Nettopp hadde jeg en telefonselger på tråden. Idag er Magni (som vanligvis med myndig stemme sikret at de ikke noensinne ringer tilbake) på fallskjermhopping, så det falt i mitt lodd å svare. Men dette var en fremgangsmåte.

Denne gangen ville de ha meg på gruppeterapi eller gruppesamtale, som de kalte det. Det var en markedsundersøkelse fra Nordmarket (eller noe slikt) om personlig økonomi. De ville gjerne vite mer om folks personlige økonomi, og hadde funnet ut at den beste måten å gjøre det på var å samle 8-12 ulike personer som kunne samtale om økonomien sin, ledet av en moderator. Jeg synes jeg ser det for meg! Hah!

Jeg fikk raskt mistanke om at det som de egentlig var ute etter, var nye kunder til en eller annen bank. Men fordi Magni og jeg har reservert oss mot telefonsalg, så kan de ikke bare ringe opp og spør om vi vil ha refinasiering av lån. Derfor kan de heller lage en spørreundersøkelse om økonomi, og der spørsmål som "synes du at du har nok penger igjen i slutten av en lønningsperiode" og "synes du at du betaler for mye i renter" kan lede frem til at forsøkspersonen skal be om tilbud. Jotakk, jeg kjenner lusa på gangen.

Men jeg må tilstå at parallelliseringen gjennom en invitasjon til en gruppesamtale var ny for meg. Egentlig er det jo genialt, og reduserer antallet personer som trengs til å blinke ut ofrene med en størrelsesorden. Jeg forsøkte å finne ut hvilken bank som var ute etter nye kunder, men dama i andre enden insisterte på at det var norfakta som var både oppdragsgiver og gjennomfører. Yeah, right, de gjør det sikkert av en blanding av nysgjerrighet og filantropi.

Det aner meg at telefonselgersjefene er irritert over at de kun kan ringe fasttelefoner, og bare i visse tidsrom, og at de ikke kan ringe de som har reservert seg osv osv osv. Er det noe som viser at frie markeder ikke virker i alle sammenhenger, og at regulering er både nødvendig og fungerende, så er det telefonsalg.

Til middagen i dag ble det en flaske med kjellertemperert The Red MacGregor fra Orkney Brewery. Den holder 5% på en 500ml flaske. Ganske kort fortalt var det en flaske med et aldeles utmerket øl. Det er neste så jeg må dra til Orkenøyene en gang. Det gir nesten en déja vye fra dengang da jeg smakte på et øl fra Shetlandsøyene (Sjolmet Stout). Akkurat dette ølet var oppkalt etter Rob Roy (Røde Robert), og det minnet meg kanskje mest om andre røde øl fra de britiske øyer.

Nåvel. The Red MacGregor kommer uten ettergjæring. Etiketten avslører ingen sære ingredienser. Ølet er mørkt med masse skum som også holder en relativt mørk farge, men uten å bli ekstrem. Skummet prunes ned etterhver, men forsvinner ikke helt, og etterlater seg bitte lite grann mer enn et snev av blonder på innsiden av glasset. Fargen er dyp maghognyrød, eller kanskje et sted mellom rød te og mørk rubinrød, det er i alle fall sterke og klare toner av rødt. Ølet er klart. Appearence=4.

Aromaen er deilig, og førsteinntrykket mitt var en porter, men uten at det var en porter allikevel. Fremst i aromaen er nok malt, tett etterfulgt av noe røykaktig - Magni mente det kunne være hickory, og det kan nok sikkert stemmer, selv om jeg ikke er noen stor fan av hickory. Aroma=8.

Smaken er fyldig og balansert, Magni gav den en nokså treffende beskrivelse av at den minnet om grillmat. Jo, jeg er ikke uenig i det - for det er røyk og malt og grilling og noe kjøttaktig eller "meaty" i den. Det må være et ypperlig øl til en biff! Jeg synes den var herlig, og Magni var enig med meg, fordi hun sukker over at det ikke gikk an å få tak i slikt øl her i Norge (vi hadde denne med fra Skottland). Jeg syntes å sanse noe nøtteaktig, og i alle fall noe fruktig eller bæraktig. Flavour=9.

Dette ølet er ikke speielt bittert, men det er til gjengjeld ganske søtt - men uten å bli noen søtsuppe. Det har en respektabel utvikling på tunga, fra nesten melkeaktig via fløteaktig til halvpisket krem - det er er slett ikke så ille! Palate=4.

Alt i alt var dette et av de bedre ølene som jeg har smakt på svært lenge, og jeg vil gi Overall=17, og selv det er ikke å gå for høyt - ... hmmm, selv om det er mulig at jeg bare er underforet på godt øl for tiden. Det gir Total=43, og det er vel kanskje litt vel høyt for denne? Menmen, det er en god øl som jeg gjerne drikker igjen.

Noen med litt mer fysikkunnskaper og bedre tid enn meg har regnet på saken, og kommet frem til at himmelen (på ca 525ºC) - tross rykter om det motsatte - er varmere enn helvete (som kun holder 445ºC). Utledningen finner du her. Kilden er urokkelig og autoritativ, for det er bibelen.

En naundorffist er en tilhenger av at Karl Wilhelm Naundorff var den franske tronarvingen fra revolusjonen i 1789, altså sønn av Ludvig XVI, ofte også referert til som Ludvig XVII. Royalister skulle ha smuglet ham ut etter å ha byttet ham med en dobbeltgjenger. Etter dette skulle ha ha vokst opp i anonymitet for sin egen beskyttelse, dels i USA.

Dette var det stor oppstuss om i Frankrike på 1830-tallet og en god stund utover, men den generelle oppfatning var at han var en svindler og opportunist som gjennom ulike knep og "social engineering" klarte å overbevise endel eldre medlemmer av den franske kongefamilien om rettmessigheten i sitt krav. Han var et viktig objekt for samtidens konspirasjonsteoretikere, sammen med rundt tredve andre som også mente de var Ludvig XVII.

Etterfølgerne hans holdt det gående i alle fall frem til 1954 da de tapte en rettsak om kravet sitt, men noen av dem holder forstatt ut. En DNS-test (av mitokondrier) viser at Naundorff ikke var i sønn av Marie-Antoinette, og det var få harde beviser for hans krav, men mange manglende mellomledd. Utfra andre fakta vi har om ham, passer bildet av en småsvindler og bedrager. Han ble i andre sammenhenger tatt eller beskyldt for ildspåsettelse, bombelaging, svindel og pengeforfalskning (og etterkommerne hans har fryktlige Websider!).

Det norske språket mangler en del ord. Det gjør for så vidt også det engelske, og Douglas Adams forsøkte å bøte på det i "The Meaning of Liff" og oppfølgeren "The Deeper Meaning of Liff". La meg ydmykt få påpeke noen begreper som vi mangler ord for på norsk (og kanskje engelsk):

• Horden av nordmenn som du møter på flyplassen i utlandet - ofte i en slags "feeding frenzy" inne på tax-free-butikken. De skal ofte med samme flyet som deg, og de får deg til å innse at ferien er over. I høst da vi var i Skottland traff vi dem på Prestwick. Foran oss i køen stod whiskyklubben fra Østfold. De var forsåvidt delvis rolige, for de hadde visst tatt det helt ut kvelden i forveien. Bak oss i køen stod golfklubben fra Vestfold, og de var temmelig så lystelige. Sukkja, det er i slike stunder at det virkelig synker inn at ferien uvegerlig er over, og at du skal tilbringe et par timer med disse apekattene på et trangt fly.

• Vi mangler et navn på den tradisjonelle flyvert(inne)balletten som danses i begynnelsen av hver flyreise. Det er masse andre balletter og danser som har egne navn - Svanesjøen, Keiservalsen, Anitras dans osv - så hvorfor skal ikke den ha et eget navn? Det er tross alt den hyppigst dansede og mest utbredte dansen i hele verden.

• Vanligvis pleier jeg å orientere meg etter himmelretningene, og spesielt på steder med rektangulære gatenett er det både enkelt og praktisk. Men fra tid til annen - helst når det er overskyet - klarer jeg å overbevise meg selv om at nord er syd og syd er nord osv. Da krever det vanligvis både betydelig, konsentrert og målrettet innsats for å tingene i samsvar med kart og himmelretninger. Jeg vet ikke om det finnes et ord for slik retningsvillfarelse, men det har skjedd meg flere ganger: stadig vekk går jeg i motsatt retning og følgepersoner spør "hvor skal du". Det er tross alt ikke en vanlig retningsvillfarelse, for den er konsistent og vedvarende.

• Et siste konsept som vi mangler ord for er den lyden som er for lav og forsiktig til å vekke deg, men som gjentas nevnlig og dytter deg ut av søvnen. Det er slett ikke en ille måte å våkne på, med mindre du egentlig ønsker å sove, for da klarer du ikke å stenge ut denne lyden. Dersom den kommer hver natt, så blir man vel vandt til den, men dersom det bare opptrer en natt i blant, så er det skikkelig irriterende. Hvor finner man den alltid? Jo, på hoteller!

I sommer besøkte jeg Skottland, og deriblant besøkte jeg kapellet i Rosslyn. Jeg må medgi at det er et sted jeg har lest mye om, så når jeg allikevel var i nærheten (mer eller mindre) så måtte jeg jo nesten forsøke å stikke innom! I souvenirsjappa var det mangt å kjøpe, og jeg endte opp med noen bøker, blant annet denne.

Boka - i sakprosa - forteller om det lille stedet Rennes-le-Château i Syd-Frankrike, der den lokale sognepresten - Béranger Saunière - etter å ha oppdaget noen gamle dokumenter helt på slutten av 1800-tallet ble "søkkrik". Boka er en klassiker blant konspirasjonsteoretikere, og det var ingen tilfeldighet at vi besøkte Rosslyn på dagen etter at innspillingen av da Vinci-koden var ferdig der, for de Séde er en av dem som har gitt endel av grunnlagsmaterialet som Dan Brown enten direkte eller indirekte bruker.

Boka var lettlest og godt skrevet, men virket vel mer som et kompendium av facts og data enn strukturert fremstilling av en hendelse. Dessverre tror jeg forfatteren tidvis blander kortene (noe han stadig anklager andre for å gjøre). Det er mange personer, årstall og hendelser, og det er ikke alltid han holder tunga rett nok i munnen. Det er slikt som for oss utenforstående er vanskelig å ta ham på, men jeg mener at han bommet på enkelte steder, blant annet refererer han til en myte der dronning Blanche flykter fra Paris for "The Shepards Crusade" i 1214, mens dette skjedde i 1251, og slettes ikke jaget Blanche fra Paris, tvert imot, opprørerne dengang så opp til henne som den eneste som kunne redde dem. Vel, forfatteren refererer til det som en tradisjon, men det er sært at han ikke peker ut de innlysende feilene i den fremstillingen. Jeg har ikke gjort fact-checking på resten av boka, men frykter at det kan være nødvendig.

Uansett er det en interessant bok, om ikke annet fordi det er en grunntekst for så mange andre konspirasjonsteoretikere. Det er faktisk en skikkelig klassiker, så løp og kjøp! Lesverdig er den i alle fall, og plotet er verd en oppfølger til da Vinci-koden.

Fredag kveld ringte svigerfar og lurte på hvor lang tid det tok å reise fra jorden til Alfa Centauri med en fart på 80km/t. Fra hodet husket jeg at den stjernen var den nærmeste til solsystemet vårt, og lå ca 4 lysår borte, samt at lyshastigheten er litt under 300.000 km/s. Med noen utregninger kom jeg til 60 millioner år.

Jeg hadde knapt lagt på før svigermor ringte og spurte om det samme. Bakgrunnen var at de var på julebord, og hadde fått oppgave som de kunne ringe venner og bekjente - og siden Magni var på julebord selv, så ble det min oppgave å svare. Vel, jeg fant litt bedre tall på Wikipedia, og regnet ut 58,8 milloner år, eller 21.48 milliarder dager.

Men så begynte jeg å sjekke litt, og alt jeg husket var feil, eller kanskje heller litt unøyaktig og forenklet enn feil.

• For det første er ikke Alfa Centauri (Alpha betyr første stjerne eller punkt i stjernebildet Kentauren) en enkelt stjerne, men en dobbeltstjerne (eller rettere sagt en trippelstjerne) med en omløpstid på ca 80 år.

• For det andre er det ikke den nærmeste stjernen, fordi det ligger en rød dverg som heter Proxima Centauri litt nærmere, visstnok på 4,22 lysår borte. Men denne kalles også Alpha Centauri C fordi man ikke helt har klart å bestemme om det er den tredje stjernen i Alpha Centauri-systemet, med en omløpstid på minimum hundretusenvis av år, eller om den ikke er bundet til dobbeltstjernen. Så, avhengig av hvordan man regner, så er denne stjernen nærmere jorden eller en del av Alpha Centauri.

• Og så var det dette med avstanden, da. Det virker som om avstanden til Alpha Centauri oppgis i mange ulike varianter. Dersom jeg googler på "alpha centauri", "distance" og tallene fra 4.931 til 4.938, så får jeg henholdsvis 1, 3, 9, 5, 33, 121, 2, og 3 treff, altså med topp på 4.396. Dersom jeg bruker tallene fra 4.26 til 4.40, så får jeg 209, 163, 624, 13000, 728, 241, 334, 454, 662, 496, 1180, 520, 479, 330, 570, 234, 363, 231, 251. Disse tallene har en diger topp på 4,29 (13000), en mindre topp på 4.36 (1800), og en liten topp på 4.40 (570). Den siste toppen faller sikkert sammen med toppen på 4.396. Wikipedia sier dels 4.36 og dels 4.396, men jeg tror de tar feil på det siste tallet, og at avstanden til dobbeltsystemet som inneholder Alpha Cen A og B er rundt 4.35 eller 4.36 lysår unna.

• Og hva er forresten hastigheten som Alfa Centauri beveger seg fra (eller mot) solsystemet med? Dersom den beveger seg fra solsystemet med mer enn 80 km/t, så vil jo man aldri komme frem, for avstanden blir jo bare større og større.

Inspirert av Magni (som igjen var inspirert av noen) googlet jeg etter "anders needs" og fikk følgende treff. Merk at dette ikke er ønskelista mi for jul!

• Anders needs to cut the dreads and shave the beard
• Anders needs horsepower
• Anders needs to focus!
• Anders needs to train thousands of neural networks
• Anders needs more bling bling.
• Anders needs to be rescued
• Anders needs to install some Chinese fonts like 'SimSun' or 'SimHei'
• Anders needs more time ...
• Anders needs the money for a liver transplant
• Anders needs to go back to Borland
• Anders needs to do this alone at least for a while
• Anders needs to learn some serious kung fu.
• Anders needs to Get out into application development
• Anders needs to get off that paasanger phase he's in
• Anders needs to report having a vision about Sarah being captured
• Anders needs to get over the fact that he can't sing (clean)
• Anders needs to get to 5000 before he starts here again
• Anders needs to be fit !
• Anders needs to work on his crowd interaction
• Anders needs to get a fucking life...
• Anders needs a lot of time and attention
• Anders needs that rage and anger
• Anders needs to Stop fucking whining
• Anders needs to have a better understanding of why we deem it so important to protect Muggles
• Anders needs a ride to Battle Mountain!
• Anders needs to grow some nuts.
• Anders needs to use sarcasm tags.

Jeg tenkte jeg skulle skrive litt om de store, fundamentale sakene som jeg tror prege debatten og samfunnet fremover og som markerer skillelinjene innen verdensoppfatning. Dette vil du neppe finne i VG og Dagbladet, men likefullt er det viktig.

Først vil jeg ta for meg det som kalles "Constitution in Excile". Det er relevant primært for USA, men det illustrerer også en lignende debatt i andre deler av verden.

Utgangspunktet er den amerikanske grunnloven. For over 200 år siden, da den ble skrevet, var USA en løselig sammensatt føderasjon av 13 tidligere kolonier. Erfaringene med det engelske styret gjorde at man i grunnloven var veldig bevisste på å begrense den føderale regjeringens makt til kun det delstatene selv ikke kunne takle, eller der det var selvinnlysende at man måtte ha en felles, sentral aktør.

Men tidene endrer seg, og det som virket balansert, fornuftig og hensiktsmessig for 200 år kan med tiden bli gammelmodig og hemmende. Men i USA har man en aversjon mot å oppdatere grunnlovens tekst. Joda, man har gjort det, men det gjøres ikke med lett hjerte, og det er en lang og smertefull prosess. Det er jo forøvrig ett av poengene med en grunnlov. Konsekvensen av det er lettere å endre tolkningen av grunnlovens tekst enn teksten selv. Og det har ledet til problemene.

(Her i Norge er vi forresten skyldige i akkurat det samme. Vi har en grunnlov som gir Kongen utøvende makt og myndighet til å utnevne regjeringen. Men i konflikt med denne ordlyden i Grunnloven har vi en tradisjon med parlamentarisme som lar Stortinget utnevne regjeringen. Det hele er basert på en argumentasjonsrekke, ved hjelp av riksrettsinstrumentet. Det holder nok mål, men ingen jurist ved sine fulle fem ville ha kommet frem til akkurat denne tolkningen av teksten uten at han eller hun kjente til bakgrunnen. Og forøvrig, mens parlamentarisme er det store demokratiserende trekk i de fleste vesteuropeiske land, har USA aldri innført dette, men holder strengt på den opprinnelige tredelingen av makten mellom lovgivende, utøvende og dømmende instanser.)

I USA har de syndet tilsvarende mot grunnloven sin. Den har en clausul som heter "Commerce Clause", og som sier at kongressen (dvs parlamentet og dermed føderal lovgivning) har makt "to regulate Commerce with foreign Nations, and among the several States, and with the Indian Tribes." Det er dette med midtdelen - "among several states" - som ofte kalles "Interstate Commerce Clause" og som er stridens kjerne.

Før 1930-tallet ble denne klausulen tolket relativt snevert. I 1824 ble den brukt som argument for at den føderale regjering kunne regulere hvordan man seilte til havs, siden det hadde en direkte innvirkning på flyten av handel mellom statene. I 1905 ble den brukt til å innføre føderale regler for hermetikkindustrien, for selv om fabrikkene i seg selv var et anliggende for delstaten, så var de bare et integrert tannhjul i den store, inter-delstatlige kjøttindustrien. Her er implikasjonen kort og godt at siden samfunnet blir mer komplekst og integrert, så er det naturlig at føderale regler for inter-delstatlig handel dekker flere og flere områder.

Virkelig fart i sakene ble det først med Franklin D. Roosewelt, som under depresjonen på 1930-tallet ønsket å innføre en rekke sosiale reformer. Høyesterett sa imidlertid nei ved å underkjenne lovene som etablerte Roosewelts reformer. Roosewelt truet med å utnevne duplikate dommere for alle høyesterettsdommerne som var over 70 år - formelt for å avlaste dem, men motivasjonen var vel temmelig klar. Det ville ha utvidet høyesterett fra ni til seksten medlemmer og ville ha skapt en høyesterett etter FDRs ønske. Men i 1936 vant FDR en brakseier, og i etterkant av dette gav to høyesterettsdommere etter, og FDR fikk det som han ville. Hele det sosiale sikkerhetsnettet som USA har - og en rekke andre føderale programmer - er bygget på akkurat dette grepet som FDR gjorde.

Dette inkluderer også lovene fra 1960-tallet for borgerrettighetene i USA. Selv om disse føderale lovene ble utfordret i retten, ble de bekreftet, fordi restaurantene og hotellene som ønsket å opprettholde segregeringen solgte varer og betjente kunder fra andre stater - og dermed kom de under "Interstate Commerce Clause".

Det første alvorlige skuddet for baugen på denne lovtolkningen kom i 1995 med en United States vs Lopez. Den føderale regjeringen hadde innført "The Gun-Free School Zones Act", og Alphonzo Lopez jr ble tatt med våpen og ammunisjon på sin high-school. Høyesterett dømte at siden Lopez oppførsel ikke hadde noe med handel å gjøre, så derfor hadde ikke den føderale regjeringen noe med å regulere det gjennom lov. Eller satt på spissen, det er opp til delstaten selv å bestemme om ungdommen skal få lov til å gå med våpen på skolen eller ikke. Høyesterett har opprettholdt og senere styrket denne tolkningen, som er den første innstrammingen siden Roosewelt tvang dem til å endre kurs i 1937.

