Idag rundt 10.50 klang det kjente ryttertemaet fra Rossinis Willhelm Tell-overtyre. Du har sikkert hørt det ... Det var mye brukt i Kirkvaag, Mjøen og Lystads humorprogrammer. Nåja, det klang ut på kontoret mitt i en elendig mono-lyd. Det minte om noe som en gammel Palm kunne ha produsert, men jeg tror ikke jeg har noen palm på kontoret.

Ikke holdt det på lenge nok til at jeg fikk sporet det opp heller. Så ett eller annet ukjent spiller Rossini på kontoret mitt. jaja. La oss håpe at det ikke gjentar seg hver dag.

BMJ (tidligere British Medical Journal) har tatt inn artikkelen "A precious case from the Middle-earth" av noen studenter og en foreleser, der de analyserer psyken til Gollum. Det er halvt seriøst og halvt sokal-aktig, og under alle omstendigheter veldig moro:

Sméagol (Gollum) is a single, 587 year old, hobbit-like male of no fixed abode. He has presented with antisocial behaviour, increasing aggression, and preoccupation with the "one ring." [...] His forensic history consists of Deagol's murder and the attempted murder of Samwise Gamgee. He has no history of substance misuse, although like many young hobbits he smoked "pipe weed" in adolescence. Sméagol has forgotten many memories of his childhood, and we have limited collateral history on his premorbid personality. Before obtaining the ring he was an inquisitive child with odd interests, who enjoyed causing mischief and solitary activities such as burrowing under trees to look at roots.

Gå og les hele artikkelen. Gollum er ikke schizofren!

I en artikkel fra Legal Affairs har Dan Hunter en artikkel om Lawrence Lessig og open source-bevegelsen. Det argumenteres med at kildekode bare er første trinn i en prosess av (ikke-voldlig) revolusjonært omfant, der nyheter, musikk, leksika, litteratur og annet er de logiske og naturlige neste trinnene.

With his dazzling academic record, fiery rhetoric, and prolific writing, however, Lessig has become the most recognizable voice to articulate why it was a bad idea to privatize the open environment of the Internet, and how the expansion of I.P. threatens future innovation. Tonight he's lending support to a student protest group, one formed by the students threatened when they exposed the electronic voting scandal.

Artikkelen er skrevet for personer som ikke allerede er overbevist, og gir et godt innblikk også i argumentene og ståstedet til de som ser negativt på denne utviklingen. Helt klart en må-leses!

Det har lenge vært en "sannhet" at Internet Explorer hadde overtatt markede for web-browsere totalt. I det siste har jeg imidlertid sett flere indikasjoner på en trend som ser ut til å aksellerere, og som går i retning av at spesielt Mozilla/Firefox er i ferd med å spise markedsandeler.

Den foreløpig siste og mest overbevisende statistikken er fra Daily Kos, som er en politisk blogger i USA ved navn Markos Moulitsas. Han er en av de 2-3 mest leste bloggerne på liberal side i USA under valgkampen, og ifølge enkelte lister den mest leste politiske bloggen totalt, med 280000 lesninger pr dag.

Det er altså ikke noen obscur webside med få besøkende vi snakker om. Han hadde nylig en vurdering av fordelingen av web-browserne til de besøkende, som hadde endret seg dramatisk bort fra Internet Explorer. Både safari og Firefox har på denne statistikken tatt store markedsandeler. Dessverre er det ikke angitt fra hvor stor periode disse tallene er hentet -- faktisk synes det som om det er et svært kort tidsrom (minutter?) men for meg ser det ut til å være konsistent.

En annen site som viser en trend over tid er statistikken fra W3Schools Som viser en jevn og klar nedgang for Internet Explorer helt siden våren 2003, og siden våren 2004 har både versjon 6 og versjon 5 av IE sunket på denne statistikken. Samtidig har Mozilla-familien økt markant, og er nå oppe i nesten 20% utbredelse på denne statistikken. Se også for en overbevisende grafisk presentasjon.

Engadget målte opp mot 30% Firefox i september, og dersom det er mange "early adopters" blant deres brukere (dvs de som er interessert i nye, kule duppedingser), burde det tilsi at trenden fortsetter etterhvert som Firefox utbrer seg blant "etterdilterne".

Andre sites har omtrent de samme dataene: statistikk fra 37signals.com, artikkel fra eweek.com, analyse fra 456bereastreet.com, en Wikipediaartikkel om dette, oversikt fra onestat.com. Alle sammen peker i samme retning. De som er mest tech-savvy har store endringer fra Internet Explorer (og andre browsere) i retning Firefox. De som er på massemarkedet ser mindre, men allikevel klare skiftninger. Spørsmålet er om dette er en endring som vil holde seg begrenset blant de som er tech-savvy, eller om det drar med seg massene. Dersom det siste er korrekt, vil vi se disse endringene aksellerere i månedene fremover.

Så har jeg fått gjort litt i dag også. Ikke mye, men litt. Først og fremst har jeg satt opp en Web-grensesnitt til Svada - noe jeg lenge har gått og hatt lyst til å gjøre. Svada er et program jeg skrev i 1993, etter modell fra et urgammelt Fortranprogram fra Studio-54 (forløperen til Programvareverkstedet). Det genererer kort og godt tilfeldig tekst. Men dersom termer og fraser blir passelig tåkete, så kan teksten bli akkurat tilstrekkelig vag til at leseren ikke helt klarer å skille mellom meningsløs, hvit støy og det at teksten er på et plan som leseren ikke helt klarer å følge med på. Test det selv, det ligger her. Eventuelt kan du se litt eksempel på output her.

Dernest fikk jeg lagt inn et par kapitler til av Vilhelm Krags "Fra det blaa Bryggerhus". Alt er skannet, men det er fryktelig mye jobb med korrekturlesing. Men det går fremover, og målet er å få det inn i Prosjekt Runeberg.

Men nå er det snart slutt, Magni har fått to billetter til Trondheimsplus' juleølsmaking i kveld. Det var visst rundt 20 ulike sorter, og mange av dem er utenlandske. Det skal bli morsomt. Jeg gleder meg! :-)

Egentlig har jeg ikke fått gjort noe særlig denne lørdagen heller. Det hjalp ikke akkurat at jeg dro på Solsiden og ble dårlig og måtte dra hjemover og sette meg stille og mørkt en times tid. Jaja, jeg burde ha forutsett det, for det er ikke uvanlig når jeg drar på Solsiden en lørdag og det er kryr av bråkende folk.

Likevel, jeg har fått gjort noe! Jeg fikk gjort ferdig korrekturlesingen av andre kapittel i "Det blaa Bryggerhus" av Wilhelm Krag, samtidig som jeg la ut begge de to første kapitlene. Du finner dem under her. Han har et vidunderlig språk, selv om det er noe gammelmodig. Jeg har et håp om å legge ut alle Wilhelm Krags publiserte tekster, men det er et lengre prosjekt. Nå skal jeg starte på korrekturlesingen av tredje kapittel.

Magni fortalte forleden om en lege som hun hadde lest om. Han likte best de pasientene som hadde ørene tettet med ørevoks. Det var ingen andre pasienter som han kunne 'helbrede' på stedet, og som forlot legekontoret - der og da - 100% frisk igjen. De smilte fra det ene (gjenåpnede) øret til det andre. Mange av de andre pasientene hans ble nok også friske, men de forlot legekontoret med en resept og en viss rekonvalesenstid.

Jeg forstår ham så godt. Det store spørsmålet er hva innen IT-drift gir samme umiddelbare transformasjon fra alt er forjævlig til det reneste paradis. Har noen et forslag?

Forleden dag sa Magni at det var bedre å være en brikke i puslespillet enn å være en dråpe i et vannglass, for ingen merker den manglende dråpen, men alle ser den manglende brikken.

Til det påpekte Tollef at den manglende brikken bare sees om den er den eneste som mangler, så dette har noe med struktur å gjøre. Og ingen merker en manglende brikke i et upuslet puslespill.

Selv vil jeg gjerne få påpeke at det stormer mer i vannglass enn i esker med puslespillbrikker.

En blog jeg regelmessig leser er The Big Picture. Den inneholder ulike grafer og statistikker. Meget interessant. I helga samlet de en rekke ulike statistikker over presidentvalget i USA, jeg anbefaler å ta en titt på dem.

En av de mer interessante statistikkene er denne, som viser områdene av USA som tillot slaveri før borgerkrigen, og de statene som støttet Bush ved presidentvalget. Det er en meget god match mellom dem. Man skal ikke forsøke å lese for mye inn i disse tallene, men jeg tror det er symtomatisk for et skille i USA.

Disse statene stemte selvfølgelig ikke på Bush fordi de var for slaveri for snart 150 år siden. Men det går et skille mellom disse to områdene. For 150 år siden så du det på holdningen til slaveriet, idag ser du det på støtten til Bush. At skillet eksisterte før den amerikanske borgerkrigen indikerer at det ikke oppstod med denne, men er av langt eldre dato.

Det går et lignende skille gjennom Europa, mellom Øst-Europa og Vest-Europa. Eksakt når det oppstod er vanskelig å si, men det har blitt forsterket mange ganger gjennom historien, sist med jernteppet under den kalde krigen. Men lenge før det var det andre grenser som fulgte omtrentlig de samme linjene: slavere kontra germanere, keltere og romanske folkeslag. Det er den ortodokse kirke kontra den katolske og senere protestantiske kirke. Det er Østromerriket kontra Vestromerriket.

