Av alle hatobjekter er ølavgiftene blant de aller mest upopulære. De får skylda først og fremst for at øl er så dyrt her til lands. Jeg er imidlertid ikke så sikker på at den skylden er helt rett plassert.

Riktignok har vi høye alkoholavgifter i Norge, men ikke så høye at de alene forårsaker at en halvliter koster opp til 80 kroner. Ifølge P4.no er det bare 8,50 som går som alkoholavgift til Staten. Det er mulig de ikke har tatt med MVA av alkoholavgiften, og dessuten bør man også regne inn skjenkeavgift. Likevel er det vel i størrelsesorden 10-15 kroner som går til staten pga særavgifter for alkohol.

Virkeligheten ligger vel nærmere opp til at nordmenn villig aksepterer enhver påstand om at skatter og avgifter er høye. Og i skyggen av denne avledende halvsannheten er det gode vekstvilkår for avanser. En slags pervertert kjerne av sannhet er det også i det, for avansen beregnes ofte prosentvist etter varens en gros-pris. Det er en fremgangsmåte jeg ikke kan akseptere - selv om jeg ofte er nødt til å tolerere den.

Men det er heller ikke bare utestedene som har king size avanser. En kamerat av meg rapporterte at han fant norske poløl av den virkelige høyende-typen til 32 kroner på Brugsen i Danmark nå i sommer. Selv om vi korrigerer for at danske kroner er mer verd enn norske, så er det rundt halv pris og nedover sett med norske øyne. For noen år siden fant jeg selv norske øl på Systembolaget til rundt halv pris av hva de kostet på Polet. Det er meg uforstålig at disse prisforskjellene skulle kunne bunde i skatter og avgifter.

Kanskje dét blir det norske avgifts- og importsystemets bane. At ved å ha så mange hindre på hjemmebane, kan bryggerene og alle distribusjonsleddene la kundene på hjemmebane subsidiere lav prising på utemarkedet, og dermed gi urettferig konkurranse? Det eneste sikre er at det norske alkoholsystemet lever på lånt tid.

Av og til er man uheldig med plasseringen av reklamen. For flere år siden var Magni og jeg på kino for å se «Super Size Me», filmen om mannen som bestemte seg for å spise mat på MacDonald's en hel måned, og som ble sjokkert over hva det gjorde med kroppen hans på selv så kort tid.

Filmen var ikke akkurat noen god reklame for hurtigmat av den typen som MacDonald's er blitt et ikon for. Derfor var det både hysterisk morsomt og litt skremmende å snu billetten og se at på baksiden var det reklame for et «kjempetilbud» på Burger King.

For og bakside er gjengitt under.

Og, nei, vi dro ikke til Burger King etter filmen.

Jeg vet ikke helt om jeg skal være smigret over å bli sitert i Pressen, eller indignert over at det jeg sier blir destillert ned til en kjerne jeg ikke helt kjenner meg igjen i. Det er vel slik med journalister. Saken gjelder denne artikkelen i E24.no.

Først bakgrunnen, jeg stakk innom Berit i ekspedisjonen for å slå av litt småprat på en ellers øde sommerarbeidsdag. Berit satt i telefonen, og det første jeg hører henne si når jeg kommer inn er «Vent litt, her kommer en som kan hjelpe deg.» Nåvel, det er en journalist i E24 som holder på en med artikkel om en spørreundersøkelse om datasikkerhet i norske styrer. Vi snakker kanskje 10 minutter, og jeg husker jo ikke alt jeg sa, og det er mulig jeg husker feil det jeg hørte og det jeg sa, men her er high-light slik jeg husker det.

