Det er idag ett år siden sjokkmeldingen om at Michael Jackson døde. Jeg oppfordrer alle til å minnes ham over en god øl eller whisky i løpet av dagen.

Sukk, så har Aftenposten redusert seg til såpekasse for en skribents personlige harang, i dette tilfellet mot kvalitetsøl. Dere finner «testen» - av alle steder - hyttebilaget til avisa, skrevet at Per A. Borglund.

Joda, jeg vet at det er mange som ikke liker mørkt og kraftig øl som smaker noe, og jeg plages ikke ved det. Men popularitet har aldri vært noe entydig godt mål for kvalitet, annet enn blant de av livets middelhavsfarerne som panisk frykter for å skille seg ut fra hjorden.

En gyllen regel er at man ikke forsøker å anmelde det man ikke har peiling på, og i hvert fall ikke det man dypt og intenst hater. Rett nok er det enkelt og fristende å drite ut sine hatobjekter for full offentlighet i blomstrende språk, og det er en lettvint måte å skaffe seg applaus fra likesinnede, men det er likevel ikke akkurat et tegn på egeninnsikt, integritet, seriøsitet eller selvsikkerhet. Likevel er dette hva jeg mistenker Borglund for å ha gjort. Selv i de terningkastende avisene bør det stilles visse krav til en objektiv vurdering, ikke bare ren subjektiv synsing.

Her flyter det liberalt med billige poenger og utskjellinger. Jeg finner ingen grunn til å gjenta smøreriet, gå dit og les selv. Jeg har sett mye rart skrevet av lagerboys i hat over nye ølvaner og frustrasjon over at ølverdenen og dens utvalg ikke stivnet til som et vokskabinett det året de fylte 20. Jeg skal slett ikke påstå at det gjelder akkurat denne artikkelforfatteren, men min første innskytelse var nettopp flash-backs til slike holdninger.

Hvem er så Per A. Borglund? En annen artikkel i hyttemagasinet forteller at han er forlagssjef i Aftenposten Forlag, og har skrevet en bok om kokebøker - bokstavlig talt på eget forlag. Det nevnes videre at han har «godt over 5000 bøker om mat og vin» - et poeng som nevnes flere steder og synes å være hans fremste krav på berømmelse. Det er en bakgrunn som burde borge for at han kan endel om smak og fødevarer, selv om ryggmargsrefleksen drar meg i en helt annen retning. I alle fall må vi ta seriøst hans eget utsagn som en selvbeskrivelse: «For ganer som er fin-tunet inn på kalde pilsnerøl, føles Polets øl (i vårt utvalg) omtrent like riktig som å servere Solo til lutefisken.» Det lyder som en lagerboy (for å bruke begrepet Wychwood har udødliggjort) og muligens vinsnobb, om boksamlingen hans er en indikasjon.

Det er denne typen artikler som journalister ikke bør slippe upåaktet unna med. Og om tilbakemeldinger ikke er velkomne, så er det ikke mindre viktig å gi dem.

Så la oss begynne allerede her og gi kritisk og relevant tilbakemelding. Vi kan ta utgangspunkt i artikkelens foto - som forfatteren selv har tatt. Det er en meget dårlig idé å plassere ølet i direkte og sterkt sollys, selv om det bare er for noen få minutters foto-op. Øl som dette har generelt mer humle enn jeg tror han er vant til. Stoffene fra humla blir spaltet og dermed ødelagt av UV-strålingen i sollys. Rett nok beskytter brune flasker bedre enn blanke, men ølet blir ødelagt av sollyset, eller skunky som det heter på engelsk. Så kanskje noen av alle disse forferdelige smakene han erfarte var selvfremkallet?

Dernest synes jeg det er temmelig freidig å beklage seg over at ølet er uklart, for så i neste åndedrag å innrømme - ja nærmest kokettere med - at man ikke har behandlet det slik det skal. Det er selvdiskvalifiserende og vitner om dårlig planlegging og lav seriøsitet. God skikk ifm anmeldelser er å sikre at varene man tester er i den best mulige kvalitet.

