I kveld er det nyttår, og Magni og jeg har invitert en hel skokk med gjester. I kveld skal vi drikke opp (nesten) hele batchen med hjemmebrygget nyttårsøl som Steinar og jeg har brygget (hvorav en liten del sees på bildet til høyre). Jeg er egentlig godt fornøyd med ølet, og håper at det faller i smak hos gjestene. Oppskriften er ikke så veldig kompleks: det er brygget på ekstrakt, med litt crystall malt og ganske lite ristet bygg for å gi farge og smak. En som smakte på det var veldig positiv i sin tilbakemelding og mente at det minnet om belgisk klosterøl av typen «dubbel». Det er forsåvidt ikke noe i oppskriften som skulle gi en belgisk smak, og gjæren som vi brukte var en temmelig vanlig engelsk ale-gjær. Så kanskje noe gikk «galt» under bryggingen, men i belgisk (og positiv) retning? Likevel, det smaker godt, og den mest iøynefallende defekten med ølet er at den har litt for mye skum ved helling.

En av de mange morsomme tingene ved å brygge øl selv, er at man får anledning til å lage etiketter. Vi har laget spesialetiketter for hver eneste batch. Av og til er nok etikettene bedre enn ølet, men pytt sann. Etterhvert kommer vi til å samle dem på websidene for hjemmebryggeriet vårt. Jeg er sivilingeniør, og er derfor behørig sertifisert til å ha null kunstneriske evner, og det dyrker jeg til det ytterste i min etikettproduksjon. Her er det gilde farger og artige effekter med fonter. Alle etikettene er håndkodet i PostScript, men jeg vil sterkt benekte at hjemmebryggingen sammen med Steinar kun er et påskudd til å kode i PostScript, for jeg har en svakthet for RPN og stack- og ordlistebaserte programmeringsspråk helt siden jeg fikk Forth til min Dragon 32 en gang i fjern fortid... eh, nei, dette skulle vel handle om øl, og ikke om datamaskiner. Vel-vel.

Uansett, til alle sammen: Godt Nytt År!

Men i forbindelsen med denne nye hobbyen la jeg merke til noe sært med kapslene til HaandBryggeriet. I hvert fall på batch 39 (Nissefar 2006) og 46 (Nissemor 2006) er ikke kapslen ensformig helsvart som man skulle tro ved første øyekast. Se nærmere etter, så ser du at det er et svakt relief på toppen. Det er i sort-på-sort, men det er noe der. Det likner et stilisert jetfly, eller tre blad fra en plante, eller kanskje logoen fra Star Trek. Det er ikke veldig tydelig på bildet her, men du kan se noen svake streker som stråler ut fra venstre side av kapslen, og ut mot tre ulike punkter på høyresiden. Den står ikke symmetrisk om sentrum, og det er konsistent på mange flasker. De tidligste batchene ble kapslet med gyldne kapsler, så på ett eller annet tidspunkt har de konvertert til sorte kapler.

Er det noen som vet hva dette er? Kan det tenkes at det er feilproduksjon fra produsenten, der et parti kapsler er farget med sort over et annet mønster, og i så fall, er det noen som drar kjensel på logoen som er under? Jaja, det er vel ett av de små mysteriene som vi neppe får oppklart.

Sammen med den ble det en flaske med Håndbryggeriet Nissefar batch 39, som i min hukommelse ble katalogisert under lakris, derfor burde den være utmerket som en balanse til Black Boss Porter. Jeg tror jeg bare har smakt årets utgave to eller tre ganger, og uten å bli imponert. En gang må det ha vært en defekt flaske, tror jeg. Den flaska jeg åpnet idag var også litt suspekt, for den var fizzy. Jeg fylte først to 45cl glass med utelukkende skum, og da jeg etter endel minutter skulle etterfylle, så var det ikke bare i glassene det var rikelig med skum, men også i flaske skummet opp det så det nesten rant over. Jeg har vært ute for at øl fra dette bryggeriet er temmelig livlige før, og dette føyer seg inn i en tradisjon som godt kan brytes. At flaska var overfylt (med knapt 1cm headspace) er heller ikke noe pluss. Ølet var dyp burgunderrødt med brunt skum. Det var uklart, nesten tåkete, og det er vel ikke så rart, for boblene med CO2 hadde vel rusket med seg bunnfallet ved åpningen. Men skummet holdt seg lenge - meget lenge, og selv om den oppførte seg fizzy, så var ikke ølet flatt. Smaken er preget av mørk malt, men jeg kan ikke bestemme meg for om det er black patent malt eller roasted barley (som teknisk ikke er en malt) - kanskje det er begge? Dessverre står det ikke oppgitt på etiketten hva som ølet inneholder - det er jo vanlig, men ikke desto mindre beklagelig. Ølets fremste kvaliteter er nettopp disse mørke duftene, men det mangler noe å balansere det mot - og derfor blir det som øl-ekvivalenten av «lyden av en hånd som klapper». Det holder 7%, som er relativt mye etter norske forhold, men alkoholen kommer tydligere frem i denne enn i forrige øl - som var langt sterkere. Nissefar er tynt, det er noe bittert, det har syrlighet og det er kanskje et tilløp til kryddersmak, men det blir liksom ikke en jule-porter ...

Ølet er brygget hos Trio i Skien, selv om det heter "Chakra premium lager beer" og er merket med "product of India". Det er nok ikke råvarene som kommer fra India, det er maksimalt inspirasjonen som kommer langveisfra.

Nåvel, la oss først ta for oss ølet. Det er lyst med hvitt skum, og nokså mye av dette skummet, temmelig frodig, men ikke jevnt. Ølet er vannaktig og tynt, for her er det ikke mye fylde. Om jeg skal sammenlikne fylden, så rinner Budweiser i hu. Det var ikke mye bitterhet, synes jeg, men kanskje litt sødme, og så var det en aroma av sitrus. Men etterhvert som ølet ble varmet opp, så skar det mer over til en slags overmoden eller fraukjelleraktig aroma. Man kan tidvis kan merke at en viss aroma i små konsentrasjoner gir friskhet, mens den i større konsentrasjoner virker som overmodenhet. Dette ølet lå nok på grensen, slik at det nedkjølt virket noe friskt. Ølet var ellers disig og vel så det, mens slanten som som ikke fikk plass i glasset var nærmest tåkete. Jeg trodde ikke dette var et flaskemodnet øl, men mangelen på klarhet indikerte at det burde være det. Dog har jeg mistanke om at den antatte "flaskemodningen" neppe var planlagt eller kontrollert. Hvorvidt dette gjaldt mer enn denne ene flaska har jeg ingen formening om.

Naboens hadde visstnok trodd det var et indisk øl da de bestilte det via en større norsk distributør, men det hadde visst ikke solgt spesielt mye. For de som eventuelt har lyst til å smake dette ølet der, så er det sikkert ikke lurt å vente altfor lenge, for jeg hadde ikke inntrykk av at det ville bli tatt inn flere kasser dersom det ble utsolgt. Dette ølet er ikke minneverdig med hensyn til smak.

01. 3,557 Nøgne Ø God Jul
02. 3,493 Berentsen Julefnugg
02. 3,493 CB Juleøl (pol)
04. 3,325 Nøgne Ø Underlig Jul
05. 3,292 Nøgne Ø Julenatt
06. 3,262 Handbryggeriet Nissefar
07. 3,200 Handbryggeriet Nissemor
08. 3,142 Nøgne Ø Julesnadder
09. 3,100 Ringnes Julebokk
10. 2,969 Mack Juleøl (pol)
11. 2,879 Gouden Carolus Christmas
12. 2,871 Surrete Humle Nisseøl 2005
13. 2,771 Aass Juleøl (pol)
14. 2,757 Hansa Juleøl (pol)
15. 2,746 Ringnes Juleøl (pol)
16. 2,707 Corsendonk Christmas Ale
17. 2,679 Dahls Juleøl (pol)
18. 2,654 Wychwood Bah Humbug
19. 2,629 Surrete Humle Nisseøl 2006
20. 2,623 Regal Christmas
21. 2,264 Bornholmerbrygg Julebrygg
22. 2,236 Val-Dieu Noël
23. 2,168 Noël de Silenrieux
24. 2,068 Samischlaus Bier
25. 1,943 Mack xmasprty
26. 1,800 Ringnes Br.m spesial for julens fiskeretter
27. 1,677 Santa Claustaler
28. 1,471 Mönchshof Weinachtsfestbier

Kolonnene er plassering, poengsum og navnet på ølet. Det ble gitt poengsummer etter RateBeers system. For ett av ølene ble det avgitt 12 stemmer, for en håndfull andre ble det gitt 13 stemmer, og for resten ble det gitt stemmer fra alle 14 som deltok. Det var blindtest for alle bortsett fra to deltakere.

CB Juleøl deler altså andreplassen med Berentsen Julefnugg etter Nøgne Ø God Jul. Surrete humle er arbeidsnavnet på vårt eget hjemmebrygg.

Etter 28 juleøl, så gikk vi over til cognac og skotsk whisky. Og kvelden har nå progressert til den obligatoriske diskusjonen om Gud og Det Ondes Problem.

Bilder og resultater og referat og slikt kommer forhåpentlig etterhvert.

I et vanlig norsk øl betyr 'brett' vanligvis en eneste ting: ødelagt øl. Ølet var syrlig, duftet brett, som minner om fraukjeller. I tillegg var siste slanten i flaska grumsete, og på innsiden av bunnen i flaska var det bakteriekolonier som satt flekkvis, som på en moden petri-skål. Jeg er temmelig sikker på at dette er et øl som er ment å være filtrert og pasteurisert.

Det hadde ingen hensikt hverken å drikke opp eller å forsøke å anmelde ølet, for det var kort og godt ødelagt. Jeg var ikke åndsnærværende nok til å ta flaska med tilbake til polet. Det er jo ikke tradisjon for at man klager til polet på dårlig øl, men det er ingen grunn til at man ikke skal gjøre dette likeså naturlig som at man klager på en ødelagt vin. Da jeg var innom polet tidligere denne uka, sjekket jeg endel av de øvrige flaskene, og de hadde alle betydelig bunnfall og tildels flekket bunn. På RateBeer.com er dette ølet til nå blitt beskrevet av tre personer denne sesongen, og alle har kommentert at det har alvorlige defekter.

Derimot sendte jeg mail til daglig leder ved Lervig og forklarte situasjonen, samt spurte etter om de kjente til problemer med årets juleøl. Innen rimelig tid fikk jeg mail tilbake om at de hadde et kvalitetsproblem med juleølet, og at det dårlige partiet ville bli trukket tilbake. Det ble arbeidet med å få ut et nytt parti med juleøl, men det var ikke sikkert at det ville komme ut i tide.

Jeg fikk ikke svar på om det dreide seg om hele partiet med juleøl, eller bare et delparti. Men det er grunn til å tro at det dreier seg om et stort parti. Da jeg sjekket polets oversikt over beholdning av dette ølet på ulike polutsalg, så hadde de rundt 4000 flasker på 40 pol. I skrivende stund, tre dager senere, er det bare 1610 flasker igjen på 22 pol. Det reelle antallet er nok enda lavere, for dette tallet innbefattet beholdningen på Valentinlyst her i Trondheim, som vitterlig var trukket tilbake fra hyllene da jeg var innom for å hente en bestilling tidligere idag. Polet har litt forsinkelse i presentasjonen av varelageret på web, men det kan synes som om størstedelen (kanskje hele partiet) av Lervig juleøl trekkes fra polet. Dog virker det som om deler av juleølet også er ok. Riktignok fikk Lervig dårlig medfart i VG, der de kom tredje sisteplass med terningkast tre, og Dagbladets test skal jeg komme tilbake til under. Men Art of Taste og Apéritif har ikke noe galt å si om ølet i sine tester. Andre har også smakt flasker som de har beskrevet som helt ok. Cardinal i Stavanger har ført ølet, blant annet upasteurisert og ufiltrert på fat, og ser ikke ut til å ha hatt innsigelser mot kvaliteten. Derfor er det vanskelig å si noe om det reelle omfanget av kvalitetsproblemet.

Dette må være en tragedie for Lervig, som er et lite bryggeri som har jobbet hardt for å slå seg opp i det lokale pusterommet etter at Ringnes la ned Tou. Juleølsesongen er en av de få anledningene der nordmenn flest smaker på øl fra andre bryggerier enn det de vanligvis drikker, så et godt juleøl gir en uvurderlig eksponering. Dessto verre er det dersom dette ølet ikke holder mål og må trekkes fra markedet i den korte tidsluka som juleøl-sesjongen er.

Nå er det imidlertid kanskje ikke Lervig bryggeri som helt alene skal lastes for dette. Flaskene jeg har sett er behørig merket med at de er brygget hos Mack, og dersom det er en gjennomgående og systematisk kvalitetssvikt, så er det naturlig å rette søkelyset mot bryggeriet som brygget (og formodentlig tappet) dette ølet. Salgskoden på etiketten indikerer Mack, så formodentlig er det tappet og etikettert der, fremfor å ha blitt kjørt på tankbil til Lervig for tapping. Men dette er ren gjetting om ansvarsforholdet, for jeg har ingen harde fakta om det.

Det positive i alt dette er at Lervig har vist handlekraft og kvalitetsbevissthet. De har trukket tilbake juleølet i siste uka i november - og det var sikkert ikke en beslutning de gjorde med lett hjerte. De skal ha stor takk for at de tar ansvar for ølet sitt, også når de er uheldige med kvaliteten. Jeg har smakt på så mye forskjellig øl, at jeg vet at uhell skjer. Ikke minst opplever jeg dette når jeg selv utøver hjemmebrygging. For små til middels store defekter er det fristende å håpe at ingen merker dem - og det skal ryggrad og kompromissløshet til å ikke feie det under teppet. Så masse karma til Lervig for deres håndtering av denne saken.

Noe som imidlertid etterlater noen spørsmål å stusse over, er hvorfor ikke juleøltestene avslørte dette, dersom det er en systematisk feil. Noen av juleøltestene har ikke indikert feil overhodet, mens VG rangerte Lervig lavt. Særest er imidlertid Dagbladet, som har gitt dette ølet terningkast fem, og har kommentert Det krydrete duftpreget minner om Underberger.. Tja, jo, det er kanskje mulig å sammenlikne brett med Underberger. Jeg tviler i alle fall på at en ok flaske med Lervig juleøl skulle dufte som Underberger, så jeg mistenker at Dagbladets smakspanel har smakt på en defekt flaske - og gitt den terningkast fem.

Et annet spørsmål er hvorfor Lervig har brygget dette hos Mack, etter at de visstnok tok hjem juleølbryggingen i 2005, eller er det slik at dette juleølet brygges både hos Mack og hos Lervig. Lervig har på sine websider en nyhet datert åttende november i år, der de annonserer at juleølet deres er tilgjengelig på polet, og der de blant annet sier: "Det har vært spennende å følge produksjonen i Hillevåg med den glød og entusiasme som er lagt til grunn for å få frem dette produkt." Det er vanskelig å tolke dette som noe annet enn et utsagn om at pol-juleølet deres er brygget i Hillevåg/Stavanger, i direkte strid med hva som etikettene sier. ... eller gir dette utsagnet tolkningsrom for at det er brygget hos Mack?

Til sist er den nok en ting å stusse over. Dette ølet hadde datomerking satt til 18 april 2007. Det er rart fordi slikt norsk øl vanligvis har en datomerking på 12 måneder. De brygges på sensommeren eller tidlig på høsten. Det virker sært om Lervig fikk sitt juleøl brygget hos Mack åtte måneder før jul. I fjor satt Lervig sitt eget juleøl i begynnelsen av oktober, en mer typisk dato. Det er jo mulig at de har gitt ølet bare seks måneders holdbarhet, men det virker uvanlig. Kanskje det rett og slett ikke er oss gitt å forstå alt.

Uansett, la oss fortest mulig legge dette uhellet bak oss, og se frem til nye batcher med uskadet øl fra Lervig og andre bryggerier.

En black-and-tan er en øl som er en blanding av en mørk (black) og en lys (tan) øl. Tradisjonelt er det en stout og en pale som brukes, gjerne en Guinness og en Bass. Hos TMB brukte de stout og trondhjemspils - men det er greitt nok siden trondhjemspilsen der ikke er så typisk 'norsk pils'. Gimmicken med denne drikken er at de to ølene skal helles slik at de ligger i hvert sitt lag, og siden de har ulike farger, så får man en interessant utseende øl, spesielt er overgangen mellom de to komponentene fascinerende.

Det er forresten et øl man ikke bør bestille overalt i verden. Uttrykket 'black-and-tan' ble også brukt som klengenavn på spesialpolitistyrken i Irland på 1920-tallet - Royal Irish Constabulary - etter sigende fordi de opprinnelig gikk i uniformer av denne fargen. Denne styrken ble videreført som Royal Ulster Constabulary som formelt ble oppløst i 2001. Det er en underdrivelse å si at de var mislikt av den katolske delen av befolkningen. Dersom du bestiller en black-and-tan på en irsk pub, risikerer du at de tar det som en provokasjon og at noen følgelig drar deg med ut og banker deg opp. En del steder kommer du i mål med å bestille en halv-and-halv, selv om det vel egentlig er en litt annen drikk.

(Bildet er ikke fra TMB, men fra www.sxc.hu, som i seg selv er en utmerket site - selv om den ikke er knyttet til øl.)

Dette er en parodisk bok, men hadde den enda vært en parodi på oss kvalitets(over)bevisste ølentusiaster, så hadde de vært mer interessant å lese den. Men det er en parodi på new-age-litteraturens sjangre om å finne seg selv, orientalsk mystikk, indre reiser og indisk visdomslitteratur. Som sådan er den ikke uten morsomme poenger, for forfatteren er både rappkjeftet og flink med ordspillene.

En manglende seksjon i grunnmuren til denne boka er forfatterens lettvektighet på ølkunnskap. Stort sett dekkes det over ved at han er passende vag og udefinert, men derved forbigås også mange muligher for ypperlige ordspill og andre poenger. Når han faktisk sier noe konkret om øl, blir det ofte veldig galt. Han påstår at den opprinnelige Renhetsloven av 1516 bare spesifiserte tre ingredienser i øl (korrekt), nemlig vann, gjær og byggmalt, mens humle først kom til senere. Det er vanlig å bomme her, og feilaktig påstå at dokumentet fra 1516 inkluderer gjær. Gjær ble først tatt med i senere lovtekster som videreførte Renhetsloven, men er nok allikevel implisitt tillatt i 1516. Det er også vanlig å påstå at teksten fra 1516 spesifiserer malt eller byggmalt, mens i virkeligheten spesifiserer den bygg. Forskjellen ligger i hvorvidt ristet bygg kan tillates eller ikke. Begge disse vanlige feilene synes jeg er små og uvesentlige, for de rokker ikke ved grunntanken i dokumentet. Men å si at lovteksten fra 1516 ikke inkluderte humle, er en brøler som avslører at man ikke har forstått poenget med Renhetsloven, at man ikke har grokket dens raison d'être.

Videre plasserer han trappistklosteret Chimay i Frankrike, mens det jo ligger i den fransktalende delen av Belgia, selv om det ligger aldri så nært opp til grensen til Frankrike. For mange er det kanskje en detalj, men for ekte ølentusiaster er dette en diskvalifiserende brøler.

Å lese den perm-til-perm i ett strekk er overkommelig fordi det er en kort bok med stor skrift, mange blanke sider, rikelig med illustrasjoner med brede marger og hyppige overskrifter. Jeg vil allikevel ikke råde noen til å lese den slik, men spre det utover med et kapittel pr dag. Det blir som med Black Adder eller Mr. Bean: Det er ustyrtelig morsomt i små porsjoner, men det blir både anstrengende og kjedelig å se dusinvis med episoder back-to-back.

Alt i alt var det altså ikke noen imponerende bok sett fra et øl-perspektiv. Kanskje jeg skal forsøke å lese den igjen en gang senere, når jeg ikke har fyrt opp ølforventninger? Og forresten omtaler den ølets chakra, men jeg tror ikke det er noen kobling til et visst, nytt stjerneskudd på den norske pilsnerhimmelen.

Mye av skylden for dagens begredelige situasjon må nok deles mellom bryggeriene og flertallet av forbrukerne, for de har skrudd hverandre innover i en ond sirkel, der fokus i stadig økende grad har blitt plassert på pilsnerøl. De har i så stor grad klart dette, at ordet 'øl' for mange er synonymt med 'pilsner'. Det har faktisk gått så langt, at enkelte som blir utsatt for øl som faktisk smaker noe mer enn de er vandt til, kan sutre noe slikt som "men det er jo ikke egentlig øl, da". Nåja, la oss ikke havne på språkdebatt-jordet, det er tilstrekkelig å påpeke at pilsgenerasjonens tolkning av ordet 'øl' har en turbulent og utfordrende tid foran seg.

Jeg tror at vi i det kommende året vil se finere restauranter begynne med et bredere utvalg av øl, slik at det kan stå i stil til maten. Bare i mitt lille univers her i Trondheim, har vi sett Three Lions ha en internasjonale øl og mat-uke, og selv omkoblingen mellom mat og øl der kanskje først og fremst var geografisk, så var det også fokus på stil. Vi har også sett at Trondhjem mikrobryggeri har begynt å eksperimentere med eget øl i matlagningen, og de har lenge har operert med anbefalinger av hva slags mat de ulike ølene passer til. Restauranten Dailys drives nært sammen med Den gode Nabo, og jeg tror sistnevntes imponerende ølutvalg er tilgjengelig til maten som serveres i restauranten. Videre sier ryktene at Trondheims beste fiskerestaurant etter nyttår skal fokusere også på øl, og på kobling av øl mot mat.

Alt dette er datapunkter på en trend der det å lage og servere god mat ikke bare krever at man kan koble det mot riktig vin, men også mot riktig øl. Vi har sett de første begynne å snakke om en øl-sommelier. Innen vinverdenen er en sommelier hakket over en vinkelner: en person med spesialkunnskap innenfor vin, behandling og lagring av vin, og ikke minst med tilstrekkelig kunnskap om vin og restauratens meny til å kunne anbefale viner for gjestene. Innen vinverdenen er det stor butikk å kurse og sertifisere kelnere innen vinkunnskap. Og akkurat det er en oppgave der noen innen ølverdenen nå burde kjenne sin besøkelsestid. Dersom bedre restauranter om noen år her et gjennomsnitt på ti øltyper, så trenger en hær av kelnere opplæring omkring øl: lagring, helling, å detektere en dårlig øl, bunnfall, temperering, valg av glass, og ikke minst valg av passende øltype til ulike retter. Dette er en forretningsidé der det er gode penger å tjene for de som klarer å posisjonere seg rett og være tidlig ute.

Hva skal det i så fall hete? Øl-sommelier eller bare sommelier. Realistisk sett blir det nok det første, men etymologisk sett har ikke "sommelier" noe spesielt med vin å gjøre. Det kommer (ifølge Wikipedia) fra 'sagma', som er pakksadel på latin. Derfra kommer 'sauma' som er pakkdyr eller pakkdyrs last på provençalsk, som har gitt 'saumalier' som er pakkdyrdriveren. Fransk har plukket dette opp som 'sommelier' som opprinnelig betydde den som er ansvarlig for transport og håndtering av forsyningene, men som etterhvert er blitt vridd til spesialbetydningen vin-ekspert i restaurantbransjen.

Jeg tror og håper denne utviklingen vil aksellerere, og at når vi om ti år ser oss tilbake, så vil våre dagers 'ølmeny' på restaurantene fremstå som både komisk og usofistikert - litt som polets prisliste fra 50-tallet fremstår idag.

For en tid tilbake kodet jeg et slikt smakshjul i PostScript, samt at jeg har konvertert det til en PDF-versjon. Fordelen med dem er at man kan forstørre ubegrenset uten at teksten blir utydelig, og dermed kan man få gode utskrifter. Det er mulig at andre har publisert versjoner i vektorgrafikk før, men jeg legger dem allikevel ut. Skriv ut på en fargeskriver, klipp til, og laminér, så har du et meget brukbart og øl-søl-sikkert smakshjul.

Merk at PostScript-koden er temmelig enkel og uavansert, og det er slett ikke pakket inn slik som moderende versjoner strengt tatt skal. Likevel tror jeg sjansen er stor for at det gir et brukbart resultat for de fleste, si ifra dersom det ikke virker. Og om det er noen som ønsker å endre eller utvide smakshjulet (eller generere smakshjul for andre ting - jeg har sett for sjokolade, kaffe, vin osv), så kan denne koden være et utgangspunkt.

Hadde de nå enda kun brukt nederste hylle for øl uten bunnfall, men det var ikke tilfelle. Da jeg var der i går, så hadde de lagret følgende der: Handbryggeriet Bavarian Weizen, Atna Hveteøl, Atna Økologisk Export og Midtfyns Ale, samt noen øl som ikke hadde bunnfall. Rett nok regner mange at bunnfallet skal med i glasset for et hveteøl, og Midfyns Ale har temmelig små mengder bunnfall, men dette er vel noe som kundene selv kan ta stilling til? Joda, jeg vet jo at det bare er å la det stå en stund før flaska åpnes, men lell.

Øystein hadde nevnt det for betjeningen der for lenge siden, men enten forstod de ikke poenget, eller så brydde det seg ikke om det. Kanskje det er på tide å sende et brev på papir til dem med spørsmål om de har rutiner eller regler for hvilke øl som blir satt på skråplanet?

Her sitter han og forsøker å late som han vet hva han holder på med ...

Det var rundt 150 fremmøtte, og det var en folkejury bestående av alle fremmøtte som vurderte. Det var 'bare' 15 juleøl med i testen. Det er lite, men samtidig tilstrekkelig på en kveld. Problemet er jo da selvfølgelig at mange interessante øl faller utenfor, og det reduserer verdien av testen. Det var ni øl fra Ringnes/Dahls-systemet, to fra Hansa (er ikke barsjefen bergenser?), en fra Nøgne Ø og tre importerte øl - men la meg ikke kommentere utvalget utover det.

Trenden i resultatene var veldig enkel: Først de tradisjonelle norske sterkølene, deretter de norske butikkølene, og til slutt de utenlandske ølene. Her kom Nøgne Ø Julenatt (utenlandsk øltype) midt mellom de to sistnevne gruppene, og Tuborg Juleøl (som brygges i Norge) endte i gruppen for norske butikkøl. Det ene unntaket fra denne enkle algoritmen, var Regal Christmas, som endte mellom sterkølene og butikkølene. Det andre unntaket var Munkholm for fiskeretter, som endte nede blant utenlandsølene. Du finner hele resultatlista her. (Merk at illustrasjonsfotoet med juleølet er galt, det viser bildet av en Dahls klasse D - som ikke stilte i konkurransen, mens det var Dahls sterkøl/polvariant som vant. De er temmelig like, men det er mer grønt på klasse D-varianten.)

Her konsentrerer man seg om oppgaven.

Konklusjonen er at trønderne liker sterkølene fremfor butikkølene, og norske øl fremfor utenlandske øl. Og akkurat det var vel ingen bombe ... Det er også nødvendig å si noe om poenggivingen. Det ble scoret fra 1-10 poeng i hver av fem kategorier: farge, skum, aroma, smak og ettersmak. Dette minner veldig om juleøltesten til art of taste, men til forskjell fra dem, ble ikke disse poengsummene vektet i juleøltesten på Naboens. art of taste vektet kategoriene med henholdvis 1, 1, 3, 3 og 2. I Naboens test betød altså utseende 40%, mens hos art of taste betød det bare 20%. Hadde det endret fundementalt på resultatene? Neppe, men det er greitt å vite for de som sammenlikner slike tester.

Det var mitt inntrykk at Dahls mer enn gjerne vil satse på mer spennende øl. Vi så to jubileumsbrygg i 2006, og det virker som om det eksperimentet gav mersmak. De sitter fremdeles med endel av det gamle bryggeriutstyret, og selv om dette er for stort til å brygge små mikrobrygg, så er det mulig å sette det i driftsmessig stand. Uansett vil det være en stor gimmick å brygge på gammel-utstyret. På mange måter er kapitalismen her en tveegget sverd - fordi den samme holdningen som sier at man ikke gjør noe hvis ikke det er penger å tjene på det - sier også at du kan gjøre nesten hva du vil dersom det er penger å tjene. For Carlsberg er det viktigste 'bunnlinja', og ikke hvilke øl som produseres og selges. Så om Dahls kan tjene på å lage en stout, så tror jeg de kommer til å gjøre det.

Jeg fikk også indirekte svar på en annen ting jeg har lurt på. Etter ølsmakingen kom det en mann bort og spurte Dahlsfolkene om hvilke Dahls-øl som var brygget i Trondheim - og det var underforstått at han ville drikke lokalt øl, ikke noe som var brygget i andre steder. Svaret han fikk var at alt øl under etiketten Dahls er brygget i Trondheim - enten det er på flaske eller boks. Så er det avklart.

I munnen er den nesten fløyelsaktig i sin smoothness, og litt flat og syrlig, men det passer stout-stilen. Pussig forresten, for i tiden frem mot starten av 1900-tallet var en porter ikke en ale - da dekket begrepet 'ale' (i britisk engelsk) alle øl som hverken var en porter eller en lager. Så etter den definisjonen er dette ikke en ale, men en porter (ellers stout porter). Heller ikke i smaken kjente jeg så veldig mye til svarthyll. Det var en bitterhet som satt lenge, og det var en ypperlig stout ... men hvor er hyllebærene? Joda, det var en ekstra litt stikkende komponent som jeg tror var svarthyll, men det er galt å si at den var fremtredende. For å sjekke, tok jeg en liten drink med Hallands Fleder, som er et tradisjonelt svensk brennevin som er smakssatt med svarthyll. Sambucca er vel noe tilsvarende, for det latinske navnet på svarthyll er Sambuccus nigra. Det var en smakslikhet med det svenske brennevinet og dette ølet. Det har også en komponent av havre i seg.

Det er et meget bra øl, men jeg er ikke sikker på om jeg hadde gjettet at det var svarthyll i det dersom ikke etiketten hadde sagt det. Jeg kommer nok til å kjøpe flere, men da som stout, ikke som et svarthyll-øl.

Neste øl denne kvelden var Oppigårdes Slåtteröl, som helt umiddelbart var en skuffelse. Jeg hadde selvfølgelig pisket opp forventningene mine til å skulle smake på et tradisjonelt slåtteøl, som vi kjenner det fra Norge, men førstereaksjonen var: pils. Når jeg så begynte å lese den fine skriften på etiketten, så viste det seg at den var humlet med Perle, Cascade og Saaz, og at de var gjæret med lagergjær. Bummer!

Ølet er disig, og har en kopper-gylden farge. Skummet er hvitt og akseptabelt i mengde. Aromaen var preget av humle, men det var også noe fruktig der, eller med komponenter av vanilje og sitrus, kanskje også av tørket, søt frukt. Derfor var andreinntrykket av aroma mindre pilsneraktig. Smaken hadde helt klart komponenter av pilsner, og den var særdeles bitter for et så lyst øl, men samtidig var den fruktig og meget tørr. I sannhet et sært øl. Bitterheten holdt seg lenge utover i ettersmaken, og kunne vært en dobbelt IPA verdig - men jeg synes kanskje det var endel i overkant. Skummet holdt seg også lenge. God fylde, men ikke ekstremt mye kullsyre.

