At Filter er nedleggings- og salgstruet (sukk!), har mentalt tvunget meg til å filosofere over hvorfor akkurat den puben gir meg så mange flere varme vibber. Joda, de har et bra utvalg, men det er noe mer enn det.

Det som har slått meg, er hvor mange norske puber som er upersonlige festlokaler for en anonym bøling fremmede. De er digre, de har en gjennomstrømning av personale som bare overgås av gjestenes egen gjennomstrømning. De er underlagt storskalamantraet «bigger is better». For en dobling av størrelsen betyr ikke en dobling av driftsutgiftene - hvilket visstnok er av det (økonomisk) gode. All plassen skal fylles, og dermed blir det konkurranse på ølpriser. Man gjør seg vakre for studentforeninger som er blant de få som kan fylle en diger pub til randen. Det er pubkulturens svar på billige charterreiser.

Her må det bemerkes at noen av gigantpubene forsøker å skape intim og personlig stemning i mindre rom - men da vanligvis som ørten småpuber liggende på rad, med samme eier, samme driftsselskap, men hvert sitt tema. Det er ikke hva jeg lengter etter.

I megapubenes verden er puben scene for fyll og fest, og skal jeg si noe pent om det, så må det være at denslags starter stadig senere på kvelden. Det betyr at jeg vanligvis har rukket hjem før spetakkelet slippes løs. Takk og pris.

Men det er noe annet med den lille puben med de halv- og helfaste gjestene og en betjening som ikke jobber livet av seg, men som har nok tid til både å delta i praten mens de serverer i puben. Det er den lille puben som er stamgjestenes treffsted. Den lille puben der akustikken og lydnivået tillater en å komme i prat og diskusjon med andre, der lysforholdene tillater en å lese en avis. Den er et møtested, ikke primært et drikkested, for drikkingen er bare en funksjon av møtestedet.

Nå mener jeg selvfølgelig ikke at en pub er off limits om man ikke kan besøke den ofte nok. Men en god pub skal ha en sammensetning som gjør at en drop-in gjest assimileres, ikke at de få returnerende gjester holder desperat stand på sitt ene, lille stambord i frykt for å drukne i et hav av engangskunder. Ja, jeg vet at jeg overdriver litt her, men du skjønner sikkert tegningen.

I riktig gamle dager var de fleste puber mindre og de hadde mange av de kvaliteter som er nevnt. Tallrike ideer har blitt utklekket på puber i livlig diskusjon. Puben var datidens facebook. Den var det generiske forsamlingslokalet som vi idag har spesiallokaler for. En rettssak? Ja, den foregår i puben. Politisk møte? Puben. Forretninger? Gjør dem på puben (tenk Lloyd's). Og det er ikke alkoholen som er det sentrale. I England på 1600-tallet var coffeehouses like funksjonelle som pubene.

Men idag er alt business, og det viktigste er omsetning. Der finner dessverre de verste fyllebøttene og de kjipeste pubeierne hverandre perfekt.

En god, liten pub er i forhold til et festpalass som cittaslow-oase i forhold til en diger MacDonalds. Jeg har til min forskrekkelse opplevd at flyplasspuber ikke virker så rent ille. Grunnen er nok dessverre at så mange puber minner om flyplasspuber mer enn at flyplasspubene egentlig er hyggelige puber.

Det er ganske få steder i Midtbyen i Trondheim som svarer til min beskrivelse av den lille, nære puben. Du må enten 10 minutters gange ut av sentrum, som til Filter, eller du må gå på en brun pub. De minste sentrumspubene med det mest trofaste publikumet er gjennomgående også de bruneste pubene. Det er noe jeg ikke ennå helt har klart å fordøye her, men jeg jobber med saken.

Jeg har holdt tilbake med å skrive om Små Vesen, mest fordi jeg ikke har visst hvor dette ender. Men la meg nå endelig komme til saken. Jeg håper ikke jeg irriterer og fornærmer unødig mye, men det ligger liksom i kortene at dette kan bli litt syrlig.

Da Små Vesen kom var det med en viss fynd og klem som lovet tradisjon og det særnorske. Akkurat der ble jeg skuffet, for det ble med dette bryggeriet som med endel andre: det særnorske begrenset seg til etikettdesign og navnevalg. De brygget en Extra Special Bitter og en Pilsner (etterhvert har det visst også kommet Stout, Pale Ale, Blond og Hefeweissen). Innholdet på flaskene skulle her som hos så mange andre bryggerier stort sett bli en lapskaus av internasjonale øltyper.

