Jeg ble oppringt av Onkel Donald i dag. Han - eller rettere sagt den unge damen som ringte på vegne av ham - ville ha min spesialkompetanse.

Poenget var nemlig at de ønsket å komme i kontakt med en professjonell korthusbygger, eller det nærmeste til dette som fantes. Siden dette ikke er en kategori i gule sider, så hadde de 'googlet'. Dermed fant de bloggen min, der jeg hadde skrevet om IT-drift og forklart forskjellen på stabilitet og robusthet: "Et stabilt korthus fortsetter å stå av seg selv, mens et robust korthus i tillegg takler at du puster på det og rugger litt i bordet."

Nå må det sies at hun selv innrømmet at telefonen til meg var et skudd i blinde, men det var jo for det første en morsom telefon å få, og for det andre var det jo morsomt at bloggen min leses (eller googles). Dessverre hadde jeg ikke åndsnærværelse nok til å henvise til bygg. Der må de sikkert ha massevis av personer som kunne si mye spennede om korthus og andre typer hus.

Idag fikk jeg et 'personlig tilbud' fra Amazon.co.uk. Jeg har jo en viss interesse for øl, og jeg har derfor bestilt noen bøker om øl fra dem. En av forfatterne heter Roger Protz, og er en meget annerkjent britisk ølskribent - blant annet har han redigert the Camras Good Beer Guide i en årrekke.

Nåvel, Amazon hadde oppdaget at mange som kjøpte bøker av Roger Protz også kjøpte bøker av Michael Jackson. Det stemmer nok, for Michael Jackson er også en meget annerkjent britisk øl- og whiskyskribent. Selv om han har en langt mer kjent amerikansk navnebror, så det er to meget forskjellige personer. Likevel er det svært plausibelt at en person som kjøper bøker av Roger Protz også kjøper bøker av (ølskribenten) Michael Jackson.

Men boka som ville anbefale meg var 'My World: The Official Photobook' - og forfatter var (musikeren) Michael Jackson. Amazon har en sloppy algoritme for å anbefale bøker. Ikke bare klarer de ikke å skille forfattere som har samme navn, men jeg tviler sterkt på sannhetsgehalten en når de sier "We've noticed that customers who have purchased books by Roger Protz have also ordered My World: The Official Photobook by Michael Jackson." Det er trolig bare en påstand der dataene er hentet fra deres database som viser at det er en sterk korrelans mellom bøker av forfattere som heter Roger Protz og Michael Jackson.

I kveld var jeg på konsert i Lademoen kirke. Det var Arne som dro meg med, og det har alltid vært interessant å gå på disse konsertene, og heller ikke denne gangen ble jeg skuffet. De er - etter forholdene - flinke. På programmet stod først Brittens Russion Funeral for messingblåsere og slagverk, deretter Bruchs første fiolinkonsert, og til slutt Tsjaikovskijs femte symfoni. Dirigent var Tormod Knapp.

Brittens russiske begravelse var nok kveldens skuffelse. Lademoen kirke har ikke verdens beste akustikk, og et overskudd av mesingblåsere gav en ... la oss si interessant stemning. Jeg hadde ikke hørt dette før, men satt med en magefølelse av at det ikke var slik det skulle høres ut. Nåja, jeg får skaffe meg en CD og kontrollytte før jeg utgyter flere klager over dette.

Bruchs første fiolinkonsert var en stor opplevelse. I programmet stod den bare som 'fiolinkonsert', og det er forståelig, for den stakkars Max Bruch er utfortjent blitt stående som enslags ett-verkskomponist i musikkhistorien. Det påstås at han selv etterhvert hatet den, men jeg er usikker på sannhetsgehalten i dette. Sikkert er det at det var den store og innflytelsesrike 1800-talls-fiolinisten Joeseph Joachim som hjalp Bruch med råd og tips og som har mye av æren for at dette er blitt en romantisk klassiker for fiolin. Kveldens solist var Seiki Ueno, som gjorde en glitrende innsats! Dette var bra, ja meget bra! dessverre la jeg mindre merke til selve orkesteret, men de gjorde da en høyst akseptabel innsats.

