Det er lenge siden nyheten om et bryggeri på Atna i Østerdalen kom. Jeg stilte meg avventende til det, for jeg har sett og hørt om så mange nye bryggerier, og det er ikke alltid det blir noe mer enn visjonene eller i beste fall et par-tre interessante batcher.

Men Atna har kommet igjen og igjen, og i de siste månedene har de både kommet seg inn på flere puber, og de selges på polet. Faktisk tror jeg Atna er landets nest mest distribuerte mikrobryggeri, i sterk konkurranse med Haandbryggeriet - og det er Nøgne Ø som tar en klar førsteplass. Jeg tipper at vi vil se temmelig så mye mer til dette bryggeriet i månedene og årene fremover.

Jeg har ikke selv fått besøkt bryggeriet, men jeg sitter med følelsen av at det er en svært liten organisasjon, men med mye stå-på-vilje og humor. De har en ulv som logo, og et avtrykk av en ulvepote på korken. Jeg trodde ikke at ulv var dyret å velge dersom du skulle gjøre deg populær i Østerdalen - men det er kanskje et utslag av selvironi. Så var det deres tre-pakninger. Der står det 'Atna bryggeri', men de to g-ene er speilvendt om horisontalaksen, så det ser ut som det står 'Atna brydderi'. Det er slikt som definitivt vitner om humor og selvironi. Ja, og så har de et øl som heter 'Mopedøl'. Jeg aner ikke hvorfor, men det er sikkert en morsom historie bak. Alt dette gir inntrykk av et slagferig bryggeri.

En av ildskjelene der Gunnar Wiig, som var med å starte Nøgne Ø for noen år siden. Dette bryggeriet må forresten ikke blandet sammen med Det Lille Bryggeri, som er et annet bryggeri i Østerdalen, men lokalisert på Rena. (Dette andre bryggeriet er forøvrig også spennende, det er startet på restene av det tidligere Østerdalens bryggeri, men har ennå ikke kommet med så mye/mange øl - men det er ikke tema for denne bloginnlegget, så mer om dette en annen gang.)

Atna har en Atna Økologisk export som dessverre var altfor fizzy til å vurderes da jeg smakte den. Jeg har en til stående, og skal åpne den mens den er svært kald og har fått tid til å roe seg ned. Visstnok har denne batchen av ølet blitt trukket tilbake - ifølge flere aviser - fordi to flasker "eksploderte" hos Vinmonopolet. Man kan si hva man vil om flaskemodning, men jeg synes ikke norsk eksportøl skal være flaskemodnet, IMNSHO.

Det særeste ølet deres, i alle fall i navn, er Mopedøl. Jeg har bare smakt det en eneste gang, og da helt på slutten av en smakerunde. Det er - etter mine notater - undergjæret og snodig, men det er litt usikkert hva det minner om. Ifølge informasjonen deres sikter de på en tsjekkisk pils. De har også en Økologisk Pils, som jeg har sett presentert som det første norskproduserte økologiske ølet (eller var det pilsen?), til tross for at Trondhjem mikrobryggeri har hatt en økologisk Trondhjemspils i flere somre nå. Heller ikke deres økologiske pils har jeg smakt tilstrekkelig på til å beskrive den nærmere.

Så har de to øl som heter Atna Engelsk Brun og Atna Engelsk Lys. Førstnevnte er beskrevet som en Brown Ale, og jeg har smakt det ved fire anledninger, og beskrivelsense mine (utfra hva jeg ser i notatboka) har variert fra gang til gang. Det som er felles for dem er at den er noe fizzy og at den har en flavor (off-flavor?) som jeg ikke riktig klarer å plassere. Ved hele to anledninger har jeg kryss-smakt mot Newcastle Brown Ale, men den er temmelig så langt unna denne. Når det gjelder det lyse ølet (beskrevet som en Pale Ale) så har jeg bare ett datapunkt, som i tillegg nok er litt upålitelig - men i alle fall noterte jeg mye kullsyre og at det fremstod som et svært lett øl.

