En black-and-tan er en øl som er en blanding av en mørk (black) og en lys (tan) øl. Tradisjonelt er det en stout og en pale som brukes, gjerne en Guinness og en Bass. Hos TMB brukte de stout og trondhjemspils - men det er greitt nok siden trondhjemspilsen der ikke er så typisk 'norsk pils'. Gimmicken med denne drikken er at de to ølene skal helles slik at de ligger i hvert sitt lag, og siden de har ulike farger, så får man en interessant utseende øl, spesielt er overgangen mellom de to komponentene fascinerende.

Det er forresten et øl man ikke bør bestille overalt i verden. Uttrykket 'black-and-tan' ble også brukt som klengenavn på spesialpolitistyrken i Irland på 1920-tallet - Royal Irish Constabulary - etter sigende fordi de opprinnelig gikk i uniformer av denne fargen. Denne styrken ble videreført som Royal Ulster Constabulary som formelt ble oppløst i 2001. Det er en underdrivelse å si at de var mislikt av den katolske delen av befolkningen. Dersom du bestiller en black-and-tan på en irsk pub, risikerer du at de tar det som en provokasjon og at noen følgelig drar deg med ut og banker deg opp. En del steder kommer du i mål med å bestille en halv-and-halv, selv om det vel egentlig er en litt annen drikk.

(Bildet er ikke fra TMB, men fra www.sxc.hu, som i seg selv er en utmerket site - selv om den ikke er knyttet til øl.)

Dette er en parodisk bok, men hadde den enda vært en parodi på oss kvalitets(over)bevisste ølentusiaster, så hadde de vært mer interessant å lese den. Men det er en parodi på new-age-litteraturens sjangre om å finne seg selv, orientalsk mystikk, indre reiser og indisk visdomslitteratur. Som sådan er den ikke uten morsomme poenger, for forfatteren er både rappkjeftet og flink med ordspillene.

En manglende seksjon i grunnmuren til denne boka er forfatterens lettvektighet på ølkunnskap. Stort sett dekkes det over ved at han er passende vag og udefinert, men derved forbigås også mange muligher for ypperlige ordspill og andre poenger. Når han faktisk sier noe konkret om øl, blir det ofte veldig galt. Han påstår at den opprinnelige Renhetsloven av 1516 bare spesifiserte tre ingredienser i øl (korrekt), nemlig vann, gjær og byggmalt, mens humle først kom til senere. Det er vanlig å bomme her, og feilaktig påstå at dokumentet fra 1516 inkluderer gjær. Gjær ble først tatt med i senere lovtekster som videreførte Renhetsloven, men er nok allikevel implisitt tillatt i 1516. Det er også vanlig å påstå at teksten fra 1516 spesifiserer malt eller byggmalt, mens i virkeligheten spesifiserer den bygg. Forskjellen ligger i hvorvidt ristet bygg kan tillates eller ikke. Begge disse vanlige feilene synes jeg er små og uvesentlige, for de rokker ikke ved grunntanken i dokumentet. Men å si at lovteksten fra 1516 ikke inkluderte humle, er en brøler som avslører at man ikke har forstått poenget med Renhetsloven, at man ikke har grokket dens raison d'être.

Videre plasserer han trappistklosteret Chimay i Frankrike, mens det jo ligger i den fransktalende delen av Belgia, selv om det ligger aldri så nært opp til grensen til Frankrike. For mange er det kanskje en detalj, men for ekte ølentusiaster er dette en diskvalifiserende brøler.

Å lese den perm-til-perm i ett strekk er overkommelig fordi det er en kort bok med stor skrift, mange blanke sider, rikelig med illustrasjoner med brede marger og hyppige overskrifter. Jeg vil allikevel ikke råde noen til å lese den slik, men spre det utover med et kapittel pr dag. Det blir som med Black Adder eller Mr. Bean: Det er ustyrtelig morsomt i små porsjoner, men det blir både anstrengende og kjedelig å se dusinvis med episoder back-to-back.

Alt i alt var det altså ikke noen imponerende bok sett fra et øl-perspektiv. Kanskje jeg skal forsøke å lese den igjen en gang senere, når jeg ikke har fyrt opp ølforventninger? Og forresten omtaler den ølets chakra, men jeg tror ikke det er noen kobling til et visst, nytt stjerneskudd på den norske pilsnerhimmelen.

Mye av skylden for dagens begredelige situasjon må nok deles mellom bryggeriene og flertallet av forbrukerne, for de har skrudd hverandre innover i en ond sirkel, der fokus i stadig økende grad har blitt plassert på pilsnerøl. De har i så stor grad klart dette, at ordet 'øl' for mange er synonymt med 'pilsner'. Det har faktisk gått så langt, at enkelte som blir utsatt for øl som faktisk smaker noe mer enn de er vandt til, kan sutre noe slikt som "men det er jo ikke egentlig øl, da". Nåja, la oss ikke havne på språkdebatt-jordet, det er tilstrekkelig å påpeke at pilsgenerasjonens tolkning av ordet 'øl' har en turbulent og utfordrende tid foran seg.

