KJeg har vaert paa vilpuls i kveld. Det er en vinmesse i Trondheim der de servererer masse uliek viner. Det var spennende. Hu hei! JEg smalte åaa maase vin og et var gopdt, veldig godt. Det var blant annet pinoget )fra soerafrika) 0g noe som jeg ikke husker. n" er den store utfordringen å faktrisk kkjøpe alle disse vinene jeg likte og smakle paa dem i en konteksty der jeg er litt mer edure. MAgin vbar lurere enn meg ogh sputtet ut vinen som hun smakte, men sje g sveglete. Det var ,muligens en tabbe. Det fvinner vi ut i nat5t. Nå er det snart kveld, jeg skal vare hqa meg litt brød elns som kan konkurrere med vinen i magen min. Ellers lurer jeg paa vhorrfor vedrnen roterer så hardt. eller noe saant eller noe.

jeg ba magni om aa lese korrektur, men nå ligger hun og ler hysterisk på gulvet ertter å ha set påa dette entriet. jaja. Det er iksklkert bra!

Real soon now. Forventningene blant demokratene innen blogosfæren bygger seg opp for hver time som går. Ryktene svirrer og det skjer veldig, veldig mye samtidig. Tipsene varierer fra at visepresident Cheney må gå på timen til at det skjer ingenting annet enn uthaling. Jeg aner ikke hvor lang tid det kan ta før balongen sprekker på enten den ene eller den andre måten. Det eneste jeg vil spå akkurat nå er at vi kommer til å høre mer om Plame-saken i dagene fremover. Følg med, følg med!

På vei til Mikrobryggeriet idag gikk jeg forbi Lefsdahl sport (spelling?). Det er jo ikke akkurat en butikk jeg frekventerer så ofte, men blikket falt ved en tilfeldighet på en reklameplakat for noe som het 71 grader nord. Jeg tror det var bildet av et fyrtårn som fanget blikket mitt. Jeg er jo en fyrtårn-nerd. (Advarsel: ikke sett meg igang med å fortelle om fyrtårn i sosiale sammenhenger!)

Det tok meg tre skunder før haka falt ned på brystet. Det var jo Lindesnes fyr de hadde avbildet! Det går bare ikke an å avbilde LINDESNES FYR på en plakat for noe som heter 71 GRADER NORD. Lindesnes ligger jo på ... ehh 57 grader nord elns. Jeg stod der og måpet. Så kikket jeg oppover og nedover Munkegata, men det var ingen revolterende folkemasser som protesterte mot dette ekstremt ulogiske overtrampet. Jeg fikk nesten lyst til å trive tak i første og beste forbipasserende og forklare hvorfor dette ikke gikk an. Men jeg lot være. For det første var jeg på vei til TMB og godt øl, og for det andre kunne de tro jeg var gal eller farlig eller noe slikt. Kanskje de ville ringe politiet. Jeg har dårlige erfaringer med slike ting.

Ja, jeg VET at de sikkert var ute etter et generisk bilde av et fyr på en upost langs norskekysten, men de kan jo ikke bruke LINDESNES FYR! Og alle må da gjenkjenne det, med sitt relativt lave støpejernstårn med blending inn mot land og smijernsknekter som holder galleriet oppe, for ikke å snakke om det søte lille tyfonhuset med det artige lille halvtårnet like i forkant av selve fyret. Det er jo så lett gjenkjennelig.

Det er jo som å bruke et bilde av Holmenkollen i en reklamebrosjyre for Trondheim: 'Ehh, er det i Oslo, jammen, hoppbakker er jo så typisk norsk og det er vel ingen som ser forskjell'. Sukk. Dobbeltsukk. Trippelsukk.

Trondheim Mikrobryggeri skiftet brygger for knapt et par måneder siden, og nå tror jeg de har syklet gjennom alle ølene slik at det bare er øl brygget av den nye bryggeren - Roger - i stedet for av den gamle - Marco Hacker. Derfor er det kanskje på sin plass med en gjennomgang av ølene deres. Dessverre hadde de hverken porter eller idag. De hadde nettopp gått tom for porter, og det duftet klart av at de tidligere på dagen hadde brygget årets juleøl. Lovende!

