Det høres kanskje sært ut at terrorister skulle ville gjøre noe som helt klart ville gi Bush en (nødvendig?) boost for å vinne valget, men terrorister og haukene i 'terrorkrigen' lever i en slags symbiose. Terroristene er den ytre fienden som haukene trenger, og haukene er de makthaverne som terroristene trenger for å oppnå tilstrekkelig status og karma. Dette siste trenger en dypere forklaring. Når haukene slår tilbake etter et terrorangrep, slår de både bredt og sleivete. Angrepene på Afghanistan og Iraq er gode eksempler, og de var neppe spesielt hensiktsmessige for å ramme Al Qaida. Gjennom slik blind skyte-fra-hofta-reaksjon skapes det bare mer motvilje, som ender opp som mer karma og flere rekrutter hos terrorgruppene. Og på den annen side, uten terrorangrepene, ville agendaen til haukene falle fullstendig fra hverandre.

Nettopp derfor, ved at de lever i en slik symbiose, gjør at et terrorangrep i f.eks oktober 2004 med påfølgende gjenvalg av Bush ikke er utenkelig. For både terrorister og Bush-tilhengerne ville dette være langt fra noe worst-case-scenario.

Noe lignende skjedde i oktober 1980, da konservative støttespillere for nylig avdøde Reagan forhandlet under bordet med det revolusjonære prestestyret i Iran, om at de skulle beholde de amerikanske ambasade-gislene slik at president Carter skulle fremstå som veik, mislykket og handlingslammet. Nettopp dette inntrykket ble USA sittende igjen med, og Carter tapte valget mye på grunn av dette. I utgangspunktet skulle man vel ikke tro at Reagan ville ønske å støtte Iran med våpen og penger, og slett ikke at Iran ville ønske å få en beinhard hauk i det hvite hus. Men igjen, de lever i en slags symbiose, der ekstremistenes beste kort for å bli sittende er at også ekstremistene på den andre siden blir sittende.

På det ytre plan er det en film om en litt forsoffen skuespiller som har strandet i Tokyo i påvente av ulike reklame- og talkshowoppdrag, og en kone som er med sin fotografmann, og deres møte med Tokyo og hverandre. Mitt førsteinntrykk av filmen var et stort spørsmålstegn, den virket bråkete, usammenhengende, flimrende og sendrektig.

Mye av filmen inneholder mer eller mindre løsrevne sketsjer som er limt sammen. En av de tidligste er når hovedpersonen skal filmes til reklameoppdraget for Suntory Whisky. Den japanske reklamefilmregisøren snakker fort og intenst (med store fakter) i flere minutter, og tolken oversetter det hele til gebrokkent engelsk: 'Han vil at du skal snu deg til høyre.' Det hjelper ikke å påpeke for tolken at han må ha sagt mye, mye mer, det er alt han får oversatt. Det går som det må, regisøren blir ikke fornøyd med Harris høyrevridning i neste take, og foreleser et par nye minutter med ville gebreidinger. 'Han vil du skal være mer intens', sier tolken bare. Og slik fortsetter det.

Inntrykket jeg sitter igjen med, er at denne sketsjen - tross sitt situasjonskomiske ytre - er en nøkkelscene for filmen. Den handler om å være havnet et fremmed sted. Et sted der men ikke forstår noen, der ingen forsøker å forklare noe for en, der alle skiltene er med japanske tegn som man ikke forstår, et sted der det skjer en hel masse hele tiden, der alt flimrer forbi i et uforståelig, øredøvende kakefonisk kaleidoskop. Sånn sett er Tokyo bare et symbol på verden og det kaotiske livet her på jorden. `Alle de andre er jo så veltilpasset, hva er det som er galt med meg'.

Filmen har en lang rekke filmatiske henvisninger, og den renner over av kryssreferanser og repetisjoner. Den gir inntrykk av å være Kafka som iscenesetter 'mens vi venter på Godot' i kulissene til Gataca. Den har en dash på-stedet-marsj roadmovie i seg. Den ville vært beslektet med 'ET - fortalt av ham selv'. Den forteller om en verden der man snakker men ikke kommuniserer, og hva som skjer når to personer dulter sammen og begynner å kommunisere.

