Navnestatistikken til SSB er interessant, og der kan vi tydelig se dette for Raymond, Roger, Ronny og Roy. Se Navnestatistikk og tast inn disse navnene, så får du en oversikt over fødelsår som disse navnene ble gitt. Alle de fire over kom inn sakte men sikkert fra omkring en gang rundt første eller andre verdenskrig, for så å eksplodere på 60-tallet (eller 70-tallet for Raymond), og de er nå så godt som helt ut.

Her kommer bevismaterialet, grafene går fra 1880 og frem til idag, hver vertikale strek er 20 år. Se på sidene for SSB for mer data. Det er fantastisk mye morsomt der. Sjekk Olav og Håkon rundt 1905.

Forleden dag stod jeg utenfor solsiden og ventet på bussen (det er svært dovent av meg å ta bussen fra Solsiden til Buran, men når man har busskort, så). Plutselig stopper det en fyr en i over-stylet bil, med Wonderboum og amerikanske flagg. Han ruller ned sidevinduet og spør "Er det du som er Ronny?". Jeg klarer selvfølgelig ikke å finne noe bedre svar enn "Nei", og blir stående igjen når han farer bort i stor fart. Hva skulle jeg har svart?

``Nei, men han ringte og sa at du skulle vente, han kommer om et par minutter (og bussjåføren er ikke det spor sint fordi du parkerer på bussholdeplassen.'' Eller: ``Ja, men jeg har ombestemt meg, jeg blir ikke med allikevel.'' Eller: ``Ser jeg SÅNN ut!?''

Det er sikkert andre som har bedre forslag til hva jeg kunne ha svart. Ellers var det visst noen med bakgrunn i grunnskolen som engang uttalte at Ronny ikke var et navn, det var en diagnose.

For et par dager siden var det en svensk professor i historie som het Ronny og kom fra arbeiderklassebakgrunn i Gøteborg. I gata der han vokste opp het alle Raymond, Ronny, Roy, Roger og andre lignende navn. Han knyttet det mot en navnebruk som kom inn i svensk med filmen på første halvdel av 1900-tallet. Disse navnene var hentet fra angelsaksisk via filmlerretet, i motsetning til overklassens barn, som fikk gamle ``svenske'' navn som Christer og Gustav.

Men det er meg en gåte hvorfor ``R'' er så overrepresentert.

Så var besøket av Richard Stallman over. Det var interessant, det var en opplevelse, det var spennende, men det var også en underlig foreteelse.

Selve foredraget var omtrent som forventet. Han sa ikke noe han ikke tidligere har sagt flere ganger. Noen variasjoner over tema var det jo, men ikke noe fundamentalt nytt. Men det er greitt nok. Det blir som med kristne og bibelen: det er det samme som står der hele tiden, men det forhindrer dem ikke fra å ha glede av å lese det om igjen og om igjen.

Endel reagerte og syntes Stallman var ensporet og infleksibel. Jeg kan forstå det, jeg er til og med enig i det. Men som kritikk er det forfeilet. Stallman er som et fyrtårn. Han har alltid stått der, han har alltid sagt det samme: konsistent og konstant år ut og år inn. Poenget med fyrtårn er ikke å kjøre rett på dem - det ville jo være den sikreste måten å grunnstøte. Poenget med et fyrtårn er at det er et fast punkt å navigere etter. Dessuten trenger du flere fyrtårn med hvert sitt ståsted, for først da kan du triangulere mellom dem og effektivt navigere i farvannet.

Nå har jeg vel trukket denne analogien vel langt allerede, men Stallman er et slikt fyrtårn. Han er lakmustesten som alltid høylytt og klart vil fortelle hvordan saker ser ut fra et rent free software-standpunkt. Han gjør det uten å kompromisse og uten å tenke på penger og uten å la sine standpunkt drifte av gårde av bekvemmelighetshensyn. I en verdirelativ og postmodernistisk tid der "anything goes" er det forfriskende at noen holder på sine standpunkter uten hensyn til hva andre måtte mene.

