Det er mangt og mye man opplever. I lunsjen idag fortalte en av lunsjkameratene mine om en fyr hos seg som kom med en dyr, halvannet år gammel bærbar. Den hadde svart skjerm ... hvilket ikke er helt uvanlig. Etterhvert kom det frem hva som hadde skjedd. Familiens katte hadde pisset i den bærbare PC'en.

Hva gjør så denne personen (som er fast vitenskaplig ansatt på et institutt som har elektronikk som fokusområde)? Jo, han vil tørke PC'en, og den beste måten er å skru på strømmen, så det blir varme i elektronikken slik at kattepisset tørker opp, og en vifte som kan blåse det ut ... tenkte han. Etter lunsj skal de forsøke å ta ut harddisken og se om de i det minste kan få ut dataene.

Og sånn går dagene.

I dag har det vært 'ækt Trondhjæmsvær', med pislebyger hele dagen, spesielt hver gang jeg har stukket nesa utenfor døra. I slikt surt og grått vær virket det som om det passet med en Anchor Old Foghorn, som er et øl som dette legendariske bryggeriet har brygget siden 1975. Bryggeriet er langt eldre, men gjennom nye eierskap og slikt var de på 70-tallet med å skape mikrobryggerirevolusjonen.

Flaska er den sedvanlige fra dette bryggeriet; med kombinasjonskork som kan åpnes med vanlig flaskeåpner, eller skrus opp. Skjønt skrus opp ... jeg gad se den person som klarer dette med bare hendene. Du trenger et spesialverktøy, eller i det minste en klut for å beskytte hendene. Glasset i 335ml-flaska er syltynt, for dette er helt klart en engangsflaske. Det var morsomt at da jeg skrudde av korken, så steg det nærmest en tåkedott opp av flaska. Det var vel bare 'headspace' i flaska som var mettet med fuktighet, og som kondenserte når trykket falt ved åpningen, men likevel var det et artig apropos til ølets navn.

Fargen er vel nærmest disig orange-rav, mens skummet er off-white. Jeg synes kanskje jeg måtte ofre temmelig mye av flaska for å unngå gjær, men en sample-of-one er for lite til å si at de bruker gjær som ikke setter seg godt nok. Aromaen hadde tydelig preg av alkohol, hvilket ikke er så rart siden den holder 10%. Magni mente at den duftet jordbær, og jeg er ikke uenig - og fruktighet og estere var så absolutt der, samt blomsteraktighet og humle.

Smaken er igjen preget av alkohol, samt sødme. Det er slikt som gir meg flashbacks til Belgia, selv om jeg vet at det har mer å gjøre med alkoholprosenten enn andre smakskomponenter. Det er et øl som har mange ulikheter med Belgia også, og jeg ville foretrekke denne fremfor mange trippel'er (men det er nå bare meg). Fylden var stor, selv om den ikke var veldig prangende, men den var solid og litt diskret. Det var godt med CO2, og enda mer av sødme. Jeg synes også at det var noe krydderaktig i smaken. Ikke pepper men mer noe pugnent som jeg ikke klarer å plassere helt. Joda, jeg vet jo at det er vanskelig å lage sterke øl som også er tørre, men jeg tror jeg foretrekker moderat sødme fremfor mye alkohol. Det er mye florale humlearomaer i smaken. Ettersmaken var først og fremst sødme, deretter bitterhet.

Dette er ikke et utypisk eksempel på en barley wine, men jeg synes kanskje den mangler litt av vin- og sherrypreget som ofte er i barley wines, og det kan tolkes både positivt og negativt. For meg som er fyrentusiast, er det et morsomt navn på ølet. Dessverre virker det som de har slått av de fleste tåkelurene på fyrene langs kysten. De fleste skipene bruker jo GPS og radar, så tåkelurene er mer til plage for nærboende enn det er til nytte for skipstrafikken. Selv synes jeg det var noe trygt og godt over en slik tåkelur ... men jeg digrerer.

Det er et spennende øl med stor kompleksitet. Det er selvfølgelig urettferdig å beskrive det basert på en enkelt sample, men slik er det å være ølentusiast i Norge. Ville jeg kjøpt en flaske til? Tja, sannsynligvis, for det fortjener og trenger å smakes på flere ganger. Det er øl i en sjanger som ikke er min favoritt, og som neppe kommer til å bli det, men objektivt sett er det et meget godt øl som går utenpå veldig mye annet.

Søgaards Bryghus var ett av de bryggeriene vi besøkte i sommer, da syklet rundt Limfjorden, og det var ølmessig en bra opplevelse. Vi brakte med oss hjem noen flasker også, og i kveld kom turen til Søgaards Bryghus Skipperstowt.

See more ...

Jeg har i høst snublet over og blitt gjort oppmerksom på flere oktoberfester enn tidligere år, men konklusjonen må bli "så nært, men dog så langt ifra". Den typiske oktoberfesten i Norge er egentlig ikke en ølfest, det er en blanding av et kostymeball og en anledning til flatfyll. (Joda, det finnes jo unntak ...)

En norsk oktoberfest ser ut til å være komplett bare dersom den har et ompa-band, brystfagre damer med dype utringninger, lederhosen og andre bayerske folkekostymer, store drikkekar, benker i stedet for bord .... ja også øl. Men helst bare ett.

Hvorfor er det slik at utvalget går til bunds like fort som tyrolerkostymene kommer på? Tyskland - som disse festene skal illudere å hensette oss til - er da ikke et ensidig ølland. Faktisk, tvert om. Og en kursorisk gjennomgang av prisvinnerne fra verdensmesterskapet i ølbrygging i Seattle i år (gjengitt i Zymurgy) viser at ved siden av vertslandet USA og det evige ølvariasjonslandet Belgia, så var det kanskje Tyskland og Japan som hentet hjem flest priser i mange ulike kategorier.

Men for å besvare mitt eget spørsmål: Årsaken til at de vanligvis bare har ett øl, er å få prisen ned, slik at man kan drikke mest mulig (i volum, ikke i typer). Disse oktoberfestene er altså mer et spørsmål om å drikke mye og billig på kort tid, enn det er et spørsmål om å drikke godt og variert øl. Dette er i sterk kontrast til ølfestivaler, der kostymene er ut og utvalget er inn. Nå har jeg ingenting i mot kostymeball, det kan faktisk være temmelig morsomt. Men inntil jeg ser at noe fundamentalt har endret seg, vil jeg påstå at norske oktoberfester generelt har lite å gjøre med øl slik som ølentusiaster tenker på det.