Det sies at det ligger makt i å definere språket, så la meg forsøke å skape et redskap til å forstå og håndtere verden bedre - et nytt norsk ord: «hundreårsnatten». Det er navnet jeg bruker på 1900-tallet, da det nesten ikke kom noen nye bryggerier - og før noen korrigerer meg, så la meg ile til og understreke at jeg vet det er en forenkling, men det er likevel en god oppsummering av bryggeri-Norge på 1900-tallet.

Det første bryggeriet etter hundreårsnatten var Oslo Mikrobryggeri som ble startet høsten 1989, og deretter kom det få før på slutten av 1990-tallet. I den andre enden av hundreårsnatten var det enkelte bryggerietableringer på 1890-tallet, men ifølge websidene til Mikrobryggeriet, som står bak brewpubene i Oslo og Trondheim, så var den siste bryggerietableringen før hundreårsnatten i 1899. Det var vel også forsøk på å starte bryggeridrift midt under hundreårsnatten, men ikke vellykkede. Det gir en periode på 90 år uten bryggerietableringer, og stemning og rammebetingelser snudde vel ikke på en femøring med disse to etableringene. Så om man tøyer det litt for late-comers og early-starters i hver ende, så ender man opp med en periode på rundt hundre år som synes å være særdeles lite fruktbar for bryggerietableringer. Hvorfor?

Det er mange grunner, og jeg har ikke akkurat forsket på temaet, men la meg foreslå noen hypoteser som jeg i tror i varierende grad holder vann:

• Avholdsbevegelsen økte kolossalt i størrelse og innflytelse. Det var en langvarig og sen oppbygging, men rundt 1900 var de blitt virkelig store og mektige. De skulle fortsette å øke til under og like etter første verdenskrig. Deretter flatet det ut, og spesielt etter andre verdenskrig har det gått tildels bratt nedover. Det er ikke det at medlemmene blir mer drikkfeldige, men de klarer ikke å verve nye medlemmer i samme tempo som de gamle faller fra. Avholdsbevegelsen forsøkte å legge hindre i veien for etablering av nye bryggerier, og har således garantert vært medvirkende til hundreårsnatten.

• Bryggeriforeningen ble opprettet i 1902, og man skulle tro at de mer enn andre var interessert i gode vilkår for bryggeriene. Javisst, men Bryggeriforeningen er også summen av medlemmene, og de var ikke nødvendigvis entusiastiske over tanken på å få flere konkurrenter. Mye av arbeidet til Bryggeriforeningen gjennom 1900-tallet var å organisere kartellvirksomhet, slik som å dele Norge inn i soner der det var fritt frem for det lokale bryggeriet, og fingrene-fra-fatet for alle andre. Både direkte og indirekte var dette hemmende for nyetableringer.

• Sosialdemokratiet var nærmest enerådende i Norge fra andre verdenskrig og til langt utpå 60-tallet. Selv om de i den perioden hadde en lavere avholdsprofil enn tidligere, så var de allikevel interessert i å holde store private aktører i tømmene. I samarbeid med Bryggeriforeningen og avholdsbevegelsen ble det dermed innført og videreført sterke elementer av det som heter trenivåsystemet, det vil si at bryggerier, distributører/agenter og detaljister er adskilt fra hverandre. Man skulle tro det ville lette nyetableringer, men sannheten er kanskje heller at det sementerte strukturer og dermed hindret nyskaping.

• Økt modernisering gjorde at ett bryggeri kunne forsyne et stadig større omland av forbrukere. Dels var det bedre utstyr, dels var det økt produksjon, og dels ble det bedre holdbarhet på ølet, dels var det bedre og raskere kommunikasjonsmidler. Der hvor bryggeriene i gamle dager hadde en naturlig fordel i sitt nærområde pga lavere transportkostnader og mindre kvalitetsutfordringer, der ble disse fordelene erodert bort av den teknologiske utviklingen. Følgelig ble det vanskeligere levevilkår for de mange små bryggeriene, og enda mindre forlokkende å starte nye bryggerier.

• Produktensrettingen er også et gjennomgående tema i hundreårsnatten, spesielt siste halvdel. Stadig større prosentandel av forbruket samlet seg rundt det som nærmest skulle bli eneproduktet: pilsneren. Dersom du ønsker å komme inn på et marked, så bør du enten ha et billigere eller et bedre/annerledes produkt. Å produsere billigere enn de etablerte er vanskelig, spesielt siden storskala ølbrygging krever betydelige investinger. Å produsere noe annerledes er en bratt motbakke når markedet i stadig økende grad vil ha et ensrettet produkt, og helst ett som de har lært å kjenne gjennom generasjonene.

Det er først på 1990-tallet at disse betingelsene begynner å kollapse. Avholdsbevegelsen er en mager skygge av sin gamle storhet. Bryggeriforeningen har stort sett overflødiggjort seg selv ved at bryggeriene har kjøpt hverandre opp. Sosialdemokratiet er blitt markedsorientert og liberalistisk. Produktensrettingen er blitt gammeldags, siden moten dikterer at man vil ha det spesielle og det som er annerledes - ikke bare det samme som alle andre har. Og selv moderniseringen har ikke sin gamle styrke, for idéene med kortreist mat, produkter med sjel, små kvanta, lokale produsenter og økologiske råvarer gir de små håndtverksbryggeriene overtak i kredibilitet i forhold til industribryggeriene. Dessuten har Reinheitsgebot falt. Hjemmebryggingen er blitt tillatt og har eksplodert - og trener opp mange potensielle håndtverksbryggere.

Så i løpet av de siste årene har teppet gått ned for hundreårsnatten, og vi har fått en rekke mikrobryggerier, bryggeripuber og gårdsbryggerier. Selv om det nok er litt upresist, så er det fristende å si at denne hundreårsnatten sammenfalt med 1900-tallet.

Men nå er det altså stort sett over - heldigvis.

Jeg har tidligere skrevet at jeg synes stjørdalsølet som brygges til jul kan sies på være en egen øltype, fordi det er stor konsistens mellom ølene fra de ulike bryggerne, og det er mange felles trekk mellom dem som skiller det fra andre øl.

Hvilke karakteristika er det så som betegner et stjørdalsøl? Jeg tror det kan være vanskelig å sette opp eksakte og presise kriterier - for den virkelige verden lar seg sjelden ordne i like stor grad som petimetrene blant oss ønsker. Men det lar seg sette opp en liste med typiske, om enn kanskje ikke alltid nødvendige, kriterier på stjørdalsøl. Dét skal jeg forsøke på her. Men aller først må jeg innrømme at jeg her er ute på en del av kartet som egentlig er en hvit flekk for meg. Jeg er ingen kjenner av stjørdalsøl, så dette er mer mitt forsøk på å sammenfatte mine egne magre erfaringer og opplysninger i retning av å utkrystallisere en typebeskrivelse.

