hyppig felle man går i, er å tro at øl har vært oppfunnet ett sted av en genial «urbrygger», for deretter velordnet å spre seg samtidig som det forbedres på ulike måter på forskjellige geografiske steder. I så fall har ølet et felles opphav, slik at prosessen har et felles rammeverk - liksom skjelettet har en viss formlikhet alle pattedyr imellom. Ja, det er større formlikhet på pattedyrenes skjelett, enn på deres generelle utseende, og slik er det også for øl: bryggeprosessen for vestlige øl er forbausende lik, selv om produktet kan variere langt større grad.

Men det er kanskje slik at ølet har vært oppfunnet til ulike tider og på ulike steder - uavhengig av hverandre. Da er en formlikhet bare en funksjon av tilfeldigheter eller nødvendigheter i prosessen. Et konkret eksempel er øl i den sumeriske bryggetradisjon og kelternes øl. De to synes så forskjellige i bryggemåte at det kanskje er grunn til å avvise teorien om at den ene bygger på den andre. Konsekvensen vil være at Sumer ikke er vårt ur-bryggeristed, men at vårt øl kanskje er en keltisk tradisjon, mer eller mindre løsrevet fra Sumer og Egypt.

Det er nyttig å dele ølets tidlige bruk inn i breddegradssoner. I Nord-Europa har vi «alltid» brygget i den tradisjonen vi også idag brygger i. I Syd-Europa - vindruebeltet - har de reimportert brygging etter at deres antikke brygging ble utradert av den gresk-romerske kulturen. I den arabiske sonen brygget de mye før, men dette ble i stor grad utradert av Islam. I Sub-Sahara brygger de fremdeles, selv om de der også har reimportert vestlig brygging som en alternativ bryggetradisjon. Det er lett å se at bryggingen i Nord-Europa og tradisjonsbryggingen i Sub-Sahara er helt forskjellig, men det er ikke like innlysende hvorvidt opprinnelig bryggeteknikker i den arabiske sonen og i den syd-europeiske sonen tilhørte den ene eller den andre bryggetradisjonen - eller var noe for seg selv.

De tidligste alkoholholdige drikkene vi kjenner var blandingsdrikker, dels øl, dels vin, dels mjød, dels urtete og kanskje dels grøt - og det er ikke godt å si hva som var tilsetninger til hva. Kanskje var - som noen har foreslått - alkoholen bare et middel for å trekke stoffer ut av urtene? Her er vi på den idrettsplassen som Espelund beskrev. Vi har noen artifakter, men vi står temmelig blanke med hensyn til hva de er brukt til. Faren er at vi leser inn våre egne oppfatninger av ølbrygging og ølbruk. Et eksempel på slikt er fra den i øl-sammenheng kjente Ektvedpigen - om enn ikke et øl-eksempel. Da man på 1920-tallet rekonstruerte hennes klær, fant man at skjørtet var så kort, at man trakk konklusjonen at hun måtte ha vært en trell eller gledespike.

La konklusjonen bli at arkeologi nok ikke er noe enkelt fag, men det blir ikke det spor enklere når fokuset er tidlig ølbrygging.

At Brewdogs reklameframstøt ofte går over alle støvelskafter visste vi, men at de i tillegg går over lik ... om enn smågnagerlik ... det var nytt. De har laget et brygg på 55% ABV, lettere utenfor BJCP-grensene for den angitt typen Belgian Blond Ale, der flaskene er kledt inn i utstoppede ekorn og andre små søte pelsdyr. At dyrene ikke døde hverken av eller for spriten, men allerede hadde forlatt denne verden da de ble utpekt til å bli flaskeskjulere, gjør det egentlig ikke bedre.

Brewdog er et bryggeri som selger gjennom å være ekstreme. Det er deres markedsstrategi og bryggeristil, både i og utenfor flaskene. Det er ingen grunn til å bruke penger på annonser og markedføring, om man kan få oppmerksomheten gratis. Ja, når trenden er i retning av strengere begrensninger på reklame, så er det til og med en fordel å bruke sosiale nettverk, viral markedføring, nyhetskanaler og annet. Ulempen er at om middelet er sjokkering, så man stadig må skrike høyere og høyere, dels for å overdøve de andre som lærer dette virkemiddelet, og dels for å være merkbare i et offentlig rom som er fyllt med ekkoet fra forrige reklamestunt. På ett eller annet punkt stopper formodentlig kreativiteten opp og man klarer ikke å skrike høyere.

Retorisk spørsmål: etter Tactical Nucular Penguin og Sink The Bismark, ville et øl på 42% skapt noe som helst furore? Neppe. Men hva med 55%, innpakking i utstoppede gnagere, en pris på £500 og ikke minst en slippdato i agurktiden? Ja. Og hva blir neste trekk?

Nå selger de trolig godt av de andre ølene også, og de har mange øl som ikke er ekstreme - hvilket den Rema-1000-solgte Alpha Dog som er brygget spesifikt for norsk alkoholgrense på 4,7% viser. Og det er her bryggehunden (eller skulle vi si flaskeekornet) ligger begravet. Brewdog tjener formodentligvis ingenting på å selge 12 flasker av et øl til £500, det er totalt under 60.000,- som formodentlig knapt dekker brygging, utstoppingen og alt det andre rundt ølet. Derimot skaper det masse blest og mediedekning, som kan øke salget av deres andre øl. Ola Normann kommer ikke til å kjøpe Brewdog End of History, men de kan kjøpe deres andre øl. Og det kommer de til å gjøre, fordi det er et bryggeri de har hørt om, og fordi det er tilknyttet en historie til ølet og bryggeriet som differensierer det fra alle de andre.

Jeg klarer liksom ikke helt å se for meg at de samme folkene som skraper opp roadkills på vei til jobb for å bruke som dekor på flaskene og er intenst selvstendige og kun fokuserer på øl og kvalitet, også tilpasser et brygg så det passer inn i norske alkoholregler. Det hadde egentlig vært mer i deres stil gi F i Norge og alkoholpolitikken, tilby Nannystate med oversatt etikett, eller vise fingeren på en annen måte.

Men de er flinke til å bruke sosiale medier og viral markedsføring. Da de var på presentasjon på Den gode nabo i Trondheim, var det to ting som slo meg: Det var kjåka fullt - selv om lokalet er stort, og dernest at de fremførte en lekse som virket noget innøvd - eller skal vi heller si hyppig repetert.

Og pressen sluker agnet. Vinkelen her er ikke styrken, som er 14 prosentpoeng sterkere enn forrige verdensrekord, som også var fra samme bryggeriet. Vinkelen er heller ikke teknikken med bruke av frysedestillering, som de har satt søkelyset på, og som jeg ikke kan forstå annet enn kommer til å bli en forbudt teknikk. Vinkelen er heller ikke prisen, som er svært dyr, selv for norske lommebøker. Neida. Hovedvinklingen er innpakkingen: de utstoppede dyrene som er tredd rundt flaskene. Hva ølet faktisk smaker virker nærmest uvesentlig, og det tror jeg de er bevisst på. Prater de om ølet og dets smak, så når de ikke frem. Sjokkerer de, får de medieomtale.

Jeg har tidligere skrevet at jeg tror BrewDog kan bli en has-been i løpet av 5-10 år - ja, kanskje langt kortere tid enn det. Det er ikke et dårlig bryggeri, tvert om, de brygger mye godt øl. Men alle reklamestuntene deres skrur forventningene hos ølekstremistene så kolossalt opp at om ikke de innfrir med stadig mer og sterkere, så mister de grepet. De blir i så fall et bryggeri som var lovende, men ikke lengre innfrir. De blir som en supernova som brant på øl-himmelen og stilte alle de andre i skyggen, og som så ble til en hvit dverg. For ølekstremistene blir de en has-been som har mistet handlaget. For feinschmekerne blir de fremdeles for vulgære til å ta i. Bare for wannabe'ene som ikke følger med i timen blir de fremdeles hotte for en stakket stund, hvilket gjør dem enda mindre interessante for alle andre.

Jaja, nå kan i hvert fall ikke Den gode nabo lenger si at de har 100 flasker med verdens dyreste øl.

Hvorfor har vi videoovervåkning i butikker? Jeg trodde det var for å ta - eller helst avskrekke - tyver og ranere. Men det er visst ikke bare derfor.

For en ukes tid siden rømte det en drapsdømt pasient fra et tungt psykiatrisk sykehus her i Trondhiem. Det var to pleiere med for å passe på ham. Mens de var i en butikk, ble de distrahert i hva de selv sa var 2-3 sekunder over prisen på snus, og deretter var fangen søkk borte. Det ble en storstilt jakt, og rømlingen ble tatt utpå kvelden på Oppdal.

Idag kom det enda en lokalnyhet: mandag hadde man gått igjennom videoen fra overvåkingssystemet på butikken der han rømte, og det lå en slags implisitt kritikk i at man hadde målt at pleierne hadde lett etter ham i hele to minutter i butikken før de gikk ut og formodentlig varslet om rømningen.

Med hvilken grunn sjekker man overvåkningsvideoen her? Hverken rømlingen eller pleierne har stjålet noe. Ikke har de gjort noe annet ulovlig. Selv ikke det å rømme er egentlig straffbart. Butikken er ikke forsøkt ranet, og ingen i butikken er blitt eller kan idag være truet. Rømlingen er forlengst fakket. Ingen er forsvunnet. Pleierne har formodentlig forklart hva som skjedde. Ingen har såvidt jeg vet bestridt sakens fakta.

Jeg mistenker at man så på videoen fordi den var der, fordi man kunne, fordi det hørtes ut som en god idé der-og-da og muligens fordi man ønsket å sjekke om de to pleierne snakker sant. Stoler man ikke helt på dem? Eller kanskje vil man bare få gode data på tidsaspektet fra en situasjon der stress og sjokk kan ha ødelagt tidsfølelsen? Det er ikke for å oppklare en forbrytelse, i verste fall for å sjekke om pleierne har opptrått uaktsomt, men sannsynligvis mest for å bedre interne rutiner.

Kanskje har de gått med på bruken av videotapen. Hvilket valg hadde de, egentlig? Jeg kan se det for meg: «Snakker dere sant, så har dere jo ingenting å frykte.» Og: «Om dere nekter oss å se videoen, så kaster dere bare mistanke over dere selv.» Og ikke minst: «dere vil vel samarbeide, ikke sant?»

Nå tviler jeg ikke på at noen har fått alt det juridiske papirarbeidet i orden. Men dette var garantert ikke en bruk av data fra videoovervåkning man argumenterte med som potentielt nyttig da ordningen ble innført: «Hvis noen i ettertid lurer på hvordan deres ansatte oppførte seg på butikken, så kan vi korrelere videoen med deres egne forklaringer.» Jeg vil tro at brekkstangen for å få lov til å videoovervåke butikker hadde å gjøre med tyveri og ran og sikkerhet og beskyttelse av ansatte, ikke kontroll av dem.

Men så kommer det en situasjon der det hadde vært lidderlig praktisk å sett på videobåndet ... og vips, så ser man på det.

Det er denne typen utglidning som gjør at jeg er genuint skeptisk til DLD. DLD er prinsippielt en dårlig idé, men selv om DLD-tilhengernes argumenter hadde vært korrekte og relevante, så hadde jeg likevel vært skeptisk - på grunn av slik utglidning. Motivasjonen for å innføre overvåkning er alltid så edle og vakre. Gjengangere er barneporno, utenlandsk mafia og terrorister. Men når det hele bare er på plass, så sklir det ut. Dessverre.

Wikileaks har lekt mange dokumenter som har vært grunnlag for viktige avsløringer. Det siste halvåret eller så har de vært relativt kortfattede, i første omgang fordi de jobbet med videoen fra angrepet der to journalister ble drept i Irak - en video som det amerikanske forsvaret sa ikke eksisterte - men som likevel kunne lekkes til Wikilieaks. Dernest har de jobbet med en stor samling dokumenter som Bradley Manning lekket. Etter sigende var det 260.000 diplomatiske telegrammer fra US utenriksstasjoner, men Wikileaks har alltid benektet dette. Nå ser det ut til at det er 91.000 stridsrapporter fra Afghanistan - hvorav 15.000 er holdt tilbake for å dobbeltsjekke at de ikke inneholder informasjon som ikke bør komme ut. Dette siste er forunderlig sett i lys av Wikileaks tidligere handlinger, der de er temmelig fundamentalistisk har fulgt linjen «The leak, the whole leak, and nothing but the leak.»

Hva sier så disse rapportene? Stort sett er de temmelig kjedelige. Jeg leste et dusin meldinger på måfå i kategorien NATO, og det var rapporter à la avd så-og-så som er der-og-der hørte en eksplosjon 1 km i retning så. Så var det én melding som fanget oppmerksomheten min i oversiktslista over hendelser. La meg ta den starten:

RC WEST: MTG; Affiliation NEUTRAL; Type Non-Combat Event; Category Meeting; Date 2006-10-18 00:12. A NATO-sponsored group of journalists visited Panjshir Oct. 18 in the run-up to the NATO ministerial in Riga. The dozon journalists represented media in Italy, Poland, Denmark, Germany, Greece, Belgium, Hungary and Spain. Their program included a tour of Massouds tomb and VERP projects in Bazarak ... osv osv

Så NATO sponset en gruppe journalister i forkant av ministermøtet i Riga. Tja, ikke noen bombe, men det er flere tråder man kan nøste opp der. Hva sa journalistene, visste de bakgrunnen for at de fikk komme dit? Var de åpne på at dette var en NATO-sponset tur? Var de åpne på at dette var en mulighet de fikk fordi NATO snart skulle ha ministermøte og formodentlig ønsket seg noen gladnyheter fra Afghanistan?

Nå var det ikke noen norske journalister der, eller skulle jeg satt meg ned med retriever (eller hva det nå heter) og sjekket hva de hadde skrevet om Afghanistan i etterkant av denne turen og under minstermøtet. La meg tippe at resultatet av det hadde vært blandet, der noen journalister hadde vært åpne om det, mens andre hadde skjøv mer av bakgrunnen under stolen og laget pene reportasjer om «positive news» og «nu går alt så meget bedre i Afghanistan».

La meg se - 2006, var ikke det omtrent da vi hadde så mange positive nyheter fra Afghanistan? Litt sånn som nymalte skoler og kvinner som kastet sløret, brenning av opiumsvalmuemarker og hjemføring av kulturelle skatter og denslags? Så var det en og annen negativ nyhet, men de druknet nesten litt i alle de litt lovende og generelt positive nyhetene.

Og det var bare det første dusinet ... det er nesten 6000 dusin igjen, pluss enda litt mer enn ett tusen dusin som er holdt tilbake fordi de er potensielt ekstra sensitive. La meg tippe at dagen idag markerer slutten på agurksesongen i norske nyhetsredaksjoner, og at vi kommer til å få en strøm av avsløringer i ukene og månedene fremover.

Som dere ser, har det blitt endel innlegg på bloggen i det siste. Flere skal det bli, og ikke bare om øl. Jeg forsøker å blogge om mange ulike ting, og jeg ville gjerne ha tilbakemeldinger om hva leserne synes er mest interessant.

Skjønt, jeg gir ikke noe løfte om å blogge om bestemte tema bare fordi leserne ønsker det. Jeg blogger fordi jeg har lyst, så dere får bare utstå mine jeremiader, verbale agonier og høytsvevende tastaturdiaré. Men det hadde vært artig å visst hva som ble godt mottatt, da.

Her er noen forslag til tema:

• Ølhistorie
• Alternative ølbryggetradisjoner
• Presentasjon av øltyper
• Bryggeribesøk
• Smakinger
• Hjemmebrygging
• Øl-politikk
• Øl-reiser
• Øl-quiz
• Øl- og pubkultur

Send meg tilbakemelding pr epost til anders@geekhouse.no.

Går man langt nok tilbake, til før man hadde metallgryter, klebersteinsgryter eller kokekar av leire, så kunne man koke med kokestein: Man la stein i intens varme i et ildsted inntil de var rødglødende, så slapp man dem oppi gryta. Én stein kunne holde kokingen gående en god stund, og ble det for mange stein der, kunne man hente ut noen og varme dem på ny. Det er fremdeles enslags gryte med i prosessen, men den varmes ikke opp over ild, slik at den trenger ikke å være så varmebestandig. Det er da mulig å koke både i trekar og i skinnkar - eller helst skinnbelagte groper. Rett nok er steinen som brukes rødglødende, men overflaten kjøles raskt ned til de rundt 100°C som veska koker på.

En slik koketeknikk gir en solid karamellisering om det brukes for å koke øl, for steinene er rødglødende, og det umiddelbare laget med vørter rundt steinene blir varmet ekstremt opp. Det minner om skotske Caledonian som bruker den gamle teknikken med å fyre med åpen ild rett på kokekaret slik at det blir rødglødende. De bruker en gassflamme som varmer opp en kobberkjele direkte. Det er kanskje tilstrekkelig å bruke kokeelementer som er vanlige i norske småbryggerier, dvs XXXL-versjonen av dyppvarmeren for tekopper. Jeg vil tro man får endel karamellisering fra det også, i hvert fall ut fra beskrivelser om hvilket prakk det skal være å vaske dem etterpå.

Jeg vet at Thisted Bryghus brygget i hvert fall ett brygg med glødende steiner, for jeg smakte det da vi syklet rundt Limfjorden fra bryggeri til bryggeri for mange år siden. Et par år senere ble jeg helt på en blindsmaking da jeg ble presentert for noe som viste seg å være et av Thisted forsøgsbryg og sa med en smattende mine: «Det minner om et eksperimentøl brygget med glødende kokstener som Thysted brygget og som jeg smakte for noe år siden. Det er vel ikke rett svar, men det er det nærmeste jeg kan svare.» Så en viss gjenkjennbar karakter gir det i alle fall til ølet. Visstnok bruker Thisted lavastein på 800 grader, og lar steinen bli med under gjæring og modning. Jeg mistenker at de har med disse lavasteinene som en ekstra oppvarming, og at mesteparten av energien til oppkoking og vedlikehold av kokingen kommer direkte fra elektrisitet eller gass på vanlig måte.

Hvor utbredt var det med slik koking? Jeg støtte på det i flere beskrivelser av kjøkken i borgruiner i Skotland da vi var på whiskyrundtur. Det finnes flere røyser med sprukne kokesteiner rundt (etterhvert sprekker de opp på grunn av det termiske spenningene). Arthur Bredli på Ruten Fjellstue fortalte at det fantes flere røyser med kokesteiner i Gudbrandsdalen. Linné skriver at bryggeteknikken på hans tid ennå var i bruk på Ösel og i Russland, men at den hadde nærmest dødd ut i Finland der den tidligere hadde vært i bruk. Generelt, det var engang en meget vanlig måte å koke på, og om man kokte øl, var det slik man gjorde det.

En norsk brygger som går i tanker om å prøve noe slikt, er Arthur på Espedalen Fjellbryggeri. Det holder til ikke så langt fra Helvete - som er det offisielle navnet på et område med noen enorme jettegryter. Den største er 100 meter dyp og 40 meter i diameter. De tenker å brygge et øl i en av de mindre grytene - med kokstein. Det er den typen eksperimentering som er spennende, for den fordrer en god del research, både i gamle kilder og praktisk eksperimentering for å finne ut hva som faktisk fungerer. Jeg er litt mer usikker på autentisiteten i det og den praktiske betydning utover gimmickfaktoren - det vil si, brukte man faktisk jettegryter til koking?

En annen norsk brygger som allerede har eksperimentert, er Odd Nicolaysen som brygger i samarbeid med Lofotr Vikingemuseum på Borg i Lofoten. De har testbrygget med kokestein og einelåg - en utmerket aktivitet fremfor å sitte på en stol å teoretisere som jeg helst gjør. De har også laget en meget interessant rapport som forteller om gleder og frustrasjoner under maltingen og bryggingen.

Eksempelvis er det ikke likegyldig hva slags stein man bruker. De termiske spenningene som kommer som følge av gjentatte raske oppvarminger og nedkjølinger kan få steinen til å sprekke, ja visstnok nærmest eksplodere. Noen stein er totalt uegnet, andre er ypperlig, og mye er et sted midt i mellom. Så man trenger en geolog og en fysiker - eller en steinalder-eksperimentalist som Storm som har testet ulike stein (lokal kopi).

Videre trenger man å estimere hvor mye stein man trenger til å starte og holde igang kokingen - det er rene fysikkutregninger over varmekoeffisienter. Om vi regner 0,84 J/gK for lavastein, mens vann har 4,18 J/gK, og vi antar en 25 liters batch med øl og lavastein som varmes til 500°C, mens vannet skal varmes fra 20°C til 100°C, så skulle det bli rundt 25 kg lavastein - som tar rundt 10 liters volum om det hadde vært kompakt, så vørtermengden øker til 35 liter. I praksis må man kjøre på med betydelig mer for a) å oppveie for at man ikke har perfekt effektivitet og b) for å holde kokingen igang. Det er litt logistikk som skal til, men når bare alt er på plass, så går det trolig fort å koke opp.

Jeg tror vi vil ser flere brygg som er laget med kokesteiner, men se opp for etterlikninger og enkle løsninger. Det er litt for enkel å kaste oppi et par rødglødende stein, for egentlig skal den eneste varmen som tilsettes under koking komme fra disse steinene.

Idag kom det en trist melding på facebook fra Kafe Filter:

Etter mye om og men, har vi bestemt oss for å selge kafeen... Vi har forsøk dette tidligere, i håp om at noen ville føre den videre med kulturkonseptet. Frem til 15. august er kafeen åpen for salg til de som måtte ønske ... Kafeen drives nå som Pub fra kl 1900 til 2400 man til fred. inntil videre tlf 40296229/45663017

Jeg håper at konseptet blir videreført og at Filter overlever som sted. Om det er noen som har råd, så er det bare å kastet seg ut som pubvert!

Hva sier Bibelen om øl? Vel, den sier veldig mye mer om vin, og i NT er vinen omtrent opphøyet til en rituell nødvendighet. Men hvor er ølet - tilsynelatende nevnes det ikke, men er det egentlig slik?

Bibelen nevner flere ganger et begrep som ofte oversettes med noe slikt som «vin og annen sterk drikk». Begrepet «sterk drikk» er det hebraiske «shekar», som vi idag også finner i jiddisk som «shikker», som betyr å være dritings. Ulike bibelhåndbøker er veldig uenige i hva ordet skal oversettes som, men jeg tror øl er det korrekte. Ordet har gått også overlevd en annen rute frem til våre dager, via fransk sisdre og gammel engelsk sidre til det vi idag kaller sider eller cider.

Men sider er ikke øl? Nei, men så har nok betydningen endret seg på veien. For om vi sporer ordet bakover ifra bibelsk hebraisk kommer vi til akkadisk sikaru og dermed er vi i Babylon og det gamle Sumer - av mange utpekt som ølbryggingens vugge. Det er et ord som vi med sikkerhet vet betyr øl. Formodentlig har de gamle israelittene lært ordet og drikken under fangenskapet i Babylon og brakt den med hjem, eller kanskje allerede Abraham brakte den med seg fra Ur. Etterhvert har bruken av alkoholholdig drikke har gått fra øl til vin - sikkert godt påskyndet av gresk og romersk kulturell innflytelse.

Hva sier så Bibelen om øl, alias «sterk drikke», alias hebraisk shekar? Fra endel hold - gjerne i grenseland mellom religion og avholdsbevegelse - hevdes at det Bibelen er sterkt negativt til det hele. Men så enkelt er det nok ikke. Kortversjonen av utledningen under er at øl nevnes a) i et rituelt forbud mot bruk for hellige menn og i religiøse situasjoner b) i profetenes generelle anklager og surmuling over konger, folket og de dårlige tidene og c) generelle referanser til daglig bruk. Intet nytt under solen her.

