Sammen med Andrew Iversen ble det en runde på enkelte øl i kveld. Vi startet på Trondhjem mikrobryggeri og endte opp på Brukbar som selger Jacobsen, dvs Carlsbergs svar på mikrobryggerier.

Først var det Trondhjem mikrobryggeri Altbier, som er deres nåværende sesongøl. Det begynte å servere det i helga som var, og det er første gang de har servert denne øltypen. Fargen er nøttebrun men med et orangerødt skjær, og det er litt tåkete. Selv om det er relativt lite skum, så er det brukbart med blonder på innsiden av glasset. Aromaen er frisk med en viss karakter av malt og humle, og det er en viss bitterhet, selv om den ikke er utpreget. Jeg synes det minner om Aass sine øl, som har en smak som minner meg (men ingen andre!) om mel. Andrew mener dette ølet er veldig nær en typisk altbier - bortsett fra at de har 'feil' bitterhumle, men jeg skal ikke uttale meg, siden det er en relativt ukjent type for meg. Palate er ikke veldig kraftig, og bitterheten ligger mest i ettersmaken. Appearance=3/5, aroma=5/10 - mest fordi det var relativt lite av den, men her kunne jeg kanskje kommet lengre i en annen setting, så det må prøves mer. Palate=4/5, for den er i det minste i tråd med stilarten sålangt jeg kan bedømme. Flavour=7/10, fordi det ganske visst er et godt øl. Jeg setter overall=10/20. Det er et veldig greitt øl, egentlig høyst brukbart. Jeg har smakt det en gang før, og var enda mer begeistret for det da, men det var også kanskje litt nyhetens entusiasme. Jeg trenger nok å smake det et par ganger til før jeg endelig bestemmer meg.

Neste øl var Trondhjem mikrobryggeri Amber. Det er en type som jeg synes det har variert endel på gjennom de siste årene. Slik den er i dag har den vært en stund nå, så det er vel fair å gi en vurdering av den. Fargen er rav-aktig, men kanskje en tanke på den mørke siden. Temmelig tørt. Den er nesten helt klar, og har lite skum. I munnen utvikler den seg endel og blir til svakt pisket kremfløte. Aromaen er frisk og fruktig. Appearance=4/5, aroma=6/10, flavour=7/10 og palate=4/5. Jeg synes nok den har litt vel mye bittersmak for sin stil - men den har heldigvis ikke fullt så mye som IPA'en, som forøvrig er temmelig lik i stil. Den er veldig fruktig, og jeg klarer egentlig ikke å bli så betatt av kombinsjonen av fruktighet og bitterhet - men det er jo bare meg. Overall=9/20. Men det er absolutt et godt øl, og til sine formål (fiskegryte?) burde det være meget brukbart.

Siste øl på denne puben i dag ble Trondhjem mikrobryggeri Bitter, som kom på tapp like før helga. Denne har - som alltid - masse skum som er både formfast, temmelig mørkt til skum å være, og som legger et ypperlig sett med blonder på innsiden av glasset. Faktisk legger den igjen betydelige skumringer etter slurkene - slik som en ekte Guinness skal gjøre. Den er på ingen måte et øl hvis bitterhet hopper opp og biter deg, og førsteinntrykket er et øl som er langt mindre bittert enn amber (og selvfølgelig IPA). Men bitterheten tiltar og vokser seg stor i ettersmaken og varer lenge. Sånn sett er det et øl som kun avslører sin ekte karakter når du gir det endel oppmerksomhet over litt tid, men dersom du gjør det blir du neppe skuffet. TMB har mekket litt på oppskriften til dette ølet, og en stund brukte de en helt annet bitterhumle. Nå er de tilsynelatende tilbake til nærmere der de startet - og det er best IMHO. Dette ølet har endel brenthet, noe malttoner og et snev av fruktighet. Fargen er mørk ravfarget med en svak slørethet. Skummet tynnes men holder seg egentlig bra. Appearance=4/5. Jeg mener å kjenne svak smak av sjokolade og citrus/appelsin i aroma. Aroma=4/10, palate=3/5 og flavour=8/10. Dette er en av favorittene mine, og den får overall=15/20.