Jeg skal ikke påstå at skillet i USA er like dypt og grunnleggende som det europeiske, men det er der, og de kommer til å slite med det i mange tiår og kanskje hundreår. Dersom det går nedover med USA som verdenshegemonisk makt, kan det tenkes at landet sprekker, og i så fall tror jeg det vil sprekk helt eller delvis etter disse grensene.

Forleden dag sa Magni at det var bedre å være en brikke i puslespillet enn å være en dråpe i et vannglass, for ingen merker den manglende dråpen, men alle ser den manglende brikken.

Til det påpekte Tollef at den manglende brikken bare sees om den er den eneste som mangler, så dette har noe med struktur å gjøre. Og ingen merker en manglende brikke i et upuslet puslespill.

Selv vil jeg gjerne få påpeke at det stormer mer i vannglass enn i esker med puslespillbrikker.

En kenotaf er en grav som er tom, altså en grav eller gravmæle et annet sted enn der personen faktisk er begravet. Om dette sier Mayers Fremmedordbog:

Kenotaphium, s. Cenot-.

Ceno-taphium, gr. (kenos, tom; taphos, Grav), et, en tom Grav, Æresgrav, Æresminde for Een, hvis afsjælede Legeme ikke hviler der.

Et eksempel på bruk:

• Om Farmannshaugen ved Tønsberg: Professor A. W. Brøgger, som ledet utgravningen, dro derav den slutning, at haugen var en kenotaf, d. v. s. en minnehaug oppkastet for en mann som var dødutenlands. (Sem og Slagen bygdebok, bind 2.)

Det kanskje mest kjente eksempel på en kenotaf, er The Cenotaph i Whitehall i London, reist like etter første verdenskrig til minne om de britiske tapene. Også monumentet over John F. Kennedy på Dealey Plaza i Dalles, og minnesmerket i Hiroshima Peace Park kalles kenotafer.

Ellers er det interessant å legge merke til at mens Meyer angir Cenotaphium som intetkjønn, har kenotaf blitt hannkjønn.

Joda jeg vet at jeg kommer til å få masse pepper(kaker?) for dette, men jeg vil gjerne ønske alle god jul. Magni og jeg har nettopp drukket en flaske med Nøgne Ø God Jul, som er deres standard juleøl på 8,5%, og nå holder vi på å dele en flaske med Nøgne Ø Underlig Jul, som er et julekrydret mørkerødt øl. Begge er gode, og gled god ned med en middag med kjøttkaker, pølse, poteter og rødkål.

På CD-spilleren synger Jussi Bjørling 'O heliga Natt', og vi har en flaske med Nøgne Ø Julenatt igjen til senere i kveld. Så nå har Nøgne Ø ringt julen inn i Frostaveien!

På jobben idag kommenterte Arne Dag noe jeg hadde skrevet i denne bloggen. Han hadde fått vite om den fra Aslak. Huff, ikke nok med at de leser alt tullet jeg skriver, men nå kommer jeg ikke til å tørre å utfolde meg om alle frustrasjonene på jobben heller :-)

Jeg måtte jo sjekke loggene for å se om dette var rett, det var dusinvis med maskiner på IDI (mest dhcp-adresser, så det trenger ikke å være så mange i virkeligheten) og en skokk med maskiner andre steder. Ja, i tillegg til alle crawlerne, selvfølgelig.

Men jeg klarer ikke helt å fordøye at denne temmelig stakkarslige bloggen faktisk leses. For å teste det, vil jeg spandere en halvliter på Mikrobryggeriet på de fem første som sender meg en sms til 91897181 og sier at de har lest bloggen (husk navn). Seså, det får være testen på om dette leses eller ikke.

Utfallet av valget var ikke slik jeg hadde håpet, og det er ennå endel turbulens rundt utfallet. Men i det minste ser det nå ut til å falle ned på en klart resultat: republikanerne øker flertallet sitt i senatet, øker flertallet sitt i representantene hus, og beholder presidenten med flertall både blant valgmennene og blant stemmene. De kan med rette argumentere med at de har fått et bredere og klarere mandat.

Men det betyr også at hva som enn skjer de neste fire årene, så kan ikke Bush klage på demokratene. En situasjon der kongressen var republikansk og presidenten var demokrat, ville gi dem ansvar men ikke handlingsrom. Republikanerne har hatt presidenten de siste fire årene, de har hatt kongressen siden 1994 (tror jeg). De har 52 senatorer nå, og vil ha det minst i to år til.

Jeg tror at Bush og hans nykonservative klan er i ferd med å ta med USA på en visjonær tur uten særlig bakkekontakt innen områder som krig, økonomi, helsepolitikk og utdanning. Jeg mener de har gjort dette de siste fire årene, og jeg antar de ikke kommer til å skifte kurs nå. I så fall kommer de til å kjøre seg enda lengre ned og enda fastere i problemene ... men det kommer ikke til å være noen andre å klage på, de må bære ansvaret selv.

Men selvfølgelig er ikke dette korrekt, Bush er ikke den som innrømmer feil, det ligger ikke i hans natur, det passer seg ikke en sterk leder. Dersom det går i dass med USAs økonomi, så var det handelsbalsen med Kina, eller Europas motvilje, eller Japans involvering i USAs, eller Al Quaida, eller El Nino, eller noe annet. Det viktige nå, er å ikke la dem få slippe unna med å fraskrive seg ansvaret når/hvis det går på dunken.

Det synes å være en observasjon at Bush' velgere stemmer på ham fordi han representerer deres holdninger. For dem er det viktigste at han snakker om de rette emnene på de rette måtene, ikke at han har de spesifikke løsningene. Når Bush sier at man trenger en sunn økonomisk politikk, så trigger det republikanerne til å tenke: ja, det er jeg enig i, mens demokratene tenker: jammen det er jo ikke hva som er tilfelle! Med andre ord, Bush tilhengere fokusserer på holdningene, mens Kerrys tilhengere i større grad har fokusert på løsningnene.

Derfor er det heller ikke mulig å angripe Bush med spesifikke argumenter, fordi velgerne hans ikke hører på det øret. Noen eksempler: Det nytter ikke å påstå at han deserterte i 1972, for han fremstår så mandig og kjekk og besluttsom i uniform. Det nytter ikke å påpeke hvor mange ganger han har vært arrestert, for han er 'tough on crime'. Det nytter ikke å dra frem at han har betalt for illegale aborter, for han hevder å ha Gud på sin side i sin nåtidige motstand mot selvbestemt abort. Argumenter biter ikke på en fyr hvis velgerbase holder av ham rent følesesmessig. Da blir saklige argumenter bare irrelevante, uvesentlige og detaljfokusert sutring.

Tenk fotballag, dersom Rosenborg (eller sett inn ditt favorittlag) gjør en tabbe, så var det bare et unntak, dersom de gjør 100 tabber, så er det 100 unntak. Dersom de bare gjør tabber, er det fremdeles bare unntak, fordi det er holdningene under som teller, det er fremdeles laget i ditt hjerte. Sålenge de ikke gjør noe virkelig dumt, som å innrømme tabbene sine, å selge fansens favorittspiller eller å akseptere at andre lag er bedre, så holder fansen ut i tykt og tynt: økonomisk rot? Tja, tall er vanskelig og fotball er viktigere! Intern krangel? Finn syndebukken - slangen i paradis - og spark ham ut! Dårlige resultater på tabellen? Det er bare fordi vi ikke har funnet formen, ikke er nok oss selv, fordi vi er best, og dersom det ikke gjenspeiles i resultatene, så er det ikke oss det er noe galt med, men resultatene, og det rettes ved å være mer oss selv!

Jeg tror dette er nøkkelen til å forstå polariseringen i politikken i USA. Bush mister ikke kjernevelgere ved å stå for en dårlig politikk. De deserterer ikke partiet bare fordi politikken er dårlig. Nei i stedet blir de fortvilte og bare dobbelt så bestemte. Det samme gjelder til en viss grad demokratiske kjernevelgere, men Kerry har appellert til tanken ved å argumentere, mens Bush har appellert til følelsene ved å snakke om moral. Bush svarer 'because it's wrong' der Kerry svarer 'because it's ineffective'.

Dermed har man to kolliderende verdenssyn, og de kommer ikke til å bli enige. Tilhengerskaren til Bush kommer til å bli med å enhver kamp/valg og stå last og brast med laget/partiet. Tilhengerskaren til Kerry er mer som fotballtipperne, de evaluerer resultater, lagoppsett og tabeller, og gjør skiftende og kalkulerte valg basert på vurderinger, innsikt og overveielser.

Dette er selvfølgelig en grov forenkling. Men som alltid når noe er satt på spissen, tror jeg det ligger en kjerne av sannhet dypest i saken, og at dette er viktig for å forstå helheten. Tilhengerne til Bush er styrt av følelser, mens tilhengerne til Kerry er styrt av argumentasjon.

Det er ikke klart, og endel av republikanernes taktikk har nettopp vært å holde demokratiske velgeres stemmer i tvil. Derfor er demokratene trolig overrepresentert i de bestridte stemmene som skal dobbeltsjekkes innen to uker etter valget. Republikanske valgobseratører kan blinke ut vilkårlig hvilke velgere de ikke godtar, og så må deres stemmer avgis separat, nesten som en forhånds- eller fjern-stemme som først telles opp etter at republikanernes påstand om en ugyldig stemme er oppklart og forkastet.