Men aller først, ordet er hovedsaklig brukt i Det gamle testamentet, og forekommer bare én gang i Det nye testamentet, i starten av Lukas-evangeliet (Luk 1:15) der profetiene om Johannes Døperen omtales. Nå er vel ikke dette skriftstedet som kan gjøre størst krav på autentisitet, og det formelig oser av å være en litterær overgang fra profetier i GT, for å lede frem til at Johannes Døperen blir født. Vi skal etter å ha gått igjennom skriftstedene i GT komme tilbake til dette skriftstedet i NT og vise at det i praksis er løftet fra GT for å underbygge Johannes', og dermed indirekte Jesu autoritet.

La oss så ta skriftstedene i GT i rekkefølge, så skal jeg oppsummere kommentarer til dem etterpå. Jeg har påtatt meg den lett beskjedne rollen å sammenfatte eller kommentere litt før og/eller etter skriftstedene, slik at de blir stående i sin rette sammenheng. Mine sammenfatninger er i italic mens Guds egne ord er i vanlig skrift. I tillegg har jeg uthevet ordet som vi ser på her. Bibelutgaven jeg har brukt er den som ligger på bibelen.no.

• (3.Mos 10:8-9) Herren sa til Aron: «Vin eller sterk drikk må du og dine sønner ikke drikke når dere skal gå inn i møteteltet. For da kommer dere til å dø. Dette skal være en evig lov for dere, fra slekt til slekt, for alkohol er rituelt urent og må ikke brukes i ti tempelet. Merk at Aron og hans sønner var det jødiske presteskapet og dette forbudet var knyttet til tempeltjenesten.

• (4.Mos 6:3) Når noen avlegger nasireerløfte (blir hellig mann) skal han avholde seg fra vin og annen sterk drikk. Han skal ikke drikke eddik som er laget av vin eller annen sterk drikk, eller saft som er laget av druer. Og druer må han ikke spise, enten de er friske eller tørret. ... og ikke må han barbere seg heller - igjen er det et forbud som trer i kraft når man går inn i en slags hellig tilstand, men det er lov å drikke både før man har avlagt sitt løfte og etter man er løst fra det.

• (5.Mos 14:26) Der kan du bruke dem til å kjøpe alt du har lyst på, storfe og småfe, vin og sterk drikk og alt det du ellers ønsker. Så skal du holde måltid for Herren din Guds åsyn og glede deg sammen med din husstand. Instruksjoner om hvordan man skal gå frem om man bor så langt fra templet at det er upraktisk å ta med offer dit hjemmefra. Løsning: selv offeret lokalt, ta med pengene og kjøp noe nytt i nærheten av tempelet ... for eksempel øl, og dette er nærmest i en slags rituell sammenheng.

• (5.Mos 29:6) Dere spiste ikke brød og drakk ikke vin eller sterk drikk, for han ville at dere skulle skjønne at han er Herren deres Gud. Her er tema en oppsummering av de prøvelsene som Gud hadde utsatt Israels folk for under ørkenvandringen, og det er signifikant at vin og sterk drikk ikke nevnes videre når lista over fremtidige formaninger kommer haglende ned i de påfølgende versene. Fravær av vin og øl er med andre ord en straff, og å drikke dem er normalt.

• (Dom 13:4,7,14) En engel forteller Samsons mor: Nå må du akte deg, så du ikke drikker vin eller sterk drikk og ikke spiser noe urent. Og hun fortalte videre til sin ektemann: Han sa til meg: Du skal bli med barn og få en sønn. Nå må du ikke drikke vin eller sterk drikk og ikke spise noe urent. For gutten skal være en Guds nasireer helt fra mors liv til den dagen han dør.» Og for å sikre seg at ingen misforstår sier engelen også til Samsons mors ektemann: Hun skal ikke nyte noe som kommer av vintreet, ikke drikke vin eller sterk drikk og ikke spise noe urent. Alt det jeg bød henne, skal hun rette seg etter.» I tillegg til ikke å røre alkohol måtte heller ikke Samson klippe sitt hår, og vi vet jo hva som skjedde da forførende og svikefulle Dalila trakk frem frisørsaksa etter en omgang i høyet.

• (Jes 5:11) Ve dem som står tidlig opp om morgenen og jager etter sterk drikk, som sitter lenge utover kvelden og blir hete av vin. For det som virkelig betyr noe er ikke verdslig eller luksuriøst - slik var i alle fall verdensbildet til den gamle grinebiteren Jesaja.

• (Jes 5:22) Ve dem som er helter - til å drikke vin, og djerve menn - til å blande rusdrikk, for det er ikke hva som er viktig i verden - de burde heller komme seg ut å drepe filistre og knuse avgudsbilder.

• (Jes 24:9) Folk synger ikke mer mens de drikker vin, beskt smaker den sterke drikk. For de dårlig tidene har kommet som straff for at man ikke har gjort slik Gud har formidlet gjennom sine profeter og dommere. Igjen er dårlig eller fraværende alkohol en straff, ikke et påbud.

• (Jes 29:9) Stirr på hverandre, fulle av undring, la øynene klistres igjen og vær blinde! Vær drukne, men ikke av vin, og rav omkring, men ikke av rusdrikk! Enda mer om hvordan straffene Gud skal sende vil påvirke menneskene - i denne sammenhengen er det hvilken forvirring som skal ramme.

• (Jes 28:7) Men det er også andre som sjangler, som raver av vin og sterk drikk: Prester og profeter er drukne, helt fortumlet av vin. De raver av den sterke drikk, de sjangler når de har syner, og vakler når de feller dom. Om presteskapet og profetene og hvordan de bør holde seg edru i sin religiøse gjerning. Se forøvrig kommentarer under.

• (Jes 56:12) Israels ledere er korrupte og dekadente og sier: «Kom, jeg skal hente vin, så vi kan drikke oss fulle! Og morgendagen skal bli som denne, en stor og herlig dag.» Mens Jesaja mente de burde være ute og øve ulike former for storverk. Dette skriftstedet oversettes ofte med «sterk drikk» inkludert.

• (1.Sam 1:13-15) Det var inne i seg hun bad; hun rørte bare leppene, men stemmen hørtes ikke. Derfor trodde Eli hun var drukken, og han sa til henne: «Hvor lenge vil du oppføre deg som drukken? Se til å få rusen av deg!» «Nei, herre,» svarte Hanna, «jeg er en ulykkelig kvinne. Vin eller annen sterk drikk har jeg ikke drukket; jeg bare klager min nød for Herren. I forkant av at Hanna blir gravid og føder Samuel - hvor godt og trygt er det ikke at man har dette sitatet som dokumenterer den hellige manns avholdenhet helt tilbake fra før han ble unnfanget?

• (Ordsp 20:1) Vinen er en spotter, og den sterke drikk en bråkmaker, ingen som raver av drikk, er vis. Og vi er vel alle enige i at overforbruk er misbruk.

• (Ordsp 31:4-6) Det sømmer seg ikke for konger, Lemuel, det sømmer seg ikke for konger å drikke vin, eller for fyrster å nyte rusdrikk. For da glemmer de lov og vedtekt og fordreier retten for alle undertrykte. Gi heller rusdrikk til den som holder på å gå til grunne, og vin til den som har sorg i sinn. Dette er vel igjen et sitat over det gamle profet-temaet: Make war, not beer! Eventuelt er det også et skriftsted som går misbruk og overforbruk i møte: du skal ikke drikke så mye at du ikke passer jobben din.

• (Mik 2:11) Kom det en mann som fór med løst snakk og talte løgn og bedrag: «Jeg spår for deg om vin og drikk», se, det var en profet for dette folket! Her er konteksten at dette avslutter et kapittel som forteller hvordan samfunnet har falt i synder og lovløshet, og han avslutter med å kommentere at den profeten de virkelig ville like og ta vel imot, er en som taler vinens og ølets budskap.

Nå er det farlig å lese for mye ut av Bibelen (no pun intended), men om vi fingransker disse sitatene, så ser vi at ølet er beskrevet som blandet, og at det det smaker bittert. Dette kan tyde på at dette ølet var krydret, dog ikke med humle.

Men er det ikke flere av sitatene som taler for avhold? Joda, avhold for hellige menn - og i tilfellene med Samson og Samuel: avhold selv for hans mor under svangerskapet for at han skulle være spesielt ren og hellig. Dette er helt klart et forbud som kun gjelder de hellige personene, og dessuten følges det med et forbud mot å barbere seg - en del av Bibelen som sjeldnere siteres enn forbudet mot alkohol. Forøvrig, dette barberingsforbudet speiler en liknende og mer utbredt praksis blant muslimer og sikher - og selv historien om vår egen Harald Hårfagre har muligens lånt elementer om magien som ligger i det uklippede hår. Kanskje noe lignende ligger til grunn for uttrykket «ikke krumme et hår på hans hode», nåja.

Om vi ser bort fra de forbudene mot alkohol som er knyttet til religiøse menns hellighet, så er den underliggende tonen at selvfølgelig nyter man vin og sterk drikk, men helst ikke i overmål. Den gjennomgående tonen er ikke negativ til vin og sterk drikke generelt.

Dessuten er denne frakoblingen av alkohol og hellighet noe som kolliderer sterkt med Jesus handlinger i det NT - og det er nok å nevne nattverden, som er ett av flere steder på at han nærmest tramper på gamle ritualregler for hva som er rent og urent. Og man finner vel neppe noe mer sentralt i NT enn nattverden. Eller som en avholdssørlending kommenterte da det ble påpekt for ham at Jesus laget vin av vann: «Mi veid de', men mi ligå de' ikkje».

Jeg lovet å komme tilbake til sitatet i NT - det er en engel som taler til far til Johannes Døperen i Luk 1:15, og hans talking points er gjenbrukt fra Samson og Samuel: «for han skal være stor i Herrens øyne. Vin og sterk drikk skal han ikke smake, og helt fra mors liv skal han være fylt av Den hellige ånd.» Skriftstedet er grupperbart sammen med de andre som går på rituell renhet, og det er nok beregnet på å underbygge Johannes' status som hellig mann. Det er betegnende at det eneste stedet man bruker ordet i NT er der det formmessig matcher med bruken i GT.

Men hvorfor denne hatskheten mot alkoholbruk hos hellige menn og i sakrale sammenhenger? Som ateist tror jeg all denne religiøsiteten ikke oppstår noe annet sted fra enn midt mellom ørene. Noen påstår at religion kommer fra kreativ bruk av planter og sopper. Kanskje har de rett i det, men enkelte kan sannelig få tilstrekkelig med syner, visjoner, rare tanker og mere til uten å spise sære urter. Imidlertid er nok ikke alkohol spesielt hjelpsomt på de religiøse opplevelsene - man kan se dobbelt og kanskje en og annen rosa elefant, men det er ikke mye gudsopplevelse i dét.

Det er hva jeg vil foreslå som bakgrunn når man så eksplisitt forviser alkoholen fra den religiøse praksisen. Og husk at Bibelen og dens tilhørende herligheter har sine fastende ørkenvandrere og selvpiskende søylehelgener - begge deler er kjente teknikker for å indusere hallusinasjoner og gi gudsopplevelser. Alle gledesdreperes helt - Jesaja - kan tas til inntekt for det, for nettopp i Jes 28:7 sier han: [prestene som har drukket] sjangler når de har syner - formodentlig i motsetning til når de ikke drikker og dermed ikke sjangler når de har syner. Med andre ord, ikke bland alkoholen inn i den praksisen der man induserer syner og hallusinasjoner av gudsopplevelser ... og akkurat det er jeg inderlig enig i.

Begrepet single malt er knyttet til whisky, og spesielt til skotsk whisky. Men se opp, det er på vei inn i øl-verdenen også, bare at det ikke betyr det samme som for whisky.

Uformelt og litt feilaktig brukes single malt om whisky fra ett destilleri, altså der alt innholdet er brent i samme anlegg. Mer korrekt kunne man kalt det single destillery pure malt. En single malt kan være blandet fra ulike distilleringer, men den må ikke være blandet med grain whisky (omtales da som en blended whisky) eller med malt whisky fra andre destillerier (omtales da som en vatted eller tidvis pure malt whisky). Men destilleriene blander normalt malt fra ulike kilder, for det er ikke malten, men destillatet som ikke skal blandes.

Konseptet med whiskyblending skalerer dårlig til øl, der det bare unntaksvis er noe poeng. I farta kan jeg kun komme på lambic og gammeldags London porter av de mer kjente øltypene. Og jeg ser da bort fra alle variantene av half-n-half, for de blandes jo på tappingstidspunktet. Vi må også se bort fra den utbredte praksisen blant industribryggeriene med å blande to batcher som spriker i hver sin retning: kanskje den ene har litt for mye humle, og den andre har litt for lite - bland dem og få et øl som matcher profilen. Ofte sikter man visst ofte litt på siden av målet når det brygges, nettopp for at resultatet skal blandes med en annen, komplementær batch som heller ikke traff helt.

Følgelig, det man blander i ølproduksjon er ikke det ferdiggjærede ølet, men malten som går til brygging. Ved å produsere malt med ulik profil, kan man sette sammen nærmest en uendelig mengde kombinasjoner av egenskaper i den malten som går til mesking. Det er to store fordeler med det:

• Maltprodusentene kan konsentrere seg om å lage et lite antall malttyper, for bryggeren kan mikse dem for å få omtrent den malten man trenger. Resultat: omtrent samme brede utvalg med mindre innsats og lavere kostnader!

• Utbyttet synker jo mørkere malten er brent. Om man vil ha et mørkt øl, så må man enten bruke malt som gir dårlig utbytte, eller man blander litt ekstra mørk malt inn i vanlig lys pilsner eller pale malt. Resultat: bedre utbytte og lavere kostnader!

Men det var ikke alltid slik. Går vi tilbake til det tidlige 1700-tallets England, brukte man tre typer malt: pale, amber og brown - og joda de blandet dem også, men det var tre malttyper som var utviklet for å brukes til single malt øl. Til en dyr pale ale brukte man 100% pale malt osv.

Det var først rundt Napoleonskrigene at man tok i bruk hygrometer i stor skala og man innså at det var bedre økonomi i å brygge på dyr pale malt med litt tilsatt ekstremt mørk malt for fargen, enn å brygge fra en ren brown eller amber malt. Rett nok var brown malt billigere, men utbyttet (av sukker, som gav alkohol) var også lavere - mye lavere og oppveiet for den høyere prisen til pale malt. Dermed brast demningen, og det ble kappløp mot å utvikle oppskriftene med en blanding malt som gav godt med sukkerekstrakt, uten å kompromisse smaken ... vel, uten å kompromisse smaken for mye. Samtidig dukket det opp patentmalt, som var svartbrent malt som hadde null verdi for gjæring, men som gav masse farge og brentsmak - jeg hadde nær sagt bryggerinæringens svar på konditorfarge.

Og slik er det fremdeles. Du har sikkert lest på etiketter der det står noe slikt som «Vårt øl er brygget av den fineste pale malt, blandet med en mindre mengde eksklusiv karamellmalt for farge og smak.» Det de egentlig sier er at de er gjerrigknarker som ikke ville betale for en spesialmalt som passet til deres brygg, så de blandet to andre malttyper så gjennomsnittet ble sånn omtrent rett. Til deres unnskyldning må det også nevnes at bryggeriene i gamle dager hadde egne malterier, så de lettere kunne få laget malten akkurat slik de trengte den til de ulike ølene.

Ironisk nok har også antallet malttyper eksplodert, for nå har vi en rekke såkalte spesieltmalt som smakssetter ølet med én delsmak, men er altfor sterk til å brukes i alene eller i store kvanta.

Det bringer oss over til single malt øl. Sett at bryggeren oppgir den frihetsgraden han har gjennom å blande malt. Sett at han sier at han skal bruke 100% av én maltsort, og heller behandle den slik at den gir de smakene han er ute etter. Sett at bryggeren ser på malt som en del av bryggeprosessen, ikke bare en råvare som leveres i sekker. Sett at bryggeren sier: vi begrenser oss til å bruke bare ett maltslag i ølet, men vi skal lage stor kunst og god drikke av det likevel.

Jeg mistenker at det gjør det enda vanskeligere å brygge spesielt de mørkeste og mest ekstreme ølene. Samtidig tror jeg det vil gi en brutalt endret smaksprofil på mange av de ølene man tilsynelatende kan brygge. Et eksempel er bayeren, som er av de få ølene som fremdeles brygges som et single malt øl. Man kan brygge den av 90% lys pilsnermalt og 10% mørk, karamellisert münchnermalt, eller man kan brygge den av 100% lys, lett karamellisert münchnermalt. Jeg tror jeg vet hva jeg foretrekker.

Dette er en brygge-retro-trend som sikter på å gå tilbake til røttene. Det forutsetter at man tar malt og malting på alvor, og at man er ekstremt påpasslige i valg av malt. Ja, kanskje man må helt tilbake til tiden da malting var en integrert del av bryggeprosessen. I så måte er stjørdalsølbryggerne forbilledlige, for de malter sitt korn selv, og bryggingen deres starter med å malte kornet. Kornet som går inn i ett øl, kommer ifra én batch malt. Riktignok kan maltet innen én batch bli ujevnt varmet opp og tørket og det kan være stor variasjon fra korn til korn, men det er også en del av prosessen.

Jeg ser også en tendens til å reversere «digitaliseringen» av ølbryggingen - og jeg tenker ikke her på datamaskiner, men på at råvarene skal være konsistente, ensartede, beregnbare, repeterbare og ISO-sertifiserte. Med andre ord, brygger man samme ølet to ganger, så trenger man bare å gjennomføre de samme operasjonene på det samme settet med råvarer, og man er i mål - i hvert fall i teorien. Jeg forstår godt at det er praktisk og trygt for en brygger, ja til og med en økonomisk nødvendighet, men det er mer en maskinell industribehandling enn det egentlig er håndverk. Med ekte håndverk er det kanskje slik at målet å bringe det maksimale potensiale ut av råvarer av varierende kvalitet. Av og til blir det bra, av og til greit nok, av og til topp. Det holder alltid spesifikasjonene, men det er aldri helt likt.

La meg her komme med en analogi til båtbygging. Idag har vi skipsverft som bestiller råvarer som holder en viss spek som passer til byggetegningen for skipet. Det er fint og flott og strukturert og økonomisk effektivt. I gamle dager hadde vi skipsbyggere som startet med råvarer - tømmer - og forsøkte å få mest mulig ut av disse: utnytte styrkene, nøytralisere svakhetene, dra nytte av formene ... og de justerte sluttproduktet - skipet - etter hva råvarene i det enkelte tilfellet tillot og krevde. Dét er ekte håndverk.

Jeg tror det er nyttig å se på malting som en del av bryggeprosessen, men jeg vet ikke om det å holde seg til én type malt er hensiktsmessig. Det er litt som å spille ping-pong med lapp foran det ene øyet - et selvpålagt hinder som gjør at man kan være litt mer stolt av å få til et godt produkt. Men bryr kundene seg utover om det smaker bedre? Som en slags vrien étyde? Gjerne. I den grad det gir en annen smak? For all del. Men for bare å gjøre det? Tja ...

Men vi vil sikkert se mer til single malt øl.

Og på tampen, til ettertanke: pilsner er sannsynligvis det ølet som oftest produseres som single malt.

I hodet mitt har Teletubbiessangen husokkupert noen hjerneceller og ville ikke la seg kaste ut. Det kan være ille nok, men nå har den morphet til noe som likner vel så mye på kontakt-jingelen ifra Nærkontakt av tredje grad. Og akkurat dét er litt surrealistisk.

Kanskje jeg blir kvitt det nå, når jeg forhåpentligvis påfører andre det samme mentale viruset?

Gustav Foseid tipset meg om en ny og nyttig site. Det er noen tyskere som har satt opp et kart over brewpuber og brukt det fri kartet OpenStreetMap som grunnlag. Når en pub registreres i OpenStreetMap kan man markere den som brewpub, og vips, så dukker den opp på Open Brewpub Map.

Neida, det er ingen måte å rangere eller score pubene og deres utvalg på, det er en måte å plassere ting på kartet. Åh, hører jeg noen mumle om at RateBeer har bra nok kart? Tja, RateBeer har sikkert flere brewpuber og mer detaljert informasjon om den enkelte puben, men de suger skikkelig på kartplassering. For eksempel, av fire steder i Trondheim kan du ikke se puben eller dens skilting fra tre av posisjonene som RateBeer oppgir. Open Brewpub Map har bedre nøyaktighet i plassering. Poenget er at plasseringen til RateBeer ofte er automatisk utfra adresse - og der bommer Google Maps litt. Mens Open Brewpub Map er basert på at noen har vært ute i terrenget og manuelt registrert koordinatene. Dessuten kan du oppdatere dataene om de er gale.

Om du har data som Open Brewpub Map kan oppdateres med, så er det bare å kaste seg inn i OpenStreetMap, men det er kanskje en litt lang og småfrustrerende vei å gå om det bare er for å registrere en brewpub. Det er nemlig ikke så enkelt som bare å klikke på kartet og plassere en brewpub der, eller ta jeg feil nå?

I skrivende stund er det 8 i USA/Canada, 4 på de britiske øyer, 2 i Norge, 1 i Finland, kanskje 70-80 spredd i Mellom-Europa, og 1 i Japan. Om dette går som med OpenStreetMap ellers, så har vi noen hundre i løpet av sommeren og et firsifret antall før jul. Det kule her er at alle puber markeres, og det er mulig å tagge dem for spesielle egenskaper, der at den er brewpub er en slik. Jeg ser for meg tags for utvalgspub og real-ale - og det skulle ikke forundre meg om det allerede finnes.

Forresten er OpenStreetMap et spennende prosjekt i seg selv. Det går ut på å lage et kart som er helt uten opphavsrettslige begrensninger og dermed kan brukes til hva du vil. Tenk på det som wikipedia for kart. Du finner det på openstreetmap.org. Har du en GPS kan du være med å lage det nye kartet. Gustav er en av de norske ildsjelene, og han har sammen med en annen god bekjent av meg - Magne Mæhre - lagt i en langvarig krangel med norske kommuner for å få ut de offisielle norske kommunegrensene. Tro det eller ei, men sjansen er nær 100% for at kommunen du bor på forespørsel vil nekte å opplyse om hvor grensa mot nabokommunene går. De vil nok svare på om et bestemt sted ligger innenfor eller utenfor kommunen, men grenselinja som sådann og de eksakte koordinatene får du ikke ... for de eies av Statens Kartverk. Vil dere lese mer om deres kamp mot kommunebyråkratiet og kartadelen, sjekk frigeonorge.net.

En av fordelene ved å ha hage, er at man kan dyrke sin egen humle. Da vi flyttet til Sverresborg, plantet jeg ganske raskt noen humler jeg fikk fra svigers. Jeg tror de er samlet inn fra ulike steder i Trøndelag - og muligens én som var medrasket fra Tyskland.

Uansett, første året var de pislete, andre året kom det såvidt noen kongler på dem. Men i år ser det ut til å bli masse kongler. Dette må brukes i et brygg: grønn, utørket humle av ukjent type. Jeg vet ikke om det blir en suksess, men det blir helt sikkert ikke kjedelig.

