Jeg pleier å ha et ambivalent forhold til give-aways, for på den ene siden er det jo hyggelig å få noe gratis, mens på den andre siden er lett å føle at det forventes at man skal yte noe igjen, og dermed blir det en litt beklemt erfaring.

Jeg har stort sett gått utenom problemet ved å ikke blogge om ting jeg får, men ingen regel uten unntak. Og her er ett av unntakene: Gustav Jørgensens bok «Verdens klassiske øltyper». Det er faktisk noe så sjeldent som en meget god og interessant bok om øl, originalskrevet på norsk. Vi er jo ikke bortskjemt med slikt, for enten er det oversatte bøker, eller så har bøkene litt for ofte bedre design enn innhold. (Full disclosure: Gustav Jørgensen sendte meg en gratis kopi, formodentlig fordi jeg blogger om øl og ølhistorie.)

Jørgensens bok har et ambisiøst fokus, og faktisk også et svært vanskelig fokus. Det å dele øl inn i klasser er og blir vanskelig. Klassekonseptet utvikler seg over tid, og det er sterkt geografisk avhengig. For eksempel er ikke en norsk pilsner helt det samme som en tjekkisk pilsner, som igjen er forskjellig fra en amerikansk pilsner, både før og etter forbudstiden. En amerikansk IPA er ikke det samme som en engelsk IPA, som igjen neppe er det samme som en engelsk IPA pleide å være i gamle dager. I et øyeblikk av stormannsgalskap kastet jeg meg ut i å skrive noe lignende: en typeinndeling for alle øltyper til nesten alle tider for alle land. Heldigvis kom jeg raskt ned på jorden og la prosjektet på is.

Så boka til Jørgensen skyter på et mangefasettert, bevegelig mål, og den har i tillegg 360 graders fokus. Derfor var det uten de store forventningene jeg åpnet boka - men min bekymring var heldigsvis grunnløs.

Boka lister øltyper i de tre store, gamle øl-landene: Belgia, Tyskland og England. Alle sammen i en litt utvidet forstand, om man kobler bière de garde til Belgia, skotsk øl til England, pilsner og wienerøl til Tyskland osv. Bare ett øl kommer utenfor disse tre kulturtyngdepunktene: amerikansk California common beer. Dermed har boka gjort en nokså brutal avgrensning i tema - hvilket den styrker seg på, for ellers hadde alt flytt for mye ut. Og la det dermed være advart med én gang: dette er ikke boka for hop-heads som ønsker å lese om amerikanske mikrobryggerier.

Hver av de 32 øltypene som boka fokuserer på omtales fra tre vinkler: a) Historikk, b) karakteristikk og eksempler, og c) kombinasjon med mat. Bildematerialet er ikke profesjonelt, og heller ikke designet er det. Men det betyr ikke så mye, for boka fokuserer mer på ølene og historien enn på innpakkingen. Innbindingen er hard-cover og ser solid ut. Skriften er stor nok for en fuktig kveld på en dunkel pub, selv om boka ikke akkurat er i et lommeformat som innbyr til slikt. I det hele tatt ser det gjennomgående bra ut.

Hva så med innholdet. Etter å ha revet av innpakkingen fortapte jeg meg i historikk-avsnittene - faktisk så mye at Magni måtte lide seg gjennom en lett brent middag den dagen. Historikken er godt skrevet, og den er holdt på rett abstraksjonsnivå gitt at et par sider er hver øltypes tilmålte plass. Han klarer å få sagt det viktigste med få ord, men uten å åpne for stormangrep fra de detaljfokuserte pedantene.

Vel, jeg er vel også en av pedantene, og helt uten svake punkter er vel ikke boka. La meg ta med en liten liste, så kan dere selv bedømme om dette er spissfindingheter eller relevante svakheter:

• s. 16: Napoleons skipsblokade i 1807. Tja, Boney svarte på britenes blokade med en motblokade - skjønt det var helst en handelsblokade. For skip til å gjennomføre en blokade hadde han lite av etter Trafalgar. Så teknisk sett er det vel rett å si det som det står i boka. Men som sørlending vil jeg på det sterkeste protestere mot at blokaden under napoleonskrigene (der blokaden av Skagerak fra 1807-1813 inngikk, og der rundt 4600 norske fartøyer ble oppbragt) var noe annet enn en britisk blokade.

• s. 62: At Summerernes sikaru og dagens lambic skulle brygges på omtrent samme måte er vel en temmelig langstukket påstand, hovedsaklig (og utilstrekkelig) fundert på omtrent lik blanding av hvete og bygg, og på det at gjær ikke eksplisitt tilsettes. Dog, her siterer Jørgensen eksplisitt Marcel Gocar, og det er vel helst der (dvs på belgisk overivrig nasjonalstolthet) ansvaret burde ligge. Sikaru er forøvrig beslektet med «sterk drikk» i Bibelen og det er etymologisk opphave til vårt ord (eple)sider.

• s. 38: At humle ikke egentlig gror i Skotland, og at det er årsaken til en lavere humleprofil i skotsk øl er litt for enkelt sagt. Nå er humle en meget hardfør plante, som jeg tror utmerket godt kan dyrkes i Skotland, i det minste i mindre skala. Problemet er vel heller dels at det er vanskelig å dyrke den i stor skala i konkurranse med steder der den virkelig trives, som i Kent. Derfor må store bryggerier importere humle for å være konkurransedyktige. For småskala brygging og for gårds- og hjemmebrygging er det fullt mulig å dyrke den i hardføre klima, slik som humlehagene rundt om på norske gårder vitner om. Noen hevder at skottene i mangel av humle måtte bruke lyng (som muligens delvis er en sammenblanding med pors), men det er nok heller en forvrengning av det faktum at humle kom sent til Skotland, som til mange andre utkanter. Økonomi kan være medvirkende også, for skattleggingen av øl har tidvis gått via skattlegging av ingredienser, som humle. Da blir det billige ølet det humlefattige, og det eksklusive det humlerike - slikt kan utrolig nok påvirke smaken. Malt ble tidvis ikke beskattet i Skotland, og det kan ha gitt bryggerne et insentiv til å gi ølet en dypere maltkarakter enn der malten ble beskattet. I det hele tatt er opphavet til det skotske ølets profil et meget sammensatt spørsmål.

