Magni og jeg er forskjellig i måten vi sover på. Jeg trenger ca 7,5 timer søvn hver natt. Blir det mer våkner jeg, og blir det en time mindre blir jeg morgengretten hele dagen. Dette gjelder for hverdager og helligdager, hele året. Jeg er nokså forutsigbar slik.

Men Magni er misunnelsesverdig fleksibel på søvn. På hverdager kan hun klare seg med 6 timer, og endog ned i 5 - tilsynelatende uten å ta noen skade av det (dog må hun ha litt te eller kaffe). På helligdagene tar hun det igjen, og sover da 10-11 timer.

Så vanligvis blir jeg liggende og lese noen timer mens Magni sover ut. Det er fascinerende hvordan hun sover gjennom alle slags forstyrrelser. Jeg kan dytte forsiktig på henne for å få henne til å snu seg så hun ikke får leselyset mitt i øynene. Da grynter hun litt og snur seg. Jeg kan spør henne om ting, og får da vanligvis en slags snøvlete grynting tilbake. Så plutselig slår hun øynene opp og er lys våken. Da har hun sovet ut.

Da er det verre på hverdagene, for vekkerklokka lar ikke meg sove ut bare fordi jeg har fått for lite søvn. Jaja.

I en artikkel av Ron Suskind, presenteres Bush' verdenssyn. Det er altfor enkelt å avfeie ham som en idiot. Det er mer korrekt å oppfatte ham som en overbevist, en troende, en som vet at han har rett. Og sine meninger får han ikke gjennom en diskurs med motstandere om fakta, men gjennom intuisjon, bønn, inspirasjon og råd fra sine aller nærmeste rådgivere.

Artikkelens tittel er "Without a doubth", og beskriver Bush på en prikk. Historieprofessor Juan Cole har en analyse av artikkelen, og han tar Bush på kornet når han gir den tittelen "I can fly!". For Bush og kretsen rundt ham er det viktigste å ha tro på å få ting til -- da vil det fungere. Dersom bare alle nei-sigerne og innvenderne og etternølerne og pessimist-realistene kan ledes ut i veikanten og vi kan få inn de som har tro på prosjektet, de som vil forsøke, de som er optimister de som er positive ... så vil det fungere.

Her kommer Coles tittel så utmerket beskrivende inn: ikke lytt til de som sier at du ikke kan fly, ikke tenk på Newtons mekanikk, ikke tenk på hva som kan gå galt -- bare start, start å fly, "make it happen" ...

Når har jeg forsåvidt sansen for positiv tenkning, men det blir farlig dersom den fullstendig frikobles fra realisme. Cole kobler Suskinds artikkel til historien om Mao og Det Store Spranget, der Kina skulle hoppe fra en gammeldags, føydal struktur til en moderende industristat på rekordtid. Ingen skulle komme med innvendinger og motargumenter. Bare sett i gang, implementer det! Men resultatet ble kaos og hungersnød og død for millioner av innbyggere.

Bush og kretsen rundt ham tenker på USA som et imperium. Det er de som setter dagsorden; det er de som definerer målene, det er de som prioriterer; det er de som besitter maktapparatet. Og maktapparatet brukes mot pessimistene og realistene for å sette dem på sidelinjen så de ikke får ødelagt Den Store Planen. Hva er så galt med realister, kan man undre, for det er jo vanligvis et positivt ladet ord. I Bush-leirens vokabular er "reality-based" en negativt ladet merkelapp som beskriver de som ikke klarer å frigjøre seg fra nåets begrensninger, fra dagens paradigmer, de som ikke evner å se fremtidens muligheter. Slike kan i beste fall tolereres som tilsidesatte observatører.

Du ser det i retorikken deres også: motstanden i Iraq kommer fra "dead-enders", mens de selv har "clear vision" og "moral clarity", krigen i Iraq og mot terror var "a crusade" (selv om de gikk tilbake på denne i et forsøk på skadebegrensning). De sier at de som ikke er med oss er mot oss. For oss utenforstående er det lett å tolke det som retorisk pynt for innvortes bruk blant sine egne, men de mener noe med det. Når de sier at USA er "God's own contry", og presidenten uttaler at "God works through me", så er dette noe de er overbevist om. Og det skremmer meg, eller rettere sagt, de mulige konsekvensene av dette skremmer meg.

19 soldater i Irak (og her) har visstnok kollektivt nektet å utføre en ordre, og det har visstnok blitt håndtert som mytteri. Nå er det ingen grunn til å tolke dette som noe tidlig signal på snarlig kollaps i USA styrker i Irak. Det er nok mer et symptom på hvor dårlig organisert og utstyrt (i alle fall deler av) USA styrer der er.

Soldatene hadde visstnok nektet å transportere bensin til enheter. Et problem var at bensinen var blitt iblandet vann, og var blitt nektet mottatt av en annen enhet tidligere, derfor var det liten hensikt å forsøke å levere den til en ny enhet. I tillegg skulle de kjøre i konvoi med en fart på rundt 60 km/t, med kjøretøy som var utilstrekkelig armert, ikke i teknisk stand og dårlig bevæpnet, og uten luftstøtte.

Dette føyer seg inn i et mønster, der innsatsen i Irak virker ukoordinert og tilfeldig. Det synes som om de generelt er utilstrekkelig utstyrt, spesielt reservistene. Men alt dette er gammelt nytt. Det som er nytt nå, er at frustrasjonen er såvidt stor internt at soldatene går så langt som til å nekte å utføre de ordrene som er er farligst eller mest idiotisk. Jeg tror det er en trend som vil fortsette, men uten at det i praksis får noen konsekvenser annet ett gjentatte offentlige skittentøyvasker av dumme ordrer.