Aftenposten ... sukk! Dette er ikke et seriøst trekk av dem. La oss bare håpe at det i det minste finnes seriøse avislesere i Norge - lesere som innser at en test der gjennomsnittet er 1,7 i terningkast ikke egentlig er verd noe utover det å karakterisere testeren selv.

Siste: Aftenposten ser ut til å ha fjernet artikkelen, og det er et forsonende trekk og viser at man reagerer når slikt skjer. Det er tross alt viktigere å legge vekt på hvordan man rydder opp, enn hvilke tabber man i utgangspunktet gjorde. Du finner fremdeles den originale artikkelen på Googles cache, søk etter "borglund hyttemagasinet øl".

I høst kjøres fordypningsemnet i drift TDT43, der vi skal gå igjennom ITIL v3 - det er ikke det samme som driftsfaget, som går på våren. Det er strengt tatt bare for femteklassinger i datateknikk, og det er bare meg og én student. Vi kommer til å kjøre det som en seminarserie, og dersom det er noen med nysgjerrighet, litt driftserfaring og deltakervilje som ønsker å kaste seg med, så kontakt meg. Da blir vi litt flere og diskusjonen går glattere og vi får flere vinklinger. Vi legger nivået på kurset i henhold til den formelle studenten, men det er sikkert noen rundt om som er på tilsvarende nivå, og som derfor kunne ha glede av å delta.

Vi bruker boka Foundation of IT Service Management Based on ITIL V3, og kommer til å ta ca ett kapittel pr uke, muligens med litt ekstra støttelitteratur som deles ut etter behov. Undervisningsformen er to timer pr uke. Hver dobbelttime starter med en kort presentasjon av kapittelet og deretter diskusjon. Alle som deltar forventes å ha lest kapittelet og på forhånd ha formulert en håndfull innspill til diskusjonen: problemstillinger, uklarheter, synspunkter, erfaringer, mangler, styrker, snubletråder osv.

Første dobbelttime er fredag 5. september kl 13.15-15.00 på Gløshaugen, rom IT-Syd 236. De resterende dobbelttimene blir på en annen ukedag, men tidpunkt er ikke bestemt, og evt deltakere kan komme med innspill. Tema for første dobbelttime er kapittel 1 og 2 i boka.

Dersom du er interessert i å delta, så send meg mail til anders@idi.ntnu.no. Det er fullt mulig å delta uten å ta eksamen - faktisk er det sannsynligvis ikke mulig å ta eksamen for andre enn de som formelt har kurset på timeplanen :-) Det er også fullt mulig å delta på bare noen av seminarene, ja til og med bare ha ambisjoner om det. I det høyst usannsynlige tilfellet at det flommer over med ønsker om å være med, så kommer jeg til å sette et tak på antall deltakelse.

I dagens Dagblad står det under Trivial Pursuit på side 58: «Hvilken bokstav bruker man som enhet for akselerasjonskreftenes virkninger på et legeme?». Jeg ble forundret da jeg så svaret var «g». Det er formodentlig forkortelsen for jordens gravitasjon de mener, men i konteksten av spørsmålet må svaret strengt tatt tolkes som gram, som er enheten for masse, ikke for akselererasjonskrefter.

Hva er korrekt svar? Jeg slurvleste spørsmålet og hang meg mer opp i «hvilken bokstav» enn «som enhet», og tippet «a», og m/s² er jo ikke en bokstav.

Hva mener dere, er det feil fasit, et dårlig formulert spørsmål, eller bare meg som har glemt fysikken min?

Rune Andersen på IME ble nettopp tildelt tilgjengelighetsprisen for 2008 fra en eller annen instans ved NTNU med venner - jeg fikk ikke helt med meg hva eller hvem.

Når det deles ut slike priser, så tenker jeg umiddelbart: jaja, det er aldri noen jeg kjenner som får dem, og sjeldent for noe jeg synes er viktig. Men ikke slik denne gang!