Som foredragsholder er han vanskelig å gi karakterer. Han har tilstrekkelig rutine til prate seg greitt igjennom to timer. På den annen side har han endel repetitive bevegelser som virker distraherende. Det plager ikke meg, men når hyppigheten blir høy nok risikerer man at tilhørerne blir sittende å fokusere på dette i stedet for på innholdet. Et tilsvarende eksempel er personer som sier "liksom" eller "på en måte" så ofte at tilhørerne blir sittende å telle repetisjonene fremfor å lytte til hva de sier.

Jeg tror dette skyldes at han var sliten eller syk eller begge deler. Han har en tett møteschedule, han fortalte visstnok senere på kvelden at han i fjor hadde hatt 250 bortenetter, og det kan slite på noen og enhver. Stallman er og blir en nerd, og disse repetitive, motoriske bevegelsene er noe du kan se hos mange nerder, spesielt i litt stressende situasjoner :-) Jeg merket dem ikke før mot slutten av foredraget, men da var de tidvis temmelig distraherende.

Likevel, jeg var så heldig at jeg var på lunsj med Stallman tidligere på dagen og på middag senere på dagen, og totalinntrykket jeg fikk var at han var syk eller sliten. På forhånd hadde jeg laget en liten mental liste over mulige samtaletema - med god assistanse fra hjelpesomme sjeler på IRC-kanalen tut. Det var slike ting som kommer det en ny versjon av GPL, har dere planer om flere varianter slik som for fri dokumentasjon, osv. Jeg regnet ikke med at det var behov for mer enn et halv dusin eller så. Antagelsen min var at det bare var å sette ham i gang og så gikk det av seg selv. Den antagelsen var feil.

Det ble noe slikt som: Jeg: "Er det planer om en ny versjon av GPL?" Stallman: "Vi har pratet om det, men det er ingen konkrete planer." Jeg: "Hva er det dere ønsker å forbedre?" Stallman: "Det er ingen feil med den eksisterende versjonen, det er heller ny ting vi ønsker å dekke." Jeg: "Hva er disse nye tingene?" "Slikt som å dekke der et program kjøres fra en tjener over nettet." En slik diskusjon tar ikke mange sekundene, og referatet over er ikke forkortet. Svarene hans var korte, konsiste og kjemisk frie for sosialt rundtomkringsnakk.

Med andre ord gikk jeg temmelig fort tom for såkorn til tema for diskusjon. Bedre ble det ikke av at det tre proffene som også var tilstede på lunsjen raskt oppfattet at å diskutere med Stallman er som å kaste seg hodestups ut i et definisjonsmessig minefelt dersom man ikke har kontroll på terminologien slik han oppfatter og definerer den. Dermed trakk de raskt tilbake følehornene. Lunsjen var preget av endel stillhet og den litt underlige stemningen som følger av dette.

Tryggere tema var politikk og (av alle ting) været! Det er vel ingen hemmelighet at han har sterke politiske meninger. Ikke det at jeg er direkte uenig med ham, men hans blatante og direkte måte å formulere seg på gav meg mang en bakoversveis. Et utsagn var at norske politikere var forrædere på grunn av måten åndsverksloven er i ferd med å endret på. Det var ikke mye rom for differensiering. Det var kun et kort, konsist og absolutt utsagn som ble fremsatt uten for mye følelser. Og med Stallmans hang til å bruke de rette ord og definisjoner, kan jeg bare anta at han mente eksakt det som ligger i ordene etter deres ordboksdefinisjoner. Hans politiske utsagn på foredraget (blant annet at man ikke burde fiske opp Bush dersom han holdt på å drukne) var bare bleke skygger av hvordan han formulerte seg på lunsjen.

Likevel var det som mest forbauset meg ved Stallmans hans tilsynelatende totale mangel på nysgjerrighet, og hans ekstremt syltynne tolmodighet. Begge deler kan muligens kokes ned til at han en er person som - for å si det på engelsk - doesn't suffer fools easily. Det er mulig at han hadde definert oss som tullinger, og derfor ikke var interessert i hva vi evt kunne fortelle. Det virket i alle fall som han hadde en lav terskel for å bli irritert, og i praksis ingen terskel for å vise det utad. Hele hans oppførsel og kroppsspråk tydet på at han uinteressert i omgivelsene og oss, og at han ikke hadde tenkt til å forsøke å skjule det.

