Nettopp hadde jeg en telefonselger på tråden. Idag er Magni (som vanligvis med myndig stemme sikret at de ikke noensinne ringer tilbake) på fallskjermhopping, så det falt i mitt lodd å svare. Men dette var en fremgangsmåte.

Denne gangen ville de ha meg på gruppeterapi eller gruppesamtale, som de kalte det. Det var en markedsundersøkelse fra Nordmarket (eller noe slikt) om personlig økonomi. De ville gjerne vite mer om folks personlige økonomi, og hadde funnet ut at den beste måten å gjøre det på var å samle 8-12 ulike personer som kunne samtale om økonomien sin, ledet av en moderator. Jeg synes jeg ser det for meg! Hah!

Jeg fikk raskt mistanke om at det som de egentlig var ute etter, var nye kunder til en eller annen bank. Men fordi Magni og jeg har reservert oss mot telefonsalg, så kan de ikke bare ringe opp og spør om vi vil ha refinasiering av lån. Derfor kan de heller lage en spørreundersøkelse om økonomi, og der spørsmål som "synes du at du har nok penger igjen i slutten av en lønningsperiode" og "synes du at du betaler for mye i renter" kan lede frem til at forsøkspersonen skal be om tilbud. Jotakk, jeg kjenner lusa på gangen.

Men jeg må tilstå at parallelliseringen gjennom en invitasjon til en gruppesamtale var ny for meg. Egentlig er det jo genialt, og reduserer antallet personer som trengs til å blinke ut ofrene med en størrelsesorden. Jeg forsøkte å finne ut hvilken bank som var ute etter nye kunder, men dama i andre enden insisterte på at det var norfakta som var både oppdragsgiver og gjennomfører. Yeah, right, de gjør det sikkert av en blanding av nysgjerrighet og filantropi.

Det aner meg at telefonselgersjefene er irritert over at de kun kan ringe fasttelefoner, og bare i visse tidsrom, og at de ikke kan ringe de som har reservert seg osv osv osv. Er det noe som viser at frie markeder ikke virker i alle sammenhenger, og at regulering er både nødvendig og fungerende, så er det telefonsalg.

Til middagen i dag ble det en flaske med kjellertemperert The Red MacGregor fra Orkney Brewery. Den holder 5% på en 500ml flaske. Ganske kort fortalt var det en flaske med et aldeles utmerket øl. Det er neste så jeg må dra til Orkenøyene en gang. Det gir nesten en déja vye fra dengang da jeg smakte på et øl fra Shetlandsøyene (Sjolmet Stout). Akkurat dette ølet var oppkalt etter Rob Roy (Røde Robert), og det minnet meg kanskje mest om andre røde øl fra de britiske øyer.

Nåvel. The Red MacGregor kommer uten ettergjæring. Etiketten avslører ingen sære ingredienser. Ølet er mørkt med masse skum som også holder en relativt mørk farge, men uten å bli ekstrem. Skummet prunes ned etterhver, men forsvinner ikke helt, og etterlater seg bitte lite grann mer enn et snev av blonder på innsiden av glasset. Fargen er dyp maghognyrød, eller kanskje et sted mellom rød te og mørk rubinrød, det er i alle fall sterke og klare toner av rødt. Ølet er klart. Appearence=4.

Aromaen er deilig, og førsteinntrykket mitt var en porter, men uten at det var en porter allikevel. Fremst i aromaen er nok malt, tett etterfulgt av noe røykaktig - Magni mente det kunne være hickory, og det kan nok sikkert stemmer, selv om jeg ikke er noen stor fan av hickory. Aroma=8.

Smaken er fyldig og balansert, Magni gav den en nokså treffende beskrivelse av at den minnet om grillmat. Jo, jeg er ikke uenig i det - for det er røyk og malt og grilling og noe kjøttaktig eller "meaty" i den. Det må være et ypperlig øl til en biff! Jeg synes den var herlig, og Magni var enig med meg, fordi hun sukker over at det ikke gikk an å få tak i slikt øl her i Norge (vi hadde denne med fra Skottland). Jeg syntes å sanse noe nøtteaktig, og i alle fall noe fruktig eller bæraktig. Flavour=9.

Dette ølet er ikke speielt bittert, men det er til gjengjeld ganske søtt - men uten å bli noen søtsuppe. Det har en respektabel utvikling på tunga, fra nesten melkeaktig via fløteaktig til halvpisket krem - det er er slett ikke så ille! Palate=4.