Rune fikk prisen for å lage maler og gjøre websidene ved NTNU mer tilgjengelige. Han skal ikke lastes for mange av teknologivalgene ved NTNU, for hans banehalvdel er stort sett IME, samt der han har klart å komme i inngripen med NTNU sentralt. På IME har han latt være å bruke de store, interne, endringstunge, database(mis)brukende, dyre CMS-ene som ingen liker, og i stedet implementert alle websidene i en Wiki. Det er slikt man ikke alltid blir populær av, men hver gang noen har påpekt at noe ikke kunne gjøres i Runes system, så har han svart «vent litt» og så har funksjonaliteten vært der.

Rune har jobbet hardt for å følge standarder, lage maler som er renslige, ryddige, modulære, utvidbare og alle de andre tingene som vi ikke alltid finner på websider. For ham er det ikke tilstrekkelig at det fjongt og fancy ut i ens egen webbrowser, men det skal være riktig etter en standard, det skal være portabelt mellom ulike browserimplementasjoner, og koden skal være ryddig, selv om knappest noen kommer til noensinne å se på den.

Gratulerer, Rune!! Og gratulerer NTNU for at man også har satt søkelyset på at konstruksjon av websider ikke bare er en lekegrind for «webdesignere», men et område der man må tenke tilgjengelighet, skalering, standarder og slikt!

For hvert år har det kommet mer og mer ølfokus på denne festivalen, skjønt «ølfokus» er misvisende. Eksponeringen har gått fra nano til mikro til milli, og selv om det er en stor økning relativt sett, så er øl fremdeles en nesten forsvinnende liten del av festivalen. Men la oss se på det som er der.

I år var Inderøy gårdsbryggeri utstiller, med øl som eneste vare de stilte med. Dét er nytt av året, for tidligere har øl vært noe utstillerne «også fremstiller, men ikke har tatt med». Videre var Storli gård der, og jeg trodde at Inderøy slakteri skulle stille med egenprodusert ingefærøl - men det var Dahls' variant de serverte. Et annet høydepunkt var smaksverkstedet om ost og øl, i regi av prosjektet «Søke gammelt, skape nytt», med gårdsproduserte vareprøver fra både norsk og svensk side.

Storli gård presenterte primært maten de lager av lam. Deres lisens for brygging er kun for utskjenkning på gården, og de serverer kun for sluttete lag som kommer for å smake på maten. Det er jo interessant for reiseselskaper i buss om de besøker Trøndelag, men tilgangsmessig er det et stykke til en drop-in pub, for ikke å si tapping på flaske. Fru Pedersen var der også, for maten du får på Matfestivalen og bondens marked, selger de fra butikken sin resten av året, og det ville være naturlig om de i fremtiden også tar inn gårdsbrygget øl i tillegg til alle de andre gårdsproduserte varene de allerede fører.

Inderøy stilte med fire øl, de tre første ølene deres, samt Kvitweiss, som er et hveteøl, kanskje litt ungt, men det skyldes kanskje vi at ølene de brygger rives unna før de får modnet helt ferdig på bryggeriet. Batchstørrelsen deres er ikke så stor, så det er et bryggeri som nok kommer til å bli spennende, men neppe alment tilgjengelig nasjonalt. Det var således to øl som ikke ble presentert, samt at nisseølet deres kun var nevnt i bryggeripresentasjonen. Lisensen de hadde for å servere skapte litt hodebry, for enda så tydelig det var merket, så var det mange som ikke fikk med seg at ølet måtte drikkes i umiddelbar nærhet av boden, og det var derfor heller ikke mulig å kjøpe flasker for å ta med seg. Tidsbegrensningene i bevillingen gjorde også at de måtte pakke sammen før de andre bodene. Man kan nok fruste over norsk bevillingspolitikk, men det er kanskje mer konstruktivt å påpeke hvor og når den går unødig langt.