Han startet med å fortelle at en undersøkelse hadde vist at 36% av styremedlemene i undersøkelsen ikke krypterte E-posten sin ifm styresaker, mens 8% gjorde det. (Jeg vet det står 60% (inkluderer papirpost) og 18% i artikkelen, og at der gjelder det utsendelse av styrepapirer, men jeg husker det som 36% og 8%, men det er mulig at jeg hørte feil.) Jeg sa at jeg synes 8% som krypterte sin E-post var usannsynlig høyt i forhold til hva jeg ville forventet. Men det gikk snart opp for meg at det sannsynligvis var snakk om to forskjellige ting. Det er én ting å bruke VPN og kryptert SMTP og IMAP, mens det er noe ganske annet å bruke ende-til-ende-kryptering mellom E-postens sender og mottaker. Rett nok er kryptert SMTP og IMAP skritt i riktig retning, men det blir ikke helt «kryptert E-post» ut av det. Vi diskuterte ikke ordlyden i spørreundersøkelsen, men jeg sa at magefølelsen min var at tallet var såpass høyt som 8% bare fordi mange husket at de hadde krysset av på en konfigurasjonsboks som sa bruke sikker eller kryptert forbindelse. Så forsøkte jeg å forklare litt om kryptering og en E-posts hoppende liv, og relaterte det hele til svenskenes sak rundt legalisering av offentlig overvåking av elektronisk trafikk - deriblant E-post.

Han spurte om han kunne sitere meg, og jeg sa ja, og trodde at han ville sjekke sitatene med meg før han brukte dem. Men det er vel ikke slikt journalister gjør lengre, tror jeg. Uansett, idag kom artikkelen ut, og jeg er sitert som:

Dette er jo svært viktig informasjon som absolutt bør krypteres, sier Anders Christensen, sjefingeniør ved NTNU.

- Men «ende-til-ende»-kryptering er svært vanskelig, så 18 prosent er egentlig ikke et bemerkelsesverdig lavt tall, sier Christensen.

Jeg tror jeg forklarte meg noe slikt som at ende-til-ende-kryptering var masse prakk og dårlig støttet i mange verktøy, så det er ikke underlig at det brukes lite. Jeg håper ikke jeg gav ham inntrykk av at 18% eller 8% prosent var representative for bruk av ende-til-ende-kryptering.

Jaja, neste gang skal jeg huske på eksplisitt å si at journalisten må sjekke alle sitater med meg. Det er forresten ikke første gang jeg sitter igjen og føler at ordene ikke kom helskinnet fra munnen min og frem til trykksverten. Den første og mest traumatiske gangen var da jeg ble intervjuet om sikkerhetsproblemer i en fjern fortid, og jeg forsøkte å forklare for journalisten at «hacker» ikke var synonymt med digital innbruddstyv, og at jeg derfor var svært bevisst på å bruke «cracker». Men han skrev «hacker». Jeg ringte inn kommentarene fra korrekturlesingen og tok selvfølgelig med dette. Men jeg fikk beskjed fra noen andre i redaksjonen enn journalisten at det hadde diskutert det, og kommet til at «hacker» var et bedre og mer representativt ord å bruke. Leserne ville ikke forstå det ellers, og vi måtte jo tenke på leserne. Jeg var tydeligvis ikke så viktig å tenke på etter at intervjuet var gjennomført. Dessverre var jeg den gangen ikke moden nok til å sette ned foten.

Neste journalistiske høydepunkt var da ei blekke i universitetsmiljøet hadde en skandalspreget avsløring av den ekstreme pengesløsingen ved IDI, ifm at vi begynte å kjøpe flatskjermer til datasalene - en teknologi som «alle» visste ingen fremtid hadde. Vi fikk lese de relevante delene av artikkelen på forhånd. Det var mange feil eller gale antagelser der, og vi hadde på forhånd påvist og tilbakevist dem. Egentlig trodde vi at artikkelen var død, for slik vi så det, var det knapt noe stoff igjen etter korrigeringene. Da den likevel kom ut, så kontaktet vi redaktøren, som svarte at de hadde så lite stoff til det nummeret, at de valgte å kjøre saken likevel.

