Det høres ut som fullstendig idioti, men sålangt jeg kan se er det nettopp hva som kommer til å skje. Fra Washington er det trappet opp en propagandakrig parallelt med at det meldes fra anonyme kilder at forberedelser til et krigsangrep er underveis. Jeg sitter med samme følelsen som før Iran-krigen, der det var tydelig i månedsvis i forkant at det ville bli en invasjon - selv om det ble utført en masse diplomatiske pliktøvelser.

Unnskyldningen er at Iran ønsker å anrike uran, noe som alle de av Bush utpekte 'bandittstatene' har ønsket å gjøre i ren selvhevdelse og selvforsvar (i tillegg til at det selvfølgelig er praktisk i aggressiv sammenheng). Problemet er bare at USA ser ut til å sabotere alle muligheter for å løse dette på fredlig måte - det virker som de mener en krig er viktigere enn en løsning. Jeg har ikke fordøyet dette skikkelig, og sant og så har jeg skulket nyhetslesning de siste ukene fordi det er så fortvilende tydelig hvilken vei det går. Men her er noen momenter:

• USA mangler soldater til å kunne invadere Iran. Selv om de kunne flytte ut alle som idag er bundet opp i Irak, og de kunne resykle alle som er mellom to utplasseringer, så ville de fremdeles ikke ha nok soldater. Derfor må det bli en bombekampanje, ikke en invasjon utover besettelse av noen få, utvalgte punkter.

• Unntaket fra forrige punkt, er dersom Rumsfeld ennå ikke har lært. Det var han som var hjernen bak tanken om at 'egentlig trenger vi ikke så mange soldater dersom de bare er effektive.' Den fungerte ikke i Irak, og den kommer ikke til å fungere i Iran. De eneste som ikke har brukket ryggen på en rask invasjon av Iran er Alexander den store og Djengis Kahn, og begge ledet digre hærer.

• Den samordnede kritikken mot Rumsfeld fra flere pensjonerte generaler den siste tiden kan tyde på nettopp at han planlegger noe som nåværende og gamle generaler anser som galskap. Offiserer i tjeneste kan ikke kritisere politisk ledelse, for da blir de sparket (ref Gen MacArthur i 1951). Det er tett kobling mellom generaler med og uten uniform, og kritikken fra de pensjonerte målbærer nok synspunkter fra de som fremdeles er i aktiv tjeneste.
• Iran er digert, og det har i liten grad indre motsetninger som du kan spille på for å splitte folket (som man gjorde i Irak).
• Iran har ikke en styrende elite som kan omvendes, lokkes eller tvinges til å styre for USA - etter at de på toppen er luket ut. Dette kunne man ha gjort i Irak, men hatet til Baath-partiet hos USAs quislinger var så stort at man sparket ut alle Baath-medlemmene kollektivt. Mange mener at dette var den viktigste bidragsyteren til problemene i Irak. Men selv om man nå skulle ha lært, er dette ikke mulig å bruke dette trikset i Iran, for her er forskjellen mellom USA og Irans prestestyre dyptgående og konseptuell.

• Taktiske atomvåpen kommer til å bli brukt. Iran har gravd dypt, og de har sikret sine installasjoner bra. De har hatt god tid til både å planlegge og å implementere. De kjenner til de fleste våpnene og mulighetene som vil møte dem. Ingen andre opsjoner vil ta USA helt til mål, utenom taktiske atomvåpen over de kjernefysiske installasjonene. Det synes også være politisk vilje (ja, til og med entusiasme) i republikanske kretser for å ta i bruk taktiske atomvåpen. Det er akkurat det 'rette' midlet for å skape den 'shock and awe' som de mener at liberalere, blautfisker og andre demokrater hindret dem fra å bruke i Irak, og som skulle ha fått irakerne til å innse at motstand var nytteløst.

• En antiatomvåpen-gruppe (jeg tror det er Organization for concerned scientists) har laget et scenario der selv små atombomber gir over en million drepte, og atomskyen strekker seg inn over Pakistan.
• Når taktiske atomvåpen blir brukt, kommer det til å skape en avsky-reaksjon i resten av verden som USA neppe er forberedt på - spesielt siden begrunnelsen for å gå til krig er å forhindre at Iran skal kunne utvikle atomvåpen. I verste fall kan det på kort tid overskygge den samlede negative PR-effekten av både Vietnamkrigen og Bush-administrasjonens handlinger.

• Irans demokratibevegelse har vært og er bundet og bastet, dels på hjemmebane av prestestyret i Iran, og dels av omfavnelsene og lovpriselsene som de ufrivillig har fått fra Bush m.fl. Disse har bidratt til at de på hjemmebane fremstår eller kan fremstilles som overløpere og håndtlangere for en fremmed, aggressiv makt.

• Ryktene fra Washington er at man har lullet seg inn i overbevisningen om at dersom man bare bomber Iran 'på riktig måte', så kommer folket til å kaste av seg prestestyret og det blir en demokratirevolusjon. Det er meg fullstendig uforståelig hvor de har fått en slik oppfattelse fra, og jeg klarer ikke å se noen historisk presedens for dette. Den stiller i samme klasse som oppfatningen om at irakerne skulle ha møtt USAs styrker med blomster i gatene.

