Anders myser på livets særere sider

2009-06-26

Max Nelson: The Barbarian's Beverage

Bokas undertittel er «A History of Beer in Ancient Europe», og forfatteren er førstamanuensis i Klassisk (formodentlig språk) ved det kanadiske University of Windsor. Det burde borge for en kvalitet som ikke alltid er fremtredende når ølforfattere får skrivekløe.

Innenfor sitt spesialområde, klassisk gresk og latin, innfrir han betingelsesløst. Mange har forsøkt å gjengi hva romere og grekere har uttalt om øl, men aldri før har jeg tidligere funnet noen som har gitt en så fullstendig, forståelig og sammenhengende fremstilling. Gratulerer, dette er usedvanlig bra!

Men når han kommer litt utenfor det han har papirer på at han kan, så synes han å være på tynnere is. Han trekker historien sin frem til rundt år 1000, og avslutter med å fortelle om ølbrygging i klostrene og ølets brygging, konsum og status hos angelsakserne. Det virker som om det blir mer sitater og færre sammensyende kommentarer jo lengre vekk han beveger seg fra antikken. Men likevel klarer han det mesterstykket å presentere flere pre-Hildegard-sitater om humle enn noen andre. Han dokumentrer ugjendrivelig at humle var i bruk i Nord-Frankrike fra 820-tallet - og trolig enda tidligere - og at det synes å ha vært en kloster-ting. Selv om dette er bokas svakeste side, går også den utenpå konkurrentene.

Men er det så ingen svake sider? Han stråler ikke autoritet på øl og brygging, for det er språk som er hans force. Han gjengir for eksempel endel utskjelling av bittert øl, og ut fra konteksten mistenker skyldes en forveksling mellom bitter og sur. Heldigvis har han originalsitater som noter, så jeg kan med tid og stunder spore meg igjennom det og underbygge magefølelsen. Det er i seg selv et stort pluss innen et segment av bokmarkedet der gode historier sjelden sjekkes ihjel, og der det florerer med hemningsløs diktning og svakt begrunnede antakelser.

Men den største skuffelsen med boka er at han gaper over mer enn han tygger unna. Rett nok er det innen bokas tidsperiode få sitater om øl utenfor den gresk-romerske verden og dens umiddelbare nærhet, men bokas undertittel kolliderer med at det nesten ikke sies noe om den norrøne kultursfæren, og ingenting om den finsk-ugriske og den slaviske. Det er jevnt over mye keltere, romere og grekere, og en god del angelsakere og frankere. Tatt i betraktning av at flere forfattere har hevdet at øl og brygging er kulturimportert fra Finland eller slaviske land, så er det en stor svakhet at dette ikke behandles.

Den største innvendingen min er likevel at han slår an en tone i tredje setning i introduksjonen der han skriver: «It is my intention here to show that much of [modern brewing techniques] was formulated before AD 1000, and not in Egypt or Mesopotamia, but quite independently in Europe.» Jeg bokstavelig talt hoppet i stolen da jeg leste det. Jeg har lenge hatt en følelse av at vest-europeisk brygging ikke er en avlegger av bryggingen i Egypt og Sumer, men at de i beste fall er to grener med et felles opphav. Dessverre kommer han egentlig aldri til dette temaet. Han dokumenterer de tidligste kjente beskrivelsene av blant annet humle i øl, men han gir ingen inngående analyse av hvorvidt det ble oppfunnet i Vest-Europa, eller om det er importert, og i så fall hvorfra. Han sannsynliggjør at det ikke har kommet med romerne, men det er også alt.

Men når sant skal sies, så er dette spørsmål som er nærmest umulig å besvare. Han peker selv på at han ikke har hatt anledning til å gå tilstrekkelig igjennom norrøne kilder og kilder på de språkene som etterfulgte latin. Det ligger utvilsomt en mengde spor om ølhistorien i dokumenter som ennå ikke er trukket frem i lyset. Øl har vært så hverdagslig og allestedsnærværende at det sjelden har blitt beskrevet for ettertiden. Derfor er vi ofte nødt til å lete etter spor i juridiske og regnskapsmessige dokumenter.