Alt i alt var dette et av de bedre ølene som jeg har smakt på svært lenge, og jeg vil gi Overall=17, og selv det er ikke å gå for høyt - ... hmmm, selv om det er mulig at jeg bare er underforet på godt øl for tiden. Det gir Total=43, og det er vel kanskje litt vel høyt for denne? Menmen, det er en god øl som jeg gjerne drikker igjen.

Noen med litt mer fysikkunnskaper og bedre tid enn meg har regnet på saken, og kommet frem til at himmelen (på ca 525ºC) - tross rykter om det motsatte - er varmere enn helvete (som kun holder 445ºC). Utledningen finner du her. Kilden er urokkelig og autoritativ, for det er bibelen.

En naundorffist er en tilhenger av at Karl Wilhelm Naundorff var den franske tronarvingen fra revolusjonen i 1789, altså sønn av Ludvig XVI, ofte også referert til som Ludvig XVII. Royalister skulle ha smuglet ham ut etter å ha byttet ham med en dobbeltgjenger. Etter dette skulle ha ha vokst opp i anonymitet for sin egen beskyttelse, dels i USA.

Dette var det stor oppstuss om i Frankrike på 1830-tallet og en god stund utover, men den generelle oppfatning var at han var en svindler og opportunist som gjennom ulike knep og "social engineering" klarte å overbevise endel eldre medlemmer av den franske kongefamilien om rettmessigheten i sitt krav. Han var et viktig objekt for samtidens konspirasjonsteoretikere, sammen med rundt tredve andre som også mente de var Ludvig XVII.

Etterfølgerne hans holdt det gående i alle fall frem til 1954 da de tapte en rettsak om kravet sitt, men noen av dem holder forstatt ut. En DNS-test (av mitokondrier) viser at Naundorff ikke var i sønn av Marie-Antoinette, og det var få harde beviser for hans krav, men mange manglende mellomledd. Utfra andre fakta vi har om ham, passer bildet av en småsvindler og bedrager. Han ble i andre sammenhenger tatt eller beskyldt for ildspåsettelse, bombelaging, svindel og pengeforfalskning (og etterkommerne hans har fryktlige Websider!).

Det norske språket mangler en del ord. Det gjør for så vidt også det engelske, og Douglas Adams forsøkte å bøte på det i "The Meaning of Liff" og oppfølgeren "The Deeper Meaning of Liff". La meg ydmykt få påpeke noen begreper som vi mangler ord for på norsk (og kanskje engelsk):

• Horden av nordmenn som du møter på flyplassen i utlandet - ofte i en slags "feeding frenzy" inne på tax-free-butikken. De skal ofte med samme flyet som deg, og de får deg til å innse at ferien er over. I høst da vi var i Skottland traff vi dem på Prestwick. Foran oss i køen stod whiskyklubben fra Østfold. De var forsåvidt delvis rolige, for de hadde visst tatt det helt ut kvelden i forveien. Bak oss i køen stod golfklubben fra Vestfold, og de var temmelig så lystelige. Sukkja, det er i slike stunder at det virkelig synker inn at ferien uvegerlig er over, og at du skal tilbringe et par timer med disse apekattene på et trangt fly.

• Vi mangler et navn på den tradisjonelle flyvert(inne)balletten som danses i begynnelsen av hver flyreise. Det er masse andre balletter og danser som har egne navn - Svanesjøen, Keiservalsen, Anitras dans osv - så hvorfor skal ikke den ha et eget navn? Det er tross alt den hyppigst dansede og mest utbredte dansen i hele verden.

• Vanligvis pleier jeg å orientere meg etter himmelretningene, og spesielt på steder med rektangulære gatenett er det både enkelt og praktisk. Men fra tid til annen - helst når det er overskyet - klarer jeg å overbevise meg selv om at nord er syd og syd er nord osv. Da krever det vanligvis både betydelig, konsentrert og målrettet innsats for å tingene i samsvar med kart og himmelretninger. Jeg vet ikke om det finnes et ord for slik retningsvillfarelse, men det har skjedd meg flere ganger: stadig vekk går jeg i motsatt retning og følgepersoner spør "hvor skal du". Det er tross alt ikke en vanlig retningsvillfarelse, for den er konsistent og vedvarende.

• Et siste konsept som vi mangler ord for er den lyden som er for lav og forsiktig til å vekke deg, men som gjentas nevnlig og dytter deg ut av søvnen. Det er slett ikke en ille måte å våkne på, med mindre du egentlig ønsker å sove, for da klarer du ikke å stenge ut denne lyden. Dersom den kommer hver natt, så blir man vel vandt til den, men dersom det bare opptrer en natt i blant, så er det skikkelig irriterende. Hvor finner man den alltid? Jo, på hoteller!