Humla i hagen (foto: anchr)

Det bringer meg over på et bevaringsarbeid som noen trenger å nøste opp i. I Norge var det påbud om humledyrking fra 1400-1500-tallet eller deromkring, og selv etter at påbudet opphørte, dyrket man humle til gårdsbrygging. Fremdeles er det gårder der humla kommer villig hvert år - enten den brukes til brygging eller ei. Det må ha skjedd et enormt arbeide med å velge ut de beste humletypene for norsk klima, og alt dette forfaller når de norske humlesortene ikke tas vare på.

Poenget er at humla er det som gir ølet sitt terroir. Man kan dyrke genetisk lik humle to ulike steder, og det gir forskjellig resultat. Momenter som jordsmonn, sol, temperatur, årstidsvariasjoner, dagslengde og sikkert ørten andre faktorer spiller inn og må samspille med humlas gener. Den tyske humla blir kanskje ikke engang tilstrekkelig moden alle steder i Norge. Gjennom evolusjon og bondens utvalg har man plukket ut de humlevariantene som over århundrene har vist seg å gi best resultater i vårt klima. Eller rettere sagt, man har valgt et knippe ulike humletyper som passer de ulike mikroklimaene i Norge.

Men selv om humla vokser villig i Norge, så er det ikke et godt sted å dyrke den i stor skala. Dermed har vi latt de norske humletypene leve sitt eget liv, mens vi har importert Hallertau og Cascade i prosessert tilstand, eller man har ganske enkelt brukt anonym apotekerhumle til brygging.

Liksom man har samlet inn gamle hus, rosebusker, folkeviser, dialektord, stedsnavn og eventyr, så trenger man også å ta vare på den lokale humla. Her er et oppdrag til alle leserne med en egen hage: skaff deg kontakt med noen som har gammel humle voksende, ta stiklinger og plant dem i din egen hage. Snakk med historielag, den lokale avdelingen av Norges sopp- og nyttevekstforbund eller lokale botanikere for å vite hvor du skal lete. Noter ned hvorfra humla er hentet, og evt hva som vites om dens bruk i øl. Humle er nesten en ugressplante, så den trenger ikke så veldig gode levekår. Normal jord og litt oppbinding, så overlever den - og kan du gi den mer, så kan den trives. Gi den gjerne en lun solvegg, der trenger den ikke så mye plass, og den er dekorativ.

En gang i fremtiden kommer man til å forvente norsk humle i et norsk tradisjonsbrygg. Om vi da ikke har tatt vare på de norske humlevariantene, så kan vi heller aldri troverdig gjenskape gamle norske gårdsøl.

Ved Klostergården håndbryggeri har de startet å eksperimentere med humletyper i ikke-triviell skala på åker, og all ære til dem for det. Jeg har sett humle vokse på veggene utenfor Trondhjem Mikrobryggeri, Ruten Fjellstue og Haandbryggeriet - uten at jeg vet hvor mange av dem som er annet enn til dekorasjon. Flere burde følge i deres fotspor, og NorBrygg, et universitet eller hobbybotanikere i Norges sopp- og nyttevekstforbund burde koordinere arbeidet, registrere voksesteder og hjelpe med klassifisering.

Noen burde starte aksjonen La Humla Overleve!

Øl er et ufarlig rusmiddel - det er i alle fall konklusjonen min etter å ha lest ulike bøker om rusens kulturhistorie. Og la meg med en gang ile til og si at jeg ikke mener alkohol er ufarlig, den er bare ikke samfunnsnedbrytende per se. Det er få som har drukket ut sin øl og så kommet på nye religioner eller samfunnsomveltende ideer. I hvert fall om vi sammenlikner med andre rusmidler som ikke lengre er i lovlig omløp. Rett nok kan man drikke seg til mot og forsøke å sette ut i livet det impulskontrollen tidligere har hindret en i å gjøre, men det ligger få nye tanker i det, bare gamle idéer man utenfor fylla har styrt klar av. Etter en helaften med alkohol våker man opp med bakrus, ikke med en ny verdensanskuelse. Forøvrig, at alkoholisme kan være samfunnsnedbrytende er en helt annen sak - men heller ikke den er samfunnsomveltende.

Derfor er alkohol et vennligsinnet rusmiddel - dvs venneligsinnet for enhver makthaver. Der hvor hamp, opium, sopper og alt det andre er tvunget ut og bort og vekk, der har alkoholen relativt uhindret fått lov til å fortsette. Idag eksisterer den side om side med et to andre milde og samfunnsmessig ufarlige rusmidler: koffein i kaffe, cola-drikker og te, og nikotin i tobakk. Førstnevntes mildt oppkvikkende effekt er så akseptert at de fleste arbeidsgivere uten den minste betenkelse sponser dine ansattes kafferusbruk - ja, de ser det som ønskelig for å holde folk våkne.

Disse tankene kom etter å ha lest Richard Rudgleys «The Alchemy of Culture - Intoxicants in Society», der forfatteren forsøker å argumentere for at alkohol - enten det er vin eller øl - kan ha kommet etter bruken av psykoaktive rusmidler som hamp og opium. Han har et poeng når han viser til de eldste kjente alkoholiske drikker, som synes å være blandingsprodukter, dels mjød, dels øl, dels vin, og alltid med en mengde urter. I Norden kjenner vi Egtvedpigen - som riktignok er et meget sent funn, om enn tidlig i nordisk sammenheng. Langt tidligere er Jiahu i Kina, som er datert tilbake til 7000 BCE.

Han går så langt som til å foreslå at alkohol i utgangspunktet kanskje mest var et middel for å løse opp substanser i urter, og at det først senere har fått et rusmiddelliv for seg selv. Det er også et poeng at alkoholholdige drikker enten trenger kompleks bearbeiding (som malting og mesking) eller baserer seg på frukter som idag er som den reneste frankenfood-aktige sukkerbomben i forhold til variantene av plantene som våre forfedre startet å foredle. Var det sukker i dem? Ja. Var det mye? Nei. Selv om fruktdisken på supermarkedet bugner av søte og frodige frukter og bær, så var det ikke slik det engang startet. Tenk markjordbær i forhold til supermarkedjordbær.

I forfatterens tanker er alkohol den samfunnsmessige ufarlige rusen, den sosiale rusen og den tillatte rusen, mens halucinogener fra planter var den hermetiske, religiøse, enteogene, innsiktsbringende og revolusjonerende rusen, den som gav ny verdensanskuelse og forståelse.

Det er fornøyelig når han beskriver zoroastreren Arda Wiraz' mang-trip til himmel og helvete i en fremstilling som minner om både Den gudommelige komedie og vårt hjemlige Draumkved. Nå skal jeg ikke ha beskyldt Dante for å ha vært på syretrip, men han skrev neppe sitt opus mangum etter en helaften i vinkjelleren. Alkohol avstedkommer drikkeviser, ikke verdenslitteraturens epos.

Nokså harmløst, med andre ord.

Jeg ble litt bitt av basillen med hensyn av å finne ut hvilket skip som var avbildet på boksene og flaskene med Arendals Pils. En tur til biblioteket i Arendal gav meg tilgang til 90-årsjubileumsboka for Arendals Bryggeri, men det er synd å si at den gav Svaret(tm). Den besvarte noen, men åpnet også flere nye spørsmål.

Som tidligere nevnt er det brukt et skip - trolig en sent 1700-talls fregatt på flaskene og boksene med Arendals Pils. I tillegg til det bruker Arendals Bryggeri et annet skip som bryggerilogo. De to kan kanskje forveksles om man kaster et overfladisk blikk, men det er helt klart to ulike bilder. Her er logoen fra dagens pilsner, og en pilsneretikkett fra 1931, som avfotografert fra jubileumsboka.

Etikettskipene fra idag og fra 1931 (foto: anchr)

Men aller først, søket i historieboka avslørte enda et etikettskip, en fullrigger i profil. Et søk på nettet viser at man tidligere brukte en variant av Arendals byvåpen på etiketten, her er et par eksempler som er hentet fra Norwegian Collectors øletikettsider:

Etiketter med Arendals gamle byvåpen

Det er ikke noe veldig uvanlig i at man brukte byvåpenet på etikettene. Flere andre bryggeri har brukt riksvåpen eller byvåpen, så som gamle Lillehammer bryggeri, Hamar bryggeri og Throndhjems bryggeri.

Det gamle byvåpenet
Kilde: Aschehougs 1920-utgave

Merk forøvrig at de to skipene er litt forskjellig tegnet i de to byvåpnene på etikettene, og de er igjen forskjellige fra det offisielle byvåpenet på første fjerdedel av 1900-tallet. Men alle elementene er der: Riksvåpenet omgitt av grantrær, med en tremaster seilende på bølgene bak. Arendals byvåpen var i utgangspunktet hentet fra en signetring som en sorenskriver brukte, og det var først ved byens 200-års jubileum i 1923 at man kom igang med å lage et heraldisk mer korrekt byvåpen, noe som resulterte i dagens byvåpen. På dette tidspunktet hadde altså bryggeriet benyttet seg av byvåpenet.

Dagens byvåpen
Kilde: Arendal kommune

Her forlater vi kjennsgjerningene og går over på min synsing. Vi skriver som sagt første halvdel av 1920-tallet. Avholdsfolket står som sterkest. Samtidig bytter byen sitt våpen, og det er nærliggende å tro at de samtidig strammer inn på hvem og hva som bruker byens våpen som egne logoelementer. Jeg vil tro at Arendals bryggeri neppe har ønsket å bli seende uoppdatert ut ved å fortsette å bruke et foreldet byvåpen. Samtidig er det nærliggende å tro at forsøk på å bruke det nye byvåpenet ble slått ned på. I jubileumsboka fra 1931 - syv år etter byvåpenskiftet - er det gjengitt syv etiketter, og der er vist noen øl med en fullrigger som synes tatt rett ut fra det gamle byvåpenet. Det er nærliggende å trekke den slutningen at når fullriggeren er brukt alene på etikettene, så er det som et element hentet fra det gamle byvåpenet. To eksempler på bruk av denne fullriggeren er vist under:

Etikettskipet bayer og landsøl fra 1931 (foto: anchr)

Vi har da sannsynliggjort en forklaring på ett av etikettskipene til Arendals bryggeri. Om det er mulig å spore det videre tilbake, så må det være ved å sjekke bakgrunnen for motivvalg hos den sorenskriveren som først brukte det. La oss ikke gjøre det her og nå.

I jubileumsboka fra 1931 dukker det også opp et annet skip som er veldig likt dagens bryggerilogo. Den har vært tegnet flere ganger, og har utviklet seg litt over årene. Men hovedelementene er gjennomgående de samme: rigget som bark (evt med latinerseil på kryssmast), mersseilene er beslått. Det er et digert norsk flagg akter, skipet sees fra fra babord akter side, det er fire vinduer i et galleri akter. Det vist i pilsneretiketten i starten av dette innlegget, og under er vist fire andre gjengivelser som viser at det tydelig er samme skip, men at utformingen har vært endret noen ganger. Etiketten med mørkt eksportøl viser omtrent samme skip som på pilsneretiketten i starten av innlegget, med unntak av fargeleggingen. Bildene er vist i antatt kronologisk rekkefølge. Hmm, er det bare meg som får en fornemmelse av at det avbildede skipet blir større og staseligere for hver versjon?

Variasjoner over bryggerilogoen på ulike etiketter
(Kilder: øverst til venstre: fra labologist.no sin oversikt over gamle norske øl-etiketter; nederst til venstre: fra Arendals Pilsens Venner i Trondheim; de to øvrige: fra salgsannonser på skrotnissen.no (her og her))

Man kunne mistenke bryggeriet for å omgå et evt forbud mot å bruke byvåpenet ved å lage en litt mer naturtro gjengivelse av skipet i byvåpenet, fra en litt annen vinkel. Men det er viktige forskjeller. Bryggeriskipet har ikke flagg på baugspydet, det har beslåtte bramseil, øvre seil på kryssmasta har ikke et råseil. Dessuten virker det ikke som om de tidligste utgavene av denne logoen er så veldig naturtro. Om bildet har blitt tegnet på 1920-tallet, er det neppe et bilde av noe daværende eksisterende skip. Kanskje kommer man ikke lengre enn til å konkludere med at det er et skip til erstatning for - eller til forveksling av - det nye byvåpenets skip?

Den nye logoen (foto: anchr)

Når bryggeriet har blitt selvstendig igjen, og har startet å profilere seg - om enn aldri så lite - under egen logo, så synes det som de har valgt den versjonen av logoen som er gjengitt på bayer-etiketten over - muligens med noen små variasjoner.

Hvorfor fortsatte man ikke med fullriggeren i profil? Tja, det var et motiv som var ekstremt ikonisk idet enhver styrmann eller skipper fikk malt skipet «sitt» i en eller annen utenlandsk havn. Det var en hel liten industri i å male skip, noen produserte halvfabrikata malerier, så kjøperen kunne ta utgangspunkt i et maleri med et skip som liknet (eller vi hvert fall se bakgrunnen rundt skipet) og se omtrentlig hvordan det ble, så oppdaterte man for hvordan skipet faktisk så ut og forretningen var gjort. Disse maleriene viste typisk skipet i profil og i tillegg var det gjerne også vist i bakgrunnen, sett bakfra. Om alle sørlandske hjem på 1920-tallet var proppfulle av slike malerier med «profilbilder» av skip som foreldre og besteforeldre hadde seilt på, så kunne det gamle profilbildet kort og godt fremstå som særdels uhippt - litt «forrige tiår» - en dødssynd for ethvert moderende bryggeri.

Og hvorfra kommer så dagens pilsnerskip? Tja, jeg vet ikke. Det må ha dukket opp langt senere, kanskje så sent som 80- eller 90-tallet? Det finnes ingen elementer av dette skipet i tidligere logoer. Joda, rett nok var logoskipet blitt justert og oppdatert, men som vist over er overgangen til pilsnerskipet et så brutalt brudd med den gamle logoen at det må regnes for en ny logo, ikke bare en oppdatering. Tidligere har jeg påpekt at det synes som det er et lite utsnitt av et større bilde, kanskje tatt fra en sjøslagscene ifra en bok. Det er også interessant å se at bryggeriet har gått bort fra navnet Arendals skrevet i den spesielle håndskriftsfonten som står så prominent på pilsneretikettene.

Og som ikke dette er nok, da jeg kjørte forbi Arendals bryggeri på siste feriedag, oppdaget jeg enda et skip malt på en av bygningene. Det synes å være en hanseatisk kogge, og kan umulig ha noe med saken å gjøre ... nope, det må være knyttet til noe ganske annet.

Her er et lite, men enkelt prosjekt for hjemmebrygging. Jeg sitter i skrivende stund på hytta, der jeg egentlig ikke har mulighet for å brygge. Derfor denne enkle versjonen, der alle ingredienser er tilgjengelige fra enhver Rema eller Kiwi. Det er mulig du er i samme situasjon, og her er en idé til tidsavspredelse.

1. Skaff tre 33cl flasker vørterøl, en pakke Idun original brødgjær (ferskgjær, også kalt pressgjær) og en tom halvannen liters plastflaske med skrukork (f.eks en Farris-flaske). Sjekk datostemplingen på gjæra i butikken. Finn en ren, finmasket klut, en kniv, en bolle og et strikk på kjøkkenet.

2. Klar til gjæring (foto: anchr)

   Dytt pakka med gjær ned i plastflaska. For å få dette til, må du skjære den opp i biter som får plass i åpningen. Vær sikker på at kniven du bruker til å skjære med er helt ren. Om du er usikker på om de kan ha kommet til bakterier til gjæra, så skjær gjerne vekk overflatene før du starter, for du trenger egentlig ikke hele gjærpakka.

3. Skyll plastflaska godt. Velg fortrinnsvis en flaske man ikke har drukket fra, evt kjør flaske og skrukork i oppvaskmaskinen. Bruk gjerne en flaske som det kun har vært vann uten annen tilsetning enn kullsyre, da kan du egentlig kutte ut skylling og vasking helt, sålenge du ikke har drukket direkte fra flaska.

4. Åpne en-og-en flaske med vørterøl, og hell dem forsiktig ned langs innsiden av plastflaska. Poenget er kort og godt at du må forsøke å få minst mulig skum - evt kan du gjør det over vasken og la skummet renne av. Samtidig må du unngå at det skvulper så det «piskes» inn luft i vørteren - dog er dette neppe et stort problem, for det skilles ut så mye CO2 at det neppe kommer til luft. (Det er mulig man burde tilsette gjæra etterpå, eller ha noen korn sukker eller salt i vørterølet for å frese ut CO2 ... jeg vet ikke, men skal eksperimentere.)

5. Ikke skru plastkorken på, for det kommer til å produseres masse gass i flaska under gjæringen. Strengt tatt kunne du ha brukt korken skrudd på så løst at overtrykket slipper ut, men det er risikofylt, for om det tetter seg, har du potensielt en omfattende vaskejobb foran deg. Det tryggeste er å bruke en ren, tettmasket klut lagt dobbelt eller trippelt over tuten, og festet med strikk rundt flaskas hals. Det hindrer at støv kommer inn, samtidig som gas slipper ut. Vær sikker på at kluten er ren!

6. Sett flaska på et sted der det er en jevn varme på rundt 20 grader. Med Iduns pressgjær for brødbaking kommer gjæringen temmelig raskt igang. Du kommer til å se bevegelser i vørteren etter få minutter. Magni insisterte på at jeg skulle sette flaska oppi en bolle. Det var bra jeg ikke protesterte, for under stormgjæringen ble det presset både gjær og øl ut av flaska. Iduns brødgjær er ingen attgløyme.

7. Etter stormgjæringen (foto: anchr)

   Når gjæringen er kommet skikkelig igang, pass på ikke flaska tetter seg, for da bygger det seg opp trykk i den. Er du usikker, så klem på flaska, er den hard er det trykk i den og du bør stake opp åpningen (gjøres utendørs), er den myk er det ok.

8. Ideelt sett bør du etter at gjæringen har nådd toppen og er på god vei tilbake tappe ølet over på en ny, ren flaske. Slik kvitter du deg med gjæren og masse grums som nå sikkert har satt seg på innsiden av flaskehalsen og rundt tuten.

9. Når gjæringen er i ferd med å slutte, kan du fjerne kluten over tuten og skru korken på. Det vil gjøre at resten av kullsyra blir i ølet. Men du bør overvåke flaska jevnlig, dersom den blir hardere enn du forventer en Cola- eller Farrisflaske, så skru opp korken og lett på trykket.

10. Når gjæringen er nærmest over, og du har fanget riktig trykk med kullsyre, sett flaska i kjøleskapet. Den burde klarne i løpet av noen dager. Ikke vent for lenge med å drikke den. Levende øl er ferskvare, og dette er neppe noe modningsprodukt. Den burde holde seg god i et par uker i alle fall.

11. Når du serverer ølet, forsøk å unngå at bunnfallet følger med under skjenking. La den gjerne få varme seg litt i glassene, for vørterøl har nok smak - hvilket den trenger for å kunne balansere all sødmen.

• Om du har tilgang på en gjærlås med gummiforing, så er det langt bedre enn å la skrukorken sitte løst på eller bruke en klut. Det gir mye bedre sikring mot infisering av ølet, og dessuten er det enklere å beregne kraften på gjæringen (dvs: hvor hyppig plopper det). Gjør-det-selv-gjærlåser kommer i mange versjoner, partyversjonen er et sugerør med bøy, koblet til en balong med nok vann til at sugerøret inni balongen kommer under vann. Når balongen blir slapp er gjæringen over.

• Om du får tak i en pakke med ekte ølgjær, så er den bedre enn Idun brødgjær. Bruk helst overgjær. Ulike gjærtyper vil gi ulike smaker på ølet. Men merk at en pakke med tørr ølgjær kommer til å bruke mye lengre tid på å komme igang og på å gjære.

• I stedet for å skru til korken når gjæringen begynner å fisle ut, kan du la den gå helt ut, deretter tilsette et par teskjer sukker, og så skru korken helt fast og la det stå i samme varme som tidligere et par dager til. Dette er en fremgangsmåte som har enklere timing.

• Normalt skal man tilsette langt mindre gjær, samtidig som man får mye luft inn i vørteren før gjæra tilsettes. Men vi løser dette ved å tilsette «nok» gjær (i disse mengdene er den likevel billig nok) og ikke lufte. Derfor er det nyttig om du heller vørterølflaskene på plastflaska uten å skvulpe så mye.

• Ikke la flaska bli utsatt for sol, det setter usmak på ølet.

• Vi bruker her veldig mye gjær, og for mye gjær kan sette usmak på ølet, men det burde gå greitt om du drikker det raskt - eller om du tapper om etter at stormgjæringen har avtatt.

• Vi bruker en flastflaske fordi den lar deg enkelt måle trykket (kjenn om den er hard) og slippe ut trykket (løsne litt på skrukorken). Proffe bryggere har dyrere og mer avansert utstyr, men det koster også endel mer enn de 2,50 som er panten på en plastflaske (dessuten kan du fremdeles skylle og levere plastflaska til pant, så strengt tatt er den gratis).

• Jeg har ikke her og nå mulighet for å måle sukkerinnholdet i vørterøl, men om jeg skal estimere utfra informasjonen på etiketten og noen gamle formler jeg tror sitter korrekt i bakhodet, så har vørterølet et potensiale til å nå rundt knappe 5% abv - og det er egentlig nok.

• Om du likevel vil ha et sterkere øl, kan du helle på ønsket mengde med Moss maltekstrakt (ok, du kan også bruke sukker, da). For hver 100g med maltekstrakt, er det maksimalt potensiale til ca 50g alkohol, hvilket utblandet til én liter veske gir litt over 6% alkohol - eller i praksis kanskje 5% fordi du ikke får en perfekt utgjæring (utregningen er også her tatt på gefühlen). Du ønsker med andre ord garantert ikke å lempe et helt glass maltekstrakt i en halvannen liters flaske med en liter vørterøl. Nei, du ønsker IKKE det.

Fortæring av resultatet (foto: magnio)

Lykke til med prosjektet! Det er enkelt, det er lite og ingrediensene er billige. Om du aldri før har brygget, så er dette et godt startprosjekt. Om du brygger men har strandet på familiehytta langt fra kjellerbryggeriet ditt, så er dette et godt sommerprosjekt. Om du bare er tørst, så er dette en god unnskyldning for å kjøpe et par flasker ekstra med Bris eller Farris.

Ble det bra? Vel, jeg kastet det frem i vår årlige sommerblindsmaking på verandaen. De andre - Frode Bergh og Gustav Foseid - hadde naturlig nok store problemer med å plassere dette brygget - det smakte litt sært, men ikke så ille at de trodde det måtte være en merksnodighet fra ett eller annet norsk, kommersielt bryggeri.

Og nok en gang: om du gjærer på en flaske med tilskrudd kork, så sjekk den nøye. Blir det veldig hard, så a) slipp ut litt gass og b) sjekk den ofte/gjenta frem til den stabiliserer seg som passelig hard. Jeg spøker ikke. Seriøst, jeg mener det!

Har du noen gang hatt lyst til å smake ugandisk ajon, malwa, tonto, kongolesisk rukutu eller nigeriansk dolo?

Det er teknisk sett ikke så vanskelig, det er bare å dra dit og komme seg utenfor turistallfarvei. Men for oss litt attgløymer med over snittet beskrankninger på eventyrlysten, finnes det et litt tamt men likevel hyggelig alterntiv: Kiva.

Kiva er et system for mikrolån. De samarbeider med en rekke feltpartnere som presenterer personer med en forretningsidé og et behov for finansiering i størrelseorden noen-tusen. Så deler de lånet opp (for risikospredning) og lar deg og meg delfinansiere dem. Ganske enkelt: micro loans meet community funding. Etterhvert som de betaler ned en hundrelapp eller to i måneden, samler det seg opp penger på din konto, som du kan ta ut eller låne ut på ny.

