På fredag var Trondhjem Mikrobryggeri 10 år, og de hadde bedt inn til selskap for alle de faste kundene. Jeg begynte å gå der allerede kort tid etter de startet, og har hatt dem som ett av ganske få stamsted siden. De to første timene denne kvelden var puben stengt for andre enn spesielt innbudte gjester. Prosedyren var grei, man fikk et glass, og når man leverte det inn tomt, så kunne man få et nytt - fyllt. Det ble likevel ikke noen vill drikke-så-mye-du-vil-fest, selv om stemningen raskt ble meget god og livlig.

Eksakt hva som er fødselsdagen til TMB er kanskje litt uklart, for jeg ser av ølnotatene mine at femårsjubileet ble feiret en gang mellom 17. og 24. januar 2004. I år feiret de det på 5. desember. Formodentlig er det flere datoer som er aktuelle, men det er byggeriet som sitter med bryggeloggen og vet når den første batchen ble brygget og satt på tapp.

Ølet de hadde brygget for anledningen het ganske enkelt «Jubileumsøl» og var TMBs inntog inn i ekstremølet verden. Selv om de har hatt et meget godt øye til øl med hard humling, så har de samtidig vært bevisst på ikke å skli sakte inn i hophead-heaven med litt mer humle for hver batch. Med jubileumsølet tok det det helt ut, og jeg vil ikke nøle med å kalle det en dobbel IPA. Det var mye bitterhumle, det var mye aromahumle, og jeg tror de hadde tørrhumlet det endel også. Det var i alle fall tre humletyper som var med, og jeg husker Chinook og Summit. Sistnevnte snakket eierne om i månedsvis etter at de var på studietur i USA og smakte den for første gang. Derfor var det ingen overraskelse at det var nettopp den som var brukt - selv om det er en vanskelig humle å få tak i.

Nå var det ikke bare jubileumsølet som var tilgjengelig denne kvelden, de serverte totalt fire øl, hvorav tre var av det normale sortementet. Dog serverte de ikke bitter eller stout, for de tar så lang tid å tappe at det var logistisk uaktuelt denne kvelden. Og du verden! Hvor fort går det ikke å tappe og servere øl når man ikke skal betale og tabulere regninger og fikle med kort og slikt.

Selve jubileumsølet var omtrent som en bitter på fargen, det var klart med høy bitterhet og mye humle, endel citrus, tørt, fyldig, kanskje noe krydderaktig, med et visst alkoholbitt selv om det «bare» holdt 6%, og med bare små antydninger til skum. Kolla mente det var noe såpesmak i det, men det får stå for hans regning. Det ble kanskje servert litt kaldt - vi målte det til 7°C - men ølet vokste på å varmes opp.

Når jeg ser av notatene mine fra fem år tilbake, ser jeg at jubileumsølet den gang ble beskrevet som en mellomting mellom bitteren og amber'en på TMB, men noe mørkere enn dem. Jeg skrev at dengang var det mer rødlig tone på ølet, med mye CO2, samt at vi syntes det da hadde noe snev av røyk i tillegg til bitterheten. Selv om det er endel forskjeller på farge og smak, er det ikke helt galt å si at de to ølene ligger i samme gate.

Til ølet ble det servert grisini på bordene, samt at det var gratis buffet med både varmretter, salat og ostetallerken. Dessverre var det mest blåmuggoster, mens jeg synes faste, gule oster er best, gjerne de som har vært modnet lenge og begynner å krystallisere seg.

Da klokken ble sju stoppet de gratisserveringen og slapp inn andre gjester, og jeg tror ungdommene som på denne tiden begynte så vidt å fylle byens utesteder under oppkjøringen til lørdagskvelden ble litt perplekse. De fant en pub breddfull av gamlinger i den beste stemning. Forundret kikket de rundt mens de mumlet «hva skjer egentlig her?»

