Så har jeg fått gjort litt i dag også. Ikke mye, men litt. Først og fremst har jeg satt opp en Web-grensesnitt til Svada - noe jeg lenge har gått og hatt lyst til å gjøre. Svada er et program jeg skrev i 1993, etter modell fra et urgammelt Fortranprogram fra Studio-54 (forløperen til Programvareverkstedet). Det genererer kort og godt tilfeldig tekst. Men dersom termer og fraser blir passelig tåkete, så kan teksten bli akkurat tilstrekkelig vag til at leseren ikke helt klarer å skille mellom meningsløs, hvit støy og det at teksten er på et plan som leseren ikke helt klarer å følge med på. Test det selv, det ligger her. Eventuelt kan du se litt eksempel på output her.

Dernest fikk jeg lagt inn et par kapitler til av Vilhelm Krags "Fra det blaa Bryggerhus". Alt er skannet, men det er fryktelig mye jobb med korrekturlesing. Men det går fremover, og målet er å få det inn i Prosjekt Runeberg.

Men nå er det snart slutt, Magni har fått to billetter til Trondheimsplus' juleølsmaking i kveld. Det var visst rundt 20 ulike sorter, og mange av dem er utenlandske. Det skal bli morsomt. Jeg gleder meg! :-)

Egentlig har jeg ikke fått gjort noe særlig denne lørdagen heller. Det hjalp ikke akkurat at jeg dro på Solsiden og ble dårlig og måtte dra hjemover og sette meg stille og mørkt en times tid. Jaja, jeg burde ha forutsett det, for det er ikke uvanlig når jeg drar på Solsiden en lørdag og det er kryr av bråkende folk.

Likevel, jeg har fått gjort noe! Jeg fikk gjort ferdig korrekturlesingen av andre kapittel i "Det blaa Bryggerhus" av Wilhelm Krag, samtidig som jeg la ut begge de to første kapitlene. Du finner dem under her. Han har et vidunderlig språk, selv om det er noe gammelmodig. Jeg har et håp om å legge ut alle Wilhelm Krags publiserte tekster, men det er et lengre prosjekt. Nå skal jeg starte på korrekturlesingen av tredje kapittel.

Magni fortalte forleden om en lege som hun hadde lest om. Han likte best de pasientene som hadde ørene tettet med ørevoks. Det var ingen andre pasienter som han kunne 'helbrede' på stedet, og som forlot legekontoret - der og da - 100% frisk igjen. De smilte fra det ene (gjenåpnede) øret til det andre. Mange av de andre pasientene hans ble nok også friske, men de forlot legekontoret med en resept og en viss rekonvalesenstid.

Jeg forstår ham så godt. Det store spørsmålet er hva innen IT-drift gir samme umiddelbare transformasjon fra alt er forjævlig til det reneste paradis. Har noen et forslag?

Forleden dag sa Magni at det var bedre å være en brikke i puslespillet enn å være en dråpe i et vannglass, for ingen merker den manglende dråpen, men alle ser den manglende brikken.

Til det påpekte Tollef at den manglende brikken bare sees om den er den eneste som mangler, så dette har noe med struktur å gjøre. Og ingen merker en manglende brikke i et upuslet puslespill.

Selv vil jeg gjerne få påpeke at det stormer mer i vannglass enn i esker med puslespillbrikker.

En blog jeg regelmessig leser er The Big Picture. Den inneholder ulike grafer og statistikker. Meget interessant. I helga samlet de en rekke ulike statistikker over presidentvalget i USA, jeg anbefaler å ta en titt på dem.

En av de mer interessante statistikkene er denne, som viser områdene av USA som tillot slaveri før borgerkrigen, og de statene som støttet Bush ved presidentvalget. Det er en meget god match mellom dem. Man skal ikke forsøke å lese for mye inn i disse tallene, men jeg tror det er symtomatisk for et skille i USA.

Disse statene stemte selvfølgelig ikke på Bush fordi de var for slaveri for snart 150 år siden. Men det går et skille mellom disse to områdene. For 150 år siden så du det på holdningen til slaveriet, idag ser du det på støtten til Bush. At skillet eksisterte før den amerikanske borgerkrigen indikerer at det ikke oppstod med denne, men er av langt eldre dato.

Det går et lignende skille gjennom Europa, mellom Øst-Europa og Vest-Europa. Eksakt når det oppstod er vanskelig å si, men det har blitt forsterket mange ganger gjennom historien, sist med jernteppet under den kalde krigen. Men lenge før det var det andre grenser som fulgte omtrentlig de samme linjene: slavere kontra germanere, keltere og romanske folkeslag. Det er den ortodokse kirke kontra den katolske og senere protestantiske kirke. Det er Østromerriket kontra Vestromerriket.