Jeg tror at vi i det kommende året vil se finere restauranter begynne med et bredere utvalg av øl, slik at det kan stå i stil til maten. Bare i mitt lille univers her i Trondheim, har vi sett Three Lions ha en internasjonale øl og mat-uke, og selv omkoblingen mellom mat og øl der kanskje først og fremst var geografisk, så var det også fokus på stil. Vi har også sett at Trondhjem mikrobryggeri har begynt å eksperimentere med eget øl i matlagningen, og de har lenge har operert med anbefalinger av hva slags mat de ulike ølene passer til. Restauranten Dailys drives nært sammen med Den gode Nabo, og jeg tror sistnevntes imponerende ølutvalg er tilgjengelig til maten som serveres i restauranten. Videre sier ryktene at Trondheims beste fiskerestaurant etter nyttår skal fokusere også på øl, og på kobling av øl mot mat.

Alt dette er datapunkter på en trend der det å lage og servere god mat ikke bare krever at man kan koble det mot riktig vin, men også mot riktig øl. Vi har sett de første begynne å snakke om en øl-sommelier. Innen vinverdenen er en sommelier hakket over en vinkelner: en person med spesialkunnskap innenfor vin, behandling og lagring av vin, og ikke minst med tilstrekkelig kunnskap om vin og restauratens meny til å kunne anbefale viner for gjestene. Innen vinverdenen er det stor butikk å kurse og sertifisere kelnere innen vinkunnskap. Og akkurat det er en oppgave der noen innen ølverdenen nå burde kjenne sin besøkelsestid. Dersom bedre restauranter om noen år her et gjennomsnitt på ti øltyper, så trenger en hær av kelnere opplæring omkring øl: lagring, helling, å detektere en dårlig øl, bunnfall, temperering, valg av glass, og ikke minst valg av passende øltype til ulike retter. Dette er en forretningsidé der det er gode penger å tjene for de som klarer å posisjonere seg rett og være tidlig ute.

Hva skal det i så fall hete? Øl-sommelier eller bare sommelier. Realistisk sett blir det nok det første, men etymologisk sett har ikke "sommelier" noe spesielt med vin å gjøre. Det kommer (ifølge Wikipedia) fra 'sagma', som er pakksadel på latin. Derfra kommer 'sauma' som er pakkdyr eller pakkdyrs last på provençalsk, som har gitt 'saumalier' som er pakkdyrdriveren. Fransk har plukket dette opp som 'sommelier' som opprinnelig betydde den som er ansvarlig for transport og håndtering av forsyningene, men som etterhvert er blitt vridd til spesialbetydningen vin-ekspert i restaurantbransjen.

Jeg tror og håper denne utviklingen vil aksellerere, og at når vi om ti år ser oss tilbake, så vil våre dagers 'ølmeny' på restaurantene fremstå som både komisk og usofistikert - litt som polets prisliste fra 50-tallet fremstår idag.

For en tid tilbake kodet jeg et slikt smakshjul i PostScript, samt at jeg har konvertert det til en PDF-versjon. Fordelen med dem er at man kan forstørre ubegrenset uten at teksten blir utydelig, og dermed kan man få gode utskrifter. Det er mulig at andre har publisert versjoner i vektorgrafikk før, men jeg legger dem allikevel ut. Skriv ut på en fargeskriver, klipp til, og laminér, så har du et meget brukbart og øl-søl-sikkert smakshjul.

Merk at PostScript-koden er temmelig enkel og uavansert, og det er slett ikke pakket inn slik som moderende versjoner strengt tatt skal. Likevel tror jeg sjansen er stor for at det gir et brukbart resultat for de fleste, si ifra dersom det ikke virker. Og om det er noen som ønsker å endre eller utvide smakshjulet (eller generere smakshjul for andre ting - jeg har sett for sjokolade, kaffe, vin osv), så kan denne koden være et utgangspunkt.

Hadde de nå enda kun brukt nederste hylle for øl uten bunnfall, men det var ikke tilfelle. Da jeg var der i går, så hadde de lagret følgende der: Handbryggeriet Bavarian Weizen, Atna Hveteøl, Atna Økologisk Export og Midtfyns Ale, samt noen øl som ikke hadde bunnfall. Rett nok regner mange at bunnfallet skal med i glasset for et hveteøl, og Midfyns Ale har temmelig små mengder bunnfall, men dette er vel noe som kundene selv kan ta stilling til? Joda, jeg vet jo at det bare er å la det stå en stund før flaska åpnes, men lell.

Øystein hadde nevnt det for betjeningen der for lenge siden, men enten forstod de ikke poenget, eller så brydde det seg ikke om det. Kanskje det er på tide å sende et brev på papir til dem med spørsmål om de har rutiner eller regler for hvilke øl som blir satt på skråplanet?

Her sitter han og forsøker å late som han vet hva han holder på med ...

Det var rundt 150 fremmøtte, og det var en folkejury bestående av alle fremmøtte som vurderte. Det var 'bare' 15 juleøl med i testen. Det er lite, men samtidig tilstrekkelig på en kveld. Problemet er jo da selvfølgelig at mange interessante øl faller utenfor, og det reduserer verdien av testen. Det var ni øl fra Ringnes/Dahls-systemet, to fra Hansa (er ikke barsjefen bergenser?), en fra Nøgne Ø og tre importerte øl - men la meg ikke kommentere utvalget utover det.