• Ølet må være laget på bygg som maltet og røkt i et tradisjonelt «såinnhus» over ved av gråor, eller older/ødder som er det lokale navnet.

• Det må ha en tydelig røyksmak fra maltingen. Det kan nok være noe kreosotsmak, men den bør ikke være spesielt fremtredende. Jeg synes også å ha merket noe diacetyl i endel av smaksprøvene jeg har fått, det kan vel komme dersom lagergjær gjærer på for høy temperatur.

• Ølet brygges på én type malt, og settes dermed ikke sammen med ulike malttyper som har vært ulikt behandlet slik at de hver gir ølet sin egen del-karakteristikk.

• Ølet bør ikke være brent, hvilket betyr at man under tørkingen hele tiden må snu maltet slik at det som ligger underst ikke blir for varmt. Det er en bryggeteknisk grunn til dette, siden malt som er brent gir mye aroma men lite sødme under meskingen. Dersom man ikke har tørket maltet jevnt, kan man nok ha en liten andel av maltet som er brent. Det kan nok være tilfelle for stjørdalsølet, men dersom det er lite, så burde det ikke sette særlig smak på ølet. Jeg mener å ha hørt at det også finnes enkelte tradisjoner der man tørker malten så det blir endel mer brent, men det er mulig jeg her husker feil.

• Hvilken type gjær som skal brukes er det delte meninger om. De to vanligste kildene er visst E. C. Dahls og Idun brødgjær - dvs pressgjær av den typen som kommer i kuber i butikken. Argumentene for og mot pressgjær er mange, men det er ikke til å komme unna at det har vært og er mye i bruk. Det høres kanskje ut som et uvanlig valg av ølgjær, men det lages godt og typisk øl av det. Det sies at noen også vedlikeholder gamle gjærstammer, men det er mer uklart for meg hva slags opphav denne gjæren har, og hvor lenge man har vedlikeholdt den.

• Stjørdalsølet skal serveres helt eller nesten helt flatt. Dermed følger at det ikke skal ha noe særlig skum på ølet, ja ofte er det helt uten skum.

• Det bør humles forsiktig. Selv om det ikke er noen mangel på humlehager i Stjørdal, så skal ølet ikke være noen humlebombe. Eventuelle hopheads bør søke favorittølene sine andre steder. Humla gir holdbarhet til øl, men stjørdalsølet får trolig også endel holdbarhet ut av røyken.

• Det bør ha tydelig maltkarakter, og kanskje endel restsødme, men det må ikke være for søtt, for det er ikke en klissete sukkerbombe av en likør.

• I styrke bør det være robust og betydelig over butikkøl. Jeg har ikke målt og det er vanskelig å estimere slikt, men la meg tippe at rundt 7% abv. ikke er uvanlig.

• Ølet kan tilsettes noe sukker, men det synes å være en lavstatusingrediens. De fleste gjør dette utelukkende for å få opp styrken, men det regnes som bedre å få til samme styrke med malt.

• Fargen bør ligge et sted mellom bayer og bokkøl, og det kan ha et lite snev av rødt.

• Ølet kan være uklart til noe tåkete, men det er ikke nødvendigvis gjær som gjør det uklart. Valg av byggtype og meskingsteknikk er nok sterkt medvirkende til uklarheten.

• Det bør kaukes idet man tilsetter gjæren, og et er mange teorier (og lite sikker informasjon) om hvorfor man bør kauke. Den beste grunnen er trolig at man ikke unødig skal bryte tradisjonen. Kauking betyr å avgi et fryktinngytende skrik, et sted midt i mellom det man gir når man har vunnet en million i lotto, taper på nivå 26 i nethack, og det er uavgjort og favorittlaget får straffespark på overtid.

• Ølet er ferskvare og bør drikkes i løpet av relativt kort tid, og bør helst ikke stå utover en måned eller to.

• Det lagres normalt på plast, og om det ettergjærer på dunk eller flaske, så kan man la korken sitte litt løst, så karbondioksyden slipper ut.

• Til slutt, siden det er stjørdalsøl bør det være brygget i Stjørdal.

For altfor lenge siden det spurt i en kommentar om hvorfor jeg ikke poengsetter ølene jeg smaker og beskriver. Jeg lovet dengang å komme tilbake til spørsmålet. Den dårlige samvittigheten min har ruget på saken siden, fordi jeg ikke har sett meg tid til å blogge om det. Nåvel, jeg har nå fått krotet ned noe om hvorfor og hvordan.

En av de vanskelige valgene man må ta, når man skal poengsette øl ved smaking, er å blinke ut ett av poengsystemene. Det finnes flere av dem, og variasjonene er så små at de nesten er like, men likevel så store at de ikke er ombyttbare. Noen av dem er:

• RateBeer.com: Inntil 50 poeng i tilsammen fem ulike kategorier, 1-5 poeng for «appearance», 1-10 poeng for «aroma», 1-10 poeng for «flavor», og 1-5 poeng for «palate». Til slutt kan man gi 1-20 poeng som en personlig vurdering under «overall». Kategoriene summeres og totalen deles på 10. For ett år siden hadde de over 1M kritikker av 59k ulike øl.

• Beer Advocate: Gir fra 1.0 til 5.0 poeng (halvpoeng er mulig) i hvert av følgende fem kategorier: «appearance», «smell», «taste», «mouthfeel» og «drinkability». Poengene blir så vektet slik at «taste» teller dobbelt så mye som hver av «appearance» og «smell», som igjen hver teller dobbelt så mye som «mouthfeel» og «drinkability». Dette webstedet har 537k kritikker av 38k ulike øl.

• Ølguruen Charlie Papazian foreslår et annet system i sin bok om hjemmebrygging: «Aroma/bouquet» er 1-10 poeng; «appearance» er 1-6 poeng; «flavor» er 1-19 poeng; «body» er 1-5 poeng; og «drinkability» eller «overall impression» er 1-10 poeng, og her har de tre første kategoriene 3-6 underpunkter som hver får 2-4 poeng. Tilsammen blir det veldig mange punkter som skal bedømmes.

• BeerPal har kategoriene «aroma», «appearance», «mouthfeel», «flavor» og «overall», som hver gir en poengdelsum på 1-10 poeng, og totalen deles på 10. Dette webstedet har ca 82k kritikker av ca 26k øl.

• American Homebrewers' Association og deres BCJP program bruker et skjema der «aroma» er 1-12 poeng; «appearance» er 1-3 poeng; «flavor» er 1-20 poeng; «mouthfeel» er 1-5 poeng; og «overall impression» er 1-10 poeng.

Hvilke problemer har jeg så med disse nært beslektede systemet utover problemet med å samle meg om ett av dem?

