Jeg har nettopp fortalt om Finansavisens artikkel, og da er det bare rett og rimelig at jeg reviewer denne artikkelen i online-versjonen av Dagens Næringsliv - eller dn.no som de kaller seg.

Det første som slår meg, er at det er en ren rip-off fra Finansavisen, der det ikke er lagt til noe nytt stoff eller ny informasjon. Riktignok har artikkelen vært innom NTB, men det er ikke noe her som ikke stod i Finansavisen. Selv overskriften er kokt, men med en ekstra vri. Fra Finansavisens 'Bakrus for (noen) mikrobryggerier' blir det i dn.no til 'Bakrus for (alle) mikrobryggeriene'. Joda, jeg satte inn '(noen)' og '(alle)' i disse frasene, men bare for å tydeliggjøre hvordan betydningen forskyves når overskriften går fra ubestemt til bestemt form.

Her er det kun fokus på økonomien og kroner og ører. Der Finansavisen var tydelig på at det var entusiaster som også likte det de gjorde, siterer dn.no bare 'knapt en krone for strevet.' Der finansavisen i det minste er inne på at dette er en vekstnæring med investeringer, der er dn.no mest fokusert på at det er få og små overskudd.

Jeg mener å sanse en gjennomgående holdning av skadefryd i denne artikkelen. Og du trenger ikke å lete lenge før du finner det jeg tror er årsaken: Sjekk URL og overskrift! Dette er publisert under 'Vinguiden' på dn.no. La meg tippe at vi her har en vinsnobb som endelig har funnet en nyhet der han kan hovere over ølverdenen. Bare behovet for å gjøre dette forteller så utrolig mye.

Skroll litt ned, og du finner referanser til artikler om slikt som 'Polets beste vinkjøp'. Ikke billigste vinkjøp, men beste. Eller: 'Rådyre franske fristelser' om Chateau Latour. Når det kommer til vin, da er det kvalitet de fokuserer på, ikke bare de billigste variantene. Men når de er innom øl, da er det tilsynelatende bare lys og billig pils det går på - med mindre de kan 'disse' mikrobryggeriene da. Jeg kikket igjennom gamle nyheter, og det var lite om øl, og da typisk bare av 'tabloid' karakter, og typisk om pils.

Det eneste jeg stusser på, er at de tydeligvis ikke skjønner at i ølverdenen er det mikrobryggeriene som lager de spennende kvalitetsproduktene, og Ringnes og vennene deres som lager dusinvaren? Nei, tydeligvis skjønner de ikke det. Nåja, de skal få slippe å ha meg som irritert leser. Det blir neppe spesielt spennende når de kommer med juleølsmakingen sin, det blir vel Ringnes på topp og Nøgne Ø på bunnen.

Det er en interessant artikkel i Finansavisen i dag, om lønnsomheten til mikrobryggeriene. Det er mye morsomt å lese ut fra den, men dessverre er tallene for omsetning og resultat før skatt temmelig lite data å trekke bastante konklusjoner på. Det hindrer ikke Finansavisen (og Dagens Næringsliv - se annet blog-entry!), og da skal det ikke hindre meg :-)

• Omsetningen er betydelig større for brewpubs enn for de rene bryggeriene, og det følger naturlig utfra at de virkelige pengene i ølmarkedet ikke sitter i produksjonen, men i serveringen. Det rimer godt med hva vi vet, for det er i serveringsbransjen det er mange 'dynamiske' aktører, hvorav mange dessverre er useriøse, og det er der hvor prispåslagene virkelig kommer og hvor det er penger å tjene.

• Dette er omsetningstall fra 2005, og må tolkes i lys av dette. Det forklarer blant annet hvorfor Atna har mer enn ti ganger så stort underskudd som de har omsetning - siden det var da de startet opp eller utvidet elns. Utfra hva jeg kan observere, har de siden vokst, og er slett ikke lengre landets minste bryggeri. Derfor er disse tallene for dette bryggeriet meningsløse som indikator på om bryggeridrift lønner seg. Det samme gjelder for Lervig, Berentsen, Det lille bryggeriet og sikkert flere av de andre.

• Størst omsetning av flaskebryggeriene har Lervig Aktiebryggeri, som ligger på mer enn det dobbelte av Nøgne Ø. Det var for meg en overraskelse som jeg ikke kan forklare. Kanskje skyldes det at Lervig mer sikter seg inn som et tradisjonelt, regionalt bryggeri, med både alkoholfritt, eplemost og lisensbrygg (Grolsch) i produktspekteret, og at de har overtatt mye av den stillingen som Tou hadde tidligere.

• Flere har store relative underskudd, men for mange er i en oppbyggingsfase, der mye av inntektene formodentlig har gått til å bygge opp bryggeriet. At inntektene pløyes tilbake som investeringer kan da umulig være et problem!? Eller kanskje det nettopp er slik i den verden som Finansavisen lever i? Jeg velger å tolke denne artikkelen som en advarsel til investorer om at dette ikke er noe fett marked der man raskt blir rik på store overskudd. Og det kan egentlig være like bra, det.