Trenden i resultatene var veldig enkel: Først de tradisjonelle norske sterkølene, deretter de norske butikkølene, og til slutt de utenlandske ølene. Her kom Nøgne Ø Julenatt (utenlandsk øltype) midt mellom de to sistnevne gruppene, og Tuborg Juleøl (som brygges i Norge) endte i gruppen for norske butikkøl. Det ene unntaket fra denne enkle algoritmen, var Regal Christmas, som endte mellom sterkølene og butikkølene. Det andre unntaket var Munkholm for fiskeretter, som endte nede blant utenlandsølene. Du finner hele resultatlista her. (Merk at illustrasjonsfotoet med juleølet er galt, det viser bildet av en Dahls klasse D - som ikke stilte i konkurransen, mens det var Dahls sterkøl/polvariant som vant. De er temmelig like, men det er mer grønt på klasse D-varianten.)

Her konsentrerer man seg om oppgaven.

Konklusjonen er at trønderne liker sterkølene fremfor butikkølene, og norske øl fremfor utenlandske øl. Og akkurat det var vel ingen bombe ... Det er også nødvendig å si noe om poenggivingen. Det ble scoret fra 1-10 poeng i hver av fem kategorier: farge, skum, aroma, smak og ettersmak. Dette minner veldig om juleøltesten til art of taste, men til forskjell fra dem, ble ikke disse poengsummene vektet i juleøltesten på Naboens. art of taste vektet kategoriene med henholdvis 1, 1, 3, 3 og 2. I Naboens test betød altså utseende 40%, mens hos art of taste betød det bare 20%. Hadde det endret fundementalt på resultatene? Neppe, men det er greitt å vite for de som sammenlikner slike tester.

Det var mitt inntrykk at Dahls mer enn gjerne vil satse på mer spennende øl. Vi så to jubileumsbrygg i 2006, og det virker som om det eksperimentet gav mersmak. De sitter fremdeles med endel av det gamle bryggeriutstyret, og selv om dette er for stort til å brygge små mikrobrygg, så er det mulig å sette det i driftsmessig stand. Uansett vil det være en stor gimmick å brygge på gammel-utstyret. På mange måter er kapitalismen her en tveegget sverd - fordi den samme holdningen som sier at man ikke gjør noe hvis ikke det er penger å tjene på det - sier også at du kan gjøre nesten hva du vil dersom det er penger å tjene. For Carlsberg er det viktigste 'bunnlinja', og ikke hvilke øl som produseres og selges. Så om Dahls kan tjene på å lage en stout, så tror jeg de kommer til å gjøre det.

Jeg fikk også indirekte svar på en annen ting jeg har lurt på. Etter ølsmakingen kom det en mann bort og spurte Dahlsfolkene om hvilke Dahls-øl som var brygget i Trondheim - og det var underforstått at han ville drikke lokalt øl, ikke noe som var brygget i andre steder. Svaret han fikk var at alt øl under etiketten Dahls er brygget i Trondheim - enten det er på flaske eller boks. Så er det avklart.

I munnen er den nesten fløyelsaktig i sin smoothness, og litt flat og syrlig, men det passer stout-stilen. Pussig forresten, for i tiden frem mot starten av 1900-tallet var en porter ikke en ale - da dekket begrepet 'ale' (i britisk engelsk) alle øl som hverken var en porter eller en lager. Så etter den definisjonen er dette ikke en ale, men en porter (ellers stout porter). Heller ikke i smaken kjente jeg så veldig mye til svarthyll. Det var en bitterhet som satt lenge, og det var en ypperlig stout ... men hvor er hyllebærene? Joda, det var en ekstra litt stikkende komponent som jeg tror var svarthyll, men det er galt å si at den var fremtredende. For å sjekke, tok jeg en liten drink med Hallands Fleder, som er et tradisjonelt svensk brennevin som er smakssatt med svarthyll. Sambucca er vel noe tilsvarende, for det latinske navnet på svarthyll er Sambuccus nigra. Det var en smakslikhet med det svenske brennevinet og dette ølet. Det har også en komponent av havre i seg.

Det er et meget bra øl, men jeg er ikke sikker på om jeg hadde gjettet at det var svarthyll i det dersom ikke etiketten hadde sagt det. Jeg kommer nok til å kjøpe flere, men da som stout, ikke som et svarthyll-øl.

Neste øl denne kvelden var Oppigårdes Slåtteröl, som helt umiddelbart var en skuffelse. Jeg hadde selvfølgelig pisket opp forventningene mine til å skulle smake på et tradisjonelt slåtteøl, som vi kjenner det fra Norge, men førstereaksjonen var: pils. Når jeg så begynte å lese den fine skriften på etiketten, så viste det seg at den var humlet med Perle, Cascade og Saaz, og at de var gjæret med lagergjær. Bummer!

Ølet er disig, og har en kopper-gylden farge. Skummet er hvitt og akseptabelt i mengde. Aromaen var preget av humle, men det var også noe fruktig der, eller med komponenter av vanilje og sitrus, kanskje også av tørket, søt frukt. Derfor var andreinntrykket av aroma mindre pilsneraktig. Smaken hadde helt klart komponenter av pilsner, og den var særdeles bitter for et så lyst øl, men samtidig var den fruktig og meget tørr. I sannhet et sært øl. Bitterheten holdt seg lenge utover i ettersmaken, og kunne vært en dobbelt IPA verdig - men jeg synes kanskje det var endel i overkant. Skummet holdt seg også lenge. God fylde, men ikke ekstremt mye kullsyre.

Flaska jeg smakte på var nok vellagret, for den hadde best før-dato satt til utgangen av november i år. Det var etter den første skuffelsen egentlig en positiv opplevelse - og selv om den ble litt for mye IPA for min smak, vil jeg nok kjøpe enda en flaske neste gang jeg er i Sverige. Det er et øl jeg tror man kan bli glad i over tid, men det er og blir en aquired taste.