• Skalaene måler ikke alltid det samme. For eksempel er «flavor» hos RateBeer begrenset til det som tungen har sensorer for (søtt, salt, surt og bittert), mens hos BeerAdvocate er «taste» tilsynelatende totaliteten av sanseinntrykk når man drikker av ølet. Dette er kanskje medvirkende til at BeerAdvocate vektlegger «flavor» dobbelt så mye som «smell», mens RateBeer vekter «aroma» og «flavor» like mye. Én ting er at de divergerer i tolkningen, noe annet er at mange ikke er klar over skillet mellom lukt og smak.

• Selv om man ser bort ifra at kategoriene ikke er identiske, så er konvertering mellom skalaene ikke trivielt. Noen eksempler: hva blir 3 på en 1-5-skala konvert til en 1-10-skala? Det er ikke 6, men 5,5 - tegn skalaene opp overlappende og sjekk selv. Hva blir 7 på en 0-10-skala når det konverteres til en 0-5-skala? Blir det 3, 4 eller 3,5? Er konverteringene symmetriske, dvs gir konvertering både frem og tilbake den opprinnelige verdien? En konsekvens er at om du poengsetter i ett system, så er dataene egentlig låst til det systemet.

• Jeg liker ikke at dataene mine lever på andres nåde. Selv om det neppe skjer, så er det ingenting i veien for at administratorene på de store webstedene for rangering av øl over natten kan slette alt en har gjort. Jussen i brukeravtalen er jo på plass. Joda, jeg vet at det neppe blir et problem, og jeg kunne sette opp noe for å ta backup, osv. Men jeg liker det ikke helt.

• Brukeravtalene for webstedene er formulert temmelig bekvemt for eierne med hensyn på kommersiell utnyttelse. Det blir neppe noensinne noe reelt problem, og opprinnelig forfatter gis normalt full rett til å bruke eget materiale i andre sammenhenger. Likevel ... brukerbetingelsene kan vanligvis endres når som helst og uten varsel. Det er ikke at jeg ikke vil dele dataene mine med andre, for jeg kunne godt ha akseptert en åpen lisens som gjorde alles data symmetrisk og fritt tilgjengelige for alle.

• Alle bortsett fra BeerAdvocate og BeerPal er unødig kompliserte ved at man må forholde seg til flere skalaer samtidig. Derfor må du ha et mentalt bilde av tre skalaer samtidig når du skal poengsette i et delt system med f.eks en 1-5, en 1-10 og en 1-20-skala.

• Hvordan poengsetter man et lytefritt øl, la oss anta et aspekt av en pilsner som er helt perfekt ut fra hvordan spesifikasjonene til øltypen sier at den skal være. La oss videre anta en 1-5-skala. Skal man gi ølet 5 poeng fordi det er lytefritt, eller skal man gi det 3 poeng (dvs midt på treet) siden det er en helt vanlig og normal pilsner? Jeg tror det er den første tilnærmingen som er korrekt, mens jeg tror det oftere er den andre tilnærmingen som følges. Hvordan skiller man egentlig mellom et øl som mangler feil og et øl som er bedre enn feilfritt? Enten har ølet en korrekt farge for sin type, og hvordan kan det da gis enda høyere poengsum?

• Høy poengsum er ingen garanti for at ølet er godt. Hvis den perfekte pilsneren får 50 poeng, hvor høyt kan en annen pilsner komme om den er helt lik, bortsett fra at den er mørkegrønn og tåkete? Strengt tatt er det bare innen «appearance» og «overall» man da kan trekke, og denne bastarden skulle få en svært respektabel poengsum på rundt 30-40 poeng.

• Det er meningen at den siste delkarakteren (drinkability) skal være en subjektiv vurdering, mens de øvrige skal være objektive vurderinger. Man skal altså spørre seg: var aroma for dette ølet i tråd med øltypen? Det er først ved siste delkarakter at man skal spørre seg «likte jeg dette ølet». Dessverre er det nok mange som vurderer subjektivt på alle fem delkarakterer, og det dreier poengsettingen fra en kvalitetsvurdering til en popularitetskonkurranse.

• En rekke systematiske feilkilder til rangering av øl er listet i «The Flavor of Beer» av Morten Meilgaard. Det er slikt som at man nedvurderer et middels øl etter et godt, man oppvurderer de øvrige atributtene til et øl dersom én attributt er godt over middels.

• Er det egentlig mulig å si noe om ølet etter én smaking - en smaking som kanskje er et minimalt volum eller fra en flaske som har reist langt og vært tvilsomt lagret. Hva om et øl smakes som den førtiende deciliterstore smaksprøven på en kveld, er det grunnlag for å si noe fornuftig om ølet? Hva om man har fått en dårlig flaske, og hvordan vet man at det ikke er tilfelle uten å ha smakt ølet ved flere anledninger?

Så langt er det ingen showstoppere, for ingen av innvendingene over burde hindre meg fra å rangere øl. Jeg kunne med en overbærende mine rangere «riktig» på tross av alle som gjør det «feil», og jeg kunne omgå de praktiske problemene med litt planlegging og omtanke. Men dette er ikke de eneste problemene jeg har med poengsetting, de tre neste innvendingene er hva som egentlig holder meg fra det.

• Først er det grunnidéen om at et øl skal og bør og må tilhøre en øltype. Det er noe som jeg tror kommer fra USA, og det er egentlig høyst ironisk siden USA også er arnestedet for dagens impulser rundt cross-over-øl og ekstrem-øl, som begge deler sprenger konseptet med øltype. I den gamle verden har man nok hatt øltyper, men de har aldri på samme måte vært dikterende, bare et hjelpemiddel, eller brukt for beskatning. Og om man ikke setter øltyperiet i førersetet, så kollapser tanken om å bedømme ølets attributter iht typen sin. Jeg er ikke imot at man har øltyper, men enten må man ha øltyper og seriøst bruke dem, eller så må man se bort fra dem og vurdere etter en ren hedonistisk skala.

• Dernest har jeg problemer med tanken om at en kvalitetsvurdering av øl kan komprimeres til en en-dimensjonal rangering. Det gjør det selvfølgelig lettere å generere uoverkommelige mengder med statistikk - men kvaliteten på statistikken er neppe bedre enn kvaliteten på rådataene (eller garbage-in-garbage-out som vi sier i dataverdenen). For meg er og blir det en overforenkling å tro at ølets kvalitet kan reduseres til enkle fem tallverdier.

• Det siste problemet er at smaken er delt, og at det som én liker, misliker en annen. Det er faktisk noe så grunnleggende at vi oppfatter smaker forskjellig og har ulike persepsjonsterskler. Til en viss grad kan sansene trenes opp, men bare til en viss grad. Magni klarer f.eks ikke å smake røyk, og får derfor et helt annet smaksbilde av skotsk whisky og stjørdalsøl enn det jeg får. Et øl blir ikke middels godt ved at noen elsker og andre hater det.