• s 53: Det påstås at A. le Coq var en belgisk brygger som drev ølhandel i Baltium i 1869. Vel, le Coq-familien er en meget interessant familie, med grener innenfor både vin- og ølverdenen. Her er det vel heller slik at le Coq var en hugenottisk familie i Preussen, og Albert le Coq slo seg ned i London, og eksporterte øl til Russland. Bryggingen ble overført til Baltikum etter 1900, og da hadde muligens familien allerede solgt seg ut av det britiske foretaket.

Vel, når sant skal sies, så er vel dette mest spissfindigheter. Og jeg må innrømme at jeg fant mange andre «mulige feil» som ved nærmere sjekking viste seg å være korrekt. Boka er full av trivia som jeg ikke var klar over, og det i seg selv en god grunn til at den endte på nattbordet mitt.

Det er ikke hver dag det kommer ut interessante bøker om øl i Norge. En av de virkelig høydepunktene i så måte var Odd Nordlands Brewing and Beer Traditions in Norway i 1969. Det er førti år siden i år, og jeg tror Jørgensens bok matcher det meste som har kommet på norske forlag siden BaBTiN. Boka har i alle fall løst enkelte julegaveproblemer for meg.

Og forresten, ikke send meg freebies med mindre dere virkelig, virkelig er selvsikre på kvaliteten. Det er bedre å tipse meg om eksistensen av bøkene eller annet, så kjøper jeg selv, og så står jeg mentalt mye friere til å nevne også det som i kvalitet ikke er helt på øverste hylle.

Alle maser, du må blogge, men det er ikke så lett å få tidd til det når man også skal notere, gå på puber og mikrobryggerier, og ikke minst komme seg frem i trafikken her borte. Så la meg heller gi kortversjonen, så kommer det en mer utførlig versjon etterhvert. Se på det som en trailer.

Harrisburg: Lancaster brewing lå for langt borte, men Tröegs Brewing var i gangavstand og en topp opplevelse. Det har et ypperlig besøkssenter. Beste nye opplevelse ble deres Hop Back Amber Ale. På Appalachian Brewing var mer en vanlig brewpub, greit utvalg, litt off-type, men ikke off-flavour, godt design og ytre, men kanskje ikke helt innertier på ølet.

Så besøkte jeg to puber: Shady McGrady's og McGrath's ... begge er irske, begge ligger i sidegater til 2nd Street, begge har halvannet dusin tappelinjer ... og der slutter likhetene. Sistnevnte er en trendy sak jeg ikke føler for å besøke igjen, sistnevnte var en bule med ekthet og meget interessante øl. Beste øl her ble Southern Tier Crème Brulée Imperial Stout - det var sjokkerende hvordan dette ølet faktisk smakte cremè brulée, helt sant, og det var godt.

Se så, langversjonen kommer senere. Neste blir Rehoboth Beach og besøk på Dogfish Head i Milton.

GPS'en kjente ikke hotelladressen, noe som sjelden er et godt tegn. Etter mye leting på Google fant jeg ut at Route 38 egentlig var det samme som Kaighns Ave, men bare på avenyens østre side. Den dumme GPS'en glemte å spørre meg: Vil du til 525 vest på Kaighns, i det som er en ghetto der man ønsker å låse bilen mens man kjører igjennom og der mer enn halvparten av husene har blitt revet, men ingen har funnet det regningssvarende å bygge noe nytt, eller vil du til 525 øst, der hotellene ligger som perler på en snor. Jaja, så har jeg sett den delen av byen også, samt at jeg har en høne å plukke med leiebilselskapet.

Jeg skal spole raskt forover til jeg ankom Philadelphia sentrum, denne gang fornuftig nok i drosje. Klas Boivie og jeg hadde avtalt å møtes for å ta noen lokale øl. Så der stod vi og viftet med utskrifter fra RateBeers og andres øl-guideer til Philadelphia, mens vi forsøkte å finne noe passende. Denne byen flyter over av gode ølsteder, men samtidig er det en diger by, så «alt det beste» lå langt borte - som i «to mil den veien».

Valget falt på sentralt plasserte Eulogy Belgian Tavern, og selv om belgisk øl var deres spesialitet, skulle vi vel finne noe mens vi lette videre i papirene. Puben er ikke stor, men har flere hundre øl, hovedsaklig europeiske, og spesielt belgiske. Jeg fant både Nøgne Ø og Haandbryggeriet i deres imponerende utvalg, og de hadde til og med stilt ut et tomt rør av Nøgne Ø Dark Horizon 2ed - surrealistisk nok med et amerikansk flagg oppbevart inni røret.

Middagen de serverte der var guddommelig, en slags boeuf a la biére, om noe slikt finnes. På lokalsk het den shortribs, selv om det ikke var ben i den, bare herlig, supermørt kjøtt.

Og ølet da? Vel, for å være ærlig, så ble det mer diskusjon med Klas enn notater om ølene vi smakte. Det blir gjerne slikt i godt selskap, og i ettertid flyter de ulike ølene sammen i hukommelsen til en eneste vidunderlig øl-punsj. Men la meg ta med lista over hva vi var igjennom:

Ommegang Abbey Ale
Weyerbacher Old Heathen
Victory Hop Devil
Victory Storm King
Tröegs Troegenator
Weyerbacher Double Simcoe
Brooklyn Manhattan Project
Weyerbacher Merry Monks
Boaks Monster Mash
Great Lakes Edmund Fitzgerald Porter
Great Lakes Commodore Perry IPA
Dominion Oak Barrel Stout
Smuttynose Rubust Porter

Det var enda godt at vi delte og smakte på hverandres, for om jeg skulle gjennom en slik mengde alene, hadde jeg neppe satt her og skrevet dette nå. I stedet for å detaljbeskrive hver enkelt, la meg heller forsøke å gi et totalinntrykk. Tidligere har jeg stort sett vært på brewpubs, og ølet der har vært variabelt, gjennomgående greitt, men ikke alltid helt typisk for hva slags øltype de har påstått det var. Bryggeriene som er nevnt over er i større grad de store kvalitetsmikrobryggeriene, og jeg synes å merke et kvalitetshopp mellom dem og brewpubene. Jeg fant ikke noe der som var dårlig, selv om enkelte var litt for kraftig og smaksrikt i forhold til øltype. Nå må det sies at vår vennlige og kunnskapsrike kelner frarådet oss et par ølvalg, fordi han mente akkurat de ølene var veldig dårlige. Og i tillegg har nok puben allerede valgt ut de gode ølene til menyen sin. For en pubeier med god smak kan velge og vrake og fintune sin ølmeny, mens en mikrobrygger med manglende håndlag må forsøke å være kreativ på etiketten og håpe at skiten forsvinner på natulig vis.

