Anders myser på livets særere sider

2009-11-23

Årets julegave for ølnerder

Jeg pleier å ha et ambivalent forhold til give-aways, for på den ene siden er det jo hyggelig å få noe gratis, mens på den andre siden er lett å føle at det forventes at man skal yte noe igjen, og dermed blir det en litt beklemt erfaring.

Jeg har stort sett gått utenom problemet ved å ikke blogge om ting jeg får, men ingen regel uten unntak. Og her er ett av unntakene: Gustav Jørgensens bok «Verdens klassiske øltyper». Det er faktisk noe så sjeldent som en meget god og interessant bok om øl, originalskrevet på norsk. Vi er jo ikke bortskjemt med slikt, for enten er det oversatte bøker, eller så har bøkene litt for ofte bedre design enn innhold. (Full disclosure: Gustav Jørgensen sendte meg en gratis kopi, formodentlig fordi jeg blogger om øl og ølhistorie.)

Jørgensens bok har et ambisiøst fokus, og faktisk også et svært vanskelig fokus. Det å dele øl inn i klasser er og blir vanskelig. Klassekonseptet utvikler seg over tid, og det er sterkt geografisk avhengig. For eksempel er ikke en norsk pilsner helt det samme som en tjekkisk pilsner, som igjen er forskjellig fra en amerikansk pilsner, både før og etter forbudstiden. En amerikansk IPA er ikke det samme som en engelsk IPA, som igjen neppe er det samme som en engelsk IPA pleide å være i gamle dager. I et øyeblikk av stormannsgalskap kastet jeg meg ut i å skrive noe lignende: en typeinndeling for alle øltyper til nesten alle tider for alle land. Heldigvis kom jeg raskt ned på jorden og la prosjektet på is.

Så boka til Jørgensen skyter på et mangefasettert, bevegelig mål, og den har i tillegg 360 graders fokus. Derfor var det uten de store forventningene jeg åpnet boka - men min bekymring var heldigsvis grunnløs.

Boka lister øltyper i de tre store, gamle øl-landene: Belgia, Tyskland og England. Alle sammen i en litt utvidet forstand, om man kobler bière de garde til Belgia, skotsk øl til England, pilsner og wienerøl til Tyskland osv. Bare ett øl kommer utenfor disse tre kulturtyngdepunktene: amerikansk California common beer. Dermed har boka gjort en nokså brutal avgrensning i tema - hvilket den styrker seg på, for ellers hadde alt flytt for mye ut. Og la det dermed være advart med én gang: dette er ikke boka for hop-heads som ønsker å lese om amerikanske mikrobryggerier.

Hver av de 32 øltypene som boka fokuserer på omtales fra tre vinkler: a) Historikk, b) karakteristikk og eksempler, og c) kombinasjon med mat. Bildematerialet er ikke profesjonelt, og heller ikke designet er det. Men det betyr ikke så mye, for boka fokuserer mer på ølene og historien enn på innpakkingen. Innbindingen er hard-cover og ser solid ut. Skriften er stor nok for en fuktig kveld på en dunkel pub, selv om boka ikke akkurat er i et lommeformat som innbyr til slikt. I det hele tatt ser det gjennomgående bra ut.

Hva så med innholdet. Etter å ha revet av innpakkingen fortapte jeg meg i historikk-avsnittene - faktisk så mye at Magni måtte lide seg gjennom en lett brent middag den dagen. Historikken er godt skrevet, og den er holdt på rett abstraksjonsnivå gitt at et par sider er hver øltypes tilmålte plass. Han klarer å få sagt det viktigste med få ord, men uten å åpne for stormangrep fra de detaljfokuserte pedantene.

Vel, jeg er vel også en av pedantene, og helt uten svake punkter er vel ikke boka. La meg ta med en liten liste, så kan dere selv bedømme om dette er spissfindingheter eller relevante svakheter:

  • s. 16: Napoleons skipsblokade i 1807. Tja, Boney svarte på britenes blokade med en motblokade - skjønt det var helst en handelsblokade. For skip til å gjennomføre en blokade hadde han lite av etter Trafalgar. Så teknisk sett er det vel rett å si det som det står i boka. Men som sørlending vil jeg på det sterkeste protestere mot at blokaden under napoleonskrigene (der blokaden av Skagerak fra 1807-1813 inngikk, og der rundt 4600 norske fartøyer ble oppbragt) var noe annet enn en britisk blokade.
  • s. 62: At Summerernes sikaru og dagens lambic skulle brygges på omtrent samme måte er vel en temmelig langstukket påstand, hovedsaklig (og utilstrekkelig) fundert på omtrent lik blanding av hvete og bygg, og på det at gjær ikke eksplisitt tilsettes. Dog, her siterer Jørgensen eksplisitt Marcel Gocar, og det er vel helst der (dvs på belgisk overivrig nasjonalstolthet) ansvaret burde ligge. Sikaru er forøvrig beslektet med «sterk drikk» i Bibelen og det er etymologisk opphave til vårt ord (eple)sider.

  • s. 38: At humle ikke egentlig gror i Skotland, og at det er årsaken til en lavere humleprofil i skotsk øl er litt for enkelt sagt. Nå er humle en meget hardfør plante, som jeg tror utmerket godt kan dyrkes i Skotland, i det minste i mindre skala. Problemet er vel heller dels at det er vanskelig å dyrke den i stor skala i konkurranse med steder der den virkelig trives, som i Kent. Derfor må store bryggerier importere humle for å være konkurransedyktige. For småskala brygging og for gårds- og hjemmebrygging er det fullt mulig å dyrke den i hardføre klima, slik som humlehagene rundt om på norske gårder vitner om. Noen hevder at skottene i mangel av humle måtte bruke lyng (som muligens delvis er en sammenblanding med pors), men det er nok heller en forvrengning av det faktum at humle kom sent til Skotland, som til mange andre utkanter. Økonomi kan være medvirkende også, for skattleggingen av øl har tidvis gått via skattlegging av ingredienser, som humle. Da blir det billige ølet det humlefattige, og det eksklusive det humlerike - slikt kan utrolig nok påvirke smaken. Malt ble tidvis ikke beskattet i Skotland, og det kan ha gitt bryggerne et insentiv til å gi ølet en dypere maltkarakter enn der malten ble beskattet. I det hele tatt er opphavet til det skotske ølets profil et meget sammensatt spørsmål.

  • s 53: Det påstås at A. le Coq var en belgisk brygger som drev ølhandel i Baltium i 1869. Vel, le Coq-familien er en meget interessant familie, med grener innenfor både vin- og ølverdenen. Her er det vel heller slik at le Coq var en hugenottisk familie i Preussen, og Albert le Coq slo seg ned i London, og eksporterte øl til Russland. Bryggingen ble overført til Baltikum etter 1900, og da hadde muligens familien allerede solgt seg ut av det britiske foretaket.

Vel, når sant skal sies, så er vel dette mest spissfindigheter. Og jeg må innrømme at jeg fant mange andre «mulige feil» som ved nærmere sjekking viste seg å være korrekt. Boka er full av trivia som jeg ikke var klar over, og det i seg selv en god grunn til at den endte på nattbordet mitt.

Det er ikke hver dag det kommer ut interessante bøker om øl i Norge. En av de virkelig høydepunktene i så måte var Odd Nordlands Brewing and Beer Traditions in Norway i 1969. Det er førti år siden i år, og jeg tror Jørgensens bok matcher det meste som har kommet på norske forlag siden BaBTiN. Boka har i alle fall løst enkelte julegaveproblemer for meg.

Og forresten, ikke send meg freebies med mindre dere virkelig, virkelig er selvsikre på kvaliteten. Det er bedre å tipse meg om eksistensen av bøkene eller annet, så kjøper jeg selv, og så står jeg mentalt mye friere til å nevne også det som i kvalitet ikke er helt på øverste hylle.

lecoq - lagt inn av Yngvar Ørebek - 2009/11/26 20:55:53
Når det gjelder A le Coq så må jeg tilføye at jeg har en flaske øl stående hjemme, hentet opp fra en båt som sank utenfor Mandal i 1865 (1864?) på vei fra England til Baltikum. Den har uthevet skrift i glasset der det står A le Coq.

2009-11-13

Blogge, blogge, blogge

Alle maser, du må blogge, men det er ikke så lett å få tidd til det når man også skal notere, gå på puber og mikrobryggerier, og ikke minst komme seg frem i trafikken her borte. Så la meg heller gi kortversjonen, så kommer det en mer utførlig versjon etterhvert. Se på det som en trailer.

Harrisburg: Lancaster brewing lå for langt borte, men Tröegs Brewing var i gangavstand og en topp opplevelse. Det har et ypperlig besøkssenter. Beste nye opplevelse ble deres Hop Back Amber Ale. På Appalachian Brewing var mer en vanlig brewpub, greit utvalg, litt off-type, men ikke off-flavour, godt design og ytre, men kanskje ikke helt innertier på ølet.

Så besøkte jeg to puber: Shady McGrady's og McGrath's ... begge er irske, begge ligger i sidegater til 2nd Street, begge har halvannet dusin tappelinjer ... og der slutter likhetene. Sistnevnte er en trendy sak jeg ikke føler for å besøke igjen, sistnevnte var en bule med ekthet og meget interessante øl. Beste øl her ble Southern Tier Crème Brulée Imperial Stout - det var sjokkerende hvordan dette ølet faktisk smakte cremè brulée, helt sant, og det var godt.

Se så, langversjonen kommer senere. Neste blir Rehoboth Beach og besøk på Dogfish Head i Milton.

2009-11-09

Philadelphia er et øl-mekka

GPS'en kjente ikke hotelladressen, noe som sjelden er et godt tegn. Etter mye leting på Google fant jeg ut at Route 38 egentlig var det samme som Kaighns Ave, men bare på avenyens østre side. Den dumme GPS'en glemte å spørre meg: Vil du til 525 vest på Kaighns, i det som er en ghetto der man ønsker å låse bilen mens man kjører igjennom og der mer enn halvparten av husene har blitt revet, men ingen har funnet det regningssvarende å bygge noe nytt, eller vil du til 525 øst, der hotellene ligger som perler på en snor. Jaja, så har jeg sett den delen av byen også, samt at jeg har en høne å plukke med leiebilselskapet.

Jeg skal spole raskt forover til jeg ankom Philadelphia sentrum, denne gang fornuftig nok i drosje. Klas Boivie og jeg hadde avtalt å møtes for å ta noen lokale øl. Så der stod vi og viftet med utskrifter fra RateBeers og andres øl-guideer til Philadelphia, mens vi forsøkte å finne noe passende. Denne byen flyter over av gode ølsteder, men samtidig er det en diger by, så «alt det beste» lå langt borte - som i «to mil den veien».

Valget falt på sentralt plasserte Eulogy Belgian Tavern, og selv om belgisk øl var deres spesialitet, skulle vi vel finne noe mens vi lette videre i papirene. Puben er ikke stor, men har flere hundre øl, hovedsaklig europeiske, og spesielt belgiske. Jeg fant både Nøgne Ø og Haandbryggeriet i deres imponerende utvalg, og de hadde til og med stilt ut et tomt rør av Nøgne Ø Dark Horizon 2ed - surrealistisk nok med et amerikansk flagg oppbevart inni røret.

Middagen de serverte der var guddommelig, en slags boeuf a la biére, om noe slikt finnes. På lokalsk het den shortribs, selv om det ikke var ben i den, bare herlig, supermørt kjøtt.

Og ølet da? Vel, for å være ærlig, så ble det mer diskusjon med Klas enn notater om ølene vi smakte. Det blir gjerne slikt i godt selskap, og i ettertid flyter de ulike ølene sammen i hukommelsen til en eneste vidunderlig øl-punsj. Men la meg ta med lista over hva vi var igjennom:

Ommegang Abbey Ale
Weyerbacher Old Heathen
Victory Hop Devil
Victory Storm King
Tröegs Troegenator
Weyerbacher Double Simcoe
Brooklyn Manhattan Project
Weyerbacher Merry Monks
Boaks Monster Mash
Great Lakes Edmund Fitzgerald Porter
Great Lakes Commodore Perry IPA
Dominion Oak Barrel Stout
Smuttynose Rubust Porter
Det var enda godt at vi delte og smakte på hverandres, for om jeg skulle gjennom en slik mengde alene, hadde jeg neppe satt her og skrevet dette nå. I stedet for å detaljbeskrive hver enkelt, la meg heller forsøke å gi et totalinntrykk. Tidligere har jeg stort sett vært på brewpubs, og ølet der har vært variabelt, gjennomgående greitt, men ikke alltid helt typisk for hva slags øltype de har påstått det var. Bryggeriene som er nevnt over er i større grad de store kvalitetsmikrobryggeriene, og jeg synes å merke et kvalitetshopp mellom dem og brewpubene. Jeg fant ikke noe der som var dårlig, selv om enkelte var litt for kraftig og smaksrikt i forhold til øltype. Nå må det sies at vår vennlige og kunnskapsrike kelner frarådet oss et par ølvalg, fordi han mente akkurat de ølene var veldig dårlige. Og i tillegg har nok puben allerede valgt ut de gode ølene til menyen sin. For en pubeier med god smak kan velge og vrake og fintune sin ølmeny, mens en mikrobrygger med manglende håndlag må forsøke å være kreativ på etiketten og håpe at skiten forsvinner på natulig vis.