Høyresiden i USA, ledet an av høyresiden blant republikanerne, ønsker å fortsette denne reverseringen av den brede tolkningen av "Interstate Commerce Clause". De mest ekstreme vil rulle den helt tilbake til 1937. For noen er det lovprinsippet, mens for andre er motivasjonen utsiktene til å rive teppet under beina på alt som finnes av føderal lovgivning rundt velferdsstaten, formynderstaten og desslike.

Terminologi er viktig i denne sammenheng. Blant tilhengerne av å rulle tilbake til 1937 finner du ofte begrepet "States' Rights" som understreker at delstatene er selvstendige enheter som i utgangspunktet skal få lov til å styre seg selv - med mindre det er vektige grunner til at styringen skal komme fra den føderale regjeringen. I deres ønskeverden skal delstatene få lov til å utvikle seg selv og sin egenart uavhengig av de andre. I et litt konstruert eksempel kan Vermont få lov til å nærme seg en nord-vest-europeisk velferdsstat, mens statene i bibelbeltet skal kunne få lov til å ta opp tankegods fra sør-afrikansk apartheid. Denslags er det statene selv som skal bestemme, ikke sentralregjeringen.

Samtidig brukes begrepet "Constitution in Excile" av de som er mot dette. Det gir visjoner om å viske ut 70 år med utvikling og vende tilbake til tidligere tider. I deres øyne er delstatene viktige enheter, men deres selvstendighet er noe gammelt og avlegs, noe man sloss om under Borgerkrigen og som motparten snart burde innse er et tapt slag. De mener at USA er ett land, en nasjon, og at lovene kommer primært fra Washington - men med endel spillerom for delstatene for tilpasninger og lokale særegenheter.

Hvem som har rett? Tja, si det. Det er kanskje ikke så mye et spørsmål om hvem som har rett som det er et spørsmål om hvem som kommer til å vinne. De siste ti-tyve årene har det gått i retning av "States' Rights", men det ser ut til å brygge opp til en "showdown", en duell "at high noon". Men neste gang du ser referert til "US v.Lopez", så vet du hva det egentlig dreier seg om. Dessuten tror jeg den samme debatten ligger latent innenfor EU.

Forer-effekten er oppkalt etter Bertram R. Forer, og skriver seg fra eksperimenter han gjorde på studentenes sine fra og med 1948.

Kort fortalt er det den effekten som gjør at en generell og passelig vag beskrivelse føles som å passe til deg, spesielt når den blir presentert som din. Det vanligste eksemplet er innen astrologi, der uansett hvilket stjernetegn du ser på, så passer det som står der.

Et klassisk eksempel som jeg vet ikke om det var Forer selv (eller kanskje James Randi eller Carl Sagan) som utførte. En gruppe fikk utdelt hvert sitt horoskop, og de skulle klassifisere hvor godt det passet. De rangerte det rundt 90% korrekt i snitt. Så "oppdaget" lederen for eksperimentet at det var gjort en feil - jeg tror det var slik at utdelingen hadde skjedd med en off-by-one. Så ble horoskopene skyflet rundt, og denne gangen passet de 95% eller deromkring. Til slutt ble det avslørt at dette egentlig var horoskopene til kjente seriemordere eller noe slikt. Jeg tror det må være James Randi som stod bak denne, det ville i alle fall vært likt ham.

Eksakt hva som skaper Forer-effekten er det nok litt delte meninger om. Vi kan se bort fra at beskrivelsene faktisk er korrekte, for Forer-effekten er der like fullt selv når beskrivelsene er garantert random. Trolig kan det være en kombinasjonseffekt: del er det at folk er godtroende og aksepterer det som blir presentert som sant for dem. Og dels er det at ønsketenkning og smiger som får en til å akseptere det generelt positive som presenteres. I tillegg er det nok også en del som tar utgangspunkt i at det "må jo stemme" og dermed legger fantasi og godvilje til for å finne vinkler og tolkninger som lar det stemme. Sånn sett blir en tolkning av et horoskop et øvelse i å skape mening i "hvit støy". Men kanskje nettopp det kan ha en terapeutisk effekt, ved at det tvinger en til å tenke nytt, kreativt, kombinere på nye måter, forsøke å finne nye sammenhenger ... altså out-of-the-box-tenkning. Jeg mistenker at mange av de tradisjonelle spådomsmetodene bevisst eller ubevisst er basert på akkurat denne effekten.

Et av ølene som kom på polet denne lørdagen er Anchor Porter fra legendariske Anchor Brewing Company i San Fransisco. Den holder 5,6 prosent i en 355ml flaske - det er vel en eksportversjon, tenker jeg.

Den har en dyp kastanjebrun farge, uklar, men uten bunnfall på flaksa, dette er nok eksportversjonen som så definitivt ikke er et levende øl. Skummet holder seg helt ok, det er til og med tilløp til blonder. Det beste med skummet er en mellombrun farge, helt i stil med en kraftig portern, bare så synd at vi så skjelden ser det slik.

Aromaen er preget av malt og kaffe, men også med et svakt krydderpreg. Den har en avrundet mildhet og innbydenhet som jeg har smakt før ... men hvorhen. Tro om det ikke er kombinasjonen av Nøgne Ø batch 100 og Youngs Luxury Double Chocolate Stout som den minner litt om. Jeg tror det må være duften av røstet malt.

Smaken er kraftig, Mye kaffe, malt, brentsmak og en viss søthet i munnen - men det er langt fra et søtt øl, slik som enkelte andre portere kan være. Gir en fløtefølelse, men har temmelig lite karbondiosyd. Noe fruktighet og - tror jeg - noe sitrusaktig i smaken.

Ettersmaken har komponenter av brentsmak, bitterhet og malt, og kanskje også en svak tørrhet et stykke ute i ettersmaken. Den sitter temmelig så lenge og er selvbevisst, markant og aldri så lite ubehøvlet - men absolutt sjarmerende.

Det er et ypperlig øl, og så absolutt noe jeg vil smake på igjen. Det er såvidt ikke noe lyst sommerøl, men kanskje heller en "winter-warmer" ... en øl for en kald vinterkveld når snøstormen suser rundt hushjørnene og du sitter foran peisen.

I dag kom juleølet på tapp hos Trondhjem mikrobryggeri. Jeg var selvfølgelig nede og smakte. Likte jeg det? Ja. Var det himmelsk? Tja, egentlig ikke. Var det interessant? Javisst! Hos TMB er jo ølet et levende produkt, så det skal bli spennende å følge med på utviklingen av dette fremover mot jul.

Først, fargen var kastanjenøttfarget, relativt dyp brun med sterke toner av rødt. Ølet var uklart - endel mer enn bare tåket. Det gikk raskt å tappe, hadde greitt nok med skum, men uten at det hverken lå lenge eller etterlot seg mye blonder.

Når det gjelder smak og aroma, så tror jeg at jeg må være forkjølt, for det var egentlig ikke så mye av det. Det er den eneste forklaringen jeg kan komme på, egentlig. Jeg stusset litt på om det var krydret, men bryggeren var der nede, og han sa at den ikke inneholdt noe krydder. Likevel, det var et snev av julestemning der. Ikke ingefær, kanel, nellik, kardemomme ... men allikevel noe som jeg ikke kunne plassere. Velvel. Det var endel maltsmak.

Ølet var litt svak på kullsyre, så det var nesten litt glatt og "slick" i munnen, kanskje til og med en tanke dovent. Men dette er vel noe som ordner seg etterhvert som det blir litt mer ettergjæring på tanken, håper jeg. Styrken var det i alle fall ikke noe å si på, for den lå på et sted mellom 7 og 8 prosent, visstnok i klasse G. Styrken gav meg også visse deja-vues av belgisk sterkøl av klostertypen, ikke så mye fordi dette var et øl av den kategorien - langt ifra! - men fordi den delte en viss smak om ofte sniker seg inn i sterkt øl.

Alt i alt, så var det slett ikke ubehagelig. Det er faktisk et av de bedre ølene de har der akkurat nå. Med noen runder til med smaking, så tenker jeg at jeg har bedre grunnlag for å si noe om dette ølet.

Her er noen referanser til blogger som jeg synes er nyttige og informative. Finnes det flere? Javisst, men man må jo begrense seg. Ellers kan du også se planeten min der jeg har samlet de fleste av de feeds jeg leser med jevne mellomrom. Men altså, til lista:

Billmon's Whiskey Bar. Billmon er en enslig ulv, han har ingen reklame, og han kan være krass nesten til det ekstreme (og kanskje litt til). Til tider har han lagt ned bloggingen sin i ren frustrasjon og fortvilelse. Men han er alltid en skarp iakttager med megetsigende kommentarer som added-value. Han er best når han skriver dype analyser, korte sammenstilte sitater som avslører dem som uttalte det, eller fyndige, innsiktsfulle kommentarer til nyheter eller andres blogger. Temaet er stort sett relatert til amerikansk politikk.

Huffington Post er en kombinert nyhets- og blog site som har et bredt panel av høyprofilerte bloggere og et like bredt publikum. De har vel hatt den største kometkarrieren på den progressive bloggehimmelen i USA i år.

The Blogometer er en metablog, som utelukkende kommenterer andre blogger og deres forhold til hverandre, deres uenigheter, deres ulike ståsteder og deres varierende fokus. Bloggene som kommenteres er utelukkende blogger som kommenterer amerikansk politikk. Nytteverdien i Blogometeret er å se hvilke blogger som har innflytelse, hva som er tema i blogosfæren og å få en oversikt over de ulike hovedargumentene (fra alle sider) i en pågående debatt.

RealClimate har kun klimanyheter som fokusområde. De er en blog med lavt volum, men det som kommer der et bra, det er teknisk, og det er relevant. Ikke les denne dersom du mener at klimaendringer er hypokondrisk tull.

Informed Comment er en blog som skrives av Juan Cole, som er professor i Historie ved University of Michigan. Han skriver langt om Midt-Østen, men meget godt og dypt. Han er temmelig liberal av sinnelag, men er ekstrem til å grunngi meningene sine i loggen med fakta - og er det en ting han virkelig kan, så er det å suge opp, analysere og sammenstille fakta. Han er et funn for å holde seg orientert om Irak-krigen og hva annet som skjer i Midt-Østen.

The Agonist er en blog som i større grad enn de andre blogene her tar opp kommentarer og nyheter fra hele verden. Her finner du nyheter og bloger med et globalt fokus, gjerne ting som normalt i beste fall ville komme helt i ytterkanten av oppmerksomheten i andre medier.

The big picture er en blog om økonomi (og et par andre ting). Her er nok økonomien mest amerikansk økonomi, men det er en blog der temmelig mange rå tall tygges og forklares, uten at det pakkes inn i for mye ull eller unnskyldes av ideologiske grunner.

Xymphora er en blog for de som liker å se teoriene og synspunktene helt ut på frynsene av det som er til daglig er vant med. Fyrens om skriver er vel et border-case til paranoia. Men jeg må nok kreditere ham med en viss intuitiv evne, for fra tid til annen plukker han opp relevante ting i god tid før de blir mainstream. Nettopp derfor er det en blog å følge med på ... dersom du klarer å skille klinten fra hveten. (Og så er det en ypperlig blog å lese for alle konspirasjonsteoretikere!)

The Skeptical Speculator er en blog for økonomi, men med et generelt globalt fokus i forhold til The big picture. Dessverre er det nok mer en refererende blog enn en analyserende blog.

Common Dreams er enda en site som kombinerer nyheter og blogger. Eller rettere sagt, den presenterer kommentarartikler fra kjente progressive forfattere fra Naomi Klein (of "no logo" fame) til Ralph Nader. Det er en site som gir et godt bilde av hva den mest radikale (men etablerte) fløyen blant demokratene (sånn omtrent) mener. Ypperlig sted å ta tempen på dem.

War and Piece er en blog som går i dybden der andre oftest går i bredden. Tidvis kan det være kjedelig, men tidvis kan det være spennende når de treffer de rette sakene. Hovedsaklig om amerikansk politikk, men med en del utenrikspolitikk.

The Martini Republic er også en blog som hovedsaklig trekker frem og kommenterer nyheter - mest om amerikansk politikk. Det går jo tretten på dusinet av disse, men denne er en av de bedre, i den forstand at den er lettlest, ikke så internt, eksplisitt og etterrettlig. (Enda) et godt utgangspunkt.

Bushadministrasjonen stormer videre. Jeg spår at det er to trekk som George W Bush vil bli husket for: 1) total mangel på evne til kurskorreksjon 2) og en gjennomgående korrupsjon.

Selv etter affæren med Michael Brown (tenk New Orleans) og Harriet Miers (privatadvokaten hans som han ville ha inn i høyesterett, selv om hun aldri hadde vært dommer), så tar han ikke kurskorreksjon.

Foreløpig siste kapittel er 'Forreign Intelligence Advisory Board', der han har utnevnt 12 nye medlemmer, hvorav 9 har vært med å finansiere valgkampen hans. Den som betalte mest var en fyr som klarte å samle inn over 300.000 USD til valgkampen, mens to andre bare hadde samlet inn noe over 100.000 hver. Det har tidligere vært vist hvordan blant annet ambassadørstillinger og embetsstillinger er blitt fordelt dels blant hans nære venner og dels blant partifeller som la liv og sjel i valgkampen.

Kompetanse ... næææ ... det er ikke så viktig, bare du kan skaffe til veie klingende mynt til rett side i presidentvalgkampen.

Nå har USA alltid vært systemisk korrupt, blant annet nettopp fordi man bytter så stor del av embetsverket ut med personkretsen rundt presidenten når en ny president er valgt, og fordi det er særinteresser og bekjentskaper som teller. Men sjelden har omfanget vært så stort, så tydelig og så totaldekkende som under Bush. Det står for meg som en diger gåte hvordan man har tenkt at USA skal opprettholde sin hegemoniske verdensmakt, når så mange av landets høyeste stillinger gjennom vennetjenester bekles med personer som synes å anse det som en godt betalt mulighet for å drive nettverksbygging. Tyrkerne, romerne, britene, franskmennene osv ... har alle hatt en periode der høye stillinger fordeles utfra bekjentskaper, familiebakgrunn, betalingsevne og kameraderi, og de har alle fått seg et alvorlig skudd for baugen som en følge.

Det virker som om lojalitet settes over kompetanse; ortodoksi settes over funksjonalitet; ytre utseende settes over indre substans. For å parafrere en fransk generals uttalelse om britenes lette kavalleris innsats i krimkrigen: Det er spektakulært, men det er ikke politikk.

I amerikansk historie er president Warren Harding (1921-23) lavmålet på korrupsjon. Dersom du googler på "president harding" får du 1,93 millioner treff, mens legger du til "corruption" så er det fremdeles igjen 145.000 treff. Den primære trivia-infoen om Harding var 'most corrupt president ever'. For Harding ramlet det hele skikkelig sammen først etter at han var ferdig. Det skal bli spennende å se i ukene og månedene fremover om Bush-administrasjonen klarer å holde skuta flytende, eller om det hele kollapser mens de fremdeles holder på.

KJeg har vaert paa vilpuls i kveld. Det er en vinmesse i Trondheim der de servererer masse uliek viner. Det var spennende. Hu hei! JEg smalte åaa maase vin og et var gopdt, veldig godt. Det var blant annet pinoget )fra soerafrika) 0g noe som jeg ikke husker. n" er den store utfordringen å faktrisk kkjøpe alle disse vinene jeg likte og smakle paa dem i en konteksty der jeg er litt mer edure. MAgin vbar lurere enn meg ogh sputtet ut vinen som hun smakte, men sje g sveglete. Det var ,muligens en tabbe. Det fvinner vi ut i nat5t. Nå er det snart kveld, jeg skal vare hqa meg litt brød elns som kan konkurrere med vinen i magen min. Ellers lurer jeg paa vhorrfor vedrnen roterer så hardt. eller noe saant eller noe.

jeg ba magni om aa lese korrektur, men nå ligger hun og ler hysterisk på gulvet ertter å ha set påa dette entriet. jaja. Det er iksklkert bra!

Real soon now. Forventningene blant demokratene innen blogosfæren bygger seg opp for hver time som går. Ryktene svirrer og det skjer veldig, veldig mye samtidig. Tipsene varierer fra at visepresident Cheney må gå på timen til at det skjer ingenting annet enn uthaling. Jeg aner ikke hvor lang tid det kan ta før balongen sprekker på enten den ene eller den andre måten. Det eneste jeg vil spå akkurat nå er at vi kommer til å høre mer om Plame-saken i dagene fremover. Følg med, følg med!

På vei til Mikrobryggeriet idag gikk jeg forbi Lefsdahl sport (spelling?). Det er jo ikke akkurat en butikk jeg frekventerer så ofte, men blikket falt ved en tilfeldighet på en reklameplakat for noe som het 71 grader nord. Jeg tror det var bildet av et fyrtårn som fanget blikket mitt. Jeg er jo en fyrtårn-nerd. (Advarsel: ikke sett meg igang med å fortelle om fyrtårn i sosiale sammenhenger!)

Det tok meg tre skunder før haka falt ned på brystet. Det var jo Lindesnes fyr de hadde avbildet! Det går bare ikke an å avbilde LINDESNES FYR på en plakat for noe som heter 71 GRADER NORD. Lindesnes ligger jo på ... ehh 57 grader nord elns. Jeg stod der og måpet. Så kikket jeg oppover og nedover Munkegata, men det var ingen revolterende folkemasser som protesterte mot dette ekstremt ulogiske overtrampet. Jeg fikk nesten lyst til å trive tak i første og beste forbipasserende og forklare hvorfor dette ikke gikk an. Men jeg lot være. For det første var jeg på vei til TMB og godt øl, og for det andre kunne de tro jeg var gal eller farlig eller noe slikt. Kanskje de ville ringe politiet. Jeg har dårlige erfaringer med slike ting.

Ja, jeg VET at de sikkert var ute etter et generisk bilde av et fyr på en upost langs norskekysten, men de kan jo ikke bruke LINDESNES FYR! Og alle må da gjenkjenne det, med sitt relativt lave støpejernstårn med blending inn mot land og smijernsknekter som holder galleriet oppe, for ikke å snakke om det søte lille tyfonhuset med det artige lille halvtårnet like i forkant av selve fyret. Det er jo så lett gjenkjennelig.

Det er jo som å bruke et bilde av Holmenkollen i en reklamebrosjyre for Trondheim: 'Ehh, er det i Oslo, jammen, hoppbakker er jo så typisk norsk og det er vel ingen som ser forskjell'. Sukk. Dobbeltsukk. Trippelsukk.

Trondheim Mikrobryggeri skiftet brygger for knapt et par måneder siden, og nå tror jeg de har syklet gjennom alle ølene slik at det bare er øl brygget av den nye bryggeren - Roger - i stedet for av den gamle - Marco Hacker. Derfor er det kanskje på sin plass med en gjennomgang av ølene deres. Dessverre hadde de hverken porter eller idag. De hadde nettopp gått tom for porter, og det duftet klart av at de tidligere på dagen hadde brygget årets juleøl. Lovende!

IPA-en var blitt markant mye mer bitter. Den har tidligere ikke vært av de mest ekstreme, nesten så en ekte hop-head (don't count me in) ikke ville kalt det en IPA overhodet. Nå var den helt klart blitt bitrere, nesten på grensen mot harskhet. Jeg synes det dominerte ølet for mye, men det er smak og behag. Den hadde også en klar smak og aroma av humle også, men alt dette er jo in-style for en IPA. Jeg skal ikke rakke ned på det som tross alt er en akseptert stil, bare si at det ikke er min stil. Den er under alle omstendigheter absolutt verd en smak, om ikke annet for å smake en markant IPA.