Så flyttet vi oss til Brukbar, der vi først startet på Jacobsen IPA, som egentlig kommer fra Carlsberg, og synes å være deres forsøk på å ha en finger med i mikrobryggerimarkedet. Den har c00l'e flasker med innstøpte logoer og designer-etiketter i gammel stil. Det er nok tydelig at de sikter på et ungt publikum, for til tross for at jeg har gode øyne var skriften på etikettene fra dette merket delvis for liten til at jeg kunne lese den uten briller (og Andrew var sjanseløs selv med briller). Selve ølet er søtt med mye maltsmak, og med et visst preg av vørter. Etiketten sier at det skal ha smak av melon og aprikos - og det kan sikkert stemme, hvis det ikke er innbildningsevnen min som tyder hvit smaksstøy når jeg kjenner 'fasiten'. Fargen er lysaktig nøttebrun, og ølet er klart uten gjær på flaska - jeg tror det må være både filtrert og pasteurisert. Det er kanskje litt pysete av Carlsberg at de ikke tør å servere med levende gjær, men det er vel slik store firma tenker kvalitet? Flaskene ble servert altfor kaldt, og bitterheten var nesten fraværende til å begynne med, men etterhvert som temperaturen steg ble den mer tydelig. Ølet holder 6,3% på 33cl flasker. Aroma=6/10, appearance=3/5 og flavor=4/10. Her taper den på flavor, men det er fordi jeg mener den er out-of-style i forhold til en IPA. Nå må det jo sies at bitterheten begynte å bli brukbar - men likevel forsiktig - etterhvert som temperaturen steg. Til gjengjeld fikk den etterhvert en aroma som minte om doven pils. Overall=8/20, og min reaksjon er at det var et interessant og litt spesielt øl, men er det IPA? For så vidt var dette en førsteopplevelse, så ta dette med en klype salt inntil jeg har fått smakt det et par ganger til.

Siste ikveld ble en Jacobsen Dark lager fra samme leverandør som forrige. Ja, jeg mener de kalte den dark og ikke mørk, men det er vel fordi internasjonaliseringen har trumfet over den historiske autentisiteten? Den var noe mørkere enn forrige men ikke veldig mørk (med mindre du sammenligner med pils). Det mest markante trekket var likevel vørterkomponenten i aroma og spesielt smak. Det er et søtt øl med mye maltsmak og enda mer vørtersmak. Ikke drikk for mye av dette sent på kvelden, for det er både sterkt (5,8%) og kvalmende søtt, samtidig som det kommer i 'helflasker' på 75cl. Jeg aner ikke hva de har startet på for å ende opp på et så søtt øl med såvidt høy styrke. Den er naturlig nok ikke så bitter som den forrige og er generelt agreeable gjennom all søtheten. Mer vet jeg ikke om jeg kan si om den ... enten det var for sent på kvelden eller det bare var en overdøvende søthet, så var det ikke lett å få tak i noen nyanser på dette ølet. Jeg har smakt det en gang før på Rosendalspuben, og fikk en liknede reaksjon da. Appearance=3/5, aroma=4/10, flavour=3/10 og palate=4/5 - for den er faktisk ikke så ille i munnen. Ølet var kanskje litt for flatt, og jeg gir overall=7/20.

Ellers kan det nevnes at da vi kom inn og spurte etter 'Jacobsen' tok det tre sekunder før bartenderene konkluderte med at vi spilte ham ett puss, og han svarte med at Jacobsen var ute og forslo at vi tok en kaffe imens. Det var først da vi pekte på flaska på hylla bak ham at det sank inn og han sa 'Åååja!'. Med noe drinks, sær smak et kritisk blikk på renheten i glassene kvalifiserte vi sikkert til tirsdagens særeste kunder. Han beklaget i alle fall at de bare hadde Mørk lager i varm tilstand men insisterte på å kjøle den ned i en champagnekjøler mens vi drakk IPA'en. Vi stresset ham til å ta den opp før den var 'ferdig', og fikk den således temperert til en perfekt kjellertemperatur.

