Utvalget blir noe de kaller tahiti-øl, samt deres profilartikkel gjennom mange år: bacalao-øl. Begge to er beskrivet som mørke øl. Nordmørsbrygg har tidligere hatt en rekke ulike brygg, så vi kan vel se frem til at de nå brygger øl også utover de to beskrevne typene. Dog tror jeg det stort sett har vært undergjæret øl, så la oss ikke forvente de ekstremt store sprellene. Er det noen som kan korrigere meg på dette eller utfylle opplysningene?

Dermed er vel tiden med ørkenvandringen og lisensbrygging hos Trio og andre over, for de evige optimistene på Nordmøre. De har visstnok bare vært sporadisk i handelen de siste 5-6 årene. At de nå kommer tilbake, er gledelig, bare gledelig.

Det eneste ergelige er at jeg snublet over Damgård og alkoholfremstilling og Egersund da jeg lette på nettet etter nye bryggerier i januar, men jeg klarte ikke å koble navnet til annet enn eiendomsselskaper og skipspropeller - før jeg snublet over nevnte artikkel i Dalane Tidende. De har ennå ikke fått websider, men ser ut til å planlegge å komme opp på dalane-brygghus.no (evt uten bindestrek).

Så blir det vel en tur til Egersund (og Stavanger!) når jeg er på Sørlandet i sommer, da. Det blir vel tog, tenker jeg. Det er faktisk blitt temmelig så mange små bryggerier nedover Sørlandsstripa. Det er egentlig ganske overraskende, siden dette var ett av de stedene der avholdsbevegelsen stod sterkest.

Bryggingen ser ut til å være knyttet opp mot ulike turistprosjekter, ett som heter Lofotr, og som har vikinger som tema. Det andre prosjektet heter Vill Vest med tema sitt fra Det Ville Westen, og det er der whiskyen kommer inn.

For øl og mjød høres dette historisk ambisiøst ut. Det er vel ingen som helt vet hvordan vikingene brygget ølet sitt. Ølet ble neppe brygget med humle, og om man tenker å brygge med gruit, så finnes det nok kilder, men kanskje ikke veldig sikre og entydige.

Whisky er et langt lerret å bleke. Den whiskyen som ble drukket i det ville westen var vel ikke akkurat kvalitetssprit, og når vi tenker på amerikansk whisky idag, så tenker vi på Kentucky og Tennessee og sour mash og slikt. Det er veldig forskjellig fra skotsk whisky, som har ridd på en motebølge siste 10-15 årene. En utfordring med produksjon av whisky er at den skal fatlagres. Skotsk whisky må teknisk sett lagres i minst tre år, men i praksis lagres den oftest 10 år eller mer. Satt på spissen: skottene destillerer en forferdelig, fuselbefengt rå-sprit som først blir drikkendes etter lang lagring på fat.

I Lofoten har de et valg - det skal mot, investeringsvilje og tålmodighet til å lage dusinvis av fat med sprit som man ikke helt vet blir vellykket før om 6-8 år. Sånn sett er det enklere med øl, for der har en raskere produksjonssykler.

Uansett, jeg blir glad og opprømt når jeg hører og leser om noen som vil vekke til live gamle øl-tradisjoner. Det er ingenting galt med bryggerier som brygger i engelsk eller tysk stil, men vi har også en norsk øltradisjon som nesten helt ble modernisert bort til fordel for storskaladriften med undergjæring. Der er det mye å øse av. Initiativet i Lofoten har mye felles med Flåm turistsenters planer som Norske Ølbrev fortalte om i mars, og jeg gleder meg til etterhvert å se resultatene av dem begge.

Ringnes har ikke akkurat ledet an i utvidelse av utvalg. Snarere tvert om, de siste årene har deres våteste drømmer øyensynlig vært å legge ned lokale bryggerier og redusere antall varianter. Men det er innenfor øl-bransjen som i mange andre bransjer: det er de små som er smidige, og som har antenner til å plukke opp nye trender; mens det er de store som er etterdilterne.

Vi har allerede sett noen nyere takter fra Ringnes i det siste. Introduksjonen av seriene Verden Rundt og Horisont skapte kanskje ikke noen jordskjelv blant øl-entusiaster, men det var da et slags skritt mot bredere utvalg. Dessuten virker det ikke som de har planer om legge ned flere produksjonssteder. Noen få øl fra Carlsberg-systemet importeres, der Jacobsen-serien kanskje står fremst.