Eulogy kan på det sterkeste anbefales, den hadde godt utvalg, var hyggelig, hadde dyktige servitører, så i et gammelt strøk med mange små resturanter og puber - der man finner mye annet spennende. Selvfølgelig finnes det mange andre steder i Philadelphia, og jeg skryter ikke av Eulogy til forkleinelse for dem, for jeg har ikke besøkt noen av de andre. Vi kom oss nemlig aldri videre til en neste pub etter Eulogy. Selv om de hadde primærfokus på europeisk øl, så hadde de mer enn nok amerikanske øl til at vi kunne gasse oss der hele kvelden.

Lørdag er bryggeribesøksdag i USA. Ikke alle, men mange bryggerier har sine omvisninger kun på lørdager, og følgelig er det viktig for meg å bruke de to tilgjengelige lørdagene best mulig. På den første ville jeg besøke Flying Dog. De holder til i Frederick, nordvest i Maryland, en liten innlandsby i en kyststat. Og det merkes. Som arendalitt kan jeg forholde meg til det ganske godt, for knapt noe sted i Norge er det samme like tydelig: én stripe kyst og én klump innland; hell sammen i et fylke og rist godt i håp om at de blir en uniform saus. Optimister! Men tilbake til Frederick, MD, jeg ser store kulturforskjeller og demografiske forskjeller fra den urbane kysten rundt Chesapeake Bay og hit inn.

Blant annet er vi nå kommet til bilens adoptivhjemland. Her ligger motorveiene som et spindelsvev over landskapet og deler det opp i små øyer. På kartet hadde jeg estimert at det var ca tre kilometre fra hotellet til bryggeriet. Det er jo mindre enn jeg spaserer til jobb. Jeg hadde ikke tenkt å kjøre beruset, og drosjer så jeg ikke ... så hvorfor ikke gå? Tabbe. For det første er det ikke fortau alle steder, og der det finnes fortau, er det mest for å få kunder trygt ut til og fra bilen på parkeringsplassen. Dernest består området av store, ofte inngjerede industriområder og kjøpesentre, og det som synes som korteste vei fører ofte inn i et nettinggjerde eller et adgang forbudt-skilt, omtrent som i en labyrint. GPS'en er bare til litt hjelp, for kartene var ikke akkurat oppdaterte. Så da gikk jeg nå der, én suspekt fotgjenger i bilens rike. Bilistene var i det minste flinke til å holde avstand, eller kanskje det var det uvandte med en fotgjenger som stresset dem. Hjemme hadde bilene sust forbi på 40 cm avstand, her holdt de minst to meter. Men for å være rettferdig, de nyest bygde veiene var også de med best fortau, og bitvis var det fortau her som overgikk hva Trondheim kommune klarer.

Bryggeriet ligger i et industribygg i et industriområde uti ingenmannsland syd for Frederick. Det var opprinnelig et lite, regionalt bryggeri som Flying Dog kjøpte for å få større kapasitet. Nå var visst kapasiteten sprengt igjen, så kanskje de er på jakt etter enda et nytt bryggeri? De har et Visitors' Center med bar, salgsrom for effekter, uteplasser og det hele. Meget pent og stilfullt, bygget tatt i betraktning.

Det første man gjør, er å skrive seg på en omvisning: navn og staten man kommer fra. Jeg skrev Norway, og det skapte furore. Det hadde vært en svenske der på forrige runde, så det var jo blitt veldig internasjonalt. Kanskje jeg kjente ham? Spørsmålet var faktisk ikke så dumt som det kanskje lyder. Ikke fordi jeg kjenner alle svensker, men fordi Klas Boivie, nestleder i Det gode øls klubb er herover akkurat nå (vi skal treffes senere). Men, nei, det var nok en av de andre 9,2 millionene med svensker. Fordi jeg kom like etter at en omvisning hadde startet, og kanskje fordi jeg hadde kommet så langveis fra, så fikk jeg en spesialomvisning med egen guide med norske aner. Jeg tror til og med han utvidet den litt, for han tok meg med inn i rom der han måtte lete etter lysbryteren.

Turen gikk gjennom produksjonslokalene. Her var alt lagt opp til at det skulle være funksjonelt og enkelt. Det var stål snarere enn kobber og messing. Snodig nok hadde de to bryggpanner, men brukte bare den ene. Kanskje det var en etterlevning fra bryggeriets tidligere liv, der man brygget svakere øl, og man derfor vannet ut etter mesking? Lagertanker hadde de ikke, kun gjæringstanker. Ølet ble lagt på flaske og gjorde mesteparten av modningen sin der. Dessuten laget de knapt lagerøl: Dogtoberfest Marzen er det eneste, selv om også Old Scratch Amber Lager er laget med lagergjær, men den er brygget på ale-temperaturer. Unntaket var deres Barrel-Aged Gonzo - BAG blant venner - som lå på eikefat fra et whiskydestilleri som eieren hadde i Denver - nei, det er ikke i Skottland, men det blir sikkert godt allikevel. BAG tappes på vinflasker med vinkork og kommer i det de kaller deres Wild Dog Series med enkeltbatcher.

Alt ølet deres filtreres, om enn litt varierende grad, det eneste unntaket er In-Heat Wheat Hefeweizen.

Jeg ble også fortalt bryggeriets skapelsehistorie. Det var visst noen venner som skulle til K2, sammen med en skjerpa, et esel og en større mengde med ikke-spesifisert kontrabande. Sistnevnte ble fortært i stor fart, og det var medvirkende til at skjerpa og esel også forsvant. Etter strabasiøse viderverdigheter kom de seg tilbake og snublet de over et vertshus i Pakistan, og på veggen der hang det en flyvende hund, med mottoet «du kan gjore alt, om du ikke lytter til de som sier du ikke kan» (elns). Dermed slo tanken om bryggeri ned i grunnleggeren. Guiden innrømmet at det ikke var alle som trodde fullt og fast på historien i akkurat den formen, og at han ikke hadde klart å bevise den overfor tvilerne. Velvel, man skal vel ikke sjekke ihjel en god historie, det er sikkert mange sanne elementer i den.