Dette er ingen Brigit Jones. Dette er ingen tradisjonell han-møter-henne. Dette er ikke noe å se på en bryllupsdag. Men dypt nede i meg tror jeg filmen har kvaliteter som gjør den verd å se. Jeg må bare la det modne litt ... kanskje se den en gang eller to til (yeah, right, som jeg noen sinne kommer til å få gjort det, når verden farer forbi meg i et skinnende, blinkende, ustoppelig, masete jag).

Se den gjerne, men ikke ta den for det som reklameplakatene forsøker å fremstille den som! Dette kan umulig bli en kassasuksess, men det kan bli en klassiker.

Det kommer til å bli show å vaske etter gull. Jeg blir oppstemt bare jeg tenker på det. Målet er å finne nok gull til et par øredobber til Magni, og kanskje litt til en slipsnål til meg også :-)

Personalet var hyggelig og greie og slikt, selv om de kanskje ikke helt taklet alle servitøryrkets regler for ettikette, uten at det er noe jeg ville forvente på et slikt sted. Dersom jeg skulle peke på noe, så måtte det være måten de taklet at de serverte meg feil mat. Jeg hadde bestilt biff med pomme noisette, men fikk helt klart en biff med fløtegratinerte poteter. Jeg stirret på den og konkluderte med at jeg ikke ville klage - for fløtegratinerte poteter var andrevalget mitt, og jeg ville helst ikke vente på nye. Men jeg hadde tenkt til å si ifra da servitøren kom styrtende til med en annen tallerken og byttet. Det hele gikk fort og med et temmelig kort 'beklager'.

Ellers taklet de greitt at Magni sendte ut brokolien, som var dampet men fremdeles kjøleskapkald inni. Det ble byttet på flere bord, så det ut til.

Vi valgte den syd-afrikanske La Chasse Reserve, som vi kjente og som er en helt grei vin. Jeg har ikke noe å utsette på vinen, men flaska var interessant. I tillegg til at den var temmelig oppskrapt på ettiketten, så var den tilsynelatende importert til Danmark. Den så i det hele tatt ut som om noen hadde tatt den med i bagasjen fra Kastrup?! Men vi så at den ble åpnet ved bordet (riktignok var korken umerket), så la meg ikke gi inntrykk av det var noe urent trav her. Flaska hadde sikkert bare blitt oppbevart litt uvørent over lang tid. Men snodig det med det danske firmaet, jeg må sjekke på Polet om de også har fått sine flasker derfra.

Maten var god, og biffen var meget mør og greitt stekt. Magni har tidligere hatt problemer med Big Horn, som ikke ville servere henne en ``godt stekt'' biff. Hun forsøkte å sende den ut, men servitøren formidlet fra kokken at ``det var så vanskelig'' å steke den mer, og at det ikke gjorde noe at den var blodig og rå innvendig. Jaja, så hadde de i alle fall en kokk med personlighet. Jeg tror jeg ville ha spurt servitøren om han ville synes det var greitt at jeg bare betalte for de delene av måltiden som det ikke var ``så vanskelig'' å betale for. Men det er alltid lett å vite hva du skal si i ettertid :-)

Grønsakene var derimot av ymse kvalitet. Brokolien er nevnt, men den vi fikk etterpå var helt grei. Soppstuingen var laget på hermetitisk sjampignon, og det er noe jeg kort og godt ikke klarer å spise. Det er mulig jeg har fått litt for mye soppsuppe i Hangaren, men for meg smaker den kort og godt som råtten gummi - og har samme konsistens også! Det var ikke noe Big Horn hadde gjort feil (annet enn at jeg synes de kunne ha laget retten fra fersk sjampignon, de tar i alle fall tilstrekkelig betalt for maten). De hadde også hermtitisk mais, og det er litt mer forståelig, da det er vanskelig å få tak i fersk mais. Dessuten er maisen litt mindre påtrengende og det var mindre av den enn av soppen. Nåja, det får bli lærdom til neste gang.