Flaska jeg smakte på var nok vellagret, for den hadde best før-dato satt til utgangen av november i år. Det var etter den første skuffelsen egentlig en positiv opplevelse - og selv om den ble litt for mye IPA for min smak, vil jeg nok kjøpe enda en flaske neste gang jeg er i Sverige. Det er et øl jeg tror man kan bli glad i over tid, men det er og blir en aquired taste.

Det var ironisk at disse to ølene var så ekstremt forskjellige, for jeg hadde valgt dem ut fordi de begge så ut som 'ales' av tradisjonell, rural opprinnelse, og så viser det seg å være en klassisk stout og en fusion mellom IPA og pilsner. Det er i alle fall ikke kjedelig å smake på øl!

I denne trenden stiller Wangensten Rakøl, som ikke er brygget av Wangensten, men av Atna Bryggeri. Wangensten er egentlig en produsent av rakfisk, og det er nok grunnen til at de har stått bak denne produksjonen. Det er ikke så mye som er kjent om dette ølet, og googler du etter "Wangensten" og "rakøl", så finner du i skrivende stund bare ett treff.

Hva er det så i dette ølet? Tja ... si det. Det er lite produktinfo å basere seg på her. På en webside hos Atna Bryggeri, sier de at de ser på dette som "et veldig spennende samarbeid siden dette er med på å befeste vårt brygg som en smaks- og kulturbærer." Samme sted omtales rakøl som en egen øltype, men det sies ikke så mye om hva som særtegner det. Jeg blir i utgangspunktet litt skeptisk når noe beskrives bare i generelle positive termer, men uten å bruke ord som faktisk beskriver varen. Et annet poeng er at det må være nesten umulig å lage ett enkelt øl som passer til all rakfisk. Det er vel så stor forskjell mellom den milde og den vellagrede varianten, at det burde være behov for flere ulike varianter av øl å drikke til.

Jeg har bare smakt ølet en gang, og det var ikke i noen god setting for en smaksprøve - det var kaldt, mørkt og støyende, og jeg var allerede relativt brisen før jeg oppdaget at dette ølet var tilgjengelig. Likevel, man gjør så godt man kan, og det slo meg som et interessant øl. Ølet har bunnfall og er altså formodentlig flaskemodnet, det holder 4,65%. Fargen minnet litt som en bayer i halvmørket, og hadde et brunlig preg. Det virket klart (til tross for en brutal helling). Det var også rikelige mengder med lyst skum - sikkert også pga hellingen. Det første aromaen fikk meg til å tenke på, var skalldyr - men ikke så å forstå at dette ølet duftet skalldyr, det var bare assosiasjonen som jeg fikk. Utfra notatene ser jeg at ølet virket ganske tørt og egentlig lite bittert på meg. Jeg stusset til og med på om det virkelig var bitterhumle i ølet. Det med bitterheten var sært, for det var et ganske skarpt øl med en overflod av smak, det virket bare som den kom fra noe annet enn humle. Det var heller noe krydderaktig i den, og da mener jeg ikke krydder som kommer i pulverform fra fremmede strøk, men krydder som uttrekk fra urter. Jeg har ikke smakt så mange øl som er smakssatt med lokale urter, men jeg mistenkte at dette ølet var akkurat det. På den annen side, det var ikke optimale forhold å smake et øl under, og det er mulig at jeg lot mine forhåpninger styre sansene. I ettertid stusser jeg litt over notatene mine, men jeg velger å presentere dem med advarsel. Imidlertid fikk jeg kjøpt med hjem en fra det lokale ølutsalget, og jeg skal sjekke det igjen senere. Godt var ølet i alle fall.

Så var det navnet da ... Det skulle vel egentlig være rakfiskøl, og ikke rakøl, for det er jo ikke ølet som er raket? Et annet moment, er at Kulturbrygg i Voss registrerte "rakøl" som varemerke allerede i 1999. Dog er det ikke sikkert at et varemerke holder dersom det allerede er et innarbeidet, generisk navn for en varegruppe. Men akkurat i dette tilfellet blir det neppe advokatmat, siden Wangensten ifølge en avisartikkel også er deleier i Kulturbrygg. De har i tidligere år brygget rakølet sitt hos Trio og Glommen. Mer interessant blir det å se om "rakøl" blir opprettholdt som varemerke når det kommer flere produsenter inn på markedet.

Til nå i år har jeg bare funnet tester fra apéritif og art of taste, samt fra Norøl. Det kan virke som om mange aviser har out-sourcet juleølsmakingen til proffe organisasjoner i år, men jeg skal være forsiktig med si dette for bastant, for det er tidlig i sesongen, og dessuten har jeg for få data.

Inntil videre er jeg takknemlig for å få mail til anders@geekhouse.no med tips og pekere til juleøltester som ikke allerede er registeret på siden som er lenket til over. Jeg er interessert i alle tester, også vennelag som har testet et dusin ulike typer, bare det er med resultater. Også tester som kun er publisert på papir er interessante, si hvilken avis og datoen, så skal jeg sikkert kunne grave den frem fra biblioteket.

I summa.no er Små Vesen AS beskrevet under bransjen "Produksjon av øl", med en virksomhetsbetegnelse som er "Brygge og fremstille øl, drive tilhørende butikk og servering samt annet som dermed står i forbindelse." I og med at det er et AS, så er det ikke bare en hjemmebrygger med en cool beskrivelse på enkeltmannsforetaket sitt. I nettkatalogen.no listes Små Vesen Kolonial DA. Alle disse ser ut til å ha adresse Bankplassen i Bagn, som ligger syd i Valdres, midtveis mellom Fagernes og Dokka. Det kan virke som om det er en mann-og-kone-bedrift som samtidig er bigeskjeft til andre jobber - det er vel forresten ingen som har tjent spesielt mye på mikrobryggerier i Norge ennå, så deltidsdrift bryggeridrift er vel bare å forvente.

Tollvesenet (som ikke er noe lite vesen!) har i et rundskriv skrevet at Små Vesen AS allerede i august ble innmeldt i returordningen for glassemballasje. Patentstyret har i varemerketidende fra juli i år registret (se side 4) "Små Vesen" som varemerke for dette bryggeriet, innenfor bakevarer, øl og mineralvann, og alkoholholdige drikker utenom øl. Og på en blog er det kommentert (slettet men tilgjengelig i google cache) tidlig i februar i år at firmaet fikk firmaattesten sin.

Det finnes en hjemmeside under www.smaavesen.no, men den er tilsynelatende tom bortsett fra en meget pen logo. Men dersom du ser på HTML-kildekoden til denne siden, så finner du følgende info utkommentert.

I ein liten dal i eit lite land ligg Valdres, ein heimstad for både menneske og underjordiske vesen i lang, lang tid...
Sør i Valdres ligg eit lite bryggeri som lagar det me meiner er noko av Noregs beste øl.
Me er eit moderne bryggeri, men gløymer heller ikkje vårt opphav.
Brygging av øl er ein kunst som har levd i nærare 6000 år, og har mange tradisjonar.
I gammal tid trudde folk at det var små underjordiske vesen som fekk alkoholen ned i ølet; ja, du kunne sjå dei i bruset og boblane.
Det er desse små vesena me set så stor pris på - difor Små Vesen Bryggeri.

IKADA er en inkubator for kunstnere, arkitekter, designere og akademikere, og i oktober ble det postet en nyhet der med gratulasjon av at Små Vesen skulle presentere den første ølproduksjonen under rakfiskfestivalen. Der beskriver de selv ølet som:

Rakfiskøl frå Valdres er brygga på gamle tradisjonar med moderende impulsar. Ølet har ein fruktig og aromatisk smak, med ein lett smaksbalansert bitterhet. Me har laga eit rundt og fyldig øl for å smelte saman med rakfisken.

Det er sagt og skrevet relativt lite om dette bryggeriet på nettet. Det som er listet her, er det viktigste og mest offisielle jeg kunne finne. Likevel, de få hintene som er å finne indikerer at dette er et seriøst, nytt mikrobryggeri. Det høres ut som om de brygger dels i tradisjonell norsk stil, og dels i engelsk tradisjon (men merk at nå er jeg ute og tipper!) Sålangt jeg kan se, har de vært tilbakeholdne med annonsering, kanskje det er fordi de ikke ønsker å gå bredt ut før de har produkter og produksjonskapasitet? Dersom de har publisert info om bryggeriet, så har det i alle fall gått meg hus forbi, dessverre. Jeg skulle gjerne ha vært innom boden som de formodentlig hadde på rakfiskfestivalen, men jeg brukte så mye tid på Valdres gårdsbryggeri og ølutsalget på lørdagen at jeg bare var innom omkring halvparten av utsalgsbodene. Jaja.

Så gjenstår det å finne ut åpningstider og ølutvalg for dette nye bryggeriet. Det kan virke som om de satser på en kombinasjon av ølutsalg og brewpub. Det er nesten så man må legge ferieturen via Valdres til sommeren.

Nåja, jeg kan leve med det - Handelsstanden i Valdres hadde sikkert tynt ut en god bunke tusenlapper av Ringnes, mot at Ringnes gjennom sitt ølmonopol i teltet kunne tyne ut pengene av oss som gikk på konserten. Akkurat dette klarer jeg ikke å hisse meg opp over.

Derimot: hvorfor selger Ringnes utelukkende pilsner? Hvorfor kunne de ikke ta med seg noe annet øl? De har en Nunavut, en Frydenlunds bayer, og for ikke å snakke om juleøl - alle i skatteklasse D. Og siden de solgte både vin og sprit, så kunne de sikkert ha tatt med noe i skatteklasse E også, for ikke å snakke om de utenlandske ølene som Ringnes importerer eller lisensbrygger - Guinness, Jacobsen osv. Ikke minst Bryggerimester Spesial for julens fiskeretter ville vært både passende og utrolig spennende å forsøke til rakfisktallerkenen som ble servert i teltet. Jeg ville ikke hatt noe imot at de solgte dem opptil ti-tyve kroner over pils-prisen. De hadde allerede infrastrukturen for det, fordi de solgte Munkholm, mineralvann og eplemost (de er vel forpliktet til å ha alkoholfri alternativer).

Ringnesglass så langt øyet kan se.

Det kunne ikke være fordi det var komplisert å ha flere typer fat, for det er jo bare å selge det på flaske eller boks. Dessuten klarte ikke Ringnes å ta vare på pilsnerfatene sine, engang. Jeg fikk en halvliter som var bakterieinfisert. Den var ikke ekstremt infisert, men likevel tydelig så. Nabo-halvliteren var ok, og den var tappet samtidig men formodentlig fra et annet fat. Vi sammenliknet dem, og det var veldig lett å konkludere med at basilluskene hadde hatt et lite vorspiel i ølet i det ene glasset. Egentlig var dette overraskende, for i et slikt festivaltelt går jo ølet unna, så det kan umulig være lang lagring av et åpnet fat som er problemet. Sa jeg ifra om at ølet var dårlig? Nei, jeg gjorde ikke det. Vanligvis ville jeg ha gjort det, men i et fullt telt med masse støy og fulle folk, så fristet det ikke å forsøke å overbevise de overarbeidede Ringnes-folkene i øl-vogna at ett av fatene deres (ukjent hvilket) hadde et problem. Jeg trodde forresten at Ringnes ved slike anledninger tappet fra en diger tankvogn, og ikke fra enkeltfat, men i en slik setting klarer jeg ikke å forklare hvordan det kunne skje at et glass øl var infisert mens det neste ikke var det.

Lenge trodde jeg at den dårlige halvliteren kom til å bli det nærmeste jeg kom et 'spennende' øl den kvelden. Jeg dro frem til øltappevogna til Ringnes for å se om de kanskje hadde en brukbar whisky. Mens jeg stod på litt for lang avstand bak køen og forsøkte å identifisere drikkevarer gjennom mønstergjenkjenning av flaskeprofiler, så jeg en liten gruppe med små grønne flasker. Det bare måtte være noe fra Atna. Ganske riktig, de førte Wangenstein Rakøl som egentlig er brygget hos Atna. Jeg skal fortelle mer om dette ølet i en annen epistel, for her er det Ringnes som er tema. Det ble servert temmelig så usermonielt og uten det ringeste smil om munnen. Faktisk holdt hun flaska fullstendig loddrett opp-ned når hun helte ølet - men det så ut til å gå greitt, enten fordi det var så mørkt at jeg ikke så gjæren, eller fordi bunnfallet hadde satt seg godt, eller fordi gjærsmaken ikke var fremtredende - eller kanskje man unngår gjær på denne måten? Hellingen gav i alle fall meg bakoversveis ... og ølet en temmelig så diger skumtopp. Men de visste nok hva de holdt på med, for det ble servert i et nøytralt plastglass uten Ringnes-logo. Det ville være en overdrivelse å si at dette ølet var profilert av folkene i festivalteltet. Så langt jeg kunne oppfatte, så måtte du selv oppdage at det stod halvgjemt bak disken.

Det var noe som skurret for meg: Rakfiskfestivalen er en festival der man fokuserer på tradisjon, lokal mat, håndtverk, gårdsproduksjon og det lille ekstra eller spesielle. Likevel overrisler de festivalen med øl fra et danskeid oslobryggeri (jeg hadde nært skrevet "kjemisk fabrikk"), til tross for at de har et ypperlig bryggeri lokalt i Valdres. I tillegg har lokale krefter fått brygget øl som er spesielt beregnet på rakfisk, men du måtte nærmest være innviet for å finne frem til dem. Jeg tror festivalen har et stort uutnyttet potensiale i disse ølene. Det er greitt nok at de små bryggeriene hverken har ressurser eller produksjonskapasitet som kan dekke alle sider av en stor festival, men la dem få leve en velprofilert og litt beskyttet tilværelse ved siden av Ringnes.

Som en konklusjon: jeg har blitt servert et ikke-Ringnes-øl av Ringnes-personell (tror jeg) fra en Ringnes ølvogn på en konsert der Ringnes hadde monopol. De kan hvis de vil, de liker det bare ikke!

Det er alltid morsomt å besøke bryggerier, og dette var intet unntak. Her var det kanskje enda tettere kopling mellom bryggefunksjonen og baren enn jeg har sett i mange andre små bryggerier. Det gjorde det hele både kosligere. Ofte ser jo meskekar og kokekjelene på brewpubs ut som antikke dekorasjoner, som gjestene ikke umiddelbart tror brukes i bryggingen, men i Valdres var bryggingen særdeles kompakt, med ett enkelt kar til både mesking og koking. Det ble sagt at det var patentert av en brygger på Vestlandet ... hmmm, må sjekke patentregisteret og finne mer ut om hvordan dette virker, patenter er jo tross alt pr def åpne.

Valdres Gardsbryggeri - fra puben.

Dagen etter var vi på selve rakfiskfestivalen i Fagernes, der Valdres Gardsbryggeri hadde satt opp en bardisk med servering av alle tre øltypene utenfor "Birkeby". Deres tre øl er Kvek, Brisk og Staut.

Den lyseste av disse er Valdres Gardsbryggeri Kvek, og navnet er en dialektform for "kvikk". Det er et lyst øl som er noe disig, selv om det var filtrert. Jeg smakte det bare på bryggeriet, for det var utsolgt innen vi fikk somlet oss til Briskeby neste dag, men det ble servert temmelig kalt, så det var trolig en chill haze. Det var et ganske friskt øl, men også et temmelig uvant øl. Det virket som om det var en egen stil over alle de tre ølene som de brygget. De hadde noe felles som jeg ikke helt klarte å fange. Det var neppe gjæren, for det var en vanlig, kommersiell gjær. Det var heller ikke malt og humle, som sålangt jeg oppfattet var temmelig normale. Det kan være bryggemetoden, men det er bare ren spekulasjon fra min side. Jeg forestilte meg at det var en tradisjonell komponent som kom frem, siden de fleste andre norske bryggerier enten brygger undergjæret eller i engelsk-amerikansk stil. Det jeg har smakt av Ølve på Egge og av stjørdalsøl hadde kanskje noe av det samme - men her utleder jeg på sviktende datagrunnlag ... Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive det, kanskje friskhet og et snev av harpiks? Det er på ingen måte noen ubehagelig smak, tvert om, den er interessant og forfriskende. Jeg får komme nærmere tilbake til Kvek ved en senere anledning, når jeg har fått smakt på noen av flaskene jeg brakte med hjem.

Det neste ølet deres er Valdres Gardsbryggeri Brisk som henspiller på en dialektform for einer. Einer kan brukes til mangt, og innenfor ølbrygging er det i alle fall fire bruksområder jeg kan tenke meg: som utgangspunkt for røyking (bar fra einer ryker infernalsk), dessuten kan en seng av bar brukes som sil under bryggingen, og til slutt kan både bærene og avkok av baren brukes som smakstilsetning. Jeg har ikke selv opplevd eine-bær-øl i Norge, men har sett det i Danmark. I Norge er det mest eine-bar som brukes, i form av uttrekk til einerlåg. Odd Nordlands bok er sikkert den beste nasjonale kilden til dette. Valdres Gardsbryggeri bruker eine-bar som trekker i varmt vann. Deretter filtreres baren bort, og væska brukes som basis for meskingen. Slik jeg har forstått det, er dette det samme som Ølve på Egge gjør. Valdres brisk er et brunt øl som hadde godt med skum. Det hadde en tydelig men ikke sjenerende harpikssmak som gled over i bitterheten i humla. Disse to smakene passet egentlig som hånd i hanske. Ølet var tørt, friskt og litt syrlig, med et snev av brent-smak. Det ble servert ganske kaldt, men åpnet seg godt opp når det ble varmere. I sikt var det et sted mellom disig og tåket.

Det tredje ølet deres er Valdres Gardsbryggeri Staut som vel er et ordspill på engelsk "stout" - skjønt ordspill, det skulle forundre meg mye om ikke de to ordene er beslektet. Aller først, dette er ikke en stout slik vi er kjenner den fra de britiske øyer. Den er mørkebrun i farge, helt klar og den er i skatteklasse D. Den hadde rikelig med både kullsyre og bitterhet. Også i denne synes jeg det var et tilløp til harpiks eller einer, men så vidt jeg forstod er det ingenting i oppskriften som skal tilsi det - så kanskje det heller var bryggeristilen. Dette var det ølet som falt mest i smak hos meg. Det hadde både fylde og kompleksitet som stod i stil med en maltsmak og noe sjokolade.

Smakingen på lørdag var ikke helt optimal, for det var kaldt, og levende musikk ble spilt så høyt på en utescene at innvollene ristet. Men jeg sikret meg noen flasker fra det lokale ølutsalget, så det blir ny smaking etterhvert. Dette bryggeriet har ikke laget noe juleøl i år, men de hadde tydeligvis tenkt på det, og kanskje det kommer en jule-staut til neste år. De hadde planer for andre ting, og det var svært gledelig å høre at de tenkte på øl laget med ulike lokale planter. Det tror jeg vi kommer til å se mer av de nærmeste par årene.

Idag var det vinmesse i Trondheim, og det har tatt all min oppmerksomhet i kveld. Jeg har fått ut noe øl-relatert info i den sammenhengen ved å spørre ut importørene. men mer om også dette i morgen kveld. Egentlig har jeg akkurat nå lyst til å blogge om Chateau Musar fra Bekaa-dalen i Libanon, der de produserer helt herlige viner, men det er kanskje ikke helt i tråd med en øl-blog. 'nuff said. Vi blogges i morgen kveld.

Neste ut var Nøgne Ø Julenatt, som var dyp mørk rød med mellommørkt brunt skum. Her var det mye brent smak, litt syrlighet, markant kaffesmak, lite kullsyre og høy smooth-het. Dette er et øl av den typen jeg liker - kraftig, selvbevisst, selvstendig og ikke minst med masse balansert smak. Navnet er ikke så beskrivende, men jeg ville vel sagt at det var en stout.

Jeg dro så til Naboens, der de hadde fått inn Gouden Carolus Christmas - som er et herlig navn, siden det kombinerer ord fra fre ulike språk. Hvis jeg skal konsentrere meg om smaken fremfor etymologien, så var den den preget av banan og litt brentsmak i aroma, spesielt i starten, samt masse fruktighet og smaken av candissukker, som gav dette brygget en typisk Belgisk karakter. Dette brygget holder hele 10,5%, og det må være godt brygget, for selv om det kjennes alkoholsterkt, så merker man ikke lett at det er så sterkt. Den største give-away var en varmende følelse i huden. Selv om dette er et belgisk øl med typisk belgisk karakter, så var det ikke med ettergjøring på flaske. Det er tydelige spor av anis i dette ølet. Fargen var dyp rav og klar. Forøvrig, jeg oppfattet det som at den flamsk-nederlandske klubben i Trondheim hadde samling der samme kveld, for det var en strøm av personer som kom til bardisken og bestilte trappist- og abbedi-øl med moderate nederlandske aksenter.

Siste juleølet ut var Noël de Silenrieux, som var tåkete og med orange toner i det brune. Den hadde også endel lyst skum. Det er mulig at jeg fikk en uheldig flaske, for etter at korken var tatt av, kom det frem under den endel tørre stoffer på tuten til flaska. Det virket som de som hadde tappet flaska hadde bommet med enten ølet eller det de 'primet' flaska med. Slikt er jo en beryktet innfallsport for bakterier, og bakterieinfisert var nettopp hvordan dette ølet luktet. Ikke ekstremt sådant, men allikevel tydelig. I tillegg til dette var det syrlighet, nesten litt vinaktighet, noe bringebær og endel fruktighet. Jeg må nok forsøke den en gang til for å komme med en rettferdig vurdering.

Ellers var det særdeles hyggelig at jeg ble spurt om jeg ville være med i ekspertpanelet for juleølsmakingen på Naboens som kommer om litt over en uke. De skulle i år ikke bare ha kjendiser, men folk som faktisk mente noe alvorlig om øl - og det er bra! Det er en pub som virkelig har utvidet utvalget sitt, og kommer til å passere hundre ulike øltyper i aller nærmeste fremtid. La meg tippe at de er en seriøs utfordrer til tre-på-topp-lista over puber med bredt utvalg i Norge. Det virkelig spennende (og forbausende!) var at de timene jeg satt ved baren, så var det et flertall av kundene som bad om øl som skulle være mørkt, eller de bestilte noe konkret, eller de bad om råd. Det var ganske få som kom for å bestille 'en øl' - underforstått en lokal pilsner.

I morgen drar jeg til rakfiskfestivalen i Valdres, der det kanskje også blir et besøk på Valdres gårdsbryggeri. Det kan bety at det går noen dager før neste innlegg her, men jeg skal se om jeg kan få blogget noe fra Valdres dersom jeg får tid og nettverk.

Først smakte vi på de to juleølene fra Dahls. Tradisjonen tro har Dals tappet dem på blank glassflaske, slik at de kan stå og godgjøre seg under lysrørene i butikkene og bli slik som trønderne mener at en eksklusiv Dahls skal smake. De to er Dahls Juleøl kl.D på 4,5% og Dahls Juleøl kl.E på 6,5%. Det er ikke bare navnene som er like, flaskene er nesten dønn like. Kl.D har litt mer grønt på etiketten og på korken, ellers må du finlese for å finne ut hvilken variant du har. At de ikke er lettere å skille er dumt, for de er temmelig forskjellige i smak. Butikkvarianten hadde i starten en klar aroma av fersken eller plommer, og det samme satt i smaken. Utover det hadde den en litt brutal skarphet, kanskje litt støvet i smaken? Begge hadde en mellomdyp brunrød farge, og var klare. Vi fikk ikke de store skum-opplevelsene med disse, men det kan skyldes glassene: for jeg fikk ikke vasket dem skikkelig, bare skylt dem i varmt vann. Jeg trenger flere datapunkter før jeg kan si at det er dårlig skum. Alt var bedre og kraftigere med polvarianten. Først og fremst var det et langt fyldigere øl, dernest var det en behagelig maltsmak og med en anelse av krydder og brentsmak - Jeg tror det var det som Magni mente var et hint av mokka-sjokolade. Det var også et fruktig øl, men ikke på den plomme-måten som butikkvarianten var. Den manglet helt den rå skarpheten som butikkvarianten hadde. Jeg fikk flashbacks til Borg Oktoberfest fra fat, som jeg smakte på Beer Palace tidligere i høst. Den minnet ikke i fargen, men allikevel en del i smaken. Det er vel ingen bombe at jeg foretrekker polvarianten fremfor butikkvarianten.

De neste to vi smakte på, var Ringnes juleøl kl.E sammen med Frydenlunds juleøl kl.E, og sannelig skal jeg si at det var to øl det var forskjell på! La oss starte på bunnen, med Frydenlund. Jeg er i det hele tatt litt i tvil om det var en helt godt bevart flaske, for ved første sniff av aroma tenkte jeg bakterie. Ikke intenst, men likevel var det der. Det forsvant etterhvert, enten det var fordi jeg vennet meg til det, eller fordi det dunstet bort. Det som dette ølet minnet meg mest om, var bismaken som vi konsistent fikk i hjemmebrygget vårt da vi de første gangene brygget fra kits som hadde fått stå på en vin-råstoff-sjappe og godgjøre seg i varmen. Det var mange allikevel som likte det ølet, så det var kanskje ikke en fatal defekt, men det falt ikke i smak hos meg. Tilbake til Frydenlund, den virket ikke balansert, og det hadde vært interessant å se om den kunne utviklet seg til noe bedre med litt lagring. Jeg tror skal smake på en flaske til fra et annet pol før jeg konkluderer.

Til gjengjeld var Ringnes juleøl kl.E en stor positiv overraskelse. Den var kanskje litt mindre rød enn de andre. Her var det mye malt og en god fylde, og den smaken som jeg forbinder med klassisk norsk juleøl fra bryggeriene. Den hadde noe av det jeg ofte forbinder med bryggeristilen til Aass, uten at jeg kan forklare det nærmere - den minnet kort og godt om Aass. Magni mente at hun kunne kjenne candissukker i den, men jeg vet ikke om jeg er enig, det var i alle fall ikke spesielt fremtredende. Den er fruktig og krydderaktig og et meget godt juleøl.

Jeg er ikke i tvil om at Ringnes var bedre enn Frydenlund, men om den var bedre enn Dahls kl.E kan jeg ikke si uten å ha smakt dem igjen. De hadde alle sammen sødme og bitterhet, men de var ikke spesielt preget av det, og kl.D-ølet fra Dahls mindre enn de tre andre. Kort oppsummert var det to gode, en tja og en stay-away.

Det første som slår meg, er at det er en ren rip-off fra Finansavisen, der det ikke er lagt til noe nytt stoff eller ny informasjon. Riktignok har artikkelen vært innom NTB, men det er ikke noe her som ikke stod i Finansavisen. Selv overskriften er kokt, men med en ekstra vri. Fra Finansavisens 'Bakrus for (noen) mikrobryggerier' blir det i dn.no til 'Bakrus for (alle) mikrobryggeriene'. Joda, jeg satte inn '(noen)' og '(alle)' i disse frasene, men bare for å tydeliggjøre hvordan betydningen forskyves når overskriften går fra ubestemt til bestemt form.

Her er det kun fokus på økonomien og kroner og ører. Der Finansavisen var tydelig på at det var entusiaster som også likte det de gjorde, siterer dn.no bare 'knapt en krone for strevet.' Der finansavisen i det minste er inne på at dette er en vekstnæring med investeringer, der er dn.no mest fokusert på at det er få og små overskudd.

Jeg mener å sanse en gjennomgående holdning av skadefryd i denne artikkelen. Og du trenger ikke å lete lenge før du finner det jeg tror er årsaken: Sjekk URL og overskrift! Dette er publisert under 'Vinguiden' på dn.no. La meg tippe at vi her har en vinsnobb som endelig har funnet en nyhet der han kan hovere over ølverdenen. Bare behovet for å gjøre dette forteller så utrolig mye.

Skroll litt ned, og du finner referanser til artikler om slikt som 'Polets beste vinkjøp'. Ikke billigste vinkjøp, men beste. Eller: 'Rådyre franske fristelser' om Chateau Latour. Når det kommer til vin, da er det kvalitet de fokuserer på, ikke bare de billigste variantene. Men når de er innom øl, da er det tilsynelatende bare lys og billig pils det går på - med mindre de kan 'disse' mikrobryggeriene da. Jeg kikket igjennom gamle nyheter, og det var lite om øl, og da typisk bare av 'tabloid' karakter, og typisk om pils.

Det eneste jeg stusser på, er at de tydeligvis ikke skjønner at i ølverdenen er det mikrobryggeriene som lager de spennende kvalitetsproduktene, og Ringnes og vennene deres som lager dusinvaren? Nei, tydeligvis skjønner de ikke det. Nåja, de skal få slippe å ha meg som irritert leser. Det blir neppe spesielt spennende når de kommer med juleølsmakingen sin, det blir vel Ringnes på topp og Nøgne Ø på bunnen.

• Omsetningen er betydelig større for brewpubs enn for de rene bryggeriene, og det følger naturlig utfra at de virkelige pengene i ølmarkedet ikke sitter i produksjonen, men i serveringen. Det rimer godt med hva vi vet, for det er i serveringsbransjen det er mange 'dynamiske' aktører, hvorav mange dessverre er useriøse, og det er der hvor prispåslagene virkelig kommer og hvor det er penger å tjene.

• Dette er omsetningstall fra 2005, og må tolkes i lys av dette. Det forklarer blant annet hvorfor Atna har mer enn ti ganger så stort underskudd som de har omsetning - siden det var da de startet opp eller utvidet elns. Utfra hva jeg kan observere, har de siden vokst, og er slett ikke lengre landets minste bryggeri. Derfor er disse tallene for dette bryggeriet meningsløse som indikator på om bryggeridrift lønner seg. Det samme gjelder for Lervig, Berentsen, Det lille bryggeriet og sikkert flere av de andre.

• Størst omsetning av flaskebryggeriene har Lervig Aktiebryggeri, som ligger på mer enn det dobbelte av Nøgne Ø. Det var for meg en overraskelse som jeg ikke kan forklare. Kanskje skyldes det at Lervig mer sikter seg inn som et tradisjonelt, regionalt bryggeri, med både alkoholfritt, eplemost og lisensbrygg (Grolsch) i produktspekteret, og at de har overtatt mye av den stillingen som Tou hadde tidligere.

• Flere har store relative underskudd, men for mange er i en oppbyggingsfase, der mye av inntektene formodentlig har gått til å bygge opp bryggeriet. At inntektene pløyes tilbake som investeringer kan da umulig være et problem!? Eller kanskje det nettopp er slik i den verden som Finansavisen lever i? Jeg velger å tolke denne artikkelen som en advarsel til investorer om at dette ikke er noe fett marked der man raskt blir rik på store overskudd. Og det kan egentlig være like bra, det.