Jeg har forsøkt å spesialisere meg på å låne til de som brygger lokale øl. Vanligvis har de en liten pub-aktig sak, der de brygger og serverer øl - gjerne kombinert med ymse annen aktivitet.

Det er også en fin anledning til å provosere seg selv til å lese om de ulike ølene. For eksempel, waragi blir gjentatte ganger beskrevet som et brygget produkt, men det er nok heller et enkeldestillat. Det er vekselsvis beskrevet som en forvanskning av «war gin» eller «arak» - jeg stoler mest på sistnevnte etymologi. Verre enn at det er destillert (og forbudt lokalt!) er at det er status å lage variantene som river mest - og hva er da bedre å dytte inn enn batterisyre? Det er slikt man kanskje ikke ønsker å finansiere. Andre lager kort og godt gamle øltyper med aner tilbake til Egypt og Sumer - bokstavelig talt.

Kiva er også et godt, men nøkkelhullsmalt, innblikk i en verden av tradisjonelle bryggere. Gå på www.kiva.org og klikk "Lend" og søk etter for eksempel "brew". Velg også gjerne status "All" for å sikre at det faktisk er noen treff på søket, for det er ikke alltid det er noen tradisjonsbryggere som søker finansiering akkurat der-og-da. Dessverre er det unntaket at de spesifiserer navnet på hva de brygger - vanligvis er det bare navngitt som «local brew».

Helt alene er jeg ikke i min bryggerifinansiering i den tredje verden. Jeg har lagt merke til at Cardinal i Stavanger har en konto der de støtter (er det tips-pengene?) tradisjonsbryggere i den tredje verden - noe som har økt min respekt for puben betydelig.

Og for all del, det er mange andre gode formål å støtte via Kiva enn brygging.

Dere har vel alle sett hekser og trollmenn stå ved grytene i tegneseriene, det er nok å navne Madam Mim, Magica fra Tryll og med Miraculix. Oppi en diger gryte has de mest eksotiske og suspekte ingredienser ... og ut kommer av det hele kommer en liten kopp med magisk heksebrygg. Men hvorfor bruke så stor kjele når man trenger så lite?

Ekstremølbrygging på gang?
Source: wikicommons

Jeg tror svaret ligger i det mentale bildet vi har av heksene har tatt opp i seg elementer av den førindustrielle bryggeren: øl-kona. Det ble brygget øl lenge før man startet bryggerier, og det ølet ble brygget i hjemmene kunne enten bli solgt for å drikkes der og da, eller for å tas med - akkurat som i våre dager. Oftest var det koner som stod for ølbryggingen. Det virker som om transisjonen fra hjemmebrygging for utskjenking og salg, til profesjonelt bryggeri også er en transisjon fra et kvinneyrke til et mannsyrke, samt en transisjon fra landsbygd og landsbyer til urbane storbyer.

Så vi kan se for oss gamle dagers ølbryggere nesten som vi tenker oss Madam Mim stå og røre i gryta si. Ja, hvorfor står de nettopp og rører i gryta - tja, kanskje fordi det er viktig å blande mesken godt under mesking for å få god effektivitet? Nå kokes det ikke under mesking, men det er varmt nok til at det ryker på en kjølig dag. Og hvorfor har heksa alltid en katt - tja, kanskje er det et nyttig husdyr om man har et lager med malt til å lokke rotter?

Men hva med alle de sære ingrediensene i heksebrygget, de har vel ingenting i ølbryggingen å gjøre? Tja, si ikke det. Mangt og mye har vært brukt i ølbrygging, tildels også giftige og rusgivende stoffer. La oss derfor ikke utelukke at det fantes en mellomting mellom et rent alkoholprodukt og et rent heksebrygg med hallucinerende urter og padder.

Kjernen er at et kraftig øl alltid har hatt høy status, og én måte å gjøre rusen sterkere og fyldigere på, er å ha i urter. Både bulmurt og alrune - ja til og med pors - har vært brukt i øl og sies å ha rusgivende effekt. Dette er nettopp én av forklaringsmodellene bak renhetsloven: at man ville til livs ølene med sære urter som kunne ha en ikke helt helsebringende effekt.

Det var neppe bruken av sukker man ville til livs med Renhetsloven, for sukker var dyrt i 1516. Der bryggere på 1700- og 1800-tallet brukte billig sukker for å heve styrken på ølet, der har 1400- og 1500-tallets bryggere muligens tydd til urter for å få ølet til å «slå» litt bedre. På en måte tror jeg sukkeret er å foretrekke.

Nå forsøker jeg ikke å si at heksene var øl-koner som brygget, for så enkelt er det ikke. Men jeg tror at det mentale bildet vi idag har av hekser og trollmenn er sammensatt, og en av fasettene i dette bildet tror jeg er øl-konene.

Hvem var så disse øl-konene? Noen av dem var kanskje enker som skaffet seg et levebrød, noen spedde på familiens økonomi med et ekstra håndverk. Noen av dem solgte ølet i kanner, mens andre og også drev utskjenking i eget hjem. De synes å ha brygget litt ujevnt, slik at noen kanskje brygget for salg bare noen få ganger i året, mens andre hadde øl for salg nærmest hele tiden. Det har vært en stor og mangfoldig gruppe, og det de drev med ville vi kalt hjemmeindustri, nesten som husflid.

De er nevnt i flere sammenhenger utover middelalderen, vanligvis i forbindelse med hvilke rettigheter, plikter og skatter de hadde, samt i rettstvister de måtte komme i. De overlever lenge, spesielt utenfor byene, men forsvinner etterhvert som ølproduksjonen strømlinjeformes, oppskaleres, reguleres og skattlegges - hvilket dessverre er fire sider av samme sak, siden de som samlet inn skatter ønsket å ha så få enheter å forholde seg til som mulig.

I Norge syntes brygging i middelalderen å være en kvinneaktivitet. Når det ble en mannsaktivitet også på gårder og i hjemmene er et interessant spørsmål ... som vi kanskje kan komme tilbake til.

Det er stadig folk som går på en pub og bestiller «en øl», mens de aldri ville gått på en bedre restaurant og bestilt «en mat»; på en kino og bedt om billett til «en film»; eller til et reisebyrå og ønsket «en tur».

En delårsak er nok at fra slutten av 60-tallet og frem til for ganske få år siden, var øl i Norge synonymt med pilsner - den fremherskende øltypen. Det hjelper jo ikke at restauranten har den ene eller den andre pilsneren, om ulikheten mest er på etiketten og knappest inni på smaken.

Derfor er det jo litt forståelig at mange i all denne smakslikheten kort og godt ikke bryr seg - selv om det likevel er skuffende. Det er heldigvis ikke mange andre områder der man er like vilkårlig med hva man får levert når man ber om «en vare» ... men det finnes. Ost? Den skal bare være gul og kunne skjæres med ostehøvel. Når nordmenn snakker om goudaost mener de oftest generisk gulost, og alle som har smakt en ekte «oude gouda» vet at den har veldig lite til felles med de kreasjonene som norske meierier dikter ihop for å kunne balansere på kanten til hva som teknisk sett er lov å kalle «ost». Kaffe? Den skal være brunsvart, varm, ha brentsmak og gi oppkvikkende koffein. Kanskje er det noe som hjemsøker varer vi fortærer og som vi (feilaktig!) oppfatter som at alle produktvarianter har samme standardkvalitet.

Slike holdninger presser priser, for når man ikke bryr seg om andre parametre, står kun prislappen igjen for kunden å evaluere etter. Men det presser også kvaliteten, for om forbrukeren ikke bryr seg om annet enn prisen, hvorfor skulle ikke produsenten høvle bort litt kvalitet for å kunne krympe produksjonskostnadene - eller øke inntektene?

Nordmenn er dessuten ekstremt merketro, og kombinert med at de er kvalitetsagnostiske, åpner det for slakting av merker: a) kjøp opp en merkevare med trofaste kunder, b) juster ned kvaliteten og kutt hjørner, og evt sett ut produksjonen til Langtvekkistan, c) gled deg over de økte inntektene som er differansen mellom opprettholdt pris og kollapset produksjonskostnader, og d) når forbrukerne begynner å oppdage kvalitetstapet og slutter å kjøpe produktet, så let etter en ny merkevare som du kan flagre videre til. Slikt skjer vel ikke innen øl-verdenen? Fnis. Jeg sier bare Belgia.

Men tilbake til innstillingen om «en øl». Jeg tror egentlig ikke kremmerne er så glade for denne kundeinnstillingen, for om pris er det eneste kundene er interessert i, så blir det mindre marginer for mellomleddene. Prisen er da nærmest diktert av markedet, og man må finne andre ting for å differensiere seg fra konkurrenter. For puber kan det være bedre plassering av uteserveringen, hyggeligere betjening, kosligere lokaler, bedre stemning, velsmakende mat, osv. Problemet med alt dette er at det fordrer hard innsats og er vanskelig å skalere opp. Prissetting er mye enklere ...

Om man derimot kan sjonglere med typer og kvaliteter og varianter og eksklusivitet, så kan alt dette justeres og manipuleres så prisen kan dyttes oppover til et behagelig nivå. Det er i slike markeder at det er penger å tjene for den smarte kremmeren - og det er et slikt marked som er nærmest umulig for forbrukeren å priskontrollere.

Så tilbake til øl. En av mine nærbutikker er den navnemessige selvmotsigelsen Bunnpris Gourmet. De har faktisk et godt vareutvalg på relativt få kvadratmetre - mest fordi de har forstått at man ikke trenger å bruke mer enn 20cm hylleplass til en eksklusiv, utenlandsk vare. Nåvel, på øl suger de brutalt. Jeg har ikke vært depressiv nok til å telle, men jeg tror de må ha over 30 merker øl - hvorav så godt som alle synes å være pilsnerøl. Variasjonen består av en bayer i riktig retning, balansert av et par «lite» og «lime» i den andre retningen. De har et godt utvalg av brød med god bredde i typer, former og ingredienser. I brødhyllene sine ville de aldri tatt inn 30 typer hveteloff og én vågal outlayer med 2% sammalt hvete.

Men så går jeg heller aldri dit for å kjøpe øl, om jeg ikke i et anfall av galskap bare var på jakt etter «en øl».

I utgangspunktet høres det ut som et dumt spørsmål, for ølet kom først om man mener glassflasker slik som vi kjenner dem.

Men under ligger det et meget relevant spørsmål, for en flaske er en beholder med en smal og trang åpning, enten den er laget av glass som i våre dager, eller av skinn eller metall som i gamle dager. Det er kanskje ikke helt tilfeldig at dagens flasker har en viss formlikhet med kalabasher og antikke amphoraer.

Mange som har forsøkt å gjenskape ølets oppdagelse har kjørt seg fast i en blindgate og konkludert med at om man tilfeldigvis skulle få laget vørter, og den står fremme og samler naturlig gjær, så får man i praksis en sur, ekkel og stinkende materie. Jeg har ingen grunn til å tvile på korrektheten i disse eksperimentene, men jeg tviler på deres relevans. Vanligvis innebærer slike eksperimenter et trinn der man setter ølet i en bolle eller på en skål i påvente av at gjæringen skal starte. Hvorfor en bolle eller skål? Tja, kanskje det er et ønske om å sikre seg en størst mulig mikrobiologi? Stor overflate gir bra potensiale for innsamling, det at vinden lett slipper til burde frakte enda mer mikrobiologi dit og det burde jo sikre suksessen ... eller ikke?

For som forfatteren av den utmerkede boken «The Alaskan Bootlegger's Bible» kommenterte: gjæring med villgjær som ikke rimelig raskt etablerer et lokk av CO2 over vørteren vil uvegerlig gå galt. Det viktige er ikke hvor mye villgjær man fanger, men at den CO2 som lages blir liggende som et beskyttende lag som hindrer uønsket aktivitet fra andre aerobe og CO2-hatende mikroorganismer. Den enkleste måten å fjerne laget ved CO2 er å la det gjære i et åpent fat eller en breddfull krukke, og å sikre seg at det er et vinddrag som slipper til.

Men, sier kanskje noen, Lambic ligger jo i store, åpne, grunne kar, der nattelufta blåser over. Joda, men det er kun under det relativt korte nedkjølingstrinnet som inkluderer infiseringen av ølet. Gjæringen foregår i fat, som i praksis er en stor beholder med et lite hull øverst.

Jeg vil derfor foreslå et modifisert eksperiment: Sett vørteren på en flaske, og hell på med en liten mengde vann som har stått over natta og samlet bakterier og gjær og andre uhumskheter. Vannet vil ha fanget mye rart, mens dets næringsfattighet gjør at bakterievekst og gjæring ikke starter før den blandes med vørteren som har det næringsrike sukkeret.

Og siden jeg allerede nevnet lambic. Jeg tror nedkjølingstrinnet er litt overvurdert som infeksjonskilde, sammenliknet med de iboende bakteriene i fatene som brukes.

Arkeologer har funnet kar med innrissede mønstre på innsiden - mønstre som man derfor ikke kunne se under normal bruk. Om vi ser bort fra forklaringer som omfatter magiske symboler og slikt, er det nærliggende å anta at man har oppdaget at gjæringskar med uregelmessig innside - dvs om ikke kan rengjøres effektivt - har en mer konsistent gjæringsevne. Og hvilken hjemmebrygger er ikke blitt advart mot å få riper og sår på innsiden av gjæringskarene - fordi det da er nærmest umulig å rengjøre dem skikkelig. Krukker og kar i leire er formodentlig bare en kunstig erstatning for de kalabasher man har kunne skaffe seg fra naturen.

Og dermed er vi tilbake til utgangspunktet. Kanskje kom det første ølet (eller vinen) fra en kalabash med vørter eller fruktsaft som gjæret naturlig. Men det viktige er at flaskeformen med en beholder med smal og gjerne trang åpning må ha kommet før man gjæret vesker til alkoholholdige drikker. Satt på spissen: flaska kom før ølet, fordi flaska trolig er en betingelse for å få til en bra gjæring.

Og forøvrig, egget kom før høna, dinosaurene la egg, og en høne er en fjern etterkommer av dinosaurene.

Har du gått inn på en fremmed brewpub og likevel fått en følelse av déja-vu?

Det er mye bra med dem, men dessverre synes så altfor mange prewpubs å være et slags middelgjennomsnitts potpurri av ølverdenen, gjerne med en eller annen bryggesignatur som kjennetegner - eller i de verste tilfellene hjemsøker - de fleste av ølene.

Den typiske brewpuben har rundt 5-7 øltyper, helst med et tilsnitt av amerikansk mikrobryggeribrygging, gjerne supplert med noen britiske øltyper, ofte med en påklasket, pliktbrygget pilsner og en og annen vovet rekreasjon fra Belgia eller Tyskland, gjerne som et roterende sesong- eller spesialøl. Du finner gjerne en pale, en amber, en bitter, en IPA og en stout. Ett av ølene er vanligvis utsolgt akkurat da, og de mest spennende sesongølene er brygges selvfølgelig en annen måned. Noen få steder liver de virkelig opp med et gjestebrygg i ny og ne, men vanligvis er variasjon ensbetydende med de bryggerne roterer oppskriftene.

Bryggeriet står vanligvis til offentlig skue, og har mer kobber og messing enn et fregattmannskap kan pusse, til tross for at det bak all kobberet vanligvis er et bryggeri i rustfritt stål og plast av medisinsk kvalitet. Brewpuben har ensartede glass, gjerne med bryggerilogo på, og bruker dem til alle sine varierte øltyper, den eneste variasjonen er i glasstørrelse. Det går an å bestille samplerbrett, og her er det ofte forbausende stor variasjon i innpakkingen. På ett eller annet tidspunkt har nok designere vært involvert, men det var gjerne da puben var helt ny. Siden innehavere av brewpuber er ølentusiaster, er dekorasjonen oftest ølfokusert, gjerne med reklameskilt, bryggeingredienser eller en flaskesamling. Noen forvirrer med å sette vanskelige - gjerne lokale og historiske - navn på ølene, mens andre gjør det enkelt og kaller sine øl opp etter øltypen. Skjønt øltype - det går en tilsynelatende evigvarende epidemi blant brewpuber: «beer type specification creep». Ett sted er alt mørkere enn sin type, ett annet sted er det bitrere eller syrligere eller søtere eller fruktigere eller noe annet. Sånn sett er morsommere å smake seg frem til brewpubenes bryggeristil enn det egentlig er å smake på deres ørten enkeltøl. Når vi snakker om bryggeristil, kan det nok mye komme av a) de ofte bruker samme gjær i alle eller de fleste ølene, b) de mesker og gjærer øltypene mye på de samme temperaturene, og c) det er samme brygger som står bak, så evt feil eller særegenheter gjentas for alle øl.

Vanligvis får du mat der, hovedsaklig i grill- eller burgerstil, uten de helt store kokketekniske utfordringene, men greitt nok og minst to hakk opp fra den jevne pizza- og burgersjappa. Noen retter har øl som ingrediens, men det er sjelden det er tatt helt ut.

Prisene ligger litt over de vanlige, lokale øltypene som serveres på alle de andre barene rundt om.

Utover dette er de omtrent like like eller forskjellige som puber generelt - selv om de tenderer til å være litt roligere og litt dyrere. Har du vært på én brewpub, har du vært på (nesten) alle.

Ruten Fjellstue er oppkalt etter fjelltoppen til hvilken det er et godt utgangspunkt å starte en bestigning. Det er en gammel seter i Espedalen, og like før krigen ble den bygget ut som fjellstue og base for turgåere. Det er også hjem til Espedalen Fjellbryggeri, kanskje ett av landets minst tilgjengelige bryggerier.

Jeg beskrev stedet i den nesten-årlige listen over mulige nye bryggerier til jul 2007. Og da jeg tidligere i år snakket med Knut Albert som hadde vært der og som lovpriste bryggeriet, og da Magni og jeg senere har fått behov for en underveisovernatting på våre turer mellom Sørlandet og Trondheim, så var det ingen vei utenom et besøk.

Ruten Fjellstue (foto: anchr)

Folkene bak er Berit og Arthur Bredli, og det er sistnevnte som brygger. De har valgt å skille navnet på fjellstua og bryggeriet, og det er kanskje slik det må være, for bryggeriet er ikke, og er neppe tiltenkt å skulle bli noen hovedinntektskilde. Det er en tilleggsaktivitet i krysningen mellom hobby og næring. I store deler av Norge er det ikke grunnlag for å rendyrke drift med én, storskalert aktivitet, og dermed må man sette ihop et konglomerat av delaktiviteter som passer sammen og gjerne har innbyrdes synergieffekter. Folkene bak Ruten Fjellstue er ypperlige eksempler på slik sjonglering med mange ulike og sesongmessige baller i lufta. Som et sidetema, dersom det er noen som lurer på hvorfor norske småbryggerier jevnt over ligger på små og uveisomme steder, så er nok dette litt av årsaken.

For øl-puristene: Ruten ligger på 870 meters høyde, og der er lufttrykket rundt 8-10% lavere enn ved havnivået. Det betyr igjen at kokepunktet for vann er litt mer enn 3 grader lavere enn ved havnivået. Alle bryggeveiledninger understreker viktigheten av å ha en livlig koking, hvilket i praksis vil si at man holder fulle 100 grader under kokingen. Jeg tror dette har mest betydning for humla. Det betyr strengt tatt at Espedalen aldri kommer helt opp på den temperaturen som de fleste andre bryggeriene brygger på. For sherlock'er på jakt etter å detektere ølsmaker må dette være en gyllen anledning til å lete etter en høydekarakter i ølene deres. Nei, jeg tror ikke de finner den, men la ikke min negativitet stoppe dere. Som en sidebemerkning: Lillehammer bryggeri brygger med et østerisk alpe-bryggeri som har et trykksatt kokesystem, slik at de kan brygge ved én atmosfære uansett vær og høyde - noe de egentlig ikke trenger det ved sine 150-200 meter over havet. Uansett, trykk, og dermed kokepunkt, er en oversett parameter ved ølproduksjon, og kanskje den neste store «fad» blant bryggeekstremistene. Jeg har lenge tenkt på ulike alternativer til å ekstrahere bitterhet og aroma fra humla, men mer om det i en annen posting. Hvorfor stoppe kokingen på 100 grader? Hvorfor ikke koke humla i en trykksatt kjele på 105 eller 110 grader? Hvordan påvirker dette ekstraheringen av smaksstoffer?

Og mens vi er inne på effektene av trykkforskjellene, er det forskjell på brygging under lavtrykk og høytrykk. I praksis nei, selv om det teoretisk er en forskjell, og selv i praksis er det kanskje en merkbar forskjell. Kanskje har barometeret en plass i bryggeriet som giver av inndata for å kalibrere oppskriftene?

Bryggeriet på Ruten bruker et 200-350 liters system levert av Leif Stana, norske gårds- og småbryggeriers «hoffleverandør». Det er i etterkant gjort enkelte lokale tilpasninger. Det skiller seg litt ut ved at det er firkantede kar og ved at gjæringen er nesten-åpen. Rett nok gjæres det under lokk, men uten at gjæringskaret har gjærlås. Det går greit sålenge gjæringen er livlig, for da produseres det nok CO2 til at det hele tiden står et pust ut av karet, slik at ingen bakterier kan finne veien inn dit. Det fordrer følgelig at man ikke venter for lenge med å tappe på et modningsfat, men det er også mange andre grunner til å gjøre det raskt. Det vanligste alternativet er dyre sylindrokoniske tanker, der man kan tappe ut gjæren som utfelles på bunnen. Men begge systemer fordrer en viss årvåkenhet med hensyn til timing, og sålenge man aksepterer å måtte stikke om og man passer på hygiene, så tror jeg ikke det er et problem å la være å bruke sylindrokoniske tanker.

Idyllisk på Ruten (foto: anchr)

Arthur har tatt skrittet helt ut og er bevisst på at han ikke brygger faste øl. Han brygger det han brygger, og gjentar «aldri» en batch. Det betyr ikke at om én bitter er brygget, så kommer det aldri noensinne en ny bitter. Jeg forstod det slik at han ikke ville være bundet av å skulle ha en bitter eller en bayer som man var tvunget til å brygge igjen og igjen, bare fordi det stod på en ølmeny. I praksis fordeler ølene deres seg jevnt utover øltypologien, med noen lyse, noen mørke, noen bitre osv.

Bryggeriet bruker de blå 200L plastfatene fra Felleskjøpet, i likhet med så mange andre små gårds- og distriktsbryggerier. En konsekvens av det er vel at man er begrenset til å gjære på temperaturen i bryggeriet, slik at lagerøl i praksis er begrenset til å bli brygget om vinteren.

Sommeren er en høysesong for fjellstua, og det gir mindre tid til brygging. Dermed er det også det dårligeste tidspunktet å besøke dem på, om man vi smake deres eget øl. Da vi var der i slutten av juni, hadde de fem øl, hvorav tre var godt igang på sin batchs siste fat. Det beste tidspunktet skal etter sigende være rundt jul og nyttår, for det brygges ivrig utover høsten frem til skisesongen og en ny turistinvasjon starter.

Godt med bjørk (foto: anchr)

Særegent for dette bryggeriet synes å være en genuin vilje til å eksperimentere. Vi ble sjarmert av et øl som var brygget på bjørkesaft i stedet for vann, og vi falt i staver over et annet øl som var brygget med kaffebønner. Neida, det nytter ikke å rushe dit om du vil smake, for de er sikkert utsolgt for dem nå - men de får etterhvert nye øl og jeg vil tro at eksperimenteringen med ingredienser vil fortsette. Ølene var gjennomgående gode selv om det var litt syrligehet i et par av dem som var helt på tampen av det siste fatet i sin batch. Stilmessig virket de altomfattende, eller kanskje var det slik at bryggeriet ikke lot seg fange av stilbegrensningene i enkelte bryggetradisjoner?