Jeg har lenge tenkt på å blogge om hva jeg mener om kirkeklokker, men tid og irritasjonsnivå har ikke stått temaet bi. La meg utdype dette med irritasjonsnivå, det er en liten men stadig gjentagende irritasjon som summert over tid faktisk er plagsomt for meg. Jeg beklager at dette kan bli langt, men jeg må få det ut.

Til jul og påske ringes det til alt overmål en hel time, og for vår lokale kirke, der den automatiske ringemekanismen bare ringer i fem minutter i strekk, betyr det fem minutter ringing, så ca 30 sekunders stillhet, og nye fem minutter ringing osv osv. Det er ekstermt irriterende og mye verre enn om de ringte konstant den ene timen.

I tillegg er de fleste kirker bygget slik at støyen skal gå utover, ikke innover. I noen kirker har det knapt vært mulig å høre klokkene inne i kirkeskipet. Så la oss legge bort argumentet om at naboene får tåle litt ``følge-støy fra virksomheten'' - det er ikke en følge av virksomheten, det er en bevisst generert støy, laget utelukkende for å lage støy.

Så, hvorfor ringes det med kirkeklokkene? Her kan vi skille mellom varsling og rituell ringing.

1. Den første typen - varslingsringingen - er som nevnt koblet til at menigheten skal få varsel om tiden som er igjen til gudstjenesten. Det er også den som er mest plagsom: den kommer tidligst, den gjentas tre ganger i løpet av en time og den er mest ilter. Idéen er altså å varsle om den kommende gudstjenesten, og den er beslektet med en rekke andre regelmessig støy som har forsvunnet med tiden:
   • Vektere går ikke lengre rundt i bygatene om natta og skriker "Klokken er 3, og alt er vel".
   • Festninger rundt om i landet skyter ikke middagsskudd og slike ting lengre.
   • Skipsklokker slår ikke lengre 'slag' for å markere hver halvtime av en firetimers vakt.
   • Selv forsvaret (en annen institusjon som er kjent for sitt forstokkede rotfeste i gamle og irrelevante tradisjoner) har de siste tiårene redusert på antallet hornsignaler pryder leirens lydbilde - IIRC.
   • Jeg tror de fleste skoleklokkene i grunnskolen er blitt mer dempede, mer avslappede og ikke så hissige.
   • Fyrvesenet synes å ha lagt ned alle sine tåkelurer og klokker, de som ulte og kimet hele natta og i tåkevær.
   • Gårdene ringer ikke med klokker for å varsle måltider for arbeidsfolkene.
   • Fabrikkene har ikke lengre fløyter som markerer arbeidsstart, pauser og arbeidsslutt om ettermiddagen.

   Jeg har utvilsomt uteglemt gode eksempler her, men poenget er at der hvor støy var en akseptabel måte å nå mange for inntil hundre år siden, så har alle så nær som kirken funnet bedre, roligere og kosligere måter å gjøre dette på. Konservative kirkekretsers forstokkede og ubendige standpunkt innen alt fra homofili til evolusjon blir plutselig mer forståelig (men ikke mer akseptabelt) når man innser at de ikke engang har tatt innover seg armbåndsurets og vekkerklokkas inntreden.

2. De rituelle ni slag mot slutten av gudstjenesten er ikke så plagsome, men desto mer interessante og problematiske - for her ringes det mest for de som ikke er i kirken - det er i alle fall utenfor det høres best. Dette tar oss til sannsynlig hensikt nr to med kirkeklokken: in-your-face-ringingen. Vi kjenner alle sagn der troll og andre utyske blir irritert av klokkeringingen eller blir til stein av den. Som så mange sagn er det ofte en kjerne av sannhet i dette, og jeg ser ikke bort ifra at mang en kirkeklokke ble satt opp eller i det minste ringt for å irritere hedninger og ateister.