Standen til Inderøy gårdsbryggeri

Øl-og ostesmakingen på lørdagen var et høydepunkt. Det var fem lokale oster og fire lokale øl. En gjeitost fra Leksvik ble koblet mot vann - noe som ble litt tamt, men det var mulig de savnet det femte ølet. En tilsiterost fra Orkladal ysteri ble koblet mot Sigridøl fra Ølve på Egge. Blåmann, en blåmuggost fra Skånaliseter var koblet mot Ølveøl, men alle var enige om at osten kunne tålt et enda kraftigere øl. En vellagret Balder ost fra 2003 fra samme ysteri hadde konsistens som en velmoden parmesan, og det var ikke mulig å kjenne noe smak av geit på den. Den ble koblet mot IGB Kvamsholmer. Osten var en åpenbaring for meg, og jeg må snarest skaffe den, og ølet - som brygges med 10-12% hvete - matchet den i svak syrlighet. Til slutt var det en kjellerlagret geitost fra Gärdnäs Gård i Jämtland, som ble koblet mot IGB Ankerøl.

Fra smaksverkstedet

Gårdsproduksjon av ost har det til felles med mikrobrygging av øl at det er levende produkter, der man ofte må arbeide på lag med årstidsvariasjoner fremfor å forsøke å eliminere dem. De har også det til felles at sluttresultatet varierer, og at man kanskje skal akseptere det, fremfor å se på det som en defekt. Jeg liker i alle fall at ølene jeg nyter har smaksutvikling og variasjon, og det samme er tilfelle for osteproduksjon.

En annen nyhet som jeg ikke hadde plukket opp tidligere, var at Skånaliseter gård i Namdalen tenker seriøst på å starte å brygge øl. Der produserer Svein Håpnes idag ost, og de holder på å eksperimentere med ølbrygging for å lage øl som står til de 15 ostesortene deres. Jeg har naturlig nok ikke smakt deres øl, men skal man dømme utfra hva de har klart å få til å ostefronten, så kan dette bli et gårdsbryggeri å regne med. Utfra paneldebatten var det mulig å forstå at de i alle fall eksperimenterte intert med to øl: Ett var mørkt, søtt med stegvis mesking på tildels høy temperatur for å gi mye ikke-gjærbare sukker, og med mye brentsmakt og endel røyksmak, men jeg fikk ikke med meg om de de også selv maltet. Det andre ølet kalte de «Smugler», men de beskrev det ikke så inngående. De er presentert i en matturistavis om Røyrvik, der også Inge Staldvik er intervjuet, holdende frem Meirsmak-krusa fra Skjenkestova på Skorovas, så la oss tippe at også dette gårdsølet først dukker opp i Skorovas.

Svein Håpnes fra Skånaliseter ysteri

Dette er enda et resultat i regi av det interregionale samarbeidet «Søke gammelt, skape nytt» - et prosjekt som nå visstnok har fått penger til fortsatt drift i to-og-et-halvt år. Vi gleder oss! En annen nyhet fra samme kant er at Roger Løes rapport om maltøltradisjoner i Midt-Norge er tilgjengelig for 100,-. Roger er tidligere brygger på Trondhjem Mikrobryggeri og dessuten ivrig ølinteressert. Den 50-siders rapporten hans er sammen med Bjarne Westmos Norsk Maltøltidende det AFAIK mest substansielle som er skrevet om trønderske maltøltradisjoner siden Odd Nordlands bok fra 1968.

Et annet rykte jeg plukket opp i løpet av festivalen er at man på Meium gård i Selbu visstnok også teller på fingrene om man skal begynne å brygge. De har idag produksjon av konfektsjokolade, blant annet med mye bruk av bær og frukt og andre lokale produkter som ingredienser. En av sjokoladefylltypene deres kommer imidlertid mer langveis fra, det er en whisky-konfekt med ram røyksmak, visstnok fra Caol Ila, og siden whisky er videreforedlet øl, så er det lov å håpe og tro at interessene deres gjør at det ligger noe i startgropa her. Jeg ville ikke anbefale å holde pusten, for det er et temmelig langt lerret å bleke fra stadiet der man funderer på om ikke brygging kunne vært lurt, til flaskene med produktet står på disken.