• Det bryggeriet som har det største overskuddet, er Trondhjem Mikrobryggeri, som er et av mine stamsted. Kanskje er det ikke så rart at de ligger på topp her, siden de ikke har investert så mye de siste årene. (Men de har visst planer fremover.)

• Artikkelen lister 13 mikrobryggerier, og i tillegg er det flere som de har hoppet over, og som er egentlig er småhoteller eller gårder som serverer egenbrygget øl med lokal mat, så som Mo, Granli, Storli og Sokndal. Tar vi med disse (og det er sikkert flere), er vi oppe på 17 mikrobryggerier, hvilket slett ikke er dårlig for en bransje som bare hadde 3-4 stykker for få år siden.

• Artikkelen tar selv opp det interessante i at mange av de små mikrobryggeriene selger en stor andel av ølet sitt i utlandet, hvilket er i seg selv en stor bedrift. Svaret ligger selvfølgelig i at de samme transportkostnadene som hindrer Ringnes i å flytte all produksjonen av billigølet sitt til Balticum, blir forsvinnende små for det dyrere kvalitetsølet fra mikrobryggeriene. Akkurat det bransjesegmentet kan bli ødeleggende for Ringnes den dagen de evt bestemmer seg for å skulle brygge kvalitetsøl. Det blir litt som å forsøke å selge luksusbiler fra Lada.

• Det fortelles også at Barley Brew fra danske Gourmetbryggeriet kommer på polet ved januarslippet, og det gleder vi oss til.

Det positive i denne artikkelen var det som ikke var der. Ringnes er bare nevnt en gang i forbifarten. Det er ingen slag under beltestedet om at det skulle være en useriøs bransje, tvert om, de sier selv at det er en bransje for entusiaster og hobbyister, der det er flere som er i sterk vekst. De skriver heller ikke noe negativt om kvaliteten eller pusher den gamle løgnen om at det bare er de store bryggeriene som kan brygge godt øl, eller at bare pils er godt øl. Sånn sett var det en åpen og god artikkel. De hadde til og med intervjuet flere personer fra ulike mikrobryggerier.

Overskriftene og introene var mer spekulative og tabloide enn innholdet, men det er vel slik med 'desken' i avisbransjen idag. Det er synd at tallene som den bygger på er både litt gamle - de blir jo raskt det i en så ekspansiv bransje. Det er også litt synd at de ikke bedre beskrev hva tallene faktisk fortalte, så som investeringer, produksjonstall fordelt over tid osv, men alt i alt synes jeg det var en grei artikkel.

På fredag kom Trondhjem Mikrobryggeri Juleøl, og jeg skulle selvfølgelig ha skrevet om det mye tidligere, men sant og si trengte jeg litt tid til å komme meg etter førsteinntrykket og påfølgende viderverdigheter.

Det er et rødlig brunt og temmelig tåket brygg, med lyst brunt skum. Både smak og aroma har snev av krydder. Ølet er meget fyldig og smooth, og dertil er det nesten helt fritt for kullsyre, så det er bare to hakk før det er flatt. Det hadde et pugnent preg, som jeg dels tolket som at det var ungt og ikke hadde fått modnet seg tilstrekkelig (akkurat den teorien får vi neppe sjekket, for dette ølet kommer til å få ben å gå på!). Det er søtlig og maltrikt, med karakter som pepperkakemenn og karamell. Det var noe brentsmak i det, og dersom jeg ikke bare innbilte meg det, så var det også et snev av honning. Ølet var fruktig, og kanskje det hadde tilløp til en karakter av skogsbær eller bringebær?

Det var også en klar 'belgisk' karakter over ølet, og siden eieren selv var innom, så bare måtte jeg spørre: 'Jeg vet det er indiskret, men er dette ølet brygget etter renhetsloven?' Joda, det var det, mente han, med unntak av at de måtte bruke spraymalt når ølet skulle være så sterkt (7,5%), for ellers ble meskekaret for lite. Jeg fortalte at jeg syntes jeg kjente belgisk candissukker, og så sa han at han skulle sjekke loggen, for de hadde tidvis brukt dette, men det var ikke planlagt for akkurat dette ølet. Det viste seg at de faktisk hadde brygget med candissukker som en ad hoc kriseløsning, fordi leveransen av spraymalt var blitt forsinket. Jeg har aldri blitt helt fortrolig med den smaken som dette gir, for den blir rå og emmen, synes jeg, og denne smaken hjemsøker mange av de belgiske ølene. Han fortalte videre at de planla hele tre batcher med juleøl i år, og de neste to ville være med spraymalt, så det kan bli morsomt å observere forskjellen. Det må sies at jeg ikke fant den belgiske smaken plagsom, bare tydlig - og andre vil sikkert like den.