Med House of beer kan dette endre seg drastisk. På de danske sidene til House of Beer er det listet over sytti øl. Noen av disse er riktignok tilgjengelige fra før på det norske markedet, så det øker ikke utvalget fullt så mye. (Rent bortsett fra at det presser de eksisterende distributørene til å finne nye øl for å tette hullene når distribusjonen av disse flyttes til Ringnes.)

Dersom hele utvalget til House of Beer blir tatt inn til Norge, så får vi Brooklyn, Nørrebro, GB, Kongens Bryghus, Christoffel og mange andre. Imidlertid er ikke det sikkert, siden de tyskspråklige sidene beregnet for Sveits har et langt snevrere utvalg. Men det er jo lov å håpe.

Norids domenedatabase kan nemlig fortelle at Ringnes registrerte domenet houseofbeer.no i november i fjor. Med innskjerpelsen av praktiseringen av reglene for bryggerienes «reklame» (les: produktinfo) på internett som kom like etter, så blir det vel ikke mye relevant info som kan plasseres på disse websidene. Kanskje har de bare registert det rent defensivt for at ingen andre skal okkupere sidene? De har også registrert houseofbeverages.no, men uten at det synes å være et internasjonalt navn.

Ellers kan det nevnes at på websidene til www.ringnesgress.no ligger det endel informasjon, også om øl .... hmm, er det et uskikkelig lite bryggeri som har glemt å fjerne websidene med ølinfo, mon-tro? Det er litt gammel info og tildels testsider som ligger der, det mest interessante er at de også har info om vin! Men siden det er gammel info, så var kanskje det noe de tenkte på en gang i tiden og nå har lagt på is. Men hva betyr ringnesgress!? Er det «Ringnes' websider på gress»?

Det som fikk meg til å tenke på dette sitatet var nyheten om at Motörhead kommer til SteinkjerFestivalen i august - og Trønder-Avisa hadde fått nyss om hvordan frontfiguren Lemmy Kilmister ønsket å bli forsynt med øl.

Var det en Imperial Stout så svart som arvesynden selv? Nei. Var det kanskje Black Wych Stout fra Wychwood? Nope. Var da kanskje en saftig Young's Old Nick barley wine. Njet. Kanskje en rebellsk Franklin Anarchy Ale? Neida. Men kanskje det var noe belgisk ... Satan Red, Delirium Tremens eller Lucifer? Nei, nei, og atter nei.

Det han ønsket seg var Millers Genuine Draft. Det lyse amerikanske lagerølet med de artige skrukorkene. Dette illustrerer et persepsjonsgap. At lager er macho mens stout er nerdete, virker på meg som like bakvendt som om 2CV skulle være macho mens Hummer Humvee er for pysete. Men her, som på så mange andre områder, er jeg tydeligvis ikke i kontakt med «øldrikkere flest».

Og så tilbake til St. Michael, for han holdt på å bli lynsjet da han uttalte det overstående sitatet - det var visst til og med i Australia. Og det er ikke et land hvor man bør bli misoppfattet som å spøke med macho mannfolk og ølet deres.

Den lokale ølsjappa mi har alltid forsøkt å ha et bredt utvalg, også av norske øl. De har vanligvis kommet på flaske, men i det siste har stadig flere av flaskeølene blitt erstattet av bokser. Og samtidig har det dukket opp nye øl - på bokser - dels øl de ikke tidligere tok inn, dels øl med nye navn.

Overgangen til bokser betyr for det første at størrelsen på pakningen går fra 33cl til 50cl, uten at volum eller vekt økes nevneverdig, men la meg ikke komme inn på avholdsfolkenes bekymringer. Jeg klarer meg vanligvis med 33cl flasker når jeg skal smake pilsnerølet fra de norske, tradisjonelle bryggeriene. Det trengs sjelden mer.

De nye sortene som kommer har også særegenheter. Jeg tror bryggeriene har markedsføringsdroider som sitter og tenker på nye navn som ølet kan markedsføres under. Og boksenes store, 360° flate må jo friste langt mer enn de små papiretikettene på flaskene. Jeg ser for meg at de sitter i "creative sessions" og vrir hodene sine for å finne ut hva slags situasjoner man drikker øl, og så "target'er" de den "opplevelsen". Folk drikker øl når de griller... ah, det må lages et Grilløl. Øl drikkes til fotballkampen... altså kommer et Supporterøl. Folk tar med seg øl ut i skjærgården... vips, et Skjærgårdsøl. (Førøvrig et ord som har alle de tre norske tegnene i seg, sammen med "blåbærsyltetøy" ... sorry, det var en digresjon.)