Hvem savnet jeg? Det var ingen av bryggerne fra Stjørdal der, men det matcher det litt introverte image de generelt gir, for det er en lokal bryggetradisjon, og ikke butikk. Jeg savnet Ølve på Egge også, og tenk om vi kunne fått besøk av Jämtlandsbryggeriet eller en av gårdsprodusentene som tenker på ølbrygging på svensk side! Jeg fikk inntrykk av at seminaret om øl og ost var en suksess, og at de planlegger å repetere det til neste år.

Jeg har en stund vært på jakt etter gummi arabicum (eller arabica). Det er stoffet som tradisjonelt har vært brukt som klebestoff på frimerker og konvolutter. Karl Meyers Vareleksikon, fra 1907 (andreutgaven) har en lang artikkel om stoffet, og diskuterer de ulike trær det utvinnes fra, de ulike handelsnavn, land det produseres i, ulike kvaliteter, hva man skal se etter for å vurdere denne varen osv. De la ut de ulike typene gummi: arabicum (klebrig gugge), elasticum (strikk), guttaperka (gummihinne) osv. Det var facinerende lesning.

Jeg ønsker å bruke det som lim på etikettene til ølflaskene vi brygger, for kjøpeetikettene fra bokhandlerne sitter så altfor godt, slik at jeg må bruke både glasskrape og masse ulike løsemidler for å få dem av. Med gummerte etiketter faller de av i vann, slik som etikettene på norske panteflasker og slik som frimerker.

I min naivitet trodde jeg at det ikke skulle være så umulig å få tak i denne handelsvaren, som var så utbredt for hundre år siden? Men så enkel var ikke verden.

• Jeg startet hos bokhandlerne og pairrekvisitaforretningene og lette etter gummiert papir, men det var det ingen som hadde. Vannløslig lim var de ikke sikker på om de hadde, men det var mulig at det var det samme som vannbasert lim - de mente jeg kunne prøve.

• Hobbyforetningen Panduo hadde hverken gummiert papir eller gummi arabicum i råform, og de hadde heller aldri hørt om det ... men de hadde vannbasert lim, de også.

• Et par gamle fargehandlere visste utmerket godt hva det var og fikk mimrende blikk, men konkluderte med: «Det sluttet vi å føre på sekstitallet, prøv på apotekene».

• Sykehusapoteket ante ikke hva det var, og kunne ikke finne det i produktdatabasene sine, og de foreslo å spørre i hobbyforetningene, så dermed var ringen sluttet.

Så da stod jeg tilbake med ulike opsjoner. Jeg kunne kjøpe dyrt pregummiert papir i letter-format fra USA. Jeg kunne forsøke i butikker for kunstnerartikler, for det brukes visst til utblanding i akrylmaling. Jeg kunne forsøke næringsmiddelbedrifter, for det heter også E414 og brukes i matvarer med gummiaktig konsistens, og da går det også under navnet akasiestivelse. Jeg kunne også forsøke å finne ut hvorfra E.C. Dahls får sine forsyninger, for jeg tror etikettene deres ikke kommer pregummiert.

Det gikk nesten prestisje i saken, for jeg ville gjerne finne en butikk lokalt som førte denne varen, men til slutt fikk jeg bestilt det fra en obscur danske webbutikk.

Kieglekroa skal kanskje gå inn, ifølge Adressa. For noen dager siden var jeg innom og sjekket, og det stemte. De hadde visst ikke helt og ugjenkallelig bestemt det, men det var den veien det så ut til å gå.

Selv om Kiegla på langt nær er første drikkested i Trondheim, så var det vel den første puben i byen. Det fantes steder som Gamla lenge før Kieglekroa, men såvidt jeg vet var Kiegla den aller første puben som var inspirert av engelsk stil, helt ned til pubspillet sjoelbak. Rett nok er navnet nederlandsk, men visstnok var spillet populært i England helt tilbake til Tudor-tiden, under navn som Shovel-board og Shove Ha'penny.