Eulogy kan på det sterkeste anbefales, den hadde godt utvalg, var hyggelig, hadde dyktige servitører, så i et gammelt strøk med mange små resturanter og puber - der man finner mye annet spennende. Selvfølgelig finnes det mange andre steder i Philadelphia, og jeg skryter ikke av Eulogy til forkleinelse for dem, for jeg har ikke besøkt noen av de andre. Vi kom oss nemlig aldri videre til en neste pub etter Eulogy. Selv om de hadde primærfokus på europeisk øl, så hadde de mer enn nok amerikanske øl til at vi kunne gasse oss der hele kvelden.

- lagt inn av Gustav - 2009/11/9 16:15:32
Brukte du noen av guidene til Joe Sixpack? Han har jo klart å gjøre noe så ekstraordinært som å bli profesjonell ølskribent, kun med en by som nedslagsfelt.

2009-11-08

Bryggeribesøk hos Flying Dog

Lørdag er bryggeribesøksdag i USA. Ikke alle, men mange bryggerier har sine omvisninger kun på lørdager, og følgelig er det viktig for meg å bruke de to tilgjengelige lørdagene best mulig. På den første ville jeg besøke Flying Dog. De holder til i Frederick, nordvest i Maryland, en liten innlandsby i en kyststat. Og det merkes. Som arendalitt kan jeg forholde meg til det ganske godt, for knapt noe sted i Norge er det samme like tydelig: én stripe kyst og én klump innland; hell sammen i et fylke og rist godt i håp om at de blir en uniform saus. Optimister! Men tilbake til Frederick, MD, jeg ser store kulturforskjeller og demografiske forskjeller fra den urbane kysten rundt Chesapeake Bay og hit inn.

Flying Dog's logo

Blant annet er vi nå kommet til bilens adoptivhjemland. Her ligger motorveiene som et spindelsvev over landskapet og deler det opp i små øyer. På kartet hadde jeg estimert at det var ca tre kilometre fra hotellet til bryggeriet. Det er jo mindre enn jeg spaserer til jobb. Jeg hadde ikke tenkt å kjøre beruset, og drosjer så jeg ikke ... så hvorfor ikke gå? Tabbe. For det første er det ikke fortau alle steder, og der det finnes fortau, er det mest for å få kunder trygt ut til og fra bilen på parkeringsplassen. Dernest består området av store, ofte inngjerede industriområder og kjøpesentre, og det som synes som korteste vei fører ofte inn i et nettinggjerde eller et adgang forbudt-skilt, omtrent som i en labyrint. GPS'en er bare til litt hjelp, for kartene var ikke akkurat oppdaterte. Så da gikk jeg nå der, én suspekt fotgjenger i bilens rike. Bilistene var i det minste flinke til å holde avstand, eller kanskje det var det uvandte med en fotgjenger som stresset dem. Hjemme hadde bilene sust forbi på 40 cm avstand, her holdt de minst to meter. Men for å være rettferdig, de nyest bygde veiene var også de med best fortau, og bitvis var det fortau her som overgikk hva Trondheim kommune klarer.

Bryggeriet ligger i et industribygg i et industriområde uti ingenmannsland syd for Frederick. Det var opprinnelig et lite, regionalt bryggeri som Flying Dog kjøpte for å få større kapasitet. Nå var visst kapasiteten sprengt igjen, så kanskje de er på jakt etter enda et nytt bryggeri? De har et Visitors' Center med bar, salgsrom for effekter, uteplasser og det hele. Meget pent og stilfullt, bygget tatt i betraktning.

Det første man gjør, er å skrive seg på en omvisning: navn og staten man kommer fra. Jeg skrev Norway, og det skapte furore. Det hadde vært en svenske der på forrige runde, så det var jo blitt veldig internasjonalt. Kanskje jeg kjente ham? Spørsmålet var faktisk ikke så dumt som det kanskje lyder. Ikke fordi jeg kjenner alle svensker, men fordi Klas Boivie, nestleder i Det gode øls klubb er herover akkurat nå (vi skal treffes senere). Men, nei, det var nok en av de andre 9,2 millionene med svensker. Fordi jeg kom like etter at en omvisning hadde startet, og kanskje fordi jeg hadde kommet så langveis fra, så fikk jeg en spesialomvisning med egen guide med norske aner. Jeg tror til og med han utvidet den litt, for han tok meg med inn i rom der han måtte lete etter lysbryteren.

Malttankene utenfor Flying Dog

Turen gikk gjennom produksjonslokalene. Her var alt lagt opp til at det skulle være funksjonelt og enkelt. Det var stål snarere enn kobber og messing. Snodig nok hadde de to bryggpanner, men brukte bare den ene. Kanskje det var en etterlevning fra bryggeriets tidligere liv, der man brygget svakere øl, og man derfor vannet ut etter mesking? Lagertanker hadde de ikke, kun gjæringstanker. Ølet ble lagt på flaske og gjorde mesteparten av modningen sin der. Dessuten laget de knapt lagerøl: Dogtoberfest Marzen er det eneste, selv om også Old Scratch Amber Lager er laget med lagergjær, men den er brygget på ale-temperaturer. Unntaket var deres Barrel-Aged Gonzo - BAG blant venner - som lå på eikefat fra et whiskydestilleri som eieren hadde i Denver - nei, det er ikke i Skottland, men det blir sikkert godt allikevel. BAG tappes på vinflasker med vinkork og kommer i det de kaller deres Wild Dog Series med enkeltbatcher.

Alt ølet deres filtreres, om enn litt varierende grad, det eneste unntaket er In-Heat Wheat Hefeweizen.

Jeg ble også fortalt bryggeriets skapelsehistorie. Det var visst noen venner som skulle til K2, sammen med en skjerpa, et esel og en større mengde med ikke-spesifisert kontrabande. Sistnevnte ble fortært i stor fart, og det var medvirkende til at skjerpa og esel også forsvant. Etter strabasiøse viderverdigheter kom de seg tilbake og snublet de over et vertshus i Pakistan, og på veggen der hang det en flyvende hund, med mottoet «du kan gjore alt, om du ikke lytter til de som sier du ikke kan» (elns). Dermed slo tanken om bryggeri ned i grunnleggeren. Guiden innrømmet at det ikke var alle som trodde fullt og fast på historien i akkurat den formen, og at han ikke hadde klart å bevise den overfor tvilerne. Velvel, man skal vel ikke sjekke ihjel en god historie, det er sikkert mange sanne elementer i den.

De tapper det aller meste på flaske. Noe går på fat, men det er håndtappet og trolig bare en brøkdel av produksjonen. Flasketappingsmaskinen deres var imponerende, og den største jeg har sett på et mikrobryggeri. Skjønt mikrobryggeri, de er så store at det ikke er en god betegnelse, og vi burde vel heller bruke håndverksbryggeri som noen har foreslått. De bruker fogging for å fjerne oksygen i flaskehalsen, dvs at de fyller flaskehalsen med vanndamp like før de setter på kapselen. Vanndampen er tyngre enn luft og fortrenger den lufta som var der. Et annet artig punkt i prosessen er der hvor de skiller ut flaskene som ikke er skikkelig fulle. De settes til siden som ansattøl. Juhu, gjett om det hadde vært lovlig i Norge!

Alle var imøtekommende og hyggelige på bryggeriet, de visste ikke hva bra de skulle gjøre for de besøkende. Det er flott, for på mange bryggerier er besøkende sett på en nødvendig plage. Jeg fikk beholde prøveglasset, jeg fikk en håndfull smaksprøver, jeg vant i en loddtrekning på inngangsbillettens nummer, og jeg fikk en gratis poster som jeg nå lurer på hvordan jeg skal få med meg hjem. Loddtrekningen var tyngst: «Vil du ha en tolv-pack med assortert øl, vil du ha en 2 liters growler, eller vil du ha en T-skjorte.» Vel, jeg drikker jo nok øl fra tapp til at jeg ikke har behov for noe på hotellrommet etterpå, så det var nesten med tungt hjerte at jeg valgte T-skjorte.

Jeg smakte deres K-9 Cruiser Winter Ale, sesongølet deres. Den er brun med en god del bitterhet og rikelig med malt og karamell. Det var ikke en typisk vinterøl for meg, og slettes ikke noen juleøl. Men det var en kraftig øl som på ingen måte er uforenlig med årstiden.

Double Dog Double PA var god med en nydelig kremaktig fylde. Dette er dobbel-varianten av deres Doggie Style PA. De skryter av at det er sinnsyke mengder humle i den, og det er mye, men ikke plagsomt mye etter min smak. Ypperlig øl.

Road Dog Porter var spesiell. Når man hører om en porter tenker man jo på mørke til svarte engelske og irske øl. Denne hadde også rikelig mengder med mørk malt, men det virket som de klokelig hadde latt være å gå bananas med den aller mørkeste. Her var mer krystallmalt enn black malt. Det gav den en typ mahogny til nøttebrun farge, og en vidunderlig balanse mellom et hint av brentsmakt og en voldelig porsjon med maltfylde. Det er mulig de har truffet noe veldig riktig her, for porter og brown ale har visstnok et felles opphav. De påstår at flaggermusene pleier å sverme over brygghuset når de brygger akkurat dette ølet - om det hadde vært sant ville jeg forstått hvorfor. Et øl med klasse.

Old Scratch Amber Lager har jeg allerede nevnt. Den var en mellomting av alt, og kanskje det av ølene deres som har vunnet flest priser. Den var tørt fruktig, men samtidig har den noe no-nonsense tysk stram regi over seg. Det er et øl som må repeteres før man kan fordøye typen.

Utenfor hadde de parkert firmabilen. Den var i alle fall heldekorert med bryggeriets logoelementer. Jeg tror kanskje de brukte den som besøksbil for besøk på andre bryggerier. Den var i alle fall kul. Jeg undres på om noe slikt ville blitt rammet av reklameforbudet i Norge, eller om også et norsk bryggeri kan gjøre slikt.

Meg foran Flying Dogs bil

Denne formiddagen var på nesten tom mage, så jeg stod over å drikke for mange øl der. Og turen tilbake da, tok jeg drosje? Neida, nå kunne jeg jo veien, og det var jo ikke så langt.

- lagt inn av Gustav - 2009/11/9 10:47:50
Dette høres ut som et veldig bra bryggeribesøk. Jeg har ikke vært på så mange, men generelt er inntrykket av at det enten er veldig strømlinjeformet og styrt av markedsavdelingen (Sam Adams) eller at man føler seg mest som et problem (Dogfish). Bra at ikke alle er slik. Ellers er det noe med amerikanere og vilje til å kjøre etter å ha drukket "bare noen" øl, som ikke tiltaler meg. Når drosjer i tillegg er nesten umulig å oppdrive utenfor sentrum av de store byene og mye av de gode stedene er nesten umulig å komme til uten å kjøre, så blir det litt vanskelig av og til. All ære til deg for å ha tatt beina fatt, ihvertfall.
FxyZRHpTMSyjHlnVKNB - lagt inn av Stafon - 2011/6/12 02:33:54
Great cmoomn sense here. Wish I’d thought of that.
mbWcrhoswAjoBwkWV - lagt inn av uuqobr - 2011/6/12 09:41:42
dh1SB1 <a href="http://wluckgypfvff.com/">wluckgypfvff</a>
DYASNmDaE - lagt inn av umfivbxxy - 2011/6/13 11:18:12
XQD2CW , [url=http://gymymikecydw.com/]gymymikecydw[/url], [link=http://axchhlkzqdzv.com/]axchhlkzqdzv[/link], http://pdmrwoovdnmk.com/
vVKvaeekbkxfMr - lagt inn av mimisikku - 2011/6/14 02:45:36
viagra and levitra 8((( life insurance quotes 62812

Mer om du Claw

De øvrige ølene jeg smakte på du Claw var ders Misfit Amber Ale, som var en middels tørr, klar, dyp nøttebrun, fruktinngytende øl med tydelig men ikke ekstrem bitterhet og humlearoma. Den var oppgitt til 5% og 23 IBU, og begge disse verdiene er litt i nedre sjikt for en slik øl. 23 IBU er jo egentlig temmelig lite, og en amber - spesielt en US amber - skal jo ikke være gnien med humla. At den hadde litt mer mørk malt enn hva som er typisk var ikke en ulempe, og gav en fin dyp smak som stod til fargen. Jeg likte den, det er bare så synd at det er så mange øl å smake på her at man aldri kommer tilbake til å kunne smake på de virkelig gode ølene.

Consecration Brown Ale var mørk, disig mahogny i fargen, med stor, rik, sødmefylt maltdybde. Overgangen til ettersmaken har en liberal mengde humle som dessverre ikke klarer å balansere en ekkel-søt ettersmak. Tja.

Så var det deres 31 Spiced Dunkel som oste av julekrydder. Ja, du leste korrekt, en krydret dunkel, hvilket burde vært en selvmotsigelse, for det er nettopp slikt Renhetsloven skulle ha forhindret. Men her er den. Det er vel kanskje en tysk dunkel i bakgrunn, det er i alle fall ingenting som tyder på noe annet. Men prominent og ekstrovert i forgrunnen er krydderet, som svever over det hele og får meg til å lure på om dette er Bah Humbug! Den er visst laget til Halloween, men jeg vet ikke om det er unnskyldning nok. Kall den heller Mumme.