Så var det Trondhjemspilsen. Det er et øl jeg aldri har hatt noe godt forhold til. For det første har jeg et dårlig forhold til pils generelt, og i tillegg synes jeg at TMB har en veldig varierende pils, både i stil og kvalitet. Denne gangen var den mellom strå og gyllen med endel skum - mest fordi den var litt gazzy og boblene regenererte nytt skum hele tiden, med brukbart med bobler. Smaken hadde komponenter av både frukt og citrus, kanskje appelsin? Det var korn i den, og den var temmelig syrlig. Ettersmaken hadde komponenter av brenthet. Jeg vet ikke hva som var mest out-of-style, men det slo meg ikke som en typisk pils. Selv om den ikke var min favoritt, så var den absolutt drikkendes.

Pale Ale har nettopp endret type, der den gamle oppskriften og varebeholdningen ble omdøpt til 'VSOP' - forøvrig en øl som akkurat nå nettopp var gått ut og (vil jeg tro) neppe kommer tilbake. For dagens pale var fargen fin og kobberfarget, skikkelig nydelig med en ekstrem brillians og glassklarhet. Det var mye humle i bådearoma og smak, og jeg syntes den var svakt søt? Likevel, det var ikke et øl som virkelig flesket til. Den var god, og den var bra og den var fin ... men jeg klarte ikke helt å bestemme meg for om den bare var velbalansert eller om den snarere var sjelløs. Jeg må nok smake et par ganger til på denne i ulike sammenhenger før jeg kan felle en dom.

Men bitteren var herlig. Her var en øl med en forbilledlig skumtopp, og tykke lag med blonder på glasset og med markante ringer a la Guinness. Den hadde en fin dyp rødlig kobberfarge og svakt tåke. Bare skummet i seg selv er et eget måltid på dette ølet, og det blir liggende som tykk kremdott - meget imponerende. Men så tar den også sin tid å tappe, da. Det er masse kaffe og sjokolade i aromaen, det får meg til å tenke på mokkabønner. I tillegg er det korn og brenthet i smak, og spesielt i ettersmak som har en markant bitterhet. Akkurat i overgangen til ettersmaken er det en deilig friskhet. Dersom jeg skal kritisere, så blir det bitterheten, som jeg ikke helt blir venner med. Jeg vet ikke hvorfra den kommer. Andrew insisterer at det er en bitterhet som kommer fra brent korn, og det er mulig at han har rett. I alle fall er den markant bitter, og det kan jo ikke være out-of-style for en øl som heter 'bitter'? Den kan anbefales, og er absolutt beste i kveld.

En annen øl som ikke akkurat overdøvet naboene sine var Amber. Den har en ypperlig kastanjefarge og holder et tynt men jevnt og vedvarende skum som gir brukbare blonder. Denne er mild og ble drukket etter de andre ... men jeg syntes den nok hadde lite aroma. Noe fruktighet mente jeg å kunne kjenne, og endel bitterhet og brenthet fant jeg i smaken. Den var svakt tørr og med noen mokka, tror jeg. Den er grei nok, men den utmerker seg liksom ikke blant sine langt mer selvsikre og fremtredne søsken. Dette er også en øl som fortjener litt mer smaking for å se om det er uoppdagede kvalitet som gjemmer seg bak førsteinntrykket.

Til slutt var den stout'en. Det er alltid stout'en til slutt, og den tåler det! Den er dyp vinrød, nesten mot rødlig tjæreaktig svart. Den har skum som holder seg lenge, lenge, lenge, men idag ble det etterhvert litt 'storboblet'. Den har en syrlighet i aroma, sammen med sjokolade og røyk. Tilsammen er det meget bra. Konsistensen er et sted mellom fløte og krem. Det er godt med blonder. Smaken har syrlighet, bitterhet, tørrhet og endel kaffe. Det er masse smak. Et stort øl med mange overganger mellom ulike smaker. Det er imidlertid en ting jeg har å utsette på det. Den har en viss bismak akkurat i overgangen til ettersmaken. Jeg vet ikke hvor den kommer fra men har smakt den flere ganger tidligere på TMB, både i stout og i andre øl. Jeg liker den ikke - men la ikke det hindre deg, Det er et godt øl, og det er vel kanskje heller min smak som er problemet.

Dagens rykter og spekulasjoner rundt Washington generelt og Det hvite hus spesielt gir nostalgiske assosiasjoner. Jeg husker tilbake til en tid med en yrkesgruppe som idag er like utrydningstruet som skreddere, bøtkere og grovsmeder. Jeg tenker på kremlologene: de som studerte alt som skjedde i Kreml og kunne fortelle hvem som var på vei opp eller ned, som kjente til alle ryktene, og som kunne tolke slike signaler som rekkefølgen på bordsetninger, og som kunne lese mellom linjene i Pravda og tolke det for oss.

Det ser ut til å ha dukket opp en lignende yrkesgruppe i USA, med den store forskjellen at de ikke er betalt av fremmede makter, og at den nye gruppen av Washingtologer tolereres heldigvis. Det er morsomt å lese deres vurderinger, men viktigere er at antallet deres er er et termometer som forteller hvordan det står til i hovedstaden.

Foreløpig siste analyse kommer fra Tom DeFrank, som er Washington Bureau Chief for New York Daily News, som har skrevet en kort artikkel under tittelen "Bushies feeling the boss' wrath". Det er en artikkel som er pakket med høydepunkter - om ikke journalistisk så i alle fall på andre måter. Noen utdrag:

Bush is so dismayed that "the only person escaping blame is the President himself," said a sympathetic official, who delicately termed such self-exoneration "illogical."

Presidential advisers and friends say Bush is a mass of contradictions: cheerful and serene, peevish and melancholy, occasionally lapsing into what he once derided as the "blame game." They describe him as beset but unbowed, convinced that history will vindicate the major decisions of his presidency even if they damage him and his party in the 2006 and 2008 elections.

Dersom det som skrives er korrekt (merk at det er et "hvis"), så gir det et innblikk i Bush-administrasjonen som både er interessant og skremmende. Få har beskyldt ham for å være noen stor og erfaren politiker før han ble president. Det ble bygget opp et image rundt ham. Hans opptredner ble nøye regissert og talene hans ble finpusset av retorikere. Nå virker det som han har levd seg inn i rollen og har begynt å tro på staffasjen.

Det minner meg om atskillige andre herskere som på grunnlag av sin enorme - ofte eneveldige - makt mister bakkekontakten. De starter å leve i sin egen verden. Makt blir bare et middel til å bringe virkeligheten i samsvar med deres egen verdensforståelse. Dette er mulig bare opp til et visst punkt. Deretter kan det takles på to mulige måter. Enten møter man bokstavelig talt virkeligheten med en ubehagelig bratt læringskurve. Eller så kutter man fortøyningene til virkeligheten og lever videre i fantasiverdenen sin.

Det er personene i den siste kategorien vi hører mest om, for de flipper spektakulært ut. Milosevic er et eksempel, han sitter i retten i Haag og insisterer på at han er Serbias president, og det sies at han tror det selv. Det ble sagt at Napoleon på St. Helena satt og førte krigene videre på de gamle stabskartene sine. Hvordan Bush kommer til å talke det er vanskelig å si. Men heldigvis har USA spredd makta på nok personer med tilstrekkelig gangsyn til at Bush ikke kan få tatt dette helt ut. ... tror jeg, da.

Jeg blogget tidligere i uka om Patrick Fitzgerald, som er statsadvokaten som undersøker lekkasjene der en hemmlig CIA-agent ble avslørt av noen i Det hvite hus, trolig for å skade hennes ektemann.

Jeg skal ikke rippe opp i saken - som jeg har blogget om flere ganger. Det ble ikke noen siktelser i uka som gikk, men det er mulig at i uka som vi går inn i kan det komme. I alle fall ser hele det politiske miljøet i USA ut til å sitte på pinebenken og vente. De fleste spår tirsdag, men det er ikke godt å si.

Fitzgerald er av irsk avstamning og er utdannet av jesuitter. Han er som person blitt beskrevet som "målrettet", og det er ingen som tror han kommer til å la seg avlede av politiske hensyn. I tillegg har denne etterforskningen være pottetett mht lekkasjer, så det er ingen som helt vet hva som skjer. Vi venter i spenning ...

Jeg har fulgt Plame-saken siden sommeren 2003. Det har vært saken med ni liv. Med jevne mellomrom har den vært lagt død, men like sikkert har den kommet tilbake. I slutten av forrige uke tilspisset det seg, og nå skjer ting i lammende hurtigtogfart - kjennetegnet på at en dyktig statsadvokat er i ferd med å legge siste hånd på etterforskningen. Og det blir trolig spektakulært.

I korte trekk er saken som følger: Valerie Plame er gift med Wilson, som var på inspeksjon i Niger for å undersøke om det var hold i påstandene om at Saddam og Irak forsøkte å kjøpe uran derifra. Wilson kom til at det var rent sprøyt, og at dokumentene i saken var forflasket. Likevel brukte Det hvite hus og andre saken i sin argumentasjon for å gå til krig mot Irak. Blant annet mener jeg at President Bush brukte det i sin "State of the Union"-tale, en av de viktigste politiske talene i USA - bare to måneder før krigen. Som en følge av dette starte Wilson en kampanje som essensielt gikk ut på å opplyse om at det var sprøyt, og at han hadde gjort dem uttrykkelig oppmerksomme på det i god tid i forveien av krigen. Så i juni, dukker det opp påstander om at Wilsons kone - Valerie Plame - er undercover CIA-agent. Dette stemmer, men avsløringen av henne er ulovlig. Det er til og med en lov som presidentens egen mor fikk dyttet igjennom rundt 1990 for å straffe overløpere fra CIA som avslørte tidligere kollegaer. Det viser seg at minst to "officials" i Det hvite hus har snakket med minst seks reportere og droppet info om Wilsons kone i en svertekampanje.

Komplisert? Javisst, men det koker ned til at ansatte i Det hvite hus har brutt loven i politisk øyemed, kanskje også misbrukt hemmeligstemplet informasjon som de har hatt tilgang til i embets medfør. Hvem er det. Tja, de "lille" fisken er I. Lewis "Scooter" Libby - visepresidentens stabssjef - og den "store" fisken er Karl Rove - presidentens fremste rådgiver og imagebygger. Karl Rove regnes for å være hele årsaken til at Bush ble valgt - råskinnet av en valgkampleder med større samling skitne knep enn noen annen tidligere. Og så er det den "digre" fisken: visepresidenten - den mektigste visepresident noensinne, og den mange tror egentlig holder i roret.

Etter år der Clinton ble trukket for kommisjoner og statsadvokater og det som verre var for alt fra kvinnehistorier til gamle investeringsprosjekter, så kommer ikke demokratene til å "se stort på" en slikt grovt, ferskt, klart ulovlig og politisk motivert overtramp fra Det hvite hus. Det har potensiale til å en bli den største politiske skandalen i USA siden Watergate.

Magni og jeg var i Skottland for et par uker siden. Jeg skulle selvfølgelig har myst på livet og lokalbefolkningen og blogget om det der og da. Men jeg hadde forbannet meg på at jeg skulle 'reise lett' og da var en bærbar i bagasjen ikke aktuelt. Kanskje neste gang. Det nest beste var å ta noen notater og spre skottlandsbloggingen ut over ukene denne høsten. Og det har jeg tenkt til å gjøre.

En ting som slo meg var hvordan de tappet øl. Fra Trondheim Mikrobryggeri og andre steder her i Norge er vi vant til at man en øl som skummer mye, den trenger lang tid for å tappes. Man heller eller øser ikke av skummet.

Jeg så aldri noen gjøre dette i Skottland. I stedet fylte de bare glasset opp så skummet rant over, og stoppet når det var en fingerbredd eller to med skum øverst i glasset. Vi besøkte mange puber, hvorav flere var CAMRA local-pub-of-the-year, og de gjorde det likedan overalt. Jeg stusset på dette, og dersom noen kan komme opp med en god forklaring, så tar jeg mer enn gjerne imot den. En mulig forklaring er selvfølgelig at øl er billigere og at det skattes og/eller betales etter hvor mange glass de tapper, ikke etter hvor mange liter de tapper. En annen forklaring er at de har dårligere tid. Men de forklaringene er liksom ikke helt troverdige i mine øyne.

Skummet er av det mest smaksrike i ølet. Boblene - spesielt når de er små - har en diger overflate, og drar med seg proteiner og alskens annet opp til overflaten. Dersom man skummer av ølskummet, så tror jeg man mister en komponent. Men jeg vet ikke. Er det noen som kan oppklare dette for meg?

I går løp jeg oppover trappene to trinn om gangen - uten noe smertestillende! Jeg tror det er første gang på flere år. Rundt jul i 1997 eller 1998 snublet jeg i en trapp og vrikket ankelen. Etter det haltet jeg rundt og hanglet i sterkt varierende form, og etter noen år satt det seg i knærne og ørten andre steder.

For å gjøre en lang (og stort sett kjedelig) historie kort: For to år siden tror jeg at jeg kom på sporet av hva som egentlig var problemet og fikk gjort noe med det. Siden har blitt bare gradvis bedre og bedre. Nå kan jeg altså til og med løpe opp trappene på gode dager - mens jeg tidligere måtte ta halve trinn, støtte meg til gelenderet og mumle eder og forbannelser. Det er da en pokker så god forbedring!?

Akkurat nå har jeg veldig lyst til å peke nese til fastlegen min, som foreslo at jeg kunne jo få diagnosen fibromyalgi hvis jeg hadde lyst - helt uten å forsøke selv den nokså tåkede diagnosen for å avgjøre det. Og som tidligere hadde sendt meg til fysioterapeut: "det er i orden på et par uker" og "du trenger ikke noen spesialist, for en hver fysioterapeut kan fikse det". Eller til de som mente at det sikkert var vekta mi som hadde slitt ut knærne - bare pussig at den samme betentheten også satt i fingerleddene, da. Kanskje ikke til fysioterapeuten, for han forsøkte i to-tre måneder til ende med alle mulige og umulige varianter (og jeg satte foten - no pun intended - ned da han ville forsøke akupunktur). Dog tror jeg det var en tabbe av ham å dytte meg ut på styrketrening sålenge kneet verket og var så betent. På den tiden torde knapt nok Magni krype inntil meg i senga uten å varsle meg først, for traff hun et ømt punkt skrek jeg av smerte.

Men det er forhåpentligvis historie nå.

George W Bush har en lang forhistorie med å "eksternalisere" tabber, det vil si å legge ansvaret for ting som ikke fungerte på andre. Denne holdningen er for så vidt ikke unik for ham, og den fanges i det engelskspråklige uttrykket "Success has many parents, while failure is an orphan".

Nylig har BBC satt søkelyset på bakgrunnen for irakkrigen. Kort fortalt hevder Bush at Gud bad ham invadere Irak. Sitatene fra en artikkel i Common Dreams er illustrerende: "I'm driven with a mission from God. God would tell me, 'George, go and fight those terrorists in Afghanistan.' And I did, and then God would tell me, 'George go and end the tyranny in Iraq,' and I did.". Sitet er gjenfortalt av Nabil Shaath som ikke er en objektiv aktør, men andre har fortalt lignende som styrker den generelle tonen.

Dette minner meg om historien om han som bortforklarte sitt ansvar etter en bilulykke med at det var ikke hans skyld, for GPS'en sa at han skulle kjøre slik. Nå er ikke poenget å trekke sammenlikning mellom Gud og GPS, men å påpeke at man har et personlig ansvar for å konsistenssjekke stemmer man hører - enten de kommer fra dashbordet eller synes å oppstå inne i hodet sitt. Og dersom man handler etter dem, så ligger ansvaret for konsekvensene på en selv, ikke på GPS-produsenten eller en gud.

Men det illustrerer også hvilket myrhøl irakkrigen er i. Bush er kanskje vant til og bekvem med å fingerutpeke en "ansvarlig" i administrasjonen når noe ikke går hans vei. Men dersom det var Gud som var gav han rådene, er det ikke like enkelt, for man kan ikke erklære Gud som syndebukken og sparke ham. Dermed sitter vi i en situasjon der det ser man insisterer på at det er riktig, samme hvor galt det måtte se ut, og der "to stay the course" er slagordet. Ikke rart at George ser forvirret ut. La meg tippe at han søker trøst i Jobs bok i det siste.

Det sies at det var president Truman som først sa "The buck stops with me", Det er et uttrykk som presidenter og ledere av alle typer har brukt siden, og det formidler et ansvarsbegrep som går utover et aktivt, medvirkende ansvar. Det betyr at lederen også er overordnet ansvarlig selv når han ikke er direkte ansvarlig - ansvar gjennom en unnlatelsessynd, gjennom ikke å ha oppdaget noe viktig eller gjennom å ha ignorert noe som fikk lov til å gå galt. I Ynglingssagaens tid sies det at man ofret kongen når det var uår. Det virker barbarisk på oss fordi kongen tross alt ikke var ansvarlig for været og uårene. Men på den annen side, det var kan hende ikke kongens ansvar for uåret men kongens mangel på å organisere samfunnet så det kunne møte uåret som var grunnen.

Det er dette overordnede ansvaret som Bush ikke synes å ville ta. Og han tross alt heldig, siden den barbariske skikken fra Ynglingsagaens tid - takk og pris - er borte.

Jeg kommer nettopp fra et intervju med Norgesglasset på P1. Det begynner nesten å bli en vane å bli intervjuet, men det er ikke min 'skyld'. Det er Ole Martin Hansen som er årsaken. Han har et utadvendt vesen, en allsidig interessesfære og et enormt kontaktnett, slik at alle journalistene (i alle fall de som dekker Norge-rundt-stoff) finner ham. Hele tiden. Jeg er bare haleheng. Jeg tror hans første opptrednen var mens han var i førstegangstjenste ifm med UFO-klubben som de hadde. (Apropos, spør ham om melkeseparatoren som de fant med ekkolodd i Fæmunden!) Så jeg har vært på radio ifm datamuseum, geocaching, gullvasking og gud vet hva annet.

Men alle disse seansene gjør i det minste at jeg begynner å se noen fellestrekk ved journalister, i alle fall radiojournalister. De har alle sammen lagt hodet interessert på skakke, sett deg rett inn i øynene, fulgt intenst med og smilt fra øre til øre. Jeg tror de lærer det på kurs.

Vanligvis når man stopper å prate i en dialog, tar motparten opp ballen etter ett til to sekunder - om ikke med snakk, så med et grynt, et 'jaha' eller en visuell reaksjon. Dersom det går 5-6 sekunder uten at motparten i dialogen gir noen indikansjoner på at de har forstått at du er ferdig med å prate, så blir det en av de pinlige pausene som en forsøker å tette med å prate mer. Det er det som de vil. Det er fascinerende.

The German purity laws occupies an important place in beer lore, but I have mixed feelings about it. I have long planned to blog about it. What has kept me from doing so, is my lack of understanding of it. It's not the old-fashioned German or for want of available explanations of its meaning and significance. Quite the opposite, there are so many interpretations and explanations that I simply do not know which to believe. Thus, there must be a large number of misconceptions and myths surrounding it, many which are obviously false. In this entry, I will try to separate the truths from the myths.

Let us start with the basics. Duke Wilhelm IV of Bavaria signed the German purity law (Reinheitsgebot) on April 23, 1516 in Ingolstadt. The law basically states that (1) the maximum allowed prices for beer; and (2) that beer may only be brewed from barley, hops and water. The text of the Reinheitsgebot is: (taken from the article "History of German Brewing" by Karl J. Eden, published in 'zymurgy' magazine, Vol. 16, No. 4 Special 1993.)