Kanskje det er satt på spissen, men det virker som om ansvaret for at en uttalelse presenteres korrekt, hviler tyngre på intervjuobjektene enn på journalistene. Hvis du presenterer saken for komplekst, roter de det bare til. Hvis du vinkler noen spissformuleringer, så gidder de ikke sitere deg, eller griper en sleivformulering og plasserer den utenfor kontekst. Jeg antar at de vil unnskylde seg med at de har dårlig tid og alt må enten publiseres her og nå, eller så er det utdatert. Det er kanskje en forklaring, men jeg synes ikke det er en unnskyldning.

Men han fikk i det minste navn og stilling rett, dét alene er over snittet.

Av og til snubler man over svarene på spørsmål man aldri bevisst har stilt seg. Det skjedde da jeg nylig leste på sidene til Prosjekt Runeberg.

Temaet er oversetting av bøker, der norske forlag er svært flinke med å navngi oversetter, langt flinkere enn i mange andre land, sålangt jeg har registrert. Jeg har alltid syntes det har vært en fin skikk at de som yter noe og legger igjen hjernesvette får den symbolske påskjønnelsen det er å få navnet sitt foran i boka. Men det var visst ikke dét som var motivasjonen.

Det er veldig lenge siden forlagene var små bigeskjefter for familieeide bokhandler. Idag er forlagene ofte store konsern, og de har nok mest av alt fokus på å tjene penger. At en oversetter får navnet sitt i boka skulle man tro var langt ned på prioriteringslista, for det er tross alt bare innleid hjelp.

Når oversetterne likevel nevnes, er det fordi den oversatte boka er et åndsverk der opphavsretten er delt mellom oversetter og opprinnelig forfatter. I praksis er det vel forlaget som sitter på oversetters del av opphavsretten. Dersom oversetter ikke er angitt på utgivelsen, ansees det som et anonymt verk hva oversettelsen angår. Dermed løper opphavsretten for denne delen av fellesverket sytti år fra utgivelse. Men om oversetter er spesifiert, så løper opphavsretten sytti år fra han eller hun dør. Om oversetter er i tyveårene, kan det raskt gi forlaget femti ekstra år med opphavsrett til den norske versjonen av boka.

Jaja, det var den naive illusjonen.

I et forsøk på å slappe av i ferien hadde jeg kjøpt meg «Labyrinten» av Kate Moss. Boka så interessant og spennende ut, og den virket som en av de mange bøkene som hadde kastet seg på da Vinci koden-bølgen.

Men pedanten i meg slo til rundt side 50. Der gikk heltinnen mellom sydfranske 1300-tallsåkre med «bygg, mais og hvete». Arrrgh. Det kunne ikke vokse mais i Frankrike på 1300-tallet. Mais er opprinnelig en amerikansk plante, og den kom til Europa først etter Columbus' gjenoppdaging av Amerika. Jeg hang meg så opp i dette at jeg ikke klarte å lese videre, og måtte bytte boka ut med faglitteratur.

Vel tilbake i Trondheim tenkte jeg å sjekke opp om det var forfatteren eller oversetteren som hadde gjort en feil. Ordet «corn», som tidvis kan oversettes til «mais» på norsk, er et intrikat ord. Det er selvfølgelig beslektet med «korn» på norsk, som betyr både frø av ulike åkerdyrkede gresslag, men også et lite fnugg eller grann (som i støvkorn eller sandkorn). Forøvig er vel «grann» på norsk nært beslektet med «grain», som er engelske ordet som best stemmer overens med «korn» på norsk. Og om jeg ikke husker feil, så er «korn» og «grann» etymologisk beslektet.

Opprinnelig var vel korn navn på frøene, og deretter ble det et generelt navn på plantene som bar disse frøene. Etterhvert ble det også implisitt navnet på det fremherskende kornslaget i et distrikt. Selv idag vil vel en bonde som dyrker det samme kornslaget som alle andre bønder i mils omkrets si at han «dyrker korn» uten å føle at han trenger å spesifisere nærmere.