Men dersom vi antar at Bush vinner, så er mine umiddelbare observasjoner:

• Legitimiteten til Bush stiger. Dette er noe som påvirker 'de andre' mer enn Bush selv, for han har aldri hatt problemer med sin egen tvilsomme legitimitet. Men øvrige amerikanere kan ikke fortsette å bortforklare ham med å henvise til hans illegitimitet eller til at 'I didn't vote for him'. Ikke minst amerikanerne selv har ofte holdt nasjoner kollektivt ansvarlige for sine statsledere, det vil reflektere tilbake på dem selv, og som de selv vil møte.

  I møte med progressive og demokratiske krefter utenfor USA kan de ikke late som de selv kommer fra et progressivt og demokratisk land som bare rent tilfeldigvis og nesten feiltakelsesvist har en litt fargerik fyr som president. De må innse at de kommer fra et land hvis mest markante trekk er en nasjon som er reaksjonær, gammeldags, kristen-fundamentalistisk, voldsfiksert og introvert.

• Argumentet om at 'ha tålmodighet, vi fikser det ved neste valg' fremstår som feilslått og kanskje også problemunnvikende. Mange har vist en tålmodighet som går USAs innbyggere en høy gang, men nå kommer de til å bli pågående utålmodige og arrig krevende. Ta mangelen på strøm i Irak som et eksempel: offisielt har det hett at 'We make progress', men ingen som lever midt i det tror på det. Uoffisielt har det hett "we planned badly and made mistakes, but it will be ok after the election, just be patient". Men valgresultatet kan bare tolkes som at majoriteten av USAs innbyggere synes de siste fire årene hadde rett mann ved roret. Dette er et dobbeltbudskap, og ønsker om mer tålmodighet, forståelse og gode forhåpninger til valget i 2008 kommer ikke til å virke ... been there, done that.
• USA har visstnok aldri hatt to bestridte valg like etterhverandre, men de har det nå. Tilliten til valgprosessen i USA kommer til å lide av dette valget. Hvor stor skaden er gjenstår det å se. For utenomverdenen fremstår det som et antikvarisk system med bakstreverske metoder som åpner for mistanker om at systemet er designet for å kunne trikses med. Det som blant annet er skadet er USAs legitimitet utad, men sålenge dets innbyggere ignorerer dette i ren egosentrisk forakt for omverdenen, så kan dette eskalere. Jeg tipper at de ikke forstår verdien av omverdenens tillit før den er borterodert for godt.
• Det har vært en maktkamp innad i det republikanske partiet, men med dette resultatet kommer neo-conservatives til å 'ta av'. Det kan tenkes at de rensker ut av administrasjonen de få republikanske elementene som fremdeles sliter med at de har realistisk bakkekontakt, så som Colin Powell og James Baker. Konsekvensen kan være at det ikke blir 'business as usual', men en dobling av mål og midler, og et totalt frislipp av hemninger og holdninger.
• Det ligger mange rapporter klar som kommer til å komme i dagene fremover, og som har negativ informasjon om Bush-administrasjonen. Jeg vil tippe at de smyges ut parallelt med sirkuset står på som verst. Se etter rapporter fra CIA, FBI og ulike spesialkommisjoner. Denne siste perioden til Bush kan bli dominert av turbulens, på samme måte som den første halvdelen av hans første periode var dominert av viljeløs medjatting fra demokratene. Det blir i det minste høy underholdningsfaktor.
• Det kommer til å bli en større sjelegranskning innad i det demokratiske partiet. Clinton kjørte nesten en republikansk politikk, dels fordi han hadde en Kongress som var dominert av republikanere, men også mye fordi demokratene nominerte ham på grunn av hans valgbarhet (han kommer fra sydstatene, og han var ikke veldig liberal). Snart må demokratene innse at velgerne heller vil ha en republikaner med en republikansk politikk enn en demokrat med en republikansk politikk. Jeg tror det blir en brutal drakamp innad i det demokratiske partiet om hvor de skal legge seg fremover.

En paulun er et telt eller en pavillion, gjerne i hagen. Her er noen eksempler på bruk:

• Wergeland bruker ordet i diktet ved avdukelsen av Kroghstøtten 17. mai 1833. I diktet heter det: "Da, Kroghs ånd, fra ditt blå paulun:; fra frihetsdagens himmel; du daler mellom brødre kun; og fries glade vrimmel."

• Predianten Jakob Traasdahl (1838-1903) bruker ordet på lignende måte (som et bilde på himmelen) i en preken der han sier: "Her må vi betale tempelskatt; vi må være med å opprettholde den gudstjenestelige orden, bygge kirker og bedehus og underholde predikanter - men der oppe i det vidunderlige paulun, som Herren vil brede ut over oss, skal vi ha alt fritt, og kun ha å ta til oss og mettes av Hans ansikts beskuelse.

• I "Nye Skrøner og Fortellinger" av Mathias Askevold fra 1913, brukes også ordet, igjen som et bilde på en spesielt fint bygning: "Da æ," seie han, "ikkje nemnande fyr meg som æ ein verdslæ Mann, men da skal vera eitslags framifraa fint Paulun elder Loggihus, som dei dana aa høglærde kadla Pinsenat!"

• Tilla Valstad ifra fortellingsamlingen "Men størst av alt er kjærlighet" fra 1941: "Lars kalte den (gamle stua) for fredens paulun og lykksalighetens øy."

• Ordet er gammelt i norsk, for det er brukt at Fogd Erik Hansen Schønnebøl allerede i 1591 når han skriver i "Lofotens och Vestraalens Beskriffuelse" følgende: "Straxen østen for denne store høye klippe, er der en stor rund plads, og slet inden udi, men uden omkring i runden, er der sat med store runde steene, den ene hos den anden, og er hver steen saa stor som toe karte vel kunde løfte den afsteed, og efter gamle sagn da ere i den meening, at konning Hogens paulun skulle have staaet paa den samme sted, og han skulle have der sit tilhold.

Caplex nettleksikon indikerer at ordet kommer fra det franske ordet pavillon via tysk. Rigsmålsordbogen sier at den kommer på samme måte via middelnedertysk. Betydningene ser ut til opprinnelig å være et telt eller baldakin, formodentlig den type telt eller baldakiner som man brukte i middelalderen (hint: se noen gamle ridder- eller Robin Hood-filmer). Opprinnelig ser det ut til å ha blitt brukt (kun?) om de bibelske telt, som det jo er mange av i det gamle testamentet mens de fremdeles var nomadiske. I overført betyning har det blitt et begrep på en fin og forseggjort bolig eller bygning, og især billedlig som symbol på himmelen. Den kan også brukes i en uformell sammenheng som et komisk navn på en bygning, og dette er formodentlig av nyere dato. Falk og Torp definerer ordet som

Paulun (bibelsk om telt), sv. paulun "sengeomhæng, seng med omhæng", laant fra mnt, pa(u)welun, paulune "telt, tronhimmel, baldakin", der igjen er fr. pavillon "sommerfugl, telt" (lat. papilio, se fivrelde).

Meyers Fremmedordbog definerer paulun som "s. u. Pavillon), et, et uforstyrret Opholdssted (bruges kun poetisk)." og under Pavillon står der "fr. (af l. papilio, Sommerfugl; Telt), en et Telthuus, Telttag; Teltseng; Tilbygning, Fløy ved et Palads; (deraf Paulun, s. d.); især et Sommerhuus, Lysthuus med rundt Tag; Kuppelbygning; (Vaabenk.) Vaabenkappe; (Søspr.) Flaget; den øverste synlige Flade af en indfattet Brillant, mods. Culasse; jvf. dette og Brillant; Pavillon-Etamine, Flagdug."

Vel, det er med en god porsjon ironi jeg skriver det. Men på en måte er det bare rett og rimelig at han skal få lov til å ta konsekvensen av å ha kjørt nasjonen så langt ned i grøfta. De alvorligste konsekvensene av det som har skjedd har ikke virkelig kommet frem. Dersom Kerry vinner, vinner han en blanding mellom et konkursbo og et vepsebol. Jeg kan ikke forstå at noen skulle trakte etter det.

Økonomien har ikke tatt seg opp, det er den økonomiske nedgangen i USAs nyere historie som har hatt dårligst innhenting. Det er et formidabelt underskudd på statsbudsjettet og handelsbalansen. Bedriftene out-sourcer med aksellererende hastighet. Visumreglene gjøre at mange av de smarteste fra utenfor USA ikke lengre får opphold, og i stedet studerer og bosetter seg andre steder. De væpende styrker (og spesielt "heimevernet" og reservistene) er blitt dratt veksler på i så stor grad at rekrutteringen har falt som en stein. "Alle" innser at USA må starte opp med verneplikt igjen dersom de skal klare sine (selvpålagte) militære forpliktelser - selv om det er politisk selvmord for den som gjør det. Stadig flere land begynner å se på Euro som alternativ til USS.

I tillegg vil det være vanskeligheter som ville bli spesifikke for Kerry. Langt flere stillinger enn tidligere er blitt politisert under Bush, og et skifte av administrasjon vil kreve en langt større starte-fra-scratch enn hva som har vært vanlig tidligere. I tillegg er det ikke veldig sannsynlig at demokratene overtar majoriteten i parlamentet.