   Fortellingene til den store humoristen Guareschi - som skriver fra 1950-tallets Nord-Italia - illustrerer in-your-face-ringingen ypperlig når landsbyens prest Don Camillo bruker kirkeklokkene for å overdøve kommunistenes valgmøter - et slag i den evige kampen mellom landsbyens to maktsentra. Her snakker vi om den arrogante fordi-vi-kan-ringingen, og den maktutøvende fordi-du-ikke-klarer-å-nekte-meg-ringingen.

   Jeg tviler sterkt på at urkirken kimte med klokker, det ville jo være å fortelle ``her er vi, kom og hent oss, og fôr oss til løvene''. The Oxford Dictionary of the Christian Church fra Oxford Univerity Press sier at kirkeklokker tidligst er nevnt rundt år 400, mens online Catholic Encyclopedia sier at selv om klokker i ulike men uklare former nevnes, så er det først med St Gregor fra Tours rundt 585 at vi har den første sikre beskrivelsen av kirkeklokker slik vi kjenner det idag. Dette styrker meg i mistanken om at kirkeklokkekimingen slett ikke bunner i noen bibelord, men er noe man la til senere - dels arvet fra andre religioner, dels for å synkronisere et samfunn som var tvangskristned, og dels for arrogant å fremvise egen makt og storhet.

Kirkeklokker har også mange magiske og symbolske konnotasjoner. Både i folketro og teologi er klokker sterkt knyttet til demonutdrivelse - et teologisk tema som idag heldigvis har krympet inn til bare de aller mest spesielt interesserte. Dessuten er den seksuelle symbolikken ved klokkene er temmelig iøynefallende - til tross for at kirken tradisjonelt er seksualfiendtlig.

Tradisjonen med ringing med kirkeklokker er også knyttet til tankegangen om generalisering og uniformering av befolkningen i ett felles, monotont, strukturert og praktisk gjennomtenkt samfunn. Bak denne tankegangen ligger idéen om at alle skal mene og gjøre omtrent det samme - helst synkront. Sånn sett er det i slekt med andre nasjonale, overdimensjonerte og ensrettende institusjoner som NRK frem til 80-tallet, da alle kunne diskutere ukens spillefilm på jobben, for alle hadde jo bare den samme ene TV-kanalen. Det konseptet har vært på tilbakemarsj hele tiden etter Gerhardsen-regjeringen på 60-tallet, men sta(t)skirken holder altså stand i sin innkalling av oss alle til gudstjeneste. Vi kaller det uønsket reklame spam når det kommer som E-post, og funksjonelt er denne klokkekimingen det samme.

Nåja, en dag skal jeg stå opp og traske bort og telle hvor mange de egentlig er, disse pokkers bråkmakerne. Det er nok raskt gjort.

Broca så veldig skeptisk ut da jeg plutselig begynte å lokke på en katt, mens jeg lyste rundt om under og oppover trær. "Åffer driver du og lokker på en katt?" spurte han. Vi var ute for å finne en geocache som han hadde lett etter flere ganger, men ikke funnet, og som jeg hadde funnet tidligere. Nå hadde jeg lovet å hjelpe ham med noen "tampen brenner" dersom han begynte å gå feil.

Men ett av poengene med geocaching er jo at muggles ikke skal forstå noe, muggles er de som ikke driver med geocaching. Jeg setter min ære i å både finne, oppdatere og legge tilbake en cache uten at muggles forstod noe som helst. Og i kveld var cachen like ved en relativt trafikkert gangvei. Så hver gang det kom noen slo jeg over i "gal person". En gang "foreleste" jeg for Broca om bjerka og dens sosiale virksomhet, mens neste gang lot jeg som jeg lette etter den fiktive katten.

Poenget er at om forbipasserende hører hvisking som "fant du den", "er den her" og "hvor tror du de har gjemt den?", så kommer de kanskje tilbake for å lete selv, og kanskje ødelegger de cachen. Men dersom noe som minner om en gal treforsker, en som leter etter katten sin, en som er ute for å se på stjernene, en steingal hobbygeolog, en sær amatørbotaniker (fungerer ikke så bra om vinteren), en naturfotograf eller noe slikt så rister de bare på hodet og går videre.