Under lunsjen og på vei over campus spurte han ikke "Hva er...?", "Når ble...", "Hvem er...", "Hva gjør...", "Hvorfor...", "Hva synes dere om..." eller noe slikt. Han simpelthen sukket dypt og oppførte seg som en gammel grinebiter. Det eneste tilfellet der han ble intens og nysgjerrig var i forbindelse med en kommentar fra meg om at Bertine Zetlitz (som var den underholdningsmessige hovedattraksjonen på ISFiT) hadde fått gitt ut CD-er med DRM mot sin vilje. Da ble han straks interessert, stilte flere spørsmål i maskingeværtempo og erklærte at han hadde en plan, men ville snakke med Zetlitz før han gikk ut med den offentlig. Så falt han tilbake til den generelle grinebiterske jeg-kjeder-meg-holdningen.

Det er selvfølgelig mulig at han synes alt annet enn å få ut sitt budskap om fri programvare er uvesentlig og kun bidrar til distraksjon. Det er mulig han hadde en dårlig dag, eller at det var ettervirkninger av jetlag og sterk indisk mat. Jeg vil sette en knapp på kronisk trøtthet utfra mine egne erfaringer med denslags. Men jeg er hverken lege eller kjenner Stallman spesielt godt, så det er helt ukvalifisert gjetning. Apropos, den totale mangelen på nysgjerrighet er det som mange trekker frem som det mest særegne førsteinntrykket når de møter George W. Bush ... uten sammenligning forøvrig.

I bilen ned til Peppes Pizza trakk han opp sin bærbare PC og startet å knotte - hele turen. Det samme skjedde på vei fra Peppes. Jeg vet mindre om hva som skjedde på Peppes, da jeg satt på et annet bord, men er oppfattet ikke at det skjedde noe fundamentalt annet.

Han hadde også dårlig hørsel, og bad flere ganger i høy og rungende stemme om at vi måtte snakke høyere. Det fungerte selvfølgelig dårlig. Vanligvis klarer jeg meg brukbart på engelsk, men hans uslepne, uberegnlige og temmelig direkte oppførsel, kombinert med vissheten om at man ville bli brutalt avbrutt og korrigert dersom man brukte et begrep "feil", reduserte meg til en bablende mumler.

Jeg blir nødt til å si noen ord om et visst paparazzi-bilde. Roger Midtstraum, som er en ivrig fotograf så Stallman og meg komme hand-i-hand til IDI. Stallman skulle låne et kontor for å kunne sitte og svare på mail offline. Roger foratalte meg at han gjerne skulle hatt et bilde av den håndholdingen, og jeg tipset ham om at vi skulle ut igjen en time senere. Dermed stod han klar med kameraet.

Bakgrunnen for håndholdingen var at da han kom ut fra kjelhuset var det litt is på bakken. Ikke spesielt mye, ikke spesielt tykt, det dekket ikke engang hele bakken og det var relativt mildt. Teknisk avdeling hadde til og med strødd med singel for en gangs skyld. Stallman stoppet opp en meter utenfor døra der isen startet og sa: "Jeg vet ikke om jeg klarer dette." Vi stod litt forvirret og lurte på hva som var galt før vi forsto at det var isen. Han måtte ha noen å holde i, og jeg var vel nærmest på så mange måter. Slik ble det til at vi gikk hånd-i-hånd fra Kjelhuset til IDI, og senere videre til Realfagbygget.

Han kommenterte at han ikke forstod hvordan vi kunne gå så ubesværet på isen. (Kommentar: det var IKKE spesielt ille isforhold den dagen, det var faktisk temmelig greitt å gå der.) Jeg forsøkte meg med en spøk om at det hjalp med trening og gode sko, men det falt visst ikke i god jord. Han gikk på noen gamle og nedslitte mokasin-lignende sko, som i tillegg hadde nedtrødd kappe bak, så kan kunne bruke dem som en slags innstikkstøfler. Jaja, han kom da helskinnet frem.