Kieglekroa ble åpnet i 1962 av ingen ringere enn senere statsminister Per Borten. Han er kanskje ikke først og fremst kjent som pubgjest, men han var neppe noe hengehue i sosialt lag. Det går en historie om ham i selskap på Slottet. Under en stående buffet fikk han fingermat, kaffe og cognac å passe på. Det er tre ting fordelt på to hender, så Borten løste det ved å helle cognacen i kaffen, à la karsk. På avisbildet fra de tidligste tider er vist en bowlingbane - kanskje pubnavnet kommer derav? Et annet trivia om puben er at det var politiets stamsted, men det var sikkert før politistasjonen flyttet til Nedre Elvehavn.

Mitt mentale bilde av Kiegla er at det startet som stamstedet for generasjonen som var for unge til å ha vært på Skauen under krigen, men for gamle til bli hippier i 1968. Det er sikkert ikke et helt rettferdig bilde, for ikke var jeg født da puben åpnet. Med årene har nok kundekretsen blitt komplementert med atskillige yngre krefter, selv om det virker som de stadig er eldre enn meg - kanskje det er generasjonen som ikke var født under krigen, og som var for staighte og konvensjonelle til å bli hippier i 1968? Men stedet står for meg som et pilsens tempel, bygget i britisk stil, med små sidekapeller for ales og mørkere lagere. I det minste har ales og mørke lagre hatt en plass der.

Det er 46 år siden 1962, men bygningen som huser puben - eller rettere sagt de hvelvede kjellerne der - er fra senest 1650. Det er 358 år siden. Da hadde Jämtland vært svensk i fem år, og det skulle gå 40 år til Tordenskjold ble født.

Huset er et godt eksempel på en bakgårdsbygning, selv om det ikke er så lett å se idag, fordi bygningene som lå ut om gata er revet og tomtearealet er blitt til Krohagen - en biergarten. Men tenk deg at de opprinnelige bygningene med gatefasaden fremdeles var der, og se for deg en port, med et lang og trang portrom inn mot bakgårdsbygningen. Da får du nesten samme følelse som ved A la Becasse i Brussel. Og på et overordnet plan er vel heller ikke bygningene så forskjellige, selv om byggestil, materialer og funksjon varierer. At såpass mye av bygningen er oppført i stein kan skyldes en av de mange forordningene om bruk av ikke-brennbare byggematerialer som alltid dukker frem fra røyken etter en større bybrann, men som raskt falmer og forsvinner i mangel av den neste.

Selvfølgelig er det nå mange som gråter og gnisser tenner over at denne tradisjonsrike puben kan forsvinne. Men jeg velger å se det litt annerledes, om ikke annet for ta et annerledes og kanskje litt kontroversielt standpunkt. Selv gode ting må ha en slutt, og det er bedre å avslutte med verdighet, enn å tvære det ut på overtid.

Byantivaren kommer aldri til å la hotellet rasere bygget, og pubdriften dekker bare en åttendedel av husets historie. En pub er noe langt mer enn huset rundt og gjenstandene inni. En pub er summen av stemninger, anekdoter, tradisjoner, holdninger, lystlige kvelder, av kunder og personale.

Noen puber monopoliserer et publikum - og omvendt. Disse pubene vokser opp, blomstrer, modnes, aldres og dør med dem. Det er et sunnhetstegn for fremtidsutsiktene at en pub har et blandet klientell, og et varseltegn når gjestene utgjøres av den samme kameratgjengen som har gått der de siste tiårene. Slike puber lever akkurat like lenge som kundene sine. Det er ikke noe galt i det, det er bare gitt at puben lever og dør med gruppen av stamkunder.

Jeg har aldri frekventert Kiegla, uten at det er én bestemt grunn til det. I tidligere tider hadde de et utmerket ølutvalg, og selv om de ikke har endret det vesentlig, så fremstår det idag som tynt og ensiding og langt fra forlokkende på meg. Dels har jeg alltid oppfattet - sikkert feilaktig og fordomsfullt - at de som går der er noen årsklasser over meg. Jeg har vært der oppigjennom årene, men det ble liksom aldri førstevalget eller noe stamsted.

