Forleden argumenterte Kolbjørn 'Kolla' Barmen for at Guinness Draught Extra Cold var et genialt knep. For mens pubene tidligere kunne servere alt ølet sitt kaldt, må de nå følge Guinness' differensiering mellom vanlig og ekstra kald. Dermed ble det kanskje ikke så mye ett nytt kaldere øl, som det ble et eksisterende øl som måtte serveres litt mer romtemperert, og pubeiere over hele verden får øynene opp for at øl ikke bare skal serveres iskaldt.

Det hørtes jo fornuftig ut, men som den tvilende Thomas jeg er, måtte jeg sjekke. Selv om jeg ikke akkurat har gjort så grundige undersøkelser, så kan det se ut som om Kollas argumenter bare holder i teoriens verden. Nedenfor er resultatene av min testing.

See more ...

I går dro vi til Oskars i Levanger for å smake på øl. Det har vært mer enn ett år siden forrige gang, og vi var spente på om de holdt samme høye standard. Spesielt spente var vi på om de kunne konkurrere med Cardinal. Selv om det kanskje ikke var full innertier, så var det allikevel en meget positiv opplevelse.

Men først skuffelsen. Vi hadde ringt på mandag kveld og sjekket at de åpnet klokken 18:00, så vi var temmelig lange i maska da vi oppdaget at de allikevel ikke åpnet før klokken 20:00. Problemet var visst at de hadde litt innskrenkede åpningstider mens sjefen var på ferie. Det var litt surt selvfølgelig, siden vi måtte ta tog hjem klokken 22:13, og dermed fikk vi bare to timer i baren. I mellomtiden gikk vi på en annen irsk pub på den andre siden av parken.

Men så til gledene ... Oskars er en skattkiste for øl som har gått ut av markedet. Det virker som de ikke er noen lokale personer som drikker opp godbitene, og dermed kunne vi glede oss over blant annet Bass Pale Ale og A le Coq Jouluporter - øl som vel stort sett ikke er å oppdrive andre steder i landet. De hadde også flere norske juleøl igjen, samt at de hadde Kulturøl Oilcompanies Sucks, som jeg tidligere var har sett i ferdig oppdrukket flaske. Dette er egentlig et tsjekkisk øl med norsk etikett, men vi får komme tilbake til de enkelte ølene senere.

(Bildet over er litt uskapt, men jeg tar det med, for det var veldig betegnende for oss da vi forlot Oskars den kvelden.)

Hyggelig var det også at etter at vi hadde overveldet bartenderen, gav hun opp og dro oss med på bakrommet, så vi selv kunne se hva som stod i kjøleskapene. Det var som å slippe småunger løs i godtebutikken. Her stod det endel som var strøket av menyene andre steder, så som Eagle. Ikke at det nødvendigvis er min favoritt, men Oskar er stedet å gå til dersom andre er utsolgt.

Jeg har mistanke om at de også hadde mer på lager enn de som vi så, for jeg tidligere har opplevd at menyen der ikke lister alt. Og siden sjæfen var bortreist, så fikk vi trolig ikke sett hele utvalget. Blant annet vet jeg at han hadde et lager med kjellertemperert øl, og det så vi ikke. Dog, vi skal tilbake om et par uker.

Oskars sier på websidene (som kanskje ikke er helt oppdatert) at de har Norges beste utvalg. Cardinal sier det samme. Utfra hva vi så, holder jeg et par knapper på Cardinal, for de hadde tross alt et langt bedere utvalg. Likevel, Oskars har en sterk tradisjon for å ta inn 'alt', og jeg vil ikke avskrive dem ennå, men ønsker å vente noen uker til jeg har vært der igjen. Menyen var på ca 110 øl når vi ser bort fra blandingsøl, ulike serveringsstørrelser av samme ølet, og rusbrusen. Men vi drakk også ting som ikke var på denne menyen. En ganske annen ting er at ølutvalget her i Norge begynner etterhvert å bli så stort, at antallet ulike øl kanskje ikke lengre er det mest interessant målet å evaluere puber etter.