De tapper det aller meste på flaske. Noe går på fat, men det er håndtappet og trolig bare en brøkdel av produksjonen. Flasketappingsmaskinen deres var imponerende, og den største jeg har sett på et mikrobryggeri. Skjønt mikrobryggeri, de er så store at det ikke er en god betegnelse, og vi burde vel heller bruke håndverksbryggeri som noen har foreslått. De bruker fogging for å fjerne oksygen i flaskehalsen, dvs at de fyller flaskehalsen med vanndamp like før de setter på kapselen. Vanndampen er tyngre enn luft og fortrenger den lufta som var der. Et annet artig punkt i prosessen er der hvor de skiller ut flaskene som ikke er skikkelig fulle. De settes til siden som ansattøl. Juhu, gjett om det hadde vært lovlig i Norge!

Alle var imøtekommende og hyggelige på bryggeriet, de visste ikke hva bra de skulle gjøre for de besøkende. Det er flott, for på mange bryggerier er besøkende sett på en nødvendig plage. Jeg fikk beholde prøveglasset, jeg fikk en håndfull smaksprøver, jeg vant i en loddtrekning på inngangsbillettens nummer, og jeg fikk en gratis poster som jeg nå lurer på hvordan jeg skal få med meg hjem. Loddtrekningen var tyngst: «Vil du ha en tolv-pack med assortert øl, vil du ha en 2 liters growler, eller vil du ha en T-skjorte.» Vel, jeg drikker jo nok øl fra tapp til at jeg ikke har behov for noe på hotellrommet etterpå, så det var nesten med tungt hjerte at jeg valgte T-skjorte.

Jeg smakte deres K-9 Cruiser Winter Ale, sesongølet deres. Den er brun med en god del bitterhet og rikelig med malt og karamell. Det var ikke en typisk vinterøl for meg, og slettes ikke noen juleøl. Men det var en kraftig øl som på ingen måte er uforenlig med årstiden.

Double Dog Double PA var god med en nydelig kremaktig fylde. Dette er dobbel-varianten av deres Doggie Style PA. De skryter av at det er sinnsyke mengder humle i den, og det er mye, men ikke plagsomt mye etter min smak. Ypperlig øl.

Road Dog Porter var spesiell. Når man hører om en porter tenker man jo på mørke til svarte engelske og irske øl. Denne hadde også rikelig mengder med mørk malt, men det virket som de klokelig hadde latt være å gå bananas med den aller mørkeste. Her var mer krystallmalt enn black malt. Det gav den en typ mahogny til nøttebrun farge, og en vidunderlig balanse mellom et hint av brentsmakt og en voldelig porsjon med maltfylde. Det er mulig de har truffet noe veldig riktig her, for porter og brown ale har visstnok et felles opphav. De påstår at flaggermusene pleier å sverme over brygghuset når de brygger akkurat dette ølet - om det hadde vært sant ville jeg forstått hvorfor. Et øl med klasse.

Old Scratch Amber Lager har jeg allerede nevnt. Den var en mellomting av alt, og kanskje det av ølene deres som har vunnet flest priser. Den var tørt fruktig, men samtidig har den noe no-nonsense tysk stram regi over seg. Det er et øl som må repeteres før man kan fordøye typen.

Utenfor hadde de parkert firmabilen. Den var i alle fall heldekorert med bryggeriets logoelementer. Jeg tror kanskje de brukte den som besøksbil for besøk på andre bryggerier. Den var i alle fall kul. Jeg undres på om noe slikt ville blitt rammet av reklameforbudet i Norge, eller om også et norsk bryggeri kan gjøre slikt.

Denne formiddagen var på nesten tom mage, så jeg stod over å drikke for mange øl der. Og turen tilbake da, tok jeg drosje? Neida, nå kunne jeg jo veien, og det var jo ikke så langt.

De øvrige ølene jeg smakte på du Claw var ders Misfit Amber Ale, som var en middels tørr, klar, dyp nøttebrun, fruktinngytende øl med tydelig men ikke ekstrem bitterhet og humlearoma. Den var oppgitt til 5% og 23 IBU, og begge disse verdiene er litt i nedre sjikt for en slik øl. 23 IBU er jo egentlig temmelig lite, og en amber - spesielt en US amber - skal jo ikke være gnien med humla. At den hadde litt mer mørk malt enn hva som er typisk var ikke en ulempe, og gav en fin dyp smak som stod til fargen. Jeg likte den, det er bare så synd at det er så mange øl å smake på her at man aldri kommer tilbake til å kunne smake på de virkelig gode ølene.

Consecration Brown Ale var mørk, disig mahogny i fargen, med stor, rik, sødmefylt maltdybde. Overgangen til ettersmaken har en liberal mengde humle som dessverre ikke klarer å balansere en ekkel-søt ettersmak. Tja.

Så var det deres 31 Spiced Dunkel som oste av julekrydder. Ja, du leste korrekt, en krydret dunkel, hvilket burde vært en selvmotsigelse, for det er nettopp slikt Renhetsloven skulle ha forhindret. Men her er den. Det er vel kanskje en tysk dunkel i bakgrunn, det er i alle fall ingenting som tyder på noe annet. Men prominent og ekstrovert i forgrunnen er krydderet, som svever over det hele og får meg til å lure på om dette er Bah Humbug! Den er visst laget til Halloween, men jeg vet ikke om det er unnskyldning nok. Kall den heller Mumme.

Hellrazor IPA var ypperlig for sin stil, her var det masse humle i et øl på 6,2%. Det er jo en stil som har utviklet seg til et utstillingsvindu for humle og et laboratorium for eksperimentering med nye måter å dytte humle inn i ølet. Det er vel knappest ett eneste trinn i bryggeprosessen der man ikke har forsøkt å tilsette humle ... om vi ser bort fra rengjøringen etter bryggingen, da. Akkurat dette ølet hadde greie men anonyme attributter utover humla, fin farge, ale-karakter, bra fruktighet osv, men det er jo ikke for slikt man drikker IPA, det er for humla. Nå er jeg ikke noen hop-head, men dette var faktisk et øl jeg kunne blitt glad i.