We hereby proclaim and decree, by Authority of our Province, that henceforth in the Duchy of Bavaria, in the country as well as in the cities and marketplaces, the following rules apply to the sale of beer: From Michaelmas to Georgi, the price for one Mass [Bavarian Liter 1,069] or one Kopf [bowl-shaped container for fluids, not quite one Mass], is not to exceed one Pfennig Munich value, and From Georgi to Michaelmas, the Mass shall not be sold for more than two Pfennig of the same value, the Kopf not more than three Heller [Heller usually one-half Pfennig]. If this not be adhered to, the punishment stated below shall be administered. Should any person brew, or otherwise have, other beer than March beer, it is not to be sold any higher than one Pfennig per Mass. Furthermore, we wish to emphasize that in future in all cities, markets and in the country, the only ingredients used for the brewing of beer must be Barley, Hops and Water. Whosoever knowingly disregards or transgresses upon this ordinance, shall be punished by the Court authorities' confiscating such barrels of beer, without fail. Should, however, an innkeeper in the country, city or markets buy two or three pails of beer (containing 60 Mass) and sell it again to the common peasantry, he alone shall be permitted to charge one Heller more for the Mass of the Kopf, than mentioned above. Furthermore, should there arise a scarcity and subsequent price increase of the barley (also considering that the times of harvest differ, due to location), WE, the Bavarian Duchy, shall have the right to order curtailments for the good of all concerned.

This law applied to Bavaria - which was smaller than the Bavaria of today. It was revised several times, and in the course of German unification, it was extended to the whole of Germany in 1906.

As I said, there are a number of misconceptions, myths and maybes. Let us go through them:

• First it is said to be the first consumer protection law. This is not correct. Emperor Barbarossa granted Augsburg its local civil code in 1156 (Justitia Civitatis Augustensis) in which is stated that a brewer who brews bad beer will be fined and have that beer confiscated. If repeated twice, he will lose the right to brew. Laws restricting ingredients of beer were also given in Munich in 1363 and in Nuremberg in 1394. A list of references to these and other laws thoroughly shows that 1516 was just one event in a long trend. Even King Hammurabi of Babylon living around 1770 BC made laws that protected the consumers from watered down beer by punishing its production by death penalty. These examples relate to beer, but consumer protection laws also existed for other merchandise. Thus, the myth of Reinheitsgebot as the first consumer protection law is not based on reality. Although it can be claimed to be an old consumer protection law, it is not even an early consumer protection law (and we will get to the "consumer protection" part later).

• Others say it is the oldest consumer protection law still in existence. However, the problem is that it is not really in existence, and breweries that proudly state that they are brewing according to it, are doing this not by law, but by their own free will. EU ruled against the German Reinheitsgebot in March 1987, because it was used to exclude beer from other countries, for instance many of the Belgian beers, and thus was an obstacle to free marked of EU. To the best of my knowledge, Norway was the last country to have the Reinheitsgebot incorporated in its formal laws, but it was removed in 1994 when entering the EEA. The former German colony of Namibia is said to produce no beer not in accordance with the Reinheitsgebot, but I have found no reference to a law declaring this. It appears that the Reinheitsgebot was never one law that was continued over the centuries. Rather, it was an idea, that was carried from one code of law to the next, disappearing and resurfacing, originating long before 1516, but never tied to one particular code of law for the hole period from 1516 until today.

• It is claimed that the Reinheitsgebot is is still adhered to even if it not a formal law, and that makes it into some sort of semi-alive, moral law. The Germans themselves had considerable number of formal loopholes in the law when it was still in existence - so one gets the feeling that it was followed only when practical. They allowed wheat beers, rye beers, the addition of sugar to top-fermented beers, the addition of minerals to the water in order to make it suitable for brewing, not to mention the addition of carbondioxid. The allowed brewing season was expanded when refrigeration was invented. And in addition, the parts of the law dealing with pricing is - unfortunately - not enforced. In effect, the Reinheitsgebot is simply the ever-evolving set self-imposed restrictions that the brewing industry by consensus wants to follow. Thus, that makes current "brewed according to the Reinheitsgebot" an unimpressive (but not totally worthless) statement. I am not necessarily against these practices, I just want to point out the inconsistency between them and the bold claims (albeit implicit) often made by breweries who say the follow the law.

• The traditional explanation for the Reinheitsgebot is that it is about the quality of the beer. At best, that is partly true, it is about the ingredients rather than the quality. However, there is the question of whether it really is a law that applies to the ingredients of the beer. As can be seen from the text of the law, it mostly applies to pricing, and the provision relating to the ingredients of beer is merely an afterthought. An argument can be made that the Reinheitsgebot is really about resource utilization rather than about the quality of the beer. By specifying barley - and implicitly excluding wheat - one ensured that the grains better suited for the making of bread was not used for beer. Supporting this argument is the fact that in Bavaria and Germany, wheat-beers were reserved for aristocrats, and they won that right long after the Reinheitsgebot, and only after much dispute. It can also be claimed that the maximum pricing of beer pushes farmers and brewers in the direction of using the barley for bread rather than beer in years of bad harvests. Is it about resource utilization rather than about consumer protection? Perhaps. I can find no other reason for the exclusion of wheat-beers.

• It is also possible to argue that the Reinheitsgebot is really about making the playing field fair for the brewers: that they all have the same standard set of rules. It is hard to accept this explanation, though. Because the Reinheitsgebot has such a long history of being used as the opposite: excluding breweries from the marked based on rules about the ingredients. Still, there are numerous historic examples of where adjuncts were added to mask defects or give the beer impression of being stronger than it was, so the argument can not be dismissed without further examination.

• A third possible explanation is that the restriction of ingredients in the beer was to protect the society and its members from the psychedelic effects of the more exotic adjuncts. We know well the effects of alcohol, and the weak effects of hops are also understood. However, a huge number of other adjuncts than hops were added to beer, and a large number of psychedelic and even enteogenic effects are known or suspected. It suffice to mention hen-bane, which by its name "bilsenkraut" is said to have been a main ingredient in the original, medieval, heavy beer that gave the village of Pilsen its name (not to be confused with the modern Pilsner beer developed and named after the town in the nineteenth century). The caricature of witches is that of old ladies brewing in large cauldrons, using frogs and herbs and dragons and what-not It is probably a reminiscence of brewers of the Middle Ages. They were mainly woman and they often used a varied set of adjuncts. No one would brew with such a huge cauldron unless it was to make a drink to quench the thirst. The size of the cauldrons is therefore the best indication that this was beer. Thus, in this context, the Reinheitsgebot is really a piece of witch-hunting, prohibiting the stronger (albeit not necessarily in alcohol) brews of the traditional "alewives". This explanation may seem somewhat far fetched, but I do not think it can be dismissed altogether.

• Much has been said about the lack of mentioning yeast in the Reinheitsgebot of 1516. Still, it was mentioned in 1551 in a Munich regulation. The claim that brewers didn't notice yeast or understand its significance until Louis Pasteur (1876) is simply nonsense. Several explanations has been stated for the lack of yeast in the 1516 text: that their beer were naturally fermented (like the lambic); that the yeast of a brewery resided in the brewing equipment and was not explicitly added; and that yeast was not considered an ingredient. I believe that the last one is the only explanation is trustworthy. Brewers in that time new about yeast, and as a routine they carried the yeast from one batch onto the next - just as we do today. They did not know why yeast was important, but they knew it was important. However, yeast was perhaps seen more as brewing "equipment" or a product of brewing rather than an ingredient of the product. So, just as a cow is not considered an ingredient of milk and a ploughshare is not considered an ingredient of barley, so was yeast not considered an ingredient of beer, only part of the process. Even today, most beer is filtered in order to remove the yeast, which is considered a facilitator of brewing rather than an ingredient you want poured into your glass. Therefore, the lack of yeast in the original Reinheitsgebot is neither dramatic nor strange.

• It has been claimed that the Reinheitsgebot has helped Germany preserve at large number of breweries. Although it is true that Germany has a large number of breweries, and Bavaria has the greatest share of those, I doubt that there is much truth to this. First, other countries has experienced the all too common oligarchization of the beer marked, even during the years where a local, formal Reinheitsgebot was in force. Second, Bavaria have not lost its large number of breweries after the Reinheitsgebot were lifted nearly twenty years ago. And third, the USA has passed Germany in number of breweries, without the help of neither a formal nor a significant informal Reinheitsgebot. I believe that if the Reinheitsgebot has helped maintain the number of breweries in Germany and in particular in Bavaria, it must be due to a patriotic sense of being peculiar and different, rather than due to any quality-improving effects of the law.

I've also seen Weiss bier claimed to be brewed according to the Reinheitsgebot of 1516 - that is amusing, although it would be technically correct if they just dropped the 1516-bit. And for the Pilsner beer, for which a large number of breweries claim on their bottles: "according to the Reinheitsgebot of 1516"? It makes you wonder whether they actually know that law or not. It would be better to write "brewed according to the Reinheitsgebot" or even "brewed according to the German Reinheitsgebot, of which an early but now out-dated instance was given in 1516.".

But it doesn't sound so snappy ...

Bush og administrasjonen hans fortsetter å gjøre tabber som får omgivelsene til å heve øyenbrynene. Det siste var ca 1000 brannmenn fra hele USA som hadde meldt seg som frivillige etter at New Orleans ordfører Ray Nagin gikk ut og tryglet om brannmenn fordi hans egne var på bristepunktet. Vanlig logikk burde tilsi at man flyr dem rett inn for å erstatte eller avlaste eksisterende mannskaper.

Men nei ... ikke i Bush-administrasjonens FEMA. De 1000 brave frivillige ble ikke avgitt til byen New Orleans. Nei, de ble beholdt under føderal kontroll. Det er FEMA (Federal Emergency Management Agency) som kontrollerte dem, og der hadde man andre planer. Først ble de satt på skolebenken i Atlanta. Der de fikk blant annet lære om farene ved sexual harrassment og en mengde andre ting som skulle sette dem i stand til å fungere som "community relations officers". Det er et fint ord for en som går rundt i nabolaget og deler ut flyveblader og forteller om nødnumrene de kan ringe.

En av dem sier:

They've got people here who are search-and-rescue certified, paramedics, haz-mat certified [...] We're sitting in here having a sexual-harassment class while there are still [victims] in Louisiana who haven't been contacted yet.

"Høh, ha'kke sett dem på organisasjonskartet vårt. Uff, hva gjør vi med dem. De har jo ikke engang gått igjennom nyansattkurset vårt. Tenk om en av dem skulle pådra oss en sexual harrassment-sak uten at vi har klargjort våre interne spilleregler. Skrekk og gru, vi kan jo bli saksøkt! Er det forresten noe vi kan bruke dem til, da? Jaja, vi kan alltids ha flere 'community relations officers'. Man kan aldri ha nok 'community relations officers' i en krisesituasjon!.

Nå er jeg forresten ufortjent snill, for jeg har indikert at Bush-administrasjonens FEMA bare er inkompetente - at det bare er ren dumhet og byråkratisk korkethet som får dem til å bomme på bakgrunn i fordelingen av jobbene. Det er dessverre altfor snilt tenkt om dem. Hvorfor? Fordi 50 av disse brannmennene fikk sitt første oppdrag ikke med å dele ut flygeblad, men med å skulle være kulisser rundt Bush da ha besøkte det flomherjede området. De ble satt på et fly, fløyet inn for at journalistene skulle få bildene sine: But as specific orders began arriving to the firefighters in Atlanta, a team of 50 Monday morning quickly was ushered onto a flight headed for Louisiana. The crew's first assignment: to stand beside President Bush as he tours devastated areas. Jeg antar at de hadde så kult og autentisk utseende utstyr, og så var de rene og opplagte. Man kan jo ikke slippe inn noen utslitte, skitne brannmenn sammen med Bush, det kunne gi inntrykk av at ting ikke er under kontroll, at det er en krise på gang, at man ikke har nok ressurser.

Nå er ikke det store poenget at 1000 brannmenn ikke får brukt sine kvalifikasjoner. De har forhåpentligvis nok å ta av, og som en av dem sa: Vi gjør et hvert arbeid som vi blir pålagt - selv papirarbeid - selv om vi helst ville inn der vi mener vi best kan gjøre nytte for oss. Det virkelige poenget er at USA gang på gang roter til og ikke klarer å organisere seg selv når noe er stort. Vi så det ifm invasjonen i Irak også - bare rot og kaos. En gang i tiden sa man at dersom det er noen her verden som er organiserte, målbevisste og effektive, så er det USA. Ja, det var kanskje nettopp det som mer enn noe annet var med å opphøye USA til en verdensmakt, både direkte gjennom sin innsats i andre verdenskrig og inndirekte gjennom den innflytelse det hadde på befolkningen i andre land.

Spørsmålet er om de kan opprettholde sin status som verdensmakt dersom de ikke lengre klarer å organisere noe som er større enn et middels cocktailparty. Statusen kan opprettholdes med makt, men det er forferdelig dyrt i lengden. Og statusen kan opprettholdes ved å være smarte og koordinerte ... men den muligheten synes ikke lengre å være reell.

(Og apropos, FEMA er en god indikator for Bush-administrasjonen. Ikke bare presidenten og regjeringen skiftes ut når en ny president velges, men også det vi hadde kalt embetsmenn temmelig så langt nede i systemet. Sjefen for FEMA fra Clinton-tiden - James Lee Witt - ble skiftet ut. Den nye sjefen - Joe Allbaugh - var tidligere Campaign manager for Bush' valgkampanje i 2000. Han forsvant etter en stund i retning Iraq og pengestrømmen som var kanalisert den veien. Men før det hadde han installert en gammel (rom?)kamerat fra college som 'general council' for FEMA, og deretter sjef da han dro: Mike Brown. Browns bakgrunn var som som mislykket kandidat til kongressen for republikanerne, og deretter som advokat for International Arabian Horse Assiciation - en organisasjon som han klarte å kjøre på dunken og der han ble bedt om å fratre. To andre fra Bush' valgkampanjer i FEMA er Patrick Rhode som Chief of Staff, og Scott Morris som Deputy Chief of Staff. Ingen av dem har noen erfaring med katastrofearbeid, og de ramler inn på toppen i systemet utelukkende som takk for sitt arbeide i valgkampanjene. Det kan selvfølgelig hevdes at det er lurt å utnevne noen som har vist sine evner i en stressende valgkamp, og jeg kan delvis være enig i det, men i desto større grad kobler det FEMAs funksjonsdyktighet eller mangel på sådan direkte mot Bush-administrasjonen. Jeg har latt være å inkludere lenker her, men det skulle være tilstrekkelig å google på navnene for mer info.)

Til middagen idag smakte jeg på "Rav" fra Berentsens Brygghus, som er et gammelt bryggeri i Egersund. Etter hva Andrew forteller meg, har de overlevet på brusproduksjon, mens de hele tiden har laget et visst utvalg av ulike alkoholholdige drikker. Til deres jubileum (de ble 100 år i 1995, men det var kanskje 110-års jubileet?) brygget de et jubileumsøl. Andrew mener at det ølet som på lørdag kom på polet er en gjenskaping av dette jubileumsølet.

La meg med en gang si at jeg er kraftig forkjølt, og slett ikke i en tilstand der jeg kan smake på og vurdere et øl på en seriøs måte. Jeg smakte også litt på Naimas havrestout fra Nøgne Ø, og til tross for at dette er et av mine favorittøl smakte den som kald kaffe. Det var en velsmakende kald kaffe, men definitivt kald kaffe.

Berentsens Rav har ikke uventet "Amber Ale" som undertittel, og teksten på flaska indikerer at den er brygget etter amerikansk tradisjon. Den holder 5,5%, som er temmelig mye, men så veldig mye mer kan man jo heller ikke gå før polet ikke vil ta i den. Flaska er forøvrig av samme type som Nøgne Ø (og Håndbryggeriet og Ølve på Egge Bryggeri) bruker - den begynner nesten å bli en ny norsk standard for halvlitersflaske. Vi får håpe at vi snart får se en pant på den typen flasker.

Ølet har ikke bunnfall, men like fullt er flasket fylt langt over halvlitersmerket (der halsen treffer krumningen på flaskens kropp). Det trenger vi jo ikke å klage på!

Fargen har kanskje elementer av rav, men jeg synes den var nærmere en vinrød farge med litt gult i. Det var i alle fall ikke rav eller amber som jeg først tenkte på. Smaken er - og husk at jeg var forkjølt - temmelig særegen. Den var kraftig, men slett ikke særlig bitter. I stedet var det elementer av brenthet, malt, korn og karamell. Den etterlot en særegen brent ettersmak, en som jeg ikke synes var så veldig god. Men ølet var også kraftig og solid, og alt i alt var det et godt øl. Jeg skal i alle fall smake på flere flasker.

Nei, det er ikke stortingsvalget. Min gamle bærbare PC begynner å bli tre år, og da blir den fornyet. Hva skal jeg velge som ny PC. Den gamle er en Acer C100 - en tablet-PC. Jeg har vel ikke brukt tabletfunksjonaliteten nok til å kjøpe en ny slik, dessverre. Selv om det er kult, så er det litt for lite som er spesialsydd for den bruken.

Knut med flere på jobben har luktet at jeg er på jakt etter ny PC, og liksom ververe i Scientologikirken sirklet de seg inn på meg og propaganderer for en Apple PowerBook. Og jeg faller for det! Den er søt, både hardware og software er søte. Jeg liker den. Jeg har lyst på den. Men den er jo ikke en Windows-PC, og jeg har enkelte Windows-programmer jeg trenger å kjøre. Jeg var inne på tanken om å sette opp en Windows terminaltjener hjemme, men Naima la ned veto mot det.

Alternativet er å kjøpe en Asus W3V, som hadde den aller beste skjermen jeg noensinne har sett på en bærbare (ja, på flatskjermer generelt!). Den hadde en ekstrem dybdeskarphet, og minnet meg mest av alt som professjonelle, innrammede høykvalitets fotografier. Men kan jeg kjøpe en bærbare bare fordi skjermen er sexy? Akk og ve, verden er full av vanskelige valg.

Rent uforvarende snublet jeg over websidene til The Internet Archive WaybackMachine. Det er en site som forsøker å lagre websider fra utlike tidspunkter (sikkert i et inkrementelt format) slik at når du kommer til en webside og lurer på hvordan denne så ut før, så kan du slå opp.

Jeg har sjekket noen av mine egne sider, og det så ut som de var mest aktive i 2003, mens de har vært temmelig lite aktive i 2005. Det kan skyldes at nettet er litt større (men neppe så mye større) eller at de har mindre ressurser (sukk, mest trolig!). Dette var et meget fornuftig tiltak. Hurra for dem!

Alle vi små strømkunder er vant til å betale for den strømmen som vi bruker. Per Kristian Hove påpekte for meg i dag at det er annerledes for de store strømkundene. De betalte primært for avviket fra normalbruken sin. Jeg har aldri tenkt i de baner, men det var en fascinerende innsikt.

Poenget er at for å skape et mest mulig stabilt strømforbruk, kan man gå inn på en storkundeavtale som visstnok gir positiv uttelling dersom man klarer å holde et jevnt strømforbruk. Neida, det er neppe fornuftige å bare brenne av strømmen for å holde forbruket oppe. Men det er visst penger å tjene på å klare å spre forbruket sitt over hele døgnet.

Og det gir jo faktisk mening, for det gir forutsigbarhet og jevnhet for strømprodusentene. Faktisk er det visstnok et market for storkunder (til og med hoteller og slikt) i å balansere strømforbruket - slik at f.eks sentralvarmesystemet varmes opp når man har et "underskudd" på forbruk på andre områder.

Idag er en jævlig dag. Forrige uke og både helga før og etter var det VLDB, der jeg var technical cochair i den lokale arrangementskommiteen. Det gikk for såvidt greitt, men nå på mandagen etter møtte jeg veggen. I går lå jeg rett ut med halsbetennelse og dårlig nattesøvn. Idag måtte jeg på jobb kl 08.00, for ellers hadde AV-seksjonen lovet å karnøfle meg dersom jeg ikke leverte tilbake to projektører. Royal Garden flår meg dersom jeg ikke rekker ned dit for å koble om i et telematikkrom, og branntilsynet hudfletter meg dersom jeg ikke snart får bort de 70 CRT-skjermene som jeg skulle forsøke å kanalisere til en ideell organisasjon. Snart leier jeg bare en søppelcontainer til de skjermene.

Jeg er av de som konsentrerer sykdom på helge- og feriedager, men dessverre var den eneste fridagen min - igår - på tre uker for kort til at jeg fikk kommet meg igjennom. Så nå går jeg og tygger kamferdrops mot halsbetennelsen, knasker Ibux mot leddene som er begynt å protestere, samt at jeg ignorerer såre øyne og rennende nese.

