Øl gjorde at Russland ble kristent i stedet for islamsk - sies det. Bakgrunnen er at storfyrste Vladimir den store av Kiev (eller Valdemar som han ble kalt i Norge) i 988 ønsket en mer strukturert religion som kunne være felles og ha en nasjonal spennvidde. Etter et mislykket forsøk på å smi sammen de eksisterende, lokale religionene, fant han ut at han måtte gripe det an annerledes, og hente noe utenfra. Dersom man skulle forholde seg til nabolandene og store og mektige religioner, var alternativene i praksis tre: katolisismen, gresk-ortodoks kristendom og islam.

Ambassadører ble sendt ut til de ulike religionenes hjemmebaser for å hente informasjon, teologi og inntrykk. Det lyder nærmest som om om det var en vanlig anbudsrunde. I utgangspunktet lå islam godt an. Dette var tross alt rundt år 1000, og islam var på sitt mest ekspansive, sterkeste og ikke minst både teknologisk og kulturelt lengre fremme enn Vest-Europa og de temmelig reduserte restene av Øst-romerriket.

Men så var det noen som hvisket et ord i øret: Øl. Om man konverterte til islam ble det slutt på øl og annen alkohol. Dermed tippet plutselig vektskålen hardt i den andre retningen. Visstnok skal så valget mellom katolisismen og den ortodokse kirken ha blitt avgjort ved at de sistnevnte hadde mye kulere gudstjenester og mer imponerende byggverk. Spesifikt kan dette ha vært katedralen Hagia Sophia i Konstantinopel, som ironisk nok senere ble en moske.

Nå er det vel ikke helt sikkert at historien er fullstendig sann. Det er ofte slik med historier som både er gamle og gode. Men ofte er det en kjerne av sannhet der.

Og likevel er stemningen i mange konservative kristne kretser å mislike øl og alkohol i alt dets vesen - med mindre man snakker om nattverd. Forstå det den som kan.

Hva er forholdet mellom baking og brygging? Det mest nærliggende er at de begge bruker gjær og produserer matvarer - men det stopper ikke der. Kanskje nettopp fordi de begge produserer matvarer og fordi den ene produserer gjær som den andre kan bruke, så har de ofte vært samlokalisert i klostre, slott og andre steder som trenger begge.

Helt tilbake til det gamle Egypt var baking og brygging knyttet sammen. I Sumer synes bryggingen å ha vært basert på en slags halvbakte kaker eller kjeks som etter behov ble bløtt opp og gjæret.

Men samtidig har nok også dette tette samlivet mellom baking og brygging, mellom brød og øl, sannsynligvis vært årsaken til en underrapportering av brygging og bryggerier når man i ettertid ser på restene av gamle bygninger.

Av og til snus verden på hodet, og forholdet mellom brød og øl er et slikt. For inntil ganske få år siden var det vanlig å tenke at å brygge øl krevde en diger innsats i utstyr og arealer, for et bryggeri er ikke noe for en bakgårdsgeskjeft. På den andre side er et bakeri ypperlig egnet for en minibedrift i en liten kjeller. Sagt på en annen måte: frem til mikrobryggerirevolusjonen var det mange flere eksempler på bakerier-på-hjørnet enn eksempler på bryggerier-på-hjørnet.

Men går vi noen hundre år bakover i tid, så var det omvendt. Skulle du ha et bakeri, måtte du ha en bakerovn - en diger innretning i oppmurt stein og dermed en større investering. Om du ønsket å brygge i stedet for å bake, så trengte du et visst utvalg av bøtter og kar, men det var egentlig ingen diger enkeltinvestering, og det etterlot lite som ikke hadde en alternativ etterbruk - dvs lite som arkeologer kunne finne. Rett nok ville man som regel trenge en kjele, men slike var mobile og det gikk an å låne - faktisk var det ikke uvanlig at kirker og byer hadde bryggkjeler til utlån. Og selv om man hadde en selveid bryggkjele, så hadde den en betydelig restverdi når man sluttet å brygge, om ikke annet som metallverdi. En bakerovn derimot - den bare står der, og har liten verdi utover at man kan bake i den. Til alt overmål må en bakerovn innrettes annerledes enn et ildsted for oppvarming, vasking eller matlagning, mens et ildsted for brygging godt kunne kombineres med disse tre, i hvert fall ved brygging i moderat skala.