Alchemy Oat Meal Stout er flat-ish, mørk med en svakt syrlig karakter av havre - et meget pent eksemplar av arten. Den ble servert i to versjoner, én med nitro og CO2 og én uten. Jeg trodde ikke de kom fra samme fat, men bartenderen insisterte på at de gjorde det. Det er jo først i tappetårnet av gassene tilsettes, så basisølet skal være det samme. Nå skal ikke disse gassene gjøre så mye utover fylde og smoothness, men tross alt trekker de med seg smaksstoffer opp i skummet. Skum er bare gass med proteiner og andre komplekse molekyler rundt. Jo mer som trekkes ut i skummet, jo mindre blir igjen i ølet. Det er mulig at nitro og CO2 kan trekke ut så mye smaksstoffer til skummet at ølet blir smaksfattigere? I hver fall burde det være mulig at balansen av ølets smaksstoffer endres. Jeg synes den normale var den beste, og at den med nitro og CO2 virket defekt, men det var vel bare smaksløkene mine som spiller puss med meg.

du Claw er et sted jeg gjerne vil komme tilbake til, det er lyst, luftig og hyggelig. Det er grei betjening, god mat og gode øl. Til og med toalettene holdt meget høy og urban standard - noe de gjennomgående gjør her borte i motsetning til i visse deler av Europa. Ølene deres holder mer eller mindre typisk amerikansk profil, selv de ølene som visstnok er brygget i europeiske stiler. For det er mange flere amerikanske øltyper enn de 2-4 som de selv navngir som ekte amerikanske.

Neste mikrobryggeri ut var du Claw Brewing, som ligger i middagsavstand fra konferansehotellet. Det er et stort, åpent og lyst lokale, smakfullt innredet i praktisk og moderende stil i et relativt nytt bygg. Her er det ikke plassert ut gamle relikvier og generiske pubeffekter. Stilen er mer børstet stål enn brunt treverk.

Ølnavnene deres er gjennomgående holdt i en goth-ish stil, og det samme gjelder fonter og øvrig design rundt ølet. Dette frontkolliderer med restaurantstilen, som er en vennlig familierestaurant. Ikke at det plager meg, det er bare et lite dobbeltbudskap. Skal vi tippe at bryggeridriften og restaurantdriften er to ulike entiteter?

Det var mange lunsjgjester der, men få eller ingen drakk øl. Det er vel kanskje ikke så sært, for det er vel like uglesett å komme full etter lunsj her som i Norge. Men de hadde mange lunsjgjester, så det var ikke bare ølet som trakk. Og så over til ølet, de hadde elleve øl, hvilket betydde flere besøk for å komme igjennom lista på en forsvarlig måte. Utvalget var bredt, fra rene amerikanske stiler, til europeiske stiler og til kvasi-europeiske stiler.

Deres Kengaroo Love er en australsk lager på 4,5%. Den var tynn, lys og hadde vært kjedelig - men sikkert ikke utypisk - om det ikke var for en kombinasjon av smørsmak og noe kjemisk jeg ikke klarte å sette fingeren på. Jeg er overbevist om at den var ødelagt, men jeg ser ingen grunn til å søke opp bryggeriet for å smake den i riktig stand.

Så hadde de en Bare Ass Blonde, en gyllen, klar sak med gode blonder, 5% og en god del humle og endel fruktighet. Ja, tja, jo det er vel kanskje en blonde da. For det første er belgierne ofte ikke så fokusert på grensetrekking på øltypene sine, for selv om det er alment forstått hvordan en øltype er, så er det betydelig manøvringsrom for å trekke eksemplarene i ulike retninger. Amerikanske bryggere virker litt mer skjemabasert, og AHAs typedefinisjoner (som vel også er utgangspunktet for Norøls) beskriver ølene gjennom en samling med skal-, bør- og kan-utsagn, samt intervaller for attributter som farge, fylde osv. For det første er ikke nødvendigvis ølet godt bare det er innenfor spesfikasjonene, for typeriktighet er noe helt annet enn hedonisk score. Men det som er verre er at jeg tror man kan lage mye typeuriktig øl innenfor typedefinisjonene - dvs at man i snever forstand oppfyller all typedefinisjonenes krav, men at kjennere av typen vil si at «Nja, dette er jo ikke egentlig en xyzzy». Jeg opplever stadig her borte at jeg får servert øl som jeg synes er utypisk, men der jeg har vanskelig for å sette fingeren på enkeltattributter som bryter med typen, det er helheten som er utypisk. Bare Ass er en slik øl.

Neste ut var du Claws Venom Pale Ale. Dens mest fremtredende trekk var humle i så generøse mengder at jeg måtte smugsmake på IPA-en for å sjekke om noen hadde blandet glassene. Venom er kobber til nøttebrun, den er klar, har greie blonder, en klar og fin ale-smak med både malt og fylde der et lite snev av brentsmak ligger i bakkant, men overkjøres av en kolossal humleettersmak. Den er kanskje en tanke mørk, men et meget godt øl, og slik jeg forventer en USPA, selv om den kunne gått som en IPA.

Så var det deres Mad Bishop Oktoberfest, og da er vi tilbake til å brygge en europeisk stil igjen. Det er kanskje en lager, men det er overdådige mengder med fruktighet, humle og sødme, og dertil rikelig med brentsmak og karamell. Den fikk meg til å tenke på en bayer på steroider. Den var også rent frem nøttebrun. Jeg aner ikke hva de har siktet på her, men uansett hva de har truffet, så liker jeg det ikke. Det er for søtt og sentimentalt. Jeg tror ikke tyskere drikker slikt.