Nå er det vel minst fem år til neste gang. Jaja, den som venter på noe godt ...

Det var blitt ettermiddag siste dag, og vi hadde ennå ikke sett Manneken Pis. La meg tilstå at jeg følte at jeg måtte se ham, alle må jo se ham, turistene svermer i retning av ham. Det er sikkert noe de tilsetter vannet i Brussel som får deg til å ville det.

Vi trasket ham i møte, og ble ikke postitivt overrasket: det var akkurat så kommersielt som en turistfelle skal være. Men sidesynet mitt fanget opp et skilt der det stod «Poechellenkelder», som var en av kanskje-pubene som vi hadde prioritert bort under turen. Nå stod vi 20 meter unna og hadde valget mellom puben og å stirre på en statue av en pissende snørrunge. Det var et enkelt valg.

Poechellenkelder er holdt i litt gammel stil, man får nesten Peppes-vibber. Den vennlige kelneren oste av respekt for og glede over øl. Litt etter oss kom det inn to middelaldrende dansker og bestilte «lager». Han svarte med stolthet og lett proviserende stahet at denslags hadde de ikke, men de hadde mye godt, skikkelig øl i stedet. Så ville de heller ha en schnapps, som kelneren heller ikke kunne servere, og så fulgte en diskusjon der kelneren hevet øynebrynene akkurat så mye og gestikulerte på akkurat de måtene som fortalte hva han mente uten å være uhøflig. Etter litt om og men endte de to kultursensitive dansker med et klart, lyst øl og en Cola. Dét er en kelner etter min smak.

Han skjenket ølet vårt med omhu. For ham var ikke skjenkingen bare et spørsmål om å forflytte ølet fra flaska til glasset på kortest mulig tid. For ham var skjenkingen et rituale, ikke jålete eller flåsete som man tidvis kan se vinkelnere og barristas utføre det, men med oppmerksom fokus, samtidig som det var effektivt. Da vi hadde bestilt et par nye øl, og Magni var på toalettet da han kom med fulle flasker og tomme glass, spurte han om han litt engstelig om han skulle vente med å skjenke til hun kom tilbake. Da han serverte en Stouterik fra De la Senne, sa han med en lett bekymret mine «Vennligst ta godt vare på den, for den er virkelig god». Det må være frustrerende å være servitør, og servere de siste flaskene av en ypperlig batch, og ikke være sikker på om kunden er i stand til å sette pris på det.

Han fortalte at han hadde servert på La Grand Place tidligere, men det ble altfor turistinfisert - det var bare snakk om fart og effektivitet og masse turister uten respekt for øl. Men her på Poechellenkelder trivdes han bedre. Jeg spurte om ikke det var mange turister her også, gitt at de lå et stenkast fra Manneken Pis. Jo, litt ble det jo, men de kunne nok fått enda flere om de hadde omprofilert seg. Men det ønsket de kort og godt ikke. De ville heller at de rette kundene fant dem, enn å ty til glorete reklame og innkastere og prostituere stil og utvalg.

De hadde forresten limt fast en to-euro på et trappetrinn ned til kjelleren og toalettet. Meningen var at folk skulle forsøke å plukke den opp. Jeg avslørte den på trinnets manglende slitasje i en glorie rundt mynten, noe som viste at den måtte ha lagt der lenge. Og ja, jeg måtte forsikre meg om at den antagelsen var rett. Det var sikkert noen som lo i skjegget. Det minnet meg om puben med en liten Amor-engel på dametoalettet. Det var festet et plastfikenblad over den lille cherubens edlere deler - tilsynelatende for bluferdighetens del, men i virkeligheten var det koblet til en ringeklokke i publokalet, slik at de faste gjestene som visste hva signalet betød, fnisende kunne konstatere hvilke av de kvinnelige do-gjestene som ikke kunne dy seg for å inspisert de tildekkede juvelene.