At det var lite spesialutstyr som ikke også hadde alternative bruksmåter (fat, bøtter osv) og det at ting i tre holder seg dårlig, gjør at vi finner få tydelige rester av bryggerier. Brygget man i litt større skala, kunne man nok bruke et spesiallaget ildsted, der man murte opp en kappe rundt kjelen i underkant, slik at man mer effektivt kunne fyre under. Men om man fjerner kjelen, sitter man igjen med noe som kan forveksles med nederste del av et ildsted.

Når man så forsøker å finne ut av restene etter rommene i en gammel ruin, så er det relativt lett å identifisere bakeriet og deretter kjøkkenet. Men bryggeriet? Tja, det blir lett feilkvalifisert som et litt uspesifisert del av «kjøkkenet».

Spellemannsprisen endte med skandale etter at vokalisten for bandet Plumbo - Lars Erik Blokkhus - forsøkte seg på en rasistisk «morsomhet» som ganske forståelig ikke ble godt mottatt. Stemningen ble ikke akkurat bedre av at Tshawe Baqua i Madcon i etterkant fyrte av seg en lekse med gloser jeg ikke har fått med meg skulle ha blitt akseptable i offentlig ordskifte og dertil lovet å helle drinken sin over Blokkhus. Meg bekjent har han ikke gjort det, men gitarist Terje Røthing i Kaizers Orchestra helte senere ølet sitt i hodet på Blokkhus mens sistnevnte ble intervjuet senere på kvelden. Nærmere bestemt var det Carlsberg pilsner fra boks sålangt jeg kunne se, uten at det er spesielt vesentlig. Og dermed er vi kommet til dagens tema, som er ølhelling i hodet på folk som debattform.

Denslags var nemlig på mote sensommeren 1999.

Natt til 5. august 1999 helte Jan Otto Hauge - mangeårige redaktør for Norsk journalistlags fagblad «Journalisten» - en halvliter over stortingsrepresentant Vidar Kleppe fra FrP (nå Demokratene) og oppfordret andre til å gjøre det samme. Han hadde først invitert Kleppe til å slå seg ned ved bordet sitt på Tostrupkjelleren, for deretter å helle innholdet i halvliteren over hodet hans.

To dager senere helte også visesangeren Lillebjørn Nilsen en halvliter i hodet på Vidar Kleppe, også det skjedde på den felles klubben for journalister og politikere på Tostrupkjelleren. Politisk uenighet og markering av avsky var eksplisitt gitt som en begrunnelse, og han knyttet det til oppfordringen fra Hauge. Det ble i hvert fall delvis forsvart av Åse Kleveland, og visesangeren selv fremstod ikke som noen angrende synder. Det påstås at Lillebjørn Nilsen med dette brente sjansene til Oslo bys kulturpris for 2000, og han fikk prisen i først for 2004.

Noen dager senere - 12. august - fikk Einar Steensnæs, som da var parlamentarisk leder i KrF, helt en halvliter over seg i Haugesund av en fyr som like etter kom tilbake med enda en halvliter som han helte over Steensnæs' tvillingbror Ola, som var KrFs kandidat til fylkesordførervervet.

Heldigvis stoppet det der, og etter valgsesongen 1999 gikk dette av moten. Men så sent som sommeren 2007 fikk Siv Jensen en halvliter over seg på Skrova av en full person under et ferieopphold der hun ble ad hoc-intervjuet av en journalist som spottet henne. Lite vites om det var politisk motivert, men det er jo nærliggende å tro.