Nå har jeg kanskje fokusert på de negative, men det var mye godt også. Kryddersmøret var utmerket, den meksikanske suppen var god om en kruttsterk, og potetene var helt greie. Porsjonene var som vanlig digre, og det endte selvfølgelig med at det ikke var plass til dessert. Dette er helt klart et sted jeg skal besøke igjen, men ikke for ofte, for det har ikke lommeboka mi helt godt av.

Jeg for forsøke å ta flere bilder og se om det blir bedre. Øvelse gjør mester sier de.

Jeg gav henne uoriginalt nok en brosje i tinn av et eikeblad. Jeg må starte å finne på mer originale ting. Fallskjermhopp var jo originalt, så jeg har jo klart litt tidligere.

Magni hadde bakt rundstykker til frokost, de var deilige. I tillegg satte hun i går kveld i gang med å stryke lommetørklene mine. Jeg har dusinvis av dem, for de slites liksom ikke ut. Men etterhvert som de vaskes, så blir de ustrøkne, og da legger jeg dem i en egen haug i klesskapet. Så, et par ganger i året setter jeg meg ned og stryker dem. Men denne gangen kom altså Magni - som vanligvis har et hatforhold til strykejernet meg i forveien. I et øyeblikk av uforsiktighet kom jeg til å si at det var forsåvidt greitt, bare hun ikke begynte å stryke underbuksene mine. Da satte hun opp det ansiktsuttrykket som er en mellomting mellom 'Nekter-du-meg-noe?' og 'Tror-du-ikke-at-jeg-kan?' Så marsjerte hun ut og hentet boksen med strykestivelse og strøk en underbukse. Dersom det ikke hadde vært for at det er for vulgært å vise bilder av underbuksene sine på en blog som denne, så skulle jeg ha postet bilder.

I tillegg er det visse frustrasjoner som alltid kommer mht retting av eksamner. Først er det håndskrift. Jada! Jeg vet at dagens studenter bruker tastaturer mer enn håndskrift, men det går da vitterlig an å skrive det bedre enn det mange gjør. Det er faktisk ikke de slurvete håndskriftene som er verst, for om de bare er konsekvent slurvete på samme måten, så går det stort sett greitt. Det verste er de som skriver lite og knotete, som bruker hver linje (linjeavstand 5mm) med en sløv 2B blyant og som ikke skriver bokstavene på samme måte fra ord til neste. Arrrgh!

Dernest er det de som skriver og skriver og skriver ... Neste år må jeg formulere oppgavene så de ikke skriver side opp og side ned om ting som jeg ikke er ute etter. For eksempel: Dersom jeg spør: ``Hva er forskjellen på en SOP og en testprosedyre'', så er jeg jo ikke ute etter en tosiders forklaring av SOP og enda to sider om testprosedyre. Jeg er kun ute etter et par-tre setninger av typen ``Mens en SOP har xxx så har en testprosedyre yyy.'' Jeg trodde det var tydelig nok formulert i år, og jeg sa det flere ganger på spørretimen og slikt, men det synker visst ikke helt inn.

Jaja, nok retting i kveld. Det er på tide å blogge (allerede igang) og deretter ta seg et bad og en god whisky for å stresse ned.

Ja, jeg vet at mange er sterkt uenig med meg i det, men det er nå min mening, selv om det kan føre til at jeg kanskje ikke kan gå trygt i trange smug. Bunnahabhain er helt grei, men også den eneste. Caol Ila gir meg direkte halsbrann, og Laphroaig bruker jeg bare for å se hvor sterke mine gjester er ... spesielt cask-strength på 57%.

Nåja, tilbake til saken. Tamdhu er jeg snart ferdig med, og etter det tror jeg at dagens nyervervede Balblair-flaske blir mitt neste prosjekt å drikke opp. Jeg gleder meg. En flaske med Balblair fra fugl-og-fauna-serien har jeg spesielt kjære minner om, og jeg ser frem til å starte på en ny flaske, selv om det er fra en annen bottler.

Vel, vel, vi får se.