Forresten, det med bjørkesevje vil jeg tro blir gjentatt, for det var tappet fra bjørkene på tunet på Fjellstua. I denne høyden er det ikke så mye annet enn bjørk og furu som vokser, så det var godt med bjørk der. Arthur hadde målt sukkerinnholdet i sevja til å kunne gjære til en drikk på rundt 2%, så selv om den gav sukker til gjæringen, måtte den kombineres med andre ting ellers kokes brutalt inn, så ikke forvent noen ren bjørkevin. De hadde også plantet en humle i en husvegg, men denne var så langt ikke gitt noen avling som var tilstrekkelig til å brygge på.

Ruten ligger omtrent 4 reisetimer fra Oslo, 5 fra Trondheim og 7 fra Bergen. Det burde vært et perfekt sted å holde et hjemmebryggertreff eller -konkurranse ved en eller annen anledning ...

De har en serviceinnstilt og flink betjening som tar øl på alvor. De har en ølmeny som med et bredt fokus på norske mikrobryggerier, og der man kan finne godbiter som ikke lenger er å finne på mer frekventerte utvalgspuber. Og for all del, ikke dra dit kun for ølet, det er faktisk flott natur og gode muligheter for fjellturer der også!

Bryggeriet holder til i denne bygningen (foto: anchr)

Ølet tappes på fat som serveres i ulike glasstørrelser på Fjellstua. Og nei, det tappes ikke på flaske for utsending til RateBeer-tickere. Ikke har de lisens til det, og ikke tror jeg de ville ønsket å gjøre det, om lisensen hadde vært på plass. Om du vil smake ølet deres, får du pakke sekken, ta på turklær og dra til Ruten. Overnattingen ordner du selvfølgelig samme sted.

Apropos RateBeer og tickere, for dem må et sted som Espedalen Fjellbryggeri være en høyst frustrerende prøvelse. Dypt inne i de fleste tickers ligger det en stormannsgal tanke om å smake på alle verdens øl. Da må det være fortvilende at et sted som Ruten serverer det ene engangsølet etter det andre, og den eneste måten å smake det er ikke bare å måtte dra dit og i praksis overnatte der, men å gjøre det jevnlig og på de rette tidspunktene for å kunne få med seg alle.

Jeg har lyst til å dra dit i januar. Er det noen som blir med?

Den lokale tabloidpressen i Arendal har i agurktiden skapt en nokså fiktiv konkurranse mellom Arendals Pilsner og Nøgne Ø Pils. Det blir ingen overraskelse om førstnevnte vinner i volum og sistnevnte utklasser konkurrenten på RateBeer. Gjeeeesp ...

Skipet på Arendalspilsen

Men jeg har min egen lille agurksak som kombinerer to av mine hobbyer: Hvilket skip er avbildet på flaskene med Arendals Pilsner?

• Det er to kanondekk synlig på babord side, og teller vi etter, er det 9 eller 10 kanoner på (det åpne) dekk og 9 kanoner på et eget kanondekk under. I tillegg synes det å være 6 kanoner vendt akterover. Det gir 42 eller 44 synlige kanoner - hvilket ikke er uvanlig for en stor fregatt eller lite linjeskip. Rett nok hadde handelsskip påmalte juksekanonporter, men vel aldri i flere dekk.

• Det er et fullrigget (noen ganger benevnt som fregattrigget) skip med en viss gammelmodighet i riggen. Hver mast er rigget med tre seil: storseil, mersseil og bramseil. Det er noe som i seg selv peker godt før midten av 1800-tallet.

• Hekken og låringen viser et halvdekk med et aktervendt, åtte-vindus galleri. Dette var vanlig på skip før 1800-tallet, og generelt: jo tidligere, jo flere dekk og jo høyere akterspeil. Et skip av den formen burde kanskje være siste halvdel av 1700-tallet eller tidlig 1800-tall?

• Skipet har en tydlig krumning av dekket med høy stevn og hekk, i motsetning til hva som ble vanlig utover 1800-tallet, der dekket ble nesten helt rettlinjet i skipets lengdeakse.

• De lange vimplene i mastetoppene var vel også noe som var særegent for orlogsfartøyer i forhold til handelsskip. Det var vel også en del av all den glorete staffasjen som gikk av moten i løpet av midtre tredjedel av 1800-tallet.

• Det er ikke tegnet noe sidegalleri på skipet, hvilket er underlig, for det peker på et lite skip, mens utrustningen peker på et stort skip.

Ideelt sett burde den hatt noe med Arendal eller Sørlandet å gjøre, siden den er valgt til logo for Arendals Pilsner. Imidlertid har jeg en mistanke om at skipet ikke er valgt fordi det er et viktig skip, men fordi det passet til logoens design. Arendals bryggeri har i mange år brukt et annet skip, en langt mindre tremaster som logo, og den er enten barkrigget, eller mer sannsynlig, rigget med latinerseil på akterste mast. Om dette er rett, er den opprinnelige bryggerilogoen muligens et 1600-talls eller tidlig 1700-talls handelsskip. Det ville være et skip som er langt mer i tråd med Arendals vesen og opprinnelse.

Når så Pilsneren av en eller annen grunn har fått sitt eget skip, har man formodenlig - for gjenkjennelsens skyld - valgt et bilde av et skip som har omtrent lik seilføring og stil, og som vises fra samme vinkel. Det aner meg at motivasjonen for å velge akkurat dette skipet mer er et ønske om gjenkjennelse i forhold til den gamle logoen, snarere enn at dette skipet betyr noe spesielt for bryggeriet, ølet eller byen.

La oss allikevel først nøste opp i teorien om at det er en fregatt med tilknytning til Arendal. Fregatter utmerker seg primært i krig. Under napoleonskrigene er det på grunn av flåteranet og Lord Nelson kun én fregatt som hadde noen tilknytning til Sørlandet: Najaden under kaptein Holm. Najaden fikk en sørgelig kort historie og ble senket av HMS Dictator på Risør havn. Det finnes imidlertid en diger verftsmodell av den på Marinemuseet i Horten. Modellen er kanskje litt medtatt etter å ha blitt brukt til å trene kadetter i seilsetting, men hekken til Najaden er overhodet ikke slik som vist på tegningen - og Najadens hekk er virkelig en nokså særegen konstruksjon. Najaden kan derfor utelukkes.

Er det mulig at man kunne avbildet et kaperskip som opererte utfra Arendal. Vi vet jo at Arendalsfamilier ble styrtrike på kapervirksomhet. Men jeg har aldri hørt om et kaperskip som rigget og armert som en fregatt. Om noe slikt hadde eksistert, hadde formodentlig umiddelbart blitt konfiskert av Marinen. Derfor kan vi også se bort fra dette.

Før napoleonskrigene, var det lenge fred for Danmark-Norges vedkommende, og vi må tilbake til den Store nordiske krigen for å finne mer «action». Den dansk-norske marinen hadde en rekke fregatter på dette tidspunktet. Stilen til logoskipet matcher riktignok ikke et skip før 1718, men det ville ikke vært helt sært om man valgte ett av Tordenskiolds skip. Den store sjøhelten likte seg best på raske, manøvrerbare fregatter på selvstendig oppdrag, i stedet for på store klumpete linjeskip som var del av en flåtestyrke og fordret disiplin og planer og samarbeid. Han er derfor best kjent for sine bedrifter fra de mindre skipene, deriblant Løvendals Galley og Den Hvide Ørn. En kontrollsjekk viser at ingen av disse matcher skipet på øletiketten. Kanskje er linjeskipet Laaland den som kommer nærmest?

Da har vi altså løpt ut for opplagte muligheter, og vi trenger å lete etter en fregatt fra perioden 1730-1850. Fordelen er at fregatter ikke vokste på trær - vel, i treskipenes tid gjorde det forsåvidt det. De små landene hadde ikke så mange av dem, og de store sjømaktene bygde nok mange, men laget mange kopier over samme design. Derfor er det et endelig antall design å sjekke.

En annen observasjon: det ser ut som skipet på etiketten enten er en miniatyr eller en detalj fra et større bilde. Det er mulig at man har tatt et utsnitt av et skip som var malt i bakgrunnen på et bilde. Skjønt, det er ikke et maleri, mer en strektegning, som om det var en illustrasjon fra en bok.

Om jeg skal rå-tippe, vil jeg tro det er en engelsk eller fransk fregatt fra siste halvdel av 1700-tallet. De brukte litt forskjellige konstruksjoner for akterspeilet, og bildet synes å minne om slik jeg husker at fransk skipsbygning gjorde det. Nåvel, la søket starte.

Fra 50-årsjubileumsboken til Bryggeriet Stjernen fortelles det (s.12) om en hendelse i Kjøbenhavn i 1876. Det var malerne som skulle holde generalforsamling i fagforeningen sin, og de hadde rykket inn følgende annonse i avisen «Social-Demokraten»:

Malernes fagforening af 1873

afholder sin ordinære generalforsamling den 17de kl 8½ i Farvergade 9, stuen. Valg af formand og repræsentanter foreligger. Forslag kan indgives og behandles samme aften.

Da det er temmelig nødvendigt, at medlemmerne i det mindste møder til generalforsamlingen så talrigt som muligt, så erholder ethvert medlem, som giver møde, gratis halve bajere.

Bestyrelsen.

På dansk betydde vel fremdeles bajer hva det fremdeles idag betyr på norsk, altså et halvmørk lagerøl av bayersk forbilde. De to språkene har i stadig økende grad og tempo skilt lag, slik at på dagens dansk betyr en bajer nærmest «en øl», eller det vi på norsk vil ville kalle «en pils» (som i enkelte sammenhenger ikke fordrer at øltypen faktisk er pils) eller «en halvliter» (som i enkelte sammenhenger dessverre kan være 40cl eller 33cl).

Det kommer vel ikke som noen overraskelse at tiltaket ble slått ned på av mer sentrale instanser - arbeiderbevegelsen var på den tiden også i stor grad en avholdsbevegelse. Men det viser at øl som lokkemiddel for å få folk til å møte opp har vært i bruk i lange tider. I våre dager opplever vi det i gode tider er bedriftspresentasjoner ved universitetene, der arbeidsgiver håper å fiske opp fremtidige ansatte blant studentene. Da er det ofte pizza og øl på menyen. I tider der det virkelig var mangel på datafolk, kunne datastudentene nesten erstatte middagen på hverdagene med slike bedriftspresentasjoner.

Det bør vel også her nevnes at Stjernen var københavnske arbeideres kooperasjonsbryggeri - med andre ord, en øl fra Stjernebryggeriet var en støtte til arbeiderbevegelsen, mens Carlsberg var det aristokratiske bryggeriet. Uten at vi skal legge for mye symbolikk i det, så kjøpte Carlsberg deler av Stjernen da de la ned i 1964.

Forøvrig var det ikke bajere fra Stjernen som malerne skulle ha drukket, for det bryggeriet ble til først i 1902, men også før den tid var man bevisst på at man drakk «rett» øl i henhold til klasse, stand og politisk overbevisning. Er det ikke litt fascinerende at ølvalg kunne være et politisk «statement», mens det i dag - om noe - er et kulturelt sådant?

Det er en utbredt enighet om at begrepet «mikrobryggeri-øl» ikke er betegnende for det ølet som brygges ved ... vel ... mikrobryggerier. Ordet gir assosiasjoner til bryggeriets størrelse, mens man oftere tenker på andre og mindre kvantifiserbare kvaliteter som blant annet bryggefilosofi, ingrediensvalg og produktspekter.

Derfor har man endt opp med begrepene industribrygg og håndverksbrygg. Industribrygg er billig, enkelt, automatisert, fritt for variasjoner, reproduserbart, men også stabilt, selv om det kanskje er litt kjedelig - i det minste ensformig - og oftest innsiktet på å treffe flest mulig og frastøte færrest mulig. Med fare for å overgeneralisere: håndverksbrygg lages i en litt mer iterativ prosess der man utfra erfaring og kompetanse kompenserer og justerer for variasjoner, avvik og utvikling over produktets levetid - og der man ikke minst aksepterer en viss variasjon i sluttproduktet.

De to begrepene er egentlig veldig passende, for de speiler veldig godt to fremstillingsfilosofier innen andre områder. Vi vet intuitivt hva det vil si at et stykke tøy er maskinlaget eller industrifremstilt, i motsetning til et håndarbeide som er håndverksfremstilt. Vi liker den jevne og konsistente kvaliteten til det som er industrifremstilt - om ikke av andre så av praktiske grunner. Men vi beundrer likevel arbeidet som ligger bak det håndverksmessige og rangerer det ofte høyere. Selv om vi aksepterer litt mer variasjon på et håndverksprodukt, forventer vi likevel at det holder seg rundt ett eller annet mål.

Industriproduksjon har ikke egentlig lavere krav til kompetanse enn håndverk, men kompetansekravene kommer i forkant når man setter opp produksjonen, ikke når man produserer varene. Med andre ord, den som designer bryggeriet, oppskriftene og prosessene må kunne mye - kanskje mer, mens de som kjører produksjonen ikke trenger like mye kunnskapsmessig ballast. Innen håndverk er kompetansen jevnere fordelt over hele jobben, og man trenger kompetansen hele tiden. Det finnes egentlig ikke noe slikt som en håndverksmessig jobb man trenger lite kompetanse for. I beste fall finnes det oppgaver man man kan utføre som lærling, men kompetanse hos utøverene er en integrert del av et håndverksprodukt.

For ølbrygging vil jeg gjerne foreslå et tredje begrep for noe som ikke dekkes av de to nevnte: kunstverksbrygg eller kunstbrygg. Endel av aktørene i mikrobryggeribransjen driver for noen av sine øl hverken med industribrygging eller håndverksbrygging. I stedet er de for disse batchene mer som kunstnere som lager ikke-reproduserbare prosjekter, eller en slags performance art. Det er ikke en kritikk til manglende planlegging eller føring av bryggelogg, men en konstatering av at veien-blir-til-mens-man-brygger, og følgelig har man ikke alltid har nok kontroll over alle parametre til hverken å kunne treffe det man sikter på, eller til i ettertid å kunne gjenta hva som faktisk skjedde.

Typiske løpske kanoner under brygging er slikt som villgjær, fatlagring, krydder, lange modningstider, ekstrem-sterkøl som tyner gjæra til det ytterste - og ikke minst kombinasjoner av disse. I tillegg brygges noen øl så sjelden at man har minimal mulighet til å lære seg til å kontrollere dem.

Dette er min konklusjon etter å ha fulgt med noen av de mer profilerte bryggeprosjektene her til lands. Nøgne Ø lager sin Dark Horizon, mens Håndbryggeriet har sin fatlagrede Akevittporter - men disse er på langt nær de eneste, de er bare typiske eksempler. Nå tror jeg ikke egentlig at bryggerne er det spor lei seg for at ikke to batcher i disse seriene er like, men det er uvesentlig: jeg tror de ikke er i stand til på kommando å lage to like batcher av disse ekstremølene. Og det flytter det ikke fra industriøl til håndverksøl, men fra å være håndverksøl til å bli kunstverksøl. I det hele tatt, når man som forbruker ønsker å skille - og trenger å skille - mellom de ulike batchnummerne, så er vi på kunstbrygg.

I produksjonen av akevitt og whisky utvikler fatene seg selvstendig. Produsentene er klar over det, og blander innholdet fra flere fat for å få en gjennomsnittlig smak. Man kan ikke kaste de fatene som ikke har utviklet seg optimalt, og man ønsker ikke å sjonglere med et utall produkter. Når bryggeriene arver de tomme fatene, vil ikke bare ølet kunne utvikle seg ulikt fra fat til fat, men den smaken som sitter igjen i fatet fra den whiskyen eller akevitten er like forskjellig som det som gikk til «blending».

Når bryggeriene bruker disse fatene videre, så lager de kunstverksbrygg. Den dagen de selv starter å mikse innholdet i de ulike fatene sammen for å skape en konsistent smak, er de over på håndverksbrygg. Og den dagen de forsøker å skape ølet fra rene enkeltingredienser slik at variasjon har minst mulig sjanse til å oppstå, så er de over i industribrygg (les: hvorfor modne på akevittfat når man kan tilsette akevittessens, eiksspon og en blanding rendyrkete bakteriekulturer til et rustfritt stålfat).

Og for ordens skyld, jeg har ikke noe imot kunstøl, men alt til sin tid, for jeg ønsker ikke at det er til fortrengelse for håndverksbrygg og industribrygg, men kommer i tillegg.

Da Arendals bryggeri i fjor ble «hjemkjøpt» fra Carlsberg/Ringnes av Arendal kommune, de ansatte og lokale investorer, overhørte jeg noen mumle noe om at bryggeriet og merkevaren var to forskjellige ting: dvs at man nok kunne hjemkjøpe Arendals Bryggeri, men at ikke Arendalspilsen nødvendigvis kom med på kjøpet.

Jeg valgte å overhøre det dengang, for så dumme kunne man ikke være, at man kjøpte et bryggeri uten dets merkevarer. Men, det har ligget og surret i bakhodet mitt siden dengang. Nå, ett år etter, er det på tide å oppsummere hva som har skjedd med dette Norges nyeste selvstendige industribryggeri.

La oss se: Juleøl? Nei. Bayer? Nei. Bokk? Nei. Gulløl eller eksport? Nei. Eller rettere sagt: sannsynligvis ja på alle, men under Ringnes-merkelapp, altså som kontraktbrygging for Ringnes. Det eneste de brygger under sitt eget navn er tilsynelatende Arendalspils. Men er det egentlig slik?

Jeg har finlest bokser og flasker med Arendalspils i butikkhyllene, og med forbehold om at noe har gått meg hus forbi: jeg har ikke funnet noen eksplisitt referanse til Arendals bryggeri på dem. De er merket «Arendals Pilsner» og «Norges stolteste bryggeri», «etabl 1839» og merkelappen navngir dem som «Arendals pils» og de har masse ikoniske designelementer fra Arendal og det gamle Arendals bryggeri. Ja det er til og med et sjøkart fra innseilingen til Arendal som bakgrunn på etiketten. Men: det er Ringnes som er oppgitt som bryggeriadresse, og det er Ringnes som er forbrukerkontakt.

Videre har bryggeriet - både tidligere og i sin gjenoppståtte eksistens - en litt annen logo enn den som er på pilsneren. Den gamle bryggerilogoen hadde en bark- eller galleonsrigget skip (latinerseil på aktre mast), mens pilsneren har tilsynelatende en fullrigget fregatt eller lite linjeskip i sin logo. De er begge tremastere sett fra samme vinkel og fargesatt i gult. Kanskje har det tidligere vært ønskelig for Ringnes å forsøke å skille bryggerilogoen og bryggeriidentiteten fra pilsnerproduktet?

Ok, så har Ringnes et godt apparat for forbrukerkontakt, men det hadde ikke kostet mye å skaffe ett ekstra telefonnummer, kalt det for Arendals forbrukerkontakt og latt det gå til samme telefon-poolen. Og ja, kanskje de bare sitter på et enormt opplag av etiketter som de trenger å bruke opp - men ett års forbruk av etiketter? Dessuten, boksene er vel halvfabrikata som trykkes som en del av produksjonsprosessen. Og siden hjemkjøpet var planlagt i god tid, så burde det være enda større grunn til å holde lagrene av snart ukurant merkede effekter så lave som mulig.

Men likevel, politikerne har muligens kjøpt katta i sekken: et ølløst bryggeri - ja, enda verre, de kan ha kjøpt et bryggeri uten synlige ambisjoner om å brygge eget øl under eget navn eller å etablere en egen identitet. De kan nesten virke som de har kjøpt en produksjonsfasilitet for Ringnes. Det vil i så fall si at de har kjøpt seg ansvaret og risikoen ved bryggeridriften samtidig som det fremdeles er Ringnes som bestemmer hvor skapet skal stå. Man kunne kanskje spørre seg om de har kjøpt seg videre drift med tilhørende arbeidsplasser. Skjønt, om jeg husker rett, kjøpte kommunen bare tomta og bygget, slik at de ikke skulle løpe noen risiko.

Det er selvfølgelig mulig at Arendals bryggeri eier merkevaren, men lisensierer den til Ringnes som igjen kontrakterer bryggingen av det konkrete ølet tilbake til Arendals Bryggeri. Det er kompleks situasjon på randen av det komiske, men dét - og et enormt berg med gamle etiketter - er de to eneste alternativene jeg ser til at merkevaren Arendals Pils ikke skulle tilhøre Arendals Bryggeri.

Om merkevaren tilhører bryggeriet og er produsert på bryggeriet - og det er et selvstendig bryggeri, da er det vel ingen grunn til å bringe Ringnes inn på etiketten? Ellers ser jeg at i butikker i Arendal er Ringnes pils lavere priset enn Tuborg, som igjen er billigere enn Arendals. Ja, selv CB pils slår Arendals på pris. Det synes som tatt rett ut fra Ringnes gamle prisstrategi: om lokalpatrioter ønsker et øl med «sitt» navn, så skal de få det og samtidig betale litt ekstra for det.

Det er grunn til å spørre seg om det nye Arendals Bryggeri er et selvstendig bryggeri, om det bare er et «Ringnes Lite-bryggeri», eller om det er en snedig måte å få kommunen til å sponse driften?

Øl-Norges svar på hagefestene i forlagsbransjen er sommerfesten hos Haandbryggeriet - i hvert fall om vi holder oss innenfor sommermånedene.

Bakgården på bryggeriet (foto: anchr)

At Haandbryggeriet holder til i en nedlagt strøpefabrikk er et velkjent stykke trivia - men det er noe annet å ha sett og opplevd det. Og det må sees for å forstås. Jeg tenkte i all min fordomsfullhet at det måtte bety en halv etasje i en lett sliten treetasjers mastodont i stål og betong. Derfor ble jeg overrasket da jeg kom inn i en liten bakgård - ja nærmest en bakgårdshage - kringsatt av et konglomerat av lave, gamle, særegne trebygninger som bar preg av ikke å være helt vedlikeholdsfrie. Det var en tvers igjennom ekte, gammel bygård i tre. Om «Fredriksons Fabrikk» hadde trengt en utendørskulisse, så hadde dette vært stedet. Om jeg hadde snublet over en gammel, strømpestrikkende gammel dame lengst inne i et hjørne, så hadde jeg egentlig ikke blitt det spor forundret. En forunderlig observasjon jeg ofte har gjort meg, er at bryggerienes plassering og lokale på en merksnodig måte også ofte gjenspeiler bryggeriets indre sjel. Haandbryggeriets lokaler motbeviste ikke dette. Nåja, kanskje det kommer mer om den teorien en gang senere.

Flasketapperiet (foto: anchr)

Haandbryggeriet er ikke lenger en vennekrets med en sær hobby og et pittoreskt lokale hvor man kan bedrive den. De har begynt å ansette bryggere utover den opprinnelige firerbanden. Både på godt og vondt er magefølelsen min at det er veldig langt igjen til de blir noe strømlinjeformet midtsideobjekt i businessmagasiner - for det er bryggere de ansetter, ikke administratorer og bønnetellere. Og jeg tror ikke de nyeste skuddene på bryggerstammen er vesentlig mindre sære enn de som har residert der fra starten.

Dette bryggeriet har alltid vært litt vanskelig å forutse. Joda, det finnes mange andre norske bryggerier som ikke akkurat passer inn i noen A4-mal, men de er vanligvis nokså beregnlige i all sin uberegnlighet - det vil si at det i det minste er beregnlige på et metanivå.