Ølet var sterkt, og på meg som kom på tom mage direkte fra jobb, så gikk det rett i fletta. Jeg måtte stikke raskt, fordi jeg skulle på middag med jobben, og selv om vi først var innom en annen pub etterpå, så endte vi på TMB for at jeg kunne spandere en runde med juleøl på alle guruene våre (dvs studentene som bemanner veiledningentjenesten). Den gikk i flettene på flere, og etter å ha skremt de nærmeste bordene tomme og veltet endel glass på gulvet (jeg håper ikke jeg blir konfrontert med dette neste gang jeg er på TMB!) endte vi etter stengetid opp hjemme hos en av guruene. Han hadde eget tappetårn - riktignok bare med pilsner fra Dahls. Det ble 'litt' sent, og jeg begynner å bli for gammel til slike all-nightere. Men så er det ikke hver dag som er første serveringsdag av juleølet på det lokale bryggeriet, da.

Da Magni var på vei hjemover og innom Ultra, så fant hun at de hadde begynt å selge Nøgne Ø Julesnadder. Hun kjøpte selvfølgelig noen flasker, og da hun kom hjem oppdaget hun at det var fjorårets Julesnadder, brygget i november 2005 som batch 209. Dette kan ikke ha vært den samme vi drakk i fjor, for da drakk vi Julesnadder allerede så tidlig som midten av november - bare tre dager etter at dette brygget var satt til gjæring. Trolig var det en batch de brygget litt sent, og som de først sendte ut på markedet i disse dager.

Selv om det ikke ennå er helt jul ... og dessuten var jo dette juleølet fra ifjor. Jo, selvfølgelig måtte vi ta en flaske! Den har bra med lyst skum, med endel klumpaktige blonder. Fargen er dyp mørk rubinrød, og den var helt klar. Aromaen hadde et snev av krydder og karamell, og minnet meg noe, kanskje det var havrestouten, men det er mulig jeg tar feil. Smaken er litt tørr og kjeksaktig, spesielt er ettersmaken tørrende. Godt med bitterhet i denne, Cascade i henhold til etiketten. Det er krydder og karamell i den.

Bortsett fra krydderaktigheten og utseende, så var det ikke en øl som umiddelbart sa juleøl, synes jeg. Det var et ypperlig øl, men det var for tørt og bittert til en klassisk juleøl. Magni mente at det var lite kryddersmak i den, og etter at vi hadde kranglet litt om det, mente hun at den hadde nellik, men lite andre krydder. Og så mente hun at det var kaffe i den - og det kan jeg kanskje være enig i. Ettersmaken hadde den tørrende korn-effekten som jeg tror kommer fra røstet bygg eller black malt. Men et interessant øl, selv om det ikke var slik jeg hadde forestilt meg det.

Det er ikke alle hjemmebrygg som er like vellykkede, og vi klarte å lage en særdeles hissig flaske. Bakgrunnen var at Steinar og jeg hadde brygget en stout, men vi hadde trøbbel med filtreringen. Vi brygget på ekstrakt, så vi endte til slutt opp med å sette øl til gjæring med ganske mye knust malt, humlepellets og trubs på gjøringsdunken. Det er jo selvfølgelig langt fra optimalt, men ikke nødvendigvis en show-stopper. Etter en ukes tid stakk vi om ølet, og til modningsdunken gikk det relativt rent øl. Imidlertid ble vi sittende med 5-6 liter med tykk gugge i bunnen av den gjæringsdunken som vi tømte under omstikkingen.

Nåvel, vi tenkte at det var endel øl igjen i denne gugga, så hvorfor ikke dytte det på noen flasker, så ser vi hva som skjer. Som tenkt så gjort. Etter en uke eller to, så vi at flaskene hadde klarnet opp, og de var halvparten bunnfall og halvparten øl. Vi tenkte at de fikk stå en stund, så kunne vi prøvesmake dem en gang, eller helle dem ut dersom det ikke ble brukbart. Resten av denne batchen ble forøvrig helt grei når den bare fikk litt lagring på seg.

I går hadde vi smaking, der vi tok en flaske av de fleste batchene, og fikk tilbakemeldinger fra nære venner med sans for godt øl. En av flaskene var fra den overnevnte batchen, og i tillegg hadde vi tatt med oss en av gugge-flaskene. Vi gav Andrew æren av å åpne den noe spesielle flaska. En ukes tid tidligere hadde vi åpnet en annen av disse gugge-flaskende, og dersom vi ikke hadde rukket frem til vasken i tide, så hadde det blitt mye griseri. Vi tipset Andrew om at han sikkert ønsket å åpne flaska over vasken. Som antatt kom flaska temmelig hissig opp, men i stedet for å slippe korken tilbake på flaska og ta den opp forsiktig, og trinnvist, så valgte Andrew å flippe korken helt av ... for å fange opp i alle fall litt av det klare ølet som kullsyra dyttet ut foran seg. TABBE!