Boka har uansett en uvurderlig verdi ved at det er en uovertruffen gjennomgang av sitater om øl, brygging og øldrikkere fra antikkens Hellas og Rom. Dermed gjenstår det heldigvis nok av forskningsområder for andre.

Ost- og ølsmaking

Jeg ramlet innom Fru Pedersen like før ferien, det er butikken i Trondheim som selger gårdsmat fra Midt-Norge og Jämtland. Vi ble stående og diskutere gårdsprodusert øl fra Midt-Norge, et produkt som Fru Pedersen ennå ikke har, og diskusjonen kom inn på ost til øl, for ost har de. Dermed endte jeg opp med Oviken Blenda, Oviken Bovidura, Orkladal Tilsiter. I tillegg hadde vi allerede en Oud Amsterdam og en Parmeggiano-Regiano hjemme. Øl og sennep hadde vi også ...

Vi startet med Nisse Julöl fra Slottskällans. Dessverre hadde nok ikke flaska holdt seg helt, for det var et snev av Brettanomyces der. Det var ikke veldig plagsomt, og på en måte hadde smaken fått en ny dimensjon. Ølet holder 5,3% og var nok tørrere og mindre malttrik enn hva som var meningen. Vi smakte den i januar også, og notatene fra den gang forteller om et mer klassisk juleøl. Tilsiteren ble for tam, mens Oud Amsterdam ble for kraftig, Bovidura ble litt for intens, jeg likte Blenda godt mens den italienske var grei, men passet ikke helt.

Så åpnet vi en Het Anker Gouden Carolus Hopsinjoor påp 8%, et øl med et ekstrovert, fluffy, kvitthvitt hode og disig blekgyllen teint. Er den god? Tja. Jeg vet jo at Beliga ikke er Reinheitsgebotland, men hva pokker gjør mais i et belgisk øl? Det er mulig denne ville passe bedre på stranden en sommerdag. Jeg plukket den med fra en dårlig belyst kjeller uten å lese etiketten skikkelig. Velvel, det er endel humle i den, kan det matche ostene? Tja, det er et greitt nok øl å skylle ned ost med, men det falt ikke på plass noen brikker smaksmessig for meg. Snodig nok passet den best til tilsiterosten - den osten jeg hadde fått det for meg ville falle igjennom mot alle tre ølene, fordi det var den letteste av ostene.

Siste øl ut var Nils Oscar Rökporter. Ahhh, røyk! ... men, hvor er røyken? Åja, der var den, en liten, var og tender smal stripe av røykaroma. Til gjengjeld var det mye tjære og malt og mørke makter og kaffe og slikt. Litt fizzy er den, med brunt skum. Hva passer den til? Det funket med en Oud Amsterdam med en kraftig dijonsennep. Parmeggiano-Regiano med solbær-sennep var heller ikke ille.

Festivalen Øl og mat 09

Noen tilfeldigheter og endel planlegging gjorde at vi i år kunne besøke ølfestivalen «Øl og mat 09» i Oslo.

La oss ta det positive først. Ett av de fire store teltene serverte en ølmeny på omkring 60 ulike typer fra to barer, uten overlapp i menyen, og det ble tilsammen rundt 120 forskjellige øl. Ingen var vel blant det aller vanligste, og endel av hva de solgte var tildels meget sjeldne fugler. Et annet høydepunkt var folkene som planla å starte pub i Oslo med spesialimportert øl fra Danmark og Sverige. De hadde rundt 20 ulike sorter - hvorav alle var ukjente for meg, ja selv bryggeriene var ukjente. Så var det Atna og Oslo mikrobryggeri som stilte med smaksprøver og bryggere man kunne snakke med. Det var nok av nye øl å smake på, så dermed kan man trygt si at det hele var en suksess.