Det var ironisk at disse to ølene var så ekstremt forskjellige, for jeg hadde valgt dem ut fordi de begge så ut som 'ales' av tradisjonell, rural opprinnelse, og så viser det seg å være en klassisk stout og en fusion mellom IPA og pilsner. Det er i alle fall ikke kjedelig å smake på øl!

I denne trenden stiller Wangensten Rakøl, som ikke er brygget av Wangensten, men av Atna Bryggeri. Wangensten er egentlig en produsent av rakfisk, og det er nok grunnen til at de har stått bak denne produksjonen. Det er ikke så mye som er kjent om dette ølet, og googler du etter "Wangensten" og "rakøl", så finner du i skrivende stund bare ett treff.

Hva er det så i dette ølet? Tja ... si det. Det er lite produktinfo å basere seg på her. På en webside hos Atna Bryggeri, sier de at de ser på dette som "et veldig spennende samarbeid siden dette er med på å befeste vårt brygg som en smaks- og kulturbærer." Samme sted omtales rakøl som en egen øltype, men det sies ikke så mye om hva som særtegner det. Jeg blir i utgangspunktet litt skeptisk når noe beskrives bare i generelle positive termer, men uten å bruke ord som faktisk beskriver varen. Et annet poeng er at det må være nesten umulig å lage ett enkelt øl som passer til all rakfisk. Det er vel så stor forskjell mellom den milde og den vellagrede varianten, at det burde være behov for flere ulike varianter av øl å drikke til.

Jeg har bare smakt ølet en gang, og det var ikke i noen god setting for en smaksprøve - det var kaldt, mørkt og støyende, og jeg var allerede relativt brisen før jeg oppdaget at dette ølet var tilgjengelig. Likevel, man gjør så godt man kan, og det slo meg som et interessant øl. Ølet har bunnfall og er altså formodentlig flaskemodnet, det holder 4,65%. Fargen minnet litt som en bayer i halvmørket, og hadde et brunlig preg. Det virket klart (til tross for en brutal helling). Det var også rikelige mengder med lyst skum - sikkert også pga hellingen. Det første aromaen fikk meg til å tenke på, var skalldyr - men ikke så å forstå at dette ølet duftet skalldyr, det var bare assosiasjonen som jeg fikk. Utfra notatene ser jeg at ølet virket ganske tørt og egentlig lite bittert på meg. Jeg stusset til og med på om det virkelig var bitterhumle i ølet. Det med bitterheten var sært, for det var et ganske skarpt øl med en overflod av smak, det virket bare som den kom fra noe annet enn humle. Det var heller noe krydderaktig i den, og da mener jeg ikke krydder som kommer i pulverform fra fremmede strøk, men krydder som uttrekk fra urter. Jeg har ikke smakt så mange øl som er smakssatt med lokale urter, men jeg mistenkte at dette ølet var akkurat det. På den annen side, det var ikke optimale forhold å smake et øl under, og det er mulig at jeg lot mine forhåpninger styre sansene. I ettertid stusser jeg litt over notatene mine, men jeg velger å presentere dem med advarsel. Imidlertid fikk jeg kjøpt med hjem en fra det lokale ølutsalget, og jeg skal sjekke det igjen senere. Godt var ølet i alle fall.

Så var det navnet da ... Det skulle vel egentlig være rakfiskøl, og ikke rakøl, for det er jo ikke ølet som er raket? Et annet moment, er at Kulturbrygg i Voss registrerte "rakøl" som varemerke allerede i 1999. Dog er det ikke sikkert at et varemerke holder dersom det allerede er et innarbeidet, generisk navn for en varegruppe. Men akkurat i dette tilfellet blir det neppe advokatmat, siden Wangensten ifølge en avisartikkel også er deleier i Kulturbrygg. De har i tidligere år brygget rakølet sitt hos Trio og Glommen. Mer interessant blir det å se om "rakøl" blir opprettholdt som varemerke når det kommer flere produsenter inn på markedet.

Til nå i år har jeg bare funnet tester fra apéritif og art of taste, samt fra Norøl. Det kan virke som om mange aviser har out-sourcet juleølsmakingen til proffe organisasjoner i år, men jeg skal være forsiktig med si dette for bastant, for det er tidlig i sesongen, og dessuten har jeg for få data.

Inntil videre er jeg takknemlig for å få mail til anders@geekhouse.no med tips og pekere til juleøltester som ikke allerede er registeret på siden som er lenket til over. Jeg er interessert i alle tester, også vennelag som har testet et dusin ulike typer, bare det er med resultater. Også tester som kun er publisert på papir er interessante, si hvilken avis og datoen, så skal jeg sikkert kunne grave den frem fra biblioteket.

I summa.no er Små Vesen AS beskrevet under bransjen "Produksjon av øl", med en virksomhetsbetegnelse som er "Brygge og fremstille øl, drive tilhørende butikk og servering samt annet som dermed står i forbindelse." I og med at det er et AS, så er det ikke bare en hjemmebrygger med en cool beskrivelse på enkeltmannsforetaket sitt. I nettkatalogen.no listes Små Vesen Kolonial DA. Alle disse ser ut til å ha adresse Bankplassen i Bagn, som ligger syd i Valdres, midtveis mellom Fagernes og Dokka. Det kan virke som om det er en mann-og-kone-bedrift som samtidig er bigeskjeft til andre jobber - det er vel forresten ingen som har tjent spesielt mye på mikrobryggerier i Norge ennå, så deltidsdrift bryggeridrift er vel bare å forvente.