Om jeg ikke husker feil, så betyr «korn» implisitt bygg i store deler av Norge og implisitt hvete lengre syd i Europa. Jeg teoretiserte at oversetteren kunne ha lest "barley, corn, and wheat", der «corn» utfra den geografiske konteksten implisitt refererte til et annet enn de to andre kornslagene. Oversetteren kunne ha brukt en US-engelsk ordbok som oversatte «corn» til «mais». Da engelskmenn kom til Nord-Amerika, så begynte de å kalle mais for «Indian corn», som over årene ble til bare «corn» vest for Atlanteren. En annen teori var at forfatteren hadde bommet, og faktisk skrevet «maize». Det står vel egentlig greit til med meg, når slikt er de store spørsmål som tynger min bevissthet.

Så snek jeg meg inn på Tapir og fant boka i engelsk språkdrakt for å få fasiten på skylddelingen mellom forfatter og oversetter. Der stod det «barley, oats and wheat». Auda! Jeg tror vi legger skylden på oversetteren, under særlig skjerpende omstendigheter. Hvordan noen klarer å oversette «oats» til «mais» er meg helt utforståelig.

Jeg vet at Sten Broman - innimellom sin sine mange forunderlige interesser som klassisk musikk, skandinavisk forbrødring, trekkspillhat og dresser i gøyale farger, også hadde korrekturlesing av oversettelser som personlig hobby. I bakhodet mitt ligger det et trivia om at han hadde kommentert at en bok «bare» hadde 5000 oversettelsesfeil - for det var en relativt god oversettelse. Kanskje Broman satt fingeren på noe der. Men jeg kommer nok ikke til å trekke min egen, beskjedne eksentrisme min til bromanske høyder ved å korrekturlese hele romaner.

Kanskje jeg skal kjøpe boka i engelsk originalutgave og forsøke å lese den på nytt?

Klassekampen har et oppslag idag om at NTNU er det norske universitet som bruker mest penger på reklame overfor potensielle nye studenter, og eksemplifiserer med at man har sponset Tour de France. Jeg har ikke overdreven tillit til journalisters evne til å presentere saker - det er vel VG og Dagbladet som har desillusjonert meg - men Klassekampen gjør her en rimelig bra jobb.

Kjernen er hvorvidt NTNU bedre kunne brukt reklamepengene på undervisning og forskning - oppgaver som kan suge opp nærmest ubegrensede midler. Argumentene går på at siden det er et endelig antall potensielle studenter hvert år, så skaper ikke reklamen noe nytt, den bare omfordeler mellom universitetene, og det er forsåvidt korrekt.

Men den kritikken ignorerer en dypereliggende mekanisme, nemlig at regjeringene i temmelig mange år har ønsket å skape konkurranse mellom universitetene. Noen regjeringer er mer hissige på det enn andre, men alle har de dyttet på i den retning. Konkurranse er bra, må vite. Det vil ikke gi mening om man skulle be universitetene konkurrere om studentene, uten å la dem bruke reklame og andre markedsføringstiltak.

Hvilke mekanismer er det så som skaper konkurransen mellom institusjonene? Jeg vet lite om hvordan man fordeler undervisningsmidler mellom universitetene, men la oss se på konkurransen innad ved NTNU. Der får instituttene penger etter «vekttallsproduksjon». Når en student har avlagt en eksamen i et fag ved NTNU, så pipler det etterhvert inn noen kroner på det aktuelle instituttets budsjett. Innad ved NTNU betyr det at alle institutter er interessert i å vinkle fagene så de blir interessante or relevante for studentene, og å sørge for at undervisning leder flest mulig i mål til en bestått eksamen - den dypt hatede underveisevalueringen er et middel for å få til dette.