I sommer besøkte jeg Skottland, og deriblant besøkte jeg kapellet i Rosslyn. Jeg må medgi at det er et sted jeg har lest mye om, så når jeg allikevel var i nærheten (mer eller mindre) så måtte jeg jo nesten forsøke å stikke innom! I souvenirsjappa var det mangt å kjøpe, og jeg endte opp med noen bøker, blant annet denne.

Boka - i sakprosa - forteller om det lille stedet Rennes-le-Château i Syd-Frankrike, der den lokale sognepresten - Béranger Saunière - etter å ha oppdaget noen gamle dokumenter helt på slutten av 1800-tallet ble "søkkrik". Boka er en klassiker blant konspirasjonsteoretikere, og det var ingen tilfeldighet at vi besøkte Rosslyn på dagen etter at innspillingen av da Vinci-koden var ferdig der, for de Séde er en av dem som har gitt endel av grunnlagsmaterialet som Dan Brown enten direkte eller indirekte bruker.

Boka var lettlest og godt skrevet, men virket vel mer som et kompendium av facts og data enn strukturert fremstilling av en hendelse. Dessverre tror jeg forfatteren tidvis blander kortene (noe han stadig anklager andre for å gjøre). Det er mange personer, årstall og hendelser, og det er ikke alltid han holder tunga rett nok i munnen. Det er slikt som for oss utenforstående er vanskelig å ta ham på, men jeg mener at han bommet på enkelte steder, blant annet refererer han til en myte der dronning Blanche flykter fra Paris for "The Shepards Crusade" i 1214, mens dette skjedde i 1251, og slettes ikke jaget Blanche fra Paris, tvert imot, opprørerne dengang så opp til henne som den eneste som kunne redde dem. Vel, forfatteren refererer til det som en tradisjon, men det er sært at han ikke peker ut de innlysende feilene i den fremstillingen. Jeg har ikke gjort fact-checking på resten av boka, men frykter at det kan være nødvendig.

Uansett er det en interessant bok, om ikke annet fordi det er en grunntekst for så mange andre konspirasjonsteoretikere. Det er faktisk en skikkelig klassiker, så løp og kjøp! Lesverdig er den i alle fall, og plotet er verd en oppfølger til da Vinci-koden.

Fredag kveld ringte svigerfar og lurte på hvor lang tid det tok å reise fra jorden til Alfa Centauri med en fart på 80km/t. Fra hodet husket jeg at den stjernen var den nærmeste til solsystemet vårt, og lå ca 4 lysår borte, samt at lyshastigheten er litt under 300.000 km/s. Med noen utregninger kom jeg til 60 millioner år.

Jeg hadde knapt lagt på før svigermor ringte og spurte om det samme. Bakgrunnen var at de var på julebord, og hadde fått oppgave som de kunne ringe venner og bekjente - og siden Magni var på julebord selv, så ble det min oppgave å svare. Vel, jeg fant litt bedre tall på Wikipedia, og regnet ut 58,8 milloner år, eller 21.48 milliarder dager.

Men så begynte jeg å sjekke litt, og alt jeg husket var feil, eller kanskje heller litt unøyaktig og forenklet enn feil.

• For det første er ikke Alfa Centauri (Alpha betyr første stjerne eller punkt i stjernebildet Kentauren) en enkelt stjerne, men en dobbeltstjerne (eller rettere sagt en trippelstjerne) med en omløpstid på ca 80 år.

• For det andre er det ikke den nærmeste stjernen, fordi det ligger en rød dverg som heter Proxima Centauri litt nærmere, visstnok på 4,22 lysår borte. Men denne kalles også Alpha Centauri C fordi man ikke helt har klart å bestemme om det er den tredje stjernen i Alpha Centauri-systemet, med en omløpstid på minimum hundretusenvis av år, eller om den ikke er bundet til dobbeltstjernen. Så, avhengig av hvordan man regner, så er denne stjernen nærmere jorden eller en del av Alpha Centauri.