• Slik som meningsmålingene peker for Bush, er det av største viktighet for ham å gjøre noe omveltende før valget i november i år. Selv om dette ikke er et presidentvalg, er det en reell mulighet for at republikanerne mister kontrollen i begge kamre i Kongressen. Dermed vil han også kunne utsettes for riksrett (dvs impeachment). Det er ikke mangel på tvilsomme handlinger å anklage ham for, men hittil har hindret vært at republikanerne kontrollerer det organet som skal avgjøre en slik riksrettssak.

• Jeg tror en bombekampanje vil komme i september pluss/minus en måned. Det er mulig, men lite trolig at det kommer før. Den kan avverges dersom Iran legger seg flate, men det er svært lite sannsynlig. Den kan også avverges dersom den amerikanske opinionen reiser seg i masseprotest men det er neppe sannsynlig. Jeg tror ikke det er noen show-stopper om det skulle bli veldig tydelig at man vil tape mer i valget dersom man starter bombingen enn uten, for jo dårligere det går i meningsmålingene, jo mer desperate blir de.

• President Bush har ifølge personer som står adminstrasjonen nær en messiansk overbevisning om at det er hans misjon som president å avvæpne Iran, og dermed avverge et nytt Holocaust. President Ahmadinejad i Iran har satt spørsmålstegn ved Holocaust og har sagt at Israel må utryddes. Ahmadinejad blir visstnok åpent omtalt som "Hitler" i Bush-administrasjonen.

• Hva kommer dette til å gjøre med oljeprisene, som har passerte rekordhøye 70 USD pr fat? Iran styrer en god del av verdens oljeproduksjon, dels gjennom at de selv produsere mye olje (etter hukommelsen ca 4 prosent), og dels ved at de har en ypperlig strategisk posisjon ved det smale stredet ved inngangen til Persiabukta. De kan derfor stenge av mye av oljen fra gulfstatene. Det er naivt å tro at de ikke vil forsøke å ramme USA og andre dersom de blir atombombet. En krig der kommer til å sende oljeprisene opp i et tresifret antall doller. (Kanskje enda mer dersom dollaren skulle ta en støyt of falle som følge av boikotter, sanksjoner og annet.)

• All oljen fra gulfstatene må enten gjennom rørledninger eller via skip som så må gå igjennom Hormuz-stredet. Dette er smalt, og det er gjør en dyp buktning inn i Iran. På Iransk side er det fjellrikt med ypperlige muligheter for å sette opp rakettbatterier som kan senke skip som går igjennom stredet. USA klarte aldri ødelegge vesentlige deler av Iraks Scud-raketter, siden de var mobile og lett å gjemme. Det er lite sannsynlig at de vil være mer heldige med Irakiske rakettbatterier.

• Argentina hadde fem Exocet-raketter (og klarte å senke to britiske skip med dem - de hadde trolig klart flere dersom ikke Maggie Thatcher hadde tvunget ut rakettkodene fra franskmennene). Iran har etter sigende et tresifret antall av slike raketter. Selv om forsvarsmekanismene på krigsskip er blitt bedre siden Falklandskrigen, så vil de trolig fremdeles være effektive mot oljetankere.

• I tillegg har Iran et ukjent antall russiske Sunburn-raketter, som er temmelig ukjente i bruk, men som sies å være skremmende effektive. Blant annet er de spesielt rettet inn for å senke hangarskip.

Det er mulig at det bare er et skremmespill eller kanonbåtdiplomati, men du skal aldri true med det du ikke er villig til å gjennomføre - Irans president er tilsynelatende med på spillet og forsøker i hvert fall ikke å roe gemyttene. Dersom begge parter ypper beinhardt, og ingen av dem har noe imot krig (ja, kanskje ser krig som nyttig for dem), så blir det raskt krig av selv en fillesak. Tenk sommeren 1914. Se her, her og her.

I ettermiddag slo Magni og jeg til og smakte på alle de fire påskeølene som var få på polet.

første ut var Nøgne Ø God Påske. Fargen er brunorange med lette blonder. Selv om dette ikke er noen hveteøl, så gav den meg et visst inntrykk av både det og av krydde i aroma. Den er fyldig og har temmelig krafig bitterhet. Det er mulig at jeg kjente noe honning og noe brentsmak, i alle fall var det noe sødme der.

Neste ut var Svaneke Påskebryg fra Bornholm. Den hadde masse lyst skum med store, patchy bobler. Aroma av krydder og bær, og den minnet kanskje litt om en (brennevins-)bitter. Fargen var gyllen med snev av orange. Det var litt CO2-bite i den, og den hadde en friskhet som jeg godt kunne ha tillagt bruk av einer i bryggingen. På den annen side hadde en også en sterk duft av uferdig brygg, slik som det dufter av utluftingen fra et bryggeri når de brygger - og det er ikke hva jeg forventer å finne i brygget. Jeg mente også å sanse noe kokte grønnsaker, men Magni var uenig i det.

Så kom en Thy Økologisk Påskebrygg, som har flott kobberfarge og ok skum. Den er klar, nesten skinnende. Aromaen har hints av tjære, med malt og humle i bakgrunnen. Dette ølet har stor fylde og er meget bra. Det er nokså bittert og litt søtt, og det har kanskje en tanke for mye CO2. Endel blomster og brenthet i den. Etterhvert som jeg kryssjekket mellom de ulike ølene, mener jeg å ha kjent både en støvete komponent og en kjeksaktig komponent i dette brygget.

