Jeg kom halvveis i første slurk da jeg utbrøt et «Fydda!!». Dette var noe av det verste jeg har smakt. Det var en søtkvalmende kunstig smak med både citrus og banan og mye annet, samtidig som den hadde en svak surhet og snev av tannpasta. Det minnet meg kanskje mest om oppvaskvann av den typen der oppvasksåpa til alles lettelse øverdøver det verste.

Elendigheten var polsk og het Imbirowe Classic Gingers Beer, og den kan på alle plan frarådes. Magni hadde funnet den sammen med cider på butikken - for så vidt ikke en spinngal plassering - og kjøpt den siden den var navngitt som øl. Det hele kommer i en spygrønn 33cl flaske - og sjelden har flaskefargen vært bedre valgt. Den er merket med 4,1% ABV men også 11,8% «by weight», og begge kan ikke være sant, så etiketten ljuger.

Det den ikke hadde i kvalitet, tok den i det minste igjen i kvantitet på ingrediser - for den hadde E-stoffer og fargestoffer (som må ha vært sparsomt brukt), aromastoffer og sukker i like former. Det er slike moderende heksebrygg som får en til å sende milde og varme tanker til Renhetsloven.

Vi drakk ikke opp.

Den eneste verdien i dette sørgelige utspillet er nok dets evne til å kunne underholde i sommerukene fremover. Dersom vi ikke har en sommerlig vitsekrig med svenskene, så kan vi jo ha en aquavitkrig med danskene. Forøvrig, poeng til danskene for ikke å hisse videre opp i sitt svar, men for å foreslå det eneste fornuftige: sammen står man sterkere, og det gir den produktbredden som ett av de nordiske landene alene ikke kan gi.

Men la oss se på saken. Burde ikke aquavit brennes på poteter og lagres på fat? Vel, potetbrennevin har faktisk ikke så lange tradisjoner i Norge. Det er selvfølgelig en post-kolumbisk greie, og faktisk tar ikke potetspriten skikkelig tar av i Norge før tidlig 1800-tall. Hva brant man på før det? Vel ... korn. Og hva er det man akker og oier seg over, og som danskene brenner på? Ehh ... korn? Poeng til danskene for å holde på tradisjoner.

Men er ikke i det minste potetspriten bedre enn kornspriten. La oss se bort fra smak og behag, og gå rett til sakens kjerne. Sammenliknet med Danmark er Norge ikke noe utpreget åkerland. I gamle dager måtte man prioritere kornet til mat, ikke brenning. (At poteten etterhvert hovedsaklig ble mat, er en annen sak.) Derfor var det ren ressursutnyttelse som tvang nordmenn til å brenne poteter i stedet for korn. At de fleste andre nasjoner i vår klimasone og med mer åker har holdt seg til korn er kanskje en indikasjon på hvor kvaliteten ligger. Uavgjort, norsk ressursutnytting mot dansk kvalitetsbevissthet.

Så var det påstanden om at den danske aquaviten hadde så mye fusel. Det burde da telle? Er ikke norsk sprit renere og bedre? Tja, la oss heller spørre hvorfor den norske spriten er så mye renere. Frem til 1830-årene og deromkring brant man fremdeles på gamlemåten, satsvist, slik som hjemmebrennere og skotske maltwhiskybrennerier fremdeles gjør det: bland sammen en mesk, la den gjære, og destillér det to eller tre ganger. Men utover 1800-tallet kom den kontinuerlige destileringen som industrialiserte brenningen og tok bort håndtverket og kunsten, men til gjengjeld laget man teknisk sett utmerket sprit. Det ble bokstavlig talt «teknisk sprit» (minus brekkmiddelet). Noen som gikk den andre veien var skottene: de beholdt håndtverket og skapte et spesialprodukt med verdensappell med whiskyen sin. Jeg vet ikke helt hvordan danskene destillerer, men utfra klagingen til Arcus høres det ut som de har beholdt tradisjonene bedre enn i Norge. Minuspoeng til Norge for å industrialisere bort tradisjonene.

En annen ting man ønsker å standardisere på med aquavit er hvilke krydder som skal tilsettes. Danskene dytter jo alskens mulig ting i, og det er jo ikke bra, må vite. Men her er nok danskene på trygg grunn, for smakstilsetninger i såvel brennevin som øl har lange tradisjoner. At man i Norge har falt ned på et snevert spekter av krydder i den industrielle produksjonen, er vel tross alt ikke noe som danskene bør eller kan klandres for. I gamle dager trengte man smakstilsetninger for å døyve fuselsmaken, mens med dagens industrielle fremstilling av ren og nøytral sprit trenger man smakstilsetning for at det i det hele tatt skal smake noe som helst. Poeng til danskene for vilje til å eksperimentere med smakstilsetninger.