Til venstre: Kom alt dette fra denne flaska!? Til høyre: "F*en skjære, Anders. Hva i h*lvete slags øl er det egentlig dere brygger?"

Det som skjedde så var at vi hørte et drønn ... ikke helt ulikt nyttårsfyrverkeri ... og så kom alt innholdet på flaska ut samtidig ... ikke helt ulikt en nyttårsrakett. Det meste traff Andrew, samt vasken, gulvet, taket, veggene, kalender, speilet osv. Vi var 5-6 stykker som måtte vaske vegger og tak i en liten halvtime etterpå mens Andrew gikk for å skifte klær. Det er høyt under taket der, men det var sannelig futt på flaska, for endel av innholdet hadde truffet taket nesten fire meter oppe.

Heldigvis ble ingen skadet, og flaska holdt. Det som skjedde var selvfølgelig at gugga var gjærbar - ikke like gjærbart som vanlig sukker, kanskje, men likevel gjæret det. Når så flaska ble åpnet, så tok kullsyra med seg bunnfallet på vei ut. Siden det var så stor del bunnfall, så var det hele ikke helt flytende heller. Det så i det hele tatt ut som ... vel noe som hadde kommet opp fra en septikk-tank, og det var spredd godt utover hos Andrew. Det sies at en liter blod ser veldig mye ut når den er spredd utover, men jeg kan bevite at en halvliter med øl og bunnfall også ser veldig mye ut når den har fordelt seg utover et rom.

Nå må vi bare få destruert de øvrige fem flaskene på en forsvarlig måte, helst utendørs. Til vårt forsvar må sies at dette altså var en flaske som vi egentlig ikke hadde noen forhåpninger til, og at den ble tappet etter prinsippet om la-oss-se-hva-som-skjer. Som sagt ble resten av batchen helt grei og fikk mye skryt.

Forleden smakte vi på to lambic øl som jeg hadde fått med fra Systembolaget sist jeg var over. Selv om lambic er og blir et spesielt øl, var jeg ikke helt forberedt på det som møtte meg. Første flaska var Hanssens Artisanaal Oudbeitje, som er en lamic søtet opp med jordbær. Fargen er gyllen og disig med gule trekk. Aromaen var spesiell. Det var en komponent der som best kan beskrives om hestedekken og kompost, men etterhvert steg jordbær-aromaen klarere frem, men uten at den klarte å overdøve de litt mer spesielle luktene. Ølet er nesten helt flatt og uten skum. Smaken er intenst syrlig, ja kanskje den helst bør beskrives som sur. Det er en komponent som jeg forbinder med søtlig syltetøy opp i alt det syrlige.

Den neste var en Hanssens Artisanaal Oud Gueuze, som på mange måter minnet om den forrige, men hadde en aroma som var langt mer nedtonet, men allikevel hadde de samme tendensene til jord og hestedekken. Til gjengjeld var den betydlig mer syrlig, og den var svært tørr og med masse citrus-karakter (grapefrukt?) og litt vin-karakter. Den var litt lysere enn forrige, samt at den hadde tilløp til både kullsyre og skum - ellers var de temmelig like i så måte. Kullsyra og den ekstra syrligheten rottet seg sammen og gav dette ølet et skikkelig overdøvende kick i munnen, og det tar litt tid og noen munnfuller før smaksløkene begynner å kunne ta inn andre smaker.

Begge disse to ølene fordrer at man er seriøst interessert i øl og er villig til å smake med åpent sinn. For en som er tilvendt den ordinære pilsen, vil disse ølene måtte fremstå som eksempler på noe som har gått fundamentalt galt. Likevel, etter noen slurker, når smaksløkene har begynt å kalibrere seg inn, så fremstår disse ølene med en stor grad av kompleksitet og særegenhet. Stilen er brutal og kompromissløs, og stiller store krav til den som drikker. De fleste andre lambic-øl jeg har smakt har vært langt mer imøtekommende, men dette var et krevende øl som jeg trenger å smake mer på før jeg føler at jeg kan felle noen dom. Dog, veien dit kommer til å bli lang og kronglete, med mange omveier og god tid til å smake på andre øl.

Puben Three Lions har hatt en Internasjonal øl- og matuke, og dette fortjener litt evaluering. Egentlig startet det for et par uker siden, men de kom litt tregt igang, så uka ble ad hoc forlenget. Dette er en pub som normalt har 5-7 britisk flaskeøl, i tillegg til omtrent like mange øl på fat. Under denne uka har de hatt 25 flaskeøl, men det omfatter nok de flaskeølene de har til vanlig - men allikevel en kraftig utvidelse. Ølene var godt spredd rent geografisk, med blant annet tyske, belgiske og britiske.