Til slutt ble det Håndbryggeriet Påskegodt, og det var en skuffelse, for flaska må være ødelagt. Det var lite skum og fargen var orange med et snev av brukt. Ølet var sterkt uklart. Det var aroma av mye estere, men midt oppi dette var det klor som fikk ølet til å dufte og smake som det var brygget på vannet fra et badebasseng. Magni hadde tidligere drukket en flaske fra samme batch og kjente ikke noe galt med den ... men den flasken vi åpent idag kunne hun kort og godt ikke ta mer enn noen slurker fra. Heldigvis dunstet klorsmaken bort etterhvert, og ølet gled ned, men det var ingen hyggelig opplevelse. Siden klor ikke oppstår av seg selv, funderte vi på om de var dårlig skylling etter vasking av tappeanlegget. Nåja. Dette ølet var klart utypisk, og vi ser bort i fra det.

En interessant oppdagelse var at de to norske påskeølene var noenlunde i samme type, og de to danske var noenlunde sammen i en annen type. De norske passet nok som en øl i sola i hytteveggen med appelsin og kvikk-lunsj, mens de danske visstnok var brygget til å skulle passe til dansk påskemat (hva det nå enn måtte være). I tillegg var det eneste svenske påskeølet jeg har smakt i år helt annerledes, og kan best betegnes som en spesial-stout. Kanskje de tre ulike nordiske landene har hver sine påsketradisjoner og dermed også får hver sine påskeøltyper?

I Östersund kjøpte jeg to flasker Guinness, en Draught og en Extra Stout, for å drikke dem mot hverandre og smake på forskjellen. Jeg kjøper neppe igjen Guinness i Sverige for å fortoll og innføre til Norge. Dette var tynne saker, og jeg ser at det er mange som mener at Guinness har blitt tynnet ut med årene. Er det bare en følelse, eller er det flere som synes dette?

For å starte med den opplagte forskjellen mellom disse to flaskene: Draught har en nitrogenpatron som blåser opp når du åpner flaska, og som sølte ut noen centiliter hos meg, jaja. Dermed får du også den flotte Guinness-look'en, med en tykk, god, kraftig, soppfarget skumtopp. Den er det få som kan konkurrere med, selv om TMB har et par øl som slett ikke er så langt unna (og uten nitrogen, tror jeg).

Og dermed har jeg egentlig sagt alt som er forskjellig mellom disse to. Extra Staut har mye mer CO2, ja nesten et 'bite', og i mine øyne altfor mye sådant. På den annen side er Draughten nesten flat, sikkert fordi de får mer enn nok skum med patronen alene, eller at den får en eksplosiv åpning som blåser ut mye av CO2'en som måtte ha vært der. Videre er Extra Stout mer syrlig enn Draught, men det kan også bare være en bieffekt av kullsyra.

Så kort til der de er like: duft og smak av kaffe, sjokolade, karamell og mye malt. Noe bitterhet i ettersmaken. Dette er en såkaldt 'dry stout', men jeg synes kanskje den har en sødme, eller er det kanskje dens smoothness som lurer meg? Begge hadde også et svakt hint av noe jordaktig eller læraktig i smaken, uten at jeg vet om det skulle være der eller hadde sneket seg inn på annen måte.

Litt om navngivningen til Guinness. Opprinnelig hadde de en Porter, en Extra Stout Porter og en Forreign Stout Porter (de to siste gikk visst tidligere under XX og XXX). Portern forsvant, og Extra Stout mistet 'Porter' i navent. Den siste, Forreign Stout Porter ble visstnok brygget for tropiske strøk og skal være temmelig annerledes. Det gjør at vi sitter igjen med en Extra Stout - hvorvidt den segler under dette navnet eller Draught er visstnok bare en navnesak, for det er mulig at Draught brukes når de har nitrogen i den. Eller noe sånt ...

Jeg var i alle fall ikke imponert. De var begge to temmelig så tynne og vannaktige. Og selv om de blir en imponerende skumtopp, så er det nesten juks å bruke nitrogen for å lage den. Synes jeg.

Det var med stor interesse jeg gikk løs på en Påskegodt fra Haandbryggeriet - det eneste bryggeriet i Norge som er i posisjon til å kunne utfordre Nøgne Ø på variert og kvalitetssterkt flaskeøl. Dessverre ble jeg skuffet. Dette var for sært.

Fargen er oransje-brun, og ølet er et sted mellom tåkete og sølete. Dette skulle tyde på en weißbier. Noen klassifisering fra bryggeriets side har jeg ikke sett, annet enn varedeklarasjonen som sier at det inneholder hvete. Den har en liten skumtopp, men den forsvinner relativt fort og etterlater seg ikke blonder. Her kan det tenkes at glasset ikke var rent eller noe slikt, så ikke la dette telle for negativt.

Duften er interessant. Her er det malt og sjokolade, men i enda større grad er det noe fruktig og appelsinaktig. Jeg ser at andre har beskrevet det samme som overmoden frukt eller fersken, og det er nok kanskje vel så gode beskrivelser. Det er god balanse i duften, og den er slett ikke ille - rent bortsett fra at jeg ikke tror den passer inn i dette ølet. På den annen side, sjokolade og appelsiner er jo en utbredt turproviant på påskefjellet, så hvorfor ikke introdusere disse to i et norsk påskeøl?

Fylden er grei nok, men det er ikke noe som overrasker i den ene eller andre retning. Bitterheten er derimot sterk. En stund trodde jeg det var en litt mørk belgisk witbier, men den skal da ikke være så bitter som denne er? BJCP indikerer at en belgisk wit skal ligge på 10-20 IBU, og denne lå garantert over IMHO.