Og ordet «akevitt», er ikke det like vaskekte norsk som grunnfjellet på Dovre? Næ. Det kommer av latin aqua vitae, som betyr livets vann, og som Ramon Lull og Roger Bacon eksperimenterte med det, lenge før det trolig kom til Norge. Ideen er muligens at ting som ble puttet på sprit ikke råtner, og dermed trodde man spriten hadde noe livgivende eller i det minste livsbevarende i seg. Begrepet aqua vitae har vært brukt i hele Europa, men skottene oversatte til gælisk uisce beatha (dvs whisky) og franskmennene til eau de vie. Selv det russiske vodka er en diminutivsform av vann. At «aqua vitae» skulle kunne beslaglegges av norsk er latterlig, men i beste fall kunne man kanskje komme unna med en liten okkupasjon av uttrykket «norsk akevitt».

Men er i det minste ikke norsk aquavit en gammel og ærverdig tradisjon som kan stå på trygt på sine egne ben? Tydeligvis ikke, dersom vi gløtter mer til hva Arcus gjør enn hva de sier. Den flaska med Lysholms Linie Aquavit (forøvrig en gammel dansk skrivemåte) som er gjengitt i artikkelen har en morsom etikett. Der er gjengitt et gammelt seilskip, et som formodentlig fører linjeaquaviten. Men stopp en hal! Skipet har en umiskjennelige 1600-tallstrekk: fregattrigget med tre segl på fokke- og stormast og med mersseil og latinerseil på mesanmast, tre digre lanterner på et høyt akterspeil, og med blindseil på baugspydet. Dette kan umulig være et skip fra særlig langt inn på 1700-tallet, mer trolig rundt slutten av 1600-tallet. Dersom jeg skal råtippe, er det kanskje ett av Tordenskjolds skip - kanskje Hvide Ørn? Når startet man med brenning av poteter i Norge? Stort sett begynnelsen av 1800-tallet. Når sendte Jørgen B. Lysholm de første fatene med aquavit med skip over linien (dvs ekvator)? Med briggen Throndhiems Prøve ca 1805-07. Derfor er etiketten tendensiøs og ikke helt sannferdig.

Men det stopper ikke der, for ikke bare er etikettbildet en anakronisme, det er i tillegg photoshop'et. Sjekk det norske flagget. Det synes både overdimensjonert og å vaie mot vinden, men den virkelig store feilen er at det er norsk. Det norske flagget eksisterte ikke før 1821, og kan derfor ikke være heist på et skip fra denne tidsalderen. Selv etter dette tidspunktet bruktes vanligvis svensk flagg eller norsk flagg med unionsmerke, spesielt i fjerne farvann (omtrentlig utenfor Nordsjøen). Enten har de limt inn et norsk flagg, eller så har de tegnet inn et blått kors på et dansk flagg. Hva avslører det når man må photoshop'e etiketten på denne måten? Produktstolthet? Neppe. Ydmykhet for tradisjoner? Tjaaaaa.

En annen ting å legge merke til på etiketten er mangelen på høyt priste potetene (planten på høyre side av etiketten kan umulig være potetris, for blomstene er avbildet med seks, ikke fem kronblader). I stedet er det avbildet - skrekk og gru - kornaks. Kanskje disse potetene egentlig var litt i bakgrunnen allikevel? Og hva med «nissen» som sitter overskrev på et fat, mens han holder et mindre fat under hver arm. Hvor har vi sett det «ikonet» før, montro? Kan det være inspirert av Gambrinus, ølkongen som vanligvis er avbildet mens han sitter overskrevs på et ølfat. Øl er jo som kjent basert på korn, ikke poteter.

Alt i alt virker Arcus' utspill som en slags Tommyball. For etter at man selv har industrialisert bort sine egne tradisjoner, så forsøker man gjennom spissfindige definisjoner å frarane dem fra de som har beholdt dem.

Men bevares, det er fin og ren sprit, det skulle jo bare mangle. Personlig holder jeg meg til skotsk maltwhisky.

Denne gangen tok jeg visse forholdsregler, og den ble åpnet på plenen, med regnjakke, tykke arbeidshansker, hette og beskyttelsesbriller. Jeg kan bevitne at det var futt i flaska. Da korken på første kom fri, ble den dyttet med så stor kraft inn i hånda at det gjorde vondt ... gjennom de tykkhudede arbeidshanskene. Jeg siktet ikke rett opp - av naturlige grunner, men mener at med ca 45 graders vinkel, så skjøt jeg strålen av øl og bunnfall ca 6-7 meter bortover i horisontal retning.

Her er en film, og under er gitt noen bilder.

Her står jeg og er litt skeptisk før første oppskytning. Vil det bli et lite poff eller noe spektakulært? Vil flaska revne? Vil jeg få det hele i over meg?

Første oppskytning. Her klarte jeg ikke å få korken fort nok av, så litt av spruten gikk i korken og hanskene og slikt. Fin, samlet stråle.