Og «øltyper», akkurat dét er nøkkelordet. Jeg har smakt på Kvernknurr i fire eller fem ulike batcher og bildet begynner å feste seg. Da første batch kom, kastet jeg meg over ølet og smakte «... oi! infisert? jøsses.» Så kom historien: Gaffeltrucken hadde knust kontrollpanelet på bryggeriet da det ble levert, gjæringstankene manglet lokk så første batch gjæret i åpne kar, modningsfatene kom ikke tidsnok så de modnet i gjæringstankene, flaskene ble feillevert og måtte leveres på ny, så modningen ble ekstra lang osv. Jeg vet ærlig talt ikke om alt dette er korrekt, men det er hva jeg har hørt pluss eventuelle muteringer i hukommelsen min. Resultatet ble i hvert fall en forsinket produksjon der man måtte improvisere, og der siste del av modningen ble overlagret med distribusjonen i polsystemet. At de ble infisert var forståelig. Jeg følte at det var tommelen opp for pågangsmotet mer enn kvaliteten. «Vent til neste batch,» rådet jeg de mange som allerede da ristet på hodet og avskrev bryggeriet.

Så kom andre batch. «Hurra, endelig skal jeg smake den egentlige Kvernknurr ... øhhhh ... infisert!?» Jeg smurte meg med trist tolmodighet og ventet på tredje batch. Jeg forsikret meg selv om at det sikkert var et sted inni bryggeanlegget deres som var blitt infisert. Om ikke de tidlig nok ble klar over infeksjonen i første batch, så var kanskje allerede andre batch ferdig brygget og skaden sjedd.

Derfor var det med stor spenning jeg ventet på tredje batch. Igjen fikk jeg det litt skuffet-overraskede ansiktsuttrykket mens jeg mumlet «infisert» (mulig dette var Yme snarere enn Kvernknurr, men'lell). Kanskje var det bare en siste detalj i internkontrollen som ikke var falt helt på plass, kanskje var det bare et ekstra uhell, kanskje hadde jeg fått en ekstra uheldig flaske ...

... eller kanskje var det slik de mente det skulle være? Kvernknurr var merket med «ESB», som på uformelt ølspråk betyr «extra special bitter» eller «extra strong bitter». Rent formelt er ESB et varemerke for Fullers, og de har vunnet rettsaker over bryggerier som påstod det kun var en øltype. Det finnes bare én ESB i verden, og det er Fullers - pluss noen brewpubs som Fullers ennå ikke er oppmerksomme på - og Små Vesens Kvernknurr. De tre bokstavene har potensiale som saftig advokatmat. Men varemerker tilside, det var jo ikke en ESB - fizzy, syrlig, rødlig og med litt for mørke maltsmaker. Noe av dette er infeksjon, men ikke alt. Ølet var for så vidt godt-ish, i hvert fall interessant, men noen ESB var det ikke, og kanskje det heller aldri har vært det?

Så kom neste batch, og jeg plukket opp en flaske på polet og smakte med anstrengt optimisme ... infisert. Jeg oppgav all tvil og konstaterte at infeksjon trolig var en bryggeristil de etterstrebet. Som nevnt, ølet er ikke nødvendivis ekstremt ille, men det har litt mer til felles med belgiske øl brygget med villgjær enn en engelsk extra special bitter. Hvorfor bruke ESB på etiketten? Ikke bare er det ulovlig overfor Fullers, det er til og med villedende mot oss forbrukere. Kunne de ikke bare reetikettere det som noe helt annet? De kunne til å med lage sin egen, nye øltype? Norsk villøl? Old shock ale? Ale-be-bach. Eller de kunne la det være typeløst.

Nå er ikke polet så godt forspent med syrlige øl, så da jeg ønsket en slik i sommervarmen på hytta ble det en Kvernknurr, av batch 6 så vidt jeg husker, og den fremsto helt infeksjonsfri. Der og da visste jeg ikke om jeg skulle le eller gråte, for da er vi tilbake på smakekjøret og batchnummerletingen. Jeg vet ikke om jeg vil kalle det en typisk extra special bitter, men den var i alle fall ikke syrlig grensende opp til det egentlig ødelagte. Kanskje den var fersk og at eddiken kommer på plass når bare en iboende infeksjonen får summet seg, jeg får smake på flere flasker. Hørte jeg noen si «konsistent»?