I tillegg er det noe i smaken som overrasker: den er krydderaktig, ja nesten pepperaktig om ikke vi skal ta hardere i og trekke frem hardere krydder. Det er ikke bitterhet, men den prikler i store deler av munnen samdidig som den har en krydderaktig smak. Det var ikke hva jeg hadde forventet, og jeg er ikke overbevist om at det er riktig smakssammensetning. Er det en witbier? På dette staddiet var det selvfølgelig veldig enkelt for meg å innbille meg at jeg kjente koreander i ølet, men det kan bare ha vært innbildning. Hvis det ikke er en bitter wit-bier, så vet jeg overhodet ikke hva slags kategori øl dette er. Jeg må innrømme at det har en forfriskende karakter, og selv om det var mye uvanlig aroma der, så var det ikke noe som tydet på at ølet var ødelagt på noen måte.

Magni likte ølet svært godt, men jeg kan egentlig betakke meg. Jeg hadde ventet bedre fra Haandbryggeriet, og jeg har vanskelig for å se for meg at dette bli noen utbredt schlager blant de som synes at en bayer er for sær, smaksrik og eksotisk. Men jeg skal smake på dette ølet igjen.

På ettermiddagen idag stakk jeg innom Den gode nabo - der det var temmelig så påsketomt. Jeg ble sittende å snakke endel med innehaveren. De skal forøvrig utvide baren, så de får plass til flere øl, blant annet hadde de tenkt å ta inn Nøgne Ø. Men, til smakingen.

Først ble det en Köstritzer Schwartzbier, som er svært mørk, men med rødlige eller brunlige toner. Det var relativt lite skum, men det kan ha mer med glasset enn med ølet å gjøre. Det var heller ikke noe særlig å snakke om mht blonder. Duft av brenthet, og kanskje et lite hint av lær, selv om det er mulig jeg feilidentifiserer den nå. Det er karamell og endel søthet og maltsmak. Fylden er god, men ikke ekstrem. Jeg synes kanskje den var en tanke for søt, og det gav den et lite tilløp til kvalme, men den var også leskende. Jeg ble liksom ikke helt klok på dette ølet, og klarer ikke helt å bestemme meg for om det var komplekst og spennende eller nøytralt og middelmådig. Det var i alle fall godt balansert, rent bortsett fra at det var litt søtt. Dette kan nok bety at det må smakes mer på.

Neste ble Caledonian 80/-, som jeg dessverre klarte å unngå da vi var i Skottland i høst. Den er kobber- eller mahogny-farget, og holder på et tynt, lyst skumlag som etterlater seg noen blonder. Dufter av humle, og det blander seg i en nesten perfekt balanse med maltsmakene av røstet korn, karamell og sjokolade. Den har en markert tørrhet og god fylde, men jeg synes å ane en svak smak av støv i den, eller kanskje det er kritt. Dette ølet er visttnok dronningen blant skotske øl, og selv om den flasken jeg fikk trolig var filtrert og pasteurisert, så er dette ett av de vanligste levende ølene å få servert i Skottland.

Den brygges ifølge etiketten over levende flammer, hvilket trolig betyr at de varmer bryggekarene opp over gassflammer i stedet for å brukes ordninger som minner om tevannkokere. Det påvirker smaken siden det kan svi ølet som er nærmest veggen på bryggekaret på en helt egen måte. Jeg tror det er beslektet med at man flere steder på Vestlandet svir ølet ved å helle det opp i en rødglødende gryte. Det er også knyttet til gamle tider da man kokte øl (og mat) ved å slippe rødglødende stener opp i kokekarene av tre. Dermed brente eller svei man ølet på en spesiell måte som satte smak.

Først i ettersmaken kommer det frem noe bitterhet. Aromaen var den beste med dette ølet, synes jeg - men jeg må vel smake det flere ganger før jeg gjør meg opp en endelig mening.

Jeg dro til Östersund i går, og møtte Andrew og Ellen, og sammen smakte vi på øl fra Jämtlands bryggeri (og endel andre). Jeg skal komme med beskrivelse av de mest interessante etterhvert, men jeg tenkte jeg kunne si litt om Östersund for de som dyrker godt øl.

For det første var utvalget på Systembolaget blitt enda bedre enn det pleide å være. Jeg mener at jeg tidligere måtte ta øl som jeg hadde smakt på bare for å fylle kvoten, men denne gangen ble det omvendt, for det var øl jeg ikke fikk med meg selv om jeg gikk over kvoten (og fortollet det på Storlien!).

Dernest var vi innom to puber: Captain Cook, som er en australskinspirert pub som ikke er så lett å finne for de som ikke har adresse eller vet hvor den ligger. Det var ikke fullt så mye australsk øl der, men desto mer andre - og nesten alt på fat, som det visstnok var så stor omsetning på at de skjeldent ble over en uke gamle. I tillegg hadde de over 100 skotske maltwhiskyer. Den andre puben var Dalwhinney, som hadde over 300 skotske maltwhiskyer men ikke fullt så mange øl som Captain Cook.

Det var også kommet en Bishop's Arms i Östersund, og det er en pub fra en kjede jeg med glede husker for sitt utvalg i Karlstad. Vi besøkte ikke denne, men det kommer vi vel til å gjøre neste gang.