Jeg er generelt positiv til nye og kreative bruksområder for øl, men helling av øl i hodet på folk som politisk statement og meningsytring synes jeg kort og godt ikke hører noe sted hjemme. Uansett hvor mye man måtte argumentere for at litt øl over hodet fysisk sett er temmelig harmløst, så er det å ta en diskusjon fra det verbale planet og over til fysisk håndgemeng, og minner meg om sitatet «violence is the last refuge of the incompetent.»

Jeg håper denne trenden ikke er på vei tilbake. Misbruket av øl er det som plager meg minst. Det er barnslig og umodent, men verre er at det øltømming i hodet på folk hverken er eller vil være noe konstruktivt argument i en debatt, og å late som det er en meningsfull politisk ytring vil bare viske ut grensen mellom hva som er en offentlig debatt og hva som er politisk vold.

Betegnende er det kanskje også at det stort sett er pilsner som tømmes på denne måten. Det sier vel mindre om pilsnerdrikkere - for det er tross alt bare et ørlite mindretall som oppfører seg slik - enn det sier noe om ølvanene til den typen folk som ikke helt klarer å forholde seg til gråsonen der verbale argumentasjon slutter og vold begynner. Jeg har aldri hørt om at noen har helt porter eller portvin i hodet på folk de er uenige i, det er visst bare pilsen som blir denslags til del.

Her er en klassiker innen det å snakke forbi hverandre i en driftssammenheng.

Bruker: kontor-PC'en min fungerer ikke.
Sysadmin: (Feilsøker) ahh, det er xxx, den må bootes.
Bruker: Åja. (Drar tilbake til kontoret.)

Om vi i dette tenkte tilfellet spoler et par timer fremover, er det mulig at systemadministrator har en sint og frustrert bruker på døra. Da vil kanskje brukeren insistere på at «Du sa du skulle komme og fikse det, men du kom ikke.» I beste fall har man spilt tid, i verste fall er det der og da saken virkelig tar av.

Forsøk å legge merke til hvor ofte man blir enige om at noe skal gjøres, bare ikke hvem som skal gjøre det. Spesielt møter er ille på det, og gjerne mot slutten når alle er litt slitne og det er dårlig tid. Der kommer gjerne problemene når og hvis møtereferatet sier at en eller annen skal gjøre noe, og vedkommende er uenig i at den fremstillingen. Folk som er drevne i å skrive møtereferater vet at man må eksplisitt ta med med hvem, hva og innen når.

Begrepet øllebrød har dukket opp fra tid til annen, men det er sjelden det følger med noen god definisjon, og servert det har jeg aldri blitt. Hva er dette mystiske øllebrødet, har det noe med øl å gjøre, og er det godt - ja er det i det hele tatt spiselig?

Øllebrød er et dansk uttrykk, selv om det sikkert har vært brukt i eldre tider på norsk også. Det er språklig kort og godt en variant av «øl og brød», og det har ikke noe med «flytende brød» som har vært et hyppig klengenavn på øl.

Det er en matrett - men uten noe luksuspreg over seg. Man river biter av gammelt brød - gjerne rugbrød - og bløter dem opp i øl og koker det hele. Utav dette får man en slags grøt eller tykk suppe som visstnok er nærmest som en slags nasjonalrett i Danmark. Her er noen oppskrifter: Matoppskrift.no, Maduniversitetet.dk, DenStoreDanske.dk og DK-Kogebogen.dk.

I Norge finnes det endel oppskrifter på brød med øl, og det har blitt kalt «øllebrød». Men det er kanskje mest fordi man ikke har visst hva dette har vært og har trodd de må ha vært det samme - altså en sammenblanding av «øl og brød» og «brød bakt med øl». Mest kjent i Norge er vel «øllebrød» fra en sang som The Monn Keys sang inn en gang på 50- eller 60-tallet. Sangen er muligens opprinnelig dansk, for det er litt dansk aksent over ordvalget der, og den beskriver uomtvistlig øllebrød av den danske typen.