Det siste ølet deres er Atna Hveteøl ... jeg hadde nærmest sagt selvfølgelig, for Gunnar Wiig var visstnok lyst-øl-mannen i den originale gruppen bak Nøgne Ø, og ser vi på Atnas utvalg, så er det stort sett lyse og mellommørke øl. Her er det ingen ekstrem porter eller kullsvart stout som vi ofte finner hos mikrobryggerier. Dette ølet har jeg ikke fått smakt på ennå, men det kommer.

Jeg tror Atna kommer til å bli et spennende bryggeri å følge med på i tiden fremover. Alle bryggerier har jo sin stil, og der Nøgne Ø er kompromissløst til det ekstreme (jo sterkere, mørkere og særere, jo bedre), så ser kanskje Atna mer ut til å bli det balanserte bryggeriet, feinschmecker-bryggeriet eller bryggeriet med understatements og vare overtoner. Her finnes underfundighet og ordspill både i innpakning og innhold. Likevel, de må jobbe litt mer og unngå flere av disse flaskeeksplosjonene for å leve opp til den profilen.

Dette gjør bryggeriet til spennende, men kommer neppe til å gjøre det til et kjært bryggeri blant den selverklærte øl-eliten - de som evig og alltid jager etter den ultimate opplevelsen av mørk malt, brente toner, røykaktighet, kaffegruten, ekstreme humledoser, kremtykke skumtopper og ertesuppeaktig fylde. La meg tippe at Atna kommer under 50%-grensa på RateBeer og lignende steder.

I går ble det drukket en flaske Black Sheep Ale, som kommer fra bryggeriet Black Sheep, som har en rekke spennende og temmelig uortodokse øl (det er vel de som blant annet har Monty Python Holy (Gr)ail). Akkurat dette er vel ett av de mest vanlige. Det har en farge som er mellom nøttebrun og ravaktig, med en god del lyst skum, som ikke er helt hvitt. Det blir skumringer etter hver slurk, namnam, det er slik det skal være. Det er nesten så man tenker på erkebiskopen av Canterbury, som på 1200-tallet forsøkte å begrense drikkfeldigheten ved å tvinge igjennom at alle drikkebegre skulle ha små pinner inne i seg (det var jo ikke glass den gang), slik at man kunne se om slurken man tok var mer eller mindre nivåforskjellen mellom to slike pinner, og regulere drikketempoet deretter. Med et øl som dette trenger man ikke pinner!

Smaken er markant bitter, og det er godt med både malt og humle i aromaen. Maltsmaken minner om brød. Dette ølet er imidlertid ganske tørt, det er fyldig, og det har litt CO2-bitt. Fylden har snev av fløteaktighet, selv om det er endel igjen. Jeg har en følelse av at det er noe nøttesmak i dette, det er i alle fall en gressaktig i ettersmaketn, og den har et lite hint av svovel i seg. Det er et fruktig øl, som er godt og er så absolutt repeterbart - selv om det ikke var av de aller største høydarne.

Etterpå ble det en Harvistoun Bitter & Twisted, som er et forunderlig og besynderlig øl. Jeg skal være forsiktig med scoringen her, for jeg røkte en sigar til, og det reduserer jo evnene til å gjenkjenne smaker og lukter. Likevel ... ølet var meget bitter, men det ligger jo i navnet. I tillegg var det sitrus eller sitron (men ikke surhet) og noe som jeg tror var hardkokt egg. Jeg har smakt dette ølet før, men ikke sanset at det var slikt. Dette må smakes på igjen, for å se om det faktisk var så underlig, eller om jeg bare fikk en dårlig flaske.

Idag ble det en flaske Black Sheep Emmerdale Ale fra tidligere nevnte bryggeri. Det er lyst brunlig ravfarget øl på 4,2% som har hvitt skum og noen, men ikke imponerende, blonder. Det mest fremherskende ved dette ølet er bitterheten i ettersmaken. Aromaen er malt og humle og kanskje noe citrusaktig fruktiget. Det er søtlig, og jeg lurer på om det er litt salt i det? Grei fylde. Appearance=4, Palate=3, Aroma=6, Flavor=7 og Overall=11, som gir total=31/50.

