Universalgeniet Benjamin Franklin er ofte blitt gitt farskapet til et sitat som går omtrent som så:

Beer is proof that God loves us and wants us to be happy.

Dessverre er det nok et feilsitat. Da jeg drev og samlet sitater for noen måneder siden, så var dette sitatet altfor fristende til å la være. Men det var aldri gitt med noen annen kilde enn bare «Benjamin Franklin». Han har vært opphav til ganske mange munnhell, men ingen av samlingene hadde akkurat dette uttrykket.

Så snublet jeg over en epostliste der S M Colowick, en bibliotekar hadde løst gåten for nær to år siden, etter forespørsel fra en kunde, og som publiserte det på epostlista Stumpers-L 10. juli 2005. Æres den som æres bør! Jeg mener at Wikiquote også refererte til dette.

Så for et par dager siden snublet jeg over noen som påpekte dette, og da jeg sjekket på Google, så var det 1340 treff på det korrigerte sitatet (mot 88000 treff på det forfalskede øl-sitatet). Det er interessant å se at Internett fremdeles kan få informasjon til formelig å eksplodere (når den først bare blir oppdaget, da) - det er i seg selv en hyllest til Internett og blogger og epostlister.

Trolig var det en øl-nyter som ikke klarte å dy seg, og bare måtte justere litt på sitatet. Colowick skrev at hun fant det brukt så tidlig som 1992, så det er mulig at det ikke var lenge før dette at sitatet ble diktet opp. Det hadde vært interessant om noen kom frem og bekjente sin skyld - og i mangel av det, kan vi more oss med å forsøke å spore opp den tidligste dokumenterte gjengivelsen av dette sitatet. Jeg har allerede en bestemt forfatter mistenkt, men la meg ikke buse ut med navn. (13ac653ce1d5d783b22dc61ed594f85d)

Akkurat nå har vin-nyterne en søt liten hevn, siden det ekte sitatet refererer til win, og dermed Benjamin Franklin nå er «deres».

Og for ordens skyld, her kommer det korrekte sitatet, som er et utdrag fra et brev som Franklin skrev til André Morellet:

Behold the rain which descends from heaven upon our vineyards; there it enters the roots of the vines, to be changed into wine; a constant proof that God loves us, and loves to see us happy.

Idag for 491 år siden ble den bayerske Renhetsloven av 1516 underskrevet i Ingolstadt. Man kan like den eller man kan mislike den, men man kan vanskelig ignorere den og betydningen den har hatt for utviklingen av ølet, spesielt de siste 150 årene parallelt med at undergjæring har lagt ølverdenen for sine føtter.

Jeg hører til dem som ikke synes det så farlig med litt havre, sukker eller frukt i ølet. Var dette det eneste som samvittighetsløse bryggere puttet i ølet sitt, så ville vi ikke hatt så stort behov for en Renhetslov. Men jeg har lest litt om klagene på det bayerske ølet i senmiddelalderen, og jeg har lest klagene på den engelske porteren fra midten av 1700-tallet og hundre år utover. Jeg har sett mange øloppskrifter der man uten blygsel bytter ut gode råstoffer med alskens kreative erstatninger, tildels direkte farlige stoffer. Noen av disse erstatningsølene kan kanskje kategoriseres under spesialøl, men mye er kort og godt ynkelige og billige forsøk på å etterligne et produkt laget av kvalitetsvarer.

Og akkurat det skal Renhetsloven ha. Den trekker opp en linje og sier på sin nesten fundamentalistiske måte «hit, men ikke lengre». Javisst finnes det mye godt, ja utmerket øl som faller utenfor, men samtidig er det dessto mer av det verste blant øl som faller utenfor. Den garanterer ikke for godt øl eller gode råvarer eller god brygging, for den garanterer kun for gode råvaretyper - ikke de eneste gode råvaretypene, men bare gode råvaretyper.