• Det bryggeriet som har det største overskuddet, er Trondhjem Mikrobryggeri, som er et av mine stamsted. Kanskje er det ikke så rart at de ligger på topp her, siden de ikke har investert så mye de siste årene. (Men de har visst planer fremover.)

• Artikkelen lister 13 mikrobryggerier, og i tillegg er det flere som de har hoppet over, og som er egentlig er småhoteller eller gårder som serverer egenbrygget øl med lokal mat, så som Mo, Granli, Storli og Sokndal. Tar vi med disse (og det er sikkert flere), er vi oppe på 17 mikrobryggerier, hvilket slett ikke er dårlig for en bransje som bare hadde 3-4 stykker for få år siden.

• Artikkelen tar selv opp det interessante i at mange av de små mikrobryggeriene selger en stor andel av ølet sitt i utlandet, hvilket er i seg selv en stor bedrift. Svaret ligger selvfølgelig i at de samme transportkostnadene som hindrer Ringnes i å flytte all produksjonen av billigølet sitt til Balticum, blir forsvinnende små for det dyrere kvalitetsølet fra mikrobryggeriene. Akkurat det bransjesegmentet kan bli ødeleggende for Ringnes den dagen de evt bestemmer seg for å skulle brygge kvalitetsøl. Det blir litt som å forsøke å selge luksusbiler fra Lada.

• Det fortelles også at Barley Brew fra danske Gourmetbryggeriet kommer på polet ved januarslippet, og det gleder vi oss til.

Overskriftene og introene var mer spekulative og tabloide enn innholdet, men det er vel slik med 'desken' i avisbransjen idag. Det er synd at tallene som den bygger på er både litt gamle - de blir jo raskt det i en så ekspansiv bransje. Det er også litt synd at de ikke bedre beskrev hva tallene faktisk fortalte, så som investeringer, produksjonstall fordelt over tid osv, men alt i alt synes jeg det var en grei artikkel.

Det er et rødlig brunt og temmelig tåket brygg, med lyst brunt skum. Både smak og aroma har snev av krydder. Ølet er meget fyldig og smooth, og dertil er det nesten helt fritt for kullsyre, så det er bare to hakk før det er flatt. Det hadde et pugnent preg, som jeg dels tolket som at det var ungt og ikke hadde fått modnet seg tilstrekkelig (akkurat den teorien får vi neppe sjekket, for dette ølet kommer til å få ben å gå på!). Det er søtlig og maltrikt, med karakter som pepperkakemenn og karamell. Det var noe brentsmak i det, og dersom jeg ikke bare innbilte meg det, så var det også et snev av honning. Ølet var fruktig, og kanskje det hadde tilløp til en karakter av skogsbær eller bringebær?

Det var også en klar 'belgisk' karakter over ølet, og siden eieren selv var innom, så bare måtte jeg spørre: 'Jeg vet det er indiskret, men er dette ølet brygget etter renhetsloven?' Joda, det var det, mente han, med unntak av at de måtte bruke spraymalt når ølet skulle være så sterkt (7,5%), for ellers ble meskekaret for lite. Jeg fortalte at jeg syntes jeg kjente belgisk candissukker, og så sa han at han skulle sjekke loggen, for de hadde tidvis brukt dette, men det var ikke planlagt for akkurat dette ølet. Det viste seg at de faktisk hadde brygget med candissukker som en ad hoc kriseløsning, fordi leveransen av spraymalt var blitt forsinket. Jeg har aldri blitt helt fortrolig med den smaken som dette gir, for den blir rå og emmen, synes jeg, og denne smaken hjemsøker mange av de belgiske ølene. Han fortalte videre at de planla hele tre batcher med juleøl i år, og de neste to ville være med spraymalt, så det kan bli morsomt å observere forskjellen. Det må sies at jeg ikke fant den belgiske smaken plagsom, bare tydlig - og andre vil sikkert like den.

Ølet var sterkt, og på meg som kom på tom mage direkte fra jobb, så gikk det rett i fletta. Jeg måtte stikke raskt, fordi jeg skulle på middag med jobben, og selv om vi først var innom en annen pub etterpå, så endte vi på TMB for at jeg kunne spandere en runde med juleøl på alle guruene våre (dvs studentene som bemanner veiledningentjenesten). Den gikk i flettene på flere, og etter å ha skremt de nærmeste bordene tomme og veltet endel glass på gulvet (jeg håper ikke jeg blir konfrontert med dette neste gang jeg er på TMB!) endte vi etter stengetid opp hjemme hos en av guruene. Han hadde eget tappetårn - riktignok bare med pilsner fra Dahls. Det ble 'litt' sent, og jeg begynner å bli for gammel til slike all-nightere. Men så er det ikke hver dag som er første serveringsdag av juleølet på det lokale bryggeriet, da.

Selv om det ikke ennå er helt jul ... og dessuten var jo dette juleølet fra ifjor. Jo, selvfølgelig måtte vi ta en flaske! Den har bra med lyst skum, med endel klumpaktige blonder. Fargen er dyp mørk rubinrød, og den var helt klar. Aromaen hadde et snev av krydder og karamell, og minnet meg noe, kanskje det var havrestouten, men det er mulig jeg tar feil. Smaken er litt tørr og kjeksaktig, spesielt er ettersmaken tørrende. Godt med bitterhet i denne, Cascade i henhold til etiketten. Det er krydder og karamell i den.

Bortsett fra krydderaktigheten og utseende, så var det ikke en øl som umiddelbart sa juleøl, synes jeg. Det var et ypperlig øl, men det var for tørt og bittert til en klassisk juleøl. Magni mente at det var lite kryddersmak i den, og etter at vi hadde kranglet litt om det, mente hun at den hadde nellik, men lite andre krydder. Og så mente hun at det var kaffe i den - og det kan jeg kanskje være enig i. Ettersmaken hadde den tørrende korn-effekten som jeg tror kommer fra røstet bygg eller black malt. Men et interessant øl, selv om det ikke var slik jeg hadde forestilt meg det.

Nåvel, vi tenkte at det var endel øl igjen i denne gugga, så hvorfor ikke dytte det på noen flasker, så ser vi hva som skjer. Som tenkt så gjort. Etter en uke eller to, så vi at flaskene hadde klarnet opp, og de var halvparten bunnfall og halvparten øl. Vi tenkte at de fikk stå en stund, så kunne vi prøvesmake dem en gang, eller helle dem ut dersom det ikke ble brukbart. Resten av denne batchen ble forøvrig helt grei når den bare fikk litt lagring på seg.

I går hadde vi smaking, der vi tok en flaske av de fleste batchene, og fikk tilbakemeldinger fra nære venner med sans for godt øl. En av flaskene var fra den overnevnte batchen, og i tillegg hadde vi tatt med oss en av gugge-flaskene. Vi gav Andrew æren av å åpne den noe spesielle flaska. En ukes tid tidligere hadde vi åpnet en annen av disse gugge-flaskende, og dersom vi ikke hadde rukket frem til vasken i tide, så hadde det blitt mye griseri. Vi tipset Andrew om at han sikkert ønsket å åpne flaska over vasken. Som antatt kom flaska temmelig hissig opp, men i stedet for å slippe korken tilbake på flaska og ta den opp forsiktig, og trinnvist, så valgte Andrew å flippe korken helt av ... for å fange opp i alle fall litt av det klare ølet som kullsyra dyttet ut foran seg. TABBE!

Til venstre: Kom alt dette fra denne flaska!? Til høyre: "F*en skjære, Anders. Hva i h*lvete slags øl er det egentlig dere brygger?"

Det som skjedde så var at vi hørte et drønn ... ikke helt ulikt nyttårsfyrverkeri ... og så kom alt innholdet på flaska ut samtidig ... ikke helt ulikt en nyttårsrakett. Det meste traff Andrew, samt vasken, gulvet, taket, veggene, kalender, speilet osv. Vi var 5-6 stykker som måtte vaske vegger og tak i en liten halvtime etterpå mens Andrew gikk for å skifte klær. Det er høyt under taket der, men det var sannelig futt på flaska, for endel av innholdet hadde truffet taket nesten fire meter oppe.

Heldigvis ble ingen skadet, og flaska holdt. Det som skjedde var selvfølgelig at gugga var gjærbar - ikke like gjærbart som vanlig sukker, kanskje, men likevel gjæret det. Når så flaska ble åpnet, så tok kullsyra med seg bunnfallet på vei ut. Siden det var så stor del bunnfall, så var det hele ikke helt flytende heller. Det så i det hele tatt ut som ... vel noe som hadde kommet opp fra en septikk-tank, og det var spredd godt utover hos Andrew. Det sies at en liter blod ser veldig mye ut når den er spredd utover, men jeg kan bevite at en halvliter med øl og bunnfall også ser veldig mye ut når den har fordelt seg utover et rom.

Nå må vi bare få destruert de øvrige fem flaskene på en forsvarlig måte, helst utendørs. Til vårt forsvar må sies at dette altså var en flaske som vi egentlig ikke hadde noen forhåpninger til, og at den ble tappet etter prinsippet om la-oss-se-hva-som-skjer. Som sagt ble resten av batchen helt grei og fikk mye skryt.

Den neste var en Hanssens Artisanaal Oud Gueuze, som på mange måter minnet om den forrige, men hadde en aroma som var langt mer nedtonet, men allikevel hadde de samme tendensene til jord og hestedekken. Til gjengjeld var den betydlig mer syrlig, og den var svært tørr og med masse citrus-karakter (grapefrukt?) og litt vin-karakter. Den var litt lysere enn forrige, samt at den hadde tilløp til både kullsyre og skum - ellers var de temmelig like i så måte. Kullsyra og den ekstra syrligheten rottet seg sammen og gav dette ølet et skikkelig overdøvende kick i munnen, og det tar litt tid og noen munnfuller før smaksløkene begynner å kunne ta inn andre smaker.

Begge disse to ølene fordrer at man er seriøst interessert i øl og er villig til å smake med åpent sinn. For en som er tilvendt den ordinære pilsen, vil disse ølene måtte fremstå som eksempler på noe som har gått fundamentalt galt. Likevel, etter noen slurker, når smaksløkene har begynt å kalibrere seg inn, så fremstår disse ølene med en stor grad av kompleksitet og særegenhet. Stilen er brutal og kompromissløs, og stiller store krav til den som drikker. De fleste andre lambic-øl jeg har smakt har vært langt mer imøtekommende, men dette var et krevende øl som jeg trenger å smake mer på før jeg føler at jeg kan felle noen dom. Dog, veien dit kommer til å bli lang og kronglete, med mange omveier og god tid til å smake på andre øl.

Av favorittene var Midt-Fyns Ale som de hadde i sterkt begrenset utvalg (jeg drakk visst opp halvparten av det som de hadde bestilt :-)). Ellers falt Belhaven Twisted Thistle IPA i smak. Mer interessante enn gode var kanskje Mongozo Coconut Beer og Mongozo Banana Beer. Førstnevnte har har beskrevet tidligere, mens sistnevnte var mer i tråd med et fruktøl, dog søt à la en likør snarere enn en frukt-lambic. Av andre go'saker hadde de Anchor Porter som alltid er en skremmende sterk kraftighet å stifte bekjentskap med. Videre hadde de Rodenbach Grand Cru som er en av Magnis favoritter og Ruddles County. Sistnevnte klarer jeg aldri helt å bestemme meg for om jeg liker - og jeg undres på om det ikke skyldes at de blanke flaskene kan forårsake at mye av dette ølet er lysskadd. Det går for langt å gå innom alle ølene de hadde, men det kan nevnes at puben fremdeles har et lager av Wychwood Bah Humbug! Christmas Ale, og for de som likte dette i fjor er det nok stedet å stikke (jaja, årets utgave kommer vel igjen på polet om halvannen uke). Til slutt må nevnes Morlands Old Specled Hen, som de hadde både på fat og på flaske.

Ideen var nok å kombinere mat fra de ulike landene med øl fra de samme stedene, men jeg er ikke sikker på om akkurat den siden var helt vellykket - for med det begredelige utvalget av utenlandsk øl som er å få tak i her i landet, så måtte vel man heller starte med ølene, og så lete etter og tilpasse nasjonale retter. Jeg tror de kanskje har gjort det i omvendt rekkefølge. Til Anchor Porter går det kanskje en tung biff med en four-cheese-saus, til en Orval går det kanskje tradisjonelle belgiske blåskjell, til Mongozo Banana går det kanskje varme pannekaker med vaniljeis, vaniljesukker, sjokoladesaus, pisket krem? Men pytt-sann, både maten og ølene var gode hver for seg.

Jeg applauderer uhemmet dette eksperimentet, og skal snart gi min uformelle tilbakemelding til pubeieren - den utadvendte Dougie - om hvilke øl han burde ta inn permanent. Ja, for denne uka var vel så mye et eksperiment for å se hvilke øl som solgte slik at han hadde grunnlag for å ta dem inn.

Dersom jeg skulle se kritisk på noe, så måtte det være at øl-uka kom litt bardus på betjeningen. Ølene begynte å bli levert samme dagen som øl-uka startet, og de siste ølene ble ikke levert før i dagene etterpå. Betjeningen var ikke helt kjent med alle ølene, og måtte ofte lete etter flaskene - men det er jo slikt som de raskt lærer seg til. Dessuten, sålenge vi ølhundene visste hva vi ville ha og kunne peke det ut, så gikk det greitt. Noe av ølet som var tatt inn var med bunnfall, og lagringen av disse var nok også noe som ikke var planlagt helt godt. Noen av disse flaskene ble levert opp-ned (sikkert fra importøren; huff!) - for å utnytte rommet i kassene. Begrenset plass i kjøleskapene gjorde at noen av ølene ble lagret liggende i kjøleskapene, og det var ikke alltid de ølene som var uten bunnfall.

Alt i alt var det en kjempe-positiv opplevelse. Jeg håper at Three Lions gjør dette til en tradisjon. Alle ølene denne gangen kom visst fra en og samme importør, og det er mange andre importører å hente godt øl fra. Three Lions er en fotball-pub, og innimellom kampene har de nok et digert potensiale for å trekke til seg de som liker godt øl. Puben har en god atmosfære, med flere engelske bartendere og med et interiør som er greitt og uformelt. Det er ikke en pub av den victorianske, tunge, mørke treinnredningen som er så populær i 'engelske' puber, og som skal forsøke å gi inntrykk av en 'club'. Den er heller ikke av den 'irske' typen, der man ser ut til å ha spikret på veggen alt man fant på et gammelt roteloft. Three Lions er kort og godt en enkel pub med funksjonelt interiør og dekorasjoner som både stemmer overens med sportspub-profilen og som er av betydning for eieren. Fascinerende var også innehaverens totale innlevelse i landskampen mellom England og Kroatia. Bare det er i seg selv verd et besøk, selv om du ikke er interessert i fotball.

Stouten er nesten kullsvart eller fløyelsmykt svart, med et brunt skum som gav greie blonder. Normalt er denne stouten svært fast i skummet, nesten som stivpisket krem, men i dag var litt mer ujevnt, fluffy, klumpvis og med bobler av ulik størrelse. Ikke misforstå, det var fremdeles et utmerket hode for en slik øl, men jeg har sett den bedre fra TMB.

Ølet har mye mørke maltsorter, og trolig både black malt og roasted barley. Andrew mente å kunne gjenkjenne Cascade og Styrian, utfra at han ikke liker dem og heller ikke likte bitterheten i dette ølet (hvorvidt det faktisk var denne humlen som er brukt, skal jeg ikke bedømme.) Det er i alle fall et temmelig bittert øl, men bitterheten er godt balansert med andre smaker. Ettersmaken er lang og har kombinasjonen av humlebitterhet og brent korn. Ellers er det mye maltsmak, samt kaffe og bitter sjokolade. Det var også et snev av tjære, og muligens noe røyk i dette ølet, men ikke mye av noen av dem. Generelt var det en utmerket og kompleks smak som vi alle lovpriste.

Fylden føles fin, men på samme måte som med Guinness er det et øl som har mindre fylde enn man rent umiddelbart får inntrykk av. Det har både syrlighet og lite kullsyre, og selv om jeg kunne tenkt meg det hakket syrligere, protesterte de andre høylytt på det. Ølet er smooth, nesten som en 'winterwarmer', og Olav mente at det passet utmerket til Trondheimshøsten: litt tungt og dystert, og temmelig mørkt og vått. Han poengterte også at den lesket tørsten, uten slukke den, og akkurat dette er jo en kjent effekt ved mange øl, man drikker og drikker, men blir aldri helt utørst.

For de som har lyst til å smake, er det sannsynligvis allerede for sent, for som sagt var det ganske få halvlitre igjen på fatet - men det kommer sikkert nye batcher og nye muligheter.

Først var det en Brooklyn Lager. Her ble jeg møtt av en kraftig blomsteraktig humlearoma, men slett ikke av den typen man ofte er vandt med i norsk pilsner. Også i smak er det mye humle, både aromahumle og bitterhumle. Jeg syntes nesten jeg kunne kjenne noe mint, men det er kanskje bare den intense aromahumla som narrer meg. Fargen er kobber-gylden med noen røde toner. Rent intuitivt synes jeg den minnet om en IPA - skjønt den har ikke fruktigheten som en ale skal ha - men bruken av humle er sterk. I tillegg er det et litt søtt øl. Forfriskende og god, kanskje litt søt, men jeg forsøker gjerne en slik igjen.

Dernest - og delvis i parallell med forrige - ble det en Primátor Premium Dark. Her lyver etiketten litt, for dette er en internasjonalisert versjon av innpakningen, som opprinnelig ser ut til å hete Primátor Tmavé Lezák. OK, jeg kan forstå at det ikke er noe videre beskrivende i Vest-Europa. Fargen er mørk brunlig-rød, skummet er lysebrun og oppfører seg bra. Aromaen er spesiell, med dype søtlige toner, mye malt, og med noe jeg først trodde var et snev av røyk. Etterhvert er jeg ikke så sikker. Endel søte øl lurer meg i aromaen. Smaken er preget av sødme i rikelige mengder. Det er også noe syrlig-friskt som balanserer sødmen noe. Ellers er det preget av mange mørke smaker, der karamell og kaffe er relativt langt fremme. Fylden er god, det er ikke for mye kullsyre, og den er ganske så smooth. Det var ikke akkurat et øl jeg likte fra første munnfull, men det ble bedre etterhvert. Det var noe sukkertøyaktig over dette ølet, sikkert fordi den hadde så mye karamell. Ja ... interessant og spennende, men også et øl jeg ville trenge noen smakerunder før jeg ble fortrolig med.

Først litt generelt om ølet, og det som er like mellom de to batchene (det var forøvrig batch 204 med med fiolett etikett, og batch 238 - tror jeg, trykken var litt utydelig - med grå etikett). Begge er mørkt dyp-burgunder og slett ikke helt klare. Det er lyslig brunt skum på begge - dog mer på den ene enn den andre, men det tror jeg var hellingens sin skyld. Det er dårlig med blonder til tross for glass som er renset etter alle kunstens regler.

Smaken er preget av mye mørke smaker, og dersom jeg skal forsøke å være poetisk, vil jeg si at selv om det er et lett øl i forhold til hva mange vil forvente av et øl som er mørkt og heter 'stout', så er det ikke uten kompleksitet. Det er nesten som et 'fargespill' av ulike smakstoner som etterfølger hverandre, litt som regnbuen. I større eller mindre grad er det litt av ... ok, ikke alt, men temmelig mye av mørke smaker. Heldigvis har den nye etikettserien til Nøgne Ø tatt med ingrediensene, og ganske riktig, 'ristet bygg', som jeg hadde en sterk mistanke måtte være delaktig.

(Hmm, her tenkte jeg at jeg skulle påpeke at det het 'røstet bygg', men dessverre var ikke ordbøkene helt enige med meg. Engelsk 'roasted', blir ristet eller stekt på norsk, ikke 'røstet'. Det første er å varme over åpen ild, så som på en rist - visstnok derav navnet. Vi har begrepene å riste brød, riste kastanjer og å riste kaffe. Mens røste er en metallurgisk prosess som ikke har med kun å varme og å tørke å gjøre. Disse to ordene er forskjellige, men ved en skjebnens ironi, så ser engelsk 'roasted' ut til å komme fra 'roste', ikke fra 'riste', og 'roste' er en alternativ staveform for 'røste', bare det at 'roste' betyr 'meske malt til brygning' i henhold til Norsk Riksmålsordbok. Her trodde jeg det måtte være en feil i ordboka, for meske er utvetydig den delen av byggeprosessen som der det ferdige maltet røres ut i varmt vann for at ensymene skal gjøre jobben sin. Men Falk og Torp definererer 'Rost' som halmunderlaget som vørteren siles igjennom, og de bruker heller 'ryste' om stekeprosessen av maltet, i betydningen av det som varmes opp må snus (dvs ristes) hele tiden. Arrgh. OK, jeg digrerer, og har rotet meg ut på et digert jorde. Kanskje jeg kommer tilbake til temaet en gang senere, Odd Norland har sikkert utdypet det. 'Ristet bygg' er et vel så bra uttrykk som noe annet, ser det ut til.)

Vel, det er i alle fall litt bitterhet i ettersmaken, men ikke påfallende mye. Det er noe CO2 her, og selv om det slett ikke er mye, kunne det likevel vært mindre uten at ølet kom utenfor stilarten sin. Ølet har også en kledelig syrlighet. Det er noe bitter-brenthet fra de mørke smakene og noe kakao.

Så til hvor disse to batchene skiller seg fra hverandre. Den gamle hadde et snev av lakris, men ellers var det et veldig rent smaksbilde - komplekst, men rent. Den nye batchen hadde et mer rotete smaksbilde. Det var som om smakene blandet seg sammen i en lapskaus, som lydene fra en dårlig høyttaler. I tillegg var det en svak antydning til noe jeg stusser på om kan ha vært uønskede basillusker på frifot. Jeg må kjøpe ett sett flasker til, og se om det er samme forskjellen på dem - det kan tenkes at det var en dårlig flaske. Den gamle batchen virket liksom renere, det var enklere å hente frem enkeltsmakene, dessuten tror jeg den var saltere. Den var ikke plagsomt salt, men den pirret salt-smaksløkene mer enn den nye. Fylden er ikke påtrengende i noen av dem.

Begge var høyst drikkbare, men jeg ville nok sette en knapp på den gamle batchen. Det var merkbar forskjell på dem, men det er ikke sikkert jeg ville kjent forskjellen dersom jeg ikke hadde smakt dem side ved side. Forskjellen ble også mindre etterhvert som de fikk luftet seg.

Det første som møtte meg ved åpning av flaska var kokosaromaen. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive den annet enn som kokosmasse, blandet med Bounty (uten sjokolade) og med en god del kokosbolle. Her kunne jeg trekke inn masse annet som er laget av eller smakstilsatt med kokos, slik som solbad-oljer, men dere har sikkert skjønt tegningen etterhvert. La oss ende på en 'markant kokosaroma'. Du bør ha et ålreit forhold til kokos for å like dette ølet.

Ølet er tåkete, og nærmest et sted mellom gult og banan- eller cider-farget. Skummet - som kanskje er det mest ølaktige ved denne drikken - er hvitt, og gir tilløp til blonder. Forresten var det noen artige lyseffekter i glasset, effekter jeg aldri har sett med 'normale' øl. Smaken er søt og det er lite kullsyre - det er et snev av malt i bakgrunnen, men det er hovedsaklig kokos som preger smaksbildet. Sødmen er nesten overveldende, og med dårlig timing ville jeg kalt den kvalmende. Jeg trodde det kanskje var noe hvete i den, men det synes ikke slik utfra innholdsfortegnelsen. Dersom jeg skal sammenlikne det med noe, så måtte det være søt bananjuice. Jeg synes det er mye banan i smaken, ikke banan slik som den tidvis kan være som en defekt i øl, men som ... vel, bananjuice.

Er det et øl som er verd å drikke? Vel, jeg drikker alle typer øl minst én gang, men akkurat dette ølet kommer jeg nok ikke til å bli noen storkjøper av. Jeg vil anta at det best egner seg som søt leskedrikk for miljøbevisste i sommervarmen. Jeg skal være forsiktig med å flagge kjønnsfordommer ved å si at det er en dameøl, men det er i alle fall ikke noe macho-øl eller en 'winter-warmer'.

Parallelt med denne smakte jeg på en flaske Timmermans Kriek, som var det nærmeste jeg kom. Det er et kirsebærøl, og fargen er et sted mellom signalrødt og rødbrus-rødt. Skummet er lyserødt. Ølet et helt klart og kommer på 25cl flaske som holder 4,5%. Aromaen er tungt konfektsøt med kraftig kirsebærpreg. Jeg fikk flash-backs til 'Mon Cherie' (eller hva de heter, de små kirsebærlikør-konfektbitene). Det er nesten som flytende cocktail-bær, og det er like før jeg venter å kjenne kirsebærskallene mellom tennene. Så med andre ord, selv om det ikke gir noen øl-følelse, så gir det i det minste en intens kirsebærfølelse.

Smaken er litt mer øl-alktig enn forrige. Her er det godt med kullsyre, og selv om det er et øl med litt sødme, så har den også den litt sure smaken til et belgisk fruktøl. Dette er tross alt en Lambic, som er et tradisjonelt belgisk øl - trolig eldre enn de fleste øltypene vi er vandt til - og brygges i dalføret syd for Brussel. Riktignok har de i de siste tiårene brukt bananer og andre eksotiske frukter i denne typen øl, men kirsebær, bringebær og noen andre frukter har vært tradisjonelt brukt. Det er forresten litt hyllebær i dette ølet også.

Jeg har større tro på dette ølet enn kokosølet, og selv om det kanskje neppe vil bli noen trussel mot mer utbredte øl i Norge, så er det en øltype som har vist at den har en liten men trofast venneskare. Utrolig nok er det ikke mindre enn ti ingredienser i dette ølet (og det er uten at vi teller med gjær). Det er sterkt i overkant av hva forkjemperne for renhetsloven liker. Jeg kan i senere blogentries filosofere over når et øl går fra å være et øl og til å bli rusbrus med ølkomponenter. Kriek'en redder seg på sin lange forhistorie, mens kokosølet synes å være fordekt rusbrus.

Til slutt idag tok vi en flaske Chapel Down Admiral Porter, som slett ikke er en standard porter. Fargen er dyp burgunder, med lysebrunt skum som ikke imponerer. Fylden er nok litt for tynn. Det er brente smaker og noe sjokolade i aromaen. I tillegg er det vanilje, sikkert fra eikefatene. Mest spesielt synes jeg kanskje var et tilløp til røyk. Utfra innholdsfortegnelsen synes det ikke som om noe skulle ha gitt denne smaken, men ølet lagres på eikefat, og kanskje de har vært brukt til sterkere saker før, og da brent innvendig (ja, det er ett av flere trick de bruker i whiskybransjen).

Chapel Down er forresten en vingård ... i England, og hører under English Wines Group, som er det største vinmerket i England. Nå er ikke England kjent for å være noe vinland - selv om det faktisk ble dyrket endel vindruer der frem til utpå 1500-tallet, da klimaet tok knekken på initiativet. Trolig var det vel de ølhatende romerne som introduserte vindruene, og munkene som videreførte skikken - siden de trengte altervin. Selv om det finnes vindruer som sikkert kan gi brukbart resultat i engelsk klima, så tror jeg britene har bedre av å holde seg til øl eller ulike fruktviner som i Norge.

At denne produsenten også brygger øl er noe som ikke kommer veldig klart frem på websidene deres, og det er vel sikkert bare en bigeskjeft. De selger den under merkelappen 'Curious Brew', og det er kanskje en god betegnelse. Jeg synes ikke at resultatet imponerte. Kanskje de skulle holde seg til vindyrkingen? Det er på alle måter et drikkbart øl, men det er noe ved det som jeg ikke helt klarer å plassere, og som jeg ikke har smakt i andre portere. Kanskje er det bare fatlagringen?

Hva gjør så denne personen (som er fast vitenskaplig ansatt på et institutt som har elektronikk som fokusområde)? Jo, han vil tørke PC'en, og den beste måten er å skru på strømmen, så det blir varme i elektronikken slik at kattepisset tørker opp, og en vifte som kan blåse det ut ... tenkte han. Etter lunsj skal de forsøke å ta ut harddisken og se om de i det minste kan få ut dataene.

Og sånn går dagene.

Flaska er den sedvanlige fra dette bryggeriet; med kombinasjonskork som kan åpnes med vanlig flaskeåpner, eller skrus opp. Skjønt skrus opp ... jeg gad se den person som klarer dette med bare hendene. Du trenger et spesialverktøy, eller i det minste en klut for å beskytte hendene. Glasset i 335ml-flaska er syltynt, for dette er helt klart en engangsflaske. Det var morsomt at da jeg skrudde av korken, så steg det nærmest en tåkedott opp av flaska. Det var vel bare 'headspace' i flaska som var mettet med fuktighet, og som kondenserte når trykket falt ved åpningen, men likevel var det et artig apropos til ølets navn.

Fargen er vel nærmest disig orange-rav, mens skummet er off-white. Jeg synes kanskje jeg måtte ofre temmelig mye av flaska for å unngå gjær, men en sample-of-one er for lite til å si at de bruker gjær som ikke setter seg godt nok. Aromaen hadde tydelig preg av alkohol, hvilket ikke er så rart siden den holder 10%. Magni mente at den duftet jordbær, og jeg er ikke uenig - og fruktighet og estere var så absolutt der, samt blomsteraktighet og humle.

Smaken er igjen preget av alkohol, samt sødme. Det er slikt som gir meg flashbacks til Belgia, selv om jeg vet at det har mer å gjøre med alkoholprosenten enn andre smakskomponenter. Det er et øl som har mange ulikheter med Belgia også, og jeg ville foretrekke denne fremfor mange trippel'er (men det er nå bare meg). Fylden var stor, selv om den ikke var veldig prangende, men den var solid og litt diskret. Det var godt med CO2, og enda mer av sødme. Jeg synes også at det var noe krydderaktig i smaken. Ikke pepper men mer noe pugnent som jeg ikke klarer å plassere helt. Joda, jeg vet jo at det er vanskelig å lage sterke øl som også er tørre, men jeg tror jeg foretrekker moderat sødme fremfor mye alkohol. Det er mye florale humlearomaer i smaken. Ettersmaken var først og fremst sødme, deretter bitterhet.

Dette er ikke et utypisk eksempel på en barley wine, men jeg synes kanskje den mangler litt av vin- og sherrypreget som ofte er i barley wines, og det kan tolkes både positivt og negativt. For meg som er fyrentusiast, er det et morsomt navn på ølet. Dessverre virker det som de har slått av de fleste tåkelurene på fyrene langs kysten. De fleste skipene bruker jo GPS og radar, så tåkelurene er mer til plage for nærboende enn det er til nytte for skipstrafikken. Selv synes jeg det var noe trygt og godt over en slik tåkelur ... men jeg digrerer.