At denne retten ikke har vært noen statusrett, betyr ikke at den må være ubehagelig. For alt jeg vet kan den faktisk være god. Kanskje jeg skulle forsøke? I den grad oppskriftene spesifiserer dansk hvidtøl, tror jeg det nærmeste man kommer i Norge idag er lavt humlet bayer, kanskje med en dæsj vørterøl. Bayer og hvidtøl er rett nok to helt forskjellig øl, men jeg tror ikke det er noe annet som er nærmere. Om noen vil forsøke, er de refererte oppskriftene et bra utgangspunkt å triangulere seg via.

Om noen ønsker et gjenhør med The Monn Keys, så anbefales å søke på YouTube etter «Øllebrød Monn Keys». De var faktisk en gang i tiden det hyppeste og hotteste i Norge - men er nok ørlite akterutseilt idag.

For en stund tilbake fikk en av mine kolleger helt ufrivillig en leksjon i hva kombinasjonen av dårlig kundebehandling og manglende systemforståelse kan lede til. Han hadde en tjeneste som var såpass viktig at de hadde bestilt tjenermaskinvare som den kjørte på - deriblant ECC-minne.

ECC betyr Error Correcting Code, og litt forenklet kan vi forestille oss det som minne med dobbelt paritet: en paritetsbit for hver byte, og en paritetsbit for alle n'te bits i en blokk med minne - dvs en paritetsbit for alle LSB i hver byte osv. Da har man en matriselignende layout av bits, med paritet både kolonne- og radvist. Hver minnebit er med i to paritetsbits, og hvert par av paritetsbit deler maksimalt en enkelt bit. Det er da mulig ikke bare å detektere at det er bitfeil - som man kan med vanlig paritetsminne. Man kan i tillegg også bestemme posisjonen som har feil verdi, og dermed kan man korrigere den. Som en bonus er man også sikret deteksjon av alle dobbeltfeil.

Bitfeil i minnet er en del av livets realiteter. Det kan skyldes en så uunngålig ting som at kosmisk stråling har fått inn en fulltreffer på den delen av en minnebrikke der en bit lagres. Normalt er raten lav, og den druker i de fleste systemens iboende ustabilitet. Selvfølgelig kan også bitfeil skyldes at det er feil på minnebrikken, og det er ikke ignorerbart.

Om du ønsker å ha maksimal oppetid og stabilitet, er ECC-minne en god ide. Dessuten kan man formodentlig anta at hovedkort og systemer med ECC-minne også har høyere kvalitet forøvrig. Det er i hvert fall lov å håpe.

Min kollega kjøpte altså ECC-minne til tjeneren med den kritiske tjenesten. Etter en tids bruk ble det konstatert repeterende minnefeil på et bestemt punkt. Han samlet all informasjon som han visste support ville trenge og ringte dem. En av livets merksnodigheter er at jo større en organisasjon blir, jo mer frustrerende er det generelt å forsøke å kommunisere med deres supportavdeling, og dette var en av de aller største og formodentlig mest seriøse. Men min kollega fikk bakoversveis da han fikk beskjed at den modellen skiftet de ikke minne på, fordi den hadde ECC-minne, som korrigerer feilene, og dermed er ikke minne-feil noe problem.

Dette er et så blantant overtramp på tanken bak og forståelse av redundans at det er verd å analysere det. ECC-minne har innebygget redundans, nærmere bestemt en slags N+1-redundans selv om konseptet ikke helt passer. I det øyeblikket et redundant system får en feil, reduseres redundansen. Det er ikke en sikring mot feil, det er en galgenfrist du har kjøpt deg og som løper fra feilen har oppstått. Det gir deg litt mer tid til å fikse den uten at tjenesten rammes. Litt forenklet: systemet kan rammes av feil, men redundansen sikrer at tjenesten ikke rammes. Dersom du er så dumdristig å kjøre videre, kjører du uten eller med redusert redundans. Treffes du av enda en feil risikerer du at også tjenesten feiler.

Så lenge feilene oppstår med lav rate, sporadisk og på tilfeldig steder uten noe mønster, er det ikke grunn til å bytte minnet - det var denne feilkorrigeringen du kjøpte ECC-minne for. Dersom feilene kommer på samme sted og kanskje med økende hyppighet, så vet du at det er minnet i seg selv som er problemet, og det må byttes.

