I dag kom juleølet på tapp hos Trondhjem mikrobryggeri. Jeg var selvfølgelig nede og smakte. Likte jeg det? Ja. Var det himmelsk? Tja, egentlig ikke. Var det interessant? Javisst! Hos TMB er jo ølet et levende produkt, så det skal bli spennende å følge med på utviklingen av dette fremover mot jul.

Først, fargen var kastanjenøttfarget, relativt dyp brun med sterke toner av rødt. Ølet var uklart - endel mer enn bare tåket. Det gikk raskt å tappe, hadde greitt nok med skum, men uten at det hverken lå lenge eller etterlot seg mye blonder.

Når det gjelder smak og aroma, så tror jeg at jeg må være forkjølt, for det var egentlig ikke så mye av det. Det er den eneste forklaringen jeg kan komme på, egentlig. Jeg stusset litt på om det var krydret, men bryggeren var der nede, og han sa at den ikke inneholdt noe krydder. Likevel, det var et snev av julestemning der. Ikke ingefær, kanel, nellik, kardemomme ... men allikevel noe som jeg ikke kunne plassere. Velvel. Det var endel maltsmak.

Ølet var litt svak på kullsyre, så det var nesten litt glatt og "slick" i munnen, kanskje til og med en tanke dovent. Men dette er vel noe som ordner seg etterhvert som det blir litt mer ettergjæring på tanken, håper jeg. Styrken var det i alle fall ikke noe å si på, for den lå på et sted mellom 7 og 8 prosent, visstnok i klasse G. Styrken gav meg også visse deja-vues av belgisk sterkøl av klostertypen, ikke så mye fordi dette var et øl av den kategorien - langt ifra! - men fordi den delte en viss smak om ofte sniker seg inn i sterkt øl.

Alt i alt, så var det slett ikke ubehagelig. Det er faktisk et av de bedre ølene de har der akkurat nå. Med noen runder til med smaking, så tenker jeg at jeg har bedre grunnlag for å si noe om dette ølet.

Her er noen referanser til blogger som jeg synes er nyttige og informative. Finnes det flere? Javisst, men man må jo begrense seg. Ellers kan du også se planeten min der jeg har samlet de fleste av de feeds jeg leser med jevne mellomrom. Men altså, til lista:

Billmon's Whiskey Bar. Billmon er en enslig ulv, han har ingen reklame, og han kan være krass nesten til det ekstreme (og kanskje litt til). Til tider har han lagt ned bloggingen sin i ren frustrasjon og fortvilelse. Men han er alltid en skarp iakttager med megetsigende kommentarer som added-value. Han er best når han skriver dype analyser, korte sammenstilte sitater som avslører dem som uttalte det, eller fyndige, innsiktsfulle kommentarer til nyheter eller andres blogger. Temaet er stort sett relatert til amerikansk politikk.

Huffington Post er en kombinert nyhets- og blog site som har et bredt panel av høyprofilerte bloggere og et like bredt publikum. De har vel hatt den største kometkarrieren på den progressive bloggehimmelen i USA i år.

The Blogometer er en metablog, som utelukkende kommenterer andre blogger og deres forhold til hverandre, deres uenigheter, deres ulike ståsteder og deres varierende fokus. Bloggene som kommenteres er utelukkende blogger som kommenterer amerikansk politikk. Nytteverdien i Blogometeret er å se hvilke blogger som har innflytelse, hva som er tema i blogosfæren og å få en oversikt over de ulike hovedargumentene (fra alle sider) i en pågående debatt.

RealClimate har kun klimanyheter som fokusområde. De er en blog med lavt volum, men det som kommer der et bra, det er teknisk, og det er relevant. Ikke les denne dersom du mener at klimaendringer er hypokondrisk tull.

Informed Comment er en blog som skrives av Juan Cole, som er professor i Historie ved University of Michigan. Han skriver langt om Midt-Østen, men meget godt og dypt. Han er temmelig liberal av sinnelag, men er ekstrem til å grunngi meningene sine i loggen med fakta - og er det en ting han virkelig kan, så er det å suge opp, analysere og sammenstille fakta. Han er et funn for å holde seg orientert om Irak-krigen og hva annet som skjer i Midt-Østen.

The Agonist er en blog som i større grad enn de andre blogene her tar opp kommentarer og nyheter fra hele verden. Her finner du nyheter og bloger med et globalt fokus, gjerne ting som normalt i beste fall ville komme helt i ytterkanten av oppmerksomheten i andre medier.