På den andre siden, dersom Kerry ikke vinner, vil Bush fp utnevne minst 1, kanskje så mange som 4 høyesterettsdommere. Det vil kunne fullstendig snu tyngdepunktet i USAs høyesterett, og gi landet en ultrakonservativ slagside i mange tiår fremover.

Det er med bakgrunn i dette jeg "heier" på Bush. Han har kjørt landet på dunken, realitetene har bare ikke satt inn for fullt ennå. Min sans for rettferdighet sier meg at det ville være fullstendig galt at han skulle få avløsning nå. Det ville bare føre til at når problemene kommer, kan han sitte og si at dersom de bare hadde fulgt hans linje, så hadde alt gått så bra. Nei, la han få flertall i Kongressen og Senatet, la han sitte med all makt, så er det ingen han kan skylde på. Ikke for det, Bush kommer til å skylde på andre allikevel, det ligger i blodet hans. Legg merke til hva ha svarte da han ble spurt om de største feilene han hadde gjort i sin første presidentperiode: Ehh - tenke - ehh, jeg kan egentlig ikke komme på noen feil jeg har gjort (les: jeg er perfekt), hmmm, jo, forresten, det er noen utnevninger der jeg har tabbet meg ut (les: men andre har feilet når jeg har vist dem tillit).

Og så er jeg nysgjerrig på hvor lenge det kan vare før det går fullstendig galt der borte.

Det er vanskelig å si sikkert, men det er ingenting som tyder på at det skulle bli noe mindre kaos denne gang enn forrige gang. Tvert om:

1. Det er rapportert om omfattende dobbeltregistreringer og registeringer av personer som er døde.
2. Flere grupper har vært ute for å registere personer i mantallene, slik at de kan stemme, men enkelte av disse gruppene (hovedsaklig republikanere, så langt jeg kan se) har underslått registreringene for de som har registrert seg som demokrater.
3. Minst ett sted har man fra det republikanske hovedkvarteret ringt til nyregistrerte demokrater og "fortalt" dem at deres registering dessverre ikke har gått i orden, slik at de ikke kan stemme allikevel.
4. Det har kommet rekordmange nyregistrerte velgere, og det kan bety at det blir køer ved valglokalene, noe som kan føre til at alle kanskje ikke får stemt.
5. Mens elektronisk avstemning var relativt lite utbredt ved forrige presidentvalg, skal majoriteten (tror jeg) av stemmene denne gang avgis elektronisk. Men flere steder virker fremdeles ikke avstemningsmaskinene - halvannen uke før valget.
6. Det har vært utrenskninger i manntallslistene, selv om enkelte at de aller hardeste utslagene ble trukket tilbake (dvs i Florida, der svarte ble utrensket på grunnlag av navnelikhet, mens latinamerikanere ikke ble utrensket - det er mulig å gjett etnisitet utfra etternavn på både latinamerikanere (spanskklingende navn) og svarte (bærer oftest navnene til de rike slaveeierfamiliene fra 1700-tallet)).
7. I den potensielle vippestaten Ohio har republikanerne leid inn 3600 av sine egne (for USD 100 hver) til å stå i hvert stemmelokale og plage demokratiske velgere: be dem vise legitimasjon og krangle på det de måtte vise. Håpet er trolig at mange ikke ønsker å bli utsatt for en slik konfrontasjon og blir hjemme.
8. Flere steder er avstemningen elektronisk uten mulighet for omtelling. Omtelling her består i praksis av å skrive ut samme resultat på ny.
9. I Florida - der forhåndsstemmingen allerede har startet, har flere klaget på at selv om de har kun stemt for demokratiske kandidater, så har stemmen blitt talt for Bush - uten mulighet for å omgjøre eller tilbakespore dette i ettertid.
10. Stemmesedler til personer som bort utenfor hjemstaten har blitt sendt ut uten at den demokratiske utfordreren er kommet med.
11. Det har vært utbredt "kjøping" av registeringer til manntallet. Ikke skjønner jeg hvorfor, men republikanerne har vært helt desperate i å registere personer, selv om de er demokrater. I praksis vil de kunne stemme hva de vil, men det er mulig at dette er for at det skal se ut som om det er registert like mange nye republikanere som demokrater.
12. OSSE har allerede utgitt en rapport med kritikk av valgsystemet.

For USAs egen del, er det bare å håpe at den ene kandidaten vinner så overveldende at det ikke blir rom for at den tapende parten kan så tvil om resultatet og be om omkamp, og at dette blir verifisert gjennom begge parters valgdagsmålinger.

Personlig tror jeg imidlertid at dette valget blir kontroversielt, samme hva resultatet som kunngjøres blir. Ja, jeg er villig til å spå at det blir bråk allerede før noe resultat er blitt offentliggjort. Og dersom resultatet blir jevnt - hvilke mange meningsmålinger tyder på - så kan en vilkårlig av et dusin stater kunne vippe resultatet.

Jeg skulle rydde på kontoret denne helga, men det ble like så mye kryssordgjetting som det ble rydding. Magni gav meg Dagbladets Magasin-kryssord, og sa at jeg ikke ville få den til, og dermed var jo det gjort.

Jeg fikk det til, selv om min kryssordgjetting var noe rusten. Jeg satt igjen med et halvt dusin ord som jeg ikke fikk til, da jeg ble oppmerksom på kryssord.no, der de hadde et kryssordleksikon som hadde alle de ordene jeg ikke kjente: boligen paulun, sangeren Werner, plagget efod og slike nøtter.

Men jeg fikk da stort sett ryddet kontoret mitt også, heldigvis. Nå kan jeg se bordplata (den _er_ av tre!) Det store spørsmålet nå er vel helst hvor lenge jeg klarer å holde det ryddig. Jeg er en uforbederlig rotekopp. Det er ikke det at jeg ikke klarer å lage orden og systemer, det er heller det at jeg ikke klarer å vedlikeholde dem og følge dem opp.

Det er faktisk et stort problem. Jeg har brukt en liten formue på å kjøpe bøker som forteller meg hvordan jeg skal strukturere livet mitt og komme i orden og planlegge dagen min og slikt. Men når det kommer til stykket, så ser det ikke ut til at det virker for meg - bare for de som klarer å gjøre slike ting rent intuitivt. Hjelp, hva skal jeg gjøre for å holde orden, planlegge arbeidsdagen og slikt?

Da jeg leste siste nummer av "New Ecologist", så fant jeg en referanse til "The Karma Banque" (www.karmabanque.com). Det er en organisasjon som regner ut hvor effektiv boycotter vil være av ulike firma, basert på sårbarhet, omdømme osv. De har også en teknikk der man investerer penger i firmaene på en slik måte at man driver aksjekursen nedover.

Det er interessant å se at på deres liste står Microsoft øverst. De har en KbQ-BVR (Boycott Vulnerability Rating) på 10.28, og det angir hvor mye aksjekursen vil bli påvirket av en boycott. Dette er høyest av alle ca 100 firmaene på lista (der bare 4 andre ligger over 6 i BVR: Bank of New York, Ryanair, Pfizer og Starbucks).

De har også en ill-will-index, som er 'very high' for Microsoft, og det er bare Coca Cola, McDonald's og Exxon Mobil som har tilsvarende rating. Denne indeksen angir hvor stor interesse miljøet rundt Karmabanque har vist for en boycott av dette firmaet.

Dette betyr at Microsoft ligger på topp på begge indeksene som Karmabanque vedlikeholder: det er stor interesse for en boycott og den vil trolig være særdeles effektiv mht aksjekurs.

Merk at dette er ikke en site for datanerder, men en site som vanligvis har alle typer firma som mål for sine aktiviteter. Jeg har ikke dukket ned i tallene og hva de betyr, men jeg ser ikke bort fra at deres BVR er reell, og at en boycott mot Microsoft ville være svært effektiv. Samtidig er det interessant å se at det er en firma som får så lav karma også utenfor typiske anti-Microsoft-kretser.

Forøvrig kan jeg anbefale "The Ecologist"!

Det er en ting jeg har lurt på lenge, veldig lenge. Hvordan uttalte romerne latin. Dersom du ser i lærebøkene står det hvordan ting skal uttales, men ofte leser du utsagn som at "ingen" vet hvordan romerne egentlig snakket.

Jeg hadde hørt at de visstnok hadde utledet dette fra klassisk poesi, men jeg visste ikke helt hvordan. Men på bussen her forleden traff jeg en gammel PVV'er som studerte latin på si, og da fikk jeg hele løsningen:

• I poesi brukes ofte muntlig former, dvs kortere former - gjerne med en endelse sløyfet. Forskjellen mellom korrekt latin og former som brukes i poesien kan indikere hva som faktisk var i bruk. Kanskje også rim kan fortelle noe (brukte de rim?)

• Feilstavelser i tekster kan også fortelle endel, da folk gjerne feilstaver i retning av det som er rent muntlig. I tillegg finnes det vist en del ordlister over "vanlige feilstavelser", som forteller hvilke ord man ofte hadde problemer med.

• Så finnes det lærebøker i latin fra samtiden. Husk at latin var et verdensspråk, og det var mange med et annet morsmål som lærte seg latin. Dermed var det et behov for lærebøker - selv om det kanskje ikke var så mange lesekyndige ikke-latin-snakkende som skulle lære seg latin.