Andre oppskytning, fin stråle, men det er tatt litt tidligere i prosessen, så det er ikke fullt så imponerende.

Flaska var nesten helt tom etterpå, det var bare litt tyktflytende grums igjen, det er så vidt mulig å se det dryppe noe fra tuten. Den «dråpen» var vel nesten det eneste som var igjen på flaska etter åpning.

Til slutt vil jeg gi skryt til de flaskene som Nøgne Ø bruker. Jeg tror det er nye, tyske panteflasker. Det er nok andre flasker som ikke ville tålt trykket, men disse flaskene har holdt. De er ønskeflasker for enhver hjemmebrygger. Takk til Bjørn Ove for bildene, og Magni for filmen.

La meg til slutt nevne at dette ikke var ment som et realistisk øl. Vi laget en batch der vi hadde problemer med filtreringen, og så dyttet vi restene på noen flasker under mottoet «se hva som skjer». Jeg bare nevner det, for etter det forrige innlegget har flere utvist forsiktighet i omgang med flasker som vi har brygget. Det er ingen grunn til det. Helt sant!

Selv kaller de det et housebrewery, som er en betegnelse jeg ikke tidligere har sett. Dersom man skal presse dem inn i velbrukte betegnelser, så bør det heller bli gårdsbryggeri, i tillegg til mikrobryggeri og håndverksbryggeri. Det er ennå uvisst for meg om de serverer generelt eller bare til lukkede lag.

Det virker som de har flere typer øl, hvorav noen er smakssatt med urter - timian er nevnt. Dermed er det mulig at de går inn i markedet med tradisjonelle urteøl, eller gruit-øl. Det finnes en hel rekke med slike humleerstatninger, og på det området er vel Nils von Hofsten den store autoriteten. Etter at humla hadde vunnet frem, var det ifølge ham ganske få urter som ble brukt i konkurranse med humle, de aller fleste ble brukt i mangel på humle, og ølene de gav stod lavere i kurs. Men dersom humle er målet, så blir intet annet helt det samme.

Heldigvis har vi kommet så langt at det er blitt inn med øl som er smakssatt med annet enn humle, og akkurat det markedet kan det virke som om Yttervik gard sikter seg inn på. Det kan vise seg å være lurt, for det er nok få turister som tar den helt store omveien for å smake en IPA eller en pilsner. Men tradisjonelt norsk øl av den typen som ikke lages (eller kan lages) autentisk noe annet sted - det er en opplevelse som kan dra tilreisende fra både ut- og innland.

Jeg har veldig lite informasjon om dette bryggeriet, og har selvfølgelig startet og spørre og grave. Men det kan virke som de er i en veldig tidlig fase av prosessen med å opparbeide et nytt bryggeri. Jeg skal komme tilbake med mer info når og hvis jeg finner den.

Vi har sett hotell-ølene før, Mo Laksegard og Sogndalstrand kulturhotell er hjemlige eksempler. Det er gjerne ett eller maks to typer som brygges, og de er kun tilgjengelige for hotellets gjester, og gjerne ikke på permanent basis. Jeg foreslår «hotøll» som navn på denne klassen øl, som en sammentrekning av «hotell» og «øl».

Qdulla ble forøvrig brukt da sjøormen i Snåsavannet ble døpt Kudulla. Navnene kommer av Kudulleren eller Kudulen, som er et gammelt navn for Snåsavannet. Bryggeriet bruker da også denne sjøormen i logoen sin.

Hva vet jeg så om dette ølet? Tja, nesten ingenting. En artikkel sier at det brygges på gjær fra Belgia, uten at det bør tolkes som at ølet er i belgisk stil. Litt mer data er referert til i en artikkel i Trønder-avisa, der det betegnes som en lokalt produsert pilsner. Det blir der beskrevet som «fyldig, ganske mørkt, skummende og har mye smak», og det er jo lovende, selv om den som uttaler det neppe er helt uhildet. I denne artikkelen har de også bilde som viser ølet, etiketterte flasker, små ølkasser med logo, t-skjorter osv. Magefølelsen min er at dette er langt mer enn et engangsbrygg fra en lokal propell, og at vi snakker om et lokalt, langsiktig initiativ for å skape arbeidsplasser, og dermed et nytt mikrobryggeri på den norske øl-himmelen.

Ølet har tidligere blitt presentert på et produktpanel på Mære landbruksskole i mars i år, der det ble presentert som hjemmelaget øl. Jeg er usikker på om dette er en del av prosjektet «Søke gammelt - skape nytt» som tar sikte på å trekke frem gamle mattradisjoner for å skape aktivitet. Mære er i alle fall sentrale i dette prosjektet, men ølet som det her er snakk om virket ikke som typisk tradisjonsmat.

Så er det bare å finne frem ruteplanene og se hvordan man kommer seg til Snåsa for å smake på dette ølet.