Det er et spennende øl med stor kompleksitet. Det er selvfølgelig urettferdig å beskrive det basert på en enkelt sample, men slik er det å være ølentusiast i Norge. Ville jeg kjøpt en flaske til? Tja, sannsynligvis, for det fortjener og trenger å smakes på flere ganger. Det er øl i en sjanger som ikke er min favoritt, og som neppe kommer til å bli det, men objektivt sett er det et meget godt øl som går utenpå veldig mye annet.

See more ...

En norsk oktoberfest ser ut til å være komplett bare dersom den har et ompa-band, brystfagre damer med dype utringninger, lederhosen og andre bayerske folkekostymer, store drikkekar, benker i stedet for bord .... ja også øl. Men helst bare ett.

Hvorfor er det slik at utvalget går til bunds like fort som tyrolerkostymene kommer på? Tyskland - som disse festene skal illudere å hensette oss til - er da ikke et ensidig ølland. Faktisk, tvert om. Og en kursorisk gjennomgang av prisvinnerne fra verdensmesterskapet i ølbrygging i Seattle i år (gjengitt i Zymurgy) viser at ved siden av vertslandet USA og det evige ølvariasjonslandet Belgia, så var det kanskje Tyskland og Japan som hentet hjem flest priser i mange ulike kategorier.

Men for å besvare mitt eget spørsmål: Årsaken til at de vanligvis bare har ett øl, er å få prisen ned, slik at man kan drikke mest mulig (i volum, ikke i typer). Disse oktoberfestene er altså mer et spørsmål om å drikke mye og billig på kort tid, enn det er et spørsmål om å drikke godt og variert øl. Dette er i sterk kontrast til ølfestivaler, der kostymene er ut og utvalget er inn. Nå har jeg ingenting i mot kostymeball, det kan faktisk være temmelig morsomt. Men inntil jeg ser at noe fundamentalt har endret seg, vil jeg påstå at norske oktoberfester generelt har lite å gjøre med øl slik som ølentusiaster tenker på det.

Forleden argumenterte Kolbjørn 'Kolla' Barmen for at Guinness Draught Extra Cold var et genialt knep. For mens pubene tidligere kunne servere alt ølet sitt kaldt, må de nå følge Guinness' differensiering mellom vanlig og ekstra kald. Dermed ble det kanskje ikke så mye ett nytt kaldere øl, som det ble et eksisterende øl som måtte serveres litt mer romtemperert, og pubeiere over hele verden får øynene opp for at øl ikke bare skal serveres iskaldt.

Det hørtes jo fornuftig ut, men som den tvilende Thomas jeg er, måtte jeg sjekke. Selv om jeg ikke akkurat har gjort så grundige undersøkelser, så kan det se ut som om Kollas argumenter bare holder i teoriens verden. Nedenfor er resultatene av min testing.

See more ...

Men først skuffelsen. Vi hadde ringt på mandag kveld og sjekket at de åpnet klokken 18:00, så vi var temmelig lange i maska da vi oppdaget at de allikevel ikke åpnet før klokken 20:00. Problemet var visst at de hadde litt innskrenkede åpningstider mens sjefen var på ferie. Det var litt surt selvfølgelig, siden vi måtte ta tog hjem klokken 22:13, og dermed fikk vi bare to timer i baren. I mellomtiden gikk vi på en annen irsk pub på den andre siden av parken.

Men så til gledene ... Oskars er en skattkiste for øl som har gått ut av markedet. Det virker som de ikke er noen lokale personer som drikker opp godbitene, og dermed kunne vi glede oss over blant annet Bass Pale Ale og A le Coq Jouluporter - øl som vel stort sett ikke er å oppdrive andre steder i landet. De hadde også flere norske juleøl igjen, samt at de hadde Kulturøl Oilcompanies Sucks, som jeg tidligere var har sett i ferdig oppdrukket flaske. Dette er egentlig et tsjekkisk øl med norsk etikett, men vi får komme tilbake til de enkelte ølene senere.

(Bildet over er litt uskapt, men jeg tar det med, for det var veldig betegnende for oss da vi forlot Oskars den kvelden.)

Hyggelig var det også at etter at vi hadde overveldet bartenderen, gav hun opp og dro oss med på bakrommet, så vi selv kunne se hva som stod i kjøleskapene. Det var som å slippe småunger løs i godtebutikken. Her stod det endel som var strøket av menyene andre steder, så som Eagle. Ikke at det nødvendigvis er min favoritt, men Oskar er stedet å gå til dersom andre er utsolgt.

Jeg har mistanke om at de også hadde mer på lager enn de som vi så, for jeg tidligere har opplevd at menyen der ikke lister alt. Og siden sjæfen var bortreist, så fikk vi trolig ikke sett hele utvalget. Blant annet vet jeg at han hadde et lager med kjellertemperert øl, og det så vi ikke. Dog, vi skal tilbake om et par uker.

Oskars sier på websidene (som kanskje ikke er helt oppdatert) at de har Norges beste utvalg. Cardinal sier det samme. Utfra hva vi så, holder jeg et par knapper på Cardinal, for de hadde tross alt et langt bedere utvalg. Likevel, Oskars har en sterk tradisjon for å ta inn 'alt', og jeg vil ikke avskrive dem ennå, men ønsker å vente noen uker til jeg har vært der igjen. Menyen var på ca 110 øl når vi ser bort fra blandingsøl, ulike serveringsstørrelser av samme ølet, og rusbrusen. Men vi drakk også ting som ikke var på denne menyen. En ganske annen ting er at ølutvalget her i Norge begynner etterhvert å bli så stort, at antallet ulike øl kanskje ikke lengre er det mest interessant målet å evaluere puber etter.

• Først smakte jeg på Tou Pilsner, på 4,5%, som produseres av Ringnes, men ikke lengre i Rogaland. Det var et oppstyr uten like sommeren 2003 (tror jeg) da Ringnes bryggeri i Stavanger ble lagt ned. Likevel selger de pilsneren under gammelt varemerke, og formodentlig er det samme oppskriften som tidligere. Ølet er noe søtt, det er fruktig og har noe humle, men i bunn og grunn merkes ikke så veldig mye i noen som helst retning. Jeg fikk assosiasjoner til myrvann, men det er i så fall i det minste sterkt utvannet myrvann. Det er en viss bitterhet i ettersmaken, men heller ikke denne er særlig fremtredende. Alt i alt var det et lyst og lett og sommeraktig pilsnerøl - som vel er det de også fremstiller seg som. Dersom jeg skulle trekke noen sammenlikninger, så må det bli til US-varianten av Budweiser (men jeg synes å huske at den var enda mindre imponerende). Fargen er lys strå, skummet er hvitt uten blonder, og den er vannaktig og tynn. Men i det minste er den temmelig 'ren' i smaksbildet sitt, og jeg ser ikke bort fra at det er en funksjonell tørstedrikk - men den er ikke minneverdig.

• Neste ble Berentsens Rogalandspils som holder 4,7%. Førsteinntrykket var at Berentsen har designet en lys pilsner som skal være en Tou-killer, og det er vel hverken urimelig eller ufornuftig. Berentsen startet vel å brygge omtrent samtidig med at Ringnes la ned bryggingen sin i Rogaland, og jeg antar at det var nettopp Tou-markedet blant lokalpatrioter de ville spise seg inn på. Det teller i positiv retning at den i alle henseende er hakket kraftigere og mer markante enn foregående. Også her var det et tilløp til myrvann - kanskje flaskene begge var defekte som følge av feil oppbevaring?

• Det tredje ølet var Berentsens Jubileumsøl som skilte seg endel ut fra de to foregående. Den holder bedre på skummet, som er en tanke mer off-white og etterlater blonder. Det var mer malt i aroma og smak, bedre fylde osv. Det er til og med noen tilløp til brente smakstoner i dette ølet. Selv hevder de på etiketten at at det er brygget på de beste råvarene, og jeg tror dem nesten, for det var en utmerket balanse av meget gode smaker, men uten at de tok det helt ut. Dette var et høyst drikkendes sommerøl. Jeg tror ikke jeg vil klassifisere det som en pils, det minner mer om en bayer. Kanskje det minner litt om Ringnes Nunavut? Det er uansett vinneren av disse tre.

Her skulle jeg hatt med også en pils fra Lervig Aktiebryggeri, som er enda et bryggeri som har startet opp i Rogaland i kjølvannet av at Ringnes la ned. Navnet Lervig indikerer målsetningen deres, for Tous første bryggeri lå nettopp i Lervig. Jeg tror ikke de har brygget selv, men kun fått ølet sitt brygget utenbys. Jeg er ikke sikker på om de fremdeles er i drift, men jeg fant dem i alle fall ikke.

På hjemmesidene til Venner av Nøgne Ø, er det annonsert en intern prøvesmaking i lukket selskap. Ølet som skal presenteres er brygget til en alkoholstyrke på hele 16%, og det er smakstilsatt med kaffe. Ethvert brygg i den styrken vil lett ha en påtaglig alkoholkarakter. Sam Adams Triple Bock er tilgjengelig i Sverige og holder samme styrke, og jeg kan garantere at det er et øl som man drikker i små glass. Små glass er da også hva Venneforeningen anbefaler for det nye ølet, og på sidene sine sammenlikner de det med cognac. Jeg formoder at sammenlikningen er i bruksområde og ikke smak, for med en slik styrke er ølet vanligvis så søtt at en likør eller en sherry er det som kanskje kommer nærmest.

Navnet på dette brygget er ikke bestemt ennå, men det forslaget man oftest hører er Nøgne Ø Dark Horizons, og ølet har vel allerede blitt hetende det på folkemunne. Visstnok kommer dette navnet fra fra et dikt (haiku?) som lederen for Tokyo Fine Beer Club laget etter å ha smakt dette ølet. Et øl som blir bediktet allerede før det er på markedet, det bare må være et spesielt øl.

Når kommer dette på markedet? Tja, det er vanskelig å si. Dersom jeg kjenner Nøgne Ø rett, så lever de opp til sitt motto om å være et kompromissløst bryggeri, og lar dette ølet ligge på lager til de mener det er helt perfekt. For et øl av denne alkoholstyrken, kan det ta flere år. I mellomtiden får vi overleve på andre saker. Det er forresten ikke sikkert at det kommer på det norske markedet, for Nøgne Ø har hatt andre brygg som knappest er tilgjengelige i Norge. Jeg fikk smakt på både Nøgne Ø Trippel og Nøgne Ø Imperial Brown Ale (aka Double Knot Brown Ale) hos Cardinal i Stavanger, men jeg har ennå ikke sett Nøgne Ø Imperial Stout i salg i Norge (men det ryktes at Oskar hadde den). Felles for alle disse ølene er at de er blant de sterkeste, kraftigste og mørkeste i utvalget til NØ. Nettopp derfor kan det tenkes at også partiet med Dark Horizons blir eksportert, til danske, briter, amerikanere og japanere. (Her får jeg assosiasjoner til eksport av stavkirkeportaler og andre nasjonalskatter.)

Men det er også noe magisk med 16%. Det er den 'øvre grensen' for alkoholstyrken øl, som bryggeriforeningen påstod at det ville være teknisk umulig å overskride når man brygger øl etter tradisjonelle regler. Det er selvfølgelig tull, men tolldirektoratet har holdt seg til denne påstanden, og kanskje er det like greitt, for det er ikke spesielt mye øl som er sterkere enn 16%, så litt vinkvote kan man vel ofre.

At Nøgne Ø nå faktisk lager et øl som ligger på denne styrken, og som i tillegg det blir skrytt av, kan ikke sees som noe annet enn et fingerpek til bryggeriforeningen og tollmyndighetene. Samtidig melder de seg inn i Bryggeriforeningen - la oss håpe at det betyr at vi får en bryggeriforening med mer snert og aktivitet.

Min favoritt i deres sortiment er Schwarzbier. Her må det nevnes at de ikke hadde sin Skipper Stout da vi var der, men av de gjenværende var Søgaards Schwartzbier en klar vinner. Den var mørke-mørk med tykt mokkafarget skum. Den hadde ikke så mye kullsyre, men denne typen øl passer bedre som litt for flatt enn som litt for gazzy; så det plaget meg ikke. Fylden var utmerket og konsistensen var nærmest fløteaktig. Bitterheten var der, men i passelige proporsjoner. I ettersmaken var det sjokolade. Ellers var det brentsmak og en dash med røyksmak, men det var langt igjen til noe røykøl. Alle disse komponentene var tydelige og stilriktige. Utover det var malt som preget ølet mest. Dessverre er dette et øl som ikke er å få på flaske, bare fra fat, og bare derifra. Jeg vurderte å kjøpe med to-liters "party pig", men hoppet over det, for vi hadde allerede for mye å bære på, og jeg var ikke sikker på om ølet ville overleve transporten. I ettertid har jeg angret ... jaja.

Det beste med ølet var imidlertid proporsjoneringen, for det var et velbalansert øl der lite var overdrevet. Ofte er det jo slik at en brygger har en smak han eller hun liker, og da kan det ikke bli nok av dette i ølet - oftest til andres overraskelse, sjokk og vemmelse. Her skal jeg være forsiktig med sammenlikningene, men tenk at vi sammenlikner et øl med en middag. Kanskje er det slik at biffen og vinen er det vi liker bedre enn de andre ingrediensene, men ville det bli en like god middag dersom den bare bestod av 500g biff og to liter vin? Det er tross alt helheten, sammensetningen, motsetningene og kontrastene som skaper inntrykket.

Men siden vi er inne på mat ... Søgaards skuffet meg der. De hadde en utmerket meny, men produktet leverte ikke (uff, det var en forferdelig amerikanisme!). Hamburgerbrødet som de serverte var sannsynligvis delvis bakt på restene av malten som ble brukt til bryggingen, men det var så seigt at man trengte biffkniv for å skjære det. Kyllingen var tørr. Og serveringen var treg, men jeg tror ikke det var fordi de ikke jobbet, det var vel det gamle poenget med at det er bedre med en servitør for lite enn en for mye.

Ja, også hater jeg servitørdiskrimineringen av oss som flykter fra solen og velger å sitte inne på godværsdager. Men dette var uansett et øl jeg vil tilbake til. Faktisk var det ett av bare to øl som jeg drakk to ganger på denne turen.

• Først kan vi ta Nøgne Ø Porter. Den koster for tiden 60,- på Polet, mens på Systembolaget koster den 29,10 ... og det er svenske kroner, som gir oss en pris på tilsvarende omkring 25 norske kroner. Og nei, det er ikke alkoholavgiften, for når du gjeninnfører den til Norge, så betaler du 10,- i avgift i toll for denne flaska. Jeg sier ikke at det er Nøgne Ø som sitter å tyner norske ølentusiaster, men det er noen som sitter og flår oss.

• Dernest kan vi ta Höss Neuschwansteiner Das Echte, som nylig er tatt inn på Ultra på Solsiden. Det er sikkert gjort i påvente av Oktoberfest-sesongen, for den kommer i en stein-aktig innpakning, som visstnok viser seg å være overmalt glass dersom man skraper i overflaten. Men den runger i alle fall i hyllene med sine to liter og temmelig bayerske utseende. Hva er prisen? Den er 329,-, som gir oss 164,50 pr liter - eller 82,25 dersom vi skal holde oss til halvliterpriser. Jeg vet ikke hva den koster i Tyskland, men jeg tviler på at det er like mye.

• Førstepremien i høye priser går imidlertid til tredje etablissement her i Trondheim. Nylig hadde Den Gode Nabo tatt inn Rochefort 8° og 10° - som holder 9,2% og 11,3% og som sammen med Rochefort 6° er de tre ølene som dette trappistklosteret brygger. På polet koster de henholdvis 60,- og 70,- pr 33cl flaske, som gir 90,- og 105,- pr halvliter. Naboens tok 135,- og 159,- for dem, som blir 202,50 og 238,50 for halvliterne.

På den annen side har jeg opplevd at puber selger øl under polprisene. Da tenker jeg på Nøgne Ø #100, som jeg har fått til under polprisen som er 100,-. Jeg gruer meg til å se hva Naboens vil ta for denne. Dersom jeg ekstrapolerer korrelasjonen mellom Naboens og Polet, tror jeg den burde ende på rundt 235,- pr flaske, mens den gikk (IIRC) for 85,- på Café Lindvedske Hus i Arendal; og 90,- på Oskars i Levanger - differansen vil faktisk sponse togbilletten dit! (Disclaimer: Jeg vet ikke om det er gjeldende priser, men det var sålangt jeg kan huske korrekte priser.)

Jeg tviler på at det er produsentene som stikker av med mesteparten av disse pengene, for den store variasjonen i priser taler imot det. Det er heller ikke staten, for de er akkurat så byråkratiske og stivbente som de alltid har vært, og plukker flate prosenter. Jeg tror pengene stort sett ender opp i lommene på de skyggeaktige entitetene som heter importører og distributører - gjerne med eneavtaler. Hmmm, det at mellomleddene stikker av med mesteparten av pengene, har vi opplevd det før, mon tro?

Vi burde laget en pris-monitorering, slik at vi kunne sammenlikne prisene for samme flaskene med øl på ulike utesteder, og dermed røyke ut i alle fall utestedene som tar for høye priser.

Fargen er mørk, nesten svart, med et rubinrød preg. Skummet er brunlig. I utseende er den helt normal og ok. Skummet holder seg, men det er ikke noen imponerende blonder - men det kan være glasset også (memo to self: må få tak i mer såpe-løst vaskemiddel). Aroma er mørk, med sjokolade og tjære som de mest fremtredende, men også noe kaffe og en svak brent aroma. Fylden er ikke imponerende, og selv om den er innenfor typen sin, så er den kanskje mer typisk for en porter enn en stout - her er det nok noe forbedringspotensiale. Jeg fikk ikke helt tak på CO2-mengden. Til å begynne med syntes det som om det var en god del, men etterhvert syntes det som ølet var kledelig og typisk flatt. I smak innfrir den aromaen, og her er brentsmaken kanskje enda mer fremtredende enn aromaen skulle tilsi. Ettersmaken har en bitterhet som sitter brukbart lenge. Det er et relativt tørt øl, i alle fall målt mot mange av de søtere stout'ene som finnes.

Etter å ha differensiert den mot et annet øl, så kom jeg til at det er en svak svovelaktig aroma i dette ølet. Det er ikke så mye at det er plagsomt, men det er der. Det er et godt brygg, og jeg ser gjerne etter den igjen. Fra sitt bryggeri er visstnok dette (dersom vi skal bedømme utfra RateBeer) en av de mer solgte typene, selv om deres IPA ser ut til å være den mest utbredte.

Ellers kan det nevnes at bryggeriet kommer fra Vleteren, som i ølkretser er best kjent for trappistbryggeriet St. Sixtus i Vest-Vleteren, bryggeriet som samtidig er så beskrytt at det stadig kåres til verdens beste øl, men som også er så lite kommersielt, at det ikke har etiketter (de bruker ulike farger på korkene for å skille mellom de tre ulike typene) og at munkene på bryggeriet kun selger fra egen bakgård, og kun i små, rasjonerte mengder til hver enkelt person som møter opp.

Så til ølet. På etiketten er det angitt at den inneholder både krydder og kandissukker i tillegg til 'de fire store', og begge deler merkes, så det er nok i rikelige porsjoner. Ølet holder ikke mindre enn 10%, og den har den typiske belgiske emmene og litt kvalmende smaken som kommer av at du har dyttet et lass med sukker i ølet for å få det sterkt nok.

Fargen er mørk rav, med orange toner, med off-white skum. Aromaen er tung og maltrik, med alkoholkarakter, samt krydder og noe emment. Smaken er det samme, men her kommer også søtheten og krydderet tydeligere frem. Rent initielt syntes jeg det var et ukomplisert øl - kanskje det var fordi jeg ikke synes så mye om å boost'e ølet styrke med sukker. Men etter at jeg sammenlignet notatene mine med reviews på nettet, så jeg at andre som hadde gått lengre inn i ølet fant litt av hvert av smaker. Jeg forsøkte, og joda, her er det mye - svært mye - som skjuler seg under den litt trippelaktige overflaten. Jeg kjente noe kjemisk (neglelakkfjerner) i aromaen, og Yngvar i venneforeningen til NØ hadde nettopp anmeldt dette som å ha tobakk, og ja, kanskje jeg kjente dette også. Det er farlig å lese andres review, for plutselig begynner man å smake alt dette selv. Men det er helt klart at dette var et øl med kompleksitet for fordrer at man tvinger seg forbi det kvalmende ytre og trenger inn i ølets indre karakter. Kanskje jeg har tidligere vært for streng med belgiske øl generelt, og trippel spesielt?

Summa summarum, det er nok et øl jeg ikke ble klok på, men jeg tror jeg kunne tenke meg en flaske til engang - men i mellomtiden skal jeg forsøke å se på denne klassen av belgiske sterkøl med nye øyne.

Dette ølet kommer i en 500ml flaske av samme type som Nøgne Ø bruker, og det holder 5,2%. Ølet er klart med en svak disighet, og det er ettergjæring på flaske for dette ølet. Jeg synes kanskje ølet var litt flatt. Etiketten avslører at det inneholder både rug og honning, i tillegg til de fire 'vanlige' ingrediensene. Dessverre lister de ikke hvor mye de har av hver ingrediens, og det er irriterende. Hurra for Free Beer - som gjør det - men det er et sidespor i denne sammenhengen.

Min første innskytelse var at dette var et meget sterkt øl, for jeg syntes å kjenne alkoholsmak. Dersom jeg skulle tippet, ville jeg plassert på det minst 8-9%, og kanskje i nærheten av en pislete bokk eller barley wine, men det var altså feil. Likevel, det smakte og luktet alkohol og hadde en vinaktighet. Kanskje det var rug og honning som lurte meg? Det er også litt søtlig på den måten som belgiske sterkøl ofte er det. Selv om jeg ikke er drevet på rugøl, så må jeg innrømme at det var en viss rugbrød-karakter i dette ølet.

Fargen er ravfarget og bryter mot det brune, men jeg tror jeg drakk det i en for mørk setting, så kanskje det var noen orange toner som jeg gikk glipp av. Skummet er lyst og akseptabelt, men ikke imponerende. Det var egentlig et rått og brutalt øl, med mange smaker som traff deg rett i ansiktet. Og sånn sett var det mer sært og uvanlig enn det var komplekst og spennende. Det hadde noe krydderaktig i seg. Det var lite fylde i det, og det hadde en intens blomsterduft - kanskje det var honningen, for det var ikke en typisk humlearoma.

Jeg vil ikke si at dette er noe stort øl, men det var et interessant øl. Kommer jeg til å kjøpe en flaske til om jeg får muligheten? Tja, jo, men det er mye annet som kommer før på lista.

Av utseende var den mørk som en stout, med litt mer brune fargetoner enn røde i forhold til det som er vanlig. Dessuten hadde den skum nesten som en cola light når den ble skjenket, og det er ikke rosende sagt (men må ta forbehold her, for glassene vi brukte var langt fra optimale mht rengjøring). Aromaen er markant sjokolade, og smaken er markant sjokolade - faktisk er alt markant sjokolade med denne. Deri ligger også ølet største problem, det mangler balanse. Utover sjokolade var det bare mulig å merke noe CO2 og søthet, men det er mulig at det er noe vanilje i bakgrunnen.

Jeg forsøkte å drikke det til noe belgisk-ish sjokolade (fra Heimdal sjokoladefabrikk). Det tonet ned sjokoladepreget i ølet, men var ikke nok til å få frem noe særlig annet. Faktisk var det i det hele tatt et litt kvalmende øl, pga søtheten og sjokoladen - å drikke tomt glasset var som å trykke i seg det tredje kiloet med Freia Melkesjokolade. Kanskje det hadde vært bruktbart dersom de hadde vært forsiktig med kakaoen? For meg står dette ølet som et ypperlig eksempel på en trend i retning av ekstrem-eksperimentering med øl, og jeg vet ikke om jeg liker det. Hva blir det neste? Måkeeggøl? Det er øl av denne typen som kan få en til å bli mildere stemt overfor Renhetsloven.

Duft og smak er den samme som i en av twist-bitene, men jeg klarer ikke å huske hvilken - og jeg gidder ikke å løpe ut for å kjøpe en pose nå i kveld. Magni mener det er melkesjokolade, men det er noe annet (mokka?) i tillegg. Kanskje den kan brukes i desserter?

Dette ølet holder 5.2%, og kommer på en flaske av den typen som Nøgne Ø bruker. Den er ettergjæret på flaska. Det kan virke som om KjaerStrup er sjokoladedelen, og Svaneke på Bornholm er øl-delen av dette ølet. Jeg kommer ikke akkurat til å lete etter flere flasker ...

Men Atna har kommet igjen og igjen, og i de siste månedene har de både kommet seg inn på flere puber, og de selges på polet. Faktisk tror jeg Atna er landets nest mest distribuerte mikrobryggeri, i sterk konkurranse med Haandbryggeriet - og det er Nøgne Ø som tar en klar førsteplass. Jeg tipper at vi vil se temmelig så mye mer til dette bryggeriet i månedene og årene fremover.

Jeg har ikke selv fått besøkt bryggeriet, men jeg sitter med følelsen av at det er en svært liten organisasjon, men med mye stå-på-vilje og humor. De har en ulv som logo, og et avtrykk av en ulvepote på korken. Jeg trodde ikke at ulv var dyret å velge dersom du skulle gjøre deg populær i Østerdalen - men det er kanskje et utslag av selvironi. Så var det deres tre-pakninger. Der står det 'Atna bryggeri', men de to g-ene er speilvendt om horisontalaksen, så det ser ut som det står 'Atna brydderi'. Det er slikt som definitivt vitner om humor og selvironi. Ja, og så har de et øl som heter 'Mopedøl'. Jeg aner ikke hvorfor, men det er sikkert en morsom historie bak. Alt dette gir inntrykk av et slagferig bryggeri.

En av ildskjelene der Gunnar Wiig, som var med å starte Nøgne Ø for noen år siden. Dette bryggeriet må forresten ikke blandet sammen med Det Lille Bryggeri, som er et annet bryggeri i Østerdalen, men lokalisert på Rena. (Dette andre bryggeriet er forøvrig også spennende, det er startet på restene av det tidligere Østerdalens bryggeri, men har ennå ikke kommet med så mye/mange øl - men det er ikke tema for denne bloginnlegget, så mer om dette en annen gang.)

Atna har en Atna Økologisk export som dessverre var altfor fizzy til å vurderes da jeg smakte den. Jeg har en til stående, og skal åpne den mens den er svært kald og har fått tid til å roe seg ned. Visstnok har denne batchen av ølet blitt trukket tilbake - ifølge flere aviser - fordi to flasker "eksploderte" hos Vinmonopolet. Man kan si hva man vil om flaskemodning, men jeg synes ikke norsk eksportøl skal være flaskemodnet, IMNSHO.

Det særeste ølet deres, i alle fall i navn, er Mopedøl. Jeg har bare smakt det en eneste gang, og da helt på slutten av en smakerunde. Det er - etter mine notater - undergjæret og snodig, men det er litt usikkert hva det minner om. Ifølge informasjonen deres sikter de på en tsjekkisk pils. De har også en Økologisk Pils, som jeg har sett presentert som det første norskproduserte økologiske ølet (eller var det pilsen?), til tross for at Trondhjem mikrobryggeri har hatt en økologisk Trondhjemspils i flere somre nå. Heller ikke deres økologiske pils har jeg smakt tilstrekkelig på til å beskrive den nærmere.

Så har de to øl som heter Atna Engelsk Brun og Atna Engelsk Lys. Førstnevnte er beskrevet som en Brown Ale, og jeg har smakt det ved fire anledninger, og beskrivelsense mine (utfra hva jeg ser i notatboka) har variert fra gang til gang. Det som er felles for dem er at den er noe fizzy og at den har en flavor (off-flavor?) som jeg ikke riktig klarer å plassere. Ved hele to anledninger har jeg kryss-smakt mot Newcastle Brown Ale, men den er temmelig så langt unna denne. Når det gjelder det lyse ølet (beskrevet som en Pale Ale) så har jeg bare ett datapunkt, som i tillegg nok er litt upålitelig - men i alle fall noterte jeg mye kullsyre og at det fremstod som et svært lett øl.

Det siste ølet deres er Atna Hveteøl ... jeg hadde nærmest sagt selvfølgelig, for Gunnar Wiig var visstnok lyst-øl-mannen i den originale gruppen bak Nøgne Ø, og ser vi på Atnas utvalg, så er det stort sett lyse og mellommørke øl. Her er det ingen ekstrem porter eller kullsvart stout som vi ofte finner hos mikrobryggerier. Dette ølet har jeg ikke fått smakt på ennå, men det kommer.

Jeg tror Atna kommer til å bli et spennende bryggeri å følge med på i tiden fremover. Alle bryggerier har jo sin stil, og der Nøgne Ø er kompromissløst til det ekstreme (jo sterkere, mørkere og særere, jo bedre), så ser kanskje Atna mer ut til å bli det balanserte bryggeriet, feinschmecker-bryggeriet eller bryggeriet med understatements og vare overtoner. Her finnes underfundighet og ordspill både i innpakning og innhold. Likevel, de må jobbe litt mer og unngå flere av disse flaskeeksplosjonene for å leve opp til den profilen.

Dette gjør bryggeriet til spennende, men kommer neppe til å gjøre det til et kjært bryggeri blant den selverklærte øl-eliten - de som evig og alltid jager etter den ultimate opplevelsen av mørk malt, brente toner, røykaktighet, kaffegruten, ekstreme humledoser, kremtykke skumtopper og ertesuppeaktig fylde. La meg tippe at Atna kommer under 50%-grensa på RateBeer og lignende steder.

Smaken er markant bitter, og det er godt med både malt og humle i aromaen. Maltsmaken minner om brød. Dette ølet er imidlertid ganske tørt, det er fyldig, og det har litt CO2-bitt. Fylden har snev av fløteaktighet, selv om det er endel igjen. Jeg har en følelse av at det er noe nøttesmak i dette, det er i alle fall en gressaktig i ettersmaketn, og den har et lite hint av svovel i seg. Det er et fruktig øl, som er godt og er så absolutt repeterbart - selv om det ikke var av de aller største høydarne.

Etterpå ble det en Harvistoun Bitter & Twisted, som er et forunderlig og besynderlig øl. Jeg skal være forsiktig med scoringen her, for jeg røkte en sigar til, og det reduserer jo evnene til å gjenkjenne smaker og lukter. Likevel ... ølet var meget bitter, men det ligger jo i navnet. I tillegg var det sitrus eller sitron (men ikke surhet) og noe som jeg tror var hardkokt egg. Jeg har smakt dette ølet før, men ikke sanset at det var slikt. Dette må smakes på igjen, for å se om det faktisk var så underlig, eller om jeg bare fikk en dårlig flaske.

Idag ble det en flaske Black Sheep Emmerdale Ale fra tidligere nevnte bryggeri. Det er lyst brunlig ravfarget øl på 4,2% som har hvitt skum og noen, men ikke imponerende, blonder. Det mest fremherskende ved dette ølet er bitterheten i ettersmaken. Aromaen er malt og humle og kanskje noe citrusaktig fruktiget. Det er søtlig, og jeg lurer på om det er litt salt i det? Grei fylde. Appearance=4, Palate=3, Aroma=6, Flavor=7 og Overall=11, som gir total=31/50.