Da jeg i sommer besøkte Rogaland, rasket jeg med meg tre pilsnere derifra - eller som i det minste forsøkte å illudere at de kom derifra. Ølene ble konsumert, og her er konklusjonen:

• Først smakte jeg på Tou Pilsner, på 4,5%, som produseres av Ringnes, men ikke lengre i Rogaland. Det var et oppstyr uten like sommeren 2003 (tror jeg) da Ringnes bryggeri i Stavanger ble lagt ned. Likevel selger de pilsneren under gammelt varemerke, og formodentlig er det samme oppskriften som tidligere. Ølet er noe søtt, det er fruktig og har noe humle, men i bunn og grunn merkes ikke så veldig mye i noen som helst retning. Jeg fikk assosiasjoner til myrvann, men det er i så fall i det minste sterkt utvannet myrvann. Det er en viss bitterhet i ettersmaken, men heller ikke denne er særlig fremtredende. Alt i alt var det et lyst og lett og sommeraktig pilsnerøl - som vel er det de også fremstiller seg som. Dersom jeg skulle trekke noen sammenlikninger, så må det bli til US-varianten av Budweiser (men jeg synes å huske at den var enda mindre imponerende). Fargen er lys strå, skummet er hvitt uten blonder, og den er vannaktig og tynn. Men i det minste er den temmelig 'ren' i smaksbildet sitt, og jeg ser ikke bort fra at det er en funksjonell tørstedrikk - men den er ikke minneverdig.

• Neste ble Berentsens Rogalandspils som holder 4,7%. Førsteinntrykket var at Berentsen har designet en lys pilsner som skal være en Tou-killer, og det er vel hverken urimelig eller ufornuftig. Berentsen startet vel å brygge omtrent samtidig med at Ringnes la ned bryggingen sin i Rogaland, og jeg antar at det var nettopp Tou-markedet blant lokalpatrioter de ville spise seg inn på. Det teller i positiv retning at den i alle henseende er hakket kraftigere og mer markante enn foregående. Også her var det et tilløp til myrvann - kanskje flaskene begge var defekte som følge av feil oppbevaring?

• Det tredje ølet var Berentsens Jubileumsøl som skilte seg endel ut fra de to foregående. Den holder bedre på skummet, som er en tanke mer off-white og etterlater blonder. Det var mer malt i aroma og smak, bedre fylde osv. Det er til og med noen tilløp til brente smakstoner i dette ølet. Selv hevder de på etiketten at at det er brygget på de beste råvarene, og jeg tror dem nesten, for det var en utmerket balanse av meget gode smaker, men uten at de tok det helt ut. Dette var et høyst drikkendes sommerøl. Jeg tror ikke jeg vil klassifisere det som en pils, det minner mer om en bayer. Kanskje det minner litt om Ringnes Nunavut? Det er uansett vinneren av disse tre.

Her skulle jeg hatt med også en pils fra Lervig Aktiebryggeri, som er enda et bryggeri som har startet opp i Rogaland i kjølvannet av at Ringnes la ned. Navnet Lervig indikerer målsetningen deres, for Tous første bryggeri lå nettopp i Lervig. Jeg tror ikke de har brygget selv, men kun fått ølet sitt brygget utenbys. Jeg er ikke sikker på om de fremdeles er i drift, men jeg fant dem i alle fall ikke.

En assosiasjonslek går ut på å svare det første som faller deg inn. Dersom du sier 'katt' kan jeg svare 'hund'. Dersom du sier 'øl', 'Norge' og 'kreativitet', så kommer jeg garantert til å svare 'Nøgne Ø'. Nå har de på gang enda en 'aldri-tidligere-i-Norge', men vi må nok vente litt før det er på markedet.