Tollvesenet (som ikke er noe lite vesen!) har i et rundskriv skrevet at Små Vesen AS allerede i august ble innmeldt i returordningen for glassemballasje. Patentstyret har i varemerketidende fra juli i år registret (se side 4) "Små Vesen" som varemerke for dette bryggeriet, innenfor bakevarer, øl og mineralvann, og alkoholholdige drikker utenom øl. Og på en blog er det kommentert (slettet men tilgjengelig i google cache) tidlig i februar i år at firmaet fikk firmaattesten sin.

Det finnes en hjemmeside under www.smaavesen.no, men den er tilsynelatende tom bortsett fra en meget pen logo. Men dersom du ser på HTML-kildekoden til denne siden, så finner du følgende info utkommentert.

I ein liten dal i eit lite land ligg Valdres, ein heimstad for både menneske og underjordiske vesen i lang, lang tid...
Sør i Valdres ligg eit lite bryggeri som lagar det me meiner er noko av Noregs beste øl.
Me er eit moderne bryggeri, men gløymer heller ikkje vårt opphav.
Brygging av øl er ein kunst som har levd i nærare 6000 år, og har mange tradisjonar.
I gammal tid trudde folk at det var små underjordiske vesen som fekk alkoholen ned i ølet; ja, du kunne sjå dei i bruset og boblane.
Det er desse små vesena me set så stor pris på - difor Små Vesen Bryggeri.

IKADA er en inkubator for kunstnere, arkitekter, designere og akademikere, og i oktober ble det postet en nyhet der med gratulasjon av at Små Vesen skulle presentere den første ølproduksjonen under rakfiskfestivalen. Der beskriver de selv ølet som:

Rakfiskøl frå Valdres er brygga på gamle tradisjonar med moderende impulsar. Ølet har ein fruktig og aromatisk smak, med ein lett smaksbalansert bitterhet. Me har laga eit rundt og fyldig øl for å smelte saman med rakfisken.

Det er sagt og skrevet relativt lite om dette bryggeriet på nettet. Det som er listet her, er det viktigste og mest offisielle jeg kunne finne. Likevel, de få hintene som er å finne indikerer at dette er et seriøst, nytt mikrobryggeri. Det høres ut som om de brygger dels i tradisjonell norsk stil, og dels i engelsk tradisjon (men merk at nå er jeg ute og tipper!) Sålangt jeg kan se, har de vært tilbakeholdne med annonsering, kanskje det er fordi de ikke ønsker å gå bredt ut før de har produkter og produksjonskapasitet? Dersom de har publisert info om bryggeriet, så har det i alle fall gått meg hus forbi, dessverre. Jeg skulle gjerne ha vært innom boden som de formodentlig hadde på rakfiskfestivalen, men jeg brukte så mye tid på Valdres gårdsbryggeri og ølutsalget på lørdagen at jeg bare var innom omkring halvparten av utsalgsbodene. Jaja.

Så gjenstår det å finne ut åpningstider og ølutvalg for dette nye bryggeriet. Det kan virke som om de satser på en kombinasjon av ølutsalg og brewpub. Det er nesten så man må legge ferieturen via Valdres til sommeren.

Nåja, jeg kan leve med det - Handelsstanden i Valdres hadde sikkert tynt ut en god bunke tusenlapper av Ringnes, mot at Ringnes gjennom sitt ølmonopol i teltet kunne tyne ut pengene av oss som gikk på konserten. Akkurat dette klarer jeg ikke å hisse meg opp over.

Derimot: hvorfor selger Ringnes utelukkende pilsner? Hvorfor kunne de ikke ta med seg noe annet øl? De har en Nunavut, en Frydenlunds bayer, og for ikke å snakke om juleøl - alle i skatteklasse D. Og siden de solgte både vin og sprit, så kunne de sikkert ha tatt med noe i skatteklasse E også, for ikke å snakke om de utenlandske ølene som Ringnes importerer eller lisensbrygger - Guinness, Jacobsen osv. Ikke minst Bryggerimester Spesial for julens fiskeretter ville vært både passende og utrolig spennende å forsøke til rakfisktallerkenen som ble servert i teltet. Jeg ville ikke hatt noe imot at de solgte dem opptil ti-tyve kroner over pils-prisen. De hadde allerede infrastrukturen for det, fordi de solgte Munkholm, mineralvann og eplemost (de er vel forpliktet til å ha alkoholfri alternativer).

Ringnesglass så langt øyet kan se.

Det kunne ikke være fordi det var komplisert å ha flere typer fat, for det er jo bare å selge det på flaske eller boks. Dessuten klarte ikke Ringnes å ta vare på pilsnerfatene sine, engang. Jeg fikk en halvliter som var bakterieinfisert. Den var ikke ekstremt infisert, men likevel tydelig så. Nabo-halvliteren var ok, og den var tappet samtidig men formodentlig fra et annet fat. Vi sammenliknet dem, og det var veldig lett å konkludere med at basilluskene hadde hatt et lite vorspiel i ølet i det ene glasset. Egentlig var dette overraskende, for i et slikt festivaltelt går jo ølet unna, så det kan umulig være lang lagring av et åpnet fat som er problemet. Sa jeg ifra om at ølet var dårlig? Nei, jeg gjorde ikke det. Vanligvis ville jeg ha gjort det, men i et fullt telt med masse støy og fulle folk, så fristet det ikke å forsøke å overbevise de overarbeidede Ringnes-folkene i øl-vogna at ett av fatene deres (ukjent hvilket) hadde et problem. Jeg trodde forresten at Ringnes ved slike anledninger tappet fra en diger tankvogn, og ikke fra enkeltfat, men i en slik setting klarer jeg ikke å forklare hvordan det kunne skje at et glass øl var infisert mens det neste ikke var det.