At den nå juridisk er for historie å regne, kan være vel så bra. For den lever videre i hodene til bryggere og øldrikkere - og hver gang bryggeren føler lysten til å gripe til kreative ingredienser må han gjøre et valg: innenfor Renhetsloven eller utenfor Renhetsloven. Valget kan være vanskelig, men det er sjelden komplisert.

Gratulerer med dagen!

Tirsdag arrangerte vi en pub-crawl i Trondheim. Det var noe som slo ned som en "god idé", og så sa vi "det gjør vi, dere". Det det var gøy! Vi startet klokken 17:00 på første av fem puber, med en time på hver pub.

Først ut var Trondhjem Mikrobryggeri, blant annet fordi vi vet at de også har utmerket mat der. TMB er jo en institusjon i seg selv. Det er lett å bli bortskjemt der, for TMB har en stabilt god kvalitet, og dermed forsvinner litt av den barnlige gleden over å oppleve noe nytt og spennende, eller i det minste lettelsen over at en dårlig periode har opphørt. Selv sesong-ølene har etterhvert blitt veldig forutsigbare på TMB, men egentlig skal vi bare være glade over det, for det er et luksusproblem. Puben er lys og luftig, det er hyggelig og kunnskapsrikt personale. Alt er bra der ... men den har kanskje blitt litt trendy det siste året. Jeg har inntrykk at en stadig økende andel av kundene kommer fordi dette er det "rette" ølet å drikke, ikke fordi det er et øl de nødvendigvis setter pris på. Dog, det er vanskelig å si at det er feil vei. Men tidlig en tirsdagskveld er det fremdeles romslig der, og vi fikk en utmerket start på pub-crawl'en.

Neste pub ut var Lille London, som er en litt underlig pub. Utenfra virker den liten, men inni er den diger, for den strekker seg langt innover i bygget og over to etasjer. Designet er gjennomgående i tungt, mørkt tre à la victoriansk pub-stil, med mange utsiringer og tallrike londonske rekvisitter. Det generelle inntrykket er noe slitt, men likevel ikke slitent. Men, er dette egentlig London? De har ikke ett eneste londonsk øl - ikke noe Youngs eller Fullers - det nærmeste man kommer er Newcastle Brown Ale på flaske og et par irske øl på fat. Og så hadde de en irriterende tendens til å serveres flaskeøl uten glass... dvs for drikking direkte fra flaska. Jaja, det var vel den ene servitøren. Takbjelkene så ut til å romme luftekanaler - kanskje ikke helt genuint, men i alle fall praktisk. Puben har både sin sjarme og sin stil, det er bare at det er mismatch mellom designet og stilen, tror jeg. Det er så definitivt en «local pub», og den har stemning og trofaste kunder - ja til og med egen øl-klubb - men det er ikke interiøret som skaper stemningen der, det er kundene. Vi ble sittende under en collage av britiske og londonske øl-etiketter, og det holdt oss i ånde i nesten hele timen ... vi er nokså enkle, sånn sett.

Så bar det avsted til neste pub: Three Lions. Det er så absolutt en pub med sjel ... engelsk sjel. Sjæfen der har tidligere drevet frem to utmerkede puber i Trondheim, for ikke å nevne puber han har drevet ellers rundt om i verden. Hvordan endte han i Trondheim? Vel det var en trondhjemspike involvert, selvfølgelig. Der hvor temapuber panisk har skrudd opp mer eller mindre tilfeldige rekvisitter fra området de forestiller å hente inspriasjonen sin fra, der svever Three Lions i mål med upretensiøs ekthet. På bjelkene i taket er skrudd opp plakettene med kampresultatet for landskamper med England, inklusive hvem som scoret. Jeg tror de lages sermonielt etter hver kamp. Når det er landskamp med det engelske landslaget, da står ikke innehaveren - Dougie - i baren. Da sitter han i stedet fremst foran den største storskjermen, og hans innlevelse er nesten verd et besøk i seg selv, også for oss som ikke har så stort forhold til fotball. Det er en sportspub, men tross alt en ekte sportspub. Her er en drakter med signaturer fra hele supporterklubber rundt om i Norge, de har sikkert varmet opp på Three Lions før en kamp på Lerkendal. Her er et innrammet engelsk flagg med signaturer, og ikke minst, her er flere vaskekte britiske bartendere. Da vi kom dit var det over en time til en viktig kamp, men knapt nok hadde vi satt foten innenfor før det begynte å fylles med fans i sine respektive klubbers drakter, og hvilken stemning som fylte lokalet og løftet taket - selv lenge før kampstart? Utvalgsmessig er det også en positiv opplevelse, dels med lokale sorter og dels med hva du kunne finne i en britisk pub.