På hjemmesidene til Venner av Nøgne Ø, er det annonsert en intern prøvesmaking i lukket selskap. Ølet som skal presenteres er brygget til en alkoholstyrke på hele 16%, og det er smakstilsatt med kaffe. Ethvert brygg i den styrken vil lett ha en påtaglig alkoholkarakter. Sam Adams Triple Bock er tilgjengelig i Sverige og holder samme styrke, og jeg kan garantere at det er et øl som man drikker i små glass. Små glass er da også hva Venneforeningen anbefaler for det nye ølet, og på sidene sine sammenlikner de det med cognac. Jeg formoder at sammenlikningen er i bruksområde og ikke smak, for med en slik styrke er ølet vanligvis så søtt at en likør eller en sherry er det som kanskje kommer nærmest.

Navnet på dette brygget er ikke bestemt ennå, men det forslaget man oftest hører er Nøgne Ø Dark Horizons, og ølet har vel allerede blitt hetende det på folkemunne. Visstnok kommer dette navnet fra fra et dikt (haiku?) som lederen for Tokyo Fine Beer Club laget etter å ha smakt dette ølet. Et øl som blir bediktet allerede før det er på markedet, det bare må være et spesielt øl.

Når kommer dette på markedet? Tja, det er vanskelig å si. Dersom jeg kjenner Nøgne Ø rett, så lever de opp til sitt motto om å være et kompromissløst bryggeri, og lar dette ølet ligge på lager til de mener det er helt perfekt. For et øl av denne alkoholstyrken, kan det ta flere år. I mellomtiden får vi overleve på andre saker. Det er forresten ikke sikkert at det kommer på det norske markedet, for Nøgne Ø har hatt andre brygg som knappest er tilgjengelige i Norge. Jeg fikk smakt på både Nøgne Ø Trippel og Nøgne Ø Imperial Brown Ale (aka Double Knot Brown Ale) hos Cardinal i Stavanger, men jeg har ennå ikke sett Nøgne Ø Imperial Stout i salg i Norge (men det ryktes at Oskar hadde den). Felles for alle disse ølene er at de er blant de sterkeste, kraftigste og mørkeste i utvalget til NØ. Nettopp derfor kan det tenkes at også partiet med Dark Horizons blir eksportert, til danske, briter, amerikanere og japanere. (Her får jeg assosiasjoner til eksport av stavkirkeportaler og andre nasjonalskatter.)

Men det er også noe magisk med 16%. Det er den 'øvre grensen' for alkoholstyrken øl, som bryggeriforeningen påstod at det ville være teknisk umulig å overskride når man brygger øl etter tradisjonelle regler. Det er selvfølgelig tull, men tolldirektoratet har holdt seg til denne påstanden, og kanskje er det like greitt, for det er ikke spesielt mye øl som er sterkere enn 16%, så litt vinkvote kan man vel ofre.

At Nøgne Ø nå faktisk lager et øl som ligger på denne styrken, og som i tillegg det blir skrytt av, kan ikke sees som noe annet enn et fingerpek til bryggeriforeningen og tollmyndighetene. Samtidig melder de seg inn i Bryggeriforeningen - la oss håpe at det betyr at vi får en bryggeriforening med mer snert og aktivitet.

Da vi var i Aalborg i sommer, var et besøk på Søgaards bryghus obligatorisk. Ja, det ble forresten to besøk, men jeg digrerer. Dette mikrobryggeriet ligger midt i sentrum av Aalborg, midt mellom en rekke andre bra utesteder, og klarer konkurransen bra.