Apropos toaletter, pubtoalettene i Brussel er omtrent som norske, men med det unntak at det vanligvis bare er kaldt vann i vasken. Det sies at såpe er viktigere for renhold enn at vannet er varmt, så det er egentlig greitt for min del.

Internett er en viktig kilde til opplysninger om puber, og der kan man blinke ut de mest lovende, men det er likevel et lotteri hvilken som er den beste opplevelsen. Når man besøker en pub én gang, er det ofte tilfeldighetene som bestemmer inntrykket. Var den underbemannet den kvelden, var den overfylt, hadde servitøren en dårlig dag, var kokken under opplæring? Når man går på sitt vanlige vannhull veier man positive og negative opplevelser opp mot erfaringene, mens det er førsteinntrykket som dikterer når man trår inn i en ny pub. Sånn sett er en pubcrawl i en fremmed by som en slags speed-dating: brutalt, urettferdig, utypisk og gjort på magert datagrunnlag, men likevel med fart, spenning og effektivitet. Og ofte er det vel slik at førsteinntrykkene er en god førsteapproksimasjon til virkeligheten?

Musikken der var heldigvis ikke den evinnelige, generiske europoppen som er så vanlig andre steder i Brussel. De spilte Louis Armstrong, og det passet til stedet. Jeg mener - uten blygsel - at det er en stor fornærmelse overfor kundene å spille europop på slike utesteder. Lyden er ikke bare et tomt rom som kan fylles med det billigste som var i tilbudsdisken på den lokale platesjappa. Det er nesten like viktig å designe lydbildet i lokalet som det er å sette sammen menyen av øl og mat, og dekorasjonene på veggene.

Av øvrige øl, smakte vi på den De Dolle Oerbier, som var en positiv opplevelse, om enn kanskje ikke med så gamle røtter som jeg først tolket navnet til. Vi hadde en La Caracole Nostradamus som jeg synes like sær som personligheten den var oppkalt etter, og litt for søt. Vi hadde en La Senne Equinox som jeg synes var utypisk bitter for Belgia. Til slutt ble det Affligem Christmas og Christmas Leroy med krydder og solbær i tillegg til det den belgiske basissmaken.

Poechellenkelder ble ikke vår siste pub på turen, men den burde fortjent å få sette punktum. Vi tok et par øl på flyplassen. Ikke noe galt sagt om flyplasser, men det er ikke et sted å valfarte for å smake øl. Det blir alltid en nedtur, så la meg hoppe over den opplevelsen.

Hva rakk vi ikke? Vi kom aldri til Beer Mania, men det er kanskje like greitt, for vi lastet opp med tilstrekkelig øl fra andre ølbutikker. Ei heller kom vi oss til Chez Moeder Lambic, noe plaget meg mer. Men når man har begrenset tid, så må man prioritere og ekskludere. Et annet sted jeg gjerne skulle ha besøkt, var t'Spinnekopje, som flere hadde anbefalt. Det er en liten restaurant - «bestill i god tid!» hadde man sagt - der menyen har mye mat som delvis er laget med øl. Men prioriteringene var harde, og vi hadde ikke bestilt i forkant, så det ble ikke slik denne gangen.

Hva skulle jeg ha gjort annerledes? Tja, vi burde ha fått tak i et godt kart over alle buss- og trikkeholdeplasser og en rutetabell. Det er fellen jeg har gått i før. «Det er sikkert ikke så langt å gå.» ... «Jeg kan finne det litt senere.» ... «Det er ikke så lenge til vi skal reise hjem.» Nei! Skaff et godt kart, en komplett rutetabell over kollektivtrafikken og en dags- eller ukesbillett, og skaff det senest på flyplassen ved innreise. Prat hull i hodet på folkene i infokiosken til du får kartene og rutetabellene - ikke tenk at det viktigste er å få sjekket inn på hotellet, for da risikerer du å aldri få tak i kartene og rutetabellene.