Summa sumarum - jeg er for beskrivelser og bedømminger, men jeg tviler på om det er meningsfullt å bedømme og rangere på den måten og med de skalaene som RateBeer, BeerAdvocate og andre bruker. AHA og andre organisasjoner for hjemmebryggere gjør dette ifm konkurranser, men dette fordrer omfattende kvalitetssikring av dommerne for å sikre meningsfull dømming - noe de faktisk gjør. Ettersom poenggiving er obligatorisk når man beskriver øl på webstedene, så har jeg heller valgt å la være der å beskrive ølene jeg smaker.

Jeg skriver stort sett ned i min notatbok for personlig bruk, og sjeldent mer. Og selv dét har jeg i det siste begynt å slurve med, for jeg hopper over enkelte øl. Dessuten har jeg begynt å beskrive øl jeg smaker på gruppa 365beer i LiveJournal - slik Magni gjorde gjennom hele 2007. Der er rangering ikke obligatorisk. Vi får se om jeg kommer i mål gjennom hele året.

Hvert år har bryggerne av Stjørdalsøl en samling der man smaker på ølet. De kaller det Maløltestfestival, men kjernen i tradisjonen går nok mye lengre tilbake enn de 19 årene som denne festivalen har vært arrangert. Etterhvert har det forresten blitt flere av disse treffene, men akkurat denne samlingen er den opprinnelige. Tid og sted er uforanderlig, det er Berrihytta kl 10:30 på andre juledag. I år dro jeg dit - til tross for at jeg hverken er fra Stjørdal, eller selv brygger Stjørdalsøl.

Tid og sted krever en viss forklaring, for av alle ølfestivaler er kanskje dette den minst «publikumsvennlige». Poenget er at det er en festival eller et treff for bryggerne selv. Publikum er egentlig et irrelevant begrep her. Berrihytta ligger et stykke opp i åssida på nordsiden av Stjørdal, opp fra Værnes kirke. Ja, det går både vei og sti dit opp, men det er bratt og det kan - avhengig av været - være glatt. Tidspunktet kolliderer nok for mange med familieforpliktelser, men i Stjørdal er brygging noe ganske annet enn en hvilken som helst hobby, og om man virkelig mener noe med bryggingen, så er et kinkig tidspunkt bare en logistisk utfordring for julegjennomføringen. Det er kort og godt ikke et spørsmål om det kolliderer med noe - bare hvilke andre ting som må flyttes på.

Jeg fikk Magni (Tusen Takk!!) til å kjøre meg dit ut i god tid. Relativt tidlig en morgen på andre juledag er Norge nesten dødt og «ingen» er ute. Men etterhvert som vi nærmet oss, så vi små grupper med turkledte på vei til Berrihytta. Hytta ligger omkring en kilometer inn- og oppover fra E-14. Selve hytta er temmelig primitiv, nærmest bare et tresiders skjul for vind og nedbør, men det er godt med plass på vollen rundt.

Som ny og mer eller mindre ubedt kjente jeg lite til konvensjonene. Selv om jeg hadde kledt meg noenlunde kompatibelt, så hadde jeg glemt minst én viktig ting: kopp. Alle dukket opp med hver sin kopp, ofte utskåret i tre, og små nok til å romme akkurat en smaksprøve. Tidligere pleide de visst også å selge kopper der, for mange hadde kopper med inskripsjon fra tidligere tiders festivaler. Vennlige sjeler tryllet frem et tomt yoghurtbeger til meg - i sannhet et barbarisk drikkekrus for en slik anledning, men nøden er en ypperlig læremester. Skjønt, de fleste ølfestivaler bruker vel plastkrus, og yoghurtkrusene setter vel ikke smak, så det så verre ut enn det egentlig var.

Det andre jeg manglet var medbrakt hjemmebrygg. Rett nok brygger jeg tidvis røykøl, men et ekte Stjørdalsøl er langt mer enn kun et hjemmebrygget øl med røyksmak. Men mer om dét en annen gang. Man skal ha såpass respekt for et tradisjonsrikt produkt, at man ikke later som man produserer det, bare fordi man fremstiller noe som mer eller mindre minner i smaken. Kan man egentlig produsere fetaost i Danmark, lambic i USA og bordeauvin i Australia? Jeg vet at det er delte meninger om det, men jeg en er konservativ fyr som ikke ønsker å flytte grensesteiner i så måte.

Men tilbake til festivalen. Stjørdalsølet ble stort sett servert på plast, gjerne på halvannenlitere av mineralvanntypen. Jeg kan forestille meg at mang en ølfeinschemcker løfter på både ett og to øyenbryn over en slik opplysning, men sånn er det. Det er tross alt plast av god kvalitet - for det er få som klager på at mineralvannet smaker plast. I gamle dager var vel melkespann i ulike størrelser mest brukt. Man tager hvad man haver, og plastflaskene er passelige i kapasitet og tilgjengelighet.

Til dekorasjon av flaskene hadde de fleste et slags trekk, ofte strikket i sort/hvitt med selburoser som motiv. Jeg har ingen illusjoner om at alle disse elementene strekker seg tilbake til vikingtiden, men det er også irrelevant. Tradisjoner er uforanderlige bare når de ender i museumskonservatorenes klør, og en viktig side av en tradisjon er tilpassing til nye muligheter, moter, krav og vilkår. Om en generasjon er det kanskje atter annerledes, for tradisjoner skal videreføres, ikke stivne og størkne og krympe inn.

Til å begynne med samlet man seg inne i hytta, og det var taler og sanger og skåler. Ordfører og turistsjef var der og talte - og det var tydelig at de gjerne ville at det ble både produksjon og turistnæring ut av gårdsbryggingen. Det var tale av Maltølkommisaren, som er tittelen som følger et ærefullt verv som tildeles en av bryggerne under festivalen. Kommisarens oppgaver er å fronte maltølet, blant annet med arrangementet av neste festival, og festivalens oppgave er å heve nivået på maltølet. Jeg kan ikke vurdere nivåøkningen, for jeg har bare smakt ølet i nyere tid. Men det sies ofte at nivået har steget betraktelig de siste 10-20 årene, og til sammenlikning var det visstnok mye dårlig øl på 50-tallet. Jeg kan ikke annet enn å stole på de som sier dette, og tatt i betrakning at på de fleste andre områder sies det at «alt var bedre før», så heller jeg til å tro på dem når de sier at ølet er blitt bedre med årene. Alt ølet som jeg smakte på var i alle fall bra. Selv om jeg langt fra smakte på alle, så virket det som om det var flere gjennomgående, konsistente trekk ved de aller fleste ølene, slik at man med rette kan snakke om en ølstil, ikke kun om en bryggetradisjon.