Min favoritt i deres sortiment er Schwarzbier. Her må det nevnes at de ikke hadde sin Skipper Stout da vi var der, men av de gjenværende var Søgaards Schwartzbier en klar vinner. Den var mørke-mørk med tykt mokkafarget skum. Den hadde ikke så mye kullsyre, men denne typen øl passer bedre som litt for flatt enn som litt for gazzy; så det plaget meg ikke. Fylden var utmerket og konsistensen var nærmest fløteaktig. Bitterheten var der, men i passelige proporsjoner. I ettersmaken var det sjokolade. Ellers var det brentsmak og en dash med røyksmak, men det var langt igjen til noe røykøl. Alle disse komponentene var tydelige og stilriktige. Utover det var malt som preget ølet mest. Dessverre er dette et øl som ikke er å få på flaske, bare fra fat, og bare derifra. Jeg vurderte å kjøpe med to-liters "party pig", men hoppet over det, for vi hadde allerede for mye å bære på, og jeg var ikke sikker på om ølet ville overleve transporten. I ettertid har jeg angret ... jaja.

Det beste med ølet var imidlertid proporsjoneringen, for det var et velbalansert øl der lite var overdrevet. Ofte er det jo slik at en brygger har en smak han eller hun liker, og da kan det ikke bli nok av dette i ølet - oftest til andres overraskelse, sjokk og vemmelse. Her skal jeg være forsiktig med sammenlikningene, men tenk at vi sammenlikner et øl med en middag. Kanskje er det slik at biffen og vinen er det vi liker bedre enn de andre ingrediensene, men ville det bli en like god middag dersom den bare bestod av 500g biff og to liter vin? Det er tross alt helheten, sammensetningen, motsetningene og kontrastene som skaper inntrykket.

Men siden vi er inne på mat ... Søgaards skuffet meg der. De hadde en utmerket meny, men produktet leverte ikke (uff, det var en forferdelig amerikanisme!). Hamburgerbrødet som de serverte var sannsynligvis delvis bakt på restene av malten som ble brukt til bryggingen, men det var så seigt at man trengte biffkniv for å skjære det. Kyllingen var tørr. Og serveringen var treg, men jeg tror ikke det var fordi de ikke jobbet, det var vel det gamle poenget med at det er bedre med en servitør for lite enn en for mye.

Ja, også hater jeg servitørdiskrimineringen av oss som flykter fra solen og velger å sitte inne på godværsdager. Men dette var uansett et øl jeg vil tilbake til. Faktisk var det ett av bare to øl som jeg drakk to ganger på denne turen.

Neida, dette skal ikke bli enda en surmaget klage over alkoholavgiften. Den er riktignok stor, men for de øltypene jeg drikker, faller den litt i bakgrunnen. Derimot har jeg stadig sett at prisene på litt uvanlig øl har sneket seg oppover, og her kommer tre eksempler, som jeg alle viser glupsk grådighet i andre ledd enn hos finansdepartementet.

• Først kan vi ta Nøgne Ø Porter. Den koster for tiden 60,- på Polet, mens på Systembolaget koster den 29,10 ... og det er svenske kroner, som gir oss en pris på tilsvarende omkring 25 norske kroner. Og nei, det er ikke alkoholavgiften, for når du gjeninnfører den til Norge, så betaler du 10,- i avgift i toll for denne flaska. Jeg sier ikke at det er Nøgne Ø som sitter å tyner norske ølentusiaster, men det er noen som sitter og flår oss.

• Dernest kan vi ta Höss Neuschwansteiner Das Echte, som nylig er tatt inn på Ultra på Solsiden. Det er sikkert gjort i påvente av Oktoberfest-sesongen, for den kommer i en stein-aktig innpakning, som visstnok viser seg å være overmalt glass dersom man skraper i overflaten. Men den runger i alle fall i hyllene med sine to liter og temmelig bayerske utseende. Hva er prisen? Den er 329,-, som gir oss 164,50 pr liter - eller 82,25 dersom vi skal holde oss til halvliterpriser. Jeg vet ikke hva den koster i Tyskland, men jeg tviler på at det er like mye.