Så kom vi oss videre til Krambua, der stemningen var langt mer avmålt og kjølig. Jeg tror det var den herlige mangelen på bakgrunnsmusikk som gjorde det. Dette er en pub for gamle radikalere i alle aldre og av alle avskygninger. Også denne puben er lys og åpen. Jeg skal være forsiktig med å felle noen endelig dom over en pub etter så begrenset kontakt, men det føltes som om dette var en litt elitistisk pub; ikke det at gjestene tror de er bedre enn andre, det er kanskje heller at de føltes som om de visste det. Her ble forøvrig Andrew nostalgisk, for i forgangne tider var dette puben han reparerte på. De åpnet så tidlig, og hadde en akkurat passelig porsjon med egg, bacon, poteter og annet som trengtes før man tuslet hjem etter en kveld og natt og tidlig morgenstund på byen. Selv om menyen hadde endret seg med årene, så var maten her upåklagelig.

Til slutt ende vi på Den Gode Nabo der de hadde et nyåpnet fat med levende Nøgne Ø Porter - fra håndpumpe. Også på Naboens var det livlig, spesielt for en tirsdagskveld. Dette er en pub som har utvidet repetoiret sitt, både i øltyper og i kundegrupper. Spesielt har de klart å tiltrekke seg grupper med utlendinger som møtes der. Det å gå mellom bordene der på en livlig kveld er som å snurre sakte på tuning-hjulet til en gammel Radionette. Det ene språket tuner inn så snart den forrige har tunet ut. Her er britisk engelsk, nederlandsk, italiensk, tysk, skotsk engelsk osv. Og de ser ut til stadig å komme tilbake - kanskje er det de mange nasjonale øltypene som lokker? Interiøret bærer nok litt preg av antikviteter-spikret-på-veggen, men det har vært slik i årevis, og det har blitt endel av tapetet. Jeg legger i alle fall ikke lengre merke til det. Skjønt, det er en av de gamle bryggene langs Nidelva, så det er det lite som klarer å overdøve bygningens egen sjarm og skakkhet. Selv om en pub har andre kvaliteter enn bare utvalg, så er utvalg lett å måle. Og etter den målestokken kniver Naboens med en håndfull andre puber om medaljeplassene i Norge.

Vi trodde vi bare skulle på fem ulike puber i løpet av fem timer, men egentlig var vi innom fem forskjellige og helt ulike verdener. Det (og ølet) gav mersmak, og disse pubvandringene blir det flere av.

Man regner at den ble født 23. april 1516, men det var etter alle definisjoner en lang, støyende og smertefull fødsel. I 1351 forbød Erfurt brygging på annet enn malt og humle. I 1434 påla Weisensee sine bryggere bare å bruke vann, malt og humle. Det samme gjorde München i 1447 og 1478. Påleggene er mange og ble gjentatt ofte - en god indikasjon på at de generelt ikke ble fulgt.

Jordmor var Wilhelm von Wittelsbach, også kjent som hertug Wilhelm IV av Bayern, med tilnavnet "den standhaftige" - i dag ville vi vel kanskje heller sagt den kompromissløse. Han roterer vel heftig i sin katolske himmel om han vet at det var underskriften på denne lovteksten i 1516 han skulle bli mest kjent for. Jeg vil tro at det var motstanden mot reformasjonen og Bayerns udelelighet som var hans hjertesaker.