Kveldens store prøve var Tsjaikovskijs femte symfoni som stod sist på programmet. Tidvis var dette bra, men tidvis var det også ikke det. Jeg tror en av trombonene skurret konsekvent gjennom hele stykket, og en av treblåserne må ha slurvet med øvelsene. I de partiene der alle spilte sammen ble det lett en lydlapskaus. I tillegg hadde de visst bestemt seg for å ta ordentlig i og spille ekstra forte. Mye kan sies om lokalet - som ikke var hjelpsomt - men litt av grauten kom nok også fra manglende presishet i orkesteret. I alle fall var det ikke visuell synkronitet som preget fiolinbuene når fiolinistene saget som aller verst. Men mye kan kompenseres ved å spille sterkt, og det tror jeg de gjorde. Første sats var best, og mot slutten hadde de driv, intensitet, frasering og samkjørthet som gjorde dette bra.

De to siste satsene var ikke fullt så vellykkede, men la meg tippe at det skyldtes trøtthet, og la oss vurdere dem utfra de beste passasjene. Ellers er Tsjajkovskij plagsom å lytte til, for han blir aldri ferdig - det er en evinnelig nesten-ferdig- og bare-litt-til-karakter over hans sistesatser. Ja, ikke bare sistesatsene, han ble tvunget til å begå selvmord etter å ha tafset på nivøen til en über-viktig adelsmann. Tro mot sin musikalske stil valgte han å drikke kolera-infisert vann, slik at slutten kunne tynes ut i det lengste og mest pinefulle. En rask og effektiv kule gjennom hodet ville vært 'out of character'.

Neste konsert er første april, med Respighis Feste Romane, det blir spennende å se hvordan de takler den.

I går var jeg innom Three Lions og smakte på en Newcastle Brown Ale, som de serverer fra fat i originalglass (Yeah!) Ølet kom med en herlig kremaktig skumtopp som dessverre skrumpet inn litt for fort, og etterlot seg bare et svakt snev av blonder. Selv om skummet var visuelt utmerket for en stakket stund, så hadde det en aroma av gjær (i tillegg til en grei maltaroma) som jeg syntes var irriterende. Det var ikke merkbart med gjær i smak eller aroma på selve ølet, kun hodet. Jeg vet at gjær ikke vanligvis forbindes med dette ølet, men jeg kunne ha sverget på at det var gjær - men skal dobbeltsjekke en annen dag.

Fargen var brunlig med et snev av rødt, og helt greitt. Ølet hadde nok litt vel mye kullsyre, i alle fall bet det, men uten at det var ekstremt fizzy. Det var en tanke søtt, men det skal jo være slik. Smaken var preget av nøtter og malt, og jeg syntes å merke en viss fruktighet eller kanskje til og med bæraktighet - den skulle nok ikke være der, og jeg må dobbeltsjekke det.

Jeg vil si appearence=4/5, for det var ingenting galt med den i forhold til sin type, og selv om skummet forsvant raskt, kan det ha vært glasset. Dernest vil jeg si aroma=4/10, for dette er et øl som ikke skal ha noen gjæraroma noe sted. Jeg kan ikke gi mer enn palate=2/5 (og selv det er generøst), for det er et ufattelig tynt øl som har nesten null utvikling i munnen - og det er beryktet for nettopp dette - og jeg mener det ikke 'in style' for typen. Videre mener jeg at flavour=7/10 siden det var et helt greitt øl på smaken, egentlig. Dog har jeg smakt det i langt verre (surt?) tidligere fra fat i Trondheim, men det har kanskje med salgsvolum å gjøre? Til slutt vil jeg si overall=12/20, som gir en total på 2,9.

Til en ypperlig søndagsmiddag av dampet laks med pepperrotsaus og agurksalat, drakk vi i kvelden to av de nye pilsnerne fra Polet. Den ene var Lindeboom Pilsener fra Nederland. Den holder 5.0% på en 30cl flaske, mens den andre var en Neumarketer Lammsbräu Edel Pils som holder 4,8% på en 33cl flaske. Begge er økologiske pilsnerøl, og begge hadde et utseende som kunne forveksles med hverandre: De var høy-strågule og klare, med masse ujevnt, fluffy, hvitt skum som relativt raskt forsvant. Det er mulig at Lindeboom var et lite hakk mørkere, men det var ikke mye om å gjøre.