Jeg skal ikke påstå at skillet i USA er like dypt og grunnleggende som det europeiske, men det er der, og de kommer til å slite med det i mange tiår og kanskje hundreår. Dersom det går nedover med USA som verdenshegemonisk makt, kan det tenkes at landet sprekker, og i så fall tror jeg det vil sprekk helt eller delvis etter disse grensene.

Forleden dag sa Magni at det var bedre å være en brikke i puslespillet enn å være en dråpe i et vannglass, for ingen merker den manglende dråpen, men alle ser den manglende brikken.

Til det påpekte Tollef at den manglende brikken bare sees om den er den eneste som mangler, så dette har noe med struktur å gjøre. Og ingen merker en manglende brikke i et upuslet puslespill.

Selv vil jeg gjerne få påpeke at det stormer mer i vannglass enn i esker med puslespillbrikker.

En kenotaf er en grav som er tom, altså en grav eller gravmæle et annet sted enn der personen faktisk er begravet. Om dette sier Mayers Fremmedordbog:

Kenotaphium, s. Cenot-.

Ceno-taphium, gr. (kenos, tom; taphos, Grav), et, en tom Grav, Æresgrav, Æresminde for Een, hvis afsjælede Legeme ikke hviler der.

Et eksempel på bruk:

• Om Farmannshaugen ved Tønsberg: Professor A. W. Brøgger, som ledet utgravningen, dro derav den slutning, at haugen var en kenotaf, d. v. s. en minnehaug oppkastet for en mann som var dødutenlands. (Sem og Slagen bygdebok, bind 2.)

Det kanskje mest kjente eksempel på en kenotaf, er The Cenotaph i Whitehall i London, reist like etter første verdenskrig til minne om de britiske tapene. Også monumentet over John F. Kennedy på Dealey Plaza i Dalles, og minnesmerket i Hiroshima Peace Park kalles kenotafer.

Ellers er det interessant å legge merke til at mens Meyer angir Cenotaphium som intetkjønn, har kenotaf blitt hannkjønn.

Joda jeg vet at jeg kommer til å få masse pepper(kaker?) for dette, men jeg vil gjerne ønske alle god jul. Magni og jeg har nettopp drukket en flaske med Nøgne Ø God Jul, som er deres standard juleøl på 8,5%, og nå holder vi på å dele en flaske med Nøgne Ø Underlig Jul, som er et julekrydret mørkerødt øl. Begge er gode, og gled god ned med en middag med kjøttkaker, pølse, poteter og rødkål.

På CD-spilleren synger Jussi Bjørling 'O heliga Natt', og vi har en flaske med Nøgne Ø Julenatt igjen til senere i kveld. Så nå har Nøgne Ø ringt julen inn i Frostaveien!

På jobben idag kommenterte Arne Dag noe jeg hadde skrevet i denne bloggen. Han hadde fått vite om den fra Aslak. Huff, ikke nok med at de leser alt tullet jeg skriver, men nå kommer jeg ikke til å tørre å utfolde meg om alle frustrasjonene på jobben heller :-)

Jeg måtte jo sjekke loggene for å se om dette var rett, det var dusinvis med maskiner på IDI (mest dhcp-adresser, så det trenger ikke å være så mange i virkeligheten) og en skokk med maskiner andre steder. Ja, i tillegg til alle crawlerne, selvfølgelig.

Men jeg klarer ikke helt å fordøye at denne temmelig stakkarslige bloggen faktisk leses. For å teste det, vil jeg spandere en halvliter på Mikrobryggeriet på de fem første som sender meg en sms til 91897181 og sier at de har lest bloggen (husk navn). Seså, det får være testen på om dette leses eller ikke.

Utfallet av valget var ikke slik jeg hadde håpet, og det er ennå endel turbulens rundt utfallet. Men i det minste ser det nå ut til å falle ned på en klart resultat: republikanerne øker flertallet sitt i senatet, øker flertallet sitt i representantene hus, og beholder presidenten med flertall både blant valgmennene og blant stemmene. De kan med rette argumentere med at de har fått et bredere og klarere mandat.

Men det betyr også at hva som enn skjer de neste fire årene, så kan ikke Bush klage på demokratene. En situasjon der kongressen var republikansk og presidenten var demokrat, ville gi dem ansvar men ikke handlingsrom. Republikanerne har hatt presidenten de siste fire årene, de har hatt kongressen siden 1994 (tror jeg). De har 52 senatorer nå, og vil ha det minst i to år til.