• Og så var det dette med avstanden, da. Det virker som om avstanden til Alpha Centauri oppgis i mange ulike varianter. Dersom jeg googler på "alpha centauri", "distance" og tallene fra 4.931 til 4.938, så får jeg henholdsvis 1, 3, 9, 5, 33, 121, 2, og 3 treff, altså med topp på 4.396. Dersom jeg bruker tallene fra 4.26 til 4.40, så får jeg 209, 163, 624, 13000, 728, 241, 334, 454, 662, 496, 1180, 520, 479, 330, 570, 234, 363, 231, 251. Disse tallene har en diger topp på 4,29 (13000), en mindre topp på 4.36 (1800), og en liten topp på 4.40 (570). Den siste toppen faller sikkert sammen med toppen på 4.396. Wikipedia sier dels 4.36 og dels 4.396, men jeg tror de tar feil på det siste tallet, og at avstanden til dobbeltsystemet som inneholder Alpha Cen A og B er rundt 4.35 eller 4.36 lysår unna.

• Og hva er forresten hastigheten som Alfa Centauri beveger seg fra (eller mot) solsystemet med? Dersom den beveger seg fra solsystemet med mer enn 80 km/t, så vil jo man aldri komme frem, for avstanden blir jo bare større og større.

Inspirert av Magni (som igjen var inspirert av noen) googlet jeg etter "anders needs" og fikk følgende treff. Merk at dette ikke er ønskelista mi for jul!

• Anders needs to cut the dreads and shave the beard
• Anders needs horsepower
• Anders needs to focus!
• Anders needs to train thousands of neural networks
• Anders needs more bling bling.
• Anders needs to be rescued
• Anders needs to install some Chinese fonts like 'SimSun' or 'SimHei'
• Anders needs more time ...
• Anders needs the money for a liver transplant
• Anders needs to go back to Borland
• Anders needs to do this alone at least for a while
• Anders needs to learn some serious kung fu.
• Anders needs to Get out into application development
• Anders needs to get off that paasanger phase he's in
• Anders needs to report having a vision about Sarah being captured
• Anders needs to get over the fact that he can't sing (clean)
• Anders needs to get to 5000 before he starts here again
• Anders needs to be fit !
• Anders needs to work on his crowd interaction
• Anders needs to get a fucking life...
• Anders needs a lot of time and attention
• Anders needs that rage and anger
• Anders needs to Stop fucking whining
• Anders needs to have a better understanding of why we deem it so important to protect Muggles
• Anders needs a ride to Battle Mountain!
• Anders needs to grow some nuts.
• Anders needs to use sarcasm tags.

Jeg tenkte jeg skulle skrive litt om de store, fundamentale sakene som jeg tror prege debatten og samfunnet fremover og som markerer skillelinjene innen verdensoppfatning. Dette vil du neppe finne i VG og Dagbladet, men likefullt er det viktig.

Først vil jeg ta for meg det som kalles "Constitution in Excile". Det er relevant primært for USA, men det illustrerer også en lignende debatt i andre deler av verden.

Utgangspunktet er den amerikanske grunnloven. For over 200 år siden, da den ble skrevet, var USA en løselig sammensatt føderasjon av 13 tidligere kolonier. Erfaringene med det engelske styret gjorde at man i grunnloven var veldig bevisste på å begrense den føderale regjeringens makt til kun det delstatene selv ikke kunne takle, eller der det var selvinnlysende at man måtte ha en felles, sentral aktør.

Men tidene endrer seg, og det som virket balansert, fornuftig og hensiktsmessig for 200 år kan med tiden bli gammelmodig og hemmende. Men i USA har man en aversjon mot å oppdatere grunnlovens tekst. Joda, man har gjort det, men det gjøres ikke med lett hjerte, og det er en lang og smertefull prosess. Det er jo forøvrig ett av poengene med en grunnlov. Konsekvensen av det er lettere å endre tolkningen av grunnlovens tekst enn teksten selv. Og det har ledet til problemene.

(Her i Norge er vi forresten skyldige i akkurat det samme. Vi har en grunnlov som gir Kongen utøvende makt og myndighet til å utnevne regjeringen. Men i konflikt med denne ordlyden i Grunnloven har vi en tradisjon med parlamentarisme som lar Stortinget utnevne regjeringen. Det hele er basert på en argumentasjonsrekke, ved hjelp av riksrettsinstrumentet. Det holder nok mål, men ingen jurist ved sine fulle fem ville ha kommet frem til akkurat denne tolkningen av teksten uten at han eller hun kjente til bakgrunnen. Og forøvrig, mens parlamentarisme er det store demokratiserende trekk i de fleste vesteuropeiske land, har USA aldri innført dette, men holder strengt på den opprinnelige tredelingen av makten mellom lovgivende, utøvende og dømmende instanser.)

I USA har de syndet tilsvarende mot grunnloven sin. Den har en clausul som heter "Commerce Clause", og som sier at kongressen (dvs parlamentet og dermed føderal lovgivning) har makt "to regulate Commerce with foreign Nations, and among the several States, and with the Indian Tribes." Det er dette med midtdelen - "among several states" - som ofte kalles "Interstate Commerce Clause" og som er stridens kjerne.