IPA-en var blitt markant mye mer bitter. Den har tidligere ikke vært av de mest ekstreme, nesten så en ekte hop-head (don't count me in) ikke ville kalt det en IPA overhodet. Nå var den helt klart blitt bitrere, nesten på grensen mot harskhet. Jeg synes det dominerte ølet for mye, men det er smak og behag. Den hadde også en klar smak og aroma av humle også, men alt dette er jo in-style for en IPA. Jeg skal ikke rakke ned på det som tross alt er en akseptert stil, bare si at det ikke er min stil. Den er under alle omstendigheter absolutt verd en smak, om ikke annet for å smake en markant IPA.

Så var det Trondhjemspilsen. Det er et øl jeg aldri har hatt noe godt forhold til. For det første har jeg et dårlig forhold til pils generelt, og i tillegg synes jeg at TMB har en veldig varierende pils, både i stil og kvalitet. Denne gangen var den mellom strå og gyllen med endel skum - mest fordi den var litt gazzy og boblene regenererte nytt skum hele tiden, med brukbart med bobler. Smaken hadde komponenter av både frukt og citrus, kanskje appelsin? Det var korn i den, og den var temmelig syrlig. Ettersmaken hadde komponenter av brenthet. Jeg vet ikke hva som var mest out-of-style, men det slo meg ikke som en typisk pils. Selv om den ikke var min favoritt, så var den absolutt drikkendes.

Pale Ale har nettopp endret type, der den gamle oppskriften og varebeholdningen ble omdøpt til 'VSOP' - forøvrig en øl som akkurat nå nettopp var gått ut og (vil jeg tro) neppe kommer tilbake. For dagens pale var fargen fin og kobberfarget, skikkelig nydelig med en ekstrem brillians og glassklarhet. Det var mye humle i bådearoma og smak, og jeg syntes den var svakt søt? Likevel, det var ikke et øl som virkelig flesket til. Den var god, og den var bra og den var fin ... men jeg klarte ikke helt å bestemme meg for om den bare var velbalansert eller om den snarere var sjelløs. Jeg må nok smake et par ganger til på denne i ulike sammenhenger før jeg kan felle en dom.

Men bitteren var herlig. Her var en øl med en forbilledlig skumtopp, og tykke lag med blonder på glasset og med markante ringer a la Guinness. Den hadde en fin dyp rødlig kobberfarge og svakt tåke. Bare skummet i seg selv er et eget måltid på dette ølet, og det blir liggende som tykk kremdott - meget imponerende. Men så tar den også sin tid å tappe, da. Det er masse kaffe og sjokolade i aromaen, det får meg til å tenke på mokkabønner. I tillegg er det korn og brenthet i smak, og spesielt i ettersmak som har en markant bitterhet. Akkurat i overgangen til ettersmaken er det en deilig friskhet. Dersom jeg skal kritisere, så blir det bitterheten, som jeg ikke helt blir venner med. Jeg vet ikke hvorfra den kommer. Andrew insisterer at det er en bitterhet som kommer fra brent korn, og det er mulig at han har rett. I alle fall er den markant bitter, og det kan jo ikke være out-of-style for en øl som heter 'bitter'? Den kan anbefales, og er absolutt beste i kveld.

En annen øl som ikke akkurat overdøvet naboene sine var Amber. Den har en ypperlig kastanjefarge og holder et tynt men jevnt og vedvarende skum som gir brukbare blonder. Denne er mild og ble drukket etter de andre ... men jeg syntes den nok hadde lite aroma. Noe fruktighet mente jeg å kunne kjenne, og endel bitterhet og brenthet fant jeg i smaken. Den var svakt tørr og med noen mokka, tror jeg. Den er grei nok, men den utmerker seg liksom ikke blant sine langt mer selvsikre og fremtredne søsken. Dette er også en øl som fortjener litt mer smaking for å se om det er uoppdagede kvalitet som gjemmer seg bak førsteinntrykket.