Av favorittene var Midt-Fyns Ale som de hadde i sterkt begrenset utvalg (jeg drakk visst opp halvparten av det som de hadde bestilt :-)). Ellers falt Belhaven Twisted Thistle IPA i smak. Mer interessante enn gode var kanskje Mongozo Coconut Beer og Mongozo Banana Beer. Førstnevnte har har beskrevet tidligere, mens sistnevnte var mer i tråd med et fruktøl, dog søt à la en likør snarere enn en frukt-lambic. Av andre go'saker hadde de Anchor Porter som alltid er en skremmende sterk kraftighet å stifte bekjentskap med. Videre hadde de Rodenbach Grand Cru som er en av Magnis favoritter og Ruddles County. Sistnevnte klarer jeg aldri helt å bestemme meg for om jeg liker - og jeg undres på om det ikke skyldes at de blanke flaskene kan forårsake at mye av dette ølet er lysskadd. Det går for langt å gå innom alle ølene de hadde, men det kan nevnes at puben fremdeles har et lager av Wychwood Bah Humbug! Christmas Ale, og for de som likte dette i fjor er det nok stedet å stikke (jaja, årets utgave kommer vel igjen på polet om halvannen uke). Til slutt må nevnes Morlands Old Specled Hen, som de hadde både på fat og på flaske.

Ideen var nok å kombinere mat fra de ulike landene med øl fra de samme stedene, men jeg er ikke sikker på om akkurat den siden var helt vellykket - for med det begredelige utvalget av utenlandsk øl som er å få tak i her i landet, så måtte vel man heller starte med ølene, og så lete etter og tilpasse nasjonale retter. Jeg tror de kanskje har gjort det i omvendt rekkefølge. Til Anchor Porter går det kanskje en tung biff med en four-cheese-saus, til en Orval går det kanskje tradisjonelle belgiske blåskjell, til Mongozo Banana går det kanskje varme pannekaker med vaniljeis, vaniljesukker, sjokoladesaus, pisket krem? Men pytt-sann, både maten og ølene var gode hver for seg.

Jeg applauderer uhemmet dette eksperimentet, og skal snart gi min uformelle tilbakemelding til pubeieren - den utadvendte Dougie - om hvilke øl han burde ta inn permanent. Ja, for denne uka var vel så mye et eksperiment for å se hvilke øl som solgte slik at han hadde grunnlag for å ta dem inn.

Dersom jeg skulle se kritisk på noe, så måtte det være at øl-uka kom litt bardus på betjeningen. Ølene begynte å bli levert samme dagen som øl-uka startet, og de siste ølene ble ikke levert før i dagene etterpå. Betjeningen var ikke helt kjent med alle ølene, og måtte ofte lete etter flaskene - men det er jo slikt som de raskt lærer seg til. Dessuten, sålenge vi ølhundene visste hva vi ville ha og kunne peke det ut, så gikk det greitt. Noe av ølet som var tatt inn var med bunnfall, og lagringen av disse var nok også noe som ikke var planlagt helt godt. Noen av disse flaskene ble levert opp-ned (sikkert fra importøren; huff!) - for å utnytte rommet i kassene. Begrenset plass i kjøleskapene gjorde at noen av ølene ble lagret liggende i kjøleskapene, og det var ikke alltid de ølene som var uten bunnfall.

Alt i alt var det en kjempe-positiv opplevelse. Jeg håper at Three Lions gjør dette til en tradisjon. Alle ølene denne gangen kom visst fra en og samme importør, og det er mange andre importører å hente godt øl fra. Three Lions er en fotball-pub, og innimellom kampene har de nok et digert potensiale for å trekke til seg de som liker godt øl. Puben har en god atmosfære, med flere engelske bartendere og med et interiør som er greitt og uformelt. Det er ikke en pub av den victorianske, tunge, mørke treinnredningen som er så populær i 'engelske' puber, og som skal forsøke å gi inntrykk av en 'club'. Den er heller ikke av den 'irske' typen, der man ser ut til å ha spikret på veggen alt man fant på et gammelt roteloft. Three Lions er kort og godt en enkel pub med funksjonelt interiør og dekorasjoner som både stemmer overens med sportspub-profilen og som er av betydning for eieren. Fascinerende var også innehaverens totale innlevelse i landskampen mellom England og Kroatia. Bare det er i seg selv verd et besøk, selv om du ikke er interessert i fotball.

Da jeg for et par dager siden tilfeldigvis smakte på på den nåværende batchen av Trondhjem Mikrobryggeri Stout, så var den helt utmerket. Derfor dro vi noen stykker dit idag for å smake det. Det var i grevens tid, for servitøren estimerte at det bare var ca 20 liter igjen, og det brygget vi kunne lukte var satt idag, var den neste batchen av stout.

Stouten er nesten kullsvart eller fløyelsmykt svart, med et brunt skum som gav greie blonder. Normalt er denne stouten svært fast i skummet, nesten som stivpisket krem, men i dag var litt mer ujevnt, fluffy, klumpvis og med bobler av ulik størrelse. Ikke misforstå, det var fremdeles et utmerket hode for en slik øl, men jeg har sett den bedre fra TMB.