Før 1930-tallet ble denne klausulen tolket relativt snevert. I 1824 ble den brukt som argument for at den føderale regjering kunne regulere hvordan man seilte til havs, siden det hadde en direkte innvirkning på flyten av handel mellom statene. I 1905 ble den brukt til å innføre føderale regler for hermetikkindustrien, for selv om fabrikkene i seg selv var et anliggende for delstaten, så var de bare et integrert tannhjul i den store, inter-delstatlige kjøttindustrien. Her er implikasjonen kort og godt at siden samfunnet blir mer komplekst og integrert, så er det naturlig at føderale regler for inter-delstatlig handel dekker flere og flere områder.

Virkelig fart i sakene ble det først med Franklin D. Roosewelt, som under depresjonen på 1930-tallet ønsket å innføre en rekke sosiale reformer. Høyesterett sa imidlertid nei ved å underkjenne lovene som etablerte Roosewelts reformer. Roosewelt truet med å utnevne duplikate dommere for alle høyesterettsdommerne som var over 70 år - formelt for å avlaste dem, men motivasjonen var vel temmelig klar. Det ville ha utvidet høyesterett fra ni til seksten medlemmer og ville ha skapt en høyesterett etter FDRs ønske. Men i 1936 vant FDR en brakseier, og i etterkant av dette gav to høyesterettsdommere etter, og FDR fikk det som han ville. Hele det sosiale sikkerhetsnettet som USA har - og en rekke andre føderale programmer - er bygget på akkurat dette grepet som FDR gjorde.

Dette inkluderer også lovene fra 1960-tallet for borgerrettighetene i USA. Selv om disse føderale lovene ble utfordret i retten, ble de bekreftet, fordi restaurantene og hotellene som ønsket å opprettholde segregeringen solgte varer og betjente kunder fra andre stater - og dermed kom de under "Interstate Commerce Clause".

Det første alvorlige skuddet for baugen på denne lovtolkningen kom i 1995 med en United States vs Lopez. Den føderale regjeringen hadde innført "The Gun-Free School Zones Act", og Alphonzo Lopez jr ble tatt med våpen og ammunisjon på sin high-school. Høyesterett dømte at siden Lopez oppførsel ikke hadde noe med handel å gjøre, så derfor hadde ikke den føderale regjeringen noe med å regulere det gjennom lov. Eller satt på spissen, det er opp til delstaten selv å bestemme om ungdommen skal få lov til å gå med våpen på skolen eller ikke. Høyesterett har opprettholdt og senere styrket denne tolkningen, som er den første innstrammingen siden Roosewelt tvang dem til å endre kurs i 1937.

Høyresiden i USA, ledet an av høyresiden blant republikanerne, ønsker å fortsette denne reverseringen av den brede tolkningen av "Interstate Commerce Clause". De mest ekstreme vil rulle den helt tilbake til 1937. For noen er det lovprinsippet, mens for andre er motivasjonen utsiktene til å rive teppet under beina på alt som finnes av føderal lovgivning rundt velferdsstaten, formynderstaten og desslike.

Terminologi er viktig i denne sammenheng. Blant tilhengerne av å rulle tilbake til 1937 finner du ofte begrepet "States' Rights" som understreker at delstatene er selvstendige enheter som i utgangspunktet skal få lov til å styre seg selv - med mindre det er vektige grunner til at styringen skal komme fra den føderale regjeringen. I deres ønskeverden skal delstatene få lov til å utvikle seg selv og sin egenart uavhengig av de andre. I et litt konstruert eksempel kan Vermont få lov til å nærme seg en nord-vest-europeisk velferdsstat, mens statene i bibelbeltet skal kunne få lov til å ta opp tankegods fra sør-afrikansk apartheid. Denslags er det statene selv som skal bestemme, ikke sentralregjeringen.

Samtidig brukes begrepet "Constitution in Excile" av de som er mot dette. Det gir visjoner om å viske ut 70 år med utvikling og vende tilbake til tidligere tider. I deres øyne er delstatene viktige enheter, men deres selvstendighet er noe gammelt og avlegs, noe man sloss om under Borgerkrigen og som motparten snart burde innse er et tapt slag. De mener at USA er ett land, en nasjon, og at lovene kommer primært fra Washington - men med endel spillerom for delstatene for tilpasninger og lokale særegenheter.