I kveld ble det tre øl på verandaen på hytta på Magni og meg. Først ute var Haandbryggeriet Porter som alltid er en glede å smake på. Dette var batch 19 som er oppgitt til 6,0%, og således bare er å få på Polet. Den var tung, mørk, maltrik med god bitterhet og ettergjæring på flaske. Det ble servert på 19C, som er utenfor det anbefalte, men jeg følte at dette ølet tåler såpass, og ble ikke skuffet. Dog velger jeg å ikke score av denne grunnen. Den har sødme og brentsmakt, og jeg ville kanskje heller kalle det en stout enn en porter. Selv om den har sødme, er det ingen sweet stout, men det er ikke en typisk dry stout heller, synes jeg. Kanskje jeg ville sammenlignet med en bokkøl? Den er litt flat, men det skal jo et slikt øl være, så det er ingen ulempe.

Neste ble en Haandbryggeriet weissenbock som Magni hadde stående. Den var kald nok, men dessverre var den fizzy, slik at etter at hun hadde helt et halvt glass, var det bare skum. Hun satte fra seg flaska, og skummet kom opp av den, med gjæren på toppen. Hmmmm. Den var mørk og tung, med masse kvalmende hvetesmak (IMHO) med klare belgiske assosiasjoner, kanskje en dubbel i abbedi-stil? Det var søtt og fyldig, og med endel bitterhet - dersom det ikke bare satt igjen i ettersmaken fra forrige flaske, da. Det er ikke min type øl, uten at det er noe i veien med ølet - annet en CO2'en, da.

Tredje i kveld var også Magnis. Det var en Atna Økologisk Eksport, som holder 6,3% på en 33cl grønn flaske i batch nr 13. Også denne var fizzy, og verre enn forrige. Det var ikke mulig å slå den i glasset, for det ble bare CO2 og gjær over det hele, og det endte som en tykk gjærsuppe, selv om vi helte forsiktig. Jeg smakte litt, men det var intens gjærsmak og masse CO2-bitt, og ingen av disse skal vel være i typen. Derfor har det heller ingen grunn til lå score denne, for det var en dårlig flaske. Dersom jeg skal drodle litt, så måtte det være hvorfor de kaller det en eksport når de selger det som levende øl. Stilen norsk eksportøl skal være undergjæret, litt søtt, ikke for mye CO2, litt lite humle, og ellers leskende og kaldt. Dessuten skal det være pasteurisert og filtrert - det skal jo tåle en sjøreise, må vite! En eksport skal være klar og gyllen (i alle fall den lyse eksporten). Det var forresten ikke mulig å avgjøre fra etiketten om dette var et under- eller overgjæret øl.

Vi dro innom dette utestedet i år som tidligere år. Årsaken er at de selger hele sortimentet til Nøgne Ø der - og det er ikke så mange steder her i landet at du får tak i det. Selve stedet er ... vel, tenk Cafe Ni Muser i Trondheim. Det er til og med kombinert kunstforening og kafe med ølservering. Matrettene er kreative, moderende og in. Betjeningen er ungdommelige. Det er mye spennende hårfrisyrer. Aksentene er ikke fullt så tunge som Lille lørdag. Avisene og bladene har ikke så mye sportsbilag. Det er ingen storskjerm der. osv osv. Klientellet ser hovedsaklig ut til å være kvinner i alderen 25-35 med akademisk bakgrunn - gjerne flere i flokk.

Av øl har de Weltenberger og Nøgne Ø. Av sistnevnte hadde de 11 ulike typer da vi kom, og bare 9 igjen da vi dro. Nei, det var ikke fordi vi hadde tømt dem for to typer Nøgne Ø. Det var fordi de oppdaget at det var to typer de ikke hadde, etterhvert som vi plukket ut de mer uvanlige sortene.

Generelt var det et hyggelig sted, ikke av de billigste, men frisindig, kreativt, hyggelig og spennende. Vi kommer nok tilbake hit.