Ølet har mye mørke maltsorter, og trolig både black malt og roasted barley. Andrew mente å kunne gjenkjenne Cascade og Styrian, utfra at han ikke liker dem og heller ikke likte bitterheten i dette ølet (hvorvidt det faktisk var denne humlen som er brukt, skal jeg ikke bedømme.) Det er i alle fall et temmelig bittert øl, men bitterheten er godt balansert med andre smaker. Ettersmaken er lang og har kombinasjonen av humlebitterhet og brent korn. Ellers er det mye maltsmak, samt kaffe og bitter sjokolade. Det var også et snev av tjære, og muligens noe røyk i dette ølet, men ikke mye av noen av dem. Generelt var det en utmerket og kompleks smak som vi alle lovpriste.

Fylden føles fin, men på samme måte som med Guinness er det et øl som har mindre fylde enn man rent umiddelbart får inntrykk av. Det har både syrlighet og lite kullsyre, og selv om jeg kunne tenkt meg det hakket syrligere, protesterte de andre høylytt på det. Ølet er smooth, nesten som en 'winterwarmer', og Olav mente at det passet utmerket til Trondheimshøsten: litt tungt og dystert, og temmelig mørkt og vått. Han poengterte også at den lesket tørsten, uten slukke den, og akkurat dette er jo en kjent effekt ved mange øl, man drikker og drikker, men blir aldri helt utørst.

For de som har lyst til å smake, er det sannsynligvis allerede for sent, for som sagt var det ganske få halvlitre igjen på fatet - men det kommer sikkert nye batcher og nye muligheter.

I kveld ble det to ulike lagre som ble smakt på - og sannelig var det to ulike personligheter! Ofte tenker vi 'pilsner' når vi ser ordet 'lager'. Det er ikke bare fordi dette er hva en pilsner heter på folkemunne i England og endel andre engelskspråklige land, det er kanskje også fordi 'lagerøl' var en egen lys, svak øltype i Norge under den gamle siffer-klassifiseringen av øl. Idag er den overtatt av lettøl - som nesten er gått ut av markedet. Her kommer to øl som hverken er pilsnere eller 'lagerøl' i skatteklasse 1.

Først var det en Brooklyn Lager. Her ble jeg møtt av en kraftig blomsteraktig humlearoma, men slett ikke av den typen man ofte er vandt med i norsk pilsner. Også i smak er det mye humle, både aromahumle og bitterhumle. Jeg syntes nesten jeg kunne kjenne noe mint, men det er kanskje bare den intense aromahumla som narrer meg. Fargen er kobber-gylden med noen røde toner. Rent intuitivt synes jeg den minnet om en IPA - skjønt den har ikke fruktigheten som en ale skal ha - men bruken av humle er sterk. I tillegg er det et litt søtt øl. Forfriskende og god, kanskje litt søt, men jeg forsøker gjerne en slik igjen.

Dernest - og delvis i parallell med forrige - ble det en Primátor Premium Dark. Her lyver etiketten litt, for dette er en internasjonalisert versjon av innpakningen, som opprinnelig ser ut til å hete Primátor Tmavé Lezák. OK, jeg kan forstå at det ikke er noe videre beskrivende i Vest-Europa. Fargen er mørk brunlig-rød, skummet er lysebrun og oppfører seg bra. Aromaen er spesiell, med dype søtlige toner, mye malt, og med noe jeg først trodde var et snev av røyk. Etterhvert er jeg ikke så sikker. Endel søte øl lurer meg i aromaen. Smaken er preget av sødme i rikelige mengder. Det er også noe syrlig-friskt som balanserer sødmen noe. Ellers er det preget av mange mørke smaker, der karamell og kaffe er relativt langt fremme. Fylden er god, det er ikke for mye kullsyre, og den er ganske så smooth. Det var ikke akkurat et øl jeg likte fra første munnfull, men det ble bedre etterhvert. Det var noe sukkertøyaktig over dette ølet, sikkert fordi den hadde så mye karamell. Ja ... interessant og spennende, men også et øl jeg ville trenge noen smakerunder før jeg ble fortrolig med.

I kveld ble det blindtest av to utgaver av Nøgne Ø Havre Stout. (Er det forresten en ord delings feil?) Ultra var akkurat i transisjon mellom to partier - og dermed to batcher, så jeg kjøpte en flaske av hver. De sist par ukene hadde de blitt oppbevart likt her hjemme, så temperatur og bunnfall og alt slikt skulle være synkronisert. Magni helte dem i hvert sitt glass.

Først litt generelt om ølet, og det som er like mellom de to batchene (det var forøvrig batch 204 med med fiolett etikett, og batch 238 - tror jeg, trykken var litt utydelig - med grå etikett). Begge er mørkt dyp-burgunder og slett ikke helt klare. Det er lyslig brunt skum på begge - dog mer på den ene enn den andre, men det tror jeg var hellingens sin skyld. Det er dårlig med blonder til tross for glass som er renset etter alle kunstens regler.