Neste ut gledet jeg meg virkelig til å smake: en Twisted Kilt Scotch Ale. Skotsk øl - spesielt deres 80 shillings - er en av favorittypene mine, selv om jeg er pinlig klar over at amerikansk skotsk øl er noe helt eget og spesielt. Først litt bakgrunn direkte fra en ikke helt perfekt hukommelse. Det finnes ikke noe som heter Scotch Ale i Skottland, om du ber om det, ser de rart på deg, og gir deg kanskje en ale og en whisky som du kan drikke som en «chaser» til ølet. Navnet og øltypen oppstod visstnok på vestkysten av USA, der en amerikaner med skotske aner ville brygge et øl fra gamlelandet. Begrenset research viste at skotsk øl skulle være maltrikt, litt mørkt og med lite humle. Altså laget han en slik øl utfra hvordan han og andre amerikanere tolket dette: den ble meget søt, temmelig mørk og med mye humle. I tillegg fant han ut at kildene hans måtte ha glemt å fortelle at skotsk øl skal ha rikelig røyksmak. Det er jo så mye røyksmak i whisky, og det er vel samme malt de bruker, så da må det være røyksmak i ølet? Dette er selvfølgelig ren fantasi og vill diktning fra bryggerens side, men det går for langt å utlede hvorfor. Resultatet ble i alle fall et øl med sterkt preg av torvrøyk. Og dermed har jeg også beskrevet Twisted Kilt: Mørkt, svært maltsøt, middels humlet, smooth, flatt-ish og masse røyk. Det er stor forskjell på torvrøyk og på trerøyk, og jeg takler kort og godt ikke førstnevnte i for store mengder - den får meg til å tenke sot og mineraler. Whisky er greitt, men der har de tross alt destillert sakene, men når du får torvmyra inn med spiseskjeer, da blir det litt for intenst for meg. Nå var det riktignok ikke ekstreme mengder torv i dette ølet, og det var helt drikkelig, men jeg satt der og nippet til det mens jeg så trist ut og tenkte på bøk, gråor, hickory og alle de andre.

To be continued ...

Gårsdagens middag ble inntatt på brewpuben Brewer's Art, men det er å overdrive å si at ølet og stedet var inntagende. Det ligger et stykke mot nord i forhold til det historiske sentrum av Baltimore, ta «handlegata» Charles' Street 4-5 kvartaler forbi Washingtonmonumentet på Mount Vernon, oppkalt etter Washingtons plantasje, og du er der.

Puben ligger litt anonymt i en gammel leiegård, og layouten gir tsjekkiske vibber, med flere rom i forvirrende stilarter liggende innover i lokalet, det ytterste har en litt engelsk club-aktig stil, med dype stoler, neste er mer bule, tredje har et snev av fransk restaurant, det fjerde ... vel, jeg var så forbannet sulten at jeg ikke kom lengre.

Som de fleste steder har de også her et sampler-brett. Og gitt det amerikanske ølets styrke, det typiske antall øl på en brewpub og ikke minst standardglassenes størrelse, så er alt annet enn sampler-brett overmot. Overmot av den typen som gudene straffer strengt. Hva heter guden mot bakrus? Det kan jo ikke være Bachus, for han har rusen som sitt virke, uansett navnelikheten.

Først ut var Ozzy, et øl av typen «belgisk djeveløl». Det var rett nok et nytt typenavn for meg, men jeg antar de mener de belgiske ølene som Duvel, Judas, Satan, Lucifer med flere. Nå har jeg vel egentlig ikke oppfattet dette så mye som en egen stil enn som en serie med puns på navn i kategorien belgisk lyst sterkøl. Dermed er kanskje Ozzy et godt navn? Ølet er meget lyst, helt klart, og det smaker egentlig ikke så mye utover litt humleindusert sitrus. Styrken er på 7,25%, hvilket vel er litt på den svake siden av hva de sikter på. Tja, det er vel ikke utypisk, egentlig, men så er det heller ikke min favorittøltype.

Deres Brewer's Art Resurrection Dubbel er i en øltype jeg liker bedre, og den gav i hvert fall tidvis belgiske tanker. Kanskje den kunne vært mørkere - men kanskje det bare var det lille glasset som lurte meg. Den var svakt disig. Ikke innertier, men meget respektabelt.

Så hadde de en Zodiak Ale, som var typegitt dels som en pale ale og dels som deres versjon av en britisk bitter. Nå overlapper britiske øltyper endel, i hvert fall om man ser historisk på det, men det var litt forvirrende hva de engentlig siktet på. Jeg synes den var for bitter, og den minnet meg om en US pale ale mer enn om en engelsk bitter. Styrken på 4,4% indikerer nok en bitter, men fylde og fokus lå mer i retning av en extra special bitter. Dette er et sesongøl som de bare hadde brygget én gang tidligere, og de trenger kanskje å finne formen? Kanskje alle gode ting er tre? Et greit øl, men i alle fall et amerikansk øl.

Et av de faste ølene deres var Proletary, som nok skulle være en porter eller stout utfra beskrivelsene. Ja, den var mørk, men ikke svart, og det er greit. Den hadde kledelig syrlighet og ikke for mye CO2. Men de hadde hatt i meget liberale mengder med svartmalt som gav den dypsvart brent kornsmak, og som gjorde den ubalansert. Men ellers var den ok, med unntak av at den ikke hadde så mye smoothness som beskrivelsene lokket med. Sikkert et øl for de av oss som liker det slik.

Så var det en Cerberus Tripel, sukk, det hagler med puns i amerikanske ølnavn. Den hadde alkoholstyrke på 10%, selv om alkoholen var så fremtredende at jeg ville tippet 14 eller mer. En tripel bør ha alkoholpreg, men ikke så mye at man lurer på om de har forskåret den. I tillegg var det en god del humle og fruktighet. I tillegg var den ekseptsjonelt krystallklar og gav meg lite av Belgia. Inntrykket mitt er «Samisclaus møter Bud».

Det siste ølet deres var Saison de Pécore, som var brygget med paradisfrø og «kaffir lime leaves». Det er snodig hvordan de ekstremt politisk korrekte amerikanerne er så insensitive for rasistiske uttrykk som ikke står på deres egen svarteliste. Bruk n-ordet og helvete er løs, men bruk det sørafrikanske k-ordet, og det er helt ok. I Sør-Afrika har man til og med omdøpt det lokale «kaffir beer» til «sorghum beer», kun fordi det opprinnelige navnet var rasistisk.