Nå er det vel slik at det er vinfirma blant investorene til Små Vesen. Jeg spurte ved et par anledninger folk fra Moestue om Små Vesen og syrlighet, og de benektet intenst at det var noe som helst galt med den. Bølgen og Moi Briskeby serverer det fra fat, men jeg har aldri smakt det fra fat, hverken der eller andre steder. Det er mulig at vinkjennerne synes dette er et spennende øl - hvilket det på mer enn én måte er - men det er jo ikke en ESB, det er et infisert og type-uriktig øl. Vinguiden i DN kommenterte at Kvernknurr hadde «heftig syrestruktur» (jeg tror faktisk de mente det positivt) og scoret den fire poeng fra toppølet, på en skala som gikk til hundre. Toppølet var forøvrig Små Vesen Audhumla som fikk beskrivelser som hint av røyk og med med nydelig syre - for en Pale Ale. Jeg mistenker at vinkjennerne drar med seg litt fra vinverdenen når de møter øl. Det er greit nok, men rent objektivt bør ølet vurderes utfra sin egen kontekst, ikke utfra hvor nært opp det ligger til den vinen de tydeligvis mye heller ville ha drukket. Jeg blir provisert nok over pilsnergjengen som mener en stout er dårlig fordi den ikke smaker som lokal-pilsneren deres.

Og for å komme tilbake til dette med det særnorske. Litt lengre nord i samme trakten finnes Valdres Gårdsbryggeri, og de brygger mer i tradisjonell stil. De har ikke så fancy design eller syrlighet, og kanskje er det grunnen til at ølet deres ikke falt i vin-ganenes smak?

Det er ikke alltid vi nordmenn klarer, gidder eller kan uttale ord rett. Forleden klaget noen over ordet «kompatibilitet», som visstnok skulle være i ferd med å bli til «kompabilitet».

Jeg er generelt skeptisk over påstander om at språket står foran snarlig kollaps, så jeg tok det som en utfordring. La oss se hva Google avslører om utbredelsen:

Treff på Websider	«Kompatibilitet»	«Kompabilitet»
Norsk språk	1.020.000	7.820
Sider under .no	110.000	6.650
Dansk språk	672.000	6.850
Sider under .dk	61.200	3.690
Svensk språk	1.380.000	19.000
sider under .se	65.500	13.900
Totalt	3.470.000	36.000

Tja, det ser ikke ut som om ordet er helt utrydningstruet ennå. Jeg forstår ikke hvorfor 10-20 ganger så mange sider med «kompatibilitet» når jeg begrenser sidene til hva som gjenkjennes etter språk, enn det som finnes under et spesifikt topp-domenet. Dette er spesielt rart siden tilsvarende forhold er fra 1.2 til 2 for «kompabilitet», fordi det burde bety at forfattere av sider under .com og andre ikke-nasjonale tld-er er langt flinkere til å stave en de under .no, .se og .dk.

Det ser ellers ut til at svenskene ligger foran oss i løypa i språkforvitring, og at det ikke er noen umiddelbar fare.

Maiskolbene i Bibelen er egentlig en storm i et vannglass (øhh, hermetikkboks?), men samtidig er det en ypperlig zeitgeist og pekepinn på hvor vi dessverre så altfor raskt er på vei.

Det er en bevegelse i USA som ønsker å fjerne den liberale forutinntattheten i Bibelen. Ja du leste riktig! Selv om jeg så nyheten gjentatte ganger, tok det meg et par uker å innse at det *ikke* var et oppslag fra The Onion. Det viser seg at de ønsker å eliminere det de mener er feiloversettelser, slik at all innflytelsen på Bibelen fra liberalere og andre kommunister reverseres. Dette kan visstnok best gjøres ved å gå tilbake til King James Version av Bibelen - og det aller besteste er visst å brenne alle de andre versjonene. Hva vi andre skal gjøre vet jeg ikke, men det er vel en eller annen konservativ norsk versjon også. Gudene vet ... øhhh, Gud vet, mener jeg.