De som ikke er geocachere vil ikke forstå. Det er bare slik.

Det er sagt at for en epidemi som Spanskesyken (og slik som fugleinfluensaen kan komme til å utvikle seg) så er det for sent i det øyeblikket problemet er blitt tydelig. Dersom du har så mange som 100 tilfeller på et begrenset område, så har du allerede tapt kampen om å stoppe spredningen.

Selv om langt flere enn 100 personer til nå har blitt angrepet av fulgleinfluensaen, så har den ikke mutert til et virus som smitter i særlig grad fra menneske til menneske. Du kan bli smittet av kontakt med fugler, men bare i liten eller ingen grad etter kontakt med andre mennesker.

Den store skrekken er at viruset skal mutere så det smitter fra menneske til menneske - eller at det kombinerer gener med et relativt ufarlig influensavirus som allerede smitter fra menneske til menneske. Dersom det skjer, vil vi ikke få vite om det i forkant. Bare i etterkant vil vi få vite at A) det skjedde og B) vi har ikke klart å stoppe det; eller kanskje vi får vite at det kan ha skjedd, men vi ser ut til kanskje å ha stoppet det.

Symptomene vil være relativt mange menneskelige tilfeller av fugleinfluensaen, hvorav flere ikke har vært i kontakt med fugler. Det foreløpig siste mulige området der dette kan ha skjedd er i det østlige Tyrkia, der et ukjent antall personer er blitt angrepet - noen sier 3 andre sier 9 og noen nevner 70. Rett nok har fugleinfluensaen også herjet blant fuglene der, og mange av de smittede er barn som har lekt med høns og andre fugler. Likevel er det de som mener at det er en overhyppighet av rapportering av fugleinfluensa hos mennesker i forhold til hos fugler. Kanskje det bare skyldes en underrapportering av tilfeller hos tamfugl av frykt for at de skal slaktes ned - eller kanskje det skyldes at viruset har mutert. Vi vet ikke, og innen vi vet vil det være for sent å stoppe viruset dersom det faktisk sprer seg mellom mennesker som en epidemi.

Siden krigen krigen har avholdsbevegelsen vært på stadig tilbaketog. Deres storhetstid var under og like etter første verdenskrig - da det ikke var så helt utenkelig at de ville vinne en 'endelig seier' og forvise alkoholen for alltid til kjemilaboratorier. Men etter dette har det bare gått en vei med dem. Det foreløpig siste tapte slaget stod i Westerville i Ohio, der de nylig tillot å servere øl igjen etter 131 års tørrlegging. I 1875 ble den lokale saloon bokstavelig talt sprengt i lufta, og stedet har vært tørrlagt siden - dog ikke helt uten en viss motstand.

Det har blitt et nytt år, og det gir gode muligheter for å dumme seg ut med spådommer. Jeg flesker i alle fall til, så får vi se utover i 2006 hvor galt eller rett jeg fikk. Dette kan bli langt, så jeg håper at rss-feeden kutter det som kommer etter dette.

See more ...

Nå er IWT (Independent World Television) i ferd med å få tak i personer som vil støtte dem økonomisk. Det er et progressivt (multi-)medieselskap, som skal sende ut nyheter på TV (kabel og satelitt) og over Internett. Deres ide er å etablere en nyhets- og aktualitetskanal som er fullstendig sponset av små interessenter, og som derfor ikke trenger å ta selvsensurerende hensyn av politiske eller investormessige årsaker.

Informasjonen på websidene deres forteller om dem. Deres ``Funding Advisory Commitee'' har en rekke kjente, progressive navn. Dersom dette initiativet klarer å komme i gang, kan de bli en meget interessant nyhetskanal.