Hvem som har rett? Tja, si det. Det er kanskje ikke så mye et spørsmål om hvem som har rett som det er et spørsmål om hvem som kommer til å vinne. De siste ti-tyve årene har det gått i retning av "States' Rights", men det ser ut til å brygge opp til en "showdown", en duell "at high noon". Men neste gang du ser referert til "US v.Lopez", så vet du hva det egentlig dreier seg om. Dessuten tror jeg den samme debatten ligger latent innenfor EU.

Forer-effekten er oppkalt etter Bertram R. Forer, og skriver seg fra eksperimenter han gjorde på studentenes sine fra og med 1948.

Kort fortalt er det den effekten som gjør at en generell og passelig vag beskrivelse føles som å passe til deg, spesielt når den blir presentert som din. Det vanligste eksemplet er innen astrologi, der uansett hvilket stjernetegn du ser på, så passer det som står der.

Et klassisk eksempel som jeg vet ikke om det var Forer selv (eller kanskje James Randi eller Carl Sagan) som utførte. En gruppe fikk utdelt hvert sitt horoskop, og de skulle klassifisere hvor godt det passet. De rangerte det rundt 90% korrekt i snitt. Så "oppdaget" lederen for eksperimentet at det var gjort en feil - jeg tror det var slik at utdelingen hadde skjedd med en off-by-one. Så ble horoskopene skyflet rundt, og denne gangen passet de 95% eller deromkring. Til slutt ble det avslørt at dette egentlig var horoskopene til kjente seriemordere eller noe slikt. Jeg tror det må være James Randi som stod bak denne, det ville i alle fall vært likt ham.

Eksakt hva som skaper Forer-effekten er det nok litt delte meninger om. Vi kan se bort fra at beskrivelsene faktisk er korrekte, for Forer-effekten er der like fullt selv når beskrivelsene er garantert random. Trolig kan det være en kombinasjonseffekt: del er det at folk er godtroende og aksepterer det som blir presentert som sant for dem. Og dels er det at ønsketenkning og smiger som får en til å akseptere det generelt positive som presenteres. I tillegg er det nok også en del som tar utgangspunkt i at det "må jo stemme" og dermed legger fantasi og godvilje til for å finne vinkler og tolkninger som lar det stemme. Sånn sett blir en tolkning av et horoskop et øvelse i å skape mening i "hvit støy". Men kanskje nettopp det kan ha en terapeutisk effekt, ved at det tvinger en til å tenke nytt, kreativt, kombinere på nye måter, forsøke å finne nye sammenhenger ... altså out-of-the-box-tenkning. Jeg mistenker at mange av de tradisjonelle spådomsmetodene bevisst eller ubevisst er basert på akkurat denne effekten.

Et av ølene som kom på polet denne lørdagen er Anchor Porter fra legendariske Anchor Brewing Company i San Fransisco. Den holder 5,6 prosent i en 355ml flaske - det er vel en eksportversjon, tenker jeg.

Den har en dyp kastanjebrun farge, uklar, men uten bunnfall på flaksa, dette er nok eksportversjonen som så definitivt ikke er et levende øl. Skummet holder seg helt ok, det er til og med tilløp til blonder. Det beste med skummet er en mellombrun farge, helt i stil med en kraftig portern, bare så synd at vi så skjelden ser det slik.

Aromaen er preget av malt og kaffe, men også med et svakt krydderpreg. Den har en avrundet mildhet og innbydenhet som jeg har smakt før ... men hvorhen. Tro om det ikke er kombinasjonen av Nøgne Ø batch 100 og Youngs Luxury Double Chocolate Stout som den minner litt om. Jeg tror det må være duften av røstet malt.

Smaken er kraftig, Mye kaffe, malt, brentsmak og en viss søthet i munnen - men det er langt fra et søtt øl, slik som enkelte andre portere kan være. Gir en fløtefølelse, men har temmelig lite karbondiosyd. Noe fruktighet og - tror jeg - noe sitrusaktig i smaken.

Ettersmaken har komponenter av brentsmak, bitterhet og malt, og kanskje også en svak tørrhet et stykke ute i ettersmaken. Den sitter temmelig så lenge og er selvbevisst, markant og aldri så lite ubehøvlet - men absolutt sjarmerende.

Det er et ypperlig øl, og så absolutt noe jeg vil smake på igjen. Det er såvidt ikke noe lyst sommerøl, men kanskje heller en "winter-warmer" ... en øl for en kald vinterkveld når snøstormen suser rundt hushjørnene og du sitter foran peisen.