Men bare positivt var det da heller ikke. Først og fremst var det en svak kobling mellom øl og mat. Ølteltene solgte øl, og matteltene solgte mat. Det kunne vært gjort langt mer for å koble de to, for noe slikt lå jo i navnet til festivalen. Det er vanskelig å ikke trekke konklusjonen om at det fremdeles er en kløft mellom ølfolket og matfolket. Det var endel utstillere som jeg ikke helt klarte å forstå fokuset til: Vi menn var der med Lapin Kulta, og det var flere andre litt sære tilstedeværelser, som Dagens Næringsliv. Litt mer forståelig var matbladet Nords deltakelse - de klarte nesten å verve meg som abonnent. Jeg spurte om hva slags stoff de vanligvis hadde om øl, og hun svarte «Masse», men så lette hun febrilsk men akk så forgjeves i de 2-3 årgangene hun hadde spredd utover. «Jeg vet det skal være en artikkel om øl her et sted!» Fremdeles synes det som øl er øl og mat er mat, and never the twain shall meet.

Det var lagt opp til en middag med øl og mat på lørdag aften, og vi hadde bestilt billetter til 585,-. Til den prisen hadde vi nok forventet litt mer opplegg - på Olympen får du en utmerket treretters og tre spennende øl for samme pris. Forretten var kalvestek med en halvliter hveteøl fra Aass, middagen var svinenakke med halvliter pilsner fra Aass, og desserten var fire typer ost med halvliter bayer fra Aass. Det var i det hele tatt veldig mye Aass og relativt lite mat. Jeg stusset på mangt ved dette opplegget, men især ølvalgene. Om det på død og liv skulle være Aass, så kunne det vel valgt noe annet, og kanskje i mindre volum om prisen var problemet. Det var den første og eneste pilsneren jeg drakk på den messa, for å si det sånn.

Det største aberet var kanskje det som ikke var der. Bortsett fra Atna og OMB, var det få norske bryggerier der. Kalfaret holdt et foredrag, noen akevittfolk solgte Bjønnøl fra Rena, Aass sponset tydeligvis middagen ... men hvor var resten? Det var sålangt jeg kunne se ikke mulig å få øl fra noen av følgende små bryggeri på festivalen: Nøgne Ø, Handbryggeriet, Ægir, Inderøy, Egge, Valdres, Små vesen, Berentsen, og selv ikke de store industribryggeriene var særlig synlig tilstede. Det var ikke bare det at de ikke stilte, de stod bare ikke på kartet. Om én mangler på en slik festival, så er det bryggeriets problem, men om nesten alle uteblir, så har festivalen et problem. Når en håndfull norske mikrobryggeriøl ble overbalansert av over 150 importøl, så lurer man på om ikke festivalen burde hett «Importøl og mat 09».

Men det praktiske opplegget virket greitt nok, værgudene var ikke altfor slemme, ølet som var der var godt, maten var god, Inngangsprisen var grei (gratis), selv om ølprisene på ingen måte var gibort-priser. Og så fikk vi beholde det 2dl ølglasset med logo som vi hadde betalt 40,- for ved ankomst.

Det var et greitt sted å besøke, og vi hadde irritert oss grønne om vi ikke hadde gått dit, men ... det er rom for forbedringer til neste år. Og vi stiller nok da også, men med litt nedjekkede forventninger.

2009-06-19

Filter - nyeste skudd på stammen

Her i Stiftsstaden finnes mange vannhull og gode vannhull, men ikke alle av de mange er også gode, og da tenker jeg først og fremst på tilstrekkelig bredde i utvalg når jeg tenker kvalitet.

Et for meg nytt sted er Kafe Filter, der ølklubben var så heldige å ha foredrag med Kjetil Jikiun i forrige uke. Bakgrunnen var at ølklubben ønsket å ha et møte om «ekstrem-øl» med Kjetil til høsten. Men så viste det seg at han skulle til Trondheim i allerede starten av juni for å installere et NØ-tappetårn hos Kafe Filter. Dermed ble det et ekstra ølklubbmøte i juni.