I går kveld var jeg på besøk i Stavanger sammen med Andrew og Ellen. Jeg hadde hørt så mye pent om Cardinal, og ville gjerne besøke stedet. De andre hadde tidligere forsøkt å besøke det noen ganger, men hver gang var det stengt, så de var litt mer skeptiske ... men vi ble alle veldig positivt overrasket. Puben har en nokså høy 'flaskeføring', og har erklært flere ganger at de er Norges beste pub ifm utvalg. Jeg var ikke overbevist før jeg kom, for ofte forfølges påstander om et bredt utvalg av mange beklagelser over at ting 'dessverre er utsolgt akkurat nå'. Men jeg må medgi at de er en meget seriøs utfordrer til akkurat denne tittelen. Men mer om Cardinal i en senere posting, la oss gå over til ølene.

Jeg startet kvelden med en Nøgne Ø Imperial Brown Ale, som jeg trodde var en feilskriving for Imperial Stout, men det var det ikke. Den imperial stouten som de brygget for veldig lenge siden (to år?) er blitt solgt på puber: blant annet er den visst blitt eksportert til England, og jeg tror Oskars hadde den. Men akkurat denne flaska var omtrentlig rekreeringen av ølet som bryggerne fra Nøgne Ø brygget for Nørrebro Bryghus i Danmark tidligere i år. Den holdt 7,5% og hadde masse tung maltsmak og endel sødme. Den var mørk mahogny-brunlig med noe oransje hints. Den ble noe servert noe for kaldt, men vi bad da heller ikke om å få den temperert. Den har mye kaffe og brentsmakt, og kanskje et snev av tauverk? Ellers har den en fyldig bitter-brent smak som jeg så absolutt liker. Godt med CO2. Bryggerne selv sier at dette var et øl som var så helt utenfor alle etablerte typer at de måtte finne på et nytt navn til den. Jeg er nok enig i at det ikke var en veldig etablert og standardisert type øl, men jeg synes nok jeg har smakt lingende saker før og andre steder.

Den neste ble en Nøgne Ø Trippel, som jeg heller ikke har smakt på tidligere. Den er en etterlikning etter belgisk sterkøl av abbeditype. La meg med en gang si at jeg ikke er noen fan av belgisk trippel, og Nøgne Øs trippel fikk meg ikke på andre tanker. Den er lyslig. Den er ekstremt smooth med lite CO2, nesten flat. Men finner noe syrlighet i den, noe honning, noe hvete, endel alkoholsmak. Den holder 9,0% og det var batch 69 som var brygget i mars 2004. Jeg synes den er in-style, men jeg liker ikke stilen, og synes en trippel lett kan bli kvalmende - gi meg heller en dubbel! Men det er vel heller mitt problem, og ikke ølets problem, sålenge det er in-style.

Så fant jeg noe som jeg ikke trodde var mulig å oppdrive i Norge. De hadde Harviestoun Old Engine Oil, som er et mørkt og hest porter-aktig øl fra skotske Harviestoun. Jeg snappet visstnok opp siste flaska deres. Mørkt øl med masse brentsmak og ekstremt mye kaffearoma. Det er tjære i smaken og endel bitterhet, tørrhet og litt syrlighet, noe underskudd på CO2 - men alt er i en rimelig god balanse, og det var et øl å nyte. Hodet holdt seg dårlig, men det kunne ha vært glasset. Den holder 6,0%, er uten bunnfall og ifølge etiketten er den brygget på en gammel keltisk oppskrift .... tjaaaaa. Er den? Jeg visste ikke at gamle keltiske oppskrifter på øl hadde så mye humle i seg, at de var filtrert og (sannsynligvis) pasteurisert. Jeg lukter reklametriks, men jeg antar at for passende definisjoner av 'bygget på', 'gammel', 'keltisk' og 'oppskrift', så har de sikkert ordene sine i behold. Men smaksmessig har jeg funnet et øl som ligger veldig høyt opp på listen over favorittene mine.

Neste ble en Kronenbourg Blanc, som er hveteølet fra bryggeriet som vanligvis er kjent for sin pilsner under navnet 1664. De holder vel til i Strasbourg, og er således kanskje mer inspirert av tysk enn fransk ølkultur, men markedsføres ofte som beviset for at franskmennene også kan lage øl. Visstnok er dette bryggeriet ett av de ganske få som finansierer kjemisk grunnforskning, og all ære til dem for det. Men så var det ølet, da ... hmmmm ... la oss få det unnagjort: den har en kjemisk tutti-frutti-aroma, og smaken er tilsvarende. Den er sløret gyllent. Andrew mente at den hadde et snev av eddik i aroma, så den kunne vært skjemt. Ellen mente den hadde aroma av serrano-skinke (men jeg trodde ikke det skulle være eddik i den!) Jeg synes det var mer rusbrus og billig sukkertøy. Helt klart ikke min favoritt, men muligheten er jo der for at flaska var skjemt, så jeg skal forsøke igjen dersom sjansen byr seg.