Hellrazor IPA var ypperlig for sin stil, her var det masse humle i et øl på 6,2%. Det er jo en stil som har utviklet seg til et utstillingsvindu for humle og et laboratorium for eksperimentering med nye måter å dytte humle inn i ølet. Det er vel knappest ett eneste trinn i bryggeprosessen der man ikke har forsøkt å tilsette humle ... om vi ser bort fra rengjøringen etter bryggingen, da. Akkurat dette ølet hadde greie men anonyme attributter utover humla, fin farge, ale-karakter, bra fruktighet osv, men det er jo ikke for slikt man drikker IPA, det er for humla. Nå er jeg ikke noen hop-head, men dette var faktisk et øl jeg kunne blitt glad i.

Alchemy Oat Meal Stout er flat-ish, mørk med en svakt syrlig karakter av havre - et meget pent eksemplar av arten. Den ble servert i to versjoner, én med nitro og CO2 og én uten. Jeg trodde ikke de kom fra samme fat, men bartenderen insisterte på at de gjorde det. Det er jo først i tappetårnet av gassene tilsettes, så basisølet skal være det samme. Nå skal ikke disse gassene gjøre så mye utover fylde og smoothness, men tross alt trekker de med seg smaksstoffer opp i skummet. Skum er bare gass med proteiner og andre komplekse molekyler rundt. Jo mer som trekkes ut i skummet, jo mindre blir igjen i ølet. Det er mulig at nitro og CO2 kan trekke ut så mye smaksstoffer til skummet at ølet blir smaksfattigere? I hver fall burde det være mulig at balansen av ølets smaksstoffer endres. Jeg synes den normale var den beste, og at den med nitro og CO2 virket defekt, men det var vel bare smaksløkene mine som spiller puss med meg.

du Claw er et sted jeg gjerne vil komme tilbake til, det er lyst, luftig og hyggelig. Det er grei betjening, god mat og gode øl. Til og med toalettene holdt meget høy og urban standard - noe de gjennomgående gjør her borte i motsetning til i visse deler av Europa. Ølene deres holder mer eller mindre typisk amerikansk profil, selv de ølene som visstnok er brygget i europeiske stiler. For det er mange flere amerikanske øltyper enn de 2-4 som de selv navngir som ekte amerikanske.

2009-11-05

Brewpuben du Claw, klassens flinkeste?

Neste mikrobryggeri ut var du Claw Brewing, som ligger i middagsavstand fra konferansehotellet. Det er et stort, åpent og lyst lokale, smakfullt innredet i praktisk og moderende stil i et relativt nytt bygg. Her er det ikke plassert ut gamle relikvier og generiske pubeffekter. Stilen er mer børstet stål enn brunt treverk.

Ølnavnene deres er gjennomgående holdt i en goth-ish stil, og det samme gjelder fonter og øvrig design rundt ølet. Dette frontkolliderer med restaurantstilen, som er en vennlig familierestaurant. Ikke at det plager meg, det er bare et lite dobbeltbudskap. Skal vi tippe at bryggeridriften og restaurantdriften er to ulike entiteter?

Det var mange lunsjgjester der, men få eller ingen drakk øl. Det er vel kanskje ikke så sært, for det er vel like uglesett å komme full etter lunsj her som i Norge. Men de hadde mange lunsjgjester, så det var ikke bare ølet som trakk. Og så over til ølet, de hadde elleve øl, hvilket betydde flere besøk for å komme igjennom lista på en forsvarlig måte. Utvalget var bredt, fra rene amerikanske stiler, til europeiske stiler og til kvasi-europeiske stiler.

Deres Kengaroo Love er en australsk lager på 4,5%. Den var tynn, lys og hadde vært kjedelig - men sikkert ikke utypisk - om det ikke var for en kombinasjon av smørsmak og noe kjemisk jeg ikke klarte å sette fingeren på. Jeg er overbevist om at den var ødelagt, men jeg ser ingen grunn til å søke opp bryggeriet for å smake den i riktig stand.

Så hadde de en Bare Ass Blonde, en gyllen, klar sak med gode blonder, 5% og en god del humle og endel fruktighet. Ja, tja, jo det er vel kanskje en blonde da. For det første er belgierne ofte ikke så fokusert på grensetrekking på øltypene sine, for selv om det er alment forstått hvordan en øltype er, så er det betydelig manøvringsrom for å trekke eksemplarene i ulike retninger. Amerikanske bryggere virker litt mer skjemabasert, og AHAs typedefinisjoner (som vel også er utgangspunktet for Norøls) beskriver ølene gjennom en samling med skal-, bør- og kan-utsagn, samt intervaller for attributter som farge, fylde osv. For det første er ikke nødvendigvis ølet godt bare det er innenfor spesfikasjonene, for typeriktighet er noe helt annet enn hedonisk score. Men det som er verre er at jeg tror man kan lage mye typeuriktig øl innenfor typedefinisjonene - dvs at man i snever forstand oppfyller all typedefinisjonenes krav, men at kjennere av typen vil si at «Nja, dette er jo ikke egentlig en xyzzy». Jeg opplever stadig her borte at jeg får servert øl som jeg synes er utypisk, men der jeg har vanskelig for å sette fingeren på enkeltattributter som bryter med typen, det er helheten som er utypisk. Bare Ass er en slik øl.

Neste ut var du Claws Venom Pale Ale. Dens mest fremtredende trekk var humle i så generøse mengder at jeg måtte smugsmake på IPA-en for å sjekke om noen hadde blandet glassene. Venom er kobber til nøttebrun, den er klar, har greie blonder, en klar og fin ale-smak med både malt og fylde der et lite snev av brentsmak ligger i bakkant, men overkjøres av en kolossal humleettersmak. Den er kanskje en tanke mørk, men et meget godt øl, og slik jeg forventer en USPA, selv om den kunne gått som en IPA.

Så var det deres Mad Bishop Oktoberfest, og da er vi tilbake til å brygge en europeisk stil igjen. Det er kanskje en lager, men det er overdådige mengder med fruktighet, humle og sødme, og dertil rikelig med brentsmak og karamell. Den fikk meg til å tenke på en bayer på steroider. Den var også rent frem nøttebrun. Jeg aner ikke hva de har siktet på her, men uansett hva de har truffet, så liker jeg det ikke. Det er for søtt og sentimentalt. Jeg tror ikke tyskere drikker slikt.

Neste ut gledet jeg meg virkelig til å smake: en Twisted Kilt Scotch Ale. Skotsk øl - spesielt deres 80 shillings - er en av favorittypene mine, selv om jeg er pinlig klar over at amerikansk skotsk øl er noe helt eget og spesielt. Først litt bakgrunn direkte fra en ikke helt perfekt hukommelse. Det finnes ikke noe som heter Scotch Ale i Skottland, om du ber om det, ser de rart på deg, og gir deg kanskje en ale og en whisky som du kan drikke som en «chaser» til ølet. Navnet og øltypen oppstod visstnok på vestkysten av USA, der en amerikaner med skotske aner ville brygge et øl fra gamlelandet. Begrenset research viste at skotsk øl skulle være maltrikt, litt mørkt og med lite humle. Altså laget han en slik øl utfra hvordan han og andre amerikanere tolket dette: den ble meget søt, temmelig mørk og med mye humle. I tillegg fant han ut at kildene hans måtte ha glemt å fortelle at skotsk øl skal ha rikelig røyksmak. Det er jo så mye røyksmak i whisky, og det er vel samme malt de bruker, så da må det være røyksmak i ølet? Dette er selvfølgelig ren fantasi og vill diktning fra bryggerens side, men det går for langt å utlede hvorfor. Resultatet ble i alle fall et øl med sterkt preg av torvrøyk. Og dermed har jeg også beskrevet Twisted Kilt: Mørkt, svært maltsøt, middels humlet, smooth, flatt-ish og masse røyk. Det er stor forskjell på torvrøyk og på trerøyk, og jeg takler kort og godt ikke førstnevnte i for store mengder - den får meg til å tenke sot og mineraler. Whisky er greitt, men der har de tross alt destillert sakene, men når du får torvmyra inn med spiseskjeer, da blir det litt for intenst for meg. Nå var det riktignok ikke ekstreme mengder torv i dette ølet, og det var helt drikkelig, men jeg satt der og nippet til det mens jeg så trist ut og tenkte på bøk, gråor, hickory og alle de andre.

To be continued ...

Scotch ale - lagt inn av Lars Marius Garshol - 2009/11/23 19:03:21
"Det finnes ikke noe som heter Scotch Ale i Skottland"

Det stemmer. På RateBeer er man enige om at øltypen oppsto fra BJCPs (dvs AHAs) øltypedefinisjoner, og at det som i dag brygges som scotch ale i USA rett og slett skriver seg fra BJCP.

2009-11-04

Øl og mat på Brewer's Art

Gårsdagens middag ble inntatt på brewpuben Brewer's Art, men det er å overdrive å si at ølet og stedet var inntagende. Det ligger et stykke mot nord i forhold til det historiske sentrum av Baltimore, ta «handlegata» Charles' Street 4-5 kvartaler forbi Washingtonmonumentet på Mount Vernon, oppkalt etter Washingtons plantasje, og du er der.

Puben ligger litt anonymt i en gammel leiegård, og layouten gir tsjekkiske vibber, med flere rom i forvirrende stilarter liggende innover i lokalet, det ytterste har en litt engelsk club-aktig stil, med dype stoler, neste er mer bule, tredje har et snev av fransk restaurant, det fjerde ... vel, jeg var så forbannet sulten at jeg ikke kom lengre.

Som de fleste steder har de også her et sampler-brett. Og gitt det amerikanske ølets styrke, det typiske antall øl på en brewpub og ikke minst standardglassenes størrelse, så er alt annet enn sampler-brett overmot. Overmot av den typen som gudene straffer strengt. Hva heter guden mot bakrus? Det kan jo ikke være Bachus, for han har rusen som sitt virke, uansett navnelikheten.

Først ut var Ozzy, et øl av typen «belgisk djeveløl». Det var rett nok et nytt typenavn for meg, men jeg antar de mener de belgiske ølene som Duvel, Judas, Satan, Lucifer med flere. Nå har jeg vel egentlig ikke oppfattet dette så mye som en egen stil enn som en serie med puns på navn i kategorien belgisk lyst sterkøl. Dermed er kanskje Ozzy et godt navn? Ølet er meget lyst, helt klart, og det smaker egentlig ikke så mye utover litt humleindusert sitrus. Styrken er på 7,25%, hvilket vel er litt på den svake siden av hva de sikter på. Tja, det er vel ikke utypisk, egentlig, men så er det heller ikke min favorittøltype.

Deres Brewer's Art Resurrection Dubbel er i en øltype jeg liker bedre, og den gav i hvert fall tidvis belgiske tanker. Kanskje den kunne vært mørkere - men kanskje det bare var det lille glasset som lurte meg. Den var svakt disig. Ikke innertier, men meget respektabelt.

Så hadde de en Zodiak Ale, som var typegitt dels som en pale ale og dels som deres versjon av en britisk bitter. Nå overlapper britiske øltyper endel, i hvert fall om man ser historisk på det, men det var litt forvirrende hva de engentlig siktet på. Jeg synes den var for bitter, og den minnet meg om en US pale ale mer enn om en engelsk bitter. Styrken på 4,4% indikerer nok en bitter, men fylde og fokus lå mer i retning av en extra special bitter. Dette er et sesongøl som de bare hadde brygget én gang tidligere, og de trenger kanskje å finne formen? Kanskje alle gode ting er tre? Et greit øl, men i alle fall et amerikansk øl.

Et av de faste ølene deres var Proletary, som nok skulle være en porter eller stout utfra beskrivelsene. Ja, den var mørk, men ikke svart, og det er greit. Den hadde kledelig syrlighet og ikke for mye CO2. Men de hadde hatt i meget liberale mengder med svartmalt som gav den dypsvart brent kornsmak, og som gjorde den ubalansert. Men ellers var den ok, med unntak av at den ikke hadde så mye smoothness som beskrivelsene lokket med. Sikkert et øl for de av oss som liker det slik.

Så var det en Cerberus Tripel, sukk, det hagler med puns i amerikanske ølnavn. Den hadde alkoholstyrke på 10%, selv om alkoholen var så fremtredende at jeg ville tippet 14 eller mer. En tripel bør ha alkoholpreg, men ikke så mye at man lurer på om de har forskåret den. I tillegg var det en god del humle og fruktighet. I tillegg var den ekseptsjonelt krystallklar og gav meg lite av Belgia. Inntrykket mitt er «Samisclaus møter Bud».

Det siste ølet deres var Saison de Pécore, som var brygget med paradisfrø og «kaffir lime leaves». Det er snodig hvordan de ekstremt politisk korrekte amerikanerne er så insensitive for rasistiske uttrykk som ikke står på deres egen svarteliste. Bruk n-ordet og helvete er løs, men bruk det sørafrikanske k-ordet, og det er helt ok. I Sør-Afrika har man til og med omdøpt det lokale «kaffir beer» til «sorghum beer», kun fordi det opprinnelige navnet var rasistisk.