Men Haandbryggeriet er haren som hopper i de underligste retninger og med de skarpeste kursendringer. I utgangspunktet syntes de som en klon av Nøgne Ø, men de manglet litt av den amerikanske ølaksenten, og det dukket opp slikt som en Ardenne Blonde som kanskje kunne indikere en europeisk vinkling. Ikke før var de båssatt som et old-world-style mikrobryggeri, så dukket det opp fusion-varianter over over små og lokale bryggeteknikker, som et fatlagret røykøl eller et par variasjoner over lambic. Ikke før var de forsøkt boltet fast i den båsen, så kom det en gruitbier som meldte dem på i grenene autentisitet og revival. Ikke før hadde vi vendt oss til at alle ølene deres var gjennomgående litt fizzy, så begynner de å komme litt flate. Ikke før har vi vendt oss til et rent, men litt kjedelig etikettdesign, så tar de av ut i den den ytterste photoshoppingen.

Jens Maudal i sitt rette element (foto: anchr)

Der andre bryggerier synes å ha et visst minimum av fokus, målrettethet, strategi og planmessighet, der valser Haandbryggeriet inn og gjør akkurat det de har lyst til, når de ønsker det og på den måten de har lyst til - og ofte glemmer de å varsle om det på forhånd. Ølverdenen er i alle fall ikke kjedelig med slike aktører. La meg tippe at de har det ekstremt gøy.

Men tilbake til sommerfesten. Flere av deres egne øl var tilgjengelig mot bonging, det var gode muligheter for omvisninger, om man turde trive tak i en brygger. Det var mange andre der å diskutere med. Man kunne mingle, man kunne smake, man kunne vandre rundt og bese seg, man kunne frotse, man kunne nyte og man kunne masse annet. Med andre ord: en ypperlig sommerfest.

Skikkelig fatlagring (foto: anchr)

Den andre store opplevelsen var at flere av de fremmøtte var hjemmebryggere og hadde tatt med egne øl. Dermed fikk vi også smakt på andre hjemmebryggeres øl. Er det noe hjemmebryggere liker, så er det å smake på hverandres øl, å få tilbakemeldinger - helst positive - om sitt eget øl og utveksle erfaringer og oppskrifter. Jeg skal ikke trøtte leserne med beskrivelser av de hjemmebryggede øl jeg smakte, men la meg bare sammenfatte at kvaliteten på hjemmebrygg øker stadig, bare overskygget av økningen av antallet av hjemmebryggere. Dette lover godt for fremtidige norske mikrobryggerier, både de som trenger nye bryggere og de helt nyoppstartede. Knapt ett eneste norsk bryggeri de siste ti årene har startet uten at det lå en bred hjemmebryggererfaring bak.

Vi kommer garantert til å høre mer fra Haandbryggeriet, men jeg tør ikke spå noe om i hvilken retning de hopper videre. Vi får bare forsøke å følge med.

Nei, ikke sommerøl-lektyre, men sommer-øllektyre. Her er mitt forslag til hva man kan lese i sommer, om man vil lese noe godt om øl. Det meste som skrives om øl stiller i faglitteraturens klasse for lettøl og US pilsner, men det som er listet her er øllitteraturens svar på imperial porters og IPA. Noe av det er ikke lengre i trykk, så det kan hende man må lete med lykt og lupe på antikvariatene.

• Odd Nordland: Brewing and Beer Traditions in Norway. Dette er standardverket om tradisjonsbrygging i Norge. Forfatteren har tatt utgangspunkt i undersøkelser om gårdbrygging som ble innsamlet i mellomkrigstiden, og har ekstrahert en fremstilling av levende norsk gårdsbrygging fra rundt 1870 til 1960 - selv om mange av teknikkene han beskriver går mye lengre tilbake. Han beskriver ikke bare alle ledd i bryggeprosessen, men også alt av utstyr som er brukt. I tillegg redegjør han for regionale forskjeller - noe som gir boka den ekstra dimensjonen som gjør at den går utenpå alle andre forsøk på autorativt å beskrive norsk gårdsbrygging. Selv om den ikke er perfekt, så har denne boka egenhendig satt Norge solid på kartet for alle engelskspråklige ølhistorikere - som vanligvis sier ingenting om Sverige og Danmark, lite om Finland, og masse om Norge.

• Nils von Hofsten: Pors och andra humleersättninger och ölkryddor i äldre tider Denne boka er langt mindre kjent enn Nordlands bok, men det ville kanskje vært omvendt om den også hadde vært i engelsk språkdrakt. Forfatteren - som formodentlig er et lite universalgeni - fokuserer snevrere, og tar kun for seg urter som er brukt til brygging, men går desto dypere i botanikken og bruken innen brygging. Vanskelig tilgjengelig, ikke nødvendigvis lettlest, med et vell av referanser man trenger å sjekke opp for å få fullt utbytte, men vel verd letingen og lesingen.

• Ron Pattinson: Samlede verker. Det høres imponerende ut, men selv om det er mange bind, så er det små bøker. I praksis er det hans blogentries fra «Shut up about Barklay Perkins» som er grovt tematisert og innbundet og tilgjengelig fra lulu.com. Dermed er det endel gjentakelser og temabrudd, som rimelig er når man redaksjonsløst klasker sammen blogginnlegg. Men man leser ikke Pattinson for den litterære verdien, man leser ham fordi han er en av de få i bloggosfæren som faktisk gjør noe som likner på grunnforskning på ølhistorie - spesielt britisk - for de siste 250 årene og som trekker frem nye, originale data, ikke bare gjentar og sammenstiller hva man har funnet annetsteds på nettet. Og han er fæl til å drepe gamle øl-myter. Vel, ikke helt alle hans samlede verker, for han har et par andre kjepphester, men hans samlede ølverker. Om Nordland er systematikeren og von Hofsten er universalgeniet, så er Pattinson ADHD-propellen.

• Ian Marchant: The longest pub crawl. Dette er en historie om en pubcrawl fra den ytterste av Scilly-øyene helt i sydvest av Storbritannia til den nordligste puben på Shetlandsøyene. Og, nei, han er ikke innom alle de andre på veien, men et representativt og samtidig bredt utvalg. Det er mindre en bok om øl enn en bok om de siste tredve årene med britisk ølkultur. Forfatteren er langtfra noen øl-snobb, og det tjener boka på. Derimot er han flink til å sy sammen et lappeteppe av anekdoter og historier og selvopplevde pubbesøk, et lappeteppe som levendegjør og mesterlig beskriver britisk pubkultur.

• Max Nelson: The Barbarian's Beverage - A History of Beer in Ancient Europe. Som med så mange gode ølbøker, så er forfatteren ikke ølnerd, han er i stedet skolert i klassisk litteratur. Dette er boka som knuser de puslete Kapittel 2 i alle andre ølhistoriebøker - det kapittelet som forfatteren tydligvis føler er nødvendig å skrive, men som han eller hun egentlig ikke føler noe særlig for: kapittelet som omhandler øl i antikken, i den greske og romerske sfære. (Kapittel 1 omhandler summerisk og egyptisk brygging, og kaptittel 3 begynner å nærme seg noe som den jevne ølhistorieforfatter både interesserer seg for og kan forstå. Det er en dyr bok, men den er verd pengene. Nelson lister flere antikke sitater om øl enn jeg har sett noe annet sted, og han evner å sette sitatene inn i en fornuftig sammenheng. Han virker noe mer vag og hoppende når han kommer inn i middelalderen, men i antikken er han uovertruffen.

• Richard W. Unger: Beer in the Middle Ages and the Renaissance En historiker som går til kildene og faktisk kan fortelle noe om ølets historie som ikke bare er oppgulp av hva lettsindige ølhistorikere har kokt sammen tidligere, men han går også i rette med en god del myter. Han er glad i tall, og tabellene han har hentet ut fra ulike europeiske byers arkiver gjør at hans versjon av ølhistorien trumfer synsingen fra den store, lempfeldige hop av lystelige ølhistorieforfattere.

• Ian Hornsey: History of Beer and Brewing. Et mastodontisk verk over ølhistorien, som tross sine over 700 sider likevel er utilstrekkelig og med store tomme flekker. Til tross for dette er det den desidert beste allmenne, engelskorienterte ølhistorien jeg kjenner. Boka ligger til og med online. Forfatteren er egentlig kjemiker, visstnok med matvareprosessering som spesialområde, og skulle skrive en bok om tilsetningsstoffer til øl, men skrev først dette verket, dels fordi det falt ut som et biprodukt av hans forskning på historisk bruk av tilsetningsstoffer, og kanskje dels for å fylle et tom nisje. Vi gleder oss til neste bok!

• Jeff Sparrow: Wild brew: Culture and Craftmanship in the Belgian Tradition. Jeg trodde en gang i tiden at lambic var et øl jeg skulle kunne reprodusere i kjelleren, og jeg gråt da jeg leste denne boka og alle mine illusjoner derom ble knust. Den går grundig til verks med å fortelle om bryggeprosessen i lambic og andre belgiske øl med varierende grad av villgjær. Det er ikke bare bryggerens handlinger som beskrives, men også hva som skjer med ølet når det lagres og modnes og gjærer og alt det andre: hvordan fatstørrelsen påvirker smaken, hvorfor edderkoppene er nyttige i bryggeriet, hvilke bakterier som er aktive når i en prosess med villgjæring osv.

• George Fix: Principles of Brewing Science. Javel, jeg kan gå med på at brygging er en kunst - men det er også en vitenskap, og salig George Fix var en av de få som kunne fortelle vitenskapen bak kunsten på en måte som fikk også ikke-vitenskapsmenn til å forstå. Dette er en spennende bok å lese, selv om det hjelper med fysikk og kjemi i tredje klasse videregående. Forfatteren forteller hva som faktisk skjer under malting, mesking og gjæring. Hva er fysikken bak å trykksette et øl med kullsyre? Hva gir bitterhet? Dette er boken om dine hjemmebryggeambisjoner virkelig er seriøse om som mistenker at historien som fortelles i de vanlige bryggebøkene bare er en grov førsteapproksimasjon.

• Pamela Sambrook: Country House Brewing in England 1500-1900. Dette er en informativ bok som synes skrevet av en historiker snarere enn en ølnerd. Forfatteren sporer tradisjonen med å brygge øl på de engelske godsene, der det var vanlig at hvert gods hadde sitt eget bryggeri. Noen av disse var i drift helt til rundt andre verdenskrig. I tillegg er mange av de gamle familiearkivene bevart, der alt rundt kostnader ofte er beskrevet i detalj - en gullgruve for den som vil finne ut hva som egentlig skjedde. Videre har hun også besøkt en rekke gods der bryggeriene er bevart mer eller mindre intakt. Det som gjør godsbryggeriene så interessante er at de i langt mindre grad enn de kommersielle by-bryggeriene oppgraderte til nye tekniske innretninger, slik at de fortsatte å brygge i 1600- eller 1700-tallsstil.

De anbefales alle som ferieøllektyre. God sommer!

Her er en idé som Gustav Foseid og jeg snublet over mens vi satt på hytteverandaen og smakte på øl i sene kveldstimer. Jeg ser ingen ulemper med den, annet enn at jeg er usikker på om det økonomiske i det svarer seg - men pytt sann.

Brewpuber har typisk 5-7 øl, og en egen brygger i deltidsstilling. Få hobbybryggere har råd eller mulighet til å ta spranget over i en delstids bryggerstilling, men mange ville vel være interessert i å gjestebrygge for en brewpub. Mulighetene for å gjøre det er imidlertid små.

Men hva er det som hindrer vanlige puber - eller brewpuber - fra å få seg en kommunal tilvirkningslisens for et lite bryggeri på kanskje bare 50 liter, og så trekke til seg lokale hobbybryggere for å gjøre bryggejobben. Det er ikke økonomi i det til å drive en pub på et slikt konsept alene, for småbatchbrygging er dyrt og arbeidsintensivt, liksom storbatchbrygging har en høy investeringskostnad og det er smertelig dyrt å bomme på bryggingen.

Men 50 liter koster kanskje 400,- i matrialkostnader, så om det går galt er det en begrenset skade. Om det i det minste blir drikkelig, så kommer bryggeren og hans venner og bekjente for å smake. Det er kanskje ingen gullgruve i seg selv, men det trekker nye mennesker til puben, personer som kanskje kommer igjen senere eller snakker om puben til andre. Dernest kommer alle tickerne som gjerne vil smake på alle øl som finnes, for det er en ypperlig måte å skaffe seg noe som ingen andre har.

Valg av oppskrifter gir seg selv: hjemmebryggerne kan komme med forslag. De kan til og med stille med en oppskrift og med en flaske de allerede har hjemmebrygget utfra den oppskriften, og så kan innehaver og hjemmebrygger i fellesskap blinke ut mulige oppskrifter som kan brygges på pubbryggeriet.

Jeg tror ikke hjemmebryggerne hadde fordret noe betaling for det, i hvert fall ikke om kun fikk slippe til en gang eller to i året. Hadde jeg tatt meg et par feriedager fra jobben for å få brygget et øl som ble solgt på en pub? Ja. Hadde jeg forventet betaling utover heder og ære? Nei.

For alt jeg vet kan det være puber som gjør dette allerede. Teknisk sett er det ikke veldig forskjellig fra gjestebryggede øl på en brewpub. Om det gjøres, så er det ikke utbredt, men jeg tror det er en god idé. Er det noen problemer her som jeg ikke ser?

Om dette skulle bli populært, så skaper det en ny bryggerikategori, nemlig pubbryggeriet, som er en pub som egentlig har eksterne øl som egentlig hovedvare, men som supplerer med egenprodusert. I hvert fall ett bryggeri faller inn under dette pr idag: Bryggeriet Pub på Oppdal - selv om det hjemmebryggede supplementsølet deres brygges av innehaveren selv.

Du vet det egentlig, selv om du kanskje ikke har tenkt bevisst over det: øl er ferskvare. Ved hjelp av ulike tricks som masse humle, høy alkoholprosent, pasteurisering, filtrering og annet kan ølet leve lenger, men øl er og blir en ferskvare. Joda, øl har vanligvis godt av litt modning, men etter en topp går det uvegerlig nedover - eller i det minste i uforutsigbare og variable retninger.

Javel, og hva så? Konsekvensen er at de pubene vi ølentusiaster aller mest skyr, på én måte kanskje er mest tro mot ølets sanne natur: jeg tenker på pubene med ett øl, i praksis den lokale pilsneren og lite annet. De står i klar opposisjon til utvalgpubene som kan tilby øl med en ekstremspredning i geografi, bryggetradisjon, typologi og bryggetidspunkt, flaskeformat, bryggefilosofi ... og lagringsdyktighet.

Jeg har flere ganger tatt meg selv i å tenke «gamlehjem» når jeg har sett menyen eller vareoppstillingshyllene på de mest ekstreme utvalgspubene. Der står de - alle som én - liksom sommerfugler tredd på nåler. Er det sannsynlig at de alle er drikkbare? Tja, drikkbare er de som oftest, men gir de en optimal opplevelse eller bare en blek avskygning av sitt potensiale? Med fare for å være overtydelig: det er ikke ølet som er problemet, men behandlingen under en lang lagringstid.

Hva med best-før-datoen? Jeg pleide å ignorere denslags, men med tiden har jeg innsett at øl er enten dødt (les: pasteurisert) eller under utvikling (les: i ferd med å bli gammelt). Joda, det er mange øl som tåler, ja til og med trenger, lagring. Men levende øl fødes, vokser til, modnes og aldres som vi mennesker. Det går ikke an å tvinge levende øl inn i vår timeplan og vår logistikk, vi må møte dem når de selv er klare og modne, har nådd sin rette alder og selv ønsker å møte oss. I den forstand har faktisk en best-før-dato en misjon - eller, den ville ha hatt det om flere bryggerier var mer bevisste på og kritiske til hva de stemplet ølene sine med. Kanskje hadde det forresten vært bedre med en best-rundt-dato?

Ingen ville være så gale at fordi brødene til en eller annen syd-fransk baker er ekstremt gode, så importerer vi dem til den lokale dagligvarebutikken sammen med ørten andre bakverksgo'biter. Ok, så har brød enda kortere levetid enn øl, men det er tross alt bare en gradsforskjell. Det er egentlig bedre å satse på noe godt (og ferskt!) lokalt øl, enn en «bottaljon» med potensielt dvaske og overmodne øl fra Langtvekkistan - øl som kanskje i navn og historie er interessante, men som i smak er mer et lotteri i overmodenhet og speditørmishandling.

Neida, jeg er ikke blitt frelst på en eller annen lokal pilsner, men jeg klarer liksom ikke lengre helt å engasjeres av et utvalg som er større enn kundemassens evne og vilje til å drikke seg gjennom det på rimelig tid. «Hyllevarmer» er det negativt ladede ordet som ofte brukes om øl som hjelper pubens utvalgsbredde mer enn varekvalitet. Som ølnerd har jeg drukket mer enn min andel av hyllevarmere som virket mer forlokkende på menyen enn de smakte etter at flaskekapselen poppet.

Liksom man ikke skal drikke flere øl enn helse og hode og neste arbeidsdag tåler, så bør ikke en pub varelagre flere øl enn kundene klarer å holde i gjennomstrømning.

Batch #51 (gang før siste) med hjemmebrygg var et stjørdalsøl - eller maltøl, som er den lokale navnet - laget med ren, ekte stjørdalsmalt. Det ble av tidsmessige og bryggetekniske grunner ikke helt bra. Jeg sitter her og funderer på hva jeg skal gjøre med det.

En mulighet er å tappe det på flaske og se om det modnes til noe bedre, men modning av øl er vanligvis bare en blekning av defekter. Det er sjelden et dårlig øl blir ypperlig av modning. Et godt øl kan bli ypperlig, mens et dårlig øl kan bli greitt.

En annen mulighet er å slå det ut - uff, nei, det er i hvert fall ikke en løsning!

En tredje løsning er å forsøke å la det surne et par-tre år. Jeg skal helle på bunnfallet fra den flaska med stjørdalsøl som jeg uforvarende fikk så fin og intens syrlighet på. Jupp, det blir det, jeg skal la den stå i kjelleren og modnes og surnes i to-tre år, frem til jul 2012. Så håper vi at den mikroorganismesuppa klarer å gumle i seg alle usmakene, litt som en belgisk lambic ... Jupp, jeg har en plan!

Og apropos jul 2012, det er jo da nyhetsspeilfolka og andre særinger mener at mayakalenderen har forutsagt jordens undergang - så dette blir et Dommedagsøl: jeg tapper det på flaske til vanlig juleøltid første lørdag november, med «best before» 21. desember. Planen er klar.

Kjært barn har mange navn, men det er pokker så sant at en del temmelig u-kjære har godt med navn også. Skvalderkålen er en av dem, og den kalles blant annet tyskerkål, grisefot, svenskekål, embetsmanskål, hanefot, gåselabb, bygrass, fattigmannskål, kirskål, prestegårdsugress og sikkert mange andre. Min personlige favoritt er djevelgress.

Foto: mnolf (cc-by-sa)
 

Jeg har slåss mot den i flere år, og jeg tror jeg har klart å knekke koden dens. Her er rådene for hvordan man tar knekken på den, basert på mine erfaringer. Disse punktene er i alle fall dette som danner grunnlaget for mine egne krigsplaner mot ugresset fremover.

1. Hold fokus. Du må være nidkjær. Du kan ikke ta fokus av skvalderkålen i mer enn et par uker om gangen, ellers har den tatt seg opp og kommet på fote igjen. Hvile kan du gjøre om vinteren og når den siste skvalderkålen er luket bort.

2. Gressklipperen. Det er én ting skvalderkål ikke takler, og det er gressklipper. Du har aldri sett skvalderkål i en hyppig klippet plen, har du vel? Den strekker seg mot lyset, og der tar gressklipperen den, i motsetning til løvetann og groblad som danner lavtliggende rosetter. Men kanskje har du noen mørke avkroker av plenen der det stort sett er mose og litt ugress ... og skvalderkål. Klipp dem med samme frekvens som du klipper resten av plenen - uten unntak. Skvalderkålen vil dø hen. Et annet moment er at du bør gjøre noe med den delen av plenen uansett, for du glemmer ikke så lett å slå en rasktvoksende plen, og det ser bedre ut, og dessuten er det vanskeligere for ugress å etablere seg i en frodig plen. Se heller etter gressfrø som egner seg på vokseplassen, det finnes varianter som tåler skygge.

3. Plenens kanter. Deretter bør du ta plenkantene skikkelig med hensyn til skvalderkål. Igjen, det er mange grunner for å holde plenkantene i orden, men de delene der det er skvalderkål må holdes nede i takt med plenen. Poenget er at skvalderkål har et digert nett av røtter. Et par planter i kanten av plenen kan vedlikeholde et nettverk at røtter som setter nye planter i plenen nesten over natta den ene gangen du ikke får klippet på noen uker.

4. Luk med røttene. I bed og andre steder der det er praktisk mulig å grave, må du ta skvalderkålen opp med rota. Det er vanskelig: grav deg så langt ned og rundt kålen som du kommer uten å skade rota og omliggende planter. Dra forsiktig, men bestemt i røttene så du får med så mye som mulig. Du klarer aldri å bli kvitt alle røttene på en gang uten å grave bedet fullstendig opp, så ikke forsøk med mindre du er beredt på å gjøre det grundig. I stedet: forsøk å la det øverste jordlaget og jorda mellom andre planter være løsest mulig. Dermed er det lettere å luke den ved å grave den opp med (mest mulig av) røttene neste uke eller måned, når den forsøker å komme tilbake.

5. Destruér skikkelig. Det du har luket av skvalderkål går helst i varmkomposten, eller alternativt i en annen kompostbinge som du har kontroll på, så du ikke komposterer til jord med skvalderkål som du tar i bruk andre steder i hagen.

6. Sjekk avleggere. Ikke ta i mot planter fra andre som har røtter av skalderkål uten å ta forholdsregler. Spør dem om de har skvalderkål, se om avleggeren har røtter (du lærer deg fort å kjenne dem igjen når du luker) fra den, og sjekk for blader med noen ukers mellomrom etter at du har plantet avleggeren. Om du er usikker, så plant avleggeren midlertidig et sted der du vet det er lett å luke bort svalderkålen om den skulle være med på lasset. Ser du antydning til skvalderkål, grav opp, gjør det skikkelig, og se til at den ikke får fotfeste. Husk at 8-10 timers arbeide for å få skikkelig utryddet en skvalderkål som kom med en avlegger er nesten ingenting mot alle de ettermiddagene du kommer til å luke i årene fremover om den får festet seg i hagen din! Uansett hvor grundig du gjorde det, sjekk grundig med et par ukers mellomrom etter nye skudd av skvalderkål på dette stedet - hold på i hvert fall ut sesongen og igjen neste vår. Min mor har en hage som var fri for skvalderkål i 30 år - inntil hun fikk en avlegger med blindpassasjer. Nå har hun ikke sjanse til å bli kvitt den.

7. Minimum: gress den bort. Om du ikke har tid til å grave opp og luke røttene, så grass i hverfall av den delen av planten som er over jorda. Ikke utsett dette! Det dreper ikke planten, men det stjeler energi fra den, så den ikke blir kraftigere under jorda, og den får neppe til å sette blomster og frø. Det er en enkel plante å gresse bort (over jorda, ikke under!) Det kjøper deg i alle fall mer tid. Om du gjør det hyppig nok, kan du over noen år kvitte deg med den bare ved å gresse over jorda, men det er et laaaangt lerret å bleke.