Til slutt var den stout'en. Det er alltid stout'en til slutt, og den tåler det! Den er dyp vinrød, nesten mot rødlig tjæreaktig svart. Den har skum som holder seg lenge, lenge, lenge, men idag ble det etterhvert litt 'storboblet'. Den har en syrlighet i aroma, sammen med sjokolade og røyk. Tilsammen er det meget bra. Konsistensen er et sted mellom fløte og krem. Det er godt med blonder. Smaken har syrlighet, bitterhet, tørrhet og endel kaffe. Det er masse smak. Et stort øl med mange overganger mellom ulike smaker. Det er imidlertid en ting jeg har å utsette på det. Den har en viss bismak akkurat i overgangen til ettersmaken. Jeg vet ikke hvor den kommer fra men har smakt den flere ganger tidligere på TMB, både i stout og i andre øl. Jeg liker den ikke - men la ikke det hindre deg, Det er et godt øl, og det er vel kanskje heller min smak som er problemet.

Dagens rykter og spekulasjoner rundt Washington generelt og Det hvite hus spesielt gir nostalgiske assosiasjoner. Jeg husker tilbake til en tid med en yrkesgruppe som idag er like utrydningstruet som skreddere, bøtkere og grovsmeder. Jeg tenker på kremlologene: de som studerte alt som skjedde i Kreml og kunne fortelle hvem som var på vei opp eller ned, som kjente til alle ryktene, og som kunne tolke slike signaler som rekkefølgen på bordsetninger, og som kunne lese mellom linjene i Pravda og tolke det for oss.

Det ser ut til å ha dukket opp en lignende yrkesgruppe i USA, med den store forskjellen at de ikke er betalt av fremmede makter, og at den nye gruppen av Washingtologer tolereres heldigvis. Det er morsomt å lese deres vurderinger, men viktigere er at antallet deres er er et termometer som forteller hvordan det står til i hovedstaden.

Foreløpig siste analyse kommer fra Tom DeFrank, som er Washington Bureau Chief for New York Daily News, som har skrevet en kort artikkel under tittelen "Bushies feeling the boss' wrath". Det er en artikkel som er pakket med høydepunkter - om ikke journalistisk så i alle fall på andre måter. Noen utdrag:

Bush is so dismayed that "the only person escaping blame is the President himself," said a sympathetic official, who delicately termed such self-exoneration "illogical."

Presidential advisers and friends say Bush is a mass of contradictions: cheerful and serene, peevish and melancholy, occasionally lapsing into what he once derided as the "blame game." They describe him as beset but unbowed, convinced that history will vindicate the major decisions of his presidency even if they damage him and his party in the 2006 and 2008 elections.

Dersom det som skrives er korrekt (merk at det er et "hvis"), så gir det et innblikk i Bush-administrasjonen som både er interessant og skremmende. Få har beskyldt ham for å være noen stor og erfaren politiker før han ble president. Det ble bygget opp et image rundt ham. Hans opptredner ble nøye regissert og talene hans ble finpusset av retorikere. Nå virker det som han har levd seg inn i rollen og har begynt å tro på staffasjen.

Det minner meg om atskillige andre herskere som på grunnlag av sin enorme - ofte eneveldige - makt mister bakkekontakten. De starter å leve i sin egen verden. Makt blir bare et middel til å bringe virkeligheten i samsvar med deres egen verdensforståelse. Dette er mulig bare opp til et visst punkt. Deretter kan det takles på to mulige måter. Enten møter man bokstavelig talt virkeligheten med en ubehagelig bratt læringskurve. Eller så kutter man fortøyningene til virkeligheten og lever videre i fantasiverdenen sin.

Det er personene i den siste kategorien vi hører mest om, for de flipper spektakulært ut. Milosevic er et eksempel, han sitter i retten i Haag og insisterer på at han er Serbias president, og det sies at han tror det selv. Det ble sagt at Napoleon på St. Helena satt og førte krigene videre på de gamle stabskartene sine. Hvordan Bush kommer til å talke det er vanskelig å si. Men heldigvis har USA spredd makta på nok personer med tilstrekkelig gangsyn til at Bush ikke kan få tatt dette helt ut. ... tror jeg, da.