I dag kom juleølet på tapp hos Trondhjem mikrobryggeri. Jeg var selvfølgelig nede og smakte. Likte jeg det? Ja. Var det himmelsk? Tja, egentlig ikke. Var det interessant? Javisst! Hos TMB er jo ølet et levende produkt, så det skal bli spennende å følge med på utviklingen av dette fremover mot jul.

Først, fargen var kastanjenøttfarget, relativt dyp brun med sterke toner av rødt. Ølet var uklart - endel mer enn bare tåket. Det gikk raskt å tappe, hadde greitt nok med skum, men uten at det hverken lå lenge eller etterlot seg mye blonder.

Når det gjelder smak og aroma, så tror jeg at jeg må være forkjølt, for det var egentlig ikke så mye av det. Det er den eneste forklaringen jeg kan komme på, egentlig. Jeg stusset litt på om det var krydret, men bryggeren var der nede, og han sa at den ikke inneholdt noe krydder. Likevel, det var et snev av julestemning der. Ikke ingefær, kanel, nellik, kardemomme ... men allikevel noe som jeg ikke kunne plassere. Velvel. Det var endel maltsmak.

Ølet var litt svak på kullsyre, så det var nesten litt glatt og "slick" i munnen, kanskje til og med en tanke dovent. Men dette er vel noe som ordner seg etterhvert som det blir litt mer ettergjæring på tanken, håper jeg. Styrken var det i alle fall ikke noe å si på, for den lå på et sted mellom 7 og 8 prosent, visstnok i klasse G. Styrken gav meg også visse deja-vues av belgisk sterkøl av klostertypen, ikke så mye fordi dette var et øl av den kategorien - langt ifra! - men fordi den delte en viss smak om ofte sniker seg inn i sterkt øl.

Alt i alt, så var det slett ikke ubehagelig. Det er faktisk et av de bedre ølene de har der akkurat nå. Med noen runder til med smaking, så tenker jeg at jeg har bedre grunnlag for å si noe om dette ølet.

Her er noen referanser til blogger som jeg synes er nyttige og informative. Finnes det flere? Javisst, men man må jo begrense seg. Ellers kan du også se planeten min der jeg har samlet de fleste av de feeds jeg leser med jevne mellomrom. Men altså, til lista:

Billmon's Whiskey Bar. Billmon er en enslig ulv, han har ingen reklame, og han kan være krass nesten til det ekstreme (og kanskje litt til). Til tider har han lagt ned bloggingen sin i ren frustrasjon og fortvilelse. Men han er alltid en skarp iakttager med megetsigende kommentarer som added-value. Han er best når han skriver dype analyser, korte sammenstilte sitater som avslører dem som uttalte det, eller fyndige, innsiktsfulle kommentarer til nyheter eller andres blogger. Temaet er stort sett relatert til amerikansk politikk.

Huffington Post er en kombinert nyhets- og blog site som har et bredt panel av høyprofilerte bloggere og et like bredt publikum. De har vel hatt den største kometkarrieren på den progressive bloggehimmelen i USA i år.

The Blogometer er en metablog, som utelukkende kommenterer andre blogger og deres forhold til hverandre, deres uenigheter, deres ulike ståsteder og deres varierende fokus. Bloggene som kommenteres er utelukkende blogger som kommenterer amerikansk politikk. Nytteverdien i Blogometeret er å se hvilke blogger som har innflytelse, hva som er tema i blogosfæren og å få en oversikt over de ulike hovedargumentene (fra alle sider) i en pågående debatt.

RealClimate har kun klimanyheter som fokusområde. De er en blog med lavt volum, men det som kommer der et bra, det er teknisk, og det er relevant. Ikke les denne dersom du mener at klimaendringer er hypokondrisk tull.

Informed Comment er en blog som skrives av Juan Cole, som er professor i Historie ved University of Michigan. Han skriver langt om Midt-Østen, men meget godt og dypt. Han er temmelig liberal av sinnelag, men er ekstrem til å grunngi meningene sine i loggen med fakta - og er det en ting han virkelig kan, så er det å suge opp, analysere og sammenstille fakta. Han er et funn for å holde seg orientert om Irak-krigen og hva annet som skjer i Midt-Østen.

The Agonist er en blog som i større grad enn de andre blogene her tar opp kommentarer og nyheter fra hele verden. Her finner du nyheter og bloger med et globalt fokus, gjerne ting som normalt i beste fall ville komme helt i ytterkanten av oppmerksomheten i andre medier.

The big picture er en blog om økonomi (og et par andre ting). Her er nok økonomien mest amerikansk økonomi, men det er en blog der temmelig mange rå tall tygges og forklares, uten at det pakkes inn i for mye ull eller unnskyldes av ideologiske grunner.