• Førstepremien i høye priser går imidlertid til tredje etablissement her i Trondheim. Nylig hadde Den Gode Nabo tatt inn Rochefort 8° og 10° - som holder 9,2% og 11,3% og som sammen med Rochefort 6° er de tre ølene som dette trappistklosteret brygger. På polet koster de henholdvis 60,- og 70,- pr 33cl flaske, som gir 90,- og 105,- pr halvliter. Naboens tok 135,- og 159,- for dem, som blir 202,50 og 238,50 for halvliterne.

På den annen side har jeg opplevd at puber selger øl under polprisene. Da tenker jeg på Nøgne Ø #100, som jeg har fått til under polprisen som er 100,-. Jeg gruer meg til å se hva Naboens vil ta for denne. Dersom jeg ekstrapolerer korrelasjonen mellom Naboens og Polet, tror jeg den burde ende på rundt 235,- pr flaske, mens den gikk (IIRC) for 85,- på Café Lindvedske Hus i Arendal; og 90,- på Oskars i Levanger - differansen vil faktisk sponse togbilletten dit! (Disclaimer: Jeg vet ikke om det er gjeldende priser, men det var sålangt jeg kan huske korrekte priser.)

Jeg tviler på at det er produsentene som stikker av med mesteparten av disse pengene, for den store variasjonen i priser taler imot det. Det er heller ikke staten, for de er akkurat så byråkratiske og stivbente som de alltid har vært, og plukker flate prosenter. Jeg tror pengene stort sett ender opp i lommene på de skyggeaktige entitetene som heter importører og distributører - gjerne med eneavtaler. Hmmm, det at mellomleddene stikker av med mesteparten av pengene, har vi opplevd det før, mon tro?

Vi burde laget en pris-monitorering, slik at vi kunne sammenlikne prisene for samme flaskene med øl på ulike utesteder, og dermed røyke ut i alle fall utestedene som tar for høye priser.

Denne lille godbiten kommer fra bryggeriet Avery i Colorado, og viser telemarkskjøring på etiketten. Flaska er helt klart ment for det innenlandske markedet i USA, fordi den oppgir størrelsen til 12 fl.oz og ikke har noen angivelse på styrke. Jeg fant på nettet at den er 5,1%, men hvorfor er det så vanlig at man ikke oppgir styrke i USA? Det eneste som mangler her er en skrukork.

Fargen er mørk, nesten svart, med et rubinrød preg. Skummet er brunlig. I utseende er den helt normal og ok. Skummet holder seg, men det er ikke noen imponerende blonder - men det kan være glasset også (memo to self: må få tak i mer såpe-løst vaskemiddel). Aroma er mørk, med sjokolade og tjære som de mest fremtredende, men også noe kaffe og en svak brent aroma. Fylden er ikke imponerende, og selv om den er innenfor typen sin, så er den kanskje mer typisk for en porter enn en stout - her er det nok noe forbedringspotensiale. Jeg fikk ikke helt tak på CO2-mengden. Til å begynne med syntes det som om det var en god del, men etterhvert syntes det som ølet var kledelig og typisk flatt. I smak innfrir den aromaen, og her er brentsmaken kanskje enda mer fremtredende enn aromaen skulle tilsi. Ettersmaken har en bitterhet som sitter brukbart lenge. Det er et relativt tørt øl, i alle fall målt mot mange av de søtere stout'ene som finnes.

Etter å ha differensiert den mot et annet øl, så kom jeg til at det er en svak svovelaktig aroma i dette ølet. Det er ikke så mye at det er plagsomt, men det er der. Det er et godt brygg, og jeg ser gjerne etter den igjen. Fra sitt bryggeri er visstnok dette (dersom vi skal bedømme utfra RateBeer) en av de mer solgte typene, selv om deres IPA ser ut til å være den mest utbredte.