Heldigvis drakk vi dem til et måltid der slikt øl passet, for de hadde ikke gjort seg i endel andre situasjoner. La oss først ta Lindeboom, som ikke var så ekstremt pilsneraktig slik vi kjenner det fra norsk pils, men til gjengjeld hadde den et svakt snev av den egne belgiske emmenheten som tidvis kan være så fremtredende ved ølet der. Joda, det var jo et nederlandsk øl, men provinsen Limburg er omtrent så nært opp til Belgia du kan komme i Nederland, både religiøst og geografisk, og dette ølet minnet meg om Belgia. Alt i alt var det et drikkendes øl innen sin sjanger, men det var ikke et øl som satte igjen det helt store inntrykket. Det var kort og godt et øl som du drakk, svelget og glemte, med kort ettersmak - en der-og-da-opplevelse. Sånn sett er det kanskje et ypperlig øl å drikke når man skal smake på mat!

Neste var Edel Pils, og den hadde en langt mer markant humlesmak - men dog av en annen karakter enn jeg forbinder med norsk pils - og noe søthet i tillegg til at den var langt renere i smaksbildet. Her var ettersmaken langt mer fremtredende, og selv nå en stund etter kjenner jeg snev av bitterheten til dette ølet. I tillegg hadde dette ølet en fylde som er uvanlig for pils, og som var det jeg best husker ved det. Dette var helt klart det mest huskbare av de to ølene.

Selv om jeg må smake på begge igjen, er det nok Edel Pils jeg helst kommer til å prioritere å smake på igjen. Her har jeg valgt å ikke gi poeng à la RateBeer, siden jeg delte de to flaskene med Magni. Dermed ble det nok litt lite til å gi en skikkelig vurdering - men jeg kommer tilbake! Det er nok to øl som jeg kommer til å ta med på en pilssmakekveld, dersom jeg skal arrangere det.

Man kan se på automatisering som en løk med flere skall, eller med flere lag eller nivåer. Innerst inne er kjerneaktiviteten i automatisering, men uten de ytre lagene blir det pislete og stakkarlige greier. La meg forklare:

• Innerst inne ligger funksjonaliteten. Dersom ikke en automatisert oppgave faktisk løser oppgaven som er målet, så er og blir den dysfunksjonell samme hvordan du snur og vender på det. Dette er gjennomføringen, og de som tror dette er alt det er ved automatisering, har misforstått noe fundamentalt.

• Neste nivå er stabilitet, som er et systems evne til å fortsette å virke over tid. Det motsatte - et ustabilt system - er noe som mer eller mindre faller sammen av seg selv. Stabilitet er viktig i en automatisert oppgave fordi den skal fortsette å kjøre gang på gang i overskuelig fremtid, men det tar tid og testing å sikre at den automatiserte oppgaven er stabilt spesifisert og programmert.

• Tredje nivå er robusthet, som er beslektet med stabilitet, men allikevel fundamentalt forskjellig. Med robusthet menes et systems evne til forsatt å virke selv om omgivelsene rundt det endrer seg. Et stabilt korthus fortsetter å stå av seg selv, mens et robust korthus i tillegg takler at du puster på det og rugger litt i bordet. Stabilitet er viktig for en automatisert oppgave fordi miljøet det skal kjøre innen, garantert kommer til å endre seg over tid - du har kanskje ikke planlagt endringene ennå, men de kommer!

• Det fjerde og siste nivået er elegant feiling. Det betyr at når systemet tross funksjonalitet, stabilitet og robusthet allikevel ikke kan fullføre oppgaven sin, så sier det ifra på en grei og informativ måte. Ting som den ikke har blitt programmert til å takle, skal den heller ikke forsøke å ordne.

Jeg misliker automatiserte jobber når de inntrengende, repeterende og pågående forteller meg om alt som er normalt. Jeg har allerede nok avbrytelser og oppmerksomhetsavledninger i arbeidsdagen til at jeg trenger noe som støyer bare for å fortelle meg at alt er i orden. Nettopp derfor er det viktig at en automatisert jobb holder kjeft sålenge alt er i orden, og kun skriker opp dersom noe er galt. Enkle, hyppige og lettolklige feil bør den settes opp til å håndtere selv, mens de øvrige bør videresendes til en systemadministrator i mest mulig ordrett kopi og med best mulig bakgrunnsinfo. Manuell, inkrementell tilpassing av den automatiserte oppgaven over tid er den enkleste måten å gjøre den stabil og robust på.