Det er som med reservedekket til bilen. Når du har punktert, er det reservedekket som lar deg kunne kjøre videre. Men samtidig kjører du nå videre uten redundans, og bør reparere dekket (reetablere redundansen) snarest råd.

Det er en gammel sannhet at fingeravtrykk og fett på innsiden av glassene ødelegger skummet - eller hodet - på ølet. Men stemmer dette, og hvor stor er egentlig effekten. Dét hadde jeg satt meg fore å finne ut med et relativt enkelt eksperiment.

Til formålet brukte jeg fire stk relativt nye glass fra Arendals bryggeri. Disse har kun vært bruke 2-3 ganger, og de ble alle vasket sammen etter nyttårsaften. I tillegg er dette temmelig tynne og høye glass. (Hvordan få 33cl til å se mye ut?) Jeg satte dem opp på rad og etter å ha spist og klasset på en plate melkesjokolade klasset jeg så på innsiden av glasset, så langt jeg nådde ned (ca 60% av glassets dybde. Glass nummer to og fire fra venstre er klasset på, mens glass en og tre er ubesudlet.

Til testen brukte jeg en flaske av mitt eget SMaSH hjemmebrygg, en batch som dessverre er blitt litt infisert, så den er ekstra livlig, men siden den er brygget på ren amber malt, så har den fylde nok til å gi et stort og fyldig skumhode. Glassene ble fylt omtrent like mye i hvert glass. Alle glassene ble fulle, og ett rant litt over.

Her er tilstanden ti sekunder etter helling, etter to minutter, etter fem minutter, etter ti minutter og etter tyve minutter.

Bildene er kanskje ikke så lette å tolke, men de underbygger følgende to konklusjoner som jeg trakk etter å ha studert prosessen nærmere.

1. Fett påvirker skummet, da det dannet seg hulrom i skummet på størrelse med en klinkekule til en liten ping-pong-ball der jeg hadde klasset på innsiden av glasset. Eller rettere sagt: i de områdene jeg mener å huske at jeg hadde klasset på glasset. Det er mest synlig på glass nummer to fra venstre.

2. Med unntak av disse hulrommene i skummet, var det ikke innlysende å se noen forskjell på de fire glassene. Både blonder, hastigheten som skumhodet sank inn med, initielt volum og sluttilstand virket omtrent like, og jeg ville ikke vært i stand til å identifisere hvilke glass som var tilfettet i en blindtest.

3. Det virket ikke som om hulrommene som ble skapt av fettet fremskyndet hastigheten av hvordan skumhodet kollapset.

Nå må jeg ile til og si at dette var en enkel og uformell test. Det er flere kilder til feil her. Kanskje er ikke fettet i sjokolade velegnet til å drepe ølskum. Jeg kunne ha brukt en plate sjokolade som var litt varmere og mykere. Jeg nådde ikke helt ned i bunnen av glassene, og jeg satte bare flekkvist fett på innsiden. Dessuten brukte jeg et øl med et meget robust skumhode, og kanskje fettet bare klarer å destruere en viss mengde skum. Ett av glassene rant over, og mistet derfor endel skum. Fettet kom bare i kontakt med skummet, ikke med selve det flytende ølet, så det var ikke spredd over hele skumhodet, bare områdevist tilstede, og dermed var trolig store soner av skummet helt upåvirket. Kanskje var det noe annet som fikk skummet til å kollapse langt raskere enn effekten av fettet. Dessuten er det sikkert flere andre faktorer som jeg ikke er klar over.

Likevel, selv i denne uformelle testen var det forbausende liten forskjell. Jeg ville gått bananas om et pubglass var så klasset på innvendig, også av hygienegrunner, men likevel var det temmelig lite forskjell i resultat.

Jeg planlegger å gjenta forsøket, og da smøre et tynt lag med fett utover hele innsiden av glasset. Dessuten skal jeg forsøke med et mer standard pilsnerøl for å se om mindre fyldige og robuste øl kanskje gir større utslag på denne testen. Men sålangt synes det som om dette er en myte - i hvert fall i praksis. Det er helt tydelig var en effekt av at fettet fikk skum i sitt nærområde til å kollapse, men det virket ikke som det nevneverdig påvirket skumtoppen som helhet.