• Til slutt finnes det diskusjoner om uttale og skrivemåter. Blant annet var det visst en omfattende diskusjon rundt innførelsen av bokstaven V og andre reformer av alfabetet. (Husk at Gaius forkortes med C. ABC blir Alfa-beta-gamma på gresk, og latisk C ble uttalt K, som er beslektet med vår C. En rest etter en tidlig reform.)

Det er fascinerende hva man lærer ved å ta bussen, er det ikke?

Magni og jeg er forskjellig i måten vi sover på. Jeg trenger ca 7,5 timer søvn hver natt. Blir det mer våkner jeg, og blir det en time mindre blir jeg morgengretten hele dagen. Dette gjelder for hverdager og helligdager, hele året. Jeg er nokså forutsigbar slik.

Men Magni er misunnelsesverdig fleksibel på søvn. På hverdager kan hun klare seg med 6 timer, og endog ned i 5 - tilsynelatende uten å ta noen skade av det (dog må hun ha litt te eller kaffe). På helligdagene tar hun det igjen, og sover da 10-11 timer.

Så vanligvis blir jeg liggende og lese noen timer mens Magni sover ut. Det er fascinerende hvordan hun sover gjennom alle slags forstyrrelser. Jeg kan dytte forsiktig på henne for å få henne til å snu seg så hun ikke får leselyset mitt i øynene. Da grynter hun litt og snur seg. Jeg kan spør henne om ting, og får da vanligvis en slags snøvlete grynting tilbake. Så plutselig slår hun øynene opp og er lys våken. Da har hun sovet ut.

Da er det verre på hverdagene, for vekkerklokka lar ikke meg sove ut bare fordi jeg har fått for lite søvn. Jaja.

I en artikkel av Ron Suskind, presenteres Bush' verdenssyn. Det er altfor enkelt å avfeie ham som en idiot. Det er mer korrekt å oppfatte ham som en overbevist, en troende, en som vet at han har rett. Og sine meninger får han ikke gjennom en diskurs med motstandere om fakta, men gjennom intuisjon, bønn, inspirasjon og råd fra sine aller nærmeste rådgivere.

Artikkelens tittel er "Without a doubth", og beskriver Bush på en prikk. Historieprofessor Juan Cole har en analyse av artikkelen, og han tar Bush på kornet når han gir den tittelen "I can fly!". For Bush og kretsen rundt ham er det viktigste å ha tro på å få ting til -- da vil det fungere. Dersom bare alle nei-sigerne og innvenderne og etternølerne og pessimist-realistene kan ledes ut i veikanten og vi kan få inn de som har tro på prosjektet, de som vil forsøke, de som er optimister de som er positive ... så vil det fungere.

Her kommer Coles tittel så utmerket beskrivende inn: ikke lytt til de som sier at du ikke kan fly, ikke tenk på Newtons mekanikk, ikke tenk på hva som kan gå galt -- bare start, start å fly, "make it happen" ...

Når har jeg forsåvidt sansen for positiv tenkning, men det blir farlig dersom den fullstendig frikobles fra realisme. Cole kobler Suskinds artikkel til historien om Mao og Det Store Spranget, der Kina skulle hoppe fra en gammeldags, føydal struktur til en moderende industristat på rekordtid. Ingen skulle komme med innvendinger og motargumenter. Bare sett i gang, implementer det! Men resultatet ble kaos og hungersnød og død for millioner av innbyggere.

Bush og kretsen rundt ham tenker på USA som et imperium. Det er de som setter dagsorden; det er de som definerer målene, det er de som prioriterer; det er de som besitter maktapparatet. Og maktapparatet brukes mot pessimistene og realistene for å sette dem på sidelinjen så de ikke får ødelagt Den Store Planen. Hva er så galt med realister, kan man undre, for det er jo vanligvis et positivt ladet ord. I Bush-leirens vokabular er "reality-based" en negativt ladet merkelapp som beskriver de som ikke klarer å frigjøre seg fra nåets begrensninger, fra dagens paradigmer, de som ikke evner å se fremtidens muligheter. Slike kan i beste fall tolereres som tilsidesatte observatører.

Du ser det i retorikken deres også: motstanden i Iraq kommer fra "dead-enders", mens de selv har "clear vision" og "moral clarity", krigen i Iraq og mot terror var "a crusade" (selv om de gikk tilbake på denne i et forsøk på skadebegrensning). De sier at de som ikke er med oss er mot oss. For oss utenforstående er det lett å tolke det som retorisk pynt for innvortes bruk blant sine egne, men de mener noe med det. Når de sier at USA er "God's own contry", og presidenten uttaler at "God works through me", så er dette noe de er overbevist om. Og det skremmer meg, eller rettere sagt, de mulige konsekvensene av dette skremmer meg.

19 soldater i Irak (og her) har visstnok kollektivt nektet å utføre en ordre, og det har visstnok blitt håndtert som mytteri. Nå er det ingen grunn til å tolke dette som noe tidlig signal på snarlig kollaps i USA styrker i Irak. Det er nok mer et symptom på hvor dårlig organisert og utstyrt (i alle fall deler av) USA styrer der er.

Soldatene hadde visstnok nektet å transportere bensin til enheter. Et problem var at bensinen var blitt iblandet vann, og var blitt nektet mottatt av en annen enhet tidligere, derfor var det liten hensikt å forsøke å levere den til en ny enhet. I tillegg skulle de kjøre i konvoi med en fart på rundt 60 km/t, med kjøretøy som var utilstrekkelig armert, ikke i teknisk stand og dårlig bevæpnet, og uten luftstøtte.

Dette føyer seg inn i et mønster, der innsatsen i Irak virker ukoordinert og tilfeldig. Det synes som om de generelt er utilstrekkelig utstyrt, spesielt reservistene. Men alt dette er gammelt nytt. Det som er nytt nå, er at frustrasjonen er såvidt stor internt at soldatene går så langt som til å nekte å utføre de ordrene som er er farligst eller mest idiotisk. Jeg tror det er en trend som vil fortsette, men uten at det i praksis får noen konsekvenser annet ett gjentatte offentlige skittentøyvasker av dumme ordrer.

Jeg la meg ikke så tidlig, men jeg stod desto tidligere opp, klokken 02.55. Ja du leste riktig. Jeg ønsket å se på presidentdebatten på TV. Egentlig var det helt irrasjonelt, for den var jo tilgjengelig på nettet etterpå, så jeg kunne jo like gjerne ha stått opp halvannen time tidligere i stedet for midt på svarteste natta. Nåvel, jeg ville se "the real thing", og det gjorde jeg. Det var et underlig skue. Bush hadde sikkel eller en busemann eller noe slikt i sin høyre munnvik. Den var ikke stor, og den var der bare første tredjedelen av debatten, men den var skikkelig distraherende. Det så ut som han frådet! Det er i alle fall bevis på at han ikke hadde radiomottaker i denne debatten. De ville ha bedt ham tørke seg rundt munnen. Ellers klarte Bush å si at USA bare hadde 50% av nødvendig influensavaksin i vinter, og at det skyldtes at fabrikken i Storbritannia hadde fått forurensning i produksjonen, OG at det skyldtes at legemiddelfirmaene var redd for søksmål. På en og samme gang. Dersom produksjonen er forurenset, så BØR de med rette være redd for søksmål dersom de slipper det ut på markedet? Hvilken dyp sammenheng er det jeg har gått glipp av? Og hvorfor out-sourcer de vaksinene sine til England når de forsøker å forby reimport av medisiner fra Canada fordi det er "for usikkert"? Et annet høydepunkt var da Bush lattermild og sjokkert benektet at han noensinne hadde uttalt at han ikke var "concerned" angående bin Laden. Innen debatten var over hadde vel de fleste TV-stasjonene plukket frem klippet fra en pressekonferanse der han sier akkurat dette.

Det så ut til å kunne bli en typisk dag på jobben. Jeg hadde en trippelbooking rundt 13:00 og ellers en bugneferdig dagsplan. Men så, klokken 12:30 går strømmen på Gløshaugen. Sukk. Det tar helt frem til klokken 13:50 før den er tilbake, og systemet vårt er ikke oppe før nærmere 16:00. Det er ikke det at vi ikke kan få systemet opp raskere, men snarere at Murphy ikke glemte oss denne gangen heller. Først bootet vi en av tjenerne på feil rotfilsystem, så vi ikke fikk logget inn på den før noen kom på å bruke systempassordet fra før sommeren. Intuitivt, ikke sant? Dernest viste det seg at tre hele rack stod på samme UPS'en, og når de trakk strøm samtidig med at UPS'en ladet opp etter strømbruddet, så gikk sikringen. Og vi har jo selvfølgelig ikke lengre tilgang til sikringsskapet, så da var det å vente på en vaktmester som kunne komme og låse opp. Dobbeltsukk. Nåja. Jeg tror det meste kom opp, selv om jeg er overbevist om at det er mindre detaljer som vil dukke opp utover hele denne uka. Jeg hater strømbrudd. Enten får vi ha det så ofte at vi takler det greitt, eller så får det være så sjelden at det ikke er noe problem. Men to ganger pr semester er akkurat midt i mellom.