Hva slags gjær bruker man? Vel, gjær er i grunnen ikke så enkelt. Det er lettvindt å si at hver øltype skal bruke «sin» type gjær - og dette er ofte inntrykket man får fra overfladiske øl-bøker. I Stjørdal er det såvidt jeg vet to gjærtyper som er rimelig utbredt: det er pressgjær og det er dahlsgjær. Såvidt jeg har registret er det endel ulike meninger i bryggemiljøet om hva som er den beste gjæren av disse to. Dahlsgjæren har jo sine meritter, men det er som lagerøl-gjær. Pressgjær - Idun brødgjær - virker rent intuitivt som et særs utradisjonelt valg. Men tenker man litt etter, så er det enkelt å finne argumentene for hvorfor dette kanskje er et godt (om enn uvanlig) valg av gjær, men mer om det i en annen posting.

Ølet serveres flatt, selv om noen av dem hadde litt kullsyre i seg. Det er rødbrunt og fra disig til tåkete, og det skal drikkes relativt raskt etter at det er brygget, ja kanskje til og med før det er helt gjæret fullstendig ferdig. Ølet kan ha noe sødme, men må være langt fra klissete søtt. Det mest fremtredende trekket ved denne typen øl er røyksmaken som det får ved at malten tørkes over bål fyrt med ved fra gråor, eller older som er det lokale navnet. En egen type tradisjonelle hus med røykovner for tørking av malten finnes i Stjørdal og kalles såinnhus, og er et viktig element i ølbryggingen på gårdene.

Denne dagen på Berrihytta var det mer enn 60 personer og mer enn halvparten var bryggere. Festivalen er over i løpet av noen timer, men det var ikke desto mindre en svært minneverdig opplevelse. Noe som skiller det fra andre ølfestivaler er at det ikke skal kåres noen vinnere. Rett nok vurderes ølet på alle kanter og bauger, og det er stor ære å ha øl som andre liker, men festivalens statutter sier at man ikke skal protokollføre noen smaksinntrykk. Det er ingen konkurranse.

Jeg ble lett oppdaget som en outsider, det hadde delvis med dialekt å gjøre, delvis med påkledning og ikke minst med yoghurtbegeret. Men selv som outsider ble jeg tatt godt imot, for det var et gjestfritt arrangement. Opptil flere tok meg for en journalist, uten at jeg skal tenne opp under debatten om bloggere og journalister. Det var ekte journalister der også - du finner en artikkel med bilder i Stjørdalens Blad. Jeg mener at Trønder-Avisa også var der, men kunne ikke finne noen artikkel fra dem.

Er det et arrangement jeg kunne tenke meg til å dra på også til neste år? Javisst!

På kvelden hadde vi bestemt oss for å dra tilbake til Pivovarsky Klub. Vi visste at de hadde mer øl enn vi ville klare å drikke oss igjennom, og om vi mot formodning gikk lei av tsjekkisk øl, så hadde de også en utmerket samling utenlandsk øl. Det var bare en ulempe med planen. Guidebøkene nevnte ølbutikken Pivní Galerie i bydelen Holesovice. Den skulle også ha et tresifret antall øl, og visstnok hadde de endog et smakerom. Vi tenkte litt på det og dro dit først. Takk og pris for det!

Også denne gangen gikk turen med trikk, og også denne gangen var det bare halvannet kvartal fra trikkeholdeplassen til butikken. Området var litt nedslitt, og det var tydelig at vi var ute i en av de mindre statusrike forstedene. Inne i butikken ble vi møtt av tre vegger fulle med ølflasker. Det aller meste var tsjekkisk, men en hylleseksjon var viet trappistøl og kun trappistøl - ikke noe abbedi-lookalikes der, nei. Såvidt jeg kunne se hadde de 'alt' av det som er lett å få tak i. Velvel, så er innehaveren en tsjekkisk øl-nerd med en svakhet for trappistøl. Man kan like slikt. Vi kikket oss rundt en ti minutters tid, vel vitende om at vi allerede hadde fyllt opp vektkvoten på flyet hjem.

Jeg hoppet likevel uti og spør: Om du skal anbefale ett tsjekkisk øl (vi må vel ha plass én liten flaske øl!), hva vil du anbefale? Tja ... de hadde da en ypperlig ett-eller-annet-jeg-ikke-forstod på tapp i naborommet, mente han. Og ganske riktig, naborommet til butikken var det før nevnte smakerommet, det vil si en fembords skjenkestue - nærmest skjult bak et forheng. De hadde to øl på tapp, en lys Rebel og en mørk Remsy (eller noe slikt). Vi bestilte sistnevnte først. Det liknet en porter med en herlig fløtemykhet, passelig syrlighet og tørrhet som var en ekte dry stout verdig. Det var noe annet i smaksbildet også, i tillegg til kaffe og sjokolade. Dette ølet var alldeles nammenam! Om jeg skal trekke ned på noe, så var det at det ble servert litt for kaldt.

Det aller meste av ølet vi fikk servert i Praha holdt en helt grei kjellertemperatur på rundt 10 grader, og det var sjelden at glassene dugget. Desto oftere var de søkkvåte fordi det ble tappet til det rant over. Dette var vanligvis ignorerbart siden ølbrikken er allestedsnærværende og dens bruk obligatorisk. Om du glemmer å legge den ut selv, så legger servitøren den ut. Faktisk tror jeg at om du vil ha øl, legger du bare ut en ølbrikkett, så kommer en servitør med «en øl» av vanligste type og størrelse til den. Den typen magiske ølbrikketter har de sikkert i Valhall også.

Før vi fikk bestilt Rebel, hadde fatet gått tomt. Av grunner jeg ikke forstod, måtte begge fatene skiftes. Nåvel, det var greitt nok for oss, siden vi fikk smake nye øl. Magni valgte ut en Janacek Extra Svetly 12° som er en meget tørr og smaksren pilsner, og som er sterkt humlet med en variant som jeg ikke gjenkjente. Jeg sutrert litt over Rebel'en som forsvant, og Magni løste problemet ... det var jo tross alt en hel butikk i naborommet. Vi valgte en mørk Rebel på 4,7%. Den var bare kjempegod, og ble enda et høydepunkt på turen: sort, fyldig, brunt skum, med masse malt, rosiner, toast og en aroma av julebakst - og etterhvert som den ble varmet opp: et svakt hint av honning. Sukk, nå kommer jeg til å fable om mørk Rebel fremover.

Slike kombinerte ølbutikker og puber vil jeg gjerne ha i Norge. Det er jo som en pub med walk-in-varelager. Men hvor herlig denne butikken enn var, så måtte vi tilbake til sentrum og Pivovarsky klub. Vi så hvor fullt det var på onsdagen, og vi hadde bestemt oss for å komme dit tidsnok til å okkupere et passelig lite bord resten av kvelden. Men av en eller annen grunn var ikke fredag kveld like travel som onsdag kveld. Det er kanskje en lokal greie? Kanskje var det en viktig fotballkamp på TV? Kanskje holdt folk seg hjemme på årsaftenen for Krystallnatten i frykt for at nynazistene skulle lage bråk i forkant av lørdagens varslede marsj? Jeg hadde sett overskrifter om «neonacisty» på trikkemedpassasjerenes aviser under hele oppholdet. Jeg vet ikke hvorfor, jeg vet bare at denne kvelden var det lite folk i gatene og god plass på pubene.