Den andre ingrediensen er paradisfrø, som såvidt jeg husker kommer fra India og har milde rusgivende effekter, eller var den egentlig giftig men overkommelig i de kvanta man brukte den i øl? Det er en stadig gjentagende (og egentlig ulovlig) ingrediens i porter på tidlig 1800-tallet i London. For å si det rett ut, den var billigere enn humle og gav en liknende bitterhet. Det betydde også endel at stater ofte har forsøkt å skatte øl gjennom å skattlegge råvarene malt og humle, og spesielt da er det interessant å supplere med alternativer. Andre favoritter blant de kjipeste bryggerne var salter, salmiakk, stryknin, svovelsyre osv. Det er visst mye artig fra snekkerboden og vaskerommet man kan bruke i ølbrygging. Alkohol er omdannet sukker fra maltet korn, korn er dyrt ... målet blir å få ølet til å bite fra seg uten å bruke så mye dyrt korn? Det er i slike stunder man innser at den tyske Renhetsloven hadde sin misjon, og samtidig kan det nevnes at litt av rasjonalet for å opprettholde Renhetsloven lå i å hindre bruk av alternativer til de skattlagte råvarene.

Hvordan var så denne saisonen? Vel, en Saison var det vel ikke, men la oss kalle det en krydret saison, for basisen kunne godt ha vært en saison, i den grad det er noen enhetlig øltype. Den hadde litt karakter av krydret juleøl. Bitterheten var annerledes, jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive det, men den fikk meg til å tenke på ett av krydrene i en typisk krydret juleøl, kanskje det var nellik, men det var ikke helt nellik heller. Den var så absolutt interessant, den var utvilsomt noe eget, den var sær. Men merk at det var de spesielle ingrediensene som gjorde hele ølet. Ja, den var egentlig god. Skal jeg tilbake hit, så er det for å smake på denne én gang til.

Maten var ypperlig. Ølet var ... vel, på menyene virket det som de brygget i belgisk og engelsk stil, men jeg satt med inntrykket av at liksom så mange andre amerikanske mikrobryggerier, så brygget de i fiktive belgiske og engelske stiler: stereoid-varianten av ekstremversjonene av importølene som fosser over Atlanteren. Vi kan kalle det for amero-belgisk og amero-britisk stil, men egentlig er og blir det en amerikansk stil. Dessuten virket det som om de hadde en svak metallisk smak som gikk igjen i de fleste ølene deres.

I en pause i går var besøkte Dag og jeg Max's on Broadway. Det er en pub i Baltimore ved Fells Point, litt øst for det mest turistifiserte området i Inner Harbor. Vi trasket fra luksushotellene i Little Italy gjennom et østkantområde der byutviklerne ennå ikke hadde rukket å skure bort alle tegnene på gammel fatteslighet og de siste års depresjoner. Egentlig så det ut som om vi var på vei ut i ingenting.

I mange byer er det slik at like forretninger klumper seg sammen i én og samme gate. I riktig gamle dager var det pålagt ved lov, og gatene tok sine navn av det. At det fremdeles gjelder skyldes vel at markedskreftene også drar i den retningen. Når du vet at det er en gatestump med bare restauranter og matserverende puber, så slipper du å velge før du kommer frem. Og valg er vanskelige, i alle fall den delen av befolkningen som heller vil ha mulighetene åpne enn å ha det fremtidige avklart.

Så Max holder til på Broadway, sammen med ørten andre tilsynelatende like etablissementer. Men det er bare utenpå. Inni er det et øltempel: Bortsett fra stoler og bord, er det utelukkende møblert med øl-relikvier, hovedsaklig skilt, etiketter, speil og oppslag ... og det var en overmøblert pub.

Max reklamerer med 80 øl på tapp, og 800 øl på hyllene. Jeg så dagens meny for øl på tapp. Om det ikke var 80, så var det ikke veldig langt under. Jeg er alltid skeptisk til steder som har for mange tappetårn, for øl er ferskvare, og innehaverens ønske på å score høyt på statusparameteren «antall tappetårn» er ikke alltid balansert av kundenes evne eller vilje til å tømme fatene fort nok. Både ølet og kundene blir sure av slikt.

For å safe'e bestilte jeg en Magic Hat Amerian Sour Ale på 4,5%. Den var nøttebrun, klar med en moderat mengde lyst skum. Ja, den var syrlig, men det var langt fra noen lambic-bombe. Den var mer kledelig sur, muligens var det noe eikefat involvert, eller kanskje den bare gav meg assosiasjoner til belgiske lagrede, syrlige øl. I bunnen lå det en ale med malt og medium fylde, og som jeg gjerne skulle smakt på i rå-versjonen. Dette er muligens ølet Odd Notion fra Magic Hat, et øl de lover skal «steal your facebuds». Jeg vet ikke om jeg ble frastjålet noe, egentlig. Interessant øl og øltype, men fremdeles litt vagt og ukjent for meg.

Neste ut var Cape Anne Fishermens Pumkin Stout, en kullsvart ekstremstout på 6% og laget av gresskar. Den var mørk, fløyelsmyk og litt flat, og så langt var alt bra. Men de hadde vært svært generøse med de mørke maltslagene, så en tørr, brent kornbitterhet overdøvet det meste andre i denne smaken. Jeg kjente ikke synderlig mye til noe gresskar, og det hjalp ikke på at jeg ikke er noen kjenner på gresskarøl, så jeg fanger neppe opp subtile smaker av gresskar som måtte ha sneket seg overlevende gjennom sperreilden av patentmalt.

Max's var et morsomt sted, de hadde ikke problemer med å finne ølene, de viste ekte glede for øl, og det virket som de satset på dyktige servitører. Stilen var holdt i en underlig blanding av amerikansk macho sportsbar og europeisk ølkultur ... ja, jeg klarer ikke å kombinere Hoegaarden og Maredsous med amerikansk cowboykultur, og ikke vet jeg om Celis klarte det heller. Forsøket på det sender meg motstridende kultursignaler som bare forvirrer meg dypt inn i det innerste av sjelen.

Men de hadde helt greie hamburgere, og den annonserte samlingen med 800 øl på hylla virket tiltrekkende. Jeg undres på om det faktisk er flaskeutvalget deres, eller om de mente den store, veggmonterte samlingen av tappetårnshåndtak med logoer og ølnavn fra tømte fat. Jeg får finne ut en dag senere.