Smaken er preget av mye mørke smaker, og dersom jeg skal forsøke å være poetisk, vil jeg si at selv om det er et lett øl i forhold til hva mange vil forvente av et øl som er mørkt og heter 'stout', så er det ikke uten kompleksitet. Det er nesten som et 'fargespill' av ulike smakstoner som etterfølger hverandre, litt som regnbuen. I større eller mindre grad er det litt av ... ok, ikke alt, men temmelig mye av mørke smaker. Heldigvis har den nye etikettserien til Nøgne Ø tatt med ingrediensene, og ganske riktig, 'ristet bygg', som jeg hadde en sterk mistanke måtte være delaktig.

(Hmm, her tenkte jeg at jeg skulle påpeke at det het 'røstet bygg', men dessverre var ikke ordbøkene helt enige med meg. Engelsk 'roasted', blir ristet eller stekt på norsk, ikke 'røstet'. Det første er å varme over åpen ild, så som på en rist - visstnok derav navnet. Vi har begrepene å riste brød, riste kastanjer og å riste kaffe. Mens røste er en metallurgisk prosess som ikke har med kun å varme og å tørke å gjøre. Disse to ordene er forskjellige, men ved en skjebnens ironi, så ser engelsk 'roasted' ut til å komme fra 'roste', ikke fra 'riste', og 'roste' er en alternativ staveform for 'røste', bare det at 'roste' betyr 'meske malt til brygning' i henhold til Norsk Riksmålsordbok. Her trodde jeg det måtte være en feil i ordboka, for meske er utvetydig den delen av byggeprosessen som der det ferdige maltet røres ut i varmt vann for at ensymene skal gjøre jobben sin. Men Falk og Torp definererer 'Rost' som halmunderlaget som vørteren siles igjennom, og de bruker heller 'ryste' om stekeprosessen av maltet, i betydningen av det som varmes opp må snus (dvs ristes) hele tiden. Arrgh. OK, jeg digrerer, og har rotet meg ut på et digert jorde. Kanskje jeg kommer tilbake til temaet en gang senere, Odd Norland har sikkert utdypet det. 'Ristet bygg' er et vel så bra uttrykk som noe annet, ser det ut til.)

Vel, det er i alle fall litt bitterhet i ettersmaken, men ikke påfallende mye. Det er noe CO2 her, og selv om det slett ikke er mye, kunne det likevel vært mindre uten at ølet kom utenfor stilarten sin. Ølet har også en kledelig syrlighet. Det er noe bitter-brenthet fra de mørke smakene og noe kakao.

Så til hvor disse to batchene skiller seg fra hverandre. Den gamle hadde et snev av lakris, men ellers var det et veldig rent smaksbilde - komplekst, men rent. Den nye batchen hadde et mer rotete smaksbilde. Det var som om smakene blandet seg sammen i en lapskaus, som lydene fra en dårlig høyttaler. I tillegg var det en svak antydning til noe jeg stusser på om kan ha vært uønskede basillusker på frifot. Jeg må kjøpe ett sett flasker til, og se om det er samme forskjellen på dem - det kan tenkes at det var en dårlig flaske. Den gamle batchen virket liksom renere, det var enklere å hente frem enkeltsmakene, dessuten tror jeg den var saltere. Den var ikke plagsomt salt, men den pirret salt-smaksløkene mer enn den nye. Fylden er ikke påtrengende i noen av dem.

Begge var høyst drikkbare, men jeg ville nok sette en knapp på den gamle batchen. Det var merkbar forskjell på dem, men det er ikke sikkert jeg ville kjent forskjellen dersom jeg ikke hadde smakt dem side ved side. Forskjellen ble også mindre etterhvert som de fikk luftet seg.

Jeg så i nyhetsbrevet til Norøl at en norsk importør skal ta inn et kokosøl og et bananøl. Det ene av dem - kokosølet - kjøpte vi faktisk da vi var i Danmark i sommer, og dette var en god anledning til å smake det ... før det kommer på hyllene hos Rema (as-if!). Ølet er en Mongozo Coconut, men er brygget hos reputable nederlandske Huyghe, selv om de bruker en annen etikett for disse litt mer spesielle ølene. Det holder svake 3,6% i en 33cl flaske med Max Havelaar-merking.

Det første som møtte meg ved åpning av flaska var kokosaromaen. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive den annet enn som kokosmasse, blandet med Bounty (uten sjokolade) og med en god del kokosbolle. Her kunne jeg trekke inn masse annet som er laget av eller smakstilsatt med kokos, slik som solbad-oljer, men dere har sikkert skjønt tegningen etterhvert. La oss ende på en 'markant kokosaroma'. Du bør ha et ålreit forhold til kokos for å like dette ølet.