Den andre ingrediensen er paradisfrø, som såvidt jeg husker kommer fra India og har milde rusgivende effekter, eller var den egentlig giftig men overkommelig i de kvanta man brukte den i øl? Det er en stadig gjentagende (og egentlig ulovlig) ingrediens i porter på tidlig 1800-tallet i London. For å si det rett ut, den var billigere enn humle og gav en liknende bitterhet. Det betydde også endel at stater ofte har forsøkt å skatte øl gjennom å skattlegge råvarene malt og humle, og spesielt da er det interessant å supplere med alternativer. Andre favoritter blant de kjipeste bryggerne var salter, salmiakk, stryknin, svovelsyre osv. Det er visst mye artig fra snekkerboden og vaskerommet man kan bruke i ølbrygging. Alkohol er omdannet sukker fra maltet korn, korn er dyrt ... målet blir å få ølet til å bite fra seg uten å bruke så mye dyrt korn? Det er i slike stunder man innser at den tyske Renhetsloven hadde sin misjon, og samtidig kan det nevnes at litt av rasjonalet for å opprettholde Renhetsloven lå i å hindre bruk av alternativer til de skattlagte råvarene.

Hvordan var så denne saisonen? Vel, en Saison var det vel ikke, men la oss kalle det en krydret saison, for basisen kunne godt ha vært en saison, i den grad det er noen enhetlig øltype. Den hadde litt karakter av krydret juleøl. Bitterheten var annerledes, jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive det, men den fikk meg til å tenke på ett av krydrene i en typisk krydret juleøl, kanskje det var nellik, men det var ikke helt nellik heller. Den var så absolutt interessant, den var utvilsomt noe eget, den var sær. Men merk at det var de spesielle ingrediensene som gjorde hele ølet. Ja, den var egentlig god. Skal jeg tilbake hit, så er det for å smake på denne én gang til.

Maten var ypperlig. Ølet var ... vel, på menyene virket det som de brygget i belgisk og engelsk stil, men jeg satt med inntrykket av at liksom så mange andre amerikanske mikrobryggerier, så brygget de i fiktive belgiske og engelske stiler: stereoid-varianten av ekstremversjonene av importølene som fosser over Atlanteren. Vi kan kalle det for amero-belgisk og amero-britisk stil, men egentlig er og blir det en amerikansk stil. Dessuten virket det som om de hadde en svak metallisk smak som gikk igjen i de fleste ølene deres.

2009-11-03

Max's on Broadway

I en pause i går var besøkte Dag og jeg Max's on Broadway. Det er en pub i Baltimore ved Fells Point, litt øst for det mest turistifiserte området i Inner Harbor. Vi trasket fra luksushotellene i Little Italy gjennom et østkantområde der byutviklerne ennå ikke hadde rukket å skure bort alle tegnene på gammel fatteslighet og de siste års depresjoner. Egentlig så det ut som om vi var på vei ut i ingenting.

I mange byer er det slik at like forretninger klumper seg sammen i én og samme gate. I riktig gamle dager var det pålagt ved lov, og gatene tok sine navn av det. At det fremdeles gjelder skyldes vel at markedskreftene også drar i den retningen. Når du vet at det er en gatestump med bare restauranter og matserverende puber, så slipper du å velge før du kommer frem. Og valg er vanskelige, i alle fall den delen av befolkningen som heller vil ha mulighetene åpne enn å ha det fremtidige avklart.

Så Max holder til på Broadway, sammen med ørten andre tilsynelatende like etablissementer. Men det er bare utenpå. Inni er det et øltempel: Bortsett fra stoler og bord, er det utelukkende møblert med øl-relikvier, hovedsaklig skilt, etiketter, speil og oppslag ... og det var en overmøblert pub.

Max reklamerer med 80 øl på tapp, og 800 øl på hyllene. Jeg så dagens meny for øl på tapp. Om det ikke var 80, så var det ikke veldig langt under. Jeg er alltid skeptisk til steder som har for mange tappetårn, for øl er ferskvare, og innehaverens ønske på å score høyt på statusparameteren «antall tappetårn» er ikke alltid balansert av kundenes evne eller vilje til å tømme fatene fort nok. Både ølet og kundene blir sure av slikt.

For å safe'e bestilte jeg en Magic Hat Amerian Sour Ale på 4,5%. Den var nøttebrun, klar med en moderat mengde lyst skum. Ja, den var syrlig, men det var langt fra noen lambic-bombe. Den var mer kledelig sur, muligens var det noe eikefat involvert, eller kanskje den bare gav meg assosiasjoner til belgiske lagrede, syrlige øl. I bunnen lå det en ale med malt og medium fylde, og som jeg gjerne skulle smakt på i rå-versjonen. Dette er muligens ølet Odd Notion fra Magic Hat, et øl de lover skal «steal your facebuds». Jeg vet ikke om jeg ble frastjålet noe, egentlig. Interessant øl og øltype, men fremdeles litt vagt og ukjent for meg.

Neste ut var Cape Anne Fishermens Pumkin Stout, en kullsvart ekstremstout på 6% og laget av gresskar. Den var mørk, fløyelsmyk og litt flat, og så langt var alt bra. Men de hadde vært svært generøse med de mørke maltslagene, så en tørr, brent kornbitterhet overdøvet det meste andre i denne smaken. Jeg kjente ikke synderlig mye til noe gresskar, og det hjalp ikke på at jeg ikke er noen kjenner på gresskarøl, så jeg fanger neppe opp subtile smaker av gresskar som måtte ha sneket seg overlevende gjennom sperreilden av patentmalt.

Max's var et morsomt sted, de hadde ikke problemer med å finne ølene, de viste ekte glede for øl, og det virket som de satset på dyktige servitører. Stilen var holdt i en underlig blanding av amerikansk macho sportsbar og europeisk ølkultur ... ja, jeg klarer ikke å kombinere Hoegaarden og Maredsous med amerikansk cowboykultur, og ikke vet jeg om Celis klarte det heller. Forsøket på det sender meg motstridende kultursignaler som bare forvirrer meg dypt inn i det innerste av sjelen.

Men de hadde helt greie hamburgere, og den annonserte samlingen med 800 øl på hylla virket tiltrekkende. Jeg undres på om det faktisk er flaskeutvalget deres, eller om de mente den store, veggmonterte samlingen av tappetårnshåndtak med logoer og ølnavn fra tømte fat. Jeg får finne ut en dag senere.

- lagt inn av elwing - 2009/11/9 06:20:12
I have been to Max's before, but I must have gone at a bad time because it was so crowded you couldn't even order, so we left and have not returned. If you get the chance while in McLean, have your friend take you to the Dogfish Head Alehouse in Seven Corners (http://www.dogfishalehouse.com/dogfish-head-alehouse-falls-church-map.html) It might be more than he wants to drive, but it's pretty close. Another good one is Sweetwater Tavern or Capitol City Brewing (there's one in the Inner Harbor in Baltimore too). Both restaurants brew in restaurant, and my husband says they're pretty good.

Hvad fanden nøler I efter!?

Noe slikt skal salig Tordenskiold har utbrutt i sin sedvanlige blanding av hatsk og voldelig utålmodighet. Hadde han levd i dag og vært ølentusiast ... og kommet fra Arendal, så hadde han kanskje gitt bryggeriledelsen dette verbale glatte lag.

Det er nå fire måneder siden bryggeriet ble selvstendig. Jeg var selv oppom den aller første dagen for å se den nye logoen, men da var det fremdeles en Ringnes-logo der kombinert med det anonyme skiltet som sa «Arendals bryggeri» i en generisk Helvetica-font under. Det var samme skiltet som jeg tror har hengt der i årevis. Jaja, tenkte jeg, de henger det vel opp neste dag. Men dengang ei. Ikke dagen etter heller, og heller ikke nå fire måneder på overtid.

Antagelig har de ikke skiftet skilt, bare tolkningen av det. Før 1. juli betydde det «Ringnes Arendals bryggeri», mens nå skal det vel leses som to navn: øverst «Ringnes» og nederst «Arendals bryggeri». Men det er samme skiltet. Og det er de samme Ringnes-vimplene som vaier over bygningen, de samme Ringnes-bilene som kjører inn og ut osv. Det er greitt nok at Ringnes fremdeles har eierinteresser, og at det meste av produksjon og aktivitet er for Ringnes, men har ikke bryggeriet snev av selvstendighet?

Og dette får meg til å mistenke at det hele bare var en operasjon for å skyfle kostnader, risiko og andre ulemper over på kommunen og andre lokale interessenter, mens Ringnes kan fortsette som før, mot å garantere for opprettholdelse for en periode. Om dette er korrekt, så er Arendals bryggeri flaskeøl-bryggeriet i Ringnes-systemet, og før eller senere kommer Efta og EU og alle vennene deres til å torpedere emballasjeavgiften. Da synker Arendals-skuta som om den var lastet med bly.

Det er andre signaler også, spesielt juleølet, eller rettere sagt det uteblevne juleølet. For å parafrere Zappa: «Du kan ikke være et norsk industribryggeri uten å ha et juleøl. Det hjelper med pilsner og glass med logo, men det absolutt minste du må ha er et juleøl.» Så da jeg var innom Arendal for noen dager siden trålet jeg flere butikker etter Arendals Juleøl. Jeg fant CB, Ringnes, Tuborg og en skokk andre, men ingenting fra Arendals.

Når kommer det en bayer, når kommer det en bock? Kommer noensinne Arendals juleøl tilbake? Når får vi se en egen logo, når starter de en liten brewpub i Arendal for eksperimentering? De har hatt mer enn nok tid til å få noe ut i butikkene og på polet nå, men intet skjer. Bryggeriet lever på ingen måte opp til slagordet «Norges stolteste bryggeri».

Så ... hvad Fanden nøler I efter!?

For eller mot Union?

Ordet «Union» har en tvetydig klang på norsk. Fra første klasse på barneskolen har vi lært å mislike både unionen med Danmark og unionen med Sverige. Mangt er sagt om dem annetsteds, så det holder vel kanskje å konstatere at vi er blitt servert minst 150 år med drittprat om unioner - kanskje så mye at det kan ha tippet folkeavstemninger.

Men «Union» er også navnet på et gammelt industrikonsern som blant annet hadde papirfabrikk i Skien. Det var en hjørnestensbedrift, og man har søkt å skape ny virksomhet i de tomme lokalene, sikkert hjulpet med offentlige midler. Én av bedriftene som har startet er Union bryggeri. Et underbruk av Mack Ølbryggeri, eller rettere sagt enda ett - for Trio er allerede blitt et slags Mack avd Sør.

Dette må jo bli en suksess: nord-norsk kremmersans, trio-sk kvalitet, statlige støttekroner, et krem-merkevarenavn og et bryggerilokale på et gammelt, forurenset industriområde. Jaja, fra ironi til alvor. Svogerskap bringer meg til jevnlig til Skien, og for et par dager siden så jeg noen flasker og bokser med Union-øl i et kjøleskap. Jeg sikret meg et par flasker Union juleøl kl D.

Hva skal man så si om ølet? Tja, slett ikke ille. Faktisk et meget brukbart norsk juleøl kl D. Mangt kan sies om den stilen, men det er vel ikke det aller verste norske industribryggerier har å by på. Fargen er kobber, den er klar med aroma av juleøl, malt, rosiner og med snev av julekrydder. Innholdsfortegnelsen lister intet skummelt. Skummet er brunlig uten å imponere. Smaken er maltrik men forholdsvis tørt, og med grei fylde. Gjennomgående ligger den midt på treet uten å være ekstrem i noen som helst retning. Hva skal man si annet enn: ikke ille.

Emballasjen skriker av USA. Det er skrukork av amerikansk type, og pussig nok er det en 29-furers kapsel, ikke den vanlige 21-furers som ellers brukes. Flaskene er følgelig heller ikke norske panteflasker, men trolig er de amerikanske de óg. Formodentlig er juleølet tappet på flaske fordi det er luksusproduktet deres. Både dét og det vanlige ølet deres fantes på boks, noe jeg tror er deres primære emballasje.

Det er mye symbolikk i innpakkingen deres, men det virker som det er mer utenpå og lite inni. De er flinke til å få frem at de holder til på Klosterøya, men før du får visjoner av trappistklostre og abbediøl, så må det nevnes at det er lenge siden munkene dro, og Klosterøya er idag et industriområde. (Akkurat som Goose Island ikke er en en idyllisk holme, sjekk Google maps om du ikke tror meg.) Et annet element de bruker er medaljene som det var så populært å pynte produkter med i verdensutstillingenes glansdager. Union har tre slike: én minner om logoen til Porsgrund Porselen og får meg til i tenke på toaletter. En annen er en pun på bryggerinavnet og lyder «ølet som forener». Den siste lyder «vår union evig - anno 2009», og er er formodentlig et eller annet valgspråk, om vi skal legge vekt på den gammelmodige formuleringen. Nåvel, de får sende ølet inn til konkurranser og utstillinger og få seg noen ekte medaljer, det er faktisk ikke så ille.

Fikk jeg et nytt favorittbryggeri den kvelden på hotellrommet med plastglass. Nei. Men dette er ikke dårlige takter. I det minste har de et juleøl, det er det visst ikke alle norske bryggerier som har.

- lagt inn av Gustav - 2009/11/5 14:31:31
Alle norske bryggerier har eget juleøl. De som ikke har det, kan vi nok ikke kalle noe annet enn produksjonsanlegg, selv om de litt optimistisk har bryggeri i navnet...

2009-10-25

Det som er feil med norske puber

At Filter er nedleggings- og salgstruet (sukk!), har mentalt tvunget meg til å filosofere over hvorfor akkurat den puben gir meg så mange flere varme vibber. Joda, de har et bra utvalg, men det er noe mer enn det.