8. Absolutt minimum: hindre frøsetting. Uansett om du ikke får luket den fullstendig bort med én gang, så må du luke bort alt av dens blomster, så den ikke får frøsatt seg. Det har du igjen for neste år. Om naboene ikke tar den alvorlig, knip av de av blomstene som står nær nok til å kunne frø seg inn i din hage.

9. Se opp for sprirer. Om den har klart å fått sådd seg fra noen blomster du har oversett, luk dem bort mens de er små, og krafse i de øverste cm av jorda i et par runder. Selv ikke skvalderkålen tåler å bli kastet rundt i jorda i overgangsfasen der den bruker energi fra frøet til der den har fått rotfestet seg.

10. Foto: H. Zell (cc-by-sa)
     

    Slipp inn lys. Skvalderkålen er en skogbundsplante, og selv om den er hardfør nok til å trives på mange vokseplasser, så er det i skyggen under trær og busker den best trives. Slipp inn lys til voksestedet, og du gjør den litt mindre hardfør i forhold til andre planter. Skvalderkålen er ikke et troll som sprekker i sola, men andre planter kan lettere konkurrere med den der. Eller omvendt: plant noe annet og enda mer frodig der, så vanskeliggjør du for at den kommer tilbake når den er grasset bort over jorda. Målet er at den må være utkonkurrert.

11. I hekker og busker. Skvalderkål kan vokse i hekker, og der er den spesielt vanskelig å bli kvitt. Enkelte steder anbefales den som hekkplante - grøss! Det er to grunner til at den er vanskelig å bli kvitt i hekker. En hekk skiller mellom to områder, og om det ene er din nabo - som kanskje synes at skvalderkålen er en ålreit plante - så er hekken din fremste og vanskeligste forsvarslinje. Den andre grunnen er at hekker er tette og jorda er full av røtter. Skaff deg nok plass i underkant av hekken, og vær brutal mot alle røtter i det øverste skiktet av jorda. Alfa og omega er løs jord du kan krafse i, dels for å grave opp røttene, dels for å tvinge skvalderkålen til å bruke energi på å sette skudd fra de dype røttene opp gjennom 5-10 cm med løs jord. Det gir deg litt mer tid mellom hver gang den dukker opp av jorda, og den må bruke mer energi mellom hver gang den får livgivende lys.

12. Vær brutal med røttene når du luker den. Det er mange som mener at man ikke skal rive i stykker rotnettet. Jeg har en annen innstilling. Med mindre du bruker kjemikalier, er det vanskelig å luke bort en skvalderkål med et digert rotnett. Dypt går de også. Roter du i dette, skaper du riktignok dusinvis med nye, selvstendige planter, men de er i det minste små og lokale og dermed mindre levedyktige og lettere å luke.

13. Planlegg over flere år. Du ser på tykkelsen og livskraften til skuddene om de kommer fra et digert og kraftig rotnettverk, eller om det er siste rest av energi fra en rotbit som er blitt liggende igjen fra tidligere luking. Når du merker at et bed som tidligere var overtatt av skvalderkål bare setter små og ynkelige skudd fra korte, tynne rotbiter, da er du i ferd med å vinne. Men: fortsett å luke et par år til.

14. Løst jordlag. I områder som har så mye røtter fra andre planter at det er vanskelig å luke bort røttene fra skvalderkålen, kommer du kanskje aldri til å bli kvitt den. Er det trær og busker: ofre de røttene i de øverste 5-10 cm av jorda (evt legg på litt mer) så du kan krafse opp jorda. Er det stauder mm: vurder å flytte (pass på at du ikke flytter skvalderkålen også!) eller ofre dem, så du får et lag løsjord øverst som du kan krige i. I det minste, rydd soner og kanaler i det øverste jordlaget, så kan ta den trinnvis.

15. La den ikke spre seg. Utrolig nok synes skvalderkålen å være noenlunde stedbunden. Når den sprer seg, skyter den skudd opp med noen decimetres mellomrom. Det vil si at sålenge du gresser bort alt over jorda (raskt og enkelt) med jevne mellomrom, kan du jobbe med luking under jorda (tungt og tidkrevende) seksjonsvis over noen år. Det viktigste er å ha en skvalderkålplan for hagen: hvilke deler av hagen er det problemutsettende gressing, hvilke deler er det kompromissløs og problemløsende luking av røtter.

16. Resignér til kjemikalier. Jeg har ikke selv kommet til det punktet, men det sies at den er motstandsdyktig mot det meste. Visstnok skal det hjelpe å kutte toppen av en stor og livskraftig plante og dryppe et par dråper ufortynnet Roundup ned i den åpne stilken. Jeg har ikke selv forsøkt, og jeg tror ikke engang det er riktig bruk av det midlet.

Fortsett med dette i noen år, ja kanskje så lenge du bor i den hagen, så blir du kanskje kvitt den.

Jeg har holdt på i tre år nå. Jeg har utryddet den fra halve hekken, jeg har desimert og omringet det som var en skvalderkålbastion på nordvestre hjørne av huset, jeg har drevet oppholdende strid mellom varandaen og hekken, mens i urtehagen er jeg snart i mål, bortsett fra stadige invasjoner fra naboen naturhage. I grønnsaks- og frukthagen har jeg ikke startet på de gjenværende lommene etter at vi begynte å slå plenen mellom busker og trær. Den har befestet seg inni solbærbuskene, den har guerillabaser inne i naboens hekk, den har gravd seg ned mellom nettinggjerdet og naboens kompostbinge, der jeg aldri vil kunne nå den. Kanskje jeg er i mål om fem år?

Lykke til!

I forgårs satte jeg hjemmebrygg batch 52 - en extra special bitter. Det var ikke noe spesielt med den, i hvert fall ikke noe ekstra spesielt. Men jeg er litt fascinert av å forsøke å lage godt øl med basale ingredienser, for vi har for ofte dyttet inn litt av alt i ølene våre. Uten at vi kjenner det rette balansepunktet mellom smakene, blir det lett til at én smak overdøver de andre. Og uten at vi kjenner til styrken på smakene i ingrediensene og hvordan de varier fra innkjøp til innkjøp og med lagring, så blir det uansett som å skyte på et bevegelig mål.

Derfor ble denne bitteren «back to basic», med pale, litt crystal malt og en rikelig mengde East Kent Goldings. Den holdt 1.060 - som er øvre område for typen, og like under Norbryggs konkurransegrense for sterkøl. OK, så var det litt konkurransetaktisk. Men ikke kritisér meg for det. Vi har en rekke bryggerier her til lands som profilerer seg som mer eller mindre kompromissløse, men likevel tenderer til å ende opp med mange øl i området 4,5-4.7%.

Apropos humle, så brukte jeg blomst, ikke pellets, og jeg ble virkelig overrasket over hvor mye kvist og blad (ja, humleblad, ikke humleblomstblad) det var i denne pakka. Det var en småpakke pakket av Brewferm, og jeg hadde egentlig forventet bedre fra dem. Jeg begynner å forstå hva man mener når man snakker nedsettende om maskinplukking.

Bryggingen gikk greitt, med unntak av luftingen. Alle hjemmebryggere vet at vørteren må luftes for å få inn oksygen så gjæren kan starte i en aerob fase der den formerer seg, før den går over til en anaerob, alkoholproduserende fase. Riktig mengde oksygen er vanskelig å beregne uten måleutstyr, og det blir usmak på ølet om det kommer for mye oksygen inn. Men om man tilsetter luft, så er det bare å mette vørteren, for blandingen av nitrogen og okysgen i luft gjør at en vørter mettet med luft har omtrent rett mengde oksygen. Det er så utgjort at kreasjonistene burde tatt det med som et gudsbevis på ID.

Så jeg desinfiserte lufteutstyret, koblet til luftfilter og satte det på - og så gikk jeg for å utføre min del av kveldens leggeritual for Ada. Man kan jo ikke overlufte vørter ... trodde jeg! Da jeg kom tilbake etter en god stund var det et skrekkelig syn som møtte meg. Gjæringsbøtta var i utgangspunktet kanskje 80% full og med 15-20 cm fribord. Likevel hadde luftingen generert så mye og så tykt skum at lokket hadde løftet seg av og satt som en hatt på et digert skumhode som langsomt vokste seg ut av gjæringsbøtte. Et virkelig frankenbrygg som jeg irriterer meg irrgrønn over at jeg ikke tok bilde av.

Det hele skyldes nok vår hemmelige ingrediens for å skape et vakkert, robust, tett og holdbart hode på ølet. Nei, jeg kan ikke si hva det er, for da er det ikke vår hemmelige ingrediens lengre. Den er i alle fall tillatt etter Renhetsloven - i alle fall enkelte versjoner av den.

Så der stod jeg da og forsøkte å piske skummet ned i vørteren igjen. Infeksjonskilde? Næææ, kan ikke forstå hva du mener med det! Jaja, vi får drikke den opp før eventuelle infeksjoner har kommet for langt. Gjæringen kom i alle fall relativt raskt igang på 19 C, med tydelig aktivitet neste morgen og god aktivitet i gjærlåsen etter 24 timer.

Og så glemte jeg Irish moss denne gangen også. Pokker, akkurat det begynner å bli en vane. Det aner meg at dette ikke blir noe konkurransebidrag til NM i mars.

Er det bare meg som blir kynisk og paranoid på mine gamle dager, eller er det flere som ser en mulig sammenheng mellom Wikileaks' Julian Assanges flukt forrige uke med 260.000 amerikanske diplomatiske telegrammer på den ene siden, og USAs annonsering igår om at de har funnet enormt rike mineralforekomster i de afghanske fjellene?

Assange har sagt at han ønsker å publisere dette for maksimal politisk effekt, og USA tar brodden av i hvert fall ett av temaene som formodentlig ligger i disse telegrammene ved å plumpe ut med denne nyheten før Assange kan lekke det. Det mest interessante er da hvor lenge de har visst om disse mineralforekomstene, og om dét er tidsmessig korrelert til en eller annen «surge» i troppeantall. Og kanskje var det noe man visste allerede fra starten?

Dernest var det fasinerende å se dem spinne det som en gla'nyhet for afghanerne - nå blir det snart slutt på kampene, for nå kan lokalbefolkningen få arbeid i gruvene i stedet og landet kan få masse inntekter som helt sikkert går til skoler og veier, og ikke i lommene på store selskaper og korrupte politikere. Dessuten er naturrikdommer noe man ahhldri har kriget om før. Kina er sikkert helt uinteressert i dette her, India også. Neida, jeg kan aldri tenke meg at dette drar inn enda flere store, globale aktører i det som allerede er et bikkjeslagsmål.

Uansett, for meg lukter dette av «damage control» fra USAs side: Det er bedre å få nyheten ut nå med en positiv vri, enn at den ramler ut på et uheldig tidspunkt med en skadelig vinkling. Når og om Wikileaks så publiserer saken med alle sine pinlige momenter, så kan USA apologeter si at dette er gammelt nytt og dermed en ikke-nyhet.

Om så tusen telegrammer omhandler dette, så er det likevel 259.000 telegrammer igjen ... Se opp for ytterligere selvavsløringer med en positiv vri!

I Katine i Uganda brygger de et øl som de kaller ajon. Bryggeprosessen er relativt lik med mange andre lokale øl i Afrika, selv om navnene kan variere endel.

Produksjonen starter ofte med at noen spleiser på materialene, og deretter deler ølet. Selve drikkingen skjer med sugerør fra en felles krukke eller kalabash: hver enkelt har sitt eget lange sugerør som de henter ølet opp fra midt i krukka, slik at de unngår både bunnfallet og det som flyter på toppen. Dette bildet på Flickr.com viser det hvordan drikkingen foregår. Det er forøvrig flere bilder i samme serie, og de gir flere vinklinger på det. Denne måten å drikke øl fra en krukke er helt analogt med hva vi ser på egyptiske og sumeriske innskriptsjoner. Formodentlig er det nær slektskap mellom disse kulturene med hensyn på bryggekunst.

Ølet har her - som andre steder - en rituell betydning. I et langstrukket bryllupsrituale er det trinn som sier at den ene siden skal brygge ajon for ulike møter mellom de to familiene som skal forenes.

Ajon brygges fremdeles og selges i barer til de som ikke har penger nok til å flotte seg med lokal pilsner. Er ikke det ironisk at her sitter vi og sikler på å smake på et slikt øl, mens der nede er det av alle ting pilsner som er status. Da svigerfar var i Sør-Afrika (der de har lignende øl) ble han advart mot det lokale ølet og han ble rådet til å holde seg til merker og bryggerier han kjente. Jeg kan forstå det, dels utfra at dette er et øl som tøyer definisjonen av øl vel langt for europeiske ganer.

Samtidig er advarselen også forståelig utfra at det er endel produsenter som forsøker å justere opp smaken på ølet sitt med alskens tilsetninger. Blant annet er batterisyre noe som river i ganen og får drikkeren til å synes at dette er en god og sterk drikk. Dette er visstnok et større problem med destillerte drikkevarer enn med øl. Og før noen ruller ufint med øynene over afrikansk ølkultur, vil jeg raskt henvise til Frederick Accum og hans arbeid med å avsløre alle tvilsomhetene som Londons bryggere tilsatte porteren på begynnelsen av 1800-tallet.

Batterisyra er nok helst et urbant slumfenomen, og ikke noe du utsettes for av en seriøs ølbrygger på landsbygda. Jeg hadde i alle fall gladelig latt pilsneren stå til fordel for en smak på dette ølet. Og om jeg ikke har muligheten for å smake på det, så har jeg i det minste muligheten for å understøtte bryggerne økonomisk. Gjennom kiva.org har jeg bidratt til mikrolån til ulike bryggere i Afrika, hvorigjennom jeg kan støtte «brewpubs» som lager for eksempel ajon. Mer om det senere.

Men tilbake til beskrivelsen av ajon. I en artikkel i den ugandiske avisa The Observer står det å lese:

The making of ajon is an elaborate process that takes several days. It starts with the threshing of millet (aicom alos) to isolate its grains, winnowing (aipiet) and grinding (airie) either using a machine or a grinding stone.

The millet (alos) is then mixed with water and buried underground (aimur) for seven to 10 days to ferment the millet paste. In the meantime, another ingredient called anyeles is prepared by soaking millet in water overnight so that it germinates. The next morning, the water is drained away, along with any dirt that the ainyeles may have had. The millet, which has germinated, is then put in water again to enable it germinate sufficiently, after which it is dried and ground using a stone. After ten days, the fermenting millet is retrieved from where it was buried and roasted to form black moulds called akiria. These are sun dried and left for four days to «cool down.»

After the fourth day, akiria is mixed with other ingredients following specific proportions. According to 63-year-old Emima Atyang, who has been brewing and selling ajon since she dropped out of school in 1959, every 10 gallons of akiria (akorokoro) requires one akorokoro of ainyeles (millet yeast) and one 20-litre jerry can of water.

«As you mix, you crush the black moulds and also remove the burnt part of akiria so that the ajon will not be black,» explained Atyang. It is then covered to let the combination ferment.

The first product of this process is a sweet version called ebibisi. More yeast is added that day to further the fermentation process. Interestingly, ajon is called a different name depending on the number of days it has taken fermenting. While that of day two is called ebibisi, day three begets arasai, day four aperoi, day five aducuduco, and day six onwards, aupapana.

Although each of these can be drank, most people prefer aperoi and beyond apparently because they do not give as bad a hangover as arasai. Ajon is drunk from a pot with tubes that can be shared by as many as five people. These days, however, it is more common to find each person carrying his/her own drinking tube. The generation of old was said to be fonder of using a gourd or calabash.

Så gjenstår det bare å finne ut hvordan jeg skal kunne brygge ajon her hjemme. Kanskje det kan brygges til krydderølkonkurransen på ettersommeren? Nja ....

Da det ikke skjedde grublet jeg litt over medlemskapet mitt og saken, og begynte å skrive en riktig lang og fyldig utmelding. Men et sted på andre eller tredje side slo det meg at sannsynligheten for at noen i Tekna kom til å lese den var marginal, så jeg kokte det hele ned til et par-tre linjer om at og på hvilken sak jeg meldte meg ut, samt en henvisning til tidligere epost til dem. Dessuten kunne jeg ikke for skams skyld sitte på finpusse på en utmelding i månedsvis siden ferskhet er viktig i en slik reaksjon.

Nuhvel, jeg sitter derfor med en lang tekst om hvorfor min samvittighet og Tekna ikke lengre er kompatible etter ca 20 års medlemskap. La meg derfor forkorte og skrive den om til et blogentry om Tekna og DLD og meg, og om noen i Tekna mot all formodning skulle være interessert, så er de hjertelig velkomne til å lese det her. Jeg hopper over den generelle diskusjonen om DLD, den kan du lese om andre steder. I stedet tar jeg for meg det som spesifikt er hvorfor jeg er skuffet over Tekna i DLD-saken.

Det som mest skuffet meg i Teknas uttalelse, var ikke støtten til DLD, men at de ønsket sentral lagring av data. Det er noe som gjør det lettere å misbruke dataene i stor skala og drive datamining i dem. Politiarbeid bør være noe annet enn å drive korrelasjonsanalyse på overvåkningsdata, men både innen politi og etterretning synes det å være et ønske om å prioritere kvantitet fremfor kvalitet når det kommer til datainnsamling. Jeg kan forstå ønsket, for det er lettere å sikre seg kvantitet enn kvalitet. Men når man samler så mye data, tror jeg en utglidning mot «utvidet, kreativ bruk» ligger fristende nær. Det er nærmest en lov innen informatikken - og dersom har ingen navngitt den før, så kaller jeg den herved Christensens lov: Når tilstrekkelig mye og interessante data samles, vil de i ettertid forårsake ideer og følte behov for å bruke dem på måter man ikke forutså når de ble besluttet samlet. Om politiet først skal få et slikt personvern-problematisk innsyn i logger på ett gitt grunnlag, så bør vi organisere det slik at det ikke er lett og fristende å utvide bruken.

Jeg var også særs skuffet over at Tekna dekket seg bak at de ville ha et tilsyn, når man allerede idag har både Post- og teletilsynet og Datatilsynet til å ta vare på disse områdene. Sistnevnte har forøvrig kraftig gått imot DLD. Flere ganger har Tekna med en tillagt fornærmet mine sagt at det er usant at de er for DLD - de er slett ikke for DLD, De påstår at de bare for DLD dersom det blir et Tilsyn, for da blir ikke personvernet dårligere, det blir totalt sett bedre. Det formelig tyter «damage control» ut mellom linjene i et slikt utsagn. Men når jeg ser bort fra underholdningsverdien i det newspeak-komiske, så sitter jeg igjen med et spørsmål til meg selv: er det en organisasjon med slike verbale og etiske piruetter jeg vil ha til å representere meg og fronte saken min i en eventuell fremtidig arbeidskonflikt?

Jeg er også skuffet over den interne Tekna-prosessen som har ledet frem til denne høringsuttalelsen. Den synes å være lukket, ja nærmest hemmeligholdt frem til det ramlet ut en uttalelse på vegne av medlemmene. Jeg hadde forventet at en organisasjon som Tekna ville være mer åpen og inkluderende overfor medlemmene i en sak som er så prinsippiell, så kontroversiell, så dyptpløyende, så langt utenfor det en fagforening driver med, og ikke minst: som det var så god tid til å bestemme seg. Bedre ble det ikke at Tekna uttalte at de visste at det var en kontroversiell sak, og nettopp derfor hadde de en spesielt bred prosess frem mot uttalelsen. Se forrige paragraf f.o.m. «Det formelig...».

Enda verre er det at man i etterkant har grepet protestene temmelig dårlig an. Jeg hadde i starten et naivt håp om at Tekna skulle innse at man hadde grepet materien galt an og trekke uttalelsen. La meg trekke frem noen utspill fra Tekna som jeg synes poengterer de negative høydepunktene i håndteringen:

• Det ble sagt at reaksjonen syntes organisert fordi argumentene i klagene var så like. Det var ingen synlig refleksjon over at man reagerte likt kanskje fordi man i utgangspunktet delte samme synspunkt. Mellom linjene i dette lå det en slags påstand om at dersom det var organisert, så var det på en måte «uekte» og dermed ignorerbart. Forøvrig ville det være ganske forunderlig om en fagorganisasjon uten snev av selvironi kan mene at noe og mindreverdig eller til og med ignorerbart fordi det er organisert.

• Intervjuet med Kåre Rygh Johnsen i Kulturnytt, som åpnet med «Vi sier ja til dette direktivet primært for å kunne bedre datasikkerheten og øke personvernet.» og at man «aldri kunne ha gått inn for» det om det hadde svekket personvernet. Dette står i grell og ulogisk kontrast til Teknas egen uttalelse der man bruker mye trykksverte på nettopp å balansere personvern opp mot overvåkingssamfunnet, for så å lande på at hensynet til det siste må gå foran.

• Reaksjonen på min e-post til Tekna kom etter en liten uke, og var et standardsvar som i praksis var etslags «goddag mann, økseskaft», slik standardsvar ofte blir. Etter hva jeg erfarer, var dette det samme standardsvaret som flere enn meg fikk. Jeg kunne ha forstått om en reaksjonsflom med likelydende klager ble oppfattet mindre seriøst, men da forventer jeg også at Tekna forstår at jeg oppfatter dem som mindre seriøs når de responderer med likelydende standardsvar.

• Det er forøvrig ulogisk å si at det blir mindre misbruk med Teknas forslag om sentral lagring. Dataene blir lagret ett ekstra sted, samt at et bredere spekter av data må lagres og over lengre tid. Hvert av disse tre momentene gir økt eksponering for misbruk. I tillegg gir den sentraliserte lagringen gode muligheter for den offisielle men «egentlig ulovlige» overvåkningen som vi kjenner fra de hemmelige tjenestene. Det hjelper ikke med ett eller ti nye tilsyn, for all denne lagringen kommer i tillegg til eksisterende lagring, og dermed vil mulighetene for misbruk øke.

• At Tekna trekker inn Lund-kommisjonen som eksempel på kontrollinstans er både kreativt og trist. Lund-kommisjonens arbeide var ikke for proaktivt å sikre mot eller hindre misbruk, men reaktivt å forsøke å sette lys på en gammel misbrukskultur som over flere tiår hadde løpt helt av skaftet. Det ble skapt en intern og hemmelig praksis for hva som var akseptabel overvåkning, stikk i strid med offentlig lov og instrukser. Om Lund-kommisjonen holdes frem som en forbilledlig modell, så ligger det også implisitt i saken at man forventer at en misbrukskultur skal få lov til å gro frem, og at den må stusses og justeres litt en gang i blant.

Det synes som om Tekna sliter med å finne sin identitet, er de fagorganiasjon, er de interesseorganiasjon, er de en teknisk-faglig organiasjon, er de gutteklubb for gamle helter, er de en kurs- og turoperatør, er de talerør for de sterkeste medlemsgruppene sine? Eller er de kanskje litt av alt sammen?

Jeg funderte en stund på om jeg skulle ta initiativ og forsøke å ta opp saken internt. Men endringsvegrende organisasjoner og institusjoner reformeres ikke enkelt utenfra og innover, og det ville vært en fånyttes kamp mot vindmøllene. Om det er noen andre som har lyst til å prøve, så lykke til, men jeg har liten tro på effekten.

Snart blir temaet oljeboring i Lofoten, og DLD-saken har vel bare vært en aperitif på hva som kommer til å skje i den saken. Men de blir de nødt til å finne ut av uten meg. Det har blitt NITO på meg. Jeg er ikke overdrevent begeistret over at NITO har uttalt seg i DLD-saken, for jeg synes strengt tatt at det er en sak som fagforeninger bør la ligge eller uttale seg passe rundt og diplomatisk om. Men når folkene fra NITO åpner munnen om DLD, så strømmer det i det minste ut fornuftige og logiske setninger.