Helhetsinntrykket mitt var at han var en tung nerd som ikke lengre forsøkte å være sosial eller generelt omgjengelig. Hans fikling med håret sitt, og spesielt en slags pleie eller plukking på hårtuppene var et sted mellom sterkt distraherende og lettere frastøtende. Jeg har tidligere oppfattet ham som en nærmest evig tolmodig person med konsistente og ubøylige prinsipper, som blir fremsatt repetitivt og mildt insisterende på en relativt behagelig måte. Jeg har måtte revidere det inntrykket etter dette besøket.

Det er altfor fristende å sammenligne ham med Microsofts norske kontaktperson for akademia - Petter Merok. Han, dvs Merok, dukker ikke opp for å fortelle deg noe, for å informere eller messe - selv om han også delvis gjør dette. Men han er vel så interessert i å lære noe, mappe noen personnettverk, skaffe seg flere kontakter, høre hva som rører seg, slippe noen prøvebalonger og se hvordan andre reagerer, forstå hvordan andre tenker osv osv. Når han i tillegg er sjarmerende og sosialt omgjengelig, så er det lett å sette ham opp som diametralt motsatt av Stallman i vesen.

Jeg har tidligere lest biografien over Stallman: "Free as in Freedom" av Sam Williams, og etter dette besøket har jeg svært lyst til å lese den på ny, for å se om jeg skaffer meg en dypere innsikt i hvordan han er og hvorfor han er slik.

Akkurat som et fyrtårn ser vakkert og idyllisk ut på avstand, slik kan det også være plassert værhardt, ukoselig og utsatt, noe man ikke merker før man opplever det på nært hold. Men det var en interessant opplevelse å møte Stallman. Man lærer noe hver dag, hvilket er en konsekvens av det å være til. For den dagen man slutter å lære er man farlig nær å logge ut for siste gang.

Jeg bor på Buran og arbeider på Gløshaugen. Om morgenen tar jeg en eller annen buss til byen, og deretter vanligvis nr 5 til Gløshaugen (den fortsetter til Dragvoll). Om ettermiddagen er det omvendt. Ofte blir det nummer 6 fra byen til Buran.

Problemet mitt er at alle bussene jeg ser ut til å ta er stappfulle. Vanligvis er det bare ståplass. Neida, det er ikke fordi jeg er uheldig. Det spiller liten rolle om jeg tar bussen klokken 7.30 eller 9.00, eller om jeg hjemover tar den klokken 15.00 eller 21.00. Like fulle synes de å være. Anslagsvis må jeg stå på hver tredje tur, noen andre må stå på hver tredje tur, slik at det bare er omkring hver tredje tur der det er sitteplasser ledig.

TT må gå med et enormt overskudd!

Så til forslaget mitt. Siden vi allikevel stort sett må belage oss på å stå på TTs busser, hvorfor ikke ta det helt ut? Hvorfor ikke kaste ut setene, installere flere rekkverk, og erklære femmeren for en "ståbuss"? Det er jo tross alt stort sett bare studenter som tar den, og de er vel friske nok til å stå. Dessuten kunne jo TT tjene enda mer når de kan få flere på hver buss.

Videre er det lettere å stappe folk tettere når det er helt åpent i bussen, fremfor når det er en smal midtgang. Da ville bussjåførens tradisjonelle oppfordring om å trekke lengre inn i bussen kunne avvikles. I stedet ville det bare være å slippe på flere og la dem presse seg inn.

Sikkerhet, sier du? Tja, tatt i betraktning at det ser ut til at TT beregner at det skal være ståpassasjerer på femmeren mesteparten av dagen, så kan det da ikke være noe farlig? Dersom det var uønskelig med ståpassasjerer, så burde de etterhvert ha skjønt poenget, og fått ut flere busser på den ruta.

Det ville se ut som en gammeldags krøttervogn, men pytt sann.

Magni og jeg var i bryllupet til Øyvind og Synnøve i går. Det var morsomt. Det er lagt ut en rekke (mer eller mindre gode) bilder på Gallery på hjemmesidene våre, du finner dem her.

Lysforholdene i kirka (Hospitalskirka) var slik at lyset skinte alle steder bortsett fra på brudeparet, og under festen var det dempet belysning, så det var ikke akkurat optimale lysforhold. Bedre ble det ikke av at jeg fiklet med instillingene på kameraet mitt ... nåja :-)

Lykke til, Øyvind og Synnøve!