Kjetil var litt usikker på hva han skulle snakke om, men jeg hadde hørt ham foredra om «Øl og sjokolade» på Herefoss, og jeg var overbevist om at dette kom til å bli en suksess uansett hvor lite forberedelser vi hadde. Jeg bad ham bare prate i vei om løst og fast rundt ølene vi smakte, og det var akkurat det ledige formatet som slo til.

Vi smakte totalt åtte øl, hvorav to var fra Nøgne Ø, og de resterende var amerikanske fra bryggerier som har vært lite tilgjengelige i Norge: North Coast, Jolly Pumpkin, Rogue, Stone og Great Divide. Samtidig var det en stor bredde på typene. Ikke bare det gode foredraget gjorde det til en happening, men også det at de aller færreste hadde tidligere smakt et eneste et av de ølene som ble servert. Dette kommer til å stå som ett av de mest minnerike møtene i Ølklubben, i konkurranse med hjemmebryggefestivalen, møtet med svenske øl, og aftenen med øl og mat på Chablis.

Filter er ikke noe digert sted, men så er det også tendens at norske puber er litt for store, i alle fall for store til å være intime. Filter har litt varierte småretter, kreativ innredning, imøtekommende personale, et trofast, lokalt publikum og et ølskap med roterende utvalg.

Området rundt Ila-parken har en broget sammensetning. Langs elva er det gamle herskapsboliger, og de strekker seg oppover Steinberget, og byggeårene blir ett år yngre for hver meter i høyden. På den andre siden av Ila-parken er det et gammelt arbeiderstrøk: der veksles det mellom gamle, små trehus uten så mye stas og fjas, og nedlagte fabrikklokaler som nå er blitt leilighetskomplekser. Uansett historie, så har området rundt Ila blitt populært å bosette seg i, litt som Bakklandet, men kanskje uten prisene.

Det er endel år siden jeg flyttet fra studenthybelen min i Steinberget, men noe fundamentalt har skjedd med Ila på den tiden. Det har fått den vibrante intensiteten som viser at det er et sted å regne med, at det er i ferd med å bli sentrum for noe. Det er mange kunstnere som har slått seg ned der, og det er ingen kjedelig bydel.

Midt oppi dette ligger Kafe Filter. Om formiddagene er de litt mer kafe, og kveldene er de litt mer pub, men hele tiden er de egentlig begge deler samtidig. Interiøret har sine særegenheter, men det går på en måte i hop - selv den selvlysende, rosa flamingoen. De har salgsutstilling av lokale kunstnere, toalettene ligger tvers over den autentiske bakgården (Trondheim har altfor mange fine bakgårder som skjules bak tilknappede fasader!)

Gjestene er hovedsaklig lokale, og siden det er den eneste puben mellom Kieglekroa og Tavern, så det er et digert omland med tilfang av kunder. Da jeg første gang var der twitret jeg om det, og fikk umiddelbart svar fra flere kolleger og kjente: der pleide de også å gå, skrev de. Filter er ikke bare «just another place», det er man har et forhold til, et sted med sjel og sjarme. Om man kjenner til Kafe Filter, så er det nærmest umulig å ikke ha en mening om stedet.

Det er ikke digert, så plassen må utnyttes godt: noen få tappetårn stjeler plass på en ellers liten disk. Flaskeølet er plassert i et av de klassiske kjøleskapene for mineralvann. Det har fem hyller, og i bredden er det plass til fem halvliters- eller seks tredjedelslitersflasker pr hylle. Det er utvalget. Punktum. Det startet vissnok som et mineralvannskap. Så ville de faste kundene ha inn et spesialøl ... og det solgte. Så ville de ha inn et spesialøl til ... og det solgte. For hver runde ble det mindre mineralvann og mer øl. Nå er idéen å rotere på utvalget, men holde det litt spesielt og eksklusivt. Det er tross alt ikke mulig lengre å ha alle øl som kan oppdrives i Norge (heldigvis!). Kardinal i Stavanger har lenge lagt fremst i å ha alt, men selv de må før eller senere gi opp. Suksessoppskriften fremover blir å ha de ølene som selger, enten fordi en trofast kundegruppe bestiller dem om igjen og om igjen eller fordi vi oppdagelsesreisende i øl ikke ennå har smakt dem.