Du kan lese mer om dette på websidene til IWT. Jeg har selvfølgelig allerede startet mitt abonnement, med 5 euro pr måned. Hvorfor abonnere på noe som man kunne få gratis, og som selv i beste fall ikke kommer på kabel her i Norge på mange år? Tja, si det ... det er et viktig initiativ, det er et riktig initiativ, det er billig, det gir en signaleffekt og det er ingen grunn til at jeg skal la være bare fordi alle andre lar være.

Lingvistene i The American Dialect Society har visstnok holdt avstemning over årets ord for 2005, og kommet frem til ordet ``truthiness''. Det er et ord som visstnok er bygget på ``truthy'', som betyr det som er bygget på sannheter i motsetning til fakta. Jeg antar at ``dogmatisk'' er et synonym til ``truthy''. Fra dette kommer så ``truthiness'', som da betyr tilstanden der man uttaler seg eller tar avgjørelser basert på hva men mener eller håper er sant, fremfor det man har fakta for.

Flere andre ord vant i ulike kategorier, for mer info, se her.

Det finnes noe tankegods som sier at større er bedre: dvs at om man er stor så er det lettere å håndtere ulike mer eller mindre uforutsette situasjoner ferie, sykdom, ansatte som slutter osv. Jeg kunne tenke meg til å erklære meg delvis uenig i dette, og la meg forklare hvorfor.

For det første, det er ikke konseptet om stordriftsfordeler jeg misliker. Stordriftsfordeler er ekte og reelle. Det er ideen om at om man er stor, så er man mange personer, og derfor har man lettere for å absorbere uforutsette ting. Jeg tror det er en logisk feilslutning av typen pose-og-sekk. Den går vanligvis slik:

1. Jo større du er, jo flere personer har du ansatt. Joda, jeg er enig i den, ikke fordi det nødvendigvis er en universell sannhet, men mer fordi det er en tommelfingerregel som er beskrivende for hva vi stort sett kan observere.

2. Når du har mange ansatte, så kan du la de ansatte kunne gå i dybden, slik at de kan bli eksperter som kan tingene godt i stedet for at de kan litt om alt, men ingenting skikkelig. Jepp, jeg er enig i det også, ikke minst fordi du har et større bruksvolum dersom du er stor, så de ansatte kommer bort i flere og mer varierte utfordringer. Dessuten er det mange kostnader som skalerer sublinært med bruksvolum, så som opplæring.

3. Når du har mange ansatte, så vil frafall av en person gjennom sykdom, ulykke, oppsigelse eller annet gi en mindre innvirkning på virksomheten. Tja, isolert sett er jeg jo enig i det, for det virker innlysende at om du mister en av hundre, så gir det mindre konsekvenser enn om du mister en av to.

Der hvor dette brister, er mellom andre og tredje påstand, for de er ikke kompatible seg imellom. Du kan ikke både la dem fokusere i dybden på et snevert område (spisskompetanse) og samtidig flushe dem rundt etter kortsiktige behov (krever breddekompetanse). Det er bare når du har svært arbeidsintensive (i motsetning til kunnskapsintensive) oppgaver, dvs der mange gjør samme jobben, at dette vil virke. Men det er jo det motsatte av ta ut en stordriftsfordel slik som vi oppfatter det innen IT-drift. Med andre ord, Trondheim parkering kan gjør det med parkeringsvaktene, og MacDonalds kan gjøre det med ekspeditørene, men en stor IT-bedrift kan ikke gjøre det, kort og godt fordi de ikke har mange ``like'' personer med samme kompetanse og bakgrunn.

Tvert imot, det aller siste du ønsker om du er stor og mangler en person eller to i avdeling A, er å ``låne'' en person fra avdeling B. Det sprer bare problemet, uten at du er sikret at det blir løst i avdeling A. Jo dyktigere den personen du flytter er, jo større er sjansen for at problemet sprer seg. Jo mindre dyktig personen er, jo større er sjansen for at det ikke er tilstrekkelig eller bare forverrer situasjonen.

For at dette skulle kunne fungere, så må alle avdelinger ha en visst overkapasitet (eller i det minste en viss sikkerhetsmargin) som kan spises opp av andre etter behov. Men en stor del av ideen med stordrift er å skrelle bort sikkerhetsmarginene og overkapasiteten. Man skal effektivisere bort og strømlinjeforme.