Det er også noe mildt irrasjonelt ved å ville beholde en pub utover dens egen evne til å overleve. Jeg tror det koker ned til ønsket om ikke å bli gammel. Om man fremdeles kan herje stampuben som en Jokke eller en Pondus, om enn med stokk og høreapparat, så gjenutspiller man ungdommen for en stakket stund. Det er rikignok noe cargo-cult over det, siden det indre ikke nødvendigvis slår gninster bare man konfigurerer de ytre tegn og rekvisitter «rett». Hvis man så river eller stenger puben, så er det som man for godt har avstengt retrettmuligheten tilbake til ungdommens glade dager, som om man har kuttet navlestrengen for godt.

Men rent generelt: en pub dør ikke idet veggene kollapser, den dør litt når gjestene tynnes ut og nye ikke kommer. Den dør litt med nytt eierskap som heller fokuserer på å tjene mest mulig pæng enn å skape et miljø. Den dør litt når betjeningens gjennomløpstid nærmer seg den for italienske statsministre. Den dør litt når de tidligere så velbrukte pubspillene ligger og samler støv.

Hvis man virkelig vil bevare Kiegla, så er det kanskje ikke først og fremst videre drift som bør være målet, for det er og blir bare et midlertidig tiltak. Skriv heller artikler og bøker om puben og livet der. Dét er måten å gi puben evig liv. Å bevare veggene og gjenstandene innenfor uten å klare å formidle livet slik det utspilte seg der, er å lage et bygdemuseum av den mest patetiske typen: et hus fylt av gamle og sikkert autentiske gjenstander, men hvis historie og funksjon knappest noen av de besøkende har noen idé om. Det blir som med etruskerne, som vi har massevis av gjenstander etter, men som likevel fremstår som mystiske og tåkete, for vi mangler stemmene deres i skrift.

Påstander om politivold har alltid fantes, men ofte har slike saker rent ut i sanden ved at påstanden har blitt hengende i luften og politiet har bestridt dem og spilt trumfkortet sitt, som er en eller annen variant over: «Hvem stoler du egentlig på ... politimannen med ørten fortjenestemedaler og skryt fra ledelsen, eller han som påstår seg utsatt for overgrep, med tydelig nag til politiet, flere trafikkbøter og en utradisjonell livsstil?»

Der er det kameraet kommer inn i bildet (unnskyld punningen). Selv i disse photoshoppingstider er det fremdeles en kjerne av sannhet i påstanden om at bilder ikke kan lyve - i hvert fall i forhold til hvordan vi mennesker dyrker løynens kunst. Og vi ser hvordan politiets fremstilling ikke alltid understøttes av mobiltelefonvideoene.

Her er en sak fra New York, der en deltaker i «Critical Mass» blir anholdt av en politimann og buret inne. «Critical Mass» er en bevegelse for sykler og mot biler, og samler sykkelister til å sykle i gatene, gjerne høylytt og «in-your-face» overfor bilistene. Jeg tviler ikke på at mange bilister, og sikkert også denne politimannen, kan føle seg personlig provosert når sykkelister med fandenivoldsk freidighet bare begynner å bruke gata der bilene tidligere har vært nærmest enerådende. Relativt sent går det også, og noen og enhver kan vel pumpe opp blodtrykket når tidsplanen kollapser bare fordi noen har bestemt seg for demonstrativt å sykle rundt i gatene. Men det er likevel ikke kjernepunktet, men hvordan og hvorfor sykkelisten ble anholdt og deretter tilbragte 26 timer bak gitteret. Én versjon kan vi lese utfra rapporten som politimannen gav:

Deponent [dvs arresterende politimann] further states that upon instructing the defendant to cease the above-described conduct [kjøre midt i veien og hindre biltrafikken], the defendant steered the defendant's bicycle in the direction of deponent and drove defendant's bicycle directly into deponent's body, causing deponent to fall to the ground and causing deponent to suffer lacerations on deponent's forearms.