Adjø, Tekna.

Hva kommer vi til å se i de neste årene fremover i øl-verdenen? La meg ta alle forbehold når jeg spår, men her er et dusin trender jeg tror vi kommer til å se stige i synlighet i årene fremover. Kanskje er noen av dem mer uttrykk for mine forhåpninger enn for reelle markedstrender. Jeg skal komme tilbake til de enkelte trendene i posting utover sommeren, men her er de samlet i kortform:

• Røykøl. La meg ikke gå i dybden, for dette har jeg gnålet på lenge. Røykøl er en av de få gjenværende bastionene hvor bølgen av mikrobryggerier er pysete i forhold til etablerte bryggerier og tradisjonsbrygging. Slikt kan umulig fortsette i lengden.

• Single Hops og Single Malt. Fremdeles er det slik at et øl designes utfra mange ulike ingredienser ... ørten humler og ått-og-fjørti typer malt. Målet er balanse. Likevel søker mange ølentusiaster det ekstreme, og ikke nødvendigvis det balanserte, og derfor tror jeg vi vil se mer av ekstreme «in your face» øl. Én måte å få det til på, er å bruke kun én humlesort, eller bare én malttype. Og så minner det om Single Malt Whisky. Hvorfor skille mellom ulike humletyper når de likevel sauses sammen i et brygg? Dessuten er det ikke umulig å få til balanse i et single hops eller single malt øl, det er bare vanskeligere å brygge. Det er også mer i tråd med gammel bryggetradisjon.

• Brettanomyces. Jeg har ofte observert øl-entusiaster starte ut med å være utforskende og alt-drikkende, for så å bli hop-heads på jakt etter IPA. Om det er et neste trinn, så er det gjerne interesse for syrlige øl som tar over når humleinteressen ebber ut. Oftest gir det seg et utslag i interesse for belgiske øl, for det er der man finner størst variasjon av «infeksjoner» som et virkemiddel i ølbryggingen. Men som jeg har beskrevet tidligere, dette kan egentlig gjøres overalt, og muligens med alle typer øl. Jeg tror vi kommer til å se flere konvertitter fra humle til brett. Det er også et naturlig steg for en eksperimenterende brygger: når man endelig har fått kontroll på bryggeprosessen, er det bare å introdusere et bredt spekter av bakterier for å skape nye bryggeutfordringer og en spennende hverdag.

• Utvalg. Til nå har øl-utvalg vært synonymt med flest mulig ulike øltypemerker - det er en slags breddeutvalg der enhver industripilsner teller og der målet er å ha flere varianter av øl enn naboen. Dette gav en viss mening sålenge det mulige utvalget var begrenset, men antallet øl og bryggerier fortsetter å stige - i hvert fall i Norge, der importørene har vært den store flaskehalsen. Fremover tror jeg vi kommer til å sette større pris på de pubene som vet å ta inn et godt, variert og interessant utvalg, enn de som tar inn rubb og rake. Fremfor antall øl, tror jeg rotasjon i en betydelig del av utvalget blir viktigere, samtidig som det blir viktig å ha noen få spesialiteter som andre ikke har.

• Kompetanse. Sammen med det jeg ovenfor nevnte om utvalg, kommer øl-kompetanse til å bli den differensierende faktoren mellom de gode ølstedene (og da tenker jeg ikke på festmaskinene som skal servere øl, øh - jeg mener alkohol, billigst mulig). Det gjelder kompetanse om ølet, om oppbevaring, servering, temperaturer, historikk osv. Tiden er over da spissen av øl-kompetanse var å finne glasset med riktig bryggerilogo. Ja, tvert om, fremover blir spissen av kompetanse å finne riktig glass uten bryggerilogo, men som likevel passer til ølet, til årstiden, til kunden og til stemningen. Nært beslektet til denne øl-kompetansen er pubens «networking» med bryggeriene, altså deres evne til å holde kontakten, formidle anekdoter og informasjon - jo mer slikt, jo høyere karma for puben. Bartenderen er ikke lengre bare en servitør, men blir en nøkkelperson.

• Ølturisme og lokalt øl. En britisk brygger svarte slik da han ble spurt om hvorfor hans utmerkede øl ikke var tilgjengelig utenfor sitt lokale område: «My beer doesn't travel well». Alle som har smakt et øl både i og utenfor ølets hjemmemiljø vet at øl smaker best der det hører hjemme. Det er mulig det er enslags smaksmessig placeboeffekt, men øl smaker ikke det samme når den er fanget på flaske og eksportert til fremmede land. Jeg tror det blir mer av at smakeren kommer til ølene for å få en «mer perfekt» smaksopplevelse, enn at all verdens øl skal stå og vansmekte på hyllene for vi skal få en hermetisert smak av verdenshjørnene i vårt hjemmemiljø. Ølturismen leve! Den andre siden av denne saken er at flere bryggerier gir opp å komme inn på markeder i fjerne land, men rendyrker et mer lokalt marked.

• Hjemmebrygging. Dette har allerede eksplodert og vil fortsette med det. Man kan ikke starte med hjemmebrygging uten at man får et nytt forhold til øl og ølets smaker - det er kort og godt den naturlige forlengelsen av å dyrke en ølentusiasme. Jeg vet ikke helt hvordan, men jeg er overbevist om at bølgen med nye hjemmebryggere kommer til å påvirke mikrobryggeriene - og kanskje også makrobryggeriene - og hvor de legger kursen fremover. Den typiske mikrobrygger startet som hjemmebrygger, og i fremtiden vil kanskje den typiske øl-entusiasten være litt hjemmebrygger?

• Ikke-europeiske øl. Joda, europeisk-type øl har en enorm bredde, men i bunn og grunn er det likevel en smal, liten del av alkoholholdige drikker basert på gjæring av kornprodukter. Det er et enormt utvalg i Afrika, og mange øltypene der er rotfestet i eller i det minste beslektet med gammel egyptisk bryggetradisjon. Ekstremøl? Move over! Her kommer afrikanske stammeøl med yoghurtkonsistens, mikrobiologi som overgår en lambic, tilsatt mystiske urter, tilberedt i batcher av nanostørrelse. Dertil kommer asiatiske øl og deres variasjoner over sake, for ikke å snakke om hva de fremdeles holder på med i Amazonas. Det er langt å dra, men de virkelig ekstremølene kaller der ute, og vi kommer til å se dem forsøkt reprodusert i Europa og Nord-Amerika.

• Lys lager-revival. Vi trodde lys lager var ekstremt uhipt og ølverdenens svar på dansebandmusikk. Kanskje, men likevel er det en meget vanskelig øltype å brygge. I en pilsner er det ikke mulig å pøse på med en overflod av ulike smaker, og enhver usmak står tydelig frem, siden det er få andre smaker som er sterke nok til å maskere dem bort. I rett kontekst kan det smake godt også, tenk en badestrandtur på en varm og solrik sommerdag! Om det smaker dårlig er det et forbedringspotensiale, om det smaker lite er det en teknisk utfordring. Jeg tror flere av de mer seriøse mikrobryggeriene kommer til å ta opp brygging av lys lager, nettopp fordi det er en utfordrende øltype å få typeriktig. Brewpubene har forøvrig av andre grunner vært der lenge.

• Svakere øl. Ting går i bølger, og derfor burde et ønske om svakere og lettere øl komme som en naturlig reaksjon på mikrobryggeritrenden med stadig sterkere øl. Videre kan man smake på flere øl om hvert av dem ikke er så sterkt, for ølentusiastene trekkes ikke til ølet av alkoholen, men av smaken og variasjonen. Dog er det ting som trekker mot sterkere øl også: Tradisjonelt er det avholdsbevegelsen som har trukket ølenes styrke nedover, og den linja har vært mer suksessrik enn forbudslinja. Slik sett har faktisk avholdsbevegelse og ressursknapphet vært faktorer som har fremtvunget noen av de beste av de svake øltypene, men også noen av de øltypene som er vanskelig å brygge. Men idag er avholdsbevegelsen på tur nedover. Videre er det på en sær måte enklere å brygge et kraftig sterkt (vel, middels sterkt til sterkt) øl enn et svakt øl. Sannsynligvis er det mer penger for alle parter i sterkt øl også. Sterk alkoholsmak må balanseres, og det er vanskeligere finne rett balanse i små konsentrasjoner enn der man kan «ta det helt ut» i et par retninger og overdøve alle andre smaker. Jeg tror vi kommer til å se en revival av svake øl, så som mild og endel belgiske session, britiske small beers og andre.

• Autentisitet. Når ølverdenen tar av i så mange ulike retninger samtidig, blir det viktigere å kunne skille snørr og barter. Det betyr at autensitet og tradisjoner blir viktigere som kritierium for hva som har verdi og hva som er ignorerbart jåleri. Autentisitet har en subjektiv og en objektiv side, for det er ikke alt det vi tror er autentisk som faktisk er det. Som et tankeeksperiment, list opp for deg selv hvilke norske bryggerier som bruker tradisjonelle elementer i design og navn. Tenk så over hvilke av dem som også har noe faktisk tradisjonelt norsk også inni flaskene. Et øl behøver ikke å være autentisk for å være godt, men ekte autentisitet kommer til å selge. Dog, en IPA blir ikke autentisk norsk om man budnadsklær, rosemaler eller runeinnskriberer etiketten.

• Fusion-øl. Selv om et segment av øl-entusiastene søker mot nyheter og stadig mer ekstreme øl, så finnes øvre grenser for hvor langt man kan trekke det innenfor eksisterende øltyper. Alternativt kan man trekke inn nye øltyper man har laget selv, og her er det kav åpent for kreativitet. Det mest nærliggende er å mikse to eksisterende øltyper, som en syrlig IPA, en imperial mild, eller en hvete-bitter. Når oppfinnsomheten har tatt slutt, kan man trekke inn øl kombinert med andre drikker, som som vin, fruktvin, sider, mjød og gudene alene vet hva. En tredje kategori er alle de morsomme ingrediensene man kan ha i øl for å smakssette det.

I grensesnittet mellom autentisitet, lokalt øl, single-hop/malt, svakere øl og lager-revival, er det et overlapp som utgjør en mega-trend som vi kan kalle «back-to-basic». En annen mega-trend som vi kan kalle «supersize-me» ligger i grenselandet mellom røykøl, brettanomyces, fusion og ikke-europeiske øl. En siste mega-trend ligger i overlappet mellom kompetanse, autentisitet, utvalg og hjemmebrygging, og vi kan navngi den «the-real-thing».

Jeg ble selv overrasket over analysen min over de tre mega-trendene som er identifisert over, fordi jeg endte opp med omtrent de samme tre kategoriene som jeg for noen dager siden omtalte tre bryggerier som gode representanter for tre ulike paradigmer.

• Qdulla i Snåsa skal visstnok snart tappe på flaske
• Klostergården Håndbrygg på Tautra er operative
• Kinn Bryggeri er operative og tapper
• Ruten Fjellstue er operative med kommunal lisens
• Bjarne Vestmo har kommunal lisens for servering av Stjørdalsøl
• Storli gård i Oppdal kommune serverer maltøl til matturister

La oss så ta de andre som burde være nye for de fleste. Mange av disse er steder som har gårdsbrygging som bigeskjeft til en turistaktivitet - og således er det ikke vanligvis ikke snakk om et mikrobryggeri i vanlig forstand. Men det kan være interessant å besøke dem om man allikevel er i området.

• Suppestasjonen på Røros synes å være en kafe som ligger nesten helt nederst i Kjerkgata - hovedgata på Røros. De har spesialisert seg på lokal og og god mat, deriblant på hjemmebrygget øl. De har vært operative fra tidlig våren 2009. Status: Javisst!

• Bryggeriet Pub ligger i kjelleren på Hotell Nor på Oppdal. De har flere egenbryggede øl, men hovedsaklig er det en after-ski-pub med et relativt greitt utvalg av øl til et slikt etablissement å være, supplert med egenproduserte ting. Eieren er selv hjemmebrygger, hvilket forklarer eksistensen. De synes ikke å fokusere hard på sitt eget øl. Se Facebook-gruppa deres. Må ikke forveksles med puben ved samme navn i Tønsberg. Status: proven.

• Breiflabben Bygghus på Andenes er et mikrobryggeri som har brukt noen år på å etablere seg, men som nå synes å være i aller siste fase med å komme i mål. De har kjøpt et 1000-liters bryggeri fra Japan. Se Websidene deres. Status: ytterst seriøst.

• Trollbryggeriet i Liabygda på Stranda har såvidt kommet i gang med ølet sitt, og har allerede vært servert på Cardinal. Status: høyst trolig.

• Lofotpils har en virkelig cool animert webside (men lite annet der), og de har vært medlem av Norsk Resirk. Ifølge en gammel artikkel i Lofotposten er det en Thorvardur Gunnlaugsson som står bak tiltaket som ikke akkurat synes å skride frem med stormskritt. Status: ikke hold pusten.

• Skjåkbrygg synes å være et firma som er dannet for å brygge øl, men lite vites om status. Formodentlig har de ikke kommet særlig langt. Personen bak heter Hans Morten Sæterdal. Visstnok fikk han tilskudd til etablering av hjemmebryggeri sommeren 2007, der målet var produksjon av lokalt maltøl til ulike arrangement, med vyer om å utvikle det til et turistprodukt. Status: Hallo? Noen hjemme?

• Steinkjer bryggeri er et firma som tilsynelatende ikke har gjort noe som helst i retning av å brygge. Dog, et av styremedlemmene er Roger Løe, som lenge brygget på Trondhjem Mikrobryggeri, som har jobbet for E. C. Dahls og Hansa, og som har studert lokale bryggetradisjoner ifm et prosjekt rundt distriksutvikling. En snodig ting med dette tiltaket er at det er et NUF, altså et norskregistrert utenlandsk foretak. Jeg vet ikke hvor vi skal plassere det, men det er verd å følge med på. Status: potensielt seriøse saker.

• Ofte Turistgård ved Farsund har noen planer om å starte et mikrobryggeri, formodentlig med skjenkestue. Se artikkel i Farsunds Avis. Det vites ikke hvor langt de har kommet, og det er fare for at dette ligger langt frem i tid. Status: tja.

• Vikingmuseet på Borg i Lofoten har et bredt spekter av tilbud, blant annet servering av øl og mjød - dog er visst dette ikke egenprodusert. Men de har et prosjekt gående med historisk brygging av øl. Dette er i samarbeid med Odd Nicolaysen som vi tidligere har nevnt, og som lenge har hatt planer om å starte produksjon av maltøl og whisky. Status: noe kommer til å skje her.

• Holo Gardstun ligger i Flåmsdalen, og de har bevilling for servering av blant annet egenprodusert maltøl, men kun til grupper. Se websidene deres for mer info. Kanskje et spennende reisemål når man er i Flåm for å besøke Ægir - og trolig mer i henhold til tradisjonsbrygging også. Status: Interessant men utilgjengelig.

• Aasnæs Glasværk mellom Namsos og Steinkjer har ønsker om å servere lokalprodusert maltøl på gården ifm servering av grupper. Det er litt uklart om de ønsker å starte produksjon selv, eller om det er andre i nærområdet som da skal stå for bryggingen. Se mer info her. Status: vente og se.

• Hjartdalsbygda har også noe på gang. Det er en bygd midt i Telemark, og flere av gårdene tar imot gjester, og «maltøl etter gamle oppskrifter» er noe av det som kan tilbys. Muligens er dette på gården Su-Hovland eller Nordbø pensjonalt som står bak bryggingen. Følgende side har litt info. (Det er mulig du må merke all tekst på siden for å kunne lese den.) Status: kanskje.

Vel, det var flest løse tråder. Men sånn er det med å starte med ølbrygging. Det tar flere år å komme i gang - ikke minst for å få lisenser og bevillinger på plass. Det er lite trolig at alle de mulige bryggeriene som er nevnt over kommer til å bli realisert, men noen av dem kommer vi trolig til å høre mer om.

Fusion er in, også i ølverdenen. Ikke bare skaper man ekstremøl ved være hard på utmålingen av smakssterke ingredienser, man kan også skape nye smakskombinasjoner ved å blande ulike bryggestiler ... eller man blander en bryggestil med noe helt annet.

Hva blir en fusion mellom stjørdalsk røykøl og en belgisk lambic? Vel, for 4-5 år siden fikk vi via svigers en 5-liters dunk med stjørdalsøl. Vi drakk opp rundt 3/4 av den i løpet av den jula, men da den etterhvert begynte å bli litt grumset av bunnfall, lot jeg resten stå. Så tømte jeg restene over på en halvannenliters flaske for å minimalisere oksydering. Til slutt satte jeg den bort på et kjølig sted. Og slik har den stått siden.

La meg ikke her bruke så mye tid på å fortelle om stjørdalsøl (eller maltøl, som er navnet bryggerne selv bruker). Det har jeg gjort før. Hvordan smakte så ølet da vi tok det frem i vinter? Vel, en fusion mellom stjørdalsøl og oude lambic er den beste beskrivelsen. Røykpreget var tonet noe ned, selv om det var mye igjen. Dessuten var den blitt knusktørr og sterkt lambic-syrlig. Kombinasjonen av syrlig og røykrik både utfylte og balanserte hverandre. La meg presisere at det selvfølgelig ikke er en lambic, men det var dit tankene fløy under smakingen.

Nå har jeg gjort lignende ting med andre øl, men uten at det har vært like vellykket. Trolig er det litt flaks som skal til for å få den rette miksen og mengden av mikrobiologi. Kanskje røykens preserverende effekt var medvirkende. Kanskje det beste er å gjære et ferskøl med litt infeksjon uten å være altfor opphengt hverken i overdreven hygiene eller å skulle inokulere til overmål? Uansett, det fungerte denne gangen, selv om det selvfølgelig er litt lotteri over det hele.

Nå må det sies her at dette ikke var et naturlig gjæret øl, for det var tilsatt gjær for hovedgjæringen, samtidig som den sannsynligvis var blitt litt infisert underveis. Sannsynligheten er også stor for at det ble brukt Iduns pressgjær, og den påstås å være gjennomgående infisert. Det lages nok fra ren gjær, men prosessen med å produsere butikkproduktet skal visstnok gi infisert gjær. Til brødbaking er det greitt nok, men til ølbrygging? På den andre siden, kanskje denne infeksjonen til og med det er med å gi rett utvikling på ølet?

Vi drakk halve flaska i vinter, og så lot jeg det stå på et kaldloft til nå. Min svirrebror Stig likte ølet, og uttrykte nylig forferdelse over at jeg kunne la resten stå utover i vårvarmen på loftet, i stedet for i en kjølig kjeller, men sakte årstidssvingninger er noe øl bør tåle. Denne helga skal jeg smake på resten, og så får jeg ta en bambergsk røykøl og en belgisk lambic som referanseøl. Jeg gleder meg og håper inderlig den har holdt seg.

Og så skal jeg se om jeg kan få tatt vare på bunnslammet med gjær og bakterier og spare til en senere runde med brygging av surøl.

Så kjøpte jeg en Android-telefon, da. Dels i frustrasjon over hvor arrogante kontrollfreaker Apple er, dels fordi Android syntes som et bedre system som jeg hadde lyst til å teste, men mest fordi min gamle iPhone hadde begynt å ramle fra hverandre rent fysisk. Hva er konklusjonen så langt? Skuffelse!

I spesifikasjoner er iPhone og HTC Desire omtrent like. HTC har flere knapper, den ligger bedre i hånda, den har FM-radio og den synes å ha mange flere opsjoner for personalisering. Samtidig har den dårligere lyd og designet er ikke like minimalistisk. At den ligger bedre i hånda er vel uttrykk for at det finnes en slags mobilmote. Ta frem de siste 3-4 mobiltelefonene dine og sammenlign dem. De eldste vil se like håpløse ut som 80-tallsklær. Nåvel, maskinvaren er omtrentlig sammenlignbar.

Så var det programvare. Apple har sitt App Store, og Android har sitt Android Market. Problemet er at Google ikke har åpnet sitt Market for Skandinavia, så det er kun gratis-applikasjoner som er tilgjengelige her. Det vil si at det ser ut som det er en overflod av applikasjoner, men mye av det er lite-, free- og demo-versjoner. Det føles som en dobbelt fornærmelse: Nei, du får ikke applikasjonen vår, men du kan få demo-versjonen så du ser hva du går glipp av, samtidig som du kan irritere deg over reklamen som råder deg til å oppgradere til den betal-versjonen du ikke har tilgang til. Joda, det finnes flere gode gratisprogrammer også, men jeg hadde sett for meg å kjøpe endel applikasjoner. I vår kapitalistiske, markedsøkonomiske verden har noen bestemt seg for at jeg ikke skal ha muligheten til å bruke pengene mine på deres produkter.

Mye av grunnen til at jeg valgte meg bort fra Apple var deres arrogante innstilling til sine brukere, deres motvilje mot teknologisk åpenhet og deres dobbeltbudskap om verdier (utad: vær kreativ, personlig, innovativ og åpen; innad: hierarkisk og kontrollfokusert). Nå føler jeg meg svært snytt når jeg opplever at heller ikke Google lever opp til sitt image. Hadde det enda vært Microsoft eller IBM eller et annet firma jeg kunne forventet det av ... men Google. Det er mulig jeg naivt har sovet i timen, men jeg hadde faktisk trodd annerledes om Google. Likevel, Google er jo Apple opp av dage i kundeinnstilling, og akkurat det var en dypt skuffende overraskelse.

Joda, jeg vet at man kan bruke andre markets enn Googles, men så lenge Android Market er åpent i de største landene, er det vanskelig eller umulig å skape alternative markeder, så alternativet er ikke reelt. Jeg kan root'e telefonen og legge inn en patch som narrer den til å tro den er i et «godkjent» land, men det var slike høkkertløsninger jeg ønsket å unngå ved å kjøpe en mobil jeg trodde var åpen. Jeg kan vente til de i sin grenseløse visdom åpner for Norge - hvilket vel er hva jeg trolig kommer til å gjøre, mens jeg med sammebitte tenner mumler eder og forbannelser over et Google jeg har mistet mye tillit til.

Jeg vil fraråde andre å kjøpe en Android-telefon.

Man skal ikke lese veldig lenge blant skriftene til verdens amatørølhistorikere før man snubler over påstanden, gjerne i en variant som: «Før år X, var alt øl mørkt, tåkete og røykfullt». Tidspunktet X varierer, og kan være så sent som 1840, eller så tidlig som rundt reformasjonen.

Det irriterer meg av flere grunner, og jeg har en mistanke om hva som ligger bak denne opplagte feilformuleringen.

Men la oss starte med å dokumentere hvorfor det er feil.

• Øl blir mørkt hovedsaklig fordi man bruker malt som har vært utsatt for høye temperaturer under tørkeprosessen. Om man sikrer seg at maltet ikke varmes for mye, så blir heller ikke ølet man lager mørkt. Det er veldokumentert at man tidligere har tørket malt oppunder taket i våningshus, eller man la dem ut på svabergene for soltørking liksom klippfisk - og i begge tilfeller burde ølet bli lyst. Selv tørkeovnene som fremdeles brukes på Stjørdal ville gitt et lysere øl om de tørket malten litt mer forsiktig. Enkelte steder sopet man opp kornene som falt gjennom hullene i plankelaget som malten lå på, slik at man fikk noen ekstra korn som hadde blitt skikkelig svidd nede på ovnsplata, for å gi ølet en mørkere farge og mer brent karak