Se på en vilkårlig stor bedrift - det behøver ikke å være en IT-bedrift. Generelt sett: jo større de er, jo mer stresset, oppjaget og kjemisk renset for overkapasitet og slingringsmonn er de. Det er først når du kommer i liten organisasjon at breddekompetansen gjør det mulig å flytte folk mellom oppgaver, og størrelsen gjør det mulig å ha oversikt nok til å kunne omprioritere.

Og hvorfor snakkes det bare om stordriftsfordeler? Hvorfor er det ingen som snakker om smådriftsfordeler eller stordriftsulemper?

Så kom den da, rapporten fra Sølvbergutvalget. Den er i alle fall lagt for alle ansatte og studenter ved IME, så da er den vel å regne som offentlig. Det er mye spennende i den, og kanskje jeg kommer tilbake til mer senere, men la meg først ta tak i det viktigste, hva rapporten sier om ``sentral'' og ``lokal''.

Det store gjennomgående temaet ved NTNU har de siste 20-25 årene har kunne oppsummeres med ``sentralt eller lokalt''. Da jeg begynte her i 1985, så hadde IDT (en delforløper til IDI) allerede året før sparket ut Runit av grunnopplæringen innen IT (eller EDB som man sa dengang), og faset over fra Fortran på Nord-10-anlegget til Pascal på IBM-PC-maskiner. Allerede den gang kranglet man så filler og minnebrikker flagret om IT skulle være sentralt eller lokalt, og evt hva slags fordeling det skulle være mellom dem. Og for å gjøre en meget lang historie kort: det holder man fremdeles på med.

Hva sier så Sølvbergutvalget om dette? De gjør noe nytt og ganske genialt. Først formlerer de problemstillingen: ``Skal IT-tjenestene organiseres lokalt eller sentralt?'' og så kommenterer de: ``Utvalget mener det ikke finnes enkle og endelige svar på [dette] spørsmål[et].''

Verdensoppfattelsen vår består gjerne av enkle todelinger, og Sølvbergutvalgets rapport introduserer en ny todeling som en erstatter til den gamle lokalt/sentralt-todelingen. Den nye todelingen går mellom ``primærprosessene'' og ``sekundærprosessene''. Når jeg underviser i faget mitt deltar jeg i en primærprosess, mens når jeg tar backup av hjemmekataloger deltar jeg i en sekundærprosess.

Primærprosessene er det som er direkte relatert til forskning, undervisning, formidling og nyskaping - mens sekundærprosessene er det som er relatert til det som støtte opp under primærprosessene. Bjørn Østby liker å fortelle om en episode fra ``Javel, hr statsråd'' der St Andrew's Hospital hadde 2000 ansatte men hverken pasienter eller leger. Departementsråden forstod dette meget godt, for det var tross alt en kompleks og vanskelig oppgave å drive et hospital, om man ikke i tillegg skulle ha leger og pasienter å bale med. Det er et ekstremt eksempel på en organisasjon med bare sekundærprosesser og ingen primærprosesser.

I innstillingen fra Sølvbergutvalget tenker man altså ikke lengre på om man jobber sentralt eller lokalt (altså hvor på organisasjonskartet), men om man jobber med primærprosesser eller sekundærprosesser. I det ligger også at man kan jobbe med begge deler. Da har man ulike roller i ulike prosesser. Jeg har det når jeg underviser og når jeg tar backup. Det er viktige at, primær- og sekundærprosesser må ikke mistolkes som et synonym til viktige og mindre viktige oppgaver, men bare som en referanse til hvor nært en står NTNUs hovedformål, eller som de sier på engelsk: ``where the rubber meets the road.''

Og så kommer vi til det hvor Sølvbergutvalget vil endre på ting: det skal bli primærprosessene som skal legge premissene for sekundærprosessene. Med andre ord, IT er noe som en IT-ansvarlig implementerer, men ikke bestemmer mål og rammer for. Det er noe der proffer og studenter stiller kravene, og der IT-ansvarlig oppfyller dem.