Neste ble en Haandbryggeriet weissenbock som Magni hadde stående. Den var kald nok, men dessverre var den fizzy, slik at etter at hun hadde helt et halvt glass, var det bare skum. Hun satte fra seg flaska, og skummet kom opp av den, med gjæren på toppen. Hmmmm. Den var mørk og tung, med masse kvalmende hvetesmak (IMHO) med klare belgiske assosiasjoner, kanskje en dubbel i abbedi-stil? Det var søtt og fyldig, og med endel bitterhet - dersom det ikke bare satt igjen i ettersmaken fra forrige flaske, da. Det er ikke min type øl, uten at det er noe i veien med ølet - annet en CO2'en, da.

Tredje i kveld var også Magnis. Det var en Atna Økologisk Eksport, som holder 6,3% på en 33cl grønn flaske i batch nr 13. Også denne var fizzy, og verre enn forrige. Det var ikke mulig å slå den i glasset, for det ble bare CO2 og gjær over det hele, og det endte som en tykk gjærsuppe, selv om vi helte forsiktig. Jeg smakte litt, men det var intens gjærsmak og masse CO2-bitt, og ingen av disse skal vel være i typen. Derfor har det heller ingen grunn til lå score denne, for det var en dårlig flaske. Dersom jeg skal drodle litt, så måtte det være hvorfor de kaller det en eksport når de selger det som levende øl. Stilen norsk eksportøl skal være undergjæret, litt søtt, ikke for mye CO2, litt lite humle, og ellers leskende og kaldt. Dessuten skal det være pasteurisert og filtrert - det skal jo tåle en sjøreise, må vite! En eksport skal være klar og gyllen (i alle fall den lyse eksporten). Det var forresten ikke mulig å avgjøre fra etiketten om dette var et under- eller overgjæret øl.

Av øl har de Weltenberger og Nøgne Ø. Av sistnevnte hadde de 11 ulike typer da vi kom, og bare 9 igjen da vi dro. Nei, det var ikke fordi vi hadde tømt dem for to typer Nøgne Ø. Det var fordi de oppdaget at det var to typer de ikke hadde, etterhvert som vi plukket ut de mer uvanlige sortene.

Generelt var det et hyggelig sted, ikke av de billigste, men frisindig, kreativt, hyggelig og spennende. Vi kommer nok tilbake hit.

Jeg startet kvelden med en Nøgne Ø Imperial Brown Ale, som jeg trodde var en feilskriving for Imperial Stout, men det var det ikke. Den imperial stouten som de brygget for veldig lenge siden (to år?) er blitt solgt på puber: blant annet er den visst blitt eksportert til England, og jeg tror Oskars hadde den. Men akkurat denne flaska var omtrentlig rekreeringen av ølet som bryggerne fra Nøgne Ø brygget for Nørrebro Bryghus i Danmark tidligere i år. Den holdt 7,5% og hadde masse tung maltsmak og endel sødme. Den var mørk mahogny-brunlig med noe oransje hints. Den ble noe servert noe for kaldt, men vi bad da heller ikke om å få den temperert. Den har mye kaffe og brentsmakt, og kanskje et snev av tauverk? Ellers har den en fyldig bitter-brent smak som jeg så absolutt liker. Godt med CO2. Bryggerne selv sier at dette var et øl som var så helt utenfor alle etablerte typer at de måtte finne på et nytt navn til den. Jeg er nok enig i at det ikke var en veldig etablert og standardisert type øl, men jeg synes nok jeg har smakt lingende saker før og andre steder.

Den neste ble en Nøgne Ø Trippel, som jeg heller ikke har smakt på tidligere. Den er en etterlikning etter belgisk sterkøl av abbeditype. La meg med en gang si at jeg ikke er noen fan av belgisk trippel, og Nøgne Øs trippel fikk meg ikke på andre tanker. Den er lyslig. Den er ekstremt smooth med lite CO2, nesten flat. Men finner noe syrlighet i den, noe honning, noe hvete, endel alkoholsmak. Den holder 9,0% og det var batch 69 som var brygget i mars 2004. Jeg synes den er in-style, men jeg liker ikke stilen, og synes en trippel lett kan bli kvalmende - gi meg heller en dubbel! Men det er vel heller mitt problem, og ikke ølets problem, sålenge det er in-style.

Så fant jeg noe som jeg ikke trodde var mulig å oppdrive i Norge. De hadde Harviestoun Old Engine Oil, som er et mørkt og hest porter-aktig øl fra skotske Harviestoun. Jeg snappet visstnok opp siste flaska deres. Mørkt øl med masse brentsmak og ekstremt mye kaffearoma. Det er tjære i smaken og endel bitterhet, tørrhet og litt syrlighet, noe underskudd på CO2 - men alt er i en rimelig god balanse, og det var et øl å nyte. Hodet holdt seg dårlig, men det kunne ha vært glasset. Den holder 6,0%, er uten bunnfall og ifølge etiketten er den brygget på en gammel keltisk oppskrift .... tjaaaaa. Er den? Jeg visste ikke at gamle keltiske oppskrifter på øl hadde så mye humle i seg, at de var filtrert og (sannsynligvis) pasteurisert. Jeg lukter reklametriks, men jeg antar at for passende definisjoner av 'bygget på', 'gammel', 'keltisk' og 'oppskrift', så har de sikkert ordene sine i behold. Men smaksmessig har jeg funnet et øl som ligger veldig høyt opp på listen over favorittene mine.

Neste ble en Kronenbourg Blanc, som er hveteølet fra bryggeriet som vanligvis er kjent for sin pilsner under navnet 1664. De holder vel til i Strasbourg, og er således kanskje mer inspirert av tysk enn fransk ølkultur, men markedsføres ofte som beviset for at franskmennene også kan lage øl. Visstnok er dette bryggeriet ett av de ganske få som finansierer kjemisk grunnforskning, og all ære til dem for det. Men så var det ølet, da ... hmmmm ... la oss få det unnagjort: den har en kjemisk tutti-frutti-aroma, og smaken er tilsvarende. Den er sløret gyllent. Andrew mente at den hadde et snev av eddik i aroma, så den kunne vært skjemt. Ellen mente den hadde aroma av serrano-skinke (men jeg trodde ikke det skulle være eddik i den!) Jeg synes det var mer rusbrus og billig sukkertøy. Helt klart ikke min favoritt, men muligheten er jo der for at flaska var skjemt, så jeg skal forsøke igjen dersom sjansen byr seg.

Så ble det smaking på en Sofiero, og det skyldtes et uhell. Andrew leste navnet som sofi-ERo, og trodde det var spennende og nytt øl fra Latin-Amerika eller deromkring. Først etterpå oppdaget han at det egentlig var soFIE-ro på boks fra Sverige. Pils, og ikke særlig spennende heller, men grei nok og drikkendes som pils.

Så ble det en Sagres Preta som var en mørk-mørk rubinrød vidunderlighet med masse røyk- og brentsmak. Jeg tenkte umiddelbart på Köstritzer Schwartzbier, og den var sammenlikningen verdig - selv om den bare holdt 4,3% og var brygget i Portugal av alle verdens land. Nå er ikke Portugal det jeg først tenker på som ølland, men Schwartzbier er det i det minste ett bryggeri der som kan brygge. Selv hadde de titulert ølet sitt som "bier brune" eller "dark beer", men det synes jeg er midt imellom misvisning og ekstrem beskjedenhet. Det var et absolutt nydelig øl, som jeg håper at jeg kommer over igjen.

Deretter ble det en Mönchhof Bockbier som jeg tror jeg har smakt før, men det er i alle fall lenge siden. Den er søt, nesten vørteraktig og holder 5,6%. Den er kanskje litt emmen i smak og aroma, men ikke verre enn at det er akseptabelt for et bokkøl. Den er også veldig lys, men så er det heldigvis ikke noe absolutt krav at et bokkøl skal være kullsvart for å være in-style, i alle fall ikke utenfor Norge. Dersom denne hadde vært noen tanker lysere, ville jeg kalt den full eller mørk kobber. Den ble for søtlig og emmen for meg, men det var ikke noe dårlig øl.

Nest siste ble en Sagres, som vel er standardølet til det portugisiske bryggeriet som laget den herlige schwartzbier'en, så her var forventningene skyhøye. Den var fyldig og god og virket kanskje mest som en pils, men ikke av den norske typen. Men vi var heller ikke helt overbeviste om at det faktisk var et undergjæret øl. Andrew mente at det var denne som eieren av den portugisiske restauranten i Kirkegata serverte før han la ned for et par år siden. Trolig importerte han selv eller noe slikt. Snodig nok var den spesifisert til 6,6% i pubens guide, mens det stod 5,1% på etiketten, men med en så fyldig øl-guide, så må oppdateringer være et mareritt. Den hadde kanskje et snev av sjømat i seg eller kanskje det var sjømat den perfekt ville komplementere. Helt grei.

Siste øl ut denne kvelden ble Da Rü Premium Beer, og vi fant aldri helt ut hva dette betydde og hvor den var ment å skulle komme fra. Den var i alle fall produsert i London, og etiketten hadde en stor rød hummer på seg. Det var en lager, med litt kjemisk eller rusbrusaktig karakter. Den var ikke imponerende. Tørr og uten så mye fruktighet. Kanskje var det fordi vi var blitt bortskjemte denne kvelden, men det var ikke et øl som satte noe varig inntrykk.

Vi startet kvelden med en Håndbryggeriet Porter som er mørk og fyldig, noe sødme og også litt syrlighet, og med masse kaffe og brentsmak. Det er faktisk en av de bedre porterne, siden denne typen av og til kan bli litt for tam - når bryggerne besinner seg litt og heller tar det heeeelt ut når de brygger en stout. Jeg synes at også porteren skal være fyldig, men porterne til OMB, TMB og NØ er litt for lette etter min smak. Den fra Håndbryggeriet var i nærheten av Thysteds Limfjordsporter og Anchor Porter fra San Fransisco. Dette var batch 18, fra et bryggeri som vi ser frem til mye godt fra.

Neste ble en Atna Engelsk brun. Den var tåkete og litt syrlig, nesten med et snev av surhet. Dyp maltsmak. Dette er et øl som var meget bra, men som første gang jeg smakte det var servert altfor varmt - rundt 18C. Dermed fikk det en dårlig start hos meg, men å går kveld var det helt perfekt temperert, og det var mersmak. Vi kryssmaket denne mot en Newcastle Brown Ale (eller en dog, som lokalbefolkningen sier). NBA var selvfølgelig ikke syrlig, det ville være en show-stoppende defekt ved den. Til gjengjeld har den et snev av karamell og en annen aroma som alltid er der, og som får meg til å tenke på smøreoljen i gammeldags dampmaskineri. Nåja, jeg vet ikke om det var positivt eller negativt, men sånn er det ....

Så ble det en Shepards Neame Spitfire, som helt klart var en ale, med mye fruktighet og fin balanse i humle og bitterhet. Alle disse ølene ble servert uten å fortelle hva det var, så jeg måtte gjette - noe jeg stort sett klarte å plassere.

Neste ble en Atna Økologisk pils, som var uklar og pilsneraktig, men allivel et digert ocean unna den kommersielle norske pilsen. Hurra, her er endelig et norsk mikrobryggeri som tør å selge en selvbevisst pilsner på flaske. Både OMB og TMB har pilsnere, det første har jeg ikke smakt, den siste er ikke min favoritt, men Atnas kan bli en Best-in-Norway ... må smake litt mer før jeg kan si det definitivt.

Det neste Andrew serverte var en Nøgne Ø Bitter, som var av batch 151, som nå stort sett er helt borte. Andrew hadde hatt en flaske stående fra i fjor, og lagringen hadde definitivt ikke gjort den dårligere. Den var temmelig bitter, og gav meg nesten flash-backs til Nytelsesfestivalen i fjor (eller i forfjor), der Nøgne Ø hadde en stand, der de serverte noe de kalte Pale Ale, men som mest av alt smakte som en ekte hophead som hadde fått lov til å gå berserk under produksjonen av en IPA. Menmen, en bitter skal tross alt være bitter, og denne hadde en herlig og rund bitterhet som ikke var out-of-style, selv om den var markant og sterk.

Så ble det trukket frem en Black Sheep Emmerdale, som jeg aldri hadde smakt før, og som jeg heller ikke kjente til eksisterte. Jeg klarte å plassere det som en britisk ale, men heller ikke mer spesifikt enn det. Poenget er at i Egersund har de ølutsalg hos Berentzen, og de har et meget godt utvalg av øl opp til 4,7%. Ultra kan bare gå hjem og vogge, men mer om dette senere. Dette ølutvalget førte altså Emmerdale. Det holdt 4,2%, var ikke så veldig fyldig, men passelig bittert. Det var litt sent på kvelden, så notatene mine er hverken spesielt detaljerte eller særlig leselige. Jeg skal få tak i noen flasker til, for dette må smakes på igjen.

Til slutt ble det en Atna Mopedøl, som ikke akkurat er noe veldig ambisiøst navn. Ølet var disig, mensten tåkete. Det hadde et snev av tutti-frutti og syrlighet. Men bortsett fra det var det helt greitt, og et godt undergjæret øl. Her må alle forbehold tas for at jeg kan skifte mening, siden jeg ikke var helt edru da jeg smakte på det, og av samme grunn har jeg valgt å ikke score noen av ølene.

Selv om den holdt hele 9.5 grader, så var det virkelig avkjølende. Jeg synes den hadde en viss sødme, men ikke overdrevet. Med pålandsvinden ble det i varmen godt med dug på den også. Det som var mer positivt, var at hverken bitterheten eller humlearomaen var overdrevet i den retningen som kan kalles norsk pilsner. Den var langt mildere, og hadde både rundhet og en ikke helt ubetydelig fylde (ok, den er tynn, men i min fantasi hadde jeg sett den for meg som betydelig mye tynnere.

Jeg valgte å ikke score dette ølet i går, for jeg var kanskje ikke objektiv når jeg satt der utslitt og tørst med en kald pilsner. Derfor gikk jeg løs på en ny flaske idag. Da virket den litt mindre overbevisende, men fremdeles god. Søtheten kjente jeg mindre til idag, og tynnheten var også mer fremtredende. En faktor er selvfølgelig at jeg idag drakk den på 16-17 grader, som er altfor varmt, derfor burde jeg nok ikke score den i dag heller. Men la meg tørrtrene litt.

Appearance=4/5, for den er krystallisk klar og glitrende, og den holder på hodet, selv i et glass som har vært såpevasket uten å være skikkelig skylt etterpå (det var dette med vannbæring til hytta). Dette er faktisk veldig i stil med hva en norsk lys pilsner skal være. Fargen er gyllen. Aroma=8/10, og dette er også fordi det er in style uten å være ekstrem. Det er kanskje for høyt, men det var en positiv overraskelse. Palate=3/5, for den har en viss fylde. Flavor=4/10 og overall=7/20. Nei, det er ikke noe favorittøl, men det var allikevel en positiv overraskelse til en lys pilsner å være. Det gir en total=26/50.

Først ble det Frydenlund bryggeri batch 0. Jada, du leste rett, Frydenlund -- det er hva Tollef kaller hjemmebryggeriet sitt. Et par hundre meter ned i gata ligger stedet der gamle Frydenlunds bryggeri lå, og området heter Frydenlund (sikkert et gammel lysthus der piffen kunne trekke seg tilbake om sommeren på 1800-tallet, som Rosenborg, Sofienlyst med flere i Trondheim). Vi forsøkte alle å påpeke at navnet Frydenlund bare ville forårsake forvirring, men han hevdet håndnakket (og som vanlig for Tollef: logisk korrekt) at det ikke lengre var noe som het Frydenlund bryggeri, bare Frydenlund som varemerke fra Ringnes bryggeri. Jaja. La oss kalle det Frydenlund bryggeri ...

Batch 0 var satt på et sett fra Coopers, og skulle være en lager modifiser til en Nut brown ale. Det mest slående ved dette ølet var imidlertid bitterheten. Tollef hadde hatt i 120g med humle i en 23 liters batch, i tillegg det det som var der opprinnelig. På noen områder i livet er det ikke slik at 'mer er alltid bedre'. Dette var langt mer en bitter, eller en ESB enn et brown ale. Lagersettet hadde han gjort mørkere med mørk spraymalt. Brunaktig men med litt lite skum (men det tror jeg var glasset mer enn ølet). Fylde var grei for en bitter. Jeg syntes å fornemme en svak bismak i aromaen, men det forsvant med en gang og var kanskje bare noe jeg innbilte meg. Ellers et godt øl, og meget lovende til en førstebatch. Dessverre var det en av de aller siste flaskene vi drakk. Snart slutt på dette ølet.

Neste var Frydenlund bryggeri batch 1 (gjett hva neste batch blir hetende - ser vi et mønster?) Dette var brygget på ekstrakt. Fargen var brunaktig som forrige, og dette ølet skilte seg fra forrige ved at det var langt mindre bittert. Til gjengjeld var det endel maltaktighet i det, kanskje litt vørteraktig. ... eller kanskje det bare var forrige som var ekstremt bitter og tørr? Dette er er øl som han trolig kommer til å servere i bryllupet på sensommeren, og jeg gleder meg til å smake det igjen.

Så disket Tollef opp med importerte varer han hadde kjøpt i Kjøbenhavn. Først ble det en Nørrebro Bryghus Bombey Pale Ale som hadde masse humle, både som bitterhet og som humlearoma. Og akkurat det var det kanskje jeg savnet i Tollefs bitter, den hadde mye bitterhet, men lite humlearoma.

Deretter gikk vi over til to øl fra Søgaards Bryghus. Aller først ble det Søgaards CW som var et meget interessant øl. Det var brygget på malt røkt over bøkeved. Dette er slik man blant annet gjør med rauchbier fra Bamberg, og det minner endel om Stjørdalsølet. Det var et forsiktig øl i forhold til Stjørdalsølet, men røyksmaken var der tilstrekkelig til at flere erklærte det udrikkelig. Jeg syntes det var greitt nok, men kanskje litt ubalansert. Når du lager et røykøl, så bør det tas helt ut. Jaja, dette bryggeriet ligger i Aalborg, og dit skal vi senere i sommer, så dette blir det mer smaking på om et par uker. Ellers var det et veldig syrlig øl.

Det andre ølet fra dette bryggeriet var Søgaards Klosterøl som gav visjoner om belgiske øltyper, men det var helt forskjellig. For det første var det syrlig (enten er det en bryggeristil, eller så hadde kanskje det stått litt for lenge). Det var noe fylde der, men ikke i nærheten av belgisk abbediøl. Det var tilsynelatende ikke noe hvete, det var karakterisert som et lagerøl, men jeg fikk ikke med meg i farten om det faktisk var undergjæret. Det virker som om de hadde kalt det klosterøl til minne om et nærliggende, tidligere kloster, ikke som et kloster-type-øl. Det blir vel en flaske av dette senere i sommer også.

Så forflyttet vi oss til Oslo Mikrobryggeri. Der smakte jeg på tre øl. Først OMB Porter som så ut som en porter, smakte litt som en porter og var veldig bitter. Jeg er ikke sikker på om den var for bitter - for en porter trenger mye bitterhet - men det ble for lite andre smaker, og dermed ble bitterheten for fremtredende. Jovisst var det kaffe og brentsmak i den, men det virket litt vandig og lite fyldig. Jeg ble ikke overbevist, men kanskje det var mine forventninger som var for høye? Det var dessverre utsolgt for en Imperial Chief Stout, som sikkert bedre hadde fylt mine forventninger.

De hadde også en OMB Steamer som jeg smakte på. Det var et fint, kobberfarget øl med snev av honning og temmelig bittert. Det ble servert altfor kaldt, på 7C, som var en bryggeristil, for eksporten kom på 5,5C og porteren på 6C. Nåja, det er jo bare å la det stå. Da var det verre med Hefeweissen til Magni, som ble servert på 21C (som hun klaget på og fikk en ny på 16C). Med litt oppvarming ble dette et interessant øl, som jeg trenger å smake på noen ganger til før jeg vet om jeg virkelig liker. Det er et øl med kompleksitet og som trenger respekt og gjentatte tilnærmelser.

Til slutt var det OMB Eksport som var en skuffelse, for den var helt out-of-style. Den var temmelig bitter, altfor bitter for en eksport. Og den var temmelig tørr, altfor lite søt for en eksport. I tillegg var det solbær i den, virket det som. Det er muligens et greitt nok øl, men det er ikke en norsk eksport. Du får eksempler på eksport på polet som Svytory og Dahls jubileumsøl (polversjonen, ikke butikkversjonen), dessuten har du jo gullølene. Men OMBs versjon var helt annerledes. Det er nok et greitt øl, tror jeg, men ikke en eksport.

I Canadian Business ble denne nye formen for å tappe øl beskrevet (Google-cache). Spesielt liker jeg formuleringen om at:

A side benefit is that cooler beer has less foam, so bar owners waste less beer pouring the perfect pint. Cheers!

En av de mer fascinerende vinklingene på dette er at Budweiser ikke engang kalles Budweiser. Anheuser-Busch kjøpte rettighetene før de hadde tenkt skikkelig over at Budweiser i Tyskland, det kommer fra et Tsjekkisk bryggeri. I stedet valgte de å kalle det Anheuser-Busch Bud. Problemet er bare at Bitburger går generelt under navnet Bit, og dette ble for nært, mente tysk rett. Dermed måtte de ut ekstra penger til en konkurrent for å bruke et navn som var andrevalget deres. Det må ha vært bitre penger ... langt mer bittert enn deres eget brygg er, i alle fall ...

Men avtalen med Bitburger var egentlig genial, for en del av avtalen var at også Bitburger skulle selges under VM på de offisielle arrangementene, men i anonyme glass. Dermed kan man trekke frem Bitburger når de besøkende blir for hissige over å bli forsøkt servert "Spülwasser". Det hører forresten med til historien at amerikansk Budweiser er et øl som delvis er brygget på ris, og dette var visstnok en "nyvinning" som kom på 30-tallet etter at forbudstiden ble opphevet i USA og bryggeriene åpnet igjen. Før 1918 var visstnok Budweiser et øl mer i overensstemmelse med det som tyskerne kanskje ville ha likt. Men ris i et øl ... og så selge det i hjemlandet til Reinheitsgebot? Det er vel bare ris (pun intended) til egen bak!

Dette må uansett være en markedførers ultimate mareritt: å ha fått enerett (og -plikt!) til å forsyne fotball-VM, men å ha ett av de få produktene som alle de hundretusenvis av tilskuerne unisont hater.

Men det er mer. Bryggeriet Bavaria (som ikke kommer fra Bayern, liksom Anheuser-Busch Budweiser ikke kommer fra Budweis) gav den nederlandske fansen lederhosen i den nederlandske nasjonale fargen orange, med reklame for sine varemerker. Resultatet var at mange i den nederlanske fansen måtte enten se kampen i underbuksene eller ta imot gratis, orange shorts uten reklame. Det sies at mange valgte det første som en demonstrasjon. Du tuller ikke med ølmerker og fotballag! Se også nederst på denne "bloggen".

• Nytt ukjent barn - Fyrst Albert bekrefter farskap for 14-åring
• Velger fortsatt italiensk - Mette Marit skulle fronte norske klesdesign
• Feiret med kona - Myhre spilte landskamp nr 50

VG og Haditha-massakren er et ypperlig eksempel. Men først litt bakgrunn. En bombe i veikanten drepte en amerikansk soldat, og kameratene hans tvang seg etterpå inn i de nærmeste 3-4 husene og henrettet alle de fant, stoppet de neste par bilene og skjøt alle i dem. De innrapporterte det som en ildveksling med opprørere, inklusive spebarna som ble drept i sengene sine.

Dette skjedde i november, VG nett nevnte det i forbifarten en gang i mars, men de har hele syv artikler om saken de siste to dagene. (Alle data fra søking etter Haditha på VG Nett.) VG var ikke interessert i saken før andre hadde drevet den frem til å bli stor og aktuell. VG har ikke vært med å drive noen fra skanse til skanse. VG bare gulper opp hva andre skriver etter at saken er blitt stor. VG er en ynkelig og parasittisk ryktebørs.

Men er VG den store skurken? Neida, de er hverken dårligere eller bedre enn mesteparten av pressen. Og de er akkurat like kvalmende som resten av den kulørte tabloidpressen når de skryter av virkelige journalisters arbeid - sannsynligvis i håp om at statusen ved det gode arbeidet som gjøres av de få, skal smitte over på de mange, så som blekker som VG. Det er "status by association" og er drivkraften bak de fleste "hang-arounds". Det er så tydelig at motivasjonen ikke har noe med sannhet og nyheter og journalistikk å gjøre. Motivasjonen er å bevare momsfritaket, og til det trenger man å fremstå som en avis med skikkelig journalistikk.

PS: Nei, jeg kjøpte ikke VG. Den var den eneste blekka som var å lese da jeg var innom Mikrobryggeriet.

• Hvor lett spres dette? En hel familie minus en enkelt person høres temmelig spredefarlig ut, men det var kanskje en spesiell situasjon. Vi kan låne begrepet "overparity" fra kvasifysikken: en sykdom der hver infiserte person i gjennomsnitt smitter minst en annen person er overparity og vil spre seg i utbredelse.

• Hvor dødlig er dette? Seks av syv høres ille ut, selv om det tidligere har vært noen som mener at det kun angriper eller er spesielt farlig for personer som er genetisk disponert for viruset.

• Har de som nå er døde klart å smitte andre? Med en inkubasjonstid på ca halvannen uke, så er det slett ikke utenkelig. Med dagens reisemønster kan en spredning gå veldig fort.

I likhet med andre elektroniske enheter må du passe godt på produktet når det er slått på. En sjelden gang vil du kanskje kjenne en lukt eller se røyk eller gnister fra maskinen. Eller kanskje høre smelling, knitring eller hvesing. Det kan betyr at en av de elektroniske komponentene har gått i stykker på en sikker og kontrollert måte. Men det kan også være tegn på et eventuelt sikkerhetsproblem. Du må imidlertid ikke ta noen sjanser eller prøve å finne ut av feilen selv.

At lukt, røyk, gnister, smelling, knitring og hvesing er sjeldent er jo bra - men de får det nesten til å høres ut som en normal forteelse som IBM har nærmest har planlagt. Jeg synes jeg ser tilsvarende formulering i en håndboka for en bil. Men biler har jo faktisk mange deler som er spesialkonstruert til å gå i stykker "på en sikker og kontrollert måte," ... sort of, i alle fall. Men i en datamaskin? Det eneste jeg kan komme på i farta er de innrissede stripene på toppen av kondensatorer, som visstnok skal åpne seg dersom kondisen eksploderer. (Hmmm de fleste bulende og lekke kondiser jeg har sett har ikke sprukket der, jaja.)

Eller et "sikkerhetsproblem"? Joda, det er jo slik at sikkerhet på norsk er oversettelse av både safety og security fra engelsk. Men i data-norsk er vel begrepet "sikkerhetsproblem" relatert til security heller enn safety.

Det kunne jo vært interessant å ringe IBM og høre hvor ofte de regner med at det kommer røyk fra PC-en.

Unnskyldningen er at Iran ønsker å anrike uran, noe som alle de av Bush utpekte 'bandittstatene' har ønsket å gjøre i ren selvhevdelse og selvforsvar (i tillegg til at det selvfølgelig er praktisk i aggressiv sammenheng). Problemet er bare at USA ser ut til å sabotere alle muligheter for å løse dette på fredlig måte - det virker som de mener en krig er viktigere enn en løsning. Jeg har ikke fordøyet dette skikkelig, og sant og så har jeg skulket nyhetslesning de siste ukene fordi det er så fortvilende tydelig hvilken vei det går. Men her er noen momenter:

• USA mangler soldater til å kunne invadere Iran. Selv om de kunne flytte ut alle som idag er bundet opp i Irak, og de kunne resykle alle som er mellom to utplasseringer, så ville de fremdeles ikke ha nok soldater. Derfor må det bli en bombekampanje, ikke en invasjon utover besettelse av noen få, utvalgte punkter.

• Unntaket fra forrige punkt, er dersom Rumsfeld ennå ikke har lært. Det var han som var hjernen bak tanken om at 'egentlig trenger vi ikke så mange soldater dersom de bare er effektive.' Den fungerte ikke i Irak, og den kommer ikke til å fungere i Iran. De eneste som ikke har brukket ryggen på en rask invasjon av Iran er Alexander den store og Djengis Kahn, og begge ledet digre hærer.

• Den samordnede kritikken mot Rumsfeld fra flere pensjonerte generaler den siste tiden kan tyde på nettopp at han planlegger noe som nåværende og gamle generaler anser som galskap. Offiserer i tjeneste kan ikke kritisere politisk ledelse, for da blir de sparket (ref Gen MacArthur i 1951). Det er tett kobling mellom generaler med og uten uniform, og kritikken fra de pensjonerte målbærer nok synspunkter fra de som fremdeles er i aktiv tjeneste.
• Iran er digert, og det har i liten grad indre motsetninger som du kan spille på for å splitte folket (som man gjorde i Irak).
• Iran har ikke en styrende elite som kan omvendes, lokkes eller tvinges til å styre for USA - etter at de på toppen er luket ut. Dette kunne man ha gjort i Irak, men hatet til Baath-partiet hos USAs quislinger var så stort at man sparket ut alle Baath-medlemmene kollektivt. Mange mener at dette var den viktigste bidragsyteren til problemene i Irak. Men selv om man nå skulle ha lært, er dette ikke mulig å bruke dette trikset i Iran, for her er forskjellen mellom USA og Irans prestestyre dyptgående og konseptuell.

• Taktiske atomvåpen kommer til å bli brukt. Iran har gravd dypt, og de har sikret sine installasjoner bra. De har hatt god tid til både å planlegge og å implementere. De kjenner til de fleste våpnene og mulighetene som vil møte dem. Ingen andre opsjoner vil ta USA helt til mål, utenom taktiske atomvåpen over de kjernefysiske installasjonene. Det synes også være politisk vilje (ja, til og med entusiasme) i republikanske kretser for å ta i bruk taktiske atomvåpen. Det er akkurat det 'rette' midlet for å skape den 'shock and awe' som de mener at liberalere, blautfisker og andre demokrater hindret dem fra å bruke i Irak, og som skulle ha fått irakerne til å innse at motstand var nytteløst.

• En antiatomvåpen-gruppe (jeg tror det er Organization for concerned scientists) har laget et scenario der selv små atombomber gir over en million drepte, og atomskyen strekker seg inn over Pakistan.
• Når taktiske atomvåpen blir brukt, kommer det til å skape en avsky-reaksjon i resten av verden som USA neppe er forberedt på - spesielt siden begrunnelsen for å gå til krig er å forhindre at Iran skal kunne utvikle atomvåpen. I verste fall kan det på kort tid overskygge den samlede negative PR-effekten av både Vietnamkrigen og Bush-administrasjonens handlinger.