Først smakte vi en Lubkowicz Baron, søt og dyp rød med mye karamell, grei men kanskje litt vel søt. Deretter en Zatecký Lucan Tmavé på milde 4,3%. Den hadde en dyp kanstanjefarge med klare røde trekk og litt mye kullsyre, kanskje. Så ble det en Vratoslaviscke Conrad ESO Polotmave, som var klar og mørk. En Hemp Valley Beer, som var laget på blomstene fra hamp, som er nært beslektet med humle - og nei, den hadde ikke noen av de andre effektene man ofte forbinner med hamp. Deretter ble det en Primator English Pale Ale, som jeg syntes ble for mye humle og citrus. Dette var forresten et temmelig dyrt øl, selv om det var tsjekkisk - kanskje prisen steg bare fordi det var brygget i utenlandsk stil? Til slutt ble det en Primator Lezak Tmavé, som var grei nok, men som ikke akkurat var etter noen renhetslov. Det var både sukker, E300 og E954 i den, og smaken var litt vørteraktig og søtlig med endel karamell.

Nabobordet vårt var et ti-plassers langbord, og det var reservert for et bursdagsselskap. De bestilte en giraff med øl. Pokker ta! Giraffer er også noe jeg vil ha i Norge. Det er en glassylinder, kanskje 10 cm i diameter og over meteren høy. Det er avmerket en strek for hver halvliter, og nær bunnen av sylinderen sitter en liten tappekran. Giraffen fylles med øl til overmål og settes midt på bordet, hvor folk tapper det til seg selv. Hele herligheten kostet i størrelsesorden av hva du betaler for en utepils i Norge.

Det ble kveld, vi var brisne uten å være fulle. Praha var da allerede halvtom og suvenirsjappene stengte dovent for kvelden mens vi fant en trikk hjemover. Det tok imidlertid ikke helt slutt ennå, for vi hadde bestemt oss for å lette vekta på innsjekket bagasje ved å ta en flaskeøl på hotellrommet. Det ble en Pivovarsky Dum Champ, som er et øl som er brygget enten etter champagnemetoden eller på champagnegjær - jeg tror det må være det siste, for den var ikke helt klar. Sprudlende og livlig minte den litt om champagnebrus, både i CO2-innhold og farge. Jeg syntes den var litt urteaktig, og kanskje minnet den litt om ingefærøl i så måte. Det var kanskje ikke det perfekte ølet å sette punktum for turen med, men det var en grei nok slutt på en topp tur.

Det var siste dag, og vi hadde lært at de meste populære stedene trenger du å gå på tidlig på dagen. Vi hadde fremdeles tre ubesøkte mikrobryggerier, og først siktet vi på U Fleku - der vi første kveld ikke var kommet inn. En halvtime etter åpningstid kom vi inn. Vi fikk faktisk et eget rom for oss selv. En gjeng med svensker i supporterdrakter til I.F. Göteborg dukket opp etter et kvarter og fikk et annet rom. Det var like godt, for de skrålet noe med refreng som gikk på rai-rai-rai-rai ... ikke DDE, men noe kompatibelt.

U Fleku er den kvintessensielle tsjekkiske puben der alt er som det virkelig skal være på en ekte tradisjonell tsjekkisk pub. Men jeg fikk allikevel en slags Disneyland-følelse. Det var ikke bjelkene med utskjæringer i taket, det var ikke den innrøkte nikotinfargen på veggene, heller ikke de slitte bordene, vinduene med fargede glass, viftene med centimetertykke lag med fett, ølflekkene i det tre meter høye taket, flisegulvet, de slitte benkene eller de primitive lysekronene. Det var ikke mulig å sette fingeren på noe som var galt eller uekte - men likevel var det noe som skurret. Kanskje var det museumsfølelsen? Det som i alle fall skurret, var souvenirsjappa ved inngangen. For uansett hvor mye tidsriktig utskåret treverk de hadde brukt der, så var og ble det et fremmedelement, likeså konseptet T-skjorte og caps. Kanskje var det noe forunderlig at souvenirsjappa solgte ølglass med pubens logo på i ørten ulike fasonger og størrelser, mens vi som gjester utelukkende kunne bestille ett øl i én størrelse, og ølet kom i umerkede glass. Kanskje skyldes det at halvlitere på 4dl skurrer og i hvert fall ikke passer inn i et land der menyer må angi hvor mange gram kjøtt der i hver enkelt rett. Kanskje var det bare tidlig på dagen og det opplevdes så spøkelsesaktig tomt.

På overflaten så helt rett ut, men allikevel føltes det helt feil, og kanskje er nettopp Franz Kafkas hjemby stedet å oppleve det? Nåja. Ølet heter U Fleku Lezak 13° Tmave - som i praksis betyr at det er U Flekus nokså sterke mørke lager. Det var mørkt og ikke helt klart, det hadde karamell og malt, men var ikke veldig fyldig. På minussiden var en sitronsyreaktig syrlighet som jeg vanligvis attributterer til litt for mange dager på tapp. Det er rart om de ikke har tilstrekkelig rotasjon på ølet her, med 1200 plasser og ett eneste øl, men kanskje vi fikk dagens første øl som hadde overnattet i rørene? Vi drakk opp, betalte, knabbet et par ølbrikketter og dro derifra.

Neste mikrobryggeri ut var U Medvedku. Vi fant det enkelt nok, vi gikk inn, fant oss plass på et lite bord - så ingen kunne parlamentere seg til en halvdel av bordet. Det var et særdeles røykfyllt - eller rettere sagt dårlig ventilert - lokale. Vi bestilte mat og øl, men samme hvor mye vi studerte menyen, så var her bare Budweiser. Det var riktignok tsjekkisk Budweiser, og i både lys og mørk variant, men intet annet. Vi bestilte begge, og konkluderte igjen med at de mørke variantene er bedre enn de lyse. Mat og øl oppholdt oss en halvtime, og med rennende øyne hadde vi lyst til å slå retrett til frisk luft. Finlesing av guidebøkene avslørte imidlertid at her som andre steder i Praha var de øl-messige juvelene noe du ikke ville snuble over. Deres eget øl selges bare i andre etasje, stod det. Men andre etasje? Her var jo ingen trapp. Vi spurte en slags portier som satt der, og med et dypt sukk sa han at vi måtte gå 50 meter innover, igjennom hele lokalet, så ville vi finne en trapp.

Jada, jeg vet at det høres ut som noe som er tatt ut fra et adventure-spill, men det var faktisk slik det skjedde. Vi ekspedisjonerte oss to eller tre serveringsrom innover i bygget, med stadig færre folk og mindre røyk. Og der, innerst, fant vi trapp opp til et nytt, mindre, røykløst og godt ventilert, tomt lokale med vår egen servitør og et komplett bryggeri.