Når søkere i disse dager får ja-brev fra NTNU, så er det etter en komplisert prosess. Et institutt med tidligere opptak på 100 studenter kan regne med å få ca 100 påfølgende år. Opptaksstørrelsen justeres opp eller ned avhengig av søkermasse og karaktergrenser, slik at de mest populære linjene gradvis øker og de minst populære synker. Disse justeringene skjer både på våren når man estimerer neste studieårs kullstørrelser, og nå i juli når man kompenserer litt ved å fordele en pott med uallokerte studieplasser til de linjene som har de beste søkerne som ikke kom inn på ordinert opptak.

Hva betyr det for et institutt? Dersom man kan få flere søker, så går generelt også karaktergrensene oppover, og man får flere studieplasser. Når studentene så er tatt opp, sørger studieplanen for at de tar de fleste fagene sine ved instituttet, og det er studiepoeng som gir uttelling som kroner på budsjettet og dermed lønn til proffene. Farene ligger i nivåsenkning for å få flest mulig igjennom, strømlinjeforming der et fag kan tape sin sjel, samt mindre tverrfaglighet dersom et institutt tvinger studentene til å ta de fleste fagene på hjemmebane.

Et institutt som ikke klarer å opprettholde antallet studenter vil leve på synkende studenttall (mindre arbeid!) og synkende budsjetter (mindre penger). Eksemplet fra KK-artikkelen om institutter der de ansatte ikke har råd til penner og blyanter er illustrerende. Jeg vet ikke hvilket institutt det siktes til, men jeg tror jeg forstår så altfor godt hva som har skjedd: På stigende studenttall har man ansatt etter inntektene som studieproduksjonen har gitt, men opptakstallene har en økonomisk horisont på studieløpets lengde - altså fem år. Når så studenttallene synker, så forblir lønnsutgiftene høye, mens inntektene synker, og siden lønnsforpliktelsene skal prioriteres, så blir det ingen penger igjen til noe annet. Derfor er det dønn viktig for et institutt å utrettelig arbeide for at dets studier er mest mulig populære, og at en eventuell nedgang i søkermassen ikke kommer raskere enn lønnsforpliktelsene synker ved naturlig avgang.

Er det et lurt system for finansiering av undervisning? Tja, det fungerer på sitt underlig lille vis, og det har sine fordeler og ulemper. Man kunne ønske seg et annet system uten ulempene og med flere fordeler, men det er lett å tro at gresset er grønnere i en annen økonomisk modell.

En annen viktig del av universitetene er forskningen, og det er likeens der. Når en forsker har publisert noe, registreres det i en nasjonal database. Publikasjoner utløser belønning til forfatternes institusjon med masse, litt eller ingen penger avhengig av tidsskriftets vitenskapelig status. Kontaktnett er ofte en forutsetning for en høy publikasjonsrate, så for å få rikelig med budsjettmidler, må man a) sikte mot de rette publikasjonene, b) dyrke et nettverk med kolleger, og c) arbeide for å få «sine» tidsskrifter høyst mulig opp på statusrankingen. Og i tillegg til alt dette må man selvfølgelig også både forske og skrive godt.

Man kan mislike disse mekanismene, men de er veldig i tråd med tidsånden, for det er markedsmodeller. Dersom instituttet er populært sett fra studentene synspunkt, så får de disponere flere midler. Dersom en forsker skriver publikasjoner som kolleger verdsetter nok til å utgi i høyt verdsatte tidsskrifter, så får han disponere flere midler. Fordelen med denne modellen er at budsjetteringen kobler mot meritter - til noe som er gjort eller har skjedd - ikke bare til noe som er - som stillingshjemler.

Jeg er ikke uenig med artikkelen, men det er ikke reklamen i seg selv som egentlig er problematisk, men den grunnholdningen som går på en markedstilpassing av studiesystemene - og akkurat der synes jeg Klassekampen stoppet så altfor raskt opp i sin analyse.