I Paris på 1800-tallet bredte det seg en praksis med å betale personer for å klappe på teaterforestillinger (og evt le på de rette stedene i en komedie), for å gi inntrykk av at stykket ble bedre mottatt enn det som var tilfelle. En slik gruppe ble kalt claque på fransk (klakk på norsk), og den enkelte person i gruppa ble kalt claqueur på fransk. Det franske ordet claque betyr egentlig et smell eller slag, og kommer opprinnelig fra germansk. Det er beslektet med norske ord som klapre og klappe, og med engelske ord som clap og slap. Det kommer ifølge Falk og Torp fra

den indogermanske roten (s)klep eller glep.

Tilleggsbetydninger til claque er som nevnt en gruppe innleide klappere i et teater, men det kan også bety en flat, trekantet hatt beregnet på å bæres i hånden eller under armen.

På norsk finnes også ordet klakkfører om lederen i en klakk.

Begrepet har (spesielt i venstreradikale kretser) også fått en politisk betydning som nedsettende betegnelse på noen som hyller, applauderer, støtter eller taler varmt for en tredjepart, underforstått at det skjer i egen vinnings hensikt. Det er i den betydningen ordet oftest brukes på norsk, selv om den fremdeles tidvis brukes i betydningen betalt teaterklapper.

Se også det engelske ordet astroturf lobbying, i betydning en organisasjon som er rekruttert mot betaling men utad fremstår som en grassrotbevegelse som er drevet av overbevisning. Ordet kommer av Astroturf, et varemerke for en produsent av kunstig gress.

Så da har man kommet litt lengre i jakten på hvor George W Bush var mellom 1. mai 1972 og 30. april 1973. Til nå har det bare vært kjent at han var i Alabama, der han jobbet på en valgkampkampanje, og fra militærtjenesten (som han skulle avtjene ca en helg i måneden) finnes det ingen dokumenter annet enn noen bilder fra en tannlege. Så når det har vært reist spørsmål om han stakk av fra tjenesten, har det blitt besvart med "Jammen, han fikk jo en ærefull dimmitering fra tjenesten, da kan han ikke ha gjort noe galt. Har du noen indikasjoner på at han har gjort noe galt?" Problemet har vært at man ikke har noen indikasjoner på noe som helst -- har han ikke har gjort noe rett -- at han ikke har gjort noe som helst. Og der har saken vært strandet i ca 10 år. De har utlovet 10000 USD til den som troverdig kan stå frem og si at de så ham utføre militærtjeneste i Alabama, men ingen har gjort krav på denne dusøren. Men så, i går kveld på 60 minutes, viser det seg at de har funnet nye dokumenter, i rullene til en av Bush sine overordnede: Et dokument som beordrer ham til å ta en medisinsk undersøkelse (så kan kan beholde sin operative status som flyger). Dette fra forøvrig den første gang en slik medisinsk undersøkelse ville omfatte tester for narkotikamisbruk, som var på vei inn det amerikanske samfunnet på den tiden. Bush har alltid vært vag på spørsmål om bruk av kokain, og har svart på slike spørsmål med utsagn som "jeg ville ha passert sikkerhetsjekkingen i min fars administrasjon" fremfor et klart "nei, det har jeg ikke brukt". Clinton hadde evige problemer med en joint som han "ikke inhalerte fra", vil Bush få problemer med "stakk fra ett års militærtjeneste for ikke å bli tatt i å bruke kokain"? Dernest er et notat om som besvarer hans muligheter for å slippe tjenste, ett som beorderer ham på bakken og tar fra ham hans operative status, og til slutt ett der sjefen hans nekter å gi ham en god tjenesteuttalese til tross for "press". Vi har alltid "visst" at det var ild ifm Bush sin militærtjeneste, men her kommer det ut litt røyk.

Det er lett å forstå at "CD-ROM" kan ha stått modell for "DVD-RAM", siden RAM og ROM ofte tolkes som motsatte begreper. Men ROM (Read-Only Memory) fokuserer på at minnet kun kan leses, ikke skrives til, mens RAM (Random Access Memory) altså sier noe om hvordan har tilgang til minnet. De første datamaskinene hadde ulike typer minne. Man hadde magnet- og papirtape (for ikke å snakke om hullkort), som var lagringsmedier der man måtte lese gjennom eller spole over irrelevante data for å finne de rette dataene. For å skille ferittkjerneminne fra disse sekvensielle minnetypene brukte man begrepet RAM. IBM lanserte sine harddisker under begrepet DASD - Direct Access Storage Device dersom ikke hukommelsen svikter meg. Poenget var at harddisker (og tromler og andre lignende former) gjør det mulig å posisjonenere lese-skrivepunktet direkte til et punkt på mediet - altså uten å måtte først å måtte gå igjennom alle imellomliggende data. Vanligvis må man gjøre søkeposisjoner i hver av mediets dimensjoner: for harddisk er det hodeposisjonering for å finne rett track, rotasjon av platene for å finne rett sektor, og så har man "jukset" i den tredje dimensjonen, ved å ha et lese-skrivehode for hver plate. I motsetning til dette kommer RAM -- Random Access Memory, der poenget er at man har full tilgang til vilkårlig informasjonscelle i minnet, ved fast tilgangstid. Derfor er CD-ROM et greitt begrep, en Compact Disque som brukes som Read-Only Memory. Men DVD-RAM er en språklig bastard og et oksymoron, fordi en DVD er et platelager som ikke er og ikke kan være RAM. Eller er kanskje en harddisk også RAM, og hva er da en RAM-disk?

Det er nesten så jeg kunne bli religiøs (men bare nesten). Tanken på at det finnes en rettferdighet der spammerne kunne koke til evig tid i pinslene til helvetes svovelpøler virker forlokkende. Det er hverken realistisk eller vitenskapelig, og ikke en gang rasjonelt -- men det er en ordentlig forlokkende tanke. (OK, så er helveteslæren noe som kirken stuet bort på loftsboden engang rundt Hallesbys storhetstid på 50-tallet, men det må da være lov med litt mentalhygienisk frusting over disse drittsekkene av noen brønnpissere i internettlandsbyen.)

Det ser ut til at terroralarmen som gikk så høylytt på USAs vestkyst nettopp var bygget på gammel informasjon. Det er mange som har stilt spørsmålstegn ved om hensikten har vært å sabotere mediefokusen som ellers ville vært på John Kerry i kjølvannet av Demokratenes landsmøte. Det ser ut at man i forrige måned fant diverse materiale, (hvorav noe var åpent tilgjengelig på internett) hos personer tilknyttet al Qaeda i Pakistan. Det meste var gammelt, endog fra før 11. september 2001. Selv om Bush-administrasjonen insisterer på at det var nødvendig å øke beredskapen, vil de ikke si hvorfor. Hysj-hysj lyder det, og det er ikke vanskelig å tenke seg at dette var gjort av politiske grunner.

Olje-prisen har passert 44 USD pr fat. Den ser ut til å øke videre. Saudi-arabia har som siste OPEC-land gitt opp målet om en oljepris på mellom 22 og 28 USD, og mener nå at 35 USD er greitt. Flere og flere snakker om Hubberts peak, som er en teori som geologen M King Hubbert publiserte i 1957, og som sier at ved utvinning av ikke-fornybare ressurser som olje etter markedskreftene, vil produksjonen følge en klokkeformet kurve, der man kan påvirke hvor høy og hvor dratt-ut kurven er, men ikke klokkeformen og ikke integralet av kurven. Estimatene for toppen i verdensproduksjonen av olje varierer fra 2000-2030, med stadig flere som mener 2004 kan være toppåret. Etter Hubberts teori skal toppen etterfølges av en kraftig prisøkning. Vi får se, men jeg tror teorien ikke uten videre kan avvises.

Da vi dro tilbake fra Arendal til Trondheim i sommer, dro vi innom Valdres for å smake på ølet fra Valdres gårdsbryggeri. Etter noen telefoner fikk vi vite at bryggeriet hadde egen pub i kjelleren på et hotell på Beitostølen. Vi spurte også anbefalinger til et hotell, og ble anbefalt Bergo hotell som lå rett over veien for puben.

Så langt var alt vel, og det meste med hotelloppholdet var greitt, men det var en ting som de falt igjennom på, som de strøk med glans, og som har gitt meg et kremeksempel å bruke i faget mitt: eksempel på hvordan ikke gjøre ting.

Magni sjekket permen med info på hotellrommet, og kom frem til at søndag morgen varte frokost til 11:00. Vi sov ut etter mye godt øl på puben, og kom ned til frokost klokken 10:10. Etter at vi hadde lastet moderat opp på tallerkenen (vi er da oppdradd til å forsyne oss flere ganger, må vite!), så pakket de sammen frokosten klokken 10:15. Vi var forvirret, men kom til at det måtte være vi som hadde sett feil i informasjonsfolderen.

En dobbeltsjekking viste at vi ikke hadde lest feil. Under utsjekking tok jeg saken opp med resepsjonen. Reaksjonen var "Åja? Ja, vi vet om det, men vi jobber med å rette det opp." Det viste seg at de hadde flyttet frokostens slutt fra 11:00 til 10:00. Men i stedet for å sende ut en løpegutt med sjekkliste og ørten nye ark, slik at han kunne jobbe seg gjennom rommene og krysse av, så hadde de oppdatert bare de infopermene som de fant ... ikke alle, bare "de fleste". Antageligvis har de oppdatert permene på de rommene som ikke var i bruk. For å gjøre saken enda verre, ble det nevnt at "Men vi pleier å nevne det ved innsjekking."