Det såreste er allikevel at i VLDB-kaoset klarte jeg ikke å komme meg opp på kontoret, og da jeg kom i dag, hadde både peanøttplanten min og bomullsplanten dødd fullstendig. Jeg har vannet dem, men jeg tror ikke det er snev av håp. Luffa-planten (som nesten hadde overtatt rommet) var litt mer enn halvdød, men det er mulig den kan overleve på en måte, om enn redusert. Sukk. Jeg hadde stullet og stelt for dem i hele år, og så kommer VLDB og sluker oppmerksomheten og energien min helt med hud og hår inntil plantene (og jobben og fritiden og livet mitt) ligger der brune og visne. Arrgh!

I tillegg hjelper det ikke at jeg har arbeidet inn 40 timer mertid (hovedsaklig i helgene) når den 'vanlige' jobben min tvert imot oppfatter det som at jeg har vært vekk en ukes tid. Derfor er det bare dobbelt så mye arbeid som skal gjøres her denne uka. Jeg må snart gjøre noe fundamentalt om jeg ikke skal ende opp som en lallende grønnsak. Jeg tror ikke jeg har vært så nær den berømte 'veggen' siden jeg fikk den halsbrekkende ideen om å jobbe 80-timers uke inntil innboksen var tom. Det eksperimentet holdt jeg ut i seks uker, og det holdt på å ta knekken på meg.

Katastrofen i New Orleans er temmelig så beskrivende for Bush-administrasjonen og sjefen selv. På tirsdagen, dagen etter at dikene hadde bristet, stod Bush - som da fremdeles var på ferie - og spilte gitar på et PR-evenement sammen med en eller annen gammel rockelegende. (Kommentarer om Nero og Roma har vært fremme, ja.) Når så kritikken over den svake innsatsen kommer, så trår de til. Men merk at det ikke katastrofen i New Orleans som er problemet, men at de skal sitte med svarteper når ansvaret for at det gikk som det gikk skal deles ut. Det er den virkelige katastrofen i deres øyne.

Senator Mary Landrieu fra Louisiana som var med Bush for å inspisere arbeidet med å redde og reparere har etterpå skrevet at hun trodde hun var med på et virkelig arbeide. Men da hun fløy over det samme hullet i diket neste morgen, så var alt utstyret borte. Det var bare satt opp som et bakgrunnsteppe for en photo-opertunity for Bush. Det var en scene der han kunne fotograferes, slik at det kunne se ut som om han hadde kontroll og styrte arbeidet. Ingen vet vel hvor mye ekstra skade som ble gjort ved å flytte inn redningsutstyr for å sette opp som kulisser for å filme Bush-har-alt-under-kontroll. Hvordan det oppfattes er viktigere enn hvordan det er. (Mer om akkurat det i et senere blogentry fra meg.)

En nederlandsk blog-leser har kommentert at tysk TV presenterte det hele langt mer kynisk enn CNN. Ifølge ZDF, ble det matdistribusjonspunktet som Bush besøkte sammen med TV-selskapene tatt ned så snart Bush og media var ute av syne. Igjen har vi en president og en administrasjon som synes at det er langt farligere at de får skylden for at folk lider og dør enn at folk lider og dør. Det er viktigere å bli sett mens man tilsynelatende gjør noe med det, enn å gjøre noe.

Et annet typisk trekk for Bush er å bortforklare ved å insistere på at det ikke er hans skyld. Et ypperlig eksempel på nettopp dette er hans uttalelse om at ingen "anticipated the breach of the levees". Sannheten er at det var en kjent sak at de ville briste i en nivå 5-storm eller under spesielt dårlige forhold under en nivå 4-storm. I 1995 døde 6 mennesker under en storm. Det ble da finansiert arbeid for å oppgradere dem, men finansieringen skrumpet inn etter at Bush ble valgt. Likevel er Bush allergisk mot å innrømme ansvar for noe som gikk galt. "Det va'kke min skyld" har kommet i ulike varisjoner fra som nevnt over at ingen kunne ha forutsett det, via påstander om at andre ikke holdt mål, til å påstå at det er de lokale myndighetene som hadde alt ansvar. (Variasjon over det gamle jungelordet om at du ikke blander deg inn i noe som allikevel kommer til å ende med forferdelse.)

Enda et trekk er den spesielle amerikanske varianten av nepotisme, der de som støtter en presidentkampanje får stillinger etter hvor mange dollar som de er ansvarlig for å ha skaffet. (Etter Carl I Hagens definisjon må USA være - spesielt under Bush-administrasjonen - strukturelt korrupt, dvs at det er bevisst bygget opp rundt korrupsjon som institusjonelt prinsipp - men Hagen sier så mye tøv.) Lederen i FEMA - den føderale amerikanske organisasjonen for kriseberedskap ble i 2001 eksplisitt sparket fra sin tidligere stilling som advokat for pga massiv udugelighet. Deretter ansettes han i ledelsen i FEMA. Det er en organisasjon som samme år som han ble ansatt definerer at de tre største utfordringene er en terroraksjon i New York (og hvordan håndtere logistikken etterpå), det neste store jordskjelvet i San Fransisco, og en nivå 5-storm i New Orleans som ødelegger dikene.

Logistikken i New York i september 2001 fungerte etter forholdene bra. Men etter det har FEMA blitt reorganisert etter neokonservative prinsipper. Blant annet har man satt ut kriseplanleggingen til et firma som idag nærmest ser ut til å ikke ville vedkjenne seg oppdraget de for få måneder siden skrøt av. Det viktigste er jo som kjent at man kan knytte seg til noe som fungerer og samtidig unngå å bli knyttet til noe som ikke fungerer. Å faktisk få noe til å fungere er som kjent bare masse arbeid. Vil så sjefen for FEMA bli sparket av Bush? Neppe, for det finnes bare en grunn til å sparkes: å ha sagt noe ufordelaktig om Bush eller gjort noe som skader Bush. På den annen side, inkompetanse er ikke en grunn for sparking, i alle fall så lenge man er lojal. Så det mest sannsynlige er at han får en gyllen fallskjerm - sålenge han er lojal.

Hva kommer så utfallet av dette til å bli? Tja. De som ble igjen i New Orleans er selvfølgelig taperne i dobbelt forstand. De er blitt fremstilt som plyndrere og personer som ønsket å bli igjen (planene for evakuering baserte seg på bruk av privatbiler). Men for å være realistisk, så er det ingen som tenker på dem. Nei, det er forresten ikke sant. Allerede planlegges gjenoppbyggingen av New Orleans: Dersom man kan kjøpe opp store områder med bygninger som allikevel er kondemnerte, så risikerer vi et New New Orleans, et slags Disneyland laget for turistene og med den fattige svarte befolkningen på betryggende avstand. Det er utrolig nok de som har foreslått det.

Gjennomgangstemaet i alt dette er at det er viktigere hvordan ting blir oppfattet enn hvordan det virkelig er. Det er vel ikke for ingenting at USA er dobbeltmoralens hjemland. På den annen side, det vil være en umulighet for USA å fortsette å leve som en stormakt dersom de ikke klarer å luke bort denne holdningen om 'appearance above reality'. Virkeligheten pleier å innhente de som later som den ikke finnes.

Jeg er nettopp ferdig med VLDB-05. Det var en interessant men temmelig slitsom opplevelse. Det var 601 deltakere over 8 dager på Royal Garden Hotell, og min oppgave var sammen med Roy Lyseng å være ansvarlig for at alt det tekniske fungerte.

Det var en underlig betraktning jeg gjorde meg ... det var så få amerikanere der. Deltakerlista på 38 sider hadde 9-10 sider med navn fra USA, 4-5 sider med personer fra Norge på annenplass, og deretter Tyskland, Hellas, Italia osv osv. Mer enn hver fjerde deltaker var registrert fra USA. Sålangt er det intet mysterium. Det jeg stusser på er at jeg ikke så noen fra USA!

Nå er det selvfølgelig en overdrivelse å si at jeg ikke så noen fra USA, klart jeg gjorde det. Men poenget er at amerikanerne var så anonyme, bortgjemte og 'fraværende' at jeg i ettertid lurer på hvor de var. Tyskere, finner, et par svensker, masse grekere, kinesere, sørkoreanere, hauger med italienere, noen østerikere, enkelte canadiere, endel nederlendere, noen australiere, endel japanere osv osv. Men 'ingen' amerikanere. Hvorfor? Noen grunner kan være:

• Mange som er registrert som amerikanere er egentlig opprinnelig fra en annen nasjon, og på en slik konferanse mingler de med personer fra sitt opprinnelige hjemland, slik at de glir inn som grekere eller kinesere. Det er helt klart medvirkende.

• Amerikanerne har sin egen databasekonferanse som altererer mellom øst- og vestkysten, og har derfor ikke noen stor interesse av å reise til VLDB, som altererer mellom Europa og ikke-Europa.

• De ble hjemme på grunn av Katrina. Men nei, det var ytterst få påmeldinger der det ikke dukket opp noen.

Og likevel, på denne konferansen er de nesten usynlige. Jeg ble ikke sittende ved siden av dem i lunsjen, jeg dultet ikke borti dem under minglingen på mottagelsene. De klaget ikke på maten som (noen av) franskmennene, og de stusset ikke over bobilsangen til Pirum slik som tyskerne. De fotograferte ikke alt mulig rart som sørkoreanerne. De var bare fraværende. Og det synes jeg var sært. Det er første gang jeg har lagt merke til dette.

Hmmmm, etter å ha lest korrektur på det overstående har jeg gått igjennom konferansen igjen, og det var jo amerikanere der. En fyr jeg satt ved siden av lunsjen og som var 7/8 norsk; det var en fyr med polskklingende navn som hadde laget modeller for hvordan man best fikk uttelling på link spam; det var to gamle helter som satt på panelet; osv osv. Kanskje det er vel så mye at jeg ikke lengre legger merke til dem, som at de er mindre frempå? Kanskje er hele endringen mellom ørene mine?

Som noen men kanskje ikke alle vet, ble Arne Dag utsatt for en trafikkulykke forleden. En bil overholdt ikke vikeplikten sin, så han måtte gjøre en unnvikende manøver med sykkelen sin, og krasjet med stor fart i en fortauskant.

Det skjedde på torsdag kveld, og jeg besøkte ham lørdag formiddag på sykehuset. Selv om han var forslått og med 8 brudd, så var han etter forholdene bra. Han hadde til og med startet å tenke ut hvordan han skulle få til trådløs forbindelse til PC'en sin.

Men bilen stakk. Etter hva vitner sa, så hadde den slakket på farten og stoppet, men så stukket fra stedet i god fart. Jeg håper de finner føreren og sender førerkortet hans gjennom den store makuleringsmaskinen en gang for alle.

Jeg skrev i juni om fugleinfluensaen. Den gangen skrev jeg at det var to hvis: (A) at influensaen for fugler måtte spre seg hinsides kontrollerbare former, og (B) at vi måtte få mutasjoner av viruset slik at det kunne smitte fra menneske til menneske.

Siden den gang har vi kommet litt lengre. Scenario A var sannsynlig dengang, og det er sikkert idag. Influensaen har nådd Uralfjellene og Europa, og den har spredd til til store deler av Asia. Det er ikke et 'hvis fugleinfluensaen sprer seg' ... det kommer den til å gjøre.

For det andre hvis'et - at det måtte smitte fra menneske til menneske, så har visstnok dette også skjedd, men muligens i former som ikke kan starte en epidemi: dvs at hver person som smittes i gjennomsnitt smitter litt over 1,0 andre personer. Det vi venter på nå, er varianten som smitter lett. Dersom den kommer så vil vi oppleve spennende tider. Scenario B er derfor gått fra en 'er teoretisk mulig' til 'er muligens allerede observert'.

Dersom scenario B virkelig slippes løs (og merk at det fremdeles er et hvis), så vil man trolig forsøke å isolere utbruddene, slik man gjorde med SARS. Det er vanskelig å si hva et worst case scenario vil bli, men vakkert blir det ikke. En influensasesong varer lenge, og det vil være særdeles smertefullt om man skal stenge ned samfunnet mens man venter på at det skal gå over.

Jeg vil tippe at vi ser en storstilt vaksinering av helsepersonell utover høsten. Ironisk nok var visstnok en bok om Spanskesyken på den publiserte lista over Bushs sommerlektyre i sommerferien.

Ifm at Magni er på fallskjermhopping på Æra denne helga, så hadde jeg mast meg til en kveld hos Andrew - siden jeg visste at han hadde mye godt drikke, både sprit og svakere ting. Men jeg ble sjokkert da jeg dukket opp, for det var jo laget den herlig fingermat-aftenen for meg og Olav Vidvei. Men la meg ikke gå i dybden på maten, men heller fortelle om ølene vi drakk.

Først var det en Shepherd Neame Spitfire fra det som er Englands eldste bryggeri - dog er ølet brygget for å minnes flyet. Så ble det en Goose Island IPA, fra et bryggeri i Chigago som har massevis av ulike øltyper, selv om bare IPA'en importeres til Norge - jeg skulle gjerne smakt deres demolition ale. Goose Island IPA var det lenge siden jeg smakte, og jeg så den ble pent omtalt av Beerman i forumet til Venner av Nøgne Ø. Her har vi helt klart et noe jeg har forbigått i letingen etter det fjerne og eksotiske. Den må smakes på igjen. Deretter kom en John Martins Pale Ale, som er belgisk selv om navn og etikett ved første øyekast kan lede en til å tro noe annet. Dette er alle øl som jeg har ignorert litt - jovisst har jeg smakt dem, og flere ganger, men så har de liksom blitt liggende i bakleksa uten at jeg har kommet tilbake til dem.

Men så etter disse ``vanlige'' ølene (i betydningen lett tilgjengelige) kom Andrew frem med godbitene. Jeg er her fristet til å hentyde til bryllupet i Kaanan, for Andrew serverte det beste ølet etter at vi hadde drukket det gode ølet hans og blitt fulle. Jeg skal ikke trekke sammenligningen for langt her, men hva han nå serverte hadde gjennomgått en ypperlig forvandling i hans kjeller.

Først kom en Franziskaner Hefe Weissbier på bordet. Den hadde en best-før-dato engang i 1996 og var vel omkring 10 år gammel. Jeg var litt skeptisk, må jeg tilstå. Ellen hadde visstnok anbefalt at den ble kastet uåpnet, og Andrew hadde vaklet litt i spørsmålet før han landet på å servere den. Takk! Den var nydelig. Et klart preg av hvitvin, der kullsyra fikk meg til å tenke på champagne. Den hadde et svakt snev av hveteøl i aromaen, og den var syrlig og fruktig i smaken. Den hadde ikke snev av den emmenheten som ofte finnes hos weissbier, og som jeg hater (og andre elsker). Den hadde også toner som fikk meg til å tenke på sherry. At en Weissbier kunne være så god betyr bare en ting, jeg må kjøpe noen flasker, og dersom de ikke smaker så godt med en gang, så må jeg få meg kjeller - for dette er verd å vente på!

Det neste vidunderet som Andrew tok frem, var en Falcon Gammelbrygd, et øl som etter sigende ikke lengre brygges, men som fremdeles kan fås i 1996-årgangen i Sverige. Her serverte Andrew to flasker, fra 1992-årgangen og 1993-årgangen. Den var tjærebrun og mørk, muligens noe uklar, meget innbydende og med en aroma av som minnet meg om bock. For 1992-årgangen var kanskje fylden litt tynn, slik øl som har vært lagret for lenge kan bli, den var noe søt og sherrypreget, og kanskje litt tam. Mens 1993-årgangen hadde en markert kaffesmak og var langt mindre søt. Den var ikke så overmoden og tynn, og kjentes langt ``yngre'' ut, samtidig som den var mer kompleks og kraftig. Jeg var naturlig nok altfor full til å få med meg så mye av dette på dette tidspunktet.

Dernest kom Andrew frem med en Samuel Smiths Imperial Stout som er et utmerket øl. Den er kraftig nok til å kunne komme til sin rett etter alle de andre ølene, men dessverre for kompleks til at vi kunne nyte den i fulle drag etter selv å blitt såpass ... eh ``fulle''. Med masse kaffe, brentsmak og bitter sjokolade er dette et øl som nok har den fylden som (spesielt 1992-årgangen av) Gammelbrygd manglet.

Andrew var skikkelig i slag denne kvelden. Selv om han vanligvis går til ro tidlig på kvelden (tenk 21-ish), mens vi nå var langt over midnatt så insisterte han på å åpne en Nøgne Ø Batch #111 - riktignok i den nye tappingen (batch 159) som blir tilgjengelig på polet i septemberslippet (jeg ante ikke at de hadde satt den ut ennå). Heldigvis var vi desto mer insisterende (og fulle) og krevde at han ikke sløste den på oss i den tilstanden vi var i, og det endte opp med en flaske Nøgne Ø Brown Ale i stedet. Det måtte jo selvfølgelig bli en viss nedtur etter de andre høydepunktene denne kvelden, men faktum er at jeg syntes den klarte seg bra - enklere og tynnere javisst, men slett ikke uten en viss ungdommelig og selvsikker karakter. Det ble litt som en middels dyr nyttårsrakett. Den er vakker for seg selv, men mister glansen når naboen kommer med fyrverkeri for femti tusen.

Så er det bare ett problem som gjenstår - jeg må be Andrew på gjenvisitt etter dette, og hvor søren finner jeg øl som matcher hva han serverte meg og Olav? Forrige gang serverte jeg pils med papp, salt og brødsmuler i - og det kan jeg jo ikke repetere.

Jeg har fått en ny hobby: Geocaching. Se starte.no og geocaching.org. I går var Magni og jeg på Vassfjellet (ja, den med radiomaster som blinker i nattemørket syd for Trondheim) på 706 moh. Idag var vi sydvest for Oppdal der vi besøkte Munkvollhovden på 896 moh og Veslehornet på 1142 moh.

Med oss hadde vi Climbing Cow som er en travelbug som gjerne vil besøke høye steder. Hun startet reisen sin i fjor i Danmark, og har nå kommet til Trøndelag. Dessverre er hun litt uskikkelig og kastet snøball på oss da hun møende oppdaget at det fantes snø i august.

Geocaching er kjempegøy. Tips meg om det, så kan jeg godt misjonere litt og forsøke å omvende akkurat deg!

Idag skulle jeg hente Magni i Skien, der hun har hoppet fallskjerm de siste dagene. For å slå to fluer i en smekk, så dro jeg i forkant til Marinemuseet i Horten. De hadde den originale verftsmodellen av Najaden, den dansk-norske fregatten som HMS Dictator senket på Risør havn i 1812. Jeg vurderer om jeg skal bygge den når jeg er ferdig med Bluenose. Det som slo meg med den var ikke størrelsen, men formen på akterskipet. Den minnet mest av alt om en gammeldags pinkie fra Newfoundland-kysten. Det vil si at den har en form på akterskipet som mest av alt minner om forskipet, nesten som et vikingskip - selv om det bare er fra vannlinja og nedover. Det gjorde at den var svært smal bak, slik pinkier skal være. Jeg har lest mange hylninger av den, men jeg synes ikke den var ekstremt vakker i den formen - men det er jo smak og behag. Modellen var i alle fall veldig fin. Meget forseggjort, nøyaktig og utgammel. Dessverre fikk ikke tak i tegninger og slikt, men jeg har god tid på meg til finne dette før jeg evt starter på den.

De hadde også en motortorpedoboåt og en ubåt liggende. Det var enkelte ting jeg lurte på angående utbåten, så jeg ringte til Andrew Iversen. Han har tjenestegjort på ubåt av akkurat denne klassen. Dermed fikk jeg en guidet tur på ubåten via mobiltelefon. Det er mangt man kan bruke mobiltelefon til!

Akkurat sitter jeg å skriver i bilen på Geitryggen flyplass, der Magni nettopp landet etter hopp nr 9 denne langhelga. Det gikk bra. Nå etterpå skal vi på middag med fallskjermklubben. Namnam.