For meg er logistikken klar: Femma går fra byen tyve over, og om jeg tar den i Prinsensgate, så tidsstempler TT-kortet mitt på slik at jeg når Åtta som går kvart over hel én time senere med en margin på to minutter. Det gir to minutter til gåing og 56 minutter på Filter, som ligger taktisk plassert ved stoppestedet på Ila. Og om jeg vil være litt mer eksotisk kan jeg ta trikken i stedet.

2009-06-16

TMB - quo vadis?

Trondhjem Mikrobryggeri avstedkommer sjelden de store ord. Ikke det at det er noe galt med ølet, men det er litt kjedelig og forutsigbart. To av de bryggerne jeg respekterer mest i Norge har - uavhengig av hverandre - sagt det helt likt. «Det er ingen feil på dette ølet», etter en litt diplomatisk pause. Det er greitt, det er godt, det er bedre enn det meste, det er verd å smake på .... men ... det er også litt kjedelig. De har en pale, en IPA og en amber som tidvis nesten kan forveksles. (Mitt råd - men ingen lytter til meg - er å slå de sammen til ett øl, og så brygge to gjesteøl: la bryggeren få utfolde seg, gjerne sammen med gjestebryggere. Men hvorfor skulle de lytte til meg, de tjener formodentlig penger som gress, i alle fall er det jevnt over stinn brakke, med god spredning på type av gjester.)

Men noe er i ferd med å skje. Der hvor Cascade før satte standarden, har nye smaker invadert. Jeg tror det er Summit, det er i alle fall hva summingen i krokene har mumlet om: Summit - Cascade på sterioider. Lenge har jeg ignorert det, selv om jeg merket at noe hadde skjedd i forrige batch av IPA. Men idag, med en ny IPA var det ikke mulig å skjule det bak skylappene lengre. There's a new hops in town. Og vi snakker tørrhumling.

Barmannen insisterer på at han ikke vet, og ber meg snakke med bryggeren. «Men,» legger han til, «det ble sånn dagen etter at Kjetil fra Nøgne Ø var innom og snakket halvannen time med bryggeren.» Nå skal man være forsiktig med å se sammenhenger der de kanskje ikke er, men jeg snakket med Kjetil minutter etter at han kom fra TMB, og han det klassisk-diplomatiske «Tjaaaaa ... det er ikke noe galt på ølet.» Kanskje han har etterlatt en liten gnist?

TMB har knappest byttet øltyper og oppskrifter på ti år. Det som har vært av variasjon har skyldtes egenspredning, bryggernes uautoriserte tilsnikelser, infrekvente tabber og en viss forsiktig justering av humle. Her trumfes eksperimentalitet av Reinheitsgebot. TMB brygger i amerikansk mikrobryggeristil à la 1995. Men noe har skjedd, og det skal bli interessant å se hvor dette ender.

Memo to self og steinarh: må skaffe Summit, bare må skaffe!

Ikke noe galt.. - lagt inn av Knut Albert - 2009/6/17 14:01:00
Jeg er enig, det er lenge siden det har vært noen innovasjon. Det samme er tilfelle i Oslo, og der er det i tillegg opp og ned med kvalitetskontrollen.

2009-06-11

Arendalspilsen er hjemkjøpt

Jeg har sovet i timen og ble først idag oppmerksom på meldingen om at Arendal Bryggeri er solgt fra Carlsberg og Ringnes-systemet til lokale investorer i Arendal. Rett nok beholder Ringnes tyve prosent av aksjene, men det er kanskje like greitt.