Jeg blogget tidligere i uka om Patrick Fitzgerald, som er statsadvokaten som undersøker lekkasjene der en hemmlig CIA-agent ble avslørt av noen i Det hvite hus, trolig for å skade hennes ektemann.

Jeg skal ikke rippe opp i saken - som jeg har blogget om flere ganger. Det ble ikke noen siktelser i uka som gikk, men det er mulig at i uka som vi går inn i kan det komme. I alle fall ser hele det politiske miljøet i USA ut til å sitte på pinebenken og vente. De fleste spår tirsdag, men det er ikke godt å si.

Fitzgerald er av irsk avstamning og er utdannet av jesuitter. Han er som person blitt beskrevet som "målrettet", og det er ingen som tror han kommer til å la seg avlede av politiske hensyn. I tillegg har denne etterforskningen være pottetett mht lekkasjer, så det er ingen som helt vet hva som skjer. Vi venter i spenning ...

Jeg har fulgt Plame-saken siden sommeren 2003. Det har vært saken med ni liv. Med jevne mellomrom har den vært lagt død, men like sikkert har den kommet tilbake. I slutten av forrige uke tilspisset det seg, og nå skjer ting i lammende hurtigtogfart - kjennetegnet på at en dyktig statsadvokat er i ferd med å legge siste hånd på etterforskningen. Og det blir trolig spektakulært.

I korte trekk er saken som følger: Valerie Plame er gift med Wilson, som var på inspeksjon i Niger for å undersøke om det var hold i påstandene om at Saddam og Irak forsøkte å kjøpe uran derifra. Wilson kom til at det var rent sprøyt, og at dokumentene i saken var forflasket. Likevel brukte Det hvite hus og andre saken i sin argumentasjon for å gå til krig mot Irak. Blant annet mener jeg at President Bush brukte det i sin "State of the Union"-tale, en av de viktigste politiske talene i USA - bare to måneder før krigen. Som en følge av dette starte Wilson en kampanje som essensielt gikk ut på å opplyse om at det var sprøyt, og at han hadde gjort dem uttrykkelig oppmerksomme på det i god tid i forveien av krigen. Så i juni, dukker det opp påstander om at Wilsons kone - Valerie Plame - er undercover CIA-agent. Dette stemmer, men avsløringen av henne er ulovlig. Det er til og med en lov som presidentens egen mor fikk dyttet igjennom rundt 1990 for å straffe overløpere fra CIA som avslørte tidligere kollegaer. Det viser seg at minst to "officials" i Det hvite hus har snakket med minst seks reportere og droppet info om Wilsons kone i en svertekampanje.

Komplisert? Javisst, men det koker ned til at ansatte i Det hvite hus har brutt loven i politisk øyemed, kanskje også misbrukt hemmeligstemplet informasjon som de har hatt tilgang til i embets medfør. Hvem er det. Tja, de "lille" fisken er I. Lewis "Scooter" Libby - visepresidentens stabssjef - og den "store" fisken er Karl Rove - presidentens fremste rådgiver og imagebygger. Karl Rove regnes for å være hele årsaken til at Bush ble valgt - råskinnet av en valgkampleder med større samling skitne knep enn noen annen tidligere. Og så er det den "digre" fisken: visepresidenten - den mektigste visepresident noensinne, og den mange tror egentlig holder i roret.

Etter år der Clinton ble trukket for kommisjoner og statsadvokater og det som verre var for alt fra kvinnehistorier til gamle investeringsprosjekter, så kommer ikke demokratene til å "se stort på" en slikt grovt, ferskt, klart ulovlig og politisk motivert overtramp fra Det hvite hus. Det har potensiale til å en bli den største politiske skandalen i USA siden Watergate.