Her har de brutt flere gyldne regler for god kommunikasjon. For det første har de latt offisiell dokumentasjon bli utdatert, slik at den ikke gjenspeiler virkeligheten. Det er tabbe nr 1. Så hadde de opprettet en kludge: muntlig overstyring av den skriftlige dokumentasjonen. Her er tabbe nr 2 at de tror

Hu-hei, en meget underholdende og oppslukende bok. Jeg fikk den av Karl-Inge da jeg stakk innom Outlands like før ferien for å få litt ferielitteratur. Etter å ha lest den i ferien, fikk jeg prakket den på to av gjestene på hytta, med stor suksess.

Utgangspunktet er England i en alternativ virkelighet. Av en eller grunn fortsatte Krim-krigen, og i 1980-årenes England påvirker den fremdeles samtidig. Mangt og mye er annerledes, blant annet er tidsreiser mulig.

Et fascinerende trekk er at dette er en verden der ikke fotballspillere, popmusikere eller filmstjerner er helter. Heltene er forfattere - og spesielt de store klassikerne: Shakespeare, Dickens Milton osv. Et gjennomgangstema i boken er hvem som egentlig skrev Shakespeares skuespill; ja dette temaet har nesten tatt religiøse dimensjoner og dyttet ut kirken ut på sidelinjen. Var det Marlowe, Bacon, Oxford. En sekt jobber for at verkene til en bestemt forfatter er på alle hotellrom, mens en annen sekt går velkledde rundt og banker på folks dører for å overbevise dem om at en bestemt forfatter skrev Shakespearse verker

Renesansittene er punkere som har tattovert seg med motiver fra Michelangelo. Det er i det hele tatt en temmelig bisarr verden. Inn i dette kommer skurken som via en rekke intriger har funnet ut hvordan han kan plukke personer ut fra bøker og omvendt. I et samfunn der bokens innhold nærmest har en religiøs status skaper det visse bruduljer.

Boken anbefales! Den har en rekke referanser til både litteratur og andre områder, uten at den blir tunglest av den grunn.

Stadig flere og flere peker på muligheten av et stort terrorangrep i USA før valget 2. november. Dette ville kaste fullstendig om på valget, og kanskje endog være grunnlag for å utsette eller avlyse valget. Det kan være litt vanskelig å snørr og barter i alle disse spådommene, men det ser i alle fall ut til at en lang rekke mer eller mindre eksperter holder mulighetene åpne, og at man mener at det endog vil være langt større enn angrepet 11. september 2001.

Det høres kanskje sært ut at terrorister skulle ville gjøre noe som helt klart ville gi Bush en (nødvendig?) boost for å vinne valget, men terrorister og haukene i 'terrorkrigen' lever i en slags symbiose. Terroristene er den ytre fienden som haukene trenger, og haukene er de makthaverne som terroristene trenger for å oppnå tilstrekkelig status og karma. Dette siste trenger en dypere forklaring. Når haukene slår tilbake etter et terrorangrep, slår de både bredt og sleivete. Angrepene på Afghanistan og Iraq er gode eksempler, og de var neppe spesielt hensiktsmessige for å ramme Al Qaida. Gjennom slik blind skyte-fra-hofta-reaksjon skapes det bare mer motvilje, som ender opp som mer karma og flere rekrutter hos terrorgruppene. Og på den annen side, uten terrorangrepene, ville agendaen til haukene falle fullstendig fra hverandre.

Nettopp derfor, ved at de lever i en slik symbiose, gjør at et terrorangrep i f.eks oktober 2004 med påfølgende gjenvalg av Bush ikke er utenkelig. For både terrorister og Bush-tilhengerne ville dette være langt fra noe worst-case-scenario.

Noe lignende skjedde i oktober 1980, da konservative støttespillere for nylig avdøde Reagan forhandlet under bordet med det revolusjonære prestestyret i Iran, om at de skulle beholde de amerikanske ambasade-gislene slik at president Carter skulle fremstå som veik, mislykket og handlingslammet. Nettopp dette inntrykket ble USA sittende igjen med, og Carter tapte valget mye på grunn av dette. I utgangspunktet skulle man vel ikke tro at Reagan ville ønske å støtte Iran med våpen og penger, og slett ikke at Iran ville ønske å få en beinhard hauk i det hvite hus. Men igjen, de lever i en slags symbiose, der ekstremistenes beste kort for å bli sittende er at også ekstremistene på den andre siden blir sittende.

Gå til www.wetterzentrale.de, velg 'Top karten' og deretter 'GFS'. Deretter velger du 'Niederschlag' eller 'Mittl. Wolken'. Det gir deg kart over været en uke frem i tid med granularitet på seks timer. Den fungerer faktisk rimelig bra, og oppløsningen er slett ikke så ille.

Hva i huleste skal man vel si om en slik film. Magni og jeg gikk på den bryllupsdagen fordi vi skulle se en litt klissete og romantisk feel-good film. Det er den definitivt ikke.

På det ytre plan er det en film om en litt forsoffen skuespiller som har strandet i Tokyo i påvente av ulike reklame- og talkshowoppdrag, og en kone som er med sin fotografmann, og deres møte med Tokyo og hverandre. Mitt førsteinntrykk av filmen var et stort spørsmålstegn, den virket bråkete, usammenhengende, flimrende og sendrektig.

Mye av filmen inneholder mer eller mindre løsrevne sketsjer som er limt sammen. En av de tidligste er når hovedpersonen skal filmes til reklameoppdraget for Suntory Whisky. Den japanske reklamefilmregisøren snakker fort og intenst (med store fakter) i flere minutter, og tolken oversetter det hele til gebrokkent engelsk: 'Han vil at du skal snu deg til høyre.' Det hjelper ikke å påpeke for tolken at han må ha sagt mye, mye mer, det er alt han får oversatt. Det går som det må, regisøren blir ikke fornøyd med Harris høyrevridning i neste take, og foreleser et par nye minutter med ville gebreidinger. 'Han vil du skal være mer intens', sier tolken bare. Og slik fortsetter det.

Inntrykket jeg sitter igjen med, er at denne sketsjen - tross sitt situasjonskomiske ytre - er en nøkkelscene for filmen. Den handler om å være havnet et fremmed sted. Et sted der men ikke forstår noen, der ingen forsøker å forklare noe for en, der alle skiltene er med japanske tegn som man ikke forstår, et sted der det skjer en hel masse hele tiden, der alt flimrer forbi i et uforståelig, øredøvende kakefonisk kaleidoskop. Sånn sett er Tokyo bare et symbol på verden og det kaotiske livet her på jorden. `Alle de andre er jo så veltilpasset, hva er det som er galt med meg'.

Filmen har en lang rekke filmatiske henvisninger, og den renner over av kryssreferanser og repetisjoner. Den gir inntrykk av å være Kafka som iscenesetter 'mens vi venter på Godot' i kulissene til Gataca. Den har en dash på-stedet-marsj roadmovie i seg. Den ville vært beslektet med 'ET - fortalt av ham selv'. Den forteller om en verden der man snakker men ikke kommuniserer, og hva som skjer når to personer dulter sammen og begynner å kommunisere.

Dette er ingen Brigit Jones. Dette er ingen tradisjonell han-møter-henne. Dette er ikke noe å se på en bryllupsdag. Men dypt nede i meg tror jeg filmen har kvaliteter som gjør den verd å se. Jeg må bare la det modne litt ... kanskje se den en gang eller to til (yeah, right, som jeg noen sinne kommer til å få gjort det, når verden farer forbi meg i et skinnende, blinkende, ustoppelig, masete jag).

Se den gjerne, men ikke ta den for det som reklameplakatene forsøker å fremstille den som! Dette kan umulig bli en kassasuksess, men det kan bli en klassiker.

Idag var Ole Martin og jeg ute og handlet inn til gullvasketuren som vi skal ha til Bindalen til helga. Vi fikk tak i vadere, noe jeg tror er veldig, veldig lurt. Så fikk vi tak i et par typer underlag som vi kan ha i vaskerenna.

Det kommer til å bli show å vaske etter gull. Jeg blir oppstemt bare jeg tenker på det. Målet er å finne nok gull til et par øredobber til Magni, og kanskje litt til en slipsnål til meg også :-)

Magni og meg spiste middag på Big Horn i dag, på bryllupsdagen. Det var en positiv og grei affære, men ikke helt uten enkelte skjær i sjøen. Nå skal jeg ikke påstå at Trondheim har ekstremt dyre og fine restauranter, men Big Horn ligger i alle fall prismessig langt over snittet her i byen, og dermed burde man også forvente litt mer en på de fleste andre stedene.

Personalet var hyggelig og greie og slikt, selv om de kanskje ikke helt taklet alle servitøryrkets regler for ettikette, uten at det er noe jeg ville forvente på et slikt sted. Dersom jeg skulle peke på noe, så måtte det være måten de taklet at de serverte meg feil mat. Jeg hadde bestilt biff med pomme noisette, men fikk helt klart en biff med fløtegratinerte poteter. Jeg stirret på den og konkluderte med at jeg ikke ville klage - for fløtegratinerte poteter var andrevalget mitt, og jeg ville helst ikke vente på nye. Men jeg hadde tenkt til å si ifra da servitøren kom styrtende til med en annen tallerken og byttet. Det hele gikk fort og med et temmelig kort 'beklager'.