Det som har slått meg, er hvor mange norske puber som er upersonlige festlokaler for en anonym bøling fremmede. De er digre, de har en gjennomstrømning av personale som bare overgås av gjestenes egen gjennomstrømning. De er underlagt storskalamantraet «bigger is better». For en dobling av størrelsen betyr ikke en dobling av driftsutgiftene - hvilket visstnok er av det (økonomisk) gode. All plassen skal fylles, og dermed blir det konkurranse på ølpriser. Man gjør seg vakre for studentforeninger som er blant de få som kan fylle en diger pub til randen. Det er pubkulturens svar på billige charterreiser.

Her må det bemerkes at noen av gigantpubene forsøker å skape intim og personlig stemning i mindre rom - men da vanligvis som ørten småpuber liggende på rad, med samme eier, samme driftsselskap, men hvert sitt tema. Det er ikke hva jeg lengter etter.

I megapubenes verden er puben scene for fyll og fest, og skal jeg si noe pent om det, så må det være at denslags starter stadig senere på kvelden. Det betyr at jeg vanligvis har rukket hjem før spetakkelet slippes løs. Takk og pris.

Men det er noe annet med den lille puben med de halv- og helfaste gjestene og en betjening som ikke jobber livet av seg, men som har nok tid til både å delta i praten mens de serverer i puben. Det er den lille puben som er stamgjestenes treffsted. Den lille puben der akustikken og lydnivået tillater en å komme i prat og diskusjon med andre, der lysforholdene tillater en å lese en avis. Den er et møtested, ikke primært et drikkested, for drikkingen er bare en funksjon av møtestedet.

Nå mener jeg selvfølgelig ikke at en pub er off limits om man ikke kan besøke den ofte nok. Men en god pub skal ha en sammensetning som gjør at en drop-in gjest assimileres, ikke at de få returnerende gjester holder desperat stand på sitt ene, lille stambord i frykt for å drukne i et hav av engangskunder. Ja, jeg vet at jeg overdriver litt her, men du skjønner sikkert tegningen.

I riktig gamle dager var de fleste puber mindre og de hadde mange av de kvaliteter som er nevnt. Tallrike ideer har blitt utklekket på puber i livlig diskusjon. Puben var datidens facebook. Den var det generiske forsamlingslokalet som vi idag har spesiallokaler for. En rettssak? Ja, den foregår i puben. Politisk møte? Puben. Forretninger? Gjør dem på puben (tenk Lloyd's). Og det er ikke alkoholen som er det sentrale. I England på 1600-tallet var coffeehouses like funksjonelle som pubene.

Men idag er alt business, og det viktigste er omsetning. Der finner dessverre de verste fyllebøttene og de kjipeste pubeierne hverandre perfekt.

En god, liten pub er i forhold til et festpalass som cittaslow-oase i forhold til en diger MacDonalds. Jeg har til min forskrekkelse opplevd at flyplasspuber ikke virker så rent ille. Grunnen er nok dessverre at så mange puber minner om flyplasspuber mer enn at flyplasspubene egentlig er hyggelige puber.

Det er ganske få steder i Midtbyen i Trondheim som svarer til min beskrivelse av den lille, nære puben. Du må enten 10 minutters gange ut av sentrum, som til Filter, eller du må gå på en brun pub. De minste sentrumspubene med det mest trofaste publikumet er gjennomgående også de bruneste pubene. Det er noe jeg ikke ennå helt har klart å fordøye her, men jeg jobber med saken.

Både og - lagt inn av Knut Albert - 2009/10/26 09:45:37
Det må et økonomisk fundament i bunnen til, hvis ikke er det ingen som vil drive det som et møtested heller. Personlig har jeg noen ganger lurt på ansettelsespolitikken på puber, der betjeningen er lite interessert i å skape stemning og dessuten ikke har kunnskap om mat og drikke. Jeg tror nøkkelen til å skape en god pub er at den som eier eller driver stedet er der mye og har dialog med gjestene. Da kan man bygge opp en profil som er noe annet enn en flyplasspub!
Javisst er økonomien viktig - lagt inn av Anders Christensen - 2009/10/30 11:16:07
Jeg er helt enig i at økonomien er viktig og må være i orden. Det som gjør meg trist, er at så mange puber synes å utelukkende fokusere på økonomien og lite annet, og så mange kunder synes det egentlig er helt greitt så lenge de får mye alkohol for minst mulig penger. Jeg mener at det burde være økonomisk livsgrunnlag for flere gode puber.

Små sure vesen

Jeg har holdt tilbake med å skrive om Små Vesen, mest fordi jeg ikke har visst hvor dette ender. Men la meg nå endelig komme til saken. Jeg håper ikke jeg irriterer og fornærmer unødig mye, men det ligger liksom i kortene at dette kan bli litt syrlig.

Da Små Vesen kom var det med en viss fynd og klem som lovet tradisjon og det særnorske. Akkurat der ble jeg skuffet, for det ble med dette bryggeriet som med endel andre: det særnorske begrenset seg til etikettdesign og navnevalg. De brygget en Extra Special Bitter og en Pilsner (etterhvert har det visst også kommet Stout, Pale Ale, Blond og Hefeweissen). Innholdet på flaskene skulle her som hos så mange andre bryggerier stort sett bli en lapskaus av internasjonale øltyper.

Og «øltyper», akkurat dét er nøkkelordet. Jeg har smakt på Kvernknurr i fire eller fem ulike batcher og bildet begynner å feste seg. Da første batch kom, kastet jeg meg over ølet og smakte «... oi! infisert? jøsses.» Så kom historien: Gaffeltrucken hadde knust kontrollpanelet på bryggeriet da det ble levert, gjæringstankene manglet lokk så første batch gjæret i åpne kar, modningsfatene kom ikke tidsnok så de modnet i gjæringstankene, flaskene ble feillevert og måtte leveres på ny, så modningen ble ekstra lang osv. Jeg vet ærlig talt ikke om alt dette er korrekt, men det er hva jeg har hørt pluss eventuelle muteringer i hukommelsen min. Resultatet ble i hvert fall en forsinket produksjon der man måtte improvisere, og der siste del av modningen ble overlagret med distribusjonen i polsystemet. At de ble infisert var forståelig. Jeg følte at det var tommelen opp for pågangsmotet mer enn kvaliteten. «Vent til neste batch,» rådet jeg de mange som allerede da ristet på hodet og avskrev bryggeriet.

Så kom andre batch. «Hurra, endelig skal jeg smake den egentlige Kvernknurr ... øhhhh ... infisert!?» Jeg smurte meg med trist tolmodighet og ventet på tredje batch. Jeg forsikret meg selv om at det sikkert var et sted inni bryggeanlegget deres som var blitt infisert. Om ikke de tidlig nok ble klar over infeksjonen i første batch, så var kanskje allerede andre batch ferdig brygget og skaden sjedd.

Derfor var det med stor spenning jeg ventet på tredje batch. Igjen fikk jeg det litt skuffet-overraskede ansiktsuttrykket mens jeg mumlet «infisert» (mulig dette var Yme snarere enn Kvernknurr, men'lell). Kanskje var det bare en siste detalj i internkontrollen som ikke var falt helt på plass, kanskje var det bare et ekstra uhell, kanskje hadde jeg fått en ekstra uheldig flaske ...

... eller kanskje var det slik de mente det skulle være? Kvernknurr var merket med «ESB», som på uformelt ølspråk betyr «extra special bitter» eller «extra strong bitter». Rent formelt er ESB et varemerke for Fullers, og de har vunnet rettsaker over bryggerier som påstod det kun var en øltype. Det finnes bare én ESB i verden, og det er Fullers - pluss noen brewpubs som Fullers ennå ikke er oppmerksomme på - og Små Vesens Kvernknurr. De tre bokstavene har potensiale som saftig advokatmat. Men varemerker tilside, det var jo ikke en ESB - fizzy, syrlig, rødlig og med litt for mørke maltsmaker. Noe av dette er infeksjon, men ikke alt. Ølet var for så vidt godt-ish, i hvert fall interessant, men noen ESB var det ikke, og kanskje det heller aldri har vært det?

Så kom neste batch, og jeg plukket opp en flaske på polet og smakte med anstrengt optimisme ... infisert. Jeg oppgav all tvil og konstaterte at infeksjon trolig var en bryggeristil de etterstrebet. Som nevnt, ølet er ikke nødvendivis ekstremt ille, men det har litt mer til felles med belgiske øl brygget med villgjær enn en engelsk extra special bitter. Hvorfor bruke ESB på etiketten? Ikke bare er det ulovlig overfor Fullers, det er til og med villedende mot oss forbrukere. Kunne de ikke bare reetikettere det som noe helt annet? De kunne til å med lage sin egen, nye øltype? Norsk villøl? Old shock ale? Ale-be-bach. Eller de kunne la det være typeløst.

Nå er ikke polet så godt forspent med syrlige øl, så da jeg ønsket en slik i sommervarmen på hytta ble det en Kvernknurr, av batch 6 så vidt jeg husker, og den fremsto helt infeksjonsfri. Der og da visste jeg ikke om jeg skulle le eller gråte, for da er vi tilbake på smakekjøret og batchnummerletingen. Jeg vet ikke om jeg vil kalle det en typisk extra special bitter, men den var i alle fall ikke syrlig grensende opp til det egentlig ødelagte. Kanskje den var fersk og at eddiken kommer på plass når bare en iboende infeksjonen får summet seg, jeg får smake på flere flasker. Hørte jeg noen si «konsistent»?

Nå er det vel slik at det er vinfirma blant investorene til Små Vesen. Jeg spurte ved et par anledninger folk fra Moestue om Små Vesen og syrlighet, og de benektet intenst at det var noe som helst galt med den. Bølgen og Moi Briskeby serverer det fra fat, men jeg har aldri smakt det fra fat, hverken der eller andre steder. Det er mulig at vinkjennerne synes dette er et spennende øl - hvilket det på mer enn én måte er - men det er jo ikke en ESB, det er et infisert og type-uriktig øl. Vinguiden i DN kommenterte at Kvernknurr hadde «heftig syrestruktur» (jeg tror faktisk de mente det positivt) og scoret den fire poeng fra toppølet, på en skala som gikk til hundre. Toppølet var forøvrig Små Vesen Audhumla som fikk beskrivelser som hint av røyk og med med nydelig syre - for en Pale Ale. Jeg mistenker at vinkjennerne drar med seg litt fra vinverdenen når de møter øl. Det er greit nok, men rent objektivt bør ølet vurderes utfra sin egen kontekst, ikke utfra hvor nært opp det ligger til den vinen de tydeligvis mye heller ville ha drukket. Jeg blir provisert nok over pilsnergjengen som mener en stout er dårlig fordi den ikke smaker som lokal-pilsneren deres.

Og for å komme tilbake til dette med det særnorske. Litt lengre nord i samme trakten finnes Valdres Gårdsbryggeri, og de brygger mer i tradisjonell stil. De har ikke så fancy design eller syrlighet, og kanskje er det grunnen til at ølet deres ikke falt i vin-ganenes smak?

- lagt inn av Gustav Foseid - 2009/10/29 21:08:08
Det du skriver om Små Vesen er jeg i hovedsak enig i. Man bør forvente mer stabil kvalitet også fra et mikrobryggeri.

At ESB er et registrert tekstvaremerke virker snodig, ettersom forkortelser ikke kan registreres som varemerke. Her er det noe i historia som må sjekkes nærmere. Når det gjelder vinkjennere og øl har jeg også lagt merke til at det ofte publiseres øltester som tydelig er skrevet av person som kan lite om øl. På sett og vis er det morsomt og spennende å lese hva en person som er opptatt av smak sier om et øl, helt uavhengig av typeriktighet og hvordan en ølperson vil vurdere det, men som en seriøs øltest faller det ofte gjennom. Nå skal det sies at jeg skummet D2/DN sin ølartikkel, og la faktisk ikke merke til disse bommertene.

Varemerket ESB - lagt inn av Anders Christensen - 2009/10/30 11:08:12
Jo, ESB er nok et trademark, likeså E.S.B. Selv synes jeg det er feil, men de spør ikke meg om slike ting. Jeg tror at ingen har klart å belegge at ESB var en innarbeidet forkortelse (i motsetning til f.eks. IPA) før Fuller's ESB kom på markedet. Rett nok bruktes Extra Special/Strong Bitter, men visstnok ikke i form av forkortelsen. Jeg synes det er rart, for britene var beryktet for å forkorte øltyper i annonser, derav IPA og endel andre som ikke brukes lengre. Men jeg antar at de som har vært søksmål med Fullers har lett og ikke funnet. Øltypen kan fremdeles hete Extra Strong/Special Bitter, den kan bare ikke forkortes :-)

2009-07-16

Røykøl - «The Final Frontier»

Vi har sett så ofte hvordan mikrobryggeriene de siste årene har «gått amok» når de har laget sine versjoner: I forhold til det som ellers er tilgjengelig, så er IPA'en deres bitrere, stouten mørkere, barley-wine'en sterkere, osv.