Nå gjenstår det bare å fjerne bevismaterialet ...

Har du vært ute for en IT-driftsavdeling med tekniske problemer? Joda, visst kan systemadministratorer stri med tekniske problemer, men det som virkelig skaper utfordringene er - satt på spissen - noe annet:

1. Skalering. Det kan være lett nok å lage en løsning sålenge den ikke trenger å skaleres opp. Men når en løsning, en installasjon eller et design går fra å være nærmest et proof-of-concept til å være en reell løsning med et bruksvolum som totalt overskygger trivielle testeksempler, først da er det man får se om den skalerer. Husk at selv mange NP-komplette problemer lar seg enkelt løse om de bare er tilstrekkelig små nok. Gjør man ting rett, tester man for skalerbarhet. Gjør man det feil, antar man at skalerbarhet er brikken av puslespillet som faller på plass av seg selv helt på slutten.

2. Endringshåndering. Rett nok kan det synes som om ting slutter å virke helt av seg selv, og tidvis - som en harddiskkrasj - er vel også det den beste forklaringsmodellen. Men oftest er noe endret, gjerne med vilje, men uten at man har hatt tilstrekkelig oversikt over problemer og bieffekter. Kontroll på og styring med endringsprosessene er essensielt dersom endringer skal være en målrettet forflytning i positiv retning, og ikke bare en krysning mellom risikosport og lotto.

3. Personkommunikasjon. Folk snakker sammen, men de snakker også forbi hverandre, misoppfatter hverandre, forvirrer og avsporer hverandre, glemmer hva de avtalte, tolker begreper forskjellig osv. Kommunikasjon er ikke bare tale eller E-post, det er også dokumentasjon - som er kommunikasjon fra ett tidspunkt til en litt uspesifiert mottaker på et senere tidspunkt. Hver gang problemer koker ned til at noen «ikke visste», så har man trolig et kommunikasjonsproblem.

Min høyst udokumenterbare antakelse er at disse tre ikke-tekniske aspektene er forårsakende eller i det minste deltakende eller forsterkende årsaker i nesten alt av hva som tolkes som tekniske problemer.

Driftsstaber, eller i det minste personene som utgjør dem, er ofte flinkere til å takle de rent tekniske problemene enn disse tre aspektene. Utfordringen ligger i å lære dem til å takle også disse sidene. ...samt å lære av det når man først har gjort en feil.

Jeg er vanligvis en mild og fleksibel person, men på ett felt pleier jeg en dyp fundamentalisme: vasking av ølglass. Det er noe av det verste jeg vet å få skitne ølglass på byen. Gjennom eksponeringstrening har jeg lært meg å leve med det, men jeg hater det okke som. Leppestift, inntørkede rester av oppvaskmiddel, fingeravtrykk fra barbetjeningen, osv. Huff!

I min egen «hjemmepub» bestemmer jeg reglene, og de sier at glass skal vaskes ordentlig. Her er reglene:

1. Ølglass skal ikke i oppvaskmaskin.

2. Ølglass vaskes for hånd med krystallsoda. Du får dette i de fleste dagligvarebutikker som har et middels til stort utvalg.

3. Oppvaskbørsten brukes kun til ølglassvask og ikke for andre ting.

4. Glassene vaskes, avrennes, skylles, avrennes og lufttørkes.

5. Man tørker ikke glassene med håndkle, med unntak av at man kan bruke et ikke-loende håndkle på utsiden av glassene - men aldri på innsiden.

6. Gummihanskene som brukes under vasken beholdes helst på inntil glassene er satt i skapene, så man unngår fingeravtrykk.

7. Glass oppbevares i skap med skapdører, slik at man minimaliserer at de støver ned. Jeg er litt mer usikker på om glass skal oppbevares opp-ned eller få stå rett vei - jeg heller til det siste.