Lenge trodde jeg at den dårlige halvliteren kom til å bli det nærmeste jeg kom et 'spennende' øl den kvelden. Jeg dro frem til øltappevogna til Ringnes for å se om de kanskje hadde en brukbar whisky. Mens jeg stod på litt for lang avstand bak køen og forsøkte å identifisere drikkevarer gjennom mønstergjenkjenning av flaskeprofiler, så jeg en liten gruppe med små grønne flasker. Det bare måtte være noe fra Atna. Ganske riktig, de førte Wangenstein Rakøl som egentlig er brygget hos Atna. Jeg skal fortelle mer om dette ølet i en annen epistel, for her er det Ringnes som er tema. Det ble servert temmelig så usermonielt og uten det ringeste smil om munnen. Faktisk holdt hun flaska fullstendig loddrett opp-ned når hun helte ølet - men det så ut til å gå greitt, enten fordi det var så mørkt at jeg ikke så gjæren, eller fordi bunnfallet hadde satt seg godt, eller fordi gjærsmaken ikke var fremtredende - eller kanskje man unngår gjær på denne måten? Hellingen gav i alle fall meg bakoversveis ... og ølet en temmelig så diger skumtopp. Men de visste nok hva de holdt på med, for det ble servert i et nøytralt plastglass uten Ringnes-logo. Det ville være en overdrivelse å si at dette ølet var profilert av folkene i festivalteltet. Så langt jeg kunne oppfatte, så måtte du selv oppdage at det stod halvgjemt bak disken.

Det var noe som skurret for meg: Rakfiskfestivalen er en festival der man fokuserer på tradisjon, lokal mat, håndtverk, gårdsproduksjon og det lille ekstra eller spesielle. Likevel overrisler de festivalen med øl fra et danskeid oslobryggeri (jeg hadde nært skrevet "kjemisk fabrikk"), til tross for at de har et ypperlig bryggeri lokalt i Valdres. I tillegg har lokale krefter fått brygget øl som er spesielt beregnet på rakfisk, men du måtte nærmest være innviet for å finne frem til dem. Jeg tror festivalen har et stort uutnyttet potensiale i disse ølene. Det er greitt nok at de små bryggeriene hverken har ressurser eller produksjonskapasitet som kan dekke alle sider av en stor festival, men la dem få leve en velprofilert og litt beskyttet tilværelse ved siden av Ringnes.

Som en konklusjon: jeg har blitt servert et ikke-Ringnes-øl av Ringnes-personell (tror jeg) fra en Ringnes ølvogn på en konsert der Ringnes hadde monopol. De kan hvis de vil, de liker det bare ikke!

Det er alltid morsomt å besøke bryggerier, og dette var intet unntak. Her var det kanskje enda tettere kopling mellom bryggefunksjonen og baren enn jeg har sett i mange andre små bryggerier. Det gjorde det hele både kosligere. Ofte ser jo meskekar og kokekjelene på brewpubs ut som antikke dekorasjoner, som gjestene ikke umiddelbart tror brukes i bryggingen, men i Valdres var bryggingen særdeles kompakt, med ett enkelt kar til både mesking og koking. Det ble sagt at det var patentert av en brygger på Vestlandet ... hmmm, må sjekke patentregisteret og finne mer ut om hvordan dette virker, patenter er jo tross alt pr def åpne.

Valdres Gardsbryggeri - fra puben.

Dagen etter var vi på selve rakfiskfestivalen i Fagernes, der Valdres Gardsbryggeri hadde satt opp en bardisk med servering av alle tre øltypene utenfor "Birkeby". Deres tre øl er Kvek, Brisk og Staut.

Den lyseste av disse er Valdres Gardsbryggeri Kvek, og navnet er en dialektform for "kvikk". Det er et lyst øl som er noe disig, selv om det var filtrert. Jeg smakte det bare på bryggeriet, for det var utsolgt innen vi fikk somlet oss til Briskeby neste dag, men det ble servert temmelig kalt, så det var trolig en chill haze. Det var et ganske friskt øl, men også et temmelig uvant øl. Det virket som om det var en egen stil over alle de tre ølene som de brygget. De hadde noe felles som jeg ikke helt klarte å fange. Det var neppe gjæren, for det var en vanlig, kommersiell gjær. Det var heller ikke malt og humle, som sålangt jeg oppfattet var temmelig normale. Det kan være bryggemetoden, men det er bare ren spekulasjon fra min side. Jeg forestilte meg at det var en tradisjonell komponent som kom frem, siden de fleste andre norske bryggerier enten brygger undergjæret eller i engelsk-amerikansk stil. Det jeg har smakt av Ølve på Egge og av stjørdalsøl hadde kanskje noe av det samme - men her utleder jeg på sviktende datagrunnlag ... Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive det, kanskje friskhet og et snev av harpiks? Det er på ingen måte noen ubehagelig smak, tvert om, den er interessant og forfriskende. Jeg får komme nærmere tilbake til Kvek ved en senere anledning, når jeg har fått smakt på noen av flaskene jeg brakte med hjem.