I kveld har Magni og jeg vært på smakekveld på Åsines i Herefoss. Det er vel lett å regne ut at det har med øl å gjøre, men ikke bare øl. Kveldens tema var 'sjokolade og øl'. Men først litt om Herefoss og Åsines. Sistnevnte er en gammel skysstasjon som ligger i den gamle (jernbane)stasjonsbygden Herefoss et lite sted langs et langstragt vann (det som kalles fjord på Sørlandet) 3-4 mil innenfor Grimstad. Åsines er oppkalt etter Åsine - bestemor (tror jeg) til innehaveren, og er det som tryggt kan kalles et bortgjemt gourmetsted. De serverer en meny av utsøkte og selvkomponerte retter, og har gjort det en stund. Til tross for at de ligger i det Oslo-folk ville kalle 'the middle of nowhere', er de bortbestilt en måned fremover, og vanligvis anbefales at det at du bestiller sommeren i forveien. Dessverre sies det at dette året er det siste de driver.

På smakekvelden var det kommet folk fra hele Sørlandet. Vi hadde en reisetid på 45 minutter, de fleste andre hadde lengre. I tillegg hadde de fleste tatt med seg sjåfør som måtte være kjørbar etterpå. Vi leide oss inn på Prestegården, som er det nærmeste jeg har kommet en skikkelig bed and breakfast i Norge. Det er et vanlig - om enn veldig romslig - privathus der det er tre rom til utleie og der stuer og slikt er felles med vertskapet. Vi valgte (ikke fikk) det blå rommet, og da hadde vi valgt bort praktrommet - bisperommet - som hadde gammeldags himmelseng fordi vertinnen så på meg og sa at den var litt kortere enn senger flest. Vi er det eneste gjestene i natt, og vi ble spurt når vi ville ha frokost i morgen ... det er et veldig koselig og intimt sted. Hit har jeg lyst til å komme tilbake!

Så var det smakingen. En av grunnleggerne av Nøgne Ø - Kjetil Jikiun - holdt et utmerket foredrag om sjokolade og øl, der hovedbudskapet var det var en kombinasjon som var altfor oversett. For å illustrere dette, ble det servert 10 ulike kombinasjoner av et øl og en sjokolade, og de passet i de aller fleste tilfellene utmerket. Jeg skal blogge mer om de enkelte rettene senere, i et annet entry. Mesteparten av sjokoladen kom fra Heimdal sjokoladefrabrikk - som ikke ligger i Trondheim, men i Arendal. Der er det en sjokolademester (eller hva de heter) som har slått seg ned i et kjellerlokale midt i byen og er begynt å produsere ulike kvalitetssjokolader: nugater, og stenger og alt hva hjerte og mage kan ønske. De lager temmelig mye spesielt, min favoritt er norske, søte jordbær overtrukket med hvit sjokolade. Andre spesialiteter er sjokoladehatter til de som har sverget på at de skal spise hatten sin dersom ikke ett eller annet. Enda en spesialitet er sjokolade støpt som fotballer, dildoer og en mengde andre ting. Dersom du er i Arendal, så ta en tur innom. Visstnok har sjokoladespesialbutikken ved siden av Nova kino begynt å ta inn endel av varene deres.

Et utmerket dag. Ølmessig fikk vi smakt på Nøgne Øs Imperial Stout, dog brukt sammen med kakao for å lage en slags kakaodrikk. Det var et meget kraftig og godt brygg i den kombinasjonen. Vi gleder oss til senhøstes eller frem mot jul, når dette ølet forhåpentligvis blir ferdig modnet og blir tilgjengelig for salg. Ellers kan nevnes at Ultra på Solsiden var en av de største kundene til Nøgne Ø. Kanskje ikke i volum, muligens, men i størrelsen på ordrene. Der andre bestilte noen kasser om gangen, bestilte visst Ultra paller. Nuhvel, det er sent og Magni vil sove, så beskrivelsen av de ti kombinasjonene av øl og sjokolade får komme i morgen.

Startet kvelden med en Ruddles County som holder 4,7% på en 50cl flaske. Den er kobberbrun med et kl artskjær av rødt. Den har en klar og markant humlesmak - som gir den en duft og smak av høy eller gress. Den er rund og kraftig.

Men denne var jo bare oppvarmingen (fordi jeg var tørst). Det neste var å drikke mot hverandre følgende: Odin pilsner (#2) på 500cl boks - dansk øl fra Fakse, og en Arendals pilsner på (33cl) flaske, som er #1.

#1 smakte definitivt ikke som boksen (av samme øl som jeg drakk en tidligere kveld). Det var ingenting av den vørteraromaen og smaken, i alle fall var det i så fall veldig lite, mens det var kommet til en søtlig emmenhet av den typen som jeg ikke setter pris på. (Den var ikke markant, og det kan tenkes at den forsvinner fra smaksbildet etter et par kraftige slurker.) Dersom det hadde vært omvendt, ville jeg trodd at de jukset på Gjelleråsen, men det er faktisk flaskeølet som brygges i Arendal (og bokseølet i Oslo.) Og det er flaskeølet som smaker mest som Ringnes. Utover det er det bitterhet og humle i den, og ellers er det som en 'vanlig' pils.

#2 smakte litt korn og litt emment i aroma den også, og den har en fruktighet i ettersmaken. Men når man har smakt litt på den blir smaken bare frisk og god. (Den er nok hakket bedre enn #1.)

Begge er strågule, men med #2 som et snev mørkere. #1 er glatt og kanskje litt oljeaktiv (i munnfølelse)? Begge har laces og gir godt med skum, selv om det ikke holder seg allverdens lenge. Undres på om det er et snev av bringebær i #2 i smaken? den er kanskje også en tanke tørr i ettersmaken, mens #1 har en mer nøytral pilsnersmak, som stort sett bare er dominert av humle og btterhet.

(I kveld skal Magni og jeg på seminar om 'Øl og sjokolade' - med smaksprøver av begge. Det er en en av grunnleggerne fra Nøgne Ø som skal holde foredrag på et lite verdshus noen mil inne i landet. Jeg fikk listet opp menyen da vi besøkte det gamle bryggeriet deres for noen dager siden. Både Magni og jeg fikk tenner som løp i vann og vi hadde vanskelig for å la være å stønne. Det hørtes ut som de ville servere også Nøgne Øs Imperial Stout, som ellers er et øl de bare har produsert for eksport. Mer om dette i morgen formiddag.)

Hurra, endelig fant jeg ut hvordan jeg skulle komme på nett med den lille, ikke alltid samarbeidsvillige, bærbare PC'en. Jeg har fremdeles et digert lag, tegnsettsproblemer, mobilen som jeg kjører gprs over er ikke helt patent, og solcellepanelet klarer ikke helt å lade PC'en. Men jeg er på nett! Det piper hver gang hyttestrømen kobler inn og ut.Det er 5-6 ganger pr minutt, men den klarer i alle fall å drive PC'en, selv om den må være av når den skal lades. I ettermiddag skal jeg kjøpe kabler og se om jeg kan koble PC'en direkte på batteriene.

Magni er i Skien for å hoppe. Det er slikt fritt fall-kurs, der de bare kaster deg ut fra flyet i 10000 fot, og så er det med et par insruktører på veien ned, som kan tipse deg om hva du gjør feil på veien ned, dra i utløseren dersom du skulle få panikk og slikt. Det er visst ikke helt slikt, men det bygger visst på omtrent det samme prinsippet som man lærer unger å svømme og å sykle.

Hmmm, lei av pipingen fra PC'en (og nå har den startet og brumme også - dvs strømforsyningen brummer). Må stikke for å gjøre andre ting.

I går stod jeg bak to gutter i 15-årsalderen i en pølsekø. Den ene bestilte en baguette med 'ost og kjinke'. Det var som å stikke brennende torturredskaper i øret mitt. Kameraten hans reagerte også på det for han utbrøt umiddelbart: 'Du kan'itj si at du skal sjøpe kjinke, du må si at du skal sjøpe skinke'. Sukk.

Hvor tar de det fra. Sj-lyden i skinke er blitt til kj, mens kj-lydene i kino og kjøpe er blitt til sj. Det er jo ikke fordi de ikke kan uttale det, for de har jo byttet om på de to lydene. Ja, jeg vet at staving av norske ord med tj-, kj-, skj-, sj- osv ikke akkurat alltid stemmer med normert uttale og at det er mange som ønsker seg en rettskrivningsreform der. Men når uttalen er så flyktig og varierende som idag, så blir vi vel hengende med 30-tallsrettskrivningen inntil det har stabilisert seg om noen generasjoner.

Hjelp, kan noen forklare meg hvorfor de gjør slikt?

Akkurat nå, i skrivende stund, driver Teknisk avdeling å bulldozer opp Plenen. Jeg mener den rektangulære plenen som ligger mellom hovedbygget, gamle kjemi, gamle elektro og kjelhuset, altså: Plenen.

I årevis - helt siden jeg var ung, håpefull student - har man forsøkt å stelle plenen ved å jage bort ferdsel og ulik bruk. Man har satt opp gjerder, man har brukt kjetting, man har hengt på slik fargerike, gilde plastremser som politiet bruker, man har skiltet med bønnfallelser og trusler. Alt sammen til ingen nytte, studentene går over okke som.

Jeg tror jeg først forstod det da jeg besøkte Harvard. Poenget er ikke å forsøke å tvinge, true, utestenge eller hindre fotgjengerne. Poenget er å finne ut hvor de ønsker å gå, og så legge trasseene der - gjete dem litt, og guide dem litt forsiktig. Den tilsvarende Plenen ved Harvard, har mange men stort sett uregelmessige stier, alle sammen anlagt der man ser det er behov for slikt - basert på hvor man ser det oppstår et tråkk.

Jeg tror Harvard "alltid" hadde gjort det slik, og de var stolte av det, fordi det var enkelt, friksjonsløst, billig, fleksibelt og den Rette Løsningen(tm). De eneste som evt kunne irritere seg over den løsningen var alle Ordnung-Muss-Sein-menneskene som får fnatt, enten av at det ikke er geometrisk rett, eller av at det ikke er bestemt Ovenfra, etter en Plan. Måten å anlegge gangstier over plenene på kan også illustrere to måter å organisere samfunnet på: enten en top-down-måte, der en opplyst diktator (enten valgt eller selvutnevnt) bestemmer seg for hva som er best for seg og samfunnet (og kanskje helst det første). På den andre siden er en bottom-up-tilnærming, der man åpner opp, og lar brukerne bestemme, og der man ovenifra kun strukturerer og administrerer de fait-accomplis som brukerne har stått for. Samme mentale skille går mellom eiendomsrett og bruksrett, mellom representativt valg og konsensusbygging, og mellom de jure- og de facto-standarder.

Men nå har altså NTNU kommet etter. Vi har sett det tidligre på et par andre plener. Til å begynne med var det veldig perifert, nesten utenfor Campus. Dette skal Teknisk avdeling ha skryt for!

Og når sant skal sies, så er jo etter dette måten man har anlagt stier i utmark til alle tider i Norge, så det burde ikke være en veldig uoverkommelig tanke.

Vi kjenner alle til hvordan enklaver inne i nabostaters områder er en kilde til stridigheter. Det jeg ikke visste var at Sør-Trøndelag har to slike enklaver inne på Nord-Trøndelags territorium.

Jeg fant historien på et forum jeg leser fra tid til annen. Det er kort og godt to gårder som ligger som enklaver. Dersom du skroller nedover i historien finner du at en deltaker har gjort litt detektivarbeid, og at dette stemmer - enn så rart det er. Kartverket har også bekreftet at "slik er det bare, ja vi vet det ser idiotisk ut, men det fylkene som trekker opp grensene, vi bare tegner og gjengir dem".

For de som er late, tar jeg med en referanse til kartet her, rått og brutalt referert til der det ligger i forumet for norske geocachere:

Jeg fikk en GPS til fødselsdagen, og jeg har blitt lettere hektet på geocaching. Se www.geocaching.org. Det går ut på at noen gjemmer en liten boks med forskjellige gjenstander ett eller annet sted i naturen og deretter publiserer koordinatene på Web. Så kan andre lete seg frem til den, og ta en gjenstand ut av boksen og legge noe annet til.

Det er faktisk mye morsommere enn beskrivelsen over gir inntrykk av. Helt sant! Bare i Trøndelag er det lagt ut over 200 slike skatter som man kan lete etter. Noen er vanskelige å finne, mens andre ligger lett tilgjengelig i selve bykjernen.

Så kom dagen. Dagen da TT går over til sine sommerruter. Den kommer like plutselig hvert år. Plutselig en dag går det ikke lengre 13 busser to ganger i timen innover Innherredsveien forbi der jeg bor. Det går bare et tre-fire stk.

Men den store forskjellen kommer når jeg skal med bussen videre opp til Gløshaugen - det er samme bussen som går til Dragvoll. Tidligere gikk den seks ganger i timen. Men nå går den bare to ganger i timen.

Det er egentlig stor forskjell, for dersom bussen går hvert tiende minutt, så venter du i snitt bare fem minutter, og rent mentalt betyr det at du ikke gidder å sjekke når neste buss går. Bussene går normalt så ofte at det går «alltids» en buss. Ikke stress eller sjekk klokka eller planlegg: det går alltids en buss, og mister du den er det bare ti minutter til neste.

Men med buss hver halvtime blir det annerledes. Mentalt er det som griper meg tanken på at jeg må rekke bussen, ellers er det en halv time til neste. Planlegging er stress, og jeg hater det. Kanskje jeg heller skulle kutte ut TT og spassere til Gløshaugen i sommer - det tar ca en halvtime, hvilket er akkurat like lenge som jeg kan risikere å strande i Dronningens gate dersom jeg feilberegner bussen.

Jeg forstår ikke hvorfor ikke TT kjører med flere busser mellom 8 og 9 og mellom 15 og 16. Vi snakker jo om byens og kanskje fylkets største arbeidsplass. Men det skal de ha, de konverterer til normale ruter når studentene kommer tilbake - tidligere har de først gjort det en uke eller to inn i semesteret. Og de kjører fire busser pr time til Gløshaugen i uke 33 som er den uka da førsteklassingene tjuvstarter på semesteret.

At universitetsdemokratiet har lagt på sotteseng en stund, med flere dødshjelpende pleiere rundt om, er vel ingen stor bombe. Men den spikeren i likkista som kom forleden var ikke morsom, bare flau.

Det måtte holdes omvalg på nestleder ved IDI, valget stod mellom Roger Midtstraum og Guttorm Sindre. Du finner fullstendig valgresultat på Innsida. Roger vant med 53.55%.

Problemet med dette valget var studentstemmene ... eh, sorry, jeg mente selvfølgelig studentstemmen. Det var nemlig bare 1 (en) student som stemte. Og siden studentenes stemmer er vektet til 20% av totalresultatet, så gav studentstemmen Roger det som skulle til for å vinne.

Denne studentstemmen fikk - gjennom de bizarre vektingsreglene - 80 ganger så stor tyngde som hver av de stemmende midlertidig ansatte ved IDI - det var 40 av dem som stemte, og som gruppe er de vektet til 10% i avstemningen. Studentstemmen fikk nitten ganger så stor tyngde som hver av de 19 teknisk-administrative som stemte (deriblant meg) - de er som gruppe vektet til 20%. Men proffene, de bestemmer vel alt? ... tja, ikke helt. Den ene studentstemmen ble fikk like stor tyngde i valgresultatet som i overkant av 10 av proffene. Det var 27 proffer som stemte, og som gruppe vektes de til 50%.

Ikke misforstå meg. Jeg er ikke mot at studentene har stemmerett, og jeg er ikke mot universitetsdemokratiet. Jeg ønsker heller ikke å henge ut den ene studenten som stemte - tvert om, det var de andre tusen-og-noen som ikke stemte som er problemet. Og jeg håper og tror at den ene studenten stemte etter sin egen, informerte overbevisning. Og ja, jeg VET at fordi det var omvalg, så ble avstemningen holdt etter at de fleste studentene var dradd hjem. (Dog var vel hele 5. klasse siv.ing tilbake, samt at de fleste har muligheter for å komme seg på nett selv om sommeren.)

Det jeg har alvorlige problemer med, er et så forkvaklet vektingssystem som gjør at at en enkelt student kan vippe valgresultatet fra 42%-58% til 54%-46%. Poenget med demokratiet i universitetet er å skape kredibilitet og troverdighet for ledere som er valgt, men dette valgsystemet gir ikke det, det fungerer ikke.

Det er veldig vanskelig å stå på barrikadene og sloss for universitetsdemokratiet - som det bare blir mindre og mindre av - når det vi kjemper for har slike utslag - tvert imot det er direkte flaut. I det minste, det burde vært en regel om at en enkeltstemme ikke kan telle mer en 3-5%, og dersom det ikke er "mange nok" innen en kategori som stemmer så reduseres gruppens vekting. Det jeg er på jakt etter er at det må utvises en viss grad av interesse innen en velgergruppe for at de kan løse ut sin full vekting.

Og la meg til slutt si at jeg ikke skriver dette for å sutre og surmule over et valgresultat som jeg ikke likte. Jeg har ingen problemer med noen av de to kandidatene - jeg stemte selv på Roger. Så la meg presisere, det er ikke utfallet av valget jeg misliker, men prosessen som tok oss dit. Og nei, det er ikke bare studentstemmene som er problemet her: det er like så galt at en student tilsvarer ca ti proffer, som at en proff tilsvarer ca åtte stip'er.

Er desillusjonert!

De to siste gangene jeg har vært på Trondhjem Mikrobryggeri har jeg merket at bitteren deres har vært skarpere, bitrere og strammere. Da jeg var der sist, spurte jeg hva de hadde gjort med den.

Svaret var, utrolig nok, at de hadde skiftet bitterhumle. Tidligere har de brukt Galena i bitteren, mens nå bruker de Tomahawk. Skummet smaker og ser omtrent det samme, men selve ølet har skiftet karakter. Jeg synes ikke det var en endring til det bedre, for oppskriften med Galena var smooth og silke-fløte-myk. Det kan tenkes at det ikke er i henhold til typespesifikasjonen for en bitter, men den var gyselig god!

De har skiftet fra Galena til Tomahawk på flere av de andre ølene også: Pale Ale, Amber og Stouten er har også skiftet bitterhumle. Jeg smakte på Stouten, men det var for langt ute på kvelden til at jeg kunne gi en god beskrivelse av den. Jeg syntes at den smakte ok.

Ringnes har "konsolidert" til tre bryggerier i Norge: Ringnes' hovedproduksjon på Gjelleråsen utenfor Oslo, Arendals Bryggeri og E. C. Dahls bryggeri. Siden jeg er født arendalitt men har bodd i Trondheim de siste tyve årene, er det vanskelig for meg å velge mellom dem. ... spesielt siden de er temmelig normale norske pilsnere begge to, mens jeg liker mørkt øl.

Dog, det diskvalifiserer meg ikke fra å komme med en spådom. Det har lenge vært kjent at Ringnes har våte drømmer om å legge ned minst ett produksjonssted, og siden de har investert på Gjelleråsen de siste årene (og ikke minst fordi Oslo er verdens navle i egne øyne) så er det E. C. Dahls eller Arendals som kommer til å gå for øksa.

Jeg tror det blir E. C. Dahls. Begrunnelsen er så enkelt som at i Arendal (eller rettere sagt i Grimstad, 500 meter fra grensa til Arendal) ligger Nøgne Ø med nye, utvidede lokale. De er et etablert bryggeri, med kompetanse, kontakter, salgsledd og ikke minst stor faglig kredibilitet. Uansett hvor Ringnes legger ned, så kommer det til å bli et ramaskrik, men siden "manns minne" bare varer et par måneder, så går det over relativt raskt. Se bare på nedleggelsen av Tous bryggeri.

Det er i de par månedene med ramaskrik at et alternativt bryggeri har sin sjanse. Det er i den perioden de må være på markedet med ølet sitt, ikke bare være i avisene med planer om å bygge bryggeri og brygge verdens beste lokale øl. På arendalskanten kan Nøgne Ø gjøre dette, i Trondheim er det ingen som er posisjonert. Joda vi har Mikrobryggeriet, men de flasker ikke idag, og det vil ta tid å installere noe slikt. Dessuten er bryggeriet deres dimensjonert for en brewpub, og ikke for å forsyne en hel region. Dersom de skulle ta over, måtte de ut for å finne seg et gammelt meieri som kunne konverteres. Tid, tid, tid. I mellomtiden har de fleste vendt seg til tanken om at E. C. Dahls er en etikett for et oslo-bryggeri.