Faget som jeg har undervist siden omkring 2000 - TDT4285 Planlegging og drift av IT-systemer - blir tatt ut av fagplanen etter at det er undervist dette vårsemesteret. Det er en generell revidering av fagplanen for å konsolidere fagutvalget og tematisk spredning på instituttet som økser bort blant annet driftsfaget. Jaja, alt har tross alt en ende.

Dersom det er noen som ønsker å få med seg dette faget, må de kaste seg rundt realtivt fort. Siden det er et datateknikkfag, så er det visse formelle krav: såvidt jeg husker er det generell studiekompetanse og fordypning i matematikk. Men merk at jeg ikke jobber på studieadministrasjonen, så det er mulig at jeg tar feil her. Jeg har tatt feil i dette før! Sjekk med studieadministrasjonen eller kontakt meg direkte om du er usikker.

Kravet om matematikk er mest et formelt krav for fag som er en del av det gamle siv.ing-løpet. Selve driftsfaget har ikke i seg selv noe matematikk som konkret krever at man har fordypning i matematikk.

Første forelesning er tirsdag 10. januar kl 08:15-10:00 i aud H1 i Hovedbygget på Gløshaugen (vi snakker NTNU i Trondheim). Andre forelesning er torsdag 12. januar kl 11:15-12:00 i aud F6 i Gamle fysikk. Øvingene er mandager kl 15:15-17:00, men det er bare ganske få uker der det er obligatorisk oppmøte på dette tidspunktet. Deretter repeteres det ukentlig. Det er fullt mulig å kaste seg på selv etter første forelesning, men det blir verre for hver uke, og klokka tikker i retning noen oppmeldingsfrister som er veldig absolutte.

Det har vært snakket om å bygge faget om til et EEU-kurs (eksamensrettet etterutdanning), men vi får se om det blir noe av det.

Inntil videre tenkte jeg kanskje å blogge litt om IT-drift parallelt med undervisningen i den grad tiden tillater. Forhåpningen er synergetisk å hente materiale fra det jeg foreleser, men uten at jeg har tenkt å begrense meg til tematisk til det.

Jeg stengte for kommentarer en kortere periode en stund tilbake, fordi det var store mengder spam som ble dyttet inn på bloggen som kommentarer. En stund etter åpnet jeg opp igjen, og de startet på nytt.

Jeg har derfor gjort noen endringer. På siden for kommentarer har jeg dyttet inn et kontrollspørsmål som er at du skal skrive inn summen av to og tre med bokstaver. Dersom noen trenger fasiten, så er det «fem». Teorien min er at dette stopper spammerne mer enn captcha, fordi de alltids kan leie en horde av kinesere eller indere - eller hvem som nå er billigst - til å taste inn captcha-koder fra ulike bloggers kommentarfelter. Ja, det er faktisk også en slags levevei.

Men de har ikke så lett for å svare rett på et norsk spørsmål, uansett hvor trivielt det er. En stund tenkte jeg å kode inn Æ, Ø og Å i captcha-strengen, men det ville sikkert bare skape problemer med tegnsett. Jeg vurderer til og med å fjerne captcha helt, og det er mulig at jeg mekker litt på det så det veksles mellom ulike spørsmål, sånn som hva er hovedstaden i Norge og hva er fornavnet til statsministeren. Ikke veldig vanskelige spørsmål, men tilstrekkelig utydbart for folk som ikke kan norsk til at spammerne finner et annet sted å plage. Siden jeg blogger på norsk, antar jeg at de fleste som kommenterer også er i stand til å svare.

Jeg håper at det er greit for leserne. Jeg tenkte også på å legge inn autentisering via en tjeneste som Disqus, men jeg er ikke veldig hypp på det. Vi får se det litt an.

Nei, det er ikke en eller annen tvilsom designersprit, men en drikkemåte. Sannsynligheten er temmelig liten for at du har gjort det, men sannsynligheten er likevel ganske stor for at du har drukket på en lignende måte.