Så fulgte en lang barndom og ungdom. Ulike nabostater ønsket den velkommen, men det ble stort sett med Bayern og omegn. Gjær og hvete ble tatt inn i varmen.

Virkelig sus i serken fikk Renhetsloven ikke før på 1800-tallet. Og med utbredelsen av det undergjærede øl (det bayerske øl, som det ble kalt hos oss) ble tankegangen spredd til store deler av verden. Kanskje skal sosialistene ha litt av "æren" for det, selv om det var ganske så ubevisst. Revolusjonsforsøket i Bayern i det hete året 1848 ble slått hardt ned på, og mange av de tyske bryggerinavnene som etterhvert dukket opp i USA startet nok som politiske flyktninger med lite annet enn kunnskap om brygging i kofferten.

Innen Tyskland fikk den nok utbredelse, men samtidig ble den utvannet med kompromisser, eller skal vi si "sukret"? En periode var det flere sett med Renhetslover, en for Tyskland og en enda strengere for Bayern.

I 1906 var det endelig seier, og Renhetsloven fikk råde over hele det tyske keiserdømmet, inklusive Namibia, der den fremdeles uformelt holdes høyt i ære - som motstykke til sør-afrikanerne med sine britiske og nederlandske øl-aner.

Utenlands var Renhetsloven often, selv om jo var Bayern som var dens ene rette hjem. Da prins Otto von Wittelsbach i 1832 ble utpekt som konge av Grekenland - så hadde han Renhetsloven med i bagasjen. Avleggeren han plantet i gresk rettsvesen slo nok rot, men ble aldri noe stort og særlig robust tre der nede i middelhavsklimaet, inntil den i 1984 brutalt og sermoniløst ble hugget ned som et offer for EU-tilpassingen. Også i Norge fikk den rotfeste, helt frem til EU-tilpassingen i 1994.

Noen livskriser møtte Renhetsloven - la oss ikke legge skjul på at det til tider stod om livet. I 1919 var Tyskland et kaos etter nederlaget i første verdenskrig. Da Weimar-republikken skulle opprettes, så det stygt ut for Renhetsloven, men bayerne sviktet ikke sin ektefødte, og de satte ultimatum om at Renhetsloven skulle gjelde hele Tyskland for at de ville bli med. Resten av Tyskland var kanskje ikke så vanskelige å be, men det var en rørende støtte.

En repetisjon av dette fikk vi etter andre verdenskrig, da Tyskland igjen lå i kaos og en ny republikk skulle opprettes. Det ble to republikker, og Bayern ble med i Forbundsrepublikken Tyskland, kjent som Vest-Tyskland blant venner. En betingelse for det medlemskapet var at Renhetsloven skulle råde i hele Vest-Tyskland. Vi kan selvfølgelig fundere på realiteten i en egen bayersk republikk i 1952 - forårsaket utelukkende av uenighet om hvordan øl skal brygges. Det er ikke sikkert at seierherrene i vest - England, Frankrike og USA (samt også noen vantro og sukkerglade belgiere!) ville hatt forståelse for det. Men igjen var det i det minste rørende at bayerne husket på sin Renhetslov.

Men i øst - blant kommunistene der bak jernteppet - spredte vantroen seg, for i Øst-Tyskland kokte de sammen de rene fire ingrediensene med sukker og andre ting, og kalte det øl. Dette lovet ikke bra. Magien var liksom borte og fiender begynte å konspirere om Renhetslovens død.