Prisene er ... vel svenske. Selv om det hadde vært norske kroner ville det vært svært så billig. Selv sære, kraftige og uvanlige øl lå på rundt 50-60 svenske kroner halvliteren (og de målte ikke opp noe undermål!), der det tilsvarende i Norge ville lagt på rundt 70-90 norske kroner. Det samme gjaldt også for whiskyen, som lå på rundt 19-25 svenske kroner pr centiliter, og det gjaldt for det meste av utvalget - hvilket inkluderte det meste av det som ville gått under 'særlig dyre og uvanlige whiskyer' i Norge. Jeg skal komme tilbake med konkrete eksempler en annen gang.

Da jeg tilfeldigvis var i området og hadde litt tid til overs, snublet jeg innom denne puben. Jeg hadde ikke store forventninger, men ble meget overrasket i positiv retning. Puben ligger like ved siden av Rosenborg dampbakeri på Møllenberg. Den er koslig innredet med gamle møbler og gamle bilder fra Trondheim på veggene. Den ser ikke syntetisk ut som så mange andre andre puber i gammel stil - tvert om, det virker som om den er blitt innredet med lokale effekter og en god porsjon kjærlighet.

De hadde Hansa pilsner som det primære ølet, men i tillegg hadde de Hansa bayer, Heineken og Murphys Red - alle på fat. I tillegg hadde de flasker med Stella Artois, Ruddles County, Newcastle Brown Ale og Lappin Kulta. Det vil si god spredning i både geografi og typer (men altså en viss tyngde på pils). Det var også skiltet for Hansa juleøl på fat, men det var det dessverre tomt for, jaja.

Jeg tok en Hansa bayer, som var moden men ikke plagsomt så. Jeg tror faktisk ikke jeg har drukket den før, i alle fall ikke fra fat, så jeg bør utsette endelig vurdering til jeg har smakt den et par ganger til. Den var tørr snarere enn søt, den hadde en maltkarakter og en nedtonet bitterhet som først steg skikkelig frem i ettersmaken, men som var meget behagelig og passelig diskret. Den var ikke preget av mye humle, og i alle fall ikke av den markante smaken av norsk pils som blant annet Hansas pilsner er en eksponent for. Egentlig en meget god øl, som jeg nok kommer tilbake for å erfare igjen.

Litt mer om puben. De har utearealer, og såvidt jeg kunne høre knitret det på peisen. Dette er nok en typisk naboskapspub, og det var mange personer der som kjente hverandre godt - mye stamkunder, tror jeg. Likevel hadde de et bredt utvalg av ulike sorter drikkevarer, og jeg så kanskje denne puben mer for meg som en studentpub enn som en klassisk nabopub. Dog, Møllenberg er jo et område hvor det bor mange studenter og nå i påska var de fleste av dem kanskje på ferie. En meget koslig pub med enkelte dype lenestoler og sofaer.

I går kjøpte jeg blant annet en pakke med amerikansk Cheese and Macaroni på Ultra på Solsiden. Jeg syntes nok det hele ble litt dyrt, og da jeg kom hjem, så jeg at jeg hadde betalt for en fire-pakning av dette til 59,-. Dette kommer vanligvis pakket fire og fire i plast, mens Ultra hadde pakket dem ut i enkeltpakninger, men glemt å justere prisen tilsvarende ned.

Jeg tok med kvitteringen og trasket tilbake. Strengt tatt hadde jeg jo en dårlig sak, for hylla var priset konsistent med hva jeg betalte, det var bare at på kvitteringen var det oppgitt til en fire-pakning. Det vil si at det var først i ettertid jeg kom på at dette kanskje var litt vel dyrt, og det er jo heller mitt problem enn Ultra sitt problem. Likevel, prisingen deres var feil og misvisende.

Ultra taklet det helt greitt, og jeg fikk overskytende penger igjen, og de takket meg for at jeg sa ifra og slikt. Likevel fikk jeg et sjokk, for da de priset om pakkene, så gikk den fra å være fire-pakninger til 59,- til å bli en-pakninger til 29,90. Det er vel omtrent 100% ekstrapris for å selge i detalj i stedet for en gros. Det stod temmelig så klart for meg at (og hvordan) Ultra er en overpriset butikk for de som ikke stiller store spørsmål ved prislappene.

Det er kanskje på tide å bli litt mer obs på hva ting faktisk koster? Kanskje jeg til og med kan lage det bedre og billigere selv utfra enkeltråvarer?

Denne puben har vært irsk i årevis, men under ulike navn. De fleste kjenner den kanskje best som Dirty Nellie. Interiøret er fyllt opp med mer eller mindre irske effekter, men det ser kanskje litt kunstig ut, for mye av det er av den typen som man sikkert får kjøpt hos forhandlere av effekter til irske temabarer. Nåja, noe må de jo ha på veggene, og jeg kunne tenkt meg langt være ting. De har noen skjermer for å se fotball, men det er langt fra en sportspub. Tvert imot, dette er en av de lokale pubene som ofte har levende musikk, og som arrangerer ulike ølrelaterte happenings, som for eksempel St. Patrick's Day.

Puben har hele seks øl på fat: Dahlspils, Carlings Black Label, Newcastle Brown Ale, Kilkenny, Caffreys Draught, og Guinness. Det ser slett ikke så verst ut - dels er det brukbar samling om britisk øl, og dels er det mye smaksrike øl. I tillegg har de endel typer øl på flaske: Heineken, Corona, Carlsberg og Budweiser. Jaja, det var ikke mye britisk eller irsk over flaske-utvalget, så det må vel være ølene på fat som er grunn til å gå hit. At de har Budweiser skyldes sannsynligvis at puben er en tvilling-pub med 5th Ave som ligger vegg-i-vegg, og som Dicey Reilly deler kjøkken med.