Magni og jeg var i Skottland for et par uker siden. Jeg skulle selvfølgelig har myst på livet og lokalbefolkningen og blogget om det der og da. Men jeg hadde forbannet meg på at jeg skulle 'reise lett' og da var en bærbar i bagasjen ikke aktuelt. Kanskje neste gang. Det nest beste var å ta noen notater og spre skottlandsbloggingen ut over ukene denne høsten. Og det har jeg tenkt til å gjøre.

En ting som slo meg var hvordan de tappet øl. Fra Trondheim Mikrobryggeri og andre steder her i Norge er vi vant til at man en øl som skummer mye, den trenger lang tid for å tappes. Man heller eller øser ikke av skummet.

Jeg så aldri noen gjøre dette i Skottland. I stedet fylte de bare glasset opp så skummet rant over, og stoppet når det var en fingerbredd eller to med skum øverst i glasset. Vi besøkte mange puber, hvorav flere var CAMRA local-pub-of-the-year, og de gjorde det likedan overalt. Jeg stusset på dette, og dersom noen kan komme opp med en god forklaring, så tar jeg mer enn gjerne imot den. En mulig forklaring er selvfølgelig at øl er billigere og at det skattes og/eller betales etter hvor mange glass de tapper, ikke etter hvor mange liter de tapper. En annen forklaring er at de har dårligere tid. Men de forklaringene er liksom ikke helt troverdige i mine øyne.

Skummet er av det mest smaksrike i ølet. Boblene - spesielt når de er små - har en diger overflate, og drar med seg proteiner og alskens annet opp til overflaten. Dersom man skummer av ølskummet, så tror jeg man mister en komponent. Men jeg vet ikke. Er det noen som kan oppklare dette for meg?

I går løp jeg oppover trappene to trinn om gangen - uten noe smertestillende! Jeg tror det er første gang på flere år. Rundt jul i 1997 eller 1998 snublet jeg i en trapp og vrikket ankelen. Etter det haltet jeg rundt og hanglet i sterkt varierende form, og etter noen år satt det seg i knærne og ørten andre steder.

For å gjøre en lang (og stort sett kjedelig) historie kort: For to år siden tror jeg at jeg kom på sporet av hva som egentlig var problemet og fikk gjort noe med det. Siden har blitt bare gradvis bedre og bedre. Nå kan jeg altså til og med løpe opp trappene på gode dager - mens jeg tidligere måtte ta halve trinn, støtte meg til gelenderet og mumle eder og forbannelser. Det er da en pokker så god forbedring!?

Akkurat nå har jeg veldig lyst til å peke nese til fastlegen min, som foreslo at jeg kunne jo få diagnosen fibromyalgi hvis jeg hadde lyst - helt uten å forsøke selv den nokså tåkede diagnosen for å avgjøre det. Og som tidligere hadde sendt meg til fysioterapeut: "det er i orden på et par uker" og "du trenger ikke noen spesialist, for en hver fysioterapeut kan fikse det". Eller til de som mente at det sikkert var vekta mi som hadde slitt ut knærne - bare pussig at den samme betentheten også satt i fingerleddene, da. Kanskje ikke til fysioterapeuten, for han forsøkte i to-tre måneder til ende med alle mulige og umulige varianter (og jeg satte foten - no pun intended - ned da han ville forsøke akupunktur). Dog tror jeg det var en tabbe av ham å dytte meg ut på styrketrening sålenge kneet verket og var så betent. På den tiden torde knapt nok Magni krype inntil meg i senga uten å varsle meg først, for traff hun et ømt punkt skrek jeg av smerte.

Men det er forhåpentligvis historie nå.

George W Bush har en lang forhistorie med å "eksternalisere" tabber, det vil si å legge ansvaret for ting som ikke fungerte på andre. Denne holdningen er for så vidt ikke unik for ham, og den fanges i det engelskspråklige uttrykket "Success has many parents, while failure is an orphan".