Men det er fremdeles ett område der mikrobryggeriene som har grodd frem de siste årene er pislete i forhold til tradisjonsbrygging og etablerte bryggerier: bruk av røykmalt. I Norge tradisjonsbrygges det i Stjørdal og i Sverige på Gotland. I Tyskland er det en røykøltradisjon i Bamberg, og i Skottland er det en tradisjon for at destilleriarbeiderne drakk det som skulle destilleres, men som teknisk sett var røykfyllt, uhumlet ferskøl. Alle disse fire kildene til røykøl går hundrevis av år bakover, og de har en intensitet på røyksmaken som får en til å mistenke at intensjonen er røyk som preserveringsmiddel, ikke bare røyk som smakstilsetning.

Til sammenlikning er det vanligvis knapt merkbare mengder røyk i ølene som mikrobryggeriene stolt forteller er brygget med røykmalt. Unntakene som jeg kjenner er Smokehead som nylig har kommet på markedet og som delvis er en whisky-ting, og muligens Alaskan Smoked Porter, som jeg ikke har smakt.

Om jeg skal spå et par år frem i tid, tror jeg vi vil se nye røykfylte øl fra mikrobryggeriene. Her kan man med fordel tyvtitte på whisky-industrien, som har metoder for å tallfeste røykmengde. Det åpner også for en helt ny dimensjon av kompleksitet: fra hvilket brensel kommer røyken, på hvilket stadium i prosessen røkes det, hvordan skaper man kontakten med røyken, osv.

Det er vel å trekke det litt langt å si at det er den eneste nisjen mikrobryggene ikke har invadert og ekspandert, for det finnes andre områder også: brygging med alskens urter er et annet område med potensiale. Det er egentlig snodig at urter utover humle generelt brukes så sparsomt og balansert - for ikke å overdrive - mens med humle virker det som det ikke finnes noen grenser for hvor mye man kan ha i brygget og for hvilke stadier i prosessen man har det i.

På samme måte er det paradoksalt at selv om «the sky's the limit»(og knapt nok det) innenfor mange andre dimensjoner av bryggingen, så er man ikke i nærheten av å ta igjen tradisjonsbryggingen når det gjelder røyk.

2009-06-26

Max Nelson: The Barbarian's Beverage

Bokas undertittel er «A History of Beer in Ancient Europe», og forfatteren er førstamanuensis i Klassisk (formodentlig språk) ved det kanadiske University of Windsor. Det burde borge for en kvalitet som ikke alltid er fremtredende når ølforfattere får skrivekløe.

Innenfor sitt spesialområde, klassisk gresk og latin, innfrir han betingelsesløst. Mange har forsøkt å gjengi hva romere og grekere har uttalt om øl, men aldri før har jeg tidligere funnet noen som har gitt en så fullstendig, forståelig og sammenhengende fremstilling. Gratulerer, dette er usedvanlig bra!

Men når han kommer litt utenfor det han har papirer på at han kan, så synes han å være på tynnere is. Han trekker historien sin frem til rundt år 1000, og avslutter med å fortelle om ølbrygging i klostrene og ølets brygging, konsum og status hos angelsakserne. Det virker som om det blir mer sitater og færre sammensyende kommentarer jo lengre vekk han beveger seg fra antikken. Men likevel klarer han det mesterstykket å presentere flere pre-Hildegard-sitater om humle enn noen andre. Han dokumentrer ugjendrivelig at humle var i bruk i Nord-Frankrike fra 820-tallet - og trolig enda tidligere - og at det synes å ha vært en kloster-ting. Selv om dette er bokas svakeste side, går også den utenpå konkurrentene.

Men er det så ingen svake sider? Han stråler ikke autoritet på øl og brygging, for det er språk som er hans force. Han gjengir for eksempel endel utskjelling av bittert øl, og ut fra konteksten mistenker skyldes en forveksling mellom bitter og sur. Heldigvis har han originalsitater som noter, så jeg kan med tid og stunder spore meg igjennom det og underbygge magefølelsen. Det er i seg selv et stort pluss innen et segment av bokmarkedet der gode historier sjelden sjekkes ihjel, og der det florerer med hemningsløs diktning og svakt begrunnede antakelser.

Men den største skuffelsen med boka er at han gaper over mer enn han tygger unna. Rett nok er det innen bokas tidsperiode få sitater om øl utenfor den gresk-romerske verden og dens umiddelbare nærhet, men bokas undertittel kolliderer med at det nesten ikke sies noe om den norrøne kultursfæren, og ingenting om den finsk-ugriske og den slaviske. Det er jevnt over mye keltere, romere og grekere, og en god del angelsakere og frankere. Tatt i betraktning av at flere forfattere har hevdet at øl og brygging er kulturimportert fra Finland eller slaviske land, så er det en stor svakhet at dette ikke behandles.

Den største innvendingen min er likevel at han slår an en tone i tredje setning i introduksjonen der han skriver: «It is my intention here to show that much of [modern brewing techniques] was formulated before AD 1000, and not in Egypt or Mesopotamia, but quite independently in Europe.» Jeg bokstavelig talt hoppet i stolen da jeg leste det. Jeg har lenge hatt en følelse av at vest-europeisk brygging ikke er en avlegger av bryggingen i Egypt og Sumer, men at de i beste fall er to grener med et felles opphav. Dessverre kommer han egentlig aldri til dette temaet. Han dokumenterer de tidligste kjente beskrivelsene av blant annet humle i øl, men han gir ingen inngående analyse av hvorvidt det ble oppfunnet i Vest-Europa, eller om det er importert, og i så fall hvorfra. Han sannsynliggjør at det ikke har kommet med romerne, men det er også alt.

Men når sant skal sies, så er dette spørsmål som er nærmest umulig å besvare. Han peker selv på at han ikke har hatt anledning til å gå tilstrekkelig igjennom norrøne kilder og kilder på de språkene som etterfulgte latin. Det ligger utvilsomt en mengde spor om ølhistorien i dokumenter som ennå ikke er trukket frem i lyset. Øl har vært så hverdagslig og allestedsnærværende at det sjelden har blitt beskrevet for ettertiden. Derfor er vi ofte nødt til å lete etter spor i juridiske og regnskapsmessige dokumenter.

Boka har uansett en uvurderlig verdi ved at det er en uovertruffen gjennomgang av sitater om øl, brygging og øldrikkere fra antikkens Hellas og Rom. Dermed gjenstår det heldigvis nok av forskningsområder for andre.

Ost- og ølsmaking

Jeg ramlet innom Fru Pedersen like før ferien, det er butikken i Trondheim som selger gårdsmat fra Midt-Norge og Jämtland. Vi ble stående og diskutere gårdsprodusert øl fra Midt-Norge, et produkt som Fru Pedersen ennå ikke har, og diskusjonen kom inn på ost til øl, for ost har de. Dermed endte jeg opp med Oviken Blenda, Oviken Bovidura, Orkladal Tilsiter. I tillegg hadde vi allerede en Oud Amsterdam og en Parmeggiano-Regiano hjemme. Øl og sennep hadde vi også ...

Vi startet med Nisse Julöl fra Slottskällans. Dessverre hadde nok ikke flaska holdt seg helt, for det var et snev av Brettanomyces der. Det var ikke veldig plagsomt, og på en måte hadde smaken fått en ny dimensjon. Ølet holder 5,3% og var nok tørrere og mindre malttrik enn hva som var meningen. Vi smakte den i januar også, og notatene fra den gang forteller om et mer klassisk juleøl. Tilsiteren ble for tam, mens Oud Amsterdam ble for kraftig, Bovidura ble litt for intens, jeg likte Blenda godt mens den italienske var grei, men passet ikke helt.

Så åpnet vi en Het Anker Gouden Carolus Hopsinjoor påp 8%, et øl med et ekstrovert, fluffy, kvitthvitt hode og disig blekgyllen teint. Er den god? Tja. Jeg vet jo at Beliga ikke er Reinheitsgebotland, men hva pokker gjør mais i et belgisk øl? Det er mulig denne ville passe bedre på stranden en sommerdag. Jeg plukket den med fra en dårlig belyst kjeller uten å lese etiketten skikkelig. Velvel, det er endel humle i den, kan det matche ostene? Tja, det er et greitt nok øl å skylle ned ost med, men det falt ikke på plass noen brikker smaksmessig for meg. Snodig nok passet den best til tilsiterosten - den osten jeg hadde fått det for meg ville falle igjennom mot alle tre ølene, fordi det var den letteste av ostene.

Siste øl ut var Nils Oscar Rökporter. Ahhh, røyk! ... men, hvor er røyken? Åja, der var den, en liten, var og tender smal stripe av røykaroma. Til gjengjeld var det mye tjære og malt og mørke makter og kaffe og slikt. Litt fizzy er den, med brunt skum. Hva passer den til? Det funket med en Oud Amsterdam med en kraftig dijonsennep. Parmeggiano-Regiano med solbær-sennep var heller ikke ille.

Festivalen Øl og mat 09

Noen tilfeldigheter og endel planlegging gjorde at vi i år kunne besøke ølfestivalen «Øl og mat 09» i Oslo.

La oss ta det positive først. Ett av de fire store teltene serverte en ølmeny på omkring 60 ulike typer fra to barer, uten overlapp i menyen, og det ble tilsammen rundt 120 forskjellige øl. Ingen var vel blant det aller vanligste, og endel av hva de solgte var tildels meget sjeldne fugler. Et annet høydepunkt var folkene som planla å starte pub i Oslo med spesialimportert øl fra Danmark og Sverige. De hadde rundt 20 ulike sorter - hvorav alle var ukjente for meg, ja selv bryggeriene var ukjente. Så var det Atna og Oslo mikrobryggeri som stilte med smaksprøver og bryggere man kunne snakke med. Det var nok av nye øl å smake på, så dermed kan man trygt si at det hele var en suksess.

Men bare positivt var det da heller ikke. Først og fremst var det en svak kobling mellom øl og mat. Ølteltene solgte øl, og matteltene solgte mat. Det kunne vært gjort langt mer for å koble de to, for noe slikt lå jo i navnet til festivalen. Det er vanskelig å ikke trekke konklusjonen om at det fremdeles er en kløft mellom ølfolket og matfolket. Det var endel utstillere som jeg ikke helt klarte å forstå fokuset til: Vi menn var der med Lapin Kulta, og det var flere andre litt sære tilstedeværelser, som Dagens Næringsliv. Litt mer forståelig var matbladet Nords deltakelse - de klarte nesten å verve meg som abonnent. Jeg spurte om hva slags stoff de vanligvis hadde om øl, og hun svarte «Masse», men så lette hun febrilsk men akk så forgjeves i de 2-3 årgangene hun hadde spredd utover. «Jeg vet det skal være en artikkel om øl her et sted!» Fremdeles synes det som øl er øl og mat er mat, and never the twain shall meet.

Det var lagt opp til en middag med øl og mat på lørdag aften, og vi hadde bestilt billetter til 585,-. Til den prisen hadde vi nok forventet litt mer opplegg - på Olympen får du en utmerket treretters og tre spennende øl for samme pris. Forretten var kalvestek med en halvliter hveteøl fra Aass, middagen var svinenakke med halvliter pilsner fra Aass, og desserten var fire typer ost med halvliter bayer fra Aass. Det var i det hele tatt veldig mye Aass og relativt lite mat. Jeg stusset på mangt ved dette opplegget, men især ølvalgene. Om det på død og liv skulle være Aass, så kunne det vel valgt noe annet, og kanskje i mindre volum om prisen var problemet. Det var den første og eneste pilsneren jeg drakk på den messa, for å si det sånn.

Det største aberet var kanskje det som ikke var der. Bortsett fra Atna og OMB, var det få norske bryggerier der. Kalfaret holdt et foredrag, noen akevittfolk solgte Bjønnøl fra Rena, Aass sponset tydeligvis middagen ... men hvor var resten? Det var sålangt jeg kunne se ikke mulig å få øl fra noen av følgende små bryggeri på festivalen: Nøgne Ø, Handbryggeriet, Ægir, Inderøy, Egge, Valdres, Små vesen, Berentsen, og selv ikke de store industribryggeriene var særlig synlig tilstede. Det var ikke bare det at de ikke stilte, de stod bare ikke på kartet. Om én mangler på en slik festival, så er det bryggeriets problem, men om nesten alle uteblir, så har festivalen et problem. Når en håndfull norske mikrobryggeriøl ble overbalansert av over 150 importøl, så lurer man på om ikke festivalen burde hett «Importøl og mat 09».

Men det praktiske opplegget virket greitt nok, værgudene var ikke altfor slemme, ølet som var der var godt, maten var god, Inngangsprisen var grei (gratis), selv om ølprisene på ingen måte var gibort-priser. Og så fikk vi beholde det 2dl ølglasset med logo som vi hadde betalt 40,- for ved ankomst.

Det var et greitt sted å besøke, og vi hadde irritert oss grønne om vi ikke hadde gått dit, men ... det er rom for forbedringer til neste år. Og vi stiller nok da også, men med litt nedjekkede forventninger.

2009-06-19

Filter - nyeste skudd på stammen

Her i Stiftsstaden finnes mange vannhull og gode vannhull, men ikke alle av de mange er også gode, og da tenker jeg først og fremst på tilstrekkelig bredde i utvalg når jeg tenker kvalitet.

Et for meg nytt sted er Kafe Filter, der ølklubben var så heldige å ha foredrag med Kjetil Jikiun i forrige uke. Bakgrunnen var at ølklubben ønsket å ha et møte om «ekstrem-øl» med Kjetil til høsten. Men så viste det seg at han skulle til Trondheim i allerede starten av juni for å installere et NØ-tappetårn hos Kafe Filter. Dermed ble det et ekstra ølklubbmøte i juni.