Det er ironisk, er det ikke? Dersom en lokal aktør startet og tappe, så øker sjanse for at Ringnes blir i Trondheim. Dersom jeg var lokal aktør, ville jeg ha planene liggende klare - planer som raskt kunne mobilisere en storstilt brygging, men uten å fortelle noe til Ringnes.

Så får vi se hvem som øksa faller over. Det er en annen grunn til at E. C. Dahls ligger dårligst an: på Sørlandet finnes også Hansa-kontrollerte Christiansands bryggeri, og enda så arendalitt jeg er, må jeg innrømme at arendalittene kunne finne på å drikke CB-pils, om ikke annet så som hevn over Ringnes. Når det måtte skje? Tja, si det. Kanskje når sommersalget er på hell? Eller kanskje like før sommersalget starter, slik at en konkurrent ikke får med seg sommersalget, mens lokalbefolkningen villig drikker opp de siste flaskene med lokalt produsert pils.

Men ha ingen illusjoner. Enden er at Ringnes konsoliderer alt på Gjelleråsen (eller i Kjøbenhavn?). E. C. Dahls står nok på dødslista, så det er bare å starte et lokalt bryggeri og stå klar!

Apropos, hvorfor ikke flytte fra Gjelleråsen til Arendal og/eller Trondheim? Dyr og moderende lokal infrastruktur har aldri pleid å være noe hinder når ting skal flyttes TIL Oslo?

Så var man blitt 40 år, da. Eller 28 (hex) som ADF rådet meg til å presentere det som. Alle går rundt og spør hvordan det føles, som om de var sportsreportere eller noe slikt. Men det er tross alt ikke før kl 14.30 idag, så jeg kan jo ikke svare på det :-)

Det startet med at Magni vekket meg med en diger bløtkake med 40 lys. Det blir temmelig mye varme av slikt. VELDIG mye varme! Da jeg kom på jobb hadde det vært noen her og "dekorert". Det var hengt opp papirbalonger og CD'er med "40 år" på over hele døra og kontoret, og noen (tm) hadde pakket inn halve kontorets rekvisita i interpostkonvolutter. Jeg skal analysere siste mottaker på dem for å finne ut hvem det var!

Så fikk jeg GPS av Magni! Hurra, og masse bøker, blant annet en om ølsmaking og hvordan du trener deg opp til å bli ekspert på det. Det skal bli morsomt å lese. Og så fikk jeg ... Åhhh, herregud. Jeg gikk inn sidedøra idag, kanskje de har hengt opp noe pinlig ved hovedinngangen!? Må sjekke.

Man skulle tro det var enkelt og lett, men det er faktisk forbausende (mentalt) slitsomt å sensurere. Jeg har 68 besvarelser i TDT4285, og snittlengden er på 18-20 sider. Det er fem hovedoppgaver og tilsammen 27 underoppgaver. Det er beregnet 30 minutter pr oppgave, samt litt til forberedelser og avslutning og slikt.

Det er omtrent ett minutt per deloppgave. Det går greitt for de som skriver kort og pent. Det går overhodet ikke for de som skriver som griser. Hva betyr "Eu umlekenulclfumcl keftås au fee tafee"? Lese på det igjen, vri på hodet, se det fra en annen vinkel, bruke litt mer lys, lete etter andre eksempler på "Eu" og "fee" for å tolke dem i en annen kontekst. Ahhh, det betyr visst "Et vedlikeholdsvindu består av tre faser", javisst! Minuttene går ... nei, de løper.

For ikke å la et dårlig svar på ett delspørsmål ubevisst farge vurderingen av resten av besvarelsen, så sensurerer jeg først hovedoppgave 1 i alle besvarelsene, deretter hovedoppgave 2 osv. Jeg starter på ulike steder i bunken og veksler retning for hver gang.

Så sitter jeg der, da. Og leser besvarelser på det samme spørsmålet om igjen og om igjen. Og ikke tro at det er som å lese en spenningsroman! Neida, jeg kan ikke bare la tankene flyve til mer spennende strøk i de tørreste partiene, for etter hver ca halvside kommer det store spørsmålet: var denne deloppgaven i denne besvarelsen en B eller en C? Hadde kandidaten fått med seg revalideringen av vedlikeholdsvinduet før utilgjengeliggjøringen (som strengt tatt ikke er en shutdown)? Var det ikke kandidat tidligere som hadde nevnt omtrent det samme men som fikk D?

Så gjør jeg valget mitt, og fører det sirlig inn på resultatarket, der jeg har streket opp ca 2100 små ruter som skal fylles ut med bokstaver. En rute mindre igjen å fylle, og så til på neste spørsmål. Det er snart midnatt. Jeg blir nok sittende i hele morgen også.

Idag hadde Mads Eriksen - forfatteren av tegneseriene m og Gnom - en signeringsseanse på Outlands i Munkegata. Jeg bare måtte stikke innom. Han likner definitivt på sine egne selvportrett i 'm' :-)

'Hei' sa han, 'kjenner jeg ikke deg?' Jeg ble svar skyldig, fordi jeg trodde han bodde i Oslo eller Bergen - steder jeg i liten grad har frekventert. 'Ehhh,' sa jeg 'nei, jeg har bare bodd her i Trondheim og jobber på NTNU.' 'Ja, riktig,' sa han 'jeg har jobbet på Tapir.'

Det viste seg at han hadde jobbe på papir- og data-avdelingen på Tapir frem til for et års tid siden. Og siden jeg har tilbragt temmelig så mange timer der oppe, (blant annet med å plage Kjell-Hugi) så ble jeg gjenkjent, selv med relativt nyanlagt skjegg. Når jeg tenker etter så husker jeg ham også, men jeg hadde aldri koblet ham med 'm' og 'Gnom'.

Jaja, verden er vidunderlig liten. Hmmm, kanskje jeg skulle lese over tegneseriene hans på ny, kanskje det er skjulte referanser til NTNU og Tapir og slikt?

Fugleinfluensaen er ikke død ennå, og blant fugler lever den i 'beste velgående' i Østasia: Kina er hardt rammet, Indokina har vært rammet lenge, og Indonesia er også rammet. Fugler er natulig nok svært mobile dyr, og blant disse fuglene er også trekkfugler, så det er lite trolig at man vil klare å begrense disse utbruddene.

Dersom dette var hele historien, så ville det bare være tragisk, men neppe katastrofalt. Det ville merktes i økonomien og på statistikkene om halvparten av verdens fugler døde i løpet av et par år. La oss kalle dette scenario A.

Men saken har en langt alvorligere side. Fugleinfluensaen angriper også mennesker. De siste tallene er at 104 har fått den, og 54 av dem er døde. Visstnok er også dødsraten høyere nå enn tidligere. Imidlertid smitter ikke fugleinfluensaviruset fra menneske til menneske. Det vil si: den sprer seg fra fugl til fugl, og fra fugl til menneske, men ikke fra menneske til menneske.

Så langt er det heller ikke katastrofiske dimensjoner over dette. Om fugleinfluensaen blir global og la oss si 20-30.000 mennesker blir smittet og halvparten dør, så er det dypt tragisk, men det er ikke 'Verdens ende'. Det vil skape panikk, kanarifuglene i de tusen hjem ligger tynt an, biffprodusentene kan spise andeler av kyllingmarkedet osv, men det kommer til å gå over og bli en parentes i historien. La oss kalle dette scenario B.

Hovedproblemet er at influensaviruset er svært muteringsdyktig, og det kan også kombinere arvemateriale fra ulike influensavirus. Et influensavirus formerer seg ikke selv, det infiserer en celle, som så starter å produsere nye influensavirus. Dersom et menneske som har vanlig menneskelig influensa også blir smittet av fugleinfluensa, så er det visstnok mulig at man får et nytt kombinasjonsvirus: litt fugleinfluensa (f.eks. dødligheten) og litt menneskeinfluensa (f.eks. smittsomheten). Ikke vet jeg, men det høres ut som om de som vet er enige om dette. Dette er scenario C.

Dersom en slik kombinasjon skulle skje, er en worst case en verdensomspennende influensa med 50-75% dødlighet. I så fall er Spanskesyken en fotnote og Svartedauen kanskje mild. I tillegg vil internasjonal reising med fly gjøre at en slik sykdom ville spre seg langt raskere enn de store epidemiene gjorde tidligere. Og om det nye kombinasjonsviruset også kunne spres via fugler, ville begrensning være nærmest umulig. Det er utenkelig med 'business as usual' både under og etter noe slikt - både i bokstavelig og overført betydning. Konsekvensene for samfunnet både på kort og lang sikt er sannsynligvis umulig å forutsi.

Hva så med vaksine? Tja, det er laget mye vaksine for fugleinfluensaen, men ingen vet om den vil virke på en eventuell ny, menneskelig utgave av viruset. I tillegg har visstnok kineserne forsøkt denne vaksinen på store antall fugler, med den følge at fugleviruset har mutert til en variant som er resistent for denne vaksinen. I praksis kan man bare ligge vente på viruset og startet vaksineproduksjonen etter at det har begynt å slå til.

Det er overveiende sannsynlig at scenario A vil komme, det er tvert imot vanskelige å se hva som skal forhindre det, selv om prosentandelen av døde fugler er diskuterbar (og dessuten kan det tenkes at bare enkelte slekter og arter rammes). For scenario B er det også vanskelig å estimere antall døde mennesker - og det vil henge sammen med hvilke tiltak man tar. (Tim Lehrers 'Poisoning Pidgeons in the Park' dukker opp i minnet.) For scenario C, så er dette noe som avhenger av eksponering: Hvor mange mennesker får samtidig begge influensaene, og hva er sannsynligheten for en rekombinering til et nytt virus.

Dette er egentlig som et digert lottospill. Sannsynligheten for å vinne er egentlig minimal, men akkurat nå, i vårt tiår har vi fått de seks første lottotallene riktige, og de er i ferd med å trekke den syvende ballen. Følg med!

... de gjør slik med meg. I går skrev jeg en lang og detaljert anmeldelse av en film som Magni og jeg så, men da jeg sendte den forsvant den ... Sporløst. Ikke i telenor sin utboks engang. Det er irriterende, og typisk nok skjedde det like etter at jeg satte dette systemet i produksjon. Hmmm, best å ikke skrive for langt her, i tilfelle denne meldingen også forsvinner.

Nå har jeg satt opp mobilen min slik at jeg kan blogge fra mobilen. Det har alltid vært et problem at når jeg kommer på noe å skrive i bloggen om, så er jeg ikke i nærheten at nett, og omvendt. Men nå er det altså endret, og kanskje det blir mer blogging. Vi får se.

På sytti- og åttitallet var det en hel liten industri av litteratur for uthengning av Sovjetunionen og andre kommunistland. Historiene vi leste var så hinsides at vi lo av dem, ristet sjokkerte på hodene og innså at kommunismen snart ville bukke under pga at overskudd av ren idioti. Dessverre har jeg de siste årene sett nyheter fra vår egen vestlige verden som på ingen måte står tilbake for hva vi brukte som argument for at kommunismen var hinsides reparasjoner.

See more ...

Jeg leser en interessant bok for tiden. Den heter "Bush on the Couch", og er en fraudiansk headshrinker sitt forsøk på å analysere Bush på avstand, på grunnlag av beskrivelser, intervjuer, handlinger og annet.

Første kapittel handler om hans søsters død mens han var svært ung, og hva det gjorde med familien. Andre kapittel handler om hans antatte dysleksi og ADHD - som han begge benekter. Tredje kapittel handler om alkoholisme, som han benekter, selv om han innrømmer at han var nokså hard på flaska engang i tiden. Tredje kapittel er om religiøs fundamentalisme.

Forfatteren sammenligner hvordan en alkoholiker preger sin nære familie med hvordan Bush styrer nasjonen: benektelse av sin avhengighet, projisering av sine problemer, hangen til å dikte opp virkeligheten der det passer seg, sterk motvilje mot avvik fra de innarbeidede rutinene, ønske om at intet skal være endret i forhold til en husket gullalder en gang i fortiden, de enkle formelaktige trossetningene, og en egen evne til å få omgivelsene til å "gå på eggeskall" for ikke å irritere alkoholikeren inn i et anfall. Videre reiser han spørsmålet om Bush virkelig er tørrlagt.

Videre forklarer hans Bush sin opptreden på bakgrunn av ADHD og dysleksi, der han mener å kunne begrunne skråsikkerheten, det enkle verdensbildet, de korte men intense arbeidøktene, motviljen mot å gå i dybden, det at han stoler på magefølensen, motviljen mot å lese aviser, referater og notater, selvrettferdigheten, innedelingen av verden i Godt og Ondt, og en rekke andre faktorer.

Det hele er fascinerende, selv om jeg ikke er i stand til å vurdere det. Likevel virker det som forfatteren beskriver handlingsmøsteret til Bush, også det som har skjedd etter at boka kom ut - et kvalitetstegn. Boka skremmer vannet av meg, og jeg har mer eller mindre bestemt meg for å lese den om igjen om noen måneder. Boka anbefales for alle.

Jeg hadde klart å holde meg siden Mamutsalget tidligere i år, men idag røk forsettene, og jeg endte opp med en bok. Å kjøpe bøker har vært en frustrerende opplevelse for meg, ikke bare fordi det tømmer lommeboka og overfyller bokhylla - uten at jeg får tid til å lese det. I tillegg opplever jeg at boka jeg kjøpte for 349,- to år senere går for 39,50 på siste etappe av Mamutsalget. Og jeg har ikke engang fått tid til å lese den i mellomtiden!

Så jeg hadde bestemt meg. Når jeg ser en interessant bok, så skal jeg ha is i magen. Jeg skal ikke kjøpe. Jeg skal kanskje lese på omslaget og blade litt i den - men jeg skal ikke kjøpe. I stedet skal jeg vente til neste Mamutsalg. Alle de bøkene jeg synes er interessante har en tendens til å selge dårlig allikevel, så de blir ikke utsolgt. De ender med store restopplag.

Likevel endte jeg idag opp med Joachim Fests bok om Hitlers siste dager. OK, jeg har sprukket, og jeg tror jeg fortstår hvordan røyere har det når de forsøker å slutte. Men jeg skal ta det inn igjen og fra nå av skal jeg ikke kjøpe en eneste bok frem til neste Mamutsalg. Jeg skal være standhaftig. Helt sant!

Lærdommen er: Du skal aldri, ALDRI, ALDRI love eller true med noe som du ikke er villige til å faktisk gjennomføre. Adm dir i Opera Software lovet før helga at han skulle svømme fra Norge til USA via Island dersom det ble lastet ned mer enn en million kopier i løpet av helga. Det ble lastet ned 1.050.000 kopier.

Se http://www.opera.com/swim/ for mer info.

PS: ikke tro på alle de som mener at Golfstrømmen er så varm, den er faktisk temmelig kald.

En fascinerende bok om spammere og anti-spammere. Den kan på det sterkeste anbefales, men ikke som en komplett og historisk korrekt fremstilling av spamming de siste fem årene. Den må heller oppfattes som en subjektiv fremstilling av hvordan en utenforstående journalist har opplevd spammere og anti-spammere. Personlig må jeg innrømme at selv ikke anti-spammerne fremstod entydig positivt i boka. Dersom jeg skal sammenfatte den i en setning, så må det være: "De samvittighetsløse spammerne og de kompromisløse anti-spammerne krangler så fillene fyker".

See more ...

Jeg ville lyve om jeg sa at dette var favoritten min. Ratzinger som pave er vel en av de verre utfallene. Det blir "business as usual" og ikke noe tøvær. På det annen side blir det sikkert ikke så veldig mye verre enn det allerede er.

See more ...

For en stund siden leste jeg en artikkel som gav meg en åpenbaring og som fikk meg til fullstendig å endre syn på om og når det blir oljekrise. Tidligere har jeg alltid ment at om oljeforbruket går over oljeproduksjonen, så vil det hele finne en ny balanse etter en prisjustering. Det er nok olje, og selv om den blir dyr og mange vil måtte omprioritere i livene sine, vil det være en prosess som går tilstrekkelig sent til at det ikke blir katastrofalt.

See more ...

Dette er ikke et review, for jeg har ennå ikke satt fingrene i bladet, men jeg skal snart. Forlaget O'Reilly (jepp, de som gav oss 'The Nutshell Series') har startet å gi ut et nytt tidsskrift: Make. Det presenteres som en 'mook', som er et uttrykk myntet i Japan, og som refererer til en mellomting mellom en bok og et tidsskrift. Kanskje litt à la 'Preceedings' eller 'Advances'?

Uansett, det er et tidsskr ... en mook om å lage ting med fokus på teknologi, i stor grad elektronikk, men tilsynelatende ikke bare utfra elektroniske dippedutter. De er innom programvare, de tenker i på bilproduksjon innenfor Open Source-paradigmet, de har en artikkel av Bruce Sterling og de har en rekke andre ting.

Ikke siden Ulf Lunde viste meg andre nummer av Wired (jeg fikk ikke tak i første nummeret) har jeg sett et tidsskrift smi sammen teknologi, teknikk, samfunn, fremtid og filosofi på en måte som dette tidsskriftet ser ut til gjøre. Dere finner mer info på hjemmesiden til tidsskriftet, blant annet innholdsfortegnelsen. Abonnementet mitt er så godt som sendt. Review kommer når jeg har mottatt første nummer.

I dag svinset jeg snarest innom Øksendals bokhandel på min lørdagsbytur, og i andre etasje fant jeg drømmelinjalen min - den har jeg lett etter i flere tiår.

Det er en Esselte DP/WP Ruler, der DP står for Data Processing og WP står for Word Processing. Den måler fixed width horisontalt i tegn med 10, 12 og 15 i pitch, og linjeavstand horisontalt med 6 pica og 8 lpi (lines pr inch). Det var Word processing-egenskapene.

Så var det Data Processing-egenskapene, den har en skala for å telle hullkort, opptil 450 hullkort med gradering på ti kort, og så har den en annen skala for å linjere opp hullene på hullkort både horisontalt (fra posisjon 0 til 80) og vertikalt (fra posisjon 0 til 9 og X og R - som vi kalte 11 og 12.

Jeg kommer kanskje ikke til å få bruk for den, for den har gradering i hverken centimeter eller tommer, men jeg har alltid ønsket meg en slik. De hadde en på orakeltjenesten, men jeg knabbet den ikke da jeg forlot åstedet.

Dette er en ekte nerdelinjal. Jeg skal ta den med på jobb på mandag, og så skal jeg snike meg ned i museumslageret og sjekke at graderingen for hullkortbunker stemmer med de bunkene vi har der nede. Det skal jeg! Kanskje litt etter arbeidstid, når jeg tenker meg om. Hurra for Øksendal! De hadde mye annet interessent også, men jeg turde ikke lete videre.

Navnestatistikken til SSB er interessant, og der kan vi tydelig se dette for Raymond, Roger, Ronny og Roy. Se Navnestatistikk og tast inn disse navnene, så får du en oversikt over fødelsår som disse navnene ble gitt. Alle de fire over kom inn sakte men sikkert fra omkring en gang rundt første eller andre verdenskrig, for så å eksplodere på 60-tallet (eller 70-tallet for Raymond), og de er nå så godt som helt ut.

Her kommer bevismaterialet, grafene går fra 1880 og frem til idag, hver vertikale strek er 20 år. Se på sidene for SSB for mer data. Det er fantastisk mye morsomt der. Sjekk Olav og Håkon rundt 1905.

Forleden dag stod jeg utenfor solsiden og ventet på bussen (det er svært dovent av meg å ta bussen fra Solsiden til Buran, men når man har busskort, så). Plutselig stopper det en fyr en i over-stylet bil, med Wonderboum og amerikanske flagg. Han ruller ned sidevinduet og spør "Er det du som er Ronny?". Jeg klarer selvfølgelig ikke å finne noe bedre svar enn "Nei", og blir stående igjen når han farer bort i stor fart. Hva skulle jeg har svart?