Så ble det smaking på en Sofiero, og det skyldtes et uhell. Andrew leste navnet som sofi-ERo, og trodde det var spennende og nytt øl fra Latin-Amerika eller deromkring. Først etterpå oppdaget han at det egentlig var soFIE-ro på boks fra Sverige. Pils, og ikke særlig spennende heller, men grei nok og drikkendes som pils.

Så ble det en Sagres Preta som var en mørk-mørk rubinrød vidunderlighet med masse røyk- og brentsmak. Jeg tenkte umiddelbart på Köstritzer Schwartzbier, og den var sammenlikningen verdig - selv om den bare holdt 4,3% og var brygget i Portugal av alle verdens land. Nå er ikke Portugal det jeg først tenker på som ølland, men Schwartzbier er det i det minste ett bryggeri der som kan brygge. Selv hadde de titulert ølet sitt som "bier brune" eller "dark beer", men det synes jeg er midt imellom misvisning og ekstrem beskjedenhet. Det var et absolutt nydelig øl, som jeg håper at jeg kommer over igjen.

Deretter ble det en Mönchhof Bockbier som jeg tror jeg har smakt før, men det er i alle fall lenge siden. Den er søt, nesten vørteraktig og holder 5,6%. Den er kanskje litt emmen i smak og aroma, men ikke verre enn at det er akseptabelt for et bokkøl. Den er også veldig lys, men så er det heldigvis ikke noe absolutt krav at et bokkøl skal være kullsvart for å være in-style, i alle fall ikke utenfor Norge. Dersom denne hadde vært noen tanker lysere, ville jeg kalt den full eller mørk kobber. Den ble for søtlig og emmen for meg, men det var ikke noe dårlig øl.

Nest siste ble en Sagres, som vel er standardølet til det portugisiske bryggeriet som laget den herlige schwartzbier'en, så her var forventningene skyhøye. Den var fyldig og god og virket kanskje mest som en pils, men ikke av den norske typen. Men vi var heller ikke helt overbeviste om at det faktisk var et undergjæret øl. Andrew mente at det var denne som eieren av den portugisiske restauranten i Kirkegata serverte før han la ned for et par år siden. Trolig importerte han selv eller noe slikt. Snodig nok var den spesifisert til 6,6% i pubens guide, mens det stod 5,1% på etiketten, men med en så fyldig øl-guide, så må oppdateringer være et mareritt. Den hadde kanskje et snev av sjømat i seg eller kanskje det var sjømat den perfekt ville komplementere. Helt grei.

Siste øl ut denne kvelden ble Da Rü Premium Beer, og vi fant aldri helt ut hva dette betydde og hvor den var ment å skulle komme fra. Den var i alle fall produsert i London, og etiketten hadde en stor rød hummer på seg. Det var en lager, med litt kjemisk eller rusbrusaktig karakter. Den var ikke imponerende. Tørr og uten så mye fruktighet. Kanskje var det fordi vi var blitt bortskjemte denne kvelden, men det var ikke et øl som satte noe varig inntrykk.

Men Magni dro til Grenland og Tønsberg for å hoppe fallskjerm, så dro jeg vestover til Egersund for å avlegge Andrew Iversen et besøk. Som vanlig var han ikke snau på hverken på utvalg eller mengde av hva han serverte - og det ble i alle fall to ølslag jeg aldri før har smakt.