Dette betyr ikke at jeg har noe imot statistikkrapportering og logging av at alt er greitt. Det må imidlertid skilles skarpt mellom to ting som har hvert sitt bruksområde: På den ene siden er det som er tilstandslogging som en systemadministrator kan oppsøke for rapportgenerering eller post-mortem debugging. På den andre siden er det som varsler om at noe er galt, og som systemadministrator bør få som avbruddshåndtering.

Ikke misforstå meg dithen at jeg har noe i mot proaktivtitet, tvert imot! Men jeg observerer at proaktivitet er noe som 'alle' skryter av men 'ingen' gjør. Med proaktivitet mener jeg i forbindelse med problemer å handle før de negative konsekvensene har sprunget ut og rammet brukerne. Proaktivitet er hva som ligger bak ordspråket 'bedre føre var enn etter snar'.

Det vanligste er det motsatte av proaktivitet: nemlig reaktivitet. Man fikser ikke doseringene i en sving på E6 før man har fått dødsulykker der, man trekker ikke et produkt fra markedet før man har sett at det er utrygt, man skifter ikke strømforsyningen før man merker at den ikke lengre virker.

Årsaken til dette er kanskje at det er så ufattelig mange ulike feil som kan oppstå, at man av ren matthet ignoreres de fleste. Oftest går det jo allikevel bra, og alternativet er vanligvis å bruke mye ressurser på noe man i ettertid 'ikke fikk bruk for'. Derfor satser man på at det er billigere å rydde opp reaktivt for de relativt få crashene som faktisk kommer.

Så er vi ved sakens kjerne:

• Jeg skulle ønske at flere hadde en bevisst holdning til proaktivitet, reaktivitet og balansen mellom dem, og at det er basert på kostnader, ressursbruk, sannsynlighet og konsekvenser.
• Jeg skulle ønske at flere i forkant var bevisste på hva de håndterte proaktivt og hva de planla å ta reaktivt dersom det skulle bli nødvendig.
• Og jeg skulle ønske at flere i etterkant var ærlige nok til å innrømme at dette krasjet fordi man vurderte at det totalt sett var billigere å rydde i ettertid enn på forhånd å fikse dette og tallrike tilsvarende problemer.

Og mekanismen er enkel: jo større skadekonsekvenser, jo større sannsynlighet og jo lavere proaktive kostnader; jo lavere er terskel for å bruke proaktivitet helt eller delvis for å unngå eller begrense skaden.

IDI er oppe i ca 30% utbredelse av Mac-er blant de ansatte (og ca 15% utbredelse av Linux).

Nå skulle vel ikke dette være noen overraskelse på noen, men hastigheten som det skjer med overrasket i alle fall meg. Tore Mauset tar diplom for i vår, der temaet er backup for bærbare. I den forbindelse laget han en online spørreundersøkelse som ble annonsert over epostlista alle-idi - dvs som i det store og hele går til alle ansatte på IDI, uansett tilknytning. Det er 184 personer som står på denne lista. Det omfatter proffer, stiper, administrasjonen, teknisk - i praksis hele IDI. Det reelle antallet var nok kanskje noe mindre, siden lista inneholde kanskje så mye som et dusin ansatte som hadde sluttet ellers om bare deler av året residerer her i Trondheim.

Tore fikk inn 62 svar, hvorav 61 definerte seg som ansatte og en som student (kan ha blitt oppfattet som dr.gradsstudent). Ett av spørsmålene gikk på hva slags OS som var installert på ens bærbare datamaskin. Vi fikk inn 38 svar på Windows og 32 svar på Unix. For Unix var det videre brutt ned i 20 Mac OS/X, 11 Linux og 1 FreeBSD. At antall svar er høyere enn antallet personer som svarte skyldes at vi lot dem få krysse av på mer enn ett svaralternativ, i tilfelle de hadde mer enn en bærbar eller brukte dual-boot eller vmware.

Jeg visste at vi hadde mye Mac-er, men ikke så mye. Mitt inntrykk er at det er de såkalte 'early adapters' som konverterer til Mac. Det var også interessant å se at såvidt mange hadde valgt Mac OS/X fremfor å installere egen Linux. Da vi flyttet inn i IT-byggene sommeren 2001, så var det bare en eneste vitenskaplig ansatt igjen som brukte Mac, så dette er noe som har skjedd de siste 4-5 årene.