Xymphora er en blog for de som liker å se teoriene og synspunktene helt ut på frynsene av det som er til daglig er vant med. Fyrens om skriver er vel et border-case til paranoia. Men jeg må nok kreditere ham med en viss intuitiv evne, for fra tid til annen plukker han opp relevante ting i god tid før de blir mainstream. Nettopp derfor er det en blog å følge med på ... dersom du klarer å skille klinten fra hveten. (Og så er det en ypperlig blog å lese for alle konspirasjonsteoretikere!)

The Skeptical Speculator er en blog for økonomi, men med et generelt globalt fokus i forhold til The big picture. Dessverre er det nok mer en refererende blog enn en analyserende blog.

Common Dreams er enda en site som kombinerer nyheter og blogger. Eller rettere sagt, den presenterer kommentarartikler fra kjente progressive forfattere fra Naomi Klein (of "no logo" fame) til Ralph Nader. Det er en site som gir et godt bilde av hva den mest radikale (men etablerte) fløyen blant demokratene (sånn omtrent) mener. Ypperlig sted å ta tempen på dem.

War and Piece er en blog som går i dybden der andre oftest går i bredden. Tidvis kan det være kjedelig, men tidvis kan det være spennende når de treffer de rette sakene. Hovedsaklig om amerikansk politikk, men med en del utenrikspolitikk.

The Martini Republic er også en blog som hovedsaklig trekker frem og kommenterer nyheter - mest om amerikansk politikk. Det går jo tretten på dusinet av disse, men denne er en av de bedre, i den forstand at den er lettlest, ikke så internt, eksplisitt og etterrettlig. (Enda) et godt utgangspunkt.

Bushadministrasjonen stormer videre. Jeg spår at det er to trekk som George W Bush vil bli husket for: 1) total mangel på evne til kurskorreksjon 2) og en gjennomgående korrupsjon.

Selv etter affæren med Michael Brown (tenk New Orleans) og Harriet Miers (privatadvokaten hans som han ville ha inn i høyesterett, selv om hun aldri hadde vært dommer), så tar han ikke kurskorreksjon.

Foreløpig siste kapittel er 'Forreign Intelligence Advisory Board', der han har utnevnt 12 nye medlemmer, hvorav 9 har vært med å finansiere valgkampen hans. Den som betalte mest var en fyr som klarte å samle inn over 300.000 USD til valgkampen, mens to andre bare hadde samlet inn noe over 100.000 hver. Det har tidligere vært vist hvordan blant annet ambassadørstillinger og embetsstillinger er blitt fordelt dels blant hans nære venner og dels blant partifeller som la liv og sjel i valgkampen.

Kompetanse ... næææ ... det er ikke så viktig, bare du kan skaffe til veie klingende mynt til rett side i presidentvalgkampen.

Nå har USA alltid vært systemisk korrupt, blant annet nettopp fordi man bytter så stor del av embetsverket ut med personkretsen rundt presidenten når en ny president er valgt, og fordi det er særinteresser og bekjentskaper som teller. Men sjelden har omfanget vært så stort, så tydelig og så totaldekkende som under Bush. Det står for meg som en diger gåte hvordan man har tenkt at USA skal opprettholde sin hegemoniske verdensmakt, når så mange av landets høyeste stillinger gjennom vennetjenester bekles med personer som synes å anse det som en godt betalt mulighet for å drive nettverksbygging. Tyrkerne, romerne, britene, franskmennene osv ... har alle hatt en periode der høye stillinger fordeles utfra bekjentskaper, familiebakgrunn, betalingsevne og kameraderi, og de har alle fått seg et alvorlig skudd for baugen som en følge.

Det virker som om lojalitet settes over kompetanse; ortodoksi settes over funksjonalitet; ytre utseende settes over indre substans. For å parafrere en fransk generals uttalelse om britenes lette kavalleris innsats i krimkrigen: Det er spektakulært, men det er ikke politikk.

I amerikansk historie er president Warren Harding (1921-23) lavmålet på korrupsjon. Dersom du googler på "president harding" får du 1,93 millioner treff, mens legger du til "corruption" så er det fremdeles igjen 145.000 treff. Den primære trivia-infoen om Harding var 'most corrupt president ever'. For Harding ramlet det hele skikkelig sammen først etter at han var ferdig. Det skal bli spennende å se i ukene og månedene fremover om Bush-administrasjonen klarer å holde skuta flytende, eller om det hele kollapser mens de fremdeles holder på.