Vi startet kvelden med en Håndbryggeriet Porter som er mørk og fyldig, noe sødme og også litt syrlighet, og med masse kaffe og brentsmak. Det er faktisk en av de bedre porterne, siden denne typen av og til kan bli litt for tam - når bryggerne besinner seg litt og heller tar det heeeelt ut når de brygger en stout. Jeg synes at også porteren skal være fyldig, men porterne til OMB, TMB og NØ er litt for lette etter min smak. Den fra Håndbryggeriet var i nærheten av Thysteds Limfjordsporter og Anchor Porter fra San Fransisco. Dette var batch 18, fra et bryggeri som vi ser frem til mye godt fra.

Neste ble en Atna Engelsk brun. Den var tåkete og litt syrlig, nesten med et snev av surhet. Dyp maltsmak. Dette er et øl som var meget bra, men som første gang jeg smakte det var servert altfor varmt - rundt 18C. Dermed fikk det en dårlig start hos meg, men å går kveld var det helt perfekt temperert, og det var mersmak. Vi kryssmaket denne mot en Newcastle Brown Ale (eller en dog, som lokalbefolkningen sier). NBA var selvfølgelig ikke syrlig, det ville være en show-stoppende defekt ved den. Til gjengjeld har den et snev av karamell og en annen aroma som alltid er der, og som får meg til å tenke på smøreoljen i gammeldags dampmaskineri. Nåja, jeg vet ikke om det var positivt eller negativt, men sånn er det ....

Så ble det en Shepards Neame Spitfire, som helt klart var en ale, med mye fruktighet og fin balanse i humle og bitterhet. Alle disse ølene ble servert uten å fortelle hva det var, så jeg måtte gjette - noe jeg stort sett klarte å plassere.

Neste ble en Atna Økologisk pils, som var uklar og pilsneraktig, men allivel et digert ocean unna den kommersielle norske pilsen. Hurra, her er endelig et norsk mikrobryggeri som tør å selge en selvbevisst pilsner på flaske. Både OMB og TMB har pilsnere, det første har jeg ikke smakt, den siste er ikke min favoritt, men Atnas kan bli en Best-in-Norway ... må smake litt mer før jeg kan si det definitivt.

Det neste Andrew serverte var en Nøgne Ø Bitter, som var av batch 151, som nå stort sett er helt borte. Andrew hadde hatt en flaske stående fra i fjor, og lagringen hadde definitivt ikke gjort den dårligere. Den var temmelig bitter, og gav meg nesten flash-backs til Nytelsesfestivalen i fjor (eller i forfjor), der Nøgne Ø hadde en stand, der de serverte noe de kalte Pale Ale, men som mest av alt smakte som en ekte hophead som hadde fått lov til å gå berserk under produksjonen av en IPA. Menmen, en bitter skal tross alt være bitter, og denne hadde en herlig og rund bitterhet som ikke var out-of-style, selv om den var markant og sterk.

Så ble det trukket frem en Black Sheep Emmerdale, som jeg aldri hadde smakt før, og som jeg heller ikke kjente til eksisterte. Jeg klarte å plassere det som en britisk ale, men heller ikke mer spesifikt enn det. Poenget er at i Egersund har de ølutsalg hos Berentzen, og de har et meget godt utvalg av øl opp til 4,7%. Ultra kan bare gå hjem og vogge, men mer om dette senere. Dette ølutvalget førte altså Emmerdale. Det holdt 4,2%, var ikke så veldig fyldig, men passelig bittert. Det var litt sent på kvelden, så notatene mine er hverken spesielt detaljerte eller særlig leselige. Jeg skal få tak i noen flasker til, for dette må smakes på igjen.

Til slutt ble det en Atna Mopedøl, som ikke akkurat er noe veldig ambisiøst navn. Ølet var disig, mensten tåkete. Det hadde et snev av tutti-frutti og syrlighet. Men bortsett fra det var det helt greitt, og et godt undergjæret øl. Her må alle forbehold tas for at jeg kan skifte mening, siden jeg ikke var helt edru da jeg smakte på det, og av samme grunn har jeg valgt å ikke score noen av ølene.

Da vi kom ut på hytta i går, så var det godt med en øl. Hytta ligger slik til at det blir noe bæring fra parkeringsplass og helt frem. Faktisk temmelig mye bæring. Og sola stekte. Jeg valgte en Arendals pils, mest fordi svogeren min hadde satt igjen noen slike i kjøleskapet, og det var det eneste omtrentlig kalde her. ... det det var faktisk godt!