I lys av videoen er det vanskelig å komme til noen annen konklusjon enn at dette er blank løyn. Kjernen i saken er at uten at en tilskuer tilfeldigvis hadde filmet det, så ville «alle» akseptert politimannens versjon. Det var også hva som initielt skjedde, inntil videoen fra tilskueren ble trukket frem, ble spredd og reverserte saken, slik at politimannen ble satt til kontorarbeid.

Politimannen heter Patrick Pogan og er tredje generasjons politimann. Det er mulig jeg nå overtyder et magert datasett, men jeg får assosiasjoner til irske immigranter som ble new yorkske politimenn med en patina av småsjukete korrupsjon og hårdhendt handtering av de nederste i samfunnet. Vold avler vold, og de som flyktet engelsk brutalitet i Irland, ble kanskje ikke så veldig mye bedre, når de selv fikk makt. Dersom jeg skal begi meg enda lengre utpå det jeg ikke har belegg for, vil jeg stille spørsmålet om han kanskje bare gjorde det han og kollegaene hans «alltid har gjort»? Den fundamentale forskjellen er kun at nå ble det filmet. Det burde forresten ikke overraske ham, for på videoen ser vi tallrike blitsglimt, både før og under opptrinnet.

Partneren hans stod et par meter unna, og kunne vanskelig unngå å oppfatte hva som virkelig skjedde. Likevel fikk Pogan ture frem. Var det fordi partneren syntes det var greitt? Syntes han det var for problematisk å ta tak saken? Eller kanskje det var modus operandi i politistyrken? Ganske forutsigbart støttet fagforeningen Pogan, og de uttalte: «This officer observed the reckless actions of a specific individual weaving in and out of traffic and creating a hazardous condition for the public and took action.» Det hadde vært interessant å visst om det var en uttalelse som kom før eller etter videoen ble publisert.

Dette er en enkeltsak, og man skal ikke dømme alle politifolk etter handlingene til én enkeltperson i én enkelt by, men det er tankevekkende hvor mange som ved slike saker står frem og sier at de ikke er det spor overrasket, og at det harmonerer perfekt med hvordan de selv opplever politiet til daglig. Om politiet oppfatter disse holdningene og meningene som et problem, og ikke som symptomet på et problem, da har de misforstått noe vesentlig. Og om politiet ikke sanser av løsningen på problemet ligger - i alle fall delvis - hos dem, men istedet tror det er ignorerbart sålenge de som bærer klager til torgs er få nok, marginale nok, maktløse nok og insignifikante nok, da har de misforstått noe virkelig fundamentalt.

Kjernespørsmålet er hvordan kollegene reagerer. Tas det affære først etter at videoens publisering har gjort ihjeltiing av saken til PR-harakiri, eller blir maktmisbruk reelt tatt opp internt i politiet? Kritikken som rettes mot politiet går ofte nettopp på at uten publisitet rundt en politivoldssak, skjer det lite eller ingenting. Politiet vil formodentlig hevde at det skjer lite eller ingen politivold utover det som også kommer opp i media, men jeg klarer ikke helt å tro på dem. Jeg forstår at de gjerne vil rydde i eget hus, og ordne opp på kammer(s)et selv - men argumentene for en slik fremgangsmåte kan også mistenkes for å være en skjult agenda for kunne begrave alle forsøk på virkelige endringer og å opprettholde status quo.

Det mest interessante spørsmålet i akkurat denne saken - et spørsmål vi neppe får noe svar på - er hva Pogan tenker der han sitter med kontorarbeid inne på politistasjonen. Er han oppriktig lei seg og fortvilet over sitt løpske sinne? Eller forbanner han mobiltelefonkamerar og tilskueren som filmet opptrinnet? Når jeg leser rapporten hans, så sier intuisjonen meg at det nok er det siste - dessverre.