• Irans demokratibevegelse har vært og er bundet og bastet, dels på hjemmebane av prestestyret i Iran, og dels av omfavnelsene og lovpriselsene som de ufrivillig har fått fra Bush m.fl. Disse har bidratt til at de på hjemmebane fremstår eller kan fremstilles som overløpere og håndtlangere for en fremmed, aggressiv makt.

• Ryktene fra Washington er at man har lullet seg inn i overbevisningen om at dersom man bare bomber Iran 'på riktig måte', så kommer folket til å kaste av seg prestestyret og det blir en demokratirevolusjon. Det er meg fullstendig uforståelig hvor de har fått en slik oppfattelse fra, og jeg klarer ikke å se noen historisk presedens for dette. Den stiller i samme klasse som oppfatningen om at irakerne skulle ha møtt USAs styrker med blomster i gatene.

• Slik som meningsmålingene peker for Bush, er det av største viktighet for ham å gjøre noe omveltende før valget i november i år. Selv om dette ikke er et presidentvalg, er det en reell mulighet for at republikanerne mister kontrollen i begge kamre i Kongressen. Dermed vil han også kunne utsettes for riksrett (dvs impeachment). Det er ikke mangel på tvilsomme handlinger å anklage ham for, men hittil har hindret vært at republikanerne kontrollerer det organet som skal avgjøre en slik riksrettssak.

• Jeg tror en bombekampanje vil komme i september pluss/minus en måned. Det er mulig, men lite trolig at det kommer før. Den kan avverges dersom Iran legger seg flate, men det er svært lite sannsynlig. Den kan også avverges dersom den amerikanske opinionen reiser seg i masseprotest men det er neppe sannsynlig. Jeg tror ikke det er noen show-stopper om det skulle bli veldig tydelig at man vil tape mer i valget dersom man starter bombingen enn uten, for jo dårligere det går i meningsmålingene, jo mer desperate blir de.

• President Bush har ifølge personer som står adminstrasjonen nær en messiansk overbevisning om at det er hans misjon som president å avvæpne Iran, og dermed avverge et nytt Holocaust. President Ahmadinejad i Iran har satt spørsmålstegn ved Holocaust og har sagt at Israel må utryddes. Ahmadinejad blir visstnok åpent omtalt som "Hitler" i Bush-administrasjonen.

• Hva kommer dette til å gjøre med oljeprisene, som har passerte rekordhøye 70 USD pr fat? Iran styrer en god del av verdens oljeproduksjon, dels gjennom at de selv produsere mye olje (etter hukommelsen ca 4 prosent), og dels ved at de har en ypperlig strategisk posisjon ved det smale stredet ved inngangen til Persiabukta. De kan derfor stenge av mye av oljen fra gulfstatene. Det er naivt å tro at de ikke vil forsøke å ramme USA og andre dersom de blir atombombet. En krig der kommer til å sende oljeprisene opp i et tresifret antall doller. (Kanskje enda mer dersom dollaren skulle ta en støyt of falle som følge av boikotter, sanksjoner og annet.)

• All oljen fra gulfstatene må enten gjennom rørledninger eller via skip som så må gå igjennom Hormuz-stredet. Dette er smalt, og det er gjør en dyp buktning inn i Iran. På Iransk side er det fjellrikt med ypperlige muligheter for å sette opp rakettbatterier som kan senke skip som går igjennom stredet. USA klarte aldri ødelegge vesentlige deler av Iraks Scud-raketter, siden de var mobile og lett å gjemme. Det er lite sannsynlig at de vil være mer heldige med Irakiske rakettbatterier.

• Argentina hadde fem Exocet-raketter (og klarte å senke to britiske skip med dem - de hadde trolig klart flere dersom ikke Maggie Thatcher hadde tvunget ut rakettkodene fra franskmennene). Iran har etter sigende et tresifret antall av slike raketter. Selv om forsvarsmekanismene på krigsskip er blitt bedre siden Falklandskrigen, så vil de trolig fremdeles være effektive mot oljetankere.

• I tillegg har Iran et ukjent antall russiske Sunburn-raketter, som er temmelig ukjente i bruk, men som sies å være skremmende effektive. Blant annet er de spesielt rettet inn for å senke hangarskip.

første ut var Nøgne Ø God Påske. Fargen er brunorange med lette blonder. Selv om dette ikke er noen hveteøl, så gav den meg et visst inntrykk av både det og av krydde i aroma. Den er fyldig og har temmelig krafig bitterhet. Det er mulig at jeg kjente noe honning og noe brentsmak, i alle fall var det noe sødme der.

Neste ut var Svaneke Påskebryg fra Bornholm. Den hadde masse lyst skum med store, patchy bobler. Aroma av krydder og bær, og den minnet kanskje litt om en (brennevins-)bitter. Fargen var gyllen med snev av orange. Det var litt CO2-bite i den, og den hadde en friskhet som jeg godt kunne ha tillagt bruk av einer i bryggingen. På den annen side hadde en også en sterk duft av uferdig brygg, slik som det dufter av utluftingen fra et bryggeri når de brygger - og det er ikke hva jeg forventer å finne i brygget. Jeg mente også å sanse noe kokte grønnsaker, men Magni var uenig i det.

Så kom en Thy Økologisk Påskebrygg, som har flott kobberfarge og ok skum. Den er klar, nesten skinnende. Aromaen har hints av tjære, med malt og humle i bakgrunnen. Dette ølet har stor fylde og er meget bra. Det er nokså bittert og litt søtt, og det har kanskje en tanke for mye CO2. Endel blomster og brenthet i den. Etterhvert som jeg kryssjekket mellom de ulike ølene, mener jeg å ha kjent både en støvete komponent og en kjeksaktig komponent i dette brygget.

Til slutt ble det Håndbryggeriet Påskegodt, og det var en skuffelse, for flaska må være ødelagt. Det var lite skum og fargen var orange med et snev av brukt. Ølet var sterkt uklart. Det var aroma av mye estere, men midt oppi dette var det klor som fikk ølet til å dufte og smake som det var brygget på vannet fra et badebasseng. Magni hadde tidligere drukket en flaske fra samme batch og kjente ikke noe galt med den ... men den flasken vi åpent idag kunne hun kort og godt ikke ta mer enn noen slurker fra. Heldigvis dunstet klorsmaken bort etterhvert, og ølet gled ned, men det var ingen hyggelig opplevelse. Siden klor ikke oppstår av seg selv, funderte vi på om de var dårlig skylling etter vasking av tappeanlegget. Nåja. Dette ølet var klart utypisk, og vi ser bort i fra det.

En interessant oppdagelse var at de to norske påskeølene var noenlunde i samme type, og de to danske var noenlunde sammen i en annen type. De norske passet nok som en øl i sola i hytteveggen med appelsin og kvikk-lunsj, mens de danske visstnok var brygget til å skulle passe til dansk påskemat (hva det nå enn måtte være). I tillegg var det eneste svenske påskeølet jeg har smakt i år helt annerledes, og kan best betegnes som en spesial-stout. Kanskje de tre ulike nordiske landene har hver sine påsketradisjoner og dermed også får hver sine påskeøltyper?

For å starte med den opplagte forskjellen mellom disse to flaskene: Draught har en nitrogenpatron som blåser opp når du åpner flaska, og som sølte ut noen centiliter hos meg, jaja. Dermed får du også den flotte Guinness-look'en, med en tykk, god, kraftig, soppfarget skumtopp. Den er det få som kan konkurrere med, selv om TMB har et par øl som slett ikke er så langt unna (og uten nitrogen, tror jeg).

Og dermed har jeg egentlig sagt alt som er forskjellig mellom disse to. Extra Staut har mye mer CO2, ja nesten et 'bite', og i mine øyne altfor mye sådant. På den annen side er Draughten nesten flat, sikkert fordi de får mer enn nok skum med patronen alene, eller at den får en eksplosiv åpning som blåser ut mye av CO2'en som måtte ha vært der. Videre er Extra Stout mer syrlig enn Draught, men det kan også bare være en bieffekt av kullsyra.

Så kort til der de er like: duft og smak av kaffe, sjokolade, karamell og mye malt. Noe bitterhet i ettersmaken. Dette er en såkaldt 'dry stout', men jeg synes kanskje den har en sødme, eller er det kanskje dens smoothness som lurer meg? Begge hadde også et svakt hint av noe jordaktig eller læraktig i smaken, uten at jeg vet om det skulle være der eller hadde sneket seg inn på annen måte.

Litt om navngivningen til Guinness. Opprinnelig hadde de en Porter, en Extra Stout Porter og en Forreign Stout Porter (de to siste gikk visst tidligere under XX og XXX). Portern forsvant, og Extra Stout mistet 'Porter' i navent. Den siste, Forreign Stout Porter ble visstnok brygget for tropiske strøk og skal være temmelig annerledes. Det gjør at vi sitter igjen med en Extra Stout - hvorvidt den segler under dette navnet eller Draught er visstnok bare en navnesak, for det er mulig at Draught brukes når de har nitrogen i den. Eller noe sånt ...

Jeg var i alle fall ikke imponert. De var begge to temmelig så tynne og vannaktige. Og selv om de blir en imponerende skumtopp, så er det nesten juks å bruke nitrogen for å lage den. Synes jeg.

Fargen er oransje-brun, og ølet er et sted mellom tåkete og sølete. Dette skulle tyde på en weißbier. Noen klassifisering fra bryggeriets side har jeg ikke sett, annet enn varedeklarasjonen som sier at det inneholder hvete. Den har en liten skumtopp, men den forsvinner relativt fort og etterlater seg ikke blonder. Her kan det tenkes at glasset ikke var rent eller noe slikt, så ikke la dette telle for negativt.

Duften er interessant. Her er det malt og sjokolade, men i enda større grad er det noe fruktig og appelsinaktig. Jeg ser at andre har beskrevet det samme som overmoden frukt eller fersken, og det er nok kanskje vel så gode beskrivelser. Det er god balanse i duften, og den er slett ikke ille - rent bortsett fra at jeg ikke tror den passer inn i dette ølet. På den annen side, sjokolade og appelsiner er jo en utbredt turproviant på påskefjellet, så hvorfor ikke introdusere disse to i et norsk påskeøl?

Fylden er grei nok, men det er ikke noe som overrasker i den ene eller andre retning. Bitterheten er derimot sterk. En stund trodde jeg det var en litt mørk belgisk witbier, men den skal da ikke være så bitter som denne er? BJCP indikerer at en belgisk wit skal ligge på 10-20 IBU, og denne lå garantert over IMHO.

I tillegg er det noe i smaken som overrasker: den er krydderaktig, ja nesten pepperaktig om ikke vi skal ta hardere i og trekke frem hardere krydder. Det er ikke bitterhet, men den prikler i store deler av munnen samdidig som den har en krydderaktig smak. Det var ikke hva jeg hadde forventet, og jeg er ikke overbevist om at det er riktig smakssammensetning. Er det en witbier? På dette staddiet var det selvfølgelig veldig enkelt for meg å innbille meg at jeg kjente koreander i ølet, men det kan bare ha vært innbildning. Hvis det ikke er en bitter wit-bier, så vet jeg overhodet ikke hva slags kategori øl dette er. Jeg må innrømme at det har en forfriskende karakter, og selv om det var mye uvanlig aroma der, så var det ikke noe som tydet på at ølet var ødelagt på noen måte.

Magni likte ølet svært godt, men jeg kan egentlig betakke meg. Jeg hadde ventet bedre fra Haandbryggeriet, og jeg har vanskelig for å se for meg at dette bli noen utbredt schlager blant de som synes at en bayer er for sær, smaksrik og eksotisk. Men jeg skal smake på dette ølet igjen.

Først ble det en Köstritzer Schwartzbier, som er svært mørk, men med rødlige eller brunlige toner. Det var relativt lite skum, men det kan ha mer med glasset enn med ølet å gjøre. Det var heller ikke noe særlig å snakke om mht blonder. Duft av brenthet, og kanskje et lite hint av lær, selv om det er mulig jeg feilidentifiserer den nå. Det er karamell og endel søthet og maltsmak. Fylden er god, men ikke ekstrem. Jeg synes kanskje den var en tanke for søt, og det gav den et lite tilløp til kvalme, men den var også leskende. Jeg ble liksom ikke helt klok på dette ølet, og klarer ikke helt å bestemme meg for om det var komplekst og spennende eller nøytralt og middelmådig. Det var i alle fall godt balansert, rent bortsett fra at det var litt søtt. Dette kan nok bety at det må smakes mer på.

Neste ble Caledonian 80/-, som jeg dessverre klarte å unngå da vi var i Skottland i høst. Den er kobber- eller mahogny-farget, og holder på et tynt, lyst skumlag som etterlater seg noen blonder. Dufter av humle, og det blander seg i en nesten perfekt balanse med maltsmakene av røstet korn, karamell og sjokolade. Den har en markert tørrhet og god fylde, men jeg synes å ane en svak smak av støv i den, eller kanskje det er kritt. Dette ølet er visttnok dronningen blant skotske øl, og selv om den flasken jeg fikk trolig var filtrert og pasteurisert, så er dette ett av de vanligste levende ølene å få servert i Skottland.

Den brygges ifølge etiketten over levende flammer, hvilket trolig betyr at de varmer bryggekarene opp over gassflammer i stedet for å brukes ordninger som minner om tevannkokere. Det påvirker smaken siden det kan svi ølet som er nærmest veggen på bryggekaret på en helt egen måte. Jeg tror det er beslektet med at man flere steder på Vestlandet svir ølet ved å helle det opp i en rødglødende gryte. Det er også knyttet til gamle tider da man kokte øl (og mat) ved å slippe rødglødende stener opp i kokekarene av tre. Dermed brente eller svei man ølet på en spesiell måte som satte smak.

Først i ettersmaken kommer det frem noe bitterhet. Aromaen var den beste med dette ølet, synes jeg - men jeg må vel smake det flere ganger før jeg gjør meg opp en endelig mening.

For det første var utvalget på Systembolaget blitt enda bedre enn det pleide å være. Jeg mener at jeg tidligere måtte ta øl som jeg hadde smakt på bare for å fylle kvoten, men denne gangen ble det omvendt, for det var øl jeg ikke fikk med meg selv om jeg gikk over kvoten (og fortollet det på Storlien!).

Dernest var vi innom to puber: Captain Cook, som er en australskinspirert pub som ikke er så lett å finne for de som ikke har adresse eller vet hvor den ligger. Det var ikke fullt så mye australsk øl der, men desto mer andre - og nesten alt på fat, som det visstnok var så stor omsetning på at de skjeldent ble over en uke gamle. I tillegg hadde de over 100 skotske maltwhiskyer. Den andre puben var Dalwhinney, som hadde over 300 skotske maltwhiskyer men ikke fullt så mange øl som Captain Cook.

Det var også kommet en Bishop's Arms i Östersund, og det er en pub fra en kjede jeg med glede husker for sitt utvalg i Karlstad. Vi besøkte ikke denne, men det kommer vi vel til å gjøre neste gang.

Prisene er ... vel svenske. Selv om det hadde vært norske kroner ville det vært svært så billig. Selv sære, kraftige og uvanlige øl lå på rundt 50-60 svenske kroner halvliteren (og de målte ikke opp noe undermål!), der det tilsvarende i Norge ville lagt på rundt 70-90 norske kroner. Det samme gjaldt også for whiskyen, som lå på rundt 19-25 svenske kroner pr centiliter, og det gjaldt for det meste av utvalget - hvilket inkluderte det meste av det som ville gått under 'særlig dyre og uvanlige whiskyer' i Norge. Jeg skal komme tilbake med konkrete eksempler en annen gang.

De hadde Hansa pilsner som det primære ølet, men i tillegg hadde de Hansa bayer, Heineken og Murphys Red - alle på fat. I tillegg hadde de flasker med Stella Artois, Ruddles County, Newcastle Brown Ale og Lappin Kulta. Det vil si god spredning i både geografi og typer (men altså en viss tyngde på pils). Det var også skiltet for Hansa juleøl på fat, men det var det dessverre tomt for, jaja.

Jeg tok en Hansa bayer, som var moden men ikke plagsomt så. Jeg tror faktisk ikke jeg har drukket den før, i alle fall ikke fra fat, så jeg bør utsette endelig vurdering til jeg har smakt den et par ganger til. Den var tørr snarere enn søt, den hadde en maltkarakter og en nedtonet bitterhet som først steg skikkelig frem i ettersmaken, men som var meget behagelig og passelig diskret. Den var ikke preget av mye humle, og i alle fall ikke av den markante smaken av norsk pils som blant annet Hansas pilsner er en eksponent for. Egentlig en meget god øl, som jeg nok kommer tilbake for å erfare igjen.

Litt mer om puben. De har utearealer, og såvidt jeg kunne høre knitret det på peisen. Dette er nok en typisk naboskapspub, og det var mange personer der som kjente hverandre godt - mye stamkunder, tror jeg. Likevel hadde de et bredt utvalg av ulike sorter drikkevarer, og jeg så kanskje denne puben mer for meg som en studentpub enn som en klassisk nabopub. Dog, Møllenberg er jo et område hvor det bor mange studenter og nå i påska var de fleste av dem kanskje på ferie. En meget koslig pub med enkelte dype lenestoler og sofaer.

Jeg tok med kvitteringen og trasket tilbake. Strengt tatt hadde jeg jo en dårlig sak, for hylla var priset konsistent med hva jeg betalte, det var bare at på kvitteringen var det oppgitt til en fire-pakning. Det vil si at det var først i ettertid jeg kom på at dette kanskje var litt vel dyrt, og det er jo heller mitt problem enn Ultra sitt problem. Likevel, prisingen deres var feil og misvisende.

Ultra taklet det helt greitt, og jeg fikk overskytende penger igjen, og de takket meg for at jeg sa ifra og slikt. Likevel fikk jeg et sjokk, for da de priset om pakkene, så gikk den fra å være fire-pakninger til 59,- til å bli en-pakninger til 29,90. Det er vel omtrent 100% ekstrapris for å selge i detalj i stedet for en gros. Det stod temmelig så klart for meg at (og hvordan) Ultra er en overpriset butikk for de som ikke stiller store spørsmål ved prislappene.

Det er kanskje på tide å bli litt mer obs på hva ting faktisk koster? Kanskje jeg til og med kan lage det bedre og billigere selv utfra enkeltråvarer?

Puben har hele seks øl på fat: Dahlspils, Carlings Black Label, Newcastle Brown Ale, Kilkenny, Caffreys Draught, og Guinness. Det ser slett ikke så verst ut - dels er det brukbar samling om britisk øl, og dels er det mye smaksrike øl. I tillegg har de endel typer øl på flaske: Heineken, Corona, Carlsberg og Budweiser. Jaja, det var ikke mye britisk eller irsk over flaske-utvalget, så det må vel være ølene på fat som er grunn til å gå hit. At de har Budweiser skyldes sannsynligvis at puben er en tvilling-pub med 5th Ave som ligger vegg-i-vegg, og som Dicey Reilly deler kjøkken med.

Det er svært positivt at man her serverer i flere ulike størrelser. Dahls kommer i 6dl og 4dl, mens Carling kommer i 5dl og 2,5dl, og de andre kommer i pints og half-pints. Begrunnelsen for dette er selvfølgelig ikke for å forvirre kundene, men for å kunne bruke originalglass, og det gleder!

Dicey Reilly har websider der man blant annet kan lese litt om The Mug Club, som er en forening som er organisert av puben selv og som består av personer som vanker der og har sitt eget, personlige glass og medlemskort og visstnok andre fordeler.

I tillegg kan du få servert alle de fem utenlandske på et samplerglass som tar 15cl, det kommer til og med på et brett med beskrivelser av de enkelte ølene. Jeg er mer kjent med Mikrobryggeriets samplerglass på 10cl, men Dicey Reilly føltes ut som det var langt mer enn 50% større? Jaja, må måle en dag.

Av de fem ølene var Carlings Black Label en skuffelse. Dette er jo en lys pilsner eller `lager' som ble introdusert i England fra Canada på 60-tallet eller deromkring, men jeg er overbevist om at denne hadde gått ut på dato. Den var bitrere enn jeg forestilte meg den, men verst var det at den hadde den umiskjennelige overmodne aromaen og smaken av fraukjeller. La oss begrense beskrivelsen til å si at denne ikke ble drukket opp, og det var ikke fordi jeg misliker pils. Heller ikke Caffreys klarte jeg å drikke opp - den var uklar, hvilket jeg ikke tror den skal være, og det kom bunnfall i den etterhvert - hvilket det absolutt ikke skal være. Det må være noe galt med fatet, eller jeg må ha fått siste rest eller noe slikt. Av de andre tre var Newcastle Brown Ale bra - ikke akkurat umoden, men helt ok. Kilkenny og Guinness var utmerkede eksemplarer av sine typer.

Dette fikk meg til å undres om det kanskje var litt for mange ulike fat for en slik pub. Jeg kan levende forestille meg at det går mye Guinness og Kilkenny, men det Carling er ikke akkurat noe stort merke i Norge, så er det ikke da bare å forvente at fatet blir stående mye lengre enn de mer berømte ølene? Selv om fatøl har høyere status enn flaskeøl, så vil jeg heller fortrekke et bredt utvalg i flaskeøl fremfor et litt for bredt utvalg av fatøl. Det er selvfølgelig mulig at jeg var uheldig, men det vil jo vise seg etterhvert, for det er så absolutt en pub som jeg vil tilbake til for å smake på flere samplerbrett og høre på litt levende irsk musikk.

Ja, for det er så absolutt et øl å glede seg over. Nå har de brygget pilsnerøl i årevis, og vi hadde nesten sluttet å håpe at det ville komme noe nytt og bedre ... og så ramler dette jubileumsølet ned som lyn fra klar himmel. Ja, for det kom plutselig. Så sent som i høst var visstnok parolen at jubileet ikke skulle markeres. Men Ringnes har muligens sett skriften på veggen, den skriften som sier at early adapters drikker spennende øl, mens pilsner etterhvert bare drikkes av etterdilterne (som er på vei over til mer spennede øl), 68-generasjonen (som snart dør ut) og studenter som vil ha billig fyll. OK, så er det ikke så enkelt, men denne spissformuleringen fanger allikevel endel momenter.

Dette jubileumsølet er gyllent til kobberaktig. Det har masse hvitt skum som forsvinner etterhvert (jeg skal skylle glasset over-mega-grundig til neste flaske for å verifisere dette). Skummet er ikke så veldig tett, men boblestørrelsen er fin og jevn. Det er faktisk tilløp til blonder. Aromaen er preget av mest malt men også endel humle, med strå og eng. Det er i tillegg noe fruktig der, som minnet meg om appelsiner, samt at det var en ganske så lite snev av brenthet - tror jeg. Generelt var aromaen meget godt balansert. Fylden er utmerket for et slikt øl. Smaken er meget bra, den er preget av mye det samme som aromaen, men også en relativt kraftig søthet og en oljeaktig smoothness. Den har lite eller ingenting av den typiske smaken og aromaen av ``norsk pils''. Det er et meget lettdrikkelig øl, og det kunne utmerket godt suppleres med litt lime, kanskje? Bittert er det tilsynelatende ikke, men bitterheten er der, og dukker frem i ettersmaken, det er bare at den ramler litt i bakgrunnen for alle de andre mer fremtredende smakene.

Andrew påpekte at dette minnet om eksportøl. Jeg skal være forsiktig med å uttale meg, for eksport var en type som stort sett var ute da jeg begynte å fatte interesse for øl. Dog pleier han å ha rett i slike sammenhenger. Forresten har jeg nettopp lest skipsunderlege Jacobus Bugges utgitte dagbok fra toktet med korvetten Nordstjernen i 1869/70 til åpningen av Suezkanalen og deretter til Sør-Amerika. Fra Buenes Aires noterer han i forbifarten at eksportøl er vanlig, han skriver: ``Efter at have styrket os paa et Glas norskt Øl, dette er temmelig almindelig hernede under Form af «Exportøl» til en Pris av ½ Spd. pr. Flaske, accorderede vi ...''. Dersom jubileumsølet minner om eksportølet, kan jeg godt forstå at det slo an i syden. Det er sødt, leskende, tilsynelatende ikke så bittert, og kanskje det minner en tanke om spanske og meksikanske øl idag? Dog er det sterkere! Minst ett norsk bryggeri brygget visstnok bare for eksport, og dette var etter sigende temmelig vanlig.

Ellers var det en skuffelse at jubileumsølet kom på blank flaske. Selv om den er stiligere en den brune flaska, så er den kvalitetsmessig dårligere, idet den lettere skades av sollys eller lysrør. Etikettene minnet meg mest om Grans bryggeri i farge, form og design. De kunne da ha laget noe som minnet mer om gamle Dahls bryggeri enn dette!? Et pluss er det imidlertid at flaskene er nummererte. Det skal komme totalt 90.000 flasker (eller var det liter) av dette ølet - men dersom det blir en suksess, så kommer det mer. Det er i alle fall ikke kvaliteten på ølet som vil forhindre at det bli en suksess. Det er absolutt ståkarakter for dette ølet, som er et stort skritt i riktig retning for E. C. Dahls (slik jeg ser det). Forøvrig tror jeg Kramboden hadde dette ølet på fat, det var i alle fall ett av jubileumsølene, og det virket som det var dette.

Men likevel overbeviser det ikke. Det var noe trist ved puben, som presenterer seg som en sportspub. Da jeg kom (hvilket riktignok var litt tidlig) spilte storskjermene engelske fotballkamper, mens bartenderen så på amerikansk fotball på en PC bak bardisken - og lokalet var tomt. Heldigvis kom det noen fotballfans og gav puben stemning, men det ble liksom ikke noe Cheers av det.

Ølmenyen var ikke verdens lengste, men den hadde da sine lyspunkter - i alle fall dersom man ser på ølenes farge. På fat hadde de Dahls, og på flaske hadde de Corona, Budwiser og Carlsberg. Her var det pils som gjaldt. Jeg spurte bartenderen - en lavmælt og forsiktig kar - om de hadde tenkt på å føre andre ølslag fra USA, og han sa at de hadde hatt inne Millers pils, men at det gikk så lite av den. Det var visst favorittmerket hans. Og jeg kan godt forstå det, for det kan umulig gå så mye Budweiser og Miller dersom de har Dahls og Carlsberg til en rimeligere penge. Hvorfor kunne de ikke tatt inn Sam Adams, Anchor Porter og Goose Island? Det ville ikke selge, folk vil ikke ha det, det er ikke omsetning på det ... jaja.

Jeg tok en Budweiser - bare for å ha gjort det også. Den hadde forresten gått to uker over best-before-datoen, uten at den hadde tatt noen skade av den grunn. Og jeg kunne konstatere at den er som alle påstår: ``f*cking close to water''. Den hadde nesten ikke bitterhet, minimalt med fylde, var svært lys osv. Men det var en grei - om enn dyr - erstatning for vann. Maten var imidlertid meget bra, men de har kjøkkenet felles med Dicey Reilly, så det er vel urettferdig å bedømme dem alene på det.

Hva skal vi sette her ... Det må bli en D. Selv om det er positivt med minst ett øl som man ikke finner så mange steder, så hadde det vært så ufattelig mye bedre med et litt mer spennende øl. Og tenk om de hadde hatt noe annet enn fire typer pils? USA er det landet i verden med flest bryggerier, der den moderende mikrobryggeribølgen startet og hvorfra den bredte seg over hele verdenen. Til Trondheim har den kommet, men enda ikke på 5th ave.

Det er Bare blåbær som er den 'opprinnelige' puben, såvidt jeg vet. Den er cool og in og moderende og slikt. Lokalene er et et gammelt betongrom, som så er malt i kreative farger, fylt med nonfigurativ, moderende kunst og slitent, gammelt møblement i vill miks med glass og stål. Akustikken er ikke så bra, for betongflatene returnerer det meste, og man sitter temmelig så tett. Men dette er en pub for de unge og hippe som fremdeles hører godt; for café-generasjonen som gjerne vil ha tyve typer kaffe å velge mellom. Så skulle man da tro at her skulle man i det minste finne noe godt og variert øl!

Men akk, neida. Problemet er at disse to pubene forsøker å være litt av alt. De har en barmeny som går i en imponerende bredde, men som liksom ikke klarer å gå i dybden i noe. Ølene her er Corona og Heineken på 33cl flaske, og Hansa, Heineken og Newcastle Brown Ale på fat. Tja, det er da ikke helsvart? Hansaen kan du til og med få i 3dl og 5dl glass - men det gjelder tilsynelatende ikke for de andre ølene som de har på fat.

Jeg forsøkte meg på en 3dl Newcastle Brown Ale, men den ble en 5dl i originalglass, og det var dagens første som de tappet, så mye skum ble skyflet av med et kjetete smil og kommentaren: ``det kommer alltid så mye skum på den første ølen på dagen''. Dette var to og en halv time etter at de hadde åpnet, så konklusjonen er vel at dette ikke er et øl det går så mye av. Vi er vel ikke så vandt med at bartendere her i Norge ofrer den første halvliteren for å få spylt ut av rørene, men her kunne det trengs. Dette ølet var syrlig, noe jeg tror det ikke skal være. og jeg mistenkte det for å være på nippet til å ha stått for lenge.

Så dro jeg på Bær&bar, der jeg tok en 3dl Hansa. Dette lokalet er preget av en diger bardisk, men ellers er det omtrent det samme konseptet. Dog, her ligger kaker og annet godt innpakket i cellofan, og dette er ``lillebror'' blant disse to barene. Jeg tror kanskje de hadde tjent på å differensiere de to stedene mer - men det er nå bare meg.

Jeg gjorde meg også den observasjonen at disse to stedene var tidløse. For eksempel i baren, var det en tredvetalls bardisk, noen tyvetalls plysstoler, åttitalls musikk, osv (eh, jeg tror i alle fall jeg tidfestet dem rett). Dersom du hadde satt inn et respatex bord og et antikt hjørneskap, så hadde de begge glidd rett inn - samtidig. Det var så gjennomført ugjennomført. Men det er vel slik motene er? For meg virker det sjelløst, rotløst og uten mål og mening, men det ser ikke ut til å avskrekke kundene, som trolig i stor grad heller til studentbefolkningen i byen.

Hvor kommer disse to på karakterskalaen? Tja, selv om Bare blåbar hadde mer atmosfære, så hadde de det samme ølutvalget, så jeg ville gi dem begge en C-. Ikke spennende, ikke overbevisende, men heller ikke elendig.

Det kan komme til å holde hardt, for Trondheim har jo en del puber, men jeg skal forsøke mitt ytterste for å komme igjennom og opplyse mine medmennsker.

Hva er så målet? Jo en guide som lister og beskriver de mest besøksverdige pubene i Trondheim med omegn, dersom ens kriterier er at en vil smake variert og uvanlig øl, dersom en vil smake godt øl som serveres på puber som bryr seg om hva de serverer, og ikke bare er ute etter å selge flest mulig antall liter av det samme ølet som 'alle' andre også selger.