Ølet er tåkete, og nærmest et sted mellom gult og banan- eller cider-farget. Skummet - som kanskje er det mest ølaktige ved denne drikken - er hvitt, og gir tilløp til blonder. Forresten var det noen artige lyseffekter i glasset, effekter jeg aldri har sett med 'normale' øl. Smaken er søt og det er lite kullsyre - det er et snev av malt i bakgrunnen, men det er hovedsaklig kokos som preger smaksbildet. Sødmen er nesten overveldende, og med dårlig timing ville jeg kalt den kvalmende. Jeg trodde det kanskje var noe hvete i den, men det synes ikke slik utfra innholdsfortegnelsen. Dersom jeg skal sammenlikne det med noe, så måtte det være søt bananjuice. Jeg synes det er mye banan i smaken, ikke banan slik som den tidvis kan være som en defekt i øl, men som ... vel, bananjuice.

Er det et øl som er verd å drikke? Vel, jeg drikker alle typer øl minst én gang, men akkurat dette ølet kommer jeg nok ikke til å bli noen storkjøper av. Jeg vil anta at det best egner seg som søt leskedrikk for miljøbevisste i sommervarmen. Jeg skal være forsiktig med å flagge kjønnsfordommer ved å si at det er en dameøl, men det er i alle fall ikke noe macho-øl eller en 'winter-warmer'.

Parallelt med denne smakte jeg på en flaske Timmermans Kriek, som var det nærmeste jeg kom. Det er et kirsebærøl, og fargen er et sted mellom signalrødt og rødbrus-rødt. Skummet er lyserødt. Ølet et helt klart og kommer på 25cl flaske som holder 4,5%. Aromaen er tungt konfektsøt med kraftig kirsebærpreg. Jeg fikk flash-backs til 'Mon Cherie' (eller hva de heter, de små kirsebærlikør-konfektbitene). Det er nesten som flytende cocktail-bær, og det er like før jeg venter å kjenne kirsebærskallene mellom tennene. Så med andre ord, selv om det ikke gir noen øl-følelse, så gir det i det minste en intens kirsebærfølelse.

Smaken er litt mer øl-alktig enn forrige. Her er det godt med kullsyre, og selv om det er et øl med litt sødme, så har den også den litt sure smaken til et belgisk fruktøl. Dette er tross alt en Lambic, som er et tradisjonelt belgisk øl - trolig eldre enn de fleste øltypene vi er vandt til - og brygges i dalføret syd for Brussel. Riktignok har de i de siste tiårene brukt bananer og andre eksotiske frukter i denne typen øl, men kirsebær, bringebær og noen andre frukter har vært tradisjonelt brukt. Det er forresten litt hyllebær i dette ølet også.

Jeg har større tro på dette ølet enn kokosølet, og selv om det kanskje neppe vil bli noen trussel mot mer utbredte øl i Norge, så er det en øltype som har vist at den har en liten men trofast venneskare. Utrolig nok er det ikke mindre enn ti ingredienser i dette ølet (og det er uten at vi teller med gjær). Det er sterkt i overkant av hva forkjemperne for renhetsloven liker. Jeg kan i senere blogentries filosofere over når et øl går fra å være et øl og til å bli rusbrus med ølkomponenter. Kriek'en redder seg på sin lange forhistorie, mens kokosølet synes å være fordekt rusbrus.

Til slutt idag tok vi en flaske Chapel Down Admiral Porter, som slett ikke er en standard porter. Fargen er dyp burgunder, med lysebrunt skum som ikke imponerer. Fylden er nok litt for tynn. Det er brente smaker og noe sjokolade i aromaen. I tillegg er det vanilje, sikkert fra eikefatene. Mest spesielt synes jeg kanskje var et tilløp til røyk. Utfra innholdsfortegnelsen synes det ikke som om noe skulle ha gitt denne smaken, men ølet lagres på eikefat, og kanskje de har vært brukt til sterkere saker før, og da brent innvendig (ja, det er ett av flere trick de bruker i whiskybransjen).

Chapel Down er forresten en vingård ... i England, og hører under English Wines Group, som er det største vinmerket i England. Nå er ikke England kjent for å være noe vinland - selv om det faktisk ble dyrket endel vindruer der frem til utpå 1500-tallet, da klimaet tok knekken på initiativet. Trolig var det vel de ølhatende romerne som introduserte vindruene, og munkene som videreførte skikken - siden de trengte altervin. Selv om det finnes vindruer som sikkert kan gi brukbart resultat i engelsk klima, så tror jeg britene har bedre av å holde seg til øl eller ulike fruktviner som i Norge.

At denne produsenten også brygger øl er noe som ikke kommer veldig klart frem på websidene deres, og det er vel sikkert bare en bigeskjeft. De selger den under merkelappen 'Curious Brew', og det er kanskje en god betegnelse. Jeg synes ikke at resultatet imponerte. Kanskje de skulle holde seg til vindyrkingen? Det er på alle måter et drikkbart øl, men det er noe ved det som jeg ikke helt klarer å plassere, og som jeg ikke har smakt i andre portere. Kanskje er det bare fatlagringen?