Så snublet jeg over en kommentar i en opphetet debatt om at en kirke skulle avholde bibelbrenning på «halloween» (vel, jeg tror det ikke helt), der en kommenterte at KJV sugde fordi Jesus der gikk «among the corn», faktisk brukes «corn» 101 ganger i den utgaven. Og dermed var debatten igang.

Forklaringen er selvfølgelig at «corn» eller «korn» på norsk er et ord for ... vel korn og frø. Men på US engelsk betyr det i dag mais, med et mellomtrinn der maisen ble kalt «Indian corn». Selv på norsk brukes «korn» som et spesifikt navn på et bestemt kornslag, og da alltid det mest fremtredende i egnen. På US engelsk er idag ordet «grain» en bedre oversettelse av norsk «korn», men ordene er vel av samme avstamning. Jeg mistenker at «grain» kom inn i engelsk med 1600-tallets allestedsnærværende hyperaktive busybodies: nederledere. Som enhver genever-elsker vet, på nederlandsk heter det «graan», der g-en uttales som deres karakteristiske harkelyd.

Så «corn» er et dårlig argument for å underkjenne KJVs oversettelse, spesielt når oversettelsen har så mange andre svakheter. Samtidig er det også et utmerket argument for å underkjenne KJV, siden det viser hvordan selv den beste oversettelse fikseres i tid og løpes fra av språkets utvikling. Den beste oversettelsen til US engelsk er vel «grain», men det blir itj'rett sjø'.

Og sånn går dagene. Men det kommer til å bli en ubetalelig underholdningsverdi i kristenfundamentalister som kaster bibler på bålet ... sammen med skrifter av paven ... som en feiring av den katolske allehelgensdag ... som egentlig er en hedensk høsttakkefest. Hvis det i det hele er stemmer dette med bokbålet.

På et visst nivå er de egentlig ganske søte.

Og gamle Kong Jakob den første og fjerde, hva ville den gamle gledesdreperen tenkt? Han hadde nok jublet, for han hadde sine egne små og ytterst personlige korstog mot røyking, hekser og munterhet i sin alminnelighet, utført i stort og ugjennomtrengelig ordgyteri. De som hyller oversettelsen som bærer hans navn bør minnes at han også fikk tilnavnet «the wisest fool in Christendom».

Tja ... Hva skal man si. Sukk? Jeg har vanligvis syntes at prisene har vært gjennomgående fornuftig fundert, men her tror jeg komiteen har gjort en tabbe som kan komme til å stille dem ut til spott og spe i et grelt lys i mange år fremover. Mitt råd er å gi administreringen av Nobels fredspris til Island, og jeg skal nedenfor komme tilbake til hvorfor.

See more ...

Det er i dag 20 år siden Programvareverkstedet valgte et styre og ble formelt opprettet, dvs 14 oktober 1989. Rett nok hadde man hatt rom, navn og en temmelig anarkistisk organisering i fra omkring januar 1987, men det var i 1989 at det ble orden i sysakene ... tja, orden og orden ... man skal vel ikke anklage PVV for overdreven orden og struktur.

Det er mitt inntrykk at dagen generelt ønskes forbigått i stillhet. Men gratulerer, likevel.

Det har vært stille på bloggen min lenge, og det skyldes at jeg har fått en skrivesperre, eller skal vi kalle det en bloggesperre. Det er masse å skrive om, men enten kommer jeg ikke i gang, eller så blir innlegget aldri helt ferdig, eller så finner jeg på noe annet å gjøre. Jeg er temmelig sikker på at Magni begynner å bli lei av å høre om mine intensjoner om at «i *kveld* skal jeg få blogget noe», uten at det skjer noe.

Likevel, jeg har ikke lagt fullstendig på latsiden, for jeg har i mellomtiden jobbet endel på øl-leksikonet mitt. Men det er et Magnum Opus av et tyveårsprosjekt, så det blir ikke publisert så mye av det i veldig nær fremtid.

Nåvel, det er masse å blogge om, hele Japan-turen fra i fjor ligger i notater og skisseform, og det er ørten utkast til innlegg som jeg egentlig burde ha ferdigstilt. Jeg skal forsøke å ta meg sammen og skrive ett eller annet med jevne mellomrom, det er bedre med noe kort og hyppig enn noe som aldri materialiserer seg. Og har jeg ikke noe å blogge om, kan jeg alltids koke litt fra øl-leksikonet.

Eller noe sånt ...