Selv om den holdt hele 9.5 grader, så var det virkelig avkjølende. Jeg synes den hadde en viss sødme, men ikke overdrevet. Med pålandsvinden ble det i varmen godt med dug på den også. Det som var mer positivt, var at hverken bitterheten eller humlearomaen var overdrevet i den retningen som kan kalles norsk pilsner. Den var langt mildere, og hadde både rundhet og en ikke helt ubetydelig fylde (ok, den er tynn, men i min fantasi hadde jeg sett den for meg som betydelig mye tynnere.

Jeg valgte å ikke score dette ølet i går, for jeg var kanskje ikke objektiv når jeg satt der utslitt og tørst med en kald pilsner. Derfor gikk jeg løs på en ny flaske idag. Da virket den litt mindre overbevisende, men fremdeles god. Søtheten kjente jeg mindre til idag, og tynnheten var også mer fremtredende. En faktor er selvfølgelig at jeg idag drakk den på 16-17 grader, som er altfor varmt, derfor burde jeg nok ikke score den i dag heller. Men la meg tørrtrene litt.

Appearance=4/5, for den er krystallisk klar og glitrende, og den holder på hodet, selv i et glass som har vært såpevasket uten å være skikkelig skylt etterpå (det var dette med vannbæring til hytta). Dette er faktisk veldig i stil med hva en norsk lys pilsner skal være. Fargen er gyllen. Aroma=8/10, og dette er også fordi det er in style uten å være ekstrem. Det er kanskje for høyt, men det var en positiv overraskelse. Palate=3/5, for den har en viss fylde. Flavor=4/10 og overall=7/20. Nei, det er ikke noe favorittøl, men det var allikevel en positiv overraskelse til en lys pilsner å være. Det gir en total=26/50.

Da vi kom igår til Oslo, tok vi inn hos Tollef og Karianne, og det ble smaking på endel øl utover kvelden - men heldigvis i små nok prosjoner til at variasjon og antall kunne ta forrangen.

Først ble det Frydenlund bryggeri batch 0. Jada, du leste rett, Frydenlund -- det er hva Tollef kaller hjemmebryggeriet sitt. Et par hundre meter ned i gata ligger stedet der gamle Frydenlunds bryggeri lå, og området heter Frydenlund (sikkert et gammel lysthus der piffen kunne trekke seg tilbake om sommeren på 1800-tallet, som Rosenborg, Sofienlyst med flere i Trondheim). Vi forsøkte alle å påpeke at navnet Frydenlund bare ville forårsake forvirring, men han hevdet håndnakket (og som vanlig for Tollef: logisk korrekt) at det ikke lengre var noe som het Frydenlund bryggeri, bare Frydenlund som varemerke fra Ringnes bryggeri. Jaja. La oss kalle det Frydenlund bryggeri ...

Batch 0 var satt på et sett fra Coopers, og skulle være en lager modifiser til en Nut brown ale. Det mest slående ved dette ølet var imidlertid bitterheten. Tollef hadde hatt i 120g med humle i en 23 liters batch, i tillegg det det som var der opprinnelig. På noen områder i livet er det ikke slik at 'mer er alltid bedre'. Dette var langt mer en bitter, eller en ESB enn et brown ale. Lagersettet hadde han gjort mørkere med mørk spraymalt. Brunaktig men med litt lite skum (men det tror jeg var glasset mer enn ølet). Fylde var grei for en bitter. Jeg syntes å fornemme en svak bismak i aromaen, men det forsvant med en gang og var kanskje bare noe jeg innbilte meg. Ellers et godt øl, og meget lovende til en førstebatch. Dessverre var det en av de aller siste flaskene vi drakk. Snart slutt på dette ølet.

Neste var Frydenlund bryggeri batch 1 (gjett hva neste batch blir hetende - ser vi et mønster?) Dette var brygget på ekstrakt. Fargen var brunaktig som forrige, og dette ølet skilte seg fra forrige ved at det var langt mindre bittert. Til gjengjeld var det endel maltaktighet i det, kanskje litt vørteraktig. ... eller kanskje det bare var forrige som var ekstremt bitter og tørr? Dette er er øl som han trolig kommer til å servere i bryllupet på sensommeren, og jeg gleder meg til å smake det igjen.