Jeg tror at Bush og hans nykonservative klan er i ferd med å ta med USA på en visjonær tur uten særlig bakkekontakt innen områder som krig, økonomi, helsepolitikk og utdanning. Jeg mener de har gjort dette de siste fire årene, og jeg antar de ikke kommer til å skifte kurs nå. I så fall kommer de til å kjøre seg enda lengre ned og enda fastere i problemene ... men det kommer ikke til å være noen andre å klage på, de må bære ansvaret selv.

Men selvfølgelig er ikke dette korrekt, Bush er ikke den som innrømmer feil, det ligger ikke i hans natur, det passer seg ikke en sterk leder. Dersom det går i dass med USAs økonomi, så var det handelsbalsen med Kina, eller Europas motvilje, eller Japans involvering i USAs, eller Al Quaida, eller El Nino, eller noe annet. Det viktige nå, er å ikke la dem få slippe unna med å fraskrive seg ansvaret når/hvis det går på dunken.

Det synes å være en observasjon at Bush' velgere stemmer på ham fordi han representerer deres holdninger. For dem er det viktigste at han snakker om de rette emnene på de rette måtene, ikke at han har de spesifikke løsningene. Når Bush sier at man trenger en sunn økonomisk politikk, så trigger det republikanerne til å tenke: ja, det er jeg enig i, mens demokratene tenker: jammen det er jo ikke hva som er tilfelle! Med andre ord, Bush tilhengere fokusserer på holdningene, mens Kerrys tilhengere i større grad har fokusert på løsningnene.

Derfor er det heller ikke mulig å angripe Bush med spesifikke argumenter, fordi velgerne hans ikke hører på det øret. Noen eksempler: Det nytter ikke å påstå at han deserterte i 1972, for han fremstår så mandig og kjekk og besluttsom i uniform. Det nytter ikke å påpeke hvor mange ganger han har vært arrestert, for han er 'tough on crime'. Det nytter ikke å dra frem at han har betalt for illegale aborter, for han hevder å ha Gud på sin side i sin nåtidige motstand mot selvbestemt abort. Argumenter biter ikke på en fyr hvis velgerbase holder av ham rent følesesmessig. Da blir saklige argumenter bare irrelevante, uvesentlige og detaljfokusert sutring.

Tenk fotballag, dersom Rosenborg (eller sett inn ditt favorittlag) gjør en tabbe, så var det bare et unntak, dersom de gjør 100 tabber, så er det 100 unntak. Dersom de bare gjør tabber, er det fremdeles bare unntak, fordi det er holdningene under som teller, det er fremdeles laget i ditt hjerte. Sålenge de ikke gjør noe virkelig dumt, som å innrømme tabbene sine, å selge fansens favorittspiller eller å akseptere at andre lag er bedre, så holder fansen ut i tykt og tynt: økonomisk rot? Tja, tall er vanskelig og fotball er viktigere! Intern krangel? Finn syndebukken - slangen i paradis - og spark ham ut! Dårlige resultater på tabellen? Det er bare fordi vi ikke har funnet formen, ikke er nok oss selv, fordi vi er best, og dersom det ikke gjenspeiles i resultatene, så er det ikke oss det er noe galt med, men resultatene, og det rettes ved å være mer oss selv!

Jeg tror dette er nøkkelen til å forstå polariseringen i politikken i USA. Bush mister ikke kjernevelgere ved å stå for en dårlig politikk. De deserterer ikke partiet bare fordi politikken er dårlig. Nei i stedet blir de fortvilte og bare dobbelt så bestemte. Det samme gjelder til en viss grad demokratiske kjernevelgere, men Kerry har appellert til tanken ved å argumentere, mens Bush har appellert til følelsene ved å snakke om moral. Bush svarer 'because it's wrong' der Kerry svarer 'because it's ineffective'.

Dermed har man to kolliderende verdenssyn, og de kommer ikke til å bli enige. Tilhengerskaren til Bush kommer til å bli med å enhver kamp/valg og stå last og brast med laget/partiet. Tilhengerskaren til Kerry er mer som fotballtipperne, de evaluerer resultater, lagoppsett og tabeller, og gjør skiftende og kalkulerte valg basert på vurderinger, innsikt og overveielser.

Dette er selvfølgelig en grov forenkling. Men som alltid når noe er satt på spissen, tror jeg det ligger en kjerne av sannhet dypest i saken, og at dette er viktig for å forstå helheten. Tilhengerne til Bush er styrt av følelser, mens tilhengerne til Kerry er styrt av argumentasjon.