Dermed er det gjort en del forutsetninger som gjør at enkelte puber vil falle igjennom selv om de er både koslige og besøksverdige. Målet her er ølet, ikke pubene, og det må man huske på når guiden leses. Jeg hadde tenkt å rangere dem med en hovedkarakter på A-F, der F betyr at de ikke serverer øl.

De andre karaktere er som følger: A er utmerket og et must å besøke, B er meget bra og godt over gjennomsnittet, og et godt valg til en tur på byen. C er bra og greit og fint og sånt, men kanskje ikke noe å rope veldig høyt hurra for - men på ingen måte et sted man skal sky, for det går greit å få litt variert øl der. D er under hva man burde ønske og forvente, men dog er det ikke helsvart, for en viss minste variasjon har de da i det minste. E er kort og godt ikke spesielt variert eller spennende eller noe som helst annet - kanskje stedet har andre kvaliteter enn øl, men dersom du er ute etter et sted å besøke for å dyrke in ølinteresse, så er det et sted å gå utenom.

Noen av beskrivelsene vil være basert på objektive kriterier, mens andre vil være mer subjektive. Blant de objektive er slike ting om fravær av spiseplikt, opplysninger om ølet som de serverer, et bredt sett av glasstørrelser når det serveres fra kran, riktig temperatur, gode lagringsforhold, godt utvalg i typer, osv. Vi skal komme tilbake til dette senere.

Jeg kommer til å anmelde de ulike pubene her på bloggen, og så bruke av dette materialet for å sette sammen pub-guiden i etterkant. Dermed er jeg også interessert i kommentarer om hva jeg har glemt eller mistolket. Send dem gjerne til meg direkte på E-post.

Poenget var nemlig at de ønsket å komme i kontakt med en professjonell korthusbygger, eller det nærmeste til dette som fantes. Siden dette ikke er en kategori i gule sider, så hadde de 'googlet'. Dermed fant de bloggen min, der jeg hadde skrevet om IT-drift og forklart forskjellen på stabilitet og robusthet: "Et stabilt korthus fortsetter å stå av seg selv, mens et robust korthus i tillegg takler at du puster på det og rugger litt i bordet."

Nå må det sies at hun selv innrømmet at telefonen til meg var et skudd i blinde, men det var jo for det første en morsom telefon å få, og for det andre var det jo morsomt at bloggen min leses (eller googles). Dessverre hadde jeg ikke åndsnærværelse nok til å henvise til bygg. Der må de sikkert ha massevis av personer som kunne si mye spennede om korthus og andre typer hus.

Nåvel, Amazon hadde oppdaget at mange som kjøpte bøker av Roger Protz også kjøpte bøker av Michael Jackson. Det stemmer nok, for Michael Jackson er også en meget annerkjent britisk øl- og whiskyskribent. Selv om han har en langt mer kjent amerikansk navnebror, så det er to meget forskjellige personer. Likevel er det svært plausibelt at en person som kjøper bøker av Roger Protz også kjøper bøker av (ølskribenten) Michael Jackson.

Men boka som ville anbefale meg var 'My World: The Official Photobook' - og forfatter var (musikeren) Michael Jackson. Amazon har en sloppy algoritme for å anbefale bøker. Ikke bare klarer de ikke å skille forfattere som har samme navn, men jeg tviler sterkt på sannhetsgehalten en når de sier "We've noticed that customers who have purchased books by Roger Protz have also ordered My World: The Official Photobook by Michael Jackson." Det er trolig bare en påstand der dataene er hentet fra deres database som viser at det er en sterk korrelans mellom bøker av forfattere som heter Roger Protz og Michael Jackson.

Brittens russiske begravelse var nok kveldens skuffelse. Lademoen kirke har ikke verdens beste akustikk, og et overskudd av mesingblåsere gav en ... la oss si interessant stemning. Jeg hadde ikke hørt dette før, men satt med en magefølelse av at det ikke var slik det skulle høres ut. Nåja, jeg får skaffe meg en CD og kontrollytte før jeg utgyter flere klager over dette.

Bruchs første fiolinkonsert var en stor opplevelse. I programmet stod den bare som 'fiolinkonsert', og det er forståelig, for den stakkars Max Bruch er utfortjent blitt stående som enslags ett-verkskomponist i musikkhistorien. Det påstås at han selv etterhvert hatet den, men jeg er usikker på sannhetsgehalten i dette. Sikkert er det at det var den store og innflytelsesrike 1800-talls-fiolinisten Joeseph Joachim som hjalp Bruch med råd og tips og som har mye av æren for at dette er blitt en romantisk klassiker for fiolin. Kveldens solist var Seiki Ueno, som gjorde en glitrende innsats! Dette var bra, ja meget bra! dessverre la jeg mindre merke til selve orkesteret, men de gjorde da en høyst akseptabel innsats.

Kveldens store prøve var Tsjaikovskijs femte symfoni som stod sist på programmet. Tidvis var dette bra, men tidvis var det også ikke det. Jeg tror en av trombonene skurret konsekvent gjennom hele stykket, og en av treblåserne må ha slurvet med øvelsene. I de partiene der alle spilte sammen ble det lett en lydlapskaus. I tillegg hadde de visst bestemt seg for å ta ordentlig i og spille ekstra forte. Mye kan sies om lokalet - som ikke var hjelpsomt - men litt av grauten kom nok også fra manglende presishet i orkesteret. I alle fall var det ikke visuell synkronitet som preget fiolinbuene når fiolinistene saget som aller verst. Men mye kan kompenseres ved å spille sterkt, og det tror jeg de gjorde. Første sats var best, og mot slutten hadde de driv, intensitet, frasering og samkjørthet som gjorde dette bra.

De to siste satsene var ikke fullt så vellykkede, men la meg tippe at det skyldtes trøtthet, og la oss vurdere dem utfra de beste passasjene. Ellers er Tsjajkovskij plagsom å lytte til, for han blir aldri ferdig - det er en evinnelig nesten-ferdig- og bare-litt-til-karakter over hans sistesatser. Ja, ikke bare sistesatsene, han ble tvunget til å begå selvmord etter å ha tafset på nivøen til en über-viktig adelsmann. Tro mot sin musikalske stil valgte han å drikke kolera-infisert vann, slik at slutten kunne tynes ut i det lengste og mest pinefulle. En rask og effektiv kule gjennom hodet ville vært 'out of character'.

Neste konsert er første april, med Respighis Feste Romane, det blir spennende å se hvordan de takler den.

Fargen var brunlig med et snev av rødt, og helt greitt. Ølet hadde nok litt vel mye kullsyre, i alle fall bet det, men uten at det var ekstremt fizzy. Det var en tanke søtt, men det skal jo være slik. Smaken var preget av nøtter og malt, og jeg syntes å merke en viss fruktighet eller kanskje til og med bæraktighet - den skulle nok ikke være der, og jeg må dobbeltsjekke det.

Jeg vil si appearence=4/5, for det var ingenting galt med den i forhold til sin type, og selv om skummet forsvant raskt, kan det ha vært glasset. Dernest vil jeg si aroma=4/10, for dette er et øl som ikke skal ha noen gjæraroma noe sted. Jeg kan ikke gi mer enn palate=2/5 (og selv det er generøst), for det er et ufattelig tynt øl som har nesten null utvikling i munnen - og det er beryktet for nettopp dette - og jeg mener det ikke 'in style' for typen. Videre mener jeg at flavour=7/10 siden det var et helt greitt øl på smaken, egentlig. Dog har jeg smakt det i langt verre (surt?) tidligere fra fat i Trondheim, men det har kanskje med salgsvolum å gjøre? Til slutt vil jeg si overall=12/20, som gir en total på 2,9.

Heldigvis drakk vi dem til et måltid der slikt øl passet, for de hadde ikke gjort seg i endel andre situasjoner. La oss først ta Lindeboom, som ikke var så ekstremt pilsneraktig slik vi kjenner det fra norsk pils, men til gjengjeld hadde den et svakt snev av den egne belgiske emmenheten som tidvis kan være så fremtredende ved ølet der. Joda, det var jo et nederlandsk øl, men provinsen Limburg er omtrent så nært opp til Belgia du kan komme i Nederland, både religiøst og geografisk, og dette ølet minnet meg om Belgia. Alt i alt var det et drikkendes øl innen sin sjanger, men det var ikke et øl som satte igjen det helt store inntrykket. Det var kort og godt et øl som du drakk, svelget og glemte, med kort ettersmak - en der-og-da-opplevelse. Sånn sett er det kanskje et ypperlig øl å drikke når man skal smake på mat!

Neste var Edel Pils, og den hadde en langt mer markant humlesmak - men dog av en annen karakter enn jeg forbinder med norsk pils - og noe søthet i tillegg til at den var langt renere i smaksbildet. Her var ettersmaken langt mer fremtredende, og selv nå en stund etter kjenner jeg snev av bitterheten til dette ølet. I tillegg hadde dette ølet en fylde som er uvanlig for pils, og som var det jeg best husker ved det. Dette var helt klart det mest huskbare av de to ølene.

Selv om jeg må smake på begge igjen, er det nok Edel Pils jeg helst kommer til å prioritere å smake på igjen. Her har jeg valgt å ikke gi poeng à la RateBeer, siden jeg delte de to flaskene med Magni. Dermed ble det nok litt lite til å gi en skikkelig vurdering - men jeg kommer tilbake! Det er nok to øl som jeg kommer til å ta med på en pilssmakekveld, dersom jeg skal arrangere det.

• Innerst inne ligger funksjonaliteten. Dersom ikke en automatisert oppgave faktisk løser oppgaven som er målet, så er og blir den dysfunksjonell samme hvordan du snur og vender på det. Dette er gjennomføringen, og de som tror dette er alt det er ved automatisering, har misforstått noe fundamentalt.

• Neste nivå er stabilitet, som er et systems evne til å fortsette å virke over tid. Det motsatte - et ustabilt system - er noe som mer eller mindre faller sammen av seg selv. Stabilitet er viktig i en automatisert oppgave fordi den skal fortsette å kjøre gang på gang i overskuelig fremtid, men det tar tid og testing å sikre at den automatiserte oppgaven er stabilt spesifisert og programmert.

• Tredje nivå er robusthet, som er beslektet med stabilitet, men allikevel fundamentalt forskjellig. Med robusthet menes et systems evne til forsatt å virke selv om omgivelsene rundt det endrer seg. Et stabilt korthus fortsetter å stå av seg selv, mens et robust korthus i tillegg takler at du puster på det og rugger litt i bordet. Stabilitet er viktig for en automatisert oppgave fordi miljøet det skal kjøre innen, garantert kommer til å endre seg over tid - du har kanskje ikke planlagt endringene ennå, men de kommer!

• Det fjerde og siste nivået er elegant feiling. Det betyr at når systemet tross funksjonalitet, stabilitet og robusthet allikevel ikke kan fullføre oppgaven sin, så sier det ifra på en grei og informativ måte. Ting som den ikke har blitt programmert til å takle, skal den heller ikke forsøke å ordne.

Jeg misliker automatiserte jobber når de inntrengende, repeterende og pågående forteller meg om alt som er normalt. Jeg har allerede nok avbrytelser og oppmerksomhetsavledninger i arbeidsdagen til at jeg trenger noe som støyer bare for å fortelle meg at alt er i orden. Nettopp derfor er det viktig at en automatisert jobb holder kjeft sålenge alt er i orden, og kun skriker opp dersom noe er galt. Enkle, hyppige og lettolklige feil bør den settes opp til å håndtere selv, mens de øvrige bør videresendes til en systemadministrator i mest mulig ordrett kopi og med best mulig bakgrunnsinfo. Manuell, inkrementell tilpassing av den automatiserte oppgaven over tid er den enkleste måten å gjøre den stabil og robust på.

Dette betyr ikke at jeg har noe imot statistikkrapportering og logging av at alt er greitt. Det må imidlertid skilles skarpt mellom to ting som har hvert sitt bruksområde: På den ene siden er det som er tilstandslogging som en systemadministrator kan oppsøke for rapportgenerering eller post-mortem debugging. På den andre siden er det som varsler om at noe er galt, og som systemadministrator bør få som avbruddshåndtering.

Det vanligste er det motsatte av proaktivitet: nemlig reaktivitet. Man fikser ikke doseringene i en sving på E6 før man har fått dødsulykker der, man trekker ikke et produkt fra markedet før man har sett at det er utrygt, man skifter ikke strømforsyningen før man merker at den ikke lengre virker.

Årsaken til dette er kanskje at det er så ufattelig mange ulike feil som kan oppstå, at man av ren matthet ignoreres de fleste. Oftest går det jo allikevel bra, og alternativet er vanligvis å bruke mye ressurser på noe man i ettertid 'ikke fikk bruk for'. Derfor satser man på at det er billigere å rydde opp reaktivt for de relativt få crashene som faktisk kommer.

Så er vi ved sakens kjerne:

• Jeg skulle ønske at flere hadde en bevisst holdning til proaktivitet, reaktivitet og balansen mellom dem, og at det er basert på kostnader, ressursbruk, sannsynlighet og konsekvenser.
• Jeg skulle ønske at flere i forkant var bevisste på hva de håndterte proaktivt og hva de planla å ta reaktivt dersom det skulle bli nødvendig.
• Og jeg skulle ønske at flere i etterkant var ærlige nok til å innrømme at dette krasjet fordi man vurderte at det totalt sett var billigere å rydde i ettertid enn på forhånd å fikse dette og tallrike tilsvarende problemer.

Og mekanismen er enkel: jo større skadekonsekvenser, jo større sannsynlighet og jo lavere proaktive kostnader; jo lavere er terskel for å bruke proaktivitet helt eller delvis for å unngå eller begrense skaden.

Nå skulle vel ikke dette være noen overraskelse på noen, men hastigheten som det skjer med overrasket i alle fall meg. Tore Mauset tar diplom for i vår, der temaet er backup for bærbare. I den forbindelse laget han en online spørreundersøkelse som ble annonsert over epostlista alle-idi - dvs som i det store og hele går til alle ansatte på IDI, uansett tilknytning. Det er 184 personer som står på denne lista. Det omfatter proffer, stiper, administrasjonen, teknisk - i praksis hele IDI. Det reelle antallet var nok kanskje noe mindre, siden lista inneholde kanskje så mye som et dusin ansatte som hadde sluttet ellers om bare deler av året residerer her i Trondheim.

Tore fikk inn 62 svar, hvorav 61 definerte seg som ansatte og en som student (kan ha blitt oppfattet som dr.gradsstudent). Ett av spørsmålene gikk på hva slags OS som var installert på ens bærbare datamaskin. Vi fikk inn 38 svar på Windows og 32 svar på Unix. For Unix var det videre brutt ned i 20 Mac OS/X, 11 Linux og 1 FreeBSD. At antall svar er høyere enn antallet personer som svarte skyldes at vi lot dem få krysse av på mer enn ett svaralternativ, i tilfelle de hadde mer enn en bærbar eller brukte dual-boot eller vmware.

Jeg visste at vi hadde mye Mac-er, men ikke så mye. Mitt inntrykk er at det er de såkalte 'early adapters' som konverterer til Mac. Det var også interessant å se at såvidt mange hadde valgt Mac OS/X fremfor å installere egen Linux. Da vi flyttet inn i IT-byggene sommeren 2001, så var det bare en eneste vitenskaplig ansatt igjen som brukte Mac, så dette er noe som har skjedd de siste 4-5 årene.

Historikken står der fremdeles som et grelt minne, men snudd har de, og der tok jeg feil. Ringnes har i disse dager kommet med tre nye øl: Ringnes Nunavut er et øl til minne om Nansens ferd over Grønnlandsisen og Ringnesbrødrenes støtte til det. De to andre ølene er Akairyu, som er et tørt øl i japansk stil, og Guajiro, som har lime og mynte i latin-amerikansk stil. Ingen skal kunne påstår at dette er lyse, tynne, utvannede og smakløse lett-pilsner. OK, det er noen størrelsesordner igjen til en imperial stout, men det og også noen størrelsesordner tilbake til standardpilsnerne deres.

Det var med stor mistro jeg åpnet Nunavut ... og jeg ble sjokkert - positivt sjokkert da jeg helte i glasset. Dette er et øl som må få enhver pilselsker til å se mørkt på fremtiden (pun intended). Fargen er et sted mellom mørk rav og lys mahogny. Den fikk mye lyst skum da jeg helte, men det forsvant relativt raskt. Hmmm, det skulle være rene glass uten hverken såpe eller fett, men jeg får teste en gang til senere. Det skummet som kom var forsåvidt veldig lyst, men slett ikke helt hvitt. Appearance=3/5. Ølets aroma har en snev av honning, og en gode del malt samt endel humle. Den er høyst akseptabel, uten å være noen rekordsetter. Aroma=7/10. Så er det palate, den er særdeles uvant for et Ringnes-øl, den er faktisk kraftig, og utvikler seg på tunga. Den har noe tørr ettersmak sammen med en brukbar bitterhet som utvikler seg med en relativt langvarig ettersmak. I smaken er det mest malt som trekker til seg oppmerksomheten, utover det er det også godt med aromahumle og en viss fruktighet og noe brentsmak. Flavor=6/10 og Palate=3/5. Det er selvfølgelig mulig at jeg i sjokk over å ha funnet et bra og akseptabelt bokseøl fra Ringnes nå gir for høye poeng, men dette er et øl jeg absolutt vil smake igjen senere, så en mulig korrigering kan komme. Jeg setter Overall=11/20.

Og hvorfor disse navnene!? Jeg vet jo at Tollef velger maskinnavn med pwgen, men jeg trodde virkelig ikke at Ringnes ville bruke samme mekanisme for å navngi ølene sine. Hva sier marketing? Har de gått helt fra konseptene eller er slike navn blitt hipt og in?

Fra Ringnes er dette - med unntak av Julebokken det beste ølet jeg har smakt. OK, så var det godt med forbedringspotensiale, men la oss ikke dvele sarkastisk ved fortiden og de vonde minnene. Dette var kjempebra og det var et stort steg i riktig retning, det fortjener ros! Det har gitt meg tilbake troen på at kanskje, kanskje vil de store bryggeriene innse at de trenger å lage noe annet enn det minste felles multiplum som ikke støter noen som helst. Jeg gleder meg til å smake på de andre i denne serien.

Tre personer sett i livbåter var tittelen på et avsnitt, mens inne i selve avsnittet var det: Mannskapet i et redningshelikopter har rapportert om at de har sett tre personer i en redningsbåt. Det reelle var at man illustrert tragedien med at i én av livbåtene (og trolig var dette en redningsflåte) var det så lite som tre personer til tross for at den burde kunne tatt et sted mellom 50 og 100. Her er VG ikke akkurat presise, og det virker som de forsøker å skru opp krisa.

VG gjør et stort poeng av at skipet plutselig forsvant fra radaren og kaller det en mystisk forsvinning. De har endog ringt opp Arild Wegener som er avdelingsdirektør i Norges Rederiforbund som siteres å ha sagt at Dette høres helt besynderlig ut og Dette høres helt ekstraordinært ut. Jeg skulle gjerne visst om han føler seg feilsitert. Det er ingenting besynderlig eller mystisk med at skip som synker forsvinner fra radaren, tvert om. Det som evt er snodig at skipet ikke fått varslet over nødkanal at de var i ferd med å synke. På meg virker som det om VG lefler med at det må være en kapring eller terrorangrep eller en slags ondsinnet senking. Så etterhvert viser det seg at nødrop har blitt oppfattet, blant annet fra et redningssenter i Skottland og fra andre skip i nærheten. Det som gjenstår som besynderlig er altså bare at ingen har rapportert at de lokale redningsorganisasjonene oppfattet noen nødsignaler.

Bedre blir det når VG påstår Skipet skal ha forsvunnet fra radarene like etter at det forlot havna i Dubah [...] Mens de tidligere i meldingen skriver de [skipet] var bare 62 miles fra land da det plutselig forsvant fra radaren - for så like etterpå å komme med at [...] nær stedet der skipet sist ble observert på radaren, omtrent 40 miles fra Hurghada i Egypt. Til overmål har de også utsagnet skipet befant seg i Rødehavet utenfor kysten av Saudi Arabia, da det plutselig forsvant fra radaren. Det er ikke indre konsistens i disse utsagnene. Jeg tror det bare er VG som repeterer hva de leser fra ulike nyhetstelegrammer uten å tolke eller konsistenssjekke det. Forøvrig sier Dagbladet at ferja forliste knappe ni kilometer fra land.

Overfarten fra Dubah til Safaga er omkring 200 km eller kanskje 125 miles (det sies ikke noe om dette er norske mil, amerikanske miles, sjømil eller nautiske mil, men det må trolig være amerikanske miles). Dette er på tvers av Rødehavet som er temmelig så jevn i bredde, så å si bare 62 miles fra land misvisende siden dette er omtrent så langt du klarer å komme fra land i Rødehavet. Et sted klarer de endog virkelig å rote det til, for de skriver at skipet sank 70 kilometer utenfor havnen Dubah i Safaga.

På et tidlig tidspunkt meldte VG Det er meldt om at flere døde er observert flytende i vannet. De døde kroppende kommer trolig til å tiltrekke seg haier. (datert lørdag kl 09:55) Men etterpå kommer de med en avkrefting der de har intervjuet en marinbiolog: Det er en myte at hai går til angrep på mennesker ved skipsforlis. Menneskene dør snarere av panikk eller utmattelse. Så kommer haien og rydder opp etterpå. (datert lørdag kl 10:25) Det hadde vært interessant å visst om VG ble kontaktet av folk som påpekte feilen, eller om den ble avdekket fordi man ringte rundt for å utdype temaet.

Det var en stund uklarhet om hvilket skip som hadde sunket, og det ble presentert som "Salaam 98", mens det egentlig var "MS Al Salam Boccaccio 98". VG er veldig tydelige når de påpeker at det ikke er hos dem forvirringen har oppstått: De første bildene som ble sendt ut på de internasjonale fotobyråene, var "Salaam 89". Senere kom bilder av skipet øverst i denne artikkelen, som er "MS Al Salam Boccaccio 98". VG klarer imidlertid i sin oppklaring å si at de to skipene er søsterskip, hvilket er helt feil, selv om rederiet har endel søsterskip av det som nå sank.

I en artikkel presenteres det en teori om at det har en kjempebølge som skulle ha spist skipet, som altså fremdeles omtales som mystisk. Det er en teori som er tatt ut av luften. Selv om noe slikt er mulig har ingen av de overlevende eller redningsmannskapene uttalt noe som tyder på noe slikt, og ingen har meldt om at en slik kjempebølge skulle nådd land. Men kjempebølger selger trolig, og det er lov å fabulere om det i ordelag som ikke forplikter men som allikevel kan tolkes som slik-skjedde-det.

I starten ble skipet omtalt som "cruiseship", noe det ikke er. (Bilferger er plassmessig ineffektive som cruiseskip.) Senere ble skipet omtalt som "cruiseskipet eller ferjen". Da den var ny hadde ferja plass til rundt 600 passasjerer, og hadde omtrent like mange lugarplasser. Etter ombygging fikk den rundt 800 lugarplasser og plass til 1300 passasjerer. Jeg har sett referanser til at den kunne ta både 2500 og endog 3000 passasjerer, men jeg vet ikke om det er korrekt. Dette er en opprinnelig standsmessige ferje som er blitt ekstrem-påbygd og som idag er en balje der man dytter folk inn som sild i tønne. Det er overholdet ikke noe cruiseskip.

Verst og aller mest spekulativt er imidlertid Dagbladet, som nesten mer enn indikerer at ferja hadde baugport av samme type som fra Estonia. De skriver i en artikkel at Eksperter hevder at ferja hadde samme baugportkonstruksjon som "Estonia", passasjerskipet som i 1994 sank i Østersjøen. og senere skriver de: Mye tyder på at passasjerskipet som forliste i Rødehavet i går formiddag, hadde samme baugdørkonstruksjon som «Estonia» - bare mye eldre og mer utdatert. Disse ferjene bruker hekkporten, slik at de kan ligge side mot side og bruke minimalt med kaiplass. En hekkport er noe helt annerledes enn en baugport på en ferje som har flat hekk (i motsetning til f,eks Flakk-ferja, som er lik foran og bak. Hekkporten kan tydelig sees på søsterskipet MS Carducci, men noen baugport har ingen i denne klassen med skip, se bildene av MS Al Salam Manzoni 94. De kan nok ha sideporter - som er synlig på bildet - men det blir noe helt annet enn Estonias baugport.

Kvaliteten på disse meldingene fra VG og Dagbladet er ikke imponerende. Det kunne vært interessant å ta for seg en reell sak og blinke ut endel avviser, polle dem for hva de legger ut og når, og ikke minst hva de retter. Man trenger nok full oppmerksomhet noen dager for å gjøre noe slikt, men jeg er redd resultatet ville bli forstemmende lesning. Jeg har dessverre ikke hatt i nærheten av nok tid til å gjøre dette med denne saken.

Saken er egentlig grei (IANAL!). Koranen er basis for mulimsk lov og den sier at man ikke skal avbilde Muhammed. Men den gjelder ikke over norsk lov, som ikke forbyr en slik ytring. Det er mulig at slike tegninger ikke ville kunne publiseres i land som følger muslimsk lov, men de er lov å publisere her i Norge. Punktum.

Men at noe er lov betyr ikke at det nødvendigvis er god takt og tone, og slett ikke at det er etisk og moralsk riktig. Jeg synes det er barnslig av Magazinet å publisere disse tegningene i den konteksten som de ble publisert. Og jeg mistenker sterkt at de gjorde det bare for å kaste bensin på bålet. Jeg har oppfattet det som om Jyllandsposten gjorde det for å skape en debatt og å sette fokus på et tema - og begge deler har de klart til gangs. Jeg kan i større grad unnskylde Jyllandsposten ønske om debattskaping enn jeg klarer å se noe forsonlig i Magazinets provokasjon - som mer er egnet til å avspore debatten ved å forsterke motsetningene.

Mange religioner - og kanskje spesielt de dualistiske og monoteistiske, så som kristendommen og islam - har et grunnsyn av eksklusivitet: det er dem og bare dem som har rett. I varierende grad og til ulike tider har andre blitt alt fra fiendtlig ignorert til henrettet. Denne eksklusiviteten er inkonsistent med et åpent, fritt og pluralistisk samfunn. Miljøer innen både islam og innen kristendommen hadde nok mer enn gjerne villet være lovgiver, anklager og dommer overfor resten av samfunnet, på bakgrunn av sine 'gudegitte' læresetninger. Jeg mener at disse grupperingene umulig kan ha fått med seg hva som har skjedd fra renessansen og fremover - eller kanskje de har fått det med seg men ønsker å se bort fra det.

Jeg mistenker at bakgrunnen for at Magazinet republiserte disse tegningene var ren og skjær skadefro provokasjon, altså den fordi-jeg-kan gleden ved å gni noe inn sammen med godt med salt hos sine meningsmotstandere, den motivasjonen som bare har til hensikt å fremprovosere en reaksjon og skru opp konfliktspiralen enda en omdreining. Jeg har særdeles lite til overs for Magazinet og deres kumpaner, men deres ytringsfrihet står over noens gruppes rett til å hevde et gudommelig krav på presedens over loven.

Men vi skal klare å ha i mente Magazinets insistering på at ytringsfrihetens står over religiøse lover og edikter, over religiøse gruppers følelse av forulemping og over hva som er godt takt og tone. Og vi bør huske akkurat det til neste gang Magazinet eller deres like kommer og vil stoppe en lignende ytring - bare fordi den er rettet mot deres egen variant av stivbent og gammeldags overtro.

Jeg har alltid syntes at Hedningesamfunnet har vært barnslige og useriøse. Jeg tror nok at jeg som ateist ikke er så uenig i deres grunnsyn, men jeg har ikke pleid å være enig i deres valg av form og format. Men Magazinet er i ferd med å ta dem igjen. Dersom jeg tvinges til å velge side, så vet jeg hvilken side jeg kommer til å falle ned på.

Først har vi en regel jeg lærte av min bestemor. Den fungerte faktisk for meg en lang stund, men nå er nok språkfølelsen min gått litt tilbake, og jeg bruker den ikke lengre. Poenget er at 'å' er infinitivsmerke idag, men tidligere brukte man 'at'. Dersom man omskriver setningen til å bruke 'at' i stedet for den mulige 'å', så skal språkfølelsen fortelle en hva som er rett. Da får vi 'At fortsette at bruke morsmål ...'. Tja, det høres greitt ut (men gammelmodig) for mitt språkøre, men jeg er ikke overbevist om at alle er enige med meg.

Den neste tommefingerregelen er å dele setningen opp i to deler, for dersom det skal være 'og', så binder det sammen to ledd som teknisk sett kan separeres: 'Å fortsette (med) morsmål ...' og 'å bruke morsmål ...'. Det er vel også en måte å gjøre det på, og for meg indikerer den at det ikke skal være 'og' - selv om jeg ser at det også kan argumenteres for det motsatte.

Neste måte er å bøye setningen i en annen tid - det er ikke så lett med akkurat denne setningen, men dersom vi i stedet tok utgangspunkt i setningen 'vi skal fortsette og/å bruke morsmål som ...', så ser vi at om den omskrives til 'vi fortsatte å bruke morsmål som ...' og at leddet 'og brukte' ikke passer inn så godt. Her er poenget at siden 'og' binder sammen to like ledd, så må de begge bøyes til samme tid.

Så er det noen som bruker en engelsk oversettelse som indikator. De to mulige oversettelsene blir "To continue to use ...' og 'To continue and use ...'. For et norsk språkøre med engelsk som andrespråk er det veldig tydrlig at første alterativ er det beste. Men dette er en felle, for i mange sammenhenger bruker engelsk faktisk 'and' der vi bruker 'å' i akkurat slike tilfeller. Jeg diskuterte det med en av de engelske proffene på jobb, og han sa at begge deler kunne brukes, men at de var to ulike setninger og det kom an på hva du ville si.

Konklusjonen min er at 'Å fortsette å bruke ...' nok er korrekt, men at det kan konstrueres en plausibel tolkning der 'å fortsette og bruke ...' ikke er ukorrekt. Den blir noe slikt som 'Vi skal fortsette med det som vi holder på med samtidig som vi skal bruke morsmålet ...'. En kortere omskriving blir 'å fortsette og å fortsette å bruke morsmål ...'. Men at det er godt språk er å trekke det litt vel langt.

Jeg tror egentlig jeg holder en knapp på at det er to ulike setninger med hver sin tolkning. Dessverre er det ikke så lett å se dette i den aktuelle setningen, men la meg formulere en annen frase som er bygd over samme lest: "Å starte og/å slutte arbeidsdagen ...'. Med 'å' betyr det 'å påbegynne avslutningsfasen av arbeidsdagen', mens med 'og' blir det 'både påbegynning og avslutning av arbeidsdagen.' Og oversetter vi dette til engelsk, så blir det veldig tydelig at det er to ulike setninger: "to start to stop" og 'to start and stop'.