Kjetil var litt usikker på hva han skulle snakke om, men jeg hadde hørt ham foredra om «Øl og sjokolade» på Herefoss, og jeg var overbevist om at dette kom til å bli en suksess uansett hvor lite forberedelser vi hadde. Jeg bad ham bare prate i vei om løst og fast rundt ølene vi smakte, og det var akkurat det ledige formatet som slo til.

Vi smakte totalt åtte øl, hvorav to var fra Nøgne Ø, og de resterende var amerikanske fra bryggerier som har vært lite tilgjengelige i Norge: North Coast, Jolly Pumpkin, Rogue, Stone og Great Divide. Samtidig var det en stor bredde på typene. Ikke bare det gode foredraget gjorde det til en happening, men også det at de aller færreste hadde tidligere smakt et eneste et av de ølene som ble servert. Dette kommer til å stå som ett av de mest minnerike møtene i Ølklubben, i konkurranse med hjemmebryggefestivalen, møtet med svenske øl, og aftenen med øl og mat på Chablis.

Filter er ikke noe digert sted, men så er det også tendens at norske puber er litt for store, i alle fall for store til å være intime. Filter har litt varierte småretter, kreativ innredning, imøtekommende personale, et trofast, lokalt publikum og et ølskap med roterende utvalg.

Området rundt Ila-parken har en broget sammensetning. Langs elva er det gamle herskapsboliger, og de strekker seg oppover Steinberget, og byggeårene blir ett år yngre for hver meter i høyden. På den andre siden av Ila-parken er det et gammelt arbeiderstrøk: der veksles det mellom gamle, små trehus uten så mye stas og fjas, og nedlagte fabrikklokaler som nå er blitt leilighetskomplekser. Uansett historie, så har området rundt Ila blitt populært å bosette seg i, litt som Bakklandet, men kanskje uten prisene.

Det er endel år siden jeg flyttet fra studenthybelen min i Steinberget, men noe fundamentalt har skjedd med Ila på den tiden. Det har fått den vibrante intensiteten som viser at det er et sted å regne med, at det er i ferd med å bli sentrum for noe. Det er mange kunstnere som har slått seg ned der, og det er ingen kjedelig bydel.

Midt oppi dette ligger Kafe Filter. Om formiddagene er de litt mer kafe, og kveldene er de litt mer pub, men hele tiden er de egentlig begge deler samtidig. Interiøret har sine særegenheter, men det går på en måte i hop - selv den selvlysende, rosa flamingoen. De har salgsutstilling av lokale kunstnere, toalettene ligger tvers over den autentiske bakgården (Trondheim har altfor mange fine bakgårder som skjules bak tilknappede fasader!)

Gjestene er hovedsaklig lokale, og siden det er den eneste puben mellom Kieglekroa og Tavern, så det er et digert omland med tilfang av kunder. Da jeg første gang var der twitret jeg om det, og fikk umiddelbart svar fra flere kolleger og kjente: der pleide de også å gå, skrev de. Filter er ikke bare «just another place», det er man har et forhold til, et sted med sjel og sjarme. Om man kjenner til Kafe Filter, så er det nærmest umulig å ikke ha en mening om stedet.

Det er ikke digert, så plassen må utnyttes godt: noen få tappetårn stjeler plass på en ellers liten disk. Flaskeølet er plassert i et av de klassiske kjøleskapene for mineralvann. Det har fem hyller, og i bredden er det plass til fem halvliters- eller seks tredjedelslitersflasker pr hylle. Det er utvalget. Punktum. Det startet vissnok som et mineralvannskap. Så ville de faste kundene ha inn et spesialøl ... og det solgte. Så ville de ha inn et spesialøl til ... og det solgte. For hver runde ble det mindre mineralvann og mer øl. Nå er idéen å rotere på utvalget, men holde det litt spesielt og eksklusivt. Det er tross alt ikke mulig lengre å ha alle øl som kan oppdrives i Norge (heldigvis!). Kardinal i Stavanger har lenge lagt fremst i å ha alt, men selv de må før eller senere gi opp. Suksessoppskriften fremover blir å ha de ølene som selger, enten fordi en trofast kundegruppe bestiller dem om igjen og om igjen eller fordi vi oppdagelsesreisende i øl ikke ennå har smakt dem.

For meg er logistikken klar: Femma går fra byen tyve over, og om jeg tar den i Prinsensgate, så tidsstempler TT-kortet mitt på slik at jeg når Åtta som går kvart over hel én time senere med en margin på to minutter. Det gir to minutter til gåing og 56 minutter på Filter, som ligger taktisk plassert ved stoppestedet på Ila. Og om jeg vil være litt mer eksotisk kan jeg ta trikken i stedet.

2009-06-16

TMB - quo vadis?

Trondhjem Mikrobryggeri avstedkommer sjelden de store ord. Ikke det at det er noe galt med ølet, men det er litt kjedelig og forutsigbart. To av de bryggerne jeg respekterer mest i Norge har - uavhengig av hverandre - sagt det helt likt. «Det er ingen feil på dette ølet», etter en litt diplomatisk pause. Det er greitt, det er godt, det er bedre enn det meste, det er verd å smake på .... men ... det er også litt kjedelig. De har en pale, en IPA og en amber som tidvis nesten kan forveksles. (Mitt råd - men ingen lytter til meg - er å slå de sammen til ett øl, og så brygge to gjesteøl: la bryggeren få utfolde seg, gjerne sammen med gjestebryggere. Men hvorfor skulle de lytte til meg, de tjener formodentlig penger som gress, i alle fall er det jevnt over stinn brakke, med god spredning på type av gjester.)

Men noe er i ferd med å skje. Der hvor Cascade før satte standarden, har nye smaker invadert. Jeg tror det er Summit, det er i alle fall hva summingen i krokene har mumlet om: Summit - Cascade på sterioider. Lenge har jeg ignorert det, selv om jeg merket at noe hadde skjedd i forrige batch av IPA. Men idag, med en ny IPA var det ikke mulig å skjule det bak skylappene lengre. There's a new hops in town. Og vi snakker tørrhumling.

Barmannen insisterer på at han ikke vet, og ber meg snakke med bryggeren. «Men,» legger han til, «det ble sånn dagen etter at Kjetil fra Nøgne Ø var innom og snakket halvannen time med bryggeren.» Nå skal man være forsiktig med å se sammenhenger der de kanskje ikke er, men jeg snakket med Kjetil minutter etter at han kom fra TMB, og han det klassisk-diplomatiske «Tjaaaaa ... det er ikke noe galt på ølet.» Kanskje han har etterlatt en liten gnist?

TMB har knappest byttet øltyper og oppskrifter på ti år. Det som har vært av variasjon har skyldtes egenspredning, bryggernes uautoriserte tilsnikelser, infrekvente tabber og en viss forsiktig justering av humle. Her trumfes eksperimentalitet av Reinheitsgebot. TMB brygger i amerikansk mikrobryggeristil à la 1995. Men noe har skjedd, og det skal bli interessant å se hvor dette ender.

Memo to self og steinarh: må skaffe Summit, bare må skaffe!

Ikke noe galt.. - lagt inn av Knut Albert - 2009/6/17 14:01:00
Jeg er enig, det er lenge siden det har vært noen innovasjon. Det samme er tilfelle i Oslo, og der er det i tillegg opp og ned med kvalitetskontrollen.

2009-06-11

Arendalspilsen er hjemkjøpt

Jeg har sovet i timen og ble først idag oppmerksom på meldingen om at Arendal Bryggeri er solgt fra Carlsberg og Ringnes-systemet til lokale investorer i Arendal. Rett nok beholder Ringnes tyve prosent av aksjene, men det er kanskje like greitt.

Hurra! Dette er en stor nyhet. Arendal bryggeri har vært nedleggingstruet lenge. Jeg har tidligere påstått at Ringnes ville legge ned E.C. Dahls før Arendals bryggeri, basert på at Dahls har fristende tomter og ingen konkurrenter i Midt-Norge. Derimot ligger Arendal Bryggeri i et industriområde og selv om det sitter langt inne for arendalittene, så ville de i infam trass kunne drikke CB-pilsner om de blir forbanna nok. Dessuten er Nøgne Ø en aktør som ville kunne lage produkter som kunne fylle et vakum etter Arendalspilsen. Man har nok ønsket å legge ned, men balansen mellom gevist og risiko har liksom ikke tippet i retning nedleggelse.

Derfor er det genialt av Ringnes å kvitte seg med bryggeriet på denne måten. Merkevaren består, men den er nå likevel Ringnes ikke interessert i. Det oppstår intet tomrom for Hansa/Borg å fylle. De fortsetter å få brygget ølet sitt ved bryggeriet, og gjennom sin minoritetspost kan de påvirke beslutningene så ikke bryggeriet konkurrerer for mye med Ringnes, samt at de har en fot innenfor til å distribuere sine varer via bryggeriet. De har avhendet noe som enten er et underskuddsforetakende eller kommer til å bli det når engangsavgiften forsvinner. Og de har klart det på en måte som skaper gode vibber hos den øldrikkende del av lokalbefolkningen i stedet for sinte demonstrasjonstog. Og attpåtil, om de ansatte berger skuta, så sitter Ringnes igjen med litt av overskuddet.

Timingen er signifikant. Det var første halvdel av en juni måned at Tou ble bestemt lagt ned. Det var første halvdel av en juni måned at Dahls Ølets Venner demonstrerte i Trondheim, formodentlig fordi de hadde inside informasjon om at det brant et svakt, blått lys for Dahls. Nå er ikke dette eierskiftet like dramatisk, og denne saken har vært i emning et par måneder og vel så det, men første halvdel av juni synes å være en skjebnetid for bryggerier. Årsaken er at når man kaster nyheter ut på den måten så tett opp til sommeren, så klarer ikke konkurrentene skikkelig å stokke om på sysakene før sommersalget er over. Samtidig kan man selv fase inn nye produkter etterhvert som man faser ut salget av de gamle. Den dagen de flytter fra Gjelleråsen til Baltikum, så blir det annonsert i første halvdel av juni måned.

Hva vil så skje med Arendals? La meg tippe. Først kommer det flere øltyper, i hvert fall de «gamle» norske som de andre bryggeriene har: bayer, bokk, juleøl, kanskje en export eller gulløl. Litt lengre frem i tid kommer de til å brygge andre øl også, men flaggskipet forblir Arendalspilsen. De kommer garantert til å pusse støv av det gamle slagordet om «Norges stolteste bryggeri». Det var et blatant patetisk slagord inntil for få dager siden, og jeg tror man bevisst tonet ned bruken. Dessuten er Arendals 170 år i år, og selv om jubileumsbøker og slikt sikkert må vente fem år, så kanskje det kommer et spesialøl?

Kommer man til å gjøre noe liknende med E.C. Dahls? Kanskje, men neppe. Dahls sitter på en liten indrefilet av en eiendom nede ved et byutviklingsklart havneområde. Bare tomta alene er verd en formue, og den er inntil videre okkupert av tomkasser. Dernest er det få lokale bryggerier truer med å fylle vakumet etter Dahlspilsen. Bortsett fra dette er mulighetene der, slik at Trondheimspatrioter og -investorer burde kjenne sin besøkelsestid og smi mens jernet er varmt.

Dette er nesten like stort som da Hamsun ledet hjemkjøpet av Gyldendal i 1924. Det er nesten så jeg vurderer å sjekke om det fremdeles er liv i studentforeningen Arendalspilsen Venner - en studentorganisasjon som ble opprettet ved NTH i 1969, og i hvilken jeg ble inndrukket i '85. De må da ha en feiring av dette?

2009-03-31

Hurra! Vi kom nesten sist

I NM i hjemmebrygging i helga ble Steinar og mitt bidrag røykølet «Bybrann» rangert tredje sist av 18 bidrag i klassen mørk ale, og det er jeg egentlig stolt av. Faktisk er jeg mer stolt av det enn at vårt bidrag «St. Richard's ale» ble nummer to i samme klasse. Sistnevnte var en nokså kjedelig brown ale med en gimmick av havregryn vi hadde spesialpreparert i stekovnen.

Gi blaffen i poenger og terningkast og slikt, og se i stedet på beskrivelsene. Røykølet ble beskrevet med begreper som «tjære», «tre-aktig», «intens røykpreg, kan tones ned», «sterk fenolisk røykaroma», «fin maltfylde og lite humle» og «jernbanesvillepreg». Hurra, det høres jo nettopp det jeg siktet på da jeg brygget ølet. Det er en grunn til at Meråkerbanen tidvis må kjøres som buss, og det er når lokalbefolkningen i Stjørdal har stjålet jernbanesviller for å brenne under malttørkingen. Ok, akkurat det var ikke helt sant, men mye røyk og en snert kreosot - ja til og med utpreget sådant - er vel slett ikke out-of-style for denne øltypen.