Ellers taklet de greitt at Magni sendte ut brokolien, som var dampet men fremdeles kjøleskapkald inni. Det ble byttet på flere bord, så det ut til.

Vi valgte den syd-afrikanske La Chasse Reserve, som vi kjente og som er en helt grei vin. Jeg har ikke noe å utsette på vinen, men flaska var interessant. I tillegg til at den var temmelig oppskrapt på ettiketten, så var den tilsynelatende importert til Danmark. Den så i det hele tatt ut som om noen hadde tatt den med i bagasjen fra Kastrup?! Men vi så at den ble åpnet ved bordet (riktignok var korken umerket), så la meg ikke gi inntrykk av det var noe urent trav her. Flaska hadde sikkert bare blitt oppbevart litt uvørent over lang tid. Men snodig det med det danske firmaet, jeg må sjekke på Polet om de også har fått sine flasker derfra.

Maten var god, og biffen var meget mør og greitt stekt. Magni har tidligere hatt problemer med Big Horn, som ikke ville servere henne en ``godt stekt'' biff. Hun forsøkte å sende den ut, men servitøren formidlet fra kokken at ``det var så vanskelig'' å steke den mer, og at det ikke gjorde noe at den var blodig og rå innvendig. Jaja, så hadde de i alle fall en kokk med personlighet. Jeg tror jeg ville ha spurt servitøren om han ville synes det var greitt at jeg bare betalte for de delene av måltiden som det ikke var ``så vanskelig'' å betale for. Men det er alltid lett å vite hva du skal si i ettertid :-)

Grønsakene var derimot av ymse kvalitet. Brokolien er nevnt, men den vi fikk etterpå var helt grei. Soppstuingen var laget på hermetitisk sjampignon, og det er noe jeg kort og godt ikke klarer å spise. Det er mulig jeg har fått litt for mye soppsuppe i Hangaren, men for meg smaker den kort og godt som råtten gummi - og har samme konsistens også! Det var ikke noe Big Horn hadde gjort feil (annet enn at jeg synes de kunne ha laget retten fra fersk sjampignon, de tar i alle fall tilstrekkelig betalt for maten). De hadde også hermtitisk mais, og det er litt mer forståelig, da det er vanskelig å få tak i fersk mais. Dessuten er maisen litt mindre påtrengende og det var mindre av den enn av soppen. Nåja, det får bli lærdom til neste gang.

Nå har jeg kanskje fokusert på de negative, men det var mye godt også. Kryddersmøret var utmerket, den meksikanske suppen var god om en kruttsterk, og potetene var helt greie. Porsjonene var som vanlig digre, og det endte selvfølgelig med at det ikke var plass til dessert. Dette er helt klart et sted jeg skal besøke igjen, men ikke for ofte, for det har ikke lommeboka mi helt godt av.

Jeg hadde tatt noen bilder av Bluenose II som jeg hadde tenkt å legge ut, men når jeg ser på dem, så ser båten så mye dårligere ut på bildene enn i virkeligheten ... eller rettere sagt, på bildene ser feilene så mye tydeligere ut. Jeg lurer på om ikke dette er vanlig for bilder. Det knallskuddet av et feriefoto kommer alltid tilbake med en skjemmende telefonstolpe eller ekkel signalrød bil parkert i bakgrunnen. Slike ting så man ikke da man tok bildet, men de hopper bare opp fra fotografiet og biter deg i nesa.

Jeg for forsøke å ta flere bilder og se om det blir bedre. Øvelse gjør mester sier de.

Hurra! Jeg fikk andrebindet av Larry Gonicks verdenshistorie av Magni. Jeg hadde førstebindet og kunne få tak i tredjebindet, og så hadde hun funnet andrebindet hos Karl Inge (selvfølgelig, den mannen fører jo alle slike ting, at jeg ikke tenkte på det :-)) I tillegg har hun gitt meg graylisting på bakunin som bryllupsgave - ingen skal si at jeg ikke har en nerdete kone. Hun satt det opp i går kveld med ett minutts ventetid. Det skal bli interessant å se hvor mye spam det kverker. Det blir forhåpentligvis mye.

Jeg gav henne uoriginalt nok en brosje i tinn av et eikeblad. Jeg må starte å finne på mer originale ting. Fallskjermhopp var jo originalt, så jeg har jo klart litt tidligere.

Magni hadde bakt rundstykker til frokost, de var deilige. I tillegg satte hun i går kveld i gang med å stryke lommetørklene mine. Jeg har dusinvis av dem, for de slites liksom ikke ut. Men etterhvert som de vaskes, så blir de ustrøkne, og da legger jeg dem i en egen haug i klesskapet. Så, et par ganger i året setter jeg meg ned og stryker dem. Men denne gangen kom altså Magni - som vanligvis har et hatforhold til strykejernet meg i forveien. I et øyeblikk av uforsiktighet kom jeg til å si at det var forsåvidt greitt, bare hun ikke begynte å stryke underbuksene mine. Da satte hun opp det ansiktsuttrykket som er en mellomting mellom 'Nekter-du-meg-noe?' og 'Tror-du-ikke-at-jeg-kan?' Så marsjerte hun ut og hentet boksen med strykestivelse og strøk en underbukse. Dersom det ikke hadde vært for at det er for vulgært å vise bilder av underbuksene sine på en blog som denne, så skulle jeg ha postet bilder.

Egentlig er studentene heldig, som slipper med fem timers eksamen, jeg har estimert ca 40 timer til retting (og det er i underkant) samt at jeg brukte endel tid på både eksamensoppgaven og løsningsforslaget.

I tillegg er det visse frustrasjoner som alltid kommer mht retting av eksamner. Først er det håndskrift. Jada! Jeg vet at dagens studenter bruker tastaturer mer enn håndskrift, men det går da vitterlig an å skrive det bedre enn det mange gjør. Det er faktisk ikke de slurvete håndskriftene som er verst, for om de bare er konsekvent slurvete på samme måten, så går det stort sett greitt. Det verste er de som skriver lite og knotete, som bruker hver linje (linjeavstand 5mm) med en sløv 2B blyant og som ikke skriver bokstavene på samme måte fra ord til neste. Arrrgh!

Dernest er det de som skriver og skriver og skriver ... Neste år må jeg formulere oppgavene så de ikke skriver side opp og side ned om ting som jeg ikke er ute etter. For eksempel: Dersom jeg spør: ``Hva er forskjellen på en SOP og en testprosedyre'', så er jeg jo ikke ute etter en tosiders forklaring av SOP og enda to sider om testprosedyre. Jeg er kun ute etter et par-tre setninger av typen ``Mens en SOP har xxx så har en testprosedyre yyy.'' Jeg trodde det var tydelig nok formulert i år, og jeg sa det flere ganger på spørretimen og slikt, men det synker visst ikke helt inn.

Jaja, nok retting i kveld. Det er på tide å blogge (allerede igang) og deretter ta seg et bad og en god whisky for å stresse ned.

Jeg snublet over websidene til Taglines Gallore og ble meget imponert. De har hundretusenvis av taglines, for nesten enhver anledning. Her er masse mat for både fortunes og taglines.

Jeg ble sittende hele pinsen (som jeg egentlig burde ha brukt til å rette eksamensoppgaver) og arbeide på Bluenose II. Det er et eller annet med å gjøre noe som ikke har en tidsfrist, noe som virker totalt avslappende. Bildet under viser Bluenose før denne helga.

Det har kommet opp tyve små kaktusplanter av frøene som jeg sådde for ikke så veldig lenge siden. Det er selvfølgelig ikke mulig å se hva slags kaktus det er ennå, men det er i alle fall to ulike varianter. Og i den store spirekassa gror det også, jeg må få plantet om i dag til mindre potter.

Idag var jeg nede og hentet tre flasker whisky: en Linkwood 12 år single cask bottling fra Laing, en Balblair 16 år og en The MacAllan Twenties. Det skal bli bra. For tiden har en Tamdhu som jeg snart er ferdig med. Jeg er ikke sikker på hvor jeg får tak i en ny, men jeg skal forsøke, for den passer meg godt. For å være ærlig, så har jeg endel whisky i skapet mitt som strengt tatt ikke er drikkendes, og til den kategorien setter jeg stort sett nesten alle Islay-whiskyene.

Ja, jeg vet at mange er sterkt uenig med meg i det, men det er nå min mening, selv om det kan føre til at jeg kanskje ikke kan gå trygt i trange smug. Bunnahabhain er helt grei, men også den eneste. Caol Ila gir meg direkte halsbrann, og Laphroaig bruker jeg bare for å se hvor sterke mine gjester er ... spesielt cask-strength på 57%.

Nåja, tilbake til saken. Tamdhu er jeg snart ferdig med, og etter det tror jeg at dagens nyervervede Balblair-flaske blir mitt neste prosjekt å drikke opp. Jeg gleder meg. En flaske med Balblair fra fugl-og-fauna-serien har jeg spesielt kjære minner om, og jeg ser frem til å starte på en ny flaske, selv om det er fra en annen bottler.

Så forsøker jeg en ny blog, med ny software og ny frustrasjoner. Vi får se hvordan det går. Det er en del som skryter av den, selv om den er veldig minimalistisk.

Vel, vel, vi får se.