Det er svært positivt at man her serverer i flere ulike størrelser. Dahls kommer i 6dl og 4dl, mens Carling kommer i 5dl og 2,5dl, og de andre kommer i pints og half-pints. Begrunnelsen for dette er selvfølgelig ikke for å forvirre kundene, men for å kunne bruke originalglass, og det gleder!

Dicey Reilly har websider der man blant annet kan lese litt om The Mug Club, som er en forening som er organisert av puben selv og som består av personer som vanker der og har sitt eget, personlige glass og medlemskort og visstnok andre fordeler.

I tillegg kan du få servert alle de fem utenlandske på et samplerglass som tar 15cl, det kommer til og med på et brett med beskrivelser av de enkelte ølene. Jeg er mer kjent med Mikrobryggeriets samplerglass på 10cl, men Dicey Reilly føltes ut som det var langt mer enn 50% større? Jaja, må måle en dag.

Av de fem ølene var Carlings Black Label en skuffelse. Dette er jo en lys pilsner eller `lager' som ble introdusert i England fra Canada på 60-tallet eller deromkring, men jeg er overbevist om at denne hadde gått ut på dato. Den var bitrere enn jeg forestilte meg den, men verst var det at den hadde den umiskjennelige overmodne aromaen og smaken av fraukjeller. La oss begrense beskrivelsen til å si at denne ikke ble drukket opp, og det var ikke fordi jeg misliker pils. Heller ikke Caffreys klarte jeg å drikke opp - den var uklar, hvilket jeg ikke tror den skal være, og det kom bunnfall i den etterhvert - hvilket det absolutt ikke skal være. Det må være noe galt med fatet, eller jeg må ha fått siste rest eller noe slikt. Av de andre tre var Newcastle Brown Ale bra - ikke akkurat umoden, men helt ok. Kilkenny og Guinness var utmerkede eksemplarer av sine typer.

Dette fikk meg til å undres om det kanskje var litt for mange ulike fat for en slik pub. Jeg kan levende forestille meg at det går mye Guinness og Kilkenny, men det Carling er ikke akkurat noe stort merke i Norge, så er det ikke da bare å forvente at fatet blir stående mye lengre enn de mer berømte ølene? Selv om fatøl har høyere status enn flaskeøl, så vil jeg heller fortrekke et bredt utvalg i flaskeøl fremfor et litt for bredt utvalg av fatøl. Det er selvfølgelig mulig at jeg var uheldig, men det vil jo vise seg etterhvert, for det er så absolutt en pub som jeg vil tilbake til for å smake på flere samplerbrett og høre på litt levende irsk musikk.

Tja, bryggeriet eksisterer vel strengt tatt idag ikke annet enn som navnet på etiketten, for ellers ser det ut til at de kun bruker Ringnes-navnet. Likevel har de vaLgt å gi ut et spesialøl i forbindelse med at det er 150 år siden E. C. Dahls bryggeri ble opprettet. Faktisk skal de gi ut to øl, og dette er det første og sterkeste av dem. Nå kan man jo krangle litt på alderen og tidspunktet, for Dahls ble stiftet 29. februar 1856, og er således et skuddårsbarn, og det første ølet kom ikke før i 1857. Men la trivia og kunnskrap ligge og la oss glede oss over ølet.

Ja, for det er så absolutt et øl å glede seg over. Nå har de brygget pilsnerøl i årevis, og vi hadde nesten sluttet å håpe at det ville komme noe nytt og bedre ... og så ramler dette jubileumsølet ned som lyn fra klar himmel. Ja, for det kom plutselig. Så sent som i høst var visstnok parolen at jubileet ikke skulle markeres. Men Ringnes har muligens sett skriften på veggen, den skriften som sier at early adapters drikker spennende øl, mens pilsner etterhvert bare drikkes av etterdilterne (som er på vei over til mer spennede øl), 68-generasjonen (som snart dør ut) og studenter som vil ha billig fyll. OK, så er det ikke så enkelt, men denne spissformuleringen fanger allikevel endel momenter.

Dette jubileumsølet er gyllent til kobberaktig. Det har masse hvitt skum som forsvinner etterhvert (jeg skal skylle glasset over-mega-grundig til neste flaske for å verifisere dette). Skummet er ikke så veldig tett, men boblestørrelsen er fin og jevn. Det er faktisk tilløp til blonder. Aromaen er preget av mest malt men også endel humle, med strå og eng. Det er i tillegg noe fruktig der, som minnet meg om appelsiner, samt at det var en ganske så lite snev av brenthet - tror jeg. Generelt var aromaen meget godt balansert. Fylden er utmerket for et slikt øl. Smaken er meget bra, den er preget av mye det samme som aromaen, men også en relativt kraftig søthet og en oljeaktig smoothness. Den har lite eller ingenting av den typiske smaken og aromaen av ``norsk pils''. Det er et meget lettdrikkelig øl, og det kunne utmerket godt suppleres med litt lime, kanskje? Bittert er det tilsynelatende ikke, men bitterheten er der, og dukker frem i ettersmaken, det er bare at den ramler litt i bakgrunnen for alle de andre mer fremtredende smakene.