Begrepet er gammelt. En kjent referanse er gitt av Tom Nash i 1595, som Isaac D'Israeli - far til statsministeren - har gjengitt i et kapittel om britiske drikkeskikker, og som igjen synes å være piratkopiert av den lette garde av britiske ølhistorikere. Selve ordet er en slags latinisering og finnes i ulike varianter: super nagulum, super naculum og super ungulum. Urban Dictionary definerer det som å bety å drikke til siste dråpe, og påstår feilaktig at det er den bokstavelige betydningen av ordet. Mer trolig er det en latin-aktig nydannelse for på/over neglen. Begrepet er ifølge Merriam-Webster kjent fra tysk auf den Nagel.

Poenget er at man skal tømme sitt drikkebeger og deretter vise at man har tømt det fullstendig ved at det etterpå ikke renner ut mer enn en dråpe som man kan balansere på sin negl. Så avslutter man begeret med å slikke i seg denne siste dråpen. Flere drikkeleker er beskrevet der man for å vise at man har drukket opp heller siste dråpen på neglen sin. Selv om navnet er ukjent, finnes konseptet fremdeles i noe modifisert form.

Da jeg en gang i fjern fortid deltok i Arendalspilsens venner hadde vi en drikkesang som minnet om dette - nei, jeg refererer ikke til den «nye» organisasjonen i Arendal, men den gamle, opprinnelige fra 1969 i Trondheim blant NTH-studenter fra Sørlandet. Drikkesangen gikk på rundgang rundt bordet, og hver enkelt måtte drikke ut sin flaske (man drakk jo direkte fra bjørnungene, må vite. En førstemann ble utpekt, gjerne ved at noen bare startet å synge og samtidig peke på en annen person. Sangen gikk noe slik som;

Se der sitter en fyllehund, mine herrer lambo.
Sett nå glasset for din munn,
mine herrer lambo.
Se hvordan hver dråpe vanker,
nedad halsen på den dranker.
Lambo, lambo, mine herrer lambo.

Siste linje ble så repetert inntil personen hadde tømt sin flaske og snudd den oppned over sitt eget hode. Den som nettopp har drukket unna synger så følgende vers, der alle stemmer med på linjene «mine herrer, lambo».

Jeg mitt glass utdrukket har,
mine herrer lambo.
Se der finns ei dråpen kvar,
mine herrer lambo.
Som bevis derpå jeg vende
glasset på dets annen ende.
Lambo, lambo, mine herrer lambo.

Deretter forsetter alle i et slags talekor og fremsier følgende regle:

Han kunne kunsten,
han var et jævla fylle-fylle-svin.
Nå går vi til neste mann
og ser hva han formår.

Og så repeterte det seg for neste rundt bordet.

Poenget med drikkeleken er todelt, dels å få opp tempoet i drikkingen, og dels å sikre at ingen sakker etter ved å ruge på én flaske halve kvelden. I eldre tid var det noe suspekt over de som meldte seg ut av godt lag ved ikke å holde følge med de andre i drikkingen. Hvorfor så snu glasset/flasken? Dels for at å sikre at det ikke bare er 'nesten-tomt', og kanskje er det dels en etterlevning fra de tider man brukte krus og beger, og det ikke lett å se hvor mye som var igjen hos de andre man drakk sammen med. Det er også tydelig utfra teksten at det er en gammel sang - og kanskje med svenske aner om vi skal overtolke formen «kvar».

Denne typen leker egner seg best for svakere drikkevarer som øl, sikkert uten at noen holder seg for gode til å shotte sprit til dens akkompagnement. Egentlig egner den seg ikke spesielt godt, men det er jo en annen sak, og kanskje delvis tuftet på at jeg begynner å bli gammel - og kanskje litt mer moden.

En annen referanse til noe av det samme er «dråpen» som en av mine svirrebrødre tidvis snakker om - uten at han har noe spesielt rituale rundt det. «Dråpen» er den siste dråpen i glasset, og glasset er ikke skikkelig tomt før dråpen er drukket. Det er det samme konseptet, om enn med den annen tilnærming.