Det er ikke klart, og endel av republikanernes taktikk har nettopp vært å holde demokratiske velgeres stemmer i tvil. Derfor er demokratene trolig overrepresentert i de bestridte stemmene som skal dobbeltsjekkes innen to uker etter valget. Republikanske valgobseratører kan blinke ut vilkårlig hvilke velgere de ikke godtar, og så må deres stemmer avgis separat, nesten som en forhånds- eller fjern-stemme som først telles opp etter at republikanernes påstand om en ugyldig stemme er oppklart og forkastet.

Men dersom vi antar at Bush vinner, så er mine umiddelbare observasjoner:

• Legitimiteten til Bush stiger. Dette er noe som påvirker 'de andre' mer enn Bush selv, for han har aldri hatt problemer med sin egen tvilsomme legitimitet. Men øvrige amerikanere kan ikke fortsette å bortforklare ham med å henvise til hans illegitimitet eller til at 'I didn't vote for him'. Ikke minst amerikanerne selv har ofte holdt nasjoner kollektivt ansvarlige for sine statsledere, det vil reflektere tilbake på dem selv, og som de selv vil møte.

  I møte med progressive og demokratiske krefter utenfor USA kan de ikke late som de selv kommer fra et progressivt og demokratisk land som bare rent tilfeldigvis og nesten feiltakelsesvist har en litt fargerik fyr som president. De må innse at de kommer fra et land hvis mest markante trekk er en nasjon som er reaksjonær, gammeldags, kristen-fundamentalistisk, voldsfiksert og introvert.

• Argumentet om at 'ha tålmodighet, vi fikser det ved neste valg' fremstår som feilslått og kanskje også problemunnvikende. Mange har vist en tålmodighet som går USAs innbyggere en høy gang, men nå kommer de til å bli pågående utålmodige og arrig krevende. Ta mangelen på strøm i Irak som et eksempel: offisielt har det hett at 'We make progress', men ingen som lever midt i det tror på det. Uoffisielt har det hett "we planned badly and made mistakes, but it will be ok after the election, just be patient". Men valgresultatet kan bare tolkes som at majoriteten av USAs innbyggere synes de siste fire årene hadde rett mann ved roret. Dette er et dobbeltbudskap, og ønsker om mer tålmodighet, forståelse og gode forhåpninger til valget i 2008 kommer ikke til å virke ... been there, done that.
• USA har visstnok aldri hatt to bestridte valg like etterhverandre, men de har det nå. Tilliten til valgprosessen i USA kommer til å lide av dette valget. Hvor stor skaden er gjenstår det å se. For utenomverdenen fremstår det som et antikvarisk system med bakstreverske metoder som åpner for mistanker om at systemet er designet for å kunne trikses med. Det som blant annet er skadet er USAs legitimitet utad, men sålenge dets innbyggere ignorerer dette i ren egosentrisk forakt for omverdenen, så kan dette eskalere. Jeg tipper at de ikke forstår verdien av omverdenens tillit før den er borterodert for godt.
• Det har vært en maktkamp innad i det republikanske partiet, men med dette resultatet kommer neo-conservatives til å 'ta av'. Det kan tenkes at de rensker ut av administrasjonen de få republikanske elementene som fremdeles sliter med at de har realistisk bakkekontakt, så som Colin Powell og James Baker. Konsekvensen kan være at det ikke blir 'business as usual', men en dobling av mål og midler, og et totalt frislipp av hemninger og holdninger.
• Det ligger mange rapporter klar som kommer til å komme i dagene fremover, og som har negativ informasjon om Bush-administrasjonen. Jeg vil tippe at de smyges ut parallelt med sirkuset står på som verst. Se etter rapporter fra CIA, FBI og ulike spesialkommisjoner. Denne siste perioden til Bush kan bli dominert av turbulens, på samme måte som den første halvdelen av hans første periode var dominert av viljeløs medjatting fra demokratene. Det blir i det minste høy underholdningsfaktor.
• Det kommer til å bli en større sjelegranskning innad i det demokratiske partiet. Clinton kjørte nesten en republikansk politikk, dels fordi han hadde en Kongress som var dominert av republikanere, men også mye fordi demokratene nominerte ham på grunn av hans valgbarhet (han kommer fra sydstatene, og han var ikke veldig liberal). Snart må demokratene innse at velgerne heller vil ha en republikaner med en republikansk politikk enn en demokrat med en republikansk politikk. Jeg tror det blir en brutal drakamp innad i det demokratiske partiet om hvor de skal legge seg fremover.