Og så jeg kan ikke for mitt bare liv forstå hvorfor NTNU bruker penger på Tour de France, som først starter etter at studentenes frist for omprioritering av studievalg har gått ut. Det høres ut som en dårlig prioritering av bruken av penger.

Sukk. Akkurat nå har jeg 50% oppetid på nettverket hjemme, fordi nettverksmodemet fra Bluecom fungerer annethvert halvminutt. Ja, du leste rett. Dersom jeg pinger, så kommer ca 30 pingpakker gjennom, så det ca 30 som ikke kommer igjennom, så kommer ca 30 igjennom ... og det hele repeterer seg ad neuseam. Eller rettere sagt, slik hangler det en periode på rundt en halvtime, så er nettet ok en halvtime, så og så repeterer dén rytmen seg over en periode på rundt seks timer. Vanligvis går det noen dager mellom hver gang vi har en slik periode.

Det er nærmest som tortur å regne. Når jeg har tid til å feilsøke, så er alt ok, mens når jeg har det travelt, går den inn i sykler på halvminutter oppe og nede. Derfor jeg har aldri fått feilsøkt det skikkelig. Og med litt planlegging, så overlever jeg det alltid. Jeg har utviklet en teknikk med auditable pings og multitasking, så når det plopper i høyttaleren så kontekstsvitsjer jeg over til den oppgaven som trenger nett - i 30 sekunder. Det er en overdrivelse å si at det er en behagelig måte å jobbe på: ikke er det effektivt å kontekstsvitsje oppgaver to ganger per minutt, og heller ikke er det behagelig å sitte å lytte til plingingen, men det går ...

Tidvist har det fungert å boote ADSL-modemet, men det fungerer visst ikke lengre. Jeg tror det er noe som går i metning eller krasjer eller noe slikt, og så tar det ca 30 sekunder å resette. Det er heller ikke slik hele tiden. Grafene under viser hvordan det går i perioder, for siste halvannen dag og siste halvannen uke. De måler tiden frem til først og siste overførte byte i en wget fra en webside på NTNU.

Men nå er snart tålmodigheten slutt - hvilket betyr at nettet kommer til å virke prikkfritt i et par dager. Jeg kjenner blodtrykket stige bare ved tanken på å skulle kontakte en telefonkundeservicesenterhelpdesk for å forsøke å forklare dette feilmoduset. Det har virket som om det er en tendens til at det er verst på natta, enten frem mot midnatt eller like etter - så det er ikke helpdeskserviceåpningstidsvennlig. Som allerede nevnt er det heller ikke repeterbart på kommando, så det er et feilsøkingsmareritt.

Det er et feilmønster som ikke kunne vært mer frustrerende om det var ondsinnet designet av mine verste fiender. Det enkleste er vel å innse at Bluecom var et dårlig teknisk valg, og skifte til ny leverandør. Arrrrrgh!

Øl er inn. Øl er i ferd med å bli mote. Og som med alle moter truer de ytre formene med å overdøve innholdet. Det sees på hysteriet rundt bruk av «riktig» glass til hvert enkelt øl.

Hvor langt dette har gått illustreres av et opptrinn jeg observerte fra en barkrakk i Trondheim. En kunde kom opp til bardisken og bad om «en porter, velg en god en for meg», for deretter å lage oppstyr fordi han ikke fikk den i et spesialglass fra det aktuelle bryggeriet. «Nei, da vil jeg heller ha et annet øl som du har riktig glass til,» var hans kommentar. Det var endog snakk om en engelsk porter, og for engelsk øl er jo i grunnen standard, kjedelige, no-brand glass det mest korrekte. Han var bekvem med bartenderens valg av drikke for ham, men stolte ikke på glassvalget. Den ro som bartendere viser i slike situasjoner må gi dem masse karma til neste liv.