Nylig har BBC satt søkelyset på bakgrunnen for irakkrigen. Kort fortalt hevder Bush at Gud bad ham invadere Irak. Sitatene fra en artikkel i Common Dreams er illustrerende: "I'm driven with a mission from God. God would tell me, 'George, go and fight those terrorists in Afghanistan.' And I did, and then God would tell me, 'George go and end the tyranny in Iraq,' and I did.". Sitet er gjenfortalt av Nabil Shaath som ikke er en objektiv aktør, men andre har fortalt lignende som styrker den generelle tonen.

Dette minner meg om historien om han som bortforklarte sitt ansvar etter en bilulykke med at det var ikke hans skyld, for GPS'en sa at han skulle kjøre slik. Nå er ikke poenget å trekke sammenlikning mellom Gud og GPS, men å påpeke at man har et personlig ansvar for å konsistenssjekke stemmer man hører - enten de kommer fra dashbordet eller synes å oppstå inne i hodet sitt. Og dersom man handler etter dem, så ligger ansvaret for konsekvensene på en selv, ikke på GPS-produsenten eller en gud.

Men det illustrerer også hvilket myrhøl irakkrigen er i. Bush er kanskje vant til og bekvem med å fingerutpeke en "ansvarlig" i administrasjonen når noe ikke går hans vei. Men dersom det var Gud som var gav han rådene, er det ikke like enkelt, for man kan ikke erklære Gud som syndebukken og sparke ham. Dermed sitter vi i en situasjon der det ser man insisterer på at det er riktig, samme hvor galt det måtte se ut, og der "to stay the course" er slagordet. Ikke rart at George ser forvirret ut. La meg tippe at han søker trøst i Jobs bok i det siste.

Det sies at det var president Truman som først sa "The buck stops with me", Det er et uttrykk som presidenter og ledere av alle typer har brukt siden, og det formidler et ansvarsbegrep som går utover et aktivt, medvirkende ansvar. Det betyr at lederen også er overordnet ansvarlig selv når han ikke er direkte ansvarlig - ansvar gjennom en unnlatelsessynd, gjennom ikke å ha oppdaget noe viktig eller gjennom å ha ignorert noe som fikk lov til å gå galt. I Ynglingssagaens tid sies det at man ofret kongen når det var uår. Det virker barbarisk på oss fordi kongen tross alt ikke var ansvarlig for været og uårene. Men på den annen side, det var kan hende ikke kongens ansvar for uåret men kongens mangel på å organisere samfunnet så det kunne møte uåret som var grunnen.

Det er dette overordnede ansvaret som Bush ikke synes å ville ta. Og han tross alt heldig, siden den barbariske skikken fra Ynglingsagaens tid - takk og pris - er borte.

Jeg kommer nettopp fra et intervju med Norgesglasset på P1. Det begynner nesten å bli en vane å bli intervjuet, men det er ikke min 'skyld'. Det er Ole Martin Hansen som er årsaken. Han har et utadvendt vesen, en allsidig interessesfære og et enormt kontaktnett, slik at alle journalistene (i alle fall de som dekker Norge-rundt-stoff) finner ham. Hele tiden. Jeg er bare haleheng. Jeg tror hans første opptrednen var mens han var i førstegangstjenste ifm med UFO-klubben som de hadde. (Apropos, spør ham om melkeseparatoren som de fant med ekkolodd i Fæmunden!) Så jeg har vært på radio ifm datamuseum, geocaching, gullvasking og gud vet hva annet.

Men alle disse seansene gjør i det minste at jeg begynner å se noen fellestrekk ved journalister, i alle fall radiojournalister. De har alle sammen lagt hodet interessert på skakke, sett deg rett inn i øynene, fulgt intenst med og smilt fra øre til øre. Jeg tror de lærer det på kurs.

Vanligvis når man stopper å prate i en dialog, tar motparten opp ballen etter ett til to sekunder - om ikke med snakk, så med et grynt, et 'jaha' eller en visuell reaksjon. Dersom det går 5-6 sekunder uten at motparten i dialogen gir noen indikansjoner på at de har forstått at du er ferdig med å prate, så blir det en av de pinlige pausene som en forsøker å tette med å prate mer. Det er det som de vil. Det er fascinerende.