Det neste ølet deres er Valdres Gardsbryggeri Brisk som henspiller på en dialektform for einer. Einer kan brukes til mangt, og innenfor ølbrygging er det i alle fall fire bruksområder jeg kan tenke meg: som utgangspunkt for røyking (bar fra einer ryker infernalsk), dessuten kan en seng av bar brukes som sil under bryggingen, og til slutt kan både bærene og avkok av baren brukes som smakstilsetning. Jeg har ikke selv opplevd eine-bær-øl i Norge, men har sett det i Danmark. I Norge er det mest eine-bar som brukes, i form av uttrekk til einerlåg. Odd Nordlands bok er sikkert den beste nasjonale kilden til dette. Valdres Gardsbryggeri bruker eine-bar som trekker i varmt vann. Deretter filtreres baren bort, og væska brukes som basis for meskingen. Slik jeg har forstått det, er dette det samme som Ølve på Egge gjør. Valdres brisk er et brunt øl som hadde godt med skum. Det hadde en tydelig men ikke sjenerende harpikssmak som gled over i bitterheten i humla. Disse to smakene passet egentlig som hånd i hanske. Ølet var tørt, friskt og litt syrlig, med et snev av brent-smak. Det ble servert ganske kaldt, men åpnet seg godt opp når det ble varmere. I sikt var det et sted mellom disig og tåket.

Det tredje ølet deres er Valdres Gardsbryggeri Staut som vel er et ordspill på engelsk "stout" - skjønt ordspill, det skulle forundre meg mye om ikke de to ordene er beslektet. Aller først, dette er ikke en stout slik vi er kjenner den fra de britiske øyer. Den er mørkebrun i farge, helt klar og den er i skatteklasse D. Den hadde rikelig med både kullsyre og bitterhet. Også i denne synes jeg det var et tilløp til harpiks eller einer, men så vidt jeg forstod er det ingenting i oppskriften som skal tilsi det - så kanskje det heller var bryggeristilen. Dette var det ølet som falt mest i smak hos meg. Det hadde både fylde og kompleksitet som stod i stil med en maltsmak og noe sjokolade.

Smakingen på lørdag var ikke helt optimal, for det var kaldt, og levende musikk ble spilt så høyt på en utescene at innvollene ristet. Men jeg sikret meg noen flasker fra det lokale ølutsalget, så det blir ny smaking etterhvert. Dette bryggeriet har ikke laget noe juleøl i år, men de hadde tydeligvis tenkt på det, og kanskje det kommer en jule-staut til neste år. De hadde planer for andre ting, og det var svært gledelig å høre at de tenkte på øl laget med ulike lokale planter. Det tror jeg vi kommer til å se mer av de nærmeste par årene.

Idag var det vinmesse i Trondheim, og det har tatt all min oppmerksomhet i kveld. Jeg har fått ut noe øl-relatert info i den sammenhengen ved å spørre ut importørene. men mer om også dette i morgen kveld. Egentlig har jeg akkurat nå lyst til å blogge om Chateau Musar fra Bekaa-dalen i Libanon, der de produserer helt herlige viner, men det er kanskje ikke helt i tråd med en øl-blog. 'nuff said. Vi blogges i morgen kveld.

Neste ut var Nøgne Ø Julenatt, som var dyp mørk rød med mellommørkt brunt skum. Her var det mye brent smak, litt syrlighet, markant kaffesmak, lite kullsyre og høy smooth-het. Dette er et øl av den typen jeg liker - kraftig, selvbevisst, selvstendig og ikke minst med masse balansert smak. Navnet er ikke så beskrivende, men jeg ville vel sagt at det var en stout.

Jeg dro så til Naboens, der de hadde fått inn Gouden Carolus Christmas - som er et herlig navn, siden det kombinerer ord fra fre ulike språk. Hvis jeg skal konsentrere meg om smaken fremfor etymologien, så var den den preget av banan og litt brentsmak i aroma, spesielt i starten, samt masse fruktighet og smaken av candissukker, som gav dette brygget en typisk Belgisk karakter. Dette brygget holder hele 10,5%, og det må være godt brygget, for selv om det kjennes alkoholsterkt, så merker man ikke lett at det er så sterkt. Den største give-away var en varmende følelse i huden. Selv om dette er et belgisk øl med typisk belgisk karakter, så var det ikke med ettergjøring på flaske. Det er tydelige spor av anis i dette ølet. Fargen var dyp rav og klar. Forøvrig, jeg oppfattet det som at den flamsk-nederlandske klubben i Trondheim hadde samling der samme kveld, for det var en strøm av personer som kom til bardisken og bestilte trappist- og abbedi-øl med moderate nederlandske aksenter.

Siste juleølet ut var Noël de Silenrieux, som var tåkete og med orange toner i det brune. Den hadde også endel lyst skum. Det er mulig at jeg fikk en uheldig flaske, for etter at korken var tatt av, kom det frem under den endel tørre stoffer på tuten til flaska. Det virket som de som hadde tappet flaska hadde bommet med enten ølet eller det de 'primet' flaska med. Slikt er jo en beryktet innfallsport for bakterier, og bakterieinfisert var nettopp hvordan dette ølet luktet. Ikke ekstremt sådant, men allikevel tydelig. I tillegg til dette var det syrlighet, nesten litt vinaktighet, noe bringebær og endel fruktighet. Jeg må nok forsøke den en gang til for å komme med en rettferdig vurdering.