Ordet «Union» har en tvetydig klang på norsk. Fra første klasse på barneskolen har vi lært å mislike både unionen med Danmark og unionen med Sverige. Mangt er sagt om dem annetsteds, så det holder vel kanskje å konstatere at vi er blitt servert minst 150 år med drittprat om unioner - kanskje så mye at det kan ha tippet folkeavstemninger.

Men «Union» er også navnet på et gammelt industrikonsern som blant annet hadde papirfabrikk i Skien. Det var en hjørnestensbedrift, og man har søkt å skape ny virksomhet i de tomme lokalene, sikkert hjulpet med offentlige midler. Én av bedriftene som har startet er Union bryggeri. Et underbruk av Mack Ølbryggeri, eller rettere sagt enda ett - for Trio er allerede blitt et slags Mack avd Sør.

Dette må jo bli en suksess: nord-norsk kremmersans, trio-sk kvalitet, statlige støttekroner, et krem-merkevarenavn og et bryggerilokale på et gammelt, forurenset industriområde. Jaja, fra ironi til alvor. Svogerskap bringer meg til jevnlig til Skien, og for et par dager siden så jeg noen flasker og bokser med Union-øl i et kjøleskap. Jeg sikret meg et par flasker Union juleøl kl D.

Hva skal man så si om ølet? Tja, slett ikke ille. Faktisk et meget brukbart norsk juleøl kl D. Mangt kan sies om den stilen, men det er vel ikke det aller verste norske industribryggerier har å by på. Fargen er kobber, den er klar med aroma av juleøl, malt, rosiner og med snev av julekrydder. Innholdsfortegnelsen lister intet skummelt. Skummet er brunlig uten å imponere. Smaken er maltrik men forholdsvis tørt, og med grei fylde. Gjennomgående ligger den midt på treet uten å være ekstrem i noen som helst retning. Hva skal man si annet enn: ikke ille.

Emballasjen skriker av USA. Det er skrukork av amerikansk type, og pussig nok er det en 29-furers kapsel, ikke den vanlige 21-furers som ellers brukes. Flaskene er følgelig heller ikke norske panteflasker, men trolig er de amerikanske de óg. Formodentlig er juleølet tappet på flaske fordi det er luksusproduktet deres. Både dét og det vanlige ølet deres fantes på boks, noe jeg tror er deres primære emballasje.

Det er mye symbolikk i innpakkingen deres, men det virker som det er mer utenpå og lite inni. De er flinke til å få frem at de holder til på Klosterøya, men før du får visjoner av trappistklostre og abbediøl, så må det nevnes at det er lenge siden munkene dro, og Klosterøya er idag et industriområde. (Akkurat som Goose Island ikke er en en idyllisk holme, sjekk Google maps om du ikke tror meg.) Et annet element de bruker er medaljene som det var så populært å pynte produkter med i verdensutstillingenes glansdager. Union har tre slike: én minner om logoen til Porsgrund Porselen og får meg til i tenke på toaletter. En annen er en pun på bryggerinavnet og lyder «ølet som forener». Den siste lyder «vår union evig - anno 2009», og er er formodentlig et eller annet valgspråk, om vi skal legge vekt på den gammelmodige formuleringen. Nåvel, de får sende ølet inn til konkurranser og utstillinger og få seg noen ekte medaljer, det er faktisk ikke så ille.

Fikk jeg et nytt favorittbryggeri den kvelden på hotellrommet med plastglass. Nei. Men dette er ikke dårlige takter. I det minste har de et juleøl, det er det visst ikke alle norske bryggerier som har.

Noe slikt skal salig Tordenskiold har utbrutt i sin sedvanlige blanding av hatsk og voldelig utålmodighet. Hadde han levd i dag og vært ølentusiast ... og kommet fra Arendal, så hadde han kanskje gitt bryggeriledelsen dette verbale glatte lag.

Det er nå fire måneder siden bryggeriet ble selvstendig. Jeg var selv oppom den aller første dagen for å se den nye logoen, men da var det fremdeles en Ringnes-logo der kombinert med det anonyme skiltet som sa «Arendals bryggeri» i en generisk Helvetica-font under. Det var samme skiltet som jeg tror har hengt der i årevis. Jaja, tenkte jeg, de henger det vel opp neste dag. Men dengang ei. Ikke dagen etter heller, og heller ikke nå fire måneder på overtid.

Antagelig har de ikke skiftet skilt, bare tolkningen av det. Før 1. juli betydde det «Ringnes Arendals bryggeri», mens nå skal det vel leses som to navn: øverst «Ringnes» og nederst «Arendals bryggeri». Men det er samme skiltet. Og det er de samme Ringnes-vimplene som vaier over bygningen, de samme Ringnes-bilene som kjører inn og ut osv. Det er greitt nok at Ringnes fremdeles har eierinteresser, og at det meste av produksjon og aktivitet er for Ringnes, men har ikke bryggeriet snev av selvstendighet?

Og dette får meg til å mistenke at det hele bare var en operasjon for å skyfle kostnader, risiko og andre ulemper over på kommunen og andre lokale interessenter, mens Ringnes kan fortsette som før, mot å garantere for opprettholdelse for en periode. Om dette er korrekt, så er Arendals bryggeri flaskeøl-bryggeriet i Ringnes-systemet, og før eller senere kommer Efta og EU og alle vennene deres til å torpedere emballasjeavgiften. Da synker Arendals-skuta som om den var lastet med bly.

Det er andre signaler også, spesielt juleølet, eller rettere sagt det uteblevne juleølet. For å parafrere Zappa: «Du kan ikke være et norsk industribryggeri uten å ha et juleøl. Det hjelper med pilsner og glass med logo, men det absolutt minste du må ha er et juleøl.» Så da jeg var innom Arendal for noen dager siden trålet jeg flere butikker etter Arendals Juleøl. Jeg fant CB, Ringnes, Tuborg og en skokk andre, men ingenting fra Arendals.

Når kommer det en bayer, når kommer det en bock? Kommer noensinne Arendals juleøl tilbake? Når får vi se en egen logo, når starter de en liten brewpub i Arendal for eksperimentering? De har hatt mer enn nok tid til å få noe ut i butikkene og på polet nå, men intet skjer. Bryggeriet lever på ingen måte opp til slagordet «Norges stolteste bryggeri».

Så ... hvad Fanden nøler I efter!?