Hurra! Dette er en stor nyhet. Arendal bryggeri har vært nedleggingstruet lenge. Jeg har tidligere påstått at Ringnes ville legge ned E.C. Dahls før Arendals bryggeri, basert på at Dahls har fristende tomter og ingen konkurrenter i Midt-Norge. Derimot ligger Arendal Bryggeri i et industriområde og selv om det sitter langt inne for arendalittene, så ville de i infam trass kunne drikke CB-pilsner om de blir forbanna nok. Dessuten er Nøgne Ø en aktør som ville kunne lage produkter som kunne fylle et vakum etter Arendalspilsen. Man har nok ønsket å legge ned, men balansen mellom gevist og risiko har liksom ikke tippet i retning nedleggelse.

Derfor er det genialt av Ringnes å kvitte seg med bryggeriet på denne måten. Merkevaren består, men den er nå likevel Ringnes ikke interessert i. Det oppstår intet tomrom for Hansa/Borg å fylle. De fortsetter å få brygget ølet sitt ved bryggeriet, og gjennom sin minoritetspost kan de påvirke beslutningene så ikke bryggeriet konkurrerer for mye med Ringnes, samt at de har en fot innenfor til å distribuere sine varer via bryggeriet. De har avhendet noe som enten er et underskuddsforetakende eller kommer til å bli det når engangsavgiften forsvinner. Og de har klart det på en måte som skaper gode vibber hos den øldrikkende del av lokalbefolkningen i stedet for sinte demonstrasjonstog. Og attpåtil, om de ansatte berger skuta, så sitter Ringnes igjen med litt av overskuddet.

Timingen er signifikant. Det var første halvdel av en juni måned at Tou ble bestemt lagt ned. Det var første halvdel av en juni måned at Dahls Ølets Venner demonstrerte i Trondheim, formodentlig fordi de hadde inside informasjon om at det brant et svakt, blått lys for Dahls. Nå er ikke dette eierskiftet like dramatisk, og denne saken har vært i emning et par måneder og vel så det, men første halvdel av juni synes å være en skjebnetid for bryggerier. Årsaken er at når man kaster nyheter ut på den måten så tett opp til sommeren, så klarer ikke konkurrentene skikkelig å stokke om på sysakene før sommersalget er over. Samtidig kan man selv fase inn nye produkter etterhvert som man faser ut salget av de gamle. Den dagen de flytter fra Gjelleråsen til Baltikum, så blir det annonsert i første halvdel av juni måned.

Hva vil så skje med Arendals? La meg tippe. Først kommer det flere øltyper, i hvert fall de «gamle» norske som de andre bryggeriene har: bayer, bokk, juleøl, kanskje en export eller gulløl. Litt lengre frem i tid kommer de til å brygge andre øl også, men flaggskipet forblir Arendalspilsen. De kommer garantert til å pusse støv av det gamle slagordet om «Norges stolteste bryggeri». Det var et blatant patetisk slagord inntil for få dager siden, og jeg tror man bevisst tonet ned bruken. Dessuten er Arendals 170 år i år, og selv om jubileumsbøker og slikt sikkert må vente fem år, så kanskje det kommer et spesialøl?

Kommer man til å gjøre noe liknende med E.C. Dahls? Kanskje, men neppe. Dahls sitter på en liten indrefilet av en eiendom nede ved et byutviklingsklart havneområde. Bare tomta alene er verd en formue, og den er inntil videre okkupert av tomkasser. Dernest er det få lokale bryggerier truer med å fylle vakumet etter Dahlspilsen. Bortsett fra dette er mulighetene der, slik at Trondheimspatrioter og -investorer burde kjenne sin besøkelsestid og smi mens jernet er varmt.

Dette er nesten like stort som da Hamsun ledet hjemkjøpet av Gyldendal i 1924. Det er nesten så jeg vurderer å sjekke om det fremdeles er liv i studentforeningen Arendalspilsen Venner - en studentorganisasjon som ble opprettet ved NTH i 1969, og i hvilken jeg ble inndrukket i '85. De må da ha en feiring av dette?