Ellers var det særdeles hyggelig at jeg ble spurt om jeg ville være med i ekspertpanelet for juleølsmakingen på Naboens som kommer om litt over en uke. De skulle i år ikke bare ha kjendiser, men folk som faktisk mente noe alvorlig om øl - og det er bra! Det er en pub som virkelig har utvidet utvalget sitt, og kommer til å passere hundre ulike øltyper i aller nærmeste fremtid. La meg tippe at de er en seriøs utfordrer til tre-på-topp-lista over puber med bredt utvalg i Norge. Det virkelig spennende (og forbausende!) var at de timene jeg satt ved baren, så var det et flertall av kundene som bad om øl som skulle være mørkt, eller de bestilte noe konkret, eller de bad om råd. Det var ganske få som kom for å bestille 'en øl' - underforstått en lokal pilsner.

I morgen drar jeg til rakfiskfestivalen i Valdres, der det kanskje også blir et besøk på Valdres gårdsbryggeri. Det kan bety at det går noen dager før neste innlegg her, men jeg skal se om jeg kan få blogget noe fra Valdres dersom jeg får tid og nettverk.

Først smakte vi på de to juleølene fra Dahls. Tradisjonen tro har Dals tappet dem på blank glassflaske, slik at de kan stå og godgjøre seg under lysrørene i butikkene og bli slik som trønderne mener at en eksklusiv Dahls skal smake. De to er Dahls Juleøl kl.D på 4,5% og Dahls Juleøl kl.E på 6,5%. Det er ikke bare navnene som er like, flaskene er nesten dønn like. Kl.D har litt mer grønt på etiketten og på korken, ellers må du finlese for å finne ut hvilken variant du har. At de ikke er lettere å skille er dumt, for de er temmelig forskjellige i smak. Butikkvarianten hadde i starten en klar aroma av fersken eller plommer, og det samme satt i smaken. Utover det hadde den en litt brutal skarphet, kanskje litt støvet i smaken? Begge hadde en mellomdyp brunrød farge, og var klare. Vi fikk ikke de store skum-opplevelsene med disse, men det kan skyldes glassene: for jeg fikk ikke vasket dem skikkelig, bare skylt dem i varmt vann. Jeg trenger flere datapunkter før jeg kan si at det er dårlig skum. Alt var bedre og kraftigere med polvarianten. Først og fremst var det et langt fyldigere øl, dernest var det en behagelig maltsmak og med en anelse av krydder og brentsmak - Jeg tror det var det som Magni mente var et hint av mokka-sjokolade. Det var også et fruktig øl, men ikke på den plomme-måten som butikkvarianten var. Den manglet helt den rå skarpheten som butikkvarianten hadde. Jeg fikk flashbacks til Borg Oktoberfest fra fat, som jeg smakte på Beer Palace tidligere i høst. Den minnet ikke i fargen, men allikevel en del i smaken. Det er vel ingen bombe at jeg foretrekker polvarianten fremfor butikkvarianten.

De neste to vi smakte på, var Ringnes juleøl kl.E sammen med Frydenlunds juleøl kl.E, og sannelig skal jeg si at det var to øl det var forskjell på! La oss starte på bunnen, med Frydenlund. Jeg er i det hele tatt litt i tvil om det var en helt godt bevart flaske, for ved første sniff av aroma tenkte jeg bakterie. Ikke intenst, men likevel var det der. Det forsvant etterhvert, enten det var fordi jeg vennet meg til det, eller fordi det dunstet bort. Det som dette ølet minnet meg mest om, var bismaken som vi konsistent fikk i hjemmebrygget vårt da vi de første gangene brygget fra kits som hadde fått stå på en vin-råstoff-sjappe og godgjøre seg i varmen. Det var mange allikevel som likte det ølet, så det var kanskje ikke en fatal defekt, men det falt ikke i smak hos meg. Tilbake til Frydenlund, den virket ikke balansert, og det hadde vært interessant å se om den kunne utviklet seg til noe bedre med litt lagring. Jeg tror skal smake på en flaske til fra et annet pol før jeg konkluderer.

Til gjengjeld var Ringnes juleøl kl.E en stor positiv overraskelse. Den var kanskje litt mindre rød enn de andre. Her var det mye malt og en god fylde, og den smaken som jeg forbinder med klassisk norsk juleøl fra bryggeriene. Den hadde noe av det jeg ofte forbinder med bryggeristilen til Aass, uten at jeg kan forklare det nærmere - den minnet kort og godt om Aass. Magni mente at hun kunne kjenne candissukker i den, men jeg vet ikke om jeg er enig, det var i alle fall ikke spesielt fremtredende. Den er fruktig og krydderaktig og et meget godt juleøl.

Jeg er ikke i tvil om at Ringnes var bedre enn Frydenlund, men om den var bedre enn Dahls kl.E kan jeg ikke si uten å ha smakt dem igjen. De hadde alle sammen sødme og bitterhet, men de var ikke spesielt preget av det, og kl.D-ølet fra Dahls mindre enn de tre andre. Kort oppsummert var det to gode, en tja og en stay-away.