Snart ser vi vel Sjekkeølet, Gravølet, Rølpeølet, Lønningspilsen, Bryllupsølet, Strandølet og så videre. Det jeg ikke evner å forstå, er hvorfor lage så mange øl når smaken på det nærmeste er lik? I min bransje er det en gyllen markedsføringsregel: ikke konkurrér med deg selv, ikke lag produkter som spiser markedsandeler fra deg selv. Men disse nisjeproduktene virker jo å være skreddersydd for å spise nisjemarkeder fra de tradisjonelle, generelle pilsnerne.

Kanskje vet de hva de holder på med, for lange utdanninger og digre budsjetter burde sette dem i stand til å forstå markedsføring langt bedre enn meg. Men det SER i alle fall ut som de skyter på blink med avsagd hagle i håp om at enkelte hagl treffer. Det vil si, dersom du lager mange nok produktprofiler, så tilsier de store talls lov at en og annen blir suksess. Men det er neppe på grunn av ølet, men heller på grunn av innpakningen, og det gir ingen god smak i munnen. Eller som det heter på godt norsk: "same shit, new wrapping".

Men EN ting er i alle fall bra med alle disse boksene: de står ikke og godgjør seg i lysstoffrørene på supermarkedene. Det er da noe.

Den var ufattelig mørk. Jeg lyste med en lysdiodelykt direkte på øletglasset, og det bare slukte alt lyset. Helt kullsvart. Anchor Porter var lys i fargen når vi sammenlignet, men Limfjordsporteren var ikke så langt unna. Skummet var brunt, nesten mørkebrunt, men konsistensen var mykere og finere enn jeg har sett på andre øl. Det var ikke mengden av skum, men det hvor tett og fint det var, som var særegent. Det minnet meg mest om skummet som i starten dannes i under kokingen av et brygg med mørke malttyper: mørkebrun, glatt, saftig og fløyelsmyk.

Aromaen var preget av sjokolade - masse mørk sjokolade, i avstemt balanse med maltaroma. Smaken var ren og klar, mye kaffe og sjokolade, og så var det bitterhet der, ikke bare humlebitterhet, men også en kornbitterhet, og bitterheten satt igjen veldig, veldig lenge. Med 9% er dette et sterkt øl, men det var ikke plaget av noen alkoholdunst. Det var ingen kvalmende søthet som er så vanlige på mange sterke øl. Såsnart en munnfull forsvant innover leppene, lurte jeg på om jeg kanskje burde ha brukt kniv og gaffel for dette ølet, for førsteinntrykket av hver slurk var et ekstremt fyldig øl. Men likevel, underveis var det som om det smeltet på tunga og og gled fløyelsmykt ned. Det var selvfølgelig lite kullsyre i ølet, men det er tross alt bare slik det skal være, og det er høyst i overensstemmelse med denne typen øl.

Det er et øl med mye brente kornslag - det er noe man ikke trenger å lese etiketter for å innse. Øl som har "mye av alt" er gjerne ekstreme på mange og ofte uforutsigbare måter, men dette ølet smakte likevel ikke ekstremt. Jeg forsøkte det sammen med et par andre øl med farge, styrke og selvbevissthet, men de kom forferdelig til kort. Jeg vet det høres rart ut, men begge de to ølene jeg nevnte over smakte i varierende grad av kjemisk lim når de ble smakt mot dette fat-ølet. Neida, det var ikke noe galt med dem, men å drikke to eller tre øl i parallell er en ubarmhjertig måte å avsløre styrker og svakheter, og den testen overlevde dette ølet.

Det er mulig at hemmeligheten er at det er levende øl fra håndpumpe - isåfall er jeg nå ugjenkallelig frelst som real-ale-fan. Ølet hadde i alle fall ikke vondt av denne tappemetoden, og det holdt seg hele perioden, med minimal utvikling i fruktighet.

Mot slutten av glasset hadde temperaturen passert 25°C, for varmen fra hendene mine hadde presset det opp over innetemperaturen. Men selv det var en temperatur som ølet tålte. Dette er et hel-kvelds-øl, og ikke bare kan det vare en hel kveld, men det fortjener å få en hel kveld til å vise seg frem på, og man trenger en hel kveld for å komme til bunns i kompleksiteten.