Første runde startet i 1981, og sytingen ble brakt frem av det franske Brasserie du Pêcheur. De klaget over at de ikke kunne selge brygget sitt under merkelappen "øl" i Tyskland. Saken bølget frem og tilbake i rettsvesenet, men dommen falt 12. mars 1987, da franskmennene vant, og "alt" kunne selges som øl. De påstod at Renhetsloven ikke hadde noe med beskyttelse av forbrukerne å gjøre, for alle de "forbudte" ingrediensene var jo lovlige i andre matvarer, og ikke-ølet kunne selges under andre navn enn øl. Så om tyskerne beskyttet øl-drikkerne fra reelle farer med Renhetsloven, så utsatte de befolkningen for de samme farer i andre sammenhenger. Man kunne ikke forby det sukkeret i ølet som man ellers drysset rikelig på slikkeriene. Og så sa de at forøvrig var vel de fleste enige i at alkoholen er den absolutt mest skadelige ingrediensen i øl uansett hvordan man regner det.

Det var en komplett skandale. Selv ikke Pasteur kunne i sine villeste drømmer ha ønsket seg et utfall som dette. Men Bayern viste nok en gang sin trofasthet: selvstendighet og utmelding av EU ble foreslått. Dersom de snodige sveitserne kunne klare seg alene, så kunne vel bayerne også. Men realismen var nok ikke helt med dette forslaget. Olje ble helt på vannet, og vann (ikke det samme!) ble helt på bålet - og man kom til et kompromiss. Dersom brygg ble importert, så kunne det kalles "øl", men dersom det var tyskbrygget, så kunne det kun kalles "øl" dersom det også var brygget etter renhetsloven. Ro og orden var gjenopprettet, bortsett fra at de stygge skår i gleden ved alle disse importerte brygg som befengte butikkhyllene og som fikk kalle seg "øl".

Siste spiker i likkista kom innenfra, fra det tidligere Øst-Tyskland. Der var tolkningen av Renhetsloven blitt gjort gjeldende etter sammenslåingen. Helmut Fritsche, som eide Klosterbraueri Neuzelle ønsket å selge sitt sukker-brygg som øl. Etter en lang kamp fikk han medhold i februar 2005, etter at saken hadde fått andre utfall i lavere rettsinstanser. Dermed ble det vel satt endelig sluttstrek for Renhetsloven i det formelle lovverket. Men det er et liv etter "døden" også for lover, for mange bryggerier fortsetter å smykke seg med at de overholder denne loven. Og hvem vet, kanskje den står opp fra de døde ved en senere anledning?

Ifm at Renhetsloven fyller 491 år mandag 23 april, så skriver jeg en serie med bloginnlegg om den. Her kommer første del.

Alle har vel hørt om den tyske Renhetsloven, og mang en ølflaske har etiketter som stolt forteller at innholdet er i henhold til denne loven fra 1516. Men hva sier den egentlig? Det skal jeg forsøke å besvare her.

La oss starte med det enkleste: faktaene. Loven ble underskrevet 23. april 1516 i Ingolstadt i Bayern av hertug Wilhelm IV. Det er ikke noen lang tekst, og det er kun en enkelt, nesten tilfeldig innkastet setning som har gitt Renhetsloven sitt mytiske omdømme:

Wir wöllen auch sonderlichhen das füran allenthalben in unsern Stetten, Märckthen, und auff dem Lannde, zü kainem Pier, merer stückh, dann allain Gersten, Hopffen, und wasser, genomen und gepraucht sölle werden.

For det aller første, rettskrivningen kan faktisk variere i denne loven, for dette var ikke et dokument som ble trykket opp, det ble kopiert for hånd, og formodentlig har de ulike kopiskriverne brukt sin egen variant og forkortelser - delvis etter eget forgodtbefinnende og delvis etter hvor mye plass som er igjen på linja. Men ordlyden skulle dog være den samme.

Det aller første som vi kan slå fast, er at det kun er tre ingredienser som er nevnt: bygg, humle og vann. Akkurat dette er det veldig mye forvirring om, sannsynligvis fordi senere lovtekster justerte lista over akseptabelt innhold. Det står ingenting om hvete - trolig med hensikt - og det står ingenting om gjær - trolig fordi det strengt tatt ikke ble oppfattet som en ingrediens, eller at det var innlysende at det måtte være med.