The big picture er en blog om økonomi (og et par andre ting). Her er nok økonomien mest amerikansk økonomi, men det er en blog der temmelig mange rå tall tygges og forklares, uten at det pakkes inn i for mye ull eller unnskyldes av ideologiske grunner.

Xymphora er en blog for de som liker å se teoriene og synspunktene helt ut på frynsene av det som er til daglig er vant med. Fyrens om skriver er vel et border-case til paranoia. Men jeg må nok kreditere ham med en viss intuitiv evne, for fra tid til annen plukker han opp relevante ting i god tid før de blir mainstream. Nettopp derfor er det en blog å følge med på ... dersom du klarer å skille klinten fra hveten. (Og så er det en ypperlig blog å lese for alle konspirasjonsteoretikere!)

The Skeptical Speculator er en blog for økonomi, men med et generelt globalt fokus i forhold til The big picture. Dessverre er det nok mer en refererende blog enn en analyserende blog.

Common Dreams er enda en site som kombinerer nyheter og blogger. Eller rettere sagt, den presenterer kommentarartikler fra kjente progressive forfattere fra Naomi Klein (of "no logo" fame) til Ralph Nader. Det er en site som gir et godt bilde av hva den mest radikale (men etablerte) fløyen blant demokratene (sånn omtrent) mener. Ypperlig sted å ta tempen på dem.

War and Piece er en blog som går i dybden der andre oftest går i bredden. Tidvis kan det være kjedelig, men tidvis kan det være spennende når de treffer de rette sakene. Hovedsaklig om amerikansk politikk, men med en del utenrikspolitikk.

The Martini Republic er også en blog som hovedsaklig trekker frem og kommenterer nyheter - mest om amerikansk politikk. Det går jo tretten på dusinet av disse, men denne er en av de bedre, i den forstand at den er lettlest, ikke så internt, eksplisitt og etterrettlig. (Enda) et godt utgangspunkt.

Bushadministrasjonen stormer videre. Jeg spår at det er to trekk som George W Bush vil bli husket for: 1) total mangel på evne til kurskorreksjon 2) og en gjennomgående korrupsjon.

Selv etter affæren med Michael Brown (tenk New Orleans) og Harriet Miers (privatadvokaten hans som han ville ha inn i høyesterett, selv om hun aldri hadde vært dommer), så tar han ikke kurskorreksjon.

Foreløpig siste kapittel er 'Forreign Intelligence Advisory Board', der han har utnevnt 12 nye medlemmer, hvorav 9 har vært med å finansiere valgkampen hans. Den som betalte mest var en fyr som klarte å samle inn over 300.000 USD til valgkampen, mens to andre bare hadde samlet inn noe over 100.000 hver. Det har tidligere vært vist hvordan blant annet ambassadørstillinger og embetsstillinger er blitt fordelt dels blant hans nære venner og dels blant partifeller som la liv og sjel i valgkampen.

Kompetanse ... næææ ... det er ikke så viktig, bare du kan skaffe til veie klingende mynt til rett side i presidentvalgkampen.

Nå har USA alltid vært systemisk korrupt, blant annet nettopp fordi man bytter så stor del av embetsverket ut med personkretsen rundt presidenten når en ny president er valgt, og fordi det er særinteresser og bekjentskaper som teller. Men sjelden har omfanget vært så stort, så tydelig og så totaldekkende som under Bush. Det står for meg som en diger gåte hvordan man har tenkt at USA skal opprettholde sin hegemoniske verdensmakt, når så mange av landets høyeste stillinger gjennom vennetjenester bekles med personer som synes å anse det som en godt betalt mulighet for å drive nettverksbygging. Tyrkerne, romerne, britene, franskmennene osv ... har alle hatt en periode der høye stillinger fordeles utfra bekjentskaper, familiebakgrunn, betalingsevne og kameraderi, og de har alle fått seg et alvorlig skudd for baugen som en følge.

Det virker som om lojalitet settes over kompetanse; ortodoksi settes over funksjonalitet; ytre utseende settes over indre substans. For å parafrere en fransk generals uttalelse om britenes lette kavalleris innsats i krimkrigen: Det er spektakulært, men det er ikke politikk.

I amerikansk historie er president Warren Harding (1921-23) lavmålet på korrupsjon. Dersom du googler på "president harding" får du 1,93 millioner treff, mens legger du til "corruption" så er det fremdeles igjen 145.000 treff. Den primære trivia-infoen om Harding var 'most corrupt president ever'. For Harding ramlet det hele skikkelig sammen først etter at han var ferdig. Det skal bli spennende å se i ukene og månedene fremover om Bush-administrasjonen klarer å holde skuta flytende, eller om det hele kollapser mens de fremdeles holder på.