Ølglass har forresten en ikke altfor gammel historie. Om man går tilbake i tiden brukte man knappest glass til å drikke øl fra. Man brukte skåler av tre, krus av tinn, begre av leire, horn fra kyr, men glass til å drikke øl er i all hovedsak noe nymotens påfunn fra første halvdel av 1800-tallet. Før det var drikkeglass en ekstrem luksus. Ingen kan sikkert si hvilken ur-sivilisasjon som startet å brygge øl, men mine tippoldeforeldre tilhørte den første generasjonen som i noen særlig grad drakk det fra glass.

Glass er et ypperlig materiale for øldrikking, spesielt om det renholdes riktig. Og jeg skal være den siste til å påstå at aromaen ikke påvirkes av glassets form, for det er sannelig forskjell på et graalslignende trappistglass og et britisk pintglass. Men antallet ulike glassformer er langt større enn behovet for å differensiere aromaene ... og dette er og blir noe som inneholder en stor porsjon motefjas.

Jeg tror nøkkelen til å forstå glasshysteriet ligger i det gamle utsagnet "follow the money", i denne sammenhengen markedsføring. Ølglasset er en av de få gjenværende flatene som bryggeriene kan sette sine logoer på, hvilket de mer enn gjerne gjør. De bærer villig ved til båls i hysteriet etter det perfekt riktige glasset - nettopp fordi det sikrer eksponering av reklameflaten. Her lever bryggeriene i bekvem symbiose med forbrukerne, for de motebevisste øldrikkerne ønsker jo ikke å drikke et dyrt, fancy og sofistikert øl uten at noen rundt dem oppdager det og kan beundre deres valg. Merk at jeg sa ikke at glass er uviktig, bare at mange overfokuserer på viktigheten.

Noen er kanskje uenige med meg, så la meg trekke frem noen observasjoner for å underbygget påstanden:

• Vi ser stadig oftere at et bryggeri har samme glassform for hele sitt sortiment av øltyper. Dessverre gir det ikke smaksmessig mening, fordi det drar teppet under bena på argumentet om å koble glasstype og øltype. Kanskje burde man heller drikke portere fra ulike bryggerier fra et felles porterglasstype, enn porter og wit fra samme bryggeri i dets standardiserte glass.

• Noen bryggerier har ulike glassformer, men da virker det oftere som de lager et 5dl-glass, ett 4dl-glass, ett 25cl-glass osv, enn at de lager et pilsnerglass, et witglass, et porterglass osv. Jeg har til og med sett bryggerier som kun har ett eget ølmerke, men med tilhørende glass i flere former ulike fasonger.

• Ølglasshysteriet varierer fra land til land. England har hatt lite av det, mens i Belgia er det ekstremt. Det ryktes at på enkelte puber i Belgia blir en nektet servering av et øl dersom alle de rette glassene er i bruk. Bakgrunnen for de nasjonale forskjellene ligger nok i at belgiske puber oftest har øl fra mange ulike bryggerier, og da det blir relevant å brand'e hvert enkelt glass, mens England med sitt system av tied pubs har stort sett bare pleid å ha øl fra ett enkelt bryggeri på hver pub, dermed er opphavet til hva du drikker implisitt gitt.

Michael Jackson - fred være med hans minne - laget et sett med fire ulike glass. Man kan diskutere formene, men egentlig trenger man ikke stort flere enn fire, for det er de generelle formene som teller. Men jeg gadd se den puben som kjøpte inn et relevant sett av generisk formede ølglass sålenge de får logo-glass slengt etter seg fra bryggeriene.

Jeg har vært litt sen til å ta tak i denne saken, men her kommer det. Først side 1 og side 2 av svarbrevet fra Polet. Under kommer teksten jeg nettopp har sendt til Polet via epost. Jeg skal holde dere oppdaterte om svar jeg får.

Jeg takker for hyggelig brev datert 21. januar 2008 fra Produktsjef Anita Mikalsen med svar til og klargjøringer på punktene i min juleønskeliste som jeg sendte i adventstiden. Hun henviser til dere for videre kontakt i saken.