At det står "Pier" i stedet for "Bier" er neppe en skrivefeil, for det finnes andre dokumenter på gammel tysk som staver dette med "P". Det er fristende å koble det mot slavisk "pivo", men akkurat denne etymologiske megakrangelen skal jeg ikke våge meg inn på her.

Merk også at det står bygg, ikke maltet bygg. Så faktisk er brygg som bruker ristet bygg (Guinness?) innenfor Renhetsloven av 1516, selv om dette i senere utgaver ble forbudt.

Jeg skal i senere bloginnlegg komme tilbake til mulig motivasjoner for innføring og videreføring av Renhetsloven, men det er på sin plass å påpeke at den ikke het "Renhetsloven", men Wie das Pier sommer vn winter auf dem Land sol geschenckt vnd praüen werden. Selve navnet Renhetsloven kommer langt senere - siste halvdel av 1800-tallet om jeg ikke husker feil. Lovens tittel avslører også en annen ting: dette er en lov om omhandler mye annet enn ingredienser til brygging. Først og fremst omhandler loven maksimalpriser for ølet, med differensiering blant annet for by og landsbygd, og for sommer og vinter, samt litt spesialregler for videresalg. Og så er det trusselen om inndragning for de som overtrer loven. Alt i alt er det hovedsaklig en lov om prissetting, ikke en lov om ingredienser. Så la oss ta loven på ordet ...

Siden så mange bryggerier påstår at de følger Renhetsloven av 1516, la oss se litt på hva det betyr for prisene deres. I Renhetsloven står det at fra Jørgensdag (23. april) til Mikkelsmess (29. september) kan ikke en "mass" øl koste mer enn to "pfennig". Det er mulig at man her burde justere litt for overgangen fra juliansk til gregoriansk kalender, men la oss se bort fra det.

Nå er det litt vrient å tolke hvor stor en "mass" er, for de ulike tyske statene hadde varierende størrelser og navn på målene - og ikke minst har disse endret seg over tid. Likevel, en gjennomgang av ulike gamle tabeller over mål og vekt synes å tyde på at en bayersk "Mass" var like over literen. Dette målet har vært brukt på mengder ned til 8dl og opp til halvannen til to liter. Men la oss holde oss til en liter, for det er jo også kompatibelt med at dette var en serveringsstørrelse.

Så trenger vi å anslå hva en bayersk pfennig var verd anno 1516. Det gamle systemet er ikke så enkelt, og her er jeg på tynn is. I 1566 ble en riksdaler i det tysk-romerske keiserriket satt til ca 30 gram sølv, og la meg anta at vekten av denne sølvmynten i Bayern 50 år før dette ikke var så ekstremt forskjellig. Denne riksdaleren var verd halvannen riksgulden, som igjen bestod av 240 pfennig. Altså er en pfennig lik 1/360 av en riksdaler, som gir ca 0,08 gram sølv. Siden sølv er sølv, så sjekker vi med dagens sølvpris. Ifølge Internett har 0,08 gram en verdi av 21 øre, så en liter med øl burde koste maks 42 øre.

Det vil si at halvliteren burde koste 21 øre for oss forbrukere, dersom bryggeriene faktisk var bokstavtro når de på flaskene sine stolt utbasunerer sin overholdelse av Renhetsloven. For man tuller jo ikke med Renhetsloven, gjør man? Det er mulig de kan hevde at ølet deres er brygget i henhold til Renhetsloven, men ikke nødvendigvis solgt etter Renhetsloven, slik som Hansa bayer ser ut til å gjøre. Eller at de peker på Renhetsloven uten å angi noen årstall, slik som Seidel pils gjør. Men for CB pilsner er det neppe noen unnskyldning, for de skriver "Etter Renhetsloven av 1516" på etikketten.

Billig pils i Kristiansand i sommer?