Målet mitt var et øl à la stjørdalsøl, eller maltøl som er navnet det går under lokalt. Siden jeg ikke brygget på malt fra Stjørdal (og ikke kauka jeg heller), så jeg vil heller ikke kalle det et stjørdalsøl, men jeg vil ikke legge skjul på at idé og målsetning kom derifra. Jeg fikk tak i svensk malt fra Gotland som var tørket over det samme treslaget som de bruker i såinnhusene i Stjørdal, nemlig gråor. Ble det et godt eksempel på et stjørdalsøl? Næ, egentlig ikke. Ølet var altfor lite flatt, altfor klar, litt for mørkt og hadde bare et anslag av røykpreg.

At den var for klar og for lite flat har jeg ironisk nok bare fått plusspoeng for. Men jeg har fått strekk for at den hadde for mye røykpreg. Wow!? Og jeg som brukte bare halvparten så mye røykmalt som jeg egentlig burde ha brukt. At den var for mørk er ikke nevnt, men fargen kom av at den svenske malten inneholdt en liten prosent med sterkt røstet malt. Det finnes en tradisjon med misforstått ressurssparing der man feier opp og bruker også den malten som faller igjennom hullene på tørkekarmen, og som har nærmest blitt til svartmalt nede i tørkeovnen. De som bruker også denne delen av malten får et langt mørkere preg på ølet sitt, og jeg formoder at svenskene kanskje gjør det.

Jaja, jeg har i alle fall klart å få slaktet et øl fordi det var for kraftig og ekstremt og sært og sånt, og det er egentlig nokså godt gjort i ølentusiastkretser i disse tider. I mange sammenhenger virker det som nesten ingen mengde med humle, alkohol, brentsmak eller tilsetninger er for ekstrem, men øyensynligvis er toleransen for røyk lavere. Og er det mye røykpreg i et stjørdalsøl? Noen vil si at det er udrikkelig mye, mens andre vil si at det ligger et sted mellom 'tydelig' og 'passe' røykpreg. Det skal i alle fall brygges utelukkende på røykmalt og evt tilsettes kandissukker for styrkens del. Det er kanskje subjektivt av meg å påstå det er en generelt misforstått øltype, men jeg tror jeg med objektiviteten i behold kan si at det er en spesiell øltype og en intenst hatet øltype blant de som ikke liker den.

Jeg har dessverre ikke fått tid til å blogge så mye om øl i det siste, men det skyldes ikke mangel på meninger. En av de tingene jeg ikke er udelt begeistret for er klassediktaturet, men mer om det en annen gang ... om jeg får tid :-)

Dersom noen i dommerpanelet har lyst til å smake ekte stjørdalsøl, brygget på gårdene i Stjørdalen, etter en tradisjon som strekker seg tilbake fra før Olav Tryggvasons mislykkede forsøk på kristne landet, så kan jeg anbefale å smake det on site når bryggerne selv har prøvesmaking i mellomjula. I bunn og grunn er det et juleøl, og det riktigst å smake der der - i jula. Dessuten er det ferskvare som ikke liker å reise så langt. Selv om jeg opprinnelig kommer ikke bare utabygds fra, men til og med uta-landsdels fra, har jeg som røykølentusiast sneket meg med på smakingen av en av de ganske få norske bryggetradisjonene som ikke på noe tidspunkt har vært utdødd. Jeg sier på ingen måte at tradisjonen har vært uendret i tusen år, for endring og videreutvikling er også en del av tradisjonen. Det er en ølfestival som må være en av Norges eldste. Og forøvrig er poenggiving og notering av bedømming IFAIK forbudt der.

- lagt inn av grove - 2009/4/2 00:02:40
Hva synes du selv om ølet deres?
- lagt inn av Anders Christensen - 2009/4/3 00:10:56
Tja, det var helt klart for mørkt, det kunne vært flatere, og det var kanskje i den litt vel i den klare enden av et slikt øl. Røyksmaken synes jeg var bra, om enn kanskje litt tam. Generelt er jeg godt fornøyd med det.
- lagt inn av Steinar - 2009/4/15 21:05:27
Jeg liker ikke helt nedvurderingen din av 'St. Richard's ale'. Håper det ikke er fordi jeg lagde oppskriften denne gangen? Det var det beste og mest solide ølet vi sendte in. Dessuten forsvant det fatet du åpnet _veldig_ fort... Vi har laget flere versjoner av St. Richard's (Nut brown ale) før, og vi har med hell ofte brygget denne stilen de gangene vi har utviklet bryggeteknikkene våre.

2009-03-01

Nakenbad i Vauldalslavvoen

Tittelen er kanskje litt tabloid, men heng på, for det er også en dekkende tittel - og det handler om øl. Utgangspunktet var en avisartikkel som fortalte at det gjenoppstartede Atna Øl skulle slippe sine to nye øl på Rørosmartnan for en uke siden. Magni og jeg brukte ikke så mange sekunder på å bestemme oss: lørdag morgen - grytidlig for lørdager i alle fall - entret vi lokaltoget til Røros.

Hvorfor slapp de ølet akkurat der og da? Rørosmartnan er en institusjon, et av de urgamle markedene, og det er lagt til den delen av vinteren når kuldeperiodene gjør det lettest å komme frem med hest og slede og gårdene krever minst stell. Til Røros kom det en mengde forbønder og lasskjørere. Det er to navn på samme yrke: kusker som kjørte lass med varer på slede over fjellene om vinteren. De var fjellstrøkenes svar på kystens fembøringer og jekter, og de fraktet varene mellom de ulike dalførene. Fremdeles står bevisstheten om dem sterkt, og hvert år drar en mengde forbønder fra Sverige og lasskjørere fra Østerdalen til Røros for å komme seg på Rørosmartnan - med hest og slede.

Så Atna Øl sendte sitt øl med disse lasskjørerne - nesten som et ekko av linjeakevitten. Ølet skulle de også slippe i butikkene, men først etter at det var sendt med til Røros med hest og slede. Slikt står det respekt av, det er klart vi ville være først ute til å smake. De burde kjøre hele juleølproduksjonen sin med lasskjørere til distributøren. Det vil slå imaget til Coca-Cola og julenissen deres ned i støvlene! Vel, bortsett fra at det er feil årstid, siden juleølet må leveres i oktober eller deromkring.

Så der satt vi på lokaltoget til Røros og fikk en litt ufrivillig leksjon i lokal sosialantropologi. Foran oss i toget satt én gjeng trøndere, bak oss satt en annen. De var alle noen-og-femti, og provianten var ikke bare vafler med brunost. Gjengen foran var mest sofistikert og konsumerte «kjøpesprit» (tre kors og cognacer med «lokale» navn er visst fremdeles veldig populært), mens gjengen bak sverget til himkok. De var både lykkeligere og lystigere, formodentlig av den grunn. Norske togturer er vanligvis tilknappede og reserverte, men denne turen avvek.

Rørosmartnan Sentrumsbilde i Røros
Rørosmartnan renner over av folk i sentrum, men like utenfor er det idyllisk

Ølet skulle serveres i Vauldalslavvoen var vi blitt fortalt. Dette serveringsstedet var en diger lavvo med servering av øl og mat, romslig åpent bål i midten, litt ompa-aktig musikk og rasteplassbenker å sitte på. Teltet var fullt, helt fullt. Mens Magni kjøpte mat og øl, snakket jeg til meg en ende av ett av bordene. Det var ganske sosialt, litt varmt (i retning bålet), litt kaldt (i retning teltduken), et snev plast-følelse, et hint tresmak i baken, litt oktoberfest, nokså støyende, temmelig ut-på-tur, topp stemning og full rulle. Med andre ord var ikke forholdene optimale for en ølsmaking, men vi gjorde så godt vi kunne.

Atnas nye øl likner endel på de gamle i det ytre. Flaskene er kjente, og logoen er den gamle ulvepoten. Øltypen er lys pilsner på begge de to nye ølene. Etikettene med Morten Ms motiver er som forventet borte, og man har i stedet satset på et enkelt og stilrent design, der fargen angir øltypen. Det er kanskje like bra, for selv om Morten Ms tegninger var artige, så var det alltid vanskelig å skille flaskene på litt avstand.

Det er to øl som var tilgjengelige: «Nakenbad» (blå) og «Stabbursøl» (svart). De har i alle fall beholdt tradisjonen med å gi ølene artige navn. «Stabbursøl» kan jeg forstå, for det skal være spesielt egnet til mat, men «Nakenbad»? Det ligger vel en sær, men fornuftig grunn bak navnevalget. Begge ølene er pilsner, selv om de er diffensiert under typebetegnelsene lys lager og økologisk pilsner. Det er den første gåten for meg: at de lager to øl som ligger såvidt tett opp til hverandre i smak. Det ville vært mer innlysende å lage en lys lager som førsteøl og noe ganske annet som andreøl ... men bryggernes veier er uransaklige.

Batch-benevnelsene var også litt mystiske, «Nakenbad» var batch #02-01-01, mens «Stabbursøl» var batch #01-01-01. Jeg vet ikke, men om jeg skal tippe er første tall øltype, andre tall er batchnummeret innen den øltypen og tredje tall ....vel, noe helt annet. Styrken er butikkvennlig og smaken er brukervennlig.

Stabbursølet er en lys lager, litt disig, men jeg tror den blir klar om den får stå i ro. Det er bunnfall, endel fruktighet, litt sødme, bra fylde og en god del bitterhet og snev av citrus. Den har kanskje et lite snev av honning når den varmes opp? Det er og blir en lys pilsner, så de som venter seg noe som skal vippe Nøgne Ø eller Haandbryggeriet ut av tronen over ekstrem-øl, de kommer til å bli skuffet. Likevel er det en god lys lager, og det er verd å smake på den noen ganger, for det den mangler i ekstremitet tror jeg den kan ta igjen i balanse.

Atna øl Vauldalslavvoen
Ølene fra Atna, og lavvoen de ble servert i

Nakenbad minner mye om Stabbursølet, faktisk så mye at man kan tilgis om man litt ut på kvelden går surr i hva som er i hvert av glassene - i hvert fall gjorde jeg nesten det. Den er tørrere og bitrere i ettersmaken enn den forrige, og den har et tydelig slag bakpå tunga i overgangen til ettersmaken. Den har en maltsmak som ligger opp mot det jeg liker hos Caledonian 80/- og Midtfyns Ale ... men mye mindre markant enn hos dem.

Begge to ble servert med en god porsjon bunnfall i det siste vi helte, selv om vi ofret en hel tomme på bunnen av flaska. Men jeg er overbevist om at det ikke er et problem på flasker som får stå litt. Bunnfallet endret karakteren og gjorde ølet fyldigere, rundere og syrligere, så det kan være interessant å helle det med.

Serveringen i Vauldalslavvoen var enkel men hyggelig. Det finnes to typer festivaler: de med bryske sikkerhetsvakter og de som ikke trenger slikt. Rørosmartnan hører til den siste kategorien. Det var ingen som sjekket at vi ikke tok ølet med oss ut - i hvert fall som jeg kunne se. Men ei heller så vi noen som forsøkte. Det ble servert i plastglass, men det verste med det var egentlig at det ikke var plass til en hel flaske i glasset. Bunngjæren var temmelig løs, enten det skyltes gjærtypen, at ølene var helt ferske, eller sledeturen over fjellet. Derfor var ikke ølet klart ved annen gangs skjenking fra én flaske.

Mens vi satt der og spiste og drakk, så dumpet det ned en person som vi kom i snakk med. Han viste seg å være medeier i Atna Øl, og hadde sett at vi nøt akkurat det ølet i en lavvo som ellers var tapetsert med Ringnes. Han hadde visst investert i bryggeriet i alle dets inkarnasjoner, og det er nettopp den can-do-innstillingen hos såvel investorer og kunder som trengs for skape en suksess av et bryggeri. Full disclosure: han spanderte endog en flaske på hver av oss. Takk! Dessuten gav ham meg telefonnummer så jeg kunne sjekke noen sære spørsmål med folkene på bryggeriet.

Vi ble sittende å diskutere markedet for øl. Det virket som de hadde tenkt grundig igjennom sine strategier, og at de siktet på å bygge opp stabile markeder. Målet var ikke bare å få førstegangssalg til alle de ølentusiastene som har ryggmargsrefleks som tvinger dem til å kjøpe ethvert nytt øl de ikke før har smakt. De er som troløse kaniner som hopper fra nyhet til nyhet, uten så ofte å rekke tilbake til noe de har smakt på før. Intet kommersielt bryggeri kan overleve på dem. I stedet må man skape et godt produkt og opparbeide en skare av tilhengere som oppsøker akkurat dette ølet igjen og igjen. Jeg vil tro at den beste strategien et bryggeri som Atna Øl kan ha, er delvis å satse på et patriotisk hjemmemarked i sin region, delvis å satse på et feinschmeker-marked ved å forsyne noen gode puber i større byer, delvis å satse på nasjonal distribusjon til upscale gourmet-butikker, men fremfor alt ved å satse på god og jevn kvalitet i alle kanaler.

Det ble et par flasker til av Atna Øl på oss før vi dro hjem, og det skal ikke underslås at Rørosmartnan også hadde andre attraksjoner enn bare øl. Der mange andre lokale markeder har degenerert til dusinvaresalg av trivialiteter, har man på Røros klart å bevare et marked som det er verd å besøke.

Slagghaugene
Snø, snø, snø ... med slagghaugene i bakgrunn

Nå venter jeg bare på at ølet kommer i butikkene, og da skal jege smake for å sjekke hvilket av de to som ligger nærmest opp til Mopedølet. Jeg hamstret litt av det, og jeg tror det var det gamle bryggeriets største hit.