Det var imidlertid ett punkt jeg særlig festet meg ved i svaret, og jeg ønsker her å komme tilbake til det, siden det berører det gjennomgående temaet i ønskelista. Jeg skrev om de skråstilte kassene på Vinmonopolets utsalgssteder, og Mikalsen svarte: «I våre butikker er det en uttalt policy å lagre og stille alle ølflasker stående».

Jeg har over lang tid erfart en virkelighet som ikke rimer med det som presenteres i svaret. For å underbygge dette, har jeg tatt en runde på alle polene i Trondheim. Status er at ved 4 av 6 Vinmonopolbutikker brukes skråstilte hyller nederst i hylleseksjonen der ølet står. Spesielt ille er det at øl med bunnfall av utfelt gjær plasseres i disse kassene, når man enkelt burde kunne ha reservert dem for de mange ølmerker uten bunnfall.

For noen år tilbake forsøkte jeg å ta opp spørsmålet med betjeningen på ett av polene. Det var to spørsmål jeg dengang tok fatt i, det ene gikk på de skråstilte hyllene, og det andre var at ølet han dengang holdt på å sette ut på hyllene var utgått på dato. Jeg fikk en fem-minutters tirade som i hovedsak kan kokes ned til at «øl er noe forbannet tull som Vinmonopolet aldri skulle hatt», og dessuten var det «aldri noen som kjøper det, så det går ut på dato.» Angående de skråstilte hyllene fikk jeg beskjed om at det var Vinmonopolet sentralt som hadde satt dem opp, og betjeningen hadde hverken mulighet eller tillatelse til å endre på oppsettet.

Jeg skal være forsiktig med å trekke slutninger på grunnlag av enkeltsaker og enkeltpersoner, men grunnholdningen jeg møtte i denne saken er ikke utypisk - om enn langt mer ekstrem - for slik jeg så altfor ofte opplever Vinmonopolet. Jeg har bestemt inntrykk av at tallrike andre ølentusiaster mener det samme.

Jeg vet utmerket godt at ikke alle innen Vinmonopol-systemet hater øl, men det er vanskelig å ikke sitte med en følelse av at det er en generell favorisering av mer «statuspregede» varer på bekostning av ølet. Flere av punktene i ønskelista gikk direkte eller indirekte på akkurat det.

Jeg vil gjerne be om en utdyping av hva som menes med «uttalt policy» mht loddrett plassering av ølflasker. Hvem har uttalt det og i hvilken sammenheng? Hva menes med policy - er det et pålegg til butikkene, eller er det bare en retningslinje eller anbefaling? Når stammer denne policyen fra? Og hva har man eventuelt gjort for å implementere den og verifisere at den etterleves?

I tillegg vil jeg også gjerne signalisere et ønske om rene øl-pol på det større stedene, for jeg har etterhvert kommet til den erkjennelse at ølet neppe kan riste av seg sin B-status innen polsystemet sålenge det som idag er henvist til «ølhylla»; gjerne bortgjemt i en stille krok, og gjerne sammen med ymse-hylla. Rent alkoholpolitisk burde det vel også være i allmen interesse at det drikkes sterk-øl fremfor den generelt langt sterkere vinen - en varegruppe som jeg opplever får gjennomgående bedre behandling, høyere status og mer fremtredende plassering.

Om det så skulle være at mine erfaringer er spesifikke for Trøndelag, og at virkeligheten er annerledes i resten av landet, ber jeg om unnskyldning for maset mitt. Som sørlending utvandret til Trøndelag har jeg stor forståelse for at trøndere kan være sære og egenrådige og ikke alltid overivrige etter å rette seg etter sentrale pålegg. Men i så fall er jeg likefullt takknemlig om at det dere tar tak i saken.

Med hilsen,
Anders Christensen
Ølentusiast