Dette er et belgisk øl, med et komplekst design på etiketten - vær overbærende, så skal vi komme til innholdet etterpå. For det første bruker de bokstaven ø i navnet på ølet. Det skremmer ikke meg, men jeg stusser på hvor de får det fra, for ø, skrevet med skråstrek finnes kun i norsk og dansk, sålangt jeg vet. Navnet på bryggeriet - struise - betyr struts, og de har lekt seg med et tegneprogram for å lage et våpenskjold. Ikke særlig autentisk med et våpenskjold med et foto inni og en URL under, men greitt nok. Kjært for meg er også jakta som er avbildet, kokt fra ett eller annet maleri. I det hele tatt var etiketten rotete, fylt som den var med fonter, bilder og logoer som overhodet ikke passet sammen.

Ellers kan det nevnes at bryggeriet kommer fra Vleteren, som i ølkretser er best kjent for trappistbryggeriet St. Sixtus i Vest-Vleteren, bryggeriet som samtidig er så beskrytt at det stadig kåres til verdens beste øl, men som også er så lite kommersielt, at det ikke har etiketter (de bruker ulike farger på korkene for å skille mellom de tre ulike typene) og at munkene på bryggeriet kun selger fra egen bakgård, og kun i små, rasjonerte mengder til hver enkelt person som møter opp.

Så til ølet. På etiketten er det angitt at den inneholder både krydder og kandissukker i tillegg til 'de fire store', og begge deler merkes, så det er nok i rikelige porsjoner. Ølet holder ikke mindre enn 10%, og den har den typiske belgiske emmene og litt kvalmende smaken som kommer av at du har dyttet et lass med sukker i ølet for å få det sterkt nok.

Fargen er mørk rav, med orange toner, med off-white skum. Aromaen er tung og maltrik, med alkoholkarakter, samt krydder og noe emment. Smaken er det samme, men her kommer også søtheten og krydderet tydeligere frem. Rent initielt syntes jeg det var et ukomplisert øl - kanskje det var fordi jeg ikke synes så mye om å boost'e ølet styrke med sukker. Men etter at jeg sammenlignet notatene mine med reviews på nettet, så jeg at andre som hadde gått lengre inn i ølet fant litt av hvert av smaker. Jeg forsøkte, og joda, her er det mye - svært mye - som skjuler seg under den litt trippelaktige overflaten. Jeg kjente noe kjemisk (neglelakkfjerner) i aromaen, og Yngvar i venneforeningen til NØ hadde nettopp anmeldt dette som å ha tobakk, og ja, kanskje jeg kjente dette også. Det er farlig å lese andres review, for plutselig begynner man å smake alt dette selv. Men det er helt klart at dette var et øl med kompleksitet for fordrer at man tvinger seg forbi det kvalmende ytre og trenger inn i ølets indre karakter. Kanskje jeg har tidligere vært for streng med belgiske øl generelt, og trippel spesielt?

Summa summarum, det er nok et øl jeg ikke ble klok på, men jeg tror jeg kunne tenke meg en flaske til engang - men i mellomtiden skal jeg forsøke å se på denne klassen av belgiske sterkøl med nye øyne.

Dette var et øl jeg åpnet med stor forventning. Det var brygget av Herslev Bryghus til en vikingefestival, og således skulle det vel utfra både bakgrunn og navn bety at det er et øl som skulle være en gjenskapning av en gammel øltype. Vi har en forbausende analog variant her i Norge, med Ølve på Egge Bryggeri, som brygget sitt Ølveøl slik at første kommersielle batch ble solgt under vikingfestivalen på Egge for ett (eller er det allerede blitt to?) år siden. (Men de to ølene er overhodet ikke like!)

Dette ølet kommer i en 500ml flaske av samme type som Nøgne Ø bruker, og det holder 5,2%. Ølet er klart med en svak disighet, og det er ettergjæring på flaske for dette ølet. Jeg synes kanskje ølet var litt flatt. Etiketten avslører at det inneholder både rug og honning, i tillegg til de fire 'vanlige' ingrediensene. Dessverre lister de ikke hvor mye de har av hver ingrediens, og det er irriterende. Hurra for Free Beer - som gjør det - men det er et sidespor i denne sammenhengen.