Så disket Tollef opp med importerte varer han hadde kjøpt i Kjøbenhavn. Først ble det en Nørrebro Bryghus Bombey Pale Ale som hadde masse humle, både som bitterhet og som humlearoma. Og akkurat det var det kanskje jeg savnet i Tollefs bitter, den hadde mye bitterhet, men lite humlearoma.

Deretter gikk vi over til to øl fra Søgaards Bryghus. Aller først ble det Søgaards CW som var et meget interessant øl. Det var brygget på malt røkt over bøkeved. Dette er slik man blant annet gjør med rauchbier fra Bamberg, og det minner endel om Stjørdalsølet. Det var et forsiktig øl i forhold til Stjørdalsølet, men røyksmaken var der tilstrekkelig til at flere erklærte det udrikkelig. Jeg syntes det var greitt nok, men kanskje litt ubalansert. Når du lager et røykøl, så bør det tas helt ut. Jaja, dette bryggeriet ligger i Aalborg, og dit skal vi senere i sommer, så dette blir det mer smaking på om et par uker. Ellers var det et veldig syrlig øl.

Det andre ølet fra dette bryggeriet var Søgaards Klosterøl som gav visjoner om belgiske øltyper, men det var helt forskjellig. For det første var det syrlig (enten er det en bryggeristil, eller så hadde kanskje det stått litt for lenge). Det var noe fylde der, men ikke i nærheten av belgisk abbediøl. Det var tilsynelatende ikke noe hvete, det var karakterisert som et lagerøl, men jeg fikk ikke med meg i farten om det faktisk var undergjæret. Det virker som om de hadde kalt det klosterøl til minne om et nærliggende, tidligere kloster, ikke som et kloster-type-øl. Det blir vel en flaske av dette senere i sommer også.

Så forflyttet vi oss til Oslo Mikrobryggeri. Der smakte jeg på tre øl. Først OMB Porter som så ut som en porter, smakte litt som en porter og var veldig bitter. Jeg er ikke sikker på om den var for bitter - for en porter trenger mye bitterhet - men det ble for lite andre smaker, og dermed ble bitterheten for fremtredende. Jovisst var det kaffe og brentsmak i den, men det virket litt vandig og lite fyldig. Jeg ble ikke overbevist, men kanskje det var mine forventninger som var for høye? Det var dessverre utsolgt for en Imperial Chief Stout, som sikkert bedre hadde fylt mine forventninger.

De hadde også en OMB Steamer som jeg smakte på. Det var et fint, kobberfarget øl med snev av honning og temmelig bittert. Det ble servert altfor kaldt, på 7C, som var en bryggeristil, for eksporten kom på 5,5C og porteren på 6C. Nåja, det er jo bare å la det stå. Da var det verre med Hefeweissen til Magni, som ble servert på 21C (som hun klaget på og fikk en ny på 16C). Med litt oppvarming ble dette et interessant øl, som jeg trenger å smake på noen ganger til før jeg vet om jeg virkelig liker. Det er et øl med kompleksitet og som trenger respekt og gjentatte tilnærmelser.

Til slutt var det OMB Eksport som var en skuffelse, for den var helt out-of-style. Den var temmelig bitter, altfor bitter for en eksport. Og den var temmelig tørr, altfor lite søt for en eksport. I tillegg var det solbær i den, virket det som. Det er muligens et greitt nok øl, men det er ikke en norsk eksport. Du får eksempler på eksport på polet som Svytory og Dahls jubileumsøl (polversjonen, ikke butikkversjonen), dessuten har du jo gullølene. Men OMBs versjon var helt annerledes. Det er nok et greitt øl, tror jeg, men ikke en eksport.

Det er ferietid, og jeg har bestemt meg for å få blogget. De siste ukene har bare rent bort i et ufyselig tempo, der eksamensretting har fylt de fleste ledige lukene (og frykten for ikke å nå Tidsfristen har vært uværskyen som hele tiden har skygget for solen). Nå er imidlertid sensurlistene levert, hurra, og vi har reist på ferie.