Andrew påpekte at dette minnet om eksportøl. Jeg skal være forsiktig med å uttale meg, for eksport var en type som stort sett var ute da jeg begynte å fatte interesse for øl. Dog pleier han å ha rett i slike sammenhenger. Forresten har jeg nettopp lest skipsunderlege Jacobus Bugges utgitte dagbok fra toktet med korvetten Nordstjernen i 1869/70 til åpningen av Suezkanalen og deretter til Sør-Amerika. Fra Buenes Aires noterer han i forbifarten at eksportøl er vanlig, han skriver: ``Efter at have styrket os paa et Glas norskt Øl, dette er temmelig almindelig hernede under Form af «Exportøl» til en Pris av ½ Spd. pr. Flaske, accorderede vi ...''. Dersom jubileumsølet minner om eksportølet, kan jeg godt forstå at det slo an i syden. Det er sødt, leskende, tilsynelatende ikke så bittert, og kanskje det minner en tanke om spanske og meksikanske øl idag? Dog er det sterkere! Minst ett norsk bryggeri brygget visstnok bare for eksport, og dette var etter sigende temmelig vanlig.

Ellers var det en skuffelse at jubileumsølet kom på blank flaske. Selv om den er stiligere en den brune flaska, så er den kvalitetsmessig dårligere, idet den lettere skades av sollys eller lysrør. Etikettene minnet meg mest om Grans bryggeri i farge, form og design. De kunne da ha laget noe som minnet mer om gamle Dahls bryggeri enn dette!? Et pluss er det imidlertid at flaskene er nummererte. Det skal komme totalt 90.000 flasker (eller var det liter) av dette ølet - men dersom det blir en suksess, så kommer det mer. Det er i alle fall ikke kvaliteten på ølet som vil forhindre at det bli en suksess. Det er absolutt ståkarakter for dette ølet, som er et stort skritt i riktig retning for E. C. Dahls (slik jeg ser det). Forøvrig tror jeg Kramboden hadde dette ølet på fat, det var i alle fall ett av jubileumsølene, og det virket som det var dette.

Denne puben ligger der tidligere Ludwig lå. Og trodde du at brune, mørke og bastante bierstaube-aktige Ludwig aldri kunne bli til en amerikansk diner, så tok du feil. Den er nå likeså sjablongaktig, men i en annen retning: basketball- og (amerikansk) fotballutstyr henger på veggene, bartenderen er amerikaner og menyen av mat og drikke hinter kraftig om at inspriasjonen kommer fra USA. I utgangspunktet ser dette slett ikke så verst ut.

Men likevel overbeviser det ikke. Det var noe trist ved puben, som presenterer seg som en sportspub. Da jeg kom (hvilket riktignok var litt tidlig) spilte storskjermene engelske fotballkamper, mens bartenderen så på amerikansk fotball på en PC bak bardisken - og lokalet var tomt. Heldigvis kom det noen fotballfans og gav puben stemning, men det ble liksom ikke noe Cheers av det.

Ølmenyen var ikke verdens lengste, men den hadde da sine lyspunkter - i alle fall dersom man ser på ølenes farge. På fat hadde de Dahls, og på flaske hadde de Corona, Budwiser og Carlsberg. Her var det pils som gjaldt. Jeg spurte bartenderen - en lavmælt og forsiktig kar - om de hadde tenkt på å føre andre ølslag fra USA, og han sa at de hadde hatt inne Millers pils, men at det gikk så lite av den. Det var visst favorittmerket hans. Og jeg kan godt forstå det, for det kan umulig gå så mye Budweiser og Miller dersom de har Dahls og Carlsberg til en rimeligere penge. Hvorfor kunne de ikke tatt inn Sam Adams, Anchor Porter og Goose Island? Det ville ikke selge, folk vil ikke ha det, det er ikke omsetning på det ... jaja.

Jeg tok en Budweiser - bare for å ha gjort det også. Den hadde forresten gått to uker over best-before-datoen, uten at den hadde tatt noen skade av den grunn. Og jeg kunne konstatere at den er som alle påstår: ``f*cking close to water''. Den hadde nesten ikke bitterhet, minimalt med fylde, var svært lys osv. Men det var en grei - om enn dyr - erstatning for vann. Maten var imidlertid meget bra, men de har kjøkkenet felles med Dicey Reilly, så det er vel urettferdig å bedømme dem alene på det.

Hva skal vi sette her ... Det må bli en D. Selv om det er positivt med minst ett øl som man ikke finner så mange steder, så hadde det vært så ufattelig mye bedre med et litt mer spennende øl. Og tenk om de hadde hatt noe annet enn fire typer pils? USA er det landet i verden med flest bryggerier, der den moderende mikrobryggeribølgen startet og hvorfra den bredte seg over hele verdenen. Til Trondheim har den kommet, men enda ikke på 5th ave.

Disse to pubene beskriver jeg under ett. De er eksponent for et fenomen i tiden, nemlig at alt skal være lite og intimt og personlig (pg samtidig tett og trangt). Dermed er det bedre å dele et stort lokale opp i flere puber (gjerne med hvert sitt konsept) enn å ha en stor pub. Disse to pubene ser ut til å dele kjøkken og personale og konsept og vareutvalg og slikt, men de presenterer seg som to puber med nesten samme navn.