I denne nye verden som åpenbarte seg for oss fantes der to øl, en Oldgott Barrique 5,2% og en X-beer 33 12,5%, begge fra fat. Sistnevnte gav vibber jeg kjente igjen fra Samichlaus: sterk, alkoholdunstende og klissete søt. Den hadde krydderaroma, brunt skum, karamell og masse bitterhet. Den var smooth, brent og flat. Det hadde vært interessant å smake den opp mot Samichlaus.

Det var også et øl som var brygget i en viss vennlig konkurranse med sin mer kjente østeriske ekvivalent. De er nemlig begge erklært som verdens sterkeste øl. Samichlaus holder 14%, men er brygget på 32°, mens X-beer 33 er brygget på 33° for å være litt sterkere - målt på tsjekkisk måte. Nå er ikke 12,5% og heller ikke 14%, så ekstremt sterkt, og jeg er litt usikker på hvordan de bortforklarer andre øl. Utfra brosjyremateriellet fikk jeg inntrykk av at de mente andre ølbryggere diskvalifiserte seg ved å tilsette sukker underveis i gjæringen. Tsjekkerne er tradisjonelt opphengt i opprinnelig sukkerkonsentasjon snarere enn alkoholstyrke, så fôring av gjæren med mer sukker etterhvert som den spiser opp det gamle blir vel for dem en barbarisk, undergravende og diskvalifiserende jukse-skikk.

Oldgott var rødbrun med lysebrunt skum som fløt som et lite isfjell av pisket krem. Den var svakt søt, litt brent med snev av toast. Det var et godt halv-lett mellom-mørkt øl.

Etter dette spesiallokalet, dro vi ned i kjelleren, der de hadde et gratis øl-museum. Det var kanskje ikke så stort lokale det heller, og det var kanskje halvparten utstilling og halvparten butikk med øl-effekter. Begge deler var av interesse, likeså hylla med spesielle tsjekkiske øl som de solgte. Det er i alle fall absolutt verd et besøk. Komplekset huser også overnattingsmuligheter for de som vil bo øl-sentralt. Opprinnelig er det et bryggeri som ble omgjort til pub og deretter konfiskert av kommunistene. Det er nå returnert til de opprinnelige eiernes arvinger, og disse har pusset opp og startet mikrobryggeri og øl-museum og ølbutikk og overnatting og alt det andre. Magefølelsen sier meg at alle de røykfylte rommene i forkant bare er for å finansiere mikrobryggeriet, som innerst inne er hva eierne egentlig føler for.

Deretter dro vi på en restaurant vi hadde fått anbefalt: Ferdinanda, der de utelukkende serverte øl fra bryggeriet Ferdinand - enda et eksempel på at overensstemmelse mellom et utenbys bryggeri og navnet på Praha-puben som selger deres øl. Det var et litt forunderlig sted, hvor vi knapt nok fikk enkeltord på engelsk ut av servitørene. I stedet for å late som de var en gammel autentisk ølhall, hadde de innredet slik de ville, og helst med å bruke dagligdags hagegjenstander på ny måte. Taklampeskjermene var sinkbøtter. Knaggrekkene til frakker var tennene på river. Askebegerne var lett modifiserte små spadehoder, osv. Det var i det minste upretensiøst og oppfinnsomt.

Vi smakte en Ferdinand 11° Svetly, som var en pilsner; og en Ferdinand 11° Tmave som var svært mørk, temmelig søt, med masse karamell, meget brent, og som bortsett fra styrke kunne gått som en bokkøl. Den mest komplekse av ølene vi smakte her, var Ferdinand seven bullets 13° som var klar og mørkebrun med rødlige toner. Jeg fikk ikke riktig tak på den, for den var ikke spesielt søt, men likevel hadde den en viss vørtersmak, den hadde harpiks og en litt sær fruktighet som Magni mente var mango. Det var en øl jeg gjerne skulle smakt på igjen et par ganger, for jo mer komplekst et øl er, jo flere sessjoner med smaking trenger man.

Vi fant ut at vi ikke kunne komme tilbake fra Praha uten å ha utført en eneste av de klassiske turistøvelsene, så vi trasket nedover langs Voltava til Karlsbrua og krysset over den, samtidig som vi så på severdigheter, kjøpet noen suvenirer og nesten gikk på torturmuseet. På vestsiden traff vi på en CS'er som hadde vært oppe i åsen ved slottet og vi dro oppover igjen. Vel oppe oppdaget vi at vi var like i nærheten av Strahov klosterbryggeri. Det er et bryggeri som guidebøkenes kritikker ikke har fart så pent med, men en brewpub er en brewpub, og man går den ikke forbi. Strahov er imidlertid lett å gå forbi rent geografisk, for den ligger kronglete til og er dårlig merket.

Lukten i lokalet røpet umiddelbart at de holdt de på å brygge. Bryggeriet hadde to øl på tapp den dagen, en mørk St. Norbert Tmavé og en amber: St. Norbert Jantarovy. Jeg synes begge hadde et snev av grapefrukt og den bitterheten som grapefruktskall gir. Ølene var ikke av de mest minneverdige vi smakte på turen, men greie nok. En av grunnen til at dette bryggeriet er kritisert, er prisene, som ligger over det normale for halvliter, og dessuten serveres øl i porsjoner på 4 dl. Man tuller ikke med øl i Tsjekkia uten å bli uglesett.

Det syntes som en lang tur oppover mange motbakker for to øl. Men det gav meg også en annen aha-opplevelse av tsjekkisk ølkultur: det er kun fatøl som egentlig teller. Jeg spurte servitøren om de hadde andre øl enn de to vi hadde smakt, og han svarte på den idiomatiske blandingen av tegnspråk og engelske ord at de kun hadde disse to. Så pekte jeg med fortvilelse på lista over sesongøl de tidvis brygget og spurte om de hadde noen av dem. Neida, de hadde ingen av dem for tiden ... de var kun på flaske, la han til. Jeg sa at vi gjerne ville ha høstølet på flaske, og han svarte forferdet at det var veldig dyrt. Litt rask hoderegning avslørte at det kom på nivå med en happy hour-pils i Norge, og vi bestilte uten særlig nølen.

Poenget er nemlig at i Tsjekkia kommer øl på fat. Bortsett fra Storbritannia er det visst ingen i Europa som drikker så stor andel av ølet sitt fra fat som tsjekkerne. Flaskeøl er en nødløsning når man ikke har ekte øl tilgjengelig. Visstnok er kommunistene å takke, fordi de prissatte flaskeøl og fatøl likt. Du kan altså velge om du går på den lokale kneipa og drikker i sosialt fellesskap, eller om du sitter hjemme og super flasker. Jeg vet ikke om det er tilfelle, men jeg observerte at flasker ikke bare var for spesielt interesserte, det lå liksom utenfor servitørenes mentale fokus.