``Nei, men han ringte og sa at du skulle vente, han kommer om et par minutter (og bussjåføren er ikke det spor sint fordi du parkerer på bussholdeplassen.'' Eller: ``Ja, men jeg har ombestemt meg, jeg blir ikke med allikevel.'' Eller: ``Ser jeg SÅNN ut!?''

Det er sikkert andre som har bedre forslag til hva jeg kunne ha svart. Ellers var det visst noen med bakgrunn i grunnskolen som engang uttalte at Ronny ikke var et navn, det var en diagnose.

For et par dager siden var det en svensk professor i historie som het Ronny og kom fra arbeiderklassebakgrunn i Gøteborg. I gata der han vokste opp het alle Raymond, Ronny, Roy, Roger og andre lignende navn. Han knyttet det mot en navnebruk som kom inn i svensk med filmen på første halvdel av 1900-tallet. Disse navnene var hentet fra angelsaksisk via filmlerretet, i motsetning til overklassens barn, som fikk gamle ``svenske'' navn som Christer og Gustav.

Men det er meg en gåte hvorfor ``R'' er så overrepresentert.

Så var besøket av Richard Stallman over. Det var interessant, det var en opplevelse, det var spennende, men det var også en underlig foreteelse.

Selve foredraget var omtrent som forventet. Han sa ikke noe han ikke tidligere har sagt flere ganger. Noen variasjoner over tema var det jo, men ikke noe fundamentalt nytt. Men det er greitt nok. Det blir som med kristne og bibelen: det er det samme som står der hele tiden, men det forhindrer dem ikke fra å ha glede av å lese det om igjen og om igjen.

Endel reagerte og syntes Stallman var ensporet og infleksibel. Jeg kan forstå det, jeg er til og med enig i det. Men som kritikk er det forfeilet. Stallman er som et fyrtårn. Han har alltid stått der, han har alltid sagt det samme: konsistent og konstant år ut og år inn. Poenget med fyrtårn er ikke å kjøre rett på dem - det ville jo være den sikreste måten å grunnstøte. Poenget med et fyrtårn er at det er et fast punkt å navigere etter. Dessuten trenger du flere fyrtårn med hvert sitt ståsted, for først da kan du triangulere mellom dem og effektivt navigere i farvannet.

Nå har jeg vel trukket denne analogien vel langt allerede, men Stallman er et slikt fyrtårn. Han er lakmustesten som alltid høylytt og klart vil fortelle hvordan saker ser ut fra et rent free software-standpunkt. Han gjør det uten å kompromisse og uten å tenke på penger og uten å la sine standpunkt drifte av gårde av bekvemmelighetshensyn. I en verdirelativ og postmodernistisk tid der "anything goes" er det forfriskende at noen holder på sine standpunkter uten hensyn til hva andre måtte mene.

Som foredragsholder er han vanskelig å gi karakterer. Han har tilstrekkelig rutine til prate seg greitt igjennom to timer. På den annen side har han endel repetitive bevegelser som virker distraherende. Det plager ikke meg, men når hyppigheten blir høy nok risikerer man at tilhørerne blir sittende å fokusere på dette i stedet for på innholdet. Et tilsvarende eksempel er personer som sier "liksom" eller "på en måte" så ofte at tilhørerne blir sittende å telle repetisjonene fremfor å lytte til hva de sier.

Jeg tror dette skyldes at han var sliten eller syk eller begge deler. Han har en tett møteschedule, han fortalte visstnok senere på kvelden at han i fjor hadde hatt 250 bortenetter, og det kan slite på noen og enhver. Stallman er og blir en nerd, og disse repetitive, motoriske bevegelsene er noe du kan se hos mange nerder, spesielt i litt stressende situasjoner :-) Jeg merket dem ikke før mot slutten av foredraget, men da var de tidvis temmelig distraherende.

Likevel, jeg var så heldig at jeg var på lunsj med Stallman tidligere på dagen og på middag senere på dagen, og totalinntrykket jeg fikk var at han var syk eller sliten. På forhånd hadde jeg laget en liten mental liste over mulige samtaletema - med god assistanse fra hjelpesomme sjeler på IRC-kanalen tut. Det var slike ting som kommer det en ny versjon av GPL, har dere planer om flere varianter slik som for fri dokumentasjon, osv. Jeg regnet ikke med at det var behov for mer enn et halv dusin eller så. Antagelsen min var at det bare var å sette ham i gang og så gikk det av seg selv. Den antagelsen var feil.

Det ble noe slikt som: Jeg: "Er det planer om en ny versjon av GPL?" Stallman: "Vi har pratet om det, men det er ingen konkrete planer." Jeg: "Hva er det dere ønsker å forbedre?" Stallman: "Det er ingen feil med den eksisterende versjonen, det er heller ny ting vi ønsker å dekke." Jeg: "Hva er disse nye tingene?" "Slikt som å dekke der et program kjøres fra en tjener over nettet." En slik diskusjon tar ikke mange sekundene, og referatet over er ikke forkortet. Svarene hans var korte, konsiste og kjemisk frie for sosialt rundtomkringsnakk.

Med andre ord gikk jeg temmelig fort tom for såkorn til tema for diskusjon. Bedre ble det ikke av at det tre proffene som også var tilstede på lunsjen raskt oppfattet at å diskutere med Stallman er som å kaste seg hodestups ut i et definisjonsmessig minefelt dersom man ikke har kontroll på terminologien slik han oppfatter og definerer den. Dermed trakk de raskt tilbake følehornene. Lunsjen var preget av endel stillhet og den litt underlige stemningen som følger av dette.

Tryggere tema var politikk og (av alle ting) været! Det er vel ingen hemmelighet at han har sterke politiske meninger. Ikke det at jeg er direkte uenig med ham, men hans blatante og direkte måte å formulere seg på gav meg mang en bakoversveis. Et utsagn var at norske politikere var forrædere på grunn av måten åndsverksloven er i ferd med å endret på. Det var ikke mye rom for differensiering. Det var kun et kort, konsist og absolutt utsagn som ble fremsatt uten for mye følelser. Og med Stallmans hang til å bruke de rette ord og definisjoner, kan jeg bare anta at han mente eksakt det som ligger i ordene etter deres ordboksdefinisjoner. Hans politiske utsagn på foredraget (blant annet at man ikke burde fiske opp Bush dersom han holdt på å drukne) var bare bleke skygger av hvordan han formulerte seg på lunsjen.

Likevel var det som mest forbauset meg ved Stallmans hans tilsynelatende totale mangel på nysgjerrighet, og hans ekstremt syltynne tolmodighet. Begge deler kan muligens kokes ned til at han en er person som - for å si det på engelsk - doesn't suffer fools easily. Det er mulig at han hadde definert oss som tullinger, og derfor ikke var interessert i hva vi evt kunne fortelle. Det virket i alle fall som han hadde en lav terskel for å bli irritert, og i praksis ingen terskel for å vise det utad. Hele hans oppførsel og kroppsspråk tydet på at han uinteressert i omgivelsene og oss, og at han ikke hadde tenkt til å forsøke å skjule det.

Under lunsjen og på vei over campus spurte han ikke "Hva er...?", "Når ble...", "Hvem er...", "Hva gjør...", "Hvorfor...", "Hva synes dere om..." eller noe slikt. Han simpelthen sukket dypt og oppførte seg som en gammel grinebiter. Det eneste tilfellet der han ble intens og nysgjerrig var i forbindelse med en kommentar fra meg om at Bertine Zetlitz (som var den underholdningsmessige hovedattraksjonen på ISFiT) hadde fått gitt ut CD-er med DRM mot sin vilje. Da ble han straks interessert, stilte flere spørsmål i maskingeværtempo og erklærte at han hadde en plan, men ville snakke med Zetlitz før han gikk ut med den offentlig. Så falt han tilbake til den generelle grinebiterske jeg-kjeder-meg-holdningen.

Det er selvfølgelig mulig at han synes alt annet enn å få ut sitt budskap om fri programvare er uvesentlig og kun bidrar til distraksjon. Det er mulig han hadde en dårlig dag, eller at det var ettervirkninger av jetlag og sterk indisk mat. Jeg vil sette en knapp på kronisk trøtthet utfra mine egne erfaringer med denslags. Men jeg er hverken lege eller kjenner Stallman spesielt godt, så det er helt ukvalifisert gjetning. Apropos, den totale mangelen på nysgjerrighet er det som mange trekker frem som det mest særegne førsteinntrykket når de møter George W. Bush ... uten sammenligning forøvrig.

I bilen ned til Peppes Pizza trakk han opp sin bærbare PC og startet å knotte - hele turen. Det samme skjedde på vei fra Peppes. Jeg vet mindre om hva som skjedde på Peppes, da jeg satt på et annet bord, men er oppfattet ikke at det skjedde noe fundamentalt annet.

Han hadde også dårlig hørsel, og bad flere ganger i høy og rungende stemme om at vi måtte snakke høyere. Det fungerte selvfølgelig dårlig. Vanligvis klarer jeg meg brukbart på engelsk, men hans uslepne, uberegnlige og temmelig direkte oppførsel, kombinert med vissheten om at man ville bli brutalt avbrutt og korrigert dersom man brukte et begrep "feil", reduserte meg til en bablende mumler.

Jeg blir nødt til å si noen ord om et visst paparazzi-bilde. Roger Midtstraum, som er en ivrig fotograf så Stallman og meg komme hand-i-hand til IDI. Stallman skulle låne et kontor for å kunne sitte og svare på mail offline. Roger foratalte meg at han gjerne skulle hatt et bilde av den håndholdingen, og jeg tipset ham om at vi skulle ut igjen en time senere. Dermed stod han klar med kameraet.

Bakgrunnen for håndholdingen var at da han kom ut fra kjelhuset var det litt is på bakken. Ikke spesielt mye, ikke spesielt tykt, det dekket ikke engang hele bakken og det var relativt mildt. Teknisk avdeling hadde til og med strødd med singel for en gangs skyld. Stallman stoppet opp en meter utenfor døra der isen startet og sa: "Jeg vet ikke om jeg klarer dette." Vi stod litt forvirret og lurte på hva som var galt før vi forsto at det var isen. Han måtte ha noen å holde i, og jeg var vel nærmest på så mange måter. Slik ble det til at vi gikk hånd-i-hånd fra Kjelhuset til IDI, og senere videre til Realfagbygget.

Han kommenterte at han ikke forstod hvordan vi kunne gå så ubesværet på isen. (Kommentar: det var IKKE spesielt ille isforhold den dagen, det var faktisk temmelig greitt å gå der.) Jeg forsøkte meg med en spøk om at det hjalp med trening og gode sko, men det falt visst ikke i god jord. Han gikk på noen gamle og nedslitte mokasin-lignende sko, som i tillegg hadde nedtrødd kappe bak, så kan kunne bruke dem som en slags innstikkstøfler. Jaja, han kom da helskinnet frem.

Helhetsinntrykket mitt var at han var en tung nerd som ikke lengre forsøkte å være sosial eller generelt omgjengelig. Hans fikling med håret sitt, og spesielt en slags pleie eller plukking på hårtuppene var et sted mellom sterkt distraherende og lettere frastøtende. Jeg har tidligere oppfattet ham som en nærmest evig tolmodig person med konsistente og ubøylige prinsipper, som blir fremsatt repetitivt og mildt insisterende på en relativt behagelig måte. Jeg har måtte revidere det inntrykket etter dette besøket.

Det er altfor fristende å sammenligne ham med Microsofts norske kontaktperson for akademia - Petter Merok. Han, dvs Merok, dukker ikke opp for å fortelle deg noe, for å informere eller messe - selv om han også delvis gjør dette. Men han er vel så interessert i å lære noe, mappe noen personnettverk, skaffe seg flere kontakter, høre hva som rører seg, slippe noen prøvebalonger og se hvordan andre reagerer, forstå hvordan andre tenker osv osv. Når han i tillegg er sjarmerende og sosialt omgjengelig, så er det lett å sette ham opp som diametralt motsatt av Stallman i vesen.

Jeg har tidligere lest biografien over Stallman: "Free as in Freedom" av Sam Williams, og etter dette besøket har jeg svært lyst til å lese den på ny, for å se om jeg skaffer meg en dypere innsikt i hvordan han er og hvorfor han er slik.

Akkurat som et fyrtårn ser vakkert og idyllisk ut på avstand, slik kan det også være plassert værhardt, ukoselig og utsatt, noe man ikke merker før man opplever det på nært hold. Men det var en interessant opplevelse å møte Stallman. Man lærer noe hver dag, hvilket er en konsekvens av det å være til. For den dagen man slutter å lære er man farlig nær å logge ut for siste gang.

Jeg bor på Buran og arbeider på Gløshaugen. Om morgenen tar jeg en eller annen buss til byen, og deretter vanligvis nr 5 til Gløshaugen (den fortsetter til Dragvoll). Om ettermiddagen er det omvendt. Ofte blir det nummer 6 fra byen til Buran.

Problemet mitt er at alle bussene jeg ser ut til å ta er stappfulle. Vanligvis er det bare ståplass. Neida, det er ikke fordi jeg er uheldig. Det spiller liten rolle om jeg tar bussen klokken 7.30 eller 9.00, eller om jeg hjemover tar den klokken 15.00 eller 21.00. Like fulle synes de å være. Anslagsvis må jeg stå på hver tredje tur, noen andre må stå på hver tredje tur, slik at det bare er omkring hver tredje tur der det er sitteplasser ledig.

TT må gå med et enormt overskudd!

Så til forslaget mitt. Siden vi allikevel stort sett må belage oss på å stå på TTs busser, hvorfor ikke ta det helt ut? Hvorfor ikke kaste ut setene, installere flere rekkverk, og erklære femmeren for en "ståbuss"? Det er jo tross alt stort sett bare studenter som tar den, og de er vel friske nok til å stå. Dessuten kunne jo TT tjene enda mer når de kan få flere på hver buss.

Videre er det lettere å stappe folk tettere når det er helt åpent i bussen, fremfor når det er en smal midtgang. Da ville bussjåførens tradisjonelle oppfordring om å trekke lengre inn i bussen kunne avvikles. I stedet ville det bare være å slippe på flere og la dem presse seg inn.

Sikkerhet, sier du? Tja, tatt i betraktning at det ser ut til at TT beregner at det skal være ståpassasjerer på femmeren mesteparten av dagen, så kan det da ikke være noe farlig? Dersom det var uønskelig med ståpassasjerer, så burde de etterhvert ha skjønt poenget, og fått ut flere busser på den ruta.

Det ville se ut som en gammeldags krøttervogn, men pytt sann.

Magni og jeg var i bryllupet til Øyvind og Synnøve i går. Det var morsomt. Det er lagt ut en rekke (mer eller mindre gode) bilder på Gallery på hjemmesidene våre, du finner dem her.

Lysforholdene i kirka (Hospitalskirka) var slik at lyset skinte alle steder bortsett fra på brudeparet, og under festen var det dempet belysning, så det var ikke akkurat optimale lysforhold. Bedre ble det ikke av at jeg fiklet med instillingene på kameraet mitt ... nåja :-)

Lykke til, Øyvind og Synnøve!

Jeg har fått plantet ut en Lofah (Luffa Cylindrica) som jeg sådde for vel en ukes tid siden. Den var i ferd med å krype helt ut av torvbriketten sin. Samtidig plantet jeg om to bomullsplanter (Gossypium herbaceum) som også var i ferd med å bli for store.

Av det som jeg sådde er det et par ting som ikke ser ut til å komme så bra. Den ene peanøtten så ut til å ha et sopproblem, og da jeg gravde meg ned i den var den helt myk og rotten, så jeg gav den opp og kastet den. Den ene kaffeplanten så også ut til å ha et problem, men det er mulig den kommer. Jeg satte den i en leirpotte og hadde på litt ekstra jord på toppen. Vi får se hva som skjer.

Akkurat nå er hovedproblemet at jeg vannet litt for godt i går, så jeg skal la såkassa stå uten lokk i natt, så endel av fuktigheten kan fordampe.

Ellers ser syngoniumene ut til å stortrives, selv om det vel er litt kaldt for dem. Gummifikenen derimot, trekker klorofyllet ut av endel av bladene. Det er litt bekymringsverdig, for det gjelder endel blader, men planten ellers ser ut til å være ok, så det er kanskje bare vanlig vinterfelling av bladene.

... sa det fra taket og ned i badekaret da jeg kom ut av dusjen i dag morges. Så viste det seg at et vannrør var gått på loftet. Det var bare loddet igjen, og nå var det sprukket opp så vannstrålen stod som en liten dyse og dusjet omgivelsene, nesten som de dingsene som Rema og andre bruker for å holde grønnsakene i høy luftfuktighet.

Det er ikke godt å si hvor mye som er galt. Det har nok ikke holdt på så lenge. Men dersom det er mye galt, så må vi vel rive opp deler av en vegg på badet, og kanskje deler av taket med. Det ender kanskje med at vi tar det som et spark bak og pusser opp på badet dersom det først må rives og røskes.

Heldigvis har ikke skadene forplantet seg nedover, for det dryppet bare i badekaret. Det er da i det minste en trøst.

Idag fikk jeg igjen spam fra en norsk spammer. Denne gangen var det kom den moralsk fordervede idiotien fra ARM Lingua AS, som tydeligvis er et firma i Halden. Jeg kan ikke skjønne at noen ville kjøpe språkkurs fra noen som bedriver spamming, men det er jo mange som er dumme her i verden.

Drittsekkene hadde crawlet IDIs websider (jeg ringte dem, og fyren som hadde underskrevet spammen - Terje Dahl - bekreftet det på telefonen). Snodig å snakke med en spammer forresten. Han hørtes akkurat så sleip og slesk ut som jeg forestiller meg spammere må være, men kanskje akkurat det bare var fordi jeg var irritert og amper og ikke akkurat i humør til å oppdage forsonende sider ved en spammer. Nåja. Han påstod at de hadde klarert det med Forbrukerombudet, men akkurat det finner jeg svært tvilsomt, fordi Websidene til Forbrukerombudet (som de selv linket til!) sa akkurat det motsatte av hva denne Lingua-personen påstod de hadde sagt til ham. Det er vel heller en svært 'kreativ' tolkning fra ARM Linguas side, tenker jeg.

Det er nemlig lov å kontakte bedrifter og organisasjoner uoppfordret i salgssammenheng på elektroniske midler. Men det skal da skje til de offisielle og ikke de private addressene. Disse utskuddene her hadde (sålangt jeg kan se i farten) ukritisk samlet sammen en rekke addresser fra IDIs websider og sendt til dem. Jeg har fått på anders, på anders.christensen, og til alt overmål også på bounce-owner. De to første er kanskje vagt i nærheten, siden jeg har drevet med innkjøp og brukt disse i den sammenheng (men aldri til språkrelatert ting). Det siste aliases (jada, jeg sjekket det, og første received-linja sa at det den var mottatt av halden.net fra TerjesPowerBook.local for delivery til bounces-owner@idi.ntnu.no) er en mellomting mellom uforklarlig forvirrethet og et blatant overtramp.

Måtte det gå dette firmaet og dets ansatte dårlig!

Historien vil ha det til at Alexander Graham Bells telefon bare var skurring og spraking inntil han en dag under forsøkene sølte batterisyre på seg og ropte ut om hjelp. ropet kom klart igjennom og ble begynnelsen til en fungerende telefon.

Lite kan ha endret seg siden den gang, for på bussen sitter Bells etterdiltere og roper inn i hver sin mobiltelefon. Den er kanskje blitt trådløs og liten og moderende med, men det virker som deres usynlige samtalepartner ikke kan høre dem med mindre de roper.

Det er umulig å overhøre et par som prater normalt to-tre rader lengre fremme i bussen. Det overdøves av støy fra trafikken, fra bussen selv, og ikke minst fra alle de andre som snakker. Men så snart man plukker opp en mobiltelefon, så må det ropes og kringkastes over hele bussen.

Kanskje det bare er en lekemobil, så de må rope høyt for at deres samtaleparter skal kunne høre det? ... Nææ.