Det eneste problemet er at jeg har tallrike ganger sett personer med engelsk som morsmål si det ekvivalente av 'to start and stop' når det utfra konteksten går tydelig frem at de mener 'to start to stop' ... i alle fall etter mitt språkøre. Sukk!

Det var sikkert en driftsmessig funksjonell ombygging, men å si at det var en forskjønnelse av skipet er vel en grov overdrivelse. Mitt førsteinntrykk var å stusse på om det lå et større skip bak og et mindre eller i det minste lavere skip foran. Dette må vel være en av de beste illustrasjonene på hvordan kommersialiseringen styrer. At estetikken er kastet overbord er leit, men at kanskje sikkerheten samtidig også er kastet overbord er uhyggelig.

Nå behøver ikke ombyggingen å ha gjort skipet kritisk ustabilt, men det har neppet hjulpet på stabiliteten, og særlig ikke dersom den nye overbygningen var tung. Men jeg klarer ikke helt å fri meg for å tenke på at skipet visstnok sank i sterk vind, og det ekstra overbygget må ha gitt noe vanvittig med ekstra vindfang dersom vinden kom inn fra siden, og det kan ha hjulpet til med å gjøre skipet ustabilt.

Ett annet moment er at det ble sagt at den hadde for lite livbåter, og bildene synes å indikere at det var fem sett med livbåter på hver side både før og etter ombyggingen - men trolig har de utstyrt den godt med ekstra redningsflåter ved ombyggingen. Det er trolig også mer hensiktsmessig med regningsflåter enn livbåter ved kantring. Tallene for overlevende, druknede og savnede som jeg har sett indikerer i alle fall at skipet hadde ombord færre enn de 1300 passasjerene som hun var sertifisert for. Derfor tror jeg dette med livbåter ikke er relevant. Men det er mulig at hun har gått ned så fort at de ikke har fått ut noen av livbåtene.

Enda ett moment er baugporten, som flere allerede har sagt er akkurat som for Estonia. Hvis det jeg har sett og lest er korrekt, så er dette det reneste tull, siden dette skipet ikke hadde baugport, men akterport, mens Estonia hadde - som vi husker - en baugport som trolig ramlet av i fart, noe som fikk minst ett av bildekkene til å fylles med vann. Bildene styrker dette. I tillegg synes Al Salam Boccaccio '98 å ha en bilporten i sin flate hekk som derfor nødvendigvis må være veldig forskjellig designet i forhold til baugporten til Estonia.

Kort fortalt hadde man gjort målinger for å finne ut hvor langt ned i bakken man måtte spunte plater. Poenget er at det øverste laget består av humus, torv og andre porøse materialer - rester etter de gamle sump og myrområdene. Under dette er det et kompakt lag med leire. Med det trykket som maksimal vannstand i kanalen gir, så kan vannet trykke seg en avløpstunell gjennom de porøse massene (men ikke gjennom leira) og ut på baksiden av diket.

Derfor må man under det stedet der dikene blir bygget banke ned store metallplater som sikrer at ikke trykket kan grave ad hoc avløpstuneller. For å være effektive må altså disse gå helt ned til leirelaget og enda et lite stykke.

Loggene fra prøveboringene ned til ca 40 fots dybde viste at humuslaget stedvis gikk så langt ned som 30 fot. Imidlertid sier rapporten og tegningen av kanalens tverrsnitt - som ble generert på grunnlag av disse prøveboringene - at det porøse laget bare er fra 11 til 16 fot dypt. På bakgrunn av dette ble det spuntet metallplater ned til 17,5 fots dybde - noe som skulle være tilstrekkelig dersom de tverrsnittstengingen var korrekt.

Det som trolig skjedde da diket brast i denne kanalen var at vanntrykket gjorde det porøse humus- og torvlaget gjennombløtt, og at trykket deretter presset en slags avløpstunell under selve diket. Etterhvert som mer og mer vann strømmet igjennom har så selve diket blitt bokstavelig talt undergravet og har kollapset. Dette stemmer med vitneobservasjoner, som sier at diket ikke brast fordi vannet flommet over.

Nå har jakten startet på å finne ut hvorfor de korrekte prøveboringene ble sammenfattet til en misvisende rapport. Prøveboringene har blitt verifisert i etterkant av overflømmelsen, så feilen synes å være en ingeniørmessig analysefeil. Vi får sikkert høre mer om denne saken etterhvert.

Først var det Trondhjem mikrobryggeri Altbier, som er deres nåværende sesongøl. Det begynte å servere det i helga som var, og det er første gang de har servert denne øltypen. Fargen er nøttebrun men med et orangerødt skjær, og det er litt tåkete. Selv om det er relativt lite skum, så er det brukbart med blonder på innsiden av glasset. Aromaen er frisk med en viss karakter av malt og humle, og det er en viss bitterhet, selv om den ikke er utpreget. Jeg synes det minner om Aass sine øl, som har en smak som minner meg (men ingen andre!) om mel. Andrew mener dette ølet er veldig nær en typisk altbier - bortsett fra at de har 'feil' bitterhumle, men jeg skal ikke uttale meg, siden det er en relativt ukjent type for meg. Palate er ikke veldig kraftig, og bitterheten ligger mest i ettersmaken. Appearance=3/5, aroma=5/10 - mest fordi det var relativt lite av den, men her kunne jeg kanskje kommet lengre i en annen setting, så det må prøves mer. Palate=4/5, for den er i det minste i tråd med stilarten sålangt jeg kan bedømme. Flavour=7/10, fordi det ganske visst er et godt øl. Jeg setter overall=10/20. Det er et veldig greitt øl, egentlig høyst brukbart. Jeg har smakt det en gang før, og var enda mer begeistret for det da, men det var også kanskje litt nyhetens entusiasme. Jeg trenger nok å smake det et par ganger til før jeg endelig bestemmer meg.

Neste øl var Trondhjem mikrobryggeri Amber. Det er en type som jeg synes det har variert endel på gjennom de siste årene. Slik den er i dag har den vært en stund nå, så det er vel fair å gi en vurdering av den. Fargen er rav-aktig, men kanskje en tanke på den mørke siden. Temmelig tørt. Den er nesten helt klar, og har lite skum. I munnen utvikler den seg endel og blir til svakt pisket kremfløte. Aromaen er frisk og fruktig. Appearance=4/5, aroma=6/10, flavour=7/10 og palate=4/5. Jeg synes nok den har litt vel mye bittersmak for sin stil - men den har heldigvis ikke fullt så mye som IPA'en, som forøvrig er temmelig lik i stil. Den er veldig fruktig, og jeg klarer egentlig ikke å bli så betatt av kombinsjonen av fruktighet og bitterhet - men det er jo bare meg. Overall=9/20. Men det er absolutt et godt øl, og til sine formål (fiskegryte?) burde det være meget brukbart.

Siste øl på denne puben i dag ble Trondhjem mikrobryggeri Bitter, som kom på tapp like før helga. Denne har - som alltid - masse skum som er både formfast, temmelig mørkt til skum å være, og som legger et ypperlig sett med blonder på innsiden av glasset. Faktisk legger den igjen betydelige skumringer etter slurkene - slik som en ekte Guinness skal gjøre. Den er på ingen måte et øl hvis bitterhet hopper opp og biter deg, og førsteinntrykket er et øl som er langt mindre bittert enn amber (og selvfølgelig IPA). Men bitterheten tiltar og vokser seg stor i ettersmaken og varer lenge. Sånn sett er det et øl som kun avslører sin ekte karakter når du gir det endel oppmerksomhet over litt tid, men dersom du gjør det blir du neppe skuffet. TMB har mekket litt på oppskriften til dette ølet, og en stund brukte de en helt annet bitterhumle. Nå er de tilsynelatende tilbake til nærmere der de startet - og det er best IMHO. Dette ølet har endel brenthet, noe malttoner og et snev av fruktighet. Fargen er mørk ravfarget med en svak slørethet. Skummet tynnes men holder seg egentlig bra. Appearance=4/5. Jeg mener å kjenne svak smak av sjokolade og citrus/appelsin i aroma. Aroma=4/10, palate=3/5 og flavour=8/10. Dette er en av favorittene mine, og den får overall=15/20.

Så flyttet vi oss til Brukbar, der vi først startet på Jacobsen IPA, som egentlig kommer fra Carlsberg, og synes å være deres forsøk på å ha en finger med i mikrobryggerimarkedet. Den har c00l'e flasker med innstøpte logoer og designer-etiketter i gammel stil. Det er nok tydelig at de sikter på et ungt publikum, for til tross for at jeg har gode øyne var skriften på etikettene fra dette merket delvis for liten til at jeg kunne lese den uten briller (og Andrew var sjanseløs selv med briller). Selve ølet er søtt med mye maltsmak, og med et visst preg av vørter. Etiketten sier at det skal ha smak av melon og aprikos - og det kan sikkert stemme, hvis det ikke er innbildningsevnen min som tyder hvit smaksstøy når jeg kjenner 'fasiten'. Fargen er lysaktig nøttebrun, og ølet er klart uten gjær på flaska - jeg tror det må være både filtrert og pasteurisert. Det er kanskje litt pysete av Carlsberg at de ikke tør å servere med levende gjær, men det er vel slik store firma tenker kvalitet? Flaskene ble servert altfor kaldt, og bitterheten var nesten fraværende til å begynne med, men etterhvert som temperaturen steg ble den mer tydelig. Ølet holder 6,3% på 33cl flasker. Aroma=6/10, appearance=3/5 og flavor=4/10. Her taper den på flavor, men det er fordi jeg mener den er out-of-style i forhold til en IPA. Nå må det jo sies at bitterheten begynte å bli brukbar - men likevel forsiktig - etterhvert som temperaturen steg. Til gjengjeld fikk den etterhvert en aroma som minte om doven pils. Overall=8/20, og min reaksjon er at det var et interessant og litt spesielt øl, men er det IPA? For så vidt var dette en førsteopplevelse, så ta dette med en klype salt inntil jeg har fått smakt det et par ganger til.

Siste ikveld ble en Jacobsen Dark lager fra samme leverandør som forrige. Ja, jeg mener de kalte den dark og ikke mørk, men det er vel fordi internasjonaliseringen har trumfet over den historiske autentisiteten? Den var noe mørkere enn forrige men ikke veldig mørk (med mindre du sammenligner med pils). Det mest markante trekket var likevel vørterkomponenten i aroma og spesielt smak. Det er et søtt øl med mye maltsmak og enda mer vørtersmak. Ikke drikk for mye av dette sent på kvelden, for det er både sterkt (5,8%) og kvalmende søtt, samtidig som det kommer i 'helflasker' på 75cl. Jeg aner ikke hva de har startet på for å ende opp på et så søtt øl med såvidt høy styrke. Den er naturlig nok ikke så bitter som den forrige og er generelt agreeable gjennom all søtheten. Mer vet jeg ikke om jeg kan si om den ... enten det var for sent på kvelden eller det bare var en overdøvende søthet, så var det ikke lett å få tak i noen nyanser på dette ølet. Jeg har smakt det en gang før på Rosendalspuben, og fikk en liknede reaksjon da. Appearance=3/5, aroma=4/10, flavour=3/10 og palate=4/5 - for den er faktisk ikke så ille i munnen. Ølet var kanskje litt for flatt, og jeg gir overall=7/20.

Ellers kan det nevnes at da vi kom inn og spurte etter 'Jacobsen' tok det tre sekunder før bartenderene konkluderte med at vi spilte ham ett puss, og han svarte med at Jacobsen var ute og forslo at vi tok en kaffe imens. Det var først da vi pekte på flaska på hylla bak ham at det sank inn og han sa 'Åååja!'. Med noe drinks, sær smak et kritisk blikk på renheten i glassene kvalifiserte vi sikkert til tirsdagens særeste kunder. Han beklaget i alle fall at de bare hadde Mørk lager i varm tilstand men insisterte på å kjøle den ned i en champagnekjøler mens vi drakk IPA'en. Vi stresset ham til å ta den opp før den var 'ferdig', og fikk den således temperert til en perfekt kjellertemperatur.

Til jul og påske ringes det til alt overmål en hel time, og for vår lokale kirke, der den automatiske ringemekanismen bare ringer i fem minutter i strekk, betyr det fem minutter ringing, så ca 30 sekunders stillhet, og nye fem minutter ringing osv osv. Det er ekstermt irriterende og mye verre enn om de ringte konstant den ene timen.

I tillegg er de fleste kirker bygget slik at støyen skal gå utover, ikke innover. I noen kirker har det knapt vært mulig å høre klokkene inne i kirkeskipet. Så la oss legge bort argumentet om at naboene får tåle litt ``følge-støy fra virksomheten'' - det er ikke en følge av virksomheten, det er en bevisst generert støy, laget utelukkende for å lage støy.

Så, hvorfor ringes det med kirkeklokkene? Her kan vi skille mellom varsling og rituell ringing.

1. Den første typen - varslingsringingen - er som nevnt koblet til at menigheten skal få varsel om tiden som er igjen til gudstjenesten. Det er også den som er mest plagsom: den kommer tidligst, den gjentas tre ganger i løpet av en time og den er mest ilter. Idéen er altså å varsle om den kommende gudstjenesten, og den er beslektet med en rekke andre regelmessig støy som har forsvunnet med tiden:
   • Vektere går ikke lengre rundt i bygatene om natta og skriker "Klokken er 3, og alt er vel".
   • Festninger rundt om i landet skyter ikke middagsskudd og slike ting lengre.
   • Skipsklokker slår ikke lengre 'slag' for å markere hver halvtime av en firetimers vakt.
   • Selv forsvaret (en annen institusjon som er kjent for sitt forstokkede rotfeste i gamle og irrelevante tradisjoner) har de siste tiårene redusert på antallet hornsignaler pryder leirens lydbilde - IIRC.
   • Jeg tror de fleste skoleklokkene i grunnskolen er blitt mer dempede, mer avslappede og ikke så hissige.
   • Fyrvesenet synes å ha lagt ned alle sine tåkelurer og klokker, de som ulte og kimet hele natta og i tåkevær.
   • Gårdene ringer ikke med klokker for å varsle måltider for arbeidsfolkene.
   • Fabrikkene har ikke lengre fløyter som markerer arbeidsstart, pauser og arbeidsslutt om ettermiddagen.

   Jeg har utvilsomt uteglemt gode eksempler her, men poenget er at der hvor støy var en akseptabel måte å nå mange for inntil hundre år siden, så har alle så nær som kirken funnet bedre, roligere og kosligere måter å gjøre dette på. Konservative kirkekretsers forstokkede og ubendige standpunkt innen alt fra homofili til evolusjon blir plutselig mer forståelig (men ikke mer akseptabelt) når man innser at de ikke engang har tatt innover seg armbåndsurets og vekkerklokkas inntreden.

2. De rituelle ni slag mot slutten av gudstjenesten er ikke så plagsome, men desto mer interessante og problematiske - for her ringes det mest for de som ikke er i kirken - det er i alle fall utenfor det høres best. Dette tar oss til sannsynlig hensikt nr to med kirkeklokken: in-your-face-ringingen. Vi kjenner alle sagn der troll og andre utyske blir irritert av klokkeringingen eller blir til stein av den. Som så mange sagn er det ofte en kjerne av sannhet i dette, og jeg ser ikke bort ifra at mang en kirkeklokke ble satt opp eller i det minste ringt for å irritere hedninger og ateister.

   Fortellingene til den store humoristen Guareschi - som skriver fra 1950-tallets Nord-Italia - illustrerer in-your-face-ringingen ypperlig når landsbyens prest Don Camillo bruker kirkeklokkene for å overdøve kommunistenes valgmøter - et slag i den evige kampen mellom landsbyens to maktsentra. Her snakker vi om den arrogante fordi-vi-kan-ringingen, og den maktutøvende fordi-du-ikke-klarer-å-nekte-meg-ringingen.

   Jeg tviler sterkt på at urkirken kimte med klokker, det ville jo være å fortelle ``her er vi, kom og hent oss, og fôr oss til løvene''. The Oxford Dictionary of the Christian Church fra Oxford Univerity Press sier at kirkeklokker tidligst er nevnt rundt år 400, mens online Catholic Encyclopedia sier at selv om klokker i ulike men uklare former nevnes, så er det først med St Gregor fra Tours rundt 585 at vi har den første sikre beskrivelsen av kirkeklokker slik vi kjenner det idag. Dette styrker meg i mistanken om at kirkeklokkekimingen slett ikke bunner i noen bibelord, men er noe man la til senere - dels arvet fra andre religioner, dels for å synkronisere et samfunn som var tvangskristned, og dels for arrogant å fremvise egen makt og storhet.

Kirkeklokker har også mange magiske og symbolske konnotasjoner. Både i folketro og teologi er klokker sterkt knyttet til demonutdrivelse - et teologisk tema som idag heldigvis har krympet inn til bare de aller mest spesielt interesserte. Dessuten er den seksuelle symbolikken ved klokkene er temmelig iøynefallende - til tross for at kirken tradisjonelt er seksualfiendtlig.

Tradisjonen med ringing med kirkeklokker er også knyttet til tankegangen om generalisering og uniformering av befolkningen i ett felles, monotont, strukturert og praktisk gjennomtenkt samfunn. Bak denne tankegangen ligger idéen om at alle skal mene og gjøre omtrent det samme - helst synkront. Sånn sett er det i slekt med andre nasjonale, overdimensjonerte og ensrettende institusjoner som NRK frem til 80-tallet, da alle kunne diskutere ukens spillefilm på jobben, for alle hadde jo bare den samme ene TV-kanalen. Det konseptet har vært på tilbakemarsj hele tiden etter Gerhardsen-regjeringen på 60-tallet, men sta(t)skirken holder altså stand i sin innkalling av oss alle til gudstjeneste. Vi kaller det uønsket reklame spam når det kommer som E-post, og funksjonelt er denne klokkekimingen det samme.

Nåja, en dag skal jeg stå opp og traske bort og telle hvor mange de egentlig er, disse pokkers bråkmakerne. Det er nok raskt gjort.

Men ett av poengene med geocaching er jo at muggles ikke skal forstå noe, muggles er de som ikke driver med geocaching. Jeg setter min ære i å både finne, oppdatere og legge tilbake en cache uten at muggles forstod noe som helst. Og i kveld var cachen like ved en relativt trafikkert gangvei. Så hver gang det kom noen slo jeg over i "gal person". En gang "foreleste" jeg for Broca om bjerka og dens sosiale virksomhet, mens neste gang lot jeg som jeg lette etter den fiktive katten.

Poenget er at om forbipasserende hører hvisking som "fant du den", "er den her" og "hvor tror du de har gjemt den?", så kommer de kanskje tilbake for å lete selv, og kanskje ødelegger de cachen. Men dersom noe som minner om en gal treforsker, en som leter etter katten sin, en som er ute for å se på stjernene, en steingal hobbygeolog, en sær amatørbotaniker (fungerer ikke så bra om vinteren), en naturfotograf eller noe slikt så rister de bare på hodet og går videre.

De som ikke er geocachere vil ikke forstå. Det er bare slik.

Selv om langt flere enn 100 personer til nå har blitt angrepet av fulgleinfluensaen, så har den ikke mutert til et virus som smitter i særlig grad fra menneske til menneske. Du kan bli smittet av kontakt med fugler, men bare i liten eller ingen grad etter kontakt med andre mennesker.

Den store skrekken er at viruset skal mutere så det smitter fra menneske til menneske - eller at det kombinerer gener med et relativt ufarlig influensavirus som allerede smitter fra menneske til menneske. Dersom det skjer, vil vi ikke få vite om det i forkant. Bare i etterkant vil vi få vite at A) det skjedde og B) vi har ikke klart å stoppe det; eller kanskje vi får vite at det kan ha skjedd, men vi ser ut til kanskje å ha stoppet det.

Symptomene vil være relativt mange menneskelige tilfeller av fugleinfluensaen, hvorav flere ikke har vært i kontakt med fugler. Det foreløpig siste mulige området der dette kan ha skjedd er i det østlige Tyrkia, der et ukjent antall personer er blitt angrepet - noen sier 3 andre sier 9 og noen nevner 70. Rett nok har fugleinfluensaen også herjet blant fuglene der, og mange av de smittede er barn som har lekt med høns og andre fugler. Likevel er det de som mener at det er en overhyppighet av rapportering av fugleinfluensa hos mennesker i forhold til hos fugler. Kanskje det bare skyldes en underrapportering av tilfeller hos tamfugl av frykt for at de skal slaktes ned - eller kanskje det skyldes at viruset har mutert. Vi vet ikke, og innen vi vet vil det være for sent å stoppe viruset dersom det faktisk sprer seg mellom mennesker som en epidemi.

See more ...

Informasjonen på websidene deres forteller om dem. Deres ``Funding Advisory Commitee'' har en rekke kjente, progressive navn. Dersom dette initiativet klarer å komme i gang, kan de bli en meget interessant nyhetskanal.

Du kan lese mer om dette på websidene til IWT. Jeg har selvfølgelig allerede startet mitt abonnement, med 5 euro pr måned. Hvorfor abonnere på noe som man kunne få gratis, og som selv i beste fall ikke kommer på kabel her i Norge på mange år? Tja, si det ... det er et viktig initiativ, det er et riktig initiativ, det er billig, det gir en signaleffekt og det er ingen grunn til at jeg skal la være bare fordi alle andre lar være.

Flere andre ord vant i ulike kategorier, for mer info, se her.

For det første, det er ikke konseptet om stordriftsfordeler jeg misliker. Stordriftsfordeler er ekte og reelle. Det er ideen om at om man er stor, så er man mange personer, og derfor har man lettere for å absorbere uforutsette ting. Jeg tror det er en logisk feilslutning av typen pose-og-sekk. Den går vanligvis slik:

1. Jo større du er, jo flere personer har du ansatt. Joda, jeg er enig i den, ikke fordi det nødvendigvis er en universell sannhet, men mer fordi det er en tommelfingerregel som er beskrivende for hva vi stort sett kan observere.

2. Når du har mange ansatte, så kan du la de ansatte kunne gå i dybden, slik at de kan bli eksperter som kan tingene godt i stedet for at de kan litt om alt, men ingenting skikkelig. Jepp, jeg er enig i det også, ikke minst fordi du har et større bruksvolum dersom du er stor, så de ansatte kommer bort i flere og mer varierte utfordringer. Dessuten er det mange kostnader som skalerer sublinært med bruksvolum, så som opplæring.

3. Når du har mange ansatte, så vil frafall av en person gjennom sykdom, ulykke, oppsigelse eller annet gi en mindre innvirkning på virksomheten. Tja, isolert sett er jeg jo enig i det, for det virker innlysende at om du mister en av hundre, så gir det mindre konsekvenser enn om du mister en av to.

Der hvor dette brister, er mellom andre og tredje påstand, for de er ikke kompatible seg imellom. Du kan ikke både la dem fokusere i dybden på et snevert område (spisskompetanse) og samtidig flushe dem rundt etter kortsiktige behov (krever breddekompetanse). Det er bare når du har svært arbeidsintensive (i motsetning til kunnskapsintensive) oppgaver, dvs der mange gjør samme jobben, at dette vil virke. Men det er jo det motsatte av ta ut en stordriftsfordel slik som vi oppfatter det innen IT-drift. Med andre ord, Trondheim parkering kan gjør det med parkeringsvaktene, og MacDonalds kan gjøre det med ekspeditørene, men en stor IT-bedrift kan ikke gjøre det, kort og godt fordi de ikke har mange ``like'' personer med samme kompetanse og bakgrunn.

Tvert imot, det aller siste du ønsker om du er stor og mangler en person eller to i avdeling A, er å ``låne'' en person fra avdeling B. Det sprer bare problemet, uten at du er sikret at det blir løst i avdeling A. Jo dyktigere den personen du flytter er, jo større er sjansen for at problemet sprer seg. Jo mindre dyktig personen er, jo større er sjansen for at det ikke er tilstrekkelig eller bare forverrer situasjonen.

For at dette skulle kunne fungere, så må alle avdelinger ha en visst overkapasitet (eller i det minste en viss sikkerhetsmargin) som kan spises opp av andre etter behov. Men en stor del av ideen med stordrift er å skrelle bort sikkerhetsmarginene og overkapasiteten. Man skal effektivisere bort og strømlinjeforme.

Se på en vilkårlig stor bedrift - det behøver ikke å være en IT-bedrift. Generelt sett: jo større de er, jo mer stresset, oppjaget og kjemisk renset for overkapasitet og slingringsmonn er de. Det er først når du kommer i liten organisasjon at breddekompetansen gjør det mulig å flytte folk mellom oppgaver, og størrelsen gjør det mulig å ha oversikt nok til å kunne omprioritere.

Og hvorfor snakkes det bare om stordriftsfordeler? Hvorfor er det ingen som snakker om smådriftsfordeler eller stordriftsulemper?

Det store gjennomgående temaet ved NTNU har de siste 20-25 årene har kunne oppsummeres med ``sentralt eller lokalt''. Da jeg begynte her i 1985, så hadde IDT (en delforløper til IDI) allerede året før sparket ut Runit av grunnopplæringen innen IT (eller EDB som man sa dengang), og faset over fra Fortran på Nord-10-anlegget til Pascal på IBM-PC-maskiner. Allerede den gang kranglet man så filler og minnebrikker flagret om IT skulle være sentralt eller lokalt, og evt hva slags fordeling det skulle være mellom dem. Og for å gjøre en meget lang historie kort: det holder man fremdeles på med.

Hva sier så Sølvbergutvalget om dette? De gjør noe nytt og ganske genialt. Først formlerer de problemstillingen: ``Skal IT-tjenestene organiseres lokalt eller sentralt?'' og så kommenterer de: ``Utvalget mener det ikke finnes enkle og endelige svar på [dette] spørsmål[et].''

Verdensoppfattelsen vår består gjerne av enkle todelinger, og Sølvbergutvalgets rapport introduserer en ny todeling som en erstatter til den gamle lokalt/sentralt-todelingen. Den nye todelingen går mellom ``primærprosessene'' og ``sekundærprosessene''. Når jeg underviser i faget mitt deltar jeg i en primærprosess, mens når jeg tar backup av hjemmekataloger deltar jeg i en sekundærprosess.

Primærprosessene er det som er direkte relatert til forskning, undervisning, formidling og nyskaping - mens sekundærprosessene er det som er relatert til det som støtte opp under primærprosessene. Bjørn Østby liker å fortelle om en episode fra ``Javel, hr statsråd'' der St Andrew's Hospital hadde 2000 ansatte men hverken pasienter eller leger. Departementsråden forstod dette meget godt, for det var tross alt en kompleks og vanskelig oppgave å drive et hospital, om man ikke i tillegg skulle ha leger og pasienter å bale med. Det er et ekstremt eksempel på en organisasjon med bare sekundærprosesser og ingen primærprosesser.

I innstillingen fra Sølvbergutvalget tenker man altså ikke lengre på om man jobber sentralt eller lokalt (altså hvor på organisasjonskartet), men om man jobber med primærprosesser eller sekundærprosesser. I det ligger også at man kan jobbe med begge deler. Da har man ulike roller i ulike prosesser. Jeg har det når jeg underviser og når jeg tar backup. Det er viktige at, primær- og sekundærprosesser må ikke mistolkes som et synonym til viktige og mindre viktige oppgaver, men bare som en referanse til hvor nært en står NTNUs hovedformål, eller som de sier på engelsk: ``where the rubber meets the road.''

Og så kommer vi til det hvor Sølvbergutvalget vil endre på ting: det skal bli primærprosessene som skal legge premissene for sekundærprosessene. Med andre ord, IT er noe som en IT-ansvarlig implementerer, men ikke bestemmer mål og rammer for. Det er noe der proffer og studenter stiller kravene, og der IT-ansvarlig oppfyller dem.

Det er også en annen endring her, for hvor vi før har vært enten lokale eller sentrale, så er vi nå alle sammen deltakere i sekundærprosessene - enten vi jobber på instituttnivået, fakultetsnivået etter på NTNU-nivået. Kanskje er det forskjeller i antall indireksjonsnivåer til primærprosessene, men vi er allikevel alle sammen i sekundærprosessene.

Det kan kanskje være like så bra med denne begrepsendringen. Jeg har alltid mislikt merkelappene ``sentralt'' og ``lokalt''. Ord har alltid konnotasjoner, og satt på spissen kan man oppfatte ``lokalt'' som noe smått, noe tuslete, noe dilletantisk, noe hjemmesnekret, noe enkelt, noe billig, noe perifert, noe uvesentlig, noe irrelevant og noe som er uvesentlig i det store bildet. Mens ``sentralt'' har konnotasjoner til noe som er stort, noe viktig, noe komplekst, noe fjernt, noe dyrt, noe som er i samhandling med alt og alle, noen kompetansekrevende, noe omfattende.

Dette er den store, fundamentale endringen i Sølvbergutvalgets rapport. Alt det andre er enten bare opprettholdelse av status quo eller endringer for å implementere dette ene, store endringsgrepet.

Dette er et interessant ord av flere grunner. La oss først nevne de politiske overtonene. Det er mildest talt sært at et land som USA ikke har et eget adjektiv. I stedet brukes 'amerikansk' og 'amerikaner', og disse er i så stor grad blitt entydig knyttet til USA, at man bruker sammensatte begreper når det ikke refererer til noe som har med USA å gjøre - eller man går utenom problemet: colombianer, sør-amerikaner, latin-amerikaner, kanandier, osv. Tenk om vi ikke hadde hatt ordet 'fransk', men at franskmennene selv insisterte på - og andre hadde akseptert - at de het europeere, og at tyskere var ... vel tyskere, eller i beste fall tysk-europeere?

En annen særhet er at journalister - med sin hang etter korte ord til overskrifter og sound-bites - ikke tidligere har funnet et godt (dvs kort og fyndig) adjektiv til USA. For tross alt er det hele seks stavelser i "amerikanere". Det er minst fire for mye for de fleste løssalgsavisene.

Så er det uttalen da. Skal det uttales rett frem som om det var et vanlig ord: à la 'usaner', eller skal det uttales slik at hver bokstav kommer frem 'uessaner' (som Hoel-Larsen uttalte det). Her kan det være morsomt å trekke frem en glidning i norsk språk ifm uttale av forkortelser. I seg selv er en forkorelser vel fremdeles en ganske fersk introduksjon i norsk språk - i alle fall slik vi bruker den i NSB, NTNU, UiO osv. Under krigen var det vanlig å uttale bokstavene hver for seg, slik at NS ble enn-ess, med like stort trykk på hver bokstav. Det var omtrent slik vi idag uttaler initialer på et navn vi ikke kjenner eller når vi skal bokstavere ting. Etterhvert har vi gått over til å uttale forkortelser som navn: slik at NS er blitt til ennes. Vi ser det samme ifm uttale av initialer C. S. Lewis blir til 'sees' i stedet for 'se-ess'. Legg merke til hvordan de uttaler forkorelser på gamle radioinnslag fra 'krigens tid'.

Vel, mer om dette en annen gang, kanskje. Men denne endringen av uttale av forkortelser er vel kanskje også noe vi har fått fra engelsk, eller kanskje rettere sagt fra usansk.