Så vi fikk en flaske med patentkork à la Grolsch og to glass. Det er liksom bare én måte å åpne en slik patentkork på, så jeg åpnet og skjenket og kuttet når gjæren truet med å komme. Etterpå fortalte Magni meg at dette ritualet - og spesielt min resolutte håndtering av patentkorken - hadde flere imponerte tilskuere. Jeg har bakkekontakt nok til å innse at det sier mer om tsjekkere og ølvaner og eksponering for flasker og patentkorker, enn om meg og min teknikk for å åpne og skjenke øl. Jaja.

Høstølet deres var 16° og 6,3% og mørkt med brunt skum. Det var meget maltrikt og godt, det virket ikke for søtt, og det var temmelig brent til tsjekkisk øl å være. I dette landet kan du kjøpe øl med hjem fra puben. Faktisk heves ingen øyenbryn om du kommer med medbrakt mugge for oppfylling. Slike mugger er til og med salgsvare. Jeg talte på knappene om jeg skulle kjøpe en flaske med hjem, men flyreiser tvinger frem hard prioritering for en øl-nerd, og jeg lot det være. Dette ølet brygges for å slippes på St. Vaclavs dag, som er 28. september. Kanskje jeg en gang må tilbake på den datoen for å smake det på tapp?

Etterpå forsøkte vi å gå på puben U Cernehu Vola, men det var fullt av gjester og røyk, og vi følte ikke for å parlamentere oss til plass på en bordende.

Vi satte litt senere retningen mot Richter Brewery, som også ble kalt U Bulovky. Formodentlig er det første bryggeridriften og det siste pubdriften. Det utmerker seg ved å være det bryggeriet - bortsett fra industribryggeriet Staropramen - som ligger lengst bort fra sentrum og turistløypene. Men trikken stoppet likefull halvannet kvartal eller så unna - snille trikken! Det var mørkt og slitent, stalin-blokkene i området tårnet seg truende rundt oss og Magni gav meg forbud mot å annonsere vår turiststatus gjennom å blafre med bykartet (helt unødvendig, forresten, for vi hadde ikke inntrykk at det var en by med kriminalitet). Heldigvis fant vi lett puben. Det var forresten ikke så vanskelig, for pubstøyen tøt ut gjennom vinduer og dører.

Å stige inn på U Bulovky var som å trå ut av kulden og mørket og inn i en annen verden. Det var dessverre fullt, men etter litt insisterende parlamentering med en servitør fikk vi et «vent litt» og ett minutt etter fikk vi tilvist den ytterste tredjedelen av et bord der en venneflokk klumpet seg litt tettere sammen. Mest prangende i pubbildet var et selskap med nesten bare damer, formodentlig en arbeidsplass på pubbesøk, kanskje en lønningspils. Jeg skal ikke smøre veldig hardt på for å påstå at de nesten danset på bordene - men bare nesten. Vennegjengen ved siden av oss hadde det også lystelig, liksom ved alle bordene.

Vi bestilte mat og øl, og her fikk vi for aller første gang se noe som alle guidebøkene hadde hevdet var universelt: regningslappen. Poenget er at når du setter deg ned, så legger servitøren en liten blank lapp, ca 12x5cm, på bordet. Hver halvliter gir en strek på lappen, hver liten øl (vanligvis 3dl) gir et kryss, og mat etc blir ført opp som tekst og pris. Når du skal gå, regner de manuelt sammen regningen. Dersom du skal lyve på hvor mange øl du klarer, så kan du legge til noen ekstra streker - og betale for dem. Dersom lappen forsvinner, er du alvorlig ute å kjøre. Og nei, den kan ikke brukes til skribling, drodling eller tegning av flytskjema.

De hadde en mektig, uklar og humlerik pilsner, eller kanskje det også var noe hvete i den? Richter er et av de bryggeriene som også brygger i ikke-tsjekkisk stil i tillegg til vanlige tsjekkiske øl. Deres halvmørke øl var en klar amber, med CO2-bitt, bitterhet og med en fyldig fluffy følelse i munnen. Og så hadde de en mørk øl som var rødlig mørk, med malt og toast og masse brentsmakt og sjokolade.

Det er helt klart at besøket på Richter var et av høydepunktene på turen, og kanskje var det så vellykket fordi vi kanskje ikke forventet så mye. Kanskje var ikke inventaret der så autentisk gammelt, men stemningen virket ekte. Til gjengjeld så vi puber som var langt mer pittoreske, men de nådde ikke opp til U Bulovky i stemning. Det å gå ut derifra var som å dra gjennom et wormhole tilbake til vårt eget univers.

Siste post på øl-programmet denne kvelden var Les Moules i det gamle jødiske kvarteret Josefov. Det var en pub som i guidebøkene ble beskrevet som å ha flere dusin belgiske øl. Ettersom Praha synes å være en by hvor kun tre puber som har flere enn tolv ulike øl, så går man ikke dette stedet forbi bare fordi det er belgisk i stedet for tsjekkisk øl der. Les Moules var en hyggelig restaurant ved en liten park, overfor den gammel-nye synagogen - som på 1200-tallet overtok for den gammel-gamle synagogen, og som senere formodentlig er blitt erstattet av minst én ny-ny synagoge. Sånn går århundrene i byer med tradisjoner ...

Utvalget på Les Moules var bra men ikke veldig imponerende. Det var flere øl der som jeg ikke har sett i Norge, men jeg mistenker at de hadde minst ett importørledd felles med en av mine stampuber, for godt over halvparten av ølene deres finnes også i Norge. Skjønt, om man ser bort fra Westvletern, så er det utfordrende å konstruere setninger som inneholder både «trappist» og «eksklusiv». Trappistølene er blitt øl-Belgias svar på «The six classic malts» fra Skottland - i hvert fall i tilgjengelighet.

Vi tok en flaske Hoegaarden Verboden Vrucht og en Belle-vue Kriek fra fat, og så satte vi strek for dagen der.

Som et post scriptum til besøket på Les Moules kan nevnes at samme dag som vi reiste fra Praha, skulle nynasister marsjere gjennom Josefov for å markere årsdagen for Krystallnatten. Da vi kom hjem sjekket jeg mer, og fant ut at nynasistens marsj skulle marsjere over torget utenfor Les Moules fra nordvest, mens radikale anti-rasister og anarkister skulle holde en motmarsj inn til samme torg fra nordøst, samtidig som den jødiske union skulle holde en markering på dette torget, en borgerrettighetsgruppe hadde aktiviteter like i nærheten, samt at 1200 opprørspoliti skulle holde det hele under kontroll. Det setter nyhetene i litt mer i perspektiv å ha vært der. Og ja ... dagen vi reiste og kvelden før så jeg litt flere mørkkledde med boots, hettegensere, skjerf, bulmende lommer, praktiske rumpetasker og ryggsekker - enkeltvis og i små grupper. Eller kanskje jeg bare la bedre merke til dem?