Det er også en annen endring her, for hvor vi før har vært enten lokale eller sentrale, så er vi nå alle sammen deltakere i sekundærprosessene - enten vi jobber på instituttnivået, fakultetsnivået etter på NTNU-nivået. Kanskje er det forskjeller i antall indireksjonsnivåer til primærprosessene, men vi er allikevel alle sammen i sekundærprosessene.

Det kan kanskje være like så bra med denne begrepsendringen. Jeg har alltid mislikt merkelappene ``sentralt'' og ``lokalt''. Ord har alltid konnotasjoner, og satt på spissen kan man oppfatte ``lokalt'' som noe smått, noe tuslete, noe dilletantisk, noe hjemmesnekret, noe enkelt, noe billig, noe perifert, noe uvesentlig, noe irrelevant og noe som er uvesentlig i det store bildet. Mens ``sentralt'' har konnotasjoner til noe som er stort, noe viktig, noe komplekst, noe fjernt, noe dyrt, noe som er i samhandling med alt og alle, noen kompetansekrevende, noe omfattende.

Dette er den store, fundamentale endringen i Sølvbergutvalgets rapport. Alt det andre er enten bare opprettholdelse av status quo eller endringer for å implementere dette ene, store endringsgrepet.

I dag hørte jeg Joar Hoel-Larsen - NRKs korrespondent i USA - bruke "usanere" i en reportasje i "Verden i dag" ca kl 07:10 om meksikaneres ønske om å innvandre til USA, og befolkningen-i-USAs generelle motvilje mot det samme. Jeg husker selvfølgelig ikke den eksakte setningen, men ordet ble brukt som samlebegrep for befolkningen i USA.

Dette er et interessant ord av flere grunner. La oss først nevne de politiske overtonene. Det er mildest talt sært at et land som USA ikke har et eget adjektiv. I stedet brukes 'amerikansk' og 'amerikaner', og disse er i så stor grad blitt entydig knyttet til USA, at man bruker sammensatte begreper når det ikke refererer til noe som har med USA å gjøre - eller man går utenom problemet: colombianer, sør-amerikaner, latin-amerikaner, kanandier, osv. Tenk om vi ikke hadde hatt ordet 'fransk', men at franskmennene selv insisterte på - og andre hadde akseptert - at de het europeere, og at tyskere var ... vel tyskere, eller i beste fall tysk-europeere?

En annen særhet er at journalister - med sin hang etter korte ord til overskrifter og sound-bites - ikke tidligere har funnet et godt (dvs kort og fyndig) adjektiv til USA. For tross alt er det hele seks stavelser i "amerikanere". Det er minst fire for mye for de fleste løssalgsavisene.

Så er det uttalen da. Skal det uttales rett frem som om det var et vanlig ord: à la 'usaner', eller skal det uttales slik at hver bokstav kommer frem 'uessaner' (som Hoel-Larsen uttalte det). Her kan det være morsomt å trekke frem en glidning i norsk språk ifm uttale av forkortelser. I seg selv er en forkorelser vel fremdeles en ganske fersk introduksjon i norsk språk - i alle fall slik vi bruker den i NSB, NTNU, UiO osv. Under krigen var det vanlig å uttale bokstavene hver for seg, slik at NS ble enn-ess, med like stort trykk på hver bokstav. Det var omtrent slik vi idag uttaler initialer på et navn vi ikke kjenner eller når vi skal bokstavere ting. Etterhvert har vi gått over til å uttale forkortelser som navn: slik at NS er blitt til ennes. Vi ser det samme ifm uttale av initialer C. S. Lewis blir til 'sees' i stedet for 'se-ess'. Legg merke til hvordan de uttaler forkorelser på gamle radioinnslag fra 'krigens tid'.

Vel, mer om dette en annen gang, kanskje. Men denne endringen av uttale av forkortelser er vel kanskje også noe vi har fått fra engelsk, eller kanskje rettere sagt fra usansk.