Det er Bare blåbær som er den 'opprinnelige' puben, såvidt jeg vet. Den er cool og in og moderende og slikt. Lokalene er et et gammelt betongrom, som så er malt i kreative farger, fylt med nonfigurativ, moderende kunst og slitent, gammelt møblement i vill miks med glass og stål. Akustikken er ikke så bra, for betongflatene returnerer det meste, og man sitter temmelig så tett. Men dette er en pub for de unge og hippe som fremdeles hører godt; for café-generasjonen som gjerne vil ha tyve typer kaffe å velge mellom. Så skulle man da tro at her skulle man i det minste finne noe godt og variert øl!

Men akk, neida. Problemet er at disse to pubene forsøker å være litt av alt. De har en barmeny som går i en imponerende bredde, men som liksom ikke klarer å gå i dybden i noe. Ølene her er Corona og Heineken på 33cl flaske, og Hansa, Heineken og Newcastle Brown Ale på fat. Tja, det er da ikke helsvart? Hansaen kan du til og med få i 3dl og 5dl glass - men det gjelder tilsynelatende ikke for de andre ølene som de har på fat.

Jeg forsøkte meg på en 3dl Newcastle Brown Ale, men den ble en 5dl i originalglass, og det var dagens første som de tappet, så mye skum ble skyflet av med et kjetete smil og kommentaren: ``det kommer alltid så mye skum på den første ølen på dagen''. Dette var to og en halv time etter at de hadde åpnet, så konklusjonen er vel at dette ikke er et øl det går så mye av. Vi er vel ikke så vandt med at bartendere her i Norge ofrer den første halvliteren for å få spylt ut av rørene, men her kunne det trengs. Dette ølet var syrlig, noe jeg tror det ikke skal være. og jeg mistenkte det for å være på nippet til å ha stått for lenge.

Så dro jeg på Bær&bar, der jeg tok en 3dl Hansa. Dette lokalet er preget av en diger bardisk, men ellers er det omtrent det samme konseptet. Dog, her ligger kaker og annet godt innpakket i cellofan, og dette er ``lillebror'' blant disse to barene. Jeg tror kanskje de hadde tjent på å differensiere de to stedene mer - men det er nå bare meg.

Jeg gjorde meg også den observasjonen at disse to stedene var tidløse. For eksempel i baren, var det en tredvetalls bardisk, noen tyvetalls plysstoler, åttitalls musikk, osv (eh, jeg tror i alle fall jeg tidfestet dem rett). Dersom du hadde satt inn et respatex bord og et antikt hjørneskap, så hadde de begge glidd rett inn - samtidig. Det var så gjennomført ugjennomført. Men det er vel slik motene er? For meg virker det sjelløst, rotløst og uten mål og mening, men det ser ikke ut til å avskrekke kundene, som trolig i stor grad heller til studentbefolkningen i byen.

Hvor kommer disse to på karakterskalaen? Tja, selv om Bare blåbar hadde mer atmosfære, så hadde de det samme ølutvalget, så jeg ville gi dem begge en C-. Ikke spennende, ikke overbevisende, men heller ikke elendig.

Denne påska har jeg bestemt meg for at jeg skal ta den store pub-runden i Trondheim, og resultatet av dette skal bli en pub-guide for øl-interesserte - dvs øl-hunder som liker bredde og variasjon i det som de drikker.

Det kan komme til å holde hardt, for Trondheim har jo en del puber, men jeg skal forsøke mitt ytterste for å komme igjennom og opplyse mine medmennsker.

Hva er så målet? Jo en guide som lister og beskriver de mest besøksverdige pubene i Trondheim med omegn, dersom ens kriterier er at en vil smake variert og uvanlig øl, dersom en vil smake godt øl som serveres på puber som bryr seg om hva de serverer, og ikke bare er ute etter å selge flest mulig antall liter av det samme ølet som 'alle' andre også selger.

Dermed er det gjort en del forutsetninger som gjør at enkelte puber vil falle igjennom selv om de er både koslige og besøksverdige. Målet her er ølet, ikke pubene, og det må man huske på når guiden leses. Jeg hadde tenkt å rangere dem med en hovedkarakter på A-F, der F betyr at de ikke serverer øl.

De andre karaktere er som følger: A er utmerket og et must å besøke, B er meget bra og godt over gjennomsnittet, og et godt valg til en tur på byen. C er bra og greit og fint og sånt, men kanskje ikke noe å rope veldig høyt hurra for - men på ingen måte et sted man skal sky, for det går greit å få litt variert øl der. D er under hva man burde ønske og forvente, men dog er det ikke helsvart, for en viss minste variasjon har de da i det minste. E er kort og godt ikke spesielt variert eller spennende eller noe som helst annet - kanskje stedet har andre kvaliteter enn øl, men dersom du er ute etter et sted å besøke for å dyrke in ølinteresse, så er det et sted å gå utenom.

Noen av beskrivelsene vil være basert på objektive kriterier, mens andre vil være mer subjektive. Blant de objektive er slike ting om fravær av spiseplikt, opplysninger om ølet som de serverer, et bredt sett av glasstørrelser når det serveres fra kran, riktig temperatur, gode lagringsforhold, godt utvalg i typer, osv. Vi skal komme tilbake til dette senere.

Jeg kommer til å anmelde de ulike pubene her på bloggen, og så bruke av dette materialet for å sette sammen pub-guiden i etterkant. Dermed er jeg også interessert i kommentarer om hva jeg har glemt eller mistolket. Send dem gjerne til meg direkte på E-post.