Min første innskytelse var at dette var et meget sterkt øl, for jeg syntes å kjenne alkoholsmak. Dersom jeg skulle tippet, ville jeg plassert på det minst 8-9%, og kanskje i nærheten av en pislete bokk eller barley wine, men det var altså feil. Likevel, det smakte og luktet alkohol og hadde en vinaktighet. Kanskje det var rug og honning som lurte meg? Det er også litt søtlig på den måten som belgiske sterkøl ofte er det. Selv om jeg ikke er drevet på rugøl, så må jeg innrømme at det var en viss rugbrød-karakter i dette ølet.

Fargen er ravfarget og bryter mot det brune, men jeg tror jeg drakk det i en for mørk setting, så kanskje det var noen orange toner som jeg gikk glipp av. Skummet er lyst og akseptabelt, men ikke imponerende. Det var egentlig et rått og brutalt øl, med mange smaker som traff deg rett i ansiktet. Og sånn sett var det mer sært og uvanlig enn det var komplekst og spennende. Det hadde noe krydderaktig i seg. Det var lite fylde i det, og det hadde en intens blomsterduft - kanskje det var honningen, for det var ikke en typisk humlearoma.

Jeg vil ikke si at dette er noe stort øl, men det var et interessant øl. Kommer jeg til å kjøpe en flaske til om jeg får muligheten? Tja, jo, men det er mye annet som kommer før på lista.

Dette var et et ølene vi kjøpte med oss hjem fra Danmark i sommer. Det så ut som et spennende øl, og dessuten er Magni glad i sjokoladeøl, så det var et naturlig valg. Hun har lenge lett etter øl som kan måle seg med noen utmerkede opplevelser med Youngs Luxury Double Chocolate Stout, og en tidlig batch av Nøgne Ø Brown Ale.

Av utseende var den mørk som en stout, med litt mer brune fargetoner enn røde i forhold til det som er vanlig. Dessuten hadde den skum nesten som en cola light når den ble skjenket, og det er ikke rosende sagt (men må ta forbehold her, for glassene vi brukte var langt fra optimale mht rengjøring). Aromaen er markant sjokolade, og smaken er markant sjokolade - faktisk er alt markant sjokolade med denne. Deri ligger også ølet største problem, det mangler balanse. Utover sjokolade var det bare mulig å merke noe CO2 og søthet, men det er mulig at det er noe vanilje i bakgrunnen.

Jeg forsøkte å drikke det til noe belgisk-ish sjokolade (fra Heimdal sjokoladefabrikk). Det tonet ned sjokoladepreget i ølet, men var ikke nok til å få frem noe særlig annet. Faktisk var det i det hele tatt et litt kvalmende øl, pga søtheten og sjokoladen - å drikke tomt glasset var som å trykke i seg det tredje kiloet med Freia Melkesjokolade. Kanskje det hadde vært bruktbart dersom de hadde vært forsiktig med kakaoen? For meg står dette ølet som et ypperlig eksempel på en trend i retning av ekstrem-eksperimentering med øl, og jeg vet ikke om jeg liker det. Hva blir det neste? Måkeeggøl? Det er øl av denne typen som kan få en til å bli mildere stemt overfor Renhetsloven.

Duft og smak er den samme som i en av twist-bitene, men jeg klarer ikke å huske hvilken - og jeg gidder ikke å løpe ut for å kjøpe en pose nå i kveld. Magni mener det er melkesjokolade, men det er noe annet (mokka?) i tillegg. Kanskje den kan brukes i desserter?

Dette ølet holder 5.2%, og kommer på en flaske av den typen som Nøgne Ø bruker. Den er ettergjæret på flaska. Det kan virke som om KjaerStrup er sjokoladedelen, og Svaneke på Bornholm er øl-delen av dette ølet. Jeg kommer ikke akkurat til å lete etter flere flasker ...